hits

Tursko og strømpebukse

27.12.2017 - 23:15 6 kommentarer

Jeg må jo innrømme at det er litt småskummelt å skulle feire jul hos noen for aller første gang. Det å være borte fra familien min har jeg jo vært annethvert år helt siden jeg ble sammen med Peter, så det er jeg vant til nå.

Men i år skulle vi feire hjemme hos søsteren til Peter for første gang, og vi var jo litt spente på hvordan det ville gå når en familie på fem + en hund, skulle få en familie på 4 + en hund på overnattingsbesøk fra lillejulaften til 1. juledag.


 

Før avreise var i grunnen det meste på stell, helt til det øyeblikket Peter ba meg pakke med turbukse og tursko. Jeg kikket på ham mens jeg skrattlo, for i min familie betyr julefeiringen å kose seg innendørs - med andre ord var jeg skråsikker på at han tullet.

Men da han fulgte opp med et alvorlig ansiktsuttrykk før han mumlet: "Jeg tror det var snakk om å spise frokost i skogen på julaften", forstod jeg at det var alvor.

Og jeg fikk insto-sjokk. Hva skjedde med den obligatoriske julemorgen..? Med joggebuksa og tøflene og risgrøt og nedtelling til Askepott?

Motvillig pakket jeg med meg både strømpebukse og tursko, det hadde nemlig meldt rimelig guffent vær - så om jeg først skulle ut i skogen, skulle jeg i alle fall ikke fryse...

Vel innlosjert, bød den første natten på så som så med søvnkvalitet for meg som delte sovesofa med to små. Derfor fikk jeg snorke litt lenger enn de andre på julaften, og da Peter vekket meg etter en stund, var det med hviskende røst:

- "Eh.. Jenta mi? Det er frokost.. Eller altså. De andre venter. Du må få på deg klærne, vi skal.. Eh.. Ut i skogen."

Jeg tror ikke ord kan beskrive det jeg følte akkurat da. Frysepinnen meg, som atpåtil hadde pakket med seg tøfler på juleferie, skulle forlate den varme dyna og bevege seg ut i kulda. Det bare.. Nei.

Men høflig gjest som jeg er, fikk jeg på meg fillene så fort jeg klarte, og tuslet etter de andre i retning skogen. Så ulikt mine hittil 34 feirede julaftener - men en gang må selvfølgelig være den første.

For da vi vandret gjennom den lille skogen, og kom fram til et åpent jorde, kunne vi se en lykt der fremme. Like etter skimtet vi et bål, og det var da jeg forstod at noen hadde gått i forveien og ordnet litt.

Og ikke bare litt heller, for det som møtte oss tok nesten pusten fra meg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg tuller ikke, da jeg satt der på en varm skinnfell, kikket utover det store snødekte jordet, kjente varmen fra bålet og hørte de fornøyde barnestemmene rundt meg mens jeg slurpet i meg varm kakao... Da var det eneste jeg klarte å tenke: Pokkern asså. At vi ikke har tenkt på dette før! Kommet oss ut i frisk luft fra morgenen av på julaften, latt barna få løpe fra seg og få røde roser i kinnene. Returnere til huset i tide til Askepott, med bållukt i nesa.

Der og da innså jeg at juletradisjoner blir til mens man går. Det er ikke sikkert vi får det til i 2018 - kanskje plaskregner det i 2019, men frokosten i skogen i 2017 er i alle fall noe jeg kommer til å huske for resten av livet.

Det hadde jeg ikke trodd da jeg meget motvillig pakket ned tursko og strømpebukse før jeg dro ;-)
 

/ Fortsatt god romjul

6 kommentarer

M

28.12.2017 kl.06:26

så fantastisk tradisjon :)

Stine Tollefsen

28.12.2017 kl.09:30

For en utrolig koselig tradisjon! Da jeg var liten gjorde vi det samme, bare vi dro opp i skogen til en forlatt hytte med bålplass, og jaggu satt nissen der hver lille juleaften med en stor gryte med grøt ;)

Marte

28.12.2017 kl.12:48

For en fantastisk idé! Dette må prøves ut. Mulig vi ikke kommer lenger enn til bålpannen i hagen, men likevel! Fortsatt god jul:)

Anne Berit

28.12.2017 kl.16:14

Noe så koselig!!! :o) Varm kakao er aldri feil...

Martine

28.12.2017 kl.17:11

Hvor har det blitt av pappahjerte? Er han syk enda?

Malin

28.12.2017 kl.23:28

Heia

Æ kan umulig være den eneste som lure spent på hva du fikk i julegave hos Peter ?? Håper dere koser dere i romjulen. Juleklem fra Nord Norge

Skriv en ny kommentar