Den eldre damen snurpet plutselig igjen munnen og så på meg med avsky i blikket. Et par minutter før hadde alt virket normalt.
Jeg var ute og gikk tur med barnevogna, da den gamle stoppet opp og lurte på om hun kunne hilse på. Vi hadde en hyggelig samtale om småbarnstid, og hun fortalte stolt at hun hadde blitt oldemor i vinter. Men så tok alt en uventet vending da hun penset inn på ekteskap:
– “Er du ikke gift? Men dere har barn sammen..?“
Jeg registrerte først ikke misnøyen, så jeg svarte i en humrende tone: “Ja, sånn ble det nå en gang! Vi har jo tenkt til å gifte oss, men det har ikke stått på prioriteringslista vår. Først lurer vi på om vi skal male stua, haha!“
Reaksjonen var så totalt uventet, at jeg mistet munn og mæle.
– “Hva er det du sier..?”, frådet den hissige oldemoren, “Man gifter seg først! Noe annet er.. Ren idioti!“
Jeg ble så paff at det var først etterpå det gikk opp for meg hva som hadde skjedd. Riktignok er det vel en gammeldags tankegang om at den “riktige rekkefølgen” er å få barn først etter at man har giftet seg, men jeg burde jo bare svart den gamle damen med samme mynt: “Nei! Du tar faktisk feil! Det er bare idioter som gifter seg før man får barn!“
Jeg innrømmer at det hadde vært et ganske teit svar, men så gikk det plutselig opp for meg: Er det ikke egentlig et snev av sannhet i det..? Blir ikke det å gifte seg før man får barn, som å kjøpe en bil uten virkelig å ha prøvekjørt den?
For å gifte seg når man fortsatt er forelska og bare to i hele verden, det er jo lett som en plett! Den virkelige bragden er jo når man fortsatt ønsker å gifte seg etter at man har fått barn. Da vet man at man kommer til bli gamle sammen, da. Når man fortsatt er villig til å dele resten av livet sammen, etter å ha sett “alt” på fødestua, overlevd kveld etter kveld med gråtebarn og sett hverandre rakne på grunn av underskudd på søvn.
Hvem som helst kan jo ha lyst til å gifte seg når man bare har seg selv å tenke på. Noe helt annet er det når man er på åttende dagen i den samme joggebuksa og baderomsgulvet er fullt av bleier. Å bli et ektepar da, er jo ilddåpen!
Ville det ikke vært mer fornuftig å snu rekkefølgen? Kanskje det til og med kan få ned den smådystre skilsmissestatistikken? Hva med å sette noen krav – at før man får lov til å fri må man ha:
- – Minst ett barn sammen
- – Antydning til blå ringer under øynene grunnet for lite søvn
- – Ett stykk slapp bekkenbunnsmuskulatur
- – Over gjennomsnittet god oversikt over bleiepriser
- – Et vagt minne om at kjærstekveld var ganske så trivelig
For hvis man først har kommet seg gjennom 1000 bleieskift sammen, kan man stå side om side gjennom alt.
/ Ja til kjærligheten – i hvilken rekkefølge man vil 🙂
Så sant som du sier 🙂 Trenger ikke gifte seg før barn kommer til verden. Kjenner til mange som får barn før ekteskap 🙂
Hekt herlig. Her i huset så har jeg fått 3 barn med 2 forskjellige fedre og min mann 2 barn med da xen og meg før det ble bryllup. Hvorfor skal ting tas i riktig rekkefølge hver gang?
Ser poenget ditt… Men det triste er jo at for barna kan man risikere at det blir mange halvsøsken som man kun treffer av og til. Dessuten brysomme ekser som forblir i livet ditt for alltid pga barnet. Så jeg tror ikke jeg ville ha gått så langt som å anbefale å få barn før man er klar til å gifte seg.
