Her en kveld tikket det inn en småbrysk melding fra min bestevenninne. Hun gratulerte meg med ny blogg, men hadde hun blitt snytt for et bryllup..? “Kona til” kan liksom ikke misforstås, og hun kunne ikke huske noen hvit kjole eller en dag full av kleine taler.
Etter hvert har flere begynt å lure. Hvor ble det av deres invitasjon? Når var det? Hva gjorde vi? Hvor er bildene?
Sannheten er at.. vel.. vi har ikke rukket å gifte oss enda.
For å ta det litt tilbake i tid, så hadde ikke Peter og jeg nubbesjans til å rekke noe bryllup før vi fikk barn. Det gikk litt fortere unna enn planlagt, jeg hadde faktisk akkurat pakket ut siste flyttelass i Peters leilighet, før graviditetstesten spilte av en liten trudelutt.
Så begynte tida å gå. Fødsel. Familieliv. Salg av leilighet. Kjøp av hus. Flytting. Ny jobb. Ny trudelutt fra ny graviditetstest. Ville vi ha med en gigantisk gravidmage på brudebildet? Tja, egentlig ikke noe problem, det. Men så var det formen til mor, da.. Hadde jo vært koselig å ikke være uggen, oppblåst og full av promp på den store dagen?
Derfor bestemte vi oss for å vente.
Men alt snakket om giftemål de siste årene, har jo gjort at jeg føler meg som kona hans. Peter og jeg kunne jo like gjerne vært gift.
Vi er ikke nyforelska lenger, vi krangler så oppvaskbusta fyker. Men vi blir fort venner igjen. Vi trives i hver vår ende av sofaen, opptatt med hver våre ting. Men innimellom er det deilig med en armkrok. Vi har våre stunder hvor vi diskuterer om drømmen er ei hytte på fjellet, eller ei campingvogn på Öland. Om det heter “en strikk” eller “et strikk” – og om stekt makrell faktisk smaker godt. Noe vil vi nok aldri bli enige om.
Men Peter kan se meg i min mest slitne joggebukse, og enda gi meg komplimenter. Han har sett meg gråte fordi vi var tomme for havregryn og han har hørt mine helt-på-bærtur-svar når svigerfar spør meg om Larviks historie. Og han liker meg for det.
Og jeg syns ikke det er så nøye når Peter drar på butikken med tøfler på bena. Eller når han innrømmer at han ikke kan noenting om bil. Eller hus. Eller båt. Og jeg kan ta ham på fersken når han sitter foran tv-skjermen, og snufser høylydt mens han ser på at Ellen DeGeneres overrasker en fattig trebarnsmor med ny bil. Jeg elsker ham for det.
Så en dag blir det ekteskap.
Men inntil da.. Så trenger man altså ikke være gift for å føle seg som kona til 🙂
/ Ei litta skrøne får værra lov
Awww, dere er søte! Synes det er helt innafor, jeg. 😉
Helt enig! ♡
Jeg trodde vi var de eneste som satt i hver vår ende av sofaen og diskuterte om det het en strikk eller et strikk 😄
Her har folk masa om giftemål i snart 5år. Vi har vært kjærester i 13år og har to småttissær, hus og stasjonsvogn. Fornøyd med hver vår sofa og gutterom i kjellærn 😉
Vi er vel så godt som gift men liker å være kjæresten til en stund enda..!!
For det første så heter det en strikk 😉
For det andre giftet jeg meg med stor mage, og hadde jeg valgt igjen hadde vi muligens heller ventet 😉 Vi ønsket egentlig begge at alt bare skulle være i boks før førstefødte meldte sin ankomst (vi klarte å forlove oss en måned før jeg ble gravid) og da var valget mellom å ha stor mage på bryllupsdagen pga baby i magen eller fordi jeg ikke hadde klart å få vekk babymagen (jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg visste at jeg ikke kom til å få tilbake pre-gravid-formen min med det første), så jeg valgte det første. Men det hadde altså vært hyggelig med er bryllup uten oppsvulmete bein og utallige dopauser.
Og for det siste så var det rett og slett ikke noen forskjell fra å være gift eller “bare” samboere, så no stress! 😀
Hurra for kjærligheten!
*Tommel opp* for dette innlegget! Selv er jeg 23 år, vært kjæreste med “mannen min” i snart 2 år og forlovet i 1 år, men vi kan krangle og bli venner igjen akkurat som dere men er forsåvidt ikke gift enda selv om vennene våre mener vi er et gammelt ektepar av og til :-p skal forsåvidt ikke gifte meg enda heller men liker og kalle han mannen min jeg da 🙂
En strikk og et strikk er to forskjellige ting. Et strikk er en ” kort-versjon” av ordet strikketøy.
Altså, jeg kaller samboeren min for Mannen. Han ER mannen min! Fyren har passert tredve, han er far til mine to nydelige barn, og er den som er med meg i alt det daglige, og som jeg (som oftest ihvertfall 😉 ) elsker veldig høyt.
Hvem bryr seg om at ingen av oss har satt ring på den andre sin høyre ringfinger? For nope, vi er ikke engang forlovet 😉 Om èn mnd har vi vært sammen et tiår, så vi føler oss rimelig gift. Selv om vi ikke har satt underskriftene våre på et papir hos dommer’n.
BEB: Å nei du! Det er faktisk blodig alvor også.. Hører “et strikk”-varianten hjemme i Vestfold hos dere også, eller..? 🙂
Janniche: Ikke her jeg kommer fra 🙂 Her lærer vi på skolen at det heter ett hårstrikk, hoppestrikket, osv. Sånn atte.. Ikke rart det er uenighet i heimen, si! 😉
Herlighet så nydelig skrevet ! 🙂 dere er så skjønne 🙂 hadde sakt det på akkurat samme måte om min kjære mann <3 🙂
Christina, jeg tror jeg elsker deg:), ja iallefall bloggingen din.
For en herlig blogg. Og så godt å få lese om hverdagskjærligheten! 🙂
Haha vræl, “full av promp på den store dagen” , “en strikk eller et strikk”, du er så go du 😃😄😃😄 Hilsen Helene forbipolene