Blogg

Klining i kulissene

I går kveld ble det plutselig skikkelig liv på Snapchatten min, for det viste seg at jeg hadde klart å snike meg med i gårsdagens episode av "Bloggerne" på TV2 Livsstil. Episoden handlet om Vixen Blog Awards som gikk av stabelen i januar - og der stakk jo jeg av med en av prisene!

I dag har jeg sett hele episoden, og det var utrolig artig å se hvordan de andre bloggerne forberedte seg før denne festen, "En liten mini-Oscar for bloggere", som Komikerfrue Marna så fint kalte det.

For min del var det ekstra gøy å se hvordan de andre hadde det på nøyaktig samme tidspunkt som jeg lå i fosterstilling på hotellrommet og gråt fordi jeg var så nervøs at jeg ikke ville være med. Snakk om kontraster ;-)

Men det jeg lo aller mest av i gårsdagens episode, var noe som hadde sneket seg med i bildet. For da Kristine Ullebø dagen derpå satt og kikket på bilder fra etterfesten, var det ikke hennes dansemoves som fanget min interesse..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hmm.. Er det ikke noe kjent med de to bak der..? 👀
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Er det ikke Peter og meg?!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Eh... Tror jeg ser hvor dette bærer hen.. 🙈
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nå skal mor kline 😬
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Peter bare "ooookey" 😅
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
😂
 

To småbarnsforeldre som har fått barnevakt og er på fest for første gang på evigheter og skal sove en hel natt på hotell - tatt på fersken ヅ


Les også:
- Fra fosterstilling til takketale
- Årets Stjerneskudd!

Kort hår, rødvin og dopapir

Denne uka har det gått opp 3 lys for meg. Kanskje ikke så superviktige lys, men viktige nok ;-)


 

For rett som det er blir jeg minnet på hvor glad jeg er for å ha forlatt tjueårene. Ikke at tjueårene i seg selv var ille, men jeg syns rett og slett det er helt fantastisk å ha kommet til et sted i livet der jeg vet hva som betyr noe for meg.

Jeg føler på mange måter at jeg for lengst har funnet meg sjæl, jeg vet hva jeg står for, jeg vet hva som får meg til å gråte, hva som får meg til å le - jeg kjenner hva som gir meg energi og hva som tapper meg, og jeg er takknemlig. Hver eneste dag.

Og denne uka innså jeg tre ting om meg selv som jeg er rimelig sikker på at jeg ikke hadde innsett da jeg var noen og tjue. De har definitivt ingen rød tråd som binder dem sammen, men det er bare så fint å ha kommet til disse konklusjonene i eget liv.
 

1. KORT HÅR

Håret mitt har rett og slett blitt et problem. Det vil si: Jeg takler ikke lenger å ha langt hår. Nå er det jo bare skulderlangt, men de siste månedene har jeg lurt på om jeg skal spare framover, for å få litt lengde på det igjen.

Men tida med langt hår er tydeligvis over, for nå får jeg helt noia så fort håret får en sånn lengde at det liksom hviler på skuldrene og får en kjip fall. Jeg må klippe det kort igjen - og det må gjøres asap!


Det hjelper jo ikke at Peter mener jeg er prikk lik Ola Conny.
 

2. RØDVIN

Jeg skjønner egentlig ikke hva jeg har prøvd på de siste ti årene, men jeg har vel kanskje tenkt at det er med rødvin som det er med kaffe. De første koppene smaker ikke akkurat dødsgodt - men så kommer man seg over kneika, også blir det en del av livsstilen.

Ja, ikke at jeg har tenkt at rødvin skal bli en livsstil, men jeg har helt ærlig trodd at jeg på et eller annet tidspunkt i livet kom til å begynne å like rødvin. Alle jeg kjenner syns jo det er godt med et glass rødvin til maten, derfor har jeg vel bare tenkt at de helt sikkert har rett.

Men denne uka luftet jeg hunden mens jeg gikk og tenkte på den fine bryllupshelgen Peter og jeg og forloverne hadde i Oslo i mai. Vi spiste middag på en flott restaurant, og hadde bestilt full vinpakke til alle fire. Halvveis spurte jeg kelneren om jeg kunne bytte til juice-meny - og da han skjenket det første glasset med iskald juice og jeg tok den første slurken, befant jeg meg i himmelen. Da burde jeg jo innsett at jeg aldri kommer til å bli en rødvinselsker - men, bedre sent enn aldri ;-)


Sorry Peter, det skjer ikke.
 

3. DOPAPIR

For tre uker siden skulle jeg handle, og jeg ble stående i overkant lenge i dopapir-avdelingen og kikke på prisene. Det er lenge siden vi har kjøpt dopapir, for vi har hatt sånne "dugnadsruller" fra idrettslag en god stund - så nå var jeg litt usikker på hva slags papir jeg skulle kjøpe.

Også gikk jeg for det billigste.

La meg bare si det sånn at det er de verste tre ukene jeg har vært borti siden hemoroiodene etter fødselen. Så denne uka har jeg bestemt at om det er noe man skal legge litt penger i når man handler, så er det dopapir. Jeg vasker heller håret med håndsåpe en ukes tid, enn å spare penger ved å kjøpe det billigste dopairet igjen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mjukt og godt må det faktisk værra
 

/ Kort hår, juice til maten og mjukt dopapir. Da snakker vi alderspoeng

Kompisen i vinduet

Er det ikke rart hvordan du, en bitteliten skapning som jeg egentlig ikke kan fordra - har blitt til en slags kompis?

Før Peter byttet kontorplass, irriterte du vettet av ham, der du hang på utsiden av vinduet. Peter hater nemlig forstyrrelser, og en edderkopp som vaier i vinden i sidesynet til enhver tid, er visst en sånn ting.

Men noe skjedde den dagen Peter åpnet vinduet og angrep edderkoppnettet ditt. Du falt, og vi trodde det var over. Men ikke lenge etter kom du tassende opp igjen. Begynte bare å spinne på ny - og brått var du tilbake der du slapp.

Og det gjorde at vi fikk en helt ny respekt for deg. Tanken på at du nektet å gi opp, selv om et monster akkurat hadde revet ned alt du eide og hadde. Plutselig ble du en liten kompis isteden.

Men så byttet Peter kontor, og såvidt jeg vet, har han ikke ofret deg en tanke siden. Peter er litt sånn iblant, ute av syne, ute av sinn. Og det er greit det, for nå er jo Peters gamle kontor blitt vårt nye soverom - og det er jeg som har tatt over det rare forholdet til deg, lille tass.

Problemet er bare at jeg grøsser så fort noen sier ordet "edderkopp". Jeg vokste opp i et hus som lå rett ved et stort jorde, og jeg har hatt min andel uvelkomne edderkopper på soverommet. Det har seg dessverre sånn, at dere ikke blir søtere jo flere man støter på.

Dessuten har du blitt større med tida, og selv om jeg strengt tatt ikke vet om det er akkurat du som har hengt der hele tida, så liker jeg å tenke at det er det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Hver kveld når jeg skal trekke for gardinene, oppdager jeg deg. For nå som høstmørket har kommet for alvor, er det lampene på soverommet som lyser deg opp - og du rører deg aldri.

Du henger helt i ro, men til tross for dette, så er det et lite problem. Jeg pleier nemlig å lufte skikkelig på soverommet før vi legger oss. Vi har to vinduer ved siden av hverandre, og jeg rører aldri vinduet ditt. Jeg åpner bestandig det ved siden av, men hver eneste kveld trekker jeg til meg hånda i en kjempefart, fordi jeg ikke liker edderkopper og fordi jeg tenker at det bare er et spørsmål om tid før du plutselig kommer kravlende mot hånda mi.

Så forlater jeg vinduet som står på vidt gap, og tenker at nå kommer du sikkert til å smette inn på soverommet så fort jeg snur ryggen til. At når jeg kommer for å lukke vinduet, så oppdager jeg at du er vekk - og at du har forvillet deg inn på soverommet og krabber rundt mellom dyner og puter oppi senga.

Men jeg velger å stole på at du vet at du ikke har noe inne å gjøre. At du trives best i nettet ditt. Og det er dette jeg syns er så fint, at vi har et slags tillitsforhold.

Jeg bor inne og du bor ute, lille kompis.

 

/ God torsdag - don't kill a spider

En elektriker, takk

Det er lenge siden jeg har gjort noe så dumt at Peter har knekt sammen av latterkrampe. Men det skjedde i dag, og jeg innser at det var med rette X-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For i motsetning til Peter, elsker jeg bruksanvisninger. Mens Peter helst bare "skal finne ut av det sjæl", studerer jeg anvisningene til punkt og prikke. Og ikke bare mener jeg resultatet blir etter boka, men det tar også mye kortere tid å bli ferdig.

Peter er ikke helt enig, han mener han tenker kjappere enn en bruksanvisning - og at det ikke er så farlig at han sitter igjen med et par skruer til overs når han er ferdig. "De pleier alltid å slenge med et par ekstra", som han pleier å si.

Men i dag var dagen endelig kommet; jeg skulle få opp de to leselampene jeg for lengst hadde kjøpt til å ha over dobbeltsenga. Dette skulle jeg fikse i en fei, bare to svarte, vanlige lamper som skulle opp på veggen.

Så jeg pakket ut lampene, og innså kjapt at det kom til å bli enkel match. En bakplate som skulle skrus fast i veggen først, så skulle selve lampa festes i plata med tre små skruer - før støpselet skulle inn i stikkontakten. Easy peasy.

Jeg sjekket kjapt hvilken skrutrekker som passet skruene som fulgte med, før jeg brettet ut bruksanvisningen. Så leste jeg advarselen høyt:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Warning: Always call a professional/qualified electrician for installation of the lamp.
 

Jeg har i overkant respekt for bruksanvisninger fra før, og når det i tillegg står "advarsel", tok jeg bare automatisk med meg lampene inn på kontoret til Peter der han satt og jobbet. Så spurte jeg om han hadde nummeret til elektrikerfirmaet vi brukte sist.

Peter så først ut som et spørsmålstegn, så kikket han på de to lampene jeg holdt i hendene, med støpsel og alt - før han spurte hva som var galt, og hvorfor i all verden jeg trengte en elektriker?

Han må jo ha forstått at jeg var helt seriøs der jeg sto, for jeg klarer rett og slett ikke å gjenfortelle det latterbrølet han satte i, da jeg svarte at jeg trengte en elektriker til å få skrudd opp de to leselampene - fordi det sto i bruksanvisningen..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bare la meg si det sånn, lampene er på veggen. Jeg klarte det sjøl. For første gang i historien har jeg trosset en advarsel i en bruksanvisning.

Og det tror jeg kanskje var like greit ;-)
 

/ Hei, jeg heter Christina - jeg skulle gjerne bestilt en elektriker. Den beste dere har.

PMS'en og sjokoladen

En ting som har holdt seg stabilt de siste 21 årene, er at jeg blir ufattelig fysen på godteri når PMS'en kommer krypende. Det er som en forbannelse, det er som om kroppen kommer til å eksplodere hvis den ikke får sjokolade, det er rett og slett en følelse det er umulig å overkjøre.

Og selv om jeg har forklart Peter mang en gang at sånn er det bare, så skjønner han det ikke. Jeg sier at PMS er reelt, at jeg blir irritert, at jeg fyrer meg opp over småting, at jeg blir til en tikkende bombe, og at kroppen må ha godteri. Sånn er det bare, sier jeg.

Peter merker såklart at jeg er irritabel, men det med at kroppen må ha godteri, mener han er en skikkelig dårlig unnskyldning. At det sitter inni hodet mitt, og at jeg bruker det som en unnskyldning for å fråtse i godteriskapet.


Det var PMS'en, jeg lover...
 

Men så satt vi der da, på lørdag, det var sent på kveld og jeg merket at kroppen skrek etter sjokolade. Jeg var veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre, for etter at vi kom hjem fra Spania på onsdag, ble Peter og jeg enige om å roe ned sukkerinntaket en periode. Ikke noe hokus-pokus, bare det at bukseknappene våre hadde det tøffere nå enn før vi dro, og at vi rett og slett følte oss ganske daffe.

Derfor hadde vi satt ned foten og sagt at nå, nei nå fikk det være nok. Vi var ikke lenger i Spania nå, ikke mer sjokolade til kaffen, ikke mer kokos-is til dessert, ikke flere kvelder med ost og kjeks - som vi hadde hatt på takterassen. Nå skulle det bli deilig å komme tilbake til hverdagen og finne igjen den deilige overskuddsenergien!

Men der satt vi altså. Lørdag kveld, i hver vår ende av sofaen. Vi var opptatt på hver vår kant av bordet, der vi renset sopp etter å ha plukket skogens gull tidligere på dagen.

Og jeg kjente at jeg måtte ha sjokolade. NÅ. Med en eneste gang.

Men hva skulle jeg si til Peter? Det at jeg var PMS-irritert og godtesyk, skulle jo ikke gå utover ham. Han virket ikke spesielt fysen på godteri der han satt heller, og jeg visste jo godt hva han mente om PMS og godteri.

Jeg bestemte meg for å hoppe i det.

- "Eh..", sa jeg, "Jeg tror jeg må utsette innskjerpingen litt jeg, altså. Det er den tida i måneden igjen, og jeg blir faktisk nødt til å dra på butikken for å kjøpe sjokolade. NÅ."

Jeg kikket bort på ham, han så på meg som et spørsmålstegn, så jeg fortsatte:

- "Ja, og før du sier noe; jeg vet jeg sverget på at jeg skulle komme meg ut av godteribobla nå, og at du i tillegg mener PMS er en dårlig unnskyldning for godteri.. Men d..."

Jeg stoppet opp midt i setningen da jeg så at Peter virket uvanlig gira der han satt. Øynene var trillrunde, og han smilte oppspilt.

- "PMS, ja!", utbrøt han, før han spratt opp av sofaen:

- "PMS er seriøse greier, det skal man ikke tulle med! Det er bare sånn det er det vet du, jenta mi. Jeg drar på butikken - hva skal jeg kjøpe til oss?"

 

/ PMS - ikke bare for kvinner.. ;-)

Rydd skapet!

/ Annonse

Da Peter og jeg var på førstehjelpskurs for et halvt år siden, ble vi minnet på at Giftinformasjonen får cirka 10 henvendelser fra livredde foreldre hver eneste dag, om barn som har funnet medisiner og puttet dem i munnen eller svelget dem.

Man tenker jo såklart at det bare skjer hos andre, men hvor lenge siden er det egentlig du ryddet i medisinskapet ditt? Hvis du i det hele tatt har et medisinskap... ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Skapet" vårt!
 

Gamle medisiner som ligger og slenger kan være livsfarlig for barn - og da Peter skrev om dette på bloggen sin for snart to år siden (les innlegget her - NB! Konkurransen er avsluttet), fikk vi oss en skikkelig aha-opplevelse.

For ikke hadde vi et spesielt sted vi oppbevarte medisiner, de lå litt her og der, og vi hadde heller aldri ryddet og sortert legemidler noen gang. Det viste seg at veldig mye for lengst hadde gått ut på dato!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den utgåtte fangsten...
 

Men de siste to årene har vi vært store tilhengere av å rydde skapet. Medisiner som er i bruk og som ikke har gått ut på dato har vi liggende i medisinboksen på toppen av et skap der vi er sikre på at barna ikke får tak i det.

Mor rekker forøvrig ikke opp hun heller, hvis hun ikke står på en krakk ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Der ja..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Holdbar til 2020 :-)
 

Medisiner som har gått ut på dato, samler vi i en pose som vi leverer til apoteket. Det skal ikke kastes i søpla, i vasken eller i do - apoteket sørger for at medisinene blir destruert på en trygg og miljøvennlig måte.

Små doser av helt vanlige medisiner kan gi alvorlig forgiftning hos et barn, og en av verstingene som veldig mange har liggende hjemme, er faktisk jerntabletter!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Veldig vanlig å ha i hus, spesielt om man er blodgiver.
 

Andre verstinger for barn i medisinskapet er:

- Nikotinpreparater
- Smertestillende som Ibux eller paracet (særlig i andre former enn tablett)
- Hostestillende hostesaft
- Malariatabletter
- Sovemedisin
- Medisiner mot høyt blodtrykk


 

Så vær så snill folkens, Rydd Skapet! Sorter medisinene, oppbevar dem på et sikkert sted - og returner gamle medisiner til apoteket.

Så lite skal faktisk til for ikke å bli en av de fortvilede foreldrene som må ringe Giftinformasjonen <3
 

/ * "Rydd-skapet"-kampanjen er et samarbeid mellom Statens legemiddelverk, Apotekforeningen, Legemiddelindustrien (LMI) og Norsk Vann.

---> Les mer på Ryddskapet.no

* Følg RyddSkapet på Facebook *

Midt blant skogens ro

Hver eneste dag siden vi kom hjem fra ferie har jeg tenkt det samme: Det er overraskende deilig å kjenne den friske høstlufta kile litt i nesa så fort man åpner døra! Høsten er jo egentlig ganske så fin, den :-)

Og i dag gjorde vi noe som virkelig hører høsten til: Vi dro til skogs for å plukke sopp!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det er stas å få låne soppkniven :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Piggsopp overalt!
 

Egentlig er jeg innmari skeptisk til å plukke sopp, for det er jo rett og slett livsfarlig dersom man plukker feil. Selv om jeg har googlet masse, så er jeg helt sikker på at jeg aldri i verden hadde sett forskjell på den spiselige "Stubbeskjellsopp" og den giftige "Spiss giftslørsopp" for eksempel, dersom jeg hadde funnet en av dem.

Og får du med deg en giftig sopp i kurven sammen med alle de fine kantarellene - må du faktisk kaste hele hurven. Så sopp er ikke bare sopp! Og nettopp derfor plukker vi kun de tre variantene vi kjenner igjen: kantarell, piggsopp og traktkantarell :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Der borte er det enda flere!
 

I dag tok Pappa oss med til sitt hemmelige soppsted, og vi rakk ikke gå mange meterne innover i skogen før den ene soppklyngen etter den andre åpenbarte seg. Etter at vi hadde plukket sikkert en halv kilo, utbrøt Pappa: "Jeg var her i går også, jeg! Da plukket jeg 2,5 kilo!"

Er det noe som heter soppår? I såfall tror jeg det er rimelig gode sjanser for at det må være noe sånt i år. Peter og jeg hadde ikke veldig trua før vi dro, så vi røsket bare med oss en liten brødkurv på vei ut døra, haha :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Utrolig praktisk, da.. Not!
 

Mutter'n derimot, hadda jo allerede fått 2,5 kilo sopp i hus i går, så hun hadde planlagt litt bedre ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Typisk Mamma, vettu.. Alt på stell :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og kurven ble full!
 

Så nå vet du hva du har å gjøre dersom du har en skog i nærheten: ta med deg en kurv og legg i vei! Den friske høstlufta gjør godt for kropp og sjel - og det gjør jaggu skogens ro også ;-)

Men husk, plukk bare den soppen du er 100% sikker på!
 

/ Snakkes, nå venter tre timer med sopprensing X-)

Det gjør bare så vondt!

/ Annonse for Røde Kors

Dette har jeg aldri fortalt noen før. Og grunnen til det, er at det både er flaut og utrolig trist.

For jeg er en av dem som bytter TV-kanal. Blir nyhetene for ubehagelig å se på, bytter jeg kanal. Det er jo så lettvint. Jeg orker jo ikke ta det inn over meg, det er så mye bedre å bare få det bort fra skjermen først som sist, sånn at jeg kan leve videre i mitt liv.

Jeg tenkte i mange år at sånn måtte det bare være, for jeg taklet ikke å se bilder av andre som lider i andre deler av verden. Spesielt barn. Herregud, barn som tørster ihjel, barn som sulter og dør av underernæring - det gjør bare for vondt!

Og selv om jeg fortsatt ikke takler å tenke på at det finnes mennesker som kjemper en kamp for å overleve hver eneste dag fordi de ikke har mat eller rent vann, så føles det i det minste bra å bidra ved å støtte hjelpeorganisasjoner som gjør det de kan for å redde liv!

Og akkurat nå er det viktigere enn noen gang at du og jeg blir med og hjelpe disse organisasjonene å hjelpe. For akkurat nå, står landene i Øst-Afrika og Jemen overfor den største sultkatastrofen på over 70 år.

Mens du og jeg kan åpne kjøleskapet når vi er sultne, og hente oss et glass med rent drikkevann fra springen - så kjemper millioner av mennesker for livet i disse områdene.


I Jemen er det så alvorlig vannmangel nå, at hjelpeorganisasjoner må bidra med vann til innbyggerne to ganger om dagen. Likevel er ikke dette nok.
Foto: Maria Korkunc/Norges Røde Kors
 

30 millioner mennesker er direkte rammet av sult og mangel på rent vann, og er totalt avhengige av nødhjelp. FN har erklært hungersnød i Sør-Sudan.

1,5 millioner barn er rammet - et tall som er så høyt at det faktisk er helt utenkelig. 1,5 millioner barn, det er flere barn enn det finnes i Norge!

 

Røde Kors jobber iherdig i disse områdene for å redde liv, men behovene er enorme. De ønsker å gjøre mer - og trenger vår hjelp slik at de kan fortsette med nødhjelpsarbeidet; å dele ut mat, vann, gi helsehjelp, reparere brønner og vaksinere husdyr i de hardest rammede områdene.

Det er fortsatt for enkelt å bare bytte kanal. Men om du har mulighet, så er det enkelt å bruke Vipps også. Send valgfri sum til 2272
(Eller send SMS Sult til 2272 (250 kr)

* Følg Røde Kors på Facebook *

Advertisement

Svar på spørsmålsrunden #2

Endelig er det fredag! Jeg har enda ikke spurt Peter hva vi skal ha til middag i dag, men det ligger vel litt i kortene ettersom vi ikke har hatt en fredag hjemme på ganske lenge ;-) Men først resten av svarene på spørsmålsrunden!

 

Jeg lurer litt på dette med hverdagen.. din kjære ektemann er jo litt rotehue (ref bager som ikke pakkes ut ol). Blir du ikke irritert av det? Hvordan takler dere slik hverdagsirritasjon? Noen konkrete tips?

Godt spørsmål! Peter er et skikkelig rotehue, og det tok litt tid for meg å innse at det er sånn han er. Høres kanskje teit ut, men så fort jeg innså det, løste mye seg. På samme måte som at han irriterer seg over at jeg må ta en rydderunde før jeg kan sette meg ned og spise taco en fredagskveld, så lar han meg bare gjøre det, uten å klage. Så vi er vel bare inneforstått med at vi er forskjellige på det området der - noe som har løst mye irritasjon :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Først rydde stua, så spise taco ;-)
 

Kan du ha videblogg?

Det har jeg store planer om ja, må bare lære meg å klippe film først!
 

Hva tenker du om Anne B og hennes konservative holdninger? Ville du selv presset barna dine så hardt? Ville du selv kastet halloween godteri? Ville du selv latt mannen betale alle datene?

Anne Brith og jeg er nok uenig i en del, men jeg har jo blitt litt kjent med henne siden vi møtes i ny og ne i møter og diverse - og jeg har stor respekt for henne som blogger. Hardtarbeidende og med bein i nesa - i tillegg til å være utrolig hyggelig som person. At hun klarer å engasjere så mange rundt så mange forskjellige temaer, tyder jo på at hun vet hvordan hun ønsker å drifte bloggen sin :-)
 

Hvor mange bamsemums får du inn i munnen på en gang? Kan du og mannen ta en liten konkuransse på det og videokjøre det.

Det har jeg aldri prøvd før, så det aner jeg ikke... Men en video-konkurranse kan sikkert ordnes en gang!
 

Hvilket reality-konsept ville du deltatt i dersom du måtte velge? Hvorfor?

Denne var overraskende vanskelig å svare på! Jeg er for pinglete for Robinson, for lite trent for 71 grader Nord, for kjedelig for Farmen. Måtte blitt en avart av Slankekrigen, der det handlet om å få på plass gode treningsrutiner og bli sterkere. Det hadde vært moro, for det hadde jeg trengt!
 

Savner du og ha vanlig jobb, altså gå til jobb, en annen plass og ha kollegaer? blir det ikke fort litt kjedelig om du er hjemme hele dagen? Med peter?

Jeg er et vanedyr, så for meg går det strålende å jobbe hjemmefra. Den største utfordringen er å logge av om kvelden, og ikke sitte med mailer og diverse man ikke rakk i løpet av arbeidsdagen. Og såklart det at vi er to stykker som skal finne på hver våre ting å skrive om i løpet av dagen. Men jeg syns vi klarer oss fint ;-)
 

Hvor mange timer PR dag bruker du på bloggen? Selv er jeg nattevakt i helsevesenet hvor jeg har 10 timersvakter.

Hatten av for deg som jobber nattevakter! Det hadde ikke kroppen min klart, så all ære til deg :-) Både Peter og jeg jobber fulle dager med bloggene våre, og siden vi ikke har fri i helger eller ferier, krever det litt ekstra planlegging.
 

Hvorfor er du så i mot brus?

Tenk at én setning om at vi ikke drikker brus til hverdags ble lagt så godt merke til, a gitt :-) Jeg er ikke i mot brus, jeg syns bare ikke det er noe man trenger å drikke hver dag, og i alle fall ikke ha i kjøpeskapet til enhver tid.. I mine øyne er brus godteri, men jeg forventer ikke at alle andre skal mene det samme som meg :-)
 

Hender det du og Peter gjør som oss vanlig dødelige å spiser eks mc donaldsmat på sofaen med en film etterfulgt av smågodt når barna er i seng? Eller er du helsefreak hele tiden?

Vi spiser aldri sånn mat. Joda :-) Vi er også "vanlig dødelige", vi spiser kebab og vi spiser på McDonalds hvis vi føler for det. Jeg er ikke helsefreak, men jeg elsker å ha energi hele dagen - og det får jeg (dessverre) ikke når jeg spiser på McDonalds :-)


Men det smaker jo nydelig, da ;-)
 

Hva setter du aller mest pris på ved å være mamma?

Klarer faktisk ikke bestemme meg for en spesiell ting.. De gjør bare livet mitt så innmari bra!
 

Hvor kilen er du under bena på en skala fra 1-10?

5 :-)
 

Hva i alle dager skjer med Gjesterommet? We miss you!!

Du mener Norges mest uforutsigbare Podcast?! Vi har jo så lyst til å legge ut episoder med jevne mellomrom - men vi jobber i så ulikt tempo at vi bare ikke har fått det til på en stund. Men håpet lever enda, altså - det skal komme flere innspillinger! Og jeg tror ikke det blir så lenge til heller.
 

Hvor ofte pusser du opp toppløs :) ? Og hva syns ungene om det?
For å si det sånn, jeg har sluttet med det nå ;-) Ungene har lagt seg for kvelden når jeg pusser opp.
 

Jeg lurer på hvordan det er å ha faste blogglesere? Tenker dere på det innimellom, at vi er en ukjent gjeng med fans som ler og gråter med dere gjennom hverdagen? Det er rart hvordan det er, men hadde jeg sett deg på butikken hadde jeg følt jeg kjente deg og sikkert sagt noe kleint som "hei! Du liker solo du og ja!" Og blitt litt starstruck. Haha!

Haha, så herlig :-D Jeg tror hverken Peter eller jeg skjønner at dere er en liten gjeng som følger oss gjennom tykt og tynt. Men innimellom snakker vi om det, og da får vi ut-av-oss-sjæl-opplevelser. Det rareste er likevel når jeg møter gamle kjente, og det viser seg at de er helt oppdatert på hva som skjer i mitt liv.. Da skjønner jeg ingenting, før jeg kommer på at jeg jo har en blogg. Rare greier :-) Men skulle du møte meg på butikken, må du love å si hei!
 

Hvordan går det med strikketøyet om da'n da? (lol)

Off, ikke spør. Har ikke strikket en maske siden sist. Og nå er jo prosjektet mitt i størrelse "2 år" for liten også!!
 

Har barna noen ting du har "separasjonsangst" for, som betyr ekstra mye for deg? ting/klær fra de var små etc.?

Av en eller annen grunn har det til nå vært sånne utvaskede yndlingspysjer... Det gjør så vondt å pakke dem bort! Nybadede småttiser som er klare for å sove, noe av det søteste jeg vet :-)
 

Kunne du ordnet barnevakt å overrasket Peter med en liten kjærestetur?

Ja! Det kommer nok til å skje en dag.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvor mye tjener du på bloggen?

Det varierer fra måned til måned, avhengig av hvor mange samarbeid jeg takker ja til.
 

Kjøper du bare merkeklær til barna?

Nei, absolutt ikke.. Vi er bortskjemte med stor familie, og arver massevis av klær. Helt gull!
 

Hva skulle du ønske noen fortalte deg om livet etter at du ble mor? Fra en time til en annen forandrer livet seg helt. Følelsene dine, friheten din, tankene dine, alt blir jo snudd på hodet! Man kan være så forberedt man bare vil, men det kan umulig være bare meg som fikk et lite sjokk!

Helt enig med deg! For min del ble jeg nok litt tatt på senga av hvor hodestups forelsket man blir, og at den følelsen har kommet for å bli. Men også den konstante bekymringen - og at den følelsen sannsynligvis kommer til å være der i større eller mindre grad for alltid... Hjelp!
 

Hva er muligheten for at du og Peter få dere en youtube-kanal?

Oi.. Akkurat nå har vi mest lyst til å få ut jevnlige episoder av Podcasten vår, så youtube blir det nok ikke med det første.. Men hvem vet :-)
 

Og hva du ville bli da du var liten?

Det husker jeg faktisk ikke, men jeg hadde mange rare ideer! Tror jeg hadde et ønske om å starte hundekennel blant annet..
 

Kaller dere fortsatt datteren deres for Fersken?

Vi gjorde det fram til hun lærte seg å prate, da ble det for mange protester ;-)
 

Hva er den morsomste vitsen du har hørt?

Bra spørsmål, dessverre har jeg arvet vitse-forteller-evnene til moren min. Vi forteller halve, også innser vi at vi har glemt slutten X-)
 

Hvilket parti stemte du på i stortingsvalget og hvorfor?

Dette er flaut å si, men jeg glemte å forhåndsstemme før vi dro på ferie. Så på valgdagen satt jeg i Spania og fulgte med på nett. Har egentlig ikke noe behov for å fortelle hva jeg ville stemt, siden jeg aldri fikk gjort det :-)
 

Gikk du mye opp i vekt da du gikk gravid? Hvor lang tid tok det å gå ned igjen? Hilsen noen som sliter litt ;)

Dette med svangerskapsvekt hadde jeg faktisk et veldig avslappet forhold til. Jeg fulgte ikke med på vekten selv, men jeg spiste så sunt jeg klarte, og det syns jeg var bra nok! Hvor mye man går opp og hvor lang tid man bruker på å bli tilfreds med vekten sin igjen etter fødselen, er så innmari individuelt. Og spør du meg, så er det ikke noe mål å gå ned alle kiloene igjen, og i all fall ikke på kortest mulig tid. For kroppen har vært gjennom mye både under svangerskap, under fødsel og ikke minst tiden etterpå med alt det innebærer, så ikke tenk at du sliter - tenk at kroppen din har vært sabla flink! Ting tar tid. Ting skal ta tid :-)
 

Hvor ofte går du til frisøren?

Annenhver måned cirka.


 

Hvilke hårprodukter bruker du?

Har i grunnen ingen faste produkter jeg bruker, men jeg hører på frisøren min, og bruker frisørshampo og balsam og hårkur. Er glad i hårkuren K-Pak fra Joico, også er jeg nøye på å bruke varmebeskyttende spray.
 

Hva ser du helst på TV? :)

Jeg savner Breaking Bad. Det syns jeg var helt topp :-) Har sett veldig lite TV de siste årene, men vi har fått med oss alle episodene av Game of Thrones!
 

/ Takk for alle spørsmål folkens - og goooood fredag!

Svar på spørsmålsrunden

Jeg må innrømme at oppi alt kaoset som har rullet den siste uka, så hadde jeg helt glemt spørsmålsrunden! Men tusen takk for veldig mange gode og artige spørsmål - og jeg som tenkte dere ikke hadde mer å spørre meg om nå :-)

Siden noen gikk igjen flere ganger, svarte jeg bare på dem én gang. Here we go!

 

Etter å ha lest det siste innlegget ditt, lurer jeg egentlig på hva hadde du på deg da du malte hjemme sist? Og hva skal du ha på/eller ikke ha på da du skal male neste gang? Haha!

Akkurat nå er jeg så drittlei puppemas at jeg nok kommer til å kle på meg på overkroppen neste gang jeg skal male ;-)
 

Hvor ville din drømmeferie funnet sted, og hvorfor?

I hele oppveksten min var vi hver sommer på hytta til Mormor og Este i Telemark. Og det er fortsatt drømmeferien min. Skikkelig hyttetur med utsikt utover elva der ørreten spratt, og Mormor pakket kjølebagen med mat og drikke, også tøffet vi nedover elva i båten med en fiskestang på hver side. Fortsatt litt trist at hytta er solgt :-(

Ellers har jeg jo nettopp kommet hjem fra en drømmeferie også! I leiligheten til svigers i Spania - og der er det perfekt fordi vi koser oss like mye alle sammen. Og det er veldig viktig når man er på ferie :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Jeg kan ta bilde av dere på den benken, Pappa! Lat som dere sover."
 

Beskriv det rareste du noen gang har drømt (mens du sover), hvis du husker noe :-)

Jeg husker nesten aldri hva jeg drømmer! Det er jo litt trist, men samtidig syns jeg jo egentlig at drømmer er litt intetsigende.. De er jo bare tilfeldige drømmer, liksom. Men den jeg husker best, er den jeg har skrevet om her ;-)
 

Hva heter din første kjæreste? Haha

Han het Sondre, og jeg tror jeg var fem år gammel ;-)
 

Er du snart ferdig med å informere oss hvor dårlig Peter er til å pakke ut?

Problemet er at hver gang jeg legger ut en snap om hans utpakkingsproblem, så eksploderer snapchaten min! Det er så mange fortvila damer der ute som sliter med det samme som meg, at jeg på en måte føler jeg skylder alle dem de snappene der... Men nå skal vi holde oss hjemme i lang tid, så du skal slippe å se flere bager på en stund, jeg lover ;-)
 

Jeg lurer på hvor du handler klær, jeg :-)

Godt spørsmål, for her er det mange svar! For det første arver jeg stadig vekk litt klær fra søsteren min, for hun er mye flinkere til å rydde i skapet enn meg. For det andre er jeg sjeldent ute på handleturer, men skal jeg for eksempel på Kid for å kjøpe en gardin, så hender det jeg slenger innom klesbutikken som ligger ved siden av. Jeg har liksom ingen bestemt klesstil, så jeg er nok en miks av klær fra Dryss (Larvik sentrum) H&M, Lindex, Vero Moda og Cubus :-)
 

Var det en lettelse å få barn og kunne si at du var hjemme i permisjon, istedenfor å være den som var ufør?

Ufør har jeg aldri vært, men det å få barn er det største som har skjedd meg. Ikke fordi jeg kunne si at jeg var i permisjon, men fordi livet fikk en ny betydning :-)
 

Er det 100% sikkert at dere ikke skal/vil få flere barn?

Ja, akkurat nå føles det ganske så sikkert ;-)
 

Hvor gammel var du da du først drakk deg full?

Da var jeg 16. Håper mine barn venter til de blir 18 :-)
 

Leste et sted at du kanskje skal ta tatovering, dritkult! Hva/ hvor vil du ta? :)

Jeg har tatt naboen i hånda på at det blir tatovering, så jeg kan ikke trekke meg fra det! Men jeg kalles jo ikke "Vinglepetra" uten grunn, så motiv og plassering er ikke helt på stell enda.. Havner nok på bloggen den dagen alt er klart ;-)
 

Hvis du ikke jobbet som blogger, hva annet kunne du tenke deg å gjøre?

Jeg er rimelig sikker på at jeg kommer til å sette meg på skolebenken igjen en vakker dag. Og da har jeg veldig lyst til å bli sykepleier. Men så elsker jeg jo å skrive, så det hadde vært moro å jobbe som tekstforfatter eller noe i den gata. Men det rare er at jeg alltid har hatt en følelse av at jeg kommer til å havne i et mannsdominert yrke, så det kan hende det blir noe helt annet. Elektriker liksom. Hadde jo vært praktisk ;-)
 

Hva synest du Peter sine tatoveringer?

Sånn bortsett fra at han driver meg til vanvidd ved å bestemme seg for motivet først når han sitter i stolen hos tatovøren, mener du? ;-) Hittil har jeg likt alle tatoveringene hans, og syns det er kult at han gjør sin greie.
 

Hva er det beste/artigste du gjør sammen med barna?

Det er mange ting! Det beste jeg gjør, er de gangene de virkelig koser seg. Og det kan være så mangt. Matlaging på kjøkkenbenken, se på "Min venn Marlon"  mens vi spiser kveldsmat, spontantur på lekeplassen, sånne hverdagslige ting. Jeg elsker hverdager, og det er kanskje en av grunnene til det :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Hvilken andre navn vurderte dere til barna?

Hvis jeg ikke husker helt feil, hadde vi en liste med guttenavn som så slik ut: Herman, Gustav, Iver, Jeppe. Jentenavn-lista bestod av: Ida, Nora, Frida, India. Valgene vi falt på var helt tilfeldig :-)
 

Hvordan takler dere trass?

Helt ærlig føler jeg COS-kurset vi tok i regi av Helsestasjonen har gjort oss til bedre trass-mestrere! Der lærte vi forskjellige teknikker som jeg føler har hjulpet oss masse. Men det beste tipset som vi prøver å minne hverandre på hver gang trassen blusser opp, er "It will pass". Det funker veldig bra (og det stemmer jo!) ;-)
 

Hva heter din yndlingsparfyme?

Nectar Love fra DKNY ♥
 

Hvilken hudpleie serie bruker du?

Jeg bytter på litt, men ansiktsrensen til Dr. Schrammek har jeg brukt i flere år, den er helt fantastisk! Akkurat nå bruker jeg en dagkrem i samme serien :-) Burde brukt nattkrem også, men det pleier jeg å glemme...
 

Rart spørsmål, men hvordan spiser du seigmenn? Jeg og noen venner har lagt merke til at det finnes ihvertfall tre forskjellige måter. De som putter hele i munnen, de som spiser halve om gangen og de som må spise armer, bein, hodet og kropp hver for seg.

Hahaha! Takk for dagens beste spørsmål :-) Har aldri tenkt over dette, men man spiser da ikke hele seigmannen på en gang! Jeg knasker av hodet først, men så er jeg litt usikker på hvordan det går med resten.. Tror ikke jeg tar armer og bein hver for seg - så da tenker jeg at resten av kroppen går i ett jafs. Hvilken kategori mennesker tilhører jeg da..?
 

Digger humoren din. Hvem er din favorittkomiker?

Jøss, tusen takk! Lenge siden jeg har sett komikere i aksjon, men jeg er for eksempel skikkelig fan av den lune humoren til Michael McIntyre. Og sånn på-sparket-humor som Graham Norton serverer gjestene sine i sofaen sin.
 

Hva jobbet du med før bloggen?

Først jobbet jeg på sykehjem, så jobbet jeg på Meny, så ble jeg fulltidsansatt i et firma som jobbet med å bli frisk av sykdom (huff, sorry) ;-)
 

Har du noe utdannelse?

Ingenting fullført - og jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor. Og det syns jeg er veldig spennende! :-)
 

Hva gjør du når du har alenekvelder og skal kose deg maksimalt?

Da putter jeg masse smør i gryta, hiver oppi litt popcorn, også slenger jeg meg i sofaen mens jeg ser på et eller annet jeg har tatt opp på dekoderen for flere år siden, men fortsatt ikke fått sett. Også skryter jeg til Peter etterpå, om at jeg har fått slettet et eller annet gammelt program som har ligget og tatt plass i evigheter.
 

Har dere vennepar med barn dere henger sammen med?

Det har vi :-)
 

Skjorten på bildet er nydelig, hvor er den fra?

Vero Moda - men kjøpt i fjor...
 

Har du og Peter sånn som Marna og Ørjan har, P date?

Takk for at du tok hensyn til at Pappa leser bloggen, haha! Svaret er nei :-)


 

/ Tusen takk folkens - resten av svarene kommer i morgen

Snart er det over

Tida går bestandig så fort når man er på ferie! Selv om det føles lenge siden vi satte oss på flyet, så har dagene likevel flydd avsted. Vanligvis pleier jeg å være sånn passe forsynt med sol og varme etter 10 dager, men denne gangen kunne jeg fint klart en uke til.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det kan jo ha noe med at det ikke frister å returnere til drittværet som venter hjemme. Sukk. Men vi har i alle fall hatt en utrolig fin ferie, og september har vist seg å være det ulitmate ferietidspunktet! Fortsatt full sommer, varmt badevann og hverdag igjen - for spanjolene :-)

Vi er kjempeheldige som har et feriehus vi kan besøke, og nå som vi så smått har begynt å pakke kofferten for hjemreise, innser jeg at det er noen spesielle ting jeg kommer til å savne:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den stille og rolige gata vår
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Frokostene i friluft under drueklasene, med diverse nødvendigheter ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Svigermor i baksetet ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Frukt som modner på trærna!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sekken på tur
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Å være på ferie med barna, og han her
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Å kaste stein i bøtte på stranda :-)
 


Å se svigerfar bestille retter han tror han vet hva er... #Fritertesardiner
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Å lese fire linjer i boka mi, før jeg blir avbrutt X-)
 


Å spille fire på rad med veldig rare regler, under en parasoll...
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sjekke kameraet hver kveld for å se hva barna har knipset i løpet av dagen ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Men mest av alt kommer jeg til å savne dissa to
 

/ Takk for nå, Spania - du har vært strålende

Toppløs mobber slår til igjen

Gårsdagens innlegg "Oppussing med puppene ute" skapte massevis av reaksjoner. Først og fremst latter, men det var også noen som trakk fram mobbekortet.

Og akkurat dét mener jeg er såpass alvorlig, at jeg ser meg nødt til å komme med en kommentar.

For jeg er faktisk ikke en mobber. Heldigvis forstod de aller fleste at innlegget mitt var humoristisk ment - men til dere resterende, så er jeg altså en tobarnsmor på 35 som tar sterk avstand fra mobbing. Men like viktig, mener jeg mobbeordet er noe man skal være ekstremt forsiktig med å slenge om seg i alle sammenhenger.

Som nå.

La oss ta det først som sist, "Store Norske Leksikon" definerer mobbing slik: "Mobbing blir definert som aggressiv adferd som blir gjentatt over tid og er karakterisert ved et ujevnt styrkeforhold. Det er vanlig å si at det er mobbing når plagingen skjer hver uke eller oftere."

Ærlig talt, folkens. Da jeg postet innlegget i går kveld, var det ikke i mine tanker at noen skulle anklage meg for mobbing. Mobbing! Er dere egentlig klar over hvilken alvorlig anklage det er..?

Jeg har stor respekt for Anna Rasmussen som blogger. Hun har 3 nydelige barn og klarer å sjonglere Norges største blogg med flere innlegg hver eneste dag i tillegg. Jeg har intet annet enn respekt for den dama, men når man legger ut et sånt bilde må man forvente reaksjoner.

Og jeg er faktisk overbevist om at Anna Rasmussen har nok selvironi til å se det selv, også.

Man kan like eller hate innlegget mitt, men å kalle det mobbing er rett og slett for drøyt. Hvis innlegget mitt kan betegnes som mobbing, kan man jo like gjerne påstå at jeg har startet krig mot Anna, da. En medblogger jeg møter fra tid til annen fordi vi blogger under Nettavisen begge to - hvorfor i all verden skulle jeg ønske å skape dårlig stemning?

Det er jo heller ikke første gang trebarnsmoren poster lettkledde bilder av seg selv, og jeg er 100% sikker på at hun vet hva hun gjør. Hun har tronet på bloggtoppen i årevis, jeg har stor respekt for arbeidet hun legger ned hver bidige dag - og hun er fantastisk god til å legge opp til både diskusjon og debatt.

Og hadde ikke det vært ønsket hennes i går, hadde hun valgt et annet toppbilde på eget blogginnlegg - hun hadde heller ikke trengt å dele det på Instagram. Men akkurat det bildet, i akkurat den settingen, syns jeg det var lov å tulle litt med.

Og bildet mitt var kun ment som en humoristisk parodi der jeg først og fremst gjør narr av meg selv. Hadde jeg visst at det kom til å bli sett av så mange og laget så mye oppstyr, hadde jeg nok sugd inn magen og tatt på litt mascara ;-)

Selv har jeg aldri pusset opp med puppene dinglende ute, og jeg kommer nok heller aldri til å gjøre det. Og hvis det ikke er mulig å se humoren i dette, så blir jeg faktisk både oppgitt og trist.

Legger man ut et sånt bilde som Anna gjorde, på alle fire med puppene flagrende i vinden, må det være lov å tulle litt med det uten at folk spiller mobbekortet.

For hvis dette er mobbing, da er det faen ikke håp igjen for noen av oss.

/ Peace out.

Oppussing med puppene ute

I mine to år som blogger har jeg tenkt at Anna Rasmussen og jeg har lite til felles. Ja, foruten selve bloggingen, da.

Men det var helt til i dag, da dette bildet tilfeldigvis dukket opp i newsfeeden min på Instagram:


(Faksimile: Instagram - @mammatilmichelle)
 

Bildet viser til et blogginnlegg der Anna skriver "Er det kun meg som legger vegg til vegg teppe på gulvet i bar overkropp?"

Hun ble overrasket av sin kjære Jan, som plutselig tok frem kameraet for å dokumentere oppussingen, og hun var ikke akkurat helt forberedt der hun satt med puppene ute.

Og der har vi det: Vi har jo noe til felles! For det der skjer jo meg også hele tida. Ingenting er som å pusse opp litt, med puppene dinglende i det fri.

Og plutselig står Peter der med kameraet for å dokumentere det hele.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 Å søren, glemte jeg å kle på meg igjen? Hater når det skjer.
 

/ Anna og jeg, asså

Spørsmålsrunde!

Bare den siste uka er det (uvisst hvorfor) fem stykker som har sendt meg snap og lurt på om jeg ikke kan ha spørsmålsrunde igjen snart. Enten betyr det at de har noen saftige spørsmål på lur, eller så elsker de bare å lese andres ;-)

Og siden vi fortsatt er på ferie og ferielivet går sin vante gang her nede i Spania - så kan det jo passe bra med et lite avbrekk fra sol og strand her på bloggen også!

Sist gang ble det litt i overkant da flere kom med 6-7 spørsmål hver, så begrens det veldig gjerne til ett eller to. Men så kan det jo såklart være at det ikke er så mange spørsmål å stille - men hvis du lurer på noe, så husk en ting, da.

Pappa leser bloggen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Fyr løs! ;-)

En skvetten pingle

I dag har vi snakket om bøker, og jeg kom plutselig på den dagen jeg sto i bokbutikken og leste bakpå boka "Stalker" av Lars Kepler. Jeg ble så redd at jeg la fra meg boka og småløp ut av butikken.

Hva hadde skjedd med meg? Jeg som bestandig hadde elsket å lese skumle bøker, se på krimserier på TV, kjenne at det røsket litt i hjertepumpa mens jeg heiet på helten.

Men i dét øyeblikket i bokbutikken, innså jeg at noe helt spesielt hadde skjedd. Min forkjærlighet for krimbøker var definitivt forbi.

Jeg har grublet mye på hva det kan skyldes, og jeg har kokt det ned til to ting:

Nummer 1: Jeg har rundet tretti. (Det skjer ting når man forlater tjueåra)

Nummer 2: Jeg har blitt mamma. (Det skjer ting når man blir mamma)

Ikke har jeg lest en eneste krimbok etter at jeg ble mor, og jeg har i tillegg blitt så skvetten at jeg må slå av lyden på TV'n hvis noe blir for spennende. Som oftest bytter jeg kanal, det blir rett og slett for mye for meg.

Boklesing har ikke blitt prioritert på mange år, faktisk har jeg kun lest én bok i løpet av de siste tre årene. Den leste jeg de første to ukene etter at jeg kom hjem fra sykehuset med lillesnuppa, jeg lå i sengen og ammet henne mens jeg leste bok.

Det var "Stoner" av John Williams, en bok jeg elsket! Den passet perfekt til det stille og rolige livet jeg levde i barselbobla mi - og du skjønner kanskje tegninga når VG skrev i sin bokanmeldelse: "«Stoner», er i all sin stillferdige langsomhet et mektig epos om et liv."

Haha! En bok jeg neppe hadde kastet meg over før i tida, men nå passer det perfekt med så lite action at jeg kan lese i mørket med et lite leselys uten å måtte kikke under sengen før jeg tar kvelden ;-)

Jeg var ganske optimist i forkant av denne ferien, så jeg pakket faktisk med meg en bok. Jeg har riktignok ikke lest mer enn 47 sider på fem dager, men det er vel ikke så verst.

Så langt kan den virkelig anbefales til andre som er i samme situasjon som meg - med et litt anstrengt forhold til historier med nervepirrende innhold :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Carson McCullers - Hertet er en ensom jeger
 

Så nå koser jeg meg med "Romanen du må lese før du dør" (i følge Dagbladet) og er spent på om jeg klarer å runde side 100 før vi er klare for hjemreise ;-)

 

/ En side her, og en side der

Og jeg som trodde vi skulle shoppe

I dag morges våknet vi til solbrente skuldre, og fant derfor ut at det var et smart trekk å bruke dagen på noe annet enn strand og bading.

Jeg så med en gang for meg noe innendørs, for eksempel i kategorien "kjøpesenter" eller "shopping" - og da svigers foreslo en tur til "El Torcal", syns jeg det hørtes ut som en glitrende idé.

Ikke at jeg ante hva El Torcal var for noe, men det hørtes jo unektelig ganske spennende ut!

Men da svigermor sa vi måtte ha på noe annet enn sandaler på bena, begynte jeg å mistenke at jeg kunne la lommeboka mi ligge igjen hjemme... Og ganske riktig, El Torcal innebar alt annet enn shopping:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sjekk fjellgeita med sekken på tur!
 

Det viste seg at "El Torcal" er en kjent nasjonalpark med steingamle (fnis) fjellformasjoner av kalkstein. Kort fortalt snakker vi stein som har fått sitt karakterisitiske utseende etter en prosess som har vart i nærmere 200 millioner år.

Stedet lå omtrent 1 og 1/2 time unna med bil - et prosjekt jeg garantert ville tenkt var ganske uaktuelt med to småttiser, i over 30 varmegrader. Men dette er altså mine svigerforeldre i et nøtteskall. Vi tar en tur, også ordner det seg. Og det var nøyaktig det som skjedde :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Man trenger ikke være over 35 for å bli fascinert av utsikten :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
... Og man trenger ikke være under 35 for å få lov til å klatre ;-)
 


Svigermor nyter utsikten
 

Å legge ut på en rundløype i 30 varmegrader oppi fjellheimen, var kanskje det siste jeg hadde på lista over ting jeg trodde jeg skulle få oppleve denne ferien... Men det var altså overraskende artig å traske rundt blant steinformasjoner og geitebæsj, mens fire ørner svevde over hodene våre på jakt etter turister mat.

Og ungene trasket og gikk, med svette lugger og blide fjes - vel vitende om at det ventet en is når vi kom fram til parkeringsplassen :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Femåringen tok bilde, rakk ikke helt over info-tavla ;-)
 

Så nå har jeg altså fått oppleve kalkstein i underlige varianter. Jeg har trasket rundt 1200 meter over havet i El Torcal, noe jeg aldri hadde fått oppleve dersom det ikke var for svigers og deres optimisme.

Alt ordner seg. Selv om jeg tror fjellgeitas hvite sko må få seg en vask før hjemreise ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Kjøpesenter, hvem trenger sånt ;-)

Sekken for alltid

Jeg har skrevet om den før. Du vet, den superpraktiske greia til å ha på ryggen, som rommer alt som kan tenkes at en mor får bruk for når store og små er på tur :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Turist, moi..?
 

For jeg er jo ikke mor for ingenting. Når vi skal på utflukt her nerrafor, er det ikke bare et par småting som skal med. Jeg pakker gjerne med litt niste i tilfelle barna plutselig blir sultne, vann til å slukke tørsten, våtservietter, ekstra klesskift, solkrem, pastiller, tyggis, solbriller til meg selv og ungene, mobil og lommebok.

Og Peter syns det er så unødvendig. Selv på femte året som far, skjønner Peter fortsatt ikke hvorfor vi trenger å ha med noe annet enn oss selv.

Det var i alle fall fram til i dag. For i dag hadde vi planer om å dra inn til byen og spise middag på restaurant. Men etter å ha tilbragt halve dagen på stranda, måtte vi først hjemom for å ta oss en dusj. Også måtte ungene ha en yoghurt, før de også måtte skylle av seg saltvannet og få på noen rene klær.

Så skulle svigerfar ta seg en kjapp sykkeltur, og innen vi var klare til å dra, var klokka allerede begynt å tikke såpass fort at Peter stresset sidelengs. Ville vi rekke å bestille mat, spise mat - for så å komme oss hjem igjen innen det var langt, langt over leggetid for lillesnuppa?

Jeg tenkte at her gjelder det å være kjapp, så jeg bestemte meg for å legge igjen sekken hjemme. For aller første gang i historien gjorde jeg som Peter, jeg tok rett og slett ikke med meg en dritt.

Og hu hei så bra det gikk! Helt til vi hadde gått et stykke, og bestemte oss for å slå oss ned på "El Horno", som fristet med både pizza og pasta og salat og burger. Fire meter unna bordet vårt var det små vannfontener som barna fikk sjekke ut mens vi bestilte mat.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Null stress, joggedress!
 

Men bare minutter etterpå kom lillesnuppa tilbake med en gjennomvåt kjole. Greit det er varmt her, men sola var på vei ned og med tanke på alle timene hun hadde ligget og plasket i havet tidligere på dagen, konstaterte vi at det hadde vært kjekt med litt skiftetøy.

Men sekken lå jo igjen hjemme, så vi bestilte mat i en fei, og fant ut at vi fikk se om vi fant en butikk med barneklær i nærheten - mens vi likevel ventet på maten. Peter og jeg trasket avsted med ungene på slep mens svigers satt og ventet ved bordet, og etter en liten stund fant vi en butikk som bugnet av fine sommerkjoler til små frøkner :-)

Mens vi sto i kassen og betalte, fikk vi melding fra svigerfar om at maten hadde kommet. Som om ikke Peter var stresset fra før.. Vi småløp tilbake til restauranten, lillesnuppa var superfornøyd i sin nye, tørre kjole - og selv om det bare tok tretti sekunder fra vi hadde satt oss ved bordet før den første ketchupflekken spredte seg utover den nye kjolen, så gikk det sånn passe greit å fikse med en hard papir-serviett. Jeg skal innrømme at jeg savnet pakka med våtservietter, men jeg sa ingenting.

Da vi var ferdige med å spise, regningen var betalt og vi tasset mot parkeringsplassen for å finne bilen, husket begge barna at vi hadde lovet dem en is etter middagen. Vi bestemte oss for å kjøpe den på veien, sånn at de kunne spise den i bilen på vei hjem siden klokka var mye - og jeg kan jo si som så at det var en middels god idé. Eller la meg si det sånn; hvis sekken hadde vært med, og for eksempel en pakke våtservietter, ville bilturen vært mye mer behagelig. Hvertfall for meg, som satt i midten av de to is-spiserne.

Da isen endelig var fortært, var det fire hender som var klisne. Veldig, veldig klisne. Også et typisk problem sekken ville løst uten problemer.

Da vi svingte opp gata her vi bor, hadde isen gjort noen tørst. "Sånn skikkelig tørst, ikke bare litt tørst." Da hørte jeg stressafar Peter bak rattet trakk pusten, dypt og lenge, før han mumlet noen ord jeg ikke fikk taket på.

Så nå lurer jeg litt.. Om Peter endelig, på femte året som far, nå skjønner hvorfor vi trenger å ha med noe annet enn oss selv når vi skal på tur... Fra og med i morgen er i alle fall sekken med. Overalt ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det ble en ny kjole, da ;-)
 

/ Sekken

Gneldrebikkja og muffinsene

Hver gang jeg kommer tilbake til et sted jeg har vært før, blir jeg så fascinert av tanken på at det har vært liv og røre der hver dag siden jeg forlot stedet sist.

Jeg blir for eksempel helt tullerusk i hodet når vi kommer tilbake til det lille tettstedet her i Spania, for da tenker jeg over at det er folk som bor her hele året, som lever sine liv her nede og får ting til å gå rundt. Med 30 grader i skyggen i september og siesta midt på dagen. Det er så langt unna livet hjemme i Norge!

Stort sett syns jeg det er veldig fint at ting ikke har forandret seg siden vi var her sist, det er jo litt av sjarmen. Kanskje med ett unntak, for i bunnen av gata her vi bor, er det en hissig liten gneldrebikkje som bjeffer og knurrer hver gang det går folk forbi.

Vi trodde i flere år den bare var tøff på avstand, helt til i fjor, da den klarte å snike seg ut gjennom porten og plutselig satt i leggen til svigerfar før den hoppet videre og tok et godt tak i leggen til svigermor. Vips, så måtte svigers en tur på legevakten for et par sprøytestikk, og hvert år tenker vi at det skal gå helt fint den dagen vi kommer hit og oppdager at hunden er vekk.. Men den lever altså fortsatt i beste velgående ;-)

Men i toppen av den samme gata her vi bor, sitter det en gammel mann som sier "Hola" til oss og ungene når vi går forbi. Ikke noe mer, bare et vennlig hei. Han har sittet her så lenge jeg kan huske, og selv om vi ikke snakker sammen, så har det liksom blitt ordentlig trivelig å se ham igjen:


Her sitter han, bildet er tatt i september i fjor
 

Men denne turen har det vært helt tomt der! Ingen stol, ingen mann, ingen "Hola"...


Han er sikkert bare på ferie ツ ❤
 

En annen ting er de små appelsin-sjokolademuffinsene som har blitt en tradisjon. Hvert år har vi trasket hver eneste morgen til det lokale bakeriet for å kjøpe ting til frokosten, og slengt med et par av disse muffinsene til dessert:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Ungene har gledet seg i lang tid, men da vi troppet opp mannssterke hos baker'n i går morges og ba om noen av de utsøkte appelsin-sjokolademuffinsene - så dama bak disken ut som et spørsmålstegn. Små muffins nei, det hadde hun aldri hatt. Den samme dama som har stått der i alle år.

Så ting er altså i endring. Muffinsene er borte, "Hola" er på ferie, og gneldrebikkja synger forhåpentligvis på siste verset - før den rekker å bite flere forbipasserende.

Og da svigermor i dag fisket fram en pakke med bleier fra skapet, som vi hadde tatt vare på siden vi var her sist - innså vi at ting har gått fremover hos oss hjemme i Norge også :-)


For denne lille bollemora sluttet med bleier i fjor :-)
 

/ Adiós

Bustehoder og sen frokost

Selv om det er litt slitsomt med sene kveldsreiser og flylandinger midt på natta, er det fort glemt når man våkner opp morgenen etter på et nytt sted sammen med to små, bustete hoder :-)


Er vi i Spania..?
 

For etter noen timer på reisefot, stupte vi i seng halv tre i natt. Og som alltid med små barn, er det bestandig spennende å se hvor tidlig på'n det blir morgenen etter - men i dag trakk vi vinnerloddet alle sammen, og sov til klokka 10! Dermed var vi ajour fra første stund, og klare for å starte ferien uten problemer ;-)

På tom mage og ganske sultne alle mann, suste vi avsted til matbutikken for å kjøpe frokost. Planen var å kjøpe inn det mest nødvendige og komme oss kjapt hjem for å spise, men så var det dette rådet om å ikke handle mat på tom mage, da... Så nå slipper vi å handle på noen dager, for å si det sånn ;-)


En sulten mann som vurderer kokos-is til frokost ;-)
 

Noe av det beste med å være på ferie med svigers, er at vi aldri legger planer. Vi har noen faste ting vi må få med oss i løpet av ferien, ellers tar vi ting som det kommer. Og det funker så utrolig bra!

I dag for eksempel, var det jo langt på dag før vi var ferdige med frokosten, men da vi fikk lyst til å ta en tur på stranda, gjorde vi det. Og selv om det var altfor store bølger til at vi med vettet i behold ikke turte å bade, var det nydelig å kjenne sol på kroppen, sand mellom tærne og bølger som må ha holdt nærmere 25 grader skylle over bena:


 

Jeg prøver å oppdatere Snapchat i løpet av dagen (umulius82) og med tanke på tilbakemeldingene deres etter strandturen vår i dag, så blir det sannsynligvis flere snapper av dette forvokste barnet i aksjon de neste dagene:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Aldri en kjedelig dag som konatil han er!
 

/ Hørs i morgen, folkens

Reisefeber og mimre-snap

Nå holder jeg faktisk på å pakke kofferten, for i morgen reiser vi på vår årlige tur til Spania! Det har seg jo sånn at jeg ikke bare fikk to supre svigerforeldre med på kjøpet da jeg slo kloa i Peter - jeg fikk nøkkel til ferieleiligheten deres i Spania også ;-)

Vi prøver altså å få til èn tur i året, og selv om svigers poengterer støtt og stadig at vi kan låne leiligheten deres når som helst, så er litt av greia for oss at vi reiser på tur sammen med dem. Så i morgen setter vi oss på flyet alle seks - og vi gleder oss alle mann!

Hver gang jeg tenker på Spania, får jeg av en eller annen grunn dette bildet i hodet:


 

Peter knipset dette bildet i 2015, da vi var der for aller første gang. Det var rett før jeg hadde kommet på ideen om å starte egen blogg, og jeg hadde nesten akkurat begynt å bruke Snapchat.

Jeg hadde rukket å få en del følgere via Peter, og var ganske hektet - men jeg husker jeg fikk helt panikk etter at jeg hadde lagt ut bilde av denne hundebajsen. For selv om jeg syns det var den kuleste hundebæsjen jeg hadde sett i mitt liv, så innså jeg etter at jeg hadde postet den, at det var litt ufint å få den servert rett i fleisen for alle som sjekket Snap-storyen der hjemme i Norge. Så da la jeg ut et bilde av en blomst etterpå, der jeg skrev "Unnskyld for det med bæsjen".

Jeg hadde det egentlig ganske artig på Snap den ferien der:


 


 

Sannsynligheten for at det blir litt snapping på denne turen også, er vel ganske stor ;-)

Til en forandring er jeg godt i gang med pakkinga, jeg skal jo tross alt sørge for at jeg selv, og to stykk barn får med oss det vi trenger. Peter har ikke funnet fram kofferten sin engang, men det er jo akkurat sånn det pleier å være...

Uansett kan han jo bare pakke videre på innholdet i denne bagen, som har stått sånn siden vi kom hjem fra hytteturen vi var på i juni.


 

/ God lørdag, folkens

Den hvite skuffen

Her om dagen kjøpte jeg en ny klokke til å ha på veggen, og da jeg skulle henge den opp, innså jeg noe som gjorde meg skikkelig glad :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tittei! (Det er gjenskinn ja, ikke bakgrunnsbilde av meg selv...)
 

For klokka trengte naturligvis et batteri for å vise korrekt tidspunkt til enhver tid, og det minnet meg på en av min barndoms store frustrasjoner; vi hadde aldri nye batterier i hus!

Nå vet jeg ikke om det faktisk var sånn store deler av tida eller om det bare var det lille barnehodet mitt som oppfattet det sånn, men jeg minnes i alle fall at hver gang vi trengte batterier, hadde vi aldri nye liggende på vent. Og det kunne være ganske så krise!

Så derfor...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

... Har dette liksom blitt en greie for meg, at etter at jeg flyttet for meg selv, har jeg alltid hatt nye batterier på lur. Og hver gang batterier må skiftes, enten det er fjernkontrollen, lekebiler, syngende bamser, eller nyinnkjøpte klokker - blir jeg litt sånn glad i hjertet når jeg kommer på batteriskuffen :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det er ikke så halvgærent å ha blitt voksen faktisk ;-)

 

/ God fredag!

Adjø, fine august!

Syns ikke det er lenge siden jeg satt og skrev oppsummeringsinnlegget til juli, og nå er det jaggu siste dagen i august! Da kan vi vel offisielt konstatere at det er høst, og at det er på tide å begynne å glede seg til fårikål og tykke strikkegensere :-)

September i morgen, det er jo helt vilt! Men nå, en liten oppsummering av august.

AUGUST

Beste kjøp
I august fant jeg mange forskjellige skatter! Så mye ymse at jeg faktisk tenkte å lage et eget innlegg om det snart. Har jo malt et par rom i sommer blant annet, så det var på høy tid å få på plass både bilder på veggene, og en og annen hylle ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Verste bomkjøp
Jeg kjøpte en olabukse i litt sånn boyfriend-stil, som var helt utrolig god å ha på - og første gangen Peter så den, spurte han hvorfor jeg hadde tatt på meg den gamle arbeidsbuksa.. Haha, jeg fikk meg ikke til å si at den var ny. Ikke et bomkjøp akkurat, men Peter syns rett og slett den er skikkelig stygg. Han tror forøvrig fortsatt det er en gammel arbeidsbukse.

 

Peter-øyeblikk
Jeg blir egentlig nyforelska i Peter med jevne mellomrom hele tida, men i hele denne bryllupsperioden der vi skulle være forlovere begge to, har han vært helt topp. I dagene før var han like nervøs som brudeparet, på bryllupsdagen gråt han like mange tårer som brudgommen da bruden gikk opp kirkegulvet, han har passet på meg og mine talenerver, også holdt han selv en supermorsom forlovertale før han fikk med alle de 80 gjestene på allsang. En bra fyr, altså ;-)

 

Christina-øyeblikk
For en uke siden skulle jeg svinge ut fra boligfeltet her vi bor, og der er det en ganske lang slette hvor fartsgrensen går fra 40 til 60. Jeg pleier å gasse på litt her, og selv om jeg ikke pleier å kjøre for fort, ser jeg ikke akkurat på speedometeret mens jeg får bilen opp i fart. Denne dagen var jeg i tillegg litt stressa fordi jeg skulle rekke en avtale, og plutselig får jeg øye på en person noen meter der framme. Laserkontroll!

Politimannen hadde jo hatt meg i kikkerten flere titalls meter allerede, og jeg var hundre prosent sikker på at jeg kom til å bli vinket inn til sida. Jeg kikket raskt ned på speedometeret, som viste 63 kilometer i timen! Jeg ble så glad at jeg vinket iherdig til de to politifolka som satt ved siden av lasermåleren og ventet på råkjørere. Så da er det vel på sin plass å sitere min kjære kjørelærer fra år 2000: Det er gratis å kjøre i fartsgrensa! ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sparte nettopp noen lapper ;-)
 

Fullførte prosjekt
To stykk forlovere har giftet bort sine beste venner - og selv om dette ikke var vårt prosjekt, så føles det nesten litt sånn. Brudeparet er nå på bryllupsreise og Peter og jeg har litt kjærlighetssorg fordi alt er over. Teit, men sant ❤

 

Prosjekt som videreføres til neste måned
Med fare for at jeg gjentar meg selv her, vi har flere rom som skal males! Føler at september blir måneden, hehe ;-)

 

Herligste øyeblikk
Da jeg våknet opp i hotellsengen på Farris Bad og innså at jeg hadde sovet som en stein hele natta. Og i tillegg fikk spise en nydelig frokost i ro og fred med varm kaffe etterpå.

 

Blondeste øyeblikk
For ikke lenge siden fant jeg en veggfarge på google som jeg syns var så fin. Men til min store fortvilelse var det et svensk firma som førte malingen, og de hadde ingen utsalgssteder i Norge. Jeg hadde friskt i minne den gangen jeg gikk til malebutikken og sa jeg skulle ha 1 liter i fargen "Dark Dijon". Butikken førte ikke Nordsjö-maling, så damen kunne ikke hjelpe meg uten en fargekode. Men da jeg kontaktet Nordsjö, fikk jeg beskjed om at fargekoder var hemmelig, og at det ikke var noe de kunne gi fra seg.

Jeg grublet lenge og vel på hva jeg skulle gjøre, og til slutt bestemte jeg meg for å sende dette svenske firmaet en mail. Jeg prøvde å forklare situasjonen på norsk-svensk. At jeg hadde funnet en färg på google, at den så veldig fin ut, men at jeg tyvärr bodde i Norge. Fantes det ingen utsalgssteder her? Måtte jeg til Sverige for å finne den? Kanskje høre med venninnen min i Töcksfors, om det finnes et utsalgssted i nærheten?

Noen timer etter fikk jeg svar: "Om du istället använder NCS-numret S 3010-B30G, så får du den kulören."

Enkelt og greit...

 

Bilde som aldri havnet på bloggen
Er det flere enn meg som har barn som knipser mobilbilder i skjul..?


 

Friskus
Jeg får stadig spørsmål om hvordan det går med treningen, særlig etter at jeg snappet om at jeg slet litt med "Flyes". Men august har faktisk vært en ganske bra måned, jeg tror jeg har trent i snitt to ganger i uka! Det syns jeg er bra til å være en fersking som sliter med å komme inn i nye rutiner :-)

 

Daffus
Etter bryllupet har kroppen vært ganske sliten, og det blir ikke noe trening før alt er på stell igjen. Så nå blir utfordringen å kjenne forskjell på når kroppen er klar igjen, og når problemet "bare" er dørstokkmila...

 

Favoritt-blogginnlegg
Innlegget som tok veldig, veldig lang tid å skrive, nemlig Bryllupet time for time ♥

 

Yndlingssanger
Sako Isoyan - Dreamer
Hkeem - Unge Ferrari - Urettferdig
Lost Frequencies, Netsky - Here with you
Dua Lipa - New rules

 

/ Takk for nå august - og velkommen september, håper du blir fin!

Lille frøken detektiv

Helt siden jeg var liten har jeg hatt en helt spesiell forkjærlighet, som muligens kan få meg til å virke ørlite grann creepy.. Det er nemlig en litt spesiell ting som gjør handleturen min ekstra artig - og det er når jeg finner en sånn!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Ikke spør meg hvordan det startet - men jeg elsker altså å finne andres sammenkrøllede handlelapper i handlekurven!

Ålreit, så er det ganske sært, og en handlelapp i seg selv er jo egentlig ikke så spennende, for vi kjøper jo mat alle sammen. Men det er bare noe så fascinerende med å se hva et annet menneske har rablet ned på et ark, som deretter har blitt fraktet med til butikken!

Spenningen hver eneste gang, er om jeg klarer ut fra handlelista å gjette hva som står på vedkommendes middagsmeny. Og klarer jeg å anslå hvilken aldersgruppe lappens eier tilhører? Er det en mann eller en kvinne? Er det en dagshandler eller en mer langsiktig strateg?

I dag fant jeg gull i en handlekurv på Meny ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Litt ymse.. :-D
 

Først fniste jeg litt, så begynte detektivarbeidet:

- Meget sannsynlig en kvinnes håndskrift.
- De fargerike krusedullene antyder at hun sannsynligvis er mor, og at hun har barn i hus.
- Løpetidtruse og poser betyr (forhåpentligvis) at hun har hund
- Hun er systematisk, ettersom hun har sortert varene i bås (dyrebutikk, apotek, matbutikk?)
- Ingen forkortelser (feks "deo") kan bety at det er en kvinne som har skrevet handlelappen, og at en annen (feks en mann) har utført selve innkjøpene
- Ordet "Lørdagsgodt" kan kanskje tyde på at hun er godt voksen?

Jeg får jo aldri noen fasit på mine konklusjoner da, men det gjør liksom ikke noe... Det er det lille detektivarbeidet som er så innmari artig :-)

Også vet jeg mange påstår det bare er eldre mennesker som fortsatt skriver handlelister på papir, og at den yngre garde har gått over til handleliste-apper på mobilen for lenge siden. Men jeg er litt usikker på om dette stemmer.. Jeg tror nemlig ganske bestemt det er flere enn meg som sverger til den gode gamle papirlappen..

Og det håper jeg folk kommer til å fortsette med, sånn at jeg kan få flere artige handleturer ;-)

 

/ Små gleder

Se den kjolen!

Da jeg våknet i morges, så jeg at det hadde tikket inn en melding på telefonen klokken 01.18 i natt, fra den nygifte brura som hadde mellomlandet i Hong Kong og som nettopp hadde lest blogginnlegget Bryllupet time for time ❤️ som jeg postet i går.

Der hadde jeg skrevet at jeg ville dobbeltsjekke med brudeparet før jeg la ut bilder av dem, og klarsignalet kom altså på sms fra en annen verdensdel. Men før jeg viser kjolen, må jeg bare få si en ting:

Av med hatten for alle dere som har stått hvit brud! For hvordan i all verden klarte dere å bestemme dere for kjole?!

Jeg var med lillesøster på kjoleprøving i vinter, og jeg trodde seriøst vi hadde funnet "The Dress" opptil flere ganger... Jeg vet man sier at man bare vet det når den riktige kjolen sitter på, men hallo.. Det er så vanvittig mange fine brudekjoler der ute!

Når det er sagt, skjønner jeg jo at lillesøster må ha merket med en gang da hun fikk på seg drømmekjolen i butikken - for vakrere brud har jeg aldri sett.. Kjolen var helt perfekt, og hun var så nydelig!


Foto: Mona Moe Machava
 


Høyt hang den...
 


... Og jeg måtte seriøst tørke noen tårer da den endelig var på!
 


Jeg mener... Det stoffet? Noe av det fineste jeg har sett noensinne!
 


Og mens jentene var hos frisøren, var det to spente forlovere og en veldig nervøs brudgom som hentet knapphullsblomster...


Elsker dette bildet av Steffen
 


Nygifte og veldig lykkelige :-)
 


Fotograf Mona in action!
 


Altså... ❤❤❤ (Foto: Mona Moe Machava)
 


Snufsi! (Foto: Mona Moe Machava)
 


Midt uti skogen lå dette, og Mona kastet seg rundt! (Foto: Mona Moe Machava)
 

Selv om det ikke vil vises på bloggen, så vil det nok ta noen dager til før Peter og jeg kommer oss ut av bryllupsbobla. Det har vært litt av en oppladning de siste ukene, og vi kommer nok til å suse litt rundt uten mål og mening fortsatt.

Men det må være lov, for det er jo ikke hver dag man får oppleve å være så lykkelig på andres vegne :-)

/ T + S = Sant

Bryllupet time for time ❤️

For en helg. Makan til følelser i sving er det lenge siden jeg har vært borti! Det er helt uvirkelig at det er mandag, og at bryllupet vi har gledet oss til i et helt år er forbi. Svoger Steffen og Lillesøster Therese er endelig Herr og Fru, og jeg er helt overveldet over ha fått være med på et så fantastisk bryllup. Det er vanskelig å ikke bruke for svulstige ord, for dette var rett og slett magisk!


Låvebryllup på gang :-)
 

Kontrasten mellom Peters og mitt bryllup, og dette med 80 gjester var veldig stor, og det var en glede å få oppleve en feiring i andre enden av skalaen. Jeg tar av meg hatten for alle dere der ute som har klart det samme kunststykket; å planlegge og organisere noe så stort uten å krepere underveis! Jeg er i alle fall overbevist om at jeg ikke hadde klart det.

Bryllupshelgen startet allerede på fredag, etter at vi hadde hjulpet brudeparet med å legge siste hånd på verket på låven, der festen skulle være. Da dro nemlig bruden, forlover Eline, og jeg til Farris Bad der vi skulle tilbringe natten. Og da vi slukket lyset klokka 23.00 var det tre spente jenter som lukket øynene og prøvde å få sove ;-)

Dagen etter - selveste bryllupsdagen, så slik ut:

06.30
Tre mobiler plingte på rad og rekke klokken halv sju, og da jeg kom på hvilken dag det var, smalt det til i brystet før sommerfuglene flakset villt i magen. Bruden hadde sovet i overkant dårlig, hun hadde ligget våken og grublet fra 2 til rundt 6. Eline og jeg kikket på hverandre uten å si noe, for vi var to småbarnsmødre som hadde fått hver vår myke hotellseng... Jeg trenger vel ikke fortelle hvor godt vi hadde sovet. Men det droppet vi å fortelle til brura ;-)

07.30
Tre nydusja jenter ankom frokostsalen akkurat idet dørene ble åpnet. Matlysten var ikke akkurat på topp hos noen av oss, men den nydelige frokosten på Farris Bad klarte mer eller mindre å kurere det. Kaffen var fantastisk, og maten like så :-)


Vitaminshots og kortreist mat, blir jo ikke bedre enn dette :-)
 

08.30
Vi ankom Jazz Frisør i Larvik sentrum der vi alle skulle få litt hjelp med håret. Thereses svigermor og Mamma og Pappa hadde ordnet tre små rosa flasker med bobler til oss, og her klarte vi faktisk å senke skuldrene ordentlig mens vi spiste jordbær og fikk frisyrene på plass.


To spente forlovere som hadde sovet som steiner en hel natt!
 


Brudens hår får seg en liten krøll...
 


... før det settes opp i en nydelig flette
 

09.30
Mamma og Pappa kom med brudekjolen, og passet på at vi hadde alt vi trengte. Pappa forsikret seg om avtalt tidspunkt for henting og kjøring til kirken, før de svinset avsted igjen for å gjøre seg klare til fest.


Elsker dette bildet! Skoene er på plass og verdens fineste kjole henger klar :-)
 

10.30
Tid for sminke, og frisør Kristina viser at hun kan mer enn å sette opp hår :-)


En veldig spent brud med lite søvn bak seg..
 

11.30
Fotograf Mona Moe Machava ankommer salongen, og det blir god stemning da jeg viser henne en gammel konvolutt med bilder jeg har tatt vare på fra 1998. Da var jeg nemlig kjæreste med broren hennes, og Mona ga meg den gangen noen bilder av kjekkasen sammen med et koselig brev. Mimretid og mye latter!

12.30
Tid for avreise til kirken, Pappa er på plass med bilen som skal frakte oss alle fire. På veien stopper vi hos Torstrand Blomster for å hente brudebuketten. Pappa spretter inn for å hente den, men Helle som eier butikken slipper det hun har i hendene og blir med ut for å hilse på bruden og høre om hun er fornøyd med buketten. Sånne fine service-folk er det beste jeg vet!

13.30
Etter å ha sett på nært hold hvordan tårene til brudgommen rant da kirkedørene åpnet seg og bruden og Pappa kom gående oppover gulvet, akkompagnert av Anders Gjønnes som sang "Can't help falling in love" av Elvis Presley, satt jeg på dette tidspunktet fortsatt og "ryddet opp" under øynene og nesetippen. Jeg begynner fortsatt å gråte når jeg ser for meg dette - kjærligheten altså! Makan.

14.30
Vielsen var over og Eline og jeg, samt brudgommens forlovere Peter og Magnus, fulgte etter brudeparet i bil på vei til fotografering. Fotograf Mona hadde spesielle planer, og vi måtte kjøre et stykke for å komme frem til riktig sted. Eline og jeg er nå glade for at den vannfaste mascaraen holder!


To stykk knytekjoler on fleek!
 

15.30
De andre forloverne og jeg tok oss en medbrakt matbit i bilen mens vi ventet på videre instrukser om hvor vi skulle innfinne oss for forloverfotografering.

16.30
I forkant hadde vi fått beskjed om å ta med noe å ha over skuldrene hvis det ble kaldt, og noe litt mer behagelig å ha på beina. Så penskoene ble kastet mens vi ventet på at bruden og brudgommen skulle bli ferdige med bryllupsbildene.


Classy
 

17.30
Litt forsinket, men endelig på plass på låven og klare for å starte festen! Stemningen var til å ta og føle på - lykkerus og talenerver i skjønn forening.

18.30
Middagen var godt i gang, og vi var imponerte over menyen hele gjengen. Maten var utrolig god, selv om jeg må innrømme at jeg ikke visste hvordan jeg skulle uttale alle ordene ;-)


Gleis? Glassé..? Cåli? Colis..?
 

19.30
Tid for forlovertale! Tusen takk til deg, du kjære leser som tipset meg om å knipe i rompa hvis man nesten begynner å grine.. Jeg begynte riktignok å grine, men jeg fikk i alle fall sagt fra til gjestene sånn ca midt i talen, at jeg måtte knipe i rompa og at det var fint hvis de kunne skåle litt imens. Men det gikk veldig fint og jeg var ikke så altfor nervøs underveis heller! Herregud, tenk om jeg begynner å bli kvitt sceneskrekken min... Det hadde vært no :-)

20.30
Tidenes hikstegråting etter det som står som kveldens aller fineste minne. De siste ukene har vi alle krysset det vi har for at bestefar Este skulle klare å være med i bryllupet. Han klarte på mirakuløst vis å mobilisere alt han hadde og gledet oss alle med å være med på lørdag. Så da Tante Tone reiste seg for å si noen ord på vegne av Mormor og Este, var det flere enn bruden og jeg som holdt pusten. Det har ikke vært bare enkelt å glede seg til et forestående bryllup når ikke alle er i form, derfor sitter også tårene ganske løst om dagen.

Tante Tone begynte med å si noen velvalgte ord fra Mormor og Este, før hun avslutningsvis sa at Este ønsket å spille en liten sang for brudeparet - en sang han alltid spiller når vi feirer noe stort. Så da han tok fram munnspillet fra innelomma og startet på de første tonene av "Gratulerer med dagen", var det over og ut for både bruden og meg - og resten av lokalet. Beste Este, vi er så glad i deg ❤

21.30
Den utrolig flinke toastmasteren Ronny hadde for tjuende gang påpekt at det er helt greit å felle noen tårer denne kvelden! Hele bordet skulle skåle, men måtte google flere måter å si skål på, da skåleansvarlig allerede hadde kommet seg gjennom hele lista ;-)


 

22.30
Desserten var spist opp, takk-for-maten-talen var over, og lokalet ble ommøblert for å få plass til dansegulv og bandet som skal spille utover natta: Partypensum! Med slagordet "Eventbandet som tar party på alvor" skjønte vi at det var bra saker i vente ;-)

23.30
Bryllupskaka hadde kommet fram, og nå ble det spist kake mens det ble knipset bilder i polaroidkroken. Genialt tips forresten, egen krok til polariodkamera og de obligatoriske partyeffektene - bildene fremkalles med en gang og henges opp til glede, spott og spe ;-)


.. Og kvelden var ennu ung..
 

00.30
Tid for brudevals akkompagnert av Partypensum! Må innrømme at jeg fikk tårer i øynene her også. Jeg kan ikke danse vals, så jeg satt sammen med Tante Lene i en krok og spiste kake.

01.30
Plutselig begynte det å lukte pølser i lokalet, nattmat var på vei! Mormor hadde bakt 120 pølsebrød i forkant (!), og jeg tror ikke det var en eneste gjest som lot et lite stykke nattmat gå fra seg. Mumset pølse mens jeg snakket med Siri, en av dem som også hadde planer om å ha på knytekjolen denne kvelden, men som hadde lest på bloggen min at den skulle jeg ha på, så hun hadde byttet den ut med en annen kjole i siste liten ;-)

02.30
Partypensum hadde pakket seg ut for lengst, nå var det Spotify på anlegget, skravling og dansing og god stemning som gjaldt! (Heldigvis ingen bilder.) Festen skulle etter planen rundes av ved disse tider, så jeg tok på meg ansvaret med å få dempet musikken.

Peter skulle på død og liv danse Macarena på dette tidspunktet, så jeg lot ham danse ferdig mens jeg sa fra til ham at jeg puttet slipset hans som hang over en stol, i veska mi. Da Macarena var ferdig lurte jeg på hvorfor ikke Peter kom ut, men han føyk rundt og lette etter slipset sitt. Så da dro vi hjem ;-)
 

I går gikk vi gjennom bildene, og da oppdaget vi at Peter og jeg hadde hatt så mye å tenke på at vi helt hadde glemt å ta bilde av oss to sammen. Det eneste bildet som finnes av oss to fra helgen, er dette bildet jeg knipset i lykkerus over å ha sovet helt til jeg våknet av meg selv i går morges...


 

Men det er jo Herr og Fru Klonk i et nøtteskall, det ;-)

Nå er de nygifte på vei til Bali på bryllupsreise, og jeg gleder meg til å vise bilder av det flotte paret og den fantastiske brudekjolen. Jeg må bare dobbeltsjekke med dem før jeg poster noe, så jeg krysser fingrene for at de har wifi på Bali. I såfall er det bare å glede seg til i morgen for verdens fineste bilder! ❤
 

/ Therese og Steffen

Oh, the hair!

Med bare to dager igjen til bryllup, var det på høy tid å gjøre noe med kråkereiret!


 

Jeg pleier å bestille ny time hos frisøren en liten stund etter at jeg egentlig burde hatt time. Det er sikkert teit, men det gjør i alle fall at jeg den siste uka gleder meg noe så inni hampen til frisørtimen at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Og den følelsen når jeg endelig sitter i frisørstolen med et hår som har fått en skikkelig lekker ettervekst, og en farge som har skeiet helt ut på grunn av sol eller for lite hårkur eller feil balsam eller jeg vet ikke hva - er rett og slett helt fantastisk :-)

I dag var jeg endelig på plass i stolen igjen, som vanlig én uke på overtid - og jeg kunne ikke vært mer klar. Selv følgerne mine på Snapchat var klare - jeg ba om en hånd i været fra alle som mente det var på tide med en håroverhaling, og jeg har seriøst aldri fått så mange snapper før. Haha, jeg lo godt av dere som hadde tatt familiebilde der hele stua satt med hånda i været ;-)

Da jeg satt opp denne frisørtimen for et par måneder siden, tenkte jeg at det var smart med en oppfriskning rett før bryllupet som står til helgen. Men jeg hadde jo ikke tenkt på at dette kom til å være dagen der vi skulle være med å rigge og ordne i festlokalet!

Så i dag har Peter og de andre stått på som bare det (les mer om det på Peters blogg her), mens jeg har sittet på ræva og fått sveisen min ordnet. Det føltes jo både feil og ikke bra. Men jeg ble heldigvis veldig fornøyd med min nye manke, jeg hadde lyst på en mørkere farge i bunnen - og min frisør Kristina freshet opp både bunnen og resten av håret i kalde toner.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg syns det ble veldig "meg" ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Også elsker jeg den mørke fargen i bunnen!
 

Nå er håret fresht og fint og klart for å settes opp og fjonges til på lørdag :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Se opp, mammadansing er på vei!

Gi maten en ny sjanse!

/ Annonse

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mye tyngre enn den ser ut!
 

Ikke for å skryte, men de siste årene har jeg blitt veldig flink til ikke å kaste mat. Da jeg var yngre hadde jeg i overkant stor respekt for utløpsdatoer - og helte gjerne ut melk som hadde gått ut på dato uten å smake på den først.

