hits

Blogg

Som mor, så datter

Neste fredag er det 1. desember, og i år har jeg som mål å være bittelitte granne forberedt for en gangs skyld. For ikke bare er 1. desember den offisielle dagen der Peter endelig får lov til å sveive i gang julemusikken - men det er også dagen der barna sparker i gang årets adventskalender :-)

Fingers Family and christmas background
 

Jeg elsker pakkekalendere, og akkurat det kan jeg nok takke Mamma for, som hvert år lagde pakkekalender til lillesøster og meg. Jeg husker enda gleden og spenningen over hva Mamma hadde funnet på - og dette er noe jeg har ønsket å ta med videre til min egen lille familie.

Og med én uke igjen å gjøre det på, er det på høy tid å komme i gang med årets planlegging. Jeg er såvidt i gang med noen innkjøp, og jeg har overhode ingen planer om å gjøre det komplisert i år heller :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fjorårets desember
 

Kalenderen pleier å bestå av en miks av nyttige ting, småting, opplevelser og snoperier - og det skal den i år også. For eksempel kommer det til å ligge blinkende reflekser i en av de første pakkene, og en kinotur for å se "Ekspedisjon Knerten" i en annen. Dette er ting vi kommer til å bruke penger på uansett i desember, så da føler jeg meg litt ekstra smart :-)

På radioen (P1, hehe) hørte jeg en mamma fortelle at hun hvert år ga sønnen sin 24 opplevelser de skulle gjøre sammen hele det neste året. For en utrolig fin ting! Barn har like godt av å ha ting å se fram mot og glede seg til som oss voksne - så det er en kjempeide som jeg kommer til å benytte meg av når barna blir litt eldre.

Selve pakkekalenderen er forresten ikke det eneste jeg har tatt med meg fra min mor, for jeg husker hun satt ved kjøkkenbordet hvert år den 30. november, og ga oss streng beskjed om å ikke komme inn på kjøkkenet.

Hun var ute i siste liten som alltid - og som mor, så datter: Selv om jeg er i gang med planleggingen allerede, skal jeg banne på at det samme kommer til å skje i år igjen...


Rett før midnatt, 30. november i fjor..
 

PS! Anbefaler å sjekke ut "Mammabanden" på Snapchat i dag, der seks forskjellige frøkner snakker om hva slags adventskalendere de skal lage i år. Veldig mange bra tips!
 

/ Har du gode pakkekalender-tips? Legg gjerne igjen en kommentar

Den hemmelige konkurransen

Hvorfor var det ingen som fortalte meg om den hemmelige konkurransen?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I slutten av april fortalte jeg at jeg har vært trampolinemotstander helt siden jeg hørte en lege fortelle om de kompliserte bruddene han var vitne til i sommerhalvåret.

Der og da bestemte jeg meg for at vi aldri skulle ha trampoline i hagen, jeg orket rett og slett ikke tanken på de skadene som hopping på trampoline kan medføre.

Men så var vi på førstehjelpskurs i april, og jeg benyttet sjansen til å lufte min skepsis. Også viste det seg at kursholderen fra ambulansetjenesten var udelt positiv til trampoliner. Altså virkelig. Så da ble jo jeg også udelt positiv. (Det er en grunn til at jeg ikke engasjerer meg i politikken.. #lettpåvirkelig)

Og bank i bordet, det ble ingen brudd eller skader selv om trampolina har vært flittig i bruk i sommer, og langt utover høsten. For på grunn av den globale oppvarmingen eller jeg-vet-ikke-hva, så strekker jo høsten seg lenger og lenger utover vinterstid for hvert år som går.

Og etterhvert som datoen krøp seg utover i november, og jeg begynte å bli synlig stresset for den stakkars trampolina, forklarte Peter at det er vanlig å spekulerte i når man skal demontere for vinteren. At det er en konkurranse, der naboen som demonterer så nært opptil første snøfall som mulig, vinner.

Etter hvert som gradestokken krøp nedover, poppet en etter en av naboene våre ut i hagen for å redde trampolina før den første snøen dukket opp. Spillereglene i konkurransen for øvrig er som følger: Legger det seg snø på duken har du tapt - bedre lykke neste år ;-)

På søndag bestemte jeg at vi hadde strukket strikken mer enn langt nok - og vi fikk vasket og demontert sommerens høydepunkt. Og gjett om jeg var glad for det i dag!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det er forresten fullt mulig at dette ikke er noen konkurranse i det hele tatt og bare noe Peter fant på fordi han ikke gadd å rigge ned trampolina, men hvis det faktisk er en konkurranse, tror jeg kanskje vi vant i år :-D
 

/ Tiddelibom

Jeg har fått svar!

Doctor typing on his computer
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

For to dager siden gjorde jeg Peter småflau, da jeg sendte en mail til Norsk Helseinformatikk og etterspurte en ørliten endring i infoteksten om "Hånd-, fot- og munnsykdom". (Les mer her)

På vegne av Peter, meg selv, og mange av dere andre som også har opplevd å bli slått i bakken av dette viruset, spurte jeg egentlig bare om de kunne snike inn en setning ala den som står i artikkelen om "Vannkopper", som for eksempel at: "Feber og sykdomsfølelse er verst hos voksne, barn er oftest mindre sykdomspåvirket."

For jeg mener innbitt at det ikke er vi som er pingler - men at vi voksne ofte rammes hardere enn barna ;-)

Og i går fikk jeg altså svar fra en herremann, som både var redaktør, og spesialist i allmennmedisin! Svaret var ikke akkurat veldig oppløftende for min lille kampsak, spesielt ikke den ene setningen...

"Hei!

Jeg har sjekket på Folkehelseinstituttets hjemmesider, og i et par store internasjonale oppslagsverk (UpToDate og BestPractice). Alle steder beskrives standard forløp som mildt, og ingen nevner noen forskjeller mellom barn og voksne når det gjelder grad av plager.

Derimot skriver og vet alle at plagene kan variere fra person til person. Noen får svært mange og smertefulle sår i munnen, og har problemer med å få i seg mat og drikke. Andre har ikke utslett i munnen i det hele tatt, og plages svært lite. Det er også en god del personer som har antistoffer og er immun uten å kunne huske at de har hatt sykdommen - det vil si at sykdommen noen ganger forløpet uten å gi plager.

Jeg tror vi ender opp med at det er store individuelle forskjeller, men at voksne generelt er mer pysete enn barn 😄"
 

Javel, ja. "Mer pysete" altså. Jeg innser at slaget er tapt, men han vet, og jeg vet, og Peter vet, og alle dere andre voksne som også har vært nede for telling vet, at dette blir ord mot ord ;-)
 

/ Hilsen ikke enig - og hvertfall ikke pysete

Goodbye finger i øra

Etter at oppvaskmaskinen vår tok kvelden, har jeg naturlig nok brukt litt ekstra tid på kjøkkenet den siste uka. Jeg får fortsatt litt mark av tanken på å vaske opp, men når jeg først står der ved kjøkkenbenken, er det ikke så hakkanes gæli likevel :-)

For jeg mener selv jeg har vært litt smart, jeg har nemlig bestemt meg for å gjøre oppvasken så trivelig som mulig når det først må gjøres. Det skal sies at Peter har vasket opp sin andel og vel så det - men når det er min tur, bruker jeg altså tida godt. Enten har jeg på musikk mens jeg reflekterer litt over ting og tang, eller så hører jeg på Podcast.

Men her en ettermiddag skulle tanten min være gjest på NRK P1 Vestfoldsendinga, en radiokanal jeg aldri hører på. Jeg har bestandig tenkt at P1 er for gamlinger, og at pausemusikken utelukkende består av danseband og jazz.

I alle år har jeg nemlig sverget til P3, mest fordi jeg elsker stemmen til Ronny Brede Aase. Problemet er jo at han som kjent er ferdig på lufta klokka 10.00, og derfra og ut må jeg innrømme at jeg bare vet én ting, og det er sannsynligvis noe som topper gæmlis-skalaen... For 60% av musikken som spilles er i ferd med å ta knekken på meg. Jeg får fysisk vondt i ørene, det er for bråkete, det er umulig å jobbe til, tenke til, eller høre på for å slappe av.

Men altså, av frykt for å gå glipp av innslaget med tante, tunet jeg radioen inn på P1 et kvarter før hun skulle på lufta. Jeg tenkte at jeg heller fikk skru ned musikken hvis det ble for ille - jeg kan klare en danseband-låt eller to altså, men grensa går ved Jazz.

Men så fikk jeg altså sjokk.

Hva har skjedd med P1 siden jeg sveipet innom sist? Hvor ble det av dansebandene og de gørrkjedelige samtalene..? Nå er det jo masse bra musikk, spennende gjester og varierte temaer!

Så nå står P1 og mumler i bakgrunnen konstant. Musikken er så sjukt behagelig at jeg tar meg i å smile hver gang en ny låt kommer på. Jeg vet ikke, det er bare noe med den lune stemningen som minner meg om bestefar. Og det liker jeg.

Også lærer jeg nye ting! Med flere ulike temaer med gjester i studio flere ganger i timen, har jeg i dag for eksempel lært at overvekt blant psykisk utviklingshemmede er et stort problem, og at folk som opplever å bli bedratt ofte reagerer med å få en posttraumatisk stressreaksjon, på samme måte som en som har opplevd en alvorlig ulykke.

Enten er jeg i ferd med å bli eldgammel, eller så har jeg bare passert P3's målgruppe på 15-29 år...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Uansett hva det er: Jeg elsker det. Så føles det selvfølgelig som et stort og skummelt steg å ta, for jeg innser at jeg står ved et veiskille, men jeg er klar. Så goodbye P3 og finger i øra, hello P1 og te i koppen :)
 

/ God tirsdagskveld

Min rareste kampsak

Tidligere i uka måtte jeg lese meg litt opp om matforgiftning (hehe), og hver gang jeg lurer på noe som omhandler kroppen, sverger jeg til "Norsk Helseinformatikk" sine nettsider: nhi.no.

Mens jeg snoket rundt der inne, så jeg en liste over "Mest leste artikler i dag", og da jeg fikk øye på hvilken sykdom som tronet på toppen, gikk det kaldt nedover ryggen min.

For det er visst ingen tvil om hvilken sykdom det er som herjer om dagen, og selv om det nå er to år siden vi hadde den i hus selv - husker jeg fortsatt den dagen Peter våknet med ansiktet fullt av røde prikker og var for syk til å spise taco. Jeg trodde det var byllepest, mens Peter trodde det var AIDS, og det var rimelig kaotisk i heimen noen timer.


Man down..
 

Men så fant vi altså ut at vi hadde blitt smittet av den store barnehageepidemien: "Hånd-, fot- og munnsykdom". Jeg lo jo ikke særlig lenge av Peters røde prikker, for ikke lenge etter var jeg full av blemmer i halsen selv. Jeg levde på én Lollipop-is om dagen, og klarte såvidt få i meg en slurk med vann.

Det skjer forresten rett som det er at vi får skjermdumper fra lesere som har googlet sykdommen, og funnet dette:


Faksimile: Google - Se han som dukker opp i midten 😂
 

Begge barna våre hadde hatt viruset først, men de kom seg gjennom det uten særlig klaging. Og det fikk meg jo til å lure: Var det de som var tøffere enn toget - eller kunne det tenkes at viruset rammer voksne hardere enn barn?

Og sånn begynte jeg å samle informasjon i det stille. Overraskende mange av leserne mine hadde blitt vesentlig dårligere enn sine barn - akkurat som Peter og meg. For det viruset er noe av det verste jeg har vært borti, og jeg må innrømme at jeg rynket litt på nesa da jeg så at nhi.no klassifiserer sykdommen som "mild" og med "mildt forløp".

Så.. Ikke si noe til Peter, men i dag sendte jeg en mail til Norsk Helseinformatikk, for å få klarhet i et par ting. (Peter får helt fnatt når jeg sender mailer hit og dit - men jeg får rett og slett ikke sove skikkelig igjen før jeg kommer til bunns i denne saken):

Nå er jeg sjukt spent på om jeg får noe svar! Dette er vel ikke akkurat en kampsak, men det er jaggu ikke langt unna heller, haha ;-)

Resten av alle mine tanker går til dere som sliter med dette hersens viruset akkurat nå. Det går over, selv om det ikke virker sånn. Og etterpå er vi immune for alltid ❤️
 

/ Små kamper er kamper de og

Fra matforgiftning til bursdagssuksess

I går hadde Peter bursdag! Men..

Denne uka startet skikkelig dårlig. På mandag skulle Peter ha et filmteam på besøk hele dagen, så jeg gjemte meg på kontoret. Da det var tid for lunsj, snek jeg meg ned på kjøkkenet og grafset til meg noen gamle matrester i kjøleskapet, før jeg tasset stille opp på kontoret igjen.

Dagen i forveien hadde jeg laget rå salmalaks som gikk ut på dato samme dag, med soyasaus, lime, ingefær, koriander og vårløk. Det ble igjen en liten skål, som jeg slurpet i meg til lunsj denne mandagen. Jeg stusset over at konsistensen var veldig rar, men det luktet så deilig av ingefær og soyasaus at jeg ikke tenkte mer over det.

Tre timer etterpå, tenkte jeg mer over det.

Da hang jeg over toalettet i ganske ufin positur, og angret på hele mitt restemåltid. Jeg hadde altså klart å bli matforgiftet, og lå mer eller mindre rett ut de neste 24 timene.

Onsdag morgen våknet jeg med dundrende hodepine, vond hals, kriblende hoste og en kropp totalt tappet for energi. Jeg følte meg som en gammel tyggis, og da lørdag og Peters bursdag nærmet seg, var jeg helt uforberedt.

Jeg hadde ikke ordnet gave engang, også Peter som er så glad i bursdager! Han elsker å feire, og det eneste jeg hadde fikset for lenge siden, var barnevakt sånn at jeg kunne ta med Peter ut og spise.

Dagen før dagen hostet og harket jeg meg bort på Coop, og kjøpte flaxlodd og dadler. Jeg tuller ikke, det var det beste jeg fikk til.. Det skal sies at det var sånne supergode dadler med sjokolade- og lakristrekk, men likevel. Jeg kjente jo på gæmlispoengene der jeg stod i kassa og sa: "Også skulle jeg gjerne hatt fire Flaxlodd, erru grei".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Til Peter 36år - eller Peter 86 år? 🙈
 

Bursdagsmorgenen gikk heldigvis bedre enn forventet, takket være mine to små hjelpere. De var ivrige på å pynte både gavepapiret og kanelbollene fra fryseren - i tillegg til å tegne hver sin tegning. Så da vi listet oss opp på soverommet for å overraske papsen med det obligatoriske "boller og kakao på senga", var det en fornøyd jubilant som smilte fra øre til øre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
❤️
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Svigermors bakst fra fryseren - litt pimpet opp for anledningen 😍
 

Jeg var fortsatt litt stresset for at jeg ikke hadde kjøpt en skikkelig gave, men plutselig fikk jeg melding fra barnevakten som lurte på om ikke barna ville sove over hos dem, istedenfor at barnevakten kom til oss. Hurra! Det var jo egentlig en gave i seg selv, men da Peter mumlet at han ikke hadde en eneste bukse å ha på seg, trodde jeg ikke mine egne ører. Alt ordner seg for snille jenter!

Så da barna var levert hos barnevakten, dro vi rett til kjøpesenteret for å finne et par nye plagg til far - og vips var årets bursdagsgave i boks. Ikke så veldig spennende kanskje, men spenning hadde jo Flaxloddene sørget for litt tidligere på dagen ;-)

Deretter bar det til en indisk restaurant i Sandefjord for bursdagsmiddag med et vennepar - og så ventet altså en natt med uavbrutt søvn. For første gang var Peter og jeg alene hjemme i eget hus, og det var helt magisk.

Jeg bråvåknet 7.30 i morges, og følte jeg hadde sovet bort halve dagen. Så snudde jeg meg rundt og prøvde å sove litt mer. Ufattelig deilig, og innmari uvant!

Det så kanskje litt stusselig ut på torsdag, etter handleturen på Coop - men alt i alt endte det opp med å bli tidenes bursdag for gamlefar.

For én ting har jeg i alle fall lært: Neste år dropper jeg gaver - og går rett for å booke barnevakt. Det er bare å innse det: Ingenting slår en skikkelig god natts søvn med påfølgende sovemorgen :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Storeskje og lilleskje 😂
 

/ Hipp hipp for den uthvilte ☀️

Tilbake til steinalderen

Jepp. Så var dagen kommet. Uten så mye som et ørlite forvarsel.

crying woman on a couch
Licensed from: bernjuer / yayimages.com
 

Hadde vi enda fått et lite hint om hva som ventet.. Men det var visst for mye å be om - for dette kom like plutselig som julekvelden på kjerringa.

Vi merket det så smått da vi skulle rydde kjøkkenet i går kveld. Peter skulle ta ut av oppvaskmaskinen, og så at glassene ikke var så rene som de pleier å bli etter en runde i maskinen.

Da vi skulle sjekke filteret for å se om det var tett, oppdaget vi at det lå flere centimeter med vann i bunnen - og let's face it, det er sjeldent noe godt tegn. Og da det viste seg at filteret var gullende rent, ble vi stående som to spørsmålstegn å se på hverandre. For der stoppet vår kunnskap når det kom til reparasjon av oppvaskmaskiner.

Så hva gjør to personer som ikke har peiling da? Jo vi prøvde å sette på maskinen en gang til. Sannsynligvis ikke det lureste, men jaggu lot den seg starte! Så da jublet vi, høyt, i sånn ca 10 sekunder - for da stoppet den på ny. Let's face it igjen: Enda et dårlig tegn.

Så da var det bare å innse det katastrofale: Oppvaskmaskinen vår har tatt kvelden. Altså, virkelig.

Kaputt. Passé. Fortapt. Defekt. Ferdig. Ødelagt. Avblomstret.

Enten må den repareres, men gammel som den er, har jeg en følelse av at det ikke lønner seg. Eller så må vi kjøpe ny, og det har jeg hørt kan være en omstendelig prosess når man har integrerte hvitevarer fra IKEA.

Jeg sier ikke at det er et stort og verdensomfattende problem - jeg sier bare at det er littebitt krise her hjemme hos familien Klonk. For ikke bare er vi fire tobente som spiser og drikker hver dag - vi er atpåtil to personer som har hjemmekontor hver dag. Det blir med andre ord litt oppvask - og det er lenge siden vi har vasket opp glass og bestikk og tallerkener!

Faktisk så lenge at både Peter og jeg måtte tenke oss om et par ganger før vi husket at det var smartere å fylle oppvaskkummen med vann, istedenfor å la vannet renne:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Øh.. Skulle lagt meg for lengst, må bare ta oppvaska"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Du vaske - æ tørke! I uniform og skinntøfla."
 

Så i går kveld brukte Peter og jeg en hel evighet på å ta oppvasken. Han vasket opp, mens jeg tørket. Å vaske opp er sikkert hyggelig når man er vant til det, men sjukt tidkrevende når man er ute av trening! Også så fryktelig kjedelig..?

Det tok altså så inni hampen lang tid, at Peter og jeg gikk tom for samtaleemner underveis. Til slutt snakket vi om været!

Når vi nå går inn i helgen, er i alle fall en ting helt sikkert: "Venteglass" må innkjøres som rutine med en eneste gang. Ett glass på deling hele helgen! Neida..

Joda.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Snakkes - har en oppvask som venter

De brysomme foreldremøtene

For et par uker siden møtte jeg en kompis på butikken, som jeg ikke hadde sett på flere år. Vi snakket om løst og fast en stund, før jeg spurte hvordan det gikk i lærerjobben. Han sukket før han svarte:

- "Joo.. Jeg er faktisk på utkikk etter ny jobb. Noe helt annet. Jeg orker ikke mer."

Jeg var usikker på om skulle spørre mer, men jeg klarte ikke la være.

- "Vet du hva?", svarte han, "Jeg er drittlei. Jeg jobber mot en utvikling jeg ikke klarer stoppe alene. Jeg er drittlei av å sitte på foreldresamtaler der jeg legger fram utfordringer vi jobber med, der tanken min jo er at vi skal jobbe sammen for å løse problemene. Det er tross alt deres datter, eller deres sønn som sliter. Isteden svarer foreldrene meg: - "Javel, hva tenker du å gjøre med det?"

Og i dag leste jeg en artikkel i VG, der politiet nå går ut med en anbefaling om å gjøre foreldremøter obligatoriske. Det er politileder Torbjørn Trommestad som har jobbet med forebyggende politiarbeid over flere år, som nå slår alarm om foreldre som lemper alt ansvar over på skole, lærere og offentlige instanser.

Kravene den norske skolen stiller til foreldrene, er minimale. Mens vi foreldre er veldig flinke til å stille krav til skole og lærere.

Teacher teaching students in class
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

Det kan da ikke være bare meg som lurer på hva i all verden det er som skjer?! Jeg kjenner jeg blir flau - når ble det vanlig ikke å engasjere seg? Er det ikke vår plikt som foreldre å bry oss - eller er det bare enklere å si at det er lærernes ansvar dersom ungen din oppfører seg som en dritt?

Kall meg gjerne gammeldags altså, men jeg har satt to barn til verden - selvfølgelig er det mitt ansvar å følge dem opp! Det er ikke bare viktig å kjøre til og fra fotballtrening, det er vel så viktig å stille på foreldremøter.

Javel, så er det mye man må følge opp når barna er med på aktiviteter både her og der - men er ikke skole en av tingene som virkelig bør prioriteres? Noen ganger har man naturligvis ikke mulighet til å delta, men som det også nevnes i artikkelen: Det er alltid noen som burde vært der, som aldri kommer.

Og som Trommestad uttaler: - "Det er ikke et spørsmål om vanskelige saker vil oppstå i en klasse, det er spørsmål om når." Derfor er det utrolig viktig med foreldrenettverk, og at vi foreldre møter opp og engasjerer oss. For den viktigste jobben er det vi som foreldre som må gjøre - ikke lærere, skolen eller andre offentlige instanser. Er det dette vi er i ferd med å glemme, eller hva?

Ikke bare er læreryrket i ferd med å bli et stort problem i den forstand at lærerne flykter. Det er rekrutteringskrise til lærerutdanningen, og nesten 40.000 utdannede lærere jobber i andre yrker enn i skolen. Det meldes om uoverkommelig arbeidspress og mindre og mindre tid til kontakt med barna.

La oss sørge for at lærerne ikke må slite med foreldre som ikke bryr seg i tillegg. Det er det minste vi kan gjøre!
 

/ Småsjokkert mamma

Mine nye frokostrutiner

/ Annonse

Dere som følger meg på Snapchat vet jo at jeg er et skikkelig frokostmenneske, men jeg får stadig spørsmål om disse rare frokosttallerknene jeg sverger til :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg spiser jo ikke brød, og med unntak av et knekkebrød i ny og ne, er det faktisk ikke så vanskelig å droppe brød til frokost. For i følge meg selv, trenger man ikke den gode gamle brødskiva for å sparke i gang dagen. Det er riktignok en skikkelig overgang i starten, men så tenker man plutselig ikke over det lenger :-)

For det spennende med å bytte ut brødskiva, er jo at man må finne andre ting å fylle tallerkenen med! Jeg har sverget til "litt forskjellig"-tallerkener (som ungene kaller det) i mange år nå - og kommer til å fortsette med det til jeg havner på gamlehjem ;-)

En typisk frokost består av gulrot i staver, agurk-skiver, cherrytomater, sukkererter, mandler og et par bananbiter med ekte peanøttsmør. Ved siden av lager jeg en stor kopp kaffe eller te, som jeg tilsetter et par spiseskjeer kokosolje, for både energi og metthetsfølelse.

Denne kombinasjonen gir meg en skikkelig boost hver eneste morgen, og jeg har rett og slett blitt avhengig. Kanskje ikke så rart, for man blir jo ekstra gira på å gi kroppen riktig næring når man kjenner hvilken effekt det har på skrotten :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

De siste ukene har jeg dessuten kommet i gang med noe jeg har gledet meg til i lang tid - nemlig kollagen-tilskudd! Kollagen er som kjent et superprotein, og det er ikke uten grunn at det er i vinden for tida.

Kollagenmengden i huden begynner å avta i 20-årene, og det er nok årsaken til at det selges dyre hudkremer som inneholder nettopp kollagen. Problemet er bare at kollagenpeptidene absorberes dårlig gjennom huden fordi molekylet er så stort - så det beste er som alltid å bygge opp kroppen fra innsiden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Grunnen til at jeg har gledet meg ekstra til å teste kollagentilskuddet til Oslo Skin Lab, er fordi de har forsket og funnet ut at det er lengden på kollagenpeptidene som er avgjørende for effekten. Kollagenet deres er kuttet ned til den perfekte størrelsen som har vist seg å ha bevist effekt på blant annet rynker.

Dermed blir det jo ekstra spennende, for det er liksom ikke så enkelt å se resultater på hår og negler etter bare noen uker. Men med tanke på at lærhuden vår som styrker og støtter huden består av 90% kollagen, bør det jo gi synlige resultater i løpet av noen uker. Dette blir spennende!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Kollagenet kommer i praktiske porsjonspakker, er helt uten smak, og løser seg enkelt opp i både kald og varm mat eller drikke. Men andre ord kan det tilsettes i hva enn du måtte ønske - for eksempel kaffe eller smoothie!

Jeg vet det er flere som er nysgjerrige på dette superproteinet, og trykker du her får du nå 30% rabatt - helt uten bindings- eller oppsigelsestid :-)
 

/ Oppdatering følger om noen uker!

Vintersmil fra en sommerjente

Å si at vi har mørketid her sørpå, er en feil man bare gjør én gang i livet. For forståelig nok setter det sinnene i kok hos dere nordpå, som virkelig vet hva det vil si å ha det mørkt om vinteren. Så den tabben begår jeg ikke på nytt ;-)

Men å si at det er mørkere enn vanlig her nerrafor nå, må være lov - og denne tida frykter jeg hvert eneste år. Jeg er ei skikkelig sommerjente, jeg elsker sola, varmen og de lyse sommerkveldene - og verst er det om høsten, når jeg vet at vinteren snart banker på døra.

Det er bare noe med at disse månedene føles helt utrolig lange, og det til tross for at vi til og med har sollys midt på dagen. Kulda er såklart det verste for en frysepinne som meg, så de neste månedene kan jeg for eksempel ikke drikke et glass kaldt vann på tom mage om morgenen lenger. Da får jeg kuldesjokk fra innsiden. Jeg tuller ikke.

Men denne høsten har det skjedd så mye annet i livet mitt, at jeg ikke har tenkt på årstiden i det hele tatt. Ikke har jeg tenkt nevneverdig over at det har blitt kaldt ute, og selv det å stille klokka gikk ubemerket hen.

Og kanskje er det nettopp det at livet har blitt satt litt i perspektiv, som tok meg litt på senga i går kveld. For da jeg skulle gå kveldstur med Teo, hadde jeg kledd meg godt. Jeg hadde skjerf, lue, vinterjakke, ullsåler i turskoa og reflekser på alle kanter. Og plutselig la jeg merke til at jeg gikk der og smilte!

For det var faktisk ganske fint å tasse der i kulda! Det var mørkt, den iskalde lufta rev i nesa når jeg pustet, og det var helt, helt stille. Lyset fra alle vinduene i husene jeg gikk forbi, fikk meg til å tenke. Her går jeg, jeg lufter hunden i kulda, og om en halvtime er jeg hjemme igjen, der det er fyr i peisen og tøfler som venter i gangen.

Og der og da var det som om det gikk opp for meg at nå, nå må jeg bare ta vinterhalvåret tilbake. Kan jo ikke leve sånn..? I frykt for mørke morgener og mørke ettermiddager, kulde og snø og en iskald kropp?

Nei. Det er fint med litt kulde. Det er vakkert med snø, ungene elsker det, og snart er det jul! Dessuten kan jeg jo takke vinterhalvåret for at jeg setter ekstra stor pris på våren og sommeren, for uten det halvåret ville jeg garantert tatt det for gitt.

Også dukket disse bildene opp via Minner-funksjonen på mobilen i dag morges.. Kan jo ikke klage når man snart kan børste støv av den snasne vinterdressen fra i fjor ;-)


 


 

/ Halvveis i november allerede - plutselig skal vi stille klokka igjen ;-)

Malermester Svigerfar

I går skrev jeg om det totale kaoset som regjerte i første etasje da Svigermor og Svigerfar kom på besøk. Planen var jo at vi først skulle rekke å male, og så rydde alt på plass igjen før de kom, men takket være en god dose feilslått tidsoptimisme (og en middels dose altfor sterk vindaloo), gikk ikke ting helt etter planen.

Det var jo farsdag i går, og i den anledning hadde vi bestilt bord på en restaurant for en tidlig middag. Vi skulle hente Mormor på veien, og svigers skulle plukke opp foreldrene mine. Men før den tid, skulle vi altså drikke litt kaffe og leke litt med barna hjemme hos oss.

Trodde vi. For da Svigerfar hadde tråkket seg forbi rotet i gangen og oppdaget malingsspannet borte ved kjøkkendøra, utbrøt han:

- "Hei, skal det males her? Kan vi ikke male litt da? Hvis vi tar veggen der skapet skal stå, så kan vi skyve det tilbake på plass igjen etterpå?"

Og sånn hadde det seg at Svigerfar vrengte buksa si (genialt triks!) og lånte en gammel genser av Peter, før han satte i gang med malepenselen.


Far og sønn in action :-)
 

Far og sønn rakk jaggu to strøk med maling i halve gangen før vi måtte suse for å rekke farsdagsmiddagen! Og etterpå ble skapet skjøvet på plass slik at ryddejobben kunne begynne.

Fy flate så deilig! Jeg har sortert, jeg har pakket bort, jeg har sendt plagg videre i den elskede arvekarusellen - det er ordning och reda i hele gangen min, og akkurat nå er jeg litt rusa på ryddelivet.

Det gjenstår litt malejobb, men kvelden er ennå ung - som tidsoptimistene sier. Og for å toppe denne dagen, fikk jeg en mail fra en journalist som ønsker å lage en sak om Svigermor og meg som har så godt forhold. Spørs om jeg ikke må spørre journalisten om jeg kan ta med meg Svigerfar også ;-)
 

** Bare tre dager igjen: Husk å nominere favorittbloggerene dine til Vixen Influencer Awards **

Striper og skapkaos

I går postet Peter innlegget "Rydd i vei før det klikker for meg", og ingen kan beskylde ham for å bedrive clickbaits i alle fall ;-)

Det har seg sånn at det plutselig har blitt et lite vinterkaos her i huset. Ikke at vi har sett noe til snøen enda, men endelig har vi fått noen minusgrader - og det førte med seg et umiddelbart behov for både vinterjakker, vinterdresser, fleece, ull, luer, votter og tjukke sokker.

Og med dette fulgte det en del spørsmål av typen: Hvilke av fjorårets plagg passer fortsatt? Hva mangler, og hva kan sendes videre i arvekarusellen?

Vi er jo i gang med å male gangen, rettelse: jeg er i gang med å male gangen - hvilket er noe jeg ikke anbefaler å begi seg ut på når man egentlig ikke har tid til å male gangen.. For i over 14 dager har det sett slik ut:


Et stykk tilfeldig matchende genser på Snap
 

Hell i uhell: Jeg tror kanskje stripene på den ene veggen gjorde susen til slutt, for i går fikk gubben nok. Nå måtte vi komme i gang med malingen, så vi bestemte oss for å starte med å flytte det store skapet vi har stående i gangen, skapet som rommer overraskende mye ting og tang som trengs er kjekt å ha i en småbarnsfamilie.


 

Å tømme et skap er overraskende gøy. Så gøy at jeg underveis ble så gira at jeg bestemte meg for at vi måtte bytte ut skapet med en litt mindre og smartere løsning jeg hadde sett på Ikea. Jeg viste det til Peter, og han nikket enig.

Det store skapet er jo så stort! Vi trenger noe mindre, et smalt skap og en benkeløsning med skuffer som ungene kan sitte på når de kler av og på seg. Det blir så fint, atte.

Etter tjue minutter var skapet tomt. Hyllene var vasket, og skapet lot seg enkelt skyve på, sånn at vi kunne få vasket og klargjort veggen bak, før første malingstrøk. Vi vurderte å skru skapet fra hverandre, og se på mulighetene for en ikeatur innen nærmeste fremtid.

Men på gulvet i stua lå et lite problem:


 

Så mye ting! Hvor i all verden skulle vi legge alt dette i mellomtiden? Derfor fant vi ut at vi fikk beholde skapet inntil videre, og heller konsentrere oss om å male veggene først. Så kunne vi sortere sko og klær og finne ut hvor mye lagringsplass vi egentlig har behov for i gangen.

Vi bestemte oss for å vaske veggen grundig, så den var klar for maling etter at ungene var i seng for kvelden.

Men så kom kvelden, og da jeg var ferdig med å blogge var klokka allerede 22.00, men siden kvelden ennå var ung, hoppet jeg i maleklærne og tasset ned trappa. Der fant jeg Peter hvit i ansiktet mens han kaldsvettet - han hadde spist i overkant sterk indisk vindaloo-kylling tidligere på kvelden, og følte seg mildt sagt ikke i form. Maling kunne vi se langt etter, så jeg fikk ham i seng, før jeg ryddet kjøkkenet og tok kvelden selv.

Og sånn hadde det seg altså at vi måtte ønske Svigermor og Svigerfar velkommen inn til det komplette kaos i dag formiddag. En gang med én stripete vegg - og et stort, tomt skap midt på gulvet, og en stue der man knapt kunne skimte gulv noe sted. Det til tross for at jeg hadde prøvd å komprimere rotet.

På sånne dager må jeg innrømme at jeg lurer på hva svigers tenker om meg. Ikke at det er så nøye med litt rot, men det synet som møtte dem i dag... Nei. Bare nei.

Svigerfars reaksjon? Den historien kommer i morgen ;-)
 

/ Det vil gå bra til slutt

Digipost til frokost

I dag tidlig hadde jeg fått lov til å snorke nesten to timer lenger enn husets øvrige beboere, og følte meg til en forandring uthvilt der jeg skjenket meg dagens første kaffekopp. Så tikket det inn en ganske uventet sms å få en lørdags morgen..

Woman sending message on cellphone
Licensed from: leungchopan / yayimages.com
 

For det skal sies at jeg hadde skrevet det opp i kalenderen min en eller annen gang denne høsten, men jeg hadde såklart glemt det for lengst. Og da er det ekstra betryggende å føle at man blir passet på!

Sms'en som møtte meg så nemlig slik ut:

Tusen takk til kreftregisteret som passer på meg! Sms'en betyr altså at det er tre år siden jeg tok celleprøve sist, og kreftregisteret sender ut påminnelser til alle kvinner i Norges land mellom 25 og 69 år. Og det syns jeg rett og slett er et utrolig bra opplegg.

En celleprøve av livmorhalsen er noe av det viktigste en kvinne kan gjøre med jevne mellomrom, det er en effektiv måte å oppdage forstadier til livmorhalskreft på. Livmorhalskreft på et tidlig stadium gir ofte ingen symptomer, og derfor er det ekstra viktig å ta denne prøven hvert tredje år hos fastlegen eller gynekologen.

Og siden jeg vet at det er flere enn meg som syns en sånn prøve er litt "tiltak" å få unnagjort, tenkte jeg å slå et slag for alle oss som har utsatt (eller hadde planer om å utsette bare bittelitt til...) - om å ringe fastlegen på mandag og bestille den timen først som sist.

Det kan være mange årsaker til at man utsetter, men husk at dersom celleforandringer oppdages på et tidlig tidspunkt, er muligheten god for å bli helt frisk.

Jeg ringer. Ringer du? :-)
 

/ #Sjekkdeg

Litt sånn i rykk og napp

Det går litt sånn i rykk og napp for tida, selv om jeg egentlig ikke hadde regnet med noe annet. Men jeg har bestemt meg for å bruke tid, og det har jeg tenkt til å holde.

For jeg har for lengst innsett at jeg ikke er spesielt god på å miste noen, og at hjernen min løper litt løpsk. Litt på samme måte som da jeg lå på sykehuset og fødte barn, jeg kunne ikke forstå hvordan verden kunne gå videre for alle andre. Jeg hadde det jo så grusomt vondt - hvorfor stoppet ikke absolutt hele samfunnet opp?!

Teit tanke, men man blir litt egosentrisk når man føder barn. Og det føles litt på samme måten når noen man er glad i dør.

Men samtidig som det er vondt, er det jo etterhvert litt betryggende å se at livet går videre også. Det er jo ingenting man får gjort, og tidligere i uken ba jeg om tips på Snapchat, for hvordan man best takler panikken som oppstår når man innser at noen er borte for alltid.

Jeg har aldri, aldri, fått så mange tilbakemeldinger noensinne. (Det slo til og med den gangen jeg la ut en snap av at jeg satte en åpnet hermetikkboks i kjøleskapet - uten å ha innholdet over i noe annet først. Da kokte mobilen min, for å si det mildt. Haha! Så det har jeg sluttet med. En åpnet hermetikkboks skal rett i gjenvinningssøpla :-)

Men tilbake til meldingene, fy søren så mye kjærlighet! Dette med dødsfall vekker åpenbart noe i oss, for på en eller annen måte treffer det jo oss alle. Vi er ikke udødelige noen av oss, og når noen dør fra oss blir vi minnet på det til fulle.

Og jeg blir så rørt av all omtanken rundt omkring! Her om dagen leverte jeg barna i barnehagen, og da jeg kom tilbake til bilen, hadde en eller annen lagt et papirhjerte med en koselig hilsen, under den ene vindusviskeren. Jeg vet ikke hvem du er, men du gjorde dagen min mye lysere!

Og sånn føles det å lese deres tilbakemeldinger for tida også. All medfølelsen, og alle deres tips og råd til hvordan man skal komme seg videre. Snakke. Mimre. Gråte. Tillate seg å tenke at prosessen vil ta tid. Gi det tid. Godta at gråten kommer, og ikke være redd for å slippe den ut.

Skrive takknemlighetslister - både med tanke på den som er borte, men også for alle de fine tingene man har i sitt eget liv. Spille høy musikk. Synge med. La tårene trille. Komme seg ut. Ikke bure seg inne, selv om det er alt man egentlig ønsker.

Jeg er så sjukt heldig som har dere. Og i dag har jeg faktisk tatt på mascara igjen etter jeg-veit-ikke-hvor-lenge uten. Ikke at mascara er noen big deal, men du skjønner greia.

Takk ♥


 

/ God fredagskveld, godtfolk

Den lille solstrålen

I dag føler jeg på hele meg at det denne bloggen trenger akkurat nå, er en skikkelig gladsak! Så gjør deg klar for noe som forhåpentligvis vil få deg til å smile fra øre til øre :-)

For du husker kanskje innlegget jeg postet for en måneds tid siden, om lille Luna på 10 måneder som hadde rest seg opp etter en peisovn og fått en alvorlig brannskade inni den ene hånda? (Les innlegget her: Når mareritt blir virkelighet)

Foreldrene til Luna ønsket å advare om at noen få sekunders uoppmerksomhet er alt som skal til. Dette er ting som kan skje oss alle, og som de skrev:

"Ikke tenk på om det er på tide å få opp den peisgrinda, ikke tenk at du skal flytte den kaffekoppen etterpå. Eller ledningen på vannkokeren som henger ned, som kanskje minsten får tak i og alle de andre brannfellene som lurer. Bare GJØR det, vær så snill, bare gjør det. Dette vil ingen oppleve!"

Da jeg postet innlegget var status at skadene til Luna ble vurdert fortløpende, og at de forandret seg fra dag til dag. Håpet var at hun kunne bli behandlet ferdig i Kristiansand, men dagen etter at jeg postet innlegget, fikk de beskjed om at de måtte reise til brannskadeavsnittet på Haukeland sykehus i Bergen.

(NB! Sterke bilder litt lenger ned!)

På Haukeland var kirurgene positive, men de kunne ikke gi noen garanti for hvordan utfallet ville bli. Alt kom an på om huden responderte godt på sårstell og om det grodde bra nok, hvis ikke ville det bli nødvendig med hudtransplantasjon.

Slik så det ut da:


Til venstre: Dagen etter ulykken. Til høyre: Dagen etter sårrevisjon
 

De siste ukene har Luna og familien reist flere turer fram og tilbake til Bergen, det har vært tøffe dager med masse smertelindring, og narkose under sårstell. Det har gått sakte framover, og de har måttet følge nøye med på området som var mest forbrent.

Men så, for noen dager siden fikk jeg melding fra Lunas mamma om en skikkelig gladnyhet: De var SÅ fornøyde etter forrige tur til Bergen! Hånden hadde grodd kjempefint, og legene var faktisk overrasket over at det så bra ut.

Ikke lenge etter kunne de ta av bandasjen helt, for det hadde grodd ny hud i hele hånden.


 

Hånden var nok litt sår og rar i begynnelsen, men nå krabber altså den lille frøkna rundt og bruker hånden sin akkurat som hun gjorde før! Siden huden vokser i lang lang tid fremover, blir det viktig å følge med på at fingrene ikke "trekker" seg oppover og at huden blir for stram. Derfor må fingrene og huden i hånden tøyes tre ganger daglig.

Men endelig kan Luna og familien puste ordentlig igjen, for det er ingen tvil om at det har vært noen veldig tøffe uker for dem alle. Også fikk jeg lov til å dele et bilde av den lille solstrålen. Sjekk den herlige blidfisen, da ❤️


 

/ Glad onsdagsklem fra meg ☀️

Glad-trist

I kveld hadde jeg egentlig bestemt at jeg skulle ligge under teppet på sofaen og se på et eller annet teit på TV. Med fyr i peisen, varm te i koppen og Teo snorkende ved min side.

Men så bestemte jeg meg for å komme meg tilbake på bloggen istedet. Så her ligger jeg, TV'n er byttet ut med Mac'en i fanget - men det er fyr i peisen, varm te i koppen og Teo snorker ved min side.

Grunnen til at jeg hadde tenkt til å krype langt under teppet i kveld, er fordi begravelsen til Este fant sted i dag. Det er fortsatt helt utenkelig at bestefaren min er borte for godt, men jeg må bare fortelle at dagen i dag ble så innmari fin!

Jeg har grått, jeg har hikset, jeg har snufset, jeg har blitt rørt til tårer av en fullsatt kirke, jeg har ledd høyt av gode historier om Este, jeg har kjent på hvor utrolig takknemlig jeg er for å ha en så fin familie.

Jeg er helt sikker på at begravelsen ble akkurat slik Este hadde ønsket. Applaus etter sangene. Høylytt latter da presten fortalte om den gangen Este var på sykkeltur i Danmark da han var 15 år, og bestemte seg for å sende et postkort hjem til sin mor.

Han fant ut at han ville oppsummere alt enkelt og greit, så han skrev:

"Hei på deg.
Har du det bra?
Jeg har det bare bra.
Hadet bra."

Det er selvfølgelig tøffe dager nå, men vi har også vært flinke til å bruke de siste dagene godt. Jeg har vært masse hos Mormor sammen med Mamma og tante, og vi har snakket og snakket og snakket og grått og ledd. Og det har vært utrolig viktig for meg. Vi prater oss gjennom sorgen, og jeg er helt sikker på at det vil gjøre veldig godt for oss alle på sikt.

Hver kveld ringer jeg Mormor for å snakke om hvordan dagen har vært. For en prøvelse i livet, å miste kjæresten sin som har vært der i 60 år... Da er det fint å snakke litt før man legger seg om kvelden ❤️

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ God kveld - nå skal jeg ringe Mormor

Du og jeg, Este ❤️

Så satt vi der, da. Tøffende nedover elva med hver vår fiskestang. Du bakerst, lillesøster og jeg i midten, og Mormor helt foran. Vann på alle kanter, med stille krusninger på overflaten. Bare båten, elva, oss, og den nydelige lukten av grantrær og lyng.

Så nappet det i fiskestanga, jeg hadde ørret på kroken.

- "Oioioi Tina!", lo du, "Den tror jeg er så stor at jeg må finne fram håven!"

Jeg sveivet og sveivet, og ikke lenge etter løftet jeg en pitteliten ørret opp i båten. Du smilte til meg, jeg nikket tilbake - så løsnet du den lille fisken så forsiktig du kunne fra kroken, før du kastet den ut i elva igjen så den kunne svømme videre.

Jeg er så takknemlig for alt du lærte meg. For alt du gjorde for meg. For at du ble vaktmesteren min over natta den dagen jeg flyttet for meg selv og trengte hjelp til både stort og smått. For den lune humoren din. For munnspillet du tok fram til hverdags og til fest, for at du tok en trall og fikk alle til å smile.

Takk for at du alltid hadde så god tid, og for at roen din smittet over på oss andre. Takk for at du bestandig var i godt humør, og aldri hadde et vondt ord å si om noen. Takk for alle de herlige historiene fra gamledager som vi lo oss skakke av, og takk for at du var så ufattelig stolt av de to oldebarna dine.


 


Du og jeg, Este :-)
 

/ Hvil i fred, verdens beste bestefar ♥ Jeg savner deg

Dette ene livet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I dag er en sånn dag hvor jeg ikke kan forstå at Peter og jeg faktisk brukte tid på å diskutere hvem som hadde glemt å passe på at havregrøten ikke skulle svi seg i kjelen.

En sånn dag der det ikke spiller noen rolle om vi glemte å pusse tenner før vi dro i barnehagen, eller om vi glemte å fjerne all sanden på gulvet i gangen før vi la oss i går kveld.

I dag sitter jeg og undrer meg over hva som får folk til å bruke sin dyrebare tid her på jorden til å være kjip mot andre. Større ting, men også mindre ting som å sitte og lire av seg dritt i kommentarfelt på nett, eller bruke tiden sin i diskusjonsforum for å spre eder og galle.

Hvorfor kan man ikke heller bare bruke huet sitt til å forstå at vi lever her og nå? Dette er livet vi har fått utdelt - vi skal ikke være her til evig tid, så la oss for søren bruke tida vår på gode ting!

I går leste jeg et blogginnlegg noen hadde delt på Facebook, skrevet av Solveig Worum. Solveig fikk beskjed av legen om at hun hadde kreft for ett år siden, og plutselig satt hun og grublet over at hun måtte avbestille to sydenturer, snakke med forsikringsselskapet og planlegge hvordan hun skulle fortelle mannen sin det.

Veien hennes har vært lang. Hun har tilegnet seg erfaringer hun vil bære med seg for alltid. Hun skriver at med sykdommen fulgte en slags gavepakke - for det satte ting i perspektiv. "For det ligger skjulte gaver der og venter på deg, du må bare vite hva du skal se etter, og hva du skal fokusere på."

Og dette syns jeg var så fint skrevet! Hvorfor er det sånn at man må kjempe kamper for å forstå at livet er kort og at man aldri vet når man møter en uventet hump i veien?

Akkurat nå er det noen som kjemper sin livs kamp der ute. Og her sitter vi og irriterer oss over svidd havregrøt og sand på gulvet.

En av levereglene til Solveig lyder som følger: "Lev i nuet, vær til stede med blikk og ord. Pust dypt. Vær takknemlig for alt du har, ikke ha fokus på det du tror du mangler."
 

/ ❤️ til alle som kjemper

Testflekken

Skal jeg tro mannen min, kan det fort bli litt mye gnål om hva slags farge vi skal ha på veggene. Jeg er selvfølgelig ikke enig, og etter å ha sett hvilken fantastisk forandring soverommet fikk etter et par strøk blåmaling, har jeg i alle fall fått blod på tann!

Problemet er jo selvfølgelig at jeg bruker uhorvelig lang tid på å bestemme meg, det er vel der "gnålet" kommer inn. Men pytt sann, det viktigste er jo at man blir fornøyd til slutt.

Fargen vi har i gangen har irritert både Peter og meg helt siden vi flyttet inn, og det er nesten utrolig at vi har latt den være vaniljegul (eller nikotingul, i følge Peter) i over fire år. Men som min yndlingslærer på videregående pleide å skrive på tavla: TTT. Ting tar tid.

Før helgen gikk det endelig mot et gjennombrudd, da jeg malte en liten testflekk bak den ene døra i gangen. "Warm Blush". Fargen jeg rett og slett ikke klarer å glemme, fordi jeg syns den er så nydelig. Ei venninne har malt den i stua, og den gir bare en sånn varm og harmonisk følelse som jeg egentlig ikke kan beskrive.

Så det var med stor selvsikkerhet jeg viste frem testflekken til min kjære mann...


Dette må jo bare bli bra ;-)
 

Peter kastet ett blikk på veggen, før han utbrøt: - "Det der er jo bortimot noe av det verste jeg har sett. Det ser jo ut som en mens-flekk".

Akkurat. Det stakk jo i grunnen kjepper i hjulene for hele prosessen - fra nikotingult til mensenrødt..?

Så jeg må innrømme at jeg har brukt helgen på å tenke. Jeg har spurt Snoogle, jeg har grublet og fundert. Skal jeg satse på magefølelsen og bare kjøre på, og håpe at mens-flekk-følelsen forsvinner så fort veggene blir dekket av det jeg mener er en nydelig, varm og harmonisk rødaktig farge? Hva hvis Peter aldri venner seg til fargen?

Men så satt jeg ved frokostbordet i dag morges og skrev dagens to-do-liste, der et av punktene var å lande på en beslutning. Så skulle jeg bare kjapt ut for å hente posten, og hva var det som lyste mot meg da jeg åpnet postkassa? Joda, en tilbudsavis med 35% avslag på all maling fra Jotun.

Sorry Peter, men klarere tegn kommer jeg aldri til å få!


La meg få to spann med mensenrød Warm Blush, takk!
 

Fortsettelse følger. Helt garantert ;-)
 

/ Husk God Morgen Norge i morgen ca 09.30! Da skal Peter snakke om Halloween :-)

I forhold til i forhold til

Beklager på forhånd, men jeg blir rett og slett nødt til å skrive om dette. Av den enkle grunn at vi blir nødt til å gå sammen for å unngå at dette fenomenet sprer seg mer enn det allerede har gjort.

Og jeg beklager også for at dette innlegget kanskje vil gjøre deg like koko i hodet som meg. For jeg holder faktisk på å bli gal!

screaming woman
Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

Egentlig må jeg takke Svigerfar fordi han gjorde meg oppmerksom på det da vi var på ferie i sommer. Han er både i overkant smart og i overkant språkkyndig, og ga Peter og meg en kjapp forklaring på hvordan ting henger sammen.

For i forhold til Svigerfar, er ikke jeg like smart og språkkyndig. Men i forhold til ferien, hadde vi det skikkelig trivelig for det!

Hvilken av de to setningene er riktige? Den første? Den andre? Eller begge to..?

Hadde du spurt meg for noen måneder siden, hadde jeg lest begge setningene uten å tenke noe mer over det. Men Svigerfar forklarte meg den korrekte bruken av "i forhold til" - og det er de gangene man kan bytte det ut med "sammenlignet med".

Jeg er helt sikker på at mange vet om dette fra før, men likevel brukes "i forhold til" feil overalt. Hele. Tiden! Jeg var på kurs for noen uker siden, og kursleder brukte "i forhold til" feil gjennom hele helgen. Ingen big deal sånn egentlig, men har man først begynt å legge merke til det, er det skikkelig vanskelig å overse.

Og enda så klar jeg er over dette, bruker jeg fortsatt uttrykket feil fra tid til annen når jeg snakker selv! Skal man tro denne artikkelen skyldes det at det er typiske fyllord som man bruker når man kanskje nøler litt, og at selv en språkdirektør kan bruke det feil.. ;-)

Den første setningen min er med andre ord riktig, for "I forhold til Svigerfar, er ikke jeg like smart og språkkyndig" har samme betydning når jeg endrer til "Sammenlignet med Svigerfar, er ikke jeg like smart og språkkyndig".

Den andre setningen, "Men i forhold til ferien, hadde vi det skikkelig trivelig for det", har ikke samme betydning når jeg endrer til "Sammenlignet med ferien, hadde vi det skikkelig trivelig for det". Der burde jeg heller brukt "Men med tanke på ferien, hadde vi det skikkelig trivelig for det".

Og det er vel den vanligste fallgruven, at man bruker "i forhold til" isteden for "med tanke på". Som altså blir feil. Jeg mener absolutt ikke å være en besserwisser her altså, for jeg har både skrivefeil og grammatiske feil i blogginnleggene mine titt og ofte.

Som for eksempel at jeg konsekvent omtaler Mormor med stor M, og i dette innlegget Svigerfar med stor S. Det til tross for at de naturligvis ikke er egennavn - men de er det for meg :-)

Men uansett, i forhold til dette med i forhold til, så er det ny uke i morgen i forhold til i dag. Og det er faktisk helt nydelig i forhold til at jeg nå har fått luftet hodet mitt i forhold til bruken av i forhold til ;-)
 

/ Ha en forholdsvis god søndagskveld

Ukas Snoogle!

Hei og hopp, denne nye spalten har jeg gledet meg veldig til! Jeg har jo tenkt på det en stund, å videreformidle alt jeg lærer i løpet av en uke av følgerne mine på Snapchat. I kommentarfeltet også forresten, "min personlige google" hjelper til både her og der!

Og da Snapchat + Google = Snoogle, ble foreslått i kommentarfeltet som navnet på spalten, var jeg ikke i tvil. Jeg falt pladask!

Den siste uka har jeg vært litt fra og til på Snapchat, men det har dukket opp mye bra for det! Først ut var vaskemaskin-problematikken, eller mer konkret pipingen vaskemaskinen avgir når den er ferdig. Jeg la ut noen videoer der jeg forklarte hvor noia Peter har for den pipelyden, og at vi må løpe inn på vaskerommet for å slå den av så fort bråket starter. Den piper 18 ganger totalt, og det gjelder å få slått av maskinen senest innen pip nummer 4.

Umiddelbart etter at Snapstoryen var ute, rant det inn med meldinger av denne typen:


 

Konklusjon: Det er  Peter som ikke kan fordra pipingen, jeg elsker den! Ikke akkurat pipelyden i seg selv, men det er jo pipingen som gjør at jeg husker å få tøyet ut av vaskemaskinen. Ingen piping = Glemt tøy. Glemt tøy = Surt tøy. Derfor kan jeg ikke skru av denne funksjonen ;-)

Så var det den ristede maisen:


 

Peter sliter som kjent veldig med at hodet mitt bråker når jeg tygge. Jeg visste riktignok ikke at jeg hadde "bråkehue" før jeg møtte ham, men jeg regner med han har rett ;-) Uansett er rista mais noe av det verste på bråke-skalaen, og jeg spiser det kun når jeg er alene.

Snoogle svarer:

Konklusjon: Etter å ha undersøkt "misofoni" nærmere, ser jeg at han oppfyller de fleste av kriteriene. Snoogle-diagnose satt ;-)

Forrige søndag skulle jeg bestemme meg for hvilket skjerf jeg skulle kjøpe, og la ut følgende snap:


 

Det tok ikke lang tid før flere hadde en liten ting de ville gjøre meg oppmerksom på..

Helt avslutningsvis må jeg ha med et eksempel på det som viser seg å være Snoogles eneste svakhet, nemlig sprikende tilbakemeldinger. Rett før helgen klemte jeg fingeren min, og fikk en liten blodblemme. Jeg la ut en snap av fingeren, der jeg uttrykte irritasjon over det som så ut som en flekk som burde vært vasket vekk.

Da kom en smule sprikende tilbakemeldinger i retur:


 

Konklusjon: Prøvde å stikke hull, men blodet hadde allerede størknet. Så da forsvinner den vel av seg selv ;-)

Tusen takk til Snoogle for denne ukas hjelp! Jeg gleder meg til neste uke og til fortsettelsen, og syns det er fint å spre noe av det på bloggen sånn at det kanskje er flere enn meg som kan lære et og annet vi kanskje ikke visste fra før ;-)
 

/ Snoogle

Blomster og to stolte smil

I dag formiddag tok Peter med seg barna til byen for å ordne et par småting, mens jeg, som hadde trukket vinnerloddet, ble igjen hjemme. Rettere sagt: Jeg, Spotify, støvsugeren og den røde vaskebøtta...

Det skal sies at jeg syns det var helt greit, for da barn nummer 1 våknet 6.30 i morges og klarte å vekke barn nummer 2, hørte jeg som i det fjerne at Peter spratt opp av senga og fikk begge barna inn på badet. Like etter tasset de ned trappa, og vips så sovnet jeg igjen. Og da jeg våknet to timer senere var jeg så takknemlig at jeg følte det boble innvendig.

Jeg vasket altså huset med glede, men enda gladere ble jeg da den lille gjengen kom hjem fra sin lille bytur. For da det banket på døra, stod det to små på trappa da jeg åpnet. Med en blomsterbukett mellom seg, stolte som haner begge to.

Buketten var en kombinasjon jeg aldri hadde sett før, og Peter humret mens han forklarte:

- "Ja, de ble ikke enige. Den ene ville ha roser og den andre ville ha sølvsprayet Eukalyptus... Så da ba jeg mannen i butikken om å lage en bukett til oss. Han sa det var første gang han hadde kombinert disse to i den samme buketten..!"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men de to små smilte fra øre til øre, det er lenge siden jeg har sett dem så stolte og fornøyde. Og spør du meg, ble jo buketten skikkelig fin! Hvem vet, kanskje mannen i blomsterbutikken lærte seg en helt ny kombinasjon i dag ;-)
 

/ God lørdag

Lufte fisen

Er det ikke rart hvordan man kan møte noen for første gang og få umiddelbar kjemi? Dette har vært litt av en dag :-)


Early morning - off to Oslo!
 

For i dag har Peter og jeg luftet fisen i storbyen sammen med alle de andre Side2-bloggerne. Det er nemlig ikke lenge siden det ble kjent at blogg.no skal kjøpes opp av Egmont, og i dag var det infomøte hos de nye eierne i Nydalen.

Det er bestandig trivelig når Side2-gjengen møtes, for selv om vi er en fin miks av ganske ulike bloggere, så har vi jo alle den samme jobben! Og det føles bra å være sammen med andre likesinnede, til tross for noe forskjellige interesseområder ;-)

Og i dag fikk jeg endelig møtt Supporterfrue herself, Line Victoria Husby-Sørensen. Vi har riktignok sendt noen meldinger fram og tilbake de siste ukene, men aldri møttes på ordentlig.

Og det var som å møte ei bestevenninne jeg ikke hadde sett på en stund. Full av humor og gamle skrønehistorier, det er lenge siden jeg har ledd så fælt. Hun hadde også tenkt seg innom IKEA på vei hjem, og der ble vi jaggu sittende og spise grønnsaksboller med couscous og lammestek med potetmos i flere timer!


Du vet dagen har vært fin når dere må avslutte med en selfie på do x-)
 

Så kort fortalt: Det ble tidenes rimeligste tur på IKEA, for da vi kikket på klokka var det på høy tid å sette snuta hjemover. Med en ny venn i lomma :-)
 

/ God helg

Kjærleiken ♥

I dag er det nøyaktig to måneder siden Peter og jeg var forlovere i et heidundranes låvebryllup! Og siden jeg blir varm og glad og rørt langt inn i sjela av å se på bilder fra denne dagen, spurte jeg om lov til å dele noen blinkskudd akkurat i dag :-)

Så gjør deg klar for mine favorittbilder fra den store dagen til min lillesøster Therese og svoger Steffen ♥ (Alle bildene er tatt av fotograf Mona Moe Machava)


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 

Kjærligheten er fin, sant? Og det er så godt med sånne gode dager fullstappet med glede å se tilbake på. Hva vi gjorde time for time denne dagen skrev jeg forøvrig om her :-)

Obs! Skulle du kjenne noen som sikler på den nydelige, tredelte brudekjolen, så fikk jeg nettopp beskjed om at den er lagt ut for salg! Jeg garanterer en pent brukt kjole fullstappet av gode vibber, lykke, og glade minner etter allsang til "Optimist" med Jahn Teigen. Og masse, masse kjærleik :-)

/

Som i gamle dager

I går morges hadde jeg akkurat gått morgentur med hunden, da telefonen ringte. Det var Mormor, og hun hørtes ganske småstressa ut:

- "Hei, har du tid?"

- "Ja, såklart", svarte jeg bekymret.

- "Nei, du skjønner, jeg holder på å lage sylte! Til jul da, vet du. Kommer du en tur så jeg kan vise deg hvordan det gjøres?"

Jeg humret litt mens jeg pustet lettet ut. Sylte-koking og skolekjøkken! Det skal sies at jeg hvert eneste år før jul, får en bit hjemmelaget sylte som min mormor har laget på den gode gammeldagse måten. Men jeg aner jo ikke hvordan hun gjør det!

Og det skulle altså vise seg at det er mye arbeid som ligger bak dette ferdige produktet:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg slurpet i meg resten av kaffen, hev meg i bilen - og like etter sto jeg på kjøkkenet til Mormor og Este, som var i ferd med å omvandles til et lite slakteri. Og der har du forøvrig Mormor i et nøtteskall. Klokka hadde såvidt passert 9.30 og to grisehoder sto allerede ferdig kokt på komfyren. Effektiv som få, med mange jern i ilden!

