Jeg var fem år gammel første gang vi møttes. Jeg stod i veikrysset i boligfeltet vi bodde i, og plutselig kom det ei jente med flagrende hår i superfart nedover bakken.

Hun bråbremset sykkelen, smilte fra øre til øre, før hun spurte om vi skulle leke sammen. Jeg hadde aldri sett henne før, men det viste seg at vi var like gamle, og bodde to gater bortenfor hverandre.

Vips – et nytt vennskap var født.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Du vet de der evigvarende vennskapene som bare har kommet for å bli? Som overlever perioder der kontakten stilner. Som bare har tyngden som trengs for å overleve hva enn det måtte være.

Dette er et sånt vennskap. Hun har vært der for meg i tykt og tynt, og jeg har vært der for henne. Oppturer, nedturer, hverdager og fest.

Denne uken skulle hun hente et bord vi ikke har plass til lenger, i huset vi har flyttet fra. Avtalen var at hun skulle komme rett etter barnehage-levering om morgenen, og jeg hadde akkurat skrudd av de fire bena da jeg hørte bilen kjøre inn foran huset.

Jeg åpnet døra og tittet ut, og da fikk jeg øye på min gode venninne og moren hennes som hoppet ut av bilen. Med hver sin vaskebøtte!

– “Er det her det er utvask? Fri fra jobben, hvor skal vi begynne?”

Først lo jeg, trodde det var tull – men så innså jeg at de mente alvor. Jeg ble så satt ut at jeg ikke fikk fram et ord. For utvask av hus vil man nødig bry andre med, aller minst en bestevenninne og hennes mor!

Men ikke lenge etter rullet støvsugeren i gang, og snart spredte lukten av salmiakk og grønnsåpe seg i huset. Det verste var jo at jeg måtte dra fra dem mens jeg visste at de skrubbet og slet i vårt hus, men jeg prøvde å kjappe meg alt jeg kunne – og da jeg kom tilbake var de så godt som ferdige med soverommene.

Tenk det da, å sette av fridagen til å ha hodet i vaskebøtta! Jeg er så takknemlig at jeg ikke har ord.

Bestevenner, altså.

Med snille mammaer ❤️