hits

Blogg

Hva skjedde mens vi sov?

Det er vel et par år siden nå, at jeg leste en nyhetssak om et lite barn som hadde sneket seg ut av huset om morgenen mens foreldrene lå og sov. Jeg husker jeg tenkte at sånt kan jo skje, men at jeg samtidig priset meg lykkelig over at jeg heldigvis sover så lett at noe sånt aldri kunne skjedd i mitt hus.

Jeg tror kanskje jeg tok feil.


 

Peter stod på badet i dag morges da jeg kom tassende. Et trøtt god-morgen og et enda trøttere smil, før jeg hoppet inn i dusjen og skrudde på vannet. Fortsatt stille i huset, en av de veldig, veldig sjeldne morgenene der de voksne faktisk rekker å våkne av alarmen før barna starter dagen.

Jeg var akkurat ferdig med å vaske håret, da døren åpnet seg og to tassende føtter kom inn. Så var vi tre stykker på badet.

- "Nei, nå er det på tide å vekke sistemann!", smilte Peter, før han tok de to tassende føttene på armen, og svinset inn på soverommet der døra fortsatt stod på gløtt som den hadde gjort siden i går kveld.

Ikke lenge etter hørte jeg skrittene til Peter gå halvveis ned trappen, før han straks etter var tilbake på badet igjen. Med et forvirret ansiktsutrykk kikket han på meg før han mumlet:

- "Eh ja.. Det lå ingen i senga og sov som jeg trodde.. Men det sitter noen i sofaen nede med iPaden i fanget..."

Vi kikket på hverandre. Litt iPad eller barne-TV før frokost er jo ikke noe unormalt - men hvor lenge hadde den lille sittet der? Når hadde to små føtter sneket seg ut av sengen sin, listet seg ned trappen - uten at Peter eller jeg hadde fått det med oss?

Hadde han våknet av Peters alarm for et kvarter siden? Hadde han våknet av seg selv før hanen gol? Eller hadde han våknet midt på natten mens det fortsatt var mørkt..?

Aner ikke.

Og det er jo ikke sånn at det er lett å få noe svar heller.

- "Har du vært våken lenge?"

- "Ja."

- "Hvor lenge da, sånn cirka?"

- "Vet ikke helt? Lenge."

- "Var det mørkt ute da du stod opp?"

- "Tror ikke det. Det var litt lyst."

- "Har du sittet på iPaden hele tida?"

Lurt smil.

Så nå skjønner jeg hvordan det er mulig at barn kan snike seg ut av huset mens foreldrene ligger og sover. Spør du meg, er det nesten rart det ikke skjer oftere.

Spesielt tidlige morgener, når man er lys våken før hanen galer.

Eller midt på natten. Hvem vet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Vedder en liten slant på at det blir tidlig kvelden i dag 😅

Når gubben faktisk fikser noe

Det er godt mulig jeg har fortalt det før, men da Peter og jeg ble kjent, solgte Peter seg inn som en ganske røddig handyman.

Han fortalte ting som gjorde at jeg konkluderte med at dette var en mann som hadde orden i sysakene. Jeg visste jo ikke at han løy for å få meg på kroken.

Nå har vi vært et par i over 7 år, og jeg har for lengst funnet ut at Peter oversolgte seg en smule da vi ble kjent. Han er definitivt ikke så glad i å vaske som han påstod, han har ikke orden i sakene sine - og han er generelt veldig lite handy.

For et par måneder siden fikk jeg dette bildet av naboen som skrev: "Noe fra veggen som snart faller ned. Greit å vite :-)"


 

Dette er en sånn typisk ting som Peter liker å utsette. En ting som han, til tross for manglende handy-gen, sikkert hadde klart å fikse om han bare hadde villet. Det er ikke uten grunn at jeg kjøpte boka "Få ting gjort!" til ham til jul i forfjor. Alt som utsettes kan, utsettes vil.

Egentlig en ting jeg kunne fikset selv, hadde det ikke vært for høydeskrekk og "vaklende stige"-noia. Jeg skjønte at dette var noe gubben måtte fikse, og selv om jeg liker å få ting gjort med én gang, har jeg nå innsett at vi må møtes på halvveien.

Løsningen min har blitt å legge meg på et nivå der jeg forventer at ting ikke blir fikset. Jeg legger altså alle forventninger bort, eller riktigere sagt snur dem på hodet, slik at jeg forventer at ting ikke blir gjort.

Og jeg mener.. Hvilken lykke gir det ikke da, når man en vakker dag er ute i hagen og helt tilfeldig oppdager dette?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg vet ikke hva som sjokkerte meg mest, at han faktisk bare har fikset det, eller at han ikke har sagt fra! Jeg kjenner ham jo godt nok nå til å vite at han veldig gjerne ønsker å få litt skryt når han først ordner noe, være seg støvsuging eller vask av dusjkabinett.

Så da han kom hjem fra butikken i dag sto jeg klar for å feire ham med en liten salutt. For han kan absolutt late som at det bare var noe han gjorde uten videre behov for klapp på skulderen, men jeg vet også at innerst inne i den store mannskroppen sitter det en liten gutt som venter på bonuspoengene sine ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Takknemlighets-kona på Facebook *

"Hæ? Har du ikke vært ute i dag?"

I går skulle jeg finne et gammelt bilde Peter hadde lagt ut på bloggen sin for et par år siden, og det var da jeg ramlet over det. Et innlegg Peter hadde skrevet i juni for tre år siden.

Og akkurat det er noe av det beste jeg vet, å bli minnet på at ting har forandret seg. Å se svart på hvitt, hvordan ting var før - og forstå at ting er i endring. Til det bedre.

For i går innså jeg at nå, nå har jeg det jaggu ikke verst! Bare les disse ordene Peter skrev sommeren 2015:
 

"Det er jo ikke alle som leser denne bloggen som har barn. Kanskje sitter du akkurat nå og lurer på om småbarnslivet er for deg eller vurderer å fortsette i samme tralten et par år til.

Kanskje har du lyst på barn, kanskje er du usikker. For hvordan er det egentlig å få barn?

Vel, her skal du få et ordrett utdrag fra en samtale vi hadde en kveld midt i den verste babytiden, så kan du jo bestemme selv.

Scenario: Jeg står ved kjøkkenbenken og flikker på mobilen i det frua åpner utgangsdøra for å dra på butikken. Klokken er ca. 20.20.

Christina: - "Herregud, jeg skal ut!"

Peter: - "Hæ? Har du ikke vært ute i dag?"

Christina: - "I dag?! Jeg har ikke vært ute på tre dager!"

Og da snakker vi ikke om "ut" som i ut på byen, men "ut" som i utenfor husets fire vegger.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis må bli sånn, men det blir gjerne litt sånn i blant. Gjerne flere dager i strekk. Glemmer å gå ut, glemmer å dusje

Det er ganske nitrist ;-)"
 

Haha! Tenk at det var meg! Nå er jeg på et sted i livet der jeg får dusjet hver morgen. Jeg er ute i frisk luft hver eneste dag. Jeg får innimellom sjeldent sitte på do i fred, men helt ærlig: Det gjør ingen ting. For jeg føler jeg har tid til å puste i fred.

Babytida er fantastisk på mange måter, men fy flate så enerverende og slitsom den kan føles ut når det står på som verst. Joda, selvfølgelig verdt det og alt det der, men det er jammen meg godt å innse at småtrolla er i ferd med å bli større også ;-)
 


Det blir ikke tatt så mange sånne bilder lenger ;-)

/ 😍

Norsktimer og døden

Tidligere denne uka mimret jentegjengen og jeg tilbake til skoletida. Vi snakket blant annet om den ene kontaktlæreren vi hadde, for ikke bare var hun en fantastisk lærer for oss - men jeg har også noe ganske spesielt jeg lenge har ønsket å takke henne for ;-)


Et par av jentene, og jeg (til høyre)
 

For hvor viktig er det ikke å ha en god lærer? En som er flink til å lære bort, som brenner for fagene sine, som lytter når det trengs, som gir av seg selv, som har et smittende godt humør - og som rett og slett gjør læringen bra.

Den ene klasseforstanderen vår var alle disse tingene. Og det er først i ettertid jeg har innsett hvor mye hun faktisk hadde å si for skolehverdagen vår!

Jeg var ei snill jente. Jeg var kjempesjenert i timene, rakk aldri opp hånda, gjorde som jeg fikk beskjed om, og kan ikke huske at jeg havnet i trøbbel eller på rektors kontor. Jeg var veldig glad i norsk, og hadde både fantasi og mye skriveglede.

Men da vi for noen år siden ryddet barndomshjemmet mitt før det skulle selges, fant jeg en stor bunke med norskstiler fra ungdomsskolen. Det var rart å se min egen skrift, og mine egne tanker på et hvitt papir som læreren hadde rettet med rettepenn.

Og det var én ting som sjokkerte meg: Jeg hadde skrevet så mange norskstiler om døden! Det var jeg-personer som var oppløst i sorg fordi de hadde mistet noen de var glad i, det var bilulykker, det var drukning, det var besteforeldre som ble borte og øyne som lukket seg for siste gang.

Og akkurat dét kan jeg faktisk huske, at jeg hadde en periode der jeg var veldig redd for at noen jeg var glad i skulle dø. Og alt dette fikk jeg åpenbart skrevet ut i norsktimene.

Alle stilene var rettet med den samme hånda, tilhørende min kjære norsklærer. Og hva kan hun ha tenkt mens hun leste stilene mine? Hva kan hun ha tenkt om den lille jenta som aldri rakk opp hånda i timene, men som tydeligvis fikk utløp for sin innerste frykt og sine dystre tanker på papiret?

Jenta som tenkte overraskende mye på døden, og som i en periode klarte å snike den inn i en hvilken som helst oppgave. Ble læreren min bekymret? Viste hun stilene mine til kollegaene sine mens hun rådførte seg? Vurderte hun å kontakte skolehelsetjenesten?


 

Jeg vet ikke. Kanskje er ikke norskstiler om døden nok til å bli bekymret heller, men nå i ettertid husker jeg jo at læreren min snakket med meg. Ikke direkte om stilene om døden, men om løst og fast som må ha vært nok til å gi henne svarene hun trengte. Det var jo ingenting galt med meg, jeg brukte bare norsktimene som en ventil.

Så jeg føler egentlig bare for å sende en takk til min kjære norsklærer, som for meg er det perfekte beviset på at en god lærer er så mye mer enn bare en lærer. En som ved å bry seg mellom timene også, kunne konkludere med at det ikke var grunn til bekymring. Som var en person vi kunne snakke med og som vi følte vi kunne stole på.

En lærer som forstod at alle historiene om døden, kom fra ei jente som bare trengte å skrive ting av seg.
 

/ Takk for at det finnes lærere - som er så mye mer enn lærere 

Lukten av nybakt

Etter et par nededager er nå både humør og energi på oppadgående. Det hjelper å ha svigers på besøk, og ikke minst kose seg med to barn som evner å nyte livet og et par rolige dager med barnehagefri :-)

I går følte jeg meg i tillegg som en over middels god svigerdatter, da lukten av nybakt brød spredde seg i huset før hanen gol. Jeg disket nemlig opp med nybakt brød til frokost, og det funket rett og slett så strålende at jeg lurer på hvorfor jeg ikke har tenkt på dette før!

Brødoppskriften er nemlig helt genial. Alle de tørre ingrediensene skal i en bolle, før man tilsetter vann. Så røres blandingen sammen med ei tresleiv eller lignende på 1-2-3, ingen kjøkkenmaskin er nødvendig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Lager du røren fredag kveld, og lar den stå på kjøkkenbenken over natta, er det bare å steke brødene når du våkner lørdag morgen! Voila!

Og skulle du ha en liten kjøkkenhjelper eller to (eller flere) - så blir det ekstra koselig med en tidlig morgenaktivitet!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sitronene hadde svigers med fra sitrontreet sitt i Spania ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ingen elting nødvendig, bare fordele i to former!
 

Oppfordringen er herved videreformidlet: Sett ingrediensene på neste ukes handleliste og bak nybakt brød til frokost en morgen det passer! Resultatet blir veldig bra, og det er fare for at den nystekte lukta kommer til å imponere selv naboen ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Saftig brød, sprø skorpe, nydelig smak <3
 

Oppskriften finner du her: Supersaftig speltbrød 😍
 

/ God søndag!

Litt mye på en gang, bare

Er det noe jeg skulle ønske jeg var bedre på, så er det å parkere følelser og ikke la dem ta overhånd. For jeg er et følelsesmenneske, og på sett og vis er jeg jo glad for det, for det har gitt meg utallige opp- og nedturer jeg har lært masse av i årenes løp.

Men innimellom er det ganske slitsomt også. Jeg har ikke skrevet et ord siden onsdag, og det føles som en liten evighet i bloggverdenen. Men akkurat nå føler jeg meg som en liten bylt, med følelser som ligger utenpå huden. Jeg har mest lyst til å legge meg under dyna, men vet jo at det ikke hjelper stort.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg hadde planer om å la bloggen ligge til jeg fikk orden på hodet igjen, men det føltes ikke helt riktig det heller. Og det aller siste jeg ønsker er å være en som sier A og ikke B, men sannheten er at det ikke har skjedd én spesiell ting som har fått humøret til å vakle litt akkurat nå.

Men Teo er ikke frisk, jeg er sliten, innboksen min er stappfull av ubesvarte mailer, og det har rett og slett bare fylt seg opp med løse tråder som jeg ikke får nøstet opp med det første. Og vips, så var Konatil vippet av pinnen.

Men det er fredag! Svigers kommer straks på besøk, og nå skal jeg faktisk gå og sette en brøddeig for første gang på mange måneder. Jeg har ikke bakt brød siden i fjor høst, så jeg blir nødt til å google min egen oppskrift. Men lukten av nystekt brød på vei inn i helgen.. Det blir i alle fall ikke feil ;-)
 

/ God helg ☀️

Mye garn og en cocoon

Jeg tenker sjeldent bakover i tid, men innimellom dukker det jo opp ting. Som for eksempel hver gang jeg åpner denne skapdøren på kontoret til Peter...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Før jeg møtte Peter, var jeg nemlig samboer med en annen mann. Vi hadde jo ikke barn, og dette resulterte i at vi hadde overraskende mye fritid. Men på et eller annet tidspunkt begynte jeg å mene det var på høy tid å tenke på å få barn. Men samboeren min var slett ikke enig, han mente (med rette) at å få barn var uaktuelt på det tidspunktet.

Så hva gjorde jeg da? Jo, jeg begynte å strikke babyklær.

Altså, hvor sjukt er ikke det?! At ikke denne mannen kastet meg på huet og ræva ut, er fortsatt et mysterium for meg. Men snill som han var, bare nikket han og smilte stivt hver gang en ny babyjakke eller en ny babysokk lå klar.

Det verste var vel kanskje den gangen jeg fant en oppskrift på en heklet cocoon. En cocoon er altså en bitteliten sovepose-lignende sak, som man kan putte den bittelille nyfødte babyen oppi. Så da lærte jeg meg å hekle, bare for å lage en sånn cocoon.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg har den enda 🙈
 

Jeg kjøpte også mye garn. Jeg fant stadig nye oppskrifter jeg ville prøve meg på, selv om jeg ikke var spesielt god til å strikke. Det var gensere, sokker, jakker, babytepper, babybukser, kosedyr, og så videre.

Alt dette tenker jeg altså på hver gang jeg åpner det midterste skapet på kontoret til Peter. For der står to store poser stappet med mer eller mindre ubrukte garnnøster. Til dags dato er jeg usikker på hvor mye jeg faktisk kan ha fullført på strikkepinnene, for det er overraskende store mengder garn igjen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og dette er bare...
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
... litt av det 👀
 

Jeg har hele tiden tenkt at jeg skal lage et lite prosjekt, der målet er å bli kvitt alt dette garnet - med små strikkeprosjekter bestående av kun restegarn. Men det begynner jo å nærme seg 10 år siden jeg var på strikker'n..

Dessuten tok forholdet mellom eksen og meg slutt, og jeg fant etterhvert Peter. Og vi fikk jo barn så raskt at jeg ikke engang rakk å tenke to rett og to vrang. Og nå er det jo helt håpløst - å skulle strikke noe til to småttiser som innen jeg er ferdig, har vokst to størrelser forbi allerede.

Med mindre jeg finner et prosjekt som kan gå over endel år, da.. Kanskje begge barna kan stille på russetreff med hver sin hjemmestrikkede cocoon som sovepose..?!

Laget med kjærlighet og restegarn. Av mamsen. Det tenker jeg ville vært stas ;-)
 

Les også: Når eksen ringer på døra

Dagens lille: Maling til naboen

Alt malingspreiket den siste tiden har gjort at jeg har fått litt dårlig samvittighet. Ikke fordi det har blitt for mye maling, det kan jo aldri bli for mye maling! Det er riktignok lenge til jeg skal skrive om maling igjen - men farger er jo utrolig spennende, det er gøy å se hvordan en ny farge på veggene kan endre et helt rom.

Men den dårlige samvittighet jeg har, er for den stakkars Warm Blush-fargen som ble så innmari feil hjemme hos oss. Fargen i seg selv er jo helt nydelig, og derfor tenkte jeg å rette opp det litt småkjipe mensen-ryktet jeg har skapt om den på bloggen de siste ukene. 

For da min kjære nabo stakk bortom for å se på den grønne, nymalte gangen vår, spurte jeg om hun kanskje ville ha spannet med Warm-Blush-maling vi hadde til overs. Jeg visste nemlig at hun også hadde siklet på denne fargen en stund, til en vegg med mye lys. Og det vet vi jo nå, Warm Blush trenger mye lys!

Samme kveld tikket dette bildet inn på telefonen. Nydelig, eller hva?


 

Fy flate - naboen ble kjempefornøyd, og det skjønner jeg godt! Helt ny stue på 1-2-3, se hvordan den svarte hylla kommer fram med den bakgrunnsfargen. Skikkelig lun og fin stemning - akkurat det jeg hadde sett for meg i gangen vår ;-)

Så mye har dagslyset altså å si! Til sammenligning så det jo slik ut hos oss:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det ble jo rett og slett ikke bra - men det er altså ikke Warm Blush sin skyld! Resultatet etter at vi malte over med grønnmaling ble forøvrig slik:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg insisterte på at vi måtte ta et tilsvarende bilde ;-)
 

Det ble jo mye grønt, men atmosfæren er en helt annen. Å komme inn i en grønn gang føles så "velkomment", dessuten trives den brune trappa mye bedre i grønne omgivelser. Og selv om det ikke kommer frem på bildet, ble panelet et ørlite hakk lysere enn veggene oppe, siden det er to ulike typer maling (en til slett vegg og en til panel). Det syns jeg ble fint :-)

Det eneste som krasjer litt nå, er fargen på de tre fuglene i eggene på den lille kanten i trappa.. Peter kjøpte dem for 50 kroner på gjenbruksbutikken, og han syns de er utrolig vakre der de står. Så de får bli.

Så tar jeg meg av resten av huset ;-)
 

* Følg Malekona på Facebook *

Besteforeldrene på toget

Etter at vi flyttet til Larvik, har jeg omtrent aldri benyttet meg av kollektiv transport. Da vi bodde i Oslo var det jo gjerne dagligdags, og spesielt det å kjøre buss eller tog er faktisk noe jeg savner iblant. Både det litt sjarmerende ved å komme i prat med folk man ikke kjenner, men også det å sitte på bussen og høre folk prate med hverandre.

Alt dette kom jeg på da jeg tok toget tidligere denne uka, og det kom på fire pensjonister som jeg antar skulle ut å reise, siden de hadde med hver sin trillekoffert.

Det var åpenbart to par som skulle på tur sammen - det var lystig stemning, og reisefeberen var til å ta og føle på.

Så spurte den ene frua:

- "Jaja, hvordan går det ellers da?"

- "Nei du vet", svarte den andre damen, "Det har nesten bare vært sykdom siden sist."

- "Åja, hos dere og? Hva slags sykdom har det vært?"

- "Nei, hva har det ikke vært? Minste barnebarnet drar det jo med seg fra barnehagen, vettu. Det er helt håpløst!"

- "Ja, guriland, det kjenner vi til. Fikk dere også den influensaen som gikk?"

- "Jada. Vi fikk det begge to i starten av mars. Etterfulgt av en runde med omgangssyke for å toppe det hele."

Jeg måtte humre litt der jeg satt, for det er jo ikke lenge siden jeg satt på legevakta selv og trodde jeg var døden nær, etter å ha blitt smittet med det som må ha vært vinterens kraftigste barnehage-hostevirus. Jeg vet at barnehage-smitte slett ikke er til å spøke med!

Da samtalen fortsatte, måtte jeg trekke på smilebåndet igjen - nå var det mannen som hadde litt å melde:

- "Å fy flate, denne vinteren? Ikke snakk! Jeg har ikke vært så sjuk på, ja, jeg vet ikke hvor lenge! Først ble jo han minste dårlig da, så vi måtte passe ham et par dager. Også ble jo du smittet", nikket han mot kona, "Også tok jeg over stafettpinnen da. Jeg lå rett ut i TO hele døgn etter at runda var ferdig! Nei det var fælt. Men, men - sånn er det å være besteforeldre!"

Også fulgte høy latter.

Og det var da jeg innså det: Jeg har jo bestandig tenkt at det er vi foreldre som har det verst. Men hvor mange besteforeldre er det der ute, som hver uke ofrer livet helsen sin som barnevakt, for at desperate foreldre skal komme seg på jobb?

Besteforeldre som slipper det de har i hendene, og stiller opp i et hjem der barnehage-basiluskene fyker veggimellom..? Det må jo være ganske mange! Og jeg syns de fortjener en klapp på skuldra, alle som en.

For den smitten er som sagt ingenting å spøke med - og da pensjonistene hoppet av toget ved Torp, var det like før jeg ropte "God velfortjent tur!" etter dem.

Å reise bort til et ukjent sted, med gode venner og ingen barnehage-basilusker i sikte - det trengs det, for noen dager. Særlig etter en vinter med mye sykdom. For etterpå er det hjem igjen, til det uforutsigbare og spennende livet som tilkallingsvakt.

For sånn er det å være besteforeldre <3
 

/ God ny uke i morgen 

Minner langs husveggen

En gang i blant får jeg sånne virkelighetstanker der det liksom går opp for meg at jeg er mamma. At jeg faktisk har ansvar for to små, som Peter og jeg skal sørge for at blir skikkelige folk.

Det er så lett å glemme det i hverdagen, mellom middager og skittentøy og krangler og kos. Men plutselig får man sånne øyeblikk, der man funderer litt på hva det egentlig vil si. At man akkurat nå, i dette øyeblikk, former to små personers oppvekst. Det vi gjør nå, vil utgjøre deres barndomsminner for resten av livet. Hvor sprøtt er ikke det, da?

Og da tenker jeg på min egen oppvekst, på hvordan enkelte ting har brent seg fast som ekstra gode minner. Det kan være store ting, men det kan også være små ting - som for eksempel krokusen langs husveggen :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Langs husveggen i barndomshjemmet mitt hadde nemlig Mamma og Pappa plantet en lang rad med krokuser som tittet frem hver eneste vår. Og dette var noe av det triveligste jeg visste, å følge med på når de bestemte seg for å titte opp av bakken. Allerede da var jeg glad i våren, glad i sommeren, og sikkert klar for å bli kvitt den brysomme snøen som hadde bitt seg fast litt for lenge.

Krokusene stod på rad og rekke på baksiden av huset, så som oftest oppdaget jeg dem ikke før de hadde slått ut i full blomst. Men selv da fungerte de som en bekreftelse på at våren endelig var på plass.

Disse krokusene syns jeg altså var så trivelige, at jeg plantet våre egne langs husveggen vår, da Peter og jeg kjøpte hus sammen. Og de siste fire årene har de tittet fram, en salig blanding av gule, lille og hvite blomsterløk.

Fram til nå har det vært mor i huset som har vært mest gira, men i går var det jammen to små som lurte på om vi ikke kunne se etter om blomstene var på vei. Gjett om jeg ble glad! Kanskje kommer mine småttiser til å få et like trivelig forhold til krokuser, som moren deres fikk da hun var liten?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Ikke et stort barndomsminne kanskje, men ganske så trivelig likevel ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Frøkna ville knipse et bilde av mamsen og krokusene, og akkurat som sin far, var hun fornøyd på første forsøk. Krokusene titter opp til venstre, og kom dessverre ikke med på bildet x-)
 

/ Hei søndag - la oss lage noen flere barndomsminner ☀️😉

Hjemmelagde tacolefser på 1-2-3

Reklame | HOFF

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det går fremdeles gjetord i familien om den tiden Peter og jeg var nyforelsket og spiste taco sammen hver fredag. For på den tiden lagde vi nemlig alt fra scratch: Det var salsa, tacokrydder, guacamole - og selvfølgelig hjemmelagde tacolefser.

Dette tok så klart tacomåltidet til nye høyder, og det er derfor det fortsatt snakkes om disse fredagene. Når tacoen smakte så godt at selv Hellstrøm ville tatt av seg hatten ;-)

Men i løpet av et par år skjedde både det ene og det andre (les: to barn, hund, hus og stasjonsvogn), som gjorde at det ble litt tiltak med hjemmelagde tacoingredienser. Problemet er bare at vi husker gamledager litt for godt, så hver gang vi spiser taco, vet vi at det kunne vært hakket spenstigere!

For min del er det savnet etter skikkelige tacolefser som har vært størst, og derfor kunne jeg ikke tro mine egne øyne da Hoff tok kontakt og lurte på om jeg hadde lyst til å teste nyheten deres: Lefse- og lompeblanding.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her har altså Hoff tatt forbrukerne sine på alvor, og laget en skikkelig gla'nyhet der man enkelt kan lage tacolefser på 1-2-3! Blandingen består av 99% tørket potet, og det eneste man trenger, er å tilsette vann og mel før steking.

At man må tilsette melet selv er for øvrig helt bevisst, fordi man da kan bruke hva slags mel man ønsker selv. Hvete, spelt, glutenfritt mel - det bestemmer du selv :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tilsett vann og mel..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. og kjevle ut til ønsket tacolefse-størrelse!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Prøver stekespade-trikset :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Godgjør seg i panna <3
 

Og la meg bare si det sånn: Hjemmelagde tacolefser is back! For å sitere gubben: "Fy flate, dette var godt..." Jeg var litt spent på hvordan barna kom til å reagere på hjemmebaksten, men det hadde jeg ikke trengt å uroe meg for. Bare konsistensen i seg selv banket jo ferdig-lefsene ned i støvlene :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Om nom nom..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
It's a wrap ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Til og med godkjent av taco-klypa.
 

Lefse- og lompeblanding er også perfekt til å lage deilige potetlefser, og siden produktet ikke er tilsatt verken salt eller sukker, kan det brukes til både salt og søt mat. Hva med å teste dem som frokostlefser med pålegg? Eller den tradisjonelle varianten med smør, sukker og kanel?

Eller bare ta tacomåltidet til nye høyder. For enklere blir det i alle fall ikke å imponere med hjemmelagde tacolefser :-)
 

* Følg HOFF på Facebook *

Hadia og jentene

Tenk at jeg skulle komme meg på Stortinget! :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I dag skulle Line Victoria og jeg møtes på et tidlig morgentog i retning Oslo. Men da telefonen ringte i går kveld og jeg så det var Line, skjønte jeg at det betydde planer i endring. Og ganske riktig, en andpusten Line kunne fortelle at hun allerede var på plass i Oslo, for hun hadde takket ja til å bli med i en debatt på VG-TV i dag tidlig, med andre nestleder i helse- og omsorgskomiteen, Sveinung Stensland.

Dermed utgikk møtet vi hadde planlagt med Sveinung, men avtalen med Hadia Tajik stod fortsatt - og vi var kjempeklare for en prat!

Og hu hei - jeg har aldri vært på Stortinget før, jeg! Det var jo en opplevelse i seg selv. Så mye mennesker, så mye større enn det ser ut fra utsiden, lange ganger under bakken, og saler her og kontorer der. Bare tanken på hvor mange politikere som suser rundt dag ut og dag inn på Stortinget, mens jeg suser rundt hjemme i Larvik... Det er snåle greier.

Vi ble vist inn til Hadias kontor klokken 10.30, og sammen med rådgiveren hennes ble det et kjempefint møte med oss fire, der Line Victoria og jeg (mest Line, haha) fikk ytret bekymringene våre rundt den skremmende barselfremtiden, siden barselkvinner blir sett på som en salderingspost for å spare penger.

Vi fikk snakket om at barselavdelingene ikke bør være stedet man skal effektivisere driften og redusere sykehussenger, vi fikk fortalt om våre egne erfaringer fra egen barseltid og våre bekymringer rundt tallene som viser økt forekomst av svangerskapsdepresjon.

Vi fikk snakket om hvem som sitter med ansvaret dersom mor eller barn blir alvorlig syke etter (for) tidlig hjemreise, om det ikke burde være en idé å ruste opp barseltilbudet i kommunene før man begynner å rasle med trusler om liggetid på 6 - 8 timer. For ja, det er en trussel for ganske mange fødekvinner.

Hadia lyttet, spurte og noterte - og selv om Line Victoria i flere uker har etterspurt et møte med Bent Høie, som tross alt er Norges Helseminister (og mannen som mener vi som advarer om barselomsorgen svartmaler og kommer med faktafeil), var det godt å få delt denne bekymringen med en nestleder som tar varseltegnene på alvor.


(Skjermbilde: Hadia Tajiks Facebook)
 

Jeg har lest Bent Høies ytring, der han skriver at dette "barselopprøret" er basert på frykt, og ikke fakta. Men ifølge lederen i Jordmorforbundet, Hanne Charlotte Schjelderup, foreligger det nå flere meldinger fra politikere som mener at barselplanene kan være et av de virkelig store og tydelige eksemplene på at velferden kan klappe sammen, hvis vi ikke får snudd i tide.

Så nå håper jeg at to glade (og litt sinte) småbarnsmødre har gjort bittelittebitt for å sette fokuset på noe vi mener handler om fakta, og ikke frykt ;-)


 

/ Se innslaget fra VG-TV der Line Victoria dirrer av sinne (og sier hun vil føde sitt neste barn på trappa til Bent Høie) her ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Stortinget neste!

Gjett om jeg ble overrasket over at så mange gjettet riktig på mitt lille aprilsnarr-innlegg! 5 påstander som var aprilsnarr, og 1 som ikke var det - hvilken av påstandene var det egentlig som var sann?

1. Jeg er ei vinterjente!
Det stemmer så klart ikke. Sommer for livet!

2. Peter og jeg krysser fingrene for at det er en spire på vei innen vi fyller 40.
Som flere kommenterte: Det hadde vært koselig, da! Ja, det hadde det - men vi har altså ingen planer om flere barn ;-)

3. Jeg skal kontakte TV3 for å foreslå en Paradise Hotel-versjon for slitne småbarnsforeldre.
Haha! Dette var selvfølgelig også tull.

4. Anne Brith og jeg har laget en oppfølgervideo.
Det har vi ikke gjort :-)

6. Jeg har troen på at fargekombinasjonen i gangen blir vakkert på sikt.
Veggene er jo allerede malt, så bye bye, rødbrune Warm Blush!

Og da gjenstår punkt nummer 5 som må være sann: Jeg skal på Stortinget og snakke om barselomsorg!


Hu her, i pysjbuksa, til Stortinget!
 

Hurra! Jeg hadde aldri i verden trodd at så mange kom til å tippe at dette var sannheten - jeg er jo slett ikke typen som stiller opp på noe sånt..?

Men greia er jo at det selvfølgelig er min partner in crime og bloggkollega Line Victoria Supporterfrue, som har stelt i stand dette besøket, og som ba meg om å bli med. Før påske skrev hun flere innlegg til "Helsemista" Høie, der hun ba om svar på et par "småting" i forbindelse med den nye praksisen som planlegges for barselomsorgen de nærmeste årene.

Bent Høie har åpenbart vært forhindret fra å svare min kjære bloggkollega, og Line Victoria har nesten kokt over av sinne i påsken. Men heldigvis har andre politikere følt på ansvaret, og vårt første møte blir med Hadia Tajik, som for tiden er første nestleder i Arbeids- og sosialkomiteen. Deretter skal vi treffe andre nestleder i Helse- og omsorgskomiteen, Sveinung Stensland.

Det morsomme her er jo at Line Victoria og jeg er selve definisjonen på "Gassen og Bremsen", og jeg mistenker at hun ønsker å ha meg med for å bremse maskineriet en smule. Jeg finnes jo ikke politisk engasjert, og grunnen til det, er rett og slett at jeg sympatiserer med nesten alle jeg snakker med. Og det passer jo særdeles dårlig i politikken.

Men bekymringen min for barselomsorgen i Norge er i alle fall sterk, og jeg gleder meg veldig til å høre hva politikerne har å si om saken. Hvis de kommer til orde da, for jeg vet Line Victoria har en del på hjertet ;-)

Gassen og Bremsen skal på tur i morgen, og jeg tror det blir en skikkelig spennende dag! Jeg har aldri vært på Stortinget før, bare det i seg selv blir jo veldig artig - dessuten skjer det bestandig veldig mye rundt Line Victoria. Så jeg må egentlig bare forberede meg på det meste ;-)
 

/ Følg morgendagen på tur, da vel! Legg til umulius82 på Snapchat ☀️

Dette skal opp på veggen

Reklame | Annonselenker Ellos

Etter at vi malte gangen grønn, kom liksom de grå veggene i stua og på kjøkkenet mye bedre fram. Jeg lurte en stund på om det ble for kjedelig med grå vegger - men nå som gangen ble så fin og fargerik, skal det grå få være akkurat som det er.

Men grått trenger jo ikke bety at det må være fargeløst! Så i dag har jeg rett og slett bestilt nye plakater til å ha på veggene. Her i huset er det skikkelig tiltak å få ting opp på veggene, det er bare noe med tanken om skruehull i veggen som må sparkles og males over dersom det blir feil, som gjør at jeg får panikk.

Men vi har en vegg i stua som trenger noe, og jeg har hele tiden sett for meg at det hadde passet perfekt med mange fargeklatter der. Så nå er snart denne miksen på vei til meg!


1. ROSA LØVE HER   /   2. BLOMSTER BLÅ HER   /   3. EPLE-PLUKKERE HER 
4. BANANA HER   /   5. FJÆR I HÅRET HER   /   6. BREGNE i GULL HER
(ANNONSELENKER)
 

For selv om det kom snø i natt her i Vestfold, er det jo forhåpentligvis snart vår i lufta - og det trengs å freshe opp litt i heimen. Postere er et godt tips hvis du er som meg og ikke orker male om den litt for lyse stua di ;-)

Alle disse plakatene er fra Ellos - som forøvrig har mer ting til hus og hjem enn jeg var klar over!


1. BLOMSTER HER   /   2. BLÅ MED SKRIFT HER   /   3. GUL BADEDRAKT HER
(ANNONSELENKER)
 

Gøy med noe nytt! :-)
 

/ Kom, kom våren, vi venter på deg ☀️🌱

Ny farge i gangen!

Endelig! Nå tror jeg faktisk veggene i gangen vår omsider har funnet sin riktige farge ;-)


Fra nikotingul, til mensenrød, til..?
 

Jeg har jo ytret min fortvilelse over fargen "vi" valgte å male i gangen, og spesielt overgangen til den grønne fargen i 2. etasje var helt katastrofe. Så da butikkene åpnet dørene på påskeaften, suste vi avsted for å gjøre noen helt nødvendige innkjøp. 

Og med fersk maling i hus, og noen intense kvelder med pensler og ruller - begynner det nå endelig å ta form!

Det som begynte som dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vanilje eller nikotin..
 

Og gikk over i dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Rødbrun eller mensenrød..
 

Og nå til slutt dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ny farge tar form..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ser kanskje ikke helt bra ut foreløpig..
 

Men se på den forvandlingen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For første gang syns jeg faktisk panelet kommer til sin rett! Jeg valgte altså å gå for den samme grønnfargen som vi har i 2. etasje - og det ble faktisk en finfin overgang fra slett vegg oppe, til panel i gangen nede.

Og følelsen av å komme inn i en gang med en lun og herlig grønnfarge er rett og slett magisk! Det kan jo så klart skyldes at den forrige fargen ble så inni hampen feil, men foreløpig er i alle fall både gubben og jeg storfornøyde.

Og nå.. Er jeg rimelig ferdig med fargevalg for en stund 
 

/ Ordner seg til slutt, si 😂

5 løgner og 1 sannhet

Jeg innrømmer det gladelig, aprilsnarr er ikke helt min greie. Jeg har aldri likt det, for jeg har det med å tro på folk. Med andre ord har jeg lett for å bli lurt på denne dagen - og skjønner det som oftest lenge etter alle andre. Men i dag tenkte jeg å vri litt på flisa ;-)

Nedenfor følger seks påstander. Fem av dem er aprilsnarr - men én er sann. Klarer du å gjette hvilken?
 

1. De siste dagene har påskeværet vist seg fra sin bedre side her i Vestfold. Lysere morgener, lysere kvelder - og sol fra blå himmel fra morgen til kveld. Men sola avslører også skitne vinduer, støvete gulv og flekkete skapdører på kjøkkenet. Jeg har nå innsett at jeg liker vinteren best. Jeg er jo ei vinterjente! Kaldt og friskt, mørke dager og mørke netter. Hva skal vi egentlig med vår og sommer uansett? Jeg liker meg jo godt innendørs, og det kan jeg være mye på vinteren.
 

2. I dag skulle jeg finne fram en eske med sko, da jeg ramlet over en pose med babytøy. Jeg spurte Peter om han kunne legge den sammen med det andre vi har lagt på vent i arvekarusellen, da han dro fram en liten body som vakte skikkelig nyfødt-minner. Blikkene våre møttes, og jeg tror vi forstod samtidig at vi kanskje ikke er helt ferdige med babytida likevel. Som Peter sa, tenk hvor fint det kunne blitt for bloggen min å skrive om hemoroider igjen. Nå krysser vi fingrene for at det er en spire på vei innen vi fyller førti.
 

3. I går så jeg en halv episode av Paradise Hotel. Jeg følte meg plutselig veldig gammel, deltakerne er jo faktisk på alder med nevøen min. Men mens episoden rullet på skjermen, fikk jeg en strålende idé. Hvorfor ikke lage et tilsvarende konsept for oss over 30? En miks av folk i ulike livssituasjoner, bare tenk hvor bra TV det ville blitt når småslitne småbarnsforeldre endelig kunne synke ned i solsenga med en drink i hånda. Jeg kommer til å ta kontakt med TV3 etter påske for å lufte ideen min, og stiller meg så klart i kø for å søke om en plass.
 

4. Anne Brith og jeg har laget en oppfølger-video med flere rykter som redigeres nå, og som skal legges ut en av de nærmeste dagene.
 

5. Det er bare noen uker siden jeg skrev et innlegg om barselomsorgen, og min bekymring rundt at kvinner skal kunne sendes hjem 6 - 8 timer etter fødselen. Innlegget mitt ble lest av veldig mange, og den kom også på trykk i VG. Men engasjementet mitt fortsetter, og i neste uke skal jeg på Stortinget for å snakke om barselomsorg med en av Norges mest kjente politikere.
 

6. I går kjøpte jeg maling, for å male over det litt uheldige fargevalget i gangen. Men da Peter var i garasjen i formiddag, og utgangsdøren stod helt oppe en stund, var det som om jeg så fargene med helt nye øyne. De var faktisk ganske fine sammen! Så nå har jeg ombestemt meg. Fargene blir som de er, jeg tror de kommer til å bli ordentlig vakre sammen på sikt.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ 😉

Snakkes da, mars

Mars pleier å være en av årets seigeste måneder - og nå er den vekk. Jeg syns den har gått fort, men jeg kommer definitivt ikke til å savne den (eller all snøen).

Det er fortsatt altfor kaldt for en frysepinne som meg, men påsken har gitt oss både sol og litt varme på verandaen, så nå er det ikke lov å klage lenger. I dag er det altså mars' siste dag, og jeg er klar for en liten oppsummering ♡

MARS

Beste kjøp

Jeg har ikke handlet noe som helst denne måneden, men må faktisk si jeg er veldig fornøyd med å ha fått lysere hår igjen! Så frisørbesøket, sammen med den heftigste blåshampoen jeg noen gang har prøvd, må være månedens beste kjøp :-)

Beste bomkjøp

Jeg kommer faktisk ikke på noe - har som sagt ikke kjøpt stort annet enn mat i hele mars.

Fullførte prosjekt

Jeg er nesten aldri i Oslo uten Peter, men forrige fredag skulle jeg være i et møte i hovedstaden klokka 9. Og jeg unngår veldig gjerne å kjøre bil i Oslo, så det ble en skikkelig kollektiv-dag med buss og tog og t-bane, tur-retur.

Da jeg flyttet til Oslo for 15 år siden, hadde jeg stålkontroll på hvilke t-baner som gikk hvor, hvilke busser og hvilke trikker jeg måtte hoppe på for å komme dit jeg skulle - men nå var seriøst alt glemt. Så jeg følte det som et fullført prosjekt da jeg ble hentet på toget av mann og barn i Sandefjord fredag ettermiddag. Hele dagen var i det hele tatt en grei indikator på at jeg må ut på tur litt oftere ;-)


Trøtt i trynet 06.30
 

Prosjekt som videreføres til neste måned

Det var faktisk ikke mulig å komme utenom - bildene taler for seg. Kjære Jotun-eksperter: "Warm Blush" og "Green Leaf" er ingen "spennende kombinasjon". Det er faktisk helt krise, og jeg kommer nok ikke til å tilgi dere på en stund.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Peter-øyeblikk

I går spurte jeg pent om å få en etterlengtet sovemorgen, og det var helt greit. Da Peter og ungene svinset ned trappen, ropte jeg at jeg sikkert kom til å våkne i 9-tida - men da jeg bråvåknet en stund senere og kikket på klokka, var den 11.00. Jeg kan ikke huske sist jeg sov så lenge, og det verste var at jeg følte meg helt slått ut. Jeg hadde drømt de sykeste drømmene, og angret på at jeg ikke bare hadde stått opp sammen med resten av gjengen for veldig mange timer siden. Men sovemorgen altså. Det føles jo som et skikkelig privilegium. Pluss i boka for at du lot meg ligge til langt på dag, Peter 

Christina-øyeblikk

Etter et par irriterende opplevelser de siste årene med journalister som "tilspisser" ting, takket jeg motvillig ja da en trivelig journalist tok kontakt noen dager før vi skulle stille klokka til sommertid. Jeg ble hoppende glad for at noen ønsket å lage en sak om hvor unødvendig denne klokkestillingen er i 2018, men det gikk kanskje ikke helt som planlagt.

Tristeste øyeblikk

Denne uka måtte jeg faktisk stenge kommentarfeltet på bloggen min - for første gang på 2,5 år. Nå må jeg forhåndsgodkjenne kommentarer, og jeg syns det er trist at ikke alt kan slippes rett gjennom.

Herligste øyeblikk

Barnehage-skatter. Like sjarmerende hver eneste gang noe får bli med hjem :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Bilde som aldri havnet på bloggen

Pusset vinduer, sjekket håret i speilbildet, visste ikke at Peter allerede stod klar på innsiden og knipset bilder x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Friskus

Jeg har rett og slett hatt nok med å holde hodet over vannet i mars. Ingen friskus, ingen trening.

Daffus

Peter har fått dreisen på hjemmetreningen sin, og istedenfor å glede meg på hans vegne, føler jeg meg mer og mer daff. Men nå som vi er på vei ut av vinterdvalen, har jeg et mål om å komme meg ut på litt lengre turer, i det minste! Frisk luft er bra det og :-)

Månedens seier

Jeg skal til tannlegen over påske. Det er ikke en dag for tidlig, og selv om jeg ikke har vondt noe sted, vet jeg at det kommer til å være litt av hvert som må fikses på. Jeg har allerede begynt å krysse fingrene - men jeg har i alle fall bestilt time. Klapp på skuldra :-/

Yndlingssanger

Pusa - No sweat (Helt dilla)
Æ, Ingeborg Oktober - Kanskje... (Norsk og nydelig)
Morgan Sulele - Noora (Jeg bare liker'n)
 

/ Takk for nå mars - og velkommen april, håper du blir fin-fin!

Slutt på krim og påskekyllinger

Før jeg fikk barn, betydde påsken tre ting: Total avslapning, påskekrim og strikkepinner. Jeg pløyde gjerne gjennom én eller to krimbøker i påsken, avbrutt av litt strikking i solveggen innimellom.

Men så fikk man barn, og nå kan jeg ikke huske sist påsken betydde å sitte i ro i solveggen. Ikke tør jeg lese krim lenger heller. Selv om jeg må innrømme at jeg nyter til fulle at barna begynner å bli større, så krever det sin dame å holde to småttiser i aktivitet når helligdagene kommer som perler på en snor.

Misforstå meg rett, det er veldig trivelig med fridager sammen, men påsken betyr alt annet enn påskekrim og strikkepinner. Påsketid betyr rett og slett ikke egentid, sånn det gjorde før ;-)

Se på dette for eksempel, i en periode hadde jeg dilla på små hekleprosjekter. Jeg lagde små figurer, blant annet påskekyllinger:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Haha, de er jo litt sjarmerende, men de minner meg bare om en tid der jeg kunne bruke flere timer på å knote med gult garn og en heklenål. Det høres helt sykt ut nå! Og det er bare så rart at det var meg. Tiden er så annerledes nå, kanskje hadde jeg ikke likt å knote med gult garn og heklenål lenger - men jeg finner liksom aldri ut av det.

Og det får meg til å tenke på hva jeg kommer til å fylle livet mitt med den dagen barna har flyttet hjemmefra. Når Peter og jeg sitter der og klør oss i huet, kommer jeg til å lese krim igjen da? Kommer jeg til å hekle påskekyllinger? Kommer jeg til å forfalle av savn etter barna - eller blir jeg en sånn superbusy eldre dame som har hundre jern i ilden hver eneste dag?

Jeg blir nesten litt uvel av å tenke på framtiden. Men samtidig gjør det tiden akkurat her og nå, enda bedre. For akkurat nå har vi en skikkelig trivelig hjemmepåske. Uten egentid, uten påskekrim, uten strikkepinner.

Men det er akkurat sånn jeg vil ha det :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg påskekona på Facebook *

Ikke for å skryte, men

Lukten av kaffe og Mormors eplekake henger i lufta. Mormor løfter på strikketøyet sitt og viser meg hvor langt hun har kommet på genseren. Genseren hun skulle strikke til meg i påsken, men som snart er ferdig.

Det går unna når Mormor setter i gang med pinnene. Kan jo ikke sitte med hendene i fanget og glo heller, som hun sier.

Sola skinner gjennom vinduene, og jeg stirrer ut mot Svenner fyr. Denne beroligende utsikten som har vært den samme i alle år. Vinter, vår, sommer og høst. Og tanken på at det er våren som nå står for tur... Snøen som smelter litt og litt hver eneste dag. Det er håp.

"Nei huttetu, har du sett", sier Mormor plutselig.

Jeg blir revet tilbake til den varme stua, og jeg ser bort på Mormor idet hun fortsetter:

"Se der! Se på de vinduene, da!"

Jeg kikker i retningen Mormor peker. Hva da? De vinduene der?

"Ser du? Så møkkete! Nei, jeg må ut og pusse dem etterpå. Kan ikke ha det sånn."

Hæ? Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. For vinduene skinner jo..? Mine som venter hjemme, derimot.. De jeg skulle pusset i fjor. Der snakker vi møkkete.

"Men, det er jo så kaldt ute..?", mumler jeg, "Er vel for kaldt til å pusse vinduer nå?"

- "Næsjda", svarer Mormor med et smil, "Sola skinner jo?"

Så da jeg kom hjem og fikk høre at gjestene vi ventet i dag var et par timer forsinket, bestemte jeg meg for å brette opp ermene. Sola skinte jo ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette lukter skittent vann
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Livet som liten
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ute av trening...
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
... Men det blir jaggu rent
 

Og det får'n si: Fy flate for en deilig følelse å være ferdig! Å kunne se klart igjen, uten det irriterende belegget av grått snusk.

Jeg rakk riktignok bare vinduene i 1. etasje, så resten gjenstår. Men påsken er såvidt i gang, og som en klok dame jeg kjenner liker å si: Kan jo ikke sitte med hendene i fanget og glo heller.
 

/ 😉

Tilbake til 80-tallet

Det er påskeferie i heimen, og i dag får vi finfint besøk av Peters eldstebror med familie. Først var jeg mest stresset fordi det etterlengtede sollyset har avslørt det som må være Norges mest skitne vinduer. Men det er jo så kaldt ute at jeg ikke orker tanken på å pusse dem!

Og når går egentlig grensa for at man som vertinne må påpeke at man dessverre ikke har rukket å ta vinduene før påsken kom? Jeg er vanligvis ikke så nøye på det, men ja - de ser altså ikke ut (Heh..)

Men så kom jeg på at det faktisk er noe som overgår disse vinduene. Og det er dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Dette bildet la Peter ut på bloggen sin for noen dager siden, og jeg er faktisk helt i sjokk over at ingen har kommentert fargekombinasjonen.. Dette er altså "Green Leaf" og "Warm Blush" i det Jotun omtaler som "en overraskende tøff kombinasjon".

Det kan ikke være bare Peter og meg som syns det ser helt grusomt ut?! Det skal sies at rødfargen ser veldig misvisende ut på bildet, men likevel. "Overraskende tøff kombinasjon"? Stryk "tøff", så er vi der.

Jeg får vibber til 80-tallet, jeg får lyst til å gråte, jeg får (nesten) lyst til å bruke påsken på å male. Denne fargekombinasjonen må bort!

Så nå føles det som om de skitne vinduene mine kan få skinne litt i fred. De blekner uansett mot det forferdelige fargeskillet som møter gjestene våre i gangen x-)
 

/ Aldri mer male uten å være 100% sikker 😢

Anne Brith og video-kritikken

Kjære "forumbrukere", og øvrige lesere som måtte føle seg truffet. Dette innlegget dediseres til dere, da veldig mye av blogg-trafikken min denne helgen, kom fra et av Norges største forum på nett.

Trafikken kom til dette innlegget, der jeg hadde lagt ut en video hvor jeg konfronterte Anne Brith med noen av de teiteste ryktene som har versert om henne.

Arrester meg hvis jeg tar feil, men jeg regner med diskusjonen på forumet har vært ganske lik det jeg kunne lese i mitt eget kommentarfelt. Siden jeg var bortreist i helgen, hadde jeg ikke muligheten til å svare kontinuerlig i kommentarfeltet slik jeg pleier - derav dette innlegget.

Først av alt må jeg få si at jeg har kjent Anne Brith en god stund. Vi har vært samarbeidsbloggere under Nettavisen i flere år, og har møttes jevnlig i møter og diverse blogg-samlinger.


(Foto: Annebrith.blogg.no)
 

Anne Brith og jeg er veldig forskjellige. Både som privatpersoner og med tanke på hvordan vi velger å drive bloggene våre. Vi er uenige om mye, vi har kranglet så busta har føket veggimellom, vi har skværet opp, og vi har kranglet igjen.

Men selv om vi er uenige, har vi jo også en del ting til felles. Vi er voksne personer som lever av å skrive, med en felles forståelse for hele den pakka det innebærer å oppdatere en blogg hver eneste dag.

Og bare for å ha det klart: Når vi i Side2-stallen møtes i hverdagen, er vi bare "folk i et møte". Sitter jeg ved siden av Isabel Raad, sitter jeg ikke og tenker på hva hun skriver på bloggen sin. Da er Isabel Raad, Isabel Raad.

På lik linje med at Anne Brith er Anne Brith. Hun med gode og varme klemmer, med oppriktig interesse, med latter og med kloke ord på lur. Raus med komplimenter og en god støtte å ha når man lurer på noe. Det er ikke mange bloggere over 35 år i Side2, og med fare for å høres gammel ut, er det fint å ha noen som også har 35 år + med livserfaring i bagasjen.

Nå vil jeg vel egentlig tro at dere som følger Anne Brith sin blogg, ikke følger min. For i kommentarfeltet under videoen, var det enormt mye fokus på eksponering av barn - og her føler jeg meg ikke truffet i det hele tatt.

Men skal dét at AB har tatt et valg om å eksponere sine barn, medføre at jeg ikke kan omgås henne, fordi det da implisitt betyr at jeg støtter valget hun har tatt?

La meg sitere noen av kommentarene jeg fikk:

"Synes det er synd at du som en av de beste bloggerne, velger å støtte eksponering av barn"

"Når du legger ut en video med en av de verste på eksponering av barn, viser du i mine øyne at det er ok."

"AB er den aller verste til å spre rykter, eksponere barna sine, skrive regelrette løgner.. Så forsvarer du henne?"

Nei. Jeg støtter ikke eksponering av barn. Nei, jeg forsvarer henne ikke. Og det er her jeg mener dere som reagerte på videoen kanskje ikke helt klarte å se videoen for hva den var. Det var jo en grunn til at jeg kalte både innlegget og videoen "Anne Brith og ryktene"! Jeg trodde det sa seg selv at vi da ikke kom til å snakke om konstruktiv kritikk. Rykter er ikke konstruktiv kritikk!

At jeg da blir kritisert fordi jeg ikke tok opp verken eksponering av barn eller hvordan bloggen drives, syns jeg blir litt urimelig. Hadde temaet vært konstruktive tilbakemeldinger, ville selvfølgelig spørsmålene vært noen helt andre!

Denne videoen skulle handle om rykter - og går det ikke an å vise at man tar avstand fra ryktespredning, uten at det ligger en hel agenda bak? Går det ikke an å ta videoen for det den var, å høre AB avkrefte et titalls rykter som ikke har hold i virkeligheten?

Jeg mener i alle fall det er forkastelig å skrive at noen ser ut som et rumpehull. Jeg tar avstand fra at folk, bare fordi de lever et liv der de velger å eksponere seg selv, skal måtte oppleve å lese at de ser ut som et rumpehull.

Eller er det sånn verden fungerer i 2018, at dersom man er uenig i hvordan en person (i dette tilfellet AB) velger å drive bloggen sin på, så fortjener man automatisk å bli kritisert for utseendet sitt?


 

Trådene om AB på diverse fora, blir moderert mye og hyppig. Det er tråder som blir ryddet for omtale av barn, spekulasjoner, ryktespredning og latterliggjøring. Hver eneste dag. Kanskje det snart er på tide med en omlegging av systemet, og kreve Facebook-innlogging og posting under fullt navn? For det er jo uansett bare konstruktiv kritikk som skrives, er det ikke? Ingenting man ikke ville postet under fullt navn likevel?

Noe av kritikken jeg fikk i kommentarfeltet, gikk på at videoen i seg selv var et bidrag til å spre ryktene videre. Om det viser seg å stemme, må jeg legge meg flat. Det var aldri intensjonen, og jeg følte meg helt sikker på at dette kom til å bli oppfattet som en humoristisk tilnærmelse til rykter som har stått i diverse fora. Derav latteren underveis.

Og at AB har sikre kilder på at det er en bekjent som står bak mye av den verste kritikken, visste jeg ikke at hun kom til å ta opp i videoen. Jeg forstår ABs skuffelse da hun ble gjort kjent med navnet - men vi klippet ikke videoen selv, og det ferdige resultatet brøt ingen retningslinjer.

Helt til slutt må jeg bare få si at det er noe veldig ironisk over det hele. For, for min del betyr trafikk fra et forum utelukkende negativitet, og jeg jubler virkelig ikke for de ekstra klikkene (det står kommentarfeltet som et levende bevis på). Men jeg har nå altså fått trafikk fra et forum i flere dager - til tross for at jeg visstnok har blitt veldig lite diskutert der inne i forhold til Anne Brith.

Tenk da hvor mye trafikk forumet gir henne i løpet av en dag. Tusenvis av visninger! Så de angivelig største motstanderne av bloggen hennes, de som jobber så hardt og iherdig for å bryte den ned, er akkurat de som ubevisst bygger den opp.

Hvis ikke det er toppen av ironi-kaka, så vet ikke jeg :-)
 

/ 🐣

Edit: Kombinasjonen "påske" og "åpent kommentarfelt" viste seg å være en dårlig kombinasjon, da jeg ikke klarer å holde tritt med alt som kommer inn i kommentarfeltet. Alle kommentarene er nå lagt til moderering, og jeg kommer til å ta kontakt med Egmont for en gjennomgang. Kommentarene er altså ikke slettet, men vises ikke lenger under innlegget.

Jeg har gruet meg i ukevis!

Tidligere denne uka fikk jeg en hyggelig mail fra en journalist og småbarnsmor som skrev at hun gruet seg til å stille klokka denne helgen. Hun hadde lest innlegget mitt "Alltid sommertid", der jeg hadde skrevet om at det er på tide å innføre sommertid hele året - og journalisten ville lage en sak på det.

Jeg tenkte at dette er et tema det er helt supert å få mer fokus på, for det å stille klokka har ingenting for seg i 2018. Og nå som Finland og Sverige sannsynligvis er i ferd med å avvikle hele greia, syns jeg ikke Norge kan være noe dårligere ;-)

Intervjuet bestod av fine spørsmål: Hvorfor burde Norge gjøre som Sverige og Finland? Hvorfor er dette noe som engasjerer meg? Har det å stille klokka blitt verre etter at jeg fikk barn? Hva tenker jeg om å ha sommertid hele året? Er det sånn at jeg gruer meg til å stille klokka?

Da jeg var ferdig i møtet på fredag, hadde jeg fått to purringer fra journalisten som trengte en sitatsjekk i full fart. Jeg stod på et stappfullt pendlertog ut fra Oslo mens jeg skummet gjennom teksten, og tenkte at det så greit ut. Tommel opp fra "Kona til" som ønsker å avvikle vintertid og sommertid!

Og så kom lørdagen:


(Faksimile: Sandefjords Blad)
 


(Faksimile: Telemarksavisa)
 


(Faksimile: Tønsbergs Blad)
 


(Faksimile: Porsgrunns Dagblad)
 


(Faksimile: Østlands-Posten)
 


(Faksimile: Drammens Tidende)
 

Så neida. Da har man lært det - aldri mer prøve å være morsom ved å bruke overdrivelse som virkemiddel x-)
 

Les også: Når man glemmer sitatsjekk

Påskesjarm og hjertesmelt

En ting jeg overhode ikke var forberedt på da jeg fikk barnehagebarn, var den utrolige følelsen av hjertesmelt som oppstår hver gang man får med ting hjem som barna har laget. Og det blir virkelig ikke noe lettere med årene, heller!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I går var det dags igjen. Peter og barna hentet meg på toget etter barnehagen, og da jeg nærmet meg bilen fikk jeg øye på en stor, gul påskekylling som dinglet med bena i vinduet i baksetet. Og over den tittet to stolte øyne med et smil som nesten gikk helt rundt.

Og bare tanken på at små hender har klippet og limt, fargelagt og malt - nei, jeg blir bare så rørt. For alt jeg vet kan det være de ansatte i barnehagen som har gjort mesteparten av jobben, men det spiller liksom ingen rolle! Barna er superstolte av å vise frem det de har laget, og det er så stas å ta med hjem.

Hvert år blir jeg like imponert over de ansatte og deres plan om å lage forskjellige ting hvert eneste år. Aldri en lik nisse, aldri en lik påskekylling. Hadde det vært meg, ville jeg sikkert tenkt at "Jaja, men disse nissene her ble jo så freshe, de kan vi lage hvert år fra nå.."

Men neida. Forskjellige ting hvert år - og sånt legger man merke til! I år var det altså en gul kylling av papp, med oransje nebb, ikke-akkurat-tettsittende øyne, og to dinglende ben som må være noe av det søteste jeg har sett noen gang. Påskesmelt!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
* Sukk *
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

😍

Telefonmøtet

I dag skulle jeg ha et telefonmøte jeg hadde gruet meg lenge til. Han jeg skulle snakke med var svensk, og all kommunikasjon via mail hadde til nå foregått på engelsk. Hva er det egentlig med svensker og dårlig norsk-forståelse?

Engelsken min er ganske rusten, så da vi var i gang med å avtale møtedato og tidspunkt som kunne passe begge, snek jeg inn en setning om det var mulig å ta samtalen på norsk og svensk. Eller svorsk.

Overraskende nok fikk jeg til svar at det skulle gå greit. Men likevel var jeg superspent da telefonen ringte i dag formiddag. Jeg hadde bestemt meg for å la Mr Swede ta seg av praten, slik at jeg kunne skyte inn svar og spørsmål kun der det var helt nødvendig. På den måten ville vi unngå pinlig taushet som følge av at svensken ikke forstod hva nordmannen sa.

Jeg har dessuten et punkt jeg prøver å følge når jeg snakker med ukjente, og det er å ikke prate om været. Spør enhver ansatt i et hvilket som helst serviceyrke: Alle snakker om været! Så dette prøver jeg å unngå så godt det lar seg gjøre.

Men så ringte altså telefonen. Jeg startet med et "Hei hei, det er Christina" - bare for å bekrefte at den svenske herremannen hadde ringt riktig nummer. 


*Nervøs nordmann*
 

Men så skjedde noe veldig uventet. Rett etter hej och hallå, begynte han med smalltalk! Og dette tok meg fullstendig på senga, for etter å ha mailet fram og tilbake på engelsk i flere dager, var jeg virkelig ikke forberedt på spørsmål som "Hur är läget", "Är alt okej i Norje". 

Og det var da jeg mistet det.

Jeg begynte å snakke om været i min aller første setning med den stakkars svensken.

Og ikke bare snakket jeg om at vi hadde mye snø som skulle smelte, jeg la ut om hvor kaldt det var her på Østlandet til å nærme seg slutten av mars - at våren så ut til å ligge på vent i noen uker til, at vi nordmenn var i ferd med å miste håpet om at det noen gang skulle sprette fram noen krokuser langs husveggen.

Og hvordan stod det til i Sverige da, var det like kaldt der, hadde svenskene også mistet håpet om at snøen skulle forsvinne, var det sånn at han gikk med stilongs hver dag, eller klarte han å holde varmen?


*Nordmann med overtenning*
 

Herregud. Ikke vet jeg hva som skjedde, nervøsiteten må ha tatt overhånd. Og la meg bare si det sånn, resten av telefonmøtet ble en kort affære. Jeg er i det hele tatt veldig usikker på hva svensken må ha tenkt da han la på...

Det er vel kanskje for mye å håpe på at han ikke forstod et ord av det jeg sa..? Men neste gang får jeg vurdere å ta det på engelsk.
 

/ God torsdag - med eller uten stilongs 🙈

Frisøren måtte bestemme

Denne uka har jeg vært hos frisøren, også var jeg så urutinert at jeg glemte å legge ut etter-bilder på instastory.. De siste dagene har jeg svart på utallige "Få se hvordan du ble på håret!"-meldinger, så her kommer et lite bildedryss siden jeg skjønner at det er ekstremt mange som er spente på min nye svisse ;-)

Min faste frisør er i mammapermisjon for tida, og min nye faste frisør har nå tatt over. Det er alltid spennende med ny input, og denne gangen var jeg litt i stussen på hva jeg skulle gjøre.

Jeg tenkte:

1. Gå for den samme sveisen jeg hadde siste året på videregående, da jeg klippet meg helt kort med pannelugg og farget alt rødt:


(Ikke spør: Det er hårstrikk med hår på bak der)
 

Eller 2. Fortsette å farge det mørkt, selv om jeg bestandig sliter med å beholde den mørke fargen på grunn av sola om sommeren.

Eller 3. Begynne prosessen med å bli lysere, sånn jeg alltid ønsker å bli når det nærmer seg vår og sommer.

Dronningen av beslutningsvegring (meg) klarte som vanlig ikke å bestemme seg, så jeg endte opp med å gi frisøren frie tøyler. Og hun gikk for alternativ nr. 3!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og jeg, som hadde sett for meg to-tre runder minst, med den langtekkelige lysningsprosessen - ble virkelig overrasket over hvor lyst og fint det ble på første runde! Jeg må riktignok innrømme at jeg syns jeg kler å ha litt mørkere hår, men samtidig elsker jeg å være lys om våren og om sommeren. 

Så nå er i alle fall håret i rute :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ 💇🏼👍🏼

Mormors påske er reddet

I dag måtte jeg ta meg en liten bytur for å redde påsken til Mormor ;-)


... og selv om sola skinner, er det fortsatt altfor kaldt!
 

Jeg har jo skrevet om Mormor på denne bloggen før, familiens rivjern som har ting på stell. Hun som hater "å sitte med henda i fanget" og som har bittelitt støv på hjernen. Hun som alltid kommer et kvarter før tiden, og som river seg litt i håret over familien Klonk som bestandig kommer en halvtime for sent.

Det har seg sånn, at selv om armene hennes blir vondere og vondere, og jeg må massere ryggen hennes litt hver gang jeg er på besøk - er det ingenting som kan stoppe strikkepinnene. For til tross for noen ondter, går pinnene som de aldri har gjort før, og den ene genseren etter den andre ser dagens lys i stua til Mormor.

Selv broren til han som er gift med det ene barnebarnet hennes har fått et sokkepar i vinter, og det er godt å se at Mormor holder seg i sving. Da hun ringte meg i går og lurte på om det var sånn at jeg hadde noe hun kunne strikke litt på i påsken, svarte jeg ydmykt at jeg gjerne sa ja takk til en genser til!

Så i dag dro jeg til byen på jakt etter garn, og falt pladask for disse blå nøstene:


 

Så nå føler jeg meg som verdens heldigste som kan glede meg til å hoppe inn i en kliss ny genser når påsken er over! Eller forresten, det er fortsatt lenge til påske - og det forundrer meg ikke om genseren er ferdig før påsken i det hele tatt har begynt ;-)
 

/ Glad i deg, Mormor! 🐣❤️

10 bursdagstegn for oss voksne

I går skulle jeg sende bursdagsmelding til en venninne som ble 36, og det var først da jeg hadde skrevet den første setningen i meldingen, at jeg innså at vi ikke er ungdom lenger: "Hipp hurra - gratulerer så mye med 29-års dagen!"

Og akkurat dét skriver man ikke før man har rundet en viss alder, det skal jeg love deg ;-)

Jeg måtte humre litt mens jeg begynte å tenke, for det er faktisk flere ting rundt det å fylle år som tyder på at klokka tikker og at livet som ungdom er over... Derfor samlet jeg de 10 viktigste punktene jeg mener indikerer at det er fare på ferde :-)

Birthday candles on blue background
 

1. Uriktige bursdagshilsener
Som jeg skrev over: Når man har begynt å juge på alderen, som for eksempel å skrive "Gratulerer med 29-års dagen" til en 36-åring.
 

2. Usikker på hvor gammel man blir
Når man i fullt alvor må regne ut hvor gammel man blir ved å sjekke årstallet man ble født
 

3. Ingen feiring
Når man fint kan hoppe over feiringen, fordi man av ulike årsaker ikke lenger ser poenget.
 

4. Ingen gaver
Man får ikke lenger bursdagsgaver av tanter og onkler som man gjorde da man var liten.
 

5. Flaxlodd
Man blir oppriktig glad for å få Flaxlodd, som for øvrig er den samme gaven man selv pleier å gi familiemedlemmer som aldri ønsker seg noe.
 

6. Opplevelser og spiselige gaver
Man ønsker seg opplevelser og spiselige gaver (og Flaxlodd) istedenfor harde pakker og kan finne på å bli hoppende glad for en kurv med sjokolade eller en pose med kaffebønner.
 

7. Gelé
Bursdag er ikke lenger synonymt med gelé.
 

8. Takknemlighet på Facebook
Dagen etter den store dagen skriver man en melding på Facebook der man takker for alle bursdagshilsener, oppsummerer hvor mange man fikk og konkluderer med at det ikke er så ille å bli et år eldre likevel.
 

9. Trøstegave
Man kan fort komme til å kjøpe en gave til seg selv, bare fordi "man tross alt har bursdag".
 

10. Quotes
Når man skriver, sier eller tenker setningen: "Liker ikke å bli eldre, men alternativet hadde tross alt vært verre".
 


 

/ Er det punkter jeg har glemt - legg gjerne igjen et pip i kommentarfeltet  🎉🎁

Skitt la gå

For 6 år siden i dag, var jeg ute og trillet tur i Oslos gater. Jeg husker hvordan jeg så smått begynte å komme meg etter keisersnittet, og at sola skinte kjærkomment rett i fleisen - med en skikkelig bekreftelse på at våren var på vei.

Jeg tasset fra Sagene og nedover Uelandsgate mot Alexander Kiellands plass. og plutselig fikk jeg øye på en eldre dame i en campingstol. Hun satt på gresset ved den veldig trafikkerte veien, som om det var den naturligste tingen i verden.

Synet av den gamle damen gjorde meg litt gladtrist, trist fordi Peter og jeg på den tiden drømte om å flytte fra Oslo og få oss eget hus med hage. Jeg fikk helt klaustrofobi av tanken på å bo i en leilighet i Oslo, uten mulighet for å sitte på en solfylt balkong og nyte sola.

Men så ble jeg litt glad også, av å se denne løsningsorienterte damen. Skitt la gå om plasseringen var rett ved et av Oslos mest trafikkerte veikryss. Skitt la gå om omgivelsene var grå av eksos, eller at blikkene fra bilistene og forbipasserende var mange.

For når vårsola titter frem i mars, må man gjøre det beste ut av situasjonen. For vårsola trumfer alt ❤️

/ ☀️🌱

Hvem er han?

Det har gått 19 dager siden jeg oppdaget ham, og jeg venter fortsatt i spenning ;-)


 

Jeg har en app på telefonen der jeg kan sjekke bloggen min, om det har kommet nye kommentarer, hvilke innlegg som er postet eller ikke postet. Og i den appen kommer det også automatisk opp de siste 20 blogginnleggene som har blitt publisert på blogg.no.

Og for 19 dager siden poppet det opp en helt nyoppstartet blogg, med et litt spesielt navn. Jeg humret da jeg så det, for jeg fikk jo umiddelbart noen assosiasjoner..

Inspirert av "Kona til" eller ei - jeg har så mange spørsmål! Det har gått 19 dager siden bloggen ble opprettet - når kommer det første innlegget? Hva slags blogg kommer dette til å bli?

Er det en mann med store ambisjoner, er det en mann med store eller små ting på hjertet - er det en familiefar, en pensjonist, en godt gift mann eller en dårlig gift mann - hva slags tanker kommer denne personen til å dele med sine lesere?

Og kanskje har han ikke hørt om "Kona til" i det hele tatt. Kanskje kom han på ideen helt selv. Kanskje vil han en vakker dag høre om "Kona til" og tenke - hey, har jeg startet en trend her, er det en kone der ute som har blitt inspirert av meg?

Men kanskje, kanskje kan det være "Kona til" som har gitt en person ideen om å starte en egen blogg. Og den tanken får meg til å smile. Kanskje er "Mannen til" en ny toppblogger, en mann alle har hørt om i 2020, som har viktige ting på hjertet - ting som allerede nå bare venter på å skrives og publiseres.

Tenk om han er littebitt inspirert av meg. Det er en fin liten tanke på en søndag 
 

/ Mannentil - hvem du enn er: Jeg gleder meg til ditt første innlegg! No pressure ;-)

Svigerfars huskeliste

Hvordan i all verden kan disse to være far og sønn..?! ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fra venstre: Susehuet, og faren hans
 

Det tok noen uker før jeg fant jeg ut at jeg hadde blitt kjæreste med et surrehue. Peter er konstant ute i siste liten og ting er liksom bestandig litt på halv tolv. Og det kan være ordentlig frustrerende, spesielt siden jeg selv er glad i å være ute i god tid og at ting generelt er på stell.

Peter og jeg har for eksempel prestert å reise på ferie uten reiseforsikring, fordi Peter trodde han hadde forsikring via jobben. Det tror jeg forøvrig aldri jeg kommer til å glemme, for den følelsen man får når man står på et tyrkisk sykehus og prøver å forklare at man dessverre ikke har gyldig reiseforsikring mens mannen ligger på operasjonsbordet med en skadet hånd, nei den følelsen unner jeg ingen.

Men det gikk jo bra. Og det er jo det som er det fine med susehuer, de lander som oftest på bena uansett. Men derfor lærer de heller aldri ;-)

I går ettermiddag pakket vi bilen for et par netter hos svigers, siden Peter og jeg skulle være i et møte i Oslo i dag tidlig. Og da vi kom fram, stakk Svigerfar til meg denne lappen. En lapp, som får meg til å tvile på om Peter i det hele tatt har arvet noe som helst fra sin far. For dette er jo bare vakkert!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Svigerfar har laget en nydelig huskeliste til vi skal på vår årlige spaniatur om noen måneder! Her er alt, flygning ned og flygning hjem, boardingcards og kofferter. "Gydlig reiseforsikring sjekket", haha - og "PC'er og stæschj".

En ting er i alle fall sikkert: Peter har litt å lære av sin far!

Og til Svigerfar: Jeg kan informere om at det er jeg som har hatt ansvaret for reiseforsikringen helt siden den Tyrkia-turen vår. Så alt er på stell. Men jeg hadde faktisk glemt at jeg har byttet navn siden sist jeg var utenlands, så takk for påminnelsen om at jeg må bestille nytt pass!
 

/ Litt susehue jeg også si, enda godt man har svigerfar ;-)

Dagens lille: Null-innboksen

Fra tid til annen føler jeg at jeg lever i en rotete drøm som aldri ser ut til å ta slutt. For jeg elsker jo egentlig å ha det ryddig rundt meg, det er bare det at det altfor ofte tårner seg opp med ting som gjør at jeg må utsette ryddingen. Bare litt.

Og faller man "bare litt" bakpå, så blir det ofte veldig mye verre i løpet av veldig kort tid. Derfor har jeg innført et prinsipp i heimen, der jeg har pålagt Peter og meg selv å rydde litt hver dag. På den måten skal vi unngå å havne bakpå.

Og bakpå, der er jeg med kontorpulten min. De siste ukene har jeg nemlig sittet i stua og jobbet, for kontorpulten min i 2. etasje har fungert som et slags lager for alle mulige slags småting som ikke har funnet sin plass.

Jeg vet faktisk ikke hvordan det ble kaos på kontorpulten, men jeg tror det begynte med at jeg måtte tømme veska mi - og alle vet jo at en typisk dame-veske inneholder absolutt alt man kanskje kan komme til å trenge i løpet av en dag.

Derfor har jeg altså sittet i stua en stund nå, og der har jeg lenge hatt noe helt annet hengende over meg, som jeg vet har vært med på å lage hjernestress hver eneste dag. Nemlig en innboks full av ubesvarte mailer!

Helt siden jeg startet bloggen i 2015, har jeg fått masse mailer hver uke. Og jeg mener jo at hver og en mail fortjener et godt svar. Problemet er jo bare at dette tar litt tid, og det er fort gjort å havne bakpå.

Men i dag har jeg tatt grep. Den eldste mailen var tre måneder gammel, og jeg var helt flau da jeg måtte beklage at jeg dessverre ikke hadde rukket å svare før jul... Men nå er jeg altså i mål. Se på dette, da! Eye candy ❤️

Jeg kan ikke huske sist det så slik ut! Ingen uleste mailer, ingenting som er satt på vent, alle har fått svar og jeg kjenner at hodet mitt er uendelig mye lettere. Så det anbefales - og fra og med nå skal mailer svares på fortløpende. Ikke utsette noe som helst, berre gjera da! (Fritt oversatt etter han treningsduden på NRK)

Jeg skal i alle fall ikke motta mailer denne uka, som ikke blir besvart før i sommerferien ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Nå gjenstår bare å rydde plass til seg selv på kontoret 🙈

Mamma med puppen, og jeg

I går gikk nesten hele dagen med til et møte, om spennende greier, og nå er det like før jeg blir en sånn en som skriver "Aaaah, dette er egentlig superhemmelig, jeg kan ikke si noe, men jeg gleder meg så innmari til å fortelle det til dere, for det kommer til å bli sååå bra..."

Men det kommer jeg ikke til å skrive (selv om det er akkurat det jeg mener) - det er bare så utrolig godt med litt artige ting på planen nå som våren lar vente på seg! For vinteren har visst ingen planer om å slippe taket med det første, men sammenlignet med 21 desember, er dagen i dag 5 timer og 39 minutter lengre! Hvis ikke det gjør deg littebitt glad, så vet ikke jeg ;-)

Anyways, i dag var jeg hos legen for å ta mine halvårlige blodprøver, og på vei hjem stakk jeg innom Mamma og Pappa siden de bor rett i nærheten.

Og da jeg satt der i sofaen innså jeg noe: Jeg ser faktisk aldri Mamma og Pappa uten at det er barn tilstede... For barnebarna er jo bestandig med, og uten dem la jeg plutselig merke til hvor innmari stille det var! I dag snakket alle etter tur, og ikke minst fikk vi fullført alle temaene vi snakket om. Ingen historier ble hengende igjen i lufta som de pleier å gjøre, siden en eller annen småttis bestandig tar oppmerksomheten.

Jeg tok meg til og med tid til å kikke i et album fra jeg var liten, og der fant jeg et av mine yndlingsbilder, av mutter'n og nyfødte meg på sykehuset:


 

Jeg elsker dette fine bildet av Mamma med puppen, og meg! Mamma med permanent i håret og et hode som garantert var stappfullt av spørsmål som nybakt mor. Og dette bildet minnet meg på at jeg skal skrive et innlegg om amming. Om den fantastiske ammepuppen!

For jeg heier faktisk sånn på ammepuppen at jeg ikke vet hvilket ben jeg skal stå på. Det skyldes nok at jeg to ganger i mitt liv har gått fra å være en helt fersk mor som hadde gitt opp hele den helvetes forbanna ammingen fordi jeg ikke fikk det til - til å bli en skikkelig morsmelk-maskin fordi jeg bestemte meg for å be om hjelp, og fikk den hjelpen jeg trengte.

Også tenker jeg på at det var så ufattelig mye jeg ikke visste om ammepuppen, før jeg ble mor selv. Jeg måtte google meg ihjel - og derfor tenker jeg at man kanskje rett og slett må snakke mer om amming!

Men først må det soves. Jeg er trøtt som en dupp, ikke vet jeg hvorfor barn ønsker å ligge på tvers mellom foreldrene sine i dobbeltsenga, men det er en greie. Ganske koselig, men søvnkvaliteten blir ikke akkurat noe å skryte av 
 

/ God natt 🌙

Kvelden da smokken tok farvel

Jeg husker Peter og jeg hadde gruet oss i en liten evighet. Smokken liksom, det føltes jo helt hjerterått. Den hadde jo bestandig ligget der, på nattbordet - klar for kvelden, klar for å roe ned etter en lang dag, klar for å dysse i søvn.

Baby Pacifiers
(Licensed from: delta_art / yayimages.com)

Men man kan jo ikke bruke smokk for alltid heller, selv om den aldri hadde vært noe problem. Bare i bruk om kvelden, ingen skjev tannstilling, ingen avhengighet.

Jeg husker Peter og jeg googlet tips for en enklere avvenning. Hvordan skulle vi motivere, burde det skje gradvis eller brått? Hvilken metode skulle vi bruke - sende smokkene til julenissen, klippe hull i dem, henge dem i et smokketre, gi dem til en baby eller kaste dem i søpla?

Vi leste at det var veldig viktig med gode forberedelser, så vi begynte så smått å forklare at det kanskje var på tide å slutte med smokken. Hver kveld snakket vi litt om det, rolig og med godt humør.

Så kom endelig kvelden. Det var min tur til å ta leggingen denne dagen, og vi krøp under dyna begge to. Så leste vi en bok som vi lo litt av - stemningen var fin. Klar for å sove nå, men for første gang uten smokken.

Jeg mannet meg opp, jeg hadde gruet meg i flere dager. Kanskje mest fordi jeg selv hadde hatt tommelen og kosekluten da jeg var liten, og husket hvor forferdelig det var å skulle slutte. Jeg slet i flere uker, for tommelen var jo alltid der - og viljestyrken fikk kjørt seg.

Men nå var det altså dags. Jeg tok smokken i hånda og sa: "Jeg tror faktisk ikke du trenger denne mer, så stor som du har blitt! Er du ikke enig?"

To øyne kikket på meg. Jeg klarte ikke lese hva som foregikk der inne, men jeg antok at det var mye følelser. Så kikket de to øynene opp i taket, og jeg gjentok ordene mine: "Du som har blitt så stor, trenger ikke smokken mer, vel?"

Så stirret den lille på meg, før det kom, klart og tydelig: "Nei. Natta, Mamma."

Så snudde den lille kroppen seg rundt, og dett var dett.

Og der lå jeg på senga og tenkte: Jammen.. skal du ikke klage? Skal du ikke gråte? Jeg hadde satt av kvelden, jeg nå. Skal vi ikke gå frem og tilbake med det her i 10 dager, minst?

Tydeligvis ikke. Den lille kroppen hadde sovnet. Uten smokken for første gang. Og det føltes nesten litt urettferdig, for her hadde jeg gått og gruet meg i ukesvis.

Ikke vet jeg hva som skjedde, men den lille var vel bare klar, da? Eller kanskje det er med smokkeslutt som det er med tilvenning i barnehagen; noen ganger er det aller verst for foreldrene 
 

/ 🙈✌🏼

Hvem savner denne?

I fem uker har jeg grublet! For hvem i all verden var det som hadde mistet denne?


 

For fem uker siden var det Vixen Influencer Awards, og Peter og jeg hadde bedt inn til en liten samling på hotellrommet før alt startet. Det ble en koselig gjeng med bloggere som var klare for fest - og så gøy hadde vi det faktisk, at vi klarte å glemme at vi hadde meldt oss på pre-party i regi av Vixen.

Men, det var ikke før dagen etter, at Peter oppdaget noe som lå og glinset under bordet. Først skjønte vi ikke hva det var...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

.. Men så fant vi det ut: Det var jo en knekt stiletthæl! Noen hadde altså klart å knekke av hælen sin på vorspillet vårt, uten å merke det på vei ut døra. Det vil med andre ord si, at noen har haltet rundt hele kvelden med bare én hæl! Haha, det må jo ha vært grusomt!

Det har ikke gitt resultater å prøve å finne eieren heller - så jeg vet faktisk ikke hvem som hadde skoproblemer den kvelden.

Men jeg må innrømme at jeg lurer litt, hver eneste dag ;-)


 

/ God mandag - god ny uke! 👊🏼☀️

Hytteturen og babymagen

Jeg har tenkt mye på den første gangen jeg skulle være med Peter og foreldrene hans på hytta. Peter og jeg hadde bare vært kjærester i noen få måneder, og jeg kunne fortsatt telle på to hender hvor mange ganger jeg hadde møtt mine nye svigerforeldre.

Vi begynte riktignok å bli ganske godt kjent, men selv om de hadde tatt meg godt imot helt fra dag én, var jeg så nervøs for denne hytteturen som jeg aldri hadde vært før.

For Peter og jeg hadde akkurat funnet ut at vi ventet barn. Og let's face it: Det er et ganske langt stykke mellom å dra på hytta for å "bli kjent med en ny svigerdatter" til "få beskjed om at vi venter et nytt barnebarn".

Jeg husker at middagen var servert, og at svigerfar var i gang med å helle vin i glassene, da han nikket spørrende til meg da mitt glass stod for tur. Han visste jo ikke om jeg drakk vin engang, og ventet høflig med flasken i hånda.

Plutselig fikk jeg panikk, og det eneste jeg klarte å si var: "Nei, takk" - før jeg kikket desperat på Peter.

Peter kremtet før han mumlet: "Eh, ja. Apropos vin.. Det kan se ut som Christina ikke kan drikke alkohol på en stund.. Nærmere bestemt minst ni måneder, faktisk.."

Stillheten som fulgte kan ikke beskrives med ord. Der satt altså den yngste sønnen deres, selvutnevnt barnehater, og indikerte at han skulle bli far. Ved siden av ham satt ei jente de knapt visste etternavnet til.

Den stillheten husker jeg som om det var i går. Men jeg husker også hva som skjedde bare sekunder etterpå. For da reiste både svigermor og svigerfar seg på likt, med tidenes bredeste smil, mens de etter tur kastet seg rundt halsen vår.

Det er jo ingen tvil om at de må ha fått tidenes sjokk der de satt - klare for å spise middag på familiehytta, med senkede skuldre og litt vin i glassene. Også serverte vi årets nyhet, sånn helt uten videre.

Men uansett hvor sjokkerte de altså må ha blitt, så viste de det ikke. Selv Peter og jeg var jo fortsatt forvirret av at vi plutselig skulle bli foreldre - og det før nyforelskelsen hadde begynt å roe seg bare en smule.

Men sånn er altså disse folka! Ikke et snev av annet enn ren glede på våre vegne. Og den egenskapen der setter jeg enormt pris på.