Jeg skjønte ikke at best-før-dato og "siste forbruksdag" er to forskjellige ting! Best-før-dato er kun en anbefaling fra produsentene der de garanterer samme kvalitet på varen som ved forpakning, og "siste forbruksdag" er datoen på ferskvarer som muligens kan utgjøre en helserisiko dersom det går for lang tid etter at datoen er passert.

Best-før-datoen er altså ingenting å frykte, og varene kan holde seg like fine i flere år etter passert dato!

Nettopp dette skjønte en svensk ICA-eier som ble lei av å kaste massevis av mat uke etter uke. Han bestemte seg for å selge den like fine maten til rabatterte priser isteden - slik at den slapp å havne i søpla. Ideen fikk navnet "Matsmart" og dette ble så populært i Sverige at han til slutt tok ideen online - og tidligere i år ble Matsmart også tilgjengelig for oss her i Norge!

Og jeg kan bekrefte at her er det mye penger å spare! Disse varene betalte jeg 498 kroner for, normalpris ville vært 1119 kroner - jeg sparte altså 620 kroner!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Taddaaa!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Long live the food

Dette er altså mat som Matsmart har kjøpt opp fra forskjellige matprodusenter, som av ulike grunner ikke kan selge det ut selv. Det er varer som nærmer seg best-før-dato, eller nettopp har passert den - men som på ingen måte er dårlig etter! Eller det er varer med skjønnhetsfeil, utgåtte forpakninger eller rett og slett til-overs-mat.

Produktene er som sagt kraftig rabatterte, og jeg fant varer som var satt ned med 90%. I snitt ligger rabatten på 50%, og siden dette er et svensk konsept, er det foreløpig mest svenske varer som legges ut. Noe jeg syns er utelukkende positivt - jeg elsker nye, spennende varer, det føles litt som å være på harryhandel i sin egen stue ;-) Vinn vinn!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Så mye spennende!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Taco Cone! En som gleder seg til fredag ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bakepapir med silikonbelegg..? Yes please!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Disse overtrekkshettene kjøpte jeg til Mutter'n, hun kommer til å bli så glad - hun bruker nemlig badehetter hun hamstrer når hun er på hotell ;-D
 

Vi nordmenn kaster flaue 50 kilo fullt spiselig mat hver i året! Dette tilsvarer en verdi på 10 millioner kroner, i snitt 2000 kroner per person. Matsvinnet ønsker Matsmart å bidra med å redusere, ved å selge fullt spiselige matvarer til høye rabatter. Vi forbrukere får mer til overs i lommeboken, vi bidrar til minsket matsvinn, samt et mer bærekraftig miljø!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ingen ble glemt!
 

Ønsker du å teste Matsmart, får du akkurat nå 50 kroner i ytterligere rabatt ved å bruke koden "konatil", ved kjøp over 350 kroner! Koden er gyldig i 1 uke fra nå.

Det føles bra å gi maten en ny sjanse, og én eske kan fylles med varer opp til 20 kilo. Det kan du enkelt og greit følge med på underveis mens du handler:

Vær matsmart, minsk matsvinnet, bidra til et bedre miljø og få mer til overs i lommeboken! Og husk rabattkoden "konatil" da, hvis du ønsker å teste Matsmart fra sofakroken ;-)

* Følg Matsmart på Facebook *

Kjoleklipping og mimretid

Shit pomfritt, i dag har bruden og jeg vært hos Mormor og fått hjelp til å klippe av noen centimeter på forloverkjolen min! Mormor er dreven i gamet, hun har eget syrom, for å si det sånn. Så nå får det briste eller bære - vi tok sjansen og droppet å sy en søm langs kanten. Heldigvis ser det veldig bra ut!

Denne uka blir såklart litt kaotisk, for både Peter og jeg suser rundt i hver vår forlover-boble. Hodene våre er helt på bærtur, og i går hadde vi en samtale gående i nesten fem minutter før vi fant ut at vi snakket om to forskjellige ting. Jeg tror faktisk ikke brudeparet selv er like stressa som oss akkurat nå ;-)

Men i dag snakket lillesøster og jeg om hvem som skal servere i bryllupet, og en av dem er venninnen til mamma som bodde ved siden av oss da vi vokste opp. Og da måtte vi som alltid humre litt over den gamle historien som går igjen i vår familie, og som indirekte handler om henne.

Jeg syns rett og slett det er på tide å fortelle den hitsorien på nytt, så til glede for nye lesere og et gjensyn for gamle; her kommer historien om da ørene til mutter'n hørte bittelitt feil ;-)

Vi skal mange år tilbake i tid, til før søsteren min og jeg hadde flyttet hjemmefra. Det var en helt vanlig aprilkveld hjemme hos mine foreldre, mamma stod midt på stuegulvet og hang opp en klesvask, mens pappa og jeg satt fordypet i hver vår avis. TV'n stod på i bakgrunnen og lillesøsteren min satt henslengt i en stol med et blad i fanget.

Tidligere på kvelden hadde mamma vært ute og gått tur sammen med sin gode nabo-venninne som nettopp hadde vært gjennom en rimelig tøff skilsmisse.

- "Hvordan stod det til med naboen?", spør pappa fra nedi avisa.

- "Nei du vet", sukker mamma, "hun har vel hatt det bedre."

- "Huff", sier pappa, "hadde det skjedd noe spesielt nå, eller?"

- "Neida, det var ikke noe nytt. Men hun sover dårlig om natta. Og sånt forplanter seg ofte, vet du."

Det blir stille en stund. Aviser leses videre mens våte klær finner sin plass på tørkestativet.

"Tja", mumler fattern etter en stund, "hun savner kanskje å ha følge?"

Mamma mumler et svar jeg ikke klarer å tyde, så jeg ser bort på pappa som ser tilbake på meg - og siden han også ligner et spørsmålstegn, konkluderer jeg kjapt med at han heller ikke fikk med seg hva som ble sagt.

Vi tenker ikke mer over det og leser videre, men hører i bakgrunnen hvordan muttern intensiverer opphengingen av klær. Det ristes iherdig i bukser og gensere, det strekkes og ristes enda litt til. Det høres ut som om mamma er opprørt, og da jeg ser opp på henne, oppdager jeg at hun er sprutrød i fjeset. Munnen er snurpet igjen, noe som er svært uvanlig til henne å være.

Jeg dulter borti fattern, og peker i retning mamma.

- "Eh, pappa..", mumler jeg, "Jeg tror kanskje du sa noe feil..?"

Han sperrer opp øynene da han oppdager hvor stressa kona hans er, før han spør forsiktig:

- "Altså.. Sa jeg noe galt i sta, eller?"

Muttern slenger fra seg en våt sokk.

- "Herregud ja! Du kan da ikke spørre om sånt? Jentene sitter her og.. Ja.. Nei! Det går vel an å bruke huet littegranne!"


Og pappa bare..
 

Nå har også lillesøster klappet igjen boka si, og følger interessert med på samtalen. Ingen av oss forstår mammas voldsomme reaksjon, dette er veldig ulikt henne. Men at hun er opprørt - det er det ingen tvil om.

- "Men i alle dager", utbryter pappa, "var dét så ille, da? Jeg spurte bare om hun savnet å ha følge?"

Tre par øyne er nå rettet mot muttern, som står der bak det overfylte tørkestativet. Hun kikker forvirret opp i taket et par sekunder, før det kommer spakt:

- "Følge..?"

Pappa nikker forsiktig, mens vi andre holder pusten. Så spruter mamma ut i latter. Og da mener jeg krampelatter.. Hun ler så hun nesten må ned i knestående, og vi andre forstår fortsatt ingen verdens ting.

Etter noe som virker som en evighet med hiksting, får hun endelig pusten tilbake. Midt i alt kaoset må hun ha glemt at de to døtrene hennes fortsatt befinner seg i stua, for hun kikker på mannen sin mens hun tørker tårer og fniser:

- "Ja altså.. Jeg syns du sa.. Jeg trodde.. Jeg trodde du spurte om hun savnet å få kølle"

 

/  God onsdag, da.. ;-)

Fra The Voice til kirkebryllup

Jeg har bestendig vært veldig lettrørt i bryllup, og gråter en skvett selv om det er ukjente mennesker som gifter seg. Det har jo ikke akkurat blitt noe bedre etter at jeg fikk barn, nå kan jeg jo ikke se på videoer på youtube engang!

Derfor har jeg allerede stappet veska full av kleenex, for det kommer til å bli tøffe tak når lillesøster gifter seg på lørdag. Jeg kommer selvfølgelig til å ha på vannfast mascara, men det hjelper ikke på hovne gråteøyne - og vi skal tross alt rett til fotografering etterpå. Jeg med mine ganske smale øyne fra før, er i overkant spent på resultatet - godt det ikke er jeg som er brura! ;-)

Uansett, solosang pleier å være det tøffeste, og jeg tenkte bare å tipse om at han som skal synge i bryllupet til lillesøster også skal være med på The Voice i kveld!


Bilde med tillatelse fra Mr. Voice himself (Fotograf: Mikael B. Örtenheim)
 

Han heter Anders Gjønnes, er en utrolig talentfull Larviksgutt, og jeg er rimelig sikker på at han kommer til å sette prikken over i'en i kirken på lørdag :-)

Nå har jeg snoket litt, og funnet ut at han skal fremføre Josh Grobans "To where you are" på TV i kveld. Ryktene skal ha det til at han håper at Lene Marlin trykker på knappen, så da er det bare å krølle seg sammen i sofakroken klokka 20.00!

Og når Anders inntar scenen må du lukke øynene... Se for deg at du er en skjelven forlover i en kirke, med følelsene i høyspenn og en vannfast mascara som forhåpentligvis sitter som den skal. Så kan du godt sende meg noen gode tanker, hvis du vil ;-)

Men viktigst av alt er såklart at du blir med å heie på at Lene Marlin trykker på knappen sånn at Anders går videre! Dette blir spennende :-)

 

/ Heia heia heia

Vondt å være utenfor

/ Annonse for Røde Kors

- "Så lenge barna har det bra", har Mormor bestandig sagt. Jeg måtte bli mamma selv, før jeg klarte å forstå hva hun mente.

For lista med bekymringer kan bli ganske lang når man får barn. I starten er det meste skummelt, og det er ikke rart det kan føles overveldende når det plutselig går opp for en at den lille bylten er helt avhengig av deg for å ha det bra.

Så blir barnet større, og bekymringene endrer karakter. Plutselig handler ikke spørsmålene lenger om barnet spiser for lite, får nok søvn, utvikler seg i riktig tempo eller blir kvitt den falske kruppen noen gang.

Bekymringene går over til å handle om andre ting. Om barnet trives i barnehagen, eller om det har det bra på skolen. Om barnet har venner, og blir inkludert.

For hvordan føles det egentlig å se at din egen sønn eller datter er den eneste som ikke blir bedt i bursdag? Hvordan føles det som forelder, å se at en du er så inderlig glad i, er i ferd med å knekke fordi han eller hun holdes utenfor, blir mobbet eller føler seg ensom?

Mammahjertet mitt gråter av tanken på at dette er hverdagen til altfor mange! Alle trenger vi venner og tilhørighet for å ha det bra - og ekstra viktig er det når man er barn. Å føle seg utenfor er en grusom følelse, og å vokse opp med sosiale medier gjør det ikke enklere i 2017. Nå er det lett å se når man ikke blir invitert, og det er viktigere enn noen gang at vi prater med barna våre!

Trykk for å se film:

For vi voksne har faktisk også et ansvar. Det er vår oppgave å snakke med barna våre og hjelpe dem med å inkludere hverandre. For utestenging kan fort skje, og det er vi voksne som må sørge for at barna forstår at alle må få være med i lek, og at det faktisk gjør vondt å bli holdt utenfor. Spesielt yngre barn trenger veiledning, av foreldre, foresatte, barnehageansatte eller lærere.

Det er august, det er skolestart - og det er en sårbar periode for veldig mange barn. Utestenging er et problem, og vi som foreldre kan faktisk ikke stikke hodet under en stol og tenke at barna får ordne opp selv.

På nettsiden til Røde Kors finner du gode tips til hva vi voksne kan gjøre for å veilede, og hvordan vi kan være trygge voksne. For alle barn trenger venner, og det gjør fryktelig vondt å bli holdt utenfor.

 

/ Så lenge barna har det bra

Ønsker og planer for høsten

Både våren og høsten er årstider der jeg liker å legge litt planer. Ikke sånne store prosjekter, bare skrive en liste med ting jeg har lyst til å gjøre. Jeg får som oftest ikke unnagjort mange av punktene, men de gir meg energi og det er bare så trivelig å få dem ned på papiret! Etterhvert som ukene går kan man stryke et og annet punkt, også dukker det som oftest opp nye ting underveis som må føres på :-)

Og siden jeg syns dette er så trivelig selv, tenkte jeg kanskje å inspirere flere til å lage seg en liten energiliste!

Dette er den foreløpige lista mi for høsten 2017:

1. Besøke besteforeldre enda oftere
Finnes det noe viktigere enn familie? Jeg er ufattelig heldig som har to besteforeldre, og at barna mine har to oldeforeldre. Trenger ikke være mer enn en tur innom dem etter barnehagen for å si hei. Mer av det ❤
 

2. Bli flinkere til å lage middag
Jeg er bare sånn passe glad i å lage mat, men tanken på å bli god på kjøkkenet gir meg et lite piff i hjertet. Denne høsten skal jeg gjøre en innsats, og jeg gleder meg! Fikk forresten en mail for et par uker siden om at jeg var nominert som "Årets Matblogger"... Måtte svare som sant er, at jeg har lagt ut fem oppskriftsinnlegg på to år, og at det muligens hadde skjedd en ørliten misforståelse.
 

3. Trene
Tanken på å få inn en god treningsrutine som kan bidra til enda mer energi til å være mamma - det høres rett og slett veldig bra ut! Kroppen min trenger å komme i bedre form, og jeg har lyst til å danke kontorkropp-holdningen min ned i støvlene :-)


Ikke mye kondis i denna skrotten
 

4. Se mer på TV
Dette høres jo helt vilt ut, men det innebærer rett og slett å få hodet til å koble mer av. Blogging er en rar jobb, og hodet har aldri fri. Å se på TV føles litt som å sende hodet på spa, og jeg innser at en god serie å følge med på, gjør susen.
 

5. Lage videoer
Selv om det føles veldig kleint å se for seg, har jeg faktisk lyst til å prøve å lage en videoblogg! Jeg aner ikke hvordan jeg spiller inn en film, redigerer den eller får den ut på bloggen, men jeg ser for meg at det kunne vært litt moro å prøve. Kleint, men moro.
 

6. Male
Nå som vi har malt både TV-stua og The Master Bedroom, har jeg virkelig fått blod på tann. Jeg visste ikke at fargen på veggene hadde så mye å si! Derfor blir det nok litt maling framover, og jeg gleder meg til å sette i gang.
 

7. Lese en bok
Dette punktet gjennomføres aldri, men jeg fører det på hver eneste gang fordi jeg blir glad av å tenke på det. Å lese en bok er fantastisk, men det har blitt altfor lite boklesing de siste årene, spesielt for en som elsker følelsen når man er helt inne i et univers som eksisterer oppi ditt eget hodet, bare fordi hjernen din tolker ord i en bok.
 

5. Blåse liv i podcasten
Podcasten vår "Gjesterommet" er Norges mest ustabile podcast, og jeg har veldig lyst til å få på plass faste innspillinger utover høsten. Jeg blir glad av å tenke på det, så da må det på lista.
 

9. Legge meg tidligere
Tanken på å være uthvilt, jeg får sommerfugler i magen bare av å skrive det, haha!
 

10. Ta tatovering
Skjønner ikke hva som går av meg, for jeg har aldri vært spesielt opptatt av sånt. Men nå vil jeg ha en selv. Og jeg har tatt naboen i hånda på at det kommer til å skje, så det er for sent å snu :-)
 

Så nå gleder jeg meg til å bli blodtrent, tatovert og uthvilt.. ;-P

* Følg Konatil på Facebook *

En liten kjole-update

Wow! Det var jo liksom ingen tvil heller da, om hvilken av de to kjolene som stakk av med nesten samtlige av deres stemmer!


 

Og for et overveldende engasjement! Tusen hjertelig takk for hjelpen folkens - kjole nummer 2 skal altså få luftet seg på låvebryllup neste lørdag :-) Nå gjenstår bare å få kortet den ned litt på lengden, sånn at jeg ikke ligger langflat på kirkegulvet når jeg skal haste opp til alteret mens bruden og Pappa står klare og venter ved inngangen ;-)

Apropos å korte ned kjolen på lengden; jeg har lest alle kommentarene som har kommet inn, og det er litt blandede signaler rundt det å "bare klippe av kjolen nederst, så er den good-to-go". Én kunne informere om at hun hadde gjort nettopp det, og endte opp med å måtte bytte kjole en halvtime før vielsen fordi kjolen raknet. Hun anbefalte derfor å sy en søm nederst for sikkerhetsskyld.

Men så var det noen som hadde sydd en søm nederst, som mente dette ødela hele kjolen - for det ble stygt og kjolen mistet den fine fallen. Derfor har jeg tenkt til å la den smarteste, flinkeste syersken i familien om å hjelpe meg med dette: Mormor! Hun pleier å vite råd :-)

Så må jeg nesten fortelle at det ble litt antydning til panikk i leieren i går også, for den ene kusina mi hadde fått med seg kjoledilemmaet mitt - og sendte en stresset melding der hun skrev at både hun lillesøsteren skal ha på den samme kjolen til helgen! Heldigvis i forskjellige farger, men med tanke på hvor populær denne knytekjolen åpenbart er for tida, så skal det ikke forundre meg om vi blir flere i lik kjole denne dagen... Da blir det i alle fall mange morsomme bilder!

Siden så mange spør: Kjolen er kjøpt på "Whitestory & Friends" (ikke sponset), og jeg skjønner godt hvorfor den har blitt så populær den siste tiden. Den kommer i uttallige nydelige farger, den sitter pent på alle kroppsfasonger (veldig fin som gravidkjole!) - rett og slett genial!

Av frykt for kjoleoverdose her på bloggen vet jeg ikke helt om det blir noen kjoleoppfølger de nærmeste dagene, men det tror jeg han her syns er helt greit:


Eh, neida... Jeg trengte bare kjolehjelp, jeg lover ;-)

 

/ God lørdag folkens, tusen takk for hjelpen

Jeg trenger kjolehjelp!

For noen dager siden skrev jeg at det nærmer seg bryllupet til lillesøster, der jeg skal være forlover! Jeg gleder meg veldig, men jeg har enda ikke klart å bestemme meg for hvilken kjole jeg skal ha på.

Jeg har nemlig to kjole-kandidater, og begge er like gode å ha på! (Komfort er faktisk et tema) Men så har det seg sånn at lillesøster skal ha to forlovere, og planen var egentlig at begge skulle ha på like kjoler. De ble kjøpt inn for evigheter siden, men de siste dagene har lillesøster og jeg diskutert om det blir for "forventet" at vi skal ha på det samme - og at det kanskje er bedre om vi velger forskjellige kjoler, men i samme farge?

Og så gikk det opp for meg at jeg jo faktisk sitter på en enestående mulighet til å be om deres mening! Jeg har nå to kjoler som begge er grønne, men de er veldig forskjellige.

Kjole nummer 1 ser slik ut, dette er altså varianten dersom vi skal gå for forskjellige kjoler:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den kjenner jeg nesten ikke at jeg har på, den er liksom like behagelig som en nattkjole. Også liker jeg at den er hel foran og bak, sånn at jeg kan ha på hvilken BH jeg vil :-)

Men så var det kjole nummer 2, da. Kanskje ikke så lett å få et godt inntrykk så lenge den henger på hengeren..? ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
For den ser jo rimelig spesiell ut...
 

Denne kjolen består av to deler - og, hold dere fast, den kommer i one size!! For ei lita jente på 159 centimeter er det så godt som aldri et godt tegn når noe er one size...

Men følg med nå:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Først tar man på toppen.. Så drar man på seg skjørtet..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Så er det to lange stropper foran, som kan knytes i utallige varianter! Genialt?
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg tenkte noe sånt som dette :-)
 

Og hvis det blir kaldt utover dagen, kan jeg bare brette ned stroppene slik at det blir ermer!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvis ikke dette er kult så vet ikke jeg!
 

Og rulle ermene opp igjen hvis jeg blir svett av å danse utover kvelden ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Thumbs!
 

Eneste problemet med one size er selvfølgelig at jeg må gjøre noe med lengden...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En smule lang, eller...
 

Men denne kjolen er laget av et sånt stoff som bare kan klippes rett av - så er den good to go! Kan jo nesten fikse det på selve bryllupsdagen.. Neida ;-) Joda.

Så, hva tycks? Kjole nummer 2 er jo helt nydelig såklart, men blir det for mye med to forlovere i den samme finstasen?

 

/ Synspunkter tas i mot med takk

To våkne og to trøttfiser

Først skjønte jeg ingenting. Sov jeg fortsatt? Var dette en drøm? Det var for stille, hadde det sluttet å regne i løpet av natta? Jeg turte ikke åpne øynene. Redd for å oppdage at det fortsatt var natt, at det fortsatt var bekmørkt i rommet.

Vekkerklokka hadde i alle fall ikke ringt enda. Men hva hadde jeg våknet av da? Meg selv? Det kunne ikke være natt fortsatt. Jeg hadde en merkelig følelse i kroppen, en følelse jeg ikke kunne huske sist jeg hadde kjent på.

Jeg gløttet forsiktig på det ene øyet. Morgensola tittet inn gjennom en liten luke i gardina. Så fikk jeg øye på bakhodet til Peter på hans side av senga, pusten gikk stille og forsiktig. Herregud, tenk å ha funnet en mann som ikke snorker.

Jeg lå fortsatt helt i ro. Så hørte jeg plutselig noen små lyder til venstre. En forsiktig innpust og utpust, så jeg snudde så stille jeg kunne på hodet, og fikk øye på den lille sovende prinsessa, liggende oppå dyna. Alltid så varm, den lille kroppen.

Plutselig lød lyden av rennende vann på badet. En håndvask som var i sving, og straks etter fulgte lyden av to tassende føtter. Jeg kikket mot døråpningen, og plutselig stod han som åpenbart hadde våknet først av oss alle der. Et eneste stort smil, før han krabbet opp i senga og krøp under dyna for å varme de kalde tottene.

Og der lå vi, ingen av oss lagde en lyd. Bare lå der og ventet på at dagen skulle starte. To våkne og to trøttfiser.

Så ringte vekkerklokka.

Og da forstod jeg hvilken merkelig følelse jeg hadde i kroppen, følelsen jeg ikke kunne huske sist jeg hadde kjent på. Jeg følte meg uthvilt. Det hadde vært en god natt. For første gang på jeg vet ikke hvor lenge.

Haleluja ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Konatil på Facebook *

Håper folk som deg får kreft

Er det ikke noe som heter at dersom man ikke har noe pent å si, så skal man ikke si noe i det hele tatt?

I helgen var jeg på innflyttingsfest hos en barndomsvenninne, og når mange kjente og ukjente mennesker samles, er det bestandig litt spesielt for min del når samtaleemnet går over i jobbsituasjon. For uansett hvordan man vrir og vender på det, er jo det å være blogger en ganske rar jobb å ha...

Men det interessante er at det siste året har ting endret seg, folk lurer ikke lenger på de samme tingene som før. De spør ikke lenger om det er sånn at bloggen faktisk er jobben min, om det er jeg som bestemmer hvilke reklamer som rullerer under headeren, eller hvordan det er å leve med Peter og dermed være to bloggere under samme tak.

Nei, nå er folk mest opptatt av nettroll og netthets, og spørsmålene går på om Peter og jeg får mye dritt og hvordan vi takler det når trolla lirer av seg mindre hyggelige ting i kommentarfeltet. Og den utviklingen liker jeg! For det er viktigere enn noen gang at denne ukulturen prates om.

For netthets er en ukultur, og jeg kan forstå hvorfor flere bloggere for lengst har stengt kommentarfeltene sine. Det er sjokkerende hva folk får seg til å skrive, selv under fullt navn på Facebook.

Både Peter og jeg har åpne kommentarfelt, der det er fritt fram for både anonyme, og valgfrie pseudonymer. Vi får ikke spesielt mye hets i løpet av en uke, men når det dukker opp, må jeg innrømme at jeg føler mer medfølelse enn avsky. For selv om det såklart er forkastelig, så er det jo egentlig bare trist?

Jeg er sikker på at årsakene kan være mange, men man kan jo i blant lure på hva som får folk til å slå seg løs bak tastaturet.


 

Eller dette (hentet fra Peters blogg):


 

Slår man opp "Nettroll" i Store Norske Leksikon står det blant annet: "I motsetning til folk som driver med systematisk nettmobbing, desinformasjon og lignende, har ikke nettroll noen agenda. Det er gleden ved å skape frustrasjon og følelsen av å være smartere enn sine ofre som er den viktigste drivkraften, ikke det de eventuelt måtte oppnå med virksomheten."

Og artikkelen fortsetter med følgende: "Det er mer sannsynlig at nettrollene benytter mulighetene for anonymitet og manipulasjon på nett til å leve ut sider ved seg selv som de undertrykker i andre sammenhenger."

Altså burde man kanskje heller synes synd på nettrollene, fremfor å bli forbannet på dem. For kom ikke her og si du har det bra i eget liv når du må rakke ned på, eller slenge dritt om andre. Jeg snakker da altså om innlysende drittslenging, ikke saklig kritikk og den slags.

For kritikk er én ting, men forsmådde nettroll er det faktisk bare synd på.

Jeg er sjeleglad for at jeg begynte å blogge etter fylte 30, hadde jeg vært 20 ville jeg nok ikke vært like hardhudet. I tillegg er det godt å ha en kjæreste som også får på pukkelen iblant og har blitt vant til å bli kalt både det ene og det andre ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Godt å være to :-)
 

/ Ingen fortjener å få kreft ❤

Bryllupstanker og bare litt nerver

Jeg sliter litt med huet for tida, dette er blant annet grunnen til at det går litt i rykk og napp på Snapchat om dagen... Det er mye som skjer utenfor bloggen, blant annet nærmer det seg bryllupet til lillesøster, der jeg atpåtil skal være forlover!

Nå som det er to uker igjen, er det kanskje på tide å begynne å tenke på talen.. Og noe jeg har lurt litt på de siste dagene, er om den grusomme opplevelsen med sceneskrekk-nerver i forkant av Vixen Blog Awards i januar, kan ha gjort at jeg er kvitt nervøsiteten?!

Jeg gruer meg i alle fall til en forandring ikke, jeg er bare litt stressa for hva jeg skal si. Og at jeg sannsynligvis kommer til å begynne å grine underveis. Det er så flaut når man får sånn pipestemme!


I bryllupet skal jeg dessuten kle meg litt lystigere.. ;-)
 

Bryllup er jo uansett en dag med veldig mye følelser. Jeg pleier å knekke helt i kirken, for jeg blir så ufattelig rørt av musikk. Og sleng på to mennesker som skal si ja til hverandre, så har du oppskriften på ugly cry. Jeg kommer altså til å ha hovne øyne på absolutt alle bilder fra denne dagen, og det kommer jo til å bli flott - jeg som fra før har sånne øyne som forsvinner når jeg smiler.

Også har jeg enda ikke funnet ut hva jeg skal ha på meg! Valget står nemlig mellom to kjoler, og i følge Peter er det hipp som happ... Så jeg tror jeg blir nødt til å be dere om råd.

Så må jeg bare få si at det triveligste med sånne store bryllup, er at alle i den lille-store familien vår gleder seg skikkelig til å møtes! Jeg tror faktisk aldri jeg har vært på fest med verken kusiner, fettere, tanter eller onkler - og i alle fall ikke mamma og pappa! Så det blir knall, og sikkert litt rart :-)

Peter har dessuten sagt at han tror han kommer til å danse. Og Peter danser aldri..

Men før jeg begynner å glede meg skikkelig, må jeg komme i gang med talen. Og jeg krysser alt jeg har for at nervene ikke kommer krypende :-)

Beautiful wedding bouquet in hands of the bride
 

/ God fredag

Barnas høstfavoritter

/ Annonse

Hver høst minner meg fortsatt om skolestart, og hvor spennende det var å kjøpe inn bokbind, tomme kladdebøker og nye penner til pennalet. Men aller viktigst var selvfølgelig det man skulle ha på seg første skoledag!

For nytt antrekk måtte til, og det var veldig viktig at de nye klærne fikk ligge på vent til den store dagen. Sånn i ettertid kan det nesten sammenlignes med hvor høytidelig det er å skulle ta på seg bunaden på 17. mai ;-)

Nå er det enda et år igjen til vi har en skolestarter i hus - men høstgarderoben trenger definitivt påfyll hos barnehagebarn også. Og akkurat nå har Lindex alt man trenger til skole- eller barnehagestart!

Og hva er vel bedre enn å finne alt man trenger på ett sted, enten det er til solskinnsdager, regnværsdager, varme eller kalde høstdager? Lindex har alt, og plaggene finnes i størrelsene 86 til 170. Her er det med andre ord store muligheter for å finne nye favoritter til både små og store barn :-)

Bare se på alle disse godbitene!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En finstrikket bomullskjole blir med ett en prinsesse verdig med riktige accessoirer ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sjekk frynsene nederst på jeansen, da.. Smelt
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Caps må til på tøffe gutter :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vend venstre øre til for et "nope"..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
... Eller venstre side av jakka for et "yup" ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når man har en Pappa som har bodd i Japan..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kjole med tyll - kan det bli bedre? Tips: Funker som nattkjole også, om den nektes å tas av.. ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Påfyllspause i skyggen..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mitt favorittantrekk! Jeansen er i tillegg så myk at jeg gjerne skulle hatt en selv...
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gullskjørt og høstens ultimate favorittgenser :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Deilig med spreke farger til gutta også!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Miks og match - uendelig med muligheter :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gull funker dessuten til alt..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og denne jakka Love it!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Voksenstørrelse hadde ikke vært dumt! Hilsen misunnelig mamma ;-)
 

Det er ikke mange ukene til vi må fiske fram ullundertøyet igjen, og det gleder mitt hjerte å se de herlige fargene og spreke printene denne høsten! Her er det også miks og match som gjelder - og alt er såklart lov! :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Helt forelska i ullstillongsen med dyremønster :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er altså så mye fint å velge mellom, og dette var bare noen av høstnyhetene! Alle våre favoritter og mye mer til, finner du hos Lindex :-)

/ Vi er klare for høsten

Hei og hallo, høstsmellen!

I dag morges våknet jeg av en liten fot i ansiktet, og lyden av plaskregn på taket. Soveromsvinduet sto på vidt gap, og det var rett og slett iskaldt på soverommet! Og for en frysepinne som meg, tok det ikke mange sekundene før høstsmellen sparket inn.

Peter er skikkelig lei av at jeg maser om at winter is coming høsten er på vei, men det er liksom sånn jeg får ut frustrasjonen min. I min verden skulle vi nemlig hatt sommer fra mars til oktober - og skikkelig kulde fra november til februar. Det ville vært akkurat nok kalde måneder til at vi kunne sette ordentlig pris på en lang sommer, og nok sommer til at vi var klare for skikkelig vinter i november!

Men sånn er det jo ikke, og her jeg sitter med ullsokker på bena, syns jeg i grunnen det er på sin plass å konkludere med at sommeren er passé. Jeg liker det ikke, men da er det desto viktigere å gjøre noe som funker - nemlig å liste opp alle de deilige tingene høsten har å by på!

Så værsågod, her kommer mine 10 grunner til at høsten er fin ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Høstvind - ikke fullt så glad i, faktisk.. ;-)

1. Frisk luft, høstsol og flotte farger

Det er jo noen uker igjen til de flotte høstfargene er på plass, men allerede nå kan man føle det friske draget i lufta. Selv om jeg hater å fryse, elsker jeg å trekke pusten dypt og kjenne lukten av høst! Den lave høstsola er helt spesiell, og så sant man ikke får den rett i fleisen når man kjører bil - får den meg til å sette ekstra stor pris på at sola skinner de dagene det ikke regner.
 

2. TV-premierer

Jeg ser ikke mye på TV lenger, men premierer hører definitivt høsten til! Dette var noe av det beste jeg visste da jeg var yngre, og før jeg fikk barn sprengte jeg serieopptaks-funksjonen på dekoderen i løpet av august. I år har jeg bestemt meg for å velge 1 serie å ha på opptak, og kremt.. Jeg hater thrillere, men når NRK kan friste med thrillerdrama der spesialetterforskeren spilles av en viss Mr. Oftebro... Hello 😍
 

3. Peiskos

Dette punktet trenger ingen forklaring, selv hunden vår elsker å ligge foran peisen og varme seg etter en tur i høstmørket! Dessuten er jeg superglad for å ha funnet meg en mann som om mulig setter enda mer pris på fyr i peisen enn meg selv :-)
 

4. Tedrikking

Her i huset hviler vannkokeren hele sommeren, og når høsten kommer tørkes den støv av før den gjøres klar til å brygge de herligste koppene med te. Ingenting er som å få tilbake varmen i kroppen fra rykende het drikke :-)
 

5. Lamper og telys

Selv om det er kjipt at det blir mørkere ute, så er det noe skikkelig koselig over å måtte ha på lysene inne igjen! Sammen med levende lys gjør det underverker for stemningen.
 

6. Fårikål

Jeg er såpass glad i Norges nasjonalrett, at dette er et av høstens store høydepunkt for meg. Peter er selvfølgelig ikke enig, og når jeg gir 10 av 10 på karakterskalaen, klarer han kun å strekke seg til en sterk 3'er.. Mens vi spiser fårikål, må vi gjenfortelle historien om da min gode venninne skulle servere denne utsøkte retten til kjæresten sin for første gang. Han er ikke norsk, og etter første biten la han ned bestikket, kikket på venninnen min med store øyne og sa: "This is.. Shit". Haha! Vi ler like godt av denne historien hver eneste gang den fortelles :-)
 

7. Støvletter

Dette har jeg likt helt siden jeg var liten! Hver høst fikk jeg nye støvletter, og det var så trivelig å traske rundt i nye sko. Da er man litt lei av sommerskoene og klar for noe nytt. Da jeg var liten var det i tillegg veldig viktig at støvlettene laget klikkelyd, men det må de ikke lenger ;-)
 

8. Skolestart-følelsen

Selv om det er mange år siden jeg gikk på skolen, blir jeg påvirket av alle skolestarterne rundt omkring. Det er som om høsten er spennende! Peter og jeg har diskutert dette, for han hatet skolestarten etter sommerferien, mens jeg likte den. Følelsen av tomme kladdebøker, nyspissede blyanter, nye fag, nye lærebøker, et helt nytt år - magisk! Peter derimot kan strekke seg til at det var gøy å se igjen kompisene sine etter en lang sommer, men that's it :-)
 

9. Mørke morgener og mørke kvelder

Yes, etter at jeg fikk barn ble faktisk dette punktet en skikkelig fordel! Mine barn er i alle fall lettere å få i seng om kvelden når det er mørkt ute, og de kan være tilbøyelige til å tro at det fortsatt er natten når de våkner grytidlig om morgenen. Det strider jo mot all fornuft å legge seg om kvelden når sola fortsatt henger høyt på himmelen :-)
 

10. Sofaprosjekter

Dette punktet er jeg tilbøyelig til å gi opp i år, men likevel ikke... For de siste 15 årene har jeg hvert eneste år satt i gang med et nytt sofaprosjekt - som oftest noe som innebærer strikkepinner og nytt garn. Problemet er bare at jeg aldri kommer i mål, så vi får se hvordan jeg løser dette i år. Jeg har fortsatt en liten genser på pinnene som jeg begynte på for tre år siden, og det er så kjedelig å fortsette på gammelt arbeid! Samtidig hadde det jo vært utrolig moro å bli ferdig, da..


 

Sånn, kjære høstsmell! Dette skal gå bra, det. Allerede nå takler jeg deg mye bedre シ

* Følg Konatil på Facebook *

Berre gjer da

Det er ganske nøyaktig 9 dager siden jeg kom hjem fra ferie og lurte på hva i all verden som hadde skjedd på vaskerommet mitt. Det så rett og slett ut som om noen hadde brutt seg inn og lagd et helsikkes kaos, før de hadde listet seg ut igjen uten å stjele noen verdens ting.

Men jeg trengte jo ikke mange sekunder med betenkningstid før jeg innså at jeg bare kunne skylde meg selv. Et vaskerom må holdes kontinuerlig i sjakk, på samme måte som en skittentøyskurv. Hviler man på sine laurbær, oppstår det trøbbel.

Dette hadde altså skjedd meg og mitt vaskerom (jeg sier mitt, for sånn er husarbeidsfordelingen her i huset) - og selv om jeg først trodde det var klær som lagde kaos, oppdaget jeg ganske kjapt at vaskerommet hadde blitt offer for panikkrydding.

Langt inni topplokket et sted, kunne jeg nemlig huske at jeg ved et par fire, fem anledninger så meg nødt til å stue bort noe rot som sto i gangen når vi fikk gjester. Å stue bort rot er aldri å anbefale.

Men i dag var det endelig dags! Mens Peter sparket fotball med ungene, kastet jeg meg rundt og gjorde det jeg måtte. I bakhodet hadde jeg mottoet til han treningsguruen på NRK: Berre gjer da.

Så jeg gjorde jeg det.


Ser gulvet vått ut, sier du? Pytt sann, det er bare nyvasket.. 😋
 

Jeg ryddet absolutt hele vaskerommet for ting, jeg svingte meg rundt med støvsugeren og kjørte på med vaskefilla. Og det må jeg bare få si, fy flate, det rommet har ikke sett så fint ut siden sommeren 2013, rett før vi flyttet inn!

Og nå som vaskerommet mitt er helt strøkent, må jeg jo få takke alle dere som var så snille og sendte meg støttende meldinger etter å ha sett rotet mitt - bare for å fortelle at jeg ikke var alene. At jeg skulle vite det var flere kaotiske vaskerom der ute, at jeg ikke måtte føle meg som en dårlig person selv om jeg ikke lenger kunne se gulvet der inne. Dere som sendte snapper av deres eget kaos, for å bevise at vi var flere i samme båt.

Men på grunn av dere, føler jeg det litt som min plikt å spre litt "berre gjer da"-power til alle dere som trenger det. Dere som i altfor lang tid har irritert dere over rotet på vaskerommet. Som kanskje trenger den lille "berre gjer da"-dytten som jeg trengte. Jeg lover dere, det er så innmari deilig når det er gjort, når gulvet skinner og klesvasken er sortert og alt er på stell!

Men... Så kom Peter tilbake med ungene, og ja. Jeg hadde riktignok rukket å tømme vaskerommet for ting og gjøre det skikkelig rent, men jeg måtte jo sette alle tingene et sted.

Så når jeg går inn på kjøkkenet nå, innser jeg at det kanskje gjenstår littebitt arbeid likevel...


 

Eller ganske mye arbeid, faktisk. Hadde et håp om å få sett den siste episoden av Game of Thrones i kveld, men kan vel bare si det sånn at jeg har annet å ta meg til. Berre gjer da.
 

/ Legg ikke ut på storrengjøring, med mindre du har god tid...

Et sånt øyeblikk

Sannsynligheten er veldig stor for at du ikke ser det samme som meg, på dette bildet :-)

For dette bildet viser ikke bare to søsken som nettopp har blitt overrasket med en togtur til Tønsberg på en helt vanlig søndag. Som akkurat har bestilt seg en matbit og noe å drikke, og som får tida til å gå ved å fotografere hverandre med fatterns kamera.

Nei, bildet symboliserer også noe helt annet, noe skikkelig fint.

Jeg satt på den andre siden av bordet og tok bilde av de to, mens vi ventet på maten vi hadde bestilt på restauranten. Stemningen var så fin, så fin at jeg plutselig fikk et "øyeblikk". Du vet et sånt øyeblikk der du bare føler deg veldig glad og tenker at livet smiler, og du blir så overveldet at du nesten får lyst til å gråte litt.

Og grunnen til det, var rett og slett at vi satt på en restaurant. Alle fire. Dette høres sikkert dumt ut i manges ører, men jeg er også helt sikker på at ganske mange forstår hva jeg mener.

Peter og jeg har nemlig aldri tatt med barna våre ut for å spise alene. Vi prøvde noen ganger sammen med besteforeldre da barna var små, men det fristet rett og slett ikke til gjentagelse. Å spise mat på restaurant med to barn som ikke har lyst til å sitte stille, er pyton. Det er stressende, lite koselig, ikke verdt det.

Derfor har vi droppet sånne ting. Det er ikke barnas skyld og det har ikke vært noe stort savn, det har bare blitt sånn. Og nettopp derfor betyr dette bildet så mye for meg. Derfor fikk jeg et øyeblikk.

For uten at vi har tenkt over det, har barna blitt så mye større at en spontantur til Tønsberg kan innebære restaurantbesøk og samtidig ende opp med å bli en sånn perfekt dag som tatt rett ut av et fotoalbum.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Som jeg har skrevet om før, har Peter og jeg et ordtak vi bruker flittig når det herjer litt her hjemme. Når for eksempel tannpuss plutselig sidestilles med dommedag, når de nye sandalane ikke lenger kan brukes fordi de ikke løper fort nok, eller når smør på brødskiva er himmelsk på mandag og katastrofe på tirsdag.

Da ser vi på hverandre og sier "It will pass".

Og her er vi altså. Den litt stressende tiden med bleier og barnevogn og full galopp har passert, og nå kan vi plutselig ta med barna hvor som helst og gjøre hva som helst, og atpåtil få sånne øyeblikk.

Det føles ganske så magisk :-)
 

* Følg Konatil på Facebook *

TV or not TV?

Det nye soverommet er for lengst ferdig malt, og vi begynner å komme i orden - men akkurat nå står vi faktisk overfor et aldri så lite soveromsdilemma.. ;-)

For det nymalte rommet har allerede rukket å bli mitt nye favorittrom, jeg blir til og med glad hver gang jeg går forbi og titter inn, og det sier jo litt om hvor fornøyd jeg er med fargen på veggene!

Siden jeg sliter med beslutningsvegring, har jeg også bestemt meg for å gjøre soverommet helt ferdig mens det enda er "nytt". Kanskje blir jeg såpass gira av å få ting opp på veggene, at jeg blir inspirert til å ta resten av huset også ;-)

Men, det store spørsmålet inntil videre er noe helt annet enn hvilke bilder som skal opp på veggen, nemlig: Er det tommel opp eller ned for å ha TV på soverommet?!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ledningen henger foreløpig på halv tolv..
 

Jeg har nemlig en sånn glup idé om at Peter og jeg kan bruke den gamle TV'n som sto i boden, til å sette på en film til ungene en tidlig lørdag eller søndag morgen når høsten kryper på.. Alle samlet i den store senga, foran TV'n - og på den måten kan Peter og jeg forhåpentligvis kjøpe oss litt ekstra sovetid.. Men funker sånt?

Jeg hadde TV på soverommet da jeg bodde i kollektiv for tretten år siden, og fikk etterhvert et litt ambivalent forhold til det. For det ble så fristende å legge seg på senga og glo.. Og spesielt vanskelig ble det å skru av TV'n om kvelden!

Men det var jo en litt annen tid, da. Ikke hadde jeg barn, og som oftest kunne jeg jo ta igjen den tapte søvnen dagen etter.

Jeg ser for meg at det er mange som fraråder TV på sengekanten - kanskje spesielt med tanke på søvnkvalitet. Nå var det jo ikke tanken min å se på TV på senga om kvelden, men når jeg tenker etter så høres det jo ikke feil ut å krype under dyna på en mørk høstkveld og sette på en episode av Game Of Thrones, heller..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ TV or not TV - erfaringer mottas med takk

Gift med Phil Dunphy

Jeg innser at det høres helt fjernt ut, men denne uka lærte Peter noe jeg tror kan komme til å redde ekteskapet vårt.

Og med "redde ekteskapet", mener jeg at han har knekt en kode som kommer til å gjøre forholdet vårt enda sterkere. For det han har lært, kommer vi til å benytte oss av begge to! Og jeg er faktisk overbevist om at det kommer til å løse veldig mange problemer i framtida.

Happy couple in love with painted smiley holding red heart
 

Kort fortalt dro Peter og jeg til byen med ungene rett etter barnehagen på mandag, for å handle både klær og mat. Det gikk forsåvidt greit, men jeg ble utrolig stresset da jeg skulle finne klær til lillesnuppa samtidig som hun svinset rundt blant alle klesstativene. Det var mye folk, og etter en stund var jeg helt utslitt. Magen skrek etter middag og jeg trakk et lettelsens sukk da vi endelig satt i bilen på vei hjem.

Peter hadde denne dagen bedt følgerne sine på Snapchat om å dele sine tørreste vitser, og spurte pent om jeg kunne lese opp noen av dem og legge dem ut på storyen hans. Jeg var egentlig ikke klar i det hele tatt, men tenkte at jeg fikk gjøre et forsøk.

Men etter fjerde forsøk ga jeg opp, enten ble jeg avbrutt underveis, eller så husket jeg bare halve vitsen og måtte begynne forfra. Vanligvis ville Peter blitt småirritert på meg, og bedt meg prøve én gang til; Ingenting å bli så stressa for, det er jo bare en snap. Nå var vi jo på vei hjem likevel, og snart ville middagen stå på bordet. Ta deg sammen, så går det så fint så.

Og denne måten å reagere på, irriterer meg noe så innmari! På samme måte som når jeg for eksempel sier til noen at jeg er livredd for å fly, og får til svar: "Neeeeeida, det er ikke noe å være redd for."

For frykten min er jo der, det er ikke sånn at jeg later som jeg er redd for å fly - og hadde det hjulpet å tenke "Neeeeeeida, det er ikke noe å være redd for", så hadde jeg jo bare gjort det..?

Peter og jeg har vært på COS-kurs på helsestasjonen, og lært at dersom et barn faller og slår seg, er det dummeste man gjør å prøve å avlede. Det er altså ikke riktig å plukke opp et barn som nettopp har slått kneet sitt, gå bort til vinduet, peke på en fugl og si: "Oi! Se på den fuglen, da! Den sitter på taket, den!"

Nei, barnet trenger å få ut gråten, det trenger en voksen som sier: "Det der skjønner jeg var vondt! Få se på kneet ditt, tror du vi må finne et plaster?"

Og akkurat denne taktikken brukte Peter for første gang på 6 år, i bilen på vei hjem, da jeg hadde falt sammen i bilsetet, og aller minst trengte den vanlige reaksjonen Peter pleier å servere meg. Han gikk for det totalt motsatte, og det virket som bare pokker'n!

Peter sa: - "Æh, drit i Snapchat, drit i telefonen. Det har ingenting å si. Vet du hva? Nå skjønner jeg at du er sliten. Jeg syns du var sterk som kom deg gjennom den handleturen, for den var sinnssykt stressende. Og du tok barna mye mer enn meg. Jeg tror faktisk hvem som helst hadde klikket i en sånn situasjon. Du er bra du, mamma."

Haleluja! Det var jo nøyaktig dette jeg trengte å høre! Som et barn som har slått kneet sitt, og ikke trenger å snakke om fuglen utenfor vinduet som sitter på taket - så trengte jeg å få bekreftelsen på at JA, det var ikke rart at jeg var sliten! Han forstod meg, han meg, og han sa jeg var bra for det!

Av alle steder hadde Peter plukket opp dette trikset i en episode av "Modern Family", hvor Phil Dunphy hadde lært denne taktikken og deretter testet den på kona si. Med stort hell, så klart ;-)

Og nå tenker jeg at dette er noe alle burde teste ut! Prøv det på kjæresten, på sjefen, kollegaen, sønnen, datteren, svigermor eller naboen. Hvis man havner i en setting der det kan være naturlig; kjør på med litt forståelse, da! Gi aksept istedenfor å pøse på med egne tanker og følelser.

Funker det ikke, så har du i alle fall prøvd - og funker det, så er det jo bare å fortsette ;-)


 

/ Takk ska'rru ha, Phil ;-)

Oldefar og gresshoppene

Barndomshjemmet mitt lå rett ved et stort jorde, og utsikten fra kjøkkenvinduet var som balsam for sjelen. Det var natur, stillhet og et og annet rådyr som strøk forbi.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men tidlig høst hvert eneste år, skjedde det samme: Gresshoppene tok over stillheten med deres utrolige konserter. Hundrevis av hanner som laget lyd ved å gnisse bena sine mot små tagger på lårene, og disse lydene kunne nesten ta pusten fra meg, særlig om kvelden.

Jeg lå i senga mi og hørte på den fascinerende lyden, mens jeg følte at høsten var i anmarsj.

I dag minner gresshoppene meg også på historien om Oldefar. For da Oldefar begynte å bli eldre, fikk han nedsatt hørsel. Den høyfrekvente lyden fra gresshoppene ble nok mindre og mindre hørbar for hvert år som gikk, og da noen en høstdag nevnte den lydsterke gresshoppekonserten som foregikk utenfor stuevinduet på gården hans, svarte han kjapt:

- "Gresshopper?! Nei, de ble utryddet for flere år sia, de."

Det er august nå, og insektene har startet konsertene sine. Og selv om august pleier å by på mange flotte sommerdager, er det allerede nå et kjøligere drag i lufta, et slags forvarsel om at den fine sommeren snart er ved veis ende. Høsten er fin, men jeg håper sommeren vil bli noen uker til.

Uansett får historien om Oldefar meg til å smile, for hvor utenkelig er det ikke at man en dag ikke lenger kommer til å høre gresshoppenes sang?

Men når den dagen kommer, skal jeg i alle fall ikke være lei meg - jeg skal tenke som Oldefar. Gresshopper? De ble utryddet for flere år siden, de :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/

Ikke i søpla, takk

På lista mi over ting jeg skal gjøre i løpet av de neste ukene, står punktet "Sortere klær". Det er altfor lenge siden jeg tok et røsk i mitt eget klesskap, og begge ungene har masse tøy som ikke passer lenger.

Og det fikk meg til å tenke på en ting jeg lærte i sommer, takket være en sak en av vennene mine på Facebook hadde delt. Jeg er helt sikker på at det er flere enn meg som ikke visste dette fra før!

Woman holding a huge pile of clothes

For i følge denne saken, er de ansatte i avfallssorteringsanleggene fortvilet over at du og jeg kaster klær som restavfall. De aller fleste av oss er flinke til å levere gjenbrukbare klær til UFF, Fretex, eller lignende - men det er verre med klær som er i dårlig stand.

Og klær, spesielt BH'er og korsetter, skaper visst masse trøbbel hver eneste dag i sorteringsanleggene, rett og slett fordi det henger seg fast. Anleggene må renses hyppig, og oppfordringen fra renovasjonsselskapene er klar: Lever absolutt alt tøy til gjenvinning, selv om det er ødelagt!

Dette var altså nytt for meg, jeg trodde nemlig hullete og slitte klær skulle i søpla... Men leverer man det til en returordning isteden, blir tøyet sortert i én av 200 kategorier (!) før det havner i riktig container - og slipper å sette seg fast i sorteringsanleggene. Dette sparer renovasjonsselskapene for ekstra utgifter - i tillegg er det bra for miljøet, for ødelagte klær kan nemlig gjenvinnes til andre ting! For eksempel til isolasjonsmaterialer i hus, og det er jo en fin tanke :-)

Her i huset er vi store tilhengere av "Arvekarusellen", og de fleste plagg sendes videre til en ny eier. Men enkelte plagg når også endestasjonen hos oss, og da er det jo fint å vite at en hullete og slitt genser ikke trenger å ende i bøtta fordi den ikke kan brukes som plagg lenger, men at den kan fortsette å varme kalde kropper som isolasjon :-)


Ikke hus-isolering riktig enda, inn i arvekarusellen med seg ;-)

 

/ Tommel opp for riktig sortering!

Juli som gikk

Aaaah, første dag tilbake til hverdagen - det har vært både litt deilig og litt trist. Akkurat som det skal være etter en fin sommerferie! Og siden dette atpåtil er julis siste dag, passer det jo perfekt med en liten oppsummering.

Jeg elsker fortsatt tilbakeblikk, og selv om jeg klamrer meg fast til at august pleier å by på mange fine sommerdager, gleder jeg meg over at årets sommer har servert oss sol og atter sol i Vestfold.

Men nå, en liten oppsummering før august sparker i gang!

 

JULI

Beste kjøp
Jeg ble hoppende glad da jeg fant disse rammene i en restekasse da vi var i Kongsvinger i forrige uke, og ble helt fra meg da jeg så at de kostet 10 kroner stykket! Så da kjøpte jeg like godt fire stykker ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Verste bomkjøp
Jeg kjøpte en regnponcho før Stavernfestivalen - fikk ikke bruk for den i strålende sol... ;-)

 

Peter-øyeblikk
Han er jo generelt en bra mann, men jeg må si jeg elsker humoren hans når han kjøper blomster til meg fordi Jakob Oftebro har blitt singel. Det er liksom søtt og hysterisk artig på samme tid :-)

 

Christina-øyeblikk
Jeg digger Snapchat, spesielt de gangene jeg kan finne på noe på Peters bekostning. Så da han sovnet mens vi vasket bilen i helgen, så jeg mitt snitt - og aldri før har snap-innboksen min kokt så mye, haha! Særlig denne slo an, og jeg må innrømme at jeg fikk helt latterkrampe selv også:


Umulius82 leverer på snapchat :-D
 

Fullførte prosjekt
Jeg kan ikke tro at juli har vært den mest produktive måneden på veldig lenge, men det har den altså. Vi har malt rommet som skal bli vårt nye soverom, vi har flyttet senger, skrudd opp kommoder og er i ferd med å komme i orden allerede. Det minner meg på at jeg må ta i bruk ordtaket til han treningsguruen på NRK: "Berre gjer da".

 

Prosjekt som videreføres til neste måned
Nå som jeg så hvor fort det gikk å male soverommet, er jeg litt gira på å få malt det mørke kontoret til Peter i en lys og fresh farge. Berre gjer da!

 

Gladeste øyeblikk
Høres vel litt rart ut, men hele ferien har vært glade øyeblikk. Både Peter og jeg har vært litt på jobb hver dag, men vi har vært veldig flinke til å logge av når vi har kunnet. Og det har vært både viktig for huet og godt for familien ♥

 

Morsomste øyeblikk
På Stavernfestivalen var det veldig mange som stoppet Peter for å si hei, og en av dem var en ung gutt i starten av tjueårene. Han sto sammen med kompisene sine, og da Peter gikk forbi, spurte han pent om han kunne ta en selfie. Han forklarte at han hadde sett Peter på Bloggerne på TV, men at han aldri hadde lest bloggen hans. Peter slo av en prat, tok selfie og high five, og rett før vi skulle gå videre, mumlet gutten: "Æh, okei da, jeg leser bloggen din også. Fast faktisk". ;-)

 

Bilde som aldri havnet på bloggen
Kommentar unødvendig...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Friskus
Dere som har sett storyen min på Snap i dag, vet at jeg har vært støttemedlem på treningssenteret siden Peter meldte meg inn i mai... Men i dag kom jeg meg altså opp og ut rett etter frokost, og selv om det gikk sånn passe siden jeg ikke husket hvordan jeg skulle ta øvelsene, så var jeg hvertfall på plass i lokalet! Friskus on fleek ;-)

 

Daffus
Sommerferie. Støttemedlem. Nok sagt.

 

Favoritt-blogginnlegg
Innlegget om bønneplantene jeg hvert år får av Mormor og Este. Familie altså ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Yndlingssanger
Coldplay - A L I E N S
Imitiating Aeroplanes - Hourglass
Zak Abel - All I ever do

 

/ Takk for nå juli - og velkommen august, håper du blir fin!

Hva har skjedd på vaskerommet?

I dag kom vi hjem etter å ha vært en natt på hytta til foreldrene mine - og jeg skulle bare kjapt inn på vaskerommet for å henge opp et vått badehåndkle. Dette var synet som møtte meg:


 

Det kan tilsynelatende se ut som vi har hatt innbrudd på vaskerommet - ingenting er riktignok stjålet, men man trenger jo ikke særlig høy IQ for å forstå at det ser ut som noen har vært her, romstert rundt og etterlatt seg et forferdelig kaos.

Men dette er altså hva som skjer når man har hatt barnehageferie i tre uker og samtidig prøvd å slappe av litt...

Vanligvis skylder jeg på gubben når det er rotete, men vaskerommet er liksom mitt ansvar. Det skal sies at det aldri er helt strøkent der inne, men jeg har i alle fall et system. Og i denne ferien har jeg altså fått bevist at man må opprettholde dette systemet, selv om det er ferie.

Jeg kikket meg raskt rundt i rommet på leting etter et sted jeg kunne henge det våte håndkledet i sta, og oppdaget ting jeg ikke visste var der. For eksempel denne orkideen, som jeg ikke aner hvordan har havnet på gulvet foran vaskemaskinen:


Ser du den..?
 


Tøymykner og hundemat, tørkerull og dassrull
 

Sommeren er virkelig ikke over, men det er definitivt ukene der vaskerommet har fått leve sitt eget liv... I morgen er det tilbake til hverdagen igjen, og det tror jeg trengs :-)

 

/ Takk for nå sommerferie - du har vært fantastisk

Tidenes comeback

Ikke at jeg noen gang mistet trua, altså... Men det er mye som tyder på at vi er i ferd med å oppleve et aldri så lite comeback i vinduskarmen ;-)


 

Før vi dro på ferie vannet jeg alle plantene, inkludert de spirende avkoadosteinene i vinduskarmen. Det begynner å bli noen måneder siden Peter og jeg startet konkurransen "Førstemann til avokadoplante", og Peter har jo ledet soleklart siden start.

Vi startet med to steiner hver, og jeg satset alt på den minste av mine - for å bevise en gang for alle at det ikke er størrelsen det kommer an på. Men i avokado-verdenen er det visst det, og mye tyder på at de små steinene blir for små og råtner, istedenfor å spire.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Er det bare meg som ser en avokado-high-five? ;-)
 

Konkurransereglene var klare; vi skulle holde oss langt unna hverandres planter, selv om vi oppdaget tørr jord og behov for vanning. Men da Peter plutselig en dag bestemte seg for å sette sin spirende avokadoplante ut på verandaen "sånn at den skulle få seg litt sol og litt frisk luft", måtte jeg spørre om det var en god idé.

Han insisterte på at den skulle bli stående, og da vi pakket oss ut i bilen for å reise på hytta i forrige uke, måtte jeg spørre på ny om han ikke skulle ta inn den stakkars planten før vi dro. Jeg syns den begynte å se litt pjusk ut...

Men "neida, lar den stå - såpass må den da tåle".

Vel...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Godt av litt frisk luft, sa du?
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så nå kan det se ut som at gubben må vente på et mirakel for å dra i land denne seieren, bare se på min lille fighter som har kost seg i sola i vinduskarmen mens vi var på hyttetur ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så gjenstår det å bli enige om hvem som faktisk dro i land seieren, for selv om det er ganske åpenbart at Peter vant "Førstemann til avokadoplante" så mener jeg å huske han sa at førstemann til 30 cm stakk av med seieren. Men så spørs det om han husker det, da ;-)

 

/ Avocado-power

To små, store apekatter

I dag ble jeg sittende å se på dem. To små, som samarbeidet iherdig - og plutselig gikk det opp for meg at det jeg har fryktet så lenge, faktisk ikke er noe å frykte likevel :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For i dag skulle barna og jeg skru sammen to nye kommoder mens Peter måtte jobbe. Og mens vi hørte på Spotify og sorterte skruer, slo det meg: Vi er ferdige med babytida!

Denne tida jeg har fryktet og gruet meg til, redd for å savne, redd for det ukjente, redd for å gi slipp - eller jeg vet ikke hva. Men så skjer det så gradvis.

Og i dag innså jeg plutselig, midt blant skruer og spikere, at nå har jeg to små hjelpere istedenfor "én storebror og en litt for liten lillesøster".

Jeg ble sittende å se på dem der de samarbeidet, der den ene forklarte at alle trepluggene måtte telles først, og den andre forsiktig telte fram til 16, men der stoppet det opp litt, for hva kommer etter 16 igjen - og da er det kjekt med en storebror som kan hjelpe deg i gang igjen, selv om man ikke husker hva som kommer etter 17 heller.

Og jeg ble så glad. For vi er ferdige med babytida, og det er jo helt vanvittig! Okei, så er det kanskje litt skummelt igjen i morgen, eller om en uke eller en måned - men akkurat nå er vi her. Og det føles fantastisk.

Ingen flere bleier, ingen gråt der man lurer på om det skyldes sult, trøtthet eller noe annet, ingen soverutiner på dagtid som overholdes for at ikke natten skal bli et lite kaos.

Det er utrolig koselig med baby i hus, men fy søren så ålreit det er å få hjelp til å bygge kommoder ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Mine små, store apekatter ♥

På tur med svigermor


 

Det er ikke mange ukene siden jeg skrev om feriekrangling, og at et av ekspertenes råd for en god ferie, var maks to eller tre dager sammen med svigermor.

Men etter én uke på hytta med min egen svigermor, har jeg begynt å gruble litt. For hun er helt topp! Jeg skjønner jo at jeg har trukket vinnerloddet her, for det er vel ikke mange som har en svigermor man blir mer og mer glad i for hver ferietur man har sammen..?

Men grunnen til at jeg nå altså har begynt å gruble litt, er at jeg lurer på hva oddsen er for at vi begge er like fornøyde. For det at jeg ikke har noe å utsette på henne, trenger definitivt ikke bety at hun er like fornøyd med meg!

Jeg har aldri sett henne gjøre det, men det er vel ganske sannsynlig at svigermor rynker litt på nesa over meg i blant.

Derfor har jeg samlet noen punkter jeg ser for meg kan være Topp 10 grunner til akkurat det ;-)

 

Tannbørsten

Hytta vi har vært på, ligger altså midt i skogen uten verken strøm eller innlagt vann. Hver kveld når mørket senker seg, står familien Kihlman ved vannet og pusser tennene i stillhet mens man tar inn skogens ro. Kanskje hører man en frosk, eller en fugl eller forsiktig rasling i bladene på trærne. Og så brytes stillheten av "BZZZZZ BZZZZZ" idet svigerdattera kommer tassende med sin elektriske tannbørste som hun er helt avhengig av.
 


Bzzzzzzzzzzzzzzzzz
 

Sulten før frokost

Svigermor er virkelig ikke noe frokostmenneske, og jeg kan bare forestille meg hvordan det må føles å ha fått en svigerdatter som er sulten som en ulv før hanen galer. I tillegg må jeg ha mine grønnsaker attåt, og da blir det gjerne litt ekstra styr der også. For å toppe det hele mener Peter at jeg har "Bråkehue", altså at det bråker ekstra mye når jeg for eksempel tygger gulrøtter. Bra start på dagen.
 

Blodsukkeret

Det tar meg rett til blodsukker-problematikken. Jeg må nemlig ha jevnlig påfyll av mat i løpet av dagen for ikke å falle sammen. Men i familien Kihlman tar man ting som det kommer. Kanskje spiser de om 10 minutter, kanskje om 4 timer. Det funker litt under middels for en svigerdatter som må ha mat NÅ! for ikke å forvandles til Hulken på en dårlig dag.
 

Peters nye "mamma"

Det må jo være spesielt for en svigermor å få en svigerdatter som av og til oppfører seg som moren til sønnen sin - altså som henne selv. For Peter er en flott fyr han altså, men noen ganger høres jeg litt ut som om jeg var moren hans. "Peter, kan du slutte å legge fra deg sokkene dine midt på gulvet?", "Nå har jeg spurt deg fire ganger, kan du være så snill å gi Teo mat?", "Peter, klokka er snart tolv! Kanskje på tide å legge seg?" Det må være rart å bli vitne til noe sånt, og attpåtil ikke kunne gripe inn.
 

Pakkesel

Hver eneste gang vi skal på ferie, sier svigermor det samme: Ikke pakk med dere for mye. Vi skal bare på hytta, vi trenger ikke mye klær.
Hver eneste gang vi skal på ferie, gjør jeg det samme: Jeg pakker med for mye. Vi skal bare på hytta, vi kan få bruk for mye klær.
 


Hennes sønn - pakkeselet
 

Hønemor

Når man har feriert på ei hytte i nesten hele sitt liv, må det jo være spesielt å ha svigerdatter på besøk som ser farer overalt. Hva hvis barna ramler oppi utedoen? Faller ut av kanoen? Tråkker på en veps? Jeg tenker det kan bli i overkant med en hønemor på besøk i blant, kanskje spesielt når svigers har oppdratt fire barn selv.
 

Babycallen

Og det bringer meg rett over på neste punkt; jeg drar nemlig ingen steder uten babycallen. Til tross for at vi på hytta sitter i stua vegg i vegg med soverommet der barna sover, har jeg babycallen ved min side. Som svigerfar sier: "Hvordan vi overlevde i gamle dager er meg et mysterium."
 

Hjelpeløs

Jeg blir veldig hjelpeløs på et kjøkken der jeg ikke aner hvor ting er. Når vann må kokes opp over gassvarme før oppvask, og jeg ikke aner hvor jeg skal skylle tallerkenene eller tømme ut skittent vann. Men jeg lærer litt hver gang vi er på hytta, og er glad for at svigermor er tålmodig.
 

Badeskrekk

Jeg vet ikke hva som har skjedd med termostaten min med årene, men jeg får altså ikke varmen i kroppen igjen etter et bad. Og med et badevann foran hytta som holder 18-19 grader, står jeg heller i vannkanten og vasker håret med ei øse, enn å dyppe hele skrotten nedi. Svigermor tar morgenbad hver dag, uansett temperatur. Og Peter...
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dypper ikke tåa først, engang.. :-/
 

Drikkevann

I alle år har familien Kihlman drukket vann fra brønnen ved siden av hytta. Jeg er livredd for å finne edderkopper i vannglasset mitt, og har med eget vann på flaske. Hvis ikke det er fisefint, så vet ikke jeg.

 

Men tross alle mine rariteter, har vi altså hatt en helt fantastisk uke sammen. Du vet det har vært bra når svigermor feller en liten tåre når man sier hadet..

... Med mindre det var gledestårer da, over endelig å få hytta for seg selv igjen ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Svigermor

Smågodt og stearinlys

Vi er jo noen rare vanedyr, og hver gang vi er på hytta, sjekker vi værmeldingen for å finne ut hvilken dag det er meldt dårligst vær.

Den dagen holder vi nemlig av til den obligatoriske turen over grensa til Sverige! I dag var det antydning til skyer, og dermed fikk vi gjort unna en fin liten tur til Charlottenberg :)

Det skal sies at det blir forsiktig med harryhandling ettersom det ikke er strøm på hytta, og dermed begrenset med kjølemuligheter. Men det spiller egentlig ingen rolle, for det viktigste stoppet er uansett i en butikk som ikke trenger avkjøling :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
When on hytta...
 


Bilde fra i fjor ;-)
 

Godisfabriken er en av Peters vakreste barndomsminner (haha) - og han har mang en gang fortalt om sommerturene til Sverige der han fikk kjøpe smågodt og sitte i bilen på vei tilbake til hytta og mumse godteri mens han koste seg glugg.

Dette er en tradisjon han akter å holde ved like, og mens barna og jeg svinset rundt på leting etter våre absolutte smågodt-favoritter og fylte hver vår beskjedne pose, møtte vi etter en stund papsen i kassa da vi skulle betale.

Og det viste seg at han hadde gått bananas som vanlig... Barna gjorde store øyne da de så posen til Peter, men de godtok den lille hvite løgnen om at han "hadde kjøpt til hele familien". Haha!

På vei hjem stakk vi innom glassverket på Magnor for litt glasstitting og en kopp kaffe, og det vi regnet med kom til å bli under middels moro for unga, viste seg å bli stor suksess.

For midt blant vaser, champagneglass og karafler kunne barna få dyppe stearinlys i forskjellige farger! Og det var skikkelig artig :-)


 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
To kunstverk tilbake på hytta

Men det artigste i dag var nok godteriet. I alle fall for han far ;-)

 

/ God fredag!

Mitt nye favorittbilde

Vår lille Cavalier King Charles Spaniel er ti år gammel, og heter Teo. Han er familiens lille godgutt, og vi setter pris på hver dag vi får med ham.

Han har sine favorittsteder, men hytta til svigers troner soleklart på toppen. Her legges hundebåndet igjen i bilen når vi kommer, han får spankulere fritt på den store tomta fra morgen til kveld, boffe på fugler, slukke tørsten rett fra vannet nedenfor hytta, ligge i skyggen under et tre og bare være.

Og jeg kan jo ikke si for sikkert at han skjønner hvor vi skal når vi nærmer oss hytta, men det er mye som tyder på at han i alle fall har en mistanke :-)


Mitt nye favorittbilde
 

* Følg Konatil på Facebook *

Den ubehagelige lista

I går pakket vi bilen og brummet av sted mot de grønne skoger og hytta til svigers i Kongsvinger. Som vanlig skulle Peter pakke for seg selv, mens jeg tok meg av resten.

Da vi nærmet oss Oslo, følte jeg at noe manglet. Så jeg spurte Peter om han hadde husket å ta med fiskestenger. Det hadde han glemt.

Jeg er jo gift med en av verdens mest distré menn, så at han hadde glemt noe kom jo ikke som noe sjokk. Det var jo ikke noen krise å glemme stengene, men jeg hadde sett at han hadde skrevet opp dette punktet på pakkelista si, derfor syns jeg det var litt merksnodig at de ikke hadde kommet med.

Først kunne han ikke forstå hvordan han hadde glemt dem, men da jeg fulgte opp med spørsmålet om han hadde husket redningsvester og gummistøvler, slo han hendene irritert mot rattet. Det var visst flere punkter på lista som hadde falt ut.

Og etter nærmere to minutter med betenkningstid, kom forklaringen hans. Hør på dette:

Da klokka hadde nærmet seg 11 på formiddagen, hadde Peter spurt meg hvordan det lå an med pakkingen. Han lurte på om vi kom til å komme oss avgårde til avtalt tid. Da hadde jeg svart at det så veldig bra ut, at vi lå før skjemaet og at dette gikk superfint.

Da hadde Peter altså blitt så hoppende glad, at han hadde "valgt å se bort ifra den ubehagelige delen av pakkelista". Haha! What?!

Jeg lurte på hva som sto på den ubehagelige delen av lista, og det viste seg å være ting han måtte finne fram i boden og garasjen. Slik som fiskestenger, regntøy og redningsvester. Men siden han hadde blitt så glad over å høre at vi kom til å reise avgårde før skjema, hadde hjernen hans bare hoppet over det... Er det seriøst mulig?!

Men nå er vi i alle fall på plass på hytta i skogen, ungene og jeg har med oss alt det vi trenger - så gjenstår det å se om vi kommer til å savne flere ting som sto på den "ubehagelige lista" :-)


 


 

/ Fisk blir det i alle fall dårlig med denne uka ;-)

Fargekrise

I går skrev jeg at vi omsider er i sving med Prosjekt soverom, og planen var at vi skulle bruke kveldene framover til å male etter at barna var i seng. Men takket være en supersnill tante og onkel - fikk vi plutselig en pangstart på arbeidet ;-)

For med barnepass på ettermiddagen, kunne Peter og jeg svinge oss rundt i en fei!

Og gleden ved å få starte malejobben tidligere enn forventet, varte nøyaktig fram til det øyeblikket Peter åpnet malingsspannet. Da begynte jeg å grine.

For fargen så jo helt begredelig ut! Jeg skjønte raskt at den hadde skilt seg siden den hadde stått på vent i flere måneder, men selv om jeg begynte å røre iherdig med rørepinnen, hjalp det liksom ikke... Fargen jeg hadde valgt til vårt nye soverom skulle være "mystisk blå", "estetisk nydelig", "harmonisk" og "lun" - mens fargen i bøtta minnet mer om "intetsigende", "daff", "livløs" og "kjip".

- "Jaja, jenta mi!", sa Peter muntert, "Det blir nok bra bare den kommer opp på veggen!" Så åpnet han spann nummer to, sannsynligvis bare for å dobbeltsjekke at vi ikke faktisk hadde fått feil farge.

- "Herregud Peter", snufset jeg, "Vi kan jo ikke begynne å male med denne fargen når det ikke er den fargen jeg vil ha på veggen! Den ser jo grå ut! Jeg kjøpte ikke gråmaling!"

- "Men jenta mi. Det står "St. Pauls Blue" på begge spannene. Da er det nok St. Pauls Blue oppi. Men, eh... Hvorfor valgte du den fargen hvis den ikke var noe fin..?"

Jeg ble sittende å stirre på den nyinnkjøpte malepenselen jeg holdt i hånda, oppriktig fortvilet over hele fargesituasjonen. Jeg tok opp mobilen og googlet "St. Pauls Blue". Så tittet jeg på noen av bildene som poppet fram, før jeg sakte men sikkert begynte å få tilbake trua igjen.

- "Okei", mumlet jeg, "Vi begynner med én vegg, så ser vi hvordan det går..."

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Grå! Ikke mye som minner om blått, er det vel?
 

Jeg gikk løs på penselen langs listene, og hadde høy puls og antydning til panikk etterhvert som Peter rullet seg bortover.. Men så begynte den opprinnelige blåstripete tapeten å forsvinne, og den nye malingen begynte å tørke...

Og da fikk pipa en annen låt ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nå snakker vi - det begynner jo faktisk å ligne både "blått" og "harmonisk"!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Blitt så proff nå at teip er unødvendig... ;-)
 

Vi kjørte på med det første strøket mens barna var med tante og onkel, og siden maling anno 2017 bare trenger to timer på å tørke - var det klart for det andre strøket med en gang barna var i seng for kvelden.

Og nå sitter jeg her og lurer på om det faktisk er tilfellet at vi i fire år har utsatt å male et rom som nå er fiks ferdig malt i løpet av en halv dag. Haha, det er ganske utrolig :-)

 

/ Flere bilder av vårt "estetisk nydelige", "harmoniske" og "lune" soverom kommer! Må bare tørke litt først

Prosjekt soverom

Jeg skjønner ikke hva som går av oss. Endelig er det sommer, den deilige årstiden vi har lengtet etter hele vinteren, dagene er lyse og lange og nydelige. Og hva gjør familien Klonk? Jo, nå skal vi pusse opp soverommet!

Det hele begynte egentlig rett før helgen, da jeg var på leting etter en ryggsekk. Jeg visste at sekken lå på rommet som skal bli soverommet til Peter og meg, et rom som på mirakuløst vis ble forvandlet til et "roterom" den dagen Peter flyttet kontorpulten sin derfra og over på sitt nye kontor.

For det viste seg jo at det var utrolig praktisk med et eget lagringsrom! Til leker som ikke brukes lenger, barnevogna som skal selges, sprinkelsenga som ikke lenger er i bruk, klær og vinterdresser som burde vært pakket ned i april, kofferter og bager. De siste ukene har døra inn til roterommet vært lukket, sånn i tilfelle vi skulle få besøk. Huttetu.

Men her en kveld, ramlet jeg altså over to uåpnede malingsspann på dette rommet. Ikke bare hadde jeg helt glemt dem, men jeg innså også at det er over fire måneder siden jeg kjøpte malingen.

For tanken var jo at vi bare skulle få malt dette rommet i en fei da Peter flyttet kontoret sitt, men det har bare... Ikke passet helt å ta fatt på. Før nå :-)

For nu jävlar! Nå bare blåser vi i at det er sommerferie - det er jo tross alt nå vi kan lufte ut malingslukt skikkelig!

Ermene er brettet opp, rommet er ryddet - eller det vil si: Alle tingene er flyttet fra rommet og ut i tv-stua - veggene er vasket, og den brune figuren som Peter malte 31. mars for å få fortgang i malingen, er bare timer unna å se lyset for siste gang.


 

I morgen spretter lokket!

 

/ Kan ikke bare ligge og dra seg i ferien heller, si

Mangois med kokos og lime

Sommerferie betyr is - og her kommer verdens enkleste oppskrift på nydelig mangois med kokos og lime som både voksne og barn kommer til å elske!


 

Oppskriften fant jeg på bloggen "Bare Bra Barnemat", som forøvrig er en veldig fin blogg for småbarnsforeldre som trenger tips til hvordan man enkelt kan lage barnematen selv! Gode forklaringer og supre oppskrifter, og en gratis barnematguide med steg for steg for hvordan man begynner med den første barnematen. Superkjekt :-)

Men tilbake til mangoisen, denne passer nemlig perfekt for små barn fra 6 måneder! Og siden den er så god, anbefaler jeg å doble oppskriften med en gang :-)

Du trenger kun 3 ting:

  • En pose frossen mango
  • 1/2 boks kokosmelk
  • Saften av 1/2 lime

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg hadde bare denne kokosmelken i hus, og brukte 200ml - siden det tilsvarer en halv boks
 

Ha alt i en bolle, og bruk stavmikser (eller blender eller food processor) - og bland alt godt til du får en kremet konsistens.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Isen kan enten spises med en gang, eller puttes i isformer:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

La dem stå i fryseren til de har stivnet ordentlig, gjerne over natta :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nam!

/ Sommertid

Peter på sparket

Er det en ting Peter elsker, så er det å ta ting på sparket. Og jeg? Jeg får selvfølgelig like noia hver eneste gang ;-)

I går skjedde det igjen, på formiddagen ringte en dame fra P2, og lurte på om Peter ville stille i Dagsnytt 18 samme kveld. Det viste seg at intervjuet kunne gjøres via telefon, og i motsetning til meg som får panikk bare noen sier "intervju", takket Peter ja på strak arm som vanlig.

Da det nærmet seg kveld og klokka krøp mot 18, tok jeg med meg begge barna på badet og tappet vann i badekaret. Like greit å holde småtrolla så langt unna direktesendt radio som mulig, og på vei opp trappa spurte jeg Peter om han hadde forberedt seg.

Svaret kom kjapt, og ikke overraskende: Han "var ikke helt sikker på hva de skulle prate om, engang." Da begynte jeg å bli nervøs. Så jeg måpet lettere sjokkert, og da fulgte han opp med det han alltid sier når jeg begynner å bli stressa:

- "Næsj - det ordner seg!"

Og mannen klarte seg jo kjempebra som vanlig, han bablet i vei på radioen om barn og ferieplaner og det å kjede seg i ferien. Dette er altså Peter i et nøtteskall. Han skriver talen i bilen på vei til festen, han takker ja til intervjuer på stående fot - og i kulissene står jeg og skjelver av nervøsitet.

Og i kveld ble jeg minnet på denne egenskapen hans igjen, vi har nemlig nettopp vært på teaterhuset i Larvik og sett sommershowet til Scenegal - en gjeng med lokale Larvikstalenter som har en forestilling i disse dager som heter "Spillelista". Spillelista består rett og slett av musikalske minner fra forskjellige Larviksfolk - og Peter var en av dem som hadde fått æren av å velge ut en sang som betyr mye for ham.

Jeg slet med å holde tårene tilbake da Scenegal fremførte sin fantastiske tolkning av sangen Peter hadde valgt ut, og det var selvsagt ekstra rørende å se klippet av Peter i forkant, der han fortalte hele historien om hvorfor nettopp denne låta betyr så mye for oss.


(Skjermbilde fra Scenegal på Youtube)
 

Men jeg ble jo også minnet på hvorfor jeg aldri slutter å fascineres av denne mannen min. For når jeg tenker tilbake, så tror jeg at jeg satt i frisørstolen den dagen Scenegal var hjemme hos oss - og Peter hadde selvsagt glemt at de skulle komme for å filme ham.

Og det var ikke så vanskelig å se i videoen at dette ikke akkurat var et hjem preppet for opptak:


Haha! Til og med vaskekluten... (Skjermbilde fra Youtube)
 

Hadde jeg vært hjemme denne dagen hadde jeg garantert blitt superstresset da kameragjengen ringte på døra - men jeg innser jo nå at filosofien til Peter kanskje ikke er så halvgæren likevel.

For det ordna seg jo ;-)

Her kan du se hele klippet til Scenegal; intervjuet med Peter og den fantastiske tolkningen av Tom Hell - Over you ♥

 

/ Snufs

Å ta ferie med et brak

Vi startet barnehageferie denne uka, og vel.. Kort oppsummert: Hu hei hvor det går!

Nå kan det jo være at helgens litt labre festivalform henger i hos både Peter og meg - eller at vi bare har blitt plutselig værsyke etter to dager med regn.. Men det er altså mye som tyder på at hjemmeferie for småbarnsforeldre, definitivt ikke er det samme som forlenget helg...

For både Peter og jeg har gledet oss lenge til å ha ferie med barna, og ikke vet jeg hva vi hadde sett for oss.. Men vi hadde i alle fall ikke tatt med i beregningen at begge de to barna våre er vant til et visst tempo i barnehagen fra mandag til fredag, og at helgene åpenbart kun fungerer som en slags rolig oppladning til ny uke.

For da mandag og første feriedag banket på døra i går, var det to sprekkferdige små tasser som var klare for å utforske verden! Og Peter og jeg..? Vi hadde vel kanskje mer sett for oss en slags rolig søndagsmorgen - og ble faktisk tatt litt på senga.


 

Og det er selvfølgelig både flaut og komisk, for dette er våre egne barn, og likevel føles det som om vi har tatt ferie med et brak. Nå slokner både Peter og jeg samtidig med barna om kvelden, og jeg innser på dag 2 at vi rett og slett er litt ferieslitne...

Grunnen til at jeg tør skrive om dette nå, er at jeg de siste dagene har funnet ut at vi ikke er alene om å føle det sånn. Det er nemlig ikke bare vi som har tatt ferie med et brak - for jeg har snakket med både venninner, naboer og bekjente jeg har møtt ute - og samtlige med småbarn har sagt det samme:

- "Herregud. Nå måtte vi ut av huset. Lydnivået? For ikke å snakke om all energien! Tar de seg aldri en pause?"

Venninnen min sa det så fint: - "Vi har ikke ferie, Christina - vi har bare "en annerledes hverdag"..."

Så hvis du også nyter "en annerledes hverdag" akkurat nå og syns det er litt slitsomt (men for all del ikke tør innrømme det) så vil jeg bare fortelle at du ikke er alene. Vi er mange som må legge oss litt nedpå når gullene våre har sloknet om kvelden (hvis vi da ikke allerede snorker sammen med dem i senga), og vi er mange som får tilløp til panikk på grunn av tempoet i løpet av dagen, når vi innser at ferien såvidt er i gang.

Men det kommer til å gå seg til. Kanskje tar det et par dager, kanskje tar det en uke. Vi må bare komme oss litt inn i det, men så vil det begynne å svinge. Og når feriebraket har lagt seg, da skal vi kose oss ;-)
 

/

Livredd på festival

Vår første dag på Stavernfestivalen er unnagjort, og det var skikkelig, skikkelig gøy! Helt til det plutselig ikke var noe trivelig i det hele tatt.


 

For det startet så innmari bra! Selv om Highasakite måtte avlyse bare timer før de skulle på scenen, la det ingen demper på stemningen. Gode venner, deilig musikk med bass som røsket i skrotten, iskald øl, en sol som strålte fra blå himmel, regn-ponchoen som lå trygt igjen på kjøkkenbenken hjemme, lykkelige mennesker på alle kanter, og glede så langt øyet kunne se.


Magisk!


Litt mammadansing må til :-)
 

Men når jeg er konsert, tar jeg forhåndsregler. Jeg drister meg aldri langt foran mot scenen - rett og slett fordi jeg er ei lita flis på 159 centimeter, og lett forsvinner i mengden. Jeg er redd for å få panikk når det blir trangt, og særlig når man blir presset framover mot scenekanten.

I går hadde hele vennegjengen avtalt et møtested langt til høyre for scenen, så langt til siden man kom. De i gjengen som hadde vært der alle tre dagene, kunne fortelle at det alltid var god plass der, så vi bestemte oss for å fortsette å bruke det som møtested.

Da det nærmet seg kveldens siste opptreden; Karpe Diem, hadde vi kommet bort fra hverandre. Vi tekstet hverandre og ble enige om å møtes på det avtalte stedet, og på vei dit måtte vi forbi et gjerde med sluser. Vi så at det ikke var fullt på innsiden, men mens vi var på vei må det ha begynt å fylle seg ganske bra likevel.

For akkurat da venninnene mine og jeg kom fram til slusen, kom det en vakt som sa det var fullt. Så stengte han slusene og gikk. Og der sto vi, lengst foran ved gjerdet - uten muligheter for å komme oss av flekken.

Det var tusenvis av fulle folk bak oss som presset på, som åpenbart ikke hadde fått med seg at ikke flere slapp inn. Vi prøvde å rope bakover, men naturligvis til ingen nytte. Stemningen ble skikkelig ufin, og trengselen ble bare verre og verre. To jenter besvimte etter kort tid, og fortsatt var det ingen vakter i sikte. Det var rett og slett livsfarlig.

I dag leser jeg at arrangøren av årets festival er strålende fornøyd, både med publikumsrekord og selve gjennomføringen. Og at de sikkerhetsansvarlige hadde kontroll over det som skjedde angående trengselen lørdag kveld - og at det ble løst raskt. Da er det jo rart at det i følge denne saken fra lokalavisa, står at ei jente midt i trengselen til slutt så seg nødt til å ringe politiet.

Jeg hadde som sagt en super dag i går, og syns det var veldig kjipt at kvelden skulle ende sånn. I dag sitter jeg igjen som et spørsmålstegn, for det føltes på ingen måte trygt i går - og jeg lurer på hvorfor ikke logistikken har kommet lenger når det tross alt er 17. gang festivalen arrangeres. Når over 17.000 mennesker skal samles på ett sted, må det rett og slett svinge. Det gjorde det ikke i går.

Misforstå meg rett, første halvdel av dagen var helt magisk, men da det hele skulle toppes med den store finalen, raste hele korthuset.

Og neste år er vel målet å sette ny publikumsrekord igjen? Da kommer ikke jeg.

 

/

High as a Kite på en lørdag

Jeg har fått med meg at det er veldig populært blant bloggere å skryte av at man drar på festivaler her og festivaler der - og at det egentlig ikke er særlig interessant å lese om. Men når to småbarnsforeldre skal på festival for første gang - da syns jeg det er på sin plass med en liten oppdatering ;-)

For noen uker siden ringte nemlig svigermor, og egentlig skulle hun vel bare skravle litt med sønnen sin - men plutselig penset samtalen over på hva slags planer vi hadde for sommeren. Av en eller annen grunn ble det snakk om Stavernfestivalen, og etter en kjapp kikk i kalenderen fant svigermor ut at: Jammen den helgen, da var de ledige for barnepass!

Jeg hørte faktisk Peter hoppe i stolen og juble høyt, før han kastet seg rundt for å bestille billetter. Stavernfestivalen arrangeres på 17.året, vi bor i samme by - og vi har aldri vært der før! Det er faktisk litt flaut.

Men i kveld skal det altså skje. Highasakite skal på scenen, Karpe Diem skal på scenen - og mor og far skal på festival for første gang sammen! Det har vært utsolgt i lang tid allerede, og jeg gleder meg skikkelig :-)


 


 

Oppdatering kommer forhåpentligvis i morgen X-)

/ Highasakite

Feriestress og forvirrende valuta

I går snoket jeg rundt på nettet på leting etter info om feriekrangling, og midt blant artikler om barnas ønsker for ferien og hvordan man skal stresse ned når man har fri - fant jeg veldig mye morsomt :-)


Bodrum 2011 - den første ferien til Peter og meg :-)

For der den ene artikkelen sverget til at man slappe av så mye som mulig i ferien for å stresse ned - mente den neste artikkelen at "man kunne bli enda mer stresset av å stresse med å stresse ned"... Og sånn fortsatte det.

Ekspertene var i alle fall enige om at den hyppigste årsaken til feriekrangling, er at par legger opp til å rekke for mange ting slik at ferien ender opp med å bli stress fra ende til annen.

Faktisk kunne en artikkel melde om at 4 av 10 sjefer føler seg mer stresset etter at ferien er ferdig, fordi det har vært så travelt at de har glemt å slappe av. Og at 1/3 av oss trenger minst 3 dager for å glemme jobbforpliktelsene hjemme, siden vi egentlig ikke har tid til å ta fri.

Så er det samlivsterapeutene som mener at man maks bør være 2-3 dager sammen med svigermor og svigerfar. Og at man kanskje ikke bør dra til svigers i det hele tatt i ferien, men holde seg hjemme og pleie forholdet ;-)

Etter sommeren i fjor, der jeg gikk rundt og ventet på finværet som aldri kom - bestemte jeg meg for å ha lave forventninger i år. Det har resultert i at jeg nyter hver eneste solstråle, og det kan kanskje være lurt - for i går lærte jeg at det visstnok er noe som heter "Feriepsyken".

Den inntreffer når man har så høye forventninger til ferien, at man går i bakken av skuffelse når man endelig er på plass. Det finnes visst folk som har gått i psykose etter å ha kommet til feriestedet med vanvittige forestillinger - og blitt møtt av den harde virkeligheten isteden.

Multicolor flip-flops on wooden background. Summer family vacation concept
 

Men feriestress er altså noe som går igjen, og i følge Daily Mail er dette de viktigste årsakene:

* Fremmedspråk
* Overforbruk
* Andre turister
* Å komme seg rundt
* Arbeidsmengden hjemme
* Å sørge for at alle er glade
* Utpakking
* Forvirrende valuta
* Krangling om gjøremål
* Følge planer
* Å ikke få nok privatliv
* Krangling om solsenger
* Barn som krangler
* Følelsen av å ikke ha kontroll

Mine favorittgrunner til feriestress, er "utpakking", "forvirrende valuta" og "å sørge for at alle er glade", haha! Og når man ser den lista så er det jo lett å stille seg spørsmålet om vi egentlig har godt av å dra på ferie..

Og hvordan skal vi egentlig klare å stresse ned, når det i følge reiseoperatørene har blitt viktigere for oss at feriestedet har trådløst internett enn svømmebasseng..? ;-)

Stresser vi for mye, mener ekspertene at vi kan bli syke og slitne. Men hvis vi derimot bare slapper av, blir vi slække og umotiverte og sover mer. Dessuten tar det 21 timer og 31 minutter fra vi ankommer feriestedet, til vi så smått begynner å nyte ferien.

Og som ikke dette var nok, allerede etter 72 timer, begynner 1/3 av oss å bekymre oss for hjemreisen.

Det ska'kke være lett シ

 

/ God ferie!

10 grunner til feriekrangling

I flere dager har jeg gledet meg, for i dag skulle jeg gjestesnappe for "Mammabanden" igjen! Og temaet jeg valgte å snakke om, er noe jeg syns er skikkelig fascinerende - nemlig feriekrangling :-)

Dette har fascinert meg helt siden jeg leste denne engelske artikkelen i 2012. "LateDeals" hadde nemlig gjort en undersøkelse, der de hadde funnet ut hvilke 10 ting par krangler mest om i ferien.

Og det er noe hysterisk artig ved å lese dem svart på hvitt - selv om jeg kjenner meg overraskende godt igjen i mange av punktene. For det er vel ingen tvil om at vi er noen rare folk når vi er på ferie ;-)

TOPP 10 grunner til at par krangler i ferien:

 

1. Når kvinnen oppdager at mannen kikker på andre damer på stranda eller ved bassenget
Dette må jo være den mest klassiske av dem alle? Haha! Jeg spurte Peter om hva som var grunnen til at menn ser på andre damer, og først svarte han "ingen kommentar". Deretter prøvde han seg på en forklaring om at det rett og slett skyldes biologi - at menn bare se. Bør jeg være tilbøyelig til å tro på ham? :-)
 

2. Når mannen må vente lenge på at kvinnen skal gjøre seg klar
Denne føler jeg er ganske tidløs, og jeg tviler ikke på at dette punktet er en gjenganger.. Venting er fryktelig kjedelig, særlig når man er klar selv. Men da jeg snakket om dette på Snapchat i dag var det mange som sendte meg melding og skrev at det fint kan være motsatt også - det er nemlig ikke alltid at kvinnen er den tregeste ;-)
 

3. Hvor man skal spise og hva man skal spise
Hehe, denne ler jeg litt av. Selvfølgelig er det fryktelig irriterende når den ene vil ha pizza og den andre vil ha fisk - men det må vel gå an å inngå noen kompromisser før avreise? Hva med å bestemme annenhver dag, for eksempel? Uten sure miner, såklart ;-)
 

4. Hvor mye penger man skal bruke
Alle som har sett på et og annet avsnitt av Luksusfellen, vet jo at pengene løper raskt når man er på ferie. Et budsjett i forkant er kanskje lurt? Og ikke minst separate lommepenger... Partneren din er kanskje ikke like interessert i seks nye par sko eller fem nye capser, sånn som du er ;-)
 

5. Uenighet om hvilke aktiviteter man ønsker å gjøre i ferien
Det er klart det er vanskelig når den ene vil på sightseeing i Lofoten og den andre vil hoppe i fallskjerm på Østre Æra flyplass. Er det helt umulig å møtes på midten, så må man kanskje ty til hver sin ferie? Det trenger ikke være noe nederlag det. Som et pluss, så slipper man jo alle disse punktene med krangling, haha.
 

6. For mye alkohol
Hva skal man si... Kommentar unødvendig :-/
 

7. Uenighet om hvor lang tid man skal beregne på flyplassen
Haha! Denne sliter vi med her i huset. Peter er notorisk forsinket - mens jeg kommer fra en familie der vi beregner goooood tid. Fikk et tips fra ei på Snapchat i dag, om at hun bestandig sa til gubben at innsjekkingen stengte en time tidligere enn den faktisk gjorde. Og vips, så fikk hun en time ekstra romletid på flyplassen ;-)
 

8. Når mannen pakker for lite og kvinnen pakker for mye
Dette er Peter og meg. Uten tvil. Og i følge tilbakemeldingene jeg har fått i dag, så er vi ikke alene. De fleste mødre pakker for seg selv om barna - mens gubben pakker for seg. Han ender som oftest opp med å måtte kjøpe seg noen nye klær i løpet av ferien - mens kvinnen reiser hjem igjen med halve kofferten urørt :-)
 

9. Kjøring, retningssans og kartlesning
Jeg er født uten stedssans, og har fått merke dette på kroppen mang en gang selv. Heldigvis har jeg aldri prøvd meg som kartleser - men jeg lurer på hvor mange forhold gps'en har reddet siden den kom på markedet..!
 

10. Valuta
Dette er bare helt hysterisk. Her drar vi på ferie, også ender vi opp med å krangle om valutaen. Hva skal vi gange med igjen? Hvor mye blir det i norske kroner? Er det dyrt? Er det billig? Også videre også videre, helt til det blir en krangel ut av det ;)

 

Så da vet dere de ti verste fallgruvene for ferien. Men om man leser seg opp på lokalvaluta i forkant, reiser i tide og slutter å sikle på damene ved bassengkanten, så skal nok dette gå bra for de fleste av oss :-D


 

/ Men husk for all del valutakalkulator hvis du skal utenlands i ferien ;-)

Kjør med flyt i sommer

/ Annonse

Først tenkte jeg at det er litt dumt at konkurransen mellom Peter og meg går mot slutten - men så innså jeg noe helt annet: Det har skjedd noe ganske spesielt :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For de siste ukene har Peter og jeg brummet rundt med smartplugg i bilen og Spinn-app på telefonen - mens vi har testet Smart bilforsikring fra SpareBank 1. Egentlig gikk konkurransen ut på hvem av oss som klarte å kjøre med best flyt - siden den smarte bilforsikringen har som mål å motivere og belønne tryggere adferd i trafikken.

For kjører du med flyt, minsker du risikoen for bråbrems, rask akselerasjon og hard svingning. Og gjør du det, får du en bedre pris på bilforsikringen din! Enkelt og greit.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men etter hvert som dagene gikk, innså jeg at selv om Peter er et skikkelig konkurransemenneske, har han jaggu begynt å jobbe som et team! Så fra å starte som bitre konkurrenter, har vi begge nå bare ett eneste mål for øyet: Å holde kjørescoren så høy som mulig. Det er fortsatt et høydepunkt å sjekke status hver dag, men nå er vi ikke lenger så opptatt av hvem som kjørte når.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Etter bare få uker med smartplugg i bilen, har vi blitt tryggere sjåfører begge to - og vi har begynt å tenke over hva det vil si å kjøre med flyt. For selvsagt er det ålreit å bli belønnet med en bedre pris på bilforsikringen, men enda viktigere er det jo å unngå ulykker. Kjører du med flyt indikerer du at du er en oppmerksom og trygg sjåfør, og oppmerksomme sjåfører kommer sjelden ut for ulykker.

En annen stor fordel med Smart bilforsikring, er at man kun betaler for den kjørelengden man faktisk kjører. Med andre ord trenger du ikke fylle ut papirer og klø deg i huet når du må finne ut hvor langt du kommer til å kjøre det neste året. Hvem vet sånt, da? Kjør i vei, og betal for den eksakte lengden du kjører - prisen justeres automatisk :-)

Og skulle du være så uheldig at du trenger veihjelp, er det bare å trykke på "Veihjelp"-knappen i Spinn-appen. Da finner den automatisk mobilens posisjon, og dermed hvor du befinner deg - og du kan bestille veihjelp direkte hos Viking. Ikke bare er det kjekt for oss som ikke har peiling på bil, men det er ekstra kjekt når vi i tillegg har funnet oss en partner som har like lite peiling som oss ;-)

Sånn helt avslutningsvis.. Konkurransen er kanskje ikke like viktig som den var da vi startet - og sånn offisielt er den ikke helt avsluttet enda heller.. Men det kommer vel ikke som noen bombe hvem av oss som leder..?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Ønsker du også å bli en tryggere sjåfør, betale kun for den kjørelengden du faktisk kjører, samt få lavere pris på bil-forsikringen? Les mer om Smart bilforsikring her!

/ Husk å kjøre med flyt i sommer :-)

Seks stolte stengler

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I dag morges skulle jeg en tur nedom besteforeldrene mine for å hjelpe til med et nytt simkort som hadde kommet i posten. Mormor og Este bor bare fire steinkast unna huset vårt, og dette er noe av det jeg setter aller mest pris på ved at vi flyttet til Larvik.

Man skulle jo tro at det var jeg som måtte hjelpe dem i hverdagen, men det er heller motsatt. Da vi tok over huset i 2013, kom Este med malerulla under armen og bare fikset alt som skulle fikses i en fei. Mormor er likedan, hun en rev på å vaske vinduer, dessuten elsker hun å bake.

Men tidlig på forsommeren hvert eneste år, gjør de noe som gjør meg så glad. De sår grønne bønner i kasser til både lillesøster og meg - så steller og ordner de med dem helt til de blir store nok - og først da får vi ta dem med oss hjem til vår egen veranda! Trivelig, eller hva? :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Og i dag var altså bønnekassa mi klar for sitt nye hjem! Seks stolte stengler som strakte seg mot sola. Rett før jeg skulle dra, sa Mormor:

- "Ja, de små grønne langs kanten der, det er reddiker."

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så nå er det min tur til å dulle og stelle og få den lille avlingen til å gro - sånn at vi kan høste både reddiker og smakfulle bønner fra verandaen :-)

 

/ Besteforeldre

Da vi fant syden på en parkeringsplass

Sommerferien vår nærmer seg med stormskritt, og før hver ferie tenker jeg alltid på en artikkel jeg leste for noen år siden. Der stod det nemlig at 70% av den totale ferieopplevelsen, er forventningene i forkant. 70%! Haha, det betyr at det bare gjenstår 30% til selve ferien...

Jeg syns dette er ufattelig komisk, for i omtrent alle tilfellene skyldtes den skjeve fordelingen at ferien ikke sto til forventningene. Ergo var sommerfuglene i magen av tanken på å reise, det beste med hele feriepakka! Det er jo både litt fint og ganske trist på én gang :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nydelig strand... Men sanden er jo altfor varm! X-)
 

Og i dag leste jeg at det faktisk er mye som tyder på at barn liker sommerfuglene på samme måte som oss voksne. For i følge denne artikkelen i KK, der familieterapeut Eva Henriette Mohn har uttalt seg, ønsker barn gjerne en repetisjon av ting de har opplevd tidligere når de skal ha ferie.

Det gir dem en forventning av hva de kommer til å oppleve, slik at de kan glede seg til det - og se det for seg, og fortelle historier om det til vennene sine i barnehagen. Og det syns jeg er så herlig!

Apropos ferieplaner, så sier familieterapeuten også at hun slett ikke tror barn har noe imot å ikke reise noe sted i ferien, og at de færreste barn er veldig glade i å reise over lengre avstander, uansett om det dreier seg om bil, fly eller tog. Og at det viktigste ferieminnet vi kan gi barna våre, er å være sammen med dem.

Misforstå meg rett, det er jo fantastisk for de som har booket en spennende sydenferie i år, men jeg synes det er litt fint å tenke at det ikke er noen stor nedtur for oss som ikke har gjort det også. Man ikke sitte 5 timer på et fly for å nyte sommeren, den kan også finnes rett utenfor døra :-)

Det minner meg om noe som skjedde sommeren for to år siden, da vi skulle gå en tur for å få lillesnuppa til å sovne i vogna. På trilleturen endte vi nemlig opp med å spise lunsj på en parkeringsplass utenfor nærbutikken. Storebror var med, og han storkoste seg! Vi kjøpte knekkebrød og litt pålegg, noe frukt og litt å drikke. Vips så hadde vi piknik for hele familien - på parkeringsplassen! Og selv om vi fant på mye sprell den sommeren, så ble det faktisk det hyggeligste sommerminnet det året.

Den opplevelsen ble som et slags bevis for oss om at man ikke trenger å reise land og strand rundt for å lage gode sommerminner. Man trenger ikke reise langt, kjøpe sesongkort i alle landets parker, eller få dårlig samvittighet for å ikke ha noen store planer for sommeren.

De største opplevelsene lager man selv :-)

/ Og husk for all del å nyte sommerfuglene i magen mens du gleder deg til ferien ;-)

25 ting du ikke visste om Peter

Lurer du på hvorfor Peter nesten måtte begynne på spesialskole da han gikk på ungdomsskolen? Eller hva han gjorde før han skulle på Roskilde i 2004? Eller hvordan han (ufrivillig) gikk opp tjue kilo da han var 19 år?

Dette innlegget er kraftig inspirert av "25 ting du ikke visste om Marte", et innlegg Sjur skrev om sin kjære Casa Kaos-Marte. Vi synes innlegget var så bra at vi bestemte oss for å skrive en tilsvarende liste om hverandre :)

Her er 25 ting dere (kanskje) ikke vet om Petrus:

1. Peter er faktisk medlem av Mensa.

2. Han er imponerende flink til å snakke baklengs.

3. Han har bodd i Japan.

4. Da han var 19 år, gikk han på en liten smell - også kalt "kebab-og-gulrotkake"-dietten. Gikk opp tjue kilo.

5.  Han gråter ikke i begravelser, men tårene renner når han ser på Golden Buzzer-øyeblikk på Youtube.

6. Peter har løpt helmaraton to ganger.

7. Han er blodgiver ❤

8. Peter blir sjeldent redd, men da han var på ferie i Egypt for 8 år siden, skulle han en kveld ta taxi alene fra hotellet sitt og til nabobyen for å besøke noen venner. Taxisjåføren var helt fra seg av begeistring da han oppdaget at Peter hadde iPhone, og spurte pent om han kunne få se på den. Peter, snill som han er, ga telefonen fra seg - og like etter svingte taxien av hovedveien. Så kjørte de på en øde landevei i 20 minutter i bekmørket, før sjåføren plukket opp en haiker midt uti ingenmannsland. Så sendte de telefonen frem og tilbake mens de snakket oppjaget om den. På det tidspunktet var Peter rimelig sikker på at hans dager var talte.

9. På den samme turen til Egypt, ble Peter også matforgiftet, og magen hans tåler fortsatt ikke kylling.

10. Han har innfunnet seg med at han kommer til å være litt mørkredd for alltid.

11. Peter har deltatt i VM i dødsing.

12. Han har haiket gjennom halve Irland!

13. I 2004 tok Peter piercing i begge brystvortene før han skulle på Roskilde... X-)

14. Peter hadde oppkjøring på lillejulaften det året han fyllte 18 - og strøk.

15. Den aller første gangen han hadde på parfyme, sprayet han seg med morens yndlingsparfyme. "Den luktet jo best, den luktet Mamma" ❤

16. Til Peters store fortvilelse, er dette en av historiene som går igjen i Peters familie: Da Peter bodde hjemme, pleide moren å smøre to brødskiver til ham før hun gikk på jobb tidlig om morgenen. Så da Peter stod opp, lå frokosten klar på kjøkkenbenken. En morgen da Peter var 14 år, stod han opp og kunne ikke finne frokosten sin. På benken var det bare en tom tallerken, så da gjorde han det eneste riktige i en sånn situasjon; han ringte jobben til moren for å høre hva som hadde skjedd. Dette var før mobilens tid, så Peter måtte få tak i noen på avdelingen der moren jobbet som operasjonssykepleier, og få noen til å hente henne der hun sto opptatt midt i en operasjon. Det viste seg forresten at det var bikkja som hadde spist opp brødskivene..

17. Peter kan gå på hendene.

18. Han bruker 45 i skostørrelse.

19. Da Peter var 26, hadde han tre marsvin; Ludvig, Sebastian og Gottfried.

20. I militæret deltok Peter i konkurransen om hvem som klarte å sovne først på kommando - Peter sovnet på under ett minutt.

21. Han går i søvne hver eneste natt.

22. Peter var hemmelig forelsket i frisøren sin i over ett år, men turte ikke be henne med på date fordi han fikk så dårlig selvtillit av det skarpe frisørlyset i salongen :-D

23. Han elsker Melodi Grand Prix.

24. Da Peter gikk på ungdomsskolen fant han på så mye bøll og var så til de grader klassens klovn at han ved flere anledninger holdt på å bli sendt på spesialskole.

25. Da Peter var 13 år, skulle han på audition til "Midt i Smørøyet" og en av oppgavene han skulle forberede seg på, var å intervjue sitt største idol. Peter hadde egentlig forberedt spørsmål han ville stilt Michael Jackson, men kvelden før auditionen, mente faren til Peter at det var lurere å velge en som ikke alle andre også kom til å ta. Og sånn hadde det seg at Peter valgte å stille spørsmål til presidenten for organisasjonskomiteen for Vinter-OL på Lillehammer i 1994: Gerhard Heiberg. En person som ingen i castingen hadde hørt om. Peter ble ikke ringt opp igjen ;)

 

Er du klar for 25 punkter til, finner du Peters liste om meg her: 25 ting du ikke visste om Christina.

/ God søndag!

Sommer på jorda

I går formiddag kjørte vi forbi den gamle ungdomsskolen min, og jeg stusset litt på at det var så tomt der. Men så kom jeg på at alle elevene selvfølgelig har tatt sommerferie for lengst, og med ett var tankene mine tilbake til ungdomsskoletida.

Da selve definisjonen av lykke var den siste dagen før ferien, og man visste at om bare få strakser lå åtte lange, deilige uker og ventet. Sommerferie. Ingen lekser, ingen prøver, ingen kjipe lærere, ingen pugging. Bare glede. Fy flate.

Selv om vi ikke akkurat har ungdomsskoleferie nå, så har den herlige sommerfølelsen sparket inn for fullt de siste dagene. Og i dag slang vi oss i bilen for å gjøre noe som har blitt en fast tradisjon de siste årene, nemlig prosjekt familie-hageblomster!

Det går rett og slett ut på at vi drar til et hagesenter, og Peter, barna og jeg plukker ut et par planter hver. Alle får såklart velge fritt, så drar vi hjem og planter dem sammen i større krukker, og hvert år er det like spennende å se hvordan krukkene ser ut til slutt :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Årets vakreste familie :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Disse var bittesmå da jeg kjøpte dem i juni - innser at det gjør susen å huske å vanne.. ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Noen har dilla på lilla
 

Mens vi holdt på, kom jeg plutselig på en annen liten luring som også var klar for litt jord nå - etter mange, mange uker i vann...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Min lille avokadospire!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ned i jorda med seg :-)
 

Så nå er sommeren endelig i gang, familie-hageblomstene er på plass, og trappa smiler fargerikt. Da gjenstår bare å huske og vanne..

Og å nyte sommeren som om det var ungdomsskole-ferie :-)

 

/ God lørdag

Null stress med ugress

Dette visste dere kanskje ikke, men jeg er gift med verdens staeste mann..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For i starten av juni fikk vi endelig ut fingeren, og kom i gang med gjerdeprosjektet vårt. Hele hagen skulle gjerdes inn, sånn at hunden vår kan løpe fritt uten å snike seg gjennom hekken og over til naboen.

I prosessen fant jeg, til Peters store fortvilelse, ut at vi "fikk gjørra det ordentlig" når vi først var i gang. Og etter mange runder med overtalelse gikk Peter til slutt med på å luke skikkelig under tuhja-hekken først, for deretter å fylle på med toppbark sånn at det så litt pent ut.

Da jeg skrev om det på bloggen, fikk jeg en del tips fra dere lesere om at det var helt nødvendig å legge duk under barken, hvis ikke ville ugresset vokse opp igjen på null komma svisj.

Og er det noe jeg har lært i løpet av de to årene jeg har blogget, så er det at tipsene jeg får i kommentarfeltet som oftest er mer troverdige enn alle treffene på google tilsammen. Derfor sa jeg til Peter at vi måtte kjøpe duk.

- Duk?!, snøftet han, "Hva i all verden skal vi med det? Vi luker skikkelig når vi først er i gang, også fyller vi på med så mye toppbark at ugresset ikke har en sjanse."

- "Men..", begynte jeg.

- "Æpp æpp æpp, ikke noe men. Det er ikke noe vits i å legge duk under barken, jeg lover. Bare vent å se."

Jeg begynte å skjønne hvor dette tok veien:

- "Men Peter..", fortsatte jeg, "Alle sier jo det samme.. Uten duk er det kjørt! Kan vi ikke bare gjøre det da? Så slipper vi å tenke mer på det?"

- "Neeeeeida, blir så fint atte!"

- "Men hva med den hersens skvallerkålen, da? Jeg har lest at den danner et gigantisk rotnett og at den nesten er umulig å bli kvitt.. Vedder for at den ikke lar seg stoppe av litt bark.."

- "Joooda.", svarte Peter bastant, "Det er ikke mange planter som klarer seg uten lys, vettu."

Så sånn var det med den saken.

Men til vår store overraskelse skulle det altså vise seg at gubben hadde rett, og at alle dere snille tipsere tok feil..! Se bare hvor fint det ble - ikke et ugress i sikte, bare nydelig bark så langt øyet kunne se:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Problemet var bare at det holdt seg fint i sånn cirka.. Fire dager. Så begynte den første lille grønne ugress-spiren å strekke seg mot sola. Deretter fulgte en til. Og enda en. Og femten til.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tittei!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I'm skvallerkål. I will never leave you. Never.
 

Gubben har såklart ikke lagt merke til det enda, så nå sitter jeg spent på gjerdet mens jeg venter på hva han gjør når han oppdager det.. Vil han røske dem opp og late som ingenting, eller kommer han til å innrømme at han tok feil?

Jeg tipper på det første ;-)

 

/ Note to self: Stol på leserne, ikke gubben ;-)

Nytt fresht treningstøy

/ Annonse

Det er fredag, og etter min andre PT-time vurderer jeg nå å endre navn fra "Kona til" til "Stiv og Støl". Jeg kan nesten ikke gå i trapper, og enda har jeg ikke begynt å merke den fantastiske energien man skal få av å trene... Men i følge mange av dere, så kommer den etterhvert!

Det triveligste er jo å høre at flere av dere har hengt dere på, og kommet dere ut av sofaen etter å ha vært støttemedlemmer på diverse treningsstudioer i litt for lang tid. Og siden vi er flere i samme treningsbåt, tenkte jeg at det muligens også er flere enn meg som trenger nytt treningstøy?

Treningsgarderoben min trenger i alle fall en oppfriskning etter å ha ligget brakk i femten år - og ingenting er vel bedre enn å kunne gjøre noen kupp når man først skal fornye garderoben :-)

Nå er det salg, og her har jeg samlet noen av mine favoritter!


1. Treningsbukse 2. Tights 3. Sports-BH 4. Treningsjakke 5. Svart treningstopp 6. Rosa sportstopp
 


1. Tights 2. Nike tights 3. Asics tights 4. Oransje tights 5. Nike topp 6. Sports-BH
 


1. Hvit tights 2. Blomstrete tights 3. Svart treningstopp 4. Nike treningstopp (sort) 5. Hvit treningstopp 6. Adidas t-skjorte
 

Jeg gleder meg til noen av disse dumper ned i postkassa, sånn at jeg kan bytte ut de altfor trange treningstoppene og de slaskete treningsbuksene som har ligget på vent siden starten av 2000-tallet.

Så gjenstår det å se om nytt, fresht treningstøy hjelper på treningsmotivasjonen :-)

 

/ God fredag!

En fremmed fyr ved navn Peter

I dag morges da jeg skulle sjekke Facebook, gjorde minner-funksjonen meg oppmerksom på noe ganske så trivelig...

For i dag er det nøyaktig 7 år siden en helt fremmed fyr ved navn Peter sendte meg en venneforespørsel på Facebook!

Tenk det, for bare syv år siden visste vi ikke hvem den andre var engang. Vi hadde bare tilfeldigvis en felles kompis, som på denne dagen la ut en statusoppdatering som både Peter og jeg svarte på. Og av en eller annen grunn, sendte altså Peter meg en venneforespørsel - og lite visste vi at det skulle bli starten på vår historie.

Enda skulle det ta seks måneder før vi fikk kontakt, men plutselig en dag begynte vi å chatte.

Og nå sitter vi her.

Med to barn, en hund, et hus, to blogger, masse thuja-hekk, et soverom som skal males, crocs, trampoline i hagen, barnehage-tegninger på veggene, sentralstøvsuger, og kjærlighet.

Masse kjærlighet.

/ Facebook, ass

Feriefylla med ungene

Sommer. Sol. Endelig ferie. En iskald øl. Eller to. Eller tre. Såpass har jeg fortjent. Det er ferie. Barna klarer seg, de leker så fint, så.

Two glasses of beer on a beach

Det er et halvt år siden jul, et halvt år siden jeg fikk høre at jeg var en jævla idiot - flere ganger daglig. For jeg hadde ramlet over den hjerteskjærende videoen til alkovettorganisasjonen AV-OG-TIL, noe som resulterte i at jeg skrev dette blogginnlegget som vekket både sinne og glede hos tusenvis av nordmenn.

Innlegget mitt hadde ett eneste budskap: At alle skulle tenke seg om en ekstra gang før man kastet innpå både øl og akevitt til julematen når det var barn tilstede.

Jeg hadde helt ærlig ikke trodd at dét var noe å bli forbanna for.

Men forbanna var det mange som ble, og jeg var tydeligvis en idiot som ønsket å ta fra nordmenn kosen. For herregud, Christina: "Det må da være lov å KOSE seg, og hvis du ikke klarer å ta ett glass vin eller en øl til maten uten å snøvle, er det faktisk DU som har et problem."

Og der burde jeg jo kanskje lagt meg flat. For jeg var så dum at jeg oppriktig talt trodde det var mulig å kose seg uten alkohol. Tenke seg til.

Men blant alle disse kommentarene dukket det opp veldig mange som gjorde meg bare enda mer glad for at jeg hadde postet innlegget. Nemlig alle dem som hadde fått deler av livet sitt ødelagt fordi noen i nær familie ikke klarte å bare ta én øl. Og alle de historiene fikk meg til å forstå at det må være lov å si ifra. Minne om at kos med alkohol også har en mørk skyggeside.

Og nå er det sommer. Alkoholsalget går opp, vi går i feriemodus, vi skal ikke på jobb neste dag og vi trenger ikke kjøre bil. Og da er vi der igjen. Jeg er på ingen måte avholds selv, og jeg kommer til å nyte en kald øl i sola i sommer - men ikke med barna til stede.

For jeg mener ikke at alle må slutte å drikke alkohol, bare at man tar litt ekstra hensyn når barn er involvert. Selv AV-OG-TIL-organisasjonen jobber ikke for at man skal slutte å drikke alkohol, men at alkoholbruken skal reduseres der det kan være farlig eller gå ut over andre.

Og feriefylla med ungene, går ut over ungene.

Det er ikke snakk om å ikke få lov til å nyte alkohol, det er snakk om å ha det i bakhodet. At én øl til kan være én for mye. Og det siste du vil, er at den ene ølen blir det ene minnet ungen din sitter igjen med fra sommerferien 2017.

Multicolor flip-flops on wooden background. Summer family vacation concept

/ Alle barn fortjener en ferie full av gode minner, ikke fulle voksne

Catfight på Snapchat

Angry girls fighting holding hair
 

Det er mange som hevder at det ikke er mulig å skrive om noe som helst i 2017 uten at folk blir fornærmet. Og jeg må jo innrømme at jeg har fått mange snodige tilbakemeldinger i løpet av de to årene jeg har blogget.

For eksempel den lørdagen jeg la ut en Snap om at været var trist og grått. Da ble faktisk flere mektig irriterte fordi det ikke er noe som heter dårlig vær. Men det må da være lov å si at været er trist og grått uten at det oppfattes som provosering?

Jeg prøver å ikke fyre meg opp når det dukker opp sure tilbakemeldinger - jeg svarer på massevis av kommentarer, mailer, meldinger og snapper hver eneste dag. Og uansett tone, så liker jeg å svare konstruktivt og ganske hyggelig tilbake, såpass forventer jeg egentlig av meg selv.

Men innimellom renner det over for meg også - og det var akkurat det det gjorde for en liten stund tilbake.

Dagen var såvidt i gang, og jeg visste jeg hadde et sted mellom 20 og 30 ubesvarte mailer som ventet i innboksen. Jeg blir fort stresset når det tårner seg opp med ting på vent, og denne dagen hadde jeg atpåtil bestemt meg for å blogge om ufrivillig barnløshet. Jeg var livredd for å tråkke noen på tærne, og sånne innlegg tar ekstra lang tid å skrive.

Uansett. Dagen var i gang, men så trengte plutselig Macen en oppdatering. Og det var ikke gjort på et blunk, så mens minuttene tikket avsted, åpnet jeg Snapchat. Foran meg hadde jeg funnet to hårstrikk, og kom på noe jeg diskuterte med en venninne for mange år siden, nemlig at det går en aldersgrense for hvor lenge man kler å gå med musefletter.

For det første, dere som følger meg på Snap, vet at jeg legger ut litt av hvert. Noe er kanskje gjennomtenkt - mens andre ting definitivt ikke er det. For min del er det det som er gøy med Snap: Her og nå, this is me.

Umiddelbart etter posting av museflettene, begynte det å tikke inn snapper fra flere av følgerne mine. De fleste skrev at aldersgrensa går ved barneskolealder. Så kom det overraskende mange tilbakemeldinger fra flere som hadde mødre som fortsatt går med fletter - og som påpekte at de var mer eller mindre uenige i det valget. Så fulgte noen bilder av jenter på min alder med musefletter og store glis - med påskriften: "Vi er da ikke for gamle, vel!".

Men så åpner jeg en Snap som gjør at jeg fyrer meg opp. Den var fra ei som startet meldingen med å skrive at hun var stor fan. Så fulgte en liten tirade om at aldersgrenser for hva kvinner kan og ikke kan ha, var helt uakseptabelt. At hun åpenbart hadde tatt feil av meg, og at det siste vi faktisk trenger er en allmenn aldersgrense for hårfrisyrer.

Og jeg ble altså så oppgitt. Glemt var ønsket mitt om å svare konstruktivt og hyggelig tilbake - for det er jo ikke sånn at jeg aktivt går inn for å provosere på Snapchat, selv om alt kan vris og vendes på i 2017.

Jeg ble rett og slett skikkelig irritert over at noe som kun hadde som hensikt å være en litt artig pausesnap for å holde stresset mitt under kontroll, ble oppfattet som en politisk agenda mot musefletter på voksne.

Så for første gang i min blogghistorie fyret jeg meg opp og svarte, med samme mynt. Jeg skrev at det siste jeg trenger, er å bli fortalt hva jeg skal mene om en sak. Jeg er 35 år gammel og klarer å tenke selv. At jeg vel må ha lov til å si hva jeg mener - selv om ikke alle nødvendigvis er enige?

På en måte føltes det litt godt å svare tilbake, men samtidig følte jeg meg utrolig barnslig. Og littebitt bitchy. Men den dårlige samvittigheten varte ikke lenge, for plutselig dukket det opp svar fra min provoserte følger.

Og hun fortsatte med å beklage seg over at hun åpenbart hadde tatt feil av meg. For hun hadde heiet på meg som en stemme for det motsatte av mer eller mindre skjulte normer i dagens samfunn. At hun hadde begynt å følge meg etter at jeg hadde skrevet om mammakroppen etter fødsel. Men hun hadde altså tatt feil av meg. Beklager. Hun skulle aldri sagt noe.

Så prøvde jeg å forklare at joda, jeg heier på mammakroppen - men jeg syns fortsatt jeg er for gammel til å gå med fletter. At datteren min kler det mye mer enn meg. At dette sikkert ikke er den gjengse oppfatning, men at det nå en gang er min personlige mening.

Så fortsatte vi å sende små stikk fram og tilbake en liten stund - helt til jeg plutselig innså at jeg måtte trekke pusten. Jeg begynte rett og slett å føle meg uggen. Herregud, her satt jeg og kranglet som en umoden fjortis! Jeg var jo ikke ute etter å provosere noen med mine struttende musefletter, jeg var bare ute etter å lage litt god stemning på Snapstoryen min.

Så jeg skrev neste melding i en litt vennligere tone. Og da svaret kom tilbake, tror jeg det var flere enn meg som hadde trukket pusten.. For plutselig hadde samtalen endret retning totalt.

Ut av ingenting, påpekte jenta i den andre enden at grunnen til at man reagerer på ting, er at man føler seg truffet på en eller annen måte. Og at når man føler seg truffet, så føles det bedre å lange ut mot triggeren enn å endre seg selv. Jeg hadde trigget henne - og hun hadde respondert. Neste gang skulle hun heller fokusere på å jobbe med seg selv, slik at det ikke trigget henne når noen mente noe om henne og hennes hår. I dag hadde hun fått en øvelse i dette - så tusen takk.

Og der satt jeg. På grensa til sjokkskadet over å ha gått fra å være eitrende forbanna - til å bli litt misunnelig. Snakk om innsikt!

Plutselig innså jeg at også jeg hadde lært noe denne dagen: Man skal ikke være så rask med å dømme folk, som oftest ligger det noe mer bak det de sier.

Så da takket jeg for at jeg hadde fått en skikkelig øvelse selv, før jeg spurte om vi fortsatt var venner. Og det var vi :-)

 

/ Man skal kanskje ikke kimse av en catfight på Snapchat ;-)

Kondis som en murstein

Vet ikke om det er Peter eller jeg som har vanskeligst for å tro det.. Men min første time med personlig trener er unnagjort! Og det gikk som det måtte gå...

På fredag skrev jeg at jeg i bursdagsgave av min kjære mann i år, fikk adgangskort til et treningssenter. Sammen med kortet fulgte også en time med personlig trener, samt en kroppsanalyse - du vet en sånn brutalt ærlig maskin som måler kroppens fett- og muskelsammensetning, BMI og biologiske alder.

Jeg har som sagt ikke trent på over 15 år, så det sier seg selv at det var en spent og skrekkslagen jente som skulle til pers og vise slappe muskler, for første gang på en hel evighet.

Kroppsanalysen hadde jeg faktisk ikke tenkt så mye på i forkant, annet enn at jeg var ganske sikker på at muskelmasse-prosenten min kom til å ligge greit under gjennomsnittet...


Iiiiik!
 

Men da maskinen printet ut en lapp med resultatene etter få sekunder, og jeg fikk se at min biologiske alder var 20 år (!) - skjønte jeg at maskinen og jeg var mer enn gode venner ;-)

Peter mente det "måtte være kødd" at jeg var 20 år, og PT'en kunne bekrefte at det nok var noe misvisende ettersom maskinen kun tar hensyn til forholdet mellom høyde, vekt, muskel- og fettsammensetning. Og siden jeg er ei lita jente med normal BMI, ble tallet ganske lavt. Men jeg mener.. Står det svart på hvitt, så står det svart på hvitt... ;-)

Uansett ble jeg raskt dratt ned på jorda igjen, da PT'en sa at det var dags. For jeg hadde tatt på meg treningstøy i den tro at vi skulle gå gjennom apparatene, så da jeg ble beordret opp på elipsemaskinen, begynte det å gå opp for meg hva som ventet.

PT'en skulle skreddersy et program for meg, og først var det naturligvis oppvarming. Jeg så han skrev ned tjue minutter på arket sitt - men da jeg pustet og peste som en hvalross etter stusselige sju minutter, humret han at jeg kunne gå av maskinen.. Da var jeg så gjennomsvett at jeg tror han skjønte hvor dette kom til å ta veien.

- "Eh, hva slags oppvarming liker du best, da?", spurte han - og jeg lurte på om det ikke var ganske tydelig at jeg ikke hadde noen preferanser for oppvarming.. Jeg har vel ikke varmet opp siden den siste håndballkampen jeg spilte på Jenter 16 i 1998.


"Var det der bare oppvarmingen..?"
 

Styrketrening er det altså lenge siden jeg har drevet med, og det tok ikke lang tid før jeg forstod at her må vi legge lista lavt. For ja, man får muskler av å løfte barn - men man blir definitivt ikke spesielt sterk!


"Eh, ekstra vekt..?! Nei takk, det holder i massevis med stanga.."
 


"Det må være noe feil, det brenner i magen, skal det gjøre det?!"
 


Når du er så sliten at du må rulle deg av benken..
 

Jeg vil helst ikke skrive noe om hvor støl jeg er akkurat nå - men hey: Jeg kom meg gjennom min første treningsøkt på femten år! Det er jo ikke store greiene sånn egentlig, men for meg er det en skikkelig seier. Og da er det på en måte litt ålreit å være så støl at man nesten ikke klarer å gå opp en trapp :-)

Så må jeg bare få presisere at Konatil ikke kommer til å bli noen treningsblogg framover. For sånn i første omgang har jeg egentlig nok med å skulle finne en god rutine på å komme meg til treningssenteret etter at barna er i seng for kvelden. På den tiden av døgnet er egentlig det siste jeg ønsker, å måtte ut av døra...

Men hvis denne punkterte tobarnsmoren på mirakuløst vis plutselig skulle få seg en bedre holdning...

... så kan det hende jeg legger ut en liten update :-)

Men som sagt.. Først må det trenes. En del!

 

/ Første skritt er i alle fall unnagjort

Ikke bare smart, men helt genial

/ Annonse

Det er én uke siden Peter og jeg kjørte i gang den store konkurransen om hvem av oss som er best bak rattet - og allerede nå er vi i ferd med å se resultater ;-)

Vi har altså fått oss Smart bilforsikring fra SpareBank 1, og dermed også mottatt en smartplugg i posten, som vi har montert i bilen. Pluggen kobles via Bluetooth til Spinn-appen - og så er man klar for å kjøre, og forbedre sin kjørescore!

God kjørescore oppnår man når man kjører med flyt, noe som igjen gjør at man kan få lavere pris og andre fordeler på bilforsikringen. Og vi har altså valgt å dra i gang en aldri så liten kjørekonkurranse for anledningen ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
100 av 100 i kjørescore, sa du? ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Let's go!
 

Og det som slo meg etter første dag med kjøring, var at konkurransen ville vært mest fair dersom noen installerte smartpluggen uten at vi visste det.. For selv om jeg føler at jeg kjører som jeg vanligvis ville gjort, så har Peter virkelig satt inn støtet!

Konkurransemenneske som han er, er han altså fast bestemt på å vinne dette, og mannen kjører derfor både unormalt smidig og balansert, uten hard bremsing eller krappe svinger.

Og det har jo fått meg til å innse at det er nettopp derfor denne forsikringen er helt genial! Hensikten til SpareBank 1 er at de ønsker å motivere og belønne tryggere adferd i trafikken, og det virker!

For det at man hele tiden kan forbedre bilens kjørescore, samt få tilbakemeldinger på kjøringen underveis - gjør helt enkelt at man blir en bedre sjåfør. Jeg trodde ikke det skulle virke så bra, men det funker fordi man vet at bremsing, akselerasjon og svinging registreres.

Og det er faktisk akkurat det lille ekstra som skal til for at man fokuserer 100% på å kjøre med flyt når man sitter bak rattet. Og kjøring med flyt indikerer at du er en oppmerksom og en trygg sjåfør - og oppmerksomme sjåfører kommer sjelden ut for ulykker.

Det er såklart ekstra moro når man har en konkurranse gående slik som Peter og jeg har, men enda viktigere er jo tross alt selve gulroten; at man kan oppnå lavere pris på bilforsikringen.

Dere som så snapstoryen min i går, fikk se bildagboken i Spinn-appen, med oversikt over bilens score. Hver kveld titter vi nå innom dagboken for å sjekke status, og det er like moro og spennende hver kveld :-)

Min beste kjøredag til nå, er 23. juni - ganske bra flyt i kjøringen, men ser jeg må jobbe litt mer med gassen:

Apropos Spinn-appen, så vet jeg at det pappaen min setter aller mest pris på, er at det følger med direkte veihjelp.. For ja, jeg ringer fortsatt Pappa dersom jeg trenger hjelp - og hver gang jeg skriver om dette på bloggen, får jeg bestandig mange spørsmål av typen: "Si meg, hvem ringer Pappa?! Har du ikke en mann?"

Svaret mitt er som alltid at Peter er så lite handy når det kommer til bil, at kompetansen hans stopper etter "påfyll av spylervæske". Men skulle jeg trenge hjelp nå, så kan jeg trykke på "Veihjelp" i Spinn-appen, så finner den automatisk posisjonen der jeg befinner meg - og jeg kan bestille veihjelp direkte hos Viking.

Vinn vinn: Pappa slipper å rykke ut, og Peter slipper å klø seg i huet ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Trenger du veihjelp? Trykk på "Veihjelp"!
 

Jeg elsker gode reklamefilmer, og denne videoen beskriver hvor enkelt det fungerer i praksis:

Ønsker du også å bli en tryggere sjåfør og få lavere pris på bil-forsikringen? Les mer om Smart bilforsikring her!

/ Fortsettelse følger.. ;-)

Ikke prøv dette hjemme

Torsdag denne uken var ventetiden over! Åtte uker etter bestilling hadde min nye sofa til tv-stua i 2. etasje, endelig funnet veien til møbelbutikkens lager - og var klar for utkjøring.

Det var såklart julaften for meg, men julegleden viste seg å være kortvarig da jeg hadde glemt å ta med i beregningen at vi har trapp. Vinkeltrapp. Og at sofaen selvsagt var altfor stor til at den på noe som helst vis kom seg forbi.


Når du innser nederlaget..
 

Peter var selvfølgelig ikke veldig imponert over at jeg ikke hadde tenkt på dette da jeg endelig klarte å bestemme meg for sofa - og i to dager har det lille beistet stått rett på innsiden av døra i gangen, og skapt hodebry for liten og stor.

Hvordan i all verden skulle vi klare å få sofaen opp i 2. etasje? Måtte vi ty til plan B: Balkongen og tauverk?

Jeg bestemte meg for å ringe Pappa, noe jeg pleier å gjøre når Peter og jeg står fast. Og Pappa mente også at plan B var den eneste løsningen. Så i går kom Mamma og Pappa på taco - med et aldri så lite sofaprosjekt til dessert... ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mamma holder gåsa, mens sofaen bæres ut på verandaen..
 

Vi innså kjapt at det ville bli vanskelig å heise den rett opp, men så var det et glupt hode som kom på at vi kanskje kunne bruke stigen..?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ett stykk oppgitt mann X-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Skal du bare stå der oppe og ta bilder..?"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Litt plast for å beskytte sofaen, kanskje..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den dingsen der må vel bort hvis vi skal skyve sofaen oppover stigen..?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette ser like ille ut som det var! *hold pusten*


*Holder fortsatt pusten*


*Puuuuuuuuuh*

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Greit fornøyd :-)

Jeg er fortsatt helt i sjokk over at sofaen er i hus i riktig etasje, og vil samtidig benytte anledningen til å advare alle andre mot å gjøre det samme som oss ;-)


Kosekrok - here I come!

 

/ Denne sofaen skal aldri noensinne ned igjen

Den flate konvolutten

I dag kom jeg på at det er en ting jeg helt har glemt å fortelle.

Den lørdagen Peter og jeg giftet oss, var også bursdagen min. Så da vi våknet opp på hotellrommet den morgenen, var det ikke bare en morgengave fra Peter som ventet på nattbordet - det var også et lite dryss med bursdagsgaver. Peter elsker å kjøpe gaver, og det beste han vet er å overraske med flere ting.

Det klarte han også denne gangen, men i år var det én gave som skilte seg litt ekstra ut fra de andre. En veldig flat konvolutt. Og den viste seg å inneholde noe jeg først trodde var tull. Men det var det altså ikke. Inni konvolutten lå... et adgangskort.

Peter hadde meldt meg inn på et treningssenter!

Først lo jeg nervøst, så satte panikken inn. Jeg har ikke trent på femten år. Femten år. Det er lenge, jeg vil gå så langt som å kalle det en evighet. Og fra å være en utrent jente i sin beste alder, var jeg nå plutselig medlem av et treningssenter? Jeg var i sjokk.

Okei, så har jeg kanskje klaget litt det siste året om at jeg føler kroppen min er i ferd med å punktere litt.. At spesielt holdningen er ille, at jeg kjenner jeg har stramme brystmuskler og slakke ryggmuskler. Det er lange dager foran skjermen hver eneste dag, og jeg vet jeg er for lite i aktivitet.

Så det er jo forsåvidt på tide å ta noen grep. Jeg vet jo det. Men selv om jeg hadde snakket om det til Peter flere ganger, så var jeg bare ikke helt forberedt på å bli kastet ut i treningsverdenen på denne måten.


Kontorjobb og 15 år uten trening begynner å gi resultater X-)

Men som om ikke det var nok, så fulgte det med en liten bonus med det adgangskortet:

1. Full kroppsanalyse
2. En time med personlig trener

 

/ To be continued...

Ikke bare en spire

Etter at jeg for et par uker siden så meg nødt til å kaste den minste av mine to avokadosteiner fordi den lignet mer og mer på en daddel - har jeg satset alt på min gjenværende superstein.

Og med fare for å bli både filosofisk og dyp; det viser seg altså at man aldri må gi opp håpet - og aldri miste trua! For når selv en robust stein kan sprekke opp og våkne til liv ved kun å få jevnlig påfyll av friskt vann og et par godord i ny og ne, så er det håp for oss alle ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg er litt på grubleren for tida, for jeg er ikke så flink til å stenge ting ute. Jeg tar dere inn, alle dere som sender meg så mange tilbakemeldinger av ulike slag. Enten det er på mail eller på snapchat eller i innboksen på facebook: Det er mange av dere som ikke har det så lett. Som opplever hverdagen som en kamp, enten dere lever med vold, har psykiske eller fysiske utfordringer, lever med mobbing, eller bærer på grusomme ting dere opplevde i barndommen.

Jeg har dere i tankene mine, enda jeg sikkert burde klart å distansere meg sånn at jeg ikke blir så sliten. Men det klarer jeg ikke. Dessuten tenker jeg at dere trenger alle de gode tankene dere kan få. Og selv om det sikkert høres rart ut, så er denne lille avokado-fighteren min til alle dere som kjemper. Dere vet hvem dere er.

Og selv om det ser mørkt ut nå, så er det ikke dermed sagt at det kommer til å være sånn for resten av livet. Når en stein kan åpne seg å våkne til liv på grunn av litt vann og noen heiarop, er det som sagt håp for oss alle.

Jeg heier på dere! ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/

Nesten ikke skadet engang

Det er rare greier. Når Peter blir bittelitt småforkjøla, må vi ringe legevakta. Men nå som han halter som en gammel sjømann, later han som ingenting...

Jeg er litt usikker på hvor mange som titter innom både Peters og min blogg i løpet av en dag, men jeg regner med en del av dere fikk med dere videoen Peter postet i går kveld.

For han har lenge snakket om at han ønsker å lære seg å ta backflip på trampolina, og i går var dagen tydeligvis kommet. Pingle som jeg er, blir jeg som alltid veldig bekymret når han gjør seg klar for sånne prosjekter.

Jeg har for lengst sluttet å komme med velmenende råd om at han må huske på at han ikke er tjue lenger, sånt preller såklart av gåsa som om det var vann.


Gåsa <3
 

Men siden jeg er ganske pysete av meg, vet han jo at jeg ikke bestandig støtter de forskjellige påfunnene han kommer opp med. Å lære seg å ta backflip er kanskje et ganske harmløst stunt, det er bare det at mannen veier nesten 100 kilo - og har flere kneoperasjoner på samvittigheten.

Så da jeg så Peter rigge seg til i hagen i går, stakk jeg hodet ut vinduet ved kontorkroken min og spurte om han ikke ville tenke seg om to ganger. Men han forsikret meg med et smil om at han hadde alt under kontroll, og ikke lenge etter hørte jeg ham hoppe og sprette på trampolina.

En halvtimes tid senere, kom han inn med en ørliten antydning til haltende gange - og med et ganske misfornøyd uttrykk i ansiktet. Jeg skjønte såklart med en gang at han hadde skadet foten.

- "Går det bra?", spurte jeg.

- "Jada!", kom det kjapt, "Det går veldig bra! Jeg klarte å ta backflip!"

Så gikk han bestemt mot trappen, og det er lenge siden jeg har sett ham så konsentrert. Det var åpenbart at han prøvde å skjule at han haltet, men hvorfor kunne han ikke bare si at han hadde skadet foten?

Så gikk det opp for meg: Det kommer han jo aldri til å innrømme.. For han vet, at jeg vet, at han vet - og ikke søren om han kommer til å innrømme at jeg hadde rett.

Sånn har det seg altså at jeg har en mann med en ankel som er dobbelt så stor som den andre, men som på død og liv ikke skal vise at han har vondt så lenge jeg er i nærheten. Da jeg kom ned på kjøkkenet mens han lagde lunsj i sta, hadde han på så høy musikk at han ikke hørte meg - og fra døråpningen så jeg at han gikk fra spisebordet og bort til kjøkkenbenken mens han haltet som en idiot.

Verdens største pingle når han får litt vondt i halsen, men villig til å bløffe seg unna en forstuet ankel.. Jeg må innrømme at jeg syns det er noe skikkelig søtt over det :-)

/ Gåsa mi <3

Hvem er best bak rattet?

/ Annonse

Endelig skal det avgjøres: Er det Peter eller jeg som kjører med best flyt i trafikken?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For er det noe Peter og jeg diskuterer heftig når vi kjører bil, så er det hvem av oss som er den beste sjåføren. Jeg vet jeg kjører best, ikke bare er jeg en stødigere sjåfør - jeg gruser Peter når det kommer til høyreregelen. Jeg er kanskje ikke så god til å lukeparkere, men jeg slår ham garantert på alt annet.

Peter er ikke like enig, han mener jeg, og kvinner generelt, er for usikre i trafikken - og at det fører til unødvendig nøling og hakkete kjøring. Undersøkelser viser faktisk at 45% av mennene anser seg som en bedre sjåfør enn sin partner - mens bare 16% av kvinnene svarer det samme..

Men nå skal det altså avgjøres: De neste ukene skal vi en gang for alle finne ut hvem av oss som har rett - og som kjører med best flyt når vi sitter bak rattet!

Vi har lenge gledet oss til å teste den nye smarte bilforsikringen fra SpareBank1. Sammen med denne forsikringen følger en smartplugg som man får i posten, den monteres enkelt i bilen, og gir deg en score på hvordan du kjører. 

Kjører du med flyt og oppnår en god kjørescore, vil du få lavere pris på bilforsikringen. Helt genialt!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ved å laste ned appen "Spinn" på telefonen som igjen kobles til smartpluggen i bilen, begynner pluggen å gi tilbakemeldinger på kjøringen din. Du kan hele tiden forbedre bilens kjørescore, og du vil se om du bremser, akselererer eller svinger for hardt.

SpareBank1 ønsker rett og slett å motivere og belønne tryggere adferd i trafikken. For kjører du med flyt, minsker du risikoen for bråbrems, rask akselerasjon og hard svingning. Og gjør du det, blir forsikringen din automatisk billigere!

Dette er for øvrig bilforsikringen jeg skulle hatt da jeg kjøpte min første bil som 19-åring, da jeg satt og klødde meg i hodet da jeg skulle fylle ut estimert kjørelengde for det neste året. For med Smart bilforsikring betaler man kun for det man kjører, og prisen justeres for deg.

Det er mange fordeler med Smart bilforsikring:

  • Du betaler kun for den kjørelengden du faktisk kjører. Prisen justerer for deg, så slipper du å tenke på det.
  • Du får lavere pris hvis du har god flyt i kjøringen din. Du får uansett ikke høyere pris!
  • Få tilbakemelding på kjøringen din mens du kjører, så blir du en enda tryggere sjåfør.
  • Har du et uhell på veien, kan du enkelt bestille veihjelp direkte i Spinn-appen.
  • Du får egen bildagbok med oversikt over hvordan bilen din blir brukt.

Kjørekonkurransen mellom Peter og meg starter nå, og neste oppdatering kommer om en ukes tid. Jeg gleder meg allerede til å dra i land denne seieren så det griner etter!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ønsker du også å bli en tryggere sjåfør og få lavere pris på bil-forsikringen? Les mer om Smart bilforsikring her!

/ The game is on :-)

Når fattern er på butikken

Fredag ettermiddag måtte vi en kjapp tur innom matbutikken etter barnehagen. På handlelista sto bare noen middagsvarer, pluss et par ting Peter skulle ha med til Fifa-kveld hos en kompis.

Og jeg får vel bare forklare det først som sist; vi er sånne folk som ikke drar på butikken med barna på slep etter barnehagetid. Vi prøvde en gang, og det kommer ikke til å gjenta seg.

Så når vi en sjelden gang trenger noe på butikken på vei hjem med ungene i baksetet, løper Peter inn, mens barna og jeg sitter i bilen og venter. For dere som ikke har barn, så kan jeg informere om at ting ikke har endret seg det spøtt siden vi var små selv: Det å vente i en bil på utsiden av butikken i 2017 uten elektronikk tilgjengelig, er like uhorvelig kjedelig som det var før i tida.

Så på fredag hadde jeg forberedt meg litt. Jeg hadde pakket med en matpakke hver til de to små, sånn at de hadde noe å gnafle på mens de satt og ventet. Og det viste seg å funke, problemet var bare at veldig mange andre også skulle ta seg av fredagshandelen denne ettermiddagen, derfor tikket minuttene avsted uten at papsen dukket opp.

Og plutselig var matpakken til eldstemann tom, og han kunne samtidig fortelle at han hadde tresmak i rumpa. Jeg vet ikke hvem han har lært det uttrykket av, men det dukket ganske betimelig opp etter at barnehagen hadde vært på besøk i kirken rundt påsketider.

- "Ahhhh..", stønnet femåringen fra baksetet, "Hvor mye skal pappa kjøpe, egentlig?! Er det tjue ting, eller? Hundre?"

- "Neida", svarte jeg, "Han kommer straks. Han skulle bare ha kjøttdeig og brokkoli."

- "Bare det? Ikke noe annet? Ikke noe godteri?"

- "Niks. Nada. Vi trengte et par ting til middag bare, og det er ikke lørdag før i morgen. Altså ikke noe godteri i dag."

- "Aaaaaahhhhh", stønnet han enda høyere.

Så ble det stille noen sekunder, før han begeistret utbrøt:

- "Mamma! Se på han der da!"

Jeg snudde meg, og femåringen pekte iherdig mot en mann som kom ut av butikken, bærende på to flasker Coca Cola.

- "Han kjøper Cola, Mamma! TO flasker! Skal han i bursdag? Ååå Mamma, kan ikke vi også kjøpe Cola i dag?"

Brus er det eneste vi aldri har i hus, regelen er at det kun er lov når det er bursdag.

- "Nei", fortsatte jeg, "Det er ingen som har bursdag, og det blir ingen Cola."

Så ble det stille i noen sekunder til.

- "Mamma?", mumlet femåringen fra baksetet, "Kan jeg låne telefonen?"

Ettersom jeg vet at dette spørsmålet også pleier å komme, hadde jeg bedt Peter om å legge igjen telefonen sin, slik at jeg kunne gi den til eldstemann og min egen til lillesøster, dersom det skulle bli nødvendig.

Lillesøster var fortsatt opptatt med matboksen, så jeg skulle akkurat til å sende telefonen til guttungen, da jeg så skjermen lyse opp.

"Din 10-på-10 liste har blitt oppdatert!", sto det, og for dere som ikke laster ned matbutikk-apper, så er dette en liste som oppdateres hver gang du betaler for varene dine i kassa. Jeg forstod med andre ord at Peter nettopp hadde betalt, og snudde meg rundt til de to små mens jeg utbrøt begeistret:

- "Se her! Nå står det at en sånn liste er oppdatert, og det betyr at pappa har betalt for varene! Da kommer han ut nå straks!"

Femåringen lyste opp, og spurte ivrig om han kunne få se på telefonen. Jeg sendte den til ham, og like etter hørte jeg et fornøyd "Ooo yeeeah..." fra baksetet.

Jeg trodde bare han hadde fått øye på pappaen på vei ut av butikken, men da jeg snudde meg rundt, oppdaget jeg at femåringen satt og stirret på mobilskjermen mens han gliste fornøyd og hevet øyenbrynene opp og ned gjentatte ganger.

- "Hva er det?", spurte jeg nysgjerrig.

- "Sjekk her da, Mamma. Lista over hva Pappa har kjøpt.."

- "Hæ?", mumlet jeg, forvirret fordi jeg helt hadde glemt hvor tekniske dagens småtroll er. Appen hadde han såklart åpnet, og gutten kan jo lese..

- "Ooooo yeeeeeah..", gliste han, mens han kikket meg rett i øynene med øyenbryn som fortsatte å danse opp og ned, "Pappa har kjøpt Coca Cola.."

Bare bursdag.. og når pappa skal på Fifa-kveld, der altså ㋛

Hagenissene

Det er så klassisk: Peter er tidsoptimist, mens jeg vil gjørra det ordentlig ;-)

Som jeg skrev tidligere i uka, er vi nå i ferd med å innse at vi ikke lenger kan skylde på den forrige eieren, og at ting trenger vedlikehold. Vi er nå i gang med å freshe opp litt i hagen, for i lang tid har vi grublet på hvordan vi skal få opp et gjerde slik at hunden vår kan løpe løs uten å bykse gjennom hekken og skremme livet av våre stakkars naboer.

Peter er så smått i gang med å sette opp et hagegjerde (Les: Hagegjerde på 1-2-treeelvete heller), og som alltid trodde tidsoptimisten av en mann at han skulle klare å smelle det opp i løpet av en halv arbeidsdag.. (Han rakk 3 meter).

Da jeg så de 3 meterne han hadde fått opp, tenkte jeg først at han burde forstått at det kom til å ta en del mer tid enn det. Men så tok jeg en liten inspeksjonsrunde i hagen der gjerdet skal opp, og da innså jeg at, vel.. Det er jo ikke bare å smelle opp et gjerde uten videre, sånn Peter har planer om.

Jeg prøvde å foreslå at han kanskje kunne bruke google for å få noen tips - men han turet fram i kjent "Næsj-det-ordner-seg"-stil.

Men siden vi må ha gjerde langs thuja-hekken på alle kanter av huset, så jeg ganske kjapt at det potensielt kan bli et "gressproblem" hvis gjerdet bare smelles opp. Det vil jo da bli gress på begge sider av gjerdet, så jeg spurte Peter:

- "Hvordan tenker du å klippe det gresset som havner på baksiden av gjerdet, da? Med saks?"

- "Æh, det ordner seg", svarte han som vanlig,

Men jeg var litt usikker på det. Så i går morges nevnte jeg så kjapt jeg kunne på innpust og utpust at vi kanskje skulle ordne bittelitt før vi smeller opp det gjerdet.. Og Peter svarte med å stirre olmsk på meg.

For i følge Peter, er dette grunnen til at ting tar sånn tid. Jeg skal gjøre det ordentlig når jeg først gjør noe. Peter misliker sterkt at jeg bestandig har en evne til å ilegge oss mer arbeid, mens jeg på min side mener det er bedre å gjøre det skikkelig med én gang, framfor å angre senere.

Ålreit, så tok det ganske mange runder med overtalelse, men til slutt ga far etter, og i går bar det på butikken for å kjøpe toppbark!


Ikke no problem å bli skitten på hendene, men sjukt praktisk med hansker!


Jeg innser at jeg må jobbe litt med hage-outfiten.. Olabukse og hvite joggesko.. X-)

Men nå er vi altså godt i gang med å luke skikkelig under thuja-hekken, og fjerne gress som vil havne på feil side av gjerdet når det kommer opp. Så skal vi fylle på med toppbark under og langs hekken.

Det var litt problematisk der gjerdet allerede var satt opp, men heldigvis var jo dét bare snakk om tre meter ;-)

Som med alle andre prosjekter jeg ønsker å få gjort skikkelig, så tar det jo litt mer tid enn først antatt. Men nå er vi i alle fall i gang, og jeg tror gubben kommer til å sette pris på det når vi blir ferdig ;-)

 

/ Det blir bra til slutt Peter, jeg lover ;-)

Hei alle menn!

I går var Peter og jeg i Oslo i møte hos Nettavisen sammen med de andre Side2-bloggerne, og underveis i møtet dukket det opp ny og ganske uventet informasjon..

For møtet gikk over flere timer, og det var mange forskjellige ting vi skulle gjennom. Og da temaet var leserandel og statistikk og demografi, kunne sjefen vår fortelle at Peters blogg Pappahjerte, hadde den desidert høyeste kvinnelige andelen lesere av samtlige av bloggerne!

Det ble litt fnising rundt bordet, for Peter satt der som eneste mannlige blogger - og vi hadde vel alle forventet at det var en av oss andre som skulle sitte på de tallene..

Men da ble jo jeg litt nysgjerrig på hvordan det ligger an hos Konatil - for med tanke på innkomne kommentarer både her på bloggen, Facebook og Snapchat, skulle man jo tro jeg hadde 100% kvinnelige lesere. Det er så godt som bare jenter som kommenterer - så hvordan ligger det an egentlig, er det noen kællær som stikker innom på fast basis også..?

Jeg fikk sjokk da jeg så tallene, det viser seg nemlig at 21% av dere faktisk er menn! Utrolig artig - jeg vet ikke hvorfor jeg ble så sjokkert, det har bare aldri falt meg inn at det jeg skriver er spesielt interessant for dere..

Det første Peter sa var:

- Hææææ? Hva i all verden gjør de på din blogg?!

Men så, da vi satt i bilen på vei hjem fra Oslo i går kveld, oppdaget jeg noe rørende. Jeg skulle bare kjapt sjekke kommentarfeltet på vaksine-innlegget, og gjett hva jeg fant!

Wow! En mannlig leser som kommenterer - det tror jeg er første gang! Og jaggu har han ikke fått med seg at jeg ikke er så stødig i engelsk.. Smelt ♥

Så nå vil jeg i grunnen bare si hei. Hei alle menn som stikker innom - selv om jeg ikke visste om dere, så syns jeg detta var stas! Veldig moro at dere er her, og jeg får selvfølgelig lyst til å be dere om å legge igjen en kommentar og fortelle litt om dere selv..

Men let's face it.. Det kommer dere ikke til å gjøre likevel ;-)

 

/ God fredag! Kvinner og menn

Den forrige eieren

Noen ganger får jeg litt panikk av tanken på at vi faktisk eier et svært hus. For det er jo helt nydelig å bo i hus, men jeg kan liksom ikke huske at foreldrene mine ordnet med vedlikehold av barndomshjemmet mitt da jeg var liten.

Det bare gjorde seg sjæl på en måte, men jeg innser jo nå at det må ha vært litt jobb for Mamma og Pappa også. Ikke kan jeg huske når de fikk tid til å ordne med ting, for dagene gikk vel i ett på 80- og 90-tallet også.

Men nå er i alle fall Peter og jeg kommet dit hvor vi innser at ting definitivt ikke gjør seg sjæl.

I fjor oppdaget vi for eksempel at huset vårt er møkkete. Jeg har aldri tenk over at hus faktisk må vaskes, men det må det visst. Og jeg har skjønt at et hus må vaskes før det skal males, men vi hadde ikke tenkt til å male huset vårt helt enda.. Eller er det sånt man gjør når man først har vasket det?

På samme måte som det burde fulgt med en bruksanvisning når man kommer hjem fra barselavdelingen med en nyfødt baby i armene, burde det fulgt med en bruksanvisning for vedlikehold når man kjøper et hus.

Vi er i alle fall helt grønne - men her om dagen sa Peter noen av de klokeste ordene jeg har hørt ham si på seks år:

- "Christina.. Det er bare lenge man kan skylde på den forrige eieren."

For det er nemlig det vi har gjort fram til nå - vi har skyldt på den forrige eieren så fort det har dukket opp ting. For eksempel har vi tenkt at den forrige eieren var litt slækk som aldri rettet opp de skjeve steinene som markerer skillet mellom grusen og gresset i hagen.

I fire år har vi ikke orket å gjøre noe med det selv. For det var litt av noen slækkfiser, de forrige eierne..

Men nå er det i ferd med å skje ting, for endelig har sommeren kommet til Vestfold! Og med den tror jeg jaggu arbeidslysten kom også, for nå er det slutt på å skylde på noen som helst.

Se på den rette steinen! Og Mr Handyman som bare bestemte seg for å fikse det.. Jeg er fortsatt i sjokk.

Men nå har jeg faktisk trua på at det kommer til å bli orden i sysakene, for nå har vi endelig innsett at å bo i hus faktisk krever endel jobb.

.. Og at det bare er lenge man kan skylde på den forrige eieren ;-)

 

* Følg Konatil på Facebook *

Kommentarene jeg måtte slette

Det er sikkert vanskelig å forstå, men jeg holder fortsatt pusten når jeg publiserer innlegg...

Woman covering her eyes with hands isolated on a white background

For hvordan vil ordene bli tatt imot? Faller de i god eller dårlig jord? Det er helt umulig å forutse, men samtidig er det jo dette som gjør blogging ekstra spennende. At det til tider er litt skummelt, og lager en uforutsigbarhet som gjør at dagene ikke blir like.

Jeg visste at vaksinedebatten er noe som engasjerer, men jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at innlegget mitt skulle ta av slik det gjorde. Jeg hadde kanskje forventet noen heiarop fra engasjerte lesere som ikke har noe til overs for vaksinenektere, men ikke 10.000 likes og over 150 000 visninger. Det er rett og slett ikke til å tro!

Jeg er helt i sjokk over den massive responsen - det har kommet inn nesten 200 kommentarer, og jeg har lest hver eneste en. Det som gjør mest inntrykk, er nok de som skriver at de selv har blitt alvorlig syke etter vaksinasjon - men som likevel velger å vaksinere barna sine. Det står det respekt av.

Men for første gang siden jeg startet bloggen for snart to år siden, så jeg meg også nødt til å slette noen kommentarer. Selvfølgelig ikke kommentarer skrevet av skeptiske vaksinemotstandere - for de har selvsagt også rett til å si sin mening.

Kommentarene jeg valgte å slette, gikk derimot på min egen sykdomshistorikk - og de var i tillegg skrevet på en veldig ufin måte. Jeg har meget stor takhøyde i kommentarfeltet, men å få slengt dritt om at jeg blant annet "stigmatiserer personer med M.E fordi jeg åpenbart ikke tør innrømme at jeg også sliter med samme diagnose", fikk meg til å se rødt.

For det første har min sykdomshistorikk ingenting med vaksinedebatten å gjøre. For det andre har jeg tidligere gjort det helt klart hvorfor jeg ikke ønsker å snakke om årene jeg var syk - og spekulasjoner om hva som feilte meg.

Det gjør meg nemlig ingenting godt å blogge om sykdom. "Kona til" kommer aldri til å bli en sykdomsblogg - og hva jeg skriver her inne, er helt og holdent mitt valg. Siden det åpenbart verserer uklarheter, får jeg bare presisere og minne om at jeg ikke har noe ansvar overfor dere som mener dere kan lese mellom linjene hvilke diagnoser jeg "åpenbart" fikk for ti - femten år siden.

Jeg har aldri skrevet om dette på bloggen selv, men jeg får altså reaksjoner som går igjen i kommentarfeltet med jevne mellomrom. I går toppet det seg litt for meg, derav denne oppklaringen.

For all del, jeg forstår at sykdom er et engasjerende tema, og kanskje særlig for dere som kjenner dere igjen i historikken min, men vennligst ha respekt for at ikke alle ønsker å ha sykdom som fokus i sitt eget liv.

Det hadde jeg i alt for mange år, og det var først da jeg bestemte meg for å peke snuta oppover, at det begynte å gå framover.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/

Derfor vaksinerte vi ikke barna

Dette innlegget har jeg prøvd å skrive i et helt år. Peter har flere ganger prøvd å overbevise meg om å la det være, men jeg syns historien min er viktig.

Jeg håper du tar deg tid til å lese hele teksten før du kommenterer.

Vaksinasjonsdebatten er i gang igjen, og det meldes om meslingutbrudd i flere europeiske land. Meslinger er som kjent den mest smittsomme og alvorligste av barnesykdommene, og verdens helseorganisasjon regner med at sykdommen årlig forårsaker ca. 115 000 dødsfall. De siste månedene er smitten påvist i Norge, hos to uvaksinerte barn på henholdsvis seks år, og 15 måneder.

Professional pediatrician vaccinating baby, close up

Historien min går helt tilbake til 2001. Da ble jeg plutselig alvorlig syk, og i årene som fulgte var jeg inn og ut av sykehus for undersøkelser og oppfølging. Formen var veldig dårlig, og det verste av alt: Legene klarte ikke finne ut hvorfor jeg var så syk. Blodprøve etter blodprøve, røntgen, MR, CT. Alt så ut til å være i orden.

Ukene gikk. Månedene forsvant - og formen forble like dårlig. Enkelte dager klarte jeg ikke forlate senga. Jeg ble fulgt opp av fastlege og sykehus, og etter nok en runde med undersøkelser uten funn, spurte jeg en dag en av legene spørsmålet som satte tankene i sving i mitt desperate og fortvilede ungdomssinn:

Kunne den dårlige tilstanden min skyldes vaksiner?

Jeg husker svaret kom kjapt: Nei. Han trodde ikke det.

Men samtidig klarte de jo ikke å finne ut hva som feilte meg, og ingen kunne garantere for noe som helst. Jeg hadde nok av tid til å gruble der jeg lå, og etterhvert som dagene og ukene gikk, og formen holdt seg like dårlig, bestemte jeg meg. Den dagen jeg kom til å komme meg ut av det helvete jeg gjennomgikk, skulle jeg lese meg opp på vaksiner. For om det så bare var en bitteliten antydning av sannsynlighet for at min elendige form skyldtes vaksinasjonsprogrammet, så skulle jeg finne ut hva det innebar.

Jeg hadde blitt en tviler. Og vet du hva som skjer når man begynner å tvile? Man finner svar. Ikke bare svar heller, man finner som oftest nøyaktig de svarene man leter etter.

Jeg googlet, bestilte bøker, leste artikler, uttalelser, så på foredrag, og kom i kontakt med andre med personlige erfaringer rundt vaksiner. Jo mer jeg leste, dess mer skeptisk ble jeg. Ingen virkning uten bivirkning, og når det gjaldt vaksiner så bivirkningene ut til å være mange når de først inntraff.

Til slutt ble jeg i min desperasjon etter svar, mer og mer overbevist om at vaksiner kunne være skyld i at kroppen min hadde kollapset. Jeg var i ferd med å bli en vaksinemotstander.

Så hopper historien 11 år frem i tid, året er 2012. Jeg var i bedre form, selv om jeg langt i fra var frisk.

Jeg satt på den lokale helsestasjonen med mitt lille barn i armene. Den lille pjokken hadde rukket å bli tre måneder, og det var klart for den obligatoriske første vaksinen i vaksinasjonsprogrammet. Tårene rant, jeg var livredd.

Hvordan skulle jeg forklare helsesøster at jeg ikke kom til å klare å vaksinere sønnen min? Hvordan skulle jeg forklare at jeg var livredd for at det skulle være et snev av mulighet for at han også skulle havne i sykesengen og miste flere år av livet sitt, akkurat som mammaen hans hadde gjort?

Jeg prøvde å forklare som best jeg kunne, mens tårene rant. Helsesøster ble minst like fortvilet. Hun anbefalte vaksinasjon på det sterkeste, men hun kunne ikke gi meg det jeg hadde bedt om: En garanti for at sønnen min ikke kom til å få bivirkninger. En slik garanti var det såklart ingen som kunne gi meg. Ingen virkning uten bivirkning.

Så det endte med at jeg takket nei til vaksinene.

Peter forstod at jeg var redd, men han støttet på ingen måte valget. Vi hadde mange diskusjoner, så mange at jeg etterhvert gikk ut av tellingen. For da jeg møtte Peter i 2011, var jeg på bedringens vei, og han hadde ikke sett meg da jeg var på mitt sykeste. Takk og lov for det - men det innebar samtidig at det var vanskelig for ham å forstå frykten min. Han respekterte den, men han forstod den ikke.

Årene gikk og etterhvert ble vi tobarnsforeldre. Eldstemann hadde begynt i barnehagen, og jeg begynte å forberede meg mentalt til en ny runde på helsestasjonen da det nærmet seg første vaksine for minsten.

Jeg var fortsatt sikker på at vi hadde tatt det riktige valget, så jeg forklarte vaksinefrykten til vår nye helsesøster. Hun prøvde det hun kunne å berolige meg og overbevise meg om at det ikke var noen grunn til å være redd, men jeg sto på mitt. Jeg var simpelthen for redd til å gjøre noe annet.

Men så en kveld skjedde det plutselig noe rart. Jeg kan ikke forklare det annerledes enn at jeg begynte å få en gryende, uggen følelse - og det tok litt tid før jeg klarte å forstå hva det var. Følelsen ble bare sterkere og sterkere, og den kvelden var det som om fornuften våknet til live etter nesten 13 år i dvale.

Plutselig innså jeg at jeg hadde blitt en sånn mor. En mor som i fryktens hete hadde tatt en potensielt livsfarlig avgjørelse på vegne av to små barn.

I tre år hadde jeg latt mine barn surfe på flokk-immunitet. Takket være den høye vaksinasjonsdekningen i Norge, hadde mine barn vært så og si trygge. Mine to friske barn, som burde fått vaksinene sine - men som istedet hadde bidratt til at vaksinedekningen i Norge hadde sunket enda et bittelite hakk.

Og det er dette som er farlig. Med en gang vaksinedekningen synker, er det stor fare for at sykdommene dukker opp igjen. Alle disse sykdommene vi ikke lenger ser, siden så store deler av befolkningen faktisk vaksinerer seg. Og når man er vaksinert, beskytter man hverandre - for når så mange som mulig er vaksinert mot en sykdom, er det plutselig ikke så mange igjen denne sykdommen kan spre seg til.

Dagen etter "oppvåkningen", ringte jeg helsesøster og sa jeg hadde ombestemt meg. Neste morgen vaksinerte vi begge barna samtidig.

I dag er barna våre fullvaksinerte i forhold til alderen - og jeg tør ikke tenke på hva jeg ville gjort, dersom de fortsatt var uvaksinerte og hadde blitt smittet av for eksempel meslinger. Forhåpentligvis hadde det gått bra, men hva hvis de rakk å smitte et annet barn som av ulike årsaker ikke kan få vaksiner? Tenk i verste fall om dette barnet ikke hadde overlevd?

Til nå har jeg forholdt meg stille i vaksinedebatten, flau fordi jeg var en livredd mamma som trodde hun gjorde det beste for sine barn ved å takke nei til vaksinasjonsprogrammet.

Men sannheten er at jeg koker inni meg når jeg hører om vaksinenektere som mener man blir sterkere av å gjennomgå sykdommene. Som mener det bare er bra at barnas immunforsvar får litt å bryne seg på.

Det kan godt være det går bra med dine barn dersom de skulle bli syke, men hvem er du til å gamble med andres?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fredag og masse chili i kjøttdeigen

Jeg elsker fredager. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske, og fredagsfølelsen har definitivt ikke tapt seg etter at jeg ble mamma.

For å hente i barnehagen på en fredag, føles ekstra koselig. Barna er klare for et par dager fri etter en lang uke, og noe av det triveligste jeg vet er å ønske de ansatte god helg. Egentlig har jeg lyst til å kaste meg rundt halsen deres og takke for at de gjør en superviktig jobb fra mandag til fredag, men jeg føler det blir litt voldsomt. Så når jeg ønsker dem en skikkelig god helg, så håper jeg liksom de forstår at jeg virkelig mener det.

Deretter bærer det hjem til taco-mekking på kjøkkenet. Agurk, tomat, avokado, mais, rømme, paprika, gulrot, salat, løk - omhyggelig klargjort i hver sin bolle. Så lager papsen tacokrydder, mens mor dekker bordet. Og mens kjøttdeigen stekes, watter vi opp anlegget, mens vi danser fredagsdansen til en eller annen låt med høyt tempo.

Så skal det spises.
Tacolefser fylles.
Oisann, du skulle ikke ha tomat i likevel.
Har vi glemt tacoklypene? Vent litt, Mamma fikser.
Det der er for mye rømme. Vi må ta bort litt. Ja, jeg vet du elsker rømme, men det der blir for mye.
Hva, har dere ikke fått noe å drikke? Mamma ordner.
Neida, du trenger ikke ta salat i hvis du ikke vil. Gulrot er godt, ja, ta litt av det. Og masse avokado.
Var kjøttdeigen for sterk? Peter, hadde du chili i kjøttdeigen?
Okei. Få se, jeg kan ta bort litt av denne kjøttdeigen, så prøver vi med litt ekstra avokado. Og en dæsj rømme til. Sånn. Kanskje noen flere mais også? Sånn.
Oi, det var saftglasset ditt ja, det var ikke tomt. Pappa, kan du hente en klut? Litt kjapt.

Hver. Eneste. Fredag.

Men ikke i kveld. Ungene spiste rester fra i går til middag - og har sovnet for lengst.

Nå lukter det taco i hele huset - og mor og far skal kose seg. I fred og ro, uten tacoklyper eller saftglass som velter. Og med masse chili i kjøttdeigen :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ God fredag! :-)

Poker og stekte grønne tomater

Det er veldig lenge siden Peter og jeg så en hel film sammen, det begynner å bli noen år siden vi bestemte oss for å skrinlegge alle filmprosjekter etter litt for mange snorkerunder i hvert vårt sofahjørne ;-)

Men da Peter skulle spille poker med gutta i forrige uke, tenkte jeg å tråle dekoderen for å se om jeg hadde noe spennende som lå på vent. Vi ser så sjeldent på TV for tida at dekoderen holder seg stappfull - og jaggu, der lå en film jeg hadde tatt opp for flere måneder siden, som jeg hadde gledet meg til å se!


Fried Green Tomatoes - at the Whistle Stop Cafe

Denne gamle filmen fra 1991 har jeg sett veldig mange ganger, men det må være over 20 år siden jeg så den sist. Jeg husket den var fin og litt trist, men da jeg i forrige uke satt og hulket som en unge femten minutter uti, innså jeg at jeg hadde glemt det meste..

Men altså, Buddy Threadgoode! Regner med de fem minuttene med spilletid i starten av filmen var nok til å sparke i gang karrieren til Chris O' Donnell :-)


SNUFS! (Skjermbilde: Youtube.com)

Jeg vokste opp uten parabol på nittitallet, og har egentlig ikke så mange godfilmer som jeg husker godt. Filmene jeg har sett flest ganger er den obligatoriske "Dirty Dancing" (som jeg heller aldri blir lei) - og den noe overraskende "Sleeping with the enemy" med Julia Roberts.

Sistnevnte hadde mamma tatt opp på VHS en gang den gikk på NRK, og jeg tror neppe det var meningen at vi jentene skulle finne den kassetten.. For den filmen er jo dritskummel! (Se trailer her) Men jeg elsker den, og den er en av mine absolutte favoritter.

Etter at jeg så Fried Green Tomatoes på nytt, fikk jeg lyst til å se flere sånne gamle, fine filmer! Det må jo være et hav av titler å velge blant, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Så dersom du har en favoritt eller to som du har sett utallige ganger, må du gjerne dele med meg i kommentarfeltet! Da blir jeg glad :-)

 

/ Fortsatt ikke kommet over Buddy, men..

En ny vri

Mang en gang har både Peter og jeg skrevet om noe av det tyngste en person må gå gjennom etter å ha kommet hjem fra ferie, nemlig det nesten uoverkommelige prosjektet "Rydde ut av bagen".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å pakke før avreise kan være slitsomt nok, men ingenting slår hvor grusomt kjedelig det er å pakke ut igjen etter hjemkomst.

For et par år siden innså jeg at jeg ble nødt til å gi meg selv en maksgrense på 12 timer før bagen måtte være tømt og ryddet bort. Helst må jeg gjøre det rett etter hjemkomst, men dersom det går lenger tid enn 12 timer, er det kjørt. Da blir bagen til gruff, du vet de irriterende tingene som legger seg som sure poteter inni hjernen et sted - og lager dårlig stemning.

Livet mitt har faktisk blitt litt bedre etter at jeg innførte 12-timers-regelen, for nå får jeg det altså unna med en gang. Skittentøy rett på vaskerommet, klær som ikke ble brukt rett i skapet, ting og tang der ting og tang skal ligge, og alt i toalettveska tilbake på plass der det hører hjemme på badet.

Problemet er selvfølgelig at gubben ikke klarer å følge denne regelen. Til tross for lovord fra meg hver eneste gang bagen min (og begge ungenes) er tømt, så blir bagen hans liggende i ukevis. Han sier han forstår at det hadde vært best å ta det med en gang, men han klarer bare ikke gjennomføre det.

Men da vi kom hjem fra hyttetur for snart to uker siden, tenkte jeg å gå for en ny vri. For når bagen til Peter etter noen dager smelter inn i inventaret og blir borte i hans øyne, fortsetter den å irritere fletta av meg.

Derfor bestemte jeg meg rett og slett for å se hvor lang tid jeg ville bruke på å rydde ut av hans bag også - og ikke minst kjenne etter hvordan det føltes. For selv om det er viktig å være rause med hverandre i hverdagen, så går det et viktig skille, nemlig der man begynner å føle seg som en hushjelp. Det er nemlig ikke bra for forholdet...

Da jeg åpnet bagen til Peter, oppdaget jeg til min store glede at han hadde puttet alt skittentøyet i en plastpose. De ubrukte klærne lå fortsatt pent og pyntelig i brettede bunker, for han har jo tellekanter i skapet sitt, og hadde puttet klærne rett i bagen da han pakket. Så var det et par joggesko og to slippers, samt toalettveska.

Jeg ble nesten litt flau da jeg oppdaget at det tok meg to minutter å rydde ut av bagen hans. Hvor mange minutter ville jeg brukt på å gnåle om den bagen dersom den hadde blitt stående i ukevis - månedvis?

Det tragikomiske er jo at han fortsatt ikke har lagt merke til at bagen er ryddet ut av og fjernet... Men det er i grunnen ikke så nøye. Bagen er vekk, kjerringa har det bra, og det kostet meg bare to minutter med gørrkjedelig arbeid.

Toalettveska satte jeg riktignok bare på hylla på badet, og der står den enda. Jeg tipper han kommer til å la den stå - og drar igjen glidelåsen og pakker den ned neste gang vi skal på tur ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Boys will be boys :-)

Venninnebesøk og søvnmangel

Forrige fredag var hele familien Klonk på tacomiddag hos min bestevenninne, hennes mann og to barn - hvilket selvfølgelig var stor stas for både store og små!

Kjøkkenet så riktignok ut som et kjøkken skal se ut etter at tre barn på 2, 4 og 5 år har goflet i seg tacolefser så kjøttdeig og mais hoppet veggimellom - men humøret var på topp hos alle mann.

Det var en stund siden venninnen min og jeg hadde møttes sist, og da vi satte snuta hjemover den kvelden, ble vi enige om å treffes om ikke lenge for å ta igjen litt skravling. For si hva du vil om besøk med mann og barn på slep - det blir kanskje mye prating, men det blir definitivt ingen skravling ;-)

Så da jeg fikk melding om at mannen til venninnen min skulle på konsert i går kveld, var jeg ikke sen å be. Etter at barna var i seng, brummet jeg utover på ny, bare fire dager siden jeg var der sist.

Og det viste seg å bli en veldig merkelig opplevelse! Det var altså så stille. Jeg kan ikke huske sist venninnen min og jeg satt i hver vår sofa og førte en hel samtale, uten en eneste avbrytelse.

Ingen barn som måtte tisse, ingen klatring i sofaen eller krangling om hvilke tog som tilhørte hvem på togbanen. Bare to venninner som ikke kunne huske sist de rakk å fortelle en hel historie, fra begynnelse til slutt.

Haleluja.

Aberet med sånne kvelder, er jo såklart at tida går altfor fort. Så da jeg plutselig kikket ut vinduet, oppdaget jeg at det var blitt i overkant mørkt ute. Jeg hadde sagt til Peter at jeg skulle kjøre hjemover senest 22.30 - og da jeg kikket på klokka viste den kvart over tolv..

Det ble med andre ord sent før jeg endelig var i seng, og da jeg ble vekket i dag tidlig følte jeg meg rett og slett ødelagt. Uten sammenligning forøvrig, så kunne det minne om opplevelser jeg hadde i mine yngre dager da jeg våknet etter et og annet nachspill.

Det hjalp litt ganske mye da min venninne kunne bekrefte at det sto minst like dårlig til hos henne i dag, og nå har vi vel innsett at vi ikke er 17 år lenger og kan sitte oppe halve natta uten at det får konsekvenser.

Så nå vet jeg om to slitne mammaer som straks tar kvelden - men med en skravlekonto hver som er fylt opp for en stund. Og det føles veldig bra :-)

english bulldog laying on back sleeping - 7 months old

/ Neste gang blir det lunsjtreff ;-)

Dopauser og pusterom

Nok en langhelg er ved veis ende, og atter en gang har jeg på følelsen av at Peter og jeg opplevde helgen en smule forskjellig... ;-)

For når kvelden kommer og barna er i seng, puster jeg ut mens jeg rydder litt her, og rydder litt der. Saftglass og vannglass, leker og tegnestifter. For ikke å snakke om alle eiendelene som havner i hagen på en solrik dag, typiske ting jeg rydder inn om kvelden.

Og mens jeg ryddet i går kveld, tok jeg meg selv i å tenke at selv om fridagen hadde vært aldri så fin, så var det jo ikke til å stikke under en stol at det hadde vært hektisk.

Misforstå meg rett, jeg elsker at det går i ett fra morgen til kveld, men det innebærer også at de gangene man prøver å snike seg unna for å få et bittelite øyeblikk i fred og ro på do, så er det noen som roper, banker på døra, eller drar i dørhåndtaket etter sånn cirka åtte sekunder.

På gode dager klarer jeg å le av det, for det er jo helt utrolig å bli savnet så sterkt av noen, at man faktisk ikke kan gå på do og tisse uten at himmel og jord settes i bevegelse i naborommet.

På mindre gode dager, blir jeg bittelitt oppgitt. Og det er helt greit det og. For alle trenger et pusterom i blant, og på mindre gode dager kan man bli litt smågal dersom man ikke får pustet litt i fred. Det trenger ikke være mye pusting heller, bare et lite avbrekk.

Men i går gikk det altså i ett. Selv om vi var to voksne, så fikk vi rett og slett ikke satt oss nedpå i løpet av dagen. Hver gang jeg prøvde å ta meg en pust i bakken, så var det et vannglass som veltet eller en hund som satt og siklet etter en gjenglemt leverpostei-bit på bordet.

Bare for å illustrere ytteligere: Etter at jeg hadde ryddet kjøkkenet for kvelden i går, tenkte jeg at jeg skulle legge ut en Snap. Og da jeg åpnet selfie-kameraet, oppdaget jeg at jeg ikke hadde på mascara.

Det er ingen big deal for meg å glemme sminken, poenget er bare at jeg ikke oppdaget det før det var kveld. Det hadde bare vært en sånn dag, der man sitter på do med døra åpen for å ha oversikt. Og jeg var overbevist om at Peter hadde følt det på samme måten.

I alle fall var det det jeg tenkte fram til jeg skulle inn på lille-doen for å slå av lyset rett før jeg skulle legge meg. Der oppdaget jeg dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

VG. VG Sporten. Noen har altså i løpet av denne hektiske dagen hatt tid til å ta seg en strekk på dassen. Man tar ikke med VG på do med mindre man har planer om å sitte der en stund. En god stund.

Jeg skjønner ikke helt når på dagen dette kan ha foregått, men det må ha vært mens jeg løp skytteltrafikk for å ordne opp i et eller annet.

Men det er greit det, mister. Til helgen skal jeg på do og da skal jeg ha med meg første boka i triologien av Ken Follett jeg fikk til jul for tre år siden.

 

/ The game is on ;-)

Konkurranse i vinduskarmen

For noen uker siden startet Peter og jeg en storstilt konkurranse i vinduskarmen, nemlig førstemann til å gro en avokadoplante!

Peter påstår det er et tegn på at vi har blitt rimelig etablerte og at vi kanskje kunne trengt litt mer spenning i hverdagen, men jeg mener han tar feil.

For dette har jo vist seg å være både spennende og veldig moro! Og det til tross for at det ikke akkurat går strålende for undertegnede..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Har det egentlig skjedd noe her i det hele tatt..?

 

Vi startet friskt med to avokadosteiner hver, og mens Peter valgte to som var nesten identiske, gikk jeg for en litt annen vri. Jeg fant én stor og én liten stein, og hadde såklart klokketro på den lille!

Jeg er jo ikke så stor selv, og tenkte at nå skulle den lille steinen få vise at det ikke bestandig er størrelsen det kommer an på. Og det begynte optimistisk:

 


Kom igjen, du er akkurat stor nok for deg selv!

 

Men etter seks uker tror jeg det er på tide å innse at min ene stein er ute av konkurransen - det ser i alle fall ikke bra ut..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Rimelig råtten, stakkar..

 

Peter derimot, smiler fra øre til øre - for se hvordan hans stein ser ut etter seks uker!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Først sprakk steinen, og en stor hvit rot begynte å vokse seg ut av bunnen. Nå er en liten grønn spire på vei ut på toppen også - så det ser virkelig lyst ut for min fornøyde mann.

Men løpet er definitivt ikke kjørt enda, for steinen hans skal i jord - og deretter skal det stelles, stulles og ikke minst vannes. Jeg har selvfølgelig ikke trua på at gubben klarer å følge opp dette.

Derfor heier jeg stort på min ene gjenværende stein, og satser alt på at vi tar igjen Peter sin på oppløpssiden ;-)

 

/ It's not over yet!

Konatil på Spotify

Neida, Konatil har ikke gitt ut en singel, men da jeg skulle skrive oppsummeringsinnlegg for mai i går, måtte jeg finne ut hvilke sanger jeg hørte mest på i måneden som gikk. Og da innså jeg at jeg hadde så mange favoritter fra mai, at jeg rett og slett bestemte meg for å lage en egen spilleliste på Spotify som jeg kan dele med spesielt interesserte!

Jeg elsker ny musikk, så denne lista vil stort sett bestå av dagsaktuelle låter - med noen unntak såklart. For eksempel er jakten på sommerlåta 2017 for lengst i gang, og den dagen den kåres, skal den definitivt ha vært innom Konatil sin spilleliste ;-)

Når jeg hører på musikk, er det viktig med sanger som gir meg energi og påfyll. Derfor blir det nok ingen gamle, seige svisker, og definitivt ikke noe jazz på lista.

Men følg "Konatil - sommerfavoritter" på Spotify hvis du trenger litt oppmuntring, eller bare vil høre på det samme som jeg hører på når jeg henger opp tøy eller rydder huset :-)

Satser forøvrig på å tømme lista den første i hver måned, sånn at det ikke går inflasjon ;-)

 

/ Without music, life would be a mistake
smartingen Friedrich Nietzsche

Hasta la vista, Mai!

For å være ærlig, trodde jeg ikke det var 1. juni før i morgen! Men som alltid føles det ålreit å ta et lite dykk i hjernearkivet og mimre litt tilbake til måneden som har gått - og spesielt fint er det når det atpåtil er min yndlingsmåned :-)

 

MAI

Beste kjøp

Kan et bryllup kategoriseres som et kjøp? I såfall må jeg jo velge det. Alt fra kvelden på Latter, opplevelsen på Escape Room, og den magiske matreisen på Kontrast. Terningkast 6 på hele helgen! Og at jeg nå er gift, da. Et godt kjøp, haha.

Dessuten må jeg ikke glemme kortet jeg kjøpte til Peter sammen med morgengaven. Det bare lyste mot meg i butikkhylla ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Verste bomkjøp

Jeg kjøpte tre nye blondetruser som så veldig fine ut i butikken. Men som med mange andre blondetruser, så graver de seg langt inn i både rufsetufsa og rufsetufsen når jeg går. Så de havner nok dessverre i søpla - for man gir vel ikke bort truser? Eller selger dem på finn?

 

Peter-øyeblikk

Vet ikke om det skyldes at han nå er en gift mann, men jeg syns rett og slett Peter har blitt mer huslig! Han har kanskje ikke blitt mer ryddig, men i går vasket han plutselig bordet på verandaen med en klut. Kan ikke huske at det har skjedd før, i alle fall ikke uten å ha blitt oppfordret av meg på forhånd. Hadde jeg visst at dette er et resultat av endret sivilstatus, skulle vi giftet oss mye før.

 

Christina-øyeblikk

Det må jo bli øyeblikket da Peter tok meg på fersken med hånda langt inni godteriskapet. Jeg hørte det kom noen, men hadde ikke regnet med at han filmet. (Se video)

 

Fullførte prosjekt

Utdrikningslaget som har ligget og surret i hodet mitt i flere måneder er endelig overstått, og det er så deilig å ikke måtte juge til noen lenger! Spesielt svoger'n min, tror det kommer til å ta noen år å bygge opp hans tillit igjen. Han er som sagt verdens snilleste, og var så behjelpelig i dagene før utdrikningslaget. Jeg måtte dra hvite løgner på rekke og rad for at han ikke skulle forstå at han selv skulle drikkes ut den samme dagen, og selv om han såklart forstår i ettertid at jeg måtte juge, så tror jeg kanskje han syns jeg løy litt for mye til å kunne tilgi 100%..

 

Prosjekt som videreføres til neste måned

Jeg har enda ikke rukket å kjøpe blomster til å ha på verandaen, så det gleder jeg meg masse til å komme i gang med! Jeg elsker å plante, men jeg hater å vanne. Så det er bare å krysse fingrene for mye regn i år også. Neida.

 

Gladeste øyeblikk

Vielsen på tinghuset. Det var så fantastisk å si JA!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Flaueste øyeblikk

Altså, jeg lar meg ikke så lett vippe av pinnen av litt nakenhet, men han aktmodellen i utdrikningslaget.. Å tegne en naken kropp var gøy, men jeg ble litt satt ut da vi skulle tegne "Elefanten i rommet", mens bruden skulle sitte en halvmeter unna ham og beskrive hva hun så. Og når "Elefanten" begynte å endre både form og retning, ja da må jeg innrømme at jeg ble en smule satt ut. Men det var verst for brur'a.

 

Bilde som aldri havnet på bloggen

Peter syns det er så harry at jeg bestandig går med mobilen i baklomma. Og jeg ser jo at det ser teit ut - det er bare så sabla praktisk!

Friskus

Denne måneden har det vært så hektisk at jeg knapt nok har rukket å spise. Men på hytta forrige helg gikk jeg rundt vannet sammen med svigers, svigerinne og svoger, ikke bare var det superkoselig - men skrittelleren satte ny rekord så det sang etter. Deilig!

 

Daffus

Jeg liker egentlig ikke å lufte hunden i joggebuksa, men i mai har det blitt mange joggebukseturer. Jeg føler meg rett og slett litt daffus i joggebukse, sånn er det bare.

 

Favoritt-blogginnlegg

Denne måneden var nok "Ruttantuttantei ♥" favoritten. Jeg tenker ekstra mye på Farfar når liljekonvalene spretter opp av jorda, og er så takknemlig for de gode minnene.

 

Yndlingssanger

Møme - Aloha (Blir bare ikke lei denne!)
The green children - Dreamers (Embody remix) (Refrenget ♥)
Kohilo & Kristian Park - In time (Sukk.)
Skinny Days - The one that got away (Blir bare glad!)

 

/ Takk for nå mai - og velkommen juni, håper du blir fin!

Når lykken er to streker

I dag morges hadde jeg akkurat satt meg ned på kontoret og skrudd på Macen, da jeg fikk øye på noe på skjermen som fikk tårene til å renne.

For mange ganger tenker jeg på hvordan tilfeldigheter har gjort at jeg sitter her jeg sitter akkurat nå.

Da jeg møtte Peter var jeg overbevist om at jeg ikke kunne bli gravid. Jeg hadde to lange samboerskap bak meg, og selv om graviditet egentlig ikke hadde vært noe tema i noen av forholdene - så klarte jeg bare ikke se for meg at kroppen min skulle kunne bære fram et lite barn. Det var så utenkelig, så fjernt.

Så da menstruasjonen ble forsinket seks uker etter at jeg hadde flyttet inn hos Peter, fikk jeg sjokk. Tror ikke det var den innflyttingsgaven Peter hadde regnet med, heller ;-)

Graviditet nummer to kom like overraskende, for selv om det hadde gått nesten to år siden forrige fødsel, følte jeg på hele meg at kroppen min ikke var klar for en ny graviditet. Derfor var det helt utenkelig at testene skulle vise to streker sånn helt uten videre.

Eller altså, helt uten videre var det jo ikke såklart. Jeg brukte fertilitetsmonitor ved begge anledningene, og det viste seg altså at rødt lys faktisk betyr rødt lys (graviditet nummer én) og oransje lys faktisk betyr usikker periode (graviditet nummer to).

Og her sitter jeg altså i dag, fem år etter at jeg ble mor for første gang, og er utrolig takknemlig for å ha fått to flotte barn uten noen som helst form for ventetid. Jeg har venninner som har slitt i årevis med å bli gravide, og som kunne gitt hva som helst for en naturlig befruktning. Bare ett eneste lite egg som vil feste seg og begynne å vokse som normalt.

Jeg kjenner smerten deres, det gjør vondt - jeg sier jeg skjønner, men jeg kommer jo aldri til å forstå. Den håpløsheten og fortvilelsen de går gjennom, med prøving og feiling og mer prøving og feiling. Når man får beskjed om å ikke stresse, men det eneste man vil ha her i livet er en baby, og da er det ikke lett å vite hvordan man bare skal skru av det stresset som kommer selv om man prøver å være flink og tenke på andre ting. Jeg vet ingenting. Og jeg aner ikke hvorfor alt bare klaffet for min kropp. To av to ganger. Tenk at jeg skulle være så heldig.

Og i dag morges måtte jeg altså gråte litt, for på samme måte som jeg kjenner på det vonde når folk sliter - så blir jeg hoppende glad på andres vegne når det endelig klaffer. Og selv om jeg bare har møtt denne jenta én gang, så føler jeg at jeg kjenner henne litt - for jeg har fulgt med på den lange ferden hennes mot å bli gravid, i lang tid.

Så gratulerer så mye med positiv graviditetstest, Helene Ragnhild - jeg krysser alt jeg har for at alt går bra og at du også kan glede deg til poser under øynene og kald kaffe på nyåret en gang. Det fortjener du ;-)

Funker ikke videoboksen over? Se klippet her
 

/ Måtte lykken bli virkelighet for alle prøvere der ute

Uventet bryllupsgave i posten

Da Peter og jeg fortalte familie og venner at vi ønsket å ha et bittelite bryllup, var de fleste heldigvis veldig forståelsesfulle. Men det var ett problem som gikk igjen: Hva i all verden skulle de gjøre med bryllupsgave?

For Peter og jeg mente jo at når vi tross alt valgte å snike oss unna en hel helg og atpåtil snøt dem for en fest - så skulle det da bare mangle at de ikke skulle måtte kjøpe gave til oss i tillegg.

Men jeg begynner jo nå å innse at det ikke er festen det kommer an på - og at de fleste bare syns det er veldig hyggelig når noen gifter seg, selv om den store festen uteblir.

For helt siden bryllupshelgen har det dukket opp gaver med jevne mellomrom - og i dag ringte jaggu postmannen på døra igjen. Under armen hadde han en lang pakke, og verken Peter eller jeg skjønte stort. Men så oppdaget vi hvem som var avsender - og da vi åpnet den lange pakken, ble det antydning til akutt pollenallergi i øynene hos både herr og fru..

Smelt! Gjett om disse posterne skal opp på veggen! Og avsenderen var ingen ringere enn en bloggleser som har fulgt oss siden starten, og som både Peter og jeg har blitt glad i.

Så hei til deg Cecilie, you made our day! Tusen, tusen takk! Selv om vi insisterte på at vi ikke ønsket oss noe som helst, så kan det se ut til at vi tok feil ;-)

 

/ Herr og Fru

Sommermagi og hverdagspause

Jeg satt på brygga i helgen og kikket på mine to små, der de svinset rundt på plenen med fetterne og kusinene sine. Ingen bekymringer, bare en sol som varmet vårbleke ben. Lek og moro så langt øyet kunne se.

Og akkurat da slo det meg; det er ting som dette som er viktig. Sommerminner for livet. En hyttetur med hele familien mens resten av verden er satt på pause - og det eneste som betyr noe er livet her og nå.

Barna mine vet ikke at dette er opplevelser de kanskje kommer til å huske for alltid. Men jeg liker tanken på at Peter og jeg er med på å lage minner de skal ha med seg videre. Og jeg elsker at det ikke trenger å være noe fancy!

I fjor hadde vi ingen spesielle planer for sommeren, men det gjorde ikke sommeren mindre fin. Vi fant på mye rart, og det femåringen husker best fra i fjor, var de gangene vi dro til en matbutikk og kjøpte lunsj som vi spiste i sola på parkeringsplassen på utsiden. Det høres kanskje spesielt ut, men det var altså så utrolig koselig!

Kanskje skyldes det mine egne barndomsminner fra utallige fine sommere med foreldre og besteforeldre, men for meg er denne årstiden virkelig spesiell. Og nå gleder jeg meg over at den såvidt er i gang. For gode sommerminner er de beste minnene å ha.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Og straks er det juni

Hyttekontoret

Endelig er det fredag, og om få strakser ruller vi avsted til hytta til Peters foreldre på Kongsvinger. Hvert år er det like mye spenning i lufta for Pappahjerte og Konatil... For glem at hytta har utedo og hverken strøm eller vann - ta fra to bloggere mobildekningen, og det blir skikkelig action!

I fjor fant jeg riktignok antydning til nettforbindelse på toppen av bakken der vi parkerer bilen, og opprettet liksågodt et provisorisk hyttekontor der ;-)

I helgen skal svigermor feires med brask og bram - og hele slekta skal samles på hytta. Jeg er i grunnen ganske spent, for etter at vi kom hjem fra påskeferie for en måned siden, postet jeg et innlegg som het "Påske med familien armer og bein". Og i dag tidlig gikk det opp for meg at i påsken var vi bare halve familien Kihlman på tur. Denne helgen kommer hele. Rubbel og bit.

Men jeg er klar! Det blir moro, det er meldt strålende vær, og jeg har alle intensjoner om å snike meg unna samtlige former for Quiz. Vet ikke hva det er med spørsmål og svar i alle former og fasonger, men hele familien Kihlman elsker det. Egentlig et lite under at en quiz-hater som meg er tatt inn i varmen.. :-)

Vi hørs forhåpentligvis fra hyttekontoret blant kongler og mygg - uansett skal jeg i alle fall prøve å få oppdatert Snap i løpet av helgen! (umulius82)

 

/ God fredag!

Næging, hakking og kjærlighet

Lørdag for noen uker siden skulle jeg gjestesnappe for Mammabanden, altså ta over snap-kontoen til Mammabanden hele dagen. Jeg måtte velge meg et tema for dagen, og jeg trengte ikke tenke særlig lenge. For det er én spesiell ting som har vært i hodet mitt i det siste ;-)

 

 

For noen uker siden leste jeg nemlig en kronikk skrevet av biskop Per Arne Dahl, som handlet om at norske par hakker for mye på hverandre. (Artikkelen finner du her)

Og, eh... Det er jo ikke til å stikke under en stol at undertegnede følte seg en smule truffet av biskopens ord. For hallo... I en hverdag preget av hektisk tempo, to barn, to jobber, en hund og et stort hus, sier det seg selv at det er umulig å være smørblid mot partneren sin hele tiden. Man skal ikke være smørblid mot partneren hele tiden.

Men et eller annet sted på veien, går det en grense - nemlig den grensa hvor den hakkete anklage-tonen går. Biskopen skrev at vi gjerne slenger ut ting som: "Var det ikke det jeg sa" eller "Nå minner du meg om mora di" - setninger som er akk så lette å buse ut med, men som legger igjen en uhyggelig odør i rommet.

For min del sliter jeg spesielt de kveldene jeg er på vei i seng, trøtt som en dupp, og føler det er rot i hele huset. Da kan det gå ei kule varmt. Da kommer det ofte ei lekse om skoene jeg snubler i på dørmatta, om glassene og kaffekoppene som faktisk ikke finner veien til oppvaskmaskinen av seg selv, eller om håndklærne som henges til tørk alle andre steder enn på badet.

Og da klarer jeg bare ikke si det i en hyggelig tone. Det bare renner over, og ut kommer hele regla, på innpust og utpust. Ikke særlig sjarmerende, jeg vet.

Men så puster jeg med magen et par ganger, og innser at jeg hadde klikka hvis Peter snakket sånn til meg. Og selv om jeg fortsatt irriterer meg grønn over rotingen, så sier jeg unnskyld. Unnskyld for at jeg sa det på den måten - jeg kunne ordlagt meg annerledes.

Og det hjelper jo litt, for å si sorry er en bra ting, og som Per Arne Dahl så fint sa det; "Det er så mye hakking og utskjelling og bebreidelser at par og familier er utsatt for en av de farligste epidemier som finnes: den energilekkasjen som har som symptom at vi tar hverandre for gitt og forholder oss til dagene som en selvfølgelighet."

Og dette med å ta hverandre for gitt, syns jeg er ufattelig skummelt. Så skummelt, at jeg har det å ikke ta Peter for gitt, på dagsplanen min hver eneste dag.

For på Mammabande-snappen den lørdagen, ble det litt tårer og snørr da jeg prøvde å gjenfortelle historien om damen jeg møtte på toget. Damen som fortalte at hun hadde mistet mannen sin i en ulykke året før, og som satt igjen alene og savnet alle tingene hun hadde irritert seg grønn over mens han fortsatt var i live. Hvor mye hun skulle gitt for å se sokkene hans ligge og slenge under stuebordet som de gjorde før. Hvor mye hun angret på at hun hadde hakket på ham, og hvor mye hun kom til å savne ham - hver eneste dag for resten av livet.

Det er faktisk verdt å tenke litt på.

Jeg la også ut et sitat av biskopen på snappen, som flere hundre av dere tok skjermbilde av. Og det var så fint skrevet, at det fortjener å leses en gang i blant:

"Elsk ikke den nye, ukjente som tilfeldigvis kommer din vei, men elsk den som allerede har den samme adressen som deg."

/ For alltid, Peter

Verdens største tall

portrait of stressed teacher and blackboard background

Vi satt i bilen på utsiden av matbutikken i går - femåringen, lillesnupp og jeg. Papsen var sendt inn for å handle, for det er han som bruker kortest tid siden han følger handlelista slavisk. Grønnsaker og frukt på den ene siden av lappen, og resten av varene på den andre siden.

Jeg hadde gitt de to i baksetet hver sin matboks, og de mumset fornøyd på hver sin eplebit. Jeg satt og tittet ut vinduet, da femåringen brøt stillheten:

- "Mamma, hva er verdens største tall?"

Han har vært opptatt av tall og bokstaver så lenge jeg kan huske, uten at Peter og jeg forstår hvem han har arvet den interessen av.

Jeg kremtet, mens jeg tenkte så det knaket:

- "Ehmmm.."

- "Er det 1000 milliarder?", fortsatte han.

- "Eh, nei..", mumlet jeg "Det er jo noe som heter trillion og billion og sånt.."

- "Billion?! Hvor mye er det?", spurte femåringen.

Jeg kjente jeg måtte trekke pusten dypt, for jeg hadde jo ikke peiling på hva jeg skulle svare. Altså, virkelig ikke - plutselig hadde jeg ikke snøring på hva som var størst av billioner og 1000 milliarder, engang.

Og da var det bare å gjøre det eneste riktige, da.. Fiske frem google-maskinen.

- "Okei", begynte jeg optimistisk, "Her står det at det er et tall som heter Googolplex!"

- "GOO GO PLEX? Hvor mye er det?"

Det visste jeg jo ikke, så jeg leste videre og fant ut at det var 10, opphøyd i 10 som igjen er opphøyd i 100. Dette kan jeg forøvrig ikke huske å ha hørt om noensinne, hvis det var pensum på skolen så har jeg i alle fall glemt det for lengst..

Jeg scrollet kjapt videre, og da fant jeg en annen forklaring der det sto at "Grahams tall" er større enn Googolplex, og at det er det største tallet som er brukt i matematisk bevis noensinne. Men at det er for stort til å skrives med tall, derfor defineres det med piler som peker oppover..

- "Æhh..", begynte jeg, "Her står det at verdens største tall er noe som heter Grahams tall.. Eller Grey-hææms kanskje, hvis det er på engelsk. Eller Graaah-hæms. Greeeh-hams. Mamma er ikke.. sånn veldig god i engelsk.."

Det ble helt stille i baksetet. Det pleier å bli det når han får ny informasjon, og jeg holdt pusten mens jeg ventet på neste spørsmål. Jeg skjønte ikke en flis av det med pilene som pekte oppover selv, og kan ikke huske å ha hørt noe om det heller, til tross for heavy matte på videregående. Hvor mye er Grahams tall?

Men i baksetet fortsatte det å være stille, og da jeg snudde meg for å se, så jeg at han hadde åpnet Pokemon-appen på Peters mobiltelefon, og smilte fra øre til øre. Så vred han seg ivrig i setet mens han sparket med bena:

- "Denne pokemonen her hadde vi ikke fra før, Mamma!"

 

/ Måtte det bli lenge til neste mattespørsmål :-)

10 ting jeg har lært om blogging

Glad i leserne

Dette er noe av det som har overrasket meg mest, at man trenger ikke møte leserne sine for å bli glad i dem! Det er mange navn som går igjen i kommentarfeltet og på snapchat, og det er innmari hyggelig. Jeg trodde ikke jeg kom til å bli på grensa til skrullete, men jeg blir faktisk det iblant. Særlig når folk skriver "Jeg har aldri kommentert på en blogg før, men nå måtte jeg bare". Da føler jeg meg ordentlig beæret.

Nettroll

Noe av det jeg gruet meg mest til, var at nettrollene skulle stikke innom bloggen min. Jeg hadde jo opparbeidet meg en viss herding via Peters erfaringer, men det er selvfølgelig noe annet å få det personlig. Jeg får riktignok lite drittslenging i kommentarfeltet, men når det dukker opp, så har jeg innsett at jeg syns det gjør godt å svare! Også er det ekstra trivelig de gangene jeg ikke oppdager trollinga før det har gått noen timer, og det i mellomtiden har vært faste lesere innom som har rukket å forsvare meg. Da blir jeg glad i hjertet, da.

Bloggbilder

I motsetning til hva man kanskje skulle tro om sånne som meg som starter sin egen blogg, så har jeg aldri hatt noe ønske om å bli kjent. Etter snart to år som blogger, føles det fortsatt rart å legge ut bilder av meg selv. Men det føles utrolig godt å se at man ikke trenger å poste bilder av seg selv med løsvipper og et lass med sminke for å holde på leserne. Så takk for det :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Skrivesperre

Rett som det er, har man dårlige dager på jobb. Noen dager er hodet tomt, og man har rett og slett ingen ideer til hva man kan skrive om. Når hele dagen går med til å svare på mailer og kommentarer, også blir jeg sittende å skrive på kveldstid isteden. På sånne dager poster jeg ofte innleggene gruelig sent, så det er altså som oftest årsaken til det :-)

Sophie Elise

Det er mange spørsmål som går igjen, og det tok ikke lange tiden etter at jeg startet Konatil, før det første kom: "Hvordan er egentlig hun Sophie Elise, da?" Hehe, jeg kan jo skjønne at mange tror vi er på bloggevents hele tiden, men det er altså dårlig med sånne samlinger. Men hvis du lurer, så har jeg møtt Sophie Elise et par ganger. Og hun er en helt vanlig jente. Med bein i nesa. Det digger jeg.

Dårlig samvittighet

Jeg elsker jobben min, men det er en ting jeg må jobbe mer med framover, nemlig å hanskes med den konstante dårlige samvittigheten. Jeg ønsker å blogge hver eneste dag, men noen ganger får jeg det ikke til. Og de dagene legger jeg meg med en uggen følelse om kvelden. Og det faktum at man aldri kommer seg ajour - det er alltid en mail som burde vært besvart, en melding som fortjener et svar, bilder som burde vært tatt eller innlegg som burde vært påbegynt. Er det noe som får meg til å måtte kaste inn blogg-håndkledet en vakker dag, så er det nok hjernestresset. Men som sagt - jeg jobber med saken :-)

Lærer noe hver eneste dag

Det er ikke bare skrivefeil folk liker å påpeke, terskelen er (heldigvis) ikke så høy for å sende en melding om hva enn det måtte være. Kanskje spesielt på Snapchat, der er det stadig vekk påminnelser om at liljekonvaler er giftige og at vi må huske å klippe hunden vår. Jeg syns jo dette er utrolig praktisk også, for hver gang jeg lurer på noe, legger jeg bare ut en snap der jeg spør: "Er det noen som vet hva dette er?" Også renner det inn med svar. Jeg har på en måte min egen lille google-gjeng som elsker å hjelpe til, og jeg føler meg priviligert. Og takket være en oppmerksom leser, fikk vi jo byttet ut låsen vår også, etter at jeg ubetenksomt nok hadde lagt ut bilde av husnøkkelen vår i profil:

Ingen bloggleser

Noe jeg tror vi bloggere har til felles, er at vi ikke har tid til å følge hverandres blogger! Jeg trodde jeg skulle få tid til å sitte og lese blogger hver eneste dag, men for å være ærlig har jeg mer enn nok med å holde tritt med min egen. Og gubben sin, da. Det hender jo jeg stikker innom hans også ;-)

Gratis ting i posten

Dette er også noe jeg hadde gledet meg veldig til, haha! For alle som blogger får jo masse gratis ting i posten? Det stemmer heldigvis ikke. I løpet av de fem årene Peter har blogget, har han fått noen bøker, én grønn caps og tre brett med Spenol - og det er jaggu bra det ikke har dukket opp noe mer. For vi må skatte av utsalgsprisen på alle gaver, og det sier seg selv at det kan bli en ganske kjip affære når årsregnskapet skal tas.


Tadaaa!

Merkelig jobb

Da jeg var hjemme i mammaperm og Peter var den eneste som blogget, syns jeg det var så rart at folk sa at blogging var en merkelig jobb. Men så startet jeg min egen blogg, og innså at folk har rett. Det er en merkelig jobb, og selv om det er sabla mye mer jobb enn man skulle tro - så er vi skikkelig heldige som kan styre vår egen hverdag. Spesielt er jeg takknemlig for frokostene våre. Vi slipper å stresse om morgenen, vi jobber heller om kvelden. Vi har ikke hatt en hel frikveld her hjemme på nærmere to år - men vi spiser frokost i ro og fred. Og det setter vi skikkelig stor pris på, hver eneste dag ♥

Så en stor takk til alle dere som stikker innom! Uten dere hadde jeg ikke kunnet konkurrere mot bloggen til gubben ;-)

 

/ "Er det du som er mannen til Konatil?" ;-)

Hobby horsing og en naken mann

/ Inneholder annonselenke

Ah, endelig mandag! Denne dagen har jeg gledet meg til i flere uker - for endelig er det slutt på hemmeligheter, hysj hysj og hekstisk planlegging. Forrige helg var det bryllupshelgen til Peter og meg som krevde sitt - og denne helgen har jeg vært med på å arrangere utdrikningslag for lillesøster som skal gifte seg i august.

Det er mye som skal ordnes i forkant av en sånn helg, og selv om vi har vært to forlovere, så har hodet mitt vært helt på bærtur de siste ukene. Jeg har egentlig ikke tenkt på annet, og det verste har naturligvis vært alle hemmelighetene, og ikke minst å måtte juge til svogeren min som jeg er så glad i.. (Lillesøster jugde jeg så mye for da vi var små, at det føltes ikke ille, haha ;-)

For greia var nemlig at vi hadde fortalt svoger at lillesøster skulle drikkes ut denne helgen, samtidig som vi fortalte lillesøster at det var svoger som skulle drikkes ut denne helgen. Dermed unngikk vi at de la andre planer, og såvidt jeg vet hadde de satt av hele helgen til avslapping og plenklipp og grilling.

Lite visste de at begge skulle drikkes ut samtidig!


Tidlig lørdag morgen, utenfor en Kiwibutikk i Oslo..

Så da både guttegjengen og jentegjengen stormet hagen deres klokka 9 lørdag morgen, og banket iherdig på alle vinduene deres, var det naturligvis ingen som åpnet døra.. Den kommende bruden og brudgommen lå fortsatt i senga, men siden han trodde hun skulle drikkes ut og vice versa, hadde de blitt liggende slik, i det som må ha vært næmere tre minutter:

- "Therese, du må åpne, det er til deg!"

- "Eh, nei. Det er til deg!"

- "Det er til deg."

- "DET ER TIL DEG!"

- "NEI! Det er til deg. Jeg lover!"

Jeg kommer til å leve lenge på forskrekkelsen i begges ansikter da de endelig tittet ut og oppdaget at hagen var fylt med 14 venninner og 14 kompiser som stod klare med bobler og glassene høyt hevet..


En som hadde gledet seg til å slappe av alene hjemme denne lørdagen..


.. Og ei som hadde tenkt seg en liten tur til Larvik ;-)

Noe av det viktigste i utdrikningslag, er såklart matchende t-skjorter! Gutta sine var mørkeblå med sølvskrift, og jentene sine var såklart rosa. Brudgommen er en rev på brur'a-vitser, og fikk derfor skriften:

Mens min lillesøster fikk en påskrift som var myntet på de tre årene på barnskolen hun var i overkant hesteinteressert og fikk bestefar til å bygge en trehest til henne som hun hadde på fór innerst i garasjen..

T-skjortene bestilte vi fra Novia.no - et firma som tilbyr hjelp til absolutt alt innen bryllupsplanlegging (skulle jeg hatt et stort bryllup hadde jeg definitivt benyttet meg av kunnskapen til disse søte jentene!). Farger, tekst og skrifttype på t-skjortene valgte vi helt selv, og vi ble skikkelig fornøyde!

Etter at gutta hadde blitt hentet av en minibuss, begynte dagen til jentene. Vi hadde ordnet en aldri så liten frokost, for det er såklart viktig med mat i skrotten når man har en lang dag foran seg.

Jeg brukte forøvrig to timer på butikken da jeg skulle handle inn, for jeg klarer såvidt å planlegge matmengde til min lille familie på fire.. 14 jenter derimot, det ble nesten for mye for huet mitt :-)

Etter frokost og litt underholdning i form av et introkurs i brudens mange forelskelser opp gjennom årene, var det klart for første stopp på dagens program: Dansestudio!

Der skiftet vi til dansedrakter med glitter og fjas, for bruden er gammel Mester i Freestyle Discojazz! Denne dansegrenen er rett og slett helt grusom, tempoet og splitthoppene og brunkremen og de glitrende draktene er egentlig nok til å skremme de fleste..


Bruden skinner!


Det gjorde Siri og Mari og :-)

Vi ga alt i en hel time med koreografi, og endte faktisk opp med å lære oss en hel dans! Tror ikke vi får bruk for den noensinne igjen, men det var både hysterisk og veldig vondt å se video av hele dansenummeret etterpå, haha :-)

Deretter ble vi hentet i maxitaxi, og kjørt ut til et ridesenter i Sørkedalen. Der ventet to hester på oss, og det var tid for ridestafett! Jeg har erfaring fra hesteryggen, hvis det teller den ene gangen jeg satt på hesteryggen på leirskole i sjette klasse på barneskolen. Viste seg at hestene ikke har blitt noe mindre med årene..

Det morsomste var egentlig at bruden ikke hadde ridd siden hun "la opp" som 10-åring, og at det kom ganske tydelig fram at hun ikke syns hest er best lenger..

Etter hestesporten gikk vi til hytta vi skulle være på resten av kvelden, og der ventet strålende vær i hytteveggen med iskald drikke, mens vi ventet på at grillen skulle tennes. Det er utrolig moro når så mange jenter samles, og det var skikkelig koselig å bli bedre kjent med dem alle sammen.


Alle trengte en pust i bakken..

Da vi hadde spist og koset oss, og til og med fullført et par drikkeleker, var stemningen på topp da vi delte ut tegneark og kullstifter til hele gjengen. Søsteren min har gått både kunst- og håndtverkslinja, samt et år på Designinstituttet, før hun begynte på arkitektutdanningen - så det er klart vi måtte få med litt tegning i programmet!

Vi la et eple på midten av bordet, og alle jentene fikk to minutter på seg til å tegne det. Men like før tida var ute, mumlet ei av jentene:

- "Okei.. Det er en naken mann utenfor.."

Så banket det på døra, og inn kom Morten, en splitter naken aktmodell..

Selv om nakenhet er naturlig, så er det jo ikke til å stikke under en stol at det var litt spesielt å bli overrasket på denne måten.. Særlig da vi skulle tegne "elefanten i rommet" - det var.. interessant.. ;-)

Men Morten var veldig profesjonell og utrolig hyggelig, og selv om det var kleint så var det liksom ikke så ille heller.. Jeg spurte ham om hva han tenkte om å bli tatt bilde av, og da svarte han at det var helt greit - så lenge ingen bilder ble postet på sosiale medier.

- "Hva med blogg, da?", spurte jeg.

- "Blogg? Æhh..", svarte han, "Hvor mange lesere har du da? Eller.. Det er greit så lenge du legger inn en link til aktmodell.no som er hjemmesida mi."

Haha, så da er det gjort, Morten! Jeg dropper å legge ut bildene der "alt" syns, selv om halve kamerarullen dermed ikke kunne brukes..


Brur'a måtte til pers når Titanic-posituren skulle tegnes..

Etter at Morten kledde på seg og dro, var det fest resten av kvelden og natta. Vi fikk besøk fra nabohytta også, der var det utdrikningslag for en stakkar fra Ålesund, så på et tidspunkt var hytta vår stappfull av feststemte karer som trengte en unnskyldning for å få danset litt.

Da maxitaxien kom for å hente oss midt på natta, var vi ganske klare for å dra hjem. Det er forøvrig den stilleste taxituren jeg har vært med på i hele mitt liv..

Så i går var det rimelig laber dagen-derpå-stemning her i heimen, faktisk gikk Peter og jeg og la oss klokka 21. Peter har skrevet om brudgommens utdrikningslag her - der var det også full fres fra morgen til kveld.

Akkurat nå er det så deilig å ikke måtte juge for noen lenger, at det føles som jeg svever på en sky! Aldri har vel mandagen vært så fin som i dag :-)

 

/ Også blir det lenge til neste fest..

Gifteringen er av

Da jeg tidligere i uka fortalte om alle detaljene rundt forrige helgs bryllupsfeiring, glemte jeg en veldig vesentlig ting - nemlig når vi satte på gifteringene!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Siden Peter og jeg ønsket bursdagen min som bryllupsdato, ble vi litt skuffet da vi oppdaget at vielser på Tinghuset må gjøres på hverdager. Bursdagen min var på en lørdag - derfor ble vi enige om å ta det formelle på Tinghuset på fredag, og vente med å sette på ringene til dagen etter.

Så teknisk sett ble vi jo gift på fredag, men det spiller ingen rolle for oss. Vi gleder oss heller over at vi kan feire to bryllupsdager for resten av livet, om vi vil ;-)

Ringene satte vi altså på dagen etter selve vielsen - som det første vi gjorde da vi våknet. Veldig romantisk og veldig koselig! Jeg hadde jo bekymret meg for om ringene kom til å være for små, men de satt perfekt begge to.

Det var bare ett lite problem..

For da Peter tryllet frem morgengaven rett etterpå, ble jeg nødt til å ta gifteringen av igjen. Han hadde nemlig kjøpt en nydelig diamantring i hvitt gull - og jeg falt pladask. Og det er ikke verst til å være ei jente som virkelig ikke er fan av smykker ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
What a beauty :-)

Det føles litt i overkant å gå med to ringer samtidig, derfor må jeg jo nesten ha på diamantringen en stund nå. Så får jeg heller bytte tilbake til gifteringen når tiden er inne ;-)

/ God fredag

Én gang i året

Jeg må innrømme at det er ekstremt sjeldent jeg drar fram bunaden når jeg skal pynte meg. Men 17 mai er såklart en selvskreven anledning! Og jeg sier det samme hvert eneste år: Det er altså så trivelig å få nasjonaldrakta på :-)

Jeg elsker 17 mai, jeg elsker bunader, jeg elsker flagg og is og pølser og korps og russekort og glade mennesker.


Fru Mysefjes og Herr "Oh no! Christina, jeg glemte at jeg skulle ha på meg dress i dag" (Ja, det skjedde)

Men det er enda en ting jeg pleier å si hvert eneste år på 17 mai: For en glede det er å ta nasjonaldrakta av igjen!


Obligatorisk: Fem minutter i sofakroken med skjorta, underskjørtet og de lekre røde strømpene

 

/ Ett år til neste gang :-)

Magisk helg full av ledetråder

Dagen før vielsen på fredag skulle jeg innom Mamma for å kjøpe en strømpebukse i butikken hun jobber i. Randi, kollegaen til mamma, var supergira over at bryllupet bare var én dag unna.

- "Åååå!", sa hun engasjert, "Dette er så moro! Hva skal du ha på deg i morgen?"

Og akkurat da innså jeg.. Hva skulle jeg egentlig ha på meg? Jeg hadde jo lenge trodd at vi ikke skulle pynte oss i det hele tatt, derfor hadde jeg helt glemt å ta noen stilling til klesspørsmålet!

- "Eh, det vet jeg ikke helt enda", svarte jeg - og da jeg kikket på Randi, så det ut som om hun hadde sett et spøkelse. Så kom det, rimelig småhysterisk:

- "VET du ikke hva du skal ha på deg?!"

Haha! Okei - så landet jeg kanskje ikke antrekket før i siste liten, men resten av bryllupshelgen var i alle fall godt planlagt fra ende til annen!

Barnevakt var booket fra fredag til søndag, og forloverne våre hadde satt av hele helgen. Allerede i bilen på vei inn til Oslo fikk de den første ledetråden. Peter hadde nemlig printet ut små lapper med symbolske hint, og den første ledet fram til hotellet vi skulle bo på.

Etter innsjekking og en liten pust i bakken, spratt vi en flaske med bobler - og helgen var offisielt i gang!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men viktig å ikke miste kontakten helt med omverden ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter en dusj og et raskt klesskifte, trasket vi avsted for helgens første matopplevelse: "Kullt". Siden vi var litt tidlig ute, satte vi oss på takterassen og tok en kald øl i sola - og der var det så deilig at vi måtte spørre i restauranten om vi kunne forskyve det bookede bordet vårt en halvtime. Det var helt i orden, og plutselig satt vi der og ønsket at tida bare kunne stoppe opp litt.. Sola varmet, fuglene kvitret, ølen var iskald, og stemningen var på topp :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Søstrene sisters


Gjett hvem som kjøpte seg solbriller like etter..

Etter at vi hadde spist hver vår magiske hamburger fra kullgrillen på Kullt, fikk forloverne en ny ledetråd. Og den sendte oss rett ned på Aker Brygge..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vakkert!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nygift mann i svevet :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Klubbscenen!

Hver gang jeg er på stand-up, tenker jeg at dette må jeg gjøre oftere! Når latteren tar deg så krampa sitter langt inn i sjela, da er det godt å leve, da! Og enda bedre når man er nygift atpåtil ;-)

All ære til kveldens fire komikere for store doser humor på løpende bånd - men jeg må rett og slett ta av meg hatten for kveldens konfransier Lars Berrum, som var i storslag. Hvordan det er mulig å produsere humor på sparket ved å snakke med folk i salen, aner jeg rett og slett ikke. Imponerende!

Etter en overdose med humor, rakk vi faktisk en bonustur innom Kullt på vei tilbake til hotellet - for Peter skulle vise oss en "magisk drink som smakte flytende marsipan". Jeg sto over den, haha.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så var det kvelden, og det er sant det alle sier om bryllupsnatta. Innen jeg rakk å pusse tennene, hadde far sloknet på puta si ;-)

Det er for øvrig også sant det alle sier om småbarnsforeldre på hotell; vi sovner kanskje tidlig om kvelden - men vi klarer rett og slett ikke å sove lenge neste morgen! Tidlig på'n som alltid, vi er jo programmert sånn..

Men så ventet heldigvis dette. I fred og ro. Uten avbrytelser. Magisk.


Hotellfrokost!

Lørdagens første ledetråd førte oss til noe skikkelig moro, nemlig til "The Escape Games"! Her ble vi plassert sammen i et "Escape Room", før døra ble låst bak oss, og vi skulle jobbe sammen som et lag. Deretter hadde vi 60 minutter på oss for å løse et mysterium, og underveis måtte vi samarbeide for å finne svaret på gåter, utforske ledetråder og finne skjulte gjenstander som til slutt skulle føre oss til løsningen.

Det var rett og slett helt fantastisk artig! Anbefales på det varmeste :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vi klarte å finne de 10 millionene til New York Gangsterne - men det var på hengende håret!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ny ledetråd..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Har jeg noen på Snapchat som vet hva dette betyr?"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Aha!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mat..?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mat!

Etter en vanvittig god burrito, stakk vi nesene innom et ølbryggeri i Torggata. Viste seg at ingefær-øl er skikkelig snaskens!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gutta valgte noe litt mer macho..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Men jentene gikk for ginger ale ;-)

Så hadde vi booket shuffleboard på "Tilt" - noe jeg aldri hadde prøvd før. Og det var litt som curling oppå et bord, uten is og uten all kostingen. Vi spilte to mot to, og helt tilfeldig var jeg på det tapende laget alle tre rundene. Jeg fikk liksom ikke helt dreisen på det, da. Men det var veldig artig!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Man må strø bordet..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. og konsentrere seg veldig..

Etter rundene på Tilt, var det avslappning som sto for tur. Og på vei tilbake på hotellet stakk vi en kjapp tur innom her..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tilbake på hotellet ble vi veldig overrasket, for det viser seg altså at selv om man velger å gifte seg nærmest i smug, så ønsker folk å gi gaver. Og når de to forloverne i tillegg har samlet inn videohilsener fra alle våre beste venner, da ble det ganske mye grining også.. Utrolig rørende og skikkelig herlig ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Helgens aller siste ting på programmet, var noe vi hadde gledet oss til i mange uker. Vi skulle nemlig spise på Restaurant Kontrast, som fikk sin første Michelin-stjerne i 2016.

Og det viste seg å bli helt M A G I S K! En matopplevelse av de sjeldne. Vi fikk servert rett etter rett, og som Peter så fint sa det; "Alt har jo tre smaker! Først smaker det noe, så smaker det noe helt annet, også smaker det noe annet helt til slutt.." 


Honning fra egen bikube på taket, sa du..?

Etter å ha spist og koset oss i nesten fem (!) timer på Kontrast, var vi superklare for senga alle mann. Vi var så stappmette at vi nesten ikke klarte å gå hjem, men det var helt nydelig da hodet endelig traff hotellputa.

For en helg. Og for en bryllupsfeiring! Vi lever lenge på denne - alle fire :-)

 

/

Den perfekte vielsen

Vips så var det mandag, og bryllupshelgen som vi hadde gledet oss sånn til, føles allerede som en uvirkelig drøm. Men det beste av alt; helgen ble enda bedre enn vi hadde drømt om!

Etter mange år som forlovet, og flere forsøk på å planlegge bryllup - hadde vi jo for lengst funnet ut at vi er "sånne folk" som passer til å ha en bitteliten vielse. Jeg har aldri hatt noen drøm om å gå ned kirkegulvet med alles øyne rettet mot meg, og har egentlig tenkt; jo mindre, jo bedre.

Og heldigvis var Peter enig! Da vi bestemte oss for en borgerlig vielse på Tinghuset i Larvik, hadde vi sett for oss bursdagen min som dato. I fjor ble nemlig Farmor begravet på denne dagen, og det føltes både viktig og riktig å gjøre bursdagen min ekstra fin i år ♥

Men siden 13 mai falt på en lørdag, bestemte vi oss for å ta selve vielsen på fredag - og heller vente med å sette på ringene til dagen etter. Da ble liksom 13 mai datoen for oss likevel, selv om alt det formelle ble tatt dagen før :-)

Og kanskje skyldtes det at vi ikke hadde så høye forventninger til seansen på Tinghuset, men vi ble altså så tatt på senga over hvor utrolig fint det var! Det viste seg nemlig å være en helt perfekt vigsel, med kjempefin stemning - høytidelig og veldig romantisk på samme tid.

Hadde jeg visst hvor fint det var å vie seg borgerlig, ville jeg bestemt meg for det for lenge siden :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Rett etter vielsen på fredag satte vi oss i bilen sammen med våre to forlovere, og suste innover mot hovedstaden. Vi hadde fått barnevakt hele helgen, og på veien innover fikk de to forloverne helgens første ledetråd.

For Peter og jeg hadde nemlig planlagt en hel helg fullpakket med gøy og moro.. ;-)

 

/ Nygift! Tjoho!

Kona til ♥

Etter nesten seks år som forlovet, var jeg vel i ferd med å miste håpet. For det er bare mange ganger man kan gi opp en bryllupsplanlegging før man bare må innse at man rett og slett ikke er sånne folk som klarer å planlegge et stort bryllup..

 

 

Men så viste det seg altså at vi er eksperter på å arrangere bittesmå bryllup isteden :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Endelig er jeg "Kona til" på ordentlig, og det føles helt fantastisk!! Johuuuu! ♥

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Gleder meg til å fortelle alt - men først skal det feires ;-)

Ruttantuttantei ♥

På hver eneste bursdag, så lenge jeg kan huske, kom farfaren min innom med en bitteliten bukett med årets aller første liljekonvaler. Ingen kunne fatte og begripe hvor han hadde funnet dem, for bursdagen min er 13. mai, og det er egentlig litt for tidlig for liljekonvaler.

Men Farfar fant dem. Hvert eneste år - og jeg fikk bestandig den først buketten.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Farfar døde da jeg var 17 år, og jeg tenker spesielt mye på ham om våren og om sommeren. Når blomstene spretter opp av jorda, og de første fargesterke blåveisene sparker i gang blomsterstafetten.

For Farfar lærte alle de seks barnebarna sine å plukke blomster - helt fra vi tok våre første skritt, bar det ut i skogen for å finne blåveis, hvitveis, liljekonvaler og markblomster.

Jeg husker turene våre som det skulle vært i går. Farfar og jeg, hånd i hånd mens vi trasket bortover grusveien mens han nynnet og sang: "Ruttantuttantei, å ruttantuttantei!"

Han plukket naturligvis mye kjappere enn meg, men før vi skulle hjemover, ga han meg bestandig nesten hele sin bukett, sånn at det skulle se ut som at jeg hadde plukket flest.

Jeg var like stolt hver eneste gang vi kom hjem, til Farmor som ventet på kjøkkenet og som slo hendene sammen og smilte fra øre til øre, før hun gikk for å finne frem vaser.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Lurer på hva du ville sagt i dag, Farfar. Når forsmaken på sommeren har gjort sånn at liljekonvalene spretter frem flere dager før bursdagen min, og man ikke trenger å ha et hemmelig sted for å finne dem, engang.

Nå står de på bordet og minner meg om deg. Jeg håper du ville blitt glad.

 

 

/ ♥♥♥

Pappa på solmadrass

I går skrev jeg om at jeg hadde fått en mail fra Pappa, med bilde av den litt rørende tegningen han fikk av meg da jeg var liten og syns det var så trist når han skulle på kurs.

Jeg vet ikke om timingen var tilfeldig, men i dag tikket det i alle fall inn en ny mail fra Pappa, med enda en tegning.

Og la meg bare si det sånn at alle plusspoengene jeg måtte ha fått fra den første tegningen, falmet ganske greit etter tegning nummer to:

 

 

 

Jeg håper den krøllete manken veide opp for den spede brystkassa og den struttende magen.. Selv om jeg tviler på at det hjalp noe særlig ;-)

 

/ Og hva er det han har på føttene, ullsokker? x-)

Det er så trist når du reiser

I dag fikk jeg en mail fra Pappa. Jeg regnet med det var en link til en sak han ville jeg skulle lese, men så viste det seg å være noe helt annet.

For da jeg var liten, var jeg så heldig å ha en hjemmeværende mamma. Pappa jobbet mye, mens mamma holdt orden i heimen - og jeg husker det hele som en trygg og god oppvekst.

Men i dag ble jeg altså minnet på en ting jeg helt hadde glemt. For en gang i blant måtte Pappa på kurs med jobben, og selv om jeg var vant til at han var lenge på jobb hver dag - så gikk altså hele min lille verden i tusen knas de gangene han måtte reise bort.

Selv om han bare skulle være borte i noen dager, gråt jeg som om han skulle i krigen - og jeg hikset mens tårene rant nedover kinnene mine, der jeg stod i vinduet og vinket til bilen som kjørte avsted.

Det var mange følelser i sving hos meg, men i dag innså jeg at det kan jo ikke ha vært så lett for Pappa heller :-)

 


Klistremerkene satte prikken over i'en :-P

 

/ Jertli hilsen Christina ;-)

Det går likar i morra

I dag begynte det å tikke inn meldinger både her og der, om at bloggen min hadde klikka. Og så sannelig, da jeg trykket meg inn for å se hva det var snakk om, oppdaget jeg at det var rimelig kaotisk stort sett overalt her inne.

 

 

Det er langt fra i orden enda, og kaoset skyldes rett og slett at Nettavisen legger om designet på både nettsider og blogger i skrivende stund. Jeg syns det er innafor at det forekommer tekniske utfordringer underveis - og jeg håper dere også er tålmodige fram til alt er i orden :-)

Jeg vet også at det er en del utfordringer som gjenstår, blant annet har jeg skjønt at særlig annonsene har gått litt bananas i dag. Dette håper jeg er på stell i løpet av kort tid.

Jeg er ingen stor fan av endringer, det har jeg aldri vært - og det fikk meg til å tenke på stjernetegn.. For som liten fikk jeg bestandig høre at grunnen til at jeg mislikte endringer, var at jeg var født i stjernetegnet Tyren. Hehe, er det noen som fortsatt leser horoskop - eller var det et nittitalls-fenomen?

Jeg vet ikke hva jeg tenker om å være født i Tyrens tegn, men jeg husker i alle fall at jeg hatet forandringer da jeg var liten. Jeg begynte å grine da jeg fikk høre at mamma og pappa skulle male stua i en annen farge, for eksempel ;-)

Så nå skal frøken Tyr ta kvelden, det har vært en lang og krevende dag i endringens tegn. Håper det blir likar i morra :-)

 

/ Det lukter jo freeeeedag!

Kattepasseren

For noen dager siden ringte et vennepar, og lurte på om vi kunne mate katten deres. De egentlige kattepasserne skulle en tur på hytta, og Peter tok på seg oppdraget med glede. Han trodde først vi skulle ha katten hjemme hos oss, og ble litt bekymret for hvordan vi skulle løse det siden vi har hund, haha :-)

Men etter at han forstod at katten kunne være hjemme hos seg selv, har han matet den og sluppet den inn og ut - og i det hele tatt fremstått som svært ansvarlig og dedikert.

I går trengte jeg noen bilder fra osloturen vår, så jeg spurte om jeg kunne finne dem selv på kamerarullen hans på mobilen. Det var i orden - men ikke bare fant jeg oslobildene, jeg fant også en liten gjeng med bilder av katten.

Det viste seg altså at den dedikerte kattepasseren har knipset bilder for å sende til eierne. Veldig koselig tenkt syns jeg, og det startet bra:

 

 

 

 

Man setter jo bestandig pris på bilder fra livet hjemme når man er på ferie, så jeg er rimelig sikker på at dette var kjærkomment for eierne.

Men så tok bildene en litt uventet vending.. Jeg ble faktisk sittende å gruble, og til slutt måtte jeg spørre hva i all verden det var han hadde foreviget her:

 

 

- "Åja", svarte Peter, "Du mener bildet med øl'en og tortilla chipsene? Nei, det tok jeg på kvelden før natt til 1.mai. Det neste bildet er også fra den samme kvelden."

Jeg scrollet videre, og fikk se dette:

 

 

Neste gang vennene våre skal på ferie, tipper jeg Peter får ansvaret hele uka ;-)

 

/ Good one, Mister ;-)

Oslotur og burger på brygga

Ah, skal si en Oslo-tur gjør sitt med humøret! Selv om det føles godt å ikke bo i gryta lenger, så er det jaggu fint å stikke nesa innom en gang i blant for å kjenne på livet :-)

 

 

Og ekstra trivelig er det jo på dager som i dag, når Peter og jeg skal i det samme møtet begge to, for det betyr tur-retur Larvik i en bil der vi sitter og skravler om alt og ingenting. Da innser vi gjerne at det er godt med litt avveksling fra det samme gamle hjemmekontoret innimellom.. ;-)

 


Spennende saker på gang - gleder meg til å fortelle mer!

 


Fra Peters snap, like kunstnerisk som fargen på håret, han der :-)

 

Etter møtet var planen (min) at vi skulle haste videre til Ikea, slik at vi muligens kunne rekke å komme oss ut på E18 før den verste rushtrafikken var i gang. Vi skulle akkurat til å bestille hver vår smoothie til å slurpe i bilen, da Peter plutselig bråstoppet og kikket på telefonen sin.

Så kikket han på meg med et merkelig blikk, før han forklarte at han hadde glemt at han hadde en avtale hjemme i Larvik om litt over to timer. Jeg var sikker på at han løy, for av en eller annen grunn var han ikke like klar for Ikea som meg - men det viste seg altså at han snakket sant.

Dermed kunne jeg se langt etter den etterlengtede Ikea-turen min, så vi bestilte med oss en ekstra smoothie isteden, og stakk innom lillesøsteren min som jobber på Aker Brygge. Og det endte jo egentlig opp med å bli mye koseligere enn å traske rundt på et varehus på Slependen, da ;-)

Skrubbsultne som vi var, bestilte vi hver vår hamburger som vi nøt ute i finværet - og jeg er fortsatt stappmett, åtte timer etter.

 

 

På vei til parkeringshuset stakk jeg innom "Billys", den fancy frisørsalongen jeg vant gavekort fra på Vixen Blog Awards i januar.. Jeg har jo enda ikke fått somlet meg til å sette opp en time, så jeg måtte bare spørre hvor lenge gavekortet varte, hehe ;-)

 

 

Planen er såklart å få brukt dette gavekortet snart - og jeg må si jeg gleder meg skikkelig! Jeg har jo litt sånn blandede erfaringer med å prøve nye frisører, men som Peter sier: "Blir det bra, så blir det bra - blir det krise, så blir det et blogginnlegg.."

Nå er klokka over 22 og det gjespes iherdig - regner med det er nok et gæmlistegn at man blir utslitt av å være en tur i storbyen.. ;-)

 

/ Nattinatt

Adjøss April!

Skjønner ikke hva som skjer med disse månedsoppsummeringene mine, jeg har i alle fall en tendens til å glemme dem.. Men etter denne fantastiske helgen med en real forsmak på hvilken årstid som ligger og venter - syns jeg det er på sin plass å se tilbake på måneden som har gått. Så here we go, her kommer en liten oppsummering av april :-)

 

APRIL

Beste kjøp

Her blir jeg jo nødt til å velge det jeg håper er årets viktigste investering i hagen til familien Klonk: Trampolina. Jeg kommer såklart til å gå med kryssede fingre hele sommeren for at vi ikke havner på legevakten med skader - men ungene er i fyr og flamme, og jeg lever en stund på den gleden :-)

 

Verste bomkjøp

Jeg kjøpte to nye bukser til lillesnuppa da jeg var i byen sist, en i mykt, svart stoff med glidelås på lommene, og en med masse mønster på i sommerlige farger. Det har aldri vært noe problem å kjøpe klær til storebror, for han har aldri vært spesielt opptatt av hva han har på seg. Viser seg, som med det meste annet, at de to barna er klin forskjellige. Buksene skal i alle fall ikke på, så da er det vel mye som tyder på at mammas klessmak allerede er skikkelig teit..

 

Peter-øyeblikk

Etter det som må ha vært seks uker med masing, har Peter endelig vasket bilen innvendig. Ja, jeg vet jeg bare kunne gjort det selv, men det var det jeg gjorde sist - og gangen før der igjen. Den mannen trenger å lære seg at ting må vedlikeholdes, og nå er bilen altså så skinnende ren at jeg vurderer å spise middagen i morgen rett av dashbordet. My man - han kan, bare han blir mast nok på ;-)

 

Christina-øyeblikk

Det må være da jeg løy fiskeselgeren som stod på døra, rett opp i ansiktet. Og jeg som aldri juger! (Les mer om det her)

 

Fullførte prosjekt

Når man har vært forlovet siden desember 2011, må det jo kunne kategoriseres som et fullført prosjekt å få gifteringene i hus..? De er riktignok ikke enda, men det er jaggu et gigantisk steg i riktig retning ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Prosjekt som videreføres til neste måned

Jeg kommer meg nok ikke ut av malingsbobla på en stund, og nå har jeg i alle fall bestemt meg for at det er the master bedroom som skal til pers neste gang. Maling er kjøpt inn, så nå gjelder det bare å finne noen dager etter hverandre der det ikke er altfor hektisk.

 

Gladeste øyeblikk

April har vært full av glade øyeblikk, men akkurat nå må jeg nesten velge noe som kom fram på foreldresamtalene i barnehagen. Begge de to ped-lederne kunne nemlig fortelle at begge barna våre er ivrige til å rekke opp hånda i samling! Og til å ha en mor som var så sjenert at hun nesten begynte å grine bare noen spurte om navnet hennes i hele barndommen - er dette nesten litt utrolig. Jeg er ufattelig glad for at ingen av dem ser ut til å ha arvet sin mors sjenerthet!

 

Tristeste øyeblikk

Da barna og jeg hadde sittet klistret foran skjermen i en hel evighet mens vi ventet på at papsen skulle være med på God Morgen Norge, måtte selvfølgelig begge barna tisse bare sekunder før Peter skulle på. Så da Peters stemme ljomet fra TV'en i stua, satt den ene på do, mens den andre vasket hender - og mor stod og trippet i døråpningen. Det ble mildt sagt dårlig stemning - men det gikk delvis over da vi fant ut at vi kunne spole.

 

Bilde som aldri havnet på bloggen

Noe av det verste jeg vet er når Peter skal ta bilder av meg, han er helt elendig på å gi instruksjoner - hvis han i det hele tatt gir noen. Så da jeg skulle ta bilder til et innlegg for et par uker siden, fant jeg ut at jeg fikk teste selvutløseren. Hvor vanskelig kan det være, liksom?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nailed it..

 

Friskus

Jeg har ikke trent på mange år, men da vi var i Sverige i påsken, var vi innom en sportsbutikk der det var masse salg. Jeg endte opp med å kjøpe meg fire treningstopper. Hvis ikke det er friskus, så vet ikke jeg ;-)

 

Daffus

Peter skulle ha et samarbeid med Freia denne uka, og fikk i den forbindelse en hel haug med sjokolader i posten. Og, vel. Det gikk jo som det måtte gå, det.

 

 

Yndlingssanger

Denne måneden har det vært mange spretne favoritter - litt vår-optimisme!
Alexandra Joner - Kilimanjaro
Galantis - Rich Boy
Oliver Moldan - High & low

 

Favoritt-blogginnlegg

Det skal vel mye til å overgå historien om jatan-satan, haha.. "Det der er ikke lov å si"

 

/ Takk for nå april - og velkommen mai, håper du blir fin!

Sommer'n er i boks

Helt siden jeg satt på en forelesning i 2011 og hørte en lege snakke om alle de kompliserte bruddene han var vitne til hver sommer på legevakten, har jeg vært fast bestemt på at mine barn aldri skulle få trampoline. Aldri.

Ja, det er moro for ungene, og som oftest går det veldig bra. Men går det galt, så går det gjerne også skikkelig galt - hvertfall i følge legen for seks år siden. Jeg husker til og med han fikk spørsmål fra salen om han hadde trampoline hjemme siden han hadde fire barn - hvorav svaret var nei. Han kunne riktignok ikke nekte ungene sine å hoppe sammen med nabobarna på andres trampoliner - men han mente altså at han gjorde det han kunne for å begrense hoppingen ved ikke å ha fri tilgang i egen hage.

Så dette har altså vært min sannhet de siste seks årene. Trampoline er farlig, det.

Men.. Da vi var på førstehjelpskurs i regi av barnehagen for noen uker siden, benyttet jeg anledningen til å spørre kurslederen som også jobbet i ambulansetjenesten, om han hadde noen tanker rundt trampoliner nå som vi nærmer oss sommersesongen.

Og han var rett og slett så positiv, at jeg bestemte meg for å ta trampoline-spørsmålet opp til vurdering i heimen igjen. Og sånn hadde det seg altså at mors feriepenger, i år gikk til en ny innretning i hagen. En investering for fellesskapet, om du vil :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Barna ble hentet av Mormor og Bestefar før lunsj, og visste såklart ingenting om hva som skulle foregå hjemme i hagen mens de var på utflukt. Vi hadde regnet med å smelle opp trampolina på en time, men til tross for at vi var tre voksne som jobbet iherdig fra start til slutt - tok det nærmere fire timer før hoppert'en var fiks ferdig.

Jeg velger å skylde på den verste bruksanvisningen ever - mens Peter muligens vil påstå at det var feil person som hadde ansvaret for bruksanvisning og delegering.

Uansett ble det julaften og bursdag og hurramegrundt på samme dag da ungene endelig kom hjem :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

De to små sovnet på et blunk i kveld, for å si det sånn. Forhåpentligvis rekker de å spise frokost før det bærer ut igjen i morgen tidlig, men da får vi innføre noen trampoline-regler.

For jeg har ingen planer om å møte foreleseren fra 2011 på legevakta i løpet av sommeren ;-)

 

/ Jeg har derimot ingen planer om å hoppe med det første.. les mer om det her: Hoppekua ;-)

Flekkene på veggen

Jeg vet ikke helt hva som skjedde i går, men å våkne til en knallblå himmel gjør jo sitt med humøret! Særlig når man halve natta sover til lyden av pøsregn som trommer på taket, og man tenker at meterologene bommet stort ved å melde strålende sol klokka 07.00..

 


Meterologene: Ten points :-)

 

I går hadde jeg en veldig rar dag. Først tenkte jeg at jeg muligens var i ferd med å våkne etter vinterdvalen, men så begynte jeg å fundere på om jeg kanskje heller er i ferd med å forlate den mest forvirrende småbarnsmor-dvalen. Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg ting på samme måte som jeg så ting i går.

For helt siden jeg ble mamma for første gang, har jeg liksom bare flydd rundt i en boble og utsatt ting. For eksempel har jeg sett at vinduene har vært skitne, men jeg har rett og slett hatt så mye annet å bruke kreftene mine på, at vinduene har havnet veldig langt ned på prioriteringslista.

Og akkurat det syns jeg er greit. Jeg bryr meg ikke om at andre ser at vinduene mine er skitne, for når man har små barn i hus, syns jeg det er helt greit at ting henger litt på halv tolv. Spør du meg, så skal det være sånn. Det er tross alt mange andre ting som er viktigere, enn å ha shiny vinduer.

Da jeg var liten, husker jeg mormor snakket om vårrengjøring. Da skulle man gå grundig til verks, teppene skulle ut, gardiner skulle ned, vegger og tak skulle vaskes. Jeg har aldri hatt noen vårrengjøring.. ;-)

Men i går, rett etter at vi hadde spist lørdagstaco med svigers, ble jeg sittende å se på kjøkkenveggen bak Peter. Der var det noen flekker jeg tror jeg har sett før, eller kanskje ikke. Det så ut som jordbær-smoothie, og det er ikke godt å si hvor lenge de har vært der. En uke, et år, kanskje lenger.

Plutselig fikk jeg bare litt nok. Jeg gikk og hentet en svamp, og begynte å gnikke på veggen. Og mens jeg satt der og gnikket, oppdaget jeg flere og flere flekker etterhvert som jeg beveget meg bortover. Det var ikke store flekkene, men de var der. Uvisst når og hvordan de havnet der.

Så ropte sønnen min på meg fra stua, men da var jeg så godt inne i vaskemodusen at jeg tenkte at jeg fikk gjøre meg ferdig før jeg gikk for å se hva det var. Jeg hørte de andre mumle rundt tacobordet, før svigermor fikk øye på meg og svarte han som satt i stua:

- "Mamma, hun.. Hun vasker visst veggen, hun nå.."

Det må jo ha vært litt av et syn - og jeg regner med svigermor gjorde seg noen tanker.. Men nå er i alle fall flekkene borte og det føles så utrolig deilig! Jeg vet at det er søndag og hviledag i dag, men nå som jeg først er i gang, blir jeg bare nødt til å fortsette jakten på usette flekker.

For hvem vet, kanskje går det tre år til neste gang jeg ser dem igjen ;-)

 

 

/ Goooood søndag!

Disse følger jeg på Snapchat

Jeg angrer fortsatt ikke på at jeg har tatt Snapchat tilbake i livet mitt. Det er moro å snappe selv, men det er minst like artig å sjekke storyen til alle de forskjellige folka jeg følger!

Noen dager rekker jeg ikke å få med meg alt, men det gjør liksom ikke noe. Snapchat er enda mer ferskvare enn blogg - og det er jo det som gjør det ekstra artig.

Jeg følger selvsagt en del venner (og noen bloggere, deriblant Pappahjerte, hehe) - men i tillegg til dem ser lista i dag slik ut:

 

Herman Flesvig (Hurraskotupp1)
Helt tilfeldig at jeg nevner han først altså.. Hadde jeg vært litt yngre og litt mer singel, så hadde jeg nok printet ut noen bilder av ham og hengt dem opp på veggen. Med den lune og utrolig fine humoren sin, har han blitt en av mine absolutte favoritter - og jeg gleder meg til hver fredag der han drar "Heut' ist mein tag"-strofa med øyenbryn synket til perfeksjon.

 


"Hei Herman! Dama mi liker deg bedre enn hu liker meg.." - sitat Peter

 

Geeohsnap
De fleste har vel hørt om denne karen nå.. Geir Ove Pedersen er rangert som en av verdens mest kreative snapchattere - og han er fra Kristiansand! Han tar bilder av folk på gata i helt vanlige hverdagssituasjoner - før han omskaper dem til rene kunstverk ved å tegne inn diverse effekter slik at personene blir en del av helt nye situasjoner. Geir Ove virker i tillegg som en skikkelig jovial og trivelig fyr - og er det noe jeg liker, så er det sånne folk ;-)

Makeupmalin
Apropos joviale og trivelige folk, Malin Nesvoll Vangnes er for mange kjent som jenta i "Jeg mot meg" som gikk på Nrk for en stund siden. Jeg vet ikke hva det er med denne jenta som får meg så glad, men hun deler av seg selv på en måte som gjør at man blir litt hekta. Malin lever av Youtube og Snapchat, og oppdaterer derfor litt oftere enn gjennomsnittet. Jeg har vel nevnt det før, men jeg glemmer aldri den uka det var helt stille fra henne, og da hun endelig oppdaterte storyen sin, rant tårene nedover kinnene hennes mens hun unnskyldte seg for den lange pausen. Så forklarte hun at det skyldtes at det hadde blitt slutt mellom henne og "verdens beste Erlend". Jeg grein så fælt at Peter lurte på hva i all verden det var som hadde skjedd. Det hjalp jo ikke akkurat, at jeg bare klarte å hikste fram at "Det er slutt med Erlend".

VGTVRampelys
Denne kontoen oppdateres av Morten Hegseth Riiber og Vegard Harm, og det er av en eller annen grunn veldig artig å være med disse gutta på jobb. Jeg elsker kjemien mellom dem - selv om jeg blir litt svimmel av å tenke på at jeg er 14 år eldre enn Vegard. Getting old.

Kostholdsdamene
Dette er en fantastisk inspirerende konto som rett og slett går på rundgang blant en gjeng utrolig flinke damer! Samtlige er av ulike årsaker opptatt av kosthold og livsstil, og det er like spennende å se hvem som snapper hver eneste dag. Alle er flinke til å presentere seg hver gang de skal på, og man blir godt kjent med dem og deres historie. Her er det mange tips å hente, alt fra barnemat til kraftkoking, samt tips og triks i hverdagen!

Helsesnappen
Denne drives også av en gjeng dedikerte folk, og kontoen går på rundgang. Lister over hvem som snapper når, legges fortløpende ut på facebooksiden deres Helsesnappen - og her besvares også spørsmål som kommer inn, og som de av ulike årsaker ikke rekker å svare på i snap-tiden. Mye inspirasjon å hente fra dag til dag.

NRK P3nyheter (nrkp3nyheter)
Litt nyheter i snap-form er jo aldri feil :-)

Jared Leto (Jaredleto)
Haha, hva er det med denne rare mannen som gjør at jeg ikke klarer å slette ham?! Jeg var hodestups forelsket i ham da jeg var ung og satt klistret foran tv-skjermen og My So-Called Life, at jeg regner med det er noe av dette som henger igjen. Mannen ser ikke ut som han er en dag over 28 (han er 45!) og er utvilsomt like kjekk fortsatt. Men han er altså så utrolig sær og spesiell at jeg får litt fnatt og blir litt fascinert på samme tid ;-)

Jenny Skavlan (Jennyskavlancom)
Snapper veldig sjeldent - noe jeg mistenker har en sammenheng med travel hverdag som småbarnsmor. Men når hun først snapper, er det som oftest veldig artig.

Thomas Gullestad (fingern1)
Snapper like sjeldent som kona Jenny, men jeg håper det tar seg opp igjen snart.

Snapkollektivet
Denne kontoen har jeg akkurat begynt å følge, i beskrivelsen står det at de er en gjeng med jenter som ønsker et mer åpent og tolerant samfunn. Jeg har trua!

Mammabanden
8 ulike mødre bytter på å snappe fra hverdagen, og her er det ufattelig mye morsomt. Fra tid til annen har de også gjestesnappere - og det kan jo være at noen dere kjenner litt fra før kanskje dukker opp i nærmeste framtid.. ;-)

 


(Skjermbilde fra Mammabandens facebookside)

 

Jeg utvider gjerne snap-lista mi - så tips meg dersom det er noen jeg har gått glipp av! Det er alltid plass til noen flere favoritter ;-)

 

/ Konatil på Snap = umulius82 

Gi meg et tegn

Her i huset er det definitivt jeg som trives best med å ha det ryddig rundt meg, og jeg er vel også den eneste som faktisk legger merke til det når rotet er i ferd med å ta over huset. Peter derimot, enser det rett og slett ikke - og har store problemer med å se når støvsugeren må fram.

Kanskje var det derfor jeg fikk sjokk da Peter for noen måneder siden kom med et forslag som skulle forbedre kleskaoset som hoper seg opp over badekar-kanten hver eneste dag. Han foreslo nemlig at vi skulle lage hver vår "venteskuff" i kommoden som står i TV-stua oppe, der vi kunne legge de klærna vi har brukt - men som ikke trenger å vaskes helt enda.

Til min store overraskelse ble denne skuffen raskt en favoritt, for plutselig slapp jeg å gå til klesskapet når jeg trengte klær! Jeg begynte å fylle skuffen med rent undertøy og etterhvert også nyvaskede klær, og har bare tittet innom klesskapet de gangene jeg har lett etter noe spesielt. Men da har jeg til gjengjeld som oftest hatt dårlig tid, eller famlet rundt i halvmørke om kvelden på jakt etter en t-skjorte å sove i.

Så i motsetning til Peters skap (der det merkelig nok hersker ordning och reda) - ser mitt skap helt kaotisk ut:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg har utsatt i det lengste å rydde, for jeg syns det blir verre og verre bare jeg ser på det. Men i dag, da jeg skulle finne en genser jeg ikke hadde sett på en stund, tenkte jeg at jeg fikk overlate skapets skjebne til noe annet enn meg.

Så rett før jeg åpnet skapdøren mumlet jeg lavt: "Gi meg et tegn hvis jeg bør få ryddet dette skapet."

Jeg tenkte at tegnet kunne være at jeg oppdaget en genser jeg hadde savnet skikkelig, eller en bukse jeg burde kvittet meg med for lengst.. Noe i den gata. Men så åpner jeg altså skapdøra, løfter på to gensere, og oppdager dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Så det var der den lå, ja. Den savnede dukken som har vært sporsløst forsvunnet i en hel evighet nå.

Men da tenker jeg vi sier det er greit.

 

/ Er ikke overtroisk altså - men et tegn er et tegn X-)

Det der er ikke lov å si

Siden Peter skulle være med på God Morgen Norge i dag tidlig, dro han til Oslo i går kveld for å slippe å stå opp så tidlig i dag. Og det er koselig å være hjemme alene med barna altså, men jeg må innrømme at det går ei kule varmt til tider, når jeg må prestere som aleneforelder.

Og da det tredje glasset med vann eller saft eller melk eller hva søren det var, gikk i bakken før hanen gol i dag tidlig, spratt det et lite f-banneord ut av munnen til mor. Helt spontant, helt umerkelig.

Trodde jeg.

- "Eh, mamma..?!", kom det klart og tydelig fra 5-åringen, "Det der er ikke lov å si, altså.."

Jeg måtte ta meg sammen for ikke å dra på smilebåndet da jeg møtte det strenge blikket hans, for de siste ukene har vi snakket mye om at banning er teit og at det er ord vi ikke trenger å si. Dessverre er jeg fæl til å utbryte "herregud" i tide og utide - mens Peter drar til med et f-ord fra tid til annen. Derfor er det naturligvis bare disse to ordene som har blitt plukket opp av de små ørene hans, og som har blitt gjentatt med jevne mellomrom.

- "Nei", svarte jeg mens jeg tørket opp sølet, "Det har du helt rett i. Unnskyld, det var ikke pent!"

- "Nei. Det er ikke lov å si", fortsatte den lille, "Akkurat som at det ikke er lov å si Hælvete-i-jatansatan-og-fyfaen-og-fyfasan."

Ordene kom trillende ut av munnen hans som om det var en regle han hadde øvd på. Jeg satt bare og måpte - jatan-hvaforno?

5-åringen var like alvorlig, så begynte han å nikke ettertenksomt før han fortsatte:

- "Det er faktisk ikke lov å si "Herregud" heller, mamma. Sånn som du pleier. Da er det faktisk bedre å si "Heia gud".

Close-up of Mixed-Breed monkey between Chimpanzee and Bonobo smiling, 8 years old

 

/ Noen ganger glemmer jeg at han har venner i barnehagen :-P

5 tips for den perfekte BH-en

For et par uker siden skrev jeg et innlegg som handlet om at Puppene mine er vekk og at ingen av de gamle bh-ene passer lenger.

Det jeg ikke skrev i innlegget, og som gjør historien litt småflau, er at jeg har en mor som jobber i en undertøysbutikk. Hun fikk jo selvsagt litt noia da hun leste blogginnlegget og så at jeg bare hadde bh-er som henger og slenger både her og der - og mente at det var på tide at jeg spanderte på meg noe nytt undertøy.

 

SONY DSC

 

Derfor stakk jeg en tur innom butikken hun jobber, og der ble jeg minnet på noen tips og triks som jeg tenkte å videreformidle. For alle vi jenter som har vært på bh-shopping alene, vet jo at det er lett å gå seg vill i bh-jungelen!

Som oftest står man i et prøverom helt for seg selv mens man svetter og irriterer seg over den kjipe lyssettingen, og da er det veldig enkelt å ende opp med å kjøpe en bh som bare passer sånn nesten - og som verken løfter eller former ;-)

 



Som for eksempel dette ;-)

 

Det fører meg rett til Tips nummer 1:
Dra til en undertøysbutikk der du kan få hjelp av butikkansatte som har skikkelig peiling! Ansatte som mamma, som hjelper deg å finne den perfekte bh-en for akkurat dine pupper og din kropp.

For kanskje bruker du nemlig ikke lenger den samme størrelsen som du alltid har kjøpt - kroppene våre endrer seg jo hele livet. Og hva med stropper som sklir ned over skuldrene, eller bryster som ramler litt over kanten når du bøyer deg framover? Det skyldes jo bare feil bh-størrelse - og spesialiserte butikker har noe som passer akkurat deg.

Men hvis du ønsker å kjøpe bh uten hjelp, er det lurt å huske på:

Tips nummer 2:
Ikke velg en bh med for stor omkrets rundt ryggen. Den skal sitte vannrett på ryggen, så dersom ryggstykket sklir oppover mellom skulderbladene, er omkretsen for stor. En huskeregel er at hovedtyngden av bysten skal bæres av ryggstykket, ikke av skulderstroppene - derfor er det viktig at bh-en sitter stramt nok rundt ryggen. Dessuten er det viktig at du bruker den ytterste hempen, slik at du har litt å stramme inn på etterhvert som bh-en blir slakkere i strikken.

 

Tips nummer 3:
Puppene skal ikke falle ut av bh-en når du bøyer deg framover, så pass på at du finner en cup-størrelse som er stor/liten nok og gir god støtte. Cupen skal være stor nok til å holde på hele brystet - og ikke så liten at den presser den øverste delen av puppene over kanten, slik at man ender opp med fire pupper. Det holder med to.

Foretrekker du bh med spiler, skal disse sitte tett mot kroppen og ikke føles ubehagelige, det samme gjelder den lille biten på bh-en mellom puppene, som det er viktig at sitter stramt inn mot brystbeinet.

 


Det var bedre!

 

Tips nummer 4:
Under skulderstroppene skal du få plass til én pekefinger under hver stropp; stroppene skal ikke skjære inn i skuldrene, og de skal heller ikke skli ned over overarmene. Og jo større bryster, jo bredere bør stroppene være, slik at vekten fordeles så mye som mulig.

 

Tips nummer 5:
Investerer du i en litt dyrere bh, så har du den litt lenger. Det sier seg selv at de billigste bh-ene er produsert i de billigste materialene og at kvaliteten blir deretter. Kjøp den beste lommeboka har råd til!

 


Og det er ingenting i veien med å kjøpe den samme modellen i ulike farger ;-)

 

Ekspertene skal ha det til at man faktisk kan se yngre ut dersom man bruker undertøy i riktig størrelse - personlig har jeg ikke merket noe til akkurat dette.. Men samme det, det viktigste må jo være å finne en bh som holder på godsakene - uansett form og fasong :-)

 

/ God søndag, med store eller små - lange eller korte!

Kinderegg-mysteriet

Jeg vet ikke om det er sånn at de fleste menn er distré, men jeg er i alle fall samboer med en som er det. Fra tid til annen - eller i grunnen ganske så ofte, er det som om han befinner seg på sin egen planet.

Jeg skal innrømme at det til tider er veldig frustrerende, men en sjelden gang dukker det faktisk opp en og annen fordel også ;-)

Det har seg nemlig sånn at barna mine elsker kinderegg. Ganske ofte er kinderegg et av ønskene som føres på handlelista før helgen, og selv om vi bare trenger to, kjøper vi bestandig pakken med tre stykker i.

 

 

Hver lørdag er det full fres med lørdagsgodteri og kinderegg-spenning til barne-tv, og mens sjokoladen fortæres, studerer vi bruksanvisningene og setter sammen overraskelsene som gjemte seg inni eggene.

 

 

Men aldri.. Aldri noensinne - ikke én eneste gang, har gubben stusset over hvor det blir av det siste egget. Aldri!

 

 

/ Jeg hadde definitivt lagt merke til noe sånt.. ;-)

"Det er bare jeg som spiser fisk her"

I dag hadde vi nettopp stappet den siste middagsbiten i munnen, da det ringte på døra. Ungene hoppet hylende ned fra hver sin stol og bykset mot døra, og hunden satte i å bjeffe som om det var fanden som sto på utsiden.

Døra var låst, og barna ble stående i en liten evighet og fikle med å få den opp - derfor gikk Peter bort for å hjelpe dem. Da døra endelig åpnet seg, hørte jeg en mannestemme som sa et eller annet - og Peter som mumlet "Bare vent litt.." før han ropte navnet mitt.

Great. Peter roper bestandig på meg når det kommer selgere på døra - for han klarer aldri å si nei. Jeg er ikke spesielt god på det jeg heller, men jeg er en anelse mer skeptisk enn Peter..

Jeg gikk ut i gangen, og fikk øye på et ukjent ansikt som smilte mot meg fra trappa.

- "Heisann! Jeg lurte på om dere er interessert i å kjøpe fisk? Renskåret villfisk! Både skinn- og benfri."

Eh, hvaforno? Om vi vil kjøpe fisk? Jeg hadde forventet meg loddsalg eller noe i den gata, ikke renskåret villfisk.. Jeg fikk øye på den store varebilen som sto parkert på utsiden, mens jeg tenkte på hvor stappmett jeg var etter middagen vi knapt nok hadde rukket å spise ferdig.

Så så jeg med gru for meg den fulle fryseboksen vi har i boden. Vi er dårlige på å planlegge middager i blant, og ender stadig opp med å fryse ned ting som er i ferd med å gå ut på dato. Gjerne fisk.

Mannen kikket på meg - så på Peter, og tilbake på meg igjen. Så tok han fram en oversikt over alle produktene og ga den til Peter.

Jeg måtte tenke kjapt. Så jeg sa høyt og tydelig og bestemt:

- "Nei, det blir nok ikke aktuelt gitt. Det er bare jeg som spiser fisk her."

Herregud. "Det er bare jeg som spiser fisk her". Jeg kunne vel i grunnen sagt hva som helst annet - men jeg valgte altså å dra en løgn for den stakkars fiskeselgeren som sto der og gjorde jobben sin. Det er definitivt ikke bare jeg som spiser fisk i denne husstanden, men jeg klarte bare ikke skylde på at fryseren var full.

- "Åj, er det det, ja!", svarte mannen like blid, "Men hvis det bare er du som spiser fisk, så passer det jo kanskje ekstra bra at produktene våre er ferskfryste og pakket i ferdige serveringsstykker?"

Jeg tenkte så det knaket, mens jeg stirret hardt på Peter i håp om at han kunne hjelpe meg litt på vei. Men han sto i egne tanker der han saumfarte produktoversikten mannen nettopp hadde gitt ham - og hadde åpenbart ikke fått med seg min lille løgn for hvorfor vi ikke skulle kjøpe fisk.

For plutselig utbrøt min kjære mann i voldsomt engasjement:

- "Dæven! Selger du koljekaker?! Jeg elsker jo kolje! Det spiser jo ungene også, Christina. Kan vi ikke ta to kilo, da?"

 

Fisher holding a big atlantic salmon fish in the fishing harbor

 

/ Takk skal du ha, Peter. Takk.

Har du grodd den selv?!

I helgen var vi på besøk hos Mormor og Bestefar, og der fikk jeg øye på noe i vinduskarmen som jeg mente å dra kjensel på.

- "Jøss, hva slags plante er det?", spurte jeg nysgjerrig.

 

 

- "Den der?", svarte Mormor, "Åja, nei den.. Det er bare en sånn avokadoplante, det."

