Yabbadabbadoo! “How to open a lock with no keys” ga så sannelig resultater – to binders gjorde susen og låsen er nå åpnet! Den gamle, superhemmelige dagboken min har fått luft for første gang siden 1997 🙂

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Okei, så var det Peter som klarte å dirke den opp for meg, men det spiller jo ingen rolle. Åpnet er åpnet, og jeg har endelig skummet meg gjennom side på side med berettelser som oser av alt fra sommerfugler i magen til bunnløs fortvilelse over kjærlighet som aldri ble gjengjeldt 🙁

Akk, for en tøff periode i livet! Det begynner allerede på barneskolen, jeg fikk min første kjæreste da jeg var 11 år gammel. Han gikk i klassen min, het Truls og hadde bursdag på samme dag som meg. Det er mye som tyder på at det var litt småkaotisk da det ble slutt etter 1 år og 1 måned:

“Jeg hadde tenkt å slå opp for noen dager siden, men gjorde det ikke.” Haha!

På barneskolen var det lite nytt å melde om, men så begynte det. Ungdomsskolen. Herreminhatt for en tid! I går traff jeg en ungdomsskolelærer som mente at man burde hatt et friår når puberteten satte inn for alvor, og jeg kunne ikke vært mer enig! Om ikke kroppen boblet over av hormoner generelt, så gjorde jo de uttallige forelskelsene sånn at konsentrasjonen forduftet totalt.

Og mye tyder på at det var læreren min Ove, som fikk meg til å børste støvet av pennen igjen (i den beste levetiden vi har!):

La meg bare si et par ord om Andrè. Denne gutten skapte altså så mange intriger i jentegjengen vår, at det skulle ikke vært mulig. Vi var jo selvfølgelig forelsket i ham alle sammen, og det var ikke så rart – han var både dødskjekk og en sånn type som var langt over gjennomsnittet god i både håndball og fotball. Ingen av oss fikk noensinne utvekslet et eneste ord med ham, men det hadde ingenting å si. Forelskelsen var nådeløs.

Men tro det eller ei, bare et par måneder senere var André glemt. Jeg husker faktisk enda hva som skjedde den vinterdagen hjertet mitt oppdaget gutten i niende. Jeg hadde fritime, og plutselig fikk jeg øye på en stakkar som kom hinkende på krykker. Jeg spratt opp for å åpne døren for ham, og han smilte og sa takk.

Det var det hele.

Men da var det gjort <3

Jeg husker hvor forferdelig det var da det gikk opp for meg at han gikk siste året på ungdomsskolen, og at det bare var to måneder igjen til sommerferien. Hvert eneste friminutt gikk ut på å lokalisere hvor han befant seg, og jeg grublet natt og dag på hvordan jeg skulle få ham til å oppdage meg, og da helst innse at vi var skapt for hverandre.

Men sommerferien kom, og OP hadde fortsatt ikke innsett at han måtte få opp øynene for den lille jenta i sjuende. Den sommeren og høsten var helt grusom, jeg trodde verden skulle gå under i flere måneder. Da det nærmet seg nyttår begynte jeg endelig å se framover igjen, men da skjedde det noe veldig uventet:

Herregud, sorry Anders! Litt av et utbrudd, men greia var at jeg fikk snakke med ei venninne av OP i telefonen den samme kvelden, og hun påstod at siden Anders hadde vært forelska i meg, så hadde OP holdt seg unna. Jeg visste ikke at Anders hadde vært forelska i meg, men Anders visste godt at jeg var helt på knærna etter OP.

Jeg ble naturlig nok knust av å høre det, men samma det: OP hadde ringt meg på nyttårsaften! På HUSTELEFONEN! Dette var jo før mobiltelefonens tid, så det må ha vært så vanvittig stort for meg..

Etter dette ble det stille i dagboka, men jeg mener å huske vi var på et par alene-hjemme-fester den våren. Men til tross for et par roligdanser, skjedde det ikke noe mer mellom OP og meg – og historien slutter der.

Så.. Kjære André. Kjære OP. Ungdomstiden min hadde definitivt ikke vært den samme uten dere. Dere vet det ikke selv – men takk for at dere lærte meg om livet! <3 Hihi.

/ Tror jammen jeg skal se om jeg finner OP på facebook, og sende ham en melding og høre om han husker noe av dette 😉

* Følg Konatil på Facebook *