Til dags dato tenker jeg fortsatt på hva de må ha hvisket seg imellom på den hytteturen, når Peter og jeg ikke hørte. Var de fortvilet? Bekymret? Redde? Dersom det var min sønn som hadde fortalt at han ventet barn med ei jente vi bare hadde hilst på noen få ganger, er jeg rimelig sikker på at jeg ikke hadde klart å skjule sjokket ;-)

Men denne hytteturen er lenge siden nå  - og det må jo faktisk ha vært greit, for aldri har det blitt noe mer snakk om det, og jeg kunne ikke hatt et bedre forhold til svigermor og svigerfar. Langt bedre enn man kanskje kunne forvente når man overrasker noen med en baby sånn midt i forretten x-)


(Foto: Roger Neumann, VG)
 


(Foto: Roger Neumann, VG)
 

Lesehesten - det er meg!

Lesehesten ja, det er meg, det! For jeg har lest ut en bok! Sa jeg at jeg har lest ut en bok..? En helt vanlig bok med flere hundre sider!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Oh yes, det er korrekt, siste kapittel er forbi. Utlest. Gjennomført. Passé. Det så ganske så håpløst ut underveis, men jommen kom jeg ikke i mål til slutt.

Så hvordan klarte jeg egentlig å fullføre en hel bok på bare tre år? Jo, det skal jeg fortelle deg.

Hemmeligheten er nemlig å lese litt og litt. En halvside her, og en halvside der. Noen ganger må man kanskje lese den samme halvsiden om igjen og om igjen, men sånn er det jo når man har fått barn. Hjernen er ikke det den engang var.

Dessuten kan det være såpass lenge siden den siste halvsiden ble lest, at man ikke kan huske å ha lest den før. Og da må man gjerne hoppe fire-fem tjue-tjuefem, sider tilbake, til man finner et par setninger man vagt erindrer å ha vært borti før. Også starter man bare der.

Et av mine knalltips, er å lese littebitt hver kveld på senga før man sovner. Noen kvelder sovner man før man legger hodet på puta, men stort sett klarer man et par setninger.

Også kan det være smart å la boka ligge på do. Om man lager seg en regel om å la mobilen ligge når man først sitter der og dingler, frigjøres det overraskende nok litt tid til lesing. Og det må man benytte seg av.

Et annet godt tips, er alltid å ta med boka i veska. Plutselig skal man kanskje vente på en buss, eller slå ihjel litt tid på et venteværelse - og som jeg liker å si: Man vet aldri hvor den neste halvsiden kan leses!


Hos frisøren kan man fort rekke over 5 halvsider.
 

Nå som jeg er ferdig og har blitt minnet på hvor fantastisk lesing er for hodet, er jeg klar for mer. Men hva skal jeg lese nå? Jeg er kjempeklar for anbefalinger! (Krim er fortsatt uaktuelt, forresten..)

Siden jeg fikk så innmari mange tips om å gå over til lydbok forrige gang jeg skrev om bøker, vurderer jeg å teste ut det denne gangen. Det skulle visst være tidsbesparende - så tenk om jeg kan frese gjennom en roman på halve tiden!

I såfall er jeg ferdig med neste bok allerede høsten 2019 ;-)
 

/ Tips tas imot med takk ❤️

Skjerpings, foreldre!

Hvis bare alle gjør jobben sin denne helgen, er vi i mål!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg har skrevet om det før, og jeg gjør det veldig gjerne igjen. Denne uka oppdaget jeg tilfeldigvis at det er en landsomfattende dugnad for å bli kvitt småkrypene jeg trodde ble utryddet på starten av 90-tallet: Hodelusene!

Jeg fikk regelrett sjokk da poden begynte i barnehagen for noen år siden, og den første lappen med "Det er oppdaget hodelus på avdelingen" lå i hylla. Jeg trodde ikke hodelus fantes lenger, og da jeg googlet dem, fikk jeg enda mer sjokk:

For ikke bare lever lusene i beste velgående fortsatt, men siden de verken kan hoppe eller fly, er de totalt avhengige av mennesker for å overleve. I praksis betyr det at noen konstant må ha lus! Er det bare meg som ikke forstår hvordan dette er mulig..?

Det vil altså si at akkurat nå sitter det noen og klør. På julaften er det noen som klør. På 17. mai, på St.Hansaften, på 1.påskedag og på bursdagen til Kong Harald. Hver eneste dag siden atten-pil-og-bue har det sittet noen og klødd!

Heldigvis, bank i bordet, har vi foreløpig gått klare her i huset - men siden jeg klør bare av tanken, ønsker jeg å oppfordre alle til å bli med på luse-dugnad denne helgen.

Lusesjekk i vått hår (anbefales da fukten hemmer lusenes bevegelse):

- Du trenger godt lys, lusekam og et hvitt håndkle.
- Håndkledet legges over skuldrene, og det er viktig å sjekke både kam og håndkle for både lus og egg.
- Bruk gjerne forstørrelsesglass.

Husk at hodelus aldri forsvinner uten behandling, derfor er det kjempeviktig med produkter som selges på apoteket.

Hvis alle gjennomfører en sjekk i helgen, med fortløpende behandling dersom det er nødvendig - vil vi være kvitt problemet for godt! Tenk på det da, folkens - vi kan utrydde de helsikkes svina på en helg!

For husk det flotte ordtaket: "Det er ikke flaut å ha lus, men det er veldig flaut når andre oppdager at du ikke har sagt ifra!"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Spre det glade budskap - fram med lusekammen!

Mormors snøtriks

Jeg har lært mye av mormoren min opp gjennom årene, og nyter godt av kunnskapen hennes både når det gjelder livet, og praktiske ting. Og her om dagen måtte jeg ringe henne for å spørre om noe jeg plutselig hadde kommet på.

For da jeg støvsugde teppet i stua sist, kom jeg på noe Mormor hadde fortalt meg en gang i tida - fantes det ikke et snøtriks man kunne bruke på teppene om vinteren?

Og joda - det kunne Mormor bekrefte! Å legge gulvtepper ut i snøen om vinteren er et supert triks som er gratis, kjemikaliefritt og veldig effektivt. Og for å sitere Mormor: "Snø-rens er det sikkert ikke så mange unge som har hørt om!"


 

Og gulvtepper får jo som kjent kjørt seg, spesielt når man har små barn i hus med en helt formidabel evne til å søle. For alt som søles kan, søles vil. Og sånn går dagan :-)

Og siden vinteren likevel har bitt seg fast i nordmenns rumper om dagen, kan vi jo like gjerne dra litt nytte av denne snøen som ligger som et teppe over våren!

Slik gjør du om du ønsker å gi gulvteppet ditt en skikkelig snø-rens:
 

1. Støvsug teppet før du begynner.

2. Sjekk utetemperaturen for å forsikre deg om at det er godt med minusgrader. Jo kaldere, jo bedre - nysnø er stikkordet her.

3. Heng teppet ut til akklimatisering. (Legger du det i snøen når det har romtemperatur, vil snøen smelte og fryse seg fast i teppet)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Snuskete og klare for rens!
 

4. Finn en egnet snøflekk med ren nysnø, men vær veldig obs dersom du ser dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

.. For da er sannsynligheten stor for at du også finner dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Takk skal du ha, kattepus.
 

5. Etter en halvtimes tid hengende i kulda, slenger du teppet i snøen, med riktig side ned.

6. Så kan du gjerne tråkke og hoppe litt på det, slik at teppet får skikkelig snøkontakt. Jo mer snø, jo bedre rens.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Sånn, da er det bare å glemme teppet, og la snøen gjøre jobben! Snøen suger til seg skiten, så la det ligge en stund. Hvor lenge bestemmer du selv, men minimum en times tid. Det kan godt ligge over natten.

7. Når teppet skal inn, er det greit å henge det over et rekkverk eller lignenede for å få børstet/banket av all snøen. Det anbefales ikke å riste det. Deretter kan det være lurt å akklimatisere det litt på ny, dersom du har en kald bod eller lignende, hvor det kan ligge litt.

Voila! Teppet er nå fresht og fint - husk å ta en titt i snøen der teppet lå og godgjorde seg ;-)
 

/ Mormor ❤️

Gratulerer med dagen! Eller..?

Gratulerer med dagen, kvinner! Eller... Skal vi egentlig gratulere?

Choose a fist
(Licensed from: 3355m / yayimages.com)
 

Jeg pleier vanligvis å liste meg stille forbi markeringer og merkedager - jeg har aldri vært av typen som roper høyt og marsjerer i gatene. Jeg sitter heller hjemme og funderer litt for meg selv, mens jeg gjør meg opp tanker i eget hode. Noe som absolutt ikke er spesielt effektivt, og jeg er i alle fall ikke med på å gjøre en forskjell.

Men i dag tenkte jeg til en forandring å skrive ned noen tanker rundt denne dagen. For jeg tenker vel mer at det skal bli fint å gratulere hverandre den dagen vi står der og klør oss i huet og lurer på hva i all verden vi skal med en egen kvinnedag. Da kan vi vifte med flaggene og rope grattis!

Men der er vi virkelig ikke enda, og fram til den dagen kommer, får vi fortsette å jobbe videre med blant annet den seiglivede likestillingskampen. Vi skal selvsagt være takknemlige og feire at de kvinnene som har gått foran oss har gjort at vi har kommet langt i Norge - men det er jaggu fortsatt et godt stykke igjen.

Jeg må i alle fall klype meg i armen hver gang jeg tenker på at vi skriver 2018, og det fortsatt ikke er lik lønn for likt arbeid. I følge NITO, vil kvinner, dersom lønnsutviklingen fortsetter med lik hastighet, oppnå likelønn om 80 år. 80 år! Det kan man jo si er en stund til.

Kvinner tjener altså fortsatt mindre enn menn i de samme stillingene - og 9 av 10 toppledere er menn. Og dét til tross for at det er kvinnen som klarer å gjøre to ting samtidig..? (Neida, ingen grunn til å bli ufin heller..) (Eller jo, jeg mener jo forsåvidt at det er et bittelite poeng;-) ).

Det er mange arrangementer rundt omkring i landet i dag, og det er nok ikke tilfeldig at Barne- og likestillingsdepartementet arrangerte en paneldebatt akkurat i kveld, som het "Kroppspress - hvilket ansvar har bloggerne?"

For på selveste Kvinnedagen, syns jeg det er verdt å tenke litt på at 9 av 10 jenter i 16-årsalderen ønsker å endre på kroppen sin. 9 av 10 jenter - det er faktisk krisehøye tall! Og selv om mine lesere i gjennomsnitt er ganske mye eldre, vet jeg at jeg som blogger har et ansvar.

Og det er kjempeviktig at dette settes på agendaen, for vi lever i en tid der sosiale medier har en enorm plass i livene våre. Og i ungdommenes liv, ikke minst - og det kroppspresset man nå utsettes for i den mest sårbare tida av livet, er helt vanvittig.

Det er et usunt fokus på utseende i sosiale medier - og jeg applauderer absolutt alle som gjør det de kan for å være en motvekt til hele dette skjønnhetstyranniet.

Jeg pleier egentlig å tenke at det kan bli litt mye "Girlpower!" og bilder av kvinner som viser bicepsene sine - men brått begynner jeg å like det mer og mer. For ingenting er vel bedre enn at vi kanskje kan bruke Kvinnedagen til å minne både oss selv, og den yngre garde, på hvor sterke vi er?

Kanskje vi kan bruke dagen til å oppfordre ungdommen (og oss alle) til å rette fokuset innover i oss selv, framfor å fokusere utover - slik at man roer ned den evinnelige og ødeleggende trangen til å sammenligne seg med alle andre?

For er det ikke litt rart, at vi i flere år har blitt pepret med budskap som "Du er god nok som du er!" - "Vær stolt av kroppen din!" - "Du er unik!", at vi oppfordres til å være stolte av kroppen vår hele tiden, også bare vokser og vokser usikkerheten blant norske ungdommer? Hvorfor går ikke tallene ned, i takt med alt fokuset på at "kropp er topp" og at "en får værra som en er"?

Nei, det er på sin plass at vi minner hverandre på girlpower på en dag som dette - at vi husker på at vi har biceps. Men vi trenger også en oppfordring til å tenke litt over at man må lete innover etter egen lykke, fremfor å lete etter den på utsiden.

La oss feire dagen for å minne hverandre på alt vi har fått til, alt vi skal få til - og at kampen fortsetter! Slik at vi en vakker dag skal klø oss i huet og lure på hva i all verden vi skal med en egen kvinnedag ;-)


 

/ Power! 🎉

Dagens lille: Malingskrise

Off. Dette kommer ikke Peter til å like...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Gangen vår er ferdig malt, i fargen "Warm Blush" som jeg simpelthen elsker. Ikke rød, ikke rosa - bare midt imellom, perfekt. Når jeg sitter i stua og kikker ut mot gangen, er den helt nydelig mot den blå TV-veggen.

Men.. Likevel er det noe som ikke stemmer! Når jeg kommer inn i gangen, blir jeg liksom litt mutt. Når jeg står i gangen føles det helt feil. Og jeg vet at det skyldes lyset - for det er ikke nok dagslys i gangen vår, og fargen kommer rett og slett ikke til sin rett.

Jeg vet at jeg sikkert burde klare å overse det, men jeg tror faktisk ikke at det går. Fargene vi omgir oss med har mye å si for humøret - og slik gangen er nå, går lufta ut av ballongen min (hvis det er lov å si).

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så ja. Jeg tror faktisk dessverre at gangen må males om. Peter vet det ikke enda, og jeg har en følelse av at det kommer til å bli ganske dårlig stemning. Men, det får gå som det går.

Og skulle han slå seg helt vrang, kan jeg jo alltids minne ham på hans første kommentar da jeg viste ham fargen: "Det der er bortimot noe av det verste jeg har sett. Det ser jo ut som mensen".
 

/ Nytt fargeforslag, anyone? 🙈

Jeg ville ikke hjem 💔

Jeg har to barn. Jeg har vært gjennom to veldig forskjellige fødsler, der den ene endte i hastekeisersnitt - mens den andre forløp normalt. Felles for begge gangene, var at jeg ble sendt hjem fra sykehuset før jeg ønsket det selv.

Min første fødsel var tøff. Etter tre dager med modningsrier (som gjorde like vondt som ordentlige rier!) var jeg utslitt da jeg ankom sykehuset med tre centimeters åpning. Det skulle ta 13 timer og enda 7 centimeter til, før en lege fant ut at den stakkars babyen satt fast.

Jeg hadde med andre ord full åpning, jeg hadde fått epidural for å dempe pressriene, og plutselig ble jeg trillet i en fei opp på operasjonsstua.

Heldigvis fikk de ut en frisk og fin liten tass som var klar for verden. Alt stod bra til, også i dagene som fulgte. Jeg derimot, var i elendig form. Jeg klarte nesten ikke stå på bena, det var som om kroppen bare hadde kortsluttet etter den intense fødselsopplevelsen.

Men jeg var ved godt mot, humøret var bra og jeg var sjeleglad for å ha fått en liten baby som var glad i å sove.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Og jeg kan ikke få fullrost de fantastiske sykepleierne nok, spesielt hun som virkelig insisterte på at jeg måtte dra i snora for å tilkalle hjelp hver gang jeg skulle prøve å amme. Hun forstod nok at jeg ikke ønsket å være til bry, så hun forklarte omstendelig hvor viktig denne første tiden var - og at de skulle gjøre alt de kunne for at jeg skulle få på plass ammepuppen før jeg ble sendt hjem.

Men bare 1,5 døgn etter keisersnittet, kom det en hyggelig sykepleier bort til meg, og lurte på om det var sånn at jeg kunne tenke meg å få et rom på familiehotellet. Jeg var, for å bruke hennes ord: "I for god form til å oppta en seng på barselavdelingen".

I ettertid ser jeg jo at kapasiteten var sprengt, og at jeg (ved godt mot) og min sovebaby måtte bevege oss videre. Jeg svarte fortumlet "ja", selv om jeg på ingen måte verken hadde stablet meg på beina, eller fått i gang ammingen enda.

Oppfølgingen på familiehotellet var så som så. Jeg fikk beskjed om å ringe på så fort jeg trengte hjelp, men det var sannsynligvis flere enn meg som dro i snora. Og trengte man hjelp, måtte man i alle fall legge inn godt med ventetid. Men kanskje viktigst av alt: Borte var den nødvendige ammehjelpen jeg ble forespeilet på barselavdelingen.


 

Etter fødsel nummer to, var jeg naturlig nok andregangsfødende - og det lå i kortene at jeg ikke trengte å bli værende på sykehuset så lenge. Problemet var bare at kroppen min på ny hadde kortsluttet (jeg er visst ingen fødekvinne) - og akkurat som sist, klarte jeg knapt å stå oppreist.

Denne gangen hadde jeg attpåtil fått en baby som hadde mye fostervann i lungene, noe jeg aldri hadde vært borti før. Så da surklelydene startet og den lille begynte å bli blå i ansiktet og hev etter pusten, trodde jeg hun skulle dø. Dette skjedde flere ganger, og hver gang kastet jeg meg over snora på veggen - mens hjertet dundret i brystet og jeg var stiv av panikk mens jeg holdt den lille skatten min.

Gjett om jeg var sjeleglad for at jeg fortsatt var på sykehuset! Jeg ba innstendig om å få bli en ekstra natt, for jeg følte meg overhode ikke klar for å dra hjem. Selv om jeg var andregangsfødende, var jeg full av bekymringer.

Jeg hadde heller ikke fått i gang melkeproduksjonen, og selv om jeg hadde ammet førstemann, var det jo ikke dermed sagt at jeg ikke trengte hjelp med å få i gang puppen på runde nummer to.

Så det er med skrekk jeg nå leser hvordan fødeavdelinger fortsetter å redusere liggetiden etter fødsel, og at den nye kvinneklinikken på Haukeland sykehus (som ferdigstilles i 2022), planlegger at 40% av kvinnene skal sendes hjem 6 - 8 timer etter fødsel.

Jeg visste ikke hvem jeg var 8 timer etter fødselen! Det eneste jeg visste, var at jeg var dødssliten. Joda, det finnes sikkert kvinner som er klare til å reise hjem etter så kort tid, men jeg er 100% sikker på at flertallet ikke er det.

Også barseltida som er så ekstremt sårbar! Barselavdelingen er ikke stedet man skal effektivisere driften og redusere sykehussenger! Det er tvert imot stedet der en nybakt mor skal finne roen og bruke tiden godt, for å kjenne den viktige mestringsfølelsen før hjemreise. Det er stedet der man skal kunne få den nødvendige hjelpen for å lære seg de helt grunnleggende stegene for å komme i gang med amming.

Argumentene for kortere liggetid etter fødselen, er at en kvinne som har født ikke er en "pasient" - og at fødsler er helt normalt. Joda, jeg hadde vært gjennom "noe normalt" de to gangene jeg fødte - men jeg hadde likevel et enormt behov for både omsorg, støtte og ikke minst hjelp etter å ha overlevd mitt livs største styrkeprøver.

I følge politisk leder i Den norske jordmorforening, Kirsten Jørgensen, er barselkvinnene blitt en salderingspost for å spare penger. Ingen vil egentlig ha dem - verken sykehusene eller kommunene. Så når sykehusene nå kutter liggedøgn, mangler kommunene beredskap til å ta i mot og følge opp mor og barn etter at de kommer hjem. (Les hele saken her)

Tenke seg til... Så det at man har sett en økt forekomst av "uheldige hendelser" som følge av kortere liggetid for barselkvinner i Norge, det er ikke bekymringsverdig det, da?

At hos en kvinne som nettopp har født og reiser hjem altfor tidlig, er det vanskeligere å oppdage alvorlige blødninger etter fødsel, infeksjoner, høyt blodtrykk med rask sykdomsutvikling - og ikke minst depresjon?

Og hva med babyen? Dehydrering? Vektnedgang? Gulsott? Infeksjoner? Uoppdaget hjertefeil? Er det en nybakt mor eller far sitt ansvar, dersom noe av det ovennenvte skulle oppstå i eget hjem - faresignaler som veldig sannsynlig hadde blitt plukket opp om man fortsatt var på sykehuset? Hvem sitter egentlig med det ansvaret?


 

Joda, jeg skjønner at tanken er at kvinner ikke skal sendes hjem 6 - 8 timer etter fødsel før et apparat står klart til å følge opp i hjemmet. Men så lenge barselkvinner blir sett på som en salderingspost der man kan spare penger - tror jeg neppe denne tjenesten vil fungere så feiende flott som man skal ha det til.

Kirsten Jørgensen, lederen i Den norske jordmorforening, etterlyser en individualisert barselomsorg. Jeg kunne ikke vært mer enig. 

For jeg kan riktignok ikke snakke for andre barselkvinner, men jeg trengte i alle fall en snor å dra i de gangene jeg trodde datteren min skulle kveles av fostervann i lungene. Og den snora har jeg ikke hengende hjemme på veggen på mitt eget soverom.
 

/ Var du klar for hjemreise 6-8 timer etter fødselen?

Dagens lille: Skitne bukseben

Den siste uka har jeg slitt med et aldri så lite (men ganske irriterende) mysterium.


(Licensed from: kaarsten / yayimages.com)
 

For i over en uke nå, har jeg gått rundt med skitne bukseben. Og jeg har ikke klart å forstå hvordan de har blitt skitne! Hver morgen har jeg tatt på meg en nyvasket bukse, og hver ettermiddag har jeg tittet nedover to skitne bukseben. Og dette har skjedd hver eneste dag!

Først trodde jeg det skyldtes at vi har hund, og at jeg sikkert bare hadde kommet borti noe på den lille runden jeg går hver dag. Men samtidig har jeg jo klart å lufte hunden hver dag i snart 11 år, uten å bli skitten oppover bena - så det var jo litt rart det også.

Så tenkte jeg at det kanskje kunne være et eller annet på vaskerommet, eller muligens på kjøkkenet - men ingenting av dette så ut til å stemme heller.

Så lurte jeg på om det skyldtes at vi fyrer i peisen. Kanskje jeg bare skumpet borti noe mens jeg puttet ved i ovnen? Men nei. Det var jo ikke svart sot på buksa, det var mer brune striper på leggene og ved anklene... 

Men så, i helgen, da jeg skulle plassere minsten i bilsetet, hørte jeg Peter rope borte fra postkassa: 

- "Aha! Sjekk buksebena dine!"

Jeg kikket ned og oppdaget mine korte ben som skumpet borti det meste langs døråpningen på bilen vår. På grunn av de heftige minusgradene den siste måneden, er det veeeldig lenge siden bilen ble vasket sist..

Og vips - så var mysteriet løst! Bilen, som har vært tur retur Norefjell (med en ganske stor omvei) var altså så skitten at det er rart vi ikke har blitt stoppet av politiet.

Så da kjørte vi rett til vaskehallen.


Lykke kan kjøpes for (bilvask)penger 😍
 

Og det var ikke før vi parkerte litt senere, at jeg innså hvor ufattelig deilig det er med nyvasket bil. Jeg kan ikke huske sist vi fikk så mye valuta for pengene - for den snuskete bilen vår skinner nå som en million dollar.

Og buksa mi er god som ny hver eneste dag ;-)
 

/ 🚘🚿

Min rotete fjomp

Peter og jeg fikk lite tid sammen før jeg ble smelt på tjukka. På mange måter har det vært en velsignelse for oss, for i 6 av de 7 årene vi har kjent hverandre, har vi vært foreldre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Ganske vanvittig å tenke på selvfølgelig, men for oss har det vært en veldig bra ting. Kanskje har vi hatt flaks, for det å bli foreldre er en enorm omveltning i et samliv. Man tror man vet alt, men så vet man ingenting.

Og plutselig skal man starte livet på nytt i takt med den lille tassen man får med seg hjem fra sykehuset, og ting blir aldri, aldri det samme igjen. På godt. Og på vondt.

Og det må jeg innrømme: Helt siden jeg ble mamma i 2012, har jeg følt at hverdagen har spist meg opp. Til tider har jeg følt at jeg ikke har hatt energi nok til å strekke lenger enn husets fire vegger - og jeg har hatt mer enn nok med meg selv.

Det har bare blitt så utrolig mye hverdag - og selv om jeg er flink til å tenke på hvor mye jeg setter pris på Peter, så skjer det liksom innimellom en klesvask og en runde med støvsugeren. Og det gnistrer jo ikke mellom skittentøy og hybelkaniner, akkurat.

Alt dette har jeg tenkt litt på i det siste. Ikke sånn bekymringsfullt, bare nok til at det har ligget litt i bakhodet. Han er jo mannen i mitt liv - og jeg vil jo ikke at han skal føle at jeg tar ham for gitt.


 

Men så var det dette livet da. Med alle dets tilfeldigheter - eller ikke-tilfeldigheter.

En kveld Peter satt oppe på kontoret og jobbet, krøp jeg under pleddet på sofaen mens jeg sjekket om jeg hadde tatt opp noe på dekoderen som jeg ikke hadde sett. Valget falt på en episode av et av mine yndlingsprogrammer: Vårt Lille Land.

Øverst på lista lå episode 7, men av en eller annen grunn hoppet jeg rett til episode 8. Hvorfor aner jeg ikke, litt rart siden jeg alltid pleier å følge ting kronologisk.

Uansett, denne episoden handlet om en kjekk og sprudlende mann ved navn Børge, som jobbet som kongens livvakt. Han og kona hadde en sønn på to år - og var gravide med en liten en. Og så begynner Børge en dag å føle at den ene armen visner litt. Så han drar til legen for å sjekke hva det kan være.

Jeg holdt pusten under teppet mitt i sofakroken. Både fordi jeg visste at legebesøket kom til å bli brutalt - men også fordi dette var min lille påminner. Det var denne episoden jeg skulle se, akkurat denne kvelden.

Det viste seg at Børge hadde ALS. En alvorlig nervesykdom som ikke kan helbredes, og som over tid vil forverres. De fleste lever bare 3 - 5 år etter at diagnosen er stilt.

Og der satt jeg altså, med øyne som fyltes av tårer. Jeg hørte Børge og kona fortelle om hvordan livet slo dem i bakken, hvordan alt forandret seg etter ett lite legebesøk - hvordan Børge sa unnskyld til kona fordi han visste hva som ventet henne - hva som ventet ham, hva som ventet dem

En pappa som satt ved sengekanten til sin sovende 2 åring, og prøvde å sortere tankene som raste rundt i hodet. Og tårene mine rant i strie strømmer. Jeg gråt, for jeg satt i min myke, gode sofakrok og så et skrekkscenario utspille seg på TV-skjermen. Et scenario som er noens virkelighet.

Jeg har ikke sagt noe til Peter, men de siste dagene har jeg tenkt. Jeg har sett for meg et liv uten ham. Jeg har kjent på den forferdelige følelsen jeg får av tanken på å miste ham - og det har jaggu fått meg til å få opp øynene for den fine mannen min.

Ålreit, så har han fortsatt ikke pakket ut bagen sin etter vinterferien vi kom hjem fra forrige søndag, og skoene hans står spredt i hele gangen. Håndklærne hans henger som vanlig til tørk i hele huset, og han bruker minst åtte drikkeglass hver eneste dag - og det er jeg som setter dem i oppvaskmaskinen. 

Jeg vet at dette er ting som kommer til å fortsette å irritere meg, men sånn skal det være.

For jeg trenger ham. Jeg elsker den mannen, og jeg trengte å se litt på TV den kvelden for å få en påminnelse om at livet er skjørt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Du er best - til hverdags og til fest 😊
 

Så nå gnistrer det plutselig litt, mellom skittentøy og hybelkaniner. For selv om han er en rotete fjomp, så er han min rotete fjomp <3
 

/ 😍

Dagens lille: Maria og jeg

Jeg har en venninne som heter Maria. Maria og jeg studerte sammen for mange år siden, og da veiene våre skiltes, ble kontakten ganske sporadisk - som den har lett for å bli når livet skjer.

Maria og jeg ringes omtrent aldri, for etter mange runder med telefon-sisten, vet vi nå rett og slett ikke hvor vi skal begynne å nøste opp tråden igjen. Og det er helt greit.

Vi meldes innimellom, for å høre hvordan det står til. Men det jeg liker ekstra godt med Maria og meg, er at vi har fått oss et fast rituale som jeg syns er både helt genialt og utrolig morsomt!

Vi sender hverandre nemlig det vi kaller "Mine 5". "Mine 5" er rett og slett fem valgfrie punkter fra eget liv som oppsummerer hvordan vi har det akkurat her og nå. Og det funker så utrolig bra! Noen ganger holder det at punktet består av ett ord, andre ganger kommer det kanskje en liten historie.

Jeg koser meg skikkelig når jeg får melding av Maria, kanskje forteller hun hva som har skjedd siden sist? Hvordan hun har det akkurat nå? Hva hun gleder seg til? I det hele tatt: Kort oppsummert og skikkelig moro.

Har du en venn/venninne du "skulle ringt for lengst", send en melding og spør etter "Mine 5", da vel :-) Enkelt og greit og gøy! ❤️

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

😉

Dagens lille ❤️

I det siste har jeg følt at jeg har kjørt meg litt fast. Men så fikk jeg en idé :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For det å starte en blogg er ufattelig enkelt. Når man bestemmer seg for å blogge, har man hundrevis av ideer! Å skrive hver dag og å dele av seg selv er ingen sak i starten - det er først når ideene er brukt opp og livet kanskje stamper litt, at det blir utfordrende.

Og dette har jeg kjent på de siste månedene. Det er sikkert derfor spørsmål om jobb og tidsbruk i kommentarfeltet i vinter har gjort meg skikkelig trist, for jeg føler ikke at innleggene mine på noen måte har vist at jeg har brukt så lang tid på dem som jeg faktisk har gjort.

Men sannheten er at det har tatt meg veldig lang tid hver eneste dag å finne ting å skrive om, spesielt på dager da hodet har vært helt andre steder. Jeg fikk meg en smell da Bestefar døde, og det har vært tungt å opprettholde den positive Konatil-stemningen som jeg tross alt ønsker å ha her inne.

Det er kanskje ikke så lett å se for seg hvordan det er å ta seg to dager fri fordi man er helt i kjelleren etter å ha mistet en man er glad i - også logger man på igjen til kommentarer som "Du må faktisk ta deg sammen. Bloggen er jobben din, da er det bare å komme seg videre. Det må vi andre med ordentlige jobber gjøre".

Sånt kan gjøre vondt, spesielt når man er langt nede og føler at hjertet dunker i sorg utenfor kroppen.

Samtidig med alt dette har jeg prøvd så godt jeg har kunnet å klamre meg fast til tanken om at Konatil er min lille lykkepille. På mange måter føler jeg bloggen gjør meg til en bedre person, fordi jeg blir tvunget til å ta tak i alt det fine i livet. Og kanskje har bloggen reddet meg litt også, midt oppi denne triste vinteren?

For saken er jo at jeg har et ganske "kjedelig" liv. Sammenlignet med mange andre bloggere, skjer det nesten ingenting i livet mitt. Jeg må ofte vrenge hjernen på jakt etter nye ideer, og som oftest blir de minste ideene mine forkastet fordi de ikke er store nok.

Og det er her denne nye tanken min kommer inn: Kanskje jeg bare skal skrive ut disse små ideene, selv om de kanskje ikke er så store? Noen ganger kan vel den lille ideen bare få være den lille ideen? Kanskje kan den rett og slett få være "Dagens lille"?

Jeg tror det. Vi prøver det. Det kan være en tanke, noe positivt, noe trist, et bilde - jeg vet ikke.

Jeg vet bare at jeg savner skrivegleden min, og den tror jeg vil komme tilbake dersom jeg bryter ting ned i litt mindre biter. Jeg håper det blir første og siste gang jeg siterer meg selv, men jeg skrev det jo faktisk selv i et innlegg for noen dager siden:

"Dine tanker gjør deg - og hvis livet suger akkurat nå, bryt alt ned i bittesmå biter. De små tingene kan også gi litt påfyll, tro meg ❤️"
 

/ Smil ☀️

Hvor ble du av, februar

Ikke spør meg hva som skjedde, men februar er forbi. Februar - hvor i all verden tok den måneden veien? Kan det være den forferdelige kulda som spiste den opp? For nå, nå er det greit. Nå kan vinteren takke for seg, nå kan våren banke på døren sånn den skal gjøre i starten av mars.

Det kan godt komme litt mer snø om et par uker, men det er viktig at våren titter innom først, for å si at den er på vei. At det er håp, liksom. Jeg trenger det!

Men selv om det er altfor kaldt for en frysepinne, er det i dag altså siste dagen i februar! De to første månedene av året er forbi, og jeg gleder meg til en liten oppsummering ♡

FEBRUAR

Beste kjøp

Nye ski! Trodde aldri jeg skulle si det, men de to dagene vi fikk i skiløypa på Norefjell med knallblå himmel og knirkete snø... Hadde han som solgte meg skiene dukket opp i løypa, ville jeg gitt ham en smask midt på truten. (Okei, kanskje ikke helt midt på, men du skjønner greia)


Det var magisk.

Beste bomkjøp

Jeg trekker forresten tilbake det smasket midt på truten til skiselgeren, for i min begeistring glemte jeg helt at han prakket på meg et sånt rensesett til felleskia mine, som jeg selvfølgelig ikke fikk bruk for. Han burde visst at jeg, som skulle stå på ski for første gang på veldig mange år, ikke ville trenge et rensesett. Vel, håper han fikk mersalg-kvota si.

Fullførte prosjekt

Da vi kjørte inn i oppkjørselen foran huset etter nesten en uke på vinterferie, følte jeg at prosjekt vinterferie var fullført. Det er en jobb å pakke bilen for fire personer og en hund, samt å komme seg fram til hytta (med noen omveier), være der sammen med 14 andre, for så å pakke seg hjemover etter endt ferie og komme seg hele hjem.

Prosjekt som videreføres til neste måned

Off. Dette kommer ikke Peter til å like. Mer info kommer snart...

Peter-øyeblikk

Da vi oppdaget at vi hadde kjørt feil til Norefjell, og måtte snu.. Så klarer vi for pokker'n å skli på glatta over i autovernet på andre siden. Jeg tror ikke jeg har hørt Peter banne så heftig noen gang. Forståelig, men dog. Fått beskjed om at det koster 10.200,- å fikse skaden, så jeg tror bilen vår får værra som den er ❤️

Christina-øyeblikk

Jeg kan jo ikke svare annet enn: Tubeosten. Jeg beklager fortsatt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Tristeste øyeblikk

Det går fortsatt opp og ned med tristheten. Det kommer bursdager og det kommer sanger på radioen og det kommer minner i hodet og man må gråte litt. Sånn er livet, og det gjør ganske vondt.

Herligste øyeblikk

Gleden når noen står på langrennski for aller første gang, og åpenbart har arvet tøffheten til faren sin! Det var en fryd å se den lille kroppen suse nedover bakkene sammen med Farmor og høre latteren bakover i sporet. Glede!

Bilde som aldri havnet på bloggen

Jeg vet ikke helt hva som skjedde her, men jeg skulle prøve å ta bilde av den gamle lua mi fra 80-tallet...


 

Friskus

Jeg har stått på ski. That's it! Haha..

Daffus

Jeg har ikke kommet i gang med hjemmetrening enda, til tross for at jeg har store planer. Det er jo noe hele tida! Eneste trøsten, er at det føles bra at jeg har sagt opp treningsabonnementet mitt. Penger spart, i det minste!

Månedens seier

Jeg har vært på God Morgen Norge. Jeg kan fortsatt ikke tro at det faktisk skjedde! Og at det attpåtil ikke var så ille som jeg hadde trodd - det er en skikkelig seier i seg selv. Nå skal det sies at jeg er sjeleglad for at vi var på vinterferie da God Morgen Norge og TV2 Nyhetskanalen ringte for å spørre om jeg ville komme en tur i forrige uke - men det trenger jeg vel ikke fokusere så mye på ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Yndlingssanger

Jennifer Lopez - Us (Ja, jeg lengter etter sommer!)
Amanda Delara - We don't run from anyone (Da hun fremførte denne låta på Vixen fikk jeg et "øyeblikk" der jeg trodde jeg drømte 😂)
Endre Nordvik - I can't find my way home (Norskt og vakkert)
Thea & The Wild - Medicine (Denne minner meg om barndommen)
 

/ Takk for nå februar - og velkommen mars, håper du blir mye varmere!

Dette skjedde med smøreosten

Etter å ha lest dette innlegget på Peters blogg, er det mange som har begynt å tvile på meg. Som person, som medmenneske, som individ. For hvordan i all verden kunne jeg gjøre noe som dette?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Og, vel. Det er vel ikke annet å gjøre enn å legge seg flat..

Okei, så er jeg kanskje ikke like fanatisk opptatt av tube-klemming som resten av det norske folk. Det vil si, jeg er ikke så opptatt av hvordan det går underveis - så lenge jeg får smurt knekkebrødet mitt i en fei.

Joda, i gamle dager, da jeg hadde all verdens med tid til å lage frokost kun til meg selv om morgenen, var jeg opptatt av sånt. Men ikke nå. Nå er det viktigere å bare få det på, slik at knekkebrødet kan slukes i en fei.

Også rydder jeg opp i rotet litt senere.

Men dere skjønner, akkurat denne smøreosten var spesiell. Den var mye seigere og hardere enn vanlig, selv om jeg ikke merket noe til det i starten. Det er bare meg som spiser baconost i denne husstanden, så jeg kan ikke rådføre meg med noen andre heller, for å få det bekreftet.

Men etterhvert som dagene og ukene gikk, ble det nærmest totalt umulig å få innholdet ut av tuben. Jeg har et triks jeg lærte av eksen min, som går ut på å holde tuben langs kanten av kjøkkenbenken, for så å dra tuben oppover slik at innholdet presses nedover - altså i retning korken og utgangen.

Men dette trikset funket ikke på denne tuben, innholdet var for hardt! Og dermed måtte jeg gå for løsningen "presse alt man har midt på, og håpe på det beste".

Og det fungerte til en viss grad, det - helt til tuben eksploderte i bunnen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Akkurat i det øyeblikket, burde jeg jo kastet hele tuben, for jeg skjønte jo at Peter kom til å reagere.. Men så hadde jeg det litt travelt, så jeg slang bare tuben midlertidig ned i en av skuffene i kjøleskapet og tenkte at jeg sikkert kunne få ut nok til et knekkebrød til, ved en senere anledning.

Det rakk jeg altså ikke før den stakkars tuben ble brettet ut på bloggen til Peter.

Så ja. Jeg legger meg flat, jeg skjønner at dere reagerer, jeg skjønner at jeg sikkert har mistet mange lesere det siste døgnet. Men jeg lover, dette var en engangshendelse - det var innholdet som var for seigt!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Ny tube er kjøpt inn - gi meg en ny sjanse, plis?
 

/ Alt godt
- Christina
❤️

Når det murrer i en tann

Det begynner å bli noen uker siden jeg skrev om at jeg hadde vært hos gynekologen for å ta celleprøve, og da var det flere som kommenterte at det faktisk finnes én ting som er verre enn å ligge i den beryktede stolen...

Nemlig å gå til tannlegen.


 

Og det var faktisk ikke før det begynte å murre så smått i en tann for noen uker siden, at det gikk opp for meg hvor lenge det er siden jeg selv var hos tannlegen sist. For broren til Peter er tannlege, og planen var å begynne fast hos ham, siden han er best i landet. (Okei, mulig jeg har noe inhabile kilder på akkurat det, men jeg tror faktisk det er sant).

Problemet er bare at når vi først befinner oss på Kolbotn der min svoger jobber, da er det enten helg eller ferie. Og svoger'n og jeg har et godt forhold vi altså - men å be ham jobbe litt på en søndag sånn at jeg skal få sjekket gebisset mitt, der går faktisk grensa.

Så derfor har jeg bare utsatt det litt.

Og litt til.

Og enda litt.

Og nå er det fem år siden sist jeg var hos tannlegen, og jeg kjenner at det ikke er bra i det hele tatt! Jeg har nemlig hatt fire begynnende hull siden jeg var 18 år, og har holdt dem i sjakk med tannpuss og fluorskylling og tanntråd (hver eneste dag!) siden da.

Men nå kjenner jeg altså at det murrer litt. Jeg har ikke borret siden jeg var 16, og da husker jeg at jeg tenkte at det ble siste gang jeg noensinne skulle borre en tann uten bedøvelse. Kall meg pingle, men den følelsen av å pirke borti nerver i en tann som repareres... Yæk! Jeg grøsser av tanken.

Og nå har altså det å bestille en time for en tannsjekk blitt et stort problem! Jeg klarer ikke ta opp telefonen og ringe, hele meg stritter imot.

For det første har jeg noia fordi jeg vet jeg må borre, for det andre er jeg usikker på hvordan det står til med visdomstennene mine. For det tredje har jeg en følelse av at det kommer til å bli en dyr opplevelse, og for det fjerde.. Så har jeg bare ikke lyst!

Så nå har det blitt en ond sirkel, da - jo lenger jeg venter, jo større hull får jeg vel i tennene. Og enda verre: det blir bare dyrere og vondere å få det fikset.

Heldigvis finnes det håp, for i min fortvilelse spurte jeg på snap hvor lenge det var siden Snoogle hadde vært hos tannlegen, og jeg har seriøst aldri fått så mange svar i retur før!

Overraskende mange svarte at de gikk fast én gang i året (flinke folk!), men så var det heldigvis (for meg) vanvittig mange som svarte at det var altfor lenge siden forrige tannsjekk. Ikke at det hjelper da, det er bare fint å vite at vi er veldig mange i samme båt.

Men denne uka skal jeg klare det. Trosse frykten og plukke opp telefonen.

Så gjenstår bare å krysse fingrene for at det er et par års ventetid ;-)
 

/ ☎︎

8 ting jeg har lært i ferien

Det er skikkelig spennende å dra på ferie, men som alltid er det ikke så verst å komme hjem igjen heller ;-)


Det syns hvert fall han til venstre, som gleder seg til å få slappe av i fred igjen 😂
 

Nå er bagene pakket ut (bortsett fra én, så klart), for 12 timers-regelen gjelder fortsatt. Altså regelen om at bagen må tømmes og ryddes bort innen 12 timer etter hjemkomst - for går det lenger tid enn dette, er det kjørt.

Vel hjemme, er jeg klar for en liten oppsummering - for jeg har lært noen ting i vinterferien ;-)
 

1. SJEKKE KARTET

Man sjekker kartet før avreise, man kan faktisk ikke stole blindt på at GPS'en skal gjøre hele jobben. Heldigvis gikk det mye bedre å kjøre hjem fra Norefjell enn det gjorde å kjøre til (Les mer om det her)
I dag valgte vi å kjøre strake veien hjem, uten en tur over fjellet i snøvær og synkende minusgrader for å stikke bortom Nore og Uvdal. Vi var altså hjemme på halve tiden det tok å kjøre til, haha.
 

2. KONTANTER

Dette er siste gangen vi reiser på biltur uten å ha sjekket om vi har med kontanter! Først skulle vi betale en bomavgift kontant i en konvolutt, og det var såvidt vi fikk skrapet sammen nok penger. Så gikk vi tom for spylervæske på hjemveien, og da vi omsider fant en bensinstasjon, ble vi møtt av dette:


At det var..? Kontanter?!
 

Det var tilløp til panikk i bilen, for vi kunne ikke kjøre en meter til, uten spylervæske. Jeg skulle bare sjekke lommeboka mi en siste gang, og jeg kan fortsatt ikke tro at det hadde gjemt seg en hundrings mellom bankkortet mitt og coop-kortet. Jeg har aldri kontanter (det vil si: Jeg kommer til å ha det fra og med nå), så da ble det jubel i bilen:


Spylervæske og 3 ferske boller!
 

3. DEKNING

Det er ikke dekning overalt i Norge i 2018. I alle fall ikke på min mobil, og det har medført store problemer for Konatil noen dager nå. Jeg hadde dekning i skisporet, men bortsett fra der, tok det tre kvarter å legge ut en enkel snap.
Så nå er jeg altså så takknemlig for teknologien i heimen. Alt funker som det skal, nettet leverer lynraskt, og jeg har dekning på telefonen. Livet! :-P
 

4. UTSIKT

Etter å ha våknet opp til dette de siste dagene, har jeg innsett at jeg tror jeg trenger mer utsikt. For følelsen man får av å kikke utover på noe: natur, sjø, fjell, whatever - den er ganske så magisk.


😍

5. Lille speil

Denne uka har jeg også lært at folk må bli flinkere til å ta hensyn til andres høyde. Spesielt når man skal henge opp speil på veggen i en utleie-hytte:


 

6. Puslespill-krise

Jeg har også lært at puslespill som i utgangspunktet er vanskelig, faktisk blir ti ganger verre når det ikke er noen garanti for at brikkene går kant i kant. Altså, dette gjorde vondt å se på - og jeg håper ikke dette er noe som blir vanlig framover:


 

7. EKS-FRYSEPINNE

Jeg er jo født frysepinne, og kler meg veldig godt om vinteren. Det gjorde jeg da jeg skulle ut i skisporet også, men nå skjønner jeg jo hvorfor langrennsfolk er så tynnkledde! Det blir så varmt! Jeg kunne ikke tro mine egne øyne da jeg måtte kaste lua på et tidspunkt, bare for å åpne litt på ventilen, liksom. Det var masser av minusgrader, og der staket jeg avsted uten lue. Neste gang blir det kanskje bare ett lag med ull ;-)
 

8. FAMILIE

Jeg hadde ikke trodd det gikk an å være 18 stykker (og 2 hunder) på en hytte uten at det skulle bli konflikter. Jeg er så glad for at jeg fikk en så fantastisk familie på kjøpet da jeg fant Peter, for makan til familie altså. Enda mer glad er jeg på vegne av barna mine som får skape minner med en hel skokk med fettere og kusiner. Det er fantastisk.
 

/ Takk for nå vinterferie! Og velkommen mandag i morgen - håper du blir fin ☀️

Bortover-ski på knirkende snø

Fy søren! Endelig er de nye skiene testet - og etter to dager i løypene må jeg bare få si: Helt blå himmel og knirkende snø - dette må jo være Norge på sitt vakreste?!


 

Været er altså på topp her på fjellet, og da vi spente fast skiene og la i vei i skisporet, ble jeg nesten slått i bakken av det vakre landskapet på alle kanter. Og fordelen med å ha med seg små barn på tur, er at tempoet naturligvis tilpasses litt. Og det var bra for meg...

For da resten av følget feis av sted, tok vi uerfarne det rolig i løypa. Og fikk ekstra god tid til å nyte omgivelsene :-)


 

Når det gjelder skiferdighetene mine var de vel som forventet: Ikke gikk det spesielt bra oppover, og ikke gikk det spesielt bra nedover.. Makan til vinglete armer og ben tror jeg ikke Norefjell har sett før, haha!

Men allerede på dag 2 i løypa gikk det litt bedre både fram til rasteplassen og hjemover, så her var det faktisk bittelitt forbedring å spore i sporet! (Joda, jeg ploget som en helt nedover, men det er jo kun gærninger som bare setter utfor..)

Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg tror faktisk bortoverski-frykten fra nittitallet er i ferd med å avta. Og det må sies å være en skikkelig seier for denne frøkna ;-)


 

Akkurat nå lurer jeg på om vi får til en siste skitur i morgen før vi skal reise hjem - tenk om jeg er i ferd med å bli ei ski-jente? Neida ;-)

Joda.
 

/ At en sku' få oppleva detta 😂

Panikk, GPS og bulk i bil

Du vet det har vært en tøff start på vinterferien når du ankommer hytta totalt utslitt.. Også så bra som det så ut!

For som mange av dere muligens fikk med dere på bloggen til Peter, startet ikke denne uka med et smell, akkurat. Eller, det var vel kanskje akkurat det den gjorde.

For mandag morgen våknet ungene og jeg superklare for å kjøre til hytta så fort vi hadde fått i oss litt frokost. Vi hadde pakket kvelden før, slik at alt var klart.

Men da Peter kom tuslende fra badet, skjønte vi ganske snart at vinterferien måtte settes på vent. Han var nemlig grønn i ansiktet, og ikke lenge etter fikk han bekreftet at pålegget han kvelden før mistenkte hadde gått ut på dato for lengst, hadde gått ut på dato for lengst.


Jeg ble sendt på butikken for å kjøpe det nødvendigste 👍🏼
 

Heldigvis gjorde et døgn til sengs susen for han far, og i går suste vi endelig av sted i retning Norefjell.

Det var i alle fall det vi trodde. For GPS'en vår ville ikke sende oss til Norefjell. Den ville sende oss til Nore. Og da vi endelig hadde ankommet Nore - viste det seg at vi hadde kjørt helt totalt feil. Altså virkelig.

Jeg som hadde snappet og koset meg fra bilen, burde jo luktet lunta da jeg fikk melding av en kompis der det stod "Eh.. Sjekket snap nå, er dere i Veggli..? Det er jo ikke riktig vei?"


Og jeg bare: "Jaja, seff er vi i Veggli" 😎
 

Panikken var et faktum, og da vi skulle snu, klarte bilen attpåtil å skli på glatta sånn at vi fresa inn i autovernet. Vips, så ble "bannekassa" noen femtilapper rikere.

Siden vi åpenbart ikke kunne stole på GPS'en i bilen, gikk vi for Google Maps. Vi skulle vært framme på hytta klokken 16.00, men ny forventet ankomsttid var nå 18.35. Da fikk mor panikk og begynte nesten å grine. I tillegg måtte jeg så tisse at jeg holdt på å gjøre i buksa, og da vi endelig fant en bensinstasjon i ødemarka, løp jeg bort til døra for å oppdage en lapp i ruta: "Åpner snart". Livet på landet, asså.

Da ble det to ganger femti nye kroner i bannekassa på mor, før jeg faktisk måtte finne meg et lite skjul og sette meg på huk bak. Jeg beklager, men det var krise. (Og 14 minusgrader, så det var ikke akkurat noen glede).

Google Maps ville ta oss tvers over fjellet for å komme til Norefjell, og jeg kan seriøst ikke huske sist jeg var så redd.

Store brøytekanter (I Larviks-målestokk) og ikke et livstegn å se i noen retning. Bomavgiften måtte faktisk betales cash kontant i en konvolutt, og jeg svettet sidelengs da jeg endevendte lommebøker og jakkelommer etter kronestykker. Jeg måtte faktisk hakke løs et kronestykke mellom setene, som hadde klistret seg fast i det jeg håper var gammel eplejuice. Herregud for et syn det må ha vært.

Men det var helt fantastisk vakkert over fjellet. Jeg enset det ikke så klart, jeg så det først i morges da jeg sjekket bloggen til Peter:


Norge ❤️
 

Men vi kom fram til slutt. Helt utslitte - men til gode, varme velkomstklemmer, og lukten av taco.

Jeg tror kanskje vi kommer til å slite litt med å overbevise barna om å ta en liten svipptur i bil med det første, men jeg satser på at det hjelper når vi skal kjøre hjemover til helgen.

For da skal vi nemlig kjøre etter et gammeldags kart i papirform, og det blir straka vegen hem. Definitivt ingen omveier over fjellet ;-)
 

/ Nå kan ferien starte!

Den gule dingsen

Jaha. Så er det altså mye som tyder på at jeg er stokk, stein dum X-/

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For siden vi snart suser til fjells på en aldri så liten vinterferie - tenkte jeg det kunne være lurt å prøve de nye skiene på. Jeg kunne med mitt blotte øye se at det hadde skjedd litt på bindings-fronten siden 90-tallet, og at det så ganske så fancy ut.

Men du vet du er i trøbbel når gubben kommer luskende med kameraet - og du kikker på klokka og oppdager at du har stått og klønet med å få på deg skiene i nesten tre kvarter...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For jeg trodde det var et slags klikk-system, der man bare kunne klikke skoen på plass..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men ingenting ville klikke, og den gule dingsen lot seg ikke rikke. Siden han med kameraet stod og ristet på hodet, ba jeg ham om å hjelpe til. Hah..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Øøøøh..."
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Skal den ikke bare nedi her, da? Ikke det nei.."
 

Jeg var fast bestemt på ikke å google, for jeg tenkte at nå som jeg skal bli skiutøver, må jeg i jøssenavn klare å få på meg skiene mine sjæl. Jeg hadde akkurat konkludert med at butikken hadde solgt meg ski med bindinger som ikke fungerte, da jeg oppdaget scrollefingeren til Peter på Google.

Mannen hadde kapitulert, og kunne fortelle meg at vi begge var stokk, stein dumme. For den gule dingsen skulle jo vris til siden, den..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Åååååååja..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Klikk!" også "Klikk!"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Heh...
 

Så i morgen tidlig drar vi altså til fjells, og jeg gleder meg stort til å prøve mine nye ski, som likevel ikke viste seg å være "noe helsikes drit", "alle fabrikkfeilers mor" og "den verste oppfinnelsen siden krigen".

 

/ Unna vei, her kommer jeg 

Hjertesmelt ❤️

I dag hang jeg opp en klesvask, da jeg plutselig måtte hjelpe til med noe på kjøkkenet. Det gjenstod bare å henge opp et par småting før jeg var ferdig, og det var det tydeligvis to små øyne som hadde fått med seg fra puslespill-avdelingen.

For da jeg kom tilbake etter et par minutter, var alt tøyet hengt opp. Jeg hadde fått meg en liten hjelper!

Men så fikk jeg øye på det som må være noe av det søteste jeg har sett noensinne:


Klypene! ❤️

/ *Smelt*

Sånn helt vanlige bortover-ski

Så var dagen kommet - ikke spør meg hva som skjedde. For i 1994 sverget jeg på at det aldri skulle bli aktuelt igjen. Noensinne.

Jeg sverget mens jeg satt på bussen på vei hjem fra en klassetur, totalt utslitt etter å ha prøvd å ta igjen resten av klassen, på mine grusomme, bakglatte ski. Der og da bestemte jeg meg for at skigåing, det var ikke for meg.

Lite visste jeg at jeg 24 år senere skulle være gift med en mann med en stor familie, som hvert år i vinterferien drar til fjells for å stå på bortover-ski ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så i dag har jeg kjøpt mine første par med ski! Det føltes helt uvirkelig - og det var like før jeg måtte beklage til mannen som hjalp meg i butikken. For jeg kunne jo ikke svare på noe av det han lurte på, hva slags ski jeg var ute etter, for eksempel.

- "Eh.. Har du helt vanlige bortoverski..?"

Det eneste jeg klarte å svare på, var hvor høy jeg er og sånn cirka hvor mye jeg veier - selv om jeg ikke visste at det faktisk har noe å si for skiene. Jeg trodde man tok sånt på øyemål og håpet på det beste, jeg ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg ringte Mamma, og fortalte om mine nye ski. Jeg sa jeg var superskeptisk, fordi jeg var så ufattelig dårlig da jeg stod på ski sist, året det var OL på Lillehammer.

Da lo Mamma høyt, før hun svarte:

"Men du, de skiene du hadde på den turen, de lånte jo jeg etterpå, da vi skulle på skitur med jobben til Pappa! Og de skiene var det noe galt med, de var jo gruuuusomme! De skled bedre bakover enn de hadde glid forover. Jeg måtte i alle fall ta dem av meg og gå nesten hele veien, husker jeg - og vi kastet dem faktisk så fort vi kom hjem."

Så nå øyner jeg et bittelite håp, før jeg skal spenne fast skiene på fjellet til uka. Min første skitur på 24 år, det er faktisk ikke til å tro.

Men det får gå som det går - jeg kommer i alle fall til å ta en liten testrunde rundt hytta før jeg bestemmer meg for om jeg skal legge ut på langtur ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ .. To be continued ☃🎿

Fredagslista

1. HVOR BOR DU?
Larvik, Vestfold, Norge.

2. SIVILSTATUS
Gift tobarnsmor

3. EGENTLIGE ALDER
35

4. ALDER I HODET
27

5. HVILKEN BOK LESER DU AKKURAT NÅ ?
"Hjertet er en ensom kriger" av Carson McCullers. Har holdt på i en evighet, men har store planer om å bli ferdig i vinterferien.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

6. HVILKET MOTIV ER DET PÅ DØRMATTA DI?
Den er helt svart! Måtte bytte ut yndlingen som det stod "HELLO YOU LOVELY PEOPLE" på, fordi den drysset så fælt. Men den likte jeg skikkelig.

7. FAVORITT MOBILSPILL?
Har faktisk ikke spill på mobilen. Mer enn nok med Instagram og Snapchat.

8. BESTE DUFT?
Liljekonvalene i mai.

9. VERSTE DUFT?
Jeg er (dessverre) født med helt ekstrem luktesans, så denne listen er lang. Men tror oppkast og andre ting som produseres av kropp kommer høyt på lista. Også surströmming.

10. FAVORITTLYD?
Sånn skikkelig klukkende barnelatter. Og snø som knirker under skoene.

11. HVA ER DET FØRSTE DU SIER NÅR DU VÅKNER?
- "Nei, tror ikke det er morgen enda, altså.."

12. FAVORITTFARGE?
Blå

13. HVA SKAL BARNET DITT HETE?
Hadde jeg fått en til, ville det blitt en Even eller en Frida.

14. HVA ER DET VIKTIGSTE I LIVET?
Familien og hverdagsgleder!

15. FAVORITTMAT?
Mutterns ost- og skinkepai. Prøv den!

16. FAVORITTSJOKOLADE?
Topris og Draumur :-)

17. LIKER DU Å KJØRE FORT?
Ja, men ikke i trafikken.

18. SOVER DU MED KOSEDYR?
Nei, aldri hatt kosedyr.

19. HVILKEN BIL VAR DIN FØRSTE BIL?
En rød Ford Orion med mye rust og soltak. Pappa investerte, lillesøster og jeg kjørte. Savner den fortsatt!

20. HVEM VILLE DU HELST MØTE, OM DU FIKK TREFFE HVEM DU VILLE?
Herman Flesvig eller Erlend Elias <3 (Dream high, they said)

21. FAVORITTDRIKK?
Noisy.

22. HVILKET STJERNETEGN ER DU?
Tyren (hvis man bruker opplegget som gjaldt på 80-tallet)

23. SPISER DU ENDEN PÅ BROCCOLI?
Det er jo den beste delen!!!

24. OM DU KUNNE FARGE HÅRET I HVILKEN FARGE DU VIL, HVILKEN FARGE VILLE DU VALGT?
Rosa. Eller grått.

25. ER GLASSET HALVTOMT ELLER HALVFULLT?
Halvtomt. Trist, men sant.

26. FAVORITTFILM(ER)?
Dirty Dancing og Sleeping with the enemy. Ingenting er som filmer fra 80- og 90-tallet! 

27. SKRIVER DU UTEN Å SE PÅ TASTATURET ?
Ja.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

28. HVA FINNES UNDER DIN SENG?
Ingenting, det er en sånn kontinentalseng med sokkel.

29. HVILKET ER DITT FAVORITTALL?
4 og 13.

30. FAVORITTSPORT Å SE PÅ?
Håndball.

31. KAFFE ELLER IS ?
Ja takk, begge deler! Eller, må nesten velge is. Det er jo noe av det beste som finnes.

32. FRASE/ORD DU BRUKER OFTE?
"Du kødder?" og "Peter? Sitter du på do enda?"

33. SOMMER ELLER VINTER?
Haha, den var lett - sommer for ever! <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

34. DITT FØRSTE HUSDYR?
Det var faktisk en hamster som het Trine. Ønsket meg en kosete liten krabat, men fikk en spinnvill en som ikke hadde ro i rumpa. Men hun var veldig søt, da :-)

35. HVA GLEDER DU DEG MEST TIL AKKURAT NÅ?
At det straks er helg, og at det er vinterferie til uka ❤️
 

/ God fredag, folkens! 🌟

Hello you sexy!

Jeg har blogget i 2,5 år, og vært aktiv på Snapchat i snart 3. Og det er én spesiell ting som gjør meg ekstra stolt:

Jeg er sannsynligvis den eneste bloggeren i Norges land som aldri, ikke én eneste gang, har mottatt noe som helst upassende. Ikke noe snusk, ikke noe ufint, ikke et eneste dick pic. Noensinne.


 

Og det har jeg altså vært så ufattelig stolt av! Ålreit, så er jeg kanskje ikke den typen man sender dick pics til - og det skal sies at størsteparten av følgerne mine er kvinner. Men det er jo en fin liten gjeng med menn som følger meg også, og jeg har vært så stolt av at disse har vist seg å være ekte mannfolk. Som vet hvordan man oppfører seg på nett, og som ikke har hatt noe ønske om å vise fram ting jeg overhode ikke har noe ønske om å se.

Men nå sitter jeg altså og river meg i håret av den nye snapchat-oppdateringen. For en ganske uventet følge av denne oppdateringen, er at jeg plutselig har fått en jevn strøm med nye følgere hver dag, som åpenbart ikke er norske.

Flere av dem sender direktemeldinger til meg, og i starten skjønte jeg ingenting. Så jeg spurte en av dem som hadde sendt melding til meg på engelsk, om hvor han hadde funnet meg:

- "You were in my feed", svarte han.

Hvordan lille meg har havnet i utenlandske feeder er ganske uforståelig, men av en eller annen grunn dukker jeg altså opp der. Og det viser seg å være noe forbanna herk, for mange av "My new followers" er visst noen forbanna kjøtthuer.


 

For pardon me: Jeg visste ikke at det å åpne en snap uten å svare - betyr at man takker ja til å motta slibrige bilder! Åja, unnskyld meg - det var jeg nemlig ikke klar over. Vi driver ikke med sånt på snappen min, skjønner dere, my new followers - her liker vi ikke å få en stor penis i fleisen mens vi spiser lønsj på en helt vanlig onsdag. Eller tirsdag. Eller mandag.

Vi driver ikke med sånt - og oppførselen deres gjør meg både kvalm og forbanna. For jeg koser meg på snapchat, jeg! Det er mitt morsomme lille fristed der jeg deler litt her og litt der, og setter av mye tid i løpet av en dag til å svare på innkomne snapper.

Og hvem er egentlig disse folka..? Som ser seg nødt til å sende dritt til ukjente jenter som helt innlysende ikke har bedt om det? Hvis det er hva man ønsker å bruke tiden sin på... Stakkars. Det er jo bare fryktelig stusselig og trist.

Om ikke annet, har jeg blitt enda mer glad i alle mine høflige, fine, artige, ålreite følgere på snap. En ting er i alle fall sikkert: Vi lar oss ikke stoppe av idioter og deres peniser. Vi skal fortsette å ha det like artig som før ❤️
 

/ Mvh, Umulius82 👊🏼

Hva er du redd for?

Scared young woman
(Licensed from: BDS / yayimages.com)
 

Jeg er redd for mye rart. Jeg er redd for å fly, jeg er redd for å lukeparkere (!), jeg er redd for norovirus.

Nå var det kanskje litt større perspektiver de snakket om på radioen i går, men de diskuterte i alle fall at DSB (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap) nettopp har sluppet en fersk rapport med resultater fra en stor undersøkelse om hva vi nordmenn er mest redde for.

Og sånt elsker jeg å lese om! Statistikker og oversikter, dette var interessant info - selv om verken norovirus eller lukeparkering stod på lista ;-)

På 1. plass over hva vi nordmenn er mest redde for, troner "Cyberangrep på styringssystemer". Kanskje ikke så overraskende, jeg er i alle fall utrolig glad for at jeg ikke aner noe som helst om hvor mye som kan gå åt skogen dersom styringssystemer blir angrepet..

Jeg husker Bjarte Tjøstheim fortalte i Radioresepsjonen en gang, at han en morgen hadde logget seg på nettbanken, og plutselig oppdaget at sparekontoen hans stod i 0. Det hadde skjedd en feil i bankens systemer, og borte var sparepengene hans.

Heldigvis ble det rettet opp i da Bjarte ringte dem - men jeg ble da klar over at ting som dette kan skje. Hva slags styringssystemer er egentlig mest sårbare? I Norge? I verden? Kanskje best for sånne som meg å ikke vite...

På 2. plass ligger "Terrorangrep i Norge", og på 3. plass "Kapring, skoleskyting eller annen våpenbruk mot uskyldige":


Faksimile: DSB.no
 

"Forsyningskrise" er punktet vi er minst redde for her til lands, og jeg skal si jeg fikk litt å tenke på da jeg studerte denne lista. "Langvarig strømbrudd over 24 timer" for eksempel - det har ikke streifet tankene mine engang. Men det kan vel skje før eller siden?

På spørsmålet om hvor vi vil søke informasjon dersom det har oppstått en krise, svarte de fleste "Nettaviser", "TV" eller "Radio". Heldigvis var det 0% som svarte alternativet: "Papiravis, Instagram, Snapchat eller E-post", hehe. Den dagen du drar fram papiravisa for å sjekke hvorfor flyalarmen går, er det kanskje på tide å ta en tur til fastlegen :-)

Jeg er forøvrig skikkelig redd for naturkrefter, helt siden den gangen jeg satt værfast på Mauritius med sykloner på alle kanter, har jeg hatt noia. Vi kom oss ikke bort fra øya siden flyplassen naturligvis var stengt, og måtte teipe vinduene og holde oss innendørs. Jeg blir fortsatt helt skjelven av å tenke på at naturen gjør som den vil.

Også er jeg redd for pandemier. At virus muterer og at bakterier blir resistente.

Direktøren i DSB, Cecilie Daae, sier at Norge tross alt er et trygt land å bo i, men at vi aldri vil få et samfunn helt uten risiko. Og at det er mange mennesker over hele landet, som hver eneste dag jobber for at vi skal ha et så trygt samfunn som mulig.

Så om ikke annet, innser jeg nå at redselen min for norovirus og lukeparkering er sterkt overdrevet ;-)
 

/ Men flyskrekken min, den blir 😳✈️

Sol i fleisen

De siste seks årene har barnebursdagen i februar fungert som et skille her i huset. For i 2012 tasset jeg inn på Ullevål sykehus 11 februar i skikkelig kulde. Fem dager etter krøket jeg meg hjemover i smeltevann og deilig solskinn!

Og helt siden da har midten av februar fungert som en slags kneik - for i februar snur liksom det meste.

Jeg har aldri vært spesielt glad i vinteren, men dette året syns jeg har vært spesielt tungt. Mye sykdom, lite energi og mange tanker - jeg har virkelig fått kjenne på at det er tungt når man ikke får noe gratis drahjelp. Og let's face it: Vinteren er seig, den er mørk, den er kald - den gir ikke mye påfyll.

Men i går ettermiddag kikket jeg ut av vinduet og oppdaget at det fortsatt var lyst. Klokka var 17.20! Og jeg ble altså så glad at jeg måtte gi ungene en klem. De skjønte så klart ingenting, og enda mindre da jeg mumlet: "Mamma er så glad fordi det fortsatt er lyst ute.."

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det er jo fortsatt vinter og full ståhei, men nå er det så innmari lys i tunellen for sånne frysepinner som meg. Sånne som trenger litt sol i fleisen for å kjenne at livet er ålreit. Som gleder seg til å sove i bare trusa igjen, og ikke måtte pakke seg inn i pysj og et ekstra pledd oppå vinterdyna.

I dag er det bare 5 uker og 5 dager til vi skal stille klokka én time fram til sommertid - og dagen i dag er 3 timer og 8 minutter lenger enn ved vintersolverv. (Jeg sjekker endringen hver eneste dag, haha)

Og du, har du mulighet i løpet av dagen, kom deg ut i frisk luft. Om det så bare er for fem minutter. Kle deg godt, kom deg ut, snus inn den iskalde lufta, kjenn på at det er dette som er livet. Dette er ditt liv - og det er du som er sjefen! Dine tanker gjør deg - og hvis livet suger akkurat nå, bryt alt ned i bittesmå biter. De små tingene kan også gi litt påfyll, tro meg ❤️

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ ☀️🌱

Jubileum og mimrefjes

På akkurat denne dagen for seks år siden, ble jeg mamma for første gang. På selveste termindato, og attpåtil var det morsdag. Tenk noe så herlig, da - finere morsdagsgave kan man jo ikke få!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fersking <3
 

Jeg husker så godt jeg lå på postoperativen etter keisersnittet, ute av stand til å røre meg. Spinalbedøvelsen satt fortsatt i, og jeg lå der og kikket i taket. Sykepleierne sa jeg burde sove litt, men hvordan i all verden skulle jeg klare det?

Jeg var helt utslitt, men jeg hadde akkurat blitt mamma, og jeg hadde bare sett det lille nurket noen få minutter før jeg ble trillet avsted. Og nå lå jeg der og ventet på de to guttene mine.

Det gikk fire timer før en sykepleier spurte: "Har ikke babyen din blitt trillet opp til deg enda? Det er klart du må ha babyen din hos deg! Jeg skal få noen til å ringe på dem."

Bare noen minutter etterpå kom Peter inn, med rødsprengte øyne, trillende på den lille sengen med vår ferske lille bylt oppi. 

- "Har han grått mye?", hvisket jeg.

- "Han her, nei..", svarte Peter, "Ikke en lyd. Han ligger bare og sover og koser seg, han."

Mens pappaen selv var både rødsprengt og blek på likt. Og da innså jeg at hele verden hadde rast ned i hodet på den nybakte faren. Det var han som hadde grått. Min samboer, mannen som hatet barn.

Og det hele var så uvirkelig. Jeg hadde lenge hatt på følelsen at vi ventet en gutt, men jeg kunne jo ikke være helt sikker. Men nå, etter ni måneder, var han her.

Nå skulle vårt nye liv starte. Så mange spørsmål. Så mye usikkerhet. Sove nå? Spise nå? Hvor mye melk trenger egentlig en baby? Hvor mange bleieskift i løpet av en dag?

To grønne foreldre som skulle lære mens de gikk. Så blir man kjent litt etter litt, og etter hvert klarer man plutselig å lese en liten tass uten språk. Det lille knirket der for eksempel, det betyr at han begynner å bli sulten. Fram med den magiske ammepuppen.

Men kjære lille seksåring; det var jo ikke meningen å kle på deg så mye at du nesten ble kokt på vei hjem fra sykehuset. Vi var bare livredde for at du skulle fryse. Det var ikke meningen å klippe deg litt i fingeren den gangen jeg skulle klippe neglene dine heller, men fingrene dine var så bittesmå at jeg sikkert skalv litt på hånden.

Vi famlet mye i starten, Pappa og jeg. Men vi gjorde vårt aller beste. Og noe riktig må vi jo ha gjort, for i dag har vi verdens flotteste seksåring i hus.

Gratulerer med dagen, gutten vår 

/ ❤️

For en dag!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Peter og Konatil ;-)
 

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, for klokka er sent på kvelden og jeg er så steike trøtt at øya går i krøss. Jeg har nesten ikke sovet de siste nettene, kanskje aller minst i natt.

Du vet den følelsen når du våkner, tror det er morgen, og plutselig kommer på hva det er du gruer deg til? Også smeller det til i magen og blodet fosser gjennom årene og du bare kan glemme å sovne igjen.. Det skjedde meg i natt, ganske nøyaktig klokken 02.56. (Ja, jeg kikket på klokka)

Derfor var det en stuptrøtt Christina som møtte i TV2s lokaler i dag morges. Bare det å møte var i grunnen en seier, for jeg var altså så nervøs at det ikke går an å beskrive med ord.

Bare se på dette.


Ikke akkurat klar for skjermen..
 

Hos TV2 var det hektisk, bare tenk på hvor mye som er i sving i løpet av en morgensending. Gjester her og der, Blomster-Finn som er ferdig for dagen, programledere som skal bytte plasser og ut på taket for å melde været, Wenche som løper fram og tilbake med ingredienser, innspillingsfolk og sminkører og jeg vet ikke hva.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Også sitter man der da, og lurer på om man skal si "Hi there hello" på stotrende engelsk til Lissie som akkurat er ferdig med å spille, men så kommer plutselig Vår Staude svinsende ut for å hilse, og vips så er det dags for å sette seg i sminkestolen.


 

Og sminkestolen hadde jeg faktisk gledet meg til! For jeg har aldri blitt sminket før, bortsett fra den gangen jeg ble ny i Det Nye (sorry, link til den saken får vi ta en annen gang) - og det viste seg å være skikkelig moro!

Sminke er jo helt gresk for meg, så jeg satt der og fulgte nysgjerrig med på hvilke koster som ble brukt til hva, og ikke minst hva slags farger som ble brukt hvor. Han med sminkekosten skulle jeg gjerne tatt med meg hjem, for å forvandle et søvnvrak til en relativt fresh person trodde jeg ikke var mulig!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. Og bak meg sitter Christel Alsos <3
 

I dag vet jeg ikke helt hva som skjedde med nervene. For det var som om jeg forstod at det var for sent å snu, da vi tok heisen opp i studio. Jeg kunne jo ikke sette meg i en sofa og begynne å gråte heller. (Eller forresten, det var like før på et tidspunkt).

Men da jeg var ferdig sminket, kom programleder Peter ut på venterommet for å prate litt, og.. Makan til trivelig fyr! Han er jo tobarnsfar, og vi snakket om barnehagevirus og snapchat og egentid og jeg vet ikke hva.

Det roet meg skikkelig ned, for plutselig innså jeg at: Det var jo bare han og oss som skulle prate - så var det ikke bare å fortsette samtalen foran kameraet, på en måte?


Takk for snap, Fredrik <3
 

Jeg skal ikke si at jeg ikke kjente pulsen da jeg satt der i sofaen, vel vitende om at fredagssendingen var på lufta.. Jeg tenkte i alle fall at det var godt å ha Peter ved siden av meg som er mye flinkere til å svare på spørsmål enn meg.

Men jeg klarte det.

Fy farao - jeg hilste på frykten i døra og inviterte den inn på kaffe! Jeg hoppet ut av min deilige komfort-boble og takket ja til noe skikkelig ubehagelig. Og jeg overlevde.

Akkurat nå er jeg pære sliten, men helt overbevist om at jeg er bittelitt tøffere enn jeg var i går ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Tusen takk for alle klemmer og snapper ❤️

Bittelitt ubehagelig

Det er flaut å si det, men hele livet har jeg takket nei til ting som har vært bittelitt ubehagelig. Det er jo så mye enklere dét, enn å takke ja.


 

Da jeg gikk i 4.klasse på barneskolen, skulle vi ha juleavslutning med forestilling for foreldrene. Vi skulle spille Juleevangeliet, og alle jentene ville selvfølgelig være Maria. Jeg var sånn passe gira selv, men hang meg på gjengen som vanlig. Selvfølgelig kunne jo jeg være en av hovedpersonene! Men da læreren skulle trekke lapp om hvem som ble den heldige, holdt jeg på å gjøre i buksa da han leste opp navnet. For det ble meg.

Ikke bare skulle jeg spille Maria, jeg skulle synge også. Jepp, to vers, solo, helt alene. For ei jente som ikke liker oppmerksomhet, var det jo fullstendig krise. Jeg husker nesten ingenting fra selve kvelden, bare at jeg kikket utover salen og så alles øyne som var rettet mot meg mens jeg stod der og sang. Det var faktisk ikke gøy.

Jeg tror denne opplevelsen som Maria i spotlighten, ga meg sceneskrekk. Det brant seg i alle fall såpass fast i hukommelsen at jeg har unngått slike ubehagelige ting helt siden da.

Men så kommer det dager der jeg skriver litt om sceneskrekk og prestasjonsangst på denne bloggen, også får jeg meldinger og kommentarer om at jeg ikke er alene. Om at det er flere som har det som meg, og som syns det er fint å lese om andre som også sliter.

Også begynner hodet å gruble litt. Hvor lenge skal man oppholde seg i denne komfort-boblen sin, egentlig? Jeg er 35 år, er det kanskje på tide å begynne å pushe grensene sine litt nå? Eller skal jeg fortsette å gjemme meg for den barnslige frykten en stund til, og unngå å takke ja til alt som er "bittelitt ubehagelig"?

Jeg trosset jo sceneskrekken min på Vixen i fjor og holdt en takketale. Jeg overlevde. Ble jeg kanskje litt sterkere etterpå også? Vanskelig å si, men kanskje litt?

En ting er i alle fall sikkert, hvordan skal man bli tøffere hvis man aldri møter frykten sin i døra?

Så i går gikk det en liten f i meg. God Morgen Norge hadde vært på tråden hele uka, de ville ha med både Peter og meg i studio. Fredagssendingen. Fastelavensboller med Wenche. Christel Alsos. Lissie. Det blir så bra, så!

Så jeg sa ålreit. Jeg sa ålreit mens jeg kjente hjertet galoppere i vei. Jeg sa ålreit, mens hendene ble klamme og den teite panikken spredde seg i mellomgulvet. Live-TV. Eh ja, bittelitt ubehagelig.

Men det verste er at jeg gjør det litt for dere. Haha, det må være noe av det dummeste jeg har skrevet noensinne, men pokker'n altså. Kall meg teit, men jeg liker å tenke at det er dere som pusher meg litt! Som forteller meg at det kommer til å gå bra.

Jeg syns liksom jeg hører dere: "Men tenk så gøy da! Å sitte der og prate med Vår og Peter, og kjenne lukten av Wenches fastelavensboller. Ikke tenk på at det sendes på TV, bare tenk at dere sitter og skravler. Skravling kan du jo! Smalltalk er jo det beste du vet."

Og det er det jo. Så det får gå som det går. Jeg overlever nok - og kanskje blir jeg til og med litt sterkere etterpå :-)

/ Men send meg gjerne en klem <3

Bare en stol

Jeg har tenkt mye på hvor heldig jeg var i mine to svangerskap, der jeg begge gangene fikk "gleden" av å vralte inn på fødeavdelingen ved termin. Alt hadde sett bra ut underveis, og jeg var så heldig at tanken på selve fødselen var min største bekymring.

Baby foot in hands
(Licensed from: bartoszbienia / yayimages.com)

 

Så heldige er det dessverre ikke alle som er, og i dag fikk jeg en mail fra noen studenter som gjorde meg oppmerksom på en ildsjel som heter Carina. 25. april 2016, fødte Carina lille Thea. Thea ble født i svangerskapsuke 27, hun var ekstremt prematur, og veide 1214 gram (altså, jeg kan ikke forstå hvor lite det er...)

I tiden som fulgte på sykehuset, ble det mange timer med "Kengurumetoden" på Nyfødtintensiv-avdelingen. Dette er altså en metode for behandling og pleie av premature barn, som betyr hud-mot-hud-kontakt mellom mor/far og det premature barnet. De nybakte foreldrene bytter ofte på å sitte med den lille på skift, 24 timer i døgnet, 7 dager i uka.


En helt fersk pappa Alexander Dybdahl - med en enda ferskere liten Thea <3
(Foto: Carina Juliussen)

 

Problemet er bare at sykehusene mangler stoler! Sykepleierne må løpe rundt på jakt etter lenestoler, og det er rett og slett ikke nok stoler til å dekke behovet. Jeg er helt enig med Carina som mener at de fantastiske sykepleierne som jobber på nyfødt-intensiven har viktigere ting å gjøre, enn å dra tunge stoler gjennom gangene.

Det som startet som en finn-annonse, der Carina håpet å få tak i to solide lenestoler for å dekke behovet på Ullevaal Sykehus, har i dag blitt til det lille prosjektet: "Bare en stol".

Nå jobbes det med å samle inn penger for å nå målet: 59 stoler mangler, før alle sykehusene i Norge har stolene de trenger!

Studentene som kontaktet meg, har i dag opprettet en innsamlingsaksjon på bidra.no. Det er sjeldent jeg videreformidler ting som dette, men for for-tidlig-fødte-barn er en stol like viktig som medisinsk behandling! Og jeg ble så glad i hjertet mitt av å lese om Carina, som ønsker å hjelpe andre i samme situasjon som hun selv var i for snart to år siden.

Spre ordet - og trykk her for å lese mer om prosjektet, eller for å bidra 🌟
 

/ Noen av de største miraklene i verden er ganske små ❤️ 

Nytt i gangen

Noe av det gøyeste med å få malt ferdig, er å henge opp ting på veggene. Ting som dette tar vanligvis lang tid hos meg, men denne gangen hadde jeg faktisk et par ting liggende på lur.

For med to små i hus blir det jo litt luer og votter og halser på vinterstid, og det er viktig at de lærer seg å legge ting på plass. En egen skuff eller en egen kurv i gangen kan være lurt, slik at de har sitt eget system. (Dessuten er det veldig viktig at de ikke tar etter far sin, så jeg prøver å fortelle dem at skohylla er til for å brukes, selv om sko i størrelse 45 aldri finner veien dit ;-) )

Jeg tenkte lenge på å kjøpe et par kurver til å henge på veggen, men før jul i fjor ramlet jeg helt tilfeldig over disse "oppbevaringskulene" (ikke sponset) - som barna bare kan stappe tingene sine oppi!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

De rommer overraskende mye, og siden de er gjennomsiktige er det lett å finne det man leter etter. Barna syns det er gøy, og ekstra stas er det å ha hver sin.

Nå gjenstår bare å kjøpe en sittebenk med oppbevaringsskuffer til å ha langs denne veggen, perfekt til støvler, sko og klær som ikke er i sesong. Kan man få nok oppbevaringsplass forresten? Jeg tror ikke det ;-)

Litt trøtt og litt kaos

Jeg kjenner jeg ikke er 20 år lenger, gitt - det tar på å være på vift til langt på natt og deretter dele seng med en mann og en dobbeldyne. Jeg er fortsatt trøtt, men i dag har vi i alle fall kommet oss hjem til Larvik etter tre netter hos svigers.

Siden Mamma og Pappa solgte barndomshjemmet mitt for snart 10 år siden, er liksom hjemmet til svigers det nærmeste jeg kommer barndom i veggene. Jeg føler meg veldig hjemme der - og selv om jeg ikke kjente Peter da han var liten, er det veldig koselig å sove på det gamle promperommet hans ;-)

Dagen startet forøvrig kjempedårlig da jeg oppdaget at Snapchats siste oppdatering hadde funnet veien til min telefon. Folk sier at endringene kommer til å gå seg til, men jeg er usikker på akkurat det. (Vi fikk ny oppvaskmaskin for snart to måneder siden, og jeg savner fortsatt den gamle, for å si det sånn)

Altså, makan til kaos er det lenge siden jeg har vært borti. Jeg skjønner ingenting, jeg ser bare storyen til 4 - 5 av de jeg følger, og jeg har isteden fått en hel haug med uinteressante amerikanske folk i feeden min... Kan noen forklare meg hvordan jeg får dem bort? Uansett hva jeg gjør, kommer de tilbake neste gang jeg logger på.


 

Ryktene skal ha det til at man må sende en snap til de man ønsker å se mer av, for å få dem over på venstre side i feeden. Jeg sendte en melding til Peter, men han dukker fortsatt ikke opp - så jeg aner ikke om det faktisk funker. Men jeg har fått vanvittig mange snapper i hele dag - TUSEN TAKK! Jeg føler meg beæret over å få være med dere videre i oppdateringskaoset ❤️

Nå skal jeg få på TV'n og frese gjennom litt Farmen Kjendis, for nå ligger jeg veldig langt bakpå. Snart finaleuke og greier! Også er dagen i dag 2 timer og 32 minutter lenger enn den var på vintersolverv. Tenkte bare å nevne det ;-)
 

/ God tirsdagskveld 🌟

Dobbeldyne og ærespris

Akkurat nå kjenner jeg at jeg angrer litt på at jeg ikke tok bilder i går.. Men det er det verste jeg kan tenke meg å gjøre i sånne sosiale sammenkomster, spesielt med kjente fjes på alle kanter.

Kvelden begynte bra, jeg var så fornøyd med meg selv, for jeg klarte faktisk å snike meg forbi presseveggen uten at noen merket det. Peter og Line Victoria (Supporterfrue) var ganske gira begge to på å la fotografene få sitt, at de ikke la merke til at jeg forsvant.

Men plutselig hører jeg en dame rope, så jeg snur meg - og kikker rett inn i et smilende fjes. Så vinker hun på meg, jeg rister på hodet, hun smiler samtidig som hun sender strengeblikket, jeg rister på hodet igjen, før hun stirrer som for å si "Åjoda, du kommer her". Så begynner hun å gå mot meg - og jeg lurer et par sekunder på om jeg skal legge på sprang, før jeg innser at jeg har på pensko med hæler, og at jeg tross alt ikke er ti år gammel.

Så jeg ga opp. Inn i presseveggen med seg - hei hallo, like kleint som i fjor.

Jeg har funnet et bilde av Peter og meg fra presseveggen, men det er jo ikke lov å legge ut andres bilder uten tillatelse. Så jeg sendte en melding til hun som hadde skrevet artikkelen, men bildet var ikke hennes. Så sendte jeg en melding til fotografen, men han jobbet for NTB, og sa at jeg måtte kontakte dem. Så for noen timer siden sendte jeg NTB en mail med spørsmål om jeg kan bruke bildet i et blogginnlegg, men der er det vel bare vaktsjefen som er på jobb nå, så jeg får vel ikke svar før i morgen. Litt sent det, gitt.