Jeg elsker at Mormor holder liv i de gamle tradisjonene, og syns det er både viktig og fint å lære. Forhåpentligvis skal jeg lære mye spennende framover - vi startet med et brak, og nå vet jeg altså hvordan man lager sylte.

Da jeg kom inn døra, slo lukten av kraft som putret i kjelen mot meg. Og Mormor var godt i gang med å rense og sortere de kokvarme grisehodene. Dette hadde jeg aldri sett før, og jeg innså kjapt at det var mye gris (knis) - og fett overalt. Men som Mormor så fint sa det; "Dette må til om man skal få skikkelig god sylte til jul."

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Akkurat passe slitt oppskriftshefte..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og akkurat passe redigert ;-)
 

For det å lage hjemmelaget sylte, er en jobb. Først må man koke grisehoder, som man deretter renser og sorterer nøye. Både fett og kjøtt skal brukes, og vannet som hodene kokes i, skal siles og kokes inn til det gjenstår en kraftig kraft.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mor i sving ved kjøkkenbenken!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Etter sortering fyller man lagvis i passe store brødformer; fett, kjøtt, gelatin og krydder.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den magiske krydderblandingen består av nellik, allehånde, ingefær, salt og pepper.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når formene er fulle, helles den innkokte kraften over, før treplatene som Este har laget, pakkes inn i matpapir - klare for press!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fem kilo press, værsågod. Så skal det stå kaldt over natta..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tadaa! Sylte, 250 ganger bedre enn den man kjøper på butikken..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. og fullstappet med kjærlighet :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det er aldri noe problem for Mormor å skaffe testsmakere, og Mamma meldte seg frivillig ;-)
 

Det var veldig gøy å være assistent, og å lære hvordan det gjøres! Det gjenstår vel å se om det blir jeg som tar på meg ansvaret for neste års sylte-produksjon, men hvem vet ;-)

Jeg er litt glad for at det står noe helt annet på programmet neste gang Mormor og jeg skal ha skolekjøkken igjen. For da skal vi lage hjemmelagde smultringer! Noe sier meg at det blir noe litt annet.
 

/ Legg igjen en kommentar hvis du kjenner noen som lager sylte selv - da blir Mormor glad!

The game is on!

Jeg innser at dette potensielt kan lage ekstremt dårlig stemning i heimen, men det får så være.

I dag oppdaget jeg nemlig at nomineringen til årets "VIXEN Influencer Awards" er i gang, og instinktivt begynte jeg å skjelve i buksene. Sceneskrekken min fra i fjor kom veltende over meg - men så kom jeg på at det har skjedd noe veldig vesentlig siden da..


 

For nå som nomineringen er i gang, betyr det naturligvis at influencernes lille mini-oscar bare er få måneder unna. Det som fram til nå har vært "VIXEN Blog Awards" har byttet navn til "VIXEN Influencer Awards", og går av stabelen om få måneder.

Og i dag har jeg humret meg gjennom blogginnlegget jeg skrev i fjor, om hva som skjedde i forkant av fjorårets utdeling. Altså, jeg kan fortsatt ikke tro at det faktisk skjedde. Hele suppa der jeg ga sceneskrekken et ansikt - måtte jeg aldri oppleve noe lignende igjen! Herregud, jeg var nervøs i så mange uker, at jeg gikk helt i bakken da alt var over.

Men kvelden endte jo godt for min del, og bildebeviset på at jeg vant "Årets Stjerneskudd" henger på veggen over kontorpulten min. Jeg ser det hver eneste dag, og er noe av det fineste jeg eier - for i den prisen bor det så vanvittig mye at bildet fungerer som en liten lykkepille for meg i hverdagen.


 

Etter festen i fjor, sa jeg til en journalist at jeg kom til å gå all in til neste år. Haha! Jeg er litt usikker på hva jeg mente, men jeg antar at jeg kanskje angret litt på at jeg hadde brukt så ufattelig mye tid og krefter på å bekymre meg over sceneskrekken. For det gikk jo bra - og den mestringsfølelsen jeg fikk kjenne på, var rett og slett magisk.

Men selv om det selvfølgelig er en bitteliten del av meg som tenker at det hadde vært ufattelig deilig å være med på Vixen Influencer Awards i år bare som tilskuer og heller sitte i salen og heie hemningsløst på alle de nominerte - så har det seg jo sånn at det har skjedd noe helt spesielt siden sist.

Jeg har blitt Fru Kihlman.

Og er det noe Kihlmans'er er eksperter på, så er det konkurranseinstinkt. Så da Peter slang ut et spørsmål som potensielt kan gjøre årets Award ekstra interessant for vår del, må jeg innrømme at den ferske Kihlman-ånden min kicket inn.

For hva hadde skjedd dersom Peter og jeg hadde blitt nominert i den samme kategorien?

Er det bare meg, eller hadde det tatt kaka..?! Haha! Tenk den knivingen! Nå er det jo riktignok bare den innledende nomineringsrunden som er i gang - og det kan godt tenkes at ingen av oss blir nominerte engang. Men... Tenk om én av oss går videre, og ikke den andre? Eller tenk om begge to går videre, og vi møter hverandre i finalen på sjølvaste kvelden?

Jeg ser jo at dette er et potensielt minefelt å begi seg ut på, men hallo.. Tenk så mye moro vi kunne hatt det de neste ukene!

Så nå har jeg trålet gjennom de ulike kategoriene (les mer om dem her), og så langt jeg kan se faller vi utenfor de fleste av dem. Peter vant jo "Årets influencer: Livsstil" i fjor, og selv om jeg sikler veldig på den selv, så tviler jeg på at Peter blir nominert til den samme prisen to år på rad.

Da gjenstår egentlig bare "Årets Gullpenn" - en pris Peter har siklet på i flere år. Jeg føler riktignok at den henger milevis over huet til Konatil, men samtidig må jeg jo ikke glemme det viktigste her: Jeg er en Kihlman nå. Og vi Kihlmans'er, vi har trua!

Og potensielt minefelt eller ei: Får vi Kihlmans'er snusen i at det lukter konkurranse, så bretter vi opp ermene og gjør oss klare til dyst. Så derfor kjære Peter: The Game Is On 👊🏼ツ

--> Trykk her for å nominere oss - eller dine andre favoritter til VIXEN Influencer Awards 2017!
(Og trykk her for å lese mer om årets kategorier)
 

/ Kryss fingrene for Peter, meg og for ekteskapet 🙈

Gutta kikket på oss i dusjen

I dag leste jeg det fortvilede innlegget til Martine Halvorsen - som handlet om at noen har spredd et nakenbilde av henne på nett. Ikke et privat nakenbilde, men et bilde som viser Martine i en garderobe på Elixia mens hun kler på seg. Det er med andre ord tatt i smug, av en annen dame i den samme garderoben.

Og som om ikke det er sykt nok i seg selv, har denne personen altså følt for å spre bildet videre. Det er lenge siden ordet "lavmål" har truffet bedre.

Jeg kan bare ikke fatte og begripe hvordan enkelte folk oppfører seg, hva er det som får en person til å tenke "Oi! Hun der kjenner jeg igjen - shit, hun er naken! Jeg må knipse et bilde av henne og vise til folk jeg ikke kjenner!"

At private nakenbilder kommer på avveie, er grusomt nok i seg selv - men å bli tatt bilder av i smug i en treningsgarderobe..? Det er rett og slett tragisk.

Uten sammenligning for øvrig: Dette minner meg om da jeg gikk siste året på ungdomsskolen, og en av gutta i klassen plutselig forsnakket seg. Han sa han hadde sett meg naken flere ganger, og jeg skrattlo av den dårlige spøken hans. Men latteren stilnet da jeg forstod at han ikke tullet. Han hadde sett meg naken, han hadde sett alle jentene i klassen naken. Hver uke, i to år.


Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com
 

Det viste seg at døra mellom guttenes og jentenes dusj i gym-garderoben hadde en stor lufteluke nederst. Fra jentenes side så den helt tett ut, men gutta hadde oppdaget at man hadde ganske greit innsyn dersom man bøyde seg ned og tittet inn til oss på skrå.

Og plutselig gikk det opp for oss hvorfor gutta bestandig var så ivrige med å komme seg ned i garderoben etter at gymtimene var over. Hvorfor det bestandig var så stille i guttegarderoben, hvorfor vi aldri hørte en lyd fra gutta som ellers var så høylydte. For de satt jo musestille og ventet på at det skulle bli deres tur til å kikke. Og dette hadde de drevet med i over to år.

Jeg husker enda den følelsen som om det skulle vært i går. Den uggne følelsen da det gikk opp for oss at vi hadde blitt glodd på mens vi dusjet, at gutta hadde sett oss alle kliss nakne. Det føltes som et skikkelig overtramp, ekstra ille midt i den sårbare puberteten, med pupper i vekst og former som spratt ut både her og der. Jeg husker følelsen, og den var helt for jævlig.

Selvfølgelig var det ikke vondt ment fra guttenes side og det er ikke meningen å henge ut noen, poenget er bare at det føltes så innmari bedritent. Da det sank inn at noen hadde sett oss nakne - hver uke i to år, uten at vi hadde hatt en eneste mistanke.

Og dette må jo være en bitte-bitteliten brøkdel av hvordan folk som har fått spredt nakenbilder av seg selv, føler det. Martine skriver at hun er sint, lei seg og at hun føler seg ekstremt naken akkurat nå. Noe jeg tror alle kan forstå. Jeg håper Elixia kommer til å undersøke hvem som var på senteret på det aktuelle tidspunktet, og at de forhåpentligvis får tak i vedkommende som knipset bildet.

Ting som dette er selvfølgelig ikke greit. Og som Martine skriver: Vær så snill og ikke vær en dritt. Vær så snill og vær et medmenneske.
 

* Følg Konatil på Facebook *

Foreldre to the rescue

Peter er som nevnt i Berlin denne helgen, han reiste torsdag og kommer hjem i kveld. Ikke lange svippen, men akkurat lenge nok til å få en tobarnsmor til å svette litt ekstra mens hun sender absolutt alle aleneforeldre der ute mange gode tanker samtidig som hun bøyer seg i støvet.

For når man er vant til å være to voksne på to barn, blir det plutselig veldig dobbelt opp når den forelderen stikker av! Og da jeg våknet med dundrende hodepine på torsdag, svettet jeg i alle fall ikke noe mindre..

Female hand emerging from crumpled paper pile holding help sign

Jeg som aldri har vondt i hodet, var rimelig sikker på at jeg kom til å bli syk. Så jeg fant ut at jeg fikk sende en melding til Mamma, og spørre om det var sånn at hun og Pappa var hjemme i helgen og kanskje kunne hjelpe meg litt... Jeg måtte bare høre om muligheten for å få sove litt dersom det trengtes.

Det tok ikke mange minuttene før Mamma svarte, og da jeg hadde lest svaret hennes, måtte jeg sette meg ned.

For joda, ikke bare hadde de tenkt til å hjelpe meg, de lurte på om de ikke bare skulle sove over hos oss hele helgen! Så kunne de hjelpe meg med barna og hunden og alt. Hva gir du meg, liksom? Hele helgen - snakk om snille foreldre!

De troppet altså opp med dyner under den ene armen, og Mammas gamle pizza-steker under den andre. Så i går ble det skikkelig lørdagskos foran TV'n, med hjemmelaget pizza ala Mutter'n, akkurat som i gamle dager!

Alle fikk bestemme hva de ville ha på sin egen pizza, til stor glede for to småttiser som fikk sitte på kjøkkenbenken og hjelpe til :-)


Sikkert laget på slump...
 


Mutterns Pizza Express - still going strong!
 


Mamma
 

Torsdag kveld skrev jeg at det kom til å bli en tung og lang helg uten Peter, men takket være to stykk foreldre som kom meg til unnsetning, er all energien intakt. I tillegg har jeg klart å hvile av meg hodepinen...

Spørs vel om det står like bra til med hodet til han som kommer hjem i kveld, men så lenge én av oss er uthvilte, går det jo bra ;-)
 

/ God søndag - hørs i kveld

Gullegod lørdag

Lørdag, små gaver, brevskriving og pakkeposting - i dag har jeg virkelig kost meg!


 

For i dag fikk jeg endelig sendt ut de små premiene til vinnerne av de to uhøytidelige konkurransene jeg sveivet i gang på blogg og snapchat for noen uker siden. Og mens jeg holdt på, ble jeg minnet på hvor innmari koselig det er å sende post!

Det skal jo sies at jeg elsker å få post selv, jeg kjøpte meg jo faktisk en italiensk brevvenn for 12 kroner i 1994.. Og helt siden da har jeg elsket spenningen de gangene det plutselig har dukket opp noe annet enn regninger og reklame i postkassa.

Det er lenge siden jeg har sendt noe selv, men du verden så trivelig det er!


 

Og siden det atpåtil var lørdag i dag, hadde jeg to hjelpere tilgjengelig som meldte seg frivillig som klistremerke-ansvarlige. Hvilken luksus :-)


Det kan aldri bli nok stjerner
 

Så nå håper jeg det er noen fornøyde jenter som åpner postkassa si i neste uke - også tror jeg nok ikke det blir lenge til neste uhøytidelige konkurranse ;-)
 

/ God lørdag ★★★★★

Å savne litt

Det går vel ikke en uke uten at noen spør meg hvordan det egentlig er å ha hjemmekontor med gubben. Dag ut og dag inn, liksom - blir det ikke litt mye? Vi må jo bli veldig lei av hverandre til tider?

Sannheten er at det er rart det går så bra som det gjør. Haha! For det er jo helt vilt å tenke på, at hver eneste dag sitter vi ved hver vår kontorpult og grubler og klekker ut ideer, skriver og sletter, og skriver litt igjen, svarer på mailer og telefoner, står fast og trenger hjelp og forstyrrer hverandre akkurat når den andre er veldig opptatt.

Så møtes vi kanskje på kjøkkenet for påfyll av kaffe, blir enige om hvem som skal lufte hunden og hva vi skal ha til middag. Dag etter dag. Vi burde jo gått hverandre på nervene for lengst ;-)

Jeg spurte Peter hva han tror er årsaken til at det går så greit, og han var ikke helt sikker. Jeg lurer på om vi rett og slett bare har hatt flaks.. Flaks fordi jeg er et vanedyr, og flaks fordi Peter er så innmari omgjengelig. Det bare funker.


 

Men så var det baksiden med å være rundt hverandre hele tida, da - og det er jo at det er skikkelig uvant når den ene reiser bort. Akkurat nå er Peter på vei til Berlin sammen med foreldrene og tre søsken - og selv om han bare skal være borte i tre dager, har jeg faktisk gruet meg litt..

Det er ganske flaut, og jeg innser jo hvor innmari pinglete det er - vi snakker TRE små dager! Og egentlig burde det være helt herlig med et lite pusterom, det er bare veldig uvant. Men da er det vel kanskje på tide å være litt oftere borte..?

For som piloten som trøstet Mormor med flyskrekk sa: - "Hvis du er redd for å fly, da har du flydd for lite" ;-)
 

/ Men jeg gleder meg til hjemmekontor igjen på mandag ;-)

Ny fast spalte!

Det er noe jeg har tenkt på veldig lenge, og det er at jeg tror det er på høy tid å lage en fast ukentlig spalte på bloggen!


 

For bortsett fra oppsummeringsinnlegget jeg lager i slutten av hver måned, har jeg faktisk ingen faste poster på programmet til Kona til. Med andre ord er det jo absolutt på tide :-)

Ideen har jeg som sagt tenkt på en stund, og jeg blir minnet på den omtrent daglig på Snapchat. Det har seg nemlig sånn, at hver gang jeg legger ut en liten story på Snap, får jeg snapper i retur fra mine trivelige følgere.

Stort sett er det reaksjoner på det jeg legger ut - for jeg pleier jo ganske ofte å spørre om ting. For det må jeg bare si, jeg har da ikke tenkt til å ha "min personlige google" (som jeg kaller følgerne mine) - uten å bruke den! Slik luksus må jeg jo bare benytte meg av ;-)

Og siden jeg ofte spør, får jeg svar - hvilket betyr at jeg hver eneste dag lærer noe nytt! Som i går for eksempel - da var det en observant følger som hadde sett på snapstoryen til min mann, at vi hadde lyng i en blomsterpotte på kjøkkenbordet. Og det skulle man ikke ha - for det betyr visst ulykke. Aldri hørt før, lærte noe nytt!

En typisk ting jeg kunne delt videre i denne nye, faste spalten min. Jeg tror det kommer til å bli artig, og jeg gleder meg allerede til å komme i gang!


 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle spalten enda - men akkurat det satser jeg på kommer til å løse seg ganske kjapt. For jeg er jo så heldig at jeg har min personlige google som pleier å komme meg til unnsetning ;-)
 

/ Alle triks og tips og ny lærdom blir selvfølgelig videreformidlet anonymt

Middagskrisa

Ålreit folkens, jeg har fått en idé - og det beste av alt er at jeg syns den er råbra! ;-)

Cheerful young people showered with confetti on a club party.
 

For akkurat nå har Peter og jeg viklet oss inn i trøbbel som vi ikke klarer å komme oss ut av. Jeg sikter til middagskrisa! Vi har rett og slett kjørt oss fast i de samme rettene som vi looper - og nå er vi i ferd med å gå lei.

Det er ikke lenge siden Peter skrev på bloggen sin at barna har begynt å grynte på nesa når vi skal ha taco - så nå må vi faktisk legge hodene våre i bløt for å utvide middagsmenyen i ukene framover.

Det er jo både utrolig og ganske flaut, for butikkene bugner over av ferske råvarer og alskens ingredienser. Også sitter vi rundt middagsbordet og trøkker i oss de samme gamle rettene med de samme gamle smakene.

Men plutselig innså jeg at jeg sitter i en gullegod posisjon, for jeg har jo dere! Og jeg er faktisk skråsikker på at det er flere som er i samme båt akkurat nå - så hvorfor ikke bare hjelpe hverandre ved å dele våre beste middagsoppskrifter?!

Kanskje er det flere enn oss som sårt trenger litt ny inspirasjon å ta med i middagsloopen i ukene framover.

Noen kriterier:
- Først og fremst er jeg ute etter de sunnere hverdagsmiddagene - men feel free til å dele helgekos-mat også.
- Det er et stort pluss hvis det er barnevennlig og inneholder grønnsaker, for det har vi voksne godt av å spise også ;-) (Men det er ingen krise, for det meste kan serveres med salat eller dampede grønnsaker)

Del komplett oppskrift i kommentarfeltet, så skal jeg sette sammen forslag til ukesmeny! Dette tror jeg kan bli skikkelig artig - og forhåpentligvis til stor hjelp for flere enn meg ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Denne må nok med: Mutterns ost- og skinkepai
 

/ Del i vei!

Adjø, Christina Sandnes

Det er fem måneder og fire dager siden Peter og jeg giftet oss, og enda har jeg ikke byttet etternavn.

Først og fremst har det skyldtes latskap, for jeg orket ikke ordne nytt pass og endre navn i billetten vi hadde booket til spaniaturen i september. Men planen har jo hele tiden vært å gjøre mitt eget etternavn til mellomnavn, og å ta Peters "Kihlman" som mitt nye etternavn.

Da vi kom hjem fra ferie kokte det litt bort i kålen, kanskje mest fordi jeg har det med å tenke at vi fortsatt lever i nitten-pil-og-bue. Med andre ord så jeg for meg papirsøknader som måtte printes ut og fylles ut, postes, sendes - hit og dit og fram og tilbake.

Derfor glemte jeg det litt. Helt til i dag morges.

Da fikk jeg det plutselig for meg at jeg måtte få ut fingeren og google søknad om navneendring. Og til min glede oppdaget jeg jo at den selvfølgelig skulle fylles ut og leveres elektronisk.. Så da tenkte jeg "Berre gjer da!" - og vips så var det jaggu gjort:

Vanligvis er jeg av typen som dobbeltsjekker alt ned til hver minste detalj med Peter først, men nå tenkte jeg det fikk stå til. Vi hadde jo snakket om det før bryllupet, og uansett kom det sikkert til å ta mange uker før søknaden ble behandlet.

Men umiddelbart etter innsending, fikk jeg panikk - jeg hadde jo helt glemt svigermor og svigerfar! Jo mer jeg tenkte over det, jo mer innlysende ble det at det vel er normal høflighet å spørre først, når man skal kapre et familienavn..? Det hadde jeg jo ikke tenkt på engang!

Så jeg kastet meg over telefonen, sendte en melding til svigermor, og presiserte at hun måtte høre med svigerfar også.

Det tok fire minutter før meldingslyden pep i telefonen. Jeg kastet meg over den, og kunne lese at ikke bare var de veldig glade for at jeg ville ta familienavnet: "Vi er kjempeglad for at du er en av oss 😊"

Da ble jeg så rørt at det kom noen gledestårer - svigers, asså <3

Og bare sånn for liksom å understreke at vi lever i effektivitetens tidsalder: navneendringer tar visst ikke så lang tid som jeg trodde. For bare få strakser siden tikket det inn en mail om at mitt nye navn allerede er godkjent! Så la meg få presentere meg selv: God dag, dette er Fru Kihlman :-)

/ "Nei, det er med -H. Og bare én N. Vent litt så skal jeg stave det for deg"

Da mammahjertet ble dobbelt så stort

Jeg trodde kanskje det kom til å gå seg til, men det gjør visst ikke det. Jeg kommer bestandig til å bli litt mimrete når barna mine har bursdag - og i dag er det lillesnuppas store dag!


 

Før i tida ble jeg helt matt av alle som snakket om hvor fort tida går når barna er små. At dagene bare flyr avsted, og at plutselig er de store. Jeg skjønte ikke helt greia, men nå sitter jeg her og tenker på at det snart er ett helt år siden vi skiftet den siste bleia. Hjelpes!

Og siden det er bursdag, betyr det at det på denne dag er hele tre år siden jeg hadde lyst til å kaste lystgassen veggimellom, og pælme både jordmødre og den vordende tobarnsfaren ut vinduet på Tønsberg Sykehus. Da jeg ga opp halvveis og sa: "Nei takk, nå tenker jeg vi bare avlyser her, for jeg har nemlig ikke mer krefter igjen", før jordmor Marja fikk meg til å mobilisere siste rest. Og akkurat da Peter hadde satt seg godt til rette for å spise en daff pastasalat fra kantina, ble den lille frøkna født.

Babyen gråt, Pappaen gråt, jeg gråt - for plutselig var vi blitt en liten familie på fire - pluss en hund. Peter og jeg hadde fått ei lita jenta, og alt hadde gått bra! Og bekymringen min over hvordan i all verden et mammahjerte som allerede hadde vært fullt i 2,5 år skulle få plass til en til, forsvant som dugg for solen.

For det viste seg å være sant som det sies: Mammahjertet blir ikke fullt, det vokser seg bare dobbelt så stort. Og det syns jeg det er fint å mimre litt over i dag ♥

Hurra for den lille godjenta vår som fyller tre år i dag!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Stolt mimre-mamma

Bursdagsgaven ♥

Peter mener det er litt usikkert hvem jeg hadde i tankene da jeg kjøpte bursdagspresang til lillesnuppas 3 års dag ;-)

For i år var det aldri noen tvil om hva den lille jubilanten skulle få! Jeg hadde planen klar for flere måneder siden, og gaven har stått på vent i boden i lang tid. Valget falt på noe jeg selv var veldig opptatt av da jeg var liten, og som jeg husker ga meg utrolig mye moro og glede i mange år.

Årets bursdagsgave ble: Dukkehus!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Med dører..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
..Som kan åpnes begge veier..
 

Dessverre aner jeg ikke hvor mitt eget dukkehus fra 80-tallet har tatt veien, det hadde vært så artig å tørke støv av mitt gode, gamle fra barndommen.

Men hell i uhell; det har jo skjedd et par ting med dukkehusene på tretti år, da ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det er lys i stekeovnen! ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og via denne lille tv-benken kan man streame musikk fra mobilen. Klyp meg i armen!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mangler seng, men det fikset arkitekt-tanta på et blunk ved hjelp av litt papp og litt teip ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og så fort lillesnuppa snur ryggen til, må Mamma bare ordne littebittegranne..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ble personlig veldig fornøyd med lesekrok-stylingen.. ;-)
 

Og har man først et dukkehus i hus, fant jeg ut at det jo er en kjempeidé å ønske seg flere møbler dersom man ber inn til familieselskap! Litt samkjøring, og vips så unngår man å kjøpe de samme tingene.

Så gjenstår det å se hvem som kommer til å leke mest med huset framover, da.. For det er jo faktisk nesten like artig som i gamle dager - i tillegg til at møblene er finere og at man atpåtil har Spotify i TV-benken..

Derfor kan det vel hende at mor og datter må fortsette å små-krangle om hvor kjøleskapet skal stå, i alle fall for en liten stund til ;-)
 

/ God søndag

"Jeg bare smeller sammen en Elsa-kake"

I morgen skal vi feire lillesnuppas 3 års dag, og vel.. Vi er vel ikke akkurat i rute!


 

I dag morges var planen klar (vi hadde til og med skrevet det ned på papir):

1. Kjøre barn i barnehage
2. Peter lufter hunden
3. Christina hjelper Mormor
4. Svipptur til Tønsberg for å levere kameraet til reparasjon
5. Handle kakeingredienser og bursdagsting
6. Hjem og jobbe
7. Lage kakebunnen
8. Hente ungene i barnehagen
9. Lage middag
10. Gjøre ferdig kaka
11. Lage gele
12. Lage eplekakeboller
13. Rydde
14. Støvsuge
15. Tørke støv
16. Vaske gulv
17. Vaske bad
18. Vaske vinduene (dersom det blir tid)

Men så viste det seg at det var ett problem. Jeg hadde glemt at jeg er gift med en tidsoptimist.


Peter "let it gooooo" Kihlman
 

For da jeg kom hjem fra besteforeldrene mine, hadde Teo enda ikke vært ute på morgentur. Peter satt i sin egen kakeverden ved kjøkkenbordet, for han hadde spurt leserne sine om råd: Hvilken kake skulle han bake til lillesnuppas 3 års dag?

Etter mye fram og tilbake hadde han landet på at det måtte bli en Frost-kake, med sjølvaste Elsa tronende på toppen. Og nå satt han ved kjøkkenbordet og drømte seg bort mens han googlet hva slags ingredienser han trengte, og hvordan han skulle gå frem for å lage det som skulle bli den fineste kaken i manns minne.

Planen var å kjøre til Tønsberg senest 10.30, men innen Peter var ferdig med sitt - hadde klokka passert 11.45. For å gjøre en lang historie kort: Å få tak i ingredienser til en så fin og spesiell kake, er ikke bare bare. Ikke er det lett å finne en Elsa-dukke som koster litt mindre enn 699 norske kroner, heller.

Ting tok med andre ord overraskende lang tid - og da vi endelig satte snuta hjemover, hadde fredagsrushen startet for lengst. Vi måtte innom en matbutikk på hjemveien for å kjøpe resten, og da vi omsider parkerte foran huset, kikket vi på klokka og innså at det var på tide å hente ungene.

Da så det ut som det var like før Peter begynte å grine.

Klokka er snart 22.30, men takket være to små og flinke hjelpere i ettermiddag, er i alle fall kakebunnen ferdig. Men alt etter punkt 9 på lista, gjenstår før vi kan ta kvelden.

Det er vel mye som tyder på at punkt nummer 18 utgår ;-)
 

/ Men bursdag blir det uansett! 😉

Det blå rommet

Snakk om småkrise i bloggheimen: Kameraet vårt har tatt kvelden! Jeg var i full sving med å ta bilder i går, da det plutselig sa "klikk" og "klakk", også var det over. Selvfølgelig skjedde det meg, og selv om Peter ikke sa noe, så jeg i blikket hans at dette var noe som aldri kunne skjedd ham ;-)

Nå nekter i alle fall kameraet å oppføre seg, så vi blir pent nødt til å undersøke reparasjons-muligheter. Jeg var i full sving med å ta bilder av soverommet da dette skjedde, for det går fortsatt ikke en uke uten at noen spør meg hvordan det til slutt ble med denne blåfargen på veggene! Og det er moro.

Så nå følger et knippe mobilbilder isteden. Beklager dårlig kvalitet - men håper i alle fall det gir et visst inntrykk av det blå rommet som jeg trives så godt i :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette rakk jeg å knipse før det sa "klikk" og "klakk". Blått + grønt = Sant
 


Bildedryss over sengen som enkelt kan skiftes ut
 


Peter i underbuksa - han får henge på ubestemt tid ;-)
 


"Think Pink" fra 2013 - gleder meg til å få årets Hegeprosjekt-bilde i postkassa! 
 


Må ta med dette fine bildet vi fikk i gave fra bloggleser Heidi! Nydelig :-)
 

Under vinduene har jeg plassert to metallhyller ved siden av hverandre - de fungerer perfekt som bokhyller:


Merkelig samling bøker - må finsorteres..
 


Dette bildet hadde jeg kjøpt til lillesnuppas rom, men det ble danket ut av Anna og Elsa. Typisk :-/
 

Og så en "liten" detalj til slutt; jeg har kilt den gamle sprinkelsenga til barna mellom dobbeltsenga og veggen, sånn at jeg slipper å balansere på kanten av senga når vi plutselig blir fulltallige om natta.. Jeg får litt noia over å bli presset inn mot veggen, derfor funker sprinkelsenga perfekt - luftig og fint!


Og før noen spør: nei - sprinkelsenga er ikke et hint om at det er en ny baby på vei.. :-)
 

Blåfargen er altså St Pauls Blue fra Jotun, og jeg syns den er like fin og behagelig i dagslys som den er på kveldstid. Dessuten elsker jeg å sove i rom med mørke vegger - det gir en helt spesiell ro i sjela.

Litt farge på veggene er helt nydelig - så vurderer du å male, får jeg si som han treningsguruen: Berre gjer da! Og forhåpentligvis bruker du ikke to år på å bestemme deg for farge, sånn som jeg gjorde ;-)
 

/ Blue dabadee

Host og hark og kjerringråd

Først må jeg bare få si at jeg ikke akkurat hadde gledet meg til å poste gårsdagens innlegg.. Syting og klaging fører sjeldent noe positivt med seg - men jaggu må jeg innrømme at det var en skikkelig glede å lese kommentarfeltet da jeg våknet i dag tidlig. You guys ♥

Som Anonym skrev: "Du er faktisk enda heldigere, du kan skrive innlegg om humøret ditt og få støtteerklæringer."

Og det er jeg helt utrolig takknemlig for! Oppturer og nedturer - kanskje er det litt fint å dele alt sammen :-)

Hodet mitt er fortsatt helt på bærtur, og det er vel også muligens grunnen til at jeg natt til i går ble liggende i over en time å høre på hosting fra et av barnerommene. Det tok meg altså en hel time før jeg plutselig kom på kjerringrådet over alle kjerringråd - nemlig rådet som kurerer tørrhoste!

Og siden vi er godt i gang med høysesongen for snørr, hosting og basilusker på alle kanter, syns jeg det er på sin plass å minne om: Det Fantastiske Løk-trikset ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg er muligens en smule inhabil siden jeg er selvutnevnt formann i løk-triks-foreningen, men dette trikset er i 9 av 10 tilfeller helt magisk. Nytt av året er en påstand jeg egentlig har lovet Peter ikke å skrive noe om, men jeg klarer ikke la være. Så det kommer jeg tilbake til mot slutten ;-)

Løk-trikset går kort og godt ut på å la løkens magiske egenskaper spre seg i luften på soverommet til den som hoster. Del en halv løk i litt mindre biter, putt bitene i en skål, som deretter plasseres på hoste-rommet.

For å gjøre det litt enklere, har jeg svart på de vanligste spørsmålene:

Hvor setter du skåla med løk?
Svar: Nå som barna sover i store senger, pleier jeg å plassere skåla helt nederst ved fotenden etter at de har sovnet. Når jeg legger meg for kvelden litt senere, flytter jeg den ned på gulvet eller oppå kommoden sånn at den ikke står i veien. Det viktigste er at skåla ikke plasseres for nære hodet, for løken har jo de samme egenskapene som når man skjærer den på fjøla. Sterke saker :-)

Vil ikke løken tørke ut?
Svar: Jo, den tørker ut, derfor vet jeg mange sverger til å ha litt vann i skåla - ikke sånn at det dekker løken, men bare litt i bunnen. Jeg pleier å droppe vannet, for jeg syns den holder seg fersk akkurat lenge nok til at det funker hele natten. Men hvis du har litt vann i skåla, regner jeg med du kan bruke den samme løken påfølgende natt. Da deler du den bare opp i mindre biter, sånn at den får nye "ferske" snitt-overflater med nye cellevegger som brytes ned.

Vil ikke rommet stinke løk?
Svar: Jo. Det er umulig å dra nytte av løkens egenskaper uten å få med lukta på kjøpet dessverre. Pass på at løken er så fersk som mulig, jeg prøvde en løk som må ha vært smågammel en gang, og lukten var rett og slett motbydelig. Det beste er nok å snike løken inn etter at den som hoster har sovnet, så hvis du ikke takler lukten kan jo dette være et tips dersom du har noen som kan hjelpe deg ;-)

Kan vinduet stå åpent?
Svar: Helst ikke full luftings, men det går greit med vinduet på gløtt. Det viktigste er at det ikke er gjennomtrekk i rommet. Målet er at løk-lukten spres i rommet og blir værende - men jeg pleier alltid å ha vinduet på gløtt, og plasserer heller løken på andre siden av rommet.

Hvorfor virker ikke løktrikset på alle?
Svar: Det vet jeg ikke, men dette trikset virker først og fremst mot tørrhoste. Det er den samme kjemiske reaksjonen som fremkaller tårer i øyene når vi kutter løk, som oppstår i respirasjonsorganene når vi puster inn løk-gassen. Og slimhoste, astma, og andre lungeproblemer trenger muligens annen type behandling enn "mer fukt" for å oppleve bedring? (Jeg har ikke peiling, men jeg tar meg den frihet å synse litt..)

Virker det bare på barn?
Svar: Nei :-) Prøv det på gubben eller kjerringa også - etter at de har sovnet!

Er det bare gul løk som virker - eller kan man prøve med rødløk også?
Svar: Jeg har bare prøvd med gul løk, og har fått miksede tilbakemeldinger fra andre som har prøvd rødløk. Antar at siden rødløken er mildere, så vil effekten også oppleves som litt dårligere.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men så tilbake til det jeg lovet Peter ikke å skrive om. For nå har jeg studert og utprøvd dette kjerringrådet siden jeg oppdaget det i januar 2016, og jeg har funnet ut noe ganske oppsiktsvekkende. Det skjer ikke hver gang, men i litt for mange tilfeller til at jeg mener det kan være tilfeldig.

Løken fjerner ikke bare tørrhosten - den bidrar til raskere bedring. Jeg vet det høres helt sjukt ut (fnis), men natt til i går med løk på soverommet var altså det som skulle til for å gjøre småttisen helt hostefri. Jeg måtte dobbeltsjekke med Peter i dag, og det har faktisk ikke vært et eneste host siden natten med løk på rommet.

Ja, selvfølgelig kan det være tilfeldig, men det skjer omtrent hver gang. Et par netter med løk på rommet, og hostingen avtar. Nesa fortsetter å renne, men hostingen blir bedre. Ikke vet jeg hvordan det henger sammen, men en ting er i alle fall sikkert; Løken, den er magisk ;-)

Fortsett å teste ut det fantastiske løk-trikset - og tips familie, venner og bekjente som du vet lengter etter en natt uten hosting! Det skader ikke, og er uansett verdt et forsøk ツ
 

/ God bedring til alle små og store hostere der ute

Bare litt i ustand

Beklager stillheten de siste dagene, og beklager spesielt at jeg ikke har lagt ut et eneste livstegn siden fredag. Jeg skal prøve å komme med en liten forklaring.

For ideelt sett skulle jeg bare kjørt på og blogget som vanlig akkurat nå. Men jeg har aldri vært spesielt god på å late som om alt er bra når det ikke er det - derfor ble jeg rett og slett nødt til å ta meg noen dagers pause.

Jeg mener det er veldig viktig å skrive om ting som er vanskelig - så lenge det gjelder meg selv. Men akkurat nå er det ikke meg det handler om. Og det gjør det ekstra vanskelig - for jeg er sliten og ganske tom innvendig og jeg klarer ikke bare å overse sånt. I sånne perioder er det ikke så enkelt å skulle oppdatere en blogg.

Men så var det dette med timing, da. I går ble jeg minnet på at det er Verdensdagen for Psykisk Helse i dag - og i år er temaet "Noe å glede seg over":

"Det er ikke nødvendig å ha noe å glede seg til. Minst like viktig som å ha noe å glede seg til, er å kunne glede seg over det som er og det som har vært. Det er mye glede i å hente frem gamle og gode minner. Eller bare å glede seg over de små tingene i hverdagen, de som vi tar for gitt av og til."

Hvis ikke dette er et fint og viktig fokus, så vet ikke jeg! Og dette fikk meg til å se forbi bobla jeg befinner meg i akkurat nå. For vi har alle en psykisk helse - og det er jo helt normalt å ha tøffe dager! Herregud, vi er jo bare mennesker hele gjengen?

Og selv om livet serverer motbakker innimellom, så er det jo da man må sette inn ekstragiret. Å ta seg små pauser der man prøver å glede seg over det som er, og det som har vært.

Og sannheten er jo at bloggen er min lille lykkepille! Og den følelsen ønsker jeg ikke å gi slipp på, selv om jeg kommer til å kjøre på ekstragiret en stund til.

Tusen takk for at dere fortsatt er her ♥

Sofa i grøten

Året var 2013, Peter og jeg hadde akkurat bestilt vår første sofa. Vi var tilbake i møbelbutikken for å kjøpe en kommode til soverommet, og tenkte å avtale dato for hjemlevering av sofaen i samme slengen.

Peter og jeg stod ved skranken, jeg med den lille sønnen vår på armen. Vi hadde akkurat funnet en dato for levering, da jeg spurte den hyggelige damen spørsmålet. Det obligatoriske spørsmålet alle småbarnsforeldre bør stille før de kjøper sofa, men som jeg hadde klart å glemme midt oppi iveren over å ha funnet drømme-møbelet.

- "Du", sa jeg til damen,"Jeg må bare dobbeltsjekke en ting".

Damen kikket opp fra skjermen og smilte vennlig.

- "Ja", fortsatte jeg, "Jeg kikket ganske nøye på sofaen da vi kjøpte den, og så at alle putene hadde glidelås. Trekkene kan vaskes, sant?"

Damen stirret først på meg, så på sønnen min, før hun fikk et uttrykk i ansiktet som lyste av 50% medlidenhet og resten oppgitthet. Så svarte hun, fortsatt smilende:

- "Nei dessverre. Trekkene kan ikke vaskes. Men jeg kan anbefale denne impregneringssprayen?"

Close-up portrait of businesswoman hiding face in her hands, with smoke from ears
Licensed from: cherezoff / yayimages.com
 

Det tok ikke mange dagene etter at sofaen var i hus, før den første grøtklatten deiset ned mellom de to putene på venstre side. Impregneringsspray, du liksom. En flekk er en flekk.

Og siden da har det selvfølgelig kommet mange, mange flere.

Peter og jeg har naturligvis kommet ut av tellinga for lengst, og vi er til dags dato fortsatt i sjokk over hvor mye forskjellig som faktisk setter flekker. Et glass saft, for eksempel. Det kan være overraskende vanskelig å bli kvitt, dersom den ikke oppdages raskt nok.

Sofaen synger på fjerde året, og selve sofa-fundamentet er såklart i tiff toff stand enda. Men Peter og jeg har for lengst begynt å drømme om den dagen søling i sofaen tilhører sjeldenhetene - og vi kan bestille en ny.

Men inntil den dagen kommer, er det bare å gjøre det beste ut av det, med jevne mellomrom.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men til alle dere ansatte i møbelbutikker rundt omkring i Norges land: Er du i ferd med å selge en sofa til en kunde som står med en unge på armen, smil vennlig og forklar på en forståelsesfull måte at du bare vil gjøre oppmerksom på at trekkene ikke kan vaskes.

Noe annet skulle ikke vært lov ;-)

/ God helg - med eller uten flekker i sofaen
 

Creepy navnedilemma

Jeg har ledd og jeg har kost meg - tusen takk for alle forslagene på hva jeg kan kalle min aller første lille surdeigsbaby!

Katrine mente jeg burde kalle den "Gubben", for som hun skrev passer jo han til beskrivelsen: "Noe som trenger kjærlighet, mating og nøye oppfølging" ;-)
Lie foreslo "Svigermor", for "hvis du glemmer å mate den blir Svigermor sur, og det er det ingen som ønsker".. Surpompen, Børre, Berit, Gjærulf - er det rart det var vanskelig å bestemme seg?

Men valget falt til slutt på forslaget til Trine. Hun hadde åpenbart fått meg seg snappen jeg la ut i går, der jeg anbefalte å sjekke ut storyen til "Mammabanden". I går var det nemlig Thea Klingenberg som gjestesnappet; blogger, VG-spaltist og dama bak podcasten "Foreldrerådet".

Thea er en av mine favoritter på Snapchat, jeg elsker humoren hennes - også har hun en sønn på 6 år som heter Tidemann. Tidemann er en klok liten fyr som har lært meg mye om livet - og det er jammen ikke verst til å være 6 år!

Akkurat nå er Tidemann på Lanzarote sammen med mamma Thea, og bestefar "Foffa". Og som Thea prøvde å forklare på snappen i går, så er det visse utfordringer med å dra på tur med en på 6 år og en på 70. Interessene er kanskje litt sprikende, så i går lo jeg høyt da Tidemann skulle lære Foffa å dabbe ;-)

Og da Trine i kommentarfeltet foreslo å kalle surdeigsstarteren for "Tidemann", smeltet jo hjertet mitt helt. Problemet var bare at da jeg scrollet videre, hadde "K" foreslått å kalle den for "Foffa".. Og vips var dilemmaet et faktum!

Jeg spurte Peter hva jeg skulle gjøre, men han syns det virket litt i overkant creepy å oppkalle surdeigsstarteren etter Tidemann og Foffa, og sa; - "Da får du i alle fall spørre dem først".

Som sagt så gjort, jeg sendte Thea en melding der jeg forklarte hele opplegget, at jeg skulle lage min første surdeigsstarter og at ekspertene anbefaler å gi den navn. At jeg hadde utlyst en liten konkurranse på bloggen, at det hadde kommet inn mange gode forslag, men at jeg hadde falt helt for "Tidemann" og "Foffa". Syns hun det var creepy? Og hvis ikke: Kunne hun spørre Tidemann og Foffa om det var greit?

Ikke lenge etterpå tok jeg en titt på telefonen, og oppdaget dette:


Hahaha!
 

Det var kanskje ikke så rart at hun valgte å ta skjermbilde, for det må vel ha vært den rareste snappen hun har fått i hele sitt liv.. Men så dukket det opp en snap til, og da jeg åpnet den, var det en liten videosnutt av en smilende Tidemann som sa: "Ja, det er helt i orden, det!"

Stemmen til Thea fulgte opp med om han syns det var "greit å få en brøddeig oppkalt etter seg", og Tidemann nikket ivrig ;-)

Og sånn hadde det seg at jeg rett og slett ble nødt til å lage en surdeigsstarter til! Si hei og hallo til Tidemann og Foffa ♥


 

Tusen takk for alle forslag, folkens! Og takk til Tidemann og Foffa på Lanzarote :-)

/ Og til Trine og K: En bit av surdeigsstarteren overraskelse kommer i posten ;-)

Rosa og hjemmestrikket

I dag har jeg lest meg gjennom alle de fine kommentarene jeg fikk på gårsdagens innlegg om den rørende mailen som lå og ventet på meg i innboksen. Jeg er så takknemlig, og veldig glad for at dere tok dere tid til å skrive noen ord til meg! Det varmer mer enn mest ♥

Men i dag fikk jeg noe annet som også varmer! For finnes det egentlig noe bedre enn å ha en mormor som er helt rå på å strikke?

For ikke mange dagene siden ringte hun og lurte på om jeg kunne tenke meg en ny genser. Og i såfall, i hvilken farge? Jeg svarte "Ja, takk - veldig gjerne! Lys rosa hadde vært topp."

Og i dag var den ferdig! Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan det er mulig å strikke en hel genser på bare noen dager, for jeg har jo skrevet om min mangel på strikkeferdigheter flere ganger før. (Blant annet her)

Men se på denne nydelige genseren, da! Helt perfekt - og den fineste rosafargen jeg kunne ønsket meg:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Passer perfekt!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. Og er mjuk og varm..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. og god :-)
 

Og det morsomme er at jeg faktisk har et bilde som viser at jeg ble veldig glad sist jeg fikk et hjemmelaget, rosa plagg av Mormor. For ca. 34 år siden :-)


(Fra familiens fotoalbum)
 

Et og annet har vel endret seg en smule siden den tid, men én ting er fortsatt sikkert: Det er lite som slår klær laget med en mormors kjærlighet og omtanke ツ

 

/ Mormor

Mailen som fikk meg til å knekke sammen

Tidligere har jeg blitt kritisert fordi jeg har valgt å skrive om nettroll. At negative kommentarer ikke fortjener å bli viet oppmerksomhet, og at det er mye bedre å fokusere på det positive isteden.

Så i dag tenkte jeg rett og slett å gjøre det. Jeg skal dele noe jeg fikk på mail i forrige uke, en historie som traff meg rett i hjerterota og som fikk meg til å knekke sammen. Jeg gråt så jeg hikstet, for dette må være noe av det fineste jeg har fått høre noensinne.

I denne mailen fulgte det med et bilde, som jeg dessverre ikke kan dele videre. Men det var et familiebilde av en mamma og en pappa med hvert sitt barn på fanget, og i midten satt en bestemor.

Alle fem, med de fineste, mest ekte smilene jeg har sett på et familiebilde noen gang. Og blikkene deres var så til stede, så oppriktige og fyllt med en varme jeg ikke kan beskrive med ord. Et bilde som rett og slett utstrålte godhet og ekte kjærlighet.

Og siden jeg tenker at vi i blant trenger en liten påminner alle mann, så spurte jeg avsenderen om jeg kunne dele mailen hennes. Det fikk jeg lov til, og som hun skrev:

- "Livet snur så fort. Det er viktig å huske på."


Licensed from: Ecvilibr / yayimages.com
 

"Hvor skal jeg begynne? Jeg har aldri lagt igjen en eneste kommentar på en blogg og enda mindre sendt mail, så dette er nytt for meg. Men da jeg tilfeldigvis så at Espen Hilton rakket ned på bloggen din, bestemte jeg meg for å skrive til deg.

Han fremsnakket seg selv og omtalte seg som en "livredder". At hans blogg var mye viktigere enn din og at han burde vunnet! Da følte jeg at jeg ville skrive til deg og fortelle hva bloggen din betydde for meg i en vanskelig tid!

Min historie til deg handler egentlig om den gangen livet ikke lot seg redde. Og jeg vil skrive til deg så du kan forstå hvor viktig din blogg kan være for noen også.

Livet mitt er ikke så helt ulikt ditt. Jeg er gift med en fantastisk flott mann, jeg er mamma til to nydelige barn og har en Cavalier som er rampete, men også ganske sjarmerende. Vi bor i utkanten av en storby og har hus og stasjonsvogn. 

Jeg har alltid hatt et utrolig nært forhold til mammaen min og da mannen min f.eks var på jobb i Nord-sjøen, flyttet jeg og barna mine alltid inn til henne i 2 uker. Vi hadde et helt spesielt nært forhold og hun var min beste venninne og støtte i livet.

Vi var sånne som kunne ringe hverandre 100vis av ganger hver eneste dag og alikevel ha noe å prate om. Søsknene mine er en del eldre enn meg, så mye av oppveksten min var det bare meg og mamma.

Livet vårt ble snudd på hodet for 2 år siden da vi fikk beskjeden om at hun hadde fått uhelbredelig kreft. Så fort kan livet snu. 

Fra å føle seg helt frisk ene dagen til å være dødssyk neste dagen. Legene ga oss lite forhåpninger og sa at det kunne være snakk om max 1 år igjen å leve. Dette var april 2015. Vi brukte all tid vi kunne sammen og hver bursdag, jul og 17 mai ble feiret med visshet om at det ville bli vår siste sammen. Alt får en ny betydning når man vet at man aldri skal få oppleve det sammen igjen.

Barna klamret seg til mormoren, de ville ikke være i barnehage eller noen andre steder enn i hennes armer. Det var vanskelig å forklare dem om sykdommen, hvordan skal man si at denne gangen så kommer det ikke til å gå bra? Barn forstår så mye mer enn vi tror.

Selv om mamma hadde gode dager, var hun mye sliten og hadde perioder med store smerter. Et av hennes store høydepunkt var å få følge min eldste sønn på første skoledag. Vi hadde også en uforglemmelig jul sammen, men etter nyttår ble hun dårligere.

I slutten av februar 2016 ble hun innlagt ved palliativ avdeling. Dette var et nytt ord for oss. Hva er det? Kort fortalt en avdeling hvor man kommer for å få pleie før man dør.

Det høres tragisk ut, og det er det virkelig og, men på en eller annen måte må man komme seg igjennom dagene. En kan jo ikke sitte å gråte hele tiden, hver eneste dag. Hva gjør man mens man venter på døden?

Jeg trillet henne på turer i vårsolen i nærområdet, vi drakk kaffe i kantinen og barna mine hadde sang og skuespill for henne, men da hun ikke orket det lengre ble dagene lange. Veldig lange.

Vi hadde mange gode, lange samtaler og brukte tiden vår på å bare være sammen. Mannen og barna mine var mye sammen med oss, men vi var mye alene bare vi to også.

Men så tilbake til hvorfor jeg skriver til deg.

For på en palliativ avdeling, mens vi ventet på det uunngåelige, satt jeg og trykket på mobilen og leste et av dine blogginnlegg. Mamma lå i sykesengen og hvilte seg. Jeg flirte litt av noe du skrev og mamma lurte på hva det var jeg lo av.

Jeg fortalte kort hva jeg hadde lest. Hun ba meg om å lese mer. Jeg ble sittende i timesvis og lese gamle blogginnlegg for henne og vi lo så tårene trilte av mange av innleggene! Blant annet da vi leste innlegget om "øyelegens dom", så lo vi så vi måtte tørke tårer! Helt fantastisk skrevet!

Vi kjente oss igjen i mange av innleggene dine og det skapte på en rar måte litt hverdag for oss i en ellers så tragisk situasjon. Det ble en virkelig koselig stund for oss hver gang vi leste litt fra bloggen din.

Vi leste litt omtrent hver eneste dag. Dagene mens vi ventet på døden var de lengste i mitt liv, og det ble en slags virkelighetsflukt for meg å lese for henne. Det tok fokuset vekk fra frykten og tankene på det som skulle komme.

15.april 2016 døde hun fredfullt med oss nærmeste rundt seg

Grunnen til at jeg skriver til deg er for at du skal forstå at selvom du skriver om hemorider og andre hverdagsproblemer, så gjør du en fantastisk innsats. Du skaper smil og glede! Det skapte ihvertfall mange gode stunder og minner for oss i en ellers ganske håpløs situasjon.

Takk for at du fikk mamma til å le så hjertelig at jeg fortsatt kan høre det den dag idag hvis jeg lukker øynene.

Og takk for at du gjorde dagene våre litt lysere oppi alt det mørke.

Vel fortjent at du vant!!

Vennlig hilsen fortsatt trofast bloggleser"

 

/ En rørt og veldig takknemlig Kona til

Nystekt nyhet på hjemmekontoret

/ Annonse

I blant må jeg klype meg selv i armen når jeg tenker tilbake på hvordan det var å spise glutenfritt for bare få år siden. Ikke bare var utvalget labert, men det som fantes smakte pyton og ble knusktørt på et blunk.

Kanskje er det derfor det gleder hjertet mitt ekstra mye når det kommer glutenfrie nyheter på markedet som smaker helt prima! I veldig lang tid har de glutenfrie bakervarene fra Hatting vært et fast innslag i helgefrokosten, og nå har det kommet enda et produkt som skal inn i frokost-loopen min!

Nyheten Hatting Glutenfrie Fiberrike rundstykker smaker nydelig, de har en konsistens vi bare kunne drømme om for bare få år siden - og de inneholder hele 7,3% fiber.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vente, vente.. Lukte, lukte :-)
 


 

Hatting jobbet lenge og iherdig før de lanserte serien med glutenfrie bakevarer for et par år siden, og er veldig stolte av den gode smaken og den myke, saftige konsistensen. Og det merkes virkelig på produktene.

Disse Glutenfrie Fiberrike rundstykkene er dessuten "Fri for", det betyr at de ikke inneholder de "vanlige" allergenene som gluten, hvetestivelse, melk, laktose, egg, nøtter og soya.

Da jeg skrev at de skulle inn i "frokost-loopen", kunne jeg vel egentlig skrevet hjemmekontor-loopen.. For en av fordelene med å ha hjemmekontor, er jo at man har tilgang til både fryser og stekeovn midt i arbeidstida.

Og når det i tillegg bare tar 7 minutter før herlighetene er ferdig, ja da lukter det nystekt rett som det er ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oh yes, indeed!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Også glutenfritt, da gitt. Nesten ikke til å tro :-)
 

Mer om Hattings smakfulle nyhet, finner du her!

* Følg Hatting Norge på Facebook *

/ God søndag

Sayonara September!

September får jo ben å gå på når man reiser ti dager på ferie til Spania.. Men jeg syns likevel den måneden går fort hvert eneste år, og det er egentlig litt rart med tanke på at jeg helst skulle beholdt sommeren to-tre måneder til :-)

Men nå er det oktober, jeg innser at jeg fortsatt ikke har spist fårikål - så her er det mye bra i vente! Men først, en liten oppsummering av september.

SEPTEMBER

Beste kjøp
Helt klart de to leselampene til å ha over senga! Endelig kan vi lese på sengekanten igjen, uten å måtte slåss om hvem av oss må stå opp for å slå av lyset i taklampa. Luksus.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Beste bomkjøp
Selv om jeg for lengst har bestemt meg for ikke å kjøpe sånne bitte-bittesmå søte, grønne planter når jeg er i blomsterbutikken, så fant jeg en liten en som så ut som et kruspersille-hode da jeg var innom sist. Klarte såklart ikke gå forbi denne dagen heller, og planta har allerede tatt kvelden. For lite eller for mye vann, jeg klarer aldri knekke koden. Men nå har jeg lært, ingen flere bitte-bittesmå søte, grønne planter.

 

Peter-øyeblikk
Da jeg fikk kose meg 20 timer på kurs forrige helg, og Peter styrte skuta her hjemme. Ingenting er som å komme hjem til to småtasser som ivrig forteller om alt det morsomme de har funnet på sammen med pappa!

 

Christina-øyeblikk
I forrige uke viste jeg finger'n til en bilist mens jeg hang på tuta. Det er ganske barnslig, men når du er så tjukk i huet at du foretar en forbikjøring forbi TO biler og én BUSS, da er det lov å bli både redd og oppgitt. Det er et under at det gikk bra, men det hjalp vel ikke stort at jeg vifta med fingeren.

 

Fullførte prosjekt
Nå er soverommet ferdig, og jeg innser at en kjempefin farge, samt bilder på veggene - virkelig gjør susen! Soverommet har blitt mitt nye yndlingsrom og jeg blir helt varm i hjertet bare jeg titter inn. Og jeg som trodde veggfarge bare var veggfarge!

 

Prosjekt som videreføres til neste måned
Blir det for rart å male hele stua i samme blåfarge som vi valgte til soverommet? Hvis ikke.. Hello :-) En ting er i alle fall sikkert, de grå veggene i stua skal fornyes! Farger ♥
Også skal podcasten "Gjesterommet" på lufta igjen. Det gledes :-)

 

Herligste øyeblikk
Når man er redd for å fly, og kan klype seg i armen fordi både tur og retur gikk som smurt! Ikke en liten turbulens, ingen hjerteklapp, ingenting. Og eksemplariske barn på toppen av det hele - det føles nesten som en drøm.

 

Blondeste øyeblikk
Da jeg så Bloggerne-episoden fra årets Vixen Blog Awards, og ble vitne til regelrett drittslenging bak lukkede dører. Jeg var jo på Vixen selv, og der virket det som alle var venner.. Haha, så feil kan man ta :-)

 

Bilde som aldri havnet på bloggen
Dette postet jeg visst aldri.. ;-)


 

Friskus
Jeg har spist mengder med grønnsaker! Og ikke vet jeg, men både ungene og Peter har vært skikkelig forkjøla nå. Jeg har bare blitt litt harkete i halsen og veldig trøtt i trynet - så jeg lurer på om inntaket kan ha gjort susen.

 

Daffus
Trening har det blitt dårlig med de siste ukene, og jeg innser hvor fort man kan bli støttemedlem på et treningsstudio. Men jeg tenker at jeg i alle fall bidrar slik at senteret forhåpentligvis ikke blir lagt ned med det første.. Også er det bare å komme seg tilbake på hesten igjen.

 

Favoritt-blogginnlegg
Innlegget om blomsten! Buhu ♥ Den lille blomsten

 

Yndlingssanger
Charlotte Gainsbourg - Deadly Valentine
Post Malone feat. 21 Savage - Rockstar
Sofi Tukker - Best friend

 

/ Takk for nå september - og velkommen oktober, håper du blir fin!

Skriften på veggen

På torsdag begynte jeg å bli lei av å se på den tomme tavla jeg hang opp på veggen tidligere i uka. Planen var jo såklart å skrive et eller annet morsomt på den, problemet var bare at jeg var helt tom for ideer.

Men mens jeg satt der og grublet, kom jeg plutselig på at jeg hadde glemt noe.. For jeg er jo så heldig at jeg faktisk har et personlig google-maskineri i lomma til enhver tid! Lurer jeg på noe, kan jeg bare spørre følgerne mine på Snapchat - der får jeg nemlig bestandig svar :-)

Som tenkt, så gjort - jeg utlyste rett og slett en liten konkurranse. Hva skal jeg skrive på den lille tavla?


 

Vinnerforslaget blir belønnet med en liten premie i posten - og responsen lot ikke vente på seg! De siste to dagene har jeg humret meg gjennom det ene gode forslaget etter det andre, faktisk kom det inn så mange at jeg bare rakk å sjekke halvparten.

Det kom inn veldig mange hysterisk artige ordtak og livsmotto, men siden tavla er ganske liten, ble mange av dem litt i lengste laget. Og siden jeg ikke er godt til å tegne, måtte alle tegneforslag dessverre også forkastes.

Men forslaget som stakk av med seieren, var kort, konsist og tatt veldig på kornet - og jeg elsket det umddelbart! And the winner is:


😂
 

Min humor, men kanskje ikke Peters ;-)
Les innlegget hans: Ukas krangel: Passiv aggressiv strikkekamp

/ En strikk - Et strikk

10 viktige doregler

Her i huset har vi doregler. Viktige doregler.


Licensed from: cookelma / yayimages.com
 

Nå har jeg ikke byttet livsledsager sånn veldig mange ganger i mitt liv, men nok ganger til at jeg vet det er et veldig stort steg å flytte sammen. For samtidig som det er viktig ikke å endre hverandre som personer, så er det ikke til å komme bort fra at man blir nødt til å møtes på halvveien på enkelte ting.

Og en av de første tingene Peter forklarte meg da jeg flyttet inn i leiligheten hans, var overraskende nok: "Her lukker vi dolokket før vi trekker ned".

Helt ærlig hadde jeg hatt et ganske avslappet forhold til dolokk fram til jeg møtte Peter. Men det var noe med måten han sa det på, som gjorde at jeg skjønte at dette var viktig. Og det er det jo faktisk! Så da begynte jeg å gjøre det selv også.

Men sånn bortsett fra denne dolokk-regelen, har ikke Peter kommet med andre befalinger. Det må vel bety at alle de andre doreglene i huset, er mine ;-)
 

1. Lukk døra

Dette punktet skled helt ut da vi fikk barn, jeg tisser i alle fall alltid med døra åpen. Men skal du ordentlig på do, lukk døra. Er du alene hjemme med barn er det selvfølgelig unntakstilstand ;-)
 

2. Lukk dolokket før du trekker ned

Som allerede nevnt, dette er viktig - spesielt om man har vært ordentlig på do. Ingen grunn til å gå i detaljer, men det handler om bakterier. Mye bakterier. Bare lukk lokket.
 

3. Sjekk om dobørsten trengs

Gløtt forsiktig på lokket etter at du har trukket ned, for å se om en runde med dobørsten er nødvendig. Bruk den, ikke la det bli opp til nestemann.
 

4. Lufting

Er det behov for lufting, sett opp vinduet eller få på vifta. Ikke løp ut og lukk igjen døra i en fart - eller la døra stå oppe sånn at luftingen skjer ut i resten av boligen. Huttetu.
 

5. Håndvask

Viktig. VIKTIG. V I K T I G.
 

6. Tomt for dopapir

Tar du siste tørket, og du ikke har tid til å hente nye ruller - sett den tomme dorullen oppå lokket! Så unngår du at nestemann havner i papir-knipa. La meg bare si det sånn at enkelte i denne husstanden ikke praktiserer dette tipset. Til andres fortvilelse.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

7. Kun tre ting

Det er kun tre ting som skal i do. De to åpenbare - pluss dopapir! Ikke våtservietter, bomullpads, q-tips, bleier etc. Og ikke matrester! Jeg trodde man skulle kaste flytende matrester i do da jeg var yngre, men dette er jo bare deilig mat for kloakkrottene. Dessuten kan matrester inneholde mye fett, som fester seg på rørveggene.
 

