Vi satt rundt kjøkkenbordet i morges, alle fire. Seks øyne var rettet mot papsen, som holdt fyrstikken med stødig hånd mens han smugkikket på mobilen, og prøvde å lese det tredje verset av “Advent” av Inger Hagerup.
“Så tenner vi tre lys i dag.. For.. Eh.. Lengsel, håp og glede..”
Og det var rett etter at han hadde sagt den siste setningen at det begynte å gå i ball for mor.
– “Er det ikke rart å tenke på, at hun som har skrevet de ordene, er moren til han som har skrevet Snøfall? Og tenk at Klaus Hagerup og de to døtrene begynte på manuset allerede i 2012!”
Jeg mente egentlig bare å si det til Peter, men fireåringen kikket rart på meg:
– “Hæ? Hva sa du nå, mamma?”
Jeg møtte blikket til Peter, som himlet med øynene. Det verste han vet er når jeg kommenterer gode skuespillerprestasjoner underveis i en film, og dette var definitivt i samme gata.
– “Nei, altså”, stotret jeg, “Jeg tenkte bare på at han som har skrevet Snøfall..”
– “Som er SANT.. Snøfall er jo sant”, avbrøt Peter.
– “Eh, ja. Sant ja”, fortsatte jeg, “Eh.. Eller en fin julehistorie da, i hvert fall.”
– “Hva mente du da, mamma?”, spurte fireåringen på nytt.
– “Nei, jo.. Jeg mente bare at hun damen som har skrevet de versene som dere leser i barnehagen når dere tenner et nytt lys i adventsstaken, er mammaen til han som.. Ja.. På en måte bestemmer hva som skal skje i Snøfall, da.”
Jeg merket jeg var i ferd med å vikle meg inn i noe helt idiotisk, og stillheten fra min kjære mann kunne ikke bety annet enn at han tenkte det samme.
– “Hva som skal skje i Snøfall?”, sa den lille stemmen, “Er det noen som bestemmer hva som skal skje?”
Jeg kremtet høyt.
– “Nei.. Eller jo, på en måte.. Det er jo noen som må bestemme hvor mye som skal skje i hver episode.”
Jeg unnlot å se bort på Peter før jeg fortsatte:
– “Noen må jo bestemme hvor mye det er plass til i én episode.. Ellers ville det jo bare blitt en eneste lang episode.. Og det ville jo vært litt.. Dumt.. Haha, siden det er en julekalender med 24 luker.. Eller avsnitt, da..”
Jeg skulte bort på Peter, som kvalte en latter før han ga meg et fårete smil og en ironisk tommel opp:
– “Yes mutter’n, den naila du..”.
Og det er i sånne øyeblikk jeg med gru tenker på hvordan det skal gå når ungene blir større. For noen må jo hjelpe dem med lekser og noe sier meg at det ikke bør være meg – med mindre de ønsker forklaringer av typen “Første verdenskrig? Jo, det var en.. ja.. en slags uenighet mellom.. ehm.. ja, hvem var det nå igjen..”
/ Heldigvis er det noen år til 😉
Les også: Hemmelig kodespråk
Det takla du bra! Ikke alltid like lett å ro seg ut av det når man har plompa ut med noe barna ikke skulle hørt.
Haha, utrolig bra <3 Jeg tror faktisk ikke jeg hadde klart å ro meg så godt unna den der 😛
Haha, jeg kjenner meg igjen, er akkurat på samme måten selv. Men du, kan jeg spørre hvor den fine adventstaken er fra? Ha en fortsatt fin kveld!
Haha, så morsomt! 😉
Prat ivei du👍🏻😊 Har gitt ungene gradvis all info om tvspill/serie/filmproduksjon. Fra rundt 5-6 år. Feks hvis noe er skummelt, googler jeg skuespilleren, å viser de personen i en annen setting/virkeligheten. Eller jeg kan si:”kjenner dere igjen han/henne/stemmen?”. De kan om datajuks, dubbing, masker, sminke,stunts osv. Å har måttet lære andre unger litt å. For noen tar etter filmer, desverre. Slossing osv mener jeg. Så da viser jeg at alt er juks. Men noen unger er helt med i filmen, å da lar jeg det ligge. Må se ann modenhet, alder, og personlighet😂 Så, ingen grunn til å tie, men se det ann😂 Ungene koser seg med film, å lever seg inn i den uansett..også pappan i huset😂