Damen på toget

19.09.2016 - 23:01 19 kommentarer

Jeg samler på historier. En kompis sa til meg en gang at han syns det var så slitsomt å gå sammen med meg ute, fordi jeg har en tendens til å tiltrekke meg skravlete mennesker. Jeg lo det bort, men av en eller annen grunn støter jeg altså ofte på trivelige folk som forteller meg historier. Og jeg elsker det!

Da jeg skrev innlegget "Savne litt" i går - kom jeg til å tenke på en dame jeg møtte på toget for mange år siden. Samtalen vi hadde satte skikkelig spor, og det er sikkert derfor jeg husker den så godt. Og det var altså noe i teksten jeg skrev i går som minnet meg på denne damen og togturen til Oslo.

 

 

Vi skal over fem år tilbake i tid. Jeg satt på toget på vei hjem, da det kom på en eldre dame i Tønsberg. Hun satte seg ned ved siden av meg, og vi begynte å prate.

Etter en liten stund spurte hun hvor jeg skulle, og jeg fortalte at jeg var på vei hjem til kjæresten min. At vi nettopp hadde flyttet sammen og at jeg gledet meg til å se ham igjen.

"Er du lykkelig?", spurte damen.

Jeg husker jeg ble litt satt ut, for det er veldig sjeldent man får det spørsmålet. Særlig av folk man nettopp har møtt..

Jeg nikket og smilte, mens jeg hele tiden følte at hun hadde noe på hjertet. Jeg ble nødt til å spørre tilbake. Var hun gift? Og det spørsmålet ble starten på en lang historie som jeg aldri kommer til å glemme.

For hun hadde vært gift, med den store kjærligheten. Jeg så at hun mente det, for ingen klarer å bløffe det milde draget man får over øynene når man snakker om noen man virkelig elsker. De hadde kjent hverandre helt siden de var ungdom, de giftet seg da begge var tjue og de hadde fått to flotte døtre sammen.

De levde et godt og trygt liv sammen, fortalte hun. Men så hadde alt tatt en brå vending. En dag hadde mannen fått hjertestans. Hun var rimelig ordknapp rundt akkurat det, annet enn at det hadde skjedd på hytta og at livet ikke stod til å redde. Jeg holdt pusten mens toget suste videre.

En hel verden hadde gått i tusen knas. Når man får kjenne på kroppen at det bare er én skjør, liten bokstav som skiller mellom lykke og ulykke. Den første tiden hadde hun fortrengt. Dagene gikk, men hun var ikke tilstede. Jeg husker jeg lurte på om jeg skulle si at hun ikke trengte å dele dette med meg. Men samtidig var det som om hun ønsket å lette hjertet sitt litt. Så jeg sa ingenting.

De to døtrene ble trøsten hennes. For hva skulle hun gjøre? Legge seg ned og dø hun også? Det var jo ikke et alternativ.

"Men vet du hva det rareste var?", smilte damen sørgmodig. "Vet du hva jeg savnet mest? Alle tingene mannen min bestandig gjorde, som pleide å irritere vettet av meg! Plystringen hans. Skoene han satte fra seg rett på innsiden av døra. Jakka hans som alltid hang over den ene kjøkkenstolen, som om han bare nektet å bruke knaggrekken i gangen. At han satte fra seg kaffekoppen sin på de utenkeligste steder. Hva gir du meg?! Alle de irriterende tingene! Tenk om jeg hadde visst at det var det jeg kom til å savne mest."

Da vi gikk av på Nationaltheateret begge to, ga vi hverandre en lang klem.

Men den samtalen.. Jeg tror hun forstod at ordene hennes hadde brent seg fast i minnet mitt. Jeg lurer så på hvor damen er i dag. Om det var en mening med at hun skulle sette seg ned ved siden av akkurat meg.

Kanskje har historien hennes fått meg til å tenke annerledes på livet? For den setter meg alltid litt ut når jeg blir minnet på den. Hvor lite som skiller lykke og ulykke, og alle disse tingene man tar for gitt, som plutselig bare kan bli revet vekk. Det er både veldig skummelt og veldig fint. Vi trenger i blant å bli minnet på at man må sette pris på det man har og de man er glad i <3

 


Ingen sier det bedre enn diktfyren Trygve Skaug, en av mine favoritter på Instagram (@trygveskaug)

 

/ Livet er her og nå <3

* Følg Konatil på Facebook *

19 kommentarer

Mari

19.09.2016 kl.23:22

Takk for at du deler <3 Jeg ble helt varm om hjertet, samtidig som jeg fikk helt vondt. Jeg tror jammen jeg må gå å legge meg inntil den sinnsykt irriterende samboeren min, som helt sikkert snorker irriterende høyt allerede, etter å ha parkert skoene midt i gangen og slengt fra seg klærne på gulvet.

