Min lille datter har for lengst rundet året, og er på god vei til å bli ei skikkelig pappajente. Det var først for et par uker siden at det plutselig gikk opp for meg at jeg er i ferd med å bli kraftig nedgradert.. Fram til nå har jeg nemlig vært husets yndling og bauta, og helt siden hun kom til verden har det liksom vært oss to. Ja, også puppen, da.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det første ordet hun sa var “Pappa”, og selv om dette var en enorm seier i Peters øyne, tok jeg det hele med ro – i starten er det jo uansett bare baby-babling. Litt mer bekymringsverdig er det når Peter skal ut av huset alene. Da er det hjerteskjærende skrik i en halv evighet, og jeg må virkelig jobbe for å få den lille frøkna til å tenke på noe annet. Motsetningen er stor til når jeg suser ut døra; da er det nemlig helt stille (tro meg, jeg har stått på utsiden og lyttet).

Dette føles ikke sårt på noen måte, det er kanskje litt småkjipt på en dårlig dag, men først og fremst er det bare herlig å se hvor fint far og datter har det sammen. For hun er jo glad i meg også – men allerede nå kan jeg liksom se i øynene hennes at det er pappa som er den store helten.. Og det kan jeg jo forstå.

Men nå mener altså gubben at jeg for alvor er i ferd med å bli danket ned i støvlene. Det er nemlig “Pappa” hele dagen lang. “Pappa? Pappa! Pappaaaa!” Lillesnuppa roper, og papsen svarer. Pappa ditt og pappa datt. Og tro ikke at Peter lar dette gå upåaktet hen, neida – han simpelthen elsker å poengtere det..

– “Kommer det ikke noe “Mamma” snart da? Huff, det var jo kjempetrist.. Hadde jo vært koselig med “Mamma” bare en liten gang, vel? Ergerlig altså..”

Mens jeg prøver meg i smug:

– “Nora, kan du si Mamma? MAMMA? MAAAAAMMAAAA?“

Jeg får selvsagt aldri noe svar. Kanskje et lurt smil, men det er også alt. Det begynner å bli tydelig at den lille frøkna kommuniserer på en annen måte enn før, og Peter mener i tillegg at det er helt bevisst når hun roper på ham.

Tidligere denne uka var Peter ute en tur, mens pappajenta og jeg satt ved bordet og spiste mat.

– “Hvor er lyset hen?“, spurte jeg – og den lille frøkna gliste fornøyd med en finger pekende mot lampa.

– “Hvor er.. Teo!“, prøvde jeg på ny, til fnising og latter fra den lille, mens hun kikket mot hundekurven i gangen.

– “Hvor eeeeer.. blomsten?”

– “Hvor eeeer… Smoothien?“, fortsatte jeg, og jenta løftet flaska si stolt i været før hun tok en stor slurk.

– “Hvor er Mamma!“, smilte jeg – og fikk en klissete leverpostei-finger trykket inn i mitt venstre kinn.

Jada. Du vet at jeg er mamma, du gidder bare ikke si det. Og det var da det slo meg. Jeg skulle ikke bare spørre om..? Jo.

– “Nora? Hvor er PAPPA?“

Jeg kikket spent på den lille frøkna.

– “Dæææææ!“, kom det kontant mens hun pekte på.. Orkideen?! Hva i alle dager..?

Jeg tok henne med bort til lekekroken. Vi lekte en stund, før jeg prøvde det samme en gang til:

– “Nora.. Hvor er pappa?“

Hun reiste seg opp, gikk bort til bordet, strakte seg etter noe som lå oppå, og kom tilbake med noe i hendene:

– “Dææ!“, sa hun mens hun rakte meg en grønn mobil-lader.

Jeg kunne ikke annet enn å humre for meg selv. Jeg prøvde et par ganger til, med samme sprikende resultater.. “Pappa” var både en leketelefon, en pakke med bokstavmagneter og en tørket klump med grønn plastelina.

Men siden Peter ikke var hjemme, fant jeg ut at jeg fikk teste litt senere for sikkerhets skyld. Så da vi sto på kjøkkenet og lagde kveldsmat samme kveld, Peter foran grøtkjelen, og jeg med den lille frøkna på armen, hvisket jeg i øret hennes:

– “Du? Hvor er Pappa?“

Hun kikket på meg før hun smilte med hele ansiktet.

– “Dæææ!“, sa hun ivrig og pekte rett forbi Peter, og bort på pappa. Den lilla orkideen i hjørnet.

“Åh, jeg er så glad for at barna fikk din nese!”

/ En bitteliten seier for a mor 😉

* Følg Mammahjerte på Facebook *