Hva gjør man når man glemmer å betale før man forlater butikken? I morges var jeg skikkelig i trøbbel.

Peter og jeg var midt i frokostmekkingen på kjøkkenet, da vi hørte fireåringens oppglødde stemme fra stua:

– “Kom og kjøp! Kaffe og løk!”

I helgen etablerte han egen isbutikk på hytta, og denne uka utvidet han med egen muffinsbutikk her hjemme. Og det er ikke småtterier han selger heller, muffinsene lages på stedet og tilbys med alle de gode, gamle issmakene. Hvem kan vel motstå et muffinstårn med smak av pistasj, mango, sjokolade og ekte vanilje? Ikke jeg!

Så i morges stilte jeg meg foran kassa i muffinsbutikken og la inn en skikkelig stor bestilling. Mor var skrubbsulten, så her ble det ikke spart på kruttet! Tre forskjellige smaker i bunnen, og fem ulike, fristende toppinger. Dette tok jo naturligvis litt tid å lage, derfor ble jeg enig med den lille herremannen bak kassa om at jeg kunne fortsette frokostarbeidet fram til muffinsen ble ferdig.

Det fine med sånne små, lokale bedrifter er at de ofte yter en ekstraservice man ikke finner andre steder. Og mens jeg stod og skar agurk i skiver, kjente jeg plutselig at noen prikket meg på hofta. Det var den lille kremmeren som kunne melde om at spesial-muffinsen var ferdig, og hvis det passet kunne jeg bli med tilbake til butikken for å hente den med en gang.

Jeg fulgte ivrig etter ham tilbake til stua, der jeg raskt fikk øye på den fargerike fristelsen som stod og ventet på disken. Jeg tok den imot da han rakte meg den – og satte straks i gang med å late som jeg tok noen store jafs mens jeg skrøt og smattet og smilte stort.

Mums til frokost!

Stengt mens varene fylles på igjen 🙂

Den lille muffinsgutten smilte fornøyd og var tydelig stolt over egen kreasjon. Jeg takket så mye før vi sa hadet, så tasset jeg fornøyd tilbake til kjøkkenet. Peter stod fortsatt ved kjøkkenbenken, og jeg tok fatt på agurken igjen.

– “Kremt..“, hørte jeg en stemme bak meg. Jeg snudde meg og oppdaget fireåringen stå der med armene i kors.

– “Ja?“, svarte jeg før jeg fortsatte: “Jeg har ikke spist opp muffinsen enda altså..”

– “Nei, jeg ser det”, kom det kjapt fra den lille.

– “Men.. Kanskje du vil lage en til som jeg kan spare til etter frokost?“

– “Nei“, kom det strengt, “Det vil jeg ikke.“

– “Okei..?“

– “Nei. Du glemte faktisk å betale.“

Jeg så bort på Peter som slet med å kvele latteren, så jeg kremtet litt selv for å kjøpe meg tid.

– “Ehm..“, begynte jeg, “Jeg glemte det ikke.. Jeg.. Eh..”

Sønnen min kikket på meg, fortsatt med armene i kors.

– “Jeg tenkte jeg skulle komme tilbake for å kjøpe mer senere...”, sa jeg.

Så ble det helt stille på kjøkkenet i noen sekunder, før den lille kremmeren ristet på hodet og spurte:

– “Funker det på Narvesen i byen?”

– “Ehh.. nei?”

Da så han bare på meg med et oppgitt blikk og gikk tilbake til kassa for å vente på betaling.

/ Point taken 😛

* Følg Konatil på Facebook *