Besteforeldrene på toget

Etter at vi flyttet til Larvik, har jeg omtrent aldri benyttet meg av kollektiv transport. Da vi bodde i Oslo var det jo gjerne dagligdags, og spesielt det å kjøre buss eller tog er faktisk noe jeg savner iblant. Både det litt sjarmerende ved å komme i prat med folk man ikke kjenner, men også det å sitte på bussen og høre folk prate med hverandre.

Alt dette kom jeg på da jeg tok toget tidligere denne uka, og det kom på fire pensjonister som jeg antar skulle ut å reise, siden de hadde med hver sin trillekoffert.

Det var åpenbart to par som skulle på tur sammen – det var lystig stemning, og reisefeberen var til å ta og føle på.

Så spurte den ene frua:

– “Jaja, hvordan går det ellers da?”

– “Nei du vet”, svarte den andre damen, “Det har nesten bare vært sykdom siden sist.”

“Åja, hos dere og? Hva slags sykdom har det vært?”

“Nei, hva har det ikke vært? Minste barnebarnet drar det jo med seg fra barnehagen, vettu. Det er helt håpløst!”

“Ja, guriland, det kjenner vi til. Fikk dere også den influensaen som gikk?”

– “Jada. Vi fikk det begge to i starten av mars. Etterfulgt av en runde med omgangssyke for å toppe det hele.”

Jeg måtte humre litt der jeg satt, for det er jo ikke lenge siden jeg satt på legevakta selv og trodde jeg var døden nær, etter å ha blitt smittet med det som må ha vært vinterens kraftigste barnehage-hostevirus. Jeg vet at barnehage-smitte slett ikke er til å spøke med!

Da samtalen fortsatte, måtte jeg trekke på smilebåndet igjen – nå var det mannen som hadde litt å melde:

– “Å fy flate, denne vinteren? Ikke snakk! Jeg har ikke vært så sjuk på, ja, jeg vet ikke hvor lenge! Først ble jo han minste dårlig da, så vi måtte passe ham et par dager. Også ble jo du smittet”, nikket han mot kona, “Også tok jeg over stafettpinnen da. Jeg lå rett ut i TO hele døgn etter at runda var ferdig! Nei det var fælt. Men, men – sånn er det å være besteforeldre!”

Også fulgte høy latter.

Og det var da jeg innså det: Jeg har jo bestandig tenkt at det er vi foreldre som har det verst. Men hvor mange besteforeldre er det der ute, som hver uke ofrer livet helsen sin som barnevakt, for at desperate foreldre skal komme seg på jobb?

Besteforeldre som slipper det de har i hendene, og stiller opp i et hjem der barnehage-basiluskene fyker veggimellom..? Det må jo være ganske mange! Og jeg syns de fortjener en klapp på skuldra, alle som en.

For den smitten er som sagt ingenting å spøke med – og da pensjonistene hoppet av toget ved Torp, var det like før jeg ropte “God velfortjent tur!” etter dem.

Å reise bort til et ukjent sted, med gode venner og ingen barnehage-basilusker i sikte – det trengs det, for noen dager. Særlig etter en vinter med mye sykdom. For etterpå er det hjem igjen, til det uforutsigbare og spennende livet som tilkallingsvakt.

For sånn er det å være besteforeldre <3
 

/ God ny uke i morgen 

3 kommentarer
    1. Herlig 🤗 og tusen takk for klappet på skuldra til oss besteforeldre, selv om jeg er i full jobb og ikke alltid får stilt opp ved sykdom.. men som stiller opp allikevel 🤗

    2. Det er uten tvil mange besteforeldre som trenger verdens største takk for alt de gjør, og som faktisk stiller opp uten å tenke seg om to ganger når det er sykdom. Så utrolig flott at du tar dette opp!❤️

    3. Ja, jeg kan skrive under på at barnehagesmitte rammer hardt. Det tok faktisk 2 måneder før jeg var helt frisk igjen etter vinterens runde. Men jeg vil jo ikke unnvære barnebarna uansett.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg