Hver gang jeg kommer tilbake til et sted jeg har vært før, blir jeg så fascinert av tanken på at det har vært liv og røre der hver dag siden jeg forlot stedet sist.

Jeg blir for eksempel helt tullerusk i hodet når vi kommer tilbake til det lille tettstedet her i Spania, for da tenker jeg over at det er folk som bor her hele året, som lever sine liv her nede og får ting til å gå rundt. Med 30 grader i skyggen i september og siesta midt på dagen. Det er så langt unna livet hjemme i Norge!

Stort sett syns jeg det er veldig fint at ting ikke har forandret seg siden vi var her sist, det er jo litt av sjarmen. Kanskje med ett unntak, for i bunnen av gata her vi bor, er det en hissig liten gneldrebikkje som bjeffer og knurrer hver gang det går folk forbi.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Vi trodde i flere år den bare var tøff på avstand, helt til i fjor, da den klarte å snike seg ut gjennom porten og plutselig satt i leggen til svigerfar før den hoppet videre og tok et godt tak i leggen til svigermor. Vips, så måtte svigers en tur på legevakten for et par sprøytestikk, og hvert år tenker vi at det skal gå helt fint den dagen vi kommer hit og oppdager at hunden er vekk.. Men den lever altså fortsatt i beste velgående 😉

Men i toppen av den samme gata her vi bor, sitter det en gammel mann som sier “Hola” til oss og ungene når vi går forbi. Ikke noe mer, bare et vennlig hei. Han har sittet her så lenge jeg kan huske, og selv om vi ikke snakker sammen, så har det liksom blitt ordentlig trivelig å se ham igjen:

Her sitter han, bildet er tatt i september i fjor
 

Men denne turen har det vært helt tomt der! Ingen stol, ingen mann, ingen “Hola”…

Han er sikkert bare på ferie ツ ❤
 

En annen ting er de små appelsin-sjokolademuffinsene som har blitt en tradisjon. Hvert år har vi trasket hver eneste morgen til det lokale bakeriet for å kjøpe ting til frokosten, og slengt med et par av disse muffinsene til dessert:

Ungene har gledet seg i lang tid, men da vi troppet opp mannssterke hos baker’n i går morges og ba om noen av de utsøkte appelsin-sjokolademuffinsene – så dama bak disken ut som et spørsmålstegn. Små muffins nei, det hadde hun aldri hatt. Den samme dama som har stått der i alle år.

Så ting er altså i endring. Muffinsene er borte, “Hola” er på ferie, og gneldrebikkja synger forhåpentligvis på siste verset – før den rekker å bite flere forbipasserende.

Og da svigermor i dag fisket fram en pakke med bleier fra skapet, som vi hadde tatt vare på siden vi var her sist – innså vi at ting har gått fremover hos oss hjemme i Norge også 🙂

For denne lille bollemora sluttet med bleier i fjor 🙂
 

/ Adiós ツ