Glad i leserne

Dette er noe av det som har overrasket meg mest, at man trenger ikke møte leserne sine for å bli glad i dem! Det er mange navn som går igjen i kommentarfeltet og på snapchat, og det er innmari hyggelig. Jeg trodde ikke jeg kom til å bli på grensa til skrullete, men jeg blir faktisk det iblant. Særlig når folk skriver “Jeg har aldri kommentert på en blogg før, men nå måtte jeg bare”. Da føler jeg meg ordentlig beæret.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nettroll

Noe av det jeg gruet meg mest til, var at nettrollene skulle stikke innom bloggen min. Jeg hadde jo opparbeidet meg en viss herding via Peters erfaringer, men det er selvfølgelig noe annet å få det personlig. Jeg får riktignok lite drittslenging i kommentarfeltet, men når det dukker opp, så har jeg innsett at jeg syns det gjør godt å svare! Også er det ekstra trivelig de gangene jeg ikke oppdager trollinga før det har gått noen timer, og det i mellomtiden har vært faste lesere innom som har rukket å forsvare meg. Da blir jeg glad i hjertet, da.

Bloggbilder

I motsetning til hva man kanskje skulle tro om sånne som meg som starter sin egen blogg, så har jeg aldri hatt noe ønske om å bli kjent. Etter snart to år som blogger, føles det fortsatt rart å legge ut bilder av meg selv. Men det føles utrolig godt å se at man ikke trenger å poste bilder av seg selv med løsvipper og et lass med sminke for å holde på leserne. Så takk for det 🙂

Skrivesperre

Rett som det er, har man dårlige dager på jobb. Noen dager er hodet tomt, og man har rett og slett ingen ideer til hva man kan skrive om. Når hele dagen går med til å svare på mailer og kommentarer, også blir jeg sittende å skrive på kveldstid isteden. På sånne dager poster jeg ofte innleggene gruelig sent, så det er altså som oftest årsaken til det 🙂

Sophie Elise

Det er mange spørsmål som går igjen, og det tok ikke lange tiden etter at jeg startet Konatil, før det første kom: “Hvordan er egentlig hun Sophie Elise, da?” Hehe, jeg kan jo skjønne at mange tror vi er på bloggevents hele tiden, men det er altså dårlig med sånne samlinger. Men hvis du lurer, så har jeg møtt Sophie Elise et par ganger. Og hun er en helt vanlig jente. Med bein i nesa. Det digger jeg.

Dårlig samvittighet

Jeg elsker jobben min, men det er en ting jeg må jobbe mer med framover, nemlig å hanskes med den konstante dårlige samvittigheten. Jeg ønsker å blogge hver eneste dag, men noen ganger får jeg det ikke til. Og de dagene legger jeg meg med en uggen følelse om kvelden. Og det faktum at man aldri kommer seg ajour – det er alltid en mail som burde vært besvart, en melding som fortjener et svar, bilder som burde vært tatt eller innlegg som burde vært påbegynt. Er det noe som får meg til å måtte kaste inn blogg-håndkledet en vakker dag, så er det nok hjernestresset. Men som sagt – jeg jobber med saken 🙂

Lærer noe hver eneste dag

Det er ikke bare skrivefeil folk liker å påpeke, terskelen er (heldigvis) ikke så høy for å sende en melding om hva enn det måtte være. Kanskje spesielt på Snapchat, der er det stadig vekk påminnelser om at liljekonvaler er giftige og at vi må huske å klippe hunden vår. Jeg syns jo dette er utrolig praktisk også, for hver gang jeg lurer på noe, legger jeg bare ut en snap der jeg spør: “Er det noen som vet hva dette er?” Også renner det inn med svar. Jeg har på en måte min egen lille google-gjeng som elsker å hjelpe til, og jeg føler meg priviligert. Og takket være en oppmerksom leser, fikk vi jo byttet ut låsen vår også, etter at jeg ubetenksomt nok hadde lagt ut bilde av husnøkkelen vår i profil:

Ingen bloggleser

Noe jeg tror vi bloggere har til felles, er at vi ikke har tid til å følge hverandres blogger! Jeg trodde jeg skulle få tid til å sitte og lese blogger hver eneste dag, men for å være ærlig har jeg mer enn nok med å holde tritt med min egen. Og gubben sin, da. Det hender jo jeg stikker innom hans også 😉

Gratis ting i posten

Dette er også noe jeg hadde gledet meg veldig til, haha! For alle som blogger får jo masse gratis ting i posten? Det stemmer heldigvis ikke. I løpet av de fem årene Peter har blogget, har han fått noen bøker, én grønn caps og tre brett med Spenol – og det er jaggu bra det ikke har dukket opp noe mer. For vi må skatte av utsalgsprisen på alle gaver, og det sier seg selv at det kan bli en ganske kjip affære når årsregnskapet skal tas.

Tadaaa!

Merkelig jobb

Da jeg var hjemme i mammaperm og Peter var den eneste som blogget, syns jeg det var så rart at folk sa at blogging var en merkelig jobb. Men så startet jeg min egen blogg, og innså at folk har rett. Det er en merkelig jobb, og selv om det er sabla mye mer jobb enn man skulle tro – så er vi skikkelig heldige som kan styre vår egen hverdag. Spesielt er jeg takknemlig for frokostene våre. Vi slipper å stresse om morgenen, vi jobber heller om kvelden. Vi har ikke hatt en hel frikveld her hjemme på nærmere to år – men vi spiser frokost i ro og fred. Og det setter vi skikkelig stor pris på, hver eneste dag ♥

Så en stor takk til alle dere som stikker innom! Uten dere hadde jeg ikke kunnet konkurrere mot bloggen til gubben 😉

/ “Er det du som er mannen til Konatil?” 😉