I dag var jeg hos frisøren min Kristina, og det fikk meg til å tenke på den sommeren jeg satt i stolen hennes, mens jeg grublet på om jeg skulle starte min egen blogg.

Kristina var en av dem som lenge hadde sagt at jeg bare skulle hoppe i det, og hun var veldig glad for å høre om planene mine.

Men ett hjertesukk hadde hun.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

– “Du”, sa hun bestemt, “Hvis du begynner å blogge… Så må du faktisk komme litt oftere å ordne den etterveksten.”

Jeg husker jeg brølte av latter, for frisørbesøk stod langt nede på prioriteringslista. Kristina og jeg har vært venninner siden barneskolen, og hun var ikke videre imponert over meg som kom ramlende inn i salongen én gang i året, med en ettervekst som var lang som et vondt år, og lyse striper som hadde blitt så gule at de konket ut sola på en fin sommerdag.

Så jeg lovet. Jeg lovet å bli flinkere til å prioritere håret mitt. Og det går faktisk ikke så verst – jeg har nå jobbet meg opp til et nivå der jeg har med hårkuren min når jeg drar på ferie! Og det må da være et gigantisk fremskritt.

Det skal sies at selve hårklippen blir mer og mer praktisk for hvert år som går – for håret må være kort, men akkurat langt nok til å kunne samles i en hestehale. Jeg orker nemlig ikke bruke så mye tid på det sånn i hverdagen, og blir det dessuten for langt sånn at det begynner å vippe ved skuldra, får jeg nesten fnatt.

Derfor går jeg nå jevnlig til frisøren. Jeg vil nok aldri lære meg hvordan jeg lager myke krøller med en krølltang, men jeg er i hvert fall ferdig med årelange ettervekster og solgule striper 😉

/ 💇🏼