8. Hemoroider

Svigermor jobber som operasjonssykepleier, og hun har lært meg at å scrolle på telefonen mens man sitter på do, gjør at man glemmer tiden og blir sittende for lenge. Og sitter man for lenge, kan det fort bli en liten hemoroide-fest der bak. Så gjør det du skal, dra på deg buksa igjen, vask hendene - og om du føler du trenger litt mer egentid, sett deg på dolokket og scroll videre ;-)
 

9. Dorull-kvalitet

Invester i dopapir som føles som dopapir, og ikke avispapir. Dette henger som oftest sammen med pris, så styr unna de billigste variantene. Been there, done that.
 

10. Dorull-påfyll

Ser du at det nærmer seg slutten på den siste dorullen, gjør det jeg anser å være en av husholdningens aller viktigste arbeidsoppgaver: Fyll på! ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Også skal selvfølgelig dorullen henge med papiret ut. God fredag folkens

Vi visste ikke en pøkk

I går var Peter og jeg på mimrer'n. Vi begynte å tenke på hva i all verden vi drev med før vi fikk barn, hvordan så hverdagen egentlig ut da? Eller, vår gravide hverdag, for å være helt nøyaktig - for vi rakk jo faktisk ikke å ha så mye hverdag før vi plutselig en dag oppdaget at 2 skulle bli 3.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Mens vi mimret, kom vi plutselig på at Peter pleide å ha faste spillkvelder med guttegjengen hver uke, der de spilte Fifa mens de slarvet om alt og ingenting. Og i den guttegjengen, var det en av kompisene som Peter og jeg ristet skikkelig på hodet av. Han var nemlig tobarnsfar, og kom for sent hver eneste Fifa-kveld fordi han først måtte hjem og hjelpe kona med å legge de to barna.

Og Peter og jeg kunne ikke forstå hvordan det var mulig. Ålreit, så var det sikkert enklest å være to om leggingen, men én kveld i uka kunne vel kona klare alene? Mannen måtte faktisk reise fra jobben i Oslo, ut av byen for å komme seg hjem, legge unger, og så tilbake til Oslo igjen for å møte kompisene.

Ærlig talt. Når barnet vårt ble født, skulle vi i alle fall ikke gå i sånne teite feller. Vi hadde allerede gjort om gjesterommet til barnerom, den lille babyen skulle sove i sin egen seng så fort det lot seg gjøre - og vi skulle i alle fall få på plass gode leggerutiner fra dag 1, sånn at babyen lærte seg å sovne av seg selv.

Vel.

Det tok ikke mange dagene etter at sønnen vår var født, før vi forstod at vi ikke visste en pøkk om noe som helst. For den lille tassen vår som skulle sove i egen seng og sovne av seg selv fra dag 1, han roet seg jo mye fortere når han ble pjusket litt på ryggen. Og det hadde vi ikke lest noe sted - men det var det eneste som funket.

Og da skjønte vi ganske kjapt at det å være foreldre stort sett handler om prøving og feiling. At noen ganger funker ting etter boka, mens andre ganger må man finne ut av det selv. Oftest sistnevnte.

Fra den dagen har vi vært veldig forsiktige med å sette spørsmålstegn ved måten andre foreldre velger å gjøre ting på. Ålreit, så er dere to om leggingen? Så bra! Dere spiser middag foran TV'n? Supert! Dere må løpe etter ettåringen for å få i ham mat? Flott at han spiser da, i det minste!

For vi forstod jo ganske kjapt at ting er i konstant endring uansett, og at det som er oppskriften i dag, kanskje ikke funker i morgen. Matvaner, leggetider, kommunikasjon, rutiner, oppførsel - you name it.

Sånn er det å være forelder.

Og om man ønsker å kjøre hjem til familien sin og si natta til barna før man suser ut igjen for å møte kompiser og spille Fifa - så er det faktisk helt i orden, det ツ

* Følg Konatil på Facebook *

Når mareritt blir virkelighet

I dag fikk jeg en mail fra en fortvilet mor som lurte på om jeg kunne ta opp et spesielt tema på bloggen. Det viste seg at forrige fredag opplevde hun og mannen at et av deres verste mareritt ble til virkelighet - og nå ønsket hun av hele sitt hjerte å advare andre foreldre.

Men fremfor å bare skrive et innlegg om dette temaet, spurte jeg om jeg heller kunne dele den sterke historien moren hadde skrevet selv.

Og det fikk jeg lov til - så nå håper jeg så mange som mulig leser historien til mamma Tone og pappa Daniel. For dette kan skje den beste.

OBS! Inneholder sterke bilder!


Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com
 

Fredag ettermiddag ble ett av våre verste mareritt virkelighet. Lille Luna på 10 mnd reiste seg opp etter en peisovn mens hun og pappa var på en snar visitt hos noen venner.

Hun har fått en alvorlig brannskade i venstre hånd. Noen få sekunder var alt som skulle til. Hun rakk ikke en gang begynne å grine før pappa hadde tatt henne og var på vei til vasken bare 4 meter unna.

Smertene hennes og hylene vil aldri bli glemt. 3 timer med utrøstelig gråt.

Vi har allerede vært mye på sykehuset, 5 stikkforsøk før veneflonen satt, skrik, tårer, sederende midler som resulterer i et blikk du aldri glemmer og en livløs kropp i narkose blir forlatt på operasjonsbordet. Følelsen som forelder eller pårørende er det ingen som vil oppleve

Uttallige sår og bandasjeskift venter, kanskje nye operasjoner, tårer og skrik, både fra oss og Luna. Selvbebreidelsen vil sitte der for alltid. Hvorfor passet vi ikke bedre på?!

Det skjer så altfor fort, det trengs bare noen få sekunder. Det kan skje selv de beste. Sykehuset er flinke til å backe oss opp, der vi føler vi har sviktet som foreldre.

Vi spurte legen;- hvor ofte behandler dere slike skader?
Legen så på oss, sukket og sa, - altfor ofte dessverre.

Har DU nok kunnskap om hvor store konsekvensene av noen få sekunders uoppmerksomhet er? Vi legger ikke skyld på andre enn oss selv, men tenker forsiktig på om det bør mer kunnskap om brannskader og sikring inn i f.eks kontrollene på helsestasjonen? Da i god tid før barnet begynner å ta seg rundt på egenhånd.

Dette må gjerne deles så vi kan tydeliggjøre hvor lite som skal til, og vise at selvom det kanskje ikke ser SÅ ille ut den første timen så blir det gradvis verre og verre enn verst.

Fasiten av få sekunder på et brennende varmt glass i en peisovn:


Etter to timer
 


Dagen etter
 


Dagen etter sårrevisjon
 

Vi vil komme med en sterk oppfordring som vi vil SKRIKE ut til alle våre kjente. Ikke vurder om det er på tide å få opp den peisgrinda, ikke tenk at du skal flytte den kaffekoppen etterpå. Eller ledningen på vannkokeren som henger ned, som kanskje minsten får tak i og alle de andre brannfellene som lurer.

Bare GJØR det, vær så snill, bare gjør det. Dette vil ingen oppleve!

Vi håper på best mulig utfall for Luna, at hun ikke skal få varige mèn og at hånden hennes vil fungere som før. Dette vet vi ikke enda, for skadene blir vurdert og forandrer seg fra dag til dag. Vi håper hun kan behandles ferdig i Kristiansand, men det ble i dag sendt bilder til Haukeland- brannskadeavsnittet og vi venter svar fra de innen kort tid.

Vi håper dette innlegget kan bidra til økt fokus på trygghet for de aller minste, og håper at ingen flere barn skal gjennomgå det Luna gjør nå ♥

Tone & Daniel

 

/ Lille Luna Del gjerne

Endelig oss igjen

Denne dagen har jeg ventet på. For i dag er det endelig oss igjen ツ

Freedom - happy free couple in car driving in pink vintage retro car cheering joyful wih arms raised. Friends going on road trip travel on summer day under sun blue sky.
 

For en stund siden fikk jeg spørsmål om hvordan det føles å ha faste blogglesere. Om dette er noe Peter og jeg tenker over til vanlig, at det er en gjeng med ukjente mennesker som ler og gråter med oss i hverdagen.

Og selv om det ikke er så lett å forstå at dere er en gjeng som følger oss i tykt og tynt, så føles det helt ærlig som vi har vår lille greie her inne. At vi er som en stor vennegjeng på kafé. Jeg kjenner dere litt, dere kjenner meg litt. Vi drikker kaffe, koser oss og prater en stund, også møtes vi igjen i morgen.

Dette flyter av seg selv i hverdagen, men innimellom ristes jeg ut av hverdagsbobla. Det er de gangene et av blogginnleggene går viralt, og lesertallene mine fyker i lufta. For da skjer det noe. Da kommer plutselig ting helt ut av kontroll.

Som innlegget der jeg parodierte bloggdronningen for noen uker siden. Jeg hadde regnet med at det kom til å skape reaksjoner - men som alltid når jeg skriver et innlegg, postet jeg også dét innlegget i den tro at det kom til å treffe som et vanlig blogginnlegg. Jeg skrev til dere, dere som vet hvem jeg er. Dere som kjenner internhumoren. Det føltes litt som å fortelle en morsomhet til gode venner.

Jeg hadde jo ikke sett for meg at 80.000 ekstra skulle stikke innom den kvelden. Og like mange dagen etter. Og dagen etter der igjen. Det er gøy med trafikk altså, men så var det dette med oppstyr, da.

Jeg har det nemlig med å glemme at jeg ikke liker oppmerksomhet, en liten detalj som jo er ganske spinnvill med tanke på at jeg lever av å drive en blogg. En blogg om meg selv, mitt liv og mine betraktninger på verden og livet. Men så tar jeg ikke telefonen når avisa ringer ;-)

Misforstå meg rett, det er selvfølgelig fantastisk å få respons - men hver gang ting går viralt innser jeg at jeg liker den lille gjengen vår best.

For det å ha dere faste lesere innom hver dag, er som å ha en koselig liten innflytningsfest der musikken dempes før midnatt, der alle vet å oppføre seg, og kanskje til og med rydder litt før de drar.

Men når et innlegg går viralt, er det som om den koselige lille innflytningsfesten blir rasert av ukjente mennesker som sparker inn døra, tømmer barskapet til faren din og stjeler alle smykkene til moren din, før de forlater stedet i fullstendig kaos. Og etter noe sånt, tar det alltid litt tid før ting normaliserer seg igjen.

Men nå er altså hverdagen tilbake, og det føles helt topp. Det handler altså ikke om at jeg ikke tåler kritikk, jeg innser bare hver gang lesertallene skyter i været at det ikke er noe mål for meg å bli størst.

For si hva du vil om lesertall og likes og klikk og kommentarer, jeg trives i alle fall best sammen med kjentfolk. Og nå er det endelig oss igjen :-)

Cheerful young people showered with confetti on a club party.

/ God onsdag! :-)

Den lille blomsten

For en måned siden skjedde noe ganske spesielt, noe som ikke kunne falle meg inn å dele på bloggen. Jeg deler det meste her inne, men dette føltes bare for rart.

Men av en eller annen merkelig grunn klarer jeg ikke la det ligge. Det dukker opp i hodet mitt hver gang jeg åpner Mac'en, derfor har jeg nå bestemt meg for å skrive litt om det likevel. En merkelig liten historie - som handler om en blomst ❤

For 3,5 år siden, da sønnen min var litt over 2 år gammel, tok jeg ham med til en blomsterbutikk. Vi skulle besøke Farmor, og jeg tenkte den lille gutten kunne få ta med en blomst til oldemoren sin.

Jeg husker den lille gutten tasset rundt i butikken, tok seg god tid mens han kikket og kikket på de forskjellige plantene. Etter en lang stund, stoppet han plutselig opp og nikket. Så pekte han på en liten hjerteformet sak. Den skulle Oldemor få.

Det var en kaktus formet som et hjerte. Ikke en sånn kaktus med pigger, men en som lignet mer på en sukkulent. Og Farmor ble så glad for gaven, hun snakket om den hver gang vi kom på besøk, og da gikk sønnen min bestandig bort for å studere den litt. Han var nok en smule stolt, og samtidig litt fascinert fordi den var formet som et hjerte.

Da Farmor døde i fjor, spurte Pappa om jeg ville ha den lille planten. Det ville jeg såklart, og siden da har den stått på kjøkkenet vårt. Hver gang jeg har sett på den, har jeg tenkt på Farmor. Den har gått fra å gjøre meg trist av savn, til å gjøre meg glad av alle de gode minnene.

Den har til og med sneket seg med på noen bloggbilder innimellom, søt som den er:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tittei bak der :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En hjerteblomst og to giteringer :-)
 

Men for en måned siden skjedde det altså noe rart. Det var dagen før lillesøster skulle gifte seg, huset sto på hodet. Jeg øvde på talen min mens jeg prøvde å gå inn de høyhælte skoene mine, og Peter sto på kjøkkenet og bakte sin berømte sviskekake som var bestilt til bryllupsfesten. Plutselig utbrøt Peter ganske ivrig:

- "Christina! Har du sett på hjerteblomsten til Farmoren din i det siste, eller?! Sjekk her, da!"

Da jeg kom bort til Peter, holdt han den lille blomsten fram, og jeg kjente det smalt til i hjertet mitt. For dagen før den store dagen, så hjerteblomsten slik ut:


 

Jeg er ikke spesielt troende av natur, og jeg vet ikke hva jeg tenker om de store spørsmålene i livet. Men at denne lille kaktusen skulle få et skudd som vokste opp ved siden av, i akkurat samme uke som lillesøster skulle gifte seg, er bare så innmari spesielt. 3 år uten så mye som et livstegn, men så plutselig og akkurat i tide til bryllupet...

Jeg vet at Farmor gjerne skulle sittet i kirken og sett sønnen sin følge barnebarnet opp kirkegulvet den lørdagen. Og jeg vet ikke, men det var noe med den blomsten som plutselig fikk meg til å føle at kanskje fikk hun oppleve det likevel.

Sannsynligvis er vel den lille blomsten bare en tilfeldighet. Eller kanskje ikke ❤

 

/

"Vi skal ikke bare gå for en til, da?"

Denne helgen hadde jeg grugledet meg til i veldig lang tid. Jeg gledet meg fordi jeg skulle to fulle dager på kurs, og jeg gruet meg fordi Peter skulle være hjemme alene med barna fra morgen til kveld hele helgen.

Misforstå ei, jeg var ikke i tvil om at det kom til å gå bra mens jeg var borte, men jeg er jo en hønemor som trives aller best hjemme sammen med de to små. Dessuten har jeg merket at Peter har vært litt smånervøs denne uka, og da den ene etter den andre begynte å nyse og klage over vond hals på fredag, gjorde jo ikke det hønemors sak noe bedre.

Men selv om Peter shusjet meg ut døren lørdag morgen mens han overbeviste meg om at det kom til å bli en strålende dag for alle, sjekket jeg likevel mobilen spent i de første to pausene på kurset. Men på mobilen var det stille, så til slutt ble jeg faktisk nødt til å be om et livstegn hjemmefra.

Og da disse bildene tikket inn, skjønte jeg jo at de hadde andre ting å tenke på enn å sende meldinger til muttern!


Åpen dag på Brannstasjonen - hei hallo!
 


Score!
 

Også sånn som de hadde kost seg! Timene hadde flydd avsted, de hadde vært på Brannstasjonen, på Bowling, tatt lørdagshandelen, gått turer, spist nistepakker og laget middag. Stemningen hadde vært på topp hele helgen - og ingen hadde spurt etter Mamma!

Og da jeg kom hjem i kveld, spent på hvordan det egentlig hadde gått og klar for å få hele helgen oppsummert i plusser og minuser fra Peter, ble jeg ganske sjokkert da han så på meg i fullt alvor og sa:

- "Vi skal ikke bare gå for en til, da?"

... Men den pipa tipper jeg får en annen lyd når jeg minner ham på at vi har en liten jobb foran oss før vi kan legge oss i kveld.. For det ser ut som en krigssti i hele 1. etasje - og selv om jeg har hatt mammafri hele helgen, så har jeg definitivt ikke tenkt til å rydde alene ;-)


❤ ❤ ❤
 

/ To er to, mens tre er mange

Klining i kulissene

I går kveld ble det plutselig skikkelig liv på Snapchatten min, for det viste seg at jeg hadde klart å snike meg med i gårsdagens episode av "Bloggerne" på TV2 Livsstil. Episoden handlet om Vixen Blog Awards som gikk av stabelen i januar - og der stakk jo jeg av med en av prisene!

I dag har jeg sett hele episoden, og det var utrolig artig å se hvordan de andre bloggerne forberedte seg før denne festen, "En liten mini-Oscar for bloggere", som Komikerfrue Marna så fint kalte det.

For min del var det ekstra gøy å se hvordan de andre hadde det på nøyaktig samme tidspunkt som jeg lå i fosterstilling på hotellrommet og gråt fordi jeg var så nervøs at jeg ikke ville være med. Snakk om kontraster ;-)

Men det jeg lo aller mest av i gårsdagens episode, var noe som hadde sneket seg med i bildet. For da Kristine Ullebø dagen derpå satt og kikket på bilder fra etterfesten, var det ikke hennes dansemoves som fanget min interesse..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hmm.. Er det ikke noe kjent med de to bak der..? 👀
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Er det ikke Peter og meg?!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Eh... Tror jeg ser hvor dette bærer hen.. 🙈
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nå skal mor kline 😬
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Peter bare "ooookey" 😅
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
😂
 

To småbarnsforeldre som har fått barnevakt og er på fest for første gang på evigheter og skal sove en hel natt på hotell - tatt på fersken ヅ


Les også:
- Fra fosterstilling til takketale
- Årets Stjerneskudd!

Kort hår, rødvin og dopapir

Denne uka har det gått opp 3 lys for meg. Kanskje ikke så superviktige lys, men viktige nok ;-)


 

For rett som det er blir jeg minnet på hvor glad jeg er for å ha forlatt tjueårene. Ikke at tjueårene i seg selv var ille, men jeg syns rett og slett det er helt fantastisk å ha kommet til et sted i livet der jeg vet hva som betyr noe for meg.

Jeg føler på mange måter at jeg for lengst har funnet meg sjæl, jeg vet hva jeg står for, jeg vet hva som får meg til å gråte, hva som får meg til å le - jeg kjenner hva som gir meg energi og hva som tapper meg, og jeg er takknemlig. Hver eneste dag.

Og denne uka innså jeg tre ting om meg selv som jeg er rimelig sikker på at jeg ikke hadde innsett da jeg var noen og tjue. De har definitivt ingen rød tråd som binder dem sammen, men det er bare så fint å ha kommet til disse konklusjonene i eget liv.
 

1. KORT HÅR

Håret mitt har rett og slett blitt et problem. Det vil si: Jeg takler ikke lenger å ha langt hår. Nå er det jo bare skulderlangt, men de siste månedene har jeg lurt på om jeg skal spare framover, for å få litt lengde på det igjen.

Men tida med langt hår er tydeligvis over, for nå får jeg helt noia så fort håret får en sånn lengde at det liksom hviler på skuldrene og får en kjip fall. Jeg må klippe det kort igjen - og det må gjøres asap!


Det hjelper jo ikke at Peter mener jeg er prikk lik Ola Conny.
 

2. RØDVIN

Jeg skjønner egentlig ikke hva jeg har prøvd på de siste ti årene, men jeg har vel kanskje tenkt at det er med rødvin som det er med kaffe. De første koppene smaker ikke akkurat dødsgodt - men så kommer man seg over kneika, også blir det en del av livsstilen.

Ja, ikke at jeg har tenkt at rødvin skal bli en livsstil, men jeg har helt ærlig trodd at jeg på et eller annet tidspunkt i livet kom til å begynne å like rødvin. Alle jeg kjenner syns jo det er godt med et glass rødvin til maten, derfor har jeg vel bare tenkt at de helt sikkert har rett.

Men denne uka luftet jeg hunden mens jeg gikk og tenkte på den fine bryllupshelgen Peter og jeg og forloverne hadde i Oslo i mai. Vi spiste middag på en flott restaurant, og hadde bestilt full vinpakke til alle fire. Halvveis spurte jeg kelneren om jeg kunne bytte til juice-meny - og da han skjenket det første glasset med iskald juice og jeg tok den første slurken, befant jeg meg i himmelen. Da burde jeg jo innsett at jeg aldri kommer til å bli en rødvinselsker - men, bedre sent enn aldri ;-)


Sorry Peter, det skjer ikke.
 

3. DOPAPIR

For tre uker siden skulle jeg handle, og jeg ble stående i overkant lenge i dopapir-avdelingen og kikke på prisene. Det er lenge siden vi har kjøpt dopapir, for vi har hatt sånne "dugnadsruller" fra idrettslag en god stund - så nå var jeg litt usikker på hva slags papir jeg skulle kjøpe.

Også gikk jeg for det billigste.

La meg bare si det sånn at det er de verste tre ukene jeg har vært borti siden hemoroiodene etter fødselen. Så denne uka har jeg bestemt at om det er noe man skal legge litt penger i når man handler, så er det dopapir. Jeg vasker heller håret med håndsåpe en ukes tid, enn å spare penger ved å kjøpe det billigste dopairet igjen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mjukt og godt må det faktisk værra
 

/ Kort hår, juice til maten og mjukt dopapir. Da snakker vi alderspoeng

Kompisen i vinduet

Er det ikke rart hvordan du, en bitteliten skapning som jeg egentlig ikke kan fordra - har blitt til en slags kompis?

Før Peter byttet kontorplass, irriterte du vettet av ham, der du hang på utsiden av vinduet. Peter hater nemlig forstyrrelser, og en edderkopp som vaier i vinden i sidesynet til enhver tid, er visst en sånn ting.

Men noe skjedde den dagen Peter åpnet vinduet og angrep edderkoppnettet ditt. Du falt, og vi trodde det var over. Men ikke lenge etter kom du tassende opp igjen. Begynte bare å spinne på ny - og brått var du tilbake der du slapp.

Og det gjorde at vi fikk en helt ny respekt for deg. Tanken på at du nektet å gi opp, selv om et monster akkurat hadde revet ned alt du eide og hadde. Plutselig ble du en liten kompis isteden.

Men så byttet Peter kontor, og såvidt jeg vet, har han ikke ofret deg en tanke siden. Peter er litt sånn iblant, ute av syne, ute av sinn. Og det er greit det, for nå er jo Peters gamle kontor blitt vårt nye soverom - og det er jeg som har tatt over det rare forholdet til deg, lille tass.

Problemet er bare at jeg grøsser så fort noen sier ordet "edderkopp". Jeg vokste opp i et hus som lå rett ved et stort jorde, og jeg har hatt min andel uvelkomne edderkopper på soverommet. Det har seg dessverre sånn, at dere ikke blir søtere jo flere man støter på.

Dessuten har du blitt større med tida, og selv om jeg strengt tatt ikke vet om det er akkurat du som har hengt der hele tida, så liker jeg å tenke at det er det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Hver kveld når jeg skal trekke for gardinene, oppdager jeg deg. For nå som høstmørket har kommet for alvor, er det lampene på soverommet som lyser deg opp - og du rører deg aldri.

Du henger helt i ro, men til tross for dette, så er det et lite problem. Jeg pleier nemlig å lufte skikkelig på soverommet før vi legger oss. Vi har to vinduer ved siden av hverandre, og jeg rører aldri vinduet ditt. Jeg åpner bestandig det ved siden av, men hver eneste kveld trekker jeg til meg hånda i en kjempefart, fordi jeg ikke liker edderkopper og fordi jeg tenker at det bare er et spørsmål om tid før du plutselig kommer kravlende mot hånda mi.

Så forlater jeg vinduet som står på vidt gap, og tenker at nå kommer du sikkert til å smette inn på soverommet så fort jeg snur ryggen til. At når jeg kommer for å lukke vinduet, så oppdager jeg at du er vekk - og at du har forvillet deg inn på soverommet og krabber rundt mellom dyner og puter oppi senga.

Men jeg velger å stole på at du vet at du ikke har noe inne å gjøre. At du trives best i nettet ditt. Og det er dette jeg syns er så fint, at vi har et slags tillitsforhold.

Jeg bor inne og du bor ute, lille kompis.

 

/ God torsdag - don't kill a spider

En elektriker, takk

Det er lenge siden jeg har gjort noe så dumt at Peter har knekt sammen av latterkrampe. Men det skjedde i dag, og jeg innser at det var med rette X-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For i motsetning til Peter, elsker jeg bruksanvisninger. Mens Peter helst bare "skal finne ut av det sjæl", studerer jeg anvisningene til punkt og prikke. Og ikke bare mener jeg resultatet blir etter boka, men det tar også mye kortere tid å bli ferdig.

Peter er ikke helt enig, han mener han tenker kjappere enn en bruksanvisning - og at det ikke er så farlig at han sitter igjen med et par skruer til overs når han er ferdig. "De pleier alltid å slenge med et par ekstra", som han pleier å si.

Men i dag var dagen endelig kommet; jeg skulle få opp de to leselampene jeg for lengst hadde kjøpt til å ha over dobbeltsenga. Dette skulle jeg fikse i en fei, bare to svarte, vanlige lamper som skulle opp på veggen.

Så jeg pakket ut lampene, og innså kjapt at det kom til å bli enkel match. En bakplate som skulle skrus fast i veggen først, så skulle selve lampa festes i plata med tre små skruer - før støpselet skulle inn i stikkontakten. Easy peasy.

Jeg sjekket kjapt hvilken skrutrekker som passet skruene som fulgte med, før jeg brettet ut bruksanvisningen. Så leste jeg advarselen høyt:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Warning: Always call a professional/qualified electrician for installation of the lamp.
 

Jeg har i overkant respekt for bruksanvisninger fra før, og når det i tillegg står "advarsel", tok jeg bare automatisk med meg lampene inn på kontoret til Peter der han satt og jobbet. Så spurte jeg om han hadde nummeret til elektrikerfirmaet vi brukte sist.

Peter så først ut som et spørsmålstegn, så kikket han på de to lampene jeg holdt i hendene, med støpsel og alt - før han spurte hva som var galt, og hvorfor i all verden jeg trengte en elektriker?

Han må jo ha forstått at jeg var helt seriøs der jeg sto, for jeg klarer rett og slett ikke å gjenfortelle det latterbrølet han satte i, da jeg svarte at jeg trengte en elektriker til å få skrudd opp de to leselampene - fordi det sto i bruksanvisningen..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bare la meg si det sånn, lampene er på veggen. Jeg klarte det sjøl. For første gang i historien har jeg trosset en advarsel i en bruksanvisning.

Og det tror jeg kanskje var like greit ;-)
 

/ Hei, jeg heter Christina - jeg skulle gjerne bestilt en elektriker. Den beste dere har.

PMS'en og sjokoladen

En ting som har holdt seg stabilt de siste 21 årene, er at jeg blir ufattelig fysen på godteri når PMS'en kommer krypende. Det er som en forbannelse, det er som om kroppen kommer til å eksplodere hvis den ikke får sjokolade, det er rett og slett en følelse det er umulig å overkjøre.

Og selv om jeg har forklart Peter mang en gang at sånn er det bare, så skjønner han det ikke. Jeg sier at PMS er reelt, at jeg blir irritert, at jeg fyrer meg opp over småting, at jeg blir til en tikkende bombe, og at kroppen må ha godteri. Sånn er det bare, sier jeg.

Peter merker såklart at jeg er irritabel, men det med at kroppen må ha godteri, mener han er en skikkelig dårlig unnskyldning. At det sitter inni hodet mitt, og at jeg bruker det som en unnskyldning for å fråtse i godteriskapet.


Det var PMS'en, jeg lover...
 

Men så satt vi der da, på lørdag, det var sent på kveld og jeg merket at kroppen skrek etter sjokolade. Jeg var veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre, for etter at vi kom hjem fra Spania på onsdag, ble Peter og jeg enige om å roe ned sukkerinntaket en periode. Ikke noe hokus-pokus, bare det at bukseknappene våre hadde det tøffere nå enn før vi dro, og at vi rett og slett følte oss ganske daffe.

Derfor hadde vi satt ned foten og sagt at nå, nei nå fikk det være nok. Vi var ikke lenger i Spania nå, ikke mer sjokolade til kaffen, ikke mer kokos-is til dessert, ikke flere kvelder med ost og kjeks - som vi hadde hatt på takterassen. Nå skulle det bli deilig å komme tilbake til hverdagen og finne igjen den deilige overskuddsenergien!

Men der satt vi altså. Lørdag kveld, i hver vår ende av sofaen. Vi var opptatt på hver vår kant av bordet, der vi renset sopp etter å ha plukket skogens gull tidligere på dagen.

Og jeg kjente at jeg måtte ha sjokolade. NÅ. Med en eneste gang.

Men hva skulle jeg si til Peter? Det at jeg var PMS-irritert og godtesyk, skulle jo ikke gå utover ham. Han virket ikke spesielt fysen på godteri der han satt heller, og jeg visste jo godt hva han mente om PMS og godteri.

Jeg bestemte meg for å hoppe i det.

- "Eh..", sa jeg, "Jeg tror jeg må utsette innskjerpingen litt jeg, altså. Det er den tida i måneden igjen, og jeg blir faktisk nødt til å dra på butikken for å kjøpe sjokolade. NÅ."

Jeg kikket bort på ham, han så på meg som et spørsmålstegn, så jeg fortsatte:

- "Ja, og før du sier noe; jeg vet jeg sverget på at jeg skulle komme meg ut av godteribobla nå, og at du i tillegg mener PMS er en dårlig unnskyldning for godteri.. Men d..."

Jeg stoppet opp midt i setningen da jeg så at Peter virket uvanlig gira der han satt. Øynene var trillrunde, og han smilte oppspilt.

- "PMS, ja!", utbrøt han, før han spratt opp av sofaen:

- "PMS er seriøse greier, det skal man ikke tulle med! Det er bare sånn det er det vet du, jenta mi. Jeg drar på butikken - hva skal jeg kjøpe til oss?"

 

/ PMS - ikke bare for kvinner.. ;-)

Rydd skapet!

/ Annonse

Da Peter og jeg var på førstehjelpskurs for et halvt år siden, ble vi minnet på at Giftinformasjonen får cirka 10 henvendelser fra livredde foreldre hver eneste dag, om barn som har funnet medisiner og puttet dem i munnen eller svelget dem.

Man tenker jo såklart at det bare skjer hos andre, men hvor lenge siden er det egentlig du ryddet i medisinskapet ditt? Hvis du i det hele tatt har et medisinskap... ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Skapet" vårt!
 

Gamle medisiner som ligger og slenger kan være livsfarlig for barn - og da Peter skrev om dette på bloggen sin for snart to år siden (les innlegget her - NB! Konkurransen er avsluttet), fikk vi oss en skikkelig aha-opplevelse.

For ikke hadde vi et spesielt sted vi oppbevarte medisiner, de lå litt her og der, og vi hadde heller aldri ryddet og sortert legemidler noen gang. Det viste seg at veldig mye for lengst hadde gått ut på dato!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den utgåtte fangsten...
 

Men de siste to årene har vi vært store tilhengere av å rydde skapet. Medisiner som er i bruk og som ikke har gått ut på dato har vi liggende i medisinboksen på toppen av et skap der vi er sikre på at barna ikke får tak i det.

Mor rekker forøvrig ikke opp hun heller, hvis hun ikke står på en krakk ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Der ja..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Holdbar til 2020 :-)
 

Medisiner som har gått ut på dato, samler vi i en pose som vi leverer til apoteket. Det skal ikke kastes i søpla, i vasken eller i do - apoteket sørger for at medisinene blir destruert på en trygg og miljøvennlig måte.

Små doser av helt vanlige medisiner kan gi alvorlig forgiftning hos et barn, og en av verstingene som veldig mange har liggende hjemme, er faktisk jerntabletter!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Veldig vanlig å ha i hus, spesielt om man er blodgiver.
 

Andre verstinger for barn i medisinskapet er:

- Nikotinpreparater
- Smertestillende som Ibux eller paracet (særlig i andre former enn tablett)
- Hostestillende hostesaft
- Malariatabletter
- Sovemedisin
- Medisiner mot høyt blodtrykk


 

Så vær så snill folkens, Rydd Skapet! Sorter medisinene, oppbevar dem på et sikkert sted - og returner gamle medisiner til apoteket.

Så lite skal faktisk til for ikke å bli en av de fortvilede foreldrene som må ringe Giftinformasjonen <3
 

/ * "Rydd-skapet"-kampanjen er et samarbeid mellom Statens legemiddelverk, Apotekforeningen, Legemiddelindustrien (LMI) og Norsk Vann.

---> Les mer på Ryddskapet.no

* Følg RyddSkapet på Facebook *

Midt blant skogens ro

Hver eneste dag siden vi kom hjem fra ferie har jeg tenkt det samme: Det er overraskende deilig å kjenne den friske høstlufta kile litt i nesa så fort man åpner døra! Høsten er jo egentlig ganske så fin, den :-)

Og i dag gjorde vi noe som virkelig hører høsten til: Vi dro til skogs for å plukke sopp!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det er stas å få låne soppkniven :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Piggsopp overalt!
 

Egentlig er jeg innmari skeptisk til å plukke sopp, for det er jo rett og slett livsfarlig dersom man plukker feil. Selv om jeg har googlet masse, så er jeg helt sikker på at jeg aldri i verden hadde sett forskjell på den spiselige "Stubbeskjellsopp" og den giftige "Spiss giftslørsopp" for eksempel, dersom jeg hadde funnet en av dem.

Og får du med deg en giftig sopp i kurven sammen med alle de fine kantarellene - må du faktisk kaste hele hurven. Så sopp er ikke bare sopp! Og nettopp derfor plukker vi kun de tre variantene vi kjenner igjen: kantarell, piggsopp og traktkantarell :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Der borte er det enda flere!
 

I dag tok Pappa oss med til sitt hemmelige soppsted, og vi rakk ikke gå mange meterne innover i skogen før den ene soppklyngen etter den andre åpenbarte seg. Etter at vi hadde plukket sikkert en halv kilo, utbrøt Pappa: "Jeg var her i går også, jeg! Da plukket jeg 2,5 kilo!"

Er det noe som heter soppår? I såfall tror jeg det er rimelig gode sjanser for at det må være noe sånt i år. Peter og jeg hadde ikke veldig trua før vi dro, så vi røsket bare med oss en liten brødkurv på vei ut døra, haha :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Utrolig praktisk, da.. Not!
 

Mutter'n derimot, hadda jo allerede fått 2,5 kilo sopp i hus i går, så hun hadde planlagt litt bedre ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Typisk Mamma, vettu.. Alt på stell :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og kurven ble full!
 

Så nå vet du hva du har å gjøre dersom du har en skog i nærheten: ta med deg en kurv og legg i vei! Den friske høstlufta gjør godt for kropp og sjel - og det gjør jaggu skogens ro også ;-)

Men husk, plukk bare den soppen du er 100% sikker på!
 

/ Snakkes, nå venter tre timer med sopprensing X-)

Det gjør bare så vondt!

/ Annonse for Røde Kors

Dette har jeg aldri fortalt noen før. Og grunnen til det, er at det både er flaut og utrolig trist.

For jeg er en av dem som bytter TV-kanal. Blir nyhetene for ubehagelig å se på, bytter jeg kanal. Det er jo så lettvint. Jeg orker jo ikke ta det inn over meg, det er så mye bedre å bare få det bort fra skjermen først som sist, sånn at jeg kan leve videre i mitt liv.

Jeg tenkte i mange år at sånn måtte det bare være, for jeg taklet ikke å se bilder av andre som lider i andre deler av verden. Spesielt barn. Herregud, barn som tørster ihjel, barn som sulter og dør av underernæring - det gjør bare for vondt!

Og selv om jeg fortsatt ikke takler å tenke på at det finnes mennesker som kjemper en kamp for å overleve hver eneste dag fordi de ikke har mat eller rent vann, så føles det i det minste bra å bidra ved å støtte hjelpeorganisasjoner som gjør det de kan for å redde liv!

Og akkurat nå er det viktigere enn noen gang at du og jeg blir med og hjelpe disse organisasjonene å hjelpe. For akkurat nå, står landene i Øst-Afrika og Jemen overfor den største sultkatastrofen på over 70 år.

Mens du og jeg kan åpne kjøleskapet når vi er sultne, og hente oss et glass med rent drikkevann fra springen - så kjemper millioner av mennesker for livet i disse områdene.


I Jemen er det så alvorlig vannmangel nå, at hjelpeorganisasjoner må bidra med vann til innbyggerne to ganger om dagen. Likevel er ikke dette nok.
Foto: Maria Korkunc/Norges Røde Kors
 

30 millioner mennesker er direkte rammet av sult og mangel på rent vann, og er totalt avhengige av nødhjelp. FN har erklært hungersnød i Sør-Sudan.

1,5 millioner barn er rammet - et tall som er så høyt at det faktisk er helt utenkelig. 1,5 millioner barn, det er flere barn enn det finnes i Norge!

 

Røde Kors jobber iherdig i disse områdene for å redde liv, men behovene er enorme. De ønsker å gjøre mer - og trenger vår hjelp slik at de kan fortsette med nødhjelpsarbeidet; å dele ut mat, vann, gi helsehjelp, reparere brønner og vaksinere husdyr i de hardest rammede områdene.

Det er fortsatt for enkelt å bare bytte kanal. Men om du har mulighet, så er det enkelt å bruke Vipps også. Send valgfri sum til 2272
(Eller send SMS Sult til 2272 (250 kr)

* Følg Røde Kors på Facebook *

Advertisement

Svar på spørsmålsrunden #2

Endelig er det fredag! Jeg har enda ikke spurt Peter hva vi skal ha til middag i dag, men det ligger vel litt i kortene ettersom vi ikke har hatt en fredag hjemme på ganske lenge ;-) Men først resten av svarene på spørsmålsrunden!

 

Jeg lurer litt på dette med hverdagen.. din kjære ektemann er jo litt rotehue (ref bager som ikke pakkes ut ol). Blir du ikke irritert av det? Hvordan takler dere slik hverdagsirritasjon? Noen konkrete tips?

Godt spørsmål! Peter er et skikkelig rotehue, og det tok litt tid for meg å innse at det er sånn han er. Høres kanskje teit ut, men så fort jeg innså det, løste mye seg. På samme måte som at han irriterer seg over at jeg må ta en rydderunde før jeg kan sette meg ned og spise taco en fredagskveld, så lar han meg bare gjøre det, uten å klage. Så vi er vel bare inneforstått med at vi er forskjellige på det området der - noe som har løst mye irritasjon :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Først rydde stua, så spise taco ;-)
 

Kan du ha videblogg?

Det har jeg store planer om ja, må bare lære meg å klippe film først!
 

Hva tenker du om Anne B og hennes konservative holdninger? Ville du selv presset barna dine så hardt? Ville du selv kastet halloween godteri? Ville du selv latt mannen betale alle datene?

Anne Brith og jeg er nok uenig i en del, men jeg har jo blitt litt kjent med henne siden vi møtes i ny og ne i møter og diverse - og jeg har stor respekt for henne som blogger. Hardtarbeidende og med bein i nesa - i tillegg til å være utrolig hyggelig som person. At hun klarer å engasjere så mange rundt så mange forskjellige temaer, tyder jo på at hun vet hvordan hun ønsker å drifte bloggen sin :-)
 

Hvor mange bamsemums får du inn i munnen på en gang? Kan du og mannen ta en liten konkuransse på det og videokjøre det.

Det har jeg aldri prøvd før, så det aner jeg ikke... Men en video-konkurranse kan sikkert ordnes en gang!
 

Hvilket reality-konsept ville du deltatt i dersom du måtte velge? Hvorfor?

Denne var overraskende vanskelig å svare på! Jeg er for pinglete for Robinson, for lite trent for 71 grader Nord, for kjedelig for Farmen. Måtte blitt en avart av Slankekrigen, der det handlet om å få på plass gode treningsrutiner og bli sterkere. Det hadde vært moro, for det hadde jeg trengt!
 

Savner du og ha vanlig jobb, altså gå til jobb, en annen plass og ha kollegaer? blir det ikke fort litt kjedelig om du er hjemme hele dagen? Med peter?

Jeg er et vanedyr, så for meg går det strålende å jobbe hjemmefra. Den største utfordringen er å logge av om kvelden, og ikke sitte med mailer og diverse man ikke rakk i løpet av arbeidsdagen. Og såklart det at vi er to stykker som skal finne på hver våre ting å skrive om i løpet av dagen. Men jeg syns vi klarer oss fint ;-)
 

Hvor mange timer PR dag bruker du på bloggen? Selv er jeg nattevakt i helsevesenet hvor jeg har 10 timersvakter.

Hatten av for deg som jobber nattevakter! Det hadde ikke kroppen min klart, så all ære til deg :-) Både Peter og jeg jobber fulle dager med bloggene våre, og siden vi ikke har fri i helger eller ferier, krever det litt ekstra planlegging.
 

Hvorfor er du så i mot brus?

Tenk at én setning om at vi ikke drikker brus til hverdags ble lagt så godt merke til, a gitt :-) Jeg er ikke i mot brus, jeg syns bare ikke det er noe man trenger å drikke hver dag, og i alle fall ikke ha i kjøpeskapet til enhver tid.. I mine øyne er brus godteri, men jeg forventer ikke at alle andre skal mene det samme som meg :-)
 

Hender det du og Peter gjør som oss vanlig dødelige å spiser eks mc donaldsmat på sofaen med en film etterfulgt av smågodt når barna er i seng? Eller er du helsefreak hele tiden?

Vi spiser aldri sånn mat. Joda :-) Vi er også "vanlig dødelige", vi spiser kebab og vi spiser på McDonalds hvis vi føler for det. Jeg er ikke helsefreak, men jeg elsker å ha energi hele dagen - og det får jeg (dessverre) ikke når jeg spiser på McDonalds :-)


Men det smaker jo nydelig, da ;-)
 

Hva setter du aller mest pris på ved å være mamma?

Klarer faktisk ikke bestemme meg for en spesiell ting.. De gjør bare livet mitt så innmari bra!
 

Hvor kilen er du under bena på en skala fra 1-10?

5 :-)
 

Hva i alle dager skjer med Gjesterommet? We miss you!!

Du mener Norges mest uforutsigbare Podcast?! Vi har jo så lyst til å legge ut episoder med jevne mellomrom - men vi jobber i så ulikt tempo at vi bare ikke har fått det til på en stund. Men håpet lever enda, altså - det skal komme flere innspillinger! Og jeg tror ikke det blir så lenge til heller.
 

Hvor ofte pusser du opp toppløs :) ? Og hva syns ungene om det?
For å si det sånn, jeg har sluttet med det nå ;-) Ungene har lagt seg for kvelden når jeg pusser opp.
 

Jeg lurer på hvordan det er å ha faste blogglesere? Tenker dere på det innimellom, at vi er en ukjent gjeng med fans som ler og gråter med dere gjennom hverdagen? Det er rart hvordan det er, men hadde jeg sett deg på butikken hadde jeg følt jeg kjente deg og sikkert sagt noe kleint som "hei! Du liker solo du og ja!" Og blitt litt starstruck. Haha!

Haha, så herlig :-D Jeg tror hverken Peter eller jeg skjønner at dere er en liten gjeng som følger oss gjennom tykt og tynt. Men innimellom snakker vi om det, og da får vi ut-av-oss-sjæl-opplevelser. Det rareste er likevel når jeg møter gamle kjente, og det viser seg at de er helt oppdatert på hva som skjer i mitt liv.. Da skjønner jeg ingenting, før jeg kommer på at jeg jo har en blogg. Rare greier :-) Men skulle du møte meg på butikken, må du love å si hei!
 

Hvordan går det med strikketøyet om da'n da? (lol)

Off, ikke spør. Har ikke strikket en maske siden sist. Og nå er jo prosjektet mitt i størrelse "2 år" for liten også!!
 

Har barna noen ting du har "separasjonsangst" for, som betyr ekstra mye for deg? ting/klær fra de var små etc.?

Av en eller annen grunn har det til nå vært sånne utvaskede yndlingspysjer... Det gjør så vondt å pakke dem bort! Nybadede småttiser som er klare for å sove, noe av det søteste jeg vet :-)
 

Kunne du ordnet barnevakt å overrasket Peter med en liten kjærestetur?

Ja! Det kommer nok til å skje en dag.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvor mye tjener du på bloggen?

Det varierer fra måned til måned, avhengig av hvor mange samarbeid jeg takker ja til.
 

Kjøper du bare merkeklær til barna?

Nei, absolutt ikke.. Vi er bortskjemte med stor familie, og arver massevis av klær. Helt gull!
 

Hva skulle du ønske noen fortalte deg om livet etter at du ble mor? Fra en time til en annen forandrer livet seg helt. Følelsene dine, friheten din, tankene dine, alt blir jo snudd på hodet! Man kan være så forberedt man bare vil, men det kan umulig være bare meg som fikk et lite sjokk!

Helt enig med deg! For min del ble jeg nok litt tatt på senga av hvor hodestups forelsket man blir, og at den følelsen har kommet for å bli. Men også den konstante bekymringen - og at den følelsen sannsynligvis kommer til å være der i større eller mindre grad for alltid... Hjelp!
 

Hva er muligheten for at du og Peter få dere en youtube-kanal?

Oi.. Akkurat nå har vi mest lyst til å få ut jevnlige episoder av Podcasten vår, så youtube blir det nok ikke med det første.. Men hvem vet :-)
 

Og hva du ville bli da du var liten?

Det husker jeg faktisk ikke, men jeg hadde mange rare ideer! Tror jeg hadde et ønske om å starte hundekennel blant annet..
 

Kaller dere fortsatt datteren deres for Fersken?

Vi gjorde det fram til hun lærte seg å prate, da ble det for mange protester ;-)
 

Hva er den morsomste vitsen du har hørt?

Bra spørsmål, dessverre har jeg arvet vitse-forteller-evnene til moren min. Vi forteller halve, også innser vi at vi har glemt slutten X-)
 

Hvilket parti stemte du på i stortingsvalget og hvorfor?

Dette er flaut å si, men jeg glemte å forhåndsstemme før vi dro på ferie. Så på valgdagen satt jeg i Spania og fulgte med på nett. Har egentlig ikke noe behov for å fortelle hva jeg ville stemt, siden jeg aldri fikk gjort det :-)
 

Gikk du mye opp i vekt da du gikk gravid? Hvor lang tid tok det å gå ned igjen? Hilsen noen som sliter litt ;)

Dette med svangerskapsvekt hadde jeg faktisk et veldig avslappet forhold til. Jeg fulgte ikke med på vekten selv, men jeg spiste så sunt jeg klarte, og det syns jeg var bra nok! Hvor mye man går opp og hvor lang tid man bruker på å bli tilfreds med vekten sin igjen etter fødselen, er så innmari individuelt. Og spør du meg, så er det ikke noe mål å gå ned alle kiloene igjen, og i all fall ikke på kortest mulig tid. For kroppen har vært gjennom mye både under svangerskap, under fødsel og ikke minst tiden etterpå med alt det innebærer, så ikke tenk at du sliter - tenk at kroppen din har vært sabla flink! Ting tar tid. Ting skal ta tid :-)
 

Hvor ofte går du til frisøren?

Annenhver måned cirka.


 

Hvilke hårprodukter bruker du?

Har i grunnen ingen faste produkter jeg bruker, men jeg hører på frisøren min, og bruker frisørshampo og balsam og hårkur. Er glad i hårkuren K-Pak fra Joico, også er jeg nøye på å bruke varmebeskyttende spray.
 

Hva ser du helst på TV? :)

Jeg savner Breaking Bad. Det syns jeg var helt topp :-) Har sett veldig lite TV de siste årene, men vi har fått med oss alle episodene av Game of Thrones!
 

/ Takk for alle spørsmål folkens - og goooood fredag!

Svar på spørsmålsrunden

Jeg må innrømme at oppi alt kaoset som har rullet den siste uka, så hadde jeg helt glemt spørsmålsrunden! Men tusen takk for veldig mange gode og artige spørsmål - og jeg som tenkte dere ikke hadde mer å spørre meg om nå :-)

Siden noen gikk igjen flere ganger, svarte jeg bare på dem én gang. Here we go!

 

Etter å ha lest det siste innlegget ditt, lurer jeg egentlig på hva hadde du på deg da du malte hjemme sist? Og hva skal du ha på/eller ikke ha på da du skal male neste gang? Haha!

Akkurat nå er jeg så drittlei puppemas at jeg nok kommer til å kle på meg på overkroppen neste gang jeg skal male ;-)
 

Hvor ville din drømmeferie funnet sted, og hvorfor?

I hele oppveksten min var vi hver sommer på hytta til Mormor og Este i Telemark. Og det er fortsatt drømmeferien min. Skikkelig hyttetur med utsikt utover elva der ørreten spratt, og Mormor pakket kjølebagen med mat og drikke, også tøffet vi nedover elva i båten med en fiskestang på hver side. Fortsatt litt trist at hytta er solgt :-(

Ellers har jeg jo nettopp kommet hjem fra en drømmeferie også! I leiligheten til svigers i Spania - og der er det perfekt fordi vi koser oss like mye alle sammen. Og det er veldig viktig når man er på ferie :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Jeg kan ta bilde av dere på den benken, Pappa! Lat som dere sover."
 

Beskriv det rareste du noen gang har drømt (mens du sover), hvis du husker noe :-)

Jeg husker nesten aldri hva jeg drømmer! Det er jo litt trist, men samtidig syns jeg jo egentlig at drømmer er litt intetsigende.. De er jo bare tilfeldige drømmer, liksom. Men den jeg husker best, er den jeg har skrevet om her ;-)
 

Hva heter din første kjæreste? Haha

Han het Sondre, og jeg tror jeg var fem år gammel ;-)
 

Er du snart ferdig med å informere oss hvor dårlig Peter er til å pakke ut?

Problemet er at hver gang jeg legger ut en snap om hans utpakkingsproblem, så eksploderer snapchaten min! Det er så mange fortvila damer der ute som sliter med det samme som meg, at jeg på en måte føler jeg skylder alle dem de snappene der... Men nå skal vi holde oss hjemme i lang tid, så du skal slippe å se flere bager på en stund, jeg lover ;-)
 

Jeg lurer på hvor du handler klær, jeg :-)

Godt spørsmål, for her er det mange svar! For det første arver jeg stadig vekk litt klær fra søsteren min, for hun er mye flinkere til å rydde i skapet enn meg. For det andre er jeg sjeldent ute på handleturer, men skal jeg for eksempel på Kid for å kjøpe en gardin, så hender det jeg slenger innom klesbutikken som ligger ved siden av. Jeg har liksom ingen bestemt klesstil, så jeg er nok en miks av klær fra Dryss (Larvik sentrum) H&M, Lindex, Vero Moda og Cubus :-)
 

Var det en lettelse å få barn og kunne si at du var hjemme i permisjon, istedenfor å være den som var ufør?

Ufør har jeg aldri vært, men det å få barn er det største som har skjedd meg. Ikke fordi jeg kunne si at jeg var i permisjon, men fordi livet fikk en ny betydning :-)
 

Er det 100% sikkert at dere ikke skal/vil få flere barn?

Ja, akkurat nå føles det ganske så sikkert ;-)
 

Hvor gammel var du da du først drakk deg full?

Da var jeg 16. Håper mine barn venter til de blir 18 :-)
 

Leste et sted at du kanskje skal ta tatovering, dritkult! Hva/ hvor vil du ta? :)

Jeg har tatt naboen i hånda på at det blir tatovering, så jeg kan ikke trekke meg fra det! Men jeg kalles jo ikke "Vinglepetra" uten grunn, så motiv og plassering er ikke helt på stell enda.. Havner nok på bloggen den dagen alt er klart ;-)
 

Hvis du ikke jobbet som blogger, hva annet kunne du tenke deg å gjøre?

Jeg er rimelig sikker på at jeg kommer til å sette meg på skolebenken igjen en vakker dag. Og da har jeg veldig lyst til å bli sykepleier. Men så elsker jeg jo å skrive, så det hadde vært moro å jobbe som tekstforfatter eller noe i den gata. Men det rare er at jeg alltid har hatt en følelse av at jeg kommer til å havne i et mannsdominert yrke, så det kan hende det blir noe helt annet. Elektriker liksom. Hadde jo vært praktisk ;-)
 

Hva synest du Peter sine tatoveringer?

Sånn bortsett fra at han driver meg til vanvidd ved å bestemme seg for motivet først når han sitter i stolen hos tatovøren, mener du? ;-) Hittil har jeg likt alle tatoveringene hans, og syns det er kult at han gjør sin greie.
 

Hva er det beste/artigste du gjør sammen med barna?

Det er mange ting! Det beste jeg gjør, er de gangene de virkelig koser seg. Og det kan være så mangt. Matlaging på kjøkkenbenken, se på "Min venn Marlon"  mens vi spiser kveldsmat, spontantur på lekeplassen, sånne hverdagslige ting. Jeg elsker hverdager, og det er kanskje en av grunnene til det :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Hvilken andre navn vurderte dere til barna?

Hvis jeg ikke husker helt feil, hadde vi en liste med guttenavn som så slik ut: Herman, Gustav, Iver, Jeppe. Jentenavn-lista bestod av: Ida, Nora, Frida, India. Valgene vi falt på var helt tilfeldig :-)
 

Hvordan takler dere trass?

Helt ærlig føler jeg COS-kurset vi tok i regi av Helsestasjonen har gjort oss til bedre trass-mestrere! Der lærte vi forskjellige teknikker som jeg føler har hjulpet oss masse. Men det beste tipset som vi prøver å minne hverandre på hver gang trassen blusser opp, er "It will pass". Det funker veldig bra (og det stemmer jo!) ;-)
 

Hva heter din yndlingsparfyme?

Nectar Love fra DKNY ♥
 

Hvilken hudpleie serie bruker du?

Jeg bytter på litt, men ansiktsrensen til Dr. Schrammek har jeg brukt i flere år, den er helt fantastisk! Akkurat nå bruker jeg en dagkrem i samme serien :-) Burde brukt nattkrem også, men det pleier jeg å glemme...
 

Rart spørsmål, men hvordan spiser du seigmenn? Jeg og noen venner har lagt merke til at det finnes ihvertfall tre forskjellige måter. De som putter hele i munnen, de som spiser halve om gangen og de som må spise armer, bein, hodet og kropp hver for seg.

Hahaha! Takk for dagens beste spørsmål :-) Har aldri tenkt over dette, men man spiser da ikke hele seigmannen på en gang! Jeg knasker av hodet først, men så er jeg litt usikker på hvordan det går med resten.. Tror ikke jeg tar armer og bein hver for seg - så da tenker jeg at resten av kroppen går i ett jafs. Hvilken kategori mennesker tilhører jeg da..?
 

Digger humoren din. Hvem er din favorittkomiker?

Jøss, tusen takk! Lenge siden jeg har sett komikere i aksjon, men jeg er for eksempel skikkelig fan av den lune humoren til Michael McIntyre. Og sånn på-sparket-humor som Graham Norton serverer gjestene sine i sofaen sin.
 

Hva jobbet du med før bloggen?

Først jobbet jeg på sykehjem, så jobbet jeg på Meny, så ble jeg fulltidsansatt i et firma som jobbet med å bli frisk av sykdom (huff, sorry) ;-)
 

Har du noe utdannelse?

Ingenting fullført - og jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor. Og det syns jeg er veldig spennende! :-)
 

Hva gjør du når du har alenekvelder og skal kose deg maksimalt?

Da putter jeg masse smør i gryta, hiver oppi litt popcorn, også slenger jeg meg i sofaen mens jeg ser på et eller annet jeg har tatt opp på dekoderen for flere år siden, men fortsatt ikke fått sett. Også skryter jeg til Peter etterpå, om at jeg har fått slettet et eller annet gammelt program som har ligget og tatt plass i evigheter.
 

Har dere vennepar med barn dere henger sammen med?

Det har vi :-)
 

Skjorten på bildet er nydelig, hvor er den fra?

Vero Moda - men kjøpt i fjor...
 

Har du og Peter sånn som Marna og Ørjan har, P date?

Takk for at du tok hensyn til at Pappa leser bloggen, haha! Svaret er nei :-)


 

/ Tusen takk folkens - resten av svarene kommer i morgen

Snart er det over

Tida går bestandig så fort når man er på ferie! Selv om det føles lenge siden vi satte oss på flyet, så har dagene likevel flydd avsted. Vanligvis pleier jeg å være sånn passe forsynt med sol og varme etter 10 dager, men denne gangen kunne jeg fint klart en uke til.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det kan jo ha noe med at det ikke frister å returnere til drittværet som venter hjemme. Sukk. Men vi har i alle fall hatt en utrolig fin ferie, og september har vist seg å være det ulitmate ferietidspunktet! Fortsatt full sommer, varmt badevann og hverdag igjen - for spanjolene :-)

Vi er kjempeheldige som har et feriehus vi kan besøke, og nå som vi så smått har begynt å pakke kofferten for hjemreise, innser jeg at det er noen spesielle ting jeg kommer til å savne:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den stille og rolige gata vår
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Frokostene i friluft under drueklasene, med diverse nødvendigheter ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Svigermor i baksetet ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Frukt som modner på trærna!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sekken på tur
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Å være på ferie med barna, og han her
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Å kaste stein i bøtte på stranda :-)
 


Å se svigerfar bestille retter han tror han vet hva er... #Fritertesardiner
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Å lese fire linjer i boka mi, før jeg blir avbrutt X-)
 


Å spille fire på rad med veldig rare regler, under en parasoll...
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sjekke kameraet hver kveld for å se hva barna har knipset i løpet av dagen ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Men mest av alt kommer jeg til å savne dissa to
 

/ Takk for nå, Spania - du har vært strålende

Toppløs mobber slår til igjen

Gårsdagens innlegg "Oppussing med puppene ute" skapte massevis av reaksjoner. Først og fremst latter, men det var også noen som trakk fram mobbekortet.

Og akkurat dét mener jeg er såpass alvorlig, at jeg ser meg nødt til å komme med en kommentar.

For jeg er faktisk ikke en mobber. Heldigvis forstod de aller fleste at innlegget mitt var humoristisk ment - men til dere resterende, så er jeg altså en tobarnsmor på 35 som tar sterk avstand fra mobbing. Men like viktig, mener jeg mobbeordet er noe man skal være ekstremt forsiktig med å slenge om seg i alle sammenhenger.

Som nå.

La oss ta det først som sist, "Store Norske Leksikon" definerer mobbing slik: "Mobbing blir definert som aggressiv adferd som blir gjentatt over tid og er karakterisert ved et ujevnt styrkeforhold. Det er vanlig å si at det er mobbing når plagingen skjer hver uke eller oftere."

Ærlig talt, folkens. Da jeg postet innlegget i går kveld, var det ikke i mine tanker at noen skulle anklage meg for mobbing. Mobbing! Er dere egentlig klar over hvilken alvorlig anklage det er..?

Jeg har stor respekt for Anna Rasmussen som blogger. Hun har 3 nydelige barn og klarer å sjonglere Norges største blogg med flere innlegg hver eneste dag i tillegg. Jeg har intet annet enn respekt for den dama, men når man legger ut et sånt bilde må man forvente reaksjoner.

Og jeg er faktisk overbevist om at Anna Rasmussen har nok selvironi til å se det selv, også.

Man kan like eller hate innlegget mitt, men å kalle det mobbing er rett og slett for drøyt. Hvis innlegget mitt kan betegnes som mobbing, kan man jo like gjerne påstå at jeg har startet krig mot Anna, da. En medblogger jeg møter fra tid til annen fordi vi blogger under Nettavisen begge to - hvorfor i all verden skulle jeg ønske å skape dårlig stemning?

Det er jo heller ikke første gang trebarnsmoren poster lettkledde bilder av seg selv, og jeg er 100% sikker på at hun vet hva hun gjør. Hun har tronet på bloggtoppen i årevis, jeg har stor respekt for arbeidet hun legger ned hver bidige dag - og hun er fantastisk god til å legge opp til både diskusjon og debatt.

Og hadde ikke det vært ønsket hennes i går, hadde hun valgt et annet toppbilde på eget blogginnlegg - hun hadde heller ikke trengt å dele det på Instagram. Men akkurat det bildet, i akkurat den settingen, syns jeg det var lov å tulle litt med.

Og bildet mitt var kun ment som en humoristisk parodi der jeg først og fremst gjør narr av meg selv. Hadde jeg visst at det kom til å bli sett av så mange og laget så mye oppstyr, hadde jeg nok sugd inn magen og tatt på litt mascara ;-)

Selv har jeg aldri pusset opp med puppene dinglende ute, og jeg kommer nok heller aldri til å gjøre det. Og hvis det ikke er mulig å se humoren i dette, så blir jeg faktisk både oppgitt og trist.

Legger man ut et sånt bilde som Anna gjorde, på alle fire med puppene flagrende i vinden, må det være lov å tulle litt med det uten at folk spiller mobbekortet.

