I dag smilte solen fra skyfri himmel, og familien Klonk bestemte seg for å ta en liten tur til skogs. Vi er så heldige at vi har et lite skogsholt nesten rett utenfor husdøra, hvilket kommer spesielt godt med når man har en ettåring som insisterer på å gå selv.

Jeg pakket med meg noen godbiter til ungene, for noe av det koseligste med turer i skog og mark er jo å sette seg ned og lytte til naturen mens man spiser hva enn ryggsekken har å by på!

Vi gikk et lite stykke før storebror fant det perfekte stedet for en liten rast. Jeg fant meg til rette på en stubbe, og mens jeg satt der og nøt solstrålene mot mitt vinterbleke ansikt, fisket gubben plutselig frem kameraet.

– “Sitt helt stille!“, sa han ivrig før han rettet linsa mot meg.

– “Øh, hæ?”, mumlet jeg.

– “Nei, bare stol på meg – det er et eller annet fint med dette øyeblikket her! Lyset! Sola i ansiktet..”

– “Nei slutt da Peter, må du..?“, fortsatte jeg.

– “Ja, det er et eller annet som funker! Du ser liksom pen og mystisk ut på samme tid. Stol på meg, da!“

Javel, tenkte jeg, det hadde jo kanskje vært litt fint med noen flotte bilder av meg også, for en gangs skyld.. Jeg ble nesten litt fnisete: pen og mystisk, altså..? Jeg følte meg jo veldig hverdagslig der jeg satt, men i hodet mitt begynte jeg å se for meg bilder som dette:

 

 

 

Jeg gledet meg selvfølgelig stort til å se resultatet, og da vi kom hjem sjekket jeg kameraet. Han hadde knipset fem bilder, og dette viste seg å være det beste.

Og vel.. Jeg vet ikke helt, jeg..

 

 

/ Billett mrk: Pen og mystisk meg i ræva 😀

* Følg Kona til fotografen på Facebook *