Blogg

Gi meg et tegn

Her i huset er det definitivt jeg som trives best med å ha det ryddig rundt meg, og jeg er vel også den eneste som faktisk legger merke til det når rotet er i ferd med å ta over huset. Peter derimot, enser det rett og slett ikke - og har store problemer med å se når støvsugeren må fram.

Kanskje var det derfor jeg fikk sjokk da Peter for noen måneder siden kom med et forslag som skulle forbedre kleskaoset som hoper seg opp over badekar-kanten hver eneste dag. Han foreslo nemlig at vi skulle lage hver vår "venteskuff" i kommoden som står i TV-stua oppe, der vi kunne legge de klærna vi har brukt - men som ikke trenger å vaskes helt enda.

Til min store overraskelse ble denne skuffen raskt en favoritt, for plutselig slapp jeg å gå til klesskapet når jeg trengte klær! Jeg begynte å fylle skuffen med rent undertøy og etterhvert også nyvaskede klær, og har bare tittet innom klesskapet de gangene jeg har lett etter noe spesielt. Men da har jeg til gjengjeld som oftest hatt dårlig tid, eller famlet rundt i halvmørke om kvelden på jakt etter en t-skjorte å sove i.

Så i motsetning til Peters skap (der det merkelig nok hersker ordning och reda) - ser mitt skap helt kaotisk ut:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg har utsatt i det lengste å rydde, for jeg syns det blir verre og verre bare jeg ser på det. Men i dag, da jeg skulle finne en genser jeg ikke hadde sett på en stund, tenkte jeg at jeg fikk overlate skapets skjebne til noe annet enn meg.

Så rett før jeg åpnet skapdøren mumlet jeg lavt: "Gi meg et tegn hvis jeg bør få ryddet dette skapet."

Jeg tenkte at tegnet kunne være at jeg oppdaget en genser jeg hadde savnet skikkelig, eller en bukse jeg burde kvittet meg med for lengst.. Noe i den gata. Men så åpner jeg altså skapdøra, løfter på to gensere, og oppdager dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Så det var der den lå, ja. Den savnede dukken som har vært sporsløst forsvunnet i en hel evighet nå.

Men da tenker jeg vi sier det er greit.

 

/ Er ikke overtroisk altså - men et tegn er et tegn X-)

Det der er ikke lov å si

Siden Peter skulle være med på God Morgen Norge i dag tidlig, dro han til Oslo i går kveld for å slippe å stå opp så tidlig i dag. Og det er koselig å være hjemme alene med barna altså, men jeg må innrømme at det går ei kule varmt til tider, når jeg må prestere som aleneforelder.

Og da det tredje glasset med vann eller saft eller melk eller hva søren det var, gikk i bakken før hanen gol i dag tidlig, spratt det et lite f-banneord ut av munnen til mor. Helt spontant, helt umerkelig.

Trodde jeg.

- "Eh, mamma..?!", kom det klart og tydelig fra 5-åringen, "Det der er ikke lov å si, altså.."

Jeg måtte ta meg sammen for ikke å dra på smilebåndet da jeg møtte det strenge blikket hans, for de siste ukene har vi snakket mye om at banning er teit og at det er ord vi ikke trenger å si. Dessverre er jeg fæl til å utbryte "herregud" i tide og utide - mens Peter drar til med et f-ord fra tid til annen. Derfor er det naturligvis bare disse to ordene som har blitt plukket opp av de små ørene hans, og som har blitt gjentatt med jevne mellomrom.

- "Nei", svarte jeg mens jeg tørket opp sølet, "Det har du helt rett i. Unnskyld, det var ikke pent!"

- "Nei. Det er ikke lov å si", fortsatte den lille, "Akkurat som at det ikke er lov å si Hælvete-i-jatansatan-og-fyfaen-og-fyfasan."

Ordene kom trillende ut av munnen hans som om det var en regle han hadde øvd på. Jeg satt bare og måpte - jatan-hvaforno?

5-åringen var like alvorlig, så begynte han å nikke ettertenksomt før han fortsatte:

- "Det er faktisk ikke lov å si "Herregud" heller, mamma. Sånn som du pleier. Da er det faktisk bedre å si "Heia gud".

Close-up of Mixed-Breed monkey between Chimpanzee and Bonobo smiling, 8 years old

 

/ Noen ganger glemmer jeg at han har venner i barnehagen :-P

5 tips for den perfekte BH-en

For et par uker siden skrev jeg et innlegg som handlet om at Puppene mine er vekk og at ingen av de gamle bh-ene passer lenger.

Det jeg ikke skrev i innlegget, og som gjør historien litt småflau, er at jeg har en mor som jobber i en undertøysbutikk. Hun fikk jo selvsagt litt noia da hun leste blogginnlegget og så at jeg bare hadde bh-er som henger og slenger både her og der - og mente at det var på tide at jeg spanderte på meg noe nytt undertøy.

 

SONY DSC

 

Derfor stakk jeg en tur innom butikken hun jobber, og der ble jeg minnet på noen tips og triks som jeg tenkte å videreformidle. For alle vi jenter som har vært på bh-shopping alene, vet jo at det er lett å gå seg vill i bh-jungelen!

Som oftest står man i et prøverom helt for seg selv mens man svetter og irriterer seg over den kjipe lyssettingen, og da er det veldig enkelt å ende opp med å kjøpe en bh som bare passer sånn nesten - og som verken løfter eller former ;-)

 



Som for eksempel dette ;-)

 

Det fører meg rett til Tips nummer 1:
Dra til en undertøysbutikk der du kan få hjelp av butikkansatte som har skikkelig peiling! Ansatte som mamma, som hjelper deg å finne den perfekte bh-en for akkurat dine pupper og din kropp.

For kanskje bruker du nemlig ikke lenger den samme størrelsen som du alltid har kjøpt - kroppene våre endrer seg jo hele livet. Og hva med stropper som sklir ned over skuldrene, eller bryster som ramler litt over kanten når du bøyer deg framover? Det skyldes jo bare feil bh-størrelse - og spesialiserte butikker har noe som passer akkurat deg.

Men hvis du ønsker å kjøpe bh uten hjelp, er det lurt å huske på:

Tips nummer 2:
Ikke velg en bh med for stor omkrets rundt ryggen. Den skal sitte vannrett på ryggen, så dersom ryggstykket sklir oppover mellom skulderbladene, er omkretsen for stor. En huskeregel er at hovedtyngden av bysten skal bæres av ryggstykket, ikke av skulderstroppene - derfor er det viktig at bh-en sitter stramt nok rundt ryggen. Dessuten er det viktig at du bruker den ytterste hempen, slik at du har litt å stramme inn på etterhvert som bh-en blir slakkere i strikken.

 

Tips nummer 3:
Puppene skal ikke falle ut av bh-en når du bøyer deg framover, så pass på at du finner en cup-størrelse som er stor/liten nok og gir god støtte. Cupen skal være stor nok til å holde på hele brystet - og ikke så liten at den presser den øverste delen av puppene over kanten, slik at man ender opp med fire pupper. Det holder med to.

Foretrekker du bh med spiler, skal disse sitte tett mot kroppen og ikke føles ubehagelige, det samme gjelder den lille biten på bh-en mellom puppene, som det er viktig at sitter stramt inn mot brystbeinet.

 


Det var bedre!

 

Tips nummer 4:
Under skulderstroppene skal du få plass til én pekefinger under hver stropp; stroppene skal ikke skjære inn i skuldrene, og de skal heller ikke skli ned over overarmene. Og jo større bryster, jo bredere bør stroppene være, slik at vekten fordeles så mye som mulig.

 

Tips nummer 5:
Investerer du i en litt dyrere bh, så har du den litt lenger. Det sier seg selv at de billigste bh-ene er produsert i de billigste materialene og at kvaliteten blir deretter. Kjøp den beste lommeboka har råd til!

 


Og det er ingenting i veien med å kjøpe den samme modellen i ulike farger ;-)

 

Ekspertene skal ha det til at man faktisk kan se yngre ut dersom man bruker undertøy i riktig størrelse - personlig har jeg ikke merket noe til akkurat dette.. Men samme det, det viktigste må jo være å finne en bh som holder på godsakene - uansett form og fasong :-)

 

/ God søndag, med store eller små - lange eller korte!

Kinderegg-mysteriet

Jeg vet ikke om det er sånn at de fleste menn er distré, men jeg er i alle fall samboer med en som er det. Fra tid til annen - eller i grunnen ganske så ofte, er det som om han befinner seg på sin egen planet.

Jeg skal innrømme at det til tider er veldig frustrerende, men en sjelden gang dukker det faktisk opp en og annen fordel også ;-)

Det har seg nemlig sånn at barna mine elsker kinderegg. Ganske ofte er kinderegg et av ønskene som føres på handlelista før helgen, og selv om vi bare trenger to, kjøper vi bestandig pakken med tre stykker i.

 

 

Hver lørdag er det full fres med lørdagsgodteri og kinderegg-spenning til barne-tv, og mens sjokoladen fortæres, studerer vi bruksanvisningene og setter sammen overraskelsene som gjemte seg inni eggene.

 

 

Men aldri.. Aldri noensinne - ikke én eneste gang, har gubben stusset over hvor det blir av det siste egget. Aldri!

 

 

/ Jeg hadde definitivt lagt merke til noe sånt.. ;-)

"Det er bare jeg som spiser fisk her"

I dag hadde vi nettopp stappet den siste middagsbiten i munnen, da det ringte på døra. Ungene hoppet hylende ned fra hver sin stol og bykset mot døra, og hunden satte i å bjeffe som om det var fanden som sto på utsiden.

Døra var låst, og barna ble stående i en liten evighet og fikle med å få den opp - derfor gikk Peter bort for å hjelpe dem. Da døra endelig åpnet seg, hørte jeg en mannestemme som sa et eller annet - og Peter som mumlet "Bare vent litt.." før han ropte navnet mitt.

Great. Peter roper bestandig på meg når det kommer selgere på døra - for han klarer aldri å si nei. Jeg er ikke spesielt god på det jeg heller, men jeg er en anelse mer skeptisk enn Peter..

Jeg gikk ut i gangen, og fikk øye på et ukjent ansikt som smilte mot meg fra trappa.

- "Heisann! Jeg lurte på om dere er interessert i å kjøpe fisk? Renskåret villfisk! Både skinn- og benfri."

Eh, hvaforno? Om vi vil kjøpe fisk? Jeg hadde forventet meg loddsalg eller noe i den gata, ikke renskåret villfisk.. Jeg fikk øye på den store varebilen som sto parkert på utsiden, mens jeg tenkte på hvor stappmett jeg var etter middagen vi knapt nok hadde rukket å spise ferdig.

Så så jeg med gru for meg den fulle fryseboksen vi har i boden. Vi er dårlige på å planlegge middager i blant, og ender stadig opp med å fryse ned ting som er i ferd med å gå ut på dato. Gjerne fisk.

Mannen kikket på meg - så på Peter, og tilbake på meg igjen. Så tok han fram en oversikt over alle produktene og ga den til Peter.

Jeg måtte tenke kjapt. Så jeg sa høyt og tydelig og bestemt:

- "Nei, det blir nok ikke aktuelt gitt. Det er bare jeg som spiser fisk her."

Herregud. "Det er bare jeg som spiser fisk her". Jeg kunne vel i grunnen sagt hva som helst annet - men jeg valgte altså å dra en løgn for den stakkars fiskeselgeren som sto der og gjorde jobben sin. Det er definitivt ikke bare jeg som spiser fisk i denne husstanden, men jeg klarte bare ikke skylde på at fryseren var full.

- "Åj, er det det, ja!", svarte mannen like blid, "Men hvis det bare er du som spiser fisk, så passer det jo kanskje ekstra bra at produktene våre er ferskfryste og pakket i ferdige serveringsstykker?"

Jeg tenkte så det knaket, mens jeg stirret hardt på Peter i håp om at han kunne hjelpe meg litt på vei. Men han sto i egne tanker der han saumfarte produktoversikten mannen nettopp hadde gitt ham - og hadde åpenbart ikke fått med seg min lille løgn for hvorfor vi ikke skulle kjøpe fisk.

For plutselig utbrøt min kjære mann i voldsomt engasjement:

- "Dæven! Selger du koljekaker?! Jeg elsker jo kolje! Det spiser jo ungene også, Christina. Kan vi ikke ta to kilo, da?"

 

Fisher holding a big atlantic salmon fish in the fishing harbor

 

/ Takk skal du ha, Peter. Takk.

Har du grodd den selv?!

I helgen var vi på besøk hos Mormor og Bestefar, og der fikk jeg øye på noe i vinduskarmen som jeg mente å dra kjensel på.

- "Jøss, hva slags plante er det?", spurte jeg nysgjerrig.

 

 

- "Den der?", svarte Mormor, "Åja, nei den.. Det er bare en sånn avokadoplante, det."

"Bare en sånn avokadoplante"..? Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å legge en avokadostein i vann med håp om at det en vakker dag skal sprette ut en liten spire. Vi snakker et titalls ganger - og det har ikke vært antydning til liv noen av gangene, til tross for masse sollys og utskifting av vann med jevne mellomrom. Det var ikke snakk om at Mormor kunne ha gått gjennom den samme prosessen uten å si noe til omverdenen.

- "Ååååå", mumlet jeg, "Du kjøpte den ferdig spiret! Som en ferdig plante, liksom?"

- "Neida", svarte Mormor lett.

- "Hæ? Har du grodd den selv?!", utbrøt jeg sjokkert.

- "Ja", humret Mormor.

- "Jammen..", stotret jeg, "Hvordan fikk du til det? Hadde du steinen i vann, og.. Tok det ikke veldig lang tid? Byttet du vann veldig ofte? Ville du ikke gi opp underveis?"

- "Jo, det er klart, det tok jo ganske lang tid..", humret hun fornøyd og gikk ut på kjøkkenet for å lage kaffe.

 

 

Én ting er i alle fall sikkert: Den dagen jeg klarer å gro en liten avokadoplante, kommer jeg til å proklamere det til alle jeg kjenner. Det blir hornmusikk og tale fra ordføreren. Pølser til barna og fest på kvelden.

Man kan faktisk ikke bare sette potta i vinduskarmen og late som ingenting. Vi snakker toppen av fenomenet "grønne fingre". Skills.

 

/ Mormor ass

Let's talk about ex

For noen uker siden ble Peter kontaktet av Scenegal - en gjeng med lokale Larvikstalenter som planlegger en forestilling til sommeren som heter "Spillelista". Der samler de musikalske minner fra forskjellige Larviksfolk - og Peter fikk æren av å bidra med en sang som betyr mye for ham.

Da Peter først ble spurt, sa han til meg at han kom til å velge sangen han og eksen hørte mye på før Peter dro i militæret. Vi lo så vi skrattet begge to, det var jo bare en spøk - men det fikk meg til å tenke på hvor ålreit det er at vi har et så avslappet forhold til ekser!

Mange syns kanskje det er rart, og jeg vet i grunnen ikke hvordan det ble sånn, men dette med tidligere forhold har vi vært veldig åpne og ærlige om fra dag én. Misforstå meg rett, det er ikke sånn at vi sitter og snakker om eksene våre mens vi spiser middag, men de gangene det av en eller annen grunn dukker opp, så føles det helt greit å snakke om.

Nå skal det sies at ingen av oss har nevneverdig kontakt med noen av eksene våre, og tanken på at vi har vært samboere med andre i flere år føles helt fjern, men jeg er så glad for at vi begge rakk å få noen forhold på samvittigheten før vi traff hverandre! Man lærer mye om seg selv og sine preferanser i hvert forhold man er i, og det er jo veldig fint å ha et sammenligningsgrunnlag i bagasjen.. ;-)

Både Peter og jeg har opplevd kjærlighetssorg på kroppen flere ganger - og dét er jo opplevelser der man virkelig får kjenne at man lever. Jeg glemmer aldri at jeg lå i fosterstilling under dyna med rullgardina trukket langt ned mens jeg tenkte at nå, nå stopper faktisk verden. Dette går jo bare ikke, hvordan skal jeg komme meg videre?

Men så går dagene og ting gjør etterhvert litt og litt mindre vondt. Og plutselig når man den dagen der man tenker: "Herregud. Det kommer til å ordne seg. Ting er ikke bra - men jeg ser tunnelen og jeg vet at jeg kommer til å komme ut av den en dag!"

Men den merkeligste følelsen av dem alle - det er det øyeblikket der man innser at det faktisk var en grunn til at ingen av de tidligere forholdene fungerte.. Og at dersom noe som helst hadde vært ugjort, så ville ikke enkelte veier møttes:

 

 

Og det er jeg jo ganske glad for, her vi sitter med to små apekatter og har det som plommene i egget :-)

Peter var forresten overbevist om at han måtte ha en dame som elsket "Kongen av Queens" og Pepsi Max. Jeg gjorde ingen av delene - men så fant han etterhvert ut at jeg ikke brukte 7 timer på badet før vi skulle forlate leiligheten, og da ordnet det seg likevel.

 

/ Noen ekser fortjener kanskje en liten takk også ;-)

Konatil tar ikke selvkritikk

I forrige uke skrev jeg om konstruktive tilbakemeldinger jeg får på bloggen, og at en av fordelene ved å ha åpent kommentarfelt er at jeg iblant blir gjort oppmerksom på ting jeg ikke har tenkt over selv.

Fra tid til annen dukker det imidlertid opp konstruktive kommentarer som jeg kanskje ikke er like enig i, og vanligvis syns jeg det er nok å svare i kommentarfeltet.

Men da det nylig kom inn en reflektert (og veldig hyggelig!) kommentar som jeg følte var helt misforstått - tenkte jeg at det kunne være greit med en forklaring i plenum. For kanskje det er flere som har tenkt den samme tanken - og det gjør meg i så fall veldig trist!


(Noe lignende jeg har tenkt på et par ganger, men ikke turt å si fordi jeg er redd for å bli oppfattet som overfølsom, er dette med kropp og kroppsbilde. Du er jo en flott stemme mot dette presset og byr på deg selv som en motvekt til dette. Tanken er i utgangspunktet topp! Men noen ganger virker det som du er misfornøyd med deg selv. Du framstiller det som du ikke bryr deg, men når du gjør narr av både pupper, rumpe, fødselskroppen, fotogenitet og samtidig virker som du er veldig opptatt av sunnhet, stusser jeg litt. For jeg mener du ser kjempebra ut. Jeg ser at gjenkjennelsesverdien er stor blant leserne dine og at dere ler av dere selv sammen. Det jeg forsøker å peke på er vel egentlig at det er en balanse her også, at det vil alltid være noen der ute som kanskje i utgangspunktet var fornøyd og identifiserer seg med deg, og kan bli påvirket av at du er misfornøyd.
For selv om man gjør narr av "hengepupper" og samtidig ofte peker på hvor lite superstjerne man ser ut, og prøver å få fram at det er greit, skinner det så veldig gjennom at hvis du fikk velge, ville du valgt hvordan du så ut før barn og så videre. Og du som ser så naturlig bra ut! Flott, slank og ungdommelig.)

 

Jeg håper og tror at de fleste av dere ikke har tolket det slik når dere har lest innlegg jeg har skrevet der jeg gjør narr av kroppen min. Jeg har aldri, aldri skrevet at jeg er misfornøyd - og med fare for å få Jante på nakken: jeg har aldri skrevet det - for jeg er faktisk fornøyd med kroppen min!

Men! Jeg syns det må være lov å tulle med hvordan kroppen har endret seg etter to fødsler. Kroppen jeg har i dag, er ikke den samme kroppen jeg ble født med. Den har blitt slik etter to svangerskap og to fødsler - og dette er også ting jeg syns det både er viktig og fint å skrive om med jevne mellomrom.

Jeg ble nok litt provosert over utsagnet "..skinner det så veldig gjennom at hvis du fikk velge, ville du valgt hvordan du så ut før barn og så videre." - for hvis dette spørsmålet skal besvares, så er sannheten at jeg aldri har hatt det så bra som jeg har i dag. Jeg ville aldri byttet ut de slappe ammepuppene mine med de litt mer fyldige jeg hadde for ti år siden. Okei, så fylte de kanskje ut klærne mine litt bedre - men de hadde jo ingen historie! De var ikke to dinglende bevis på morskjærlighet og timesvis med fantastisk næringsproduksjon og uerstattelig kvalitetstid. Ting som betyr noe for meg.

Ja, jeg har gått ned noen bh-størrelser, men det at jeg tuller med det - betyr vel ikke automatisk at jeg er misfornøyd? Å ha en lattermild tilnærming til egen kropp, er bare sånn jeg er. Og jeg tror det er sunt, jeg :-)

Når det gjelder påstanden om at det alltid vil være noen der ute som i utgangspunktet var fornøyd med egen kropp - men som blir påvirket i negativ retning fordi det virker som om jeg er misfornøyd, så må jeg nesten komme inn på dette med bloggeransvar. For jeg er selvfølgelig enig i at vi bloggere har et enormt ansvar, men jeg mener også at det ligger en hårfin balansegang her.

For å komme med et eksempel: I fjor rett før påske, skrev jeg et innlegg om at Peter og jeg hadde sukkerstopp - og at vi derfor måtte finne alternative godsaker å fylle påskeegget med. Da fikk jeg en småsur mail fra ei jente som skrev at hun fikk dårlig samvittighet av å spise sukker, ettersom vi skulle være "flinke" og holde oss unna godteri.

Jeg må innrømme at jeg klødde meg litt i hodet da jeg leste mailen, men det speiler jo bare sakens kjerne: Jeg som blogger har et ansvar, men jeg kan ikke ta på meg skylden for at ei jente får dårlig samvittighet fordi hun spiser påskeegg fylt med godteri.

Jeg har mange tusen lesere innom hver eneste dag og jeg er bevisst på at min stemme høres av mange, men det sier seg selv at jeg ikke kan ta ansvar for andres følelser.

Kanskje derfor er det ekstra viktig for meg å få fram at jeg er fornøyd med kroppen min - selv om jeg gjør narr av den. Litt på samme måte som med gubben - jeg er fornøyd med ham også, selv om han er en skikkelig fjomp til tider ;-)

Så håper jeg at jeg kan fortsette å være en stemme mot dagens kroppspress, selv om jeg kommer til å fortsette å gjøre narr av min egen kropp. Den er jo tross alt min :-)

 

 

/ Kropp er topp!

Kickstart på uka

Påsken er passé - og jeg kickstartet liksågodt den nye uka med en svipptur innom legekontoret. Og mens jeg satt der, gikk det opp for meg hvor heldig jeg er :-)

 

 

Helt siden fastlegen min oppdaget at jeg ikke hadde tatt blodprøver på nærmere åtte år - har jeg sjekket vitamin- og mineralnivåene mine jevnlig. Det viste seg at jeg hadde gått med B- og D-vitaminmangel i flere år - og i dag var det altså dags for en ny kontroll. Målet er å ligge helt i toppen av de øvre sjiktene - og da må det knaskes litt tilskudd!

Ikke bare føles det bra å få tatt en blodprøvestatus i nye og ne for å få en slags oversikt over hvordan det ligger an - men hver gang jeg er innom for å få tatt disse prøvene må jeg klype meg litt i armen.

Venteværelset er jo fullt av mennesker i ulike aldere som ikke har det bra, og det får meg til å innse hvor heldig jeg er. Å ha en kropp som virker skal man ikke ta for gitt! For en takknemlig følelse det er å være på et legekontor uten å trenge hjelp.

Så gjenstår bare å krysse fingrene for at det kommer til å holde seg sånn i minst femti år til ;-)

 

/ God ny uke, folkens!

Si et lite pip!

Å leke gjemsel med toåringen er noe av det morsomste jeg vet, særlig de gangene hun bare lukker øynene og satser på at det er godt nok ;-)

Gjemmestedene er kanskje litt så som så - men den lille jenta er ekspert på å sitte musestille uten å lage en lyd. Og i går, da hun skulle gjemme seg for far i huset, fant hun et gjemmested så genialt at han faktisk ikke klarte å finne henne.

Peter har jo flere ganger skrytt av at han har blitt så flink til å rydde ut av bagen sin, men etter at vi kom hjem fra påskeferie på lørdag, har den stått urørt midt på gulvet. Den har nå blitt en del av inventaret - han enser den ikke lenger, og etter gårsdagens gjemmerunde innser jeg at han snakker sant.

Jeg sto på badet og lo så jeg ristet, mens jeg så hvordan pappaen føk fra rom til rom og ble mer og mer forvirret. Hvis ikke dette var karma på sitt beste, så vet ikke jeg ;-)

 

 

/ Lillesnuppa 1 - Pappa 0

Påske med Familien "Armer og Bein"

Herrejemini - ingen blogging på fire dager! Det har faktisk ikke skjedd før, men sånn kan det gå når man drar på påskeferie med en familie som er høyt og lavt ;-)

 

 

Torsdag morgen satte vi altså snuta mot feriehuset til svogers i Sverige - og jeg innså rimelig kjapt at jeg hadde pakket for en påske i solskinn og varmegrader i husveggen, framfor minusgrader, sur vind og sludd i lufta ;-)

 


Kommer sola til å titte fram, mon tro?

 


.. eh, neivel. Snø ja!

 

Jeg har jo nevnt før at jeg kommer fra en liten familie, og at jeg derfor storkoser meg med den gigantiske familien til Peter. Det er mye armer og bein hele dagen, og ungene elsker det!

Og om kvelden er det duket for slarving og latter og gamle røverhistorier for de voksne - og til min store glede var Quizen utgått til fordel for puslespill den første kvelden ;-)

 

 

 

Det verste med å være 12 mennesker på tur, er når man har små barn som våkner noen timer tidligere enn resten av gjengen - og man må snike seg rundt og hysje i flere timer.. Og gjerne også snike til seg en tidlig frokost på fjøla, sånn at man ikke sulter ihjel før den ordentlige frokosten dras i gang rundt klokka 12 ;-)

 


Lykken er en onkel som disker opp med lapper til frokost - og atpåtil trenger hjelp til å knekke eggene!

 


Flott ungdom som såvidt rakk å våkne til frokosten klokka 12 ;-)

 


Søteste påskepynten jeg har sett - den må lages til neste år!

 

Lørdag morgen pep det i telefonen min, og jeg oppdaget denne beskjeden:

 


En liten luring har vært inne og lagt inn en liten alarm..

 

Og da er det kjekt med en onkel som er helt rå på å tegne ledetråder for påskeharen!

 

 


Jekkpått!

 

I går takket vi for oss for denne gang, og suste hjemover mot Larvik. Jeg innså at jeg har nådd en viss alder da jeg tok meg selv i å puste lettet ut da vi parkerte bilen i gården. Vel hjemme, og alt hadde gått bra :-)

Og på trappa ventet til og med en liten overraskelse - vi som trodde påskeharen bare befant seg i Sverige i år! Jammen hadde han ikke rukket å hoppe innom Larvik en tur også.

 

 

Nå skal vi hente denne lille Teo-tassen, som har vært på overnatting hos Mormor og Besse - og mye tyder på at han har hatt det som plommen i påskeegget:

 

 

/ Borte bra - hjemme best

Konatil tar selvkritikk

Helt siden jeg startet denne bloggen har jeg hatt åpent kommentarfelt, og jeg lar også alle kommentarer gå gjennom uten at de må forhåndsgodkjennes.

De aller fleste av dere lister dere inn og ut igjen uten å legge igjen spor, men en gang i blant dukker det opp en og annen leser som har noe på hjertet som viser seg å være konstruktiv kritikk, og som får meg til å innse ting jeg ikke har tenkt over før. Og det er rett og slett fantastisk!

 

 

I går fikk jeg en sånn kommentar fra "Synøve", som hadde lest sjokoladepudding-innlegget mitt "Påskedessert med god samvittighet". Kommentaren lød som følger:

"Hei Christina! Jeg elsker bloggen din, og synes det er så fint med blogger som byr på noe ekte, ærlig og fint innhold! Og du er utrolig flink til å skrive, jeg koser meg skikkelig med alle innleggene dine. Jeg håper du nå ikke tar dette som noe annet en konstruktiv kritikk, for jeg har aldri hatt noe å utsette på det du skriver!

Men, jeg synes det er så synd at man må sortere mat etter "god samvittighet", og dermed også "dårlig samvittighet". Jeg er selv en jente i begynnelsen av 20-åra, og jeg merker hvor påvirket jeg kan bli av den ordbruken. Jeg tenkte med en gang at dette skulle jeg erstatte den planlagte sjokoladepuddingen med. Men jeg har jo egentlig ikke lyst til det, for jeg elsker sjokoladepudding!

Jeg er slank, sunn, og trener, så jeg burde jo egentlig ikke få dårlig samvittighet av å spise "vanlig" desserter full av sjokolade og sukker. Så lenge jeg ikke spiser det hver dag, og har et balansert kosthold, så mener jeg man kan spise stort sett det man vil. Jeg håper derfor i fremtiden at du kanskje tenker litt mer på hvordan ordbruken kan påvirke, og heller skriver noe a la "en annerledes dessert", eller simpelthen "påskedessert".

Som sagt, jeg elsker bloggen din og dette er ikke vondt ment. Bare en påminnelse:) Ha en kjempefin påske, med eller uten sukker og sjokolade!"

 

 

Først tenkte jeg: Jammen, dette er vel bare en liten filleting og ingenting å bry seg om..? Men så begynte det langsomt å gå opp for meg. Jeg er jo helt enig med Synøve - hvorfor i all verden skal vi klassifisere det vi putter i munnen med "god" og "dårlig" samvittighet? Mat skal vel ikke ha noe med samvittighet å gjøre?

Jeg må innrømme at dette ikke var i mine tanker da jeg valgte å kalle sjokoladepudding-innlegget for "Påskedessert med god samvittighet" - tanken min var simpelthen at siden påsken for de fleste av oss innebærer et noe høyere inntak av sukker enn vanlig, så syns jeg det er moro å leke meg med oppskrifter på sunnere varianter.

Men det betyr jo ikke at man ikke skal få spise det man vil med god samvittighet! Så lenge man har en fin balanse i kostholdet, så mener jeg det er ekstra viktig å kose seg med det man spiser.

På et eller annet tidspunkt blir det jo snakk om et mengdespørsmål, for det sier seg jo selv at det ikke er spesielt heldig å trykke innpå 9 kilo sjokolade på rappen - men hvis du virkelig elsker sjokoladepudding og gleder deg til å kose deg med favorittdesserten din - skal du selvfølgelig få lov til det :-)

Så takk til deg, Synøve - håper du har husket å kjøpe inn det som trengs for å lage favoritt-puddingen din! Jeg er uansett sikker på at påsken kommer til å bli mye bedre uten samvittighet - god eller dårlig ;-)

 

/ God påske, folkens!

Si hei til Norges dummeste blogger

 

- "Hæ..?" mumlet jeg. Vi satt på verandaen i solen, Peter hadde akkurat kommet hjem fra Oslo og ungene sparket ball på plenen.

Det hadde plinget i telefonen min for få sekunder siden, og da jeg sjekket hva det var, oppdaget jeg en mail fra en mann jeg ikke kjente navnet på.

- "Øy, Peter..", fortsatte jeg, "Nå fikk jeg akkurat en mail jeg ikke skjønner noe av.."

- "Okei?", sa Peter nysgjerrig.

- "Ja.. Det er en fyr som skriver at han har lest blogginnlegget mitt om det forsvunnede nøkkelknippet som dukket opp igjen.. Han skriver at han ikke mener å skremme meg, men at jeg kanskje burde vurdere å sladde bildet av nøkkelen? Hva mener han med det? Hvorfor må jeg sladde bildet av en bilnøkkel? Den er jo bare en svart klump med åpne- og lukkeknapp..?"

Peter så like forvirret ut som meg.

- "Og videre skriver han: Slik du har tatt bildet er det veldig enkelt for noen å lage en kopi av nøkkelen selv med overraskende enkle hjelpemidler."

- "Hva mener han?", fortsatte jeg, "Er det mulig å lage kopier av sånne moderne bilnøkler? Åssen i huleste er det mulig?"

Det ble stille noen sekunder mens vi ble sittende og gruble.

- "Stopp en halv", mumlet Peter plutselig. "Det er ikke husnøkkelen han sikter til da?!"

Jeg tenkte så det knakte, men husket ikke hvordan bildet så ut. Så jeg trykket meg inn på min egen blogg for å dobbeltsjekke. Og helt riktig, der lyste husnøkkelen mot meg:

 

 

Jeg hadde vært så opptatt av at apeansiktet skulle være i fokus, at jeg ikke hadde ofret selve nøkkelen en tanke. Jeg kjente blodet fryse til is, før jeg spratt opp av stolen og ropte til Peter:

- "Herregud! Jeg har lagt ut bilde av husnøkkelen vår i verst tenkelig vinkel! Og innlegget har blitt lest 15.000 ganger! Tenk om noen har kopiert nøkkelen allerede? Vi må komme oss inn og få på alarmen!"

Det ble rimelig hektisk stemning, og en telefon til låsesmeden bekreftet at dette var ganske idiotisk gjort og at et sånt bilde i de gale hender kan få kjipe konsekvenser.

Og sånn har det seg at vi i dag har byttet ut hele låsen og fått kliss nye nøkler. Ene og alene takket være mors manglende evne til å tenke sjæl.

Men jeg velger å lære av mine feil og heller fokusere på at det finnes godhjertede sjeler der ute som tar seg bryet med å sende dumme bloggere en vennlig mail. Så tusen takk, Kjetil - jeg er deg evig takknemlig!

 

/ Jeg fikk ingen stjerne i boka hos gubben heller, gitt ;-)

Din mening er gull verdt

/ Sponset innlegg

Jeg har bestandig likt å svare på spørreundersøkelser jeg har fått på mail, og ofte fristes det med en eller annen premie man kan vinne hvis man svarer.

Men jeg har aldri hørt om noen som har vunnet en sånn premie - bortsett fra én venninne som faktisk vant et par joggesko i russetida. Da premien endelig kom i posten, viste skoene seg å være i størrelse 40 - og siden hun selv brukte 36, kan man jo diskutere om det faktisk var en premie eller ei ;-)

Da er det veldig mye bedre med en nettside der man faktisk tjener penger ved å svare på spørreundersøkelser! Jeg har vært medlem hos MeningsTorget.no helt siden Peter skrev om det i fjor sommer, og har svart på mange ulike undersøkelser med jevne mellomrom.

Jeg syns det er viktig å dele meningene sine, for tilbakemeldinger er gull verdt for store og små bedrifter som trenger å høre hva vi forbrukere tenker. Og hvis man i tillegg kan få betalt for det, er det jo vinn-vinn! :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg liker å svare på undersøkelser mens jeg spiser lunsj, det går fort og greit og det tvinger meg til å bruke hodet på en litt annen måte. Så langt i april har jeg blant annet svart på spørsmål om mitt forhold til fast food, reklame, biler og forskjellige husholdningsartikler.

MeningsTorget.no finner du altså betalte undersøkelser, og hver gang man tar del i en spørreundersøkelse, tjener man poeng - selv om man ikke fullfører hele. Poengene er verdt penger, og du velger selv om du ønsker å veksle dem inn i penger via PayPal - eller gjøre dem om til gavekort fra ulike nettbutikker som for eksempel Bokkilden, Kicks, G-sport, H&M, Peppes eller DinSko.

Det jeg liker ekstra godt med MeningsTorget.no, er at de har et eget veldedighetsprogram. Som takk for at du tok deg tid til å svare på en spørreundersøkelse, får en utvalgt veldedig organisasjon også en donasjon på dine vegne. Dette koster deg ingenting - og påvirker heller ikke poengene du får.

Man kan selvfølgelig også velge å donere poengene sine til en veldedig organisasjon istedenfor å bytte dem inn i gavekort eller penger :-)

Et lite tips fra meg: Når du registrerer deg på MeningsTorget.no er det viktig at du fullfører profilen din så nøyaktig som mulig, så slipper du å svare på undersøkelser om ting du ikke interesserer deg for. Det lønner seg også å oppdatere profilen sin med jevne mellomrom, kanskje har du plutselig fått bleiebarn i hus, eller gått fra "samboer" til "gift". Da kan det være flere typer undersøkelser som er aktuelle for deg.

Fire ganger i året har MeningsTorget.no dessuten en premietrekning der du kan vinne 35.000 kroner, og man er automatisk med i trekningen når man tar del i spørreundersøkelsene. Jo flere du fyller ut - desto større er vinnersjansene :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Registrer deg gratis og veldig enkelt her: MeningsTorget.no - det eneste kriteriet er at man må være 18 år eller eldre for å registrere seg og tjene penger.

/ Din mening er gull verdt :-)

Påskedessert med god samvittighet

Snart er det påske, og påske betyr kos - derfor tenkte jeg å dele denne latterlig enkle oppskriften på sunn sjokoladepudding som kan spises med god samvittighet av hele familien :-)

 

 

Vi bruker den som dessert hvilken som helst dag i uken, eller av og til kveldsmat dersom vi har spist middag sent. Ungene elsker den - og ikke minst å hjelpe til med å lage den!

Du trenger bare fem ingredienser, du lager den på to minutter - og den er ferdig etter en halvtime i kjøleskapet. Easy peasy!

Ingrediensene er som følger:

  • 2 bananer (jo mer modne, jo søtere blir desserten)
  • 1 boks kokosmelk (400 ml)
  • 6 ss chiafrø
  • 4-5 ss kokosmasse (Er du ikke glad i kokos kan denne droppes)
  • 2-3 ss kakaopulver (Jeg bruker 3 store ss, for vi elsker kakao!)
  • (Evt litt vaniljeessens/vaniljepulver)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Alt kjøres altså sammen med en stavmikser - så setter du bollen i kjøleskapet i minst tjue minutter sånn at chiafrøene får gjort jobben sin :-) (Chiafrø finner du stort sett i alle butikker nå, de absorberer tolv ganger sin egen vekt i væske og kalles superfrø fordi de har et høyt innhold av essensielle fettsyrer, proteiner, antioksidanter, vitaminer og mineraler.)

Så er det bare å nyte! Server gjerne med friske bær på toppen, favoritten her i huset er blåbær eller jordbær ♥

 

/ God mandag!

Aldri mer mysefjes

I 1999 tok jeg meg en tur til optikeren for første gang - da var jeg 17 år gammel. Der fikk jeg beskjed om at jeg var nærsynt, og at jeg var så heldig å ha to skjeve hornhinner attpåtil.

Jeg aner ikke hvor lenge jeg hadde gått sånn, for jeg ser jo uten briller, men jeg blir ganske sliten i skrotten av å anstrenge meg. I tillegg til alt dette, har jeg så lenge jeg kan huske vært ekstremt lysømfintlig. Selv om sola gjemmer seg bak en sky, så kan det være for lyst for meg - og jeg blir gående og myse.

Alt dette byr på problemer, for så fort det blir for varmt om våren og om sommeren, får jeg noia fordi det føles som om brillene er i veien. Jeg tar dem derfor av og går uten isteden, og på sånne dager skulle jeg ønske jeg kunne brukt linser isteden. Men av en eller annen grunn vil de ikke sitte som de skal og derfor er jeg dømt til et liv som myse- eller brillefjes.

Et av tegnene på nærsynthet er jo at man har problemer med å se klart på lang avstand, og at man er nødt til å myse for å se skarpt. Dette er altså grunnen til at samtlige feriebilder av meg ser slik ut:

 

 

 

Det ser ut som jeg har det skikkelig kjipt bestandig, men det håper jeg det blir en slutt på nå.. For 18 år etter at jeg fikk briller for første gang, skal jeg endelig se fornøyd ut på feriebilder jeg også. Jeg har fått meg solbriller med styrke i brilleglassene!

Velkommen etter til meg, nå er det i alle fall slutt på mysingen og jeg ser frem til å slippe å måtte velge mellom å se klart, men myse mot sola - eller å ha på solbriller og ikke se en dritt.

 

 

Så i år kan jeg endelig ligge på stranda og lese en god bok uten problemer! Nei vent, jeg er jo småbarnsmor, jeg kommer jo ikke til å få lest så mye som et Donald-blad i sommer heller.

 

/ Ja ja, jeg slipper å myse da i hvert fall ;-)

Alenemor for en dag

I går skulle Peter på overnattingstur til Oslo, og jeg skulle være alene hjemme med hund og barn. Jeg må innrømme at jeg grugledet meg litt, for spesielt leggerutinene er en smule kronglete for tida - for å si det mildt.

De to små luringene gjør absolutt alt de kan for å drøye tida, det er som om de har en konkurranse gående i det skjulte om hvem av dem som kommer unna med flest ting før hodene deres treffer puta.

Albert Åberg fremstår som en nybegynner sammenlignet med mine to, og overraskende nok er det 2,5 åringen som er verst. Når sant skal sies er det sjeldent en kveld uten tårer og i overkant høylydte protester - ofte i form av sprelling.

9 av 10 kvelder er Peter og jeg sammen om leggerutinene - men i går var jeg altså overlatt til meg selv. Jeg hadde egentlig ikke noen god plan på lur da klokka begynte å nærme seg tannpuss, annet enn at jeg tenkte at hvis alt går åt skogen, får jeg vifte med iPad-kortet. I nøden er alt lov, spesielt iPad.

Begge ungene forsvant opp trappa mens jeg gjorde klar vannflasker til å ha på nattbordet, og da jeg kom etter, hørte jeg lyden av fire føtter som hoppet i en seng. Det er overraskende hvor mye energi man plutselig får når man snart skal sove ;-)

Lillesnuppa har en tendens til å bli fryktelig sint når hun må på badet først, og jeg visste at det ville være helt fånyttes å ha dem på badet samtidig. Så fikk jeg plutselig en ganske smart idé. Jeg satte meg ned på kanten av hoppesenga, og kikket på fem-åringen:

- "Vet du hva? Siden du er storebror, skal du få bli med på badet først!"

Han stoppet å hoppe, og kikket mistenksomt på meg. Hvorfor i all verden skulle han gå med på det? Lillesøster derimot, smilte fra øre til øre mens hoppingen eskalerte i intensitet.

- "Yes", fortsatte jeg, "Du er størst, og siden dere to og Mamma er hjemme alene i kveld, så har jeg et forslag. Du blir med på badet først, og når du er ferdig kan du ta med deg iPaden på senga, og kose deg mens du venter på at lillesøster pusser tenner. Hva tror du om det?"

Jeg fikk ikke noe svar, men han spratt fornøyd ut av senga og spant inn på badet. Okei, snakk om å ty til iPad-kortet i tidligste laget, men det føltes til gjengjeld helt riktig.

Men mens jeg pusset det første settet med tenner for kvelden, hørte jeg et lite "Pip!" fra gjesterommet. Det pipet betyr at lillesøster leker gjemsel, og at hun venter på at noen kan finne henne. Jeg ropte at Mamma var litt opptatt akkurat nå, men at jeg skulle komme så fort vi var ferdige på badet.

Det kom fem, seks halvhjertede "pip!" til innen fem-åringen var på plass i senga med pysj og iPad, og da jeg endelig gikk for å lete etter henne, hadde hun sittet så lenge i ro at hun hadde rukket å bli ganske så sigen.

Jeg forklarte at nå hadde storebror allerede lagt seg, så nå måtte vi skyndte oss! For første gang på evigheter var det ingen protester da jeg bar henne med inn på badet. Det var like før jeg måtte klype meg i armen, for kveldsstellet gikk unna på et blunk. Ingen protester mot pysjvalget. Ingen protester mot tannpuss, valg av tannkrem eller det lille kvelds-dobesøket.

Og plutselig lå vi i dobbeltsenga alle tre, jeg i midten med en bok i hendene. Lillesnuppa gjespet iherdig, og like etter hørte jeg pusten gå tungt. Jeg leste ferdig boka for storebror, før vi slukket lyset. Vi ble liggende å hviske litt, før han snudde seg rundt og spurte om jeg kunne massere ryggen hans litt. Og ikke lenge etter var det enda en som pustet tungt.

Og midt mellom dem lå en mamma og smilte. Jeg som hadde gått og gruet meg hele dagen - aldri har leggingen gått så bra.

 

 

/ Ikke for å skryte altså, men den naila du, Christina :-D

Det store nøkkel-mysteriet

Etter at Peter og jeg ble foreldre, har vi blitt helt ekstremt susete når det kommer til nøkler. Vi har i utgangspunktet hvert vårt nøkkelknippe, men begge knippene har en tendens til å bli borte flere ganger i uka.

Problemet eskalerte skikkelig da vi kjøpte bil med touch-system for et par år siden, altså sånt system der det holder å ha nøkkelen med seg. Man låser opp bilen ved å ta på innsiden av bilhåndtaket - og på utsiden av håndtaket når man skal låse den.

I begynnelsen var dette systemet selvsagt gull verdt for meg, for man trenger ikke nøkkelen for å starte bilen heller. Det holder at man har den med seg, i mitt tilfelle oppi veska et eller annet sted ;-)

Dette touch-opplegget har selvfølgelig gjort oss enda mer susete. Kombinert med at begge har hjemmekontor og at vi sjeldent trenger å låse døra når en av oss drar - så blir nøklene som oftest bare liggende i jakkelomma eller veska eller treningsbagen.

Men nå har altså det ene nøkkelknippet vært borte siden jul. Vi snakker fire måneder med leting - og selvfølgelig er det mitt knippe som er sporløst forsvunnet. Peter har godtet seg hver eneste uke, han skylder på kaoset i veska mi, at jeg har for mange jakker, og at jeg mangler orden. Også har han viftet med sine egne nøkler og spurt om han ikke skal lære meg ett og annet om å ha system på ting.

Jeg har gått gjennom alle jakkelommene mine. Alle veskene. Alle skuffer og kroker og skap, men nøklene er vekk!

Til Peters store irritasjon, har jeg med andre ord ingen bilnøkkel, og må låne hans. Jeg har vridd hjernen min hver eneste dag i 15 uker for å finne ut hvor det nøkkelknippet kan ha tatt veien. Det gikk til og med så langt som at jeg i desperasjon en dag stod på utsiden av bilen med tre forskjellige vesker over skuldra for å teste om touch-systemet på bilen virket.. Peter vred seg i latterkrampe av synet - og bilen åpnet seg selvsagt ikke.

Jeg var i ferd med å slå meg til ro med at jeg hadde mistet nøklene - men så.. I dag morges skjedde noe veldig uventet. Peter hadde akkurat levert ungene i barnehagen, før han selv hastet videre ut på E-18 for en møtedag i Oslo - da jeg oppdaget at reserve-husnøkkelen også var borte. Jeg skulle ut og lufte hunden samt en tur på butikken, og fant ingen husnøkkel å låse døra med.

Så jeg ringte gubben. Joda, den reservenøkkelen hadde han med seg i PC-veska, den! Han hadde lånt den i går, og glemt å legge den tilbake. Great. Jeg fant ut at jeg fikk gå ut selv om jeg ikke fikk låst døra, og heller sette på alarmen og satse på at ikke Mormor tilfeldigvis kom på uanmeldt besøk og stakk hodet inn døra som hun pleier ;-)

Da jeg kom hjem, ble jeg så oppgitt over nøkkelkaoset, at jeg bestemte meg for å tømme skapet i gangen. Kunne det hende at nøklene hadde falt bakimellom bortimellom?

Jeg begynte med å dra ut en og en jakke fra skapet, og slang dem på gulvet. Den tredje jakka var en tynn regnjakke som nesten ikke veier noenting, og jeg stusset da den ga fra seg et "doink!" da den traff gulvet. Hmm.. Hva lå i den jakkelomma?!

BINGO!

 


It's been so long!

 

Jeg ropte høyt av glede, der lå søren meg nøkkelknippet mitt som har vært borte siden Julius lå og purket i sovetåka! Altså, for en glede å finne noe man har lett etter så ufattelig lenge - det var som om tjue kilo forsvant fra skuldrene mine på et blunk!

Men hvorfor er egentlig et nøkkelmysterie verdt et eget blogginnlegg..? Det er kanskje ikke så vanskelig å gjette seg fram til.. Si hei hallo til den herlige regnjakka den har ligget og koset seg i siden desember:

 

 

I størrelse LARGE, med lukten av manneparfyme. Den er i alle fall ikke min.

Så.. Hva med en liten kvast gule tullipaner som takk for lånet av nøklene mine, Peter? Bare et forslag, altså ;-)

 

/ Goooood fredag folkens!

Når Skatte-kontoret ringer..

Jeg har endelig gått til innkjøp av nye briller, og hver eneste dag denne uken har jeg trippet spent rundt og ventet på livstegn fra brillebutikken. Foreløpig har ingen ukjente nummer prøvd å få tak i meg, men i dag ringte telefonen endelig.

- "Hallo, det er Christina", sa jeg.

- "Ja hei, jeg ringer fra Skatt Sør", sa en blid damestemme i den andre enden.

Eh, hvaforno? Skatt Sør? Jeg kjente hjertet begynte å hamre fortere, for jeg har ikke sjekket selvangivelsen enda..

- "Jo", fortsatte damen, "Det gjelder noen papirer vi har mottatt i forbindelse med inngåelse av ekteskap.."

- "Eh, jaa?", pep jeg, mens hodet kvernet.. Hva kunne det være? Hadde ikke vi nettopp mottatt den godkjente prøvingsattesten fra Skatt Sør..?

- "Nei, du skjønner", sa damen, "Vi har jo nettopp behandlet en søknad fra dere, og lurer på hvorfor dere har sendt inn enda en? Den forrige ble jo godkjent, og.."

Herregud. Plutselig gikk det opp for meg hva som hadde skjedd. Den første søknaden hadde Peter klart å sende til feil adresse - men den måtte tydeligvis ha kommet fram likevel! Og mens den må ha ligget til godkjenning, satte vi himmel og jord i bevegelse for å få fylt ut de samme papirene på nytt. Da prøvingsattesten fra papirene vi trodde hadde havnet feil, var på vei til oss i posten - postet vi det vi trodde var søknadspapirene som endelig skulle havne i rett postboks..

 

 

- "Eh, nei altså", stotret jeg, "Det har seg sånn at samboeren min klarte å sende den første søknaden til feil adresse, eller altså, det vi tydeligvis trodde var feil adresse, da. Det kan jo se ut som de første papirene kom fram likevel.. Men vi tok ikke sjansen, så vi sendte dem inn på nytt. Til riktig adresse, denne gangen.."

Damen i telefonen lo, før hun forklarte at de hadde lurt litt på hva som hadde skjedd. Dette er tross alt den tredje søknaden de har fått fra oss på under tre år - så de stakkars folka på det kontoret må jo lure på hva i alle dager det er Peter og jeg holder på med..

- "Den eneste forskjellen jeg kan se på de to siste søknadene", begynte damen, "Er at dere har endret dato for vielsen. Og sted også, ja.."

Og akkurat dét er vel kanskje litt spesielt med tanke på at søknadene ble sendt inn med to ukers mellomrom ;-)

 


#susehuer

 

/ Det kommer ikke flere søknader fra oss, Skatt Sør - vi lover å gifte oss nå ;-)

Kosekrok in the making

Ta det med ro, dette skal ikke bli noen interiørblogg - men akkurat nå må jeg innrømme at det er litt moro!

Hver eneste dag får jeg snapper av malingsspann og pensler i arbeid, fra lesere som har vært innom denne lille bloggen og enten blitt inspirert - eller bare fått den lille dytten i rumpa som innimellom trengs for å komme i gang med etterlengtede prosjekter. Det er så gøy å se! Fortsett med å sende meg snapper ♥

Nå som TV-stua er ferdigmalt, må det ordnes litt. Stua har stått mer eller mindre tom siden vi kvittet oss med sofaen for en evighet siden, og tanken min er nå å lage en koselig liten kosekrok.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Siden "kontoret" mitt er på den motsatte veggen, er tanken å få inn en sofa eller lignende som kan fungere som avkobling eller litt variasjon fra kontorstolen innimellom. Med en god leselampe og et bord, bør det bli ganske fint!

Jeg har ikke begynt å snoke rundt i butikker enda, for jeg vet jo at det er en hel jungel av valg. Og en rask titt på Ikea.no bekrefter at jeg kanskje bør finne ut hva jeg ser etter før jeg begynner å titte - kunne det blitt fint med en sjeselong eller to, for eksempel?


Skjermdump: Ikea.no

Eller er det best å gå for en sofa når man først skal ha et kosehjørne..


Skjermdump: Ikea.no

Veggen er litt under tre meter, og jeg er usikker på sofa med sjeselongløsning da jeg er redd det tar mye av rommet.

Hva bør jeg tenke på? Jeg har to små barn, og ingen planer om å sprenge noe budsjett. Men sittekomfort er selvsagt viktig, og hva bør jeg gjøre med fargevalg? Er det best med grått møbel nå som veggene har blitt så grønne - eller kan det bli spennende med noe litt mer sprekt enn grått?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den grønne planta skal få seg en ny utsiktspost, altså ;-)

 

Jeg er rett og slett helt elendig på å forestille meg hvordan ting vil se ut, og Peter lurte på hvorfor vi trengte å gjøre noe med kroken i det hele tatt.. Med andre ord lite hjelp å få fra den kanten ;-)

Så hvis du har innredningsforslag eller egne erfaringer å dele med meg blir jeg kjempeglad!

 

/ Nå lover jeg en liten interiør-pause mens jeg er i tenkeboksen ;-)

Bare en liten Schau-dag

I går hadde jeg rett og slett en rar dag på jobb. I flere timer satt jeg og svarte på mailer og kommentarer og begynte på det ene blogginnlegget etter det andre, men det gikk bare ikke framover.

- "Hva er det som skjer i dag, da?", sa jeg fortvilet til Peter, "Jeg får ikke til noe som helst!"

- "Åja, men det kan jeg forklare deg", smilte han tilbake, "I dag har du en sånn dag hvor man i en vanlig kontorjobb ville sittet og stirret inn i pc-skjermen og gått rundt og drukket kaffe og pratet med kollegaer - fordi hodet ikke er med og man uansett ikke får gjort noe som helst. Det er bare det at i en vanlig kontorjobb kan man komme unna med sånt en sjelden gang, men det blir litt verre for deg som skal oppdatere en blogg.."

 

Female hand emerging from crumpled paper pile holding help sign

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg hadde en sånn dag i går, men jeg velger å kalle det en Schau-dag. Kristopher Schau fortalte i en podcast at han har innført mobilfri dag på mandager, og at han bruker den dagen til å komme ajour med småting. Ordne kvitteringer siden han er regnskapsansvarlig i bandet sitt, betale regninger, vaske klær, forberede og planlegge ting som skal skje senere i uka. Og når tirsdagen kommer, er han klar - og slår på mobilen igjen!

I dag er heldigvis Schau-dagen over - og nå skal jeg ta noen bilder av den ferdigmalte TV-stua til kveldens blogginnlegg. Jeg trenger nemlig noen gode tips til hvordan jeg skal lage meg en skikkelig koselig liten avslapningskrok! Og håper og tror at dere kan hjelpe meg litt på veien :-)

 

/ Ses i kveld :-)

Hei, Mr Smartypants!

For bare et par dager siden, oppdaget jeg at Peter hadde postet et blogginnlegg som het "Mitt hemmelige våpen". Kort fortalt handlet det om at han nå er redd for at jeg ønsker å male gangen før soverommet når jeg setter i gang med å planlegge vårt neste prosjekt.

Peter mener gangen kan vente, og med frykt i øynene tok derfor Mr Smartypants malepenselen i egne hender og satte i gang med det han omtaler som et "høyst effektivt triks" på den ene veggen på det som skal bli vårt nye soverom:

 

 

For med denne kreasjonen på veggen, er det klart mor vil prioritere å bestemme fargevalg til dette rommet før hun gyver løs på gangen!

Men kjære Peter.. Du og jeg snakker jo mye sammen i løpet av en dag, ettersom vi begge har hjemmekontor. Men jeg har jo lenge mistenkt at du lytter med et halvt øre når jeg prater - og nå føler jeg i grunnen at jeg sitter på beviset.

For ikke bare har jeg gjentatte ganger snakket om hvor deilig det er at jeg allerede har kjøpt inn maling til soverommet for lengst..

 

 

Men du var til og med med da jeg kjøpte den.

/ Livet blir i alle fall artigere sammen med et glemsk susehue :-)

Gifteringene har kommet ♥

Jeg skal gifte meg! Herreminhatt.. Nå begynner det for alvor å gå opp for meg!

For én ting er nemlig å få prøvingsattesten fra skatteetaten og så smått begynne planleggingen av selve dagen - noe helt annet er det å plutselig sitte der med ringene i fanget..

Jeg innser jo at jeg har tenkt på bryllupet som en ren formalitet til nå, det er som om jeg ikke har forstått hva som faktisk skal skje. Men da vi fikk melding om at gifteringene lå klare og ventet på oss hos gullsmeden, begynte jaggu sommerfuglene å flakse vilt.

Det blir så rart å gå med ring igjen! Både Peter og jeg la forlovelsesringene på hylla for flere måneder siden, de var i hvitt gull og hadde blitt både slitte og ripete, men vi fikk aldri somlet oss til å levere dem inn for en oppfriskning. Mye enklere å legge dem på hylla ;-)

Nå er de uansett borte for godt, for vi byttet dem inn da vi plukket ut gifteringer. Denne gangen gikk vi forresten for den klassiske varianten i gult gull, og jeg må innrømme at jeg gleder meg skikkelig til de skal på. De ble så fine!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg har en følelse av at det ikke er innafor å prøve ringene på - før selve vielsen..? Jeg har i alle fall bestemt meg for å la være, og heller krysse alt jeg har for at den passer. Forlovelsesringen var nemlig bittelitt for stor, så jeg gikk liksågodt for én størrelse mindre ;-)

 

/ YOLO

Når barna har fått barnemark

I dag morges stod Peter og jeg på kjøkkenet og lagde frokosttallerkner mens ungene svinset litt rundt. Vi hadde akkurat tatt rundstykkene ut av ovnen, da vi hørte et sukk bak oss.

Jeg snudde meg, og oppdaget det betuttede fjeset til femåringen.

- "Jøss", sa jeg, "Er det noe galt?"

- "Jeg har så vondt i magen..", svarte han med tynn stemme.

- "Okei?", sa jeg, "Kan det være at du er sulten, kanskje?"

Det hender nemlig at sult forveksles med magevondt, så jeg tenkte kanskje det kunne være en mulighet nå også.

- "Nei, jeg har skikkelig vondt i magen..", fortsatte han.

Jeg kikket på Peter som heiset på skuldrene, før jeg satte meg ned på huk foran den lille gutten.

- "Hvor har du vondt hen? Kan du peke?"

Han rettet en finger mot området rett under navlen.

- "Hmm", mumlet jeg, "Er det lenge siden du har vært på do, da? Kanskje det hjelper å gå på do?"

Han ristet på hodet før han fortsatte:

- "Jeg må ikke på do. Men det klør skikkelig i rumpa.."

Jeg kvakk til.

- "Hva sa du? Klør det i rumpa??"

Jeg holdt pusten. Da vi hentet ungene i barnehagen i går, fikk vi nemlig beskjed om at det var oppdaget flere tilfeller av barnemark på avdelingen, og at vi måtte sjekke barna grundig i helgen. Jeg hadde aldri hørt om barnemark, men etter et søk på google var jeg i alle fall overbevist om at dette er noe man nødig vil få i hus..

- "Herregud Peter, han har fått barnemark!", hvisket jeg.

- "Nei, nå må du slappe av, da", svarte Peter, "Det er vel ikke sikkert han har mark selv om han klør i rumpa?"

- "Jo! Er du klar over hvor smittsomt det er?! Jeg leste i går at det til og med kan smitte via luften ved at egg fester seg på støvkorn som virvler rundt og pustes inn og svelges og havner i magen! Hvis én i husstanden blir smittet, må resten av gjengen også behandles! Alt må kokes! Det er egg og mark og kløe overalt! Herregud Peter, hva skal vi gjøre? Vi må på apoteket!"

- "Mamma..", snufset den lille gutten, "Det klør så fælt!"

Jeg var i ferd med å freake ut, men fant ut at jeg fikk ta meg sammen. Stakkars gutt, det var jo ikke hans feil at han hadde fått mark!

- "Okei", mumlet jeg, "Dette ordner vi, gutten min. Nå går vi opp på badet en tur, også sjekker mamma hvordan det står til. Så skal vi få bort den kløen."

Det kom ikke noe svar, så jeg kikket bort på femåringen og oppdaget at han stod der med sitt bredeste glis..

- "Hva i all verden smiler du av?", spurte jeg forvirret.

- "Aprilsnarr!"

Trenger vel kanskje ikke fortelle hvem som hadde regien på den spøken, men la oss bare si at far og sønn umiddelbart utvekslet high-fives mens de lo så de hikstet ;-)

/ God 1. april :-)

Dyrlegebesøk og grønnsåpe-vann

I går morges våknet vi til smattelyder fra hundekurven, og der lå Teo og slikket ivrig på den ene poten sin. Etter en nærmere titt oppdaget jeg et sår, og det hadde allerede begynt å hovne opp.

Da var det bare å få på en sokk og trykke speed-dial til doktor dyregod, og heldigvis hadde de en ledig time til oss.

 


"Men for pokkern, denne parkeringsplassen her kjenner jeg igjen!"

 


Rosa sokken

 


"Ikke rop opp navnet mitt.. Ikke rop opp navnet mitt!"

 

Dyrlegen hadde med seg en ung jente som jeg antar hadde arbeidsuke på skolen, og hun satt nysgjerrig og fulgte med mens dyrlegen barberte bort pelsen rundt såret, inspiserte grundig, fjernet litt puss, og sa at det sannsynligvis var et lite sår som det hadde blitt betennelse i. Tre uker med antbiotika og jevnlig rens av poten burde gjøre susen.

- "Hva skal jeg rense med?", spurte jeg.

- "Du kan bruke klorhexidin eller pyrisept for eksempel. Også er det veldig fint hvis du vasker poten i litt grønnsåpevann også. Det kan hjelpe for å trekke ut eventuell verk."

 - "Grønnsåpe..", sa jeg, "Da kan jeg vel bruke den samme flaska som jeg.."

Jeg kikket på den unge jenta som satt på stolen og fulgte med, før jeg heldigvis klarte å bite i meg resten av setningen:

- ".. har stående i skapet, og som jeg brukte sjæl etter fødselen da jeg måtte dyppe rufsetufsa i grønnsåpevann?"

 


Gamle minner..

 

Så nå er lampeskjermen på, og det blir nok ikke hæla i taket denne helgen..

 


:-(

 

Men vi er optimister og ved godt mot alle mann! ;-)

 

/ God fredag, folkens!

Dette ble fargen!

Endelig! Fy flate så godt det er å være i gang med å male vegger! Jeg startet friskt i går morges, og tenkte jeg skulle rekke første strøk i hele TV-stua. Men jeg måtte jo jobbe litt innimellom, og da ungene plutselig skulle hentes i barnehagen hadde jeg bare rukket å male langs listene.. I halve rommet!

Enten er jeg skikkelig lite effektiv, eller så er jeg altfor pirkete.

Men cut the crap - over til fargen! Jeg er nemlig fortsatt helt sjokkert over valget, det var jo virkelig ikke dette jeg hadde sett for meg da jeg fablet om nye vegger. Men jeg endte til slutt opp med "Green Leaf" - og det blir altså så bra!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Grønt! GRØNT! Hvor kom den avgjørelsen fra..?

 


Skål!

 


En god pensel - og man trenger ikke teipe..

 


Very nice..

 

Det største problemet var selvfølgelig veggene i trappa, og jeg regner med flere av dere så den forferdelige krakke-løsningen Peter gikk for i dag - jeg blir helt uvel bare jeg ser på bildene. Det gikk heldigvis bra, og alle lårhalser er intakte..

Vi er bare ferdige med første strøk, men jeg måtte skyve kontorpulten min på plass for å få et bedre inntrykk av fargen. Og det er altså en så lun og varm og behagelig følelse å være i 2. etasje nå, at jeg nesten blir litt satt ut!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jobbe, jobbe, jobbe :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her er fargen i mye dagslys..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og her er fargen utpå kvelden. Denne krøllete ungdommen skal såklart henge over kontorpulten ;-)

 

Nå skal jeg se om jeg finner arbeidslampa i boden, få på podcasten "Krisemøte" på øret igjen (Takk til Kristopher Schau og Kyrre Holm Johannesen som har fått meg til å glemme tida i dag) og begynne så smått på strøk to!

Jeg kan nemlig fortsatt skimte penisen Peter malte på veggen ;-)

 

/ Følg meg på Snap for mer malingsmoro: umulius82

Alt som knuses kan

Selv om jeg rett som det er ønsker å pause tida, så er det samtidig noe veldig befriende ved tanken på at de to småtrolla mine blir større for hver dag som går. I dag fikk jeg faktisk noe i posten som er et ganske godt bevis på akkurat det :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Da jeg flyttet inn i Peters leilighet i 2011, hadde han nettopp tapetsert TV-veggen sort. Jeg tenkte i grunnen ikke så mye over det i starten, det var liksom bare hans måte å gjøre leiligheten litt mer mandig på.

Men etter nesten to år gikk veggen meg på nervene, det var som om fargen sugde all energi ut av meg - og kontrasten til de hvite veggene ellers i stua ble for stor. Peter var heldigvis såpass likegyldig at han gikk med på å si farvel til sin sorte vegg - og vi kjøpte isteden en lys tapet med snirklete skrift.

 

 

Sønnen vår hadde akkurat lært seg å reise seg på den tida, og dette var veldig uvant for Peter og meg. Vi visste enda ikke at vi burde flytte ting som stod plassert i gripe-høyde, og sånn hadde det seg at min splitter nye lampe - kjøpt inn i anledning den lyse og fine TV-veggen - gikk i tusen knas samme dagen som jeg hadde plassert den ved siden av TV'en.

Jeg lærte selvsagt av dette, og etterlevningene av yndlingslampen min har stått og støvet ned i boden helt siden vi flyttet sommeren 2013. Det har rett og slett ikke vært noe alternativ å få den fikset.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke akkurat som ny..

 

Men i forrige uke innså jeg at epoken der "alt som kan knuses, vil knuses" er passert! Og nå som kontorkroken min er under oppussing, bestemte jeg meg for å ta det etterlengtede steget og bestille en ny skjerm til den fine lampen. Og den skal selvfølgelig få hedersplassen på kontorpulten :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
God som ny

 

Så da tenker jeg at denne lampen kan stå som et bevis på ordene Peter og jeg minner hverandre på når et eller annet ved barneoppdragelsen føles helt umulig: "It will pass".

Hvis du har en unge som nekter å spise middag, som har lakenskrekk om kvelden, som hyler når tennene skal pusses eller som har fått med seg noro-viruset hjem fra barnehagen.. It will pass

 

/ Hvis den nye lampen går i bakken igjen, så skriver i alle fall det blogginnlegget seg selv.. ;-)

Når ekstragiret setter inn

Dette innlegget starter med bilder av årsaken til at denne dagen ble som den ble. For i dag morges drakk jeg mine første kopper kaffe på flere uker. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet, men la meg bare si det sånn at jeg aldri skal undervurdere et koffeinkick igjen!

Jeg har klart meg helt fint uten kaffe de siste ukene, jeg har ikke følt meg ekstra trøtt engang - men jeg innser jo nå at jeg har manglet det lille som man i blant trenger for å få ting gjort..

For hold deg fast - du vil nemlig ikke tro hva som skjedde i dag. Vinglepetra har kjøpt inn 9 liter med veggmaling!

Og det er faktisk ganske spesielt, for på fredag var jeg jo innom en malebutikk og kjøpte med meg nok en prøveboks med maling:

 

 

Og noen av dere hadde faktisk klart å tyde halve fargekoden på bildet (!), og googlet dere fram til at boksen inneholdt "Warm Blush". Denne fargen midt mellom rød og rosa, var et veldig merkelig valg til meg å være, for selv om jeg elsker fargen - så har jeg jo lenge kjørt meg fast i den grå-blå-grønne gata.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kaboooom!

 

Grunnen til at jeg ble litt snusen på Warm Blush, var at jeg i forrige uke var hos en venninne som hadde denne fargen på veggen i en lesekrok i stua, og jeg ble helt solgt. Makan til varme, sjel og liv hadde jeg ikke sett på noen av fargeprøvene mine hittil. Da innså jeg at fargene som jeg så langt har likt på papiret, rett og slett ikke har klart å gi veggene mine den energien og varmen jeg trenger i min kontorkrok.

For eksempel ser jeg først nå, etter tre år, at gråfargen vi har i stua er ganske dau. Jeg elsker den, men den gir ingen verdens ting! Peter tror det har klikket for meg, men sånn er det hvertfall ;-)

Peter ble forøvrig enda mer oppgitt da jeg i helgen konkluderte med at Warm Blush ikke var den riktige fargen, den heller. Jeg hadde virkelig trua, men det ble bare for mye vegger i et stort rom til å gå for rødrosa, rett og slett.

Men.. Så skjedde altså det utenkelige. Da jeg kjøpte denne siste prøveboksen på fredag, tok jeg med meg to små papirprøver med farger som matcher Warm Blush.

Og bingo. Her sitter jeg altså, rimelig forfjamset, med ni liter maling foran meg. Jeg velger å skylde på koffeinkicket jeg fikk i morges, for hvordan ellers kunne jeg ende opp med å kjøpe en malingsfarge jeg ikke har sett på annet enn en liten papirlapp? Jeg, som har prøvemalt i ukesvis..?

Hvor kom avgjørelsen fra? Selvsikkerheten? Anti-vinglingen?! Jeg skjønner ingenting, men nå kan jeg ikke annet enn å krysse fingrene. I dag har jeg vasket vegger, teipet lister og klargjort malepensler og ruller. I morgen smeller det!

 


Hva i all verden skjuler seg i disse spannene, mon tro..?

 

/ Hjøøøøølp!

Bryllup i lufta

Er det rart våren er den beste årstiden, eller?! Herreminhatt for en dag! Sorry til dere oppi nord som har slitt med snøstorm i dag - men for å ta det positive først: Hvis det er noen som takler kjipt vær så er det dere tøffinger nordpå! Hadde snøstormen rast over sør-østlandet i dag, ville dere hørt klagingen vår helt ytterst i Finnmark ;-)

 

 

Sola har smilt om kapp med vårblomstene i dag, og det har faktisk vært bryllup i lufta. Vi har riktignok ikke giftet oss, men som Peter skrev tidligere i uka (her), har bryllupsforberedelsene i alle fall gått fra "avlyst" til "på igjen". Vi snakker litt om bryllup hele tida nå, og det føles fantastisk bra!

Søknadspapirer er sendt inn (til riktig adresse denne gangen):

 

 

.. Og ringer er bestilt (yey!):

 

 

Ting begynner altså å falle på plass, og det ser utrolig nok ut til at alt er i rute før den planlagte datoen. Jeg hadde forøvrig aldri trodd at et bryllup var noe jeg ville dele noe som helst om på bloggen, men jeg må innrømme at jeg gleder meg skikkelig til å fortelle mer.

En leser kommenterte at det var så fint å se at vi velger å gjøre vår egen greie, uten å ta hensyn til familie og venners ønsker og forventninger til en så stor dag. Og det hadde jeg faktisk ikke tenkt over selv engang, det er liksom bare Peter og meg i et nøtteskall. Det kommer til å bli minnerikt og det kommer til å bli skikkelig fint - for oss :-)

I august skal jeg være forlover for lillesøster i hennes store bryllup, og jeg gleder meg like mye til det som jeg gjør til å gifte meg selv. Kontrasten mellom de to bryllupene er stor - men samtidig helt riktig!

Selv om jeg såklart gleder meg aller mest til å bli Fru Kihlman, spesielt på en nydelig dag som denne. Med sommertemperatur, sol og bryllup i lufta :)

 

/

Hjertesmelt og uteplanter

 

I formiddag skulle Peter og barna vaske bilen mens jeg blogget, og siden våren plutselig var på plass utenfor vinduet, spurte jeg om de kunne stikke innom hagesenteret på veien og kjøpe noen nye uteplanter til å ha på trappa.

Det skulle de ordne, og en time senere var de tilbake med både påskeliljer, lyng og stemorsblomster. Barna var superstolte og dro selvfølgelig hele sulamitten med seg inn i gangen for en høytidelig overrekkelse.

Vi hadde mye på programmet i dag, så da kvelden kom hadde jeg fortsatt ikke rukket å røre plantene. Jeg tenkte dette var noe jeg kunne styre med mens ungene koset seg med lørdagsgodteri og barne-tv, men det kom ikke på tale. Det var klart de skulle være med, det var jo de som hadde kjøpt inn blomstene og alt!

Jeg skulle bare på do, og da jeg kom tilbake spurte jeg om de var klare til å bli med ut og ordne med blomstene på trappa. Da kom det kjapt fra toåringen, mens hun smilte stolt:

- "Har gjort det, Mamma"

Først skjønte jeg ikke hva hun mente, men så oppdaget jeg trappa opp til 2. etasje..

 


Og vips hadde mamma fått seg "nye uteplanter til å ha på trappa"..

 

/ Smelt

Knus et egg, da vel!

Noe av det aller morsomste jeg visste da jeg var liten, var å sitte på kjøkkenbenken og hjelpe mamma med å lage mat. Følelsen av å bidra, mestre og å få lov til å bruke de skarpeste knivene var helt magisk!

Dette er noe jeg tenker mye på nå som jeg har to små hjelpere selv, og til tross for at det tar ekstra lang tid å bli ferdig, så prøver både Peter og jeg så ofte vi kan å slippe til de to små på kjøkkenbenken.

Og de elsker det! De første gangene må jeg innrømme at jeg måtte telle til ti hver gang melet havnet på gulvet og melken skvatt bortover benken - men med tida har jeg lært meg å heller forvente at det kommer til å skje.

Når jeg for eksempel før insisterte på at Mamma måtte knekke eggene selv, lar jeg dem nå øve på å få det til selv. Tar man ett og ett egg i en "mellomskål" før man heller det over i den store bakebollen, kan man lett plukke ut eggeskallet som garantert sniker seg med :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og skulle man bomme litt på skåla? Ja, så er det jo bare å tørke opp, da :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Nå er det helg - og dersom du også har noen små hjelpere i hus, så lag dere litt kvalitetstid, da vel! Sett av litt tid, få på litt musikk, forvent litt søl - og kos dere :-)

 

/ Ingen har dessuten hatt vondt av litt eggeskall i maten ;-)

Schpaa fredag

I dag føler jeg at jeg har hatt en sånn dag som mange tror vi bloggere har hver eneste dag :-)

Dagen i dag startet med å spille inn en ny episode av podcasten vår, og det er jo helt utrolig at å snakke med en gubbe jeg ser dag ut og dag inn er så moro. Fram til nå har jeg også tenkt at det ikke er mulig å få naturlig latterkrampe på direkten, men det ble motbevist til de grader i dag. Episoden finner du her, så da har du noe å høre på mens du bretter klær eller lager mat eller bare trenger litt selskap i helgen.

Rett etterpå kastet jeg meg i bilen for å rekke timen hos hudpleieren min, og det er som vanlig julaften og bursdag på samme dag. Etter et forsiktig "Oi!" da hun tok en nærmere titt på alle prikker og hudormer og jeg vet ikke hva i panna mi, ventet en hel time med spa: seriøs førstehjelp, pleie og kjærlighet til mitt vintertørre fjes ♥

 


En smule stiv i maska..

 

Så måtte jeg en tur nedom byen for å bytte en lue jeg hadde kjøpt i feil størrelse, og på veien dit måtte jeg passere en malebutikk.. Og i den malebobla jeg lever i om dagen, var det jo klin umulig å gå rett forbi.

Vips, så hadde jeg kjøpt meg enda en boks med prøvemaling - men i en helt annen farge enn de grønn-blå-grå tonene jeg har sverget til hittil! Hohoho, dette blir spennende!

Og som Pappa så fint poengterte, "Men jenta mi, nå har du snart kjøpt så mange prøvebokser at du har nok maling til hele stua.."

 

 

 

Jeg må forresten innrømme at det beste med å være tilbake på Snapchat, er at Peter ikke er der lenger.. Han får med andre ord ikke med seg noenting, og det gjør det liksom ekstra artig for meg.

Nå skal jeg se om jeg rekker å åpne prøveboksen og male et lite stykke av veggen, så poster jeg et lite oppdateringsinnlegg så fort jeg får knipset bilder i riktig lys. Tjohoo, jeg tror jaggu jeg har fått tilbake trua!

 

/ God fredagskveld

Hvilken farge er finest?

I forrige uke tok Peter, i følge seg selv, "noen grep for å hjelpe meg i gang med maleprosjektet" (les: Han malte en penis på veggen). Dette fungerte på sett og vis som en katalysator, men nå trenger jeg deres hjelp for å ta et endelig valg.

Det er veggene i TV-stua som står for tur, og siden det er her jeg har kontorkroken min også, er det jo ekstra, ekstra viktig å bli 100% fornøyd med fargen!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For fargevalget må sitte når jeg først skal male et rom med fem dører, én verandadør, to vinduer, samt tre vegger i trappen.. Det blir et stort prosjekt, vi snakker tross alt to strøk med maling etter en grundig veggvask og timesvis med teiping først.

Jeg har kjøpt fire prøvebokser med mine favorittfarger for øyeblikket, men etter å ha malt noen testflekker føler jeg ikke at noen av dem ble helt som jeg hadde sett for meg.

Disse to fargene har jeg siklet på lengst, "St Pauls Blue" og "Balanse"..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Nydelige farger begge to, men jeg tror rett og slett de blir for mørke for en kontorkrok når det mørke vinterhalvåret er så langt som det er. Derfor slang jeg med to lysere farger, den altfor populære "Minty Breeze" og den litt mindre kjente "Sjøalge":

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fra venstre: Minty Breeze, Sjøalge, St Pauls Blue og Balanse

 

Med kontorpulten skjøvet på plass igjen, fikk jeg litt bedre inntrykk av fargene - og mens de to til høyre ble for mørke, syns jeg "Minty Breeze" helt til venstre ble for lys. Dermed er det "Sjøalge" som er favoritten (den nest til venstre):

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Problemet er bare at "Sjøalge" endrer så veldig utseende i sollys - og blir litt for lys på feil måte! Peter holder på å spy når jeg sier sånt, og jeg tror rett og slett det kommer til å klikke for ham snart, haha. Jeg forstår ham godt altså, det er ikke det.. ;-)

"St. Pauls Blue" er forresten så fin og mystisk og sofistikert og spennende at jeg kommer til å male soverommet med den. Også vurderer jeg "Balanse" i gangen nede. Så jeg prøver å si til Peter at det liksom ikke er helt forgjeves dette greiene her..

Det store spørsmålet er altså: Skal jeg kjøre på med "Sjøalge" i TV-stua? Jeg elsker den blå-grå-grønne fargen i det rette lyset, men er redd den blir for blass når jeg får den opp på alle veggene. Eller skal jeg beholde roen og vente til jeg finner fargen jeg blir helt fornøyd med..?

Det er en viss fare for at gubben kommer til å flytte ut hvis jeg skal gruble lenger, men man skal ikke undervurdere effekten av å ha feil farge på veggene heller :-P

 

/ Fargetips tas imot med takk :-)

Gruff Gruffalo

Jeg elsker å skrive lister! Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten listesystemet mitt, og det er helt avgjørende for at hodet ikke skal gå i spinn i løpet av dagen.

Jeg skriver lister om det meste, noe jeg ikke kan huske jeg gjorde da jeg var singel og barnløs - så det tar jeg som et tegn på at mammahuer får kjørt seg litt ekstra ;-)

I løpet av en uke er det handleliste, middagsliste, idéliste, to-do-liste, huskeliste og gruffeliste som gjelder. Den siste der var det Peter som oppfant - for han fant ut at det var like greit å samle alt gruffet på én og samme liste istedenfor å spre den dårlige stemningen over på andre lister.

Gruff er rett og slett ting som legger seg som et gnagsår oppi hjernen et sted, og gjør deg bittelittebittelittegranne sur helt fram til det er gjort. Litt som når du merker at du er i dårlig humør, også viser det seg at det skyldes tyggisen du har i munnen som begynner å bli gammel, hard og smakløs.

Slik ser denne ukas gruffeliste ut hos meg:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

* Bestille tannlegetime

Tannlegen min er egentlig broren til Peter, men det blir litt langt å dra til Kolbotn for en tannsjekk. Og nå fant jeg ut at det er tre år siden forrige gang jeg satt i tannlegestolen, så det er på høy tid med en statusrapport. Jeg må ringe og bestille time hos en ny tannlege denne uka. Det er gruff, for jeg er livredd for at jeg har hull - og ønsker aller mest å utsette det litt til. Eller egentlig resten av livet.

* Kjøkkenkran

Krana på kjøkkenet har begynt å lekke litt, akkurat som begge vaskene vi har på badet. Jeg trodde dette var noe man kunne fikse selv, men etter å ha snakket med noen som hadde fått store problemer med forsikringsselskapet etter en vannskade fordi reparasjonene var utført av privatpersoner, bestemte vi oss for å tilkalle rørlegger.

Han var innom i forrige uke og fikset begge kranene på badet, men ville ikke røre den på kjøkkenet siden den er fra Ikea. Så nå har dette blitt gruff også, mest av alt fordi regningen på to kraner på badet kom på over FEM TUSEN KRONER. Trodde det var 1. april da regningen dumpet ned i postkassa, men det var det ikke. Hvordan har folk råd til å pusse opp hus? Herregud!

* Tømme mobilen for bilder

Dette er noe av det verste jeg vet, og jeg burde skaffet meg sånn automatisk lagring for lengst! Men nå er det altså så fullt på telefonen min at den ikke klarer å ta flere bilder. Det går jo ikke.

* Bryllup

Du vet det går litt trått med papirarbeidet når bryllupet havner på gruffelista, haha! Men vi jobber nå med at bryllupet skal gå fra "avlyst" til "utsatt" - yey!

* Prosjekt male vegger

Nå har jeg kjøpt fire (!) nye malingsprøver som står klare - og jeg gleder meg til dette maleprosjektet kan flyttes fra gruffelista og over på to-do-lista. Det går liksom ikke framover, men jeg gir ikke opp så lett. I kveld skal jeg male noen testflekker på veggen, også regner jeg med å spørre om deres synspunkter i morgen. Beslutningsvegring lar seg ikke kurere så lett :-)

 

 

/ God onsdag - med eller uten lister fulle av gruff

Puppene er vekk!

I altfor lang tid har jeg skjøvet det foran meg, men i dag tok jeg endelig tak. Jeg åpnet skuffen i kommoden, skuffen som inneholder noen helt spesielle plagg jeg ikke har hatt på siden jeg ble mor i februar 2012.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg burde åpnet denne skuffen for lengst, men jeg har altså utsatt det i det lengste. Sannsynligvis fordi jeg har visst hvordan det kom til å gå, men også på grunn av konklusjonen jeg visste kom til å komme.

For skuffen har i flere år rommet noen gamle favoritter, fra den gangen kroppen min ikke hadde gått gjennom to fødsler og store endringer. Jeg snakker om mine gamle yndlings-bh'er.

 

 

De gode gamle favorittene, som jeg puttet i skuffen da jeg ble mor for første gang, og tenkte: "Jaja, bare bli ferdig med denna ammingen først, så ses vi igjen!"

To barn og to ammeperioder senere, var det altså i dag på tide med et meget forsinket gjensyn. Og det gikk jo nøyaktig som forventet...

 


Hva med en litt romslig bikini?

 


Denne var altfor liten(!) i 2012.

 

Hovedgrunnen til at jeg har utsatt denne BH-prøvingen så lenge, er at jeg har støttet meg til flere utsagn jeg har lest - som at: "Det går an å få tilbake det meste av størrelsen", eller "brystene går hos mange tilbake til utgangspunktet".

Så jeg har sittet og ventet. Og ventet. Og ventet. Men mye tyder på at puppene har forsvunnet på nøyaktig samme vis som rumpa. De har reist og kommer tydeligvis aldri tilbake.

Det kom vel ikke akkurat som noe sjokk, men jeg må innrømme at det blir litt småtrist å kvitte seg med de gode gamle yndlings-bh'ene som har ligget og ventet på meg i fem år.

Med mindre jeg bruker det samme trikset som da jeg kjøpte min første BH som 12-åring ;-)

 


Så god som ny!

 

/ Farvel pupper - hello nye BH-er

Bryllupet er avlyst

Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, for nå begynner jeg seriøst å lure.. Er det jeg som er grunnen til at Peter og jeg aldri får giftet oss - kan det rett og slett være at jeg har jinxet hele opplegget ved å velge bloggnavnet "Konatil"..?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For med et sånt bloggnavn er det ikke rart at folk automatisk antar at jeg er kona hans på ordentlig. Men sannheten er jo at vi ikke er gift enda, og tidligere har jeg nevnt at jeg blir helt varm av tanken på å gifte meg med mannen jeg elsker, men at et stort bryllup med masse gjester og stor ståhei rett og slett ikke er noe for meg.

Jeg har mer enn nok med å få hverdagen til å gå rundt med blogging og to små barnehagebarn som spiller russisk rullett med virusinfeksjoner hver uke - og fatter og begriper ikke hvordan jeg skulle fått tid til å planlegge bryllup i tillegg.

Sommeren 2014 skulle vi egentlig giftet oss, men da var jeg høygravid og hormonell og usikker på om vi kom til å angre på at vi valgte et bittelite bryllup. Så vi utsatte det.

Men det som satte ting i gang igjen, var da lillesøster og svoger forlovet seg i fjor. Peter og jeg, forlovet på sjette året - måtte da klare å bli gift før dem!

Derfor begynte ballen å rulle på ny. Vi bestemte oss for en dato vi gjerne ønsker, og fant ut at vi får gjøre det så lite og koselig som mulig sånn at det blir gjennomførbart. Og lenge så det lyst ut, presten var i boks, barnevakt var booket og forloverne skulle holde av hele helgen.

Men så begynte kaoset. Først fikk vi beskjed om at presten ikke kunne likevel. Litt smådesperat ringte jeg en gammel barndomsvenn som har jobbet som dommerfullmektig, og lurte på om han kunne tenke seg å vie en gammel venninne i nød. Men han hadde nettopp sluttet som dommerfullmektig og hadde dermed ikke den autorisasjonen lenger. Hadde jeg ringt noen uker tidligere ville det gått.

Så begynte vi å snuse litt på muligheten for en human-etisk vielse, siden det føles litt overdådig med et bittelite bryllup i en stor kirke. Men både Peter og jeg er medlemmer av statskirken og ingen av oss føler for å melde oss ut, så dermed er ikke det en løsning.

Det som imidlertid gjorde at alt toppet seg, var rett før helgen da vi fant ut at enda en ting har gått skeis. For når man skal gifte seg må man sende inn søknadsskjemaer til Skatteetaten, for at de skal sjekke om man oppfyller vilkårene for å kunne inngå ekteskap.

Disse papirene postet vi for flere uker siden og vi har ventet på prøvingsattesten som burde kommet i retur snart. Dette har vært nøkkelbrikken vi har ventet på, for uten den kommer vi i alle fall ikke videre. Men så fant vi ved en tilfeldighet ut at Peter har klart å sende disse papirene til feil adresse..!

Vi er selvfølgelig såpass overtroiske at vi nå lurer på om universet eller moder jord eller et eller annet prøver å fortelle oss noe.. Bryllupet er i alle fall avlyst - for akkurat nå ser det ikke ut til at vi rekker å komme i mål til datoen vi har satt.

Jeg må innrømme at jeg er skikkelig spent på fortsettelsen. Kommer jeg til å bli Konatil Peter noen gang - eller har jeg rett og rett jinxet det, sånn at jeg for alltid vil være Konatil Hemoroider og Smilefjes?

 

 

/ Vi kalles ikke familien Klonk for ingenting ;-)

Superfrokost og helgekos

/ Sponset innlegg

Lørdag og søndag er uten tvil ukas favorittdager her i huset. Barnehagefri, og følelsen av å våkne med senkede skuldre og vite at man har en halv dag i joggedressen foran seg, hvis man vil.

I helgen er det ingen krise hvis et vannglass går i bakken eller det krangles om hvem som egentlig kom seg først ned trappa. For man har tid til å tørke opp vannsølet og roe ned diskusjoner uten at man blir stresset over at klokka tikker avsted.

Og mens resten av uka går med til å lage frokost i en fei, tar vi oss ekstra god tid når vi ikke trenger å stresse. Vi lager frokosttallerkner med "litt forskjellig" - mens lukten av nystekte rundstykker sprer seg i huset.

For enhver helgedag med respekt for seg selv inneholder selvfølgelig ferske rundstykker :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Min favoritt i lang tid har vært Glutenfri Havrestykker fra Hatting, rett og slett fordi jeg glemmer at jeg spiser glutenfritt. Misforstå meg rett, men glutenfri bakst har en tendens til å være både tørt og dårlig på smak, i tillegg til at det metter dårlig fordi det ofte inneholder altfor mye karbohydrater.

Men disse havrestykkene er supersaftige, de smaker helt nydelig, og innholdet av havre gjør at man faktisk blir mett! Og det er noe jeg har savnet i min fartstid i det glutenfrie markedet.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hatting jobbet lenge og iherdig før de lanserte serien med glutenfrie bakevarer for et par år siden, og er veldig stolte av den gode smaken og den myke, saftige konsistensen. Og det kan jeg se meg enig i! Alle produktene er fri for en hel rekke typiske allergener, og inneholder ikke hvetestivelse - noe de fleste andre glutenfrie produkter gjør.

Hatting garanterer dessuten at Havrestykkene inneholder ren og glutenfri havre, da de får havren fra en dedikert bonde som kun leverer korn til denne produksjonen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Helg = frokost i stua, tegnefilm og helgekos :)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Goooood morgen :-)

 

I serien "Hatting Glutenfritt" finnes også Glutenfrie Rundstykker, Glutenfri Pølsebrød, Glutenfri Hamburgerbrød, og Glutenfri Pitabrød. Pitabrødene er ekstra store, og når vi skal kose oss litt ekstra - fyller vi et pitabrød med ost, skinke og pizzakrydder før vi varmer det lett i stekeovnen. Like godt for liten som for stor!

Bare et lite stalltips fra oss til deg, der altså ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God bakst - god stemning :-)

Mer informasjon om Hatting sine produkter finner du her.

* Følg Hatting på Facebook *

Lørdagslykke uten kaffe

Denne helgen har jeg rett og slett koblet av litt, og det har vært så deilig! Hodet har liksom vært 100% tilstede, og jeg er tilbøyelig til å tro det har en eller annen sammenheng med at jeg ikke har drukket kaffe på snart to uker..

Jeg har i alle fall klart å komme meg over den kneika der jeg ha kaffe for å våkne, og hodet føles mer og mer "klart" uten tre kopper kaffe innabords. Jeg trodde faktisk ikke det var mulig, og jeg er såpass barnslig at jeg nå føler jeg er i ferd med å seire over koffeinen ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det hjelper på humøret å ta helg med rent hus også, og da jeg kom hjem fra frisøren på torsdag hadde Peter jaggu svingt seg med vaskebøtta! Han hadde vasket hele 2. etasje inkludert badet - og jeg ble altså så hoppende glad. Glem blomster, glem sjokolade, glem ferdig middag - en mann som vet hvor han finner vaskebøtta slår pokker'n meg det meste :-)

I går fikk vi overnattingsbesøk av lillesøster og svoger, og vi hadde en skikkelig trivelig kveld med fredagstaco og brettspill. Ungene elsker jo når noen sover over, for det beste de vet er selvfølgelig å være vekkerklokke om morgenen.. I dag klarte vi å holde dem igjen i 1,5 time, før det klokka 07.50 var fritt fram - og gjestene fikk besøk av fire kalde små totelotter som spurte om å få lov til å krype opp i sengen :-)

Akkurat nå sitter jeg og tenker på hvor heldig jeg er som har en så fin familie, for i dag har vi vært i bursdag og feiret min bestefar som ble 81 år i går. Han ønsket seg ingen verdens ting, så vi endte opp med å kjøpe noe han har dilla på for tida, nemlig små tomater og kruspersille! Sammen med en rad Flaxlodd syns jeg det ble en herlig gave - og jubilanten selv humret godt da han åpnet opp.

Dessuten er det bare én uke igjen til vi stiller klokka til sommertid - og snart er det jaggu påske også! Nei nå, nå er det håp i tunnellen for frøken frysepinne :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Fortsatt god helg - håper den er fin

Uthvilt og nyklipt

Det har allerede tikket inn noen spørsmål på Snapchat om frisørbesøket mitt i går ble så mislykket at jeg ikke orket å blogge i går kveld. Og det skulle man jo tro, men sannheten er heldigvis en litt annen ;-)

Jeg skulle nemlig lese for femåringen på sengekanten i går kveld, og da vi var ferdige tenkte jeg at jeg bare skulle ligge litt og snuse på håret hans. Og det er i grunnen det siste jeg husker før jeg våknet noen timer senere.

Så sånn gikk den bloggkvelden i vasken, men i morges våknet jeg i alle fall uthvilt - med nyklippet hår og nyfarget ettervekst!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg har gått hos min faste frisør Kristina i mange år nå, og hun har jeg kjent siden barneskolen - så hun vet heldigvis hvordan jeg liker det. Det er når man bytter frisør at man oftest ryker på en smell ;-)

Det ble altså verken guttekort eller rødt denne gangen heller - men den gode gamle skulderlengden og de samme to kalde brunfargene jeg har hatt det siste halve året.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hvert eneste år går jeg på en skikkelig blondie-smell når det nærmer seg sommer, det er som om håret mitt skriker etter å bli lyst igjen. Men nå tror jeg tiden er inne for å slå seg til ro med brune lokker.

Med mindre jeg plutselig skulle gå på en smell hos en ny frisør, da. For da jeg vant pris på Vixen i år, vant jeg også et gavekort hos en fæncy schmæncy frisør på Aker Brygge. Og der kan jo alt skje. Hvem vet, kanskje jeg til og med ender opp her igjen:

 

 

/ God fredag :)

Hos frisøren

Helt siden jeg fikk femti kroner av Mormor for å klippe meg kort som femåring, kjørte jeg i mange år en ganske safe hårfrisyre. Jeg fikk riktignok Mamma til å ta permanent på meg et par ganger da jeg gikk på barneskolen, men etter det var det midtskill og solbleket hår som gjaldt i flere år.

Men da jeg gikk på videregående, skulle jeg prøve en ny frisør. Jeg husker jeg sa til henne at jeg ville ha det litt rufsete og oppklipt i nakken, men fortsatt beholde litt lengde. Frisøren sa det hørtes ut som en god idé, og satte i gang med saksa.

Også ble det kort. Altså virkelig nakkekort. Jeg husker jeg satt i frisørstolen og tenkte "Neimen for helsikke, dette er jo ikke rufsete! Det er guttekort! Sett det på igjen, er du grei."

Det hjalp jo ikke at jeg er født med sånn musegrå kommunefarge - og i et halvveis lyst øyeblikk tenkte jeg at nå får det bare stå tel. Kanskje det hjelper hvis vi får på litt farge? Frisøren fikk stjerner i øynene, og sånn hadde det seg at jeg gikk ut derfra noen timer senere med mørkerødt hår og guttekort klipp.

Det tok nesten to uker før vennene mine på skolen kjente meg igjen ved første øyekast.

 


Ja, jeg glemte kanskje å nevne at jeg fikk lugg også..?

 

Dette begynner å bli en stund siden nå, men jeg er fortsatt nervøs hver gang jeg skal til frisøren. Så vennligst kryss fingrene for meg i dag.

 

/ Det er ikke alltid det er gøy med noe nytt ;-)

Les også: Den gang jeg ble ny

Plutselig panikk-rydding

Det har vært veldig travelt for både Peter og meg i det siste, og det har resultert i at husarbeid har måttet nedprioriteres. Det vil si, vi har gjort det mest nødvendige som støvsuging, klesvask og "overflaterydding" - men resten har gått litt på halv tolv.

I sånne perioder er det helt typisk at Peter takker ja til å være med på direktesendt talkshow, spilt inn i vårt eget hjem..

 


Back on Snap ♥ (umulius82)

 

Det hjalp jo ikke at Peter trodde det var neste onsdag talkshow-verten skulle dukke opp, så da han fikk en påminnelse i går kveld, ble jeg umiddelbart småsvett. Jeg hadde mange ting på planen i dag, og hadde ikke tid til å rydde huset. Derfor spurte jeg om vi skulle ta et røsk sent i går kveld, sånn at vi slapp å tenke på det i dag.

Men neida, Peter skulle sette av tid til både rydding og vasking i dag, så det skulle gå så fint så. Men så var det bare det at han hadde andre ærender å ordne på dagtid i dag også, og etter en time ringte han og sa at en rørlegger var på vei for å fikse de to kranene på badet.

Så da måtte jeg jo slippe det jeg hadde i hendene og rydde badet i en fei, for gubben var ikke på vei hjemover riktig enda.

 


Lenge siden det har sett sånn ut..

 

Da Peter endelig kom hjem, var det bare tre kvarter til talkshow-mannen Blakstad skulle komme, og det var fortsatt rot i alle rom.

- "Hvor skal dere sitte hen?", spurte jeg Peter.

- "Nei, jeg vetta søren, jeg..", svarte han.

Så da tenkte jeg at det sikkert ble på kjøkkenet. Rydde, rydde, rydde.

 

 

Eller, er det ikke mer naturlig at det blir litt mer avslappet i en stue? Rydde, rydde, rydde.

 

 

Da det ringte på døra en liten stund etterpå, var både Peter og jeg i full sving med å rydde kjøkkenbenken. Det kunne jo hende det skulle filmes litt rundt hvis de først befant seg på kjøkkenet.

Men neida. Av alle steder endte de opp midt i lekekroken til ungene. Der en haug med malerier pryder veggen og den grønne handlekurven som aldri er i bruk, holder vakt foran boksen med lego som er stuet bort i kroken.

 


Sjekk linselusa i front :-D

 

Live-intervjuet gikk veldig bra, og nå som kaoset har lagt seg, føles det jo veldig ålreit å ha et ryddig hjem igjen. Panikk-rydding er rydding det også :-)

 

/ Hele intervjuet finner du hos "Blakstad på Tinget" på Facebook - verdens triveligste direktesendte talkshow :-)

Penis på veggen

Helt siden Peter begynte å blogge for snart fem år siden, har jeg jevnlig fått spørsmål om hvordan det er å være samboeren hans. Et hyggelig spørsmål å få, selv om det såklart ikke lar seg besvare med noen få ord.

Trodde jeg. For i dag fikk jeg se et bilde som i grunnen oppsummerte det hele.

 

 

Denne penisen på veggen var altså det første jeg så da jeg kom opp trappa til 2. etasje i dag formiddag.. Først forstod jeg faktisk ikke hva som hadde skjedd, men det tok selvfølgelig ikke lang tid før jeg hørte den kneggende latteren til Peter fra kontoret.

Deretter ble jeg helt perpleks, før jeg begynte å tenke på at den mannen må ha tegnet noen peniser i sitt liv, for den var jo ikke så halvgæren anatomisk, haha..

Så innså jeg sakte, men sikkert - at dette er Peter. Dette er mannen som tar frem malepenselen når han blir oppgitt over beslutningsvegringen min og mener jeg må få ut fingeren og bestemme meg for hvilken farge vi skal ha på veggene i TV-stua. Dette er Peter in a nutshell, og han kommer til å være sånn for resten av livet.

Og det er jeg jo bare glad for! Man skulle kanskje tro at en penis på veggen er noe å bli sur for, men jeg tror bare jeg for lengst har innsett hva slags fyr jeg har blitt sammen med. En barnslig mann som får meg til å le hver eneste dag. Han passer på meg, han holder meg oppe når jeg trenger det, han sier de riktige tingene, han er en fantastisk pappa, han holder meg ung til sinns, og han lar meg bestemme fargene på veggene - selv om det tar en hel evighet. Bare fordi han vet at det betyr mer for meg, enn det gjør for ham.

Okei, så var det ikke en penis jeg hadde sett for meg skulle pryde veggen vår, men forhåpentligvis blir det maling i nærmeste fremtid. Hvis ikke, har han i alle fall gjort sitt for å gi huset vårt litt sjel.

Om ikke helt sånn jeg hadde sett for meg. En blomsterbukett ville kanskje også fungert..

Men igjen, det er Peter.

 


Sjel..

 

/  Bedre med én på veggen enn ti på taket

Skavanken i taket

Noen ganger blir jeg så fascinert av tanken på at andre familier har bodd i huset vårt før oss. At to andre familier har levd sine liv under det samme taket som vi nå lever vårt liv.

Mennesker som har sovet, spist, dusjet, vasket klær, laget hakk i gulvene, låst de samme dørene, irritert seg over knirken i parketten, skrubbet badekaret og vasket doen - i det som nå er vårt hus. Det føles så rart.

Også oppdager jeg ting som dette.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Ting man kanskje ikke ser på lang avstand, men som blir veldig synlig når man har kontorpulten sin rett under, for eksempel. Og så blir man sittende å fundere.. Hva i all verden skjedde egentlig her?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hvem var det som feilberegnet tapetlengden? Hvem fant ut at det bare var å klippe til en helt tilfeldig liten flik og lime helt tilfeldig oppå, litt sånn på måfå? Samme om det er lim under hele fliken, da - ingen som ser det likevel.

Og er jeg den første som har lagt merke til denne lille skavanken? Eller har noen sittet akkurat her jeg sitter nå, og studert den før meg? Vil det bli nye eiere i framtiden som kommer til å oppdage fliken, eller kommer jeg til å male over den slik at den aldri mer vil synes?

Eller kommer fristelsen en vakker dag til å bli for stor..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Det er jaggu ikke bare gamle hus som har sjel ;-)

Kaffestopp og mandagssmil

Jeg er på kaffeavvenning om dagen, noe jeg er tre-fire ganger i året. I perioder hvor jeg er litt stressa, er det som om kaffe stresser meg enda mer - og da må jeg bare kutte det ut i en periode. Så nå går jeg rundt med konstant hodepine, og tenker på hvor sjukt det er at kaffe har den effekten på skrotten.

Derfor har mandagen vært litt seig, men i dag er det mange ting som har fått meg til å smile!

For eksempel gikk det i dag plutselig opp for meg at det bare er to uker til vi skal stille klokka - og det gjorde meg rett og slett hoppende glad! Det å stille klokka i seg selv er jo helt katastrofe for en småbarnsfamilie med tanke på kaos i hodet og leggetider og stå-opp-tider, men det betyr samtidig at nå går det jaggu mot vår! Og det trenger vi nå. Ferdig snakka :-)

Like etter denne åpenbaringen, sjekket jeg innboksen og så at jeg hadde fått en skikkelig koselig melding fra ei jente, som bare ville fortelle at hun hadde oppdaget bloggen min først i forrige uke - og at hun hadde brukt helgen på å lese alle innleggene i kronologisk rekkefølge helt fra det første jeg postet i august 2015. Nå hadde hun kommet til april 2016, og hun måtte bare sende en melding og si at hun storkoste seg. Haha, så innmari trivelig å tenke på at noen har sittet i helgen og lest mine gamle historier :-)

Også har jeg snappet i dag. Jeg vet. Vinglemor klarte ikke holde seg, for det var en liten historie om "lokalavisa" som lå og boblet, så da fant jeg ut at jeg fikk oppdatere Mystory med én gang og bare få det ut. Så nå har jeg endelig bestemt meg for å periodesnappe (yey!), for jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger fra travle småbarnsmødre som sier at periodesnapping i grunnen er det beste, haha.. Så da velger jeg å stole på dere!

 


Umulius82 - mandag morra - nothing fancy

 

Da jeg skulle fylle bensin på bilen i sta, puttet jeg kortet i automaten. Også skjedde det ingen verdens ting. Det stod bare "VENT", og etter nærmere to minutter (det er lenge når man står og venter!) begynte jeg å få skikkelig noia for at bankkortet mitt var slukt og borte for alltid. Det gikk enda noen sekunder, og jeg rakk akkurat å tenke "Nå får jeg ringe Pappa", som jeg alltid gjør når jeg havner i trøbbel - før kortet plutselig ble spyttet ut sammen med en kvittering der det stod "kansellert". Jeg ble overlykkelig over å ha fått kortet mitt i retur, men var ikke dummere enn at jeg kjørte derfra uten å prøve på nytt. Frister ikke skjebnen to ganger.

Og sist men ikke minst - jeg vet jeg kommer til å jinxe det nå - men jeg har all grunn til å smile, for jeg har to friske unger. Ikke noe snørr, ikke noe hosting, ingen tegn til feber, ingenting. Det er nesten ikke til å tro.

Mandager som dette, altså. De gjør det nesten littebitt enklere å takle at jeg krympet yndlingsgenseren til sønnen min i helgen. Den fine grønne, som svigermor hadde strikket til ham til jul.. Jeg krysser fingrene for at hun var på utkikk etter et nytt strikkeprosjekt uansett ;-)

 

/ God ny uke - i morgen er det allerede tirsdag!

Liv Laga med kjøttfri taco

/ Sponset innlegg

Etter at vi kastet oss med på utfordringen om å leve kjøttfritt i oktober, har vi virkelig fått øynene opp for smaksrike måltider som ikke inneholder kjøtt. Ikke bare er det godt for samvittigheten å gjøre noe positivt for jorda vår - men det har vært helt topp å bli mer bevisst på hvor mye god mat man kan lage uten kjøtt!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hva med et skikkelig smakfullt tacomåltid?

 

Forrige helg testet Peter vegetarburgeren "Liv Laga" fra Hoff - og det var en fryd å lese tilbakemeldingene fra leserne hans! For denne nyheten er det tydeligvis flere som har fått med seg allerede, og folk kunne både melde om at de hadde forspist seg, samt at dette må være den beste vegetarburgeren som finnes på markedet.

Denne uka var det endelig min tur til å teste nyheten fra Hoff på kjøkkenet, og siden Peter gikk for den klassiske burgermiddagen, ville jeg prøve noe nytt. Hva med å lage tacowraps med vegetarburgere i strimler? Yum! :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

HOFF Liv Laga vegetarburger kommer i to ulike varianter. "Original" med smaksinspirasjon fra Mexico, som inneholder potet, linser, aspargesbønner og mais. Variant nummer to er "Tomat og Ost", som er inspirert av det italienske kjøkkenet og inneholder potet, linser, soltørkede tomater og ost.

Burgerne er forøvrig glutenfrie, og inneholder ikke soya. De varmes kjapt og enkelt i stekepanna, i ovnen eller på grillen - mens du gjør klart tilbehør etter ønske.

Verdens enkleste og beste guacamole lager du for eksempel på ett minutt!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

  • 1 avokado
  • 1/2 - 1 hvitløksfedd
  • En dæsj seterrømme/kesam etc.
  • En skvis sitron
  • Salt og pepper

Miks sammen - og voila!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg må innrømme at jeg ble litt satt ut av Peters slafselyder underveis i måltidet, for det er lenge siden jeg har sett ham kose seg mye. Men jeg slafset jo like mye selv, for vegetarburger-bitene smaker en hel masse!

Kryddermiksen er virkelig god, og burgerne er akkurat passe spicy og har god konsistens. Det siste syns jeg er et kjempepluss, da jeg ikke er så fan av tørr mat.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Noen liker tortillas..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
..Andre liker skjell/trays..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
..Mens andre bare må tvangsfôres :-)

 

Liv Laga er allerede i middagsloopen vår, og kan altså brukes til så mangt. Flere fristende oppskrifter og mer info om burgerne finner du her: Real middagsmat uten kjøtt :-)

 

P.S. HOFF Liv Laga vegetarburgere finner du i frysedisken i de aller fleste dagligvareforretninger.

* Følg HOFF på Facebook *

Oppi goodiebagen

Jaja, det slo meg faktisk ikke å vise hva som faktisk lå oppi goodiebagen vi fikk på Kostholdskonferansen i går, haha! Men den inneholdt en liten fest for sånne helsekost-elskere som meg :-)

Dette er altså ikke sponset på noen måte, alle som var på konferansen i går fikk hver sin.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Skarru sjekke påsan snart, eller?"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dr Udo meets Anna..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kryddersalt, greens-pulver og Cocosa med hvitløk

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Litt lesestoff - disse to hadde jeg også sett på Snap før jeg møtte dem i går ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sjokolade.. Er.. Aldri.. Feil.. ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og disse her.. Peter går bananas!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Måtte deles på fire ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Supersnack? Yes please :-)

 


Chrom, Q10 og boka til Sten Sture Skaldeman to the rescue

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Denne måtte jeg åpne i går, ohlalalaa! Kokosflak med chili!

 

Og sist, men ikke minst, denne lå ikke i goodiebagen, men jeg ble overlykkelig da jeg så at Naturlig Liv hadde stand, for endelig fikk jeg sikret meg en Wonderbag! Jeg har ønsket meg det så lenge, men ikke fått somlet meg til å bestille. Sjekk den grønnfargen ♥

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Wonderbag er rett og slett en kjele-sovepose! Den brukes til langtidskoking av mat, man gir gryteretten eller krafta eller hva enn som står på menyen et oppkok, også setter man kjelen nedi Wonderbagen slik at den fortsetter langtidskoking og holder seg varm i timesvis oppi bagen. Samme prinsipp som dynegrøt eller dynepoteter for dem som husker denne gamle tradisjonen, bare med bedre isolasjon. Vips, så sparer man strøm og tid!

Jeg gleder meg så skikkelig til å prøve den, så nå starter jakten på hva som skal bli den første oppskriften ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God søndag - nå skal vi ut og lufte fisen :-)

Kosthold og goodiebag

Åh, for en dag! Jeg føler meg alltid litt vill og gæren når jeg forlater mann og barn i helgene, og jeg må innrømme at det var litt rart å kjøre avgårde før klokka ni i morges og se dem sitte og vinke i vinduskarmen.

Men fy fasan så godt det er med litt egentid! Jeg har innsett at det er helt livsnødvendig, spesielt når man lever et liv der det ikke er mulig å sitte på do i fred. De to små rakkerne mine må seriøst ha en radar som går av hver gang jeg forlater rommet for å gjøre mitt fornødne.

Så etter å ha dusjet (med tilskuere), kledd på meg og spist forkost - bar det avsted til noe jeg har gledet meg til i veldig lang tid nå: Kostholdskonferansen 2017!

 

 

Jeg var heldig å sikre meg en billett før alle ble revet bort, og i dag har jeg rett og slett sittet i en fullstappet sal i seks timer sammen med 500 andre, og sugd til meg spennende inspirasjon om mat og kosthold fra den ene glitrende foredragsholderen til den andre.

Jeg elsker å høre om hvordan mat og bra/dårlig helse henger sammen, og for første gang har jeg fått oppleve Berit Nordstrand live. For et fyrverkeri av ei dame - det er jo umulig å ikke bli glad av å høre henne prate!

Det var flere "stands" utenfor i pausene, og plutselig ble jeg helt forvirra, for jeg kjente omtrent alle som stod der.. Trodde jeg. Det tok litt tid før jeg innså at de så kjente ut bare fordi jeg følger dem på Snapchat, slik som f.eks "Kostholdsdamene".

Også fikk jeg endelig hilst på Helene Ragnhild, den søteste ernæringsdama jeg vet om! Jeg følger henne også på snap, så jeg ble helt forvirret av det og, haha.

Men nå, dagens høydepunkt: Sjekke hva som gjemmer seg i den tunge goodiebagen! Mye tyder på at det er noe spisbart.. ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

* Følg Konatil på Facebook *

Snap, or no Snap

Okei da, jeg vet dere sa det kom til å skje.. Men nå har det altså gått over fire måneder siden jeg logget av og bestemte meg for å ta en pause fra Snapchat, og det har så smått begynt å klø litt i fingrene igjen.

Og det hadde jeg faktisk ikke trodd, for da jeg logget av i november, hadde både Peter og jeg kommet til et punkt der vi innså at jakten på gode Snaphistorier var i ferd med å transformere oss til dårlige kjærester og dårlige foreldre. Man kan si hva man vil om teknologiens tidsalder, men mobilfjes er og blir et forferdelig onde. Det er rett og slett ikke mulig å ha trynet i mobilen og samtidig være tilstede.

Jeg må innrømme at det har vært deilig med en pause, men dere som hører på podcasten vår, vet jo at både Peter og jeg har lagt den stressede tanken på Snapchat bak oss nå.

Jeg innser at jeg savner litt å kunne dele de humoristiske glimtene i hverdagen som er for små og tilfeldige til å ende opp som blogginnlegg, for eksempel da jeg malte TV-veggen for noen uker siden. Da hadde det vært moro å dele litt underveis når man likevel stod der ensom og alene med malerulla og klødde seg i hodet mellom slagene :-)

 

 

I tillegg har jeg også innsett at Snap faktisk inspirerer den kreative hjernehalvdelen! Tro det eller ei, men jeg savner faktisk å se verden gjennom Snap-øyne innimellom.

De siste ukene har jeg vært litt i tenkeboksen, og jeg har nå kokt de store spørsmålene ned til et par essensielle punkter jeg må få avklart. Hvis jeg skal tilbake på Snap, må jeg:

  • Først og fremst snappe når jeg er alene, for å unngå mobilfjes.
  • Ikke føle at jeg må oppdatere Mystory hver eneste dag.

Men så begynner dronninga av beslutningvegring å rote det til: Hvis jeg skal snappe kun når jeg er alene, vil det egentlig ha noen underholdningsverdi? Alt det morsomme skjer jo stort sett når jeg har mennesker rundt meg, men da ønsker jeg jo ikke å sitte med mobilen.

Og vil det egentlig funke å være på Snap uten å oppdatere hver eneste dag? Jeg kommer ikke til å "legge ut noe bare for å legge ut noe" - og jeg ser for meg at det kan bli stille fra meg i ny og ne.

En annen viktig ting, er innkomne snapper. Noe av det viktigste for meg var kontakten jeg fikk med dere som fulgte meg, og jeg hadde "åpen" Snap slik at jeg kunne ta i mot fra alle som ville sende. Det fungerer veldig bra alle de gangene man åpner en Snap som er ment for deg, men ikke fullt så bra alle de andre gangene man åpner snapper som åpenbart har blitt sendt til "alle" på lista.

Dette gjør at jeg ikke rekker å se gjennom alt som kommer inn i løpet av en dag, og da misser jeg jo også snappene som er ment til meg. Og det er kjipt, for det betyr jo at jeg går glipp av snapper som denne:

 


Hihi, fikk denne av en av mine søte faste følgere <3

 

Så sånn er altså ståa. En skulle jo tro at blogg, instagram og podcast var nok i massevis - men det er liksom noe helt spesielt med denne Snap'en, da :-)

 

/ God fredag

Når fitta flagrer hele året

Tidligere i dag snublet jeg over en liste med paroler som skulle pryde årets 8.mars-tog. Midt blant mange viktige kampsaker, var det én sak som lyste mot meg og som skilte seg litt ut i mengden:

"La fitta flagre fritt - nei til kosmetisk intimkirurgi!"

Jeg har kanskje ikke så mye å komme med når det gjelder FN's agenda for kvinner, antirasistisk kvinnekamp eller sexkjøpsloven. Men flagrende fitter, der er jeg ekspert.

 

 

Det er jo ingen hemmelighet at jeg brenner for at dagens ungdom må få tilbake troen på seg selv, og innse at de er gode nok som de er. For litt over en måned siden skrev jeg et innlegg der jeg tok et slags oppgjør med at operasjoner nå er i ferd med å bli sett på som den nye løsningen på alle problemer. (Les innlegget her)

Og intimkirurgi er såvisst i vinden. Hele 1 av 6 jenter er misfornøyde med hvordan underlivet deres ser ut, og det er selvfølgelig ikke "ondter" det er snakk om. Det er ikke kjønnslepper som er så lange at det oppstår gnagsår og skjennanse i hverdagen. For de aller fleste handler det kun om utseendet, at det ikke ser "normalt" ut - og har ingenting med helseproblemer å gjøre.

Her følger min historie. Her i huset har det nemlig flagret både her og der siden jeg fødte barn nummer to for snart 2,5 år siden. Førstemann ble tatt med hastekeisersnitt, så jeg har altså bare presset ett barn ut den egentlige veien.

Før jeg ble gravid, kan jeg ikke huske at jeg tenkte over hvordan jeg så ut nedentil. I forkant av fødselen var jeg livredd for alvorlige rifter, rupturer og totalrupturer. Jeg hadde lest om at en del kvinner opplever å få så store skader under en fødsel, at man ødelegges for resten av livet. Dette var min største skrekk, og jeg husker jeg ropte til Marja (min supre jordmor) mellom to rier: "Kan du finske-grepet?? Vær så snill og si du kan finske-grepet!"

Jeg hadde nemlig hørt at det fantes et spesielt grep jordmødrene kunne bruke når babyen var i ferd med å komme ut, som visstnok skulle bidra til å forhindre de store skadene. Marja var tilfeldigvis finsk (!), og hadde heldigvis full kontroll.

Jeg endte opp med tre, fire sting som takk og lov grodde som de skulle i ettertid, men selv om det nå nærmer seg 2,5 år siden fødselen, så er jeg jo ikke dummere enn at jeg vet at ting ikke er som før der nede. Når jeg går, så kjenner jeg at det flagrer. Det blafrer. Det klukker. Det flapper.

Hvem vet, kanskje har jeg flagret litt hele livet - men slik ståa er nå, vet jeg i hvert fall at en intimkirurg ville gnidd seg i hendene og satt meg opp på en time asap. Men hva er vitsen? Det plager meg ikke fysisk, og kroppen min har gjort den mest fantastiske jobben den kan gjøre, hele to ganger. Det gikk bra begge gangene, og det er jeg veldig takknemlig for. Og er ikke det tross alt det viktigste?

Om man har født eller ei, hvis det ikke er et reelt fysisk problem som skaper trøbbel i hverdagen, hvorfor i all verden skal man bry seg om hvordan det ser ut der nede? Mulig det er jeg som begynner å bli gammel, men det er ikke som at man må dra frem underlivet på jobbintervju, er det vel? Det er sannsynligvis ikke så mange som skal ned der og titte uansett - og hvis de ikke er fornøyd med hva de ser, ja så kan de vel til helsike pelle seg et annet sted?

Så damer, kvinnedagen er viktig av mange grunner, men la oss også bruke den til å minne oss selv på at vi har grunn til å være stolte. Stolte av oss selv, akkurat slik vi er. Uansett om vi har skjeve neser, små pupper, thigh gap, plattfot eller en fitte som flagrer hele året.

 

/ Gratulerer med dagen, damer!

Dager som dette

Jeg elsker bloggen min. Den er mitt lille fristed der jeg selv setter dagsorden. Akkurat det er en befriende følelse, spesielt de dagene man bobler over av ideer og skrivelyst. Det gjør meg glad å skrive om fine, morsomme ting - jeg elsker smilefjes.

Men så kommer dager som dette. Der man startet morgenen med å svare på et par mailer, og skal begynne på dagens blogginnlegg om Snapchat. Så skal man bare kjapt innom en nettavis for å få med seg de siste nyhetene, og på en-to-tre har mammahjertet gått i tusen knas.

Plutselig føler man seg som en dust der man sitter og skal skrive et seriøst innlegg om Snapchat, mens noen der ute har mistet en sønn. En femåring på vei til barnehagen sammen med mamma og lillesøster, på en helt vanlig tirsdag.

Den sorgen.. Det går ikke en gang an å forestille seg. Brått blir Snapchat så uendelig ubetydelig. I dag tror jeg mange pappa- og mammahjerter har grått noen tårer.

For på dager som dette innser man at bare én bokstav skiller lykke fra ulykke. Dager der man ristes ut av sin lille boble, gråter i medfølelse og innser at livet er langt fra bare smilefjes.

 

 

/

Mutterns røde ullbukse

I går hadde Muttern tydeligvis vært innom Konatil og lest innlegget om strikkeprosjektet mitt, for like etterpå tikket det inn et bilde på telefonen min:

 

 

Først tenkte jeg det måtte være selvskryt, men så stusset jeg litt over at jeg ikke kan huske å ha sett Mamma med rødt strikketøy i fanget noen gang.. Når hadde hun rukket å strikke denne røde ullbuksa?

Svaret viste seg å være like skremmende som det var hysterisk.. For denne ullbuksa begynte visst muttern å strikke på i 1989. Nittenåttini! Det er 28 år siden, det!

Ullbuksa skulle bli min, og siden arbeidet tok sånn tid, strikket hun bare benet lenger etterhvert som jeg vokste. På et tidspunkt må jeg ha blitt for gammel for å gå med ullbukse, for da skulle den plutselig bli lillesøster sin isteden. Hun er seks år yngre enn meg, noe som må ha gitt mamma en hvilepute og en følelse av å ha litt for god tid før buksa ville komme til å passe. Så da stoppet alt tydeligvis opp.

Men nå lurer altså muttern på om hun endelig skal strikke ferdig den røde ullbuksa. Hun har siktet seg inn på det eldste barnebarnet - sønnen min på fem år. Jeg tipper buksa kommer til å passe ham om et par år, hvilket vil gi henne litt tid på å ferdigstille arbeidet.

Men, 22 år etter siste maskestrikk, tror jeg det er mer sannsynlig at ullbuksa ender opp hos det yngste barnebarnet som nå er to år. Da har muttern seks år på seg..

Men jeg er fortsatt usikker på om jeg har trua ;-)

 

/ It obviously runs in the family :-)

Piken som ikke kunne strikke

Jeg aner ikke om det skyldes det at dere vet jeg egentlig ikke kan strikke, eller om dere bare prøver å være hyggelige.. Men med jevne mellomrom er det altså noen som etterlyser en oppdatering på hvordan det går med strikkeprosjektet mitt.

 


Det skal egentlig bli en genser..

 

Ikke bare er det trivelig at noen spør, men det er jo ganske morsomt at blogginnlegg jeg har postet for lenge siden, tydeligvis svirrer rundt i bakhodet hos noen av dere fortsatt :-)

Den første gangen jeg skrev om strikkingen min, skulle jeg egentlig bare lete etter noen strikkepinner, da det plutselig ramlet ut et strikkeprosjekt jeg vagt husket at jeg hadde begynt på. Jeg endte opp med å rekke opp hele greia, som skulle blitt en genser til min datter på ett år. Problemet var bare at datteren min hadde rukket å bli to år allerede, og den påbegynte genseren var allerede for liten.

Den andre gangen jeg skrev om det, hadde jeg såvidt kommet i gang med strikkingen på ny - samme genser i en større størrelse. Så måtte jeg spørre svigermor om hjelp fordi jeg hadde mistet en maske, og da hun tok en titt, konkluderte hun med at jeg ikke hadde mistet noen maske, men at jeg hadde hentet opp en ekstra. Og for ei som ikke aner hvordan man henter opp masker, så var jo det et lite mirakel i seg selv.

Siden forrige oppdatering for et halvt år siden, har det gått veldig sakte framover - for jeg frykter fortsatt den såkalte raglanfellingen som jeg vet venter der fremme et sted. For ei som må google eller spørre svigermor om hjelp så fort det står annet enn "glattstrikk" i oppskriften, så høres raglan forferdelig komplisert ut.

Nå har jeg imidlertid kommet så langt på bolen at jeg skal felle av åtte masker på hver side av arbeidet. Jeg regner med det er der armene skal på etterhvert. Jeg husker selvfølgelig ikke hvordan jeg feller av masker, så her må jeg fram med youtube når tiden er inne, hehe ;-)

Jeg må også innrømme at arbeidet så langt bærer preg av ujevnhet - fordi jeg hele tiden prøver å strikke løsere.. Jeg har for uvane å stramme tråden, og må tenke på å ikke gjøre det hele tida.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her har jeg sannsynligvis slækket ekstra på tråden..

 

Neste steg i oppskriften er ermene, og jeg er nå i gang med å legge opp masker på strømpepinner. Er det meningen at det skal være så forferdelig knotete, eller gjør jeg noe feil?!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det står i oppskriften at man skal legge opp maskene LØST, men da jeg prøvde det, falt jo pinnene ut så fort jeg slapp dem! Også måtte jeg knote bare enda mer..

Hadde det ikke vært for dere ivrige strikkere som følger bloggen min og spør med jevne mellomrom hvordan det ligger an, så hadde jeg nok forkastet hele dritten for lengst. Så jeg får bare si takk for at dere minner meg på strikkeprosjektet mitt med jevne mellomrom - det er takket være dere at jeg skal bli ferdig en vakker dag!

Så satser vi på at den dagen kommer innen lillesnupp er konfirmant. Men jeg kan ikke love noe ;-)

/ God søndagskveld

Miss Grumpy Bitch

- "Ikke at jeg klager altså", mumlet Peter fra kjøkkenet, "Men det skal bli så sjuuuukt deilig når du legger deg klokka åtte i kveld.."

Først skjønte jeg ikke hvem han snakket til, men så innså jeg at ordene var myntet på meg. Og vel.. De ordene var i grunnen ganske berettiget.

For dagen i går startet to og en halv time for tidlig, og etter en turbulent natt med hosting og hundetassing og tissepauser og jeg vet ikke hva - kunne det ikke vært dårligere timing å våkne 04.30.

Halv fem er ikke morgen, i alle fall ikke for meg! Så derfra og ut var den vanligvis så blide Christina transformert til Miss Grumpy Bitch.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Sorry altså, men jeg henger rett og slett ikke sammen når jeg sover for lite! Alt blir feil, hodet følger ikke med, men verst av alt: Peter blir seriøst det mest irriterende mennesket på kloden.

Litt som da Mormor gikk gravid med moren min og plutselig ikke tålte å se på Bestefar lenger. Hun hadde faktisk sagt fra til ham at hun kom til å skille seg så fort ungen var ute, men da fødselen var over, forsvant irritasjonen som dugg for solen. (De er forresten gift enda)

Nøyaktig den samme effekten har mangel på søvn på mitt syn på Peter. Pustingen hans blir irriterende. Plystringen. De lange dopausene.

I går toppet det seg da han skulle ut og hente posten, og jeg ga ham søppelposen på vei ut, sånn at han kunne kaste den samtidig. Jeg venter på et viktig brev, og sukket da jeg forstod at det ikke hadde kommet denne dagen heller. Så oppdaget jeg fire timer senere at Peter hadde glemt å hente posten, og at brevet hadde ligget der og ventet på meg hele tiden.

Eller da vi lagde lunsj og han dultet ganske hardt borti meg så jeg nesten mistet et glass i bakken, og han såvidt mumlet et unnskyld. Jeg ble fresende forbannet, selv om jeg egentlig visste at det var et uhell.

Utover dagen ble det heldigvis litt bedre. Ikke fordi Peter ble noe mindre irriterende, men fordi han skygget banen og holdt seg på god avstand fra det illsinte lemenet som var nær ved å eksplodere hvert øyeblikk.

Så beklager det, du sinnssykt irriterende mann, i dag elsker jeg deg igjen - og jeg tar gårsdagen helt og holdent på min kappe. Men jeg var i alle fall mitt ansvar bevisst og la meg grytidlig i går kveld - sånn at dagen i dag skal bli kjempefin :-)

I følge kalenderen min blir jeg straks premenstruell, men det får vi ta til uka.

 

/ God lørdag, med eller uten en Grumpy Bitch i hus :-)

Derfor er vi ikke med på Bloggerne

Årets sesong av Bloggerne er i gang på TV, og verken Peter eller jeg har noen interesse av å se på siden vi ikke er med selv i år.

 

TV2, Bloggerne. 2016
Godgjengen fra i fjor :-)

 

Neeeida - selvfølgelig skal vi se på!

Nå har vi riktignok ikke kommet i gang med første episode enda, men jeg har fått med meg flere av reklamesnuttene for årets sesong. Serien står på opptak, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med Kristine Ullebø, Komikerfrue og Anne-Brith.

Jeg elsker lettbeint TV-underholdning, og selv om jeg sannsynligvis kommer til å se på med litt andre øyne etter at vi i fjor fikk se hvordan produksjonen faktisk foregår, så må jeg si jeg beundrer årets deltagere som gir alt og byr på seg sjæl. Det er nemlig ikke så lett som man skulle tro!

For under innspillingsperioden i fjor, innså Peter og jeg at vi rett og slett ikke er sånne folk som stopper midt i en krangel og sier: "Bare vent litt, jeg skal bare hente videokameraet". Vi er langt unna Marna og Ørjan som syns det er ålreit å krangle med et helt film-team i stua.

Vi var med i serien uten å bidra med store tårer, kjærlighetssorg eller dramatikk. Bare helt udramatisk hverdag med to små barn og en logrete hund. Vi skjønte jo fort at det ikke var spesielt interessant for et TV-publikum, og på et eller annet tidspunkt var vi faktisk inne på tanken om vi kanskje burde iscenesatt noen krangler, dratt på uplanlagte utflukter og kokt suppe på en spiker bare for å lage god tv. Men så innså vi ganske kjapt, at sånne folk er vi bare ikke.

Vi har kanskje litt uvanlige jobber, men vi er altfor vanlige til å lage god TV.

Men hele denne opplevelsen har fått meg til å innse en ting:

Jeg er så stolt av at vi er oss sjæl! Vi blogger hver eneste dag uten å spekulere i clickbait-overskrifter. Vi skriver om hverdagslivet, uten de store skandalene. Det er slappe ammepupper, leverpostei på buksa, oppturer og nedturer. Dette er oss - og det gjør meg så stolt!

 

 

Dessuten gjør det meg så glad at hverdagslivet faktisk er nok for at du og dere har lyst til å stikke innom og lese i løpet av dagen. Det gjør meg skikkelig glad at dere er like nedpå som oss, og at det faktisk ikke er mer som skal til! Dere forventer ikke de store skandalene, og det syns jeg er så fint.

Så får det heller være at vi er altfor kjedelige som TV-underholdning. Det er jeg jo helt enig i :-)

Vel, bortsett fra den dagen vi skulle på Blog Awards, da. Da nervene mine tok overhånd og jeg lå i fosterstilling på hotellrommet. Det hadde blitt bra TV, det ;-)

 

/ En får værra som en er

Farvel Februar!

Det er tre måneder siden sist jeg skrev månedsoppsummering, og jeg må innrømme at jeg har savnet det skikkelig! Det er noe trivelig over å se tilbake på måneden som har gått, og ikke minst rote litt i hjernearkivet for å huske hva som faktisk skjedde. Ukene flyr, og nå er det jaggu mars!

Dette innlegget skulle jeg egentlig skrevet i går, men i går kunne jeg rett og slett ikke la Peters mannesjuke gå forbi i det stille. Så here we go, her kommer en liten oppsummering av februar :-)

 

FEBRUAR

Beste kjøp

Tre prøvebokser med maling! Kjøpte dem før jeg skulle male TV-veggen, og det viste seg å være veldig smart å male små felter på veggen for å se fargene i dagslys og kveldslys før man tar det endelige valget. Endte forøvrig opp med å forkaste alle tre, men jeg fikk i alle fall snevret inn hva slags blåfarge jeg var ute etter ;-)

 

Beste bomkjøp

Denne måneden gikk jeg på en liten smell. Til vanlig pleier jeg å kaste på meg et par joggesko før jeg suser ut av huset, men jeg bruker svarte støvletter i blant. Og da jeg fant noen smekre på salg denne måneden, kjøpte jeg dem. Uten å huske at jeg har to par fra før. Så nå har jeg tre nesten like par i skohylla.. Men hey! Jeg sparte penger da, det var tross alt salg ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
(Red anm: Dette er bare en stor genser, ikke en gravidmage ;-)

 

Peter-øyeblikk

Den lørdagen jeg våknet helt i ørska etter altfor lite søvn, og Peter sa at han tok med barna ned for å lage frokost sånn at jeg kunne sove videre. Jeg er faktisk sjukt forelsket i ham enda, på grunn av dette ♥

 

Christina-øyeblikk

Jeg prøver å styre unna sukker så godt jeg kan, men innimellom bare MÅ jeg ha sjokolade. Så da jeg fant to ruter med melkesjokolade i skapet, slukte jeg dem på null komma niks. Et par uker etterpå ble jeg fysen igjen, og hadde selvsagt glemt at jeg hadde spist opp melkesjokoladen. Jeg var helt sikker på at det var Peter som hadde gjort det, og skjelte ham ut fordi han burde skjønt at det er en regel som sier at når man går tom for et produkt, så skriver man det opp på handlelista med en gang. Tok noen timer før jeg kom på at jeg burde si unnskyld. Men siden Peter også trodde det var han som hadde spist opp sjokoladen, så har jeg ikke sagt noe enda.

 

Fullførte prosjekt

Endelig fikk mor tatt fram malepenselen! Etter mye om og men ble altså TV-veggen blå, og resultatet ble akkurat slik jeg ønsket. Sjekk den blåfargen, da! Skifter farge gjennom hele dagen. Siden så mange spør: Jeg fikk ikke tak i Nordsjö sin "Dark Dijon", men fargekoden er den samme som "The Abyss" fra Jotun.

 

 

Prosjekt som videreføres til neste måned

Huset vårt har flere rom som skal males, og nå må jeg bare bestemme meg for om det er gangen eller tv-stua/kontoret som står for tur. Er selvsagt fortsatt i tenkeboksen når det gjelder farger, men håper å finne ut av det i løpet av mars. Beslutningsvegring og alt det der..

 

Gladeste øyeblikk

Tror det må være det øyeblikket da Peter og fem-åringen kom inn døra etter å ha vært på vinterferie i fire dager, og lillesøster tok i mot storebroren sin som om han kom hjem fra krigen. Den søskenkjærligheten har jeg aldri sett så sterk før, og jeg får nesten tårer i øynene når jeg tenker på det. Gladtrist ♥

 

Tristeste øyeblikk

Da vi måtte avlyse femårsdagen til Mr Plutt som hadde blitt syk - jeg må innrømme at det røsket godt i mammahjertet. Bursdager er jo livet!

 

Bilde som aldri havnet på bloggen

Her er det som vanlig mye å ta av.. Peter er jo fortsatt en kløpper til å ta bilder, og dette knipset han da vi skulle ta bilde til facebookgruppa til podcasten vår "Gjesterommet" for å melde fra om at vi straks var klare med ny episode. Classy, as always.

 

 

Friskus

Jeg er ikke i spesielt god form, for trening har jeg ikke drevet med på veldig mange år. Så det å male en TV-vegg var faktisk en skikkelig treningsøkt for meg - jeg ble veldig svett og rød i kinnene, og jeg følte meg som en friskus etterpå. Litt flaut.

 

Daffus

Fitbit'en min (aktivitetsarmbånd) har gått opp i limingen og løsnet (takk til deg som advarte meg om at det kom til å skje før eller siden), så nå aner jeg ikke lenger hvor mange skritt jeg går i løpet av dagen. Dette har resultert i at jeg føler meg som en daffus hver eneste dag. Må få fikset den!

 

Yndlingssanger

Denne måneden har jeg hørt utallige ganger på denne låta til Katy Perry, og jeg blir ikke lei! Hver gang jeg hører den går det opp for meg at det snart er vår, og jeg blir altså i så godt humør :-)

 

 

Låt nummer to er av INNA, tror den kom ut i fjor - men jeg oppdaget den først for et par uker siden. En spretten liten sak, som minner meg om å blåse bobler med tyggisen. Ikke spør hvorfor :-)

 

 

Favoritt-blogginnlegg

Det om "Å forlate babytida for siste gang". Utrolig godt å se at så mange av dere kjente dere igjen!

 

/ Takk for nå februar - og velkommen mars, håper du blir fin!

Han har fått mannesjuken

For snart to uker siden friskmeldte jeg meg fra tidenes hostorama og forkjølelsesmareritt - overbevist om at Peter må ha det mest effektive immunforsvaret i mils omkrets. Han hadde sluppet unna viruset til tross for heftig hosting og feber hos både ungene og meg, og vi var vel litt i sjokk alle sammen.

Men nå har lykken altså snudd.

Gubben har inntatt hjørnet i sofaen, under pleddet, med ullsokkene på og en varmende kopp te med én sukett i. Jeg har sittet på kontoret i 2. etasje i hele dag, men lyder som "Aaaaah..." "Ooooff..." "Ååååååh.." "Aaaiii..." har nådd ørene mine med jevne mellomrom.

Det er ille. Det er mannesjuken.

Og hvordan skal man egentlig tilnærme seg partneren når dette inntreffer? Går man for å være pleiende og medfølende? Eller brysk og hard? Vil for mye sympati føre til hardere utbrudd av mannesjuken, eller vil mangel på medynk gjøre ting verre?

Jeg pleier å gå for den gyldne middelvei. Nok sympati til at han ikke trenger å overdrive enda mer, og litt bryskhet for å minne ham på at han er tøffere enn han tror.

- "Off, det var skikkelig kjipt Peter", sa jeg til ham i morges, "Tror du at du har feber, eller?"

Svaret kom kjapt:

- "Å ja. Jeg har vært uggen i hele natt, og jeg fryser og svetter om hverandre. Klassisk feber-symptom."

Etter lunsjtid spurte jeg hvordan det stod til med feberen nå som han hadde spist litt, og han svarte at han følte seg enda verre enn i morges. At feberen herjet som bare det.

Jeg sa at han fikk legge seg litt på sofaen igjen, og som forventet sovnet han ganske raskt under pleddet. Så da bestemte jeg meg for å ta en rask sjekk av pannetemperatur.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den mest pålitelige febermåleren på markedet..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
..midt i panna med seg..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jaja. Nesten feber, da ;-)

/ PrayforPeter

Å sende hodet på spa

/ Sponset innlegg

Egentid. For et fantastisk ord. Jeg skal innrømme at egentid er noe som fikk en helt ny betydning etter at jeg ble mamma, selv om det nok har stått litt for langt nede på prioriteringslista de siste fem årene.

For det er så lett å tenke på hvor viktig det er å prioritere seg selv, mens det er noe helt annet å få det til i praksis når skittentøyskurven har vokst seg høy og sengene må skiftes på. Det er alltid noe som burde vært gjort - og nettopp derfor er egentid superviktig å prioritere!

For i blant må man bare koble ut, og jeg elsker å sette livet på pause i sofakroken. Med en rykende varm kopp te, Mormors hjemmestrikkede tøfler på føttene, ullpledd, radio, og godt lesestoff i fanget.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Bøkene jeg pløyde gjennom før i tida er for lengst byttet ut med magasiner, og et av dem jeg leser i papirutgave hver måned er Kamille. På mange måter føler jeg Konatil og Kamille kunne vært bestevenninner, for begge syns det er mer ålreit å spre glede istedenfor dårlig samvittighet ;-)

Når bladet dumper ned i postkassa vet jeg at verdifull egentid venter, og at jeg kan glede meg til å lese litt om alt. Litt helse, litt samliv, interiør, mat, mote, skjønnhet og reise - inspirerende reportasjer, småstoff og deilig feelgood på en gang.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er selvfølgelig viktig å komme til bunns i skittentøyskurven og skifte til rent sengetøy med jevne mellomrom også, men det er vel så viktig å slappe av med feelgood i sofakroken.

Det blir litt som å sende hodet på spa, og det er faktisk en god investering ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Supertilbud!

Noe av det beste jeg vet er når jeg kan dele gode tilbud med leserne mine - og nå kan du få 8 utgaver av Kamille til kun 189,-!

Alle abonnenter får i tillegg Kamille+, som er ekstra sider med eksklusivt innhold - og to ganger i året får man med Kamille Puls også, helt gratis!

Det eneste du trenger å gjøre for å bestille litt egentid i postkassa, er å sende SMS-kode MIL172 til 2205 (1,-)

Abonnementet løper til man sier det opp selv.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God lesning!

"Hvilket filter?"

Snakk om uproduktiv dag! Haha, det er jo både komisk og typisk at de dagene man har en to-do-liste på nærmere én meter, ender man opp med å få gjort tilnærmet lik ikke-en-dritt.

I dag formiddag leste jeg til og med på bloggen til Peter at både utpakking, klesvask og generell rengjøring stod på programmet, og det skal jeg si var nydelig lesning!

Men så fløy timene avsted, og selv om vi fikk krysset av noen av punktene på lista, så var det plutselig tid for kveldsmat og legging av barn.

Men! Det finnes lyspunkt også, for i dag fikk jeg endelig gjort unna en ganske viktig ting, som jeg har tenkt på veldig, veldig lenge. Helt siden den den gode, gamle støvsugeren min tok kvelden fordi jeg ikke tenkte på å bytte filter, har jeg bestemt meg for å bli flinkere på vedlikehold.

Jeg har det med å tenke at så lenge ting virker, så er det bra. Inkludert vaskemaskinen. Den går som ei klokke på femte året, uten vedlikehold. Innimellom gjør jeg riktig nok dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og rengjør glasset på begge sider:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og i blant kjører jeg en rens. Men i løpet av de fem årene vi har hatt den, har jeg holdt meg laaaangt unna denne luka her:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Filteret. Ekspertene sier at lofilteret skal inspiseres og renses én gang i måneden, og ja.. Jeg har altså aldri gjort det før.

Og som mor til to ivrige skatte-samlere (steiner, pinner, plastbiter etc), er jeg veldig flink til å tømme lommer før jeg slenger ting inn i maskinen - men jeg er jo også bare en mor som gjør så godt hun kan, så denne luka burde jeg inspisert for veldig lenge siden!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg fikk såpass noia for hva som ventet meg, at jeg sendte en Snap til en venninne og spurte om hun renser filteret hver måned..

 

 

Jeg fikk svaret: "Hvilket filter?"  - og det ga meg i grunnen den selvtilliten jeg trengte for å gå videre.

Så jeg dro ut støpselet, vippet ned det lille røret, og satt klar med en liten plastboks for å samle opp vannet som skulle renne ut. Det viste seg at det ikke var litt vann som skulle ut heller, men masse - og da det endelig sluttet å piple vann, var jeg klar for å dra ut filteret.

Og, vel.

La oss si det sånn at det var på høy tid med en rens. Det kalles ikke lofilter for ingenting, og her var det store mengder lo og småkvist (!) som hadde kilt seg fast.. Faktisk kan jeg ikke fatte og begripe at maskinen har klart å pumpe ut vann i det hele tatt, og at det har gått bra i fem år uten en rens er jo helt utrolig!

Vi rakk kanskje ikke mange punkter på to-do-lista vår i dag, men det føles som at jeg har reddet et vaskemaskin-liv. Og det må da være godt nok på en søndag :-)

 

/ .. Og hvis du heller ikke visste at vaskemaskiner har lofilter - så vet du hva du har å gjøre til uka! ;-)

Mye sol og to brødskiver

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg blir like overrasket hver gang det skjer, men i dag fikk jeg nok en gang bevist at det enkle ofte er det beste - og at ting ikke trenger å være så komplisert for at det skal være moro :-)

 

Jeg hadde planlagt noen små utflukter med lillesnuppa i dag, for jentene girls må jo kose seg litt når gutta boys nyter vintersola til fjells.

Derfor begynte vi med å pakke bagen og sjekke inn på familiehotellet i Larvik sentrum - eller rettere sagt gjesterommet i leiligheten til mamma og pappa. Det er veldig koselig å komme "hjem", selv om det fortsatt er litt rart at barndomshjemmet mitt ble byttet ut med en leilighet for åtte år siden.

Før lunsj i formiddag dro vi på dagens første by-utflukt; biblioteket! Vi koset oss glugg med å plukke ut spennende lesestoff, og vendte snuta hjemover med seksten bøker under armen.

Men så tok dagen en uventet vending.

For etter at vi hadde vært innom leiligheten med bøkene, skulle ferden gå videre ned til torget. Men på veien måtte vi passere bussterminalen, der busser naturligvis kom og gikk hele tida. Visste du hvor utrolig moro det er å sitte på en benk og vente på neste buss, når man ikke skal ta bussen selv? Det gjorde ikke jeg! Men her spiste vi altså to medbrakte brødskiver med smør og leverpostei, mens vi lo og jublet hver gang det dukket opp en ny buss.

Været har jo vist seg fra sin beste side i dag, og da vi sa oss ferdige med bussene, var lillesnuppa lei av å myse i sollyset. Så da måtte vi på solbrille-jakt, og i den fjerde butikken fikk vi endelig napp. Sesongens briller er i boks, og de er knæsj-rosa :-)

Planen var nå å fortsette på min planlagte rute, men på torget i Larvik er det en fantastisk skøytebane med yrende liv, som vi selvfølgelig måtte titte litt på.

 

 

 

 

Ikke spør meg hvor timene ble av, men da jeg plutselig kikket på klokka innså jeg at det straks var middagstid - og at mine store planer for dagen hadde utgått.. Men noen ganger er det altså nok å bare ta en tur til byen. Se på livet, utforske litt, kjøre opp og ned i en rulletrapp, og spise en brødskive mens man teller busser.

Og til å ikke ha gjort noe som helst i hele dag, er det jaggu ikke verst at vi har hatt en drømmedag :-)

 

 

/ God helg

Vinterferie hver for oss

I går skrev Peter på bloggen sin at han har reist til fjells, og i den anledning tenkte jeg det var smart med en forklaring - for i år tar nemlig Peter og jeg vinterferie hver for oss.

 

 

Heldigvis ligger det ingen dramatikk bak - og takk og lov for det. Men det har seg altså sånn, at Peters foreldre har leid en stor hytte på fjellet i hele vinterferien, med plass til Peter og hans tre søsken, med familier.

Noe av det jeg syns har vært mest moro med å komme inn i Peters familie, er uten tvil at de er så mange! Jeg kommer selv fra en liten familie der ingen snakker i munnen på hverandre, og de første gangene jeg var sammen med Peters storfamilie, satt jeg bare helt stille og kikket på alle som snakket i kor. Skulle man bli hørt, måtte man snakke høyt - og det forklarte jo hvorfor Peter er født med en stemme som eh.. Bærer, hvis jeg kan si det sånn, haha ;-)

Lenge var planen at vi skulle dra til fjells i ferien alle sammen, men så kom januar med sykdom opp og ned i mente, og faktum er at jeg er ganske sliten fortsatt. Så samtidig som jeg følte meg litt utakknemlig, spurte jeg Peter om det kunne være en mulighet for at vi tok vinterferien hver for oss i år. Vi snakket litt om det, og fant til slutt ut at det sannsynligvis var den beste løsningen.

Derfor pakket Peter med seg femåringen og satte snuta mot fjellet i går - mens lillesnupp og jeg ble igjen hjemme. Og selv om det er litt kjipt å ikke være sammen i ferien, så er det koselig at Peter får litt alenetid med femåringen, og at jeg kan kose meg sammen med minsten. Det er ikke ofte vi splitter oss, og jeg tror begge de to små har godt av å ikke måtte dele på oppmerksomheten noen dager.

Så nå sjekker jeg altså innom Pappahjerte flere ganger om dagen for å se om han har oppdatert bloggen, hehe.. For på tur med fem barn mellom 3 og 8 år, går det nok i ett fra morgen til kveld - og mye tyder på at barnet på 35 år også har det som plommen i egget der oppe:

 


Ja, det var visst skare - ikke nysnø..

 

I går kveld fikk jeg et lite stikk av anger da jeg så for meg skikkelig hyttekos, solskinn, skiføre og utendørs boblebad, men så oppdaget jeg som sagt at Peter hadde blogget fra fjellet:

"Jeg kommer fra en stor familie der alle er født med mye energi og kronisk utestemme, så her kommer det til å bli skikkelig rusetreff de neste dagene."

Akkurat da innså jeg at man ikke skal kimse av en stille og rolig hjemmeferie heller ;-)

 

/ Hjemmeferie VS Russetreff: 1-0

TV-veggen før og nå

Jeg kan ikke huske sist jeg var så nervøs, som da jeg åpnet lokket på malingsspannet i går.. Ville innholdet ligne på fargen jeg egentlig var ute etter - eller ville det være en fargenyanse der som jeg ikke ville like?

Jeg holdt faktisk pusten da jeg åpnet lokket og så blåfargen, for jeg har ikke malt på mange år og visste ikke om jeg skulle se på fargen i lokket, eller fargen i spannet.. Hjelp!

 

 

Men så tenkte jeg skitt la gå, nå må jeg bare få malingen på veggen! Blir det for ille får jeg heller male over med en annen farge senere. Ute skinte sola, og etter første strøk svettet jeg oppover fordi veggen så i overkant turkis ut. Turkis er fint, men jeg var ute etter en dyp blåfarge..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hjelp - igjen!

 

Etter et par timers tørketid var det klart for strøk nummer to, og allerede etter første penselstrøk langs topplisten, så jeg at det begynte å ligne noe.. Den fine blåfargen jeg var ute etter begynte å ta form!

Jeg hadde forøvrig helt glemt hvor slitsomt det er å male, og hvor mye maling som faktisk går med på en vegg! Etter strøk nummer to måtte jeg le for meg selv da jeg innså at jeg satt i sofaen og bokstavelig talt så på maling som tørket, haha :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hurra! Endelig er altså det første maleprosjektet unnagjort, og den grå stua vår har fått litt deilig liv. Det føles helt utrolig behagelig å se på TV med en mørk vegg bak, jeg hadde ikke trodd at det var noe man skulle legge så godt merke til. Jeg skulle jo malt den veggen for lenge siden!

Sånn så veggen ut før:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. Med testflekk bak TV'n.. ;-)

 

Det skulle vise seg at det er helt umulig å få et nøyaktig bilde av den nye fargen på veggen - men omtrentlig sånn ser veggen ut nå:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I dagslys

 

Jeg er superfornøyd! Selv Peter ble imponert over sluttresultatet, for han ble også litt smånervøs da han så den turkise veggen etter første strøk.. ("Oisann!", var det eneste han klarte å få fram)

Nå gjenstår bare å få opp et par bilder og diverse, så er vi i mål. Og jeg som alltid har drømt om å henge opp bilder på en mørk vegg!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Helt tilfeldig kunst som skal opp på veggen ;-P

 

/ Blue dabadee - god onsdag

Blått er ikke blått

- "Okei Peter.. Hva tror du om blå tv-vegg?"

Når man er tobarnsmor med alvorlig beslutningsvegring og lite tid til overs, kan det å male en liten vegg i stua ende opp som et stort prosjekt. Det er jo evigheter siden jeg nevnte på bloggen at jeg skulle dra fram malekosten, men ingenting har skjedd enda.

For det er mange rom i dette huset som kunne trengt et strøk fresh maling, og dermed har alt stoppet helt opp i hodet mitt. Fargene må jo såklart matche hverandre - og hvis jeg skal male gangen må jeg for eksempel ta hensyn til fargene på kjøkkenet og i stua, siden disse to rommene ligger ved siden av hverandre.

Men, utrolig nok, etter mange måneder med leting, tror jeg nå at jeg har funnet den perfekte mørke blåfargen jeg har sett for meg på TV-veggen. Før helgen fresa jeg innom en byggevarebutikk for å kjøpe en prøveboks, og gikk selvsikker bort i kassen og sa hvilken fargen jeg skulle ha.

Den hyggelige damen lette lenge, men kunne ikke finne fargen i systemet.

- "Er du helt sikker på at det er Jotun?", spurte hun til slutt.

- "Eh nei", svarte jeg, "Jeg er faktisk rimelig sikker på at det ikke er Jotun.. Men det har vel ikke noe å si?"

Jo. Det har visst alt å si. For fargen jeg hadde plukket ut, var en av Nordsjö sine farger.. Ikke Jotun. Og butikken jeg var innom førte Jotun sin maling, ikke Nordsjö..

Damen sa at hvis jeg bare fikk tak i fargekoden, så kunne hun hjelpe meg. Jeg ble litt betuttet siden jeg hadde bestemt meg for å kjøpe prøvemaling, derfor tok jeg med en boks "Deco Blue" fra Jotun, siden jeg syns den lignet mest på fargen fra Nordsjö jeg egentlig var ute etter.

Så i helgen fikk jeg hjelp av min lille malermester til å vaske TV-veggen..

 

 

.. Før vi peiset på med litt prøvemaling:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En kunstnerisk test-flekk, da ;-)

 

Og selv om fargen er råfin, så tror jeg faktisk thuja-hekken på utsiden av stuevinduet reflekterer et grønnskjær, for i det rette lyset er fargen pefekt - men plutselig blir den grønn igjen.

Peter er såklart helt oppgitt, for blått er jo blått! Han har falt av lasset for lengst, og det er i grunnen helt greit. Han lar meg ordne og styre i fred, og ville blitt fornøyd om hele stua endte opp gul eller grønn :-)

Men i går fant jeg ut hvilken butikk i Larvik som fører Nordsjö sin maling, og suste overlykkelig avsted for å kjøpe nok en testboks. Så viste det seg at butikken var utsolgt for små testmalingsbokser! Jeg spurte damen i kassa om hvor nærmeste Nordsjö-forhandler var, og hun svarte at jeg kunne høre på Jernia.

- "Jøss, har de Nordsjö-maling på Jernia?", spurte jeg overrasket.

- "Nei, men de kan blande den til deg", svarte damen.

- "Okei, men de har fargekoden til den blå fargen jeg er ute etter?"

- "Nei, den koden er Nordsjö sin, og den er hemmelig.."

Haha! Er det mulig? Tenk at det foregår en helt egen rivalisering i maleverdenen som jeg aldri har visst om! Enden på visa var at vi fant en liten papir-fargeprøve som damen scannet i en liten maskin - og ut kom en fargekode.

Så dro jeg tilbake i butikken jeg var i før helgen, og leverte fargekoden. Jeg spurte damen i kassa om hun kunne dobbeltsjekke at koden tilsvarte en mørkeblå farge, men hun fant den ikke i Jotun sitt fargekart. Hun sa at scannerne er rimelig pålitelige, men at det kan forekomme små nyanseforskjeller. Skulle hun lage en testboks til meg eller ønsket jeg ordentlig veggmaling?

 


Og dronningen av beslutningsvegring bare.. Ehh..

 

Men så tenkte jeg pokker'n heller, drit i den testboksen - nå har du fått tak i fargekoden etter så mye styr! Gå for ordentlig maling - vær litt tøff 'a, kjerring!

Så i dag skal det males. Jeg er sjukt spent på å åpne boksen, for det står et merkelig Jotun-navn utenpå som jeg aldri har hørt om før. Og jeg trodde jeg hadde trålet alle blåfargene i hele verden. Krysser alt jeg har for at den er prikk lik den fra Nordsjö.

Jeg håper å oppdatere bloggen med endelig resultat i kveld, men det gjenstår å se da. For blått er definitivt ikke blått ;-)

 

/ Hilsen hu som skal få ny farge på en liten TV-vegg og føler seg helt vill, crazy og gæren. Haha :-)

Det sa Poff!

I helgen skjedde det noe mystisk her hjemme. Vi skulle steke pizza lørdag ettermiddag, og jeg hadde skrudd på stekeovnen ti minutter før. Plutselig sa det "Poff!" inni ovnen, før den begynte å fylle seg med røyk.

Jeg fikk skrudd den av i en fei, men det fortsatte å gløde i varmeelementet på den ene siden. Det så rett og slett ut som at det hadde vært en liten eksplosjon, og jeg fikk helt skjelven av tanken på om det faktisk kunne tatt fyr dersom vi ikke hadde vært på kjøkkenet..

Litt senere på kvelden skulle vi sette på Barne-tv, og da oppdaget vi at vi verken hadde tv-signaler eller internett-forbindelse. Det første vi tenkte var at dette kunne ha noe med stekeovnen å gjøre, men etter å ha snakket med en elektriker var visst det lite sannsynlig.

 


Not Online..

 

Så var det bare å ringe kundeservice for å se om de kunne finne ut om det var noe feil på linja, og denne gangen husket vi faktisk først å sjekke at ikke ungene hadde nappet ut en ledning. Forrige gang vi hadde en tekniker på besøk, følte jeg meg rimelig teit da han fant ut at feilen skyldtes en ledning som ikke sto ordentlig i.. Aldri vært så flau noen gang :-)

Tv- og internettleverandøren lovet å sende en tekniker så fort som mulig, men det viser seg at "så fort som mulig" er ganske relativt. Hvilket er sabla slitsomt når man er to personer med hjemmekontor. Jeg ringte kundservice nå nettopp for å høre om tekniker er på vei, men den hyggelige damen kunne fortelle at han ikke kommer før på ONSDAG.

Akkurat da angret jeg litt på at jeg hadde tastet "1" på spørsmålet: "Hvis du godkjenner at samtalen kan tas opp og brukes i lærling-øyemed, tast 1".

Men man trenger da ikke stekeovn eller tv- eller internettsignaler for å få en feianes flott start på uka! Peter er i Oslo for å være med på innspilling av noe artige greier, og jeg har startet mandagen med et rosa smell:

 


Denne fargen.. Kaboom!

 

Også må jeg tipse om at Peter og jeg endelig har fått spilt inn en ny episode av podcasten vår, "Gjesterommet"! Det er moro å være tilbake etter fem måneders pause. og nå gleder vi oss allerede til neste innspilling. Den episoden kommer da om fem måneder, altså i august. Neida ;-)

Podcast er perfekt å høre på til og fra jobb, mens man lager mat, går tur, sorterer tøy, etc. Jeg syns podcast gjør husarbeid lettere, og for tiden tråler jeg meg gjennom "Harm og Hegseth" med et smil om munnen.

For jeg hører ikke på Gjesterommet, der går grensa.. ;-)

 

 

/ God ny uke - med eller uten podcast, tv, internett eller stekeovn ;-)

Cheese and krækkers

To ganger i året (eller maks tre) får Peter og jeg usannsynlig lyst på ost og kjeks. Jeg vet ikke hva det skyldes, men i går skjønte jeg i alle fall at dagen var kommet for min kjære mann. Skapet var plutselig fyllt med kjeks, og kjøleskapet med de rareste oster. For en lykke!

Så da kvelden kom og ungene var i seng, åpnet vi en flott årgangsrødvin til rundt tusenlappen, også nippet vi til den mens vi koset oss i hverandres selskap. Med fyr i peisen og stearinlys overalt. Vi så på en interessant dokumentar, før vi slo av TV'en og prioriterte den gode samtalen.

Vel, ikke helt da ;-) Kvelden kom og ungene var i seng, men jeg hadde ikke lyst på rødvin. Så glemte vi å fyre i peisen, og stearinlysene har jeg droppet til fordel for elektriske, som forresten er utrolig praktisk - også skrur de seg på av seg selv hver kveld klokka 17.45.

Dekoderen vår hadde plutselig ikke forbindelse i går kveld, og mens vi venter på tekniker, måtte vi velge mellom alt det spennende på opptaksboksen. Det stod mellom uendelig mye forskjellig fra NrkSuper - eller gamle ting jeg har tatt opp for evigheter siden.

Vi endte opp med å se siste episode av Thomas Giertsen, der Ine skal føde. Det var sånn midt-på-treet ost- og kjeks-underholdning for Peter, men han sa ingenting. Fortsatt bedre enn Brillebjørn eller Peppa Gris.

Men koselig ble det! Også var det overraskende godt med rød saft inntil. Årgangsvin er oppskrytt ;-)

 

 


Sorry Teo..

 

/ Ost, kjeks og føde-tv, da er det lørran :-D

* Følg Ostekona på Facebook *

Den store vannings-krigen

Det er mange ting ved voksenlivet jeg ikke føler meg helt drillet på enda. Jevnlig rengjøring av hus er for eksempel en ting som har kommet gradvis på plass med årene, mens vasking av vinduer er noe som fortsatt blir utsatt i det lengste.

Men én ting jeg virkelig aldri ser ut til å få dreisen på, er vanning av blomster.

Og det er faktisk veldig rart, for jeg elsker å kjøpe inn nye freshe planter til stua! Om våren planter jeg stemorsblomster på trappa, og fargerike plantevekster rundt omkring på verandaen. Det gjør meg glad å putte ting i jorda, men så er det akkurat som om det kortslutter et sted på veien. For jeg glemmer å gi plantene vann. Jeg har prøvd å ha på alarm på mobilen, jeg har prøvd å ha faste vannedager hver uke. Men ingenting hjelper..

For å illustrere vannings-problematikken, ser du her et bilde av en plante jeg fikk av Mormor for mange år siden. Hun hadde ikke noe sted å ha den, og ga den til meg med beskjeden - "Denne trenger nesten ikke vann, så det passer deg vel fint!"

Jeg tror den burde vært litt frodigere, og den røde pilen viser en periode der jeg helt glemte å vanne stakkaren..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men nå tror jeg jaggu mormoren min har klart å knekke vanningskoden, og jeg aner ikke om det var et bevisst stunt fra hennes side eller om det var ren flaks..

For for ett års tid siden, hadde Mormor kjøpt et lite ginseng-tre til seg selv, min lillesøster og meg. Hun smilte bredt da hun ga dem til oss, med en beskjed som lød noe ala dette: - "Nå må dere huske å vanne, da.. Så vil det jo fort vise seg hvem som glemmer det.." Også blunket hun lurt.

Konkurranseinstinktet sparket så klart inn med en gang, selv om jeg var overbevist om at jeg kom til å tape. For lillesøsteren min har ikke barn, og jeg skylder jo all forglemmelse på at jeg er småbarnsmor med altfor mange baller i luften.

Hver gang jeg har besøkt Mormor og Este det siste året, har jeg kastet lange blikk mot ginseng-planten hennes i vinduet. Den har stått der og humret mot meg, dobbelt så frodig som den jeg har hjemme. Det lå jo litt i kortene at Mormor kom til å stikke av med seieren, så her gjaldt det å ikke havne sist.

Hver gang jeg har reist fra besteforeldrene mine, har jeg husket å vanne min egen ginseng så fort jeg har kommet hjem. Og tanken på den frodige planten som garantert har befunnet seg hos min lillesøster i Oslo, har også fått meg til å vanne med jevne mellomrom. Takket være dette er det altså fortsatt liv i vinduskarmen min, og akkurat nå ser den slik ut:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke så frodig som Mormor sin, men helt innafor..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Som sagt.. Vindusvasken prioriteres ikke enda.. ;-)

 

Denne lille intern-konkurransen har medført at de andre plantene mine også har fått vann, for jeg har jo tatt alle i samme slengen når jeg først har vært i gang. Og nå begynner det faktisk å gå opp for meg at jeg har kommet meg over vannings-kneika! Ingen av plantene mine har dødd på aldri så lenge, og jeg syns det begynner å bli litt koselig å stelle pent med dem.

Alt takket være en gave fra Mormor, og tanken på en lillesøster som kom til å stikke av med seieren ;-)

I forbindelse med dette innlegget, måtte jeg be om en liten statusrapport fra lillesøsteren i Oslo, og i går kveld tikket dette bildet inn på mobilen, med underteksten "R.I.P":

 

 

Så da er det i allefall avklart en gang for alle, hvem av søstrene som har størst konkurranseinstinkt ;-)

 

/ Er du like dårlig på å vanne som meg - finn noen du kan vanningskrige mot!

Litt ekstra snork, takk

Stort sett pleier Peter og jeg å stå opp samtidig i helgene, for barna våkner omtrent på samme tidspunkt uansett. Men i dag var jeg helt ødelagt etter en hektisk uke med altfor lite søvn - og mens Peter romstere på badet med begge barna i morges, lå jeg helt stille under dyna og prøvde å mobilisere alt jeg hadde for å karre meg ut av sengen.

Jeg fant ut at jeg kunne bli liggende helt til de var ferdige på badet, men like etter tittet Peter inn på soverommet og hvisket: - "Bare ligg du, jeg tar med ungene ned og lager frokost!"

Haaaleluja! Det hadde ikke slått meg å spørre om å få en sovemorgen engang, og jeg ble så ufattelig glad. Hele kroppen skrek etter noen minutter til med søvn, og jeg mumlet et: - "Tusen takk, jeg kommer ned om ikke så lenge, jeg lover!", før Peter smilte og lukket døren.

Snork.

Da jeg våknet helt fortumlet etter noe jeg trodde var tjue minutter senere, måtte jeg først finne ut hvor jeg var. Så kikket jeg på klokka og oppdaget at jeg hadde sovet i TO timer! Herreminhatt. Jeg spratt ut av sengen, og da jeg åpnet døren ble jeg møtt av lukten av nystekt toast og nytraktet kaffe. Nytt haaaaleluja!

 

 

To timer med bonussøvn gir smale øyne og skikkelig mårratryne, men det er helt greit! Så hvis du har små morgenfugler i hus (og en partner som gjør det mulig såklart) er dagens supertips å fordele sovedager i helgen.

En sovemorgen kan gjøre underverker, dessuten får den som står opp med ungene massive mengder bonuspoeng. Og det skal man heller ikke undervurdere :-)

 

/ God lørdag fra Snorkefrøkna

Hit og dit i feil butikk

I dag skulle jeg være litt snill og kjøre Peter på trening, og handle mat mens han gjorde seg ferdig. Egentlig var planen at han skulle handle på vei hjem, men jeg tenkte som sagt å være snill og spare ham for den tiden.

- "Husket du å ta med handlelista?", spurte Peter da vi nærmet oss treningssenteret.

- "Jepp!"

- "Bra. Hvor tenker du å handle, da?"

- "Hæ? Hvor jeg tenker å handle?"

- "Ja, jeg lurte bare på hvor lang tid det tar før du er tilbake, sånn cirka. Tenker du å ta nærmeste matbutikk, eller hva?"

Jeg tenkte meg ikke om før jeg svarte:

- "Nærmeste butikk? Jeg kjører jo til den butikken vi pleier å handle, da."

- "Hahaha!", brølte Peter, "Nei men seriøst, tar du den som ligger rett borti her, eller hva?"

- "Eh nei.. Jeg hadde tenkt å kjøre tilbake..", begynte jeg før Peter avbrøt:

- "Du har ikke tenkt til å kjøre helt tilbake der vi kom fra når det sannsynligvis ligger fem matvarebutikker i nærheten av her vi er nå?!"

Jeg kjente jeg stivnet litt.

- "Der borte ligger Kiwi", begynte Peter, "Og der borte er Meny. Så tror jeg det er en Coop-butikk rett borti der.. Du velger jo bare en av dem?"

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, så jeg mumlet bare et "Ehh, nja.." før Peter tok ordet igjen:

- "Hallo..? Tuller du nå, eller hva?"

- "Jammen", nølte jeg, "I de butikkene vet jeg jo ikke hvor noe er.."

Peter stirret på meg.

- "Asså", fortsatte jeg, "Det kommer jo til å ta meg en hel evighet å handle! Også kommer jeg til å gå fram og tilbake på kryss og tvers og bruke altfor lang tid, og virre hit og dit og.. Nei, det høres ut som en skikkelig dårlig idé."

Det kom ikke noe svar.

- "Jammen Peter", fortsatte jeg, "Da kommer du til å måtte vente på meg, for du kommer garantert til å være ferdig med treningsøkten før jeg er tilbake. Det kommer til å ta en evighet, jeg lover!"

Enda mer stirring.

- "Jammen..", prøvde jeg på ny, "Jeg er jo ikke kjent der!"

Så fulgte en flau stillhet. Ingen av oss sa et ord. Men så tok det ikke mange sekundene før jeg innså det åpenbare: Jeg tror jeg har nådd det ultimate gæmlis-nivået i en alder av fireogtredve år.

Fra før visste jeg at jeg ikke får sove uten varmeflaske om vinteren. Jeg har fjernet to føflekker hos legen, som viste seg å være to gammelmannsflekker. Jeg må google ord som ungdommen bruker, og Mokkabønner har gått fra å smake skikkelig kjipt til å smake overraskende godt.

Og nå handler jeg altså kun i butikker jeg er kjent i, og jeg er i tillegg villig til å kjøre langt for å få det til.

 

 

Men jeg betaler med bankkort altså.. Selv om det er sabla kjekt med kontanter, da ;-)

 

* Følg Konatil på Facebook *

Håp i tunnelen

Aah! I går hadde vi akkurat spist middag da jeg kikket på klokka. Den var 17.30, og til min store forbauselse oppdaget jeg at det fortsatt var lyst ute! Og den følelsen når det går opp for deg at vi sakte, men sikkert er i ferd med å nærme oss vår og sommer.. Den følelsen er magisk, spør du meg :-)

Jeg elsker i alle fall denne tida på året, for som formann i frysepinne-foreningen (neida, men kunne fint vært det) syns jeg vinteren kan bli i overkant kald og fryktelig lang.

Også er det nesten litt flaut å innrømme det, men helt siden jeg ble syk for tre uker siden har jeg sovet med pysj. Og sokker. Og varmeflaske. Jeg tror faktisk jeg har blitt avhengig også, for bare jeg ser varmeflaska mi blir jeg helt sånn salig innvendig også begynner jeg å glede meg til å krype under dyna og varme føttene mine.

Jeg må innrømme at jeg får visse assosiasjoner, og det minner meg på ting jeg så i min fartstid som ekstrahjelp på sykehjemmet. Så da kan jeg vel bare konkludere med at det ikke er spesielt ungdommelig å sove med klær ;-)

Men nå, nå er jeg altså i ferd med å øyne håp i tunnelen! Jeg skal selvfølgelig ikke si at vi har mørketid her sørpå, sist jeg skrev at det er høst og mørkt ute fikk jeg så hatten passet i kommentarfeltet og i mail-innboksen. Joda, det er mørkt her nerrafor om vinteren, men mørketid er et ord som er forbeholdt dere nordpå.

Si hva du vil om vinter og snø, men vi trenger lys. Vi trenger varme, vi trenger sol, vi trenger å kunne gå uttafor døra uten å måtte pakke oss inn!

 

 


O yeee.. :-)

 

En liten strek i regninga at vi våknet til 10 minusgrader i morges, men pytt sann. Snart er det vår ;-)

 

/ .. Tralalala vår ♥

Hurra for hverdags-kjærligheten!

Forrige lørdag stod jeg på kjøkkenet og ordnet frokost med radioen på i bakgrunnen, da jeg plutselig hørte en kjent og behagelig stemme som ønsket velkommen til "Lørdagsrådet". Jeg er så glad i P3-programleder Siri Kristiansen, og det beste jeg vet er når hun deler små historier fra sitt eget liv.

Denne gangen hadde hun en skikkelig fin historie på lur, som handlet om at hun og mannen egentlig skulle satt seg på flyet til København litt senere den lørdagen. De skulle på kjærestetur fram til tirsdag, men så hadde det kommet noe praktisk i veien som gjorde ting litt komplisert. De kunne få til å reise, men det ville bli litt knotete og involvere mange folk - så da bestemte de seg heller for å ta en evaluering av forholdet.

Og da konkluderte de med at: "Nå har vi det såpass bra vi to, at vi trenger strengt tatt ikke noen tur bort fra unger og til et annet land og hotell og gode middager.." Så ble de rett og slett enige om å spare det til en gang de trenger det litt mer, for nå hadde de det uansett så bra at de kunne kose seg like mye hjemme i Son, med unger og aking og kakao. Og her er jeg enig med Siri:

- "Da folkens, da er man på et ganske fint sted som par!"

Og denne lille historien gjorde meg så hoppende glad, for jeg elsker jo hverdagskjærligheten! For meg er dette lykken på jord, og kanskje er det derfor jeg ikke har noe forhold til Valentines Day? Jeg har prøvd å bli glad i denne dagen i mange år, men uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så syns jeg ikke en dag for å feire kjærligheten er spesielt romantisk. Det er fint å sette av tid til noen man er glad i og alt det der, men for meg føles det bare som kos på kommando.

Jeg håper alle dere som feirer denne dagen har en kjempefin kveld - men ikke glem at det er lov å feire litt i morgen også, da! Og på en fredag. Og på en mandag.

Og for å sitere en veldig klok mann jeg kjenner:

"Å være nyforelsket er enkelt, å elske hverandre når alt som er igjen er joggebuksa, det er det som er ekte kjærlighet."
(Peter, 30. januar 2014)

 

 

/ God tirsdagskveld, med eller uten en Valentine i armkroken ;-)

Pære eller buse

- "Hva slags blogger er du egentlig?", mumlet Peter, "Som tar kvelden uten å poste et eneste innlegg på selveste morsdag OG 5 års-dagen til sønnen din! Så utrolig urutinert.."

Jeg møtte blikket hans, og måtte smile da jeg så det lure gliset han hadde om munnen. Sånn humor har vi altså fått - og Peter vet å erte meg litt de dagene jeg ikke får lagt ut noe på bloggen. Og hvis han selv har rukket å poste, er det selvsagt ekstra ille.. ;-)

Men i går var det faktisk litt kjipt, for jeg hadde store planer om å skrive etter at ungene var lagt for kvelden. Men da kjøkkenet var ryddet etter en supertrivelig feiring av husets ferske 5-åring, ropte tannbørsten på meg - og jeg må bare innrømme at jeg stupte i seng, utslitt og trøtt som en rumpepinne. (Ingen vet egentlig hva det vil si å være "Trøtt som en rumpepinne", men det er et av Mammas mange gullkorn som har blitt et uttrykk i familien etter at hun sa det en gang på nitti-tallet).

Årets morsdag gikk for øvrig litt i glemmeboka for alle og enhver i går, jeg glemte i alle fall helt å gjøre stas på min egen mor midt oppi sykdomsrunder og avlyste barnebursdager. Men jeg tror ikke det gjorde noe, for gårsdagens bursdagsfering ble kjempefin - og selv om den lille jubilanten måtte ta en paracet før gjestene kom, så var det stor stas med selskap og bursdagssang og gaver og kaker for alle og enhver :-)

 


Lillesøster klar for å vekke storebror med kake og sjokolademelk på senga :-)

 

Siden det har vært usikkert lenge om det kom til å bli noen bursdagsfeiring overhodet, måtte vi kaste oss litt rundt på lørdag. Men for å være ærlig syns jeg det blir mest trivelig når det ikke er så fancy - så vi gjorde det enkelt som vanlig, og serverte pølser, gele og kaker.

Og det ble skikkelig bra til tross for litt tut og kjør! Jeg rakk til og med å snike meg unna et par minutter med nål og tråd, da jeg plutselig oppdaget at det var hull i toppen min, haha :-)

 


Hupps!

 

Jeg skrev jo her om dagen at lillesøster hadde vært tidlig ute i år og kjøpt inn en skikkelig kul gave til broder'n, og den falt som forventet i smak! Den lagde i tillegg liv og røre rundt bordet, siden alle festens gjester måtte til pers og ta en smak..

 

 

 

Dette er altså et spill der man snurrer pilen, og deretter plukker ut det godteriet pilen peker på. Peker pilen på en grønn, så plukker du opp en grønn og putter den i munnen. Det er bare det at alle de forskjellige fargene kommer i to veldig ulike smaker.. Så det grønne godteriet kan enten ha en smak av pære, eller buse.. Den hvite smaker popcorn eller råttent egg.. Er du heldig og får oransje, smaker den fersken. Er du uheldig, smaker den oppkast..

Jeg vet ikke hvem dette er mest morsomt for, barna eller de voksne. Men ansiktsuttrykkene var i alle fall fantastiske, for smakene er virkelig autentiske. Det ble mye latter og god stemning - særlig når noen måtte ta turen til søppelbøtta for å spytte ut uggenskapen ;-)

 

 

Stua vår har de siste ukene vært overfylt med leker, det har vært praktisk siden begge barna har vært mye hjemme fra barnehagen med feber og vekslende form. Før bursdagen tok vi et skikkelig rydderøsk og fikk flyttet de fleste lekene opp i 2. etasje igjen. Og da gjestene gikk i går kveld, var Peter og jeg enige om at stua var mer ryddig enn den har vært på mange uker, haha..

Og nå som hele familien Klonk endelig er feberfrie og stua er ryddigere enn den har vært på lenge, kan vi sette et kryss i taket for en vellykket bursdag, selv med en uggen bismak av buse ;-)

 

/ Yæk!

Rier og boblejakke

For fem år siden, akkurat nå i kveld - satt jeg i sofaen i leiligheten vår på Sagene i Oslo og forbannet Peter som hadde smelt meg på tjukka. Da var det nemlig i ferd med å gå opp for meg at den lille tassen som lå inni den gigantiske magen min, skulle ut - og jeg begynte å innse at det kom til å gjøre fryktelig vondt..

Riene hadde startet, og min kjære samboer - som virkelig ikke hadde peiling på hva som ventet ham, skulle bli far:

 


Den gangen det var tid til Fifa-spilling.. ;-)

 

Er det ikke rart hvordan noen minner bare sitter bom fast? For eksempel rier. Jeg kan jo ikke gjenskape smerten såklart, men fytti flate som jeg husker hvor intenst og altoppslukende det var. Til å være en så naturlig og nødvendig ting kvinnekroppen må gjennom for å sørge for reprodusering, er det helt utrolig at det skal gjøre så inni hampesvarten vondt. Det henger liksom ikke på grep ;-)

 


Ikke akkurat på Spa..

 

For nøyaktig fem år siden ringte Peter fødeavdelingen på Ullevål klokka 21.30, og spurte om det var greit vi tok en tur. Men der var det travelt, og vi fikk beskjed om å vente så lenge som mulig før vi kom. Kl. 23.00 hadde vi nådd "så lenge som mulig", Peter ringte etter en taxi, og jeg fikk det plutselig for meg at taxisjåføren ikke ville ta oss med dersom han så at jeg var gravid - av frykt for at vannet kunne gå i bilen.

Dette ler vi av enda, for jeg gravde fram den største boblejakka jeg fant i skapet i håp om å skjule magen:

 


"Jeg skal bare en liten svipptur innom Ullevål, takk.. Ikke noe spesielt."

 

Det ble jo ingen fødsel på denne siden av midnatt, men det er fortsatt rart å tenke på at dette er kvelden det hele startet for alvor. Men det mest spesielle er at min lille sønn kom på termindatoen - og at denne dagen viste seg å være morsdag, akkurat som i morgen. Tenk å bli mamma for første gang på morsdagen, da! Det er ikke mye som slår det..

Jeg er rimelig sikker på at morgendagens morsdag har gått Peter hus forbi, men det gjør ingen verdens ting. Jeg lever fortsatt godt på gaven jeg fikk i 2012, og han fyller fem år i morgen ♥

 

/ I morgen blir det bursdag! :-)

Bursdagen er avlyst

Onsdag kveld hørte jeg det knirke i babycallen, etterfulgt av en velkjent tasselyd. Jeg satt ved kontorpulten min i TV-stua, og ikke lenge etter stod en liten gutt i døråpningen og kikket på meg.

- "Mamma.. Jeg fryser så fælt.."

Jeg kjente på panna hans før jeg tok ham med meg inn på badet, og ga ham litt vann mens jeg fant fram febermåleren. Så bar jeg den slappe gutten inn i senga igjen, konstaterte at måleren viste 39,2 - før jeg tenkte: Here we go again..

Etter en fin høst med mye barnehage og få sykedager, har vi virkelig fått smake virusherjingene på nyåret - og selv om jeg ikke føler vi har lov til å klage riktig enda, så gjør det litt ekstra vondt i mammahjertet akkurat nå.

For på søndag er det en veldig viktig dag, den lille tassen fyller fem år og vi har hatt nedtelling siden 1. januar. Selvfølgelig er det ikke verdens undergang, men akkurat nå er jeg sliten og veldig lei meg på hans vegne - mens jeg sender meldinger til alle foreldrene om at barnebursdagen i morgen er avlyst.

Timingen er med andre ord ganske så ille for en gutt som har gledet seg veldig. Men på søndag satser vi på en liten familiefeiring dersom formen er rimelig bra igjen! Mormor har lovet å bake verdens beste sjokoladekake uansett om det blir selskap eller ikke, og lillesøster har vært tidlig ute og kjøpt tidenes kuleste gave :-)

 


Hmm.. Hva har hun funnet på i år, tro..? ;-)

 

Så bursdag blir det i helgen, uansett! Og Nintendo, såklart. Masse Nintendo :-)

 

 

/ God fredagskveld fra 3 friske og 1 syk

Roligdansen med Nils

Jeg har mange rare minner fra jeg var yngre som plutselig popper opp i hodet mitt. Tidligere har jeg jo spekulert i om dette er grunnen til at jeg nå lever med teflonhue, men det er ikke godt å si.

For noen dager siden kom jeg på noe som skjedde da jeg gikk i 6. klasse på barneskolen. Jeg var 12 år gammel, og på den tida var det helt ufattelig flaut med gutter. Jeg hadde riktignok vært kjæreste med en gutt i 1 år og 10 måneder, men det hadde nettopp blitt slutt. Høydepunktet i det forholdet var forøvrig at vi ga hverandre en klem bak en ballvegg på fotballbanen i boligfeltet der vi bodde.. Og jeg husker faktisk at jeg hadde lurt på å gjøre det slutt en stund, men så rakk han å dumpe meg først. Da ble jeg helt knust.

Men episoden jeg egentlig sikter til, skjedde en kveld vi hadde fått lov til å arrangere diskotek på fellesrommet på skolen. Her skulle det være roligdans-konkurranse, og det var selvfølgelig helt krise for meg. Jeg ble klam i hendene bare av tanken, og enda verre: Jeg visste ikke hvem jeg skulle danse med.

 

Cute couple dancing together on dance floor in bar
Min store skrekk...

 

Hvem som skulle danse med hvem, ble bestemt av de som skulle være dommere, og i dommerpanelet satt blant annet min gode venninne Trine. Da parene ble ropt opp, viste det seg at jeg skulle danse med en i parallellklassen som het Nils, og det var helt greit, for han var naboen til Farmor og Farfar og vi hadde lekt en del sammen i oppveksten. Dessuten var han veldig interessert i fotball, og tilsynelatende lite opptatt av jenter. Jeg tenkte det var greit.

Da det omsider var klart for konkurranse, fant Nils og jeg hverandre. Den store frykten min var at han kom til å ville danse veldig tett, med armene rundt livet mitt sånn at jeg måtte holde armene rundt halsen hans. Denne dansestillingen var forbeholdt de minst sjenerte, og jeg var definitivt ikke en av dem. Men til min store lettelse gikk Nils for posituren med litt avstand, sånn at jeg med stive armer kunne holde hendene på skuldrene hans - mens han hvilte hendene sine på mine hofter. Ingen øyekontakt så klart, her gjaldt det å kikke i hver sin retning.

Jeg vet ikke hvor mange par vi kan ha vært totalt, men allerede i den første sangen røk flere på huet og ræva ut av konkurransen. Dommerne var nådløse, og gikk rundt og prikket de som ikke oppfylte kravene, på skulderen. Jeg aner forresten ikke hvilke krav de gikk etter, for det er jo tross alt ikke så mange måter å danse roligdans på..

Minuttene tikket avsted, jeg var fortsatt like svett i håndflatene, og en ny sviskesang ljomet fra anlegget. Så kom dommer Trine plutselig bort til Nils og meg, og jeg var sikker på at vår tid var ute. Men så lente Trine seg fram og hvisket i øret mitt:

- "Christina, du bøye litt i knærna. Bena dine er helt stive og du.. Du.. Eh, vagger liksom bare fram og tilbake. Men hvis du bare bøyer litt i knærne tror jeg dere kan vinne, asså! Si fra til Nils også, for hans knær har også låst seg."

Jeg husker hvordan jeg der og da plutselig la merke til hvor utrolig stive knærne mine føltes, og det gikk opp for meg at Trine hadde rett: begge kneleddene var helt utstrakte. Det var rett og slett ikke antydning til bevegelse..

Jeg vet ikke hva som får meg til å fnise mest, tanken på hvordan Nils og jeg, to kropper med fire saltstøtter til bein - må ha sett ut der vi vagget fram og tilbake i den samme posituren, sang etter sang.. Eller det at dommer Trine tok avgjørelsen om å ikke sende oss ut av konkurransen med en gang, men heller gi oss en sjanse til - hvis vi bare lovet å løsne opp litt i kneleddene.

Men hey, det funka faktisk. Nils og jeg vant hele konkurransen - og hver vår pose med "Sur Sild" fra Malaco :-)

 

/ Håper jeg delte posen med Trine - for at den serieren var særlig fortjent, det har jeg vanskelig for å tro ;-)

Spray meg her og spray meg der

- "Det verste er egentlig de her", sa mannen i kassa på matbutikken, før han pekte mot hylla bak seg, "Vi har bare lov til å selge ett reseptfritt legemiddel av gangen, men du vil ikke tro hvor ofte vi må fylle på i hylla i løpet av dagen. Det er faktisk helt utrolig. Det går mye paracet og ibux også altså, men denne sprayen.. Helt vanvittig!"

Det var ingen folk i kasseområdet, og den hyggelige butikkansatte og jeg småpratet om løst og fast, mens jeg pakket varene mine i poser. Jeg hadde hamstret frukt og grønt, og sa i en spøkefull tone at handlekurven vel aldri inneholder så mye sunt som når man er syk og helst vil blir frisk i en fei..

Mannen i kassa kunne bekrefte at det går mye sykdom nå, for det merket de altså på salget av reseptfrie varer:

- "Nesespray går det definitivt mest av", fortsatte han, "og den skal jo ikke brukes lenger enn i 10 dager. Men 10 dager går overraskende fort! Og vipps så er du avhengig."

Og jeg bare: - "Hahaha, yeah.. Nei avhengig nei.. Det skulle tatt seg ut."

 

 

Jada. Der og da innså jeg at 10 dager har gått fort, gitt! Nå skal det sies at jeg ikke er helt frisk enda, men jeg kan allerede nå se hvor dette kommer til å ende. For den forkjølelsesrunda jeg nå har vært gjennom, har tatt "tett nese" til et helt nytt nivå. Der det tidligere har vært mulig å følge bruksanvisningen på nesespray-esken: "Ikke overskrid 3 spray i hvert nesebor daglig" - har det i denne runda vært helt nødvendig å bryte regler.

Jeg ble faktisk så bekymret at jeg på et stadie sendte melding til mutter'n, som også har vært gjennom den samme runda:

 

 

Alle vet jo at nesespray er beregnet på kortidsbruk, og at langtidsbruk kan føre til kronisk tett nese. Men Google kunne også fortelle meg at hvis man bruker nesespray for lenge, kan blodårene i neseslimhinnen bli avhengig av virkestoffene i sprayen - derfor er det veldig viktig å ikke bruke nesespray mer enn ti dager sammenhengende.

Jeg har brukt nesespray mye mer enn ti dager sammenhengende.

Så nå er det nok. Jeg kjenner at forkjølelsen er i ferd med å avta såpass at det er på tide å trappe ned på bruken. I morgen er den første dagen i resten av mitt liv!

Planen er som følger: de neste to dagene skal jeg holde meg unna på dagtid, og heller ta en liten sniff før jeg legger meg om kvelden. (Det er tross alt verst å være tett i pappen når man skal sove.) Det kommer til å bli grusomt, men det er helt nødvendig.

Etter disse to dagene er det helt slutt. Jeg nekter å la en spray ta over livet til nesa mi.

 

/ Det er på tide å ta nesa tilbake :-)

To bloggere, ett hjemmekontor

Peter og jeg får stadig spørsmål om vi ikke blir lei av hverandre, ettersom vi begge har hjemmekontor sju dager i uka. Og det er jo et veldig godt spørsmål, for arbeidssituasjonen gjør jo at vi ser hverandre i overkant mye hver eneste dag.

 

d704b8c3-3fdd-4a4e-bf24-fa6399b589cf

 

Og sannheten er at stort sett går det bra, men dét er faktisk ganske utrolig! For her snakker vi om to bloggere med to vidt forskjellige arbeidssituasjoner..

Vi har for lengst innsett at vi ikke kan ha felles kontor for eksempel, vi har prøvd å sitte i samme rom noen få ganger, men det gikk virkelig ikke. Derfor sitter Peter på det rommet som for tiden fungerer som kontor, men som på sikt skal bli vårt soverom. Tanken er egentlig at det etterhvert skal fungere som både soverom og kontor - men jeg vet ikke helt hvordan dette vil funke i praksis.

Jeg har laget meg en liten kontorkrok i TV-stua i 2.etasje, slik at vi nå har én dør som skiller oss når vi er på jobb. Og den døra er veldig god å ha..

For jeg må nemlig ha det stille når jeg jobber. Jeg er sannsynligvis et mareritt av en kollega, for jeg klarer ikke høre på musikk engang. Jeg er av typen som faller ut og må begynne på nytt hver gang jeg blir distrahert, så det sier seg altså selv at et åpent kontorlandskap ikke hadde vært noe for meg.

Peter derimot, er helt avhengig av musikk på ørene når han skriver. Han klarer ikke konsentrere seg uten lyd, og akkurat dette med hodetelefoner på nøtta har ført til massiv frustrasjon for meg mang en gang.. For han er jo klin umulig å rope på! Noen ganger er jeg midt oppi noe jeg trenger svar på kjapt, også sitter jeg der og roper. Til slutt må jeg trampe inn på kontoret hans, og da finner jeg ham sånn:

 


"Kan det værra en fugl det der? Eller.. en edderkopp, kanskje?"

 

Peter sitter forøvrig med ryggen mot døra, så når jeg skal inn til ham er det ekstremt viktig at jeg blunker med lysene mens jeg står borte ved døra, sånn at han merker at jeg kommer. Og skulle jeg ikke orke å reise meg, hender det at jeg sender ham en melding.

En annen ting når man sitter med høyt volum i øretelefonene, er jo at man glemmer at man selv lager lyd. Og jeg som er avhengig av stillhet, får jo med meg det meste. Som for eksempel:

Plystring
Og da mener jeg ikke sånn hyggelig plystring på kjente melodier. Nei, her snakker vi det jeg kaller "skviking", lyder som vrenges maksimalt mot de høyeste tonene. Lyden trenger seg gjennom marg og bein, og er altså så ille at jeg får frysninger bare jeg skriver om det nå. Jeg spør igjen og igjen om han ikke kan plystre pent isteden, men nei.

Hyleutbrudd
Dette skjer fra tid til annen, og ting som utløser høylydte utbrudd kan for eksempel være at han finner en kvittering han har lett etter som skal inn i regnskapet, at et blogginnlegg han egentlig ikke hadde trua på viste seg å slå an likevel, eller at han for en gangs skyld er i ferd med å klare å svare på alle mailer han har fått i løpet av en arbeidsdag. Utbruddene er såpass høye at jeg spretter i stolen, og det kommer sjeldent noen oppfølging. Ett hyl og det er over, liksom.

Mumling og høytlesning
Hvis Peter står fast i en tekst, pleier han å mumle teksten høyt for seg selv. Hver gang tror jeg at han snakker til meg, og jeg sier "Hæ? Hva sa du?" - uten å få noe svar. Så da må jeg vente på at han har mumlet fra seg, før jeg fortsetter der jeg slapp.

Nakensprading
Hvis han ikke har rukket å dusje om morgenen, hender det han løper i dusjen mellom to telefonmøter. Og da sprader han ofte rundt helt naken og rister løs på alt som ristes kan, mens han later som ingenting. Gjerne mens han står ved siden av meg og spør hva jeg driver med. Dette er vel forøvrig det punktet som skiller hjemmekontor mest fra andre arbeidsplasser..

Knekking av ledd i fingre og nakke
Denne lyden er noe av det verste jeg kan tenke meg. Hvis Peter i tillegg henger seg opp og lyden aldri gir seg, må jeg inn og blunke med lysene. Da skjønner han ikke hva det er, for han har ikke lagt merke til at han har knekt noen ledd.

Tastaturlyder
Dette er egentlig en veldig trivelig lyd, men jeg blir ofte stressa over at Peter jobber så mye raskere enn meg. Så når jeg hører at fingerne hans løper over tastaturet, får jeg nesten litt mark noen ganger. Men det er jo mark på en god måte, da. Jeg må bare håpe at hjernen min en vakker dag blir like kreativ som hans, sånn at jeg kan jobbe like fort.

 

Men sånn bortsett fra at jeg burde hatt kontorpult i en lydtett bunker, er det helt fantastisk å ha hjemmekontor med Peter. Det blir mye ekstra oppvask, ekstra rot og mer støv - men jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke blir lei av hverandre! Men det er jeg selvfølgelig veldig glad for. Dessuten er det veldig deilig at vi driver med det samme.. Står jeg fast med noe, vet jeg at hjelpen sitter 8 meter unna.

Han hører meg kanskje aldri, men jeg kan jo bare sende en melding. Eller blunke med lysene :-)

 


Fjorårets sommerfest med jobben (Skjermbilde TV2 Livsstil)

 

/ Også er det smoothie til lunsj hver dag :-)

Å forlate babytida for siste gang

Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å tenke sånn akkurat i dag. Kanskje skyldes det at jeg er litt sliten om dagen, eller bare det faktum at det har gått opp for meg at det faktisk stemmer det man sier; at tida går så altfor fort.

Jeg syns jo ikke det er lenge siden Peter knipset et av mine favorittbilder i hele verden, øyeblikket da storebror kom på sykehuset for å hilse på lillesøster for første gang:

 

 

Og jeg bare elsker det bildet.. Så mye følelser, glede og takknemlighet. En utslitt mamma, en glad liten gutt og en bitteliten fersking. Og her sitter jeg og snufser mens det går opp for meg hvordan tiden flyr.

Også skjønner jeg ikke hvorfor det gjør meg trist, når jeg egentlig bare er glad. Jeg er så utrolig takknemlig for å ha fått to flotte barn, og jeg virkelig stortrives som mamma hver eneste dag.

Helt siden vi fant ut at jeg var gravid med eldstemann for snart fem år siden, har alt føltes riktig. Og det til tross for at ting ikke var planlagt heller - samt det faktum at jeg ventet barn med en som mislikte unger.. Det siste der er jo en liten bragd i seg selv ;-)

Det føles bare så rart å forlate babytida og vite at det er for siste gang. På den ene siden føles det helt riktig, for både Peter og jeg har innsett for lengst at vi er typiske tobarnsforeldre. Til tider har vi mer enn nok med å holde styr på én unge hver, og jeg kan ikke forstå hvordan folk med tre og fire og fem barn får det til å gå rundt. Det er bare å ta av seg hatten, for det er virkelig beundringsverdig!

På den andre siden lurer jeg på hvorfor man blir så lei seg når man pakker ned og sender babytøy ut av huset. Jeg håper og tror det bare er en nødvendig og helt naturlig prosess man må gjennom, for jeg føler jo at min lille familie nå er komplett. To barn. Det er perfekt for oss.

Også er jeg faktisk lettet! Jeg er superlettet over at jeg overlevde to fødsler, at keisersnittet gikk bra og at jeg ikke fikk noen komplikasjoner. At arret på magen nå bare er et fint lite minne fra en av de to viktigste dagene i mitt liv.

 

 

Og jeg er minst like lettet over at jeg på mirakuløst vis klarte å presse baby nummer to ut på normalmåten et par år etter, og at jeg ikke ble ødelagt i prosessen. At mine tre, fire sting jeg fikk etterpå, grodde som de skulle - og at de helvettes hemoroidene forsvant til slutt. Det er så mye som kunne gått så mye verre, og jeg er så glad for at jeg ikke trenger å bekymre meg for de tingene igjen.

Kanskje grubler jeg nå fordi det først i morges gikk opp for meg hvor deilig det er å kunne stå på kjøkkenet å lage frokost, uten å måtte holde et helt øye med barna. Nå holder det med et halvt. Fireåringen blir til femåringen i neste uke, og lillesøster begynner for alvor å bli stor jente.

Det har gått så fort, at det fortsatt er litt uvant - og denne gangen er det ingen ny baby som venter like rundt hjørnet. Ikke noe nytt som venter på å ta det meste av oppmerksomheten. Nå går det bare framover.. Og det er litt skummelt.

Misforstå meg rett, jeg er så glad for at barna blir større, men.. Noen ganger, ass.. Da er det jaggu ikke bare lett heller ♥

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvis de bare ville sitte sånn med mora si om ti år.. ;-)

 

/ God søndag fra hønemor ;-)

Banankylling og maletips

Jeg var litt spent på hvordan denne dagen skulle gå, med to små energiske apekatter hjemme. Men så langt har det vært veldig trivelig med litt besøk under pleddet på sofaen, og snille små hjelpere som har disket opp med kleenex til nesa, og de lekreste retter fra kjøkkenet.

Banankylling (som visstnok var ekstra bra fordi den var "full av næring og vann"..), sitronjuice, druer, vann, en kopp kaffe, to ispinner, sjokoladerosiner og fennikel. Alt fra lekekjøkkenet, heldigvis ;-)

 

 

Det blir alltid tid til å male litt i helgene, og i forrige uke kjøpte moren min skikkelige malepensler til ungene - jeg fatter ikke at vi ikke har gjort det før! Til nå har de bare brukt de grusomme penslene som følger med i maleskrinene, og de husker jeg veldig godt fra min egen barndom. De bidrar ikke til skaperglede, for å si det mildt..

Så det er dagens lille tips fra meg, ta turen til en hobbybutikk eller lignenede og kjøp noen gode pensler - jeg lover deg at det blir mye morsommere for både barn og voksne å male! Det koster ikke mye heller, så det er det definitivt verdt :-)

 

 

 

Ekte kunstnere gir selvfølgelig verkene sine navn! Så husk å få barna til å navngi de forskjellige kreasjonene sine - det blir så mye artigere enn å bare skrive navn og dato, eller enda verre, bare samle de ferdige maleriene i en skuff.

Forrige helg fikk for eksempel disse navn:

 

 

 

 

Vær forberedt på å kvele noen fnis, for det er utrolig morsomt å høre hva som faller dem inn :-)

 

/ God lørdag fra familien Klonk

Taco uten smak

Tenk at for to uker siden i går, var denne jenta ute og kosa seg med blogg-fiffen. Vrikket på hoftene på dansegulvet med Erlend Bratland, nippet til champagne med Makeup-Malin og fikk gratulasjonsklem av Anna Rasmussen.

Det begynner å virke mer og mer som en fjern drøm.. ;-)

 


No filter..

 

Etter å ha vært mamma og sykepleier i fire uker, har det altså gått som det måtte gå. Barnehage-viruset har tatt meg også, og det noe så innmari. I vår familie blir vi det vi på fagspråket kaller "Tryneforkjøla", altså at forkjølelsen setter seg midt i trynet. Øynene blir røde og smale og produserer masse tårer, smaksløkene streiker fullstendig, og nesa blir pottetett og snørrer som et uvær.

Men hosten.. Jeg sier bare en ting: Løktrikset hjelper ikke om natta! Og enten har jeg forstrukket en muskel ved ribbeina, eller så har jeg hostet på meg en liten brist. Så her ligger jeg da, på sofaen som en slappfisk. Og jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg er mest redd for aldri å bli frisk igjen, eller hvordan det vil gå dersom gubben blir smittet..

Med alt dette i bakhodet, måtte jeg google om det er sånn at immunforsvaret blir sterkere etter en sykdomsrunde. Jeg tenkte at det kunne jo være en slags trøst oppi det hele! Men så viser det seg altså at det er absolutt ingen holdepunkter for å påstå at immunforsvaret blir sterkere av å bekjempe virus og bakterier. Det eneste som skjer, er at systemet husker denne ene infeksjonen dersom man blir utsatt for samme virus eller bakterie ved en senere anledning.

Og det var ingen trøst i det hele tatt, vil jeg si..

Fredagstacoen er fortært, den smakte ingen verdens ting - akkurat like lite som den lille posen med ekstra sterke chilinøtter jeg fant i skapet i går kveld. Jeg tenkte jeg skulle kaste nedpå for å forhåpentligvis klarne opp litt i systemet, det hjalp selvsagt ikke - men da posen var tom kom Peter inn i stua og lurte på hva som luktet så innmari harskt.. Digg.

Resten av denne kvelden har jeg planer om å holde sofaen, ha nesesprayen innen rekkevidde (det står maks tre doseringer om dagen, er dette livsviktig å følge..?), se på "Sofa" i reprise og irritere vettet av Peter med hostingen. Ingenting er vel mer irriterende enn å høre på andres hosting, haha :-)

Den eneste som ikke bryr seg nevneverdig, er den sprell levende og veldig trofaste varmeflaska som har holdt meg varm i hele dag ♥

 

 

/ God fredag, frisk eller syk!

Det beste med å blogge

I går gikk det opp for meg hva som er det beste med å blogge :-)

Tenk at et innlegg om mitt glade liv uten "thigh gap" skulle spre seg som ild i tørt gress, runde 10.000 likes (fy flate!) og få hundrevis av kommentarer og delinger på Facebook. Jeg har ikke sett maken til engasjement noensinne og jeg er helt overveldet!

 

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Kunne vært meg :-)

 

La meg først få presisere at jeg absolutt ikke dømmer de som har valgt å legge seg under kniven, for det er selvsagt veldig mange grunner til at man velger å gjøre det. Problemet er når det å fikse på utseendet blir normalen - og jeg er opptatt av at operasjoner og inngrep ikke skal bli den enkleste løsningen på et problem, slik Sophie Elise beskrev det.

Kanskje spesielt lettpåvirkelig ungdom som sliter med ting på innsiden, som tror at en operasjon eller to vil løse alt - det er dette jeg vil til livs. Jeg vil ha tilbake jenters og gutters selvtillit, og jeg vil at man skal være stolt av den man er, akkurat sånn man er!

Og det var altså først i går det for alvor gikk opp for meg hvorfor det er så fantastisk å blogge. Og svaret på det fant jeg i innboksen min, for jeg tuller ikke når jeg sier at den var full av meldinger fra jenter i alle aldre som hadde lest innlegget mitt.

Noen av dem kunne fortelle at de slet med ekstremt lav selvtillit. Andre følte at selvtilliten var ganske ok sånn egentlig, men at den de siste årene hadde begynt å skli ut litt og at veien nå ikke var så lang til å vurdere operasjoner eller små "uskyldige" korrigeringer.

Så var det mødre i alle aldre som i altfor lang tid hadde irritert seg over at kroppen ikke lenger ser ut som før. Som ikke lenger liker å se seg i speilet, fordi det etter hvert har blitt umulig å se forbi alle "feilene". Som ikke lenger tror på kjæresten som stadig vekk sier at han syns kroppen er vakker. Alle de mammaene som etter å ha lest min tekst, der jeg berømte min mor for å ha hatt et avslappet forhold til sin kropp - begynte å tenke over hva slags signaler de sendte videre til sine barn.

Og felles for alle disse tilbakemeldingene: De hadde lest mine ord og fått tilbake troen på at det er mulig å komme seg forbi alle de ulike hinderne. At det er håp for den lave selvtilliten. At dette var akkurat den påminnelsen de trengte, for å jobbe med å kvitte seg med tankene om at en "enkel" løsning hos kirurgen ville løse alle problemene på innsiden.

At det hjalp å lese om andre med en slapp mammakropp, og kanskje innse at det faktisk er helt normalt. At det er bra som forelder å gå foran som et godt forbilde - og vise barna at mamma er stolt av den hun er.

Er det rart jeg er glad her jeg sitter?! Så tusen takk. Til alle som har lest og likt, delt eller kommentert. Til alle som vil være med å ta tilbake selvtilliten :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/

Livet uten thigh gap

Folkens. Dere begynner å kjenne meg nå. Dere vet at jeg ikke føler meg truffet når det snakkes om at bloggere har et ansvar når de legger ut bilder av silikonpupper og opererte rumper.

For det første har jeg aldri lagt meg under kniven, for det andre har aldri kropp vært noe tema på denne bloggen. Men selv om jeg ikke føler at jeg bidrar til noe perfeksjonsideal eller økt kroppsfokus på bloggen min, så har jeg likevel noe veldig viktig jeg vil si.

 


I bring sexy back

 

Jeg får vondt langt inn i hjerterota når jeg ser videoen til Sophie Elise, der hun åpenhjertig snakker om hvordan hun ble påvirket av media, og sin egen hjerne som fortalte at hun ikke var bra nok. Og at hun istedenfor å ta tak i det egentlige problemet, tok den "enkle" utveien - og satset på at plastiske operasjoner ville hjelpe på selvtilliten. Litt silikon på 18 års dagen, så ville angsten, de psykiske problemene og den dårlige selvtilliten forsvinne.

Men operasjonene hjalp jo ikke en dritt. Problemene er der fortsatt, men jenta fremstår som reflektert og mye mer moden for alderen enn jeg var som 22 åring - og hun har for lengst innsett at tingene hun sliter med sitter på innsiden, og at dette er ting hun må ta tak i selv.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var det også kroppspress. Jeg husker jeg sammenlignet meg med de peneste jentene, og jeg var aldri fornøyd med kroppen min. Men ingen snakket om å få større lepper eller silikon i puppene eller å få utført intimkirurgi.

 


Gutter var det eneste jeg tenkte på på ungdomsskolen. Innser at det var en annen tid.

 

For det å operere seg nedentil er visst den nye greia akkurat nå. 1 av 6 jenter er misfornøyde med hvordan underlivet deres ser ut, og mye tyder på at perfeksjonsidealet har nådd en ny kroppsdel. Det er mulig det er jeg som begynner å bli for gammel til å forstå, men hallo? Hvor i huleste skal dette ende?

Og når det gjelder denne intimkirurgien, så er det selvfølgelig ikke "ondter" det er snakk om. Det er ikke kjønnslepper som er så lange at det oppstår gnagsår og sårhet og skjennanse i hverdagen. Det handler kun om utseendet - ikke helsemessige årsaker. At de indre kjønnsleppene er for lange, at det ikke ser "normalt" ut. Hvordan i all verden ser en normal vagina ut, forresten? Sånne som pornobransjen serverer oss?!

Jeg har tenkt mye på hvor jeg hadde vært i dag, hvis det ikke var for den kjipe fortida mi. Rett før jeg fylte 19 år, ble jeg plutselig alvorlig syk, og dette satte naturligvis en stopper for alle mine planer. Livet mitt ble satt på vent i en veldig lang periode, og da skal jeg love deg at alt, absolutt alt ble satt i perspektiv.

Når det eneste som betyr noe er å få tilbake livet sitt, så tenker man ikke lenger på at magen godt kunne vært litt flatere eller puppene litt større.

Kanskje er det derfor det gjør så vondt å høre om alle bloggerne som forteller at de hver eneste dag får meldinger fra unge jenter helt ned i 10-12-års alderen, som lurer på hvor mye det er normalt å veie. Hvordan man kan få flatere mage. Hvor man kan operere nesa. Hvor mye det koster.

Dette er jenter som leser blogger daglig, ser bilder på Instagram, leser artikler i media. Som tror at det de ser er normalen.

Jeg får så lyst til å rope høyt, for det er jo ikke normalen! Å fikse på utseendet sitt er ikke normalen! Jeg sier ikke at de som har lagt seg under kniven er dårlige mennesker, jeg lurer bare på når det plutselig ikke lenger var bra nok å være som man er?

Etter to graviditeter - hvor den ene endte med keisersnitt og den andre vaginal fødsel, skal jeg love deg at jeg ikke ser ut som en pornostjerne nedentil. Jeg vetta søren hvordan jeg burde sett ut, men hadde jeg tatt en tur til intimkirurgen, ville jeg garantert fått beskjed om at det var litt av hvert å fikse på.

Og det er bare én av tingene. Etter at jeg fikk barn nummer to, har magemusklene mine nektet å trekke seg sammen igjen, hvilket betyr at så fort jeg spiser mat, ser jeg ut som jeg er tre måneder på vei.

Rumpa mi er et kapittel for seg, den forsvant i dagsuget av den siste fødselen, og jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å finne den igjen.

Både den flate rumpa og baksiden av begge lårene er pyntet av en gjeng ivrige cellulitter. For å være ærlig vet jeg ikke når de slo seg ned der, det kan ha vært lenge siden, for de har i alle fall ingen planer om å gå noe sted.

De to slappe puppene som har produsert melk til den store gullmedaljen, er i dag pensjonert, og kan brukes som ørevarmere på en kald vinterdag. Det sier både litt om elastisiteten, men også om hvor begrensede bruksområder de faktisk innehar for tida.

Nesa mi er både skjev og litt klumpete, det ene øyet er mye mindre enn det andre, jeg har skjeve hornhinner og jeg er nærsynt. Tennene mine har hatt fire begynnende hull siden 1998, som jeg hver eneste kveld jobber med å holde i sjakk med tannpuss og tanntråd.

Jeg har ikke thigh gap (måtte google; "dette er en betegnelse på hulrommet som oppstår helt øverst på lårene, når man er så slank at lårene ikke møter hverandre når man står med bena samlet"), og jeg har grevinneheng på begge armene som disser når jeg vifter med flagget på 17.mai. Håret mitt har vært kommunefarget siden barndommen, og har blitt både tørt og livløst med årene.

Men dette er meg.

Og jeg er normal. Helt normal! Og jeg er god nok som jeg er.

Har jeg blitt såpass gammel og trygg på meg selv at det ikke spiller noen rolle lenger? Eller handler det om å lære seg å akseptere det man fikk tildelt fra starten av? At hvis man bare aksepterer at sånn er jeg, dette er meg - så blir man lykkeligere? Hadde jeg flaks som ble syk, og dermed ble tvunget til å tenke over hva som virkelig betyr noe her i livet?

Eller hadde jeg flaks som ble født med en hjerne som aldri har fortalt meg at jeg ikke er bra nok? Bør jeg muligens takke moren min, som bestandig har hatt et avslappet forhold til sin kropp - kanskje det å vokse opp med hennes trygghet har gjort meg til en tryggere person?

For jeg har det bra i min egen kropp. Jeg er 34 år gammel, og er sjeleglad for at ikke hodet mitt fikk anledning til å løpe løpsk da jeg var ung. Jeg er et levende bevis på at selvtillit ikke defineres av utseendet, og jeg vil så gjerne at operasjoner ikke skal bli sett på som den nye løsningen på alle problemer. Og at man heller kan være stolt av den man er, akkurat sånn man er.

Med eller uten thigh gap.

 

/ Ikke prøv å være noen andre - prøv å være deg selv :-)

Kjerring bak rattet

Jeg er ikke sånn innmari god på bil, og helt siden jeg fikk lappen som 18-åring har jeg brukt samme strategi enten batteriet har vært flatt eller viftereima har streiket: Ringe Pappa. Og det har funket bra til nå.

Jeg anser meg selv for å ha rimelig god kontroll i trafikken, med lukeparkering som eneste unntak. Jeg husker faktisk ikke at jeg lærte det på kjøreskolen, hvilket kan bety at kjørelæreren muligens glemte det.. Men jeg har et gavekort på lukeparkering liggende i skuffen som jeg fikk av mamma til jul i 2015. Mamma er nemlig helt utrolig god på lukeparkering, og har lovet å lære meg kunstene sine en dag.

Men så har det seg jo sånn at jeg lenge har drømt om at jeg en gang i tiden kommer til å skaffe meg en konebil med parkeringsassistent. Du vet, sånt ekstrautstyr som gjør at bilen lukeparkerer for deg. Hvor deilig hadde ikke det vært?

 

Smiling woman hugging a black car at new car showroom
Vil du værra med meg hjem.. I natt..

 

Men etter i dag er jeg litt usikker på hva jeg tenker om akkurat det lenger.. For i dag skulle jeg i et møte, og hadde beregnet perfekt med tid, som jeg pleier hver gang ikke Peter "Notorisk forsinket" Kihlman er med. Jeg skulle parkere i et parkeringshus, og pleier bestandig å være litt ekstra på vakt ettersom jeg aldri har bulka bilen før - derfor må det jo skje på et eller annet tidspunkt.

Vi har sensor på bilen både foran og bak, som sier møysommelig fra når man nærmer seg hindere. Problemet er bare at den har (i mine øyne) en ganske stor sikkerhetsmargin, og derfor har jeg lært meg at når jeg skal parkere mot en vegg, så stopper jeg ikke når det piper litt og lyser grønt, heller ikke når det piper litt og lyser gult, men når det piper helt vanvittig og lyser rødt. Da blir det perfekt.

Problemet i dag var at det aldri begynte å pipe. Og da var det ikke sånn at det gikk opp et lite lys for meg, og at jeg for eksempel kom på at bilen hadde gått tre turer fram og tilbake fra Oslo på en uke, og muligens var så skitten at sensorene ikke registrerte en dritt. Neida, jeg satt bare og ventet på at bilen til slutt skulle ta til vettet og begynne å pipe. Så jeg kjørte litt til. Og litt til. Og litt til. Ingen piping. Det kunne jo ikke bety annet enn at det var et godt stykke igjen til veggen, det da?

Nei.

 


Definisjonen på en kjerring bak rattet

 

Akkurat da det sa "doink" tenkte jeg at det var da som pokker'n - hva i all verden var den lyden? Så gikk det plutselig opp for meg at det var min bil som hadde sagt "doink".

Så nå har jeg i alle fall innsett at jeg skal stryke "Konebil med parkeringsassistent" fra ønskelista mi. Tør ikke tenke på hva slags utfall det kunne fått. Jeg skal heller innkassere gavekortet jeg fikk fra Mutter'n og lære meg lukeparkering the hard way.

P.S. Beklager til Peter som måtte finne ut dette ved å lese det på bloggen min. Eh... love ju!

 

/ Bedre med en kjerring bak rattet, enn to på taket

Overnattings-tips

Både Mamma og Svigermor er av den omtenksomme typen, og det syns jeg spesielt blir synlig når de kommer på overnatting. For gjett hva de bestandig har med seg i baksetet i bilen? Sengetøy!

Det høres kanskje litt rart ut å ha med egen dyne og pute, for det har vi jo selvsagt liggende på gjesterommet fra før. Men for en småbarnsmor som har skittentøy opp til ørene og helt sikkert kunne satt på en vaskemaskin hver eneste dag hele uken, så er dette faktisk til stor hjelp!

Det er ikke sånn at jeg blir sur når gjester kommer på besøk uten sengetøy, altså - men det hjelper veldig å slippe å vaske sengetøy som har vært i bruk i toppen to netter. Og for oss som i tillegg har et flittig brukt gjesterom, er det ikke bestandig en mulighet å "la det ligge" til neste gang gjestene dukker opp heller.

 


Tommel opp for mammas dyne :-)

 

Det blir riktignok litt skjevhet i regnskapet siden både Mamma og Svigermor blir oppriktig sure dersom vi tar med sengetøy når vi skal overnatte hos dem - men som Svigermor sier: - "Det blir noe annet for oss, vi er ferdige med stappfulle skittentøyskurver, vi!"

Men håndkle.. Det pakker jeg med ;-)

 

/ Snille mødre - bra for meg, bra for miljøet!

Hva med en grandis, da?

Akkurat nå kunne det like gjerne vært søndag kveld, for denne lørdagen har vært altså sååå lang. Vanligvis pleier lørdagene å fise avgårde, men i dag har det gått ufattelig tregt!

Det kan jo ha noe å gjøre med at stakkars Muttern og Fattern har ligget som to slakt på sofaen siden i morges. Jeg sa ganske tidlig at det var forståelig hvis de ville dra hjem, men de mente at det var det samme hvilken sofa de lå på.. Som takk dyttet jeg i dem hver sin store smoothie fullstappet med grønnkål og ingefær og frossen brokkoli og spinat, og svigermors egenplukkede blåbær fra fryseren. Håper det gjorde susen :-)

Ingen av dem har naturligvis hatt noe matlyst i dag, så da det nærmet seg middagstid sa jeg at jeg kunne stikke en kjapp tur på butikken og kjøpe noe godt. Jeg kunne lage hva som helst. Hva med den supergode ostepaien til Muttern? Den faller jo alltid i smak! Ikke..? Noe annet da? Hva som helst?

Etter fem sekunder pep det fra Fattern borte i kroken: - "Hva med en grandis, da..?"

Og sånn hadde det seg at det ble to pakker med god, gammeldags til middag i dag.

 

 

Heldigvis er de to minste i farta igjen, og i dag har jeg fått servert de lekreste retter fra lekekjøkkenet. Alt var til og med gratis siden det var lørdag! Dessuten har vi vært på en liten tur i skogen uten et eneste hosteanfall, så nå tenker jeg Peter gleder seg til å komme hjem fra Stockholm i morgen :-)

Dagens oppturer:

  • Straks friske barn
  • Peter koser seg på tur
  • Husket å kjøpe hundeposer på butikken, etter å ha brukt lilla bleieposer i tre dager
  • Han nye programlederen på Barne-TV! Er det Anders han heter? Asså.. Wow! (Okei, kan ikke tro at dette ble et eget punkt.. Haha!)

Dagens nedturer:

  • Syke foreldre
  • Har begynt å hoste selv (Men kommer ikke til å bli like syk som de andre, basta)
  • Møtte Mormor på butikken, som syns det er for mye banning på bloggen nå (Unnskyld Mormor, jeg skal skjerpe meg!)

Nå skal jeg inn og sjekke bloggen til gubben for å se hvordan han har hatt det i Sverige i dag - tenk så koselig det er å være på tur med mor og far og de fire barna, akkurat som i gamle dager! Svigerfar jobbet i Stockholm for mange år siden, og har lenge snakket om at han kunne tenke seg å dra tilbake. Derfor fikk han tur i 70 årsgave, og har de siste ukene lagt opp en skikkelig helgerute med spisesteder og museer og annen moro han ville vise flokken sin. Utrolig trivelig!

Helt avslutningsvis må jeg bare beklage at jeg ikke har flere bilder å vise fra denne dagen, enn en pizza. Det er både litt trist og litt beskrivende på samme tid ;-)

 

/ I morgen er en ny dag for nye bilder! Og mindre banning.

Ikke helt som planlagt

Jeg er helt fnisete her jeg sitter, haha - for dette ser ut til å bli en spesiell helg!

Tidligere i dag skrev jeg at Mamma og Pappa skal sove her i helgen, for å hjelpe meg med to små natthostere. Peter skal på skikkelig familietur med foreldrene og tre søsken, og kommer ikke hjem før på søndag.

Men da det ringte på døra kvart på seks i kveld, tok det ikke mange sekundene før jeg innså at det kommer til å bli en.. Interessant helg..

For da ungene åpnet døra og hoppet rundt seg selv av glede, stod Pappa på trappa og smilte tappert. Han så virkelig ikke frisk ut, stakkar. Hakk i hel fulgte Mamma, som serverte en real hostekule før hun i det hele tatt rakk å ta av seg skoene..

- "Har dere blitt dårlige?", spurte jeg bekymret.

- "Ja", mumlet Fatter'n med tett nese, "Vi tok sjansen på å komme likevel. Du trenger hjelp, og siden vi begynte å få vondt i halsen samtidig, to dager etter at vi passet ungene i forrige uke.. Så er det vel ingen tvil om hvor smitten kommer fra.."

Eh.. Så da Peter og jeg fiffet oss på bloggfest i forrige uke, spredde barna våre hosteviruset videre til to snille besteforeldre.

Dette er ståa akkurat nå:

 


Sammen i tykt og tynt <3

 

Endelig ser det ut til at ungene mine begynner å bli klare for hverdag igjen på mandag, men jeg er ganske usikker på de to som ligger i sofaen og hoster og snørrer og nyser om kapp.

Det eneste som kan toppe denne skjebnens ironi, er hvis Mamma og Pappa har dratt med seg et nytt og spennende virus som bryter ut i full blomst hos både ungene og meg mandag morgen.

I såfall tror jeg Peter får booke om flybilletten sin og bli en uke ekstra ;-)

 

/ Det er bare å krysse fingra!

Endelig helg og rent sengetøy

Nå som jeg faktisk har vunnet en pris for denne bloggingen min, har jeg bestemt meg for å poste innlegg litt sjeldnere. Jeg har ikke så mye tid lenger, siden jeg må svare på alle henvendelsene som tikker inn, samtidig som jeg må passe på så jeg ikke faller ned fra den rosa skyen min.

 

 

Haha, neeeida ;-) Denne uka har det derimot gått trått på bloggen fordi det som kjent er sykdom i hus, og det blir ganske synlig når det dukker opp en sykedag på en blogg og man ikke får lagt ut noe innlegg.

Men nå er jeg altså så optimistisk! Jeg har all tro i verden på at helgen kommer til å gjøre susen, sånn at mandagen blir starten på en super uke med friske barn og god stemning. Ta fra meg håpet og jeg er dau :-)

Akkurat nå går vaskemaskinen for full pupp med sengetøy, jeg ser for meg at hosten nå vaskes ut. Hosten, og all nervøsiteten før Vixen. Det skal bli digg å legge seg i kveld!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kan ikke tro at jeg faktisk hadde et arkivbilde av meg selv i senga X-)

 

Det morsomste som har skjedd den siste uka, er at jeg har fått tre forskjellige mailer fra folk som lurer på om jeg kan tenke meg å holde foredrag om blogging. Det er altså så morsomt, med tanke på at jeg har skrevet om sceneskrekk hele den siste måneden. Enten det, eller så har de fått med seg at jeg har sceneskrekk, men tror at den nå er borte siden jeg klarte å gå opp på scenen å ta imot prisen jeg vant..

Men noe annet som er vel så trivelig, er at innboksen min er full av fan-mailer! Hvor kult er ikke det, da! Jeg som liker å skrive fan-mailer til andre, og nå får jeg dem selv. Har høytlesning for Peter, og det blir altså så god stemning i stua. Fan-mailer er sjukt undervurdert, spør du meg.

I dag reiser Peter til Stockholm sammen med moren, faren og tre søsken, og det tror jeg er helt perfekt timing. Jeg har liksom innfunnet meg med at barna blir friske når de blir friske, men Peter er litt mer "nå har de vært syke så lenge at nå får vi bare sende dem i barnehagen." Han trenger virkelig å komme seg litt bort nå, og jeg er såpass bortskjemt at jeg har fått Mamma og Pappa til å sove hos meg i helgen.. Jeg er riktignok 34 år, men man blir vel aldri for gammel for litt hjelp ;-)

 

/ God fredag fra meg :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Hjemmekontor og hostorama

Er det noen småbarnsforeldre som vennligst kan bekrefte at virusene som herjer om dagen er av den seige sorten..? Det skyldes sikkert karma etter en snill høst med lite sykdom, men nå føler vi at det begynner å bli greit!

Vi er nå godt inne i uke tre med syke barn, og selv om det selvfølgelig er verst for de to små som hoster seg grønne - så kikket Peter fortvilet på meg i sta før han hvisket skremt:

- "Herregud Christina.. Tenk om dette sykdomsgreiene her aldri tar slutt!"

Og akkurat det fikk meg til å tenke på da hele familien ble smittet av hånd- fot og munnsykdom rett før jul i fjor, og Peter og jeg ble så dårlige som vi aldri har vært, verken før eller siden. Innimellom må jeg faktisk ta fram dette bildet av Peter, for å minne meg selv på hvor forferdelig dårlig stelt det var en ukes tid, haha:

 

 

Her snakker vi altså om et virus som gir utslett i munnen, og på hender og føtter (og hos enkelte tydeligvis i ansiktet), og som smitter ekstremt lett. Vi fikk det selvfølgelig i hus via barnehagen, og hos oss fikk det full uttelling.

Jeg slapp heldigvis unna utslett i ansiktet, men halsen var altså så vond at jeg levde på lollipop-is i fire dager. Husker jeg holdt på å ringe inn til Norsk Helseinformatikk og be dem endre teksten på nettsidene deres, da jeg oppdaget at de klassifiserte sykdommen med "mildt forløp". For noe tull!

Men aldri så vondt at det ikke er godt for noe; etter den grusomme runda i fjor fikk immunforsvaret vårt seg en skikkelig boost! Vi voksne har vært veldig lite syke det siste året, og det liker jeg å tenke at vi kan takke hånd-, fot- og munnsyken for ;-)

 

 

Da vi var i Oslo fra torsdag til fredag i forrige uke, virket det som om begge barna var på bedringens vei, men i helgen var det som om forkjølelsen blusset opp på ny. Enten det, eller så er det et nytt virus som herjer. Either way: Blæh.

Hver kveld tenker jeg at i morgen kommer en ny dag! Da er vel de de to små klare for barnehagen igjen.. Men så følger en natt med hosting og lite søvn, og vi er alle helt i ørska dagen etter. Og alt snørret.. Det vil jo seriøst ingen ende ta!

Men skulle denne virusrunda medføre et styrket immunforsvar som vi voksne fikk etter hånd-, fot- og munnsyken i fjor, ja så sier vi ikke nei takk til det, altså :-)

 

/ God bedring til alle små og store sjuklinger der ute!

Alt startet på Gran Canaria

Jeg pleier alltid å havne litt i tenkeboksen etter en tid med mange baller i lufta. Du vet, den "hvordan i huttiheita endte jeg opp her"-tenkeboksen.

Hadde noen sagt til meg for bare noen måneder siden at jeg kom til å stå på en scene og ta imot en pris, hadde jeg ledd høyt. Virkelig skrattledd. Og det sykeste av alt er jo at veien fra å bare være meg - til å bli et stjerneskudd på blogghimmelen, ikke er annet enn en hel haug med tilfeldigheter!

Og det sprøeste av alt, er at hele reisen startet på et hotell på Gran Canaria for litt over fire år siden:

 


Peter og Mr. Plutt <3

 

På denne tiden jobbet Peter som tekstforfatter i et reiseselskap, og hadde fått et tilbud på en ferie vi simpelthen ikke kunne takke nei til.

Det var bare det at ingen av oss egentlig var spesielt gira på å reise. Sønnen vår var bare åtte måneder, og vi syns det var slitsomt med både varme og sol. Men etter å ha tenkt oss om ganske lenge, fant vi ut at det ville bli godt for oss alle med en liten ferie.

Og det har vi virkelig ikke angret på siden. Okei, så ble det en ganske kjip ferie hvor vi tilbragte mye tid på hotellrommet, men hadde vi ikke dratt, så vet jeg jaggu ikke om jeg hadde sittet her og blogget akkurat nå.

For hver kveld ble vi nemlig sittende på balkongen, Peter med den svarte notatboka si, der han skrev ned tanker og ideer som poppet opp hos oss begge. Rett før vi reiste hadde han vunnet en skrive-konkurranse, og redaktøren på nettstedet hadde blitt så begeistret for teksten hans at hun ringte Peter for å høre om han ikke kunne tenke seg å skrive mer.

Og vips, så var et lite blogg-frø puttet i jorda.

Da vi returnerte til Norge etter en uke, var den svarte boka fullstappet med potensielle historier - og ikke lenge etter så "Pappahjerte" dagens lys. Jeg stod bak og heiet i kulissene, men hele tiden på én betingelse: At det ikke skulle postes bilder av meg.

Så bestemt var jeg på at jeg ikke ville vise meg på bloggen, at jeg i 2015 brukte i underkant av 1 uke på å bestemme meg for om jeg syns det var greit å legge ut dette bildet:

 

 

Haha! Det har aldri ligget i min natur å like oppmerksomhet. Jeg elsker å snakke med mennesker, bli kjent med nye folk - og jeg hilser gjerne på ukjente jeg møter på gata. Men denne typen oppmerksomhet.. Det er noe helt annet.

De siste dagene har jeg altså tenkt mye på hvor lang tid det har tatt meg å komme dit jeg er i dag. Først stå i kulissene gjennom hele prosessen til Pappahjerte, så mine begynnende gjesteinnlegg, deretter være med på Bloggerne (det tok som dere vet et halvt år i tenkeboksen før jeg takket ja) - og så oppstarten av min egen blogg.

Hvor mange ganger jeg har måttet hoppe ut av min egen komfortsone er vanskelig å si. Men stort sett har det jo gått bra! Kanskje ikke da jeg freaket helt ut og måtte avlyse et radiointervju på P1, men direktesendte ting får være unntaket.

På torsdag klarte jeg til og med å stille til fotografering i presseveggen, som lenge har vært noe av det grusomste jeg kan tenke meg. Eller som Peter så elegant sa da han snakket med en reporter: "Å posere i presseveggen er det verste som kan skje et menneske, kanskje med unntak av å sitte fast på et enormt fjell og måtte drikke sin egen urin"

 


Eh, vi sitter på en rosa sykkel.. (Foto: Christian Zervos)

 

Og den presseveggen.. Det gikk jo bra, det og.

 

/ Tre ganger hurra for tilfeldigheter - og å karre seg ut av komfortsonen! ;-)

Søndag kveld på en liten sky

Tenk at det har vært helg, haha! For en som var overbevist om at hun ikke kom til å overleve torsdagen, føles det som et mirakel at det faktisk kom en fredag og en lørdag, og atpåtil en søndag :-)

Litt som da jeg lå på fødestua og var overbevist om at hele verden hadde stoppet opp fordi jeg lå der og pustet og peste som en hval. Husker faktisk jeg ble mektig irritert da jeg forstod at livet på utsiden av vinduet gikk videre som om ingenting spesielt var i ferd med å skje..

Det har i grunnen vært en helt vanlig helg også, bortsett fra det faktum at Peter og jeg fortsatt svever rundt på hver vår sky, da. Det syns jeg faktisk vi skal fortsette med så lenge vi kan, for det er først nå det begynner å gå opp for oss at det jaggu er en bragd å ha dratt med seg TO priser hjem fra bloggverdenens Oscar-utdeling :-)

 

 

Det er jo ikke til å stikke under en stol at vi er litt nyforelska igjen også, for vi vant jo ikke bare et par priser - men et helt døgn med barnevakt og hotell og tid for oss selv og en nydelig frokost som ble fortært i fred og ro. Uten vannglass som veltet, knekkebrød som gikk i bakken, leverpostei-fingre, våtservietter eller søskenkrangling.

Også hadde jeg helt glemt hvor moro det er når man har vært på fest sammen og stadig kommer på ting som skjedde i løpet av kvelden.. Som da Peter glemte at han hadde sagt ja til å være med på livesending på Dagsrevyen kl. 21.08 presis - men ble stående utenfor toalettene og prate med Markus Bailey isteden.

Eller da vi hilste på Makeup-Malin og Peter klarte å bable i vei om at han forbandt stemmen hennes med dobesøk, siden frua hans ofte sjekker snappene hennes hver gang hun er på do.. Makeup-Malin så ikke sånn veldig imponert ut.

Og da jeg ble stoppet av en jente som ville takke meg for at jeg hadde delt videoen til Av-og-Til rett før jul, den med den lille jenta som telte alkoholenhetene til faren sin på julaften. Hadde det ikke vært for nervene mine hadde jeg begynt å grine, for hun fortalte at det var hun som var den lille jenta. Det var hennes historie.

Dessuten har jeg sett på bildene at jeg fikk en klem av Ingrid Håvik da jeg tok imot prisen. Vokalisten i Highasakite! Jeg elsker Highasakite! Håper alle dere som rakk å sikre dere en billett til konserten i Spektrum i mars, sender meg noen gode tanker når dere koser dere glugg ;-)

Jeg er selvfølgelig helt utslitt enda, men det har i alle fall gått opp for meg at verden ikke gikk under! Og det jeg gleder meg mest til akkurat nå, er å kunne skrive om andre ting enn nervøsitet i tiden framover ;-)

Også skal jeg prioritere å svare på kommentarer, for dere er jo så himla ålreite som tar dere tid til å legge igjen noen ord! Den søte lillesøsteren min lurte på om jeg også måtte gråte en skvett når jeg leste kommentarfeltet mitt for tida.. Og det kan jeg bekrefte at jeg gjør ♥

 


Når verden ikke går under på en torsdag..

 

/ God søndagskveld fra den lille sky :-)

Fra fosterstilling til takketale

Det var litt av et syn som møtte meg da jeg åpnet Mac'en min i morges. Der poppet nemlig alle de siste fanene opp, som jeg har hatt liggende i nettleseren de siste dagene. Og der var det mye snask, gitt!

Først lå "Frykt for å snakke i forsamlinger", så "Hvordan takle nervøsitet", før "Tips for å overvinne sceneskrekk". Så fulgte diverse sider i google, blant annet hva som er det verste som kan skje når nervøsiteten bikker over, haha..

Jeg vet jeg har gnåla mye om sceneskrekken min de siste ukene, men det har rett og slett ikke vært mulig å komme unna. Frykten har vært så ekte og så forferdelig, at jeg har vært konstant kvalm i flere dager.

Samtidig som jeg var overbevist om at Espen Hilton kom til å stikke av med seieren, så var det jo ikke til å komme unna at det var en ørliten mulighet for at det faktisk kunne bli meg. Og det føltes virkelig ikke bra.

På torsdag gikk jeg inn i overlevelsesmodus da Peter og jeg satte oss i bilen i retning Oslo. Dagen hadde startet så altfor tidlig, etter en veldig urolig natt. Planen var derfor at jeg skulle sove en times tid når vi ankom hotellrommet på ettermiddagen, før vi skulle på preparty for finalistene som startet klokka 18.

Så hadde vi altså glemt å ta hensyn til Oslos rush-trafikk. Da jeg endelig fikk slengt meg ned på hotellsenga var det bare én time igjen til vorspillet startet, og ikke bare begynte det å bli knapt med sovetid, nervene var i ferd med å tappe meg for alt av krefter. Jeg var helt pære gåen, men adrenalinet gjorde at jeg aldri i verden hadde klart å sovne, om jeg så hadde prøvd.

Så jeg klappet sammen. Jeg var utslitt, kald, trøtt, lei meg, oppgitt, uttafor, nervøs, på grensa til panisk. Jeg begynte å grine, og sa til Peter at dette ikke kom til å gå. Jeg hadde så sinnssykt lyst til å sparke de forbanna nervene en viss plass, men jeg visste virkelig ikke hvordan jeg skulle få det til. Derfor bestemte jeg meg for at jeg heller fikk droppe hele dritten. Det er en grense for hvor langt man kan pushe seg selv, og jeg hadde nådd min.

Så da begynte vi å krangle. Peter fikk vel også noia, men på en annen måte enn meg. Det eneste jeg ønsket var at han skulle leggge seg ned ved siden av meg, si at han forstod meg og kanskje foreslå at jeg bare kunne legge meg for kvelden mens han dro på Vixen alene.

Men det skjedde jo ikke. Peter hadde nemlig lest et sitat fra en psykolog, om at: "Den som har sceneskrekk, skal ikke til legen, men på scenen". Jeg prøvde å argumentere mot, ved å si at ting hadde vært annerledes hvis jeg bare ikke hadde vært så trøtt, så sliten. Jeg hadde bestemt meg, og det var ingenting han kunne si for å få meg til å endre mening.

På et tidspunkt husker jeg han begynte å le, og det var da han spurte meg om det ikke kom til å være litt flaut å sitte på hotellrommet hvis jeg mot formodning kom til å vinne. Jeg svarte at "det ville faktisk bare være bra, for da kunne jeg gi alle med sceneskrekk et ansikt".. Haha :-)

Plutselig gikk Peter og la seg på senga. Han kom ikke til å dra hvis ikke jeg ble med. Jeg så at han ikke tullet, så da hikstet jeg enda mer. Men mannen lot seg ikke rokke.

Klokka var 18.15, prepartyet var godt i gang - og der lå Pappahjerte og Konatil under hver sin dyne mens minuttene sneglet seg avgårde. Det var Peter som til slutt brøt tausheten:

- "Ja, folkens.. Som dere ser så er ikke jeg Konatil.. Jeg er bare han bedritne typen til Konatil.. Jeg visste tydeligvis ikke hva sceneskrekk var før jeg møtte Christina. Vinneren av "Årets Sceneskrekk" skulle egentlig ligget under dyna på hotellrommet nå, men hun sitter rett der nede. Den eneste muligheten for å få henne med hit i kveld, var nemlig at jeg måtte gå opp og hente prisen for henne hvis hun vant. Så tusen tusen takk! Jeg vet at hun sannsynligvis ville takket meg, så takk til meg"

Innen han var ferdig, lo jeg så jeg hikstet. Peter fortsatte:

- "Herregud, jenta mi. Jeg henter prisen for deg om du vinner! Det går så bra! Nå drar vi på fest og koser oss, okei? Få på deg kjolen! Vi har dårlig tid!"

Jeg lå helt stille mens jeg tenkte så det knaket. Bare tanken på at Peter kunne hente prisen hvis jeg vant, gjorde at den iskalde kloen rundt hjertet begynte å slippe taket. Var det bedre å ta en liten tur, prøve å kose seg og dra hjem rett etter prisutdelingen? Hadde jeg krefter nok? Hvor hard kom smellen til å bli etterpå? Ville det være verdt det?

Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Men plutselig spratt jeg opp av senga, kastet meg i dusjen, hoppet inn i kjolen og dro på meg skoa. Jeg lakket neglene i turbofart (ett midt-på-treet dekkende strøk) mens jeg tenkte: "Fy fasan - den som gir seg er jo en dritt! Ta deg sammen nå, jente!"

Vi rakk ikke noe preparty, og det var fullt av folk da vi ankom Grand. På utsiden stod Thomas Hayes og tok selfies med en skokk med jenter, og på innsiden virret Harm og Hegseth mens de prøvde å komme fram til presseveggen. Klemmer og hei og hopp og blitzregn og mikrofoner. Jeg var nok litt rød i øynene fortsatt, men ingen visste at det skyldtes strigråt for tjue minutter siden.

Minuttene føk avsted, og plutselig var det duket for prisutdeling. Jeg følte meg rolig, for jeg hadde bestemt meg for å ikke gå opp på scenen hvis jeg kom til å vinne. Litt flaut, men samtidig forståelig. Herregud, folk er mer redde for å snakke i store forsamlinger enn å dø! Leserne mine ville forstå.

Vi satte oss ned sammen med Kristin "Styleconnection" og samboeren Dennis. Jeg har alltid tenkt at Kristin har stålkontroll på nervene og at hun elsker oppmerksomhet, men plutselig snudde Dennis seg mot oss, og ristet på hodet mens han sa: "Herregud, Kristin er nervøs.."

Peter blunket til meg, før han strøk meg på ryggen. Så begynte jeg å vri tankene mine rundt. Var det kanskje flere i dette rommet som hadde litt noia sånn som meg..? Rommet var dessuten mindre enn jeg hadde fryktet på forhånd. Okei, så var det stappa fullt av folk, men jeg tuller ikke når jeg sier at nervøsiteten var til å ta og føle på.

Og den nervøsiteten tilhørte plutselig ikke lenger meg! For da de første prisene ble delt ut, prøvde jeg å se etter om vinnerne så skjelvne ut. Jeg tror Peter forstod hva jeg drev med, for han lente seg over til meg og hvisket:

- "Ser du? Alle er nervøse! Dessuten er det nok å si takk. Bare takk! Jeg gjør det for deg, altså. Men si fra hvis du tror du klarer det selv. Du hadde klart det, jenta mi."

Så vant Peter "Årets Livsstilsblogg" og jeg ble så sjokkert og glad at jeg glemte tid og sted. Herregud for en følelse! Etter fire år med nominasjoner, så vinner han en kategori hvor han danker ut selveste Fotballfrue, Sophie Elise, Mamma til Michelle og Styleconnection.. Hæ? Jeg er så stolt!

Ikke lenge etter var det pause, og jeg var på vei mot toalettene da en dame huket tak i meg.

- "Hei, jeg må bare høre hvordan det går med nervene dine.. Jeg heter Kristin Grøntoft, og jeg sitter i juryen."

Først ble jeg helt satt ut, for jeg skjønte ikke hvordan hun kjente igjen meg, lille meg, blant alle de kjente fjesene - så begynte jeg å bable om at det var like før jeg måtte kaste inn håndkledet, at det hadde vært noen tøffe uker med mye sykdom hos begge barna, at jeg har vanvittig sceneskrekk og at jeg helst ville ligget under dyna akkurat nå. Ikke det smarteste å si til en som sitter i juryen, men hun smilte medfølende før hun humret:

- "Jeg vet jo det, da. Jeg sitter i juryen.. Jeg har lest bloggen din opp og ned i mente i lang tid nå, så jeg føler jeg kjenner både deg og Peter godt! Beklager at jeg ikke har lov til å si noe, for jeg har forstått at du er virkelig nervøs."

Vi ble avbrutt av noen som huket tak i jurymedlemmet, og plutselig var pausen over og vi fant plassene våre i salen igjen. Fremføringen til Tone Damli husker jeg nesten ikke, for på det tidspunktet hadde jeg bestemt meg. Hvis jeg vant, skulle jeg opp på scenen. Jeg skulle klare det. Faen heller, skulle all denne nervøsiteten ha vært til ingen nytte? Alle dagene jeg hadde ligget og grublet på hvordan jeg skulle klare det? Alle dagene der jeg hadde vært fraværende kjæreste, en fraværende mamma, og det til ingen nytte? Nei, for helvete.

Etter dette husker jeg ingenting. Og jeg kan ikke skylde på alkohol, heller. Jeg vant. Jeg gikk opp på scenen. Jeg taklet den forbanna scenefrykten. Jeg overgikk meg selv, jeg vant så mye mer enn en pris.

 

 

 

 

 

 

Og det rareste er jo at alle sier at jeg ikke virket nervøs i det hele tatt. De skulle bare visst. Fra fosterstilling og krampegråt til Årets Stjerneskudd og takketale..

Nå håper jeg at jeg likevel har klart å gi sceneskrekken et ansikt. Bare på en helt annen måte enn jeg hadde sett for meg :-)

 

/ Takknemlig klem fra utslitt blogger under pleddet i sofaen <3

Årets Stjerneskudd!

Gjett hvem som har måttet klype seg utallige ganger i armen i dag, for å finne ut om gårsdagen bare var en drøm.. Årets Stjerneskudd! Det er fortsatt ikke til å tro - tenk at jeg vant!!

 

 

 

Jeg er så stolt at jeg holder på å kaste opp. Akkurat det kan faktisk skyldes den intense nervøsiteten som har gjort at jeg har vært konstant kvalm i tre dager nå - tror kroppen min går på autopilot fortsatt :-)

Jeg gleder meg til å fortelle alt om kvelden, for det var altså så på hengende håret at jeg droppet hele dritten i går, og ble liggende i fosterstilling på hotellrommet isteden. Nerver er pokker ikke til å spøke med!

Mer om det i kveld, nå skal vi sjekke ut av hotellet og suse hjemover til de to små barna våre :-)

Tusen hjertelig takk til alle som nominerte meg, stemte på meg og hadde trua. Love you, guys!

 

/ Klem fra verdens lykkeligste Konatil :-)

Panikkmodus og svetteringer

Fytti flate. I morra smeller det.. Årets store blogg-event går av stabelen, og som de fleste nå vel har fått med seg, er både Peter og jeg finalister. Vi setter snuta mot hovedstaden i skikkelig småbarnsforeldre-modus, med tidenes oppladning i bagasjen:

To uker med to syke barn, mengder med snørr og en hoste vi aldri har opplevd maken til. Wohoo!

 

 

Nå har nesa mi begynt å knirke litt også, akkompagnert av en umiskjennelig sårhet i halsen. Vanligvis ville jeg avlyst morgendagen for lengst, jeg er supersliten og har mest lyst til å legge meg under dyna - men så mye som jeg har klaget over sceneskrekken min her på bloggen, så kan jeg jo ikke det! Haha, absolutt ingen ville jo trodd meg om jeg sa jeg var for dårlig til å dra ;-)

Det er forresten helt absurd, for samtidig som jeg er helt sikker på at jeg ikke kommer til å stikke av med seieren, så sier alle at jeg må forberede en liten takketale i tilfelle. Og det er jo derfor jeg blir nervøs! Det går ikke an å forberede en takketale samtidig som man vet man ikke vinner!

Jeg har faktisk vært inne på tanken om jeg ikke bare skal sende en liten mail til et av jury-medlemmene for å forklare "situasjonen" - sånn at jeg kanskje kunne fått et lite hint.. Fordi: For første gang på evigheter skal Peter og jeg på vift, vi har fått barnevakt og alt er på stell. Og her sitter jeg og gruer meg. Det hadde vært så fint å vite! Jeg er sikker på at juryen ville forstått.. Men da jeg nevnte det for Peter, sa han i en streng tone: "Det gjør du ikke. Seriøst, Christina."

Men sett bort fra frykten, så er kveldens antrekk i alle fall klart, og jeg innser først nå at jeg har plukket ut en kjole jeg fint kunne hatt på i en begravelse.. Det kan jo ikke være tilfeldig. Det eneste jeg husker fra Vixen i fjor var at det var en overvekt av folk som helst ville skille seg ut i mengden, derfor går jeg for motsatt taktikk. Kanskje slipper jeg unna presseveggen også ;-)

 


Dette bildet fra Vixen i fjor sier det meste, haha.. New dress, same color X-)

 

Jeg kjøpte forresten et par nye pumps rett før jul, sånn at jeg skal få litt lengre bein og ruve littebitt høyere i terrenget. Det var bare det at jeg helt hadde glemt at jeg har kommet i en alder hvor komfort faktisk går foran stil.. Derfor er pumpsene i siste liten byttet ut med noe langt mer behagelig, for hvis jeg først skal på fest og være dødsnervøs, skal jeg i alle fall ikke ha på høye hæler! Skjønner ikke hva jeg tenkte på.

Det hjalp faktisk litt på noiaen min da jeg leste en undersøkelse som viste at folk er mer redd for å snakke i store forsamlinger enn å . Haha, huff, det er jo helt tragisk! Men det betyr jo bare at mange må ha det akkurat som meg.

"Årets Sceneskrekk" kupper jeg uansett i morgen, enten jeg må opp på scenen eller ei :-)

 

/ Enten går det bra, eller så går det over!

Når eksen ringer på døra

Det var kveld, vi hadde nettopp spist kveldsmat, og jeg var på badet i 2. etasje med eldstemann. Han stod i dusjen med øynene lukket og med et fornøyd smil om munnen, mens han nøt hver eneste varme vanndråpe til fulle.

Lillesnuppa var allerede i seng, og Peter satt nede på kjøkkenet. Plutselig hørte jeg at det ringte på døra, og Teo satte i å bjeffe som vanlig. Han begynner kanskje å bli gammel, men rollen som trofast vaktsjef er fremdeles en viktig del av hverdagen ;-)

Det var såpass mye støy på badet, at jeg ikke hørte noe som helst nedenfra - men fordi Teo hadde sluttet å bjeffe, forstod jeg at Peter måtte ha åpnet døra.

Minuttene gikk, og jeg begynte å bli nysgjerrig på hvem som hadde stukket innom. Det er sjeldent folk kommer uanmeldt i disse dager, dessuten var det litt i seneste laget til at det kunne være et nabobarn som kom for å leke.

Jeg åpnet baderomsdøra, og skulle akkurat til å rope på Peter da jeg hørte en kjent stemme. En veldig kjent stemme. En stemme jeg ikke hadde hørt på veldig lang tid..

Eh.. Eksen min..?

 

 

Jeg holdt pusten mens jeg lyttet, overbevist om at jeg måtte ha hørt feil. Men nei, nedenfra hørte jeg klart og tydelig at Peter stod i døråpningen og snakket med min eks-kjæreste. Ikke bare min eks-kjæreste heller forresten, vi hadde vært samboere i mange år.

Hva i all verden gjorde han her..? Vi skiltes riktignok som gode venner da det ble slutt, men etter hvert som vi begge etablerte oss på nytt, har vi naturlig nok hatt minimalt med kontakt.

Jeg røsket mobilen opp av lomma for å sjekke om han kanskje hadde prøvd å ringe meg, eller sendt en melding før han dukket opp på døra. Men nei, ingenting.

Jeg holdt et øye med dusjen, mens tankene raste i hodet mitt. Hva i alle dager skulle jeg gjøre? Late som ingenting og la Peter ordne opp i hva enn det måtte være? Få sønnen min ut av dusjen, traske ned trappa, hilse på gjesten og si: - "Næmmen, er'e deg da? Ute og går?"

Mens jeg stod der og holdt pusten, la jeg plutselig merke til den åpenbare gode stemningen i etasjen under meg. Rimelig absurd og ganske uvirkelig, men det hørtes rett og slett ut som om det var to kompiser som slo av en prat, der latteren satt løst.

Plutselig ropte den lille i dusjen at han var ferdig, og jeg hoppet inn på badet og lukket døren kjapt etter meg. Men bare et par sekunder etter, åpnet døren seg igjen, og Peter kom inn mens han sa:

- "Gå ned, du! Jeg tar over her, du har besøk."

Jeg satte øynene i Peter mens jeg hvisket:

- "H v a  v i l  h a n ?!"

Men Peter ristet bare spørrende på hodet til svar, så til tross for antydning til noia, kremtet jeg, rettet på joggebuksa (!) og nikket til Peter. Så gikk jeg ned.

Ute på trappa satt eksen min på huk mens han klappet Teo. Da han hørte meg, snudde han seg rundt og smilte, før han sa:

- "Hei! Ikke meningen å avbryte midt i kveldsrutinene deres altså.. Men jeg skulle innom en kompis rett borti gata her, og fant ut at jeg kunne stikke bortom med denne posen med gamle papirer i samme slengen. Det er ditt alt sammen. Skulle levert det for lengst, men du vet.. Tida flyr."

Det eneste jeg klarte å tenke var: For en utrolig trivelig ting å gjøre, å komme uanmeldt sånn helt uten videre - bare for å levere noen gamle papirer han godt kunne dumpet i søpla for lengst.. Å ringe på døra en kveld midt i uka, uten å vite hvem som kom til å åpne. Kanskje var det eksen, kanskje var det den nye samboeren til eksen. Og alt det, bare for å levere noen gamle papirer han ikke hadde hatt samvittighet til å kaste?

Vi snakket sammen en liten stund, før jeg takket for at han hadde tatt vare på posen for meg, og at han atpåtil bød på hjemlevering. Da jeg lukket døra bak meg, var jeg fortsatt litt satt ut av hele den merkelige situasjonen - men mest av alt veldig spent på hva Peter kom til å si. Det er tross alt ikke hver dag eksen til dama di ringer på døra..

Ville han bli sur? Ville stemningen bli anspent? Ville han mistenke at jeg hadde hatt kontakt med eksen bak hans rygg?

Mer rakk jeg ikke tenke før Peter kom ned trappa. Jeg holdt pusten på nytt, spent på hva som ville komme - men da jeg snudde meg rundt møtte jeg verdens største smil:

- "Fy flate, han var trivelig! Hvorfor i all verden gjorde du det slutt med ham?"

 

/ Hurra for snille ekser - og snille kjærester :-)

Ringe? Ikke ringe? Ringe?

Hele denne uka har 2-åringen vært syk, og det er så mye rart som fyker gjennom hodet når man plutselig sitter der med en febersyk unge på fanget. Da innser man at livet er ganske så bra så lenge barna er friske - og du tar deg selv i å ønske at det heller var deg selv som var syk.

.. Akkurat det er noe jeg sjeldent tenkte før jeg ble mor ;-)

 

Photo of a sick teddy bear with a blue bandage in bed

 

Men noe av det mest utfordrende er at man plutselig må bli ekspert på å lytte til magefølelsen. For det kan da umulig bare være meg som er usikker på når man egentlig bør ringe legen?

Er det bare når allmenntilstanden til de små er skikkelig dårlig? Eller er det først når de ikke har spist på mange dager? Eller når de ikke får i seg væske? Når feberen har vært høy litt for lenge? Når hosten ikke gir seg? Når du mistenker både øreverk og fandens oldemor?

Magefølelsen min har det i alle fall med å svikte i mange ledd når det kommer sykdom i hus. Og det er i grunnen litt rart, for jeg er oppvokst i et hjem med veldig høy terskel for å ringe legen. Denne tankegangen er noe jeg naturligvis fikk inn med morsmelka - og som jeg fortsatte å praktisere i mitt eget liv da jeg flyttet hjemmefra.

Og det gikk helt supert.. Helt fram til jeg fikk egne barn ;-)

Det må ha vært det plutselige store ansvaret som fikk hele systemet mitt til å svikte. Hadde jeg bare visst at det ikke er noe farlig, og at det kommer til å gå over av seg selv i løpet av noen dager - så hadde jeg jo ikke trengt å bekymre meg. Men denne uka har jeg altså grublet meg grønn, og prøvd å analysere den stygge hosten og feberen som nekter å slippe taket på fjerde dagen.

Samtidig føles det jo unødvendig å løpe dørene ned hos legen dersom det "bare" er et virus som kroppen må kvitte seg med på egen hånd uansett. Som det jo som oftest er.


"Fant en barnehage å boltre meg i, jeg da.. Jackpot!"

 

Moren min har for eksempel aldri vært redd for litt feber, og utsatte alltid i det lengste å gi febernedsettende da søsteren min og jeg var små. Hun forholdt seg alltid rolig, men så hadde hun heller ikke google tilgjengelig - og jeg innbiller meg at jeg også ville vært litt roligere dersom det var jeg som var mamma på 80- og 90-tallet ;-)

Jeg klarte faktisk å holde meg unna google denne uka, men onsdag kveld fikk jeg høre at to andre på den samme avdelingen i barnehagen til lillesnupp hadde havnet på legevakta på grunn av pusteproblemer.

Så da begynte jeg å gruble enda mer. Kanskje det hadde vært greit å få tatt en CRP hos legen? Og kanskje en lytting på lungene? Det kunne jo hende det var snakk om en hissig bakterie-infeksjon og at antibiotika var nødvendig..?

Torsdag morgen klarte jeg ikke mer. Jeg ringte legen. Det eneste fine med å ha syke barn, er at de trumfer det meste - så vi fikk time med en gang. Og da jeg satt der på legens kontor en liten stund etterpå, med den slappe jenta mi på fanget, og hørte legen konkludere med at det var et virus som bare måtte gå over av seg selv, tenkte jeg at det var bra jeg tok turen likevel.

Lillesnuppa ble ikke noe friskere av å dra til legen, men moren hennes ble mye, mye roligere. Og det er tross alt ganske viktig det og ;-)

 

/ God søndag!

Skuffen med det rare i

Barna mine elsker å dra på besøk til Mormor og Bestefar. Jeg liker selvfølgelig tanken på at det først og fremst er fordi de er veldig glade for å se igjen besteforeldrene sine, men jeg husker jo fra min egen barndom at det var noe som kanskje var vel så viktig: Godteriskuffen.

Si hva du vil om veloppdragne barn, men godteri trumfer faktisk det meste. Og når skuffen dessuten inneholder noe nytt og spennende hver eneste gang, så syns jeg faktisk besteforeldrene kan takke seg sjæl ;-)

Men i dag skjedde noe veldig uventet..

 


"Naaaam.. En sjokoladenisse som har overlevd julen! I take that!"

 

For vi hadde akkurat spist et herlig sushimåltid, da barna endelig fikk klarsignal om at det var fritt fram for å sjekke den spennende skuffen. Ikke lenge etter fulgte små gledeshyl og knitring i papir og lyden av møysommelig fordeling i to skåler.

Da alt var ferdig porsjonert, og de to små var på vei for å innta hjørnet i sofaen, streifet de forbi meg med fornøyde smil, bærende på hver sin skål. Og det var da jeg oppdaget det..

 

 

- "Eh, mutter'n?", spurte jeg en smule sjokkert, "Hva slags godteri er det egentlig du har kjøpt.?"

- "Hmm?", svarte hun fra kjøkkenet, opptatt med å koke kaffe, "Det er en sånn appelsinsjokolade, tror jeg?"

 


Appelsinsjokolade, anyone..? X-)

 

- "Eh, nei Mamma, dette ligner definitivt på noe helt annet enn sjokolade.."

- "Hæ?", svarte mutter'n, "Nei jo, det er sånn appelsinsjokolade som skal kastes i bakken vet du. Så deler den seg i biter."

Jeg tok opp en rød "gele-ting" fra 4-åringens skål, og holdt den opp.

Muttern så lettere forvirret ut før hun plutselig brast ut i latter: - "Å h e r r e g u d! Det hadde jeg helt glemt! Jeg vant noe godteri i pakke-leken på julebordet med jentene for en uke siden.. Det var der jeg la den esken, ja!"

 

 

/ Neida, så.. Nice one, Mormor :-D

Om å utnytte stønnane

Jeg er skikkelig svak for gode tekster. Særlig sånne som kommer litt overraskende på. For én ting er å bli oppslukt av en god bok, noe helt annet er når man plutselig ramler over et godt skrevet portrettintervju i en avis, for eksempel.

Hvis jeg liker det jeg leser ordentlig godt, hender det at jeg blir så gira at jeg må sende journalisten en mail. Bare for å si fra at jeg syns det var bra ;-) Jeg føler meg litt som en skrotnisse, for det er sjeldent jeg får noe svar, men det spiller ingen rolle.

De siste dagene har jeg tilbragt på sofaen med en febersyk 2-åring, og i går lå hun og småsov på armen min, mens jeg scrollet forbi en tekst på Facebook. Den var skrevet av en mann jeg ikke kjenner, men et eller annet gjorde at jeg scrollet tilbake og begynte å lese ordene hans.

Også fikk jeg et sånt øyeblikk igjen. Du vet, når man forventer å lese noe fjås, også viser det seg å være en tekst så ekte, så full av kjærlighet både i og mellom linjene, fullstappet med galgenhumor og følelser. Og en god dose herlig Larvik'sk på toppen av alt.

Jeg vet ikke om det var fordi jeg trengte å bli ristet ut av min lille sykdomsboble, der alt som har betydd noe de siste dagene har vært om ikke feberen snart gir seg - eller om jeg bare trengte å få en påminner om at "det ikke spiller noen rolle hvordan man har det, men hvordan man tar det."

Jeg ble i alle fall så gira at jeg skrev en melding til mannen bak ordene, og spurte i samme slengen om jeg kunne dele teksten hans i bloggformat. Han svarte at det var helt i orden. Jeg sa forresten at han fikk begynne å blogge også, men er litt usikker på om han tok meg seriøst på akkurat det ;-)

Så da deler jeg. Tusen takk, Morten - ordet er ditt.

--------------------------------------------------

 

#tb
I dag er det 20 år siden det banket på døra til naturfagrommet i 5.etg på gamle Thor Heyerdahl Videregående skole. Kontordama tittet på lappen sin, og sa navnet mitt. Jeg så meg nølende rundt, vel vitende om at det kun var meg i dette klasserommet som het Morten.

Vi tok trappene ned i 3.etg og inn på lærerværelset, hvor røret lå ved siden av telefonen. Jeg løftet det bekymringsløst opp og hørte Mamma kremte, som om hun ikke hadde snakket på en stund. Stemmen var rolig og behersket. "Vi må på sykehuset, du har fått kreft".

Som siste kapittel i en Harry Hole-bok, når du får vite at alle dine teorier og spekulasjoner var feil, men svarene allikevel er innlysende når du får dem. Alle mystiske kuler på halsen og den uforklarlige feberen var altså lymfekreft?

Fra å være en lat, unnasluntrende slabbedask som sovnet etter skolen hver dag, ble jeg plutselig en livsglad dødssyk pasient med galgenhumor, selvtillit og viljestyrke. Det er så deilig å ha en unnskyldning, særlig når den kombineres med en sjokkerende nyhet som trumfer alt. Jeg tok trappene i to og to trinn. Måtte jo opp og hente sekken min.

På toppen ble jeg plutselig svimmel, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å åpne døra. Jeg satte meg på benkene under knaggrekka. En tåre trillet sakte ned til hakespissen før den slapp taket og traff det nybona banebelegget av spraglete vinyl. Synet av dråpen fikk meg til å ta meg sammen. Gikk målbevisst bort til døra og lukket opp.