Det med at jeg hadde på pensko med hæler i går var jo selvsagt en krise, for på lørdag ble det bestemt i en fei at vi skulle reise til svigers istedenfor at de skulle komme til oss. Dermed måtte jeg pakke i en fei, og jeg fant ikke de svarte, myke skoene mine! Dermed måtte jeg ta de med hæler, og det er jo ingen hemmelighet at jeg ikke er så god på sånt. Så i går tasset jeg halve kvelden rundt i bare strømpebuksa. Gikk så fint, så ;-)

Det blir faktisk bare gøyere og gøyere med Vixen for hvert år som går, det er utrolig trivelig å se igjen folk man ikke har snakket med på evigheter. I går var det faktisk så mye folk at jeg ikke kan ha sett halvparten av dem som var der. Kanskje fordi jeg bare er 159 cm på strømpelesten uten pensko, hehe ;-)

Rosinen i pølsa var selvfølgelig at Peter fikk Juryens ærespris, jeg har seriøst aldri sett Peter så satt ut og tom for ord som da han skulle prøve å holde en takketale. Men det gikk jo så bra!


Bilde med tillatelse, har tatt det sjæl 🙈
 

I år var det ikke noe After Party i regi av Vixen, så alle ble litt satt ut da festen plutselig var over. Selv for en trøtt småbarnsmor føltes det litt tidlig å ta kvelden kl 23, så det ble en liten samling på rommet vårt, før vi fant ut at vi måtte ordne en obligatorisk burger som nattmat.

Jeg må innrømme at det meste har blitt mye lystigere etter at Line-Victoria (Supporterfrue) kom inn i livet mitt, og hun stod som vanlig for de fleste latterkulene i går også. Men mot slutten av kvelden ble hun borte, og jeg sendte en melding og spurte hvor hun hadde blitt av. Hun svarte at hun var på vei til rommet vårt, men minuttene tikket og ingen Line dukket opp. Så sjekket jeg om hun hadde oppdatert snapstoryen sin..


 

Halv to var det kvelden, og jeg gledet meg som en unge til å krype under dyna. Det var bare ett stort problem. Ser du hva som er feil på dette bildet?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Dobbeldyne. D o b b e l d y n e. Dobbeldyne! Nei og nei og nei. I hele natt har jeg våknet hver gang Peter har røsket dyna over på sin side, jeg kan ikke forstå hvorfor det produseres dobbeldyner, og jeg kan i alle fall ikke forstå hvorfor det finnes dobbeldyner på hotellrom!

I tillegg var det demonstrasjoner utenfor Stortinget i dag morges, så vi bråvåknet til høylydt roping og aggressive kamprop. Ikke akkurat den sovemorgenen og nydelige natten på hotell jeg hadde drømt om, men ;-)


Dobbeldyne og furtetryne 😏
 

Men festen var altså helt topp! Og jeg er ufattelig stolt av Peter som fikk kveldens gjeveste pris. Og at fantastiske Marna ble "Folkets Favoritt" andre året på rad - og at Kristin Gjelsvik som vant "Årets Livsstil" brukte tiden sin veldig godt på scenen ❤️

Jeg syns årets utdeling er et bevis på at ting er i endring, og det til det positive. Og jeg er kjempestolt av å få være med på moroa.
 

/ Ett år til neste gang 

Klare for fest!

Puh, kjapt innom - endelig er den store dagen her! Dagen som har virket så fjern, så lenge. Om bare få timer er vi klare for prisutdeling, og jeg kjenner faktisk nervene fra i fjor godt i magen.. :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg har grublet litt, og tror rett og slett jeg klappet sammen i fjor fordi jeg innså at det faktisk kunne være en mulighet for at jeg stakk av med en pris. I år er jeg mye roligere, jeg tar det som et tegn - og har ikke tenke på noen takketale ;-) 

Men jeg vil bare si at jeg er ufattelig stolt over å stå på finalist-lista! Jeg vil veldig gjerne takke alle dere som stemte på meg - jeg tror dere forstår hvor mye det betyr.

Peter og jeg sitter på hotellrommet i skrivende stund, nå hopper vi straks inn i finstasen før vi tar imot et par, tre, kanskje sju, åtte bloggere som stikker innom for litt slarving på rommet. Så er planen å tasse i flokk til festen!

Jeg har foreløpig ikke klart å finne ut om sendingen kan streames noe sted, så jeg antar det ikke står på planen i år. Men jeg regner med det blir en del snapping både her og der utover kvelden :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
...Og om noen timer venter denne senga på meg 😍
 

/ Hørs i morgen, litt utpå dagen 😆

Før Svigerfar inntar huset

Hver gang jeg nevner Svigerfar på bloggen, får jeg kommentarer om at han må skrives om oftere... Og det skjønner jeg godt :-)


 

For jeg har jo skrevet mye om mitt gode forhold til Svigermor, ja faktisk så mye at VG snappet det opp og kom på besøk før jul for å lage en sak om oss. Men sannheten er jo at jeg har vært heldig og fått i både pose og sekk. For jeg har en super svigerfar også!

Han er en morsom fyr - alltid blid, han har uhorvelige mengder kunnskap i toppen, og en kondis man bare kan drømme om. Dessuten stiller han alltid opp. Jeg husker jeg hadde kjøpt en bursdagsgave til Peter da vi bodde i Oslo, som måtte hentes i butikk. Og jeg kjører jo ikke bil i Oslo...

Så da bestemte jeg meg for å høre med Svigerfar om han kunne hjelpe meg. Og han svarte "ja, klart det", før jeg rakk å fullføre spørsmålet mitt. Sånn er han! Uten unntak.

Men så får jeg jo litt dårlig samvittighet også, for svigers bor et par timers kjøring unna oss, så vi ses jo ikke veldig ofte. Derfor er målet vårt at de skal slappe av og kose seg med barnebarna sine når de først er her.

Men av en eller annen grunn, dukker det bestandig opp et eller annet Svigerfar må ordne for oss. Henge opp lameller. Fikse sluket i vasken. Male et soverom. Eller som nå sist; male en gang..


Den gangen Svigerfar vrengte buksa si og kastet seg over malepenselen 😂❤️
 

I morgen inntar svigers huset, og denne gangen er det ekstra viktig at Svigerfar ikke kaster seg over noen oppgaver. For den siste uka har han ligget rett ut med bronkitt og særs dårlig allmenntilstand, og selv om ryktene skal ha det til at medisinen har kicket inn for alvor nå - er det viktig at han tar det med ro.

Og siden det fortsatt går gjetord i min svigerfamilie om den gangen Svigerfar forsvant midt i familiemiddagen, og han ikke kom tilbake og Svigermor måtte lete etter ham - tar jeg ingen sjanser. For hun fant Svigerfar med malespannet i hånda, det viste seg nemlig at han "bare måtte male litt". Midt under middagen.

Jeg kan altså ikke risikere å la ham komme på besøk i morgen til en uferdig gang. Da vrenger han nok buksa før han har kommet på innsiden av døra ;-)

Så i dag har jeg svingt både pensel og rulle! Det gjenstår enda et strøk på et par vegger (panel altså, for noe herk!), men gangen skal bli ferdig før han kommer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Av en eller annen grunn (heh..) har jeg begynt å bli påpasselig så ikke rørleggersprekken syns på bilder.. 😝
 

Det verste er jo at jeg er litt usikker på fargen, men det kan jeg ikke skrive - for hvis Svigerfar stikker innom bloggen i løpet av helgen, kan det fort hende Peter og jeg kommer hjem etter Vixen til en helt annen farge på veggene :-P
 

/ God fredag 😘

Alltid sommertid

I dag leste jeg noe som gjorde at flere brikker falt på plass. Jeg fikk nemlig en kommentar fra Ina, som hadde lest et debattinnlegg, og kom til å tenke på meg! Og jeg ble hoppende glad, for dette var virkelig gledelig lesning :-) 


 

Innlegget var en oppfordring til at vi nordmenn bør slenge oss på Finland og Sverige som nå vurderer å få en slutt på å stille klokka fram og tilbake to ganger i året. Yey! 

Debattinnlegget het "Sommertid hele året!", og med fare for å gjenta meg selv: Jeg trodde ikke jeg hadde noen kampsaker, jeg.. Men dette må jo definitivt være en av dem! For hva i all verden skal vi stille klokka for? Hvorfor kan vi ikke bare kjøre på med sommertid hele året?

Det å stille klokka har jeg i grunnen mislikt i hele mitt voksne liv, men jeg begynte å hate det da jeg ble mor. Og skribenten skrev det så fint; "Småbarnsforeldre kan ikke stille barna sine."

Og en ting jeg ikke hadde tenkt på, er at vi hver høst over natta får servert én time ekstra mørke midt på dagen. Selve oppskriften på depresjon - og dette med vinterdepresjoner er jo ikke akkurat noe uvanlig fenomen her til lands.

Jeg ante ikke dette, men sommertid ble visst opprinnelig innført i Tyskland under 1. verdenskrig, med mål om spare energi. (Norge fulgte etter samme år.) Om sommeren er sommertiden gunstig fordi vi får én time ekstra med dagslys om kvelden - og dermed kan vente en time lenger med å bruke ekstra belysning. Men i nyere tid er det mye som tyder på at energiforbruket heller går opp om sommeren, fordi vi bruker strøm på å kjøle ned boligene våre. Så dette energi-argumentet har vel lite for seg i 2018.

Jeg må innrømme at jeg virkelig kjenner på vintermørket selv hvert eneste år - og kan det være, som skribenten skriver, at mørket ikke hadde slått meg så hardt dersom jeg faktisk fikk venne meg til det gradvis, noen minutter av gangen... Jeg tror faktisk det hadde vært veldig mye bedre for oss alle med sommertid hele året. 

Så, kan vi ikke bare bli enige om å avvikle hele greia?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Vet ikke med deg, men jeg stemmer JA ☀️

Ja, ja - januar!

I dag har jeg subbet rundt som en zombie, trøtt som en rumpepinne (Mutterns uttrykk, ikke spør meg hvor hun opprinnelig fikk det fra - eller enda verre: hvordan hun fant det på).

Men i dag har jeg altså vært trøtt, og for en gangs skyld har det vært fint! For endelig skyldtes det noe annet enn mammalivet. Oh yes, helt riktig - i går kveld var det endelig duket for første møte med jentegjengen. Ingen sykdom. Ingen frafall. Yey!

Planen er å treffes fast en gang i måneden, og bare sånn for å ha ting klart, avtalte vi på forhånd at det ikke måtte bli sent. Alle skulle tidlig opp dagen etter, så vi avtalte å si adjø og farvel senest klokka 23.00.

Akkurat den planen gikk sånn passe bra, for da vi skulle si hadet, kom vi på at vi hadde glemt å snakke om klassefesten som skal arrangeres til sommeren. Også tikket minuttene avsted.

I tillegg var vi smarte og kjørte én bil, og da jeg skulle slippes av, var vi midt i en historie. Så da ble vi jaggu sittende i bilen i sikkert tjue minutter på utsiden av huset vårt mens skravla gikk.

Jeg la meg kvart over ett i natt! Herregud, også på en tirsdag. Innser at vi skranter skikkelig på sosiale sammenkomster, men vi gir oss ikke så lett. Neste gang går det nok enda litt smidigere ;-)

Men i dag er det altså siste dagen i januar! Jeg elsker at det nærmer seg våren, og gleder meg til å oppsummere årets første måned 

JANUAR

Beste kjøp
Det må jo være de nye hyllene mine på TV-veggen! Nesten fælt å være så fornøyd med egen smak, men jeg syns de passer perfekt på den blå veggen. Akkurat passe synlige, liksom.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Beste bomkjøp
Jeg fikk jo litt pes for at jeg kaller dette punktet "beste" og ikke "verste", men jeg syns det er noe trivielt over "beste bomkjøp". For skjedd har skjedd, og spist er spist - og da er det like greit å tenke positivt. Så jeg har altså bestemt meg for å beholde "beste" ;-)

Jeg elsker "Flying Tiger", du vet den butikken som har så vanvittig mye småtterier man ikke vet man trenger? Jeg skulle bare kjøpe et par notatbøker, og kom ut igjen med to svære bæreposer med så mye rart at jeg har ikke sett på makan. Jeg kjøpte til og med en gapende flodhest til å ha mascaraen min i. Da skjønner du kanskje tegninga..

 

Peter-øyeblikk
Egentlig burde svaret på dette vært: Da jeg kom hjem i natt og oppdaget at Peter hadde malt gangen. (Nå er vi nesten ferdige med evighetsprosjektet!) Men jeg blir faktisk nødt til å svare den dagen han kom hjem med en bukett tulipaner, og jeg bare visste at jeg ikke hadde fortjent dem. PMS og skikkelig glefsing fra meg i noen dager, også presterer han å kjøpe blomster. Jeg hadde aldri gjort det hvis det var motsatt 🙈

 

Christina-øyeblikk
Fortsatt helt utrolig fornøyd med at jeg samlet alle gamle Flax-lodd og cashet ut penger!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Fullførte prosjekt
Solgt barnevogn og gjesteseng på finn! Eller, egentlig er det Peter som har ordnet det - men det var i alle fall utrolig deilig å få det gjort. Jeg var skikkelig i ubalanse da barnevogna ble pakket inn i en ukjent bil, klar for nye trilleturer på en annen kant av landet. Men det hjalp veldig med forståelse fra de trivelige kjøperne. Peter fikk attpåtil bilder av vogna på sin første trilletur, og det var superfornøyde nye eiere <3

 

Prosjekt som videreføres til neste måned
Nå er gangen straks ferdig, og i går var jeg på posten og hentet to oppbevaringskuler jeg skal ha på veggen. Gleder meg til å få på plass alt, etter flere uker med halvveis malte vegger.

 

Tristeste øyeblikk
Jeg regner med det er normalt å ha ganske mange av dem etter at man har mistet noen man bestandig har tenkt skal være her for alltid. Det går litt opp og ned.

 

Herligste øyeblikk
Gleden når det mistes en melketann! Det var like stort som jeg husket det var i 1987.

 

Bilde som aldri havnet på bloggen
Dette er da Peter i et nøtteskall. Jeg trengte bilde av min plastrede nakke til innlegget om flekken jeg hadde fjernet:


 

Og noen dager etter skulle jeg finne et bilde på mobilen, og oppdager helt tilfeldigvis dette:


Se på hun står klar for å bli fotografert ved siden av 😂

Friskus
Jeg har testet min første hjemmetrening! Oppdatering kommer snart ;-)

Daffus
Her en dag kikket jeg på fitbit'en min rett før jeg skulle legge meg, og den dagen hadde jeg gått 2500 skritt! Er det mulig at jeg kan ha vært så lite i aktivitet i løpet av en dag? Med to barn? (Og det skjedde samme skjedde to dager til)

Favoritt-blogginnlegg
Mammas bursdagsoverraskelse - blir i godt humør hver gang jeg tenker på at vi skal på tur til våren!

Yndlingssanger
Søk opp "Konatil - januarfavoritter" på Spotify for hele januarlista :-) I morgen endrer den navn til februarfavoritter 🎉

 

/ Takk for nå januar - og velkommen februar, håper du blir fin!

Vixen-outfit og vorsplaner

"Heeei Kona til! Hva har du på deg i kveld?"

Dette var spørsmålet som møtte meg da vi kom inn døra på Grand Hotel og Vixen i fjor. Jeg husker jeg ble helt satt ut av hvor mange folk det var der, antallet måtte være tredoblet fra året før - journalister, fotografer og kjente fjes på alle kanter.

Og hjelp, hva skulle jeg svare - for hva hadde jeg egentlig på meg?

"Eh", stotret jeg, "En svart kjole for å forsvinne i mengden"

Journalisten lo høyt, hun trodde vel jeg hadde servert en halvdårlig vits, mens jeg bare hadde svart som sant var. Jeg ante ikke hvilket merke kjolen min var fra, men heldigvis kom det ingen oppfølgingsspørsmål ;-)


Begravelse...
 


... eller prisutdeling?
 

Det er koselig å pynte seg altså, det er tross alt ikke hver dag man går i kjole. Men siden det skjer såpass sjeldent, tar det noen timer med kjolen på før jeg venner meg til følelsen.

Høye hæler kommer derimot aldri til å skje, tida der jeg kunne tenke "jeg skal bli flink til å gå på høye hæler, jeg skal bare øve meg litt" begynner vel å nærme seg slutten nå. Og det er helt greit. Noen må gå i fotformsko også, si ;-)

I år er prisutdelingen på en søndag, hvilket betyr at jeg må ordne håret mitt selv. Jeg er helt grønn på hår, jeg klarer for eksempel ikke å lage krøller, så det er mye som tyder på at det blir Hair Natural. Helt greit det også, si.

Med fjoråret friskt i minne, er Peter livredd for at jeg skal få en breakdown i år også - selv om jeg gang på gang har forsikret ham om at jeg ikke er nervøs for å vinne noen pris i år. Men for å være sikker, har han i alle fall samlet en gjeng med folk som skal slarve og skåle litt på hotellrommet vårt før prisutdelingen starter. Det blir trivelig!


Hun her kommer - så liv blir det i alle fall ;-) (Line Victoria Supporterfrue)
 

I år skal jeg ha på en kjole som har hengt i skapet i to år! Faktisk kjøpte jeg den før Vixen for to år siden, men da skulle vi ha Bloggerne-kameraer på slep og måtte endre til skjørt for å ha et sted å henge den der mikrofon-dingsen.

Denne gangen skal jeg definitivt huske å sjekke hvilket merke kjolen min er fra, før jeg ankommer Grand ;-) Og bare så det er sagt; jeg har tatt det et hakk videre når det gjelder farge, for i år kommer jeg ikke i sort kjole. I år er den mørkegrå ;-)
 

/ Kan fortsatt være greit å forsvinne litt i mengden 

PS! Jeg trodde avstemmingen til 'Folkets Favoritt' var stengt, men her telles det visst fortsatt! 🌟 Stem på din favoritt her 🌟

Pepperkorn og kjerringråd

black pepper
(Licensed from: Sea Wave / yayimages.com)
 

I dag morges startet jeg faktisk den nye uka friskt med positive tanker. Til tross for vårt besøk på lekeland i går, gikk natten rolig for seg - og Mr. Noro meldte ikke sin ankomst.

Så da tenkte jeg som så, at det eneste riktige var å ha klokketro på at helgen hadde gjort sitt til at barnehagen endelig hadde fått vinterens absolutte favoritt-virus (NOT) ut og vekk og bort for denne gang.

Men på vei inn i barnehagen tikket det inn en melding på telefonen om at en av bestekompisene lå nede for telling i egen seng. Viruset er altså fortsatt i omløp - så i dag har Peter og jeg trippet rundt og ventet på telefon fra barnehagen. Panikken min ser altså foreløpig ikke lys i tunellen.

Det skal sies at jeg har lest samtlige av kommentarene deres, og jeg ble faktisk rørt og lettet over å høre at jeg ikke er alene om å frykte noro. Det er visst en egen fobi mot å kaste opp som heter "emetofobi", skjønt jeg vel egentlig har mest fobi mot å få dritten i hus. Eller, jeg er faktisk litt usikker på hvor skoen trykker mest.

Men tilbake til dagen i dag, jeg gikk som sagt og ventet på telefonen fra barnehagen, som heldigvis aldri kom. Frykten er selvsagt fortsatt på plass selv om barna er friske, for akkurat nå er jo hver sykdomsfrie dag en liten seier.

Og siden jeg nå vet at det er mange i mine sko om dagen, tenkte jeg det kunne være fint å videreformidle de to tipsene som har gått igjen fra flere av dere. Etter å ha blitt kjerringråd-frelst av løk mot tørrhoste om natta, er jeg jo for lengst overbevist om at kjerringråd kan være gull.

Så kanskje disse to tipsene kan være verdt å teste ut, uansett om du har emetofobi eller ei? ;-)

NB! Jeg har ikke prøvd dem selv, og kan på ingen måte garantere for noen effekt. Men jeg kommer garantert til å teste dem selv ;-)
 

Kjerringråd mot norovirus

1. Pepperkorn

Svelg 10 hele pepperkorn, 3 ganger daglig.
 

2. Eplecidereddik

1-2 spiseskjeer i et glass vann på tom mage om morgenen.
 

Begge disse rådene skal visst bidra med å skape et ulevelig miljø for (blant annet) noroviruset.

Mens jeg var så godt i gang med kjerringråd, tenkte jeg å høre med google om det var flere tips i omløp. Jeg fant riktignok ingen flere kjerringråd, men helt nederst på siden fikk jeg opp hva andre har søkt på i google:


"Hvordan få spysyken med vilje"

Altså..?

Hvem..

Jeg har faktisk ikke ord 😂
 

/

Slush og splæsj på lekeland

Jeg har jo vært hønemor i snart seks år, så akkurat det er ikke noe nytt. Men at jeg skulle få så panikk for norovirus, nei det hadde jeg kanskje ikke sett for meg..


 

For det er spesielt én ting jeg husker godt fra barndommen, og det er den gangen jeg fikk norovirus etter å ha spist en halv Grandiosa. Jeg klarte ikke lukten av Grandiosa på 14 år. Var jeg hjemme hos noen som stekte Grandis, måtte jeg dra hjem - og selv i dag har jeg et anstrengt forhold til Norges egentlige nasjonalrett.

Jeg har dessuten alltid vært av typen som begynner å føle meg dårlig så fort andre blir dårlige, og det har jo bydd på problemer etter at jeg ble mor. Jeg er dessuten hun som forbanner de andre foreldrene i barnehagen som trosser 48-timers regelen og sender ungene tilbake før det har gått 48 timer etter siste symptom.

Når noroviruset bare looper og looper på avdelingen uten at noen skjønner hvorfor, får jeg lyst til å ringe en eller annen smittevernlege i kommunen og be om et obligatorisk kurs for alle foreldrene. Okei, kanskje ikke så ille da - men du skjønner greia ;-)

Det er høyaktivitet av norovirus i Vestfold nå, og (heldigvis) har jeg en venninne som er hakket mer hysterisk enn meg. Jeg møtte henne på butikken for noen dager siden, og da hadde vi nettopp vært en tur i trampoline-parken med ungene.

"Eh, nei. ", grøsset hun, "Vi drar ikke til sånne steder midt i verste sykdomssesong, nei. Den sjansen tar vi ikke nå"

Men hva gjør man, når det så dukker opp bursdagsinvitasjoner til selveste Lekeland? Et sted jeg hadde bestemt meg for å holde meg unna en stund, etter en noe ublid opplevelse med oppkast i ballrommet da vi var der sist.

Selvfølgelig gir man ikke tilbakemelding til foreldrene om at: "Nei beklager, i disse norotider må vi dessverre takke nei til invitasjonen".

Ikke vet jeg om det egentlig er innafor å finne på en unnskyldning heller, jeg hadde i alle fall ikke samvittighet til det.

Så vi dro. Alle mann. Og med tanke på den stappfulle parkeringen som møtte oss da vi kom, er det mye som tyder på at det er veldig mange andre vestfoldinger som ikke deler min bekymring for tida!

Jeg hadde ordene til Mormor i hodet da vi gikk inn: "Man kan jo ikke bure seg inne heller. Blir man syk så blir man syk.."


 

Det er bare tanken på å frivillig oppsøke et smitte-eldorado som gjør meg litt i ulage. Det må jo være mange ganger mer smitte i omløp på et lekeland enn for eksempel på matbutikken. Oppkast i et ballrom som sprer seg videre. (Jeg trenger vel ikke nevne at norovirus kan overleve i lang tid på tørre overflater)


 

Men det ble en fin bursdag, altså. Ungene storkoset seg, bursdagsbarnet var strålende fornøyd og foreldrene som fikk gratis kaffe, likeså. Peter klarte til og med å luske til seg både pizzarester og en kakebit ;-)

Ting så bra ut. Alle var storfornøyde, nå var det bare å hente godteposene og få på seg skoene.

Men da hørte vi plutselig et splæsj bare noen meter unna oss, etterfulgt av den distinkte lukten av et nachspiel som har bikket over.

Great.

Sjeldent har fire mennesker forlatt Lekeland i sånn en hast x-)

Så får vi bare krysse fingrene for at den stakkars lille jenta bare hadde inntatt litt for mye slush og pølser. En ekte hønemor tar selvfølgelig ingen sjanser, og dynket familien i antibac, før hun kastet barna rett i badekaret for en real skrubb da vi kom hjem.
 

/ And now we wait... 😬

Sigrid i sofaen

Etter at jeg hadde blogget i går kveld, slang jeg meg ned i sofaen for å se litt på TV. Jeg hadde akkurat skrevet et innlegg om hvor panikk jeg har for mye folk og oppmerksomhet, og hvordan jeg forbinder Vixen-Awarden med fjorårets break down.

Så setter jeg på TV'n, finner fram kveldens episode av min fredagsfavoritt "The Graham Norton Show" - og jammen dukker det ikke opp et kjent, norsk fjes! For jenta som skulle stå for kveldens musikalske innslag, var ingen ringere enn Norges nye stolthet, sanger og låtskriver: Sigrid fra Ålesund :-)


Printscreen: Youtube
 

Og plutselig satt hun klar på scenen, så naturlig og søt og blid - og skikkelig jordnær i olabukse og hvit t-skjorte. Så bare tar hun hele scenen, og gjør en helt fantastisk opptreden! Greit at hun er artist altså, men hun er 21 år gammel og vi snakker BBC med mange millioner seere. Holy moly.

Og ikke nok med det, Graham inviterer henne bort i sofaen etterpå, og der sitter altså den unge jenta sammen med Helen Mirren, Liam Neeson og Jamie Dornan og svarer så godt for seg at jeg faktisk blir stolt av å være norsk!

Det kan jo hende jeg tar feil, men jeg tviler på at hun der lå i fosterstilling på hotellrommet og gruet seg før sending ;-)

Og det fant jeg rett og slett så inspirerende at jeg plutselig begynte å tenke på hva i all verden det er jeg kløner med i mitt eget liv om dagen. Kanskje burde man jo bare være litt mer som Sigrid, for eksempel når man gruer seg til å stå og smile foran en klein pressevegg om en ukes tid.

Kanskje skal jeg være litt mer som Sigrid, jeg - og bare nyte det å leve litt i øyeblikket, for den gleden og tilstedeværelsen hennes, smittet hele veien fra England til Larvik :-)

Hele innslaget til Sigrid finner du her:


/ Takk skarru ha og god lørdag!

Finalist og penger i kassa

Jeg hadde egentlig bare tenkt til å skrive om at jeg har knekt en Flaxlodd-kode i dag, men så skjedde det noe fantastisk :-D

For hjølp! I går ble det klart hvem som er finalister i Vixen Influencer Awards som går av stabelen om en uke - og der stod jaggu navnet mitt! Dere har stemt! Herreminhatt så heldig jeg er som har lesere som har tatt seg tid til å avgi stemmer. You guys ❤️

Jeg er selvfølgelig livredd, men av frykt for at det kan bli litt mye mas om nerver (som det ble i fjor), har jeg bestemt meg for ikke å skrive så mye om det i år. Dere kjenner meg jo nå, dere vet at jeg har panikk for ting som dette (nevnte jeg presseveggen..?) - og da jeg oppdaget navnet mitt på lista, kom nervene jeg hadde i fjor som kastet på meg. Grusomme flashbacks til timene før fjorårets utdeling.

I år går det riktignok litt bedre, for det er klart det hjelper veldig å være nominert til Folkets Favoritt sammen med fire store navn. Sannsynligheten for at jeg stikker av med kveldens gjeveste pris er veldig liten. Og det morsomste å tenke på, er at uansett hvem av de andre som vinner, så kommer jeg til å juble så vanvittig høyt at alle vil tro det er påtatt. Men alle dere kommer til å vite at det er i ren lettelse :-D

Og bare så det er sagt: Jeg beklager at jeg virker utakknemlig. Det er kanskje bare for stort for meg til å forstå. Bare nominasjonen i seg selv betyr alt for meg. Tenk det, "Folkets Favoritt"!

Også må det jo nevnes at det er litt kaos i kulissene for tida, blant annet er det flere av de nominerte som har blitt diskvalifisert. Så det kan godt være litt flaks at jeg står igjen som 1 av 5. Men det får jeg nok aldri svar på :-)

Men apropos Flax... (Sorry) I dag feiret jeg finaleplassen ved å gjøre noe jeg aldri har gjort før. Jeg dro til en tippekommisjonær for å levere inn en hel gjeng med Flaxlodd! Men denne gangen hadde jeg bestemt meg for å bryte den evige runddansen der man bytter inn gamle lodd i nye lodd, og gikk heller for pengene.

Og det gjorde jeg lurt i, for alle oppsamlede lodd og julekalendere hadde bygd seg opp til hele 1200 kroner! Og alt det går rett i familiekassa. Penger øremerket kino, popcorn og familiekos. Og sammen med pengene fra Peters bannekasse, begynner det å bli en ganske anselig sum ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Litt flaks, mye glede og tusen tusen takk! ❤️

En litt tvilsom mail

Nå har jeg jo bare blogget siden 2015, men i dette tidsrommet har jeg fått ytterst få henvendelser av den tvilsomme typen. Det kommer overraskende mange mailer og meldinger i løpet av en uke, og jeg gjør mitt ytterste for å svare alle.

Email
(Licensed from: leeser / yayimages.com)
 

Men én spesiell mail brukte jeg over to måneder på å besvare. Ikke fordi jeg var i tvil om hva svaret måtte bli, men fordi den noe spesielle henvendelsen var såpass trivelig formulert at jeg slet med å ordlegge meg godt nok tilbake. 

Mailens avsender var en høflig herremann, som hadde et ønske han lurte på om jeg kunne oppfylle. Han lurte på om det var en mulighet for å kjøpe den blå buksa og den stripete t-skjorten min?

Det hadde seg nemlig sånn at han samlet på antrekk han likte, og som var brukt av personer han beundret på TV, og i media generelt. Han hadde nylig sett et bilde på bloggen min der jeg hadde på meg disse klærne, og det ville bety mye for ham hvis han kunne kjøpe dem.

Altså. Jeg må innrømme at jeg ble litt fnisete, for forespørsler av dette kaliberet er virkelig ikke hverdagskost. Dessuten var mailen så hyggelig og fint formulert, at jeg nesten fikk litt vondt av fyren..

Men jeg kunne jo ikke selge klærne mine, kunne jeg vel? Eller kunne jeg det, og deretter gitt pengene til et veldedig formål?

Dessuten var jeg veldig usikker på hvilken bukse og t-skjorte han siktet til, for jeg kunne ikke huske å ha hatt på meg det nylig. Men da jeg scrollet meg nedover på bloggen, var det bare ett bilde av meg selv i blå bukse og stripete t-skjorte...


 

Og plutselig gikk mailen fra trivelig til litt tvilsom ;-)

Ikke at jeg tviler på mannens intensjoner eller at han liker klærne altså, men jeg får meg liksom ikke til å selge en brukt bukse med en stor sprekk i.. x-)
 

/ God fredag! Hilsen rørleggeren

Endelig jentekveld! Nesten..

Du vet sånne gode venner, som bare er der - selv om dere ikke har snakket sammen på en hel evighet?


Halve gjengen ❤️ (Jeg er hun til høyre med lugg og øyne som forsvinner)
 

Allerede i 1. klasse på barneskolen ble vi en gjeng. Seks jenter som skulle følge hverandre i tykt og tynt til vi var ferdige med ungdomsskolen.

Jeg husker enda panikken jeg følte da vi skulle søke på videregående skole, og det gikk opp for meg at veiene våre kom til å bli splittet. Vi hadde søkt oss til forskjellige skoler, og jeg var helt alene om skolevalget mitt.

På videregående startet vi nye liv, og selv om vi klarte å holde kontakten, så vi hverandre mye sjeldnere. Vi hadde en fast samling 2. juledag hvert år, og et sommertreff i juni/juli.

Men så ble disse treffene vanskeligere å holde på også. Én flyttet utenlands, mens resten av oss ble spredd utover Norge. Så ble vi gravide på rad og rekke, og noen hektiske år med lite tid til sosialisering ventet.

Men så, i julen som var, ble vi 4 som har flyttet tilbake til hjemtraktene, enige om å ta grep. Vi kunne jo ikke fortsette sånn, det er jo dette som er livet - ikke blir vi yngre, og det er klart vi skal prioritere å sette av tid til hverandre! Så vi avtalte en lørdag, ut og spise på restaurant - kom den som kan.

Vi bestilte bord til klokken 18.00. Planen var å dra hjem til en av oss etter middagen, men da vi kikket på klokka utpå kvelden, innså vi at vi hadde sittet og skravlet og ledd i nesten seks timer! Vi beklaget oss til servitøren for at vi hadde kapret et bord en hel kveld midt i julebordsesongen, men han forsikret oss om at det hadde gått greit ;-)

Da vi skulle dra hvert til vårt, bestemte vi oss for å starte friskt i januar 2018, med en samling i måneden. Vi hadde hatt en fantastisk fin kveld, vi hadde innsett hvor mye vi savnet kontakten, og følte oss uovervinnelige. Vi var forbi småbarnsperioden, selvfølgelig skulle vi møtes hver måned framover, det var jo ingenting som kunne stoppe oss nå!

Dagen i dag, torsdag 25. januar, ble huket av i kalenderen. Pappaer og barnevakter ble booket, mens vi jentene gjorde oss klare for hjemmekos og skravling. I fire uker har vi telt ned, for som sagt - hva skulle kunne stoppe oss nå?

Vi hadde bare glemt én ting: Vi har barnehagebarn. Og rett etter at jeg hadde pusset tennene i går kveld, plinget det i telefonen. Jeg så at det var gruppechatten vår, og instinktivt bare visste jeg hva som kom.

Og ganske riktig. Omgangssyken i hus både her og der.

Så eh.. Vi prøver igjen til uka 
 

* Følg Konatil på Facebook *

Jeg har sagt opp

Takk for alle tips og anbefalinger - da var det gjort. Tiden min som støttemedlem er over!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I dag sa jeg opp mitt treningsabonnement, og den største grunnen er, som flere av dere kommenterte: Småbarnsperioden. Jada, jeg vet det er en dårlig unnskyldning, og at det helt sikkert er nettopp i denne perioden jeg burde trent. Men jeg blir bare nødt til å finne andre løsninger.

Denne vinteren har vært tøff, kroppen min er sliten og jeg føler rett og slett ikke at trening har vært løsningen på det problemet. For noen funker det knall å komme seg på treningssenteret selv om halsen småkrangler og energien er borte - og at en nettopp en treningsøkt avler ny energi. Men hos meg har det motsatt effekt.

Enkelte dager kan jeg være klar for å trene, men det skjer såpass sjeldent i vinterhalvåret at jeg syns det blir for dyrt å holde liv i et medlemsskap som jeg kanskje bruker én - to ganger i måneden.

Og da er jo spørsmålet: Funker hjemmetrening? Er terskelen litt mindre for å kaste seg i det? Jeg har aldri prøvd, så jeg aner faktisk ikke om det har noe for seg! Kan det å trene hjemme når man er i slaget, gi den uttellingen man ønsker?


(Hentet fra "1paolo2" på Instagram)
 

Målet mitt med treningen generelt, var å få bukt med kontorkroppen, og rett og slett bli sterkere. Jeg har ikke noe mål om å delta i løpekonkurranser eller få superkondis ala Frank Løke. Samtidig føler jeg at det å gå turer liksom ikke er nok.

Nå lurer jeg rett og slett på om jeg skal smelle til med litt egentrening i heimen, så fort jeg kjenner gnisten. Bare for å sjekke om det funker, liksom. Peter har en bok skrevet av den svenske kampsportsutøveren Paolo Roberto - som mener at 15 minutter (!) av gangen er nok.

Tanken er å starte friskt med nybegynnerprogrammet hans, og holde meg til det en ganske god stund, heh.. ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
- Ennå 😅
 

Jeg har fortsatt ingen planer om å bli en treningsblogger, altså. Men jeg vet at det er mange som kjenner seg igjen i denne dørstokkmila, og som også sliter med å få på plass gode treningsrutiner. Kanskje det hjelper å lese om andre som sliter..?

Mest av alt er jeg spent på om dette vil gjøre noe for energinivået, selv om jeg akkurat nå kanskje bør fokusere på å komme i gang. Det står i boka at det optimale er å kjøre programmet 4 ganger i uka, og min første tanke var "Det hørtes mye ut", også leste jeg videre:

"4 ganger 15 minutter er bare én time, og hvis du ikke har én time å bruke på å ta vare på kroppen i løpet av en uke, lurer jeg på hvordan du prioriterer"

Så eh, ja.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Eh, ja jo, vi får se på det 😂
 

Så gjenstår bare å minne meg selv på Svigerfars jogge-filosofi: Du kommer til å hate det de 7 første gangene, men så blir det bedre 
 

/ Vi får se

Jeg leste på Google, skjønner du

Det begynner å bli noen måneder siden jeg først oppdaget den. Føflekken som plutselig hadde begynt å klø. Plassert såpass langt bak i nakken at jeg ikke klarte å se den selv i speilet, måtte jeg be Peter om å ta en titt:

"Åja, den?", mumlet han, "En klassisk føflekk. Ser helt fin ut."


 

Peter har da sett føflekker før, så hvis den så fin ut var det vel ingen grunn til å bekymre seg. Derfor tenkte jeg ikke mer på den.

Men så, for noen uker siden, ble jeg plutselig oppmerksom på at flekken fortsatt klødde. Og da jeg kjente på den, oppdaget jeg til min store fortvilelse at den kjentes ruglete ut, ikke sånn en vanlig føflekk skal være.

Jeg ropte på Peter, som kom løpende. Jeg pekte på nakken min:

"Kan du se på føflekken min? Hvordan ser den ut?"

"Oi", utbrøt Peter, "Eh, hæ? Har den blitt større, eller hva skjer..? Den ville jeg kanskje fått sjekket, ja."

Jeg kastet meg over telefonen og fikk time hos fastlegen to dager etter. Så begynte jeg å google.

"ABCDE-kriteriene."

A - Asymmetri.
B - Border (grense)
C - Colour (farge)
D - Diameter
E - Endring: Flekker som endrer seg, klør eller blør lett er spesielt mistenksomme. Er føflekken hevet over hudoverflaten og har asymmetriske forandringer styrkes mistanken om føflekkreft.
 

Og der stod det jo svart på hvitt. Jeg hadde en "E". Min flekk hadde endret seg, den klødde og var hevet over hudoverflaten.

Og på Google fant jeg ut at føflekker skal man ta på alvor. "Det er den kreftformen som øker mest i antall nye tilfeller hvert år. 1 av 4 som rammes er under 40 år. Det ser ut til at solforbrenning i barne- og ungdomsårene har større betydning enn forbrenning senere i livet. Føflekkreft er vanligst på leggen hos kvinner, og på ryggen hos menn. Men oppstår på hode og hals i 15 prosent av tilfellene."

Så begynte jeg å gråte. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er livredd for å skulle dø fra barna mine. Jeg har ikke tall på hvor mange forskjellige tanker som gikk gjennom hodet mitt de neste timene.

De to dagene jeg ventet på legetimen virket like lange som to uker. Jeg lot være å si noe til Peter om frykten min, for jeg visste at han kom til å si at det ikke var noen grunn til bekymring før legen hadde tatt en titt.

Endelig var dagen kommet, da jeg skulle inspiseres av en fagperson. Jeg var iskald på hendene og gned dem nervøst mot hverandre der jeg satt i stolen med legen framfor meg.

"Du har oppdaget en føflekk, var det så?", sa han og kikket på meg.

Jeg nikket nervøst.

- "Da får vi ta en titt", sa han og rullet stolen bort til meg. Det var helt stille i rommet, jeg holdt pusten.

Så rullet han stolen tilbake til pulten sin igjen, og jeg gjorde meg klar til hva enn det var han skulle fortelle meg.

- "Det der", begynte han, "Er ingen føflekk."

Jeg satt bare og måpte. At det var? Ingen føflekk? Men det der E-punktet på advarselslista, da - det stemte jo på en prikk alt sammen?

- "Jammen", stotret jeg, "Jeg leste på google, skjønner du, og..."

- "Du må ikke google!", avbrøt legen, "Dette er en helt godartet utvekst som er veldig vanlig. Den kan godt fjernes, men det er ikke nødvendig. Bare hvis du føler den plager deg."

Med ett følte jeg blodet strømme ut i armene og nedover i bena. Herreminhatt for en lettelse!

Men så kjente jeg en gryende følelse av en tanke i bakhodet, det var et eller annet som var i ferd med å demre, noe jeg ikke hadde tenkt på på veldig, veldig lenge. Jeg trakk pusten, legen må ha tenkt at jeg nok pustet lettet ut, for han smilte - og plutselig fikk jeg tak i hva det var.

For dette scenarioet var jo så altfor kjent, hvordan i all verden kunne jeg ha glemt det?!

- "Ehh", kremtet jeg, "Den flekken min. Er det en gammelmannsflekk..?"

Legen brøt ut i latter.

"Det er et annet navn på det ja", humret han, "Seboreiske keratoser er det som oftest eldre som får, men det forekommer også i yngre aldersgrupper."

Jeg husker veldig godt at jeg for to og et halvt år siden skrev innlegget "Liten flekk kan velte stor frue". Da var jeg nemlig kjempeflau over at det hadde dukket opp to gammelmannsflekker rett under ribbeina. Den gangen var jeg sjokkert, og følte veldig på at de glade 20-årene var forbi.

Nå, to år etter, sitter jeg her og er sjeleglad for at det var en gammelmannsflekk og ikke en farlig føflekk, og takker og bukker for at jeg fikk enda en påminner om at vi jaggu ikke vet hva morgendagen bringer.

Og det vet heldigvis ikke google heller 
 

/ Fagperson 1 - Google 0 

Hvorfor har ingen fortalt meg dette før?

Hei, jeg heter Christina - og jeg øver meg på å stjele til meg litt egentid :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For det er ikke lenge siden jeg skrev at jeg ikke hadde sett snurten av egentid på en hel evighet. Faktisk hadde de rullerende sykdomsrundene gjort at jeg måtte prøve å nyte søvn om natta som egentid. Hva gir u meg lissom. Hodet kan eksplodere av mindre.

Ei i barselgruppa mi pleide å krabbe opp på loftet når det kokte som verst. Der hadde hun en stol, som hun satte seg på hver gang hodet var i ferd med å gå i lufta. Jeg tenker at de fleste av oss burde hatt et sånt loft og en sånn stol.

Tidligere denne uka snakket jeg med ei venninne som sa at hun hadde innført tvangs-avslapning. Utrolig lite trivelig ord, men det gjorde visst susen. Med jevne mellomrom satte hun rett og slett av en hel kveld til ren avkobling, det kunne være alt fra å se en film, lese en bok, høre på podcast eller treffe venner. Koble av, roe ned - ikke noe husarbeid, ingen jobb.

Jeg svarte at det største problemet mitt, er at jeg aldri kommer til bunns i de daglige gjøremålene. At det ikke er noe tid igjen om kvelden etter at alle pliktene er unnagjort. Kjøkkenbenken, klesvasken og diverse ryddeprosjekter. Den herlige runddansen.

Da kikket venninnen min dumt på meg før hun sa:

"Eh, ja. Sånne ting må du jo bare lære deg å se forbi, da! Det eneste du skal konsentrere deg om, er å synke ned i sofakroken uten dårlig samvittighet. Du skal faktisk gi f'en i den samvittigheten"

Og nå er jeg altså i gang! Jeg har innsett at jeg blir nødt til å glemme alle de ørten-pørten tingene som venter. Den skittentøyskurven blir aldri tom uansett hvor mye det prøves.

Så denne uka har jeg sneket til meg et par sider her og der, i boka jeg begynte å lese i fjor sommer. Det går sakte, men sikkert framover. (Herreminhatt, tenk om jeg klarer å lese ferdig en bok i 2018)

Dessuten har jeg bestemt meg for å øve meg på å ha ro i rumpa til å sitte i sofaen og se på TV. Si hva du vil om TV, men det må til - hjernen trenger det. Så nå har jeg satt Kjendis-Farmen på opptak. Haha! Noe lett og ledig og underholdende: Farmen fits the profile.

Jeg henger jo konstant bakpå (så ingen spoilers, takk!), men jeg har allerede rukket å se såpass at jeg har blitt glad i både Action-Frank, trillingene, og latteren til Inga Berit (som ikke har forandret seg på 14 år).

Hvorfor har ingen fortalt meg at man bare må ta seg tid til egentid, selv om huset står på hodet? Alternativet er jo at hodet til mor eksploderer, og det er vel ingen tjent med ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Hvordan løser du egentid-behovet? Tips til smarte løsninger tas imot med takk 

/ Bill.mrk "Leser bok og ser på Farmen på fritida" 🙈

Fredag formiddag i stolen alle hater

NB! Innlegget inneholder både mensen-preik og jentesnakk 💁🏻👍🏼

Laughing friends lying in bed
(Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com)
 

Det er allerede tre måneder siden jeg skrev at jeg fikk en sms med påminnelse fra Kreftregisteret, om at det var tid for å ta celleprøve. Og det må jeg si: Er det noe som v i r k e l i g er et tiltak - så er det å få bestilt time til gynekologisk undersøkelse.

Bare tanken på å ligge i den forhatte legestolen.. Ja, bare tanken er vel egentlig nok ;-)

Sist gang jeg tok celleprøve var hos fastlegen for tre år siden, på seks-ukers-kontrollen etter fødselen. Og da sto celleforandringer helt nederst på lista over bekymringer. Helt ærlig var jeg kun opptatt av hvordan det sto til nedentil etter noen sting foran, og diverse hemoroide-utbrudd der bak.

Også husker jeg fastlegen min sa: - "Ok, nå kan du prøve å knipe."

Hvorpå jeg måtte svare: - "Eh, jeg kniper allerede..."

Alt var, etter forholdene, heldigvis bra den gangen (bortsett fra det med knipingen), men nå var det altså dags igjen etter tre år.

Og denne gangen ba jeg fastlegen min om en henvisning til gynekolog, når det først skulle gjøres liksom. Jeg hadde en del spørsmål om hvordan en fødsel eller to påvirker smerter i syklusen, dessuten ønsket jeg (etter tips fra en leser!) å få tatt en ultralyd av eggstokkene mens jeg først lå der.

En sånn rutinesjekk trenger ingen hastetime, så timen som kom i posten i november, var ikke før i starten av januar. Men da timen nærmet seg, innså jeg at den kom til å kræsje med perioden min, så jeg fant ut at jeg fikk ringe og få den byttet.

Nå er det jo ikke hver dag man snakker med ukjente på telefonen om mensen, så jeg ble litt usikker på hva jeg skulle si. Helt glemt var selvfølgelig at damene på legekontoret snakker om ting som dette i telefonen hver eneste dag.

"Ehh", stotret jeg, "Timen min neste fredag, den kræsjer dessverre med.. Perioden min.."

"Okei!", svarte den hyggelige damen, "Ønsker du å flytte den så blir det nok litt ekstra ventetid, men den fredagen, er det langt ut i perioden?"

- "Eh", sa jeg, "hvis det dukker opp til tida, så er det sånn cirka andre dagen.."

- "Javel, for hvis du blør mye er det greit å flytte timen, men hvis du blør bare litt, så kan du godt møte."

Der og da gikk det opp for meg hvor ufattelig lite jeg har snakket høyt om mensen i mitt liv... Noe så naturlig, og der satt jeg og rødmet akkurat som i fjortis-tida!

 
 

Enden på visa var at timen ble flyttet, og jeg må innrømme at det føltes veldig riktig å være der i dag uten mensen. Alt gikk fint, celleprøven ble tatt, eggstokkene så smashing ut (mine ord, ikke gynekologens), og jeg har fortsatt en gjeng med egg igjen inni der. Jeg fikk spurt mine spørsmål, og fikk bekreftet at hele syklusen kan oppleves annerledes etter en fødsel, uten at det trenger å være noe galt ;-)

Og heldigvis havnet jeg ikke hos den samme gynekologen som kom på vakt da jeg lå i lystgass-rus på sykehuset i oktober for tre år siden.. Da jeg kjente igjen navnet hans fra barndommen, og røsket vekk lystgassen før jeg ropte: "HEEEEEY! Tjølling-gutt!!" da han entret rommet og skulle ta en titt på hvordan det stod til der nede. Peter omtaler dette fortsatt som et av de flaueste øyeblikkene i sitt liv.

Da gjenstår bare en liten oppfordring: Jeg er 100% sikker på at jeg ikke er alene om å mislike den forhatte legestolen såpass at jeg har utsatt å bestille den timen.. Men stol på meg, ring fastlegen og få det gjort!

Er du seksuelt aktiv, eller har fylt 25 år, anbefales det å få tatt en sjekk hvert 3. år. Men merker du noe unormalt, eller har hatt flere partnerbytter og/eller ubeskyttet sex siden forrige sjekk - er det lurt å bestille en time selv om det ikke har gått 3 år siden forrige gang.

Jeg lover deg - det føles veldig bra etterpå 
 

/ God fredag! 🎉 

Hjelp! Hva er taksten for en tann i 2018?

I serien "ting jeg som mor ikke vet noe om": Hvor mye er egentlig en tann verdt i 2018?!

Losing the first tooth
(Licensed from: Talanis / yayimages.com)

 

Det begynner å bli noen år siden 80- og 90-tallet, da mine egne tenner ble vekslet inn i vaskekte pengeskatter. Ikke husker jeg hvor mye jeg fikk, eller om beløpet endret seg fra gang til gang. Var det sånn at hjørnetennene var mer verdt - og fikk man ekstra betalt dersom tanna falt ut mens man var på skolen?

Jeg må faktisk innrømme at jeg hadde et anstrengt forhold til hele greia med tannfeen og vannglasset. For jeg var jo selvfølgelig klar for en slant med penger, men jeg kunne ikke fordra mynter! Og enda verre var tanken på at de attpåtil var våte. Yæk!

Jeg husker jeg spurte Mamma hva som var grunnen til at tannfeen aldri hadde med seg sedler, men dessverre husker jeg ikke hva hun svarte. Irriterende nok fikk jeg først i ettertid høre at dersom man legger tanna i et glass uten vann, betyr det at man får papirsedler...

Tooth Fairy
(Licensed from: Debora / yayimages.com)

Skal si tannfeen har store ... roser i kinnene 😅
 

Uansett er det jo ganske sjarmerende at tannfeen fortsatt lever i beste velgående i 2018. Men hva er tanntaksten? Og hvilke regler bør jeg vite om? ;-)
 

/ Med vennlig hilsen mor under stadig opplæring 

Når det butter litt

I dag kom spørsmålet jeg har ventet på. Jeg stod på badet, da jeg plutselig hørte fra kontoret til Peter:

"Du? Det treningsabonnementet ditt... Er det sånn at jeg kanskje skal si det opp, eller kommer det til å skje et mirakel snart, tror du?"


 Arkivbilde. Jeg presiserer: Arkivbilde 😂
 

Trening. Jeg som var så innmari klar i juni, da jeg hadde fått medlemskap på treningssenter av Peter i bursdagsgave. Da jeg blogget om min første treningsøkt på 15 år. Da solen skinte, da barnehagen kunne melde om kun et par tilfeller av antydning til rennende nese, da sommeren var på topp og kroppen min likeså.

Så fulgte en tøff høst der kreftene forsvant, lungebetennelsen kom snikende og plutselig var det jul. Og så innså jeg at jeg ikke har satt mine bein i joggeskoa på fem måneder. Det er nesten et halvt år!

Også sitter jeg her og tenker - hvordan klarer folk det? Å karre seg på trening når kroppen er sliten, barna er syke, mannen er stressa, det er iskaldt ute og du helst vil være inne og fyre i peisen?

Når du våkner om morgenen med sår hals, og du kjenner at du helst skulle sovet et par timer til - når du merker at du blir sliten av å tenke på trening, er det da lurt å sparke til med en treningsøkt? Eller skal man bare innse at det ikke er tiden akkurat nå, og vente til det passer litt bedre?

Eller kommer det aldri til å passe litt bedre..? På samme måte som det aldri passer å bli syk - så finnes kanskje ikke den perfekte dagen for å svette seg rød i fleisen heller? Er det bare den velkjente kneika man må komme seg over, også blir alt så mye bedre?

Jeg vet ikke. Helt ærlig, jeg er skikkelig forvirra.

Så jeg latet som jeg ikke hørte noe, da jeg stod på badet i dag morges og hørte stemmen til Peter rope fra kontoret.

Men jeg hørte den. Klart og tydelig. Jeg er bare ikke helt klar for å svare enda ;)


Før- og etterbilde i ett 🙈
 

/ Oppdatering kommer, når jeg finner ut av det. I morgen, om en måned eller i 2019.

Snufs og morgenkaffe

Nå skal det riktignok ikke så mye til for å gjøre meg rørt, men i dag morges dukket denne videoen opp på Facebook, og jeg begynte jaggu å snufse litt mens jeg drakk morgenkaffen ❤️

Videoen over er laget av frivillig.no - og ikke bare får den frem et supert budskap, men jeg blir ekstra rørt av å tenke på at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder frivillig arbeid. For det betyr at det er mange nordmenn som hver eneste uke vier sin dyrebare tid til å hjelpe andre!

Og hvor fint er ikke det? Jeg føler knapt jeg rekker halvparten av det jeg skal i løpet av en uke, og jeg er helt sikker på at folk flest føler det på samme måte som meg. Men likevel er det veldig mange som bidrar for fellesskapet, og det gjør meg varm i hjertet.

Jeg må også innrømme at jeg har tenkt at frivillighet er noe som først og fremst hører den eldre garde til, og på sett og vis stemmer jo det. Mange pensjonister er flinke til å fylle dagene sine, men nå som jeg har lest meg opp litt, innser jeg jo at det virkelig er behov for hjelp fra alle aldersgrupper!

Etter en rask titt på frivillig.no, fant jeg overraskende mye spennende. Bor du i Oslo kan du for eksempel bli serveringshjelp i en bar på et sykehjem! Eller hva med å bidra som leksehjelper et par timer i uka? Kafémedarbeider til Suppeonsdag? Bli aktivitetsvenn for en person med demens? Telefonvakt i Ungdomstelefonen til Skeiv Ungdom? Lære eldre å bruke nettbrett? Eller hva med "Bli ukas høydepunkt i en småbarnsfamilie!" Den siste der gjorde meg ekstra nysgjerrig ;-)


Hentet fra frivillig.no på Facebook
 

Jeg syns den supersøte programlederen Jannecke Weeden skrev det sabla godt på sin Instagram på nyttårsaften: 

"Jeg mener det er alt for mye bitterhet og misunnelse i vårt lille land, og hvis vi alle bare konsentrerte oss om å være gode mot hverandre, søke egen lykke og ønske det beste for den neste, så ville alt vært såre enkelt."

Jeg husker jeg leste det og tenkte at det er søren meg absolutt alt oppsummert i én setning, det. Kanskje litt mer frivillighet kan gjøre verden til et bedre sted 
 

/ God tirsdag!

Blir barn med plikter gladere voksne?

Gir du barnet ditt arbeidsoppgaver? Det kan kanskje være lurt :-)

Angry girl ironing
(Licensed from: gemenacom / yayimages.com)
 

Før jeg fikk egne barn, husker jeg hvor fast bestemt jeg var på at jeg aldri skulle bli en sånn mor som gjorde alt for barna sine. Jeg skulle tvert imot sørge for at barna mine ble selvstendige, de skulle bidra med oppgaver i heimen så fort de ble store nok.

Og på sett og vis føler jeg at vi har lykkes, barna våre er ganske selvstendige, og de hjelper til med forskjellige ting hver eneste dag. Jeg kunne nok vært strengere og mer konsekvent på mange områder, og har for lengst innsett at jeg har gått i den typiske foreldrefella: Det er altfor mange ting som "går kjappere når jeg gjør det selv".

I går kom jeg over en dansk artikkel, som handlet om hvor viktig det er med plikter for at barn skal lære seg å ta ansvar, og få en følelse av å bidra til fellesskapet. Det viser seg at dette er gjennomgående hos de barna som er gladest og trives best - og at plikter gir barn en indre struktur.

Forskning viser dessuten at det styrker barnas sosiale og adferdsmessige utvikling når de hjelper til hjemme - og i studier der man har fulgt barn over en årrekke, kunne forskerne også se at barn som har hatt plikter hjemme, klarer seg bedre som voksne - de er gladere og har det bra mentalt!

Mot slutten av saken fulgte en fiffig liten liste over hva slags arbeidsoppgaver barna kan få i ulike aldere - og den syns jeg var fin! Kanskje er det flere enn meg som kan trenge en liten påminnelse om at barn trenger ansvar og at konkrete arbeidsoppgaver er bra? :-)
 

Barn 2 - 3 år
I denne alderen kan barna hjelpe til med små oppgaver, sammen med en voksen. Hovedpoenget er at de skal venne seg til at ikke alt blir gjort for dem.

  • Legge skittentøy i skittentøyskurven eller vaskemaskinen
  • Rydde leker
  • Mate kjæledyr
  • Hjelpe med å dekke på bordet
  • Små oppgaver på kjøkkenet sammen med en voksen (skylle frukt, tørke av bordet, lage mat)
  • Finne matvarer i butikken
  • Bære sin egen ryggsekk
  • Henge opp jakke og sette skoene pent
  • Legge klær i klesskapet


Barn 4 - 7 år
Når barna blir litt større, er de klare for mer ansvar, og vil gradvis kunne løse flere og flere oppgaver selv.

  • Dekke på og rydde av bordet
  • Tømme og fylle oppvaskmaskinen
  • Rydde rommet
  • Re opp sengen
  • Vanne planter, hjelpe en voksen med hagearbeid
  • Finne matvarer i butikken - bære lette ting som for eksempel dopapir, og hjelpe til med å rydde det på plass hjemme
  • Henge opp klesvask
  • Pakke ryggsekken til barnehage/skole
  • Bære egen ryggsekk til barnehage/skole


Barn 8 - 10 år
I denne alderen skjer det et skifte, de tingene som barna tidligere har hjulpet til med, skjer nå helt automatisk. Med andre ord er det på tide med større ansvar, og gjerne oppgaver som har betydning for hele familien.

  • Rydde rommet
  • Rengjøring, for eksempel støvsuge
  • Gå tur med hunden
  • Gå ut med søpla
  • Hente posten
  • Hjelpe til med å handle matvarer
  • Rydde på plass matvarer
  • Brette klær og legge det på plass
  • Hjelpe til med å smøre matpakke


10 år og eldre
De fleste store barn trenger å føle at det er bestemte oppgaver de har ansvaret for å klare selv. Hva slags oppgaver vil selvsagt variere fra person til person, men dette kan være noen eksempler:

  • Lage en middag i uken, med ansvar for innkjøp av matvarene som trengs
  • Vaske egne klær, henge opp og brette
  • Passe småsøsken
  • Holde styr på lommepenger
  • Være alene hjemme
  • Ha faste rengjøringsoppgaver
  • Smøre egen matpakke
  • Gå tur med hunden
  • Komme seg til og fra skole, fritidsaktiviter og venner på egenhånd
  • Planlegge lekser
  • Rydde rommet
  • Dekke på og rydde av bordet
  • Sette på vekkerklokke og stå opp selv
  • Fylle og tømme oppvaskmaskinen
  • Pusse tennene
  • Hjelpe til med å rydde i huset
  • Ha ansvaret for mindre innkjøp

 

baby girl in the washing machine
(Licensed from: lsantilli / yayimages.com)

 

Jeg har jo forholdsvis små barn i hus selv, og aner ikke om det faktisk stemmer at barn som har hatt plikter hjemme, klarer seg bedre som voksne og at de er gladere og har det bra mentalt...

Men det hadde vært gøy hvis det stemte. Og tanken på at vi ikke er så fryktelig mange år unna at barna både handler inn og lager middag til oss, gir meg faktisk litt gåsehud :-D
 

/ Har du noen tanker om temaet, må du gjerne legge igjen et pip i kommentarfeltet 

Teller soving som egentid?

Tidligere denne uka var Peter hos naprapat for å få orden på den vonde armen sin. Da jeg spurte hvordan det hadde gått, svarte han at naprapaten hadde hatt både øvelser og tøyeteknikker på lur, men at han "hadde gitt streng beskjed om at han ikke kunne male".

Haha! Er det bare meg, eller var dette et veldig tilfeldig forbud å gi..? Det lukter i alle fall at det er noe man som pasient må spørre spesifikt om, dersom man for eksempel er på jakt etter en unnskyldning for å slippe å male resten av gangen ;-)

For da sykdomsmaratonet kom krypende i november, stoppet alt opp - og gangen vår står fortsatt og skinner halvferdig. Det er så klart utrolig irriterende å se på halvmalte vegger hver dag, og på mange måter føler jeg at gangen er et symbol på at det meste henger litt på halv tolv akkurat nå.

Jeg fikk faktisk en åpenbaring da vi satt i bilen i går. Da gikk det opp for meg at den eneste egentiden jeg har hatt de siste ukene, har vært når jeg har sovet om natta. Og selv da har jeg ligget på vakt og lyttet etter surklete hosting.

Sorry to say, men jeg tror jeg er i ferd med å miste huet. Barna mine vil selvfølgelig alltid komme først, og jeg passer så klart også på min elskede mann når han er syk, men jeg tror ikke jeg har pustet på mange uker. Altså sånn "trekke pusten og føle at man lever, for nå var det godt å være litt for seg sjæl"-pusting. Jeg kan seriøst ikke huske sist.

Og det forklarer kanskje noe annet som har skjedd: Over natta ble jeg bare ferdig med vinteren! Og det gjør at jeg har konstant småpanikk, for jeg er bare så innihampesvarten klar for våren akkurat nå. NÅ. Og det er ganske kjipt med tanke på at vi bare skriver 14. januar.

Med alt dette i hodet, har jeg nå trommet sammen noen nødvendigheter:

1. Det er søndag i dag - altså ny uke i morgen (og nye muligheter, heh..)

2. Dagen i dag er 47 minutter og 29 sekunder lenger enn på Vintersolverv (altså går det i det minste den rette veien)

3. Om noen år har ungene flyttet ut, og da sitter jeg der og gråter fordi jeg har for mye egentid (true story)

4. Jeg har ikke mistet huet (hehe)

5. Jeg skal ta meg en fridag for å male ferdig gangen (og da skal jeg jaggu kose meg glugg)

Sånn, det hjalp faktisk litt. Ny uke - bring it on ;-)

/ Vår, tralala vår ☀️

Mammas bursdagsoverraskelse

Kjære Mamma - dette innlegget inneholder bursdagsgave-spoiler, så vent med å lese til i kveld 

Denne uka hadde moren min bursdag, og for å være ærlig er det altfor tett etter jul. Dette har nemlig bydd på skikkelig hodebry for meg så lenge jeg kan huske, for alle gaveønskene hennes ble jo brukt opp til jul!

Nå skal det sies at hun bestandig har vært en utfordring å finne gaver til, for ønskene hennes har med årene gått fra "snille barn" til "Ikke kjøp noe, jeg har det jeg trenger".

Men i år ville vi finne på noe hyggelig, og det var lillesøster som satte i gang idémyldringen da hun lurte på om vi ikke skulle spleise på en konsertbillett eller noe annet kulturelt. Og sånn begynte ballen å rulle, telefoner ble tatt, datoer sjekket ut, og resultatet ble en skikkelig trivelig bursdagsgave jeg håper Mamma blir glad for!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg elsker å snekre sammen hjemmesydde gavekort, med klipping og liming og forklarende tekst :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lørdag må du pakke ↑, mutter'n - for da skal Gjengen på tur!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette er altså Gjengen ❤️
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. og vi skal kjøre 
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
... kvelden avsluttes på Nationaltheatret sammen med Else ☀️
 

Årets gave er altså at familiens damer skal på Oslotur, og jeg gleder meg som en liten unge :-)

Jeg føler dette er mer enn bare en bursdagsgave, for fjoråret gjorde noe med oss. Vi mistet en bestefar, pappa og ektemann som betydde uendelig mye for oss, og hele den prosessen gjorde oss sammensveiset. Vi snakker sammen på en ny måte, det er som om vi setter pris på hverandre på en annen måte - og det er så innmari koselig å ha en sånn fin ting å se fram til!

Gratulerer med dagen din, Mamma - veldig glad i deg 
 

* Bare 2 dager igjen å stemme på - VIXEN Influencer Awards 2017 *

Opp og ned fra start til slutt

Med unntak av de barnehagebarna som på mirakuløst vis slipper unna de fleste virusrunder hver høst, vinter og vår - så har jeg inntrykk av at resten av oss er heldige utvalgte som gjerne får med oss det som går.

Et hostevirus som nekter å slippe taket, en kronisk snørrete nese, feber som kommer og går - og en allmenntilstand som svinger i takt med den norske vinteren. Med andre ord litt opp og litt ned fra start til slutt.

Egentlig kan jeg ikke klage, for fram til i vinter hadde vi ni (9!) hele, fantastiske, vanvittige måneder uten sykdom. Med to barnehagebarn i hus, er jo det et kunststykke i seg selv.

Men siden slutten av november har det til gjengjeld gått slag i slag. Og i sånne perioder er det så innmari godt å vite at vi ikke er alene. Snapchat'en min er overfylt av foreldre som er minst like fortvilet som meg - som har vært syke siden førjulen og som har mistet troen på at friske barn er innen rekkevidde.

Tired overworked businessman sleeps on desk
(Licensed from: tomwang / yayimages.com)
Klassisk småbarnsfar på jobb

 

Denne uka har feberen vært på besøk hos oss igjen, heldigvis ikke noe alvorlig, men nok til at barnehagen har vært uaktuell. Og det har seg jo sånn at verden tvinges til å stoppe litt opp når barna blir syke.

Ikke bare må tempoet skrus ned betraktelig, men for de av oss som er så heldige å ha en partner å dele ansvaret med, må arbeidsoppgaver fordeles. Rettere sagt: det må avgjøres hvem som skal ta seg av sjuklingen.

Og dette er en typisk ting jeg aldri tenkte på før jeg fikk barn selv - nemlig det faktum at hver eneste dag er det en hel gjeng med mødre og fedre der ute som har klart å karre seg på jobb, men som ikke akkurat har de beste forutsetningene for å være der.

Elektrikeren som kommer for å legge opp en ny stikkontakt, jenta i ferskvaredisken som smiler blidt, sykepleieren som hilser hei hei. Hvor mange av de du møter i løpet av en dag har sovet dårlig natten før på grunn av et småtroll som hadde feber, vedvarende hosting som ikke ga seg - eller oppkast som måtte vaskes bort?

Hvis ikke det er verdt å tenke litt over, så vet ikke jeg :)

Hele denne uka har jeg vært en gusten zombie, men jeg er utrolig priviligert som jobber hjemmefra og dermed til dels klarer å sjonglere jobb og hverdag når barna blir syke. Og det gjør meg jo ekstra ydmyk.

For akkurat nå fatter jeg ikke hvordan jeg skulle fått det til, å stille i viktige møter etter 3 timers søvn, holde foredrag, operere bort en blindtarm, eller bare komme smilende på jobb når man er så trøtt og sliten at det føles som man har tapt en krig.

Så hatten av til alle som står på og sliter. Som får sykdomskabalen til å gå opp og som holder ut virussesongen. Fatt mot, kjære medforeldre, den verste sykdomssesongen er akkurat nå. I mars blir det bedre ;-)
 

/ God bedring til alle som trenger det - og god fredag!

Mysteriet med det frosne rundstykket

I dag sorterte jeg noen gamle bilder jeg hadde liggende på Mac'en, da jeg plutselig kom over et bilde jeg hadde glemt - og som ga meg umiddelbar latterkrampe.

For jeg hadde helt glemt det lille mysteriet vi opplevde for ett års tid siden. Det var en helt vanlig kveld, ungene skulle ha kveldsmat, og jeg hadde akkurat tatt opp to rundstykker av typen "Mormors hjemmebakte" som jeg hadde liggende i fryseren.

Denne kvelden hadde eldstemann bestilt én halvdel med leverpostei og én med prim, mens lillesøster som vanlig insisterte på å få rundstykket like helt. Ikke bare udelt og uten pålegg, hun ville atpåtil ha det frossent.

Ingen grunn til å ta den diskusjonen, derfor svinset hun ut av kjøkkenet mens hun gnagde i vei på det iskalde rundstykket.

De neste minuttene var det stille, jeg hørte bare lyden av barne-tv mens jeg ryddet litt på kjøkkenet. Men så lød et lite rop fra lillesøster i stua, og jeg hastet inn for å se hva som hadde skjedd. Og der satt hun i sofaen med store øyne: Det frosne rundstykket hennes hadde forsvunnet mens hun så på Charlie og Lola!

Jeg humret mens jeg så på den sjokkerte lille jenta, før jeg bøyde meg ned for å ta en titt under stuebordet. Der var det tomt, så jeg flyttet blikket til under sofaen. Intet rundstykke der heller. Ingen smulerester på bordet, med andre ord hadde rundstykket helt sikkert blitt lagt et eller annet sted i sofaen.

Men etter å ha endevendt alle putene i hele sofaen, begynte jeg å lure litt.

- "Du har ikke spist det opp, da?", spurte jeg.

Lillesøster ristet på hodet med triste øyne, og jeg innså at hun ikke kunne ha rukket det heller.

Når mat plutselig forsvinner her i huset, er det bestandig én hovedmistenkt: Vår firbente "Teo Matvrak". Alltid på vakt, og selv om han utrolig nok aldri stjeler mat fra bordet, lever både smuler på gulvet og matrester i sofaen farlig.

Det var bare det at nå lå Teo i kurven sin i gangen, og jeg kunne heller ikke huske å ha hørt slafselyder, noe jeg antok vi ville hørt dersom han hadde slått kloa i fristende hjemmebakst...

Jeg tok en ekstra leterunde i sofaen, og klødde meg i hodet mens jeg grublet over hvor i all verden det frosne rundstykket kunne ha tatt veien. Jeg kikket i vinduskarmene. På tv-benken. I lekekroken. På do. Alle tenkelige steder lillesnuppa kunne vært innom på vei til sofaen.

Men rundstykket var og ble borte, så jeg sa at jeg fikk hente et nytt et i fryseren. På veien ut til kjøkkenet, kastet jeg et blikk på Teo i hundekurven.

Hmm... Så han ikke litt rar ut der han lå og kikket på meg som gikk forbi? Jeg snudde, og gikk bort til ham.

Og ganske riktig..


 

Ikke godt å si hvor lenge han hadde ligget sånn, eller hva slags tanker som må ha gått gjennom hodet hans idet han satte tennene i en gjennomfrossen godbit og innså at den ble sittende litt fast.

Men det blikket.. 😂

/ 🐶

Nye hyller

Jeg er som kjent ganske sikker på at jeg har Norgesrekord i beslutningsvegring, selv det å få hengt opp ting på veggene er en utfordring. Kanskje er det nettopp derfor det føles så innmari godt når det endelig løsner ;-)

For det er et helt år siden jeg malte TV-veggen i stua blå, noe som forøvrig er det smarteste jeg har gjort i dette huset siden vi flyttet inn. Jeg skjønner egentlig ikke hvordan det hadde seg at jeg gikk for nettopp den blåfargen, for jeg hadde aldri hørt om den før - kun sett et tilfeldig bilde på Instagram.

Men da jeg så den, var jeg skråsikker på at jeg hadde funnet den riktige fargen, og det viste seg å være rett. Det går faktisk ikke en dag uten at jeg tenker på at den blå veggen bare blir finere og finere! Den endrer farge flere ganger om dagen og er like fin i dagslys som på kveldstid.

Før jeg malte, var jeg litt skeptisk til om det var "nok" å male bare én vegg, men det har jeg ikke tenkt over siden. Dessuten er det overraskende behagelig for øynene å se på TV med en mørk bakgrunn - det anbefales på det sterkeste!

Men tross den behagelige fargen, har veggen liksom manglet noe. Den har føltes litt tom, og spørsmålet har vært hva jeg skulle henge opp når jeg har en tendens til å føle at det fort kan bli litt "mye greier rundt TV´en", med hyller og bilder og stæsj. Det må liksom være en "rolig" vegg uten for mye støy.

Og nettopp derfor har det blitt med grublingen, og veggen har stått tom i ett år. Helt til nå.

For i helgen ramlet jeg over disse hyllene i en møbelbutikk. Og det sa bare "Pling!" og "Plong!" og "Bingo!" - for disse hyllene var akkurat det jeg var på utkikk etter, og som skapt for veggen min!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Endelig fikk forlovergaven jeg fikk av lillesøster en skikkelig hedersplass ♥
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så skulle du om mulig ha like mye beslutningsvegring som meg, så er mitt tips å hoppe i det! Mal den veggen, heng opp de bildene, eller skru opp de hyllene - og skulle det bli helt krise, finnes det både sparkel og andre malingsfarger å få tak i :-)
 

/ God mandag!

Biltrøbbel og flaksen som ikke tar slutt

Akkurat nå sitter jeg og lurer på om jeg allerede har brukt opp flaksen min for 2018..

dices
(Licensed from: galdzer / yayimages.com)
 

Fjoråret avsluttet jeg også ganske greit, jeg gjorde det nemlig relativt stort i årets Flax-julekalender - om jeg skal få si det selv. Jeg dro inn femhundrede kroner! Denne gevinsten har jeg forøvrig planer om å cashe ut, det er ikke snakk om at jeg skal skrape meg tilbake til null ved å kjøpe nye Flaxlodd. Å neidu.

Men så over til flaksen i 2018. Det hadde seg nemlig sånn at bilen vår på et eller annet tidspunkt mellom julaften og 4. juledag, fikk det jeg på "ikke-interessert-i-bil"-språket kaller "en liten trøkk". Ingen bulk eller lignende, det var var plutselig "et eller annet feil på høyre side foran".

Jeg tok en telefon til Pappa, som jeg alltid gjør når bilen skranter, og han sa at han selvsagt kunne ta en titt, men at det kanskje var like greit å ringe verkstedet som tross alt hadde EU-godkjent bilen for to uker siden.

Som sagt, så gjort - og heldigvis fikk vi time kjapt. Der ble det rimelig raskt konstatert at bilen måtte repareres, og at deler måtte bestilles. Peter måtte ta bussen hjem, og jeg havnet rett i grublemodus over hvor høy regninga kom til å bli. Er det noe jeg lærte i 2017, så er det at faghjelp fra fagfolk koster. Så med regninga fra rørleggeren friskt i minne, så jeg for meg hvordan tusenlappene kom til å flakse ut av kontoen når bilen var ferdig.

Neste morgen ringte telefonen, bilen var reparert og kunne hentes. Jeg holdt pusten mens Peter gikk inn for å betale. Et par minutter etter var han ute igjen:

- "Vil du vite hvor mye det kostet?", sa han.

- "Eh ja?!", nærmest ropte jeg til svar.

- "Treogfemti kroner!"

- "At det var? Femtitre kroner? Femtitretusen kroner? Hva snakker du om?!"

Det viste seg at de hadde byttet batteri i bilnøkkelen. Det kostet femtitre kroner. Og selve reparasjonen? Nei den gikk på garantien..

Jeg, med mitt "ikke-interessert-i-bil"-språk, visste ikke at bilen hadde noen garanti i det hele tatt. Så det var jaggu en såpass gledelig overraskelse at jeg seriøst vurderer å bli litt mer bilinteressert i 2018, hehe.

På vei hjem feiret jeg med to buketter lyserosa tullipaner og fire primula. Så svingte jeg innom en butikk for å se om jeg fant "SK-K" fra Peters julegave-liste - altså kurver jeg kan ha på kontoret mitt, der planen var å ha to like: En til papirsøppel og en til vanlig søppel.

Og der, midt på en pall blant skittentøyskurver på salg, fikk jeg øye på to filtkurver. Helt perfekte og akkurat det jeg var på utikk etter!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Og ikke bare det, men tror du ikke de to rakkerne var på salg? 2 for 1! Samme dagen som vi fikk bilen reparert gratis!

Så du skjønner sikkert hvorfor jeg allerede nå regner med at flakskvoten min er brukt opp for 2018. I det store og det hele høres det kanskje ikke ut som mye, det var bare så utrolig mye å fordøye på én gang. Også i løpet av den første uka av året, da.

Kanskje jeg skulle byttet inn den Flax-kalenderen i nye lodd likevel..? For enten fortsetter denne galskapen rett inn i en milliongevinst eller så tar det mest sannsynlig slutt, og hverdagen kan gå tilbake til normalen. Blir jo nesten litt stresset av å leve som Fetter Anton og vente på at flaksen skal snu ;-)
 

/ God ny uke!

Grønne fingre fra i fjor

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg har aldri vært flink med blomster - eller rettelse: blomster trives rett og slett ikke hos meg. For ett år siden, døde min ti år gamle kaktus. Jeg trodde ikke det var mulig å ta livet av takknemlige kaktuser, but I did.

Og jeg skjønner ikke helt hva det er heller, men jeg antar at plantene mine enten får for mye sol, eller for lite sol, for mye vann, eller for lite vann. Den der evige runddansen.

Men det siste året har jeg faktisk sporet en fremgang! Ikke bare har jeg fått på plass en liten samling med avokadoplanter som trives i vinduskarmen på kjøkkenet, men i stua har jeg lagt min elsk på "Vindusblad" - en plante som betegnes som ekstremt hardfør og med lite behov for vann. Akkurat det føles litt som juks, og jeg kan vel ikke akkurat være stolt over å holde liv i dem...

Men selve beviset på at det er fremgang å spore, er denne! Den vakre "Sløraspargesen", som jeg har hatt i ett år, og som jeg syns holder seg veldig bra uten særlige brune områder:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

At den har holdt seg bra, er i alle fall det jeg har tenkt fram til i dag. For i morges lurte "minner"-funksjonen på mobilen på om vi skulle ta en liten tur ned Memory Lane og sjekke hva som skjedde på kamerarullen for ett år siden. Mobilen hadde vært så elskverdig at den hadde satt sammen en kollasj med bilder, og på ett av bildene syns jeg at jeg skimtet en gammel kjenning...

Og jada, der var den - et bilde av en viss Slørasparges samme dag som den var kjøpt inn. Den samme planten jeg mener har holdt seg veldig bra det siste året, og som står i stuen min som et bevis på at jeg er i ferd med å få grønne fingre.

Vel. La oss si det sånn at det er lenge siden jeg så et tristere før- og etterbilde:


Den er vel ikke akkurat på vei steder, den planten der...
 

/ Grønne fingre ønskes kjøpt 😬

Misunnelse og små lykkepiller

Mens Peter blir melankolsk når han tenker tilbake på ungdomstida, er jeg derimot sjeleglad for at den for lengst er forbi. Ikke at det var en kjip tid, det er såklart veldig mye av det jeg savner også - jeg syns bare det var så ufattelig slitsomt å være tenåring med alt det innebar.


En tenåring med alt det innebar.. X-)
 

Alt fra å være usikker på seg selv, til å skulle finne ut hvem man egentlig var. Noe av det jeg husker best, er at jeg var så misunnelig på alle andre hele tida! Ikke bare var det ganske slitsomt i seg selv, men det er jo en kjent sak at misunnelse sjeldent fører noe godt med seg.

Jeg sier ikke at jeg er et fantastisk menneske i dag - men helt ærlig, misunnelse kjenner jeg ekstremt sjeldent på. Og det er ikke fordi livet mitt er så perfekt, men jeg har vel bare blitt eldre samtidig som fokuset mitt enkelt og greit er helt andre steder.

Det begynner å bli ganske mange år siden jeg ble tvunget til å snu synet mitt på verden opp ned. Fra å skulle erobre den, til å måtte finne glede i de virkelig små tingene isteden. Jeg opplevde en motgang som tok pusten fra meg, men jeg lærte samtidig noe helt essensielt, nemlig å samle på små "lykkepiller". Jeg samlet på ting som gjorde meg glad, og det var så effektivt for livsgleden at jeg har fortsatt med det siden :-)

I dag formiddag stod radioen på på kjøkkenet, og det kom et innslag med en reporter som intervjuet en tilfeldig person på gata. Reporteren ville vite hvordan livshistorien til denne personen hadde fortonet seg så langt i livet, og det minnet meg på en veldig viktig ting: Vi har alle vårt.

Du har en livshistorie, jeg har en livshistorie - vi har alle vårt. Og akkurat som Kong Harald så fint sa det i sin nyttårstale: "Den sterke viljen som bærer oss kan også brukes til dette: Å bestemme seg for å slutte å mobbe. Å oppføre oss ordentlig mot hverandre."

Two Snowmen outdoor
(Licensed from: Ivonne Wierink / yayimages.com)

 

Rett før jul hoppet jeg inn midt i en Snapchat-story om noe jeg antar var en slags liste med leveregler. Jeg husker dessverre ikke hvem som snappet om disse reglene, men de var i alle fall skrevet av en forfatter ved navn Caroline Myss.

Av en eller annen grunn skrev jeg ned noen stikkord i min lille notatbok som jeg har med meg overalt, og kanskje er disse punktene noe flere enn meg kan ha bruk for å ta med seg inn i det nye året :-)
 

1. Bestem deg for å leve med integritet. Fortell alltid sannheten, til deg selv og andre.

2. Del visdom, ikke smerte. Vi opplever alle motgang i livet, men det er opp til deg selv om du velger å akseptere tingenes tilstand. Livet er ikke rettferdig, og har aldri vært det. Ikke la din smerte bli din følgesvenn.

3. Bestem deg for å ta sjanser. Ikke vent til det er trygt å hoppe eller la deg styre av frykten for hva som kan skje. Nekt deg selv å leve et angrende liv med nesa vendt bakover mot alt du ikke fikk gjort.

4. Ord er mektige - velg deg nye ord. Begynn å legge merke til hva du sier til andre og ikke minst deg selv. Er dine tanker om andre mest positive eller negative?

5. Velg å stå opp hver dag og vær takknemlig. Vær glad for at du er i live. Nekt å la din takknemlighet være basert på hva du har eller hvordan du føler deg. Hver dag er et unikt øyeblikk som aldri vil komme igjen.
 

/

Sugar in the morning

Selv om det såklart er noe trivelig med den gode gammeldagse tradisjonen, kommer jeg aldri til å klare å vente til 13 6. januar med å rydde bort julen. Etter 1. nyttårsdag er jeg ferdig.

Julepynten er med andre ord vekk, men selv om det er en befrielse å få stuet nisser og julekuler tilbake på loftet - skal jeg ikke nekte for at det føles litt tomt og mørkt også. For juletreet lyste jo så fint opp borti hjørnet, for ikke å snakke om stjernene i vinduene.

Uansett, nå er det 11 måneder til neste gang, og spillelista mi på Spotify er tømt for julens svisker og har endret navn til "januarfavoritter" ❤️

Det gjenstår bare ett lite problem..

Jeg har havnet på sukkerkjøret.

A lollipop in the mouth (close-up)
 

Baaaaaah! Hver eneste januar! Hvorfor lærer jeg aldri..?

Og det er jo ikke sånn at det kommer som et sjokk på meg selv heller, for dette er en kjent og ikke-kjær ting som skjer hvert eneste år. Og det til tross for at jeg i starten av desember alltid sier: "Nei i år skal jeg bare lage ÉN porsjon av Rocky Road. That´s it."

Men så mumser man litt her, og litt der - og før jeg vet ordet av det sitter jeg og spiser middag med én eneste tanke i hodet: Hva skal jeg spise til dessert? Og det pleier liksom å være det endelige tegnet på at det har bikket over..

Så nå er det stopp! Igjen. Jeg måtte sjekke om jeg hadde skrevet noe om dette på bloggen i januar i fjor, og joda, der fant jeg "10 tips mot søtsug" postet 7. januar, haha ;-)

Så da er det bare å tråle mine egne punkter og ta grep. Om jeg så skal bruke en månedslønn på tyggegummi, så skal jeg komme meg ut av sukkerets hule hånd.

PS! Nå er det bare 12 dager igjen før slusene til Vixen stenger - husk å stemme på dine favoritter! Jeg blir fortsatt kvalm-svimmel av å se navnet mitt under "Folkets Favoritt", så tusen takk til dere som tok dere tid til å nominere meg. Jeg kan fortsatt ikke tro det når jeg tenker på at navnet mitt står der, skvist mellom herlige Malin Nesvoll og Kristin Gjelsvik. Lille meg!

Så mange blanke ark

Spør du meg, er 1. januar ganske befriende. Litt den samme følelsen som når man åpner en splitter ny bok og gir seg i kast med første kapittel. Det føles litt magisk, gjør det ikke?

For uansett hvordan fjoråret fortonet seg, så ligger det bak oss nå. Med alle de gode minnene man gjemmer i hjertet, og de vonde minnene som man ubevisst fortsetter å vokse seg sterkere på.

Jeg vet ikke helt hva som har skjedd med meg, for i alle år har jeg vært motstander av nyttårsforsetter. Å sette seg hårete mål for det nye året, som likevel går i dass innen februar er i gang - det har liksom virket så teit. Bedre å sette seg mål etterhvert som man går, har vært min filosofi.

