Oh yes. I dag kom endelig dagen jeg har ventet på! Jeg visste den ville komme, og jeg visste det ville svi.

Det har seg nemlig sånn at min kjære samboer, og far til mine to barn, sliter med selvkontrollen når det kommer til en ting: banning. Han fører et relativt pent språk i det daglige, men det skal ikke mye motgang til før de mindre pene glosene hagler. Ei irriterende flue, for eksempel. Eller et manglende blinklys fra bilen foran i trafikken. Ja, selv en liten agurkskive som deiser i bakken er vel egentlig nok.

Og det spiller ingen rolle hvem som er i nærheten, for som han sier: “Det bare må ut.“

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Her er det like før..

Da mannen min og jeg møtte hverandre for fem år siden, bannet jeg visstnok en del i det daglige. Jeg la ikke merke til det selv, men han påpekte ganske rett på sak at han syns det ble litt mye til tider. Så da sluttet jeg nesten helt å banne. På dagen. Så nyforelska var jeg.

Derfor føler jeg nå at jeg har retten på min side, når jeg kjefter på at han tyr til banning selv ved den minste motgang. “Hysj på deg!“, snerrer jeg. “Hvis du absolutt må banne, så gjør det når barna ikke hører deg!” Men det går rett og slett ikke inn. Han påstår at han helt fint klarer å beherske seg når barna er i samme rom, men det er jo selvsagt ikke sant.

Og i dag kom endelig beviset.

I det siste har 3-åringen lekt mye med noen små puslebrikker, og hver kveld har disse ligget pent sortert etter farge midt på stuebordet. I blant har vi latt dem ligge, men i går kveld ryddet vi dem bort. Og det gikk jo selvsagt ikke upåaktet hen, da 3-åringen stod opp i morges..

Mannen og jeg satt i sofaen og spiste frokost da han entret stua.

“Åhhh…“, sukket den lille gutten da han oppdaget at bordet var ryddet. Han så seg rundt etter esken med puslebrikker, og fant dem raskt i hylla under tv’en. Han fisket den fram, og åpnet lokket. I det han helte brikkene ut på bordet, kikket han bort på oss med et oppgitt blikk, ristet litt på hodet og sa:

“Faen dere..“, før han satte i gang med pusling og sortering som om ingenting hadde skjedd.

Både mannen og jeg holdt pusten. Det er noe så åpenbart feil med banneord som kommer fra et barns munn. Men denne settingen og den fullstendig oppgitte guttungen.. Det er sjeldent jeg har problemer med å ikke sprute ut i latter, men nå slet jeg skikkelig.

“Hva sa du..?“, presset jeg fram mens jeg svelget hardt. Gutten kikket på meg før han gjentok:

“Faen, dere.“

“Hei! Det der er ikke pent å si! Sånn snakker vi faktisk ikke..“, begynte jeg på vaklende vis. Mannen satt som forstenet i sofaen og laget ikke en lyd.

“Eh, men forresten..”, fortsatte jeg, “Hvor har du lært det ordet?“

Stillhet.

Både faren og jeg holdt pusten. Det føltes som om sannhetens time var kommet. Det var nå vi skulle få den ordentlige dommen: var det far som hadde forsnakket seg med barna til stede, eller var det mor som hadde gjenopptatt uvanen og slengt rundt seg med gamle styggheter? Kunne det være fra nabobarna – eller noen i barnehagen?

“Hvem har du lært å snakke sånn av?“, gjentok jeg.

“Han der“, svarte guttungen og pekte på faren sin.

På sånne dager er det bare så herlig å kunne synke tilbake i sofaen, smile tilfreds og sende et lurt blikk bort til sin kjære, et blikk som veldig tydelig sier: “Dette.. Ja nei, dette får du ordne opp i sjæl..“

/ 1-0 til meg 😉

* Følg KonaTil på Facebook *