Min rotete fjomp

Peter og jeg fikk lite tid sammen før jeg ble smelt på tjukka. På mange måter har det vært en velsignelse for oss, for i 6 av de 7 årene vi har kjent hverandre, har vi vært foreldre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Ganske vanvittig å tenke på selvfølgelig, men for oss har det vært en veldig bra ting. Kanskje har vi hatt flaks, for det å bli foreldre er en enorm omveltning i et samliv. Man tror man vet alt, men så vet man ingenting.

Og plutselig skal man starte livet på nytt i takt med den lille tassen man får med seg hjem fra sykehuset, og ting blir aldri, aldri det samme igjen. På godt. Og på vondt.

Og det må jeg innrømme: Helt siden jeg ble mamma i 2012, har jeg følt at hverdagen har spist meg opp. Til tider har jeg følt at jeg ikke har hatt energi nok til å strekke lenger enn husets fire vegger – og jeg har hatt mer enn nok med meg selv.

Det har bare blitt så utrolig mye hverdag – og selv om jeg er flink til å tenke på hvor mye jeg setter pris på Peter, så skjer det liksom innimellom en klesvask og en runde med støvsugeren. Og det gnistrer jo ikke mellom skittentøy og hybelkaniner, akkurat.

Alt dette har jeg tenkt litt på i det siste. Ikke sånn bekymringsfullt, bare nok til at det har ligget litt i bakhodet. Han er jo mannen i mitt liv – og jeg vil jo ikke at han skal føle at jeg tar ham for gitt.


 

Men så var det dette livet da. Med alle dets tilfeldigheter – eller ikke-tilfeldigheter.

En kveld Peter satt oppe på kontoret og jobbet, krøp jeg under pleddet på sofaen mens jeg sjekket om jeg hadde tatt opp noe på dekoderen som jeg ikke hadde sett. Valget falt på en episode av et av mine yndlingsprogrammer: Vårt Lille Land.

Øverst på lista lå episode 7, men av en eller annen grunn hoppet jeg rett til episode 8. Hvorfor aner jeg ikke, litt rart siden jeg alltid pleier å følge ting kronologisk.

Uansett, denne episoden handlet om en kjekk og sprudlende mann ved navn Børge, som jobbet som kongens livvakt. Han og kona hadde en sønn på to år – og var gravide med en liten en. Og så begynner Børge en dag å føle at den ene armen visner litt. Så han drar til legen for å sjekke hva det kan være.

Jeg holdt pusten under teppet mitt i sofakroken. Både fordi jeg visste at legebesøket kom til å bli brutalt – men også fordi dette var min lille påminner. Det var denne episoden jeg skulle se, akkurat denne kvelden.

Det viste seg at Børge hadde ALS. En alvorlig nervesykdom som ikke kan helbredes, og som over tid vil forverres. De fleste lever bare 3 – 5 år etter at diagnosen er stilt.

Og der satt jeg altså, med øyne som fyltes av tårer. Jeg hørte Børge og kona fortelle om hvordan livet slo dem i bakken, hvordan alt forandret seg etter ett lite legebesøk – hvordan Børge sa unnskyld til kona fordi han visste hva som ventet henne – hva som ventet ham, hva som ventet dem

En pappa som satt ved sengekanten til sin sovende 2 åring, og prøvde å sortere tankene som raste rundt i hodet. Og tårene mine rant i strie strømmer. Jeg gråt, for jeg satt i min myke, gode sofakrok og så et skrekkscenario utspille seg på TV-skjermen. Et scenario som er noens virkelighet.

Jeg har ikke sagt noe til Peter, men de siste dagene har jeg tenkt. Jeg har sett for meg et liv uten ham. Jeg har kjent på den forferdelige følelsen jeg får av tanken på å miste ham – og det har jaggu fått meg til å få opp øynene for den fine mannen min.

Ålreit, så har han fortsatt ikke pakket ut bagen sin etter vinterferien vi kom hjem fra forrige søndag, og skoene hans står spredt i hele gangen. Håndklærne hans henger som vanlig til tørk i hele huset, og han bruker minst åtte drikkeglass hver eneste dag – og det er jeg som setter dem i oppvaskmaskinen. 

Jeg vet at dette er ting som kommer til å fortsette å irritere meg, men sånn skal det være.