Men i år har jeg snudd tvert om. Og i kveld har jeg planer om å sette meg ned med en liten notatbok og skrive ned noen tanker for 2018. Kanskje ikke nyttårsforsetter, men i alle fall noen mål - og hvordan jeg forhåpentligvis kan klare å nå dem.

Det trenger ikke være de store tingene, det kan helt enkelt være noen punkter om hva man ønsker å prioritere i året som kommer. Jeg savner for eksempel å lese bøker. Den siste boken jeg fullførte, leste jeg mens jeg ammet min nyfødte datter høsten 2014. Det er tre år siden, det!

Men et mål uten en plan, er bare en drøm - og for å få lest bøker i 2018, må jeg legge meg tidligere om kvelden. Jeg elsker å lese på sengekanten, men i 2017 har jeg stort sett brukt tiden på sengekanten til å svare på meldinger på Snapchat. Jeg kommer selvfølgelig til å fortsette å svare på meldinger, men jeg innser at det ikke akkurat avler god søvn å legge seg hver kveld å tenke på alle dem jeg ikke rakk å svare. Så her må det gjøres noen grep :-)

Men uansett om du har nyttårsforsetter, mål, planer - eller ingen av disse tingene: Godt nytt år! Jeg håper 2018 blir bra, og husk at man kommer langt med riktige forventninger.

Forventer du å vinne i lotto blir du nok veldig sannsynlig skuffet, forventer du derimot å vinne 25 kroner på et Flax-lodd - kommer du nok til å smile fra øre til øre, kanskje flere ganger til og med ;-)

Tusen takk for følget i 2017 - jeg gleder meg til å oppleve 2018 sammen med dere ツ


Lover å fortsette i samme stil i 2018 - med den samme fotografen :-P
 

/ New year - bring it on 🌟

Årets fineste julegave!


 

Helt siden det året lillesøster og jeg fikk Tante Tones grusomme solbrille-kolleksjon fra 90-tallet til jul, har vi hvert år hatt en konkurranse om å gi bort den styggeste julegaven.

Til nå har det vært alt fra grusomme lysestaker til heklede dorullholdere - jo mer grusom, jo bedre.

Dette innebærer at jeg hvert eneste år holder pusten når gaven "Til Christina, fra Tante Purre" plukkes frem fra under treet. Man vet aldri hva som venter - og ikke minst hvor langt tante har strukket strikken denne gangen...

I år feiret vi jo sammen med Peters søster og hennes familie, så da Tante-Purre-gaven dukket opp, var jeg veldig i tvil om hvor mye jeg skulle forklare mens jeg pakket opp. Jeg gikk for kortversjonen og mumlet noe om at jeg var spent, fordi vi pleier å finne på noe tull hvert eneste år.

Men da jeg pakket opp årets gave, skjønte jeg absolutt ingenting. Inni papiret gjemte det seg en liten bok med hjemmesydd stoffomslag! Hva i all verden kunne det være?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men da jeg bladde opp på første side, begynte jeg nesten å grine. For det viste seg at årets styggeste gave hadde byttet plass med årets desidert fineste, julen 2017.

På første side i boka, stod det omhyggelig forklart: Da Tante leste innlegget "Lille frøken detektiv" på bloggen min i slutten av august, der jeg skrev at jeg elsker å finne andres sammenkrøllede handlelapper i handlekurven, begynte hun å samle.

I fire måneder har hun samlet på andres handlelapper, som hun så limte inn i en bok. Som til slutt ble til årets fineste julegave. Til meg.

Se på dette, da:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

En fullstappet liten bok - og ikke bare har hun limt inn lappene, hun har også skrevet ned tanker underveis. Jeg smelter!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
... At det var..?
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Frukt spørsmålstegn 😂
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men som Tante også fant ut etterhvert, er det svært sjeldent man faktisk finner andres handlelapper i butikken. Så for å komme i mål til jul, måtte hun til Onkels store fortvilelse snoke litt ekstra rundt søppelbøttene ved kassene hver eneste gang de handlet, haha..

Hvis ikke dette er tidenes gave laget med omtanke og kjærlighet, så vet ikke jeg. Tante Purre asså ♥
 

/ Lurer på hvordan jeg skal toppe dette til jul i 2018

Hva gjemte seg bak Peters koder?

For en rar jul det har vært. For mens ungene og jeg gjorde unna sykdomsrunda i god tid før jul, gikk maskineriet til Peter ned for telling akkurat tidsnok til at julaften ble totalt spolert av feber og en meget skranten allmenntilstand.

Også for stakkars Peter, da - som elsker julen over alt annet. Jeg har aldri før sett en mann på nesten 100 kilo ligge under dyna og hakke tenner så det hørtes ut som om kjeven hvert øyeblikk kunne hoppe ut av ledd, men det satte i alle fall en demper på julestemningen.

På mirakuløst vis orket han å være med å pakke opp gaver utpå kvelden, og da kom jeg jo også til bunns i det store mysteriet: Hva som gjemte seg bak Peters koder!

For rett før jul fant jeg julegave-handlelista hans, og oppdaget at han hadde vært så smart at han hadde skrevet gaveinnkjøpene mine i koder:


 

Jeg hadde rett og slett ikke peiling på hva kodene stod for, men sånn i ettertid ser jeg jo at jeg burde forstått "JP". "JP" var nemlig en av de få konkrete tingene jeg ønsket meg i år: Jernpanne!

Disse bokstavene er strøket ut, for etter at Peter hadde kjøpt en JP, fant han tilfeldigvis ut at Mormor hadde kjøpt det samme. Så da ble det dessverre retur av Peters nyinnkjøpte JP, til stor frustrasjon såklart.

"SK-K" var derimot totalt umulig å gjette seg til. Jeg ønsket meg to like kurver til å ha på kontoret, og sist vi var på Skeidar hadde jeg pekt på et par som kunne funke. "SK-K" stod altså for Skeidar-kurver, men denne gaven ble aldri noe av. (Nå vet jeg hva jeg får til bursdagen min, heh)

"GH'" var også like håpløs, for her stod G'en for gavekort. H'en hadde jeg neppe funnet ut av, men dette er også et sånt tilfelle der Peter har snappet opp en kommentar jeg har sagt i forbifarten. Det er nemlig et lokale i Larvik jeg syns ser så trivelig ut, og hver gang jeg går forbi der mumler jeg alltid noe om hvor skikkelig ålreit det hadde vært å unne seg litt luksus for føttene. Akkurat i tide rakk Peter riktignok å finne ut at Mamma og Tante allerede hadde ordnet et gavekort derfra, så det punktet forsvant også fra lista - men jeg gleder meg i alle fall til å bestille time hos "H". Eller "Hildes Fotklinikk", da ;-)

"GXS" burde jeg skjønt, for i år ønsket jeg meg strikkede gensere, og siden disse har en tendens til å være litt romslige nå til dags, sa jeg til Peter at han fikk sjekke om størrelse XS så stor ut. Og genser hadde han jaggu kjøpt!


Jeg i min nye GXS :)
 

Siden JP og GH' allerede var kjøpt inn, hadde han lagt hodet i bløt og gått til innkjøp av noe annet istedet. Jeg fikk enda en GXS, årets bilde fra "Hegeprosjekt", en hårkur og en rettebørste! Den siste der aner jeg ikke hvordan han har fått med seg at jeg ønsket meg, så nå har han i alle fall bevist at han er oppmerksom :-)

Jeg fikk utrolig mye fint til jul i år, og er virkelig glad for hver og en av gavene, men alle var faktisk enige om at Tante Tone stakk av med seieren i år. Gaven jeg fikk fra henne... Smelt. Jeg gleder meg til å vise frem i morgen 😍
 

/ Husk å stemme på dine Vixen-favoritter her! For eksempel "Kihlman" som "Folkets Favoritt". Valgfritt fornavn ;-)

Supersmoothie med naturlig hudpleie

/ Annonse

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Rett før jul var jeg på det årlige julebordet med jentegjengen, og som alltid blir de kveldene en herlig miks av mimring fra barndommen og en oppdatering på hvordan vi har det akkurat nå.

Felles for oss alle, er vel at tiden har løpt litt fra oss - og i mitt hode stoppet alderen da jeg var 27. Jeg vet ikke hvorfor det er akkurat 27 som liksom henger igjen, men jeg føler meg i alle fall ikke en dag eldre!

Men på papiret har jeg jo passert 35, og selv om jeg ikke tenker så mye på alderen min i hverdagen, har jeg de siste årene blitt mer og mer opptatt av å ta godt vare på kroppen min.

Jeg elsker å snike inn litt næring her og der - og favoritten er smoothie: Hvor sunn kan jeg lage den før resten av familien begynner å grynte på nesa? ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den grønne basen er viktig ;-)
 

Jeg pimper opp smoothiene med både kokosfett og kollagen, og de siste ukene har jeg brukt kollagenet til Oslo Skin Lab. Porsjonspakningene er unike, og en liten pakke om dagen er det som trengs!

Jeg veksler mellom å ha det i kaffekoppen om morgenen eller smoothien til lunsj - også har jeg noen liggende i veska, til dager der jeg er på farten.

Pulveret løser seg enkelt opp i både kald og varm mat eller drikke, men andre ord kan det tilsettes i hva enn du måtte ønske i løpet av dagen. For eksempel smoothie ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Produktene til Oslo Skin Lab har solide studier bak seg, og jeg føler dette er en enkel og effektiv måte å pleie huden på. Kollagenet er hydrolysert, altså brutt ned til kollagenpeptider for lettere opptak.

Dette erstatter selvsagt ikke en daglig hudpleierutine, men kollagentilskuddet gjør at huden forbedres på en naturlig måte, og bidrar til å forebygge hudens aldringstegn innenfra.

Lærhuden, som styker og støtter huden vår, består av 90% kollagen - og dette proteinet begynner å avta i huden allerede i 20-årene. Jeg er med andre ord takknmelig for all den drahjelpen jeg kan få :-)

Akkurat nå får du en skikkelig romjulsrabatt på 65% på første forsendelse, ved å trykke her. Kanskje en forsinket julegave til deg selv? Det er selvsagt ingen bindings- eller oppsigelsestid :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og har du lyst til å prøve den grønne smoothien nå i romjulen, trenger du:

- Et par håndfuller grønnkål
- 1/2 avokado
- 1/2 agurk
- fire-fem frosne spinat-terninger
- en liten bit ingefær
- 1/2 boks kokosmelk
- valgfri frossen frukt (jeg bruker blandingen til Rema 1000 med mango/banan/melon)
- vann

Ha alt i en blender, og kjør på! Nam nam :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Mer informasjon om kollagenet til Oslo Skin Lab finner du her. Fortsatt god romjul!

* Følg Oslo Skin Lab på Facebook *

Tursko og strømpebukse

Jeg må jo innrømme at det er litt småskummelt å skulle feire jul hos noen for aller første gang. Det å være borte fra familien min har jeg jo vært annethvert år helt siden jeg ble sammen med Peter, så det er jeg vant til nå.

Men i år skulle vi feire hjemme hos søsteren til Peter for første gang, og vi var jo litt spente på hvordan det ville gå når en familie på fem + en hund, skulle få en familie på 4 + en hund på overnattingsbesøk fra lillejulaften til 1. juledag.


 

Før avreise var i grunnen det meste på stell, helt til det øyeblikket Peter ba meg pakke med turbukse og tursko. Jeg kikket på ham mens jeg skrattlo, for i min familie betyr julefeiringen å kose seg innendørs - med andre ord var jeg skråsikker på at han tullet.

Men da han fulgte opp med et alvorlig ansiktsuttrykk før han mumlet: "Jeg tror det var snakk om å spise frokost i skogen på julaften", forstod jeg at det var alvor.

Og jeg fikk insto-sjokk. Hva skjedde med den obligatoriske julemorgen..? Med joggebuksa og tøflene og risgrøt og nedtelling til Askepott?

Motvillig pakket jeg med meg både strømpebukse og tursko, det hadde nemlig meldt rimelig guffent vær - så om jeg først skulle ut i skogen, skulle jeg i alle fall ikke fryse...

Vel innlosjert, bød den første natten på så som så med søvnkvalitet for meg som delte sovesofa med to små. Derfor fikk jeg snorke litt lenger enn de andre på julaften, og da Peter vekket meg etter en stund, var det med hviskende røst:

- "Eh.. Jenta mi? Det er frokost.. Eller altså. De andre venter. Du må få på deg klærne, vi skal.. Eh.. Ut i skogen."

Jeg tror ikke ord kan beskrive det jeg følte akkurat da. Frysepinnen meg, som atpåtil hadde pakket med seg tøfler på juleferie, skulle forlate den varme dyna og bevege seg ut i kulda. Det bare.. Nei.

Men høflig gjest som jeg er, fikk jeg på meg fillene så fort jeg klarte, og tuslet etter de andre i retning skogen. Så ulikt mine hittil 34 feirede julaftener - men en gang må selvfølgelig være den første.

For da vi vandret gjennom den lille skogen, og kom fram til et åpent jorde, kunne vi se en lykt der fremme. Like etter skimtet vi et bål, og det var da jeg forstod at noen hadde gått i forveien og ordnet litt.

Og ikke bare litt heller, for det som møtte oss tok nesten pusten fra meg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg tuller ikke, da jeg satt der på en varm skinnfell, kikket utover det store snødekte jordet, kjente varmen fra bålet og hørte de fornøyde barnestemmene rundt meg mens jeg slurpet i meg varm kakao... Da var det eneste jeg klarte å tenke: Pokkern asså. At vi ikke har tenkt på dette før! Kommet oss ut i frisk luft fra morgenen av på julaften, latt barna få løpe fra seg og få røde roser i kinnene. Returnere til huset i tide til Askepott, med bållukt i nesa.

Der og da innså jeg at juletradisjoner blir til mens man går. Det er ikke sikkert vi får det til i 2018 - kanskje plaskregner det i 2019, men frokosten i skogen i 2017 er i alle fall noe jeg kommer til å huske for resten av livet.

Det hadde jeg ikke trodd da jeg meget motvillig pakket ned tursko og strømpebukse før jeg dro ;-)
 

/ Fortsatt god romjul

GOD JUL!

Nå er det jul!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gæmlis eller ei - tøflene er med! #frysepinne
 

Hver julaften tenker jeg på onkelen min. For hele barndommen feiret han jul med Tante Margit og Johansen, en gammel tante og hennes venn - som begge måtte hvile én til to timer etter middagen. Det mens resten av selskapet satt og trippet for å komme i gang med gavene.

Så på denne dagen føler jeg vi er ekstra heldige som ikke har slike hensyn å ta ;-) Nå lukter det ribbe i hele huset, mens fem spente barn svinser rundt og gleder seg til å pakke opp gaver rett etter middag.

Jeg ønsker hver og en av dere en riktig god julaften - jeg håper den blir så fin som mulig! Også har jeg lyst til å runde av med noen veldig kloke ord som henger på kjøleskapet her vi feirer jul.

Disse ordene skrev niesen min helt selv da hun gikk i 1. klasse, og de blir bare bedre og bedre hver gang jeg leser dem. Selv om det egentlig er ment å være "husregler", føler jeg de gjør seg godt generelt i livet også :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Hjelpe hverandre sonn at vi får det hygelig.
Prøve og ikke krangle eler prøve og få andre lei seg eller sinte.
Prøve og få andre glade.
Ikke gå fra borde før alle barna er ferdig og spise.
Ryd romet eter du er ferdig og leke med noe som skaper veldig mye rott.
Du kan hjelpe mamma og pappa med og stele huset så mye du vil.
Ikke mas på mamma eller pappa nor de er optate."

 

/ GOD JUL!

Hva i all verden får jeg til jul?

De siste dagene har han tuslet rundt med et lurt smil om munnen, så jeg vet at han er fornøyd med det han har funnet på i år også.. ;-)


 

For det er jo ingen hemmelighet at Peter elsker julen, og jeg kjenner vel i grunnen ingen som er like gira som ham. Julemusikk, røkelse, julepynt og julegaver - han nærmest forguder alt sammen.

Og selv om han fortsatt syns det er stas å få julegaver selv, er han enda mer glad i å pønske ut hva han skal kjøpe til dem han er glad i.

Blant annet meg.

Han spør meg aldri om jeg har en ønskeliste, likevel klarer han på finurlig vis å treffe blink hvert eneste år. Som oftest er det ting jeg en eller annen gang har sagt at jeg ønsker meg, som han har skrevet seg bak øret og tar fram når det er tid for juleshopping.

Men i dag morges skulle jeg rydde bort pakke-verkstedet på kjøkkenbordet, da jeg fant et ark med en liste på, som jeg måtte ta en titt på for å se om jeg kunne kaste.

Jeg så med en gang at det var Peters håndskrift, men siden det meste var klusset over, skjønte jeg først ikke hva det var. Så oppdaget jeg mitt eget navn, etterfulgt av noen bokstaver... Og da gikk det opp for meg: Det var julegave-handlelista hans!

Samvittighetsfull som jeg er, kastet jeg arket fra meg, for julen skal jo være full av mystikk og spennende pakker under treet..

Men... Så kom jeg på at han bare hadde skrevet noen bokstaver etter navnet mitt, og jeg bare måtte ta en ekstra titt. Som jeg mistenkte, så hadde min smarte mann skrevet i koder! Fantastisk, eller hva?

Og jeg vet jo dette strider mot all natur, men det er tross alt julaften i morgen... Så - hva i all verden får jeg til jul i år?


 

Jeg har ikke snøring på hva bokstavene står for, så her er det bare å gjette i vei.

De store spørsmålene er jo såklart om han bare har klusset over det han har fått tak i, om han har skrevet villedende koder i tilfelle jeg skulle finne lista hans, om han har brukt faktiske forkortelser, om han har brukt koder for hvilke butikker han skal innom - eller om kodene er forkortelser for hva slags ting han tenkte å kjøpe...

Også er det jo litt snålt at han har klusset så møysommelig over alt annet han har kjøpt..?

Ikke vet jeg, men jeg gleder meg veldig! :-D
 

/ 1 dag igjen 🎄

Hvem er du, hemmelige venn?

I dag skulle jeg hente posten, og midt blant julebrev og reklame, var det én konvolutt som skilte seg ut. Konvolutten hadde ikke frimerke, og det eneste som stod skrevet, var "Familien Kihlman" med svart tusj.

Jeg trodde det var fra en gammel nabo som flyttet i sommer, men oppi konvolutten lå dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Fire sjokoladenisser og et hvitt hjerte med "God jul!" Ingen avsender, ingen spor, nada! Hvem i all verden kunne det være som bare la fra seg en hyggelig hilsen - uten så mye som et hint om hvem som var avsender?

Men så ble jeg stående å gruble. Det var et eller annet som virret rundt i hodet mitt som jeg ikke helt fikk taket på.. Plutselig kom jeg på hva det var: Minnet ikke dette mistenkelig om noe jeg hadde sett før? Jeg løp ut på kjøkkenet, åpnet en skuff og hentet en lapp jeg hadde spart på siden i høst.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

"Ha en fin dag!" stod det på lappen jeg fant under vindusviskeren på bilen for et par måneder siden. En hyggelig lapp på en dag jeg trengte det som mest.

Og den dagen ble bedre, takket være deg. Lenge lurte jeg på hvem du var, men etter hvert sluttet jeg å lete og landet heller på å være lykkelig uvitende. Fint å ha en hemmelig venn et sted.

Men nå tror jeg sannelig du er tilbake. Teksten er kanskje ikke helt lik på de to hjertene, på den ene lappen er det tross alt lagt på skygger og alt, men bretten på midten og utropstegnet avslører likheten. Dessuten: Hvor mange ville levert en sånn beskjed på et nærmest identisk hvitt hjerte med tre måneders mellomrom..?

Så utrolig koselig! Jeg har ikke hatt en hemmelig venn siden lærerne krevde at vi fikk oss det på barneskolen, men nå har jeg altså fått min egen gledesspreder helt uten lærernes inngrepen.

Jeg holder selvfølgelig på å sprekke av nysgjerrighet etter å finne ut hvem du er, hva jeg har gjort for å fortjene dette og hvorfor du legger igjen så utrolig hyggelige lapper og sjokoladenisser til oss i postkassa. Men samtidig er det litt gøy å ikke vite også.

For egentlig vet jeg vel alt jeg trenger å vite om deg.

Hvem enn du er.

Hvor enn du er.

Du har et stort hjerte.

Og verden trenger flere som deg ♡

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/

10 små og store julehacks

For ikke mange dager siden spurte jeg Snoogle om hjelp til å finne de fem viktigste tingene å prioritere de siste dagene før jul. Responsen lot ikke vente på seg, og tipsene finner du her.

Men i samme slengen var det utrolig mange som hadde slengt med sine beste jule-hacks, altså smarte triks som gjør livet litt enklere. Jeg er jo skikkelig svak for sånn moro, og tenker at det kanskje er flere som setter like mye pris på det som meg.

Så her kommer 10 smarte triks du kanskje kan benytte deg av de neste dagene!

Teddy bear and christmas present
Licensed from: razihusin / yayimages.com

 

1. Dempet belysning

Dette trikset gikk igjen fra flere: Sørg for å ha dempet belysning når gjestene inntar hjemmet. Kamufler det gjerne som "lun stemning", "rolig atmosfære" eller lignende. Alle vet at skarpt lys lyser opp flekkene i sofaen, så tenk lyssetting.

2. Husk på hvor det skal feires jul.

Man feirer sjeldent jul under sofaen eller oppi skuffer og inni skap. La disse stedene være - og prioriter rommene der man faktisk skal feire jul. Har du gjester som kommer med hvite hansker på, og som tar en grundig inspeksjonsrunde i løpet av kvelden - ville jeg seriøst vurdert å ta en alvorsprat med dem.

3. Rot i boden

Ser det helt bomba ut, ty til skippertaksmetoden. Rydding og sortering kan vente til januar, men for nå: Finn en stor kurv eller lignende og dra den systematisk med deg gjennom huset. Alt rot havner i kurven - som deretter plasseres i boden eller på vaskerommet. (NB! Kurven må sannsynligvis tømmes et par ganger underveis. Dette er helt normalt, ingen grunn til panikk)

4. Skål med grønnsåpe

Overraskende mange kunne også fortelle at de pleier å sette en skål med grønnsåpe under sofaen rett før gjestene ankommer. Kanskje rekker man bare over med støvsugeren, og grønnsåpe-lukten gjør at gjestene får assosiasjoner til nyvaskede gulv. Vinn vinn - og kryss fingrene for at gjestene ikke kommer i hvite sokker.

5. Handleliste

Uansett hva du skal handle de siste dagene før jul: Husk handleliste! Skriv opp helt detaljert hva du skal ha, så slipper du å ta på deg stresset fra alle de andre som suser rundt i butikkene uten mål og mening.

Composite image of santa pushes a shopping cart
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

 

6. Julekaker

Kjøpes i butikken. Ferdigkaker funker. Og server dem gjerne sammen med den obligatoriske "Se her, her kommer årets hjemmebakst!" Det setter alltid humringen i gang - også velger du selv hvor ærlig du skal være dersom noen spør ;-)

7. Bakhåndsgaver

Det dukker alltid opp en uventet julegjest på døra, så sørg for å ha et par gaver stående klare for sikkerhetsskyld. Her er det jo bare fantasien som setter grenser, men forslag kan være kombinasjoner av: "Rocky Road" (dersom du rakk å lage julens beste godteri), Flaxlodd, en flaske Ringi eller en flaske vin, boks med lakriskuler (NAM!), osv. Velg gjerne ting du liker selv, for skulle det ikke dukke opp noen på døra - så vet du at det faller i smak ;-)

8. Pust

Kanskje ikke en jule-hack, men jeg tror fortsatt det er mange av oss som trenger å bli minnet på å puste skikkelig med magen akkurat nå. Pusten er det kraftigste verktøyet for å redusere stress - så her er det bare å kjøre på!

9. Er det så nøye?

Jeg fikk en kjempekoselig melding fra ei jente som er alvorlig syk, som bare ville tipse meg om at det kanskje kan være lurt å strippe ned juleforventningene litt. Tenke seg om en ekstra gang om hva som faktisk betyr noe her i livet, og at det ikke spiller noen rolle om alt er 100% på stell. Hun kom til å måtte tilbringe mesteparten av julen i sengen, og da ser man jo virkelig hva som betyr noe. Gjør det enkelt. Og ta vare på hverandre!

10. Husk å nyte

Julen skal være litt magisk. Husk å nyte den også, oppi alle de praktiske tingene! Liker du å se på Askepott på julaften, gled deg masse til den. Når den begynner, synk ned i sofaen og drøm deg litt bort. Fokuser på det du har. Og gjør julen så god som mulig ♥
 

/ 3 dager igjen til julaften

* Husk å stemme på dine Vixen-favoritter her! *

En spesiell dag

Denne dagen vil for alltid være litt ekstra spesiell. Og for nøyaktig ett år siden skrev jeg et innlegg - som jeg hadde godt av lese på nytt i dag. Derfor deler jeg det på ny, til litt ettertanke :-)


Slik så forsiden av Dagsavisen ut 20. desember 2011:
"Kjære Christina, jeg bare lurte på...
Vil du
gifte deg
med meg?"

 

For seks år siden i dag, fridde Peter - midt i en herlig julefrokost, en tirsdag like før jul i 2011. Også på forsiden av en avis, av alle ting :-)

Også skulle det vise seg å bli en veldig spesiell dag. De fleste husker vel frieriet sitt som noe fint, men jeg var i tillegg høygravid og skrubbsulten og lettrørt og fortsatt ganske nyforelsket (fordelen med at ting går unna i et visst tempo). Alt om den herlige frokosten har jeg skrevet om her, men denne dagen ble spesiell på flere måter for meg.

For med bare fire dager igjen til julaften, hadde Peter tatt seg fri fra jobben for at vi skulle kjøre fra Oslo til Larvik med julegaver til familien min. Jeg skulle nemlig feire min første jul med Peters familie, og denne tirsdagen hadde vi satt av til å dra på julebesøk til min side av slekta. Og nå skulle vi plutselig ikke bare dele ut julegaver, vi skulle fortelle den store nyheten også!

Et av stoppene var hos Mammas tante og onkel, som i lang tid hadde gledet seg stort over min voksende mage. Vi er ikke store familien, og disse to i midten av sekstiårene hadde for lengst spurt om de kunne bli ekstra-oldeforeldre for den kommende lille babyen. Derfor gledet Peter og jeg oss litt ekstra til å fortelle om forlovelsen, og til å vise fram hånden med en skinnende diamantring.

Og dette besøket er det eneste jeg husker fra denne Larviksturen. Det var som om livet fikk en helt annen mening der jeg satt i sofaen til disse to menneskene som gledet seg så på våre vegne. Som lo så de knegget da de mimret førti år tilbake i tid, til da tante hadde gått opp 30 kilo under den ene graviditeten, og blitt så tjukk at onkel måtte hjelpe henne ut av sengen hver morgen. Og når ansiktene deres ble til store smil mens de snakket om hvor fint det ville bli med en baby i familien igjen.

.. Og at vi måtte krysse fingrene for at tante ville rekke å få oppleve det.

Stråling, cellegift og dårlige utsikter. Og der satt jeg i en myk sofa, med julekaker på bordet foran meg, med et nytt liv i magen - og i stolen ved siden av meg satt tante, i ferd med å måtte slippe tak på sitt eget. Men likevel så glad på våre vegne. For kjærligheten, og den store kulemagen min.

Female hands giving red heart
 

Og derfor er denne datoen ekstra spesiell for meg. For den minner meg ikke bare om det fine, men også det triste - om livet som kommer og går, og om alt vi har å være takknemlige for.

Også er jeg så ufattelig glad for at den stolte ekstra-oldemoren rakk å hilse på den lille babyen som kom i februar ♥

 

/ 20. Desember 2011 :-)

Når det koker på juledassen

I går fikk jeg en glitrende idé. For det kan jo ikke være bare oss som har feilberegnet tiden littegrann nå før jul? Litt ymse sykdom klarte jaggu å frarøve oss to hele uker av desember, der vi måtte sette det meste på vent.

Men nå er vi altså i full gang med siste innspurt - og i går innså jeg at her, her må det prioriteres!

Jeg var i ferd med å sette opp en liten liste, da jeg plutselig kom på at jeg skulle be om skikkelig eksperthjelp. Snoogle!

Og svarene lot ikke vente på seg, det har haglet inn med meldinger på Snapchat de siste 24 timene med folks prioriteringer denne siste uka før jul. Det koker litt på juledassen for flere enn oss, og det er helt nydelig å se at vi er mange i samme båt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I dag har jeg åpnet flere hundre tilbakemeldinger (!) - og samlet punktene som går igjen flest ganger. Så om du er i samme situasjon akkurat nå, og du begynner å bli litt stressa - ta en titt på denne lista sånn at du ser hvilke punkter du skal prioritere!

Gjør deg klar for eksperttipsene fra det eminente panelet Snap + Google = Snoogle ♥

 

1. Punktet som gikk igjen desidert flest ganger: Julemat. Uten mat kommer vi ikke langt - så sett av litt tid til en handlerunde sånn at det er mat i hus til dagene butikkene er stengt.

2. Det blir ikke ordentlig jul uten: Julegaver. Om det er nye gaver eller brukte gaver er ikke viktig, men det er hyggelig å gi bort noe til dem man er glad i!

3. Det blir visst ikke ordentlig jul uten juletre heller. Litt julepynt og et juletre (eller en julekvist) må til, og dette tar ikke så lang tid heller. Med mindre du må måke deg vei i den fullstappede boden for å få tak i esken med julepynt som ligger helt innerst, da. Men det går vel på et vis det også ;-)

4. Det kan se ut som den gode gamle julevaskens tid er forbi, nå er det kattevask som gjelder! Ingen vasker tak og vegger lenger, eller drar fram sofaen. Fres over gulvene med støvsugeren og en våtmopp, så kommer du langt. Skal du ha gjester er det ålreit å ta en kjapp vask av do og vask også.

5. Dette siste punktet vies til den aller viktigste tradisjonen du har. Om det er å se en spesiell julefilm, lage et spesielt julegodteri, fylle julestrømpa eller tenne et lys på graven til noen du savner: Sett av tid. Selv om du er stresset, vil det gjøre deg godt!

Så kan julen bare komme!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ 🎄🌟❤️

To ganger Folkets Favoritt!

I går kveld satt jeg sammen med søstra mi i sofaen da jeg plutselig oppdaget at semifinalistene til årets Vixen Influencer Awards er klare. Jeg scrollet meg gjennom kategoriene og så at Peter var nominert i "Årets Livsstil" og "Årets Gullpenn" - før jeg jaggu fant både herr og fru under "Folkets Favoritt"!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Eller, jeg har ikke helt vent meg til nytt etternavn enda, så jeg skjønte ikke at "Christina Kihlman" var meg, før jeg så "Kona Til" i parentes..

Men FY FLATE! Ikke for å underdrive det faktum at Peter er nominert i hele tre kategorier, altså..  Men jeg har faktisk ikke ord for hvor vanvittig takknemlig jeg er for å finne navnet mitt under den gjeveste kategorien av dem alle.

Folkets Favoritt! Den henger så høyt at jeg blir helt svimmel av tanken på å være én av ti i denne gruppa.

Det kom noen tårer da jeg forstod at denne lille, rare bloggen faktisk er nominert. For etter to år, kan jeg fortsatt ikke svare på hva denne bloggen egentlig handler om. Det er liksom alt og ingenting - de store og de små tingene, og dette gjør meg vel bare ekstra takknemlig.

Konkurransen er såklart beinhard - og jeg er overbevist om at det kommer til å hagle inn med stemmer hos både den ene og den andre i denne gruppa, for makan til konkurrenter har jeg aldri vært borti. Sjekk den gjengen!

Det er nå konkurransen starter for alvor - og man kan avgi stemme hver 12. time. Men uansett hva som skjer: Tusen, tusen takk til alle dere som tok dere tid til å sende inn en nominasjon! Dette kommer jeg til å leve lenge på ♥

Stem på favorittene dine her!

/ God lørdag, folkens

Barna må tåle såpass

Snart er det jul, og i julen skal vi kose oss! Julemiddagene kommer som perler på en snor, og det er nærmest en selvfølge med alkohol i glasset. Da er det fint å huske på at det er "viktig at barna lærer seg god alkoholkultur".

For "barna må tåle såpass".

Og "mine barn har aldri klaget".

Dette var noe av responsen som gikk igjen flest ganger i fjor, da jeg skrev et blogginnlegg som handlet om julen, og om at alkohol og barn ikke hører sammen. Det jeg trodde var et helt vanlig innlegg, men som klarte å hisse opp en stor del av Norges befolkning som mente jeg ikke hadde noen rett til å ta fra dem kosen.

For folk liker visst ikke at man prøver å ta fra dem alkoholen.

santa dog
Licensed from: WilleCole / yayimages.com
 

Det ble kaos, og jeg må innrømme at jeg fikk sjokk av responsen. Jeg hadde aldri trodd at det var en brannfakkel å oppfordre folk til å tenke seg om en ekstra gang før man kaster innpå både øl og akevitt til julematen når det er barn tilstede.

Men det fikk meg i alle fall til å innse at dette er et tema vi må diskutere i år igjen!

For jeg står fortsatt for det jeg skrev i fjor: Jeg mener julen er barnas høytid. Og jeg vet fortsatt at få liker å innrømme dette, men der det finnes alkohol, finnes det rus. Og der det finnes rus, finnes det også et rom for feilskjær.

Og i år som i fjor, syns jeg det er greit at vi minner hverandre på at en liten akevitt kan være én akevitt for mye. Det er ikke sikkert du merker det selv, men det gjør kanskje de minste - som er ekstra ømfintlige for forandringer.

Og det kan være fort gjort, for det er ikke så mye som skal til. Det trenger nemlig ikke være snakk om å drikke seg snydens, for det skal ikke mange slurkene til før man helt ubevisst endrer seg. Bare bittelitt. Oppfører seg litt annerledes, snakker litt annerledes. Og man merker det kanskje ikke selv - men det er det noen andre som gjør. Barna.

De tristeste tilbakemeldingene jeg fikk i fjor, var de som skrev at de kan drikke både det ene og det andre uten at barna deres merker noe som helst.

Er det sånn at disse personene oppriktig talt tror at en femåring skal komme bort til mamma eller pappa og si at "Nei, nå syns jeg du har drukket nok"?

The sad girl with a Christmas present
Licensed from: Madhourse / yayimages.com
 

Jeg vet at ikke alle barn blir usikre når de voksne drikker, men hvorfor skal man egentlig gamble, og satse på at det går bra? Jeg sier heller ikke at barn tar skade av å se mamma eller pappa nippe til et glass rødvin på fredagskvelden, men er det ikke fint at barna ser at vi ikke trenger øl eller vin for å "kose oss" eller slappe av, da?

Og dessuten er det jo ikke på grunn av rusen vi drikker, så hvorfor er ikke de alkoholfrie variantene bra nok?

Hvis mine barn lærer hjemmefra at det ikke er mulig å kose seg uten alkohol, så mener jeg at vi som foreldre har gjort noe feil. For uansett hvordan man vrir og vender på det, så hører ikke barn og alkohol sammen.

Dessuten er det en fin huskeregel at i alle fall én er kjørbar dersom noe skulle skje. Og som kan gi trøstende klemmer midt på natta om nødvendig - klemmer som ikke lukter alkohol.
 

/ Med ønske om at julen blir fin. For alle :-)

Voksne pingler

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle revurdere mine egne ord, men det er mye som tyder på at jeg blir nødt til det nå..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For noen uker siden skrev jeg jo en mail til Norsk Helseinformatikk, med spørsmål om de kunne endre info-teksten sin til at voksne blir hardere rammet enn barn av "Hånd-, fot- og munnsykdom". Jeg fikk svar fra en spesialist i allmennmedisin som avviste forslaget mitt, og konkluderte med:

"Jeg tror vi ender opp med at det er store individuelle forskjeller, men at voksne generelt er mer pysete enn barn 😄"

Jeg ble jo såklart ganske irritert over det svaret, og konkluderte glatt med at det ble ord mot ord. Jeg var uenig - og definitivt ikke pysete.

Men så...

De siste ukene har vi som kjent vært gjennom en runde med barnehagevirus, som presterte å lenke hele 3 av 4 til sofaen i to (!) uker. Det så lenge ut til å gå bra for min del, jeg var frisk som en fisk og følte meg som superwoman, med tidenes immunforsvar!

Men så satte viruset altså inn nådestøtet hos meg også, begge ungene hostet mer og mer - og en morgen våknet jeg med smerter i lungene, og skjønte raskt at det var virus-førjulsfest nedi der.

Et par dager etterpå kicket feberen inn, og vips så var det i gang. Jeg lå da én uke bak ungene i løypa, og mens de lå i hver sin ende av sofaen og kikket på "Shimmer and Shine" - sa jeg til Peter at nå, nå går det nedover med mor.

Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så dårlig, jeg hadde vondt overalt, jeg var totalt tappet for energi, nesa var tett, halsen verket og jeg hadde hostet på meg det jeg trodde var brokk i nederste del av magen. (Det viste seg ikke å være brokk, men sikkert en slags strekk - men du skjønner greia.)

Da den ene ungen ble dårligere i løpet av helgen, måtte vi ta en tur på legevakten - og der ble det konstatert lungebetennelse med forhøyet CRP. Vi dro hjem med antibiotika, og over natten var jeg overbevist om at også jeg måtte ha fått lungebetennelse, for formen ble jo bare verre og verre.

Søndag kveld ringte jeg legevakten, jeg var så dårlig at jeg følte jeg måtte kaste opp - og de ba meg komme inn for å ta en CRP-måling. CRP er altså det man måler når man får et lite stikk i fingertuppen, for å finne ut om det er betennelse i kroppen. Det er kun høye nivåer av CRP som er interessant, for det antyder at det mest sannsynlig er snakk om en bakteriell infeksjon. Antibiotika har ingen effekt mot virus, men kan være veldig nyttig mot bakterieinfeksjoner.

En bakteriell lungebetennelse har visst en CRP-verdi på mellom 80 og 200 mg/L (og høyere) - og da jeg satt på stolen inne hos legen, var jeg rimelig sikker på at jeg måtte nærme meg 200. Jeg kaldsvettet, hostet etter annethvert ord, og kroppen verket.

Legen tok en titt på skjermen, før han så på papiret han hadde fått fra sykepleieren som hadde tatt blodprøven av meg. Så ba han om å få lytte på lungene mine.

- "Det er lungebetennelse, ikke sant?", mumlet jeg da han var ferdig, "Barna mine er også syke, skjønner du. Antibiotika og full pakke".

Han kikket på meg, før det kom en sånn utpust gjennom nesa, en typisk greie legene gjør før de skal dele noe kjipt. Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med meg tannbørsten, for nå ventet garantert beskjeden om at de var i ferd med å gjøre klar en seng til meg.

Men så viste det seg altså at utpust gjennom nesa også kan være et symbol på noe annet:

- "Nei, det blir ikke noe antibiotika på deg i dag", mumlet han, "Jeg hører ingenting i lungene dine, og du har en CRP på.. Eh.. 5".

FEM?! Jeg holdt på å ramle av stolen. Det er jo tilnærmet likt nivået hos en frisk person! Jeg som satt der og revurderte hele julefeiringen - skulle altså få dra hjem igjen uten så mye som en paracet i lomma.

Konklusjonen var såklart at jeg "bare" hadde en virusinfeksjon, og at det måtte gå over av seg selv. Legen var vennlig, og sa at hvis jeg følte meg like dårlig om noen dager, anbefalte han å ta en tur til fastlegen - for å utelukke mycoplasma-infeksjon.

Men da jeg stod der og betalte for konsultasjonen min, klarte jeg ikke tenke på annet enn spesialisten i allmennmedisin som hadde svart meg på mail: "voksne er generelt mer pysete enn barn".

For jeg hadde nemlig kommet på noe helt annet: Barna mine hadde ligget på sofaen i dagesvis. Ikke én eneste gang hadde jeg hørt dem klage. Ikke én! Og det til tross for at de helt sikkert hadde vært sykere enn meg - jeg hadde til og med spurt dem et titalls ganger om hvordan de følte seg, og hver gang svarte de: "Jo, det går bra, mamma".

Og der subbet jeg rundt med en CRP på 5. Man skal ikke kimse av en virusinfeksjon heller, altså, men det er vel mye som tyder på at jeg er litt mer pingle enn jeg trodde.

Jeg tror uansett jeg blir nødt til å innfinne meg med at en spesialist i allmennmedisin vet hva han snakker om. Han har sikkert vært gjennom noen utpustinger med nesa, han også.
 

P.S. Jeg dro selvfølgelig til fastlegen for å ta mycoplasmaprøve. De skulle ringe etter et par dager hvis prøvene slo ut. Har ikke hørt noe..

/ Med vennlig hilsen Hypokonder Pinglemor.

Lykkelig med høy lønn

Jeg føler selv at jeg har et ganske røddig forhold til penger, og det kan jeg nok takke Pappa for. Jeg kan nok ikke ha vært gamle knotten da han lærte meg at "man sparer før man kjøper" ;-)

Jeg setter pris på at han lært meg å være økonomisk, men jeg må jo innrømme at jeg også drømmer om å bli litt rik en vakker dag.. Når jeg en sjelden gang spiller lotto, får jeg sånne ut-av-meg-sjæl-øyeblikk der jeg plutselig ser for meg at jeg kommer til å dra i land milliongevinsten - også tenker jeg på hva jeg ville gjort dersom jeg plutselig hadde vunnet en hel bråte med penger..

For masse penger er vel drømmen til de fleste av oss - men hadde jeg klart å bestemme meg for hva jeg ville brukt pengene på? Hva er egentlig drømmen..? Hytte på fjellet?
Pusse opp kjøkkenet?
Ny bil?
Cruise i Karibien..?
Og ikke minst: Hvor lykkelig ville jeg blitt med disse pengene?

To amerikanske forskere har faktisk funnet ut hvor mye du må tjene i året for å være mest mulig lykkelig. For høyere lønn gjør deg lykkeligere, men bare opp til 727.371 norske kroner i året. (Tallet er fra 2009, omregnet fra dollar og korrigert for kjøpekraft)

Og dette syns jeg er skikkelig fascinerende! Folk blir altså gladere jo mer penger de har, men tjener du over 727.371 kroner i året, fører det ikke til mer lykke. Du kan føle deg mer suksessrik - men lykkenivået stiger altså ikke.

Forskerne forklarer resultatene med at "mer penger fører til at man kan kjøpe seg flere gleder, men at man med veldig mye penger nyter gledene mindre".

Og så enkelt tror jeg rett og slett det er. På samme måte som at vi trenger vinter i Norge for å sette skikkelig pris på sommeren - så tror jeg mye penger fort gjør at man "mister" mye annet.

Det er egentlig litt trist å tenke på, men også ganske fint. For det betyr at man trenger ikke de store, uoppnåelige tingene i livet for å bli lykkelig. Man kommer kanskje vel så langt med hverdagslykke.

Med årene har jeg faktisk sluttet å drømme om å vinne i Lotto, men det jeg derimot kunne tenkt meg, er den Flax-premien på 20 000 kr i måneden de neste 20 årene. Det må jo være den ultimate premien!

Ikke nok til å bli mettet på lykke, men akkurat nok til at du kan unne deg litt ekstra hverdagsluksus som gjør deg akkurat passe glad hver eneste dag. Ingen privat-jet eller villa i Hollywood, men en kontinuerlig tilgang på gräddost i kjøleskapet og nye sokker uten hull.

For det er faktisk lykke det også :)
 

/

Vinnerne av konkurransen!

/ Annonse - premier fra Clas Ohlson


 

De siste ukene er det enkelte bloggere som har blitt beskyldt for å drive skittent spill med tanke på konkurranser - derfor lager jeg helt enkelt et eget innlegg til ære for de to vinnerne av Nest-produkter fra Clas Ohlson.

Det kom inn svimlende 649 kommentarer, og jeg brukte en såkalt "random number generator" for å plukke ut to vinnertall.

Nest Cam Outdoor overvåkningskamera gikk til kommentar nummer:

Det femte forsøket endte på en som hadde ønsket seg Nest Protect brannvarsler, nemlig kommentar nummer:

Gratulerer så mye til Cindy og Stine! Det dukker straks opp en mail i innboksen ❤
 

/ God tirsdag :-)

Vårt aller første julekort

I dag fant jeg noe jeg helt hadde glemt, i bunnen av en eske med julepynt. Nemlig det aller første julekortet Peter og jeg lagde som relativt ferske foreldre...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg skrev om det i fjor også, om mitt snåle forhold til julekort. For da jeg var liten syns jeg det var så moro å hente posten i desember - det kom jo aldri noe spennende ellers i året! Så julekortene ble noen skikkelige lyspunkt for den lille jenta som måtte klatre for å rekke opp til postkassa.

Og så lenge det stod "m/fam" på konvolutten var det jo fritt fram - og selv om jeg syns det var litt kjedelig med "God jul og godt nyttår, hilsen familien Andersen", dukket det fra tid til annen opp noen litt mer personlige julekort som gledet mitt hjerte litt ekstra.

Selve rosinen var såklart julebrevene med bilder som var skrevet for hånd. Haleluja, da ble det stemning!

Men denne fascinasjonen for julebrev er dessverre også grunnen til at det har blitt dårlig med julekort fra oss de siste årene, for jeg har ikke tatt meg tid til å skrive julebrev, og derfor dropper jeg de enkle julekortene også. Det til tross for at det er skikkelig koselig å få julekort i postkassa - så det er ganske teit, jeg vet.

Men da jeg i dag morges fant det første julekortet Peter og jeg lagde i 2012, måtte jeg le da jeg kom på at vi den julen måtte trykke opp to forskjellige julekort...

Den ene versjonen sendte vi ut til familiens eldste medlemmer:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Og den andre versjonen fikk resten av familien, og hele vennegjengen:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg trenger vel ikke nevne hvem sitt forslag det var..?

Og ja, hvis du skulle være i tvil om svaret:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/

Høypuls og Snoogle-tips

Det er vel ingen underdrivelse å si at det går ganske så trått med den nye spalten min: "Ukas Snoogle" for tida.. Spalten som jeg startet opp i oktober, hvor jeg deler videre ting jeg lærer av følgerne mine på Snapchat og i kommentarfeltet.

De siste ukene har jeg ikke vært veldig aktiv på Snap, noe som naturlig nok vil si at jeg heller ikke har fått svart på meldinger som jeg pleier å gjøre. Jeg gleder meg til å være back on track igjen snart - for er det noe jeg elsker, så er det å lære nye ting av min personlige google!

Men i dag tenkte jeg bare å meddele at jeg har gjort noe jeg aldri ville gjort, hvis det ikke var for Snoogle.

For jeg er, i følge Peter, i overkant tro til bruksanvisninger og regelverk - så når dama i butikken forteller meg at sofatrekkene ikke kan vaskes i vaskemaskinen, så vasker ikke jeg sofatrekkene i vaskemaskinen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Niet. Nope. Skjer ikke.
 

Men så var det Snoogle, da! Det ble jo en liten vaske-fest i kommentarfeltet mitt da jeg skrev at jeg hadde skrubbet trekkene med svamp og såpevann - og veldig mange av dere skrev at det gikk helt fint å vaske trekkene på ullprogram.

Flere av dere mente til og med at dere hadde kliss lik sofa som oss, og at dere hadde gjort det mange ganger.

Og med dette i bakhodet, kastet jeg meg over putene etter frokost i dag tidlig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det var lett som en plett å få trekkene av.. Men som jeg mistenkte, var det ikke like lett å få dem på! De hadde riktignok ikke krympet etter to runder med ullprogram i vaskemaskinen - men jeg innså ganske kjapt at formen min ikke er helt på topp enda.

For etter tjue sekunder med sofatrekk-kamp, hadde jeg høy puls og svettet som en gal (og bannet littebitt):

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det viste seg heldigvis at de første trekkene var de tøffeste å få på, for så begynte jeg å få teken på det.

Og nå er altså sofaen så gullende ren som den ikke har vært på fem år. Og det har absolutt ingenting å gjøre med at svigers tilfeldigvis kommer på besøk i morgen, altså.

Jeg lover.. ;-)
 

/ TAKK Snoogle!

Litt færre til jul

Jeg tror jeg er ganske god på å leve her og nå. Jeg gjør i alle fall det jeg kan for å være tilstede, og ikke tenke nevneverdig mye verken bakover eller framover i tid. Selvfølgelig er det lettere sagt enn gjort, men jeg gjør så godt jeg kan.

Samtidig må jeg også innrømme at tankene har driftet mye det siste halve året. Det at bestefar var syk, gjorde at jeg måtte lære meg å parkere tankene slik at de ikke tok helt knekken på meg. Jeg klarte det vel egentlig ikke, men igjen: Jeg gjorde så godt jeg kunne.

Og litt på samme måte som at jeg ble helt satt ut over hvor vondt det var å sette barn til verden når "alle" hadde klart det før meg, tenker jeg mye på at så godt som alle opplever å skulle feire den første julen når noen mangler. Og det gjør meg helt satt ut.

Alle ønsker jo at julen skal være en god tid - men etterhvert som man blir eldre, blir julen også en sårbar tid. Den rommer forhåpentligvis mest glede, men også mye savn. Og det er tanker jeg aldri hadde som barn.

Og da tenker jeg tilbake til tiden der jeg ikke hadde noen å savne. Da jeg var liten og livet var bekymringsløst, da julen bare var et stort høydepunkt, fullstappet med glede.

Og at den samme julen må ha rommet mye savn for andre enn meg. Mine foreldre, mine besteforeldre - hadde de de samme tankene som meg? At julen var fin, men at det var en spesiell følelse å feire jul med et savn?

Midt oppi alt tankekaoset, er det en fin trøst at vi er mange i samme båt. For vi er mange som skal feire jul med forhåpentligvis mest glede, men også mye savn. Vi er mange som skal kjenne på livet.

Og det kommer til å gå bra.

Decorative heart shape ornament
Licensed from: 3523Studio / yayimages.com

/

Ett fint og ett smart øyeblikk

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I dag skulle vi ta en liten perlerunde for å lage noen smågaver til jul, og mens vi satt der og knotet på hvert vårt lille brett, fikk jeg plutselig et sånt overveldende øyeblikk der jeg ble minnet på hvor fort tida med de to småtrolla har gått.

Jeg kikket på treåringen min, og kunne plutselig ikke huske sist jeg bekymret meg for at hun skulle putte ting i munnen! Det som var en av mine store bekymringer da begge barna var små, at de skulle putte et eller annet i munnen som ville havne i magen, eller enda verre; sette seg i halsen.

Og nå satt jeg altså der og klarte ikke huske hvor gammel hun var da jeg sluttet å bekymre meg for akkurat det. I fjor på denne tida var det at perlene satt fast inni håndflatene som var det store, så det må være enda lenger siden enn det;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men i dag fikk jeg også et smart øyeblikk, og det handler om noe jeg er overbevist om at jeg burde visst om for veldig, veldig lenge siden... For jeg må innrømme at jeg elsker å perle, og syns det er helt storveis at barna også syns det er gøy.

Men etter noen brett med de trauste stjernene, sirklene og hjertene - pleier jeg å bli litt smålei. Det er jo begrenset hvor artig det er med nok et hjerte liksom... Vi har noen former med kaniner, kuer, hester og biler også - men de er jo altfor store!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men da, helt plutselig, fikk jeg altså et innfall. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det før - jeg kunne jo bare søke opp noen perle-oppskrifter på google?

Som sagt, så gjort - det viser seg jo at det ligger et hav av perleinspirasjon der ute og bare venter på å bli kopiert! Voila:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Perlingen ble plutselig utrolig mye artigere :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så nå kommer nok strykejernet til å gå varmt de neste dagene ;-)
 

/ 😜

Jakten på den ultimate julesangen


 

I dag var endelig hele huset litt på bedringens vei - og til Peters store glede orket vi å delta på hans sorteringskalas. For ikke vet jeg hva som skjedde da vi andre ble syke, men Peter satte i alle fall i gang tidenes rydde-race her hjemme.

Jeg tror rett og slett han fikk panikk av å være i stua med oss som hostet oss grønne. Så da jeg plutselig hørte rare lyder fra etasjen over, innså jeg at han var i gang med å tømme kryploftet.. Du vet, det trange "loftet" på innsiden av veggen som hos de fleste er stappet fullt med ting man ikke husker man hadde..

Og det fine med Peter, er at han setter i gang sånne prosjekter - selv om han egentlig ikke har tid. Resultatet blir selvfølgelig at han drar ut alt rotet, også blir det stående fordi han har andre ting han må få ordnet først. Ikke frustrerende i det hele tatt.

Men i dag gikk ting over all forventning, for en venninne skulle innom og hente en flaskevarmer (nok en ting Peter hadde funnet da han ryddet i et av kjøkkenskapene i helgen) og sønnen hennes kunne jo trenge noen nye leker.. Så da fikk vi sendt en hel drøss med babyleker videre - og det er seriøst noe av det beste jeg vet, å bidra til at den fantastiske arvekarusellen lever videre :-) "Nye" leker er jo helt topp!

Men mens vi ryddet, hadde vi på julemusikk - og plutselig strømmet "O Helga Natt" med Nils Bech ut av høytalerne. Den sangen! Det er ett helt år siden det fantastiske øyeblikket i Skam, der Isak løp fra julekonserten i kirken for å finne Even.. Jeg mener, da Nils'ern stod der i kirken og sang med den nydelige stemmen sin.. For. En. Scene!

Og det fikk meg til å tenke på at det er på tide å oppdatere julelista på Spotify - med gamle slægers og nye favoritter! Hvert år leter Peter og jeg etter årets julesang, og det er like spennende hvert eneste år.

For selv om de gode gamle julesangene selvfølgelig er trivelige, så produseres det jo nye julesanger hvert år. Og det syns jeg er skikkelig tøft, for det kan ikke være bare bare å skulle utfordre de gamle sviskene som vi nordmenn har sverget til i flere tiår :-)

I dag har jeg kastet en drøss med julefavoritter inn på spillelisten min på Spotify - søk den opp og trykk på "follow" hvis du vil følge jakten på den ultimate julesangen sammen med meg :-)


(Denne spillelista er forøvrig den samme som ruller og går hele året, men jeg tømmer den for sanger i starten av hver måned, for å få plass til nye)
 

Jeg trenger tips til sanger å fylle lista med - hvilken julesang klarer du deg ikke uten? Og har du en nyere favoritt som kanskje ikke er så kjent enda? Del i vei :-)
 

/

Heim te jul

I dag skjedde det noe spesielt i sofaen.


 

For i dag har jeg ligget på sofaen under pleddet - det har seg nemlig sånn at vi har vært så heldige og fått lungebetennelsen på førjulsbesøk. Yey! Dette er altså grunnen til at det er stille fra meg på Snapchat om dagen, det er rett og slett for mye hosting i hus.

Og når formen min er dårlig, skjer to ting:

1. Jeg syns ganske veldig synd på meg selv
2. Jeg blir fryktelig sentimental

Hver gang jeg er syk, har jeg jo såklart glemt at det medfører store doser sentimentalitet. Det går bare plutselig opp for meg, i et eller annet øyeblikk der jeg snufser høylydt og er på bristepunktet til å bryte ut i ugly-cry.

I formiddag lå jeg på sofaen da en NSB-reklame rullet over TV-skjermen. Du vet den med det paret som sitter på toget hjem til jul? Han skal tydeligvis møte hennes familie for første gang, og jo nærmere hjemstedet til jenta de kommer, jo mer slår hun om til dialekten sin. Jeg kjente klumpen i halsen allerede da, men det bristet helt da de hoppet av toget og hele familien hennes stod og ventet, og jenta snudde seg til kjæresten og sa:

- "Det e berre å kåmmå Jonas, her er det omogleg å unngå klemminges, så det nyttaskje å værrå fremmon!"

Og jeg som atpåtil har sett den reklamen mange ganger før! Akkurat da kom jeg på det punktet med sentimentaliteten.

Men så dro jeg like godt på med tre episoder av "Vårt lille land" som jeg har hatt på opptaksboksen lenge. Og jeg innså i dag at det må være et av mine soleklare favorittprogrammer - altså de historiene! Så såre og nydelige på samme tid. Så tårene rant, og rant. Og rant. Samtidig som selvmedlidenheten falmet mer og mer.

For å toppe kaka, skulle jeg bare sjekke facebook, og der fikk jeg se videoen til Kreftforeningen der kreftsyke Tone blir overrasket av mannen og barna som har tatt med alle yndlingstingene hennes hjemmefra, for å pynte opp rommet hennes på sykehuset til jul. Gardiner og alt - og da rant det jo over for meg igjen.

Fader altså. Så takk til TV-en for dagens mange realitysjekker, der jeg innså at det ikke hjelper å synes synd på seg selv, selv om feberen herjer.

Den trengte jeg i dag ❤️
 

* Følg Konatil på Facebook *

Vinn en tryggere jul

/ Annonse for Clas Ohlson

Julen er høytid for innbrudd og branner, men nå kan du vinne to smarte produkter for et tryggere hjem :)

Et trygt hjem er viktig - også i julestria! Desember er måneden med flest husbranner her til lands, og det er skremmende at 500.000 nordmenn bor i boliger uten fungerende røykvarslere.

En brannalarm som virker, er livsviktig for ethvert hjem - og jeg priser meg lykkelig over at jeg aldri har fått oppleve en brann på nært hold. Likevel må jeg innrømme at lyden av brannalarmen for meg er nesten like skummel som tanken på brann.

Da jeg bodde i Oslo for en del år siden, gikk jeg etterhvert ut av tellingen på hvor mange lørdagsnetter vi ble vekket av den ulende brannalarmen i blokka jeg bodde. Det skyldtes bestandig en eller annen feststemt student som hadde glemt pizzaen sin i stekeovnen, og alle vi andre måtte traske ørten trappeetasjer ned. Midt på natta, i pysjen eller morgenkåpa - også måtte vi stå utenfor å hutre helt til brannbilene kom og fikk avklart brannen pizzasituasjonen.

Etter denne tida har jeg faktisk hatt et veldig anstrengt forhold til alarmer, og jeg liker rett og slett ikke tanken på at en hylende alarm skal gå av mens jeg sover.

Men nå har jeg bedre kontroll og mindre usikkerhet, og slipper å bekymre meg for ulende alarmer - for vi har skaffet oss en helt genial brannvarsler!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Nest Protect styres med en app på telefonen slik at man slipper å dra frem gardintrappa hver gang maten brenner seg og alarmen begynner å ule. Den har avanserte sensorer som detekterer brann og kullmonoksid - og før alarmen løses ut, får du en vennlig varsling på telefonen, og du kan enkelt skru ned lyden før alarmen går.

Men det jeg liker aller best, er at den kan varsle med en stemme som sier at man må forlate rommet, istedenfor å skape panikk med høy piping. Perfekt for barnerommet - og sånne skvetne damer som meg ;-)


Den har også nattlampe og bevegelsessensor
 

Og nå kan du bli like heldig som meg! For ikke bare har jeg fått det som omtales som fremtidens brannvarsler i hus - jeg har fått lov til å dele ut en til en av dere også :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nissemor i gavehumør!
 

Har du derimot brannvarslerne i orden, men planer om reise bort i julen - eller bare generelt ikke er så glad i folk som kommer på uanmeldt julebesøk? Da må du følge med nå.

Jeg skal nemlig også dele ut det geniale Nest Cam Outdoor, et værbeskyttet webkamera til utendørs bruk som enkelt styres fra en app på mobilen. Kameraet har "night vision" og bevegelsessensor, som fanger opp alle detaljer og bevegelser, dag som natt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Du blir altså varslet på mobilen dersom noen lusker utenfor huset ditt - enten det er uvedkommende, naboen som kommer med en julehilsen, eller noen som går julebukk ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hello, there! Jule-surprise :-)
 

Kameraet har en synsvinkel på 130 grader, og filmer i 1080p HD-oppløsning slik at bildet blir krystallklart. Dessuten har det innebygd mikrofon og høyttaler, med andre ord kan du snakke med vedkommende som står foran kameraet!

Jeg vet ikke med deg, men hvis jeg hadde vært innbruddstyv og plutselig fikk høre stemmer fra oven... Da ville jeg nok sagt takk og farvel ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kronisk trøtt Pappa spotted!
 

Jeg har som sagt en Nest Protect brannvarsler og et Nest Cam Outdoor overvåkningskamera å gi bort til to heldige vinnere!

Konkurransen er enkel: Det eneste du trenger å gjøre er å skrive i kommentarfeltet hvilket av de to produktene du har mest lyst på!

1. Nest Protect brannvarsler

2. Nest Cam Outdoor overvåkningskamera

Husk å fylle ut mail-adressen din i eget felt, slik at jeg får kontaktet deg hvis du vinner ;-)

(PS! Konkurransen avsluttes 10. desember kl 12.00)

/ Lykke til - og god, trygg førjulstid!

* Følg Clas Ohlson på Facebook *

Ta tempen på julestemningen

Og jeg som lurte på hvordan jeg skulle finne tilbake til det gode julehumøret fra i fjor.. Vel, i morges tror jeg at jeg fant løsningen :-)

For i dag tidlig skulle jeg bare slette en sending av God Morgen Norge som lå på dekoderen, og da jeg spolte meg kjapt gjennom den for å finne ut hvorfor jeg hadde tatt den opp - kom jeg over et innslag om noe skikkelig artig.

Det viser seg nemlig at det finnes noen der ute som hver eneste mandag til fredag jobber med å måle julestemningen i Norge! Haha, hvor gøy er ikke det? Om hvordan julestemningen utvikler seg og hva som påvirker den gjennom hele førjulstiden. Hvis ikke det er trivelig, så vet ikke jeg!

Visste du for eksempel at 10% av oss nordmenn vet at nissen finnes? Og at kvinner og menn over 60 år foreløpig har dårligst julestemning her til lands - og at 7 av 10 av disse mener julen var bedre før? Eller at 2% av oss hører på julemusikk hele året - og at 3% av oss gleder oss mest til julen er overstått?

Nettsiden heter Norsk Juleindeks - og det er lenge siden jeg har humret og kost meg så fælt mens jeg har scrollet! Før helgen nådde julestemningen hos oss nordmenn en foreløpig topp på 41% - vi kvinner har 48% julestemning, mens mannfolka bare har 28%. Haha!

Nettsiden ble visst lansert med ønske om 100% julestemning, og er en faktabasert statistikktjeneste som gjennomføres på initiativ fra Matprat. De har igjen fått med seg aktører som blant annet Opinioin (gjør daglige befolkningsundersøkelser), Google (bidrar med nordmenns søkestatistikk) og Tidal (holder styr på hva som rører seg i julemusikk-verdenen).

Og julestemningen deles opp i kategorier:

  • Beskjeden julestemning
  • Lett julestemning
  • Frisk julestemning
  • Full julestemning
  • Julestorm

"Julestorm" beskrives som "Julestemningen har nådd et unormalt høyt klimaks og overskygger alt annet. Det er jul i alle kriker og kroker, samtaler preges av plutselige utbrudd av julesang og ingen får gjort noe annet enn å være gode mot hverandre."


Faksimile norskjuleindeks.no


Faksimile norskjuleindeks.no
 

Jeg vet ikke, det er bare et eller annet som er så utrolig trivelig over det hele - å ta tempen på julestria liksom! Å få vite at hashtaggen #sprøsvor har blitt brukt 8 ganger så langt i desember og at vestlendinger har mest julestemning denne uka, jeg bare elsker det!

Så stikk innom norskjuleindeks.no, så har du litt å finne på denne søndagen. Tips fra meg hvis du er interessert i å lese hvordan julestemningen har utviklet seg de siste ni dagene :-)
 

/ God søndag 🎄

Det spirer og det gror

Det begynte som en konkurranse i mai, da Peter og jeg satte to avokadosteiner hver i vann - med håp om at de kom til å begynne å spire både nedover og oppover. Førstemann til 1 meter høy plante, vant.

Jeg valgte en stor og en bitteliten stein, den lille valgte jeg for å symbolisere at det ikke er størrelsen det kommer an på. Men til mitt uhell råtnet den bittelille steinen etter kort tid. Da bykset den ene steinen til Peter fra:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Varsku her! Stor, hvit rot på vei!
 

Peter fikk steinen i jorda, og kort tid etter vokste en liten grønn spire ut på toppen. Da min stein råtnet, satte jeg to nye i vann - og i mellomtiden rakk den første steinen min å slå rot. Jeg puttet den i jord - og like etter hilset den meg med den søteste high-five'n jeg har sett!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
😍🌱
 

Etter et par måneder lå jeg fortsatt bak Peter, men så skjedde det jeg mistenkte kom til å skje. Peter glemte såklart å vanne!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sorry, mate - you got the wrong dad.
 

Min derimot!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lucky you - little fellah 😇
 

Etter dette dabbet konkurransen litt av, men spireprosjektene fortsatte for fullt i vinduskarmen likevel. Jeg var hektet! Og nå syns jeg jaggu det er på tide med en skikkelig avokado-oppdatering, for bare se på dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pass deg nå, Blomster-Finn! 😉
 

Ålreit, så ser "Per" til venstre litt pusling ut - men det håper jeg går seg til så fort han får seg litt mer jord i potta si. "Laila" helt til høyre er den flotteste og fagreste - men det skyldes enkelt og greit at den egentlig tilhører Mormor. Hun orket ikke ha den lenger, så jeg adopterte den da den var litt mindre enn den er nå.

"Lavrans" og "Rune" i midten har jeg dyrket fram selv, og jeg er ikke så rent lite imponert, om jeg skal få si det selv. Sjekk de grønne bladene, da!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg må innrømme at jeg ble litt tatt på senga da vi hadde familiebesøk for noen uker siden, og svogeren min lurte på hva vi hadde i vinduskarmen på kjøkkenet. Jeg begynte å fortelle ganske ivrig om disse avokadosteinene vi hadde satt i vann, og tok ham gjennom hele prosessen derfra. (Han er lærer, og jeg mener bestemt han var oppriktig interessert - hvis ikke får jeg beklage neste gang vi møtes)

I samme slengen fortalte jeg at jeg hadde fått noen snapper fra folk som kunne fortelle meg at avokadoplantene deres hadde blitt sjukt høye, hvorpå han kikker på meg og sier:

- "Eh, avokado er vel et tre, er det ikke?"
 

/ Hupps, det hadde jeg glemt 🙈

Namaste November!

Herreminhatt, så var vi jaggu ved novembers ende. Jeg håper og tror at tida flyr like fort for dere, for nå er det like før jeg ikke henger med lenger. I gamle dager husker jeg hvordan tida s n e g l e t seg fram til jul, men den tida er åpenbart forbi.

Men om tre uker snur sola igjen - hu hei hvor det går! I morgen er det desember - da er det offisielt lov å spille julesanger her i huset, og jeg er superklar! Men først, en liten oppsummering av november.
 

NOVEMBER

Beste kjøp
Ny oppvaskmaskin! Da jeg flyttet for meg selv, spanderte Mormor og Este oppvaskmaskin på meg - for Este sa at dette var noe av det viktigste man trengte i et hus. Det har jeg tenkt mye på mens vi har stått med oppvaskbørsten og skrubbet glass og tallerkner den siste tida :-)

 

Beste bomkjøp
Fikk litt pes for at jeg kaller dette punktet "beste" og ikke "verste", men jeg syns det er noe trivielt over "beste bomkjøp". For skjedd har skjedd, og spist er spist - og da er det like greit å tenke positivt.

Denne månedens beste bomkjøp går definitivt til utedressen jeg kjøpte til lillesuppa, som viste seg å være altfor liten. Hva skjedde med å følge én størrelsesmal, hvorfor varierer størrelsene fra butikk til butikk? Så teit.

 

Peter-øyeblikk
Da Peter fikk mark av å se på at ungene og jeg lå på sofaen på tredje dagen med feber, og kastet seg over skurebøtta. Jeg har aldri sett ham så ivrig, han må ha holdt på i flere timer - livredd for å sette seg i sofaen og falle sammen akkurat som oss andre. Rimelig søtt - og ikke minst ekstremt deilig med rent hus!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Christina-øyeblikk
Det skal vel mye til for å overgå ulltøffel i pappa-crocs. Føler det var mitt øyeblikk i november - og det sier på mange måter sitt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Fullførte prosjekt
Jeg ryddet hele det store skapet vi har i gangen, all by myself. Sjukt glad, sjukt lettet og sjukt fornøyd med egen innsats. Pakket bort alt som har blitt for smått, og til og med tatt en skikkelig sortering på det som aldri blir brukt. Yeah!

 

Prosjekt som videreføres til neste måned
Altså, se litt nøyere etter på bildet av Peter med vaskebøtta, og rumpa i været. De veggene der.. Vi er ikke helt ferdig med malejobben for å si det sånn. Mitt ønske for denne julen, er at vi er ferdige med å male gangen før sølvguttene synger julen inn ;-)

 

Tristeste øyeblikk
Este ❤️ Og den store klumpen i halsen som smeller så hardt til i blant, at man nesten mister pusten.

 

Herligste øyeblikk
Denne måneden må jeg definitivt svare dere lesere, og min kjære Snoogle! Makan til omsorg og omtanke fra en haug med følgere har jeg aldri vært borti. Takk for alle gode råd, tips og varme tanker i en tung tid - det har faktisk hjulpet meg mer enn dere aner.

 

Blondeste øyeblikk
Litt usikker på hvorfor ikke denne historien har havnet på Peters blogg, men jeg hadde altså en samtale med min sønn i forrige uke. Han prøvde å sette meg ut med nye argumenter, og etter det som må ha vært en liten evighet med diskusjon, var jeg til slutt helt tom for svar. Så da sa jeg: "Jeg er FEM-og-TRÆDVE år. Jeg er ikke dum."
Jeg tror faktisk jeg rødmet litt da jeg hørte Peter humre i rommet ved siden av.

 

Bilde som aldri havnet på bloggen
Feber. Trengte bilde av fottøy til bloggen. Not fresh.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Friskus
Kan jeg droppe dette punktet, tro? Eller forresten. Tror jeg velger å tenke at det er ganske friskus å lytte til kroppen og hvile til den er klar igjen :-)

 

Daffus
Da Peter kom hjem fra en treningsøkt og sa han skulle hilse fra PT'en min og si at det var ekstremt lenge siden sist.

 

Favoritt-blogginnlegg
Du og jeg, Este ❤️

 

Yndlingssanger
ALIDA - Cool with it
Tove Lo - Disco Tits
Myra - Lever i bassen
Kygo - This town
Taladego - La Isla Bonita
 

/ Takk for nå november - og velkommen desember, håper du blir fin!

Når stjerna henger skjevt

Hadde det ikke vært for at jeg vet vi er mange om dette, hadde jeg aldri turt å skrive om denne juleirritasjonen min...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For i dag fikk jeg det plutselig for meg at vi måtte muntre opp Familien Klonk-Hoste'sen. Og for første gang i historien følte jeg meg klar for å finne fram julepynten mens vi enda skriver november, til tross for at sånt egentlig er forbeholdt langt-uti-desember.

Det er riktignok for tidlig å dra fram nisser og juletrær - men en julestjerne eller to i vinduene, det kan jo like gjerne høre vinteren til, spør du meg!

Og mens jeg stod der på en krakk og hang opp julestjernene, kom jeg på noe som skjedde i fjor. For jeg gjør nemlig det samme hvert eneste år: Jeg gir meg ikke på tørre møkka før den stjerna henger rett.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg kan nemlig ikke fordra stjerner som henger på halv tolv eller som dunker de stakkars stjernespissene sine i vindusruta. Jeg takler det ikke, og jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å leve med stjerner som dingler skjevt i sin egen stue.

I fjor la jeg ut noen snapper om dette, der jeg ba folk om å jobbe for stjernas sak (hvis det er lov å si). For vi må faktisk stå sammen.

Derfor oppfordret jeg folk til å kjøpe en sånn billig "ledningsvrider" (overhode ikke sponset, men skulle gjerne vært det) som man fester i ledningen over stjerna - som enkelt gjør at man kan vri ledningen noen hakk helt til den vakre stjerna henger rett.

Og snapchaten min eksploderte! Jeg fikk så mange takkemeldinger at jeg ikke hadde sjans til å svare alle, for det var visst ikke viden kjent at det fantes en dings som kunne gjøre sånn at stjerna kom til sin rett!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men viktigst av alt: Det viste seg at vi som ikke takler at stjerna henger skjevt, vi finnes i hopetall. Vi som får mark av å se dinglende stjerner på halv tolv - vi er i den samme julebåten.

Og nå nærmer det seg tida igjen folkens, og det er viktigere enn noen gang at vi holder sammen. Spre budskapet om at det finnes en dings/ledningsvrider som er å få tak i overalt - og som er verdt sin vekt i gull.

Julen. Er. Reddet. :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Tadaaaa!

Angrer jeg på bryllupet?

Etter at lillesøster giftet seg i august, har jeg fått veldig mange spørsmål: Angret jeg på at Peter og jeg gikk for en liten vielse? Skulle jeg heller ønske vi hadde valgt et stort låvebryllup, sånn som søsteren min gjorde? Føles det trist å se tilbake på i ettertid?

Og nå som det snart er 7 måneder siden vår bittelille vielse - er det på høy tid med en evaluering :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nygift og rimelig happy :-)
 

Peter og jeg hadde vært forlovet i over fem år da vi fant ut at vi måtte få fortgang i bryllupsplanene. Det var jo såklart ikke uten grunn at det hadde stoppet helt opp, for i en hektisk hverdag med to barn, hadde vi rett og slett ikke et snev av tid til overs å bruke på bryllupsplanlegging.

Dere som har vært gjennom hele reisen fra frieri til storbryllup, vet nok hva jeg snakker om. Det kan bli rimelig utmattende dersom man ikke er god til å holde tunga rett i munnen.

Men la oss ta det viktigste først. Jeg har aldri sett for meg at jeg kom til å gå opp et kirkegulv med alles øyne rettet mot meg. Hallo, jeg tør ikke takke ja til å bli intervjuet på Vestfoldsendinga på radioen engang, oppmerksomhet er bare ikke min greie.

Og jeg visste at Peter følte det på samme måte, han mente også at et stort bryllup kom til å bli lite "oss" og for mye pes - derfor var det ingen vanskelig beslutning for oss å ta. Bare tanken på å måtte planlegge alt fra bordkort til sanger i kirken, føltes uoverkommelig. Og det gjorde jo valget enkelt :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Å gifte seg på tinghuset viste seg å passe oss midt i blinken! Akkurat passe seriøst, akkurat passe stemningsfullt. Det var over på ni minutter - og da startet jo feiringen for vår del. Med barnevakt hele helgen lå Oslo for våre føtter, og vi fikk en skikkelig fin helg med skreddersydd opplegg fra time til time. Litt som å planlegge sitt eget utdrikningslag ;-)

Men på den annen side, var det helt fantastisk å få være forlover for lillesøster i august. Det var en opplevelse å få være med på et stort låvebryllup med masse gjester, taler og god stemning. Selve dagen deres ble helt perfekt - men det var jo også en grunn til at den ble nettopp det.

Jeg måtte flere ganger den dagen bøye meg i støvet for alt søster og svoger hadde planlagt, fikset og ordnet i forkant. I uka før, månedene før - året før. Og atpåtil tør jeg ikke tenke på alt jeg fortsatt ikke vet at de hadde ordnet med.


 

Så om jeg angrer på vårt bittelille bryllup? La meg si det sånn: For en lettelse det er at Peter og jeg og våre angivelige 100 gjester, slapp å oppleve en total kollaps på bryllupsdagen, da det viste seg at Peter hadde glemt å bestille maten - og jeg hadde glemt å booke kirken ;-)

Vi fikk vår drømmedag, og jeg ville ikke gjort noe som helst annerledes ❤️
 

/ Hurra for kjærleiken - uansett vielse

Fødesko størrelse 45

Flere lurer på hvordan Peter og jeg får bloggingen til å gå i hop her hjemme, og om det er sånn at vi må slåss om bloggideene. Merkelig nok er det sjeldent vi ønsker å skrive om de samme tingene, men i dag skjedde det. Jeg måtte rett og slett sette ned foten - før han gjorde det.

For hele den siste uka har Peter truet med å skrive et innlegg om meg og crocsene. Det kommer rett og slett ikke på tale at han skal få frie tøyler i denne saken, derfor måtte jeg ta noen grep selv. Jeg måtte sørge for at det er jeg som eier denne historien, og skrive om crocsene selv - for gud vet hvordan det hadde sett ut dersom Peter hadde fått utløp ved tastaturet.

Det har seg sånn, at etter min siste fødsel, kastet jeg fødeskoene mine i søpla. Jeg hadde et par svarte crocs som utelukkende hadde vært i bruk på fødeavdelingen og den påfølgende barselavdelingen. Skoene hadde definitivt gjort nytta si og jeg aktet ikke å kjøpe meg et nytt par. Ikke er jeg spesielt fan av crocs, og nå forbandt jeg jo dessuten crocs med fødsler, melkespreng og hemoroider.

Men da vi var på hytta til svigers i fjor sommer, fant Peter ut at han trengte tissetøfler. Altså sko man tråkker inn i på null-komma-svisj når man må opp og ut om natta, for eksempel.

Crocsene var altså i utgangspunktet ment å være kun tissetøfler, men da vi kom hjem fra hytta, ble de plutselig omgjort til "ut med søpla"-tøfler, "hente posten"-tøfler, "finne noe i garasjen"-tøfler og "lufte bikkja"-tøfler.

Disse "tøflene" foran skohylla har irritert meg, det skal jeg innrømme. Ikke bare fordi de bestandig står i veien, men fordi de fortsatt minner meg om fødsler og morkaker. Helt til den siste uka.

For med sykdom i hus, har det blitt viktigere enn noen gang med enkle løsninger. Har du lyst på Grandiosa? Da blir det Grandiosa. Har ingen matlyst? Da dropper vi middag. Og ikke minst; Mamma skal bare en kjapp tur ut med søpla, kommer straks.

Og en morgen stod de der. Rett foran meg, på døramatta, da jeg var på vei ut for å hente posten.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det viser seg altså at tøfler i størrelse 35, passer perfekt i tissetøfler størrelse 45. Sorry altså, men det er bare for praktisk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Crocs for life

Sjokoladetyven

Jeg kan fortsatt ikke tro at dette skjedde...

Helgen har vært preget av syke barn, og jo mer tid jeg har tilbrakt med dem i sofaen, jo mer godtesyk har jeg blitt. Problemet har bare vært at det ikke finnes et snev av noe annet enn vingummi i godteriskapet. Og når fysenheten kommer krypende, er det en kjent sak at det kun er sjokolade som gjelder.

Så da Peter ringte fra bilen i går og spurte om han skulle handle noe på hjemveien, var jeg ikke sen å be. Det eneste jeg kom på at vi trengte, var gulost og s j o k o l a d e.

woman eating chocolate
It´s going down!
(Licensed from: phovoir /
yayimages.com)

 

Jeg gledet meg til å sette tenna i sjokkisen så fort ungene var i seng for kvelden, men før den tid måtte det preppes før leggetid. Jeg hadde akkurat fått beskjed fra femåringen om at han muligens var klar for litt kveldsmat, så jeg småløp ut på kjøkkenet for å få smelt sammen litt mat i en fei før matlysten hans forsvant igjen.

Og mens jeg stod der ved kjøkkenbenken og kokkelerte, tenkte jeg som jeg alltid gjør når fysenheten er på sitt verste: Det er jo bedre å spise sjokoladen med en gang, enn å vente til kvelden..?

Så jeg rev opp papiret på melkesjokoladen i en fei, og knekte av en rad.

Som alltid, ser jeg om det holder med én bit. Det gjør jo aldri det. Derfor stappet jeg de to resterende rutene i munnen på én gang.

Akkurat da, på verst tenkelig tidspunkt, hørte jeg tassende føtter på vei inn på kjøkkenet. I sidesynet fikk jeg se Peter og femåringen, og jeg gjorde det enhver mor gjør i en slik situasjon: Jeg snudde ryggen til dem og mumset sjokolade for harde livet for å kvitte meg med alle bevis.

Men akkurat da skjedde noe som nesten fikk ørene mine til å falle av. Jeg var sikker på at de skulle på kjøkkenet for å hente et eller annet, men så hørte jeg Peter hviske til femåringen:

- "Der er mamma! Gå bort og sjekk hva hun spiser."

Først trodde jeg at jeg hadde hørt feil. "Sjekk hva hun spiser" - hvordan visste han at jeg spiste noe? Han ville åpenbart vise det til femåringen, men hva i all verden var det han trodde jeg tygde så febrilsk på? Agurk..? Jeg snudde meg sjokkert rundt.

- "Peter", mumlet jeg, "Det er ikke agurk! Og det er ikke gulrot.."

Peter bare gliste, mens han fortsatte hviskingen:

- "Jeg tror jeg vet hva mamma driver med.. Jeg hørte det knitre i papir for litt siden!"

Jeg prøvde å sende Peter blikket, men han kikket ned på femåringen og så ikke på meg i det hele tatt. Samtidig prøvde jeg å få orden på alle tankene som raste gjennom hodet mitt: Hva var det Peter drev med? Visste han at jeg hadde vært på tokt i godteriskapet og at jeg hadde munnen full av sjokolade..? Hvorfor i all verden skulle han avsløre meg?!

- "Se der da!", fortsatte Peter, "Mamma har noe i munnen, hun tygger for harde livet! Gå bort og sjekk hva mamma spiser på."

- "Eh, Peter?", sa jeg fortvilet mellom sammenbitte sjokoladetenner, "Hva er det du driver med? Jeg holder på å lage kveldsmat til sønnen vår her.."

Peter så ut som et spørsmålstegn:

- "Eh, kveldsmat?"

- "Ja! Han har nesten ikke spist i hele dag, og han sa han var sulten - hvorfor i all verden prøver du å få ham til å finne ut hva jeg har i munnen?!"

Peter fulgte femåringen ut i stua igjen, før han kom småløpende tilbake til kjøkkenet.

- "Nei, altså..", mumlet han, "Jeg hørte bare at det knitret i sjokoladepapir og tenkte at litt sjokolade kanskje kunne muntre opp den lille sjuklingen.."

Og her sitter jeg, og vet ikke hva som gjør meg mest forskrekket: At Peter prøvde å avsløre meg midt i gjerningsøyeblikket - eller at jeg åpenbart ikke åpner sjokoladepapiret så lydløst som jeg trodde ;-)
 

/ Får bare fortsette å spise sjokkis på vaskerommet, da

Feber og Topp 5

I dag våknet vi ikke til én, men to febersyke småttiser. Jeg kan faktisk ikke huske sist feberen stakk innom en tur, men jeg tror det var i februar. Ni måneder uten sykdom, det er jaggu meg rekord!

Det første året i barnehagen ga vi jo opp, for vi fikk smitten i hus bare noen snakket om forkjølelse. Så da stemmer det i hvertfall, det alle sier om at det første året er det tøffeste :-)

Dagen i dag har vi tilbrakt mer eller mindre i sofaen med forskjellige typer barne-tv og jevnlig måling av pannetemperatur. I et våkent øyeblikk, midt mellom en jafs og en slurk av dagens bestilling som bestod av Grandiosa og Farris + eplejuice, fant femåringen og jeg ut at vi skulle liste opp dagens Topp 5.

Og den lista var så fin, at den kommer her - i tilfeldig rekkefølge. (Det skinner vel kanskje gjennom hvilke punkter som er kun mine)

TOPP 5

1. NY OPPVASKMASKIN

Altså, haleluja! I dag kom vår elskede nye oppvaskmaskin på døra - etter en uke med pil- og bue-oppvask. Det har vært både slitsomt, fint og lærerrikt å vaske opp for hånd, men nå skal det bli godt å få litt hjelp igjen.

Det er nesten så jeg må klype meg i armen, for da vi bestilte maskinen, fikk vi beskjed om at den ble levert på døra. Det var visst ikke hele sannheten, for i tillegg ble den gamle koblet fra, den nye installert - og den gamle tatt med tilbake. Det tok to timer for den trivelige utsendte å få den integrerte herligheten i virke igjen - så tusen hjertelig takk til Molteberg Elektriske i Nansetgata. Jeg tør ikke tenke på hvor mange timer Peter vi hadde brukt om vi skulle gjort det selv - så nå er jeg bare overlykkelig! (På ingen måte sponset - jeg setter bare umåtelig pris på god service.)
 

2. GRANDIOSA

Sykemat over all sykemat. I dag er jeg bare takknemlig for at dette produktet fortsatt er i produksjon, etter 37 år.
 

3. TANTE OG ONKELS NYE HUS

I dag har lillesøster og svoger fått nøklene til sitt nye hus! Jeg husker hvordan den følelsen var, å flytte fra en liten leilighet i Oslo, til et stort hus med dansegulv i alle rom. Det blir utrolig fint å få dem litt nærmere, og det blir ganske fint å få tømt boden vår med ting vi har oppbevart for dem siden i sommer, haha. Det kjøres innover i morgen, for å si det sånn ;-) Neida. Joda.
 

4. BLACK FRIDAY

Jeg skal innrømme at jeg har irritert meg grønn over all reklamen jeg har fått på mail og på sms den siste uka - men jeg hadde også planer om å ta meg en bitteliten tur til byen i dag for å se om jeg fikk raska til meg et par tilbud. Men så satte feber * 2 en stopper for det, og nå sitter jeg her og tenker på hvor mye penger jeg har spart. Heh ;-)
 

5. KAFFE

Jeg har vært nede for telling de siste ukene, og hoster om kapp med ungene. Når jeg ikke er i form, orker jeg ikke tanken på å drikke kaffe - og de siste ukene har jeg lurt på hvordan det er mulig å overleve i hverdagen uten den vante dosen med koffein. Jeg hadde tenkt at jeg skulle "restartes" etter et par uker uten kaffe, men den ubeskrivelige daffheten går jo ikke over..?

Så i dag slo jeg til med en kopp til frokost, og vel. Dette skjedde:

Men nå er det kvelden, den ene febersyke ba om å få legge seg 17.15 i ettermiddag, så da er det vel bare for mor også å bysselalle så fort som mulig. For enten betyr det at det blir opp og hoppe midt på natta, eller så snakker vi morgen i fem-draget. Krysser i alle fall fingrene for at feber'n er borte i morgen シ
 

/ God fredagskveld til alle dere, der kvelden ennå er ung ♬★

Som mor, så datter

Neste fredag er det 1. desember, og i år har jeg som mål å være bittelitte granne forberedt for en gangs skyld. For ikke bare er 1. desember den offisielle dagen der Peter endelig får lov til å sveive i gang julemusikken - men det er også dagen der barna sparker i gang årets adventskalender :-)

Fingers Family and christmas background
 

Jeg elsker pakkekalendere, og akkurat det kan jeg nok takke Mamma for, som hvert år lagde pakkekalender til lillesøster og meg. Jeg husker enda gleden og spenningen over hva Mamma hadde funnet på - og dette er noe jeg har ønsket å ta med videre til min egen lille familie.

Og med én uke igjen å gjøre det på, er det på høy tid å komme i gang med årets planlegging. Jeg er såvidt i gang med noen innkjøp, og jeg har overhode ingen planer om å gjøre det komplisert i år heller :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fjorårets desember
 

Kalenderen pleier å bestå av en miks av nyttige ting, småting, opplevelser og snoperier - og det skal den i år også. For eksempel kommer det til å ligge blinkende reflekser i en av de første pakkene, og en kinotur for å se "Ekspedisjon Knerten" i en annen. Dette er ting vi kommer til å bruke penger på uansett i desember, så da føler jeg meg litt ekstra smart :-)

På radioen (P1, hehe) hørte jeg en mamma fortelle at hun hvert år ga sønnen sin 24 opplevelser de skulle gjøre sammen hele det neste året. For en utrolig fin ting! Barn har like godt av å ha ting å se fram mot og glede seg til som oss voksne - så det er en kjempeide som jeg kommer til å benytte meg av når barna blir litt eldre.

Selve pakkekalenderen er forresten ikke det eneste jeg har tatt med meg fra min mor, for jeg husker hun satt ved kjøkkenbordet hvert år den 30. november, og ga oss streng beskjed om å ikke komme inn på kjøkkenet.

Hun var ute i siste liten som alltid - og som mor, så datter: Selv om jeg er i gang med planleggingen allerede, skal jeg banne på at det samme kommer til å skje i år igjen...


Rett før midnatt, 30. november i fjor..
 

PS! Anbefaler å sjekke ut "Mammabanden" på Snapchat i dag, der seks forskjellige frøkner snakker om hva slags adventskalendere de skal lage i år. Veldig mange bra tips!
 

/ Har du gode pakkekalender-tips? Legg gjerne igjen en kommentar

Den hemmelige konkurransen

Hvorfor var det ingen som fortalte meg om den hemmelige konkurransen?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I slutten av april fortalte jeg at jeg har vært trampolinemotstander helt siden jeg hørte en lege fortelle om de kompliserte bruddene han var vitne til i sommerhalvåret.

Der og da bestemte jeg meg for at vi aldri skulle ha trampoline i hagen, jeg orket rett og slett ikke tanken på de skadene som hopping på trampoline kan medføre.

Men så var vi på førstehjelpskurs i april, og jeg benyttet sjansen til å lufte min skepsis. Også viste det seg at kursholderen fra ambulansetjenesten var udelt positiv til trampoliner. Altså virkelig. Så da ble jo jeg også udelt positiv. (Det er en grunn til at jeg ikke engasjerer meg i politikken.. #lettpåvirkelig)

Og bank i bordet, det ble ingen brudd eller skader selv om trampolina har vært flittig i bruk i sommer, og langt utover høsten. For på grunn av den globale oppvarmingen eller jeg-vet-ikke-hva, så strekker jo høsten seg lenger og lenger utover vinterstid for hvert år som går.

Og etterhvert som datoen krøp seg utover i november, og jeg begynte å bli synlig stresset for den stakkars trampolina, forklarte Peter at det er vanlig å spekulerte i når man skal demontere for vinteren. At det er en konkurranse, der naboen som demonterer så nært opptil første snøfall som mulig, vinner.

Etter hvert som gradestokken krøp nedover, poppet en etter en av naboene våre ut i hagen for å redde trampolina før den første snøen dukket opp. Spillereglene i konkurransen for øvrig er som følger: Legger det seg snø på duken har du tapt - bedre lykke neste år ;-)

På søndag bestemte jeg at vi hadde strukket strikken mer enn langt nok - og vi fikk vasket og demontert sommerens høydepunkt. Og gjett om jeg var glad for det i dag!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det er forresten fullt mulig at dette ikke er noen konkurranse i det hele tatt og bare noe Peter fant på fordi han ikke gadd å rigge ned trampolina, men hvis det faktisk er en konkurranse, tror jeg kanskje vi vant i år :-D
 

/ Tiddelibom

Jeg har fått svar!

Doctor typing on his computer
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

For to dager siden gjorde jeg Peter småflau, da jeg sendte en mail til Norsk Helseinformatikk og etterspurte en ørliten endring i infoteksten om "Hånd-, fot- og munnsykdom". (Les mer her)

På vegne av Peter, meg selv, og mange av dere andre som også har opplevd å bli slått i bakken av dette viruset, spurte jeg egentlig bare om de kunne snike inn en setning ala den som står i artikkelen om "Vannkopper", som for eksempel at: "Feber og sykdomsfølelse er verst hos voksne, barn er oftest mindre sykdomspåvirket."

For jeg mener innbitt at det ikke er vi som er pingler - men at vi voksne ofte rammes hardere enn barna ;-)

Og i går fikk jeg altså svar fra en herremann, som både var redaktør, og spesialist i allmennmedisin! Svaret var ikke akkurat veldig oppløftende for min lille kampsak, spesielt ikke den ene setningen...

"Hei!

Jeg har sjekket på Folkehelseinstituttets hjemmesider, og i et par store internasjonale oppslagsverk (UpToDate og BestPractice). Alle steder beskrives standard forløp som mildt, og ingen nevner noen forskjeller mellom barn og voksne når det gjelder grad av plager.

Derimot skriver og vet alle at plagene kan variere fra person til person. Noen får svært mange og smertefulle sår i munnen, og har problemer med å få i seg mat og drikke. Andre har ikke utslett i munnen i det hele tatt, og plages svært lite. Det er også en god del personer som har antistoffer og er immun uten å kunne huske at de har hatt sykdommen - det vil si at sykdommen noen ganger forløpet uten å gi plager.

Jeg tror vi ender opp med at det er store individuelle forskjeller, men at voksne generelt er mer pysete enn barn 😄"
 

Javel, ja. "Mer pysete" altså. Jeg innser at slaget er tapt, men han vet, og jeg vet, og Peter vet, og alle dere andre voksne som også har vært nede for telling vet, at dette blir ord mot ord ;-)
 

/ Hilsen ikke enig - og hvertfall ikke pysete

Goodbye finger i øra

Etter at oppvaskmaskinen vår tok kvelden, har jeg naturlig nok brukt litt ekstra tid på kjøkkenet den siste uka. Jeg får fortsatt litt mark av tanken på å vaske opp, men når jeg først står der ved kjøkkenbenken, er det ikke så hakkanes gæli likevel :-)

For jeg mener selv jeg har vært litt smart, jeg har nemlig bestemt meg for å gjøre oppvasken så trivelig som mulig når det først må gjøres. Det skal sies at Peter har vasket opp sin andel og vel så det - men når det er min tur, bruker jeg altså tida godt. Enten har jeg på musikk mens jeg reflekterer litt over ting og tang, eller så hører jeg på Podcast.

Men her en ettermiddag skulle tanten min være gjest på NRK P1 Vestfoldsendinga, en radiokanal jeg aldri hører på. Jeg har bestandig tenkt at P1 er for gamlinger, og at pausemusikken utelukkende består av danseband og jazz.

I alle år har jeg nemlig sverget til P3, mest fordi jeg elsker stemmen til Ronny Brede Aase. Problemet er jo at han som kjent er ferdig på lufta klokka 10.00, og derfra og ut må jeg innrømme at jeg bare vet én ting, og det er sannsynligvis noe som topper gæmlis-skalaen... For 60% av musikken som spilles er i ferd med å ta knekken på meg. Jeg får fysisk vondt i ørene, det er for bråkete, det er umulig å jobbe til, tenke til, eller høre på for å slappe av.

Men altså, av frykt for å gå glipp av innslaget med tante, tunet jeg radioen inn på P1 et kvarter før hun skulle på lufta. Jeg tenkte at jeg heller fikk skru ned musikken hvis det ble for ille - jeg kan klare en danseband-låt eller to altså, men grensa går ved Jazz.

Men så fikk jeg altså sjokk.

Hva har skjedd med P1 siden jeg sveipet innom sist? Hvor ble det av dansebandene og de gørrkjedelige samtalene..? Nå er det jo masse bra musikk, spennende gjester og varierte temaer!

Så nå står P1 og mumler i bakgrunnen konstant. Musikken er så sjukt behagelig at jeg tar meg i å smile hver gang en ny låt kommer på. Jeg vet ikke, det er bare noe med den lune stemningen som minner meg om bestefar. Og det liker jeg.

Også lærer jeg nye ting! Med flere ulike temaer med gjester i studio flere ganger i timen, har jeg i dag for eksempel lært at overvekt blant psykisk utviklingshemmede er et stort problem, og at folk som opplever å bli bedratt ofte reagerer med å få en posttraumatisk stressreaksjon, på samme måte som en som har opplevd en alvorlig ulykke.

Enten er jeg i ferd med å bli eldgammel, eller så har jeg bare passert P3's målgruppe på 15-29 år...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Uansett hva det er: Jeg elsker det. Så føles det selvfølgelig som et stort og skummelt steg å ta, for jeg innser at jeg står ved et veiskille, men jeg er klar. Så goodbye P3 og finger i øra, hello P1 og te i koppen :)
 

/ God tirsdagskveld

Min rareste kampsak

Tidligere i uka måtte jeg lese meg litt opp om matforgiftning (hehe), og hver gang jeg lurer på noe som omhandler kroppen, sverger jeg til "Norsk Helseinformatikk" sine nettsider: nhi.no.

Mens jeg snoket rundt der inne, så jeg en liste over "Mest leste artikler i dag", og da jeg fikk øye på hvilken sykdom som tronet på toppen, gikk det kaldt nedover ryggen min.

For det er visst ingen tvil om hvilken sykdom det er som herjer om dagen, og selv om det nå er to år siden vi hadde den i hus selv - husker jeg fortsatt den dagen Peter våknet med ansiktet fullt av røde prikker og var for syk til å spise taco. Jeg trodde det var byllepest, mens Peter trodde det var AIDS, og det var rimelig kaotisk i heimen noen timer.


Man down..
 

Men så fant vi altså ut at vi hadde blitt smittet av den store barnehageepidemien: "Hånd-, fot- og munnsykdom". Jeg lo jo ikke særlig lenge av Peters røde prikker, for ikke lenge etter var jeg full av blemmer i halsen selv. Jeg levde på én Lollipop-is om dagen, og klarte såvidt få i meg en slurk med vann.

Det skjer forresten rett som det er at vi får skjermdumper fra lesere som har googlet sykdommen, og funnet dette:


Faksimile: Google - Se han som dukker opp i midten 😂
 

Begge barna våre hadde hatt viruset først, men de kom seg gjennom det uten særlig klaging. Og det fikk meg jo til å lure: Var det de som var tøffere enn toget - eller kunne det tenkes at viruset rammer voksne hardere enn barn?

Og sånn begynte jeg å samle informasjon i det stille. Overraskende mange av leserne mine hadde blitt vesentlig dårligere enn sine barn - akkurat som Peter og meg. For det viruset er noe av det verste jeg har vært borti, og jeg må innrømme at jeg rynket litt på nesa da jeg så at nhi.no klassifiserer sykdommen som "mild" og med "mildt forløp".

Så.. Ikke si noe til Peter, men i dag sendte jeg en mail til Norsk Helseinformatikk, for å få klarhet i et par ting. (Peter får helt fnatt når jeg sender mailer hit og dit - men jeg får rett og slett ikke sove skikkelig igjen før jeg kommer til bunns i denne saken):

Nå er jeg sjukt spent på om jeg får noe svar! Dette er vel ikke akkurat en kampsak, men det er jaggu ikke langt unna heller, haha ;-)

Resten av alle mine tanker går til dere som sliter med dette hersens viruset akkurat nå. Det går over, selv om det ikke virker sånn. Og etterpå er vi immune for alltid ❤️
 

/ Små kamper er kamper de og

Fra matforgiftning til bursdagssuksess

I går hadde Peter bursdag! Men..

Denne uka startet skikkelig dårlig. På mandag skulle Peter ha et filmteam på besøk hele dagen, så jeg gjemte meg på kontoret. Da det var tid for lunsj, snek jeg meg ned på kjøkkenet og grafset til meg noen gamle matrester i kjøleskapet, før jeg tasset stille opp på kontoret igjen.

Dagen i forveien hadde jeg laget rå salmalaks som gikk ut på dato samme dag, med soyasaus, lime, ingefær, koriander og vårløk. Det ble igjen en liten skål, som jeg slurpet i meg til lunsj denne mandagen. Jeg stusset over at konsistensen var veldig rar, men det luktet så deilig av ingefær og soyasaus at jeg ikke tenkte mer over det.

Tre timer etterpå, tenkte jeg mer over det.

Da hang jeg over toalettet i ganske ufin positur, og angret på hele mitt restemåltid. Jeg hadde altså klart å bli matforgiftet, og lå mer eller mindre rett ut de neste 24 timene.

Onsdag morgen våknet jeg med dundrende hodepine, vond hals, kriblende hoste og en kropp totalt tappet for energi. Jeg følte meg som en gammel tyggis, og da lørdag og Peters bursdag nærmet seg, var jeg helt uforberedt.

Jeg hadde ikke ordnet gave engang, også Peter som er så glad i bursdager! Han elsker å feire, og det eneste jeg hadde fikset for lenge siden, var barnevakt sånn at jeg kunne ta med Peter ut og spise.

Dagen før dagen hostet og harket jeg meg bort på Coop, og kjøpte flaxlodd og dadler. Jeg tuller ikke, det var det beste jeg fikk til.. Det skal sies at det var sånne supergode dadler med sjokolade- og lakristrekk, men likevel. Jeg kjente jo på gæmlispoengene der jeg stod i kassa og sa: "Også skulle jeg gjerne hatt fire Flaxlodd, erru grei".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Til Peter 36år - eller Peter 86 år? 🙈
 

Bursdagsmorgenen gikk heldigvis bedre enn forventet, takket være mine to små hjelpere. De var ivrige på å pynte både gavepapiret og kanelbollene fra fryseren - i tillegg til å tegne hver sin tegning. Så da vi listet oss opp på soverommet for å overraske papsen med det obligatoriske "boller og kakao på senga", var det en fornøyd jubilant som smilte fra øre til øre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
❤️
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Svigermors bakst fra fryseren - litt pimpet opp for anledningen 😍
 

Jeg var fortsatt litt stresset for at jeg ikke hadde kjøpt en skikkelig gave, men plutselig fikk jeg melding fra barnevakten som lurte på om ikke barna ville sove over hos dem, istedenfor at barnevakten kom til oss. Hurra! Det var jo egentlig en gave i seg selv, men da Peter mumlet at han ikke hadde en eneste bukse å ha på seg, trodde jeg ikke mine egne ører. Alt ordner seg for snille jenter!

Så da barna var levert hos barnevakten, dro vi rett til kjøpesenteret for å finne et par nye plagg til far - og vips var årets bursdagsgave i boks. Ikke så veldig spennende kanskje, men spenning hadde jo Flaxloddene sørget for litt tidligere på dagen ;-)

Deretter bar det til en indisk restaurant i Sandefjord for bursdagsmiddag med et vennepar - og så ventet altså en natt med uavbrutt søvn. For første gang var Peter og jeg alene hjemme i eget hus, og det var helt magisk.

Jeg bråvåknet 7.30 i morges, og følte jeg hadde sovet bort halve dagen. Så snudde jeg meg rundt og prøvde å sove litt mer. Ufattelig deilig, og innmari uvant!

Det så kanskje litt stusselig ut på torsdag, etter handleturen på Coop - men alt i alt endte det opp med å bli tidenes bursdag for gamlefar.

For én ting har jeg i alle fall lært: Neste år dropper jeg gaver - og går rett for å booke barnevakt. Det er bare å innse det: Ingenting slår en skikkelig god natts søvn med påfølgende sovemorgen :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Storeskje og lilleskje 😂
 

/ Hipp hipp for den uthvilte ☀️

Tilbake til steinalderen

Jepp. Så var dagen kommet. Uten så mye som et ørlite forvarsel.

crying woman on a couch
Licensed from: bernjuer / yayimages.com
 

Hadde vi enda fått et lite hint om hva som ventet.. Men det var visst for mye å be om - for dette kom like plutselig som julekvelden på kjerringa.

Vi merket det så smått da vi skulle rydde kjøkkenet i går kveld. Peter skulle ta ut av oppvaskmaskinen, og så at glassene ikke var så rene som de pleier å bli etter en runde i maskinen.

Da vi skulle sjekke filteret for å se om det var tett, oppdaget vi at det lå flere centimeter med vann i bunnen - og let's face it, det er sjeldent noe godt tegn. Og da det viste seg at filteret var gullende rent, ble vi stående som to spørsmålstegn å se på hverandre. For der stoppet vår kunnskap når det kom til reparasjon av oppvaskmaskiner.

Så hva gjør to personer som ikke har peiling da? Jo vi prøvde å sette på maskinen en gang til. Sannsynligvis ikke det lureste, men jaggu lot den seg starte! Så da jublet vi, høyt, i sånn ca 10 sekunder - for da stoppet den på ny. Let's face it igjen: Enda et dårlig tegn.

Så da var det bare å innse det katastrofale: Oppvaskmaskinen vår har tatt kvelden. Altså, virkelig.

Kaputt. Passé. Fortapt. Defekt. Ferdig. Ødelagt. Avblomstret.

Enten må den repareres, men gammel som den er, har jeg en følelse av at det ikke lønner seg. Eller så må vi kjøpe ny, og det har jeg hørt kan være en omstendelig prosess når man har integrerte hvitevarer fra IKEA.

Jeg sier ikke at det er et stort og verdensomfattende problem - jeg sier bare at det er littebitt krise her hjemme hos familien Klonk. For ikke bare er vi fire tobente som spiser og drikker hver dag - vi er atpåtil to personer som har hjemmekontor hver dag. Det blir med andre ord litt oppvask - og det er lenge siden vi har vasket opp glass og bestikk og tallerkener!

Faktisk så lenge at både Peter og jeg måtte tenke oss om et par ganger før vi husket at det var smartere å fylle oppvaskkummen med vann, istedenfor å la vannet renne:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Øh.. Skulle lagt meg for lengst, må bare ta oppvaska"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Du vaske - æ tørke! I uniform og skinntøfla."
 

Så i går kveld brukte Peter og jeg en hel evighet på å ta oppvasken. Han vasket opp, mens jeg tørket. Å vaske opp er sikkert hyggelig når man er vant til det, men sjukt tidkrevende når man er ute av trening! Også så fryktelig kjedelig..?

Det tok altså så inni hampen lang tid, at Peter og jeg gikk tom for samtaleemner underveis. Til slutt snakket vi om været!

Når vi nå går inn i helgen, er i alle fall en ting helt sikkert: "Venteglass" må innkjøres som rutine med en eneste gang. Ett glass på deling hele helgen! Neida..

Joda.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Snakkes - har en oppvask som venter

De brysomme foreldremøtene

For et par uker siden møtte jeg en kompis på butikken, som jeg ikke hadde sett på flere år. Vi snakket om løst og fast en stund, før jeg spurte hvordan det gikk i lærerjobben. Han sukket før han svarte:

- "Joo.. Jeg er faktisk på utkikk etter ny jobb. Noe helt annet. Jeg orker ikke mer."

Jeg var usikker på om skulle spørre mer, men jeg klarte ikke la være.

- "Vet du hva?", svarte han, "Jeg er drittlei. Jeg jobber mot en utvikling jeg ikke klarer stoppe alene. Jeg er drittlei av å sitte på foreldresamtaler der jeg legger fram utfordringer vi jobber med, der tanken min jo er at vi skal jobbe sammen for å løse problemene. Det er tross alt deres datter, eller deres sønn som sliter. Isteden svarer foreldrene meg: - "Javel, hva tenker du å gjøre med det?"

Og i dag leste jeg en artikkel i VG, der politiet nå går ut med en anbefaling om å gjøre foreldremøter obligatoriske. Det er politileder Torbjørn Trommestad som har jobbet med forebyggende politiarbeid over flere år, som nå slår alarm om foreldre som lemper alt ansvar over på skole, lærere og offentlige instanser.

Kravene den norske skolen stiller til foreldrene, er minimale. Mens vi foreldre er veldig flinke til å stille krav til skole og lærere.

Teacher teaching students in class
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

Det kan da ikke være bare meg som lurer på hva i all verden det er som skjer?! Jeg kjenner jeg blir flau - når ble det vanlig ikke å engasjere seg? Er det ikke vår plikt som foreldre å bry oss - eller er det bare enklere å si at det er lærernes ansvar dersom ungen din oppfører seg som en dritt?

Kall meg gjerne gammeldags altså, men jeg har satt to barn til verden - selvfølgelig er det mitt ansvar å følge dem opp! Det er ikke bare viktig å kjøre til og fra fotballtrening, det er vel så viktig å stille på foreldremøter.

Javel, så er det mye man må følge opp når barna er med på aktiviteter både her og der - men er ikke skole en av tingene som virkelig bør prioriteres? Noen ganger har man naturligvis ikke mulighet til å delta, men som det også nevnes i artikkelen: Det er alltid noen som burde vært der, som aldri kommer.

Og som Trommestad uttaler: - "Det er ikke et spørsmål om vanskelige saker vil oppstå i en klasse, det er spørsmål om når." Derfor er det utrolig viktig med foreldrenettverk, og at vi foreldre møter opp og engasjerer oss. For den viktigste jobben er det vi som foreldre som må gjøre - ikke lærere, skolen eller andre offentlige instanser. Er det dette vi er i ferd med å glemme, eller hva?

Ikke bare er læreryrket i ferd med å bli et stort problem i den forstand at lærerne flykter. Det er rekrutteringskrise til lærerutdanningen, og nesten 40.000 utdannede lærere jobber i andre yrker enn i skolen. Det meldes om uoverkommelig arbeidspress og mindre og mindre tid til kontakt med barna.

La oss sørge for at lærerne ikke må slite med foreldre som ikke bryr seg i tillegg. Det er det minste vi kan gjøre!
 

/ Småsjokkert mamma

Mine nye frokostrutiner

/ Annonse

Dere som følger meg på Snapchat vet jo at jeg er et skikkelig frokostmenneske, men jeg får stadig spørsmål om disse rare frokosttallerknene jeg sverger til :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg spiser jo ikke brød, og med unntak av et knekkebrød i ny og ne, er det faktisk ikke så vanskelig å droppe brød til frokost. For i følge meg selv, trenger man ikke den gode gamle brødskiva for å sparke i gang dagen. Det er riktignok en skikkelig overgang i starten, men så tenker man plutselig ikke over det lenger :-)

For det spennende med å bytte ut brødskiva, er jo at man må finne andre ting å fylle tallerkenen med! Jeg har sverget til "litt forskjellig"-tallerkener (som ungene kaller det) i mange år nå - og kommer til å fortsette med det til jeg havner på gamlehjem ;-)

En typisk frokost består av gulrot i staver, agurk-skiver, cherrytomater, sukkererter, mandler og et par bananbiter med ekte peanøttsmør. Ved siden av lager jeg en stor kopp kaffe eller te, som jeg tilsetter et par spiseskjeer kokosolje, for både energi og metthetsfølelse.

Denne kombinasjonen gir meg en skikkelig boost hver eneste morgen, og jeg har rett og slett blitt avhengig. Kanskje ikke så rart, for man blir jo ekstra gira på å gi kroppen riktig næring når man kjenner hvilken effekt det har på skrotten :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

De siste ukene har jeg dessuten kommet i gang med noe jeg har gledet meg til i lang tid - nemlig kollagen-tilskudd! Kollagen er som kjent et superprotein, og det er ikke uten grunn at det er i vinden for tida.

Kollagenmengden i huden begynner å avta i 20-årene, og det er nok årsaken til at det selges dyre hudkremer som inneholder nettopp kollagen. Problemet er bare at kollagenpeptidene absorberes dårlig gjennom huden fordi molekylet er så stort - så det beste er som alltid å bygge opp kroppen fra innsiden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Grunnen til at jeg har gledet meg ekstra til å teste kollagentilskuddet til Oslo Skin Lab, er fordi de har forsket og funnet ut at det er lengden på kollagenpeptidene som er avgjørende for effekten. Kollagenet deres er kuttet ned til den perfekte størrelsen som har vist seg å ha bevist effekt på blant annet rynker.

Dermed blir det jo ekstra spennende, for det er liksom ikke så enkelt å se resultater på hår og negler etter bare noen uker. Men med tanke på at lærhuden vår som styrker og støtter huden består av 90% kollagen, bør det jo gi synlige resultater i løpet av noen uker. Dette blir spennende!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Kollagenet kommer i praktiske porsjonspakker, er helt uten smak, og løser seg enkelt opp i både kald og varm mat eller drikke. Men andre ord kan det tilsettes i hva enn du måtte ønske - for eksempel kaffe eller smoothie!

Jeg vet det er flere som er nysgjerrige på dette superproteinet, og trykker du her får du nå 30% rabatt - helt uten bindings- eller oppsigelsestid :-)
 

/ Oppdatering følger om noen uker!

Vintersmil fra en sommerjente

Å si at vi har mørketid her sørpå, er en feil man bare gjør én gang i livet. For forståelig nok setter det sinnene i kok hos dere nordpå, som virkelig vet hva det vil si å ha det mørkt om vinteren. Så den tabben begår jeg ikke på nytt ;-)

Men å si at det er mørkere enn vanlig her nerrafor nå, må være lov - og denne tida frykter jeg hvert eneste år. Jeg er ei skikkelig sommerjente, jeg elsker sola, varmen og de lyse sommerkveldene - og verst er det om høsten, når jeg vet at vinteren snart banker på døra.

Det er bare noe med at disse månedene føles helt utrolig lange, og det til tross for at vi til og med har sollys midt på dagen. Kulda er såklart det verste for en frysepinne som meg, så de neste månedene kan jeg for eksempel ikke drikke et glass kaldt vann på tom mage om morgenen lenger. Da får jeg kuldesjokk fra innsiden. Jeg tuller ikke.

Men denne høsten har det skjedd så mye annet i livet mitt, at jeg ikke har tenkt på årstiden i det hele tatt. Ikke har jeg tenkt nevneverdig over at det har blitt kaldt ute, og selv det å stille klokka gikk ubemerket hen.

Og kanskje er det nettopp det at livet har blitt satt litt i perspektiv, som tok meg litt på senga i går kveld. For da jeg skulle gå kveldstur med Teo, hadde jeg kledd meg godt. Jeg hadde skjerf, lue, vinterjakke, ullsåler i turskoa og reflekser på alle kanter. Og plutselig la jeg merke til at jeg gikk der og smilte!

For det var faktisk ganske fint å tasse der i kulda! Det var mørkt, den iskalde lufta rev i nesa når jeg pustet, og det var helt, helt stille. Lyset fra alle vinduene i husene jeg gikk forbi, fikk meg til å tenke. Her går jeg, jeg lufter hunden i kulda, og om en halvtime er jeg hjemme igjen, der det er fyr i peisen og tøfler som venter i gangen.

Og der og da var det som om det gikk opp for meg at nå, nå må jeg bare ta vinterhalvåret tilbake. Kan jo ikke leve sånn..? I frykt for mørke morgener og mørke ettermiddager, kulde og snø og en iskald kropp?

Nei. Det er fint med litt kulde. Det er vakkert med snø, ungene elsker det, og snart er det jul! Dessuten kan jeg jo takke vinterhalvåret for at jeg setter ekstra stor pris på våren og sommeren, for uten det halvåret ville jeg garantert tatt det for gitt.

Også dukket disse bildene opp via Minner-funksjonen på mobilen i dag morges.. Kan jo ikke klage når man snart kan børste støv av den snasne vinterdressen fra i fjor ;-)


 


 

/ Halvveis i november allerede - plutselig skal vi stille klokka igjen ;-)

Malermester Svigerfar

I går skrev jeg om det totale kaoset som regjerte i første etasje da Svigermor og Svigerfar kom på besøk. Planen var jo at vi først skulle rekke å male, og så rydde alt på plass igjen før de kom, men takket være en god dose feilslått tidsoptimisme (og en middels dose altfor sterk vindaloo), gikk ikke ting helt etter planen.

Det var jo farsdag i går, og i den anledning hadde vi bestilt bord på en restaurant for en tidlig middag. Vi skulle hente Mormor på veien, og svigers skulle plukke opp foreldrene mine. Men før den tid, skulle vi altså drikke litt kaffe og leke litt med barna hjemme hos oss.

Trodde vi. For da Svigerfar hadde tråkket seg forbi rotet i gangen og oppdaget malingsspannet borte ved kjøkkendøra, utbrøt han:

- "Hei, skal det males her? Kan vi ikke male litt da? Hvis vi tar veggen der skapet skal stå, så kan vi skyve det tilbake på plass igjen etterpå?"

Og sånn hadde det seg at Svigerfar vrengte buksa si (genialt triks!) og lånte en gammel genser av Peter, før han satte i gang med malepenselen.


Far og sønn in action :-)
 

Far og sønn rakk jaggu to strøk med maling i halve gangen før vi måtte suse for å rekke farsdagsmiddagen! Og etterpå ble skapet skjøvet på plass slik at ryddejobben kunne begynne.

Fy flate så deilig! Jeg har sortert, jeg har pakket bort, jeg har sendt plagg videre i den elskede arvekarusellen - det er ordning och reda i hele gangen min, og akkurat nå er jeg litt rusa på ryddelivet.

Det gjenstår litt malejobb, men kvelden er ennå ung - som tidsoptimistene sier. Og for å toppe denne dagen, fikk jeg en mail fra en journalist som ønsker å lage en sak om Svigermor og meg som har så godt forhold. Spørs om jeg ikke må spørre journalisten om jeg kan ta med meg Svigerfar også ;-)
 

** Bare tre dager igjen: Husk å nominere favorittbloggerene dine til Vixen Influencer Awards **

Striper og skapkaos

I går postet Peter innlegget "Rydd i vei før det klikker for meg", og ingen kan beskylde ham for å bedrive clickbaits i alle fall ;-)

Det har seg sånn at det plutselig har blitt et lite vinterkaos her i huset. Ikke at vi har sett noe til snøen enda, men endelig har vi fått noen minusgrader - og det førte med seg et umiddelbart behov for både vinterjakker, vinterdresser, fleece, ull, luer, votter og tjukke sokker.

Og med dette fulgte det en del spørsmål av typen: Hvilke av fjorårets plagg passer fortsatt? Hva mangler, og hva kan sendes videre i arvekarusellen?

Vi er jo i gang med å male gangen, rettelse: jeg er i gang med å male gangen - hvilket er noe jeg ikke anbefaler å begi seg ut på når man egentlig ikke har tid til å male gangen.. For i over 14 dager har det sett slik ut:


Et stykk tilfeldig matchende genser på Snap
 

Hell i uhell: Jeg tror kanskje stripene på den ene veggen gjorde susen til slutt, for i går fikk gubben nok. Nå måtte vi komme i gang med malingen, så vi bestemte oss for å starte med å flytte det store skapet vi har stående i gangen, skapet som rommer overraskende mye ting og tang som trengs er kjekt å ha i en småbarnsfamilie.


 

Å tømme et skap er overraskende gøy. Så gøy at jeg underveis ble så gira at jeg bestemte meg for at vi måtte bytte ut skapet med en litt mindre og smartere løsning jeg hadde sett på Ikea. Jeg viste det til Peter, og han nikket enig.

Det store skapet er jo så stort! Vi trenger noe mindre, et smalt skap og en benkeløsning med skuffer som ungene kan sitte på når de kler av og på seg. Det blir så fint, atte.

Etter tjue minutter var skapet tomt. Hyllene var vasket, og skapet lot seg enkelt skyve på, sånn at vi kunne få vasket og klargjort veggen bak, før første malingstrøk. Vi vurderte å skru skapet fra hverandre, og se på mulighetene for en ikeatur innen nærmeste fremtid.

Men på gulvet i stua lå et lite problem:


 

Så mye ting! Hvor i all verden skulle vi legge alt dette i mellomtiden? Derfor fant vi ut at vi fikk beholde skapet inntil videre, og heller konsentrere oss om å male veggene først. Så kunne vi sortere sko og klær og finne ut hvor mye lagringsplass vi egentlig har behov for i gangen.

Vi bestemte oss for å vaske veggen grundig, så den var klar for maling etter at ungene var i seng for kvelden.

Men så kom kvelden, og da jeg var ferdig med å blogge var klokka allerede 22.00, men siden kvelden ennå var ung, hoppet jeg i maleklærne og tasset ned trappa. Der fant jeg Peter hvit i ansiktet mens han kaldsvettet - han hadde spist i overkant sterk indisk vindaloo-kylling tidligere på kvelden, og følte seg mildt sagt ikke i form. Maling kunne vi se langt etter, så jeg fikk ham i seng, før jeg ryddet kjøkkenet og tok kvelden selv.

Og sånn hadde det seg altså at vi måtte ønske Svigermor og Svigerfar velkommen inn til det komplette kaos i dag formiddag. En gang med én stripete vegg - og et stort, tomt skap midt på gulvet, og en stue der man knapt kunne skimte gulv noe sted. Det til tross for at jeg hadde prøvd å komprimere rotet.

På sånne dager må jeg innrømme at jeg lurer på hva svigers tenker om meg. Ikke at det er så nøye med litt rot, men det synet som møtte dem i dag... Nei. Bare nei.

Svigerfars reaksjon? Den historien kommer i morgen ;-)
 

/ Det vil gå bra til slutt

Digipost til frokost

I dag tidlig hadde jeg fått lov til å snorke nesten to timer lenger enn husets øvrige beboere, og følte meg til en forandring uthvilt der jeg skjenket meg dagens første kaffekopp. Så tikket det inn en ganske uventet sms å få en lørdags morgen..

Woman sending message on cellphone
Licensed from: leungchopan / yayimages.com
 

For det skal sies at jeg hadde skrevet det opp i kalenderen min en eller annen gang denne høsten, men jeg hadde såklart glemt det for lengst. Og da er det ekstra betryggende å føle at man blir passet på!

Sms'en som møtte meg så nemlig slik ut:

Tusen takk til kreftregisteret som passer på meg! Sms'en betyr altså at det er tre år siden jeg tok celleprøve sist, og kreftregisteret sender ut påminnelser til alle kvinner i Norges land mellom 25 og 69 år. Og det syns jeg rett og slett er et utrolig bra opplegg.

En celleprøve av livmorhalsen er noe av det viktigste en kvinne kan gjøre med jevne mellomrom, det er en effektiv måte å oppdage forstadier til livmorhalskreft på. Livmorhalskreft på et tidlig stadium gir ofte ingen symptomer, og derfor er det ekstra viktig å ta denne prøven hvert tredje år hos fastlegen eller gynekologen.

Og siden jeg vet at det er flere enn meg som syns en sånn prøve er litt "tiltak" å få unnagjort, tenkte jeg å slå et slag for alle oss som har utsatt (eller hadde planer om å utsette bare bittelitt til...) - om å ringe fastlegen på mandag og bestille den timen først som sist.

Det kan være mange årsaker til at man utsetter, men husk at dersom celleforandringer oppdages på et tidlig tidspunkt, er muligheten god for å bli helt frisk.

Jeg ringer. Ringer du? :-)
 

/ #Sjekkdeg

Litt sånn i rykk og napp

Det går litt sånn i rykk og napp for tida, selv om jeg egentlig ikke hadde regnet med noe annet. Men jeg har bestemt meg for å bruke tid, og det har jeg tenkt til å holde.

For jeg har for lengst innsett at jeg ikke er spesielt god på å miste noen, og at hjernen min løper litt løpsk. Litt på samme måte som da jeg lå på sykehuset og fødte barn, jeg kunne ikke forstå hvordan verden kunne gå videre for alle andre. Jeg hadde det jo så grusomt vondt - hvorfor stoppet ikke absolutt hele samfunnet opp?!

Teit tanke, men man blir litt egosentrisk når man føder barn. Og det føles litt på samme måten når noen man er glad i dør.

Men samtidig som det er vondt, er det jo etterhvert litt betryggende å se at livet går videre også. Det er jo ingenting man får gjort, og tidligere i uken ba jeg om tips på Snapchat, for hvordan man best takler panikken som oppstår når man innser at noen er borte for alltid.

Jeg har aldri, aldri, fått så mange tilbakemeldinger noensinne. (Det slo til og med den gangen jeg la ut en snap av at jeg satte en åpnet hermetikkboks i kjøleskapet - uten å ha innholdet over i noe annet først. Da kokte mobilen min, for å si det mildt. Haha! Så det har jeg sluttet med. En åpnet hermetikkboks skal rett i gjenvinningssøpla :-)

Men tilbake til meldingene, fy søren så mye kjærlighet! Dette med dødsfall vekker åpenbart noe i oss, for på en eller annen måte treffer det jo oss alle. Vi er ikke udødelige noen av oss, og når noen dør fra oss blir vi minnet på det til fulle.

Og jeg blir så rørt av all omtanken rundt omkring! Her om dagen leverte jeg barna i barnehagen, og da jeg kom tilbake til bilen, hadde en eller annen lagt et papirhjerte med en koselig hilsen, under den ene vindusviskeren. Jeg vet ikke hvem du er, men du gjorde dagen min mye lysere!

Og sånn føles det å lese deres tilbakemeldinger for tida også. All medfølelsen, og alle deres tips og råd til hvordan man skal komme seg videre. Snakke. Mimre. Gråte. Tillate seg å tenke at prosessen vil ta tid. Gi det tid. Godta at gråten kommer, og ikke være redd for å slippe den ut.

Skrive takknemlighetslister - både med tanke på den som er borte, men også for alle de fine tingene man har i sitt eget liv. Spille høy musikk. Synge med. La tårene trille. Komme seg ut. Ikke bure seg inne, selv om det er alt man egentlig ønsker.

Jeg er så sjukt heldig som har dere. Og i dag har jeg faktisk tatt på mascara igjen etter jeg-veit-ikke-hvor-lenge uten. Ikke at mascara er noen big deal, men du skjønner greia.

Takk ♥


 

/ God fredagskveld, godtfolk

Den lille solstrålen

I dag føler jeg på hele meg at det denne bloggen trenger akkurat nå, er en skikkelig gladsak! Så gjør deg klar for noe som forhåpentligvis vil få deg til å smile fra øre til øre :-)

For du husker kanskje innlegget jeg postet for en måneds tid siden, om lille Luna på 10 måneder som hadde rest seg opp etter en peisovn og fått en alvorlig brannskade inni den ene hånda? (Les innlegget her: Når mareritt blir virkelighet)

Foreldrene til Luna ønsket å advare om at noen få sekunders uoppmerksomhet er alt som skal til. Dette er ting som kan skje oss alle, og som de skrev:

"Ikke tenk på om det er på tide å få opp den peisgrinda, ikke tenk at du skal flytte den kaffekoppen etterpå. Eller ledningen på vannkokeren som henger ned, som kanskje minsten får tak i og alle de andre brannfellene som lurer. Bare GJØR det, vær så snill, bare gjør det. Dette vil ingen oppleve!"

Da jeg postet innlegget var status at skadene til Luna ble vurdert fortløpende, og at de forandret seg fra dag til dag. Håpet var at hun kunne bli behandlet ferdig i Kristiansand, men dagen etter at jeg postet innlegget, fikk de beskjed om at de måtte reise til brannskadeavsnittet på Haukeland sykehus i Bergen.

(NB! Sterke bilder litt lenger ned!)

På Haukeland var kirurgene positive, men de kunne ikke gi noen garanti for hvordan utfallet ville bli. Alt kom an på om huden responderte godt på sårstell og om det grodde bra nok, hvis ikke ville det bli nødvendig med hudtransplantasjon.

Slik så det ut da:


Til venstre: Dagen etter ulykken. Til høyre: Dagen etter sårrevisjon
 

De siste ukene har Luna og familien reist flere turer fram og tilbake til Bergen, det har vært tøffe dager med masse smertelindring, og narkose under sårstell. Det har gått sakte framover, og de har måttet følge nøye med på området som var mest forbrent.

Men så, for noen dager siden fikk jeg melding fra Lunas mamma om en skikkelig gladnyhet: De var SÅ fornøyde etter forrige tur til Bergen! Hånden hadde grodd kjempefint, og legene var faktisk overrasket over at det så bra ut.

Ikke lenge etter kunne de ta av bandasjen helt, for det hadde grodd ny hud i hele hånden.


 

Hånden var nok litt sår og rar i begynnelsen, men nå krabber altså den lille frøkna rundt og bruker hånden sin akkurat som hun gjorde før! Siden huden vokser i lang lang tid fremover, blir det viktig å følge med på at fingrene ikke "trekker" seg oppover og at huden blir for stram. Derfor må fingrene og huden i hånden tøyes tre ganger daglig.

Men endelig kan Luna og familien puste ordentlig igjen, for det er ingen tvil om at det har vært noen veldig tøffe uker for dem alle. Også fikk jeg lov til å dele et bilde av den lille solstrålen. Sjekk den herlige blidfisen, da ❤️


 

/ Glad onsdagsklem fra meg ☀️

Glad-trist

I kveld hadde jeg egentlig bestemt at jeg skulle ligge under teppet på sofaen og se på et eller annet teit på TV. Med fyr i peisen, varm te i koppen og Teo snorkende ved min side.

Men så bestemte jeg meg for å komme meg tilbake på bloggen istedet. Så her ligger jeg, TV'n er byttet ut med Mac'en i fanget - men det er fyr i peisen, varm te i koppen og Teo snorker ved min side.

Grunnen til at jeg hadde tenkt til å krype langt under teppet i kveld, er fordi begravelsen til Este fant sted i dag. Det er fortsatt helt utenkelig at bestefaren min er borte for godt, men jeg må bare fortelle at dagen i dag ble så innmari fin!

Jeg har grått, jeg har hikset, jeg har snufset, jeg har blitt rørt til tårer av en fullsatt kirke, jeg har ledd høyt av gode historier om Este, jeg har kjent på hvor utrolig takknemlig jeg er for å ha en så fin familie.

Jeg er helt sikker på at begravelsen ble akkurat slik Este hadde ønsket. Applaus etter sangene. Høylytt latter da presten fortalte om den gangen Este var på sykkeltur i Danmark da han var 15 år, og bestemte seg for å sende et postkort hjem til sin mor.

Han fant ut at han ville oppsummere alt enkelt og greit, så han skrev:

"Hei på deg.
Har du det bra?
Jeg har det bare bra.
Hadet bra."

Det er selvfølgelig tøffe dager nå, men vi har også vært flinke til å bruke de siste dagene godt. Jeg har vært masse hos Mormor sammen med Mamma og tante, og vi har snakket og snakket og snakket og grått og ledd. Og det har vært utrolig viktig for meg. Vi prater oss gjennom sorgen, og jeg er helt sikker på at det vil gjøre veldig godt for oss alle på sikt.

Hver kveld ringer jeg Mormor for å snakke om hvordan dagen har vært. For en prøvelse i livet, å miste kjæresten sin som har vært der i 60 år... Da er det fint å snakke litt før man legger seg om kvelden ❤️

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ God kveld - nå skal jeg ringe Mormor

Du og jeg, Este ❤️

Så satt vi der, da. Tøffende nedover elva med hver vår fiskestang. Du bakerst, lillesøster og jeg i midten, og Mormor helt foran. Vann på alle kanter, med stille krusninger på overflaten. Bare båten, elva, oss, og den nydelige lukten av grantrær og lyng.

Så nappet det i fiskestanga, jeg hadde ørret på kroken.

- "Oioioi Tina!", lo du, "Den tror jeg er så stor at jeg må finne fram håven!"

Jeg sveivet og sveivet, og ikke lenge etter løftet jeg en pitteliten ørret opp i båten. Du smilte til meg, jeg nikket tilbake - så løsnet du den lille fisken så forsiktig du kunne fra kroken, før du kastet den ut i elva igjen så den kunne svømme videre.

Jeg er så takknemlig for alt du lærte meg. For alt du gjorde for meg. For at du ble vaktmesteren min over natta den dagen jeg flyttet for meg selv og trengte hjelp til både stort og smått. For den lune humoren din. For munnspillet du tok fram til hverdags og til fest, for at du tok en trall og fikk alle til å smile.

Takk for at du alltid hadde så god tid, og for at roen din smittet over på oss andre. Takk for at du bestandig var i godt humør, og aldri hadde et vondt ord å si om noen. Takk for alle de herlige historiene fra gamledager som vi lo oss skakke av, og takk for at du var så ufattelig stolt av de to oldebarna dine.


 


Du og jeg, Este :-)
 

/ Hvil i fred, verdens beste bestefar ♥ Jeg savner deg

Dette ene livet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I dag er en sånn dag hvor jeg ikke kan forstå at Peter og jeg faktisk brukte tid på å diskutere hvem som hadde glemt å passe på at havregrøten ikke skulle svi seg i kjelen.

En sånn dag der det ikke spiller noen rolle om vi glemte å pusse tenner før vi dro i barnehagen, eller om vi glemte å fjerne all sanden på gulvet i gangen før vi la oss i går kveld.

I dag sitter jeg og undrer meg over hva som får folk til å bruke sin dyrebare tid her på jorden til å være kjip mot andre. Større ting, men også mindre ting som å sitte og lire av seg dritt i kommentarfelt på nett, eller bruke tiden sin i diskusjonsforum for å spre eder og galle.

Hvorfor kan man ikke heller bare bruke huet sitt til å forstå at vi lever her og nå? Dette er livet vi har fått utdelt - vi skal ikke være her til evig tid, så la oss for søren bruke tida vår på gode ting!

I går leste jeg et blogginnlegg noen hadde delt på Facebook, skrevet av Solveig Worum. Solveig fikk beskjed av legen om at hun hadde kreft for ett år siden, og plutselig satt hun og grublet over at hun måtte avbestille to sydenturer, snakke med forsikringsselskapet og planlegge hvordan hun skulle fortelle mannen sin det.

Veien hennes har vært lang. Hun har tilegnet seg erfaringer hun vil bære med seg for alltid. Hun skriver at med sykdommen fulgte en slags gavepakke - for det satte ting i perspektiv. "For det ligger skjulte gaver der og venter på deg, du må bare vite hva du skal se etter, og hva du skal fokusere på."

Og dette syns jeg var så fint skrevet! Hvorfor er det sånn at man må kjempe kamper for å forstå at livet er kort og at man aldri vet når man møter en uventet hump i veien?

Akkurat nå er det noen som kjemper sin livs kamp der ute. Og her sitter vi og irriterer oss over svidd havregrøt og sand på gulvet.

En av levereglene til Solveig lyder som følger: "Lev i nuet, vær til stede med blikk og ord. Pust dypt. Vær takknemlig for alt du har, ikke ha fokus på det du tror du mangler."
 

/ ❤️ til alle som kjemper

Testflekken

Skal jeg tro mannen min, kan det fort bli litt mye gnål om hva slags farge vi skal ha på veggene. Jeg er selvfølgelig ikke enig, og etter å ha sett hvilken fantastisk forandring soverommet fikk etter et par strøk blåmaling, har jeg i alle fall fått blod på tann!

Problemet er jo selvfølgelig at jeg bruker uhorvelig lang tid på å bestemme meg, det er vel der "gnålet" kommer inn. Men pytt sann, det viktigste er jo at man blir fornøyd til slutt.

Fargen vi har i gangen har irritert både Peter og meg helt siden vi flyttet inn, og det er nesten utrolig at vi har latt den være vaniljegul (eller nikotingul, i følge Peter) i over fire år. Men som min yndlingslærer på videregående pleide å skrive på tavla: TTT. Ting tar tid.

Før helgen gikk det endelig mot et gjennombrudd, da jeg malte en liten testflekk bak den ene døra i gangen. "Warm Blush". Fargen jeg rett og slett ikke klarer å glemme, fordi jeg syns den er så nydelig. Ei venninne har malt den i stua, og den gir bare en sånn varm og harmonisk følelse som jeg egentlig ikke kan beskrive.

Så det var med stor selvsikkerhet jeg viste frem testflekken til min kjære mann...


Dette må jo bare bli bra ;-)
 

Peter kastet ett blikk på veggen, før han utbrøt: - "Det der er jo bortimot noe av det verste jeg har sett. Det ser jo ut som en mens-flekk".

Akkurat. Det stakk jo i grunnen kjepper i hjulene for hele prosessen - fra nikotingult til mensenrødt..?

Så jeg må innrømme at jeg har brukt helgen på å tenke. Jeg har spurt Snoogle, jeg har grublet og fundert. Skal jeg satse på magefølelsen og bare kjøre på, og håpe at mens-flekk-følelsen forsvinner så fort veggene blir dekket av det jeg mener er en nydelig, varm og harmonisk rødaktig farge? Hva hvis Peter aldri venner seg til fargen?

Men så satt jeg ved frokostbordet i dag morges og skrev dagens to-do-liste, der et av punktene var å lande på en beslutning. Så skulle jeg bare kjapt ut for å hente posten, og hva var det som lyste mot meg da jeg åpnet postkassa? Joda, en tilbudsavis med 35% avslag på all maling fra Jotun.

Sorry Peter, men klarere tegn kommer jeg aldri til å få!


La meg få to spann med mensenrød Warm Blush, takk!
 

Fortsettelse følger. Helt garantert ;-)
 

/ Husk God Morgen Norge i morgen ca 09.30! Da skal Peter snakke om Halloween :-)

I forhold til i forhold til

Beklager på forhånd, men jeg blir rett og slett nødt til å skrive om dette. Av den enkle grunn at vi blir nødt til å gå sammen for å unngå at dette fenomenet sprer seg mer enn det allerede har gjort.

Og jeg beklager også for at dette innlegget kanskje vil gjøre deg like koko i hodet som meg. For jeg holder faktisk på å bli gal!

screaming woman
Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

Egentlig må jeg takke Svigerfar fordi han gjorde meg oppmerksom på det da vi var på ferie i sommer. Han er både i overkant smart og i overkant språkkyndig, og ga Peter og meg en kjapp forklaring på hvordan ting henger sammen.

For i forhold til Svigerfar, er ikke jeg like smart og språkkyndig. Men i forhold til ferien, hadde vi det skikkelig trivelig for det!

Hvilken av de to setningene er riktige? Den første? Den andre? Eller begge to..?

Hadde du spurt meg for noen måneder siden, hadde jeg lest begge setningene uten å tenke noe mer over det. Men Svigerfar forklarte meg den korrekte bruken av "i forhold til" - og det er de gangene man kan bytte det ut med "sammenlignet med".

Jeg er helt sikker på at mange vet om dette fra før, men likevel brukes "i forhold til" feil overalt. Hele. Tiden! Jeg var på kurs for noen uker siden, og kursleder brukte "i forhold til" feil gjennom hele helgen. Ingen big deal sånn egentlig, men har man først begynt å legge merke til det, er det skikkelig vanskelig å overse.

Og enda så klar jeg er over dette, bruker jeg fortsatt uttrykket feil fra tid til annen når jeg snakker selv! Skal man tro denne artikkelen skyldes det at det er typiske fyllord som man bruker når man kanskje nøler litt, og at selv en språkdirektør kan bruke det feil.. ;-)

Den første setningen min er med andre ord riktig, for "I forhold til Svigerfar, er ikke jeg like smart og språkkyndig" har samme betydning når jeg endrer til "Sammenlignet med Svigerfar, er ikke jeg like smart og språkkyndig".

Den andre setningen, "Men i forhold til ferien, hadde vi det skikkelig trivelig for det", har ikke samme betydning når jeg endrer til "Sammenlignet med ferien, hadde vi det skikkelig trivelig for det". Der burde jeg heller brukt "Men med tanke på ferien, hadde vi det skikkelig trivelig for det".

Og det er vel den vanligste fallgruven, at man bruker "i forhold til" isteden for "med tanke på". Som altså blir feil. Jeg mener absolutt ikke å være en besserwisser her altså, for jeg har både skrivefeil og grammatiske feil i blogginnleggene mine titt og ofte.

Som for eksempel at jeg konsekvent omtaler Mormor med stor M, og i dette innlegget Svigerfar med stor S. Det til tross for at de naturligvis ikke er egennavn - men de er det for meg :-)

Men uansett, i forhold til dette med i forhold til, så er det ny uke i morgen i forhold til i dag. Og det er faktisk helt nydelig i forhold til at jeg nå har fått luftet hodet mitt i forhold til bruken av i forhold til ;-)
 

/ Ha en forholdsvis god søndagskveld

Ukas Snoogle!

Hei og hopp, denne nye spalten har jeg gledet meg veldig til! Jeg har jo tenkt på det en stund, å videreformidle alt jeg lærer i løpet av en uke av følgerne mine på Snapchat. I kommentarfeltet også forresten, "min personlige google" hjelper til både her og der!

Og da Snapchat + Google = Snoogle, ble foreslått i kommentarfeltet som navnet på spalten, var jeg ikke i tvil. Jeg falt pladask!

Den siste uka har jeg vært litt fra og til på Snapchat, men det har dukket opp mye bra for det! Først ut var vaskemaskin-problematikken, eller mer konkret pipingen vaskemaskinen avgir når den er ferdig. Jeg la ut noen videoer der jeg forklarte hvor noia Peter har for den pipelyden, og at vi må løpe inn på vaskerommet for å slå den av så fort bråket starter. Den piper 18 ganger totalt, og det gjelder å få slått av maskinen senest innen pip nummer 4.

Umiddelbart etter at Snapstoryen var ute, rant det inn med meldinger av denne typen:


 

Konklusjon: Det er  Peter som ikke kan fordra pipingen, jeg elsker den! Ikke akkurat pipelyden i seg selv, men det er jo pipingen som gjør at jeg husker å få tøyet ut av vaskemaskinen. Ingen piping = Glemt tøy. Glemt tøy = Surt tøy. Derfor kan jeg ikke skru av denne funksjonen ;-)

Så var det den ristede maisen:


 

Peter sliter som kjent veldig med at hodet mitt bråker når jeg tygge. Jeg visste riktignok ikke at jeg hadde "bråkehue" før jeg møtte ham, men jeg regner med han har rett ;-) Uansett er rista mais noe av det verste på bråke-skalaen, og jeg spiser det kun når jeg er alene.

Snoogle svarer:

Konklusjon: Etter å ha undersøkt "misofoni" nærmere, ser jeg at han oppfyller de fleste av kriteriene. Snoogle-diagnose satt ;-)

Forrige søndag skulle jeg bestemme meg for hvilket skjerf jeg skulle kjøpe, og la ut følgende snap:


 

Det tok ikke lang tid før flere hadde en liten ting de ville gjøre meg oppmerksom på..

Helt avslutningsvis må jeg ha med et eksempel på det som viser seg å være Snoogles eneste svakhet, nemlig sprikende tilbakemeldinger. Rett før helgen klemte jeg fingeren min, og fikk en liten blodblemme. Jeg la ut en snap av fingeren, der jeg uttrykte irritasjon over det som så ut som en flekk som burde vært vasket vekk.

Da kom en smule sprikende tilbakemeldinger i retur:


 

Konklusjon: Prøvde å stikke hull, men blodet hadde allerede størknet. Så da forsvinner den vel av seg selv ;-)

Tusen takk til Snoogle for denne ukas hjelp! Jeg gleder meg til neste uke og til fortsettelsen, og syns det er fint å spre noe av det på bloggen sånn at det kanskje er flere enn meg som kan lære et og annet vi kanskje ikke visste fra før ;-)
 

/ Snoogle

Blomster og to stolte smil

I dag formiddag tok Peter med seg barna til byen for å ordne et par småting, mens jeg, som hadde trukket vinnerloddet, ble igjen hjemme. Rettere sagt: Jeg, Spotify, støvsugeren og den røde vaskebøtta...

Det skal sies at jeg syns det var helt greit, for da barn nummer 1 våknet 6.30 i morges og klarte å vekke barn nummer 2, hørte jeg som i det fjerne at Peter spratt opp av senga og fikk begge barna inn på badet. Like etter tasset de ned trappa, og vips så sovnet jeg igjen. Og da jeg våknet to timer senere var jeg så takknemlig at jeg følte det boble innvendig.

Jeg vasket altså huset med glede, men enda gladere ble jeg da den lille gjengen kom hjem fra sin lille bytur. For da det banket på døra, stod det to små på trappa da jeg åpnet. Med en blomsterbukett mellom seg, stolte som haner begge to.

Buketten var en kombinasjon jeg aldri hadde sett før, og Peter humret mens han forklarte:

- "Ja, de ble ikke enige. Den ene ville ha roser og den andre ville ha sølvsprayet Eukalyptus... Så da ba jeg mannen i butikken om å lage en bukett til oss. Han sa det var første gang han hadde kombinert disse to i den samme buketten..!"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men de to små smilte fra øre til øre, det er lenge siden jeg har sett dem så stolte og fornøyde. Og spør du meg, ble jo buketten skikkelig fin! Hvem vet, kanskje mannen i blomsterbutikken lærte seg en helt ny kombinasjon i dag ;-)
 

/ God lørdag

Lufte fisen

Er det ikke rart hvordan man kan møte noen for første gang og få umiddelbar kjemi? Dette har vært litt av en dag :-)


Early morning - off to Oslo!
 

For i dag har Peter og jeg luftet fisen i storbyen sammen med alle de andre Side2-bloggerne. Det er nemlig ikke lenge siden det ble kjent at blogg.no skal kjøpes opp av Egmont, og i dag var det infomøte hos de nye eierne i Nydalen.

Det er bestandig trivelig når Side2-gjengen møtes, for selv om vi er en fin miks av ganske ulike bloggere, så har vi jo alle den samme jobben! Og det føles bra å være sammen med andre likesinnede, til tross for noe forskjellige interesseområder ;-)

Og i dag fikk jeg endelig møtt Supporterfrue herself, Line Victoria Husby-Sørensen. Vi har riktignok sendt noen meldinger fram og tilbake de siste ukene, men aldri møttes på ordentlig.

Og det var som å møte ei bestevenninne jeg ikke hadde sett på en stund. Full av humor og gamle skrønehistorier, det er lenge siden jeg har ledd så fælt. Hun hadde også tenkt seg innom IKEA på vei hjem, og der ble vi jaggu sittende og spise grønnsaksboller med couscous og lammestek med potetmos i flere timer!


Du vet dagen har vært fin når dere må avslutte med en selfie på do x-)
 

Så kort fortalt: Det ble tidenes rimeligste tur på IKEA, for da vi kikket på klokka var det på høy tid å sette snuta hjemover. Med en ny venn i lomma :-)
 

/ God helg

Kjærleiken ♥

I dag er det nøyaktig to måneder siden Peter og jeg var forlovere i et heidundranes låvebryllup! Og siden jeg blir varm og glad og rørt langt inn i sjela av å se på bilder fra denne dagen, spurte jeg om lov til å dele noen blinkskudd akkurat i dag :-)

Så gjør deg klar for mine favorittbilder fra den store dagen til min lillesøster Therese og svoger Steffen ♥ (Alle bildene er tatt av fotograf Mona Moe Machava)


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 

Kjærligheten er fin, sant? Og det er så godt med sånne gode dager fullstappet med glede å se tilbake på. Hva vi gjorde time for time denne dagen skrev jeg forøvrig om her :-)

Obs! Skulle du kjenne noen som sikler på den nydelige, tredelte brudekjolen, så fikk jeg nettopp beskjed om at den er lagt ut for salg! Jeg garanterer en pent brukt kjole fullstappet av gode vibber, lykke, og glade minner etter allsang til "Optimist" med Jahn Teigen. Og masse, masse kjærleik :-)

/

Som i gamle dager

I går morges hadde jeg akkurat gått morgentur med hunden, da telefonen ringte. Det var Mormor, og hun hørtes ganske småstressa ut:

- "Hei, har du tid?"

- "Ja, såklart", svarte jeg bekymret.

- "Nei, du skjønner, jeg holder på å lage sylte! Til jul da, vet du. Kommer du en tur så jeg kan vise deg hvordan det gjøres?"

Jeg humret litt mens jeg pustet lettet ut. Sylte-koking og skolekjøkken! Det skal sies at jeg hvert eneste år før jul, får en bit hjemmelaget sylte som min mormor har laget på den gode gammeldagse måten. Men jeg aner jo ikke hvordan hun gjør det!

Og det skulle altså vise seg at det er mye arbeid som ligger bak dette ferdige produktet:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg slurpet i meg resten av kaffen, hev meg i bilen - og like etter sto jeg på kjøkkenet til Mormor og Este, som var i ferd med å omvandles til et lite slakteri. Og der har du forøvrig Mormor i et nøtteskall. Klokka hadde såvidt passert 9.30 og to grisehoder sto allerede ferdig kokt på komfyren. Effektiv som få, med mange jern i ilden!

Jeg elsker at Mormor holder liv i de gamle tradisjonene, og syns det er både viktig og fint å lære. Forhåpentligvis skal jeg lære mye spennende framover - vi startet med et brak, og nå vet jeg altså hvordan man lager sylte.

Da jeg kom inn døra, slo lukten av kraft som putret i kjelen mot meg. Og Mormor var godt i gang med å rense og sortere de kokvarme grisehodene. Dette hadde jeg aldri sett før, og jeg innså kjapt at det var mye gris (knis) - og fett overalt. Men som Mormor så fint sa det; "Dette må til om man skal få skikkelig god sylte til jul."

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Akkurat passe slitt oppskriftshefte..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og akkurat passe redigert ;-)
 

For det å lage hjemmelaget sylte, er en jobb. Først må man koke grisehoder, som man deretter renser og sorterer nøye. Både fett og kjøtt skal brukes, og vannet som hodene kokes i, skal siles og kokes inn til det gjenstår en kraftig kraft.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mor i sving ved kjøkkenbenken!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Etter sortering fyller man lagvis i passe store brødformer; fett, kjøtt, gelatin og krydder.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den magiske krydderblandingen består av nellik, allehånde, ingefær, salt og pepper.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når formene er fulle, helles den innkokte kraften over, før treplatene som Este har laget, pakkes inn i matpapir - klare for press!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fem kilo press, værsågod. Så skal det stå kaldt over natta..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tadaa! Sylte, 250 ganger bedre enn den man kjøper på butikken..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. og fullstappet med kjærlighet :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det er aldri noe problem for Mormor å skaffe testsmakere, og Mamma meldte seg frivillig ;-)
 

Det var veldig gøy å være assistent, og å lære hvordan det gjøres! Det gjenstår vel å se om det blir jeg som tar på meg ansvaret for neste års sylte-produksjon, men hvem vet ;-)

Jeg er litt glad for at det står noe helt annet på programmet neste gang Mormor og jeg skal ha skolekjøkken igjen. For da skal vi lage hjemmelagde smultringer! Noe sier meg at det blir noe litt annet.
 

/ Legg igjen en kommentar hvis du kjenner noen som lager sylte selv - da blir Mormor glad!

The game is on!

Jeg innser at dette potensielt kan lage ekstremt dårlig stemning i heimen, men det får så være.

I dag oppdaget jeg nemlig at nomineringen til årets "VIXEN Influencer Awards" er i gang, og instinktivt begynte jeg å skjelve i buksene. Sceneskrekken min fra i fjor kom veltende over meg - men så kom jeg på at det har skjedd noe veldig vesentlig siden da..


 

For nå som nomineringen er i gang, betyr det naturligvis at influencernes lille mini-oscar bare er få måneder unna. Det som fram til nå har vært "VIXEN Blog Awards" har byttet navn til "VIXEN Influencer Awards", og går av stabelen om få måneder.

Og i dag har jeg humret meg gjennom blogginnlegget jeg skrev i fjor, om hva som skjedde i forkant av fjorårets utdeling. Altså, jeg kan fortsatt ikke tro at det faktisk skjedde. Hele suppa der jeg ga sceneskrekken et ansikt - måtte jeg aldri oppleve noe lignende igjen! Herregud, jeg var nervøs i så mange uker, at jeg gikk helt i bakken da alt var over.

Men kvelden endte jo godt for min del, og bildebeviset på at jeg vant "Årets Stjerneskudd" henger på veggen over kontorpulten min. Jeg ser det hver eneste dag, og er noe av det fineste jeg eier - for i den prisen bor det så vanvittig mye at bildet fungerer som en liten lykkepille for meg i hverdagen.


 

Etter festen i fjor, sa jeg til en journalist at jeg kom til å gå all in til neste år. Haha! Jeg er litt usikker på hva jeg mente, men jeg antar at jeg kanskje angret litt på at jeg hadde brukt så ufattelig mye tid og krefter på å bekymre meg over sceneskrekken. For det gikk jo bra - og den mestringsfølelsen jeg fikk kjenne på, var rett og slett magisk.

Men selv om det selvfølgelig er en bitteliten del av meg som tenker at det hadde vært ufattelig deilig å være med på Vixen Influencer Awards i år bare som tilskuer og heller sitte i salen og heie hemningsløst på alle de nominerte - så har det seg jo sånn at det har skjedd noe helt spesielt siden sist.

Jeg har blitt Fru Kihlman.

Og er det noe Kihlmans'er er eksperter på, så er det konkurranseinstinkt. Så da Peter slang ut et spørsmål som potensielt kan gjøre årets Award ekstra interessant for vår del, må jeg innrømme at den ferske Kihlman-ånden min kicket inn.

For hva hadde skjedd dersom Peter og jeg hadde blitt nominert i den samme kategorien?

Er det bare meg, eller hadde det tatt kaka..?! Haha! Tenk den knivingen! Nå er det jo riktignok bare den innledende nomineringsrunden som er i gang - og det kan godt tenkes at ingen av oss blir nominerte engang. Men... Tenk om én av oss går videre, og ikke den andre? Eller tenk om begge to går videre, og vi møter hverandre i finalen på sjølvaste kvelden?

Jeg ser jo at dette er et potensielt minefelt å begi seg ut på, men hallo.. Tenk så mye moro vi kunne hatt det de neste ukene!

Så nå har jeg trålet gjennom de ulike kategoriene (les mer om dem her), og så langt jeg kan se faller vi utenfor de fleste av dem. Peter vant jo "Årets influencer: Livsstil" i fjor, og selv om jeg sikler veldig på den selv, så tviler jeg på at Peter blir nominert til den samme prisen to år på rad.

Da gjenstår egentlig bare "Årets Gullpenn" - en pris Peter har siklet på i flere år. Jeg føler riktignok at den henger milevis over huet til Konatil, men samtidig må jeg jo ikke glemme det viktigste her: Jeg er en Kihlman nå. Og vi Kihlmans'er, vi har trua!

Og potensielt minefelt eller ei: Får vi Kihlmans'er snusen i at det lukter konkurranse, så bretter vi opp ermene og gjør oss klare til dyst. Så derfor kjære Peter: The Game Is On 👊🏼ツ

--> Trykk her for å nominere oss - eller dine andre favoritter til VIXEN Influencer Awards 2017!
(Og trykk her for å lese mer om årets kategorier)
 

/ Kryss fingrene for Peter, meg og for ekteskapet 🙈

Gutta kikket på oss i dusjen

I dag leste jeg det fortvilede innlegget til Martine Halvorsen - som handlet om at noen har spredd et nakenbilde av henne på nett. Ikke et privat nakenbilde, men et bilde som viser Martine i en garderobe på Elixia mens hun kler på seg. Det er med andre ord tatt i smug, av en annen dame i den samme garderoben.

Og som om ikke det er sykt nok i seg selv, har denne personen altså følt for å spre bildet videre. Det er lenge siden ordet "lavmål" har truffet bedre.

Jeg kan bare ikke fatte og begripe hvordan enkelte folk oppfører seg, hva er det som får en person til å tenke "Oi! Hun der kjenner jeg igjen - shit, hun er naken! Jeg må knipse et bilde av henne og vise til folk jeg ikke kjenner!"

At private nakenbilder kommer på avveie, er grusomt nok i seg selv - men å bli tatt bilder av i smug i en treningsgarderobe..? Det er rett og slett tragisk.

Uten sammenligning for øvrig: Dette minner meg om da jeg gikk siste året på ungdomsskolen, og en av gutta i klassen plutselig forsnakket seg. Han sa han hadde sett meg naken flere ganger, og jeg skrattlo av den dårlige spøken hans. Men latteren stilnet da jeg forstod at han ikke tullet. Han hadde sett meg naken, han hadde sett alle jentene i klassen naken. Hver uke, i to år.


Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com
 

Det viste seg at døra mellom guttenes og jentenes dusj i gym-garderoben hadde en stor lufteluke nederst. Fra jentenes side så den helt tett ut, men gutta hadde oppdaget at man hadde ganske greit innsyn dersom man bøyde seg ned og tittet inn til oss på skrå.

Og plutselig gikk det opp for oss hvorfor gutta bestandig var så ivrige med å komme seg ned i garderoben etter at gymtimene var over. Hvorfor det bestandig var så stille i guttegarderoben, hvorfor vi aldri hørte en lyd fra gutta som ellers var så høylydte. For de satt jo musestille og ventet på at det skulle bli deres tur til å kikke. Og dette hadde de drevet med i over to år.

Jeg husker enda den følelsen som om det skulle vært i går. Den uggne følelsen da det gikk opp for oss at vi hadde blitt glodd på mens vi dusjet, at gutta hadde sett oss alle kliss nakne. Det føltes som et skikkelig overtramp, ekstra ille midt i den sårbare puberteten, med pupper i vekst og former som spratt ut både her og der. Jeg husker følelsen, og den var helt for jævlig.

Selvfølgelig var det ikke vondt ment fra guttenes side og det er ikke meningen å henge ut noen, poenget er bare at det føltes så innmari bedritent. Da det sank inn at noen hadde sett oss nakne - hver uke i to år, uten at vi hadde hatt en eneste mistanke.

Og dette må jo være en bitte-bitteliten brøkdel av hvordan folk som har fått spredt nakenbilder av seg selv, føler det. Martine skriver at hun er sint, lei seg og at hun føler seg ekstremt naken akkurat nå. Noe jeg tror alle kan forstå. Jeg håper Elixia kommer til å undersøke hvem som var på senteret på det aktuelle tidspunktet, og at de forhåpentligvis får tak i vedkommende som knipset bildet.

Ting som dette er selvfølgelig ikke greit. Og som Martine skriver: Vær så snill og ikke vær en dritt. Vær så snill og vær et medmenneske.
 

* Følg Konatil på Facebook *

Foreldre to the rescue

Peter er som nevnt i Berlin denne helgen, han reiste torsdag og kommer hjem i kveld. Ikke lange svippen, men akkurat lenge nok til å få en tobarnsmor til å svette litt ekstra mens hun sender absolutt alle aleneforeldre der ute mange gode tanker samtidig som hun bøyer seg i støvet.

For når man er vant til å være to voksne på to barn, blir det plutselig veldig dobbelt opp når den forelderen stikker av! Og da jeg våknet med dundrende hodepine på torsdag, svettet jeg i alle fall ikke noe mindre..

Female hand emerging from crumpled paper pile holding help sign

Jeg som aldri har vondt i hodet, var rimelig sikker på at jeg kom til å bli syk. Så jeg fant ut at jeg fikk sende en melding til Mamma, og spørre om det var sånn at hun og Pappa var hjemme i helgen og kanskje kunne hjelpe meg litt... Jeg måtte bare høre om muligheten for å få sove litt dersom det trengtes.

Det tok ikke mange minuttene før Mamma svarte, og da jeg hadde lest svaret hennes, måtte jeg sette meg ned.

For joda, ikke bare hadde de tenkt til å hjelpe meg, de lurte på om de ikke bare skulle sove over hos oss hele helgen! Så kunne de hjelpe meg med barna og hunden og alt. Hva gir du meg, liksom? Hele helgen - snakk om snille foreldre!

De troppet altså opp med dyner under den ene armen, og Mammas gamle pizza-steker under den andre. Så i går ble det skikkelig lørdagskos foran TV'n, med hjemmelaget pizza ala Mutter'n, akkurat som i gamle dager!

Alle fikk bestemme hva de ville ha på sin egen pizza, til stor glede for to småttiser som fikk sitte på kjøkkenbenken og hjelpe til :-)


Sikkert laget på slump...
 


Mutterns Pizza Express - still going strong!
 


Mamma
 

Torsdag kveld skrev jeg at det kom til å bli en tung og lang helg uten Peter, men takket være to stykk foreldre som kom meg til unnsetning, er all energien intakt. I tillegg har jeg klart å hvile av meg hodepinen...

Spørs vel om det står like bra til med hodet til han som kommer hjem i kveld, men så lenge én av oss er uthvilte, går det jo bra ;-)
 

/ God søndag - hørs i kveld

Gullegod lørdag

Lørdag, små gaver, brevskriving og pakkeposting - i dag har jeg virkelig kost meg!


 

For i dag fikk jeg endelig sendt ut de små premiene til vinnerne av de to uhøytidelige konkurransene jeg sveivet i gang på blogg og snapchat for noen uker siden. Og mens jeg holdt på, ble jeg minnet på hvor innmari koselig det er å sende post!

Det skal jo sies at jeg elsker å få post selv, jeg kjøpte meg jo faktisk en italiensk brevvenn for 12 kroner i 1994.. Og helt siden da har jeg elsket spenningen de gangene det plutselig har dukket opp noe annet enn regninger og reklame i postkassa.

Det er lenge siden jeg har sendt noe selv, men du verden så trivelig det er!


 

Og siden det atpåtil var lørdag i dag, hadde jeg to hjelpere tilgjengelig som meldte seg frivillig som klistremerke-ansvarlige. Hvilken luksus :-)


Det kan aldri bli nok stjerner
 

Så nå håper jeg det er noen fornøyde jenter som åpner postkassa si i neste uke - også tror jeg nok ikke det blir lenge til neste uhøytidelige konkurranse ;-)
 

/ God lørdag ★★★★★

Å savne litt

Det går vel ikke en uke uten at noen spør meg hvordan det egentlig er å ha hjemmekontor med gubben. Dag ut og dag inn, liksom - blir det ikke litt mye? Vi må jo bli veldig lei av hverandre til tider?

Sannheten er at det er rart det går så bra som det gjør. Haha! For det er jo helt vilt å tenke på, at hver eneste dag sitter vi ved hver vår kontorpult og grubler og klekker ut ideer, skriver og sletter, og skriver litt igjen, svarer på mailer og telefoner, står fast og trenger hjelp og forstyrrer hverandre akkurat når den andre er veldig opptatt.

Så møtes vi kanskje på kjøkkenet for påfyll av kaffe, blir enige om hvem som skal lufte hunden og hva vi skal ha til middag. Dag etter dag. Vi burde jo gått hverandre på nervene for lengst ;-)

Jeg spurte Peter hva han tror er årsaken til at det går så greit, og han var ikke helt sikker. Jeg lurer på om vi rett og slett bare har hatt flaks.. Flaks fordi jeg er et vanedyr, og flaks fordi Peter er så innmari omgjengelig. Det bare funker.


 

Men så var det baksiden med å være rundt hverandre hele tida, da - og det er jo at det er skikkelig uvant når den ene reiser bort. Akkurat nå er Peter på vei til Berlin sammen med foreldrene og tre søsken - og selv om han bare skal være borte i tre dager, har jeg faktisk gruet meg litt..

Det er ganske flaut, og jeg innser jo hvor innmari pinglete det er - vi snakker TRE små dager! Og egentlig burde det være helt herlig med et lite pusterom, det er bare veldig uvant. Men da er det vel kanskje på tide å være litt oftere borte..?

For som piloten som trøstet Mormor med flyskrekk sa: - "Hvis du er redd for å fly, da har du flydd for lite" ;-)
 

/ Men jeg gleder meg til hjemmekontor igjen på mandag ;-)

Ny fast spalte!

Det er noe jeg har tenkt på veldig lenge, og det er at jeg tror det er på høy tid å lage en fast ukentlig spalte på bloggen!


 

For bortsett fra oppsummeringsinnlegget jeg lager i slutten av hver måned, har jeg faktisk ingen faste poster på programmet til Kona til. Med andre ord er det jo absolutt på tide :-)

Ideen har jeg som sagt tenkt på en stund, og jeg blir minnet på den omtrent daglig på Snapchat. Det har seg nemlig sånn, at hver gang jeg legger ut en liten story på Snap, får jeg snapper i retur fra mine trivelige følgere.

Stort sett er det reaksjoner på det jeg legger ut - for jeg pleier jo ganske ofte å spørre om ting. For det må jeg bare si, jeg har da ikke tenkt til å ha "min personlige google" (som jeg kaller følgerne mine) - uten å bruke den! Slik luksus må jeg jo bare benytte meg av ;-)

Og siden jeg ofte spør, får jeg svar - hvilket betyr at jeg hver eneste dag lærer noe nytt! Som i går for eksempel - da var det en observant følger som hadde sett på snapstoryen til min mann, at vi hadde lyng i en blomsterpotte på kjøkkenbordet. Og det skulle man ikke ha - for det betyr visst ulykke. Aldri hørt før, lærte noe nytt!

En typisk ting jeg kunne delt videre i denne nye, faste spalten min. Jeg tror det kommer til å bli artig, og jeg gleder meg allerede til å komme i gang!


 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle spalten enda - men akkurat det satser jeg på kommer til å løse seg ganske kjapt. For jeg er jo så heldig at jeg har min personlige google som pleier å komme meg til unnsetning ;-)
 

/ Alle triks og tips og ny lærdom blir selvfølgelig videreformidlet anonymt

Middagskrisa

Ålreit folkens, jeg har fått en idé - og det beste av alt er at jeg syns den er råbra! ;-)

Cheerful young people showered with confetti on a club party.
 

For akkurat nå har Peter og jeg viklet oss inn i trøbbel som vi ikke klarer å komme oss ut av. Jeg sikter til middagskrisa! Vi har rett og slett kjørt oss fast i de samme rettene som vi looper - og nå er vi i ferd med å gå lei.

Det er ikke lenge siden Peter skrev på bloggen sin at barna har begynt å grynte på nesa når vi skal ha taco - så nå må vi faktisk legge hodene våre i bløt for å utvide middagsmenyen i ukene framover.

Det er jo både utrolig og ganske flaut, for butikkene bugner over av ferske råvarer og alskens ingredienser. Også sitter vi rundt middagsbordet og trøkker i oss de samme gamle rettene med de samme gamle smakene.

Men plutselig innså jeg at jeg sitter i en gullegod posisjon, for jeg har jo dere! Og jeg er faktisk skråsikker på at det er flere som er i samme båt akkurat nå - så hvorfor ikke bare hjelpe hverandre ved å dele våre beste middagsoppskrifter?!

Kanskje er det flere enn oss som sårt trenger litt ny inspirasjon å ta med i middagsloopen i ukene framover.

Noen kriterier:
- Først og fremst er jeg ute etter de sunnere hverdagsmiddagene - men feel free til å dele helgekos-mat også.
- Det er et stort pluss hvis det er barnevennlig og inneholder grønnsaker, for det har vi voksne godt av å spise også ;-) (Men det er ingen krise, for det meste kan serveres med salat eller dampede grønnsaker)

Del komplett oppskrift i kommentarfeltet, så skal jeg sette sammen forslag til ukesmeny! Dette tror jeg kan bli skikkelig artig - og forhåpentligvis til stor hjelp for flere enn meg ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Denne må nok med: Mutterns ost- og skinkepai
 

/ Del i vei!

Adjø, Christina Sandnes

Det er fem måneder og fire dager siden Peter og jeg giftet oss, og enda har jeg ikke byttet etternavn.

Først og fremst har det skyldtes latskap, for jeg orket ikke ordne nytt pass og endre navn i billetten vi hadde booket til spaniaturen i september. Men planen har jo hele tiden vært å gjøre mitt eget etternavn til mellomnavn, og å ta Peters "Kihlman" som mitt nye etternavn.

Da vi kom hjem fra ferie kokte det litt bort i kålen, kanskje mest fordi jeg har det med å tenke at vi fortsatt lever i nitten-pil-og-bue. Med andre ord så jeg for meg papirsøknader som måtte printes ut og fylles ut, postes, sendes - hit og dit og fram og tilbake.

Derfor glemte jeg det litt. Helt til i dag morges.

Da fikk jeg det plutselig for meg at jeg måtte få ut fingeren og google søknad om navneendring. Og til min glede oppdaget jeg jo at den selvfølgelig skulle fylles ut og leveres elektronisk.. Så da tenkte jeg "Berre gjer da!" - og vips så var det jaggu gjort:

Vanligvis er jeg av typen som dobbeltsjekker alt ned til hver minste detalj med Peter først, men nå tenkte jeg det fikk stå til. Vi hadde jo snakket om det før bryllupet, og uansett kom det sikkert til å ta mange uker før søknaden ble behandlet.

Men umiddelbart etter innsending, fikk jeg panikk - jeg hadde jo helt glemt svigermor og svigerfar! Jo mer jeg tenkte over det, jo mer innlysende ble det at det vel er normal høflighet å spørre først, når man skal kapre et familienavn..? Det hadde jeg jo ikke tenkt på engang!

Så jeg kastet meg over telefonen, sendte en melding til svigermor, og presiserte at hun måtte høre med svigerfar også.

Det tok fire minutter før meldingslyden pep i telefonen. Jeg kastet meg over den, og kunne lese at ikke bare var de veldig glade for at jeg ville ta familienavnet: "Vi er kjempeglad for at du er en av oss 😊"

Da ble jeg så rørt at det kom noen gledestårer - svigers, asså <3

Og bare sånn for liksom å understreke at vi lever i effektivitetens tidsalder: navneendringer tar visst ikke så lang tid som jeg trodde. For bare få strakser siden tikket det inn en mail om at mitt nye navn allerede er godkjent! Så la meg få presentere meg selv: God dag, dette er Fru Kihlman :-)

/ "Nei, det er med -H. Og bare én N. Vent litt så skal jeg stave det for deg"

Da mammahjertet ble dobbelt så stort

Jeg trodde kanskje det kom til å gå seg til, men det gjør visst ikke det. Jeg kommer bestandig til å bli litt mimrete når barna mine har bursdag - og i dag er det lillesnuppas store dag!


 

Før i tida ble jeg helt matt av alle som snakket om hvor fort tida går når barna er små. At dagene bare flyr avsted, og at plutselig er de store. Jeg skjønte ikke helt greia, men nå sitter jeg her og tenker på at det snart er ett helt år siden vi skiftet den siste bleia. Hjelpes!

Og siden det er bursdag, betyr det at det på denne dag er hele tre år siden jeg hadde lyst til å kaste lystgassen veggimellom, og pælme både jordmødre og den vordende tobarnsfaren ut vinduet på Tønsberg Sykehus. Da jeg ga opp halvveis og sa: "Nei takk, nå tenker jeg vi bare avlyser her, for jeg har nemlig ikke mer krefter igjen", før jordmor Marja fikk meg til å mobilisere siste rest. Og akkurat da Peter hadde satt seg godt til rette for å spise en daff pastasalat fra kantina, ble den lille frøkna født.

