Jeg har vært hønemor i seks år. Ikke sånn hysterisk hønemor, men kanskje en smule overbeskyttende 🙂
La oss gå noen år tilbake i tid, til da Peter og jeg bodde i andre etasje i en bygård i Oslo. En helg skulle Peter på tur med jobben, og jeg var alene hjemme med vår lille sønn og vår firbente Teo.
Jeg hadde akkurat pusset tennene mine for kvelden, da jeg hørte Teo klynke. Han satt på dørmatten og kikket på meg, noe jeg aldri hadde opplevd før, så jeg forstod kjapt at han hadde spist et eller annet som gjorde at han måtte ut.
Hva skulle jeg gjøre? Snike meg ut med hunden mens jeg lot sønnen min ligge igjen alene i leiligheten?
Jeg bestemte meg for å ringe på hos naboen og høre om de kunne hjelpe meg, men der var det slukket og mørkt for kvelden. Etter litt hysterisk og stresset grubling mens Teo pep, endte jeg opp med å ringe Mamma hjemme i Larvik, og hadde henne på tråden mens jeg luftet Teo alene rett utenfor. En tom sikkerhet så klart, men det føltes i alle fall tryggere å ha henne på linja helt til jeg hadde kommet meg inn døra igjen.
Dette scenarioet har jeg hatt utallige mareritt om i ettertid. Det gikk jo bra, sønnen min sov fortsatt søtt da jeg kom tilbake etter noen minutter, men bare tanken på at noe kunne skjedd i leiligheten mens jeg var rett utenfor…
Eller at jeg av en eller annen grunn ikke klarte å låse meg inn igjen ved hoveddøra nede. At noen overfalt meg, at jeg snublet og slo hodet og ble liggende bevisstløs mens sønnen min lå inne og sov. Fantasien kan være rimelig brutal når den først setter i gang.
Forrige helg var Peter i Oslo, og jeg priset meg lykkelig over at vi har hus med hage. Teo lufter seg i hagen om kvelden, jeg kommer aldri til å gå en kveldstur mens ungene ligger inne og sover.
Men alt dette fikk meg til å tenke: Er det jeg som er litt for mye hønemor? Er det greit å stikke en kjapp tur på butikken for å kjøpe melk etter at barna er i seng for kvelden? Eller stikke ned og ut med søpla, om man bor i blokk? Eller bare ta heisen ned i første for å hente posten?
Eller nå som vi er på vei inn i årets fineste årstid: Er det greit å tusle over til naboen med babycall’en under armen en fin sommerkveld? Er det greit å legge igjen den ene mobiltelefonen hjemme, og ha barnerommet “på linja” mens man stikker en tur ned i gata til noen venner?
Har ting endret seg de siste ti – tjue – tretti årene? Jeg kan aldri tenke meg at Mamma eller Pappa var redde for å hente posten femti meter opp i gata, mens denne lille apekatten lå i sengen sin og sov?
Christina, 1983 ツ
Hvor går egentlig grensa? Når er ting greit og når er man uansvarlig?
Vi bor på landet kan godt gå så langt jeg vet babycallen når
og at jeg ser huset. Forlater henne aldri hjemme alene med huset ute av synet. Selv min mamma er «hysterisk» med slike ting nå, og hun kunne la telefonrøret være av og bruke det som babycall mens hun var til naboen 2-300 m lengre bort.
Jeg kjenner mange jeg som tar med babycallen og stikker til naboen. Ellers, så jeg ei en gang som hadde kamera med live-sending på telefonen. Hun kunne se ungen hele tiden. Ikke at du bryr deg om min mening, men for det første: jeg syns ikke det gjør noe for det andre: du er ikke en dårlig mor. Du er jo til stede og noen meter unna om noe skulle skje. Det kan jo ta nesten like lang tid som om du sitter ute i hagen f.eks.
Jeg hadde aldri reist på butikken for å kjøpe melk mens barna sov, men jeg går rett over plenen og bort til naboen med babycall eller i posten eller med bosset.. Å gå bort til naboen for min del blir det samme som å sitte på terrassen. Samme avstand.. Hva som er greit og hva som er uansvarlig mener jeg kommer ann på avstand, tid, og alder på barna. Og kanskje beliggenhet..
Jeg synes ikke du er hysterisk. Jeg har aldri gått lenger unna enn at jeg ser huset. Det er flere grunner til det. Skulle ungene våkne og ikke finne foreldrene kan det faktisk sette spor (hilsen en jeg kjenner som nå er 50 og våkna da mora var rett over gangen i naboleiligheta en gang før han fylte fem år…). Jeg har dessuten deltatt på såpass mange brannkurs som viser hvor fort et hus kan bli overtent at det ikke er aktuelt. Jeg er faktisk fortsatt lite glad i å gå på jobb hvis tenåringen har fri fra skolen og ligger og sover når jeg går…
Jeg kjører mannen på jobb hver morgen. Hvis ungene sover, eller hvis bare den ene er våken kan jeg fint la de være hjemme alene i 6min som det tar tur retur med bilen.
Ungene er 3 og 6 år.
Når eldste var syk sist lot jeg han være hjemme, også kjørte jeg mannen på jobb og lillesøster i barnehagen før jeg kom hjem til han igjen. Men da med beskjed om at hvis det skulle være noe så kunne han løpe over gata til naboen som var hjemme 😉
Jeg kunne gått til naboen og hentet posten med babycall og uten nå som de har blitt litt større. Men om sommeren hvis vi sitter ute så sier vi alltid i fra når barna legger seg sånn at de vet at vi er ute. Tanken på at de våkner og roper uten å få svar liker jeg ikke. Men hadde aldri gått vekk fra huset.
Synes ikke du er hysterisk. Begynte å tenke på dette:
https://no.m.wikipedia.org/wiki/Madeleine_McCann-saken
Selvfølgelig et usannsynlig og ekstremt tilfelle, men likevel.
Jeg gikk fra barnet mitt en gang for å hente noe i en utebod. Hadde med babycall men hadde likevel hjertet i halsen. Mange “hva om” meldte seg. Jeg snudde før jeg fikk gjort det jeg skulle 😀 😉
Enig med andre som har kommentert. Kommer mye an på alder, avstand, tid og tilgjengelighet.
Jeg synes du gjorde det så nydelig ved å ringe mamma som psykisk støtte den gangen. Man kan føle seg så utrolig alene med ansvaret i en stor by.Honnør til deg!
Jeg skriver som regel med mitt eget navn. Men det gjør jeg ikke i dag.
Grunn: en dame i min barselgruppe hadde kjørt i fra sønnen sin hjemme i sengen for så å levere sin litt eldre datter i bhg… Dette tar kjapt en 30 minutters tid eller mer. Hun sa også at dette hadde hun gjort mange ganger for hun “gadd” ikke å ta han med på den korte turen…. Helsesøster bokstavligtalt klikka i vinkel og sa: tenk hvis det starte brann i huset ditt (tar da selvsagt værste scenario for å skremme) og du blir tiltalt for å ha drept ditt eget barn?! Det kan skje.. 😞 vær så snill å tenk på barna og ikke bare dere selv…
Jeg springer gjerne ut med søpla, etter at jentungen er i seng. Og når jeg er alene med henne, går jeg en fem minutters tissetur med hunden, men da har jeg fortalt henne på forhånd at jeg skal det. Med tanke på brann, så bor svigermor i samme hus og det er åpent mellom etasjene. Så her vil det ikke være noe verre enn å sove i en annen etasje enn stua.
Ellers så forsøker jeg å gjøre ærender mens hun er våken.