Femtiseks øyne lyste mot meg, ikke fordi jeg var dum eller spesielt deilig, men rett og slett fordi man alltid ser mot døra når den åpner seg midt i timen. Jeg snudde og lot døra stå på gløtt. Vikarlæreren kom ut. Jeg ba henne bare hente Jens Laurits, og at han kunne ta med sekken min.

Mona (kjæresten, red.anm.;-) hadde idrett, kultur og samfunn og var glad for å slippe resten av timen, hun fikk ikke 6 uansett. Fraværsgrensa var heldigvis ikke funnet opp, for kreftsyk kjæreste kvalifiserer sikkert ikke til gyldig fravær. Arkitekten bak Reform '94 var vel ikke like kreativ som Torbjørn Røe Isaksen, eller så dreiv ikke ungdommen og droppa ut av skolen, for å livnære seg som NAV'ere for 20 år siden.

På sykehuset ventet Dr. Müller. Mamma kjente ham fra før, både fra jobben sin, hvor hun hjalp trygdede hypokondere tilbake til arbeidslivet, og fra sin egen kamp mot en overivrig føflekk. Den tyske aksenten bablet i vei om gode prognoser og et knalltøft behandlingsopplegg. Så var det bare å dra hjem og sluntre unna noen dager, men først ville jeg innom skolen og si ifra om at jeg ikke var død riktig enda.

 

#denfølelsen
Det var en deilig og befriende følelse å ha en diagnose. En gyldig grunn for å slippe skolen, lekser og eksamen. Til og med førstegangstjeneste skulle det vise seg at lymfekreft trumfer. Men trumfkortet hadde sin pris, da, hvis man legger vondvilja til. Det var visst grenser for hvor mye fravær man kunne ha på 90-tallet også.

Dessuten dukket det stadig opp noe som både var kjipere enn både lekser og eksamen. Spinalpunksjon for eksempel, når Dr. Lothe ba meg ligge som et foster mens han gjorde klar en 12cm lang sprøytespiss. Den skulle inn mellom ryggvirvlene og erstatte spinalvæske med motgift. Han bommet hver gang. Eller kanskje han traff, bare for å sjekke refleksen. Nervebunten som vanligvis sender mer eller mindre bevisste impulser fra hodet til kne og tå skal åpenbart ikke stikkes i med nål. Beina sprella som en makrell, etterfulgt av et hekseskudd som kasta Magica fra Tryll, til Bloksberg og tilbake.

Beinmargsbiopsi var ikke så mye bedre. Nåla var ikke så lang, men den var tjukk. Mer som et rør. Og inni det røret skulle det suges ut en sylinderformet bit av beinmargen når, eller hvis biopsien var vellykket. Jeg husker ikke hvordan han fikk røret inn, men følelsen av at innmaten i hoftekammen suges ut av deg er rett og slett guffen. Gammel'n sto bak meg og dro. Han pustet tungt gjennom nesa og ba den lett overvektige sykepleieren holde meg fast, så hun la seg like godt over meg. Det hjalp ikke stort, så han gikk. Etter en stund kom han tilbake fra byggteknisk i U3 med en rusten rørtang. Jeg liker å tro at han satte beinet mot ræva mi og dro det han kunne, men det var nok ikke så dramatisk. Han fikk lirka løs røret og virket ganske fornøyd med oppfinnsomheten.

Det er heller ikke moro å blø neseblod når kroppen er tom for blodplater, så hulrommet mellom nese og svelg langsomt fylles av en geléaktig torskelever. Det hulrommet er mye større enn man tror. Når jeg gapte høyt og så meg i speilet, kunne jeg se en streng med levret blod som hang fra ned i halsen bak drøvelen. Den ville verken opp eller ned, og å snyte seg med en torskelever i nesa, gjør man bare én gang.

Man savner ikke munnsoppkur heller. Gul gugge som gir brekninger på tom mage. Intens kløe og svie som åpenbart ikke kommer av solbrenthet, siden sola aldri skinner der. Blödande hemorooooids, som den kvinnelige turnuslegen kalte det, etter å ha tatt en titt. Den første dosen med rødfarget Metotrexat - the hair killer. Å oppdage at urinblæra har større kapasitet enn den øverste streken på tisseflaska. Den uendelige ventetiden mellom blodprøve og legevisitt på hjemreisedagen, og frykten for å måtte tilbringe nok et døgn blant likbleike folk, som dasser rundt i blå kjortel og adidasbukse, mens vi triller på vår trofaste følgesvenn - et stativ på hjul med blod-, gift- og saltvannsposer, lenket til skrotten med gummislanger.

 

#goals
Jeg fikk ikke tatt alle russeknutene, så jeg måtte gå hele forbanna året på nytt. Jeg la aldri skylda på fraværsgrensa. Noen ville vel si det var et bortkastet år. Men det var det ikke. Det finnes så mange gode øyeblikk. Som hver morgen når den kullsvarte vaskemannen (les: renholder med minoritetsbakgrunn) i kritthvite klær kom inn og sa "Halloys boys boys" til Tore Bannemann og meg. LOL. Vi lo med ham, ikke av ham.

Tore var ett år yngre enn meg. Vi hadde like mye kreft, type lymfe og like dårlig humor, type galgen. Bortsett fra kreft, humor og et dobbeltrom på B2, hadde vi ingen ting til felles. Han bannet to ganger i hver setning, var fra Østfold og fikk en splitter ny Golf av tanta si, to uker før han døde. Jeg misunte ham den Golfen. Kadett'n som jeg hadde overtatt etter Bestefar hadde verken blått glass i baklyktene eller GTI, men nyinstallerte høyttalere og 1,2DL på svingete veier kan også gi the king of the road-feeling.

Tåka lå lavt over bånntæla åkere langs Helgeroaveien. I enden lå Saltstein, the secret surfspot. Pink Floyd snurret i Discman, som var koblet til stereo'n via en spesialkassett med minijack og kabel. Hårene hadde reist seg, hvis jeg hadde hatt noen. Den silkemyke bassen fra The dark side of the moon fikk duggperlene til å danse på panseret, mens bølgene brøyt i slow motion mot soloppgangen. Takknemlighetstårer triller fort på hårløse kinn.

En morgen våknet jeg langsomt og skimtet to smilende øyne. Fyldige vipper og øyebryn som hashtagges med goals på Insta. Hun skulle bare bytte plaster der cellegiftslangen gikk rett inn i hjertet, i god tid før morgenskiftet skulle overta. Hun fylte 30 den dagen. Jeg så henne aldri uten munnbind.

 

 

#respekt
Jeg er selvopptatt, egoistisk og lat. Akkurat som ungdommen nå til dags. Jeg har et behov for å bli sett. For den jeg er, og det jeg gjør. I 1997 hadde vi ikke Facebook eller Instagram. Ikke en gang mobil, bortsett fra Simen, da, som hadde Ericcson 388. Nyheten om at en på skolen hadde kreft spredte seg som nakenbilder på Snap. Ikke like langt, kanskje, men like kjapt. Jeg fikk mye oppmerksomhet. Alltid noen som spurte hvordan jeg hadde det.

Og de skulle alltid hilse fra noen. Alle skulle hilse. Hilse fra den ene og hilse fra den andre. Jeg fikk håndskrevne kort med lykkeønskning og varme tanker fra folk jeg knapt kunne navnet på. Nesten som å få likes fra facebook-personer du kanskje kjenner, men som du ikke sender venneforespørsel til, fordi du husker dem som litt kulere enn deg selv fra barndommen. De kortene ga meg en enorm, men kortvarig selvtillit. Livsgleden og viljestyrken fikk jeg av familie og nære venner. Av dem som ikke spør meg hvordan jeg har det, fordi de vet.

Mona kjørte tur-retur Radiumhospitalet nesten hver dag, av og til med Jon i passasjersetet, men mest alene. Vi hadde vært kjærester i mindre enn ett år. Hun var russ'97, men valgte heller å kjøre Renault Laguna til Oslo enn å rulle med russen. Hun var 18 år, blond og slank (som hun fremdeles er! Det vil si; 29, blond og slank), men valgte heller å sitte på sengekanten og se på et oppblåst kortison-tryne uten øyebryn, enn å hooke på Café Hansen. Hun var i skyggen av den kreftsyke kjæresten, og valgte å bli der. Det var ingen selvfølge. Alle spurte deg, hele tiden, uansett: "hvordan er det med Morten?" Jeg vet at du hatet det spørsmålet.

 

 

#minner
Jeg må konsentrere meg for å huske detaljene, og spesielt all dritten. Det er glemt, fortrengt og det er ikke ekkelt lenger. Det er bare fakta som jeg kan hente frem hvis noen klager over sin syke mor. Jeg snakker ikke så ofte om de uhyggelige tingene, dessuten trumfer jeg de fleste syke-mor-historier uansett.
Den overivrige føflekken hennes ble operert bort, men kom stadig tilbake. Som å drepe en kakerlakk og så kommer hele slekta for å ta hevn. Til slutt var kroppen full av kakerlakker på utsiden og innsiden.

Hun tapte sin siste kamp for 8 år og 364 dager siden. Hun lærte seg å leve med usikkerhet og uforutsigbarhet, og å ta én kamp av gangen. "Det spiller ingen rolle hvordan man har det, men hvordan man tar det", sa hun. Høres ut som en klisje, og det er det sikkert, akkurat som når Høgmo ljuger og sier at nå skal vi nullstille oss før neste kamp.

Det handler om så mye mer enn å ta én kamp av gangen. Det handler om å glede seg over de små ubetydelige hverdagsgledene. For mamma var det å sovne på sofa'n midt i Tippekampen, eller sitte på huska på Bjøbesoka (hytta) mens hun røkte en av sine 20 Pall Mall Mild. Den største gleden var å ta med barnebarnet i matbutikken og kjøpe alt han pekte på.

"Det gjelder å utnytte stønnane" (Larviksk for stundene) sa hun alltid. Og det har jeg lært meg, selv om jeg verken røyker eller har råd til å la ungene fylle handlekurven med Barbie-blader som ingen leser, tullegodteri som ingen spiser eller McRæl, som er en fellesbetegnelse for alle ubrukelige med-på-kjøpet-leker som fyller bunnen av lekekassa. Hun lærte meg å se de gode tingene. Vrenge noe positivt ut av dritten. Hun lot seg ikke stresse. Man må bare utnytte stønnane.

Ikke bruk de 12 minuttene du er alene i bilen til å tenke på alt du ikke rakk før du dro. Ikke bekymre deg for hva som skjer når du kommer frem. Utnytte den lille stønna til å senke skuldrene. Det eneste som forventes av deg i de neste 12 minuttene er at du kjører aktpågivende og hensynsfullt.

Det er alle forventningene som skaper bekymringene. En forventning om å være frisk. En forventning om å få gode karakterer. En forventning om å skape resultater. Alle disse forventningene har jeg skapt selv. Det er faktisk jeg som har skapt alle andres forventninger til meg også. Kanskje jeg solgte meg inn litt for høyt på jobbintervju? Skapte jeg en skyhøy forventning da jeg sa at jeg kommer hjem til middag? Og hva vil jeg oppnå når jeg, bevisst eller ubevisst, skaper alle disse forventningene? Mestring. Å leve opp til en forventning jeg selv har skapt.

Levere resultater jeg kan være stolt av, som er litt bedre enn det andre forventet av meg. Men hva gir det meg? En kortvarig dose endorfiner og en liten dråpe adrenalin. Et lykkelig øyeblikk. Og hva skjer "når du tar det bedre enn du har det"? Da leverer du mer enn forventet. Da synes ikke folk synd på deg. De lager ikke sånt sørgelig stakkars-deg-ansikt. De smiler, de beundrer deg. Og det føles godt. Det er de øyeblikkene som skaper gode minner.

Som da jeg satt hos henne kvelden før hun døde. Vi sa ingen ting. Plutselig kremtet hun, siden hun ikke hadde snakket på en stund. Stemmen var rolig og behersket. "Jeg har det bra". Mer sa hun ikke, så vidt jeg vet. Det er et godt minne. I morgen skal vi på grava hennes og spise Kremtopper.

 

#brydeg
Alle jeg kjenner, kjenner noen som har kreft. Det er jeg ganske sikker på. Noen har ekle typer som er vanskelig å snakke om, noen har aggressive typer som man nesten ikke rekker å snakke om, og noen har heldigvis en litt mildere form som kan kureres uten de helt store konsekvensene. Det er ikke så lett å vite hva man skal si. Man vet jo verken hvordan de har det, eller hvordan de tar det.

Jeg er ingen ekspert, men jeg har i alle fall noen selvopplevde erfaringer. Men husk at det bare er mine personlige oppfatninger og at jeg verken er psykologspesialist eller overlege. Uansett om det er den syke eller den pårørende du snakker med, tror jeg det er lurt å fortelle at du vet. Neste gang dere møtes er det kleint, det er for seint, for da har du visst det litt for lenge. "Jeg hørte at du har blitt syk. Hvordan har du det?" er en god start. Ikke spør hvordan det går, for det kan være litt vanskelig å svare på. Da vikler man seg plutselig inn i prognoser og statistikk, og det har foreløpig ikke kurert noen.

Ikke lag sånt trist ansikt, tristhet smitter og kanskje du ødelegger en dag som egentlig var den beste på lenge. Ikke spør hvilken type de har. Det spiller ingen rolle. Ikke fortell om deg selv, din syke mor eller andre du kjenner som er syke. Det finnes alltid noen som er sykere, og det kan være litt vanskelig å vise empati for andre når man er alvorlig syk. Hvis den andre vil fortelle om sykdommen sin, så har du gitt en åpning som er akkurat passe stor. Husk at alle bryr seg når det er en nyhet. De som virkelig bryr seg fortsetter å spørre i fremtiden også.

Da jeg ble syk, forsvant alle andres forventninger til meg. Jeg skulle liksom bare konsentrere meg om å bli frisk, jeg. Men omverdenens forventninger til mine nærmeste forsvant ikke. De ble bare større. For i tillegg til det som alltid forventes, ble det ikke bare forventet, men det ble krevd at de skulle ta seg av meg. Så vær så snill, når du møter pårørende? "Jeg hørte kjæresten din har blitt syk. Hvordan har DU det?"

 

#mystory
Jeg har lært meg å leve med kreft. Jeg er frisk, og det har jeg vært i over 19 år, men lymfekreften har blitt en del av meg. Den har satt sine spor, og setter stadig nye. Som da jeg skulle trekke visdomstenner og havnet seks uker i trykktank på Haukeland. Hver gang jeg klipper meg og må be frisøren ta hensyn til de stråleskadde hårsekkene i bakholdet. Munntørrheten som får rosinbollene til å kladde i kjeften, men som på den annen side gir meg 60% på all tannlegebehandling resten av livet. Brevet som kommer fra Rikshospitalet med jevne mellomrom for å informere om mulige nye senskader fra cellegiftbehandling og stråling på 90-tallet.

Jeg vet ikke om jeg var dødssyk. Jeg trodde ikke det, men ble usikker to ganger. Første gang da jeg lå på isolat på Larvik Sykehus mellom to cellegiftkurer. Jeg var lei av sykehus og ville skrive meg ut på egenhånd. "Da kan du dø" sa legen, så jeg ble der noen dager til. Den andre gangen var på første kontroll etter siste strålebehandling. Jeg spurte en sykepleier hvordan det var med Tore (Bannemann). "Hvem Tore?". Hun måtte spørre de andre på vaktrommet. "Tore er død, han". Jeg ble like svimmel som på toppen av trappa i 5.etg, og en tåre traff det slitne vinylbelegget i korridoren på B2. Opel Kadett 1,2DL eller Golf GTI? Det finnes visst viktigere ting i livet.

Senk forventningen til deg selv og de rundt deg. Utnytt stønnane og gled deg over hverdagsøyeblikket. Det spiller ingen rolle hvordan du har det, men hvordan du tar det.

10. januar 2017,
Morten Hellner
kreftfrisk

 

 

/ "Husk at alle bryr seg når det er en nyhet. De som virkelig bryr seg fortsetter å spørre i fremtiden også."

Hipp hurra for mutter'n!

I alle år har det vært gratulasjonssidene i lokalavisa som har vært den store skrekken når noen har hatt bursdag i vår familie. Ingen ønsker nemlig å få bildet sitt i avisa, men hittil er det bare Mormor som har gått det steget å ringe desken for å få stoppet eventuelle gratulasjoner før avisa har gått i trykken.

Men det siste året har det ikke vært lokalavisa som har vært familiens største skrekk..

Det har vært Konatil.

For hele familien vet at Konatil liker å gjøre stas på folk som fyller år! Og i dag er det en spesiell person som har bursdag, en dame som tror hun slipper unna siden hun vet at jeg har hendene fulle med sykt barn om dagen.

Men sorry altså, Mutter'n.. Du fortjener såklart noen ord på din store dag - dette innlegget er til ære for deg :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tante til venstre og Mutter'n til høyre, 17 mai 1984. Det året mutter'n droppet bunaden for et litt raffere antrekk.. ;-)

 

Jeg tror jeg må ha vært 6-7 år den første gangen jeg forstod at jeg hadde en helt unik mamma. Fram til det, var liksom mammaer bare mammaer, og pappaer bare pappaer. Denne dagen var bestevenninnen min og jeg på besøk hos ei nabojente vi egentlig ikke pleide å leke med, og da klokka nærmet seg fire, sa jenta at vi måtte skyndte oss ut. Vi skjønte ikke hvorfor, siden vi var travelt opptatt med å leke med barbiedukker - men da forklarte nabojenta at moren straks kom hjem fra jobb, og da pleide hun å være så sur.

Jeg tenkte at dette var tull, og spurte bestevenninnen min om moren hennes pleide å være sur. "Tja, noen ganger, kanskje?" svarte hun. Da skjønte jeg ingenting, for jeg trodde mødre var i godt humør bestandig. Det var jo min.. Og det er altså mamma i et nøtteskall. Så rolig, så blid, så trygg og så lattermild. Hele tiden. Jeg kan faktisk ikke huske å ha sett henne forbanna noen gang.

Vel, bortsett fra den tidlige morgenen da mamma endelig hadde fått lillesøsteren min til å sove. Lillesøster hadde det med å våkne midt på natta og holde det gående tre-fire timer, før hun sloknet igjen. Men hun pleide å våkne av hver minste lyd, så Mamma og Pappa og jeg lærte oss kjapt at vi måtte være stille.

Denne grytidlige morgenen kom jeg tassende inn på rommet til mamma og pappa for å sove litt til. Pappa hadde reist på jobb, og mamma lå der med lillesøster ved siden av seg. På vei opp i senga møtte jeg det desperate blikket til mamma, som kjapt hevet fingeren til munnen, pekte på lillesøster som sov søtt, og hvisket et stille "shhhh.." før hun la hodet forsiktig ned på hodeputa igjen.

Jeg tenkte at det var jo snart morgen likevel, så jeg svarte med høy stemme: "HVA DA?!" Og vips var lillesøster våken igjen.

 

 

Når jeg tenker tilbake på barndommen min nå som jeg er tobarnsmor selv, skjønner jeg ikke hvordan Mamma rakk alt. Det var rene vinduer, støvfrie gulv, det var ingen planter som ikke fikk vann, det var varierte middager laget fra bunnen av og det var som sagt aldri en dag med dårlig humør. Selv da jeg fikk min første kjæreste som 16-åring, som bodde 30 minutter i bil hjemmefra, var det lite klaging. Selv om hun eller pappa måtte bruke to timer i bil på en kveld. Gjerne et par ganger i uka. Det må jo ha vært dritkjipt.

Mutter'n har spredd mye latter i alle år, men vi har også ledd en del av henne. Som da hun endelig fikk seg smart-telefon og avsluttet absolutt alle meldinger med en eller flere brune bæsje-emojier. Til venninner, pappa, sjefen sin - alle hun syns fortjente det hun trodde var "et søtt smilefjes", haha :-)

Eller da hun fikk seg Snapchat - dette var den første snappen hun sendte:

 


Hahaha :-D

 

Hun er dessuten ekspert på å fortelle vitser, det er bare det at hun som oftest glemmer poenget når hun er halvveis. Det ender derfor alltid med at hun får latterkrampe selv, fordi hun husker at det var en bra vits.

Eller den gangen lillesøster og jeg fant ut at Mamma har sagt "lumbugert" i alle år, istedenfor "lugubert". Litt i samme gata som den julen vi spurte om hun hadde rukket å se noen julefilmer, og hun ivrig svarte at hun bare hadde rukket å se "Lovely Ashley". Det tok noen sekunder før vi skjønte at hun mente "Love Actually" :-D

Mamma jobber i klesbutikk, og har mange trofaste kunder. Bortsett fra det gode humøret, skryter de av henne fordi hun er ærlig, og fordi hun er flink til å plukke ut antrekk til alle slags kroppsfasonger. Jeg spurte henne en gang om hva hun gjorde når en kunde prøvde et plagg som virkelig ikke satt bra:

- "Nei, da sier jeg det som det er, da! Den kan du ikke ha, sier jeg da. Det viktigste er å være ærlig, ikke å selge mest mulig."

Det føles godt å ha to barn som elsker mormoren sin, og noe av det beste er å være på besøk. Å kikke i den øverste skuffen på kjøkkenet, der det på mystisk vis alltid ligger et par godteri-biter. Eller når vi sover over på hytta om sommeren og det er fritt fram for å krype under dyna til mormor og morgenen, og varme små iskalde føtter.

 


"Mommo? Er du våken?"

 

Gratulerer med 57-årsdagen, Mamma! Jeg har alltid vært glad for å ha deg som mor, men det er først etter at jeg ble mamma selv, at jeg forstår hvor mange gode valg du har tatt hver eneste dag. Jeg krysser fingrene for at jeg er litt som deg.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Mutter'n <3

Hostekuler og Peppa Gris

I dag hadde jeg store planer om å sparke i gang ny uke og få gjort masse, men i går kveld kunne babycallen fortelle at vi hadde fått hostekula i hus. Og da feberen stakk innom en tur i løpet av natten, innså jeg at mandagen kom til å bestå av helt andre ting enn telefonmøter og bloggarbeid.

Og det fikk jeg rett i..

 

 

Dagen i dag har vi altså tilbragt slik - jentene girls i joggebukser i sofakroken, sammen med uendelige mengder Peppa Gris på skjermen. Noen blir forresten nødt til å fortelle produsentene av den serien om å lage episodene litt lenger, for en trøtt småbarnsmor rekker faktisk ikke lukke øynene før hun må fram med fjernkontrollen for å finne "meh" (mer).. Og når vi først er inne på denne serien - ligner ikke ansiktet til Pappa Gris mistenkelig på noe som ikke hører hjemme på Nrk Super..? Mulig det bare er meg ;-)

Det har naturligvis vært en særs uproduktiv dag, selv om jeg rett etter lunsj gikk på en bitteliten smell. Da hadde lillesnuppa kommet seg såpass at hun tasset rundt med dukkevogna, og jeg bestemte meg for å lete etter en nøkkel i skapet i gangen. Da oppdaget jeg at det var litt småkaos i hyllene, så jeg tømte liksågodt hele skapet. Rubbel og bit, utover stuegulvet. Like greit å sortere skikkelig, når man først er i gang.

Jeg vet ikke om det var synet av rotet som fikk feberen til å blomstre opp igjen hos den lille, men plutselig ble hun i alle fall pjusk igjen, og vi inntok sofaen på ny. Og da storebror kom hjem fra barnehagen en time etter, hørte vi høyt og tydelig fra gangen:

- "Oi.. Mamma? Her er det noen som har rota skikkelig og glemt å rydde etter seg!"

Men rotet har jeg tenkt til å la ligge til i morgen, for nå skal jeg bare kutte opp en løk som forhåpentligvis kurerer nattens hoste, før jeg tar kvelden. Lille frøken sjukling ligger i sprinkelsenga ved siden av dobbeltsenga vår, og jeg er klar for å sove med et halvt øye åpent. Som vi mammaer gjør ;-)

 

/ God natt :-)

Ukas krangel: Støvsugeren

Akkurat da jeg var i ferd med å legge tapet av min kjære, trofaste støvsuger bak meg, skjedde noe som satte saken i et helt nytt lys..

 

Couple having an argument

 

Vi stod på kjøkkenet og lagde kveldsmat, Peter og jeg, da jeg begynte å tenke på støvsugeren vår som eksploderte på torsdag (les den historien her). Vi hadde tidligere på dagen dumpet den som EE-avfall, og jeg følte meg faktisk litt trist. Litt spesielt å ha et forhold til støvsugeren sin, men den hadde rett og slett vært en veldig god maskin i mange år.

- "Herregud..", mumlet jeg, "Tenk at det faktisk skjedde? Jeg vet jo at støvsugeren begynte å bli gammel, men likevel.. Eksplodere..? Den virket jo fortsatt som ny, hvis du skjønner.."

Peter nikket ettertenksomt, mens jeg fortsatte:

- "Når kan jeg ha kjøpt den da? Jeg tror det må ha vært i 2008 eller 2009."

- "Jo.. Men det er noen år siden nå det, da..", sa Peter.

- "Joda, men jeg hadde trodd at jeg ville få et slags forvarsel for når den ville ta kvelden. Et lite knirk eller et skvik eller et eller annet?"

- "Ja, men du fikk jo faktisk det, da."

- "Hva mener du?"

- "Nei, nå i etterkant kan man jo innse at den har sagt fra en god stund."

- "Hæ?"

- "Ja, sånn i etterkant, mener jeg."

Jeg forstod absolutt ingenting av hva Peter bablet om, så jeg fortsatte:

- "Hva mener du? Sagt fra? Den har jo ikke sagt fra om noenting."

- "Har den vel! Det har lyst rødt der det står FILTER i flere måneder nå, jo?"

Jeg ble stående å glo på Peter som om han hadde snakket gresk til meg, jeg måtte finne ut om han prøvde å være morsom eller ikke..

- "Du kødder nå, sant?"

- "Nei."

- "Har det lyst rødt der det står filter?!"

- "Eh, ja?"

- "Men herregud Peter, det var jo filteret som eksploderte!!"

- "Ja, jeg vet jo det."

- "Men.. Hallo?!"

- "Hallo hva da? Du må jo ha sett at det har lyst rødt du også! Det er jo du som støvsuger 80% av gangene! Og når jeg har lagt merke til det.. Så kan jo ikke du ha unngått å se det, vel?"

- "Jeg har ikke sett at det har lyst rødt noe sted! Ikke en eneste gang!"

- "Herregud Christina. Det må du jo ha sett. Det går faktisk ikke an å være såå distré."

- "Men Peter.. Det du sier nå er at du har sett at det har lyst rødt.. Mange ganger.. Også har du ikke gjort noe med det?"

- "Nei. Hva skulle jeg gjøre da?"

- "Eh.. Bytte filteret? Rense filteret? Hva som helst?"

- "Jo, men jeg tenkte jo at det ikke var så farlig. For hvis det hadde vært det, så ville jo du fikset det for lenge siden."

 


Are you $#%/& kidding me?!

 

Og lenger enn dette kommer vi ikke. Jeg mener Peter er verdens mest tiltaksløse fyr som ikke sjekket filteret, og Peter mener jeg er verdens mest distré kjerring som ikke la merke til den røde varsellampa som har lyst i flere måneder.

Vi blir nok aldri enige, men jeg vet i hvert fall hvem som skal få betale for den nye støvsugeren ;-)

 

/ Mannfolk!

10 tips mot søtsug

Det slår jo aldri feil, hver eneste januar starter med litt for trange bukser. For min del skal det ikke mye godteri til før jeg havner på "sukkerkjøret", og selv om jeg kjenner at jeg blir både sliten og i dårlig humør av å spise sukker, så er det lettere sagt enn gjort å trappe ned etter en lang juleferie.

 

A lollipop in the mouth (close-up)

 

Den verste tiden på døgnet for min del, er rett etter middag. Da begynner jeg ofte å bli sliten etter en lang dag, og det tar tid før næringsstoffene fra middagen gir kroppen en liten oppsving. Da er veien til godteriskapet innmari kort, og selv om det ikke hjelper det spøtt å trykke i seg en sjokoladebit eller to - så er det sånn jeg har holdt det gående hele julen ;-)

Men nå er det altså på tide å trappe ned og ta tilbake kontrollen igjen! Det gjelder bare å komme seg over den kjipe kneika, og bli kvitt det verste sukkersuget. Kanskje kjenner du litt på det samme som meg? Her kommer mine 10 enkle grep for å bli kvitt kjipe blodsukkersvigninger, stramme bukser og dårlig mammahumør :-)

 

1. Frokost

Dette punktet er alfa omega for oss. I over ett år har vi laget frokosttallerkner eller "Litt forskjellig" som barna kaller det, hver eneste morgen. Jeg kan ikke få fullrost dette nok, det gir en kickstart på dagen som alle småbarnsforeldre trenger :-)

Det er en smart helse-investering å sette av litt tid til å kutte opp grønnsaker, enten man har tid om morgenen eller gjør det kvelden før. Etter at jeg skrev om det sist, fikk jeg mange tilbakemeldinger om at det funket veldig bra å ta med i bilen også, og mumse på vei til jobb i rushtrafikken etc.

 

 

2. Spis nok fett

Jeg bruker kun fete meieriprodukter, som ekte smør, fløte og seter-rømme. På bildet over, kan du se det tykke laget med smør under pålegget ;-) Jeg teller ikke kalorier, men er opptatt av mat med høy kvalitet - derfor styrer jeg også unna alt av lettprodukter. Jeg mener fett er sunt når det kommer fra riktige kilder, og bruker smør og kokosfett i hverdagen for energi og skikkelig metthetsfølelse.

 

3. Drikk mer vann

Peter syns det er helt høl i huet å kurere søtsug med vann, men tørste kan faktisk forveksles med søtsug ;-) Drikk et glass vann og se hvordan det står til med søtsuget etter en halvtime.

 

4. Sov mer

Søvn er viktig! Forskere har dessuten funnet ut at søtsug kan skyldes at dårlig eller for kort søvn forstyrrer kroppens hormonbalanse og fører til appetittforstyrrelser. Dette punktet har et stort forbedringspotensiale her i huset..

 

5. Ikke hopp over måltider

Ved å spise jevnlig, unngår man kriser der man til slutt blir så sulten at man kaste i seg noe søtt for ikke å gå i bakken. Been there, done that.

 

6. Ikke kjøp inn godteri - og ikke stjel barnas ;-)

Det godteriet vi kjøper inn og som ikke blir spist opp, får ikke ligge i fred i skapet. Sånn er det bare, derfor kan vi rett og slett ikke ha et lager liggende.

 

7. Puss tennene

Dette hjelper faktisk! Uansett når på døgnet.

 

8. Fysisk aktivitet

En treningsøkt eller en gåtur er bra for kroppen, dessuten glemmer man nesten bestandig å tenke på sjokoladen mens man beveger seg :-)

 

9. Tyggis

Tygg det bort!

 

10. Lag sunnere varianter hvis det kniper skikkelig..

Disse sjokobollene er magiske, og etter 1 eller 2 er søtsuget borte. Det fine er at barna ikke orker mer enn et par stykker før de er fornøyde, de også ;-) Oppskrift kommer om litt!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God helg! :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Trekant med to kjekke menn

Jadda, så er det altså avgjort hvilke bloggere som er videre til finalen i årets Vixen Blog Awards. Ikke bare gikk gubben videre i alle kategoriene han var nominert - men én av disse tre bloggerne kommer til å stikke av med prisen "Årets Stjerneskudd":

 


(Bildene er hentet fra Instagramkontoene til @stormpedersen, @espenhilton og @umulius82)

 

Ved første øyekast er det fort gjort å tenke at dette er tre bloggere av samme ulla, men hvis man ser litt nærmere etter, så er det en del som skiller de to kjekke mannfolka fra den lille outsideren fra Larvik ;-)

Ålreit.. En hel del faktisk. Det eneste jeg har til felles med Storm Pedersen og Espen Hilton, er at vi blogger alle tre ;-)

Og da jeg kikket gjennom lista over finalistene i går, fikk jeg småpanikk da jeg oppdaget at det av en eller annen grunn bare er tre finalister i Stjerneskudd-kategorien, mens det i alle de andre er fem! Først tenkte jeg at det var helt krise, siden det da er større mulighet for å vinne - men så kikket jeg litt nærmere på de to andre konkurrentene..

 

 

Det er ikke godt å si hva juryen kommer til å vektlegge når de skal kåre en vinner, men jeg er rimelig sikker på at jeg kan dra på festen uten å være bekymret for at jeg kanskje må opp på scenen for å ta imot en pris. Hvem av disse ville du helst hørt takketalen til..? Haha :-)

 


(Bilder hentet fra Instagram)

 

Jeg vet det er spesielt å ikke være opptatt av seier, og jeg mener ikke å være utakknemlig på noe vis - men det er nå engang sånn jeg er. Jeg sier ikke at jeg ikke har lyst til å vinne, jeg er bare litt livredd. Peter mener jeg må være gæren i huet, og det kan godt være ;-)

Uansett hvordan det går er jeg bare ufattelig stolt av en pallplassering som Årets Stjerneskudd og gleder meg skikkelig til å dra på fest med Peter!

Bare en liten ting til slutt: I "Folkets Favoritt" er det stemmene som avgjør, så stem på Pappahjerte her

 

/ Heia den som vinner :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Når støvsugeren eksploderer på en torsdag

Man trenger tydeligvis ikke mer enn noen støvdotter og en støvsuger for å lage litt action på en helt vanlig torsdag.. ;-)

I dag skulle jeg nemlig bare kjapt støvsuge gulvet i 2.etasje, jeg hadde til og med fylt vaskebøtta for å dra over med gulvmoppen etterpå.

Når jeg gjør rent, pleier jeg forresten bestandig å få en melding av svogeren min, for han merker alltid når jeg gjør husarbeid. Peter har nemlig laget en spilleliste på Spotify som lillesøster og svoger og jeg følger - der vi alle kan legge til nye sanger vi liker. Jeg hører som oftest bare på Spotify når jeg lager mat eller gjør husarbeid, men da oppdager jeg til gjengjeld alltid en hel drøss med nye sanger som jeg legger til på lista.

I dag tenkte jeg til og med å være føre var, så jeg sendte en advarsel til svogeren min med bilde av støvsugeren og vaskebøtta ;-)

 

 

Men.. Knappe to minutter ut i dagens økt, skrudde støvsugeren seg plutselig av. Jeg hadde et headset på hodet, og musikken var såpass høy at jeg ikke hørte noe som helst annet - men antok med en gang at det var Peter som hadde nappet ledningen ut av støpselet i veggen.

Men da jeg snudde meg rundt, kjente jeg en helt forferdelig lukt - og oppdaget at det kom svart røyk ut av støvsugeren! Jeg slapp håndtaket i bakken og løp bort til veggen for å dra ut stikkontakten - før jeg hylte på Peter..

 


R.I.P gode venn <3

 

Herreminhatt. Jeg har ikke peiling på hva som skjedde, men den stanken levnet i alle fall liten tvil om at det var over og ut. Bokstavelig talt.

Den gode, gamle støvsugeren min! Såpass glad var jeg i den, at jeg satte den på "lista" da eksen min og jeg flyttet fra hverandre i 2010. Eksen min ville også ha den, men han endte til slutt opp med sofaen. Og nå har den trofaste støvsamleren altså tatt kvelden for godt!

Jeg trodde ikke støvsugere bare eksploderte sånn helt uten videre? Peter mener det skyldes at den har vært for mye i bruk, mens jeg mener den har vært for lite i bruk ;-)

Nå starter uansett jakten på en ny og trofast følgesvenn, og det valget får Peter ta seg av.. For etter et søk på google, innså jeg kjapt at støvsuger-jungelen ikke er egnet for oss med beslutningsvegring. Og jeg trenger virkelig en ny støvsuger før 2019 :-)

 

/.. Helst før helgen, faktisk ;-)

Tips fra leserne

Sent i går kveld skulle jeg finne en lader i en skuff, da jeg plutselig fikk øye på en liten rakker som var med meg overalt i russetida i 2001. Den gangen det var superkult med polyfoniske ringetoner, og vi trengte ikke bekymre oss for knuste mobilskjermer.

Faktisk tror jeg denne lille smekre Nokiaen kunne blitt kastet veggimellom uten at skjermen ville tatt kvelden, men det er i grunnen det eneste jeg savner med den også.. ;-)

 


Her snakker vi mye teksting med gutta, og mange raffe ringetoner ;-)

 

Denne gamle telefonen minnet meg på noe jeg helt har glemt å skrive om, nemlig et supert tips jeg fikk i sommer fra flere av dere lesere - som jeg blir nødt til å dele videre.

For etter at jeg fikk barn har jeg brukt en liten formue på beskyttelsesglass til telefonen. Disse glassene er jo ikke akkurat billige, 250 kroner stykket må man ut med i en "vanlig" butikk, og da sier det seg selv at man ikke kan ha et lager liggende på vent i skuffen..

Men da jeg i sommer la ut en Snap med bilde av nok et nyinnkjøpt beskyttelsesglass, rant det inn med meldinger om at jeg måtte begynne å bestille billigere varianter på eBay! Jeg er vel en av de få som aldri har kjøpt noe der før, og tenkte at det sikkert var altfor komplisert for meg..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men det viste seg jo å være veldig enkelt! Og etter bare et par uker, lå den lille pakken i postkassa. Og hold deg fast: ett beskyttelsesglass kostet i underkant av 10 kroner!

Jeg er for å styrke den norske handelen altså, men når man for 250 kroner får 25 glass istedenfor ett, så er jo saken biff, enten du er småbarnsmamma som meg, eller bare litt klumsete av natur, sånn at mobilen går i bakken uansett ;-)

Søk på "Screen protector", "protective glass", "protective film" eller lignende og finn glasset som passer til din telefon. Voila! Og vips, så føles det nesten som å ha fått ny telefon når man endelig blir kvitt den irriterende stripa som har gått på tvers av skjermen i altfor lang tid ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
God som ny, og klar for å sjekke om gubben har blogga ;-)

 

/ Tusen takk til dere som tipset - endelig et lite lager i skuffen!

En gammel bekjent

På samme tidspunkt som julen sparkes inn i boden hvert år, flytter den fargerike Primulaaaaa inn!

Denne blomsten blir jeg altså så glad for å få i hus, selv om jeg hvert år svir av altfor lang tid i butikken når jeg prøver å bestemme meg for hvilke farger jeg skal gå for ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I dag hadde jeg akkurat kjøpt fire stykker i forskjellige rosafarger, da jeg snublet over en gammel klassekompis jeg ikke har sett siden barneskolen. Jeg hilste såvidt på ham i begravelsen jeg var i rett før jul, men bortsett fra det har jeg ikke sett ham siden 1996.

Å støte på gamle kjente er bestandig hyggelig, men det har blitt mer.. Ehm.. Interessant etter at jeg begynte å blogge.. For det er selvfølgelig helt naturlig at en samtale penser innom hva man driver med til daglig, og det er jo ikke til å stikke under en stol at det er rimelig unikt og spesielt å ha blogg som jobb.

Så når jeg møter gamle kjente, så skjer enten 1 eller 2:

  1. - "Ja, og du da? Du blogger, var det ikke så? Jeg leser ikke blogger jeg altså, men har jo fått det med meg."
  2. - "Hva jobber du med, da?"

Den trivelige kompisen i dag var en nr 2. Og da blir det bestandig enda artigere ;-)

- "Du, hva-for-no? Blogger..? Ja, altså.. Hva heter bloggen din, da?"

- "Konatil.."

- "Konatil? Som i kona - til, liksom? Hva i all verden skriver du om der?"

Og det siste der vipper meg bestandig av pinnen, for hva skal jeg egentlig svare..? "Eh jo, altså i starten skrev jeg om alt fra smilefjes til hemoroider, men nå er det mer om sånne ting som faller meg inn, da.. Litt hverdag og litt kjærsteforhold, noe barn og kanskje litt mat også i blant? Ikke så mye hemoroider kanskje, men nja, du vet.."

Eh, nei. Folk vet jo absolutt ikke sånt.

- "Okei, men det er jobben din liksom? Akkurat som hun Sophie Elise?"

Og da kan jeg velge å svare bare "ja", eller gå for den litt mer forklarende varianten om at det er en pitteliten forskjell på Sophie Elise og meg ;-) I dag gikk jeg for den lange varianten, og selv om kompisen ristet uforstående på hodet et par ganger, tror jeg til slutt han forstod litt mer enn hva han visste fra før.

Vi ble stående å prate en stund til, om de trivielle tingene som hvor vi har bosatt oss, hvor mange barn vi har fått, hvor gamle de er, hvordan årene flyr og hvor rart det er at vi ikke er like unge lenger.

Det var ikke før helt mot slutten at han spurte om jeg hadde samboer som var herfra. Jeg forklarte at jeg hadde funnet ham i Oslo, men at jeg heldigvis hadde fått ham med på flyttelasset tilbake til Larvik.

Jeg kjente jeg begynte å holde pusten, for jeg forstod hva som kom til å komme. Og helt riktig, akkurat i det jeg dro på meg lua og knøt skjerfet i halsen:

- "Og han gubben din da, hva driver han med?"

 

/ ;-)

Helt kaputt, men like digg

Er det bare Peter og meg som fikk nyttårssmellen i dag..? Vanligvis kan mandager være ganske forfriskende hvis man tenker ordentlig godt etter - men i dag har vi vært helt kaputte. Vi hadde egentlig tenkt til å handle, men orket ikke engang å skrive handleliste og kom oss ikke av flekken.

Satser på at det bare er litt rusk i startmaskineriet, og at 2017 kan sparke skikkelig i gang fra i morgen tidlig av ;-)

I ettermiddag forsvant i alle fall julen ned i eskene sine for denne gang, og det føles litt stusselig i stua akkurat nå. Juletreet spredde så fint lys i hjørnet, det samme med stjernene i vinduene. Og noe av julepynten var det faktisk vemodig å pakke bort..

For eksempel den store glassbollen jeg kjøpte før jul, som jeg egentlig hadde planlagt å fylle med hvit dekorstein og et par juleting. Men det var jo ikke bare jeg som syns den bollen var litt fin..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Haha, og sånn har bollen sett ut hele julen! Legoklossene har skiftet farger og byttet plass flere ganger om dagen, og fremkalt mangt et smil hos alle som har vært innom på besøk ;-)

En ting jeg forresten ikke har skrevet noe om på bloggen, er at da jeg bestemte meg for å droppe Snapchat for en stund siden, fant jeg ut at jeg skulle bli flinkere til å ta litt finere bilder til bloggen. Jeg er ikke spesielt fotogen av natur, og jeg syns det er forferdelig kleint å posere.

Men herregud, jeg blogger, jeg burde kommet meg over den kneika for lengst! Så sjekker jeg kamerarullen..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og innser rimelig raskt: Det kommer ikke til å bli det spøtt bedre i 2017.

 

/ What you see, is what you get :-)

Nytt år i ørska

Puh! I kveld hadde jeg planer om å ta kvelden tidlig, det ble jo sent i går - og når man har nådd en viss alder, trenger man tydeligvis ikke drikke alkohol for å føle seg litt i ørska dagen derpå ;-)

 


Dere som følger meg på Instagram, vet at jeg elsker @trygveskaug ;-)

 

I dag hadde vi planer om å forlate svigers midt i beste tupplur-tid cirka klokka 12, og forhåpentligvis klinke inn én times soving i baksetet på hjemveien. Men når man våkner opp første nyttårsdag til lyden av to fettere og en kusine som tasser rundt nede i stua, er det jo ikke noe alternativ å dra hjem rett etter frokost. Og når tante og onkel i tillegg frister med utflukt til lekeplass og varmende kakao etterpå - glemte vi både tid og sted og koste oss utendørs i sola i flere timer.

Og sånn hadde det seg at tuppluren i baksetet ble forskjøvet, og isteden ble klinket inn mellom 16.00 og 17.15. Hvis du ikke har barn, så kan jeg fortelle deg at soving så sent på dagen kan forstyrre kveldsleggingen en smule. Det gjorde det - straks er det midnatt, men lillesnuppa sover i alle fall søtt nå ;-)

Vi hadde en kjempetrivelig feiring i går, først og fremst var det 70-årsdagen til svigerfar, men vi husket da på å ønske hverandre godt nyttår når rakettene lyste opp himmelen ;-) Jeg måtte kaste inn håndkledet først av de voksne, og stupte i seng litt før ett. Og i morges fant jeg ut at de hadde klasket til med Mannequin Challenge mens jeg lå og snorket uvitende i 2.etasje.. (Se videoen til svoger'n her - legg merke til lillesnuppas stol i hjørnet mot slutten, hun tok kvelden midt i pakkeleken, haha)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tre fettere som ikke kommer til å glemme fyrverkeri med det første :-)

 

I år som i fjor, syns jeg det er forfriskende å starte på et nytt år. En følelse av blanke ark og alt det der, men jeg har aldri vært noen fan av nyttårsforsetter! Jeg liker heller å få i gang det nye året før jeg i stedet setter meg noen mål underveis.

Det eneste jeg kjenner litt på akkurat nå, er at buksene strammer i overkant mye etter lange uker med julekos.. Derfor kommer jeg til å følge tankegangen til Desirée "FitFocus" i år også: Jeg driter i utfordringer om sukkerstopp, for da vet jeg at jeg kommer til å gå på en skikkelig smell før eller siden.

Desirée sin teori, er at det er bedre å legge til noe, enn å trekke fra noe når det kommer til livstilsendringer. Hvis man heller bestemmer seg for å spise mer frukt, eksperimentere mer med alternativer til sukker på kjøkkenet, så ligger fokuset et helt annet sted. Man mister ikke energi av tanken på å holde seg unna sukker, man får istedet en positiv energi av å legge til noe annet!

Og når man spiser mer frukt - og lager sukkerfrie alternativer til kveldskosen - så spiser man jo også automatisk mindre sukker. Jeg elsker tankegangen, og satser på at det funker like bra i år som i fjor. Frem til desember.. ;-)

 

/ Godt nyttår - og lykke til med pangstart i morgen tidlig!

Nyttårsaften i glemmeboka

For å være helt ærlig har nyttårsaften gått litt i glemmeboka i år, for i dag fyller svigerfar 70 år! Det skal selvsagt feires, og om ikke lenge fylles huset av barn og barnebarn som skal gjøre stas på sprekingen ;-)

 

 

I dag morges, etter bursdagsklemmene på kjøkkenet, sa Peter at siden 40 er det nye 30, hvordan føltes det å ha forlatt sekstiårene? Da smilte svigerfar mens han svarte:

- "Nei, det er ikke noe problem, for 70 er jo det nye 69!"

Og der har du svigerfattern i et nøtteskall. Alltid et smil på lur, uhorvelige mengder kunnskap i toppen, og en kondis man bare kan drømme om.

Men siden det tross alt er årets siste dag i dag, må jeg såklart få ønske dere alle et riktig godt nytt år! Håper det blir et fint år, med eller uten nyttårsforsetter. Jeg syns @Nattteravn sa det så fint på Instagram:

 

 

/ Godt nytt, og hipp hurra for verdens beste svigerfar!

En liten pakkebommert

Jeg har for lengst gitt opp å få gubben til å bidra med pakking når vi skal på tur. Før irriterte det meg grønn, men etter at vi fikk barn nummer to har jeg innsett at det går mye fortere når jeg gjør det selv. Han pakker til seg selv, jeg tar meg av resten - og sånn unngår vi også å ha glemt halvparten når vi kommer frem ;-)

Men før vi dro til svigers denne gangen, måtte jeg spørre Peter om vi skulle gidde å ha med masse utetøy eller ikke. De siste gangene har både vogna og utedresser ligget ubrukt i bilen, for vi har rett og slett ikke hatt tid til de store utfluktene innimellom besøkene til tanter, onkler, fettere og kusiner.

- "Mjaaa", svarte Peter, "Kanskje ta med dressene til ungene?"

- "Hva med oss, da", grublet jeg høyt, "Skal vi også ta med noe varmt i tilfelle vi skal ut på tur?"

Det blikket Peter sendte meg da, gjorde at jeg forstod at han tenkte på det samme som meg. Og det var vel ingen tvil om at han mente at vårt varme tøy fikk bli igjen hjemme..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Så jeg røsket med meg utedressene til barna, men droppet å ta med noe til oss voksne. Selv om jeg er en frysepinne, fikk jeg heller bare smelle på en strømpebukse og dra på meg ei lue hvis vi skulle være ute.

I dag tidlig våknet vi til grått vær og en vind som ulte langs veggene. Jeg tenkte umiddelbart på en tegnefilm i sofaen, men gubben hadde andre planer. Det viste seg nemlig at skiklubben i Oppegård har ordnet kunstsnø og akebakke!

Jeg takket meg selv for å ha pakket dresser og votter til barna, og oppdaget i samme slengen at jeg hadde glemt strømpebukse til meg selv. Så da måtte jeg dra sokkene langt oppover pysjbuksa, før jeg tredde på meg en olabukse som i grunnen sitter trangt nok som det er etter denne julehøytiden :-/

 


En trøttfis som definitivt var klar for en dag med tegnefilm i sofaen i akebakken!

 

Til tross for litt vind var det heldigvis fem varmegrader og god stemning i bakken, og ungene storkoste seg! Det tok riktignok noen timer å få tint opp mine iskalde føtter etterpå, men det var det verdt.

Uansett blir det siste gang vi drar på tur uten de herlige termodressene våre - for si hva du vil altså.. Dressene er kanskje ikke særlig lekre å se på, og det er kanskje litt halvveis at de matcher i tillegg - men det funker bare sånn halvveis å henge i akebakken i olabukse også :-)

 


Peter i fritt sig, med kald stump og kalde lår ;-)

 

/ Note to self: Termodressene skal med. Alltid :-)

* Følg Konatil på Facebook *

I godstolen til Svigerfar

Akkurat nå sitter jeg i godstolen til svigerfar på Kolbotn, med utsikt til årets flotte juletre som er bundet fast i en krok i taket. Her i huset har man åpenbart lært seg et par triks for hvordan et stort juletre skal overleve ti barnebarn som kommer på besøk ;-)

 

 

I går stappet vi altså bilen full og satte snuta mot Akershus og Peters gamle hjemtrakter. Og selv om jeg ikke har vært en del av denne familien i mer enn seks år, så føles det som å komme hjem hver gang vi drar hit. Ganske merkelig, men mest av alt veldig koselig :-)

Årets juletre fikk meg til å tenke tilbake til i fjor, da svigerfar satt og kikket ut vinduet en dag like før jul. Plutselig spratt han opp, han hadde nemlig oppdaget et tre i hagen som ville passe ypperlig som juletre. Svigermor var ikke helt enig, men ti minutter senere stod treet på fot i stua - svigerfar hadde spart både tid og penger! Men frua hans var ikke like fornøyd, for treet var jo litt stort, og hvordan skulle de nå få plass til langbordet på julaften? Men det var heldigvis ikke noe problem for svigerfar, for han kunne bare kutte av de nederste grenene på den ene sida. Haha, er det rart jeg elsker denne familien?

Årets julegran har også sin egen historie, for da svigerfar skulle dumpe hageavfall på gjenbruksstasjonen noen dager før jul, oppdaget han at noen hadde hogd ned et stort tre og kvittet seg med toppen.. Og vipps, så var årets tre i boks :-)

I dag er planen å dra på julebesøk til øvrig familie, samt rydde litt i Peters skrot fra gamle dager. I går fant vi denne parykken, mon tro hvor mange damer han har sjekket opp med denne på huet, haha..

 

 

Mange har forresten etterlyst direktelink til å stemme på Peter foran årets Vixen, her kommer de - stem stem stem! :-)

 

/ Fortsatt god romjul!

* Følg Konatil på Facebook *

Litt sånn Vixen-angst

For snart to uker siden fikk jeg vite at Konatil er en av semifinalistene i årets VIXEN Blog Awards - og jeg ble altså så glad! Det er rett og slett en ære å være nominert i kategorien Årets Stjerneskudd, og jeg føler meg skikkelig heldig :-)

Vel..

Skikkelig heldig - og skikkelig pissredd.

For dere som begynner å kjenne meg litt nå, vet jo at jeg har helt noia for oppstuss. Jeg skjønner ikke hva det kommer av, for jeg er jo verken sjenert eller flau for å prate med folk - men jeg blir altså så nervøs i store forsamlinger. Ikke bare store forsamlinger heller forresten, jeg har måttet takke pent nei til både radio og direktesendt TV, for nervøsiteten min lever sitt eget liv - og hvis den syns noe høres skummelt ut, så er det skummelt.

For moro skyld sjekket jeg hva jeg skrev om Vixen i fjor, da jeg skulle være med Peter som var finalist i flere kategorier - og fant følgende:

"Samtidig må jeg bare få si.. At jeg er så sjeleglad for at det ikke er meg! Huff, det er sikkert stas med sånne priser og sånt, men bare tanken på å sitte i salen og vite at man har en ørliten sjanse for å måtte opp på den scenen..? Herregud, jeg er så pingle på sånt at jeg faktisk blir helt satt ut bare av tanken."

Haha! Og i det samme innlegget lå dette bildet:

 

 

Hahaha, jeg klarer seriøst ikke se på det bildet uten å knekke sammen i latter.. I fjor hadde vi kameraer på slep som skulle filme til Bloggerne i tillegg, og det gjorde jo ikke akkurat saken noe bedre. Peter kan ikke fatte og begripe hvordan det er mulig å bli så nervøs for noe som bare skal være gøy. Han er nominert i tre kategorier, og gleder seg selvfølgelig helt vilt..

Så her sitter jeg, da. Nervøs allerede før det er avgjort hvem som kommer til finalen.. Mens jeg innimellom tenker at det hadde vært kult å si "Til helsikke med nervøsiteten! STEM PÅ MEG! Hvis jeg blir en av finalistene skal jeg dra på Vixen og kose meg glugg ihjel, selv om jeg er finalist!"

Herregud, jeg er faktisk firogtredve år. Er det på tide å komme seg ut av komfort-bobla? Hva er det verste som kan skje? At jeg besvimer av nervøsitet?

Det hadde i såfall blitt et sjukt bra blogginnlegg ;-)

 

/ Stem eller ikke stem på Konatil her --> Årets Stjerneskudd ;-)

Ullpledd og lesestoff

/ Sponset innlegg

Jeg elsker romjulen! Da jeg var liten syns jeg dagene før julaften var de beste. Alle pakkene som lå og fristet under treet, all mystikken, alle hemmelighetene og den spennende opptakten til selve høydepunktet; julaften.

Men så ble jeg eldre, og etterhvert begynte jeg å innse at romjulen var vel så fin! Fridager med familien, julefilmer på TV, fyr i peisen og julemarsipan på bordet. Og siden jeg alltid fikk en bok til jul, pleide jeg å krype under pleddet, bla opp på første side og ta fatt på en ny historie 1.juledag.

Men etter at jeg ble mamma, sluttet jeg å ønske meg bøker.. Si hva du vil om en god roman, men det er rett og slett ikke tiden for det akkurat nå. Blader derimot! Noe av det beste jeg vet, er å synke ned i sofaen med en kopp te og et favorittblad i fanget - men med et hint av beslutningsvegring og mange favoritter å velge mellom, kan jeg ofte bruke lang tid foran bladhylla ;-)

Derfor er det så befriende at mine dager med valgets kval er over, for jeg har lastet ned Flipp! Med denne appen har jeg nå tilgang på over 50 av Norges største blader, og trenger altså ikke lenger velge mellom Bonytt, Det Nye, Elle eller Kamille i butikkhylla. Jeg kan lese samtlige på mobilen eller nettbrettet, og for Peter som irriterer seg grønn over at jeg ikke klarer å kaste gamle blader - kom Flipp dansende inn som et reddende Orakel denne julen :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Flipp prøver du gratis de første 30 dagene, og alle mine lesere får deretter en spesialpris på 99,-/mnd (ordinær pris 129,-). Abonnerer du allerede på et av bladene fra Egmont Publishing, får du en ytterligere rabattert spesialpris til kun 49 ,-/mnd! For meg som allerede får Rom123 i postkassa hver måned, er dette ekstra kjekt ;-) Abonnementet kan selvfølgelig sies opp når som helst.

Slik gjør du:

1. Registrer deg på Flipp.no
2. Last ned appen
3. Logg deg inn og les i vei!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Ekstra fint er det at Flipp kan brukes av hele familien, man kan nemlig være logget på fem enheter (mobil eller nettbrett) samtidig på ett abonnement. Alle de forskjellige bladene finner du en oversikt over her, og jeg er rimelig sikker på at de fleste finner en favoritt eller tre :-)

 

 

Og du.. Helt til slutt skal du få et lite tips:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For det er jo ingen av oss som leser kjendisblader andre steder enn på venteværelset, er det vel..? ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Prøv Flipp gratis i 30 dager og se om du liker det like godt som meg! Og følg meg på Instagram (@umulius82) hvor du kan vinne ett års abonnement :-)

/ God romjul!

Tupplur og julekrøll

- "Peter, vi må dra senest 14.30, kan du huske på at vi bare kjapt må ta et bilde av oss foran juletreet først?"

Jeg hadde blogg-planene klare i går morges, teksten var ferdig, jeg manglet bare et bilde sånn at jeg kunne ønske dere alle en god jul. Men så gikk det jo litt i ball for oss, som vanlig ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
4-åringen har vært tekstansvarlig i desember :-)

 

Dagen begynte med en lang frokost foran TV'n, og da siste episode av "Snøfall" rullet i gang kvart over ti, ble det straks både snørr og tårer i sofaen.. Hatten av for Nrk - for en herlig adventstid det har vært!

Deretter var det duket for "3 nøtter til Askepott", og selv om far i huset hadde glemt å kjøpe inn den nødvendige julekaka, tror jeg han koste seg likevel. Jeg benyttet anledningen til å stryke noen skjorter, og pakke inn en siste gave som jeg hadde glemt at jeg hadde gjemt på vaskerommet..

Det var ikke før klokka nærmet seg ett, at det begynte å knote seg litt til for familien Klonk. Da begynte nemlig toåringen å gni seg i øynene mens hun mumlet "sove".. Hun tar seg en tupplur en gang i blant, men ikke hver dag - og jeg hadde regnet med at det kom til å bli umulig å få henne til å sovne på en dag med så mye spenning i lufta. Men dette var jo virkelig gode nyheter i forkant av en kveld som sannsynligvis kom til å passere leggetid med god margin!

Men.. Det tok litt tid før hun sovnet, og det var et ørlite problem i tillegg.. Hun hadde sovnet oppå meg i sengen. Og hver gang jeg prøvde å lirke meg unna, våknet hun. Til slutt fant jeg ut at jeg fikk bli liggende, og heller takle litt stress før avreise til Mormor og Este og julemiddag, enn en overtrøtt unge som må kaste inn håndkledet kl. 18 på sjølvaste julaften :-)

Så der lå jeg, da. Mens jeg tenkte på hvor jeg hadde lagt klar den sorte strømpebuksa mi, om hunden ville ha det bedre alene hjemme enn sammen med den ivrige valpen til tante og onkel, og om Peter husket å gi fireåringen lunsj.

Et kvarter før planlagt avreise vekte jeg lillesnuppa, og da gikk det slag i slag. Sløyfa di ligger her, kjolen din henger her, en ren bleie er lurt, hvor er jakka di da - hvem har tatt den? Vi må huske den hvite posen som ligger i trappa, Peter, har du luftet Teo?

Og sånn hadde det seg at Konatil ikke rakk å ønske god jul i år..

Men vel fremme hos besteforeldre, bare fem minutter forsinket - fikk vi i alle fall tatt bilde foran treet til slutt ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God jul a, dere! :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Julekort fra en leser

Jeg har et litt snålt forhold til julekort, og det skyldes nok at jeg syns det var så moro å hente posten da jeg var liten. Det kom jo aldri noe spennende ellers i året, så julekortene ble noen skikkelige lyspunkt for den lille jenta som måtte klatre for å rekke opp til postkassa :-)

Så lenge det stod "m/fam" på konvolutten var det fritt fram - og det morsomste var de lange, personlige julebrevene med bilder, som var skrevet for hånd. De leste jeg om igjen og om igjen til jeg ble lei.

Men min fascinasjon for julebrev er også grunnen til at julekort-produksjonen hos familien Klonk dessverre har blitt satt på midlertidig vent de siste tre årene.. For jeg har ikke tid til å skrive julebrev, så derfor blir det ikke noe enkelt julekort heller! Og det er jo bare teit, jeg vet..

Men heldigvis blir jeg fortsatt hoppende glad for å få julekort i postkassa - til tross for at vi ikke har sendt ut noen selv. I år har vi fått rekordmange kort, og det er altså så koselig!

De fleste avsenderne kjenner vi jo godt fra før, men i år dukket det atpåtil opp en pakke med smågaver fra "Nissen" (Julius?), samt flere julekort fra folk vi aldri har møtt. Ett av dem var dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det som ser ut som et helt vanlig julekort, viste seg å være fra en trofast bloggleser vi aldri har møtt - men som både Peter og jeg føler at vi kjenner litt likevel ;-)

Jeg har jo innsett for lenge siden at det er veldig koselig med kommentarer og meldinger fra leserne mine, og en av dem som har sendt smilefjes jevnlig til både gubben og meg, er en bestemor som heter Liv!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg husker jeg tenkte at Liv bare var en vanlig bestemor som fulgte bloggen til Peter, ettersom Pappahjerte bestandig har hatt noen trofaste bestemødre som har fulgt ham fra starten. Men et par måneder etter at jeg startet min egen blogg, fikk jeg en lang og hyggelig melding fra Liv som skrev at hun syns det var så moro å lese bloggene våre samtidig som hun fikk ta del i livene til sine barn og barnebarn. Hun var både Farmor og Mormor, og forresten likte hun podcastene våre godt! Hehe, det var vel da jeg forstod at denne bestemoren var over gjennomsnittet oppdatert ;-)

Det er morsomt hvordan vi som blogger, kan føle at man etter hvert "kjenner noen" bare ved å lese kommentarene i kommentarfeltet. Men etter å ha tenkt over det lille jeg vet om Liv sålangt, så har jeg innsett én ting: Jeg vil bli som henne!

  1. Hun forguder sine tre barnebarn og føler seg som verdens heldigste
  2. Hun strikker og syr de fleste julegavene
  3. Hun har problemer med å få tiden til å strekke til i pensjonisttilværelsen, men anser det som et luksusproblem
  4. Hun følger med i tiden! Da hun var uten telefon for en stund siden, kunne man fortsatt nå henne på Viber, Skype, Facetime, eller Messenger. Haha, alt dette i tillegg til at hun leser blogger og hører på Podcasts!
  5. Og sist, men ikke minst: Liv mener enhver god barnevakt tilbyr seg å overnatte, slik at det å stå opp med barna neste morgen inngår i pakka

Så tusen takk Liv, ikke bare for at du følger bloggene våre, legger igjen kommentarer og sender julekort i posten - men fordi du har gitt meg håp om at livet slett ikke er over når barna flytter ut.

Nå lurer jeg nesten på om det er da det begynner ;-)

 

/ Lik hvis du også vil være som Liv!

En stressa liten hamster

Puh! Tenk om jeg hadde visst da jeg begynte på julegaveinnkjøpene i november, at jeg kom til å pese rundt som en stressa liten hamster dagen før lillejulaften..

 

 

Etter tre dager med pjusk form, var endelig lillesnuppa friskmeldt og klar for barnehagen i dag. Mor rakk såvidt å få i seg frokosten før det bar avsted for å ordne det som stod igjen på julelista - og det var tydeligvis flere som hadde litt igjen på listene sine! Du vet det straks er jul når det er fulle parkeringshus, kø i kassene og antydning til rushtrafikk i lille Larvik klokka 10 ;-)

Men så lenge man vet hva man skal ha og puster med magen, så går det jo ganske greit! Så nå er endelig alle gaver i hus, og i kveld har jeg planer om å få pakket inn samtlige - sånn at jeg slipper å styre med det i morgen kveld. Jeg angrer bittelitt på at jeg svarte "Neida, du trenger ikke pakke den inn, det er kø her, så jeg kan gjøre det hjemme" i alle butikkene - men hva gjør man ikke for å beholde den gode stemningen i køen ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg mistet forresten huet én gang i dag, og det var da jeg plutselig kom på at jeg trengte nye sokker. Så på vei til kassa grabbet jeg til meg to pakker, og innser nå at jeg har kjøpt meg åtte par nye sokker to dager før julaften. Smart.

 

/ Si takk og si ja, og bli med oss og pakk.. Nei vi hakke tid, for vi må finne skjegget :-)

En spesiell dato

Da jeg i morges skulle sjekke Facebook, dukket det opp noe skikkelig fint som minnet meg på hvilken dag det er i dag :-)

 


Slik så forsiden av Dagsavisen ut 20. desember 2011:
"Kjære Christina, jeg bare lurte på...
Vil du
gifte deg
med meg?"

 

For fem år siden i dag, fridde Peter - midt i en herlig julefrokost, en tirsdag like før jul i 2011. Også på forsiden av en avis, av alle ting :-)

Jeg har tårer i øynene her jeg sitter, for det ble en veldig spesiell dag. De fleste husker vel frieriet sitt som noe fint, men jeg var i tillegg høygravid og skrubbsulten og lettrørt og fortsatt ganske nyforelsket (fordelen med at ting går unna i et visst tempo!). Alt om den herlige frokosten har jeg skrevet om her, men denne dagen ble spesiell på flere måter for meg.

For med bare fire dager igjen til julaften, hadde Peter tatt seg fri fra jobben for at vi skulle kjøre fra Oslo til Larvik med julegaver til familien min. Jeg skulle nemlig feire min første jul med Peters familie, og denne tirsdagen hadde vi satt av til å dra på julebesøk til min side av slekta. Og nå skulle vi plutselig ikke bare dele ut julegaver, vi skulle fortelle den store nyheten også!

Et av stoppene var hos Mammas tante og onkel, som i lang tid hadde gledet seg stort over min voksende mage. Vi er ikke store familien, og disse to i midten av sekstiårene hadde for lengst spurt om de kunne bli ekstra-oldeforeldre for den kommende lille babyen. Derfor gledet Peter og jeg oss litt ekstra til å fortelle om forlovelsen, og til å vise fram hånden med en skinnende diamantring.

Og dette besøket er det eneste jeg husker fra denne Larviksturen. Det var som om livet fikk en helt annen mening der jeg satt i sofaen til disse to menneskene som gledet seg så på våre vegne. Som lo så de knegget da de mimret førti år tilbake i tid, til da tante hadde gått opp 30 kilo under den ene graviditeten, og blitt så tjukk at onkel måtte hjelpe henne ut av sengen hver morgen. Og når ansiktene deres ble til store smil mens de snakket om hvor fint det ville bli med en baby i familien igjen.

.. Og at vi måtte krysse fingrene for at tante ville rekke å få oppleve det.

Stråling, cellegift og dårlige utsikter. Og der satt jeg i en myk sofa, med julekaker på bordet foran meg, med et nytt liv i magen - og i stolen ved siden av meg satt tante, i ferd med å måtte slippe tak på sitt eget. Men likevel så glad på våre vegne. For kjærligheten, og den store kulemagen min.

 

Female hands giving red heart

 

Og derfor er denne datoen ekstra spesiell for meg. For den minner meg ikke bare om det fine, men også det triste - om livet som kommer og går, og om alt vi har å være takknemlige for.

Også er jeg så ufattelig glad for at den stolte ekstra-oldemoren rakk å hilse på den lille babyen som kom i februar <3

 

/ 20. Desember 2011 :-)

Tre nys og et skrivebord

Hvert eneste år går planen min ut på å være tidlig ute med julegavene. I år startet jeg faktisk i slutten av november, men så begynte jeg å slakke litt på tempoet, siden jeg følte at jeg var så godt i gang, hehe ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men i går kveld sa jeg til Peter, at i morgen skjer det! I morgen, mandag den dag, kommer jeg faktisk til å bli fiks ferdig med alle gaver for i år. Inkludert gavene til Mamma og Pappa og Mormor og Este "som har alt de trenger, og som ikke behøver gaver i år". Spør du meg, så er det ekstra moro å finne gaver til de som tror de ikke ønsker seg noe ;-)

Men klokka hadde vel passert 22.05 i går kveld, da det begynte å sprake i babycallen. Så fulgte tre nys på rad. Nysing i søvne i mørket er aldri et godt tegn. Jeg kikket på Peter, Peter kikket på meg, så nikket vi til hverandre mens vi i det stille tenkte at jepp, det skulle jo bare mangle, for nå er det snart jul!

Det ble en urolig natt, og en veldig snørrete morgen med en liten sjukling som helst ville ligge på fanget i sofaen. Men etter et par timers lading var formen mye bedre, så da fikk vi på litt julemusikk og hentet fram den flatpakkede skrivepulten som jeg kjøpte i forrige uke. Perfekt med en liten hjelper og skrueansvarlig når man må holde tunga rett i munnen mens man leser bruksanvisning!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skrueansvarlig er klar for sorteringsjobben! Sjekk skrutrekkeren i bakgrunnen ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Joggebukse-jentene :-)

 

Ålreit, så kom vi ikke helt i mål i dag, for det ble jo ganske kjedelig med alle skruene etterhvert. Men siden det lukter sykedag i morgen også, så er planen å få på plass både bordben og skrivebordsskuffer innen dagen er omme.

Og hva gjelder de resterende julegavene, så er det enda noen dager igjen til julaften.. Jaggu godt jeg startet allerede siste uka i november ;-)

 

/ Atsjoo!

* Følg Konatil på Facebook *

Hjemme på promperommet hos mor og far

I går skulle Peter på guttas julebord i Oslo, og hadde booket en natt på hotell. Så da pakket jeg like godt sekken for hunden, barna og meg selv - og satte kursen hjem til promperommet hos mor og far :-)

Etter at de solgte barndomshjemmet mitt for snart åtte år siden, er det jo litt annerledes å komme "hjem" på besøk. Det gamle promperommet mitt finnes jo ikke lenger, dessuten overnatter vi aldri, siden vi tross alt bor 15 minutter unna med bil. Men desto koseligere er det jo når anledningen først byr seg!

Jeg følte meg en smule bortskjemt i går kveld da jeg satt i sofaen og fikk middagen servert på en tallerken av min mor - og når pappa luftet hunden både sent og tidlig. Man blir vel aldri for voksen til å sette pris på sånn oppvartning, spesielt ferdig middag og nykokte egg til frokost <3

Også sover jeg altså så godt om natten når jeg føler at jeg slipper å sove med et halvt øye åpent! Vanligvis føler jeg det er min oppgave å passe på resten av flokken, men i natt var det jo plutselig ikke jeg som var eldst lenger.

Hele den lille miniferien var egentlig tipp topp og stod til sekser på terningen, sånn bortsett fra én ting..

Mommo låste nemlig døra da hun skulle på do. Og det var det noen som ikke likte ;-)

 

 

/ God søndagskveld og god natt :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Fisefin adventskalender

Det er nesten litt flaut, men jeg føler meg altså så fisefin om dagen.. Det er nemlig ikke bare barna som har adventskalender her i huset ;-)

 

 

Mor har nemlig også fått sin egen kalender i år! Og jeg føler meg litt bortskjemt, for den ble kjøpt med stor omtanke og en god dose kjærlighet. Til meg selv..

.. Fra meg selv ;-)

For når man er fireogtredve, dukker ikke adventskalenderen opp på mirakuløst vis som den gjorde i barndommen. Så i år ordnet jeg opp selv, og byttet ut den legendariske sjokoladekalenderen med noe langt mer ekstravagant; en hudpleiekalender, haha!

Ikke bare innser jeg at dette gir en haug med voksenpoeng, men 24 luker med pleiende stoffer og vitamin-overdose for ansiktet gir vel også en grei antydning om at rynkene er i ferd med å ta plass..

 

 

Jeg blir nødt til å innrømme at jeg ble tatt litt på senga av hvor mye jeg gleder meg til å åpne dagens luke, for hver dag føler jeg meg nesten som på spa der jeg står med datteren min sitt hårbånd rundt huet.

Rense huden, åpne dagens luke, smøre på. Skikkelig deilig, om enn litt fisefint. Men det har jaggu det trøtte trynet mitt fortjent.

Alle småbarnsmødre fortjener forresten en sånn kalender. Hvis Norge en dag kaster monarkiet på dør og velger meg som stedfortreder - blir det adventskalender til alle småbarnsmødre på blå resept helt gratis. Jeg lover :-)

 

 

/ God fredagskveld ønskes fra hun som ønsker seg hårbånd til jul, i størrelse voksen ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Shit pomfritt og hurra meg rundt!

På det jeg trodde var en helt vanlig torsdag.. Sånn cirka rett etter at søppelbilen hadde tømt papirdunken vår i formiddag, så scrollet jeg helt tilfeldig innom en sak som gjorde at denne torsdagen ble ganske spesiell likevel..

Det viser seg nemlig at semifinalistene i årets VIXEN Blog Awards er klare - og sjekk lista for de nominerte i kategorien "Årets Stjerneskudd"!

 

 

Harru sett? Haha! You guys! Dere som skrev at dere nominerte meg.. Tusen takk! Dere må jo ha snakket sant, haha! Jeg er så skikkelig glad, for dette varmet så innmari. Det er jo selvsagt langt igjen til en eventuell finale, men.. YEY!

Gubben er nominert i hele tre kategorier, kan 2016 blir året Pappahjerte endelig stikker av med Gullpennen, da? Jeg har trua! Men det er selvfølgelig nå den harde konkurransen starter, for det er jo nå det skal stemmes. Helt fram til 31. desember kan man avgi stemme 1 gang hver 12. time, og etter en rask titt på konkurrentene mine ser jeg jo at dette blir skikkelig tøft.

Men uansett hvordan det går, så er jeg skikkelig stolt av en semifinaleplass! En usminket, ærlig og alltid trøtt tobarnsmor fra Larvik, er med i kampen om tittelen Årets Stjerneskudd.. Fy flate :-)

 


Thank you, guys <3

 

/ Detta var stas!

* Stem på semifinalistene her *

Rocky Road med en vri

Sånn, da var det gjort! Årets viktigste julegodteri er på plass - og i år lagde jeg faktisk halvparten med en liten vri, etter tips fra dere ;-)

Jeg sikter selvsagt til "Rocky Road", som har seilt inn og blitt et fast innslag hos oss til jul. Den egner seg dessuten ypperlig som gave, og det er jo så moro å gi bort hjemmelaget snop!

Peter kjørte på med sin egen variant for noen dager siden, han utvidet oppskriften med rosa skumnisser, kjeks, rosiner, seigmenn og 1 vitaminbjørn, haha.. Det ble jo ikke vondt såklart, men de seige skumnissene gjorde tyggejobben i overkant slitsom..

Det var aldri noe alternativ for meg å tulle med oppskriften, men som sagt prøvde jeg meg på en liten vri på halvparten ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Min bestevenn er aldri langt unna når det er noe spisbart i nærheten ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og vips, så fikk jeg sett den siste Snøfall-episoden som jeg ikke fikk sett i går ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Årets vri: bytte ut Dumle med Fudge..

 

Du trenger følgende:

- 500 gram sjokolade (Velg en du syns er god! Jeg regner med de fleste typer sjokolade fungerer, mørk også dersom du foretrekker det. Jeg bruker vanlig melkesjokolade, og gikk for to plater - altså ble det totalt 400 gram)
- 2 poser Dumle (Siden jeg hadde litt for lite sjokolade, tok jeg bort 8 Dumler)
- 3,5 dl peanøtter (Rundet ned til 3 dl)
- 2 gode håndfuller mini marshmallows (Jeg fikk bare tak i vanlige, så jeg delte hver marshmallow i seks biter)

Siden jeg skulle ha halve porsjonen med Fudge i steden for Dumle, byttet jeg ut den ene Dumleposen med ca 170 gram Fudge.

Fremgangsmåten er som følger:

- Del alle dumle-karamellene i tre biter. (I en oppskrift stod det at man først måtte fjerne papiret.. Haha. Bruker du fudge, deler du i fire)
- Hvis du bruker "vanlige" marshmallows, deler du dem i seks biter.
- Miks sammen Dumle/fudge og peanøtter og marshmallows.
- Smelt sjokoladen i vannbad og bland alt godt sammen før du heller massen over i en bakepapirkledd form. (Jeg brukte 30 x 20)
- Sett herligheten i kjøleskapet. Så er det bare å vente!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Yummi..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Inn i kjølen med seg!

 

Etter en liten stund er det viktig med en testbit eller to. Jeg har ikke regnet hvor mange "kosemerker" Rocky Road utgjør, men det er nok en del. Hver bit må nytes <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Har du planer om å gi bort litt snask til jul - eller kanskje ha med som en ypperlig vertinnegave når du skal i juleselskap, funker små cellofan-poser kjempebra. Jeg kjøpte mine på Nille, og glasset med rødt bånd fant jeg på Europris:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Som jeg skrev i fjor, så er det den farlig gode miksen av salt og søtt og sjokolade og karamell som gjør susen.. Har du ikke testet den ut så må du bare gjøre det!

.. Men ikke klag til meg dersom du spiser opp rubbel og bit :-)

 

/ Jul, jul, strålande jul.. <3

* Følg Konatil på Facebook *

Kokosboller og kosemerker

For en stund siden skrev jeg at jeg har fått et verktøy på bloggen som gjør at jeg kan følge litt med på trafikken. Det var jo blant annet sånn jeg fant ut at jeg hver dag har rundt 200 lesere fra Russland. Jeg må forresten beklage den russiske overskriften jeg skrev i innlegget til mine russiske venner - jeg trodde jeg skrev "Hei borti Russland!", mens det i virkeligheten stod "Hei, gå vekk Russland!".. Haha :-)

Men altså, takket være dette verktøyet, ser jeg nå at det er veldig mange som er innom for å finne oppskriften på det ultimate julegodteriet "Rocky Road", som jeg la ut i fjor! Det er med andre ord flere enn meg som har gledet seg i et helt år til å lage denne kaloribomba, som i mine øyne sprenger "Om-nom-nom"-skalaen ;-)

Den siste uka har fornuften min prøvd å overbevise meg om at det kanskje er best å droppe å lage Rocky Road i år.. For ikke vet jeg hva som har skjedd med forbrenningen min med årene, men jeg legger ekstremt fort på meg. Og julen for meg, kan fort bli som den uka på All Inclusive i Bulgaria i 2008 - da jeg måtte sette meg på flyet hjem med både bukseknapp og glidelås på vidt gap.

Men i går skjedde noe som gjorde at jeg bestemte meg for å lage Rocky Road i år også. For jeg ramlet nemlig over et produkt i butikkhylla, som så sånn ut:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Kokosboller. Det var bare det, at disse kokosbollene var ganske spesielle. Utenpå pakken stod det nemlig at 1 kokosbolle var det samme som 2 kosemerker:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og jeg som aldri har hørt om "kosemerker" før, syns jo dette begrepet hørtes ganske koselig ut. Ja takk til kosemerker!

 

 

Og i går klarte jeg 11 kosemerker! Yey! <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og dette fikk meg til å tenke. I Rocky-Road-verdenen opererer vi ikke med kosemerker. Men hvis vi først skal fordele kosemerker i jula, må det jo være mye bedre å bruke dem på noe som sprenger Om-nom-nom-skalaen ;-)

 

/ Rocky Road, coming up!

* Følg Snopekona på Facebook *

Overraskelse i postkassa ♥

Jeg har mange gode venninner - noen har jeg kjent siden barneskolen, andre fra videregående, og noen har kommet til etterhvert som jeg har blitt eldre. De aller fleste ser jeg faktisk ganske sjeldent, men felles for alle vennskapene er at uansett hvor lenge det er siden vi så hverandre sist, tar vi opp tråden nøyaktig der vi slapp den forrige gang.. Som om det var den naturligste ting i verden :-)

En av venninnene mine ble jeg kjent med da vi havnet i samme barselgruppe i Oslo for snart fem år siden. I blant møter man mennesker som man er på bølgelengde med fra første stund - og sånn følte jeg det med Jenny. Hun er av den typen som bestandig sier de riktige tingene, og som er så full av godhet at det liksom bobler over :-)

Jenny har flyttet til Sverige, derfor ses vi så godt som aldri - men hun er der! Og i dag ble jeg så hoppende glad da jeg åpnet postkassa og oppdaget en liten pakke.. Til meg.. Med svensk frimerke <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Så liten, så søt, så gjennomtenkt og så perfekt!

 


Jenny <3

 

/ Keep your chin up!

* Følg Konatil på Facebook *

Lussekatt med en kvart svenske

En av de morsomste tingene med å få seg kjæreste, må jo være at man kan tråkke rett inn i en ny verden full av nye, spennende tradisjoner! Det skjedde i alle fall meg da jeg møtte Peter :-)

For brått har man ikke bare en ny person i livet, men med seg på lasset drar de jo også inn nye skikker og tradisjoner. En av dem går av stabelen i morgen, nemlig Luciamorgen!

Jeg må innrømme at jeg ikke skjønte stort av det den første julen vi feiret sammen, for mitt eneste forhold til Luciadagen er at vi sang Lucia-sangen på barneskolen, og at det var om å gjøre å bli valgt ut til å være "Lucia" som fikk gå forrest i toget.. (Det ble aldri meg, haha)

Men nå er våre to barn og jeg i ferd med å adoptere denne fine lille svenske tradisjonen, som Peter har fått fra sin halvt svenske mor: Lussekatter og kakao foran Lucia-sendingen på SVT 2 klokka 07.00 sharp!

 


"Luciamorgon" i 2014, gutta feiret alene mens mor og datter lå og sov ;-)

 

Så i dag har både Peter og jeg bakt lussekatter, med hver vår oppskrift. Det er jo selvsagt helt krise at jeg ikke kan spise de fantastiske lussekattene med ekte safran, som Peter baker etter Svigermors oppskrift.. Men jeg har heldigvis funnet en super alternativ oppskrift som vi med kranglete mel-mager kan spise :-) (Den finner du her)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er forresten nesten umulig å se forskjell på god gammeldags gjærbakst og alternativ variant:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men samma det: Nå lukter det deilig nybakt i huset, Lussekatter for enhver smak ligger klare - og snart er det dags for å krype under dyna og sette alarmen til å ringe akkurat tidsnok til at vi rekker å koke kakao og gi lussekattene litt lunk i stekeovnen ;-) (Nei, jeg vet at vi allerede er oppe og hopper når den alarmen ringer, men jeg gir aldri opp håpet, haha ;-)

 

/ Peter hilser og sier at det ikke er lov å bytte ut safran med gurkemeie :-P

* Følg Konatil på Facebook *

Nu jävlar

Fy flate, nå var det godt å legge forrige uke bak seg - jeg kan ikke huske sist jeg var mer klar for en ny uke.. Jeg kan heller ikke huske sist jeg ikke postet noe på tre dager, men i helgen var jeg rett og slett helt tom i skrotten.

For det er ikke lett å forstå seg på dette blogg-greiene. 9 av 10 dager er det utrolig morsomt - men innimellom tar det pokker'n meg pusten fra deg også. På en skikkelig dårlig måte.

Først skjønte jeg ikke hvorfor jeg følte meg så ræva. Jeg hadde skrevet om noe jeg mener er viktig, om at barn fortjener å feire jul uten å bekymre seg for andres alkoholinntak. Innlegget fikk 20.000 likes - sånt skjer så godt som aldri. Jeg vet ikke hvor mange tusen mennesker som har delt ordene mine på Facebook, og jeg har mistet oversikten over hvor mange meldinger som har strømmet inn fra folk som ville takke for at jeg brukte stemmen min.

Alt dette er jo helt fantastisk og jeg er så glad!! Men likevel.. Så var det denne bismaken jeg følte på, det var noe som ikke stemte helt.

Rett før helgen fikk jeg en åpenbaring. Det var Peter som satte meg på tanken, da jeg sa at jeg ikke trodde jeg kom til å orke å svare på de 165 kommentarene som lå og ventet i kommentarfeltet. - "Nå må du slippe taket, for nå har innlegget begynt å leve sitt eget liv", sa han.

Og det var det! Innlegget mitt hadde begynt å leve sitt eget liv, jeg hadde mistet kontrollen over min egen historie om min helt uskyldige opplevelse rundt julefeiringer i barndommen. Jeg kjente spesielt at det stakk i magen, da jeg leste ingressen journalisten i VG hadde skrevet:

 


(Skjermbilde vg.no)

 

"En julefeiring med alkohol" høres i mine ører ut som en vill fyllefest, og som en venninne så treffende sa det: "Folk som ikke kjenner dere, må jo tro at du satt og klamret deg til tanta di mens resten av familien ravet rundt.."

Dette er jo ingen stor greie, men for meg føltes det plutselig skikkelig uggent. Jeg følte jeg hadde hengt ut noen som virkelig ikke fortjente det - og det hjalp ingen verdens ting at jeg to ganger i teksten hadde presisert: "Jeg husker faktisk ingen episoder der noen ble overstadig beruset etter å ha drukket for mye akevitt eller øl til maten."

Jeg begynte å føle at jeg var feil person til å fronte en så stor sak - for jeg hadde jo aldri opplevd julefeiringer som var preget av alkohol.

Men så, midt oppi all uggenheten i helgen, skjedde noe ganske fint. Jeg skulle ordne et par småting på kjøpesenteret før jeg skulle plukke opp Peter på hjemveien, og var litt småstressa som vanlig. Så da jeg oppdaget noen damer ved en stand foran matbutikken, skulle jeg til å småløpe forbi. Jeg så ikke hva de reklamerte for, men jeg hadde uansett ikke tid til verken strømbytte eller ny mobiloperatør eller innmelding på treningssenter akkurat da.. ;-)

Men idet en av damene kom gående mot meg, kastet jeg et blikk på den store plakaten de hadde satt opp. Og der lyste ordene "Gi flere barn en alkoholfri jul" mot meg. Jeg bråstoppet, og den stakkars dama fra standen som kom gående, må jo ha lurt på hva som gikk av meg..

Jeg ble så paff over tilfeldigheten, at jeg begynte å bable til damen som kom gående. Jeg sa noe om at dette var et kjempeviktig tema, og at jeg hadde en blogg som jeg hadde skrevet litt om dette og at innlegget hadde fått en del likes og at det var fint å se folk bry seg.

Da stoppet damen opp, mens hun myste og kikket på meg mellom smale øyne. Så brøt hun ut i ekstase:

- "ER DET DU SOM ER KONATIL?!"

Ja, mumlet jeg, har du hørt om meg? Så kastet hun seg rundt halsen min, før hun kikket meg inn i øynene og sa:

- "Jeg håper du forstår hvor viktig det innlegget ditt var. For SÅ mange. Jeg vet at du har utgjort en forskjell."

