Jeg kan fortsatt ikke tro at dette skjedde…
Helgen har vært preget av syke barn, og jo mer tid jeg har tilbrakt med dem i sofaen, jo mer godtesyk har jeg blitt. Problemet har bare vært at det ikke finnes et snev av noe annet enn vingummi i godteriskapet. Og når fysenheten kommer krypende, er det en kjent sak at det kun er sjokolade som gjelder.
Så da Peter ringte fra bilen i går og spurte om han skulle handle noe på hjemveien, var jeg ikke sen å be. Det eneste jeg kom på at vi trengte, var gulost og s j o k o l a d e.
It´s going down!
(Licensed from: phovoir / yayimages.com)
Jeg gledet meg til å sette tenna i sjokkisen så fort ungene var i seng for kvelden, men før den tid måtte det preppes før leggetid. Jeg hadde akkurat fått beskjed fra femåringen om at han muligens var klar for litt kveldsmat, så jeg småløp ut på kjøkkenet for å få smelt sammen litt mat i en fei før matlysten hans forsvant igjen.
Og mens jeg stod der ved kjøkkenbenken og kokkelerte, tenkte jeg som jeg alltid gjør når fysenheten er på sitt verste: Det er jo bedre å spise sjokoladen med en gang, enn å vente til kvelden..?
Så jeg rev opp papiret på melkesjokoladen i en fei, og knekte av en rad.
Som alltid, ser jeg om det holder med én bit. Det gjør jo aldri det. Derfor stappet jeg de to resterende rutene i munnen på én gang.
Akkurat da, på verst tenkelig tidspunkt, hørte jeg tassende føtter på vei inn på kjøkkenet. I sidesynet fikk jeg se Peter og femåringen, og jeg gjorde det enhver mor gjør i en slik situasjon: Jeg snudde ryggen til dem og mumset sjokolade for harde livet for å kvitte meg med alle bevis.
Men akkurat da skjedde noe som nesten fikk ørene mine til å falle av. Jeg var sikker på at de skulle på kjøkkenet for å hente et eller annet, men så hørte jeg Peter hviske til femåringen:
– “Der er mamma! Gå bort og sjekk hva hun spiser.”
Først trodde jeg at jeg hadde hørt feil. “Sjekk hva hun spiser” – hvordan visste han at jeg spiste noe? Han ville åpenbart vise det til femåringen, men hva i all verden var det han trodde jeg tygde så febrilsk på? Agurk..? Jeg snudde meg sjokkert rundt.
– “Peter”, mumlet jeg, “Det er ikke agurk! Og det er ikke gulrot..”
Peter bare gliste, mens han fortsatte hviskingen:
– “Jeg tror jeg vet hva mamma driver med.. Jeg hørte det knitre i papir for litt siden!”
Jeg prøvde å sende Peter blikket, men han kikket ned på femåringen og så ikke på meg i det hele tatt. Samtidig prøvde jeg å få orden på alle tankene som raste gjennom hodet mitt: Hva var det Peter drev med? Visste han at jeg hadde vært på tokt i godteriskapet og at jeg hadde munnen full av sjokolade..? Hvorfor i all verden skulle han avsløre meg?!
– “Se der da!”, fortsatte Peter, “Mamma har noe i munnen, hun tygger for harde livet! Gå bort og sjekk hva mamma spiser på.”
– “Eh, Peter?”, sa jeg fortvilet mellom sammenbitte sjokoladetenner, “Hva er det du driver med? Jeg holder på å lage kveldsmat til sønnen vår her..”
Peter så ut som et spørsmålstegn:
– “Eh, kveldsmat?”
– “Ja! Han har nesten ikke spist i hele dag, og han sa han var sulten – hvorfor i all verden prøver du å få ham til å finne ut hva jeg har i munnen?!”
Peter fulgte femåringen ut i stua igjen, før han kom småløpende tilbake til kjøkkenet.
– “Nei, altså..”, mumlet han, “Jeg hørte bare at det knitret i sjokoladepapir og tenkte at litt sjokolade kanskje kunne muntre opp den lille sjuklingen..”
Og her sitter jeg, og vet ikke hva som gjør meg mest forskrekket: At Peter prøvde å avsløre meg midt i gjerningsøyeblikket – eller at jeg åpenbart ikke åpner sjokoladepapiret så lydløst som jeg trodde 😉
/ Får bare fortsette å spise sjokkis på vaskerommet, da ❤
Eller bare kjøpe godteri og putte i skåler å sette på bordet 🙂
Eventuelt 🙂 Men dette var jo litt i smug da 😉
Mamma har nå fortalt meg at da vi barna var små spiste hun sjokoladen i butikken! Hun betalte for papiret da hun var ferdig med å handle! Sjokoman. Hun har blitt mer moderat med årene.
Har du noen tips? Skulle vi prøve å smugspise noe søtt, må vi evakuere huset i 2t. 7~åringen har nese som en blodhund, og lukter godtetokt før vi har entret stua. Da kommer un tassende bort, holder rundt oss og later som om hun skal gi oss en klem, før hun setter øynene i oss, tar ett ekstra sniff foran pusten for å bekrefte sine mistanker, før hun spørr; ka dokker ha spist?
Hvordan kan ærlige voksne stjele godis i fred da?
Hahaha, nå lo jeg høyt 😀 Genial mamma!
Off, det der kunne vært meg.. Jeg har også luktesans som en blodhund, haha. Venter i spenning på om barna har arvet min nese, foreløpig går det bra. Men tips – det må bli vaskerommet, da? 😉
Her spises det på do 😂
Hehe, artig historie. I familien vår har vi en historie fra mange år tilbake..men som det diskuteres om enda.
Jeg kan ha vært 4-5 år, kanskje litt eldre. Jeg hadde mast om godteri hele den aktuelle kvelden, men nix nada. En stund etter leggetid, hører jeg lyden av nonstop som helles i en skål..og jeg husker jeg tenkte at dersom mamma og pappa spiser godteri så skal jammen jeg også. Jeg løp opp trappen til stuen for å ytre mine tanker om urettferdighet. Men det var ingen skål å finne, ikke en nonstop å se.
Jeg er nå 22, og mamma har fortsatt ikke innrømt å ha skjult nonstop-skålen. Og vi ler like mye hver gang diskusjonen taes opp 🙂
hehe kjenner meg godt igjen her 🙂 Se eget innlegg på bloggen hvis du vil. Jeg pleier å ha eget lager i boden… fungerer helt til kjæresten min rydder boden.. :-p