Jeg husker Peter og jeg hadde gruet oss i en liten evighet. Smokken liksom, det føltes jo helt hjerterått. Den hadde jo bestandig ligget der, på nattbordet – klar for kvelden, klar for å roe ned etter en lang dag, klar for å dysse i søvn.
(Licensed from: delta_art / yayimages.com)
Men man kan jo ikke bruke smokk for alltid heller, selv om den aldri hadde vært noe problem. Bare i bruk om kvelden, ingen skjev tannstilling, ingen avhengighet.
Jeg husker Peter og jeg googlet tips for en enklere avvenning. Hvordan skulle vi motivere, burde det skje gradvis eller brått? Hvilken metode skulle vi bruke – sende smokkene til julenissen, klippe hull i dem, henge dem i et smokketre, gi dem til en baby eller kaste dem i søpla?
Vi leste at det var veldig viktig med gode forberedelser, så vi begynte så smått å forklare at det kanskje var på tide å slutte med smokken. Hver kveld snakket vi litt om det, rolig og med godt humør.
Så kom endelig kvelden. Det var min tur til å ta leggingen denne dagen, og vi krøp under dyna begge to. Så leste vi en bok som vi lo litt av – stemningen var fin. Klar for å sove nå, men for første gang uten smokken.
Jeg mannet meg opp, jeg hadde gruet meg i flere dager. Kanskje mest fordi jeg selv hadde hatt tommelen og kosekluten da jeg var liten, og husket hvor forferdelig det var å skulle slutte. Jeg slet i flere uker, for tommelen var jo alltid der – og viljestyrken fikk kjørt seg.
Men nå var det altså dags. Jeg tok smokken i hånda og sa: “Jeg tror faktisk ikke du trenger denne mer, så stor som du har blitt! Er du ikke enig?”
To øyne kikket på meg. Jeg klarte ikke lese hva som foregikk der inne, men jeg antok at det var mye følelser. Så kikket de to øynene opp i taket, og jeg gjentok ordene mine: “Du som har blitt så stor, trenger ikke smokken mer, vel?”
Så stirret den lille på meg, før det kom, klart og tydelig: “Nei. Natta, Mamma.”
Så snudde den lille kroppen seg rundt, og dett var dett.
Og der lå jeg på senga og tenkte: Jammen.. skal du ikke klage? Skal du ikke gråte? Jeg hadde satt av kvelden, jeg nå. Skal vi ikke gå frem og tilbake med det her i 10 dager, minst?
Tydeligvis ikke. Den lille kroppen hadde sovnet. Uten smokken for første gang. Og det føltes nesten litt urettferdig, for her hadde jeg gått og gruet meg i ukesvis.
Ikke vet jeg hva som skjedde, men den lille var vel bare klar, da? Eller kanskje det er med smokkeslutt som det er med tilvenning i barnehagen; noen ganger er det aller verst for foreldrene シ
/ 🙈✌🏼
Heldig dere!:-) her maser frøkna fremdeles lm smokken – 3 år etter smokkeslutt 🙈
Vi hadde flaks! Jeg husker jeg savnet tommelen i flere år selv – gi en god klem til frøkna fra meg! <3
Her fikk kidsa klippe smokkene sine selv og kaste dem i søpla, var ett spørsmål når det ble leggetid, men da var det bare å spør hvor smokkene nå var, og de var jo i søpla. Så var det ikke noe mere snakk om det 🙈 heldige vi og😋
Vi hadde samme opplevelse da eldstemann sluttet med smokk. Han sluttet med en gang og spurte aldri igjen. Minstemann derimot… Det var et par timers gråt hver kveld i over en uke, og da det gikk over, begynte han å komme inn til oss hver natt før han gradvis og diskret flyttet inn på permanent basis. Og der ligger han enda, snart syv år gammel 🙈Men det er jo koselig da, og han er jo minstemann <3
Du er heldig og flink! Vi står midt i dette med nr 2 nå. Vi har prøvd å ta lærdom etter nr 1 som hadde en skikkelig sorgprosess og savn. Poden sendte selv smukkene avgårde til smukkefeen på lørdag og den kvelden gikk det fint, neste ikke fullt like fint. I går kveld var det tøft for liten (og stor), jeg håper at det ikke blir slik i kveld også. Det er tøft å bli stor.
Her bestemte mellomste seg for at nok var nok da han var åtte mnd. Da spyttet han ut smokken og nektet å ta den mer. Eldstemann sluttet også av seg selv etter at han hadde hatt noen blemmer i munnen som gjorde at det ikke var godt å sutte på smokken.
Poden hadde smokk, fra han var 12 mnd kun i sengen. Da han var 3 år (han hadde sin tredje, store hjerteoperasjon like før så vi lot ham beholde smokken til etter den) fikk jeg nok. Om han hadde med en eller 7 smokker i senga spilte liten rolle – uansett om det falt en i golvet var det huskestue og vi måtte opp og lete. Til slutt var jeg så møkklei at jeg samle sammen alle smokkene jeg fant, puttet dem i en blank pose og kastet dem i søpla ute mens ungen så på fra vinduet… Litt gråt første kvelden og spørsmål de neste to og så var det over. Jeg var sjeleglad da lillesøstra ikke ville ha verken smokk eller tott. :o)
Min jente blir 3 år til sommeren, og jeg vet det er på tide å skilles fra sutten. Men jeg grur meg. Siden pappan tok ammeavvenningen er det jeg som må ta sutteavvenningen. Men takk for et fint innlegg. Kanskje det ikke blir så ille som jeg ser for meg:)
Du får være forberedt på at det kan komme omkamper. Det var ikke jeg: Gikk så fint uten flaske første natta (vi har aldri hatt smokk til våre, så det var ikke noe problem) andre natta like så. Og den tredje. Men så “trengte” hun plutselig flaska si, helt ut av det blå. Lykke til! Noen ganger går det bare så lett!
Jeg hadde vist nok et lite gullkorn selv da jeg sluttet med smokken. En av de første nettene skulle jeg sove hos farmor og farfar. Da farmor kikket inn til meg før hun la seg selv hadde jeg ligger lys våken i sengen. Hun lurte jo selvfølgelig på hvorfor jeg ikke sov PG hva som var i veien. Veslevoksen hadde jeg sett på henne å sagt: «men farmor, du må jo skkønna at d e ikkje så lett å sova uden tutt!» 😂