Kan ta hunden rett utforbi, med babycall rundt halsen. Da hører jeg, pluss hadde det skjedd meg noe, så hadde de som finner meg sett babycallen(adresse på hundens halsbånd der båndet er knyttet til meg). Men jeg syns det er litt ubehagelig… Er hønemor, og kommer ikke til å unnskylde meg for det:)
Jeg syns ikke du var uansvarlig som gikk ut for å lufte hunden den gangen – må hunden, så må hunden. Å sånn som du forklarer det, så ble det som å gå ut i hagen. Din mor var på telefonen, å ville nok hørt det hvis brannalarmen gikk eller noe, å da kunne hun rundt brannvesen – i verste fall. Mine barn er 1, 5 og 9. 1 åringen er selvfølgelig aldri alene hjemme, men jeg kan gå utgi hagen mens hun sover. 5 åringen har vært alene hjemme mens jeg var på butikken (2 min unna), men jeg går ikke fra han hvis han sover, å svigermor bor rett ved siden av. I tillegg kan han ringe via iPad hvis det er noe. 9 åringen er noen ganger alene hjemme, stort sett maks 1 time. Igjen – svigermor ved siden av, å han kan ringe via klokken sin. Men jeg går ikke langt vekk hvis de sover, da er det maks uti hagen 😊
Apropos mor … hvordan kan Kate av Storbritannia se såååå fresh ut kun få timer etter fødselen a, folkens ?!? 🙄😂😂
Ser at en del andre her også kommenterer det jeg er mest redd for, nemlig brann.. Datteren min er 8 år, og klarer fint å være hjemme alene noen minutter og også noen timer. Men jeg lar henne aldri være alene hjemme når hun sover fordi jeg ikke er trygg på at hun våkner av alarmen, eller finner best mulig løsning for å komme seg ut av huset. Så jeg går til postkassa når hun sover, går ut med søpla og sånne 1 minutters i nærheten av huset, men når jeg kjører pappaen på jobb grytidlig på morgenen hver 6 uke (tar 10 min totalt) så vekker jeg henne før jeg kjører…
Jeg er ikke bekymret for at det skal skje noe med barna dersom jeg forlater huset, men jeg gjør det likevel ikke, bare fordi jeg ikke ønsker at barna skal våkne og kanskje rope, og ingen av foreldrene kommer inn…
Hadde uten tvil gått ut med søpla eller hentet posten og luftet bikkja i 3 min, men på ingen måte dratt i butikken eller gått over til naboen for en kopp kaffe! Hadde ikke satt igjen sovende småbarn i bilen utenfor butikken heller.
Hehe. Mamma fortalte nettopp at hun pleide å kjøre søstra mi på skolen mens jeg lå og sov i sprinkelsenga eller lekte i lekegeinda. Hun forsvarte seg med at dette gjalt på vinterstid og det var for å slippe å kle på meg og sette meg i kald bil. Hun hentet to andre barn på runden før en svipptur til skolen og hjem.
Jeg bærer riktignok ikke preg av dette i dag, men tror barnevernet kanskje ville reagert hvis jeg hadde fulgt i mammas fotspor. Mamma gjorde et valg basert hva hun mente var best for alle.
Jeg skjønner deg godt, i dette tilfellet når barnet ditt sover og ikke har noen idé om at du skulle ut engang. Det ville jeg ikke gjort. Men jeg lar barna mine være alene hjemme i våken tilstand, han eldste (7 1/2 år) i opp til 45 minutter, mens hun yngste (5 år) bare sammen med storebroren, og det er hvis jeg f.eks jeg har glemt noe til middagen og skal på butikken eller lignende 😊
Jeg ville ikke ha gått lenger enn at jeg kan se huset. Vi bor landlig til med tette, gode naboer. Babycallen blir også med 🙂 Vi sjekket rekkevidden på den en dag, og fant ut at vi kan gå utrolig langt før det ikke er kontakt mer. Neonate ❤️😅
Mange babycall’er kan kobles mot telefonen ja, så da har man jo litt bedre oversikt enn om man bare hører lyd 🙂
Det er klart man kan bli redd om man våkner og ikke finner noen! Det skjønner jeg godt. Og brann er jo én ting, jeg har helt noia for ladere og elektronikk også. Giftig gass som utskilles om det blir varmt og tar fyr – både brannvesen og forsikringsselskap advarer mot å lade uten tilsyn, spesielt om natten, fordi det kan være for sent når brannalarmen går. Viktig å ikke lade noe som helst på eller ved soverommene!