Så dro hun meg med bort til de andre ved standen, og der og da innså jeg at det var verdt det. Prisen å betale for at et viktig budskap går viralt, er muligens at man på et eller annet tidspunkt mister kontrollen over teksten, men at man tross alt kan ha hjulpet mange. Det varmer godt :-)

 


Jeg elsker at skjerfet mitt matcher sveisen til lederen av IOGT Norge, Hanne Ringdal :-D

 

Jeg skrev selvfølgelig under på kampanjen til "Hvit jul", som går på ut på at man feirer julehelgen 23. - 26. desember uten alkohol :-)

Men nå er det mandag, det er ny uke, og den skal bli fin! Også er jeg så glad for at jeg kan skrive av meg litt frustrasjon.. Det hjelper.

 

/ God ny uke!

* Følg Konatil på Facebook *

"Den naila du"

Vi satt rundt kjøkkenbordet i morges, alle fire. Seks øyne var rettet mot papsen, som holdt fyrstikken med stødig hånd mens han smugkikket på mobilen, og prøvde å lese det tredje verset av "Advent" av Inger Hagerup.

"Så tenner vi tre lys i dag.. For.. Eh.. Lengsel, håp og glede.."

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og det var rett etter at han hadde sagt den siste setningen at det begynte å gå i ball for mor.

- "Er det ikke rart å tenke på, at hun som har skrevet de ordene, er moren til han som har skrevet Snøfall? Og tenk at Klaus Hagerup og de to døtrene begynte på manuset allerede i 2012!"

Jeg mente egentlig bare å si det til Peter, men fireåringen kikket rart på meg:

- "Hæ? Hva sa du nå, mamma?"

Jeg møtte blikket til Peter, som himlet med øynene. Det verste han vet er når jeg kommenterer gode skuespillerprestasjoner underveis i en film, og dette var definitivt i samme gata.

- "Nei, altså", stotret jeg, "Jeg tenkte bare på at han som har skrevet Snøfall.."

- "Som er SANT.. Snøfall er jo sant", avbrøt Peter.

- "Eh, ja. Sant ja", fortsatte jeg, "Eh.. Eller en fin julehistorie da, i hvert fall."

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

- "Hva mente du da, mamma?", spurte fireåringen på nytt.

- "Nei, jo.. Jeg mente bare at hun damen som har skrevet de versene som dere leser i barnehagen når dere tenner et nytt lys i adventsstaken, er mammaen til han som.. Ja.. På en måte bestemmer hva som skal skje i Snøfall, da."

Jeg merket jeg var i ferd med å vikle meg inn i noe helt idiotisk, og stillheten fra min kjære mann kunne ikke bety annet enn at han tenkte det samme.

- "Hva som skal skje i Snøfall?", sa den lille stemmen, "Er det noen som bestemmer hva som skal skje?"

Jeg kremtet høyt.

- "Nei.. Eller jo, på en måte.. Det er jo noen som må bestemme hvor mye som skal skje i hver episode."

Jeg unnlot å se bort på Peter før jeg fortsatte:

- "Noen må jo bestemme hvor mye det er plass til i én episode.. Ellers ville det jo bare blitt en eneste lang episode.. Og det ville jo vært litt.. Dumt.. Haha, siden det er en julekalender med 24 luker.. Eller avsnitt, da.."

Jeg skulte bort på Peter, som kvalte en latter før han ga meg et fårete smil og en ironisk tommel opp:

- "Yes mutter'n, den naila du..".

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og det er i sånne øyeblikk jeg med gru tenker på hvordan det skal gå når ungene blir større. For noen må jo hjelpe dem med lekser og noe sier meg at det ikke bør være meg - med mindre de ønsker forklaringer av typen "Første verdenskrig? Jo, det var en.. ja.. en slags uenighet mellom.. ehm.. ja, hvem var det nå igjen.."

 

/ Heldigvis er det noen år til ;-)

Les også: Hemmelig kodespråk

Du grønne, ikke-fullt-så-glitrende

Puuuh! Sånn! Da var det oss igjen :-) Det kan sies mye fint om å klatre til toppen av blogglista, og det føles helt supert å ha nådd førsteplassen med et viktig budskap - men spesielt behagelig er det ikke der oppe.. Det er vel kanskje ikke så korrekt å innrømme sånt, men jeg trives mye, mye bedre sånn midt på lista isteden :-)

Så nå er det tilbake til hverdagen, og i ettermiddag bestemte vi oss rett og slett for å pynte juletreet! Hehe, ingen av oss er vel egentlig i særlig julemodus for tida - ute er det mørkt, trist og grått, men samtidig er Peter og jeg enige om at å pynte juletreet på lillejulaften som vi gjorde før i tida, er altfor, altfor sent!

I år har vi gått til innkjøp av et kunstig juletre, for i fjor fikk jeg helt noia da vi skulle kaste ut grantreet og jeg oppdaget den ene småkryp-kolonien etter den andre.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet da jeg åpnet esken i dag, men definitivt ikke dette..

 


Okei, så hver eneste kvist skal danderes og sorteres og monteres..?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det var én..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ehm.. This is gonna take all night.. Få på no' julemusikk!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke en eneste småkrypkoloni i sikte ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kjekt med en liten hjelper som holder styr på fargekodene..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Hva i all verden er det som skjer her..?"

 

Så.. Hva syns du? Det ligner mistenkelig mye på treet pappa og jeg pekte oss ut i skogen til Farfar i 1987, og som mamma fikk latterkrampe av da vi kom hjem..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Resten får vi montere i morgen ;-)

Les også: Den ultimate sykdomstesten

En uventet brannfakkel

I løpet av det siste døgnet har innboksen min gått varm. Både på mail og facebook har det tikket inn takknemlige ord fra takknemlige sjeler som bare vil si at de setter pris på at noen tør å kaste brannfakkelen som omhandler jul, alkohol og barn.

 

Cute curly toddler girl standing at a Christmas dinner table settling the dishes preparing to celebrate Xmas Eve, view through a window from outside into a decorated dining room with tree and lights

 

Tenk på det, da! Det er en brannfakkel å oppfordre folk til å tenke seg om en ekstra gang før man kaster innpå både øl og akevitt til julematen når det er barn tilstede! En brannfakkel!

Herregud.

Jeg blir faktisk nødt til å skrive et par ord til, før jeg lar temaet ligge for nå.

For folk liker visst ikke at man prøver å ta fra dem alkoholen. Og det er de samme kommentarene som går igjen:

- Barna må tåle såpass!
- Barna merker ikke forandringer hos de voksne som drikker, så lenge det ikke blir uro, bråk eller krangling.
- Det er viktig at barna lærer seg god alkoholkultur.
- Mine barn har aldri klaget.
- Dette er hysteri, ett glass skader virkelig ikke!

Nei. Som oftest går det helt greit med ett glass, problemet oppstår når det blir ett glass til.

For jeg sier ikke at barn tar skade av å se mamma eller pappa nippe til et glass rødvin på fredagskvelden. Selv om argumentet om at barn har godt av å se foreldrene ha et avslappet forhold til alkohol, er motbevist blant annet i denne studien (der en av konklusjonene er at "det å se at foreldrene drikker seg beruset, kan signalisere at det er greit å drikke alkohol og at beruselse hører med til det å drikke.") - så er det selvsagt ikke her problemet ligger.

For 300.000 norske barn lider under foreldrefyll -  og jeg tør ikke engang tenke på hvor høyt dette tallet er i julen. Og ja, jeg vet at ikke alle barn blir usikre når de voksne drikker, men hvorfor skal man egentlig gamble, og satse på at det går bra?

Er det ikke fint at barna ser at vi ikke trenger øl eller vin for å "kose oss" eller slappe av, da? Og dessuten er det jo ikke på grunn av rusen vi drikker, så hvorfor er ikke de alkoholfrie variantene bra nok?

Tante, som jeg skrev om i innlegget, ble veldig overrasket da hun leste det jeg hadde skrevet. Hun visste naturligvis ikke om at jeg hadde følt det sånn i oppveksten - og som hun selv sa: - Jeg husker ikke at noen ble "annerledes". Og det beviser jo bare at barn plukker opp signaler i en helt annen skala enn voksne.

Jeg er så ufattelig glad for at jeg lettet på hjertet mitt og tok opp dette temaet. For jeg sier ikke at man ikke skal drikke, og jeg kaller deg ikke alkoholiker - jeg vil bare at folk skal tenke seg om én ekstra gang før en ny flaske åpnes.

Jeg er så innmari glad for at jeg har nådd ut til så mange, og engasjert en hel haug av dere. Tenk om jeg har fått en og annen som virkelig trengte en påminner, til å tenke seg om en ekstra gang - og kanskje sette barna foran sin egen "kos".

Da er jeg fornøyd.

 

/ Med ønske om at julen blir fin. For alle :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Tante som aldri drakk

Nå skal jeg fortelle noe jeg ikke har fortalt noen før. Det handler om alkohol og min barndom.

Du har kanskje fått med deg "Av og Til" sin kampanjevideo "Hvor mange glass tåler barnet ditt?" som sprer seg på nettet for tida? Det er selvsagt ikke tilfeldig at den ruller og går nå, for det nærmer seg jul og det er dessverre veldig mange barn som gruer seg.

 

Unhappy child on Christmas.Sad child

 

Denne videoen, med den lille jenta som teller hvor mange alkoholenheter faren drikker på julaften, fikk meg til å tenke tilbake på min egen barndom - og jeg innså at jeg har et par ting jeg gjerne vil si.

For i julen skal vi kose oss! Julemiddagene kommer som perler på en snor, og det er nærmest en selvfølge med alkohol i glasset. Men julen, som i mine øyne er barnas høytid, blir i mange hjem ødelagt fordi noen ikke klarer å begrense alkoholinntaket.

Og det kan være fort gjort, for det er ikke så mye som skal til. Det trenger nemlig ikke være snakk om å drikke seg snydens, for det skal ikke mange slurkene til før man helt ubevisst endrer seg. Bare bittelitt. Oppfører seg litt annerledes.. Snakker litt annerledes.. Og man merker det kanskje ikke selv - men det er det noen andre som gjør. Barna.

Jeg vet at ingen liker å innrømme dette, men der det finnes alkohol, finnes det rus. Og der det finnes rus finnes det også et rom for feilskjær. Såpass kan vi vel være enige om.

For et par år siden skrev Peter om dette på bloggen sin, innlegget fikk massiv respons, men han fikk også så ørene flagret:

"Herregud, det må da være lov å KOSE seg! Hvis du ikke klarer å ta ett glass vin eller en øl til maten uten å snøvle er det faktisk DU som har et problem!"

Vel, nå skal jeg fortelle deg en ting.

Oppveksten min var helt upåklagelig. Den var trygg og god, og jeg tror verken søsteren min eller jeg har noe vi kan rette fingeren mot. Julefeiringene likeså, det var julegaver under treet, mandel i grøten, sprø svor på ribba og massevis av kjærlighet.

Jeg husker faktisk ingen episoder der noen ble overstadig beruset etter å ha drukket for mye akevitt eller øl til maten. Men jeg husker én ting:

Jeg var alltid så glad for at tante var der.

Og det var ikke fordi hun bestandig pleide å leke med oss på gulvet, eller fordi hun alltid tok en trall ved pianoet - og med vilje sang ekstra høyt for å gjøre oss litt flaue. Eller at hun leste bøker for oss eller tok på tullebriller og lagde hatter av serviettene, som hun plasserte på hodet.

Nei, det var fordi hun aldri endret væremåte. De andre voksne ble på ingen måte overstadig beruset, men den lille forandringen jeg enset i væremåten deres, var nok til at jeg følte meg usikker. Det var nok til at jeg holdt meg i nærheten av tanten min, nok til at jeg følte at hun var min trygghet.

Og disse tankene får meg selvsagt til å tenke: når dette var nok til å gjøre meg litt usikker og forvirret - hva da med de barna som opplever høylydt krangling, gråting, vold og en jul som blir helt ødelagt? Hva gjør det egentlig med en liten kropp?

Jeg mener ikke å bli en besserwisser som peker finger eller heiser avholdsflagget - og jeg mener ikke at man ikke skal få drikke i julen. Men mitt ønske er at alle tenker seg om en ekstra gang før man kaster innpå både øl og akevitt til julematen når det er barn tilstede.

En liten akevitt kan være én akevitt for mye. Det er ikke sikkert du merker det selv, men det gjør kanskje de minste - som er ekstra ømfintlige for forandringer.

Selv syns jeg øl smaker kjempegodt til julemiddagen, men jeg kan også lett droppe den kosen. Spesielt i julen. For det minste jeg kan gjøre for mine barn hvis de våkner midt på natten, er å gi dem en trøstende kos som ikke stinker alkohol.

 

Fingers Family and christmas background

 

/ Barnas jul :-)

Se video --> "Hvor mange glass tåler barnet ditt?"

Brettspill og førjulskos

/ Sponset innlegg

Jeg har kanskje et lite snev av konkurranseinstinkt langt der inne et sted, men sammenlignet med min kjære mann, blekner det totalt. Han kan seriøst lage konkurranser ut av den minste ting, og mang en gang har både brødskalker og bananskall sneiet luggen min, idet Peter bestemmer seg for å gjøre matavfallskurven på benken til en basketballkurv.

Først smeller det i beholderen, så brøler han et høylydt "Scooore!" og danser sin lille seiersdans. Jeg kan ikke annet enn å le av ham, for å ha så mye konkurranseinnstinkt at man blir jublende glad av å vinne over seg selv, skal mye til ;-)

På akkurat sånne ting kan han få trone i ensom majestet, jeg har ikke tenkt til å plukke opp kampen om brødskalk-basket. Men noe helt annet er det når det kommer til brettspill! Da er det som om løvinnen i meg våkner, og i jakten på tittelen som bordets ubestridte dronning blir jeg like barnslig og konkurransepreget som Peter. Vel, nesten da ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Let's do this!

 

Finnes det egentlig noe morsommere og mer jovialt enn en runde med brettspill? Foreldrene mine har sovet over noen netter denne uka siden de pusser opp badet, så de kveldene det ikke har vært Farmen på TV (hei hei, mutter'n), har vi benket oss rundt spisebordet og spilt Alias Kvinner mot Menn!

Guttene mot jentene - det sier seg jo selv at det må bli hysterisk moro når mor og datter skal kjempe en rivaliserende kamp om tronen mot far og svigersønn :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Spillet er laget i kjent Alias-stil, bare at det denne gangen er duket for en skikkelig kjønnskamp. Jentene skal prøve å gjette seg frem til typiske mannsdominerte ord, mens guttene skal bryne seg på mer feminine ord. Så her må man regne med å prøve å forklare ting som virker helt innlysende for din partner, men som føles helt gresk for deg!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Alias Kvinner mot Menn fås kjøpt i nærmeste bokhandel eller lekebutikk, og er et av årets triveligste julegavetips, spør du meg! :-)

Og hvem som vant til slutt? Det får forbli en hemmelighet. Men siste ord er definitivt ikke sagt.. ;-)

 

/ Tommel opp for mer brettspill i julen! <3

* Følg "Tid Sammen" på Facebook for mer brettspillmoro *

Derfor er jeg ikke lenger på Snapchat

Dette innlegget burde jeg skrevet for lenge siden, for selv om dere som følger meg på Snap har vært sabla tålmodige, så har det dukket opp noen forsiktige spørsmål i ny og ne. Hvorfor er det så stille på storyen min for tida?

Grunnen er at Snapchat var i ferd med å gjøre meg til en dårlig kjæreste og en dårlig mamma. Og derfor bestemte jeg meg for å ta en pause.

 


Gubben fyller bensin, jeg rekker å snappe litt imens..

 

Jeg elsker å legge ut snapper, og syns konseptet er helt genialt. For min del har Snapchat også fungert som et fantastisk bindeledd til dere som følger meg, noe jeg virkelig har satt pris på. Jeg liker den korte avstanden, og jeg ble utrolig glad for alle snapper og meldinger som var myntet på meg :-)

Men så var det dette med å bli et "mobilfjes", da. Et herlig uttrykk Peter har definert, som rett og slett betegner tilstanden man er i når man har trynet sitt i mobilen, mens man "bare kjapt skal svare på en melding" eller "helt kjapt skal legge ut en Snap". Man tror det skal gå fort, og at man skal klare å holde en samtale gående - men man faller selvfølgelig helt ut og blir "mobilfjes": fjern og ikke-tilsnakkenes.

I helgene, samt etter at barna er hentet i barnehagen på hverdagene, prøver jeg å legge bort mobilen så mye som mulig. Jeg klarer rett og slett ikke å kombinere mammarollen med å jakte på gode Snap-historier, uten å bli en "fjern" mamma og kjæreste.

 


Første natt på hotell på tre år, bare vent litt - skal bare legge ute en snap..

 


Ja, det er koselig å være på Oslotur, vent her kjære, jeg må bare snappe litt..

 


....

 

Det er godt mulig jeg kommer tilbake på Snap igjen plutselig, for som sagt elsker jeg konseptet. Men akkurat nå må jeg ta en pause, og heller konsentrere meg om bloggingen, gubben og barna - som tross alt er det jeg elsker aller mest :-)

 

/ Julen uten mobilfjes <3

* Følg Konatil på Facebook *

Privet proch' v Rossii!

Neida, det har ikke klikka for Konatil.. Men i dag morges oppdaget jeg noe sjukt morsomt ;-)

I går fant jeg nemlig ut at jeg skulle legge inn "Google Analytics" på bloggen min. Det er et verktøy som samler data, og gjør at man kan følge med på hvor mange som er inne og leser bloggen, hva slags type innlegg som er mest populære etc.

Jeg vet at mange bloggere bruker dette aktivt hver dag og tenkte det kunne være litt artig å få en slags oversikt, bare for moro skyld.

Men i morges oppdaget jeg altså noe morsomt. For da jeg skulle inn og se hvor mange lesere jeg hadde hatt det siste døgnet, trykket jeg på oversikten over hvor leserne mine kommer fra. De aller fleste befant seg naturligvis i Norge, men nesten TO hundre lesere kom fra Russland! Hahaha!

 

Trendy russian man says Hello holding a wooden sign sketch. Vector file illustration layered for easy editing.

 

Det fikk meg naturligvis til å tenke litt, for det kan jo være noen nordmenn som følger bloggen min fra Russland. Men jeg syns to hundre var i overkant mange. De 6 leserne fra Tyskland hørtes liksom mer naturlig ut - men to hundre russere? Haha! Sjukt koselig altså, men.. Litt rart også..?

Jeg spurte Peter om hva det kunne skyldes, og han mente at "Konatil" sikkert er navnet på en populær russisk prostituert gledespike der borte. Men uansett:

Privet proch' v Rossii!

(Hei borti Russland!)

 

 

Litt usikker på om jeg skal slenge på en russisk oversettelse i blogginnleggene mine framover, men jeg får vel se an et par dager til - om trafikken fra Russland øker ;-)

 

/ God fredag, hvor enn du måtte befinne deg!

* Følg жена på Facebook * ;-)

Jubeldans før klokka 07.00

I disse tider hvor det er så fokus på kjøpepress, og at adventskalenderen heller bør bestå av opplevelser og gode gjerninger framfor godteri og småting, føler jeg meg helt rebelsk som gjør akkurat som jeg vil..

For jeg elsker adventspakker! Jeg elsket det da jeg var liten, og syns det er skikkelig moro som voksen når jeg nå får se spenningen og gleden hos mine to små. Ja, til opplevelser og gode gjerninger - men et stort ja til adventspakker også! Det trenger jo ikke være noe stort :-)

Men selv om jeg elsker adventskalendere, så er det jo ikke dermed sagt at jeg var ute i god tid.. Men det er akkurat slik jeg husker min egen mor satt om kvelden den 30. november, hvert eneste år ;-)

 

 

Ålreit, så ble det sent på natt før jeg fikk lagt meg, men som jeg koset meg! Mens gubben satt og så på sjakk i stua, hadde jeg juleverksted på kjøkkenet med innpakking og nummerering og julemusikk og varm te i koppen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg kom ikke helt i mål, men det var det ingen av barna som la merke til i dag morges. Og så lenge det ble jubeldans på gulvet og gledeshyl før klokka rakk å passere 07.00, føler jeg at jeg kan si meg fornøyd :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Nå går det skikkelig mot jul! <3

* Følg Konatil på Facebook *

Namaste November!

Hvert år tenker jeg at november er den perfekte måneden til å få på plass noen tidlige julegaver.. Og hvert år sier jeg "hupps!" når jeg innser at det er siste kvelden før 1. desember. Men det blir nok jul i år også - og først må november oppsummeres!

 

NOVEMBER

Beste kjøp

Det må jo bli gavekortet jeg kjøpte til Peter i bursdagsgave! Haha, lenge siden jeg har sett en fyr som har satt pris på litt egentid hos en hudpleier ;-) Jeg siterer: "Jeg klarer ikke slutte å ta meg selv i ansiktet. Det er seriøst som å stryke på en selunge."

 


"Åsså fikk jeg sånn lavendel-damp i ansiktet!"

 

Fullførte prosjekt

Her var planen å skrive 2 * 24 adventspakker til ungene, men klokka er snart 22.30 og jeg har ikke begynt enda. Det har vært en hektisk måned - og det kommer til å bli en sen kveld, haha ;-)

 

Prosjekt som videreføres til neste måned

Julegaver! Spesielt et lite julegaveprosjekt, men det kan jeg ikke skrive hva er for noe.. (Jeg vet dere leser bloggen min, Mormor og Este ;-))

 

Bilde som aldri havnet på bloggen

Favoritt-fotografen min (ironi) Peter Pappahjerte Kihlman, får som vanlig fram det beste i meg. Og varmedresser holder riktignok skikkelig godt på varmen - men det er også det eneste de dressene får til..

 

 

Gladeste øyeblikk

Det har vært mange glade øyeblikk denne måneden, men jeg må innrømme at det var rimelig spesielt da jeg sjekket Snapstoryen til Herman Flesvig (som på sett og vis har byttet plass med Jakob Oftebro i hjertet mitt) og oppdaget at han hadde lagt ut en video av min kjære mann. Det ble litt kaos i hjernen min siden jeg forventet å se Herman, men så Peter, hvis du skjønner.. Men det gikk greit, haha ;-)

 


Peter og kongen av Instagram!

 

Tristeste øyeblikk

I dag var jeg i begravelsen til en klassekompis som bare ble 34 år gammel. Det var så trist at jeg har ikke ord.. Men det var en virkelig fin begravelse, og minnetalen er den fineste jeg noen gang har hørt. Full av nydelige, små og morsomme historier fra livet hans <3

 

Peter-øyeblikk

Peter er skikkelig flink om dagen, han gjør manneting i garasjen - ordner og rydder og fikser og sorterer. I den forbindelse fant han ut at han trengte et enkelt hyllesystem, og dagen etter var hylla kjøpt inn og montert. Sånn atte.. Da gjenstår bare å få den ut i garasjen der den hører hjemme, da..

 


Ungene har begynt å legge jakker og sko i hylla, haha :-D

 

Friskus

Jeg har begynt å gå lengre morgenturer med hunden nå, og innser at det er deilig så lenge man kler seg godt nok! Det er vel litt friskus..? Hehe..

 

Daffus

Har nedjustert skrittelleren min på armen, sånn at den nå vibrerer når jeg har gått 6000 skritt i stedenfor 10.000.. Ble litt lei av at den aldri vibrerte ;-)

 

Middagsrett

Pinnekjøtt hos Mormor og Este! Det kunne like gjerne vært julaften, manglet bare pakkene.

 

Yndlingssanger

Noonie Bao - Sorry Not Sorry
Thastor - Beach Euphoria (Deep house edit)
Ofenbach - Be mine

 

Favoritt-blogginnlegg

Når livet settes i perspektiv, blir alt annet uviktig.. "Livet er mer enn bagateller"

 

 

/ Takk for nå november - og velkommen desember, håper du blir fin!

* Følg Konatil på Facebook *

Snap fra en søt gutt

Lesestunden på sengekanten til fireåringen om kvelden, er noe av det triveligste jeg vet om. Når en sliten liten kropp kryper inntil meg, roer ned tempoet, og gleder seg til et nytt kapittel i en bok. Klemmene sitter løst, og vi er bestevenner.

I blant må vi kanskje ta en pause underveis i lesingen, fordi et lite hode kommer på noe som har skjedd i løpet av dagen, og vi må snakke litt om det før vi kan ta fatt på lesingen igjen.

Andre ganger må vi sende en nattamelding til Mormor, eller ringe til Tante og Onkel for å gi en viktig beskjed.

I går var det Peters tur til å legge, og de gjør tydeligvis også litt andre ting enn å bare lese bøker. For da jeg sjekket telefonen min litt senere på kvelden, hadde det tikket inn en Snap som fireåringen hadde sendt helt selv, fra sengekanten:

 


(Bilde av illustratør Tiril Valeur bakerst i en bok)

 

Det må jo ha tatt litt tid med både fargebytter og utvalgte hjerter - for ingenting pleier å være tilfeldig der i gården :-)

Og i morges var det første jeg hørte: - "Mamma, fikk du snappen min, eller?"

 

/ For en herlig alder, hihi :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Synger du denne julesangen feil?

Da vi skulle tenne det første adventslyset på søndag, ble vi ikke enige om hvordan teksten ""Så tenner vi et lys i kveld" egentlig lød. Men midt oppi kaoset ble jeg tipset om en annen julesang, som veldig mange synger feil uten å vite om det ;-)

 

Extended family singing christmas carols together on couch

 

Men først: I helgen diskuterte altså Peter og jeg om det heter "Så tenner vi ett lys i kveld" med trykk på "ett" - eller om det bare er "Så tenner vi et lys i kveld". Takket være et par glupinger i kommentarfeltet (tusen takk!), så har vi nå oppklart mysteriet en gang for alle. For begge hadde jo rett!

Selv om det i originalteksten står "Så tenner vi et lys i kveld", så har versene på folkemunne tatt seg visse friheter. Og derfor har de aller fleste av oss begynt å surre med "ett" eller "et". Forklaringen i kommentarfeltet lyder som følger:

Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede (her skal man si "et lys")
Det står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede (her sier de fleste "ett lys" for å presisere at det bare er ett.)

Så kan vi jo bare lure på hva Inger Hagerup sa selv, men jeg tror det lille mysteriet er oppklart i denne omgang :-)

Men! Så var det denne julesangen som "alle" visstnok synger feil.. Jeg har i hvert fall sunget den feil i 34 år!!

Sangen er "O, jul med din glede", og det er i refrenget det har gått galt for meg..

Vi klapper i hendene, vi synger og vi ler.
Så glad er vi, så glad er vi.
Vi svinger oss i kretsen og neier - og bukker.

Eller går den egentlig sånn?! Sjekk originalteksten, da ;-)

 


(Skjermbilde fra barnesanger.no)

 

/ Gladelig.. Aldri hørt før! :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Perlebrett og snøkrystaller

Planleggingsdag på en fredag er nå én ting. Men når barnehagen er stengt på en mandag, etter en hel helg med oppladning av batterier - så må man bare brette opp ermene og gjøre så godt man kan.. :-)

Dagen startet tidlig, og i dag må jeg innrømme at jeg tilfeldigvis hadde lagt to nettbrett klare på nattbordet. Begge barna bet heldigvis på agnet, og jeg kan såvidt huske jeg druntet meg gjennom en håndfull usynkroniserte YouTube-videoer før hanen gol.

Hvert eneste minutt med ekstra søvn teller om morgenen, og da lillesøster omsider bestemte seg for å stå opp etter tjue minutter, følte jeg at øynene var hakket mindre seige. Og da våkna jaggu Peter også, den mannen har seriøst et helt upåklagelig sovehjerte om morgenen ;-)

Det fine med å ha barn, er jo at timene får bein å gå på uansett. Men sånn midt på dagen, bestemte jeg meg for at nå, nå er det på høy tid å få på plass litt perling ved kjøkkenbordet. Jeg hadde sett noen fine perlekreasjoner formet som snøkrystaller, og tenkte dette måtte være midt i blinken for mine to små. Ålreit, så var perlene kanskje litt i minste laget for lillesøster, men hun pleier jo å herme etter oss andre uansett - så vi måtte jo gi det et forsøk..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fargerrike og bittesmå ligger de..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Hey! De sitter fast inni hånda mi!"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Det var i grunnen sjukt gøy å bare scoooope noen perler over i de mindre skålene.."

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Kan forresten scoope med hendene også, jeg.. Hupps, mistet visst åttiseks stykker på gulvet.."

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og mor bare: "Hvor i all verden kom den vaskeballen fra..?"

 

Det ble ikke sånn veldig mye perling på alle, men stemninga var god. I alle fall helt til den minste skumpet borti brettet til den eldste, som faktisk hadde brukt en evighet på å sortere perlene etter farger og begynte å bli fornøyd med egen kreasjon. Og da mor skulle løfte armen for å avverge kranglingen som var i ferd med å bygge seg opp, føyk begge de to brettene med ferdige snøkrystaller som jeg hadde brukt en evighet på, bortover bordplata.

Så da sa vi oss fornøyde med egen innsats ved perlebordet for i dag. Nå gjenstår bare litt rydding..

Burde kanskje gjort unna ryddingen med én gang, men det var så mye perler overalt at det brått ble planleggingsdag på kjøkkenet også ;-)

 

 

/ O, perl med din glede og barnlige lyst!

* Følg Konatil på Facebook *

Au pair'en som ikke gjør en dritt

Det er vel innafor å føle at julemodusen kommer snikende nå? :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For hvert år som går blir jeg mer og mer glad i julen, og jeg gleder meg skikkelig til å finne frem julepynten om noen dager. Vi har smugstartet litt i dag, for det går jo ikke an å tenne det første adventslyset uten å ha litt julestemning i huset!

I helgen har vi også hatt lillesøsteren min på besøk, og det er så koselig med gjester på overnatting! Ungene er selvsagt i ekstase over å ha tante Tess i hus, og de syns det er ekstra moro å ha en å vekke om morgenen.. Tante lurte på om det var mulig å få sove til halv åtte, og det klarte vi, takket være Nrk Super og You Tube på senga ;-)

Tante Tess føler selv at hun ikke bidrar med husarbeid når hun er på besøk, og kaller seg selv for "Au Pair'en som ikke gjør en dritt", haha.. Men ikke bare hjelper hun til når det trengs, hun ligger også på gulvet og leker med ungene dagen lang - og det må jo være den perfekte Au Pairen, spør du meg!

 


Tante T <3

 

Store deler av denne søndagen har vi brukt på å krangle diskutere teksten man ofte sier når man tenner adventslysene: "Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede".

Søsteren min og jeg har nemlig bestandig sagt "Så tenner vi ett lys i kveld", mens Peter mener det ikke er trykk på "ett", siden det tross alt står "et" i teksten som Inger Hagerup har skrevet. Jeg regner med det er en Larviks-greie som vanlig, men vi ble i alle fall ikke enige :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Så tenner vi ett lys.. Eh et lys.. Til frokosten" :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Årets julekule - fungerer som bordpynt fram til treet er på plass ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nystekte rundstykker - såpass må det være med storfint besøk og advent! (Oppskrift finner du her)

 

Vi har egentlig en regel om å ikke høre på julesanger før 1. desember, men i dag ble vi nødt til å gjøre et unntak til frokosten. Så nå har hele familien Klonk startet nedtellingen til torsdag, for da er allting lov!

 

/ God søndag - håper helgen har vært fin :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Endelig litt fri fra gubben

Det er nesten helt utrolig at Peter og jeg som går oppå hverandre dagen lang, ikke oftere blir lei av hverandre. For ikke bare er vi kjærester, vi er jo på sett og vis kollegaer også, vi jobber sammen og har hjemmekontor begge to.

Til tross for dette går det altså overraskende knirkefritt. Men det betyr ikke at det ikke er deilig de gangene en av oss skal i et møte eller har andre gjøremål slik at vi må forlate huset.. Sånn som i dag.

Jeg hadde nemlig en avtale som jeg hadde gledet meg til i flere uker, jeg skulle møte min høygravide bestevenninne for massevis av skravlings og et herlig lunsjmåltid på vår favoritt-kafé.

 

 

Vi ble enige om at Peter skulle kjøre meg til kafeen, før han tok en tur på treningsstudioet i mellomtiden. Men siden han også fikk lyst til å spise lunsj ute, fant vi ut at han kunne komme til kafeen etter trening, og at han skulle ta med Mac'en sånn at han kunne sitte og jobbe mens han spiste lunsj.

Men han skulle ikke sitte sammen med oss, vi jentene skulle "for guds skyld få kakle i fred". Dessuten var det viktig at han og jeg fikk litt tid fra hverandre, for han "trengte faktisk litt pusterom".

Men da Peter endelig var ferdig på trening, var det midt i lunsjtid. Og ikke et ledig bord å oppdrive i hele lokalet. Så...

 

 

/ Det var den alenetiden, si ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Livet er mer enn bagateller

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.. For det er noe jeg har tenkt på, og det er at jeg føler meg som en annerledes blogger. Jeg pleier ikke skrive om hvordan dagen min har vært, om hva jeg har gjort med familien min og hvilke planer vi har for morgendagen. Men jeg elsker å dele historier, og det beste jeg vet er når jeg føler at innleggene mine sprer bittelitt glede. Det trenger ikke være noe stort, og det er ikke bestandig jeg får det til - men det er i alle fall mitt mål hver eneste dag.

Men så hender det jo at livet ikke bare er en dans på roser for meg heller. Og de dagene det går litt trått, tenker jeg som oftest at det er best for dere at jeg lar bloggingen ligge. For jeg vil jo helst skrive om fine ting, og da føles det bedre å droppe å poste noe, framfor å skrive ut tankene mine. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Men i kveld skal jeg gjøre et unntak.

For denne uka har vært veldig spesiell. På søndag døde en gammel klassekamerat helt plutselig. 34 år gammel, et kraftig hjerteinfarkt - et liv er plutselig over. Alle er i sjokk, og denne forferdelige hendelsen har altså utløst et helt skred av tanker. Men også noe annet, for denne uka har det tikket inn meldinger fra folk jeg ikke har snakket med på flere år. Gamle klassekompiser som er like utafor som meg, og som ikke kan forstå at den blide gutten er borte for alltid.

Og alle skriver det samme.. Dette er helt grusomt, jeg kan ikke tro at jeg har gått her hjemme og irritert meg over rot på badet eller en oppvask som burde vært tatt. Bagateller! Teite bagateller! Man glemmer jo helt hvor skjørt livet er, men så kommer noe som dette og setter alt i perspektiv.

Og da blir man bare så redd og ydmyk og alt på en gang. Og selv om jeg ikke egentlig tenker å skrive slike innlegg, så klarer jeg ikke å gå videre uten å få det ut heller.

Derfor velger jeg å lette litt på hjertet, tømme tankene mine og minne om hvor skjørt livet er. Det er faktisk bare én bokstav som skiller lykke fra ulykke, og det er ikke verdt å henge seg opp i teite bagateller som oppvask og støvdotter, når livet er så veldig mye mer enn små bagateller. Jeg vet ikke hva mer jeg ønsker å skrive egentlig, jeg er fortsatt litt i sjokk.

Så bare.. husk det da. Ikke meningen å høres ut som en prest her, men elsk hverandre og ha det fint. Livet er for kort og dyrebart til noe annet.

 

 

/ Du var en bra fyr A.E, smilet ditt vil bli savnet <3

Date night

Det er ikke hver kveld Peter og jeg er ute på vift! Men i går hadde jeg fikset barnevakt sånn at jeg kunne ta med gubben ut på en forsinket bursdagsmiddag med et vennepar :-)

Det tøffeste med å ha blogg som jobb, er uten tvil at det er ekstremt vanskelig å ta seg fri. Siden innlegg er ferskvare, ligger man bestandig litt bakpå - og fordi vi i tillegg har dobbel mengde bloggstress under samme tak, er det faktisk helt nødvendig for oss å forlate huset for å klare å koble ut.

Så i går var det rett og slett fantastisk deilig med en luftetur :-)

Men.. Det slår jo aldri feil. Når ungene er i seng for kvelden, og man hopper i dusjen for å våkne litt, får på seg noen filler som ikke er dekket av gamle leverpostei-flekker, og får smelt på litt mascara:

 


Oooooh hello there, Trøttesen..

 

Jeg vet ikke om det er mørketida som gjør det, eller om det først og fremst skyldes at 2-åringen har begynte å våkne én time tidligere enn normalt hver morgen - men jeg er altså så trøtt i trynet om dagen!

Gårsdagen var selvsagt intet unntak, så mens gubben gjorde seg klar for avreise i går kveld, svinset jeg rundt på parketten for å få fart på maskineriet. Og da kom jeg plutselig på at venneparet vårt jo er i nøyaktig samme situasjon som oss - med småbarn i hus og tidlige morgener. Med andre ord: like trøtte som oss ;-)

 


Litt svinsing på parketten, så blir det bra!

 

Men så kommer man seg ut døra, skravler og gleder seg i bilen, møter venneparet på parkeringsplassen, finner et fint bord i restauranten - mens man innser at det er skikkelig trivelig og at man gjerne skulle gjort det mye oftere.

Men midt blant latter og gode historier, var det jo ingen tvil om at det var to slitne fedre og to trøtte mammaer som var ute på vift.. For det ble sagt ting som:

- "Vi har ikke vært ute og spist siden vi var på Peppes med dere. Var det i april? Eller mai?" (Forvirret småbarnsfar)

- "Sorry gjespingen, jeg må bare komme meg over kneika, så går det over" (Trøtt småbarnsmor)

- "Hvor mye er klokka, det begynner vel å bli sent? Er den bare kvart på ti?!" (Forbauset småbarnsfar)

- "Oi, nå har jeg begynt å lespe. Unnskyld, jeg gjør det når jeg blir sliten" (Sliten småbarnsmor)

 

Men fy flate så viktig det er å komme seg litt ut i blant.. Lade batteriene, og mingle med andre som har det akkurat som deg :-)

 

/ Hurra for gode venner!

* Følg Konatil på Facebook *

Den lille historien om toppbildet

Peter holder for tiden på å snekre sammen et nytt toppbilde til bloggen sin. Og det fikk meg til å tenke på den lille historien som skjuler seg bak mitt eget!

 

 

For da jeg bestemte meg for å lage min egen blogg i august i fjor, hadde jeg selvsagt tenkt på det i noen uker. Men jeg hadde feiget ut gjentatte ganger, og til slutt var det Peter som sparket meg i rumpa og fikk meg til å ta det endelige steget. Og da måtte ting skje i en fei!

Det eneste jeg visste var at bloggen skulle hete "Konatil", men bortsett fra det, hang alt i løse lufta. Jeg måtte finne blogg-design og jeg måtte ha et toppbilde, og det litt kjapt.

Det var midt i juni, og plutselig en dag sto Peter på stuegulvet og viftet med kameraet.

- "Hei! Nå er det fint lys i stua! Vi knipser et bilde du kan bruke som toppbilde på bloggen! Still deg her borte!"

Men jeg lå som en krøll på sofaen, formen var dårlig og jeg følte jeg var i ferd med å bli syk. Det siste jeg ville var å bli tatt bilde av.. Så jeg nektet.

Men Peter ga seg selvsagt ikke. Så jeg karret meg opp av sofaen, bannet og svertet litt på veien - subbet opp trappa til badet i 2.etasje, smalt på litt mascara, tasset ned igjen, og stilte meg opp foran veggen Peter hadde sett seg ut.

Det ble en fotosession vi begge husker, haha :-) Det begynte rimelig dårlig med Peters manglende instruksjoner, og knipsing i vilden sky - og jeg med et energinivå på bunn og en rimelig kort lunte. Men etterhvert løsnet det heldigvis, og vi lo oss skakke av hvor lite fotogen jeg er.. :-)

Til slutt var bildene i boks, men formen min ble ikke bedre utover kvelden. Neste morgen lå jeg under dyna og hutret og frøs, og jeg skjønte ingenting, for jeg var verken forkjøla eller hadde andre symptomer. Men jeg følte meg helt elendig!

Til slutt måtte jeg ringe legen, og etter en CRP og en kjapp utspørring, konkluderte han med at jeg hadde brystbetennelse - og at jeg måtte begynne på antibiotika fort som fy.

 


En mor lar ikke en mastitt stå i veien for litt klistremerke-plastring!

 

På tredje dagen med antibiotika var jeg på beina igjen, og selv om jeg til dags dato mener å skimte litt sykdom i øynene på toppbildet - er det noe sjarmerende over det også. Som en slags søt liten hemmelighet :-)

 

 

/ Nytt toppbilde får vente en stund til :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Ikke flaut med lus i hus!

/ Sponset innlegg

Jeg husker fortsatt den første gangen det hang en lapp i barnehagen om at det var oppdaget hodelus på avdelingen. Lus! Jeg fikk rett og slett sjokk, for barnehageferskinger som vi var, trodde vi at lus var noe som ble utryddet på åttitallet.

Så viser det seg altså at lusene lever i beste velgående, og dét til tross for at de verken kan hoppe eller fly, og at de er totalt avhengige av mennesker for å overleve. I praksis betyr det at noen konstant må ha lus! Er det bare meg som ikke forstår hvordan dette er mulig..?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For det vil jo si at akkurat nå sitter det noen og klør. På julaften er det noen som klør. På 17. mai, på St.Hansaften, på 1.påskedag og på bursdagen til Kong Harald. Hver eneste dag siden atten-pil-og-bue har det sittet noen og klødd!

Den eneste årsaken jeg kan komme på som forklarer hvorfor hodelusene aldri utryddes, er at det er flaut å ha lus. Det er flaut å si fra til barnehagen eller skolen, og derfor prøver man kanskje heller å fjerne lusa i stillhet. Men innen man er kvitt dem, har lusa allerede klatret videre til neste hode.

Og det er jo bare dumt, for hvis vi det ikke hadde vært så flaut å si fra om at man har lus, så hadde vi kanskje vært kvitt dem for lengst. Lus handler ikke om manglende hygiene, så la oss begynne å prate mer om lus! Da husker kanskje vi som foreldre å sjekke barna jevnlig, fremfor å ta en rask titt de gangene det kommer et infoskriv fra barnehagen/skolen.

I tillegg til å prate om problemet, er det lurt å:

- Sjekke barna for lus hver uke. Gjerne hver fredag! Da rekker du å ta en lusekur i helgen :-)
- Unngå å låne hodeplagg, skjerf, hårstrikk, kam av hverandre.
- Bruke hårstrikk.
- Sjekke resten av familien dersom det oppdages lus hos ett familiemedlem.
- Sette i gang behandling med én gang dersom lus oppdages.
- Gi barnehagen/skolen beskjed!

Hodelus forsvinner aldri uten behandling, derfor er det kjempeviktig med et effektivt lusemiddel. Selv om vi har sluppet unna lusa så langt, har vi en pakke liggende klar i skapet, for sikkerhetsskyld. Da er vi forberedt dersom lusealarmen plutselig skulle gå!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Nyda er en ny type hodelusbehandling som er giftfri. Den selges på alle apotek, er førstevalget til Folkehelseinstituttet, og er veldig effektiv fordi væsken som kommer i kontakt med lus og egg, trenger dypt inn i pustesystemene og hindrer videre opptak av oksygen. Dette fører til at eggene ikke klekkes, og at lusene ikke får puste og dør i løpet av 58 sekunder.

KONKURRANSE!

Jeg gir bort et par pakker til noen heldige lesere som også ønsker å bekjempe lus! Det eneste du trenger å gjøre, er:

- legg igjen en kommentar med hvilket årstall du hadde forventet at lusene ble utryddet ;-) (selv hadde jeg trodd 1989)
- husk å fylle inn epost-adresse, ellers får jeg ikke kontaktet deg hvis du vinner!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Avslutningsvis må jeg få minne om ordtaket til "Hodelus.no":

"Det er ikke flaut å ha lus, men det er veldig flaut når andre oppdager at du ikke har sagt ifra!"

PS! Konkurransen er avsluttet, og vinnerne er kontaktet! Gratulerer til Camilla og Camilla :-)

 

/ Lykke til!

* Les mer om NYDA her *

Når to små "sovner" i baksetet

Regnet trommer mot frontruta idet jeg svinger bilen inn i oppkjørselen. Vanligvis pleier jeg å rygge på plass, men nå er det kveld. Klokka har passert leggetid og i baksetet sitter to trøtte småtroll. Fra anlegget dundrer Izabell med "Kontroll"; en rutinert småbarnsmor gjør selvsagt alt i sin makt for at ingen skal duppe av på vei hjem.

- "Ingen har sovna baki der?", roper jeg energisk idet jeg skrur av tenningen, men fra baksetet er det stille. Jeg kaster meg rundt, før jeg lettet oppdager at begge de to små sitter med øynene lukket - men med hvert sitt lure smil om munnen.

- "Åneeeeei!", sukker jeg høyt, "De har sovnet! Begge to! Hva gjør jeg nå, da?!"

Jeg ser det er såvidt de klarer å holde seg, og at de jobber med å kvele små grynt begge to. Jeg drar hetta over hodet for å beskytte meg mot regnet, før jeg tar sats og hopper ut av bilen. Jeg løfter lillesøster ut først, og hun henger som et slips i armene mine. Jaggu ikke dum, til å være så liten.. Jeg bærer henne inn i gangen, og legger henne forsiktig ned på gulvet. Teo er overlykkelig for å se oss, og hopper og spretter som en unghund.

- "Nå håper jeg at Teo passer på den lille babyen min som har sovna, for nå må jeg ut og hente storebror!", sier jeg.

Den lille bylten på gulvet kniper igjen øyene sine mens smilet går fra øre til øre, og jeg løper ut i regnet igjen. Jeg åpner bildøra, og oppdager at setet til storebror er tomt. Men jeg får øye på en lue, og ser at han prøver å gjemme seg nede ved beina.

- "Ånei! Han har tatt av seg sikkerhetsbeltet i søvne og sklidd ut av setet sitt! Hvordan er det mulig?!"

Jeg strever med å få tak under armene hans, såpass lenge at han til slutt hjelper til litt selv. Jeg bærer den litt for store gutten som om han var en baby, mens jeg mumler at dette, dette må jeg fortelle ham når han våkner i morgen tidlig! Tenk at han hadde klart å ta av beltet i søvne..? Det er jo helt utrolig..

Jeg hører ham kvele et knis, og når jeg kommer inn i gangen, oppdager jeg at lillesøster har ålet seg fem meter inn på kjøkkenet.

- "Oi, nå har lillesøsteren din begynt å krype i søvne! Jeg tror hun har blitt en snegle!!"

Den lille jenta fniser fornøyd, fortsatt med øynene lukket. Jeg ser nysgjerrigheten tar overhånd hos storebror, og at han glipper på det høyre øyet for å sjekke hvor lillesøsteren befinner seg.

Jeg bruker noe som virker som en evighet på å kle av begge to jakker og sko. Jeg kikker på klokka, og innser at jeg må finne på noe effektivt før overtrøttheten garantert kommer til å kikke inn hos dem begge. Mens jeg henger opp jakkene på knaggene, kremter jeg høyt før jeg sier:

- "Sistemann opp trappa er en gammel fis!"

I løpet av et halvt sekund er fireåringen på beina, og kaster seg mot trappa. Da våkner jaggu lillesøster til liv også - og med lyden av fire bein som tramper i trappetrinn etter trappetrinn - legger en lettet mor luene på plass mens hun smiler fornøyd :-)

 

 

/ Sov godt små "babyer" :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Oppvask og bursdagshilsen

I går kveld var det ikke bare de 35 bursdagslysene på kaka som hadde brent ut.. Både Peter og jeg var helt kaputt etter en lang ettermiddag med pølser, is og gaver - jeg sloknet i senga med fireåringen, og da Peter vekket meg klokka 21, spurte han om vi ikke bare skulle gå og legge oss. Haha, det var bursdagskvelden sin, det!

Litt stusselig, men vi angret ikke da minstefrøkna startet dagen litt over fem i dag morges.. Jeg hadde tenkt til å skrive noen ord til jubilanten i går kveld, men ble isteden liggende å tenke på det i senga. Og en eller annen gang i løpet av natten, fikk jeg et lyst øyeblikk der jeg innså at bestikkurven i oppvaskmaskinen vår symboliserer forholdet til Peter og meg på en prikk!

 

 

Ålreit, jeg innser at denne trenger en forklaring :-)

I motsetning til Peter og meg, har bestikkurven vår vært halvveis ødelagt i flere år nå. Vi har til og med vært på Ikea for å få tak i en ny, men siden de ikke kunne hjelpe oss der, har vi rett og slett glemt hele greia. Og på samme måte som at gode forhold handler om å snakke med hverandre og leve i en slags symbiose - har Peter og jeg for lengst funnet ut hvordan vi lever med en ødelagt bestikkurv.

For at alt skal gå knirkefritt i oppvaskmaskinen vår, er det noen regler som må følges:

 

 

Lilla rom: Alt, bortsett fra teskjeer.
Rødt rom: Ikke bestikk, kun redskaper med tjukke håndtak.
Grønt rom: Alt, bare ikke det smale bestikket.
Gult rom: Alt går nedi!
Svart rom: Alt, bortsett fra det smale bestikket.

Det morsomme er at vi aldri har snakket om denne organiseringen, det har bare blitt sånn av seg selv. Litt sånn prøving og feiling hver for oss, også har vi tilsynelatende kommet fram til de samme konklusjonene.

Grunnen til at jeg tenkte på dette i natt, var at da jeg skulle rydde ut av maskinen etter bursdagsfesten i går, oppdaget jeg at det var helt kaos i rekkene. Kniver hadde kilt seg fast, skjeer hadde sneket seg gjennom store hull og alt var bare surr. Min kjære mamma hadde hjulpet til med å rydde inn etter kalaset, og hun kjenner jo ikke de uskrevne reglene i bestikkurven.

Jeg er selvfølgelig kjempeglad for ryddehjelp, og det fikk meg altså til å tenke på hvordan små ting og bagateller som en bestikkurv, er med på å få et forhold til å flyte. Hadde Peter til stadighet satt småskjeene i det lilla rommet, hadde jeg helt sikkert blitt ganske grinete etter hvert. Og hadde jeg gang på gang ryddet vekk kaffen og satt den på steder Peter ikke kunne finne den, ville det fort blitt grus i maskineriet ;-)

Innser at dette ikke ble stort til bursdagshilsen, men snarere et lite tankekors om at det kan ligge mye kjærlighet i de små tingene i hverdagen også. Som å vite hvor teskjeene skal stå :-)

 


"Åå, du er som en potetskreller i det røde rommet, du kjære.."

 

.. Og ja, innser at det er på høy tid å få bestilt en ny bestikkurv ;-)

 

/ Har du og kjæresten noen snåle småting som flyter av seg selv, del gjerne i kommentarfeltet!

* Følg Konatil på Facebook *

Hipp hipp heisann!

Hurraaa! I dag fyller Peter trettifem, og det er altså så moro å feire en mann som elsker å ha bursdag! Hvert år blir jeg like forbauset over hvor stas han syns det er, og det føles nesten befriende at han ikke har noe som helst problem med å bli eldre :-)

I morges ble han vekket med gaver på senga, og i ettermiddag venter både pølsefest og isbar! Men det viktigste i dag er selvfølgelig å synge bursdagssangen. Mange ganger ;-)

 

 

/ Hurra for gubben! Og god fredag til alle oss som ikke har bursdag ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Kaffen ble kald

Ålreit. Så hadde jeg kanskje ikke forventet at den anonyme naboen fra Kvinneguiden skulle dukke opp på døra vår i går. Men jeg hadde oppriktig håpet det - for hvor kult hadde det ikke vært hvis vedkommende faktisk kom tassende i strikkejakke og tøfler..? :-)

Men det kom altså ingen gjest til kaffen, så gårsdagen brukte jeg på å tenke litt. Det var selvfølgelig aldri meningen å henge ut en enkeltperson, men jeg synes det må være lov å forsvare seg. Ja vel, så var ikke naboens utspill i seg selv noe å ta på vei for, men det gjør det fortsatt ikke greit - for slik surmaget ryktespredning kan fort bli et godt utgangspunkt for trakassering og netthets.

Peter og jeg er 34 år gamle og tåler en skur eller to, noe helt annet er det for eksempel med yngre, mer lettpåvirkelige tenåringer. Netthets og mobbing er et gigantisk problem, og poenget mitt med innlegget er at så lenge vi stikker huet i sanden og ikke innrømmer at netthets er en forbanna uting, så blir det ikke noe bedre. Snarere tvert i mot.

Selvfølgelig skal denne naboen få lov til å ikke like oss, herregud, vi liker oss ikke selv engang halvparten av tiden. Det føles bare litt ugreit å lese ting som ikke stemmer, slik som at vi liksom går rundt og oppfører oss som kjendiser. Hva betyr det egentlig? At man uprovosert signerer autografer og knipser selfier med folk som ikke har lyst? Kan ikke huske at jeg har gjort noe sånt selv, men jeg har jo ikke full kontroll over gubben da.. ;-)

Når det er sagt: Både Peter og jeg har åpne kommentarfelt, så hva enn dere føler for å skrive - ta det her, da vel! Si det til oss, så kanskje vi kan gjøre noe med det. Det gjør ting uendelig mye enklere for oss, også kunne vi sluppet å bli tipset om anonyme profiler som hvisker og tisker i diverse sladreforum. Der utretter man ingenting, annet enn å sette et dårlig eksempel for andre.

Men nok om det: Nå er jeg klar for å legge denne saken bak meg. Jeg hadde jo bare ei lita høne å plukke med noen, men plutselig ble den fjæra til 10 høns som spredde seg over hele landet. Og nå har jeg brukt hele dagen på å utforme dette innlegget til punkt og prikke, slik at ingen skal misforstå eller bli fornærmet. I så fall må vi kjøpe mer kaffe ;-)

 


Åh, Peter! Knips et bilde av meg da! Kjeeeendis-alert!

 

/ Kjære nabo; kaffekanna står fortsatt klar, men hvis du kommer i morgen, må du ta med gave, for da har gubben bursdag ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Vår gode nabo

I går fikk jeg en melding fra ei venninne som hadde snoket på Kvinneguiden.no. For dere som aldri har hørt om Kvinneguiden, er dette et forum der anonyme, godhjertede, søte og snille damer møtes for å spre glede og vennlig fremsnakk.

Og littebittegranne skitsnakk.

Vel, egentlig er det i overkant mye skitsnakk.

Du trodde kanskje Mannegruppa Ottar var enestående? Well, think again.

Og regel nummer 1 dersom du har en blogg som befinner seg blant de 100 mest leste på blogglisten, er at du skal holde deg langt unna snoking på Kvinneguiden.no. Du vil finne tråder om deg selv der inne, og det er garantert ikke mye glede og vennlig fremsnakk.

Men i går hadde altså min venninne funnet noe ganske artig i en tråd om Peter og meg. Det viser seg nemlig at det er en anonym, godhjertet, søt og snill dame på dette forumet som tilfeldigvis er vår nabo! Haha, hva gir du meg? Det er jo for godt til å være sant!

 

 

Og nå sitter jeg altså her og er skikkelig gira. For jeg kan ikke tro tilfeldighetenes hverdagsmagi! Jeg, som bestandig har lurt på hvem det er som gjemmer seg bak anonyme kallenavn, som sitter hjemme i sin egen sofakrok i sin egen stue, og som har det så sabla bra i sitt eget liv at man må konsentrere seg om andres liv isteden.

Også viser det seg at det er naboen vår!

Så kjære nabo.. Hvis du først skal skrive noe om oss, så syns jeg du fortjener å få litt mer kjøtt på beinet. Noe som virkelig smeller. Litt mer enn "Han trur han er skikkelig kjendis". Det blir liksom så.. Puslete!

Og siden jeg ikke er helt sikker på hvilken dør jeg skal banke på for å finne ditt blide ansikt, så lurte jeg på om du kanskje kunne hatt lyst til å stikke en tur over til oss isteden? Du kan jo bare slenge på deg ei strikkejakke og tasse bort i tøflene. Hva sier du til en kaffekopp i løpet av morgendagen? Du kan bestemme tidspunkt. Jeg har en avtale klokken 11, men resten av dagen kan tilpasses etter deg.

Og etter et besøk hos oss, kan du jo virkelig formidle hvordan to som tror de er skikkelig kjendiser, oppfører seg bak husets fire vegger. Herregud, jeg lover at du skal få litt å skrive om!

Men selv om du omtaler det som "dessverre" at vi er din nabo - så er jeg skikkelig glad for at du er vår. Endelig skal jeg få muligheten til å se hvordan et anonymt medlem av Kvinneguiden ser ut - og både Peter og jeg gleder oss til å høre mer om alle gledene ved baksnakking :-)

 


Velkommen skal du være!

 

/ Dette lukter en spennende lillelørdag :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Svar på spørsmålsrunde #3

Del 1 av spørsmålsrunden finner du her :-)
Del 2 av spørsmålsrunden finner du her :-)

 

Hvor mange upassende/seksualiserte snapper har du mottatt fra ukjente gjennom din snapchat periode?

Ingen!! Håper det kommer noen snart, haha. Neida ;-) Joda.

 

 

Kan du legge ut bilder av huset deres inne? Er i overkant nyskjerrig :P haha

Du får følge med på Snap, da :-) Hvis ikke kommer det flere bilder det neste året, siden jeg skal i gang med å male litt her og der.

 

Hvis du bare kunne feiret en høytid resten av livet, hvem skulle det vært?

Jul!

 

Hvordan er forholdet ditt til svigers?

Veldig bra! Jeg tenker ofte på hvor sinnsykt heldig jeg er som har seilt inn i en helt super familie. Ikke mange kan dra på to ukers ferie med svigermor og stå med tårer i øynene på flyplassen når man skal hjem. Og det er ikke krokodilletårer!

 

Hvilken av egenskapene til barna er din "faviritt"? :-D

Det er ikke lett å plukke ut noe spesifikt.. Men hvis jeg måtte velge, vil jeg si empatien hos dem begge to. Det setter jeg høyt!

 

Bruker dere kallenavn (plutten og fersken) på barna eller sier dere Gustav og nora til dem?

Vi kaller dem mest med navn, men ofte går det også i tulleting som prompefrøken eller tullefrans osv.

 

Har du vurdert å gro en avokadoplante? :-D

Det står en på 7'ende uka i vinduskarmen! Peter mener jeg skal gi opp, men nå har steinen endelig sprukket opp og jeg har skikkelig trua.. Har vært litt dårlig til å bytte vann underveis, så jeg vurderer fortløpende å kjøre på med et par til ;-)

 

Sokkespørsmål 😉: dersom du kunne velge fritt en person i hele verden, hvem sine sokker ville du da ha valgt å gå i en dag?

Og jeg som hater føtter!! Tror jeg svarer Kathrine Sørland. Hun er for pen til å ha sure føtter.

 

Har du lyst å fortelle litt om hva som skjedde da du var ung? Du fortalte så vidt litt tidligere, ønsker gjerne å høre mer om du vil fortelle oss<3

Jeg forstår veldig godt at du er nysgjerrig og at det føles som jeg har sagt A og ikke B :-( Men jeg blir så deppa av å skrive om sykdom og ting som ikke gir meg noe som helst glede i hverdagen. Så jeg håper på forståelse for at jeg ønsker å la det ligge - sånn at jeg kan konsentrere meg om alt som er fint isteden :-)

 

Hvis du skulle valgt hvilken som helst utdanning/yrke nå, hva ville du valgt?

Sykepleier, eller noe skikkelig uventet. Murer eller bilmekaniker - tror jeg hadde stortrivdes i et sånt yrke :-)

 

Blir dere å se noe mer på tv i fremtiden?

Vi har ikke planer om å takke ja til noe i nærmeste framtid - men på sikt er det jo ikke godt å vite hva som skjer, siden Peter har en tendens til å takke ja til alt som høres moro ut..

 

 

Hvis du skulle hatt et annet fornavn, hva ville det vært?

Jeg skulle hete Fredrik hvis jeg ble gutt, så må nesten velge det. Litt utradisjonelt jentenavn, kanskje.. ;-)

 

Hva liker du best å kjøpe til deg selv?

Ting til huset! Gjøres ganske sjeldent, men derfor blir jeg også ekstra glad når det først skjer.

 

Hvordan trives Nora i barnehagen?

Veldig bra! Mammahjertet har endelig funnet roen nå :-)

 

Hvis du måtte velge: miste synet, miste hørselen, miste stemmen, "miste" en arm eller "miste" en fot?

Miste stemmen :-/

 

Aldri mer få klem eller aldri mer få smil?

Aldri mer få klem. Herregud for noen triste spørsmål!

 

Og, dette ble litt negativt, slenger med noen flere spørsmål... Hvilket boyband likte/liker du?

Har aldri vært noe boyband-jente, jeg.. Likte Michael Jackson, og hadde plakater av ham over hele rommet ;-)

 

Dersom det kun skulle være en årstid resten av livet, hvilken?

Vår!

 

Hvem (profesjonell) er din favorittkomiker?

Liker sånne med lun humor, som Michael McIntyre :-)

 

Sjø, skog eller fjell?

Sjø.

 

Hvorfor poster du stort sett fortsatt innlegg på kvelden, nå som du er blogger på fulltid med begge barna i barnehagen?

Fordi de aller fleste av leserne mine sjekker bloggen min om kvelden :-)

 

Hvilken finger og hvilken tå er din favoritt?

Ringfinger og lilletåa. Herregud, kan ikke tro at jeg faktisk satt og vurderte det seriøst!

 

 

Ett spørsmål jeg har hatt liggende lenge til både deg og Peter - hvor i alle dager finner dere bildene til hvert innlegg som illustrerer teksten?!!

Depositphotos.com!

 

skulle du ønske at Nora het Noora ? :)

Nei ;-)

 

hva står øverst på din "Bucketlist"?

Oppleve Norge på langs, kryss og tvers! Hilsen Christina, 73.

 

Om du måtte spise det samme resten av livet, hva ville det vært?

Frokosttallerken ala familien Klonk :-)

 

Sex marry kill - Donald trump, Barack Obama og bill Clinton :)

Gifter meg lett med Obama, for en karismatisk fyr! Så da gjenstår vel sex med Clinton, da, haha.. Trump gotta go.

 

Hva er dine beste tips for å ikke bli sjalu? :-)

Prate sammen! Usikkerhet er roten til alt vondt.

 

Kan ikke du også skrive en bok?

Rimelig sikker på at det aldri kommer til å skje, dessverre - det får holde med en forfatter i familien ;-)

 

tjener du til livets opphold med å poste et blogginnlegg på kvelden? Synes det er veldig stas å lese bloggen din men skjønner ikke helt at det går an å få dekket alle utgifter med bare det.

Jeg har blogget et helt år uten å tjene stort, så jeg skjønner godt hvorfor du stiller det spørsmålet. Inntekten varierer fortsatt fra måned til måned.

 

Hvorfor skal dere kurses i å være foreldre?

Vi skal kurses i å bli enda bedre foreldre! Anbefaler det til alle - veldig lærerrikt :-)

 

Prater Nora noe særlig?

Hun prater masse :-) Men det er ikke alt vi forstår, da ;-)

 

Puhhhh! Da var det slutt - tusen takk til alle dere som tok dere tid til å sende meg spørsmål! Det ble jo en skikkelig variert og morsom runde. Kan ikke love 100% svargaranti i framtiden, men det føltes i alle fall ålreit å gjøre det ordentlig ;-)

Og hvis du klarte å lese deg gjennom alle svarene, fortjener du egentlig en liten premie ;-) På gjensyn i kveld!

 

 

* Følg Konatil på Facebook *

Svar på spørsmålsrunde #2

Del 1 av spørsmålsrunden finner du her :-)

 

Hva er favoritt julesangen din og hvilken liker du absolutt ikke?

Hallo, det går vel ikke an å plukke seg ut en favoritt, vel?! Hehe, jeg har en hel liste med fantastiske julesanger på Spotify! Men i fjor slettet jeg én jeg fant ut at jeg virkelig ikke likte, jeg skal finne ut hva den heter..

 

Hva spiser dere på juleaften?

Vi spiser ribbe, men jeg skulle gjerne byttet til pinnekjøtt :-)

 

Hva er den fineste julegaven du har fått?

Det må være gaven Peter og jeg fikk av fireåringen det første året hans i barnehagen. Det var et pimpa rømmebeger. Den lille gutten var så stolt, og jeg ble så rørt at jeg begynte å grine.

 

 

Hvordan kom dere fram til navnene Gustav og Nora? Veldig fine navn!

Vi hadde en superlang liste med både gutte- og jentenavn under begge svangerskapene, og det var faktisk veldig tilfeldig at vi endte opp med de to til slutt! Jeg trodde faktisk Peter og jeg var enige om at eldstemann skulle hete Herman, helt til dag 3, da oppdaget vi at vi kalte guttungen for forskjellige navn, hahaha. Så da trakk gubben det lengste strået ;-)

 

Hva sto det på den siste sms-en du fikk?

"Helt greit. Setter over potetene når dere kommer." (Mormor og Este inviterte på søndagsmiddag i går <3)

 

Foretrekker du å ringe eller sende sms?

Sms!

 

Hvilket sted kan du ikke fordra?

Å svinse rundt på en flyplass og vite at jeg snart skal opp i lufta..

 

Det virker som du og Pappahjerte utleverer alt fra familiens gjøren og laden i de ulike sosiale medier. Har dere vurdert konsekvenser av dette for barna deres senere i deres liv og om barna vil synes det er greit at "alle" kjenner de?

Åh, bra spørsmål - du er garantert ikke alene om å lure på dette ;-) Men.. Gjør vi egentlig det? Utleverer vi alt? Jeg skjønner at det kan virke sånn, men dette er jo noe Peter og jeg tenker over hver eneste dag. For det er jo på sett og vis fordelen vi har med å drive hver vår blogg med mange tusen lesere daglig - vi blir tvunget til å tenke over hva slags følger ting kan få. I motsetning til andre som ikke er tvunget til å tenke over dette, og som kanskje ender opp med å poste litt mer ukritisk. Vi er hele tiden bevisste på at det går en grense - og hvor denne grensa går. Å ta en slik vurdering på barnas vegne er selvsagt et stort ansvar, men selv om bloggen inneholder mye fra vårt liv som småbarnsforeldre, er den verken utleverende eller sjenerende på en uforsvarlig måte. Helt ærlig tror jeg barna vil være enige i den vurderingen når den tid kommer, så som du skjønner er jeg ikke videre bekymret :-)

 

Blir du noen gang lei av snap?

Nei! Eller altså, jeg snapper ikke hver dag - hadde jeg gjort det, ville jeg kanskje gått lei ;-)

 

Får du mange snapper fra fremmede som er kleine?

Ja. Haha.

 

Hva er favoritten når det kommer til såpe? Både til håndvasken og i dusjen?

Resten av året er jeg fan av såper som lukter kokos og honning, men om vinteren går det i parfymefritt. Ellers tørker jeg ut!

 

Hvor er ditt favorittsted?

Er det for kjedelig å svare "hjemme"?

 

 

Hva er favorittkaka?

Eplekake med masse epler, ikke så mye sukker - og kanskje litt vaniljekrem i. Da er mor fornøyd :-)

 

Blir du gjenkjent på gata?

Hele tida! Kan ikke bevege meg ute lenger. Sykt slitsomt. Neida ;-) Det hender folk stopper meg og slår av en prat, og det er veldig koselig! Så svaret er vel ja.

 

Snorker du?

Nei. Heldig med den.

 

Når er det lov å pynte juletreet?

Lenge før lillejulaften, men ikke så tidlig som 1. desember.

 

Tenkt på en dialekt du synes er litt mindre pen å høre på, litt sånn type det-gjør-vondt-i-øra-å-høre-på-dialekt, ville du klart å vært sammen med Peter om han hadde akkurat den dialekten? :-)

Shit, nå så jeg for meg Peter når han er på sitt mest irriterende, også med den dialekta i tillegg.. Føler for å svare nei :-P Men hvis jeg hadde blitt kjent med ham på tross av dialekten, hadde jeg helt sikkert blitt sammen med ham.

 

Hva er grunnen til at dere ikke bruker navnet på barna?

Vi føler ikke for å bruke navnene så altfor mye og jeg ser ikke hvorfor navnene deres trengs å brukes uansett :-)

 

Drikker ingen av dere alkohol?

Vi er ikke avholds, men vi drikker ganske sjeldent..

 

Kan du nevne dine tre mest negative og positive sider?

Negative: Tenker ofte gjennom problemene før løsningene, kort lunte når jeg er sulten, hater å kjøre bil i storbyer.
Positive sider: Godt humør, ganske morsom, empatisk.

 

Blir det et barn nummer 3?

Akkurat nå er vi veldig fornøyde med 2!

 

Ønsker dere å flytte?

Nei :-)

 

Hvis du kunne vært Peter for en dag, hva ville du gjort?

Hoppet i fallskjerm og gjort sånne gale ting som han har skikkelig lyst til, men som jeg aldri ville funnet på å gjøre som Christina..

 

 

Er du sjalu av deg?

Veldig lite sjalu av natur!

 

Hva er det beste med Peter?

At han er den perfekte familiefar :-)

 

Hvordan har du det? Hvilket terningkast ville du gitt dagen i dag, og hvorfor?

Bare bra, dagen i dag er en sterk 4'er, kunne vært en 5'er hvis den ikke hadde startet så tidlig.

 

Hva mener du om USA's valg av president?

Sjokkerende.

 

Hvordan går det med genseren du strikker? :)

Veldig dårlig progresjon! På stedet hvil siden forrige innlegg faktisk. Og det ser jo ikke lovende ut nå som det går mot en travel førjulstid heller ;-)

 

Når giftet derre dåkke? Siden du heter kona til 😃

Vi er ikke gift, men jeg tenkte litt langsiktig da jeg opprettet bloggnavn ;-)

 

Hvordan ser dagen din ut ? Detaljert 😃

Står opp, rask dusj, får på ungene klær, lager frokost, spiser frokost, lufter hunden, leverer i barnehagen, jobber, henter i barnehagen, lager middag, tid med barna, legger barna, jobber, rydder, pusser tenner, snorker :-)

 

Hva fikk deg til å starte å blogge?

Det begynte med gjesteinnlegg hos Pappahjerte, og etterhvert daglige spørsmål om jeg ikke kunne starte min egen blogg. Først tenkte jeg at det var helt uaktuelt fordi jeg så hvor mye gubben jobbet med sin blogg, men så fant jeg etter mye om og men ut at det tross alt hadde vært veldig moro å kunne bestemme helt selv hva man vil poste ;-) Så da hoppet jeg i det! Vill og gæren, der har'u meg..

 

Tok det deg lang tid før du kunne begynne å leve av bloggen?

Hele det første året tjente jeg nesten ingenting, og det varierer fortsatt veldig fra måned til måned.

 

Eg lurer på om barna dine har nokre favorittleker? Kva leker som er kvalitet og ikkje? Eg er ganske fersk førstegangsmor og prøver å sondere dette leketerrenget litt!

Oi, dette er individuelt fra barn til barn! Hos oss er det mye forskjellig som slår an, avhengig av hva slags modus de er i. Puslespill, bokstav- og tallkort, dukker, biler, kassaapparat og butikkvarer, lego og leker som lager lyd (feks BeatBo) er noen eksempler.. Jeg tror nesten du må prøve deg frem litt! :-)

 

Tre på topp julefilmer :)

1. The Holiday
2. Love Actually
3. Home Alone 1

 

Når hadde du sex sist?

Akkurat det tenker jeg faren min blir glad for at jeg velger å ikke svare på, haha ;-)

 

 

Hva tenkte du om å få barn med en som påsto å hate barn?

Kjempebra spørsmål! For å være helt ærlig visste jeg ikke hvor mye han hatet barn før i etterkant. Jeg trodde han overdrev for å være morsom.. Hadde jeg visst hvor seriøst det egentlig var, måtte vi sikkert gått i parterapi. Jeg hadde garantert fått noia!

 

Hva er ditt beste minne så langt i 2016?

Umulig å svare på! Men da Peter og jeg ble spurt om å være forlovere i bryllupet til lillesøsteren min og svoger'n, er nok ett av dem. Eller da jeg endelig klarte å spleise venninnen min med kompisen min.. Eller da Peter og jeg hadde to viktige møter i Oslo og mamma ringte og spurte om vi ikke ville ta en natt på hotell, mens de passet barna. Det var helt fantastisk! Du skjønner at 2016 har vært litt av et år for meg, haha :-D

 

For flere spørsmål og svar, finner du del 3 her!

Svar på spørsmålsrunde #1

Og jeg som fryktet at dere ikke hadde noen spørsmål på lur til meg! Nå har jeg grublet og fnist meg gjennom alle sammen. Lurte først på om jeg bare skulle svare på noen av dem, men så bestemte jeg meg for å slå tell og ta alle sammen. Det er jo snart jul og alt ting.

Dette betyr altså at alle får svar, men jeg fjernet spørsmålene som ble stilt flere ganger. Så tusen, tusen takk til alle som slo seg løs i kommentarfeltet! Dette var gøy :-) Here we go!

 

 

Hva jobbet du med før du startet med bloggingen, og driver du med dette på heltid nå?

Jeg hadde ingen jobb da jeg startet bloggen, jeg hadde vært hjemme i forlenget mammaperm i lang tid. Nå blogger jeg på heltid :-)

 

Kan du fortelle om én ting du angrer på at du har gjort og én ting du angrer på at du ikke gjorde?

Da jeg var yngre angret jeg på mye rart, men Peter har faktisk prentet inn i hodet mitt at det ikke er noen vits i å angre på noe som helst. Fortid er fortid, og selv om det er et veldig kjedelig svar, syns jeg det er noe fint med å leve etter denne regelen :-)

 

Har du cøliaki eller glutenallergi? Om ikke, hvorfor spiser du da de glutenfrie knekkebrødene?

Jeg har ikke cøliaki, men av en eller annen grunn tåler jeg korn veldig dårlig. Det går greit i små mengder, men jeg har det best uten. Skulle ønske det var annerledes, for jeg kan ikke tenke meg noe som smaker bedre enn gjærbakst.. Sukk.

 

Hvordan går det mellom deg og Peter?

Jo takk som spør, vi har det veldig bra :-) Det sies jo at de som skryter av at de har det bra, ikke har det så bra sånn egentlig. Men jeg mener det altså.. Hehe!

 

Litt "rart" å stille kanskje, men er en ung kvinne på 24 som skal få baby ved keisersnitt nå om ikke aaaltfor lenge. Og du hadde jo det med plutten. Hvordan opplevde du det å ha tatt keisersnitt i tiden rett etterpå? Elsker bloggen din!!

Keisersnitt er jo et stort inngrep, noe jeg syns de fleste har en tendens til å glemme.. For min del ble det jo hastekeisersnitt, så jeg måtte gjennom hele fødselsforløpet fram til pressriene, før jeg ble trillet inn på operasjonssalen. Og da var jeg helt utslitt - noe som sikkert satte et visst preg på tida etterpå. Jeg var kjempesliten, så det viktigste for meg ble å ta ting veldig rolig! Ikke stresse med noe som helst, bare tenke at operasjonssåret skulle få ro til å gro. Siden jeg regner meg du skal ha planlagt keisersnitt, går det nok mye bedre - for da har du jo kreftene i behold når du ankommer operasjonsstua :-) Lykke til, og tvi tvi med siste innspurt <3

 

Hva liker du best med Gustav og Nora?

At de er 50% Peter og 50% meg ;-)

 

 

Hva ville navnet på debutalbumet ditt vært?

"Hemoroider og Smilefjes"

 

Hva synes du om hagenisser?

Jeg har en venn på facebook som hvert år legger ut bilder av hagen sin, overfylt av hagenisser.. Hvert år er det nemlig noen som sniker seg inn i hagen hans om natten og plasserer drøssevis av hagenisser rundt omkring. Helt hysterisk morsomt! Så selv om jeg egentlig syns hagenisser er skumle, så har de fått et visst komisk preg over seg etter dette.

 

Hvem var din favoritt-Spice Girl?

Egentlig syns jeg Victoria var penest, men siden hun var så dritsur bestandig - endte jeg opp med å like Melanie B. isteden :-)

 

Ser du for deg at du fremdeles blogger om 5 år? 10 år? Eller har du andre fremtidsplaner?

Jeg er ekstremt ydmyk med tanke på bloggens fremtid, blogging er ferskvare og vi som blogger har ingen mulighet til å spikre noen framtidsplaner. Men både Peter og jeg har valgt bloggnavn som faktisk kan gå overens med pensjonisttilværelsen.. Så vi har ikke planer om å gi oss på en stund, haha ;-)

 

Når skal dere gifte dere, og blir blogglesere invitert?

Datoen er hemmelig, og blogglesere vil dessverre ikke bli invitert ;-) Men det kommer til å bli rimelig greit dekket både på min og gubbens blogg! Hehe..

 

Ble nysgjerrig på favoritt pålegg jeg?

Haha! Akkurat nå er det hvit geitost, med et skikkelig tjukt lag med ekte meierismør under ;-)

 

Hvordan er det å jobbe så tett med mannen din? (At dere ser hverandre hver dag inkludert arbeidstid)?

Vi er heldigvis to vanedyr som tilpasser oss veldig godt - hvis ikke vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Vi er veldig mye sammen, og krangler overraskende lite - men vi har jo hver vår kontorplass, da. Så vi ses stort sett bare til lunsj og middag, hahaha :-)

 

Hvilket pålegg klarer du deg ikke uten?

Jeg er en typisk periodespiser, så her har jeg ikke noe svar å komme med dessverre :-)

 

Dora eller Peppa Gris?

Peppa. Uten tvil Peppa!

 

I tillegg til dopapir, hva MÅ du alltid ha i hus av såkalte dagligvarer?

Dopapir kommer først ja, hehe. Håndsåpe som en god nummer to :-)

 

 

Hva var den største utfordringen med 2 barn i forhold til 1? Hva skulle dere ønske dere viste på forhånd? Hva kom overraskende på dere og hva forventet dere som ikke hendte?

Den største utfordringen er uten tvil de gangene man er alene med begge to, og begge slår seg vrange eller trenger hjelp - og du innser at de er to og du er én.. Jeg blir lett stressa av sånt.

På forhånd skulle jeg ønske vi visste at vi kom til å bli like glad i lillesøster som vi allerede var i storebror - for det bekymret jeg meg mye for mens jeg gikk gravid. Hvordan kunne man føle en sånn kjærlighet enda en gang? Heldigvis gikk det helt av seg selv :-)

Det som kom mest overraskende på oss, var vel at vi ikke kunne ta alt på rutinen likevel. Det var jo et helt nytt individ som kom til verden, ikke en tro kopi av storebror som vi hadde sett for oss. Og noe som vi forventet, men som ikke hendte: At barn nummer to garantert kom til å bli et kolikkbarn. Der tok vi heldigvis feil, takk og lov for det.

 

Hvis du kunne vært hvilken som helst pose fra en matbutikk, hvilken pose ville du vært å hvorfor? Forventer ett utdypende svar :-D

Haha! Da ville jeg vært en plastpose fra Løve-butikken, den lokale sjappa som i dag er Rimi - som jeg syklet til på 80- og 90-tallet. Posen var knæsj gul og skikkelig kul!

 

Har dere aldri en helg barnefri for ha litt alenetid du og Peter? :-)

Det skjer veldig sjeldent! Men jeg har et håp om at det blir litt lettere når begge barna sover natten gjennom, for det føles ikke helt riktig å be om barnevakt når det innebærer en del rot med nattesøvnen :-)

 

Hva ville du bli da du var ung? (les:yngre;))

Da jeg var superliten ville jeg bli frisør. Drømte aldri om å bli blogger ;-)

 

Hvis du kunne laget en parfyme, hvilken lukt skulle den hatt?

Det måtte blitt en salig miks av.. Hmm.. Liljekonvall, lakris og kaprifol, haha :-)

 

Hva er ditt drømmeyrke?

Vet du, etter videregående har jeg faktisk ikke hatt noe drømmeyrke! Men jeg er helt sikker på at jeg kunne passet til å jobbe som veldig mye forskjellig :-) Jeg elsker å skrive, så det er jo ingen hemmelighet at jeg har det veldig bra akkurat nå.

 

Din favoritt middag? Legg gjerne ved oppskrift ;-)

I dag spiste vi "Mutterns fugl i fløte" og det var magisk, som alltid :-)

 

Hvilken linje tok du på videregående skole?

Allmenn! Heter det fortsatt det?!

 

Har du en tradisjon på jul du bare MÅ utføre?

Jeg har mange! Men julefilmene står høyt i kurs. Kommer til å skrive mye mer om jul, men drøyer til desember :-)

 

Hva liker du å gjøre hvis du skal finne på noe uten både mann og barn?

Møte venninner!

 

Vil du regne deg som frisk nå?:)

Jeg har veldig lyst til å skrive ja, men jeg må jo være ærlig. Men mitt store mål er å bli helt friskmeldt en dag.

 

 

Liker du rød eller hvit vin best?

Jeg takler ikke hvitvin, og jeg er ikke spesielt glad i rødvin heller. Men det kan smake godt til en god middag ;-)

 

Hva er favoritt filmen din?

Lenge siden jeg har tenkt at jeg har hatt noen favorittfilm, så må nesten svare filmen jeg har sett flest ganger: Dirty Dancing <3

 

Hva skjer med Gjesterommet?

To blogger, er svaret! Vi har rett og slett ikke tid akkurat nå :-(

 

Er du/dere bekymret for skolestart med tanke på podens framskredne interesse for, og kunnskap om, bokstaver og tall? Har selv en leser/skriver/matematiker på fem år, og er redd for hva mangelen på utfordring kan føre til...

Vi har tenkt litt på det, men jeg har en lillesøster som lærte å lese da hun var fire. Jeg husker mamma spurte henne et stykke ut i  1.klasse, om hva hun gjorde når det var høytlesing i klassen og de andre skulle lære seg å lese. Søstra mi svarte at det gikk helt fint, for hun leste i samme tempo som de andre når hun holdt boka opp ned. Haha! Så jeg håper svaret blir å være løsningsorientert dersom det blir et problem :-)

 

Hvordan går det med vennene du spleisa?

Veldig bra! Så på Facebook i går at gravingen er i gang på tomta de har kjøpt, og at de nettopp er ferdige med å tegne ferdig kjøkkenet. Herregud jeg er så stolt :-)

 

Hvem er du i SKAM?

En blanding av Chris (ikke penetrator-Chris) og Eva, haha :-)

 

Hva ville du helst hatt til jul; ti timer alenetid eller ti timer barnefri sammen med mannen?

Å dæven, denne var vanskelig! Hvis du mener ti enkelttimer, ville jeg gått for alenetid. Hvis du mener ti timer sammenhengende, ville jeg gått for barnefri sammen med mannen :-)

 

Er det noe som foreldrene dine gjorde i din oppvekst, som du aaaldri skulle gjøre når du fikk barn... og som du en dag oppdaget at du gjorde?

Jeg var veldig bortskjemt ved middagsbordet som liten.. Trengte ikke spise maten hvis jeg ikke ville, og fikk gjerne litt spesialbehandling hvis det var noe jeg ikke likte. Husker jeg tenkte at mine egne barn skulle spise det vi voksne serverer.. Vel.. Det er ikke alltid så lett ;-)

 

Sover du naken om natten?

Haha! Regnet med det kom til å komme, jfr instagram-teksten min.. Svaret er nei, og i allefall ikke om vinteren!! Hilsen frysepinnen.

 

Hva er favorittboken din? Hva slags bøker liker du å lese?

De siste årene har jeg lest så lite at jeg ikke lenger vet hvilken bok som er favoritten. Og det er synd, for jeg elsker virkelig å lese! Hadde Boktyven av Markus Zusak på topp i mange år, men den husker jeg bare bruddstykker av nå. Liker alt bortsett fra krim, for jeg har blitt så forferdelig skvetten med åra. Leste bakpå en bok av Lars Kepler for et års tid siden, og slet med å sovne en hel uke etterpå..

 

For flere spørsmål og svar, finner du Del 2 her!

Dans julen inn

/ Sponset innlegg

Da Peter og jeg skulle flytte sammen for fem år siden, var det spesielt én ting vi var enige om at vi skulle ha: En radio i hvert rom! Begge syns det er koselig med musikk på badet om morgenen, og begge syns det er trivelig med litt lyd til matlagingen på kjøkkenet om ettermiddagen. Selv den evige skittentøyshaugen på vaskerommet blir jo hakket lystigere med en liten trall ;-)

Men fram til Peter og jeg fikk barn, assosierte vi aldri musikk med dans! Haha.. Danseferdighetene våre ligger et godt stykke under middels, så når ungene våre nå danser i takt med musikken - er både Peter og jeg rimelig sikre på at dette er noe de har arvet fra Farmor.

Og i det siste har barnas ustanselige danseglede nådd et helt nytt nivå, for nå har det flyttet inn en liten danselærer her!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

"Dance & Move BeatBo" er en artig, liten robot som gjør et hvilket som helst rom om til et dansegulv med lys og lyder. Dansefesten starter når man trykker den på magen eller på knappene på en av føttene - og den spiller morsomme sanger mens den gjør dansebevegelser.

Barna elsker det! De danser, hopper og spretter helt uten tegn til blyghet. Og mens de små danseløvene rister på svansen, kan vi som er litt stivere i hofta rydde unna middagen og ta oppvasken ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Fisher-Price er opptatt av at barn lærer best gjennom lek, og BeatBo introduserer barnet for aktiviteter som hjelper utviklingen på vei. I tillegg til fengende sanger, lærer den bort bokstaver, farger og tall. Den har tre forskjellige moduser som vokser i takt med barnet: Dansemodus, læremodus og opptaksmodus.

Sistnevnte er like populær både hos små og voksne, for i opptaksmodus kan man spille inn en tekstlinje eller et par ord - som BeatBo'en remikser til en ny sang. Og det kan bli ganske så hysterisk.. ;-)

Men den største hit'en her i huset er definitivt "Frysdansen", der barna får beskjed om å stå helt i ro når musikken stopper. Denne dansen er for øvrig den eneste Peter og jeg er ganske gode på også. Spesielt frys-delen..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg regner med naboene våre som har gått forbi huset vårt i det siste, har lurt litt på hva i all verden vi driver med etter middag.. Men det er altså bare BeatBo :-)

* Flere produkter fra Fisher-Price finner du her *

Farsdagsgaven sitter fast i Tromsø

Det er ikke rart gubben elsker vinteren, for han er litt over middels opptatt av pakker. Først er det farsdag, tett etterfulgt av bursdag - så er det ikke mer enn en snau måned igjen til jul. Og siden han selv er ekspert på å gi bort gaver med mening, får jeg hvert år litt småpanikk fordi jeg ikke klarer å være oppfinnsom nok til tre merkedager..

