Denne dagen vil for alltid være litt ekstra spesiell. Og for nøyaktig ett år siden skrev jeg et innlegg – som jeg hadde godt av lese på nytt i dag. Derfor deler jeg det på ny, til litt ettertanke 🙂

Slik så forsiden av Dagsavisen ut 20. desember 2011:
“Kjære Christina, jeg bare lurte på…
Vil du
gifte deg
med meg?”
 

For seks år siden i dag, fridde Peter – midt i en herlig julefrokost, en tirsdag like før jul i 2011. Også på forsiden av en avis, av alle ting 🙂

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Også skulle det vise seg å bli en veldig spesiell dag. De fleste husker vel frieriet sitt som noe fint, men jeg var i tillegg høygravid og skrubbsulten og lettrørt og fortsatt ganske nyforelsket (fordelen med at ting går unna i et visst tempo). Alt om den herlige frokosten har jeg skrevet om her, men denne dagen ble spesiell på flere måter for meg.

For med bare fire dager igjen til julaften, hadde Peter tatt seg fri fra jobben for at vi skulle kjøre fra Oslo til Larvik med julegaver til familien min. Jeg skulle nemlig feire min første jul med Peters familie, og denne tirsdagen hadde vi satt av til å dra på julebesøk til min side av slekta. Og nå skulle vi plutselig ikke bare dele ut julegaver, vi skulle fortelle den store nyheten også!

Et av stoppene var hos Mammas tante og onkel, som i lang tid hadde gledet seg stort over min voksende mage. Vi er ikke store familien, og disse to i midten av sekstiårene hadde for lengst spurt om de kunne bli ekstra-oldeforeldre for den kommende lille babyen. Derfor gledet Peter og jeg oss litt ekstra til å fortelle om forlovelsen, og til å vise fram hånden med en skinnende diamantring.

Og dette besøket er det eneste jeg husker fra denne Larviksturen. Det var som om livet fikk en helt annen mening der jeg satt i sofaen til disse to menneskene som gledet seg så på våre vegne. Som lo så de knegget da de mimret førti år tilbake i tid, til da tante hadde gått opp 30 kilo under den ene graviditeten, og blitt så tjukk at onkel måtte hjelpe henne ut av sengen hver morgen. Og når ansiktene deres ble til store smil mens de snakket om hvor fint det ville bli med en baby i familien igjen.

.. Og at vi måtte krysse fingrene for at tante ville rekke å få oppleve det.

Stråling, cellegift og dårlige utsikter. Og der satt jeg i en myk sofa, med julekaker på bordet foran meg, med et nytt liv i magen – og i stolen ved siden av meg satt tante, i ferd med å måtte slippe tak på sitt eget. Men likevel så glad på våre vegne. For kjærligheten, og den store kulemagen min.

Og derfor er denne datoen ekstra spesiell for meg. For den minner meg ikke bare om det fine, men også det triste – om livet som kommer og går, og om alt vi har å være takknemlige for.

Også er jeg så ufattelig glad for at den stolte ekstra-oldemoren rakk å hilse på den lille babyen som kom i februar ♥

/ 20. Desember 2011 🙂