hits

Om utnytte stnnane

Jeg er skikkelig svak for gode tekster. Srlig snne som kommer litt overraskende p. For n ting er bli oppslukt av en god bok, noe helt annet er nr man plutselig ramler over et godt skrevet portrettintervju i en avis, for eksempel.

Hvis jeg liker det jeg leser ordentlig godt, hender det at jeg blir s gira at jeg m sende journalisten en mail. Bare for si fra at jeg syns det var bra ;-) Jeg fler meg litt som en skrotnisse, for det er sjeldent jeg fr noe svar, men det spiller ingen rolle.

De siste dagene har jeg tilbragt p sofaen med en febersyk 2-ring, og i gr l hun og smsov p armen min, mens jeg scrollet forbi en tekst p Facebook. Den var skrevet av en mann jeg ikke kjenner, men et eller annet gjorde at jeg scrollet tilbake og begynte lese ordene hans.

Ogs fikk jeg et snt yeblikk igjen. Du vet, nr man forventer lese noe fjs, ogs viser det seg vre en tekst s ekte, s full av kjrlighet bde i og mellom linjene, fullstappet med galgenhumor og flelser. Og en god dose herlig Larvik'sk p toppen av alt.

Jeg vet ikke om det var fordi jeg trengte bli ristet ut av min lille sykdomsboble, der alt som har betydd noe de siste dagene har vrt om ikke feberen snart gir seg - eller om jeg bare trengte f en pminner om at "det ikke spiller noen rolle hvordan man har det, men hvordan man tar det."

Jeg ble i alle fall s gira at jeg skrev en melding til mannen bak ordene, og spurte i samme slengen om jeg kunne dele teksten hans i bloggformat. Han svarte at det var helt i orden. Jeg sa forresten at han fikk begynne blogge ogs, men er litt usikker p om han tok meg serist p akkurat det ;-)

S da deler jeg. Tusen takk, Morten - ordet er ditt.

--------------------------------------------------

 

#tb
I dag er det 20 r siden det banket p dra til naturfagrommet i 5.etg p gamle Thor Heyerdahl Videregende skole. Kontordama tittet p lappen sin, og sa navnet mitt. Jeg s meg nlende rundt, vel vitende om at det kun var meg i dette klasserommet som het Morten.

Vi tok trappene ned i 3.etg og inn p lrervrelset, hvor rret l ved siden av telefonen. Jeg lftet det bekymringslst opp og hrte Mamma kremte, som om hun ikke hadde snakket p en stund. Stemmen var rolig og behersket. "Vi m p sykehuset, du har ftt kreft".

Som siste kapittel i en Harry Hole-bok, nr du fr vite at alle dine teorier og spekulasjoner var feil, men svarene allikevel er innlysende nr du fr dem. Alle mystiske kuler p halsen og den uforklarlige feberen var alts lymfekreft?

Fra vre en lat, unnasluntrende slabbedask som sovnet etter skolen hver dag, ble jeg plutselig en livsglad ddssyk pasient med galgenhumor, selvtillit og viljestyrke. Det er s deilig ha en unnskyldning, srlig nr den kombineres med en sjokkerende nyhet som trumfer alt. Jeg tok trappene i to og to trinn. Mtte jo opp og hente sekken min.

P toppen ble jeg plutselig svimmel, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare pne dra. Jeg satte meg p benkene under knaggrekka. En tre trillet sakte ned til hakespissen fr den slapp taket og traff det nybona banebelegget av spraglete vinyl. Synet av drpen fikk meg til ta meg sammen. Gikk mlbevisst bort til dra og lukket opp.

Femtiseks yne lyste mot meg, ikke fordi jeg var dum eller spesielt deilig, men rett og slett fordi man alltid ser mot dra nr den pner seg midt i timen. Jeg snudde og lot dra st p gltt. Vikarlreren kom ut. Jeg ba henne bare hente Jens Laurits, og at han kunne ta med sekken min.

Mona (kjresten, red.anm.;-) hadde idrett, kultur og samfunn og var glad for slippe resten av timen, hun fikk ikke 6 uansett. Fravrsgrensa var heldigvis ikke funnet opp, for kreftsyk kjreste kvalifiserer sikkert ikke til gyldig fravr. Arkitekten bak Reform '94 var vel ikke like kreativ som Torbjrn Re Isaksen, eller s dreiv ikke ungdommen og droppa ut av skolen, for livnre seg som NAV'ere for 20 r siden.