Tankevekker <3 God natt.

Christina

20.09.2016 kl.11:04

For en søt kommentar <3 Tusen takk!

Liv

19.09.2016 kl.23:38

Så heldig hun var som fikk oppleve så stor kjærlighet❤️ Det er Nok når kjærligheten er så stor at en savner de små irriterende tingene❤️

Christina

20.09.2016 kl.11:06

Veldig godt poeng, Liv!

Astrid

19.09.2016 kl.23:43

Siden du er så glad i en god historie må jeg bare dele denne som satte seg hardt i hjerterota. Jeg jobber i butikk og har mange eldre kunder som gjerne slår av en prat. Den eldre mannen som denne historien handler om har alltid noe godt og si. En gang var han i ekstra godt humør og sa; du, det er slike samtaler som dette som er livet. Jeg ble litt glad jeg òg og var selvsagt enig. Bak han stod to utålmodige sjeler som bare hadde fått med seg halvparten. Du, sa han ene til meg da den eldre mannen hadde forsvunnet ut i sola, du det er mye rart du skal høre fra folk altså.

Christina

20.09.2016 kl.11:07

Og moralen er at vi som er litt yngre, bør lytte og lære av de eldre :-)

19.09.2016 kl.23:49

Takk❤️ Denne trengte jeg:)

Christina

20.09.2016 kl.11:07

Værsågod <3

Helene

20.09.2016 kl.06:43

Denne traff meg i hjertet <3

Man glemmer ofte i hverdagen hva som egentlig betyr mest. Fokuset er på bleieskift, mat, klesvask og leggetider. En liten pust i bakken med kjærestetid og en god klem er vanskelig å prioritere, men er jammen balsam for sjela/forholdet. Takk for denne historien :)

Christina

20.09.2016 kl.11:09

Er så enig med deg! Ikke rart så mange forhold går på en skikkelig smell den dagen barna har flyttet ut og man sitter igjen og klør seg i huet. Verdt å huske på!

Hanne

20.09.2016 kl.09:22

Denne traff, voldsomt. Takk!

Christina

20.09.2016 kl.11:09

<3

oddny

20.09.2016 kl.18:26

Jeg kjenner at dette var en god på minner om at jeg har det fantastisk med mann og barn😀😍 jeg et heldig og har mine. I dag har vært en dag med irritasjon og frustrasjon😐 men ser nå at dette er bare tull😁

Tusen Takk for at du har en fantastisk blogg😀 er fast leser av din og din mann sin blogg og jeg digger dere selv om jeg sjelden kommenterer 😂😂

Kari Anne

20.09.2016 kl.19:55

Du er så flink til å skrive. Makan til jordnær og ekte blogger, med så mye vettugt å komme med! Du er knallflink!

Sara

20.09.2016 kl.22:57

Denne var fin å lese i dag. Da en super, ung mann, i dag måtte gi opp kampen og kreftene tok slutt. Igjen sitter kone og barn. Lev livet mens vi har det, ingen vet hva morgendagen bringer<3

svart blandebatteri

21.09.2016 kl.19:09

For en fin blogg! :)

Camilla Acklam

21.09.2016 kl.19:51

Jeg har tilbrakt de siste to dagene på konferanse med Norsk Luftambulanse, og etter å ha jobbet med førstehjelp en stund, synes jeg sånne historier er så utrolig viktig.

Hondjuret

21.09.2016 kl.20:05

Men grååt! Åh. Jag önskar att jag inte var så blödig. Men så vackert, och så väldigt sorgligt!! Och det är hemskt vad livet kan vända fort. Man vet aldrig. Och man är så alldeles för dårlig på att ta tillvara på just "stunden".

Tack för att du delar och ger en tankeväckare! Jag hoppas att hon stöter på din blogg och läser din fina historia!

Lilleulv

26.09.2016 kl.13:23

Ble rørt til tårer av denne. Den traff midt i hjerterota og virkeligheten. Vi har væt gjennom en stri tørn for pappa og mann i huset, som fikk hjerneslag for ett par tre år siden. Han overlevde (Det tok heldigvis lang tid før jeg forstod hvor alvorlig det var) Og han er nesten uten skader etter dette.

Men neste uten: De skadene han har, er forsterkninger av de tingene som var irriterende tidligere. Så jeg må hele tiden minne meg selv om at han faktisk kunne vært død. Og da spiller de ikke så stor rolle om han bruker møblene som garderobeskap, oppvaskbenken som søppelbøtte eller kjefter på meg for småting som ikke betyr noe som helst. I den store sammenhengen.

Skriv en ny kommentar

hits