Lurt å si fra på forhånd! Ikke gøy å våkne uten å få svar når man roper 🙁
“Snudde før jeg fikk gjort det jeg skulle”, fnis 😉 Det kunne vært meg!
Vet ikke helt hva jeg tenkte på, men i tilfelle noe skjedde så jeg for meg at hun kunne ringe politiet. Eller kaste seg i bilen og kjøre til Oslo.. Glad hun slapp!
Vi bor på byggefelt på landet, og har vært hos naboene med babycall da barna var mindre. Jeg kan også gå en luftetur med hunden etter at de har lagt seg, men nå er yngste snart 11 år og jeg gir fortsatt beskjed om det når de legger seg, slik at de vet at jeg er ute. Jeg ser huset hele lufteturen. Jeg hadde aldri dratt på butikken, eller som mange i vår vennekrets har gjort; dratt og hentet mannen/kona på puben midt på natta mens ungene lå og sov! Brann er min største frykt og i tillegg ønsker jeg ikke at mine barn skal våkne opp til tomt hus..
Oi, tenk om noe hadde skjedd på veien! Nå fikk jeg frysninger :-/
Kjempesøtt bilde 🙂
Jeg syns det er greit å være i hagen rett utenfor. Men jeg syns ikke det er greit å gå noe lengre unna. Jeg har også tenkt tanken om hva som skjer om jeg blir bevisstløs på noen måte f.eks hvis jeg besvimer eller får hjertestans mens jeg har vært alene hjemme med baby. Uff!
Eller som farmor og farfar gjorde – reiste fra min sovende far, da 1,5 år, midt på natten. Etter noen timer kom farfar hjem, og da var han jammen tobarnsfar. 🤣 Nei, godt noe har endret seg 🙊
Jeg bor i leilighet i andre etasje å jeg går ingen steder når han sover! Jeg tør ikke! Er livredd noe skal skje han:) men så er det min første og jeg er redd for alt😂
Det blir ikke noe bedre dersom du får flere! 😉 <3
Hahaha! Det der må jo være en sånn historie som bare må fortelles i alle selskaper i familien din 😉
Det er greit å hente posten når postkassa står innenfor rekkevidde, at man ikke bruker mer enn 3 minutter. Eller søpla. Men jeg hadde aldri stolt på telefonlinje eller babycall til å besøke venner rett over gata eller lignende. Så mye rart kan skje, på så innmari kort tid. Og det er alltid typisk at det skulle skje noe når man ikke er innen rekkevidde!
Jeg er en ganske avslappet mamma på mange måter. Ungene mine går til og fra skolen selv og har gjort det lenge. Sønnen min går alene på trening og har fraktet seg selv rundt i Oslo alene siden han var 8 år med båten trikk og buss. Men jeg går aldri fra dem mens de sover. Det ville aldri falt meg inn. Tenker det er mye som kan skje på kort tid. Jeg er nok litt farget av at mamma gikk fra meg da jeg var liten. Vi var på hyttetur på et tun og da jeg våkna midt på natta var hun på en av de andre hyttene på tunet. Jeg var mildt sagt livredd når jeg skjønte jeg var der alene.
Hvis jeg var i en lignende situasjon med hund ville jeg nok gått ut i et par minutter i bakhagen, men det er nok eneste jeg ville gått fra dem mens de sov.