P sykehuset ventet Dr. Mller. Mamma kjente ham fra fr, bde fra jobben sin, hvor hun hjalp trygdede hypokondere tilbake til arbeidslivet, og fra sin egen kamp mot en overivrig fflekk. Den tyske aksenten bablet i vei om gode prognoser og et knalltft behandlingsopplegg. S var det bare dra hjem og sluntre unna noen dager, men frst ville jeg innom skolen og si ifra om at jeg ikke var dd riktig enda.

 

#denflelsen
Det var en deilig og befriende flelse ha en diagnose. En gyldig grunn for slippe skolen, lekser og eksamen. Til og med frstegangstjeneste skulle det vise seg at lymfekreft trumfer. Men trumfkortet hadde sin pris, da, hvis man legger vondvilja til. Det var visst grenser for hvor mye fravr man kunne ha p 90-tallet ogs.

Dessuten dukket det stadig opp noe som bde var kjipere enn bde lekser og eksamen. Spinalpunksjon for eksempel, nr Dr. Lothe ba meg ligge som et foster mens han gjorde klar en 12cm lang sprytespiss. Den skulle inn mellom ryggvirvlene og erstatte spinalvske med motgift. Han bommet hver gang. Eller kanskje han traff, bare for sjekke refleksen. Nervebunten som vanligvis sender mer eller mindre bevisste impulser fra hodet til kne og t skal penbart ikke stikkes i med nl. Beina sprella som en makrell, etterfulgt av et hekseskudd som kasta Magica fra Tryll, til Bloksberg og tilbake.

Beinmargsbiopsi var ikke s mye bedre. Nla var ikke s lang, men den var tjukk. Mer som et rr. Og inni det rret skulle det suges ut en sylinderformet bit av beinmargen nr, eller hvis biopsien var vellykket. Jeg husker ikke hvordan han fikk rret inn, men flelsen av at innmaten i hoftekammen suges ut av deg er rett og slett guffen. Gammel'n sto bak meg og dro. Han pustet tungt gjennom nesa og ba den lett overvektige sykepleieren holde meg fast, s hun la seg like godt over meg. Det hjalp ikke stort, s han gikk. Etter en stund kom han tilbake fra byggteknisk i U3 med en rusten rrtang. Jeg liker tro at han satte beinet mot rva mi og dro det han kunne, men det var nok ikke s dramatisk. Han fikk lirka ls rret og virket ganske fornyd med oppfinnsomheten.

Det er heller ikke moro bl neseblod nr kroppen er tom for blodplater, s hulrommet mellom nese og svelg langsomt fylles av en gelaktig torskelever. Det hulrommet er mye strre enn man tror. Nr jeg gapte hyt og s meg i speilet, kunne jeg se en streng med levret blod som hang fra ned i halsen bak drvelen. Den ville verken opp eller ned, og snyte seg med en torskelever i nesa, gjr man bare n gang.

Man savner ikke munnsoppkur heller. Gul gugge som gir brekninger p tom mage. Intens kle og svie som penbart ikke kommer av solbrenthet, siden sola aldri skinner der. Bldande hemorooooids, som den kvinnelige turnuslegen kalte det, etter ha tatt en titt. Den frste dosen med rdfarget Metotrexat - the hair killer. oppdage at urinblra har strre kapasitet enn den verste streken p tisseflaska. Den uendelige ventetiden mellom blodprve og legevisitt p hjemreisedagen, og frykten for mtte tilbringe nok et dgn blant likbleike folk, som dasser rundt i bl kjortel og adidasbukse, mens vi triller p vr trofaste flgesvenn - et stativ p hjul med blod-, gift- og saltvannsposer, lenket til skrotten med gummislanger.

 

#goals
Jeg fikk ikke tatt alle russeknutene, s jeg mtte g hele forbanna ret p nytt. Jeg la aldri skylda p fravrsgrensa. Noen ville vel si det var et bortkastet r. Men det var det ikke. Det finnes s mange gode yeblikk. Som hver morgen nr den kullsvarte vaskemannen (les: renholder med minoritetsbakgrunn) i kritthvite klr kom inn og sa "Halloys boys boys" til Tore Bannemann og meg. LOL. Vi lo med ham, ikke av ham.

Tore var ett r yngre enn meg. Vi hadde like mye kreft, type lymfe og like drlig humor, type galgen. Bortsett fra kreft, humor og et dobbeltrom p B2, hadde vi ingen ting til felles. Han bannet to ganger i hver setning, var fra stfold og fikk en splitter ny Golf av tanta si, to uker fr han dde. Jeg misunte ham den Golfen. Kadett'n som jeg hadde overtatt etter Bestefar hadde verken bltt glass i baklyktene eller GTI, men nyinstallerte hyttalere og 1,2DL p svingete veier kan ogs gi the king of the road-feeling.

Tka l lavt over bnntla kere langs Helgeroaveien. I enden l Saltstein, the secret surfspot. Pink Floyd snurret i Discman, som var koblet til stereo'n via en spesialkassett med minijack og kabel. Hrene hadde reist seg, hvis jeg hadde hatt noen. Den silkemyke bassen fra The dark side of the moon fikk duggperlene til danse p panseret, mens blgene bryt i slow motion mot soloppgangen. Takknemlighetstrer triller fort p hrlse kinn.

En morgen vknet jeg langsomt og skimtet to smilende yne. Fyldige vipper og yebryn som hashtagges med goals p Insta. Hun skulle bare bytte plaster der cellegiftslangen gikk rett inn i hjertet, i god tid fr morgenskiftet skulle overta. Hun fylte 30 den dagen. Jeg s henne aldri uten munnbind.

 

 

#respekt
Jeg er selvopptatt, egoistisk og lat. Akkurat som ungdommen n til dags. Jeg har et behov for bli sett. For den jeg er, og det jeg gjr. I 1997 hadde vi ikke Facebook eller Instagram. Ikke en gang mobil, bortsett fra Simen, da, som hadde Ericcson 388. Nyheten om at en p skolen hadde kreft spredte seg som nakenbilder p Snap. Ikke like langt, kanskje, men like kjapt. Jeg fikk mye oppmerksomhet. Alltid noen som spurte hvordan jeg hadde det.

Og de skulle alltid hilse fra noen. Alle skulle hilse. Hilse fra den ene og hilse fra den andre. Jeg fikk hndskrevne kort med lykkenskning og varme tanker fra folk jeg knapt kunne navnet p. Nesten som f likes fra facebook-personer du kanskje kjenner, men som du ikke sender venneforesprsel til, fordi du husker dem som litt kulere enn deg selv fra barndommen. De kortene ga meg en enorm, men kortvarig selvtillit. Livsgleden og viljestyrken fikk jeg av familie og nre venner. Av dem som ikke spr meg hvordan jeg har det, fordi de vet.

Mona kjrte tur-retur Radiumhospitalet nesten hver dag, av og til med Jon i passasjersetet, men mest alene. Vi hadde vrt kjrester i mindre enn ett r. Hun var russ'97, men valgte heller kjre Renault Laguna til Oslo enn rulle med russen. Hun var 18 r, blond og slank (som hun fremdeles er! Det vil si; 29, blond og slank), men valgte heller sitte p sengekanten og se p et oppblst kortison-tryne uten yebryn, enn hooke p Caf Hansen. Hun var i skyggen av den kreftsyke kjresten, og valgte bli der. Det var ingen selvflge. Alle spurte deg, hele tiden, uansett: "hvordan er det med Morten?" Jeg vet at du hatet det sprsmlet.

 

 

#minner
Jeg m konsentrere meg for huske detaljene, og spesielt all dritten. Det er glemt, fortrengt og det er ikke ekkelt lenger. Det er bare fakta som jeg kan hente frem hvis noen klager over sin syke mor. Jeg snakker ikke s ofte om de uhyggelige tingene, dessuten trumfer jeg de fleste syke-mor-historier uansett.
Den overivrige fflekken hennes ble operert bort, men kom stadig tilbake. Som drepe en kakerlakk og s kommer hele slekta for ta hevn. Til slutt var kroppen full av kakerlakker p utsiden og innsiden.

Hun tapte sin siste kamp for 8 r og 364 dager siden. Hun lrte seg leve med usikkerhet og uforutsigbarhet, og ta n kamp av gangen. "Det spiller ingen rolle hvordan man har det, men hvordan man tar det", sa hun. Hres ut som en klisje, og det er det sikkert, akkurat som nr Hgmo ljuger og sier at n skal vi nullstille oss fr neste kamp.

