I går fant jeg en etikett du hadde skrevet “rognebærgele” på, med verdens vakreste, skjeve bokstaver.
Jeg begynte å grine.
Mammahjertet bare rant over, for julegaven du laget i barnehagen i fjor, er jo spist opp for lengst, og det tomme glasset står i kjøkkenskapet. Men etiketten lå der, og jeg vet ikke, den bare minnet meg på hvor glad jeg er for å være mammaen din.
Også ble jeg så usikker på hva jeg skulle gjøre med den etiketten, for jeg kan jo ikke kaste den, bare tanken føles vond langt inn i hjerterota – men samtidig vet jeg jo at jeg ikke kan fortsette å ta vare på alt heller.
Hvorfor var det ingen som forberedte meg på det, forresten – alle tegningene, alle skattene, alle de fine tingene som blir laget av små barnehender som gjør sitt beste, med et resultat som hver eneste gang ender opp med å bli mye bedre enn perfekt – hvorfor var det ingen som sa noe om at man ikke kan ta vare på absolutt alt, fordi det blir fullt?
Og ikke har man tid til å se gjennom alle tingene heller, for tiden flyr jo, og hele tiden glemmer man at tida her og nå, når man får smellkyss på kinnet før hanen galer, når man må bite tennene sammen fordi ingen hører etter og alle har blitt overtrøtte og syns det er en god idé å leke spøkelse med pysj-trøya over hodet når tennene skal pusses, eller når man sitter rundt middagsbordet og har en så utrolig fin prat om alt det fine som har skjedd i løpet av dagen at man nesten må klype seg litt i armen for å innse at man er en del av en liten familie – hele tiden glemmer man at tida her og nå, er selve livet.
Og hva vet jeg, kanskje esken der man har samlet alle tegningene, alle skattene og alle de fine tingene blir ufattelig koselig å se gjennom en vakker dag – men hva om det kommer til å gjøre litt vondt også, fordi man innser at man ikke visste at den mest fantastiske tida var akkurat da, når alle tegningene, skattene og tingene kom som perler på en snor, og man husker at man syntes at livet med småbarn av og til var ganske slitsomt.
Hva da?
Jeg vet ikke.
Men jeg puttet i alle fall etiketten med ROGNEBÆRGELE på, oppi esken.
Sammen med alle de andre skattene ❤️
Selvfølgelig kan man ikke kaste sånt! Jeg tør ikke tenke på alt jeg sikkert har liggende, laget av små barnehender. Det hender vi ser igjennom en perm med tegninger fra de var små, da ler vi så tårene triller! :o) Jeg har fremdeles en julepynt som nå er 15-16 år gammel, poden laget den i barnehagen. Det er en liten engel laget av en opp-ned bitteliten terrakottablomsterpotte. Jeg syntes den hadde litt underlige øyne, det ene er tegnet mye større og svartere enn det andre og da jeg spurte poden om hvorfor kom svaret med en gang, med største selvfølgelighet:”Det er jo en sjørøverengel!” <3 Den henges opp hver jul og jeg elsker den!
Åh, julepynt er favoritten! Det er så herlig å ta frem år etter år. Men nei, det er klart man ikke kan kaste dyrebare ting <3 Fortsatt mer plass igjen på loftet!
Åååh. For eit rørande innlegg. Sitter tårer i augene og tenker på kor heldig du er! Kor heldig eg er!
Som kan få barn i eit land med fred! At vi kan samle på ting i esker innerst i skapet. Tenk på alle som ikkje kan det. 💔
Her havner små og store lapper, en og annen billett, mange morsdagskort, noen overraskelse-kort, noen selvlagde figurer og mye, mye mer i “Mamma-boksen” <3
Eldstemann er 20, mellomste er 18 og yngstemann er 4 år - boksen er full av fantastiske minner, nydelig tanker fra barnesinn og ekte kjærlighet. *hverdagslykke *
Helt enig, det er veldig tøft å kaste ting, og enkelte ting bare går ikke… Jeg tar nok vare på over gjennomsnittet mye. Men til neste år har vi konfirmant i huset, og da skal vi jammen lage et “utstillingsbord” i lokalet, med både ting og tegninger snuppa har lagt oppover årene ♥ Ellers kan jeg tipse om å ta bilder av ting man bare rett og slett ikke har plass til å lagre. På den måten “forsvinner ikke tingene helt…”
Ellers vedlegger jeg denne sangen, for det er den mest rørende sangen en (småbarns)mor kan tenke seg!
https://www.youtube.com/watch?v=a6qw78jPL_g
Da jeg var liten tok vi vare på alle tegninger og hadde de i ringperm, mens det meste av “dill dallet” som vi laget på skolen ble kastet ganske fort. Litt fordi tegningene var fri fantasi, mens skoletingene var laget etter mal på en måte. Kun sløyd/keramikk osv fra ungdomsskolen overlevde til en viss grad.
jeg har en eske. dessverre har femåringene oppdaget den, og vi er inne i prosessen med å lære oss at den må få lov å stå i fred, så ikke tingene blir ødelagte. jule- og påskepynt er i jule- og påskepyntkassene. ellers prøver vi å bytte ut barnekunsten på veggen så det passer med årstidene, men tiden strekker jo ikke alltid til. Her om dagen sa jenta mi: Skal vi ikke snart rydde bort snømennene, mamma? Det er jo ikke vinter nå…. Og det har hun jo inderlig rett i!
For noen vakre og rørende ord🧡
Tusen takk, Tonje! <3
Hei! Leste dette innlegget nå og kom til å tenke på noe lurt min mor gjorde. Da jeg konfirmerte meg hadde hun laget en scrapbook med bilder og alt mulig rart jeg hadde laget gjennom barndommen. Var utrolig fint og koselig å få, og betydde mye. Kanskje et lite tips til hva du kan gjøre 😍
Å, så sant, og så glad jeg er for å komme over dette innlegget akkurat nå.
Hilsen fra en sliten og trøtt mamma, som skal ta vare på dette innlegget til en evt annen tung dag <3