Babyen gråt, Pappaen gråt, jeg gråt - for plutselig var vi blitt en liten familie på fire - pluss en hund. Peter og jeg hadde fått ei lita jenta, og alt hadde gått bra! Og bekymringen min over hvordan i all verden et mammahjerte som allerede hadde vært fullt i 2,5 år skulle få plass til en til, forsvant som dugg for solen.

For det viste seg å være sant som det sies: Mammahjertet blir ikke fullt, det vokser seg bare dobbelt så stort. Og det syns jeg det er fint å mimre litt over i dag ♥

Hurra for den lille godjenta vår som fyller tre år i dag!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Stolt mimre-mamma

Bursdagsgaven ♥

Peter mener det er litt usikkert hvem jeg hadde i tankene da jeg kjøpte bursdagspresang til lillesnuppas 3 års dag ;-)

For i år var det aldri noen tvil om hva den lille jubilanten skulle få! Jeg hadde planen klar for flere måneder siden, og gaven har stått på vent i boden i lang tid. Valget falt på noe jeg selv var veldig opptatt av da jeg var liten, og som jeg husker ga meg utrolig mye moro og glede i mange år.

Årets bursdagsgave ble: Dukkehus!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Med dører..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
..Som kan åpnes begge veier..
 

Dessverre aner jeg ikke hvor mitt eget dukkehus fra 80-tallet har tatt veien, det hadde vært så artig å tørke støv av mitt gode, gamle fra barndommen.

Men hell i uhell; det har jo skjedd et par ting med dukkehusene på tretti år, da ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det er lys i stekeovnen! ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og via denne lille tv-benken kan man streame musikk fra mobilen. Klyp meg i armen!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mangler seng, men det fikset arkitekt-tanta på et blunk ved hjelp av litt papp og litt teip ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og så fort lillesnuppa snur ryggen til, må Mamma bare ordne littebittegranne..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ble personlig veldig fornøyd med lesekrok-stylingen.. ;-)
 

Og har man først et dukkehus i hus, fant jeg ut at det jo er en kjempeidé å ønske seg flere møbler dersom man ber inn til familieselskap! Litt samkjøring, og vips så unngår man å kjøpe de samme tingene.

Så gjenstår det å se hvem som kommer til å leke mest med huset framover, da.. For det er jo faktisk nesten like artig som i gamle dager - i tillegg til at møblene er finere og at man atpåtil har Spotify i TV-benken..

Derfor kan det vel hende at mor og datter må fortsette å små-krangle om hvor kjøleskapet skal stå, i alle fall for en liten stund til ;-)
 

/ God søndag

"Jeg bare smeller sammen en Elsa-kake"

I morgen skal vi feire lillesnuppas 3 års dag, og vel.. Vi er vel ikke akkurat i rute!


 

I dag morges var planen klar (vi hadde til og med skrevet det ned på papir):

1. Kjøre barn i barnehage
2. Peter lufter hunden
3. Christina hjelper Mormor
4. Svipptur til Tønsberg for å levere kameraet til reparasjon
5. Handle kakeingredienser og bursdagsting
6. Hjem og jobbe
7. Lage kakebunnen
8. Hente ungene i barnehagen
9. Lage middag
10. Gjøre ferdig kaka
11. Lage gele
12. Lage eplekakeboller
13. Rydde
14. Støvsuge
15. Tørke støv
16. Vaske gulv
17. Vaske bad
18. Vaske vinduene (dersom det blir tid)

Men så viste det seg at det var ett problem. Jeg hadde glemt at jeg er gift med en tidsoptimist.


Peter "let it gooooo" Kihlman
 

For da jeg kom hjem fra besteforeldrene mine, hadde Teo enda ikke vært ute på morgentur. Peter satt i sin egen kakeverden ved kjøkkenbordet, for han hadde spurt leserne sine om råd: Hvilken kake skulle han bake til lillesnuppas 3 års dag?

Etter mye fram og tilbake hadde han landet på at det måtte bli en Frost-kake, med sjølvaste Elsa tronende på toppen. Og nå satt han ved kjøkkenbordet og drømte seg bort mens han googlet hva slags ingredienser han trengte, og hvordan han skulle gå frem for å lage det som skulle bli den fineste kaken i manns minne.

Planen var å kjøre til Tønsberg senest 10.30, men innen Peter var ferdig med sitt - hadde klokka passert 11.45. For å gjøre en lang historie kort: Å få tak i ingredienser til en så fin og spesiell kake, er ikke bare bare. Ikke er det lett å finne en Elsa-dukke som koster litt mindre enn 699 norske kroner, heller.

Ting tok med andre ord overraskende lang tid - og da vi endelig satte snuta hjemover, hadde fredagsrushen startet for lengst. Vi måtte innom en matbutikk på hjemveien for å kjøpe resten, og da vi omsider parkerte foran huset, kikket vi på klokka og innså at det var på tide å hente ungene.

Da så det ut som det var like før Peter begynte å grine.

Klokka er snart 22.30, men takket være to små og flinke hjelpere i ettermiddag, er i alle fall kakebunnen ferdig. Men alt etter punkt 9 på lista, gjenstår før vi kan ta kvelden.

Det er vel mye som tyder på at punkt nummer 18 utgår ;-)
 

/ Men bursdag blir det uansett! 😉

Det blå rommet

Snakk om småkrise i bloggheimen: Kameraet vårt har tatt kvelden! Jeg var i full sving med å ta bilder i går, da det plutselig sa "klikk" og "klakk", også var det over. Selvfølgelig skjedde det meg, og selv om Peter ikke sa noe, så jeg i blikket hans at dette var noe som aldri kunne skjedd ham ;-)

Nå nekter i alle fall kameraet å oppføre seg, så vi blir pent nødt til å undersøke reparasjons-muligheter. Jeg var i full sving med å ta bilder av soverommet da dette skjedde, for det går fortsatt ikke en uke uten at noen spør meg hvordan det til slutt ble med denne blåfargen på veggene! Og det er moro.

Så nå følger et knippe mobilbilder isteden. Beklager dårlig kvalitet - men håper i alle fall det gir et visst inntrykk av det blå rommet som jeg trives så godt i :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette rakk jeg å knipse før det sa "klikk" og "klakk". Blått + grønt = Sant
 


Bildedryss over sengen som enkelt kan skiftes ut
 


Peter i underbuksa - han får henge på ubestemt tid ;-)
 


"Think Pink" fra 2013 - gleder meg til å få årets Hegeprosjekt-bilde i postkassa! 
 


Må ta med dette fine bildet vi fikk i gave fra bloggleser Heidi! Nydelig :-)
 

Under vinduene har jeg plassert to metallhyller ved siden av hverandre - de fungerer perfekt som bokhyller:


Merkelig samling bøker - må finsorteres..
 


Dette bildet hadde jeg kjøpt til lillesnuppas rom, men det ble danket ut av Anna og Elsa. Typisk :-/
 

Og så en "liten" detalj til slutt; jeg har kilt den gamle sprinkelsenga til barna mellom dobbeltsenga og veggen, sånn at jeg slipper å balansere på kanten av senga når vi plutselig blir fulltallige om natta.. Jeg får litt noia over å bli presset inn mot veggen, derfor funker sprinkelsenga perfekt - luftig og fint!


Og før noen spør: nei - sprinkelsenga er ikke et hint om at det er en ny baby på vei.. :-)
 

Blåfargen er altså St Pauls Blue fra Jotun, og jeg syns den er like fin og behagelig i dagslys som den er på kveldstid. Dessuten elsker jeg å sove i rom med mørke vegger - det gir en helt spesiell ro i sjela.

Litt farge på veggene er helt nydelig - så vurderer du å male, får jeg si som han treningsguruen: Berre gjer da! Og forhåpentligvis bruker du ikke to år på å bestemme deg for farge, sånn som jeg gjorde ;-)
 

/ Blue dabadee

Host og hark og kjerringråd

Først må jeg bare få si at jeg ikke akkurat hadde gledet meg til å poste gårsdagens innlegg.. Syting og klaging fører sjeldent noe positivt med seg - men jaggu må jeg innrømme at det var en skikkelig glede å lese kommentarfeltet da jeg våknet i dag tidlig. You guys ♥

Som Anonym skrev: "Du er faktisk enda heldigere, du kan skrive innlegg om humøret ditt og få støtteerklæringer."

Og det er jeg helt utrolig takknemlig for! Oppturer og nedturer - kanskje er det litt fint å dele alt sammen :-)

Hodet mitt er fortsatt helt på bærtur, og det er vel også muligens grunnen til at jeg natt til i går ble liggende i over en time å høre på hosting fra et av barnerommene. Det tok meg altså en hel time før jeg plutselig kom på kjerringrådet over alle kjerringråd - nemlig rådet som kurerer tørrhoste!

Og siden vi er godt i gang med høysesongen for snørr, hosting og basilusker på alle kanter, syns jeg det er på sin plass å minne om: Det Fantastiske Løk-trikset ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg er muligens en smule inhabil siden jeg er selvutnevnt formann i løk-triks-foreningen, men dette trikset er i 9 av 10 tilfeller helt magisk. Nytt av året er en påstand jeg egentlig har lovet Peter ikke å skrive noe om, men jeg klarer ikke la være. Så det kommer jeg tilbake til mot slutten ;-)

Løk-trikset går kort og godt ut på å la løkens magiske egenskaper spre seg i luften på soverommet til den som hoster. Del en halv løk i litt mindre biter, putt bitene i en skål, som deretter plasseres på hoste-rommet.

For å gjøre det litt enklere, har jeg svart på de vanligste spørsmålene:

Hvor setter du skåla med løk?
Svar: Nå som barna sover i store senger, pleier jeg å plassere skåla helt nederst ved fotenden etter at de har sovnet. Når jeg legger meg for kvelden litt senere, flytter jeg den ned på gulvet eller oppå kommoden sånn at den ikke står i veien. Det viktigste er at skåla ikke plasseres for nære hodet, for løken har jo de samme egenskapene som når man skjærer den på fjøla. Sterke saker :-)

Vil ikke løken tørke ut?
Svar: Jo, den tørker ut, derfor vet jeg mange sverger til å ha litt vann i skåla - ikke sånn at det dekker løken, men bare litt i bunnen. Jeg pleier å droppe vannet, for jeg syns den holder seg fersk akkurat lenge nok til at det funker hele natten. Men hvis du har litt vann i skåla, regner jeg med du kan bruke den samme løken påfølgende natt. Da deler du den bare opp i mindre biter, sånn at den får nye "ferske" snitt-overflater med nye cellevegger som brytes ned.

Vil ikke rommet stinke løk?
Svar: Jo. Det er umulig å dra nytte av løkens egenskaper uten å få med lukta på kjøpet dessverre. Pass på at løken er så fersk som mulig, jeg prøvde en løk som må ha vært smågammel en gang, og lukten var rett og slett motbydelig. Det beste er nok å snike løken inn etter at den som hoster har sovnet, så hvis du ikke takler lukten kan jo dette være et tips dersom du har noen som kan hjelpe deg ;-)

Kan vinduet stå åpent?
Svar: Helst ikke full luftings, men det går greit med vinduet på gløtt. Det viktigste er at det ikke er gjennomtrekk i rommet. Målet er at løk-lukten spres i rommet og blir værende - men jeg pleier alltid å ha vinduet på gløtt, og plasserer heller løken på andre siden av rommet.

Hvorfor virker ikke løktrikset på alle?
Svar: Det vet jeg ikke, men dette trikset virker først og fremst mot tørrhoste. Det er den samme kjemiske reaksjonen som fremkaller tårer i øyene når vi kutter løk, som oppstår i respirasjonsorganene når vi puster inn løk-gassen. Og slimhoste, astma, og andre lungeproblemer trenger muligens annen type behandling enn "mer fukt" for å oppleve bedring? (Jeg har ikke peiling, men jeg tar meg den frihet å synse litt..)

Virker det bare på barn?
Svar: Nei :-) Prøv det på gubben eller kjerringa også - etter at de har sovnet!

Er det bare gul løk som virker - eller kan man prøve med rødløk også?
Svar: Jeg har bare prøvd med gul løk, og har fått miksede tilbakemeldinger fra andre som har prøvd rødløk. Antar at siden rødløken er mildere, så vil effekten også oppleves som litt dårligere.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men så tilbake til det jeg lovet Peter ikke å skrive om. For nå har jeg studert og utprøvd dette kjerringrådet siden jeg oppdaget det i januar 2016, og jeg har funnet ut noe ganske oppsiktsvekkende. Det skjer ikke hver gang, men i litt for mange tilfeller til at jeg mener det kan være tilfeldig.

Løken fjerner ikke bare tørrhosten - den bidrar til raskere bedring. Jeg vet det høres helt sjukt ut (fnis), men natt til i går med løk på soverommet var altså det som skulle til for å gjøre småttisen helt hostefri. Jeg måtte dobbeltsjekke med Peter i dag, og det har faktisk ikke vært et eneste host siden natten med løk på rommet.

Ja, selvfølgelig kan det være tilfeldig, men det skjer omtrent hver gang. Et par netter med løk på rommet, og hostingen avtar. Nesa fortsetter å renne, men hostingen blir bedre. Ikke vet jeg hvordan det henger sammen, men en ting er i alle fall sikkert; Løken, den er magisk ;-)

Fortsett å teste ut det fantastiske løk-trikset - og tips familie, venner og bekjente som du vet lengter etter en natt uten hosting! Det skader ikke, og er uansett verdt et forsøk ツ
 

/ God bedring til alle små og store hostere der ute

Bare litt i ustand

Beklager stillheten de siste dagene, og beklager spesielt at jeg ikke har lagt ut et eneste livstegn siden fredag. Jeg skal prøve å komme med en liten forklaring.

For ideelt sett skulle jeg bare kjørt på og blogget som vanlig akkurat nå. Men jeg har aldri vært spesielt god på å late som om alt er bra når det ikke er det - derfor ble jeg rett og slett nødt til å ta meg noen dagers pause.

Jeg mener det er veldig viktig å skrive om ting som er vanskelig - så lenge det gjelder meg selv. Men akkurat nå er det ikke meg det handler om. Og det gjør det ekstra vanskelig - for jeg er sliten og ganske tom innvendig og jeg klarer ikke bare å overse sånt. I sånne perioder er det ikke så enkelt å skulle oppdatere en blogg.

Men så var det dette med timing, da. I går ble jeg minnet på at det er Verdensdagen for Psykisk Helse i dag - og i år er temaet "Noe å glede seg over":

"Det er ikke nødvendig å ha noe å glede seg til. Minst like viktig som å ha noe å glede seg til, er å kunne glede seg over det som er og det som har vært. Det er mye glede i å hente frem gamle og gode minner. Eller bare å glede seg over de små tingene i hverdagen, de som vi tar for gitt av og til."

Hvis ikke dette er et fint og viktig fokus, så vet ikke jeg! Og dette fikk meg til å se forbi bobla jeg befinner meg i akkurat nå. For vi har alle en psykisk helse - og det er jo helt normalt å ha tøffe dager! Herregud, vi er jo bare mennesker hele gjengen?

Og selv om livet serverer motbakker innimellom, så er det jo da man må sette inn ekstragiret. Å ta seg små pauser der man prøver å glede seg over det som er, og det som har vært.

Og sannheten er jo at bloggen er min lille lykkepille! Og den følelsen ønsker jeg ikke å gi slipp på, selv om jeg kommer til å kjøre på ekstragiret en stund til.

Tusen takk for at dere fortsatt er her ♥

Sofa i grøten

Året var 2013, Peter og jeg hadde akkurat bestilt vår første sofa. Vi var tilbake i møbelbutikken for å kjøpe en kommode til soverommet, og tenkte å avtale dato for hjemlevering av sofaen i samme slengen.

Peter og jeg stod ved skranken, jeg med den lille sønnen vår på armen. Vi hadde akkurat funnet en dato for levering, da jeg spurte den hyggelige damen spørsmålet. Det obligatoriske spørsmålet alle småbarnsforeldre bør stille før de kjøper sofa, men som jeg hadde klart å glemme midt oppi iveren over å ha funnet drømme-møbelet.

- "Du", sa jeg til damen,"Jeg må bare dobbeltsjekke en ting".

Damen kikket opp fra skjermen og smilte vennlig.

- "Ja", fortsatte jeg, "Jeg kikket ganske nøye på sofaen da vi kjøpte den, og så at alle putene hadde glidelås. Trekkene kan vaskes, sant?"

Damen stirret først på meg, så på sønnen min, før hun fikk et uttrykk i ansiktet som lyste av 50% medlidenhet og resten oppgitthet. Så svarte hun, fortsatt smilende:

- "Nei dessverre. Trekkene kan ikke vaskes. Men jeg kan anbefale denne impregneringssprayen?"

Close-up portrait of businesswoman hiding face in her hands, with smoke from ears
Licensed from: cherezoff / yayimages.com
 

Det tok ikke mange dagene etter at sofaen var i hus, før den første grøtklatten deiset ned mellom de to putene på venstre side. Impregneringsspray, du liksom. En flekk er en flekk.

Og siden da har det selvfølgelig kommet mange, mange flere.

Peter og jeg har naturligvis kommet ut av tellinga for lengst, og vi er til dags dato fortsatt i sjokk over hvor mye forskjellig som faktisk setter flekker. Et glass saft, for eksempel. Det kan være overraskende vanskelig å bli kvitt, dersom den ikke oppdages raskt nok.

Sofaen synger på fjerde året, og selve sofa-fundamentet er såklart i tiff toff stand enda. Men Peter og jeg har for lengst begynt å drømme om den dagen søling i sofaen tilhører sjeldenhetene - og vi kan bestille en ny.

Men inntil den dagen kommer, er det bare å gjøre det beste ut av det, med jevne mellomrom.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men til alle dere ansatte i møbelbutikker rundt omkring i Norges land: Er du i ferd med å selge en sofa til en kunde som står med en unge på armen, smil vennlig og forklar på en forståelsesfull måte at du bare vil gjøre oppmerksom på at trekkene ikke kan vaskes.

Noe annet skulle ikke vært lov ;-)

/ God helg - med eller uten flekker i sofaen
 

Creepy navnedilemma

Jeg har ledd og jeg har kost meg - tusen takk for alle forslagene på hva jeg kan kalle min aller første lille surdeigsbaby!

Katrine mente jeg burde kalle den "Gubben", for som hun skrev passer jo han til beskrivelsen: "Noe som trenger kjærlighet, mating og nøye oppfølging" ;-)
Lie foreslo "Svigermor", for "hvis du glemmer å mate den blir Svigermor sur, og det er det ingen som ønsker".. Surpompen, Børre, Berit, Gjærulf - er det rart det var vanskelig å bestemme seg?

Men valget falt til slutt på forslaget til Trine. Hun hadde åpenbart fått meg seg snappen jeg la ut i går, der jeg anbefalte å sjekke ut storyen til "Mammabanden". I går var det nemlig Thea Klingenberg som gjestesnappet; blogger, VG-spaltist og dama bak podcasten "Foreldrerådet".

Thea er en av mine favoritter på Snapchat, jeg elsker humoren hennes - også har hun en sønn på 6 år som heter Tidemann. Tidemann er en klok liten fyr som har lært meg mye om livet - og det er jammen ikke verst til å være 6 år!

Akkurat nå er Tidemann på Lanzarote sammen med mamma Thea, og bestefar "Foffa". Og som Thea prøvde å forklare på snappen i går, så er det visse utfordringer med å dra på tur med en på 6 år og en på 70. Interessene er kanskje litt sprikende, så i går lo jeg høyt da Tidemann skulle lære Foffa å dabbe ;-)

Og da Trine i kommentarfeltet foreslo å kalle surdeigsstarteren for "Tidemann", smeltet jo hjertet mitt helt. Problemet var bare at da jeg scrollet videre, hadde "K" foreslått å kalle den for "Foffa".. Og vips var dilemmaet et faktum!

Jeg spurte Peter hva jeg skulle gjøre, men han syns det virket litt i overkant creepy å oppkalle surdeigsstarteren etter Tidemann og Foffa, og sa; - "Da får du i alle fall spørre dem først".

Som sagt så gjort, jeg sendte Thea en melding der jeg forklarte hele opplegget, at jeg skulle lage min første surdeigsstarter og at ekspertene anbefaler å gi den navn. At jeg hadde utlyst en liten konkurranse på bloggen, at det hadde kommet inn mange gode forslag, men at jeg hadde falt helt for "Tidemann" og "Foffa". Syns hun det var creepy? Og hvis ikke: Kunne hun spørre Tidemann og Foffa om det var greit?

Ikke lenge etterpå tok jeg en titt på telefonen, og oppdaget dette:


Hahaha!
 

Det var kanskje ikke så rart at hun valgte å ta skjermbilde, for det må vel ha vært den rareste snappen hun har fått i hele sitt liv.. Men så dukket det opp en snap til, og da jeg åpnet den, var det en liten videosnutt av en smilende Tidemann som sa: "Ja, det er helt i orden, det!"

Stemmen til Thea fulgte opp med om han syns det var "greit å få en brøddeig oppkalt etter seg", og Tidemann nikket ivrig ;-)

Og sånn hadde det seg at jeg rett og slett ble nødt til å lage en surdeigsstarter til! Si hei og hallo til Tidemann og Foffa ♥


 

Tusen takk for alle forslag, folkens! Og takk til Tidemann og Foffa på Lanzarote :-)

/ Og til Trine og K: En bit av surdeigsstarteren overraskelse kommer i posten ;-)

Rosa og hjemmestrikket

I dag har jeg lest meg gjennom alle de fine kommentarene jeg fikk på gårsdagens innlegg om den rørende mailen som lå og ventet på meg i innboksen. Jeg er så takknemlig, og veldig glad for at dere tok dere tid til å skrive noen ord til meg! Det varmer mer enn mest ♥

Men i dag fikk jeg noe annet som også varmer! For finnes det egentlig noe bedre enn å ha en mormor som er helt rå på å strikke?

For ikke mange dagene siden ringte hun og lurte på om jeg kunne tenke meg en ny genser. Og i såfall, i hvilken farge? Jeg svarte "Ja, takk - veldig gjerne! Lys rosa hadde vært topp."

Og i dag var den ferdig! Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan det er mulig å strikke en hel genser på bare noen dager, for jeg har jo skrevet om min mangel på strikkeferdigheter flere ganger før. (Blant annet her)

Men se på denne nydelige genseren, da! Helt perfekt - og den fineste rosafargen jeg kunne ønsket meg:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Passer perfekt!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. Og er mjuk og varm..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. og god :-)
 

Og det morsomme er at jeg faktisk har et bilde som viser at jeg ble veldig glad sist jeg fikk et hjemmelaget, rosa plagg av Mormor. For ca. 34 år siden :-)


(Fra familiens fotoalbum)
 

Et og annet har vel endret seg en smule siden den tid, men én ting er fortsatt sikkert: Det er lite som slår klær laget med en mormors kjærlighet og omtanke ツ

 

/ Mormor

Mailen som fikk meg til å knekke sammen

Tidligere har jeg blitt kritisert fordi jeg har valgt å skrive om nettroll. At negative kommentarer ikke fortjener å bli viet oppmerksomhet, og at det er mye bedre å fokusere på det positive isteden.

Så i dag tenkte jeg rett og slett å gjøre det. Jeg skal dele noe jeg fikk på mail i forrige uke, en historie som traff meg rett i hjerterota og som fikk meg til å knekke sammen. Jeg gråt så jeg hikstet, for dette må være noe av det fineste jeg har fått høre noensinne.

I denne mailen fulgte det med et bilde, som jeg dessverre ikke kan dele videre. Men det var et familiebilde av en mamma og en pappa med hvert sitt barn på fanget, og i midten satt en bestemor.

Alle fem, med de fineste, mest ekte smilene jeg har sett på et familiebilde noen gang. Og blikkene deres var så til stede, så oppriktige og fyllt med en varme jeg ikke kan beskrive med ord. Et bilde som rett og slett utstrålte godhet og ekte kjærlighet.

Og siden jeg tenker at vi i blant trenger en liten påminner alle mann, så spurte jeg avsenderen om jeg kunne dele mailen hennes. Det fikk jeg lov til, og som hun skrev:

- "Livet snur så fort. Det er viktig å huske på."


Licensed from: Ecvilibr / yayimages.com
 

"Hvor skal jeg begynne? Jeg har aldri lagt igjen en eneste kommentar på en blogg og enda mindre sendt mail, så dette er nytt for meg. Men da jeg tilfeldigvis så at Espen Hilton rakket ned på bloggen din, bestemte jeg meg for å skrive til deg.

Han fremsnakket seg selv og omtalte seg som en "livredder". At hans blogg var mye viktigere enn din og at han burde vunnet! Da følte jeg at jeg ville skrive til deg og fortelle hva bloggen din betydde for meg i en vanskelig tid!

Min historie til deg handler egentlig om den gangen livet ikke lot seg redde. Og jeg vil skrive til deg så du kan forstå hvor viktig din blogg kan være for noen også.

Livet mitt er ikke så helt ulikt ditt. Jeg er gift med en fantastisk flott mann, jeg er mamma til to nydelige barn og har en Cavalier som er rampete, men også ganske sjarmerende. Vi bor i utkanten av en storby og har hus og stasjonsvogn. 

Jeg har alltid hatt et utrolig nært forhold til mammaen min og da mannen min f.eks var på jobb i Nord-sjøen, flyttet jeg og barna mine alltid inn til henne i 2 uker. Vi hadde et helt spesielt nært forhold og hun var min beste venninne og støtte i livet.

Vi var sånne som kunne ringe hverandre 100vis av ganger hver eneste dag og alikevel ha noe å prate om. Søsknene mine er en del eldre enn meg, så mye av oppveksten min var det bare meg og mamma.

Livet vårt ble snudd på hodet for 2 år siden da vi fikk beskjeden om at hun hadde fått uhelbredelig kreft. Så fort kan livet snu. 

Fra å føle seg helt frisk ene dagen til å være dødssyk neste dagen. Legene ga oss lite forhåpninger og sa at det kunne være snakk om max 1 år igjen å leve. Dette var april 2015. Vi brukte all tid vi kunne sammen og hver bursdag, jul og 17 mai ble feiret med visshet om at det ville bli vår siste sammen. Alt får en ny betydning når man vet at man aldri skal få oppleve det sammen igjen.

Barna klamret seg til mormoren, de ville ikke være i barnehage eller noen andre steder enn i hennes armer. Det var vanskelig å forklare dem om sykdommen, hvordan skal man si at denne gangen så kommer det ikke til å gå bra? Barn forstår så mye mer enn vi tror.

Selv om mamma hadde gode dager, var hun mye sliten og hadde perioder med store smerter. Et av hennes store høydepunkt var å få følge min eldste sønn på første skoledag. Vi hadde også en uforglemmelig jul sammen, men etter nyttår ble hun dårligere.

I slutten av februar 2016 ble hun innlagt ved palliativ avdeling. Dette var et nytt ord for oss. Hva er det? Kort fortalt en avdeling hvor man kommer for å få pleie før man dør.

Det høres tragisk ut, og det er det virkelig og, men på en eller annen måte må man komme seg igjennom dagene. En kan jo ikke sitte å gråte hele tiden, hver eneste dag. Hva gjør man mens man venter på døden?

Jeg trillet henne på turer i vårsolen i nærområdet, vi drakk kaffe i kantinen og barna mine hadde sang og skuespill for henne, men da hun ikke orket det lengre ble dagene lange. Veldig lange.

Vi hadde mange gode, lange samtaler og brukte tiden vår på å bare være sammen. Mannen og barna mine var mye sammen med oss, men vi var mye alene bare vi to også.

Men så tilbake til hvorfor jeg skriver til deg.

For på en palliativ avdeling, mens vi ventet på det uunngåelige, satt jeg og trykket på mobilen og leste et av dine blogginnlegg. Mamma lå i sykesengen og hvilte seg. Jeg flirte litt av noe du skrev og mamma lurte på hva det var jeg lo av.

Jeg fortalte kort hva jeg hadde lest. Hun ba meg om å lese mer. Jeg ble sittende i timesvis og lese gamle blogginnlegg for henne og vi lo så tårene trilte av mange av innleggene! Blant annet da vi leste innlegget om "øyelegens dom", så lo vi så vi måtte tørke tårer! Helt fantastisk skrevet!

Vi kjente oss igjen i mange av innleggene dine og det skapte på en rar måte litt hverdag for oss i en ellers så tragisk situasjon. Det ble en virkelig koselig stund for oss hver gang vi leste litt fra bloggen din.

Vi leste litt omtrent hver eneste dag. Dagene mens vi ventet på døden var de lengste i mitt liv, og det ble en slags virkelighetsflukt for meg å lese for henne. Det tok fokuset vekk fra frykten og tankene på det som skulle komme.

15.april 2016 døde hun fredfullt med oss nærmeste rundt seg

Grunnen til at jeg skriver til deg er for at du skal forstå at selvom du skriver om hemorider og andre hverdagsproblemer, så gjør du en fantastisk innsats. Du skaper smil og glede! Det skapte ihvertfall mange gode stunder og minner for oss i en ellers ganske håpløs situasjon.

Takk for at du fikk mamma til å le så hjertelig at jeg fortsatt kan høre det den dag idag hvis jeg lukker øynene.

Og takk for at du gjorde dagene våre litt lysere oppi alt det mørke.

Vel fortjent at du vant!!

Vennlig hilsen fortsatt trofast bloggleser"

 

/ En rørt og veldig takknemlig Kona til

Nystekt nyhet på hjemmekontoret

/ Annonse

I blant må jeg klype meg selv i armen når jeg tenker tilbake på hvordan det var å spise glutenfritt for bare få år siden. Ikke bare var utvalget labert, men det som fantes smakte pyton og ble knusktørt på et blunk.

Kanskje er det derfor det gleder hjertet mitt ekstra mye når det kommer glutenfrie nyheter på markedet som smaker helt prima! I veldig lang tid har de glutenfrie bakervarene fra Hatting vært et fast innslag i helgefrokosten, og nå har det kommet enda et produkt som skal inn i frokost-loopen min!

Nyheten Hatting Glutenfrie Fiberrike rundstykker smaker nydelig, de har en konsistens vi bare kunne drømme om for bare få år siden - og de inneholder hele 7,3% fiber.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vente, vente.. Lukte, lukte :-)
 


 

Hatting jobbet lenge og iherdig før de lanserte serien med glutenfrie bakevarer for et par år siden, og er veldig stolte av den gode smaken og den myke, saftige konsistensen. Og det merkes virkelig på produktene.

Disse Glutenfrie Fiberrike rundstykkene er dessuten "Fri for", det betyr at de ikke inneholder de "vanlige" allergenene som gluten, hvetestivelse, melk, laktose, egg, nøtter og soya.

Da jeg skrev at de skulle inn i "frokost-loopen", kunne jeg vel egentlig skrevet hjemmekontor-loopen.. For en av fordelene med å ha hjemmekontor, er jo at man har tilgang til både fryser og stekeovn midt i arbeidstida.

Og når det i tillegg bare tar 7 minutter før herlighetene er ferdig, ja da lukter det nystekt rett som det er ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oh yes, indeed!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Også glutenfritt, da gitt. Nesten ikke til å tro :-)
 

Mer om Hattings smakfulle nyhet, finner du her!

* Følg Hatting Norge på Facebook *

/ God søndag

Sayonara September!

September får jo ben å gå på når man reiser ti dager på ferie til Spania.. Men jeg syns likevel den måneden går fort hvert eneste år, og det er egentlig litt rart med tanke på at jeg helst skulle beholdt sommeren to-tre måneder til :-)

Men nå er det oktober, jeg innser at jeg fortsatt ikke har spist fårikål - så her er det mye bra i vente! Men først, en liten oppsummering av september.

SEPTEMBER

Beste kjøp
Helt klart de to leselampene til å ha over senga! Endelig kan vi lese på sengekanten igjen, uten å måtte slåss om hvem av oss må stå opp for å slå av lyset i taklampa. Luksus.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Beste bomkjøp
Selv om jeg for lengst har bestemt meg for ikke å kjøpe sånne bitte-bittesmå søte, grønne planter når jeg er i blomsterbutikken, så fant jeg en liten en som så ut som et kruspersille-hode da jeg var innom sist. Klarte såklart ikke gå forbi denne dagen heller, og planta har allerede tatt kvelden. For lite eller for mye vann, jeg klarer aldri knekke koden. Men nå har jeg lært, ingen flere bitte-bittesmå søte, grønne planter.

 

Peter-øyeblikk
Da jeg fikk kose meg 20 timer på kurs forrige helg, og Peter styrte skuta her hjemme. Ingenting er som å komme hjem til to småtasser som ivrig forteller om alt det morsomme de har funnet på sammen med pappa!

 

Christina-øyeblikk
I forrige uke viste jeg finger'n til en bilist mens jeg hang på tuta. Det er ganske barnslig, men når du er så tjukk i huet at du foretar en forbikjøring forbi TO biler og én BUSS, da er det lov å bli både redd og oppgitt. Det er et under at det gikk bra, men det hjalp vel ikke stort at jeg vifta med fingeren.

 

Fullførte prosjekt
Nå er soverommet ferdig, og jeg innser at en kjempefin farge, samt bilder på veggene - virkelig gjør susen! Soverommet har blitt mitt nye yndlingsrom og jeg blir helt varm i hjertet bare jeg titter inn. Og jeg som trodde veggfarge bare var veggfarge!

 

Prosjekt som videreføres til neste måned
Blir det for rart å male hele stua i samme blåfarge som vi valgte til soverommet? Hvis ikke.. Hello :-) En ting er i alle fall sikkert, de grå veggene i stua skal fornyes! Farger ♥
Også skal podcasten "Gjesterommet" på lufta igjen. Det gledes :-)

 

Herligste øyeblikk
Når man er redd for å fly, og kan klype seg i armen fordi både tur og retur gikk som smurt! Ikke en liten turbulens, ingen hjerteklapp, ingenting. Og eksemplariske barn på toppen av det hele - det føles nesten som en drøm.

 

Blondeste øyeblikk
Da jeg så Bloggerne-episoden fra årets Vixen Blog Awards, og ble vitne til regelrett drittslenging bak lukkede dører. Jeg var jo på Vixen selv, og der virket det som alle var venner.. Haha, så feil kan man ta :-)

 

Bilde som aldri havnet på bloggen
Dette postet jeg visst aldri.. ;-)


 

Friskus
Jeg har spist mengder med grønnsaker! Og ikke vet jeg, men både ungene og Peter har vært skikkelig forkjøla nå. Jeg har bare blitt litt harkete i halsen og veldig trøtt i trynet - så jeg lurer på om inntaket kan ha gjort susen.

 

Daffus
Trening har det blitt dårlig med de siste ukene, og jeg innser hvor fort man kan bli støttemedlem på et treningsstudio. Men jeg tenker at jeg i alle fall bidrar slik at senteret forhåpentligvis ikke blir lagt ned med det første.. Også er det bare å komme seg tilbake på hesten igjen.

 

Favoritt-blogginnlegg
Innlegget om blomsten! Buhu ♥ Den lille blomsten

 

Yndlingssanger
Charlotte Gainsbourg - Deadly Valentine
Post Malone feat. 21 Savage - Rockstar
Sofi Tukker - Best friend

 

/ Takk for nå september - og velkommen oktober, håper du blir fin!

Skriften på veggen

På torsdag begynte jeg å bli lei av å se på den tomme tavla jeg hang opp på veggen tidligere i uka. Planen var jo såklart å skrive et eller annet morsomt på den, problemet var bare at jeg var helt tom for ideer.

Men mens jeg satt der og grublet, kom jeg plutselig på at jeg hadde glemt noe.. For jeg er jo så heldig at jeg faktisk har et personlig google-maskineri i lomma til enhver tid! Lurer jeg på noe, kan jeg bare spørre følgerne mine på Snapchat - der får jeg nemlig bestandig svar :-)

Som tenkt, så gjort - jeg utlyste rett og slett en liten konkurranse. Hva skal jeg skrive på den lille tavla?


 

Vinnerforslaget blir belønnet med en liten premie i posten - og responsen lot ikke vente på seg! De siste to dagene har jeg humret meg gjennom det ene gode forslaget etter det andre, faktisk kom det inn så mange at jeg bare rakk å sjekke halvparten.

Det kom inn veldig mange hysterisk artige ordtak og livsmotto, men siden tavla er ganske liten, ble mange av dem litt i lengste laget. Og siden jeg ikke er godt til å tegne, måtte alle tegneforslag dessverre også forkastes.

Men forslaget som stakk av med seieren, var kort, konsist og tatt veldig på kornet - og jeg elsket det umddelbart! And the winner is:


😂
 

Min humor, men kanskje ikke Peters ;-)
Les innlegget hans: Ukas krangel: Passiv aggressiv strikkekamp

/ En strikk - Et strikk

10 viktige doregler

Her i huset har vi doregler. Viktige doregler.


Licensed from: cookelma / yayimages.com
 

Nå har jeg ikke byttet livsledsager sånn veldig mange ganger i mitt liv, men nok ganger til at jeg vet det er et veldig stort steg å flytte sammen. For samtidig som det er viktig ikke å endre hverandre som personer, så er det ikke til å komme bort fra at man blir nødt til å møtes på halvveien på enkelte ting.

Og en av de første tingene Peter forklarte meg da jeg flyttet inn i leiligheten hans, var overraskende nok: "Her lukker vi dolokket før vi trekker ned".

Helt ærlig hadde jeg hatt et ganske avslappet forhold til dolokk fram til jeg møtte Peter. Men det var noe med måten han sa det på, som gjorde at jeg skjønte at dette var viktig. Og det er det jo faktisk! Så da begynte jeg å gjøre det selv også.

Men sånn bortsett fra denne dolokk-regelen, har ikke Peter kommet med andre befalinger. Det må vel bety at alle de andre doreglene i huset, er mine ;-)
 

1. Lukk døra

Dette punktet skled helt ut da vi fikk barn, jeg tisser i alle fall alltid med døra åpen. Men skal du ordentlig på do, lukk døra. Er du alene hjemme med barn er det selvfølgelig unntakstilstand ;-)
 

2. Lukk dolokket før du trekker ned

Som allerede nevnt, dette er viktig - spesielt om man har vært ordentlig på do. Ingen grunn til å gå i detaljer, men det handler om bakterier. Mye bakterier. Bare lukk lokket.
 

3. Sjekk om dobørsten trengs

Gløtt forsiktig på lokket etter at du har trukket ned, for å se om en runde med dobørsten er nødvendig. Bruk den, ikke la det bli opp til nestemann.
 

4. Lufting

Er det behov for lufting, sett opp vinduet eller få på vifta. Ikke løp ut og lukk igjen døra i en fart - eller la døra stå oppe sånn at luftingen skjer ut i resten av boligen. Huttetu.
 

5. Håndvask

Viktig. VIKTIG. V I K T I G.
 

6. Tomt for dopapir

Tar du siste tørket, og du ikke har tid til å hente nye ruller - sett den tomme dorullen oppå lokket! Så unngår du at nestemann havner i papir-knipa. La meg bare si det sånn at enkelte i denne husstanden ikke praktiserer dette tipset. Til andres fortvilelse.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

7. Kun tre ting

Det er kun tre ting som skal i do. De to åpenbare - pluss dopapir! Ikke våtservietter, bomullpads, q-tips, bleier etc. Og ikke matrester! Jeg trodde man skulle kaste flytende matrester i do da jeg var yngre, men dette er jo bare deilig mat for kloakkrottene. Dessuten kan matrester inneholde mye fett, som fester seg på rørveggene.
 

8. Hemoroider

Svigermor jobber som operasjonssykepleier, og hun har lært meg at å scrolle på telefonen mens man sitter på do, gjør at man glemmer tiden og blir sittende for lenge. Og sitter man for lenge, kan det fort bli en liten hemoroide-fest der bak. Så gjør det du skal, dra på deg buksa igjen, vask hendene - og om du føler du trenger litt mer egentid, sett deg på dolokket og scroll videre ;-)
 

9. Dorull-kvalitet

Invester i dopapir som føles som dopapir, og ikke avispapir. Dette henger som oftest sammen med pris, så styr unna de billigste variantene. Been there, done that.
 

10. Dorull-påfyll

Ser du at det nærmer seg slutten på den siste dorullen, gjør det jeg anser å være en av husholdningens aller viktigste arbeidsoppgaver: Fyll på! ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Også skal selvfølgelig dorullen henge med papiret ut. God fredag folkens

Vi visste ikke en pøkk

I går var Peter og jeg på mimrer'n. Vi begynte å tenke på hva i all verden vi drev med før vi fikk barn, hvordan så hverdagen egentlig ut da? Eller, vår gravide hverdag, for å være helt nøyaktig - for vi rakk jo faktisk ikke å ha så mye hverdag før vi plutselig en dag oppdaget at 2 skulle bli 3.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Mens vi mimret, kom vi plutselig på at Peter pleide å ha faste spillkvelder med guttegjengen hver uke, der de spilte Fifa mens de slarvet om alt og ingenting. Og i den guttegjengen, var det en av kompisene som Peter og jeg ristet skikkelig på hodet av. Han var nemlig tobarnsfar, og kom for sent hver eneste Fifa-kveld fordi han først måtte hjem og hjelpe kona med å legge de to barna.

Og Peter og jeg kunne ikke forstå hvordan det var mulig. Ålreit, så var det sikkert enklest å være to om leggingen, men én kveld i uka kunne vel kona klare alene? Mannen måtte faktisk reise fra jobben i Oslo, ut av byen for å komme seg hjem, legge unger, og så tilbake til Oslo igjen for å møte kompisene.

Ærlig talt. Når barnet vårt ble født, skulle vi i alle fall ikke gå i sånne teite feller. Vi hadde allerede gjort om gjesterommet til barnerom, den lille babyen skulle sove i sin egen seng så fort det lot seg gjøre - og vi skulle i alle fall få på plass gode leggerutiner fra dag 1, sånn at babyen lærte seg å sovne av seg selv.

Vel.

Det tok ikke mange dagene etter at sønnen vår var født, før vi forstod at vi ikke visste en pøkk om noe som helst. For den lille tassen vår som skulle sove i egen seng og sovne av seg selv fra dag 1, han roet seg jo mye fortere når han ble pjusket litt på ryggen. Og det hadde vi ikke lest noe sted - men det var det eneste som funket.

Og da skjønte vi ganske kjapt at det å være foreldre stort sett handler om prøving og feiling. At noen ganger funker ting etter boka, mens andre ganger må man finne ut av det selv. Oftest sistnevnte.

Fra den dagen har vi vært veldig forsiktige med å sette spørsmålstegn ved måten andre foreldre velger å gjøre ting på. Ålreit, så er dere to om leggingen? Så bra! Dere spiser middag foran TV'n? Supert! Dere må løpe etter ettåringen for å få i ham mat? Flott at han spiser da, i det minste!

For vi forstod jo ganske kjapt at ting er i konstant endring uansett, og at det som er oppskriften i dag, kanskje ikke funker i morgen. Matvaner, leggetider, kommunikasjon, rutiner, oppførsel - you name it.

Sånn er det å være forelder.

Og om man ønsker å kjøre hjem til familien sin og si natta til barna før man suser ut igjen for å møte kompiser og spille Fifa - så er det faktisk helt i orden, det ツ

* Følg Konatil på Facebook *

Når mareritt blir virkelighet

I dag fikk jeg en mail fra en fortvilet mor som lurte på om jeg kunne ta opp et spesielt tema på bloggen. Det viste seg at forrige fredag opplevde hun og mannen at et av deres verste mareritt ble til virkelighet - og nå ønsket hun av hele sitt hjerte å advare andre foreldre.

Men fremfor å bare skrive et innlegg om dette temaet, spurte jeg om jeg heller kunne dele den sterke historien moren hadde skrevet selv.

Og det fikk jeg lov til - så nå håper jeg så mange som mulig leser historien til mamma Tone og pappa Daniel. For dette kan skje den beste.

OBS! Inneholder sterke bilder!


Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com
 

Fredag ettermiddag ble ett av våre verste mareritt virkelighet. Lille Luna på 10 mnd reiste seg opp etter en peisovn mens hun og pappa var på en snar visitt hos noen venner.

Hun har fått en alvorlig brannskade i venstre hånd. Noen få sekunder var alt som skulle til. Hun rakk ikke en gang begynne å grine før pappa hadde tatt henne og var på vei til vasken bare 4 meter unna.

Smertene hennes og hylene vil aldri bli glemt. 3 timer med utrøstelig gråt.

Vi har allerede vært mye på sykehuset, 5 stikkforsøk før veneflonen satt, skrik, tårer, sederende midler som resulterer i et blikk du aldri glemmer og en livløs kropp i narkose blir forlatt på operasjonsbordet. Følelsen som forelder eller pårørende er det ingen som vil oppleve

Uttallige sår og bandasjeskift venter, kanskje nye operasjoner, tårer og skrik, både fra oss og Luna. Selvbebreidelsen vil sitte der for alltid. Hvorfor passet vi ikke bedre på?!

Det skjer så altfor fort, det trengs bare noen få sekunder. Det kan skje selv de beste. Sykehuset er flinke til å backe oss opp, der vi føler vi har sviktet som foreldre.

Vi spurte legen;- hvor ofte behandler dere slike skader?
Legen så på oss, sukket og sa, - altfor ofte dessverre.

Har DU nok kunnskap om hvor store konsekvensene av noen få sekunders uoppmerksomhet er? Vi legger ikke skyld på andre enn oss selv, men tenker forsiktig på om det bør mer kunnskap om brannskader og sikring inn i f.eks kontrollene på helsestasjonen? Da i god tid før barnet begynner å ta seg rundt på egenhånd.

Dette må gjerne deles så vi kan tydeliggjøre hvor lite som skal til, og vise at selvom det kanskje ikke ser SÅ ille ut den første timen så blir det gradvis verre og verre enn verst.

Fasiten av få sekunder på et brennende varmt glass i en peisovn:


Etter to timer
 


Dagen etter
 


Dagen etter sårrevisjon
 

Vi vil komme med en sterk oppfordring som vi vil SKRIKE ut til alle våre kjente. Ikke vurder om det er på tide å få opp den peisgrinda, ikke tenk at du skal flytte den kaffekoppen etterpå. Eller ledningen på vannkokeren som henger ned, som kanskje minsten får tak i og alle de andre brannfellene som lurer.

Bare GJØR det, vær så snill, bare gjør det. Dette vil ingen oppleve!

Vi håper på best mulig utfall for Luna, at hun ikke skal få varige mèn og at hånden hennes vil fungere som før. Dette vet vi ikke enda, for skadene blir vurdert og forandrer seg fra dag til dag. Vi håper hun kan behandles ferdig i Kristiansand, men det ble i dag sendt bilder til Haukeland- brannskadeavsnittet og vi venter svar fra de innen kort tid.

Vi håper dette innlegget kan bidra til økt fokus på trygghet for de aller minste, og håper at ingen flere barn skal gjennomgå det Luna gjør nå ♥

Tone & Daniel

 

/ Lille Luna Del gjerne

Endelig oss igjen

Denne dagen har jeg ventet på. For i dag er det endelig oss igjen ツ

Freedom - happy free couple in car driving in pink vintage retro car cheering joyful wih arms raised. Friends going on road trip travel on summer day under sun blue sky.
 

For en stund siden fikk jeg spørsmål om hvordan det føles å ha faste blogglesere. Om dette er noe Peter og jeg tenker over til vanlig, at det er en gjeng med ukjente mennesker som ler og gråter med oss i hverdagen.

Og selv om det ikke er så lett å forstå at dere er en gjeng som følger oss i tykt og tynt, så føles det helt ærlig som vi har vår lille greie her inne. At vi er som en stor vennegjeng på kafé. Jeg kjenner dere litt, dere kjenner meg litt. Vi drikker kaffe, koser oss og prater en stund, også møtes vi igjen i morgen.

Dette flyter av seg selv i hverdagen, men innimellom ristes jeg ut av hverdagsbobla. Det er de gangene et av blogginnleggene går viralt, og lesertallene mine fyker i lufta. For da skjer det noe. Da kommer plutselig ting helt ut av kontroll.

Som innlegget der jeg parodierte bloggdronningen for noen uker siden. Jeg hadde regnet med at det kom til å skape reaksjoner - men som alltid når jeg skriver et innlegg, postet jeg også dét innlegget i den tro at det kom til å treffe som et vanlig blogginnlegg. Jeg skrev til dere, dere som vet hvem jeg er. Dere som kjenner internhumoren. Det føltes litt som å fortelle en morsomhet til gode venner.

Jeg hadde jo ikke sett for meg at 80.000 ekstra skulle stikke innom den kvelden. Og like mange dagen etter. Og dagen etter der igjen. Det er gøy med trafikk altså, men så var det dette med oppstyr, da.

Jeg har det nemlig med å glemme at jeg ikke liker oppmerksomhet, en liten detalj som jo er ganske spinnvill med tanke på at jeg lever av å drive en blogg. En blogg om meg selv, mitt liv og mine betraktninger på verden og livet. Men så tar jeg ikke telefonen når avisa ringer ;-)

Misforstå meg rett, det er selvfølgelig fantastisk å få respons - men hver gang ting går viralt innser jeg at jeg liker den lille gjengen vår best.

For det å ha dere faste lesere innom hver dag, er som å ha en koselig liten innflytningsfest der musikken dempes før midnatt, der alle vet å oppføre seg, og kanskje til og med rydder litt før de drar.

Men når et innlegg går viralt, er det som om den koselige lille innflytningsfesten blir rasert av ukjente mennesker som sparker inn døra, tømmer barskapet til faren din og stjeler alle smykkene til moren din, før de forlater stedet i fullstendig kaos. Og etter noe sånt, tar det alltid litt tid før ting normaliserer seg igjen.

Men nå er altså hverdagen tilbake, og det føles helt topp. Det handler altså ikke om at jeg ikke tåler kritikk, jeg innser bare hver gang lesertallene skyter i været at det ikke er noe mål for meg å bli størst.

For si hva du vil om lesertall og likes og klikk og kommentarer, jeg trives i alle fall best sammen med kjentfolk. Og nå er det endelig oss igjen :-)

Cheerful young people showered with confetti on a club party.

/ God onsdag! :-)

Den lille blomsten

For en måned siden skjedde noe ganske spesielt, noe som ikke kunne falle meg inn å dele på bloggen. Jeg deler det meste her inne, men dette føltes bare for rart.

Men av en eller annen merkelig grunn klarer jeg ikke la det ligge. Det dukker opp i hodet mitt hver gang jeg åpner Mac'en, derfor har jeg nå bestemt meg for å skrive litt om det likevel. En merkelig liten historie - som handler om en blomst ❤

For 3,5 år siden, da sønnen min var litt over 2 år gammel, tok jeg ham med til en blomsterbutikk. Vi skulle besøke Farmor, og jeg tenkte den lille gutten kunne få ta med en blomst til oldemoren sin.

Jeg husker den lille gutten tasset rundt i butikken, tok seg god tid mens han kikket og kikket på de forskjellige plantene. Etter en lang stund, stoppet han plutselig opp og nikket. Så pekte han på en liten hjerteformet sak. Den skulle Oldemor få.

Det var en kaktus formet som et hjerte. Ikke en sånn kaktus med pigger, men en som lignet mer på en sukkulent. Og Farmor ble så glad for gaven, hun snakket om den hver gang vi kom på besøk, og da gikk sønnen min bestandig bort for å studere den litt. Han var nok en smule stolt, og samtidig litt fascinert fordi den var formet som et hjerte.

Da Farmor døde i fjor, spurte Pappa om jeg ville ha den lille planten. Det ville jeg såklart, og siden da har den stått på kjøkkenet vårt. Hver gang jeg har sett på den, har jeg tenkt på Farmor. Den har gått fra å gjøre meg trist av savn, til å gjøre meg glad av alle de gode minnene.

Den har til og med sneket seg med på noen bloggbilder innimellom, søt som den er:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tittei bak der :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En hjerteblomst og to giteringer :-)
 

Men for en måned siden skjedde det altså noe rart. Det var dagen før lillesøster skulle gifte seg, huset sto på hodet. Jeg øvde på talen min mens jeg prøvde å gå inn de høyhælte skoene mine, og Peter sto på kjøkkenet og bakte sin berømte sviskekake som var bestilt til bryllupsfesten. Plutselig utbrøt Peter ganske ivrig:

- "Christina! Har du sett på hjerteblomsten til Farmoren din i det siste, eller?! Sjekk her, da!"

Da jeg kom bort til Peter, holdt han den lille blomsten fram, og jeg kjente det smalt til i hjertet mitt. For dagen før den store dagen, så hjerteblomsten slik ut:


 

Jeg er ikke spesielt troende av natur, og jeg vet ikke hva jeg tenker om de store spørsmålene i livet. Men at denne lille kaktusen skulle få et skudd som vokste opp ved siden av, i akkurat samme uke som lillesøster skulle gifte seg, er bare så innmari spesielt. 3 år uten så mye som et livstegn, men så plutselig og akkurat i tide til bryllupet...

Jeg vet at Farmor gjerne skulle sittet i kirken og sett sønnen sin følge barnebarnet opp kirkegulvet den lørdagen. Og jeg vet ikke, men det var noe med den blomsten som plutselig fikk meg til å føle at kanskje fikk hun oppleve det likevel.

Sannsynligvis er vel den lille blomsten bare en tilfeldighet. Eller kanskje ikke ❤

 

/

"Vi skal ikke bare gå for en til, da?"

Denne helgen hadde jeg grugledet meg til i veldig lang tid. Jeg gledet meg fordi jeg skulle to fulle dager på kurs, og jeg gruet meg fordi Peter skulle være hjemme alene med barna fra morgen til kveld hele helgen.

Misforstå ei, jeg var ikke i tvil om at det kom til å gå bra mens jeg var borte, men jeg er jo en hønemor som trives aller best hjemme sammen med de to små. Dessuten har jeg merket at Peter har vært litt smånervøs denne uka, og da den ene etter den andre begynte å nyse og klage over vond hals på fredag, gjorde jo ikke det hønemors sak noe bedre.

Men selv om Peter shusjet meg ut døren lørdag morgen mens han overbeviste meg om at det kom til å bli en strålende dag for alle, sjekket jeg likevel mobilen spent i de første to pausene på kurset. Men på mobilen var det stille, så til slutt ble jeg faktisk nødt til å be om et livstegn hjemmefra.

Og da disse bildene tikket inn, skjønte jeg jo at de hadde andre ting å tenke på enn å sende meldinger til muttern!


Åpen dag på Brannstasjonen - hei hallo!
 


Score!
 

Også sånn som de hadde kost seg! Timene hadde flydd avsted, de hadde vært på Brannstasjonen, på Bowling, tatt lørdagshandelen, gått turer, spist nistepakker og laget middag. Stemningen hadde vært på topp hele helgen - og ingen hadde spurt etter Mamma!

Og da jeg kom hjem i kveld, spent på hvordan det egentlig hadde gått og klar for å få hele helgen oppsummert i plusser og minuser fra Peter, ble jeg ganske sjokkert da han så på meg i fullt alvor og sa:

- "Vi skal ikke bare gå for en til, da?"

... Men den pipa tipper jeg får en annen lyd når jeg minner ham på at vi har en liten jobb foran oss før vi kan legge oss i kveld.. For det ser ut som en krigssti i hele 1. etasje - og selv om jeg har hatt mammafri hele helgen, så har jeg definitivt ikke tenkt til å rydde alene ;-)


❤ ❤ ❤
 

/ To er to, mens tre er mange

Klining i kulissene

I går kveld ble det plutselig skikkelig liv på Snapchatten min, for det viste seg at jeg hadde klart å snike meg med i gårsdagens episode av "Bloggerne" på TV2 Livsstil. Episoden handlet om Vixen Blog Awards som gikk av stabelen i januar - og der stakk jo jeg av med en av prisene!

I dag har jeg sett hele episoden, og det var utrolig artig å se hvordan de andre bloggerne forberedte seg før denne festen, "En liten mini-Oscar for bloggere", som Komikerfrue Marna så fint kalte det.

For min del var det ekstra gøy å se hvordan de andre hadde det på nøyaktig samme tidspunkt som jeg lå i fosterstilling på hotellrommet og gråt fordi jeg var så nervøs at jeg ikke ville være med. Snakk om kontraster ;-)

Men det jeg lo aller mest av i gårsdagens episode, var noe som hadde sneket seg med i bildet. For da Kristine Ullebø dagen derpå satt og kikket på bilder fra etterfesten, var det ikke hennes dansemoves som fanget min interesse..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hmm.. Er det ikke noe kjent med de to bak der..? 👀
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Er det ikke Peter og meg?!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Eh... Tror jeg ser hvor dette bærer hen.. 🙈
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nå skal mor kline 😬
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Peter bare "ooookey" 😅
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
😂
 

To småbarnsforeldre som har fått barnevakt og er på fest for første gang på evigheter og skal sove en hel natt på hotell - tatt på fersken ヅ


Les også:
- Fra fosterstilling til takketale
- Årets Stjerneskudd!

Kort hår, rødvin og dopapir

Denne uka har det gått opp 3 lys for meg. Kanskje ikke så superviktige lys, men viktige nok ;-)


 

For rett som det er blir jeg minnet på hvor glad jeg er for å ha forlatt tjueårene. Ikke at tjueårene i seg selv var ille, men jeg syns rett og slett det er helt fantastisk å ha kommet til et sted i livet der jeg vet hva som betyr noe for meg.

Jeg føler på mange måter at jeg for lengst har funnet meg sjæl, jeg vet hva jeg står for, jeg vet hva som får meg til å gråte, hva som får meg til å le - jeg kjenner hva som gir meg energi og hva som tapper meg, og jeg er takknemlig. Hver eneste dag.

Og denne uka innså jeg tre ting om meg selv som jeg er rimelig sikker på at jeg ikke hadde innsett da jeg var noen og tjue. De har definitivt ingen rød tråd som binder dem sammen, men det er bare så fint å ha kommet til disse konklusjonene i eget liv.
 

1. KORT HÅR

Håret mitt har rett og slett blitt et problem. Det vil si: Jeg takler ikke lenger å ha langt hår. Nå er det jo bare skulderlangt, men de siste månedene har jeg lurt på om jeg skal spare framover, for å få litt lengde på det igjen.

Men tida med langt hår er tydeligvis over, for nå får jeg helt noia så fort håret får en sånn lengde at det liksom hviler på skuldrene og får en kjip fall. Jeg må klippe det kort igjen - og det må gjøres asap!


Det hjelper jo ikke at Peter mener jeg er prikk lik Ola Conny.
 

2. RØDVIN

Jeg skjønner egentlig ikke hva jeg har prøvd på de siste ti årene, men jeg har vel kanskje tenkt at det er med rødvin som det er med kaffe. De første koppene smaker ikke akkurat dødsgodt - men så kommer man seg over kneika, også blir det en del av livsstilen.

Ja, ikke at jeg har tenkt at rødvin skal bli en livsstil, men jeg har helt ærlig trodd at jeg på et eller annet tidspunkt i livet kom til å begynne å like rødvin. Alle jeg kjenner syns jo det er godt med et glass rødvin til maten, derfor har jeg vel bare tenkt at de helt sikkert har rett.

Men denne uka luftet jeg hunden mens jeg gikk og tenkte på den fine bryllupshelgen Peter og jeg og forloverne hadde i Oslo i mai. Vi spiste middag på en flott restaurant, og hadde bestilt full vinpakke til alle fire. Halvveis spurte jeg kelneren om jeg kunne bytte til juice-meny - og da han skjenket det første glasset med iskald juice og jeg tok den første slurken, befant jeg meg i himmelen. Da burde jeg jo innsett at jeg aldri kommer til å bli en rødvinselsker - men, bedre sent enn aldri ;-)


Sorry Peter, det skjer ikke.
 

3. DOPAPIR

For tre uker siden skulle jeg handle, og jeg ble stående i overkant lenge i dopapir-avdelingen og kikke på prisene. Det er lenge siden vi har kjøpt dopapir, for vi har hatt sånne "dugnadsruller" fra idrettslag en god stund - så nå var jeg litt usikker på hva slags papir jeg skulle kjøpe.

Også gikk jeg for det billigste.

La meg bare si det sånn at det er de verste tre ukene jeg har vært borti siden hemoroiodene etter fødselen. Så denne uka har jeg bestemt at om det er noe man skal legge litt penger i når man handler, så er det dopapir. Jeg vasker heller håret med håndsåpe en ukes tid, enn å spare penger ved å kjøpe det billigste dopairet igjen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mjukt og godt må det faktisk værra
 

/ Kort hår, juice til maten og mjukt dopapir. Da snakker vi alderspoeng

Kompisen i vinduet

Er det ikke rart hvordan du, en bitteliten skapning som jeg egentlig ikke kan fordra - har blitt til en slags kompis?

Før Peter byttet kontorplass, irriterte du vettet av ham, der du hang på utsiden av vinduet. Peter hater nemlig forstyrrelser, og en edderkopp som vaier i vinden i sidesynet til enhver tid, er visst en sånn ting.

Men noe skjedde den dagen Peter åpnet vinduet og angrep edderkoppnettet ditt. Du falt, og vi trodde det var over. Men ikke lenge etter kom du tassende opp igjen. Begynte bare å spinne på ny - og brått var du tilbake der du slapp.

Og det gjorde at vi fikk en helt ny respekt for deg. Tanken på at du nektet å gi opp, selv om et monster akkurat hadde revet ned alt du eide og hadde. Plutselig ble du en liten kompis isteden.

Men så byttet Peter kontor, og såvidt jeg vet, har han ikke ofret deg en tanke siden. Peter er litt sånn iblant, ute av syne, ute av sinn. Og det er greit det, for nå er jo Peters gamle kontor blitt vårt nye soverom - og det er jeg som har tatt over det rare forholdet til deg, lille tass.

Problemet er bare at jeg grøsser så fort noen sier ordet "edderkopp". Jeg vokste opp i et hus som lå rett ved et stort jorde, og jeg har hatt min andel uvelkomne edderkopper på soverommet. Det har seg dessverre sånn, at dere ikke blir søtere jo flere man støter på.

Dessuten har du blitt større med tida, og selv om jeg strengt tatt ikke vet om det er akkurat du som har hengt der hele tida, så liker jeg å tenke at det er det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Hver kveld når jeg skal trekke for gardinene, oppdager jeg deg. For nå som høstmørket har kommet for alvor, er det lampene på soverommet som lyser deg opp - og du rører deg aldri.

Du henger helt i ro, men til tross for dette, så er det et lite problem. Jeg pleier nemlig å lufte skikkelig på soverommet før vi legger oss. Vi har to vinduer ved siden av hverandre, og jeg rører aldri vinduet ditt. Jeg åpner bestandig det ved siden av, men hver eneste kveld trekker jeg til meg hånda i en kjempefart, fordi jeg ikke liker edderkopper og fordi jeg tenker at det bare er et spørsmål om tid før du plutselig kommer kravlende mot hånda mi.

Så forlater jeg vinduet som står på vidt gap, og tenker at nå kommer du sikkert til å smette inn på soverommet så fort jeg snur ryggen til. At når jeg kommer for å lukke vinduet, så oppdager jeg at du er vekk - og at du har forvillet deg inn på soverommet og krabber rundt mellom dyner og puter oppi senga.

Men jeg velger å stole på at du vet at du ikke har noe inne å gjøre. At du trives best i nettet ditt. Og det er dette jeg syns er så fint, at vi har et slags tillitsforhold.

Jeg bor inne og du bor ute, lille kompis.

 

/ God torsdag - don't kill a spider

En elektriker, takk

Det er lenge siden jeg har gjort noe så dumt at Peter har knekt sammen av latterkrampe. Men det skjedde i dag, og jeg innser at det var med rette X-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For i motsetning til Peter, elsker jeg bruksanvisninger. Mens Peter helst bare "skal finne ut av det sjæl", studerer jeg anvisningene til punkt og prikke. Og ikke bare mener jeg resultatet blir etter boka, men det tar også mye kortere tid å bli ferdig.

Peter er ikke helt enig, han mener han tenker kjappere enn en bruksanvisning - og at det ikke er så farlig at han sitter igjen med et par skruer til overs når han er ferdig. "De pleier alltid å slenge med et par ekstra", som han pleier å si.

Men i dag var dagen endelig kommet; jeg skulle få opp de to leselampene jeg for lengst hadde kjøpt til å ha over dobbeltsenga. Dette skulle jeg fikse i en fei, bare to svarte, vanlige lamper som skulle opp på veggen.

Så jeg pakket ut lampene, og innså kjapt at det kom til å bli enkel match. En bakplate som skulle skrus fast i veggen først, så skulle selve lampa festes i plata med tre små skruer - før støpselet skulle inn i stikkontakten. Easy peasy.

Jeg sjekket kjapt hvilken skrutrekker som passet skruene som fulgte med, før jeg brettet ut bruksanvisningen. Så leste jeg advarselen høyt:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Warning: Always call a professional/qualified electrician for installation of the lamp.
 

Jeg har i overkant respekt for bruksanvisninger fra før, og når det i tillegg står "advarsel", tok jeg bare automatisk med meg lampene inn på kontoret til Peter der han satt og jobbet. Så spurte jeg om han hadde nummeret til elektrikerfirmaet vi brukte sist.

Peter så først ut som et spørsmålstegn, så kikket han på de to lampene jeg holdt i hendene, med støpsel og alt - før han spurte hva som var galt, og hvorfor i all verden jeg trengte en elektriker?

Han må jo ha forstått at jeg var helt seriøs der jeg sto, for jeg klarer rett og slett ikke å gjenfortelle det latterbrølet han satte i, da jeg svarte at jeg trengte en elektriker til å få skrudd opp de to leselampene - fordi det sto i bruksanvisningen..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bare la meg si det sånn, lampene er på veggen. Jeg klarte det sjøl. For første gang i historien har jeg trosset en advarsel i en bruksanvisning.

Og det tror jeg kanskje var like greit ;-)
 

/ Hei, jeg heter Christina - jeg skulle gjerne bestilt en elektriker. Den beste dere har.

PMS'en og sjokoladen

En ting som har holdt seg stabilt de siste 21 årene, er at jeg blir ufattelig fysen på godteri når PMS'en kommer krypende. Det er som en forbannelse, det er som om kroppen kommer til å eksplodere hvis den ikke får sjokolade, det er rett og slett en følelse det er umulig å overkjøre.

Og selv om jeg har forklart Peter mang en gang at sånn er det bare, så skjønner han det ikke. Jeg sier at PMS er reelt, at jeg blir irritert, at jeg fyrer meg opp over småting, at jeg blir til en tikkende bombe, og at kroppen må ha godteri. Sånn er det bare, sier jeg.

Peter merker såklart at jeg er irritabel, men det med at kroppen må ha godteri, mener han er en skikkelig dårlig unnskyldning. At det sitter inni hodet mitt, og at jeg bruker det som en unnskyldning for å fråtse i godteriskapet.


Det var PMS'en, jeg lover...
 

Men så satt vi der da, på lørdag, det var sent på kveld og jeg merket at kroppen skrek etter sjokolade. Jeg var veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre, for etter at vi kom hjem fra Spania på onsdag, ble Peter og jeg enige om å roe ned sukkerinntaket en periode. Ikke noe hokus-pokus, bare det at bukseknappene våre hadde det tøffere nå enn før vi dro, og at vi rett og slett følte oss ganske daffe.

Derfor hadde vi satt ned foten og sagt at nå, nei nå fikk det være nok. Vi var ikke lenger i Spania nå, ikke mer sjokolade til kaffen, ikke mer kokos-is til dessert, ikke flere kvelder med ost og kjeks - som vi hadde hatt på takterassen. Nå skulle det bli deilig å komme tilbake til hverdagen og finne igjen den deilige overskuddsenergien!

Men der satt vi altså. Lørdag kveld, i hver vår ende av sofaen. Vi var opptatt på hver vår kant av bordet, der vi renset sopp etter å ha plukket skogens gull tidligere på dagen.

Og jeg kjente at jeg måtte ha sjokolade. NÅ. Med en eneste gang.

Men hva skulle jeg si til Peter? Det at jeg var PMS-irritert og godtesyk, skulle jo ikke gå utover ham. Han virket ikke spesielt fysen på godteri der han satt heller, og jeg visste jo godt hva han mente om PMS og godteri.

Jeg bestemte meg for å hoppe i det.

- "Eh..", sa jeg, "Jeg tror jeg må utsette innskjerpingen litt jeg, altså. Det er den tida i måneden igjen, og jeg blir faktisk nødt til å dra på butikken for å kjøpe sjokolade. NÅ."

Jeg kikket bort på ham, han så på meg som et spørsmålstegn, så jeg fortsatte:

- "Ja, og før du sier noe; jeg vet jeg sverget på at jeg skulle komme meg ut av godteribobla nå, og at du i tillegg mener PMS er en dårlig unnskyldning for godteri.. Men d..."

Jeg stoppet opp midt i setningen da jeg så at Peter virket uvanlig gira der han satt. Øynene var trillrunde, og han smilte oppspilt.

- "PMS, ja!", utbrøt han, før han spratt opp av sofaen:

- "PMS er seriøse greier, det skal man ikke tulle med! Det er bare sånn det er det vet du, jenta mi. Jeg drar på butikken - hva skal jeg kjøpe til oss?"

 

/ PMS - ikke bare for kvinner.. ;-)

Rydd skapet!

/ Annonse

Da Peter og jeg var på førstehjelpskurs for et halvt år siden, ble vi minnet på at Giftinformasjonen får cirka 10 henvendelser fra livredde foreldre hver eneste dag, om barn som har funnet medisiner og puttet dem i munnen eller svelget dem.

Man tenker jo såklart at det bare skjer hos andre, men hvor lenge siden er det egentlig du ryddet i medisinskapet ditt? Hvis du i det hele tatt har et medisinskap... ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Skapet" vårt!
 

Gamle medisiner som ligger og slenger kan være livsfarlig for barn - og da Peter skrev om dette på bloggen sin for snart to år siden (les innlegget her - NB! Konkurransen er avsluttet), fikk vi oss en skikkelig aha-opplevelse.

For ikke hadde vi et spesielt sted vi oppbevarte medisiner, de lå litt her og der, og vi hadde heller aldri ryddet og sortert legemidler noen gang. Det viste seg at veldig mye for lengst hadde gått ut på dato!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den utgåtte fangsten...
 

Men de siste to årene har vi vært store tilhengere av å rydde skapet. Medisiner som er i bruk og som ikke har gått ut på dato har vi liggende i medisinboksen på toppen av et skap der vi er sikre på at barna ikke får tak i det.

Mor rekker forøvrig ikke opp hun heller, hvis hun ikke står på en krakk ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Der ja..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Holdbar til 2020 :-)
 

Medisiner som har gått ut på dato, samler vi i en pose som vi leverer til apoteket. Det skal ikke kastes i søpla, i vasken eller i do - apoteket sørger for at medisinene blir destruert på en trygg og miljøvennlig måte.

Små doser av helt vanlige medisiner kan gi alvorlig forgiftning hos et barn, og en av verstingene som veldig mange har liggende hjemme, er faktisk jerntabletter!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Veldig vanlig å ha i hus, spesielt om man er blodgiver.
 

Andre verstinger for barn i medisinskapet er:

- Nikotinpreparater
- Smertestillende som Ibux eller paracet (særlig i andre former enn tablett)
- Hostestillende hostesaft
- Malariatabletter
- Sovemedisin
- Medisiner mot høyt blodtrykk


 

Så vær så snill folkens, Rydd Skapet! Sorter medisinene, oppbevar dem på et sikkert sted - og returner gamle medisiner til apoteket.

Så lite skal faktisk til for ikke å bli en av de fortvilede foreldrene som må ringe Giftinformasjonen <3
 

/ * "Rydd-skapet"-kampanjen er et samarbeid mellom Statens legemiddelverk, Apotekforeningen, Legemiddelindustrien (LMI) og Norsk Vann.

---> Les mer på Ryddskapet.no

* Følg RyddSkapet på Facebook *

Midt blant skogens ro

Hver eneste dag siden vi kom hjem fra ferie har jeg tenkt det samme: Det er overraskende deilig å kjenne den friske høstlufta kile litt i nesa så fort man åpner døra! Høsten er jo egentlig ganske så fin, den :-)

Og i dag gjorde vi noe som virkelig hører høsten til: Vi dro til skogs for å plukke sopp!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det er stas å få låne soppkniven :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Piggsopp overalt!
 

Egentlig er jeg innmari skeptisk til å plukke sopp, for det er jo rett og slett livsfarlig dersom man plukker feil. Selv om jeg har googlet masse, så er jeg helt sikker på at jeg aldri i verden hadde sett forskjell på den spiselige "Stubbeskjellsopp" og den giftige "Spiss giftslørsopp" for eksempel, dersom jeg hadde funnet en av dem.

Og får du med deg en giftig sopp i kurven sammen med alle de fine kantarellene - må du faktisk kaste hele hurven. Så sopp er ikke bare sopp! Og nettopp derfor plukker vi kun de tre variantene vi kjenner igjen: kantarell, piggsopp og traktkantarell :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Der borte er det enda flere!
 

I dag tok Pappa oss med til sitt hemmelige soppsted, og vi rakk ikke gå mange meterne innover i skogen før den ene soppklyngen etter den andre åpenbarte seg. Etter at vi hadde plukket sikkert en halv kilo, utbrøt Pappa: "Jeg var her i går også, jeg! Da plukket jeg 2,5 kilo!"

Er det noe som heter soppår? I såfall tror jeg det er rimelig gode sjanser for at det må være noe sånt i år. Peter og jeg hadde ikke veldig trua før vi dro, så vi røsket bare med oss en liten brødkurv på vei ut døra, haha :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Utrolig praktisk, da.. Not!
 

Mutter'n derimot, hadda jo allerede fått 2,5 kilo sopp i hus i går, så hun hadde planlagt litt bedre ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Typisk Mamma, vettu.. Alt på stell :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og kurven ble full!
 

Så nå vet du hva du har å gjøre dersom du har en skog i nærheten: ta med deg en kurv og legg i vei! Den friske høstlufta gjør godt for kropp og sjel - og det gjør jaggu skogens ro også ;-)

Men husk, plukk bare den soppen du er 100% sikker på!
 

/ Snakkes, nå venter tre timer med sopprensing X-)

Det gjør bare så vondt!

/ Annonse for Røde Kors

Dette har jeg aldri fortalt noen før. Og grunnen til det, er at det både er flaut og utrolig trist.

For jeg er en av dem som bytter TV-kanal. Blir nyhetene for ubehagelig å se på, bytter jeg kanal. Det er jo så lettvint. Jeg orker jo ikke ta det inn over meg, det er så mye bedre å bare få det bort fra skjermen først som sist, sånn at jeg kan leve videre i mitt liv.

Jeg tenkte i mange år at sånn måtte det bare være, for jeg taklet ikke å se bilder av andre som lider i andre deler av verden. Spesielt barn. Herregud, barn som tørster ihjel, barn som sulter og dør av underernæring - det gjør bare for vondt!

Og selv om jeg fortsatt ikke takler å tenke på at det finnes mennesker som kjemper en kamp for å overleve hver eneste dag fordi de ikke har mat eller rent vann, så føles det i det minste bra å bidra ved å støtte hjelpeorganisasjoner som gjør det de kan for å redde liv!

Og akkurat nå er det viktigere enn noen gang at du og jeg blir med og hjelpe disse organisasjonene å hjelpe. For akkurat nå, står landene i Øst-Afrika og Jemen overfor den største sultkatastrofen på over 70 år.

Mens du og jeg kan åpne kjøleskapet når vi er sultne, og hente oss et glass med rent drikkevann fra springen - så kjemper millioner av mennesker for livet i disse områdene.


I Jemen er det så alvorlig vannmangel nå, at hjelpeorganisasjoner må bidra med vann til innbyggerne to ganger om dagen. Likevel er ikke dette nok.
Foto: Maria Korkunc/Norges Røde Kors
 

30 millioner mennesker er direkte rammet av sult og mangel på rent vann, og er totalt avhengige av nødhjelp. FN har erklært hungersnød i Sør-Sudan.

1,5 millioner barn er rammet - et tall som er så høyt at det faktisk er helt utenkelig. 1,5 millioner barn, det er flere barn enn det finnes i Norge!

 

Røde Kors jobber iherdig i disse områdene for å redde liv, men behovene er enorme. De ønsker å gjøre mer - og trenger vår hjelp slik at de kan fortsette med nødhjelpsarbeidet; å dele ut mat, vann, gi helsehjelp, reparere brønner og vaksinere husdyr i de hardest rammede områdene.

Det er fortsatt for enkelt å bare bytte kanal. Men om du har mulighet, så er det enkelt å bruke Vipps også. Send valgfri sum til 2272
(Eller send SMS Sult til 2272 (250 kr)

* Følg Røde Kors på Facebook *

Advertisement

Svar på spørsmålsrunden #2

Endelig er det fredag! Jeg har enda ikke spurt Peter hva vi skal ha til middag i dag, men det ligger vel litt i kortene ettersom vi ikke har hatt en fredag hjemme på ganske lenge ;-) Men først resten av svarene på spørsmålsrunden!

 

Jeg lurer litt på dette med hverdagen.. din kjære ektemann er jo litt rotehue (ref bager som ikke pakkes ut ol). Blir du ikke irritert av det? Hvordan takler dere slik hverdagsirritasjon? Noen konkrete tips?

Godt spørsmål! Peter er et skikkelig rotehue, og det tok litt tid for meg å innse at det er sånn han er. Høres kanskje teit ut, men så fort jeg innså det, løste mye seg. På samme måte som at han irriterer seg over at jeg må ta en rydderunde før jeg kan sette meg ned og spise taco en fredagskveld, så lar han meg bare gjøre det, uten å klage. Så vi er vel bare inneforstått med at vi er forskjellige på det området der - noe som har løst mye irritasjon :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Først rydde stua, så spise taco ;-)
 

Kan du ha videblogg?

Det har jeg store planer om ja, må bare lære meg å klippe film først!
 

Hva tenker du om Anne B og hennes konservative holdninger? Ville du selv presset barna dine så hardt? Ville du selv kastet halloween godteri? Ville du selv latt mannen betale alle datene?

Anne Brith og jeg er nok uenig i en del, men jeg har jo blitt litt kjent med henne siden vi møtes i ny og ne i møter og diverse - og jeg har stor respekt for henne som blogger. Hardtarbeidende og med bein i nesa - i tillegg til å være utrolig hyggelig som person. At hun klarer å engasjere så mange rundt så mange forskjellige temaer, tyder jo på at hun vet hvordan hun ønsker å drifte bloggen sin :-)
 

Hvor mange bamsemums får du inn i munnen på en gang? Kan du og mannen ta en liten konkuransse på det og videokjøre det.

Det har jeg aldri prøvd før, så det aner jeg ikke... Men en video-konkurranse kan sikkert ordnes en gang!
 

Hvilket reality-konsept ville du deltatt i dersom du måtte velge? Hvorfor?

Denne var overraskende vanskelig å svare på! Jeg er for pinglete for Robinson, for lite trent for 71 grader Nord, for kjedelig for Farmen. Måtte blitt en avart av Slankekrigen, der det handlet om å få på plass gode treningsrutiner og bli sterkere. Det hadde vært moro, for det hadde jeg trengt!
 

Savner du og ha vanlig jobb, altså gå til jobb, en annen plass og ha kollegaer? blir det ikke fort litt kjedelig om du er hjemme hele dagen? Med peter?

Jeg er et vanedyr, så for meg går det strålende å jobbe hjemmefra. Den største utfordringen er å logge av om kvelden, og ikke sitte med mailer og diverse man ikke rakk i løpet av arbeidsdagen. Og såklart det at vi er to stykker som skal finne på hver våre ting å skrive om i løpet av dagen. Men jeg syns vi klarer oss fint ;-)
 

Hvor mange timer PR dag bruker du på bloggen? Selv er jeg nattevakt i helsevesenet hvor jeg har 10 timersvakter.

Hatten av for deg som jobber nattevakter! Det hadde ikke kroppen min klart, så all ære til deg :-) Både Peter og jeg jobber fulle dager med bloggene våre, og siden vi ikke har fri i helger eller ferier, krever det litt ekstra planlegging.
 

Hvorfor er du så i mot brus?

Tenk at én setning om at vi ikke drikker brus til hverdags ble lagt så godt merke til, a gitt :-) Jeg er ikke i mot brus, jeg syns bare ikke det er noe man trenger å drikke hver dag, og i alle fall ikke ha i kjøpeskapet til enhver tid.. I mine øyne er brus godteri, men jeg forventer ikke at alle andre skal mene det samme som meg :-)
 

Hender det du og Peter gjør som oss vanlig dødelige å spiser eks mc donaldsmat på sofaen med en film etterfulgt av smågodt når barna er i seng? Eller er du helsefreak hele tiden?

Vi spiser aldri sånn mat. Joda :-) Vi er også "vanlig dødelige", vi spiser kebab og vi spiser på McDonalds hvis vi føler for det. Jeg er ikke helsefreak, men jeg elsker å ha energi hele dagen - og det får jeg (dessverre) ikke når jeg spiser på McDonalds :-)


Men det smaker jo nydelig, da ;-)
 

Hva setter du aller mest pris på ved å være mamma?

Klarer faktisk ikke bestemme meg for en spesiell ting.. De gjør bare livet mitt så innmari bra!
 

Hvor kilen er du under bena på en skala fra 1-10?

5 :-)
 

Hva i alle dager skjer med Gjesterommet? We miss you!!

Du mener Norges mest uforutsigbare Podcast?! Vi har jo så lyst til å legge ut episoder med jevne mellomrom - men vi jobber i så ulikt tempo at vi bare ikke har fått det til på en stund. Men håpet lever enda, altså - det skal komme flere innspillinger! Og jeg tror ikke det blir så lenge til heller.
 

Hvor ofte pusser du opp toppløs :) ? Og hva syns ungene om det?
For å si det sånn, jeg har sluttet med det nå ;-) Ungene har lagt seg for kvelden når jeg pusser opp.
 

Jeg lurer på hvordan det er å ha faste blogglesere? Tenker dere på det innimellom, at vi er en ukjent gjeng med fans som ler og gråter med dere gjennom hverdagen? Det er rart hvordan det er, men hadde jeg sett deg på butikken hadde jeg følt jeg kjente deg og sikkert sagt noe kleint som "hei! Du liker solo du og ja!" Og blitt litt starstruck. Haha!

Haha, så herlig :-D Jeg tror hverken Peter eller jeg skjønner at dere er en liten gjeng som følger oss gjennom tykt og tynt. Men innimellom snakker vi om det, og da får vi ut-av-oss-sjæl-opplevelser. Det rareste er likevel når jeg møter gamle kjente, og det viser seg at de er helt oppdatert på hva som skjer i mitt liv.. Da skjønner jeg ingenting, før jeg kommer på at jeg jo har en blogg. Rare greier :-) Men skulle du møte meg på butikken, må du love å si hei!
 

Hvordan går det med strikketøyet om da'n da? (lol)

Off, ikke spør. Har ikke strikket en maske siden sist. Og nå er jo prosjektet mitt i størrelse "2 år" for liten også!!
 

Har barna noen ting du har "separasjonsangst" for, som betyr ekstra mye for deg? ting/klær fra de var små etc.?

Av en eller annen grunn har det til nå vært sånne utvaskede yndlingspysjer... Det gjør så vondt å pakke dem bort! Nybadede småttiser som er klare for å sove, noe av det søteste jeg vet :-)
 

Kunne du ordnet barnevakt å overrasket Peter med en liten kjærestetur?

Ja! Det kommer nok til å skje en dag.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvor mye tjener du på bloggen?

Det varierer fra måned til måned, avhengig av hvor mange samarbeid jeg takker ja til.
 

Kjøper du bare merkeklær til barna?

Nei, absolutt ikke.. Vi er bortskjemte med stor familie, og arver massevis av klær. Helt gull!
 

Hva skulle du ønske noen fortalte deg om livet etter at du ble mor? Fra en time til en annen forandrer livet seg helt. Følelsene dine, friheten din, tankene dine, alt blir jo snudd på hodet! Man kan være så forberedt man bare vil, men det kan umulig være bare meg som fikk et lite sjokk!

Helt enig med deg! For min del ble jeg nok litt tatt på senga av hvor hodestups forelsket man blir, og at den følelsen har kommet for å bli. Men også den konstante bekymringen - og at den følelsen sannsynligvis kommer til å være der i større eller mindre grad for alltid... Hjelp!
 

Hva er muligheten for at du og Peter få dere en youtube-kanal?

Oi.. Akkurat nå har vi mest lyst til å få ut jevnlige episoder av Podcasten vår, så youtube blir det nok ikke med det første.. Men hvem vet :-)
 

Og hva du ville bli da du var liten?

Det husker jeg faktisk ikke, men jeg hadde mange rare ideer! Tror jeg hadde et ønske om å starte hundekennel blant annet..
 

Kaller dere fortsatt datteren deres for Fersken?

Vi gjorde det fram til hun lærte seg å prate, da ble det for mange protester ;-)
 

Hva er den morsomste vitsen du har hørt?

