Fytti flate. I morra smeller det.. Årets store blogg-event går av stabelen, og som de fleste nå vel har fått med seg, er både Peter og jeg finalister. Vi setter snuta mot hovedstaden i skikkelig småbarnsforeldre-modus, med tidenes oppladning i bagasjen:

To uker med to syke barn, mengder med snørr og en hoste vi aldri har opplevd maken til. Wohoo!

Nå har nesa mi begynt å knirke litt også, akkompagnert av en umiskjennelig sårhet i halsen. Vanligvis ville jeg avlyst morgendagen for lengst, jeg er supersliten og har mest lyst til å legge meg under dyna – men så mye som jeg har klaget over sceneskrekken min her på bloggen, så kan jeg jo ikke det! Haha, absolutt ingen ville jo trodd meg om jeg sa jeg var for dårlig til å dra 😉

Det er forresten helt absurd, for samtidig som jeg er helt sikker på at jeg ikke kommer til å stikke av med seieren, så sier alle at jeg må forberede en liten takketale i tilfelle. Og det er jo derfor jeg blir nervøs! Det går ikke an å forberede en takketale samtidig som man vet man ikke vinner!

Jeg har faktisk vært inne på tanken om jeg ikke bare skal sende en liten mail til et av jury-medlemmene for å forklare “situasjonen” – sånn at jeg kanskje kunne fått et lite hint.. Fordi: For første gang på evigheter skal Peter og jeg på vift, vi har fått barnevakt og alt er på stell. Og her sitter jeg og gruer meg. Det hadde vært så fint å vite! Jeg er sikker på at juryen ville forstått.. Men da jeg nevnte det for Peter, sa han i en streng tone: “Det gjør du ikke. Seriøst, Christina.”

Men sett bort fra frykten, så er kveldens antrekk i alle fall klart, og jeg innser først nå at jeg har plukket ut en kjole jeg fint kunne hatt på i en begravelse.. Det kan jo ikke være tilfeldig. Det eneste jeg husker fra Vixen i fjor var at det var en overvekt av folk som helst ville skille seg ut i mengden, derfor går jeg for motsatt taktikk. Kanskje slipper jeg unna presseveggen også 😉

Dette bildet fra Vixen i fjor sier det meste, haha.. New dress, same color X-)

Jeg kjøpte forresten et par nye pumps rett før jul, sånn at jeg skal få litt lengre bein og ruve littebitt høyere i terrenget. Det var bare det at jeg helt hadde glemt at jeg har kommet i en alder hvor komfort faktisk går foran stil.. Derfor er pumpsene i siste liten byttet ut med noe langt mer behagelig, for hvis jeg først skal på fest og være dødsnervøs, skal jeg i alle fall ikke ha på høye hæler! Skjønner ikke hva jeg tenkte på.

Det hjalp faktisk litt på noiaen min da jeg leste en undersøkelse som viste at folk er mer redd for å snakke i store forsamlinger enn å dø. Haha, huff, det er jo helt tragisk! Men det betyr jo bare at mange må ha det akkurat som meg.

“Årets Sceneskrekk” kupper jeg uansett i morgen, enten jeg må opp på scenen eller ei 🙂

/ Enten går det bra, eller så går det over!