Jeg vet ikke helt hva som skjedde i går, men å våkne til en knallblå himmel gjør jo sitt med humøret! Særlig når man halve natta sover til lyden av pøsregn som trommer på taket, og man tenker at meterologene bommet stort ved å melde strålende sol klokka 07.00..

Meterologene: Ten points 🙂

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I går hadde jeg en veldig rar dag. Først tenkte jeg at jeg muligens var i ferd med å våkne etter vinterdvalen, men så begynte jeg å fundere på om jeg kanskje heller er i ferd med å forlate den mest forvirrende småbarnsmor-dvalen. Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg så ting på samme måte som jeg så ting i går.

For helt siden jeg ble mamma for første gang, har jeg liksom bare flydd rundt i en boble og utsatt ting. For eksempel har jeg sett at vinduene har vært skitne, men jeg har rett og slett hatt så mye annet å bruke kreftene mine på, at vinduene har havnet veldig langt ned på prioriteringslista.

Og akkurat det syns jeg er greit. Jeg bryr meg ikke om at andre ser at vinduene mine er skitne, for når man har små barn i hus, syns jeg det er helt greit at ting henger litt på halv tolv. Spør du meg, så skal det være sånn. Det er tross alt mange andre ting som er viktigere, enn å ha shiny vinduer.

Da jeg var liten, husker jeg mormor snakket om vårrengjøring. Da skulle man gå grundig til verks, teppene skulle ut, gardiner skulle ned, vegger og tak skulle vaskes. Jeg har aldri hatt noen vårrengjøring.. 😉

Men i går, rett etter at vi hadde spist lørdagstaco med svigers, ble jeg sittende å se på kjøkkenveggen bak Peter. Der var det noen flekker jeg tror jeg har sett før, eller kanskje ikke. Det så ut som jordbær-smoothie, og det er ikke godt å si hvor lenge de har vært der. En uke, et år, kanskje lenger.

Plutselig fikk jeg bare litt nok. Jeg gikk og hentet en svamp, og begynte å gnikke på veggen. Og mens jeg satt der og gnikket, oppdaget jeg flere og flere flekker etterhvert som jeg beveget meg bortover. Det var ikke store flekkene, men de var der. Uvisst når og hvordan de havnet der.

Så ropte sønnen min på meg fra stua, men da var jeg så godt inne i vaskemodusen at jeg tenkte at jeg fikk gjøre meg ferdig før jeg gikk for å se hva det var. Jeg hørte de andre mumle rundt tacobordet, før svigermor fikk øye på meg og svarte han som satt i stua:

– “Mamma, hun.. Hun vasker visst veggen, hun nå..”

Det må jo ha vært litt av et syn – og jeg regner med svigermor gjorde seg noen tanker.. Men nå er i alle fall flekkene borte og det føles så utrolig deilig! Jeg vet at det er søndag og hviledag i dag, men nå som jeg først er i gang, blir jeg bare nødt til å fortsette jakten på usette flekker.

For hvem vet, kanskje går det tre år til neste gang jeg ser dem igjen 😉

/ Goooood søndag!