I dag lette jeg etter noen papirer i en skuff, og der fant jeg tilfeldigvis en gammel notatbok jeg ikke har sett på år og dag.
Jeg har bestandig likt å ha sånne små skrivebøker tilgjengelig, og derfor har jeg en hel drøss av dem liggende litt overalt. Men akkurat denne boka hadde jeg ikke sett på en god stund, og derfor skjønte jeg heller ingenting da jeg bladde opp på første side og så dette:
Først tenkte jeg at det måtte ha hatt noe med hunden vår sin prostata-operasjon i 2011 å gjøre. Men så var det liksom noe som ikke stemte. Jeg lukket øynene et par sekunder, mens jeg tenkte så det knakte.
Så husket jeg.
Dette var listen jeg skrev da jeg lå på barselavdelingen i oktober 2014, kvelden før min lille baby og jeg skulle forlate sykehuset og reise hjem.
Det er noe herlig sjarmerende over denne korte og konsise listen som liksom må ha komprimert alle mine tanker og bekymringer ned til fire usle små punkter, som i en tett ammetåke sannsynligvis var det eneste jeg brydde meg om akkurat da:
1. Hva slags smertestillende trenger jeg etter at jeg har kommet hjem, for å overleve vondtene både her og der?
2. Skal jeg gjøre noe med stingene i “underetasjen”?
3. Finnes det noe super-mega-duper-effektivt jeg kan smøre på de helvetes hemoroidene?
4. Kan babyen sove på siden?
Det siste punktet føltes spesielt viktig, for man leser jo overalt at babyer skal sove på ryggen, men min ville absolutt sove på siden – og ikke søren om jeg skulle forlate sykehuset før jeg hadde fått et skikkelig svar på om det var greit.
Alt dette passer ufattelig bra til et bilde jeg har spart på fra den samme tiden. Et bilde som jeg knipset helt ufrivillig, da jeg med én hånd skulle prøve å lukke kamera-appen. På dette tidspunktet følte jeg meg ganske utslitt, alt var nytt og rart og ganske skummelt – og siden den lille datteren min var så surklete, hadde jeg sovet sittende i senga med henne på brystet, flere netter på rad. Puppene mine var fortsatt ømme og brystvortene så såre at jeg ikke orket å ha på BH.
Og det blikket der..
.. Haha, det sier faktisk alt. Jeg er skikkelig glad jeg aldri fikk slettet det bildet, for selv om ting overhode ikke var morsomt da, så er det noe fint med å ha et bilde fra noen tøffe dager som man kom seg gjennom.
Spesielt siden jeg ikke klarer å se på det nå, uten å måtte kvele en liten latter 🙂
/ De tøffeste dagene går heldigvis i glemmeboka 😉
Hehe ja det er mye man skal huske der man ligger. Men rart det at man lett glemmer bort sånt som var mindre koselig og husker de gode stundene 🙂
En nybakt mammas oppriktige tanker og spørsmål -det blir ikke mer jordnært enn det gitt!😁
Men uansett hvor (inni hampen jævlig) slitsomt det kan være mens det står på, er det søren meg helt utrolig hvordan vi er skapt for å klare å komme oss gjennom det!👍👏
I feel you, og det er noe så ekte og vakkert over det bildet der at det må du aldri slette:)
Hilsen mor til to vakre kolikkbarn (som gav meg hemoroider fra h.., sting som verket, strekkmerker, vektoppgang, søvnmangel, hårtap og slappe pupper) som jeg aldri ville vært foruten 🙂
Så herlig, haha! Heldig vis gikk det fint med dere begge. 😉
Glemmebok var en utrolig fin idè! Og ja – herlighet, de første dagene/ukene går man jo i en komatøs tilstand (heldigvis he he) . Kjekt å følge deg, Christina! Og gratulerer med 1 år og en uke som blogger!
Takk for at du minnet meg på 1 år og 1 uke Monica – jeg hadde ingen aning før jeg så kommentaren din! 🙂 <3
Hei!:) et spm! Fant du noe duper-duper-mega effektivt som hjalp på hemorider??