Men i år tenkte jeg å snu den trenden, og begynne med å være tidlig ute til farsdagen! Først tenkte jeg å få barna til å tegne en tegning hver, og kjøpe et par rammer. Men jeg hadde jo helt glemt å ta høyde for at det å tegne noe fint på kommando, ikke alltid lar seg gjøre..

Så da dette prosjektet gikk i vasken, og jeg i forrige uke tilfeldigvis snublet over en perfekt liten pappa-gave da jeg skulle bestille en plakat i en nettbutikk, slo jeg til. Ikke like personlig som en hjemmelaget gave, men da var i alle fall farsdagen i boks!

Gleden varte en god stund, før jeg på torsdag fikk denne meldingen på mobilen:

 

 

Ikke bare viste det seg at nettbutikken nettopp hadde hatt salg og derfor lå litt bakpå med utsending av varer - tydeligvis holdt de også til ganske langt mot nord. Forventet ankomst to dager etter farsdag, forkludret jo planen min en smule.. Så jeg måtte tenke kjapt.

Men torsdag ettermiddag fikk jeg gaveforslaget servert på sølvfat. Gubben sto og lagde middag på kjøkkenet da jeg hørte et spetakkel uten like, etterfulgt av et:

- "Helsikkes stekepanne, nå ryker du på dynga!! Jeg er så dritlei!"

Stekepanna burde vært byttet ut for lengst, så da var farsdagen plutselig i boks igjen. Jeg suste avgårde på shopping, og innså først etterpå at jeg muligens burde gått for en variant i eske..

 


Det kan være en tennisracket.. Bare nevner det.

 

Fram til i morges har gaven ligget gjemt på mitt faste gjemmested - det eneste stedet i huset jeg er 100% sikker på at gubben aldri vil finne den ;-)

 

 

/ Gratulerer med farsdagen til alle gode pappaer der ute!

* Følg Konatil på Facebook *

Feilnominert moteblogger

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde fått med meg dette, men nomineringen til årets Vixen Blog Awards er i gang! Plutselig begynte det å tikke inn med meldinger fra folk som skrev at de hadde nominert meg i kategorien "Årets Stjerneskudd" - og det er jo helt vanvittig moro :-)

 


En gammel blogg-ringrev og et mulig stjerneskudd som klamrer seg fast ;-)

 

Det hadde selvfølgelig vært utrolig artig dersom Konatil ble en av de nominerte, men jeg må innrømme at jeg heier ekstra mye på gubben i år. Han fortjener virkelig en pris, han har vært nominert flere år på rad, så i år er det jaggu meg på tide!

Men sånn nest etter at gubben fortjener nominasjoner, setter jeg jo stor pris på en i kategorien "Årets Stjerneskudd" sjæl, altså ;-) Ryktene skal forresten ha det til at det er mange som har klart å nominere i feil kategori i år, siden "Årets Moteblogg" ligger automatisk utfylt, og det er fort gjort å glemme å endre kategori før man sender inn.

Om "Årets Moteblogg" står det:

"Årets Moteblogg er først ute med det siste, og er signert motebloggeren med en fingerspissfølelse for mote, trender og tendenser og som med sin unike stil også våger å skape egne trender."

Så hvis du er en av dem som skulle nominere Konatil som "Årets Stjerneskudd", og som dessverre glemte å endre kategori fra "Årets Moteblogg", så kan jeg jo trøste deg med at det på sett og vis er en slags fingerspissfølelse for mote her i gården også. I dag var i allle fall stilen rimelig unik..

 

 

 

/ Nominasjon er nominasjon :-P

Nominér dine favorittbloggere her --> Vixen Blog Awards 2016

3 opphøyd i 2, men ingen epler i fiseringen

Stikk i strid med det vi lærte i ungdomstida, er det mye som tyder på at man kan komme seg gjennom livet uten å være sjukt god i matte ;-)

 

School card and apple with math problems on the table

 

Akkurat det skal jeg komme tilbake til, men først: Det er fredag kveld, og på tide å nøste opp den løse matte-tråden! For noen dager siden la jeg ut en mattenøtt, som jeg fikk av min venninne Stine som skulle være vikar i en mattetime. Hun var ikke enig med fasiten, og lurte på om jeg kunne kvalitetssikre svaret.

Problemet var jo bare at jeg i løpet av 16 år uten en eneste matteutfordring, helt hadde glemt hvordan man gikk fram. Nøtta så sånn ut:

 

 

Og det var overraskende mange av dere som klarte å komme frem til riktig svar! Selv om dere "glemte" å nevne hvor lenge det var siden dere satt på skolebenken sist.. For dét er jo faktisk en ganske viktig detalj ;-)

I fasiten stod det at svaret var 3^-1, mens både Stine, jeg og flere av dere, kom fram til at 3 måtte være det riktige svaret. For spesielt interesserte, her kommer utregningen:

Pappa (hehe) minnet meg på at når grunntallet er likt i alle ledd (3), så kan man bare legge sammen og trekke fra eksponenten - altså det 3-tallene er opphøyd i. På godt norsk kan man altså i utregningen drite i 3-tallene, og heller konsentrere seg om de små tallene på toppen.

Regnestykket blir da slik: 2 + (-4) + 6 (over brøkstreken) - 3 (det lille tallet under brøkstreken bytter fortegn når det flyttes over brøkstreken) = 1. Dette 1-tallet er eksponenten til grunntallet 3, altså blir svaret 3^1, som er det samme som 3.

----------------------

Hemmeligheten med matte er jo at det er gøy bare man husker formlene og skjønner hvordan de brukes! Jeg husker ikke lenger formlene og skjønner nesten ikke hvordan de brukes, haha ;-)

Men heldigvis var det noen få som turte å innrømme at mattestykket var helt gresk også.. For eksempel Torill:

 

 

Og vet du hva, Torill? Det holder jeg med deg i. Ikke mer matte på meg, ingen treere opphøyd i andre treere, og ingen epler opp i fiseringen. Eller hvordan det der var..

 

/ God helg!

* Følg Konatil på Facebook *

Julekos-planlegging

Heldigvis er det noen uker igjen til jul, og selv om jeg egentlig ikke har begynt å forberede meg enda, så har jeg begynt å tenke litt - for jeg har ett stort ønske for julen :-)

 

Christmas magic gift box and a woman happy family mother and Child baby

 

Og det ønsket har jeg fordi jeg husker julen i min barndom som en helt magisk tid. Høydepunktet var nok de 24 adventspakkene som Mamma pakket inn hvert år. Det vil si, hun rakk aldri å bli helt ferdig til 1. desember, så det kom alltid noen til underveis. Og det ble jo ikke akkurat bedre da lillesøsteren min kom til verden, og Mutter'n plutselig hadde 48 pakker å få ferdig.. Men når julaften kom, var hun bestandig i mål ;-)

I førjulstiden bakte vi julekaker, pyntet pepperkakehus og lagde hjemmelaget gele-godteri som smakte sånn passe godt. Og Pappa tok oss med i skogen til Farfar for å hugge vårt eget juletre, og hvert år kom vi stolte hjem til Mamma, som fikk latterkrampe og lurte på hvorfor vi hadde tatt med oss den styggeste grana hjem. (Ett år hadde hun faktisk rett, for det treet hadde et parti på midten som var så glissent at vi bare kunne pynte litt øverst og litt nederst. Men det ble jul for det.)

 

Gingerbread man and woman in red and white
Sånn mener jeg å huske pepperkakene våre så ut på nittitallet

 

Jeg blir alltid litt mimrete når den første snøen har lagt seg, og november er godt i gang. Og da blir det ekstra tydelig for meg, at mitt store ønske for julen er å lage gode minner for mine to små julestjerner. Siden noe muligens trengs litt forberedelser, er jeg nå i gang med å tenke ut hvilke opplevelser vi skal fylle helgedagene i desember med.

Og det skal helst passe for både en 2-åring og en 4-åring, men det trenger jo ikke å være alt man må gjøre sammen heller. Foreløpig ser forslagslista slik ut:

  • Bake pepperkaker
  • Pynte pepperkakehus (håper det er innafor å kjøpe ferdige vegger og tak..?)
  • Perle noe jule'te
  • Brette papirjuletrær (mulig denne blir for vanskelig for både mor og barn)
  • Pynte kongler med pompoms (Haha, ikke spør.. Men jeg har sett et bilde, og jeg håper det blir fint. Pompoms er på vei i posten, og konglene ble plukket i høst)
  • Pynte juletreet! (Og det skal opp leeeenge før lillejulaften)
  • Pakke inn og levere julegave til Røde Kors
  • Se en julefilm på kino med 4-åringen
  • Spise lussekatter, drikke kakao og se på Lucia-sendingen på svensk tv den 13. desember (et av Peters barndomsminner)
  • Kjøpe årets julekule! (Peter og jeg har kjøpt én ny ting hvert år siden vi møtte hverandre)
  • Tenne lys på grava til Farmor og Farfar

 

Okei, nå begynner jeg faktisk å glede meg til jul! Men det hadde vært moro med flere forslag jeg kan føre på lista, så hvis du har noe du bare gjøre i adventstida - del det med meg, da vel :-)

 

/ 20 dager igjen til 1. desember

* Følg Konatil på Facebook *

Spørsmålsrunde

Vet ikke helt hva som går av meg, for etter spørsmålsrunden i januar, sverget jeg dyrt og hellig på at det kom til å bli første og siste gang. Det tok nemlig så vanvittig mye lenger tid å svare enn jeg hadde trodd!

Men det er snart ett år siden nå, og selv om det er mye jobb - så er det jo også en ypperlig anledning til å bli bedre kjent med hu lille kona som driver denne rare lille bloggen :-)

 

Question mark heap on table concept for confusion, question or solution

 

Så hvis det er noe du har lurt på en stund, eller noe du kommer på akkurat nå - fyr løs i kommentarfeltet. Dette kan jo være en fin anledning for deg som har spurt meg om noe på Snap, men ikke fått svar. (Jeg prøver å svare så mange jeg kan, men rekker dessverre ikke alle)

Hvis det kommer inn færre enn ti spørsmål, lover jeg en svaringsprosent på 100..

Kommer det færre enn fem, får jeg vurdere å legge inn noen selv, haha ;-)

 

/ Men husk Konatil sin spørsmålsregel: Ikke still spørsmål som du ikke ville svart på selv.. ;-)

Når det går mot helg

Forrige fredag hadde jeg skikkelig vaskedag. Så skikkelig, at da kvelden kom, lå jeg som et slakt i sofaen med dundrende hodepine. Men det var rent og pent rundt meg, da :-)

Nå nærmer det seg helg igjen. Og jeg har oppdaget at dette:

 

 

.. Har blitt til dette:

 

 

/ Sukk - den evige runddansen :-P

* Følg Konatil på Facebook *

Kirken på en søndag

På søndag var jeg i kirken. Mens Peter pakket baggen og gjorde seg klar for å mingle med kjendis-Norge på gallafest, trasket jeg avsted i snøføyka for å rekke søndagens gudstjeneste. For en kontrast..

 

A black and white image of a womans hands clasped in prayer.

 

Også så utrolig ulikt meg.

For jeg har ikke noe forhold til Gud. Jeg respekterer selvfølgelig at andre tror, men jeg får ikke helt taket på det selv. Jeg har alltid sett på Bibelen som en stor bok med historier, uten at jeg har klart å finne noe religiøst i det.

Men på søndag var det Allehelgensdag, en dag hvor gudstjenesten handler om å minnes de som har gått bort. Derfor følte jeg veldig for å ta en tur denne søndagen, for jeg mistet farmoren min i mai, og for henne betydde kirken mye.

Det føltes både godt og riktig å ta turen, og det var det veldig mange andre som også hadde tenkt. Jeg tipper det er lenge siden kirken var så folksom sist - og der satt vi, alene på de bakerste benkeradene. Vi som kom alene - men som ble sittende sammen.

Og det var så fint! Solistene sang så vakkert at tårene rant. Det gjorde ingen verdens ting at jeg ikke kjente på et nærvær fra en høyere makt, for jeg kjente på savnet isteden. Og det gjorde vi jo alle sammen. Akkurat der og da, innimellom all snufsingen, føltes det som vi var i samme båt.

For er det ikke det vi er, da? Vi lever, noen dør, og vi som sitter igjen.. Vi er vel alle i samme båt?

Å sitte på en kirkebenk en søndag i november, og føle at man er på riktig sted. Tenne et lys for alle som har gått bort, snufse litt i kor og vite at selv om vi ikke kjenner hverandre og selv om man kanskje føler seg litt ensom, så er man ikke alene.

 

/ <3

Les også: Kortspill og Pannekaker (Til minne om Farmor)

Å tørke støv av et mattehue

I dag tidlig pep det i telefonen min. Jeg så at meldingen var fra Stine, og jeg lyste umiddelbart opp - for det var en stund siden sist. Jeg åpnet sms'en med en gang, og leste den første setningen:

"En liten nøtt til deg, mitt lille mattegeni!"

Stine og jeg har vært bestevenninner siden videregående, og på skolen satt vi ved siden av hverandre i alle fag vi hadde sammen. Stine var god i alt, mens jeg trøblet med litt av hvert. Verst var uten tvil lesefagene, for jeg var et typisk teflonhue som ikke klarte å huske det jeg leste. Derfor trivdes jeg mye bedre i mattetimene, for å lære formler og sette tall inn i dem var jo mye enklere enn å huske historiske begivenheter fra atten-pil-og-bue..

I resten av meldingen fra Stine, sto det at hun skulle være vikar i en mattetime på videregående, og at hun trengte hjelp med en oppgave som hun ikke fikk til å stemme med fasiten.

Well, well.. Det kan være at det begynner det å bli noen år siden videregående, men hallo.. Å regne matte er som å sykle! Har du først lært det, så glemmer du det aldri. Bring it on, baby!

Så tok jeg en rask titt på regnestykket..

 

 

Det tok meg rimelig nøyaktig to sekunder før det gikk opp for meg at det er seksten år siden videregående og min forrige mattetime. Med alt det innebærer.. For åssen var det nå igjen? Minus og minus blir pluss, minus og pluss blir minus, gange kommer før pluss og minus - men så var det den forvirrende brøkstreken da...

For ikke å snakke om når tall er opphøyd i noe! Er tre opphøyd i to, det samme som tre to ganger  - eller tre ganger tre? Og når skal man putte på paranteser i utregningen, er det bare når det er plusser og minuser - eller gjelder det når det er gangetegn også? Var det ikke noe om at hvis det kommer en minus foran parentesen, så skal man endre fortegn på alle ledd inni parentesen? Eller var det motsatt?

Puuuhh.. Enden på visa var at jeg ble nødt til å sende en kjapp melding til Pappa, som i motsetning til meg, faktisk husker formler som han pugget for tredve år siden. Så han satte meg kjapt på riktig spor i utregningen - men det måtte altså en mattesterk far og nærmere to timer til, før jeg kom fram til et svar.

Så da gjenstår bare spørsmålet... Tar du denne på strak arm? ;-)

 

 

/ Matematikk Sykling ;-)

Les også: Hemmelig kodespråk (Jeg er ikke akkurat dreven i engelsk heller)

En myk og lodden bestevenn

/ Sponset innlegg

Husker du hvor moro det var med leker som lagde lyd, da du var liten? :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Den første julen Peter og jeg skulle feire som småbarnsforeldre, skrev vi ønskeliste sammen. Resten av familien grublet veldig på hva de skulle finne på til sønnen vår på 10 måneder, og lurte på om vi hadde noen ønsker. Jeg husker jeg spesifikt noterte: "IKKE leker som lager lyd!"

Haha! Den lille pjokken hadde nemlig en lekemobil som han ikke kunne få nok av, og vi voksne hadde for lengst gått lei av de tre forskjellige sangene som gikk på repeat. Nåde dem som prakket på oss flere støyende julegaver!

Men en ettermiddag i romjulen var vi på besøk hos et vennepar som definitivt ikke hadde lagt føringer på julegave-ønskelista. Datteren hadde stort sett bare fått ting som lagde lyd, og sønnen vår var i ekstase! Han ville ikke dra derfra, og det endte faktisk med at vi fikk låne en liten hval som lagde gurglelyder med oss hjem..

Etter den dagen innså vi at nå fikk det bli en slutt på å være småkjipe foreldre, for det jo er lyd som er gøy! Kanskje ikke den lekebilen som lager de tre samme sirenelydene, men det finnes jo faktisk leker som bruker lyd for å hjelpe barnas utvikling på vei.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Fisher Price brenner for at barna skal kunne leke og lære samtidig, og mener at de små lærer best gjennom lek. Derfor har de utviklet mange leker som kombinerer disse to, blant annet den myke og gode "Laugh & Learn Puppy".

Med over 50 morsomme uttrykk og syng-med-sanger, ble valpen raskt en hit i heimen :-) Den reagerer på barnets berøring, og har smart-teknologi som gjør at den endrer læringsinnholdet etter hvert som barnet vokser.

De ulike nivåene stiller man enkelt og greit inn ved å trykke under den ene poten. Det laveste nivået passer fra 6 måneders alder og fokuserer på de første ordene, og lyder som skal vekke nysgjerrighet hos barnet. Deretter er det fokus på å stille spørsmål og gi enkle oppgaver - før det høyeste nivået (fra 18 måneder og opp til ca tre år), spiller på fantasifull lek og tidlig rollespill.

Dermed kan du enkelt og greit velge det nivået som passer ditt barn i takt med hvor det befinner seg i utviklingen :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Valpens hjerte lyser opp og blinker i takt med musikken, og det skal godt gjøres for små danseføtter å sitte stille når melodiene strømmer ut av den lille pelsdotten med de blå ørene :-)

Og du? Lydnivået kan enkelt kan justeres bak på ryggen ;-)

 

/ Gøy for unga! <3

* Flere produkter fra Fisher Price finner du her *

Kjendisfest og glatt føre

I kveld er Peter ute og flotter seg på Se og Hørs Kjendisgalla, og selv om han dessverre ikke stakk av med prisen for 'Årets Blogger', er det mye som tyder på at han har det rimelig ålreit likevel.. ;-)

 


Ingeborg Heldal <3

 

Først må jeg bare få si, at det er jo ikke sånn at jeg sitter hjemme og er bitter eller noe.. For jeg hadde ikke spesielt lyst til å dra på kjendisparty, og var rimelig lettet da min kjære svoger takket ja til å ta min plass. Jeg må i grunnen trekke pusten dypt bare jeg hører ordet "galla", derfor fant jeg ut at det var best for alle parter om jeg holdt meg hjemme i kveld.

Men akkurat nå, her jeg sitter og sjekker snappene fra gubben, må jeg jo innrømme at dagen hans har vært litt mer innholdsrik enn min, haha!

 


Dette bildet! Elsker Kristin Styleconnection :-)

 


Er ikke det übervakre Lise Karlsnes..?!

 


Sjølvaste Sandra!

 

Og litt tidligere i kveld, tikket det inn et par meldinger fra gubben også:

 


Haha! Herman som i Herman Flesvig.. Legg til "hurraskotupp1" på Snap, og du vil forstå.

 

Men så tenkte jeg at jeg fikk kikke gjennom bildene på min egen telefon, for liksom å se hva for noe minnerikt som har skjedd i mitt liv i dag. Og det var vel da jeg innså at jeg kanskje skulle tatt meg en tur på galla'n likevel.

For i dag hadde jeg bare knipset ett eneste bilde, og det var fra jeg var ute på glatta i dag morges og ble forbigått av en gammel dame. Med rullator.

 

 

/ Det er et visst sprang fra å være på kjendisgalla, til å sitte hjemme og planlegge hvor man skal kjøpe brodder i morra tidlig.. :-P

* Følg Konatil på Facebook *

Utslitt husmor i sofaen

I går kveld var jeg litt av et syn.. Jeg lå som et slakt i sofaen mens jeg sippet til et glass med appelsinsaft, og ventet på at ibuxen skulle virke. Å bruke hele fredagen i vaskebøtta var pokker'n meg mer slitsomt enn jeg hadde trodd!

Dagen begynte faktisk litt tungt også. For selv om jeg var forberedt mentalt, hadde jeg forventet at jeg skulle våkne med en rakett i rumpa, klar til dyst. Det gjorde jeg ikke.

Dessuten oppdaget jeg at jeg hadde en skikkelig ryddejobb foran meg, ettersom jeg hadde planer om å gå rimelig grundig til verks når jeg først var i gang. Men da jeg guffet opp musikken, og oppdaget at det nesten ikke hjalp i det hele tatt, var det like før jeg ga opp.

 

 

Men så kom jeg på et tips jeg hadde fått i kommentarfeltet, om å bruke en kleskurv/balje til å putte alt rotet oppi. Så slipper man å løpe opp og ned og frem og tilbake mens man rydder, man tar bare med kurven og plasserer ting der det hører hjemme isteden. Dette viste seg å være et genialt tips! Så tusen takk til deg "K", som la igjen et pip i kommentarfeltet ;-)

Underveis i ryddingen fikk jeg også bekreftet at det ikke bare er barna som roter.. Hva skjer med at gubben bestandig henger håndklærne sine til tørk i stua eller over en kjøkkenstol..? Ganske pent, da:

 

 

Det kjipe for gubben er jo at han på sett og vis var tilgjengelig for kjeft siden han satt på kontoret og jobbet mens jeg gjorde rent. Og jeg må bare innrømme at jeg klikka litt på'n da jeg skulle begynne å rydde i gangen. For TI par sko, som alle må stå fremme, foran skohylla?! Og det var han som kjøpte den skohylla! Mannfolk..

Etter å ha fått ut litt frustrasjon, kunne jeg jobbe videre. Jeg bestemte meg for å dele opp stua i to soner, støvsuge teppet borte ved vinduet først, sånn at jeg kunne plassere leker og andre ting oppå teppet mens jeg konsentrerte meg om gulvet i resten av stua. Da fikk jeg samtidig sortert skikkelig, og fjernet ting som ikke trengte å ligge framme.

 

 

Også var det han lille her, da - som bestandig tror vi skal ut og reise når jeg begynner å flytte rundt på ting. Da blir han litt nervøs, og tasser etter meg hele tida! Sett noe søtere, eller :-)

 

 

Da jeg oppdaget at det bare var én time igjen til henting i barnehagen, fikk jeg jaggu raketten i rumpa som jeg etterlyste om morgenen! Gangen og kjøkkenet gikk unna på 1-2-3, og oppe hadde gubben brettet opp ermene for å hjelpe til med å vaske badet. Så da klokka begynte å nærme seg helg, var det jaggu strøkent! Herreminhatt for en følelse :-)

 

 

En snikende hodepine begynte riktignok å ta tak, og da ungene var i seng for kvelden hadde jeg vaske-skallebank av en annen verden. Aktivitetsarmbåndet på armen viste at jeg hadde forbrent noen kalorier også, hvilket den utslitte skrotten min kunne bekrefte ;-)

Så da jeg lå i sofaen og ventet på at gubben fikk blogget ferdig for kvelden, følte jeg meg som den oppvridde moppen som hang til tørk på vaskerommet.. Med en (vaske)kvise på haka i anmarsj.

 

 

Neste gang skal jeg legge vaskedagen på en torsdag, sånn at jeg bare kan konsentrere meg om å ta helg når fredagen kommer ;-)

 

/ God lørdag folkens!

Les også: En husmor-vits

Snarvisitt til India

/ Sponset innlegg

Jeg har dessverre ikke arvet min mors kokkeferdigheter. For hun er av typen som bare "smeller sammen noe", også ender det alltid opp med å smake helt fantastisk.. Ganske irriterende selvfølgelig, for jeg fatter ikke hvordan hun får det til.

Jeg kan følge en oppskrift til punkt og prikke, også blir resultatet "helt greit". Og hvis jeg en sjelden gang føler meg litt vill og gæren og prøver meg på slumping, kan du banne på at den ferdige retten enten blir totalt smakløs, eller altfor krydret.

Og det er spesielt én type mat jeg i hvert fall aldri får til. Uansett hva jeg gjør, så smaker det ikke så godt som det skal. Og det er indisk.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Uansett hvor mye kjærlighet jeg legger i de forskjellige krydderne, uansett om jeg følger målene i oppskriften slavisk, så får jeg bare ikke smakene til å sitte. Og det er ekstra kjipt for meg, for gubben elsker indisk! Ikke sånn "Jeg syns indisk mat er godt", men av typen "Jeg kunne spist indisk hver eneste dag".

Så gjett om vi ble hoppende glade da vi fikk høre at retten over alle retter, det Peter bestandig bestiller når vi spiser indisk på restaurant, nylig har blitt lansert i butikkhyllene:

Si hei til Butter Chicken fra SaritaS!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og det er ingen hvilken som helst som står bak produktene i SaritaS-serien, men selveste Sarita Sehjpal, eieren av den kritikerroste restauranten "Mother India" i Kristiansand. I 2009 ble hun kåret til årets kvinnelige gründer, og i 2010 ble "Mother India" kåret til Norges beste kjøkken for indisk mat.

Det sier seg selv at denne damen har peiling på indiske smaker, og jeg føler det er en viss forskjell på Sarita og meg når hun snakker om at den store lidenskapen hennes er å komponere indiske retter:

- "Når jeg står på kjøkkenet uten en oppskrift å følge, er det som om hendene mine finner ingrediensene av seg selv."

Haha, tenk å være så heldig!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Butter Chicken er altså det nyeste tilskuddet i serien, og i følge Sarita selv er det den beste sausen så langt. Inspirasjonen har hun hentet fra resturanten sin, hvor retten er en bestselger. Dessuten har hun brukt bestemoren sin i India som krydderekspert, og det sier seg selv at mine forsøk på å lage indisk mat sliter i konkurranse med en sånn ekspertise ;-)

Så for oss som verken har matlaging i blodet eller en indisk bestemor å lene oss på, er det himmelsendt med litt hjelp på kjøkkenet - og da er middagsglassene fra SaritaS helt perfekt.

I lokket på glasset finner du krydderblandingen, som du tilsetter når du steker kyllingen. Du kan gjerne bruke annen type kjøtt eller bare grønnsaker om du vil :-)

Etter et par minutter har du i sausen, og lar det hele stå og putre på middels varme i ti minutter - til kjøttet eller grønnsakene er gjennomkokt. Sausen inneholder kvernede cashewnøtter, den er kremete og har en balansert smak som passer for de aller fleste ganer. I likhet med alle produktene til SaritaS er Butter Chicken glutenfri ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Retten blir supergod med basmati-ris, salat og nanbrød inntil - og hvis du ønsker å virkelig sette prikken over i'en, anbefaler jeg å prøve Mango-chutney og Raitamiks. Du kommer ikke til å angre, jeg lover!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg er spent på hvordan fredagene blir framover her i huset, for nå har taco'en fått en verdig konkurrent.. Jeg spurte Peter ved bordet om hva han syns om maten, og fikk raskt svar:

- "Jeg kunne seriøst spist dette hver dag."

- "Hver dag?"

- "Jepp."

- "Til og med fredager?"

- "Til og med fredager."

 

/ Endelig har mor fått dreisen på indisk ;-)

* Les mer om SaritaS Butter Chicken her *

En husmor-vits

Den store vaskedagen er godt i gang, og hvordan hele denne dagen har utartet seg, kommer jeg selvfølgelig tilbake til i et eget innlegg :-)

Men sånn i mellomtiden tenkte jeg å by på en liten vits som jeg kom på helt av meg selv mens jeg sto med huet nedi vaskebøtta nå nettopp.

 

 

 

/ Vannet i vaskebøtta mi får du aldri se! #denfargen :-P

* Følg Vitsekona på Facebook *

I morgen er en stor dag!

Du vet hva ekspertene anbefaler at man gjør når man skal slutte å røyke? Jo, man begynner med å informere omverdenen. Man skal rett og slett ta bladet (og røyken) fra munnen og rope ut:

- "Hei, jeg skal slutte å røyke! Nå er det sagt, og forhåpentligvis vil det bli bittelitt enklere for meg å ikke sprekke, nå som alle vet det."

Jeg røyker jo ikke, men i morgen er det fredag - og da har jeg tenkt til å gjøre noe som innebærer at sannsynligheten for å sprekke er rimelig stor. Jeg har nemlig prøvd før. Mange ganger.

Jeg sprekker fordi jeg er ekspert på å komme opp med unnskyldninger, og istedenfor å gjøre det jeg egentlig har bestemt meg for, ender jeg alltid opp med å gjøre alt annet.

I den forbindelse tenkte jeg at det forhåpentligvis vil bli bittelitt enklere for meg å ikke sprekke, dersom alle vet det.. Så:

I morgen skal jeg ta meg fri for å vaske hele huset!

Woman done cleaning being very excited and happy. Beautiful mixed race asian / caucasian model isolated on white background.

 

Jeg er nemlig ikke typen som får til å ha en fast vaskedag i uka. Enten er en av ungene syke, eller så har jeg altfor mye å gjøre sånn at jeg ikke har mulighet til å ta meg fri. Derfor gjør jeg heller litt husarbeid hver dag, og etter behov.

Men i morgen skjer det altså. Og siden dette supre røyketipset om å informere omverdenen forhåpentligvis gjør susen som vasketips også, har jeg snoket litt rundt etter andre røykeslutt-tips som muligens kan hjelpe meg litt på vei i morgen, på den store vaskedagen:

* Sett en dato for når du skal slutte vaske, to-tre uker inn i fremtiden.
Det står at det anbefales langsiktig tenking, fordi den spontane mentaliteten sjelden holder lenger enn til frokost. Så allerede på første punkt er jeg altså ute og sykler. Jeg bestemte meg i dag, så det ble ikke mer enn én dag inn i fremtiden for min del. Absolutt mulig fallgruve.

* Forbered deg grundig.
Ehm, ja. Jeg vasket faktisk mikrofiber-moppen i vaskemaskinen på 60 grader i sta, sånn at den er klar til dyst i morgen. Dessuten har jeg planer om å begynne så smått å rydde i kveld, for rydding er pokker'n meg den verste jobben. Håper det er gode nok forberedelser..

* Gjør røykeslutt husvask til ditt viktigste prosjekt noen uker framover.
Oi, det hørtes kanskje litt voldsomt ut.. Men tja, kanskje det er sånn jeg må begynne å tenke hvis jeg skal få til faste dager hver uke istedenfor litt hver dag..? Er åpen for tanken ;-)

* Hent støtte og råd hos dine nærmeste.
Jeg håper på veldig mye støtte i kommentarfeltet! Og tips og råd. Og massevis av gode tanker <3 Det trengs.

* Bruk eventuelt nikotinpreparat sjokolade, slik at du lettere kan holde ut med å holde opp.
Jeg har en Topris i skapet som gubben kjøpte til meg for et par uker siden. Grunnen til at jeg ikke har spist den allerede, er at han kjøpte to, hehehe.

* Belønn deg selv for å kutte røyken vaske. Hver dag!
Hey! Denne likte jeg.. Skal huske dette punktet ;-)

* Husk at en sigarett en tekstmelding /en mail /en pust i bakken /en tissepause /lunsj er nok til å sprekke.
Dette blir den største utfordringen, uten tvil. Det er her jeg har gått i fella så mange ganger før.. Stay strong, Christina!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Håper ikke det betyr uflaks at det ikke var flere k'er igjen i pakka, haha ;-)

 

Sånn, da er det out there! I morra skal det vaskes! Jeg hadde egentlig planer om å oppdatere Snapchat jevnlig underveis i hele morgen, men lurer litt på om det kan gjøre at jeg sprekker. Vi får se :-)

/ Wish me luck!

* Følg Vaskekona på Facebook *

Du vet du er ubrukelig når..

De siste månedene har jeg trodd at jeg har kommet meg over kneika. Du vet, den kneika der man ikke har kapasitet til å huske på andre ting enn det som gjøres i løpet av en dag.

Og helt siden jeg ble gravid i 2011, har min store akilleshæl vært å vanne blomster. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor det er sånn, men jeg klarer altså ikke å huske på å vanne de hersens blomstene.

Og det er så rart, for noe av det jeg elsker aller mest, er å dra på planteshopping! Enten det er en bukett freshe snittblomster eller en ny potteplante, så syns jeg forvandlingen i stua etter en blomsterhandel er ren magi.

Også skjer dette.

 

 

En kaktus! Min trofaste lille venn som jeg har hatt i ti år, minst. Som har vært takknemlig for den lille klunken med vann den har fått en gang i blant - og noen ganger enda sjeldnere enn det også. Som til tross for dårlig stell har blomstret et par ganger i året, og spredd glede med en knæsj rosa blomst.

Nå har jeg tydeligvis bikket grensen for hvor mange grønne planter jeg kan ha i stua (seks), før jeg glemmer en av dem. For det levner vel liten tvil om at jeg har glemt å tenke på min gamle venn..

Og jeg vet ikke hva som er verst, at jeg har forsømt den helt - eller det faktum at det var en hardbarka kaktus.

Helt til slutt må jeg få takke alle dere som følger med på Snappen min, og som nå i kveld har sendt meg dette i Instagram-innboksen:

 

 

/ Ønskes kjøpt: Plast-kaktus :-/

* Følg Konatil på Facebook *

La oss bli gamle sammen

Noen dager, noen uker, hender det at det koker i heimen. Det er de dagene når det går så i ett med barn og hverdag og barn og jobb, at Peter og jeg plutselig innser at vi må stoppe opp og trekke pusten.

Det trenger ikke være mer enn et lite sekund, bare akkurat nok til at vi rekker å se hverandre inn i øynene, smile, og gi hverandre det lille nikket som betyr "Yup, we're good".

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det florerer jo med eksempler på ekteskap som går åt skogen når barna blir store og flytter hjemmefra. Når man sitter igjen alene i et stort hus og kjenner på den plutselige stillheten som slår mot veggene, og innser at man glemte å ta vare på kjæreste-forholdet oppi all barneoppdragelsen..

Jeg følte meg jo rimelig sikker fra før på at Peter og jeg kommer til å overleve den krisen når den dagen kommer - men nå er jeg faktisk ved enda bedre mot!

For noen dager siden leste jeg nemlig en artikkel som handlet om hvilke ting som skal til for å få et forhold til å vare. Saken var bygget på uttalelser fra en doktor og samlivsterapeut, samt en professor med ekspertise på relasjoner - som mente de satt på selve oppskriften.

Og utrolig nok var det hele kokt ned til tre hemmeligheter!

 

1. Communication

Det kommer jo ikke som noe sjokk at kommunikasjon er viktig, for det er jo løsningen på de fleste problemer her i livet.. Men ekspertene mener at det finnes mange typer kommunikasjon, og at det viktigste er at man finner ut hva som funker for den enkelte. Mens noen par er avhengige av å snakke seg til løsninger, kan andre fungere mye bedre uten verbal kommunikasjon. Å gå en tur sammen eller bare ligge i sofaen - kan være terapi.

Peter og jeg gjør begge deler. Vi prater mens vi går tur eller ligger i sofaen :-)

 


(Fra "Bloggerne")

 

2. Gestures

Åh, dette punktet elsker jeg! Forskningen viser nemlig at det ikke nødvendigvis er dyre gaver fra partneren som redder et forhold. Det er derimot de små tingene! Som å lage en kopp te, ta oppvasken, gå ut med søppelet osv. Små ting i hverdagen som betyr så mye.

Dette føler jeg Peter og jeg er gode på! Han er flink til å kjøpe blomster til meg uten at det er noen anledning, og veldig flink til å ta oppvasken etter middagen. Han vet jeg setter umåtelig stor pris på det, derfor betyr det ekstra mye. Og han blir glad når han oppdager at jeg har skiftet på sengene og fylt opp skapet hans med rene sokker og boksere for eksempel. Et kyss i panna som takk gjør meg skikkelig glad!

 

3. Having a laugh

Dette handler ikke så mye om å le av den samme filmen, men å være på bølgelengde når det kommer til humor. Å forstå partneren sin, og gjerne ha en intern humor som bare dere to forstår.

Haha, her scorer nok gubben og jeg ganske høyt. Vi har en intern humor som slår alle rekorder, og det hjelper jo ikke at vi jobber hjemmefra og ser hverandre i overkant mye i løpet av et døgn. Vi ler mye og nivået av selvironi er skyhøyt, samtidig som selvhøytideligheten er ekstremt lav. Sånn håper jeg det kommer til å holde seg for resten av livet :-)

 

Og hvis alt skranter.. Så er det bare å ta seg en par-date på Spa. Som Peter hater.. Men det blir så innmari mye bra internhumor av det i etterkant ;-)

 


Elsker dette øyeblikket! :-D (Fra "Bloggerne")

 

/ Yup, we're good <3

* Følg Konatil på Facebook *

Off for now, Oktober!

Alle snakker om at dagene flyr avsted, og de gjør jo det - men på sett og vis syns jeg oktober har vært skikkelig seig! Men nå er vi jaggu ved veis ende, og jeg må si jeg gleder meg til november. Jeg ser ikke spesielt fram til slaps og sånt, men midt i måneden har gubben bursdag og det begynner å dra seg mot jul. Det pleier å være ganske koselig :-) Men først må oktober oppsummeres!

 

OKTOBER

Beste kjøp

Det er nesten litt flaut, men det jeg håper var månedens beste kjøp, ligger fortsatt uåpnet i esken.. Jeg har nemlig tenkt til å få malt noen vegger her i huset, og i den forbindelse bestilte jeg to vegghengte nattbordshyller som etterhvert skal opp på veggen. Men det må jo males først.. Derfor har jeg tenkt til å vente med å åpne dem til malingsjobben er i boks. Så nå krysser jeg egentlig bare fingra for at alt ser bra ut inni esken, for jeg regner med at angrefristen er i ferd med å utløpe, haha ;-)

 


2 stykk hyller, ja - håper dere trives i esken noen uker til :-)

 

Fullførte prosjekt

Vet ikke om det kan kalles et prosjekt, men vi fikk nå i alle fall klargjort og stuet bort hagemøblene våre under en presenning for vinteren! I fjor var vi såpass sent ute at vi måtte gjøre det i minusgrader, og det fristet ikke til gjentagelse.. Man lærer litt og litt for hvert år som går!

 

Prosjekt som videreføres til neste måned

Jeg er i gang med å sortere babytøy til min bestevenninne som er rimelig høygravid akkurat nå. Hun venter ei jente, og var rimelig fortvilet fordi hun stort sett bare hadde fått tak i lyserosa tøy. Så nå tenkte jeg å sende videre alt jeg finner i litt mer nøytrale farger, og det har vi jo en del av siden vi ikke visste kjønn på noen av våre to før de kom til verden :-) Jeg er altså i gang, men på langt nær ferdig!

 

Bilde som aldri havnet på bloggen

Altså, dere skulle bare visst for en ræva fotograf Peter er. Han er ikke så ille til å knipse bilder og se utsnitt osv - men han er så forferdelig dårlig på å gi instruksjoner underveis! Han forventer at man skal forstå hvordan det blir, og tar gjerne ett bilde og satser på at det sitter på første forsøk. Herregud..

I tillegg elsker han å knipse bilder når jeg tror han stiller inn kameraet, så når jeg ser gjennom bildene etterpå er det alltid en hel drøss med lekre knips. Klarer faktisk ikke bestemme meg for hvilket av disse som stikker av med seieren:

 

 

Gladeste øyeblikk

Å feire en 2-åring! Haha, det øyeblikket da vi skulle overraske henne på senga og hun lente seg tilbake på puta og bare nøt oppmerksomheten. Så lik sin far har hun aldri vært før ;-)

 

 

Tristeste øyeblikk

Jeg trengte noen bilder fra gamle dager til et innlegg i forrige uke, og måtte på leting i gamle fotoalbum. Og jeg vet ikke hva som skjedde.. Men det var noe med å se på de bildene fra jeg var liten, og den tiden alle fortsatt var her. Det yrende livet i stua til Farmor og Farfar på julaften, smilende barn på et trygt farmor-fang. Det traff meg liksom så veldig. Samtidig er jeg skikkelig heldig som har så mange fine minner fra barndommen. Det er ikke bare lett å bli voksen <3

 

Peter-øyeblikk

<3

 

Friskus

Denne måneden innså jeg at det å lufte hunden i regnevær er toppen av min friskus-skala! Trist, men sant, haha :-)

 

Daffus

Med en febersyk og slapp toåring, fulgte det med tre dager hvor jeg knapt var utenfor huset. På dag tre konkluderte jeg med at man trenger frisk luft i løpet av en dag for å opprettholde en viss normalitet. Skrittelleren min trengte ikke lades opp den uka, for å si det sånn..

 

Middagsrett

Jeg klarer ikke velge ut en favoritt, men må bare si at jeg aldri hadde trodd det skulle gå an å spise så mye god mat uten kjøtt! Meatless October er over i morgen, men jeg må si jeg er spent på når vi kommer til å spise kjøtt igjen.

 

Yndlingssang

Første del av oktober: Christel Alsos - Two more days
Andre del av oktober: Clean Bandit - Rockabye

 

Favoritt-blogginnlegg

Innlegget "I går smalt det nesten" om mobilbruk bak rattet var det viktigste - men favoritten var nok "Kjære jenta mi" :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Takk for nå oktober - og velkommen november, håper du blir fin!

* Følg Konatil på Facebook *

Ny favoritt med franske urter

/ Sponset innlegg

Jeg er en skikkelig god mamma i helgene. Da kan vi finne på å bruke halve lørdagen ved kjøkkenbenken, fordi det er så morsomt å bake. Og da gjør vi selvfølgelig alt fra bunnen av, siden halve moroa er å måle opp ingredienser og tulle, søle og fnise underveis! Den andre halve moroa er så klart å slikke bollen ;-)

I ukedagene derimot, er det ikke fullt så mye rom for tull og tøys. Når det nærmer seg middagstid slår ofte "ulvetimen" inn for fullt, når alle er sultne etter en lang dag på jobb og i barnehage - og det ofte tar litt for lang tid å tilberede middagen. Jo fortere middagen kommer på bordet, jo raskere forsvinner ulvetimen - dessuten får man enda mer tid til overs før det er leggetid :-)

Når jeg lager middag er det én ting jeg er spesielt takknemlig for; når ting kan puttes i stekeovnen og tilberede seg selv mens jeg konsentrerer meg om tilbehøret. Det gjør faktisk hverdagen det lille hakket enklere, og i blant er det akkurat det som skal til!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fiks ferdig mens mor kokte pottiser!

 

Denne uken har vi testet høstens nyhet fra Findus: Lettpanert torsk med hele 70% fisk. Ikke bare er den enkel å tilberede, men den er også nøkkelhullsmerket, som gjør den til et sunnere alternativ i en travel hverdag.

Denne gangen lagde jeg varianten med "Franske urter", og siden både gubben og jeg er litt i overkant glad i rosmarin, føyde den seg rett inn i middagsloopen på første forsøk! Det var tommel opp og stående applaus, og med litt skikkelig hjemmelaget potetmos og dampede grønnsaker ved siden av, ble det en liten middagsfest hjemme hos familien Klonk.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Potetmos lager du enkelt mens fisken står i ovnen. Sett på vann til koking mens du venter på at stekeovnen varmes, og del potetene i 6-8 biter sånn at de blir fortere kokt. Når de er møre, heller du av vannet, har i en stor klatt med smør, og bruker en potetmoser. Når det begynner å nærme seg ønsket konsistens, sper du med litt melk.

Jeg pleier å gå over til å bruke en sleiv eller en slikkepott, for jeg liker at mosen er litt klumpete. Jo mer melk, jo tynnere blir mosen. Til slutt smaker du til med salt og pepper. Enkelt og veldig nam nam! Du kan lese mer om nyheten Lettpanert torsk, samt finne inspirasjon til masser av fristende oppskrifter her.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Konkurranse - Del tips, vinn premier!

Du kan fortsatt vinne timer med personlig trener til deg og vennene dine, til en verdi av 9000 kroner!
Det eneste du trenger å gjøre for å være med i trekningen, er å dele ditt beste sunnhetstips på Findus sin Facebookside. 10 stykker får dessuten en eske hver med lettpanert-produkter.

Lykke til!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Hurra for kortere ulvetime ;-)

* Følg Findus på Facebook *

Så mange spørsmål

- "Ooookei.. Here we go again.."

Jeg hørte Peters oppgitte stemme fra kjøkkenet da jeg kom tassende ned trappa tidlig i dag morges. Og det er jo ikke det at jeg ikke forstår ham - jeg blir bare så forferdelig forvirra!

Hvor mye er egentlig klokka?

Det var en time tilbake, sant?

Så hvis ungene sov til klokka seks i dag, så betyr det at de egentlig sov til klokka sju?

..Eller blir det motsatt?

Har mobilen stilt seg automatisk, selv om den stod i flymodus i hele natt?

Er klokka på veggen stilt, eller viser den fortsatt sommertid?

Stilte jeg den i går, eller glemte jeg det?

Når skal ungene legge seg i kveld?

Skal vi følge ny tid med en gang?

Skal vi gi det et døgn med innkjøring?

 


Husket jeg å stille denne gamle klokkeradioen i går kveld, eller glemte jeg det..?

 

/ Bare gi meg et par dager, da.. ;-)

Les også: Slutt på husfreden

Kjære Peter

Kjære Peter. Etter det som skjedde sent i går kveld, har jeg noe jeg må si deg..

 

Man being mad at his girlfriend in their living

 

For jeg vet jo nøyaktig hvordan du hadde det. Herregud, jeg er jente, jeg opplever dette rett som det er. Jeg vet hvordan det føles når følelsen ikke vil gi seg - det er helt normalt. Og noen ganger blir det bare for ille, da bikker det over. Det er også helt normalt.

Og på det stadiet kjenner ikke kroppen grenser lenger, faktisk. Man må gjøre det man må, ellers går det galt.

I går så jeg at du nådde dette stadiet. Jeg så hvordan du løp rundt i huset, mens det innvendige suget rev og slet i kroppen din. Du lette. Og lette.. Og til slutt fant du akkurat det du trengte for å redde kvelden. Det var den siste i pakka, men det fikk så være.

Du måtte gjøre det du måtte, ellers hadde det gått galt.

Men det er altså en ting jeg vil si deg. Et lite tips som vi mammaer har utøvd i en årrekke - og som du for all del aldri må glemme. Det er regel nummer 1 når man havner i situasjoner som i går.

For når godterisuget kaster seg over deg sånn som i går - og du blir nødt til å stjele fra barnas godteriskuff, er det én ting du aldri må glemme:

Husk å gjemme bevisene!

 


- "Mamma? Hvem har spist opp den siste kjærligheten min?!"

 

/ Gjem alt. Alltid ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Slik gikk Meatless October

/ Sponset utfordring

En hel kjøttfri måned er straks over - og sånn bortsett fra den lille pizza-glippen min i forrige uke, hvordan har det egentlig gått? Kommer vi til å kaste oss over biffen 1. november eller er vi ferdige med kjøtt for alltid? Det er klart for den aller siste oppdateringen fra familien Klonks kjøttfrie oktober :-)

 


Kjøttfri taco sa du? Easy peasy ;-)

 

Dere som har fulgt med fra starten, vet jo at jeg var rimelig skeptisk til hvordan dette skulle gå. Ikke fordi det er vanskelig å ikke spise kjøtt, men fordi jeg fryktet at vi rett og slett kom til å glemme oss. Jeg var også veldig spent på hvordan barna kom til å reagere på erstatningsprodukter og nye oppskrifter, og ikke minst om vi kom til å føle oss ordentlig mette underveis..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En smule skeptisk før start, hvordan skulle det gå uten knekkebrød med skinke til frokost..?

 

Det med barna kunne jeg definitivt latt være å bekymre meg for, for rundt spisebordet har det gått overraskende bra. Småttisene har spist nøyaktig den samme middagen som oss i hele oktober, med unntak av den gangen Peter lagde suppe med altfor mye chili ;-)

For øvrig valgte vi å la dem beholde salamiskiva til frokost, men det har vært det eneste unntaket. Jeg er faktisk litt usikker på om de har lagt merke til at noe annet har vært annerledes i oktober!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mattyven tatt på fersken :-)

 

Og bortsett fra den lille pizzabit-smellen jeg gikk på i forbindelse med chilisuppa, har både Peter og jeg vært 100% kjøttfrie siden vi startet. Og vi har definitivt følt oss mette! At kjøtt er nødvendig for å føle metthet er åpenbart en myte, for om man fjerner kjøttet og heller pøser på med grønnsaker og annet snask, skal jeg love deg at man blir mett.

Dessuten fikk vi oss en uventet overraskelse da vi oppdaget befrielsen over å slippe å tenke på om maten er gjennomstekt! Jeg er en bakteriefreak, og har helt noia for om ting er rått i midten. Steker man vegetar-burgere, soyafileter, vegetarschnitzler eller soyafarse - så trengs det bare lett oppvarming. Ikke bare tar det mye kortere tid, men det føles også tryggere å spise.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men hvor går veien videre nå? Jeg hadde forespeilet kjøtt-abstinenser, blodsukkersvingninger og smakløs tofu opp i mente, men helt ærlig så har denne måneden vært en stor aha-opplevelse! Vi har spist masse godt og ikke savnet kjøtt et sekund.

På toppen av alt dette, har jeg enda ikke nevnt hva mindre kjøttproduksjon har å si for å redusere klimagassutslippene. Enten vi vil eller ei, så er det faktisk et spørsmål om miljø også, og bare det å bli bevisst på hvor mye kjøtt som går med i løpet av en uke, er en god start!

Vi kommer garantert til å fortsette med kjøttfrie dager hver uke, og vi har fått mange nye favoritter som skal inn i middagsloopen vår. Men fatterns fyrrige chilisuppe tror jeg vi parkerer for nå ;-)

Så en stor takk til Hälsans Kök som turte å gi oss denne utfordringen! Det er jo tross alt produktene deres som må ta mye av æren for at det har gått så bra. Og hvis du trenger noen tips, anbefaler jeg å sjekke ut Hälsans Kök på Facebook, for fantastiske inspirasjonsbilder og fristende oppskrifter :-)

 

/ Bon appetit!

Når gubben våkner med et batteri i rumpa

I dag morges hadde jeg sett for meg at jeg skulle våkne til lukten av nytraktet kaffe. Til lyden av nynning fra kjøkkenet og knitring fra peisen.. Men isteden ble jeg vekket av den smørblide lille 2-åringen, som vanlig.

I resten av huset var det stille. Ikke så mye som et hint av kaffe i lufta, og ikke en lyd fra andre enn den lille frøkna som iherdig prøvde å dra meg ut av sengen. På tide å komme seg opp, hun hadde jo rett i det.

- "Skal vi stå opp?", gryntet den trøtte mammastemmen - etterfulgt av iherdig nikking og enda bredere smil fra den lille. Dette skjer hver eneste morgen, og hver gang smelter mammahjertet sånn at jeg på mirakuløst vis straks føler meg litt mer våken enn jeg egentlig er :-)

 


Også må vi leke litt Bjørnen sover i pysjen <3

 

Jeg var altså helt sikker på at Peter hadde stått opp for lengst i dag morges, ettersom han la seg likt som barna i går kveld. Men tror du ikke vi fant det bustete hodet hans på puta på naborommet, da? Haha, der lå han og gryntet sammen med fireåringen.

Og det skulle jo vise seg at han faktisk hadde sovet skikkelig mye i natt! Fitbiten hans hadde registrert følgende:

 

 

Ni timer og femtitre minutter med søvn! Jeg kunne ikke tro mine egne øyne, et sånt tall har jeg aldri sett før.. Innerst inne tenkte jeg at én natt ikke ville hjelpe på et søvnunderskudd som har bygd seg opp over tid, men det kan se ut til at jeg tok feil. For Peter mener at det var som å våkne opp med et batteri i rumpa i dag - humøret hans har vært helt strålende! Han dro til og med i møte med regnskapsføreren med et smil om munnen.. Haha :-)

Jeg hadde jo også planer om å legge meg tidlig i går, men jeg var ikke ferdig med kveldens gjøremål før nærmere halv elleve. Da jeg hadde pusset tenner og gjort meg klar for senga, var den 22.45. Så kom jeg på at jeg hadde glemt å sette ut plastsøppel som skulle samles inn i dag tidlig, så da måtte jeg ned på kjøkkenet og ordne det. Så kom jeg på at jeg hadde glemt å betale en regning, som jeg av en eller annen grunn hadde skrevet ned i kalenderen at hadde frist i går. Så da måtte jeg opp med Macen igjen, også var det noe feil med koden - så jeg kom ikke inn i nettbanken. Og minuttene tikket avsted som bare minuttene om kvelden kan gjøre..

Så jeg følte meg ikke fullt så kvikk som gubben i dag morges, for å si det sånn. Og da jeg sjekket min egen fitbit og søvnregistreringen fra i natt, innså jeg at det muligens er rom for noen små forbedringer..

 

 

Haha! Selv om jeg sovnet sent, var 181 minutter våken/urolig litt mer enn jeg hadde regnet med.. Jeg er mye våken i løpet av en natt, siden mammaørene får med seg den minste lyd. I tillegg hadde jeg lillesnuppa i sengen halve natten, men 4 timer og 19 minutter med søvn er sannsynligvis ikke særlig bra for helsa. Så i dag har jeg i grunnen bare vært glad for at kroppen min faktisk fungerer på så lite søvn.. Og nå er jeg virkelig motivert for å legge meg litt tidligere framover!

Jeg er bare litt usikker på om jeg har lyst til å våkne med et batteri i rumpa.. Men det overskuddet takker jeg selvfølgelig ja til ;-)

 

/ Nattis!

* Følg Mammahjerte på Facebook *

I dag har jeg flotta meg!

Jeg jobbet som ekstrahjelp på et sykehjem for en del år siden, og der bodde en gammel dame som alltid var i godt humør. Hun smilte bestandig, også var hun veldig glad i å pynte seg. Hverdag eller fest, hver morgen måtte hun ha hjelp til å ta på mascara og ordne øyenbrynene sine. Dama hadde sakene i orden, og etter endt sminke-session sa hun det samme: - "Nei og nei, i dag har jeg flotta meg!"

Hun var god som gull, og jeg sender henne rett som det er noen tanker når jeg står foran speilet om morgenen og får på meg mascaraen :-) Men i dag ble jeg i alle fall minnet på henne - for i dag har jeg vært og flotta meg hos en hudpleier! Herreminhatt så deilig. Bortsett fra et frisørbesøk med jevne mellomrom, er det svært sjeldent jeg gjør stas på meg selv på den måten.

 


Til Kjerringa, Fra Gubben :-)

 

Men jeg har lenge tenkt at jeg skal begynne å unne meg dette litt oftere enn annenhvert år.. Og Peter er jo såpass omtenksom at han har fått med seg denne planen min, så før sommeren fikk jeg et gavekort til bursdagen min! Jeg hadde egentlig tenkt til å bruke det med en gang, men så rakk jeg det ikke før vi dro på ferie. Da bestemte jeg meg for å spare det til høsten isteden - og i dag var det endelig dags.

Og for en luksus å ligge på en benk i over en time - og bare nyte at ansiktet ble peelet og skrubbet og smurt og massert og jeg vet ikke hva. Alt mens jeg prøvde å tenke på ingenting og bare være! Det skjer jo så godt som aldri..

 


Lookin' sharp there, Miss.. Haha..

 

Og sånn for å toppe en dag med bare velvære, har Peter lagt seg samtidig som barna i kveld. Det har aldri skjedd før, og jeg må si jeg er rimelig nysgjerrig på om han får sove helt til i morgen tidlig.. To ganger tidligere har jeg prøvd å legge meg skikkelig tidlig, og begge gangene ble et av barna syke i løpet av natta. Så jeg er altfor redd for å jinxe det..

Derfor har jeg tenkt til å sitte oppe litt til, drikke en kopp te, lytte til stillheten i huset og jobbe litt i fred og ro. Men så skal jeg ta kvelden, med silkemyk hud i ansiktet og glede meg til å stå opp med en super-duper-trooper-uthvilt mann i morgen tidlig ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette er bare et illustrasjonsbilde, gubben har allerede sovnet i senga til fireåringen.. ;-)

 

/ God natt, ses i morgen :-)

* Følg Fru Silkemyk på Facebook *

Nå tømmer jeg hodet for historier

Ok, det er offisielt: Hodet er fullt!

De siste ti årene har jeg nemlig slitt med teflonhue. Eller, egentlig går det vel enda lenger tilbake, jeg tror hodet mitt var fullt allerede på ungdomsskolen. Ny informasjon bare prellet av, uansett hvor mye jeg pugget.

Siden har det bare fortsatt, og i dag gikk det opp for meg hvorfor: Det er fullt! Jeg har rett og slett ikke plass til mer i topplokket, for jeg går rundt og husker på en hel drøss med uviktige ting!

Når jentegjengen fra barndommen møtes, er det ikke en ting jeg ikke kan gjenfortelle og du vil ikke tro hva jeg kan dra frem fra innerst i hjernen. Jeg husker alt!

Problemet er jo bare at alle disse tingene som jeg ikke har bruk for, ligger og tar opp altfor mye plass på harddisken min. Så her kommer noen rare minner som ligger lagret fra barndommen, i håp om at jeg kanskje får frigjort litt plass hvis jeg får dem ut av hodet og ned på papiret :-)

 

Mormors bestikkelser

Da jeg var tre år fikk jeg femti kroner av Mormor for å klippe meg kort hos frisøren. Jeg ville ikke klippe meg, men jeg likte å få penger - og siden det var snakk om en femtilapp og ikke sånne ekle mynter som tross alt stinker, takket jeg ja. Det ble guttekort, og det ble bolleklipp.

 


Tante og bolleklippen, 1985

 

Do-mysteriet

En tidlig morgen venninnene mine og jeg ankom skolen, skulle den ene venninnen min på do. Der viste det seg at det var noen som hadde glemt å trekke ned etter seg, for oppi doen lå en tampong. Venninnegjengen ble tilkalt, og istedenfor å trekke ned og gå videre i livet, tilkalte vi hjelp fra lærerværelset. Jeg husker at å rapportere det videre føltes som det eneste riktige, for dette måtte jo selvfølgelig dreie seg om hærverk. (Haha, skulle likt å være flue på veggen på lærerværelset den dagen)
 

En lillesøster

Dette var jo naturligvis en stor og minnerik dag for meg, men jeg husker jeg ble kjørt til Farmor og Farfar i hui og hast den natta Mamma plutselig skulle føde. Jeg var seks år gammel, og dagen etter ringte Pappa for å fortelle at jeg hadde fått en lillesøster.. Jeg klarte ikke få fram et ord, jeg bare lo og lo av lykke. Jeg husker nemlig jeg tenkte at jeg hadde fått en ekte baby jeg kunne putte i dukkevogna ;-)

 


Ny dukkevogn - check! Ny baby - check ;-)

 

Badedrakta til mutter'n

En sommer hadde Mamma kjøpt seg en fancy badedrakt som man kunne bli brun gjennom. Oh yes, den var laget i et stoff som solstrålene kunne trenge gjennom - samtidig som den beskyttet mot farlige uv-stråler. Brun på hele kroppen uten å få skille, denne gikk hun med i flere uker. Helt til den første filmrullen fra fotoapparatet ble fremkalt, og det viste seg at et fotoapparat på sett og vis hadde den samme evnen som solstrålene.. Alle bildene av muttern den sommeren, sitter hun i en 100% gjennomsiktig badedrakt og smiler :-D
 

Hos presten

Jeg aner ikke hvor gamle vi kan ha vært, men bestemoren til den ene venninnen min ville ha oss med på søndagsskole. Vi hadde hørt at man fikk en halv banan og én bamsemums hvis man ble med, så vi takket selvfølgelig ja. Men vi hadde ikke før kommet inn i gangen hjemme hos presten, da den ene venninnen min påpekte at det luktet veldig rart i huset. Så gikk det et halvt minutt, så kastet hun opp. Da dro vi hjem.
 

Mannen som bajsa

Okei, dette er det kanskje ikke så rart at jeg husker - for når man er fem år gammel og på vei til barnehagen får øye på en voksen mann som drar ned buksa for å gjøre sitt fornødne i et portrom, da fester det seg. Jeg husker det var midt på vinteren, jeg husker jeg gikk og holdt Mamma i hånda, jeg husker vi hadde dårlig tid fordi Mamma måtte rekke jobben, og jeg husker jeg ba Mamma love at vi måtte gå den samme veien hjem fra barnehagen for å sjekke om mannen fikk til å bajse når det var så kaldt. Haha :-)

 


Være julenisse på julaften - check! Sett en mann bajse - check..

 

Sånn. Da håper jeg det er plass til noe nytt oppi der :-)

 

/ Ja, forresten. Mamma holdt løftet sitt: mannen hadde fått til å bajse X-)

* Følg Teflonkona på Facebook *

Sovepuslespillet

Du vet de dagene som begynner sånn her?

 

 

.. Der man tenker at det ikke er håp..

 

 

.. Men man innser at man får gi det et forsøk..

 

 

.. Før man konkluderer med at det kommer til å bli en laaaang dag..

 

 

Der var jeg i dag tidlig. Nærmere bestemt klokka 05.09.

Det har seg nemlig sånn, at vi har nådd den irriterende problemalderen her i huset, der lillesnuppa fortsatt må sove på dagtid, samtidig som hun egentlig ikke må det. Det høres kanskje merkelig ut for deg som ikke har barn, men kjapt forklart, så er dette med unger og søvn et finurlig lite puslespill.

Det finnes for eksempel et begrep som lyder: "Søvn avler søvn". I mitt hode er dette like uforståelig som fenomenet om at jo senere unger sovner om kvelden, jo tidligere våkner de neste morgen. Det henger liksom ikke på greip.

Når barna er små, har dette med at søvn avler søvn, merkelig nok en tendens til å stemme ganske godt. Hvis de sover godt på dagtid, sovner de ofte lettere om kvelden, og det følger gjerne en rolig natt. (Rolig er jo såklart relativt og individuelt fra baby til baby, da..)

Men nå har vi altså nådd det stadiet der vår lille toåring er pæretrøtt når det nærmer seg sovetid i barnehagen, men ikke fullt så trøtt når det nærmer seg sovetid hjemme om kvelden. Det betyr sannsynligvis at vi er i ferd med å innta siste fase før soving på dagtid opphører helt. Men fram til det skjer, befinner vi oss nå i en helt pyton periode, om jeg skal være helt ærlig.

For når hun sover på dagtid (det spiller ingen rolle om det er 30 minutter eller én time) tar leggingen om kvelden veldig lang tid. Når hun ikke sover på dagtid, sovner hun på null komma svisj når kvelden kommer - men den påfølgende natten består uten unntak av ørten pørten oppvåkninger, og morgenen etter starter gjerne i femdraget. (Uavhengig av om mors morgen helst ikke skulle startet i femdraget..)

Du har kanskje klart å gjette deg til at min lille datter ikke sov på dagtid i går - derav mine tidlige kaffekopper i morges. Så den fella gikk jeg ikke i i dag, for å si det sånn! I dag fikk hun snorket fra seg på dagtid, leggingen tok riktignok litt tid i kveld - men i morgen skal det definitivt ikke drikkes kaffe klokka fem :-)

Så nå skal jeg straks krype under dyna, innfinne meg med at jeg nok aldri kommer til å bli klok på denne sovingen - og heller glede meg over at det mest uforståelige sovepuslespillet snart er over ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. Og tanken på kaffe klokka sju istedenfor fem.. ;-)

 

/ Snork snork!

* Følg Kaffikona på Facebook *

"Hverdag" på en lørdag

Jeg husker den dagen Peter hørte "Hverdag" for første gang. Vi hadde nettopp kjøpt hus i Vestfold sammen - og han hadde flyttet fra Oslo, fra stedet han hadde bodd hele sitt liv. Så ble denne sangen spilt på radioen.

 


Nyforelska og nyinnflytta <3

 

Peter ble helt satt ut av både teksten og melodien, mens jeg tenkte: "Hæ, det er jo bare den sangen?"

For jeg hadde hørt den mange ganger før. Jeg hadde gått i samme klasse som datteren til han som skrev den, så sangen var liksom bare en del av oppveksten min. Men på grunn av Peters reaksjon, lyttet jeg til teksten med nye ører.. Og da traff den meg rett i hjertet.

For først som mamma til en ettåring innså jeg at jeg aldri hadde fått med meg verken ord eller budskap, jeg hadde rett og slett ikke forstått hvor fantastisk denne lille visa er. Jeg vet ikke helt hva det er, men det er noe som bare treffer rett i sjela. En sånn sang som etterlater deg glad, trist, ettertenksom og lykkelig.

Og i dag fikk jeg plutselig en følelse av at jeg må dele den. Kanskje er det du som er den mammaen eller pappaen som trenger å høre den akkurat nå? Ikke vet jeg - men ta deg et par minutter og la teksten og den joviale stemmen få synke inn. Sangen er forøvrig kåret til en av Norges nasjonalviser, og jeg er selvfølgelig stolt av at hjernen bak visa, Louis Jacoby, er fra Larvik :-)

 

 

/ Blir like rørt hver eneste gang <3

* Følg Snufsekona på Facebook *

Fredagskos og en bitteliten glipp

/ Sponset utfordring

 

For å være ærlig har jeg ventet litt på det. Jeg trodde riktignok det var jeg som skulle ta Peter på fersken med salamiskiva i buet svev mot munnen, helt blottet for tanken om at vi var med på Meatless October.. Men.. Så skulle det altså bli han som fersket meg.

Jeg kan si mye til mitt forsvar: Jeg var skrubbsulten, jeg var stressa, hjernen min hadde koblet ut for lengst, ungene hylte og det eneste jeg tenkte på var at de måtte få i seg mat, og det litt brennkvikt.

Peter hadde nemlig smelt sammen en indisk suppe, og som vanlig valgt å ikke spare på kruttet. Da jeg prøvesmakte like før servering, var det bare å få på stekeovnen og hente den frosne nødpizzaen - for med de chilimengdene Peter hadde slumpet oppi, kunne vi bare glemme å servere barna suppe til middag.

Da pizzaen var ferdig, delte jeg den i biter, som jeg la over på barnas tallerkner. Så ble det en bit til overs. I et nanosekund rakk jeg å tenke at suppa til Peter sannsynligvis var for sterk for min gane også - så jeg kastet hele pizzabiten i gapet som en glupsk hund.

Og sånn fant Peter meg ved kjøkkenbenken.. Med munnen full av pizza med skinkebiter - halvveis ut i Meatless October... Hupps!

 

Men bortsett fra denne bittelille glippen går det så det suser! :-) Vi prøver ut nye retter hver eneste dag, og jeg vet ikke om det er fordi familien Klonk er i høstmodus eller om det skyldes denne kjøttfrie utfordringen, men nå har vi til og med åpnet fredagsdøren på gløtt for andre ting enn taco!

I dag hadde jeg egentlig planer om å lage Club Schnitzel-oppskriften fra Hälsans Kök med rotgrønnsaker til, men byttet ut Vegetarschnitzelen med Soya Nuggets for å gjøre det enda litt mer barnevennlig. Det viste seg at det å stikke pinner i maten og kalle det for "miniburger på pinne" var en genial måte å få i ungene mat - at jeg ikke har tenkt på det før! Litt som et fristende fruktspyd, bare med nuggets og diverse grønnsaker isteden ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Maten gikk ned på høykant, og et ekstra pluss med nuggets er at far i huset ikke klarer å ødelegge dem med for mye chili ;-)

Så hvis du er klar for et kjøttfritt og utsøkt alternativ til helgekosen, anbefaler jeg å sjekke ut nettsidene til Hälsans Kök, for inspirasjon og masser av fristende oppskrifter :-)

/ God helg!

* Følg Hälsans Kök Norge på Facebook *

Dansband og salt i maten

Helt siden jeg var liten, har jeg lurt på når man egentlig begynner å bli gammel. Er det noe som kommer litt gradvis, eller innser man plutselig en dag at nå, NÅ er jeg gammel, nå!

Når besteforeldrene mine satte på dansband-musikk da jeg var liten, lurte jeg bestandig på om dette var noe de hadde likt hele livet, eller noe de hadde begynt å få sansen for når de nådde en viss alder.

 

Happy elder couple enjoy together at laptop computer
"Er så kjekt vettu, nå kan vi se Ole Ivars på Youtube, de synger live når som helst!"

 

Peter og jeg hører ikke på dansband enda, selv om vi stadig ler av at vi føler oss litt gæmlis. Men jeg klarer fortsatt ikke å la være å lure på om dansband-fascinasjon er noe som kommer snikende uten at man merker det - eller om vi plutselig en dag bare liker det.

Men i går skjedde noe som gjør at jeg er ganske sikker på at alderdommen kommer snikende uten at man merker det. Nå er jeg rett og slett overbevist om at det kommer noen småting her, og noen småting der - og plutselig sitter man der med sukkerbit til kaffen og kamferdrops i veska.

For da vi satt ved middagsbordet i går, hørte jeg meg selv si noe skikkelig alarmerende. Jeg har de siste ukene lagt merke til at Peter og jeg er i ferd med å skli fra hverandre når det kommer til mengden krydder i mat. For hans del må det gjerne være så mye krydder at det tar helt av, for min del skal det helst være akkurat passe. Ikke for salt, ikke for sterkt - men akkurat passe.

Jeg hadde nettopp tatt en jafs av middagsmaten, da jeg hørte min egen stemme si:

- "Oi. Dette var for salt for meg."

Så fulgte en liten pause, før det kom:

- "Jeg begynner å bli så vár på saltet.."

Peter stoppet å tygge. Jeg kjente jeg rødmet fra topp til tå.. Vár på saltet?! Hvem er det som sier sånt? Jeg begynner å bli så vár på saltet! Finnes det noen under 70 som er vár på saltet..?

Peter mener jeg kanskje kunne kommet unna med det, hadde det ikke vært for at jeg liker strikking, kryssord og noe godt til kaffen.

Så nå er jeg altså litt bekymret. Straks er det helg, og jeg skal i alle fall ikke sjekke om jeg finner Ole Ivars på Spotify. Tenk om jeg plutselig har blitt fan.

 

/ Jupp, it's happening.. :-/

* Følg Kona getting older på Facebook *

Beste jeg har sett på lenge!

I dag gikk det vel egentlig opp for meg at jeg har trengt litt tid på å fordøye nesten-påkjørselen tidligere denne uka. Samtidig var det så fantastisk å lese alle tilbakemeldingene som tikket inn på innlegget!

I en av kommentarene fikk jeg et tips fra "Mads" som jeg MÅ dele videre. Jeg elsker kampanjer som får meg til å føle noe, og både Peter og jeg ble helt satt ut av denne!

 

 

Det viser seg at Gjensidige og Trygg Trafikk har laget en helt genial greie som heter "Hold Fokus", som du faktisk bare blir nødt til å sjekke ut. Jeg LOVER deg at du kommer til å bli overrasket og få en opplevelse du ikke kommer til å glemme med det første, for dette er faktisk helt genialt.

Du legger inn mobilnummeret ditt og trykker "Koble til med Facebook". (Hverken mobilnummeret eller Facebook-infoen blir lagret, publisert eller delt noe sted. Dette er kun for å gjøre opplevelsen mer personlig. Trust me, jeg har dobbeltsjekket ;-)

Bare trykk deg inn og ha mobilen i nærheten. Etterpå kan du spre budskapet til vennene dine eller legg igjen en kommentar her ;-)

Hold fokus --> Klikk her

 

/ I dag er det faktisk Refleksdagen også - så husk refleksen i høstmørket!

* Følg Mobilpoliti-kona på Facebook *

I går smalt det nesten

Vanligvis skriver jeg blogginnlegg med hvilepuls, men denne gangen er jeg altså så eitrende forbanna! For nå får det for faen være nok! Har vi blitt en gjeng hjerneløse idioter som føler oss helt uovervinnelige, eller hva er egentlig greia?

I går var min lille datter og jeg bare centimeter fra å bli meid ned av en bil mens vi gikk på fortauet. Og det var ingen unnskyldning for det som skjedde. Det var ikke tett trafikk, det var ikke glatte kjøreforhold, personen bak rattet fikk ikke et illebefinnende.

Neida, bak rattet i bilen satt ei jente og fiklet med mobilen.

 

 

Og jeg kan tenke meg hva hun gjorde. Bare kjapt sjekke hva som stod i den meldingen som nettopp tikket inn. Bare se hvem som akkurat sendte en mail. Bare sette på en sang på Spotify, eller finne fram et telefonnummer for å ta en kjapp telefon.

Hun hadde øynene litt for lenge festet til skjermen, så lenge at bilen rakk å skjene til siden, og det ene forhjulet kjørte opp på fortauskanten. Jeg møtte blikket til jenta og så hvordan hun brutalt ble ristet ut av mobilrusen da hjulet traff fortauet - før hun forskrekket kastet seg over rattet for å rette opp bilen igjen.

Hadde jeg ikke rukket å røske med meg min datter og hoppet til siden, ville bilen truffet oss. Hadde vi gått i motsatt retning eller vært et skritt nærmere fortauskanten, vet jeg faktisk ikke hvordan det hadde gått.

 

Child holding mother's hand

 

Så kan noen vennligst forklare meg logikken i at boten man får dersom man ikke blinker ut av en rundkjøring er på 2000 kroner - mens mobilbruk bak rattet er på stusselige 1300?

Manglende blinklys er sjukt irriterende - men mobilbruk er jo direkte livsfarlig! Forsikringsselskapet mener det å bruke mobilen mens man kjører bil, kan sammenlignes med å ha 0,8 i promille. Og hvis du kjører bil i påvirket tilstand, mister du lappen, du kan få ubetinget fengsel og minst halvannen månedslønn i bot..

Så, stusselige 1300 kroner for å fikle litt med telefonen, altså? Er det bare meg - eller henger det ikke helt på grep? Selv om sannsynligheten for å bli tatt på fersken er forsvinnende liten, så er det noe med signaleffekten en sånn puslete bot sender ut.

Og mobilbruk bak rattet øker og øker, i USA er det nå rangert som dødsårsak nummer én for unge sjåfører. Nummer én! Skremselspropaganda hjelper åpenbart ikke, det er fortsatt viktigere å sjekke den siste snappen eller sende en liten melding, framfor å konsentrere seg om å kjøre bil.

Burde mobil bak rattet inngå som en del av kjøreopplæringen? Som en egen obligatorisk post på glattkjøringsbanen for eksempel, der sjåføren blir bedt om å lese innholdet i en sms underveis i hinderløypa? Så får man virkelig inn med teskje hvor få blikk på en mobilskjerm som skal til før man på 1-2-3 har meid ned en pappfigur.

Høyere bøter eller ikke - kan vi ikke bare bli enige en gang for alle, om å la mobilen ligge mens vi kjører bil? Det er faktisk ikke så forbanna vanskelig. Dessuten er det livsfarlig.. Og jævlig harry.

 

/ Unnskyld banneordene, men mor er forbanna!

* Følg Konatil på Facebook *

Blomster på døra

I kveld banket det på døra. Peter hadde akkurat fått ungene opp på badet for en liten tur i badekaret før kveldsmaten - og jeg var såvidt i gang med prosjekt rydding av stuegulvet, da hunden vår begynte å bjeffe.

Først tenkte jeg at det sikkert var nabojenta som kom over for å leke litt før leggetid, men da jeg åpnet døra, kikket jeg rett inn i dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Bak de flotte blomstene tittet to smilende ansikter fram, nærmere bestemt to fjes som jeg kjenner veldig godt fra før - men som jeg aldri har sett sammen! Husker dere historien jeg skrev for noen uker siden, om barndomsvenninnen min Janne og min gode kompis Pål, som jeg har prøvd å få til å møte hverandre i to år? (Les hele innlegget her)

 

 

I kveld kom de altså på besøk, med flotte blomster som takk til den bittelille hjelperen (meg), som ga dem dytten de trengte for endelig å dra på blind-date før sommeren :-)

Og det var altså så moro å se dem sammen! Nyforelska, rødmende, glade og gira - tenk at de sannsynligvis aldri hadde møtt hverandre, hadde det ikke vært for meg. Det er rimelig koko..!

Denne uka solgte Janne leiligheten sin, og i april begynner et nytt og spennende kapittel når de flytter inn i nytt hus på nykjøpt tomt. Haha, det er nesten så jeg må klype meg i armen :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Lenge leve kjærligheten!

* Følg Den lille hjelpekona på Facebook *

Kjære jenta mi

Jeg har tenkt mye på at det var meningen at du skulle bli til. Okei, så var du kanskje ikke helt planlagt, men du var så inderlig ønsket og så hjertelig velkommen. For tenk at lille du, 14 minutter over 13 for nøyaktig to år siden, kom til verden og gjorde en liten familie helt komplett. Det er faktisk litt av et kunststykke :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og da du kom til verden, visste du jo ikke at mammaen din hadde gått i ni måneder og bekymret seg. Grublet og lurt på hvordan i all verden et mammahjerte som allerede hadde vært fullt i 2,5 år - over natten skulle få plass til en til. For sånt hadde jeg ikke peiling på, og jeg var redd det kanskje kunne bli et problem.

Men det ble ikke det. Du tok meg med storm fra det øyeblikket du ble lagt på brystet mitt, mens faren din stod og strigråt for andre gang i sitt liv.

Det viste seg altså å være sant som de sier: Mammahjertet blir ikke fullt, det vokser seg bare dobbelt så stort.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Gratulerer med dagen, jenta mi <3

* Følg Mammahjerte på Facebook *

Kvelden før dagen

I kveld går tankene mine nøyaktig to år tilbake i tid, til da jeg satt i sofaen og pustet og peste som en hvalross. Da Peter kom hjem fra håndballtrening og forstod hva som var på ferde. Da han ringte fødeavdelingen og fikk beskjed om at det var fullt, og om vi vennligst kunne vente noen timer. Joda, klart det - popper meg litt popcorn og setter på en film i mellomtida, jeg!

 

 

Det er nesten ikke til å tro at jeg i morgen er mamma til en 2 åring! Den lille frøkna er kanskje ikke så veldig opptatt av bursdager enda, men det er klart vi skal feire :-)

Nå har jeg nettopp smelt sammen en muffinsrøre, sånn at de er klare for pynting i morgen tidlig:

 


Kjøpte 2 liter melk til muffinsrøra. Viste seg at jeg trengte 2 dl..

 

 

Kjørte halvparten med revet gulrot og halvparten med hakket sjokolade - regner med de blir superfine i morgen etter pynteverksted med to ivrige småtroll :-) Geleen er ferdig stivnet, i sta kom min gode Mormor innom med en himmelsk sjokoladekake, og i morgen kommer Mamma med "Noe marengsgreier som så helt sjukt godt ut som jeg bare må bake", haha :-)

Jeg er så heldig som har mange hjelpere rundt meg! Og det kommer ekstra godt med nå, for her er status fra stua akkurat nå:

 

 

En knust lampe, og vips var storrengjøringen et faktum :-)

Men nå skal jeg ta meg ti minutter i sofaen mens jeg tenker litt på alle dem som puster som hvalrosser akkurat nå.. Og som angrer på hele den forbanna helvetes satans mirakuløse graviditeten. Om ikke mange timer er det over, damer! Og da vil alt være glemt. Jeg lover :-)

 

 

/ Hurra for lystgass ;-)

* Følg Muffinskona på Facebook *

Kjøttfri burger, sa du?!

/ Sponset utfordring

Snaue to uker ut i "Meatless October"-utfordringen, er det på høy tid med en liten statusoppdatering! Både Peter og jeg har fått veldig mange spørsmål fra ivrige lesere som lurer på hvordan det går. Og sannheten er at utfordringen har vært både enkel og litt vanskelig på samme tid :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kan kjøttfrie burgere med ovnsbakte rotgrønnsaker og tzatziki danke ut Taco-freda'n..?!

 

Det sies jo at det tar tre uker å få på plass en ny rutine. Og det er jo ikke sånn at det er vanskelig å ikke spise kjøtt - det er bare fryktelig uvant! Vi fikk blant annet sjokk da det viste seg at vegetarianere ikke spiser fisk, så vi tar det ikke helt på rutinen enda. Vi må fortsatt tenke oss om to ganger når vi skriver handleliste.. Men det kommer seg, og jeg regner med det går enda smidigere innen neste uke er omme :-)

Spørsmålet vi har fått flest ganger, er om barna våre også følger utfordringen i oktober. Til det er svaret ja, men for å få det til å gå så smidig som mulig i hverdagen, valgte vi å la dem beholde salamien. Den er et fast innslag på barnas brødskive hver morgen, og er det altså fortsatt. Men bortsett fra det, har det vært bortimot kjøttfritt så langt!

Det betyr at de spiser det samme som oss til middag. På forhånd var vi veldig spente på hvordan dette kom til å bli mottatt, vi var ikke veldig bekymret for minstesnuppa, for hun spiser stort sett alltid det samme som mamma og pappa. Men fireåringen derimot, har sine preferanser..

Hadde vi skullet leve på linser og tofu og bønner og erter, som jeg trodde var det vegetarianere spiste døgnet rundt, hadde det nok gått ganske dårlig.. Men i 2016 viser det seg jo at det finnes fantastiske erstatninger for alt mulig! Soya-pølser, schnitzler, og ikke minst smakfull soyafarse som erstatter en hvilken som helst kjøttdeig-oppskrift. Dette har gjort overgangen mye enklere.

I dag var vi faktisk så ville og gærne at vi utfordret sjølvaste Taco-freda'n! Vi klasket til med burgere fra Hälsans Kök, og jeg må innrømme at jeg hadde ganske høye forventninger, siden mange av dere hadde anbefalt oss dem på forhånd. Ikke bare innfridde de, jeg kan fortsatt ikke tro at det var kjøttfrie burgere vi spiste! Ingen rundt bordet la merke til at noe var annerledes - aller minst barna. Og det må være et gigantisk pluss i boka til Hälsans Kök.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er definitivt ikke for sent å slenge seg på utfordringen om 10 kjøttfrie måltider i oktober, og på nettsidene til Hälsans Kök finner du inspirasjon og masser av fristende oppskrifter :-)

 

/ Linser og tofu og bønner og erter, du lissom.. ;-)

* Følg Hälsans Kök Norge på Facebook *

Hverdagskjærlighet og pakkeoppklaring

I går kveld var det rett og slett umulig å få den lille tuppelura vår til å sove, og da jeg endelig deiset ned i sofaen for å ta fatt på kveldens bloggøkt, var det egentlig altfor sent. Jeg var stresset, svett og grinete, og kunne ikke tro mine egne ører da Peter smilte til meg og sa:

- "Bare slapp av. Jeg har blogget for deg."

 


 

Først fikk jeg selvfølgelig helt panikk, for jeg tenkte jo at han hadde postet et eller annet tullete fjas. Men så leste jeg innlegget og ble varm langt inn i hjerterota :-) Jeg visste jo at sjokolade bestandig har en fantastisk effekt, men jeg hadde ikke trodd at han ble glad!

Men det tok ikke lang tid før gleden gikk over i skikkelig dårlig samvittighet.

For innlegget jeg postet i går formiddag, om pakkene Peter hadde hentet på butikken (Les Peters Monkey Brain her) - satte jo ikke akkurat gubben i et strålende lys.. Selv om det var sant ;-)

Så bare for å pynte litt på den historien, kommer nå en liten pakkeoppklaring. For jeg så nemlig ikke snurten av pakkene på parkeringsplassen utenfor butikken..

Men da jeg åpnet bagasjerommet, kunne jeg puste lettet ut:

 

 

Han hadde altså plassert dem pent og pyntelig i bagasjerommet.. Så Peter er kanskje verdens største surrehue, men om ikke annet så hadde han i hvert fall klart å få med seg pakkene hjem.

Og han har rett i én ting. Det ordner seg alltid :-)

 

/ God fredag!

* Følg Konatil på Facebook *

Gjesteblogg - Christina bak fasaden

* Gjesteinnlegg skrevet av Gubben til *

Akkurat nå sitter jeg nede i sofaen og hører hvordan leggingen av lilletuppa oppe går rett i vasken. Men fremfor å gå opp og avbryte leggerutinen nå, vil jeg heller bruke anledningen til å ta over bloggen hennes for en kveld (stalltips: på tide å bytte passord) ;-)

Jeg vet nemlig at hun har ørten ting på tapetet og store planer om å blogge i kveld, men aldri i verden om hun rekker det, og derfor tenkte jeg heller at jeg kan ta over bloggen hennes for en kveld.

Til vanlig har jeg jo ingen kontroll over hva hun skriver her inne og hvordan hun fremstiller seg, og derfor vil jeg bruke anledningen til å fortelle dere en historie om noe som skjedde tidligere i dag, for å vise hvordan Christina egentlig er bak all bloggfasaden.

For i dag har vært en sånn dag for meg. Du vet, en sånn dag der alt bare raser sammen. Når lite søvn og mye stress tar overhånd, og man egentlig bare føler for å legge seg ned og gråte. Men jeg er jo mann tross alt, og prøver som best jeg kan å holde på fasaden. Gråter ikke selv i begravelser og later alltid som at alt er greit. Men i hele dag har Christina lest meg som en åpen pekebok for 1-åringer.

Det innså jeg først da vi dro for å hente barna i barnehagen. På veien bort måtte vi en rask tur innom butikken for å kjøpe melk til pannekaker. Hun skulle løpe raskt innom, mens jeg skulle bli i bilen.

- "Kjøp med noe til meg, da" sa jeg halvhjertet til henne mens hun var på vei ut av bilen.

Hun lurte på hva, men jeg svarte at jeg ikke visste. Bare noe. Eller ingenting, egentlig. Bare gå.

Jeg rullet stolryggen ned i liggestilling og dro capsen godt nedover øynene. Mens jeg lå der og halvsov innså jeg at jeg bare burde holdt meg hjemme. Ikke en dag for å være ute blant folk, men en dag for å bli hjemme i joggebuksa.

 

Noen minutter passerte og akkurat i det jeg holdt på å sovne, gikk døren opp. Inn kom Christina med melk og tomater som avtalt. Men så, ut av det blå, fisker hun frem en iskald Pepsi Max med kirsebærsmak og en gigantisk plate med melkesjokolade.