Det handler om s mye mer enn ta n kamp av gangen. Det handler om glede seg over de sm ubetydelige hverdagsgledene. For mamma var det sovne p sofa'n midt i Tippekampen, eller sitte p huska p Bjbesoka (hytta) mens hun rkte en av sine 20 Pall Mall Mild. Den strste gleden var ta med barnebarnet i matbutikken og kjpe alt han pekte p.

"Det gjelder utnytte stnnane" (Larviksk for stundene) sa hun alltid. Og det har jeg lrt meg, selv om jeg verken ryker eller har rd til la ungene fylle handlekurven med Barbie-blader som ingen leser, tullegodteri som ingen spiser eller McRl, som er en fellesbetegnelse for alle ubrukelige med-p-kjpet-leker som fyller bunnen av lekekassa. Hun lrte meg se de gode tingene. Vrenge noe positivt ut av dritten. Hun lot seg ikke stresse. Man m bare utnytte stnnane.

Ikke bruk de 12 minuttene du er alene i bilen til tenke p alt du ikke rakk fr du dro. Ikke bekymre deg for hva som skjer nr du kommer frem. Utnytte den lille stnna til senke skuldrene. Det eneste som forventes av deg i de neste 12 minuttene er at du kjrer aktpgivende og hensynsfullt.

Det er alle forventningene som skaper bekymringene. En forventning om vre frisk. En forventning om f gode karakterer. En forventning om skape resultater. Alle disse forventningene har jeg skapt selv. Det er faktisk jeg som har skapt alle andres forventninger til meg ogs. Kanskje jeg solgte meg inn litt for hyt p jobbintervju? Skapte jeg en skyhy forventning da jeg sa at jeg kommer hjem til middag? Og hva vil jeg oppn nr jeg, bevisst eller ubevisst, skaper alle disse forventningene? Mestring. leve opp til en forventning jeg selv har skapt.

Levere resultater jeg kan vre stolt av, som er litt bedre enn det andre forventet av meg. Men hva gir det meg? En kortvarig dose endorfiner og en liten drpe adrenalin. Et lykkelig yeblikk. Og hva skjer "nr du tar det bedre enn du har det"? Da leverer du mer enn forventet. Da synes ikke folk synd p deg. De lager ikke snt srgelig stakkars-deg-ansikt. De smiler, de beundrer deg. Og det fles godt. Det er de yeblikkene som skaper gode minner.

Som da jeg satt hos henne kvelden fr hun dde. Vi sa ingen ting. Plutselig kremtet hun, siden hun ikke hadde snakket p en stund. Stemmen var rolig og behersket. "Jeg har det bra". Mer sa hun ikke, s vidt jeg vet. Det er et godt minne. I morgen skal vi p grava hennes og spise Kremtopper.

 

#brydeg
Alle jeg kjenner, kjenner noen som har kreft. Det er jeg ganske sikker p. Noen har ekle typer som er vanskelig snakke om, noen har aggressive typer som man nesten ikke rekker snakke om, og noen har heldigvis en litt mildere form som kan kureres uten de helt store konsekvensene. Det er ikke s lett vite hva man skal si. Man vet jo verken hvordan de har det, eller hvordan de tar det.

Jeg er ingen ekspert, men jeg har i alle fall noen selvopplevde erfaringer. Men husk at det bare er mine personlige oppfatninger og at jeg verken er psykologspesialist eller overlege. Uansett om det er den syke eller den prrende du snakker med, tror jeg det er lurt fortelle at du vet. Neste gang dere mtes er det kleint, det er for seint, for da har du visst det litt for lenge. "Jeg hrte at du har blitt syk. Hvordan har du det?" er en god start. Ikke spr hvordan det gr, for det kan vre litt vanskelig svare p. Da vikler man seg plutselig inn i prognoser og statistikk, og det har forelpig ikke kurert noen.

Ikke lag snt trist ansikt, tristhet smitter og kanskje du delegger en dag som egentlig var den beste p lenge. Ikke spr hvilken type de har. Det spiller ingen rolle. Ikke fortell om deg selv, din syke mor eller andre du kjenner som er syke. Det finnes alltid noen som er sykere, og det kan vre litt vanskelig vise empati for andre nr man er alvorlig syk. Hvis den andre vil fortelle om sykdommen sin, s har du gitt en pning som er akkurat passe stor. Husk at alle bryr seg nr det er en nyhet. De som virkelig bryr seg fortsetter sprre i fremtiden ogs.