Jeg forlater ikke mine to på 2 og 4 så veldig lenge av gangen! Hente post, gå ut med søppel og lufte bikkja rundt hushjørnet går greit, men tar ikke med babycall til naboen. Kan driste meg til å rusle en tur i fjæra når vi er på hytta, men der går grensen!
Jeg går ikke fra barna mine når de sover. Tror de har en eller annen slags mamma-radar som slår ut hvis jeg beveger meg for langt unna, ha, ha. De våkner alltid hvis jeg drar ut om kvelden, selv om pappaen er hjemme… Men vi sitter gjerne på verandaen om kvelden, eller er i hagen. De vet at vi er der, og ser oss hvis de står opp! Den eldste er 11, og kan være alene en stund etter skolen, men som regel kommer bestemor, eller vi avtaler med venner. Hun er ikke spesielt glad i å være alene, og blir fort redd. De to yngste vil gjerne være alene (7 og 5 år), men får ikke lov enda. De er litt for oppfinnsomme, og kan rekke mange eksperimenter på få minutter;-) Men jeg kjenner flere barn som setter pris på alenetid, og får gå fra skole/SFO slik at de får en liten halvtime hjemme alene før resten av familien kommer hjem 🙂
Da min eldste var 2 år og sov, gikk faren og jeg ut for å snakke med noen venner som kom på parkeringen. Sto vel der i 15 min før jeg tenkte at jeg kanskje burde gå inn igjen for å se om han fortsatt sov(da sov han i vår seng). Nei, der lå det ingen gutt og sov, gikk på stua, der satt han i sofaen og så på TV «urørt» av at ingen var inne da han våkna 🙂 handler om barnas trygghet til hjemmet også tenker jeg. Han har ingen varige mén fra det. 🙂 men så er ikke jeg så hønemor generelt.. 😉
Artig historie fra min barndom (var liten på 90-tallet) og jeg var sånn cirka 2-2,5 år gammel. Pappa kledde på meg (det var kaldt ute!) fordi vi skulle på butikken. Jeg lekte visst utenfor i full vinterdress mens han kledde på den relativt nyfødte babyen… Et øyeblikk senere, når pappa og lillesøster var påkledd, så hadde jeg forsvunnet helt fra trappa! Full leteaksjon! Det tok visst litt tid før noen i nabolaget hadde funnet meg på butikken! Er kanskje 400 meter til den butikken, men litt imponerende av en to-åring å gå dit alene! Vi skulle jo på butikken! 🙂
Da jeg var liten….ca 40 år siden… Dro mamma og pappa på jobb før jeg skulle stå opp. Mamma ringte for å vekke meg og jeg sto opp og ordet meg til skolen 😀 ps mormor og morfar bodde i nabohuset men var sjelden borte for å sjekke at jeg kom meg avgårde. Dette gjorde de fra jeg gikk i 1.klasse. jeg tok ikke skade av dette, heller tvert i mot. Jeg ble tidlig selvstendig og uavhengig av andre.
Jeg lufter hundene rett utenfor leiligheten med babycall (med film) om hun sover tungt 🙂
Nå skjønte jeg plutselig hvorfor mannen min har sett rart på meg når søppelet står i ganger når han kommer hjem på kvelden. Jeg har faktisk aldri tenkt tanken på å gå ut av døren mens sønnen min sover selv om det bare er 15 meter til søppelkassene 😂😂
Takk for at du lager dette innlegget. Nå skjønte jeg plutselig hvor hønemor jeg er og at jeg selvfølgelig fint kan gå ut med søppelet når han sover 😊 men selvfølgelig med babycallen 😉😉
Har både slekt og stefamilie som har mistet barn i brann, fordi de «bare» skulle ha noe i butikken/besøke en nabo. Totalt uaktuelt å la sønnen min være alene hjemme på mange, mange år til (situasjonen du fortalte om er dog innafor; må man, så må man). Er ikke det minste skamfull over å være «hønemor», jeg altså. 🙂