Men ville heller ikke giftet meg mens vi var nyforelsket 😉
Kjenner meg litt igjen i det du skriver.. Har alltid hatt det for meg at først samboere, så ekteskap, og til slutt barn.. Her i hus var det så definitivt ikke sånn! Har hadde vi vært kjærester i 2 år da jeg ble gravid, vi flyttet sammen 1 mnd før fødsel, jeg fridde til ham da datteren vår var 1 år. Vi hadde vært forlovet i 6 år da jeg ble gravid med nr 2, og da vi skulle ha dåp så giftet vi oss samtidig 🙂 men kan lett si det at hadde jeg ikke blitt gravid igjen så hadde vi nok bare fortsatt å vært samboere istede for å gifte oss! Vi har nå vært kjærester i 10 år, og er klare for å være sammen i minst 10 år til 😉
Tipp topp tommel opp!
Jeg syns Ingrid sin kommentar er litt underlig. Et ekteskap er ikke noen garanti for evig samhold. Jeg er enig med deg bloggedame… Her har vi snart to barn uten noen som helst planer om ekteskap. Og det er VÅR business.
Ha en trivelig aften;)
ingrid: Jeg skjønner ikke helt hva halvsøsken har med dette å gjøre, for det blir vel halvsøsken hos dem som har valgt å gifte seg først også – for deretter å skille seg? Jeg tror dessuten ikke det blir født flere barn av å snu på rekkefølgen. Og en brysom eks er vel like ille som en brysom eks-mann? 😉
Madeleine: Det er jo essensen i hele greia så klart – hva dere gjør er deres business! Selv ikke gamle oldemødre trenger å legge seg opp i det 😉
En god aften til deg også!
Jeg er enig i argumentene dine, men ikke i konklusjonen. 😉 Det å gifte seg er jo ikke skummelt i det hele tatt; det er jo “bare” å skille seg. Men å få barn derimot! Tenk hvis forholdet ikke holder da?!?!? Da har du brått en mann du egentlig MÅ forholde deg til kanskje resten av livet, og ungekabal som må løses på best mulig måte… Men kanskje man burde hatt en tre måneders kurs først, som innebar å bli vekket hver tredje time om natta, et femtenkilos lodd rundt det ene beinet (dette vil da simulere treåringen) og et berg av klesvask som aldri tok slutt. :p
Bodil: Hahaha, nå fikk jeg noen fine bilder i hodet av det tre-måneders-kurset 😉 Tenk for en ræva omtale det hadde fått av deltakerne i etterkant, da – med kommentarer som “kurset gjorde meg utslitt”, “jeg har aldri sovet så dårlig noensinne”, “jeg har fått vaskemaskinen langt oppi halsen”, “jeg lengter etter litt alenetid”, “savner å få gå på do i fred”
Fnis 🙂 🙂
Det er jo en mye større oppgave og bringe ett barn til verden, enn det å gifte seg. Så dersom man tenker at man er usikker på å ville gifte seg, bør man ikke lage barn. ( hvis det å gifte seg er viktig for den personen da) mener ikke at man MÅ gifte seg.
Jeg mener, hvis man er usikker på om det er det rette. Så er det bedre å drite seg ut med et giftemål, enn å sette igang å lage barn..
Gjør det som passer deg👍🏼
Jeg var samboer i seks år, ble to barn av det. Så alene noen år, fann verdens beste dame, flytta sammen med en gang💕 Etter å ha vært samboere i syv år gifta vi oss! Gjorde det uten å si noe til andre enn barna våres😁 Men det ER en forskjell på å være samboer og gift, hadde ikke trodd det, men det ga en ekstra trygghet på en uforklarlig måte😊
Er det greit å bringe et barn til verden med en man ikke er sikker på om en vil dele livet med? Barn trenger trygge rammer. Hva skal man si? Jeg og pappa er ikke sikre på hvor lenge vi vil bo sammen, så det kan være at du må flytte mellom to hjem når du blir ti år. Hvem voksne ville godtatt noe sånt? Nei, er du ikke sikker på at du vil dele livet ditt med kjæresten din burde du vente med å få barn.
Tja, jeg har ikke noe spesielt ønske om å gifte meg. Man elsker hverandre like høyt selv om man ikke er gift. Og hverken barn eller giftermål fører automatisk til at man holder sammen resten av livet, uansett rekkefølge. Selv om man gjerne går inn i begge prosjektene i troa på at man skal holde sammen resten av livet;)
Nei, gamle damer med gammeldagse syn er ikke noe å bry seg om. Men det hadde vært gøy å svart henne med samme mynt. Eller enda bedre; diktet opp en historie om at det er et prøverørsbarn fra en dansk klinikk, og at du og dama venter med å gifte dere til det blir allment godkjent i kirka at homofile gifter seg. Da hadde hun nok godt i bakken;) Men det hadde hun også fortjent, for å legge seg opp i andres privatliv på denne måten er faktisk uhørt det også;)
Presten som døpte jenta mi mente på at jeg og ex’n skulle gifte oss samtidig som dåpen, og gjorde til og med et nummer utav ugifte foreldre i talen. Men jeg er superglad for at jeg sa nei til giftermål når presten pusha på det nå;)
Er så enig! Barn først, ekteskap etterpå!
Er så enig! Da ueg var 6 uker på vei med min lilleprins spurte min stefar meg, hadde du beholdt barnet om du var alene? For dt er 50/50 sjanse for du blir dt, selvom mann er gift å livet er en dans eller man traff hverandre 3 mnd siden eller hva enn historien dem er. Dt å få barn tar på di fleste forhold og man på en månte si at bare sann kjærlighet/den ene og den eneste, da som holder sammen!
Nå tror jeg ikke poenget i dette innlegget er om man er i tvil om man vil være sammen med sin partner resten av livet, men at ting kan endre seg på sikt. Man ser nye sider av hverandre, man forandrer seg når det gjelder f.eks holdninger og meninger ettersom man blir eldre. Det å bli foreldre endrer enn på veldig mange måter og man blir satt på prøve hver eneste dag. skjønner veldig godt om ikke alle par tåler denne forandringen.
Sett i lys av den siste tidens artikler i Aftenposten om frivillig barnfrie og presset om å få barn, så syns jeg vel dette innlegget er enda et bevis på at man er unormal og rar om man ikke ønsker å få barn. I følge reglene du forslår for hvem som bør få fri så vil ingen som ikke planlegger å få barn noen gang gifte seg…. Argumentet ditt om at man først skal få barn, og så gifte seg, er for meg like gammeldags som den gamle damen som mener man må gifte seg først, og så få barn. Er man frivillig barnfri så må man forsvare seg hele tiden og forklare hvorfor man ikke ønsker å få barn. Meningen min er ikke å være gretten og surmaget, men innlegget ditt – og de oppslagene i Aftenposten den siste tiden – fikk meg til å tenke. Og jeg tror IKKE du mener at man ikke kan få gifte seg om man ikke har barn! 🙂 Jeg liker bloggen din veldig godt altså, men dette innlegget skurrer litt for meg. 🙂
Jeg synes man kan få gjøre som man vil, uten at andre skal besserwisse. :o) Men med mindre man har en grundig samboeravtale er det tryggere på den måte å være gift også i tilfelle det skulle bli samlivsbrudd. Det var i alle fall min tanke da vi giftet oss noen mnd før eldstemann så dagens lys. Vi hadde da vært i lag i 14 år, men 5 år og 2 unger senere var skilsmissen et faktum.
Men om en vilt fremmed hadde kommet bort til meg på gata og sagt noe slikt som den gamle dama, så hadde jeg blitt fly forbanna. :o)
Det er en feil i bloggen her…, 😇
Det mangler Menn.
Hvor er menna?
Et aldri så lite bevis på at menn er fra Venus og kvinner fra mars?
At vi ikke er helt like?
At vi kansje kan slutte å tenke på likestilling, og heller gå for likeverd?
For det er sånn at kvinner har talenter som går oss menn en høy gang, og vi menn har talenter som går dere kvinner en høy gang. Sammen er vi dynamitt. Sånn er det bare…
Og nei, jeg slår ikke et slag for at vi menn skal sitte på rompa, jes sier bare at vi må jobbe sammen og bruke de talentene vi har, slik at resultatet blir best mulig?
Aldeles ikke enig i det. Vi var gift fire år før vi fikk førstemann. Man blir rimelig godt kjent når man tilbringer hverdagen sammen uten barn også, så ingen av oss fikk noen overraskelser av noe slag da eldstemann kom i hus. Vi feria forøvrig sølvbryllup i sommer, så det har holdt lenge også 🙂
Vi er heller ikke de eneste i vår omgangskrets som valgte denne varianten, og det er ikke mange av dem som ikke er gift lenger heller… 😉
Jeg er stort sett enig med deg, men ikke denne gangen. Å få barn er en enorm forpliktelse, og man vil vel være sikker på at den man får barn med, er den personen man vil leve resten av livet sammen med?? Mange tar altfor lett på det å skille seg, noe jeg synes er en uting. Man lover å leve sammen i gode og onde dager til døden skiller dem. Et løfte skal man holde, selv om hver dag ikke er en dans på roser. Før var det nesten ingen som skilte seg, så noe har skjedd med folks holdninger til ekteskapet og løfter.
Du sier man vet at man kan bli gammel med personen du har gått gjennom 1000 bleieskift sammen med. Jeg ser den, men på den måten blir det fort “mine, dine, våre” barn. Da har man ikke ekteskapet som en ekstra forpliktelse. Dette ble litt langt, men du skjønner hva jeg mener. Men så er vi alle forskjellige, og alle skal få ha sine egne meninger 🙂
Hei!
Jeg ser poengene dine i dette innlegget, men jeg er ikke helt enig. Det er jo klart at et forhold endrer seg når man får barn , når prioriteringene og hverdagen endres. Men jeg vil ikke si at det å få barn avgjør om et forhold er stabilt nok for å gifte seg 😉 nå mener jeg ikke at man må gifte seg for å få barn, men synes det er viktig å vite at man skal holde sammen før man får barn, som jo er en større forpliktelse enn å gifte seg 🙂 Ellers, morsom blogg, som jeg har sansen for!
Kjære Marit!
Ja noe har endret seg; kvinner i dag er mer selvstenige og klarer seg selv og har en helt annen økonomi enn før. Hvor mangen gamle ektepar tror du ikke burde vert skillt for lenge siden men som ikke har gjort det av økonomiske årsaker?!
Helt enig at en bør ha noen utfordringer i livet, og livet kan bli ein prøvelse når ein får barn sammen. Tror heller det er mangen som skiller seg fordi dei gifter seg før dei får barn og ikke helt er klar over at livet kan bli anerledes når det er barn inn i bilde. Da er det plutselig meir å ta hensyn til enn bare “oss to”
Det finnes jo andre ting enn barn som gjør ett forhold vanskelig!
Jeg og mannen hadde vært i sammen 4 år når vi giftet oss, enda hadde vi ikke barn, men vi hadde prøvd i over ett år uten hell.. DET er ett eksempel på noe som er vanskelig!
Sykdom er en annen ting! Nå som vi har barn, så må jeg si at det er tøffere for begge med sykdom enn det er med fødsel og barn..
Det at man må være gift først er jo ikke like aktuelt nå, som det var før.. Men det må jo være lov å gifte seg før man får barn også!
Det er noe man velger selv, og ikke noe samfunnet velger 🙂
Heisann,
Syntes igrunn det var ett flåsete innlegg.
Ser absolutt meningen i det du skriver men det å ta forholdet til nyhøyder bli ordentlig sammen gjør en ved å gifte seg.
Hvorfor; rettslig stiller en sterkere. Ungene er sikkret at foreldrene må gjennom en ekstra runde før de kan skille seg. Foreldrene må ta mere ansvar. Hvorfor ikke bare gå i det. Gifte seg og gå for ekteskap hvorfor en prøvetid for å se om forholdet tåler 100000 bleieskift.
Det å gifte seg og stå i sammen i alt slags dager det er kjærlighet.
Jeg ville vite at mannen skulle bli før det kom barn. Da skal noen argumentere med det åpenbare. Men jeg tror at ettersom man lever så vet man hva man vil, å gifte seg når alt er rosenrødt og så møte den tøffe hverdagen – for så å holde sammen gjennom tykt og tynt fordi man ønsker hverandre er i min verden en vel så stor bragd som det motsatte :-p
“Okei nå vet vi at vi klarer det så la oss gifte oss” – hehe
Hun er nok uansett oppvokst i ei tid hvor man var mer avhengig av hverandre for å overleve – så hun ville deg nok i utgangspunktet bare godt 🙂 vi vil alle mene ting utfra våre perspektiv så det betyr jo ikke nødvendigvis at noen tar feil, de mener jo bare det som virker rett for dem
Enig i at oldemorens kommentar var både unødvendig og frekk, at sånne valg er ens eget og noe ingen andre har noe med. For noen gamle damer kan det allikevel sikkert være vanskelig å se at “barn utenfor ekteskap” er et resultat av moderniseringen av samfunnet, ikke “hor”.
Når det gjelder konklusjonen din om at det er bedre å vente til å gifte seg til man har fått barn og har fått prøvd ut forholdet til det ytterste… Jeg mener, som flere nevner, at det å få barn er en mye større forpliktelse enn å inngå ekteskap. Barn binder deg til far i 18 år, minst (hele livet om du er et snev av oppegående). Min mening er at man bør vente med både barn og ekteskap til man har sett hverandres både beste og mindre gode sider.
Vi giftet oss før ungene kom, ikke av religiøs overbevisning eller fordi vi følte oss forpliktet til det, men fordi vi elsket hverandre (og fordi mannen fridde før jeg ble for utålmodig til å vente med barn 😂😉) Vi hadde sett hverandre i joggebuksa i dagesvis, hatt rotete bad og kjedelige lørdagskvelder før vi sa “ja”- å gifte seg helt nyforelska tror jeg er en dårlig plan uansett (selv om det helt sikkert funker utmerket for mange). Nei, min konklusjon er; JA til ekteskap og JA til barn, hvis man er i et trygt og godt forhold. Rekkefølgen er ikke så viktig. Den største forpliktelsen i livet er uansett å ha barn!
Enten man liker det eller ikke så er det Norske Lovverket bygget på Bibelens ti bud. Der stammer også Opprinnelsen til Ekteskap før barn fra. Og om man vil gå lengre tilbake så var det også i vikingtiden ekteskap før barn hvis man ville ha ekte barn.
Jeg tenker at det er riktig med ekteskap først, så barn. Å gifte seg er ikke som å kjøpe en bil, en bil varer ikke en mannsalder, i såfall er kanskje på tide å bytte ut din om 5-6 år.
Å finne din rette partner er det du gjør før du får barn, her er noen punkter som er viktige å hake av.
Hvordan er familien hans, har de et godt, normalt, kjærlig, vennlig forhold. Er han snill og hjelpsom mot dem?
Har han orden på sin økonomi? Har han utdanning, jobb og /eller forutsigbar inntekt ? Planlegger han å NAVe?😳
Får han deg til å føle seg elsket når du ikke er på ditt beste før ekteskapet, man kan finne prøvelser utenom barn også.
Så kommer de viktige ordene fra løftene når man gir når man lar seg vie: “I gode og onde dager” Du behøver ikke å få barn for å vite om de onde dagene, barn er ikke den eneste prøvelsen. Hva med arbeidsledighet, alvorlige sykdommer, dødsfall i nær familie? Å leve sammen er like slitsomt/lykkelig om man er gift som ikke!
Men for all del hvis partneren din er like verdifull som en bil, så kan samboerskapet bli kort!
Jeg tror på ekteskapet, så lenge man ikke blir bedratt, slått, undertrykt eller hånet.
Kristen.
Er noe av det feil og riktig? Really? Vi snakker om liv og følelser her. Man kan aldri være sikker. Hverken å gifte seg eller få barn mens man er nyforelsket er spesielt smart, men å si at det ene er bedre før det andre kan jeg ikke fatte hvorfor du sier.
Jeg er gift, har ikke barn og vil heller ikke ha det.. Men da burde jeg kanskje ikke giftet meg jeg da? Fordi jeg ikke fikk barn først?
Jeg syns også det er verdt å poengtere at å være “bare to” ikke er barebare det heller… Det finnes også andre og større utfordringer i livet enn å få barn.
Det er da ingen fasitsvar på hvilken rekkefølge noe skal skje på. Her har vi giftet oss før vi får barn. Vi hadde bodd sammen i 3 år før vi giftet oss, og jeg syns bare et samboerskap kan få frem nye sider av hverandre. Bare det å overleve å gå så mye opp i hverandre, og likevel ha det godt sammen, beviser at forholdet er klart for neste “nivå”. Nå har jeg ikke barn enda (4mnd på vei) og kanskje naiv/klisjeaktig, men jeg tenker at et sterkt ekteskap tåler alt, selv barn med kolikk, våkennetter og tøffe fødsler. Man lover jo å holde sammen i gode og “onde” dager 🙂 kjærligheten overvinner alt sies det <3
Jeg giftet meg som 19-åring, og har nå vært gift i tre år. Før det hadde vi vært kjærester i tre år, så til sammen har det vært oss to i seks år. Vi valgte også å vente med å flytte sammen før ekteskapet. Jeg sier ikke at man ikke skal flytte sammen først, men for oss var det riktig, og det hjalp oss til å vokse 🙂 For ti uker siden fikk vi vårt første barn, og jeg kunne ikke vært mer tilfreds med den rekkefølgen vi har gjort det i. Si gjerne at jeg er ung og naiv, men man kan virkelig oppleve livets harde dager uten barn! Mannen min har vokst opp med en multihandicappet søster, mistet sin pappa på grunn av hjerneslag og moren gikk inn i et nytt ekteskap med en rusmisbruker. Selv har mine foreldre alltid slitt med å få endene til å møtes.. Når man velger å få barn er selvfølgelig opp til hver enkelt, men jeg føler at du med dette innlegget ser litt ned på dem som valgte denne rekkefølgen, og da blir du dessverre ikke bedre enn hun gamle damen du forteller om. Man vet aldri hva som kan skje, og hvis en part dør har man i alle fall rett på enkepensjon om man er gift. Jeg vil tro at det gir en større trygghet med tanke på barna, enn om man ikke har det. Beklager at denne kommentaren ble hinsides lang, men poenget er at man ikke nødvendigvis behøver å få barn for at man skal kjenne hverandres dårlige sider, samtidig som at man juridisk sett har flere fordeler som ektepar enn samboere 🙂 Jeg liker bloggen din veldig godt forresten!
Flott innlegg. Men hvorfor heter bloggen konatil når du ikke er kona til noen (enda)? 🙂
Det å få barn sammen er jo den største forpliktelsen man kan gjøre ovenfor partneren. Det blir ikke mer seriøst enn det. Da bør det vel være en smal sak å gifte seg?
Sier ikke at man må gifte seg, noen ønsker å gifte seg, mens andre ikke ser poenget, men jeg blir forundret over at folk som har barn er redde for å forplikte seg gjennom ekteskap.
Vi har vært gift i 12 år, aldri vært samboere, har 4 barn på 10,8 og tvillinger på 2. Jeg synes ikke vårt valg var et dumt valg. Den tryggheten ekteskapet gir som ramme for forholdet og for familien vår ville jeg ikke vært for uten!
Ser at de fleste velger annerledes enn det vi gjorde, uten at jeg vil si at vårt valg var idiotisk avden grunn. Henger heller ikek ut de som velger å gjøre noe annet. Skulle selvfølgelig ønske at flere valgte ekteskapet som ramme for familien, fordi jeg tror at det gir en trygghet, som samboersapet ikke gir.
Dersom man er klar for å inngå en livslang forpliktelse med partneren som foreldre burde det kanskje ikke være så vanskelig å forplikte seg i ekteskapet heller???
Jeg ville gjort det samme valget om jeg skulle valgt i dag.