For hvis dette er mobbing, da er det faen ikke håp igjen for noen av oss.

/ Peace out.

Oppussing med puppene ute

I mine to år som blogger har jeg tenkt at Anna Rasmussen og jeg har lite til felles. Ja, foruten selve bloggingen, da.

Men det var helt til i dag, da dette bildet tilfeldigvis dukket opp i newsfeeden min på Instagram:


(Faksimile: Instagram - @mammatilmichelle)
 

Bildet viser til et blogginnlegg der Anna skriver "Er det kun meg som legger vegg til vegg teppe på gulvet i bar overkropp?"

Hun ble overrasket av sin kjære Jan, som plutselig tok frem kameraet for å dokumentere oppussingen, og hun var ikke akkurat helt forberedt der hun satt med puppene ute.

Og der har vi det: Vi har jo noe til felles! For det der skjer jo meg også hele tida. Ingenting er som å pusse opp litt, med puppene dinglende i det fri.

Og plutselig står Peter der med kameraet for å dokumentere det hele.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 Å søren, glemte jeg å kle på meg igjen? Hater når det skjer.
 

/ Anna og jeg, asså

Spørsmålsrunde!

Bare den siste uka er det (uvisst hvorfor) fem stykker som har sendt meg snap og lurt på om jeg ikke kan ha spørsmålsrunde igjen snart. Enten betyr det at de har noen saftige spørsmål på lur, eller så elsker de bare å lese andres ;-)

Og siden vi fortsatt er på ferie og ferielivet går sin vante gang her nede i Spania - så kan det jo passe bra med et lite avbrekk fra sol og strand her på bloggen også!

Sist gang ble det litt i overkant da flere kom med 6-7 spørsmål hver, så begrens det veldig gjerne til ett eller to. Men så kan det jo såklart være at det ikke er så mange spørsmål å stille - men hvis du lurer på noe, så husk en ting, da.

Pappa leser bloggen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Fyr løs! ;-)

En skvetten pingle

I dag har vi snakket om bøker, og jeg kom plutselig på den dagen jeg sto i bokbutikken og leste bakpå boka "Stalker" av Lars Kepler. Jeg ble så redd at jeg la fra meg boka og småløp ut av butikken.

Hva hadde skjedd med meg? Jeg som bestandig hadde elsket å lese skumle bøker, se på krimserier på TV, kjenne at det røsket litt i hjertepumpa mens jeg heiet på helten.

Men i dét øyeblikket i bokbutikken, innså jeg at noe helt spesielt hadde skjedd. Min forkjærlighet for krimbøker var definitivt forbi.

Jeg har grublet mye på hva det kan skyldes, og jeg har kokt det ned til to ting:

Nummer 1: Jeg har rundet tretti. (Det skjer ting når man forlater tjueåra)

Nummer 2: Jeg har blitt mamma. (Det skjer ting når man blir mamma)

Ikke har jeg lest en eneste krimbok etter at jeg ble mor, og jeg har i tillegg blitt så skvetten at jeg må slå av lyden på TV'n hvis noe blir for spennende. Som oftest bytter jeg kanal, det blir rett og slett for mye for meg.

Boklesing har ikke blitt prioritert på mange år, faktisk har jeg kun lest én bok i løpet av de siste tre årene. Den leste jeg de første to ukene etter at jeg kom hjem fra sykehuset med lillesnuppa, jeg lå i sengen og ammet henne mens jeg leste bok.

Det var "Stoner" av John Williams, en bok jeg elsket! Den passet perfekt til det stille og rolige livet jeg levde i barselbobla mi - og du skjønner kanskje tegninga når VG skrev i sin bokanmeldelse: "«Stoner», er i all sin stillferdige langsomhet et mektig epos om et liv."

Haha! En bok jeg neppe hadde kastet meg over før i tida, men nå passer det perfekt med så lite action at jeg kan lese i mørket med et lite leselys uten å måtte kikke under sengen før jeg tar kvelden ;-)

Jeg var ganske optimist i forkant av denne ferien, så jeg pakket faktisk med meg en bok. Jeg har riktignok ikke lest mer enn 47 sider på fem dager, men det er vel ikke så verst.

Så langt kan den virkelig anbefales til andre som er i samme situasjon som meg - med et litt anstrengt forhold til historier med nervepirrende innhold :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Carson McCullers - Hertet er en ensom jeger
 

Så nå koser jeg meg med "Romanen du må lese før du dør" (i følge Dagbladet) og er spent på om jeg klarer å runde side 100 før vi er klare for hjemreise ;-)

 

/ En side her, og en side der

Og jeg som trodde vi skulle shoppe

I dag morges våknet vi til solbrente skuldre, og fant derfor ut at det var et smart trekk å bruke dagen på noe annet enn strand og bading.

Jeg så med en gang for meg noe innendørs, for eksempel i kategorien "kjøpesenter" eller "shopping" - og da svigers foreslo en tur til "El Torcal", syns jeg det hørtes ut som en glitrende idé.

Ikke at jeg ante hva El Torcal var for noe, men det hørtes jo unektelig ganske spennende ut!

Men da svigermor sa vi måtte ha på noe annet enn sandaler på bena, begynte jeg å mistenke at jeg kunne la lommeboka mi ligge igjen hjemme... Og ganske riktig, El Torcal innebar alt annet enn shopping:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sjekk fjellgeita med sekken på tur!
 

Det viste seg at "El Torcal" er en kjent nasjonalpark med steingamle (fnis) fjellformasjoner av kalkstein. Kort fortalt snakker vi stein som har fått sitt karakterisitiske utseende etter en prosess som har vart i nærmere 200 millioner år.

Stedet lå omtrent 1 og 1/2 time unna med bil - et prosjekt jeg garantert ville tenkt var ganske uaktuelt med to småttiser, i over 30 varmegrader. Men dette er altså mine svigerforeldre i et nøtteskall. Vi tar en tur, også ordner det seg. Og det var nøyaktig det som skjedde :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Man trenger ikke være over 35 for å bli fascinert av utsikten :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
... Og man trenger ikke være under 35 for å få lov til å klatre ;-)
 


Svigermor nyter utsikten
 

Å legge ut på en rundløype i 30 varmegrader oppi fjellheimen, var kanskje det siste jeg hadde på lista over ting jeg trodde jeg skulle få oppleve denne ferien... Men det var altså overraskende artig å traske rundt blant steinformasjoner og geitebæsj, mens fire ørner svevde over hodene våre på jakt etter turister mat.

Og ungene trasket og gikk, med svette lugger og blide fjes - vel vitende om at det ventet en is når vi kom fram til parkeringsplassen :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Femåringen tok bilde, rakk ikke helt over info-tavla ;-)
 

Så nå har jeg altså fått oppleve kalkstein i underlige varianter. Jeg har trasket rundt 1200 meter over havet i El Torcal, noe jeg aldri hadde fått oppleve dersom det ikke var for svigers og deres optimisme.

Alt ordner seg. Selv om jeg tror fjellgeitas hvite sko må få seg en vask før hjemreise ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Kjøpesenter, hvem trenger sånt ;-)

Sekken for alltid

Jeg har skrevet om den før. Du vet, den superpraktiske greia til å ha på ryggen, som rommer alt som kan tenkes at en mor får bruk for når store og små er på tur :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Turist, moi..?
 

For jeg er jo ikke mor for ingenting. Når vi skal på utflukt her nerrafor, er det ikke bare et par småting som skal med. Jeg pakker gjerne med litt niste i tilfelle barna plutselig blir sultne, vann til å slukke tørsten, våtservietter, ekstra klesskift, solkrem, pastiller, tyggis, solbriller til meg selv og ungene, mobil og lommebok.

Og Peter syns det er så unødvendig. Selv på femte året som far, skjønner Peter fortsatt ikke hvorfor vi trenger å ha med noe annet enn oss selv.

Det var i alle fall fram til i dag. For i dag hadde vi planer om å dra inn til byen og spise middag på restaurant. Men etter å ha tilbragt halve dagen på stranda, måtte vi først hjemom for å ta oss en dusj. Også måtte ungene ha en yoghurt, før de også måtte skylle av seg saltvannet og få på noen rene klær.

Så skulle svigerfar ta seg en kjapp sykkeltur, og innen vi var klare til å dra, var klokka allerede begynt å tikke såpass fort at Peter stresset sidelengs. Ville vi rekke å bestille mat, spise mat - for så å komme oss hjem igjen innen det var langt, langt over leggetid for lillesnuppa?

Jeg tenkte at her gjelder det å være kjapp, så jeg bestemte meg for å legge igjen sekken hjemme. For aller første gang i historien gjorde jeg som Peter, jeg tok rett og slett ikke med meg en dritt.

Og hu hei så bra det gikk! Helt til vi hadde gått et stykke, og bestemte oss for å slå oss ned på "El Horno", som fristet med både pizza og pasta og salat og burger. Fire meter unna bordet vårt var det små vannfontener som barna fikk sjekke ut mens vi bestilte mat.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Null stress, joggedress!
 

Men bare minutter etterpå kom lillesnuppa tilbake med en gjennomvåt kjole. Greit det er varmt her, men sola var på vei ned og med tanke på alle timene hun hadde ligget og plasket i havet tidligere på dagen, konstaterte vi at det hadde vært kjekt med litt skiftetøy.

Men sekken lå jo igjen hjemme, så vi bestilte mat i en fei, og fant ut at vi fikk se om vi fant en butikk med barneklær i nærheten - mens vi likevel ventet på maten. Peter og jeg trasket avsted med ungene på slep mens svigers satt og ventet ved bordet, og etter en liten stund fant vi en butikk som bugnet av fine sommerkjoler til små frøkner :-)

Mens vi sto i kassen og betalte, fikk vi melding fra svigerfar om at maten hadde kommet. Som om ikke Peter var stresset fra før.. Vi småløp tilbake til restauranten, lillesnuppa var superfornøyd i sin nye, tørre kjole - og selv om det bare tok tretti sekunder fra vi hadde satt oss ved bordet før den første ketchupflekken spredte seg utover den nye kjolen, så gikk det sånn passe greit å fikse med en hard papir-serviett. Jeg skal innrømme at jeg savnet pakka med våtservietter, men jeg sa ingenting.

Da vi var ferdige med å spise, regningen var betalt og vi tasset mot parkeringsplassen for å finne bilen, husket begge barna at vi hadde lovet dem en is etter middagen. Vi bestemte oss for å kjøpe den på veien, sånn at de kunne spise den i bilen på vei hjem siden klokka var mye - og jeg kan jo si som så at det var en middels god idé. Eller la meg si det sånn; hvis sekken hadde vært med, og for eksempel en pakke våtservietter, ville bilturen vært mye mer behagelig. Hvertfall for meg, som satt i midten av de to is-spiserne.

Da isen endelig var fortært, var det fire hender som var klisne. Veldig, veldig klisne. Også et typisk problem sekken ville løst uten problemer.

Da vi svingte opp gata her vi bor, hadde isen gjort noen tørst. "Sånn skikkelig tørst, ikke bare litt tørst." Da hørte jeg stressafar Peter bak rattet trakk pusten, dypt og lenge, før han mumlet noen ord jeg ikke fikk taket på.

Så nå lurer jeg litt.. Om Peter endelig, på femte året som far, nå skjønner hvorfor vi trenger å ha med noe annet enn oss selv når vi skal på tur... Fra og med i morgen er i alle fall sekken med. Overalt ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det ble en ny kjole, da ;-)
 

/ Sekken

Gneldrebikkja og muffinsene

Hver gang jeg kommer tilbake til et sted jeg har vært før, blir jeg så fascinert av tanken på at det har vært liv og røre der hver dag siden jeg forlot stedet sist.

Jeg blir for eksempel helt tullerusk i hodet når vi kommer tilbake til det lille tettstedet her i Spania, for da tenker jeg over at det er folk som bor her hele året, som lever sine liv her nede og får ting til å gå rundt. Med 30 grader i skyggen i september og siesta midt på dagen. Det er så langt unna livet hjemme i Norge!

Stort sett syns jeg det er veldig fint at ting ikke har forandret seg siden vi var her sist, det er jo litt av sjarmen. Kanskje med ett unntak, for i bunnen av gata her vi bor, er det en hissig liten gneldrebikkje som bjeffer og knurrer hver gang det går folk forbi.

Vi trodde i flere år den bare var tøff på avstand, helt til i fjor, da den klarte å snike seg ut gjennom porten og plutselig satt i leggen til svigerfar før den hoppet videre og tok et godt tak i leggen til svigermor. Vips, så måtte svigers en tur på legevakten for et par sprøytestikk, og hvert år tenker vi at det skal gå helt fint den dagen vi kommer hit og oppdager at hunden er vekk.. Men den lever altså fortsatt i beste velgående ;-)

Men i toppen av den samme gata her vi bor, sitter det en gammel mann som sier "Hola" til oss og ungene når vi går forbi. Ikke noe mer, bare et vennlig hei. Han har sittet her så lenge jeg kan huske, og selv om vi ikke snakker sammen, så har det liksom blitt ordentlig trivelig å se ham igjen:


Her sitter han, bildet er tatt i september i fjor
 

Men denne turen har det vært helt tomt der! Ingen stol, ingen mann, ingen "Hola"...


Han er sikkert bare på ferie ツ ❤
 

En annen ting er de små appelsin-sjokolademuffinsene som har blitt en tradisjon. Hvert år har vi trasket hver eneste morgen til det lokale bakeriet for å kjøpe ting til frokosten, og slengt med et par av disse muffinsene til dessert:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Ungene har gledet seg i lang tid, men da vi troppet opp mannssterke hos baker'n i går morges og ba om noen av de utsøkte appelsin-sjokolademuffinsene - så dama bak disken ut som et spørsmålstegn. Små muffins nei, det hadde hun aldri hatt. Den samme dama som har stått der i alle år.

Så ting er altså i endring. Muffinsene er borte, "Hola" er på ferie, og gneldrebikkja synger forhåpentligvis på siste verset - før den rekker å bite flere forbipasserende.

Og da svigermor i dag fisket fram en pakke med bleier fra skapet, som vi hadde tatt vare på siden vi var her sist - innså vi at ting har gått fremover hos oss hjemme i Norge også :-)


For denne lille bollemora sluttet med bleier i fjor :-)
 

/ Adiós

Bustehoder og sen frokost

Selv om det er litt slitsomt med sene kveldsreiser og flylandinger midt på natta, er det fort glemt når man våkner opp morgenen etter på et nytt sted sammen med to små, bustete hoder :-)


Er vi i Spania..?
 

For etter noen timer på reisefot, stupte vi i seng halv tre i natt. Og som alltid med små barn, er det bestandig spennende å se hvor tidlig på'n det blir morgenen etter - men i dag trakk vi vinnerloddet alle sammen, og sov til klokka 10! Dermed var vi ajour fra første stund, og klare for å starte ferien uten problemer ;-)

På tom mage og ganske sultne alle mann, suste vi avsted til matbutikken for å kjøpe frokost. Planen var å kjøpe inn det mest nødvendige og komme oss kjapt hjem for å spise, men så var det dette rådet om å ikke handle mat på tom mage, da... Så nå slipper vi å handle på noen dager, for å si det sånn ;-)


En sulten mann som vurderer kokos-is til frokost ;-)
 

Noe av det beste med å være på ferie med svigers, er at vi aldri legger planer. Vi har noen faste ting vi må få med oss i løpet av ferien, ellers tar vi ting som det kommer. Og det funker så utrolig bra!

I dag for eksempel, var det jo langt på dag før vi var ferdige med frokosten, men da vi fikk lyst til å ta en tur på stranda, gjorde vi det. Og selv om det var altfor store bølger til at vi med vettet i behold ikke turte å bade, var det nydelig å kjenne sol på kroppen, sand mellom tærne og bølger som må ha holdt nærmere 25 grader skylle over bena:


 

Jeg prøver å oppdatere Snapchat i løpet av dagen (umulius82) og med tanke på tilbakemeldingene deres etter strandturen vår i dag, så blir det sannsynligvis flere snapper av dette forvokste barnet i aksjon de neste dagene:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Aldri en kjedelig dag som konatil han er!
 

/ Hørs i morgen, folkens

Reisefeber og mimre-snap

Nå holder jeg faktisk på å pakke kofferten, for i morgen reiser vi på vår årlige tur til Spania! Det har seg jo sånn at jeg ikke bare fikk to supre svigerforeldre med på kjøpet da jeg slo kloa i Peter - jeg fikk nøkkel til ferieleiligheten deres i Spania også ;-)

Vi prøver altså å få til èn tur i året, og selv om svigers poengterer støtt og stadig at vi kan låne leiligheten deres når som helst, så er litt av greia for oss at vi reiser på tur sammen med dem. Så i morgen setter vi oss på flyet alle seks - og vi gleder oss alle mann!

Hver gang jeg tenker på Spania, får jeg av en eller annen grunn dette bildet i hodet:


 

Peter knipset dette bildet i 2015, da vi var der for aller første gang. Det var rett før jeg hadde kommet på ideen om å starte egen blogg, og jeg hadde nesten akkurat begynt å bruke Snapchat.

Jeg hadde rukket å få en del følgere via Peter, og var ganske hektet - men jeg husker jeg fikk helt panikk etter at jeg hadde lagt ut bilde av denne hundebajsen. For selv om jeg syns det var den kuleste hundebæsjen jeg hadde sett i mitt liv, så innså jeg etter at jeg hadde postet den, at det var litt ufint å få den servert rett i fleisen for alle som sjekket Snap-storyen der hjemme i Norge. Så da la jeg ut et bilde av en blomst etterpå, der jeg skrev "Unnskyld for det med bæsjen".

Jeg hadde det egentlig ganske artig på Snap den ferien der:


 


 

Sannsynligheten for at det blir litt snapping på denne turen også, er vel ganske stor ;-)

Til en forandring er jeg godt i gang med pakkinga, jeg skal jo tross alt sørge for at jeg selv, og to stykk barn får med oss det vi trenger. Peter har ikke funnet fram kofferten sin engang, men det er jo akkurat sånn det pleier å være...

Uansett kan han jo bare pakke videre på innholdet i denne bagen, som har stått sånn siden vi kom hjem fra hytteturen vi var på i juni.


 

/ God lørdag, folkens

Den hvite skuffen

Her om dagen kjøpte jeg en ny klokke til å ha på veggen, og da jeg skulle henge den opp, innså jeg noe som gjorde meg skikkelig glad :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tittei! (Det er gjenskinn ja, ikke bakgrunnsbilde av meg selv...)
 

For klokka trengte naturligvis et batteri for å vise korrekt tidspunkt til enhver tid, og det minnet meg på en av min barndoms store frustrasjoner; vi hadde aldri nye batterier i hus!

Nå vet jeg ikke om det faktisk var sånn store deler av tida eller om det bare var det lille barnehodet mitt som oppfattet det sånn, men jeg minnes i alle fall at hver gang vi trengte batterier, hadde vi aldri nye liggende på vent. Og det kunne være ganske så krise!

Så derfor...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

... Har dette liksom blitt en greie for meg, at etter at jeg flyttet for meg selv, har jeg alltid hatt nye batterier på lur. Og hver gang batterier må skiftes, enten det er fjernkontrollen, lekebiler, syngende bamser, eller nyinnkjøpte klokker - blir jeg litt sånn glad i hjertet når jeg kommer på batteriskuffen :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det er ikke så halvgærent å ha blitt voksen faktisk ;-)

 

/ God fredag!

Adjø, fine august!

Syns ikke det er lenge siden jeg satt og skrev oppsummeringsinnlegget til juli, og nå er det jaggu siste dagen i august! Da kan vi vel offisielt konstatere at det er høst, og at det er på tide å begynne å glede seg til fårikål og tykke strikkegensere :-)

September i morgen, det er jo helt vilt! Men nå, en liten oppsummering av august.

AUGUST

Beste kjøp
I august fant jeg mange forskjellige skatter! Så mye ymse at jeg faktisk tenkte å lage et eget innlegg om det snart. Har jo malt et par rom i sommer blant annet, så det var på høy tid å få på plass både bilder på veggene, og en og annen hylle ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Verste bomkjøp
Jeg kjøpte en olabukse i litt sånn boyfriend-stil, som var helt utrolig god å ha på - og første gangen Peter så den, spurte han hvorfor jeg hadde tatt på meg den gamle arbeidsbuksa.. Haha, jeg fikk meg ikke til å si at den var ny. Ikke et bomkjøp akkurat, men Peter syns rett og slett den er skikkelig stygg. Han tror forøvrig fortsatt det er en gammel arbeidsbukse.

 

Peter-øyeblikk
Jeg blir egentlig nyforelska i Peter med jevne mellomrom hele tida, men i hele denne bryllupsperioden der vi skulle være forlovere begge to, har han vært helt topp. I dagene før var han like nervøs som brudeparet, på bryllupsdagen gråt han like mange tårer som brudgommen da bruden gikk opp kirkegulvet, han har passet på meg og mine talenerver, også holdt han selv en supermorsom forlovertale før han fikk med alle de 80 gjestene på allsang. En bra fyr, altså ;-)

 

Christina-øyeblikk
For en uke siden skulle jeg svinge ut fra boligfeltet her vi bor, og der er det en ganske lang slette hvor fartsgrensen går fra 40 til 60. Jeg pleier å gasse på litt her, og selv om jeg ikke pleier å kjøre for fort, ser jeg ikke akkurat på speedometeret mens jeg får bilen opp i fart. Denne dagen var jeg i tillegg litt stressa fordi jeg skulle rekke en avtale, og plutselig får jeg øye på en person noen meter der framme. Laserkontroll!

Politimannen hadde jo hatt meg i kikkerten flere titalls meter allerede, og jeg var hundre prosent sikker på at jeg kom til å bli vinket inn til sida. Jeg kikket raskt ned på speedometeret, som viste 63 kilometer i timen! Jeg ble så glad at jeg vinket iherdig til de to politifolka som satt ved siden av lasermåleren og ventet på råkjørere. Så da er det vel på sin plass å sitere min kjære kjørelærer fra år 2000: Det er gratis å kjøre i fartsgrensa! ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sparte nettopp noen lapper ;-)
 

Fullførte prosjekt
To stykk forlovere har giftet bort sine beste venner - og selv om dette ikke var vårt prosjekt, så føles det nesten litt sånn. Brudeparet er nå på bryllupsreise og Peter og jeg har litt kjærlighetssorg fordi alt er over. Teit, men sant ❤

 

Prosjekt som videreføres til neste måned
Med fare for at jeg gjentar meg selv her, vi har flere rom som skal males! Føler at september blir måneden, hehe ;-)

 

Herligste øyeblikk
Da jeg våknet opp i hotellsengen på Farris Bad og innså at jeg hadde sovet som en stein hele natta. Og i tillegg fikk spise en nydelig frokost i ro og fred med varm kaffe etterpå.

 

Blondeste øyeblikk
For ikke lenge siden fant jeg en veggfarge på google som jeg syns var så fin. Men til min store fortvilelse var det et svensk firma som førte malingen, og de hadde ingen utsalgssteder i Norge. Jeg hadde friskt i minne den gangen jeg gikk til malebutikken og sa jeg skulle ha 1 liter i fargen "Dark Dijon". Butikken førte ikke Nordsjö-maling, så damen kunne ikke hjelpe meg uten en fargekode. Men da jeg kontaktet Nordsjö, fikk jeg beskjed om at fargekoder var hemmelig, og at det ikke var noe de kunne gi fra seg.

Jeg grublet lenge og vel på hva jeg skulle gjøre, og til slutt bestemte jeg meg for å sende dette svenske firmaet en mail. Jeg prøvde å forklare situasjonen på norsk-svensk. At jeg hadde funnet en färg på google, at den så veldig fin ut, men at jeg tyvärr bodde i Norge. Fantes det ingen utsalgssteder her? Måtte jeg til Sverige for å finne den? Kanskje høre med venninnen min i Töcksfors, om det finnes et utsalgssted i nærheten?

Noen timer etter fikk jeg svar: "Om du istället använder NCS-numret S 3010-B30G, så får du den kulören."

Enkelt og greit...

 

Bilde som aldri havnet på bloggen
Er det flere enn meg som har barn som knipser mobilbilder i skjul..?


 

Friskus
Jeg får stadig spørsmål om hvordan det går med treningen, særlig etter at jeg snappet om at jeg slet litt med "Flyes". Men august har faktisk vært en ganske bra måned, jeg tror jeg har trent i snitt to ganger i uka! Det syns jeg er bra til å være en fersking som sliter med å komme inn i nye rutiner :-)

 

Daffus
Etter bryllupet har kroppen vært ganske sliten, og det blir ikke noe trening før alt er på stell igjen. Så nå blir utfordringen å kjenne forskjell på når kroppen er klar igjen, og når problemet "bare" er dørstokkmila...

 

Favoritt-blogginnlegg
Innlegget som tok veldig, veldig lang tid å skrive, nemlig Bryllupet time for time ♥

 

Yndlingssanger
Sako Isoyan - Dreamer
Hkeem - Unge Ferrari - Urettferdig
Lost Frequencies, Netsky - Here with you
Dua Lipa - New rules

 

/ Takk for nå august - og velkommen september, håper du blir fin!

Lille frøken detektiv

Helt siden jeg var liten har jeg hatt en helt spesiell forkjærlighet, som muligens kan få meg til å virke ørlite grann creepy.. Det er nemlig en litt spesiell ting som gjør handleturen min ekstra artig - og det er når jeg finner en sånn!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Ikke spør meg hvordan det startet - men jeg elsker altså å finne andres sammenkrøllede handlelapper i handlekurven!

Ålreit, så er det ganske sært, og en handlelapp i seg selv er jo egentlig ikke så spennende, for vi kjøper jo mat alle sammen. Men det er bare noe så fascinerende med å se hva et annet menneske har rablet ned på et ark, som deretter har blitt fraktet med til butikken!

Spenningen hver eneste gang, er om jeg klarer ut fra handlelista å gjette hva som står på vedkommendes middagsmeny. Og klarer jeg å anslå hvilken aldersgruppe lappens eier tilhører? Er det en mann eller en kvinne? Er det en dagshandler eller en mer langsiktig strateg?

I dag fant jeg gull i en handlekurv på Meny ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Litt ymse.. :-D
 

Først fniste jeg litt, så begynte detektivarbeidet:

- Meget sannsynlig en kvinnes håndskrift.
- De fargerike krusedullene antyder at hun sannsynligvis er mor, og at hun har barn i hus.
- Løpetidtruse og poser betyr (forhåpentligvis) at hun har hund
- Hun er systematisk, ettersom hun har sortert varene i bås (dyrebutikk, apotek, matbutikk?)
- Ingen forkortelser (feks "deo") kan bety at det er en kvinne som har skrevet handlelappen, og at en annen (feks en mann) har utført selve innkjøpene
- Ordet "Lørdagsgodt" kan kanskje tyde på at hun er godt voksen?

Jeg får jo aldri noen fasit på mine konklusjoner da, men det gjør liksom ikke noe... Det er det lille detektivarbeidet som er så innmari artig :-)

Også vet jeg mange påstår det bare er eldre mennesker som fortsatt skriver handlelister på papir, og at den yngre garde har gått over til handleliste-apper på mobilen for lenge siden. Men jeg er litt usikker på om dette stemmer.. Jeg tror nemlig ganske bestemt det er flere enn meg som sverger til den gode gamle papirlappen..

Og det håper jeg folk kommer til å fortsette med, sånn at jeg kan få flere artige handleturer ;-)

 

/ Små gleder

Se den kjolen!

Da jeg våknet i morges, så jeg at det hadde tikket inn en melding på telefonen klokken 01.18 i natt, fra den nygifte brura som hadde mellomlandet i Hong Kong og som nettopp hadde lest blogginnlegget Bryllupet time for time ❤️ som jeg postet i går.

Der hadde jeg skrevet at jeg ville dobbeltsjekke med brudeparet før jeg la ut bilder av dem, og klarsignalet kom altså på sms fra en annen verdensdel. Men før jeg viser kjolen, må jeg bare få si en ting:

Av med hatten for alle dere som har stått hvit brud! For hvordan i all verden klarte dere å bestemme dere for kjole?!

Jeg var med lillesøster på kjoleprøving i vinter, og jeg trodde seriøst vi hadde funnet "The Dress" opptil flere ganger... Jeg vet man sier at man bare vet det når den riktige kjolen sitter på, men hallo.. Det er så vanvittig mange fine brudekjoler der ute!

Når det er sagt, skjønner jeg jo at lillesøster må ha merket med en gang da hun fikk på seg drømmekjolen i butikken - for vakrere brud har jeg aldri sett.. Kjolen var helt perfekt, og hun var så nydelig!


Foto: Mona Moe Machava
 


Høyt hang den...
 


... Og jeg måtte seriøst tørke noen tårer da den endelig var på!
 


Jeg mener... Det stoffet? Noe av det fineste jeg har sett noensinne!
 


Og mens jentene var hos frisøren, var det to spente forlovere og en veldig nervøs brudgom som hentet knapphullsblomster...


Elsker dette bildet av Steffen
 


Nygifte og veldig lykkelige :-)
 


Fotograf Mona in action!
 


Altså... ❤❤❤ (Foto: Mona Moe Machava)
 


Snufsi! (Foto: Mona Moe Machava)
 


Midt uti skogen lå dette, og Mona kastet seg rundt! (Foto: Mona Moe Machava)
 

Selv om det ikke vil vises på bloggen, så vil det nok ta noen dager til før Peter og jeg kommer oss ut av bryllupsbobla. Det har vært litt av en oppladning de siste ukene, og vi kommer nok til å suse litt rundt uten mål og mening fortsatt.

Men det må være lov, for det er jo ikke hver dag man får oppleve å være så lykkelig på andres vegne :-)

/ T + S = Sant

Bryllupet time for time ❤️

For en helg. Makan til følelser i sving er det lenge siden jeg har vært borti! Det er helt uvirkelig at det er mandag, og at bryllupet vi har gledet oss til i et helt år er forbi. Svoger Steffen og Lillesøster Therese er endelig Herr og Fru, og jeg er helt overveldet over ha fått være med på et så fantastisk bryllup. Det er vanskelig å ikke bruke for svulstige ord, for dette var rett og slett magisk!


Låvebryllup på gang :-)
 

Kontrasten mellom Peters og mitt bryllup, og dette med 80 gjester var veldig stor, og det var en glede å få oppleve en feiring i andre enden av skalaen. Jeg tar av meg hatten for alle dere der ute som har klart det samme kunststykket; å planlegge og organisere noe så stort uten å krepere underveis! Jeg er i alle fall overbevist om at jeg ikke hadde klart det.

Bryllupshelgen startet allerede på fredag, etter at vi hadde hjulpet brudeparet med å legge siste hånd på verket på låven, der festen skulle være. Da dro nemlig bruden, forlover Eline, og jeg til Farris Bad der vi skulle tilbringe natten. Og da vi slukket lyset klokka 23.00 var det tre spente jenter som lukket øynene og prøvde å få sove ;-)

Dagen etter - selveste bryllupsdagen, så slik ut:

06.30
Tre mobiler plingte på rad og rekke klokken halv sju, og da jeg kom på hvilken dag det var, smalt det til i brystet før sommerfuglene flakset villt i magen. Bruden hadde sovet i overkant dårlig, hun hadde ligget våken og grublet fra 2 til rundt 6. Eline og jeg kikket på hverandre uten å si noe, for vi var to småbarnsmødre som hadde fått hver vår myke hotellseng... Jeg trenger vel ikke fortelle hvor godt vi hadde sovet. Men det droppet vi å fortelle til brura ;-)

07.30
Tre nydusja jenter ankom frokostsalen akkurat idet dørene ble åpnet. Matlysten var ikke akkurat på topp hos noen av oss, men den nydelige frokosten på Farris Bad klarte mer eller mindre å kurere det. Kaffen var fantastisk, og maten like så :-)


Vitaminshots og kortreist mat, blir jo ikke bedre enn dette :-)
 

08.30
Vi ankom Jazz Frisør i Larvik sentrum der vi alle skulle få litt hjelp med håret. Thereses svigermor og Mamma og Pappa hadde ordnet tre små rosa flasker med bobler til oss, og her klarte vi faktisk å senke skuldrene ordentlig mens vi spiste jordbær og fikk frisyrene på plass.


To spente forlovere som hadde sovet som steiner en hel natt!
 


Brudens hår får seg en liten krøll...
 


... før det settes opp i en nydelig flette
 

09.30
Mamma og Pappa kom med brudekjolen, og passet på at vi hadde alt vi trengte. Pappa forsikret seg om avtalt tidspunkt for henting og kjøring til kirken, før de svinset avsted igjen for å gjøre seg klare til fest.


Elsker dette bildet! Skoene er på plass og verdens fineste kjole henger klar :-)
 

10.30
Tid for sminke, og frisør Kristina viser at hun kan mer enn å sette opp hår :-)


En veldig spent brud med lite søvn bak seg..
 

11.30
Fotograf Mona Moe Machava ankommer salongen, og det blir god stemning da jeg viser henne en gammel konvolutt med bilder jeg har tatt vare på fra 1998. Da var jeg nemlig kjæreste med broren hennes, og Mona ga meg den gangen noen bilder av kjekkasen sammen med et koselig brev. Mimretid og mye latter!

12.30
Tid for avreise til kirken, Pappa er på plass med bilen som skal frakte oss alle fire. På veien stopper vi hos Torstrand Blomster for å hente brudebuketten. Pappa spretter inn for å hente den, men Helle som eier butikken slipper det hun har i hendene og blir med ut for å hilse på bruden og høre om hun er fornøyd med buketten. Sånne fine service-folk er det beste jeg vet!

13.30
Etter å ha sett på nært hold hvordan tårene til brudgommen rant da kirkedørene åpnet seg og bruden og Pappa kom gående oppover gulvet, akkompagnert av Anders Gjønnes som sang "Can't help falling in love" av Elvis Presley, satt jeg på dette tidspunktet fortsatt og "ryddet opp" under øynene og nesetippen. Jeg begynner fortsatt å gråte når jeg ser for meg dette - kjærligheten altså! Makan.

14.30
Vielsen var over og Eline og jeg, samt brudgommens forlovere Peter og Magnus, fulgte etter brudeparet i bil på vei til fotografering. Fotograf Mona hadde spesielle planer, og vi måtte kjøre et stykke for å komme frem til riktig sted. Eline og jeg er nå glade for at den vannfaste mascaraen holder!


To stykk knytekjoler on fleek!
 

15.30
De andre forloverne og jeg tok oss en medbrakt matbit i bilen mens vi ventet på videre instrukser om hvor vi skulle innfinne oss for forloverfotografering.

16.30
I forkant hadde vi fått beskjed om å ta med noe å ha over skuldrene hvis det ble kaldt, og noe litt mer behagelig å ha på beina. Så penskoene ble kastet mens vi ventet på at bruden og brudgommen skulle bli ferdige med bryllupsbildene.


Classy
 

17.30
Litt forsinket, men endelig på plass på låven og klare for å starte festen! Stemningen var til å ta og føle på - lykkerus og talenerver i skjønn forening.

18.30
Middagen var godt i gang, og vi var imponerte over menyen hele gjengen. Maten var utrolig god, selv om jeg må innrømme at jeg ikke visste hvordan jeg skulle uttale alle ordene ;-)


Gleis? Glassé..? Cåli? Colis..?
 

19.30
Tid for forlovertale! Tusen takk til deg, du kjære leser som tipset meg om å knipe i rompa hvis man nesten begynner å grine.. Jeg begynte riktignok å grine, men jeg fikk i alle fall sagt fra til gjestene sånn ca midt i talen, at jeg måtte knipe i rompa og at det var fint hvis de kunne skåle litt imens. Men det gikk veldig fint og jeg var ikke så altfor nervøs underveis heller! Herregud, tenk om jeg begynner å bli kvitt sceneskrekken min... Det hadde vært no :-)

20.30
Tidenes hikstegråting etter det som står som kveldens aller fineste minne. De siste ukene har vi alle krysset det vi har for at bestefar Este skulle klare å være med i bryllupet. Han klarte på mirakuløst vis å mobilisere alt han hadde og gledet oss alle med å være med på lørdag. Så da Tante Tone reiste seg for å si noen ord på vegne av Mormor og Este, var det flere enn bruden og jeg som holdt pusten. Det har ikke vært bare enkelt å glede seg til et forestående bryllup når ikke alle er i form, derfor sitter også tårene ganske løst om dagen.

Tante Tone begynte med å si noen velvalgte ord fra Mormor og Este, før hun avslutningsvis sa at Este ønsket å spille en liten sang for brudeparet - en sang han alltid spiller når vi feirer noe stort. Så da han tok fram munnspillet fra innelomma og startet på de første tonene av "Gratulerer med dagen", var det over og ut for både bruden og meg - og resten av lokalet. Beste Este, vi er så glad i deg ❤

21.30
Den utrolig flinke toastmasteren Ronny hadde for tjuende gang påpekt at det er helt greit å felle noen tårer denne kvelden! Hele bordet skulle skåle, men måtte google flere måter å si skål på, da skåleansvarlig allerede hadde kommet seg gjennom hele lista ;-)


 

22.30
Desserten var spist opp, takk-for-maten-talen var over, og lokalet ble ommøblert for å få plass til dansegulv og bandet som skal spille utover natta: Partypensum! Med slagordet "Eventbandet som tar party på alvor" skjønte vi at det var bra saker i vente ;-)

23.30
Bryllupskaka hadde kommet fram, og nå ble det spist kake mens det ble knipset bilder i polaroidkroken. Genialt tips forresten, egen krok til polariodkamera og de obligatoriske partyeffektene - bildene fremkalles med en gang og henges opp til glede, spott og spe ;-)


.. Og kvelden var ennu ung..
 

00.30
Tid for brudevals akkompagnert av Partypensum! Må innrømme at jeg fikk tårer i øynene her også. Jeg kan ikke danse vals, så jeg satt sammen med Tante Lene i en krok og spiste kake.

01.30
Plutselig begynte det å lukte pølser i lokalet, nattmat var på vei! Mormor hadde bakt 120 pølsebrød i forkant (!), og jeg tror ikke det var en eneste gjest som lot et lite stykke nattmat gå fra seg. Mumset pølse mens jeg snakket med Siri, en av dem som også hadde planer om å ha på knytekjolen denne kvelden, men som hadde lest på bloggen min at den skulle jeg ha på, så hun hadde byttet den ut med en annen kjole i siste liten ;-)

02.30
Partypensum hadde pakket seg ut for lengst, nå var det Spotify på anlegget, skravling og dansing og god stemning som gjaldt! (Heldigvis ingen bilder.) Festen skulle etter planen rundes av ved disse tider, så jeg tok på meg ansvaret med å få dempet musikken.

Peter skulle på død og liv danse Macarena på dette tidspunktet, så jeg lot ham danse ferdig mens jeg sa fra til ham at jeg puttet slipset hans som hang over en stol, i veska mi. Da Macarena var ferdig lurte jeg på hvorfor ikke Peter kom ut, men han føyk rundt og lette etter slipset sitt. Så da dro vi hjem ;-)
 

I går gikk vi gjennom bildene, og da oppdaget vi at Peter og jeg hadde hatt så mye å tenke på at vi helt hadde glemt å ta bilde av oss to sammen. Det eneste bildet som finnes av oss to fra helgen, er dette bildet jeg knipset i lykkerus over å ha sovet helt til jeg våknet av meg selv i går morges...


 

Men det er jo Herr og Fru Klonk i et nøtteskall, det ;-)

Nå er de nygifte på vei til Bali på bryllupsreise, og jeg gleder meg til å vise bilder av det flotte paret og den fantastiske brudekjolen. Jeg må bare dobbeltsjekke med dem før jeg poster noe, så jeg krysser fingrene for at de har wifi på Bali. I såfall er det bare å glede seg til i morgen for verdens fineste bilder! ❤
 

/ Therese og Steffen

Oh, the hair!

Med bare to dager igjen til bryllup, var det på høy tid å gjøre noe med kråkereiret!


 

Jeg pleier å bestille ny time hos frisøren en liten stund etter at jeg egentlig burde hatt time. Det er sikkert teit, men det gjør i alle fall at jeg den siste uka gleder meg noe så inni hampen til frisørtimen at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Og den følelsen når jeg endelig sitter i frisørstolen med et hår som har fått en skikkelig lekker ettervekst, og en farge som har skeiet helt ut på grunn av sol eller for lite hårkur eller feil balsam eller jeg vet ikke hva - er rett og slett helt fantastisk :-)

I dag var jeg endelig på plass i stolen igjen, som vanlig én uke på overtid - og jeg kunne ikke vært mer klar. Selv følgerne mine på Snapchat var klare - jeg ba om en hånd i været fra alle som mente det var på tide med en håroverhaling, og jeg har seriøst aldri fått så mange snapper før. Haha, jeg lo godt av dere som hadde tatt familiebilde der hele stua satt med hånda i været ;-)

Da jeg satt opp denne frisørtimen for et par måneder siden, tenkte jeg at det var smart med en oppfriskning rett før bryllupet som står til helgen. Men jeg hadde jo ikke tenkt på at dette kom til å være dagen der vi skulle være med å rigge og ordne i festlokalet!

Så i dag har Peter og de andre stått på som bare det (les mer om det på Peters blogg her), mens jeg har sittet på ræva og fått sveisen min ordnet. Det føltes jo både feil og ikke bra. Men jeg ble heldigvis veldig fornøyd med min nye manke, jeg hadde lyst på en mørkere farge i bunnen - og min frisør Kristina freshet opp både bunnen og resten av håret i kalde toner.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg syns det ble veldig "meg" ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Også elsker jeg den mørke fargen i bunnen!
 

Nå er håret fresht og fint og klart for å settes opp og fjonges til på lørdag :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Se opp, mammadansing er på vei!

Gi maten en ny sjanse!

/ Annonse

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mye tyngre enn den ser ut!
 

Ikke for å skryte, men de siste årene har jeg blitt veldig flink til ikke å kaste mat. Da jeg var yngre hadde jeg i overkant stor respekt for utløpsdatoer - og helte gjerne ut melk som hadde gått ut på dato uten å smake på den først.

Jeg skjønte ikke at best-før-dato og "siste forbruksdag" er to forskjellige ting! Best-før-dato er kun en anbefaling fra produsentene der de garanterer samme kvalitet på varen som ved forpakning, og "siste forbruksdag" er datoen på ferskvarer som muligens kan utgjøre en helserisiko dersom det går for lang tid etter at datoen er passert.

Best-før-datoen er altså ingenting å frykte, og varene kan holde seg like fine i flere år etter passert dato!

Nettopp dette skjønte en svensk ICA-eier som ble lei av å kaste massevis av mat uke etter uke. Han bestemte seg for å selge den like fine maten til rabatterte priser isteden - slik at den slapp å havne i søpla. Ideen fikk navnet "Matsmart" og dette ble så populært i Sverige at han til slutt tok ideen online - og tidligere i år ble Matsmart også tilgjengelig for oss her i Norge!

Og jeg kan bekrefte at her er det mye penger å spare! Disse varene betalte jeg 498 kroner for, normalpris ville vært 1119 kroner - jeg sparte altså 620 kroner!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Taddaaa!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Long live the food

Dette er altså mat som Matsmart har kjøpt opp fra forskjellige matprodusenter, som av ulike grunner ikke kan selge det ut selv. Det er varer som nærmer seg best-før-dato, eller nettopp har passert den - men som på ingen måte er dårlig etter! Eller det er varer med skjønnhetsfeil, utgåtte forpakninger eller rett og slett til-overs-mat.

Produktene er som sagt kraftig rabatterte, og jeg fant varer som var satt ned med 90%. I snitt ligger rabatten på 50%, og siden dette er et svensk konsept, er det foreløpig mest svenske varer som legges ut. Noe jeg syns er utelukkende positivt - jeg elsker nye, spennende varer, det føles litt som å være på harryhandel i sin egen stue ;-) Vinn vinn!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Så mye spennende!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Taco Cone! En som gleder seg til fredag ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bakepapir med silikonbelegg..? Yes please!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Disse overtrekkshettene kjøpte jeg til Mutter'n, hun kommer til å bli så glad - hun bruker nemlig badehetter hun hamstrer når hun er på hotell ;-D
 

Vi nordmenn kaster flaue 50 kilo fullt spiselig mat hver i året! Dette tilsvarer en verdi på 10 millioner kroner, i snitt 2000 kroner per person. Matsvinnet ønsker Matsmart å bidra med å redusere, ved å selge fullt spiselige matvarer til høye rabatter. Vi forbrukere får mer til overs i lommeboken, vi bidrar til minsket matsvinn, samt et mer bærekraftig miljø!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ingen ble glemt!
 

Ønsker du å teste Matsmart, får du akkurat nå 50 kroner i ytterligere rabatt ved å bruke koden "konatil", ved kjøp over 350 kroner! Koden er gyldig i 1 uke fra nå.

Det føles bra å gi maten en ny sjanse, og én eske kan fylles med varer opp til 20 kilo. Det kan du enkelt og greit følge med på underveis mens du handler:

Vær matsmart, minsk matsvinnet, bidra til et bedre miljø og få mer til overs i lommeboken! Og husk rabattkoden "konatil" da, hvis du ønsker å teste Matsmart fra sofakroken ;-)

* Følg Matsmart på Facebook *

Kjoleklipping og mimretid

Shit pomfritt, i dag har bruden og jeg vært hos Mormor og fått hjelp til å klippe av noen centimeter på forloverkjolen min! Mormor er dreven i gamet, hun har eget syrom, for å si det sånn. Så nå får det briste eller bære - vi tok sjansen og droppet å sy en søm langs kanten. Heldigvis ser det veldig bra ut!

Denne uka blir såklart litt kaotisk, for både Peter og jeg suser rundt i hver vår forlover-boble. Hodene våre er helt på bærtur, og i går hadde vi en samtale gående i nesten fem minutter før vi fant ut at vi snakket om to forskjellige ting. Jeg tror faktisk ikke brudeparet selv er like stressa som oss akkurat nå ;-)

Men i dag snakket lillesøster og jeg om hvem som skal servere i bryllupet, og en av dem er venninnen til mamma som bodde ved siden av oss da vi vokste opp. Og da måtte vi som alltid humre litt over den gamle historien som går igjen i vår familie, og som indirekte handler om henne.

Jeg syns rett og slett det er på tide å fortelle den hitsorien på nytt, så til glede for nye lesere og et gjensyn for gamle; her kommer historien om da ørene til mutter'n hørte bittelitt feil ;-)

Vi skal mange år tilbake i tid, til før søsteren min og jeg hadde flyttet hjemmefra. Det var en helt vanlig aprilkveld hjemme hos mine foreldre, mamma stod midt på stuegulvet og hang opp en klesvask, mens pappa og jeg satt fordypet i hver vår avis. TV'n stod på i bakgrunnen og lillesøsteren min satt henslengt i en stol med et blad i fanget.

Tidligere på kvelden hadde mamma vært ute og gått tur sammen med sin gode nabo-venninne som nettopp hadde vært gjennom en rimelig tøff skilsmisse.

- "Hvordan stod det til med naboen?", spør pappa fra nedi avisa.

- "Nei du vet", sukker mamma, "hun har vel hatt det bedre."

- "Huff", sier pappa, "hadde det skjedd noe spesielt nå, eller?"

- "Neida, det var ikke noe nytt. Men hun sover dårlig om natta. Og sånt forplanter seg ofte, vet du."

Det blir stille en stund. Aviser leses videre mens våte klær finner sin plass på tørkestativet.

"Tja", mumler fattern etter en stund, "hun savner kanskje å ha følge?"

Mamma mumler et svar jeg ikke klarer å tyde, så jeg ser bort på pappa som ser tilbake på meg - og siden han også ligner et spørsmålstegn, konkluderer jeg kjapt med at han heller ikke fikk med seg hva som ble sagt.

Vi tenker ikke mer over det og leser videre, men hører i bakgrunnen hvordan muttern intensiverer opphengingen av klær. Det ristes iherdig i bukser og gensere, det strekkes og ristes enda litt til. Det høres ut som om mamma er opprørt, og da jeg ser opp på henne, oppdager jeg at hun er sprutrød i fjeset. Munnen er snurpet igjen, noe som er svært uvanlig til henne å være.

Jeg dulter borti fattern, og peker i retning mamma.

- "Eh, pappa..", mumler jeg, "Jeg tror kanskje du sa noe feil..?"

Han sperrer opp øynene da han oppdager hvor stressa kona hans er, før han spør forsiktig:

- "Altså.. Sa jeg noe galt i sta, eller?"

Muttern slenger fra seg en våt sokk.

- "Herregud ja! Du kan da ikke spørre om sånt? Jentene sitter her og.. Ja.. Nei! Det går vel an å bruke huet littegranne!"


Og pappa bare..
 

Nå har også lillesøster klappet igjen boka si, og følger interessert med på samtalen. Ingen av oss forstår mammas voldsomme reaksjon, dette er veldig ulikt henne. Men at hun er opprørt - det er det ingen tvil om.

- "Men i alle dager", utbryter pappa, "var dét så ille, da? Jeg spurte bare om hun savnet å ha følge?"

Tre par øyne er nå rettet mot muttern, som står der bak det overfylte tørkestativet. Hun kikker forvirret opp i taket et par sekunder, før det kommer spakt:

- "Følge..?"

Pappa nikker forsiktig, mens vi andre holder pusten. Så spruter mamma ut i latter. Og da mener jeg krampelatter.. Hun ler så hun nesten må ned i knestående, og vi andre forstår fortsatt ingen verdens ting.

Etter noe som virker som en evighet med hiksting, får hun endelig pusten tilbake. Midt i alt kaoset må hun ha glemt at de to døtrene hennes fortsatt befinner seg i stua, for hun kikker på mannen sin mens hun tørker tårer og fniser:

- "Ja altså.. Jeg syns du sa.. Jeg trodde.. Jeg trodde du spurte om hun savnet å få kølle"

 

/  God onsdag, da.. ;-)

Fra The Voice til kirkebryllup

Jeg har bestendig vært veldig lettrørt i bryllup, og gråter en skvett selv om det er ukjente mennesker som gifter seg. Det har jo ikke akkurat blitt noe bedre etter at jeg fikk barn, nå kan jeg jo ikke se på videoer på youtube engang!

Derfor har jeg allerede stappet veska full av kleenex, for det kommer til å bli tøffe tak når lillesøster gifter seg på lørdag. Jeg kommer selvfølgelig til å ha på vannfast mascara, men det hjelper ikke på hovne gråteøyne - og vi skal tross alt rett til fotografering etterpå. Jeg med mine ganske smale øyne fra før, er i overkant spent på resultatet - godt det ikke er jeg som er brura! ;-)

Uansett, solosang pleier å være det tøffeste, og jeg tenkte bare å tipse om at han som skal synge i bryllupet til lillesøster også skal være med på The Voice i kveld!


Bilde med tillatelse fra Mr. Voice himself (Fotograf: Mikael B. Örtenheim)
 

Han heter Anders Gjønnes, er en utrolig talentfull Larviksgutt, og jeg er rimelig sikker på at han kommer til å sette prikken over i'en i kirken på lørdag :-)

Nå har jeg snoket litt, og funnet ut at han skal fremføre Josh Grobans "To where you are" på TV i kveld. Ryktene skal ha det til at han håper at Lene Marlin trykker på knappen, så da er det bare å krølle seg sammen i sofakroken klokka 20.00!

Og når Anders inntar scenen må du lukke øynene... Se for deg at du er en skjelven forlover i en kirke, med følelsene i høyspenn og en vannfast mascara som forhåpentligvis sitter som den skal. Så kan du godt sende meg noen gode tanker, hvis du vil ;-)

Men viktigst av alt er såklart at du blir med å heie på at Lene Marlin trykker på knappen sånn at Anders går videre! Dette blir spennende :-)

 

/ Heia heia heia

Vondt å være utenfor

/ Annonse for Røde Kors

- "Så lenge barna har det bra", har Mormor bestandig sagt. Jeg måtte bli mamma selv, før jeg klarte å forstå hva hun mente.

For lista med bekymringer kan bli ganske lang når man får barn. I starten er det meste skummelt, og det er ikke rart det kan føles overveldende når det plutselig går opp for en at den lille bylten er helt avhengig av deg for å ha det bra.

Så blir barnet større, og bekymringene endrer karakter. Plutselig handler ikke spørsmålene lenger om barnet spiser for lite, får nok søvn, utvikler seg i riktig tempo eller blir kvitt den falske kruppen noen gang.

Bekymringene går over til å handle om andre ting. Om barnet trives i barnehagen, eller om det har det bra på skolen. Om barnet har venner, og blir inkludert.

For hvordan føles det egentlig å se at din egen sønn eller datter er den eneste som ikke blir bedt i bursdag? Hvordan føles det som forelder, å se at en du er så inderlig glad i, er i ferd med å knekke fordi han eller hun holdes utenfor, blir mobbet eller føler seg ensom?

Mammahjertet mitt gråter av tanken på at dette er hverdagen til altfor mange! Alle trenger vi venner og tilhørighet for å ha det bra - og ekstra viktig er det når man er barn. Å føle seg utenfor er en grusom følelse, og å vokse opp med sosiale medier gjør det ikke enklere i 2017. Nå er det lett å se når man ikke blir invitert, og det er viktigere enn noen gang at vi prater med barna våre!

Trykk for å se film:

For vi voksne har faktisk også et ansvar. Det er vår oppgave å snakke med barna våre og hjelpe dem med å inkludere hverandre. For utestenging kan fort skje, og det er vi voksne som må sørge for at barna forstår at alle må få være med i lek, og at det faktisk gjør vondt å bli holdt utenfor. Spesielt yngre barn trenger veiledning, av foreldre, foresatte, barnehageansatte eller lærere.

Det er august, det er skolestart - og det er en sårbar periode for veldig mange barn. Utestenging er et problem, og vi som foreldre kan faktisk ikke stikke hodet under en stol og tenke at barna får ordne opp selv.

På nettsiden til Røde Kors finner du gode tips til hva vi voksne kan gjøre for å veilede, og hvordan vi kan være trygge voksne. For alle barn trenger venner, og det gjør fryktelig vondt å bli holdt utenfor.

 

/ Så lenge barna har det bra

Ønsker og planer for høsten

Både våren og høsten er årstider der jeg liker å legge litt planer. Ikke sånne store prosjekter, bare skrive en liste med ting jeg har lyst til å gjøre. Jeg får som oftest ikke unnagjort mange av punktene, men de gir meg energi og det er bare så trivelig å få dem ned på papiret! Etterhvert som ukene går kan man stryke et og annet punkt, også dukker det som oftest opp nye ting underveis som må føres på :-)

Og siden jeg syns dette er så trivelig selv, tenkte jeg kanskje å inspirere flere til å lage seg en liten energiliste!

Dette er den foreløpige lista mi for høsten 2017:

1. Besøke besteforeldre enda oftere
Finnes det noe viktigere enn familie? Jeg er ufattelig heldig som har to besteforeldre, og at barna mine har to oldeforeldre. Trenger ikke være mer enn en tur innom dem etter barnehagen for å si hei. Mer av det ❤
 

2. Bli flinkere til å lage middag
Jeg er bare sånn passe glad i å lage mat, men tanken på å bli god på kjøkkenet gir meg et lite piff i hjertet. Denne høsten skal jeg gjøre en innsats, og jeg gleder meg! Fikk forresten en mail for et par uker siden om at jeg var nominert som "Årets Matblogger"... Måtte svare som sant er, at jeg har lagt ut fem oppskriftsinnlegg på to år, og at det muligens hadde skjedd en ørliten misforståelse.
 

3. Trene
Tanken på å få inn en god treningsrutine som kan bidra til enda mer energi til å være mamma - det høres rett og slett veldig bra ut! Kroppen min trenger å komme i bedre form, og jeg har lyst til å danke kontorkropp-holdningen min ned i støvlene :-)


Ikke mye kondis i denna skrotten
 

4. Se mer på TV
Dette høres jo helt vilt ut, men det innebærer rett og slett å få hodet til å koble mer av. Blogging er en rar jobb, og hodet har aldri fri. Å se på TV føles litt som å sende hodet på spa, og jeg innser at en god serie å følge med på, gjør susen.
 

5. Lage videoer
Selv om det føles veldig kleint å se for seg, har jeg faktisk lyst til å prøve å lage en videoblogg! Jeg aner ikke hvordan jeg spiller inn en film, redigerer den eller får den ut på bloggen, men jeg ser for meg at det kunne vært litt moro å prøve. Kleint, men moro.
 

6. Male
Nå som vi har malt både TV-stua og The Master Bedroom, har jeg virkelig fått blod på tann. Jeg visste ikke at fargen på veggene hadde så mye å si! Derfor blir det nok litt maling framover, og jeg gleder meg til å sette i gang.
 

7. Lese en bok
Dette punktet gjennomføres aldri, men jeg fører det på hver eneste gang fordi jeg blir glad av å tenke på det. Å lese en bok er fantastisk, men det har blitt altfor lite boklesing de siste årene, spesielt for en som elsker følelsen når man er helt inne i et univers som eksisterer oppi ditt eget hodet, bare fordi hjernen din tolker ord i en bok.
 

5. Blåse liv i podcasten
Podcasten vår "Gjesterommet" er Norges mest ustabile podcast, og jeg har veldig lyst til å få på plass faste innspillinger utover høsten. Jeg blir glad av å tenke på det, så da må det på lista.
 

9. Legge meg tidligere
Tanken på å være uthvilt, jeg får sommerfugler i magen bare av å skrive det, haha!
 

10. Ta tatovering
Skjønner ikke hva som går av meg, for jeg har aldri vært spesielt opptatt av sånt. Men nå vil jeg ha en selv. Og jeg har tatt naboen i hånda på at det kommer til å skje, så det er for sent å snu :-)
 

Så nå gleder jeg meg til å bli blodtrent, tatovert og uthvilt.. ;-P

* Følg Konatil på Facebook *

En liten kjole-update

Wow! Det var jo liksom ingen tvil heller da, om hvilken av de to kjolene som stakk av med nesten samtlige av deres stemmer!


 

Og for et overveldende engasjement! Tusen hjertelig takk for hjelpen folkens - kjole nummer 2 skal altså få luftet seg på låvebryllup neste lørdag :-) Nå gjenstår bare å få kortet den ned litt på lengden, sånn at jeg ikke ligger langflat på kirkegulvet når jeg skal haste opp til alteret mens bruden og Pappa står klare og venter ved inngangen ;-)

Apropos å korte ned kjolen på lengden; jeg har lest alle kommentarene som har kommet inn, og det er litt blandede signaler rundt det å "bare klippe av kjolen nederst, så er den good-to-go". Én kunne informere om at hun hadde gjort nettopp det, og endte opp med å måtte bytte kjole en halvtime før vielsen fordi kjolen raknet. Hun anbefalte derfor å sy en søm nederst for sikkerhetsskyld.

Men så var det noen som hadde sydd en søm nederst, som mente dette ødela hele kjolen - for det ble stygt og kjolen mistet den fine fallen. Derfor har jeg tenkt til å la den smarteste, flinkeste syersken i familien om å hjelpe meg med dette: Mormor! Hun pleier å vite råd :-)

Så må jeg nesten fortelle at det ble litt antydning til panikk i leieren i går også, for den ene kusina mi hadde fått med seg kjoledilemmaet mitt - og sendte en stresset melding der hun skrev at både hun lillesøsteren skal ha på den samme kjolen til helgen! Heldigvis i forskjellige farger, men med tanke på hvor populær denne knytekjolen åpenbart er for tida, så skal det ikke forundre meg om vi blir flere i lik kjole denne dagen... Da blir det i alle fall mange morsomme bilder!

Siden så mange spør: Kjolen er kjøpt på "Whitestory & Friends" (ikke sponset), og jeg skjønner godt hvorfor den har blitt så populær den siste tiden. Den kommer i uttallige nydelige farger, den sitter pent på alle kroppsfasonger (veldig fin som gravidkjole!) - rett og slett genial!

Av frykt for kjoleoverdose her på bloggen vet jeg ikke helt om det blir noen kjoleoppfølger de nærmeste dagene, men det tror jeg han her syns er helt greit:


Eh, neida... Jeg trengte bare kjolehjelp, jeg lover ;-)

 

/ God lørdag folkens, tusen takk for hjelpen

Jeg trenger kjolehjelp!

For noen dager siden skrev jeg at det nærmer seg bryllupet til lillesøster, der jeg skal være forlover! Jeg gleder meg veldig, men jeg har enda ikke klart å bestemme meg for hvilken kjole jeg skal ha på.

Jeg har nemlig to kjole-kandidater, og begge er like gode å ha på! (Komfort er faktisk et tema) Men så har det seg sånn at lillesøster skal ha to forlovere, og planen var egentlig at begge skulle ha på like kjoler. De ble kjøpt inn for evigheter siden, men de siste dagene har lillesøster og jeg diskutert om det blir for "forventet" at vi skal ha på det samme - og at det kanskje er bedre om vi velger forskjellige kjoler, men i samme farge?

Og så gikk det opp for meg at jeg jo faktisk sitter på en enestående mulighet til å be om deres mening! Jeg har nå to kjoler som begge er grønne, men de er veldig forskjellige.

Kjole nummer 1 ser slik ut, dette er altså varianten dersom vi skal gå for forskjellige kjoler:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den kjenner jeg nesten ikke at jeg har på, den er liksom like behagelig som en nattkjole. Også liker jeg at den er hel foran og bak, sånn at jeg kan ha på hvilken BH jeg vil :-)

Men så var det kjole nummer 2, da. Kanskje ikke så lett å få et godt inntrykk så lenge den henger på hengeren..? ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
For den ser jo rimelig spesiell ut...
 

Denne kjolen består av to deler - og, hold dere fast, den kommer i one size!! For ei lita jente på 159 centimeter er det så godt som aldri et godt tegn når noe er one size...

Men følg med nå:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Først tar man på toppen.. Så drar man på seg skjørtet..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Så er det to lange stropper foran, som kan knytes i utallige varianter! Genialt?
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg tenkte noe sånt som dette :-)
 

Og hvis det blir kaldt utover dagen, kan jeg bare brette ned stroppene slik at det blir ermer!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvis ikke dette er kult så vet ikke jeg!
 

Og rulle ermene opp igjen hvis jeg blir svett av å danse utover kvelden ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Thumbs!
 

Eneste problemet med one size er selvfølgelig at jeg må gjøre noe med lengden...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En smule lang, eller...
 

Men denne kjolen er laget av et sånt stoff som bare kan klippes rett av - så er den good to go! Kan jo nesten fikse det på selve bryllupsdagen.. Neida ;-) Joda.

Så, hva tycks? Kjole nummer 2 er jo helt nydelig såklart, men blir det for mye med to forlovere i den samme finstasen?

 

/ Synspunkter tas i mot med takk

To våkne og to trøttfiser

Først skjønte jeg ingenting. Sov jeg fortsatt? Var dette en drøm? Det var for stille, hadde det sluttet å regne i løpet av natta? Jeg turte ikke åpne øynene. Redd for å oppdage at det fortsatt var natt, at det fortsatt var bekmørkt i rommet.

Vekkerklokka hadde i alle fall ikke ringt enda. Men hva hadde jeg våknet av da? Meg selv? Det kunne ikke være natt fortsatt. Jeg hadde en merkelig følelse i kroppen, en følelse jeg ikke kunne huske sist jeg hadde kjent på.

Jeg gløttet forsiktig på det ene øyet. Morgensola tittet inn gjennom en liten luke i gardina. Så fikk jeg øye på bakhodet til Peter på hans side av senga, pusten gikk stille og forsiktig. Herregud, tenk å ha funnet en mann som ikke snorker.

Jeg lå fortsatt helt i ro. Så hørte jeg plutselig noen små lyder til venstre. En forsiktig innpust og utpust, så jeg snudde så stille jeg kunne på hodet, og fikk øye på den lille sovende prinsessa, liggende oppå dyna. Alltid så varm, den lille kroppen.

Plutselig lød lyden av rennende vann på badet. En håndvask som var i sving, og straks etter fulgte lyden av to tassende føtter. Jeg kikket mot døråpningen, og plutselig stod han som åpenbart hadde våknet først av oss alle der. Et eneste stort smil, før han krabbet opp i senga og krøp under dyna for å varme de kalde tottene.

Og der lå vi, ingen av oss lagde en lyd. Bare lå der og ventet på at dagen skulle starte. To våkne og to trøttfiser.

Så ringte vekkerklokka.

Og da forstod jeg hvilken merkelig følelse jeg hadde i kroppen, følelsen jeg ikke kunne huske sist jeg hadde kjent på. Jeg følte meg uthvilt. Det hadde vært en god natt. For første gang på jeg vet ikke hvor lenge.

Haleluja ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Konatil på Facebook *

Håper folk som deg får kreft

Er det ikke noe som heter at dersom man ikke har noe pent å si, så skal man ikke si noe i det hele tatt?

I helgen var jeg på innflyttingsfest hos en barndomsvenninne, og når mange kjente og ukjente mennesker samles, er det bestandig litt spesielt for min del når samtaleemnet går over i jobbsituasjon. For uansett hvordan man vrir og vender på det, er jo det å være blogger en ganske rar jobb å ha...

Men det interessante er at det siste året har ting endret seg, folk lurer ikke lenger på de samme tingene som før. De spør ikke lenger om det er sånn at bloggen faktisk er jobben min, om det er jeg som bestemmer hvilke reklamer som rullerer under headeren, eller hvordan det er å leve med Peter og dermed være to bloggere under samme tak.

Nei, nå er folk mest opptatt av nettroll og netthets, og spørsmålene går på om Peter og jeg får mye dritt og hvordan vi takler det når trolla lirer av seg mindre hyggelige ting i kommentarfeltet. Og den utviklingen liker jeg! For det er viktigere enn noen gang at denne ukulturen prates om.

For netthets er en ukultur, og jeg kan forstå hvorfor flere bloggere for lengst har stengt kommentarfeltene sine. Det er sjokkerende hva folk får seg til å skrive, selv under fullt navn på Facebook.

Både Peter og jeg har åpne kommentarfelt, der det er fritt fram for både anonyme, og valgfrie pseudonymer. Vi får ikke spesielt mye hets i løpet av en uke, men når det dukker opp, må jeg innrømme at jeg føler mer medfølelse enn avsky. For selv om det såklart er forkastelig, så er det jo egentlig bare trist?

Jeg er sikker på at årsakene kan være mange, men man kan jo i blant lure på hva som får folk til å slå seg løs bak tastaturet.


 

Eller dette (hentet fra Peters blogg):


 

Slår man opp "Nettroll" i Store Norske Leksikon står det blant annet: "I motsetning til folk som driver med systematisk nettmobbing, desinformasjon og lignende, har ikke nettroll noen agenda. Det er gleden ved å skape frustrasjon og følelsen av å være smartere enn sine ofre som er den viktigste drivkraften, ikke det de eventuelt måtte oppnå med virksomheten."

Og artikkelen fortsetter med følgende: "Det er mer sannsynlig at nettrollene benytter mulighetene for anonymitet og manipulasjon på nett til å leve ut sider ved seg selv som de undertrykker i andre sammenhenger."

Altså burde man kanskje heller synes synd på nettrollene, fremfor å bli forbannet på dem. For kom ikke her og si du har det bra i eget liv når du må rakke ned på, eller slenge dritt om andre. Jeg snakker da altså om innlysende drittslenging, ikke saklig kritikk og den slags.

For kritikk er én ting, men forsmådde nettroll er det faktisk bare synd på.

Jeg er sjeleglad for at jeg begynte å blogge etter fylte 30, hadde jeg vært 20 ville jeg nok ikke vært like hardhudet. I tillegg er det godt å ha en kjæreste som også får på pukkelen iblant og har blitt vant til å bli kalt både det ene og det andre ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Godt å være to :-)
 

/ Ingen fortjener å få kreft ❤

Bryllupstanker og bare litt nerver

Jeg sliter litt med huet for tida, dette er blant annet grunnen til at det går litt i rykk og napp på Snapchat om dagen... Det er mye som skjer utenfor bloggen, blant annet nærmer det seg bryllupet til lillesøster, der jeg atpåtil skal være forlover!

Nå som det er to uker igjen, er det kanskje på tide å begynne å tenke på talen.. Og noe jeg har lurt litt på de siste dagene, er om den grusomme opplevelsen med sceneskrekk-nerver i forkant av Vixen Blog Awards i januar, kan ha gjort at jeg er kvitt nervøsiteten?!

Jeg gruer meg i alle fall til en forandring ikke, jeg er bare litt stressa for hva jeg skal si. Og at jeg sannsynligvis kommer til å begynne å grine underveis. Det er så flaut når man får sånn pipestemme!


I bryllupet skal jeg dessuten kle meg litt lystigere.. ;-)
 

Bryllup er jo uansett en dag med veldig mye følelser. Jeg pleier å knekke helt i kirken, for jeg blir så ufattelig rørt av musikk. Og sleng på to mennesker som skal si ja til hverandre, så har du oppskriften på ugly cry. Jeg kommer altså til å ha hovne øyne på absolutt alle bilder fra denne dagen, og det kommer jo til å bli flott - jeg som fra før har sånne øyne som forsvinner når jeg smiler.

Også har jeg enda ikke funnet ut hva jeg skal ha på meg! Valget står nemlig mellom to kjoler, og i følge Peter er det hipp som happ... Så jeg tror jeg blir nødt til å be dere om råd.

Så må jeg bare få si at det triveligste med sånne store bryllup, er at alle i den lille-store familien vår gleder seg skikkelig til å møtes! Jeg tror faktisk aldri jeg har vært på fest med verken kusiner, fettere, tanter eller onkler - og i alle fall ikke mamma og pappa! Så det blir knall, og sikkert litt rart :-)

Peter har dessuten sagt at han tror han kommer til å danse. Og Peter danser aldri..

Men før jeg begynner å glede meg skikkelig, må jeg komme i gang med talen. Og jeg krysser alt jeg har for at nervene ikke kommer krypende :-)

Beautiful wedding bouquet in hands of the bride
 

/ God fredag

Barnas høstfavoritter

/ Annonse

Hver høst minner meg fortsatt om skolestart, og hvor spennende det var å kjøpe inn bokbind, tomme kladdebøker og nye penner til pennalet. Men aller viktigst var selvfølgelig det man skulle ha på seg første skoledag!

For nytt antrekk måtte til, og det var veldig viktig at de nye klærne fikk ligge på vent til den store dagen. Sånn i ettertid kan det nesten sammenlignes med hvor høytidelig det er å skulle ta på seg bunaden på 17. mai ;-)

Nå er det enda et år igjen til vi har en skolestarter i hus - men høstgarderoben trenger definitivt påfyll hos barnehagebarn også. Og akkurat nå har Lindex alt man trenger til skole- eller barnehagestart!

Og hva er vel bedre enn å finne alt man trenger på ett sted, enten det er til solskinnsdager, regnværsdager, varme eller kalde høstdager? Lindex har alt, og plaggene finnes i størrelsene 86 til 170. Her er det med andre ord store muligheter for å finne nye favoritter til både små og store barn :-)

Bare se på alle disse godbitene!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En finstrikket bomullskjole blir med ett en prinsesse verdig med riktige accessoirer ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sjekk frynsene nederst på jeansen, da.. Smelt
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Caps må til på tøffe gutter :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vend venstre øre til for et "nope"..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
... Eller venstre side av jakka for et "yup" ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når man har en Pappa som har bodd i Japan..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kjole med tyll - kan det bli bedre? Tips: Funker som nattkjole også, om den nektes å tas av.. ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Påfyllspause i skyggen..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mitt favorittantrekk! Jeansen er i tillegg så myk at jeg gjerne skulle hatt en selv...
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gullskjørt og høstens ultimate favorittgenser :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Deilig med spreke farger til gutta også!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Miks og match - uendelig med muligheter :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gull funker dessuten til alt..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og denne jakka Love it!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Voksenstørrelse hadde ikke vært dumt! Hilsen misunnelig mamma ;-)
 

Det er ikke mange ukene til vi må fiske fram ullundertøyet igjen, og det gleder mitt hjerte å se de herlige fargene og spreke printene denne høsten! Her er det også miks og match som gjelder - og alt er såklart lov! :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Helt forelska i ullstillongsen med dyremønster :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er altså så mye fint å velge mellom, og dette var bare noen av høstnyhetene! Alle våre favoritter og mye mer til, finner du hos Lindex :-)

/ Vi er klare for høsten

Hei og hallo, høstsmellen!

I dag morges våknet jeg av en liten fot i ansiktet, og lyden av plaskregn på taket. Soveromsvinduet sto på vidt gap, og det var rett og slett iskaldt på soverommet! Og for en frysepinne som meg, tok det ikke mange sekundene før høstsmellen sparket inn.

Peter er skikkelig lei av at jeg maser om at winter is coming høsten er på vei, men det er liksom sånn jeg får ut frustrasjonen min. I min verden skulle vi nemlig hatt sommer fra mars til oktober - og skikkelig kulde fra november til februar. Det ville vært akkurat nok kalde måneder til at vi kunne sette ordentlig pris på en lang sommer, og nok sommer til at vi var klare for skikkelig vinter i november!

Men sånn er det jo ikke, og her jeg sitter med ullsokker på bena, syns jeg i grunnen det er på sin plass å konkludere med at sommeren er passé. Jeg liker det ikke, men da er det desto viktigere å gjøre noe som funker - nemlig å liste opp alle de deilige tingene høsten har å by på!

Så værsågod, her kommer mine 10 grunner til at høsten er fin ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Høstvind - ikke fullt så glad i, faktisk.. ;-)

1. Frisk luft, høstsol og flotte farger

Det er jo noen uker igjen til de flotte høstfargene er på plass, men allerede nå kan man føle det friske draget i lufta. Selv om jeg hater å fryse, elsker jeg å trekke pusten dypt og kjenne lukten av høst! Den lave høstsola er helt spesiell, og så sant man ikke får den rett i fleisen når man kjører bil - får den meg til å sette ekstra stor pris på at sola skinner de dagene det ikke regner.
 

2. TV-premierer

Jeg ser ikke mye på TV lenger, men premierer hører definitivt høsten til! Dette var noe av det beste jeg visste da jeg var yngre, og før jeg fikk barn sprengte jeg serieopptaks-funksjonen på dekoderen i løpet av august. I år har jeg bestemt meg for å velge 1 serie å ha på opptak, og kremt.. Jeg hater thrillere, men når NRK kan friste med thrillerdrama der spesialetterforskeren spilles av en viss Mr. Oftebro... Hello 😍
 

3. Peiskos

Dette punktet trenger ingen forklaring, selv hunden vår elsker å ligge foran peisen og varme seg etter en tur i høstmørket! Dessuten er jeg superglad for å ha funnet meg en mann som om mulig setter enda mer pris på fyr i peisen enn meg selv :-)
 

4. Tedrikking

Her i huset hviler vannkokeren hele sommeren, og når høsten kommer tørkes den støv av før den gjøres klar til å brygge de herligste koppene med te. Ingenting er som å få tilbake varmen i kroppen fra rykende het drikke :-)
 

5. Lamper og telys

Selv om det er kjipt at det blir mørkere ute, så er det noe skikkelig koselig over å måtte ha på lysene inne igjen! Sammen med levende lys gjør det underverker for stemningen.
 

6. Fårikål

Jeg er såpass glad i Norges nasjonalrett, at dette er et av høstens store høydepunkt for meg. Peter er selvfølgelig ikke enig, og når jeg gir 10 av 10 på karakterskalaen, klarer han kun å strekke seg til en sterk 3'er.. Mens vi spiser fårikål, må vi gjenfortelle historien om da min gode venninne skulle servere denne utsøkte retten til kjæresten sin for første gang. Han er ikke norsk, og etter første biten la han ned bestikket, kikket på venninnen min med store øyne og sa: "This is.. Shit". Haha! Vi ler like godt av denne historien hver eneste gang den fortelles :-)
 

7. Støvletter

Dette har jeg likt helt siden jeg var liten! Hver høst fikk jeg nye støvletter, og det var så trivelig å traske rundt i nye sko. Da er man litt lei av sommerskoene og klar for noe nytt. Da jeg var liten var det i tillegg veldig viktig at støvlettene laget klikkelyd, men det må de ikke lenger ;-)
 

8. Skolestart-følelsen

Selv om det er mange år siden jeg gikk på skolen, blir jeg påvirket av alle skolestarterne rundt omkring. Det er som om høsten er spennende! Peter og jeg har diskutert dette, for han hatet skolestarten etter sommerferien, mens jeg likte den. Følelsen av tomme kladdebøker, nyspissede blyanter, nye fag, nye lærebøker, et helt nytt år - magisk! Peter derimot kan strekke seg til at det var gøy å se igjen kompisene sine etter en lang sommer, men that's it :-)
 

9. Mørke morgener og mørke kvelder

Yes, etter at jeg fikk barn ble faktisk dette punktet en skikkelig fordel! Mine barn er i alle fall lettere å få i seng om kvelden når det er mørkt ute, og de kan være tilbøyelige til å tro at det fortsatt er natten når de våkner grytidlig om morgenen. Det strider jo mot all fornuft å legge seg om kvelden når sola fortsatt henger høyt på himmelen :-)
 

10. Sofaprosjekter

Dette punktet er jeg tilbøyelig til å gi opp i år, men likevel ikke... For de siste 15 årene har jeg hvert eneste år satt i gang med et nytt sofaprosjekt - som oftest noe som innebærer strikkepinner og nytt garn. Problemet er bare at jeg aldri kommer i mål, så vi får se hvordan jeg løser dette i år. Jeg har fortsatt en liten genser på pinnene som jeg begynte på for tre år siden, og det er så kjedelig å fortsette på gammelt arbeid! Samtidig hadde det jo vært utrolig moro å bli ferdig, da..


 

Sånn, kjære høstsmell! Dette skal gå bra, det. Allerede nå takler jeg deg mye bedre シ

* Følg Konatil på Facebook *

Berre gjer da

Det er ganske nøyaktig 9 dager siden jeg kom hjem fra ferie og lurte på hva i all verden som hadde skjedd på vaskerommet mitt. Det så rett og slett ut som om noen hadde brutt seg inn og lagd et helsikkes kaos, før de hadde listet seg ut igjen uten å stjele noen verdens ting.

Men jeg trengte jo ikke mange sekunder med betenkningstid før jeg innså at jeg bare kunne skylde meg selv. Et vaskerom må holdes kontinuerlig i sjakk, på samme måte som en skittentøyskurv. Hviler man på sine laurbær, oppstår det trøbbel.

Dette hadde altså skjedd meg og mitt vaskerom (jeg sier mitt, for sånn er husarbeidsfordelingen her i huset) - og selv om jeg først trodde det var klær som lagde kaos, oppdaget jeg ganske kjapt at vaskerommet hadde blitt offer for panikkrydding.

Langt inni topplokket et sted, kunne jeg nemlig huske at jeg ved et par fire, fem anledninger så meg nødt til å stue bort noe rot som sto i gangen når vi fikk gjester. Å stue bort rot er aldri å anbefale.

Men i dag var det endelig dags! Mens Peter sparket fotball med ungene, kastet jeg meg rundt og gjorde det jeg måtte. I bakhodet hadde jeg mottoet til han treningsguruen på NRK: Berre gjer da.

Så jeg gjorde jeg det.


Ser gulvet vått ut, sier du? Pytt sann, det er bare nyvasket.. 😋
 

Jeg ryddet absolutt hele vaskerommet for ting, jeg svingte meg rundt med støvsugeren og kjørte på med vaskefilla. Og det må jeg bare få si, fy flate, det rommet har ikke sett så fint ut siden sommeren 2013, rett før vi flyttet inn!

Og nå som vaskerommet mitt er helt strøkent, må jeg jo få takke alle dere som var så snille og sendte meg støttende meldinger etter å ha sett rotet mitt - bare for å fortelle at jeg ikke var alene. At jeg skulle vite det var flere kaotiske vaskerom der ute, at jeg ikke måtte føle meg som en dårlig person selv om jeg ikke lenger kunne se gulvet der inne. Dere som sendte snapper av deres eget kaos, for å bevise at vi var flere i samme båt.

Men på grunn av dere, føler jeg det litt som min plikt å spre litt "berre gjer da"-power til alle dere som trenger det. Dere som i altfor lang tid har irritert dere over rotet på vaskerommet. Som kanskje trenger den lille "berre gjer da"-dytten som jeg trengte. Jeg lover dere, det er så innmari deilig når det er gjort, når gulvet skinner og klesvasken er sortert og alt er på stell!

Men... Så kom Peter tilbake med ungene, og ja. Jeg hadde riktignok rukket å tømme vaskerommet for ting og gjøre det skikkelig rent, men jeg måtte jo sette alle tingene et sted.

Så når jeg går inn på kjøkkenet nå, innser jeg at det kanskje gjenstår littebitt arbeid likevel...


 

Eller ganske mye arbeid, faktisk. Hadde et håp om å få sett den siste episoden av Game of Thrones i kveld, men kan vel bare si det sånn at jeg har annet å ta meg til. Berre gjer da.
 

/ Legg ikke ut på storrengjøring, med mindre du har god tid...

Et sånt øyeblikk

Sannsynligheten er veldig stor for at du ikke ser det samme som meg, på dette bildet :-)

For dette bildet viser ikke bare to søsken som nettopp har blitt overrasket med en togtur til Tønsberg på en helt vanlig søndag. Som akkurat har bestilt seg en matbit og noe å drikke, og som får tida til å gå ved å fotografere hverandre med fatterns kamera.

Nei, bildet symboliserer også noe helt annet, noe skikkelig fint.

Jeg satt på den andre siden av bordet og tok bilde av de to, mens vi ventet på maten vi hadde bestilt på restauranten. Stemningen var så fin, så fin at jeg plutselig fikk et "øyeblikk". Du vet et sånt øyeblikk der du bare føler deg veldig glad og tenker at livet smiler, og du blir så overveldet at du nesten får lyst til å gråte litt.

Og grunnen til det, var rett og slett at vi satt på en restaurant. Alle fire. Dette høres sikkert dumt ut i manges ører, men jeg er også helt sikker på at ganske mange forstår hva jeg mener.

Peter og jeg har nemlig aldri tatt med barna våre ut for å spise alene. Vi prøvde noen ganger sammen med besteforeldre da barna var små, men det fristet rett og slett ikke til gjentagelse. Å spise mat på restaurant med to barn som ikke har lyst til å sitte stille, er pyton. Det er stressende, lite koselig, ikke verdt det.

Derfor har vi droppet sånne ting. Det er ikke barnas skyld og det har ikke vært noe stort savn, det har bare blitt sånn. Og nettopp derfor betyr dette bildet så mye for meg. Derfor fikk jeg et øyeblikk.

For uten at vi har tenkt over det, har barna blitt så mye større at en spontantur til Tønsberg kan innebære restaurantbesøk og samtidig ende opp med å bli en sånn perfekt dag som tatt rett ut av et fotoalbum.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Som jeg har skrevet om før, har Peter og jeg et ordtak vi bruker flittig når det herjer litt her hjemme. Når for eksempel tannpuss plutselig sidestilles med dommedag, når de nye sandalane ikke lenger kan brukes fordi de ikke løper fort nok, eller når smør på brødskiva er himmelsk på mandag og katastrofe på tirsdag.

Da ser vi på hverandre og sier "It will pass".

Og her er vi altså. Den litt stressende tiden med bleier og barnevogn og full galopp har passert, og nå kan vi plutselig ta med barna hvor som helst og gjøre hva som helst, og atpåtil få sånne øyeblikk.

Det føles ganske så magisk :-)
 

* Følg Konatil på Facebook *

TV or not TV?

Det nye soverommet er for lengst ferdig malt, og vi begynner å komme i orden - men akkurat nå står vi faktisk overfor et aldri så lite soveromsdilemma.. ;-)

For det nymalte rommet har allerede rukket å bli mitt nye favorittrom, jeg blir til og med glad hver gang jeg går forbi og titter inn, og det sier jo litt om hvor fornøyd jeg er med fargen på veggene!

Siden jeg sliter med beslutningsvegring, har jeg også bestemt meg for å gjøre soverommet helt ferdig mens det enda er "nytt". Kanskje blir jeg såpass gira av å få ting opp på veggene, at jeg blir inspirert til å ta resten av huset også ;-)

Men, det store spørsmålet inntil videre er noe helt annet enn hvilke bilder som skal opp på veggen, nemlig: Er det tommel opp eller ned for å ha TV på soverommet?!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ledningen henger foreløpig på halv tolv..
 

Jeg har nemlig en sånn glup idé om at Peter og jeg kan bruke den gamle TV'n som sto i boden, til å sette på en film til ungene en tidlig lørdag eller søndag morgen når høsten kryper på.. Alle samlet i den store senga, foran TV'n - og på den måten kan Peter og jeg forhåpentligvis kjøpe oss litt ekstra sovetid.. Men funker sånt?

Jeg hadde TV på soverommet da jeg bodde i kollektiv for tretten år siden, og fikk etterhvert et litt ambivalent forhold til det. For det ble så fristende å legge seg på senga og glo.. Og spesielt vanskelig ble det å skru av TV'n om kvelden!

Men det var jo en litt annen tid, da. Ikke hadde jeg barn, og som oftest kunne jeg jo ta igjen den tapte søvnen dagen etter.

Jeg ser for meg at det er mange som fraråder TV på sengekanten - kanskje spesielt med tanke på søvnkvalitet. Nå var det jo ikke tanken min å se på TV på senga om kvelden, men når jeg tenker etter så høres det jo ikke feil ut å krype under dyna på en mørk høstkveld og sette på en episode av Game Of Thrones, heller..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ TV or not TV - erfaringer mottas med takk

Gift med Phil Dunphy

Jeg innser at det høres helt fjernt ut, men denne uka lærte Peter noe jeg tror kan komme til å redde ekteskapet vårt.

Og med "redde ekteskapet", mener jeg at han har knekt en kode som kommer til å gjøre forholdet vårt enda sterkere. For det han har lært, kommer vi til å benytte oss av begge to! Og jeg er faktisk overbevist om at det kommer til å løse veldig mange problemer i framtida.

Happy couple in love with painted smiley holding red heart
 

Kort fortalt dro Peter og jeg til byen med ungene rett etter barnehagen på mandag, for å handle både klær og mat. Det gikk forsåvidt greit, men jeg ble utrolig stresset da jeg skulle finne klær til lillesnuppa samtidig som hun svinset rundt blant alle klesstativene. Det var mye folk, og etter en stund var jeg helt utslitt. Magen skrek etter middag og jeg trakk et lettelsens sukk da vi endelig satt i bilen på vei hjem.

Peter hadde denne dagen bedt følgerne sine på Snapchat om å dele sine tørreste vitser, og spurte pent om jeg kunne lese opp noen av dem og legge dem ut på storyen hans. Jeg var egentlig ikke klar i det hele tatt, men tenkte at jeg fikk gjøre et forsøk.

Men etter fjerde forsøk ga jeg opp, enten ble jeg avbrutt underveis, eller så husket jeg bare halve vitsen og måtte begynne forfra. Vanligvis ville Peter blitt småirritert på meg, og bedt meg prøve én gang til; Ingenting å bli så stressa for, det er jo bare en snap. Nå var vi jo på vei hjem likevel, og snart ville middagen stå på bordet. Ta deg sammen, så går det så fint så.

Og denne måten å reagere på, irriterer meg noe så innmari! På samme måte som når jeg for eksempel sier til noen at jeg er livredd for å fly, og får til svar: "Neeeeeida, det er ikke noe å være redd for."

For frykten min er jo der, det er ikke sånn at jeg later som jeg er redd for å fly - og hadde det hjulpet å tenke "Neeeeeeida, det er ikke noe å være redd for", så hadde jeg jo bare gjort det..?

Peter og jeg har vært på COS-kurs på helsestasjonen, og lært at dersom et barn faller og slår seg, er det dummeste man gjør å prøve å avlede. Det er altså ikke riktig å plukke opp et barn som nettopp har slått kneet sitt, gå bort til vinduet, peke på en fugl og si: "Oi! Se på den fuglen, da! Den sitter på taket, den!"

Nei, barnet trenger å få ut gråten, det trenger en voksen som sier: "Det der skjønner jeg var vondt! Få se på kneet ditt, tror du vi må finne et plaster?"

Og akkurat denne taktikken brukte Peter for første gang på 6 år, i bilen på vei hjem, da jeg hadde falt sammen i bilsetet, og aller minst trengte den vanlige reaksjonen Peter pleier å servere meg. Han gikk for det totalt motsatte, og det virket som bare pokker'n!

Peter sa: - "Æh, drit i Snapchat, drit i telefonen. Det har ingenting å si. Vet du hva? Nå skjønner jeg at du er sliten. Jeg syns du var sterk som kom deg gjennom den handleturen, for den var sinnssykt stressende. Og du tok barna mye mer enn meg. Jeg tror faktisk hvem som helst hadde klikket i en sånn situasjon. Du er bra du, mamma."

Haleluja! Det var jo nøyaktig dette jeg trengte å høre! Som et barn som har slått kneet sitt, og ikke trenger å snakke om fuglen utenfor vinduet som sitter på taket - så trengte jeg å få bekreftelsen på at JA, det var ikke rart at jeg var sliten! Han forstod meg, han meg, og han sa jeg var bra for det!

Av alle steder hadde Peter plukket opp dette trikset i en episode av "Modern Family", hvor Phil Dunphy hadde lært denne taktikken og deretter testet den på kona si. Med stort hell, så klart ;-)

Og nå tenker jeg at dette er noe alle burde teste ut! Prøv det på kjæresten, på sjefen, kollegaen, sønnen, datteren, svigermor eller naboen. Hvis man havner i en setting der det kan være naturlig; kjør på med litt forståelse, da! Gi aksept istedenfor å pøse på med egne tanker og følelser.

Funker det ikke, så har du i alle fall prøvd - og funker det, så er det jo bare å fortsette ;-)


 

/ Takk ska'rru ha, Phil ;-)

Oldefar og gresshoppene

Barndomshjemmet mitt lå rett ved et stort jorde, og utsikten fra kjøkkenvinduet var som balsam for sjelen. Det var natur, stillhet og et og annet rådyr som strøk forbi.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men tidlig høst hvert eneste år, skjedde det samme: Gresshoppene tok over stillheten med deres utrolige konserter. Hundrevis av hanner som laget lyd ved å gnisse bena sine mot små tagger på lårene, og disse lydene kunne nesten ta pusten fra meg, særlig om kvelden.

Jeg lå i senga mi og hørte på den fascinerende lyden, mens jeg følte at høsten var i anmarsj.

I dag minner gresshoppene meg også på historien om Oldefar. For da Oldefar begynte å bli eldre, fikk han nedsatt hørsel. Den høyfrekvente lyden fra gresshoppene ble nok mindre og mindre hørbar for hvert år som gikk, og da noen en høstdag nevnte den lydsterke gresshoppekonserten som foregikk utenfor stuevinduet på gården hans, svarte han kjapt:

- "Gresshopper?! Nei, de ble utryddet for flere år sia, de."

Det er august nå, og insektene har startet konsertene sine. Og selv om august pleier å by på mange flotte sommerdager, er det allerede nå et kjøligere drag i lufta, et slags forvarsel om at den fine sommeren snart er ved veis ende. Høsten er fin, men jeg håper sommeren vil bli noen uker til.

Uansett får historien om Oldefar meg til å smile, for hvor utenkelig er det ikke at man en dag ikke lenger kommer til å høre gresshoppenes sang?

Men når den dagen kommer, skal jeg i alle fall ikke være lei meg - jeg skal tenke som Oldefar. Gresshopper? De ble utryddet for flere år siden, de :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/

Ikke i søpla, takk

På lista mi over ting jeg skal gjøre i løpet av de neste ukene, står punktet "Sortere klær". Det er altfor lenge siden jeg tok et røsk i mitt eget klesskap, og begge ungene har masse tøy som ikke passer lenger.

Og det fikk meg til å tenke på en ting jeg lærte i sommer, takket være en sak en av vennene mine på Facebook hadde delt. Jeg er helt sikker på at det er flere enn meg som ikke visste dette fra før!

Woman holding a huge pile of clothes

For i følge denne saken, er de ansatte i avfallssorteringsanleggene fortvilet over at du og jeg kaster klær som restavfall. De aller fleste av oss er flinke til å levere gjenbrukbare klær til UFF, Fretex, eller lignende - men det er verre med klær som er i dårlig stand.

Og klær, spesielt BH'er og korsetter, skaper visst masse trøbbel hver eneste dag i sorteringsanleggene, rett og slett fordi det henger seg fast. Anleggene må renses hyppig, og oppfordringen fra renovasjonsselskapene er klar: Lever absolutt alt tøy til gjenvinning, selv om det er ødelagt!

Dette var altså nytt for meg, jeg trodde nemlig hullete og slitte klær skulle i søpla... Men leverer man det til en returordning isteden, blir tøyet sortert i én av 200 kategorier (!) før det havner i riktig container - og slipper å sette seg fast i sorteringsanleggene. Dette sparer renovasjonsselskapene for ekstra utgifter - i tillegg er det bra for miljøet, for ødelagte klær kan nemlig gjenvinnes til andre ting! For eksempel til isolasjonsmaterialer i hus, og det er jo en fin tanke :-)

Her i huset er vi store tilhengere av "Arvekarusellen", og de fleste plagg sendes videre til en ny eier. Men enkelte plagg når også endestasjonen hos oss, og da er det jo fint å vite at en hullete og slitt genser ikke trenger å ende i bøtta fordi den ikke kan brukes som plagg lenger, men at den kan fortsette å varme kalde kropper som isolasjon :-)


Ikke hus-isolering riktig enda, inn i arvekarusellen med seg ;-)

 

/ Tommel opp for riktig sortering!

Juli som gikk

Aaaah, første dag tilbake til hverdagen - det har vært både litt deilig og litt trist. Akkurat som det skal være etter en fin sommerferie! Og siden dette atpåtil er julis siste dag, passer det jo perfekt med en liten oppsummering.

Jeg elsker fortsatt tilbakeblikk, og selv om jeg klamrer meg fast til at august pleier å by på mange fine sommerdager, gleder jeg meg over at årets sommer har servert oss sol og atter sol i Vestfold.

Men nå, en liten oppsummering før august sparker i gang!

 

JULI

Beste kjøp
Jeg ble hoppende glad da jeg fant disse rammene i en restekasse da vi var i Kongsvinger i forrige uke, og ble helt fra meg da jeg så at de kostet 10 kroner stykket! Så da kjøpte jeg like godt fire stykker ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Verste bomkjøp
Jeg kjøpte en regnponcho før Stavernfestivalen - fikk ikke bruk for den i strålende sol... ;-)

 

Peter-øyeblikk
Han er jo generelt en bra mann, men jeg må si jeg elsker humoren hans når han kjøper blomster til meg fordi Jakob Oftebro har blitt singel. Det er liksom søtt og hysterisk artig på samme tid :-)

 

Christina-øyeblikk
Jeg digger Snapchat, spesielt de gangene jeg kan finne på noe på Peters bekostning. Så da han sovnet mens vi vasket bilen i helgen, så jeg mitt snitt - og aldri før har snap-innboksen min kokt så mye, haha! Særlig denne slo an, og jeg må innrømme at jeg fikk helt latterkrampe selv også:


Umulius82 leverer på snapchat :-D
 

Fullførte prosjekt
Jeg kan ikke tro at juli har vært den mest produktive måneden på veldig lenge, men det har den altså. Vi har malt rommet som skal bli vårt nye soverom, vi har flyttet senger, skrudd opp kommoder og er i ferd med å komme i orden allerede. Det minner meg på at jeg må ta i bruk ordtaket til han treningsguruen på NRK: "Berre gjer da".

 

Prosjekt som videreføres til neste måned
Nå som jeg så hvor fort det gikk å male soverommet, er jeg litt gira på å få malt det mørke kontoret til Peter i en lys og fresh farge. Berre gjer da!

 

Gladeste øyeblikk
Høres vel litt rart ut, men hele ferien har vært glade øyeblikk. Både Peter og jeg har vært litt på jobb hver dag, men vi har vært veldig flinke til å logge av når vi har kunnet. Og det har vært både viktig for huet og godt for familien ♥

 

Morsomste øyeblikk
På Stavernfestivalen var det veldig mange som stoppet Peter for å si hei, og en av dem var en ung gutt i starten av tjueårene. Han sto sammen med kompisene sine, og da Peter gikk forbi, spurte han pent om han kunne ta en selfie. Han forklarte at han hadde sett Peter på Bloggerne på TV, men at han aldri hadde lest bloggen hans. Peter slo av en prat, tok selfie og high five, og rett før vi skulle gå videre, mumlet gutten: "Æh, okei da, jeg leser bloggen din også. Fast faktisk". ;-)

 

Bilde som aldri havnet på bloggen
Kommentar unødvendig...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Friskus
Dere som har sett storyen min på Snap i dag, vet at jeg har vært støttemedlem på treningssenteret siden Peter meldte meg inn i mai... Men i dag kom jeg meg altså opp og ut rett etter frokost, og selv om det gikk sånn passe siden jeg ikke husket hvordan jeg skulle ta øvelsene, så var jeg hvertfall på plass i lokalet! Friskus on fleek ;-)

 

Daffus
Sommerferie. Støttemedlem. Nok sagt.

 

Favoritt-blogginnlegg
Innlegget om bønneplantene jeg hvert år får av Mormor og Este. Familie altså ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Yndlingssanger
Coldplay - A L I E N S
Imitiating Aeroplanes - Hourglass
Zak Abel - All I ever do

 

/ Takk for nå juli - og velkommen august, håper du blir fin!

Hva har skjedd på vaskerommet?

I dag kom vi hjem etter å ha vært en natt på hytta til foreldrene mine - og jeg skulle bare kjapt inn på vaskerommet for å henge opp et vått badehåndkle. Dette var synet som møtte meg:


 

Det kan tilsynelatende se ut som vi har hatt innbrudd på vaskerommet - ingenting er riktignok stjålet, men man trenger jo ikke særlig høy IQ for å forstå at det ser ut som noen har vært her, romstert rundt og etterlatt seg et forferdelig kaos.

Men dette er altså hva som skjer når man har hatt barnehageferie i tre uker og samtidig prøvd å slappe av litt...

Vanligvis skylder jeg på gubben når det er rotete, men vaskerommet er liksom mitt ansvar. Det skal sies at det aldri er helt strøkent der inne, men jeg har i alle fall et system. Og i denne ferien har jeg altså fått bevist at man må opprettholde dette systemet, selv om det er ferie.

Jeg kikket meg raskt rundt i rommet på leting etter et sted jeg kunne henge det våte håndkledet i sta, og oppdaget ting jeg ikke visste var der. For eksempel denne orkideen, som jeg ikke aner hvordan har havnet på gulvet foran vaskemaskinen:


Ser du den..?
 


Tøymykner og hundemat, tørkerull og dassrull
 

Sommeren er virkelig ikke over, men det er definitivt ukene der vaskerommet har fått leve sitt eget liv... I morgen er det tilbake til hverdagen igjen, og det tror jeg trengs :-)

 

/ Takk for nå sommerferie - du har vært fantastisk

Tidenes comeback

Ikke at jeg noen gang mistet trua, altså... Men det er mye som tyder på at vi er i ferd med å oppleve et aldri så lite comeback i vinduskarmen ;-)


 

Før vi dro på ferie vannet jeg alle plantene, inkludert de spirende avkoadosteinene i vinduskarmen. Det begynner å bli noen måneder siden Peter og jeg startet konkurransen "Førstemann til avokadoplante", og Peter har jo ledet soleklart siden start.

Vi startet med to steiner hver, og jeg satset alt på den minste av mine - for å bevise en gang for alle at det ikke er størrelsen det kommer an på. Men i avokado-verdenen er det visst det, og mye tyder på at de små steinene blir for små og råtner, istedenfor å spire.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Er det bare meg som ser en avokado-high-five? ;-)
 

Konkurransereglene var klare; vi skulle holde oss langt unna hverandres planter, selv om vi oppdaget tørr jord og behov for vanning. Men da Peter plutselig en dag bestemte seg for å sette sin spirende avokadoplante ut på verandaen "sånn at den skulle få seg litt sol og litt frisk luft", måtte jeg spørre om det var en god idé.

Han insisterte på at den skulle bli stående, og da vi pakket oss ut i bilen for å reise på hytta i forrige uke, måtte jeg spørre på ny om han ikke skulle ta inn den stakkars planten før vi dro. Jeg syns den begynte å se litt pjusk ut...

Men "neida, lar den stå - såpass må den da tåle".

Vel...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Godt av litt frisk luft, sa du?
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så nå kan det se ut som at gubben må vente på et mirakel for å dra i land denne seieren, bare se på min lille fighter som har kost seg i sola i vinduskarmen mens vi var på hyttetur ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så gjenstår det å bli enige om hvem som faktisk dro i land seieren, for selv om det er ganske åpenbart at Peter vant "Førstemann til avokadoplante" så mener jeg å huske han sa at førstemann til 30 cm stakk av med seieren. Men så spørs det om han husker det, da ;-)

 

/ Avocado-power

To små, store apekatter

I dag ble jeg sittende å se på dem. To små, som samarbeidet iherdig - og plutselig gikk det opp for meg at det jeg har fryktet så lenge, faktisk ikke er noe å frykte likevel :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For i dag skulle barna og jeg skru sammen to nye kommoder mens Peter måtte jobbe. Og mens vi hørte på Spotify og sorterte skruer, slo det meg: Vi er ferdige med babytida!

Denne tida jeg har fryktet og gruet meg til, redd for å savne, redd for det ukjente, redd for å gi slipp - eller jeg vet ikke hva. Men så skjer det så gradvis.

Og i dag innså jeg plutselig, midt blant skruer og spikere, at nå har jeg to små hjelpere istedenfor "én storebror og en litt for liten lillesøster".

Jeg ble sittende å se på dem der de samarbeidet, der den ene forklarte at alle trepluggene måtte telles først, og den andre forsiktig telte fram til 16, men der stoppet det opp litt, for hva kommer etter 16 igjen - og da er det kjekt med en storebror som kan hjelpe deg i gang igjen, selv om man ikke husker hva som kommer etter 17 heller.

Og jeg ble så glad. For vi er ferdige med babytida, og det er jo helt vanvittig! Okei, så er det kanskje litt skummelt igjen i morgen, eller om en uke eller en måned - men akkurat nå er vi her. Og det føles fantastisk.

Ingen flere bleier, ingen gråt der man lurer på om det skyldes sult, trøtthet eller noe annet, ingen soverutiner på dagtid som overholdes for at ikke natten skal bli et lite kaos.

Det er utrolig koselig med baby i hus, men fy søren så ålreit det er å få hjelp til å bygge kommoder ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Mine små, store apekatter ♥

På tur med svigermor


 

Det er ikke mange ukene siden jeg skrev om feriekrangling, og at et av ekspertenes råd for en god ferie, var maks to eller tre dager sammen med svigermor.

Men etter én uke på hytta med min egen svigermor, har jeg begynt å gruble litt. For hun er helt topp! Jeg skjønner jo at jeg har trukket vinnerloddet her, for det er vel ikke mange som har en svigermor man blir mer og mer glad i for hver ferietur man har sammen..?

Men grunnen til at jeg nå altså har begynt å gruble litt, er at jeg lurer på hva oddsen er for at vi begge er like fornøyde. For det at jeg ikke har noe å utsette på henne, trenger definitivt ikke bety at hun er like fornøyd med meg!

Jeg har aldri sett henne gjøre det, men det er vel ganske sannsynlig at svigermor rynker litt på nesa over meg i blant.

Derfor har jeg samlet noen punkter jeg ser for meg kan være Topp 10 grunner til akkurat det ;-)

 

Tannbørsten

Hytta vi har vært på, ligger altså midt i skogen uten verken strøm eller innlagt vann. Hver kveld når mørket senker seg, står familien Kihlman ved vannet og pusser tennene i stillhet mens man tar inn skogens ro. Kanskje hører man en frosk, eller en fugl eller forsiktig rasling i bladene på trærne. Og så brytes stillheten av "BZZZZZ BZZZZZ" idet svigerdattera kommer tassende med sin elektriske tannbørste som hun er helt avhengig av.
 


Bzzzzzzzzzzzzzzzzz
 

Sulten før frokost

Svigermor er virkelig ikke noe frokostmenneske, og jeg kan bare forestille meg hvordan det må føles å ha fått en svigerdatter som er sulten som en ulv før hanen galer. I tillegg må jeg ha mine grønnsaker attåt, og da blir det gjerne litt ekstra styr der også. For å toppe det hele mener Peter at jeg har "Bråkehue", altså at det bråker ekstra mye når jeg for eksempel tygger gulrøtter. Bra start på dagen.
 

Blodsukkeret

Det tar meg rett til blodsukker-problematikken. Jeg må nemlig ha jevnlig påfyll av mat i løpet av dagen for ikke å falle sammen. Men i familien Kihlman tar man ting som det kommer. Kanskje spiser de om 10 minutter, kanskje om 4 timer. Det funker litt under middels for en svigerdatter som må ha mat NÅ! for ikke å forvandles til Hulken på en dårlig dag.
 

Peters nye "mamma"

Det må jo være spesielt for en svigermor å få en svigerdatter som av og til oppfører seg som moren til sønnen sin - altså som henne selv. For Peter er en flott fyr han altså, men noen ganger høres jeg litt ut som om jeg var moren hans. "Peter, kan du slutte å legge fra deg sokkene dine midt på gulvet?", "Nå har jeg spurt deg fire ganger, kan du være så snill å gi Teo mat?", "Peter, klokka er snart tolv! Kanskje på tide å legge seg?" Det må være rart å bli vitne til noe sånt, og attpåtil ikke kunne gripe inn.
 

Pakkesel

Hver eneste gang vi skal på ferie, sier svigermor det samme: Ikke pakk med dere for mye. Vi skal bare på hytta, vi trenger ikke mye klær.
Hver eneste gang vi skal på ferie, gjør jeg det samme: Jeg pakker med for mye. Vi skal bare på hytta, vi kan få bruk for mye klær.
 


Hennes sønn - pakkeselet
 

Hønemor

Når man har feriert på ei hytte i nesten hele sitt liv, må det jo være spesielt å ha svigerdatter på besøk som ser farer overalt. Hva hvis barna ramler oppi utedoen? Faller ut av kanoen? Tråkker på en veps? Jeg tenker det kan bli i overkant med en hønemor på besøk i blant, kanskje spesielt når svigers har oppdratt fire barn selv.
 

Babycallen

Og det bringer meg rett over på neste punkt; jeg drar nemlig ingen steder uten babycallen. Til tross for at vi på hytta sitter i stua vegg i vegg med soverommet der barna sover, har jeg babycallen ved min side. Som svigerfar sier: "Hvordan vi overlevde i gamle dager er meg et mysterium."
 

Hjelpeløs

Jeg blir veldig hjelpeløs på et kjøkken der jeg ikke aner hvor ting er. Når vann må kokes opp over gassvarme før oppvask, og jeg ikke aner hvor jeg skal skylle tallerkenene eller tømme ut skittent vann. Men jeg lærer litt hver gang vi er på hytta, og er glad for at svigermor er tålmodig.
 

Badeskrekk

Jeg vet ikke hva som har skjedd med termostaten min med årene, men jeg får altså ikke varmen i kroppen igjen etter et bad. Og med et badevann foran hytta som holder 18-19 grader, står jeg heller i vannkanten og vasker håret med ei øse, enn å dyppe hele skrotten nedi. Svigermor tar morgenbad hver dag, uansett temperatur. Og Peter...
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dypper ikke tåa først, engang.. :-/
 

Drikkevann

I alle år har familien Kihlman drukket vann fra brønnen ved siden av hytta. Jeg er livredd for å finne edderkopper i vannglasset mitt, og har med eget vann på flaske. Hvis ikke det er fisefint, så vet ikke jeg.

 

Men tross alle mine rariteter, har vi altså hatt en helt fantastisk uke sammen. Du vet det har vært bra når svigermor feller en liten tåre når man sier hadet..

... Med mindre det var gledestårer da, over endelig å få hytta for seg selv igjen ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Svigermor

Smågodt og stearinlys

Vi er jo noen rare vanedyr, og hver gang vi er på hytta, sjekker vi værmeldingen for å finne ut hvilken dag det er meldt dårligst vær.

Den dagen holder vi nemlig av til den obligatoriske turen over grensa til Sverige! I dag var det antydning til skyer, og dermed fikk vi gjort unna en fin liten tur til Charlottenberg :)

Det skal sies at det blir forsiktig med harryhandling ettersom det ikke er strøm på hytta, og dermed begrenset med kjølemuligheter. Men det spiller egentlig ingen rolle, for det viktigste stoppet er uansett i en butikk som ikke trenger avkjøling :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
When on hytta...
 


Bilde fra i fjor ;-)
 

Godisfabriken er en av Peters vakreste barndomsminner (haha) - og han har mang en gang fortalt om sommerturene til Sverige der han fikk kjøpe smågodt og sitte i bilen på vei tilbake til hytta og mumse godteri mens han koste seg glugg.

Dette er en tradisjon han akter å holde ved like, og mens barna og jeg svinset rundt på leting etter våre absolutte smågodt-favoritter og fylte hver vår beskjedne pose, møtte vi etter en stund papsen i kassa da vi skulle betale.

Og det viste seg at han hadde gått bananas som vanlig... Barna gjorde store øyne da de så posen til Peter, men de godtok den lille hvite løgnen om at han "hadde kjøpt til hele familien". Haha!

På vei hjem stakk vi innom glassverket på Magnor for litt glasstitting og en kopp kaffe, og det vi regnet med kom til å bli under middels moro for unga, viste seg å bli stor suksess.

For midt blant vaser, champagneglass og karafler kunne barna få dyppe stearinlys i forskjellige farger! Og det var skikkelig artig :-)


 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
To kunstverk tilbake på hytta

Men det artigste i dag var nok godteriet. I alle fall for han far ;-)

 

/ God fredag!

Mitt nye favorittbilde

Vår lille Cavalier King Charles Spaniel er ti år gammel, og heter Teo. Han er familiens lille godgutt, og vi setter pris på hver dag vi får med ham.

Han har sine favorittsteder, men hytta til svigers troner soleklart på toppen. Her legges hundebåndet igjen i bilen når vi kommer, han får spankulere fritt på den store tomta fra morgen til kveld, boffe på fugler, slukke tørsten rett fra vannet nedenfor hytta, ligge i skyggen under et tre og bare være.

Og jeg kan jo ikke si for sikkert at han skjønner hvor vi skal når vi nærmer oss hytta, men det er mye som tyder på at han i alle fall har en mistanke :-)


Mitt nye favorittbilde
 

* Følg Konatil på Facebook *

Den ubehagelige lista

I går pakket vi bilen og brummet av sted mot de grønne skoger og hytta til svigers i Kongsvinger. Som vanlig skulle Peter pakke for seg selv, mens jeg tok meg av resten.

Da vi nærmet oss Oslo, følte jeg at noe manglet. Så jeg spurte Peter om han hadde husket å ta med fiskestenger. Det hadde han glemt.

Jeg er jo gift med en av verdens mest distré menn, så at han hadde glemt noe kom jo ikke som noe sjokk. Det var jo ikke noen krise å glemme stengene, men jeg hadde sett at han hadde skrevet opp dette punktet på pakkelista si, derfor syns jeg det var litt merksnodig at de ikke hadde kommet med.

Først kunne han ikke forstå hvordan han hadde glemt dem, men da jeg fulgte opp med spørsmålet om han hadde husket redningsvester og gummistøvler, slo han hendene irritert mot rattet. Det var visst flere punkter på lista som hadde falt ut.

Og etter nærmere to minutter med betenkningstid, kom forklaringen hans. Hør på dette:

Da klokka hadde nærmet seg 11 på formiddagen, hadde Peter spurt meg hvordan det lå an med pakkingen. Han lurte på om vi kom til å komme oss avgårde til avtalt tid. Da hadde jeg svart at det så veldig bra ut, at vi lå før skjemaet og at dette gikk superfint.

Da hadde Peter altså blitt så hoppende glad, at han hadde "valgt å se bort ifra den ubehagelige delen av pakkelista". Haha! What?!

Jeg lurte på hva som sto på den ubehagelige delen av lista, og det viste seg å være ting han måtte finne fram i boden og garasjen. Slik som fiskestenger, regntøy og redningsvester. Men siden han hadde blitt så glad over å høre at vi kom til å reise avgårde før skjema, hadde hjernen hans bare hoppet over det... Er det seriøst mulig?!

Men nå er vi i alle fall på plass på hytta i skogen, ungene og jeg har med oss alt det vi trenger - så gjenstår det å se om vi kommer til å savne flere ting som sto på den "ubehagelige lista" :-)


 


 

/ Fisk blir det i alle fall dårlig med denne uka ;-)

Fargekrise

I går skrev jeg at vi omsider er i sving med Prosjekt soverom, og planen var at vi skulle bruke kveldene framover til å male etter at barna var i seng. Men takket være en supersnill tante og onkel - fikk vi plutselig en pangstart på arbeidet ;-)

For med barnepass på ettermiddagen, kunne Peter og jeg svinge oss rundt i en fei!

Og gleden ved å få starte malejobben tidligere enn forventet, varte nøyaktig fram til det øyeblikket Peter åpnet malingsspannet. Da begynte jeg å grine.

For fargen så jo helt begredelig ut! Jeg skjønte raskt at den hadde skilt seg siden den hadde stått på vent i flere måneder, men selv om jeg begynte å røre iherdig med rørepinnen, hjalp det liksom ikke... Fargen jeg hadde valgt til vårt nye soverom skulle være "mystisk blå", "estetisk nydelig", "harmonisk" og "lun" - mens fargen i bøtta minnet mer om "intetsigende", "daff", "livløs" og "kjip".

- "Jaja, jenta mi!", sa Peter muntert, "Det blir nok bra bare den kommer opp på veggen!" Så åpnet han spann nummer to, sannsynligvis bare for å dobbeltsjekke at vi ikke faktisk hadde fått feil farge.

- "Herregud Peter", snufset jeg, "Vi kan jo ikke begynne å male med denne fargen når det ikke er den fargen jeg vil ha på veggen! Den ser jo grå ut! Jeg kjøpte ikke gråmaling!"

- "Men jenta mi. Det står "St. Pauls Blue" på begge spannene. Da er det nok St. Pauls Blue oppi. Men, eh... Hvorfor valgte du den fargen hvis den ikke var noe fin..?"

Jeg ble sittende å stirre på den nyinnkjøpte malepenselen jeg holdt i hånda, oppriktig fortvilet over hele fargesituasjonen. Jeg tok opp mobilen og googlet "St. Pauls Blue". Så tittet jeg på noen av bildene som poppet fram, før jeg sakte men sikkert begynte å få tilbake trua igjen.

- "Okei", mumlet jeg, "Vi begynner med én vegg, så ser vi hvordan det går..."

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Grå! Ikke mye som minner om blått, er det vel?
 

Jeg gikk løs på penselen langs listene, og hadde høy puls og antydning til panikk etterhvert som Peter rullet seg bortover.. Men så begynte den opprinnelige blåstripete tapeten å forsvinne, og den nye malingen begynte å tørke...

Og da fikk pipa en annen låt ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nå snakker vi - det begynner jo faktisk å ligne både "blått" og "harmonisk"!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Blitt så proff nå at teip er unødvendig... ;-)
 

Vi kjørte på med det første strøket mens barna var med tante og onkel, og siden maling anno 2017 bare trenger to timer på å tørke - var det klart for det andre strøket med en gang barna var i seng for kvelden.

Og nå sitter jeg her og lurer på om det faktisk er tilfellet at vi i fire år har utsatt å male et rom som nå er fiks ferdig malt i løpet av en halv dag. Haha, det er ganske utrolig :-)

 

/ Flere bilder av vårt "estetisk nydelige", "harmoniske" og "lune" soverom kommer! Må bare tørke litt først

Prosjekt soverom

Jeg skjønner ikke hva som går av oss. Endelig er det sommer, den deilige årstiden vi har lengtet etter hele vinteren, dagene er lyse og lange og nydelige. Og hva gjør familien Klonk? Jo, nå skal vi pusse opp soverommet!

Det hele begynte egentlig rett før helgen, da jeg var på leting etter en ryggsekk. Jeg visste at sekken lå på rommet som skal bli soverommet til Peter og meg, et rom som på mirakuløst vis ble forvandlet til et "roterom" den dagen Peter flyttet kontorpulten sin derfra og over på sitt nye kontor.

For det viste seg jo at det var utrolig praktisk med et eget lagringsrom! Til leker som ikke brukes lenger, barnevogna som skal selges, sprinkelsenga som ikke lenger er i bruk, klær og vinterdresser som burde vært pakket ned i april, kofferter og bager. De siste ukene har døra inn til roterommet vært lukket, sånn i tilfelle vi skulle få besøk. Huttetu.

Men her en kveld, ramlet jeg altså over to uåpnede malingsspann på dette rommet. Ikke bare hadde jeg helt glemt dem, men jeg innså også at det er over fire måneder siden jeg kjøpte malingen.

For tanken var jo at vi bare skulle få malt dette rommet i en fei da Peter flyttet kontoret sitt, men det har bare... Ikke passet helt å ta fatt på. Før nå :-)

For nu jävlar! Nå bare blåser vi i at det er sommerferie - det er jo tross alt nå vi kan lufte ut malingslukt skikkelig!

Ermene er brettet opp, rommet er ryddet - eller det vil si: Alle tingene er flyttet fra rommet og ut i tv-stua - veggene er vasket, og den brune figuren som Peter malte 31. mars for å få fortgang i malingen, er bare timer unna å se lyset for siste gang.


 

I morgen spretter lokket!

 

/ Kan ikke bare ligge og dra seg i ferien heller, si

Mangois med kokos og lime

Sommerferie betyr is - og her kommer verdens enkleste oppskrift på nydelig mangois med kokos og lime som både voksne og barn kommer til å elske!


 

Oppskriften fant jeg på bloggen "Bare Bra Barnemat", som forøvrig er en veldig fin blogg for småbarnsforeldre som trenger tips til hvordan man enkelt kan lage barnematen selv! Gode forklaringer og supre oppskrifter, og en gratis barnematguide med steg for steg for hvordan man begynner med den første barnematen. Superkjekt :-)

Men tilbake til mangoisen, denne passer nemlig perfekt for små barn fra 6 måneder! Og siden den er så god, anbefaler jeg å doble oppskriften med en gang :-)

Du trenger kun 3 ting:

  • En pose frossen mango
  • 1/2 boks kokosmelk
  • Saften av 1/2 lime

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg hadde bare denne kokosmelken i hus, og brukte 200ml - siden det tilsvarer en halv boks
 

Ha alt i en bolle, og bruk stavmikser (eller blender eller food processor) - og bland alt godt til du får en kremet konsistens.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Isen kan enten spises med en gang, eller puttes i isformer:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

La dem stå i fryseren til de har stivnet ordentlig, gjerne over natta :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nam!

/ Sommertid

Peter på sparket

Er det en ting Peter elsker, så er det å ta ting på sparket. Og jeg? Jeg får selvfølgelig like noia hver eneste gang ;-)

I går skjedde det igjen, på formiddagen ringte en dame fra P2, og lurte på om Peter ville stille i Dagsnytt 18 samme kveld. Det viste seg at intervjuet kunne gjøres via telefon, og i motsetning til meg som får panikk bare noen sier "intervju", takket Peter ja på strak arm som vanlig.

Da det nærmet seg kveld og klokka krøp mot 18, tok jeg med meg begge barna på badet og tappet vann i badekaret. Like greit å holde småtrolla så langt unna direktesendt radio som mulig, og på vei opp trappa spurte jeg Peter om han hadde forberedt seg.

Svaret kom kjapt, og ikke overraskende: Han "var ikke helt sikker på hva de skulle prate om, engang." Da begynte jeg å bli nervøs. Så jeg måpet lettere sjokkert, og da fulgte han opp med det han alltid sier når jeg begynner å bli stressa:

- "Næsj - det ordner seg!"

Og mannen klarte seg jo kjempebra som vanlig, han bablet i vei på radioen om barn og ferieplaner og det å kjede seg i ferien. Dette er altså Peter i et nøtteskall. Han skriver talen i bilen på vei til festen, han takker ja til intervjuer på stående fot - og i kulissene står jeg og skjelver av nervøsitet.

Og i kveld ble jeg minnet på denne egenskapen hans igjen, vi har nemlig nettopp vært på teaterhuset i Larvik og sett sommershowet til Scenegal - en gjeng med lokale Larvikstalenter som har en forestilling i disse dager som heter "Spillelista". Spillelista består rett og slett av musikalske minner fra forskjellige Larviksfolk - og Peter var en av dem som hadde fått æren av å velge ut en sang som betyr mye for ham.

Jeg slet med å holde tårene tilbake da Scenegal fremførte sin fantastiske tolkning av sangen Peter hadde valgt ut, og det var selvsagt ekstra rørende å se klippet av Peter i forkant, der han fortalte hele historien om hvorfor nettopp denne låta betyr så mye for oss.


(Skjermbilde fra Scenegal på Youtube)
 

Men jeg ble jo også minnet på hvorfor jeg aldri slutter å fascineres av denne mannen min. For når jeg tenker tilbake, så tror jeg at jeg satt i frisørstolen den dagen Scenegal var hjemme hos oss - og Peter hadde selvsagt glemt at de skulle komme for å filme ham.

Og det var ikke så vanskelig å se i videoen at dette ikke akkurat var et hjem preppet for opptak:


Haha! Til og med vaskekluten... (Skjermbilde fra Youtube)
 

Hadde jeg vært hjemme denne dagen hadde jeg garantert blitt superstresset da kameragjengen ringte på døra - men jeg innser jo nå at filosofien til Peter kanskje ikke er så halvgæren likevel.

For det ordna seg jo ;-)

Her kan du se hele klippet til Scenegal; intervjuet med Peter og den fantastiske tolkningen av Tom Hell - Over you ♥

 

/ Snufs

Å ta ferie med et brak

Vi startet barnehageferie denne uka, og vel.. Kort oppsummert: Hu hei hvor det går!

Nå kan det jo være at helgens litt labre festivalform henger i hos både Peter og meg - eller at vi bare har blitt plutselig værsyke etter to dager med regn.. Men det er altså mye som tyder på at hjemmeferie for småbarnsforeldre, definitivt ikke er det samme som forlenget helg...

For både Peter og jeg har gledet oss lenge til å ha ferie med barna, og ikke vet jeg hva vi hadde sett for oss.. Men vi hadde i alle fall ikke tatt med i beregningen at begge de to barna våre er vant til et visst tempo i barnehagen fra mandag til fredag, og at helgene åpenbart kun fungerer som en slags rolig oppladning til ny uke.

For da mandag og første feriedag banket på døra i går, var det to sprekkferdige små tasser som var klare for å utforske verden! Og Peter og jeg..? Vi hadde vel kanskje mer sett for oss en slags rolig søndagsmorgen - og ble faktisk tatt litt på senga.


 

Og det er selvfølgelig både flaut og komisk, for dette er våre egne barn, og likevel føles det som om vi har tatt ferie med et brak. Nå slokner både Peter og jeg samtidig med barna om kvelden, og jeg innser på dag 2 at vi rett og slett er litt ferieslitne...

Grunnen til at jeg tør skrive om dette nå, er at jeg de siste dagene har funnet ut at vi ikke er alene om å føle det sånn. Det er nemlig ikke bare vi som har tatt ferie med et brak - for jeg har snakket med både venninner, naboer og bekjente jeg har møtt ute - og samtlige med småbarn har sagt det samme:

- "Herregud. Nå måtte vi ut av huset. Lydnivået? For ikke å snakke om all energien! Tar de seg aldri en pause?"

Venninnen min sa det så fint: - "Vi har ikke ferie, Christina - vi har bare "en annerledes hverdag"..."

Så hvis du også nyter "en annerledes hverdag" akkurat nå og syns det er litt slitsomt (men for all del ikke tør innrømme det) så vil jeg bare fortelle at du ikke er alene. Vi er mange som må legge oss litt nedpå når gullene våre har sloknet om kvelden (hvis vi da ikke allerede snorker sammen med dem i senga), og vi er mange som får tilløp til panikk på grunn av tempoet i løpet av dagen, når vi innser at ferien såvidt er i gang.

Men det kommer til å gå seg til. Kanskje tar det et par dager, kanskje tar det en uke. Vi må bare komme oss litt inn i det, men så vil det begynne å svinge. Og når feriebraket har lagt seg, da skal vi kose oss ;-)
 

/

Livredd på festival

Vår første dag på Stavernfestivalen er unnagjort, og det var skikkelig, skikkelig gøy! Helt til det plutselig ikke var noe trivelig i det hele tatt.


 

For det startet så innmari bra! Selv om Highasakite måtte avlyse bare timer før de skulle på scenen, la det ingen demper på stemningen. Gode venner, deilig musikk med bass som røsket i skrotten, iskald øl, en sol som strålte fra blå himmel, regn-ponchoen som lå trygt igjen på kjøkkenbenken hjemme, lykkelige mennesker på alle kanter, og glede så langt øyet kunne se.


Magisk!


Litt mammadansing må til :-)
 

Men når jeg er konsert, tar jeg forhåndsregler. Jeg drister meg aldri langt foran mot scenen - rett og slett fordi jeg er ei lita flis på 159 centimeter, og lett forsvinner i mengden. Jeg er redd for å få panikk når det blir trangt, og særlig når man blir presset framover mot scenekanten.

I går hadde hele vennegjengen avtalt et møtested langt til høyre for scenen, så langt til siden man kom. De i gjengen som hadde vært der alle tre dagene, kunne fortelle at det alltid var god plass der, så vi bestemte oss for å fortsette å bruke det som møtested.

Da det nærmet seg kveldens siste opptreden; Karpe Diem, hadde vi kommet bort fra hverandre. Vi tekstet hverandre og ble enige om å møtes på det avtalte stedet, og på vei dit måtte vi forbi et gjerde med sluser. Vi så at det ikke var fullt på innsiden, men mens vi var på vei må det ha begynt å fylle seg ganske bra likevel.

For akkurat da venninnene mine og jeg kom fram til slusen, kom det en vakt som sa det var fullt. Så stengte han slusene og gikk. Og der sto vi, lengst foran ved gjerdet - uten muligheter for å komme oss av flekken.

Det var tusenvis av fulle folk bak oss som presset på, som åpenbart ikke hadde fått med seg at ikke flere slapp inn. Vi prøvde å rope bakover, men naturligvis til ingen nytte. Stemningen ble skikkelig ufin, og trengselen ble bare verre og verre. To jenter besvimte etter kort tid, og fortsatt var det ingen vakter i sikte. Det var rett og slett livsfarlig.

I dag leser jeg at arrangøren av årets festival er strålende fornøyd, både med publikumsrekord og selve gjennomføringen. Og at de sikkerhetsansvarlige hadde kontroll over det som skjedde angående trengselen lørdag kveld - og at det ble løst raskt. Da er det jo rart at det i følge denne saken fra lokalavisa, står at ei jente midt i trengselen til slutt så seg nødt til å ringe politiet.

Jeg hadde som sagt en super dag i går, og syns det var veldig kjipt at kvelden skulle ende sånn. I dag sitter jeg igjen som et spørsmålstegn, for det føltes på ingen måte trygt i går - og jeg lurer på hvorfor ikke logistikken har kommet lenger når det tross alt er 17. gang festivalen arrangeres. Når over 17.000 mennesker skal samles på ett sted, må det rett og slett svinge. Det gjorde det ikke i går.

Misforstå meg rett, første halvdel av dagen var helt magisk, men da det hele skulle toppes med den store finalen, raste hele korthuset.

Og neste år er vel målet å sette ny publikumsrekord igjen? Da kommer ikke jeg.

 

/

High as a Kite på en lørdag

Jeg har fått med meg at det er veldig populært blant bloggere å skryte av at man drar på festivaler her og festivaler der - og at det egentlig ikke er særlig interessant å lese om. Men når to småbarnsforeldre skal på festival for første gang - da syns jeg det er på sin plass med en liten oppdatering ;-)

For noen uker siden ringte nemlig svigermor, og egentlig skulle hun vel bare skravle litt med sønnen sin - men plutselig penset samtalen over på hva slags planer vi hadde for sommeren. Av en eller annen grunn ble det snakk om Stavernfestivalen, og etter en kjapp kikk i kalenderen fant svigermor ut at: Jammen den helgen, da var de ledige for barnepass!

Jeg hørte faktisk Peter hoppe i stolen og juble høyt, før han kastet seg rundt for å bestille billetter. Stavernfestivalen arrangeres på 17.året, vi bor i samme by - og vi har aldri vært der før! Det er faktisk litt flaut.

Men i kveld skal det altså skje. Highasakite skal på scenen, Karpe Diem skal på scenen - og mor og far skal på festival for første gang sammen! Det har vært utsolgt i lang tid allerede, og jeg gleder meg skikkelig :-)


 


 

Oppdatering kommer forhåpentligvis i morgen X-)

/ Highasakite

Feriestress og forvirrende valuta

I går snoket jeg rundt på nettet på leting etter info om feriekrangling, og midt blant artikler om barnas ønsker for ferien og hvordan man skal stresse ned når man har fri - fant jeg veldig mye morsomt :-)


Bodrum 2011 - den første ferien til Peter og meg :-)

For der den ene artikkelen sverget til at man slappe av så mye som mulig i ferien for å stresse ned - mente den neste artikkelen at "man kunne bli enda mer stresset av å stresse med å stresse ned"... Og sånn fortsatte det.

Ekspertene var i alle fall enige om at den hyppigste årsaken til feriekrangling, er at par legger opp til å rekke for mange ting slik at ferien ender opp med å bli stress fra ende til annen.

Faktisk kunne en artikkel melde om at 4 av 10 sjefer føler seg mer stresset etter at ferien er ferdig, fordi det har vært så travelt at de har glemt å slappe av. Og at 1/3 av oss trenger minst 3 dager for å glemme jobbforpliktelsene hjemme, siden vi egentlig ikke har tid til å ta fri.

Så er det samlivsterapeutene som mener at man maks bør være 2-3 dager sammen med svigermor og svigerfar. Og at man kanskje ikke bør dra til svigers i det hele tatt i ferien, men holde seg hjemme og pleie forholdet ;-)

Etter sommeren i fjor, der jeg gikk rundt og ventet på finværet som aldri kom - bestemte jeg meg for å ha lave forventninger i år. Det har resultert i at jeg nyter hver eneste solstråle, og det kan kanskje være lurt - for i går lærte jeg at det visstnok er noe som heter "Feriepsyken".

Den inntreffer når man har så høye forventninger til ferien, at man går i bakken av skuffelse når man endelig er på plass. Det finnes visst folk som har gått i psykose etter å ha kommet til feriestedet med vanvittige forestillinger - og blitt møtt av den harde virkeligheten isteden.

Multicolor flip-flops on wooden background. Summer family vacation concept
 

Men feriestress er altså noe som går igjen, og i følge Daily Mail er dette de viktigste årsakene:

* Fremmedspråk
* Overforbruk
* Andre turister
* Å komme seg rundt
* Arbeidsmengden hjemme
* Å sørge for at alle er glade
* Utpakking
* Forvirrende valuta
* Krangling om gjøremål
* Følge planer
* Å ikke få nok privatliv
* Krangling om solsenger
* Barn som krangler
* Følelsen av å ikke ha kontroll

Mine favorittgrunner til feriestress, er "utpakking", "forvirrende valuta" og "å sørge for at alle er glade", haha! Og når man ser den lista så er det jo lett å stille seg spørsmålet om vi egentlig har godt av å dra på ferie..

Og hvordan skal vi egentlig klare å stresse ned, når det i følge reiseoperatørene har blitt viktigere for oss at feriestedet har trådløst internett enn svømmebasseng..? ;-)

Stresser vi for mye, mener ekspertene at vi kan bli syke og slitne. Men hvis vi derimot bare slapper av, blir vi slække og umotiverte og sover mer. Dessuten tar det 21 timer og 31 minutter fra vi ankommer feriestedet, til vi så smått begynner å nyte ferien.

Og som ikke dette var nok, allerede etter 72 timer, begynner 1/3 av oss å bekymre oss for hjemreisen.

Det ska'kke være lett シ

 

/ God ferie!

10 grunner til feriekrangling

I flere dager har jeg gledet meg, for i dag skulle jeg gjestesnappe for "Mammabanden" igjen! Og temaet jeg valgte å snakke om, er noe jeg syns er skikkelig fascinerende - nemlig feriekrangling :-)

Dette har fascinert meg helt siden jeg leste denne engelske artikkelen i 2012. "LateDeals" hadde nemlig gjort en undersøkelse, der de hadde funnet ut hvilke 10 ting par krangler mest om i ferien.

Og det er noe hysterisk artig ved å lese dem svart på hvitt - selv om jeg kjenner meg overraskende godt igjen i mange av punktene. For det er vel ingen tvil om at vi er noen rare folk når vi er på ferie ;-)

TOPP 10 grunner til at par krangler i ferien:

 

1. Når kvinnen oppdager at mannen kikker på andre damer på stranda eller ved bassenget
Dette må jo være den mest klassiske av dem alle? Haha! Jeg spurte Peter om hva som var grunnen til at menn ser på andre damer, og først svarte han "ingen kommentar". Deretter prøvde han seg på en forklaring om at det rett og slett skyldes biologi - at menn bare se. Bør jeg være tilbøyelig til å tro på ham? :-)
 

2. Når mannen må vente lenge på at kvinnen skal gjøre seg klar
Denne føler jeg er ganske tidløs, og jeg tviler ikke på at dette punktet er en gjenganger.. Venting er fryktelig kjedelig, særlig når man er klar selv. Men da jeg snakket om dette på Snapchat i dag var det mange som sendte meg melding og skrev at det fint kan være motsatt også - det er nemlig ikke alltid at kvinnen er den tregeste ;-)
 

3. Hvor man skal spise og hva man skal spise
Hehe, denne ler jeg litt av. Selvfølgelig er det fryktelig irriterende når den ene vil ha pizza og den andre vil ha fisk - men det må vel gå an å inngå noen kompromisser før avreise? Hva med å bestemme annenhver dag, for eksempel? Uten sure miner, såklart ;-)
 

4. Hvor mye penger man skal bruke
Alle som har sett på et og annet avsnitt av Luksusfellen, vet jo at pengene løper raskt når man er på ferie. Et budsjett i forkant er kanskje lurt? Og ikke minst separate lommepenger... Partneren din er kanskje ikke like interessert i seks nye par sko eller fem nye capser, sånn som du er ;-)
 

5. Uenighet om hvilke aktiviteter man ønsker å gjøre i ferien
Det er klart det er vanskelig når den ene vil på sightseeing i Lofoten og den andre vil hoppe i fallskjerm på Østre Æra flyplass. Er det helt umulig å møtes på midten, så må man kanskje ty til hver sin ferie? Det trenger ikke være noe nederlag det. Som et pluss, så slipper man jo alle disse punktene med krangling, haha.
 

6. For mye alkohol
Hva skal man si... Kommentar unødvendig :-/
 

7. Uenighet om hvor lang tid man skal beregne på flyplassen
Haha! Denne sliter vi med her i huset. Peter er notorisk forsinket - mens jeg kommer fra en familie der vi beregner goooood tid. Fikk et tips fra ei på Snapchat i dag, om at hun bestandig sa til gubben at innsjekkingen stengte en time tidligere enn den faktisk gjorde. Og vips, så fikk hun en time ekstra romletid på flyplassen ;-)
 

8. Når mannen pakker for lite og kvinnen pakker for mye
Dette er Peter og meg. Uten tvil. Og i følge tilbakemeldingene jeg har fått i dag, så er vi ikke alene. De fleste mødre pakker for seg selv om barna - mens gubben pakker for seg. Han ender som oftest opp med å måtte kjøpe seg noen nye klær i løpet av ferien - mens kvinnen reiser hjem igjen med halve kofferten urørt :-)
 

9. Kjøring, retningssans og kartlesning
Jeg er født uten stedssans, og har fått merke dette på kroppen mang en gang selv. Heldigvis har jeg aldri prøvd meg som kartleser - men jeg lurer på hvor mange forhold gps'en har reddet siden den kom på markedet..!
 

10. Valuta
Dette er bare helt hysterisk. Her drar vi på ferie, også ender vi opp med å krangle om valutaen. Hva skal vi gange med igjen? Hvor mye blir det i norske kroner? Er det dyrt? Er det billig? Også videre også videre, helt til det blir en krangel ut av det ;)

 

Så da vet dere de ti verste fallgruvene for ferien. Men om man leser seg opp på lokalvaluta i forkant, reiser i tide og slutter å sikle på damene ved bassengkanten, så skal nok dette gå bra for de fleste av oss :-D


 

/ Men husk for all del valutakalkulator hvis du skal utenlands i ferien ;-)

Kjør med flyt i sommer

/ Annonse

Først tenkte jeg at det er litt dumt at konkurransen mellom Peter og meg går mot slutten - men så innså jeg noe helt annet: Det har skjedd noe ganske spesielt :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For de siste ukene har Peter og jeg brummet rundt med smartplugg i bilen og Spinn-app på telefonen - mens vi har testet Smart bilforsikring fra SpareBank 1. Egentlig gikk konkurransen ut på hvem av oss som klarte å kjøre med best flyt - siden den smarte bilforsikringen har som mål å motivere og belønne tryggere adferd i trafikken.

For kjører du med flyt, minsker du risikoen for bråbrems, rask akselerasjon og hard svingning. Og gjør du det, får du en bedre pris på bilforsikringen din! Enkelt og greit.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men etter hvert som dagene gikk, innså jeg at selv om Peter er et skikkelig konkurransemenneske, har han jaggu begynt å jobbe som et team! Så fra å starte som bitre konkurrenter, har vi begge nå bare ett eneste mål for øyet: Å holde kjørescoren så høy som mulig. Det er fortsatt et høydepunkt å sjekke status hver dag, men nå er vi ikke lenger så opptatt av hvem som kjørte når.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Etter bare få uker med smartplugg i bilen, har vi blitt tryggere sjåfører begge to - og vi har begynt å tenke over hva det vil si å kjøre med flyt. For selvsagt er det ålreit å bli belønnet med en bedre pris på bilforsikringen, men enda viktigere er det jo å unngå ulykker. Kjører du med flyt indikerer du at du er en oppmerksom og trygg sjåfør, og oppmerksomme sjåfører kommer sjelden ut for ulykker.

En annen stor fordel med Smart bilforsikring, er at man kun betaler for den kjørelengden man faktisk kjører. Med andre ord trenger du ikke fylle ut papirer og klø deg i huet når du må finne ut hvor langt du kommer til å kjøre det neste året. Hvem vet sånt, da? Kjør i vei, og betal for den eksakte lengden du kjører - prisen justeres automatisk :-)

Og skulle du være så uheldig at du trenger veihjelp, er det bare å trykke på "Veihjelp"-knappen i Spinn-appen. Da finner den automatisk mobilens posisjon, og dermed hvor du befinner deg - og du kan bestille veihjelp direkte hos Viking. Ikke bare er det kjekt for oss som ikke har peiling på bil, men det er ekstra kjekt når vi i tillegg har funnet oss en partner som har like lite peiling som oss ;-)

Sånn helt avslutningsvis.. Konkurransen er kanskje ikke like viktig som den var da vi startet - og sånn offisielt er den ikke helt avsluttet enda heller.. Men det kommer vel ikke som noen bombe hvem av oss som leder..?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Ønsker du også å bli en tryggere sjåfør, betale kun for den kjørelengden du faktisk kjører, samt få lavere pris på bil-forsikringen? Les mer om Smart bilforsikring her!

/ Husk å kjøre med flyt i sommer :-)

Seks stolte stengler

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I dag morges skulle jeg en tur nedom besteforeldrene mine for å hjelpe til med et nytt simkort som hadde kommet i posten. Mormor og Este bor bare fire steinkast unna huset vårt, og dette er noe av det jeg setter aller mest pris på ved at vi flyttet til Larvik.

Man skulle jo tro at det var jeg som måtte hjelpe dem i hverdagen, men det er heller motsatt. Da vi tok over huset i 2013, kom Este med malerulla under armen og bare fikset alt som skulle fikses i en fei. Mormor er likedan, hun en rev på å vaske vinduer, dessuten elsker hun å bake.

Men tidlig på forsommeren hvert eneste år, gjør de noe som gjør meg så glad. De sår grønne bønner i kasser til både lillesøster og meg - så steller og ordner de med dem helt til de blir store nok - og først da får vi ta dem med oss hjem til vår egen veranda! Trivelig, eller hva? :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Og i dag var altså bønnekassa mi klar for sitt nye hjem! Seks stolte stengler som strakte seg mot sola. Rett før jeg skulle dra, sa Mormor:

- "Ja, de små grønne langs kanten der, det er reddiker."

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så nå er det min tur til å dulle og stelle og få den lille avlingen til å gro - sånn at vi kan høste både reddiker og smakfulle bønner fra verandaen :-)

 

/ Besteforeldre

Da vi fant syden på en parkeringsplass

Sommerferien vår nærmer seg med stormskritt, og før hver ferie tenker jeg alltid på en artikkel jeg leste for noen år siden. Der stod det nemlig at 70% av den totale ferieopplevelsen, er forventningene i forkant. 70%! Haha, det betyr at det bare gjenstår 30% til selve ferien...

Jeg syns dette er ufattelig komisk, for i omtrent alle tilfellene skyldtes den skjeve fordelingen at ferien ikke sto til forventningene. Ergo var sommerfuglene i magen av tanken på å reise, det beste med hele feriepakka! Det er jo både litt fint og ganske trist på én gang :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nydelig strand... Men sanden er jo altfor varm! X-)
 

Og i dag leste jeg at det faktisk er mye som tyder på at barn liker sommerfuglene på samme måte som oss voksne. For i følge denne artikkelen i KK, der familieterapeut Eva Henriette Mohn har uttalt seg, ønsker barn gjerne en repetisjon av ting de har opplevd tidligere når de skal ha ferie.

Det gir dem en forventning av hva de kommer til å oppleve, slik at de kan glede seg til det - og se det for seg, og fortelle historier om det til vennene sine i barnehagen. Og det syns jeg er så herlig!

Apropos ferieplaner, så sier familieterapeuten også at hun slett ikke tror barn har noe imot å ikke reise noe sted i ferien, og at de færreste barn er veldig glade i å reise over lengre avstander, uansett om det dreier seg om bil, fly eller tog. Og at det viktigste ferieminnet vi kan gi barna våre, er å være sammen med dem.

Misforstå meg rett, det er jo fantastisk for de som har booket en spennende sydenferie i år, men jeg synes det er litt fint å tenke at det ikke er noen stor nedtur for oss som ikke har gjort det også. Man ikke sitte 5 timer på et fly for å nyte sommeren, den kan også finnes rett utenfor døra :-)

Det minner meg om noe som skjedde sommeren for to år siden, da vi skulle gå en tur for å få lillesnuppa til å sovne i vogna. På trilleturen endte vi nemlig opp med å spise lunsj på en parkeringsplass utenfor nærbutikken. Storebror var med, og han storkoste seg! Vi kjøpte knekkebrød og litt pålegg, noe frukt og litt å drikke. Vips så hadde vi piknik for hele familien - på parkeringsplassen! Og selv om vi fant på mye sprell den sommeren, så ble det faktisk det hyggeligste sommerminnet det året.

Den opplevelsen ble som et slags bevis for oss om at man ikke trenger å reise land og strand rundt for å lage gode sommerminner. Man trenger ikke reise langt, kjøpe sesongkort i alle landets parker, eller få dårlig samvittighet for å ikke ha noen store planer for sommeren.

De største opplevelsene lager man selv :-)

/ Og husk for all del å nyte sommerfuglene i magen mens du gleder deg til ferien ;-)

25 ting du ikke visste om Peter

Lurer du på hvorfor Peter nesten måtte begynne på spesialskole da han gikk på ungdomsskolen? Eller hva han gjorde før han skulle på Roskilde i 2004? Eller hvordan han (ufrivillig) gikk opp tjue kilo da han var 19 år?

Dette innlegget er kraftig inspirert av "25 ting du ikke visste om Marte", et innlegg Sjur skrev om sin kjære Casa Kaos-Marte. Vi synes innlegget var så bra at vi bestemte oss for å skrive en tilsvarende liste om hverandre :)

Her er 25 ting dere (kanskje) ikke vet om Petrus:

1. Peter er faktisk medlem av Mensa.

2. Han er imponerende flink til å snakke baklengs.

3. Han har bodd i Japan.

4. Da han var 19 år, gikk han på en liten smell - også kalt "kebab-og-gulrotkake"-dietten. Gikk opp tjue kilo.

5.  Han gråter ikke i begravelser, men tårene renner når han ser på Golden Buzzer-øyeblikk på Youtube.

6. Peter har løpt helmaraton to ganger.

7. Han er blodgiver ❤

8. Peter blir sjeldent redd, men da han var på ferie i Egypt for 8 år siden, skulle han en kveld ta taxi alene fra hotellet sitt og til nabobyen for å besøke noen venner. Taxisjåføren var helt fra seg av begeistring da han oppdaget at Peter hadde iPhone, og spurte pent om han kunne få se på den. Peter, snill som han er, ga telefonen fra seg - og like etter svingte taxien av hovedveien. Så kjørte de på en øde landevei i 20 minutter i bekmørket, før sjåføren plukket opp en haiker midt uti ingenmannsland. Så sendte de telefonen frem og tilbake mens de snakket oppjaget om den. På det tidspunktet var Peter rimelig sikker på at hans dager var talte.

9. På den samme turen til Egypt, ble Peter også matforgiftet, og magen hans tåler fortsatt ikke kylling.

10. Han har innfunnet seg med at han kommer til å være litt mørkredd for alltid.

11. Peter har deltatt i VM i dødsing.

12. Han har haiket gjennom halve Irland!

13. I 2004 tok Peter piercing i begge brystvortene før han skulle på Roskilde... X-)

14. Peter hadde oppkjøring på lillejulaften det året han fyllte 18 - og strøk.

15. Den aller første gangen han hadde på parfyme, sprayet han seg med morens yndlingsparfyme. "Den luktet jo best, den luktet Mamma" ❤

16. Til Peters store fortvilelse, er dette en av historiene som går igjen i Peters familie: Da Peter bodde hjemme, pleide moren å smøre to brødskiver til ham før hun gikk på jobb tidlig om morgenen. Så da Peter stod opp, lå frokosten klar på kjøkkenbenken. En morgen da Peter var 14 år, stod han opp og kunne ikke finne frokosten sin. På benken var det bare en tom tallerken, så da gjorde han det eneste riktige i en sånn situasjon; han ringte jobben til moren for å høre hva som hadde skjedd. Dette var før mobilens tid, så Peter måtte få tak i noen på avdelingen der moren jobbet som operasjonssykepleier, og få noen til å hente henne der hun sto opptatt midt i en operasjon. Det viste seg forresten at det var bikkja som hadde spist opp brødskivene..

17. Peter kan gå på hendene.

18. Han bruker 45 i skostørrelse.

19. Da Peter var 26, hadde han tre marsvin; Ludvig, Sebastian og Gottfried.

20. I militæret deltok Peter i konkurransen om hvem som klarte å sovne først på kommando - Peter sovnet på under ett minutt.

21. Han går i søvne hver eneste natt.

22. Peter var hemmelig forelsket i frisøren sin i over ett år, men turte ikke be henne med på date fordi han fikk så dårlig selvtillit av det skarpe frisørlyset i salongen :-D

23. Han elsker Melodi Grand Prix.

24. Da Peter gikk på ungdomsskolen fant han på så mye bøll og var så til de grader klassens klovn at han ved flere anledninger holdt på å bli sendt på spesialskole.

25. Da Peter var 13 år, skulle han på audition til "Midt i Smørøyet" og en av oppgavene han skulle forberede seg på, var å intervjue sitt største idol. Peter hadde egentlig forberedt spørsmål han ville stilt Michael Jackson, men kvelden før auditionen, mente faren til Peter at det var lurere å velge en som ikke alle andre også kom til å ta. Og sånn hadde det seg at Peter valgte å stille spørsmål til presidenten for organisasjonskomiteen for Vinter-OL på Lillehammer i 1994: Gerhard Heiberg. En person som ingen i castingen hadde hørt om. Peter ble ikke ringt opp igjen ;)

 

Er du klar for 25 punkter til, finner du Peters liste om meg her: 25 ting du ikke visste om Christina.

/ God søndag!

Sommer på jorda

I går formiddag kjørte vi forbi den gamle ungdomsskolen min, og jeg stusset litt på at det var så tomt der. Men så kom jeg på at alle elevene selvfølgelig har tatt sommerferie for lengst, og med ett var tankene mine tilbake til ungdomsskoletida.

Da selve definisjonen av lykke var den siste dagen før ferien, og man visste at om bare få strakser lå åtte lange, deilige uker og ventet. Sommerferie. Ingen lekser, ingen prøver, ingen kjipe lærere, ingen pugging. Bare glede. Fy flate.

Selv om vi ikke akkurat har ungdomsskoleferie nå, så har den herlige sommerfølelsen sparket inn for fullt de siste dagene. Og i dag slang vi oss i bilen for å gjøre noe som har blitt en fast tradisjon de siste årene, nemlig prosjekt familie-hageblomster!

Det går rett og slett ut på at vi drar til et hagesenter, og Peter, barna og jeg plukker ut et par planter hver. Alle får såklart velge fritt, så drar vi hjem og planter dem sammen i større krukker, og hvert år er det like spennende å se hvordan krukkene ser ut til slutt :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Årets vakreste familie :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Disse var bittesmå da jeg kjøpte dem i juni - innser at det gjør susen å huske å vanne.. ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Noen har dilla på lilla
 

Mens vi holdt på, kom jeg plutselig på en annen liten luring som også var klar for litt jord nå - etter mange, mange uker i vann...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Min lille avokadospire!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ned i jorda med seg :-)
 

Så nå er sommeren endelig i gang, familie-hageblomstene er på plass, og trappa smiler fargerikt. Da gjenstår bare å huske og vanne..

Og å nyte sommeren som om det var ungdomsskole-ferie :-)

 

/ God lørdag

Null stress med ugress

Dette visste dere kanskje ikke, men jeg er gift med verdens staeste mann..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For i starten av juni fikk vi endelig ut fingeren, og kom i gang med gjerdeprosjektet vårt. Hele hagen skulle gjerdes inn, sånn at hunden vår kan løpe fritt uten å snike seg gjennom hekken og over til naboen.

I prosessen fant jeg, til Peters store fortvilelse, ut at vi "fikk gjørra det ordentlig" når vi først var i gang. Og etter mange runder med overtalelse gikk Peter til slutt med på å luke skikkelig under tuhja-hekken først, for deretter å fylle på med toppbark sånn at det så litt pent ut.

Da jeg skrev om det på bloggen, fikk jeg en del tips fra dere lesere om at det var helt nødvendig å legge duk under barken, hvis ikke ville ugresset vokse opp igjen på null komma svisj.

Og er det noe jeg har lært i løpet av de to årene jeg har blogget, så er det at tipsene jeg får i kommentarfeltet som oftest er mer troverdige enn alle treffene på google tilsammen. Derfor sa jeg til Peter at vi måtte kjøpe duk.

- Duk?!, snøftet han, "Hva i all verden skal vi med det? Vi luker skikkelig når vi først er i gang, også fyller vi på med så mye toppbark at ugresset ikke har en sjanse."

- "Men..", begynte jeg.

- "Æpp æpp æpp, ikke noe men. Det er ikke noe vits i å legge duk under barken, jeg lover. Bare vent å se."

Jeg begynte å skjønne hvor dette tok veien:

- "Men Peter..", fortsatte jeg, "Alle sier jo det samme.. Uten duk er det kjørt! Kan vi ikke bare gjøre det da? Så slipper vi å tenke mer på det?"

- "Neeeeeida, blir så fint atte!"

- "Men hva med den hersens skvallerkålen, da? Jeg har lest at den danner et gigantisk rotnett og at den nesten er umulig å bli kvitt.. Vedder for at den ikke lar seg stoppe av litt bark.."

- "Joooda.", svarte Peter bastant, "Det er ikke mange planter som klarer seg uten lys, vettu."

Så sånn var det med den saken.

Men til vår store overraskelse skulle det altså vise seg at gubben hadde rett, og at alle dere snille tipsere tok feil..! Se bare hvor fint det ble - ikke et ugress i sikte, bare nydelig bark så langt øyet kunne se:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Problemet var bare at det holdt seg fint i sånn cirka.. Fire dager. Så begynte den første lille grønne ugress-spiren å strekke seg mot sola. Deretter fulgte en til. Og enda en. Og femten til.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tittei!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I'm skvallerkål. I will never leave you. Never.
 

Gubben har såklart ikke lagt merke til det enda, så nå sitter jeg spent på gjerdet mens jeg venter på hva han gjør når han oppdager det.. Vil han røske dem opp og late som ingenting, eller kommer han til å innrømme at han tok feil?

Jeg tipper på det første ;-)

 

/ Note to self: Stol på leserne, ikke gubben ;-)

Nytt fresht treningstøy

/ Annonse

Det er fredag, og etter min andre PT-time vurderer jeg nå å endre navn fra "Kona til" til "Stiv og Støl". Jeg kan nesten ikke gå i trapper, og enda har jeg ikke begynt å merke den fantastiske energien man skal få av å trene... Men i følge mange av dere, så kommer den etterhvert!

Det triveligste er jo å høre at flere av dere har hengt dere på, og kommet dere ut av sofaen etter å ha vært støttemedlemmer på diverse treningsstudioer i litt for lang tid. Og siden vi er flere i samme treningsbåt, tenkte jeg at det muligens også er flere enn meg som trenger nytt treningstøy?

Treningsgarderoben min trenger i alle fall en oppfriskning etter å ha ligget brakk i femten år - og ingenting er vel bedre enn å kunne gjøre noen kupp når man først skal fornye garderoben :-)

Nå er det salg, og her har jeg samlet noen av mine favoritter!


1. Treningsbukse 2. Tights 3. Sports-BH 4. Treningsjakke 5. Svart treningstopp 6. Rosa sportstopp
 


1. Tights 2. Nike tights 3. Asics tights 4. Oransje tights 5. Nike topp 6. Sports-BH
 


1. Hvit tights 2. Blomstrete tights 3. Svart treningstopp 4. Nike treningstopp (sort) 5. Hvit treningstopp 6. Adidas t-skjorte
 

Jeg gleder meg til noen av disse dumper ned i postkassa, sånn at jeg kan bytte ut de altfor trange treningstoppene og de slaskete treningsbuksene som har ligget på vent siden starten av 2000-tallet.

Så gjenstår det å se om nytt, fresht treningstøy hjelper på treningsmotivasjonen :-)

 

/ God fredag!

En fremmed fyr ved navn Peter

I dag morges da jeg skulle sjekke Facebook, gjorde minner-funksjonen meg oppmerksom på noe ganske så trivelig...

For i dag er det nøyaktig 7 år siden en helt fremmed fyr ved navn Peter sendte meg en venneforespørsel på Facebook!

Tenk det, for bare syv år siden visste vi ikke hvem den andre var engang. Vi hadde bare tilfeldigvis en felles kompis, som på denne dagen la ut en statusoppdatering som både Peter og jeg svarte på. Og av en eller annen grunn, sendte altså Peter meg en venneforespørsel - og lite visste vi at det skulle bli starten på vår historie.

Enda skulle det ta seks måneder før vi fikk kontakt, men plutselig en dag begynte vi å chatte.

Og nå sitter vi her.

Med to barn, en hund, et hus, to blogger, masse thuja-hekk, et soverom som skal males, crocs, trampoline i hagen, barnehage-tegninger på veggene, sentralstøvsuger, og kjærlighet.

Masse kjærlighet.

/ Facebook, ass

Feriefylla med ungene

Sommer. Sol. Endelig ferie. En iskald øl. Eller to. Eller tre. Såpass har jeg fortjent. Det er ferie. Barna klarer seg, de leker så fint, så.

Two glasses of beer on a beach

Det er et halvt år siden jul, et halvt år siden jeg fikk høre at jeg var en jævla idiot - flere ganger daglig. For jeg hadde ramlet over den hjerteskjærende videoen til alkovettorganisasjonen AV-OG-TIL, noe som resulterte i at jeg skrev dette blogginnlegget som vekket både sinne og glede hos tusenvis av nordmenn.

Innlegget mitt hadde ett eneste budskap: At alle skulle tenke seg om en ekstra gang før man kastet innpå både øl og akevitt til julematen når det var barn tilstede.

Jeg hadde helt ærlig ikke trodd at dét var noe å bli forbanna for.

Men forbanna var det mange som ble, og jeg var tydeligvis en idiot som ønsket å ta fra nordmenn kosen. For herregud, Christina: "Det må da være lov å KOSE seg, og hvis du ikke klarer å ta ett glass vin eller en øl til maten uten å snøvle, er det faktisk DU som har et problem."

Og der burde jeg jo kanskje lagt meg flat. For jeg var så dum at jeg oppriktig talt trodde det var mulig å kose seg uten alkohol. Tenke seg til.

Men blant alle disse kommentarene dukket det opp veldig mange som gjorde meg bare enda mer glad for at jeg hadde postet innlegget. Nemlig alle dem som hadde fått deler av livet sitt ødelagt fordi noen i nær familie ikke klarte å bare ta én øl. Og alle de historiene fikk meg til å forstå at det må være lov å si ifra. Minne om at kos med alkohol også har en mørk skyggeside.

Og nå er det sommer. Alkoholsalget går opp, vi går i feriemodus, vi skal ikke på jobb neste dag og vi trenger ikke kjøre bil. Og da er vi der igjen. Jeg er på ingen måte avholds selv, og jeg kommer til å nyte en kald øl i sola i sommer - men ikke med barna til stede.

For jeg mener ikke at alle må slutte å drikke alkohol, bare at man tar litt ekstra hensyn når barn er involvert. Selv AV-OG-TIL-organisasjonen jobber ikke for at man skal slutte å drikke alkohol, men at alkoholbruken skal reduseres der det kan være farlig eller gå ut over andre.

Og feriefylla med ungene, går ut over ungene.

Det er ikke snakk om å ikke få lov til å nyte alkohol, det er snakk om å ha det i bakhodet. At én øl til kan være én for mye. Og det siste du vil, er at den ene ølen blir det ene minnet ungen din sitter igjen med fra sommerferien 2017.

Multicolor flip-flops on wooden background. Summer family vacation concept

/ Alle barn fortjener en ferie full av gode minner, ikke fulle voksne

Catfight på Snapchat

Angry girls fighting holding hair
 

Det er mange som hevder at det ikke er mulig å skrive om noe som helst i 2017 uten at folk blir fornærmet. Og jeg må jo innrømme at jeg har fått mange snodige tilbakemeldinger i løpet av de to årene jeg har blogget.

For eksempel den lørdagen jeg la ut en Snap om at været var trist og grått. Da ble faktisk flere mektig irriterte fordi det ikke er noe som heter dårlig vær. Men det må da være lov å si at været er trist og grått uten at det oppfattes som provosering?

Jeg prøver å ikke fyre meg opp når det dukker opp sure tilbakemeldinger - jeg svarer på massevis av kommentarer, mailer, meldinger og snapper hver eneste dag. Og uansett tone, så liker jeg å svare konstruktivt og ganske hyggelig tilbake, såpass forventer jeg egentlig av meg selv.

Men innimellom renner det over for meg også - og det var akkurat det det gjorde for en liten stund tilbake.

Dagen var såvidt i gang, og jeg visste jeg hadde et sted mellom 20 og 30 ubesvarte mailer som ventet i innboksen. Jeg blir fort stresset når det tårner seg opp med ting på vent, og denne dagen hadde jeg atpåtil bestemt meg for å blogge om ufrivillig barnløshet. Jeg var livredd for å tråkke noen på tærne, og sånne innlegg tar ekstra lang tid å skrive.

Uansett. Dagen var i gang, men så trengte plutselig Macen en oppdatering. Og det var ikke gjort på et blunk, så mens minuttene tikket avsted, åpnet jeg Snapchat. Foran meg hadde jeg funnet to hårstrikk, og kom på noe jeg diskuterte med en venninne for mange år siden, nemlig at det går en aldersgrense for hvor lenge man kler å gå med musefletter.

For det første, dere som følger meg på Snap, vet at jeg legger ut litt av hvert. Noe er kanskje gjennomtenkt - mens andre ting definitivt ikke er det. For min del er det det som er gøy med Snap: Her og nå, this is me.

Umiddelbart etter posting av museflettene, begynte det å tikke inn snapper fra flere av følgerne mine. De fleste skrev at aldersgrensa går ved barneskolealder. Så kom det overraskende mange tilbakemeldinger fra flere som hadde mødre som fortsatt går med fletter - og som påpekte at de var mer eller mindre uenige i det valget. Så fulgte noen bilder av jenter på min alder med musefletter og store glis - med påskriften: "Vi er da ikke for gamle, vel!".

Men så åpner jeg en Snap som gjør at jeg fyrer meg opp. Den var fra ei som startet meldingen med å skrive at hun var stor fan. Så fulgte en liten tirade om at aldersgrenser for hva kvinner kan og ikke kan ha, var helt uakseptabelt. At hun åpenbart hadde tatt feil av meg, og at det siste vi faktisk trenger er en allmenn aldersgrense for hårfrisyrer.

Og jeg ble altså så oppgitt. Glemt var ønsket mitt om å svare konstruktivt og hyggelig tilbake - for det er jo ikke sånn at jeg aktivt går inn for å provosere på Snapchat, selv om alt kan vris og vendes på i 2017.

Jeg ble rett og slett skikkelig irritert over at noe som kun hadde som hensikt å være en litt artig pausesnap for å holde stresset mitt under kontroll, ble oppfattet som en politisk agenda mot musefletter på voksne.

Så for første gang i min blogghistorie fyret jeg meg opp og svarte, med samme mynt. Jeg skrev at det siste jeg trenger, er å bli fortalt hva jeg skal mene om en sak. Jeg er 35 år gammel og klarer å tenke selv. At jeg vel må ha lov til å si hva jeg mener - selv om ikke alle nødvendigvis er enige?

På en måte føltes det litt godt å svare tilbake, men samtidig følte jeg meg utrolig barnslig. Og littebitt bitchy. Men den dårlige samvittigheten varte ikke lenge, for plutselig dukket det opp svar fra min provoserte følger.

Og hun fortsatte med å beklage seg over at hun åpenbart hadde tatt feil av meg. For hun hadde heiet på meg som en stemme for det motsatte av mer eller mindre skjulte normer i dagens samfunn. At hun hadde begynt å følge meg etter at jeg hadde skrevet om mammakroppen etter fødsel. Men hun hadde altså tatt feil av meg. Beklager. Hun skulle aldri sagt noe.

Så prøvde jeg å forklare at joda, jeg heier på mammakroppen - men jeg syns fortsatt jeg er for gammel til å gå med fletter. At datteren min kler det mye mer enn meg. At dette sikkert ikke er den gjengse oppfatning, men at det nå en gang er min personlige mening.

Så fortsatte vi å sende små stikk fram og tilbake en liten stund - helt til jeg plutselig innså at jeg måtte trekke pusten. Jeg begynte rett og slett å føle meg uggen. Herregud, her satt jeg og kranglet som en umoden fjortis! Jeg var jo ikke ute etter å provosere noen med mine struttende musefletter, jeg var bare ute etter å lage litt god stemning på Snapstoryen min.

Så jeg skrev neste melding i en litt vennligere tone. Og da svaret kom tilbake, tror jeg det var flere enn meg som hadde trukket pusten.. For plutselig hadde samtalen endret retning totalt.

Ut av ingenting, påpekte jenta i den andre enden at grunnen til at man reagerer på ting, er at man føler seg truffet på en eller annen måte. Og at når man føler seg truffet, så føles det bedre å lange ut mot triggeren enn å endre seg selv. Jeg hadde trigget henne - og hun hadde respondert. Neste gang skulle hun heller fokusere på å jobbe med seg selv, slik at det ikke trigget henne når noen mente noe om henne og hennes hår. I dag hadde hun fått en øvelse i dette - så tusen takk.

Og der satt jeg. På grensa til sjokkskadet over å ha gått fra å være eitrende forbanna - til å bli litt misunnelig. Snakk om innsikt!

Plutselig innså jeg at også jeg hadde lært noe denne dagen: Man skal ikke være så rask med å dømme folk, som oftest ligger det noe mer bak det de sier.

Så da takket jeg for at jeg hadde fått en skikkelig øvelse selv, før jeg spurte om vi fortsatt var venner. Og det var vi :-)

 

/ Man skal kanskje ikke kimse av en catfight på Snapchat ;-)

Kondis som en murstein

Vet ikke om det er Peter eller jeg som har vanskeligst for å tro det.. Men min første time med personlig trener er unnagjort! Og det gikk som det måtte gå...

På fredag skrev jeg at jeg i bursdagsgave av min kjære mann i år, fikk adgangskort til et treningssenter. Sammen med kortet fulgte også en time med personlig trener, samt en kroppsanalyse - du vet en sånn brutalt ærlig maskin som måler kroppens fett- og muskelsammensetning, BMI og biologiske alder.

Jeg har som sagt ikke trent på over 15 år, så det sier seg selv at det var en spent og skrekkslagen jente som skulle til pers og vise slappe muskler, for første gang på en hel evighet.

Kroppsanalysen hadde jeg faktisk ikke tenkt så mye på i forkant, annet enn at jeg var ganske sikker på at muskelmasse-prosenten min kom til å ligge greit under gjennomsnittet...


Iiiiik!
 

Men da maskinen printet ut en lapp med resultatene etter få sekunder, og jeg fikk se at min biologiske alder var 20 år (!) - skjønte jeg at maskinen og jeg var mer enn gode venner ;-)

Peter mente det "måtte være kødd" at jeg var 20 år, og PT'en kunne bekrefte at det nok var noe misvisende ettersom maskinen kun tar hensyn til forholdet mellom høyde, vekt, muskel- og fettsammensetning. Og siden jeg er ei lita jente med normal BMI, ble tallet ganske lavt. Men jeg mener.. Står det svart på hvitt, så står det svart på hvitt... ;-)

Uansett ble jeg raskt dratt ned på jorda igjen, da PT'en sa at det var dags. For jeg hadde tatt på meg treningstøy i den tro at vi skulle gå gjennom apparatene, så da jeg ble beordret opp på elipsemaskinen, begynte det å gå opp for meg hva som ventet.

PT'en skulle skreddersy et program for meg, og først var det naturligvis oppvarming. Jeg så han skrev ned tjue minutter på arket sitt - men da jeg pustet og peste som en hvalross etter stusselige sju minutter, humret han at jeg kunne gå av maskinen.. Da var jeg så gjennomsvett at jeg tror han skjønte hvor dette kom til å ta veien.

- "Eh, hva slags oppvarming liker du best, da?", spurte han - og jeg lurte på om det ikke var ganske tydelig at jeg ikke hadde noen preferanser for oppvarming.. Jeg har vel ikke varmet opp siden den siste håndballkampen jeg spilte på Jenter 16 i 1998.


"Var det der bare oppvarmingen..?"
 

Styrketrening er det altså lenge siden jeg har drevet med, og det tok ikke lang tid før jeg forstod at her må vi legge lista lavt. For ja, man får muskler av å løfte barn - men man blir definitivt ikke spesielt sterk!


"Eh, ekstra vekt..?! Nei takk, det holder i massevis med stanga.."
 


"Det må være noe feil, det brenner i magen, skal det gjøre det?!"
 


Når du er så sliten at du må rulle deg av benken..
 

Jeg vil helst ikke skrive noe om hvor støl jeg er akkurat nå - men hey: Jeg kom meg gjennom min første treningsøkt på femten år! Det er jo ikke store greiene sånn egentlig, men for meg er det en skikkelig seier. Og da er det på en måte litt ålreit å være så støl at man nesten ikke klarer å gå opp en trapp :-)

Så må jeg bare få presisere at Konatil ikke kommer til å bli noen treningsblogg framover. For sånn i første omgang har jeg egentlig nok med å skulle finne en god rutine på å komme meg til treningssenteret etter at barna er i seng for kvelden. På den tiden av døgnet er egentlig det siste jeg ønsker, å måtte ut av døra...

Men hvis denne punkterte tobarnsmoren på mirakuløst vis plutselig skulle få seg en bedre holdning...

... så kan det hende jeg legger ut en liten update :-)

Men som sagt.. Først må det trenes. En del!

 

/ Første skritt er i alle fall unnagjort

Ikke bare smart, men helt genial

/ Annonse

Det er én uke siden Peter og jeg kjørte i gang den store konkurransen om hvem av oss som er best bak rattet - og allerede nå er vi i ferd med å se resultater ;-)

Vi har altså fått oss Smart bilforsikring fra SpareBank 1, og dermed også mottatt en smartplugg i posten, som vi har montert i bilen. Pluggen kobles via Bluetooth til Spinn-appen - og så er man klar for å kjøre, og forbedre sin kjørescore!

God kjørescore oppnår man når man kjører med flyt, noe som igjen gjør at man kan få lavere pris og andre fordeler på bilforsikringen. Og vi har altså valgt å dra i gang en aldri så liten kjørekonkurranse for anledningen ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
100 av 100 i kjørescore, sa du? ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Let's go!
 

Og det som slo meg etter første dag med kjøring, var at konkurransen ville vært mest fair dersom noen installerte smartpluggen uten at vi visste det.. For selv om jeg føler at jeg kjører som jeg vanligvis ville gjort, så har Peter virkelig satt inn støtet!

Konkurransemenneske som han er, er han altså fast bestemt på å vinne dette, og mannen kjører derfor både unormalt smidig og balansert, uten hard bremsing eller krappe svinger.

Og det har jo fått meg til å innse at det er nettopp derfor denne forsikringen er helt genial! Hensikten til SpareBank 1 er at de ønsker å motivere og belønne tryggere adferd i trafikken, og det virker!

For det at man hele tiden kan forbedre bilens kjørescore, samt få tilbakemeldinger på kjøringen underveis - gjør helt enkelt at man blir en bedre sjåfør. Jeg trodde ikke det skulle virke så bra, men det funker fordi man vet at bremsing, akselerasjon og svinging registreres.

Og det er faktisk akkurat det lille ekstra som skal til for at man fokuserer 100% på å kjøre med flyt når man sitter bak rattet. Og kjøring med flyt indikerer at du er en oppmerksom og en trygg sjåfør - og oppmerksomme sjåfører kommer sjelden ut for ulykker.

Det er såklart ekstra moro når man har en konkurranse gående slik som Peter og jeg har, men enda viktigere er jo tross alt selve gulroten; at man kan oppnå lavere pris på bilforsikringen.

Dere som så snapstoryen min i går, fikk se bildagboken i Spinn-appen, med oversikt over bilens score. Hver kveld titter vi nå innom dagboken for å sjekke status, og det er like moro og spennende hver kveld :-)

Min beste kjøredag til nå, er 23. juni - ganske bra flyt i kjøringen, men ser jeg må jobbe litt mer med gassen:

Apropos Spinn-appen, så vet jeg at det pappaen min setter aller mest pris på, er at det følger med direkte veihjelp.. For ja, jeg ringer fortsatt Pappa dersom jeg trenger hjelp - og hver gang jeg skriver om dette på bloggen, får jeg bestandig mange spørsmål av typen: "Si meg, hvem ringer Pappa?! Har du ikke en mann?"

Svaret mitt er som alltid at Peter er så lite handy når det kommer til bil, at kompetansen hans stopper etter "påfyll av spylervæske". Men skulle jeg trenge hjelp nå, så kan jeg trykke på "Veihjelp" i Spinn-appen, så finner den automatisk posisjonen der jeg befinner meg - og jeg kan bestille veihjelp direkte hos Viking.

Vinn vinn: Pappa slipper å rykke ut, og Peter slipper å klø seg i huet ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Trenger du veihjelp? Trykk på "Veihjelp"!
 

Jeg elsker gode reklamefilmer, og denne videoen beskriver hvor enkelt det fungerer i praksis:

Ønsker du også å bli en tryggere sjåfør og få lavere pris på bil-forsikringen? Les mer om Smart bilforsikring her!

/ Fortsettelse følger.. ;-)

Ikke prøv dette hjemme

Torsdag denne uken var ventetiden over! Åtte uker etter bestilling hadde min nye sofa til tv-stua i 2. etasje, endelig funnet veien til møbelbutikkens lager - og var klar for utkjøring.

Det var såklart julaften for meg, men julegleden viste seg å være kortvarig da jeg hadde glemt å ta med i beregningen at vi har trapp. Vinkeltrapp. Og at sofaen selvsagt var altfor stor til at den på noe som helst vis kom seg forbi.


Når du innser nederlaget..
 

Peter var selvfølgelig ikke veldig imponert over at jeg ikke hadde tenkt på dette da jeg endelig klarte å bestemme meg for sofa - og i to dager har det lille beistet stått rett på innsiden av døra i gangen, og skapt hodebry for liten og stor.

Hvordan i all verden skulle vi klare å få sofaen opp i 2. etasje? Måtte vi ty til plan B: Balkongen og tauverk?

Jeg bestemte meg for å ringe Pappa, noe jeg pleier å gjøre når Peter og jeg står fast. Og Pappa mente også at plan B var den eneste løsningen. Så i går kom Mamma og Pappa på taco - med et aldri så lite sofaprosjekt til dessert... ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mamma holder gåsa, mens sofaen bæres ut på verandaen..
 

Vi innså kjapt at det ville bli vanskelig å heise den rett opp, men så var det et glupt hode som kom på at vi kanskje kunne bruke stigen..?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ett stykk oppgitt mann X-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Skal du bare stå der oppe og ta bilder..?"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Litt plast for å beskytte sofaen, kanskje..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den dingsen der må vel bort hvis vi skal skyve sofaen oppover stigen..?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette ser like ille ut som det var! *hold pusten*


*Holder fortsatt pusten*


*Puuuuuuuuuh*

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Greit fornøyd :-)

Jeg er fortsatt helt i sjokk over at sofaen er i hus i riktig etasje, og vil samtidig benytte anledningen til å advare alle andre mot å gjøre det samme som oss ;-)


Kosekrok - here I come!

 

/ Denne sofaen skal aldri noensinne ned igjen

Den flate konvolutten

I dag kom jeg på at det er en ting jeg helt har glemt å fortelle.

Den lørdagen Peter og jeg giftet oss, var også bursdagen min. Så da vi våknet opp på hotellrommet den morgenen, var det ikke bare en morgengave fra Peter som ventet på nattbordet - det var også et lite dryss med bursdagsgaver. Peter elsker å kjøpe gaver, og det beste han vet er å overraske med flere ting.

Det klarte han også denne gangen, men i år var det én gave som skilte seg litt ekstra ut fra de andre. En veldig flat konvolutt. Og den viste seg å inneholde noe jeg først trodde var tull. Men det var det altså ikke. Inni konvolutten lå... et adgangskort.

Peter hadde meldt meg inn på et treningssenter!

Først lo jeg nervøst, så satte panikken inn. Jeg har ikke trent på femten år. Femten år. Det er lenge, jeg vil gå så langt som å kalle det en evighet. Og fra å være en utrent jente i sin beste alder, var jeg nå plutselig medlem av et treningssenter? Jeg var i sjokk.

Okei, så har jeg kanskje klaget litt det siste året om at jeg føler kroppen min er i ferd med å punktere litt.. At spesielt holdningen er ille, at jeg kjenner jeg har stramme brystmuskler og slakke ryggmuskler. Det er lange dager foran skjermen hver eneste dag, og jeg vet jeg er for lite i aktivitet.

Så det er jo forsåvidt på tide å ta noen grep. Jeg vet jo det. Men selv om jeg hadde snakket om det til Peter flere ganger, så var jeg bare ikke helt forberedt på å bli kastet ut i treningsverdenen på denne måten.


Kontorjobb og 15 år uten trening begynner å gi resultater X-)

Men som om ikke det var nok, så fulgte det med en liten bonus med det adgangskortet:

1. Full kroppsanalyse
2. En time med personlig trener

 

/ To be continued...

Ikke bare en spire

Etter at jeg for et par uker siden så meg nødt til å kaste den minste av mine to avokadosteiner fordi den lignet mer og mer på en daddel - har jeg satset alt på min gjenværende superstein.

Og med fare for å bli både filosofisk og dyp; det viser seg altså at man aldri må gi opp håpet - og aldri miste trua! For når selv en robust stein kan sprekke opp og våkne til liv ved kun å få jevnlig påfyll av friskt vann og et par godord i ny og ne, så er det håp for oss alle ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg er litt på grubleren for tida, for jeg er ikke så flink til å stenge ting ute. Jeg tar dere inn, alle dere som sender meg så mange tilbakemeldinger av ulike slag. Enten det er på mail eller på snapchat eller i innboksen på facebook: Det er mange av dere som ikke har det så lett. Som opplever hverdagen som en kamp, enten dere lever med vold, har psykiske eller fysiske utfordringer, lever med mobbing, eller bærer på grusomme ting dere opplevde i barndommen.

Jeg har dere i tankene mine, enda jeg sikkert burde klart å distansere meg sånn at jeg ikke blir så sliten. Men det klarer jeg ikke. Dessuten tenker jeg at dere trenger alle de gode tankene dere kan få. Og selv om det sikkert høres rart ut, så er denne lille avokado-fighteren min til alle dere som kjemper. Dere vet hvem dere er.

Og selv om det ser mørkt ut nå, så er det ikke dermed sagt at det kommer til å være sånn for resten av livet. Når en stein kan åpne seg å våkne til liv på grunn av litt vann og noen heiarop, er det som sagt håp for oss alle.

Jeg heier på dere! ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/

Nesten ikke skadet engang

Det er rare greier. Når Peter blir bittelitt småforkjøla, må vi ringe legevakta. Men nå som han halter som en gammel sjømann, later han som ingenting...

Jeg er litt usikker på hvor mange som titter innom både Peters og min blogg i løpet av en dag, men jeg regner med en del av dere fikk med dere videoen Peter postet i går kveld.

For han har lenge snakket om at han ønsker å lære seg å ta backflip på trampolina, og i går var dagen tydeligvis kommet. Pingle som jeg er, blir jeg som alltid veldig bekymret når han gjør seg klar for sånne prosjekter.

Jeg har for lengst sluttet å komme med velmenende råd om at han må huske på at han ikke er tjue lenger, sånt preller såklart av gåsa som om det var vann.


Gåsa <3
 

Men siden jeg er ganske pysete av meg, vet han jo at jeg ikke bestandig støtter de forskjellige påfunnene han kommer opp med. Å lære seg å ta backflip er kanskje et ganske harmløst stunt, det er bare det at mannen veier nesten 100 kilo - og har flere kneoperasjoner på samvittigheten.

Så da jeg så Peter rigge seg til i hagen i går, stakk jeg hodet ut vinduet ved kontorkroken min og spurte om han ikke ville tenke seg om to ganger. Men han forsikret meg med et smil om at han hadde alt under kontroll, og ikke lenge etter hørte jeg ham hoppe og sprette på trampolina.

En halvtimes tid senere, kom han inn med en ørliten antydning til haltende gange - og med et ganske misfornøyd uttrykk i ansiktet. Jeg skjønte såklart med en gang at han hadde skadet foten.

- "Går det bra?", spurte jeg.

- "Jada!", kom det kjapt, "Det går veldig bra! Jeg klarte å ta backflip!"

Så gikk han bestemt mot trappen, og det er lenge siden jeg har sett ham så konsentrert. Det var åpenbart at han prøvde å skjule at han haltet, men hvorfor kunne han ikke bare si at han hadde skadet foten?

Så gikk det opp for meg: Det kommer han jo aldri til å innrømme.. For han vet, at jeg vet, at han vet - og ikke søren om han kommer til å innrømme at jeg hadde rett.

Sånn har det seg altså at jeg har en mann med en ankel som er dobbelt så stor som den andre, men som på død og liv ikke skal vise at han har vondt så lenge jeg er i nærheten. Da jeg kom ned på kjøkkenet mens han lagde lunsj i sta, hadde han på så høy musikk at han ikke hørte meg - og fra døråpningen så jeg at han gikk fra spisebordet og bort til kjøkkenbenken mens han haltet som en idiot.

Verdens største pingle når han får litt vondt i halsen, men villig til å bløffe seg unna en forstuet ankel.. Jeg må innrømme at jeg syns det er noe skikkelig søtt over det :-)

/ Gåsa mi <3

Hvem er best bak rattet?

/ Annonse

Endelig skal det avgjøres: Er det Peter eller jeg som kjører med best flyt i trafikken?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For er det noe Peter og jeg diskuterer heftig når vi kjører bil, så er det hvem av oss som er den beste sjåføren. Jeg vet jeg kjører best, ikke bare er jeg en stødigere sjåfør - jeg gruser Peter når det kommer til høyreregelen. Jeg er kanskje ikke så god til å lukeparkere, men jeg slår ham garantert på alt annet.

Peter er ikke like enig, han mener jeg, og kvinner generelt, er for usikre i trafikken - og at det fører til unødvendig nøling og hakkete kjøring. Undersøkelser viser faktisk at 45% av mennene anser seg som en bedre sjåfør enn sin partner - mens bare 16% av kvinnene svarer det samme..

Men nå skal det altså avgjøres: De neste ukene skal vi en gang for alle finne ut hvem av oss som har rett - og som kjører med best flyt når vi sitter bak rattet!

Vi har lenge gledet oss til å teste den nye smarte bilforsikringen fra SpareBank1. Sammen med denne forsikringen følger en smartplugg som man får i posten, den monteres enkelt i bilen, og gir deg en score på hvordan du kjører. 

Kjører du med flyt og oppnår en god kjørescore, vil du få lavere pris på bilforsikringen. Helt genialt!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ved å laste ned appen "Spinn" på telefonen som igjen kobles til smartpluggen i bilen, begynner pluggen å gi tilbakemeldinger på kjøringen din. Du kan hele tiden forbedre bilens kjørescore, og du vil se om du bremser, akselererer eller svinger for hardt.

SpareBank1 ønsker rett og slett å motivere og belønne tryggere adferd i trafikken. For kjører du med flyt, minsker du risikoen for bråbrems, rask akselerasjon og hard svingning. Og gjør du det, blir forsikringen din automatisk billigere!

Dette er for øvrig bilforsikringen jeg skulle hatt da jeg kjøpte min første bil som 19-åring, da jeg satt og klødde meg i hodet da jeg skulle fylle ut estimert kjørelengde for det neste året. For med Smart bilforsikring betaler man kun for det man kjører, og prisen justeres for deg.

Det er mange fordeler med Smart bilforsikring:

  • Du betaler kun for den kjørelengden du faktisk kjører. Prisen justerer for deg, så slipper du å tenke på det.
  • Du får lavere pris hvis du har god flyt i kjøringen din. Du får uansett ikke høyere pris!
  • Få tilbakemelding på kjøringen din mens du kjører, så blir du en enda tryggere sjåfør.
  • Har du et uhell på veien, kan du enkelt bestille veihjelp direkte i Spinn-appen.
  • Du får egen bildagbok med oversikt over hvordan bilen din blir brukt.

Kjørekonkurransen mellom Peter og meg starter nå, og neste oppdatering kommer om en ukes tid. Jeg gleder meg allerede til å dra i land denne seieren så det griner etter!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ønsker du også å bli en tryggere sjåfør og få lavere pris på bil-forsikringen? Les mer om Smart bilforsikring her!

/ The game is on :-)

Når fattern er på butikken

Fredag ettermiddag måtte vi en kjapp tur innom matbutikken etter barnehagen. På handlelista sto bare noen middagsvarer, pluss et par ting Peter skulle ha med til Fifa-kveld hos en kompis.

Og jeg får vel bare forklare det først som sist; vi er sånne folk som ikke drar på butikken med barna på slep etter barnehagetid. Vi prøvde en gang, og det kommer ikke til å gjenta seg.

Så når vi en sjelden gang trenger noe på butikken på vei hjem med ungene i baksetet, løper Peter inn, mens barna og jeg sitter i bilen og venter. For dere som ikke har barn, så kan jeg informere om at ting ikke har endret seg det spøtt siden vi var små selv: Det å vente i en bil på utsiden av butikken i 2017 uten elektronikk tilgjengelig, er like uhorvelig kjedelig som det var før i tida.

Så på fredag hadde jeg forberedt meg litt. Jeg hadde pakket med en matpakke hver til de to små, sånn at de hadde noe å gnafle på mens de satt og ventet. Og det viste seg å funke, problemet var bare at veldig mange andre også skulle ta seg av fredagshandelen denne ettermiddagen, derfor tikket minuttene avsted uten at papsen dukket opp.

Og plutselig var matpakken til eldstemann tom, og han kunne samtidig fortelle at han hadde tresmak i rumpa. Jeg vet ikke hvem han har lært det uttrykket av, men det dukket ganske betimelig opp etter at barnehagen hadde vært på besøk i kirken rundt påsketider.

- "Ahhhh..", stønnet femåringen fra baksetet, "Hvor mye skal pappa kjøpe, egentlig?! Er det tjue ting, eller? Hundre?"

- "Neida", svarte jeg, "Han kommer straks. Han skulle bare ha kjøttdeig og brokkoli."

- "Bare det? Ikke noe annet? Ikke noe godteri?"

- "Niks. Nada. Vi trengte et par ting til middag bare, og det er ikke lørdag før i morgen. Altså ikke noe godteri i dag."

- "Aaaaaahhhhh", stønnet han enda høyere.

Så ble det stille noen sekunder, før han begeistret utbrøt:

- "Mamma! Se på han der da!"

Jeg snudde meg, og femåringen pekte iherdig mot en mann som kom ut av butikken, bærende på to flasker Coca Cola.

- "Han kjøper Cola, Mamma! TO flasker! Skal han i bursdag? Ååå Mamma, kan ikke vi også kjøpe Cola i dag?"

Brus er det eneste vi aldri har i hus, regelen er at det kun er lov når det er bursdag.

- "Nei", fortsatte jeg, "Det er ingen som har bursdag, og det blir ingen Cola."

Så ble det stille i noen sekunder til.

- "Mamma?", mumlet femåringen fra baksetet, "Kan jeg låne telefonen?"

Ettersom jeg vet at dette spørsmålet også pleier å komme, hadde jeg bedt Peter om å legge igjen telefonen sin, slik at jeg kunne gi den til eldstemann og min egen til lillesøster, dersom det skulle bli nødvendig.

Lillesøster var fortsatt opptatt med matboksen, så jeg skulle akkurat til å sende telefonen til guttungen, da jeg så skjermen lyse opp.

"Din 10-på-10 liste har blitt oppdatert!", sto det, og for dere som ikke laster ned matbutikk-apper, så er dette en liste som oppdateres hver gang du betaler for varene dine i kassa. Jeg forstod med andre ord at Peter nettopp hadde betalt, og snudde meg rundt til de to små mens jeg utbrøt begeistret:

- "Se her! Nå står det at en sånn liste er oppdatert, og det betyr at pappa har betalt for varene! Da kommer han ut nå straks!"

Femåringen lyste opp, og spurte ivrig om han kunne få se på telefonen. Jeg sendte den til ham, og like etter hørte jeg et fornøyd "Ooo yeeeah..." fra baksetet.

Jeg trodde bare han hadde fått øye på pappaen på vei ut av butikken, men da jeg snudde meg rundt, oppdaget jeg at femåringen satt og stirret på mobilskjermen mens han gliste fornøyd og hevet øyenbrynene opp og ned gjentatte ganger.

- "Hva er det?", spurte jeg nysgjerrig.

- "Sjekk her da, Mamma. Lista over hva Pappa har kjøpt.."

- "Hæ?", mumlet jeg, forvirret fordi jeg helt hadde glemt hvor tekniske dagens småtroll er. Appen hadde han såklart åpnet, og gutten kan jo lese..

- "Ooooo yeeeeeah..", gliste han, mens han kikket meg rett i øynene med øyenbryn som fortsatte å danse opp og ned, "Pappa har kjøpt Coca Cola.."

Bare bursdag.. og når pappa skal på Fifa-kveld, der altså ㋛

Hagenissene

Det er så klassisk: Peter er tidsoptimist, mens jeg vil gjørra det ordentlig ;-)

Som jeg skrev tidligere i uka, er vi nå i ferd med å innse at vi ikke lenger kan skylde på den forrige eieren, og at ting trenger vedlikehold. Vi er nå i gang med å freshe opp litt i hagen, for i lang tid har vi grublet på hvordan vi skal få opp et gjerde slik at hunden vår kan løpe løs uten å bykse gjennom hekken og skremme livet av våre stakkars naboer.

Peter er så smått i gang med å sette opp et hagegjerde (Les: Hagegjerde på 1-2-treeelvete heller), og som alltid trodde tidsoptimisten av en mann at han skulle klare å smelle det opp i løpet av en halv arbeidsdag.. (Han rakk 3 meter).

Da jeg så de 3 meterne han hadde fått opp, tenkte jeg først at han burde forstått at det kom til å ta en del mer tid enn det. Men så tok jeg en liten inspeksjonsrunde i hagen der gjerdet skal opp, og da innså jeg at, vel.. Det er jo ikke bare å smelle opp et gjerde uten videre, sånn Peter har planer om.

Jeg prøvde å foreslå at han kanskje kunne bruke google for å få noen tips - men han turet fram i kjent "Næsj-det-ordner-seg"-stil.

Men siden vi må ha gjerde langs thuja-hekken på alle kanter av huset, så jeg ganske kjapt at det potensielt kan bli et "gressproblem" hvis gjerdet bare smelles opp. Det vil jo da bli gress på begge sider av gjerdet, så jeg spurte Peter:

- "Hvordan tenker du å klippe det gresset som havner på baksiden av gjerdet, da? Med saks?"

- "Æh, det ordner seg", svarte han som vanlig,

Men jeg var litt usikker på det. Så i går morges nevnte jeg så kjapt jeg kunne på innpust og utpust at vi kanskje skulle ordne bittelitt før vi smeller opp det gjerdet.. Og Peter svarte med å stirre olmsk på meg.

For i følge Peter, er dette grunnen til at ting tar sånn tid. Jeg skal gjøre det ordentlig når jeg først gjør noe. Peter misliker sterkt at jeg bestandig har en evne til å ilegge oss mer arbeid, mens jeg på min side mener det er bedre å gjøre det skikkelig med én gang, framfor å angre senere.

Ålreit, så tok det ganske mange runder med overtalelse, men til slutt ga far etter, og i går bar det på butikken for å kjøpe toppbark!


Ikke no problem å bli skitten på hendene, men sjukt praktisk med hansker!


Jeg innser at jeg må jobbe litt med hage-outfiten.. Olabukse og hvite joggesko.. X-)

Men nå er vi altså godt i gang med å luke skikkelig under thuja-hekken, og fjerne gress som vil havne på feil side av gjerdet når det kommer opp. Så skal vi fylle på med toppbark under og langs hekken.

Det var litt problematisk der gjerdet allerede var satt opp, men heldigvis var jo dét bare snakk om tre meter ;-)

Som med alle andre prosjekter jeg ønsker å få gjort skikkelig, så tar det jo litt mer tid enn først antatt. Men nå er vi i alle fall i gang, og jeg tror gubben kommer til å sette pris på det når vi blir ferdig ;-)

 

/ Det blir bra til slutt Peter, jeg lover ;-)

Hei alle menn!

I går var Peter og jeg i Oslo i møte hos Nettavisen sammen med de andre Side2-bloggerne, og underveis i møtet dukket det opp ny og ganske uventet informasjon..

For møtet gikk over flere timer, og det var mange forskjellige ting vi skulle gjennom. Og da temaet var leserandel og statistikk og demografi, kunne sjefen vår fortelle at Peters blogg Pappahjerte, hadde den desidert høyeste kvinnelige andelen lesere av samtlige av bloggerne!

Det ble litt fnising rundt bordet, for Peter satt der som eneste mannlige blogger - og vi hadde vel alle forventet at det var en av oss andre som skulle sitte på de tallene..

Men da ble jo jeg litt nysgjerrig på hvordan det ligger an hos Konatil - for med tanke på innkomne kommentarer både her på bloggen, Facebook og Snapchat, skulle man jo tro jeg hadde 100% kvinnelige lesere. Det er så godt som bare jenter som kommenterer - så hvordan ligger det an egentlig, er det noen kællær som stikker innom på fast basis også..?

Jeg fikk sjokk da jeg så tallene, det viser seg nemlig at 21% av dere faktisk er menn! Utrolig artig - jeg vet ikke hvorfor jeg ble så sjokkert, det har bare aldri falt meg inn at det jeg skriver er spesielt interessant for dere..

Det første Peter sa var:

- Hææææ? Hva i all verden gjør de på din blogg?!

Men så, da vi satt i bilen på vei hjem fra Oslo i går kveld, oppdaget jeg noe rørende. Jeg skulle bare kjapt sjekke kommentarfeltet på vaksine-innlegget, og gjett hva jeg fant!

Wow! En mannlig leser som kommenterer - det tror jeg er første gang! Og jaggu har han ikke fått med seg at jeg ikke er så stødig i engelsk.. Smelt ♥

Så nå vil jeg i grunnen bare si hei. Hei alle menn som stikker innom - selv om jeg ikke visste om dere, så syns jeg detta var stas! Veldig moro at dere er her, og jeg får selvfølgelig lyst til å be dere om å legge igjen en kommentar og fortelle litt om dere selv..

Men let's face it.. Det kommer dere ikke til å gjøre likevel ;-)

 

/ God fredag! Kvinner og menn

Den forrige eieren

Noen ganger får jeg litt panikk av tanken på at vi faktisk eier et svært hus. For det er jo helt nydelig å bo i hus, men jeg kan liksom ikke huske at foreldrene mine ordnet med vedlikehold av barndomshjemmet mitt da jeg var liten.

Det bare gjorde seg sjæl på en måte, men jeg innser jo nå at det må ha vært litt jobb for Mamma og Pappa også. Ikke kan jeg huske når de fikk tid til å ordne med ting, for dagene gikk vel i ett på 80- og 90-tallet også.

Men nå er i alle fall Peter og jeg kommet dit hvor vi innser at ting definitivt ikke gjør seg sjæl.

I fjor oppdaget vi for eksempel at huset vårt er møkkete. Jeg har aldri tenk over at hus faktisk må vaskes, men det må det visst. Og jeg har skjønt at et hus må vaskes før det skal males, men vi hadde ikke tenkt til å male huset vårt helt enda.. Eller er det sånt man gjør når man først har vasket det?

På samme måte som det burde fulgt med en bruksanvisning når man kommer hjem fra barselavdelingen med en nyfødt baby i armene, burde det fulgt med en bruksanvisning for vedlikehold når man kjøper et hus.

Vi er i alle fall helt grønne - men her om dagen sa Peter noen av de klokeste ordene jeg har hørt ham si på seks år:

- "Christina.. Det er bare lenge man kan skylde på den forrige eieren."

For det er nemlig det vi har gjort fram til nå - vi har skyldt på den forrige eieren så fort det har dukket opp ting. For eksempel har vi tenkt at den forrige eieren var litt slækk som aldri rettet opp de skjeve steinene som markerer skillet mellom grusen og gresset i hagen.

I fire år har vi ikke orket å gjøre noe med det selv. For det var litt av noen slækkfiser, de forrige eierne..

Men nå er det i ferd med å skje ting, for endelig har sommeren kommet til Vestfold! Og med den tror jeg jaggu arbeidslysten kom også, for nå er det slutt på å skylde på noen som helst.

Se på den rette steinen! Og Mr Handyman som bare bestemte seg for å fikse det.. Jeg er fortsatt i sjokk.

Men nå har jeg faktisk trua på at det kommer til å bli orden i sysakene, for nå har vi endelig innsett at å bo i hus faktisk krever endel jobb.

.. Og at det bare er lenge man kan skylde på den forrige eieren ;-)

 

* Følg Konatil på Facebook *

Kommentarene jeg måtte slette

Det er sikkert vanskelig å forstå, men jeg holder fortsatt pusten når jeg publiserer innlegg...

Woman covering her eyes with hands isolated on a white background

For hvordan vil ordene bli tatt imot? Faller de i god eller dårlig jord? Det er helt umulig å forutse, men samtidig er det jo dette som gjør blogging ekstra spennende. At det til tider er litt skummelt, og lager en uforutsigbarhet som gjør at dagene ikke blir like.

Jeg visste at vaksinedebatten er noe som engasjerer, men jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at innlegget mitt skulle ta av slik det gjorde. Jeg hadde kanskje forventet noen heiarop fra engasjerte lesere som ikke har noe til overs for vaksinenektere, men ikke 10.000 likes og over 150 000 visninger. Det er rett og slett ikke til å tro!

Jeg er helt i sjokk over den massive responsen - det har kommet inn nesten 200 kommentarer, og jeg har lest hver eneste en. Det som gjør mest inntrykk, er nok de som skriver at de selv har blitt alvorlig syke etter vaksinasjon - men som likevel velger å vaksinere barna sine. Det står det respekt av.

Men for første gang siden jeg startet bloggen for snart to år siden, så jeg meg også nødt til å slette noen kommentarer. Selvfølgelig ikke kommentarer skrevet av skeptiske vaksinemotstandere - for de har selvsagt også rett til å si sin mening.

Kommentarene jeg valgte å slette, gikk derimot på min egen sykdomshistorikk - og de var i tillegg skrevet på en veldig ufin måte. Jeg har meget stor takhøyde i kommentarfeltet, men å få slengt dritt om at jeg blant annet "stigmatiserer personer med M.E fordi jeg åpenbart ikke tør innrømme at jeg også sliter med samme diagnose", fikk meg til å se rødt.

For det første har min sykdomshistorikk ingenting med vaksinedebatten å gjøre. For det andre har jeg tidligere gjort det helt klart hvorfor jeg ikke ønsker å snakke om årene jeg var syk - og spekulasjoner om hva som feilte meg.

Det gjør meg nemlig ingenting godt å blogge om sykdom. "Kona til" kommer aldri til å bli en sykdomsblogg - og hva jeg skriver her inne, er helt og holdent mitt valg. Siden det åpenbart verserer uklarheter, får jeg bare presisere og minne om at jeg ikke har noe ansvar overfor dere som mener dere kan lese mellom linjene hvilke diagnoser jeg "åpenbart" fikk for ti - femten år siden.

Jeg har aldri skrevet om dette på bloggen selv, men jeg får altså reaksjoner som går igjen i kommentarfeltet med jevne mellomrom. I går toppet det seg litt for meg, derav denne oppklaringen.

For all del, jeg forstår at sykdom er et engasjerende tema, og kanskje særlig for dere som kjenner dere igjen i historikken min, men vennligst ha respekt for at ikke alle ønsker å ha sykdom som fokus i sitt eget liv.

Det hadde jeg i alt for mange år, og det var først da jeg bestemte meg for å peke snuta oppover, at det begynte å gå framover.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/

Derfor vaksinerte vi ikke barna

Dette innlegget har jeg prøvd å skrive i et helt år. Peter har flere ganger prøvd å overbevise meg om å la det være, men jeg syns historien min er viktig.

Jeg håper du tar deg tid til å lese hele teksten før du kommenterer.

Vaksinasjonsdebatten er i gang igjen, og det meldes om meslingutbrudd i flere europeiske land. Meslinger er som kjent den mest smittsomme og alvorligste av barnesykdommene, og verdens helseorganisasjon regner med at sykdommen årlig forårsaker ca. 115 000 dødsfall. De siste månedene er smitten påvist i Norge, hos to uvaksinerte barn på henholdsvis seks år, og 15 måneder.

Professional pediatrician vaccinating baby, close up

Historien min går helt tilbake til 2001. Da ble jeg plutselig alvorlig syk, og i årene som fulgte var jeg inn og ut av sykehus for undersøkelser og oppfølging. Formen var veldig dårlig, og det verste av alt: Legene klarte ikke finne ut hvorfor jeg var så syk. Blodprøve etter blodprøve, røntgen, MR, CT. Alt så ut til å være i orden.

Ukene gikk. Månedene forsvant - og formen forble like dårlig. Enkelte dager klarte jeg ikke forlate senga. Jeg ble fulgt opp av fastlege og sykehus, og etter nok en runde med undersøkelser uten funn, spurte jeg en dag en av legene spørsmålet som satte tankene i sving i mitt desperate og fortvilede ungdomssinn:

Kunne den dårlige tilstanden min skyldes vaksiner?

Jeg husker svaret kom kjapt: Nei. Han trodde ikke det.

Men samtidig klarte de jo ikke å finne ut hva som feilte meg, og ingen kunne garantere for noe som helst. Jeg hadde nok av tid til å gruble der jeg lå, og etterhvert som dagene og ukene gikk, og formen holdt seg like dårlig, bestemte jeg meg. Den dagen jeg kom til å komme meg ut av det helvete jeg gjennomgikk, skulle jeg lese meg opp på vaksiner. For om det så bare var en bitteliten antydning av sannsynlighet for at min elendige form skyldtes vaksinasjonsprogrammet, så skulle jeg finne ut hva det innebar.

Jeg hadde blitt en tviler. Og vet du hva som skjer når man begynner å tvile? Man finner svar. Ikke bare svar heller, man finner som oftest nøyaktig de svarene man leter etter.

Jeg googlet, bestilte bøker, leste artikler, uttalelser, så på foredrag, og kom i kontakt med andre med personlige erfaringer rundt vaksiner. Jo mer jeg leste, dess mer skeptisk ble jeg. Ingen virkning uten bivirkning, og når det gjaldt vaksiner så bivirkningene ut til å være mange når de først inntraff.

Til slutt ble jeg i min desperasjon etter svar, mer og mer overbevist om at vaksiner kunne være skyld i at kroppen min hadde kollapset. Jeg var i ferd med å bli en vaksinemotstander.

Så hopper historien 11 år frem i tid, året er 2012. Jeg var i bedre form, selv om jeg langt i fra var frisk.

Jeg satt på den lokale helsestasjonen med mitt lille barn i armene. Den lille pjokken hadde rukket å bli tre måneder, og det var klart for den obligatoriske første vaksinen i vaksinasjonsprogrammet. Tårene rant, jeg var livredd.

Hvordan skulle jeg forklare helsesøster at jeg ikke kom til å klare å vaksinere sønnen min? Hvordan skulle jeg forklare at jeg var livredd for at det skulle være et snev av mulighet for at han også skulle havne i sykesengen og miste flere år av livet sitt, akkurat som mammaen hans hadde gjort?

Jeg prøvde å forklare som best jeg kunne, mens tårene rant. Helsesøster ble minst like fortvilet. Hun anbefalte vaksinasjon på det sterkeste, men hun kunne ikke gi meg det jeg hadde bedt om: En garanti for at sønnen min ikke kom til å få bivirkninger. En slik garanti var det såklart ingen som kunne gi meg. Ingen virkning uten bivirkning.

Så det endte med at jeg takket nei til vaksinene.

Peter forstod at jeg var redd, men han støttet på ingen måte valget. Vi hadde mange diskusjoner, så mange at jeg etterhvert gikk ut av tellingen. For da jeg møtte Peter i 2011, var jeg på bedringens vei, og han hadde ikke sett meg da jeg var på mitt sykeste. Takk og lov for det - men det innebar samtidig at det var vanskelig for ham å forstå frykten min. Han respekterte den, men han forstod den ikke.

Årene gikk og etterhvert ble vi tobarnsforeldre. Eldstemann hadde begynt i barnehagen, og jeg begynte å forberede meg mentalt til en ny runde på helsestasjonen da det nærmet seg første vaksine for minsten.

Jeg var fortsatt sikker på at vi hadde tatt det riktige valget, så jeg forklarte vaksinefrykten til vår nye helsesøster. Hun prøvde det hun kunne å berolige meg og overbevise meg om at det ikke var noen grunn til å være redd, men jeg sto på mitt. Jeg var simpelthen for redd til å gjøre noe annet.

Men så en kveld skjedde det plutselig noe rart. Jeg kan ikke forklare det annerledes enn at jeg begynte å få en gryende, uggen følelse - og det tok litt tid før jeg klarte å forstå hva det var. Følelsen ble bare sterkere og sterkere, og den kvelden var det som om fornuften våknet til live etter nesten 13 år i dvale.

Plutselig innså jeg at jeg hadde blitt en sånn mor. En mor som i fryktens hete hadde tatt en potensielt livsfarlig avgjørelse på vegne av to små barn.

I tre år hadde jeg latt mine barn surfe på flokk-immunitet. Takket være den høye vaksinasjonsdekningen i Norge, hadde mine barn vært så og si trygge. Mine to friske barn, som burde fått vaksinene sine - men som istedet hadde bidratt til at vaksinedekningen i Norge hadde sunket enda et bittelite hakk.

Og det er dette som er farlig. Med en gang vaksinedekningen synker, er det stor fare for at sykdommene dukker opp igjen. Alle disse sykdommene vi ikke lenger ser, siden så store deler av befolkningen faktisk vaksinerer seg. Og når man er vaksinert, beskytter man hverandre - for når så mange som mulig er vaksinert mot en sykdom, er det plutselig ikke så mange igjen denne sykdommen kan spre seg til.

Dagen etter "oppvåkningen", ringte jeg helsesøster og sa jeg hadde ombestemt meg. Neste morgen vaksinerte vi begge barna samtidig.

I dag er barna våre fullvaksinerte i forhold til alderen - og jeg tør ikke tenke på hva jeg ville gjort, dersom de fortsatt var uvaksinerte og hadde blitt smittet av for eksempel meslinger. Forhåpentligvis hadde det gått bra, men hva hvis de rakk å smitte et annet barn som av ulike årsaker ikke kan få vaksiner? Tenk i verste fall om dette barnet ikke hadde overlevd?

Til nå har jeg forholdt meg stille i vaksinedebatten, flau fordi jeg var en livredd mamma som trodde hun gjorde det beste for sine barn ved å takke nei til vaksinasjonsprogrammet.

Men sannheten er at jeg koker inni meg når jeg hører om vaksinenektere som mener man blir sterkere av å gjennomgå sykdommene. Som mener det bare er bra at barnas immunforsvar får litt å bryne seg på.

Det kan godt være det går bra med dine barn dersom de skulle bli syke, men hvem er du til å gamble med andres?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fredag og masse chili i kjøttdeigen

Jeg elsker fredager. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske, og fredagsfølelsen har definitivt ikke tapt seg etter at jeg ble mamma.

For å hente i barnehagen på en fredag, føles ekstra koselig. Barna er klare for et par dager fri etter en lang uke, og noe av det triveligste jeg vet er å ønske de ansatte god helg. Egentlig har jeg lyst til å kaste meg rundt halsen deres og takke for at de gjør en superviktig jobb fra mandag til fredag, men jeg føler det blir litt voldsomt. Så når jeg ønsker dem en skikkelig god helg, så håper jeg liksom de forstår at jeg virkelig mener det.

Deretter bærer det hjem til taco-mekking på kjøkkenet. Agurk, tomat, avokado, mais, rømme, paprika, gulrot, salat, løk - omhyggelig klargjort i hver sin bolle. Så lager papsen tacokrydder, mens mor dekker bordet. Og mens kjøttdeigen stekes, watter vi opp anlegget, mens vi danser fredagsdansen til en eller annen låt med høyt tempo.

Så skal det spises.
Tacolefser fylles.
Oisann, du skulle ikke ha tomat i likevel.
Har vi glemt tacoklypene? Vent litt, Mamma fikser.
Det der er for mye rømme. Vi må ta bort litt. Ja, jeg vet du elsker rømme, men det der blir for mye.
Hva, har dere ikke fått noe å drikke? Mamma ordner.
Neida, du trenger ikke ta salat i hvis du ikke vil. Gulrot er godt, ja, ta litt av det. Og masse avokado.
Var kjøttdeigen for sterk? Peter, hadde du chili i kjøttdeigen?
Okei. Få se, jeg kan ta bort litt av denne kjøttdeigen, så prøver vi med litt ekstra avokado. Og en dæsj rømme til. Sånn. Kanskje noen flere mais også? Sånn.
Oi, det var saftglasset ditt ja, det var ikke tomt. Pappa, kan du hente en klut? Litt kjapt.

Hver. Eneste. Fredag.

Men ikke i kveld. Ungene spiste rester fra i går til middag - og har sovnet for lengst.

Nå lukter det taco i hele huset - og mor og far skal kose seg. I fred og ro, uten tacoklyper eller saftglass som velter. Og med masse chili i kjøttdeigen :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ God fredag! :-)

Poker og stekte grønne tomater

Det er veldig lenge siden Peter og jeg så en hel film sammen, det begynner å bli noen år siden vi bestemte oss for å skrinlegge alle filmprosjekter etter litt for mange snorkerunder i hvert vårt sofahjørne ;-)

Men da Peter skulle spille poker med gutta i forrige uke, tenkte jeg å tråle dekoderen for å se om jeg hadde noe spennende som lå på vent. Vi ser så sjeldent på TV for tida at dekoderen holder seg stappfull - og jaggu, der lå en film jeg hadde tatt opp for flere måneder siden, som jeg hadde gledet meg til å se!


Fried Green Tomatoes - at the Whistle Stop Cafe

Denne gamle filmen fra 1991 har jeg sett veldig mange ganger, men det må være over 20 år siden jeg så den sist. Jeg husket den var fin og litt trist, men da jeg i forrige uke satt og hulket som en unge femten minutter uti, innså jeg at jeg hadde glemt det meste..

Men altså, Buddy Threadgoode! Regner med de fem minuttene med spilletid i starten av filmen var nok til å sparke i gang karrieren til Chris O' Donnell :-)


SNUFS! (Skjermbilde: Youtube.com)

Jeg vokste opp uten parabol på nittitallet, og har egentlig ikke så mange godfilmer som jeg husker godt. Filmene jeg har sett flest ganger er den obligatoriske "Dirty Dancing" (som jeg heller aldri blir lei) - og den noe overraskende "Sleeping with the enemy" med Julia Roberts.

Sistnevnte hadde mamma tatt opp på VHS en gang den gikk på NRK, og jeg tror neppe det var meningen at vi jentene skulle finne den kassetten.. For den filmen er jo dritskummel! (Se trailer her) Men jeg elsker den, og den er en av mine absolutte favoritter.

Etter at jeg så Fried Green Tomatoes på nytt, fikk jeg lyst til å se flere sånne gamle, fine filmer! Det må jo være et hav av titler å velge blant, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Så dersom du har en favoritt eller to som du har sett utallige ganger, må du gjerne dele med meg i kommentarfeltet! Da blir jeg glad :-)

 

/ Fortsatt ikke kommet over Buddy, men..

En ny vri

Mang en gang har både Peter og jeg skrevet om noe av det tyngste en person må gå gjennom etter å ha kommet hjem fra ferie, nemlig det nesten uoverkommelige prosjektet "Rydde ut av bagen".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å pakke før avreise kan være slitsomt nok, men ingenting slår hvor grusomt kjedelig det er å pakke ut igjen etter hjemkomst.

For et par år siden innså jeg at jeg ble nødt til å gi meg selv en maksgrense på 12 timer før bagen måtte være tømt og ryddet bort. Helst må jeg gjøre det rett etter hjemkomst, men dersom det går lenger tid enn 12 timer, er det kjørt. Da blir bagen til gruff, du vet de irriterende tingene som legger seg som sure poteter inni hjernen et sted - og lager dårlig stemning.

Livet mitt har faktisk blitt litt bedre etter at jeg innførte 12-timers-regelen, for nå får jeg det altså unna med en gang. Skittentøy rett på vaskerommet, klær som ikke ble brukt rett i skapet, ting og tang der ting og tang skal ligge, og alt i toalettveska tilbake på plass der det hører hjemme på badet.

Problemet er selvfølgelig at gubben ikke klarer å følge denne regelen. Til tross for lovord fra meg hver eneste gang bagen min (og begge ungenes) er tømt, så blir bagen hans liggende i ukevis. Han sier han forstår at det hadde vært best å ta det med en gang, men han klarer bare ikke gjennomføre det.

Men da vi kom hjem fra hyttetur for snart to uker siden, tenkte jeg å gå for en ny vri. For når bagen til Peter etter noen dager smelter inn i inventaret og blir borte i hans øyne, fortsetter den å irritere fletta av meg.

Derfor bestemte jeg meg rett og slett for å se hvor lang tid jeg ville bruke på å rydde ut av hans bag også - og ikke minst kjenne etter hvordan det føltes. For selv om det er viktig å være rause med hverandre i hverdagen, så går det et viktig skille, nemlig der man begynner å føle seg som en hushjelp. Det er nemlig ikke bra for forholdet...

Da jeg åpnet bagen til Peter, oppdaget jeg til min store glede at han hadde puttet alt skittentøyet i en plastpose. De ubrukte klærne lå fortsatt pent og pyntelig i brettede bunker, for han har jo tellekanter i skapet sitt, og hadde puttet klærne rett i bagen da han pakket. Så var det et par joggesko og to slippers, samt toalettveska.

Jeg ble nesten litt flau da jeg oppdaget at det tok meg to minutter å rydde ut av bagen hans. Hvor mange minutter ville jeg brukt på å gnåle om den bagen dersom den hadde blitt stående i ukevis - månedvis?

Det tragikomiske er jo at han fortsatt ikke har lagt merke til at bagen er ryddet ut av og fjernet... Men det er i grunnen ikke så nøye. Bagen er vekk, kjerringa har det bra, og det kostet meg bare to minutter med gørrkjedelig arbeid.

Toalettveska satte jeg riktignok bare på hylla på badet, og der står den enda. Jeg tipper han kommer til å la den stå - og drar igjen glidelåsen og pakker den ned neste gang vi skal på tur ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Boys will be boys :-)

Venninnebesøk og søvnmangel

Forrige fredag var hele familien Klonk på tacomiddag hos min bestevenninne, hennes mann og to barn - hvilket selvfølgelig var stor stas for både store og små!

Kjøkkenet så riktignok ut som et kjøkken skal se ut etter at tre barn på 2, 4 og 5 år har goflet i seg tacolefser så kjøttdeig og mais hoppet veggimellom - men humøret var på topp hos alle mann.

Det var en stund siden venninnen min og jeg hadde møttes sist, og da vi satte snuta hjemover den kvelden, ble vi enige om å treffes om ikke lenge for å ta igjen litt skravling. For si hva du vil om besøk med mann og barn på slep - det blir kanskje mye prating, men det blir definitivt ingen skravling ;-)

Så da jeg fikk melding om at mannen til venninnen min skulle på konsert i går kveld, var jeg ikke sen å be. Etter at barna var i seng, brummet jeg utover på ny, bare fire dager siden jeg var der sist.

Og det viste seg å bli en veldig merkelig opplevelse! Det var altså så stille. Jeg kan ikke huske sist venninnen min og jeg satt i hver vår sofa og førte en hel samtale, uten en eneste avbrytelse.

Ingen barn som måtte tisse, ingen klatring i sofaen eller krangling om hvilke tog som tilhørte hvem på togbanen. Bare to venninner som ikke kunne huske sist de rakk å fortelle en hel historie, fra begynnelse til slutt.

Haleluja.

Aberet med sånne kvelder, er jo såklart at tida går altfor fort. Så da jeg plutselig kikket ut vinduet, oppdaget jeg at det var blitt i overkant mørkt ute. Jeg hadde sagt til Peter at jeg skulle kjøre hjemover senest 22.30 - og da jeg kikket på klokka viste den kvart over tolv..

Det ble med andre ord sent før jeg endelig var i seng, og da jeg ble vekket i dag tidlig følte jeg meg rett og slett ødelagt. Uten sammenligning forøvrig, så kunne det minne om opplevelser jeg hadde i mine yngre dager da jeg våknet etter et og annet nachspill.

Det hjalp litt ganske mye da min venninne kunne bekrefte at det sto minst like dårlig til hos henne i dag, og nå har vi vel innsett at vi ikke er 17 år lenger og kan sitte oppe halve natta uten at det får konsekvenser.

Så nå vet jeg om to slitne mammaer som straks tar kvelden - men med en skravlekonto hver som er fylt opp for en stund. Og det føles veldig bra :-)

english bulldog laying on back sleeping - 7 months old

/ Neste gang blir det lunsjtreff ;-)

Dopauser og pusterom

Nok en langhelg er ved veis ende, og atter en gang har jeg på følelsen av at Peter og jeg opplevde helgen en smule forskjellig... ;-)

For når kvelden kommer og barna er i seng, puster jeg ut mens jeg rydder litt her, og rydder litt der. Saftglass og vannglass, leker og tegnestifter. For ikke å snakke om alle eiendelene som havner i hagen på en solrik dag, typiske ting jeg rydder inn om kvelden.

Og mens jeg ryddet i går kveld, tok jeg meg selv i å tenke at selv om fridagen hadde vært aldri så fin, så var det jo ikke til å stikke under en stol at det hadde vært hektisk.

Misforstå meg rett, jeg elsker at det går i ett fra morgen til kveld, men det innebærer også at de gangene man prøver å snike seg unna for å få et bittelite øyeblikk i fred og ro på do, så er det noen som roper, banker på døra, eller drar i dørhåndtaket etter sånn cirka åtte sekunder.

På gode dager klarer jeg å le av det, for det er jo helt utrolig å bli savnet så sterkt av noen, at man faktisk ikke kan gå på do og tisse uten at himmel og jord settes i bevegelse i naborommet.

På mindre gode dager, blir jeg bittelitt oppgitt. Og det er helt greit det og. For alle trenger et pusterom i blant, og på mindre gode dager kan man bli litt smågal dersom man ikke får pustet litt i fred. Det trenger ikke være mye pusting heller, bare et lite avbrekk.

Men i går gikk det altså i ett. Selv om vi var to voksne, så fikk vi rett og slett ikke satt oss nedpå i løpet av dagen. Hver gang jeg prøvde å ta meg en pust i bakken, så var det et vannglass som veltet eller en hund som satt og siklet etter en gjenglemt leverpostei-bit på bordet.

Bare for å illustrere ytteligere: Etter at jeg hadde ryddet kjøkkenet for kvelden i går, tenkte jeg at jeg skulle legge ut en Snap. Og da jeg åpnet selfie-kameraet, oppdaget jeg at jeg ikke hadde på mascara.

Det er ingen big deal for meg å glemme sminken, poenget er bare at jeg ikke oppdaget det før det var kveld. Det hadde bare vært en sånn dag, der man sitter på do med døra åpen for å ha oversikt. Og jeg var overbevist om at Peter hadde følt det på samme måten.

I alle fall var det det jeg tenkte fram til jeg skulle inn på lille-doen for å slå av lyset rett før jeg skulle legge meg. Der oppdaget jeg dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

VG. VG Sporten. Noen har altså i løpet av denne hektiske dagen hatt tid til å ta seg en strekk på dassen. Man tar ikke med VG på do med mindre man har planer om å sitte der en stund. En god stund.

Jeg skjønner ikke helt når på dagen dette kan ha foregått, men det må ha vært mens jeg løp skytteltrafikk for å ordne opp i et eller annet.

Men det er greit det, mister. Til helgen skal jeg på do og da skal jeg ha med meg første boka i triologien av Ken Follett jeg fikk til jul for tre år siden.

 

/ The game is on ;-)

Konkurranse i vinduskarmen

For noen uker siden startet Peter og jeg en storstilt konkurranse i vinduskarmen, nemlig førstemann til å gro en avokadoplante!

Peter påstår det er et tegn på at vi har blitt rimelig etablerte og at vi kanskje kunne trengt litt mer spenning i hverdagen, men jeg mener han tar feil.

For dette har jo vist seg å være både spennende og veldig moro! Og det til tross for at det ikke akkurat går strålende for undertegnede..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Har det egentlig skjedd noe her i det hele tatt..?

 

Vi startet friskt med to avokadosteiner hver, og mens Peter valgte to som var nesten identiske, gikk jeg for en litt annen vri. Jeg fant én stor og én liten stein, og hadde såklart klokketro på den lille!

Jeg er jo ikke så stor selv, og tenkte at nå skulle den lille steinen få vise at det ikke bestandig er størrelsen det kommer an på. Og det begynte optimistisk:

 


Kom igjen, du er akkurat stor nok for deg selv!

 

Men etter seks uker tror jeg det er på tide å innse at min ene stein er ute av konkurransen - det ser i alle fall ikke bra ut..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Rimelig råtten, stakkar..

 

Peter derimot, smiler fra øre til øre - for se hvordan hans stein ser ut etter seks uker!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Først sprakk steinen, og en stor hvit rot begynte å vokse seg ut av bunnen. Nå er en liten grønn spire på vei ut på toppen også - så det ser virkelig lyst ut for min fornøyde mann.

Men løpet er definitivt ikke kjørt enda, for steinen hans skal i jord - og deretter skal det stelles, stulles og ikke minst vannes. Jeg har selvfølgelig ikke trua på at gubben klarer å følge opp dette.

Derfor heier jeg stort på min ene gjenværende stein, og satser alt på at vi tar igjen Peter sin på oppløpssiden ;-)

 

/ It's not over yet!

Konatil på Spotify

Neida, Konatil har ikke gitt ut en singel, men da jeg skulle skrive oppsummeringsinnlegg for mai i går, måtte jeg finne ut hvilke sanger jeg hørte mest på i måneden som gikk. Og da innså jeg at jeg hadde så mange favoritter fra mai, at jeg rett og slett bestemte meg for å lage en egen spilleliste på Spotify som jeg kan dele med spesielt interesserte!

Jeg elsker ny musikk, så denne lista vil stort sett bestå av dagsaktuelle låter - med noen unntak såklart. For eksempel er jakten på sommerlåta 2017 for lengst i gang, og den dagen den kåres, skal den definitivt ha vært innom Konatil sin spilleliste ;-)

Når jeg hører på musikk, er det viktig med sanger som gir meg energi og påfyll. Derfor blir det nok ingen gamle, seige svisker, og definitivt ikke noe jazz på lista.

Men følg "Konatil - sommerfavoritter" på Spotify hvis du trenger litt oppmuntring, eller bare vil høre på det samme som jeg hører på når jeg henger opp tøy eller rydder huset :-)

Satser forøvrig på å tømme lista den første i hver måned, sånn at det ikke går inflasjon ;-)

 

/ Without music, life would be a mistake
smartingen Friedrich Nietzsche

Hasta la vista, Mai!

For å være ærlig, trodde jeg ikke det var 1. juni før i morgen! Men som alltid føles det ålreit å ta et lite dykk i hjernearkivet og mimre litt tilbake til måneden som har gått - og spesielt fint er det når det atpåtil er min yndlingsmåned :-)

 

MAI

Beste kjøp

Kan et bryllup kategoriseres som et kjøp? I såfall må jeg jo velge det. Alt fra kvelden på Latter, opplevelsen på Escape Room, og den magiske matreisen på Kontrast. Terningkast 6 på hele helgen! Og at jeg nå er gift, da. Et godt kjøp, haha.

Dessuten må jeg ikke glemme kortet jeg kjøpte til Peter sammen med morgengaven. Det bare lyste mot meg i butikkhylla ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Verste bomkjøp

Jeg kjøpte tre nye blondetruser som så veldig fine ut i butikken. Men som med mange andre blondetruser, så graver de seg langt inn i både rufsetufsa og rufsetufsen når jeg går. Så de havner nok dessverre i søpla - for man gir vel ikke bort truser? Eller selger dem på finn?

 

Peter-øyeblikk

Vet ikke om det skyldes at han nå er en gift mann, men jeg syns rett og slett Peter har blitt mer huslig! Han har kanskje ikke blitt mer ryddig, men i går vasket han plutselig bordet på verandaen med en klut. Kan ikke huske at det har skjedd før, i alle fall ikke uten å ha blitt oppfordret av meg på forhånd. Hadde jeg visst at dette er et resultat av endret sivilstatus, skulle vi giftet oss mye før.

 

Christina-øyeblikk

Det må jo bli øyeblikket da Peter tok meg på fersken med hånda langt inni godteriskapet. Jeg hørte det kom noen, men hadde ikke regnet med at han filmet. (Se video)

 

Fullførte prosjekt

Utdrikningslaget som har ligget og surret i hodet mitt i flere måneder er endelig overstått, og det er så deilig å ikke måtte juge til noen lenger! Spesielt svoger'n min, tror det kommer til å ta noen år å bygge opp hans tillit igjen. Han er som sagt verdens snilleste, og var så behjelpelig i dagene før utdrikningslaget. Jeg måtte dra hvite løgner på rekke og rad for at han ikke skulle forstå at han selv skulle drikkes ut den samme dagen, og selv om han såklart forstår i ettertid at jeg måtte juge, så tror jeg kanskje han syns jeg løy litt for mye til å kunne tilgi 100%..

 

Prosjekt som videreføres til neste måned

Jeg har enda ikke rukket å kjøpe blomster til å ha på verandaen, så det gleder jeg meg masse til å komme i gang med! Jeg elsker å plante, men jeg hater å vanne. Så det er bare å krysse fingrene for mye regn i år også. Neida.

 

Gladeste øyeblikk

Vielsen på tinghuset. Det var så fantastisk å si JA!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Flaueste øyeblikk

Altså, jeg lar meg ikke så lett vippe av pinnen av litt nakenhet, men han aktmodellen i utdrikningslaget.. Å tegne en naken kropp var gøy, men jeg ble litt satt ut da vi skulle tegne "Elefanten i rommet", mens bruden skulle sitte en halvmeter unna ham og beskrive hva hun så. Og når "Elefanten" begynte å endre både form og retning, ja da må jeg innrømme at jeg ble en smule satt ut. Men det var verst for brur'a.

 

Bilde som aldri havnet på bloggen

Peter syns det er så harry at jeg bestandig går med mobilen i baklomma. Og jeg ser jo at det ser teit ut - det er bare så sabla praktisk!

Friskus

Denne måneden har det vært så hektisk at jeg knapt nok har rukket å spise. Men på hytta forrige helg gikk jeg rundt vannet sammen med svigers, svigerinne og svoger, ikke bare var det superkoselig - men skrittelleren satte ny rekord så det sang etter. Deilig!

 

Daffus

Jeg liker egentlig ikke å lufte hunden i joggebuksa, men i mai har det blitt mange joggebukseturer. Jeg føler meg rett og slett litt daffus i joggebukse, sånn er det bare.

 

Favoritt-blogginnlegg

Denne måneden var nok "Ruttantuttantei ♥" favoritten. Jeg tenker ekstra mye på Farfar når liljekonvalene spretter opp av jorda, og er så takknemlig for de gode minnene.

 

Yndlingssanger

Møme - Aloha (Blir bare ikke lei denne!)
The green children - Dreamers (Embody remix) (Refrenget ♥)
Kohilo & Kristian Park - In time (Sukk.)
Skinny Days - The one that got away (Blir bare glad!)

 

/ Takk for nå mai - og velkommen juni, håper du blir fin!

Når lykken er to streker

I dag morges hadde jeg akkurat satt meg ned på kontoret og skrudd på Macen, da jeg fikk øye på noe på skjermen som fikk tårene til å renne.

For mange ganger tenker jeg på hvordan tilfeldigheter har gjort at jeg sitter her jeg sitter akkurat nå.

Da jeg møtte Peter var jeg overbevist om at jeg ikke kunne bli gravid. Jeg hadde to lange samboerskap bak meg, og selv om graviditet egentlig ikke hadde vært noe tema i noen av forholdene - så klarte jeg bare ikke se for meg at kroppen min skulle kunne bære fram et lite barn. Det var så utenkelig, så fjernt.

Så da menstruasjonen ble forsinket seks uker etter at jeg hadde flyttet inn hos Peter, fikk jeg sjokk. Tror ikke det var den innflyttingsgaven Peter hadde regnet med, heller ;-)

Graviditet nummer to kom like overraskende, for selv om det hadde gått nesten to år siden forrige fødsel, følte jeg på hele meg at kroppen min ikke var klar for en ny graviditet. Derfor var det helt utenkelig at testene skulle vise to streker sånn helt uten videre.

Eller altså, helt uten videre var det jo ikke såklart. Jeg brukte fertilitetsmonitor ved begge anledningene, og det viste seg altså at rødt lys faktisk betyr rødt lys (graviditet nummer én) og oransje lys faktisk betyr usikker periode (graviditet nummer to).

Og her sitter jeg altså i dag, fem år etter at jeg ble mor for første gang, og er utrolig takknemlig for å ha fått to flotte barn uten noen som helst form for ventetid. Jeg har venninner som har slitt i årevis med å bli gravide, og som kunne gitt hva som helst for en naturlig befruktning. Bare ett eneste lite egg som vil feste seg og begynne å vokse som normalt.

Jeg kjenner smerten deres, det gjør vondt - jeg sier jeg skjønner, men jeg kommer jo aldri til å forstå. Den håpløsheten og fortvilelsen de går gjennom, med prøving og feiling og mer prøving og feiling. Når man får beskjed om å ikke stresse, men det eneste man vil ha her i livet er en baby, og da er det ikke lett å vite hvordan man bare skal skru av det stresset som kommer selv om man prøver å være flink og tenke på andre ting. Jeg vet ingenting. Og jeg aner ikke hvorfor alt bare klaffet for min kropp. To av to ganger. Tenk at jeg skulle være så heldig.

Og i dag morges måtte jeg altså gråte litt, for på samme måte som jeg kjenner på det vonde når folk sliter - så blir jeg hoppende glad på andres vegne når det endelig klaffer. Og selv om jeg bare har møtt denne jenta én gang, så føler jeg at jeg kjenner henne litt - for jeg har fulgt med på den lange ferden hennes mot å bli gravid, i lang tid.

Så gratulerer så mye med positiv graviditetstest, Helene Ragnhild - jeg krysser alt jeg har for at alt går bra og at du også kan glede deg til poser under øynene og kald kaffe på nyåret en gang. Det fortjener du ;-)

Funker ikke videoboksen over? Se klippet her
 

/ Måtte lykken bli virkelighet for alle prøvere der ute

Uventet bryllupsgave i posten

Da Peter og jeg fortalte familie og venner at vi ønsket å ha et bittelite bryllup, var de fleste heldigvis veldig forståelsesfulle. Men det var ett problem som gikk igjen: Hva i all verden skulle de gjøre med bryllupsgave?

For Peter og jeg mente jo at når vi tross alt valgte å snike oss unna en hel helg og atpåtil snøt dem for en fest - så skulle det da bare mangle at de ikke skulle måtte kjøpe gave til oss i tillegg.

Men jeg begynner jo nå å innse at det ikke er festen det kommer an på - og at de fleste bare syns det er veldig hyggelig når noen gifter seg, selv om den store festen uteblir.

For helt siden bryllupshelgen har det dukket opp gaver med jevne mellomrom - og i dag ringte jaggu postmannen på døra igjen. Under armen hadde han en lang pakke, og verken Peter eller jeg skjønte stort. Men så oppdaget vi hvem som var avsender - og da vi åpnet den lange pakken, ble det antydning til akutt pollenallergi i øynene hos både herr og fru..

Smelt! Gjett om disse posterne skal opp på veggen! Og avsenderen var ingen ringere enn en bloggleser som har fulgt oss siden starten, og som både Peter og jeg har blitt glad i.

Så hei til deg Cecilie, you made our day! Tusen, tusen takk! Selv om vi insisterte på at vi ikke ønsket oss noe som helst, så kan det se ut til at vi tok feil ;-)

 

/ Herr og Fru

Sommermagi og hverdagspause

Jeg satt på brygga i helgen og kikket på mine to små, der de svinset rundt på plenen med fetterne og kusinene sine. Ingen bekymringer, bare en sol som varmet vårbleke ben. Lek og moro så langt øyet kunne se.

Og akkurat da slo det meg; det er ting som dette som er viktig. Sommerminner for livet. En hyttetur med hele familien mens resten av verden er satt på pause - og det eneste som betyr noe er livet her og nå.

Barna mine vet ikke at dette er opplevelser de kanskje kommer til å huske for alltid. Men jeg liker tanken på at Peter og jeg er med på å lage minner de skal ha med seg videre. Og jeg elsker at det ikke trenger å være noe fancy!

I fjor hadde vi ingen spesielle planer for sommeren, men det gjorde ikke sommeren mindre fin. Vi fant på mye rart, og det femåringen husker best fra i fjor, var de gangene vi dro til en matbutikk og kjøpte lunsj som vi spiste i sola på parkeringsplassen på utsiden. Det høres kanskje spesielt ut, men det var altså så utrolig koselig!

Kanskje skyldes det mine egne barndomsminner fra utallige fine sommere med foreldre og besteforeldre, men for meg er denne årstiden virkelig spesiell. Og nå gleder jeg meg over at den såvidt er i gang. For gode sommerminner er de beste minnene å ha.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Og straks er det juni

Hyttekontoret

Endelig er det fredag, og om få strakser ruller vi avsted til hytta til Peters foreldre på Kongsvinger. Hvert år er det like mye spenning i lufta for Pappahjerte og Konatil... For glem at hytta har utedo og hverken strøm eller vann - ta fra to bloggere mobildekningen, og det blir skikkelig action!

I fjor fant jeg riktignok antydning til nettforbindelse på toppen av bakken der vi parkerer bilen, og opprettet liksågodt et provisorisk hyttekontor der ;-)

I helgen skal svigermor feires med brask og bram - og hele slekta skal samles på hytta. Jeg er i grunnen ganske spent, for etter at vi kom hjem fra påskeferie for en måned siden, postet jeg et innlegg som het "Påske med familien armer og bein". Og i dag tidlig gikk det opp for meg at i påsken var vi bare halve familien Kihlman på tur. Denne helgen kommer hele. Rubbel og bit.

Men jeg er klar! Det blir moro, det er meldt strålende vær, og jeg har alle intensjoner om å snike meg unna samtlige former for Quiz. Vet ikke hva det er med spørsmål og svar i alle former og fasonger, men hele familien Kihlman elsker det. Egentlig et lite under at en quiz-hater som meg er tatt inn i varmen.. :-)

Vi hørs forhåpentligvis fra hyttekontoret blant kongler og mygg - uansett skal jeg i alle fall prøve å få oppdatert Snap i løpet av helgen! (umulius82)

 

/ God fredag!

Næging, hakking og kjærlighet

Lørdag for noen uker siden skulle jeg gjestesnappe for Mammabanden, altså ta over snap-kontoen til Mammabanden hele dagen. Jeg måtte velge meg et tema for dagen, og jeg trengte ikke tenke særlig lenge. For det er én spesiell ting som har vært i hodet mitt i det siste ;-)

 

 

For noen uker siden leste jeg nemlig en kronikk skrevet av biskop Per Arne Dahl, som handlet om at norske par hakker for mye på hverandre. (Artikkelen finner du her)

Og, eh... Det er jo ikke til å stikke under en stol at undertegnede følte seg en smule truffet av biskopens ord. For hallo... I en hverdag preget av hektisk tempo, to barn, to jobber, en hund og et stort hus, sier det seg selv at det er umulig å være smørblid mot partneren sin hele tiden. Man skal ikke være smørblid mot partneren hele tiden.

Men et eller annet sted på veien, går det en grense - nemlig den grensa hvor den hakkete anklage-tonen går. Biskopen skrev at vi gjerne slenger ut ting som: "Var det ikke det jeg sa" eller "Nå minner du meg om mora di" - setninger som er akk så lette å buse ut med, men som legger igjen en uhyggelig odør i rommet.

For min del sliter jeg spesielt de kveldene jeg er på vei i seng, trøtt som en dupp, og føler det er rot i hele huset. Da kan det gå ei kule varmt. Da kommer det ofte ei lekse om skoene jeg snubler i på dørmatta, om glassene og kaffekoppene som faktisk ikke finner veien til oppvaskmaskinen av seg selv, eller om håndklærne som henges til tørk alle andre steder enn på badet.

Og da klarer jeg bare ikke si det i en hyggelig tone. Det bare renner over, og ut kommer hele regla, på innpust og utpust. Ikke særlig sjarmerende, jeg vet.

Men så puster jeg med magen et par ganger, og innser at jeg hadde klikka hvis Peter snakket sånn til meg. Og selv om jeg fortsatt irriterer meg grønn over rotingen, så sier jeg unnskyld. Unnskyld for at jeg sa det på den måten - jeg kunne ordlagt meg annerledes.

Og det hjelper jo litt, for å si sorry er en bra ting, og som Per Arne Dahl så fint sa det; "Det er så mye hakking og utskjelling og bebreidelser at par og familier er utsatt for en av de farligste epidemier som finnes: den energilekkasjen som har som symptom at vi tar hverandre for gitt og forholder oss til dagene som en selvfølgelighet."

Og dette med å ta hverandre for gitt, syns jeg er ufattelig skummelt. Så skummelt, at jeg har det å ikke ta Peter for gitt, på dagsplanen min hver eneste dag.

For på Mammabande-snappen den lørdagen, ble det litt tårer og snørr da jeg prøvde å gjenfortelle historien om damen jeg møtte på toget. Damen som fortalte at hun hadde mistet mannen sin i en ulykke året før, og som satt igjen alene og savnet alle tingene hun hadde irritert seg grønn over mens han fortsatt var i live. Hvor mye hun skulle gitt for å se sokkene hans ligge og slenge under stuebordet som de gjorde før. Hvor mye hun angret på at hun hadde hakket på ham, og hvor mye hun kom til å savne ham - hver eneste dag for resten av livet.

Det er faktisk verdt å tenke litt på.

Jeg la også ut et sitat av biskopen på snappen, som flere hundre av dere tok skjermbilde av. Og det var så fint skrevet, at det fortjener å leses en gang i blant:

"Elsk ikke den nye, ukjente som tilfeldigvis kommer din vei, men elsk den som allerede har den samme adressen som deg."

/ For alltid, Peter

Verdens største tall

portrait of stressed teacher and blackboard background

Vi satt i bilen på utsiden av matbutikken i går - femåringen, lillesnupp og jeg. Papsen var sendt inn for å handle, for det er han som bruker kortest tid siden han følger handlelista slavisk. Grønnsaker og frukt på den ene siden av lappen, og resten av varene på den andre siden.

Jeg hadde gitt de to i baksetet hver sin matboks, og de mumset fornøyd på hver sin eplebit. Jeg satt og tittet ut vinduet, da femåringen brøt stillheten:

- "Mamma, hva er verdens største tall?"

Han har vært opptatt av tall og bokstaver så lenge jeg kan huske, uten at Peter og jeg forstår hvem han har arvet den interessen av.

Jeg kremtet, mens jeg tenkte så det knaket:

- "Ehmmm.."

- "Er det 1000 milliarder?", fortsatte han.

- "Eh, nei..", mumlet jeg "Det er jo noe som heter trillion og billion og sånt.."

- "Billion?! Hvor mye er det?", spurte femåringen.

Jeg kjente jeg måtte trekke pusten dypt, for jeg hadde jo ikke peiling på hva jeg skulle svare. Altså, virkelig ikke - plutselig hadde jeg ikke snøring på hva som var størst av billioner og 1000 milliarder, engang.

Og da var det bare å gjøre det eneste riktige, da.. Fiske frem google-maskinen.

- "Okei", begynte jeg optimistisk, "Her står det at det er et tall som heter Googolplex!"

- "GOO GO PLEX? Hvor mye er det?"

Det visste jeg jo ikke, så jeg leste videre og fant ut at det var 10, opphøyd i 10 som igjen er opphøyd i 100. Dette kan jeg forøvrig ikke huske å ha hørt om noensinne, hvis det var pensum på skolen så har jeg i alle fall glemt det for lengst..

Jeg scrollet kjapt videre, og da fant jeg en annen forklaring der det sto at "Grahams tall" er større enn Googolplex, og at det er det største tallet som er brukt i matematisk bevis noensinne. Men at det er for stort til å skrives med tall, derfor defineres det med piler som peker oppover..

- "Æhh..", begynte jeg, "Her står det at verdens største tall er noe som heter Grahams tall.. Eller Grey-hææms kanskje, hvis det er på engelsk. Eller Graaah-hæms. Greeeh-hams. Mamma er ikke.. sånn veldig god i engelsk.."

Det ble helt stille i baksetet. Det pleier å bli det når han får ny informasjon, og jeg holdt pusten mens jeg ventet på neste spørsmål. Jeg skjønte ikke en flis av det med pilene som pekte oppover selv, og kan ikke huske å ha hørt noe om det heller, til tross for heavy matte på videregående. Hvor mye er Grahams tall?

Men i baksetet fortsatte det å være stille, og da jeg snudde meg for å se, så jeg at han hadde åpnet Pokemon-appen på Peters mobiltelefon, og smilte fra øre til øre. Så vred han seg ivrig i setet mens han sparket med bena:

- "Denne pokemonen her hadde vi ikke fra før, Mamma!"

 

/ Måtte det bli lenge til neste mattespørsmål :-)

10 ting jeg har lært om blogging

Glad i leserne

Dette er noe av det som har overrasket meg mest, at man trenger ikke møte leserne sine for å bli glad i dem! Det er mange navn som går igjen i kommentarfeltet og på snapchat, og det er innmari hyggelig. Jeg trodde ikke jeg kom til å bli på grensa til skrullete, men jeg blir faktisk det iblant. Særlig når folk skriver "Jeg har aldri kommentert på en blogg før, men nå måtte jeg bare". Da føler jeg meg ordentlig beæret.

Nettroll

Noe av det jeg gruet meg mest til, var at nettrollene skulle stikke innom bloggen min. Jeg hadde jo opparbeidet meg en viss herding via Peters erfaringer, men det er selvfølgelig noe annet å få det personlig. Jeg får riktignok lite drittslenging i kommentarfeltet, men når det dukker opp, så har jeg innsett at jeg syns det gjør godt å svare! Også er det ekstra trivelig de gangene jeg ikke oppdager trollinga før det har gått noen timer, og det i mellomtiden har vært faste lesere innom som har rukket å forsvare meg. Da blir jeg glad i hjertet, da.

Bloggbilder

I motsetning til hva man kanskje skulle tro om sånne som meg som starter sin egen blogg, så har jeg aldri hatt noe ønske om å bli kjent. Etter snart to år som blogger, føles det fortsatt rart å legge ut bilder av meg selv. Men det føles utrolig godt å se at man ikke trenger å poste bilder av seg selv med løsvipper og et lass med sminke for å holde på leserne. Så takk for det :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Skrivesperre

Rett som det er, har man dårlige dager på jobb. Noen dager er hodet tomt, og man har rett og slett ingen ideer til hva man kan skrive om. Når hele dagen går med til å svare på mailer og kommentarer, også blir jeg sittende å skrive på kveldstid isteden. På sånne dager poster jeg ofte innleggene gruelig sent, så det er altså som oftest årsaken til det :-)

Sophie Elise

Det er mange spørsmål som går igjen, og det tok ikke lange tiden etter at jeg startet Konatil, før det første kom: "Hvordan er egentlig hun Sophie Elise, da?" Hehe, jeg kan jo skjønne at mange tror vi er på bloggevents hele tiden, men det er altså dårlig med sånne samlinger. Men hvis du lurer, så har jeg møtt Sophie Elise et par ganger. Og hun er en helt vanlig jente. Med bein i nesa. Det digger jeg.