Da jeg ble syk, forsvant alle andres forventninger til meg. Jeg skulle liksom bare konsentrere meg om bli frisk, jeg. Men omverdenens forventninger til mine nrmeste forsvant ikke. De ble bare strre. For i tillegg til det som alltid forventes, ble det ikke bare forventet, men det ble krevd at de skulle ta seg av meg. S vr s snill, nr du mter prrende? "Jeg hrte kjresten din har blitt syk. Hvordan har DU det?"

 

#mystory
Jeg har lrt meg leve med kreft. Jeg er frisk, og det har jeg vrt i over 19 r, men lymfekreften har blitt en del av meg. Den har satt sine spor, og setter stadig nye. Som da jeg skulle trekke visdomstenner og havnet seks uker i trykktank p Haukeland. Hver gang jeg klipper meg og m be frisren ta hensyn til de strleskadde hrsekkene i bakholdet. Munntrrheten som fr rosinbollene til kladde i kjeften, men som p den annen side gir meg 60% p all tannlegebehandling resten av livet. Brevet som kommer fra Rikshospitalet med jevne mellomrom for informere om mulige nye senskader fra cellegiftbehandling og strling p 90-tallet.

Jeg vet ikke om jeg var ddssyk. Jeg trodde ikke det, men ble usikker to ganger. Frste gang da jeg l p isolat p Larvik Sykehus mellom to cellegiftkurer. Jeg var lei av sykehus og ville skrive meg ut p egenhnd. "Da kan du d" sa legen, s jeg ble der noen dager til. Den andre gangen var p frste kontroll etter siste strlebehandling. Jeg spurte en sykepleier hvordan det var med Tore (Bannemann). "Hvem Tore?". Hun mtte sprre de andre p vaktrommet. "Tore er dd, han". Jeg ble like svimmel som p toppen av trappa i 5.etg, og en tre traff det slitne vinylbelegget i korridoren p B2. Opel Kadett 1,2DL eller Golf GTI? Det finnes visst viktigere ting i livet.

Senk forventningen til deg selv og de rundt deg. Utnytt stnnane og gled deg over hverdagsyeblikket. Det spiller ingen rolle hvordan du har det, men hvordan du tar det.

10. januar 2017,
Morten Hellner
kreftfrisk

 

 

/ "Husk at alle bryr seg nr det er en nyhet. De som virkelig bryr seg fortsetter sprre i fremtiden ogs."

33 kommentarer

Innlegget ditt fikk meg til tenke p et dikt, skrevet av Hans Ludvig Fredheim. Diktet er p dialekt, odling.

(Nord-Odal, Hedmark). Det handler om noe vi alle muligens burde gjre oftere, ta vare p stnna vi har.

(Trenger du en oversettelse av ord, s helper jeg deg gjerne)

Stnna

Ta vare p stnna

slpp?a inn nr?a banker p.

Rdd plass t dkk midt i sktna,

for stnna er her og n.

Le?a stta s litt nedp,

uansett hssen?a er.

Ne har?a gi d

det er derfor ho er her.

Ta gtt vare p stnna,

og takk for den tida ho satt,

for akkurat denna eine,

- ho kommer aldri att.

Du trudde lengi at stnna

var ne du skulle f

bre du engong vart ferdig

med det du dreiv p med n.

Du fekk aldri tid tel oftne,

de gongen da ho banke p,

og skjnte for seint at stnna

sttt er her og n.

For et nydelig dikt! Og dialekta! Tusen takk for at du delte :-)

Ser at alle apostrofene ble omgjort til sprsmlstegn i diktet..... Hper allikevel det er leselig :-)

h 😢 Helt tom for ord. Sterk og vakker lesing!

Dette traff meg. Snn skikkelig. Takk for at du delte!

Denne var fin<3

Takk for at du delte ! Mtte bare lese hele selv om jeg egentlig var kjempe trtt...sterkt og viktig! Og skrevet p en helt fantastisk unik mte.

Som jeg skrev til Morten, det er frste gang p fem r jeg har lest en s lang tekst og nsket at den var lenger ;-) (Smbarnsmor-syndrom)

Tusen takk❤️❤️

S vakkert og sterkt <3 Tusen takk! Og kjempegod klem til deg, gode Christina <3

Jeg bare videreformidler, jeg ;-) Men tusen takk for kjempegod klem <3

Anne Kristine

Anne Kristine

Fantastisk godt skrevet!! Traff meg midt i hjerterota. Tusen takk for at du delte, Christina. Jeg elsker bloggen din.