"Bare en sånn avokadoplante"..? Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å legge en avokadostein i vann med håp om at det en vakker dag skal sprette ut en liten spire. Vi snakker et titalls ganger - og det har ikke vært antydning til liv noen av gangene, til tross for masse sollys og utskifting av vann med jevne mellomrom. Det var ikke snakk om at Mormor kunne ha gått gjennom den samme prosessen uten å si noe til omverdenen.

- "Ååååå", mumlet jeg, "Du kjøpte den ferdig spiret! Som en ferdig plante, liksom?"

- "Neida", svarte Mormor lett.

- "Hæ? Har du grodd den selv?!", utbrøt jeg sjokkert.

- "Ja", humret Mormor.

- "Jammen..", stotret jeg, "Hvordan fikk du til det? Hadde du steinen i vann, og.. Tok det ikke veldig lang tid? Byttet du vann veldig ofte? Ville du ikke gi opp underveis?"

- "Jo, det er klart, det tok jo ganske lang tid..", humret hun fornøyd og gikk ut på kjøkkenet for å lage kaffe.

 

 

Én ting er i alle fall sikkert: Den dagen jeg klarer å gro en liten avokadoplante, kommer jeg til å proklamere det til alle jeg kjenner. Det blir hornmusikk og tale fra ordføreren. Pølser til barna og fest på kvelden.

Man kan faktisk ikke bare sette potta i vinduskarmen og late som ingenting. Vi snakker toppen av fenomenet "grønne fingre". Skills.

 

/ Mormor ass

Let's talk about ex

For noen uker siden ble Peter kontaktet av Scenegal - en gjeng med lokale Larvikstalenter som planlegger en forestilling til sommeren som heter "Spillelista". Der samler de musikalske minner fra forskjellige Larviksfolk - og Peter fikk æren av å bidra med en sang som betyr mye for ham.

Da Peter først ble spurt, sa han til meg at han kom til å velge sangen han og eksen hørte mye på før Peter dro i militæret. Vi lo så vi skrattet begge to, det var jo bare en spøk - men det fikk meg til å tenke på hvor ålreit det er at vi har et så avslappet forhold til ekser!

Mange syns kanskje det er rart, og jeg vet i grunnen ikke hvordan det ble sånn, men dette med tidligere forhold har vi vært veldig åpne og ærlige om fra dag én. Misforstå meg rett, det er ikke sånn at vi sitter og snakker om eksene våre mens vi spiser middag, men de gangene det av en eller annen grunn dukker opp, så føles det helt greit å snakke om.

Nå skal det sies at ingen av oss har nevneverdig kontakt med noen av eksene våre, og tanken på at vi har vært samboere med andre i flere år føles helt fjern, men jeg er så glad for at vi begge rakk å få noen forhold på samvittigheten før vi traff hverandre! Man lærer mye om seg selv og sine preferanser i hvert forhold man er i, og det er jo veldig fint å ha et sammenligningsgrunnlag i bagasjen.. ;-)

Både Peter og jeg har opplevd kjærlighetssorg på kroppen flere ganger - og dét er jo opplevelser der man virkelig får kjenne at man lever. Jeg glemmer aldri at jeg lå i fosterstilling under dyna med rullgardina trukket langt ned mens jeg tenkte at nå, nå stopper faktisk verden. Dette går jo bare ikke, hvordan skal jeg komme meg videre?

Men så går dagene og ting gjør etterhvert litt og litt mindre vondt. Og plutselig når man den dagen der man tenker: "Herregud. Det kommer til å ordne seg. Ting er ikke bra - men jeg ser tunnelen og jeg vet at jeg kommer til å komme ut av den en dag!"

Men den merkeligste følelsen av dem alle - det er det øyeblikket der man innser at det faktisk var en grunn til at ingen av de tidligere forholdene fungerte.. Og at dersom noe som helst hadde vært ugjort, så ville ikke enkelte veier møttes:

 

 

Og det er jeg jo ganske glad for, her vi sitter med to små apekatter og har det som plommene i egget :-)

Peter var forresten overbevist om at han måtte ha en dame som elsket "Kongen av Queens" og Pepsi Max. Jeg gjorde ingen av delene - men så fant han etterhvert ut at jeg ikke brukte 7 timer på badet før vi skulle forlate leiligheten, og da ordnet det seg likevel.

 

/ Noen ekser fortjener kanskje en liten takk også ;-)

Konatil tar ikke selvkritikk

I forrige uke skrev jeg om konstruktive tilbakemeldinger jeg får på bloggen, og at en av fordelene ved å ha åpent kommentarfelt er at jeg iblant blir gjort oppmerksom på ting jeg ikke har tenkt over selv.

Fra tid til annen dukker det imidlertid opp konstruktive kommentarer som jeg kanskje ikke er like enig i, og vanligvis syns jeg det er nok å svare i kommentarfeltet.

Men da det nylig kom inn en reflektert (og veldig hyggelig!) kommentar som jeg følte var helt misforstått - tenkte jeg at det kunne være greit med en forklaring i plenum. For kanskje det er flere som har tenkt den samme tanken - og det gjør meg i så fall veldig trist!


(Noe lignende jeg har tenkt på et par ganger, men ikke turt å si fordi jeg er redd for å bli oppfattet som overfølsom, er dette med kropp og kroppsbilde. Du er jo en flott stemme mot dette presset og byr på deg selv som en motvekt til dette. Tanken er i utgangspunktet topp! Men noen ganger virker det som du er misfornøyd med deg selv. Du framstiller det som du ikke bryr deg, men når du gjør narr av både pupper, rumpe, fødselskroppen, fotogenitet og samtidig virker som du er veldig opptatt av sunnhet, stusser jeg litt. For jeg mener du ser kjempebra ut. Jeg ser at gjenkjennelsesverdien er stor blant leserne dine og at dere ler av dere selv sammen. Det jeg forsøker å peke på er vel egentlig at det er en balanse her også, at det vil alltid være noen der ute som kanskje i utgangspunktet var fornøyd og identifiserer seg med deg, og kan bli påvirket av at du er misfornøyd.
For selv om man gjør narr av "hengepupper" og samtidig ofte peker på hvor lite superstjerne man ser ut, og prøver å få fram at det er greit, skinner det så veldig gjennom at hvis du fikk velge, ville du valgt hvordan du så ut før barn og så videre. Og du som ser så naturlig bra ut! Flott, slank og ungdommelig.)

 

Jeg håper og tror at de fleste av dere ikke har tolket det slik når dere har lest innlegg jeg har skrevet der jeg gjør narr av kroppen min. Jeg har aldri, aldri skrevet at jeg er misfornøyd - og med fare for å få Jante på nakken: jeg har aldri skrevet det - for jeg er faktisk fornøyd med kroppen min!

Men! Jeg syns det må være lov å tulle med hvordan kroppen har endret seg etter to fødsler. Kroppen jeg har i dag, er ikke den samme kroppen jeg ble født med. Den har blitt slik etter to svangerskap og to fødsler - og dette er også ting jeg syns det både er viktig og fint å skrive om med jevne mellomrom.

Jeg ble nok litt provosert over utsagnet "..skinner det så veldig gjennom at hvis du fikk velge, ville du valgt hvordan du så ut før barn og så videre." - for hvis dette spørsmålet skal besvares, så er sannheten at jeg aldri har hatt det så bra som jeg har i dag. Jeg ville aldri byttet ut de slappe ammepuppene mine med de litt mer fyldige jeg hadde for ti år siden. Okei, så fylte de kanskje ut klærne mine litt bedre - men de hadde jo ingen historie! De var ikke to dinglende bevis på morskjærlighet og timesvis med fantastisk næringsproduksjon og uerstattelig kvalitetstid. Ting som betyr noe for meg.

Ja, jeg har gått ned noen bh-størrelser, men det at jeg tuller med det - betyr vel ikke automatisk at jeg er misfornøyd? Å ha en lattermild tilnærming til egen kropp, er bare sånn jeg er. Og jeg tror det er sunt, jeg :-)

Når det gjelder påstanden om at det alltid vil være noen der ute som i utgangspunktet var fornøyd med egen kropp - men som blir påvirket i negativ retning fordi det virker som om jeg er misfornøyd, så må jeg nesten komme inn på dette med bloggeransvar. For jeg er selvfølgelig enig i at vi bloggere har et enormt ansvar, men jeg mener også at det ligger en hårfin balansegang her.

For å komme med et eksempel: I fjor rett før påske, skrev jeg et innlegg om at Peter og jeg hadde sukkerstopp - og at vi derfor måtte finne alternative godsaker å fylle påskeegget med. Da fikk jeg en småsur mail fra ei jente som skrev at hun fikk dårlig samvittighet av å spise sukker, ettersom vi skulle være "flinke" og holde oss unna godteri.

Jeg må innrømme at jeg klødde meg litt i hodet da jeg leste mailen, men det speiler jo bare sakens kjerne: Jeg som blogger har et ansvar, men jeg kan ikke ta på meg skylden for at ei jente får dårlig samvittighet fordi hun spiser påskeegg fylt med godteri.

Jeg har mange tusen lesere innom hver eneste dag og jeg er bevisst på at min stemme høres av mange, men det sier seg selv at jeg ikke kan ta ansvar for andres følelser.

Kanskje derfor er det ekstra viktig for meg å få fram at jeg er fornøyd med kroppen min - selv om jeg gjør narr av den. Litt på samme måte som med gubben - jeg er fornøyd med ham også, selv om han er en skikkelig fjomp til tider ;-)

Så håper jeg at jeg kan fortsette å være en stemme mot dagens kroppspress, selv om jeg kommer til å fortsette å gjøre narr av min egen kropp. Den er jo tross alt min :-)

 

 

/ Kropp er topp!

Kickstart på uka

Påsken er passé - og jeg kickstartet liksågodt den nye uka med en svipptur innom legekontoret. Og mens jeg satt der, gikk det opp for meg hvor heldig jeg er :-)

 

 

Helt siden fastlegen min oppdaget at jeg ikke hadde tatt blodprøver på nærmere åtte år - har jeg sjekket vitamin- og mineralnivåene mine jevnlig. Det viste seg at jeg hadde gått med B- og D-vitaminmangel i flere år - og i dag var det altså dags for en ny kontroll. Målet er å ligge helt i toppen av de øvre sjiktene - og da må det knaskes litt tilskudd!

Ikke bare føles det bra å få tatt en blodprøvestatus i nye og ne for å få en slags oversikt over hvordan det ligger an - men hver gang jeg er innom for å få tatt disse prøvene må jeg klype meg litt i armen.

Venteværelset er jo fullt av mennesker i ulike aldere som ikke har det bra, og det får meg til å innse hvor heldig jeg er. Å ha en kropp som virker skal man ikke ta for gitt! For en takknemlig følelse det er å være på et legekontor uten å trenge hjelp.

Så gjenstår bare å krysse fingrene for at det kommer til å holde seg sånn i minst femti år til ;-)

 

/ God ny uke, folkens!

Si et lite pip!

Å leke gjemsel med toåringen er noe av det morsomste jeg vet, særlig de gangene hun bare lukker øynene og satser på at det er godt nok ;-)

Gjemmestedene er kanskje litt så som så - men den lille jenta er ekspert på å sitte musestille uten å lage en lyd. Og i går, da hun skulle gjemme seg for far i huset, fant hun et gjemmested så genialt at han faktisk ikke klarte å finne henne.

Peter har jo flere ganger skrytt av at han har blitt så flink til å rydde ut av bagen sin, men etter at vi kom hjem fra påskeferie på lørdag, har den stått urørt midt på gulvet. Den har nå blitt en del av inventaret - han enser den ikke lenger, og etter gårsdagens gjemmerunde innser jeg at han snakker sant.

Jeg sto på badet og lo så jeg ristet, mens jeg så hvordan pappaen føk fra rom til rom og ble mer og mer forvirret. Hvis ikke dette var karma på sitt beste, så vet ikke jeg ;-)

 

 

/ Lillesnuppa 1 - Pappa 0

Påske med Familien "Armer og Bein"

Herrejemini - ingen blogging på fire dager! Det har faktisk ikke skjedd før, men sånn kan det gå når man drar på påskeferie med en familie som er høyt og lavt ;-)

 

 

Torsdag morgen satte vi altså snuta mot feriehuset til svogers i Sverige - og jeg innså rimelig kjapt at jeg hadde pakket for en påske i solskinn og varmegrader i husveggen, framfor minusgrader, sur vind og sludd i lufta ;-)

 


Kommer sola til å titte fram, mon tro?

 


.. eh, neivel. Snø ja!

 

Jeg har jo nevnt før at jeg kommer fra en liten familie, og at jeg derfor storkoser meg med den gigantiske familien til Peter. Det er mye armer og bein hele dagen, og ungene elsker det!

Og om kvelden er det duket for slarving og latter og gamle røverhistorier for de voksne - og til min store glede var Quizen utgått til fordel for puslespill den første kvelden ;-)

 

 

 

Det verste med å være 12 mennesker på tur, er når man har små barn som våkner noen timer tidligere enn resten av gjengen - og man må snike seg rundt og hysje i flere timer.. Og gjerne også snike til seg en tidlig frokost på fjøla, sånn at man ikke sulter ihjel før den ordentlige frokosten dras i gang rundt klokka 12 ;-)

 


Lykken er en onkel som disker opp med lapper til frokost - og atpåtil trenger hjelp til å knekke eggene!

 


Flott ungdom som såvidt rakk å våkne til frokosten klokka 12 ;-)

 


Søteste påskepynten jeg har sett - den må lages til neste år!

 

Lørdag morgen pep det i telefonen min, og jeg oppdaget denne beskjeden:

 


En liten luring har vært inne og lagt inn en liten alarm..

 

Og da er det kjekt med en onkel som er helt rå på å tegne ledetråder for påskeharen!

 

 


Jekkpått!

 

I går takket vi for oss for denne gang, og suste hjemover mot Larvik. Jeg innså at jeg har nådd en viss alder da jeg tok meg selv i å puste lettet ut da vi parkerte bilen i gården. Vel hjemme, og alt hadde gått bra :-)

Og på trappa ventet til og med en liten overraskelse - vi som trodde påskeharen bare befant seg i Sverige i år! Jammen hadde han ikke rukket å hoppe innom Larvik en tur også.

 

 

Nå skal vi hente denne lille Teo-tassen, som har vært på overnatting hos Mormor og Besse - og mye tyder på at han har hatt det som plommen i påskeegget:

 

 

/ Borte bra - hjemme best

Konatil tar selvkritikk

Helt siden jeg startet denne bloggen har jeg hatt åpent kommentarfelt, og jeg lar også alle kommentarer gå gjennom uten at de må forhåndsgodkjennes.

De aller fleste av dere lister dere inn og ut igjen uten å legge igjen spor, men en gang i blant dukker det opp en og annen leser som har noe på hjertet som viser seg å være konstruktiv kritikk, og som får meg til å innse ting jeg ikke har tenkt over før. Og det er rett og slett fantastisk!

 

 

I går fikk jeg en sånn kommentar fra "Synøve", som hadde lest sjokoladepudding-innlegget mitt "Påskedessert med god samvittighet". Kommentaren lød som følger:

"Hei Christina! Jeg elsker bloggen din, og synes det er så fint med blogger som byr på noe ekte, ærlig og fint innhold! Og du er utrolig flink til å skrive, jeg koser meg skikkelig med alle innleggene dine. Jeg håper du nå ikke tar dette som noe annet en konstruktiv kritikk, for jeg har aldri hatt noe å utsette på det du skriver!

Men, jeg synes det er så synd at man må sortere mat etter "god samvittighet", og dermed også "dårlig samvittighet". Jeg er selv en jente i begynnelsen av 20-åra, og jeg merker hvor påvirket jeg kan bli av den ordbruken. Jeg tenkte med en gang at dette skulle jeg erstatte den planlagte sjokoladepuddingen med. Men jeg har jo egentlig ikke lyst til det, for jeg elsker sjokoladepudding!

Jeg er slank, sunn, og trener, så jeg burde jo egentlig ikke få dårlig samvittighet av å spise "vanlig" desserter full av sjokolade og sukker. Så lenge jeg ikke spiser det hver dag, og har et balansert kosthold, så mener jeg man kan spise stort sett det man vil. Jeg håper derfor i fremtiden at du kanskje tenker litt mer på hvordan ordbruken kan påvirke, og heller skriver noe a la "en annerledes dessert", eller simpelthen "påskedessert".

Som sagt, jeg elsker bloggen din og dette er ikke vondt ment. Bare en påminnelse:) Ha en kjempefin påske, med eller uten sukker og sjokolade!"

 

 

Først tenkte jeg: Jammen, dette er vel bare en liten filleting og ingenting å bry seg om..? Men så begynte det langsomt å gå opp for meg. Jeg er jo helt enig med Synøve - hvorfor i all verden skal vi klassifisere det vi putter i munnen med "god" og "dårlig" samvittighet? Mat skal vel ikke ha noe med samvittighet å gjøre?

Jeg må innrømme at dette ikke var i mine tanker da jeg valgte å kalle sjokoladepudding-innlegget for "Påskedessert med god samvittighet" - tanken min var simpelthen at siden påsken for de fleste av oss innebærer et noe høyere inntak av sukker enn vanlig, så syns jeg det er moro å leke meg med oppskrifter på sunnere varianter.

Men det betyr jo ikke at man ikke skal få spise det man vil med god samvittighet! Så lenge man har en fin balanse i kostholdet, så mener jeg det er ekstra viktig å kose seg med det man spiser.

På et eller annet tidspunkt blir det jo snakk om et mengdespørsmål, for det sier seg jo selv at det ikke er spesielt heldig å trykke innpå 9 kilo sjokolade på rappen - men hvis du virkelig elsker sjokoladepudding og gleder deg til å kose deg med favorittdesserten din - skal du selvfølgelig få lov til det :-)

Så takk til deg, Synøve - håper du har husket å kjøpe inn det som trengs for å lage favoritt-puddingen din! Jeg er uansett sikker på at påsken kommer til å bli mye bedre uten samvittighet - god eller dårlig ;-)

 

/ God påske, folkens!

Si hei til Norges dummeste blogger

 

- "Hæ..?" mumlet jeg. Vi satt på verandaen i solen, Peter hadde akkurat kommet hjem fra Oslo og ungene sparket ball på plenen.

Det hadde plinget i telefonen min for få sekunder siden, og da jeg sjekket hva det var, oppdaget jeg en mail fra en mann jeg ikke kjente navnet på.

- "Øy, Peter..", fortsatte jeg, "Nå fikk jeg akkurat en mail jeg ikke skjønner noe av.."

- "Okei?", sa Peter nysgjerrig.

- "Ja.. Det er en fyr som skriver at han har lest blogginnlegget mitt om det forsvunnede nøkkelknippet som dukket opp igjen.. Han skriver at han ikke mener å skremme meg, men at jeg kanskje burde vurdere å sladde bildet av nøkkelen? Hva mener han med det? Hvorfor må jeg sladde bildet av en bilnøkkel? Den er jo bare en svart klump med åpne- og lukkeknapp..?"

Peter så like forvirret ut som meg.

- "Og videre skriver han: Slik du har tatt bildet er det veldig enkelt for noen å lage en kopi av nøkkelen selv med overraskende enkle hjelpemidler."

- "Hva mener han?", fortsatte jeg, "Er det mulig å lage kopier av sånne moderne bilnøkler? Åssen i huleste er det mulig?"

Det ble stille noen sekunder mens vi ble sittende og gruble.

- "Stopp en halv", mumlet Peter plutselig. "Det er ikke husnøkkelen han sikter til da?!"

Jeg tenkte så det knakte, men husket ikke hvordan bildet så ut. Så jeg trykket meg inn på min egen blogg for å dobbeltsjekke. Og helt riktig, der lyste husnøkkelen mot meg:

 

 

Jeg hadde vært så opptatt av at apeansiktet skulle være i fokus, at jeg ikke hadde ofret selve nøkkelen en tanke. Jeg kjente blodet fryse til is, før jeg spratt opp av stolen og ropte til Peter:

- "Herregud! Jeg har lagt ut bilde av husnøkkelen vår i verst tenkelig vinkel! Og innlegget har blitt lest 15.000 ganger! Tenk om noen har kopiert nøkkelen allerede? Vi må komme oss inn og få på alarmen!"

Det ble rimelig hektisk stemning, og en telefon til låsesmeden bekreftet at dette var ganske idiotisk gjort og at et sånt bilde i de gale hender kan få kjipe konsekvenser.

Og sånn har det seg at vi i dag har byttet ut hele låsen og fått kliss nye nøkler. Ene og alene takket være mors manglende evne til å tenke sjæl.

Men jeg velger å lære av mine feil og heller fokusere på at det finnes godhjertede sjeler der ute som tar seg bryet med å sende dumme bloggere en vennlig mail. Så tusen takk, Kjetil - jeg er deg evig takknemlig!

 

/ Jeg fikk ingen stjerne i boka hos gubben heller, gitt ;-)

Din mening er gull verdt

/ Sponset innlegg

Jeg har bestandig likt å svare på spørreundersøkelser jeg har fått på mail, og ofte fristes det med en eller annen premie man kan vinne hvis man svarer.

Men jeg har aldri hørt om noen som har vunnet en sånn premie - bortsett fra én venninne som faktisk vant et par joggesko i russetida. Da premien endelig kom i posten, viste skoene seg å være i størrelse 40 - og siden hun selv brukte 36, kan man jo diskutere om det faktisk var en premie eller ei ;-)

Da er det veldig mye bedre med en nettside der man faktisk tjener penger ved å svare på spørreundersøkelser! Jeg har vært medlem hos MeningsTorget.no helt siden Peter skrev om det i fjor sommer, og har svart på mange ulike undersøkelser med jevne mellomrom.

Jeg syns det er viktig å dele meningene sine, for tilbakemeldinger er gull verdt for store og små bedrifter som trenger å høre hva vi forbrukere tenker. Og hvis man i tillegg kan få betalt for det, er det jo vinn-vinn! :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg liker å svare på undersøkelser mens jeg spiser lunsj, det går fort og greit og det tvinger meg til å bruke hodet på en litt annen måte. Så langt i april har jeg blant annet svart på spørsmål om mitt forhold til fast food, reklame, biler og forskjellige husholdningsartikler.

MeningsTorget.no finner du altså betalte undersøkelser, og hver gang man tar del i en spørreundersøkelse, tjener man poeng - selv om man ikke fullfører hele. Poengene er verdt penger, og du velger selv om du ønsker å veksle dem inn i penger via PayPal - eller gjøre dem om til gavekort fra ulike nettbutikker som for eksempel Bokkilden, Kicks, G-sport, H&M, Peppes eller DinSko.

Det jeg liker ekstra godt med MeningsTorget.no, er at de har et eget veldedighetsprogram. Som takk for at du tok deg tid til å svare på en spørreundersøkelse, får en utvalgt veldedig organisasjon også en donasjon på dine vegne. Dette koster deg ingenting - og påvirker heller ikke poengene du får.

Man kan selvfølgelig også velge å donere poengene sine til en veldedig organisasjon istedenfor å bytte dem inn i gavekort eller penger :-)

Et lite tips fra meg: Når du registrerer deg på MeningsTorget.no er det viktig at du fullfører profilen din så nøyaktig som mulig, så slipper du å svare på undersøkelser om ting du ikke interesserer deg for. Det lønner seg også å oppdatere profilen sin med jevne mellomrom, kanskje har du plutselig fått bleiebarn i hus, eller gått fra "samboer" til "gift". Da kan det være flere typer undersøkelser som er aktuelle for deg.

Fire ganger i året har MeningsTorget.no dessuten en premietrekning der du kan vinne 35.000 kroner, og man er automatisk med i trekningen når man tar del i spørreundersøkelsene. Jo flere du fyller ut - desto større er vinnersjansene :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Registrer deg gratis og veldig enkelt her: MeningsTorget.no - det eneste kriteriet er at man må være 18 år eller eldre for å registrere seg og tjene penger.

/ Din mening er gull verdt :-)

Påskedessert med god samvittighet

Snart er det påske, og påske betyr kos - derfor tenkte jeg å dele denne latterlig enkle oppskriften på sunn sjokoladepudding som kan spises med god samvittighet av hele familien :-)

 

 

Vi bruker den som dessert hvilken som helst dag i uken, eller av og til kveldsmat dersom vi har spist middag sent. Ungene elsker den - og ikke minst å hjelpe til med å lage den!

Du trenger bare fem ingredienser, du lager den på to minutter - og den er ferdig etter en halvtime i kjøleskapet. Easy peasy!

Ingrediensene er som følger:

  • 2 bananer (jo mer modne, jo søtere blir desserten)
  • 1 boks kokosmelk (400 ml)
  • 6 ss chiafrø
  • 4-5 ss kokosmasse (Er du ikke glad i kokos kan denne droppes)
  • 2-3 ss kakaopulver (Jeg bruker 3 store ss, for vi elsker kakao!)
  • (Evt litt vaniljeessens/vaniljepulver)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Alt kjøres altså sammen med en stavmikser - så setter du bollen i kjøleskapet i minst tjue minutter sånn at chiafrøene får gjort jobben sin :-) (Chiafrø finner du stort sett i alle butikker nå, de absorberer tolv ganger sin egen vekt i væske og kalles superfrø fordi de har et høyt innhold av essensielle fettsyrer, proteiner, antioksidanter, vitaminer og mineraler.)

Så er det bare å nyte! Server gjerne med friske bær på toppen, favoritten her i huset er blåbær eller jordbær ♥

 

/ God mandag!

Aldri mer mysefjes

I 1999 tok jeg meg en tur til optikeren for første gang - da var jeg 17 år gammel. Der fikk jeg beskjed om at jeg var nærsynt, og at jeg var så heldig å ha to skjeve hornhinner attpåtil.

Jeg aner ikke hvor lenge jeg hadde gått sånn, for jeg ser jo uten briller, men jeg blir ganske sliten i skrotten av å anstrenge meg. I tillegg til alt dette, har jeg så lenge jeg kan huske vært ekstremt lysømfintlig. Selv om sola gjemmer seg bak en sky, så kan det være for lyst for meg - og jeg blir gående og myse.

Alt dette byr på problemer, for så fort det blir for varmt om våren og om sommeren, får jeg noia fordi det føles som om brillene er i veien. Jeg tar dem derfor av og går uten isteden, og på sånne dager skulle jeg ønske jeg kunne brukt linser isteden. Men av en eller annen grunn vil de ikke sitte som de skal og derfor er jeg dømt til et liv som myse- eller brillefjes.

Et av tegnene på nærsynthet er jo at man har problemer med å se klart på lang avstand, og at man er nødt til å myse for å se skarpt. Dette er altså grunnen til at samtlige feriebilder av meg ser slik ut:

 

 

 

Det ser ut som jeg har det skikkelig kjipt bestandig, men det håper jeg det blir en slutt på nå.. For 18 år etter at jeg fikk briller for første gang, skal jeg endelig se fornøyd ut på feriebilder jeg også. Jeg har fått meg solbriller med styrke i brilleglassene!

Velkommen etter til meg, nå er det i alle fall slutt på mysingen og jeg ser frem til å slippe å måtte velge mellom å se klart, men myse mot sola - eller å ha på solbriller og ikke se en dritt.

 

 

Så i år kan jeg endelig ligge på stranda og lese en god bok uten problemer! Nei vent, jeg er jo småbarnsmor, jeg kommer jo ikke til å få lest så mye som et Donald-blad i sommer heller.

 

/ Ja ja, jeg slipper å myse da i hvert fall ;-)

Alenemor for en dag

I går skulle Peter på overnattingstur til Oslo, og jeg skulle være alene hjemme med hund og barn. Jeg må innrømme at jeg grugledet meg litt, for spesielt leggerutinene er en smule kronglete for tida - for å si det mildt.

De to små luringene gjør absolutt alt de kan for å drøye tida, det er som om de har en konkurranse gående i det skjulte om hvem av dem som kommer unna med flest ting før hodene deres treffer puta.

Albert Åberg fremstår som en nybegynner sammenlignet med mine to, og overraskende nok er det 2,5 åringen som er verst. Når sant skal sies er det sjeldent en kveld uten tårer og i overkant høylydte protester - ofte i form av sprelling.

9 av 10 kvelder er Peter og jeg sammen om leggerutinene - men i går var jeg altså overlatt til meg selv. Jeg hadde egentlig ikke noen god plan på lur da klokka begynte å nærme seg tannpuss, annet enn at jeg tenkte at hvis alt går åt skogen, får jeg vifte med iPad-kortet. I nøden er alt lov, spesielt iPad.

Begge ungene forsvant opp trappa mens jeg gjorde klar vannflasker til å ha på nattbordet, og da jeg kom etter, hørte jeg lyden av fire føtter som hoppet i en seng. Det er overraskende hvor mye energi man plutselig får når man snart skal sove ;-)

Lillesnuppa har en tendens til å bli fryktelig sint når hun må på badet først, og jeg visste at det ville være helt fånyttes å ha dem på badet samtidig. Så fikk jeg plutselig en ganske smart idé. Jeg satte meg ned på kanten av hoppesenga, og kikket på fem-åringen:

- "Vet du hva? Siden du er storebror, skal du få bli med på badet først!"

Han stoppet å hoppe, og kikket mistenksomt på meg. Hvorfor i all verden skulle han gå med på det? Lillesøster derimot, smilte fra øre til øre mens hoppingen eskalerte i intensitet.

- "Yes", fortsatte jeg, "Du er størst, og siden dere to og Mamma er hjemme alene i kveld, så har jeg et forslag. Du blir med på badet først, og når du er ferdig kan du ta med deg iPaden på senga, og kose deg mens du venter på at lillesøster pusser tenner. Hva tror du om det?"

Jeg fikk ikke noe svar, men han spratt fornøyd ut av senga og spant inn på badet. Okei, snakk om å ty til iPad-kortet i tidligste laget, men det føltes til gjengjeld helt riktig.

Men mens jeg pusset det første settet med tenner for kvelden, hørte jeg et lite "Pip!" fra gjesterommet. Det pipet betyr at lillesøster leker gjemsel, og at hun venter på at noen kan finne henne. Jeg ropte at Mamma var litt opptatt akkurat nå, men at jeg skulle komme så fort vi var ferdige på badet.

Det kom fem, seks halvhjertede "pip!" til innen fem-åringen var på plass i senga med pysj og iPad, og da jeg endelig gikk for å lete etter henne, hadde hun sittet så lenge i ro at hun hadde rukket å bli ganske så sigen.

Jeg forklarte at nå hadde storebror allerede lagt seg, så nå måtte vi skyndte oss! For første gang på evigheter var det ingen protester da jeg bar henne med inn på badet. Det var like før jeg måtte klype meg i armen, for kveldsstellet gikk unna på et blunk. Ingen protester mot pysjvalget. Ingen protester mot tannpuss, valg av tannkrem eller det lille kvelds-dobesøket.

Og plutselig lå vi i dobbeltsenga alle tre, jeg i midten med en bok i hendene. Lillesnuppa gjespet iherdig, og like etter hørte jeg pusten gå tungt. Jeg leste ferdig boka for storebror, før vi slukket lyset. Vi ble liggende å hviske litt, før han snudde seg rundt og spurte om jeg kunne massere ryggen hans litt. Og ikke lenge etter var det enda en som pustet tungt.

Og midt mellom dem lå en mamma og smilte. Jeg som hadde gått og gruet meg hele dagen - aldri har leggingen gått så bra.

 

 

/ Ikke for å skryte altså, men den naila du, Christina :-D

Det store nøkkel-mysteriet

Etter at Peter og jeg ble foreldre, har vi blitt helt ekstremt susete når det kommer til nøkler. Vi har i utgangspunktet hvert vårt nøkkelknippe, men begge knippene har en tendens til å bli borte flere ganger i uka.

Problemet eskalerte skikkelig da vi kjøpte bil med touch-system for et par år siden, altså sånt system der det holder å ha nøkkelen med seg. Man låser opp bilen ved å ta på innsiden av bilhåndtaket - og på utsiden av håndtaket når man skal låse den.

I begynnelsen var dette systemet selvsagt gull verdt for meg, for man trenger ikke nøkkelen for å starte bilen heller. Det holder at man har den med seg, i mitt tilfelle oppi veska et eller annet sted ;-)

Dette touch-opplegget har selvfølgelig gjort oss enda mer susete. Kombinert med at begge har hjemmekontor og at vi sjeldent trenger å låse døra når en av oss drar - så blir nøklene som oftest bare liggende i jakkelomma eller veska eller treningsbagen.

Men nå har altså det ene nøkkelknippet vært borte siden jul. Vi snakker fire måneder med leting - og selvfølgelig er det mitt knippe som er sporløst forsvunnet. Peter har godtet seg hver eneste uke, han skylder på kaoset i veska mi, at jeg har for mange jakker, og at jeg mangler orden. Også har han viftet med sine egne nøkler og spurt om han ikke skal lære meg ett og annet om å ha system på ting.

Jeg har gått gjennom alle jakkelommene mine. Alle veskene. Alle skuffer og kroker og skap, men nøklene er vekk!

Til Peters store irritasjon, har jeg med andre ord ingen bilnøkkel, og må låne hans. Jeg har vridd hjernen min hver eneste dag i 15 uker for å finne ut hvor det nøkkelknippet kan ha tatt veien. Det gikk til og med så langt som at jeg i desperasjon en dag stod på utsiden av bilen med tre forskjellige vesker over skuldra for å teste om touch-systemet på bilen virket.. Peter vred seg i latterkrampe av synet - og bilen åpnet seg selvsagt ikke.

Jeg var i ferd med å slå meg til ro med at jeg hadde mistet nøklene - men så.. I dag morges skjedde noe veldig uventet. Peter hadde akkurat levert ungene i barnehagen, før han selv hastet videre ut på E-18 for en møtedag i Oslo - da jeg oppdaget at reserve-husnøkkelen også var borte. Jeg skulle ut og lufte hunden samt en tur på butikken, og fant ingen husnøkkel å låse døra med.

Så jeg ringte gubben. Joda, den reservenøkkelen hadde han med seg i PC-veska, den! Han hadde lånt den i går, og glemt å legge den tilbake. Great. Jeg fant ut at jeg fikk gå ut selv om jeg ikke fikk låst døra, og heller sette på alarmen og satse på at ikke Mormor tilfeldigvis kom på uanmeldt besøk og stakk hodet inn døra som hun pleier ;-)

Da jeg kom hjem, ble jeg så oppgitt over nøkkelkaoset, at jeg bestemte meg for å tømme skapet i gangen. Kunne det hende at nøklene hadde falt bakimellom bortimellom?

Jeg begynte med å dra ut en og en jakke fra skapet, og slang dem på gulvet. Den tredje jakka var en tynn regnjakke som nesten ikke veier noenting, og jeg stusset da den ga fra seg et "doink!" da den traff gulvet. Hmm.. Hva lå i den jakkelomma?!

BINGO!

 


It's been so long!

 

Jeg ropte høyt av glede, der lå søren meg nøkkelknippet mitt som har vært borte siden Julius lå og purket i sovetåka! Altså, for en glede å finne noe man har lett etter så ufattelig lenge - det var som om tjue kilo forsvant fra skuldrene mine på et blunk!

Men hvorfor er egentlig et nøkkelmysterie verdt et eget blogginnlegg..? Det er kanskje ikke så vanskelig å gjette seg fram til.. Si hei hallo til den herlige regnjakka den har ligget og koset seg i siden desember:

 

 

I størrelse LARGE, med lukten av manneparfyme. Den er i alle fall ikke min.

Så.. Hva med en liten kvast gule tullipaner som takk for lånet av nøklene mine, Peter? Bare et forslag, altså ;-)

 

/ Goooood fredag folkens!

Når Skatte-kontoret ringer..

Jeg har endelig gått til innkjøp av nye briller, og hver eneste dag denne uken har jeg trippet spent rundt og ventet på livstegn fra brillebutikken. Foreløpig har ingen ukjente nummer prøvd å få tak i meg, men i dag ringte telefonen endelig.

- "Hallo, det er Christina", sa jeg.

- "Ja hei, jeg ringer fra Skatt Sør", sa en blid damestemme i den andre enden.

Eh, hvaforno? Skatt Sør? Jeg kjente hjertet begynte å hamre fortere, for jeg har ikke sjekket selvangivelsen enda..

- "Jo", fortsatte damen, "Det gjelder noen papirer vi har mottatt i forbindelse med inngåelse av ekteskap.."

- "Eh, jaa?", pep jeg, mens hodet kvernet.. Hva kunne det være? Hadde ikke vi nettopp mottatt den godkjente prøvingsattesten fra Skatt Sør..?

- "Nei, du skjønner", sa damen, "Vi har jo nettopp behandlet en søknad fra dere, og lurer på hvorfor dere har sendt inn enda en? Den forrige ble jo godkjent, og.."

Herregud. Plutselig gikk det opp for meg hva som hadde skjedd. Den første søknaden hadde Peter klart å sende til feil adresse - men den måtte tydeligvis ha kommet fram likevel! Og mens den må ha ligget til godkjenning, satte vi himmel og jord i bevegelse for å få fylt ut de samme papirene på nytt. Da prøvingsattesten fra papirene vi trodde hadde havnet feil, var på vei til oss i posten - postet vi det vi trodde var søknadspapirene som endelig skulle havne i rett postboks..

 

 

- "Eh, nei altså", stotret jeg, "Det har seg sånn at samboeren min klarte å sende den første søknaden til feil adresse, eller altså, det vi tydeligvis trodde var feil adresse, da. Det kan jo se ut som de første papirene kom fram likevel.. Men vi tok ikke sjansen, så vi sendte dem inn på nytt. Til riktig adresse, denne gangen.."

Damen i telefonen lo, før hun forklarte at de hadde lurt litt på hva som hadde skjedd. Dette er tross alt den tredje søknaden de har fått fra oss på under tre år - så de stakkars folka på det kontoret må jo lure på hva i alle dager det er Peter og jeg holder på med..

- "Den eneste forskjellen jeg kan se på de to siste søknadene", begynte damen, "Er at dere har endret dato for vielsen. Og sted også, ja.."

Og akkurat dét er vel kanskje litt spesielt med tanke på at søknadene ble sendt inn med to ukers mellomrom ;-)

 


#susehuer

 

/ Det kommer ikke flere søknader fra oss, Skatt Sør - vi lover å gifte oss nå ;-)

Kosekrok in the making

Ta det med ro, dette skal ikke bli noen interiørblogg - men akkurat nå må jeg innrømme at det er litt moro!

Hver eneste dag får jeg snapper av malingsspann og pensler i arbeid, fra lesere som har vært innom denne lille bloggen og enten blitt inspirert - eller bare fått den lille dytten i rumpa som innimellom trengs for å komme i gang med etterlengtede prosjekter. Det er så gøy å se! Fortsett med å sende meg snapper ♥

Nå som TV-stua er ferdigmalt, må det ordnes litt. Stua har stått mer eller mindre tom siden vi kvittet oss med sofaen for en evighet siden, og tanken min er nå å lage en koselig liten kosekrok.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Siden "kontoret" mitt er på den motsatte veggen, er tanken å få inn en sofa eller lignende som kan fungere som avkobling eller litt variasjon fra kontorstolen innimellom. Med en god leselampe og et bord, bør det bli ganske fint!

Jeg har ikke begynt å snoke rundt i butikker enda, for jeg vet jo at det er en hel jungel av valg. Og en rask titt på Ikea.no bekrefter at jeg kanskje bør finne ut hva jeg ser etter før jeg begynner å titte - kunne det blitt fint med en sjeselong eller to, for eksempel?


Skjermdump: Ikea.no

Eller er det best å gå for en sofa når man først skal ha et kosehjørne..


Skjermdump: Ikea.no

Veggen er litt under tre meter, og jeg er usikker på sofa med sjeselongløsning da jeg er redd det tar mye av rommet.

Hva bør jeg tenke på? Jeg har to små barn, og ingen planer om å sprenge noe budsjett. Men sittekomfort er selvsagt viktig, og hva bør jeg gjøre med fargevalg? Er det best med grått møbel nå som veggene har blitt så grønne - eller kan det bli spennende med noe litt mer sprekt enn grått?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den grønne planta skal få seg en ny utsiktspost, altså ;-)

 

Jeg er rett og slett helt elendig på å forestille meg hvordan ting vil se ut, og Peter lurte på hvorfor vi trengte å gjøre noe med kroken i det hele tatt.. Med andre ord lite hjelp å få fra den kanten ;-)

Så hvis du har innredningsforslag eller egne erfaringer å dele med meg blir jeg kjempeglad!

 

/ Nå lover jeg en liten interiør-pause mens jeg er i tenkeboksen ;-)

Bare en liten Schau-dag

I går hadde jeg rett og slett en rar dag på jobb. I flere timer satt jeg og svarte på mailer og kommentarer og begynte på det ene blogginnlegget etter det andre, men det gikk bare ikke framover.

- "Hva er det som skjer i dag, da?", sa jeg fortvilet til Peter, "Jeg får ikke til noe som helst!"

- "Åja, men det kan jeg forklare deg", smilte han tilbake, "I dag har du en sånn dag hvor man i en vanlig kontorjobb ville sittet og stirret inn i pc-skjermen og gått rundt og drukket kaffe og pratet med kollegaer - fordi hodet ikke er med og man uansett ikke får gjort noe som helst. Det er bare det at i en vanlig kontorjobb kan man komme unna med sånt en sjelden gang, men det blir litt verre for deg som skal oppdatere en blogg.."

 

Female hand emerging from crumpled paper pile holding help sign

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg hadde en sånn dag i går, men jeg velger å kalle det en Schau-dag. Kristopher Schau fortalte i en podcast at han har innført mobilfri dag på mandager, og at han bruker den dagen til å komme ajour med småting. Ordne kvitteringer siden han er regnskapsansvarlig i bandet sitt, betale regninger, vaske klær, forberede og planlegge ting som skal skje senere i uka. Og når tirsdagen kommer, er han klar - og slår på mobilen igjen!

I dag er heldigvis Schau-dagen over - og nå skal jeg ta noen bilder av den ferdigmalte TV-stua til kveldens blogginnlegg. Jeg trenger nemlig noen gode tips til hvordan jeg skal lage meg en skikkelig koselig liten avslapningskrok! Og håper og tror at dere kan hjelpe meg litt på veien :-)

 

/ Ses i kveld :-)

Hei, Mr Smartypants!

For bare et par dager siden, oppdaget jeg at Peter hadde postet et blogginnlegg som het "Mitt hemmelige våpen". Kort fortalt handlet det om at han nå er redd for at jeg ønsker å male gangen før soverommet når jeg setter i gang med å planlegge vårt neste prosjekt.

Peter mener gangen kan vente, og med frykt i øynene tok derfor Mr Smartypants malepenselen i egne hender og satte i gang med det han omtaler som et "høyst effektivt triks" på den ene veggen på det som skal bli vårt nye soverom:

 

 

For med denne kreasjonen på veggen, er det klart mor vil prioritere å bestemme fargevalg til dette rommet før hun gyver løs på gangen!

Men kjære Peter.. Du og jeg snakker jo mye sammen i løpet av en dag, ettersom vi begge har hjemmekontor. Men jeg har jo lenge mistenkt at du lytter med et halvt øre når jeg prater - og nå føler jeg i grunnen at jeg sitter på beviset.

For ikke bare har jeg gjentatte ganger snakket om hvor deilig det er at jeg allerede har kjøpt inn maling til soverommet for lengst..

 

 

Men du var til og med med da jeg kjøpte den.

/ Livet blir i alle fall artigere sammen med et glemsk susehue :-)

Gifteringene har kommet ♥

Jeg skal gifte meg! Herreminhatt.. Nå begynner det for alvor å gå opp for meg!

For én ting er nemlig å få prøvingsattesten fra skatteetaten og så smått begynne planleggingen av selve dagen - noe helt annet er det å plutselig sitte der med ringene i fanget..

Jeg innser jo at jeg har tenkt på bryllupet som en ren formalitet til nå, det er som om jeg ikke har forstått hva som faktisk skal skje. Men da vi fikk melding om at gifteringene lå klare og ventet på oss hos gullsmeden, begynte jaggu sommerfuglene å flakse vilt.

Det blir så rart å gå med ring igjen! Både Peter og jeg la forlovelsesringene på hylla for flere måneder siden, de var i hvitt gull og hadde blitt både slitte og ripete, men vi fikk aldri somlet oss til å levere dem inn for en oppfriskning. Mye enklere å legge dem på hylla ;-)

Nå er de uansett borte for godt, for vi byttet dem inn da vi plukket ut gifteringer. Denne gangen gikk vi forresten for den klassiske varianten i gult gull, og jeg må innrømme at jeg gleder meg skikkelig til de skal på. De ble så fine!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg har en følelse av at det ikke er innafor å prøve ringene på - før selve vielsen..? Jeg har i alle fall bestemt meg for å la være, og heller krysse alt jeg har for at den passer. Forlovelsesringen var nemlig bittelitt for stor, så jeg gikk liksågodt for én størrelse mindre ;-)

 

/ YOLO

Når barna har fått barnemark

I dag morges stod Peter og jeg på kjøkkenet og lagde frokosttallerkner mens ungene svinset litt rundt. Vi hadde akkurat tatt rundstykkene ut av ovnen, da vi hørte et sukk bak oss.

Jeg snudde meg, og oppdaget det betuttede fjeset til femåringen.

- "Jøss", sa jeg, "Er det noe galt?"

- "Jeg har så vondt i magen..", svarte han med tynn stemme.

- "Okei?", sa jeg, "Kan det være at du er sulten, kanskje?"

Det hender nemlig at sult forveksles med magevondt, så jeg tenkte kanskje det kunne være en mulighet nå også.

- "Nei, jeg har skikkelig vondt i magen..", fortsatte han.

Jeg kikket på Peter som heiset på skuldrene, før jeg satte meg ned på huk foran den lille gutten.

- "Hvor har du vondt hen? Kan du peke?"

Han rettet en finger mot området rett under navlen.

- "Hmm", mumlet jeg, "Er det lenge siden du har vært på do, da? Kanskje det hjelper å gå på do?"

Han ristet på hodet før han fortsatte:

- "Jeg må ikke på do. Men det klør skikkelig i rumpa.."

Jeg kvakk til.

- "Hva sa du? Klør det i rumpa??"

Jeg holdt pusten. Da vi hentet ungene i barnehagen i går, fikk vi nemlig beskjed om at det var oppdaget flere tilfeller av barnemark på avdelingen, og at vi måtte sjekke barna grundig i helgen. Jeg hadde aldri hørt om barnemark, men etter et søk på google var jeg i alle fall overbevist om at dette er noe man nødig vil få i hus..

- "Herregud Peter, han har fått barnemark!", hvisket jeg.

- "Nei, nå må du slappe av, da", svarte Peter, "Det er vel ikke sikkert han har mark selv om han klør i rumpa?"

- "Jo! Er du klar over hvor smittsomt det er?! Jeg leste i går at det til og med kan smitte via luften ved at egg fester seg på støvkorn som virvler rundt og pustes inn og svelges og havner i magen! Hvis én i husstanden blir smittet, må resten av gjengen også behandles! Alt må kokes! Det er egg og mark og kløe overalt! Herregud Peter, hva skal vi gjøre? Vi må på apoteket!"

- "Mamma..", snufset den lille gutten, "Det klør så fælt!"

Jeg var i ferd med å freake ut, men fant ut at jeg fikk ta meg sammen. Stakkars gutt, det var jo ikke hans feil at han hadde fått mark!

- "Okei", mumlet jeg, "Dette ordner vi, gutten min. Nå går vi opp på badet en tur, også sjekker mamma hvordan det står til. Så skal vi få bort den kløen."

Det kom ikke noe svar, så jeg kikket bort på femåringen og oppdaget at han stod der med sitt bredeste glis..

- "Hva i all verden smiler du av?", spurte jeg forvirret.

- "Aprilsnarr!"

Trenger vel kanskje ikke fortelle hvem som hadde regien på den spøken, men la oss bare si at far og sønn umiddelbart utvekslet high-fives mens de lo så de hikstet ;-)

/ God 1. april :-)

Dyrlegebesøk og grønnsåpe-vann

I går morges våknet vi til smattelyder fra hundekurven, og der lå Teo og slikket ivrig på den ene poten sin. Etter en nærmere titt oppdaget jeg et sår, og det hadde allerede begynt å hovne opp.

Da var det bare å få på en sokk og trykke speed-dial til doktor dyregod, og heldigvis hadde de en ledig time til oss.

 


"Men for pokkern, denne parkeringsplassen her kjenner jeg igjen!"

 


Rosa sokken

 


"Ikke rop opp navnet mitt.. Ikke rop opp navnet mitt!"

 

Dyrlegen hadde med seg en ung jente som jeg antar hadde arbeidsuke på skolen, og hun satt nysgjerrig og fulgte med mens dyrlegen barberte bort pelsen rundt såret, inspiserte grundig, fjernet litt puss, og sa at det sannsynligvis var et lite sår som det hadde blitt betennelse i. Tre uker med antbiotika og jevnlig rens av poten burde gjøre susen.

- "Hva skal jeg rense med?", spurte jeg.

- "Du kan bruke klorhexidin eller pyrisept for eksempel. Også er det veldig fint hvis du vasker poten i litt grønnsåpevann også. Det kan hjelpe for å trekke ut eventuell verk."

 - "Grønnsåpe..", sa jeg, "Da kan jeg vel bruke den samme flaska som jeg.."

Jeg kikket på den unge jenta som satt på stolen og fulgte med, før jeg heldigvis klarte å bite i meg resten av setningen:

- ".. har stående i skapet, og som jeg brukte sjæl etter fødselen da jeg måtte dyppe rufsetufsa i grønnsåpevann?"

 


Gamle minner..

 

Så nå er lampeskjermen på, og det blir nok ikke hæla i taket denne helgen..

 


:-(

 

Men vi er optimister og ved godt mot alle mann! ;-)

 

/ God fredag, folkens!

Dette ble fargen!

Endelig! Fy flate så godt det er å være i gang med å male vegger! Jeg startet friskt i går morges, og tenkte jeg skulle rekke første strøk i hele TV-stua. Men jeg måtte jo jobbe litt innimellom, og da ungene plutselig skulle hentes i barnehagen hadde jeg bare rukket å male langs listene.. I halve rommet!

Enten er jeg skikkelig lite effektiv, eller så er jeg altfor pirkete.

Men cut the crap - over til fargen! Jeg er nemlig fortsatt helt sjokkert over valget, det var jo virkelig ikke dette jeg hadde sett for meg da jeg fablet om nye vegger. Men jeg endte til slutt opp med "Green Leaf" - og det blir altså så bra!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Grønt! GRØNT! Hvor kom den avgjørelsen fra..?

 


Skål!

 


En god pensel - og man trenger ikke teipe..

 


Very nice..

 

Det største problemet var selvfølgelig veggene i trappa, og jeg regner med flere av dere så den forferdelige krakke-løsningen Peter gikk for i dag - jeg blir helt uvel bare jeg ser på bildene. Det gikk heldigvis bra, og alle lårhalser er intakte..

Vi er bare ferdige med første strøk, men jeg måtte skyve kontorpulten min på plass for å få et bedre inntrykk av fargen. Og det er altså en så lun og varm og behagelig følelse å være i 2. etasje nå, at jeg nesten blir litt satt ut!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jobbe, jobbe, jobbe :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her er fargen i mye dagslys..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og her er fargen utpå kvelden. Denne krøllete ungdommen skal såklart henge over kontorpulten ;-)

 

Nå skal jeg se om jeg finner arbeidslampa i boden, få på podcasten "Krisemøte" på øret igjen (Takk til Kristopher Schau og Kyrre Holm Johannesen som har fått meg til å glemme tida i dag) og begynne så smått på strøk to!

Jeg kan nemlig fortsatt skimte penisen Peter malte på veggen ;-)

 

/ Følg meg på Snap for mer malingsmoro: umulius82

Alt som knuses kan

Selv om jeg rett som det er ønsker å pause tida, så er det samtidig noe veldig befriende ved tanken på at de to småtrolla mine blir større for hver dag som går. I dag fikk jeg faktisk noe i posten som er et ganske godt bevis på akkurat det :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Da jeg flyttet inn i Peters leilighet i 2011, hadde han nettopp tapetsert TV-veggen sort. Jeg tenkte i grunnen ikke så mye over det i starten, det var liksom bare hans måte å gjøre leiligheten litt mer mandig på.

Men etter nesten to år gikk veggen meg på nervene, det var som om fargen sugde all energi ut av meg - og kontrasten til de hvite veggene ellers i stua ble for stor. Peter var heldigvis såpass likegyldig at han gikk med på å si farvel til sin sorte vegg - og vi kjøpte isteden en lys tapet med snirklete skrift.

 

 

Sønnen vår hadde akkurat lært seg å reise seg på den tida, og dette var veldig uvant for Peter og meg. Vi visste enda ikke at vi burde flytte ting som stod plassert i gripe-høyde, og sånn hadde det seg at min splitter nye lampe - kjøpt inn i anledning den lyse og fine TV-veggen - gikk i tusen knas samme dagen som jeg hadde plassert den ved siden av TV'en.

Jeg lærte selvsagt av dette, og etterlevningene av yndlingslampen min har stått og støvet ned i boden helt siden vi flyttet sommeren 2013. Det har rett og slett ikke vært noe alternativ å få den fikset.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke akkurat som ny..

 

Men i forrige uke innså jeg at epoken der "alt som kan knuses, vil knuses" er passert! Og nå som kontorkroken min er under oppussing, bestemte jeg meg for å ta det etterlengtede steget og bestille en ny skjerm til den fine lampen. Og den skal selvfølgelig få hedersplassen på kontorpulten :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
God som ny

 

Så da tenker jeg at denne lampen kan stå som et bevis på ordene Peter og jeg minner hverandre på når et eller annet ved barneoppdragelsen føles helt umulig: "It will pass".

Hvis du har en unge som nekter å spise middag, som har lakenskrekk om kvelden, som hyler når tennene skal pusses eller som har fått med seg noro-viruset hjem fra barnehagen.. It will pass

 

/ Hvis den nye lampen går i bakken igjen, så skriver i alle fall det blogginnlegget seg selv.. ;-)

Når ekstragiret setter inn

Dette innlegget starter med bilder av årsaken til at denne dagen ble som den ble. For i dag morges drakk jeg mine første kopper kaffe på flere uker. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet, men la meg bare si det sånn at jeg aldri skal undervurdere et koffeinkick igjen!

Jeg har klart meg helt fint uten kaffe de siste ukene, jeg har ikke følt meg ekstra trøtt engang - men jeg innser jo nå at jeg har manglet det lille som man i blant trenger for å få ting gjort..

For hold deg fast - du vil nemlig ikke tro hva som skjedde i dag. Vinglepetra har kjøpt inn 9 liter med veggmaling!

Og det er faktisk ganske spesielt, for på fredag var jeg jo innom en malebutikk og kjøpte med meg nok en prøveboks med maling:

 

 

Og noen av dere hadde faktisk klart å tyde halve fargekoden på bildet (!), og googlet dere fram til at boksen inneholdt "Warm Blush". Denne fargen midt mellom rød og rosa, var et veldig merkelig valg til meg å være, for selv om jeg elsker fargen - så har jeg jo lenge kjørt meg fast i den grå-blå-grønne gata.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kaboooom!

 

Grunnen til at jeg ble litt snusen på Warm Blush, var at jeg i forrige uke var hos en venninne som hadde denne fargen på veggen i en lesekrok i stua, og jeg ble helt solgt. Makan til varme, sjel og liv hadde jeg ikke sett på noen av fargeprøvene mine hittil. Da innså jeg at fargene som jeg så langt har likt på papiret, rett og slett ikke har klart å gi veggene mine den energien og varmen jeg trenger i min kontorkrok.

For eksempel ser jeg først nå, etter tre år, at gråfargen vi har i stua er ganske dau. Jeg elsker den, men den gir ingen verdens ting! Peter tror det har klikket for meg, men sånn er det hvertfall ;-)

Peter ble forøvrig enda mer oppgitt da jeg i helgen konkluderte med at Warm Blush ikke var den riktige fargen, den heller. Jeg hadde virkelig trua, men det ble bare for mye vegger i et stort rom til å gå for rødrosa, rett og slett.

Men.. Så skjedde altså det utenkelige. Da jeg kjøpte denne siste prøveboksen på fredag, tok jeg med meg to små papirprøver med farger som matcher Warm Blush.

Og bingo. Her sitter jeg altså, rimelig forfjamset, med ni liter maling foran meg. Jeg velger å skylde på koffeinkicket jeg fikk i morges, for hvordan ellers kunne jeg ende opp med å kjøpe en malingsfarge jeg ikke har sett på annet enn en liten papirlapp? Jeg, som har prøvemalt i ukesvis..?

Hvor kom avgjørelsen fra? Selvsikkerheten? Anti-vinglingen?! Jeg skjønner ingenting, men nå kan jeg ikke annet enn å krysse fingrene. I dag har jeg vasket vegger, teipet lister og klargjort malepensler og ruller. I morgen smeller det!

 


Hva i all verden skjuler seg i disse spannene, mon tro..?

 

/ Hjøøøøølp!

Bryllup i lufta

Er det rart våren er den beste årstiden, eller?! Herreminhatt for en dag! Sorry til dere oppi nord som har slitt med snøstorm i dag - men for å ta det positive først: Hvis det er noen som takler kjipt vær så er det dere tøffinger nordpå! Hadde snøstormen rast over sør-østlandet i dag, ville dere hørt klagingen vår helt ytterst i Finnmark ;-)

 

 

Sola har smilt om kapp med vårblomstene i dag, og det har faktisk vært bryllup i lufta. Vi har riktignok ikke giftet oss, men som Peter skrev tidligere i uka (her), har bryllupsforberedelsene i alle fall gått fra "avlyst" til "på igjen". Vi snakker litt om bryllup hele tida nå, og det føles fantastisk bra!

Søknadspapirer er sendt inn (til riktig adresse denne gangen):

 

 

.. Og ringer er bestilt (yey!):

 

 

Ting begynner altså å falle på plass, og det ser utrolig nok ut til at alt er i rute før den planlagte datoen. Jeg hadde forøvrig aldri trodd at et bryllup var noe jeg ville dele noe som helst om på bloggen, men jeg må innrømme at jeg gleder meg skikkelig til å fortelle mer.

En leser kommenterte at det var så fint å se at vi velger å gjøre vår egen greie, uten å ta hensyn til familie og venners ønsker og forventninger til en så stor dag. Og det hadde jeg faktisk ikke tenkt over selv engang, det er liksom bare Peter og meg i et nøtteskall. Det kommer til å bli minnerikt og det kommer til å bli skikkelig fint - for oss :-)

I august skal jeg være forlover for lillesøster i hennes store bryllup, og jeg gleder meg like mye til det som jeg gjør til å gifte meg selv. Kontrasten mellom de to bryllupene er stor - men samtidig helt riktig!

Selv om jeg såklart gleder meg aller mest til å bli Fru Kihlman, spesielt på en nydelig dag som denne. Med sommertemperatur, sol og bryllup i lufta :)

 

/

Hjertesmelt og uteplanter

 

I formiddag skulle Peter og barna vaske bilen mens jeg blogget, og siden våren plutselig var på plass utenfor vinduet, spurte jeg om de kunne stikke innom hagesenteret på veien og kjøpe noen nye uteplanter til å ha på trappa.

Det skulle de ordne, og en time senere var de tilbake med både påskeliljer, lyng og stemorsblomster. Barna var superstolte og dro selvfølgelig hele sulamitten med seg inn i gangen for en høytidelig overrekkelse.

Vi hadde mye på programmet i dag, så da kvelden kom hadde jeg fortsatt ikke rukket å røre plantene. Jeg tenkte dette var noe jeg kunne styre med mens ungene koset seg med lørdagsgodteri og barne-tv, men det kom ikke på tale. Det var klart de skulle være med, det var jo de som hadde kjøpt inn blomstene og alt!

Jeg skulle bare på do, og da jeg kom tilbake spurte jeg om de var klare til å bli med ut og ordne med blomstene på trappa. Da kom det kjapt fra toåringen, mens hun smilte stolt:

- "Har gjort det, Mamma"

Først skjønte jeg ikke hva hun mente, men så oppdaget jeg trappa opp til 2. etasje..

 


Og vips hadde mamma fått seg "nye uteplanter til å ha på trappa"..

 

/ Smelt

Knus et egg, da vel!

Noe av det aller morsomste jeg visste da jeg var liten, var å sitte på kjøkkenbenken og hjelpe mamma med å lage mat. Følelsen av å bidra, mestre og å få lov til å bruke de skarpeste knivene var helt magisk!

Dette er noe jeg tenker mye på nå som jeg har to små hjelpere selv, og til tross for at det tar ekstra lang tid å bli ferdig, så prøver både Peter og jeg så ofte vi kan å slippe til de to små på kjøkkenbenken.

Og de elsker det! De første gangene må jeg innrømme at jeg måtte telle til ti hver gang melet havnet på gulvet og melken skvatt bortover benken - men med tida har jeg lært meg å heller forvente at det kommer til å skje.

Når jeg for eksempel før insisterte på at Mamma måtte knekke eggene selv, lar jeg dem nå øve på å få det til selv. Tar man ett og ett egg i en "mellomskål" før man heller det over i den store bakebollen, kan man lett plukke ut eggeskallet som garantert sniker seg med :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og skulle man bomme litt på skåla? Ja, så er det jo bare å tørke opp, da :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Nå er det helg - og dersom du også har noen små hjelpere i hus, så lag dere litt kvalitetstid, da vel! Sett av litt tid, få på litt musikk, forvent litt søl - og kos dere :-)

 

/ Ingen har dessuten hatt vondt av litt eggeskall i maten ;-)

Schpaa fredag

I dag føler jeg at jeg har hatt en sånn dag som mange tror vi bloggere har hver eneste dag :-)

Dagen i dag startet med å spille inn en ny episode av podcasten vår, og det er jo helt utrolig at å snakke med en gubbe jeg ser dag ut og dag inn er så moro. Fram til nå har jeg også tenkt at det ikke er mulig å få naturlig latterkrampe på direkten, men det ble motbevist til de grader i dag. Episoden finner du her, så da har du noe å høre på mens du bretter klær eller lager mat eller bare trenger litt selskap i helgen.

Rett etterpå kastet jeg meg i bilen for å rekke timen hos hudpleieren min, og det er som vanlig julaften og bursdag på samme dag. Etter et forsiktig "Oi!" da hun tok en nærmere titt på alle prikker og hudormer og jeg vet ikke hva i panna mi, ventet en hel time med spa: seriøs førstehjelp, pleie og kjærlighet til mitt vintertørre fjes ♥

 


En smule stiv i maska..

 

Så måtte jeg en tur nedom byen for å bytte en lue jeg hadde kjøpt i feil størrelse, og på veien dit måtte jeg passere en malebutikk.. Og i den malebobla jeg lever i om dagen, var det jo klin umulig å gå rett forbi.

Vips, så hadde jeg kjøpt meg enda en boks med prøvemaling - men i en helt annen farge enn de grønn-blå-grå tonene jeg har sverget til hittil! Hohoho, dette blir spennende!

Og som Pappa så fint poengterte, "Men jenta mi, nå har du snart kjøpt så mange prøvebokser at du har nok maling til hele stua.."

 

 

 

Jeg må forresten innrømme at det beste med å være tilbake på Snapchat, er at Peter ikke er der lenger.. Han får med andre ord ikke med seg noenting, og det gjør det liksom ekstra artig for meg.

Nå skal jeg se om jeg rekker å åpne prøveboksen og male et lite stykke av veggen, så poster jeg et lite oppdateringsinnlegg så fort jeg får knipset bilder i riktig lys. Tjohoo, jeg tror jaggu jeg har fått tilbake trua!

 

/ God fredagskveld

Hvilken farge er finest?

I forrige uke tok Peter, i følge seg selv, "noen grep for å hjelpe meg i gang med maleprosjektet" (les: Han malte en penis på veggen). Dette fungerte på sett og vis som en katalysator, men nå trenger jeg deres hjelp for å ta et endelig valg.

Det er veggene i TV-stua som står for tur, og siden det er her jeg har kontorkroken min også, er det jo ekstra, ekstra viktig å bli 100% fornøyd med fargen!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For fargevalget må sitte når jeg først skal male et rom med fem dører, én verandadør, to vinduer, samt tre vegger i trappen.. Det blir et stort prosjekt, vi snakker tross alt to strøk med maling etter en grundig veggvask og timesvis med teiping først.

Jeg har kjøpt fire prøvebokser med mine favorittfarger for øyeblikket, men etter å ha malt noen testflekker føler jeg ikke at noen av dem ble helt som jeg hadde sett for meg.

Disse to fargene har jeg siklet på lengst, "St Pauls Blue" og "Balanse"..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Nydelige farger begge to, men jeg tror rett og slett de blir for mørke for en kontorkrok når det mørke vinterhalvåret er så langt som det er. Derfor slang jeg med to lysere farger, den altfor populære "Minty Breeze" og den litt mindre kjente "Sjøalge":

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fra venstre: Minty Breeze, Sjøalge, St Pauls Blue og Balanse

 

Med kontorpulten skjøvet på plass igjen, fikk jeg litt bedre inntrykk av fargene - og mens de to til høyre ble for mørke, syns jeg "Minty Breeze" helt til venstre ble for lys. Dermed er det "Sjøalge" som er favoritten (den nest til venstre):

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Problemet er bare at "Sjøalge" endrer så veldig utseende i sollys - og blir litt for lys på feil måte! Peter holder på å spy når jeg sier sånt, og jeg tror rett og slett det kommer til å klikke for ham snart, haha. Jeg forstår ham godt altså, det er ikke det.. ;-)

"St. Pauls Blue" er forresten så fin og mystisk og sofistikert og spennende at jeg kommer til å male soverommet med den. Også vurderer jeg "Balanse" i gangen nede. Så jeg prøver å si til Peter at det liksom ikke er helt forgjeves dette greiene her..

Det store spørsmålet er altså: Skal jeg kjøre på med "Sjøalge" i TV-stua? Jeg elsker den blå-grå-grønne fargen i det rette lyset, men er redd den blir for blass når jeg får den opp på alle veggene. Eller skal jeg beholde roen og vente til jeg finner fargen jeg blir helt fornøyd med..?

Det er en viss fare for at gubben kommer til å flytte ut hvis jeg skal gruble lenger, men man skal ikke undervurdere effekten av å ha feil farge på veggene heller :-P

 

/ Fargetips tas imot med takk :-)

Gruff Gruffalo

Jeg elsker å skrive lister! Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten listesystemet mitt, og det er helt avgjørende for at hodet ikke skal gå i spinn i løpet av dagen.

Jeg skriver lister om det meste, noe jeg ikke kan huske jeg gjorde da jeg var singel og barnløs - så det tar jeg som et tegn på at mammahuer får kjørt seg litt ekstra ;-)

I løpet av en uke er det handleliste, middagsliste, idéliste, to-do-liste, huskeliste og gruffeliste som gjelder. Den siste der var det Peter som oppfant - for han fant ut at det var like greit å samle alt gruffet på én og samme liste istedenfor å spre den dårlige stemningen over på andre lister.

Gruff er rett og slett ting som legger seg som et gnagsår oppi hjernen et sted, og gjør deg bittelittebittelittegranne sur helt fram til det er gjort. Litt som når du merker at du er i dårlig humør, også viser det seg at det skyldes tyggisen du har i munnen som begynner å bli gammel, hard og smakløs.

Slik ser denne ukas gruffeliste ut hos meg:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

* Bestille tannlegetime

Tannlegen min er egentlig broren til Peter, men det blir litt langt å dra til Kolbotn for en tannsjekk. Og nå fant jeg ut at det er tre år siden forrige gang jeg satt i tannlegestolen, så det er på høy tid med en statusrapport. Jeg må ringe og bestille time hos en ny tannlege denne uka. Det er gruff, for jeg er livredd for at jeg har hull - og ønsker aller mest å utsette det litt til. Eller egentlig resten av livet.

* Kjøkkenkran

Krana på kjøkkenet har begynt å lekke litt, akkurat som begge vaskene vi har på badet. Jeg trodde dette var noe man kunne fikse selv, men etter å ha snakket med noen som hadde fått store problemer med forsikringsselskapet etter en vannskade fordi reparasjonene var utført av privatpersoner, bestemte vi oss for å tilkalle rørlegger.

Han var innom i forrige uke og fikset begge kranene på badet, men ville ikke røre den på kjøkkenet siden den er fra Ikea. Så nå har dette blitt gruff også, mest av alt fordi regningen på to kraner på badet kom på over FEM TUSEN KRONER. Trodde det var 1. april da regningen dumpet ned i postkassa, men det var det ikke. Hvordan har folk råd til å pusse opp hus? Herregud!

* Tømme mobilen for bilder

Dette er noe av det verste jeg vet, og jeg burde skaffet meg sånn automatisk lagring for lengst! Men nå er det altså så fullt på telefonen min at den ikke klarer å ta flere bilder. Det går jo ikke.

* Bryllup

Du vet det går litt trått med papirarbeidet når bryllupet havner på gruffelista, haha! Men vi jobber nå med at bryllupet skal gå fra "avlyst" til "utsatt" - yey!

* Prosjekt male vegger

Nå har jeg kjøpt fire (!) nye malingsprøver som står klare - og jeg gleder meg til dette maleprosjektet kan flyttes fra gruffelista og over på to-do-lista. Det går liksom ikke framover, men jeg gir ikke opp så lett. I kveld skal jeg male noen testflekker på veggen, også regner jeg med å spørre om deres synspunkter i morgen. Beslutningsvegring lar seg ikke kurere så lett :-)

 

 

/ God onsdag - med eller uten lister fulle av gruff

Puppene er vekk!

I altfor lang tid har jeg skjøvet det foran meg, men i dag tok jeg endelig tak. Jeg åpnet skuffen i kommoden, skuffen som inneholder noen helt spesielle plagg jeg ikke har hatt på siden jeg ble mor i februar 2012.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg burde åpnet denne skuffen for lengst, men jeg har altså utsatt det i det lengste. Sannsynligvis fordi jeg har visst hvordan det kom til å gå, men også på grunn av konklusjonen jeg visste kom til å komme.

For skuffen har i flere år rommet noen gamle favoritter, fra den gangen kroppen min ikke hadde gått gjennom to fødsler og store endringer. Jeg snakker om mine gamle yndlings-bh'er.

 

 

De gode gamle favorittene, som jeg puttet i skuffen da jeg ble mor for første gang, og tenkte: "Jaja, bare bli ferdig med denna ammingen først, så ses vi igjen!"

To barn og to ammeperioder senere, var det altså i dag på tide med et meget forsinket gjensyn. Og det gikk jo nøyaktig som forventet...

 


Hva med en litt romslig bikini?

 


Denne var altfor liten(!) i 2012.

 

Hovedgrunnen til at jeg har utsatt denne BH-prøvingen så lenge, er at jeg har støttet meg til flere utsagn jeg har lest - som at: "Det går an å få tilbake det meste av størrelsen", eller "brystene går hos mange tilbake til utgangspunktet".

Så jeg har sittet og ventet. Og ventet. Og ventet. Men mye tyder på at puppene har forsvunnet på nøyaktig samme vis som rumpa. De har reist og kommer tydeligvis aldri tilbake.

Det kom vel ikke akkurat som noe sjokk, men jeg må innrømme at det blir litt småtrist å kvitte seg med de gode gamle yndlings-bh'ene som har ligget og ventet på meg i fem år.

Med mindre jeg bruker det samme trikset som da jeg kjøpte min første BH som 12-åring ;-)

 


Så god som ny!

 

/ Farvel pupper - hello nye BH-er

Bryllupet er avlyst

Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, for nå begynner jeg seriøst å lure.. Er det jeg som er grunnen til at Peter og jeg aldri får giftet oss - kan det rett og slett være at jeg har jinxet hele opplegget ved å velge bloggnavnet "Konatil"..?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For med et sånt bloggnavn er det ikke rart at folk automatisk antar at jeg er kona hans på ordentlig. Men sannheten er jo at vi ikke er gift enda, og tidligere har jeg nevnt at jeg blir helt varm av tanken på å gifte meg med mannen jeg elsker, men at et stort bryllup med masse gjester og stor ståhei rett og slett ikke er noe for meg.

Jeg har mer enn nok med å få hverdagen til å gå rundt med blogging og to små barnehagebarn som spiller russisk rullett med virusinfeksjoner hver uke - og fatter og begriper ikke hvordan jeg skulle fått tid til å planlegge bryllup i tillegg.

Sommeren 2014 skulle vi egentlig giftet oss, men da var jeg høygravid og hormonell og usikker på om vi kom til å angre på at vi valgte et bittelite bryllup. Så vi utsatte det.

Men det som satte ting i gang igjen, var da lillesøster og svoger forlovet seg i fjor. Peter og jeg, forlovet på sjette året - måtte da klare å bli gift før dem!

Derfor begynte ballen å rulle på ny. Vi bestemte oss for en dato vi gjerne ønsker, og fant ut at vi får gjøre det så lite og koselig som mulig sånn at det blir gjennomførbart. Og lenge så det lyst ut, presten var i boks, barnevakt var booket og forloverne skulle holde av hele helgen.

Men så begynte kaoset. Først fikk vi beskjed om at presten ikke kunne likevel. Litt smådesperat ringte jeg en gammel barndomsvenn som har jobbet som dommerfullmektig, og lurte på om han kunne tenke seg å vie en gammel venninne i nød. Men han hadde nettopp sluttet som dommerfullmektig og hadde dermed ikke den autorisasjonen lenger. Hadde jeg ringt noen uker tidligere ville det gått.

Så begynte vi å snuse litt på muligheten for en human-etisk vielse, siden det føles litt overdådig med et bittelite bryllup i en stor kirke. Men både Peter og jeg er medlemmer av statskirken og ingen av oss føler for å melde oss ut, så dermed er ikke det en løsning.

Det som imidlertid gjorde at alt toppet seg, var rett før helgen da vi fant ut at enda en ting har gått skeis. For når man skal gifte seg må man sende inn søknadsskjemaer til Skatteetaten, for at de skal sjekke om man oppfyller vilkårene for å kunne inngå ekteskap.

Disse papirene postet vi for flere uker siden og vi har ventet på prøvingsattesten som burde kommet i retur snart. Dette har vært nøkkelbrikken vi har ventet på, for uten den kommer vi i alle fall ikke videre. Men så fant vi ved en tilfeldighet ut at Peter har klart å sende disse papirene til feil adresse..!

Vi er selvfølgelig såpass overtroiske at vi nå lurer på om universet eller moder jord eller et eller annet prøver å fortelle oss noe.. Bryllupet er i alle fall avlyst - for akkurat nå ser det ikke ut til at vi rekker å komme i mål til datoen vi har satt.

Jeg må innrømme at jeg er skikkelig spent på fortsettelsen. Kommer jeg til å bli Konatil Peter noen gang - eller har jeg rett og rett jinxet det, sånn at jeg for alltid vil være Konatil Hemoroider og Smilefjes?

 

 

/ Vi kalles ikke familien Klonk for ingenting ;-)

Superfrokost og helgekos

/ Sponset innlegg

Lørdag og søndag er uten tvil ukas favorittdager her i huset. Barnehagefri, og følelsen av å våkne med senkede skuldre og vite at man har en halv dag i joggedressen foran seg, hvis man vil.

I helgen er det ingen krise hvis et vannglass går i bakken eller det krangles om hvem som egentlig kom seg først ned trappa. For man har tid til å tørke opp vannsølet og roe ned diskusjoner uten at man blir stresset over at klokka tikker avsted.

Og mens resten av uka går med til å lage frokost i en fei, tar vi oss ekstra god tid når vi ikke trenger å stresse. Vi lager frokosttallerkner med "litt forskjellig" - mens lukten av nystekte rundstykker sprer seg i huset.

For enhver helgedag med respekt for seg selv inneholder selvfølgelig ferske rundstykker :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Min favoritt i lang tid har vært Glutenfri Havrestykker fra Hatting, rett og slett fordi jeg glemmer at jeg spiser glutenfritt. Misforstå meg rett, men glutenfri bakst har en tendens til å være både tørt og dårlig på smak, i tillegg til at det metter dårlig fordi det ofte inneholder altfor mye karbohydrater.

Men disse havrestykkene er supersaftige, de smaker helt nydelig, og innholdet av havre gjør at man faktisk blir mett! Og det er noe jeg har savnet i min fartstid i det glutenfrie markedet.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hatting jobbet lenge og iherdig før de lanserte serien med glutenfrie bakevarer for et par år siden, og er veldig stolte av den gode smaken og den myke, saftige konsistensen. Og det kan jeg se meg enig i! Alle produktene er fri for en hel rekke typiske allergener, og inneholder ikke hvetestivelse - noe de fleste andre glutenfrie produkter gjør.

Hatting garanterer dessuten at Havrestykkene inneholder ren og glutenfri havre, da de får havren fra en dedikert bonde som kun leverer korn til denne produksjonen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Helg = frokost i stua, tegnefilm og helgekos :)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Goooood morgen :-)

 

I serien "Hatting Glutenfritt" finnes også Glutenfrie Rundstykker, Glutenfri Pølsebrød, Glutenfri Hamburgerbrød, og Glutenfri Pitabrød. Pitabrødene er ekstra store, og når vi skal kose oss litt ekstra - fyller vi et pitabrød med ost, skinke og pizzakrydder før vi varmer det lett i stekeovnen. Like godt for liten som for stor!

Bare et lite stalltips fra oss til deg, der altså ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God bakst - god stemning :-)

Mer informasjon om Hatting sine produkter finner du her.

* Følg Hatting på Facebook *

Lørdagslykke uten kaffe

Denne helgen har jeg rett og slett koblet av litt, og det har vært så deilig! Hodet har liksom vært 100% tilstede, og jeg er tilbøyelig til å tro det har en eller annen sammenheng med at jeg ikke har drukket kaffe på snart to uker..

Jeg har i alle fall klart å komme meg over den kneika der jeg ha kaffe for å våkne, og hodet føles mer og mer "klart" uten tre kopper kaffe innabords. Jeg trodde faktisk ikke det var mulig, og jeg er såpass barnslig at jeg nå føler jeg er i ferd med å seire over koffeinen ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det hjelper på humøret å ta helg med rent hus også, og da jeg kom hjem fra frisøren på torsdag hadde Peter jaggu svingt seg med vaskebøtta! Han hadde vasket hele 2. etasje inkludert badet - og jeg ble altså så hoppende glad. Glem blomster, glem sjokolade, glem ferdig middag - en mann som vet hvor han finner vaskebøtta slår pokker'n meg det meste :-)

I går fikk vi overnattingsbesøk av lillesøster og svoger, og vi hadde en skikkelig trivelig kveld med fredagstaco og brettspill. Ungene elsker jo når noen sover over, for det beste de vet er selvfølgelig å være vekkerklokke om morgenen.. I dag klarte vi å holde dem igjen i 1,5 time, før det klokka 07.50 var fritt fram - og gjestene fikk besøk av fire kalde små totelotter som spurte om å få lov til å krype opp i sengen :-)

Akkurat nå sitter jeg og tenker på hvor heldig jeg er som har en så fin familie, for i dag har vi vært i bursdag og feiret min bestefar som ble 81 år i går. Han ønsket seg ingen verdens ting, så vi endte opp med å kjøpe noe han har dilla på for tida, nemlig små tomater og kruspersille! Sammen med en rad Flaxlodd syns jeg det ble en herlig gave - og jubilanten selv humret godt da han åpnet opp.

Dessuten er det bare én uke igjen til vi stiller klokka til sommertid - og snart er det jaggu påske også! Nei nå, nå er det håp i tunnellen for frøken frysepinne :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Fortsatt god helg - håper den er fin

Uthvilt og nyklipt

Det har allerede tikket inn noen spørsmål på Snapchat om frisørbesøket mitt i går ble så mislykket at jeg ikke orket å blogge i går kveld. Og det skulle man jo tro, men sannheten er heldigvis en litt annen ;-)

Jeg skulle nemlig lese for femåringen på sengekanten i går kveld, og da vi var ferdige tenkte jeg at jeg bare skulle ligge litt og snuse på håret hans. Og det er i grunnen det siste jeg husker før jeg våknet noen timer senere.

Så sånn gikk den bloggkvelden i vasken, men i morges våknet jeg i alle fall uthvilt - med nyklippet hår og nyfarget ettervekst!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg har gått hos min faste frisør Kristina i mange år nå, og hun har jeg kjent siden barneskolen - så hun vet heldigvis hvordan jeg liker det. Det er når man bytter frisør at man oftest ryker på en smell ;-)

Det ble altså verken guttekort eller rødt denne gangen heller - men den gode gamle skulderlengden og de samme to kalde brunfargene jeg har hatt det siste halve året.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hvert eneste år går jeg på en skikkelig blondie-smell når det nærmer seg sommer, det er som om håret mitt skriker etter å bli lyst igjen. Men nå tror jeg tiden er inne for å slå seg til ro med brune lokker.

Med mindre jeg plutselig skulle gå på en smell hos en ny frisør, da. For da jeg vant pris på Vixen i år, vant jeg også et gavekort hos en fæncy schmæncy frisør på Aker Brygge. Og der kan jo alt skje. Hvem vet, kanskje jeg til og med ender opp her igjen:

 

 

/ God fredag :)

Hos frisøren

Helt siden jeg fikk femti kroner av Mormor for å klippe meg kort som femåring, kjørte jeg i mange år en ganske safe hårfrisyre. Jeg fikk riktignok Mamma til å ta permanent på meg et par ganger da jeg gikk på barneskolen, men etter det var det midtskill og solbleket hår som gjaldt i flere år.

Men da jeg gikk på videregående, skulle jeg prøve en ny frisør. Jeg husker jeg sa til henne at jeg ville ha det litt rufsete og oppklipt i nakken, men fortsatt beholde litt lengde. Frisøren sa det hørtes ut som en god idé, og satte i gang med saksa.

Også ble det kort. Altså virkelig nakkekort. Jeg husker jeg satt i frisørstolen og tenkte "Neimen for helsikke, dette er jo ikke rufsete! Det er guttekort! Sett det på igjen, er du grei."

Det hjalp jo ikke at jeg er født med sånn musegrå kommunefarge - og i et halvveis lyst øyeblikk tenkte jeg at nå får det bare stå tel. Kanskje det hjelper hvis vi får på litt farge? Frisøren fikk stjerner i øynene, og sånn hadde det seg at jeg gikk ut derfra noen timer senere med mørkerødt hår og guttekort klipp.

Det tok nesten to uker før vennene mine på skolen kjente meg igjen ved første øyekast.

 


Ja, jeg glemte kanskje å nevne at jeg fikk lugg også..?

 

Dette begynner å bli en stund siden nå, men jeg er fortsatt nervøs hver gang jeg skal til frisøren. Så vennligst kryss fingrene for meg i dag.

 

/ Det er ikke alltid det er gøy med noe nytt ;-)

Les også: Den gang jeg ble ny

Plutselig panikk-rydding

Det har vært veldig travelt for både Peter og meg i det siste, og det har resultert i at husarbeid har måttet nedprioriteres. Det vil si, vi har gjort det mest nødvendige som støvsuging, klesvask og "overflaterydding" - men resten har gått litt på halv tolv.

I sånne perioder er det helt typisk at Peter takker ja til å være med på direktesendt talkshow, spilt inn i vårt eget hjem..

 


Back on Snap ♥ (umulius82)

 

Det hjalp jo ikke at Peter trodde det var neste onsdag talkshow-verten skulle dukke opp, så da han fikk en påminnelse i går kveld, ble jeg umiddelbart småsvett. Jeg hadde mange ting på planen i dag, og hadde ikke tid til å rydde huset. Derfor spurte jeg om vi skulle ta et røsk sent i går kveld, sånn at vi slapp å tenke på det i dag.

Men neida, Peter skulle sette av tid til både rydding og vasking i dag, så det skulle gå så fint så. Men så var det bare det at han hadde andre ærender å ordne på dagtid i dag også, og etter en time ringte han og sa at en rørlegger var på vei for å fikse de to kranene på badet.

Så da måtte jeg jo slippe det jeg hadde i hendene og rydde badet i en fei, for gubben var ikke på vei hjemover riktig enda.

 


Lenge siden det har sett sånn ut..

 

Da Peter endelig kom hjem, var det bare tre kvarter til talkshow-mannen Blakstad skulle komme, og det var fortsatt rot i alle rom.

- "Hvor skal dere sitte hen?", spurte jeg Peter.

- "Nei, jeg vetta søren, jeg..", svarte han.

Så da tenkte jeg at det sikkert ble på kjøkkenet. Rydde, rydde, rydde.

 

 

Eller, er det ikke mer naturlig at det blir litt mer avslappet i en stue? Rydde, rydde, rydde.

 

 

Da det ringte på døra en liten stund etterpå, var både Peter og jeg i full sving med å rydde kjøkkenbenken. Det kunne jo hende det skulle filmes litt rundt hvis de først befant seg på kjøkkenet.

Men neida. Av alle steder endte de opp midt i lekekroken til ungene. Der en haug med malerier pryder veggen og den grønne handlekurven som aldri er i bruk, holder vakt foran boksen med lego som er stuet bort i kroken.

 


Sjekk linselusa i front :-D

 

Live-intervjuet gikk veldig bra, og nå som kaoset har lagt seg, føles det jo veldig ålreit å ha et ryddig hjem igjen. Panikk-rydding er rydding det også :-)

 

/ Hele intervjuet finner du hos "Blakstad på Tinget" på Facebook - verdens triveligste direktesendte talkshow :-)

Penis på veggen

Helt siden Peter begynte å blogge for snart fem år siden, har jeg jevnlig fått spørsmål om hvordan det er å være samboeren hans. Et hyggelig spørsmål å få, selv om det såklart ikke lar seg besvare med noen få ord.

Trodde jeg. For i dag fikk jeg se et bilde som i grunnen oppsummerte det hele.

 

 

Denne penisen på veggen var altså det første jeg så da jeg kom opp trappa til 2. etasje i dag formiddag.. Først forstod jeg faktisk ikke hva som hadde skjedd, men det tok selvfølgelig ikke lang tid før jeg hørte den kneggende latteren til Peter fra kontoret.

Deretter ble jeg helt perpleks, før jeg begynte å tenke på at den mannen må ha tegnet noen peniser i sitt liv, for den var jo ikke så halvgæren anatomisk, haha..

Så innså jeg sakte, men sikkert - at dette er Peter. Dette er mannen som tar frem malepenselen når han blir oppgitt over beslutningsvegringen min og mener jeg må få ut fingeren og bestemme meg for hvilken farge vi skal ha på veggene i TV-stua. Dette er Peter in a nutshell, og han kommer til å være sånn for resten av livet.

Og det er jeg jo bare glad for! Man skulle kanskje tro at en penis på veggen er noe å bli sur for, men jeg tror bare jeg for lengst har innsett hva slags fyr jeg har blitt sammen med. En barnslig mann som får meg til å le hver eneste dag. Han passer på meg, han holder meg oppe når jeg trenger det, han sier de riktige tingene, han er en fantastisk pappa, han holder meg ung til sinns, og han lar meg bestemme fargene på veggene - selv om det tar en hel evighet. Bare fordi han vet at det betyr mer for meg, enn det gjør for ham.

Okei, så var det ikke en penis jeg hadde sett for meg skulle pryde veggen vår, men forhåpentligvis blir det maling i nærmeste fremtid. Hvis ikke, har han i alle fall gjort sitt for å gi huset vårt litt sjel.

Om ikke helt sånn jeg hadde sett for meg. En blomsterbukett ville kanskje også fungert..

Men igjen, det er Peter.

 


Sjel..

 

/  Bedre med én på veggen enn ti på taket

Skavanken i taket

Noen ganger blir jeg så fascinert av tanken på at andre familier har bodd i huset vårt før oss. At to andre familier har levd sine liv under det samme taket som vi nå lever vårt liv.

Mennesker som har sovet, spist, dusjet, vasket klær, laget hakk i gulvene, låst de samme dørene, irritert seg over knirken i parketten, skrubbet badekaret og vasket doen - i det som nå er vårt hus. Det føles så rart.

Også oppdager jeg ting som dette.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Ting man kanskje ikke ser på lang avstand, men som blir veldig synlig når man har kontorpulten sin rett under, for eksempel. Og så blir man sittende å fundere.. Hva i all verden skjedde egentlig her?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hvem var det som feilberegnet tapetlengden? Hvem fant ut at det bare var å klippe til en helt tilfeldig liten flik og lime helt tilfeldig oppå, litt sånn på måfå? Samme om det er lim under hele fliken, da - ingen som ser det likevel.

Og er jeg den første som har lagt merke til denne lille skavanken? Eller har noen sittet akkurat her jeg sitter nå, og studert den før meg? Vil det bli nye eiere i framtiden som kommer til å oppdage fliken, eller kommer jeg til å male over den slik at den aldri mer vil synes?

Eller kommer fristelsen en vakker dag til å bli for stor..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Det er jaggu ikke bare gamle hus som har sjel ;-)

Kaffestopp og mandagssmil

Jeg er på kaffeavvenning om dagen, noe jeg er tre-fire ganger i året. I perioder hvor jeg er litt stressa, er det som om kaffe stresser meg enda mer - og da må jeg bare kutte det ut i en periode. Så nå går jeg rundt med konstant hodepine, og tenker på hvor sjukt det er at kaffe har den effekten på skrotten.

Derfor har mandagen vært litt seig, men i dag er det mange ting som har fått meg til å smile!

For eksempel gikk det i dag plutselig opp for meg at det bare er to uker til vi skal stille klokka - og det gjorde meg rett og slett hoppende glad! Det å stille klokka i seg selv er jo helt katastrofe for en småbarnsfamilie med tanke på kaos i hodet og leggetider og stå-opp-tider, men det betyr samtidig at nå går det jaggu mot vår! Og det trenger vi nå. Ferdig snakka :-)

Like etter denne åpenbaringen, sjekket jeg innboksen og så at jeg hadde fått en skikkelig koselig melding fra ei jente, som bare ville fortelle at hun hadde oppdaget bloggen min først i forrige uke - og at hun hadde brukt helgen på å lese alle innleggene i kronologisk rekkefølge helt fra det første jeg postet i august 2015. Nå hadde hun kommet til april 2016, og hun måtte bare sende en melding og si at hun storkoste seg. Haha, så innmari trivelig å tenke på at noen har sittet i helgen og lest mine gamle historier :-)

Også har jeg snappet i dag. Jeg vet. Vinglemor klarte ikke holde seg, for det var en liten historie om "lokalavisa" som lå og boblet, så da fant jeg ut at jeg fikk oppdatere Mystory med én gang og bare få det ut. Så nå har jeg endelig bestemt meg for å periodesnappe (yey!), for jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger fra travle småbarnsmødre som sier at periodesnapping i grunnen er det beste, haha.. Så da velger jeg å stole på dere!

 


Umulius82 - mandag morra - nothing fancy

 

Da jeg skulle fylle bensin på bilen i sta, puttet jeg kortet i automaten. Også skjedde det ingen verdens ting. Det stod bare "VENT", og etter nærmere to minutter (det er lenge når man står og venter!) begynte jeg å få skikkelig noia for at bankkortet mitt var slukt og borte for alltid. Det gikk enda noen sekunder, og jeg rakk akkurat å tenke "Nå får jeg ringe Pappa", som jeg alltid gjør når jeg havner i trøbbel - før kortet plutselig ble spyttet ut sammen med en kvittering der det stod "kansellert". Jeg ble overlykkelig over å ha fått kortet mitt i retur, men var ikke dummere enn at jeg kjørte derfra uten å prøve på nytt. Frister ikke skjebnen to ganger.

Og sist men ikke minst - jeg vet jeg kommer til å jinxe det nå - men jeg har all grunn til å smile, for jeg har to friske unger. Ikke noe snørr, ikke noe hosting, ingen tegn til feber, ingenting. Det er nesten ikke til å tro.

Mandager som dette, altså. De gjør det nesten littebitt enklere å takle at jeg krympet yndlingsgenseren til sønnen min i helgen. Den fine grønne, som svigermor hadde strikket til ham til jul.. Jeg krysser fingrene for at hun var på utkikk etter et nytt strikkeprosjekt uansett ;-)

 

/ God ny uke - i morgen er det allerede tirsdag!

Liv Laga med kjøttfri taco

/ Sponset innlegg

Etter at vi kastet oss med på utfordringen om å leve kjøttfritt i oktober, har vi virkelig fått øynene opp for smaksrike måltider som ikke inneholder kjøtt. Ikke bare er det godt for samvittigheten å gjøre noe positivt for jorda vår - men det har vært helt topp å bli mer bevisst på hvor mye god mat man kan lage uten kjøtt!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hva med et skikkelig smakfullt tacomåltid?

 

Forrige helg testet Peter vegetarburgeren "Liv Laga" fra Hoff - og det var en fryd å lese tilbakemeldingene fra leserne hans! For denne nyheten er det tydeligvis flere som har fått med seg allerede, og folk kunne både melde om at de hadde forspist seg, samt at dette må være den beste vegetarburgeren som finnes på markedet.

Denne uka var det endelig min tur til å teste nyheten fra Hoff på kjøkkenet, og siden Peter gikk for den klassiske burgermiddagen, ville jeg prøve noe nytt. Hva med å lage tacowraps med vegetarburgere i strimler? Yum! :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

HOFF Liv Laga vegetarburger kommer i to ulike varianter. "Original" med smaksinspirasjon fra Mexico, som inneholder potet, linser, aspargesbønner og mais. Variant nummer to er "Tomat og Ost", som er inspirert av det italienske kjøkkenet og inneholder potet, linser, soltørkede tomater og ost.

Burgerne er forøvrig glutenfrie, og inneholder ikke soya. De varmes kjapt og enkelt i stekepanna, i ovnen eller på grillen - mens du gjør klart tilbehør etter ønske.

Verdens enkleste og beste guacamole lager du for eksempel på ett minutt!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

  • 1 avokado
  • 1/2 - 1 hvitløksfedd
  • En dæsj seterrømme/kesam etc.
  • En skvis sitron
  • Salt og pepper

Miks sammen - og voila!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg må innrømme at jeg ble litt satt ut av Peters slafselyder underveis i måltidet, for det er lenge siden jeg har sett ham kose seg mye. Men jeg slafset jo like mye selv, for vegetarburger-bitene smaker en hel masse!

Kryddermiksen er virkelig god, og burgerne er akkurat passe spicy og har god konsistens. Det siste syns jeg er et kjempepluss, da jeg ikke er så fan av tørr mat.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Noen liker tortillas..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
..Andre liker skjell/trays..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
..Mens andre bare må tvangsfôres :-)

 

Liv Laga er allerede i middagsloopen vår, og kan altså brukes til så mangt. Flere fristende oppskrifter og mer info om burgerne finner du her: Real middagsmat uten kjøtt :-)

 

P.S. HOFF Liv Laga vegetarburgere finner du i frysedisken i de aller fleste dagligvareforretninger.

* Følg HOFF på Facebook *

Oppi goodiebagen

Jaja, det slo meg faktisk ikke å vise hva som faktisk lå oppi goodiebagen vi fikk på Kostholdskonferansen i går, haha! Men den inneholdt en liten fest for sånne helsekost-elskere som meg :-)

Dette er altså ikke sponset på noen måte, alle som var på konferansen i går fikk hver sin.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Skarru sjekke påsan snart, eller?"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dr Udo meets Anna..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kryddersalt, greens-pulver og Cocosa med hvitløk

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Litt lesestoff - disse to hadde jeg også sett på Snap før jeg møtte dem i går ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sjokolade.. Er.. Aldri.. Feil.. ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og disse her.. Peter går bananas!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Måtte deles på fire ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Supersnack? Yes please :-)

 


Chrom, Q10 og boka til Sten Sture Skaldeman to the rescue

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Denne måtte jeg åpne i går, ohlalalaa! Kokosflak med chili!

 

Og sist, men ikke minst, denne lå ikke i goodiebagen, men jeg ble overlykkelig da jeg så at Naturlig Liv hadde stand, for endelig fikk jeg sikret meg en Wonderbag! Jeg har ønsket meg det så lenge, men ikke fått somlet meg til å bestille. Sjekk den grønnfargen ♥

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Wonderbag er rett og slett en kjele-sovepose! Den brukes til langtidskoking av mat, man gir gryteretten eller krafta eller hva enn som står på menyen et oppkok, også setter man kjelen nedi Wonderbagen slik at den fortsetter langtidskoking og holder seg varm i timesvis oppi bagen. Samme prinsipp som dynegrøt eller dynepoteter for dem som husker denne gamle tradisjonen, bare med bedre isolasjon. Vips, så sparer man strøm og tid!

Jeg gleder meg så skikkelig til å prøve den, så nå starter jakten på hva som skal bli den første oppskriften ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God søndag - nå skal vi ut og lufte fisen :-)

Kosthold og goodiebag

Åh, for en dag! Jeg føler meg alltid litt vill og gæren når jeg forlater mann og barn i helgene, og jeg må innrømme at det var litt rart å kjøre avgårde før klokka ni i morges og se dem sitte og vinke i vinduskarmen.

Men fy fasan så godt det er med litt egentid! Jeg har innsett at det er helt livsnødvendig, spesielt når man lever et liv der det ikke er mulig å sitte på do i fred. De to små rakkerne mine må seriøst ha en radar som går av hver gang jeg forlater rommet for å gjøre mitt fornødne.

Så etter å ha dusjet (med tilskuere), kledd på meg og spist forkost - bar det avsted til noe jeg har gledet meg til i veldig lang tid nå: Kostholdskonferansen 2017!

 

 

Jeg var heldig å sikre meg en billett før alle ble revet bort, og i dag har jeg rett og slett sittet i en fullstappet sal i seks timer sammen med 500 andre, og sugd til meg spennende inspirasjon om mat og kosthold fra den ene glitrende foredragsholderen til den andre.

Jeg elsker å høre om hvordan mat og bra/dårlig helse henger sammen, og for første gang har jeg fått oppleve Berit Nordstrand live. For et fyrverkeri av ei dame - det er jo umulig å ikke bli glad av å høre henne prate!

Det var flere "stands" utenfor i pausene, og plutselig ble jeg helt forvirra, for jeg kjente omtrent alle som stod der.. Trodde jeg. Det tok litt tid før jeg innså at de så kjente ut bare fordi jeg følger dem på Snapchat, slik som f.eks "Kostholdsdamene".

Også fikk jeg endelig hilst på Helene Ragnhild, den søteste ernæringsdama jeg vet om! Jeg følger henne også på snap, så jeg ble helt forvirret av det og, haha.

Men nå, dagens høydepunkt: Sjekke hva som gjemmer seg i den tunge goodiebagen! Mye tyder på at det er noe spisbart.. ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

* Følg Konatil på Facebook *

Snap, or no Snap

Okei da, jeg vet dere sa det kom til å skje.. Men nå har det altså gått over fire måneder siden jeg logget av og bestemte meg for å ta en pause fra Snapchat, og det har så smått begynt å klø litt i fingrene igjen.

Og det hadde jeg faktisk ikke trodd, for da jeg logget av i november, hadde både Peter og jeg kommet til et punkt der vi innså at jakten på gode Snaphistorier var i ferd med å transformere oss til dårlige kjærester og dårlige foreldre. Man kan si hva man vil om teknologiens tidsalder, men mobilfjes er og blir et forferdelig onde. Det er rett og slett ikke mulig å ha trynet i mobilen og samtidig være tilstede.

Jeg må innrømme at det har vært deilig med en pause, men dere som hører på podcasten vår, vet jo at både Peter og jeg har lagt den stressede tanken på Snapchat bak oss nå.

Jeg innser at jeg savner litt å kunne dele de humoristiske glimtene i hverdagen som er for små og tilfeldige til å ende opp som blogginnlegg, for eksempel da jeg malte TV-veggen for noen uker siden. Da hadde det vært moro å dele litt underveis når man likevel stod der ensom og alene med malerulla og klødde seg i hodet mellom slagene :-)

 

 

I tillegg har jeg også innsett at Snap faktisk inspirerer den kreative hjernehalvdelen! Tro det eller ei, men jeg savner faktisk å se verden gjennom Snap-øyne innimellom.

De siste ukene har jeg vært litt i tenkeboksen, og jeg har nå kokt de store spørsmålene ned til et par essensielle punkter jeg må få avklart. Hvis jeg skal tilbake på Snap, må jeg:

  • Først og fremst snappe når jeg er alene, for å unngå mobilfjes.
  • Ikke føle at jeg må oppdatere Mystory hver eneste dag.

Men så begynner dronninga av beslutningvegring å rote det til: Hvis jeg skal snappe kun når jeg er alene, vil det egentlig ha noen underholdningsverdi? Alt det morsomme skjer jo stort sett når jeg har mennesker rundt meg, men da ønsker jeg jo ikke å sitte med mobilen.

Og vil det egentlig funke å være på Snap uten å oppdatere hver eneste dag? Jeg kommer ikke til å "legge ut noe bare for å legge ut noe" - og jeg ser for meg at det kan bli stille fra meg i ny og ne.

En annen viktig ting, er innkomne snapper. Noe av det viktigste for meg var kontakten jeg fikk med dere som fulgte meg, og jeg hadde "åpen" Snap slik at jeg kunne ta i mot fra alle som ville sende. Det fungerer veldig bra alle de gangene man åpner en Snap som er ment for deg, men ikke fullt så bra alle de andre gangene man åpner snapper som åpenbart har blitt sendt til "alle" på lista.

Dette gjør at jeg ikke rekker å se gjennom alt som kommer inn i løpet av en dag, og da misser jeg jo også snappene som er ment til meg. Og det er kjipt, for det betyr jo at jeg går glipp av snapper som denne:

 


Hihi, fikk denne av en av mine søte faste følgere <3

 

Så sånn er altså ståa. En skulle jo tro at blogg, instagram og podcast var nok i massevis - men det er liksom noe helt spesielt med denne Snap'en, da :-)

 

/ God fredag

Når fitta flagrer hele året

Tidligere i dag snublet jeg over en liste med paroler som skulle pryde årets 8.mars-tog. Midt blant mange viktige kampsaker, var det én sak som lyste mot meg og som skilte seg litt ut i mengden:

"La fitta flagre fritt - nei til kosmetisk intimkirurgi!"

Jeg har kanskje ikke så mye å komme med når det gjelder FN's agenda for kvinner, antirasistisk kvinnekamp eller sexkjøpsloven. Men flagrende fitter, der er jeg ekspert.

 

 

Det er jo ingen hemmelighet at jeg brenner for at dagens ungdom må få tilbake troen på seg selv, og innse at de er gode nok som de er. For litt over en måned siden skrev jeg et innlegg der jeg tok et slags oppgjør med at operasjoner nå er i ferd med å bli sett på som den nye løsningen på alle problemer. (Les innlegget her)

Og intimkirurgi er såvisst i vinden. Hele 1 av 6 jenter er misfornøyde med hvordan underlivet deres ser ut, og det er selvfølgelig ikke "ondter" det er snakk om. Det er ikke kjønnslepper som er så lange at det oppstår gnagsår og skjennanse i hverdagen. For de aller fleste handler det kun om utseendet, at det ikke ser "normalt" ut - og har ingenting med helseproblemer å gjøre.

Her følger min historie. Her i huset har det nemlig flagret både her og der siden jeg fødte barn nummer to for snart 2,5 år siden. Førstemann ble tatt med hastekeisersnitt, så jeg har altså bare presset ett barn ut den egentlige veien.

Før jeg ble gravid, kan jeg ikke huske at jeg tenkte over hvordan jeg så ut nedentil. I forkant av fødselen var jeg livredd for alvorlige rifter, rupturer og totalrupturer. Jeg hadde lest om at en del kvinner opplever å få så store skader under en fødsel, at man ødelegges for resten av livet. Dette var min største skrekk, og jeg husker jeg ropte til Marja (min supre jordmor) mellom to rier: "Kan du finske-grepet?? Vær så snill og si du kan finske-grepet!"

Jeg hadde nemlig hørt at det fantes et spesielt grep jordmødrene kunne bruke når babyen var i ferd med å komme ut, som visstnok skulle bidra til å forhindre de store skadene. Marja var tilfeldigvis finsk (!), og hadde heldigvis full kontroll.

Jeg endte opp med tre, fire sting som takk og lov grodde som de skulle i ettertid, men selv om det nå nærmer seg 2,5 år siden fødselen, så er jeg jo ikke dummere enn at jeg vet at ting ikke er som før der nede. Når jeg går, så kjenner jeg at det flagrer. Det blafrer. Det klukker. Det flapper.

Hvem vet, kanskje har jeg flagret litt hele livet - men slik ståa er nå, vet jeg i hvert fall at en intimkirurg ville gnidd seg i hendene og satt meg opp på en time asap. Men hva er vitsen? Det plager meg ikke fysisk, og kroppen min har gjort den mest fantastiske jobben den kan gjøre, hele to ganger. Det gikk bra begge gangene, og det er jeg veldig takknemlig for. Og er ikke det tross alt det viktigste?

Om man har født eller ei, hvis det ikke er et reelt fysisk problem som skaper trøbbel i hverdagen, hvorfor i all verden skal man bry seg om hvordan det ser ut der nede? Mulig det er jeg som begynner å bli gammel, men det er ikke som at man må dra frem underlivet på jobbintervju, er det vel? Det er sannsynligvis ikke så mange som skal ned der og titte uansett - og hvis de ikke er fornøyd med hva de ser, ja så kan de vel til helsike pelle seg et annet sted?

Så damer, kvinnedagen er viktig av mange grunner, men la oss også bruke den til å minne oss selv på at vi har grunn til å være stolte. Stolte av oss selv, akkurat slik vi er. Uansett om vi har skjeve neser, små pupper, thigh gap, plattfot eller en fitte som flagrer hele året.

 

/ Gratulerer med dagen, damer!

Dager som dette

Jeg elsker bloggen min. Den er mitt lille fristed der jeg selv setter dagsorden. Akkurat det er en befriende følelse, spesielt de dagene man bobler over av ideer og skrivelyst. Det gjør meg glad å skrive om fine, morsomme ting - jeg elsker smilefjes.

Men så kommer dager som dette. Der man startet morgenen med å svare på et par mailer, og skal begynne på dagens blogginnlegg om Snapchat. Så skal man bare kjapt innom en nettavis for å få med seg de siste nyhetene, og på en-to-tre har mammahjertet gått i tusen knas.

Plutselig føler man seg som en dust der man sitter og skal skrive et seriøst innlegg om Snapchat, mens noen der ute har mistet en sønn. En femåring på vei til barnehagen sammen med mamma og lillesøster, på en helt vanlig tirsdag.

Den sorgen.. Det går ikke en gang an å forestille seg. Brått blir Snapchat så uendelig ubetydelig. I dag tror jeg mange pappa- og mammahjerter har grått noen tårer.

For på dager som dette innser man at bare én bokstav skiller lykke fra ulykke. Dager der man ristes ut av sin lille boble, gråter i medfølelse og innser at livet er langt fra bare smilefjes.

 

 

/

Mutterns røde ullbukse

I går hadde Muttern tydeligvis vært innom Konatil og lest innlegget om strikkeprosjektet mitt, for like etterpå tikket det inn et bilde på telefonen min:

 

 

Først tenkte jeg det måtte være selvskryt, men så stusset jeg litt over at jeg ikke kan huske å ha sett Mamma med rødt strikketøy i fanget noen gang.. Når hadde hun rukket å strikke denne røde ullbuksa?

Svaret viste seg å være like skremmende som det var hysterisk.. For denne ullbuksa begynte visst muttern å strikke på i 1989. Nittenåttini! Det er 28 år siden, det!

Ullbuksa skulle bli min, og siden arbeidet tok sånn tid, strikket hun bare benet lenger etterhvert som jeg vokste. På et tidspunkt må jeg ha blitt for gammel for å gå med ullbukse, for da skulle den plutselig bli lillesøster sin isteden. Hun er seks år yngre enn meg, noe som må ha gitt mamma en hvilepute og en følelse av å ha litt for god tid før buksa ville komme til å passe. Så da stoppet alt tydeligvis opp.

Men nå lurer altså muttern på om hun endelig skal strikke ferdig den røde ullbuksa. Hun har siktet seg inn på det eldste barnebarnet - sønnen min på fem år. Jeg tipper buksa kommer til å passe ham om et par år, hvilket vil gi henne litt tid på å ferdigstille arbeidet.

Men, 22 år etter siste maskestrikk, tror jeg det er mer sannsynlig at ullbuksa ender opp hos det yngste barnebarnet som nå er to år. Da har muttern seks år på seg..

Men jeg er fortsatt usikker på om jeg har trua ;-)

 

/ It obviously runs in the family :-)

Piken som ikke kunne strikke

Jeg aner ikke om det skyldes det at dere vet jeg egentlig ikke kan strikke, eller om dere bare prøver å være hyggelige.. Men med jevne mellomrom er det altså noen som etterlyser en oppdatering på hvordan det går med strikkeprosjektet mitt.

 


Det skal egentlig bli en genser..

 

Ikke bare er det trivelig at noen spør, men det er jo ganske morsomt at blogginnlegg jeg har postet for lenge siden, tydeligvis svirrer rundt i bakhodet hos noen av dere fortsatt :-)

Den første gangen jeg skrev om strikkingen min, skulle jeg egentlig bare lete etter noen strikkepinner, da det plutselig ramlet ut et strikkeprosjekt jeg vagt husket at jeg hadde begynt på. Jeg endte opp med å rekke opp hele greia, som skulle blitt en genser til min datter på ett år. Problemet var bare at datteren min hadde rukket å bli to år allerede, og den påbegynte genseren var allerede for liten.

Den andre gangen jeg skrev om det, hadde jeg såvidt kommet i gang med strikkingen på ny - samme genser i en større størrelse. Så måtte jeg spørre svigermor om hjelp fordi jeg hadde mistet en maske, og da hun tok en titt, konkluderte hun med at jeg ikke hadde mistet noen maske, men at jeg hadde hentet opp en ekstra. Og for ei som ikke aner hvordan man henter opp masker, så var jo det et lite mirakel i seg selv.

Siden forrige oppdatering for et halvt år siden, har det gått veldig sakte framover - for jeg frykter fortsatt den såkalte raglanfellingen som jeg vet venter der fremme et sted. For ei som må google eller spørre svigermor om hjelp så fort det står annet enn "glattstrikk" i oppskriften, så høres raglan forferdelig komplisert ut.

Nå har jeg imidlertid kommet så langt på bolen at jeg skal felle av åtte masker på hver side av arbeidet. Jeg regner med det er der armene skal på etterhvert. Jeg husker selvfølgelig ikke hvordan jeg feller av masker, så her må jeg fram med youtube når tiden er inne, hehe ;-)

Jeg må også innrømme at arbeidet så langt bærer preg av ujevnhet - fordi jeg hele tiden prøver å strikke løsere.. Jeg har for uvane å stramme tråden, og må tenke på å ikke gjøre det hele tida.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her har jeg sannsynligvis slækket ekstra på tråden..

 

Neste steg i oppskriften er ermene, og jeg er nå i gang med å legge opp masker på strømpepinner. Er det meningen at det skal være så forferdelig knotete, eller gjør jeg noe feil?!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det står i oppskriften at man skal legge opp maskene LØST, men da jeg prøvde det, falt jo pinnene ut så fort jeg slapp dem! Også måtte jeg knote bare enda mer..

Hadde det ikke vært for dere ivrige strikkere som følger bloggen min og spør med jevne mellomrom hvordan det ligger an, så hadde jeg nok forkastet hele dritten for lengst. Så jeg får bare si takk for at dere minner meg på strikkeprosjektet mitt med jevne mellomrom - det er takket være dere at jeg skal bli ferdig en vakker dag!

Så satser vi på at den dagen kommer innen lillesnupp er konfirmant. Men jeg kan ikke love noe ;-)

/ God søndagskveld

Miss Grumpy Bitch

- "Ikke at jeg klager altså", mumlet Peter fra kjøkkenet, "Men det skal bli så sjuuuukt deilig når du legger deg klokka åtte i kveld.."

Først skjønte jeg ikke hvem han snakket til, men så innså jeg at ordene var myntet på meg. Og vel.. De ordene var i grunnen ganske berettiget.

For dagen i går startet to og en halv time for tidlig, og etter en turbulent natt med hosting og hundetassing og tissepauser og jeg vet ikke hva - kunne det ikke vært dårligere timing å våkne 04.30.

Halv fem er ikke morgen, i alle fall ikke for meg! Så derfra og ut var den vanligvis så blide Christina transformert til Miss Grumpy Bitch.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Sorry altså, men jeg henger rett og slett ikke sammen når jeg sover for lite! Alt blir feil, hodet følger ikke med, men verst av alt: Peter blir seriøst det mest irriterende mennesket på kloden.

Litt som da Mormor gikk gravid med moren min og plutselig ikke tålte å se på Bestefar lenger. Hun hadde faktisk sagt fra til ham at hun kom til å skille seg så fort ungen var ute, men da fødselen var over, forsvant irritasjonen som dugg for solen. (De er forresten gift enda)

Nøyaktig den samme effekten har mangel på søvn på mitt syn på Peter. Pustingen hans blir irriterende. Plystringen. De lange dopausene.

I går toppet det seg da han skulle ut og hente posten, og jeg ga ham søppelposen på vei ut, sånn at han kunne kaste den samtidig. Jeg venter på et viktig brev, og sukket da jeg forstod at det ikke hadde kommet denne dagen heller. Så oppdaget jeg fire timer senere at Peter hadde glemt å hente posten, og at brevet hadde ligget der og ventet på meg hele tiden.

Eller da vi lagde lunsj og han dultet ganske hardt borti meg så jeg nesten mistet et glass i bakken, og han såvidt mumlet et unnskyld. Jeg ble fresende forbannet, selv om jeg egentlig visste at det var et uhell.

Utover dagen ble det heldigvis litt bedre. Ikke fordi Peter ble noe mindre irriterende, men fordi han skygget banen og holdt seg på god avstand fra det illsinte lemenet som var nær ved å eksplodere hvert øyeblikk.

Så beklager det, du sinnssykt irriterende mann, i dag elsker jeg deg igjen - og jeg tar gårsdagen helt og holdent på min kappe. Men jeg var i alle fall mitt ansvar bevisst og la meg grytidlig i går kveld - sånn at dagen i dag skal bli kjempefin :-)

I følge kalenderen min blir jeg straks premenstruell, men det får vi ta til uka.

 

/ God lørdag, med eller uten en Grumpy Bitch i hus :-)

Derfor er vi ikke med på Bloggerne

Årets sesong av Bloggerne er i gang på TV, og verken Peter eller jeg har noen interesse av å se på siden vi ikke er med selv i år.

 

TV2, Bloggerne. 2016
Godgjengen fra i fjor :-)

 

Neeeida - selvfølgelig skal vi se på!

Nå har vi riktignok ikke kommet i gang med første episode enda, men jeg har fått med meg flere av reklamesnuttene for årets sesong. Serien står på opptak, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med Kristine Ullebø, Komikerfrue og Anne-Brith.

Jeg elsker lettbeint TV-underholdning, og selv om jeg sannsynligvis kommer til å se på med litt andre øyne etter at vi i fjor fikk se hvordan produksjonen faktisk foregår, så må jeg si jeg beundrer årets deltagere som gir alt og byr på seg sjæl. Det er nemlig ikke så lett som man skulle tro!

For under innspillingsperioden i fjor, innså Peter og jeg at vi rett og slett ikke er sånne folk som stopper midt i en krangel og sier: "Bare vent litt, jeg skal bare hente videokameraet". Vi er langt unna Marna og Ørjan som syns det er ålreit å krangle med et helt film-team i stua.

Vi var med i serien uten å bidra med store tårer, kjærlighetssorg eller dramatikk. Bare helt udramatisk hverdag med to små barn og en logrete hund. Vi skjønte jo fort at det ikke var spesielt interessant for et TV-publikum, og på et eller annet tidspunkt var vi faktisk inne på tanken om vi kanskje burde iscenesatt noen krangler, dratt på uplanlagte utflukter og kokt suppe på en spiker bare for å lage god tv. Men så innså vi ganske kjapt, at sånne folk er vi bare ikke.

Vi har kanskje litt uvanlige jobber, men vi er altfor vanlige til å lage god TV.

Men hele denne opplevelsen har fått meg til å innse en ting:

Jeg er så stolt av at vi er oss sjæl! Vi blogger hver eneste dag uten å spekulere i clickbait-overskrifter. Vi skriver om hverdagslivet, uten de store skandalene. Det er slappe ammepupper, leverpostei på buksa, oppturer og nedturer. Dette er oss - og det gjør meg så stolt!

 

 

Dessuten gjør det meg så glad at hverdagslivet faktisk er nok for at du og dere har lyst til å stikke innom og lese i løpet av dagen. Det gjør meg skikkelig glad at dere er like nedpå som oss, og at det faktisk ikke er mer som skal til! Dere forventer ikke de store skandalene, og det syns jeg er så fint.

Så får det heller være at vi er altfor kjedelige som TV-underholdning. Det er jeg jo helt enig i :-)

Vel, bortsett fra den dagen vi skulle på Blog Awards, da. Da nervene mine tok overhånd og jeg lå i fosterstilling på hotellrommet. Det hadde blitt bra TV, det ;-)

 

/ En får værra som en er

Farvel Februar!

Det er tre måneder siden sist jeg skrev månedsoppsummering, og jeg må innrømme at jeg har savnet det skikkelig! Det er noe trivelig over å se tilbake på måneden som har gått, og ikke minst rote litt i hjernearkivet for å huske hva som faktisk skjedde. Ukene flyr, og nå er det jaggu mars!

Dette innlegget skulle jeg egentlig skrevet i går, men i går kunne jeg rett og slett ikke la Peters mannesjuke gå forbi i det stille. Så here we go, her kommer en liten oppsummering av februar :-)

 

FEBRUAR

Beste kjøp

Tre prøvebokser med maling! Kjøpte dem før jeg skulle male TV-veggen, og det viste seg å være veldig smart å male små felter på veggen for å se fargene i dagslys og kveldslys før man tar det endelige valget. Endte forøvrig opp med å forkaste alle tre, men jeg fikk i alle fall snevret inn hva slags blåfarge jeg var ute etter ;-)

 

Beste bomkjøp

Denne måneden gikk jeg på en liten smell. Til vanlig pleier jeg å kaste på meg et par joggesko før jeg suser ut av huset, men jeg bruker svarte støvletter i blant. Og da jeg fant noen smekre på salg denne måneden, kjøpte jeg dem. Uten å huske at jeg har to par fra før. Så nå har jeg tre nesten like par i skohylla.. Men hey! Jeg sparte penger da, det var tross alt salg ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
(Red anm: Dette er bare en stor genser, ikke en gravidmage ;-)

 

Peter-øyeblikk

Den lørdagen jeg våknet helt i ørska etter altfor lite søvn, og Peter sa at han tok med barna ned for å lage frokost sånn at jeg kunne sove videre. Jeg er faktisk sjukt forelsket i ham enda, på grunn av dette ♥

 

Christina-øyeblikk

Jeg prøver å styre unna sukker så godt jeg kan, men innimellom bare MÅ jeg ha sjokolade. Så da jeg fant to ruter med melkesjokolade i skapet, slukte jeg dem på null komma niks. Et par uker etterpå ble jeg fysen igjen, og hadde selvsagt glemt at jeg hadde spist opp melkesjokoladen. Jeg var helt sikker på at det var Peter som hadde gjort det, og skjelte ham ut fordi han burde skjønt at det er en regel som sier at når man går tom for et produkt, så skriver man det opp på handlelista med en gang. Tok noen timer før jeg kom på at jeg burde si unnskyld. Men siden Peter også trodde det var han som hadde spist opp sjokoladen, så har jeg ikke sagt noe enda.

 

Fullførte prosjekt

Endelig fikk mor tatt fram malepenselen! Etter mye om og men ble altså TV-veggen blå, og resultatet ble akkurat slik jeg ønsket. Sjekk den blåfargen, da! Skifter farge gjennom hele dagen. Siden så mange spør: Jeg fikk ikke tak i Nordsjö sin "Dark Dijon", men fargekoden er den samme som "The Abyss" fra Jotun.

 

 

Prosjekt som videreføres til neste måned

Huset vårt har flere rom som skal males, og nå må jeg bare bestemme meg for om det er gangen eller tv-stua/kontoret som står for tur. Er selvsagt fortsatt i tenkeboksen når det gjelder farger, men håper å finne ut av det i løpet av mars. Beslutningsvegring og alt det der..

 

Gladeste øyeblikk

Tror det må være det øyeblikket da Peter og fem-åringen kom inn døra etter å ha vært på vinterferie i fire dager, og lillesøster tok i mot storebroren sin som om han kom hjem fra krigen. Den søskenkjærligheten har jeg aldri sett så sterk før, og jeg får nesten tårer i øynene når jeg tenker på det. Gladtrist ♥

 

Tristeste øyeblikk

Da vi måtte avlyse femårsdagen til Mr Plutt som hadde blitt syk - jeg må innrømme at det røsket godt i mammahjertet. Bursdager er jo livet!

 

Bilde som aldri havnet på bloggen

Her er det som vanlig mye å ta av.. Peter er jo fortsatt en kløpper til å ta bilder, og dette knipset han da vi skulle ta bilde til facebookgruppa til podcasten vår "Gjesterommet" for å melde fra om at vi straks var klare med ny episode. Classy, as always.

 

 

Friskus

Jeg er ikke i spesielt god form, for trening har jeg ikke drevet med på veldig mange år. Så det å male en TV-vegg var faktisk en skikkelig treningsøkt for meg - jeg ble veldig svett og rød i kinnene, og jeg følte meg som en friskus etterpå. Litt flaut.

 

Daffus

Fitbit'en min (aktivitetsarmbånd) har gått opp i limingen og løsnet (takk til deg som advarte meg om at det kom til å skje før eller siden), så nå aner jeg ikke lenger hvor mange skritt jeg går i løpet av dagen. Dette har resultert i at jeg føler meg som en daffus hver eneste dag. Må få fikset den!

 

Yndlingssanger

Denne måneden har jeg hørt utallige ganger på denne låta til Katy Perry, og jeg blir ikke lei! Hver gang jeg hører den går det opp for meg at det snart er vår, og jeg blir altså i så godt humør :-)

 

 

Låt nummer to er av INNA, tror den kom ut i fjor - men jeg oppdaget den først for et par uker siden. En spretten liten sak, som minner meg om å blåse bobler med tyggisen. Ikke spør hvorfor :-)

 

 

Favoritt-blogginnlegg

Det om "Å forlate babytida for siste gang". Utrolig godt å se at så mange av dere kjente dere igjen!

 

/ Takk for nå februar - og velkommen mars, håper du blir fin!

Han har fått mannesjuken

For snart to uker siden friskmeldte jeg meg fra tidenes hostorama og forkjølelsesmareritt - overbevist om at Peter må ha det mest effektive immunforsvaret i mils omkrets. Han hadde sluppet unna viruset til tross for heftig hosting og feber hos både ungene og meg, og vi var vel litt i sjokk alle sammen.

Men nå har lykken altså snudd.

Gubben har inntatt hjørnet i sofaen, under pleddet, med ullsokkene på og en varmende kopp te med én sukett i. Jeg har sittet på kontoret i 2. etasje i hele dag, men lyder som "Aaaaah..." "Ooooff..." "Ååååååh.." "Aaaiii..." har nådd ørene mine med jevne mellomrom.

Det er ille. Det er mannesjuken.

Og hvordan skal man egentlig tilnærme seg partneren når dette inntreffer? Går man for å være pleiende og medfølende? Eller brysk og hard? Vil for mye sympati føre til hardere utbrudd av mannesjuken, eller vil mangel på medynk gjøre ting verre?

Jeg pleier å gå for den gyldne middelvei. Nok sympati til at han ikke trenger å overdrive enda mer, og litt bryskhet for å minne ham på at han er tøffere enn han tror.

- "Off, det var skikkelig kjipt Peter", sa jeg til ham i morges, "Tror du at du har feber, eller?"

Svaret kom kjapt:

- "Å ja. Jeg har vært uggen i hele natt, og jeg fryser og svetter om hverandre. Klassisk feber-symptom."

Etter lunsjtid spurte jeg hvordan det stod til med feberen nå som han hadde spist litt, og han svarte at han følte seg enda verre enn i morges. At feberen herjet som bare det.

Jeg sa at han fikk legge seg litt på sofaen igjen, og som forventet sovnet han ganske raskt under pleddet. Så da bestemte jeg meg for å ta en rask sjekk av pannetemperatur.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den mest pålitelige febermåleren på markedet..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
..midt i panna med seg..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jaja. Nesten feber, da ;-)

/ PrayforPeter

Å sende hodet på spa

/ Sponset innlegg

Egentid. For et fantastisk ord. Jeg skal innrømme at egentid er noe som fikk en helt ny betydning etter at jeg ble mamma, selv om det nok har stått litt for langt nede på prioriteringslista de siste fem årene.

For det er så lett å tenke på hvor viktig det er å prioritere seg selv, mens det er noe helt annet å få det til i praksis når skittentøyskurven har vokst seg høy og sengene må skiftes på. Det er alltid noe som burde vært gjort - og nettopp derfor er egentid superviktig å prioritere!

For i blant må man bare koble ut, og jeg elsker å sette livet på pause i sofakroken. Med en rykende varm kopp te, Mormors hjemmestrikkede tøfler på føttene, ullpledd, radio, og godt lesestoff i fanget.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Bøkene jeg pløyde gjennom før i tida er for lengst byttet ut med magasiner, og et av dem jeg leser i papirutgave hver måned er Kamille. På mange måter føler jeg Konatil og Kamille kunne vært bestevenninner, for begge syns det er mer ålreit å spre glede istedenfor dårlig samvittighet ;-)

Når bladet dumper ned i postkassa vet jeg at verdifull egentid venter, og at jeg kan glede meg til å lese litt om alt. Litt helse, litt samliv, interiør, mat, mote, skjønnhet og reise - inspirerende reportasjer, småstoff og deilig feelgood på en gang.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er selvfølgelig viktig å komme til bunns i skittentøyskurven og skifte til rent sengetøy med jevne mellomrom også, men det er vel så viktig å slappe av med feelgood i sofakroken.

Det blir litt som å sende hodet på spa, og det er faktisk en god investering ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Supertilbud!

Noe av det beste jeg vet er når jeg kan dele gode tilbud med leserne mine - og nå kan du få 8 utgaver av Kamille til kun 189,-!

Alle abonnenter får i tillegg Kamille+, som er ekstra sider med eksklusivt innhold - og to ganger i året får man med Kamille Puls også, helt gratis!

Det eneste du trenger å gjøre for å bestille litt egentid i postkassa, er å sende SMS-kode MIL172 til 2205 (1,-)

Abonnementet løper til man sier det opp selv.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God lesning!

"Hvilket filter?"

Snakk om uproduktiv dag! Haha, det er jo både komisk og typisk at de dagene man har en to-do-liste på nærmere én meter, ender man opp med å få gjort tilnærmet lik ikke-en-dritt.

I dag formiddag leste jeg til og med på bloggen til Peter at både utpakking, klesvask og generell rengjøring stod på programmet, og det skal jeg si var nydelig lesning!

Men så fløy timene avsted, og selv om vi fikk krysset av noen av punktene på lista, så var det plutselig tid for kveldsmat og legging av barn.

Men! Det finnes lyspunkt også, for i dag fikk jeg endelig gjort unna en ganske viktig ting, som jeg har tenkt på veldig, veldig lenge. Helt siden den den gode, gamle støvsugeren min tok kvelden fordi jeg ikke tenkte på å bytte filter, har jeg bestemt meg for å bli flinkere på vedlikehold.

Jeg har det med å tenke at så lenge ting virker, så er det bra. Inkludert vaskemaskinen. Den går som ei klokke på femte året, uten vedlikehold. Innimellom gjør jeg riktig nok dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og rengjør glasset på begge sider:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og i blant kjører jeg en rens. Men i løpet av de fem årene vi har hatt den, har jeg holdt meg laaaangt unna denne luka her:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Filteret. Ekspertene sier at lofilteret skal inspiseres og renses én gang i måneden, og ja.. Jeg har altså aldri gjort det før.

Og som mor til to ivrige skatte-samlere (steiner, pinner, plastbiter etc), er jeg veldig flink til å tømme lommer før jeg slenger ting inn i maskinen - men jeg er jo også bare en mor som gjør så godt hun kan, så denne luka burde jeg inspisert for veldig lenge siden!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg fikk såpass noia for hva som ventet meg, at jeg sendte en Snap til en venninne og spurte om hun renser filteret hver måned..

 

 

Jeg fikk svaret: "Hvilket filter?"  - og det ga meg i grunnen den selvtilliten jeg trengte for å gå videre.

Så jeg dro ut støpselet, vippet ned det lille røret, og satt klar med en liten plastboks for å samle opp vannet som skulle renne ut. Det viste seg at det ikke var litt vann som skulle ut heller, men masse - og da det endelig sluttet å piple vann, var jeg klar for å dra ut filteret.

Og, vel.

La oss si det sånn at det var på høy tid med en rens. Det kalles ikke lofilter for ingenting, og her var det store mengder lo og småkvist (!) som hadde kilt seg fast.. Faktisk kan jeg ikke fatte og begripe at maskinen har klart å pumpe ut vann i det hele tatt, og at det har gått bra i fem år uten en rens er jo helt utrolig!

Vi rakk kanskje ikke mange punkter på to-do-lista vår i dag, men det føles som at jeg har reddet et vaskemaskin-liv. Og det må da være godt nok på en søndag :-)

 

/ .. Og hvis du heller ikke visste at vaskemaskiner har lofilter - så vet du hva du har å gjøre til uka! ;-)

Mye sol og to brødskiver

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg blir like overrasket hver gang det skjer, men i dag fikk jeg nok en gang bevist at det enkle ofte er det beste - og at ting ikke trenger å være så komplisert for at det skal være moro :-)

 

Jeg hadde planlagt noen små utflukter med lillesnuppa i dag, for jentene girls må jo kose seg litt når gutta boys nyter vintersola til fjells.

Derfor begynte vi med å pakke bagen og sjekke inn på familiehotellet i Larvik sentrum - eller rettere sagt gjesterommet i leiligheten til mamma og pappa. Det er veldig koselig å komme "hjem", selv om det fortsatt er litt rart at barndomshjemmet mitt ble byttet ut med en leilighet for åtte år siden.

Før lunsj i formiddag dro vi på dagens første by-utflukt; biblioteket! Vi koset oss glugg med å plukke ut spennende lesestoff, og vendte snuta hjemover med seksten bøker under armen.

Men så tok dagen en uventet vending.

For etter at vi hadde vært innom leiligheten med bøkene, skulle ferden gå videre ned til torget. Men på veien måtte vi passere bussterminalen, der busser naturligvis kom og gikk hele tida. Visste du hvor utrolig moro det er å sitte på en benk og vente på neste buss, når man ikke skal ta bussen selv? Det gjorde ikke jeg! Men her spiste vi altså to medbrakte brødskiver med smør og leverpostei, mens vi lo og jublet hver gang det dukket opp en ny buss.

Været har jo vist seg fra sin beste side i dag, og da vi sa oss ferdige med bussene, var lillesnuppa lei av å myse i sollyset. Så da måtte vi på solbrille-jakt, og i den fjerde butikken fikk vi endelig napp. Sesongens briller er i boks, og de er knæsj-rosa :-)

Planen var nå å fortsette på min planlagte rute, men på torget i Larvik er det en fantastisk skøytebane med yrende liv, som vi selvfølgelig måtte titte litt på.

 

 

 

 

Ikke spør meg hvor timene ble av, men da jeg plutselig kikket på klokka innså jeg at det straks var middagstid - og at mine store planer for dagen hadde utgått.. Men noen ganger er det altså nok å bare ta en tur til byen. Se på livet, utforske litt, kjøre opp og ned i en rulletrapp, og spise en brødskive mens man teller busser.

Og til å ikke ha gjort noe som helst i hele dag, er det jaggu ikke verst at vi har hatt en drømmedag :-)

 

 

/ God helg

Vinterferie hver for oss

I går skrev Peter på bloggen sin at han har reist til fjells, og i den anledning tenkte jeg det var smart med en forklaring - for i år tar nemlig Peter og jeg vinterferie hver for oss.

 

 

Heldigvis ligger det ingen dramatikk bak - og takk og lov for det. Men det har seg altså sånn, at Peters foreldre har leid en stor hytte på fjellet i hele vinterferien, med plass til Peter og hans tre søsken, med familier.

Noe av det jeg syns har vært mest moro med å komme inn i Peters familie, er uten tvil at de er så mange! Jeg kommer selv fra en liten familie der ingen snakker i munnen på hverandre, og de første gangene jeg var sammen med Peters storfamilie, satt jeg bare helt stille og kikket på alle som snakket i kor. Skulle man bli hørt, måtte man snakke høyt - og det forklarte jo hvorfor Peter er født med en stemme som eh.. Bærer, hvis jeg kan si det sånn, haha ;-)

Lenge var planen at vi skulle dra til fjells i ferien alle sammen, men så kom januar med sykdom opp og ned i mente, og faktum er at jeg er ganske sliten fortsatt. Så samtidig som jeg følte meg litt utakknemlig, spurte jeg Peter om det kunne være en mulighet for at vi tok vinterferien hver for oss i år. Vi snakket litt om det, og fant til slutt ut at det sannsynligvis var den beste løsningen.

Derfor pakket Peter med seg femåringen og satte snuta mot fjellet i går - mens lillesnupp og jeg ble igjen hjemme. Og selv om det er litt kjipt å ikke være sammen i ferien, så er det koselig at Peter får litt alenetid med femåringen, og at jeg kan kose meg sammen med minsten. Det er ikke ofte vi splitter oss, og jeg tror begge de to små har godt av å ikke måtte dele på oppmerksomheten noen dager.

Så nå sjekker jeg altså innom Pappahjerte flere ganger om dagen for å se om han har oppdatert bloggen, hehe.. For på tur med fem barn mellom 3 og 8 år, går det nok i ett fra morgen til kveld - og mye tyder på at barnet på 35 år også har det som plommen i egget der oppe:

 


Ja, det var visst skare - ikke nysnø..

 

I går kveld fikk jeg et lite stikk av anger da jeg så for meg skikkelig hyttekos, solskinn, skiføre og utendørs boblebad, men så oppdaget jeg som sagt at Peter hadde blogget fra fjellet:

"Jeg kommer fra en stor familie der alle er født med mye energi og kronisk utestemme, så her kommer det til å bli skikkelig rusetreff de neste dagene."

Akkurat da innså jeg at man ikke skal kimse av en stille og rolig hjemmeferie heller ;-)

 

/ Hjemmeferie VS Russetreff: 1-0

TV-veggen før og nå

Jeg kan ikke huske sist jeg var så nervøs, som da jeg åpnet lokket på malingsspannet i går.. Ville innholdet ligne på fargen jeg egentlig var ute etter - eller ville det være en fargenyanse der som jeg ikke ville like?

Jeg holdt faktisk pusten da jeg åpnet lokket og så blåfargen, for jeg har ikke malt på mange år og visste ikke om jeg skulle se på fargen i lokket, eller fargen i spannet.. Hjelp!

 

 

Men så tenkte jeg skitt la gå, nå må jeg bare få malingen på veggen! Blir det for ille får jeg heller male over med en annen farge senere. Ute skinte sola, og etter første strøk svettet jeg oppover fordi veggen så i overkant turkis ut. Turkis er fint, men jeg var ute etter en dyp blåfarge..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hjelp - igjen!

 

Etter et par timers tørketid var det klart for strøk nummer to, og allerede etter første penselstrøk langs topplisten, så jeg at det begynte å ligne noe.. Den fine blåfargen jeg var ute etter begynte å ta form!

Jeg hadde forøvrig helt glemt hvor slitsomt det er å male, og hvor mye maling som faktisk går med på en vegg! Etter strøk nummer to måtte jeg le for meg selv da jeg innså at jeg satt i sofaen og bokstavelig talt så på maling som tørket, haha :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hurra! Endelig er altså det første maleprosjektet unnagjort, og den grå stua vår har fått litt deilig liv. Det føles helt utrolig behagelig å se på TV med en mørk vegg bak, jeg hadde ikke trodd at det var noe man skulle legge så godt merke til. Jeg skulle jo malt den veggen for lenge siden!

Sånn så veggen ut før:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. Med testflekk bak TV'n.. ;-)

 

Det skulle vise seg at det er helt umulig å få et nøyaktig bilde av den nye fargen på veggen - men omtrentlig sånn ser veggen ut nå:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I dagslys

 

Jeg er superfornøyd! Selv Peter ble imponert over sluttresultatet, for han ble også litt smånervøs da han så den turkise veggen etter første strøk.. ("Oisann!", var det eneste han klarte å få fram)

Nå gjenstår bare å få opp et par bilder og diverse, så er vi i mål. Og jeg som alltid har drømt om å henge opp bilder på en mørk vegg!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Helt tilfeldig kunst som skal opp på veggen ;-P

 

/ Blue dabadee - god onsdag

Blått er ikke blått

- "Okei Peter.. Hva tror du om blå tv-vegg?"

Når man er tobarnsmor med alvorlig beslutningsvegring og lite tid til overs, kan det å male en liten vegg i stua ende opp som et stort prosjekt. Det er jo evigheter siden jeg nevnte på bloggen at jeg skulle dra fram malekosten, men ingenting har skjedd enda.

For det er mange rom i dette huset som kunne trengt et strøk fresh maling, og dermed har alt stoppet helt opp i hodet mitt. Fargene må jo såklart matche hverandre - og hvis jeg skal male gangen må jeg for eksempel ta hensyn til fargene på kjøkkenet og i stua, siden disse to rommene ligger ved siden av hverandre.

Men, utrolig nok, etter mange måneder med leting, tror jeg nå at jeg har funnet den perfekte mørke blåfargen jeg har sett for meg på TV-veggen. Før helgen fresa jeg innom en byggevarebutikk for å kjøpe en prøveboks, og gikk selvsikker bort i kassen og sa hvilken fargen jeg skulle ha.

Den hyggelige damen lette lenge, men kunne ikke finne fargen i systemet.

- "Er du helt sikker på at det er Jotun?", spurte hun til slutt.

- "Eh nei", svarte jeg, "Jeg er faktisk rimelig sikker på at det ikke er Jotun.. Men det har vel ikke noe å si?"

Jo. Det har visst alt å si. For fargen jeg hadde plukket ut, var en av Nordsjö sine farger.. Ikke Jotun. Og butikken jeg var innom førte Jotun sin maling, ikke Nordsjö..

Damen sa at hvis jeg bare fikk tak i fargekoden, så kunne hun hjelpe meg. Jeg ble litt betuttet siden jeg hadde bestemt meg for å kjøpe prøvemaling, derfor tok jeg med en boks "Deco Blue" fra Jotun, siden jeg syns den lignet mest på fargen fra Nordsjö jeg egentlig var ute etter.

Så i helgen fikk jeg hjelp av min lille malermester til å vaske TV-veggen..

 

 

.. Før vi peiset på med litt prøvemaling:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En kunstnerisk test-flekk, da ;-)

 

Og selv om fargen er råfin, så tror jeg faktisk thuja-hekken på utsiden av stuevinduet reflekterer et grønnskjær, for i det rette lyset er fargen pefekt - men plutselig blir den grønn igjen.

Peter er såklart helt oppgitt, for blått er jo blått! Han har falt av lasset for lengst, og det er i grunnen helt greit. Han lar meg ordne og styre i fred, og ville blitt fornøyd om hele stua endte opp gul eller grønn :-)

Men i går fant jeg ut hvilken butikk i Larvik som fører Nordsjö sin maling, og suste overlykkelig avsted for å kjøpe nok en testboks. Så viste det seg at butikken var utsolgt for små testmalingsbokser! Jeg spurte damen i kassa om hvor nærmeste Nordsjö-forhandler var, og hun svarte at jeg kunne høre på Jernia.

- "Jøss, har de Nordsjö-maling på Jernia?", spurte jeg overrasket.

- "Nei, men de kan blande den til deg", svarte damen.

- "Okei, men de har fargekoden til den blå fargen jeg er ute etter?"

- "Nei, den koden er Nordsjö sin, og den er hemmelig.."

Haha! Er det mulig? Tenk at det foregår en helt egen rivalisering i maleverdenen som jeg aldri har visst om! Enden på visa var at vi fant en liten papir-fargeprøve som damen scannet i en liten maskin - og ut kom en fargekode.

Så dro jeg tilbake i butikken jeg var i før helgen, og leverte fargekoden. Jeg spurte damen i kassa om hun kunne dobbeltsjekke at koden tilsvarte en mørkeblå farge, men hun fant den ikke i Jotun sitt fargekart. Hun sa at scannerne er rimelig pålitelige, men at det kan forekomme små nyanseforskjeller. Skulle hun lage en testboks til meg eller ønsket jeg ordentlig veggmaling?

 


Og dronningen av beslutningsvegring bare.. Ehh..

 

Men så tenkte jeg pokker'n heller, drit i den testboksen - nå har du fått tak i fargekoden etter så mye styr! Gå for ordentlig maling - vær litt tøff 'a, kjerring!

Så i dag skal det males. Jeg er sjukt spent på å åpne boksen, for det står et merkelig Jotun-navn utenpå som jeg aldri har hørt om før. Og jeg trodde jeg hadde trålet alle blåfargene i hele verden. Krysser alt jeg har for at den er prikk lik den fra Nordsjö.

Jeg håper å oppdatere bloggen med endelig resultat i kveld, men det gjenstår å se da. For blått er definitivt ikke blått ;-)

 

/ Hilsen hu som skal få ny farge på en liten TV-vegg og føler seg helt vill, crazy og gæren. Haha :-)

Det sa Poff!

I helgen skjedde det noe mystisk her hjemme. Vi skulle steke pizza lørdag ettermiddag, og jeg hadde skrudd på stekeovnen ti minutter før. Plutselig sa det "Poff!" inni ovnen, før den begynte å fylle seg med røyk.

Jeg fikk skrudd den av i en fei, men det fortsatte å gløde i varmeelementet på den ene siden. Det så rett og slett ut som at det hadde vært en liten eksplosjon, og jeg fikk helt skjelven av tanken på om det faktisk kunne tatt fyr dersom vi ikke hadde vært på kjøkkenet..

Litt senere på kvelden skulle vi sette på Barne-tv, og da oppdaget vi at vi verken hadde tv-signaler eller internett-forbindelse. Det første vi tenkte var at dette kunne ha noe med stekeovnen å gjøre, men etter å ha snakket med en elektriker var visst det lite sannsynlig.

 


Not Online..

 

Så var det bare å ringe kundeservice for å se om de kunne finne ut om det var noe feil på linja, og denne gangen husket vi faktisk først å sjekke at ikke ungene hadde nappet ut en ledning. Forrige gang vi hadde en tekniker på besøk, følte jeg meg rimelig teit da han fant ut at feilen skyldtes en ledning som ikke sto ordentlig i.. Aldri vært så flau noen gang :-)

Tv- og internettleverandøren lovet å sende en tekniker så fort som mulig, men det viser seg at "så fort som mulig" er ganske relativt. Hvilket er sabla slitsomt når man er to personer med hjemmekontor. Jeg ringte kundservice nå nettopp for å høre om tekniker er på vei, men den hyggelige damen kunne fortelle at han ikke kommer før på ONSDAG.

Akkurat da angret jeg litt på at jeg hadde tastet "1" på spørsmålet: "Hvis du godkjenner at samtalen kan tas opp og brukes i lærling-øyemed, tast 1".

Men man trenger da ikke stekeovn eller tv- eller internettsignaler for å få en feianes flott start på uka! Peter er i Oslo for å være med på innspilling av noe artige greier, og jeg har startet mandagen med et rosa smell:

 


Denne fargen.. Kaboom!

 

Også må jeg tipse om at Peter og jeg endelig har fått spilt inn en ny episode av podcasten vår, "Gjesterommet"! Det er moro å være tilbake etter fem måneders pause. og nå gleder vi oss allerede til neste innspilling. Den episoden kommer da om fem måneder, altså i august. Neida ;-)

Podcast er perfekt å høre på til og fra jobb, mens man lager mat, går tur, sorterer tøy, etc. Jeg syns podcast gjør husarbeid lettere, og for tiden tråler jeg meg gjennom "Harm og Hegseth" med et smil om munnen.

For jeg hører ikke på Gjesterommet, der går grensa.. ;-)

 

 

/ God ny uke - med eller uten podcast, tv, internett eller stekeovn ;-)

Cheese and krækkers

To ganger i året (eller maks tre) får Peter og jeg usannsynlig lyst på ost og kjeks. Jeg vet ikke hva det skyldes, men i går skjønte jeg i alle fall at dagen var kommet for min kjære mann. Skapet var plutselig fyllt med kjeks, og kjøleskapet med de rareste oster. For en lykke!

Så da kvelden kom og ungene var i seng, åpnet vi en flott årgangsrødvin til rundt tusenlappen, også nippet vi til den mens vi koset oss i hverandres selskap. Med fyr i peisen og stearinlys overalt. Vi så på en interessant dokumentar, før vi slo av TV'en og prioriterte den gode samtalen.

Vel, ikke helt da ;-) Kvelden kom og ungene var i seng, men jeg hadde ikke lyst på rødvin. Så glemte vi å fyre i peisen, og stearinlysene har jeg droppet til fordel for elektriske, som forresten er utrolig praktisk - også skrur de seg på av seg selv hver kveld klokka 17.45.

Dekoderen vår hadde plutselig ikke forbindelse i går kveld, og mens vi venter på tekniker, måtte vi velge mellom alt det spennende på opptaksboksen. Det stod mellom uendelig mye forskjellig fra NrkSuper - eller gamle ting jeg har tatt opp for evigheter siden.

Vi endte opp med å se siste episode av Thomas Giertsen, der Ine skal føde. Det var sånn midt-på-treet ost- og kjeks-underholdning for Peter, men han sa ingenting. Fortsatt bedre enn Brillebjørn eller Peppa Gris.

Men koselig ble det! Også var det overraskende godt med rød saft inntil. Årgangsvin er oppskrytt ;-)

 

 


Sorry Teo..

 

/ Ost, kjeks og føde-tv, da er det lørran :-D

* Følg Ostekona på Facebook *

Den store vannings-krigen

Det er mange ting ved voksenlivet jeg ikke føler meg helt drillet på enda. Jevnlig rengjøring av hus er for eksempel en ting som har kommet gradvis på plass med årene, mens vasking av vinduer er noe som fortsatt blir utsatt i det lengste.

Men én ting jeg virkelig aldri ser ut til å få dreisen på, er vanning av blomster.

Og det er faktisk veldig rart, for jeg elsker å kjøpe inn nye freshe planter til stua! Om våren planter jeg stemorsblomster på trappa, og fargerike plantevekster rundt omkring på verandaen. Det gjør meg glad å putte ting i jorda, men så er det akkurat som om det kortslutter et sted på veien. For jeg glemmer å gi plantene vann. Jeg har prøvd å ha på alarm på mobilen, jeg har prøvd å ha faste vannedager hver uke. Men ingenting hjelper..

For å illustrere vannings-problematikken, ser du her et bilde av en plante jeg fikk av Mormor for mange år siden. Hun hadde ikke noe sted å ha den, og ga den til meg med beskjeden - "Denne trenger nesten ikke vann, så det passer deg vel fint!"

Jeg tror den burde vært litt frodigere, og den røde pilen viser en periode der jeg helt glemte å vanne stakkaren..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men nå tror jeg jaggu mormoren min har klart å knekke vanningskoden, og jeg aner ikke om det var et bevisst stunt fra hennes side eller om det var ren flaks..

For for ett års tid siden, hadde Mormor kjøpt et lite ginseng-tre til seg selv, min lillesøster og meg. Hun smilte bredt da hun ga dem til oss, med en beskjed som lød noe ala dette: - "Nå må dere huske å vanne, da.. Så vil det jo fort vise seg hvem som glemmer det.." Også blunket hun lurt.

Konkurranseinstinktet sparket så klart inn med en gang, selv om jeg var overbevist om at jeg kom til å tape. For lillesøsteren min har ikke barn, og jeg skylder jo all forglemmelse på at jeg er småbarnsmor med altfor mange baller i luften.

Hver gang jeg har besøkt Mormor og Este det siste året, har jeg kastet lange blikk mot ginseng-planten hennes i vinduet. Den har stått der og humret mot meg, dobbelt så frodig som den jeg har hjemme. Det lå jo litt i kortene at Mormor kom til å stikke av med seieren, så her gjaldt det å ikke havne sist.

Hver gang jeg har reist fra besteforeldrene mine, har jeg husket å vanne min egen ginseng så fort jeg har kommet hjem. Og tanken på den frodige planten som garantert har befunnet seg hos min lillesøster i Oslo, har også fått meg til å vanne med jevne mellomrom. Takket være dette er det altså fortsatt liv i vinduskarmen min, og akkurat nå ser den slik ut:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke så frodig som Mormor sin, men helt innafor..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Som sagt.. Vindusvasken prioriteres ikke enda.. ;-)

 

Denne lille intern-konkurransen har medført at de andre plantene mine også har fått vann, for jeg har jo tatt alle i samme slengen når jeg først har vært i gang. Og nå begynner det faktisk å gå opp for meg at jeg har kommet meg over vannings-kneika! Ingen av plantene mine har dødd på aldri så lenge, og jeg syns det begynner å bli litt koselig å stelle pent med dem.

Alt takket være en gave fra Mormor, og tanken på en lillesøster som kom til å stikke av med seieren ;-)

I forbindelse med dette innlegget, måtte jeg be om en liten statusrapport fra lillesøsteren i Oslo, og i går kveld tikket dette bildet inn på mobilen, med underteksten "R.I.P":

 

 

Så da er det i allefall avklart en gang for alle, hvem av søstrene som har størst konkurranseinstinkt ;-)

 

/ Er du like dårlig på å vanne som meg - finn noen du kan vanningskrige mot!

Litt ekstra snork, takk

Stort sett pleier Peter og jeg å stå opp samtidig i helgene, for barna våkner omtrent på samme tidspunkt uansett. Men i dag var jeg helt ødelagt etter en hektisk uke med altfor lite søvn - og mens Peter romstere på badet med begge barna i morges, lå jeg helt stille under dyna og prøvde å mobilisere alt jeg hadde for å karre meg ut av sengen.

Jeg fant ut at jeg kunne bli liggende helt til de var ferdige på badet, men like etter tittet Peter inn på soverommet og hvisket: - "Bare ligg du, jeg tar med ungene ned og lager frokost!"

Haaaleluja! Det hadde ikke slått meg å spørre om å få en sovemorgen engang, og jeg ble så ufattelig glad. Hele kroppen skrek etter noen minutter til med søvn, og jeg mumlet et: - "Tusen takk, jeg kommer ned om ikke så lenge, jeg lover!", før Peter smilte og lukket døren.

Snork.

Da jeg våknet helt fortumlet etter noe jeg trodde var tjue minutter senere, måtte jeg først finne ut hvor jeg var. Så kikket jeg på klokka og oppdaget at jeg hadde sovet i TO timer! Herreminhatt. Jeg spratt ut av sengen, og da jeg åpnet døren ble jeg møtt av lukten av nystekt toast og nytraktet kaffe. Nytt haaaaleluja!

 

 

To timer med bonussøvn gir smale øyne og skikkelig mårratryne, men det er helt greit! Så hvis du har små morgenfugler i hus (og en partner som gjør det mulig såklart) er dagens supertips å fordele sovedager i helgen.

En sovemorgen kan gjøre underverker, dessuten får den som står opp med ungene massive mengder bonuspoeng. Og det skal man heller ikke undervurdere :-)

 

/ God lørdag fra Snorkefrøkna

Hit og dit i feil butikk

I dag skulle jeg være litt snill og kjøre Peter på trening, og handle mat mens han gjorde seg ferdig. Egentlig var planen at han skulle handle på vei hjem, men jeg tenkte som sagt å være snill og spare ham for den tiden.

- "Husket du å ta med handlelista?", spurte Peter da vi nærmet oss treningssenteret.

- "Jepp!"

- "Bra. Hvor tenker du å handle, da?"

- "Hæ? Hvor jeg tenker å handle?"

- "Ja, jeg lurte bare på hvor lang tid det tar før du er tilbake, sånn cirka. Tenker du å ta nærmeste matbutikk, eller hva?"

Jeg tenkte meg ikke om før jeg svarte:

- "Nærmeste butikk? Jeg kjører jo til den butikken vi pleier å handle, da."

- "Hahaha!", brølte Peter, "Nei men seriøst, tar du den som ligger rett borti her, eller hva?"

- "Eh nei.. Jeg hadde tenkt å kjøre tilbake..", begynte jeg før Peter avbrøt:

- "Du har ikke tenkt til å kjøre helt tilbake der vi kom fra når det sannsynligvis ligger fem matvarebutikker i nærheten av her vi er nå?!"

Jeg kjente jeg stivnet litt.

- "Der borte ligger Kiwi", begynte Peter, "Og der borte er Meny. Så tror jeg det er en Coop-butikk rett borti der.. Du velger jo bare en av dem?"

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, så jeg mumlet bare et "Ehh, nja.." før Peter tok ordet igjen:

- "Hallo..? Tuller du nå, eller hva?"

- "Jammen", nølte jeg, "I de butikkene vet jeg jo ikke hvor noe er.."

Peter stirret på meg.

- "Asså", fortsatte jeg, "Det kommer jo til å ta meg en hel evighet å handle! Også kommer jeg til å gå fram og tilbake på kryss og tvers og bruke altfor lang tid, og virre hit og dit og.. Nei, det høres ut som en skikkelig dårlig idé."

Det kom ikke noe svar.

- "Jammen Peter", fortsatte jeg, "Da kommer du til å måtte vente på meg, for du kommer garantert til å være ferdig med treningsøkten før jeg er tilbake. Det kommer til å ta en evighet, jeg lover!"

Enda mer stirring.

- "Jammen..", prøvde jeg på ny, "Jeg er jo ikke kjent der!"

Så fulgte en flau stillhet. Ingen av oss sa et ord. Men så tok det ikke mange sekundene før jeg innså det åpenbare: Jeg tror jeg har nådd det ultimate gæmlis-nivået i en alder av fireogtredve år.

Fra før visste jeg at jeg ikke får sove uten varmeflaske om vinteren. Jeg har fjernet to føflekker hos legen, som viste seg å være to gammelmannsflekker. Jeg må google ord som ungdommen bruker, og Mokkabønner har gått fra å smake skikkelig kjipt til å smake overraskende godt.

Og nå handler jeg altså kun i butikker jeg er kjent i, og jeg er i tillegg villig til å kjøre langt for å få det til.

 

 

Men jeg betaler med bankkort altså.. Selv om det er sabla kjekt med kontanter, da ;-)

 

* Følg Konatil på Facebook *

Håp i tunnelen

Aah! I går hadde vi akkurat spist middag da jeg kikket på klokka. Den var 17.30, og til min store forbauselse oppdaget jeg at det fortsatt var lyst ute! Og den følelsen når det går opp for deg at vi sakte, men sikkert er i ferd med å nærme oss vår og sommer.. Den følelsen er magisk, spør du meg :-)

Jeg elsker i alle fall denne tida på året, for som formann i frysepinne-foreningen (neida, men kunne fint vært det) syns jeg vinteren kan bli i overkant kald og fryktelig lang.

Også er det nesten litt flaut å innrømme det, men helt siden jeg ble syk for tre uker siden har jeg sovet med pysj. Og sokker. Og varmeflaske. Jeg tror faktisk jeg har blitt avhengig også, for bare jeg ser varmeflaska mi blir jeg helt sånn salig innvendig også begynner jeg å glede meg til å krype under dyna og varme føttene mine.

Jeg må innrømme at jeg får visse assosiasjoner, og det minner meg på ting jeg så i min fartstid som ekstrahjelp på sykehjemmet. Så da kan jeg vel bare konkludere med at det ikke er spesielt ungdommelig å sove med klær ;-)

Men nå, nå er jeg altså i ferd med å øyne håp i tunnelen! Jeg skal selvfølgelig ikke si at vi har mørketid her sørpå, sist jeg skrev at det er høst og mørkt ute fikk jeg så hatten passet i kommentarfeltet og i mail-innboksen. Joda, det er mørkt her nerrafor om vinteren, men mørketid er et ord som er forbeholdt dere nordpå.

Si hva du vil om vinter og snø, men vi trenger lys. Vi trenger varme, vi trenger sol, vi trenger å kunne gå uttafor døra uten å måtte pakke oss inn!

 

 


O yeee.. :-)

 

En liten strek i regninga at vi våknet til 10 minusgrader i morges, men pytt sann. Snart er det vår ;-)

 

/ .. Tralalala vår ♥

Hurra for hverdags-kjærligheten!

Forrige lørdag stod jeg på kjøkkenet og ordnet frokost med radioen på i bakgrunnen, da jeg plutselig hørte en kjent og behagelig stemme som ønsket velkommen til "Lørdagsrådet". Jeg er så glad i P3-programleder Siri Kristiansen, og det beste jeg vet er når hun deler små historier fra sitt eget liv.

Denne gangen hadde hun en skikkelig fin historie på lur, som handlet om at hun og mannen egentlig skulle satt seg på flyet til København litt senere den lørdagen. De skulle på kjærestetur fram til tirsdag, men så hadde det kommet noe praktisk i veien som gjorde ting litt komplisert. De kunne få til å reise, men det ville bli litt knotete og involvere mange folk - så da bestemte de seg heller for å ta en evaluering av forholdet.

Og da konkluderte de med at: "Nå har vi det såpass bra vi to, at vi trenger strengt tatt ikke noen tur bort fra unger og til et annet land og hotell og gode middager.." Så ble de rett og slett enige om å spare det til en gang de trenger det litt mer, for nå hadde de det uansett så bra at de kunne kose seg like mye hjemme i Son, med unger og aking og kakao. Og her er jeg enig med Siri:

- "Da folkens, da er man på et ganske fint sted som par!"

Og denne lille historien gjorde meg så hoppende glad, for jeg elsker jo hverdagskjærligheten! For meg er dette lykken på jord, og kanskje er det derfor jeg ikke har noe forhold til Valentines Day? Jeg har prøvd å bli glad i denne dagen i mange år, men uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så syns jeg ikke en dag for å feire kjærligheten er spesielt romantisk. Det er fint å sette av tid til noen man er glad i og alt det der, men for meg føles det bare som kos på kommando.

Jeg håper alle dere som feirer denne dagen har en kjempefin kveld - men ikke glem at det er lov å feire litt i morgen også, da! Og på en fredag. Og på en mandag.

Og for å sitere en veldig klok mann jeg kjenner:

"Å være nyforelsket er enkelt, å elske hverandre når alt som er igjen er joggebuksa, det er det som er ekte kjærlighet."
(Peter, 30. januar 2014)

 

 

/ God tirsdagskveld, med eller uten en Valentine i armkroken ;-)

Pære eller buse

- "Hva slags blogger er du egentlig?", mumlet Peter, "Som tar kvelden uten å poste et eneste innlegg på selveste morsdag OG 5 års-dagen til sønnen din! Så utrolig urutinert.."

Jeg møtte blikket hans, og måtte smile da jeg så det lure gliset han hadde om munnen. Sånn humor har vi altså fått - og Peter vet å erte meg litt de dagene jeg ikke får lagt ut noe på bloggen. Og hvis han selv har rukket å poste, er det selvsagt ekstra ille.. ;-)

Men i går var det faktisk litt kjipt, for jeg hadde store planer om å skrive etter at ungene var lagt for kvelden. Men da kjøkkenet var ryddet etter en supertrivelig feiring av husets ferske 5-åring, ropte tannbørsten på meg - og jeg må bare innrømme at jeg stupte i seng, utslitt og trøtt som en rumpepinne. (Ingen vet egentlig hva det vil si å være "Trøtt som en rumpepinne", men det er et av Mammas mange gullkorn som har blitt et uttrykk i familien etter at hun sa det en gang på nitti-tallet).

Årets morsdag gikk for øvrig litt i glemmeboka for alle og enhver i går, jeg glemte i alle fall helt å gjøre stas på min egen mor midt oppi sykdomsrunder og avlyste barnebursdager. Men jeg tror ikke det gjorde noe, for gårsdagens bursdagsfering ble kjempefin - og selv om den lille jubilanten måtte ta en paracet før gjestene kom, så var det stor stas med selskap og bursdagssang og gaver og kaker for alle og enhver :-)

 


Lillesøster klar for å vekke storebror med kake og sjokolademelk på senga :-)

 

Siden det har vært usikkert lenge om det kom til å bli noen bursdagsfeiring overhodet, måtte vi kaste oss litt rundt på lørdag. Men for å være ærlig syns jeg det blir mest trivelig når det ikke er så fancy - så vi gjorde det enkelt som vanlig, og serverte pølser, gele og kaker.

Og det ble skikkelig bra til tross for litt tut og kjør! Jeg rakk til og med å snike meg unna et par minutter med nål og tråd, da jeg plutselig oppdaget at det var hull i toppen min, haha :-)

 


Hupps!

 

Jeg skrev jo her om dagen at lillesøster hadde vært tidlig ute i år og kjøpt inn en skikkelig kul gave til broder'n, og den falt som forventet i smak! Den lagde i tillegg liv og røre rundt bordet, siden alle festens gjester måtte til pers og ta en smak..

 

 

 

Dette er altså et spill der man snurrer pilen, og deretter plukker ut det godteriet pilen peker på. Peker pilen på en grønn, så plukker du opp en grønn og putter den i munnen. Det er bare det at alle de forskjellige fargene kommer i to veldig ulike smaker.. Så det grønne godteriet kan enten ha en smak av pære, eller buse.. Den hvite smaker popcorn eller råttent egg.. Er du heldig og får oransje, smaker den fersken. Er du uheldig, smaker den oppkast..

Jeg vet ikke hvem dette er mest morsomt for, barna eller de voksne. Men ansiktsuttrykkene var i alle fall fantastiske, for smakene er virkelig autentiske. Det ble mye latter og god stemning - særlig når noen måtte ta turen til søppelbøtta for å spytte ut uggenskapen ;-)

 

 

Stua vår har de siste ukene vært overfylt med leker, det har vært praktisk siden begge barna har vært mye hjemme fra barnehagen med feber og vekslende form. Før bursdagen tok vi et skikkelig rydderøsk og fikk flyttet de fleste lekene opp i 2. etasje igjen. Og da gjestene gikk i går kveld, var Peter og jeg enige om at stua var mer ryddig enn den har vært på mange uker, haha..

Og nå som hele familien Klonk endelig er feberfrie og stua er ryddigere enn den har vært på lenge, kan vi sette et kryss i taket for en vellykket bursdag, selv med en uggen bismak av buse ;-)

 

/ Yæk!

Rier og boblejakke

For fem år siden, akkurat nå i kveld - satt jeg i sofaen i leiligheten vår på Sagene i Oslo og forbannet Peter som hadde smelt meg på tjukka. Da var det nemlig i ferd med å gå opp for meg at den lille tassen som lå inni den gigantiske magen min, skulle ut - og jeg begynte å innse at det kom til å gjøre fryktelig vondt..

Riene hadde startet, og min kjære samboer - som virkelig ikke hadde peiling på hva som ventet ham, skulle bli far:

 


Den gangen det var tid til Fifa-spilling.. ;-)

 

Er det ikke rart hvordan noen minner bare sitter bom fast? For eksempel rier. Jeg kan jo ikke gjenskape smerten såklart, men fytti flate som jeg husker hvor intenst og altoppslukende det var. Til å være en så naturlig og nødvendig ting kvinnekroppen må gjennom for å sørge for reprodusering, er det helt utrolig at det skal gjøre så inni hampesvarten vondt. Det henger liksom ikke på grep ;-)

 


Ikke akkurat på Spa..

 

For nøyaktig fem år siden ringte Peter fødeavdelingen på Ullevål klokka 21.30, og spurte om det var greit vi tok en tur. Men der var det travelt, og vi fikk beskjed om å vente så lenge som mulig før vi kom. Kl. 23.00 hadde vi nådd "så lenge som mulig", Peter ringte etter en taxi, og jeg fikk det plutselig for meg at taxisjåføren ikke ville ta oss med dersom han så at jeg var gravid - av frykt for at vannet kunne gå i bilen.

Dette ler vi av enda, for jeg gravde fram den største boblejakka jeg fant i skapet i håp om å skjule magen:

 


"Jeg skal bare en liten svipptur innom Ullevål, takk.. Ikke noe spesielt."

 

Det ble jo ingen fødsel på denne siden av midnatt, men det er fortsatt rart å tenke på at dette er kvelden det hele startet for alvor. Men det mest spesielle er at min lille sønn kom på termindatoen - og at denne dagen viste seg å være morsdag, akkurat som i morgen. Tenk å bli mamma for første gang på morsdagen, da! Det er ikke mye som slår det..

Jeg er rimelig sikker på at morgendagens morsdag har gått Peter hus forbi, men det gjør ingen verdens ting. Jeg lever fortsatt godt på gaven jeg fikk i 2012, og han fyller fem år i morgen ♥

 

/ I morgen blir det bursdag! :-)

Bursdagen er avlyst

Onsdag kveld hørte jeg det knirke i babycallen, etterfulgt av en velkjent tasselyd. Jeg satt ved kontorpulten min i TV-stua, og ikke lenge etter stod en liten gutt i døråpningen og kikket på meg.

- "Mamma.. Jeg fryser så fælt.."

Jeg kjente på panna hans før jeg tok ham med meg inn på badet, og ga ham litt vann mens jeg fant fram febermåleren. Så bar jeg den slappe gutten inn i senga igjen, konstaterte at måleren viste 39,2 - før jeg tenkte: Here we go again..

Etter en fin høst med mye barnehage og få sykedager, har vi virkelig fått smake virusherjingene på nyåret - og selv om jeg ikke føler vi har lov til å klage riktig enda, så gjør det litt ekstra vondt i mammahjertet akkurat nå.

For på søndag er det en veldig viktig dag, den lille tassen fyller fem år og vi har hatt nedtelling siden 1. januar. Selvfølgelig er det ikke verdens undergang, men akkurat nå er jeg sliten og veldig lei meg på hans vegne - mens jeg sender meldinger til alle foreldrene om at barnebursdagen i morgen er avlyst.

Timingen er med andre ord ganske så ille for en gutt som har gledet seg veldig. Men på søndag satser vi på en liten familiefeiring dersom formen er rimelig bra igjen! Mormor har lovet å bake verdens beste sjokoladekake uansett om det blir selskap eller ikke, og lillesøster har vært tidlig ute og kjøpt tidenes kuleste gave :-)

 


Hmm.. Hva har hun funnet på i år, tro..? ;-)

 

Så bursdag blir det i helgen, uansett! Og Nintendo, såklart. Masse Nintendo :-)

 

 

/ God fredagskveld fra 3 friske og 1 syk

Roligdansen med Nils

Jeg har mange rare minner fra jeg var yngre som plutselig popper opp i hodet mitt. Tidligere har jeg jo spekulert i om dette er grunnen til at jeg nå lever med teflonhue, men det er ikke godt å si.

For noen dager siden kom jeg på noe som skjedde da jeg gikk i 6. klasse på barneskolen. Jeg var 12 år gammel, og på den tida var det helt ufattelig flaut med gutter. Jeg hadde riktignok vært kjæreste med en gutt i 1 år og 10 måneder, men det hadde nettopp blitt slutt. Høydepunktet i det forholdet var forøvrig at vi ga hverandre en klem bak en ballvegg på fotballbanen i boligfeltet der vi bodde.. Og jeg husker faktisk at jeg hadde lurt på å gjøre det slutt en stund, men så rakk han å dumpe meg først. Da ble jeg helt knust.

Men episoden jeg egentlig sikter til, skjedde en kveld vi hadde fått lov til å arrangere diskotek på fellesrommet på skolen. Her skulle det være roligdans-konkurranse, og det var selvfølgelig helt krise for meg. Jeg ble klam i hendene bare av tanken, og enda verre: Jeg visste ikke hvem jeg skulle danse med.

 

Cute couple dancing together on dance floor in bar
Min store skrekk...

 

Hvem som skulle danse med hvem, ble bestemt av de som skulle være dommere, og i dommerpanelet satt blant annet min gode venninne Trine. Da parene ble ropt opp, viste det seg at jeg skulle danse med en i parallellklassen som het Nils, og det var helt greit, for han var naboen til Farmor og Farfar og vi hadde lekt en del sammen i oppveksten. Dessuten var han veldig interessert i fotball, og tilsynelatende lite opptatt av jenter. Jeg tenkte det var greit.

Da det omsider var klart for konkurranse, fant Nils og jeg hverandre. Den store frykten min var at han kom til å ville danse veldig tett, med armene rundt livet mitt sånn at jeg måtte holde armene rundt halsen hans. Denne dansestillingen var forbeholdt de minst sjenerte, og jeg var definitivt ikke en av dem. Men til min store lettelse gikk Nils for posituren med litt avstand, sånn at jeg med stive armer kunne holde hendene på skuldrene hans - mens han hvilte hendene sine på mine hofter. Ingen øyekontakt så klart, her gjaldt det å kikke i hver sin retning.

Jeg vet ikke hvor mange par vi kan ha vært totalt, men allerede i den første sangen røk flere på huet og ræva ut av konkurransen. Dommerne var nådløse, og gikk rundt og prikket de som ikke oppfylte kravene, på skulderen. Jeg aner forresten ikke hvilke krav de gikk etter, for det er jo tross alt ikke så mange måter å danse roligdans på..

Minuttene tikket avsted, jeg var fortsatt like svett i håndflatene, og en ny sviskesang ljomet fra anlegget. Så kom dommer Trine plutselig bort til Nils og meg, og jeg var sikker på at vår tid var ute. Men så lente Trine seg fram og hvisket i øret mitt:

- "Christina, du bøye litt i knærna. Bena dine er helt stive og du.. Du.. Eh, vagger liksom bare fram og tilbake. Men hvis du bare bøyer litt i knærne tror jeg dere kan vinne, asså! Si fra til Nils også, for hans knær har også låst seg."

Jeg husker hvordan jeg der og da plutselig la merke til hvor utrolig stive knærne mine føltes, og det gikk opp for meg at Trine hadde rett: begge kneleddene var helt utstrakte. Det var rett og slett ikke antydning til bevegelse..

Jeg vet ikke hva som får meg til å fnise mest, tanken på hvordan Nils og jeg, to kropper med fire saltstøtter til bein - må ha sett ut der vi vagget fram og tilbake i den samme posituren, sang etter sang.. Eller det at dommer Trine tok avgjørelsen om å ikke sende oss ut av konkurransen med en gang, men heller gi oss en sjanse til - hvis vi bare lovet å løsne opp litt i kneleddene.

Men hey, det funka faktisk. Nils og jeg vant hele konkurransen - og hver vår pose med "Sur Sild" fra Malaco :-)

 

/ Håper jeg delte posen med Trine - for at den serieren var særlig fortjent, det har jeg vanskelig for å tro ;-)

Spray meg her og spray meg der

- "Det verste er egentlig de her", sa mannen i kassa på matbutikken, før han pekte mot hylla bak seg, "Vi har bare lov til å selge ett reseptfritt legemiddel av gangen, men du vil ikke tro hvor ofte vi må fylle på i hylla i løpet av dagen. Det er faktisk helt utrolig. Det går mye paracet og ibux også altså, men denne sprayen.. Helt vanvittig!"

Det var ingen folk i kasseområdet, og den hyggelige butikkansatte og jeg småpratet om løst og fast, mens jeg pakket varene mine i poser. Jeg hadde hamstret frukt og grønt, og sa i en spøkefull tone at handlekurven vel aldri inneholder så mye sunt som når man er syk og helst vil blir frisk i en fei..

Mannen i kassa kunne bekrefte at det går mye sykdom nå, for det merket de altså på salget av reseptfrie varer:

- "Nesespray går det definitivt mest av", fortsatte han, "og den skal jo ikke brukes lenger enn i 10 dager. Men 10 dager går overraskende fort! Og vipps så er du avhengig."

Og jeg bare: - "Hahaha, yeah.. Nei avhengig nei.. Det skulle tatt seg ut."

 

 

Jada. Der og da innså jeg at 10 dager har gått fort, gitt! Nå skal det sies at jeg ikke er helt frisk enda, men jeg kan allerede nå se hvor dette kommer til å ende. For den forkjølelsesrunda jeg nå har vært gjennom, har tatt "tett nese" til et helt nytt nivå. Der det tidligere har vært mulig å følge bruksanvisningen på nesespray-esken: "Ikke overskrid 3 spray i hvert nesebor daglig" - har det i denne runda vært helt nødvendig å bryte regler.

Jeg ble faktisk så bekymret at jeg på et stadie sendte melding til mutter'n, som også har vært gjennom den samme runda:

 

 

Alle vet jo at nesespray er beregnet på kortidsbruk, og at langtidsbruk kan føre til kronisk tett nese. Men Google kunne også fortelle meg at hvis man bruker nesespray for lenge, kan blodårene i neseslimhinnen bli avhengig av virkestoffene i sprayen - derfor er det veldig viktig å ikke bruke nesespray mer enn ti dager sammenhengende.

Jeg har brukt nesespray mye mer enn ti dager sammenhengende.

Så nå er det nok. Jeg kjenner at forkjølelsen er i ferd med å avta såpass at det er på tide å trappe ned på bruken. I morgen er den første dagen i resten av mitt liv!

Planen er som følger: de neste to dagene skal jeg holde meg unna på dagtid, og heller ta en liten sniff før jeg legger meg om kvelden. (Det er tross alt verst å være tett i pappen når man skal sove.) Det kommer til å bli grusomt, men det er helt nødvendig.

Etter disse to dagene er det helt slutt. Jeg nekter å la en spray ta over livet til nesa mi.

 

/ Det er på tide å ta nesa tilbake :-)

To bloggere, ett hjemmekontor

Peter og jeg får stadig spørsmål om vi ikke blir lei av hverandre, ettersom vi begge har hjemmekontor sju dager i uka. Og det er jo et veldig godt spørsmål, for arbeidssituasjonen gjør jo at vi ser hverandre i overkant mye hver eneste dag.

 

d704b8c3-3fdd-4a4e-bf24-fa6399b589cf

 

Og sannheten er at stort sett går det bra, men dét er faktisk ganske utrolig! For her snakker vi om to bloggere med to vidt forskjellige arbeidssituasjoner..

Vi har for lengst innsett at vi ikke kan ha felles kontor for eksempel, vi har prøvd å sitte i samme rom noen få ganger, men det gikk virkelig ikke. Derfor sitter Peter på det rommet som for tiden fungerer som kontor, men som på sikt skal bli vårt soverom. Tanken er egentlig at det etterhvert skal fungere som både soverom og kontor - men jeg vet ikke helt hvordan dette vil funke i praksis.

Jeg har laget meg en liten kontorkrok i TV-stua i 2.etasje, slik at vi nå har én dør som skiller oss når vi er på jobb. Og den døra er veldig god å ha..

For jeg må nemlig ha det stille når jeg jobber. Jeg er sannsynligvis et mareritt av en kollega, for jeg klarer ikke høre på musikk engang. Jeg er av typen som faller ut og må begynne på nytt hver gang jeg blir distrahert, så det sier seg altså selv at et åpent kontorlandskap ikke hadde vært noe for meg.

Peter derimot, er helt avhengig av musikk på ørene når han skriver. Han klarer ikke konsentrere seg uten lyd, og akkurat dette med hodetelefoner på nøtta har ført til massiv frustrasjon for meg mang en gang.. For han er jo klin umulig å rope på! Noen ganger er jeg midt oppi noe jeg trenger svar på kjapt, også sitter jeg der og roper. Til slutt må jeg trampe inn på kontoret hans, og da finner jeg ham sånn:

 


"Kan det værra en fugl det der? Eller.. en edderkopp, kanskje?"

 

Peter sitter forøvrig med ryggen mot døra, så når jeg skal inn til ham er det ekstremt viktig at jeg blunker med lysene mens jeg står borte ved døra, sånn at han merker at jeg kommer. Og skulle jeg ikke orke å reise meg, hender det at jeg sender ham en melding.

En annen ting når man sitter med høyt volum i øretelefonene, er jo at man glemmer at man selv lager lyd. Og jeg som er avhengig av stillhet, får jo med meg det meste. Som for eksempel:

Plystring
Og da mener jeg ikke sånn hyggelig plystring på kjente melodier. Nei, her snakker vi det jeg kaller "skviking", lyder som vrenges maksimalt mot de høyeste tonene. Lyden trenger seg gjennom marg og bein, og er altså så ille at jeg får frysninger bare jeg skriver om det nå. Jeg spør igjen og igjen om han ikke kan plystre pent isteden, men nei.

Hyleutbrudd
Dette skjer fra tid til annen, og ting som utløser høylydte utbrudd kan for eksempel være at han finner en kvittering han har lett etter som skal inn i regnskapet, at et blogginnlegg han egentlig ikke hadde trua på viste seg å slå an likevel, eller at han for en gangs skyld er i ferd med å klare å svare på alle mailer han har fått i løpet av en arbeidsdag. Utbruddene er såpass høye at jeg spretter i stolen, og det kommer sjeldent noen oppfølging. Ett hyl og det er over, liksom.

Mumling og høytlesning
Hvis Peter står fast i en tekst, pleier han å mumle teksten høyt for seg selv. Hver gang tror jeg at han snakker til meg, og jeg sier "Hæ? Hva sa du?" - uten å få noe svar. Så da må jeg vente på at han har mumlet fra seg, før jeg fortsetter der jeg slapp.

Nakensprading
Hvis han ikke har rukket å dusje om morgenen, hender det han løper i dusjen mellom to telefonmøter. Og da sprader han ofte rundt helt naken og rister løs på alt som ristes kan, mens han later som ingenting. Gjerne mens han står ved siden av meg og spør hva jeg driver med. Dette er vel forøvrig det punktet som skiller hjemmekontor mest fra andre arbeidsplasser..

Knekking av ledd i fingre og nakke
Denne lyden er noe av det verste jeg kan tenke meg. Hvis Peter i tillegg henger seg opp og lyden aldri gir seg, må jeg inn og blunke med lysene. Da skjønner han ikke hva det er, for han har ikke lagt merke til at han har knekt noen ledd.

Tastaturlyder
Dette er egentlig en veldig trivelig lyd, men jeg blir ofte stressa over at Peter jobber så mye raskere enn meg. Så når jeg hører at fingerne hans løper over tastaturet, får jeg nesten litt mark noen ganger. Men det er jo mark på en god måte, da. Jeg må bare håpe at hjernen min en vakker dag blir like kreativ som hans, sånn at jeg kan jobbe like fort.

 

Men sånn bortsett fra at jeg burde hatt kontorpult i en lydtett bunker, er det helt fantastisk å ha hjemmekontor med Peter. Det blir mye ekstra oppvask, ekstra rot og mer støv - men jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke blir lei av hverandre! Men det er jeg selvfølgelig veldig glad for. Dessuten er det veldig deilig at vi driver med det samme.. Står jeg fast med noe, vet jeg at hjelpen sitter 8 meter unna.

Han hører meg kanskje aldri, men jeg kan jo bare sende en melding. Eller blunke med lysene :-)

 


Fjorårets sommerfest med jobben (Skjermbilde TV2 Livsstil)

 

/ Også er det smoothie til lunsj hver dag :-)

Å forlate babytida for siste gang

Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å tenke sånn akkurat i dag. Kanskje skyldes det at jeg er litt sliten om dagen, eller bare det faktum at det har gått opp for meg at det faktisk stemmer det man sier; at tida går så altfor fort.

Jeg syns jo ikke det er lenge siden Peter knipset et av mine favorittbilder i hele verden, øyeblikket da storebror kom på sykehuset for å hilse på lillesøster for første gang:

 

 

Og jeg bare elsker det bildet.. Så mye følelser, glede og takknemlighet. En utslitt mamma, en glad liten gutt og en bitteliten fersking. Og her sitter jeg og snufser mens det går opp for meg hvordan tiden flyr.

Også skjønner jeg ikke hvorfor det gjør meg trist, når jeg egentlig bare er glad. Jeg er så utrolig takknemlig for å ha fått to flotte barn, og jeg virkelig stortrives som mamma hver eneste dag.

Helt siden vi fant ut at jeg var gravid med eldstemann for snart fem år siden, har alt føltes riktig. Og det til tross for at ting ikke var planlagt heller - samt det faktum at jeg ventet barn med en som mislikte unger.. Det siste der er jo en liten bragd i seg selv ;-)

Det føles bare så rart å forlate babytida og vite at det er for siste gang. På den ene siden føles det helt riktig, for både Peter og jeg har innsett for lengst at vi er typiske tobarnsforeldre. Til tider har vi mer enn nok med å holde styr på én unge hver, og jeg kan ikke forstå hvordan folk med tre og fire og fem barn får det til å gå rundt. Det er bare å ta av seg hatten, for det er virkelig beundringsverdig!

På den andre siden lurer jeg på hvorfor man blir så lei seg når man pakker ned og sender babytøy ut av huset. Jeg håper og tror det bare er en nødvendig og helt naturlig prosess man må gjennom, for jeg føler jo at min lille familie nå er komplett. To barn. Det er perfekt for oss.

Også er jeg faktisk lettet! Jeg er superlettet over at jeg overlevde to fødsler, at keisersnittet gikk bra og at jeg ikke fikk noen komplikasjoner. At arret på magen nå bare er et fint lite minne fra en av de to viktigste dagene i mitt liv.

 

 

Og jeg er minst like lettet over at jeg på mirakuløst vis klarte å presse baby nummer to ut på normalmåten et par år etter, og at jeg ikke ble ødelagt i prosessen. At mine tre, fire sting jeg fikk etterpå, grodde som de skulle - og at de helvettes hemoroidene forsvant til slutt. Det er så mye som kunne gått så mye verre, og jeg er så glad for at jeg ikke trenger å bekymre meg for de tingene igjen.

Kanskje grubler jeg nå fordi det først i morges gikk opp for meg hvor deilig det er å kunne stå på kjøkkenet å lage frokost, uten å måtte holde et helt øye med barna. Nå holder det med et halvt. Fireåringen blir til femåringen i neste uke, og lillesøster begynner for alvor å bli stor jente.

Det har gått så fort, at det fortsatt er litt uvant - og denne gangen er det ingen ny baby som venter like rundt hjørnet. Ikke noe nytt som venter på å ta det meste av oppmerksomheten. Nå går det bare framover.. Og det er litt skummelt.

Misforstå meg rett, jeg er så glad for at barna blir større, men.. Noen ganger, ass.. Da er det jaggu ikke bare lett heller ♥

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvis de bare ville sitte sånn med mora si om ti år.. ;-)

 

/ God søndag fra hønemor ;-)

Banankylling og maletips

Jeg var litt spent på hvordan denne dagen skulle gå, med to små energiske apekatter hjemme. Men så langt har det vært veldig trivelig med litt besøk under pleddet på sofaen, og snille små hjelpere som har disket opp med kleenex til nesa, og de lekreste retter fra kjøkkenet.

Banankylling (som visstnok var ekstra bra fordi den var "full av næring og vann"..), sitronjuice, druer, vann, en kopp kaffe, to ispinner, sjokoladerosiner og fennikel. Alt fra lekekjøkkenet, heldigvis ;-)

 

 

Det blir alltid tid til å male litt i helgene, og i forrige uke kjøpte moren min skikkelige malepensler til ungene - jeg fatter ikke at vi ikke har gjort det før! Til nå har de bare brukt de grusomme penslene som følger med i maleskrinene, og de husker jeg veldig godt fra min egen barndom. De bidrar ikke til skaperglede, for å si det mildt..

Så det er dagens lille tips fra meg, ta turen til en hobbybutikk eller lignenede og kjøp noen gode pensler - jeg lover deg at det blir mye morsommere for både barn og voksne å male! Det koster ikke mye heller, så det er det definitivt verdt :-)

 

 

 

Ekte kunstnere gir selvfølgelig verkene sine navn! Så husk å få barna til å navngi de forskjellige kreasjonene sine - det blir så mye artigere enn å bare skrive navn og dato, eller enda verre, bare samle de ferdige maleriene i en skuff.

Forrige helg fikk for eksempel disse navn:

 

 

 

 

Vær forberedt på å kvele noen fnis, for det er utrolig morsomt å høre hva som faller dem inn :-)

 

/ God lørdag fra familien Klonk

Taco uten smak

Tenk at for to uker siden i går, var denne jenta ute og kosa seg med blogg-fiffen. Vrikket på hoftene på dansegulvet med Erlend Bratland, nippet til champagne med Makeup-Malin og fikk gratulasjonsklem av Anna Rasmussen.

Det begynner å virke mer og mer som en fjern drøm.. ;-)

 


No filter..

 

Etter å ha vært mamma og sykepleier i fire uker, har det altså gått som det måtte gå. Barnehage-viruset har tatt meg også, og det noe så innmari. I vår familie blir vi det vi på fagspråket kaller "Tryneforkjøla", altså at forkjølelsen setter seg midt i trynet. Øynene blir røde og smale og produserer masse tårer, smaksløkene streiker fullstendig, og nesa blir pottetett og snørrer som et uvær.

Men hosten.. Jeg sier bare en ting: Løktrikset hjelper ikke om natta! Og enten har jeg forstrukket en muskel ved ribbeina, eller så har jeg hostet på meg en liten brist. Så her ligger jeg da, på sofaen som en slappfisk. Og jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg er mest redd for aldri å bli frisk igjen, eller hvordan det vil gå dersom gubben blir smittet..

Med alt dette i bakhodet, måtte jeg google om det er sånn at immunforsvaret blir sterkere etter en sykdomsrunde. Jeg tenkte at det kunne jo være en slags trøst oppi det hele! Men så viser det seg altså at det er absolutt ingen holdepunkter for å påstå at immunforsvaret blir sterkere av å bekjempe virus og bakterier. Det eneste som skjer, er at systemet husker denne ene infeksjonen dersom man blir utsatt for samme virus eller bakterie ved en senere anledning.

Og det var ingen trøst i det hele tatt, vil jeg si..

Fredagstacoen er fortært, den smakte ingen verdens ting - akkurat like lite som den lille posen med ekstra sterke chilinøtter jeg fant i skapet i går kveld. Jeg tenkte jeg skulle kaste nedpå for å forhåpentligvis klarne opp litt i systemet, det hjalp selvsagt ikke - men da posen var tom kom Peter inn i stua og lurte på hva som luktet så innmari harskt.. Digg.

Resten av denne kvelden har jeg planer om å holde sofaen, ha nesesprayen innen rekkevidde (det står maks tre doseringer om dagen, er dette livsviktig å følge..?), se på "Sofa" i reprise og irritere vettet av Peter med hostingen. Ingenting er vel mer irriterende enn å høre på andres hosting, haha :-)

Den eneste som ikke bryr seg nevneverdig, er den sprell levende og veldig trofaste varmeflaska som har holdt meg varm i hele dag ♥

 

 

/ God fredag, frisk eller syk!

Det beste med å blogge

I går gikk det opp for meg hva som er det beste med å blogge :-)

Tenk at et innlegg om mitt glade liv uten "thigh gap" skulle spre seg som ild i tørt gress, runde 10.000 likes (fy flate!) og få hundrevis av kommentarer og delinger på Facebook. Jeg har ikke sett maken til engasjement noensinne og jeg er helt overveldet!

 

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Kunne vært meg :-)

 

La meg først få presisere at jeg absolutt ikke dømmer de som har valgt å legge seg under kniven, for det er selvsagt veldig mange grunner til at man velger å gjøre det. Problemet er når det å fikse på utseendet blir normalen - og jeg er opptatt av at operasjoner og inngrep ikke skal bli den enkleste løsningen på et problem, slik Sophie Elise beskrev det.

Kanskje spesielt lettpåvirkelig ungdom som sliter med ting på innsiden, som tror at en operasjon eller to vil løse alt - det er dette jeg vil til livs. Jeg vil ha tilbake jenters og gutters selvtillit, og jeg vil at man skal være stolt av den man er, akkurat sånn man er!

Og det var altså først i går det for alvor gikk opp for meg hvorfor det er så fantastisk å blogge. Og svaret på det fant jeg i innboksen min, for jeg tuller ikke når jeg sier at den var full av meldinger fra jenter i alle aldre som hadde lest innlegget mitt.

Noen av dem kunne fortelle at de slet med ekstremt lav selvtillit. Andre følte at selvtilliten var ganske ok sånn egentlig, men at den de siste årene hadde begynt å skli ut litt og at veien nå ikke var så lang til å vurdere operasjoner eller små "uskyldige" korrigeringer.

Så var det mødre i alle aldre som i altfor lang tid hadde irritert seg over at kroppen ikke lenger ser ut som før. Som ikke lenger liker å se seg i speilet, fordi det etter hvert har blitt umulig å se forbi alle "feilene". Som ikke lenger tror på kjæresten som stadig vekk sier at han syns kroppen er vakker. Alle de mammaene som etter å ha lest min tekst, der jeg berømte min mor for å ha hatt et avslappet forhold til sin kropp - begynte å tenke over hva slags signaler de sendte videre til sine barn.

Og felles for alle disse tilbakemeldingene: De hadde lest mine ord og fått tilbake troen på at det er mulig å komme seg forbi alle de ulike hinderne. At det er håp for den lave selvtilliten. At dette var akkurat den påminnelsen de trengte, for å jobbe med å kvitte seg med tankene om at en "enkel" løsning hos kirurgen ville løse alle problemene på innsiden.

At det hjalp å lese om andre med en slapp mammakropp, og kanskje innse at det faktisk er helt normalt. At det er bra som forelder å gå foran som et godt forbilde - og vise barna at mamma er stolt av den hun er.

Er det rart jeg er glad her jeg sitter?! Så tusen takk. Til alle som har lest og likt, delt eller kommentert. Til alle som vil være med å ta tilbake selvtilliten :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/

Livet uten thigh gap

Folkens. Dere begynner å kjenne meg nå. Dere vet at jeg ikke føler meg truffet når det snakkes om at bloggere har et ansvar når de legger ut bilder av silikonpupper og opererte rumper.

For det første har jeg aldri lagt meg under kniven, for det andre har aldri kropp vært noe tema på denne bloggen. Men selv om jeg ikke føler at jeg bidrar til noe perfeksjonsideal eller økt kroppsfokus på bloggen min, så har jeg likevel noe veldig viktig jeg vil si.

 


I bring sexy back

 

Jeg får vondt langt inn i hjerterota når jeg ser videoen til Sophie Elise, der hun åpenhjertig snakker om hvordan hun ble påvirket av media, og sin egen hjerne som fortalte at hun ikke var bra nok. Og at hun istedenfor å ta tak i det egentlige problemet, tok den "enkle" utveien - og satset på at plastiske operasjoner ville hjelpe på selvtilliten. Litt silikon på 18 års dagen, så ville angsten, de psykiske problemene og den dårlige selvtilliten forsvinne.

Men operasjonene hjalp jo ikke en dritt. Problemene er der fortsatt, men jenta fremstår som reflektert og mye mer moden for alderen enn jeg var som 22 åring - og hun har for lengst innsett at tingene hun sliter med sitter på innsiden, og at dette er ting hun må ta tak i selv.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var det også kroppspress. Jeg husker jeg sammenlignet meg med de peneste jentene, og jeg var aldri fornøyd med kroppen min. Men ingen snakket om å få større lepper eller silikon i puppene eller å få utført intimkirurgi.

 


Gutter var det eneste jeg tenkte på på ungdomsskolen. Innser at det var en annen tid.

 

For det å operere seg nedentil er visst den nye greia akkurat nå. 1 av 6 jenter er misfornøyde med hvordan underlivet deres ser ut, og mye tyder på at perfeksjonsidealet har nådd en ny kroppsdel. Det er mulig det er jeg som begynner å bli for gammel til å forstå, men hallo? Hvor i huleste skal dette ende?

Og når det gjelder denne intimkirurgien, så er det selvfølgelig ikke "ondter" det er snakk om. Det er ikke kjønnslepper som er så lange at det oppstår gnagsår og sårhet og skjennanse i hverdagen. Det handler kun om utseendet - ikke helsemessige årsaker. At de indre kjønnsleppene er for lange, at det ikke ser "normalt" ut. Hvordan i all verden ser en normal vagina ut, forresten? Sånne som pornobransjen serverer oss?!

Jeg har tenkt mye på hvor jeg hadde vært i dag, hvis det ikke var for den kjipe fortida mi. Rett før jeg fylte 19 år, ble jeg plutselig alvorlig syk, og dette satte naturligvis en stopper for alle mine planer. Livet mitt ble satt på vent i en veldig lang periode, og da skal jeg love deg at alt, absolutt alt ble satt i perspektiv.

Når det eneste som betyr noe er å få tilbake livet sitt, så tenker man ikke lenger på at magen godt kunne vært litt flatere eller puppene litt større.

Kanskje er det derfor det gjør så vondt å høre om alle bloggerne som forteller at de hver eneste dag får meldinger fra unge jenter helt ned i 10-12-års alderen, som lurer på hvor mye det er normalt å veie. Hvordan man kan få flatere mage. Hvor man kan operere nesa. Hvor mye det koster.

Dette er jenter som leser blogger daglig, ser bilder på Instagram, leser artikler i media. Som tror at det de ser er normalen.

Jeg får så lyst til å rope høyt, for det er jo ikke normalen! Å fikse på utseendet sitt er ikke normalen! Jeg sier ikke at de som har lagt seg under kniven er dårlige mennesker, jeg lurer bare på når det plutselig ikke lenger var bra nok å være som man er?

Etter to graviditeter - hvor den ene endte med keisersnitt og den andre vaginal fødsel, skal jeg love deg at jeg ikke ser ut som en pornostjerne nedentil. Jeg vetta søren hvordan jeg burde sett ut, men hadde jeg tatt en tur til intimkirurgen, ville jeg garantert fått beskjed om at det var litt av hvert å fikse på.

Og det er bare én av tingene. Etter at jeg fikk barn nummer to, har magemusklene mine nektet å trekke seg sammen igjen, hvilket betyr at så fort jeg spiser mat, ser jeg ut som jeg er tre måneder på vei.

Rumpa mi er et kapittel for seg, den forsvant i dagsuget av den siste fødselen, og jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å finne den igjen.

Både den flate rumpa og baksiden av begge lårene er pyntet av en gjeng ivrige cellulitter. For å være ærlig vet jeg ikke når de slo seg ned der, det kan ha vært lenge siden, for de har i alle fall ingen planer om å gå noe sted.

De to slappe puppene som har produsert melk til den store gullmedaljen, er i dag pensjonert, og kan brukes som ørevarmere på en kald vinterdag. Det sier både litt om elastisiteten, men også om hvor begrensede bruksområder de faktisk innehar for tida.

Nesa mi er både skjev og litt klumpete, det ene øyet er mye mindre enn det andre, jeg har skjeve hornhinner og jeg er nærsynt. Tennene mine har hatt fire begynnende hull siden 1998, som jeg hver eneste kveld jobber med å holde i sjakk med tannpuss og tanntråd.

Jeg har ikke thigh gap (måtte google; "dette er en betegnelse på hulrommet som oppstår helt øverst på lårene, når man er så slank at lårene ikke møter hverandre når man står med bena samlet"), og jeg har grevinneheng på begge armene som disser når jeg vifter med flagget på 17.mai. Håret mitt har vært kommunefarget siden barndommen, og har blitt både tørt og livløst med årene.

Men dette er meg.

Og jeg er normal. Helt normal! Og jeg er god nok som jeg er.

Har jeg blitt såpass gammel og trygg på meg selv at det ikke spiller noen rolle lenger? Eller handler det om å lære seg å akseptere det man fikk tildelt fra starten av? At hvis man bare aksepterer at sånn er jeg, dette er meg - så blir man lykkeligere? Hadde jeg flaks som ble syk, og dermed ble tvunget til å tenke over hva som virkelig betyr noe her i livet?

Eller hadde jeg flaks som ble født med en hjerne som aldri har fortalt meg at jeg ikke er bra nok? Bør jeg muligens takke moren min, som bestandig har hatt et avslappet forhold til sin kropp - kanskje det å vokse opp med hennes trygghet har gjort meg til en tryggere person?

For jeg har det bra i min egen kropp. Jeg er 34 år gammel, og er sjeleglad for at ikke hodet mitt fikk anledning til å løpe løpsk da jeg var ung. Jeg er et levende bevis på at selvtillit ikke defineres av utseendet, og jeg vil så gjerne at operasjoner ikke skal bli sett på som den nye løsningen på alle problemer. Og at man heller kan være stolt av den man er, akkurat sånn man er.

Med eller uten thigh gap.

 

/ Ikke prøv å være noen andre - prøv å være deg selv :-)

Kjerring bak rattet

Jeg er ikke sånn innmari god på bil, og helt siden jeg fikk lappen som 18-åring har jeg brukt samme strategi enten batteriet har vært flatt eller viftereima har streiket: Ringe Pappa. Og det har funket bra til nå.

Jeg anser meg selv for å ha rimelig god kontroll i trafikken, med lukeparkering som eneste unntak. Jeg husker faktisk ikke at jeg lærte det på kjøreskolen, hvilket kan bety at kjørelæreren muligens glemte det.. Men jeg har et gavekort på lukeparkering liggende i skuffen som jeg fikk av mamma til jul i 2015. Mamma er nemlig helt utrolig god på lukeparkering, og har lovet å lære meg kunstene sine en dag.

Men så har det seg jo sånn at jeg lenge har drømt om at jeg en gang i tiden kommer til å skaffe meg en konebil med parkeringsassistent. Du vet, sånt ekstrautstyr som gjør at bilen lukeparkerer for deg. Hvor deilig hadde ikke det vært?

 

Smiling woman hugging a black car at new car showroom
Vil du værra med meg hjem.. I natt..

 

Men etter i dag er jeg litt usikker på hva jeg tenker om akkurat det lenger.. For i dag skulle jeg i et møte, og hadde beregnet perfekt med tid, som jeg pleier hver gang ikke Peter "Notorisk forsinket" Kihlman er med. Jeg skulle parkere i et parkeringshus, og pleier bestandig å være litt ekstra på vakt ettersom jeg aldri har bulka bilen før - derfor må det jo skje på et eller annet tidspunkt.

Vi har sensor på bilen både foran og bak, som sier møysommelig fra når man nærmer seg hindere. Problemet er bare at den har (i mine øyne) en ganske stor sikkerhetsmargin, og derfor har jeg lært meg at når jeg skal parkere mot en vegg, så stopper jeg ikke når det piper litt og lyser grønt, heller ikke når det piper litt og lyser gult, men når det piper helt vanvittig og lyser rødt. Da blir det perfekt.

Problemet i dag var at det aldri begynte å pipe. Og da var det ikke sånn at det gikk opp et lite lys for meg, og at jeg for eksempel kom på at bilen hadde gått tre turer fram og tilbake fra Oslo på en uke, og muligens var så skitten at sensorene ikke registrerte en dritt. Neida, jeg satt bare og ventet på at bilen til slutt skulle ta til vettet og begynne å pipe. Så jeg kjørte litt til. Og litt til. Og litt til. Ingen piping. Det kunne jo ikke bety annet enn at det var et godt stykke igjen til veggen, det da?

Nei.

 


Definisjonen på en kjerring bak rattet

 

Akkurat da det sa "doink" tenkte jeg at det var da som pokker'n - hva i all verden var den lyden? Så gikk det plutselig opp for meg at det var min bil som hadde sagt "doink".

Så nå har jeg i alle fall innsett at jeg skal stryke "Konebil med parkeringsassistent" fra ønskelista mi. Tør ikke tenke på hva slags utfall det kunne fått. Jeg skal heller innkassere gavekortet jeg fikk fra Mutter'n og lære meg lukeparkering the hard way.

P.S. Beklager til Peter som måtte finne ut dette ved å lese det på bloggen min. Eh... love ju!

 

/ Bedre med en kjerring bak rattet, enn to på taket

Overnattings-tips

Både Mamma og Svigermor er av den omtenksomme typen, og det syns jeg spesielt blir synlig når de kommer på overnatting. For gjett hva de bestandig har med seg i baksetet i bilen? Sengetøy!

Det høres kanskje litt rart ut å ha med egen dyne og pute, for det har vi jo selvsagt liggende på gjesterommet fra før. Men for en småbarnsmor som har skittentøy opp til ørene og helt sikkert kunne satt på en vaskemaskin hver eneste dag hele uken, så er dette faktisk til stor hjelp!

Det er ikke sånn at jeg blir sur når gjester kommer på besøk uten sengetøy, altså - men det hjelper veldig å slippe å vaske sengetøy som har vært i bruk i toppen to netter. Og for oss som i tillegg har et flittig brukt gjesterom, er det ikke bestandig en mulighet å "la det ligge" til neste gang gjestene dukker opp heller.

 


Tommel opp for mammas dyne :-)

 

Det blir riktignok litt skjevhet i regnskapet siden både Mamma og Svigermor blir oppriktig sure dersom vi tar med sengetøy når vi skal overnatte hos dem - men som Svigermor sier: - "Det blir noe annet for oss, vi er ferdige med stappfulle skittentøyskurver, vi!"

Men håndkle.. Det pakker jeg med ;-)

 

/ Snille mødre - bra for meg, bra for miljøet!

Hva med en grandis, da?

Akkurat nå kunne det like gjerne vært søndag kveld, for denne lørdagen har vært altså sååå lang. Vanligvis pleier lørdagene å fise avgårde, men i dag har det gått ufattelig tregt!

Det kan jo ha noe å gjøre med at stakkars Muttern og Fattern har ligget som to slakt på sofaen siden i morges. Jeg sa ganske tidlig at det var forståelig hvis de ville dra hjem, men de mente at det var det samme hvilken sofa de lå på.. Som takk dyttet jeg i dem hver sin store smoothie fullstappet med grønnkål og ingefær og frossen brokkoli og spinat, og svigermors egenplukkede blåbær fra fryseren. Håper det gjorde susen :-)

Ingen av dem har naturligvis hatt noe matlyst i dag, så da det nærmet seg middagstid sa jeg at jeg kunne stikke en kjapp tur på butikken og kjøpe noe godt. Jeg kunne lage hva som helst. Hva med den supergode ostepaien til Muttern? Den faller jo alltid i smak! Ikke..? Noe annet da? Hva som helst?

Etter fem sekunder pep det fra Fattern borte i kroken: - "Hva med en grandis, da..?"

Og sånn hadde det seg at det ble to pakker med god, gammeldags til middag i dag.

 

 

Heldigvis er de to minste i farta igjen, og i dag har jeg fått servert de lekreste retter fra lekekjøkkenet. Alt var til og med gratis siden det var lørdag! Dessuten har vi vært på en liten tur i skogen uten et eneste hosteanfall, så nå tenker jeg Peter gleder seg til å komme hjem fra Stockholm i morgen :-)

Dagens oppturer:

  • Straks friske barn
  • Peter koser seg på tur
  • Husket å kjøpe hundeposer på butikken, etter å ha brukt lilla bleieposer i tre dager
  • Han nye programlederen på Barne-TV! Er det Anders han heter? Asså.. Wow! (Okei, kan ikke tro at dette ble et eget punkt.. Haha!)

Dagens nedturer:

  • Syke foreldre
  • Har begynt å hoste selv (Men kommer ikke til å bli like syk som de andre, basta)
  • Møtte Mormor på butikken, som syns det er for mye banning på bloggen nå (Unnskyld Mormor, jeg skal skjerpe meg!)

Nå skal jeg inn og sjekke bloggen til gubben for å se hvordan han har hatt det i Sverige i dag - tenk så koselig det er å være på tur med mor og far og de fire barna, akkurat som i gamle dager! Svigerfar jobbet i Stockholm for mange år siden, og har lenge snakket om at han kunne tenke seg å dra tilbake. Derfor fikk han tur i 70 årsgave, og har de siste ukene lagt opp en skikkelig helgerute med spisesteder og museer og annen moro han ville vise flokken sin. Utrolig trivelig!

Helt avslutningsvis må jeg bare beklage at jeg ikke har flere bilder å vise fra denne dagen, enn en pizza. Det er både litt trist og litt beskrivende på samme tid ;-)

 

/ I morgen er en ny dag for nye bilder! Og mindre banning.

Ikke helt som planlagt

Jeg er helt fnisete her jeg sitter, haha - for dette ser ut til å bli en spesiell helg!

Tidligere i dag skrev jeg at Mamma og Pappa skal sove her i helgen, for å hjelpe meg med to små natthostere. Peter skal på skikkelig familietur med foreldrene og tre søsken, og kommer ikke hjem før på søndag.

Men da det ringte på døra kvart på seks i kveld, tok det ikke mange sekundene før jeg innså at det kommer til å bli en.. Interessant helg..

For da ungene åpnet døra og hoppet rundt seg selv av glede, stod Pappa på trappa og smilte tappert. Han så virkelig ikke frisk ut, stakkar. Hakk i hel fulgte Mamma, som serverte en real hostekule før hun i det hele tatt rakk å ta av seg skoene..

- "Har dere blitt dårlige?", spurte jeg bekymret.

- "Ja", mumlet Fatter'n med tett nese, "Vi tok sjansen på å komme likevel. Du trenger hjelp, og siden vi begynte å få vondt i halsen samtidig, to dager etter at vi passet ungene i forrige uke.. Så er det vel ingen tvil om hvor smitten kommer fra.."

Eh.. Så da Peter og jeg fiffet oss på bloggfest i forrige uke, spredde barna våre hosteviruset videre til to snille besteforeldre.

Dette er ståa akkurat nå:

 


Sammen i tykt og tynt <3

 

Endelig ser det ut til at ungene mine begynner å bli klare for hverdag igjen på mandag, men jeg er ganske usikker på de to som ligger i sofaen og hoster og snørrer og nyser om kapp.

Det eneste som kan toppe denne skjebnens ironi, er hvis Mamma og Pappa har dratt med seg et nytt og spennende virus som bryter ut i full blomst hos både ungene og meg mandag morgen.

I såfall tror jeg Peter får booke om flybilletten sin og bli en uke ekstra ;-)

 

/ Det er bare å krysse fingra!

Endelig helg og rent sengetøy

Nå som jeg faktisk har vunnet en pris for denne bloggingen min, har jeg bestemt meg for å poste innlegg litt sjeldnere. Jeg har ikke så mye tid lenger, siden jeg må svare på alle henvendelsene som tikker inn, samtidig som jeg må passe på så jeg ikke faller ned fra den rosa skyen min.

 

 

Haha, neeeida ;-) Denne uka har det derimot gått trått på bloggen fordi det som kjent er sykdom i hus, og det blir ganske synlig når det dukker opp en sykedag på en blogg og man ikke får lagt ut noe innlegg.

Men nå er jeg altså så optimistisk! Jeg har all tro i verden på at helgen kommer til å gjøre susen, sånn at mandagen blir starten på en super uke med friske barn og god stemning. Ta fra meg håpet og jeg er dau :-)

Akkurat nå går vaskemaskinen for full pupp med sengetøy, jeg ser for meg at hosten nå vaskes ut. Hosten, og all nervøsiteten før Vixen. Det skal bli digg å legge seg i kveld!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kan ikke tro at jeg faktisk hadde et arkivbilde av meg selv i senga X-)

 

Det morsomste som har skjedd den siste uka, er at jeg har fått tre forskjellige mailer fra folk som lurer på om jeg kan tenke meg å holde foredrag om blogging. Det er altså så morsomt, med tanke på at jeg har skrevet om sceneskrekk hele den siste måneden. Enten det, eller så har de fått med seg at jeg har sceneskrekk, men tror at den nå er borte siden jeg klarte å gå opp på scenen å ta imot prisen jeg vant..

Men noe annet som er vel så trivelig, er at innboksen min er full av fan-mailer! Hvor kult er ikke det, da! Jeg som liker å skrive fan-mailer til andre, og nå får jeg dem selv. Har høytlesning for Peter, og det blir altså så god stemning i stua. Fan-mailer er sjukt undervurdert, spør du meg.

I dag reiser Peter til Stockholm sammen med moren, faren og tre søsken, og det tror jeg er helt perfekt timing. Jeg har liksom innfunnet meg med at barna blir friske når de blir friske, men Peter er litt mer "nå har de vært syke så lenge at nå får vi bare sende dem i barnehagen." Han trenger virkelig å komme seg litt bort nå, og jeg er såpass bortskjemt at jeg har fått Mamma og Pappa til å sove hos meg i helgen.. Jeg er riktignok 34 år, men man blir vel aldri for gammel for litt hjelp ;-)

 

/ God fredag fra meg :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Hjemmekontor og hostorama

Er det noen småbarnsforeldre som vennligst kan bekrefte at virusene som herjer om dagen er av den seige sorten..? Det skyldes sikkert karma etter en snill høst med lite sykdom, men nå føler vi at det begynner å bli greit!

Vi er nå godt inne i uke tre med syke barn, og selv om det selvfølgelig er verst for de to små som hoster seg grønne - så kikket Peter fortvilet på meg i sta før han hvisket skremt:

- "Herregud Christina.. Tenk om dette sykdomsgreiene her aldri tar slutt!"

Og akkurat det fikk meg til å tenke på da hele familien ble smittet av hånd- fot og munnsykdom rett før jul i fjor, og Peter og jeg ble så dårlige som vi aldri har vært, verken før eller siden. Innimellom må jeg faktisk ta fram dette bildet av Peter, for å minne meg selv på hvor forferdelig dårlig stelt det var en ukes tid, haha:

 

 

Her snakker vi altså om et virus som gir utslett i munnen, og på hender og føtter (og hos enkelte tydeligvis i ansiktet), og som smitter ekstremt lett. Vi fikk det selvfølgelig i hus via barnehagen, og hos oss fikk det full uttelling.

Jeg slapp heldigvis unna utslett i ansiktet, men halsen var altså så vond at jeg levde på lollipop-is i fire dager. Husker jeg holdt på å ringe inn til Norsk Helseinformatikk og be dem endre teksten på nettsidene deres, da jeg oppdaget at de klassifiserte sykdommen med "mildt forløp". For noe tull!

Men aldri så vondt at det ikke er godt for noe; etter den grusomme runda i fjor fikk immunforsvaret vårt seg en skikkelig boost! Vi voksne har vært veldig lite syke det siste året, og det liker jeg å tenke at vi kan takke hånd-, fot- og munnsyken for ;-)

 

 

Da vi var i Oslo fra torsdag til fredag i forrige uke, virket det som om begge barna var på bedringens vei, men i helgen var det som om forkjølelsen blusset opp på ny. Enten det, eller så er det et nytt virus som herjer. Either way: Blæh.

Hver kveld tenker jeg at i morgen kommer en ny dag! Da er vel de de to små klare for barnehagen igjen.. Men så følger en natt med hosting og lite søvn, og vi er alle helt i ørska dagen etter. Og alt snørret.. Det vil jo seriøst ingen ende ta!

Men skulle denne virusrunda medføre et styrket immunforsvar som vi voksne fikk etter hånd-, fot- og munnsyken i fjor, ja så sier vi ikke nei takk til det, altså :-)

 

/ God bedring til alle små og store sjuklinger der ute!

Alt startet på Gran Canaria

Jeg pleier alltid å havne litt i tenkeboksen etter en tid med mange baller i lufta. Du vet, den "hvordan i huttiheita endte jeg opp her"-tenkeboksen.

Hadde noen sagt til meg for bare noen måneder siden at jeg kom til å stå på en scene og ta imot en pris, hadde jeg ledd høyt. Virkelig skrattledd. Og det sykeste av alt er jo at veien fra å bare være meg - til å bli et stjerneskudd på blogghimmelen, ikke er annet enn en hel haug med tilfeldigheter!

Og det sprøeste av alt, er at hele reisen startet på et hotell på Gran Canaria for litt over fire år siden:

 


Peter og Mr. Plutt <3

 

På denne tiden jobbet Peter som tekstforfatter i et reiseselskap, og hadde fått et tilbud på en ferie vi simpelthen ikke kunne takke nei til.

Det var bare det at ingen av oss egentlig var spesielt gira på å reise. Sønnen vår var bare åtte måneder, og vi syns det var slitsomt med både varme og sol. Men etter å ha tenkt oss om ganske lenge, fant vi ut at det ville bli godt for oss alle med en liten ferie.

Og det har vi virkelig ikke angret på siden. Okei, så ble det en ganske kjip ferie hvor vi tilbragte mye tid på hotellrommet, men hadde vi ikke dratt, så vet jeg jaggu ikke om jeg hadde sittet her og blogget akkurat nå.

For hver kveld ble vi nemlig sittende på balkongen, Peter med den svarte notatboka si, der han skrev ned tanker og ideer som poppet opp hos oss begge. Rett før vi reiste hadde han vunnet en skrive-konkurranse, og redaktøren på nettstedet hadde blitt så begeistret for teksten hans at hun ringte Peter for å høre om han ikke kunne tenke seg å skrive mer.

Og vips, så var et lite blogg-frø puttet i jorda.

Da vi returnerte til Norge etter en uke, var den svarte boka fullstappet med potensielle historier - og ikke lenge etter så "Pappahjerte" dagens lys. Jeg stod bak og heiet i kulissene, men hele tiden på én betingelse: At det ikke skulle postes bilder av meg.

Så bestemt var jeg på at jeg ikke ville vise meg på bloggen, at jeg i 2015 brukte i underkant av 1 uke på å bestemme meg for om jeg syns det var greit å legge ut dette bildet:

 

 

Haha! Det har aldri ligget i min natur å like oppmerksomhet. Jeg elsker å snakke med mennesker, bli kjent med nye folk - og jeg hilser gjerne på ukjente jeg møter på gata. Men denne typen oppmerksomhet.. Det er noe helt annet.

De siste dagene har jeg altså tenkt mye på hvor lang tid det har tatt meg å komme dit jeg er i dag. Først stå i kulissene gjennom hele prosessen til Pappahjerte, så mine begynnende gjesteinnlegg, deretter være med på Bloggerne (det tok som dere vet et halvt år i tenkeboksen før jeg takket ja) - og så oppstarten av min egen blogg.

Hvor mange ganger jeg har måttet hoppe ut av min egen komfortsone er vanskelig å si. Men stort sett har det jo gått bra! Kanskje ikke da jeg freaket helt ut og måtte avlyse et radiointervju på P1, men direktesendte ting får være unntaket.

På torsdag klarte jeg til og med å stille til fotografering i presseveggen, som lenge har vært noe av det grusomste jeg kan tenke meg. Eller som Peter så elegant sa da han snakket med en reporter: "Å posere i presseveggen er det verste som kan skje et menneske, kanskje med unntak av å sitte fast på et enormt fjell og måtte drikke sin egen urin"

 


Eh, vi sitter på en rosa sykkel.. (Foto: Christian Zervos)

 

Og den presseveggen.. Det gikk jo bra, det og.

 

/ Tre ganger hurra for tilfeldigheter - og å karre seg ut av komfortsonen! ;-)

Søndag kveld på en liten sky

Tenk at det har vært helg, haha! For en som var overbevist om at hun ikke kom til å overleve torsdagen, føles det som et mirakel at det faktisk kom en fredag og en lørdag, og atpåtil en søndag :-)

Litt som da jeg lå på fødestua og var overbevist om at hele verden hadde stoppet opp fordi jeg lå der og pustet og peste som en hval. Husker faktisk jeg ble mektig irritert da jeg forstod at livet på utsiden av vinduet gikk videre som om ingenting spesielt var i ferd med å skje..

Det har i grunnen vært en helt vanlig helg også, bortsett fra det faktum at Peter og jeg fortsatt svever rundt på hver vår sky, da. Det syns jeg faktisk vi skal fortsette med så lenge vi kan, for det er først nå det begynner å gå opp for oss at det jaggu er en bragd å ha dratt med seg TO priser hjem fra bloggverdenens Oscar-utdeling :-)

 

 

Det er jo ikke til å stikke under en stol at vi er litt nyforelska igjen også, for vi vant jo ikke bare et par priser - men et helt døgn med barnevakt og hotell og tid for oss selv og en nydelig frokost som ble fortært i fred og ro. Uten vannglass som veltet, knekkebrød som gikk i bakken, leverpostei-fingre, våtservietter eller søskenkrangling.

Også hadde jeg helt glemt hvor moro det er når man har vært på fest sammen og stadig kommer på ting som skjedde i løpet av kvelden.. Som da Peter glemte at han hadde sagt ja til å være med på livesending på Dagsrevyen kl. 21.08 presis - men ble stående utenfor toalettene og prate med Markus Bailey isteden.

Eller da vi hilste på Makeup-Malin og Peter klarte å bable i vei om at han forbandt stemmen hennes med dobesøk, siden frua hans ofte sjekker snappene hennes hver gang hun er på do.. Makeup-Malin så ikke sånn veldig imponert ut.

Og da jeg ble stoppet av en jente som ville takke meg for at jeg hadde delt videoen til Av-og-Til rett før jul, den med den lille jenta som telte alkoholenhetene til faren sin på julaften. Hadde det ikke vært for nervene mine hadde jeg begynt å grine, for hun fortalte at det var hun som var den lille jenta. Det var hennes historie.

Dessuten har jeg sett på bildene at jeg fikk en klem av Ingrid Håvik da jeg tok imot prisen. Vokalisten i Highasakite! Jeg elsker Highasakite! Håper alle dere som rakk å sikre dere en billett til konserten i Spektrum i mars, sender meg noen gode tanker når dere koser dere glugg ;-)

Jeg er selvfølgelig helt utslitt enda, men det har i alle fall gått opp for meg at verden ikke gikk under! Og det jeg gleder meg mest til akkurat nå, er å kunne skrive om andre ting enn nervøsitet i tiden framover ;-)

Også skal jeg prioritere å svare på kommentarer, for dere er jo så himla ålreite som tar dere tid til å legge igjen noen ord! Den søte lillesøsteren min lurte på om jeg også måtte gråte en skvett når jeg leste kommentarfeltet mitt for tida.. Og det kan jeg bekrefte at jeg gjør ♥

 


Når verden ikke går under på en torsdag..

 

/ God søndagskveld fra den lille sky :-)

Fra fosterstilling til takketale

Det var litt av et syn som møtte meg da jeg åpnet Mac'en min i morges. Der poppet nemlig alle de siste fanene opp, som jeg har hatt liggende i nettleseren de siste dagene. Og der var det mye snask, gitt!

Først lå "Frykt for å snakke i forsamlinger", så "Hvordan takle nervøsitet", før "Tips for å overvinne sceneskrekk". Så fulgte diverse sider i google, blant annet hva som er det verste som kan skje når nervøsiteten bikker over, haha..

Jeg vet jeg har gnåla mye om sceneskrekken min de siste ukene, men det har rett og slett ikke vært mulig å komme unna. Frykten har vært så ekte og så forferdelig, at jeg har vært konstant kvalm i flere dager.

Samtidig som jeg var overbevist om at Espen Hilton kom til å stikke av med seieren, så var det jo ikke til å komme unna at det var en ørliten mulighet for at det faktisk kunne bli meg. Og det føltes virkelig ikke bra.

På torsdag gikk jeg inn i overlevelsesmodus da Peter og jeg satte oss i bilen i retning Oslo. Dagen hadde startet så altfor tidlig, etter en veldig urolig natt. Planen var derfor at jeg skulle sove en times tid når vi ankom hotellrommet på ettermiddagen, før vi skulle på preparty for finalistene som startet klokka 18.

Så hadde vi altså glemt å ta hensyn til Oslos rush-trafikk. Da jeg endelig fikk slengt meg ned på hotellsenga var det bare én time igjen til vorspillet startet, og ikke bare begynte det å bli knapt med sovetid, nervene var i ferd med å tappe meg for alt av krefter. Jeg var helt pære gåen, men adrenalinet gjorde at jeg aldri i verden hadde klart å sovne, om jeg så hadde prøvd.

Så jeg klappet sammen. Jeg var utslitt, kald, trøtt, lei meg, oppgitt, uttafor, nervøs, på grensa til panisk. Jeg begynte å grine, og sa til Peter at dette ikke kom til å gå. Jeg hadde så sinnssykt lyst til å sparke de forbanna nervene en viss plass, men jeg visste virkelig ikke hvordan jeg skulle få det til. Derfor bestemte jeg meg for at jeg heller fikk droppe hele dritten. Det er en grense for hvor langt man kan pushe seg selv, og jeg hadde nådd min.

Så da begynte vi å krangle. Peter fikk vel også noia, men på en annen måte enn meg. Det eneste jeg ønsket var at han skulle leggge seg ned ved siden av meg, si at han forstod meg og kanskje foreslå at jeg bare kunne legge meg for kvelden mens han dro på Vixen alene.

Men det skjedde jo ikke. Peter hadde nemlig lest et sitat fra en psykolog, om at: "Den som har sceneskrekk, skal ikke til legen, men på scenen". Jeg prøvde å argumentere mot, ved å si at ting hadde vært annerledes hvis jeg bare ikke hadde vært så trøtt, så sliten. Jeg hadde bestemt meg, og det var ingenting han kunne si for å få meg til å endre mening.

På et tidspunkt husker jeg han begynte å le, og det var da han spurte meg om det ikke kom til å være litt flaut å sitte på hotellrommet hvis jeg mot formodning kom til å vinne. Jeg svarte at "det ville faktisk bare være bra, for da kunne jeg gi alle med sceneskrekk et ansikt".. Haha :-)

Plutselig gikk Peter og la seg på senga. Han kom ikke til å dra hvis ikke jeg ble med. Jeg så at han ikke tullet, så da hikstet jeg enda mer. Men mannen lot seg ikke rokke.

Klokka var 18.15, prepartyet var godt i gang - og der lå Pappahjerte og Konatil under hver sin dyne mens minuttene sneglet seg avgårde. Det var Peter som til slutt brøt tausheten:

- "Ja, folkens.. Som dere ser så er ikke jeg Konatil.. Jeg er bare han bedritne typen til Konatil.. Jeg visste tydeligvis ikke hva sceneskrekk var før jeg møtte Christina. Vinneren av "Årets Sceneskrekk" skulle egentlig ligget under dyna på hotellrommet nå, men hun sitter rett der nede. Den eneste muligheten for å få henne med hit i kveld, var nemlig at jeg måtte gå opp og hente prisen for henne hvis hun vant. Så tusen tusen takk! Jeg vet at hun sannsynligvis ville takket meg, så takk til meg"

Innen han var ferdig, lo jeg så jeg hikstet. Peter fortsatte:

- "Herregud, jenta mi. Jeg henter prisen for deg om du vinner! Det går så bra! Nå drar vi på fest og koser oss, okei? Få på deg kjolen! Vi har dårlig tid!"

Jeg lå helt stille mens jeg tenkte så det knaket. Bare tanken på at Peter kunne hente prisen hvis jeg vant, gjorde at den iskalde kloen rundt hjertet begynte å slippe taket. Var det bedre å ta en liten tur, prøve å kose seg og dra hjem rett etter prisutdelingen? Hadde jeg krefter nok? Hvor hard kom smellen til å bli etterpå? Ville det være verdt det?

Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Men plutselig spratt jeg opp av senga, kastet meg i dusjen, hoppet inn i kjolen og dro på meg skoa. Jeg lakket neglene i turbofart (ett midt-på-treet dekkende strøk) mens jeg tenkte: "Fy fasan - den som gir seg er jo en dritt! Ta deg sammen nå, jente!"

Vi rakk ikke noe preparty, og det var fullt av folk da vi ankom Grand. På utsiden stod Thomas Hayes og tok selfies med en skokk med jenter, og på innsiden virret Harm og Hegseth mens de prøvde å komme fram til presseveggen. Klemmer og hei og hopp og blitzregn og mikrofoner. Jeg var nok litt rød i øynene fortsatt, men ingen visste at det skyldtes strigråt for tjue minutter siden.

Minuttene føk avsted, og plutselig var det duket for prisutdeling. Jeg følte meg rolig, for jeg hadde bestemt meg for å ikke gå opp på scenen hvis jeg kom til å vinne. Litt flaut, men samtidig forståelig. Herregud, folk er mer redde for å snakke i store forsamlinger enn å dø! Leserne mine ville forstå.

Vi satte oss ned sammen med Kristin "Styleconnection" og samboeren Dennis. Jeg har alltid tenkt at Kristin har stålkontroll på nervene og at hun elsker oppmerksomhet, men plutselig snudde Dennis seg mot oss, og ristet på hodet mens han sa: "Herregud, Kristin er nervøs.."

Peter blunket til meg, før han strøk meg på ryggen. Så begynte jeg å vri tankene mine rundt. Var det kanskje flere i dette rommet som hadde litt noia sånn som meg..? Rommet var dessuten mindre enn jeg hadde fryktet på forhånd. Okei, så var det stappa fullt av folk, men jeg tuller ikke når jeg sier at nervøsiteten var til å ta og føle på.

Og den nervøsiteten tilhørte plutselig ikke lenger meg! For da de første prisene ble delt ut, prøvde jeg å se etter om vinnerne så skjelvne ut. Jeg tror Peter forstod hva jeg drev med, for han lente seg over til meg og hvisket:

- "Ser du? Alle er nervøse! Dessuten er det nok å si takk. Bare takk! Jeg gjør det for deg, altså. Men si fra hvis du tror du klarer det selv. Du hadde klart det, jenta mi."

Så vant Peter "Årets Livsstilsblogg" og jeg ble så sjokkert og glad at jeg glemte tid og sted. Herregud for en følelse! Etter fire år med nominasjoner, så vinner han en kategori hvor han danker ut selveste Fotballfrue, Sophie Elise, Mamma til Michelle og Styleconnection.. Hæ? Jeg er så stolt!

Ikke lenge etter var det pause, og jeg var på vei mot toalettene da en dame huket tak i meg.

- "Hei, jeg må bare høre hvordan det går med nervene dine.. Jeg heter Kristin Grøntoft, og jeg sitter i juryen."

Først ble jeg helt satt ut, for jeg skjønte ikke hvordan hun kjente igjen meg, lille meg, blant alle de kjente fjesene - så begynte jeg å bable om at det var like før jeg måtte kaste inn håndkledet, at det hadde vært noen tøffe uker med mye sykdom hos begge barna, at jeg har vanvittig sceneskrekk og at jeg helst ville ligget under dyna akkurat nå. Ikke det smarteste å si til en som sitter i juryen, men hun smilte medfølende før hun humret:

- "Jeg vet jo det, da. Jeg sitter i juryen.. Jeg har lest bloggen din opp og ned i mente i lang tid nå, så jeg føler jeg kjenner både deg og Peter godt! Beklager at jeg ikke har lov til å si noe, for jeg har forstått at du er virkelig nervøs."

Vi ble avbrutt av noen som huket tak i jurymedlemmet, og plutselig var pausen over og vi fant plassene våre i salen igjen. Fremføringen til Tone Damli husker jeg nesten ikke, for på det tidspunktet hadde jeg bestemt meg. Hvis jeg vant, skulle jeg opp på scenen. Jeg skulle klare det. Faen heller, skulle all denne nervøsiteten ha vært til ingen nytte? Alle dagene jeg hadde ligget og grublet på hvordan jeg skulle klare det? Alle dagene der jeg hadde vært fraværende kjæreste, en fraværende mamma, og det til ingen nytte? Nei, for helvete.

Etter dette husker jeg ingenting. Og jeg kan ikke skylde på alkohol, heller. Jeg vant. Jeg gikk opp på scenen. Jeg taklet den forbanna scenefrykten. Jeg overgikk meg selv, jeg vant så mye mer enn en pris.

 

 

 

 

 

 

Og det rareste er jo at alle sier at jeg ikke virket nervøs i det hele tatt. De skulle bare visst. Fra fosterstilling og krampegråt til Årets Stjerneskudd og takketale..

Nå håper jeg at jeg likevel har klart å gi sceneskrekken et ansikt. Bare på en helt annen måte enn jeg hadde sett for meg :-)

 

/ Takknemlig klem fra utslitt blogger under pleddet i sofaen <3

Årets Stjerneskudd!

Gjett hvem som har måttet klype seg utallige ganger i armen i dag, for å finne ut om gårsdagen bare var en drøm.. Årets Stjerneskudd! Det er fortsatt ikke til å tro - tenk at jeg vant!!

 

 

 

Jeg er så stolt at jeg holder på å kaste opp. Akkurat det kan faktisk skyldes den intense nervøsiteten som har gjort at jeg har vært konstant kvalm i tre dager nå - tror kroppen min går på autopilot fortsatt :-)

Jeg gleder meg til å fortelle alt om kvelden, for det var altså så på hengende håret at jeg droppet hele dritten i går, og ble liggende i fosterstilling på hotellrommet isteden. Nerver er pokker ikke til å spøke med!

Mer om det i kveld, nå skal vi sjekke ut av hotellet og suse hjemover til de to små barna våre :-)

Tusen hjertelig takk til alle som nominerte meg, stemte på meg og hadde trua. Love you, guys!

 

/ Klem fra verdens lykkeligste Konatil :-)

Panikkmodus og svetteringer

Fytti flate. I morra smeller det.. Årets store blogg-event går av stabelen, og som de fleste nå vel har fått med seg, er både Peter og jeg finalister. Vi setter snuta mot hovedstaden i skikkelig småbarnsforeldre-modus, med tidenes oppladning i bagasjen:

To uker med to syke barn, mengder med snørr og en hoste vi aldri har opplevd maken til. Wohoo!

 

 

Nå har nesa mi begynt å knirke litt også, akkompagnert av en umiskjennelig sårhet i halsen. Vanligvis ville jeg avlyst morgendagen for lengst, jeg er supersliten og har mest lyst til å legge meg under dyna - men så mye som jeg har klaget over sceneskrekken min her på bloggen, så kan jeg jo ikke det! Haha, absolutt ingen ville jo trodd meg om jeg sa jeg var for dårlig til å dra ;-)

Det er forresten helt absurd, for samtidig som jeg er helt sikker på at jeg ikke kommer til å stikke av med seieren, så sier alle at jeg må forberede en liten takketale i tilfelle. Og det er jo derfor jeg blir nervøs! Det går ikke an å forberede en takketale samtidig som man vet man ikke vinner!

Jeg har faktisk vært inne på tanken om jeg ikke bare skal sende en liten mail til et av jury-medlemmene for å forklare "situasjonen" - sånn at jeg kanskje kunne fått et lite hint.. Fordi: For første gang på evigheter skal Peter og jeg på vift, vi har fått barnevakt og alt er på stell. Og her sitter jeg og gruer meg. Det hadde vært så fint å vite! Jeg er sikker på at juryen ville forstått.. Men da jeg nevnte det for Peter, sa han i en streng tone: "Det gjør du ikke. Seriøst, Christina."

Men sett bort fra frykten, så er kveldens antrekk i alle fall klart, og jeg innser først nå at jeg har plukket ut en kjole jeg fint kunne hatt på i en begravelse.. Det kan jo ikke være tilfeldig. Det eneste jeg husker fra Vixen i fjor var at det var en overvekt av folk som helst ville skille seg ut i mengden, derfor går jeg for motsatt taktikk. Kanskje slipper jeg unna presseveggen også ;-)

 


Dette bildet fra Vixen i fjor sier det meste, haha.. New dress, same color X-)

 

Jeg kjøpte forresten et par nye pumps rett før jul, sånn at jeg skal få litt lengre bein og ruve littebitt høyere i terrenget. Det var bare det at jeg helt hadde glemt at jeg har kommet i en alder hvor komfort faktisk går foran stil.. Derfor er pumpsene i siste liten byttet ut med noe langt mer behagelig, for hvis jeg først skal på fest og være dødsnervøs, skal jeg i alle fall ikke ha på høye hæler! Skjønner ikke hva jeg tenkte på.

Det hjalp faktisk litt på noiaen min da jeg leste en undersøkelse som viste at folk er mer redd for å snakke i store forsamlinger enn å . Haha, huff, det er jo helt tragisk! Men det betyr jo bare at mange må ha det akkurat som meg.

"Årets Sceneskrekk" kupper jeg uansett i morgen, enten jeg må opp på scenen eller ei :-)

 

/ Enten går det bra, eller så går det over!

Når eksen ringer på døra

Det var kveld, vi hadde nettopp spist kveldsmat, og jeg var på badet i 2. etasje med eldstemann. Han stod i dusjen med øynene lukket og med et fornøyd smil om munnen, mens han nøt hver eneste varme vanndråpe til fulle.

Lillesnuppa var allerede i seng, og Peter satt nede på kjøkkenet. Plutselig hørte jeg at det ringte på døra, og Teo satte i å bjeffe som vanlig. Han begynner kanskje å bli gammel, men rollen som trofast vaktsjef er fremdeles en viktig del av hverdagen ;-)

Det var såpass mye støy på badet, at jeg ikke hørte noe som helst nedenfra - men fordi Teo hadde sluttet å bjeffe, forstod jeg at Peter måtte ha åpnet døra.

Minuttene gikk, og jeg begynte å bli nysgjerrig på hvem som hadde stukket innom. Det er sjeldent folk kommer uanmeldt i disse dager, dessuten var det litt i seneste laget til at det kunne være et nabobarn som kom for å leke.

Jeg åpnet baderomsdøra, og skulle akkurat til å rope på Peter da jeg hørte en kjent stemme. En veldig kjent stemme. En stemme jeg ikke hadde hørt på veldig lang tid..

Eh.. Eksen min..?

 

 

Jeg holdt pusten mens jeg lyttet, overbevist om at jeg måtte ha hørt feil. Men nei, nedenfra hørte jeg klart og tydelig at Peter stod i døråpningen og snakket med min eks-kjæreste. Ikke bare min eks-kjæreste heller forresten, vi hadde vært samboere i mange år.

Hva i all verden gjorde han her..? Vi skiltes riktignok som gode venner da det ble slutt, men etter hvert som vi begge etablerte oss på nytt, har vi naturlig nok hatt minimalt med kontakt.

Jeg røsket mobilen opp av lomma for å sjekke om han kanskje hadde prøvd å ringe meg, eller sendt en melding før han dukket opp på døra. Men nei, ingenting.

Jeg holdt et øye med dusjen, mens tankene raste i hodet mitt. Hva i alle dager skulle jeg gjøre? Late som ingenting og la Peter ordne opp i hva enn det måtte være? Få sønnen min ut av dusjen, traske ned trappa, hilse på gjesten og si: - "Næmmen, er'e deg da? Ute og går?"

Mens jeg stod der og holdt pusten, la jeg plutselig merke til den åpenbare gode stemningen i etasjen under meg. Rimelig absurd og ganske uvirkelig, men det hørtes rett og slett ut som om det var to kompiser som slo av en prat, der latteren satt løst.

Plutselig ropte den lille i dusjen at han var ferdig, og jeg hoppet inn på badet og lukket døren kjapt etter meg. Men bare et par sekunder etter, åpnet døren seg igjen, og Peter kom inn mens han sa:

- "Gå ned, du! Jeg tar over her, du har besøk."

Jeg satte øynene i Peter mens jeg hvisket:

- "H v a  v i l  h a n ?!"

Men Peter ristet bare spørrende på hodet til svar, så til tross for antydning til noia, kremtet jeg, rettet på joggebuksa (!) og nikket til Peter. Så gikk jeg ned.

Ute på trappa satt eksen min på huk mens han klappet Teo. Da han hørte meg, snudde han seg rundt og smilte, før han sa:

- "Hei! Ikke meningen å avbryte midt i kveldsrutinene deres altså.. Men jeg skulle innom en kompis rett borti gata her, og fant ut at jeg kunne stikke bortom med denne posen med gamle papirer i samme slengen. Det er ditt alt sammen. Skulle levert det for lengst, men du vet.. Tida flyr."

Det eneste jeg klarte å tenke var: For en utrolig trivelig ting å gjøre, å komme uanmeldt sånn helt uten videre - bare for å levere noen gamle papirer han godt kunne dumpet i søpla for lengst.. Å ringe på døra en kveld midt i uka, uten å vite hvem som kom til å åpne. Kanskje var det eksen, kanskje var det den nye samboeren til eksen. Og alt det, bare for å levere noen gamle papirer han ikke hadde hatt samvittighet til å kaste?

Vi snakket sammen en liten stund, før jeg takket for at han hadde tatt vare på posen for meg, og at han atpåtil bød på hjemlevering. Da jeg lukket døra bak meg, var jeg fortsatt litt satt ut av hele den merkelige situasjonen - men mest av alt veldig spent på hva Peter kom til å si. Det er tross alt ikke hver dag eksen til dama di ringer på døra..

Ville han bli sur? Ville stemningen bli anspent? Ville han mistenke at jeg hadde hatt kontakt med eksen bak hans rygg?

Mer rakk jeg ikke tenke før Peter kom ned trappa. Jeg holdt pusten på nytt, spent på hva som ville komme - men da jeg snudde meg rundt møtte jeg verdens største smil:

- "Fy flate, han var trivelig! Hvorfor i all verden gjorde du det slutt med ham?"

 

/ Hurra for snille ekser - og snille kjærester :-)

Ringe? Ikke ringe? Ringe?

Hele denne uka har 2-åringen vært syk, og det er så mye rart som fyker gjennom hodet når man plutselig sitter der med en febersyk unge på fanget. Da innser man at livet er ganske så bra så lenge barna er friske - og du tar deg selv i å ønske at det heller var deg selv som var syk.

.. Akkurat det er noe jeg sjeldent tenkte før jeg ble mor ;-)

 

Photo of a sick teddy bear with a blue bandage in bed

 

Men noe av det mest utfordrende er at man plutselig må bli ekspert på å lytte til magefølelsen. For det kan da umulig bare være meg som er usikker på når man egentlig bør ringe legen?

Er det bare når allmenntilstanden til de små er skikkelig dårlig? Eller er det først når de ikke har spist på mange dager? Eller når de ikke får i seg væske? Når feberen har vært høy litt for lenge? Når hosten ikke gir seg? Når du mistenker både øreverk og fandens oldemor?

Magefølelsen min har det i alle fall med å svikte i mange ledd når det kommer sykdom i hus. Og det er i grunnen litt rart, for jeg er oppvokst i et hjem med veldig høy terskel for å ringe legen. Denne tankegangen er noe jeg naturligvis fikk inn med morsmelka - og som jeg fortsatte å praktisere i mitt eget liv da jeg flyttet hjemmefra.

Og det gikk helt supert.. Helt fram til jeg fikk egne barn ;-)

Det må ha vært det plutselige store ansvaret som fikk hele systemet mitt til å svikte. Hadde jeg bare visst at det ikke er noe farlig, og at det kommer til å gå over av seg selv i løpet av noen dager - så hadde jeg jo ikke trengt å bekymre meg. Men denne uka har jeg altså grublet meg grønn, og prøvd å analysere den stygge hosten og feberen som nekter å slippe taket på fjerde dagen.

Samtidig føles det jo unødvendig å løpe dørene ned hos legen dersom det "bare" er et virus som kroppen må kvitte seg med på egen hånd uansett. Som det jo som oftest er.


"Fant en barnehage å boltre meg i, jeg da.. Jackpot!"

 

Moren min har for eksempel aldri vært redd for litt feber, og utsatte alltid i det lengste å gi febernedsettende da søsteren min og jeg var små. Hun forholdt seg alltid rolig, men så hadde hun heller ikke google tilgjengelig - og jeg innbiller meg at jeg også ville vært litt roligere dersom det var jeg som var mamma på 80- og 90-tallet ;-)

Jeg klarte faktisk å holde meg unna google denne uka, men onsdag kveld fikk jeg høre at to andre på den samme avdelingen i barnehagen til lillesnupp hadde havnet på legevakta på grunn av pusteproblemer.

Så da begynte jeg å gruble enda mer. Kanskje det hadde vært greit å få tatt en CRP hos legen? Og kanskje en lytting på lungene? Det kunne jo hende det var snakk om en hissig bakterie-infeksjon og at antibiotika var nødvendig..?

Torsdag morgen klarte jeg ikke mer. Jeg ringte legen. Det eneste fine med å ha syke barn, er at de trumfer det meste - så vi fikk time med en gang. Og da jeg satt der på legens kontor en liten stund etterpå, med den slappe jenta mi på fanget, og hørte legen konkludere med at det var et virus som bare måtte gå over av seg selv, tenkte jeg at det var bra jeg tok turen likevel.

Lillesnuppa ble ikke noe friskere av å dra til legen, men moren hennes ble mye, mye roligere. Og det er tross alt ganske viktig det og ;-)

 

/ God søndag!

Skuffen med det rare i

Barna mine elsker å dra på besøk til Mormor og Bestefar. Jeg liker selvfølgelig tanken på at det først og fremst er fordi de er veldig glade for å se igjen besteforeldrene sine, men jeg husker jo fra min egen barndom at det var noe som kanskje var vel så viktig: Godteriskuffen.

Si hva du vil om veloppdragne barn, men godteri trumfer faktisk det meste. Og når skuffen dessuten inneholder noe nytt og spennende hver eneste gang, så syns jeg faktisk besteforeldrene kan takke seg sjæl ;-)

Men i dag skjedde noe veldig uventet..

 


"Naaaam.. En sjokoladenisse som har overlevd julen! I take that!"

 

For vi hadde akkurat spist et herlig sushimåltid, da barna endelig fikk klarsignal om at det var fritt fram for å sjekke den spennende skuffen. Ikke lenge etter fulgte små gledeshyl og knitring i papir og lyden av møysommelig fordeling i to skåler.

Da alt var ferdig porsjonert, og de to små var på vei for å innta hjørnet i sofaen, streifet de forbi meg med fornøyde smil, bærende på hver sin skål. Og det var da jeg oppdaget det..

 

 

- "Eh, mutter'n?", spurte jeg en smule sjokkert, "Hva slags godteri er det egentlig du har kjøpt.?"

- "Hmm?", svarte hun fra kjøkkenet, opptatt med å koke kaffe, "Det er en sånn appelsinsjokolade, tror jeg?"

 


Appelsinsjokolade, anyone..? X-)

 

- "Eh, nei Mamma, dette ligner definitivt på noe helt annet enn sjokolade.."

- "Hæ?", svarte mutter'n, "Nei jo, det er sånn appelsinsjokolade som skal kastes i bakken vet du. Så deler den seg i biter."

Jeg tok opp en rød "gele-ting" fra 4-åringens skål, og holdt den opp.

Muttern så lettere forvirret ut før hun plutselig brast ut i latter: - "Å h e r r e g u d! Det hadde jeg helt glemt! Jeg vant noe godteri i pakke-leken på julebordet med jentene for en uke siden.. Det var der jeg la den esken, ja!"

 

 

/ Neida, så.. Nice one, Mormor :-D

Om å utnytte stønnane

Jeg er skikkelig svak for gode tekster. Særlig sånne som kommer litt overraskende på. For én ting er å bli oppslukt av en god bok, noe helt annet er når man plutselig ramler over et godt skrevet portrettintervju i en avis, for eksempel.

Hvis jeg liker det jeg leser ordentlig godt, hender det at jeg blir så gira at jeg må sende journalisten en mail. Bare for å si fra at jeg syns det var bra ;-) Jeg føler meg litt som en skrotnisse, for det er sjeldent jeg får noe svar, men det spiller ingen rolle.

De siste dagene har jeg tilbragt på sofaen med en febersyk 2-åring, og i går lå hun og småsov på armen min, mens jeg scrollet forbi en tekst på Facebook. Den var skrevet av en mann jeg ikke kjenner, men et eller annet gjorde at jeg scrollet tilbake og begynte å lese ordene hans.

Også fikk jeg et sånt øyeblikk igjen. Du vet, når man forventer å lese noe fjås, også viser det seg å være en tekst så ekte, så full av kjærlighet både i og mellom linjene, fullstappet med galgenhumor og følelser. Og en god dose herlig Larvik'sk på toppen av alt.

Jeg vet ikke om det var fordi jeg trengte å bli ristet ut av min lille sykdomsboble, der alt som har betydd noe de siste dagene har vært om ikke feberen snart gir seg - eller om jeg bare trengte å få en påminner om at "det ikke spiller noen rolle hvordan man har det, men hvordan man tar det."

Jeg ble i alle fall så gira at jeg skrev en melding til mannen bak ordene, og spurte i samme slengen om jeg kunne dele teksten hans i bloggformat. Han svarte at det var helt i orden. Jeg sa forresten at han fikk begynne å blogge også, men er litt usikker på om han tok meg seriøst på akkurat det ;-)

Så da deler jeg. Tusen takk, Morten - ordet er ditt.

--------------------------------------------------

 

#tb
I dag er det 20 år siden det banket på døra til naturfagrommet i 5.etg på gamle Thor Heyerdahl Videregående skole. Kontordama tittet på lappen sin, og sa navnet mitt. Jeg så meg nølende rundt, vel vitende om at det kun var meg i dette klasserommet som het Morten.

Vi tok trappene ned i 3.etg og inn på lærerværelset, hvor røret lå ved siden av telefonen. Jeg løftet det bekymringsløst opp og hørte Mamma kremte, som om hun ikke hadde snakket på en stund. Stemmen var rolig og behersket. "Vi må på sykehuset, du har fått kreft".

Som siste kapittel i en Harry Hole-bok, når du får vite at alle dine teorier og spekulasjoner var feil, men svarene allikevel er innlysende når du får dem. Alle mystiske kuler på halsen og den uforklarlige feberen var altså lymfekreft?

Fra å være en lat, unnasluntrende slabbedask som sovnet etter skolen hver dag, ble jeg plutselig en livsglad dødssyk pasient med galgenhumor, selvtillit og viljestyrke. Det er så deilig å ha en unnskyldning, særlig når den kombineres med en sjokkerende nyhet som trumfer alt. Jeg tok trappene i to og to trinn. Måtte jo opp og hente sekken min.

På toppen ble jeg plutselig svimmel, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å åpne døra. Jeg satte meg på benkene under knaggrekka. En tåre trillet sakte ned til hakespissen før den slapp taket og traff det nybona banebelegget av spraglete vinyl. Synet av dråpen fikk meg til å ta meg sammen. Gikk målbevisst bort til døra og lukket opp.

Femtiseks øyne lyste mot meg, ikke fordi jeg var dum eller spesielt deilig, men rett og slett fordi man alltid ser mot døra når den åpner seg midt i timen. Jeg snudde og lot døra stå på gløtt. Vikarlæreren kom ut. Jeg ba henne bare hente Jens Laurits, og at han kunne ta med sekken min.

Mona (kjæresten, red.anm.;-) hadde idrett, kultur og samfunn og var glad for å slippe resten av timen, hun fikk ikke 6 uansett. Fraværsgrensa var heldigvis ikke funnet opp, for kreftsyk kjæreste kvalifiserer sikkert ikke til gyldig fravær. Arkitekten bak Reform '94 var vel ikke like kreativ som Torbjørn Røe Isaksen, eller så dreiv ikke ungdommen og droppa ut av skolen, for å livnære seg som NAV'ere for 20 år siden.

På sykehuset ventet Dr. Müller. Mamma kjente ham fra før, både fra jobben sin, hvor hun hjalp trygdede hypokondere tilbake til arbeidslivet, og fra sin egen kamp mot en overivrig føflekk. Den tyske aksenten bablet i vei om gode prognoser og et knalltøft behandlingsopplegg. Så var det bare å dra hjem og sluntre unna noen dager, men først ville jeg innom skolen og si ifra om at jeg ikke var død riktig enda.

 

#denfølelsen
Det var en deilig og befriende følelse å ha en diagnose. En gyldig grunn for å slippe skolen, lekser og eksamen. Til og med førstegangstjeneste skulle det vise seg at lymfekreft trumfer. Men trumfkortet hadde sin pris, da, hvis man legger vondvilja til. Det var visst grenser for hvor mye fravær man kunne ha på 90-tallet også.

Dessuten dukket det stadig opp noe som både var kjipere enn både lekser og eksamen. Spinalpunksjon for eksempel, når Dr. Lothe ba meg ligge som et foster mens han gjorde klar en 12cm lang sprøytespiss. Den skulle inn mellom ryggvirvlene og erstatte spinalvæske med motgift. Han bommet hver gang. Eller kanskje han traff, bare for å sjekke refleksen. Nervebunten som vanligvis sender mer eller mindre bevisste impulser fra hodet til kne og tå skal åpenbart ikke stikkes i med nål. Beina sprella som en makrell, etterfulgt av et hekseskudd som kasta Magica fra Tryll, til Bloksberg og tilbake.

Beinmargsbiopsi var ikke så mye bedre. Nåla var ikke så lang, men den var tjukk. Mer som et rør. Og inni det røret skulle det suges ut en sylinderformet bit av beinmargen når, eller hvis biopsien var vellykket. Jeg husker ikke hvordan han fikk røret inn, men følelsen av at innmaten i hoftekammen suges ut av deg er rett og slett guffen. Gammel'n sto bak meg og dro. Han pustet tungt gjennom nesa og ba den lett overvektige sykepleieren holde meg fast, så hun la seg like godt over meg. Det hjalp ikke stort, så han gikk. Etter en stund kom han tilbake fra byggteknisk i U3 med en rusten rørtang. Jeg liker å tro at han satte beinet mot ræva mi og dro det han kunne, men det var nok ikke så dramatisk. Han fikk lirka løs røret og virket ganske fornøyd med oppfinnsomheten.

Det er heller ikke moro å blø neseblod når kroppen er tom for blodplater, så hulrommet mellom nese og svelg langsomt fylles av en geléaktig torskelever. Det hulrommet er mye større enn man tror. Når jeg gapte høyt og så meg i speilet, kunne jeg se en streng med levret blod som hang fra ned i halsen bak drøvelen. Den ville verken opp eller ned, og å snyte seg med en torskelever i nesa, gjør man bare én gang.

Man savner ikke munnsoppkur heller. Gul gugge som gir brekninger på tom mage. Intens kløe og svie som åpenbart ikke kommer av solbrenthet, siden sola aldri skinner der. Blödande hemorooooids, som den kvinnelige turnuslegen kalte det, etter å ha tatt en titt. Den første dosen med rødfarget Metotrexat - the hair killer. Å oppdage at urinblæra har større kapasitet enn den øverste streken på tisseflaska. Den uendelige ventetiden mellom blodprøve og legevisitt på hjemreisedagen, og frykten for å måtte tilbringe nok et døgn blant likbleike folk, som dasser rundt i blå kjortel og adidasbukse, mens vi triller på vår trofaste følgesvenn - et stativ på hjul med blod-, gift- og saltvannsposer, lenket til skrotten med gummislanger.

 

#goals
Jeg fikk ikke tatt alle russeknutene, så jeg måtte gå hele forbanna året på nytt. Jeg la aldri skylda på fraværsgrensa. Noen ville vel si det var et bortkastet år. Men det var det ikke. Det finnes så mange gode øyeblikk. Som hver morgen når den kullsvarte vaskemannen (les: renholder med minoritetsbakgrunn) i kritthvite klær kom inn og sa "Halloys boys boys" til Tore Bannemann og meg. LOL. Vi lo med ham, ikke av ham.

Tore var ett år yngre enn meg. Vi hadde like mye kreft, type lymfe og like dårlig humor, type galgen. Bortsett fra kreft, humor og et dobbeltrom på B2, hadde vi ingen ting til felles. Han bannet to ganger i hver setning, var fra Østfold og fikk en splitter ny Golf av tanta si, to uker før han døde. Jeg misunte ham den Golfen. Kadett'n som jeg hadde overtatt etter Bestefar hadde verken blått glass i baklyktene eller GTI, men nyinstallerte høyttalere og 1,2DL på svingete veier kan også gi the king of the road-feeling.

Tåka lå lavt over bånntæla åkere langs Helgeroaveien. I enden lå Saltstein, the secret surfspot. Pink Floyd snurret i Discman, som var koblet til stereo'n via en spesialkassett med minijack og kabel. Hårene hadde reist seg, hvis jeg hadde hatt noen. Den silkemyke bassen fra The dark side of the moon fikk duggperlene til å danse på panseret, mens bølgene brøyt i slow motion mot soloppgangen. Takknemlighetstårer triller fort på hårløse kinn.

En morgen våknet jeg langsomt og skimtet to smilende øyne. Fyldige vipper og øyebryn som hashtagges med goals på Insta. Hun skulle bare bytte plaster der cellegiftslangen gikk rett inn i hjertet, i god tid før morgenskiftet skulle overta. Hun fylte 30 den dagen. Jeg så henne aldri uten munnbind.

 

 

#respekt
Jeg er selvopptatt, egoistisk og lat. Akkurat som ungdommen nå til dags. Jeg har et behov for å bli sett. For den jeg er, og det jeg gjør. I 1997 hadde vi ikke Facebook eller Instagram. Ikke en gang mobil, bortsett fra Simen, da, som hadde Ericcson 388. Nyheten om at en på skolen hadde kreft spredte seg som nakenbilder på Snap. Ikke like langt, kanskje, men like kjapt. Jeg fikk mye oppmerksomhet. Alltid noen som spurte hvordan jeg hadde det.

Og de skulle alltid hilse fra noen. Alle skulle hilse. Hilse fra den ene og hilse fra den andre. Jeg fikk håndskrevne kort med lykkeønskning og varme tanker fra folk jeg knapt kunne navnet på. Nesten som å få likes fra facebook-personer du kanskje kjenner, men som du ikke sender venneforespørsel til, fordi du husker dem som litt kulere enn deg selv fra barndommen. De kortene ga meg en enorm, men kortvarig selvtillit. Livsgleden og viljestyrken fikk jeg av familie og nære venner. Av dem som ikke spør meg hvordan jeg har det, fordi de vet.

Mona kjørte tur-retur Radiumhospitalet nesten hver dag, av og til med Jon i passasjersetet, men mest alene. Vi hadde vært kjærester i mindre enn ett år. Hun var russ'97, men valgte heller å kjøre Renault Laguna til Oslo enn å rulle med russen. Hun var 18 år, blond og slank (som hun fremdeles er! Det vil si; 29, blond og slank), men valgte heller å sitte på sengekanten og se på et oppblåst kortison-tryne uten øyebryn, enn å hooke på Café Hansen. Hun var i skyggen av den kreftsyke kjæresten, og valgte å bli der. Det var ingen selvfølge. Alle spurte deg, hele tiden, uansett: "hvordan er det med Morten?" Jeg vet at du hatet det spørsmålet.

 

 

#minner
Jeg må konsentrere meg for å huske detaljene, og spesielt all dritten. Det er glemt, fortrengt og det er ikke ekkelt lenger. Det er bare fakta som jeg kan hente frem hvis noen klager over sin syke mor. Jeg snakker ikke så ofte om de uhyggelige tingene, dessuten trumfer jeg de fleste syke-mor-historier uansett.
Den overivrige føflekken hennes ble operert bort, men kom stadig tilbake. Som å drepe en kakerlakk og så kommer hele slekta for å ta hevn. Til slutt var kroppen full av kakerlakker på utsiden og innsiden.

Hun tapte sin siste kamp for 8 år og 364 dager siden. Hun lærte seg å leve med usikkerhet og uforutsigbarhet, og å ta én kamp av gangen. "Det spiller ingen rolle hvordan man har det, men hvordan man tar det", sa hun. Høres ut som en klisje, og det er det sikkert, akkurat som når Høgmo ljuger og sier at nå skal vi nullstille oss før neste kamp.

Det handler om så mye mer enn å ta én kamp av gangen. Det handler om å glede seg over de små ubetydelige hverdagsgledene. For mamma var det å sovne på sofa'n midt i Tippekampen, eller sitte på huska på Bjøbesoka (hytta) mens hun røkte en av sine 20 Pall Mall Mild. Den største gleden var å ta med barnebarnet i matbutikken og kjøpe alt han pekte på.

"Det gjelder å utnytte stønnane" (Larviksk for stundene) sa hun alltid. Og det har jeg lært meg, selv om jeg verken røyker eller har råd til å la ungene fylle handlekurven med Barbie-blader som ingen leser, tullegodteri som ingen spiser eller McRæl, som er en fellesbetegnelse for alle ubrukelige med-på-kjøpet-leker som fyller bunnen av lekekassa. Hun lærte meg å se de gode tingene. Vrenge noe positivt ut av dritten. Hun lot seg ikke stresse. Man må bare utnytte stønnane.

Ikke bruk de 12 minuttene du er alene i bilen til å tenke på alt du ikke rakk før du dro. Ikke bekymre deg for hva som skjer når du kommer frem. Utnytte den lille stønna til å senke skuldrene. Det eneste som forventes av deg i de neste 12 minuttene er at du kjører aktpågivende og hensynsfullt.

Det er alle forventningene som skaper bekymringene. En forventning om å være frisk. En forventning om å få gode karakterer. En forventning om å skape resultater. Alle disse forventningene har jeg skapt selv. Det er faktisk jeg som har skapt alle andres forventninger til meg også. Kanskje jeg solgte meg inn litt for høyt på jobbintervju? Skapte jeg en skyhøy forventning da jeg sa at jeg kommer hjem til middag? Og hva vil jeg oppnå når jeg, bevisst eller ubevisst, skaper alle disse forventningene? Mestring. Å leve opp til en forventning jeg selv har skapt.

Levere resultater jeg kan være stolt av, som er litt bedre enn det andre forventet av meg. Men hva gir det meg? En kortvarig dose endorfiner og en liten dråpe adrenalin. Et lykkelig øyeblikk. Og hva skjer "når du tar det bedre enn du har det"? Da leverer du mer enn forventet. Da synes ikke folk synd på deg. De lager ikke sånt sørgelig stakkars-deg-ansikt. De smiler, de beundrer deg. Og det føles godt. Det er de øyeblikkene som skaper gode minner.

Som da jeg satt hos henne kvelden før hun døde. Vi sa ingen ting. Plutselig kremtet hun, siden hun ikke hadde snakket på en stund. Stemmen var rolig og behersket. "Jeg har det bra". Mer sa hun ikke, så vidt jeg vet. Det er et godt minne. I morgen skal vi på grava hennes og spise Kremtopper.

 

#brydeg
Alle jeg kjenner, kjenner noen som har kreft. Det er jeg ganske sikker på. Noen har ekle typer som er vanskelig å snakke om, noen har aggressive typer som man nesten ikke rekker å snakke om, og noen har heldigvis en litt mildere form som kan kureres uten de helt store konsekvensene. Det er ikke så lett å vite hva man skal si. Man vet jo verken hvordan de har det, eller hvordan de tar det.

Jeg er ingen ekspert, men jeg har i alle fall noen selvopplevde erfaringer. Men husk at det bare er mine personlige oppfatninger og at jeg verken er psykologspesialist eller overlege. Uansett om det er den syke eller den pårørende du snakker med, tror jeg det er lurt å fortelle at du vet. Neste gang dere møtes er det kleint, det er for seint, for da har du visst det litt for lenge. "Jeg hørte at du har blitt syk. Hvordan har du det?" er en god start. Ikke spør hvordan det går, for det kan være litt vanskelig å svare på. Da vikler man seg plutselig inn i prognoser og statistikk, og det har foreløpig ikke kurert noen.

Ikke lag sånt trist ansikt, tristhet smitter og kanskje du ødelegger en dag som egentlig var den beste på lenge. Ikke spør hvilken type de har. Det spiller ingen rolle. Ikke fortell om deg selv, din syke mor eller andre du kjenner som er syke. Det finnes alltid noen som er sykere, og det kan være litt vanskelig å vise empati for andre når man er alvorlig syk. Hvis den andre vil fortelle om sykdommen sin, så har du gitt en åpning som er akkurat passe stor. Husk at alle bryr seg når det er en nyhet. De som virkelig bryr seg fortsetter å spørre i fremtiden også.

Da jeg ble syk, forsvant alle andres forventninger til meg. Jeg skulle liksom bare konsentrere meg om å bli frisk, jeg. Men omverdenens forventninger til mine nærmeste forsvant ikke. De ble bare større. For i tillegg til det som alltid forventes, ble det ikke bare forventet, men det ble krevd at de skulle ta seg av meg. Så vær så snill, når du møter pårørende? "Jeg hørte kjæresten din har blitt syk. Hvordan har DU det?"

 

#mystory
Jeg har lært meg å leve med kreft. Jeg er frisk, og det har jeg vært i over 19 år, men lymfekreften har blitt en del av meg. Den har satt sine spor, og setter stadig nye. Som da jeg skulle trekke visdomstenner og havnet seks uker i trykktank på Haukeland. Hver gang jeg klipper meg og må be frisøren ta hensyn til de stråleskadde hårsekkene i bakholdet. Munntørrheten som får rosinbollene til å kladde i kjeften, men som på den annen side gir meg 60% på all tannlegebehandling resten av livet. Brevet som kommer fra Rikshospitalet med jevne mellomrom for å informere om mulige nye senskader fra cellegiftbehandling og stråling på 90-tallet.

Jeg vet ikke om jeg var dødssyk. Jeg trodde ikke det, men ble usikker to ganger. Første gang da jeg lå på isolat på Larvik Sykehus mellom to cellegiftkurer. Jeg var lei av sykehus og ville skrive meg ut på egenhånd. "Da kan du dø" sa legen, så jeg ble der noen dager til. Den andre gangen var på første kontroll etter siste strålebehandling. Jeg spurte en sykepleier hvordan det var med Tore (Bannemann). "Hvem Tore?". Hun måtte spørre de andre på vaktrommet. "Tore er død, han". Jeg ble like svimmel som på toppen av trappa i 5.etg, og en tåre traff det slitne vinylbelegget i korridoren på B2. Opel Kadett 1,2DL eller Golf GTI? Det finnes visst viktigere ting i livet.

Senk forventningen til deg selv og de rundt deg. Utnytt stønnane og gled deg over hverdagsøyeblikket. Det spiller ingen rolle hvordan du har det, men hvordan du tar det.

10. januar 2017,
Morten Hellner
kreftfrisk

 

 

/ "Husk at alle bryr seg når det er en nyhet. De som virkelig bryr seg fortsetter å spørre i fremtiden også."

Hipp hurra for mutter'n!

I alle år har det vært gratulasjonssidene i lokalavisa som har vært den store skrekken når noen har hatt bursdag i vår familie. Ingen ønsker nemlig å få bildet sitt i avisa, men hittil er det bare Mormor som har gått det steget å ringe desken for å få stoppet eventuelle gratulasjoner før avisa har gått i trykken.

Men det siste året har det ikke vært lokalavisa som har vært familiens største skrekk..

Det har vært Konatil.

For hele familien vet at Konatil liker å gjøre stas på folk som fyller år! Og i dag er det en spesiell person som har bursdag, en dame som tror hun slipper unna siden hun vet at jeg har hendene fulle med sykt barn om dagen.

Men sorry altså, Mutter'n.. Du fortjener såklart noen ord på din store dag - dette innlegget er til ære for deg :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tante til venstre og Mutter'n til høyre, 17 mai 1984. Det året mutter'n droppet bunaden for et litt raffere antrekk.. ;-)

 

Jeg tror jeg må ha vært 6-7 år den første gangen jeg forstod at jeg hadde en helt unik mamma. Fram til det, var liksom mammaer bare mammaer, og pappaer bare pappaer. Denne dagen var bestevenninnen min og jeg på besøk hos ei nabojente vi egentlig ikke pleide å leke med, og da klokka nærmet seg fire, sa jenta at vi måtte skyndte oss ut. Vi skjønte ikke hvorfor, siden vi var travelt opptatt med å leke med barbiedukker - men da forklarte nabojenta at moren straks kom hjem fra jobb, og da pleide hun å være så sur.

Jeg tenkte at dette var tull, og spurte bestevenninnen min om moren hennes pleide å være sur. "Tja, noen ganger, kanskje?" svarte hun. Da skjønte jeg ingenting, for jeg trodde mødre var i godt humør bestandig. Det var jo min.. Og det er altså mamma i et nøtteskall. Så rolig, så blid, så trygg og så lattermild. Hele tiden. Jeg kan faktisk ikke huske å ha sett henne forbanna noen gang.

Vel, bortsett fra den tidlige morgenen da mamma endelig hadde fått lillesøsteren min til å sove. Lillesøster hadde det med å våkne midt på natta og holde det gående tre-fire timer, før hun sloknet igjen. Men hun pleide å våkne av hver minste lyd, så Mamma og Pappa og jeg lærte oss kjapt at vi måtte være stille.

Denne grytidlige morgenen kom jeg tassende inn på rommet til mamma og pappa for å sove litt til. Pappa hadde reist på jobb, og mamma lå der med lillesøster ved siden av seg. På vei opp i senga møtte jeg det desperate blikket til mamma, som kjapt hevet fingeren til munnen, pekte på lillesøster som sov søtt, og hvisket et stille "shhhh.." før hun la hodet forsiktig ned på hodeputa igjen.

Jeg tenkte at det var jo snart morgen likevel, så jeg svarte med høy stemme: "HVA DA?!" Og vips var lillesøster våken igjen.

 

 

Når jeg tenker tilbake på barndommen min nå som jeg er tobarnsmor selv, skjønner jeg ikke hvordan Mamma rakk alt. Det var rene vinduer, støvfrie gulv, det var ingen planter som ikke fikk vann, det var varierte middager laget fra bunnen av og det var som sagt aldri en dag med dårlig humør. Selv da jeg fikk min første kjæreste som 16-åring, som bodde 30 minutter i bil hjemmefra, var det lite klaging. Selv om hun eller pappa måtte bruke to timer i bil på en kveld. Gjerne et par ganger i uka. Det må jo ha vært dritkjipt.

Mutter'n har spredd mye latter i alle år, men vi har også ledd en del av henne. Som da hun endelig fikk seg smart-telefon og avsluttet absolutt alle meldinger med en eller flere brune bæsje-emojier. Til venninner, pappa, sjefen sin - alle hun syns fortjente det hun trodde var "et søtt smilefjes", haha :-)

Eller da hun fikk seg Snapchat - dette var den første snappen hun sendte:

 


Hahaha :-D

 

Hun er dessuten ekspert på å fortelle vitser, det er bare det at hun som oftest glemmer poenget når hun er halvveis. Det ender derfor alltid med at hun får latterkrampe selv, fordi hun husker at det var en bra vits.

Eller den gangen lillesøster og jeg fant ut at Mamma har sagt "lumbugert" i alle år, istedenfor "lugubert". Litt i samme gata som den julen vi spurte om hun hadde rukket å se noen julefilmer, og hun ivrig svarte at hun bare hadde rukket å se "Lovely Ashley". Det tok noen sekunder før vi skjønte at hun mente "Love Actually" :-D

Mamma jobber i klesbutikk, og har mange trofaste kunder. Bortsett fra det gode humøret, skryter de av henne fordi hun er ærlig, og fordi hun er flink til å plukke ut antrekk til alle slags kroppsfasonger. Jeg spurte henne en gang om hva hun gjorde når en kunde prøvde et plagg som virkelig ikke satt bra:

- "Nei, da sier jeg det som det er, da! Den kan du ikke ha, sier jeg da. Det viktigste er å være ærlig, ikke å selge mest mulig."

Det føles godt å ha to barn som elsker mormoren sin, og noe av det beste er å være på besøk. Å kikke i den øverste skuffen på kjøkkenet, der det på mystisk vis alltid ligger et par godteri-biter. Eller når vi sover over på hytta om sommeren og det er fritt fram for å krype under dyna til mormor og morgenen, og varme små iskalde føtter.

 


"Mommo? Er du våken?"

 

Gratulerer med 57-årsdagen, Mamma! Jeg har alltid vært glad for å ha deg som mor, men det er først etter at jeg ble mamma selv, at jeg forstår hvor mange gode valg du har tatt hver eneste dag. Jeg krysser fingrene for at jeg er litt som deg.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Mutter'n <3

Hostekuler og Peppa Gris

I dag hadde jeg store planer om å sparke i gang ny uke og få gjort masse, men i går kveld kunne babycallen fortelle at vi hadde fått hostekula i hus. Og da feberen stakk innom en tur i løpet av natten, innså jeg at mandagen kom til å bestå av helt andre ting enn telefonmøter og bloggarbeid.

Og det fikk jeg rett i..

 

 

Dagen i dag har vi altså tilbragt slik - jentene girls i joggebukser i sofakroken, sammen med uendelige mengder Peppa Gris på skjermen. Noen blir forresten nødt til å fortelle produsentene av den serien om å lage episodene litt lenger, for en trøtt småbarnsmor rekker faktisk ikke lukke øynene før hun må fram med fjernkontrollen for å finne "meh" (mer).. Og når vi først er inne på denne serien - ligner ikke ansiktet til Pappa Gris mistenkelig på noe som ikke hører hjemme på Nrk Super..? Mulig det bare er meg ;-)

Det har naturligvis vært en særs uproduktiv dag, selv om jeg rett etter lunsj gikk på en bitteliten smell. Da hadde lillesnuppa kommet seg såpass at hun tasset rundt med dukkevogna, og jeg bestemte meg for å lete etter en nøkkel i skapet i gangen. Da oppdaget jeg at det var litt småkaos i hyllene, så jeg tømte liksågodt hele skapet. Rubbel og bit, utover stuegulvet. Like greit å sortere skikkelig, når man først er i gang.

Jeg vet ikke om det var synet av rotet som fikk feberen til å blomstre opp igjen hos den lille, men plutselig ble hun i alle fall pjusk igjen, og vi inntok sofaen på ny. Og da storebror kom hjem fra barnehagen en time etter, hørte vi høyt og tydelig fra gangen:

- "Oi.. Mamma? Her er det noen som har rota skikkelig og glemt å rydde etter seg!"

Men rotet har jeg tenkt til å la ligge til i morgen, for nå skal jeg bare kutte opp en løk som forhåpentligvis kurerer nattens hoste, før jeg tar kvelden. Lille frøken sjukling ligger i sprinkelsenga ved siden av dobbeltsenga vår, og jeg er klar for å sove med et halvt øye åpent. Som vi mammaer gjør ;-)

 

/ God natt :-)

Ukas krangel: Støvsugeren

Akkurat da jeg var i ferd med å legge tapet av min kjære, trofaste støvsuger bak meg, skjedde noe som satte saken i et helt nytt lys..

 

Couple having an argument

 

Vi stod på kjøkkenet og lagde kveldsmat, Peter og jeg, da jeg begynte å tenke på støvsugeren vår som eksploderte på torsdag (les den historien her). Vi hadde tidligere på dagen dumpet den som EE-avfall, og jeg følte meg faktisk litt trist. Litt spesielt å ha et forhold til støvsugeren sin, men den hadde rett og slett vært en veldig god maskin i mange år.

- "Herregud..", mumlet jeg, "Tenk at det faktisk skjedde? Jeg vet jo at støvsugeren begynte å bli gammel, men likevel.. Eksplodere..? Den virket jo fortsatt som ny, hvis du skjønner.."

Peter nikket ettertenksomt, mens jeg fortsatte:

- "Når kan jeg ha kjøpt den da? Jeg tror det må ha vært i 2008 eller 2009."

- "Jo.. Men det er noen år siden nå det, da..", sa Peter.

- "Joda, men jeg hadde trodd at jeg ville få et slags forvarsel for når den ville ta kvelden. Et lite knirk eller et skvik eller et eller annet?"

- "Ja, men du fikk jo faktisk det, da."

- "Hva mener du?"

- "Nei, nå i etterkant kan man jo innse at den har sagt fra en god stund."

- "Hæ?"

- "Ja, sånn i etterkant, mener jeg."

Jeg forstod absolutt ingenting av hva Peter bablet om, så jeg fortsatte:

- "Hva mener du? Sagt fra? Den har jo ikke sagt fra om noenting."

- "Har den vel! Det har lyst rødt der det står FILTER i flere måneder nå, jo?"

Jeg ble stående å glo på Peter som om han hadde snakket gresk til meg, jeg måtte finne ut om han prøvde å være morsom eller ikke..

- "Du kødder nå, sant?"

- "Nei."

- "Har det lyst rødt der det står filter?!"

- "Eh, ja?"

- "Men herregud Peter, det var jo filteret som eksploderte!!"

- "Ja, jeg vet jo det."

- "Men.. Hallo?!"

- "Hallo hva da? Du må jo ha sett at det har lyst rødt du også! Det er jo du som støvsuger 80% av gangene! Og når jeg har lagt merke til det.. Så kan jo ikke du ha unngått å se det, vel?"

- "Jeg har ikke sett at det har lyst rødt noe sted! Ikke en eneste gang!"

- "Herregud Christina. Det må du jo ha sett. Det går faktisk ikke an å være såå distré."

- "Men Peter.. Det du sier nå er at du har sett at det har lyst rødt.. Mange ganger.. Også har du ikke gjort noe med det?"

- "Nei. Hva skulle jeg gjøre da?"

- "Eh.. Bytte filteret? Rense filteret? Hva som helst?"

- "Jo, men jeg tenkte jo at det ikke var så farlig. For hvis det hadde vært det, så ville jo du fikset det for lenge siden."

 


Are you $#%/& kidding me?!

 

Og lenger enn dette kommer vi ikke. Jeg mener Peter er verdens mest tiltaksløse fyr som ikke sjekket filteret, og Peter mener jeg er verdens mest distré kjerring som ikke la merke til den røde varsellampa som har lyst i flere måneder.

Vi blir nok aldri enige, men jeg vet i hvert fall hvem som skal få betale for den nye støvsugeren ;-)

 

/ Mannfolk!

10 tips mot søtsug

Det slår jo aldri feil, hver eneste januar starter med litt for trange bukser. For min del skal det ikke mye godteri til før jeg havner på "sukkerkjøret", og selv om jeg kjenner at jeg blir både sliten og i dårlig humør av å spise sukker, så er det lettere sagt enn gjort å trappe ned etter en lang juleferie.

 

A lollipop in the mouth (close-up)

 

Den verste tiden på døgnet for min del, er rett etter middag. Da begynner jeg ofte å bli sliten etter en lang dag, og det tar tid før næringsstoffene fra middagen gir kroppen en liten oppsving. Da er veien til godteriskapet innmari kort, og selv om det ikke hjelper det spøtt å trykke i seg en sjokoladebit eller to - så er det sånn jeg har holdt det gående hele julen ;-)

Men nå er det altså på tide å trappe ned og ta tilbake kontrollen igjen! Det gjelder bare å komme seg over den kjipe kneika, og bli kvitt det verste sukkersuget. Kanskje kjenner du litt på det samme som meg? Her kommer mine 10 enkle grep for å bli kvitt kjipe blodsukkersvigninger, stramme bukser og dårlig mammahumør :-)

 

1. Frokost

Dette punktet er alfa omega for oss. I over ett år har vi laget frokosttallerkner eller "Litt forskjellig" som barna kaller det, hver eneste morgen. Jeg kan ikke få fullrost dette nok, det gir en kickstart på dagen som alle småbarnsforeldre trenger :-)

Det er en smart helse-investering å sette av litt tid til å kutte opp grønnsaker, enten man har tid om morgenen eller gjør det kvelden før. Etter at jeg skrev om det sist, fikk jeg mange tilbakemeldinger om at det funket veldig bra å ta med i bilen også, og mumse på vei til jobb i rushtrafikken etc.

 

 

2. Spis nok fett

Jeg bruker kun fete meieriprodukter, som ekte smør, fløte og seter-rømme. På bildet over, kan du se det tykke laget med smør under pålegget ;-) Jeg teller ikke kalorier, men er opptatt av mat med høy kvalitet - derfor styrer jeg også unna alt av lettprodukter. Jeg mener fett er sunt når det kommer fra riktige kilder, og bruker smør og kokosfett i hverdagen for energi og skikkelig metthetsfølelse.

 

3. Drikk mer vann

Peter syns det er helt høl i huet å kurere søtsug med vann, men tørste kan faktisk forveksles med søtsug ;-) Drikk et glass vann og se hvordan det står til med søtsuget etter en halvtime.

 

4. Sov mer

Søvn er viktig! Forskere har dessuten funnet ut at søtsug kan skyldes at dårlig eller for kort søvn forstyrrer kroppens hormonbalanse og fører til appetittforstyrrelser. Dette punktet har et stort forbedringspotensiale her i huset..

 

5. Ikke hopp over måltider

Ved å spise jevnlig, unngår man kriser der man til slutt blir så sulten at man kaste i seg noe søtt for ikke å gå i bakken. Been there, done that.

 

6. Ikke kjøp inn godteri - og ikke stjel barnas ;-)

Det godteriet vi kjøper inn og som ikke blir spist opp, får ikke ligge i fred i skapet. Sånn er det bare, derfor kan vi rett og slett ikke ha et lager liggende.

 

7. Puss tennene

Dette hjelper faktisk! Uansett når på døgnet.

 

8. Fysisk aktivitet

En treningsøkt eller en gåtur er bra for kroppen, dessuten glemmer man nesten bestandig å tenke på sjokoladen mens man beveger seg :-)

 

9. Tyggis

Tygg det bort!

 

10. Lag sunnere varianter hvis det kniper skikkelig..

Disse sjokobollene er magiske, og etter 1 eller 2 er søtsuget borte. Det fine er at barna ikke orker mer enn et par stykker før de er fornøyde, de også ;-) Oppskrift kommer om litt!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God helg! :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Trekant med to kjekke menn

Jadda, så er det altså avgjort hvilke bloggere som er videre til finalen i årets Vixen Blog Awards. Ikke bare gikk gubben videre i alle kategoriene han var nominert - men én av disse tre bloggerne kommer til å stikke av med prisen "Årets Stjerneskudd":

 


(Bildene er hentet fra Instagramkontoene til @stormpedersen, @espenhilton og @umulius82)

 

Ved første øyekast er det fort gjort å tenke at dette er tre bloggere av samme ulla, men hvis man ser litt nærmere etter, så er det en del som skiller de to kjekke mannfolka fra den lille outsideren fra Larvik ;-)

Ålreit.. En hel del faktisk. Det eneste jeg har til felles med Storm Pedersen og Espen Hilton, er at vi blogger alle tre ;-)

Og da jeg kikket gjennom lista over finalistene i går, fikk jeg småpanikk da jeg oppdaget at det av en eller annen grunn bare er tre finalister i Stjerneskudd-kategorien, mens det i alle de andre er fem! Først tenkte jeg at det var helt krise, siden det da er større mulighet for å vinne - men så kikket jeg litt nærmere på de to andre konkurrentene..

 

 

Det er ikke godt å si hva juryen kommer til å vektlegge når de skal kåre en vinner, men jeg er rimelig sikker på at jeg kan dra på festen uten å være bekymret for at jeg kanskje må opp på scenen for å ta imot en pris. Hvem av disse ville du helst hørt takketalen til..? Haha :-)

 


(Bilder hentet fra Instagram)

 

Jeg vet det er spesielt å ikke være opptatt av seier, og jeg mener ikke å være utakknemlig på noe vis - men det er nå engang sånn jeg er. Jeg sier ikke at jeg ikke har lyst til å vinne, jeg er bare litt livredd. Peter mener jeg må være gæren i huet, og det kan godt være ;-)

Uansett hvordan det går er jeg bare ufattelig stolt av en pallplassering som Årets Stjerneskudd og gleder meg skikkelig til å dra på fest med Peter!

Bare en liten ting til slutt: I "Folkets Favoritt" er det stemmene som avgjør, så stem på Pappahjerte her

 

/ Heia den som vinner :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Når støvsugeren eksploderer på en torsdag

Man trenger tydeligvis ikke mer enn noen støvdotter og en støvsuger for å lage litt action på en helt vanlig torsdag.. ;-)

I dag skulle jeg nemlig bare kjapt støvsuge gulvet i 2.etasje, jeg hadde til og med fylt vaskebøtta for å dra over med gulvmoppen etterpå.

Når jeg gjør rent, pleier jeg forresten bestandig å få en melding av svogeren min, for han merker alltid når jeg gjør husarbeid. Peter har nemlig laget en spilleliste på Spotify som lillesøster og svoger og jeg følger - der vi alle kan legge til nye sanger vi liker. Jeg hører som oftest bare på Spotify når jeg lager mat eller gjør husarbeid, men da oppdager jeg til gjengjeld alltid en hel drøss med nye sanger som jeg legger til på lista.

I dag tenkte jeg til og med å være føre var, så jeg sendte en advarsel til svogeren min med bilde av støvsugeren og vaskebøtta ;-)

 

 

Men.. Knappe to minutter ut i dagens økt, skrudde støvsugeren seg plutselig av. Jeg hadde et headset på hodet, og musikken var såpass høy at jeg ikke hørte noe som helst annet - men antok med en gang at det var Peter som hadde nappet ledningen ut av støpselet i veggen.

Men da jeg snudde meg rundt, kjente jeg en helt forferdelig lukt - og oppdaget at det kom svart røyk ut av støvsugeren! Jeg slapp håndtaket i bakken og løp bort til veggen for å dra ut stikkontakten - før jeg hylte på Peter..

 


R.I.P gode venn <3

 

Herreminhatt. Jeg har ikke peiling på hva som skjedde, men den stanken levnet i alle fall liten tvil om at det var over og ut. Bokstavelig talt.

Den gode, gamle støvsugeren min! Såpass glad var jeg i den, at jeg satte den på "lista" da eksen min og jeg flyttet fra hverandre i 2010. Eksen min ville også ha den, men han endte til slutt opp med sofaen. Og nå har den trofaste støvsamleren altså tatt kvelden for godt!

Jeg trodde ikke støvsugere bare eksploderte sånn helt uten videre? Peter mener det skyldes at den har vært for mye i bruk, mens jeg mener den har vært for lite i bruk ;-)

Nå starter uansett jakten på en ny og trofast følgesvenn, og det valget får Peter ta seg av.. For etter et søk på google, innså jeg kjapt at støvsuger-jungelen ikke er egnet for oss med beslutningsvegring. Og jeg trenger virkelig en ny støvsuger før 2019 :-)

 

/.. Helst før helgen, faktisk ;-)

Tips fra leserne

Sent i går kveld skulle jeg finne en lader i en skuff, da jeg plutselig fikk øye på en liten rakker som var med meg overalt i russetida i 2001. Den gangen det var superkult med polyfoniske ringetoner, og vi trengte ikke bekymre oss for knuste mobilskjermer.

Faktisk tror jeg denne lille smekre Nokiaen kunne blitt kastet veggimellom uten at skjermen ville tatt kvelden, men det er i grunnen det eneste jeg savner med den også.. ;-)

 


Her snakker vi mye teksting med gutta, og mange raffe ringetoner ;-)

 

Denne gamle telefonen minnet meg på noe jeg helt har glemt å skrive om, nemlig et supert tips jeg fikk i sommer fra flere av dere lesere - som jeg blir nødt til å dele videre.

For etter at jeg fikk barn har jeg brukt en liten formue på beskyttelsesglass til telefonen. Disse glassene er jo ikke akkurat billige, 250 kroner stykket må man ut med i en "vanlig" butikk, og da sier det seg selv at man ikke kan ha et lager liggende på vent i skuffen..

Men da jeg i sommer la ut en Snap med bilde av nok et nyinnkjøpt beskyttelsesglass, rant det inn med meldinger om at jeg måtte begynne å bestille billigere varianter på eBay! Jeg er vel en av de få som aldri har kjøpt noe der før, og tenkte at det sikkert var altfor komplisert for meg..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men det viste seg jo å være veldig enkelt! Og etter bare et par uker, lå den lille pakken i postkassa. Og hold deg fast: ett beskyttelsesglass kostet i underkant av 10 kroner!

Jeg er for å styrke den norske handelen altså, men når man for 250 kroner får 25 glass istedenfor ett, så er jo saken biff, enten du er småbarnsmamma som meg, eller bare litt klumsete av natur, sånn at mobilen går i bakken uansett ;-)

Søk på "Screen protector", "protective glass", "protective film" eller lignende og finn glasset som passer til din telefon. Voila! Og vips, så føles det nesten som å ha fått ny telefon når man endelig blir kvitt den irriterende stripa som har gått på tvers av skjermen i altfor lang tid ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
God som ny, og klar for å sjekke om gubben har blogga ;-)

 

/ Tusen takk til dere som tipset - endelig et lite lager i skuffen!

En gammel bekjent

På samme tidspunkt som julen sparkes inn i boden hvert år, flytter den fargerike Primulaaaaa inn!

Denne blomsten blir jeg altså så glad for å få i hus, selv om jeg hvert år svir av altfor lang tid i butikken når jeg prøver å bestemme meg for hvilke farger jeg skal gå for ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I dag hadde jeg akkurat kjøpt fire stykker i forskjellige rosafarger, da jeg snublet over en gammel klassekompis jeg ikke har sett siden barneskolen. Jeg hilste såvidt på ham i begravelsen jeg var i rett før jul, men bortsett fra det har jeg ikke sett ham siden 1996.

Å støte på gamle kjente er bestandig hyggelig, men det har blitt mer.. Ehm.. Interessant etter at jeg begynte å blogge.. For det er selvfølgelig helt naturlig at en samtale penser innom hva man driver med til daglig, og det er jo ikke til å stikke under en stol at det er rimelig unikt og spesielt å ha blogg som jobb.

Så når jeg møter gamle kjente, så skjer enten 1 eller 2:

  1. - "Ja, og du da? Du blogger, var det ikke så? Jeg leser ikke blogger jeg altså, men har jo fått det med meg."
  2. - "Hva jobber du med, da?"

Den trivelige kompisen i dag var en nr 2. Og da blir det bestandig enda artigere ;-)

- "Du, hva-for-no? Blogger..? Ja, altså.. Hva heter bloggen din, da?"

- "Konatil.."

- "Konatil? Som i kona - til, liksom? Hva i all verden skriver du om der?"

Og det siste der vipper meg bestandig av pinnen, for hva skal jeg egentlig svare..? "Eh jo, altså i starten skrev jeg om alt fra smilefjes til hemoroider, men nå er det mer om sånne ting som faller meg inn, da.. Litt hverdag og litt kjærsteforhold, noe barn og kanskje litt mat også i blant? Ikke så mye hemoroider kanskje, men nja, du vet.."

Eh, nei. Folk vet jo absolutt ikke sånt.

- "Okei, men det er jobben din liksom? Akkurat som hun Sophie Elise?"

Og da kan jeg velge å svare bare "ja", eller gå for den litt mer forklarende varianten om at det er en pitteliten forskjell på Sophie Elise og meg ;-) I dag gikk jeg for den lange varianten, og selv om kompisen ristet uforstående på hodet et par ganger, tror jeg til slutt han forstod litt mer enn hva han visste fra før.

Vi ble stående å prate en stund til, om de trivielle tingene som hvor vi har bosatt oss, hvor mange barn vi har fått, hvor gamle de er, hvordan årene flyr og hvor rart det er at vi ikke er like unge lenger.

Det var ikke før helt mot slutten at han spurte om jeg hadde samboer som var herfra. Jeg forklarte at jeg hadde funnet ham i Oslo, men at jeg heldigvis hadde fått ham med på flyttelasset tilbake til Larvik.

Jeg kjente jeg begynte å holde pusten, for jeg forstod hva som kom til å komme. Og helt riktig, akkurat i det jeg dro på meg lua og knøt skjerfet i halsen:

- "Og han gubben din da, hva driver han med?"

 

/ ;-)

Helt kaputt, men like digg

Er det bare Peter og meg som fikk nyttårssmellen i dag..? Vanligvis kan mandager være ganske forfriskende hvis man tenker ordentlig godt etter - men i dag har vi vært helt kaputte. Vi hadde egentlig tenkt til å handle, men orket ikke engang å skrive handleliste og kom oss ikke av flekken.

Satser på at det bare er litt rusk i startmaskineriet, og at 2017 kan sparke skikkelig i gang fra i morgen tidlig av ;-)

I ettermiddag forsvant i alle fall julen ned i eskene sine for denne gang, og det føles litt stusselig i stua akkurat nå. Juletreet spredde så fint lys i hjørnet, det samme med stjernene i vinduene. Og noe av julepynten var det faktisk vemodig å pakke bort..

For eksempel den store glassbollen jeg kjøpte før jul, som jeg egentlig hadde planlagt å fylle med hvit dekorstein og et par juleting. Men det var jo ikke bare jeg som syns den bollen var litt fin..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Haha, og sånn har bollen sett ut hele julen! Legoklossene har skiftet farger og byttet plass flere ganger om dagen, og fremkalt mangt et smil hos alle som har vært innom på besøk ;-)

En ting jeg forresten ikke har skrevet noe om på bloggen, er at da jeg bestemte meg for å droppe Snapchat for en stund siden, fant jeg ut at jeg skulle bli flinkere til å ta litt finere bilder til bloggen. Jeg er ikke spesielt fotogen av natur, og jeg syns det er forferdelig kleint å posere.

Men herregud, jeg blogger, jeg burde kommet meg over den kneika for lengst! Så sjekker jeg kamerarullen..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og innser rimelig raskt: Det kommer ikke til å bli det spøtt bedre i 2017.

 

/ What you see, is what you get :-)

Nytt år i ørska

Puh! I kveld hadde jeg planer om å ta kvelden tidlig, det ble jo sent i går - og når man har nådd en viss alder, trenger man tydeligvis ikke drikke alkohol for å føle seg litt i ørska dagen derpå ;-)

 


Dere som følger meg på Instagram, vet at jeg elsker @trygveskaug ;-)

 

I dag hadde vi planer om å forlate svigers midt i beste tupplur-tid cirka klokka 12, og forhåpentligvis klinke inn én times soving i baksetet på hjemveien. Men når man våkner opp første nyttårsdag til lyden av to fettere og en kusine som tasser rundt nede i stua, er det jo ikke noe alternativ å dra hjem rett etter frokost. Og når tante og onkel i tillegg frister med utflukt til lekeplass og varmende kakao etterpå - glemte vi både tid og sted og koste oss utendørs i sola i flere timer.

Og sånn hadde det seg at tuppluren i baksetet ble forskjøvet, og isteden ble klinket inn mellom 16.00 og 17.15. Hvis du ikke har barn, så kan jeg fortelle deg at soving så sent på dagen kan forstyrre kveldsleggingen en smule. Det gjorde det - straks er det midnatt, men lillesnuppa sover i alle fall søtt nå ;-)

Vi hadde en kjempetrivelig feiring i går, først og fremst var det 70-årsdagen til svigerfar, men vi husket da på å ønske hverandre godt nyttår når rakettene lyste opp himmelen ;-) Jeg måtte kaste inn håndkledet først av de voksne, og stupte i seng litt før ett. Og i morges fant jeg ut at de hadde klasket til med Mannequin Challenge mens jeg lå og snorket uvitende i 2.etasje.. (Se videoen til svoger'n her - legg merke til lillesnuppas stol i hjørnet mot slutten, hun tok kvelden midt i pakkeleken, haha)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tre fettere som ikke kommer til å glemme fyrverkeri med det første :-)

 

I år som i fjor, syns jeg det er forfriskende å starte på et nytt år. En følelse av blanke ark og alt det der, men jeg har aldri vært noen fan av nyttårsforsetter! Jeg liker heller å få i gang det nye året før jeg i stedet setter meg noen mål underveis.

Det eneste jeg kjenner litt på akkurat nå, er at buksene strammer i overkant mye etter lange uker med julekos.. Derfor kommer jeg til å følge tankegangen til Desirée "FitFocus" i år også: Jeg driter i utfordringer om sukkerstopp, for da vet jeg at jeg kommer til å gå på en skikkelig smell før eller siden.

Desirée sin teori, er at det er bedre å legge til noe, enn å trekke fra noe når det kommer til livstilsendringer. Hvis man heller bestemmer seg for å spise mer frukt, eksperimentere mer med alternativer til sukker på kjøkkenet, så ligger fokuset et helt annet sted. Man mister ikke energi av tanken på å holde seg unna sukker, man får istedet en positiv energi av å legge til noe annet!

Og når man spiser mer frukt - og lager sukkerfrie alternativer til kveldskosen - så spiser man jo også automatisk mindre sukker. Jeg elsker tankegangen, og satser på at det funker like bra i år som i fjor. Frem til desember.. ;-)

 

/ Godt nyttår - og lykke til med pangstart i morgen tidlig!

Nyttårsaften i glemmeboka

For å være helt ærlig har nyttårsaften gått litt i glemmeboka i år, for i dag fyller svigerfar 70 år! Det skal selvsagt feires, og om ikke lenge fylles huset av barn og barnebarn som skal gjøre stas på sprekingen ;-)

 

 

I dag morges, etter bursdagsklemmene på kjøkkenet, sa Peter at siden 40 er det nye 30, hvordan føltes det å ha forlatt sekstiårene? Da smilte svigerfar mens han svarte:

- "Nei, det er ikke noe problem, for 70 er jo det nye 69!"

Og der har du svigerfattern i et nøtteskall. Alltid et smil på lur, uhorvelige mengder kunnskap i toppen, og en kondis man bare kan drømme om.

Men siden det tross alt er årets siste dag i dag, må jeg såklart få ønske dere alle et riktig godt nytt år! Håper det blir et fint år, med eller uten nyttårsforsetter. Jeg syns @Nattteravn sa det så fint på Instagram:

 

 

/ Godt nytt, og hipp hurra for verdens beste svigerfar!

En liten pakkebommert

Jeg har for lengst gitt opp å få gubben til å bidra med pakking når vi skal på tur. Før irriterte det meg grønn, men etter at vi fikk barn nummer to har jeg innsett at det går mye fortere når jeg gjør det selv. Han pakker til seg selv, jeg tar meg av resten - og sånn unngår vi også å ha glemt halvparten når vi kommer frem ;-)

Men før vi dro til svigers denne gangen, måtte jeg spørre Peter om vi skulle gidde å ha med masse utetøy eller ikke. De siste gangene har både vogna og utedresser ligget ubrukt i bilen, for vi har rett og slett ikke hatt tid til de store utfluktene innimellom besøkene til tanter, onkler, fettere og kusiner.

- "Mjaaa", svarte Peter, "Kanskje ta med dressene til ungene?"

- "Hva med oss, da", grublet jeg høyt, "Skal vi også ta med noe varmt i tilfelle vi skal ut på tur?"

Det blikket Peter sendte meg da, gjorde at jeg forstod at han tenkte på det samme som meg. Og det var vel ingen tvil om at han mente at vårt varme tøy fikk bli igjen hjemme..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Så jeg røsket med meg utedressene til barna, men droppet å ta med noe til oss voksne. Selv om jeg er en frysepinne, fikk jeg heller bare smelle på en strømpebukse og dra på meg ei lue hvis vi skulle være ute.

I dag tidlig våknet vi til grått vær og en vind som ulte langs veggene. Jeg tenkte umiddelbart på en tegnefilm i sofaen, men gubben hadde andre planer. Det viste seg nemlig at skiklubben i Oppegård har ordnet kunstsnø og akebakke!

Jeg takket meg selv for å ha pakket dresser og votter til barna, og oppdaget i samme slengen at jeg hadde glemt strømpebukse til meg selv. Så da måtte jeg dra sokkene langt oppover pysjbuksa, før jeg tredde på meg en olabukse som i grunnen sitter trangt nok som det er etter denne julehøytiden :-/

 


En trøttfis som definitivt var klar for en dag med tegnefilm i sofaen i akebakken!

 

Til tross for litt vind var det heldigvis fem varmegrader og god stemning i bakken, og ungene storkoste seg! Det tok riktignok noen timer å få tint opp mine iskalde føtter etterpå, men det var det verdt.

Uansett blir det siste gang vi drar på tur uten de herlige termodressene våre - for si hva du vil altså.. Dressene er kanskje ikke særlig lekre å se på, og det er kanskje litt halvveis at de matcher i tillegg - men det funker bare sånn halvveis å henge i akebakken i olabukse også :-)

 


Peter i fritt sig, med kald stump og kalde lår ;-)

 

/ Note to self: Termodressene skal med. Alltid :-)

* Følg Konatil på Facebook *

I godstolen til Svigerfar

Akkurat nå sitter jeg i godstolen til svigerfar på Kolbotn, med utsikt til årets flotte juletre som er bundet fast i en krok i taket. Her i huset har man åpenbart lært seg et par triks for hvordan et stort juletre skal overleve ti barnebarn som kommer på besøk ;-)

 

 

I går stappet vi altså bilen full og satte snuta mot Akershus og Peters gamle hjemtrakter. Og selv om jeg ikke har vært en del av denne familien i mer enn seks år, så føles det som å komme hjem hver gang vi drar hit. Ganske merkelig, men mest av alt veldig koselig :-)

Årets juletre fikk meg til å tenke tilbake til i fjor, da svigerfar satt og kikket ut vinduet en dag like før jul. Plutselig spratt han opp, han hadde nemlig oppdaget et tre i hagen som ville passe ypperlig som juletre. Svigermor var ikke helt enig, men ti minutter senere stod treet på fot i stua - svigerfar hadde spart både tid og penger! Men frua hans var ikke like fornøyd, for treet var jo litt stort, og hvordan skulle de nå få plass til langbordet på julaften? Men det var heldigvis ikke noe problem for svigerfar, for han kunne bare kutte av de nederste grenene på den ene sida. Haha, er det rart jeg elsker denne familien?

Årets julegran har også sin egen historie, for da svigerfar skulle dumpe hageavfall på gjenbruksstasjonen noen dager før jul, oppdaget han at noen hadde hogd ned et stort tre og kvittet seg med toppen.. Og vipps, så var årets tre i boks :-)

I dag er planen å dra på julebesøk til øvrig familie, samt rydde litt i Peters skrot fra gamle dager. I går fant vi denne parykken, mon tro hvor mange damer han har sjekket opp med denne på huet, haha..

 

 

Mange har forresten etterlyst direktelink til å stemme på Peter foran årets Vixen, her kommer de - stem stem stem! :-)

 

/ Fortsatt god romjul!

* Følg Konatil på Facebook *

Litt sånn Vixen-angst

For snart to uker siden fikk jeg vite at Konatil er en av semifinalistene i årets VIXEN Blog Awards - og jeg ble altså så glad! Det er rett og slett en ære å være nominert i kategorien Årets Stjerneskudd, og jeg føler meg skikkelig heldig :-)

Vel..

Skikkelig heldig - og skikkelig pissredd.

For dere som begynner å kjenne meg litt nå, vet jo at jeg har helt noia for oppstuss. Jeg skjønner ikke hva det kommer av, for jeg er jo verken sjenert eller flau for å prate med folk - men jeg blir altså så nervøs i store forsamlinger. Ikke bare store forsamlinger heller forresten, jeg har måttet takke pent nei til både radio og direktesendt TV, for nervøsiteten min lever sitt eget liv - og hvis den syns noe høres skummelt ut, så er det skummelt.

For moro skyld sjekket jeg hva jeg skrev om Vixen i fjor, da jeg skulle være med Peter som var finalist i flere kategorier - og fant følgende:

"Samtidig må jeg bare få si.. At jeg er så sjeleglad for at det ikke er meg! Huff, det er sikkert stas med sånne priser og sånt, men bare tanken på å sitte i salen og vite at man har en ørliten sjanse for å måtte opp på den scenen..? Herregud, jeg er så pingle på sånt at jeg faktisk blir helt satt ut bare av tanken."

Haha! Og i det samme innlegget lå dette bildet:

 

 

Hahaha, jeg klarer seriøst ikke se på det bildet uten å knekke sammen i latter.. I fjor hadde vi kameraer på slep som skulle filme til Bloggerne i tillegg, og det gjorde jo ikke akkurat saken noe bedre. Peter kan ikke fatte og begripe hvordan det er mulig å bli så nervøs for noe som bare skal være gøy. Han er nominert i tre kategorier, og gleder seg selvfølgelig helt vilt..

Så her sitter jeg, da. Nervøs allerede før det er avgjort hvem som kommer til finalen.. Mens jeg innimellom tenker at det hadde vært kult å si "Til helsikke med nervøsiteten! STEM PÅ MEG! Hvis jeg blir en av finalistene skal jeg dra på Vixen og kose meg glugg ihjel, selv om jeg er finalist!"

Herregud, jeg er faktisk firogtredve år. Er det på tide å komme seg ut av komfort-bobla? Hva er det verste som kan skje? At jeg besvimer av nervøsitet?

Det hadde i såfall blitt et sjukt bra blogginnlegg ;-)

 

/ Stem eller ikke stem på Konatil her --> Årets Stjerneskudd ;-)

Ullpledd og lesestoff

/ Sponset innlegg

Jeg elsker romjulen! Da jeg var liten syns jeg dagene før julaften var de beste. Alle pakkene som lå og fristet under treet, all mystikken, alle hemmelighetene og den spennende opptakten til selve høydepunktet; julaften.

Men så ble jeg eldre, og etterhvert begynte jeg å innse at romjulen var vel så fin! Fridager med familien, julefilmer på TV, fyr i peisen og julemarsipan på bordet. Og siden jeg alltid fikk en bok til jul, pleide jeg å krype under pleddet, bla opp på første side og ta fatt på en ny historie 1.juledag.

Men etter at jeg ble mamma, sluttet jeg å ønske meg bøker.. Si hva du vil om en god roman, men det er rett og slett ikke tiden for det akkurat nå. Blader derimot! Noe av det beste jeg vet, er å synke ned i sofaen med en kopp te og et favorittblad i fanget - men med et hint av beslutningsvegring og mange favoritter å velge mellom, kan jeg ofte bruke lang tid foran bladhylla ;-)

Derfor er det så befriende at mine dager med valgets kval er over, for jeg har lastet ned Flipp! Med denne appen har jeg nå tilgang på over 50 av Norges største blader, og trenger altså ikke lenger velge mellom Bonytt, Det Nye, Elle eller Kamille i butikkhylla. Jeg kan lese samtlige på mobilen eller nettbrettet, og for Peter som irriterer seg grønn over at jeg ikke klarer å kaste gamle blader - kom Flipp dansende inn som et reddende Orakel denne julen :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Flipp prøver du gratis de første 30 dagene, og alle mine lesere får deretter en spesialpris på 99,-/mnd (ordinær pris 129,-). Abonnerer du allerede på et av bladene fra Egmont Publishing, får du en ytterligere rabattert spesialpris til kun 49 ,-/mnd! For meg som allerede får Rom123 i postkassa hver måned, er dette ekstra kjekt ;-) Abonnementet kan selvfølgelig sies opp når som helst.

Slik gjør du:

1. Registrer deg på Flipp.no
2. Last ned appen
3. Logg deg inn og les i vei!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Ekstra fint er det at Flipp kan brukes av hele familien, man kan nemlig være logget på fem enheter (mobil eller nettbrett) samtidig på ett abonnement. Alle de forskjellige bladene finner du en oversikt over her, og jeg er rimelig sikker på at de fleste finner en favoritt eller tre :-)

 

 

Og du.. Helt til slutt skal du få et lite tips:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For det er jo ingen av oss som leser kjendisblader andre steder enn på venteværelset, er det vel..? ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Prøv Flipp gratis i 30 dager og se om du liker det like godt som meg! Og følg meg på Instagram (@umulius82) hvor du kan vinne ett års abonnement :-)

/ God romjul!

Tupplur og julekrøll

- "Peter, vi må dra senest 14.30, kan du huske på at vi bare kjapt må ta et bilde av oss foran juletreet først?"

Jeg hadde blogg-planene klare i går morges, teksten var ferdig, jeg manglet bare et bilde sånn at jeg kunne ønske dere alle en god jul. Men så gikk det jo litt i ball for oss, som vanlig ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
4-åringen har vært tekstansvarlig i desember :-)

 

Dagen begynte med en lang frokost foran TV'n, og da siste episode av "Snøfall" rullet i gang kvart over ti, ble det straks både snørr og tårer i sofaen.. Hatten av for Nrk - for en herlig adventstid det har vært!

Deretter var det duket for "3 nøtter til Askepott", og selv om far i huset hadde glemt å kjøpe inn den nødvendige julekaka, tror jeg han koste seg likevel. Jeg benyttet anledningen til å stryke noen skjorter, og pakke inn en siste gave som jeg hadde glemt at jeg hadde gjemt på vaskerommet..

Det var ikke før klokka nærmet seg ett, at det begynte å knote seg litt til for familien Klonk. Da begynte nemlig toåringen å gni seg i øynene mens hun mumlet "sove".. Hun tar seg en tupplur en gang i blant, men ikke hver dag - og jeg hadde regnet med at det kom til å bli umulig å få henne til å sovne på en dag med så mye spenning i lufta. Men dette var jo virkelig gode nyheter i forkant av en kveld som sannsynligvis kom til å passere leggetid med god margin!

Men.. Det tok litt tid før hun sovnet, og det var et ørlite problem i tillegg.. Hun hadde sovnet oppå meg i sengen. Og hver gang jeg prøvde å lirke meg unna, våknet hun. Til slutt fant jeg ut at jeg fikk bli liggende, og heller takle litt stress før avreise til Mormor og Este og julemiddag, enn en overtrøtt unge som må kaste inn håndkledet kl. 18 på sjølvaste julaften :-)

Så der lå jeg, da. Mens jeg tenkte på hvor jeg hadde lagt klar den sorte strømpebuksa mi, om hunden ville ha det bedre alene hjemme enn sammen med den ivrige valpen til tante og onkel, og om Peter husket å gi fireåringen lunsj.

Et kvarter før planlagt avreise vekte jeg lillesnuppa, og da gikk det slag i slag. Sløyfa di ligger her, kjolen din henger her, en ren bleie er lurt, hvor er jakka di da - hvem har tatt den? Vi må huske den hvite posen som ligger i trappa, Peter, har du luftet Teo?

Og sånn hadde det seg at Konatil ikke rakk å ønske god jul i år..

Men vel fremme hos besteforeldre, bare fem minutter forsinket - fikk vi i alle fall tatt bilde foran treet til slutt ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God jul a, dere! :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Julekort fra en leser

Jeg har et litt snålt forhold til julekort, og det skyldes nok at jeg syns det var så moro å hente posten da jeg var liten. Det kom jo aldri noe spennende ellers i året, så julekortene ble noen skikkelige lyspunkt for den lille jenta som måtte klatre for å rekke opp til postkassa :-)

Så lenge det stod "m/fam" på konvolutten var det fritt fram - og det morsomste var de lange, personlige julebrevene med bilder, som var skrevet for hånd. De leste jeg om igjen og om igjen til jeg ble lei.

Men min fascinasjon for julebrev er også grunnen til at julekort-produksjonen hos familien Klonk dessverre har blitt satt på midlertidig vent de siste tre årene.. For jeg har ikke tid til å skrive julebrev, så derfor blir det ikke noe enkelt julekort heller! Og det er jo bare teit, jeg vet..

Men heldigvis blir jeg fortsatt hoppende glad for å få julekort i postkassa - til tross for at vi ikke har sendt ut noen selv. I år har vi fått rekordmange kort, og det er altså så koselig!

De fleste avsenderne kjenner vi jo godt fra før, men i år dukket det atpåtil opp en pakke med smågaver fra "Nissen" (Julius?), samt flere julekort fra folk vi aldri har møtt. Ett av dem var dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det som ser ut som et helt vanlig julekort, viste seg å være fra en trofast bloggleser vi aldri har møtt - men som både Peter og jeg føler at vi kjenner litt likevel ;-)

Jeg har jo innsett for lenge siden at det er veldig koselig med kommentarer og meldinger fra leserne mine, og en av dem som har sendt smilefjes jevnlig til både gubben og meg, er en bestemor som heter Liv!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg husker jeg tenkte at Liv bare var en vanlig bestemor som fulgte bloggen til Peter, ettersom Pappahjerte bestandig har hatt noen trofaste bestemødre som har fulgt ham fra starten. Men et par måneder etter at jeg startet min egen blogg, fikk jeg en lang og hyggelig melding fra Liv som skrev at hun syns det var så moro å lese bloggene våre samtidig som hun fikk ta del i livene til sine barn og barnebarn. Hun var både Farmor og Mormor, og forresten likte hun podcastene våre godt! Hehe, det var vel da jeg forstod at denne bestemoren var over gjennomsnittet oppdatert ;-)

Det er morsomt hvordan vi som blogger, kan føle at man etter hvert "kjenner noen" bare ved å lese kommentarene i kommentarfeltet. Men etter å ha tenkt over det lille jeg vet om Liv sålangt, så har jeg innsett én ting: Jeg vil bli som henne!

  1. Hun forguder sine tre barnebarn og føler seg som verdens heldigste
  2. Hun strikker og syr de fleste julegavene
  3. Hun har problemer med å få tiden til å strekke til i pensjonisttilværelsen, men anser det som et luksusproblem
  4. Hun følger med i tiden! Da hun var uten telefon for en stund siden, kunne man fortsatt nå henne på Viber, Skype, Facetime, eller Messenger. Haha, alt dette i tillegg til at hun leser blogger og hører på Podcasts!
  5. Og sist, men ikke minst: Liv mener enhver god barnevakt tilbyr seg å overnatte, slik at det å stå opp med barna neste morgen inngår i pakka

Så tusen takk Liv, ikke bare for at du følger bloggene våre, legger igjen kommentarer og sender julekort i posten - men fordi du har gitt meg håp om at livet slett ikke er over når barna flytter ut.

Nå lurer jeg nesten på om det er da det begynner ;-)

 

/ Lik hvis du også vil være som Liv!

En stressa liten hamster

Puh! Tenk om jeg hadde visst da jeg begynte på julegaveinnkjøpene i november, at jeg kom til å pese rundt som en stressa liten hamster dagen før lillejulaften..

 

 

Etter tre dager med pjusk form, var endelig lillesnuppa friskmeldt og klar for barnehagen i dag. Mor rakk såvidt å få i seg frokosten før det bar avsted for å ordne det som stod igjen på julelista - og det var tydeligvis flere som hadde litt igjen på listene sine! Du vet det straks er jul når det er fulle parkeringshus, kø i kassene og antydning til rushtrafikk i lille Larvik klokka 10 ;-)

Men så lenge man vet hva man skal ha og puster med magen, så går det jo ganske greit! Så nå er endelig alle gaver i hus, og i kveld har jeg planer om å få pakket inn samtlige - sånn at jeg slipper å styre med det i morgen kveld. Jeg angrer bittelitt på at jeg svarte "Neida, du trenger ikke pakke den inn, det er kø her, så jeg kan gjøre det hjemme" i alle butikkene - men hva gjør man ikke for å beholde den gode stemningen i køen ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg mistet forresten huet én gang i dag, og det var da jeg plutselig kom på at jeg trengte nye sokker. Så på vei til kassa grabbet jeg til meg to pakker, og innser nå at jeg har kjøpt meg åtte par nye sokker to dager før julaften. Smart.

 

/ Si takk og si ja, og bli med oss og pakk.. Nei vi hakke tid, for vi må finne skjegget :-)

En spesiell dato

Da jeg i morges skulle sjekke Facebook, dukket det opp noe skikkelig fint som minnet meg på hvilken dag det er i dag :-)

 


Slik så forsiden av Dagsavisen ut 20. desember 2011:
"Kjære Christina, jeg bare lurte på...
Vil du
gifte deg
med meg?"

 

For fem år siden i dag, fridde Peter - midt i en herlig julefrokost, en tirsdag like før jul i 2011. Også på forsiden av en avis, av alle ting :-)

Jeg har tårer i øynene her jeg sitter, for det ble en veldig spesiell dag. De fleste husker vel frieriet sitt som noe fint, men jeg var i tillegg høygravid og skrubbsulten og lettrørt og fortsatt ganske nyforelsket (fordelen med at ting går unna i et visst tempo!). Alt om den herlige frokosten har jeg skrevet om her, men denne dagen ble spesiell på flere måter for meg.

For med bare fire dager igjen til julaften, hadde Peter tatt seg fri fra jobben for at vi skulle kjøre fra Oslo til Larvik med julegaver til familien min. Jeg skulle nemlig feire min første jul med Peters familie, og denne tirsdagen hadde vi satt av til å dra på julebesøk til min side av slekta. Og nå skulle vi plutselig ikke bare dele ut julegaver, vi skulle fortelle den store nyheten også!

Et av stoppene var hos Mammas tante og onkel, som i lang tid hadde gledet seg stort over min voksende mage. Vi er ikke store familien, og disse to i midten av sekstiårene hadde for lengst spurt om de kunne bli ekstra-oldeforeldre for den kommende lille babyen. Derfor gledet Peter og jeg oss litt ekstra til å fortelle om forlovelsen, og til å vise fram hånden med en skinnende diamantring.

Og dette besøket er det eneste jeg husker fra denne Larviksturen. Det var som om livet fikk en helt annen mening der jeg satt i sofaen til disse to menneskene som gledet seg så på våre vegne. Som lo så de knegget da de mimret førti år tilbake i tid, til da tante hadde gått opp 30 kilo under den ene graviditeten, og blitt så tjukk at onkel måtte hjelpe henne ut av sengen hver morgen. Og når ansiktene deres ble til store smil mens de snakket om hvor fint det ville bli med en baby i familien igjen.

.. Og at vi måtte krysse fingrene for at tante ville rekke å få oppleve det.

Stråling, cellegift og dårlige utsikter. Og der satt jeg i en myk sofa, med julekaker på bordet foran meg, med et nytt liv i magen - og i stolen ved siden av meg satt tante, i ferd med å måtte slippe tak på sitt eget. Men likevel så glad på våre vegne. For kjærligheten, og den store kulemagen min.

 

Female hands giving red heart

 

Og derfor er denne datoen ekstra spesiell for meg. For den minner meg ikke bare om det fine, men også det triste - om livet som kommer og går, og om alt vi har å være takknemlige for.

Også er jeg så ufattelig glad for at den stolte ekstra-oldemoren rakk å hilse på den lille babyen som kom i februar <3

 

/ 20. Desember 2011 :-)

Tre nys og et skrivebord

Hvert eneste år går planen min ut på å være tidlig ute med julegavene. I år startet jeg faktisk i slutten av november, men så begynte jeg å slakke litt på tempoet, siden jeg følte at jeg var så godt i gang, hehe ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men i går kveld sa jeg til Peter, at i morgen skjer det! I morgen, mandag den dag, kommer jeg faktisk til å bli fiks ferdig med alle gaver for i år. Inkludert gavene til Mamma og Pappa og Mormor og Este "som har alt de trenger, og som ikke behøver gaver i år". Spør du meg, så er det ekstra moro å finne gaver til de som tror de ikke ønsker seg noe ;-)

Men klokka hadde vel passert 22.05 i går kveld, da det begynte å sprake i babycallen. Så fulgte tre nys på rad. Nysing i søvne i mørket er aldri et godt tegn. Jeg kikket på Peter, Peter kikket på meg, så nikket vi til hverandre mens vi i det stille tenkte at jepp, det skulle jo bare mangle, for nå er det snart jul!

Det ble en urolig natt, og en veldig snørrete morgen med en liten sjukling som helst ville ligge på fanget i sofaen. Men etter et par timers lading var formen mye bedre, så da fikk vi på litt julemusikk og hentet fram den flatpakkede skrivepulten som jeg kjøpte i forrige uke. Perfekt med en liten hjelper og skrueansvarlig når man må holde tunga rett i munnen mens man leser bruksanvisning!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skrueansvarlig er klar for sorteringsjobben! Sjekk skrutrekkeren i bakgrunnen ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Joggebukse-jentene :-)

 

Ålreit, så kom vi ikke helt i mål i dag, for det ble jo ganske kjedelig med alle skruene etterhvert. Men siden det lukter sykedag i morgen også, så er planen å få på plass både bordben og skrivebordsskuffer innen dagen er omme.

Og hva gjelder de resterende julegavene, så er det enda noen dager igjen til julaften.. Jaggu godt jeg startet allerede siste uka i november ;-)

 

/ Atsjoo!

* Følg Konatil på Facebook *

Hjemme på promperommet hos mor og far

I går skulle Peter på guttas julebord i Oslo, og hadde booket en natt på hotell. Så da pakket jeg like godt sekken for hunden, barna og meg selv - og satte kursen hjem til promperommet hos mor og far :-)

Etter at de solgte barndomshjemmet mitt for snart åtte år siden, er det jo litt annerledes å komme "hjem" på besøk. Det gamle promperommet mitt finnes jo ikke lenger, dessuten overnatter vi aldri, siden vi tross alt bor 15 minutter unna med bil. Men desto koseligere er det jo når anledningen først byr seg!

Jeg følte meg en smule bortskjemt i går kveld da jeg satt i sofaen og fikk middagen servert på en tallerken av min mor - og når pappa luftet hunden både sent og tidlig. Man blir vel aldri for voksen til å sette pris på sånn oppvartning, spesielt ferdig middag og nykokte egg til frokost <3

Også sover jeg altså så godt om natten når jeg føler at jeg slipper å sove med et halvt øye åpent! Vanligvis føler jeg det er min oppgave å passe på resten av flokken, men i natt var det jo plutselig ikke jeg som var eldst lenger.

Hele den lille miniferien var egentlig tipp topp og stod til sekser på terningen, sånn bortsett fra én ting..

Mommo låste nemlig døra da hun skulle på do. Og det var det noen som ikke likte ;-)

 

 

/ God søndagskveld og god natt :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Fisefin adventskalender

Det er nesten litt flaut, men jeg føler meg altså så fisefin om dagen.. Det er nemlig ikke bare barna som har adventskalender her i huset ;-)

 

 

Mor har nemlig også fått sin egen kalender i år! Og jeg føler meg litt bortskjemt, for den ble kjøpt med stor omtanke og en god dose kjærlighet. Til meg selv..

.. Fra meg selv ;-)

For når man er fireogtredve, dukker ikke adventskalenderen opp på mirakuløst vis som den gjorde i barndommen. Så i år ordnet jeg opp selv, og byttet ut den legendariske sjokoladekalenderen med noe langt mer ekstravagant; en hudpleiekalender, haha!

Ikke bare innser jeg at dette gir en haug med voksenpoeng, men 24 luker med pleiende stoffer og vitamin-overdose for ansiktet gir vel også en grei antydning om at rynkene er i ferd med å ta plass..

 

 

Jeg blir nødt til å innrømme at jeg ble tatt litt på senga av hvor mye jeg gleder meg til å åpne dagens luke, for hver dag føler jeg meg nesten som på spa der jeg står med datteren min sitt hårbånd rundt huet.

Rense huden, åpne dagens luke, smøre på. Skikkelig deilig, om enn litt fisefint. Men det har jaggu det trøtte trynet mitt fortjent.

Alle småbarnsmødre fortjener forresten en sånn kalender. Hvis Norge en dag kaster monarkiet på dør og velger meg som stedfortreder - blir det adventskalender til alle småbarnsmødre på blå resept helt gratis. Jeg lover :-)

 

 

/ God fredagskveld ønskes fra hun som ønsker seg hårbånd til jul, i størrelse voksen ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Shit pomfritt og hurra meg rundt!

På det jeg trodde var en helt vanlig torsdag.. Sånn cirka rett etter at søppelbilen hadde tømt papirdunken vår i formiddag, så scrollet jeg helt tilfeldig innom en sak som gjorde at denne torsdagen ble ganske spesiell likevel..

Det viser seg nemlig at semifinalistene i årets VIXEN Blog Awards er klare - og sjekk lista for de nominerte i kategorien "Årets Stjerneskudd"!

 

 

Harru sett? Haha! You guys! Dere som skrev at dere nominerte meg.. Tusen takk! Dere må jo ha snakket sant, haha! Jeg er så skikkelig glad, for dette varmet så innmari. Det er jo selvsagt langt igjen til en eventuell finale, men.. YEY!

Gubben er nominert i hele tre kategorier, kan 2016 blir året Pappahjerte endelig stikker av med Gullpennen, da? Jeg har trua! Men det er selvfølgelig nå den harde konkurransen starter, for det er jo nå det skal stemmes. Helt fram til 31. desember kan man avgi stemme 1 gang hver 12. time, og etter en rask titt på konkurrentene mine ser jeg jo at dette blir skikkelig tøft.

Men uansett hvordan det går, så er jeg skikkelig stolt av en semifinaleplass! En usminket, ærlig og alltid trøtt tobarnsmor fra Larvik, er med i kampen om tittelen Årets Stjerneskudd.. Fy flate :-)

 


Thank you, guys <3

 

/ Detta var stas!

* Stem på semifinalistene her *

Rocky Road med en vri

Sånn, da var det gjort! Årets viktigste julegodteri er på plass - og i år lagde jeg faktisk halvparten med en liten vri, etter tips fra dere ;-)

Jeg sikter selvsagt til "Rocky Road", som har seilt inn og blitt et fast innslag hos oss til jul. Den egner seg dessuten ypperlig som gave, og det er jo så moro å gi bort hjemmelaget snop!

Peter kjørte på med sin egen variant for noen dager siden, han utvidet oppskriften med rosa skumnisser, kjeks, rosiner, seigmenn og 1 vitaminbjørn, haha.. Det ble jo ikke vondt såklart, men de seige skumnissene gjorde tyggejobben i overkant slitsom..

Det var aldri noe alternativ for meg å tulle med oppskriften, men som sagt prøvde jeg meg på en liten vri på halvparten ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Min bestevenn er aldri langt unna når det er noe spisbart i nærheten ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og vips, så fikk jeg sett den siste Snøfall-episoden som jeg ikke fikk sett i går ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Årets vri: bytte ut Dumle med Fudge..

 

Du trenger følgende:

- 500 gram sjokolade (Velg en du syns er god! Jeg regner med de fleste typer sjokolade fungerer, mørk også dersom du foretrekker det. Jeg bruker vanlig melkesjokolade, og gikk for to plater - altså ble det totalt 400 gram)
- 2 poser Dumle (Siden jeg hadde litt for lite sjokolade, tok jeg bort 8 Dumler)
- 3,5 dl peanøtter (Rundet ned til 3 dl)
- 2 gode håndfuller mini marshmallows (Jeg fikk bare tak i vanlige, så jeg delte hver marshmallow i seks biter)

Siden jeg skulle ha halve porsjonen med Fudge i steden for Dumle, byttet jeg ut den ene Dumleposen med ca 170 gram Fudge.

Fremgangsmåten er som følger:

- Del alle dumle-karamellene i tre biter. (I en oppskrift stod det at man først måtte fjerne papiret.. Haha. Bruker du fudge, deler du i fire)
- Hvis du bruker "vanlige" marshmallows, deler du dem i seks biter.
- Miks sammen Dumle/fudge og peanøtter og marshmallows.
- Smelt sjokoladen i vannbad og bland alt godt sammen før du heller massen over i en bakepapirkledd form. (Jeg brukte 30 x 20)
- Sett herligheten i kjøleskapet. Så er det bare å vente!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Yummi..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Inn i kjølen med seg!

 

Etter en liten stund er det viktig med en testbit eller to. Jeg har ikke regnet hvor mange "kosemerker" Rocky Road utgjør, men det er nok en del. Hver bit må nytes <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Har du planer om å gi bort litt snask til jul - eller kanskje ha med som en ypperlig vertinnegave når du skal i juleselskap, funker små cellofan-poser kjempebra. Jeg kjøpte mine på Nille, og glasset med rødt bånd fant jeg på Europris:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Som jeg skrev i fjor, så er det den farlig gode miksen av salt og søtt og sjokolade og karamell som gjør susen.. Har du ikke testet den ut så må du bare gjøre det!

.. Men ikke klag til meg dersom du spiser opp rubbel og bit :-)

 

/ Jul, jul, strålande jul.. <3

* Følg Konatil på Facebook *

Kokosboller og kosemerker

For en stund siden skrev jeg at jeg har fått et verktøy på bloggen som gjør at jeg kan følge litt med på trafikken. Det var jo blant annet sånn jeg fant ut at jeg hver dag har rundt 200 lesere fra Russland. Jeg må forresten beklage den russiske overskriften jeg skrev i innlegget til mine russiske venner - jeg trodde jeg skrev "Hei borti Russland!", mens det i virkeligheten stod "Hei, gå vekk Russland!".. Haha :-)

Men altså, takket være dette verktøyet, ser jeg nå at det er veldig mange som er innom for å finne oppskriften på det ultimate julegodteriet "Rocky Road", som jeg la ut i fjor! Det er med andre ord flere enn meg som har gledet seg i et helt år til å lage denne kaloribomba, som i mine øyne sprenger "Om-nom-nom"-skalaen ;-)

Den siste uka har fornuften min prøvd å overbevise meg om at det kanskje er best å droppe å lage Rocky Road i år.. For ikke vet jeg hva som har skjedd med forbrenningen min med årene, men jeg legger ekstremt fort på meg. Og julen for meg, kan fort bli som den uka på All Inclusive i Bulgaria i 2008 - da jeg måtte sette meg på flyet hjem med både bukseknapp og glidelås på vidt gap.

Men i går skjedde noe som gjorde at jeg bestemte meg for å lage Rocky Road i år også. For jeg ramlet nemlig over et produkt i butikkhylla, som så sånn ut:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Kokosboller. Det var bare det, at disse kokosbollene var ganske spesielle. Utenpå pakken stod det nemlig at 1 kokosbolle var det samme som 2 kosemerker:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og jeg som aldri har hørt om "kosemerker" før, syns jo dette begrepet hørtes ganske koselig ut. Ja takk til kosemerker!

 

 

Og i går klarte jeg 11 kosemerker! Yey! <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og dette fikk meg til å tenke. I Rocky-Road-verdenen opererer vi ikke med kosemerker. Men hvis vi først skal fordele kosemerker i jula, må det jo være mye bedre å bruke dem på noe som sprenger Om-nom-nom-skalaen ;-)

 

/ Rocky Road, coming up!

* Følg Snopekona på Facebook *

Overraskelse i postkassa ♥

Jeg har mange gode venninner - noen har jeg kjent siden barneskolen, andre fra videregående, og noen har kommet til etterhvert som jeg har blitt eldre. De aller fleste ser jeg faktisk ganske sjeldent, men felles for alle vennskapene er at uansett hvor lenge det er siden vi så hverandre sist, tar vi opp tråden nøyaktig der vi slapp den forrige gang.. Som om det var den naturligste ting i verden :-)

En av venninnene mine ble jeg kjent med da vi havnet i samme barselgruppe i Oslo for snart fem år siden. I blant møter man mennesker som man er på bølgelengde med fra første stund - og sånn følte jeg det med Jenny. Hun er av den typen som bestandig sier de riktige tingene, og som er så full av godhet at det liksom bobler over :-)

Jenny har flyttet til Sverige, derfor ses vi så godt som aldri - men hun er der! Og i dag ble jeg så hoppende glad da jeg åpnet postkassa og oppdaget en liten pakke.. Til meg.. Med svensk frimerke <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Så liten, så søt, så gjennomtenkt og så perfekt!

 


Jenny <3

 

/ Keep your chin up!

* Følg Konatil på Facebook *

Lussekatt med en kvart svenske

En av de morsomste tingene med å få seg kjæreste, må jo være at man kan tråkke rett inn i en ny verden full av nye, spennende tradisjoner! Det skjedde i alle fall meg da jeg møtte Peter :-)

For brått har man ikke bare en ny person i livet, men med seg på lasset drar de jo også inn nye skikker og tradisjoner. En av dem går av stabelen i morgen, nemlig Luciamorgen!

Jeg må innrømme at jeg ikke skjønte stort av det den første julen vi feiret sammen, for mitt eneste forhold til Luciadagen er at vi sang Lucia-sangen på barneskolen, og at det var om å gjøre å bli valgt ut til å være "Lucia" som fikk gå forrest i toget.. (Det ble aldri meg, haha)

Men nå er våre to barn og jeg i ferd med å adoptere denne fine lille svenske tradisjonen, som Peter har fått fra sin halvt svenske mor: Lussekatter og kakao foran Lucia-sendingen på SVT 2 klokka 07.00 sharp!

 


"Luciamorgon" i 2014, gutta feiret alene mens mor og datter lå og sov ;-)

 

Så i dag har både Peter og jeg bakt lussekatter, med hver vår oppskrift. Det er jo selvsagt helt krise at jeg ikke kan spise de fantastiske lussekattene med ekte safran, som Peter baker etter Svigermors oppskrift.. Men jeg har heldigvis funnet en super alternativ oppskrift som vi med kranglete mel-mager kan spise :-) (Den finner du her)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er forresten nesten umulig å se forskjell på god gammeldags gjærbakst og alternativ variant:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men samma det: Nå lukter det deilig nybakt i huset, Lussekatter for enhver smak ligger klare - og snart er det dags for å krype under dyna og sette alarmen til å ringe akkurat tidsnok til at vi rekker å koke kakao og gi lussekattene litt lunk i stekeovnen ;-) (Nei, jeg vet at vi allerede er oppe og hopper når den alarmen ringer, men jeg gir aldri opp håpet, haha ;-)

 

/ Peter hilser og sier at det ikke er lov å bytte ut safran med gurkemeie :-P

* Følg Konatil på Facebook *

Nu jävlar

Fy flate, nå var det godt å legge forrige uke bak seg - jeg kan ikke huske sist jeg var mer klar for en ny uke.. Jeg kan heller ikke huske sist jeg ikke postet noe på tre dager, men i helgen var jeg rett og slett helt tom i skrotten.

For det er ikke lett å forstå seg på dette blogg-greiene. 9 av 10 dager er det utrolig morsomt - men innimellom tar det pokker'n meg pusten fra deg også. På en skikkelig dårlig måte.

Først skjønte jeg ikke hvorfor jeg følte meg så ræva. Jeg hadde skrevet om noe jeg mener er viktig, om at barn fortjener å feire jul uten å bekymre seg for andres alkoholinntak. Innlegget fikk 20.000 likes - sånt skjer så godt som aldri. Jeg vet ikke hvor mange tusen mennesker som har delt ordene mine på Facebook, og jeg har mistet oversikten over hvor mange meldinger som har strømmet inn fra folk som ville takke for at jeg brukte stemmen min.

Alt dette er jo helt fantastisk og jeg er så glad!! Men likevel.. Så var det denne bismaken jeg følte på, det var noe som ikke stemte helt.

Rett før helgen fikk jeg en åpenbaring. Det var Peter som satte meg på tanken, da jeg sa at jeg ikke trodde jeg kom til å orke å svare på de 165 kommentarene som lå og ventet i kommentarfeltet. - "Nå må du slippe taket, for nå har innlegget begynt å leve sitt eget liv", sa han.

Og det var det! Innlegget mitt hadde begynt å leve sitt eget liv, jeg hadde mistet kontrollen over min egen historie om min helt uskyldige opplevelse rundt julefeiringer i barndommen. Jeg kjente spesielt at det stakk i magen, da jeg leste ingressen journalisten i VG hadde skrevet:

 


(Skjermbilde vg.no)

 

"En julefeiring med alkohol" høres i mine ører ut som en vill fyllefest, og som en venninne så treffende sa det: "Folk som ikke kjenner dere, må jo tro at du satt og klamret deg til tanta di mens resten av familien ravet rundt.."

Dette er jo ingen stor greie, men for meg føltes det plutselig skikkelig uggent. Jeg følte jeg hadde hengt ut noen som virkelig ikke fortjente det - og det hjalp ingen verdens ting at jeg to ganger i teksten hadde presisert: "Jeg husker faktisk ingen episoder der noen ble overstadig beruset etter å ha drukket for mye akevitt eller øl til maten."

Jeg begynte å føle at jeg var feil person til å fronte en så stor sak - for jeg hadde jo aldri opplevd julefeiringer som var preget av alkohol.

Men så, midt oppi all uggenheten i helgen, skjedde noe ganske fint. Jeg skulle ordne et par småting på kjøpesenteret før jeg skulle plukke opp Peter på hjemveien, og var litt småstressa som vanlig. Så da jeg oppdaget noen damer ved en stand foran matbutikken, skulle jeg til å småløpe forbi. Jeg så ikke hva de reklamerte for, men jeg hadde uansett ikke tid til verken strømbytte eller ny mobiloperatør eller innmelding på treningssenter akkurat da.. ;-)

Men idet en av damene kom gående mot meg, kastet jeg et blikk på den store plakaten de hadde satt opp. Og der lyste ordene "Gi flere barn en alkoholfri jul" mot meg. Jeg bråstoppet, og den stakkars dama fra standen som kom gående, må jo ha lurt på hva som gikk av meg..

Jeg ble så paff over tilfeldigheten, at jeg begynte å bable til damen som kom gående. Jeg sa noe om at dette var et kjempeviktig tema, og at jeg hadde en blogg som jeg hadde skrevet litt om dette og at innlegget hadde fått en del likes og at det var fint å se folk bry seg.

Da stoppet damen opp, mens hun myste og kikket på meg mellom smale øyne. Så brøt hun ut i ekstase:

- "ER DET DU SOM ER KONATIL?!"

Ja, mumlet jeg, har du hørt om meg? Så kastet hun seg rundt halsen min, før hun kikket meg inn i øynene og sa:

- "Jeg håper du forstår hvor viktig det innlegget ditt var. For SÅ mange. Jeg vet at du har utgjort en forskjell."

Så dro hun meg med bort til de andre ved standen, og der og da innså jeg at det var verdt det. Prisen å betale for at et viktig budskap går viralt, er muligens at man på et eller annet tidspunkt mister kontrollen over teksten, men at man tross alt kan ha hjulpet mange. Det varmer godt :-)

 


Jeg elsker at skjerfet mitt matcher sveisen til lederen av IOGT Norge, Hanne Ringdal :-D

 

Jeg skrev selvfølgelig under på kampanjen til "Hvit jul", som går på ut på at man feirer julehelgen 23. - 26. desember uten alkohol :-)

Men nå er det mandag, det er ny uke, og den skal bli fin! Også er jeg så glad for at jeg kan skrive av meg litt frustrasjon.. Det hjelper.

 

/ God ny uke!

* Følg Konatil på Facebook *

"Den naila du"

Vi satt rundt kjøkkenbordet i morges, alle fire. Seks øyne var rettet mot papsen, som holdt fyrstikken med stødig hånd mens han smugkikket på mobilen, og prøvde å lese det tredje verset av "Advent" av Inger Hagerup.

"Så tenner vi tre lys i dag.. For.. Eh.. Lengsel, håp og glede.."

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og det var rett etter at han hadde sagt den siste setningen at det begynte å gå i ball for mor.

- "Er det ikke rart å tenke på, at hun som har skrevet de ordene, er moren til han som har skrevet Snøfall? Og tenk at Klaus Hagerup og de to døtrene begynte på manuset allerede i 2012!"

Jeg mente egentlig bare å si det til Peter, men fireåringen kikket rart på meg:

- "Hæ? Hva sa du nå, mamma?"

Jeg møtte blikket til Peter, som himlet med øynene. Det verste han vet er når jeg kommenterer gode skuespillerprestasjoner underveis i en film, og dette var definitivt i samme gata.

- "Nei, altså", stotret jeg, "Jeg tenkte bare på at han som har skrevet Snøfall.."

- "Som er SANT.. Snøfall er jo sant", avbrøt Peter.

- "Eh, ja. Sant ja", fortsatte jeg, "Eh.. Eller en fin julehistorie da, i hvert fall."

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

- "Hva mente du da, mamma?", spurte fireåringen på nytt.

- "Nei, jo.. Jeg mente bare at hun damen som har skrevet de versene som dere leser i barnehagen når dere tenner et nytt lys i adventsstaken, er mammaen til han som.. Ja.. På en måte bestemmer hva som skal skje i Snøfall, da."

Jeg merket jeg var i ferd med å vikle meg inn i noe helt idiotisk, og stillheten fra min kjære mann kunne ikke bety annet enn at han tenkte det samme.

- "Hva som skal skje i Snøfall?", sa den lille stemmen, "Er det noen som bestemmer hva som skal skje?"

Jeg kremtet høyt.

- "Nei.. Eller jo, på en måte.. Det er jo noen som må bestemme hvor mye som skal skje i hver episode."

Jeg unnlot å se bort på Peter før jeg fortsatte:

- "Noen må jo bestemme hvor mye det er plass til i én episode.. Ellers ville det jo bare blitt en eneste lang episode.. Og det ville jo vært litt.. Dumt.. Haha, siden det er en julekalender med 24 luker.. Eller avsnitt, da.."

Jeg skulte bort på Peter, som kvalte en latter før han ga meg et fårete smil og en ironisk tommel opp:

- "Yes mutter'n, den naila du..".

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og det er i sånne øyeblikk jeg med gru tenker på hvordan det skal gå når ungene blir større. For noen må jo hjelpe dem med lekser og noe sier meg at det ikke bør være meg - med mindre de ønsker forklaringer av typen "Første verdenskrig? Jo, det var en.. ja.. en slags uenighet mellom.. ehm.. ja, hvem var det nå igjen.."

 

/ Heldigvis er det noen år til ;-)

Les også: Hemmelig kodespråk

Du grønne, ikke-fullt-så-glitrende

Puuuh! Sånn! Da var det oss igjen :-) Det kan sies mye fint om å klatre til toppen av blogglista, og det føles helt supert å ha nådd førsteplassen med et viktig budskap - men spesielt behagelig er det ikke der oppe.. Det er vel kanskje ikke så korrekt å innrømme sånt, men jeg trives mye, mye bedre sånn midt på lista isteden :-)

Så nå er det tilbake til hverdagen, og i ettermiddag bestemte vi oss rett og slett for å pynte juletreet! Hehe, ingen av oss er vel egentlig i særlig julemodus for tida - ute er det mørkt, trist og grått, men samtidig er Peter og jeg enige om at å pynte juletreet på lillejulaften som vi gjorde før i tida, er altfor, altfor sent!

I år har vi gått til innkjøp av et kunstig juletre, for i fjor fikk jeg helt noia da vi skulle kaste ut grantreet og jeg oppdaget den ene småkryp-kolonien etter den andre.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet da jeg åpnet esken i dag, men definitivt ikke dette..

 


Okei, så hver eneste kvist skal danderes og sorteres og monteres..?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det var én..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ehm.. This is gonna take all night.. Få på no' julemusikk!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke en eneste småkrypkoloni i sikte ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kjekt med en liten hjelper som holder styr på fargekodene..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Hva i all verden er det som skjer her..?"

 

Så.. Hva syns du? Det ligner mistenkelig mye på treet pappa og jeg pekte oss ut i skogen til Farfar i 1987, og som mamma fikk latterkrampe av da vi kom hjem..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Resten får vi montere i morgen ;-)

Les også: Den ultimate sykdomstesten

En uventet brannfakkel

I løpet av det siste døgnet har innboksen min gått varm. Både på mail og facebook har det tikket inn takknemlige ord fra takknemlige sjeler som bare vil si at de setter pris på at noen tør å kaste brannfakkelen som omhandler jul, alkohol og barn.

 

Cute curly toddler girl standing at a Christmas dinner table settling the dishes preparing to celebrate Xmas Eve, view through a window from outside into a decorated dining room with tree and lights

 

Tenk på det, da! Det er en brannfakkel å oppfordre folk til å tenke seg om en ekstra gang før man kaster innpå både øl og akevitt til julematen når det er barn tilstede! En brannfakkel!

Herregud.

Jeg blir faktisk nødt til å skrive et par ord til, før jeg lar temaet ligge for nå.

For folk liker visst ikke at man prøver å ta fra dem alkoholen. Og det er de samme kommentarene som går igjen:

- Barna må tåle såpass!
- Barna merker ikke forandringer hos de voksne som drikker, så lenge det ikke blir uro, bråk eller krangling.
- Det er viktig at barna lærer seg god alkoholkultur.
- Mine barn har aldri klaget.
- Dette er hysteri, ett glass skader virkelig ikke!

Nei. Som oftest går det helt greit med ett glass, problemet oppstår når det blir ett glass til.

For jeg sier ikke at barn tar skade av å se mamma eller pappa nippe til et glass rødvin på fredagskvelden. Selv om argumentet om at barn har godt av å se foreldrene ha et avslappet forhold til alkohol, er motbevist blant annet i denne studien (der en av konklusjonene er at "det å se at foreldrene drikker seg beruset, kan signalisere at det er greit å drikke alkohol og at beruselse hører med til det å drikke.") - så er det selvsagt ikke her problemet ligger.

For 300.000 norske barn lider under foreldrefyll -  og jeg tør ikke engang tenke på hvor høyt dette tallet er i julen. Og ja, jeg vet at ikke alle barn blir usikre når de voksne drikker, men hvorfor skal man egentlig gamble, og satse på at det går bra?

Er det ikke fint at barna ser at vi ikke trenger øl eller vin for å "kose oss" eller slappe av, da? Og dessuten er det jo ikke på grunn av rusen vi drikker, så hvorfor er ikke de alkoholfrie variantene bra nok?

Tante, som jeg skrev om i innlegget, ble veldig overrasket da hun leste det jeg hadde skrevet. Hun visste naturligvis ikke om at jeg hadde følt det sånn i oppveksten - og som hun selv sa: - Jeg husker ikke at noen ble "annerledes". Og det beviser jo bare at barn plukker opp signaler i en helt annen skala enn voksne.

Jeg er så ufattelig glad for at jeg lettet på hjertet mitt og tok opp dette temaet. For jeg sier ikke at man ikke skal drikke, og jeg kaller deg ikke alkoholiker - jeg vil bare at folk skal tenke seg om én ekstra gang før en ny flaske åpnes.

Jeg er så innmari glad for at jeg har nådd ut til så mange, og engasjert en hel haug av dere. Tenk om jeg har fått en og annen som virkelig trengte en påminner, til å tenke seg om en ekstra gang - og kanskje sette barna foran sin egen "kos".

Da er jeg fornøyd.

 

/ Med ønske om at julen blir fin. For alle :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Tante som aldri drakk

Nå skal jeg fortelle noe jeg ikke har fortalt noen før. Det handler om alkohol og min barndom.

Du har kanskje fått med deg "Av og Til" sin kampanjevideo "Hvor mange glass tåler barnet ditt?" som sprer seg på nettet for tida? Det er selvsagt ikke tilfeldig at den ruller og går nå, for det nærmer seg jul og det er dessverre veldig mange barn som gruer seg.

 

Unhappy child on Christmas.Sad child

 

Denne videoen, med den lille jenta som teller hvor mange alkoholenheter faren drikker på julaften, fikk meg til å tenke tilbake på min egen barndom - og jeg innså at jeg har et par ting jeg gjerne vil si.

For i julen skal vi kose oss! Julemiddagene kommer som perler på en snor, og det er nærmest en selvfølge med alkohol i glasset. Men julen, som i mine øyne er barnas høytid, blir i mange hjem ødelagt fordi noen ikke klarer å begrense alkoholinntaket.

Og det kan være fort gjort, for det er ikke så mye som skal til. Det trenger nemlig ikke være snakk om å drikke seg snydens, for det skal ikke mange slurkene til før man helt ubevisst endrer seg. Bare bittelitt. Oppfører seg litt annerledes.. Snakker litt annerledes.. Og man merker det kanskje ikke selv - men det er det noen andre som gjør. Barna.

Jeg vet at ingen liker å innrømme dette, men der det finnes alkohol, finnes det rus. Og der det finnes rus finnes det også et rom for feilskjær. Såpass kan vi vel være enige om.

For et par år siden skrev Peter om dette på bloggen sin, innlegget fikk massiv respons, men han fikk også så ørene flagret:

"Herregud, det må da være lov å KOSE seg! Hvis du ikke klarer å ta ett glass vin eller en øl til maten uten å snøvle er det faktisk DU som har et problem!"

Vel, nå skal jeg fortelle deg en ting.

Oppveksten min var helt upåklagelig. Den var trygg og god, og jeg tror verken søsteren min eller jeg har noe vi kan rette fingeren mot. Julefeiringene likeså, det var julegaver under treet, mandel i grøten, sprø svor på ribba og massevis av kjærlighet.

Jeg husker faktisk ingen episoder der noen ble overstadig beruset etter å ha drukket for mye akevitt eller øl til maten. Men jeg husker én ting:

Jeg var alltid så glad for at tante var der.

Og det var ikke fordi hun bestandig pleide å leke med oss på gulvet, eller fordi hun alltid tok en trall ved pianoet - og med vilje sang ekstra høyt for å gjøre oss litt flaue. Eller at hun leste bøker for oss eller tok på tullebriller og lagde hatter av serviettene, som hun plasserte på hodet.

Nei, det var fordi hun aldri endret væremåte. De andre voksne ble på ingen måte overstadig beruset, men den lille forandringen jeg enset i væremåten deres, var nok til at jeg følte meg usikker. Det var nok til at jeg holdt meg i nærheten av tanten min, nok til at jeg følte at hun var min trygghet.

Og disse tankene får meg selvsagt til å tenke: når dette var nok til å gjøre meg litt usikker og forvirret - hva da med de barna som opplever høylydt krangling, gråting, vold og en jul som blir helt ødelagt? Hva gjør det egentlig med en liten kropp?

Jeg mener ikke å bli en besserwisser som peker finger eller heiser avholdsflagget - og jeg mener ikke at man ikke skal få drikke i julen. Men mitt ønske er at alle tenker seg om en ekstra gang før man kaster innpå både øl og akevitt til julematen når det er barn tilstede.

En liten akevitt kan være én akevitt for mye. Det er ikke sikkert du merker det selv, men det gjør kanskje de minste - som er ekstra ømfintlige for forandringer.

Selv syns jeg øl smaker kjempegodt til julemiddagen, men jeg kan også lett droppe den kosen. Spesielt i julen. For det minste jeg kan gjøre for mine barn hvis de våkner midt på natten, er å gi dem en trøstende kos som ikke stinker alkohol.

 

Fingers Family and christmas background

 

/ Barnas jul :-)

Se video --> "Hvor mange glass tåler barnet ditt?"

Brettspill og førjulskos

/ Sponset innlegg

Jeg har kanskje et lite snev av konkurranseinstinkt langt der inne et sted, men sammenlignet med min kjære mann, blekner det totalt. Han kan seriøst lage konkurranser ut av den minste ting, og mang en gang har både brødskalker og bananskall sneiet luggen min, idet Peter bestemmer seg for å gjøre matavfallskurven på benken til en basketballkurv.

Først smeller det i beholderen, så brøler han et høylydt "Scooore!" og danser sin lille seiersdans. Jeg kan ikke annet enn å le av ham, for å ha så mye konkurranseinnstinkt at man blir jublende glad av å vinne over seg selv, skal mye til ;-)

På akkurat sånne ting kan han få trone i ensom majestet, jeg har ikke tenkt til å plukke opp kampen om brødskalk-basket. Men noe helt annet er det når det kommer til brettspill! Da er det som om løvinnen i meg våkner, og i jakten på tittelen som bordets ubestridte dronning blir jeg like barnslig og konkurransepreget som Peter. Vel, nesten da ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Let's do this!

 

Finnes det egentlig noe morsommere og mer jovialt enn en runde med brettspill? Foreldrene mine har sovet over noen netter denne uka siden de pusser opp badet, så de kveldene det ikke har vært Farmen på TV (hei hei, mutter'n), har vi benket oss rundt spisebordet og spilt Alias Kvinner mot Menn!

Guttene mot jentene - det sier seg jo selv at det må bli hysterisk moro når mor og datter skal kjempe en rivaliserende kamp om tronen mot far og svigersønn :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Spillet er laget i kjent Alias-stil, bare at det denne gangen er duket for en skikkelig kjønnskamp. Jentene skal prøve å gjette seg frem til typiske mannsdominerte ord, mens guttene skal bryne seg på mer feminine ord. Så her må man regne med å prøve å forklare ting som virker helt innlysende for din partner, men som føles helt gresk for deg!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Alias Kvinner mot Menn fås kjøpt i nærmeste bokhandel eller lekebutikk, og er et av årets triveligste julegavetips,