Så ser hun på meg med et hjertelig smil og sier:

- "Jeg vet at du egentlig ikke vil spise så mye sjokolade og sånt for tiden, men jeg vet også hvordan du har det gutten min, og noen dager så må man liksom bare."

Så la hun hånden sin på låret mitt og mer var det liksom ikke å si om den saken. Og sånn ble det at vi hele veien til barnehagen småpratet og lyttet til musikk, mens far satt og gnagde på en sjokolade, i en bil som sakte men sikkert fylte seg med god stemning og kjærlighet.

For sånn er Christina. Jeg vet at vi skriver mye tull og liker å drite ut hverandre på blogg og Snapchat, men sannheten er at Christina er en helt fantastisk person som har en eller annen merkelig evne til å si og gjøre de rette tingene akkurat når man trenger det som mest.

Og det er vel bare én av mange ting som gjør at jeg elsker henne :-)

 

 

Men nå får jeg avslutte før det blir for mye kliss her. Dessuten er det mer sjokolade igjen ;-)

/ Heia hverdagskjærligheten <3

Peters Monkey Brain

Det må ha vært karma. Men i går, rett etter at jeg hadde postet innlegget om "Monkey Mind" og den avhengighetsskapende videoen, skjedde noe som bekreftet innlegget til fulle. Peters hjerne.. Den bare.. Nei.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For å begynne med starten: I går morges kom jeg på at jeg hadde fått to hentelapper på posten. Og siden vi har post-i-butikk, fant jeg ut at jeg fikk sende en melding til Peter mens han leverte ungene i barnehagen - det hender nemlig at han kjører innom butikken på vei hjem. Jeg skrev at jeg hadde fått to hente-sms'er - hvorpå han svarte: "Shoot".

Da videresendte jeg de to hentekodene til ham, og lurte på om han kunne kjøpe et par middagsingredienser i samme slengen. Men da kom det kjapt svar: "Har ikke med lommebok".

Jeg skrev tilbake at det gikk greit, og at han kunne droppe posten siden jeg uansett måtte handle litt senere.

Gubben kom hjem like etterpå, så fulgte noen timer med jobbing - før jeg fant ut at jeg fikk hente pakkene og handle litt i lunsjen. Peter stod ved kjøkkenbenken og smurte et par brødskiver, da jeg fant fram jakka mi i gangen:

- "Du, jeg stikker på posten og henter de to pakkene mine nå, jeg!"

- "Jøss, det var lurt, å ta det nå i lunsjen!", svarte han.

- "Ja ikke sant? Jeg tenkte å handle det vi trenger til middag i samme slengen, så er vi ferdige med det. Er det noe du trenger?"

- "Hmm.. Nei, tror ikke det. Eller, ta med noen bananer, det er snart tomt."

- "Ok. Posten og bananer! Det skal jeg huske."

- "Ja, det er kanskje ikke nødvendig med huskelapp i dag, hehe", lo Peter idet jeg forsvant ut døra.

Noen minutter senere stod jeg ved skranken på posten:

- "Hei hei, jeg har to hentekoder", sa jeg før damen plottet inn den første på dataskjermen. Det tok ikke mer enn et par sekunder før hun rynket på nesa:

- "Hmm.. Det står at denne pakken er hentet ut..", mumlet hun.

Jeg kjente at jeg holdt pusten. Hentet ut..? Det var riktignok noen dager siden pakken hadde ankommet postkontoret, men likevel.. Kunne noen ha bløffet til seg pakken min?

- "Ja", fortsatte damen, "Den ligger ikke i systemet lenger."

- "Okei..?", svarte jeg, "Kan du sjekke om du finner den andre pakka da?"

- "Selvfølgelig", svarte damen, og plottet inn det andre nummeret:

- "Hentet den også. Et øyeblikk, så kan jeg sjekke tidspunktene.. Her ja. Begge pakkene ble kvittert ut på samme tidspunkt. Skal vi se. I dag morges, står det."

Jeg må ha sett ut som et stort spørsmålstegn, for hjernen min tenkte så den knakte. Dette måtte jo bety at det var Peter som hadde hentet pakkene, men hvorfor hadde han ikke sagt noe? Og hvor hadde han gjort av dem?

- "Ehm..", sa damen, "Det var jeg som var på jobb i dag morges, og.. Det kan ikke ha vært mannen din som hentet pakkene for deg, da?"

Jeg kjente jeg rødmet fra topp til tå, for selvfølgelig måtte det være Peter som bare hadde glemt å si fra til meg. Jeg smilte flau før jeg takket for hjelpen og sa at jeg fikk handle litt middag mens jeg ringte min kjære mann og hørte hva som hadde skjedd.

Peter svarte på tredje ring, og jeg buste rett på sak:

- "Har du vært på posten for meg? Hvorfor i alle dager fortalte du ikke det da jeg sa jeg skulle på posten nå i lunsjen?!"

Det ble stille et par sekunder.

- "Oi! Det glemte jeg å si! Ja, jeg dro på posten for deg i sta og hentet pakkene dine, selv om jeg ikke fikk handlet fordi jeg hadde glemt lommeboka hjemme. Haha, sorry!"

Men så.. Så kom det som liksom satte prikken over i'en:

- "Okei, det går greit", sa jeg litt oppgitt, "Men hvor i all verden har du gjort av pakkene mine? Jeg så ingenting i bilen, verken i baksetet eller forsetet?"

Stillhet.

- "Å herregud. Faen. Jeg tror kanskje jeg la dem på taket mens jeg låste opp bilen. Kan du sjekke litt rundt på parkeringsplassen?"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg bare.. Nei.

* Følg Oppgittkona på Facebook *

Duften av sitron og panerte fristelser

/ Sponset innlegg

Det er ingen hemmelighet at min kjære mann har levd med fiskefrykt nesten hele sitt liv. Han har fortsatt traumer fra den gangen moren og faren glemte bursdagen hans, og serverte kokt torsk som luktet i hele huset, haha :-) Jeg ler fortsatt av den historien, for Peter klarer til dags dato ikke å snakke om det uten å få antydning til skjelving i stemmen.

Heldigvis har han kommet seg forbi fiskefrykten for lengst, men hvis han kunne velge fritt, ville han helst spist panert fisk flere ganger i uka. Og derfor gledet det litt ekstra da jeg fikk høre at Findus denne høsten har kommet med panert fisk som inneholder hele 70% torsk og som atpåtil er nøkkelhullsmerket!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Denne uken testet vi varianten "Sitron og pepper", og la meg bare si det sånn.. Når fisken lukter frisk sitron allerede i stekeprosessen, er det mye som tyder på at måltidet kommer til å falle i smak hos både store og små :-)

Med fire sultne mager er det ekstra kjekt med mat som bare skal rett inn i stekeovnen, og dermed gjør hverdagen hakket enklere. Da kan man lage tilbehøret i mellomtiden, og denne gangen gikk jeg rett og slett for oppskriften som stod bak på pakka! "Salat med søt mangosalsa" viste seg å smake utrolig godt til den panerte fisken - oppskriften samt litt mer nyttig info, finner du her :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Lettpanert torsk er et sunnere alternativ i hverdagen - og selv om det ikke er et slankeprodukt, liker jeg at det kan være enkelt å servere et smakfullt, fullverdig fiskemåltid. Og gubben? Han elsket det!

 

Konkurranse - Del tips, vinn premier!

Nå kan du vinne timer med personlig trener til deg og vennene dine, til en verdi av 9000 kroner!
Det eneste du trenger å gjøre for å være med i trekningen, er å dele ditt beste sunnhetstips på Findus sin Facebookside. 10 stykker får dessuten en eske hver med lettpanert-produkter.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Lykke til!

* Følg Findus på Facebook *

Monkey Mind

Jeg anser meg selv for å være sånn passe kreativ - i motsetning til min mann som er ekstremt kreativ. Jeg vil nok aldri slutte å la meg fascinere av hvordan hjernen hans funker, for den tror jeg lever sitt eget liv. En gang sovnet han med øynene åpne mens han så på Drømmehagen. Det hadde jeg aldri klart.

Peter er også en sånn fyr som tok en Mensa-test "sånn for moro skyld, for å finne ut hvordan ting lå an" - og seilte inn til soleklart medlemskap.

Jeg kommer ikke til å ta en Mensa-test sånn for moro skyld.

Det er mange fordeler med å være intelligent og veldig kreativ, men det er noen ulemper også! Et av Peters største problemer i hverdagen, er at han til stadighet faller ut. Ikke sånn "faller ut" som vi vanlige folk gjør, altså at vi kan lese en halv side i en bok, og må lese den på nytt fordi vi begynte å tenke på andre ting.

Neida, for Peter stikker det veldig mye dypere. Selv om han har kniven på strupen og deadlines herfra og til månen, kan han for eksempel la seg fange av Youtube. Det er som om hjernen hans krever påfyll av noe, som bare stimuleres. Og da må deadlines bare vike, fram til hjernen har fått det den vil ha.

Jeg har aldri skjønt hvordan dette er mulig.. Inntil nå. For i går lurte en kompis på om jeg hadde hørt sangen om pennen og ananasen, så jeg googlet helt uvitende om hva jeg kunne forvente.. Men jeg fant sangen og ramlet inn på youtube - og nå er jeg hektet!!

 

 

Haha! Nå vet jeg i alle fall litt mer hvordan hjernen til Peter funker. Eller ikke funker.. For har man først blitt hektet på en asiatisk mann som synger om epler og ananas, ja da får deadlines bare vike.. ;-)

 

/ Noen som vet hvor jeg får tak i en PPAP?

* Følg Kona med sånn passe intelligens på Facebook *

Vår hippe fortid

Hadde noen sagt til Peter og meg da vi var nybakte foreldre for 4 år siden, at vi snart kom til flytte til Larvik og bo i enebolig med hage og thujahekk, stakittgjerde, garasje og stasjonsvogn - da ville vi ledd høyt og sagt at det var en tilværelse som lå milevis unna!

For vi var i ferd med å bli sånne byfolk som likte at alt var så "nært". Matbutikken i underetasjen. Kaffesjappa borti svingen. Innvandrerbutikkene med spennende krydder i hyllene. Den asiatiske favoritt-restauranten rundt hjørnet, og busstoppet rett på utsiden av døra. Akerselva rett borti høgget og nærmeste kino bare en rask spasertur unna. Herregud som vi trivdes i Oslo!

 


Sykt chill med konsert i parken rett på utsiden av døra, liksom. Urban living ftw <3

 

Da vi ble foreldre i 2012 ble naturligvis livet snudd helt på hodet. Men vi var fast bestemt på at vi skulle bli boende i leiligheten noen år til, det var fortsatt mange år til sønnen vår skulle begynne på skolen, og vi trengte ikke ta et standpunkt før den tid. Vi hadde heis, vi hadde bil og garasjeplass i kjelleren, vi hadde to soverom og som sagt; nærhet til alt.

Men så skulle vi søke om barnehageplass. Herregud for en jungel. Det var 10-12 barnehager bare i umiddelbar nærhet, og vi var ikke sånne folk som bare tok en tur på besøk for å sjekke ut forholdene. Så vi endte opp med å søke litt etter magefølelsen, og gikk til slutt for de som lå nærmest leiligheten.

Etter noen måneder fikk vi svar om at gutten vår hadde fått plass, og den kvelden tok vi turen bort til det som skulle bli vår sønns barnehage. Akkurat da vi stod utenfor bygget og kikket over porten, tror jeg alt snudde. For det var bare et eller annet som ikke stemte. Verken Peter eller jeg klarte å se for oss at vi skulle levere og hente den lille tassen vår der, fem morgener og fem ettermiddager i uka.

Plutselig fikk vi panikk. Det var som om vi ikke fikk puste i storbyen lenger. Vi måtte bort, det var folk overalt, det var trengsel, det var kø, det var tett trafikk og aldri stillhet. Nærheten til alt ble plutselig for nært. Det hadde fungert utmerket mens vi bare var to, men nå.. Nå var vi tre - og alt var annerledes!

Og derfra gikk alt slag i slag. For å illustrere tempoet i taktskiftet, her er favorittbildet mitt fra den tida: da spisestuestolene ble solgt og hentet midt i middagen, haha :-)

 

 

Og plutselig hadde vi kjøpt oss hus på det samme stedet som vi bare uker tidligere hadde kjørt forbi og sagt: "Herregud, tenk så uaktuelt å bo på et sånt sted!"

Nå har vi nærhet til ingenting. Og vi elsker det :)

 

 

/ Hvem trenger festivaler når man har piggsvin i hagen :-)

* Følg Landsbykona på Facebook *

"Veggiser spiser for faen ikke fisk"

Noe av det mest spennende med å blottlegge sjela si på en blogg, er at man får høre det de gangene man skriver noe feil. Stort sett er det bare morsomt å få korrigeringer, som for eksempel den gangen jeg skrev "velassosierte butikker" - da jeg egentlig mente å si "velassorterte" ;-)

Men i går tikket det inn en rimelig hissig melding fra en dame som hadde oppdaget at jeg rett og slett drev med vranglære.

Og gjett hva? Hun hadde rett.

 

Meldingen startet ganske hyggelig, der hun skrev at hun syns det var skikkelig moro at Peter og jeg hadde takket ja til utfordringen om å delta på "Meatless October". Hun hadde selv vært vegetarianer i over femten år, og kom aldri til å spise kjøtt noensinne igjen. Men så ble tonen mer og mer krass, etterhvert som hun penset over på hvilket ansvar bloggerne i dagens samfunn har. Og at det er "alvorlig når en blogger som deg fronter en sak du åpenbart ikke har satt deg godt nok inn i"..

På dette tidspunktet forstod jeg hva som kom til å komme, for en annen leser hadde allerede gjort meg oppmerksom på min lille blemme. Og ganske riktig, den hissige damen hintet til et innlegg jeg skrev for noen dager siden, som jeg hadde valgt å kalle "To ferske vegetarianere".

For det har seg altså sånn at "Veggiser spiser for faen ikke fisk"!

Og her blir jeg altså nødt til å legge meg lang-paddeflat. Jeg har, i hele mitt fireogtredve-årige liv, gått rundt og trodd at vegetarianere spiser fisk. Hva gir'u meg? Da jeg først ble gjort oppmerksom på dette av en annen leser, kastet jeg meg over google sporenstreks. Og helt riktig, på sidene til "Norsk Vegetarforening" fant jeg svar:

"Nei, vegetarianere spiser ikke fisk. Dette er det fullstendig enighet om blant alle som er, fremmer eller arbeider med vegetarisme. Det at mange ikke er sikre på hva som er egnet for vegetarianere og hva som ikke er vegetarisk skaper problemer både for oss vegetarianere og de som omgås oss. Dersom vi bestiller vegetarmat på restaurant, men får noe med fisk, stiller det oss i en uønsket situasjon. Og motsatt: om noen tror de kan servere fisk til vegetarianere, og derfor lager slik mat til oss, kan de føle seg forlegne og dumme. Det er derfor viktig at man er tydelig på hva som er vegetarisk."

Jeg må innrømme at jeg ble rimelig flau da jeg leste dette - for ikke bare har jeg gått rundt og kalt meg selv vegetarianer i oktober til tross for at jeg har spist både panert torsk og sushi.. Jeg kan helt sikkert også, i god tro, ha servert sushi eller fiskegryte til en eller annen veggis-venninne for femten år siden.

Jeg aner ikke. Men enten så må de ha spist opp middagen for å unngå dårlig stemning - eller så må de ha vært sabla gode på å spytte ut maten i servietten mens jeg kikket en annen vei.. ;-)

Så beklager til alle ekte vegetarianere der ute, jeg håper vi fortsatt kan være venner. Og jeg lover å ikke by dere på fisk igjen ;-)

 

Med vennlig hilsen,
Vegetarianer Pescetarianer Christina

* Følg Lang-paddeflat-kona på Facebook *

Bleiekomfort i et flysete

/ Sponset innlegg

Se for deg at du nettopp har deiset ned i flysetet. Det er fullstappet med folk foran, bak og overalt - det er altfor varmt, og det er fortsatt femten minutter til take off.

Til venstre sitter fireåringen, allerede opptatt med nettbrettet. Til høyre sitter gubben og trommer med fingrene, mens svetteperlene danser på pannen hans. På fanget har du toåringen som sliter med å sitte stille. Så mumler hun plutselig: - "Mamma? Tisse.."

Akkurat da skal jeg love deg at du er godt fornøyd med at den lille spirrevippen ikke har sluttet helt med bleie enda ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mammas lille bleierumpe, snart klar for flyturen hjem :-)

 

For bleieavvenning er vel og bra det altså, bare ikke akkurat når man sitter på et fly. Eller på en buss. Eller i en bil. For ikke å snakke om når man er ute og må bruke offentlige toaletter! Da kan den bleia rett og slett være en skikkelig livredder.

Da jeg satt i det flysetet og prøvde å minne den lille frøkna på at hun hadde på seg bleie, innså jeg at vårt liv som bleieskiftarbeidere er i ferd med å bevege seg over i siste fase. Og det er spennende, uvant, trist, deilig, stort og spesielt på samme tid.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Begynner å bli en stund siden stellebord og distraheringer ;-)

 

De fleste dagene er buksebleia fortsatt kjekk å ha, men oftere og oftere er den like tørr når kvelden kommer. Og da er det fint å vite at den i alle fall er myk, behagelig mot huden og god å ha på :-) For Libero Touch sitter som et skudd og tar bleiekomfort til et nytt nivå.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Libero søker fortsatt bleietestere!

Libero vet at med barn i farta kan hva som helst skje, og at den viktigste testen er hverdagen. Derfor ønsker de nå å gjennomføre Nordens største bleietest på familiers virkelighet.

Og her kommer din hjelp inn! Kjøp en pakke Libero Touch, og test hvordan bleien funker i hverdagen. Har du den i hus fra før, er det bare å svinge seg rundt, klikke seg inn på Libero sine nettsider og svare på de enkle spørsmålene med en gang. Da er du dessuten med i trekningen om 3 måneders forbruk av Libero Touch i valgfri størrelse! En heldig vinner trekkes hver uke i hele kampanjeperioden.

 


Rett fra pakka, og veldig myk å ha på hodet også ;-)

 

Og hvordan det gikk på flyet..? Det ble et par dobesøk. Gubben fikset det, for han satt ytterst ;-)

Prøv Libero Touch og svar på noen enkle spørsmål her!

 

/ Lykke til!

 * Følg Libero på Facebook *

Litt ordning och reda

Det sies jo at å rydde mens barna er små, er som å måke snø mens det snør.. Og i dag nådde det begrepet nye høyder hos familien Klonk :-)

 

 

For i dag fikk mor nok, jeg fikk rett og slett mark av å se på tårnet av leker som over tid har bygd seg opp i hjørnet av stua! Sånn egentlig bryr jeg meg ikke så veldig når leker ligger strødd, for jeg har en fin Mormor som har lært meg at leker ikke er rot. Jeg rydder litt hver kveld før jeg legger meg, og det funker fint.

Men det betyr jo ikke at man ikke bør ta en liten oppryddingsrunde en gang i blant! Og det skal jeg love at var på tide hos oss i dag.. Gjemt under og innimellom og bak og bortimellom fant jeg blant annet denne gjengen. Bamser er vel og bra, men de trenger jo ikke ta opp plass i stua?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og hva med fem biteleker som lillesnuppa for lengst har vokst fra, og tre smokkeholdere som aldri har vært i bruk..? Kjøpt inn til lillefrøknas ankomst for to år siden, også skulle det vise seg at hun ikke ville ta smokk i det hele tatt. Hvordan har de funnet seg en plass blant lekene i stua, og hvorfor er det ingen som har reagert før nå?

I dag fikk jeg også endelig samlet all legoen på ett sted. Blir spennende å se hvor lenge det varer, men det er i alle fall greit å ha én stor boks istedenfor tre små. Utrolig at jeg ikke har gjort dette før.. ;-)

 

 

Jeg er som sagt stor tilhenger av rydderøsk på kveldstid, og da er det superkjekt å ha noe å putte lekene i. Helt vanlige skittentøys-beholdere funker for eksempel utmerket :-)

 

 

 

Men å sortere leker til den store gullmedaljen, samtidig som to små apekatter skal hjelpe til (og aller helst leke med alt sammen på en gang), gjorde jo at det tok flere timer før vi kom i mål. Faktisk en halv dag.

Da jeg endelig var ferdig, tilbød Peter seg å ta med ungene på butikken - og jeg så mitt snitt til å stjele til meg litt egentid, og stakk en tur på Skeidar. Har aldri følt meg så hjemme i en møbelbutikk før:

 


Fra min Snapstory (umulius82)

 

Nå skal jeg nyte resten av tiden før leggetid, med en ryddig lekekrok med ordning och reda. For det varer nok bare helt til i morgen tidlig ;-)

 

/ Fortsatt god helg!

* Følg Ryddekona på Facebook *

Hull i arbeidet

- "Ehm..", kremtet Svigermor mens hun kikket på strikketøyet mitt. Jeg hadde akkurat spurt om hun kunne hjelpe meg fordi jeg hadde mistet en maske. Jeg holder fortsatt på med nybegynner-genseren i størrelse 3 år, og jeg kan fortsatt bare strikke rundt og rundt. Så fort det skjer noe annet enn glattstrikk, må jeg ty til hjelpevideoer på youtube.

Eller Svigermor.

- "Neida Christina, du har ikke mistet en maske.. Men det ser ut som du har hentet opp en ekstra.."

Jeg, som ikke har peiling på hvordan man henter opp en maske, ble nødt til å telle over det totale maskeantallet for å sjekke om min meget strikkekyndige Svigermor var på bærtur. I følge oppskriften skulle jeg ha 160 masker, og nå hadde jeg hundreogseksti...én.

Ikke spør meg hvordan det har skjedd, for det aner jeg virkelig ikke. Det kan ikke ha vært sånn at jeg har vært opptatt med noe annet heller, for når jeg strikker, så strikker jeg. Jeg ser ikke opp fra arbeidet, og jeg klarer ikke prate, for jeg må ha tunga sentrert rett i munnen. De sier strikking er rekreasjon, men jeg er sannelig ikke sikker.

Og nå har det altså blitt et lite hull i arbeidet, der jeg angivelig skal ha hentet opp en maske.

 

 

Som du ser, valgte jeg å bare peise på videre - så hullet har jeg strikket meg et stykke forbi. Dessuten kom jeg etterhvert på at hvis man strikker to masker sammen, så reduseres maskeantallet med én. Så det har jeg gjort. Og jeg er ganske stolt, for jeg har telt over og konstatert at jeg nå er nede i 160 masker igjen ;-)

Men når dette var en seier.. Så er det pokker'n ikke godt å si hvordan det går når jeg kommer til r-a-g-l-a-n-s-fellingen. Mulig jeg bare får si meg fornøyd med et snasent pannebånd jeg kan gi til noen i julegave.

 

 

Må bare finne noen med stort nok hode først ;-)

 

/ .. and the knitting continues!

* Følg Knotekona på Facebook *

Gjensynsglede og utpakking

Sånn, da var det slutt på solfylte oppdateringer fra Spanias breddegrader - og tilbake til hutrende tastaturfingre oppe i nord! Peter og jeg sliter begge med leirskolefølelse akkurat nå, du vet den litt utilpasse følelsen av å ikke ha landet helt enda. Når hodet fortsatt er på tur, og man lengter tilbake og savner dem man har vært sammen med.

 


"Familiebilde" (Fotograf: Plutten, 4år)

 

Men jeg vet jo at det pleier å gå seg til - og vi har jo hatt en skikkelig fin ferie! Dessuten kom vi oss helskinnet hjem :-)

Flyturen i går gikk over all forventning, såpass bra at Peter og jeg måtte klype oss i armen flere ganger underveis. Vi hadde riktignok forberedt oss ganske godt, og jeg vet gubben sikkert kommer til å skrive et innlegg på bloggen sin i kveld med våre beste tips for en behagelig flyreise med barn.. Men helt ærlig? I går tror jeg rett og slett det meste bare klaffet, og at vi hadde en god dose flaks, haha.. Så jeg gleder meg til å lese den lista hans ;-)

Men selv om barna våre oppførte seg eksemplarisk, måtte jo flyet 30.000 fot over bakken:

 


Og mors hvilepuls bare..

 

Tre timer og femti minutter føltes utrolig nok kortere hjemover enn nedover, og på flyplassen i Norge stod Mamma og ventet på oss. De to små hadde gledet seg så til å se igjen Mormor, at de begynte å kikke etter henne fra lufta - en time før landing.. Og nå stod hun altså der, med jakker til ungene fordi det var så kaldt, med kveldsmat i matboksen og saft på drikkeflasker fordi vi hadde passert leggetid. En sånn mamma som tenker på alt, og som atpåtil spurte om hun kunne sitte i midten mellom barna i baksetet på vei hjem, selv om det er så trangt der at jeg tviler på om hun fikk puste i det hele tatt <3

Etter åtte timer på reisefot var det helt fantastisk da hodet endelig traff puta i går kveld, men det var ikke fullt så digg å våkne opp i dag morges til kofferter som måtte tømmes. Det er nemlig noe av det aller verste jeg vet!

 

 

Det tok sin tid, men nå er kofferten min endelig tom. Skittentøyet ligger i skittentøyskurven, det rene tøyet (takk for vask, Svigermor!) er på plass i skapet og alle småting er tilbake i skuffer og skap. Gubben har selvfølgelig ikke begynt å pakke ut av sin koffert enda, men det er jo akkurat sånn det pleier å være. Gi det et par dager, så legger vi ikke merke til kofferten lenger heller, bare tråkker over den som om den var et naturlig hinder i huset..

Neste år får vi vurdere svigerfars oppriktige forslag om kun å ha med håndbagasje, haha.. Ikke helt min stil, men tenk så sjukt deilig når man skal pakke ut, da ;-)

 

/ Litt jetlag enda, godt det er freda'n i morra! :-)

* Følg utpakkingskona på Facebook *

Hettehatten

Svigerfar hater å shoppe, så denne ferien tror jeg han er strålende fornøyd med! For det har vært overraskende få shoppingmuligheter, faktisk var det først i går at Peter og jeg hadde planer om å ta en tur på kjøpesenteret mens svigers var på lekeplassen med barna.

Men innen vi var ferdige med dagens bloggjobb, hadde timene flydd fra oss - derfor måtte vi nøye oss med en tur på butikken isteden. Men lite visste jeg at jeg skulle komme til å finne høstens beste kjøp blant bleier, brød og bananer! Sjekk bare denne lekre hettehatten:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skjermer mot sol og holder innsektene (nesten) borte

 

- "Jeg bare må ha'n", ropte jeg til Peter, "Koste hva den koste vil! Deilig kvalitet og en lekker knappedetalj"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fiffig..

 

Neida.. Det var jo ingen hettehatt, men noe superpraktisk og helt genialt som jeg ikke visste at jeg ønsket meg!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hettehatten er i ferd med å bli..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. Sim.. Sala.. Bim..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. Nei harru sett!

 

Asså, shopping av klær og sko kan bare ta seg en bolle - jeg har fått meg en spansk towel twister, et hår-håndkle i mikrofiber som absorberer vann tilsvarende sju ganger sin egen vekt! Den sitter perfekt på hodet ved hjelp av en liten hempe som man fester rundt den lekre knappedetaljen bak i nakken.. Så good bye til den upraktiske håndkle-turbanen som venter på meg hjemme i Norge! Dessuten vil den ta pitteliten plass i kofferten - og billig var den og ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gi denne dama et par crocs, så ses vi på by'n!

 

/ Høsten er reddet ;-)

* Følg Towel-kona på Facebook *

To ferske vegetarianere

/ Sponset utfordring

I flere uker har Peter og jeg både gledet og gruet oss, vi har nemlig fått en veldig spennende utfordring og skal leve som vegetarianere i hele oktober! Konseptet heter "Meatless October", og helt ærlig..? Jeg er utrolig spent på hvordan dette skal gå :-)

 

 

Vi er bare på dag tre, men allerede nå begynner det å gå opp for meg hvor mye kjøtt vi faktisk spiser til vanlig.. Både på knekkebrødet til frokost, og til middag flere dager i uka. Og nå som vi er på ferie spiser vi gjerne kombinert lunsj og middag på restaurant hver dag, derfor er det ekstra viktig å bli ordentlig mett. Og er det ikke sånn at man trenger kjøtt for å få til det, da? Eller går det an å føle metthet selv om man bare spiser vegetarkost?

Utfordringen har vi fått av Hälsans Kök, som har produsert vegetarmat i over 25 år. De lager alt fra vegetarschnitzler til soyapølser, og er helt rå på å legge ut fristende oppskrifter på vegetarretter man enkelt lager selv.

Da vi takket ja til utfordringen og oppdaget at det var midt i Spaniaferien vår, foreslo jeg for Peter at vi fikk utsette starten til etter at vi hadde kommet hjem. Men vi innså kjapt at det ville blitt juks.. ;-) Kjøttfri oktober betyr kjøttfri oktober, så nå er vi altså i gang!

Og så langt har det gått overraskende bra! Selv om 95% av menyen på spisestedene inneholder enten storfe, svin eller kylling - så har vegetarrettene vist seg å smake vel så godt som kjøttrettene. Den største utfordringen til nå, har egentlig vært å ikke glemme seg. Særlig ved frokostbordet, for reisefølget vårt spiser jo både salami og skinke - men her har svigermor funnet en glitrende løsning for en mykere start:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Føles som juks - det er ikke kjøtt, men smaker skinke!

 

Snart reiser vi hjem til Norge igjen, og det er jo da den virkelige utfordringen starter - når vi skal lage middagene våre selv! Men noe sier meg at vi kommer til å få skikkelig drahjelp på veien, for både instagramkontoen (Halsanskoknorge) og facebooksiden til Hälsans Kök bugner over av den ene fristelsen etter den andre:

 


Spanskinspirert kikertgryte, nam nam nam!

 


Snaskete pitabrød med vegetarboller..

 


Fristende veganquesedillas!

 

Jeg håper flere av dere har lyst til å bli med på Meatless October, og prøve ut noen vegetar-oppskrifter sammen med oss de neste ukene! Vi kommer til å lage minst 10 forskjellige kjøttfrie måltider fra Hälsans Kök, og jeg gleder meg veldig til å teste ut de ulike produktene. Oppskriftene skal vi selvfølgelig dele :-)

Så gjenstår det å se da, hvordan det står til med metthetsfølelsen i slutten av oktober.. Og ikke minst er jeg spent på om barna kommer til å gi tommel opp eller ned til de forskjellige middagene! Hvem vet, kanskje er dette starten på en ny livsstil? :-)

 

/ Har du vegetartips du vil dele, så sleng igjen en kommentar!

* Følg Hälsans Kök Norge på Facebook *

Fint å være liten

Jeg pleier ikke å ta bilder av folk jeg ser på gata. Og jeg legger det i alle fall ikke ut på bloggen uten å spørre om tillatelse..

Men i dag må jeg gjøre et unntak :-)

For de spanske, gamle konene her nede er så små og søte. De sitter som oftest i skyggen under et tre, mens de smiler til folk som går forbi. Jeg vet ikke om jeg liker dem ekstra godt fordi de er like lave som meg - men Peter sier at det er helt naturlig at jeg føler meg mer hjemme blant et folk på min egen høyde, haha :-)

Og i dag innså jeg at det er fint å være liten. For har du sett noe søtere, eller?

 

 

/ Det er digg å dingle med beina :-)

* Følg Mini-kona på Facebook *

Langt oppi høyden

Jeg syns fortsatt det er skikkelig fascinerende hvor forskjellige familier kan være. Jeg er oppvokst i en familie som ikke er spesielt interessert i historie, for eksempel. Feriene i min barndom var preget av mye strand og lite intellekt - hvis det er lov å si :-) (Haha, sorry mams og paps)

Derfor er det ekstra uvant for meg når vi nå er på ferie med svigers, for de er hakket mer interessert i historisk grunn - og i dag har vi brukt lørdagen på å klatre i høyden i en fjell-landsby fra ørten pil og bue!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hadde jeg visst hvor høyt og bratt og skummelt det var, så ville jeg sannsynligvis lagt inn en liten protest på forhånd.. For det er jo ikke sånn at vi er bare fire stødige, voksne mennesker på tur - vi har jo med oss to viltre, til dels ustødige små mennesker, også..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ser du fjellgeita i oransje t-skjorte midt i bildet..? *phuh*

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Litt løse mursteiner og ikke noe å holde seg i..? Nei vel..

 

For i Norge ville vel utskifting av trappetrinn og gjerder ført til et avstengt område der turistene måtte holde seg unna. Men sånn er det jo ikke i Spania. Så i dag klatret vi på vaklende grunn oppover den lille fjell-landsbyen Comares, 700 meter over havet - midt ute i absolutt ingenting. Bare oliventrær og mandeltrær, avokado- og mangotrær så langt øyet kunne se.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Si meg, er ikke dette gjerdet litt for lavt i forhold til forsvarlige mål?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Enda en liten fjellgeit..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og en til..

 

Selv om det var bratt, var det jo helt sjukt å tusle i gatene til en liten landsby hvor det bor 1000 fastboende hele året rundt. Tenk at de sitter oppi der, mens livet går sin vante gang for oss hjemme i Norge? Jeg blir helt rar av å tenke på det :-)

Men helt på toppen lå noe av det merkeligste jeg noensinne har sett. En kirkegård der gravene var bygget i høyden! Jeg ble helt satt ut, det var så spesielt å gå der og kikke på alle blomstene og alle gravstenene. Selv om det var logisk, så var det også inmmari rart. Vil du lese mer om verdens rareste kirkegård, så har Peter skrevet mer om det på sin blogg, innlegget finner du her.

Men en utflukt som jeg ville tenkt var helt upassende å ha med barn på, viste seg å bli en opplevelse for livet - for både store og små. Ungene storkoset seg, og jeg begynner å innse at litt historie føles mye mer givende enn en dag på stranda, haha :-) 

I alle fall var det god stemning, helt til vi skulle ta fatt på hjemveien:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Må vi gå ned igjen den samme veien, sa du?

 

/ Eviva España :-)

* Følg Fjellkona på Facebook *

Sayonara September!

Her nerrafor går livet sin vante gang, selv om vi støtte på et ørlite problem i dag tidlig. Peter og jeg skulle på supermarkedet for å kjøpe frokost til en sulten flokk, klokka var 08.45 - og butikken som skulle åpnet kl 08.30 var fortsatt stengt. Vi regnet med at det er sånt som skjer her i Spania, så vi ble stående å vente litt. Etter en stund tuslet vi slukøret hjem, og det var jaggu bra, for butikken har vært stengt i hele dag! Mon tro om det er helligdag eller noe sånt? Vi finner ikke ut av det, men de fleste butikkene har holdt stengt i dag, så vi håper å få tak i noe mat i morgen, haha :-)

Men nå er det på tide med en oppsummering av høstmåneden september, for i morgen banker oktober på døra, og et lite tilbakeblikk er på sin plass :-)

 

SEPTEMBER

Beste kjøp

Sekken! Haha, jeg lover at dette blir siste gang jeg gnåler om sekken som jeg er så glad i, men sannheten er at jeg måtte kaste den gamle jeg hadde da vi kom hjem fra Spania sist. Den hadde rett og slett tatt kvelden - og glidelåsene ville verken opp eller ned. Så før vi skulle på tur igjen, måtte jeg kjøpe en ny. Den har mange praktiske lommer, og her om dagen ramlet det ut en lapp der det stod at det fulgte med garanti. Så viser det seg altså at det er 30 års garanti på den stakkars sekken! Haha, hva gir du meg?! Betyr ikke det at hvis sekken tar kvelden når jeg fyller 63 år, så har jeg fortsatt ett år på meg til å klage og få en ny? Hahaha, jeg får helt fnatt av den tanken :-D

 


Sekken <3

 

Fullførte prosjekt

Endelig kan jeg skrive: Stakittgjerdet! For en verkebyll det gjerdet vårt har vært det siste halve året.. Men nå er det kritthvitt og skinnende, uten grønne flekker og avskallet maling. Takket være fantastisk hjelp fra svigers. Jeg rullet tre ganger opp og ned, så kom svigermor og svigerfar og tok over. For noen folk :-)

 

Prosjekt som videreføres til neste måned

Maling av vegger i diverse rom. Nå er jo dette et prosjekt som foreløpig er i planleggingsfasen, men jeg begynner å få litt mer oversikt over farger og hvilke rom som skal prioriteres i høst. Jeg var egentlig lei av kontrast-vegger, men innser at jeg har såpass lyst på en mørk vegg bak TV'en at jeg må kjøre på. Peter vet det ikke enda, men han hadde tross alt sort TV-vegg da jeg ble kjent med ham.. Så håper litt maling går greit ;-)

 

Bilde som aldri havnet på bloggen

Hahaha! Off, dette ser ikke bra ut.. Men greia er at svigermor har ønsket seg vannpipe i lang tid, og har endelig fått det i gave. Men hun har ikke fått den til å virke, så det skulle liksom sønnen få til, da.. Og han bare: "I got this"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Gladeste øyeblikk

Tenkte først å skrive da jeg vurderte å klappe høyt i flysetet da vi landet på spansk jord - men svarer istedet den morgenen da jeg våknet med lillesnuppa i armkroken og kikket på klokka og oppdaget at den var 09.20. Halleluja, lever faktisk på det glade øyeblikket enda ;-)

 

Tristeste øyeblikk

Søndag kveld, da jeg kikket på klokka for å sjekke om det snart var tid for nedflyving, og oppdaget at vi hadde flydd i 38 minutter - og at det var tre timer igjen. Ikke sykt trist, men trist nok.

 

Peter-øyeblikk

Da Peter "bare skulle kjøpe seg en liten bok" på flyplassen, som det viste seg at han ikke hadde plass til i sin egen bag - og som jeg måtte drasse på resten av turen. Til slutt måtte jeg pakke om hele sekken og legge mursteinen i bunnen.. Takk, Pete :-D

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Friskus

Denne måneden har vært helt kaotisk fra ende til annen, så jeg føler ikke jeg har hatt et eneste friskus-øyeblikk.. Teller smoothie til lunsj? Hehe ;-)

 

Daffus

Jeg liker å ha på Fitbiten på armen, og den vibrerer når jeg har gått 10.000 skritt. Enten går jeg for lite, eller så slurver den med tellingen.. Men nå vurderer jeg altså å justere det tallet ned litt, for den vibrerer jo nesten aldri :-/

 

Middagsrett

For å være ærlig husker jeg ikke hva vi drev med før vi dro på ferie.. Så jeg må nesten svare den fantastiske burgeren på strandkafeen vi pleier å spise på når vi er på stranda her nerrafor. Himmelske greier:

 

 

Yndlingssang

Første del av september: Röyksopp (feat. Susanne Sundfør) - Never Ever
Andre del av september: Kristian Kristiansen - Varm

 

Favoritt-blogginnlegg

Dette er jo flaut, men jeg klarer ikke bestemme meg! Først skrev jeg En søt historie om kjærlighet som handler om to stykker jeg tenker litt på hver eneste dag. Så skrev jeg om Mormor-ekspressen, en dame jeg er veldig glad i og som jeg prater med nesten hver dag. Så delte jeg bildene fra Den gang jeg ble ny, haha - og så postet jeg historien om Damen på toget som jeg møtte for mange år siden. Tror jeg bare konkluderer med at det har vært litt av en bloggmåned!

 

/ Takk for nå september - og velkommen oktober, håper du blir fin!

* Følg Konatil på Facebook *

Alle mann til knappene!

- "Hæ? Nå skjønner jeg ingenting..", mumlet en forvirret Peter fra kjøkkenet.

- "Hva skjer?", spurte jeg.

- "Nei.. Jeg vet ikke.. Men Se og Hør har tagget meg i noe greier på Instagram. Hva kan det være for noe? Jeg har jo aldri vært i Se og Hør.."

 

 

Altså, jeg kan jo ikke la være å skrive om dette! Jeg er jo den superstolte Konatil! For da Peter fikk beskjed om at han var en av de nominerte til prisen "Årets Blogger", stod jubelen i taket. Jeg tror ikke det er mulig å forstå hvor stort det er å være 1 av 10 møysommelig utvalgte kandidater til å vinne en sånn pris.

Jeg lever med denne mannen, jeg vet hvor mye han jobber for å produsere innlegg på innlegg, komme opp med ideer, knipse bilder, poste på Instagram og oppdatere Snapchat. Blogging er kanskje en veldig rar jobb, men det er sabla mye jobb - og den mannen har seriøst ikke hatt en eneste dag fri siden han startet å blogge på fulltid for flere år siden.

Vel, kanskje bortsett fra den gangen vi fikk hånd-, fot- og munnsyken i hus, og lå rett ut hele gjengen.. Men jeg tror vi alle kan forstå at det måtte en fridag til da:

 


Manglet bare reggisen, haha ;-)

 

De andre nominerte har nok heller ikke hatt en fridag de siste årene, men det er såvidt meg bekjent ingen av dem som har blogget på fulltid i to år samtidig som de har hatt to barn under fire år å bryne seg på hjemme. Det sier litt om kona hans den vanvittige ståpåviljen hans ;-)

Så hvis du ikke allerede har gjort det, blir jeg innmari glad hvis du vil kaste deg rundt og gi Pappahjerte en stemme på denne siden til Se og Hør.

Hadde det ikke vært for ham, ville ikke Konatil sett dagens lys - men hadde det ikke vært for Konatil, så ville vel sannsynligvis ikke pappahjertet startet å banke for fire år siden heller ;-)

 

/ Let's take this one home!

* Følg Stolte-kona på Facebook *

Sekken

Peter er en ganske tolerant mann sånn generelt, og det er ikke ofte han blir flau over meg. Men innimellom skjer det..

Jeg er jo ikke mor for ingenting, og når vi skal på utflukt her nerrafor, er det selvfølgelig ikke bare et par småting som skal være med. Jeg pakker gjerne med litt niste til barna dersom de plutselig blir sultne, vann til å slukke tørsten, et par fruktstenger til å kjøpe seg litt tid med, bleier, våtservietter, ekstra klesskift, solkrem, pastiller, solbriller, mobil og lommebok.

Peter derimot, skjønner ikke hvorfor vi trenger å ha med noe annet enn oss selv.

I tillegg til dette, har han pugget spansk siden vi var her sist. Jeg tror han blir litt stolt når kelneren ikke ser at vi er turister, og kommer med den spanske menyen - eller når de ansatte på butikken snakker spansk og ikke engelsk til oss..

Jeg skjønner jo alt dette. Men den sekken min.. Den er så himla praktisk!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Turist? Ehh.. No.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
El saco de la mama

 

Ålreit, så er det ingen som snakker spansk til meg her nede. Men jeg elsker den sekken! Den har massevis av deilige rom, egen lomme til laptop, skjulte sidelommer og kvalitetsglidelåser. Den har plass til både solkrem og vannflasker og våtservietter - alt en mamma trenger å ha med på tur.

Så får heller pappaen gå et par meter foran og være litt flau. For jeg vet han er takknemlig når noen plutselig har bruk for en liten brødskive eller en stor slurk med vann ;-)

 

/ Litt turist - men himla praktisk!

* Følg Kona med sekken på Facebook *

Soverekord og karma

Nå er vi litt av et syn her vi sitter, Peter og jeg i sofaen med hver vår Mac klint oppetter veggen for best mulig dekning fra routeren inne hos naboen, haha :-) Ting går litt tregere her nerrafor, men det er jo akkurat sånn det skal være!

I morges sov vi så lenge at jeg måtte klype meg i armen da jeg oppdaget at klokka var 09.20. Det har seriøst aldri skjedd før! Noensinne! Du vet når man får sovefjes etter å ha ligget på puta litt for lenge? Det våknet jeg med i dag. I tillegg var det ene øyet mitt enda mindre enn det andre, noe som blir ekstra ille når jeg har sovet for lite. (Og tydeligvis for mye)

Vi spiste frokost i rolig tempo, før vi ruslet en tur på stranda. Og der ble det skikkelig fart på sakene! Se bare hvor langt jeg har kommet på genseren med raglansfelling jeg skrev om for noen uker siden:

 

 

Jeg følte meg som en egoistisk mamma som satt og strikket på stranda, men de to små var opptatt i strandkanten med å vente på bølgene sammen med Farmor :-)

 

 

Og barnefar var opptatt med sitt...

 

 

 

 

I dag har jeg også måttet innse at karmaen ikke tar fri selv om man er på ferie. Jeg nevnte jo nudisten som hadde gått feil, i gårsdagens innlegg.. Og i dag hadde vi akkurat spist nydelige hjemmelagde hamburgere på favoritt-strandkafeen vår, da jeg lente meg mett og god tilbake i stolen og kikket ned mot stranda.

Der, midt i glaningen og uten så mye som et hint av diskresjon, sto en kliss naken og godt voksen mann. I bøyd positur, for å plukke opp en stein. Takk. Det ble ikke mye bedre av at kompisene hans sto rett ved siden av, med hendene i siden og utstyret hengende slapt til soling.

Men sånn bortsett fra det har det vært en fin dag!

 

/ Men det blir nok ikke pølser på en stund.. ;-)

* Følg Turistkona på Facebook *

God morgen! Hvor er jeg?

... akkurat det er jeg rimelig sikker på at lillesnuppa tenkte da hun våknet i morges.. Det siste hun husket var at øynene gled igjen i et bilsete på vei fra flyplassen i Malaga åtte timer tidligere - og nå satt hun ganske forfjamset i sengen og kikket seg rundt, med tidenes sovesveis :-)

 


"Hmm..? Dette var da litt annerledes enn utsikten hjemme i Larvik?"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Men ganske så fint, da!"

 

Men å våkne opp i en seng i Spania kan jo ikke bety annet enn at vi overlevde reisen! Flyturen gikk greit, selv om jeg var rimelig svett både her og der underveis. For å si det sånn var det ingen av oss som jublet da kabinpersonalet opplyste om tjue minutters forsinkelse..

Men lykken var stor da vi endelig landet på spansk jord og fikk hentet koffertene våre - og kunne trille rett ut til svigers som stod klare med ventende bil. For en luksus :-)

Klokka var nærmere 03.00 før hodet traff puta i natt, så i dag har vi vært rimelig slække i strikken. Såpass slækk at jeg måtte ta meg en nap på dagen sammen med lillesnuppa - og vi våknet begge to av at Peter stod i døråpningen og lurte på hvor lenge vi hadde tenkt til å ligge. Han hadde kommet for å hente oss, for resten av gjengen hadde nemlig vært på stranda i over to timer allerede, og de ventet veldig fordi det var langt over middagstid (!), haha..

Såpass borte vekk var jeg da jeg våknet, at jeg insisterte på at jeg fikk bli hjemme. Sol og strandtur fristet virkelig ikke der jeg lå under dyna i sovemodus i deilig aircondition-luft.. Men heldigvis ombestemte jeg meg. Jeg angret litt akkurat da jeg åpnet bildøra på parkeringsplassen på stranden og så rett inn i rompa på en mann som åpenbart ikke hadde fått med seg at nudist-stranden lå et par kilometer unna.. Men han ble heldigvis ikke værende så lenge.

Men jeg hadde altså helt glemt at stranda om ettermiddagen er helt fantastisk! Så da ble det heldigvis en herlig avslutning på en ellers ganske så daff dag :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Og i morgen venter en ny dag med nye sovesveiser <3

* Følg Turistkona på Facebook *

Flyskrekk og reisefeber

Herreminhatt som dagene flyr - i morgen skal vi på ferie! Det føles helt fjernt å skulle pakke kofferten igjen, for det virker som det bare er et par uker siden vi var på tur sist. Men i morgen suser vi altså avsted på en tidlig høstferie til Spania for å besøke svigers, for litt etterlengtet kvalitetstid med Famo og Faffa. Etter at vi flyttet fra Oslo ses vi ikke like ofte lenger - derfor setter vi ekstra stor pris på at de ber oss med på tur :-)

 


Min lille Señorita på spansk jord i mai

 

Men før vi kommer så langt, må det pakkes. Og organiseres. Og stresses. Og grues. For jeg er jo ikke videre glad i å fly, og jeg har dessverre ikke glemt hva jeg tenkte da jeg satt 30.000 fot over bakken med to utålmodige unger sist: Det blir veldig lenge til neste gang.

 


Snapchat reddet flyturen i mai.. ;-)

 

Og nå er det altså dags igjen, haha. Denne gangen har vi fikset pass i god tid, reiseforsikringen er dobbeltsjekket, ungene gleder seg vilt - og mor har skrevet pakkeliste og sortert sommerklær jevnt og trutt den siste uka. Så jeg er i alle fall forberedt, selv om gubben ikke kommer til å pakke sine ting før 15 minutter før avreise som vanlig ;-)

Dessuten fikk jeg svar på blodprøvene mine denne uka, og ikke skjønner jeg hva som har skjedd - men etter en hel sommer med mye sol og knasking av d-vitaminer, var nivåene i blodet mitt uendret siden februar! Hallo, hvordan er det mulig? Går d-vitaminene rett gjennom, eller hva? Så nå planlegger jeg en uke med intensiv solvitamin-jakt, for ikke søren om jeg skal møte høsten og mørketida med stusselige nivåer..

 


Eget soltak bør by på egne solingsmuligheter.. ;-)

 

Både gubben og jeg kommer selvsagt til å blogge for fullt selv om vi er i Spania, men vi er veldig spente på hvordan det ligger an med "internettsituasjonen".. Svigers spleiser nemlig på nett med naboen - og routeren står selvfølgelig i hans leilighet, bak en tykk murvegg. Da vi var der i mai hadde naboen heldigvis flyttet routeren oppå et skap - og signalene ble da litt bedre. Men fortsatt var det "sånn passe dekning på dagtid" - og "cirka ingen dekning på kveldstid". Så dette blir spennende..

Nå skal jeg bruke lørdagskvelden til å fylle kofferten, og mase litt på gubben om at han må få ut fingeren selv også ;-)

 

/ Håper vi hørs igjen etter flyturen - hvis ikke var det hyggelig så lenge det varte <3 Hilsen optimisten

* Følg Flyskrekk-kona på Facebook *

Minty Breeze og Deco Blue

Det er nesten litt komisk å tenke på, men da Peter og jeg var på visning for tre år siden, inspiserte vi huset med lupe. Åja, noen bobler i tapeten her ja? Ikke bra. En knust taklampe på vaskerommet? Veldig ikke bra. Denne knirken i parketten, da? Ai ai ai.. Og hva med vaniljefargen på veggene i gangen?

Vel, gjett hvem som kjøpte huset, og som fortsatt ikke har gjort noe med alle overflate-feilene, haha :-) Nå har vi til og med bodd oss såpass inn at vi ikke legger merke til dem lenger!

Det sies jo at vi nordmenn får lyst til å pusse opp når sommeren er over. For da kommer høsten, og da skal vi kose oss inne - og trangen for å få det fint rundt oss blir enda større. Og her sitter jeg og beundrer alle de familiene som gyver løs på oppussing med små barn i hus, for jeg blir skeptisk bare jeg får øye på malingsrulla i boden.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men jeg har så lyst til å kaste meg ut i det og få det fint! Det blåstripete kontoret til Peter skal egentlig gjøres om til soverom, og gangen kunne blitt så mye finere med en ny farge på veggene. I forrige uke hentet jeg noen fargeprøver for å få litt inspirasjon - og det er jo en hel jungel med nydelige farger der ute!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Det er jo ikke snakk om at jeg kommer til å klare å bestemme meg - men i høst skal det males! Foreløpig holder jeg en knapp på noe grønt.. Og noe blått.. Men så var det disse fine rosafargene også, da.. Hmm. Off.

 

/ Stay tuned - og tips meg gjerne om fine farger! :-)

* Følg Malekona på Facebook *

Å take det med ro i si eiga stove

Puh! Min høst som blogger på heltid er i gang for fullt, og den siste tiden har det vært i overkant hektisk hjemme hos familien Klonk. Vanligvis er det jo jeg som må be Peter om å puste med magen når det koker som verst, men nå er vi plutselig to stykker som flyr rundt hverandre her hjemme med pulsen i høygir og et hode som fylles opp av datoer og møter og samarbeid og mailer og telefoner.

Det gjør jo selvsagt ikke saken bedre at jeg faktisk har vært i mammaperm kontinuerlig siden 2012.. For jeg kjenner at det er en skikkelig overgang, og ikke minst veldig uvant for hodet å ha så mange ting å holde styr på samtidig. Misforstå meg rett, det er full jobb å være i mammaperm også, men ikke akkurat sånn superkrevende for hjernen ;-)

Man in paper bag on head showing with forefingers isolated on white background.
"Goggi-gia.. Goggi-gia.."

 

Jeg vet ikke om jeg skal ta det som et tegn, men på søndag kom VG-gutten på døra, og i avisa stod det en artikkel om stress. Jeg pleier egentlig ikke lese sånt, men denne gangen gjorde jeg det - og jaggu kom jeg over et par ting som fikk meg til å tenke litt.

I artikkelen hadde de nemlig intervjuet en stressforsker, som forklarte at døgnet for de aller fleste av oss består av en tredeling:

- Søvn
- Arbeid
- Rekreasjon

Dette høres jo veldig logisk ut, men så begynte jeg å gruble litt. For det er jo først når man ikke klarer å sette av nok tid til søvn og rekreasjon, at det blir fare på ferde. Da blir man enten syk eller så møter man veggen - eller begge deler. Og siden søvnen for de fleste småbarnsforeldre er litt så som så - må jo hemmeligheten ligge i rekreasjonen!

Så nå har jeg rett og slett begynt å være litt mer bevisst på hva som er rekreasjon for meg. Før tenkte jeg jo at det måtte innebære total stillhet og egentid eller gjerne et par timer i strekk foran TV'en på sofaen..

 


"Me-time" - av fantastiske @ab.bel på Instagram

 

Men nå har jeg bestemt meg for å vri det litt rundt. Jeg skal rett og slett bli flink til å samle opp så mye rekreasjon som mulig i løpet av dagen! For eksempel har jeg innsett at det å hente i barnehagen er skikkelig avkobling for både hode og kropp. Den gjensynsgleden i ansiktene til de to små, får meg til å smile bare jeg tenker på det.

Å snakke med mormor på telefonen, selv om jeg henger opp en klesvask samtidig - er også glede for hjernen. Eller å gå en tur med Teo, som ikke først og fremst er en arbeidsoppgave, men en herlig anledning til å strekke litt på beina og få seg litt frisk høstluft. Noe så lett som å sette på en skikkelig gladlåt mens man tar seg en liten pause - eller lese et blad mens man spiser lunsj - det skal faktisk ikke så mye mer til.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Se der ja.. En sånn stue som i det bladet kunne jo jeg tenkt meg også.. Drømme, drømme.."

 


Hørt den nyeste låta til Röyksopp og Susanne Sundfør, eller? Den heter egentlig "Never ever", men jeg kaller den bare "Recreation" :-P

 


Mest rekreasjon, og litt bæsj

 

Da jeg googlet rekreasjon for å finne en definisjon på ordet, fant jeg den søteste forklaringen jeg noensinne har sett på wikipedia, bare les dette:

"Eit omgrep som dekkjer dei tilstandane som gjer at eit menneske kjem seg til krefter i det daglege ved å frigjere seg frå dei daglege gjeremåla. (...) Det kan vere å sysselsetje seg med noko som pensar tankane vekk frå dei daglege tema, eller berre å kvile eller take det med ro i si eiga stove."

I går prøvde jeg forøvrig å tenke at det var rekreasjon å støvsuge også, men det skulle vise seg at det ikke funket å lure hjernen.. Så støvsugingen ble satt på jobb-kontoen, mens det å legge seg i rent og duftende sengetøy om kvelden derimot ;-)

 

/ Samle litt her, samle litt der!

* Følg Samlekona på Facebook *

Bleieskift på turbojenter

/ Sponset innlegg

Jeg føler nesten at jeg må komme med en unnskyldning. For da jentene i min første barselgruppe for fire år siden snakket om Up&Go-bleier som om det var en livsnødvendighet, forstod jeg virkelig ikke hva de mente. Vanlige bleier funket da som bare det? Hva var dette snakket om at barna ikke kunne ligge stille, og at ethvert bleieskift var en liten kamp?

Unnskyld, jenter. Nå forstår jeg.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Ny bleie, sa du?!"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Then.. Catch me!!"

 

For mens eldstemann var av den bedagelige typen, ble lillesøster angivelig født på farten.. Bleieskiftene må skje i en fei, aller helst i fart - og ingen distraksjon i verden er interessant nok til at et helt skift kan fullføres på stellematta. Tro meg, jeg har prøvd det meste ;-)

Så fra å sverge til vanlige bleier, foretrekker vi nå helt klart buksebleier. For hvem vil vel kjempe seg gjennom et bleieskift på stellematten når det faktisk er mulig å gjøre det stående, på 1-2-3? Men da er det ekstra viktig at bleien har ordentlig passform og sitter som den skal.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg foretrekker å bruke Libero Touch om kvelden også, først og fremst fordi mykheten er helt unik - men også fordi lekkasjesikkerheten er utrolig viktig når man har en lang natt i pysjen foran seg. Blir det oppvåkninger i løpet av natten, så skal det i alle fall ikke måtte innebære skifting av sengetøy i mørket ;-)

Akkurat nå søker Libero bleietestere!

Libero vet at med barn i farta kan hva som helst skje, og at den viktigste testen er hverdagen. Derfor ønsker de nå å gjennomføre Nordens største bleietest på familiers virkelighet.

Og her trenger de din hjelp! Kjøp en pakke Libero Touch, og test hvordan bleien funker i hverdagen. Har du den i hus fra før, er det bare å svinge seg rundt, klikke seg inn på Libero sine nettsider og svare på de enkle spørsmålene med en gang. Da er du dessuten med i trekningen om 3 måneders forbruk av Libero Touch i valgfri størrelse! En heldig vinner trekkes hver uke i hele kampanjeperioden.

I noen utvalgte Meny-butikker finner du dessuten prøvepakker med Libero Touch buksebleier i størrelse 5. Sjekk hvilken som er din nærmeste butikk her.

 

 

Jeg syns forøvrig vi skal vurdere å lage en egen gruppe for oss som er eksperter på å skifte bleie i fart. For det er et eget fagfelt, som altså er umulig å forstå dersom man har bedagelige barn ;-)

Prøv Libero Touch og svar på noen enkle spørsmål her!

 

/ Lykke til!

* Følg Libero på Facebook *

Damen på toget

Jeg samler på historier. En kompis sa til meg en gang at han syns det var så slitsomt å gå sammen med meg ute, fordi jeg har en tendens til å tiltrekke meg skravlete mennesker. Jeg lo det bort, men av en eller annen grunn støter jeg altså ofte på trivelige folk som forteller meg historier. Og jeg elsker det!

Da jeg skrev innlegget "Savne litt" i går - kom jeg til å tenke på en dame jeg møtte på toget for mange år siden. Samtalen vi hadde satte skikkelig spor, og det er sikkert derfor jeg husker den så godt. Og det var altså noe i teksten jeg skrev i går som minnet meg på denne damen og togturen til Oslo.

 

 

Vi skal over fem år tilbake i tid. Jeg satt på toget på vei hjem, da det kom på en eldre dame i Tønsberg. Hun satte seg ned ved siden av meg, og vi begynte å prate.

Etter en liten stund spurte hun hvor jeg skulle, og jeg fortalte at jeg var på vei hjem til kjæresten min. At vi nettopp hadde flyttet sammen og at jeg gledet meg til å se ham igjen.

"Er du lykkelig?", spurte damen.

Jeg husker jeg ble litt satt ut, for det er veldig sjeldent man får det spørsmålet. Særlig av folk man nettopp har møtt..

Jeg nikket og smilte, mens jeg hele tiden følte at hun hadde noe på hjertet. Jeg ble nødt til å spørre tilbake. Var hun gift? Og det spørsmålet ble starten på en lang historie som jeg aldri kommer til å glemme.

For hun hadde vært gift, med den store kjærligheten. Jeg så at hun mente det, for ingen klarer å bløffe det milde draget man får over øynene når man snakker om noen man virkelig elsker. De hadde kjent hverandre helt siden de var ungdom, de giftet seg da begge var tjue og de hadde fått to flotte døtre sammen.

De levde et godt og trygt liv sammen, fortalte hun. Men så hadde alt tatt en brå vending. En dag hadde mannen fått hjertestans. Hun var rimelig ordknapp rundt akkurat det, annet enn at det hadde skjedd på hytta og at livet ikke stod til å redde. Jeg holdt pusten mens toget suste videre.

En hel verden hadde gått i tusen knas. Når man får kjenne på kroppen at det bare er én skjør, liten bokstav som skiller mellom lykke og ulykke. Den første tiden hadde hun fortrengt. Dagene gikk, men hun var ikke tilstede. Jeg husker jeg lurte på om jeg skulle si at hun ikke trengte å dele dette med meg. Men samtidig var det som om hun ønsket å lette hjertet sitt litt. Så jeg sa ingenting.

De to døtrene ble trøsten hennes. For hva skulle hun gjøre? Legge seg ned og dø hun også? Det var jo ikke et alternativ.

"Men vet du hva det rareste var?", smilte damen sørgmodig. "Vet du hva jeg savnet mest? Alle tingene mannen min bestandig gjorde, som pleide å irritere vettet av meg! Plystringen hans. Skoene han satte fra seg rett på innsiden av døra. Jakka hans som alltid hang over den ene kjøkkenstolen, som om han bare nektet å bruke knaggrekken i gangen. At han satte fra seg kaffekoppen sin på de utenkeligste steder. Hva gir du meg?! Alle de irriterende tingene! Tenk om jeg hadde visst at det var det jeg kom til å savne mest."

Da vi gikk av på Nationaltheateret begge to, ga vi hverandre en lang klem.

Men den samtalen.. Jeg tror hun forstod at ordene hennes hadde brent seg fast i minnet mitt. Jeg lurer så på hvor damen er i dag. Om det var en mening med at hun skulle sette seg ned ved siden av akkurat meg.

Kanskje har historien hennes fått meg til å tenke annerledes på livet? For den setter meg alltid litt ut når jeg blir minnet på den. Hvor lite som skiller lykke og ulykke, og alle disse tingene man tar for gitt, som plutselig bare kan bli revet vekk. Det er både veldig skummelt og veldig fint. Vi trenger i blant å bli minnet på at man må sette pris på det man har og de man er glad i <3

 


Ingen sier det bedre enn diktfyren Trygve Skaug, en av mine favoritter på Instagram (@trygveskaug)

 

/ Livet er her og nå <3

* Følg Konatil på Facebook *

Savne litt

Da jeg var liten overnattet jeg ofte hos besteforeldrene mine. Jeg var så heldig å vokse opp med to sett besteforeldre, og jeg husker jeg sov over rett som det var.

Jeg hadde det som plommen i egget mens jeg var på overnatting, problemet var bare at jeg syns det var så forferdelig trist når Mamma og Pappa skulle dra. Så når jeg gråt mine modige tårer idet bilen deres rullet avsted, sa Farmor eller Mormor bestandig: "Det er godt å komme vekk fra Mamma litt."

Og denne setningen gikk på repeat fra meg resten av oppholdet. I starten hulket jeg det gjennom tårer, og etterhvert mumlet jeg det med et smil - bare for å bekrefte at jeg hadde det bra, haha :-)

 


Ei som syns det var trivelig å komme seg vekk fra mamma litt, og plukke noen blomster med Farfar <3

 

Jeg kan jo ikke si at jeg har kjent på den samme typen savn siden jeg var liten, men jeg må innrømme at jeg syns det er litt kjipt når Peter er bortreist. Da han og fireåringen reiste på en liten helgetur i går, kjente jeg på en slags lettelse akkurat idet de suste avsted. For Peter liker jo å være litt sent ute, så når han først kommer seg ut døra, forlater han huset i bombardert tilstand. Han roter en hel masse, røsker med seg det han trenger, også må jeg rydde opp resten senere.

Så da tenker jeg bestandig at nå skal det jaggu bli godt med litt pusterom! Rydde litt, få litt orden, og slippe å irritere seg over noe som helst en liten stund. Men så får jeg ryddet, så går det noen timer, også begynner huset å føles tomt. Så tenker jeg at okei, det er jo kanskje ikke så ille at han roter litt, da. Han rydder jo de gangene jeg sier at nå blir han bare nødt. Eller.. Roter han egentlig så mye, da? Jeg er jo et lite rotehue selv, egentlig.. Og det viktigste er jo tross alt bare at han og sønnen vår kommer seg trygt hjem igjen.

Så blir jeg gående å kjenne på savnet, da. Og angre på at jeg irriterte meg over litt rot. Selv om de bare skal være borte én natt, så føles huset plutselig så stort.

Men de kom seg heldigvis trygt hjem igjen, og det er det eneste som betyr noe. Jeg kan i alle fall ikke klage.. Selv om alt er nøyaktig som det pleier igjen ;-)

 


Jeg tror de har begynt å pakke ut litt, da.. Hvertfall nesten.. ;-)

 

/ Det er godt å komme vekk fra gubben litt <3

* Følg Konahans på Facebook *

Sølepytter og rosa negler

I dag morges forsvant gutta boys ut døra, klare for en liten helgetur til Sverige. Og igjen på trappa stod jentene girls - med en hel dag foran seg!

Helgedagene har blitt viktigere enn noensinne etter at snuppelura begynte i barnehagen i august. Stort sett finner vi jo på ting hele familien når alle har fri, så i dag har vi virkelig fått litt kvalitetstid sammen, bare hun og jeg.

For min del er hemmeligheten bak sånne dager å sette av tid. Ikke stresse, men heller la ting foregå litt mer på premissene til den minste. Så i dag tok vi oss god tid til å plaske og søle litt mens vi var ute på tur! Sølepytter var noe av det artigste jeg visste om da jeg var liten, så det minner jeg meg selv på når mamma-hjernen umiddelbart begynner å tenke på ekstra klesvask og gris og søl ;-)

 

 

Vi spiste lang frokost og lagde smoothie til lunsj, og etter en liten hvil dro vi på besøk til Mommo og Besse. Men jeg er rimelig sikker på hva dagens høydepunkt ble.. For jentene girls er jo ikke jenter for ingenting :-)

 

 

Oh yes. Den lille frøkna har nemlig sendt meg noen lange blikk de siste gangene jeg har tatt på neglelakk, og protestert kraftig når jeg har gjemt unna de små neglelakk-flaskene. Derfor fant jeg ut at det var på tide at hun fikk sin egen, og som forventet ble det gledeshyl og full ekstase da jeg spurte om vi skulle prøve den på med en gang.

Og etterpå..

 


..Var det selvsagt mammas tur ;-)

 


En pitteliten korrigering på egen tommel, bare..

 


Ferdig! :-P

 

Det stolte ansiktet til den lille frøkna da hun fikk lakke mine negler fingre, stod nok i stil med det lettede ansiktet mitt, da det viste seg at den barnevennlige neglelakken faktisk var 100% vannbasert - og lot seg fjerne med en klut, akkurat som den hyggelige damen i butikken lovet..

Og som for å presisere hvor ålreit dagen i dag har vært, nektet den lille frøkna å ta kvelden før klokken var 21.27. Hvilket igjen betyr at det blir grytidlig på'n i morgen tidlig. Men det får være greit. For dagen i dag har vært topp :-)

 

/ God lørdagskveld! :-)

* Følg Mammahjerte på Facebook *

Strikke-fail

Hver høst får jeg ånden over meg. Den kommer krypende i takt med at kveldene blir mørkere - og gjør at jeg får skikkelig lyst til å krølle meg sammen under pleddet i sofaen og strikke!

Denne uka skjedde det igjen da jeg fant et bilde av en hjemmestrikket oversized genser som er så hot for tida. Problemet er bare at jeg kun kan strikke glattstrikk, og så fort det dukker opp fremmedord i oppskriften er jeg i trøbbel. Men etter litt leting fant jeg en oppskrift på en genser som var "helt super for nybegynnere".

Jeg rotet fram de gamle strikkepinnene mine for å se om jeg hadde pinne-størrelsen som stod i oppskriften, og der ramlet det plutselig ut et påbegynt lite strikkeprosjekt som jeg helt hadde glemt..

 

 

Innerst i nøtta kan jeg såvidt erindre at det var en liten genser jeg begynte på for nøyaktig to år siden, høsten jeg var høygravid med lillesnuppa. Jeg husker faktisk at jeg var såpass glup at jeg ikke valgte størrelse "baby", men gikk for str "ett år". Da hadde jeg jo i alle fall nok tid til å fullføre prosjektet i god tid før babyen skulle feire sin ettårsdag.. Vel.

Ikke bare er prosjektet på laaangt nær ferdig, men ettåringen fyller straks to.

Men på samme måte som jeg er helt nødt til å avslutte bøker jeg har begynt å lese, innser jeg jo nå at jeg ikke kan hoppe på et nytt prosjekt med en oversized genser til meg selv, før jeg har fått ferdig den lille genseren til lillesnuppa. Derfor bestemte jeg meg for å rekke opp hele sulamitten, og begynne på nytt. I en større størrelse.

 

 

Å legge opp 159 masker på en rundpinne gikk lett som en lek. Men så begynte selve oppskriften, og da innså jeg kjapt at både det ene og det andre har gått i glemmeboka. 10 runder med 2 vridd rett og 1 vrang. Jeg husker ikke hvordan man gjør noen av delene.

I kveld hadde jeg lovet gubben litt fri i sofaen med litt TV-titting, og jeg så for meg at jeg kunne akkompagnere med den trivelige lyden av strikkepinner i aksjon. Men jeg innser at det isteden kommer til å bli full konsentrasjon med instruksjonsvideo på mobilen og tunga rett i munnen:

 

 

 

Og som om ikke dette var nok, oppdaget jeg nettopp følgende i oppskriften: "Genseren strikkes nedenfra og opp, med klassisk raglanfelling". Ragla-hva-for-no? Denne genseren kommer sannsynligvis aldri til å bli ferdig..

 

/ Ikke skjønner jeg hvordan det kan finnes folk som kan strikke og se på TV samtidig ;-)

* Følg Strikkekona på Facebook *

Hei sveis!

Hurra! De siste ukene har jeg hatt nedtelling, og i dag var det endelig klart for et særdeles etterlengtet frisørbesøk! Endelig skulle all grublingen ta slutt: Bare fikse litt på etterveksten og stusse de slitte tuppene - eller skulle jeg være så vill og gæren at jeg ble mørkhåret igjen..?

 

 

De siste fem årene har jeg ikke akkurat løpt ned dørene hos frisøren min Kristina. Den ene gangen i året jeg har entret salongen med striper som er gulere enn sola og med en ettervekst som streifer ørene, har Kristina bare satt hendene i siden og ristet oppgitt på hodet når hun har oppdaget meg. Etterfulgt av et dønn ærlig:

- "Fy f.. Nå var det bra du kom!"

Jeg har blitt flinkere til å prioritere håret mitt de siste to årene, problemet er bare at jeg aldri klarer å bestemme meg. Hvert eneste år vil jeg bli blond når det nærmer seg vår - og hver eneste høst er jeg lei de lyse fjonene, og vil bli brunette igjen.

Så i dag valgte jeg å følge rutinen. Nå er det jo ingenting som kan toppe den prostituerte Märtha Louise-looken jeg fikk for ti år siden, men akkurat nå er jeg veldig fornøyd med litt forandring! :-)

 

 

/ Sminken får jeg ta en annen dag.. ;-)

* Følg Brunetten på Facebook *

Den gangen jeg ble ny

Vi holder på å rydde i boden, og i dag fikk jeg endelig somlet meg til å gå gjennom innholdet i den store posen med papirer fra nitten pil og bue. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan den posen har overlevd så lenge - men til mitt forsvar har den ligget hjemme på jenterommet mesteparten av tida. Det er vel ingen som rydder i gamle papirer på jenterommet så lenge man ikke må.. Tror jeg.

Oppi posen fant jeg blant annet den gamle meldingsboken min ("Christina må stå over gym i dag, hun tråkket over i går og har vondt i ankelen"), mappen med naturfagsforsøk fra ungdomsskolen (kast) og gamle kjærlighetsbrev fra barneskoletiden (ikke kast). Men i den samme posen fant jeg også et gammelt blad jeg ikke har sett på ti år, men som jeg med en gang dro kjensel på.

Det bladet hadde jeg spart på fordi jeg var med i det selv. Og ganske riktig, på side 47 lyste denne lille blidfisen mot meg:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Oh yes. Dette var "før-bildet", hvilket selvfølgelig betyr at jeg var med i den forferdelige "Bli ny"-spalten! Ja, jeg sier forferdelige, for selv om det var litt av en opplevelse, så burde jeg jo forstått tegninga allerede da vi skulle knipse før-bildet, haha..

Jeg fikk selvsagt beskjed om å møte uten sminke, og luggen min hadde jeg satt opp i en spenne. Spennen ble selvfølgelig tatt ut, før fotografen beordret assistenten til å ta litt vann i den bølgete luggen sånn at det skulle se ut som jeg hadde fett hår. Jeg ble helt fnisete og slet veldig med å holde meg alvorlig, men det er ikke rom for å smile på et før-bilde. Derfor ble det knipset og knipset helt til de fikk et som ble perfekt.

Bildet over ble helt perfekt.

Deretter startet et fem timers maraton med hår, sminke og prøving av klær. Dere kjenner meg jo såpass nå, at dere vet at sminke ikke står på prioriteringslisten min. Derfor sa jeg fra om dette på forhånd, at "litt lett sminke er sikkert mer enn nok for meg, altså.."

Men hvem var vel jeg til å legge føringer hos ekspertene.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Permanent. Frekk sminke. Dramatisk øyensminke. Der har du jo Konatil i et nøttskall!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For å sitere min kjære mann: "Før-bildet ser ut som et mug shot, og på etterbildet ser du ut som en prostituert Märtha Louise"

 

/ Jeg ble ny, da! ;-)

* Følg Blidfisen på Facebook *

Peter Brødhue

Peter. Min kjære mann, en gjennomført snill og god fyr med et hjerte av gull. Og litt distré. Nei unnskyld.. Veldig distré.

I dag fikk jeg nesten hakeslepp. Vi satt i bilen på vei til Oslo, da Peter spurte om jeg kunne sjekke om han hadde fått noen kommentarer på morgeninnlegget sitt på bloggen. Jeg hadde ikke fått med meg at han hadde postet noe innlegg engang, så jeg trykket meg kjapt inn på Pappahjerte for å se hva han hadde skrevet om.

Jeg kjente jeg ble helt klam i hendene, for der lyste innlegget "CHRISTINA BRØDHUE" mot meg med store bokstaver. Jeg skummet kjapt gjennom innlegget som viste seg å handle om at Peter hadde blitt lovet ferskt brød i dag, men at en bakebolle med tørre brød-ingredienser var det som møtte ham på kjøkkenbenken i dag morges.

 


Sjekk frokostbildet til høyre, hahaha ;-)

 

Jeg la fra meg mobilen i bilsetet, og kikket bort på Peter. Han hadde øynene på veien, men satt med et fornøyd glis om munnen.

- "Ja?!", humret han, "Ferskt brød, du liksom! Og du kaller meg distré..? Hahaha!"

Jeg visste faktisk ikke om jeg skulle le eller gråte. For i går kveld, ryddet Peter og jeg på kjøkkenet mens vi prøvde å legge en plan for den kommende uka. Mens vi pratet litt fram og tilbake, kom jeg plutselig på at jeg skulle bake brød, så jeg begynte å ta frem ingrediensene jeg trengte til brøddeigen.

Peter stoppet opp, og spurte hvorfor jeg dro fram ting når vi egentlig holdt på å rydde, så jeg forklarte at jeg bare skulle blande alle de tørre ingrediensene kjapt, fordi jeg ikke kom til å rekke å gjøre det morgenen etter:

- "Jeg blander alt det tørre sammen nå, også venter jeg med å tilsette vann til i morgen tidlig. Da kan jeg nemlig bare helle vannet oppi før vi reiser til Oslo på morgenen, også kan deigen bare stå og godgjøre seg på benken mens vi er borte! Så steker jeg brødene på kvelden."

- "Jøss, det var smart!", svarte Peter.

Så.. Vel. En ting er å glemme det. En annen ting er å skrive et helt blogginnlegg om det, uten at det ringer ei eneste bjelle!

Den eneste fordelen med å være veldig distré, er at man blir skikkelig overrasket når det relativt tørre frokostbrødet plutselig blir til saftig kveldsbrød med brunost ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Heldigvis er han snill og god med et hjerte av gull.. ;-)

* Følg Konahans på Facebook *

50 spørsmål

1. Hvor gammel er du?
34 år

2. Føler du deg ung eller gammel for alderen?
Ung ;-)

3. Hva ville du bli da du var liten?
Frisør

 

 

4. Hvor mange søsken har du?
En lillesøster.

5. Hvem har du vært sammen med minst to timer i dag?
Peter og de to barna (Altså de tre barna, hahaha)

6. Hvor høy er du?
159,5 cm

7. Hvem ringte du sist?
Pappa, ringer alltid ham når jeg lurer på et eller annet :-)

8. Hvem ringte deg sist?
Mormor :-)

9. Hva slags ringelyd har du på telefonen?
Haha, den heter "Levan Polka", fant den på Zedge.

10. Hva stod det i den siste sms'en du mottok?
Den var fra tante: "Åh hjelp.. Hun er tøff <3 God søndag!" (Hun får nemlig noia av at datteren min elsker å klatre, så jeg pleier å knipse et bilde in action og sende henne i blant, bare for å være hyggelig, hihi)

11. Hva liker du best - å ringe eller sende sms?
Det er uten tvil lettest å få tak i meg via sms.. Hvis jeg skal snakke i telefonen skal det helst være stille rundt meg, og det er det stort sett aldri :-)

 

 

12. Hva er ditt favorittsted?
Hjemme! Jeg stortrives i huset sammen med den lille familien min.

13. Hvilket sted liker du minst?
Å være på hytta om vinteren.. Når man er vant til å være der om sommeren, blir jeg ekstra var på hvor kaldt og guffent det er på vinterstid!

14. Når så du moren din sist?
På fredag, hun og pappa passet barna mens Peter og jeg var i et møte.

15. Hva drikker du helst til frokost?
Før frokost drikker jeg et stort glass vann, så drikker jeg en stor kopp kaffe sammen med frokosten.

16. Eier du dyrbare smykker?
Nei.. Bare forlovelsesringen.

17. Når snakket du sist med en fremmed?
Et par uker siden, en tvillingmamma stoppet meg på butikken og sa at hun elsket bloggen min. Sjukt trivelig :-)

18. Hva hører du på akkurat nå?
Bikkja som snorker <3

19. Hva har du alltid i vesken?
Hva har jeg ikke i veska..? Lommebok, lypsyl og skrivebok er alltid med.

20. Er foreldrene dine gift eller skilt?
De er gift, still going strong etter å ha vært kjærester siden mamma var 14 og pappa 18! Hvor kult er ikke det :-)

 

 

21. Når står du opp i hverdagen?
Når lillesnuppa våkner.. Det varierer mellom 05.15 og 07.00. Med andre ord litt lotto-stemning hver eneste morgen, haha..

22. Når står du opp i helgene?
Se svaret rett over..

23. Sover du på en spesiell side?
Før i tida sov jeg bestandig på venstre side, men under begge svangerskapene slet jeg veldig med vena-cava-syndrom, og kunne virkelig ikke ligge på ryggen. Mulig det må ha satt noen spor, for nå sovner jeg kun hvis jeg ligger på ryggen.

24. Hva kan holde deg våken om natta?
Ungene, og Peter som går i søvne. Men sånn inni hodet, er det bekymringer dersom barna eller hunden er syke. Det kan ta knekken på en hvilken som helst natt med søvn..

25. Hva var det siste du spiste?
Kjøttdeig og spaghetti og salat med fetaost.

26. Hva var det siste du drakk?
Et stort glass vann.

27. Har du noen gang vært forelsket?
Ja, mange ganger! Men forhåpentligvis har jeg funnet den siste i rekken nå, da ;-)

28. Hvor mange steder har du bodd?
4 steder i Larvik, 4 steder i Oslo.

29. Hva har du nærmest deg nå som er rødt?
En liten rød leketelefon, brukt til å ringe "Mommo" og "Besse" og "Tate" og "Okkle" <3

 

 

30. Fortell noe du aldri har fortalt kjæresten din?
Hmm.. For mange år siden jobbet jeg sammen med en gutt som bestandig hadde veldig hastverk med å komme seg hjem fra jobb. Etter noen uker fortalte han meg at han hadde ti minutter å komme seg hjem på, for han satt på åpen soning.. Da han hadde bursdag viste det seg at han skulle feire den mutters alene, så jeg dro på overaskelsesbesøk med sushi og gave. Det må ha vært en av de koseligste bursdagene jeg har vært i! Det var litt spesielt å måtte fylle ut besøksskjema og bli sjekket opp mot politiets strafferegister da jeg kom, men vi lo resten av kvelden fordi det viste seg at jubilanten for lenge siden hadde bestemt seg for aldri å spise sushi - og dessuten hadde han aldri lest en hel bok før. Gjett hva jeg hadde kjøpt i gave.. Haha!

31. Hva har du hatt av kjæledyr?
Hamsteren Trine, katten Pjusken og hunden Teo <3

32. Når er Norge på sitt beste?
I mai!

33. Hva er drømmejobben din?
Jeg drømmejobber hver dag! :-)

34. Når var du i kirken sist?
På bursdagen min. Farmors begravelse :-(

35. Hvor drar du når du er trist?
Stort sett blir jeg hjemme når jeg trist, for der er som oftest Peter med en god klem.

36. Favorittfarge?
Oi. Den har alltid vært grønn, men akkurat nå planlegger jeg å male en del vegger (sorry Peter) her hjemme, og sikler på både blått og rosa.. Elsker farger!

37. Hva var det siste du kjøpte?
Haha, det var denne "lille" planten. Jeg skulle bare ha noe grønt, men endte opp med å kjøpe den største planta jeg fant - 30 cm høyere enn meg selv. Dama i kassa lo godt da jeg kom valsende, det må ha vært litt av et syn.

 

 

38. Hvilken bok leste du sist?
Det må ha vært Stoner av John Williams. Leste den mens jeg ammet lillesnuppa høsten 2014..

39. Kan du bytte olje på bilen?
Nei. Men jeg kan sjekke olja, altså..

40. Har du noen gang vært i kontakt med politiet?
Nei. Ikke annet enn da jeg skulle i bursdagen til han jeg skrev om over, haha :-)

41. Hva ønsker du deg mest akkurat nå?
En tryllemaskin som kunne tryllet bort november, januar, februar, mars og april. Jeg gleder meg til jul, men orker ikke tanken på de lange månedene med snø og frysepinne-tid som ligger foran oss! Brrrr!

42. Har du tatoveringer?
Nei, men det har vært nære på et par ganger. Veldig glad jeg droppet det, for motivene var nok ikke spesielt gjennomtenkt..

43. Hvilken øyenfarge har du?
Grønn

44. Hvem er din favoritt på snap?
Egentlig varierer det fra uke til uke, men Makeupmalin har tronet øverst de siste månedene. Da hun snappet om at det hadde blitt slutt mellom henne og "Verdens beste Erlend" satt jeg og gråt som et lite barn. Herregud som jeg digger den dama.

45. Hva gruer du deg til?
Den dagen barna flytter ut..

46. Hva gleder du deg til?
Å gifte meg med Peter :-)

47. Hva var det siste du skriblet ned på et papir?
"Kjøpe hundemat"

48. Hva var det siste du grublet på?
Hmm, ikke akkurat noe alvorlig, men jeg skal (endelig) til frisøren til uka, og klarer ikke bestemme meg for om jeg skal forbli blond eller farge det mørkt igjen? Hjøøølp!

 

 

49. Hva er det siste du skal huske å gjøre i kveld før du legger deg?
Bortsett fra å pusse tenner, så skal jeg blande ferdig ingrediensene til det supersaftige speltbrødet som jeg tenkte å steke i morgen! Nam nam! (Hvis du ikke har testet det ut, så finner du oppskriften her)

50. Hva skal du gjøre når du er ferdig med dette innlegget?
Da skal jeg fortsette å rydde i boden! Hurra :-)

 

/ God søndagskveld fra det innerste roterommet hos familien Klonk :-)

* Følg Spørsmålsdronninga på Facebook *

Ikke følg meg på instagram

Jeg husker fortsatt den dagen Peter rundet 10.000 følgere på Instagram. Det begynner riktignok å bli en stund siden, men jeg husker at han hadde gledet seg i flere uker. Og i dag oppdaget jeg at jeg er der selv! Herreminhatt!

I skrivende stund har jeg 9999 følgere - og er det bare meg, eller er det tallet helt magisk?! Jeg har alltid tenkt at runde tall er det store, men nå innser jeg at 9999 er både mystisk og spennende og fullt av forventning! Hvem blir nummer 10.000? Og når skjer det..? I dag? I morgen? Om en uke..?

 

 

Ti tusen følgere - det er jo helt galskap! Men dette betyr jo også at dersom jeg får 1 følger til, så blir jeg en sånn k-person. Ikke lenger 9999, men 10k. Og det vet jeg ikke om jeg er helt klar for, altså. 10k? Det er jo så mye koseligere med 9999!

Så nå skal jeg ta kvelden, og nyte k-ens fravær bittelittegranne til :-)

 

/ 9999. Love it :-)

* Følg Tallnerden på Facebook *

Mormors datatrøbbel

I går kveld følte jeg at jeg måtte tipse Mormor om blogginnlegget jeg hadde skrevet om henne. Så jeg sendte en melding.

 

 

Jeg ringte henne, for å høre hva som var i veien. Og det viste seg at "internetten" var borte. Etter det som må ha vært nærmere tretti minutter med min klønete datasupport, sukket Mormor at dette fikk vi bare blåse i.

- "Jammen..", protesterte jeg, "Kan vi ikke bare prøve én gang til? Hva står det når du trykker på Wifi?"

- "Jenta mi", lo Mormor, "Vi lar det ligge! Det er sent, vi trenger ikke sitte med dette nå."

- "Jammen.. Du må inn og lese på bloggen! Jeg har skrevet om deg i dag!"

- "Om meg?!", kom det overrasket.

- "Ja, jeg har skrevet et innlegg om hvor snill du er som pusset vinduene mine! Kan du ikke bare prøve å trykke på wifi en gang til?"

Men til tross for flere minutter med klønete forklaringer, fant vi ikke ut av det - og sånn hadde det seg altså at innlegget om Mormor gikk selve hovedpersonen hus forbi. Så mens hun satt og strikket i sofaen i går kveld, strømmet det inn med tusenvis av lesere og fine kommentarer som hun gikk glipp av.

Men tidlig i morges tikket det endelig inn en rørt og hyggelig melding. Da hadde Mormor fått lest innlegget, for da var internetten plutselig tilbake :-)

 

/ Mormor - kanskje best på vinduer ;-)

* Følg Datasupport på Facebook *

Mormor-ekspressen

- "Hva driver du med i dag da?", spurte jeg mormor i telefonen.

- "Nei, nå holder jeg på å pusse vinduer! De var altså såå møkkete.."

- "Off, ikke snakk", svarte jeg, "vinduene våre skulle jeg pusset for flere uker siden.. Men det er så tiltak!"

- "Ja, men det går fort bare jeg kommer i gang!", fortsatte mormor, "Og når jeg er ferdig skal jeg en kjapp tur til byen. Kan jeg stikke oppom dere på vei hjem, med noen ferske rundstykker?"

Jeg kaller henne bare for rivjernet. Hun klarer rett og slett ikke sitte stille, og når hun først sitter i ro, er det med strikkepinnene i hendene - eller med en duk som skal broderes. Jeg fatter ikke hvor hun får energien sin fra.

Vi prater ofte sammen på telefonen. Hun er ikke så glad i å sende meldinger, derfor slår hun heller på tråden - og ingenting er koseligere enn det. Vi har bestandig hatt god kontakt - faktisk gikk jeg rett hjem fra skolen, kastet meg over hustelefonen og ringte henne da jeg fikk "det månedlige" for første gang som fjortenåring. Vi har ledd mye av det i ettertid, haha :-)

 


Mormor og jeg på fisketur for veldig mange år siden

 

Mormor liker å ha orden i sakene, og hjemme hos oss er det som kjent ikke like god orden.. Men selv om det er mormor som har lært meg at "leker ikke er rot", så mistenker jeg at hun må lukke øynene litt iblant når hun er på besøk. Hun sier aldri noe, men jeg tror hun klør litt i fingrene ;-)

I går kom hun altså innom med ferske rundstykker, og takket ja til en kopp kaffe på verandaen.

- "Hadde ikke sola stått så rett på akkurat nå, så kunne jeg dratt over vinduene dine, Christina! Men det er ikke smart å vaske vinduer i sterkt sollys.."

Jeg svarte at ærlig talt, det skulle hun få slippe, de vinduene skal jeg få vasket selv. Det står på lista, det er bare så mye annet jeg må ordne først. Dessuten.. Så kan de vel ikke bli noe særlig skitnere nå.. Så en gang i løpet av høsten, kanskje.

Men så, i går kveld, satt ungene og jeg og så på barne-tv i sofaen. Plutselig hørte jeg en bil rulle over grusen foran huset. Jeg tittet ut vinduet, og så mormor sprette ut av bilen. Jøss, to besøk på en dag? Hadde hun glemt noe?

Det banket på døra, og inn stakk et lyst hode:

- "Hei, det er bare meg igjen! Nå har sola gått ned, er det greit at jeg vasker de vinduene nå?"

 

 

 

Så her sitter jeg - en travel og rotete småbarnsmor med nypussede vinduer.

Verdens heldigste, rotete småbarnsmor <3

 

/ Glad i deg, Mormor!

* Følg barnebarnet på Facebook *

Det fantastiske løk-trikset

Nå som vi er godt i gang med høysesongen for snørr, hosting og basilusker på alle kanter - er det på tide å dra frem kjerringrådet over alle kjerringråd, nemlig det fantastiske løk-trikset!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I januar skrev jeg nemlig om et tips jeg ramlet over, i innlegget "Seriøst - en løk?!". Kort fortalt begynte det hele med at eldstemann var på andre dagen med en kraftig forkjølelse, og hosten hans ble bare verre og verre. Særlig mot kvelden og om natta dro det seg til, og etter at guttungen hadde sovnet en kveld - satt Peter og jeg i stua og hørte på den ene hostekula etter den andre fra gutterommet.

Derfor bestemte jeg meg for å google. Det måtte da finnes et eller annet kjerringråd der ute? Og vips, etter 0,82 sekunder lyste det første tipset mot meg:

"Del en gul løk og legg den på en tallerken på nattbordet."

Jeg humret for meg selv, før jeg scrollet videre. Men siden alle andre tips innebar å oppsøke lege, bestemte jeg meg for å høre med Peter hva han tenkte om løken. Og, ja.. La oss bare gjøre en lang historie kort: Peter så på meg som om jeg kom fra en annen planet OG hadde valset inn i huset hans som en fremmed før jeg hadde tatt meg til rette i sofaen hans.

Men hva hadde jeg egentlig å tape på å dele en stakkars gul løk og legge den på rommet til den lille sjuklingen..? Så jeg bare gjorde det.

Og det virket. Etter få minutter var tørrhosten totalt forduftet - og verken Peter eller jeg trodde våre egne ører. Vi kvalitetssikret trikset tre kvelder på rad, og det funket som bare det, gang på gang. Etter den oppdagelsen har jeg bestandig gul løk liggende i kjøleskapet!

I går kveld la jeg ut noen snapper på mystory, der jeg viste hvordan jeg skar opp en løk i to, delte den i fire - og plasserte den på soverommet til den hostende sjuklingen.

 

 

Og for å si det mildt; det regelrett haglet inn med snapper og meldinger fra mine trofaste følgere. Hva i alle dager skulle løken være godt for? Hvorfor brukte jeg løk? Vil ikke rommet stinke? Hjelper det? Hvorfor hjelper det?

Jeg hadde ikke sjans til å svare alle, derfor klasker jeg like godt til med en spørsmål- og svar-runde her og nå på bloggen isteden :-)

Hvor setter du skåla med løk?
Svar: Hos eldstemann som sover i stor seng, pleier jeg å plassere skåla helt nederst ved fotenden etter at han har sovnet. Når jeg legger meg for kvelden litt senere, flytter jeg den ned på gulvet eller oppå kommoden sånn at den ikke står i veien. Det viktigste er at skåla ikke plasseres for nære hodet, for løken har jo de samme egenskapene som når man skjærer den på fjøla. Sterke saker :-)

Vil ikke løken tørke ut?
Svar: Jo, den tørker ut, derfor vet jeg mange sverger til å ha litt vann i skåla - ikke sånn at det dekker løken, men bare litt i bunnen. Jeg pleier å droppe vannet, for jeg syns den holder seg fersk akkurat lenge nok til at det funker hele natten. Men hvis du har litt vann i skåla, regner jeg med du kan bruke den samme løken påfølgende natt. Da deler du den bare opp i mindre biter, sånn at den får nye "ferske" snitt-overflater med nye cellevegger som brytes ned.

Vil ikke rommet stinke løk?
Svar: Jo. Det er umulig å dra nytte av løkens egenskaper uten å få med lukta på kjøpet dessverre. Pass på at løken er så fersk som mulig, jeg prøvde en løk som må ha vært smågammel en gang, og lukten var rett og slett motbydelig. Det beste er nok å snike løken inn etter at den som hoster har sovnet, så hvis du ikke takler lukten kan jo dette være et tips dersom du har noen som kan hjelpe deg ;-)

Kan vinduet stå åpent?
Svar: Ja, men sørg for at det ikke er gjennomtrekk i rommet. Målet er at løk-lukten spres i rommet og blir værende - men jeg pleier alltid å ha vinduet på gløtt, og plasserer heller løken på den andre siden av rommet.

Hvorfor virker ikke løktrikset på alle?
Svar: Det vet jeg ikke, men dette trikset virker først og fremst mot tørrhoste. Det er den samme kjemiske reaksjonen som fremkaller tårer i øyene når vi kutter løk, som oppstår i respirasjonsorganene når vi puster inn løk-gassen. Og slimhoste, astma, og andre lungeproblemer trenger muligens annen type behandling enn "mer fukt" for å oppleve bedring? (Jeg har ikke peiling, men jeg tar meg den frihet å synse litt :-)

Virker det bare på barn?
Svar: Nei :-) Prøv det på gubben eller kjerringa også - etter at de har sovnet!

Er det bare gul løk som virker - eller kan man prøve med rødløk også?
Svar: Jeg har bare prøvd med gul løk, og har fått miksede tilbakemeldinger fra andre som har prøvd rødløk. Antar at siden rødløken er mildere, så vil effekten også oppleves som litt dårligere.

 

Fortsett å teste ut det fantastiske løk-trikset - og tips familie, venner og bekjente som du vet lengter etter en natt uten hosting! Det skader ikke, og er uansett verdt et forsøk! Lykke til, og god bedring til alle små og store hostere der ute <3

 

/ Host, host så får du en.. løk :-)

Les også: Derfor funker løktrikset

Mine små grønne fingre

Ikke vet jeg hvordan jeg fikk det til, men i dag klarte jeg faktisk å holde et øye med de to små apekattene mine - samtidig som jeg fikk fresha opp litt på trappa vår! Jeg elsker å plante blomster i slutten av mai, og jeg elsker å jakte planter som tåler litt kaldere temperaturer om høsten.

For tiden har jeg helt dilla på grønne buskevekster, så da jeg snoket rundt på hagesenteret, tenkte jeg først at jeg ville kjøre en ren grønn linje i år. Kanskje med litt hvit lyng..

 

 

Men så klarte jeg ikke la være, så jeg skeiet ut med en skikkelig fargeklatt ;-)

 

 

 

Den største potta hadde sett bedre dager, så jeg kjøpte rett og slett en sprayboks med matt svartfarge på Biltema, og sprayet den svart på 1-2-3. Liker at pottene er litt forskjellige, og den kurvvarianten syns jeg fortsatt er søt - selv om den er noen år gammel :-)

Det beste med å gjøre det litt pent på utsiden av døra, er at Peter syns det er så ålreit. Han bryr seg jo egentlig ikke en dritt om sånt, men når han først ser at jeg drar på meg plante-hanskene mine, så gir han meg liksom det takknemlige blikket. Det blikket som sier: "Takk for at du gjør dette, jeg gir egentlig blanke i blomster - men jeg ser jo at det blir litt koseligere her.."

Sjekket snapstoryen hans nå i kveld, og syns jo teksten var rimelig søt da:

 

 

Men så oppdaget jeg at han i tillegg hadde lagt ut en snap der han filmet meg da jeg hadde glemt at jeg ikke har spenst, og tenkte jeg skulle hoppe en halvmeter - henge i lufta, og få kroken inn på det lille opphenget i taket. Da var han ikke særlig søt lenger.

 

 

Men blomstene ble fine, da :-)

 

/ Note to self: Trene mer på spensthopp :-P

* Følg plantekona på Facebook *

Når gubben bare forsvinner

Med to små apekatter å holde styr på, kan det noen dager ta en liten evighet å hente i barnehagen. Klær og eiendeler skal tas med, barn skal oppsøkes og overtales om å bli med hjem, venner skal sies ha det til og koser skal deles ut. Noen ganger går det raskt og greit, andre dager kan det ta betydelig lenger tid.

Og innimellom skjer det også helt uforutsette ting som legger enda mer tid på klokka...

 


Gjensynsglede og god stemning!

 

I går dro Peter og jeg sammen for å hente, og Peter føyk rundt på den andre siden for å lokalisere fireåringen. Jeg gikk inn for å sjekke hylla for skittentøy og eventuelle beskjeder, og da jeg kom ut igjen hadde fireåringen funnet lillesøster, og de var begge på vei ned til porten.

Jeg tok dem igjen, og vi ble stående å le og tulle litt med bukselommene til storebror, fordi de var proppfulle av steiner og andre fine skatter som skulle være med hjem.

Minuttene gikk, og etterhvert begynte jeg å lure litt. Hvor i alle dager ble det av Peter? Nei, ingen av barna hadde sett pappa. Vi ble stående en stund til, men ingen Peter noe sted. Til slutt fant jeg ut at jeg fikk ta med barna rundt på den andre siden, og se om vi fikk øye på ham der. Sannsynligvis stod han og snakket med en av de ansatte.. Men da vi rundet hjørnet var det fortsatt ingen pappa i sikte.

Hadde han gått inn for å sjekke hylla til lillesøster? Vi åpnet døra til avdelingen, og stakk hodene våre inn. En liten gutt kom svinsende mot oss:

- "Hei! Leter dere etter pappaen deres? Han er der inne!"

Hæ? Der inne? Gutten pekte mot det lille puterommet borte i hjørnet - så vi tok av oss på beina før vi tasset bort, alle tre. Jeg lukket opp døra, og der fikk jeg se..

 

 

/ Hvile litt her, sove litt der.. :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Adjøss August!

Jeg skjønner nesten ikke hvor denne sommeren ble av, og kanskje aller minst den siste måneden. Men nå er i alle fall august ved veis ende, men før jeg turer videre har jeg tenkt til å stoppe opp for å ta et raskt lite tilbakeblikk, og oppsummere årets siste sommermåned i korte trekk :-)

 

AUGUST

Beste kjøp

Det må være bursdagsgaven jeg kjøpte til min lillesøster på hennes 28-års dag. Du vet følelsen når man bare kjenner at man har funnet den perfekte gaven, og man gleder seg noe veldig til å gi den? Det gjorde jeg i år, og den falt heldigvis veldig i smak :-)

 

 

Fullførte prosjekt

Ny veranda! Endelig kan ungene løpe rundt barbeint uten å få massive fliser i tottelottene. Okei, så rakk vi ikke mye sommer på verandaen i år, men heldigvis var det ikke vår feil - men en forsinket snekker. Og det beste av alt var jo at pappa og Peter snekret den nesten helt selv, med bare litt fundament-hjelp i starten :-)

 

Prosjekt som videreføres til neste måned

Maling av gjerde. Det hviler seriøst en forbannelse over gjerdet vårt - og vi har måttet sette det på vent i hele sommer. Vi har riktignok vasket det skikkelig, så nå gjenstår skraping og maling. Gleder meg så innmari til å bli ferdig!

 

 

Middagsrett

Peter prøvde seg på vårruller en dag, og det måltidet ble helt magisk! Det er definitivt noe vi kommer til å lage hver måned framover. Jeg legger ut oppskriften snart, for den må rett og slett deles! Tett oppunder vårrullene kom min pizzakake, som også var helt sjukt god. (Jeg lagde den med kjøttdeig istedenfor pepperoni - se video for fremgangsmåte nederst i dette innlegget.)

 

Bilde som aldri havnet på bloggen

Innimellom må jeg få Peter til å knipse noen bilder for meg, og da jeg skulle bake brød måtte han til unnsetning. Her har Peter knipset bilde av brødene, et mesterverk han valgte å kalle: "To lange flate"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Gladeste øyeblikk

Da Peter og jeg ble spurt om å være forlovere i bryllupet til søster og svoger! Altså, hvis ikke det er den største æren, så vet ikke jeg :-)

 

Tristeste øyeblikk

Barnehagetilvenning. Say no more. Mammahjertet fikk kjørt seg :-/

 

Peter-øyeblikk

Da Peter hadde kjøpt takk-for-hjelpen-gave til min far, hans svigerfar - og bestemte seg for å bygge en egenkomponert anretning til å ha gaven i.. Det øyeblikket da pappa fikk overrakt gaven og Peter måtte beklage at to av flaskene ikke var mulige å få ut.. Priceless :-)

 

 

Friskus

Da fireåringen hadde hatt sykkeldag i barnehagen og spurte om han kunne sykle hjem, mens Peter og lillesøster tok bilen. Han syklet og jeg småløp etter, selv om jeg måtte sjukt tisse og magen skrek etter middag. God samvittighet etterpå, og en veldig fornøyd gutt. Skal gjentas, men da skal jeg være ferdig tissa og ikke sulten :-)

 

Daffus

Den siste feriedagen da vi dro for å vaske bilen og spise softis. Jeg kjøpte en stor softis i kjeks til meg selv, og endte opp med å spise restene etter begge ungene også. Ble både kvalm og daff, men greit å runde av ferien på skikkelig (v)is :-P

 

Yndlingssang

Første del av august: Imany (Filatov & Karas Remix)  - Don't be so shy
Andre del av august: Charlie Puth (feat. Selena Gomez) - We don't talk anymore

 

Favoritt-blogginnlegg

Det må bli innlegget som jeg fortsatt ikke klarer å se bildene til uten å få en tåre i øyekroken: "Det banket på døra"

 


<3

 

/ Takk for nå august - og velkommen september, håper du blir fin!

* Følg Konatil på Facebook *

Konatil i bryllupsmodus

Det er nesten litt komisk, men nå har endelig Herr og Fru Klonk fått fart på bryllupsplanleggingen igjen! :-)

For jeg har jo skrevet om det før, at "Konatil" er bittelitt misvisende. Peter og jeg er ikke gift, selv om vi har vært forlovet siden desember 2011 - og selv om den lille søte brudekjolen min har hengt klar i skapet siden våren 2014. Dette skyldes en salig miks av at vi ikke helt vet hvordan vi ønsker å gifte oss, og at vi har bestemt oss for å prioritere den mest hektiske småbarnstida framfor bryllupsorganisering.

 

Beautiful wedding bouquet in hands of the bride

 

Men nå er det altså et taktskifte på gang i heimen. For i helgen hadde vi besøk av min nyforlovede lillesøster og hennes samboer, som er i full gang med å planlegge bryllup neste sommer. Og dette har altså medført at Peter og jeg, forlovet i snart fem år, har bestemt oss for at vi simpelthen blir nødt til å gifte oss før dem!

Det forestående bryllupet til min lillesøster har rett og slett fungert som en katalysator, men også som en oppklarende brikke i forhold til vårt eget bryllup. For nå har jeg landet på at jeg syns lillesøstra kan ta seg av det storslåtte kirkebryllupet :-)

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg klarer rett og slett ikke se for meg at jeg skal gå oppover kirkegulvet med alles blikk rettet mot meg. Det har aldri vært drømmen min, og jeg kjenner at jeg klarer meg helt fint uten en sånn opplevelse. Og siden Peter er mest opptatt av hva jeg vil, så har vi nå landet på at det blir noe smått. Smått og fint og personlig - og det føles allerede nå helt riktig!

 

naughty princess - english bulldog wearing princess costume
"La meg slippe å gå opp det kirkegulvet, a.."

 

Forresten ble det litt tårevått i helgen også, da overnattingsgjestene lurte på om Peter og jeg kunne tenke oss å holde takk-for-maten-talen sammen. Jeg ble så stolt, for det er jo en ære å bli spurt om noe sånt! Vi begynte å fable med en gang, om vi skulle kjøre en tale der vi sa annethvert ord helt på sparket, eller om vi skulle ta den på spansk-norsk - eller som en god gammeldags adjektivhistorie. Etter et par minutter humret svogeren min:

- "Altså, unnskyld, men... ja, det var egentlig bare tull. Vi lurte faktisk på om dere har lyst til å være forlovere?"

Etter at det første sjokket hadde lagt seg, stod jubelen i taket - og nå føler jeg jo i hvert fall at jeg får i pose og sekk på bryllupsfronten! Jeg blir jo litt mer enn bare en gjest i lillesøster sitt bryllup, og for å være ærlig gleder jeg meg helt vilt til å få oppleve det fra sidelinjen :-)

 


Vet ikke hvem som gleder seg mest, disse to som skal gifte seg - eller de stolte forloverne ;-)

 

Dessuten spurte jeg pappa hva han syns, om det var sånn at han og mamma kom til å føle seg snytt dersom Peter og jeg går for et minibryllup. Men han hadde nettopp undersøkt priser for sin yngste datter og de rundt åtti gjestene, og syns derfor det hørtes helt greit ut med bare ett stort bryllup, haha ;-)

Og uansett.. Det viktigste er jo tross alt ikke antall gjester, men at jeg endelig blir Konatil ;-)

 

/ Vil du ha denne pappabloggeren, til din ektefelle? :-D

* Følg Konatil på Facebook *

Topp 10 ting ved høsten

I dag har jeg hatt skikkelig høstfølelse! Samtidig som jeg får litt småpanikk av at høsten fester sitt grep, så er det deilig å minne seg selv på de fine tingene som nå ligger og venter rett rundt hjørnet.

Og det ble jeg minnet på i dag, da vi ble bedt på søndagsmiddag til mamma og pappa - for det viste seg at mutter'n hadde laget fårikål! Og mens jeg satt der og slafset i meg det utsøkte måltidet, bestemte jeg meg for å skrive en liste over mine tre favoritter med høsten. Men mens jeg skrev, ble lista bare lenger og lenger, haha! Så gjør deg klar for mine topp 10 ting ved høsten :-)

 

1. Frisk luft, høstsol og flotte farger

Det er jo noen uker igjen til de flotte høstfargene er på plass, men allerede nå kan man føle det friske draget i lufta. Jeg elsker å trekke pusten dypt og kjenne lukten av høst! Den lave høstsola er helt spesiell, og så sant man ikke får den rett i fleisen når man kjører bil - får den meg til å sette ekstra stor pris på at sola skinner de dagene det ikke regner.

 

 

2. TV-premierer

Jeg ser ikke mye på TV lenger, men premierer hører definitivt høsten til! Dette var noe av det beste jeg visste da jeg var yngre, og før jeg fikk barn sprengte jeg serieopptaks-funksjonen på dekoderen i løpet av august. Det var tider, det ;-)

 

3. Peiskos

Dette punktet trenger ingen forklaring, og jeg er superglad for å ha funnet meg en mann som om mulig setter enda mer pris på fyr i peisen enn meg selv :-)

 

4. Tedrikking

Her i huset hviler vannkokeren seg hele sommeren, og når høsten kommer tørkes den støv av før den gjøres klar til å brygge de herligste koppene med te. Ingenting er som å få tilbake varmen i kroppen fra rykende het drikke :-)

 

5. Lamper og telys

Selv om det er kjipt at det blir mørkere ute, så er det noe skikkelig koselig over å måtte ha på lysene inne igjen! Sammen med levende lys gjør det underverker for stemningen.

 

6. Fårikål

Jeg er såpass glad i Norges nasjonalrett, at dette er et av høstens store høydepunkt for meg. Peter er selvfølgelig ikke enig, og når jeg gir 10 av 10 på karakterskalaen, klarer han kun å strekke seg til en sterk 3'er, haha.. Mens vi satt rundt middagsbordet i dag, klarte han faktisk si at "Det var bedre enn jeg husket det" - men helt ærlig tror jeg det var mest for å smiske med svigermor ;-)

 


Mutterns herlige festbord!

 

7. Støvletter

Haha, dette har jeg likt helt siden jeg var liten! Hver høst fikk jeg nye støvletter, og det var så trivelig å traske rundt i nye sko. Nå finner jeg som oftest fram fjorårets favoritter, men det spiller ingen rolle - poenget er at jeg er lei av sommerskoene og klar for noe nytt.

 

8. Skolestart-følelsen

Selv om det er mange år siden jeg gikk på skolen, blir jeg påvirket av alle skolestarterne rundt omkring. Det er som om høsten er spennende! Peter og jeg har diskutert dette, for han hatet skolestarten etter sommerferien, mens jeg likte den. Følelsen av tomme kladdebøker, nyspissede blyanter, nye fag, nye lærebøker, et helt nytt år - magisk! Peter derimot kan strekke seg til at det var gøy å se igjen kompisene sine etter en lang sommer, men that's it, haha :-)

 

9. Mørke morgener og mørke kvelder

Yes, etter at jeg fikk barn ble faktisk dette punktet en skikkelig fordel! Mine barn er i alle fall lettere å få i seng om kvelden når det er mørkt ute, og de kan være tilbøyelige til å tro at det fortsatt er natten når de våkner grytidlig om morgenen. Det strider jo mot all fornuft å legge seg om kvelden når sola fortsatt henger høyt på himmelen :-)

 

10. Sofaprosjekter

Hvert eneste år setter jeg i gang med et nytt sofaprosjekt, og som oftest innebærer det strikkepinner og nytt garn. Jeg er ikke spesielt flink, og om jeg kommer i mål er en helt annen ting - men jeg elsker i alle fall følelsen av å kaste meg over nye prosjekter i sofakroken når mørket titter fram og vinden uler utenfor vinduet.

 

Så nå kan høsten bare komme! Vi er klare med strikkepinner, vannkoker og gummistøvler :-)

 

 

/ Sølepytter ville forøvrig vært punkt nummer 11 ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Snap-kok og gjensynsglede

Det er fort gjort å havne litt bakpå når det koker på Snapchat, og i går kan man vel trygt si at det var en sånn dag.. Det skyldtes ene og alene at en viss person ledet Amanda-showet på Tv2 i går kveld - som dere ser har jeg fortsatt noen usette Snapper som venter, men jeg må bare få takke alle som tenker på meg når de ser Jakob, haha :-)

 

 

Det mest ironiske er jo at jeg ikke fikk sett Amanda-utdelingen i går selv, for vi har besøk av min lillesøster og svoger i helgen - og etter et utsøkt tacomåltid ble vi sittende rundt kjøkkenbordet og fortelle skrøner til langt på natt. Men programmet stod selvfølgelig på opptak, så jeg har ikke tenkt til å gå glipp av det altså ;-)

Lillesøsteren min bor i Oslo, hun er seks år yngre enn meg og jeg er så glad for at vi er så gode venner. Hun og samboeren kommer på besøk så ofte de kan, og i dag har hun og jeg vært på loftet til besteforeldrene våre og ryddet litt i gammelt rot.

For da mamma og pappa solgte barndomshjemmet vårt for snart ti år siden, var det et helt hus som skulle ryddes. Et fullt loft, to fulle boder, ting og tang i alle skuffer og skap som skulle kastes eller tas med videre - eller mellomlagres på loftet til mine besteforeldre. I dag gikk det opp for oss at det garantert var den enkleste utveien for mine foreldre å gå for mellomlagring. Litt sånn midt mellom kast og ta med videre.. Jeg fant blant annet ti bæreposer med krimbøker! Det føles jo forferdelig å kvitte seg med bøker - men hvor ofte skjer det egentlig at man leser den samme boka to ganger?!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Åååååh, husker du denne boka?!"

 

Unntaket er selvfølgelig barnebøker - og i dag fant jeg endelig igjen de gamle favorittene fra jeg var liten! Bøkene jeg kunne utenat, og som foreldrene mine måtte lese fra perm til perm fordi jeg fersket dem dersom de hoppet over et ord eller en side.

 


Minner!

 

Ut av en eske ramlet også min gamle særoppgave i musikk fra 7. klasse, der jeg hadde skrevet om Mozart. Jeg husker jeg var veldig fornøyd med den oppgaven, men akkurat nå forstår jeg ikke hvorfor min kjære lærer Hans Christian ikke trakk meg et par karakterer, for sjekk denne setningen om hvordan Mozart døde i 1791.. Helt typisk skrivestil for en 14 åring, haha!

 


"Han døde i 1791 i ytterste armod og ble begravet i en fellesgrav på fattigkirkegården.."

 

Det var altså så trivelig å sitte der oppe på det varme loftet, og se gjennom eske på eske med ting fra gamle dager!

 

 

 


"Stekte grønne tomater"

 

Men det triveligste gjensynet ble med en gammel kompis jeg ikke har sett på snart tredve år.. Jeg fikk ham til 2 års dagen min, og han fulgte meg i tykt og tynt i mange år. Siden han hadde kort hår, kunne han ikke være jente - derfor måtte han få et guttenavn. Og valget var enkelt, han skulle hete Kåre. Jeg kan ikke huske at han så så skummel ut da jeg var liten, men ellers var Kåre akkurat som før :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Litt tynn i hyssingen og litt glissent hårfeste - men still going strong <3

 

Men nå hører jeg latter og skravling fra kjøkkenet helt opp hit på kontoret, så jeg får hoppe i joggebuksa og komme meg ned til de andre. Har forresten bakt mitt første brød i dag, og det var skikkelig moro! Hvis det viser seg å smake like godt som det lukter, så blir det oppdatering i morgen :-)

 

/ God lørdagskveld :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Høstens hårete mål

Her i huset er det som oftest Peter som lager middag. Det er vel egentlig litt tilfeldig at det har blitt sånn, men han er hakket mer glad i å lage mat enn meg - også har han en tendens til å falle sammen rett før middagstid.. Derfor er det rett og slett lurest at han setter i gang med en arbeidsoppgave for å holde maskineriet i gang ;-)

Jeg er selvfølgelig kjempetakknemlig for å ha funnet en mann som er flink til å lage mat, for det er han virkelig - bortsett fra de gangene han "bare har slumpet litt med krydderet", da. At kryddersmaken kan ekspandere når maten får kokt litt, er liksom noe Peter ikke evner å ta stilling til. Så det har blitt noen interessante smaksopplevelser rundt bordet de siste seks årene, spesielt de som har inneholdt kanel..

 


"Hva med denne hjemmelagde burgeren med et hint av anis, muskatnøtt, persille, vaniljestang, Pasta Rossa, dill, kapers, og kjørvel?"

 

Jeg derimot, har alltid likt å bake. Men da jeg begynte å reagere på gluten for mange år siden stoppet det litt opp, og etter at jeg ble mamma har kjøkkenmaskinen fått stå i fred.

Men nå har jeg satt meg et passe hårete mål for høsten: Jeg vil bli god på å bake brød! Ikke sånn bakstekone-god, men sånn "jøss-det-brødet-her-smakte-jo-godt-visste-ikke-at-du-kunne-bake"-god.

 

Freshly baked bread assortment on wooden surface

 

Det var faktisk Marte "Casakaos" som satte meg på ideen for noen uker siden, da hun stod midt i en debatt med den kjente konditoren Pascal. De kranglet om hvorvidt det er greit å ty til poseløsninger når man skal bake kake, noe Pascal selvsagt fnøs av - mens Marte mente var livsnødvendig for å komme seg gjennom perioder med mange avslutninger og kakebaking annenhver dag.

Et av argumentene til Marte, var om de som var mot posekaker bakte sitt eget brød også? Brød spises jo hver eneste dag - er det greit å kjøpe dette ferdig? Og det var da det slo meg, at selv om jeg ikke spiser brød selv, så gjør jo Peter og ungene det hver eneste dag - så hvorfor ikke få på plass en brødoppskrift som er litt sunnere enn kjøpebrødene?

Så nå er jeg såvidt i gang med å google litt, for å finne et par oppskrifter jeg kan teste ut i nærmeste fremtid. Målet er å finne en favoritt i løpet av høsten som ungene liker, og som ikke blir tørt og kjipt med en gang. Kanskje det blir en slags topp 3-duell på bloggen :-)

Men før jeg kommer så langt, tenkte jeg å gjenerobre kjøkkenet til helgen, for i dag så jeg en video av noe jeg bare MÅ teste ut. Og det har jeg tenkt til å gjøre helt selv, for det så så fantastisk godt ut, at jeg ikke tør overlate ansvaret til Krydderkongen ;-)

For jeg mener, hjemmebakt brød er fint det altså, men det kjipe med å bake brød er at når det er ferdig, så har du bare brød. Men lager du dette, så har du en pizzakake! Smak på det ordet: Pizza. Kake. Oh lord.

Og da passer det jo fint at vi får besøk til helgen, for da skal mor slå på stortromma og imponere fletta av både overnattingsgjester og husbonden sjæl :-)

 

Yummy in my tummy.. :-D

 

/ Har du en favoritt-brødoppskrift, må du gjerne dele med meg i kommentarfeltet :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Trøsteshopping og podcast

- "Jammen, da får du bare skrive om den ræva dagen din, da. Sånn er det å være blogger!", ropte Peter fra kjøkkenet.

I dag må jeg le, for i går kveld satt jeg som en potetsekk i stua og følte meg helt pudding. Jeg griner sjeldent, men de gangene jeg får lyst til å grine litt, har jeg som oftest sovet altfor lite. I går var en sånn dag - og på sånne dager er alt feil. Og det vet selvfølgelig Peter.

- "Ja, men herregud da!", ropte jeg tilbake, "Jeg kan jo ikke skrive at jeg sitter her og bare har lyst til å grine!"

Dagen hadde startet klokka fem om morgenen. Halve natten hadde jeg ligget og lyttet til hunden som jeg syns pustet litt for kjapt, og jeg var overbevist om at hjertefeilen hans hadde eskalert. Så gikk levering i barnehagen langt under middels, og da jeg kom hjem og fikk ringt dyrlegen og bestilt en time, var det som om lufta gikk ut av ballongen. Ørten mailer i innboksen, et hus som stod på hodet, men verst av alt: et mammahjerte som var fryktelig tynnslitt og veldig overarbeidet.

Jeg gjorde det eneste riktige på en sånn dag. Jeg skrudde på musikken og fant frem støvsugeren og vaskebøtta, selv om jeg ikke hadde energi nok til noen av delene. For når det er kaos innvendig, så hjelper det ofte å få litt kontroll på omgivelsene - og da kvelden kom, satt jeg som sagt som en potetsekk i en stol i stua. Jeg bestemte meg for å la bloggen ligge, og heller prioritere en tidlig kveld. Søvn søvn søvn.

Og ohlala - i dag morges våknet jeg som et nytt menneske! Timen hos dyrlegen var klokka ni, og siden tidsoptimisten Peter ikke skulle være med, var jeg på plass ti minutter før tida. Teo var snill som et lam, og røntgen av hjerte og lunger gikk unna i en fei. Dyrlegen var overrasket over hvor bra det så ut, og den eneste beskjeden vi fikk var å slanke bort 1 kilo :-/

 

 

Vet ikke om Teo var så overbegeistret for trøsteshoppingen, men jeg var fornøyd med nye blomster til et rent hus - og at jeg endelig fikk tak i en slør-asparges! Syns den planta er så nydelig:

 

 

Med friskmeldt hund, kastet Peter og jeg oss over podcast-innspilling av "Gjesterommet". Vi innså hvor lenge det var siden sist, og hvor mye vi hadde savnet det!

 

Bilder fra min snapstory der vi snapper om podcasten (umulius82) ;-)

 

Etter å ha ledd og skravlet oss gjennom 40 minutter med opptak, oppdaget vi at det var noe feil med lyden - og at vi blir nødt til å spille inn alt på nytt. Hadde dette skjedd i går ville det blitt krisestemning, men i dag tok vi det med et smil og innså at det er sånt som skjer.

Det meste ordner seg nemlig etter en natt med nok søvn :-)

 

/ ..og når det viser seg at man har en vofs som er i form likevel <3

* Følg Konatil på Facebook *

Dagens gullkorn - Tap og vinn

Det er ikke så lett å spille spill med en fireåring. Ikke bare har reglene en tendens til å endre seg underveis i spillet, men det å tape kan være nok til å ødelegge resten av dagen.

Det var faktisk ikke før i sommer at vi begynte å spille spill med ordentlige regler. Fram til da har det vært mest lek og moro, så dette med at et spill har vinnere og tapere har liksom ikke vært noe tema før nå.

 


Mest moro - lite alvor ;-)

 

I starten var det veldig fristende å la sønnen min vinne, for de gangene han og jeg har hatt litt kvalitetstid uten lillesøster, så har jeg rett og slett ikke orket å ødelegge den gode stemningen. Men for et par uker siden fant jeg ut at jeg ble nødt til å ta et par alvorsord med ham. For man kan faktisk ikke vinne hele tiden.

Vi satt på gulvet med et brettspill, og han hadde gått seirende ut av den første runden. Men da jeg lå an til å vinne den andre, begynte den lille pjokken å bli mer og mer irritert.

- "Oj, denne runda tror jeg mamma vinner!", mumlet jeg fornøyd.

- "Nehei.", kom det bastant.

- "Jo", fortsatte jeg, "Det er faktisk sånn at mamma kan vinne i blant også.."

- "Nei, jeg tror jeg vinner..", mumlet fireåringen, tydelig snurt.

Jeg fant ut at dette var det perfekte tidspunktet for å sette inn forklarings-støtet:

- "Vet du hva som skjer hvis man bare vinner hele tida?"

- "Nei?", svarte gutten nysgjerrig.

- "Jo, det skal jeg fortelle deg. Hvis man bare vinner, og aldri taper - så blir man faktisk ikke bedre. Hver gang man taper, så lærer man litt mer. Og da blir man faktisk flinkere og flinkere."

Okei, så var det kanskje ikke verdens beste forklaring, men jeg var ganske fornøyd selv. Dessuten skjønte jeg at den lille gutten tenkte så det knakte, for jeg fikk ingen respons.

Men før vi rakk å spille ferdig, ropte papsen at middagen var klar, og etter middag var det klart for et bad, og så var det litt kveldsmat og vips så var brettspillet ryddet bort og mammas forestående seier forspilt.

Men i går kveld fikk jeg endelig muligheten igjen. Poden hadde funnet et gammelt Memory-spill på mobilen min, og vi fant ut at vi skulle spille mot hverandre. Annenhver gang, og klarte man å finne to like, fikk man en ny mulighet.

 

 

Jeg mannet meg opp til å takle den dårlige stemningen som garantert ventet dersom mutter'n skulle stikke av med seieren.

Det var bare det at... Fireåringen har selvfølgelig arvet pappas klisterhjerne. Jeg slapp omtrent ikke til, og da den humrende lille tassen hadde innkassert sin sjette(!) seier på rad begynte mor å bli rimelig stram i maska.

Og da han spurte om vi skulle spille en runde til, svarte jeg i ektefølt frustrasjon at det gadd jeg ikke, for jeg tapte jo bare uansett. Men da trykket den lille fingeren på knappen som satte i gang et nytt brett, før jeg hørte ham mumle:

- "Det er bare bra det, mamma. For da blir du bedre til å spille det."

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Great.. ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Jakkemysteriet er løst!

Da jeg postet innlegget "Det store jakkemysteriet" i går kveld, var jeg veldig i tvil om mysteriet i det hele tatt ville la seg løse. Jeg følte jeg hadde snudd alle steiner, og spurt alle som kunne være den rette eieren av den blå jakka, men det fantes ingen spor..

 

 

Så da det tikket inn en melding på telefonen min bare 35 minutter etter at jeg hadde postet innlegget på bloggen - trodde jeg ikke mine egne øyne. Det viste seg at hele mysteriet var løst og at jakkas rette eier hadde meldt seg!

Først skal det sies at det må ha vært en god porsjon flaks med i bildet, for ikke bare hadde eieren tilfeldigvis sjekket facebook rett etter at jeg hadde lagt ut link til innlegget  - men hun satt også 10.000 fot over bakken i et fly på vei til Spania!

Da jeg leste meldingen høyt for Peter, fikk vi latterkrampe begge to.

For som veldig mange av dere påpekte i kommentarfeltet i går, var jo fargen totalt ulik på de forskjellige bildene. Jeg tenkte faktisk ikke over det selv da jeg lastet opp bildene, men innså jo rimelig kjapt at dere hadde helt rett! Og som Ingrid så fint påpekte om jakka:

"Er ikke rart at de ikke kjenner den igjen, for den bytter jo farge! Kanskje den egentlig var rød da den ble mistet..?" Haha!

Da jakka lå i bilen var den lyseblå, men da Peter hadde den på seg i stua så den mørkeblå ut, på grensa til svart.. Jeg forstår ikke hvordan bildene kan ha blitt så forskjellige, men det sterke sollyset på bildet til venstre må ha gjort sitt - og på bildet til høyre var det såpass mørkt i stua at jeg måtte justere opp lysstyrken noen hakk:

 

 

Og fargeforskjellen var faktisk svaret på gåten! Den lyseblå jakka til venstre var såpass ugjenkjennelig at selv jakkas rette eier ikke kjente den igjen på bildet.. Men siden jeg i innlegget hadde skrevet at det var et hull i den venstre lomma, samt at jakkefargen på bildet av Peter stemte mer med virkeligheten - innså eieren at det var flere "som ikke hadde orden i garderoben" ;-)

Så kjære Svigermor, nå har i alle fall jakka di fått nok oppmerksomhet for en stund! Værmeldingen viser at det er 28 grader i skyggen hos deg nå, så du har nok ikke bruk for den før du kommer hjem til Norge igjen ;-)

Og det er fint, for det burde gi meg akkurat nok tid til å sy igjen hullet i lomma - som er det minste jeg kan gjøre etter alt dette ufrivillige jakke-oppstusset ;-)

 

/ God søndag fra hu som endelig har fått orden i knaggrekka :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Det store jakkemysteriet

Tidligere har jeg vært rimelig ærlig på at det meste går litt på halv tolv hjemme hos oss. Før i tida var det en kvinnes oppgave å holde huset i orden til enhver tid, mens jeg nok prioriterer littebitt annerledes. Men denne uka gikk det opp for meg at det kanskje er på tide å få litt bedre orden i sakene..

For i forbindelse med barnehagestart, skulle jeg ta en liten opprydning i gangen for å finne ut hvilke utejakker og regnbukser som fortsatt passer - og hvilke som har blitt for små i løpet av sommeren. Vi har et skap med mer eller mindre system i, og en knaggrekke over skohylla der jakker henger litt hulter til bulter.

Jeg bestemte meg for å ta ned alle jakkene fra knaggrekken, og bare henge opp igjen de som er i bruk. Og det var da jeg oppdaget den. Helt innerst på knaggen til høyre, hang en blå jakke jeg ikke kan huske å ha sett før.

 

 

Først tenkte jeg at den måtte tilhøre moren min, for jeg mener å huske at hun har en blå jakke som ligner. Siden jeg stod på farta til byen, bestemte jeg meg for å ta med jakka i bilen, og svippe innom foreldrene mine med den på veien. Først sendte jeg en melding til muttern:

 

 

What? Ikke mutterns.. Okei. Hva med svigermor? Har ikke hun også en lignende blå jakke? Det er riktignok en stund siden svigers besøkte oss sist, men gudene vet hvor lenge den jakka kan ha hengt der..

 

 

Hmm, tenke tenke. Hva med venninnen min borti svingen? Ikke helt hennes stil kanskje, men verdt et forsøk:

 

 

Jeg trodde svaret hennes betydde at jeg endelig hadde funnet rett eier, men det viste seg at hun bare lo av kaoset vårt - og det var altså ikke hennes jakke.

Derfor bestemte jeg meg for å undersøke plagget litt nærmere.

Jakka er i størrelse 42, i venstre lomme er det et relativt stort hull, og i høyre lomme ligger det et kronestykke. Ingen parfymelukt, ingen spor, nada. På et tidspunkt lurte jeg på om det kunne være en herrejakke, så jeg ropte på gubben. Men alt tyder vel på at den tilhører en dame:

 

 

Så nå er de store spørsmålene: Hvem i all verden eier denne jakka? Hvor lenge har den hengt der? Er det på tide at jeg får litt bedre oversikt over kaoset i gangen vår? Leser eieren denne bloggen?

Peter mener jakka mest sannsynlig tilhører en innbruddstyv som ble så forfjamset da han/hun fant ut av vi ikke har noe av verdi å stjele, at tjuvradden helt glemte jakka si på vei ut.

Uansett akter jeg å komme til bunns i dette jakkemysteriet, så innbruddstyv, bestemor, nabo eller gjest: Drar du kjensel på jakka, må du sende meg en melding :-)

 

/ Bill mrk: Har jakke, søker eier

* Følg Konatil på Facebook *

Jakob er historie

Dagen hadde såvidt startet da det begynte å tikke inn meldinger på Snap. Det var åpenbart mange som ønsket å tipse meg om en spesiell sak, og flere hadde tatt skjermbilde av noe de hadde funnet på forsiden av vg.no:

 


Skjermbilde hentet fra vg.no

 

Jeg leste overskriften og ingressen, og først tenkte jeg bare: "Hva i all verden er dette for noe? Kjæresten til Jakob Oftebro raser mot unge kvinner som gjør Jakob til et objekt i sosiale medier, og mener det er en uting når mannlige skuespillere kun vurderes etter utseendet?"

 

 

Ålreit, Jakob. Du har hengt på kjøleskapet vårt helt siden Peter jaktet bonuspoeng for ett år siden. Det er ikke det at jeg ikke elsker deg lenger, men som dama di sier: selvfølgelig er du mer enn et objekt. Du er skuespiller også, jeg vet jo det.

Så i dag har jeg tatt ordene til Iben Akerlie til etterretning, og byttet ut unge Oftebro.

Jeg ble sittende å bla i en gammel avis, og der ramlet jeg over en sak om et nyhetsanker i TV2 som takket ja til sluttpakke i 2016, og nå har utgitt en bok som har fått terningkast seks. Dette syns jeg var såpass imponerende at jeg måtte finne fram saksa - og forfatteren har nå tatt over hedersplassen på kjøleskapet vårt.

 


"Jan Ove Ekeberg har et sjeldent grep om historiske romaner" - Cahtrine Krøger, Dagbladet

 

/ PS. Denne gangen er det mer platonisk..

 

Les historien om meg og Jakob her:
- Når mannen jakter bonuspoeng
- Hvem har tuklet med typen min?!
- Den skyldige

Helt sjukehus!

I dag blir jeg nødt til å ta dere med to dager tilbake i tid.

Barna var i seng for kvelden, Peter stod på farten til en kompis, men det var like før jeg spurte om han kunne være så snill å avlyse hele dritten. Mer enn noen gang trengte jeg ham hjemme, for det fine med å være to bloggere under samme tak, er at vi kan spørre hverandre om råd dersom vi står helt fast.

 


Et typisk bloggmøte ;-) (Skjermbilde fra Bloggerne, TV2 Livsstil)

 

Og nå stod jeg ikke bare helt fast, jeg hadde rett og slett fått skikkelig noia og den store skjelven! Lørdag, søndag og mandag hadde jeg feiget ut, innlegget om fortida mi var ferdig - men jeg klarte rett og slett ikke å trykke "publiser".

Så mange følelser var i sving. Var jeg egentlig klar for å fortelle om en kjip fortid som jeg aller helst bare ville la ligge? Hvordan kom det til å bli mottatt? Skulle jeg stenge kommentarfeltet, i tilfelle et eller annet nettroll ville stikke innom? Var jeg sterk nok til å takle kjipe tilbakemeldinger?

Jeg var så nervøs, faktisk hadde jeg følt meg ordentlig uvel i flere dager. Ikke for å gå i detalj, men la meg bare si det sånn at jeg hadde besøkt doen like ofte som gubben gjør i løpet av en vanlig arbeidsdag.

Men da Peter suste avgårde i 20-tida, var jeg overlatt til meg selv. Et øyeblikk lurte jeg på om jeg bare skulle krype under dyna og heller la blogg være blogg - selv om jeg ikke hadde postet noe på fire dager.

Men så bestemte jeg meg for å se litt på teksten igjen. Jeg krøllet meg sammen i sofaen med Macen på fanget, jeg satt og stirret på skjermen og lurte på om jeg skulle droppe det nok en gang. Minuttene føk avsted, og etter et par timer tikket det inn en melding på mobilen. Den var fra Peter som lurte på status. Og da innså jeg at nå fikk det for pokker'n være nok. Jeg måtte se å få postet det hersens innlegget - og komme meg videre.

Så jeg trykket "publiser". Deretter lukket jeg ned Macen, og gikk ut på kjøkkenet for å rydde. Men den ugne følelse i magen ville ikke gi seg, derfor tuslet jeg ut i stua igjen etter et kvarter. Måtte bare sjekke om noen hadde vært inne og lest.

Det sjokket jeg fikk da jeg åpnet macen, kommer jeg seriøst aldri til å glemme. 150 likes på 15 minutter!! Og SÅ mange hyggelige, oppmuntrende, trøstende, gode, snille og støttende kommentarer!

Peter og kompisen var opptatt med å spille Fifa, men rett over midnatt pep det i telefonen min igjen:

 

 

I skrivende stund har innlegget som jeg ikke ville poste, fått 1000 likes og en hel drøss med fine kommentarer!! Jeg tror ikke dere forstår hvor mye dette betyr for meg. Nå kan jeg liksom legge dette bak meg, og ta fatt på alt det morsomme som skal skje denne høsten.

Og helt til slutt.. Jeg vet det sannsynligvis ikke egner seg for ei dame godt over tredve å si, men det får bare være:

I love you guys! <3

 

 

/ Nå skal jeg lese kommentarene en gang til :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Min kjipe fortid

Denne høsten har jeg gledet meg til lenge! Eller, egentlig er det en skrekkblandet fryd, fordi det er så mye nytt som skjer. Men før høsten kan starte for fullt, føler jeg at jeg må svare på et spørsmål som veldig mange av dere har lurt på.

For hva skal jeg egentlig gjøre nå som lillesnupp begynner i barnehagen? Skal jeg ikke tilbake i jobb?

Sannheten er at jeg har ingen jobb som venter på meg. Og grunnen til det har ingenting med latskap å gjøre, men derimot en fortid der ting ikke gikk helt etter planen.

 

 

Først må jeg bare få si at jeg har gått veldig mange runder med meg selv, og flere ganger har jeg landet på at dette er noe jeg ikke kommer til å skrive om på bloggen. Men så føles det veldig rart å være åpen og ærlig om alt annet, og samtidig ha et helt kapittel i livet mitt som jeg unngår å snakke om. Dessuten skjønner jeg jo godt at det er mange som lurer, derfor har jeg bestemt meg for å gi dere en forklaring.

Saken er den, at livet mitt rett og slett ikke ble slik jeg hadde sett for meg. Siste året på videregående hadde jeg planen klar, jeg hadde bestemt meg for å ta et år på folkehøgskole før jeg skulle søke på ingeniørstudier. Men så, rett før jeg fylte 19 år, ble jeg plutselig alvorlig syk. Den tiden av livet jeg hadde sett for meg at jeg skulle bo i et kollektiv med studier og fest og moro, ble i stedet en miks av sykehusopphold og et nitrist liv hjemme i senga på jenterommet.

Dette satte naturligvis en stopper for alle mine planer, og livet mitt ble satt på vent i en veldig lang periode.

På en måte er disse årene historie, men samtidig lever jeg med dette hver dag. Og kanskje er det nettopp derfor det føles ekstra vanskelig å snakke om. Jeg håper på forståelse for at jeg ikke ønsker å gå i detaljer, for det siste jeg vil er at denne bloggen skal forbindes med sykdom. Konatil har blitt som en slags lykkepille for meg, den er liksom mitt fristed der det er fullt av endorfiner, der vi kan snakke om løst og fast, alt og ingenting, hemoroider og smilefjes :-)

Så hva er planene framover?

Nå som vi har tatt unna den kjipe delen, har jeg gledet meg veldig til å fortelle dere noe moro! For mange av dere har også lurt på hva som vil skje med bloggen nå som mammapermen min er over, og den glade nyheten er at jeg har signert ny kontrakt med Nettavisen og at jeg har bestemt meg for å prøve å blogge på fulltid fremover!

I løpet av det siste året har det gått opp for meg at jeg elsker å skrive blogginnlegg, komme opp med ideer, dele historier fra hverdagen, lese kommentarer, sjekke snapper og jobbe med bloggen. Og nå som vi har to barnehagebarn håper jeg å få postet innlegg litt oftere, selv om jeg får mange tilbakemeldinger fra småbarnsmødre som setter pris på at jeg ikke har tid til å blogge hver dag, for "da klarer de å følge med", haha :-)

Avslutningsvis må jeg også få si at jeg beklager at jeg har svart litt unnvikende på spørsmål om min fortid tidligere, men jeg håper at dette innlegget har gitt en forklaring. Jeg tenker at jeg kanskje en dag kan forklare mer detaljert om min forhistorie, men inntil videre vil jeg la fortid være fortid og heller fokusere på fremtiden. Håper det er greit :-)

Og til slutt vil jeg bare si: Tusen takk til alle som følger meg og leser denne bloggen! Dere er mine små lykkepiller :-)

 

 

/ God tirsdag fra meg :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Det banket på døra

I dag var Peter og fireåringen en tur i byen for å gjøre unna et par ærender, samt handle inn mat før helgen. Den småsyke lillefrøkna og jeg ble igjen hjemme, og jeg var godt i gang med å rydde på plass rene klær i skapene i andre etasje, da jeg plutselig hørte en bil rulle over grusen foran huset.

Da jeg tittet ut vinduet, så jeg at det var gutta som kom hjem i striregnet. Lillefrøkna var opptatt med noen leker på rommet til storebror, så jeg bestemte meg for å watte opp musikken, sånn at jeg kunne få avsluttet ryddeprosjektet før hun kom til å ville gå ned trappa for å møte dem. Ikke mange sekunder etter hørte jeg at det ringte på.

Jeg latet som ingenting, og fortsatte med å sortere tøy med raske bevegelser. Så ringte det på en gang til, og jeg sukket høyt fordi jeg regnet med at fireåringen hadde falt tilbake i det gamle mønsteret der han helst ønsket at noen åpnet døren for ham fra innsiden. Derfor tenkte jeg at Peter fikk ta seg av den uoverensstemmelsen selv, ute på trappa..

Men det fortsatte å banke på der nede. Jeg sukket enda en gang, mens jeg lurte på hvorfor i alle dager Peter ikke bare kunne åpne døra og gå inn, siden regnet atpåtil bøttet ned utenfor. Skjønte han ikke at vi muligens var opptatt med noe, siden vi ikke lukket opp?

Jeg tittet ut vinduet på ny. Der sto Peter i regnet og tømte bagasjerommet for matposer, så jeg banket hardt på ruta for å få oppmerksomheten hans. Han tittet opp, og jeg prøvde å gestikulere at minstefrøkna og jeg var O-P-P-E, og at vi gjerne ville slippe å gå ned for å Å-P-N-E. Var det O-K?

Peter rynket på nesa og så ut som et eneste stort spørsmålstegn, derfor sukket jeg bare oppgitt før jeg snudde meg for å gå inn på badet - der min lille datter ropte på meg. Hun skulle plutselig på do, så jeg hjalp henne av med bleia og opp på dosetet.

Enda hadde ingen ytterdør blitt åpnet nede. Men nå hørte jeg at det ble banket ganske bestemt, så jeg tenkte i mitt stille sinn at fireåringen garantert hadde slått seg vrang igjen.

Med lillesnuppa av dosetet igjen, løp jeg bort til vinduet og åpnet det på vidt gap før jeg ropte ut:

- "Kan dere ikke bare gå inn? Det pøsregner! Nora og jeg er oppe, trodde du skjønte at det var det jeg prøvde å si, Peter?!"

- "Eh..", mumlet Peter, "Kanskje du kan komme ned og åpne likevel?"

Nå var det min tur til å rynke på nesa og se ut som et eneste stort spørsmålstegn. Hvorfor i all verden gadd han å stå utenfor med en trassig gutt i dette været? Men jeg lukket vinduet, tok lillesnuppa på armen og hastet ned trappen.

Akkurat i det jeg åpnet opp og fikk døra på gløtt, skjønte jeg hvorfor..

 

 

 

For der stod en tålmodig liten gutt med sitt stolteste smil. I hendene holdt han en bukett med blomster til mamma - som han hadde plukket ut helt selv..

 

/ Verdens beste start på helgen <3

* Følg Konatil på Facebook *

Tilbake på hesten

Fy flate.. I dag har sola spredd glede, og det har vært vindstille for første gang på flere uker. Og jeg? Jeg har sittet inne og følt meg helt tom. Og ganske teit.

 

 

Dere som følger Peters blogg har vel en anelse om hvorfor lufta har gått ut av ballongen min (hvis det er lov å si).. Men for dere andre kan jeg oppsummere med ett ord: Barnehagestart.

Hvorfor må det være så pyton?! Det var pyton for to år siden med førstemann, og det er like pyton i år med andremann.

Tilvenningen er lagt opp ganske enkelt; et par timers besøk på dag 1, mamma og/eller pappa skal trekke seg litt unna på dag 2 - og til slutt: levere, si hadet og reise hjem på dag 3. Easy peasy!

Men det er bare det, at det er ikke easy peasy! Det er grusomt! Ikke et vondt ord om barnehagen, for de gjør absolutt alt riktig - problemet er det forferdelige mammahjertet som rives i filler mens man går de tilgjort bestemte skrittene mot bilen, samtidig som man prøver å svelge bort klumpen i halsen og lukke ørene for den såre gråten bak seg.

Og alle tankene i hodet som virrer febrilsk fram og tilbake: "To, tre dager til tilvenning? Kunne vi ikke satt av et par, tre uker, da? Så hadde lillemor rukket å bli kjent med både barn og voksne, og følt seg trygg når mamma eller pappa sa hadet om morgenen."

Som sagt, jeg føler meg helt tom, og ganske teit. For disse avskjedene tar seriøst knekken på meg.

I går kom Peter og jeg hjem etter levering, klokka var ti, jeg satte meg ned i sofaen og følte for å gråte litt. Så da gjorde jeg det.

 

 

Peter ble veldig oppgitt, for han er jo en optimist. Men han ga meg en klem, mens han prøvde å forklare at det kommer til å gå bra. At jeg kommer til å overleve selv om datteren min er i barnehagen. Da gråt jeg enda høyere, litt fordi jeg syns han er teit når han er så optimistisk, men mest fordi det virket som han hadde glemt hvor høyt hun gråt da vi gikk fra henne.

- "Men Christina", sukket Peter, "Du vet jo at hun har det bra nå! Den gråtingen er nesten litt sånn.. Obligatorisk! Den går fort over!"

Jeg snufset skikkelig, og ganske lite feminint - før jeg tørket tårene og kikket ned på snørrpapiret jeg holdt mellom hendene.

Så pep det plutselig i både Peters og min telefon, og jeg kikket irritert på den for å finne ut hvem som forstyrret oss på verst tenkelig tidspunkt - og atpåtil samtidig.

 

 

Men i huleste.. Sms fra barnehagen? Hva er det de skriver da..? Hæ? Alt går bra..? Bare store smil og lego for alle penga?!

 

 

Peter gryntet fornøyd før han kysset meg på panna, tok med seg kaffekoppen og trasket opp på kontoret.

Så i morgen har jeg bestemt at jeg skal tilbake på hesten igjen.. Jeg skal oppdatere Snapstoryen min jevnt og trutt gjennom hele dagen og jeg skal glede meg over at denne bloggen faktisk feirer ett år! Det var faktisk en leser (takk Monica!) som minnet meg på det, og da innså jeg at nå får det være nok mammasutring.

Men de avskjedene om morgenen kan du seriøst få billig av meg, så i kveld blir det en siste runde med Celine Dion og snufsekluten ;-)

 

/ Aaall by myseeeeelf

* Følg Konatil på Facebook *

Den lille glemmeboka

I dag lette jeg etter noen papirer i en skuff, og der fant jeg tilfeldigvis en gammel notatbok jeg ikke har sett på år og dag.

 

 

Jeg har bestandig likt å ha sånne små skrivebøker tilgjengelig, og derfor har jeg en hel drøss av dem liggende litt overalt. Men akkurat denne boka hadde jeg ikke sett på en god stund, og derfor skjønte jeg heller ingenting da jeg bladde opp på første side og så dette:

 

 

Først tenkte jeg at det måtte ha hatt noe med hunden vår sin prostata-operasjon i 2011 å gjøre. Men så var det liksom noe som ikke stemte. Jeg lukket øynene et par sekunder, mens jeg tenkte så det knakte.

Så husket jeg.

Dette var listen jeg skrev da jeg lå på barselavdelingen i oktober 2014, kvelden før min lille baby og jeg skulle forlate sykehuset og reise hjem.

Det er noe herlig sjarmerende over denne korte og konsise listen som liksom må ha komprimert alle mine tanker og bekymringer ned til fire usle små punkter, som i en tett ammetåke sannsynligvis var det eneste jeg brydde meg om akkurat da:

1. Hva slags smertestillende trenger jeg etter at jeg har kommet hjem, for å overleve vondtene både her og der?

2. Skal jeg gjøre noe med stingene i "underetasjen"?

3. Finnes det noe super-mega-duper-effektivt jeg kan smøre på de helvetes hemoroidene?

4. Kan babyen sove på siden?

 

Det siste punktet føltes spesielt viktig, for man leser jo overalt at babyer skal sove på ryggen, men min ville absolutt sove på siden - og ikke søren om jeg skulle forlate sykehuset før jeg hadde fått et skikkelig svar på om det var greit.

Alt dette passer ufattelig bra til et bilde jeg har spart på fra den samme tiden. Et bilde som jeg knipset helt ufrivillig, da jeg med én hånd skulle prøve å lukke kamera-appen. På dette tidspunktet følte jeg meg ganske utslitt, alt var nytt og rart og ganske skummelt - og siden den lille datteren min var så surklete, hadde jeg sovet sittende i senga med henne på brystet, flere netter på rad. Puppene mine var fortsatt ømme og brystvortene så såre at jeg ikke orket å ha på BH.

Og det blikket der..

 

 

 

.. Haha, det sier faktisk alt. Jeg er skikkelig glad jeg aldri fikk slettet det bildet, for selv om ting overhode ikke var morsomt da, så er det noe fint med å ha et bilde fra noen tøffe dager som man kom seg gjennom.

Spesielt siden jeg ikke klarer å se på det nå, uten å måtte kvele en liten latter :-)

 

/ De tøffeste dagene går heldigvis i glemmeboka ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Mørkredd og tissetrengt

Etter stusselige to blogginnlegg på en uke, er vi nå hjemme igjen etter en alle tiders hytteferie med svigers. Jeg har innsett et par ting mens vi har vært borte, men for å begynne med det mest komiske: beviset på at vi har befunnet oss midt i skauen ;-)

 

 

Det føltes som om naturen prøvde å fortelle meg noe, der jeg satt langt utenfor allfarvei med 20 giga mobildata for anledningen. Hyttekontoret mitt, rett oppi skauen, viste seg selvfølgelig å ha dekning bare nå og da - og, som en perfekt overgang til den første tingen jeg innså i løpet av denne uka: skogen er så definitivt hyggeligere i dagslys enn i mørke..

For om dagen er jo alt fint og flott, selv når man sitter på utedassen og nyter den fredfulle utsikten:

 

 

Men når man plutselig våkner midt på natta og innser at man må tisse, da skal jeg love deg at en lysstrime fra en lommelykt ikke hjelper en pøkk når man må traske over plenen og kjenne mørket true på alle kanter. Man føler seg ikke akkurat 34 år gammel når man innser at man enten får bli under dyna og heller holde seg fram til det lysner ute, eller at man rett og slett blir nødt til å vekke gubben for å få ham med ut.

Når sant skal sies, var jeg ikke særlig høy i hatten den første natta heller. Jeg hadde våknet av et grynt fra barnesenga, og fant ut at jeg skulle ta meg en slurk vann fra flaska jeg hadde på kommoden ved siden av senga. Jeg famlet etter lommelykten i halvsøvne, og da jeg endelig fikk den på, lyste den rett i ansiktet på denne:

 

How you doin´?

 

I løpet av denne uka har jeg også innsett at pulsen lar seg roe ned når man ikke har tilgang til strøm. Det har vært fantastisk å utforske naturen (på dagtid..) med barna; fiske, spise bær rett fra buskene, studere frosker og speide etter Kanadagjess.

Jeg kjenner hvor utrolig deilig det er å ha friskt drikkevann i springen her hjemme, og jeg innser hvor heldig jeg er som har to svigerforeldre som takker oss for at vi ville være med dem en hel uke på hytta - når det egentlig er motsatt.

Og etter syv dager med iskald vask i vannet foran hytta hver morgen, var det helt himmelsk med en lang, varm dusj nå i kveld etter at ungene var lagt. Etterpå hoppet jeg selvsagt rett inn i joggedressen, for jeg klarte nemlig det kunststykket å dra på hyttetur uten joggedress. Hvem er det som gjør sånt?! Det kommer aldri til å skje igjen, for å si det sånn :-)

 

 

Og med 11 liter blåbær i fryser'n (tusen takk til svigermor som elsker å plukke bær!) kan høsten bare komme :-)

 

/ Ses neste år, hytteparadis!

* Følg Konatil på Facebook *

Den nervøse hyttemiddagen

Det har allerede gått fem år, men jeg husker det som om det var i går. Det var ettermiddag, samme dag som Peter og jeg hadde ankommet hytteparadiset vi befinner oss på akkurat nå.

Svigermor hadde laget middag, og nå satt vi rundt spisebordet inne i den sjarmerende hytta nede ved vannet. Svigerfar, svigermor, Peter og jeg.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Peter og jeg hadde ikke vært sammen i mange månedene, og dette var vår første ferie sammen med mine nye svigerforeldre. Deres første ferie med den nye svigerdatteren med den brede dialekta, fra lille Larvik.

Praten gikk løst og ledig, da svigerfar skulle til å skjenke meg et glass iskald hvitvin. Jeg kikket på Peter. Jeg var så nervøs at jeg holdt på å kaste opp.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Something's in the air..

 

For selv om familien til Peter hadde tatt meg vel imot, så var det jo ingen tvil om at ting hadde gått i overkant fort. Derfor var det med lettere panisk nerviøsitet Peter og jeg nå satt og vekslet blikk ved bordet. Hvem skulle si det og når? Og hvordan?

- "Eh, fatter'n?", sa Peter.

Svigerfar stoppet opp, før han kikket på meg.

- "Åh, unnskyld, du vil kanskje ikke ha vin til maten?"

Jeg kjente jeg rødmet fra halsen og opp. Hvorfor hadde vi ikke på forhånd blitt enige om hvordan vi skulle si dette?

- "Ehm joda..", stotret jeg, "Eller altså.. Nei, tror jeg kanskje det må bli.."

Jeg kjente Peters hånd komme smygende under bordet, og plutselig holdt han hånda mi. Klemte den forsiktig mens han smilte usikkert, det var ikke bare jeg som var nervøs.

- "Eh ja", harket Peter, "Altså.. Det er sånn atte... det er noen her som.. ja, kanskje ikke bør drikke så mye alkohol de neste seks månedene, da.."

Den stillheten som fulgte var så intens og så nervepirrende at jeg aldri har kjent maken. Den varte nok ikke lenger enn et par sekunder, men det føltes som en hel evighet.

Hvordan ville de ta nyheten? Forsto de hva det var snakk om? Var det greit? Var det ugreit? Å gud, dette hadde vi ikke forberedt oss på..

Men det ble jubelrop og klemming og gledestårer og skikkelig god stemning! Alle var enige om at det var en fantastisk ting og jeg tror ikke noen tenkte to ganger over at vi kanskje hadde vært sammen litt kort, for dette var bare fantastiske nyheter og ingenting annet. Og det var da jeg skjønte hvor heldig jeg hadde vært, som ikke bare hadde funnet drømmegubben - men også fått med verdens beste familie på kjøpet :-)

 


.. To barn og fem år etter.. <3

 

/ Men i år ble det hvitvin til maten ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Ikke for å klage, altså..

Eller jo, det er akkurat det jeg gjør. For her på hyttetur i de indre skoger kan jeg melde om et skikkelig problem.

Utedoen? Går som en lek.
Ferie med svigers? Bare kos.
Ikke innlagt vann? Null problem.
Ingen strøm? Piece of cake.

Da gjenstår bare én ting: Det er jo for pokker'n ingen dekning her!

Og jeg som hadde tatt alle mulige forhåndsregler, kjøpt meg trådløs mobillader og oppgradert mobilabonnementet med ti-dobbel mengde datagrafikk. Her skulle jeg i alle fall ha masser av mobildata tilgjengelig sånn at jeg kunne blogge og kose meg fra hytteverandaen. (Og kanskje kjøpe meg litt tid med NRK Super på sengekanten en altfor tidlig morgen..)

Men så er det altså helt dødt. Eller altså, det er ikke helt dødt - for en gang i blant plinger det i telefonen, og da har mobildataen funnet et lite halmstrå å klenge seg fast i. Men så forsvinner det igjen like fort som det har kommet.

Det sier seg jo selv at det er håpløst å blogge under sånne forhold. I dag postet Peter innlegg fra parkeringen på Rema 1000.. ;-)

Men nå i kveld fikk jeg en idé.. Vi parkerer jo bilen ganske mange høydemeter over hytta.. Mon tro om dekningen er hakket bedre der oppe?

Og så sannelig..

 


Oppdaget Teo i bildet, haha :-D

 

 

Så her sitter jeg altså nå. Jeg tør ikke sette meg i bilen, for der klarer jeg ikke tenke på annet enn hva som vil skje dersom brekket plutselig skulle ryke - og bilen ruller utfor skrenten.

Det er sent, det er kaldt, jeg har fått en kongle i huet, jeg har hørt minst to skumle lyder fra skogen bak bilen (Teo begynte å knurre den ene gangen), og jeg har fått seks myggstikk. Men det er dekning her ;-)

 

/ Hvis jeg ikke har postet nytt innlegg innen 48 timer, ring viltnemnda :-/

* Følg Konatil på Facebook *

Nå stikker vi!

Peter er i ferd med å gå på veggen. Vi har enda ikke fått opp den nye verandaen, og vel.. Det å skulle sitte og jobbe på kontoret med huset fullt, er faktisk ganske krevende.

Derfor kunne det jo ikke passet bedre at vi i morgen stapper bilen full - og setter snuta mot hytta til svigers i Hedmark! (Okei, jeg måtte faktisk google, så nå vet jeg at den ligger i Hedmark. Skal ikke si hvilket fylke jeg trodde den lå i, i tilfelle svigerfar er innom og leser bloggen)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Helt grei avstand mellom hytteverandaen og vannet :-)

 

I morgen suser vi altså avsted til Peters barndomsparadis, hytta som har gått i arv siden Peters morfar bygde den en gang i 19-pil-og-bue. Den har siden da blitt brukt til å lage herlige ferieminner for min kjære mann og hans familie, og nå gleder vi oss skikkelig til å ta turen igjen!

I fjor orket jeg ikke tanken på å kjøre timesvis i bil med ei lita frøken som mistrivdes ekstremt i bilsetet sitt, derfor er det hele to år siden vi var der sist. Og den sommeren så jeg sånn ut:

 


Kula <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Optimisten.. ;-)

 

Svigers reiste oppover i går, og Svigermor var nettopp på tråden for å melde om at det er store mengder med blåbær på alle kanter. Så nå skal jeg rydde plass i fryseren før vi reiser, og satse på at vi returnerer med full bil om en ukes tid!

Jeg syns det er så trivelig at barna våre får nyte sommerferien på samme sted som faren deres har gjort i alle år. Bade på de samme stedene, fiske fra de hemmelige fiskestedene, plukke sopp i den samme skogen, sove godt på det samme soverommet.

En annen ting jeg syns er ekstra koselig, er Svigermors grønne fingre. Ikke bare har de anlagt en skikkelig grønnsakshage rett ved hytta, men Svigermor har den evnen at hun klarer å gjøre det koselig overalt. Når vi kommer, står det bestandig nyplukkede blomster på bordene både ute og inne, til og med på nattbordet! Hvor herlig er ikke det, da :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hytta har verken strøm eller vann, noe jeg på forhånd alltid tenker at kommer til å bli en utfordring. Men så kommer man seg på plass, så går det noen timer - også vender man seg til det. Og plutselig innser man at det senker pulsen, og bedageligheten kommer krypende.

Men de har et strøm-aggregat altså, sånn at man får ladet opp mobiler og mac'er.. Som tross alt er det aller, aller viktigste når to bloggere skal på tur ;-)

 

/ Blåbær og kantareller, her kommer vi! :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Reker, latter og mimring

I dag morges våknet jeg med et smil om munnen da jeg oppdaget at jeg faktisk var støl i magen! Det skyldtes ikke situps, men intervaller med latterkramper i går kveld :-)

Sammen med fråtsing i ferske reker, skravling over en lav sko, mimring til den store gullmedaljen og krampelatter helt til magemusklene stod i spenn, var det nemlig duket for den årlige samlingen til "Seksbombene"! (Red anm: les forklaring lenger ned)

 

 

Hver sommer møtes vi, seks jenter som begynte i samme 1.klasse på slutten av åttitallet. På ungdomsskolen ble vi lei av å ikke ha et navn, og siden vi var seks stykker måtte vi ha noe beskrivende. Dermed var det en av oss som foreslo "Seksbombene", til heftige protester fra resten. Men da det ble oppklart hvordan "seks" skulle skrives uten en -x, lo vi oss fra sans og samling og landet på det meget ironiske navnet ;-)

Veiene våre skiltes etter ungdomsskolen, men da var vi fast bestemte på at vi skulle holde kontakten og at alt skulle fortsette som før.

Slik ble det selvfølgelig ikke, årene gikk og vi ble spredd for alle vinder. Men nå har vi endelig blitt så gamle at vi har passert etableringsfasen for lengst, og for alvor begynt å finne tilbake til hverandre igjen. Tre av oss har flyttet tilbake til Vestfold, og nummer fire flytter til neste år. Dermed gjenstår bare to, som vi håper å få lurt med oss hjem innen 2020 ;-)

Vi har foreløpig til gode å være fulltallige på disse samlingene våre, men i går var vi fire av seks, og til småbarnsmødre å være er det fantastisk bra oppmøte ;-)

 


"Smil jenter! Look normal!"

 


"Ærlig talt Christina. Du som er blogger, hvorfor har du ikke selfiestick?!"

 

Siden Janne er den eneste av oss som ikke har barn (enda), er det hun som åpner leiligheten sin hver sommer. Og da ramler vi slitne småbarnsmødre inn døra og suger til oss lukten av nyvasket gulv mens vi nyter synet av en sofa uten flekker. Vi stønner høyt når vi ser den strøkne kjøkkenbenken og feller et par tårer når vi oppdager skittentøyskurven på badet som kun rommer et par plagg på bunnen.

 


Ikke en brødsmule gjemmer seg i det flossteppet.. Jeg lover!

 

Også forspiser vi oss på reker mens vi sladrer om mannfolka våre og forteller skrønerhistorier fra hverdagen. Etter hvert som mørket faller på utenfor, blir vi alltid enige om at vi får ta en liten tur på byen akkurat som i gamle dager. Men så passerer klokka midnatt og vi sitter og gjesper i hvert vårt hjørne av sofaen mens vi mumler: "Neste år jenter, neste år.."

Men denne kvelden er så gull verdt at jeg finner ikke ord. Tviler på at det blir et helt år til neste gang :-)

 

/ Gamle vennskap som aldri ruster <3

* Følg Konatil på Facebook *

Popcorn og herlig mammahumor!

/ Sponset innlegg

Dette er nesten litt flaut å innrømme, men først nå har det virkelig gått opp for meg hvorfor film er best på kino!

 

 

På mandag var nemlig jeg og et knippe andre bloggere så heldige å få se "Bad Moms" som har premiere førstkommende fredag. Og mens jeg satt i den tussmørke salen, innså jeg flere viktige ting som skiller en tur på kino fra en film i sofakroken hjemme - for oss småbarnsmødre:

  • En hel film, fra start til slutt. Ingen avbrytelser fra babycallen.
  • Ingen mannfolk som lurer på hvor han har lagt bilnøklene.
  • Ingen hund som må ut og tisse midt i filmen.
  • Ingen oppvaskmaskin som burde vært tømt.
  • Ingen søvn som kommer krypende fordi volumet må holdes lavt.
  • Ingen støvdotter som sperrer for utsikten.
  • Ikke en eneste hoppeku som forstyrrer sidesynet.

Det er jo på kino vi mødre må se film! Der vi i minst 90 herlige minutter kan synke ned i et sete og få litt sårt etterlengtet fri fra hverdagen, mens vi nyter en bedre film uten avbrekk. Det er jo rene terapien!

Og hvis du er like glad i skikkelige feel-good-filmer som meg, så MÅ du faktisk komme deg på kino og se "Bad Moms" :-)

 

 

Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente, men i forkant ga jo tittelen meg en viss anelse om at jeg var midt i målgruppen ;-) Og filmen var faktisk knallbra! Jeg storkoste meg underveis, og likte spesielt de ulike twistene som var umulige å forutse. Dessuten elsker jeg filmer der jeg bare le høyt, og den tidvise drøye humoren i filmen passet den perfekt.

Og ja.. Kremt.. Jeg må jo innrømme at det til tider var lett å kjenne seg igjen også:

 

 

 

Filmen handler kort fortalt om Amy (spilt av Mila Kunis), som er en hardtarbeidende tobarnsmamma med et tilsynelatende perfekt liv. En vakker dag får hun nok av å strebe etter perfeksjonsjaget, og bestemmer seg for å, pardon my french, bare drite i alt og heller bli en "Bad mom". Amy slår seg sammen med to andre mødre som også har fått nok av kakesalg og ekstraordinære foreldremøter - og dette fører til full klinsj med lederen av skolens foreldreutvalg, Gwendolyn - og hennes hærskare av mødre som streber etter det perfekte.

 

 

 

Filmen har premiere fredag 29. juli, og det er bare å gjøre seg klar for popcornbøtta og komme seg på kino for litt herlig feel-good og velfortjent egentid :-)

Se traileren her:

 

 

Denne filmen kan du forresten lett ta med gubben på også, Peter så den sammen med meg og jeg tror faktisk han lo høyest av alle i salen.

PS. Husk å bli sittende etter at filmen er ferdig og rulleteksten sveiver i gang. De klippene der må du få med deg.. Smelt :-)

 

/ Snurr film!

* Følg SF Studios Norge på Facebook *

Sånn passe uthvilt

Med unntak av den ene natta vi måtte til dyrlegen med Teo, så har faktisk ikke Peter og jeg sovet alene uten barn en eneste gang etter at vi ble tobarnsforeldre. Men akkurat det gjorde jo en spontan natt på hotell ekstra fantastisk!

Jeg overdriver ikke når jeg sier at forventningene var skyhøye da vi la oss i går kveld. Vi kikket på klokka og innså at det var hele ni timer til vi måtte finne veien til frokostsalen. NI timer! Haleluja :-)

 

 

Jeg mener å ha lest et sted at man ofte sover dårlig den første natten i nye omgivelser, fordi deler av hjernen holder seg våken for å "holde vakt". Derfor våkner vi raskere dersom vi hører ukjente lyder, og med det i bakhodet hadde jeg selvsagt tatt med meg ørepropper i bagasjen. Jeg tror ikke jeg rakk å tenke over hvor myk hotellputa var engang, før jeg forsvant inn i drømmeland..

Men det varte ikke så lenge.

Klokka tre bråvåknet jeg av at Peter kastet seg rundt mens han løftet og ristet på dyna si. Først forstod jeg ingenting, men så kjente jeg at jeg var gjennomsvett og innså at det måtte være nærmere tretti varmegrader i det lille rommet..

- "Også så fryktelig varmt!", snerret Peter - før han spratt opp og åpnet døra ut til balkongen. Ingen av oss hadde følt for å sove med døra åpen da vi la oss, men nå spurte jeg om vi ikke skulle la den stå oppe resten av natten sånn at vi fikk puste.

- "Nei, jeg tror det er en litt dårlig idé", svarte Peter, "Jeg er nemlig litt redd for at jeg kan gå i søvne og hoppe ut fra balkongen."

 

 

Altså, vi befant oss i 7'ende etasje, og Peter går som kjent mye i søvne.. Jeg kjente panikken bre seg i kroppen bare av tanken. Etter litt diskusjon fram og tilbake, ble vi enige om å sette den store lenestolen foran døråpningen, sånn at jeg i det minste kom til å våkne dersom han mot all formodning skulle klatre over stolen og ut på balkongen i søvne.

Med døra på vidt gap la vi oss for å sove på ny, men da dukket det plutselig opp et nytt problem. Måkeskrik. De plagde ikke meg noe særlig, men resten av natta våknet jeg med jevne mellomrom av Peter som ropte "Helvetes måker" (han takler ikke ørepropper, for han får panikk av å høre sin egen hjerterytme). Dessuten sov jeg med et halvt øye åpent av frykt for at han skulle hoppe fra balkongen i søvne.

Hadde det ikke vært for slumreknappen i morges (en funksjon som finnes på mobilen, men som småbarnsforeldre aldri har bruk for), så hadde dette muligens blitt et midt-på-treet hotellopphold. Men siden vi slumret dagen i gang, kunne vi til slutt tusle ned i frokostsalen sånn passe uthvilt.

Og der ventet en god frokost, samt kaffe. Varm kaffe. Og det er lenge siden sist, det :-)

 

 

/ En god natts søvn er en ting - å spise frokost i fred er ikke feil det heller ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Som to turister i syden

Det er nesten ikke til å tru! Men nå sitter altså Herr og Fru Klonk på et hotellrom i Oslo, og det er på høy tid med en liten stemningsrapport før hodet treffer puta. For dét er jo faktisk høydepunktet med denne turen, en helt natt med søvn - forhåpentligvis uten avbrytelser! Ja, også frokosten, da. Hotellfrokost er det beste jeg vet :-)

Men vi har altså hatt en helt fantastisk dag, og selv om både Peter og jeg har bodd i Oslo i flere år, følte vi oss mer som turister i Syden i dag.. Så masse folk, så mange varmegrader og så mye sol!

Selvfølgelig klarte jeg å glemme solbrillene mine hjemme, og det syns veldig på alle bildene:

 


Frøken Mysefjes og Mister Selfie

 

Etter at vi hadde sjekket inn på hotellet, tok vi oss en rusletur på Aker Brygge, og mens Peter var travelt opptatt med å fange Pokemons - stod jeg og smålo litt for meg selv. For hver gang jeg ser denne "Móvenpick"-boden, tenker jeg på barneskolelæreren til eksen min som var litt i overkant religiøs. Hun syntes det var helt uhørt å si "Móvenpick", og kalte derfor isen heller for "Móvenpisk". Haha! Den historien har jo gjort at vi selvfølgelig sier det, vi også ;-)

 

 

Etter å ha vært en tur på Tjuvholmen, bestemte vi oss for å spise på en indisk restaurant etter tips fra min lillesøster. Jeg setter veldig stor pris på spisesteder som tilbyr det lille ekstra, og hvordan kan man ikke falle pladask for denne menyen?! "Personalmat", "Kokkens signatur" og "Mutterns hjørne"! Smelt!

 

 

Maten var sterk og god, og du vet det er en ålreit restaurant når forretten ligner på fargerikt godteri og regninga kommer kjørende over bordet i en Tuk Tuk ;-)

 

 

 

Stappmette og fornøyde ruslet vi tilbake til hotellet, vi tok bare et lite stopp på veien for å kjøpe noen postkort. Altså, man er ikke på ferie uten å skrive hjem ;-)

 

 

Men nå er det på tide å logge av for kvelden, barnevakten kunne melde om at begge barna sovnet på et blunk etter en lang dag på stranda - så da er det jo ingen grunn til at ikke foreldrene skal gjøre det samme :-)

 


"Oh yes, kjære reklameskilt - tonight I do!"

 

/ Snork snork :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Telefonsamtalen

I dag fikk jeg en telefon som satte helgen vår på hodet..

Peter hadde akkurat gått for å legge lillesnuppa, og storebror og jeg var travelt opptatt med å sortere lego da telefonen min plutselig ringte. Det var Mamma, og jeg innså plutselig at jeg ikke hadde snakket med henne på to-tre dager. Vi har en tendens til å skravle ganske lenge når vi først har hverandre på tråden, derfor sender vi heller meldinger på Whatsapp.. ;-)

Men nå hadde hun altså ringt. Først snakket vi litt om løst og fast som vi alltid gjør. Hvordan går det der, hvordan går det her, skinner sola på hytta, har dere klippet plenen, hva skal dere ha til middag, hva spiste dere i går.

 

 

Etter en stund fant jeg ut at jeg fikk pense samtalen over på førstkommende mandag. Da har nemlig både Peter og jeg flere viktige avtaler i Oslo, og vi måtte organisere fælt for å få lagt alt til samme dag. Da kabalen endelig gikk opp, var vi raskt ute med å booke foreldrene mine som barnevakt. Men det er flere uker siden, og jeg har helt glemt å minne Mamma på det..

- "Men du, angående mandag..", begynte jeg, "Ja, du husker at det er da dere skal passe ungene, vel?"

Så ble det stille i den andre enden.

 

 

- "Hallo..?", sa jeg nervøst.

- "Ja, unnskyld", hørte jeg Mammas stemme si, "Jeg måtte bare skru av radioen her.. Sånn! Ja, mandagen ja. Det er egentlig derfor jeg ringer deg.."

 


(Og Duanes'en min bare..)

 

- "Nei, altså", fortsatte Mamma, "Jeg snakket litt med Pappa. Og dere må vel kjøre ganske tidlig på mandag? Jeg lurte egentlig på om ikke du og Peter ville dratt innover på søndag isteden.."

 

 

".. Så kunne dere kjørt ungene hit først, også kunne dere tatt en natt på hotell i Oslo? Kosa dere litt og gått ut og spist søndag kveld og sovet en hel natt og fått dere en god frokost før avtalene mandag morgen? Hva tror du om det?"

 

 

"Ja, dere kan jo tenke litt på det da", fortsatte Mutter'n, "Hør med Peter først, om han syns det er en god idé. Så ringer du meg tilbake etterpå! Okei?"

 


(Og gubben min bare..)

 

/ Snakkas, jeg har et hotellrom å booke! :-D

Les også: Historien fra jeg var hos øyelegen for å sjekke ut skjelingen min - Øyelegens dom ;-)

Tidsoptimisten

Peter er en sånn fyr som bestandig har all verdens med tid. Ikke bare drar han hjemmefra fem på - selv om det tar tjue minutter å kjøre dit han skal, han har også en helt ufattelig dårlig evne til å beregne hvor lang tid ting kommer til å ta. Jeg kaller ham bare tidsoptimisten.

Etter at barna er lagt om kvelden, skal han som oftest rekke å blogge, klippe plenen, svare på mailer, jogge, ta seg et bad, og lese bok jakte Pokemons. Som oftest rekker han bare å blogge. Men til tross for at det samme skjer kveld etter kveld, lærer han aldri. Og i går toppet det seg virkelig.

For i flere måneder har jeg minnet gubben på at vi må få gjort noe med "gjerdesituasjonen" i sommer. Vi bor nemlig i et boligfelt med stakittgjerder så langt øyet kan se, og vårt gjerde har nå nådd den såkalte vedlikeholdsalderen. Grønske og avflasset maling i alle kriker og kroker, og selv om det ifølge gubben ikke er noe problem at det står sånn et par år til, så har det gjerdet for lengst begynt å gå meg på nervene.

Men i går kveld var det altså dags. Gubben hadde kjøpt inn vaskemiddel og børster og hansker og arbeidstøy - og etter at han hadde lagt minstefrøkna, hørte jeg ham rope selvsikkert fra kjøkkenet:

- "Jepp! Da fiser jeg ut og begynner på gjerdet! Tipper det tar en halvtimes tid, så innen du har lagt guttungen er jeg nok ferdig."

La meg bare si det sånn at jeg fikk helt latterkrampe da jeg kom ut en time etter, og så at han hadde vasket fe