Bra spørsmål, dessverre har jeg arvet vitse-forteller-evnene til moren min. Vi forteller halve, også innser vi at vi har glemt slutten X-)
 

Hvilket parti stemte du på i stortingsvalget og hvorfor?

Dette er flaut å si, men jeg glemte å forhåndsstemme før vi dro på ferie. Så på valgdagen satt jeg i Spania og fulgte med på nett. Har egentlig ikke noe behov for å fortelle hva jeg ville stemt, siden jeg aldri fikk gjort det :-)
 

Gikk du mye opp i vekt da du gikk gravid? Hvor lang tid tok det å gå ned igjen? Hilsen noen som sliter litt ;)

Dette med svangerskapsvekt hadde jeg faktisk et veldig avslappet forhold til. Jeg fulgte ikke med på vekten selv, men jeg spiste så sunt jeg klarte, og det syns jeg var bra nok! Hvor mye man går opp og hvor lang tid man bruker på å bli tilfreds med vekten sin igjen etter fødselen, er så innmari individuelt. Og spør du meg, så er det ikke noe mål å gå ned alle kiloene igjen, og i all fall ikke på kortest mulig tid. For kroppen har vært gjennom mye både under svangerskap, under fødsel og ikke minst tiden etterpå med alt det innebærer, så ikke tenk at du sliter - tenk at kroppen din har vært sabla flink! Ting tar tid. Ting skal ta tid :-)
 

Hvor ofte går du til frisøren?

Annenhver måned cirka.


 

Hvilke hårprodukter bruker du?

Har i grunnen ingen faste produkter jeg bruker, men jeg hører på frisøren min, og bruker frisørshampo og balsam og hårkur. Er glad i hårkuren K-Pak fra Joico, også er jeg nøye på å bruke varmebeskyttende spray.
 

Hva ser du helst på TV? :)

Jeg savner Breaking Bad. Det syns jeg var helt topp :-) Har sett veldig lite TV de siste årene, men vi har fått med oss alle episodene av Game of Thrones!
 

/ Takk for alle spørsmål folkens - og goooood fredag!

Svar på spørsmålsrunden

Jeg må innrømme at oppi alt kaoset som har rullet den siste uka, så hadde jeg helt glemt spørsmålsrunden! Men tusen takk for veldig mange gode og artige spørsmål - og jeg som tenkte dere ikke hadde mer å spørre meg om nå :-)

Siden noen gikk igjen flere ganger, svarte jeg bare på dem én gang. Here we go!

 

Etter å ha lest det siste innlegget ditt, lurer jeg egentlig på hva hadde du på deg da du malte hjemme sist? Og hva skal du ha på/eller ikke ha på da du skal male neste gang? Haha!

Akkurat nå er jeg så drittlei puppemas at jeg nok kommer til å kle på meg på overkroppen neste gang jeg skal male ;-)
 

Hvor ville din drømmeferie funnet sted, og hvorfor?

I hele oppveksten min var vi hver sommer på hytta til Mormor og Este i Telemark. Og det er fortsatt drømmeferien min. Skikkelig hyttetur med utsikt utover elva der ørreten spratt, og Mormor pakket kjølebagen med mat og drikke, også tøffet vi nedover elva i båten med en fiskestang på hver side. Fortsatt litt trist at hytta er solgt :-(

Ellers har jeg jo nettopp kommet hjem fra en drømmeferie også! I leiligheten til svigers i Spania - og der er det perfekt fordi vi koser oss like mye alle sammen. Og det er veldig viktig når man er på ferie :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Jeg kan ta bilde av dere på den benken, Pappa! Lat som dere sover."
 

Beskriv det rareste du noen gang har drømt (mens du sover), hvis du husker noe :-)

Jeg husker nesten aldri hva jeg drømmer! Det er jo litt trist, men samtidig syns jeg jo egentlig at drømmer er litt intetsigende.. De er jo bare tilfeldige drømmer, liksom. Men den jeg husker best, er den jeg har skrevet om her ;-)
 

Hva heter din første kjæreste? Haha

Han het Sondre, og jeg tror jeg var fem år gammel ;-)
 

Er du snart ferdig med å informere oss hvor dårlig Peter er til å pakke ut?

Problemet er at hver gang jeg legger ut en snap om hans utpakkingsproblem, så eksploderer snapchaten min! Det er så mange fortvila damer der ute som sliter med det samme som meg, at jeg på en måte føler jeg skylder alle dem de snappene der... Men nå skal vi holde oss hjemme i lang tid, så du skal slippe å se flere bager på en stund, jeg lover ;-)
 

Jeg lurer på hvor du handler klær, jeg :-)

Godt spørsmål, for her er det mange svar! For det første arver jeg stadig vekk litt klær fra søsteren min, for hun er mye flinkere til å rydde i skapet enn meg. For det andre er jeg sjeldent ute på handleturer, men skal jeg for eksempel på Kid for å kjøpe en gardin, så hender det jeg slenger innom klesbutikken som ligger ved siden av. Jeg har liksom ingen bestemt klesstil, så jeg er nok en miks av klær fra Dryss (Larvik sentrum) H&M, Lindex, Vero Moda og Cubus :-)
 

Var det en lettelse å få barn og kunne si at du var hjemme i permisjon, istedenfor å være den som var ufør?

Ufør har jeg aldri vært, men det å få barn er det største som har skjedd meg. Ikke fordi jeg kunne si at jeg var i permisjon, men fordi livet fikk en ny betydning :-)
 

Er det 100% sikkert at dere ikke skal/vil få flere barn?

Ja, akkurat nå føles det ganske så sikkert ;-)
 

Hvor gammel var du da du først drakk deg full?

Da var jeg 16. Håper mine barn venter til de blir 18 :-)
 

Leste et sted at du kanskje skal ta tatovering, dritkult! Hva/ hvor vil du ta? :)

Jeg har tatt naboen i hånda på at det blir tatovering, så jeg kan ikke trekke meg fra det! Men jeg kalles jo ikke "Vinglepetra" uten grunn, så motiv og plassering er ikke helt på stell enda.. Havner nok på bloggen den dagen alt er klart ;-)
 

Hvis du ikke jobbet som blogger, hva annet kunne du tenke deg å gjøre?

Jeg er rimelig sikker på at jeg kommer til å sette meg på skolebenken igjen en vakker dag. Og da har jeg veldig lyst til å bli sykepleier. Men så elsker jeg jo å skrive, så det hadde vært moro å jobbe som tekstforfatter eller noe i den gata. Men det rare er at jeg alltid har hatt en følelse av at jeg kommer til å havne i et mannsdominert yrke, så det kan hende det blir noe helt annet. Elektriker liksom. Hadde jo vært praktisk ;-)
 

Hva synest du Peter sine tatoveringer?

Sånn bortsett fra at han driver meg til vanvidd ved å bestemme seg for motivet først når han sitter i stolen hos tatovøren, mener du? ;-) Hittil har jeg likt alle tatoveringene hans, og syns det er kult at han gjør sin greie.
 

Hva er det beste/artigste du gjør sammen med barna?

Det er mange ting! Det beste jeg gjør, er de gangene de virkelig koser seg. Og det kan være så mangt. Matlaging på kjøkkenbenken, se på "Min venn Marlon"  mens vi spiser kveldsmat, spontantur på lekeplassen, sånne hverdagslige ting. Jeg elsker hverdager, og det er kanskje en av grunnene til det :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Hvilken andre navn vurderte dere til barna?

Hvis jeg ikke husker helt feil, hadde vi en liste med guttenavn som så slik ut: Herman, Gustav, Iver, Jeppe. Jentenavn-lista bestod av: Ida, Nora, Frida, India. Valgene vi falt på var helt tilfeldig :-)
 

Hvordan takler dere trass?

Helt ærlig føler jeg COS-kurset vi tok i regi av Helsestasjonen har gjort oss til bedre trass-mestrere! Der lærte vi forskjellige teknikker som jeg føler har hjulpet oss masse. Men det beste tipset som vi prøver å minne hverandre på hver gang trassen blusser opp, er "It will pass". Det funker veldig bra (og det stemmer jo!) ;-)
 

Hva heter din yndlingsparfyme?

Nectar Love fra DKNY ♥
 

Hvilken hudpleie serie bruker du?

Jeg bytter på litt, men ansiktsrensen til Dr. Schrammek har jeg brukt i flere år, den er helt fantastisk! Akkurat nå bruker jeg en dagkrem i samme serien :-) Burde brukt nattkrem også, men det pleier jeg å glemme...
 

Rart spørsmål, men hvordan spiser du seigmenn? Jeg og noen venner har lagt merke til at det finnes ihvertfall tre forskjellige måter. De som putter hele i munnen, de som spiser halve om gangen og de som må spise armer, bein, hodet og kropp hver for seg.

Hahaha! Takk for dagens beste spørsmål :-) Har aldri tenkt over dette, men man spiser da ikke hele seigmannen på en gang! Jeg knasker av hodet først, men så er jeg litt usikker på hvordan det går med resten.. Tror ikke jeg tar armer og bein hver for seg - så da tenker jeg at resten av kroppen går i ett jafs. Hvilken kategori mennesker tilhører jeg da..?
 

Digger humoren din. Hvem er din favorittkomiker?

Jøss, tusen takk! Lenge siden jeg har sett komikere i aksjon, men jeg er for eksempel skikkelig fan av den lune humoren til Michael McIntyre. Og sånn på-sparket-humor som Graham Norton serverer gjestene sine i sofaen sin.
 

Hva jobbet du med før bloggen?

Først jobbet jeg på sykehjem, så jobbet jeg på Meny, så ble jeg fulltidsansatt i et firma som jobbet med å bli frisk av sykdom (huff, sorry) ;-)
 

Har du noe utdannelse?

Ingenting fullført - og jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor. Og det syns jeg er veldig spennende! :-)
 

Hva gjør du når du har alenekvelder og skal kose deg maksimalt?

Da putter jeg masse smør i gryta, hiver oppi litt popcorn, også slenger jeg meg i sofaen mens jeg ser på et eller annet jeg har tatt opp på dekoderen for flere år siden, men fortsatt ikke fått sett. Også skryter jeg til Peter etterpå, om at jeg har fått slettet et eller annet gammelt program som har ligget og tatt plass i evigheter.
 

Har dere vennepar med barn dere henger sammen med?

Det har vi :-)
 

Skjorten på bildet er nydelig, hvor er den fra?

Vero Moda - men kjøpt i fjor...
 

Har du og Peter sånn som Marna og Ørjan har, P date?

Takk for at du tok hensyn til at Pappa leser bloggen, haha! Svaret er nei :-)


 

/ Tusen takk folkens - resten av svarene kommer i morgen

Snart er det over

Tida går bestandig så fort når man er på ferie! Selv om det føles lenge siden vi satte oss på flyet, så har dagene likevel flydd avsted. Vanligvis pleier jeg å være sånn passe forsynt med sol og varme etter 10 dager, men denne gangen kunne jeg fint klart en uke til.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det kan jo ha noe med at det ikke frister å returnere til drittværet som venter hjemme. Sukk. Men vi har i alle fall hatt en utrolig fin ferie, og september har vist seg å være det ulitmate ferietidspunktet! Fortsatt full sommer, varmt badevann og hverdag igjen - for spanjolene :-)

Vi er kjempeheldige som har et feriehus vi kan besøke, og nå som vi så smått har begynt å pakke kofferten for hjemreise, innser jeg at det er noen spesielle ting jeg kommer til å savne:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den stille og rolige gata vår
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Frokostene i friluft under drueklasene, med diverse nødvendigheter ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Svigermor i baksetet ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Frukt som modner på trærna!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sekken på tur
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Å være på ferie med barna, og han her
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Å kaste stein i bøtte på stranda :-)
 


Å se svigerfar bestille retter han tror han vet hva er... #Fritertesardiner
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Å lese fire linjer i boka mi, før jeg blir avbrutt X-)
 


Å spille fire på rad med veldig rare regler, under en parasoll...
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sjekke kameraet hver kveld for å se hva barna har knipset i løpet av dagen ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Men mest av alt kommer jeg til å savne dissa to
 

/ Takk for nå, Spania - du har vært strålende

Toppløs mobber slår til igjen

Gårsdagens innlegg "Oppussing med puppene ute" skapte massevis av reaksjoner. Først og fremst latter, men det var også noen som trakk fram mobbekortet.

Og akkurat dét mener jeg er såpass alvorlig, at jeg ser meg nødt til å komme med en kommentar.

For jeg er faktisk ikke en mobber. Heldigvis forstod de aller fleste at innlegget mitt var humoristisk ment - men til dere resterende, så er jeg altså en tobarnsmor på 35 som tar sterk avstand fra mobbing. Men like viktig, mener jeg mobbeordet er noe man skal være ekstremt forsiktig med å slenge om seg i alle sammenhenger.

Som nå.

La oss ta det først som sist, "Store Norske Leksikon" definerer mobbing slik: "Mobbing blir definert som aggressiv adferd som blir gjentatt over tid og er karakterisert ved et ujevnt styrkeforhold. Det er vanlig å si at det er mobbing når plagingen skjer hver uke eller oftere."

Ærlig talt, folkens. Da jeg postet innlegget i går kveld, var det ikke i mine tanker at noen skulle anklage meg for mobbing. Mobbing! Er dere egentlig klar over hvilken alvorlig anklage det er..?

Jeg har stor respekt for Anna Rasmussen som blogger. Hun har 3 nydelige barn og klarer å sjonglere Norges største blogg med flere innlegg hver eneste dag i tillegg. Jeg har intet annet enn respekt for den dama, men når man legger ut et sånt bilde må man forvente reaksjoner.

Og jeg er faktisk overbevist om at Anna Rasmussen har nok selvironi til å se det selv, også.

Man kan like eller hate innlegget mitt, men å kalle det mobbing er rett og slett for drøyt. Hvis innlegget mitt kan betegnes som mobbing, kan man jo like gjerne påstå at jeg har startet krig mot Anna, da. En medblogger jeg møter fra tid til annen fordi vi blogger under Nettavisen begge to - hvorfor i all verden skulle jeg ønske å skape dårlig stemning?

Det er jo heller ikke første gang trebarnsmoren poster lettkledde bilder av seg selv, og jeg er 100% sikker på at hun vet hva hun gjør. Hun har tronet på bloggtoppen i årevis, jeg har stor respekt for arbeidet hun legger ned hver bidige dag - og hun er fantastisk god til å legge opp til både diskusjon og debatt.

Og hadde ikke det vært ønsket hennes i går, hadde hun valgt et annet toppbilde på eget blogginnlegg - hun hadde heller ikke trengt å dele det på Instagram. Men akkurat det bildet, i akkurat den settingen, syns jeg det var lov å tulle litt med.

Og bildet mitt var kun ment som en humoristisk parodi der jeg først og fremst gjør narr av meg selv. Hadde jeg visst at det kom til å bli sett av så mange og laget så mye oppstyr, hadde jeg nok sugd inn magen og tatt på litt mascara ;-)

Selv har jeg aldri pusset opp med puppene dinglende ute, og jeg kommer nok heller aldri til å gjøre det. Og hvis det ikke er mulig å se humoren i dette, så blir jeg faktisk både oppgitt og trist.

Legger man ut et sånt bilde som Anna gjorde, på alle fire med puppene flagrende i vinden, må det være lov å tulle litt med det uten at folk spiller mobbekortet.

For hvis dette er mobbing, da er det faen ikke håp igjen for noen av oss.

/ Peace out.

Oppussing med puppene ute

I mine to år som blogger har jeg tenkt at Anna Rasmussen og jeg har lite til felles. Ja, foruten selve bloggingen, da.

Men det var helt til i dag, da dette bildet tilfeldigvis dukket opp i newsfeeden min på Instagram:


(Faksimile: Instagram - @mammatilmichelle)
 

Bildet viser til et blogginnlegg der Anna skriver "Er det kun meg som legger vegg til vegg teppe på gulvet i bar overkropp?"

Hun ble overrasket av sin kjære Jan, som plutselig tok frem kameraet for å dokumentere oppussingen, og hun var ikke akkurat helt forberedt der hun satt med puppene ute.

Og der har vi det: Vi har jo noe til felles! For det der skjer jo meg også hele tida. Ingenting er som å pusse opp litt, med puppene dinglende i det fri.

Og plutselig står Peter der med kameraet for å dokumentere det hele.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 Å søren, glemte jeg å kle på meg igjen? Hater når det skjer.
 

/ Anna og jeg, asså

Spørsmålsrunde!

Bare den siste uka er det (uvisst hvorfor) fem stykker som har sendt meg snap og lurt på om jeg ikke kan ha spørsmålsrunde igjen snart. Enten betyr det at de har noen saftige spørsmål på lur, eller så elsker de bare å lese andres ;-)

Og siden vi fortsatt er på ferie og ferielivet går sin vante gang her nede i Spania - så kan det jo passe bra med et lite avbrekk fra sol og strand her på bloggen også!

Sist gang ble det litt i overkant da flere kom med 6-7 spørsmål hver, så begrens det veldig gjerne til ett eller to. Men så kan det jo såklart være at det ikke er så mange spørsmål å stille - men hvis du lurer på noe, så husk en ting, da.

Pappa leser bloggen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Fyr løs! ;-)

En skvetten pingle

I dag har vi snakket om bøker, og jeg kom plutselig på den dagen jeg sto i bokbutikken og leste bakpå boka "Stalker" av Lars Kepler. Jeg ble så redd at jeg la fra meg boka og småløp ut av butikken.

Hva hadde skjedd med meg? Jeg som bestandig hadde elsket å lese skumle bøker, se på krimserier på TV, kjenne at det røsket litt i hjertepumpa mens jeg heiet på helten.

Men i dét øyeblikket i bokbutikken, innså jeg at noe helt spesielt hadde skjedd. Min forkjærlighet for krimbøker var definitivt forbi.

Jeg har grublet mye på hva det kan skyldes, og jeg har kokt det ned til to ting:

Nummer 1: Jeg har rundet tretti. (Det skjer ting når man forlater tjueåra)

Nummer 2: Jeg har blitt mamma. (Det skjer ting når man blir mamma)

Ikke har jeg lest en eneste krimbok etter at jeg ble mor, og jeg har i tillegg blitt så skvetten at jeg må slå av lyden på TV'n hvis noe blir for spennende. Som oftest bytter jeg kanal, det blir rett og slett for mye for meg.

Boklesing har ikke blitt prioritert på mange år, faktisk har jeg kun lest én bok i løpet av de siste tre årene. Den leste jeg de første to ukene etter at jeg kom hjem fra sykehuset med lillesnuppa, jeg lå i sengen og ammet henne mens jeg leste bok.

Det var "Stoner" av John Williams, en bok jeg elsket! Den passet perfekt til det stille og rolige livet jeg levde i barselbobla mi - og du skjønner kanskje tegninga når VG skrev i sin bokanmeldelse: "«Stoner», er i all sin stillferdige langsomhet et mektig epos om et liv."

Haha! En bok jeg neppe hadde kastet meg over før i tida, men nå passer det perfekt med så lite action at jeg kan lese i mørket med et lite leselys uten å måtte kikke under sengen før jeg tar kvelden ;-)

Jeg var ganske optimist i forkant av denne ferien, så jeg pakket faktisk med meg en bok. Jeg har riktignok ikke lest mer enn 47 sider på fem dager, men det er vel ikke så verst.

Så langt kan den virkelig anbefales til andre som er i samme situasjon som meg - med et litt anstrengt forhold til historier med nervepirrende innhold :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Carson McCullers - Hertet er en ensom jeger
 

Så nå koser jeg meg med "Romanen du må lese før du dør" (i følge Dagbladet) og er spent på om jeg klarer å runde side 100 før vi er klare for hjemreise ;-)

 

/ En side her, og en side der

Og jeg som trodde vi skulle shoppe

I dag morges våknet vi til solbrente skuldre, og fant derfor ut at det var et smart trekk å bruke dagen på noe annet enn strand og bading.

Jeg så med en gang for meg noe innendørs, for eksempel i kategorien "kjøpesenter" eller "shopping" - og da svigers foreslo en tur til "El Torcal", syns jeg det hørtes ut som en glitrende idé.

Ikke at jeg ante hva El Torcal var for noe, men det hørtes jo unektelig ganske spennende ut!

Men da svigermor sa vi måtte ha på noe annet enn sandaler på bena, begynte jeg å mistenke at jeg kunne la lommeboka mi ligge igjen hjemme... Og ganske riktig, El Torcal innebar alt annet enn shopping:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sjekk fjellgeita med sekken på tur!
 

Det viste seg at "El Torcal" er en kjent nasjonalpark med steingamle (fnis) fjellformasjoner av kalkstein. Kort fortalt snakker vi stein som har fått sitt karakterisitiske utseende etter en prosess som har vart i nærmere 200 millioner år.

Stedet lå omtrent 1 og 1/2 time unna med bil - et prosjekt jeg garantert ville tenkt var ganske uaktuelt med to småttiser, i over 30 varmegrader. Men dette er altså mine svigerforeldre i et nøtteskall. Vi tar en tur, også ordner det seg. Og det var nøyaktig det som skjedde :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Man trenger ikke være over 35 for å bli fascinert av utsikten :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
... Og man trenger ikke være under 35 for å få lov til å klatre ;-)
 


Svigermor nyter utsikten
 

Å legge ut på en rundløype i 30 varmegrader oppi fjellheimen, var kanskje det siste jeg hadde på lista over ting jeg trodde jeg skulle få oppleve denne ferien... Men det var altså overraskende artig å traske rundt blant steinformasjoner og geitebæsj, mens fire ørner svevde over hodene våre på jakt etter turister mat.

Og ungene trasket og gikk, med svette lugger og blide fjes - vel vitende om at det ventet en is når vi kom fram til parkeringsplassen :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Femåringen tok bilde, rakk ikke helt over info-tavla ;-)
 

Så nå har jeg altså fått oppleve kalkstein i underlige varianter. Jeg har trasket rundt 1200 meter over havet i El Torcal, noe jeg aldri hadde fått oppleve dersom det ikke var for svigers og deres optimisme.

Alt ordner seg. Selv om jeg tror fjellgeitas hvite sko må få seg en vask før hjemreise ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Kjøpesenter, hvem trenger sånt ;-)

Sekken for alltid

Jeg har skrevet om den før. Du vet, den superpraktiske greia til å ha på ryggen, som rommer alt som kan tenkes at en mor får bruk for når store og små er på tur :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Turist, moi..?
 

For jeg er jo ikke mor for ingenting. Når vi skal på utflukt her nerrafor, er det ikke bare et par småting som skal med. Jeg pakker gjerne med litt niste i tilfelle barna plutselig blir sultne, vann til å slukke tørsten, våtservietter, ekstra klesskift, solkrem, pastiller, tyggis, solbriller til meg selv og ungene, mobil og lommebok.

Og Peter syns det er så unødvendig. Selv på femte året som far, skjønner Peter fortsatt ikke hvorfor vi trenger å ha med noe annet enn oss selv.

Det var i alle fall fram til i dag. For i dag hadde vi planer om å dra inn til byen og spise middag på restaurant. Men etter å ha tilbragt halve dagen på stranda, måtte vi først hjemom for å ta oss en dusj. Også måtte ungene ha en yoghurt, før de også måtte skylle av seg saltvannet og få på noen rene klær.

Så skulle svigerfar ta seg en kjapp sykkeltur, og innen vi var klare til å dra, var klokka allerede begynt å tikke såpass fort at Peter stresset sidelengs. Ville vi rekke å bestille mat, spise mat - for så å komme oss hjem igjen innen det var langt, langt over leggetid for lillesnuppa?

Jeg tenkte at her gjelder det å være kjapp, så jeg bestemte meg for å legge igjen sekken hjemme. For aller første gang i historien gjorde jeg som Peter, jeg tok rett og slett ikke med meg en dritt.

Og hu hei så bra det gikk! Helt til vi hadde gått et stykke, og bestemte oss for å slå oss ned på "El Horno", som fristet med både pizza og pasta og salat og burger. Fire meter unna bordet vårt var det små vannfontener som barna fikk sjekke ut mens vi bestilte mat.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Null stress, joggedress!
 

Men bare minutter etterpå kom lillesnuppa tilbake med en gjennomvåt kjole. Greit det er varmt her, men sola var på vei ned og med tanke på alle timene hun hadde ligget og plasket i havet tidligere på dagen, konstaterte vi at det hadde vært kjekt med litt skiftetøy.

Men sekken lå jo igjen hjemme, så vi bestilte mat i en fei, og fant ut at vi fikk se om vi fant en butikk med barneklær i nærheten - mens vi likevel ventet på maten. Peter og jeg trasket avsted med ungene på slep mens svigers satt og ventet ved bordet, og etter en liten stund fant vi en butikk som bugnet av fine sommerkjoler til små frøkner :-)

Mens vi sto i kassen og betalte, fikk vi melding fra svigerfar om at maten hadde kommet. Som om ikke Peter var stresset fra før.. Vi småløp tilbake til restauranten, lillesnuppa var superfornøyd i sin nye, tørre kjole - og selv om det bare tok tretti sekunder fra vi hadde satt oss ved bordet før den første ketchupflekken spredte seg utover den nye kjolen, så gikk det sånn passe greit å fikse med en hard papir-serviett. Jeg skal innrømme at jeg savnet pakka med våtservietter, men jeg sa ingenting.

Da vi var ferdige med å spise, regningen var betalt og vi tasset mot parkeringsplassen for å finne bilen, husket begge barna at vi hadde lovet dem en is etter middagen. Vi bestemte oss for å kjøpe den på veien, sånn at de kunne spise den i bilen på vei hjem siden klokka var mye - og jeg kan jo si som så at det var en middels god idé. Eller la meg si det sånn; hvis sekken hadde vært med, og for eksempel en pakke våtservietter, ville bilturen vært mye mer behagelig. Hvertfall for meg, som satt i midten av de to is-spiserne.

Da isen endelig var fortært, var det fire hender som var klisne. Veldig, veldig klisne. Også et typisk problem sekken ville løst uten problemer.

Da vi svingte opp gata her vi bor, hadde isen gjort noen tørst. "Sånn skikkelig tørst, ikke bare litt tørst." Da hørte jeg stressafar Peter bak rattet trakk pusten, dypt og lenge, før han mumlet noen ord jeg ikke fikk taket på.

Så nå lurer jeg litt.. Om Peter endelig, på femte året som far, nå skjønner hvorfor vi trenger å ha med noe annet enn oss selv når vi skal på tur... Fra og med i morgen er i alle fall sekken med. Overalt ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det ble en ny kjole, da ;-)
 

/ Sekken

Gneldrebikkja og muffinsene

Hver gang jeg kommer tilbake til et sted jeg har vært før, blir jeg så fascinert av tanken på at det har vært liv og røre der hver dag siden jeg forlot stedet sist.

Jeg blir for eksempel helt tullerusk i hodet når vi kommer tilbake til det lille tettstedet her i Spania, for da tenker jeg over at det er folk som bor her hele året, som lever sine liv her nede og får ting til å gå rundt. Med 30 grader i skyggen i september og siesta midt på dagen. Det er så langt unna livet hjemme i Norge!

Stort sett syns jeg det er veldig fint at ting ikke har forandret seg siden vi var her sist, det er jo litt av sjarmen. Kanskje med ett unntak, for i bunnen av gata her vi bor, er det en hissig liten gneldrebikkje som bjeffer og knurrer hver gang det går folk forbi.

Vi trodde i flere år den bare var tøff på avstand, helt til i fjor, da den klarte å snike seg ut gjennom porten og plutselig satt i leggen til svigerfar før den hoppet videre og tok et godt tak i leggen til svigermor. Vips, så måtte svigers en tur på legevakten for et par sprøytestikk, og hvert år tenker vi at det skal gå helt fint den dagen vi kommer hit og oppdager at hunden er vekk.. Men den lever altså fortsatt i beste velgående ;-)

Men i toppen av den samme gata her vi bor, sitter det en gammel mann som sier "Hola" til oss og ungene når vi går forbi. Ikke noe mer, bare et vennlig hei. Han har sittet her så lenge jeg kan huske, og selv om vi ikke snakker sammen, så har det liksom blitt ordentlig trivelig å se ham igjen:


Her sitter han, bildet er tatt i september i fjor
 

Men denne turen har det vært helt tomt der! Ingen stol, ingen mann, ingen "Hola"...


Han er sikkert bare på ferie ツ ❤
 

En annen ting er de små appelsin-sjokolademuffinsene som har blitt en tradisjon. Hvert år har vi trasket hver eneste morgen til det lokale bakeriet for å kjøpe ting til frokosten, og slengt med et par av disse muffinsene til dessert:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Ungene har gledet seg i lang tid, men da vi troppet opp mannssterke hos baker'n i går morges og ba om noen av de utsøkte appelsin-sjokolademuffinsene - så dama bak disken ut som et spørsmålstegn. Små muffins nei, det hadde hun aldri hatt. Den samme dama som har stått der i alle år.

Så ting er altså i endring. Muffinsene er borte, "Hola" er på ferie, og gneldrebikkja synger forhåpentligvis på siste verset - før den rekker å bite flere forbipasserende.

Og da svigermor i dag fisket fram en pakke med bleier fra skapet, som vi hadde tatt vare på siden vi var her sist - innså vi at ting har gått fremover hos oss hjemme i Norge også :-)


For denne lille bollemora sluttet med bleier i fjor :-)
 

/ Adiós

Bustehoder og sen frokost

Selv om det er litt slitsomt med sene kveldsreiser og flylandinger midt på natta, er det fort glemt når man våkner opp morgenen etter på et nytt sted sammen med to små, bustete hoder :-)


Er vi i Spania..?
 

For etter noen timer på reisefot, stupte vi i seng halv tre i natt. Og som alltid med små barn, er det bestandig spennende å se hvor tidlig på'n det blir morgenen etter - men i dag trakk vi vinnerloddet alle sammen, og sov til klokka 10! Dermed var vi ajour fra første stund, og klare for å starte ferien uten problemer ;-)

På tom mage og ganske sultne alle mann, suste vi avsted til matbutikken for å kjøpe frokost. Planen var å kjøpe inn det mest nødvendige og komme oss kjapt hjem for å spise, men så var det dette rådet om å ikke handle mat på tom mage, da... Så nå slipper vi å handle på noen dager, for å si det sånn ;-)


En sulten mann som vurderer kokos-is til frokost ;-)
 

Noe av det beste med å være på ferie med svigers, er at vi aldri legger planer. Vi har noen faste ting vi må få med oss i løpet av ferien, ellers tar vi ting som det kommer. Og det funker så utrolig bra!

I dag for eksempel, var det jo langt på dag før vi var ferdige med frokosten, men da vi fikk lyst til å ta en tur på stranda, gjorde vi det. Og selv om det var altfor store bølger til at vi med vettet i behold ikke turte å bade, var det nydelig å kjenne sol på kroppen, sand mellom tærne og bølger som må ha holdt nærmere 25 grader skylle over bena:


 

Jeg prøver å oppdatere Snapchat i løpet av dagen (umulius82) og med tanke på tilbakemeldingene deres etter strandturen vår i dag, så blir det sannsynligvis flere snapper av dette forvokste barnet i aksjon de neste dagene:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Aldri en kjedelig dag som konatil han er!
 

/ Hørs i morgen, folkens

Reisefeber og mimre-snap

Nå holder jeg faktisk på å pakke kofferten, for i morgen reiser vi på vår årlige tur til Spania! Det har seg jo sånn at jeg ikke bare fikk to supre svigerforeldre med på kjøpet da jeg slo kloa i Peter - jeg fikk nøkkel til ferieleiligheten deres i Spania også ;-)

Vi prøver altså å få til èn tur i året, og selv om svigers poengterer støtt og stadig at vi kan låne leiligheten deres når som helst, så er litt av greia for oss at vi reiser på tur sammen med dem. Så i morgen setter vi oss på flyet alle seks - og vi gleder oss alle mann!

Hver gang jeg tenker på Spania, får jeg av en eller annen grunn dette bildet i hodet:


 

Peter knipset dette bildet i 2015, da vi var der for aller første gang. Det var rett før jeg hadde kommet på ideen om å starte egen blogg, og jeg hadde nesten akkurat begynt å bruke Snapchat.

Jeg hadde rukket å få en del følgere via Peter, og var ganske hektet - men jeg husker jeg fikk helt panikk etter at jeg hadde lagt ut bilde av denne hundebajsen. For selv om jeg syns det var den kuleste hundebæsjen jeg hadde sett i mitt liv, så innså jeg etter at jeg hadde postet den, at det var litt ufint å få den servert rett i fleisen for alle som sjekket Snap-storyen der hjemme i Norge. Så da la jeg ut et bilde av en blomst etterpå, der jeg skrev "Unnskyld for det med bæsjen".

Jeg hadde det egentlig ganske artig på Snap den ferien der:


 


 

Sannsynligheten for at det blir litt snapping på denne turen også, er vel ganske stor ;-)

Til en forandring er jeg godt i gang med pakkinga, jeg skal jo tross alt sørge for at jeg selv, og to stykk barn får med oss det vi trenger. Peter har ikke funnet fram kofferten sin engang, men det er jo akkurat sånn det pleier å være...

Uansett kan han jo bare pakke videre på innholdet i denne bagen, som har stått sånn siden vi kom hjem fra hytteturen vi var på i juni.


 

/ God lørdag, folkens

Den hvite skuffen

Her om dagen kjøpte jeg en ny klokke til å ha på veggen, og da jeg skulle henge den opp, innså jeg noe som gjorde meg skikkelig glad :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tittei! (Det er gjenskinn ja, ikke bakgrunnsbilde av meg selv...)
 

For klokka trengte naturligvis et batteri for å vise korrekt tidspunkt til enhver tid, og det minnet meg på en av min barndoms store frustrasjoner; vi hadde aldri nye batterier i hus!

Nå vet jeg ikke om det faktisk var sånn store deler av tida eller om det bare var det lille barnehodet mitt som oppfattet det sånn, men jeg minnes i alle fall at hver gang vi trengte batterier, hadde vi aldri nye liggende på vent. Og det kunne være ganske så krise!

Så derfor...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

... Har dette liksom blitt en greie for meg, at etter at jeg flyttet for meg selv, har jeg alltid hatt nye batterier på lur. Og hver gang batterier må skiftes, enten det er fjernkontrollen, lekebiler, syngende bamser, eller nyinnkjøpte klokker - blir jeg litt sånn glad i hjertet når jeg kommer på batteriskuffen :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det er ikke så halvgærent å ha blitt voksen faktisk ;-)

 

/ God fredag!

Adjø, fine august!

Syns ikke det er lenge siden jeg satt og skrev oppsummeringsinnlegget til juli, og nå er det jaggu siste dagen i august! Da kan vi vel offisielt konstatere at det er høst, og at det er på tide å begynne å glede seg til fårikål og tykke strikkegensere :-)

September i morgen, det er jo helt vilt! Men nå, en liten oppsummering av august.

AUGUST

Beste kjøp
I august fant jeg mange forskjellige skatter! Så mye ymse at jeg faktisk tenkte å lage et eget innlegg om det snart. Har jo malt et par rom i sommer blant annet, så det var på høy tid å få på plass både bilder på veggene, og en og annen hylle ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Verste bomkjøp
Jeg kjøpte en olabukse i litt sånn boyfriend-stil, som var helt utrolig god å ha på - og første gangen Peter så den, spurte han hvorfor jeg hadde tatt på meg den gamle arbeidsbuksa.. Haha, jeg fikk meg ikke til å si at den var ny. Ikke et bomkjøp akkurat, men Peter syns rett og slett den er skikkelig stygg. Han tror forøvrig fortsatt det er en gammel arbeidsbukse.

 

Peter-øyeblikk
Jeg blir egentlig nyforelska i Peter med jevne mellomrom hele tida, men i hele denne bryllupsperioden der vi skulle være forlovere begge to, har han vært helt topp. I dagene før var han like nervøs som brudeparet, på bryllupsdagen gråt han like mange tårer som brudgommen da bruden gikk opp kirkegulvet, han har passet på meg og mine talenerver, også holdt han selv en supermorsom forlovertale før han fikk med alle de 80 gjestene på allsang. En bra fyr, altså ;-)

 

Christina-øyeblikk
For en uke siden skulle jeg svinge ut fra boligfeltet her vi bor, og der er det en ganske lang slette hvor fartsgrensen går fra 40 til 60. Jeg pleier å gasse på litt her, og selv om jeg ikke pleier å kjøre for fort, ser jeg ikke akkurat på speedometeret mens jeg får bilen opp i fart. Denne dagen var jeg i tillegg litt stressa fordi jeg skulle rekke en avtale, og plutselig får jeg øye på en person noen meter der framme. Laserkontroll!

Politimannen hadde jo hatt meg i kikkerten flere titalls meter allerede, og jeg var hundre prosent sikker på at jeg kom til å bli vinket inn til sida. Jeg kikket raskt ned på speedometeret, som viste 63 kilometer i timen! Jeg ble så glad at jeg vinket iherdig til de to politifolka som satt ved siden av lasermåleren og ventet på råkjørere. Så da er det vel på sin plass å sitere min kjære kjørelærer fra år 2000: Det er gratis å kjøre i fartsgrensa! ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sparte nettopp noen lapper ;-)
 

Fullførte prosjekt
To stykk forlovere har giftet bort sine beste venner - og selv om dette ikke var vårt prosjekt, så føles det nesten litt sånn. Brudeparet er nå på bryllupsreise og Peter og jeg har litt kjærlighetssorg fordi alt er over. Teit, men sant ❤

 

Prosjekt som videreføres til neste måned
Med fare for at jeg gjentar meg selv her, vi har flere rom som skal males! Føler at september blir måneden, hehe ;-)

 

Herligste øyeblikk
Da jeg våknet opp i hotellsengen på Farris Bad og innså at jeg hadde sovet som en stein hele natta. Og i tillegg fikk spise en nydelig frokost i ro og fred med varm kaffe etterpå.

 

Blondeste øyeblikk
For ikke lenge siden fant jeg en veggfarge på google som jeg syns var så fin. Men til min store fortvilelse var det et svensk firma som førte malingen, og de hadde ingen utsalgssteder i Norge. Jeg hadde friskt i minne den gangen jeg gikk til malebutikken og sa jeg skulle ha 1 liter i fargen "Dark Dijon". Butikken førte ikke Nordsjö-maling, så damen kunne ikke hjelpe meg uten en fargekode. Men da jeg kontaktet Nordsjö, fikk jeg beskjed om at fargekoder var hemmelig, og at det ikke var noe de kunne gi fra seg.

Jeg grublet lenge og vel på hva jeg skulle gjøre, og til slutt bestemte jeg meg for å sende dette svenske firmaet en mail. Jeg prøvde å forklare situasjonen på norsk-svensk. At jeg hadde funnet en färg på google, at den så veldig fin ut, men at jeg tyvärr bodde i Norge. Fantes det ingen utsalgssteder her? Måtte jeg til Sverige for å finne den? Kanskje høre med venninnen min i Töcksfors, om det finnes et utsalgssted i nærheten?

Noen timer etter fikk jeg svar: "Om du istället använder NCS-numret S 3010-B30G, så får du den kulören."

Enkelt og greit...

 

Bilde som aldri havnet på bloggen
Er det flere enn meg som har barn som knipser mobilbilder i skjul..?


 

Friskus
Jeg får stadig spørsmål om hvordan det går med treningen, særlig etter at jeg snappet om at jeg slet litt med "Flyes". Men august har faktisk vært en ganske bra måned, jeg tror jeg har trent i snitt to ganger i uka! Det syns jeg er bra til å være en fersking som sliter med å komme inn i nye rutiner :-)

 

Daffus
Etter bryllupet har kroppen vært ganske sliten, og det blir ikke noe trening før alt er på stell igjen. Så nå blir utfordringen å kjenne forskjell på når kroppen er klar igjen, og når problemet "bare" er dørstokkmila...

 

Favoritt-blogginnlegg
Innlegget som tok veldig, veldig lang tid å skrive, nemlig Bryllupet time for time ♥

 

Yndlingssanger
Sako Isoyan - Dreamer
Hkeem - Unge Ferrari - Urettferdig
Lost Frequencies, Netsky - Here with you
Dua Lipa - New rules

 

/ Takk for nå august - og velkommen september, håper du blir fin!

Lille frøken detektiv

Helt siden jeg var liten har jeg hatt en helt spesiell forkjærlighet, som muligens kan få meg til å virke ørlite grann creepy.. Det er nemlig en litt spesiell ting som gjør handleturen min ekstra artig - og det er når jeg finner en sånn!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Ikke spør meg hvordan det startet - men jeg elsker altså å finne andres sammenkrøllede handlelapper i handlekurven!

Ålreit, så er det ganske sært, og en handlelapp i seg selv er jo egentlig ikke så spennende, for vi kjøper jo mat alle sammen. Men det er bare noe så fascinerende med å se hva et annet menneske har rablet ned på et ark, som deretter har blitt fraktet med til butikken!

Spenningen hver eneste gang, er om jeg klarer ut fra handlelista å gjette hva som står på vedkommendes middagsmeny. Og klarer jeg å anslå hvilken aldersgruppe lappens eier tilhører? Er det en mann eller en kvinne? Er det en dagshandler eller en mer langsiktig strateg?

I dag fant jeg gull i en handlekurv på Meny ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Litt ymse.. :-D
 

Først fniste jeg litt, så begynte detektivarbeidet:

- Meget sannsynlig en kvinnes håndskrift.
- De fargerike krusedullene antyder at hun sannsynligvis er mor, og at hun har barn i hus.
- Løpetidtruse og poser betyr (forhåpentligvis) at hun har hund
- Hun er systematisk, ettersom hun har sortert varene i bås (dyrebutikk, apotek, matbutikk?)
- Ingen forkortelser (feks "deo") kan bety at det er en kvinne som har skrevet handlelappen, og at en annen (feks en mann) har utført selve innkjøpene
- Ordet "Lørdagsgodt" kan kanskje tyde på at hun er godt voksen?

Jeg får jo aldri noen fasit på mine konklusjoner da, men det gjør liksom ikke noe... Det er det lille detektivarbeidet som er så innmari artig :-)

Også vet jeg mange påstår det bare er eldre mennesker som fortsatt skriver handlelister på papir, og at den yngre garde har gått over til handleliste-apper på mobilen for lenge siden. Men jeg er litt usikker på om dette stemmer.. Jeg tror nemlig ganske bestemt det er flere enn meg som sverger til den gode gamle papirlappen..

Og det håper jeg folk kommer til å fortsette med, sånn at jeg kan få flere artige handleturer ;-)

 

/ Små gleder

Se den kjolen!

Da jeg våknet i morges, så jeg at det hadde tikket inn en melding på telefonen klokken 01.18 i natt, fra den nygifte brura som hadde mellomlandet i Hong Kong og som nettopp hadde lest blogginnlegget Bryllupet time for time ❤️ som jeg postet i går.

Der hadde jeg skrevet at jeg ville dobbeltsjekke med brudeparet før jeg la ut bilder av dem, og klarsignalet kom altså på sms fra en annen verdensdel. Men før jeg viser kjolen, må jeg bare få si en ting:

Av med hatten for alle dere som har stått hvit brud! For hvordan i all verden klarte dere å bestemme dere for kjole?!

Jeg var med lillesøster på kjoleprøving i vinter, og jeg trodde seriøst vi hadde funnet "The Dress" opptil flere ganger... Jeg vet man sier at man bare vet det når den riktige kjolen sitter på, men hallo.. Det er så vanvittig mange fine brudekjoler der ute!

Når det er sagt, skjønner jeg jo at lillesøster må ha merket med en gang da hun fikk på seg drømmekjolen i butikken - for vakrere brud har jeg aldri sett.. Kjolen var helt perfekt, og hun var så nydelig!


Foto: Mona Moe Machava
 


Høyt hang den...
 


... Og jeg måtte seriøst tørke noen tårer da den endelig var på!
 


Jeg mener... Det stoffet? Noe av det fineste jeg har sett noensinne!
 


Og mens jentene var hos frisøren, var det to spente forlovere og en veldig nervøs brudgom som hentet knapphullsblomster...


Elsker dette bildet av Steffen
 


Nygifte og veldig lykkelige :-)
 


Fotograf Mona in action!
 


Altså... ❤❤❤ (Foto: Mona Moe Machava)
 


Snufsi! (Foto: Mona Moe Machava)
 


Midt uti skogen lå dette, og Mona kastet seg rundt! (Foto: Mona Moe Machava)
 

Selv om det ikke vil vises på bloggen, så vil det nok ta noen dager til før Peter og jeg kommer oss ut av bryllupsbobla. Det har vært litt av en oppladning de siste ukene, og vi kommer nok til å suse litt rundt uten mål og mening fortsatt.

Men det må være lov, for det er jo ikke hver dag man får oppleve å være så lykkelig på andres vegne :-)

/ T + S = Sant

Bryllupet time for time ❤️

For en helg. Makan til følelser i sving er det lenge siden jeg har vært borti! Det er helt uvirkelig at det er mandag, og at bryllupet vi har gledet oss til i et helt år er forbi. Svoger Steffen og Lillesøster Therese er endelig Herr og Fru, og jeg er helt overveldet over ha fått være med på et så fantastisk bryllup. Det er vanskelig å ikke bruke for svulstige ord, for dette var rett og slett magisk!


Låvebryllup på gang :-)
 

Kontrasten mellom Peters og mitt bryllup, og dette med 80 gjester var veldig stor, og det var en glede å få oppleve en feiring i andre enden av skalaen. Jeg tar av meg hatten for alle dere der ute som har klart det samme kunststykket; å planlegge og organisere noe så stort uten å krepere underveis! Jeg er i alle fall overbevist om at jeg ikke hadde klart det.

Bryllupshelgen startet allerede på fredag, etter at vi hadde hjulpet brudeparet med å legge siste hånd på verket på låven, der festen skulle være. Da dro nemlig bruden, forlover Eline, og jeg til Farris Bad der vi skulle tilbringe natten. Og da vi slukket lyset klokka 23.00 var det tre spente jenter som lukket øynene og prøvde å få sove ;-)

Dagen etter - selveste bryllupsdagen, så slik ut:

06.30
Tre mobiler plingte på rad og rekke klokken halv sju, og da jeg kom på hvilken dag det var, smalt det til i brystet før sommerfuglene flakset villt i magen. Bruden hadde sovet i overkant dårlig, hun hadde ligget våken og grublet fra 2 til rundt 6. Eline og jeg kikket på hverandre uten å si noe, for vi var to småbarnsmødre som hadde fått hver vår myke hotellseng... Jeg trenger vel ikke fortelle hvor godt vi hadde sovet. Men det droppet vi å fortelle til brura ;-)

07.30
Tre nydusja jenter ankom frokostsalen akkurat idet dørene ble åpnet. Matlysten var ikke akkurat på topp hos noen av oss, men den nydelige frokosten på Farris Bad klarte mer eller mindre å kurere det. Kaffen var fantastisk, og maten like så :-)


Vitaminshots og kortreist mat, blir jo ikke bedre enn dette :-)
 

08.30
Vi ankom Jazz Frisør i Larvik sentrum der vi alle skulle få litt hjelp med håret. Thereses svigermor og Mamma og Pappa hadde ordnet tre små rosa flasker med bobler til oss, og her klarte vi faktisk å senke skuldrene ordentlig mens vi spiste jordbær og fikk frisyrene på plass.


To spente forlovere som hadde sovet som steiner en hel natt!
 


Brudens hår får seg en liten krøll...
 


... før det settes opp i en nydelig flette
 

09.30
Mamma og Pappa kom med brudekjolen, og passet på at vi hadde alt vi trengte. Pappa forsikret seg om avtalt tidspunkt for henting og kjøring til kirken, før de svinset avsted igjen for å gjøre seg klare til fest.


Elsker dette bildet! Skoene er på plass og verdens fineste kjole henger klar :-)
 

10.30
Tid for sminke, og frisør Kristina viser at hun kan mer enn å sette opp hår :-)


En veldig spent brud med lite søvn bak seg..
 

11.30
Fotograf Mona Moe Machava ankommer salongen, og det blir god stemning da jeg viser henne en gammel konvolutt med bilder jeg har tatt vare på fra 1998. Da var jeg nemlig kjæreste med broren hennes, og Mona ga meg den gangen noen bilder av kjekkasen sammen med et koselig brev. Mimretid og mye latter!

12.30
Tid for avreise til kirken, Pappa er på plass med bilen som skal frakte oss alle fire. På veien stopper vi hos Torstrand Blomster for å hente brudebuketten. Pappa spretter inn for å hente den, men Helle som eier butikken slipper det hun har i hendene og blir med ut for å hilse på bruden og høre om hun er fornøyd med buketten. Sånne fine service-folk er det beste jeg vet!

13.30
Etter å ha sett på nært hold hvordan tårene til brudgommen rant da kirkedørene åpnet seg og bruden og Pappa kom gående oppover gulvet, akkompagnert av Anders Gjønnes som sang "Can't help falling in love" av Elvis Presley, satt jeg på dette tidspunktet fortsatt og "ryddet opp" under øynene og nesetippen. Jeg begynner fortsatt å gråte når jeg ser for meg dette - kjærligheten altså! Makan.

14.30
Vielsen var over og Eline og jeg, samt brudgommens forlovere Peter og Magnus, fulgte etter brudeparet i bil på vei til fotografering. Fotograf Mona hadde spesielle planer, og vi måtte kjøre et stykke for å komme frem til riktig sted. Eline og jeg er nå glade for at den vannfaste mascaraen holder!


To stykk knytekjoler on fleek!
 

15.30
De andre forloverne og jeg tok oss en medbrakt matbit i bilen mens vi ventet på videre instrukser om hvor vi skulle innfinne oss for forloverfotografering.

16.30
I forkant hadde vi fått beskjed om å ta med noe å ha over skuldrene hvis det ble kaldt, og noe litt mer behagelig å ha på beina. Så penskoene ble kastet mens vi ventet på at bruden og brudgommen skulle bli ferdige med bryllupsbildene.


Classy
 

17.30
Litt forsinket, men endelig på plass på låven og klare for å starte festen! Stemningen var til å ta og føle på - lykkerus og talenerver i skjønn forening.

18.30
Middagen var godt i gang, og vi var imponerte over menyen hele gjengen. Maten var utrolig god, selv om jeg må innrømme at jeg ikke visste hvordan jeg skulle uttale alle ordene ;-)


Gleis? Glassé..? Cåli? Colis..?
 

19.30
Tid for forlovertale! Tusen takk til deg, du kjære leser som tipset meg om å knipe i rompa hvis man nesten begynner å grine.. Jeg begynte riktignok å grine, men jeg fikk i alle fall sagt fra til gjestene sånn ca midt i talen, at jeg måtte knipe i rompa og at det var fint hvis de kunne skåle litt imens. Men det gikk veldig fint og jeg var ikke så altfor nervøs underveis heller! Herregud, tenk om jeg begynner å bli kvitt sceneskrekken min... Det hadde vært no :-)

20.30
Tidenes hikstegråting etter det som står som kveldens aller fineste minne. De siste ukene har vi alle krysset det vi har for at bestefar Este skulle klare å være med i bryllupet. Han klarte på mirakuløst vis å mobilisere alt han hadde og gledet oss alle med å være med på lørdag. Så da Tante Tone reiste seg for å si noen ord på vegne av Mormor og Este, var det flere enn bruden og jeg som holdt pusten. Det har ikke vært bare enkelt å glede seg til et forestående bryllup når ikke alle er i form, derfor sitter også tårene ganske løst om dagen.

Tante Tone begynte med å si noen velvalgte ord fra Mormor og Este, før hun avslutningsvis sa at Este ønsket å spille en liten sang for brudeparet - en sang han alltid spiller når vi feirer noe stort. Så da han tok fram munnspillet fra innelomma og startet på de første tonene av "Gratulerer med dagen", var det over og ut for både bruden og meg - og resten av lokalet. Beste Este, vi er så glad i deg ❤

21.30
Den utrolig flinke toastmasteren Ronny hadde for tjuende gang påpekt at det er helt greit å felle noen tårer denne kvelden! Hele bordet skulle skåle, men måtte google flere måter å si skål på, da skåleansvarlig allerede hadde kommet seg gjennom hele lista ;-)


 

22.30
Desserten var spist opp, takk-for-maten-talen var over, og lokalet ble ommøblert for å få plass til dansegulv og bandet som skal spille utover natta: Partypensum! Med slagordet "Eventbandet som tar party på alvor" skjønte vi at det var bra saker i vente ;-)

23.30
Bryllupskaka hadde kommet fram, og nå ble det spist kake mens det ble knipset bilder i polaroidkroken. Genialt tips forresten, egen krok til polariodkamera og de obligatoriske partyeffektene - bildene fremkalles med en gang og henges opp til glede, spott og spe ;-)


.. Og kvelden var ennu ung..
 

00.30
Tid for brudevals akkompagnert av Partypensum! Må innrømme at jeg fikk tårer i øynene her også. Jeg kan ikke danse vals, så jeg satt sammen med Tante Lene i en krok og spiste kake.

01.30
Plutselig begynte det å lukte pølser i lokalet, nattmat var på vei! Mormor hadde bakt 120 pølsebrød i forkant (!), og jeg tror ikke det var en eneste gjest som lot et lite stykke nattmat gå fra seg. Mumset pølse mens jeg snakket med Siri, en av dem som også hadde planer om å ha på knytekjolen denne kvelden, men som hadde lest på bloggen min at den skulle jeg ha på, så hun hadde byttet den ut med en annen kjole i siste liten ;-)

02.30
Partypensum hadde pakket seg ut for lengst, nå var det Spotify på anlegget, skravling og dansing og god stemning som gjaldt! (Heldigvis ingen bilder.) Festen skulle etter planen rundes av ved disse tider, så jeg tok på meg ansvaret med å få dempet musikken.

Peter skulle på død og liv danse Macarena på dette tidspunktet, så jeg lot ham danse ferdig mens jeg sa fra til ham at jeg puttet slipset hans som hang over en stol, i veska mi. Da Macarena var ferdig lurte jeg på hvorfor ikke Peter kom ut, men han føyk rundt og lette etter slipset sitt. Så da dro vi hjem ;-)
 

I går gikk vi gjennom bildene, og da oppdaget vi at Peter og jeg hadde hatt så mye å tenke på at vi helt hadde glemt å ta bilde av oss to sammen. Det eneste bildet som finnes av oss to fra helgen, er dette bildet jeg knipset i lykkerus over å ha sovet helt til jeg våknet av meg selv i går morges...


 

Men det er jo Herr og Fru Klonk i et nøtteskall, det ;-)

Nå er de nygifte på vei til Bali på bryllupsreise, og jeg gleder meg til å vise bilder av det flotte paret og den fantastiske brudekjolen. Jeg må bare dobbeltsjekke med dem før jeg poster noe, så jeg krysser fingrene for at de har wifi på Bali. I såfall er det bare å glede seg til i morgen for verdens fineste bilder! ❤
 

/ Therese og Steffen

Oh, the hair!

Med bare to dager igjen til bryllup, var det på høy tid å gjøre noe med kråkereiret!


 

Jeg pleier å bestille ny time hos frisøren en liten stund etter at jeg egentlig burde hatt time. Det er sikkert teit, men det gjør i alle fall at jeg den siste uka gleder meg noe så inni hampen til frisørtimen at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Og den følelsen når jeg endelig sitter i frisørstolen med et hår som har fått en skikkelig lekker ettervekst, og en farge som har skeiet helt ut på grunn av sol eller for lite hårkur eller feil balsam eller jeg vet ikke hva - er rett og slett helt fantastisk :-)

I dag var jeg endelig på plass i stolen igjen, som vanlig én uke på overtid - og jeg kunne ikke vært mer klar. Selv følgerne mine på Snapchat var klare - jeg ba om en hånd i været fra alle som mente det var på tide med en håroverhaling, og jeg har seriøst aldri fått så mange snapper før. Haha, jeg lo godt av dere som hadde tatt familiebilde der hele stua satt med hånda i været ;-)

Da jeg satt opp denne frisørtimen for et par måneder siden, tenkte jeg at det var smart med en oppfriskning rett før bryllupet som står til helgen. Men jeg hadde jo ikke tenkt på at dette kom til å være dagen der vi skulle være med å rigge og ordne i festlokalet!

Så i dag har Peter og de andre stått på som bare det (les mer om det på Peters blogg her), mens jeg har sittet på ræva og fått sveisen min ordnet. Det føltes jo både feil og ikke bra. Men jeg ble heldigvis veldig fornøyd med min nye manke, jeg hadde lyst på en mørkere farge i bunnen - og min frisør Kristina freshet opp både bunnen og resten av håret i kalde toner.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg syns det ble veldig "meg" ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Også elsker jeg den mørke fargen i bunnen!
 

Nå er håret fresht og fint og klart for å settes opp og fjonges til på lørdag :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Se opp, mammadansing er på vei!

Gi maten en ny sjanse!

/ Annonse

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mye tyngre enn den ser ut!
 

Ikke for å skryte, men de siste årene har jeg blitt veldig flink til ikke å kaste mat. Da jeg var yngre hadde jeg i overkant stor respekt for utløpsdatoer - og helte gjerne ut melk som hadde gått ut på dato uten å smake på den først.

Jeg skjønte ikke at best-før-dato og "siste forbruksdag" er to forskjellige ting! Best-før-dato er kun en anbefaling fra produsentene der de garanterer samme kvalitet på varen som ved forpakning, og "siste forbruksdag" er datoen på ferskvarer som muligens kan utgjøre en helserisiko dersom det går for lang tid etter at datoen er passert.

Best-før-datoen er altså ingenting å frykte, og varene kan holde seg like fine i flere år etter passert dato!

Nettopp dette skjønte en svensk ICA-eier som ble lei av å kaste massevis av mat uke etter uke. Han bestemte seg for å selge den like fine maten til rabatterte priser isteden - slik at den slapp å havne i søpla. Ideen fikk navnet "Matsmart" og dette ble så populært i Sverige at han til slutt tok ideen online - og tidligere i år ble Matsmart også tilgjengelig for oss her i Norge!

Og jeg kan bekrefte at her er det mye penger å spare! Disse varene betalte jeg 498 kroner for, normalpris ville vært 1119 kroner - jeg sparte altså 620 kroner!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Taddaaa!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Long live the food

Dette er altså mat som Matsmart har kjøpt opp fra forskjellige matprodusenter, som av ulike grunner ikke kan selge det ut selv. Det er varer som nærmer seg best-før-dato, eller nettopp har passert den - men som på ingen måte er dårlig etter! Eller det er varer med skjønnhetsfeil, utgåtte forpakninger eller rett og slett til-overs-mat.

Produktene er som sagt kraftig rabatterte, og jeg fant varer som var satt ned med 90%. I snitt ligger rabatten på 50%, og siden dette er et svensk konsept, er det foreløpig mest svenske varer som legges ut. Noe jeg syns er utelukkende positivt - jeg elsker nye, spennende varer, det føles litt som å være på harryhandel i sin egen stue ;-) Vinn vinn!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Så mye spennende!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Taco Cone! En som gleder seg til fredag ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bakepapir med silikonbelegg..? Yes please!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Disse overtrekkshettene kjøpte jeg til Mutter'n, hun kommer til å bli så glad - hun bruker nemlig badehetter hun hamstrer når hun er på hotell ;-D
 

Vi nordmenn kaster flaue 50 kilo fullt spiselig mat hver i året! Dette tilsvarer en verdi på 10 millioner kroner, i snitt 2000 kroner per person. Matsvinnet ønsker Matsmart å bidra med å redusere, ved å selge fullt spiselige matvarer til høye rabatter. Vi forbrukere får mer til overs i lommeboken, vi bidrar til minsket matsvinn, samt et mer bærekraftig miljø!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ingen ble glemt!
 

Ønsker du å teste Matsmart, får du akkurat nå 50 kroner i ytterligere rabatt ved å bruke koden "konatil", ved kjøp over 350 kroner! Koden er gyldig i 1 uke fra nå.

Det føles bra å gi maten en ny sjanse, og én eske kan fylles med varer opp til 20 kilo. Det kan du enkelt og greit følge med på underveis mens du handler:

Vær matsmart, minsk matsvinnet, bidra til et bedre miljø og få mer til overs i lommeboken! Og husk rabattkoden "konatil" da, hvis du ønsker å teste Matsmart fra sofakroken ;-)

* Følg Matsmart på Facebook *

Kjoleklipping og mimretid

Shit pomfritt, i dag har bruden og jeg vært hos Mormor og fått hjelp til å klippe av noen centimeter på forloverkjolen min! Mormor er dreven i gamet, hun har eget syrom, for å si det sånn. Så nå får det briste eller bære - vi tok sjansen og droppet å sy en søm langs kanten. Heldigvis ser det veldig bra ut!

Denne uka blir såklart litt kaotisk, for både Peter og jeg suser rundt i hver vår forlover-boble. Hodene våre er helt på bærtur, og i går hadde vi en samtale gående i nesten fem minutter før vi fant ut at vi snakket om to forskjellige ting. Jeg tror faktisk ikke brudeparet selv er like stressa som oss akkurat nå ;-)

Men i dag snakket lillesøster og jeg om hvem som skal servere i bryllupet, og en av dem er venninnen til mamma som bodde ved siden av oss da vi vokste opp. Og da måtte vi som alltid humre litt over den gamle historien som går igjen i vår familie, og som indirekte handler om henne.

Jeg syns rett og slett det er på tide å fortelle den hitsorien på nytt, så til glede for nye lesere og et gjensyn for gamle; her kommer historien om da ørene til mutter'n hørte bittelitt feil ;-)

Vi skal mange år tilbake i tid, til før søsteren min og jeg hadde flyttet hjemmefra. Det var en helt vanlig aprilkveld hjemme hos mine foreldre, mamma stod midt på stuegulvet og hang opp en klesvask, mens pappa og jeg satt fordypet i hver vår avis. TV'n stod på i bakgrunnen og lillesøsteren min satt henslengt i en stol med et blad i fanget.

Tidligere på kvelden hadde mamma vært ute og gått tur sammen med sin gode nabo-venninne som nettopp hadde vært gjennom en rimelig tøff skilsmisse.

- "Hvordan stod det til med naboen?", spør pappa fra nedi avisa.

- "Nei du vet", sukker mamma, "hun har vel hatt det bedre."

- "Huff", sier pappa, "hadde det skjedd noe spesielt nå, eller?"

- "Neida, det var ikke noe nytt. Men hun sover dårlig om natta. Og sånt forplanter seg ofte, vet du."

Det blir stille en stund. Aviser leses videre mens våte klær finner sin plass på tørkestativet.

"Tja", mumler fattern etter en stund, "hun savner kanskje å ha følge?"

Mamma mumler et svar jeg ikke klarer å tyde, så jeg ser bort på pappa som ser tilbake på meg - og siden han også ligner et spørsmålstegn, konkluderer jeg kjapt med at han heller ikke fikk med seg hva som ble sagt.

Vi tenker ikke mer over det og leser videre, men hører i bakgrunnen hvordan muttern intensiverer opphengingen av klær. Det ristes iherdig i bukser og gensere, det strekkes og ristes enda litt til. Det høres ut som om mamma er opprørt, og da jeg ser opp på henne, oppdager jeg at hun er sprutrød i fjeset. Munnen er snurpet igjen, noe som er svært uvanlig til henne å være.

Jeg dulter borti fattern, og peker i retning mamma.

- "Eh, pappa..", mumler jeg, "Jeg tror kanskje du sa noe feil..?"

Han sperrer opp øynene da han oppdager hvor stressa kona hans er, før han spør forsiktig:

- "Altså.. Sa jeg noe galt i sta, eller?"

Muttern slenger fra seg en våt sokk.

- "Herregud ja! Du kan da ikke spørre om sånt? Jentene sitter her og.. Ja.. Nei! Det går vel an å bruke huet littegranne!"


Og pappa bare..
 

Nå har også lillesøster klappet igjen boka si, og følger interessert med på samtalen. Ingen av oss forstår mammas voldsomme reaksjon, dette er veldig ulikt henne. Men at hun er opprørt - det er det ingen tvil om.

- "Men i alle dager", utbryter pappa, "var dét så ille, da? Jeg spurte bare om hun savnet å ha følge?"

Tre par øyne er nå rettet mot muttern, som står der bak det overfylte tørkestativet. Hun kikker forvirret opp i taket et par sekunder, før det kommer spakt:

- "Følge..?"

Pappa nikker forsiktig, mens vi andre holder pusten. Så spruter mamma ut i latter. Og da mener jeg krampelatter.. Hun ler så hun nesten må ned i knestående, og vi andre forstår fortsatt ingen verdens ting.

Etter noe som virker som en evighet med hiksting, får hun endelig pusten tilbake. Midt i alt kaoset må hun ha glemt at de to døtrene hennes fortsatt befinner seg i stua, for hun kikker på mannen sin mens hun tørker tårer og fniser:

- "Ja altså.. Jeg syns du sa.. Jeg trodde.. Jeg trodde du spurte om hun savnet å få kølle"

 

/  God onsdag, da.. ;-)

Fra The Voice til kirkebryllup

Jeg har bestendig vært veldig lettrørt i bryllup, og gråter en skvett selv om det er ukjente mennesker som gifter seg. Det har jo ikke akkurat blitt noe bedre etter at jeg fikk barn, nå kan jeg jo ikke se på videoer på youtube engang!

Derfor har jeg allerede stappet veska full av kleenex, for det kommer til å bli tøffe tak når lillesøster gifter seg på lørdag. Jeg kommer selvfølgelig til å ha på vannfast mascara, men det hjelper ikke på hovne gråteøyne - og vi skal tross alt rett til fotografering etterpå. Jeg med mine ganske smale øyne fra før, er i overkant spent på resultatet - godt det ikke er jeg som er brura! ;-)

Uansett, solosang pleier å være det tøffeste, og jeg tenkte bare å tipse om at han som skal synge i bryllupet til lillesøster også skal være med på The Voice i kveld!


Bilde med tillatelse fra Mr. Voice himself (Fotograf: Mikael B. Örtenheim)
 

Han heter Anders Gjønnes, er en utrolig talentfull Larviksgutt, og jeg er rimelig sikker på at han kommer til å sette prikken over i'en i kirken på lørdag :-)

Nå har jeg snoket litt, og funnet ut at han skal fremføre Josh Grobans "To where you are" på TV i kveld. Ryktene skal ha det til at han håper at Lene Marlin trykker på knappen, så da er det bare å krølle seg sammen i sofakroken klokka 20.00!

Og når Anders inntar scenen må du lukke øynene... Se for deg at du er en skjelven forlover i en kirke, med følelsene i høyspenn og en vannfast mascara som forhåpentligvis sitter som den skal. Så kan du godt sende meg noen gode tanker, hvis du vil ;-)

Men viktigst av alt er såklart at du blir med å heie på at Lene Marlin trykker på knappen sånn at Anders går videre! Dette blir spennende :-)

 

/ Heia heia heia

Vondt å være utenfor

/ Annonse for Røde Kors

- "Så lenge barna har det bra", har Mormor bestandig sagt. Jeg måtte bli mamma selv, før jeg klarte å forstå hva hun mente.

For lista med bekymringer kan bli ganske lang når man får barn. I starten er det meste skummelt, og det er ikke rart det kan føles overveldende når det plutselig går opp for en at den lille bylten er helt avhengig av deg for å ha det bra.

Så blir barnet større, og bekymringene endrer karakter. Plutselig handler ikke spørsmålene lenger om barnet spiser for lite, får nok søvn, utvikler seg i riktig tempo eller blir kvitt den falske kruppen noen gang.

Bekymringene går over til å handle om andre ting. Om barnet trives i barnehagen, eller om det har det bra på skolen. Om barnet har venner, og blir inkludert.

For hvordan føles det egentlig å se at din egen sønn eller datter er den eneste som ikke blir bedt i bursdag? Hvordan føles det som forelder, å se at en du er så inderlig glad i, er i ferd med å knekke fordi han eller hun holdes utenfor, blir mobbet eller føler seg ensom?

Mammahjertet mitt gråter av tanken på at dette er hverdagen til altfor mange! Alle trenger vi venner og tilhørighet for å ha det bra - og ekstra viktig er det når man er barn. Å føle seg utenfor er en grusom følelse, og å vokse opp med sosiale medier gjør det ikke enklere i 2017. Nå er det lett å se når man ikke blir invitert, og det er viktigere enn noen gang at vi prater med barna våre!

Trykk for å se film:

For vi voksne har faktisk også et ansvar. Det er vår oppgave å snakke med barna våre og hjelpe dem med å inkludere hverandre. For utestenging kan fort skje, og det er vi voksne som må sørge for at barna forstår at alle må få være med i lek, og at det faktisk gjør vondt å bli holdt utenfor. Spesielt yngre barn trenger veiledning, av foreldre, foresatte, barnehageansatte eller lærere.

Det er august, det er skolestart - og det er en sårbar periode for veldig mange barn. Utestenging er et problem, og vi som foreldre kan faktisk ikke stikke hodet under en stol og tenke at barna får ordne opp selv.

På nettsiden til Røde Kors finner du gode tips til hva vi voksne kan gjøre for å veilede, og hvordan vi kan være trygge voksne. For alle barn trenger venner, og det gjør fryktelig vondt å bli holdt utenfor.

 

/ Så lenge barna har det bra

Ønsker og planer for høsten

Både våren og høsten er årstider der jeg liker å legge litt planer. Ikke sånne store prosjekter, bare skrive en liste med ting jeg har lyst til å gjøre. Jeg får som oftest ikke unnagjort mange av punktene, men de gir meg energi og det er bare så trivelig å få dem ned på papiret! Etterhvert som ukene går kan man stryke et og annet punkt, også dukker det som oftest opp nye ting underveis som må føres på :-)

Og siden jeg syns dette er så trivelig selv, tenkte jeg kanskje å inspirere flere til å lage seg en liten energiliste!

Dette er den foreløpige lista mi for høsten 2017:

1. Besøke besteforeldre enda oftere
Finnes det noe viktigere enn familie? Jeg er ufattelig heldig som har to besteforeldre, og at barna mine har to oldeforeldre. Trenger ikke være mer enn en tur innom dem etter barnehagen for å si hei. Mer av det ❤
 

2. Bli flinkere til å lage middag
Jeg er bare sånn passe glad i å lage mat, men tanken på å bli god på kjøkkenet gir meg et lite piff i hjertet. Denne høsten skal jeg gjøre en innsats, og jeg gleder meg! Fikk forresten en mail for et par uker siden om at jeg var nominert som "Årets Matblogger"... Måtte svare som sant er, at jeg har lagt ut fem oppskriftsinnlegg på to år, og at det muligens hadde skjedd en ørliten misforståelse.
 

3. Trene
Tanken på å få inn en god treningsrutine som kan bidra til enda mer energi til å være mamma - det høres rett og slett veldig bra ut! Kroppen min trenger å komme i bedre form, og jeg har lyst til å danke kontorkropp-holdningen min ned i støvlene :-)


Ikke mye kondis i denna skrotten
 

4. Se mer på TV
Dette høres jo helt vilt ut, men det innebærer rett og slett å få hodet til å koble mer av. Blogging er en rar jobb, og hodet har aldri fri. Å se på TV føles litt som å sende hodet på spa, og jeg innser at en god serie å følge med på, gjør susen.
 

5. Lage videoer
Selv om det føles veldig kleint å se for seg, har jeg faktisk lyst til å prøve å lage en videoblogg! Jeg aner ikke hvordan jeg spiller inn en film, redigerer den eller får den ut på bloggen, men jeg ser for meg at det kunne vært litt moro å prøve. Kleint, men moro.
 

6. Male
Nå som vi har malt både TV-stua og The Master Bedroom, har jeg virkelig fått blod på tann. Jeg visste ikke at fargen på veggene hadde så mye å si! Derfor blir det nok litt maling framover, og jeg gleder meg til å sette i gang.
 

7. Lese en bok
Dette punktet gjennomføres aldri, men jeg fører det på hver eneste gang fordi jeg blir glad av å tenke på det. Å lese en bok er fantastisk, men det har blitt altfor lite boklesing de siste årene, spesielt for en som elsker følelsen når man er helt inne i et univers som eksisterer oppi ditt eget hodet, bare fordi hjernen din tolker ord i en bok.
 

5. Blåse liv i podcasten
Podcasten vår "Gjesterommet" er Norges mest ustabile podcast, og jeg har veldig lyst til å få på plass faste innspillinger utover høsten. Jeg blir glad av å tenke på det, så da må det på lista.
 

9. Legge meg tidligere
Tanken på å være uthvilt, jeg får sommerfugler i magen bare av å skrive det, haha!
 

10. Ta tatovering
Skjønner ikke hva som går av meg, for jeg har aldri vært spesielt opptatt av sånt. Men nå vil jeg ha en selv. Og jeg har tatt naboen i hånda på at det kommer til å skje, så det er for sent å snu :-)
 

Så nå gleder jeg meg til å bli blodtrent, tatovert og uthvilt.. ;-P

* Følg Konatil på Facebook *

En liten kjole-update

Wow! Det var jo liksom ingen tvil heller da, om hvilken av de to kjolene som stakk av med nesten samtlige av deres stemmer!


 

Og for et overveldende engasjement! Tusen hjertelig takk for hjelpen folkens - kjole nummer 2 skal altså få luftet seg på låvebryllup neste lørdag :-) Nå gjenstår bare å få kortet den ned litt på lengden, sånn at jeg ikke ligger langflat på kirkegulvet når jeg skal haste opp til alteret mens bruden og Pappa står klare og venter ved inngangen ;-)

Apropos å korte ned kjolen på lengden; jeg har lest alle kommentarene som har kommet inn, og det er litt blandede signaler rundt det å "bare klippe av kjolen nederst, så er den good-to-go". Én kunne informere om at hun hadde gjort nettopp det, og endte opp med å måtte bytte kjole en halvtime før vielsen fordi kjolen raknet. Hun anbefalte derfor å sy en søm nederst for sikkerhetsskyld.

Men så var det noen som hadde sydd en søm nederst, som mente dette ødela hele kjolen - for det ble stygt og kjolen mistet den fine fallen. Derfor har jeg tenkt til å la den smarteste, flinkeste syersken i familien om å hjelpe meg med dette: Mormor! Hun pleier å vite råd :-)

Så må jeg nesten fortelle at det ble litt antydning til panikk i leieren i går også, for den ene kusina mi hadde fått med seg kjoledilemmaet mitt - og sendte en stresset melding der hun skrev at både hun lillesøsteren skal ha på den samme kjolen til helgen! Heldigvis i forskjellige farger, men med tanke på hvor populær denne knytekjolen åpenbart er for tida, så skal det ikke forundre meg om vi blir flere i lik kjole denne dagen... Da blir det i alle fall mange morsomme bilder!

Siden så mange spør: Kjolen er kjøpt på "Whitestory & Friends" (ikke sponset), og jeg skjønner godt hvorfor den har blitt så populær den siste tiden. Den kommer i uttallige nydelige farger, den sitter pent på alle kroppsfasonger (veldig fin som gravidkjole!) - rett og slett genial!

Av frykt for kjoleoverdose her på bloggen vet jeg ikke helt om det blir noen kjoleoppfølger de nærmeste dagene, men det tror jeg han her syns er helt greit:


Eh, neida... Jeg trengte bare kjolehjelp, jeg lover ;-)

 

/ God lørdag folkens, tusen takk for hjelpen

Jeg trenger kjolehjelp!

For noen dager siden skrev jeg at det nærmer seg bryllupet til lillesøster, der jeg skal være forlover! Jeg gleder meg veldig, men jeg har enda ikke klart å bestemme meg for hvilken kjole jeg skal ha på.

Jeg har nemlig to kjole-kandidater, og begge er like gode å ha på! (Komfort er faktisk et tema) Men så har det seg sånn at lillesøster skal ha to forlovere, og planen var egentlig at begge skulle ha på like kjoler. De ble kjøpt inn for evigheter siden, men de siste dagene har lillesøster og jeg diskutert om det blir for "forventet" at vi skal ha på det samme - og at det kanskje er bedre om vi velger forskjellige kjoler, men i samme farge?

Og så gikk det opp for meg at jeg jo faktisk sitter på en enestående mulighet til å be om deres mening! Jeg har nå to kjoler som begge er grønne, men de er veldig forskjellige.

Kjole nummer 1 ser slik ut, dette er altså varianten dersom vi skal gå for forskjellige kjoler:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den kjenner jeg nesten ikke at jeg har på, den er liksom like behagelig som en nattkjole. Også liker jeg at den er hel foran og bak, sånn at jeg kan ha på hvilken BH jeg vil :-)

Men så var det kjole nummer 2, da. Kanskje ikke så lett å få et godt inntrykk så lenge den henger på hengeren..? ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
For den ser jo rimelig spesiell ut...
 

Denne kjolen består av to deler - og, hold dere fast, den kommer i one size!! For ei lita jente på 159 centimeter er det så godt som aldri et godt tegn når noe er one size...

Men følg med nå:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Først tar man på toppen.. Så drar man på seg skjørtet..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Så er det to lange stropper foran, som kan knytes i utallige varianter! Genialt?
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg tenkte noe sånt som dette :-)
 

Og hvis det blir kaldt utover dagen, kan jeg bare brette ned stroppene slik at det blir ermer!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvis ikke dette er kult så vet ikke jeg!
 

Og rulle ermene opp igjen hvis jeg blir svett av å danse utover kvelden ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Thumbs!
 

Eneste problemet med one size er selvfølgelig at jeg må gjøre noe med lengden...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En smule lang, eller...
 

Men denne kjolen er laget av et sånt stoff som bare kan klippes rett av - så er den good to go! Kan jo nesten fikse det på selve bryllupsdagen.. Neida ;-) Joda.

Så, hva tycks? Kjole nummer 2 er jo helt nydelig såklart, men blir det for mye med to forlovere i den samme finstasen?

 

/ Synspunkter tas i mot med takk

To våkne og to trøttfiser

Først skjønte jeg ingenting. Sov jeg fortsatt? Var dette en drøm? Det var for stille, hadde det sluttet å regne i løpet av natta? Jeg turte ikke åpne øynene. Redd for å oppdage at det fortsatt var natt, at det fortsatt var bekmørkt i rommet.

Vekkerklokka hadde i alle fall ikke ringt enda. Men hva hadde jeg våknet av da? Meg selv? Det kunne ikke være natt fortsatt. Jeg hadde en merkelig følelse i kroppen, en følelse jeg ikke kunne huske sist jeg hadde kjent på.

Jeg gløttet forsiktig på det ene øyet. Morgensola tittet inn gjennom en liten luke i gardina. Så fikk jeg øye på bakhodet til Peter på hans side av senga, pusten gikk stille og forsiktig. Herregud, tenk å ha funnet en mann som ikke snorker.

Jeg lå fortsatt helt i ro. Så hørte jeg plutselig noen små lyder til venstre. En forsiktig innpust og utpust, så jeg snudde så stille jeg kunne på hodet, og fikk øye på den lille sovende prinsessa, liggende oppå dyna. Alltid så varm, den lille kroppen.

Plutselig lød lyden av rennende vann på badet. En håndvask som var i sving, og straks etter fulgte lyden av to tassende føtter. Jeg kikket mot døråpningen, og plutselig stod han som åpenbart hadde våknet først av oss alle der. Et eneste stort smil, før han krabbet opp i senga og krøp under dyna for å varme de kalde tottene.

Og der lå vi, ingen av oss lagde en lyd. Bare lå der og ventet på at dagen skulle starte. To våkne og to trøttfiser.

Så ringte vekkerklokka.

Og da forstod jeg hvilken merkelig følelse jeg hadde i kroppen, følelsen jeg ikke kunne huske sist jeg hadde kjent på. Jeg følte meg uthvilt. Det hadde vært en god natt. For første gang på jeg vet ikke hvor lenge.

Haleluja ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Konatil på Facebook *

Håper folk som deg får kreft

Er det ikke noe som heter at dersom man ikke har noe pent å si, så skal man ikke si noe i det hele tatt?

I helgen var jeg på innflyttingsfest hos en barndomsvenninne, og når mange kjente og ukjente mennesker samles, er det bestandig litt spesielt for min del når samtaleemnet går over i jobbsituasjon. For uansett hvordan man vrir og vender på det, er jo det å være blogger en ganske rar jobb å ha...

Men det interessante er at det siste året har ting endret seg, folk lurer ikke lenger på de samme tingene som før. De spør ikke lenger om det er sånn at bloggen faktisk er jobben min, om det er jeg som bestemmer hvilke reklamer som rullerer under headeren, eller hvordan det er å leve med Peter og dermed være to bloggere under samme tak.

Nei, nå er folk mest opptatt av nettroll og netthets, og spørsmålene går på om Peter og jeg får mye dritt og hvordan vi takler det når trolla lirer av seg mindre hyggelige ting i kommentarfeltet. Og den utviklingen liker jeg! For det er viktigere enn noen gang at denne ukulturen prates om.

For netthets er en ukultur, og jeg kan forstå hvorfor flere bloggere for lengst har stengt kommentarfeltene sine. Det er sjokkerende hva folk får seg til å skrive, selv under fullt navn på Facebook.

Både Peter og jeg har åpne kommentarfelt, der det er fritt fram for både anonyme, og valgfrie pseudonymer. Vi får ikke spesielt mye hets i løpet av en uke, men når det dukker opp, må jeg innrømme at jeg føler mer medfølelse enn avsky. For selv om det såklart er forkastelig, så er det jo egentlig bare trist?

Jeg er sikker på at årsakene kan være mange, men man kan jo i blant lure på hva som får folk til å slå seg løs bak tastaturet.


 

Eller dette (hentet fra Peters blogg):


 

Slår man opp "Nettroll" i Store Norske Leksikon står det blant annet: "I motsetning til folk som driver med systematisk nettmobbing, desinformasjon og lignende, har ikke nettroll noen agenda. Det er gleden ved å skape frustrasjon og følelsen av å være smartere enn sine ofre som er den viktigste drivkraften, ikke det de eventuelt måtte oppnå med virksomheten."

Og artikkelen fortsetter med følgende: "Det er mer sannsynlig at nettrollene benytter mulighetene for anonymitet og manipulasjon på nett til å leve ut sider ved seg selv som de undertrykker i andre sammenhenger."

Altså burde man kanskje heller synes synd på nettrollene, fremfor å bli forbannet på dem. For kom ikke her og si du har det bra i eget liv når du må rakke ned på, eller slenge dritt om andre. Jeg snakker da altså om innlysende drittslenging, ikke saklig kritikk og den slags.

For kritikk er én ting, men forsmådde nettroll er det faktisk bare synd på.

Jeg er sjeleglad for at jeg begynte å blogge etter fylte 30, hadde jeg vært 20 ville jeg nok ikke vært like hardhudet. I tillegg er det godt å ha en kjæreste som også får på pukkelen iblant og har blitt vant til å bli kalt både det ene og det andre ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Godt å være to :-)
 

/ Ingen fortjener å få kreft ❤

Bryllupstanker og bare litt nerver

Jeg sliter litt med huet for tida, dette er blant annet grunnen til at det går litt i rykk og napp på Snapchat om dagen... Det er mye som skjer utenfor bloggen, blant annet nærmer det seg bryllupet til lillesøster, der jeg atpåtil skal være forlover!

Nå som det er to uker igjen, er det kanskje på tide å begynne å tenke på talen.. Og noe jeg har lurt litt på de siste dagene, er om den grusomme opplevelsen med sceneskrekk-nerver i forkant av Vixen Blog Awards i januar, kan ha gjort at jeg er kvitt nervøsiteten?!

Jeg gruer meg i alle fall til en forandring ikke, jeg er bare litt stressa for hva jeg skal si. Og at jeg sannsynligvis kommer til å begynne å grine underveis. Det er så flaut når man får sånn pipestemme!


I bryllupet skal jeg dessuten kle meg litt lystigere.. ;-)
 

Bryllup er jo uansett en dag med veldig mye følelser. Jeg pleier å knekke helt i kirken, for jeg blir så ufattelig rørt av musikk. Og sleng på to mennesker som skal si ja til hverandre, så har du oppskriften på ugly cry. Jeg kommer altså til å ha hovne øyne på absolutt alle bilder fra denne dagen, og det kommer jo til å bli flott - jeg som fra før har sånne øyne som forsvinner når jeg smiler.

Også har jeg enda ikke funnet ut hva jeg skal ha på meg! Valget står nemlig mellom to kjoler, og i følge Peter er det hipp som happ... Så jeg tror jeg blir nødt til å be dere om råd.

Så må jeg bare få si at det triveligste med sånne store bryllup, er at alle i den lille-store familien vår gleder seg skikkelig til å møtes! Jeg tror faktisk aldri jeg har vært på fest med verken kusiner, fettere, tanter eller onkler - og i alle fall ikke mamma og pappa! Så det blir knall, og sikkert litt rart :-)

Peter har dessuten sagt at han tror han kommer til å danse. Og Peter danser aldri..