For jeg trenger ham. Jeg elsker den mannen, og jeg trengte å se litt på TV den kvelden for å få en påminnelse om at livet er skjørt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Du er best – til hverdags og til fest 😊
 

Så nå gnistrer det plutselig litt, mellom skittentøy og hybelkaniner. For selv om han er en rotete fjomp, så er han min rotete fjomp <3
 

/ 😍

18 kommentarer
    1. H e r l i g innlegg, rett å slett =) Veldig herlig å kjenne på den “nyskapende” takknemligheten og kjærligheten til sin bedre halvdel. Veldig likt våre tanker her. Kan irritere meg over kjøkkenglassene på benken mens han står ute å vasker bilen min… Vi digger disse karene, de er våre <3 Ha en herlig dag videre..

    2. Jeg trenger disse påminnelsene en gang i blant – spesielt når hverdagene kommer og biter meg i rumpa 🙂 Tror kanskje det er sånn det skal være! Og da syns jeg det er litt fint å kunne skrive om det også, kanskje er det noen som sitter i den samme båten som meg, som også må tråkke over den bagen som fortsatt ikke er ryddet ut av 😉 Ha en herlig dag videre du også – blir så glad når jeg ser du har vært innom i kommentarfeltet!

    3. Takk for et nydelig innlegg og en viktig påminnelse! Skal gi mannen en ekstra klem når han kommer fra jobb! 🙂🙂

    4. Jeg blir minnet på hvor fort livet kan snu i jobben min hver dag, jeg jobber med mennesker som har blitt akutt syke. Jeg prøver å tenke det som en kollega av meg sa så fint: når du kommer hjem fra jobb og alle sko,jakker og bagger er slengt rett ved inngangsdøra. Kjøkkenbenken er full av oppvask, og barna maser om mat i det de ser deg. Da har du to valg: bli sur, kjeft over rotet eller tenk «så hyggelig! Alle jeg er så glad i er hjemme!!:)».

    5. Livet er urettferdig, og det er viktig å sette pris på de man har i livet❤ For sju mnd siden mistet jeg mannen min, han ble bare 27 år gammel.. Selv var jeg 24, enke og plutselig alenemamma. Absolutt ikke det livet jeg hadde sett for meg. Vi hadde mange planer, som vi aldri får gjort.
      Håper for gudskyld at du ikke opplever det samme som meg, vil ikke unne dette min verste fiende… Det er tungt, og rett og slett helt jævli..
      Ta vare på hverandre ❤

    6. Nå måtte jeg tørke en tåre eller ti. Dette var innlegget jeg skulle lese i kveld ❤️ Nå kommer det til å gnistre mellom håndklær og glass her også.

    7. Dette.. Vet ikke helt hva jeg skal si, så ufattelig urettferdig. Takk for at du deler. Kan sikkert ikke forestille meg brøkdelen av hvor tungt og jævlig det må være å gå gjennom noe sånt. God klem til deg <3

    8. Hei!
      Jeg så den episoden selv. Utrolig sterkt. Jeg gråt masse. For en forferdelig sykdom…huff ja, det er viktig å sette pris på hverandre❤️
      Takk for et fint innlegg❤️

    9. Jeg gråt av det samme programmet. Bare noen uker etter fikk jeg beskjed om at min elskede mamma har fått den samme diagnosen.. Livet er skjørt, ta vare på hverandre!

    10. Nå rant det noen tårer hos meg.. en viktig påminnelse!
      Du er så utrolig flink til å skrive! Takk❤️

    11. Tårene trillet her… 😢 dette var et utrolig flott innlegg som grep meg skikkelig nå. Samboeren min har vært syk i 3 år nå. Vært inn og ut av legekontoret snart mer enn jeg kan telle.. de fant en hjertefeil og de ville han skulle sette inn pacemaker. Men det er langt ifra en løsning på alle smerter han har. I går opererte han og jeg har vært redd. Redd for å miste han. Livet er skjørt… det er hardt å leve med sykdom dag ut og dag inn. Ikke vite fremtiden. Takk for disse ord som du skrev❤️

    12. Haha. Du har rett! Jeg har mista trua! Å snör det (faen meg) igjen! :S Måkte tre ganger igår!! Det blir aldrig vår og jeg kommer til og sitte fast i den här jävla skogen i flere år!! Gaaaah!! Bitter? Jeg?? Neeeeejda!! 😀 Haha!!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg