I ukesvis har jeg gledet meg til påske, med fridager og fred og ro og familiekos. Derfor føles det ekstra kjipt at stemningen er litt mollstemt hjemme hos oss akkurat nå. Peter er nemlig grinete fordi vi har en pensjonist i hus. Og jeg kan visst takke meg selv, for pensjonisten – det er meg..

“Men Peter da.. Hvorfor vil du aldri kline med meg lenger?”

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det har vært ganske stille fra meg på Instagram og Snap i det siste, og det skyldes enkelt og greit at telefonen min er i ferd med å ta skikkelig kvelden. Det startet så smått for noen uker siden, da begynte den plutselig å leve sitt eget liv. Først var den bare litt treg på avtrekkeren, så begynte den automatisk å ringe opp folk jeg nettopp hadde sendt sms til. La oss bare si det sånn at det ble et par flaue episoder..

Men det største problemet nå, er at halve skjermen er dekket av svarte streker – samt at den bruker en halv evighet på å åpne et program. Særlig får dette gubben til å klikke, for han eier ikke tålmodighet. Hver gang jeg sier at jeg skal ta en Snap, så tar det ett minutt før Snapchat åpner seg. Så tar det et halvt minutt å laste inn innkomne snapper, og da henger skjermen seg. Hvis jeg endelig får knipset et bilde, tar det et nytt minutt før jeg får skrevet på tekst.

(Fra min story på Snap)

Innen jeg er ferdig på Snapchat, har Peter klikket i vinkel fem ganger, og sagt tjue ganger at jeg må kjøpe meg ny telefon.

Men det er lettere sagt enn gjort, for jeg trenger tid. Jeg må vurdere hva slags modell jeg vil ha, den nyeste er jo altfor dyr, men samtidig kan jeg ikke kjøpe en tre år gammel modell med dårlig bildekvalitet når jeg stadig knipser bilder til bloggen. Og hvor kjøper man telefoner nå til dags; bestiller man på nett eller drar man i butikk? Ahh.. Alle valgene gjør meg gal!

Dette får det om mulig til å klikke enda mer for gubben – og i forrige uke sa det stopp. Han dro meg ut døra, plasserte meg i passasjersetet, kjørte meg til byen, beordret meg inn i en butikk og ba meg om “ikke å komme ut igjen uten en ny telefon i hånda“.

Som jeg har nevnt før, mistet jeg av en eller annen grunn all besluttsomhet da jeg ble mor for andre gang. Jeg hater å ta valg, derfor kommer det vel ikke som noe sjokk at jeg brukte fryktelig lang tid i butikken. Så forvirret var jeg faktisk, at jeg endte opp med å kjøpe prikk lik telefon som gubben. Haha, jeg visste jo ikke hva jeg skulle gjøre!

Utrolig nok er det ikke dette styret som har laget den dårlige påskestemningen her i heimen. Det som får Peter til å gå i fistel, og som gjør at han mener jeg oppfører meg som en pensjonist, er at én uke har gått siden mobilkjøpet – og den nye telefonen ligger fortsatt uåpnet i boksen sin.

Det er liksom bare det at.. Tenk om jeg kommer til å savne den gamle telefonen? Tenk om den ikke er så treg likevel..? Tenk om jeg mister alle appene mine? Og hva med alle bildene? Er det ikke fryktelig mye styr å få overført dem til et minnekort..? Æsj.. Tenk om jeg ikke skjønner noenting? Nei, jeg orker ikke ta dette i dag. Tror jeg venter til i morgen.

Og sånn gikk liksom dagene.. Og for hver dag som har gått, med treg og gammel telefon – har gubben blitt mer og mer grinete. I dag sendte han meg faktisk et blikk jeg aldri har sett før. Jeg hadde nettopp bannet litt for meg selv fordi telefonen hadde skrudd seg av midt i en melding, og da jeg kikket opp møtte jeg et blikk som var blandet av vantro og avsky.

Og da gikk det opp for meg at i kveld, i kveld må jeg bare ta i bruk den nye telefonen min. Først da kan påsken begynne. Hverfall for gubben 😉

/ Følg meg på Snap for å se hva som skjer – umulius82 🙂

* Følg Pensjonisten på Facebook *