Endelig! I dag er jeg kvitt både viruset og rørleggeren, formen er mye bedre og vår nye do er endelig på plass. Det blir nesten litt rart å våkne i morgen tidlig uten den trivelige mannen susende rundt på lille-doen – men jeg tipper rørleggeren selv syns det skal bli herlig å slippe flere morgener hjemme hos familien Klonk.
Denne uka har Peter en slags Japan-spesial på bloggen sin, hvor han mimrer tilbake til tida han bodde i Japan. Når jeg leser innleggene hans, er det som å bli kjent med ham på en ny måte – for dette skjedde jo lenge før vi møtte hverandre. Samtidig som jeg blir stum av beundring for den mannen – så er sannheten at jeg også blir kvalm og svimmel bare av tanken på å dra helt mutters alene til en by med 15 millioner innbyggere!
Hvem er det som gjør sånt?!
Denne lille jyplingen gjør sånt..
For det må jo være sånn, at enten er man av typen som elsker å kaste seg ut i sånne eventyr på egenhånd – eller så er man det ikke. Jeg er det definitivt ikke. Og ved siden av min kjære mann, ser jeg ut som verdens største pingle! Jeg har nemlig aldri hatt noe ønske om å utforske verden alene, og selv om jeg elsker å oppdage nye steder og reise til ulike land – så er det helt klart som del av et reisefølge. Aldri alene. Aldri.
Peter presterte jo å miste kofferten sin på undergrunnsbanen i Tokyo samme dagen som han kom ned. (Les historien her) Her snakker vi om et massivt togbane-nettverk med 40 millioner passasjerer hver dag. Da han fortalte den historien første gang, begynte jeg faktisk å kaldsvette fordi jeg så for meg hvordan jeg ville reagert hvis det var meg.
Alene? I Tokyo? Med alt av verdi liggende i kofferten? Jeg er rimelig sikker på at mine dager hadde endt i Tokyo, og at jeg aldri hadde kommet meg hjem til Norge igjen.
Det er jo ikke sånn at jeg aldri har utforsket verden selv. Jeg husker spesielt én gang, jeg var riktignok ikke alene – for jeg overtalte bestevenninnen min til å bli med. Vi var fem år gamle, og hadde fått streng beskjed av mødrene våre om å holde oss i boligfeltet, og ikke sykle ut til hovedveien. Jeg var selvutnevnt reiseleder, og syns det hørtes morsomt ut å sykle til hovedveien. Så da gjorde vi det. Dere som har hørt på Podcasten vår, vet jo hva som skjedde akkurat denne solfylte dagen ute ved hovedveien:
Vi møtte på en blotter.
Heldigvis ingen skade skjedd, men man trenger jo ikke være Einstein for å forstå at hvis det er nok å sykle to hundre meter før man støter på noe såpass ubehagelig – så legger man ikke frivillig ut på langtur alene for å utforske verden!
Alene på tur..? Tru’kke det.
/ Jeg vet ikke med deg, men jeg blir i alle fall hjemme 🙂
Jeg har det i grunn som deg. Jeg misunner de som tør, men selv har jeg det egentlig best hjemme her i skauen. Masse folk og busser og baner og sånt er jo bare skummelt! Vi bor såpass grisgrendt til, at vi til og med fikk beskjed fra barnehagen om å gjøre fireåringen mer byvant, etter en barnehagetur til byen. Den stakkars gutten ble jo helt overveldet av alle husene og bilene 🙈 Nei, alene i en millionby er ikke noe for meg 😱 På den annen side, så er nok ikke alene hjemme-tilværelsen langt ute i gokk noe for de som bor i millionbyene heller 😉
Jeg liker deg! Og jeg kjenner meg så alt for godt igjen. Husker veldig godt følelsen da jeg flytta alene til en by i Norge. Tok en stund før jeg turte å gå utenfor den kjente stien; jobb-butikken-hjem. (Og nei, jeg var ikke så tøff at jeg flytta helt alene. Bestevenninna kom som avtalt en måned senere).
Hehe, jeg dro alene til Tokyo i høst. Null stress det 😉 Det føltes til tider ut som jeg bare var en maur i en gigantisk, kaotisk maurtue, men etter hvert kom jeg inn i systemet der borte jeg også. Å utforske verden alene er virkelig en stor dytt ut av komfortsonen, men det er også en fantastisk måte å både booste selvtilliten og lære mer om seg selv – og ikke minst den kulturen man har kastet seg ut i. Uten sikkerhetsnettet man får ved å reise med andre, er man fullstendig nødt til å klare seg alene. Og når man faktisk klarer det, så føles det som man kan klare alt i verden! Grensene forflyttes i takt med selvtilliten :p
Funker best alene jeg. Så store byer alene tror jeg hadde funka gull 🙂 Har ikke prøvd. Dro bare til USA alene som 19 åring for å treffe familie jeg hadde møtt en gang tidligere 5 år før reisen ;)De bodde uten på den store prærien med få og rette veier uten t bane kaos 🙂 men det var allikevel spennende å sette seg inn i en av de store pickupene å kjøre til nærmeste by alene for å shoppe 🙂
Tøft gjort da og garantert en opplevelse for livet, men jeg som deg blir hjemme?.hadde aldri turt å reise så langt helt alene.
Jeg elsker å reise-men aldri alene. Gjorde en eksamensoppgave i fotografi i København, da var jeg alene der i tre dager. Fristet ikke til gjentakelse. Ikke skummelt, men veldig, veldig kjedelig.
Med fare for å høres ut som verdens kjipeste nå, så starter jeg med å skrive at jeg digger bloggen din og sjekker den hver kveld for oppdateringer. Det gjør jeg forøvrig med pappahjerte også, men når temaet han skriver om innimellom fenger meg mitt bak så er det så kjedelig når du egentlig skriver om akkurat det samme.. Som da denne Tokyo uka.. Er jo ett relativt smalt område for en si! Ja takk til hverdag og det andre du skriver om!
Haha. Reist en del alene egentlig. Møtt på blottere 3 ganger. Alle 3 på forskjellige steder i Spania, og alle tre gangene var jeg alene.
*veitikkehvadetermedmegogblottere*
Det er noe helt annet å reise alene enn å reise med andre og bli borte fra dem 😉
Når det er sagt så føltes Tokyo/Japan generelt tryggere enn alle andre storbyer jeg har vært, Oslo inkl…
Unnskyld meg, men det er så typisk “mann” å ha bare en kolli fordi det er praktisk. Det er en grunn til at man har håndvesker, aaaltså. Nå har du noe å slå i bordet med om du skulle få lyst på en ny veske, for Peter sier jo han skal tilbake. Så du kan jo bare si du må ha en veske til verdisakene til neste tur (ok, overtrøtt-jeg-har-en-baby-som-ikke-vil-sove-humor)
Camilla: Hihihi, stakkars gutten! Er forøvrig helt enig med deg, tror det hadde vært verre for en fra millionbyen å feriere noen dager ute i gokk – enn omvendt 😉 Fortsatt god helg til deg!
Irmelin: Åh, det der tror jeg det er mange som kjenner seg igjen i.. Kjenner mange som har flyttet til storbyen og gått de kjente stiene i mange måneder før de har kommet seg ut av komfortsonen! Men du skal ha for at du flyttet da 😉
Renates Reiser: Fy flate.. Kreds til sånne som deg. Jeg skjønner at man må få en vanvittig mestringsfølelse – men tviler på at jeg kommer til å kjenne på den følelsen noen gang 😛 Da har du vel lest bloggen til Peter med glede denne uka! 🙂
M: Oi, altså – det trenger ikke være Tokyo for å imponere meg altså! Syns du høres skikkelig tøff ut selv om det bare var rette veier.. Kult gjort! 🙂
Tessa82: Haha, godt å høre vi er flere 🙂
Cathrine: Hehe, jeg hadde nok også kjedet meg ihjel. Mest fordi jeg sannsynligvis hadde sittet på hotellrommet og glodd i veggen 😉
Trine: Hehe, jeg som syns det var så trivelig med alle tilbakemeldingene Peter fikk fra folk som syns det var befriende med et lite avbrekk fra ungemas og hverdagsliv! Trenger vel egentlig ikke presisere hva jeg mente med dette innlegget, men det handlet jo ikke om Tokyo.. Jeg syns bare den enorme forskjellen mellom Peter og meg på dette området er veldig fascinerende. Men nå er uansett Tokyo-uka forbi, så da satser jeg på at du kan kose deg med bloggene våre igjen 🙂
Bella: Du tuller?? Hahaha, huff – finnes det noe mer tragisk enn blottere? Håper det gikk bra med deg da, at du ikke ble traumatisert på noen måte 🙂
Jeg er nok en av de som har reist en god del aleine.
Namibia, zimbawe, Mecico, Florida, NY, Thailand , jamaica er noen av få plasser jeg har reist på aleine..
klarte og KJØRE meg bort på skuter i thailand, kjørte nesten 1time i feil retning før jeg skjønte at jeg kjørte feil, så klarte og stamme mem frem på tegnespråk og gebrokken n Engelsk at jeg lurte på veien til phuket igjen.. så ente med at de tok scooteren på lastebilen og kjørte meg tilbake!! haha
Når jeg skulle HJEM fra afrika, presterte jeg og Rote meg bort på flyplassen i johannesburg, såpass ille at jeg ikke rakk flyet mitt hjem.. skal love deg at DA gråt jeg så surt som det er mulig og gråte!! haha
I london nå i jula når jeg skulle til Bahamas, så klarte jeg og feilbooke flydatoen, så hadde bestilt fly i 2016 og ikke 2015.. Men da møtte jeg på en så utroolig hyggelig fyr , som ombooket meg med en gang, utenså mye som å ta en eneste krone i betaling for det, det var jo tross alt JUL!!
Men værste tingen jeg har gjort, har vært i Norge, hvor jeg har klart og gått på FEIL fly!! Heldigvis for at det var i norge!! haha
Men veldig uheldig når en skulle fra kr.sand til oslo, men havnet langt oppi Nord!!
kunne skrevet side opp og ned om mine bloopers på tur, for der er det mange og ta av..!! Men alikavell velger jeg og gjøre det igjen og igjen!! Haha