Skjær i sjøen

Det må jo være lov å lure bittelitt på om det enten aldri var meningen at vi skulle flytte, eller om vi bare skulle få testet tålmodigheten vår skikkelig..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For helt siden vi bestemte oss for å legge inn bud på drømmehuset vårt i sommer, er det absolutt ingenting som har gått på skinner. Det har vært problemer her og problemer der – og overtroisk som jeg er, begynner jeg jo å lure litt.

Det har vært forsinkelser, det har vært avtaler som har blitt flyttet til upassende tider, det har vært manglende gulv under skap på soverom, det har vært varer som har vært utsolgt, det har vært tette takrenner, det har vært biler på verksted, det har vært man-flu, det har vært feil farge på veggene, det har vært møbler det ikke har vært plass til, møbler som ikke overlevde flyttingen, og vanskelige dorullholdere (hehe).

Som prikken over i’en hadde finværet smilt til oss i ei uke, men da vi endelig skulle kjøre flyttelass – åpnet himmelen seg, og det som virket som all verdens vanndamp falt ned i hodet på oss de to flyttedagene.

Og nå som dagen endelig snart er her, dagen de nye eierne skal få ta over sitt nye hus – sitter vi altså og venter ved vaskebøtta for å få vasket ut av de siste tre rommene. Der er det nemlig tre vinduer som skal skiftes, og de nye vinduene skulle vært her i oktober, men ble forsinket. Så skulle de vært her i starten av november, men er fortsatt ikke ankommet lageret her i Larvik.

Og jeg er i ferd med å bli gal! For nå begynner det å haste, og det er jo ingen tvil om at det er ekstremt kjedelig dersom vinduene må byttes etter at de nye eierne har flyttet inn. Vi lovet jo at alt skulle være på stell i god tid før overtagelse, men visste jo ikke at det skulle ende opp med tre ganger lenger leveringstid enn forespeilet.

I sånne øyeblikk, der alt bare butter i mot, har jeg lurt litt på om det var meningen at vi skulle flytte.

Men så har jeg funnet ut at det er én ting som hjelper, og det er å ta med seg kaffekoppen, kikke ut av vårt nye kjøkkenvindu og bort på huset på andre siden av gata, der Mormor og Bestefar egentlig skulle bodd.

Da ser jeg for meg Bestefar med sitt lune smil, som rister humrende på hodet mens han peker ned mot postkassa vår som henger på halv tolv.

“Kan’ke ha det sånn, vettu, Tina.”

Så smiler jeg tilbake og tenker at det blir bra til slutt. Det var meningen at vi skulle flytte.

Ting går kanskje ikke på skinner hele veien, men det er jo sånn livet er. Noen forsinkelser, noen tette takrenner, noen skjær i sjøen. Men så lenge det går bra, er jo det det viktigste.

Og jeg skal få fikset den postkassa. Nå med en gang, faktisk シ
 

/ God ny uke 🌸

3 kommentarer
    1. Eller så er det bare å se seg rundt og se hva andre mennesker sliter med, og slik føle seg ekstremt privilegert som bare har filleting å stresse seg opp over:)

    2. Ja det er sånn dette livet er. 🙂 jeg synes dere har vært kjempeflinke. Gøy å følge dere i prosess flytting. 😀 lykke til med levering av huset . 💚

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg