Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.. For det er noe jeg har tenkt på, og det er at jeg føler meg som en annerledes blogger. Jeg pleier ikke skrive om hvordan dagen min har vært, om hva jeg har gjort med familien min og hvilke planer vi har for morgendagen. Men jeg elsker å dele historier, og det beste jeg vet er når jeg føler at innleggene mine sprer bittelitt glede. Det trenger ikke være noe stort, og det er ikke bestandig jeg får det til – men det er i alle fall mitt mål hver eneste dag.
Men så hender det jo at livet ikke bare er en dans på roser for meg heller. Og de dagene det går litt trått, tenker jeg som oftest at det er best for dere at jeg lar bloggingen ligge. For jeg vil jo helst skrive om fine ting, og da føles det bedre å droppe å poste noe, framfor å skrive ut tankene mine. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Men i kveld skal jeg gjøre et unntak.
For denne uka har vært veldig spesiell. På søndag døde en gammel klassekamerat helt plutselig. 34 år gammel, et kraftig hjerteinfarkt – et liv er plutselig over. Alle er i sjokk, og denne forferdelige hendelsen har altså utløst et helt skred av tanker. Men også noe annet, for denne uka har det tikket inn meldinger fra folk jeg ikke har snakket med på flere år. Gamle klassekompiser som er like utafor som meg, og som ikke kan forstå at den blide gutten er borte for alltid.
Og alle skriver det samme.. Dette er helt grusomt, jeg kan ikke tro at jeg har gått her hjemme og irritert meg over rot på badet eller en oppvask som burde vært tatt. Bagateller! Teite bagateller! Man glemmer jo helt hvor skjørt livet er, men så kommer noe som dette og setter alt i perspektiv.
Og da blir man bare så redd og ydmyk og alt på en gang. Og selv om jeg ikke egentlig tenker å skrive slike innlegg, så klarer jeg ikke å gå videre uten å få det ut heller.
Derfor velger jeg å lette litt på hjertet, tømme tankene mine og minne om hvor skjørt livet er. Det er faktisk bare én bokstav som skiller lykke fra ulykke, og det er ikke verdt å henge seg opp i teite bagateller som oppvask og støvdotter, når livet er så veldig mye mer enn små bagateller. Jeg vet ikke hva mer jeg ønsker å skrive egentlig, jeg er fortsatt litt i sjokk.
Så bare.. husk det da. Ikke meningen å høres ut som en prest her, men elsk hverandre og ha det fint. Livet er for kort og dyrebart til noe annet.
/ Du var en bra fyr A.E, smilet ditt vil bli savnet <3
❤️
Kondolerer <3
Mine tanker går til venner og familie
Jeg er virkelig enig med deg, livet er for kort å dyrebart til å krangle over oppvasken eller at det er fritt for do papir på do å den siste som var der ikke satt på plass en ny rull. Er mye dumt vi henger oss i som man ikke tenker over bare er teit egentlig.
Sender en varm klem <3
❤️ I sånne situasjoner får man en påminnelse om hva som faktisk er viktig her i livet. Jeg har fått flere kjipe påminnelser jeg gjerne skulle vært foruten de siste ukene, med alvorlig sykdom i nær familie og vennekrets. Ta vare på hverandre! Stor klem ❤️
I blant kan man få en kraftig påminning om hva som faktisk betyr noe her i livet, ja. Det er klart du tenker og føler mye rundt dette nå. Og da syns jeg det er helt naturlig og fint (misforstå meg rett) at du skriver om det her i bloggen også. Jeg vil heller lese innlegg fra en ekte og ærlig blogger enn en som krampeaktig prøver å være morsom for å please leserne. Det siste vil nok etter hvert skinne gjennom også, tror jeg.
❤️❤️ Så sant! Vi må huske å vise hverandre at vi bryr oss om hverandre! ❤️❤️
Stor klem gjennom natten til deg Christina. Grusomt og trist lesning,men viktig å skrive om det mørke i livet også.Takk for du delte det på bloggen din.Fikk ihvertfall meg til å “våkne” litt fra comforten,og ikke minst se opp fra min egen navle en stakket stund:-/ Takk for den flotte og originale bloggen din.Beste “jentebloggeren” til nå(selv om jeg ikke har lest alles:-)
Jeg syns det er kjempebra at du skriver om slike ting også. Jeg elsker historiene dine og måten du skriver på – uansett om det du skriver om er morsomt eller trist. Jeg har selv fått en kraftig påminnelse om å sette pris på livet etter at en kjær venn bestemte seg for å avslutte livet sitt, helt uten noe forvarsel. Hadde to barn og greier. Det virker ellers som at du og Peter er flinke til å sette pris på de små ting, fortsett med det <3
Klem til deg. Jeg og min mann fikk bare 800 dager sammen før han døde.
Nå er jeg glad for at vi aldri krangla om bagateller. Vi var ikke enige om alt, men vi var enig om at vi var uenig om enkelte ting. Han pleide å si at vi kan jo ikke være enige om alt. F.eks likte han damer og jeg liker menn 😊. Når jeg nå ser tilbake, er jeg glad for at jeg har 800 dager med gode minner med meg videre, og ingen dager med surmaga krangler om bagateller.
Så fint at du deler. Jeg sitter med de samme tankene, det er så ufattelig rart og trist. Jeg husker han som en veldig fin og snill fyr og det var alltid veldig hyggelig å møte på han når vi begge var i byen. Han vil bli savnet <3
Kjenner så godt til den følelsen. Fikk tidligere i år vite at ei klasseveninde var gått bort 34 år gammel. Var kreft.
Ta vare på deg selv og familien din. Ta dere en tur ilag og bare nyt livet.
Åh, kjære deg, så vondt:O Jeg setter så pris på innleggene dine nettopp fordi du er genuin og ærlig, du er ekte, rett og slett, og i det er det helt naturlig rom for alle sider i livet, både de gode og de vonde. Alt godt <3
Prøvde å finne på noe klokt å skrive som er trøstende i en slik situasjon-mislyktes. Bloggen din er fin uansett om det er gode eller dårlige dager, det er du som gjør den fin.
Mine tanker går først og fremst til min gode kollega 💖varm klem vennen 💖ord blir fattige 😢💖
Trist å lese.. Kondolerer til alle ❤
💙💙