Da traff den oss p likt sted! Og veldig koselig at du liker bloggen min ;-)

Sterkt lese, men veldig viktig, tror jeg. Kjempebra at du deler!

Heia Morten :)

Wow. Midt i magen! ❤ Er selv i siste innspurt etter ha vrt syk lenge, og jeg og mine har kommet s langt p ta vare p de gode yeblikkene. Det er s viktig! Takk for at du delte :)

Ps: etter to spinalpunksjoner kan jeg bare si "true story" av forfatterens beskrivelse!

Nr de gode yeblikkene plutselig betyr s mye.. At noen str midt oppi det og begynner bli gode p ta vare p dem, mens andre trenger en pminner for i det hele tatt huske det. Jeg blir sltt i bakken av livet i blant. Krysser alt jeg har for deg, hper du er like heldig som Morten <3 God klem fra meg.

, takk for at du delte. Dette traff rett i magen og hjertet. S utrolig godt han skriver.. Jeg er midt oppi det selv, s det traff litt ekstra.

Jeg kjper i alle fall boka hans hvis han en dag tar til fornuften og blir forfatter :-) Gode tanker sendes din vei!

S flott skrevet😊 Du skriver en fantastisk god blogg, litt av alt, de viktige ting, ting til ettertanke og en herlig humor🖒 Takk gode deg ❤

Det er ikke s lett forklare hva denne bloggen handler om ;-) Men litt av alt - det likte jeg! Tusen takk for fine ord :-)

Takk for at du delte teksten! Mtte lese alt to ganger, mens jeg leste teksten.. Redd for ikke f med meg alt. S viktig bli minnet p dette!

Takk for at du delte den! S fin og smart og vond og alt p ein gong!

Fikk en flelse av at jeg leste en god bok. En bok jeg ikke ville skulle slutte. Var liksom gullkorn p gullkorn p gullkorn.

Jeg tar det til meg. I dag er en drlig dag der jeg engster meg for alt. Men den trenger ikke vre snn. Ikke n mer. Takk til begge to.

Det betd mye for meg lese dette i dag.

Tusen takk for at du delte. Trene renner her.

Bde godt og vondt lese. Og innmari godt skrevet! Tankene gikk 30 r tilbake i tid, da 6-ringen min fikk leukemi. Heller ikke alle hans venner fra sykehuset overlevde. Men 6-ringen er passert 36, og pappa til to sm :-)

For en fantastisk tekst av det som virker som en fantastisk mann!

Tusen takk for at du delte den med oss, og tusen takk til Morten for at han er s raus og deler sin personlige historie. Skrivestilen minnet meg om en av mine desidert favoritt bker, Idas Dans av Gunnhild Corwin, som omhandler en mors 2 siste r med sin rkule og tffe datter Ida som fikk kreft i en alder av 19 r. Jeg grt og lo om en annen igjennom hele boken, og har n lest den 9 ganger. Den vil jeg anbefale p det varmeste, hvis du ikke allerede har lest den!

Vakkert og viktig - Takk for at du delte!

Dette var lesing som trakk langt inn i hjerte og sjel, ja! S vondt og godt samtidig, p en vanskelig sndagskveld.

Godt f et nytt perspektiv p liv og hverdag, s hvordan man tar det faktisk fr trumfe hvordan man har det! S fint at du delte dette, takk<3

For en tekst! Takk for at du delte :)

S rrende og s viktig! Trengte lese dette - tusen takk for at du delte!

For en fantastisk tekst!! Takk for at du delte :)

Kjempe flott skrevet! Takk for at du delte dette med oss :)

Bare en liten ting mitt hode ikke klarer slippe.. Han skrev at det er 20 r siden, mens Mona var 18 r den gang, men i dag er hun bare 29? Har Mona stoppet tiden p et eller annet tidspunkt eller er det jeg som ikke ser logikken? Uff, snne ting henger jeg meg opp i, teit, men klarer ikke la vr ;)

Dette er det beste jeg har lest p lenge, og s utrolig sant. All heder og re til Mona:) Og til Morten som deler. Tusen tusen takk.

Skriv en ny kommentar

Flg p Facebook