– “Guriland! På tirsdag ble pappa og jeg sittende oppe og se på en krim til klokka var halv to på natta!“
Jeg hadde muttern på tråden, og måtte le av den oppriktige forskrekkelsen hennes.
– “Ja, og det verste av alt“, fortsatte hun, “var jo at jeg skulle på jobb dagen etterpå!”
Jeg ble enda mer lattermild, før jeg spurte:
– “Hvordan gikk det da, forsov du deg?”
– “Nei det gikk faktisk helt fint. Vi har ikke barn som bor hjemme lenger vi, vet du – så vi kan sove hele natta!”
Jeg rakk akkurat å kjenne et stikk av misunnelse. Å se film til langt på natt.. Hele netter med søvn.. Men så tok panikken tak. Hvordan blir det egentlig den dagen barna flytter ut? Tanken på dette akkurat nå, midt oppe i den mest hektiske småbarnstida, er så fjern. Det er nesten umulig å forestille seg hvordan det kommer til å bli, men samtidig føles det helt umulig å skulle leve et liv uten barn i hus.
Vil det ikke bare bli tomt? Vil ikke huset føles for stort, stillheten uutholdelig og savnet etter dem enerverende?
– “Huff“, sa jeg inn i telefonen, “hvordan var det egentlig for deg og pappa da lillesøster og jeg flyttet ut? Ble det ikke veldig stusselig? Og ikke minst fryktelig trist..?
Jeg kjente klumpen i halsen, og ble mildt sagt sjokkert da jeg hørte den rungende latteren til mamma før hun sa:
– “Trist da dere flyttet ut?! Haha! Det var helt nyyydelig!“
Vi gapskrattet begge to. Og akkurat da gikk det opp for meg at det må være et av mine mål i livet. At den dagen barna våre flytter ut og for alvor skal stå på egne ben, da skal Peters og mitt liv bevege seg over i en ny fase. Jeg har alltid tenkt at man må gjennom en slags sorgprosess den dagen barna går videre, men da skal vi jo fortsette å være der for dem, bare på en annen måte.
Før vi la på, spurte jeg mamma hvorfor hun trodde utflyttingen hadde gått så greit for henne. Og svaret jeg fikk, er noe av det fineste og tristeste jeg har hørt på en gang, noensinne. Det ga all mening:
– “Jo, det skal jeg si deg.. Helt siden du og søsteren din ble født, har jeg visst at disse to barna mine, de har jeg bare til låns.“
Stolt mamma, med to stykker til låns <3
/ Og forresten muttern: det var helt nyyyydelig å flytte ut også 😉
For mer moro med barn i hus, les også:
– Bittelite forklaringsproblem
– Faen, dere
Åh, sånn tenker jeg også noen ganger. Må være så tomt når de velger å flytte ut… så derfor setter jeg enormt pris på denne tiden jeg har nå med barna mine. Den kommer aldri igjen. Derfor er kos, tårer, grining, latter, lek, søvnløse netter og alt som hører til bare vakkert!
Et av de mest rørende innleggene jeg har lest!
Min femåring har vokst så vannvittig det siste året, og flyr nå til venner nesten hver dag. For mor har det allerede blitt litt sårt, og jeg har mang en gang ‘gruet’ meg til utflytt. Men når tenårene kommer tenker jeg at vi får en annen tanke på det 😉
Enjoy hverdagskaoset!
Ja, barna våre er bare til låns! Det er så viktig å huske på! Kloke ord fra mamma😉
Som min mamma sa: -at dere flytter ut og greier dere selv betyr jo at vi har gjort en god jobb som foreldre. Da er jo målet nådd.
Enig med deg! Skal i alle fall aldri angre på at vi ikke satte nok pris på denne tida <3
Lurer på om tenårene kommer for en grunn ja.. Og hverdagskaoset er rimelig ålreit når man får det litt i perspektiv! 😉
Nei, hun mamma er ikke dum 😉 Kommer til å minne meg selv på ordene hennes framover <3
Godt sagt det også!
Veldig bra sagt av din mamma 💜
Her tenke vi sånn at når de tre eldste flytter ut så har vi fortsatt ei “lita plutt ” i noen år te å vips sitt vi kanskje me barnebarn at vi rekk itj å ha huset tomt engang!
Men så sies det også at noen bor hjemme te de e 30+/-!!!!!
Vi ska sørge så godt vi kan å spark de ut før🙈🙊
Hmmmmm vetikkeomhjertetmittklarerdet 😂
Veldig bra sagt av moren din da 🙂
Datteren min på 6, hun skal visst aaaaldri flytte ut :p Haha. Hun blir jo storesøster i år, så det blir heldigvis noen år i mellom før den neste flytter ut. Takk gud for det, trenger ikke å bli helt ødelagt med det første :p
Jeg tenker noen ganger på hvordan det blir når de to små flytter ut. LItt trist tanke egentlig. 4-åringen sier ho alltid skal bo sammen med mamma, så kanskje det ikke blir et problem! Haha. Hun var helt fra seg den dagen hun forsto at de fleste barn flytter fra foreldrene når de blir voksne. Det skal vel alltids bli noe å fylle dagene med når huset er tomt for barn. Kanskje det endelig blir drivhus i hagen.
Har alltid gruet meg til denne dagen,men når dagen kom føltes det helt naturlig☺har nå en på 20 og 18 som bor hjemme;23åringen flyttet hjemmefra for 5mnd siden og han har vell aldri vert så mye hjemme di seinere årene som han er nå etter han flyttet ut☺så venter vi vårt første barnebarn om 2mnd☺så tomt hus her nei langt i fra har alldri vert så folksomt som nå😂men koselig er det😀
Jeg har det litt på samme måte med mine fire. Gruer meg og gleder meg til de flytter ut. Det blir i hvert fall rimelig stille i huset uten barna der.
Har nominert deg på bloggen min! 🙂
Qluet er å forberede barna på at de en gang i framtiden skal ut i det store livet, uten mamma og pappa på slep. Slik at den dagen de flytter ut av redet, kan du føle deg trygg på at du har plantet et frø og pleiet planten så godt at den tåler både vær og vind. Når du kan sende barna ut i verden og føle deg trygg på at de står på en trygg grunnmur, da er det rett og slett flott å sende de ut i verden.
Velkjent frase det 😊👍
For en kjempe fin blogg du har 😀
Så mye østrogen flytende rundt bare til tull. Dere står tidlig i jobben med å oppdra barna og har allerede glemt hva dette dreier seg om.
Det er IKKE barna som er viktigst. Det viktigste er at mor og far klarer å forbli kjærester og elskere. Gjør dere det klarer barna seg flott.
Klarer dere ikke å forbli kjærester og elskere så kan dere ikke forvente at deres karer er like unnfallne og tukta som pappagenerasjonen deres. De “ekte” pappaene tuktet og oppdratt i et hårt og løynaktig feministisk samfunn hvor likestilling betød forfordeling til kvinner.
Hvis alt hjemme nå mens ungene fremdeles går i småskolen handler om barna i fortid, nåtid og fremtid: Hvor lenge tror dere kara vil vente på at det skal bli “deres” tur? Hvor mye tror dere at de tror på dere når visjonen deres om framtiden etter at barna er blitt vellykkede er barnebarn? Jeg er dritt lei at mor er blitt bestemor og like lite elskerinne som når de fire små gikk med bleier. Jeg er mer enn far og bestefar. Mer enn bare meg. Monogam og utålmodig. Ventende på hva som kommer først: sistemann ut av vg.skole eller en savnet elskerinne som ser meg igjen. Uansett skal tiden etter barna har flyttet ut være for meg og min elskerinne