Hadde noen sagt til Peter og meg da vi var nybakte foreldre for 4 år siden, at vi snart kom til flytte til Larvik og bo i enebolig med hage og thujahekk, stakittgjerde, garasje og stasjonsvogn – da ville vi ledd høyt og sagt at det var en tilværelse som lå milevis unna!
For vi var i ferd med å bli sånne byfolk som likte at alt var så “nært”. Matbutikken i underetasjen. Kaffesjappa borti svingen. Innvandrerbutikkene med spennende krydder i hyllene. Den asiatiske favoritt-restauranten rundt hjørnet, og busstoppet rett på utsiden av døra. Akerselva rett borti høgget og nærmeste kino bare en rask spasertur unna. Herregud som vi trivdes i Oslo!
Sykt chill med konsert i parken rett på utsiden av døra, liksom. Urban living ftw <3
Da vi ble foreldre i 2012 ble naturligvis livet snudd helt på hodet. Men vi var fast bestemt på at vi skulle bli boende i leiligheten noen år til, det var fortsatt mange år til sønnen vår skulle begynne på skolen, og vi trengte ikke ta et standpunkt før den tid. Vi hadde heis, vi hadde bil og garasjeplass i kjelleren, vi hadde to soverom og som sagt; nærhet til alt.
Men så skulle vi søke om barnehageplass. Herregud for en jungel. Det var 10-12 barnehager bare i umiddelbar nærhet, og vi var ikke sånne folk som bare tok en tur på besøk for å sjekke ut forholdene. Så vi endte opp med å søke litt etter magefølelsen, og gikk til slutt for de som lå nærmest leiligheten.
Etter noen måneder fikk vi svar om at gutten vår hadde fått plass, og den kvelden tok vi turen bort til det som skulle bli vår sønns barnehage. Akkurat da vi stod utenfor bygget og kikket over porten, tror jeg alt snudde. For det var bare et eller annet som ikke stemte. Verken Peter eller jeg klarte å se for oss at vi skulle levere og hente den lille tassen vår der, fem morgener og fem ettermiddager i uka.
Plutselig fikk vi panikk. Det var som om vi ikke fikk puste i storbyen lenger. Vi måtte bort, det var folk overalt, det var trengsel, det var kø, det var tett trafikk og aldri stillhet. Nærheten til alt ble plutselig for nært. Det hadde fungert utmerket mens vi bare var to, men nå.. Nå var vi tre – og alt var annerledes!
Og derfra gikk alt slag i slag. For å illustrere tempoet i taktskiftet, her er favorittbildet mitt fra den tida: da spisestuestolene ble solgt og hentet midt i middagen, haha 🙂
Og plutselig hadde vi kjøpt oss hus på det samme stedet som vi bare uker tidligere hadde kjørt forbi og sagt: “Herregud, tenk så uaktuelt å bo på et sånt sted!”
Nå har vi nærhet til ingenting. Og vi elsker det 🙂
/ Hvem trenger festivaler når man har piggsvin i hagen 🙂
* Følg Landsbykona på Facebook *
Nærhet til ingenting er ganske så fint! Jeg skulle gjerne bodd litt nærmere alt type nærhet til ingenting Larvik noen ganger. Finnmark føles veldig ut som plassen gud glemte og satan forlot noen ganger 😉
Hahaha! Men nå har jo Finnmark deg da, en fargeklatt og et friskt pust midt ute i ingenting 😉
Er som “bangibobla” over her sier.. Kunne lett ha droppa småbyen i Trøndelag for Oslo. 😉
Flyttade från Göteborg till “hemstaden” Strömstad när Talibarnet var 3 år. Tänkte att: OJ, vad ungen måste växa upp i småstadsidyll på landet och 17 mil till varenda jäfla affär.
Om vi ångrar? OM vi ångrar… både jag och talibarnet.. Så strömstad kommer nog att få ge vika framöver. Så enkelt är det! 😉 Men härligt att höra att ni har hittat “hem” 😉
Jeg jobber på Skedsmokorset med 2 karer som bor i Oslo. Selv har jeg 2 gutter på 2 & 5 år og bor på Toten med nærhet ting ingenting. Likevel føler jeg mer nærhet til alt. En har mer tid når man ikke er så nærme alt. (mrk: 10 minutter til butikken, 25 min til Kino)
Men de to jeg jobber med har ingen forståelse for akkurat dette konseptet med “å ha tid”. Hva skal du med tid?
Goes without saying at disse to har ingen barn, selv om den største “bygderasisten” faktisk blir far rett over på nyåret. Jeg gleder meg litt til han får føle på at alt er litt for nærme 🙂
Nå er Oslo såpass stort at det lar seg gjøre å bo her uten å bo midt i gryta da. 😉
Jeg storkoser meg med nærhet til alt og mange valgmuligheter, selv om ting ikke er såååå nært. Bhg ligger ti min gange unna, for å komme på trening er det buss eller bane som må til, og det tar nok lett 15 -20 min pluss minus. Konserter går vi sjeldent, men beste åpne gård med alt av gårdsdyr vandrende fritt rundt beina ligger 20 min med buss unna.
Larvik er nok nestevalget etter Oslo, fordi de har ett godt kulturutvalg og muligheter, men en så lenge koser vi oss i Oslo både store og små. 🙂
Vi endte også opp der vi tidligere hadde sagt at der skal vi i allefall IKKE bo. Og nå stortrives vi på “landet” i Holmestrand.
Jeg flytta fra Tønsberg til Hof, som er ei lita bygd helt nord i Vestfold. Var veldig overgang fra å ha bussen rett utenfor døra omtrent som gikk tre-fire ganger i timen til byen, til 4 ganger i døgnet, som gjør at man er litt lengre unna ting. Jeg trives med å bo på landet i stedet for i byen, mye roligere tempo, også har folk litt bedre tid 🙂
Nærhet til ingenting er best 🙂 jeg har butikken 3 min unna med bil, eller 15 min til fots, det er greit nok 🙂 Skole og barnehage ligger 6 min til fots. Men skal man noe annet, må man sette seg i bilen og kjøre 20 min, for det går ikke noe buss her :p I allefall aldri en som passer.
Hei! Vi vurderer å flytte til østlandet, og Larvik er et av stedene vi tenker på. Har en liten mini på 1/2 år, og ønsker å gi han den beste barndommen vi kan. Kan du gi meg noen kjappe ups/downs med å bo i Larvik? Sånn foruten de aller mest tydelige… 😉 Takk for fin blogg!! 🙂
Nå skal det jo sies at Larvik ikke er så veldig landsby, da. 😉 Selv flyttet jeg fra Asker til Koppang da jeg var 13, og da jeg flyttet for meg selv flyttet jeg til Røa (ish).