– “Søvn ja”, sa jeg, “Jeg har ikke sovet en hel natt på fire år”.

Jeg husker godt samtalen jeg hadde med kompisen min for et par år siden. Han hadde ingen barn, jeg hadde akkurat fått nummer to.

Kameraten min fulgte opp med et massivt latterutbrudd, før han etter få sekunder forstod av mitt alvorlige ansikt, at jeg faktisk mente det. Da stilnet latteren, og ansiktet hans skiftet farge. Han er glad i søvnen sin, kompisen min, og kunne ikke forstå hvordan det var mulig å få det til å gå rundt uten uavbrutt søvn.

Vi er jo for lengst over babykneika her i huset, og nettene har fått et voldsomt løft det siste året. Det er riktignok alltid en eller annen som kommer tassende i løpet av natten og ender opp med å sove på tvers mellom Peter og meg, men en gang i blant skjer det faktisk at både Peter og jeg våkner og føler oss uthvilt.

Og kanskje er det derfor Peter og jeg går rundt som to zombier akkurat nå. For denne uka har det vært tilbake til scratch.

For er det ikke det ene, så er det det andre, og nå er det bikkja som er dårlig i magen. Heldigvis kunne dyrlegen tidlig utelukke at det var noe alvorlig, men de siste fire nettene har Teo altså vekket oss to ganger hver natt, av at han må ut. Med en gang.

Peter og jeg har blitt enige om at arbeidsfordelingen må bli slik at personen som sovner raskest igjen etterpå, må til pers. Derfor er det Peter som trasker gatelangs i sumarnatta. 

Og selv om det jo er bikkja det er mest synd på, er dette opplegget altså i ferd med å ta knekken på både herr og fru. For mens de to gutta er ute, ligger jeg halvvåken og venter på rapport. Så sovner vi, så våkner vi av et bjeff og så er det på´n igjen.

Men det er først nå det slår meg: Nettene våre, når alle er friske og raske og ingen er dårlige i magen, er jo ganske ålreite, de! For jeg kan faktisk ikke lenger si at jeg ikke har sovet en hel natt på fire år. Og hvor fantastisk er ikke det..?

Da er det verre med kompisen min. For han skal bli pappa til høsten 😉