Men før jeg begynner å glede meg skikkelig, må jeg komme i gang med talen. Og jeg krysser alt jeg har for at nervene ikke kommer krypende :-)

Beautiful wedding bouquet in hands of the bride
 

/ God fredag

Barnas høstfavoritter

/ Annonse

Hver høst minner meg fortsatt om skolestart, og hvor spennende det var å kjøpe inn bokbind, tomme kladdebøker og nye penner til pennalet. Men aller viktigst var selvfølgelig det man skulle ha på seg første skoledag!

For nytt antrekk måtte til, og det var veldig viktig at de nye klærne fikk ligge på vent til den store dagen. Sånn i ettertid kan det nesten sammenlignes med hvor høytidelig det er å skulle ta på seg bunaden på 17. mai ;-)

Nå er det enda et år igjen til vi har en skolestarter i hus - men høstgarderoben trenger definitivt påfyll hos barnehagebarn også. Og akkurat nå har Lindex alt man trenger til skole- eller barnehagestart!

Og hva er vel bedre enn å finne alt man trenger på ett sted, enten det er til solskinnsdager, regnværsdager, varme eller kalde høstdager? Lindex har alt, og plaggene finnes i størrelsene 86 til 170. Her er det med andre ord store muligheter for å finne nye favoritter til både små og store barn :-)

Bare se på alle disse godbitene!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En finstrikket bomullskjole blir med ett en prinsesse verdig med riktige accessoirer ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sjekk frynsene nederst på jeansen, da.. Smelt
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Caps må til på tøffe gutter :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vend venstre øre til for et "nope"..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
... Eller venstre side av jakka for et "yup" ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når man har en Pappa som har bodd i Japan..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kjole med tyll - kan det bli bedre? Tips: Funker som nattkjole også, om den nektes å tas av.. ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Påfyllspause i skyggen..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mitt favorittantrekk! Jeansen er i tillegg så myk at jeg gjerne skulle hatt en selv...
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gullskjørt og høstens ultimate favorittgenser :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Deilig med spreke farger til gutta også!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Miks og match - uendelig med muligheter :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gull funker dessuten til alt..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og denne jakka Love it!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Voksenstørrelse hadde ikke vært dumt! Hilsen misunnelig mamma ;-)
 

Det er ikke mange ukene til vi må fiske fram ullundertøyet igjen, og det gleder mitt hjerte å se de herlige fargene og spreke printene denne høsten! Her er det også miks og match som gjelder - og alt er såklart lov! :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Helt forelska i ullstillongsen med dyremønster :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er altså så mye fint å velge mellom, og dette var bare noen av høstnyhetene! Alle våre favoritter og mye mer til, finner du hos Lindex :-)

/ Vi er klare for høsten

Hei og hallo, høstsmellen!

I dag morges våknet jeg av en liten fot i ansiktet, og lyden av plaskregn på taket. Soveromsvinduet sto på vidt gap, og det var rett og slett iskaldt på soverommet! Og for en frysepinne som meg, tok det ikke mange sekundene før høstsmellen sparket inn.

Peter er skikkelig lei av at jeg maser om at winter is coming høsten er på vei, men det er liksom sånn jeg får ut frustrasjonen min. I min verden skulle vi nemlig hatt sommer fra mars til oktober - og skikkelig kulde fra november til februar. Det ville vært akkurat nok kalde måneder til at vi kunne sette ordentlig pris på en lang sommer, og nok sommer til at vi var klare for skikkelig vinter i november!

Men sånn er det jo ikke, og her jeg sitter med ullsokker på bena, syns jeg i grunnen det er på sin plass å konkludere med at sommeren er passé. Jeg liker det ikke, men da er det desto viktigere å gjøre noe som funker - nemlig å liste opp alle de deilige tingene høsten har å by på!

Så værsågod, her kommer mine 10 grunner til at høsten er fin ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Høstvind - ikke fullt så glad i, faktisk.. ;-)

1. Frisk luft, høstsol og flotte farger

Det er jo noen uker igjen til de flotte høstfargene er på plass, men allerede nå kan man føle det friske draget i lufta. Selv om jeg hater å fryse, elsker jeg å trekke pusten dypt og kjenne lukten av høst! Den lave høstsola er helt spesiell, og så sant man ikke får den rett i fleisen når man kjører bil - får den meg til å sette ekstra stor pris på at sola skinner de dagene det ikke regner.
 

2. TV-premierer

Jeg ser ikke mye på TV lenger, men premierer hører definitivt høsten til! Dette var noe av det beste jeg visste da jeg var yngre, og før jeg fikk barn sprengte jeg serieopptaks-funksjonen på dekoderen i løpet av august. I år har jeg bestemt meg for å velge 1 serie å ha på opptak, og kremt.. Jeg hater thrillere, men når NRK kan friste med thrillerdrama der spesialetterforskeren spilles av en viss Mr. Oftebro... Hello 😍
 

3. Peiskos

Dette punktet trenger ingen forklaring, selv hunden vår elsker å ligge foran peisen og varme seg etter en tur i høstmørket! Dessuten er jeg superglad for å ha funnet meg en mann som om mulig setter enda mer pris på fyr i peisen enn meg selv :-)
 

4. Tedrikking

Her i huset hviler vannkokeren hele sommeren, og når høsten kommer tørkes den støv av før den gjøres klar til å brygge de herligste koppene med te. Ingenting er som å få tilbake varmen i kroppen fra rykende het drikke :-)
 

5. Lamper og telys

Selv om det er kjipt at det blir mørkere ute, så er det noe skikkelig koselig over å måtte ha på lysene inne igjen! Sammen med levende lys gjør det underverker for stemningen.
 

6. Fårikål

Jeg er såpass glad i Norges nasjonalrett, at dette er et av høstens store høydepunkt for meg. Peter er selvfølgelig ikke enig, og når jeg gir 10 av 10 på karakterskalaen, klarer han kun å strekke seg til en sterk 3'er.. Mens vi spiser fårikål, må vi gjenfortelle historien om da min gode venninne skulle servere denne utsøkte retten til kjæresten sin for første gang. Han er ikke norsk, og etter første biten la han ned bestikket, kikket på venninnen min med store øyne og sa: "This is.. Shit". Haha! Vi ler like godt av denne historien hver eneste gang den fortelles :-)
 

7. Støvletter

Dette har jeg likt helt siden jeg var liten! Hver høst fikk jeg nye støvletter, og det var så trivelig å traske rundt i nye sko. Da er man litt lei av sommerskoene og klar for noe nytt. Da jeg var liten var det i tillegg veldig viktig at støvlettene laget klikkelyd, men det må de ikke lenger ;-)
 

8. Skolestart-følelsen

Selv om det er mange år siden jeg gikk på skolen, blir jeg påvirket av alle skolestarterne rundt omkring. Det er som om høsten er spennende! Peter og jeg har diskutert dette, for han hatet skolestarten etter sommerferien, mens jeg likte den. Følelsen av tomme kladdebøker, nyspissede blyanter, nye fag, nye lærebøker, et helt nytt år - magisk! Peter derimot kan strekke seg til at det var gøy å se igjen kompisene sine etter en lang sommer, men that's it :-)
 

9. Mørke morgener og mørke kvelder

Yes, etter at jeg fikk barn ble faktisk dette punktet en skikkelig fordel! Mine barn er i alle fall lettere å få i seng om kvelden når det er mørkt ute, og de kan være tilbøyelige til å tro at det fortsatt er natten når de våkner grytidlig om morgenen. Det strider jo mot all fornuft å legge seg om kvelden når sola fortsatt henger høyt på himmelen :-)
 

10. Sofaprosjekter

Dette punktet er jeg tilbøyelig til å gi opp i år, men likevel ikke... For de siste 15 årene har jeg hvert eneste år satt i gang med et nytt sofaprosjekt - som oftest noe som innebærer strikkepinner og nytt garn. Problemet er bare at jeg aldri kommer i mål, så vi får se hvordan jeg løser dette i år. Jeg har fortsatt en liten genser på pinnene som jeg begynte på for tre år siden, og det er så kjedelig å fortsette på gammelt arbeid! Samtidig hadde det jo vært utrolig moro å bli ferdig, da..


 

Sånn, kjære høstsmell! Dette skal gå bra, det. Allerede nå takler jeg deg mye bedre シ

* Følg Konatil på Facebook *

Berre gjer da

Det er ganske nøyaktig 9 dager siden jeg kom hjem fra ferie og lurte på hva i all verden som hadde skjedd på vaskerommet mitt. Det så rett og slett ut som om noen hadde brutt seg inn og lagd et helsikkes kaos, før de hadde listet seg ut igjen uten å stjele noen verdens ting.

Men jeg trengte jo ikke mange sekunder med betenkningstid før jeg innså at jeg bare kunne skylde meg selv. Et vaskerom må holdes kontinuerlig i sjakk, på samme måte som en skittentøyskurv. Hviler man på sine laurbær, oppstår det trøbbel.

Dette hadde altså skjedd meg og mitt vaskerom (jeg sier mitt, for sånn er husarbeidsfordelingen her i huset) - og selv om jeg først trodde det var klær som lagde kaos, oppdaget jeg ganske kjapt at vaskerommet hadde blitt offer for panikkrydding.

Langt inni topplokket et sted, kunne jeg nemlig huske at jeg ved et par fire, fem anledninger så meg nødt til å stue bort noe rot som sto i gangen når vi fikk gjester. Å stue bort rot er aldri å anbefale.

Men i dag var det endelig dags! Mens Peter sparket fotball med ungene, kastet jeg meg rundt og gjorde det jeg måtte. I bakhodet hadde jeg mottoet til han treningsguruen på NRK: Berre gjer da.

Så jeg gjorde jeg det.


Ser gulvet vått ut, sier du? Pytt sann, det er bare nyvasket.. 😋
 

Jeg ryddet absolutt hele vaskerommet for ting, jeg svingte meg rundt med støvsugeren og kjørte på med vaskefilla. Og det må jeg bare få si, fy flate, det rommet har ikke sett så fint ut siden sommeren 2013, rett før vi flyttet inn!

Og nå som vaskerommet mitt er helt strøkent, må jeg jo få takke alle dere som var så snille og sendte meg støttende meldinger etter å ha sett rotet mitt - bare for å fortelle at jeg ikke var alene. At jeg skulle vite det var flere kaotiske vaskerom der ute, at jeg ikke måtte føle meg som en dårlig person selv om jeg ikke lenger kunne se gulvet der inne. Dere som sendte snapper av deres eget kaos, for å bevise at vi var flere i samme båt.

Men på grunn av dere, føler jeg det litt som min plikt å spre litt "berre gjer da"-power til alle dere som trenger det. Dere som i altfor lang tid har irritert dere over rotet på vaskerommet. Som kanskje trenger den lille "berre gjer da"-dytten som jeg trengte. Jeg lover dere, det er så innmari deilig når det er gjort, når gulvet skinner og klesvasken er sortert og alt er på stell!

Men... Så kom Peter tilbake med ungene, og ja. Jeg hadde riktignok rukket å tømme vaskerommet for ting og gjøre det skikkelig rent, men jeg måtte jo sette alle tingene et sted.

Så når jeg går inn på kjøkkenet nå, innser jeg at det kanskje gjenstår littebitt arbeid likevel...


 

Eller ganske mye arbeid, faktisk. Hadde et håp om å få sett den siste episoden av Game of Thrones i kveld, men kan vel bare si det sånn at jeg har annet å ta meg til. Berre gjer da.
 

/ Legg ikke ut på storrengjøring, med mindre du har god tid...

Et sånt øyeblikk

Sannsynligheten er veldig stor for at du ikke ser det samme som meg, på dette bildet :-)

For dette bildet viser ikke bare to søsken som nettopp har blitt overrasket med en togtur til Tønsberg på en helt vanlig søndag. Som akkurat har bestilt seg en matbit og noe å drikke, og som får tida til å gå ved å fotografere hverandre med fatterns kamera.

Nei, bildet symboliserer også noe helt annet, noe skikkelig fint.

Jeg satt på den andre siden av bordet og tok bilde av de to, mens vi ventet på maten vi hadde bestilt på restauranten. Stemningen var så fin, så fin at jeg plutselig fikk et "øyeblikk". Du vet et sånt øyeblikk der du bare føler deg veldig glad og tenker at livet smiler, og du blir så overveldet at du nesten får lyst til å gråte litt.

Og grunnen til det, var rett og slett at vi satt på en restaurant. Alle fire. Dette høres sikkert dumt ut i manges ører, men jeg er også helt sikker på at ganske mange forstår hva jeg mener.

Peter og jeg har nemlig aldri tatt med barna våre ut for å spise alene. Vi prøvde noen ganger sammen med besteforeldre da barna var små, men det fristet rett og slett ikke til gjentagelse. Å spise mat på restaurant med to barn som ikke har lyst til å sitte stille, er pyton. Det er stressende, lite koselig, ikke verdt det.

Derfor har vi droppet sånne ting. Det er ikke barnas skyld og det har ikke vært noe stort savn, det har bare blitt sånn. Og nettopp derfor betyr dette bildet så mye for meg. Derfor fikk jeg et øyeblikk.

For uten at vi har tenkt over det, har barna blitt så mye større at en spontantur til Tønsberg kan innebære restaurantbesøk og samtidig ende opp med å bli en sånn perfekt dag som tatt rett ut av et fotoalbum.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Som jeg har skrevet om før, har Peter og jeg et ordtak vi bruker flittig når det herjer litt her hjemme. Når for eksempel tannpuss plutselig sidestilles med dommedag, når de nye sandalane ikke lenger kan brukes fordi de ikke løper fort nok, eller når smør på brødskiva er himmelsk på mandag og katastrofe på tirsdag.

Da ser vi på hverandre og sier "It will pass".

Og her er vi altså. Den litt stressende tiden med bleier og barnevogn og full galopp har passert, og nå kan vi plutselig ta med barna hvor som helst og gjøre hva som helst, og atpåtil få sånne øyeblikk.

Det føles ganske så magisk :-)
 

* Følg Konatil på Facebook *

TV or not TV?

Det nye soverommet er for lengst ferdig malt, og vi begynner å komme i orden - men akkurat nå står vi faktisk overfor et aldri så lite soveromsdilemma.. ;-)

For det nymalte rommet har allerede rukket å bli mitt nye favorittrom, jeg blir til og med glad hver gang jeg går forbi og titter inn, og det sier jo litt om hvor fornøyd jeg er med fargen på veggene!

Siden jeg sliter med beslutningsvegring, har jeg også bestemt meg for å gjøre soverommet helt ferdig mens det enda er "nytt". Kanskje blir jeg såpass gira av å få ting opp på veggene, at jeg blir inspirert til å ta resten av huset også ;-)

Men, det store spørsmålet inntil videre er noe helt annet enn hvilke bilder som skal opp på veggen, nemlig: Er det tommel opp eller ned for å ha TV på soverommet?!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ledningen henger foreløpig på halv tolv..
 

Jeg har nemlig en sånn glup idé om at Peter og jeg kan bruke den gamle TV'n som sto i boden, til å sette på en film til ungene en tidlig lørdag eller søndag morgen når høsten kryper på.. Alle samlet i den store senga, foran TV'n - og på den måten kan Peter og jeg forhåpentligvis kjøpe oss litt ekstra sovetid.. Men funker sånt?

Jeg hadde TV på soverommet da jeg bodde i kollektiv for tretten år siden, og fikk etterhvert et litt ambivalent forhold til det. For det ble så fristende å legge seg på senga og glo.. Og spesielt vanskelig ble det å skru av TV'n om kvelden!

Men det var jo en litt annen tid, da. Ikke hadde jeg barn, og som oftest kunne jeg jo ta igjen den tapte søvnen dagen etter.

Jeg ser for meg at det er mange som fraråder TV på sengekanten - kanskje spesielt med tanke på søvnkvalitet. Nå var det jo ikke tanken min å se på TV på senga om kvelden, men når jeg tenker etter så høres det jo ikke feil ut å krype under dyna på en mørk høstkveld og sette på en episode av Game Of Thrones, heller..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ TV or not TV - erfaringer mottas med takk

Gift med Phil Dunphy

Jeg innser at det høres helt fjernt ut, men denne uka lærte Peter noe jeg tror kan komme til å redde ekteskapet vårt.

Og med "redde ekteskapet", mener jeg at han har knekt en kode som kommer til å gjøre forholdet vårt enda sterkere. For det han har lært, kommer vi til å benytte oss av begge to! Og jeg er faktisk overbevist om at det kommer til å løse veldig mange problemer i framtida.

Happy couple in love with painted smiley holding red heart
 

Kort fortalt dro Peter og jeg til byen med ungene rett etter barnehagen på mandag, for å handle både klær og mat. Det gikk forsåvidt greit, men jeg ble utrolig stresset da jeg skulle finne klær til lillesnuppa samtidig som hun svinset rundt blant alle klesstativene. Det var mye folk, og etter en stund var jeg helt utslitt. Magen skrek etter middag og jeg trakk et lettelsens sukk da vi endelig satt i bilen på vei hjem.

Peter hadde denne dagen bedt følgerne sine på Snapchat om å dele sine tørreste vitser, og spurte pent om jeg kunne lese opp noen av dem og legge dem ut på storyen hans. Jeg var egentlig ikke klar i det hele tatt, men tenkte at jeg fikk gjøre et forsøk.

Men etter fjerde forsøk ga jeg opp, enten ble jeg avbrutt underveis, eller så husket jeg bare halve vitsen og måtte begynne forfra. Vanligvis ville Peter blitt småirritert på meg, og bedt meg prøve én gang til; Ingenting å bli så stressa for, det er jo bare en snap. Nå var vi jo på vei hjem likevel, og snart ville middagen stå på bordet. Ta deg sammen, så går det så fint så.

Og denne måten å reagere på, irriterer meg noe så innmari! På samme måte som når jeg for eksempel sier til noen at jeg er livredd for å fly, og får til svar: "Neeeeeida, det er ikke noe å være redd for."

For frykten min er jo der, det er ikke sånn at jeg later som jeg er redd for å fly - og hadde det hjulpet å tenke "Neeeeeeida, det er ikke noe å være redd for", så hadde jeg jo bare gjort det..?

Peter og jeg har vært på COS-kurs på helsestasjonen, og lært at dersom et barn faller og slår seg, er det dummeste man gjør å prøve å avlede. Det er altså ikke riktig å plukke opp et barn som nettopp har slått kneet sitt, gå bort til vinduet, peke på en fugl og si: "Oi! Se på den fuglen, da! Den sitter på taket, den!"

Nei, barnet trenger å få ut gråten, det trenger en voksen som sier: "Det der skjønner jeg var vondt! Få se på kneet ditt, tror du vi må finne et plaster?"

Og akkurat denne taktikken brukte Peter for første gang på 6 år, i bilen på vei hjem, da jeg hadde falt sammen i bilsetet, og aller minst trengte den vanlige reaksjonen Peter pleier å servere meg. Han gikk for det totalt motsatte, og det virket som bare pokker'n!

Peter sa: - "Æh, drit i Snapchat, drit i telefonen. Det har ingenting å si. Vet du hva? Nå skjønner jeg at du er sliten. Jeg syns du var sterk som kom deg gjennom den handleturen, for den var sinnssykt stressende. Og du tok barna mye mer enn meg. Jeg tror faktisk hvem som helst hadde klikket i en sånn situasjon. Du er bra du, mamma."

Haleluja! Det var jo nøyaktig dette jeg trengte å høre! Som et barn som har slått kneet sitt, og ikke trenger å snakke om fuglen utenfor vinduet som sitter på taket - så trengte jeg å få bekreftelsen på at JA, det var ikke rart at jeg var sliten! Han forstod meg, han meg, og han sa jeg var bra for det!

Av alle steder hadde Peter plukket opp dette trikset i en episode av "Modern Family", hvor Phil Dunphy hadde lært denne taktikken og deretter testet den på kona si. Med stort hell, så klart ;-)

Og nå tenker jeg at dette er noe alle burde teste ut! Prøv det på kjæresten, på sjefen, kollegaen, sønnen, datteren, svigermor eller naboen. Hvis man havner i en setting der det kan være naturlig; kjør på med litt forståelse, da! Gi aksept istedenfor å pøse på med egne tanker og følelser.

Funker det ikke, så har du i alle fall prøvd - og funker det, så er det jo bare å fortsette ;-)


 

/ Takk ska'rru ha, Phil ;-)

Oldefar og gresshoppene

Barndomshjemmet mitt lå rett ved et stort jorde, og utsikten fra kjøkkenvinduet var som balsam for sjelen. Det var natur, stillhet og et og annet rådyr som strøk forbi.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men tidlig høst hvert eneste år, skjedde det samme: Gresshoppene tok over stillheten med deres utrolige konserter. Hundrevis av hanner som laget lyd ved å gnisse bena sine mot små tagger på lårene, og disse lydene kunne nesten ta pusten fra meg, særlig om kvelden.

Jeg lå i senga mi og hørte på den fascinerende lyden, mens jeg følte at høsten var i anmarsj.

I dag minner gresshoppene meg også på historien om Oldefar. For da Oldefar begynte å bli eldre, fikk han nedsatt hørsel. Den høyfrekvente lyden fra gresshoppene ble nok mindre og mindre hørbar for hvert år som gikk, og da noen en høstdag nevnte den lydsterke gresshoppekonserten som foregikk utenfor stuevinduet på gården hans, svarte han kjapt:

- "Gresshopper?! Nei, de ble utryddet for flere år sia, de."

Det er august nå, og insektene har startet konsertene sine. Og selv om august pleier å by på mange flotte sommerdager, er det allerede nå et kjøligere drag i lufta, et slags forvarsel om at den fine sommeren snart er ved veis ende. Høsten er fin, men jeg håper sommeren vil bli noen uker til.

Uansett får historien om Oldefar meg til å smile, for hvor utenkelig er det ikke at man en dag ikke lenger kommer til å høre gresshoppenes sang?

Men når den dagen kommer, skal jeg i alle fall ikke være lei meg - jeg skal tenke som Oldefar. Gresshopper? De ble utryddet for flere år siden, de :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/

Ikke i søpla, takk

På lista mi over ting jeg skal gjøre i løpet av de neste ukene, står punktet "Sortere klær". Det er altfor lenge siden jeg tok et røsk i mitt eget klesskap, og begge ungene har masse tøy som ikke passer lenger.

Og det fikk meg til å tenke på en ting jeg lærte i sommer, takket være en sak en av vennene mine på Facebook hadde delt. Jeg er helt sikker på at det er flere enn meg som ikke visste dette fra før!

Woman holding a huge pile of clothes

For i følge denne saken, er de ansatte i avfallssorteringsanleggene fortvilet over at du og jeg kaster klær som restavfall. De aller fleste av oss er flinke til å levere gjenbrukbare klær til UFF, Fretex, eller lignende - men det er verre med klær som er i dårlig stand.

Og klær, spesielt BH'er og korsetter, skaper visst masse trøbbel hver eneste dag i sorteringsanleggene, rett og slett fordi det henger seg fast. Anleggene må renses hyppig, og oppfordringen fra renovasjonsselskapene er klar: Lever absolutt alt tøy til gjenvinning, selv om det er ødelagt!

Dette var altså nytt for meg, jeg trodde nemlig hullete og slitte klær skulle i søpla... Men leverer man det til en returordning isteden, blir tøyet sortert i én av 200 kategorier (!) før det havner i riktig container - og slipper å sette seg fast i sorteringsanleggene. Dette sparer renovasjonsselskapene for ekstra utgifter - i tillegg er det bra for miljøet, for ødelagte klær kan nemlig gjenvinnes til andre ting! For eksempel til isolasjonsmaterialer i hus, og det er jo en fin tanke :-)

Her i huset er vi store tilhengere av "Arvekarusellen", og de fleste plagg sendes videre til en ny eier. Men enkelte plagg når også endestasjonen hos oss, og da er det jo fint å vite at en hullete og slitt genser ikke trenger å ende i bøtta fordi den ikke kan brukes som plagg lenger, men at den kan fortsette å varme kalde kropper som isolasjon :-)


Ikke hus-isolering riktig enda, inn i arvekarusellen med seg ;-)

 

/ Tommel opp for riktig sortering!

Juli som gikk

Aaaah, første dag tilbake til hverdagen - det har vært både litt deilig og litt trist. Akkurat som det skal være etter en fin sommerferie! Og siden dette atpåtil er julis siste dag, passer det jo perfekt med en liten oppsummering.

Jeg elsker fortsatt tilbakeblikk, og selv om jeg klamrer meg fast til at august pleier å by på mange fine sommerdager, gleder jeg meg over at årets sommer har servert oss sol og atter sol i Vestfold.

Men nå, en liten oppsummering før august sparker i gang!

 

JULI

Beste kjøp
Jeg ble hoppende glad da jeg fant disse rammene i en restekasse da vi var i Kongsvinger i forrige uke, og ble helt fra meg da jeg så at de kostet 10 kroner stykket! Så da kjøpte jeg like godt fire stykker ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Verste bomkjøp
Jeg kjøpte en regnponcho før Stavernfestivalen - fikk ikke bruk for den i strålende sol... ;-)

 

Peter-øyeblikk
Han er jo generelt en bra mann, men jeg må si jeg elsker humoren hans når han kjøper blomster til meg fordi Jakob Oftebro har blitt singel. Det er liksom søtt og hysterisk artig på samme tid :-)

 

Christina-øyeblikk
Jeg digger Snapchat, spesielt de gangene jeg kan finne på noe på Peters bekostning. Så da han sovnet mens vi vasket bilen i helgen, så jeg mitt snitt - og aldri før har snap-innboksen min kokt så mye, haha! Særlig denne slo an, og jeg må innrømme at jeg fikk helt latterkrampe selv også:


Umulius82 leverer på snapchat :-D
 

Fullførte prosjekt
Jeg kan ikke tro at juli har vært den mest produktive måneden på veldig lenge, men det har den altså. Vi har malt rommet som skal bli vårt nye soverom, vi har flyttet senger, skrudd opp kommoder og er i ferd med å komme i orden allerede. Det minner meg på at jeg må ta i bruk ordtaket til han treningsguruen på NRK: "Berre gjer da".

 

Prosjekt som videreføres til neste måned
Nå som jeg så hvor fort det gikk å male soverommet, er jeg litt gira på å få malt det mørke kontoret til Peter i en lys og fresh farge. Berre gjer da!

 

Gladeste øyeblikk
Høres vel litt rart ut, men hele ferien har vært glade øyeblikk. Både Peter og jeg har vært litt på jobb hver dag, men vi har vært veldig flinke til å logge av når vi har kunnet. Og det har vært både viktig for huet og godt for familien ♥

 

Morsomste øyeblikk
På Stavernfestivalen var det veldig mange som stoppet Peter for å si hei, og en av dem var en ung gutt i starten av tjueårene. Han sto sammen med kompisene sine, og da Peter gikk forbi, spurte han pent om han kunne ta en selfie. Han forklarte at han hadde sett Peter på Bloggerne på TV, men at han aldri hadde lest bloggen hans. Peter slo av en prat, tok selfie og high five, og rett før vi skulle gå videre, mumlet gutten: "Æh, okei da, jeg leser bloggen din også. Fast faktisk". ;-)

 

Bilde som aldri havnet på bloggen
Kommentar unødvendig...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Friskus
Dere som har sett storyen min på Snap i dag, vet at jeg har vært støttemedlem på treningssenteret siden Peter meldte meg inn i mai... Men i dag kom jeg meg altså opp og ut rett etter frokost, og selv om det gikk sånn passe siden jeg ikke husket hvordan jeg skulle ta øvelsene, så var jeg hvertfall på plass i lokalet! Friskus on fleek ;-)

 

Daffus
Sommerferie. Støttemedlem. Nok sagt.

 

Favoritt-blogginnlegg
Innlegget om bønneplantene jeg hvert år får av Mormor og Este. Familie altså ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Yndlingssanger
Coldplay - A L I E N S
Imitiating Aeroplanes - Hourglass
Zak Abel - All I ever do

 

/ Takk for nå juli - og velkommen august, håper du blir fin!

Hva har skjedd på vaskerommet?

I dag kom vi hjem etter å ha vært en natt på hytta til foreldrene mine - og jeg skulle bare kjapt inn på vaskerommet for å henge opp et vått badehåndkle. Dette var synet som møtte meg:


 

Det kan tilsynelatende se ut som vi har hatt innbrudd på vaskerommet - ingenting er riktignok stjålet, men man trenger jo ikke særlig høy IQ for å forstå at det ser ut som noen har vært her, romstert rundt og etterlatt seg et forferdelig kaos.

Men dette er altså hva som skjer når man har hatt barnehageferie i tre uker og samtidig prøvd å slappe av litt...

Vanligvis skylder jeg på gubben når det er rotete, men vaskerommet er liksom mitt ansvar. Det skal sies at det aldri er helt strøkent der inne, men jeg har i alle fall et system. Og i denne ferien har jeg altså fått bevist at man må opprettholde dette systemet, selv om det er ferie.

Jeg kikket meg raskt rundt i rommet på leting etter et sted jeg kunne henge det våte håndkledet i sta, og oppdaget ting jeg ikke visste var der. For eksempel denne orkideen, som jeg ikke aner hvordan har havnet på gulvet foran vaskemaskinen:


Ser du den..?
 


Tøymykner og hundemat, tørkerull og dassrull
 

Sommeren er virkelig ikke over, men det er definitivt ukene der vaskerommet har fått leve sitt eget liv... I morgen er det tilbake til hverdagen igjen, og det tror jeg trengs :-)

 

/ Takk for nå sommerferie - du har vært fantastisk

Tidenes comeback

Ikke at jeg noen gang mistet trua, altså... Men det er mye som tyder på at vi er i ferd med å oppleve et aldri så lite comeback i vinduskarmen ;-)


 

Før vi dro på ferie vannet jeg alle plantene, inkludert de spirende avkoadosteinene i vinduskarmen. Det begynner å bli noen måneder siden Peter og jeg startet konkurransen "Førstemann til avokadoplante", og Peter har jo ledet soleklart siden start.

Vi startet med to steiner hver, og jeg satset alt på den minste av mine - for å bevise en gang for alle at det ikke er størrelsen det kommer an på. Men i avokado-verdenen er det visst det, og mye tyder på at de små steinene blir for små og råtner, istedenfor å spire.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Er det bare meg som ser en avokado-high-five? ;-)
 

Konkurransereglene var klare; vi skulle holde oss langt unna hverandres planter, selv om vi oppdaget tørr jord og behov for vanning. Men da Peter plutselig en dag bestemte seg for å sette sin spirende avokadoplante ut på verandaen "sånn at den skulle få seg litt sol og litt frisk luft", måtte jeg spørre om det var en god idé.

Han insisterte på at den skulle bli stående, og da vi pakket oss ut i bilen for å reise på hytta i forrige uke, måtte jeg spørre på ny om han ikke skulle ta inn den stakkars planten før vi dro. Jeg syns den begynte å se litt pjusk ut...

Men "neida, lar den stå - såpass må den da tåle".

Vel...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Godt av litt frisk luft, sa du?
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så nå kan det se ut som at gubben må vente på et mirakel for å dra i land denne seieren, bare se på min lille fighter som har kost seg i sola i vinduskarmen mens vi var på hyttetur ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så gjenstår det å bli enige om hvem som faktisk dro i land seieren, for selv om det er ganske åpenbart at Peter vant "Førstemann til avokadoplante" så mener jeg å huske han sa at førstemann til 30 cm stakk av med seieren. Men så spørs det om han husker det, da ;-)

 

/ Avocado-power

To små, store apekatter

I dag ble jeg sittende å se på dem. To små, som samarbeidet iherdig - og plutselig gikk det opp for meg at det jeg har fryktet så lenge, faktisk ikke er noe å frykte likevel :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For i dag skulle barna og jeg skru sammen to nye kommoder mens Peter måtte jobbe. Og mens vi hørte på Spotify og sorterte skruer, slo det meg: Vi er ferdige med babytida!

Denne tida jeg har fryktet og gruet meg til, redd for å savne, redd for det ukjente, redd for å gi slipp - eller jeg vet ikke hva. Men så skjer det så gradvis.

Og i dag innså jeg plutselig, midt blant skruer og spikere, at nå har jeg to små hjelpere istedenfor "én storebror og en litt for liten lillesøster".

Jeg ble sittende å se på dem der de samarbeidet, der den ene forklarte at alle trepluggene måtte telles først, og den andre forsiktig telte fram til 16, men der stoppet det opp litt, for hva kommer etter 16 igjen - og da er det kjekt med en storebror som kan hjelpe deg i gang igjen, selv om man ikke husker hva som kommer etter 17 heller.

Og jeg ble så glad. For vi er ferdige med babytida, og det er jo helt vanvittig! Okei, så er det kanskje litt skummelt igjen i morgen, eller om en uke eller en måned - men akkurat nå er vi her. Og det føles fantastisk.

Ingen flere bleier, ingen gråt der man lurer på om det skyldes sult, trøtthet eller noe annet, ingen soverutiner på dagtid som overholdes for at ikke natten skal bli et lite kaos.

Det er utrolig koselig med baby i hus, men fy søren så ålreit det er å få hjelp til å bygge kommoder ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Mine små, store apekatter ♥

På tur med svigermor


 

Det er ikke mange ukene siden jeg skrev om feriekrangling, og at et av ekspertenes råd for en god ferie, var maks to eller tre dager sammen med svigermor.

Men etter én uke på hytta med min egen svigermor, har jeg begynt å gruble litt. For hun er helt topp! Jeg skjønner jo at jeg har trukket vinnerloddet her, for det er vel ikke mange som har en svigermor man blir mer og mer glad i for hver ferietur man har sammen..?

Men grunnen til at jeg nå altså har begynt å gruble litt, er at jeg lurer på hva oddsen er for at vi begge er like fornøyde. For det at jeg ikke har noe å utsette på henne, trenger definitivt ikke bety at hun er like fornøyd med meg!

Jeg har aldri sett henne gjøre det, men det er vel ganske sannsynlig at svigermor rynker litt på nesa over meg i blant.

Derfor har jeg samlet noen punkter jeg ser for meg kan være Topp 10 grunner til akkurat det ;-)

 

Tannbørsten

Hytta vi har vært på, ligger altså midt i skogen uten verken strøm eller innlagt vann. Hver kveld når mørket senker seg, står familien Kihlman ved vannet og pusser tennene i stillhet mens man tar inn skogens ro. Kanskje hører man en frosk, eller en fugl eller forsiktig rasling i bladene på trærne. Og så brytes stillheten av "BZZZZZ BZZZZZ" idet svigerdattera kommer tassende med sin elektriske tannbørste som hun er helt avhengig av.
 


Bzzzzzzzzzzzzzzzzz
 

Sulten før frokost

Svigermor er virkelig ikke noe frokostmenneske, og jeg kan bare forestille meg hvordan det må føles å ha fått en svigerdatter som er sulten som en ulv før hanen galer. I tillegg må jeg ha mine grønnsaker attåt, og da blir det gjerne litt ekstra styr der også. For å toppe det hele mener Peter at jeg har "Bråkehue", altså at det bråker ekstra mye når jeg for eksempel tygger gulrøtter. Bra start på dagen.
 

Blodsukkeret

Det tar meg rett til blodsukker-problematikken. Jeg må nemlig ha jevnlig påfyll av mat i løpet av dagen for ikke å falle sammen. Men i familien Kihlman tar man ting som det kommer. Kanskje spiser de om 10 minutter, kanskje om 4 timer. Det funker litt under middels for en svigerdatter som må ha mat NÅ! for ikke å forvandles til Hulken på en dårlig dag.
 

Peters nye "mamma"

Det må jo være spesielt for en svigermor å få en svigerdatter som av og til oppfører seg som moren til sønnen sin - altså som henne selv. For Peter er en flott fyr han altså, men noen ganger høres jeg litt ut som om jeg var moren hans. "Peter, kan du slutte å legge fra deg sokkene dine midt på gulvet?", "Nå har jeg spurt deg fire ganger, kan du være så snill å gi Teo mat?", "Peter, klokka er snart tolv! Kanskje på tide å legge seg?" Det må være rart å bli vitne til noe sånt, og attpåtil ikke kunne gripe inn.
 

Pakkesel

Hver eneste gang vi skal på ferie, sier svigermor det samme: Ikke pakk med dere for mye. Vi skal bare på hytta, vi trenger ikke mye klær.
Hver eneste gang vi skal på ferie, gjør jeg det samme: Jeg pakker med for mye. Vi skal bare på hytta, vi kan få bruk for mye klær.
 


Hennes sønn - pakkeselet
 

Hønemor

Når man har feriert på ei hytte i nesten hele sitt liv, må det jo være spesielt å ha svigerdatter på besøk som ser farer overalt. Hva hvis barna ramler oppi utedoen? Faller ut av kanoen? Tråkker på en veps? Jeg tenker det kan bli i overkant med en hønemor på besøk i blant, kanskje spesielt når svigers har oppdratt fire barn selv.
 

Babycallen

Og det bringer meg rett over på neste punkt; jeg drar nemlig ingen steder uten babycallen. Til tross for at vi på hytta sitter i stua vegg i vegg med soverommet der barna sover, har jeg babycallen ved min side. Som svigerfar sier: "Hvordan vi overlevde i gamle dager er meg et mysterium."
 

Hjelpeløs

Jeg blir veldig hjelpeløs på et kjøkken der jeg ikke aner hvor ting er. Når vann må kokes opp over gassvarme før oppvask, og jeg ikke aner hvor jeg skal skylle tallerkenene eller tømme ut skittent vann. Men jeg lærer litt hver gang vi er på hytta, og er glad for at svigermor er tålmodig.
 

Badeskrekk

Jeg vet ikke hva som har skjedd med termostaten min med årene, men jeg får altså ikke varmen i kroppen igjen etter et bad. Og med et badevann foran hytta som holder 18-19 grader, står jeg heller i vannkanten og vasker håret med ei øse, enn å dyppe hele skrotten nedi. Svigermor tar morgenbad hver dag, uansett temperatur. Og Peter...
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dypper ikke tåa først, engang.. :-/
 

Drikkevann

I alle år har familien Kihlman drukket vann fra brønnen ved siden av hytta. Jeg er livredd for å finne edderkopper i vannglasset mitt, og har med eget vann på flaske. Hvis ikke det er fisefint, så vet ikke jeg.

 

Men tross alle mine rariteter, har vi altså hatt en helt fantastisk uke sammen. Du vet det har vært bra når svigermor feller en liten tåre når man sier hadet..

... Med mindre det var gledestårer da, over endelig å få hytta for seg selv igjen ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Svigermor

Smågodt og stearinlys

Vi er jo noen rare vanedyr, og hver gang vi er på hytta, sjekker vi værmeldingen for å finne ut hvilken dag det er meldt dårligst vær.

Den dagen holder vi nemlig av til den obligatoriske turen over grensa til Sverige! I dag var det antydning til skyer, og dermed fikk vi gjort unna en fin liten tur til Charlottenberg :)

Det skal sies at det blir forsiktig med harryhandling ettersom det ikke er strøm på hytta, og dermed begrenset med kjølemuligheter. Men det spiller egentlig ingen rolle, for det viktigste stoppet er uansett i en butikk som ikke trenger avkjøling :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
When on hytta...
 


Bilde fra i fjor ;-)
 

Godisfabriken er en av Peters vakreste barndomsminner (haha) - og han har mang en gang fortalt om sommerturene til Sverige der han fikk kjøpe smågodt og sitte i bilen på vei tilbake til hytta og mumse godteri mens han koste seg glugg.

Dette er en tradisjon han akter å holde ved like, og mens barna og jeg svinset rundt på leting etter våre absolutte smågodt-favoritter og fylte hver vår beskjedne pose, møtte vi etter en stund papsen i kassa da vi skulle betale.

Og det viste seg at han hadde gått bananas som vanlig... Barna gjorde store øyne da de så posen til Peter, men de godtok den lille hvite løgnen om at han "hadde kjøpt til hele familien". Haha!

På vei hjem stakk vi innom glassverket på Magnor for litt glasstitting og en kopp kaffe, og det vi regnet med kom til å bli under middels moro for unga, viste seg å bli stor suksess.

For midt blant vaser, champagneglass og karafler kunne barna få dyppe stearinlys i forskjellige farger! Og det var skikkelig artig :-)


 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
To kunstverk tilbake på hytta

Men det artigste i dag var nok godteriet. I alle fall for han far ;-)

 

/ God fredag!

Mitt nye favorittbilde

Vår lille Cavalier King Charles Spaniel er ti år gammel, og heter Teo. Han er familiens lille godgutt, og vi setter pris på hver dag vi får med ham.

Han har sine favorittsteder, men hytta til svigers troner soleklart på toppen. Her legges hundebåndet igjen i bilen når vi kommer, han får spankulere fritt på den store tomta fra morgen til kveld, boffe på fugler, slukke tørsten rett fra vannet nedenfor hytta, ligge i skyggen under et tre og bare være.

Og jeg kan jo ikke si for sikkert at han skjønner hvor vi skal når vi nærmer oss hytta, men det er mye som tyder på at han i alle fall har en mistanke :-)


Mitt nye favorittbilde
 

* Følg Konatil på Facebook *

Den ubehagelige lista

I går pakket vi bilen og brummet av sted mot de grønne skoger og hytta til svigers i Kongsvinger. Som vanlig skulle Peter pakke for seg selv, mens jeg tok meg av resten.

Da vi nærmet oss Oslo, følte jeg at noe manglet. Så jeg spurte Peter om han hadde husket å ta med fiskestenger. Det hadde han glemt.

Jeg er jo gift med en av verdens mest distré menn, så at han hadde glemt noe kom jo ikke som noe sjokk. Det var jo ikke noen krise å glemme stengene, men jeg hadde sett at han hadde skrevet opp dette punktet på pakkelista si, derfor syns jeg det var litt merksnodig at de ikke hadde kommet med.

Først kunne han ikke forstå hvordan han hadde glemt dem, men da jeg fulgte opp med spørsmålet om han hadde husket redningsvester og gummistøvler, slo han hendene irritert mot rattet. Det var visst flere punkter på lista som hadde falt ut.

Og etter nærmere to minutter med betenkningstid, kom forklaringen hans. Hør på dette:

Da klokka hadde nærmet seg 11 på formiddagen, hadde Peter spurt meg hvordan det lå an med pakkingen. Han lurte på om vi kom til å komme oss avgårde til avtalt tid. Da hadde jeg svart at det så veldig bra ut, at vi lå før skjemaet og at dette gikk superfint.

Da hadde Peter altså blitt så hoppende glad, at han hadde "valgt å se bort ifra den ubehagelige delen av pakkelista". Haha! What?!

Jeg lurte på hva som sto på den ubehagelige delen av lista, og det viste seg å være ting han måtte finne fram i boden og garasjen. Slik som fiskestenger, regntøy og redningsvester. Men siden han hadde blitt så glad over å høre at vi kom til å reise avgårde før skjema, hadde hjernen hans bare hoppet over det... Er det seriøst mulig?!

Men nå er vi i alle fall på plass på hytta i skogen, ungene og jeg har med oss alt det vi trenger - så gjenstår det å se om vi kommer til å savne flere ting som sto på den "ubehagelige lista" :-)


 


 

/ Fisk blir det i alle fall dårlig med denne uka ;-)

Fargekrise

I går skrev jeg at vi omsider er i sving med Prosjekt soverom, og planen var at vi skulle bruke kveldene framover til å male etter at barna var i seng. Men takket være en supersnill tante og onkel - fikk vi plutselig en pangstart på arbeidet ;-)

For med barnepass på ettermiddagen, kunne Peter og jeg svinge oss rundt i en fei!

Og gleden ved å få starte malejobben tidligere enn forventet, varte nøyaktig fram til det øyeblikket Peter åpnet malingsspannet. Da begynte jeg å grine.

For fargen så jo helt begredelig ut! Jeg skjønte raskt at den hadde skilt seg siden den hadde stått på vent i flere måneder, men selv om jeg begynte å røre iherdig med rørepinnen, hjalp det liksom ikke... Fargen jeg hadde valgt til vårt nye soverom skulle være "mystisk blå", "estetisk nydelig", "harmonisk" og "lun" - mens fargen i bøtta minnet mer om "intetsigende", "daff", "livløs" og "kjip".

- "Jaja, jenta mi!", sa Peter muntert, "Det blir nok bra bare den kommer opp på veggen!" Så åpnet han spann nummer to, sannsynligvis bare for å dobbeltsjekke at vi ikke faktisk hadde fått feil farge.

- "Herregud Peter", snufset jeg, "Vi kan jo ikke begynne å male med denne fargen når det ikke er den fargen jeg vil ha på veggen! Den ser jo grå ut! Jeg kjøpte ikke gråmaling!"

- "Men jenta mi. Det står "St. Pauls Blue" på begge spannene. Da er det nok St. Pauls Blue oppi. Men, eh... Hvorfor valgte du den fargen hvis den ikke var noe fin..?"

Jeg ble sittende å stirre på den nyinnkjøpte malepenselen jeg holdt i hånda, oppriktig fortvilet over hele fargesituasjonen. Jeg tok opp mobilen og googlet "St. Pauls Blue". Så tittet jeg på noen av bildene som poppet fram, før jeg sakte men sikkert begynte å få tilbake trua igjen.

- "Okei", mumlet jeg, "Vi begynner med én vegg, så ser vi hvordan det går..."

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Grå! Ikke mye som minner om blått, er det vel?
 

Jeg gikk løs på penselen langs listene, og hadde høy puls og antydning til panikk etterhvert som Peter rullet seg bortover.. Men så begynte den opprinnelige blåstripete tapeten å forsvinne, og den nye malingen begynte å tørke...

Og da fikk pipa en annen låt ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nå snakker vi - det begynner jo faktisk å ligne både "blått" og "harmonisk"!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Blitt så proff nå at teip er unødvendig... ;-)
 

Vi kjørte på med det første strøket mens barna var med tante og onkel, og siden maling anno 2017 bare trenger to timer på å tørke - var det klart for det andre strøket med en gang barna var i seng for kvelden.

Og nå sitter jeg her og lurer på om det faktisk er tilfellet at vi i fire år har utsatt å male et rom som nå er fiks ferdig malt i løpet av en halv dag. Haha, det er ganske utrolig :-)

 

/ Flere bilder av vårt "estetisk nydelige", "harmoniske" og "lune" soverom kommer! Må bare tørke litt først

Prosjekt soverom

Jeg skjønner ikke hva som går av oss. Endelig er det sommer, den deilige årstiden vi har lengtet etter hele vinteren, dagene er lyse og lange og nydelige. Og hva gjør familien Klonk? Jo, nå skal vi pusse opp soverommet!

Det hele begynte egentlig rett før helgen, da jeg var på leting etter en ryggsekk. Jeg visste at sekken lå på rommet som skal bli soverommet til Peter og meg, et rom som på mirakuløst vis ble forvandlet til et "roterom" den dagen Peter flyttet kontorpulten sin derfra og over på sitt nye kontor.

For det viste seg jo at det var utrolig praktisk med et eget lagringsrom! Til leker som ikke brukes lenger, barnevogna som skal selges, sprinkelsenga som ikke lenger er i bruk, klær og vinterdresser som burde vært pakket ned i april, kofferter og bager. De siste ukene har døra inn til roterommet vært lukket, sånn i tilfelle vi skulle få besøk. Huttetu.

Men her en kveld, ramlet jeg altså over to uåpnede malingsspann på dette rommet. Ikke bare hadde jeg helt glemt dem, men jeg innså også at det er over fire måneder siden jeg kjøpte malingen.

For tanken var jo at vi bare skulle få malt dette rommet i en fei da Peter flyttet kontoret sitt, men det har bare... Ikke passet helt å ta fatt på. Før nå :-)

For nu jävlar! Nå bare blåser vi i at det er sommerferie - det er jo tross alt nå vi kan lufte ut malingslukt skikkelig!

Ermene er brettet opp, rommet er ryddet - eller det vil si: Alle tingene er flyttet fra rommet og ut i tv-stua - veggene er vasket, og den brune figuren som Peter malte 31. mars for å få fortgang i malingen, er bare timer unna å se lyset for siste gang.


 

I morgen spretter lokket!

 

/ Kan ikke bare ligge og dra seg i ferien heller, si

Mangois med kokos og lime

Sommerferie betyr is - og her kommer verdens enkleste oppskrift på nydelig mangois med kokos og lime som både voksne og barn kommer til å elske!


 

Oppskriften fant jeg på bloggen "Bare Bra Barnemat", som forøvrig er en veldig fin blogg for småbarnsforeldre som trenger tips til hvordan man enkelt kan lage barnematen selv! Gode forklaringer og supre oppskrifter, og en gratis barnematguide med steg for steg for hvordan man begynner med den første barnematen. Superkjekt :-)

Men tilbake til mangoisen, denne passer nemlig perfekt for små barn fra 6 måneder! Og siden den er så god, anbefaler jeg å doble oppskriften med en gang :-)

Du trenger kun 3 ting:

  • En pose frossen mango
  • 1/2 boks kokosmelk
  • Saften av 1/2 lime

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg hadde bare denne kokosmelken i hus, og brukte 200ml - siden det tilsvarer en halv boks
 

Ha alt i en bolle, og bruk stavmikser (eller blender eller food processor) - og bland alt godt til du får en kremet konsistens.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Isen kan enten spises med en gang, eller puttes i isformer:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

La dem stå i fryseren til de har stivnet ordentlig, gjerne over natta :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nam!

/ Sommertid

Peter på sparket

Er det en ting Peter elsker, så er det å ta ting på sparket. Og jeg? Jeg får selvfølgelig like noia hver eneste gang ;-)

I går skjedde det igjen, på formiddagen ringte en dame fra P2, og lurte på om Peter ville stille i Dagsnytt 18 samme kveld. Det viste seg at intervjuet kunne gjøres via telefon, og i motsetning til meg som får panikk bare noen sier "intervju", takket Peter ja på strak arm som vanlig.

Da det nærmet seg kveld og klokka krøp mot 18, tok jeg med meg begge barna på badet og tappet vann i badekaret. Like greit å holde småtrolla så langt unna direktesendt radio som mulig, og på vei opp trappa spurte jeg Peter om han hadde forberedt seg.

Svaret kom kjapt, og ikke overraskende: Han "var ikke helt sikker på hva de skulle prate om, engang." Da begynte jeg å bli nervøs. Så jeg måpet lettere sjokkert, og da fulgte han opp med det han alltid sier når jeg begynner å bli stressa:

- "Næsj - det ordner seg!"

Og mannen klarte seg jo kjempebra som vanlig, han bablet i vei på radioen om barn og ferieplaner og det å kjede seg i ferien. Dette er altså Peter i et nøtteskall. Han skriver talen i bilen på vei til festen, han takker ja til intervjuer på stående fot - og i kulissene står jeg og skjelver av nervøsitet.

Og i kveld ble jeg minnet på denne egenskapen hans igjen, vi har nemlig nettopp vært på teaterhuset i Larvik og sett sommershowet til Scenegal - en gjeng med lokale Larvikstalenter som har en forestilling i disse dager som heter "Spillelista". Spillelista består rett og slett av musikalske minner fra forskjellige Larviksfolk - og Peter var en av dem som hadde fått æren av å velge ut en sang som betyr mye for ham.

Jeg slet med å holde tårene tilbake da Scenegal fremførte sin fantastiske tolkning av sangen Peter hadde valgt ut, og det var selvsagt ekstra rørende å se klippet av Peter i forkant, der han fortalte hele historien om hvorfor nettopp denne låta betyr så mye for oss.


(Skjermbilde fra Scenegal på Youtube)
 

Men jeg ble jo også minnet på hvorfor jeg aldri slutter å fascineres av denne mannen min. For når jeg tenker tilbake, så tror jeg at jeg satt i frisørstolen den dagen Scenegal var hjemme hos oss - og Peter hadde selvsagt glemt at de skulle komme for å filme ham.

Og det var ikke så vanskelig å se i videoen at dette ikke akkurat var et hjem preppet for opptak:


Haha! Til og med vaskekluten... (Skjermbilde fra Youtube)
 

Hadde jeg vært hjemme denne dagen hadde jeg garantert blitt superstresset da kameragjengen ringte på døra - men jeg innser jo nå at filosofien til Peter kanskje ikke er så halvgæren likevel.

For det ordna seg jo ;-)

Her kan du se hele klippet til Scenegal; intervjuet med Peter og den fantastiske tolkningen av Tom Hell - Over you ♥

 

/ Snufs

Å ta ferie med et brak

Vi startet barnehageferie denne uka, og vel.. Kort oppsummert: Hu hei hvor det går!

Nå kan det jo være at helgens litt labre festivalform henger i hos både Peter og meg - eller at vi bare har blitt plutselig værsyke etter to dager med regn.. Men det er altså mye som tyder på at hjemmeferie for småbarnsforeldre, definitivt ikke er det samme som forlenget helg...

For både Peter og jeg har gledet oss lenge til å ha ferie med barna, og ikke vet jeg hva vi hadde sett for oss.. Men vi hadde i alle fall ikke tatt med i beregningen at begge de to barna våre er vant til et visst tempo i barnehagen fra mandag til fredag, og at helgene åpenbart kun fungerer som en slags rolig oppladning til ny uke.

For da mandag og første feriedag banket på døra i går, var det to sprekkferdige små tasser som var klare for å utforske verden! Og Peter og jeg..? Vi hadde vel kanskje mer sett for oss en slags rolig søndagsmorgen - og ble faktisk tatt litt på senga.


 

Og det er selvfølgelig både flaut og komisk, for dette er våre egne barn, og likevel føles det som om vi har tatt ferie med et brak. Nå slokner både Peter og jeg samtidig med barna om kvelden, og jeg innser på dag 2 at vi rett og slett er litt ferieslitne...

Grunnen til at jeg tør skrive om dette nå, er at jeg de siste dagene har funnet ut at vi ikke er alene om å føle det sånn. Det er nemlig ikke bare vi som har tatt ferie med et brak - for jeg har snakket med både venninner, naboer og bekjente jeg har møtt ute - og samtlige med småbarn har sagt det samme:

- "Herregud. Nå måtte vi ut av huset. Lydnivået? For ikke å snakke om all energien! Tar de seg aldri en pause?"

Venninnen min sa det så fint: - "Vi har ikke ferie, Christina - vi har bare "en annerledes hverdag"..."

Så hvis du også nyter "en annerledes hverdag" akkurat nå og syns det er litt slitsomt (men for all del ikke tør innrømme det) så vil jeg bare fortelle at du ikke er alene. Vi er mange som må legge oss litt nedpå når gullene våre har sloknet om kvelden (hvis vi da ikke allerede snorker sammen med dem i senga), og vi er mange som får tilløp til panikk på grunn av tempoet i løpet av dagen, når vi innser at ferien såvidt er i gang.

Men det kommer til å gå seg til. Kanskje tar det et par dager, kanskje tar det en uke. Vi må bare komme oss litt inn i det, men så vil det begynne å svinge. Og når feriebraket har lagt seg, da skal vi kose oss ;-)
 

/

Livredd på festival

Vår første dag på Stavernfestivalen er unnagjort, og det var skikkelig, skikkelig gøy! Helt til det plutselig ikke var noe trivelig i det hele tatt.


 

For det startet så innmari bra! Selv om Highasakite måtte avlyse bare timer før de skulle på scenen, la det ingen demper på stemningen. Gode venner, deilig musikk med bass som røsket i skrotten, iskald øl, en sol som strålte fra blå himmel, regn-ponchoen som lå trygt igjen på kjøkkenbenken hjemme, lykkelige mennesker på alle kanter, og glede så langt øyet kunne se.


Magisk!


Litt mammadansing må til :-)
 

Men når jeg er konsert, tar jeg forhåndsregler. Jeg drister meg aldri langt foran mot scenen - rett og slett fordi jeg er ei lita flis på 159 centimeter, og lett forsvinner i mengden. Jeg er redd for å få panikk når det blir trangt, og særlig når man blir presset framover mot scenekanten.

I går hadde hele vennegjengen avtalt et møtested langt til høyre for scenen, så langt til siden man kom. De i gjengen som hadde vært der alle tre dagene, kunne fortelle at det alltid var god plass der, så vi bestemte oss for å fortsette å bruke det som møtested.

Da det nærmet seg kveldens siste opptreden; Karpe Diem, hadde vi kommet bort fra hverandre. Vi tekstet hverandre og ble enige om å møtes på det avtalte stedet, og på vei dit måtte vi forbi et gjerde med sluser. Vi så at det ikke var fullt på innsiden, men mens vi var på vei må det ha begynt å fylle seg ganske bra likevel.

For akkurat da venninnene mine og jeg kom fram til slusen, kom det en vakt som sa det var fullt. Så stengte han slusene og gikk. Og der sto vi, lengst foran ved gjerdet - uten muligheter for å komme oss av flekken.

Det var tusenvis av fulle folk bak oss som presset på, som åpenbart ikke hadde fått med seg at ikke flere slapp inn. Vi prøvde å rope bakover, men naturligvis til ingen nytte. Stemningen ble skikkelig ufin, og trengselen ble bare verre og verre. To jenter besvimte etter kort tid, og fortsatt var det ingen vakter i sikte. Det var rett og slett livsfarlig.

I dag leser jeg at arrangøren av årets festival er strålende fornøyd, både med publikumsrekord og selve gjennomføringen. Og at de sikkerhetsansvarlige hadde kontroll over det som skjedde angående trengselen lørdag kveld - og at det ble løst raskt. Da er det jo rart at det i følge denne saken fra lokalavisa, står at ei jente midt i trengselen til slutt så seg nødt til å ringe politiet.

Jeg hadde som sagt en super dag i går, og syns det var veldig kjipt at kvelden skulle ende sånn. I dag sitter jeg igjen som et spørsmålstegn, for det føltes på ingen måte trygt i går - og jeg lurer på hvorfor ikke logistikken har kommet lenger når det tross alt er 17. gang festivalen arrangeres. Når over 17.000 mennesker skal samles på ett sted, må det rett og slett svinge. Det gjorde det ikke i går.

Misforstå meg rett, første halvdel av dagen var helt magisk, men da det hele skulle toppes med den store finalen, raste hele korthuset.

Og neste år er vel målet å sette ny publikumsrekord igjen? Da kommer ikke jeg.

 

/

High as a Kite på en lørdag

Jeg har fått med meg at det er veldig populært blant bloggere å skryte av at man drar på festivaler her og festivaler der - og at det egentlig ikke er særlig interessant å lese om. Men når to småbarnsforeldre skal på festival for første gang - da syns jeg det er på sin plass med en liten oppdatering ;-)

For noen uker siden ringte nemlig svigermor, og egentlig skulle hun vel bare skravle litt med sønnen sin - men plutselig penset samtalen over på hva slags planer vi hadde for sommeren. Av en eller annen grunn ble det snakk om Stavernfestivalen, og etter en kjapp kikk i kalenderen fant svigermor ut at: Jammen den helgen, da var de ledige for barnepass!

Jeg hørte faktisk Peter hoppe i stolen og juble høyt, før han kastet seg rundt for å bestille billetter. Stavernfestivalen arrangeres på 17.året, vi bor i samme by - og vi har aldri vært der før! Det er faktisk litt flaut.

Men i kveld skal det altså skje. Highasakite skal på scenen, Karpe Diem skal på scenen - og mor og far skal på festival for første gang sammen! Det har vært utsolgt i lang tid allerede, og jeg gleder meg skikkelig :-)


 


 

Oppdatering kommer forhåpentligvis i morgen X-)

/ Highasakite

Feriestress og forvirrende valuta

I går snoket jeg rundt på nettet på leting etter info om feriekrangling, og midt blant artikler om barnas ønsker for ferien og hvordan man skal stresse ned når man har fri - fant jeg veldig mye morsomt :-)


Bodrum 2011 - den første ferien til Peter og meg :-)

For der den ene artikkelen sverget til at man slappe av så mye som mulig i ferien for å stresse ned - mente den neste artikkelen at "man kunne bli enda mer stresset av å stresse med å stresse ned"... Og sånn fortsatte det.

Ekspertene var i alle fall enige om at den hyppigste årsaken til feriekrangling, er at par legger opp til å rekke for mange ting slik at ferien ender opp med å bli stress fra ende til annen.

Faktisk kunne en artikkel melde om at 4 av 10 sjefer føler seg mer stresset etter at ferien er ferdig, fordi det har vært så travelt at de har glemt å slappe av. Og at 1/3 av oss trenger minst 3 dager for å glemme jobbforpliktelsene hjemme, siden vi egentlig ikke har tid til å ta fri.

Så er det samlivsterapeutene som mener at man maks bør være 2-3 dager sammen med svigermor og svigerfar. Og at man kanskje ikke bør dra til svigers i det hele tatt i ferien, men holde seg hjemme og pleie forholdet ;-)

Etter sommeren i fjor, der jeg gikk rundt og ventet på finværet som aldri kom - bestemte jeg meg for å ha lave forventninger i år. Det har resultert i at jeg nyter hver eneste solstråle, og det kan kanskje være lurt - for i går lærte jeg at det visstnok er noe som heter "Feriepsyken".

Den inntreffer når man har så høye forventninger til ferien, at man går i bakken av skuffelse når man endelig er på plass. Det finnes visst folk som har gått i psykose etter å ha kommet til feriestedet med vanvittige forestillinger - og blitt møtt av den harde virkeligheten isteden.

Multicolor flip-flops on wooden background. Summer family vacation concept
 

Men feriestress er altså noe som går igjen, og i følge Daily Mail er dette de viktigste årsakene:

* Fremmedspråk
* Overforbruk
* Andre turister
* Å komme seg rundt
* Arbeidsmengden hjemme
* Å sørge for at alle er glade
* Utpakking
* Forvirrende valuta
* Krangling om gjøremål
* Følge planer
* Å ikke få nok privatliv
* Krangling om solsenger
* Barn som krangler
* Følelsen av å ikke ha kontroll

Mine favorittgrunner til feriestress, er "utpakking", "forvirrende valuta" og "å sørge for at alle er glade", haha! Og når man ser den lista så er det jo lett å stille seg spørsmålet om vi egentlig har godt av å dra på ferie..

Og hvordan skal vi egentlig klare å stresse ned, når det i følge reiseoperatørene har blitt viktigere for oss at feriestedet har trådløst internett enn svømmebasseng..? ;-)

Stresser vi for mye, mener ekspertene at vi kan bli syke og slitne. Men hvis vi derimot bare slapper av, blir vi slække og umotiverte og sover mer. Dessuten tar det 21 timer og 31 minutter fra vi ankommer feriestedet, til vi så smått begynner å nyte ferien.

Og som ikke dette var nok, allerede etter 72 timer, begynner 1/3 av oss å bekymre oss for hjemreisen.

Det ska'kke være lett シ

 

/ God ferie!

10 grunner til feriekrangling

I flere dager har jeg gledet meg, for i dag skulle jeg gjestesnappe for "Mammabanden" igjen! Og temaet jeg valgte å snakke om, er noe jeg syns er skikkelig fascinerende - nemlig feriekrangling :-)

Dette har fascinert meg helt siden jeg leste denne engelske artikkelen i 2012. "LateDeals" hadde nemlig gjort en undersøkelse, der de hadde funnet ut hvilke 10 ting par krangler mest om i ferien.

Og det er noe hysterisk artig ved å lese dem svart på hvitt - selv om jeg kjenner meg overraskende godt igjen i mange av punktene. For det er vel ingen tvil om at vi er noen rare folk når vi er på ferie ;-)

TOPP 10 grunner til at par krangler i ferien:

 

1. Når kvinnen oppdager at mannen kikker på andre damer på stranda eller ved bassenget
Dette må jo være den mest klassiske av dem alle? Haha! Jeg spurte Peter om hva som var grunnen til at menn ser på andre damer, og først svarte han "ingen kommentar". Deretter prøvde han seg på en forklaring om at det rett og slett skyldes biologi - at menn bare se. Bør jeg være tilbøyelig til å tro på ham? :-)
 

2. Når mannen må vente lenge på at kvinnen skal gjøre seg klar
Denne føler jeg er ganske tidløs, og jeg tviler ikke på at dette punktet er en gjenganger.. Venting er fryktelig kjedelig, særlig når man er klar selv. Men da jeg snakket om dette på Snapchat i dag var det mange som sendte meg melding og skrev at det fint kan være motsatt også - det er nemlig ikke alltid at kvinnen er den tregeste ;-)
 

3. Hvor man skal spise og hva man skal spise
Hehe, denne ler jeg litt av. Selvfølgelig er det fryktelig irriterende når den ene vil ha pizza og den andre vil ha fisk - men det må vel gå an å inngå noen kompromisser før avreise? Hva med å bestemme annenhver dag, for eksempel? Uten sure miner, såklart ;-)
 

4. Hvor mye penger man skal bruke
Alle som har sett på et og annet avsnitt av Luksusfellen, vet jo at pengene løper raskt når man er på ferie. Et budsjett i forkant er kanskje lurt? Og ikke minst separate lommepenger... Partneren din er kanskje ikke like interessert i seks nye par sko eller fem nye capser, sånn som du er ;-)
 

5. Uenighet om hvilke aktiviteter man ønsker å gjøre i ferien
Det er klart det er vanskelig når den ene vil på sightseeing i Lofoten og den andre vil hoppe i fallskjerm på Østre Æra flyplass. Er det helt umulig å møtes på midten, så må man kanskje ty til hver sin ferie? Det trenger ikke være noe nederlag det. Som et pluss, så slipper man jo alle disse punktene med krangling, haha.
 

6. For mye alkohol
Hva skal man si... Kommentar unødvendig :-/
 

7. Uenighet om hvor lang tid man skal beregne på flyplassen
Haha! Denne sliter vi med her i huset. Peter er notorisk forsinket - mens jeg kommer fra en familie der vi beregner goooood tid. Fikk et tips fra ei på Snapchat i dag, om at hun bestandig sa til gubben at innsjekkingen stengte en time tidligere enn den faktisk gjorde. Og vips, så fikk hun en time ekstra romletid på flyplassen ;-)
 

8. Når mannen pakker for lite og kvinnen pakker for mye
Dette er Peter og meg. Uten tvil. Og i følge tilbakemeldingene jeg har fått i dag, så er vi ikke alene. De fleste mødre pakker for seg selv om barna - mens gubben pakker for seg. Han ender som oftest opp med å måtte kjøpe seg noen nye klær i løpet av ferien - mens kvinnen reiser hjem igjen med halve kofferten urørt :-)
 

9. Kjøring, retningssans og kartlesning
Jeg er født uten stedssans, og har fått merke dette på kroppen mang en gang selv. Heldigvis har jeg aldri prøvd meg som kartleser - men jeg lurer på hvor mange forhold gps'en har reddet siden den kom på markedet..!
 

10. Valuta
Dette er bare helt hysterisk. Her drar vi på ferie, også ender vi opp med å krangle om valutaen. Hva skal vi gange med igjen? Hvor mye blir det i norske kroner? Er det dyrt? Er det billig? Også videre også videre, helt til det blir en krangel ut av det ;)

 

Så da vet dere de ti verste fallgruvene for ferien. Men om man leser seg opp på lokalvaluta i forkant, reiser i tide og slutter å sikle på damene ved bassengkanten, så skal nok dette gå bra for de fleste av oss :-D


 

/ Men husk for all del valutakalkulator hvis du skal utenlands i ferien ;-)

Kjør med flyt i sommer

/ Annonse

Først tenkte jeg at det er litt dumt at konkurransen mellom Peter og meg går mot slutten - men så innså jeg noe helt annet: Det har skjedd noe ganske spesielt :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For de siste ukene har Peter og jeg brummet rundt med smartplugg i bilen og Spinn-app på telefonen - mens vi har testet Smart bilforsikring fra SpareBank 1. Egentlig gikk konkurransen ut på hvem av oss som klarte å kjøre med best flyt - siden den smarte bilforsikringen har som mål å motivere og belønne tryggere adferd i trafikken.

For kjører du med flyt, minsker du risikoen for bråbrems, rask akselerasjon og hard svingning. Og gjør du det, får du en bedre pris på bilforsikringen din! Enkelt og greit.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men etter hvert som dagene gikk, innså jeg at selv om Peter er et skikkelig konkurransemenneske, har han jaggu begynt å jobbe som et team! Så fra å starte som bitre konkurrenter, har vi begge nå bare ett eneste mål for øyet: Å holde kjørescoren så høy som mulig. Det er fortsatt et høydepunkt å sjekke status hver dag, men nå er vi ikke lenger så opptatt av hvem som kjørte når.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Etter bare få uker med smartplugg i bilen, har vi blitt tryggere sjåfører begge to - og vi har begynt å tenke over hva det vil si å kjøre med flyt. For selvsagt er det ålreit å bli belønnet med en bedre pris på bilforsikringen, men enda viktigere er det jo å unngå ulykker. Kjører du med flyt indikerer du at du er en oppmerksom og trygg sjåfør, og oppmerksomme sjåfører kommer sjelden ut for ulykker.

En annen stor fordel med Smart bilforsikring, er at man kun betaler for den kjørelengden man faktisk kjører. Med andre ord trenger du ikke fylle ut papirer og klø deg i huet når du må finne ut hvor langt du kommer til å kjøre det neste året. Hvem vet sånt, da? Kjør i vei, og betal for den eksakte lengden du kjører - prisen justeres automatisk :-)

Og skulle du være så uheldig at du trenger veihjelp, er det bare å trykke på "Veihjelp"-knappen i Spinn-appen. Da finner den automatisk mobilens posisjon, og dermed hvor du befinner deg - og du kan bestille veihjelp direkte hos Viking. Ikke bare er det kjekt for oss som ikke har peiling på bil, men det er ekstra kjekt når vi i tillegg har funnet oss en partner som har like lite peiling som oss ;-)

Sånn helt avslutningsvis.. Konkurransen er kanskje ikke like viktig som den var da vi startet - og sånn offisielt er den ikke helt avsluttet enda heller.. Men det kommer vel ikke som noen bombe hvem av oss som leder..?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Ønsker du også å bli en tryggere sjåfør, betale kun for den kjørelengden du faktisk kjører, samt få lavere pris på bil-forsikringen? Les mer om Smart bilforsikring her!

/ Husk å kjøre med flyt i sommer :-)

Seks stolte stengler

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I dag morges skulle jeg en tur nedom besteforeldrene mine for å hjelpe til med et nytt simkort som hadde kommet i posten. Mormor og Este bor bare fire steinkast unna huset vårt, og dette er noe av det jeg setter aller mest pris på ved at vi flyttet til Larvik.

Man skulle jo tro at det var jeg som måtte hjelpe dem i hverdagen, men det er heller motsatt. Da vi tok over huset i 2013, kom Este med malerulla under armen og bare fikset alt som skulle fikses i en fei. Mormor er likedan, hun en rev på å vaske vinduer, dessuten elsker hun å bake.

Men tidlig på forsommeren hvert eneste år, gjør de noe som gjør meg så glad. De sår grønne bønner i kasser til både lillesøster og meg - så steller og ordner de med dem helt til de blir store nok - og først da får vi ta dem med oss hjem til vår egen veranda! Trivelig, eller hva? :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Og i dag var altså bønnekassa mi klar for sitt nye hjem! Seks stolte stengler som strakte seg mot sola. Rett før jeg skulle dra, sa Mormor:

- "Ja, de små grønne langs kanten der, det er reddiker."

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så nå er det min tur til å dulle og stelle og få den lille avlingen til å gro - sånn at vi kan høste både reddiker og smakfulle bønner fra verandaen :-)

 

/ Besteforeldre

Da vi fant syden på en parkeringsplass

Sommerferien vår nærmer seg med stormskritt, og før hver ferie tenker jeg alltid på en artikkel jeg leste for noen år siden. Der stod det nemlig at 70% av den totale ferieopplevelsen, er forventningene i forkant. 70%! Haha, det betyr at det bare gjenstår 30% til selve ferien...

Jeg syns dette er ufattelig komisk, for i omtrent alle tilfellene skyldtes den skjeve fordelingen at ferien ikke sto til forventningene. Ergo var sommerfuglene i magen av tanken på å reise, det beste med hele feriepakka! Det er jo både litt fint og ganske trist på én gang :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nydelig strand... Men sanden er jo altfor varm! X-)
 

Og i dag leste jeg at det faktisk er mye som tyder på at barn liker sommerfuglene på samme måte som oss voksne. For i følge denne artikkelen i KK, der familieterapeut Eva Henriette Mohn har uttalt seg, ønsker barn gjerne en repetisjon av ting de har opplevd tidligere når de skal ha ferie.

Det gir dem en forventning av hva de kommer til å oppleve, slik at de kan glede seg til det - og se det for seg, og fortelle historier om det til vennene sine i barnehagen. Og det syns jeg er så herlig!

Apropos ferieplaner, så sier familieterapeuten også at hun slett ikke tror barn har noe imot å ikke reise noe sted i ferien, og at de færreste barn er veldig glade i å reise over lengre avstander, uansett om det dreier seg om bil, fly eller tog. Og at det viktigste ferieminnet vi kan gi barna våre, er å være sammen med dem.

Misforstå meg rett, det er jo fantastisk for de som har booket en spennende sydenferie i år, men jeg synes det er litt fint å tenke at det ikke er noen stor nedtur for oss som ikke har gjort det også. Man ikke sitte 5 timer på et fly for å nyte sommeren, den kan også finnes rett utenfor døra :-)

Det minner meg om noe som skjedde sommeren for to år siden, da vi skulle gå en tur for å få lillesnuppa til å sovne i vogna. På trilleturen endte vi nemlig opp med å spise lunsj på en parkeringsplass utenfor nærbutikken. Storebror var med, og han storkoste seg! Vi kjøpte knekkebrød og litt pålegg, noe frukt og litt å drikke. Vips så hadde vi piknik for hele familien - på parkeringsplassen! Og selv om vi fant på mye sprell den sommeren, så ble det faktisk det hyggeligste sommerminnet det året.

Den opplevelsen ble som et slags bevis for oss om at man ikke trenger å reise land og strand rundt for å lage gode sommerminner. Man trenger ikke reise langt, kjøpe sesongkort i alle landets parker, eller få dårlig samvittighet for å ikke ha noen store planer for sommeren.

De største opplevelsene lager man selv :-)

/ Og husk for all del å nyte sommerfuglene i magen mens du gleder deg til ferien ;-)

25 ting du ikke visste om Peter

Lurer du på hvorfor Peter nesten måtte begynne på spesialskole da han gikk på ungdomsskolen? Eller hva han gjorde før han skulle på Roskilde i 2004? Eller hvordan han (ufrivillig) gikk opp tjue kilo da han var 19 år?

Dette innlegget er kraftig inspirert av "25 ting du ikke visste om Marte", et innlegg Sjur skrev om sin kjære Casa Kaos-Marte. Vi synes innlegget var så bra at vi bestemte oss for å skrive en tilsvarende liste om hverandre :)

Her er 25 ting dere (kanskje) ikke vet om Petrus:

1. Peter er faktisk medlem av Mensa.

2. Han er imponerende flink til å snakke baklengs.

3. Han har bodd i Japan.

4. Da han var 19 år, gikk han på en liten smell - også kalt "kebab-og-gulrotkake"-dietten. Gikk opp tjue kilo.

5.  Han gråter ikke i begravelser, men tårene renner når han ser på Golden Buzzer-øyeblikk på Youtube.

6. Peter har løpt helmaraton to ganger.

7. Han er blodgiver ❤

8. Peter blir sjeldent redd, men da han var på ferie i Egypt for 8 år siden, skulle han en kveld ta taxi alene fra hotellet sitt og til nabobyen for å besøke noen venner. Taxisjåføren var helt fra seg av begeistring da han oppdaget at Peter hadde iPhone, og spurte pent om han kunne få se på den. Peter, snill som han er, ga telefonen fra seg - og like etter svingte taxien av hovedveien. Så kjørte de på en øde landevei i 20 minutter i bekmørket, før sjåføren plukket opp en haiker midt uti ingenmannsland. Så sendte de telefonen frem og tilbake mens de snakket oppjaget om den. På det tidspunktet var Peter rimelig sikker på at hans dager var talte.

9. På den samme turen til Egypt, ble Peter også matforgiftet, og magen hans tåler fortsatt ikke kylling.

10. Han har innfunnet seg med at han kommer til å være litt mørkredd for alltid.

11. Peter har deltatt i VM i dødsing.

12. Han har haiket gjennom halve Irland!

13. I 2004 tok Peter piercing i begge brystvortene før han skulle på Roskilde... X-)

14. Peter hadde oppkjøring på lillejulaften det året han fyllte 18 - og strøk.

15. Den aller første gangen han hadde på parfyme, sprayet han seg med morens yndlingsparfyme. "Den luktet jo best, den luktet Mamma" ❤

16. Til Peters store fortvilelse, er dette en av historiene som går igjen i Peters familie: Da Peter bodde hjemme, pleide moren å smøre to brødskiver til ham før hun gikk på jobb tidlig om morgenen. Så da Peter stod opp, lå frokosten klar på kjøkkenbenken. En morgen da Peter var 14 år, stod han opp og kunne ikke finne frokosten sin. På benken var det bare en tom tallerken, så da gjorde han det eneste riktige i en sånn situasjon; han ringte jobben til moren for å høre hva som hadde skjedd. Dette var før mobilens tid, så Peter måtte få tak i noen på avdelingen der moren jobbet som operasjonssykepleier, og få noen til å hente henne der hun sto opptatt midt i en operasjon. Det viste seg forresten at det var bikkja som hadde spist opp brødskivene..

17. Peter kan gå på hendene.

18. Han bruker 45 i skostørrelse.

19. Da Peter var 26, hadde han tre marsvin; Ludvig, Sebastian og Gottfried.

20. I militæret deltok Peter i konkurransen om hvem som klarte å sovne først på kommando - Peter sovnet på under ett minutt.

21. Han går i søvne hver eneste natt.

22. Peter var hemmelig forelsket i frisøren sin i over ett år, men turte ikke be henne med på date fordi han fikk så dårlig selvtillit av det skarpe frisørlyset i salongen :-D

23. Han elsker Melodi Grand Prix.

24. Da Peter gikk på ungdomsskolen fant han på så mye bøll og var så til de grader klassens klovn at han ved flere anledninger holdt på å bli sendt på spesialskole.

25. Da Peter var 13 år, skulle han på audition til "Midt i Smørøyet" og en av oppgavene han skulle forberede seg på, var å intervjue sitt største idol. Peter hadde egentlig forberedt spørsmål han ville stilt Michael Jackson, men kvelden før auditionen, mente faren til Peter at det var lurere å velge en som ikke alle andre også kom til å ta. Og sånn hadde det seg at Peter valgte å stille spørsmål til presidenten for organisasjonskomiteen for Vinter-OL på Lillehammer i 1994: Gerhard Heiberg. En person som ingen i castingen hadde hørt om. Peter ble ikke ringt opp igjen ;)

 

Er du klar for 25 punkter til, finner du Peters liste om meg her: 25 ting du ikke visste om Christina.

/ God søndag!

Sommer på jorda

I går formiddag kjørte vi forbi den gamle ungdomsskolen min, og jeg stusset litt på at det var så tomt der. Men så kom jeg på at alle elevene selvfølgelig har tatt sommerferie for lengst, og med ett var tankene mine tilbake til ungdomsskoletida.

Da selve definisjonen av lykke var den siste dagen før ferien, og man visste at om bare få strakser lå åtte lange, deilige uker og ventet. Sommerferie. Ingen lekser, ingen prøver, ingen kjipe lærere, ingen pugging. Bare glede. Fy flate.

Selv om vi ikke akkurat har ungdomsskoleferie nå, så har den herlige sommerfølelsen sparket inn for fullt de siste dagene. Og i dag slang vi oss i bilen for å gjøre noe som har blitt en fast tradisjon de siste årene, nemlig prosjekt familie-hageblomster!

Det går rett og slett ut på at vi drar til et hagesenter, og Peter, barna og jeg plukker ut et par planter hver. Alle får såklart velge fritt, så drar vi hjem og planter dem sammen i større krukker, og hvert år er det like spennende å se hvordan krukkene ser ut til slutt :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Årets vakreste familie :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Disse var bittesmå da jeg kjøpte dem i juni - innser at det gjør susen å huske å vanne.. ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Noen har dilla på lilla
 

Mens vi holdt på, kom jeg plutselig på en annen liten luring som også var klar for litt jord nå - etter mange, mange uker i vann...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Min lille avokadospire!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ned i jorda med seg :-)
 

Så nå er sommeren endelig i gang, familie-hageblomstene er på plass, og trappa smiler fargerikt. Da gjenstår bare å huske og vanne..

Og å nyte sommeren som om det var ungdomsskole-ferie :-)

 

/ God lørdag

Null stress med ugress

Dette visste dere kanskje ikke, men jeg er gift med verdens staeste mann..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For i starten av juni fikk vi endelig ut fingeren, og kom i gang med gjerdeprosjektet vårt. Hele hagen skulle gjerdes inn, sånn at hunden vår kan løpe fritt uten å snike seg gjennom hekken og over til naboen.

I prosessen fant jeg, til Peters store fortvilelse, ut at vi "fikk gjørra det ordentlig" når vi først var i gang. Og etter mange runder med overtalelse gikk Peter til slutt med på å luke skikkelig under tuhja-hekken først, for deretter å fylle på med toppbark sånn at det så litt pent ut.

Da jeg skrev om det på bloggen, fikk jeg en del tips fra dere lesere om at det var helt nødvendig å legge duk under barken, hvis ikke ville ugresset vokse opp igjen på null komma svisj.

Og er det noe jeg har lært i løpet av de to årene jeg har blogget, så er det at tipsene jeg får i kommentarfeltet som oftest er mer troverdige enn alle treffene på google tilsammen. Derfor sa jeg til Peter at vi måtte kjøpe duk.

- Duk?!, snøftet han, "Hva i all verden skal vi med det? Vi luker skikkelig når vi først er i gang, også fyller vi på med så mye toppbark at ugresset ikke har en sjanse."

- "Men..", begynte jeg.

- "Æpp æpp æpp, ikke noe men. Det er ikke noe vits i å legge duk under barken, jeg lover. Bare vent å se."

Jeg begynte å skjønne hvor dette tok veien:

- "Men Peter..", fortsatte jeg, "Alle sier jo det samme.. Uten duk er det kjørt! Kan vi ikke bare gjøre det da? Så slipper vi å tenke mer på det?"

- "Neeeeeida, blir så fint atte!"

- "Men hva med den hersens skvallerkålen, da? Jeg har lest at den danner et gigantisk rotnett og at den nesten er umulig å bli kvitt.. Vedder for at den ikke lar seg stoppe av litt bark.."

- "Joooda.", svarte Peter bastant, "Det er ikke mange planter som klarer seg uten lys, vettu."

Så sånn var det med den saken.

Men til vår store overraskelse skulle det altså vise seg at gubben hadde rett, og at alle dere snille tipsere tok feil..! Se bare hvor fint det ble - ikke et ugress i sikte, bare nydelig bark så langt øyet kunne se:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Problemet var bare at det holdt seg fint i sånn cirka.. Fire dager. Så begynte den første lille grønne ugress-spiren å strekke seg mot sola. Deretter fulgte en til. Og enda en. Og femten til.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tittei!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I'm skvallerkål. I will never leave you. Never.
 

Gubben har såklart ikke lagt merke til det enda, så nå sitter jeg spent på gjerdet mens jeg venter på hva han gjør når han oppdager det.. Vil han røske dem opp og late som ingenting, eller kommer han til å innrømme at han tok feil?

Jeg tipper på det første ;-)

 

/ Note to self: Stol på leserne, ikke gubben ;-)

Nytt fresht treningstøy

/ Annonse

Det er fredag, og etter min andre PT-time vurderer jeg nå å endre navn fra "Kona til" til "Stiv og Støl". Jeg kan nesten ikke gå i trapper, og enda har jeg ikke begynt å merke den fantastiske energien man skal få av å trene... Men i følge mange av dere, så kommer den etterhvert!

Det triveligste er jo å høre at flere av dere har hengt dere på, og kommet dere ut av sofaen etter å ha vært støttemedlemmer på diverse treningsstudioer i litt for lang tid. Og siden vi er flere i samme treningsbåt, tenkte jeg at det muligens også er flere enn meg som trenger nytt treningstøy?

Treningsgarderoben min trenger i alle fall en oppfriskning etter å ha ligget brakk i femten år - og ingenting er vel bedre enn å kunne gjøre noen kupp når man først skal fornye garderoben :-)

Nå er det salg, og her har jeg samlet noen av mine favoritter!


1. Treningsbukse 2. Tights 3. Sports-BH 4. Treningsjakke 5. Svart treningstopp 6. Rosa sportstopp
 


1. Tights 2. Nike tights 3. Asics tights 4. Oransje tights 5. Nike topp 6. Sports-BH
 


1. Hvit tights 2. Blomstrete tights 3. Svart treningstopp 4.