Dårlig samvittighet

Jeg elsker jobben min, men det er en ting jeg må jobbe mer med framover, nemlig å hanskes med den konstante dårlige samvittigheten. Jeg ønsker å blogge hver eneste dag, men noen ganger får jeg det ikke til. Og de dagene legger jeg meg med en uggen følelse om kvelden. Og det faktum at man aldri kommer seg ajour - det er alltid en mail som burde vært besvart, en melding som fortjener et svar, bilder som burde vært tatt eller innlegg som burde vært påbegynt. Er det noe som får meg til å måtte kaste inn blogg-håndkledet en vakker dag, så er det nok hjernestresset. Men som sagt - jeg jobber med saken :-)

Lærer noe hver eneste dag

Det er ikke bare skrivefeil folk liker å påpeke, terskelen er (heldigvis) ikke så høy for å sende en melding om hva enn det måtte være. Kanskje spesielt på Snapchat, der er det stadig vekk påminnelser om at liljekonvaler er giftige og at vi må huske å klippe hunden vår. Jeg syns jo dette er utrolig praktisk også, for hver gang jeg lurer på noe, legger jeg bare ut en snap der jeg spør: "Er det noen som vet hva dette er?" Også renner det inn med svar. Jeg har på en måte min egen lille google-gjeng som elsker å hjelpe til, og jeg føler meg priviligert. Og takket være en oppmerksom leser, fikk vi jo byttet ut låsen vår også, etter at jeg ubetenksomt nok hadde lagt ut bilde av husnøkkelen vår i profil:

Ingen bloggleser

Noe jeg tror vi bloggere har til felles, er at vi ikke har tid til å følge hverandres blogger! Jeg trodde jeg skulle få tid til å sitte og lese blogger hver eneste dag, men for å være ærlig har jeg mer enn nok med å holde tritt med min egen. Og gubben sin, da. Det hender jo jeg stikker innom hans også ;-)

Gratis ting i posten

Dette er også noe jeg hadde gledet meg veldig til, haha! For alle som blogger får jo masse gratis ting i posten? Det stemmer heldigvis ikke. I løpet av de fem årene Peter har blogget, har han fått noen bøker, én grønn caps og tre brett med Spenol - og det er jaggu bra det ikke har dukket opp noe mer. For vi må skatte av utsalgsprisen på alle gaver, og det sier seg selv at det kan bli en ganske kjip affære når årsregnskapet skal tas.


Tadaaa!

Merkelig jobb

Da jeg var hjemme i mammaperm og Peter var den eneste som blogget, syns jeg det var så rart at folk sa at blogging var en merkelig jobb. Men så startet jeg min egen blogg, og innså at folk har rett. Det er en merkelig jobb, og selv om det er sabla mye mer jobb enn man skulle tro - så er vi skikkelig heldige som kan styre vår egen hverdag. Spesielt er jeg takknemlig for frokostene våre. Vi slipper å stresse om morgenen, vi jobber heller om kvelden. Vi har ikke hatt en hel frikveld her hjemme på nærmere to år - men vi spiser frokost i ro og fred. Og det setter vi skikkelig stor pris på, hver eneste dag ♥

Så en stor takk til alle dere som stikker innom! Uten dere hadde jeg ikke kunnet konkurrere mot bloggen til gubben ;-)

 

/ "Er det du som er mannen til Konatil?" ;-)

Hobby horsing og en naken mann

/ Inneholder annonselenke

Ah, endelig mandag! Denne dagen har jeg gledet meg til i flere uker - for endelig er det slutt på hemmeligheter, hysj hysj og hekstisk planlegging. Forrige helg var det bryllupshelgen til Peter og meg som krevde sitt - og denne helgen har jeg vært med på å arrangere utdrikningslag for lillesøster som skal gifte seg i august.

Det er mye som skal ordnes i forkant av en sånn helg, og selv om vi har vært to forlovere, så har hodet mitt vært helt på bærtur de siste ukene. Jeg har egentlig ikke tenkt på annet, og det verste har naturligvis vært alle hemmelighetene, og ikke minst å måtte juge til svogeren min som jeg er så glad i.. (Lillesøster jugde jeg så mye for da vi var små, at det føltes ikke ille, haha ;-)

For greia var nemlig at vi hadde fortalt svoger at lillesøster skulle drikkes ut denne helgen, samtidig som vi fortalte lillesøster at det var svoger som skulle drikkes ut denne helgen. Dermed unngikk vi at de la andre planer, og såvidt jeg vet hadde de satt av hele helgen til avslapping og plenklipp og grilling.

Lite visste de at begge skulle drikkes ut samtidig!


Tidlig lørdag morgen, utenfor en Kiwibutikk i Oslo..

Så da både guttegjengen og jentegjengen stormet hagen deres klokka 9 lørdag morgen, og banket iherdig på alle vinduene deres, var det naturligvis ingen som åpnet døra.. Den kommende bruden og brudgommen lå fortsatt i senga, men siden han trodde hun skulle drikkes ut og vice versa, hadde de blitt liggende slik, i det som må ha vært næmere tre minutter:

- "Therese, du må åpne, det er til deg!"

- "Eh, nei. Det er til deg!"

- "Det er til deg."

- "DET ER TIL DEG!"

- "NEI! Det er til deg. Jeg lover!"

Jeg kommer til å leve lenge på forskrekkelsen i begges ansikter da de endelig tittet ut og oppdaget at hagen var fylt med 14 venninner og 14 kompiser som stod klare med bobler og glassene høyt hevet..


En som hadde gledet seg til å slappe av alene hjemme denne lørdagen..


.. Og ei som hadde tenkt seg en liten tur til Larvik ;-)

Noe av det viktigste i utdrikningslag, er såklart matchende t-skjorter! Gutta sine var mørkeblå med sølvskrift, og jentene sine var såklart rosa. Brudgommen er en rev på brur'a-vitser, og fikk derfor skriften:

Mens min lillesøster fikk en påskrift som var myntet på de tre årene på barnskolen hun var i overkant hesteinteressert og fikk bestefar til å bygge en trehest til henne som hun hadde på fór innerst i garasjen..

T-skjortene bestilte vi fra Novia.no - et firma som tilbyr hjelp til absolutt alt innen bryllupsplanlegging (skulle jeg hatt et stort bryllup hadde jeg definitivt benyttet meg av kunnskapen til disse søte jentene!). Farger, tekst og skrifttype på t-skjortene valgte vi helt selv, og vi ble skikkelig fornøyde!

Etter at gutta hadde blitt hentet av en minibuss, begynte dagen til jentene. Vi hadde ordnet en aldri så liten frokost, for det er såklart viktig med mat i skrotten når man har en lang dag foran seg.

Jeg brukte forøvrig to timer på butikken da jeg skulle handle inn, for jeg klarer såvidt å planlegge matmengde til min lille familie på fire.. 14 jenter derimot, det ble nesten for mye for huet mitt :-)

Etter frokost og litt underholdning i form av et introkurs i brudens mange forelskelser opp gjennom årene, var det klart for første stopp på dagens program: Dansestudio!

Der skiftet vi til dansedrakter med glitter og fjas, for bruden er gammel Mester i Freestyle Discojazz! Denne dansegrenen er rett og slett helt grusom, tempoet og splitthoppene og brunkremen og de glitrende draktene er egentlig nok til å skremme de fleste..


Bruden skinner!


Det gjorde Siri og Mari og :-)

Vi ga alt i en hel time med koreografi, og endte faktisk opp med å lære oss en hel dans! Tror ikke vi får bruk for den noensinne igjen, men det var både hysterisk og veldig vondt å se video av hele dansenummeret etterpå, haha :-)

Deretter ble vi hentet i maxitaxi, og kjørt ut til et ridesenter i Sørkedalen. Der ventet to hester på oss, og det var tid for ridestafett! Jeg har erfaring fra hesteryggen, hvis det teller den ene gangen jeg satt på hesteryggen på leirskole i sjette klasse på barneskolen. Viste seg at hestene ikke har blitt noe mindre med årene..

Det morsomste var egentlig at bruden ikke hadde ridd siden hun "la opp" som 10-åring, og at det kom ganske tydelig fram at hun ikke syns hest er best lenger..

Etter hestesporten gikk vi til hytta vi skulle være på resten av kvelden, og der ventet strålende vær i hytteveggen med iskald drikke, mens vi ventet på at grillen skulle tennes. Det er utrolig moro når så mange jenter samles, og det var skikkelig koselig å bli bedre kjent med dem alle sammen.


Alle trengte en pust i bakken..

Da vi hadde spist og koset oss, og til og med fullført et par drikkeleker, var stemningen på topp da vi delte ut tegneark og kullstifter til hele gjengen. Søsteren min har gått både kunst- og håndtverkslinja, samt et år på Designinstituttet, før hun begynte på arkitektutdanningen - så det er klart vi måtte få med litt tegning i programmet!

Vi la et eple på midten av bordet, og alle jentene fikk to minutter på seg til å tegne det. Men like før tida var ute, mumlet ei av jentene:

- "Okei.. Det er en naken mann utenfor.."

Så banket det på døra, og inn kom Morten, en splitter naken aktmodell..

Selv om nakenhet er naturlig, så er det jo ikke til å stikke under en stol at det var litt spesielt å bli overrasket på denne måten.. Særlig da vi skulle tegne "elefanten i rommet" - det var.. interessant.. ;-)

Men Morten var veldig profesjonell og utrolig hyggelig, og selv om det var kleint så var det liksom ikke så ille heller.. Jeg spurte ham om hva han tenkte om å bli tatt bilde av, og da svarte han at det var helt greit - så lenge ingen bilder ble postet på sosiale medier.

- "Hva med blogg, da?", spurte jeg.

- "Blogg? Æhh..", svarte han, "Hvor mange lesere har du da? Eller.. Det er greit så lenge du legger inn en link til aktmodell.no som er hjemmesida mi."

Haha, så da er det gjort, Morten! Jeg dropper å legge ut bildene der "alt" syns, selv om halve kamerarullen dermed ikke kunne brukes..


Brur'a måtte til pers når Titanic-posituren skulle tegnes..

Etter at Morten kledde på seg og dro, var det fest resten av kvelden og natta. Vi fikk besøk fra nabohytta også, der var det utdrikningslag for en stakkar fra Ålesund, så på et tidspunkt var hytta vår stappfull av feststemte karer som trengte en unnskyldning for å få danset litt.

Da maxitaxien kom for å hente oss midt på natta, var vi ganske klare for å dra hjem. Det er forøvrig den stilleste taxituren jeg har vært med på i hele mitt liv..

Så i går var det rimelig laber dagen-derpå-stemning her i heimen, faktisk gikk Peter og jeg og la oss klokka 21. Peter har skrevet om brudgommens utdrikningslag her - der var det også full fres fra morgen til kveld.

Akkurat nå er det så deilig å ikke måtte juge for noen lenger, at det føles som jeg svever på en sky! Aldri har vel mandagen vært så fin som i dag :-)

 

/ Også blir det lenge til neste fest..

Gifteringen er av

Da jeg tidligere i uka fortalte om alle detaljene rundt forrige helgs bryllupsfeiring, glemte jeg en veldig vesentlig ting - nemlig når vi satte på gifteringene!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Siden Peter og jeg ønsket bursdagen min som bryllupsdato, ble vi litt skuffet da vi oppdaget at vielser på Tinghuset må gjøres på hverdager. Bursdagen min var på en lørdag - derfor ble vi enige om å ta det formelle på Tinghuset på fredag, og vente med å sette på ringene til dagen etter.

Så teknisk sett ble vi jo gift på fredag, men det spiller ingen rolle for oss. Vi gleder oss heller over at vi kan feire to bryllupsdager for resten av livet, om vi vil ;-)

Ringene satte vi altså på dagen etter selve vielsen - som det første vi gjorde da vi våknet. Veldig romantisk og veldig koselig! Jeg hadde jo bekymret meg for om ringene kom til å være for små, men de satt perfekt begge to.

Det var bare ett lite problem..

For da Peter tryllet frem morgengaven rett etterpå, ble jeg nødt til å ta gifteringen av igjen. Han hadde nemlig kjøpt en nydelig diamantring i hvitt gull - og jeg falt pladask. Og det er ikke verst til å være ei jente som virkelig ikke er fan av smykker ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
What a beauty :-)

Det føles litt i overkant å gå med to ringer samtidig, derfor må jeg jo nesten ha på diamantringen en stund nå. Så får jeg heller bytte tilbake til gifteringen når tiden er inne ;-)

/ God fredag

Én gang i året

Jeg må innrømme at det er ekstremt sjeldent jeg drar fram bunaden når jeg skal pynte meg. Men 17 mai er såklart en selvskreven anledning! Og jeg sier det samme hvert eneste år: Det er altså så trivelig å få nasjonaldrakta på :-)

Jeg elsker 17 mai, jeg elsker bunader, jeg elsker flagg og is og pølser og korps og russekort og glade mennesker.


Fru Mysefjes og Herr "Oh no! Christina, jeg glemte at jeg skulle ha på meg dress i dag" (Ja, det skjedde)

Men det er enda en ting jeg pleier å si hvert eneste år på 17 mai: For en glede det er å ta nasjonaldrakta av igjen!


Obligatorisk: Fem minutter i sofakroken med skjorta, underskjørtet og de lekre røde strømpene

 

/ Ett år til neste gang :-)

Magisk helg full av ledetråder

Dagen før vielsen på fredag skulle jeg innom Mamma for å kjøpe en strømpebukse i butikken hun jobber i. Randi, kollegaen til mamma, var supergira over at bryllupet bare var én dag unna.

- "Åååå!", sa hun engasjert, "Dette er så moro! Hva skal du ha på deg i morgen?"

Og akkurat da innså jeg.. Hva skulle jeg egentlig ha på meg? Jeg hadde jo lenge trodd at vi ikke skulle pynte oss i det hele tatt, derfor hadde jeg helt glemt å ta noen stilling til klesspørsmålet!

- "Eh, det vet jeg ikke helt enda", svarte jeg - og da jeg kikket på Randi, så det ut som om hun hadde sett et spøkelse. Så kom det, rimelig småhysterisk:

- "VET du ikke hva du skal ha på deg?!"

Haha! Okei - så landet jeg kanskje ikke antrekket før i siste liten, men resten av bryllupshelgen var i alle fall godt planlagt fra ende til annen!

Barnevakt var booket fra fredag til søndag, og forloverne våre hadde satt av hele helgen. Allerede i bilen på vei inn til Oslo fikk de den første ledetråden. Peter hadde nemlig printet ut små lapper med symbolske hint, og den første ledet fram til hotellet vi skulle bo på.

Etter innsjekking og en liten pust i bakken, spratt vi en flaske med bobler - og helgen var offisielt i gang!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men viktig å ikke miste kontakten helt med omverden ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter en dusj og et raskt klesskifte, trasket vi avsted for helgens første matopplevelse: "Kullt". Siden vi var litt tidlig ute, satte vi oss på takterassen og tok en kald øl i sola - og der var det så deilig at vi måtte spørre i restauranten om vi kunne forskyve det bookede bordet vårt en halvtime. Det var helt i orden, og plutselig satt vi der og ønsket at tida bare kunne stoppe opp litt.. Sola varmet, fuglene kvitret, ølen var iskald, og stemningen var på topp :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Søstrene sisters


Gjett hvem som kjøpte seg solbriller like etter..

Etter at vi hadde spist hver vår magiske hamburger fra kullgrillen på Kullt, fikk forloverne en ny ledetråd. Og den sendte oss rett ned på Aker Brygge..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vakkert!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nygift mann i svevet :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Klubbscenen!

Hver gang jeg er på stand-up, tenker jeg at dette må jeg gjøre oftere! Når latteren tar deg så krampa sitter langt inn i sjela, da er det godt å leve, da! Og enda bedre når man er nygift atpåtil ;-)

All ære til kveldens fire komikere for store doser humor på løpende bånd - men jeg må rett og slett ta av meg hatten for kveldens konfransier Lars Berrum, som var i storslag. Hvordan det er mulig å produsere humor på sparket ved å snakke med folk i salen, aner jeg rett og slett ikke. Imponerende!

Etter en overdose med humor, rakk vi faktisk en bonustur innom Kullt på vei tilbake til hotellet - for Peter skulle vise oss en "magisk drink som smakte flytende marsipan". Jeg sto over den, haha.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så var det kvelden, og det er sant det alle sier om bryllupsnatta. Innen jeg rakk å pusse tennene, hadde far sloknet på puta si ;-)

Det er for øvrig også sant det alle sier om småbarnsforeldre på hotell; vi sovner kanskje tidlig om kvelden - men vi klarer rett og slett ikke å sove lenge neste morgen! Tidlig på'n som alltid, vi er jo programmert sånn..

Men så ventet heldigvis dette. I fred og ro. Uten avbrytelser. Magisk.


Hotellfrokost!

Lørdagens første ledetråd førte oss til noe skikkelig moro, nemlig til "The Escape Games"! Her ble vi plassert sammen i et "Escape Room", før døra ble låst bak oss, og vi skulle jobbe sammen som et lag. Deretter hadde vi 60 minutter på oss for å løse et mysterium, og underveis måtte vi samarbeide for å finne svaret på gåter, utforske ledetråder og finne skjulte gjenstander som til slutt skulle føre oss til løsningen.

Det var rett og slett helt fantastisk artig! Anbefales på det varmeste :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vi klarte å finne de 10 millionene til New York Gangsterne - men det var på hengende håret!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ny ledetråd..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Har jeg noen på Snapchat som vet hva dette betyr?"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Aha!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mat..?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mat!

Etter en vanvittig god burrito, stakk vi nesene innom et ølbryggeri i Torggata. Viste seg at ingefær-øl er skikkelig snaskens!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gutta valgte noe litt mer macho..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Men jentene gikk for ginger ale ;-)

Så hadde vi booket shuffleboard på "Tilt" - noe jeg aldri hadde prøvd før. Og det var litt som curling oppå et bord, uten is og uten all kostingen. Vi spilte to mot to, og helt tilfeldig var jeg på det tapende laget alle tre rundene. Jeg fikk liksom ikke helt dreisen på det, da. Men det var veldig artig!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Man må strø bordet..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. og konsentrere seg veldig..

Etter rundene på Tilt, var det avslappning som sto for tur. Og på vei tilbake på hotellet stakk vi en kjapp tur innom her..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tilbake på hotellet ble vi veldig overrasket, for det viser seg altså at selv om man velger å gifte seg nærmest i smug, så ønsker folk å gi gaver. Og når de to forloverne i tillegg har samlet inn videohilsener fra alle våre beste venner, da ble det ganske mye grining også.. Utrolig rørende og skikkelig herlig ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Helgens aller siste ting på programmet, var noe vi hadde gledet oss til i mange uker. Vi skulle nemlig spise på Restaurant Kontrast, som fikk sin første Michelin-stjerne i 2016.

Og det viste seg å bli helt M A G I S K! En matopplevelse av de sjeldne. Vi fikk servert rett etter rett, og som Peter så fint sa det; "Alt har jo tre smaker! Først smaker det noe, så smaker det noe helt annet, også smaker det noe annet helt til slutt.." 


Honning fra egen bikube på taket, sa du..?

Etter å ha spist og koset oss i nesten fem (!) timer på Kontrast, var vi superklare for senga alle mann. Vi var så stappmette at vi nesten ikke klarte å gå hjem, men det var helt nydelig da hodet endelig traff hotellputa.

For en helg. Og for en bryllupsfeiring! Vi lever lenge på denne - alle fire :-)

 

/

Den perfekte vielsen

Vips så var det mandag, og bryllupshelgen som vi hadde gledet oss sånn til, føles allerede som en uvirkelig drøm. Men det beste av alt; helgen ble enda bedre enn vi hadde drømt om!

Etter mange år som forlovet, og flere forsøk på å planlegge bryllup - hadde vi jo for lengst funnet ut at vi er "sånne folk" som passer til å ha en bitteliten vielse. Jeg har aldri hatt noen drøm om å gå ned kirkegulvet med alles øyne rettet mot meg, og har egentlig tenkt; jo mindre, jo bedre.

Og heldigvis var Peter enig! Da vi bestemte oss for en borgerlig vielse på Tinghuset i Larvik, hadde vi sett for oss bursdagen min som dato. I fjor ble nemlig Farmor begravet på denne dagen, og det føltes både viktig og riktig å gjøre bursdagen min ekstra fin i år ♥

Men siden 13 mai falt på en lørdag, bestemte vi oss for å ta selve vielsen på fredag - og heller vente med å sette på ringene til dagen etter. Da ble liksom 13 mai datoen for oss likevel, selv om alt det formelle ble tatt dagen før :-)

Og kanskje skyldtes det at vi ikke hadde så høye forventninger til seansen på Tinghuset, men vi ble altså så tatt på senga over hvor utrolig fint det var! Det viste seg nemlig å være en helt perfekt vigsel, med kjempefin stemning - høytidelig og veldig romantisk på samme tid.

Hadde jeg visst hvor fint det var å vie seg borgerlig, ville jeg bestemt meg for det for lenge siden :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Rett etter vielsen på fredag satte vi oss i bilen sammen med våre to forlovere, og suste innover mot hovedstaden. Vi hadde fått barnevakt hele helgen, og på veien innover fikk de to forloverne helgens første ledetråd.

For Peter og jeg hadde nemlig planlagt en hel helg fullpakket med gøy og moro.. ;-)

 

/ Nygift! Tjoho!

Kona til ♥

Etter nesten seks år som forlovet, var jeg vel i ferd med å miste håpet. For det er bare mange ganger man kan gi opp en bryllupsplanlegging før man bare må innse at man rett og slett ikke er sånne folk som klarer å planlegge et stort bryllup..

 

 

Men så viste det seg altså at vi er eksperter på å arrangere bittesmå bryllup isteden :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Endelig er jeg "Kona til" på ordentlig, og det føles helt fantastisk!! Johuuuu! ♥

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Gleder meg til å fortelle alt - men først skal det feires ;-)

Ruttantuttantei ♥

På hver eneste bursdag, så lenge jeg kan huske, kom farfaren min innom med en bitteliten bukett med årets aller første liljekonvaler. Ingen kunne fatte og begripe hvor han hadde funnet dem, for bursdagen min er 13. mai, og det er egentlig litt for tidlig for liljekonvaler.

Men Farfar fant dem. Hvert eneste år - og jeg fikk bestandig den først buketten.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Farfar døde da jeg var 17 år, og jeg tenker spesielt mye på ham om våren og om sommeren. Når blomstene spretter opp av jorda, og de første fargesterke blåveisene sparker i gang blomsterstafetten.

For Farfar lærte alle de seks barnebarna sine å plukke blomster - helt fra vi tok våre første skritt, bar det ut i skogen for å finne blåveis, hvitveis, liljekonvaler og markblomster.

Jeg husker turene våre som det skulle vært i går. Farfar og jeg, hånd i hånd mens vi trasket bortover grusveien mens han nynnet og sang: "Ruttantuttantei, å ruttantuttantei!"

Han plukket naturligvis mye kjappere enn meg, men før vi skulle hjemover, ga han meg bestandig nesten hele sin bukett, sånn at det skulle se ut som at jeg hadde plukket flest.

Jeg var like stolt hver eneste gang vi kom hjem, til Farmor som ventet på kjøkkenet og som slo hendene sammen og smilte fra øre til øre, før hun gikk for å finne frem vaser.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Lurer på hva du ville sagt i dag, Farfar. Når forsmaken på sommeren har gjort sånn at liljekonvalene spretter frem flere dager før bursdagen min, og man ikke trenger å ha et hemmelig sted for å finne dem, engang.

Nå står de på bordet og minner meg om deg. Jeg håper du ville blitt glad.

 

 

/ ♥♥♥

Pappa på solmadrass

I går skrev jeg om at jeg hadde fått en mail fra Pappa, med bilde av den litt rørende tegningen han fikk av meg da jeg var liten og syns det var så trist når han skulle på kurs.

Jeg vet ikke om timingen var tilfeldig, men i dag tikket det i alle fall inn en ny mail fra Pappa, med enda en tegning.

Og la meg bare si det sånn at alle plusspoengene jeg måtte ha fått fra den første tegningen, falmet ganske greit etter tegning nummer to:

 

 

 

Jeg håper den krøllete manken veide opp for den spede brystkassa og den struttende magen.. Selv om jeg tviler på at det hjalp noe særlig ;-)

 

/ Og hva er det han har på føttene, ullsokker? x-)

Det er så trist når du reiser

I dag fikk jeg en mail fra Pappa. Jeg regnet med det var en link til en sak han ville jeg skulle lese, men så viste det seg å være noe helt annet.

For da jeg var liten, var jeg så heldig å ha en hjemmeværende mamma. Pappa jobbet mye, mens mamma holdt orden i heimen - og jeg husker det hele som en trygg og god oppvekst.

Men i dag ble jeg altså minnet på en ting jeg helt hadde glemt. For en gang i blant måtte Pappa på kurs med jobben, og selv om jeg var vant til at han var lenge på jobb hver dag - så gikk altså hele min lille verden i tusen knas de gangene han måtte reise bort.

Selv om han bare skulle være borte i noen dager, gråt jeg som om han skulle i krigen - og jeg hikset mens tårene rant nedover kinnene mine, der jeg stod i vinduet og vinket til bilen som kjørte avsted.

Det var mange følelser i sving hos meg, men i dag innså jeg at det kan jo ikke ha vært så lett for Pappa heller :-)

 


Klistremerkene satte prikken over i'en :-P

 

/ Jertli hilsen Christina ;-)

Det går likar i morra

I dag begynte det å tikke inn meldinger både her og der, om at bloggen min hadde klikka. Og så sannelig, da jeg trykket meg inn for å se hva det var snakk om, oppdaget jeg at det var rimelig kaotisk stort sett overalt her inne.

 

 

Det er langt fra i orden enda, og kaoset skyldes rett og slett at Nettavisen legger om designet på både nettsider og blogger i skrivende stund. Jeg syns det er innafor at det forekommer tekniske utfordringer underveis - og jeg håper dere også er tålmodige fram til alt er i orden :-)

Jeg vet også at det er en del utfordringer som gjenstår, blant annet har jeg skjønt at særlig annonsene har gått litt bananas i dag. Dette håper jeg er på stell i løpet av kort tid.

Jeg er ingen stor fan av endringer, det har jeg aldri vært - og det fikk meg til å tenke på stjernetegn.. For som liten fikk jeg bestandig høre at grunnen til at jeg mislikte endringer, var at jeg var født i stjernetegnet Tyren. Hehe, er det noen som fortsatt leser horoskop - eller var det et nittitalls-fenomen?

Jeg vet ikke hva jeg tenker om å være født i Tyrens tegn, men jeg husker i alle fall at jeg hatet forandringer da jeg var liten. Jeg begynte å grine da jeg fikk høre at mamma og pappa skulle male stua i en annen farge, for eksempel ;-)

Så nå skal frøken Tyr ta kvelden, det har vært en lang og krevende dag i endringens tegn. Håper det blir likar i morra :-)

 

/ Det lukter jo freeeeedag!

Kattepasseren

For noen dager siden ringte et vennepar, og lurte på om vi kunne mate katten deres. De egentlige kattepasserne skulle en tur på hytta, og Peter tok på seg oppdraget med glede. Han trodde først vi skulle ha katten hjemme hos oss, og ble litt bekymret for hvordan vi skulle løse det siden vi har hund, haha :-)

Men etter at han forstod at katten kunne være hjemme hos seg selv, har han matet den og sluppet den inn og ut - og i det hele tatt fremstått som svært ansvarlig og dedikert.

I går trengte jeg noen bilder fra osloturen vår, så jeg spurte om jeg kunne finne dem selv på kamerarullen hans på mobilen. Det var i orden - men ikke bare fant jeg oslobildene, jeg fant også en liten gjeng med bilder av katten.

Det viste seg altså at den dedikerte kattepasseren har knipset bilder for å sende til eierne. Veldig koselig tenkt syns jeg, og det startet bra:

 

 

 

 

Man setter jo bestandig pris på bilder fra livet hjemme når man er på ferie, så jeg er rimelig sikker på at dette var kjærkomment for eierne.

Men så tok bildene en litt uventet vending.. Jeg ble faktisk sittende å gruble, og til slutt måtte jeg spørre hva i all verden det var han hadde foreviget her:

 

 

- "Åja", svarte Peter, "Du mener bildet med øl'en og tortilla chipsene? Nei, det tok jeg på kvelden før natt til 1.mai. Det neste bildet er også fra den samme kvelden."

Jeg scrollet videre, og fikk se dette:

 

 

Neste gang vennene våre skal på ferie, tipper jeg Peter får ansvaret hele uka ;-)

 

/ Good one, Mister ;-)

Oslotur og burger på brygga

Ah, skal si en Oslo-tur gjør sitt med humøret! Selv om det føles godt å ikke bo i gryta lenger, så er det jaggu fint å stikke nesa innom en gang i blant for å kjenne på livet :-)

 

 

Og ekstra trivelig er det jo på dager som i dag, når Peter og jeg skal i det samme møtet begge to, for det betyr tur-retur Larvik i en bil der vi sitter og skravler om alt og ingenting. Da innser vi gjerne at det er godt med litt avveksling fra det samme gamle hjemmekontoret innimellom.. ;-)

 


Spennende saker på gang - gleder meg til å fortelle mer!

 


Fra Peters snap, like kunstnerisk som fargen på håret, han der :-)

 

Etter møtet var planen (min) at vi skulle haste videre til Ikea, slik at vi muligens kunne rekke å komme oss ut på E18 før den verste rushtrafikken var i gang. Vi skulle akkurat til å bestille hver vår smoothie til å slurpe i bilen, da Peter plutselig bråstoppet og kikket på telefonen sin.

Så kikket han på meg med et merkelig blikk, før han forklarte at han hadde glemt at han hadde en avtale hjemme i Larvik om litt over to timer. Jeg var sikker på at han løy, for av en eller annen grunn var han ikke like klar for Ikea som meg - men det viste seg altså at han snakket sant.

Dermed kunne jeg se langt etter den etterlengtede Ikea-turen min, så vi bestilte med oss en ekstra smoothie isteden, og stakk innom lillesøsteren min som jobber på Aker Brygge. Og det endte jo egentlig opp med å bli mye koseligere enn å traske rundt på et varehus på Slependen, da ;-)

Skrubbsultne som vi var, bestilte vi hver vår hamburger som vi nøt ute i finværet - og jeg er fortsatt stappmett, åtte timer etter.

 

 

På vei til parkeringshuset stakk jeg innom "Billys", den fancy frisørsalongen jeg vant gavekort fra på Vixen Blog Awards i januar.. Jeg har jo enda ikke fått somlet meg til å sette opp en time, så jeg måtte bare spørre hvor lenge gavekortet varte, hehe ;-)

 

 

Planen er såklart å få brukt dette gavekortet snart - og jeg må si jeg gleder meg skikkelig! Jeg har jo litt sånn blandede erfaringer med å prøve nye frisører, men som Peter sier: "Blir det bra, så blir det bra - blir det krise, så blir det et blogginnlegg.."

Nå er klokka over 22 og det gjespes iherdig - regner med det er nok et gæmlistegn at man blir utslitt av å være en tur i storbyen.. ;-)

 

/ Nattinatt

Adjøss April!

Skjønner ikke hva som skjer med disse månedsoppsummeringene mine, jeg har i alle fall en tendens til å glemme dem.. Men etter denne fantastiske helgen med en real forsmak på hvilken årstid som ligger og venter - syns jeg det er på sin plass å se tilbake på måneden som har gått. Så here we go, her kommer en liten oppsummering av april :-)

 

APRIL

Beste kjøp

Her blir jeg jo nødt til å velge det jeg håper er årets viktigste investering i hagen til familien Klonk: Trampolina. Jeg kommer såklart til å gå med kryssede fingre hele sommeren for at vi ikke havner på legevakten med skader - men ungene er i fyr og flamme, og jeg lever en stund på den gleden :-)

 

Verste bomkjøp

Jeg kjøpte to nye bukser til lillesnuppa da jeg var i byen sist, en i mykt, svart stoff med glidelås på lommene, og en med masse mønster på i sommerlige farger. Det har aldri vært noe problem å kjøpe klær til storebror, for han har aldri vært spesielt opptatt av hva han har på seg. Viser seg, som med det meste annet, at de to barna er klin forskjellige. Buksene skal i alle fall ikke på, så da er det vel mye som tyder på at mammas klessmak allerede er skikkelig teit..

 

Peter-øyeblikk

Etter det som må ha vært seks uker med masing, har Peter endelig vasket bilen innvendig. Ja, jeg vet jeg bare kunne gjort det selv, men det var det jeg gjorde sist - og gangen før der igjen. Den mannen trenger å lære seg at ting må vedlikeholdes, og nå er bilen altså så skinnende ren at jeg vurderer å spise middagen i morgen rett av dashbordet. My man - han kan, bare han blir mast nok på ;-)

 

Christina-øyeblikk

Det må være da jeg løy fiskeselgeren som stod på døra, rett opp i ansiktet. Og jeg som aldri juger! (Les mer om det her)

 

Fullførte prosjekt

Når man har vært forlovet siden desember 2011, må det jo kunne kategoriseres som et fullført prosjekt å få gifteringene i hus..? De er riktignok ikke enda, men det er jaggu et gigantisk steg i riktig retning ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Prosjekt som videreføres til neste måned

Jeg kommer meg nok ikke ut av malingsbobla på en stund, og nå har jeg i alle fall bestemt meg for at det er the master bedroom som skal til pers neste gang. Maling er kjøpt inn, så nå gjelder det bare å finne noen dager etter hverandre der det ikke er altfor hektisk.

 

Gladeste øyeblikk

April har vært full av glade øyeblikk, men akkurat nå må jeg nesten velge noe som kom fram på foreldresamtalene i barnehagen. Begge de to ped-lederne kunne nemlig fortelle at begge barna våre er ivrige til å rekke opp hånda i samling! Og til å ha en mor som var så sjenert at hun nesten begynte å grine bare noen spurte om navnet hennes i hele barndommen - er dette nesten litt utrolig. Jeg er ufattelig glad for at ingen av dem ser ut til å ha arvet sin mors sjenerthet!

 

Tristeste øyeblikk

Da barna og jeg hadde sittet klistret foran skjermen i en hel evighet mens vi ventet på at papsen skulle være med på God Morgen Norge, måtte selvfølgelig begge barna tisse bare sekunder før Peter skulle på. Så da Peters stemme ljomet fra TV'en i stua, satt den ene på do, mens den andre vasket hender - og mor stod og trippet i døråpningen. Det ble mildt sagt dårlig stemning - men det gikk delvis over da vi fant ut at vi kunne spole.

 

Bilde som aldri havnet på bloggen

Noe av det verste jeg vet er når Peter skal ta bilder av meg, han er helt elendig på å gi instruksjoner - hvis han i det hele tatt gir noen. Så da jeg skulle ta bilder til et innlegg for et par uker siden, fant jeg ut at jeg fikk teste selvutløseren. Hvor vanskelig kan det være, liksom?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nailed it..

 

Friskus

Jeg har ikke trent på mange år, men da vi var i Sverige i påsken, var vi innom en sportsbutikk der det var masse salg. Jeg endte opp med å kjøpe meg fire treningstopper. Hvis ikke det er friskus, så vet ikke jeg ;-)

 

Daffus

Peter skulle ha et samarbeid med Freia denne uka, og fikk i den forbindelse en hel haug med sjokolader i posten. Og, vel. Det gikk jo som det måtte gå, det.

 

 

Yndlingssanger

Denne måneden har det vært mange spretne favoritter - litt vår-optimisme!
Alexandra Joner - Kilimanjaro
Galantis - Rich Boy
Oliver Moldan - High & low

 

Favoritt-blogginnlegg

Det skal vel mye til å overgå historien om jatan-satan, haha.. "Det der er ikke lov å si"

 

/ Takk for nå april - og velkommen mai, håper du blir fin!

Sommer'n er i boks

Helt siden jeg satt på en forelesning i 2011 og hørte en lege snakke om alle de kompliserte bruddene han var vitne til hver sommer på legevakten, har jeg vært fast bestemt på at mine barn aldri skulle få trampoline. Aldri.

Ja, det er moro for ungene, og som oftest går det veldig bra. Men går det galt, så går det gjerne også skikkelig galt - hvertfall i følge legen for seks år siden. Jeg husker til og med han fikk spørsmål fra salen om han hadde trampoline hjemme siden han hadde fire barn - hvorav svaret var nei. Han kunne riktignok ikke nekte ungene sine å hoppe sammen med nabobarna på andres trampoliner - men han mente altså at han gjorde det han kunne for å begrense hoppingen ved ikke å ha fri tilgang i egen hage.

Så dette har altså vært min sannhet de siste seks årene. Trampoline er farlig, det.

Men.. Da vi var på førstehjelpskurs i regi av barnehagen for noen uker siden, benyttet jeg anledningen til å spørre kurslederen som også jobbet i ambulansetjenesten, om han hadde noen tanker rundt trampoliner nå som vi nærmer oss sommersesongen.

Og han var rett og slett så positiv, at jeg bestemte meg for å ta trampoline-spørsmålet opp til vurdering i heimen igjen. Og sånn hadde det seg altså at mors feriepenger, i år gikk til en ny innretning i hagen. En investering for fellesskapet, om du vil :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Barna ble hentet av Mormor og Bestefar før lunsj, og visste såklart ingenting om hva som skulle foregå hjemme i hagen mens de var på utflukt. Vi hadde regnet med å smelle opp trampolina på en time, men til tross for at vi var tre voksne som jobbet iherdig fra start til slutt - tok det nærmere fire timer før hoppert'en var fiks ferdig.

Jeg velger å skylde på den verste bruksanvisningen ever - mens Peter muligens vil påstå at det var feil person som hadde ansvaret for bruksanvisning og delegering.

Uansett ble det julaften og bursdag og hurramegrundt på samme dag da ungene endelig kom hjem :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

De to små sovnet på et blunk i kveld, for å si det sånn. Forhåpentligvis rekker de å spise frokost før det bærer ut igjen i morgen tidlig, men da får vi innføre noen trampoline-regler.

For jeg har ingen planer om å møte foreleseren fra 2011 på legevakta i løpet av sommeren ;-)

 

/ Jeg har derimot ingen planer om å hoppe med det første.. les mer om det her: Hoppekua ;-)

Flekkene på veggen

Jeg vet ikke helt hva som skjedde i går, men å våkne til en knallblå himmel gjør jo sitt med humøret! Særlig når man halve natta sover til lyden av pøsregn som trommer på taket, og man tenker at meterologene bommet stort ved å melde strålende sol klokka 07.00..

 


Meterologene: Ten points :-)

 

I går hadde jeg en veldig rar dag. Først tenkte jeg at jeg muligens var i ferd med å våkne etter vinterdvalen, men så begynte jeg å fundere på om jeg kanskje heller er i ferd med å forlate den mest forvirrende småbarnsmor-dvalen. Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg ting på samme måte som jeg så ting i går.

For helt siden jeg ble mamma for første gang, har jeg liksom bare flydd rundt i en boble og utsatt ting. For eksempel har jeg sett at vinduene har vært skitne, men jeg har rett og slett hatt så mye annet å bruke kreftene mine på, at vinduene har havnet veldig langt ned på prioriteringslista.

Og akkurat det syns jeg er greit. Jeg bryr meg ikke om at andre ser at vinduene mine er skitne, for når man har små barn i hus, syns jeg det er helt greit at ting henger litt på halv tolv. Spør du meg, så skal det være sånn. Det er tross alt mange andre ting som er viktigere, enn å ha shiny vinduer.

Da jeg var liten, husker jeg mormor snakket om vårrengjøring. Da skulle man gå grundig til verks, teppene skulle ut, gardiner skulle ned, vegger og tak skulle vaskes. Jeg har aldri hatt noen vårrengjøring.. ;-)

Men i går, rett etter at vi hadde spist lørdagstaco med svigers, ble jeg sittende å se på kjøkkenveggen bak Peter. Der var det noen flekker jeg tror jeg har sett før, eller kanskje ikke. Det så ut som jordbær-smoothie, og det er ikke godt å si hvor lenge de har vært der. En uke, et år, kanskje lenger.

Plutselig fikk jeg bare litt nok. Jeg gikk og hentet en svamp, og begynte å gnikke på veggen. Og mens jeg satt der og gnikket, oppdaget jeg flere og flere flekker etterhvert som jeg beveget meg bortover. Det var ikke store flekkene, men de var der. Uvisst når og hvordan de havnet der.

Så ropte sønnen min på meg fra stua, men da var jeg så godt inne i vaskemodusen at jeg tenkte at jeg fikk gjøre meg ferdig før jeg gikk for å se hva det var. Jeg hørte de andre mumle rundt tacobordet, før svigermor fikk øye på meg og svarte han som satt i stua:

- "Mamma, hun.. Hun vasker visst veggen, hun nå.."

Det må jo ha vært litt av et syn - og jeg regner med svigermor gjorde seg noen tanker.. Men nå er i alle fall flekkene borte og det føles så utrolig deilig! Jeg vet at det er søndag og hviledag i dag, men nå som jeg først er i gang, blir jeg bare nødt til å fortsette jakten på usette flekker.

For hvem vet, kanskje går det tre år til neste gang jeg ser dem igjen ;-)

 

 

/ Goooood søndag!

Disse følger jeg på Snapchat

Jeg angrer fortsatt ikke på at jeg har tatt Snapchat tilbake i livet mitt. Det er moro å snappe selv, men det er minst like artig å sjekke storyen til alle de forskjellige folka jeg følger!

Noen dager rekker jeg ikke å få med meg alt, men det gjør liksom ikke noe. Snapchat er enda mer ferskvare enn blogg - og det er jo det som gjør det ekstra artig.

Jeg følger selvsagt en del venner (og noen bloggere, deriblant Pappahjerte, hehe) - men i tillegg til dem ser lista i dag slik ut:

 

Herman Flesvig (Hurraskotupp1)
Helt tilfeldig at jeg nevner han først altså.. Hadde jeg vært litt yngre og litt mer singel, så hadde jeg nok printet ut noen bilder av ham og hengt dem opp på veggen. Med den lune og utrolig fine humoren sin, har han blitt en av mine absolutte favoritter - og jeg gleder meg til hver fredag der han drar "Heut' ist mein tag"-strofa med øyenbryn synket til perfeksjon.

 


"Hei Herman! Dama mi liker deg bedre enn hu liker meg.." - sitat Peter

 

Geeohsnap
De fleste har vel hørt om denne karen nå.. Geir Ove Pedersen er rangert som en av verdens mest kreative snapchattere - og han er fra Kristiansand! Han tar bilder av folk på gata i helt vanlige hverdagssituasjoner - før han omskaper dem til rene kunstverk ved å tegne inn diverse effekter slik at personene blir en del av helt nye situasjoner. Geir Ove virker i tillegg som en skikkelig jovial og trivelig fyr - og er det noe jeg liker, så er det sånne folk ;-)

Makeupmalin
Apropos joviale og trivelige folk, Malin Nesvoll Vangnes er for mange kjent som jenta i "Jeg mot meg" som gikk på Nrk for en stund siden. Jeg vet ikke hva det er med denne jenta som får meg så glad, men hun deler av seg selv på en måte som gjør at man blir litt hekta. Malin lever av Youtube og Snapchat, og oppdaterer derfor litt oftere enn gjennomsnittet. Jeg har vel nevnt det før, men jeg glemmer aldri den uka det var helt stille fra henne, og da hun endelig oppdaterte storyen sin, rant tårene nedover kinnene hennes mens hun unnskyldte seg for den lange pausen. Så forklarte hun at det skyldtes at det hadde blitt slutt mellom henne og "verdens beste Erlend". Jeg grein så fælt at Peter lurte på hva i all verden det var som hadde skjedd. Det hjalp jo ikke akkurat, at jeg bare klarte å hikste fram at "Det er slutt med Erlend".

VGTVRampelys
Denne kontoen oppdateres av Morten Hegseth Riiber og Vegard Harm, og det er av en eller annen grunn veldig artig å være med disse gutta på jobb. Jeg elsker kjemien mellom dem - selv om jeg blir litt svimmel av å tenke på at jeg er 14 år eldre enn Vegard. Getting old.

Kostholdsdamene
Dette er en fantastisk inspirerende konto som rett og slett går på rundgang blant en gjeng utrolig flinke damer! Samtlige er av ulike årsaker opptatt av kosthold og livsstil, og det er like spennende å se hvem som snapper hver eneste dag. Alle er flinke til å presentere seg hver gang de skal på, og man blir godt kjent med dem og deres historie. Her er det mange tips å hente, alt fra barnemat til kraftkoking, samt tips og triks i hverdagen!

Helsesnappen
Denne drives også av en gjeng dedikerte folk, og kontoen går på rundgang. Lister over hvem som snapper når, legges fortløpende ut på facebooksiden deres Helsesnappen - og her besvares også spørsmål som kommer inn, og som de av ulike årsaker ikke rekker å svare på i snap-tiden. Mye inspirasjon å hente fra dag til dag.

NRK P3nyheter (nrkp3nyheter)
Litt nyheter i snap-form er jo aldri feil :-)

Jared Leto (Jaredleto)
Haha, hva er det med denne rare mannen som gjør at jeg ikke klarer å slette ham?! Jeg var hodestups forelsket i ham da jeg var ung og satt klistret foran tv-skjermen og My So-Called Life, at jeg regner med det er noe av dette som henger igjen. Mannen ser ikke ut som han er en dag over 28 (han er 45!) og er utvilsomt like kjekk fortsatt. Men han er altså så utrolig sær og spesiell at jeg får litt fnatt og blir litt fascinert på samme tid ;-)

Jenny Skavlan (Jennyskavlancom)
Snapper veldig sjeldent - noe jeg mistenker har en sammenheng med travel hverdag som småbarnsmor. Men når hun først snapper, er det som oftest veldig artig.

Thomas Gullestad (fingern1)
Snapper like sjeldent som kona Jenny, men jeg håper det tar seg opp igjen snart.

Snapkollektivet
Denne kontoen har jeg akkurat begynt å følge, i beskrivelsen står det at de er en gjeng med jenter som ønsker et mer åpent og tolerant samfunn. Jeg har trua!

Mammabanden
8 ulike mødre bytter på å snappe fra hverdagen, og her er det ufattelig mye morsomt. Fra tid til annen har de også gjestesnappere - og det kan jo være at noen dere kjenner litt fra før kanskje dukker opp i nærmeste framtid.. ;-)

 


(Skjermbilde fra Mammabandens facebookside)

 

Jeg utvider gjerne snap-lista mi - så tips meg dersom det er noen jeg har gått glipp av! Det er alltid plass til noen flere favoritter ;-)

 

/ Konatil på Snap = umulius82 

Gi meg et tegn

Her i huset er det definitivt jeg som trives best med å ha det ryddig rundt meg, og jeg er vel også den eneste som faktisk legger merke til det når rotet er i ferd med å ta over huset. Peter derimot, enser det rett og slett ikke - og har store problemer med å se når støvsugeren må fram.

Kanskje var det derfor jeg fikk sjokk da Peter for noen måneder siden kom med et forslag som skulle forbedre kleskaoset som hoper seg opp over badekar-kanten hver eneste dag. Han foreslo nemlig at vi skulle lage hver vår "venteskuff" i kommoden som står i TV-stua oppe, der vi kunne legge de klærna vi har brukt - men som ikke trenger å vaskes helt enda.

Til min store overraskelse ble denne skuffen raskt en favoritt, for plutselig slapp jeg å gå til klesskapet når jeg trengte klær! Jeg begynte å fylle skuffen med rent undertøy og etterhvert også nyvaskede klær, og har bare tittet innom klesskapet de gangene jeg har lett etter noe spesielt. Men da har jeg til gjengjeld som oftest hatt dårlig tid, eller famlet rundt i halvmørke om kvelden på jakt etter en t-skjorte å sove i.

Så i motsetning til Peters skap (der det merkelig nok hersker ordning och reda) - ser mitt skap helt kaotisk ut:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg har utsatt i det lengste å rydde, for jeg syns det blir verre og verre bare jeg ser på det. Men i dag, da jeg skulle finne en genser jeg ikke hadde sett på en stund, tenkte jeg at jeg fikk overlate skapets skjebne til noe annet enn meg.

Så rett før jeg åpnet skapdøren mumlet jeg lavt: "Gi meg et tegn hvis jeg bør få ryddet dette skapet."

Jeg tenkte at tegnet kunne være at jeg oppdaget en genser jeg hadde savnet skikkelig, eller en bukse jeg burde kvittet meg med for lengst.. Noe i den gata. Men så åpner jeg altså skapdøra, løfter på to gensere, og oppdager dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Så det var der den lå, ja. Den savnede dukken som har vært sporsløst forsvunnet i en hel evighet nå.

Men da tenker jeg vi sier det er greit.

 

/ Er ikke overtroisk altså - men et tegn er et tegn X-)

Det der er ikke lov å si

Siden Peter skulle være med på God Morgen Norge i dag tidlig, dro han til Oslo i går kveld for å slippe å stå opp så tidlig i dag. Og det er koselig å være hjemme alene med barna altså, men jeg må innrømme at det går ei kule varmt til tider, når jeg må prestere som aleneforelder.

Og da det tredje glasset med vann eller saft eller melk eller hva søren det var, gikk i bakken før hanen gol i dag tidlig, spratt det et lite f-banneord ut av munnen til mor. Helt spontant, helt umerkelig.

Trodde jeg.

- "Eh, mamma..?!", kom det klart og tydelig fra 5-åringen, "Det der er ikke lov å si, altså.."

Jeg måtte ta meg sammen for ikke å dra på smilebåndet da jeg møtte det strenge blikket hans, for de siste ukene har vi snakket mye om at banning er teit og at det er ord vi ikke trenger å si. Dessverre er jeg fæl til å utbryte "herregud" i tide og utide - mens Peter drar til med et f-ord fra tid til annen. Derfor er det naturligvis bare disse to ordene som har blitt plukket opp av de små ørene hans, og som har blitt gjentatt med jevne mellomrom.

- "Nei", svarte jeg mens jeg tørket opp sølet, "Det har du helt rett i. Unnskyld, det var ikke pent!"

- "Nei. Det er ikke lov å si", fortsatte den lille, "Akkurat som at det ikke er lov å si Hælvete-i-jatansatan-og-fyfaen-og-fyfasan."

Ordene kom trillende ut av munnen hans som om det var en regle han hadde øvd på. Jeg satt bare og måpte - jatan-hvaforno?

5-åringen var like alvorlig, så begynte han å nikke ettertenksomt før han fortsatte:

- "Det er faktisk ikke lov å si "Herregud" heller, mamma. Sånn som du pleier. Da er det faktisk bedre å si "Heia gud".

Close-up of Mixed-Breed monkey between Chimpanzee and Bonobo smiling, 8 years old

 

/ Noen ganger glemmer jeg at han har venner i barnehagen :-P

5 tips for den perfekte BH-en

For et par uker siden skrev jeg et innlegg som handlet om at Puppene mine er vekk og at ingen av de gamle bh-ene passer lenger.

Det jeg ikke skrev i innlegget, og som gjør historien litt småflau, er at jeg har en mor som jobber i en undertøysbutikk. Hun fikk jo selvsagt litt noia da hun leste blogginnlegget og så at jeg bare hadde bh-er som henger og slenger både her og der - og mente at det var på tide at jeg spanderte på meg noe nytt undertøy.

 

SONY DSC

 

Derfor stakk jeg en tur innom butikken hun jobber, og der ble jeg minnet på noen tips og triks som jeg tenkte å videreformidle. For alle vi jenter som har vært på bh-shopping alene, vet jo at det er lett å gå seg vill i bh-jungelen!

Som oftest står man i et prøverom helt for seg selv mens man svetter og irriterer seg over den kjipe lyssettingen, og da er det veldig enkelt å ende opp med å kjøpe en bh som bare passer sånn nesten - og som verken løfter eller former ;-)

 



Som for eksempel dette ;-)

 

Det fører meg rett til Tips nummer 1:
Dra til en undertøysbutikk der du kan få hjelp av butikkansatte som har skikkelig peiling! Ansatte som mamma, som hjelper deg å finne den perfekte bh-en for akkurat dine pupper og din kropp.

For kanskje bruker du nemlig ikke lenger den samme størrelsen som du alltid har kjøpt - kroppene våre endrer seg jo hele livet. Og hva med stropper som sklir ned over skuldrene, eller bryster som ramler litt over kanten når du bøyer deg framover? Det skyldes jo bare feil bh-størrelse - og spesialiserte butikker har noe som passer akkurat deg.

Men hvis du ønsker å kjøpe bh uten hjelp, er det lurt å huske på:

Tips nummer 2:
Ikke velg en bh med for stor omkrets rundt ryggen. Den skal sitte vannrett på ryggen, så dersom ryggstykket sklir oppover mellom skulderbladene, er omkretsen for stor. En huskeregel er at hovedtyngden av bysten skal bæres av ryggstykket, ikke av skulderstroppene - derfor er det viktig at bh-en sitter stramt nok rundt ryggen. Dessuten er det viktig at du bruker den ytterste hempen, slik at du har litt å stramme inn på etterhvert som bh-en blir slakkere i strikken.

 

Tips nummer 3:
Puppene skal ikke falle ut av bh-en når du bøyer deg framover, så pass på at du finner en cup-størrelse som er stor/liten nok og gir god støtte. Cupen skal være stor nok til å holde på hele brystet - og ikke så liten at den presser den øverste delen av puppene over kanten, slik at man ender opp med fire pupper. Det holder med to.

Foretrekker du bh med spiler, skal disse sitte tett mot kroppen og ikke føles ubehagelige, det samme gjelder den lille biten på bh-en mellom puppene, som det er viktig at sitter stramt inn mot brystbeinet.

 


Det var bedre!

 

Tips nummer 4:
Under skulderstroppene skal du få plass til én pekefinger under hver stropp; stroppene skal ikke skjære inn i skuldrene, og de skal heller ikke skli ned over overarmene. Og jo større bryster, jo bredere bør stroppene være, slik at vekten fordeles så mye som mulig.

 

Tips nummer 5:
Investerer du i en litt dyrere bh, så har du den litt lenger. Det sier seg selv at de billigste bh-ene er produsert i de billigste materialene og at kvaliteten blir deretter. Kjøp den beste lommeboka har råd til!

 


Og det er ingenting i veien med å kjøpe den samme modellen i ulike farger ;-)

 

Ekspertene skal ha det til at man faktisk kan se yngre ut dersom man bruker undertøy i riktig størrelse - personlig har jeg ikke merket noe til akkurat dette.. Men samme det, det viktigste må jo være å finne en bh som holder på godsakene - uansett form og fasong :-)

 

/ God søndag, med store eller små - lange eller korte!

Kinderegg-mysteriet

Jeg vet ikke om det er sånn at de fleste menn er distré, men jeg er i alle fall samboer med en som er det. Fra tid til annen - eller i grunnen ganske så ofte, er det som om han befinner seg på sin egen planet.

Jeg skal innrømme at det til tider er veldig frustrerende, men en sjelden gang dukker det faktisk opp en og annen fordel også ;-)

Det har seg nemlig sånn at barna mine elsker kinderegg. Ganske ofte er kinderegg et av ønskene som føres på handlelista før helgen, og selv om vi bare trenger to, kjøper vi bestandig pakken med tre stykker i.

 

 

Hver lørdag er det full fres med lørdagsgodteri og kinderegg-spenning til barne-tv, og mens sjokoladen fortæres, studerer vi bruksanvisningene og setter sammen overraskelsene som gjemte seg inni eggene.

 

 

Men aldri.. Aldri noensinne - ikke én eneste gang, har gubben stusset over hvor det blir av det siste egget. Aldri!

 

 

/ Jeg hadde definitivt lagt merke til noe sånt.. ;-)

"Det er bare jeg som spiser fisk her"

I dag hadde vi nettopp stappet den siste middagsbiten i munnen, da det ringte på døra. Ungene hoppet hylende ned fra hver sin stol og bykset mot døra, og hunden satte i å bjeffe som om det var fanden som sto på utsiden.

Døra var låst, og barna ble stående i en liten evighet og fikle med å få den opp - derfor gikk Peter bort for å hjelpe dem. Da døra endelig åpnet seg, hørte jeg en mannestemme som sa et eller annet - og Peter som mumlet "Bare vent litt.." før han ropte navnet mitt.

Great. Peter roper bestandig på meg når det kommer selgere på døra - for han klarer aldri å si nei. Jeg er ikke spesielt god på det jeg heller, men jeg er en anelse mer skeptisk enn Peter..

Jeg gikk ut i gangen, og fikk øye på et ukjent ansikt som smilte mot meg fra trappa.

- "Heisann! Jeg lurte på om dere er interessert i å kjøpe fisk? Renskåret villfisk! Både skinn- og benfri."

Eh, hvaforno? Om vi vil kjøpe fisk? Jeg hadde forventet meg loddsalg eller noe i den gata, ikke renskåret villfisk.. Jeg fikk øye på den store varebilen som sto parkert på utsiden, mens jeg tenkte på hvor stappmett jeg var etter middagen vi knapt nok hadde rukket å spise ferdig.

Så så jeg med gru for meg den fulle fryseboksen vi har i boden. Vi er dårlige på å planlegge middager i blant, og ender stadig opp med å fryse ned ting som er i ferd med å gå ut på dato. Gjerne fisk.

Mannen kikket på meg - så på Peter, og tilbake på meg igjen. Så tok han fram en oversikt over alle produktene og ga den til Peter.

Jeg måtte tenke kjapt. Så jeg sa høyt og tydelig og bestemt:

- "Nei, det blir nok ikke aktuelt gitt. Det er bare jeg som spiser fisk her."

Herregud. "Det er bare jeg som spiser fisk her". Jeg kunne vel i grunnen sagt hva som helst annet - men jeg valgte altså å dra en løgn for den stakkars fiskeselgeren som sto der og gjorde jobben sin. Det er definitivt ikke bare jeg som spiser fisk i denne husstanden, men jeg klarte bare ikke skylde på at fryseren var full.

- "Åj, er det det, ja!", svarte mannen like blid, "Men hvis det bare er du som spiser fisk, så passer det jo kanskje ekstra bra at produktene våre er ferskfryste og pakket i ferdige serveringsstykker?"

Jeg tenkte så det knaket, mens jeg stirret hardt på Peter i håp om at han kunne hjelpe meg litt på vei. Men han sto i egne tanker der han saumfarte produktoversikten mannen nettopp hadde gitt ham - og hadde åpenbart ikke fått med seg min lille løgn for hvorfor vi ikke skulle kjøpe fisk.

For plutselig utbrøt min kjære mann i voldsomt engasjement:

- "Dæven! Selger du koljekaker?! Jeg elsker jo kolje! Det spiser jo ungene også, Christina. Kan vi ikke ta to kilo, da?"

 

Fisher holding a big atlantic salmon fish in the fishing harbor

 

/ Takk skal du ha, Peter. Takk.

Har du grodd den selv?!

I helgen var vi på besøk hos Mormor og Bestefar, og der fikk jeg øye på noe i vinduskarmen som jeg mente å dra kjensel på.

- "Jøss, hva slags plante er det?", spurte jeg nysgjerrig.

 

 

- "Den der?", svarte Mormor, "Åja, nei den.. Det er bare en sånn avokadoplante, det."

"Bare en sånn avokadoplante"..? Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å legge en avokadostein i vann med håp om at det en vakker dag skal sprette ut en liten spire. Vi snakker et titalls ganger - og det har ikke vært antydning til liv noen av gangene, til tross for masse sollys og utskifting av vann med jevne mellomrom. Det var ikke snakk om at Mormor kunne ha gått gjennom den samme prosessen uten å si noe til omverdenen.

- "Ååååå", mumlet jeg, "Du kjøpte den ferdig spiret! Som en ferdig plante, liksom?"

- "Neida", svarte Mormor lett.

- "Hæ? Har du grodd den selv?!", utbrøt jeg sjokkert.

- "Ja", humret Mormor.

- "Jammen..", stotret jeg, "Hvordan fikk du til det? Hadde du steinen i vann, og.. Tok det ikke veldig lang tid? Byttet du vann veldig ofte? Ville du ikke gi opp underveis?"

- "Jo, det er klart, det tok jo ganske lang tid..", humret hun fornøyd og gikk ut på kjøkkenet for å lage kaffe.

 

 

Én ting er i alle fall sikkert: Den dagen jeg klarer å gro en liten avokadoplante, kommer jeg til å proklamere det til alle jeg kjenner. Det blir hornmusikk og tale fra ordføreren. Pølser til barna og fest på kvelden.

Man kan faktisk ikke bare sette potta i vinduskarmen og late som ingenting. Vi snakker toppen av fenomenet "grønne fingre". Skills.

 

/ Mormor ass

Let's talk about ex

For noen uker siden ble Peter kontaktet av Scenegal - en gjeng med lokale Larvikstalenter som planlegger en forestilling til sommeren som heter "Spillelista". Der samler de musikalske minner fra forskjellige Larviksfolk - og Peter fikk æren av å bidra med en sang som betyr mye for ham.

Da Peter først ble spurt, sa han til meg at han kom til å velge sangen han og eksen hørte mye på før Peter dro i militæret. Vi lo så vi skrattet begge to, det var jo bare en spøk - men det fikk meg til å tenke på hvor ålreit det er at vi har et så avslappet forhold til ekser!

Mange syns kanskje det er rart, og jeg vet i grunnen ikke hvordan det ble sånn, men dette med tidligere forhold har vi vært veldig åpne og ærlige om fra dag én. Misforstå meg rett, det er ikke sånn at vi sitter og snakker om eksene våre mens vi spiser middag, men de gangene det av en eller annen grunn dukker opp, så føles det helt greit å snakke om.

Nå skal det sies at ingen av oss har nevneverdig kontakt med noen av eksene våre, og tanken på at vi har vært samboere med andre i flere år føles helt fjern, men jeg er så glad for at vi begge rakk å få noen forhold på samvittigheten før vi traff hverandre! Man lærer mye om seg selv og sine preferanser i hvert forhold man er i, og det er jo veldig fint å ha et sammenligningsgrunnlag i bagasjen.. ;-)

Både Peter og jeg har opplevd kjærlighetssorg på kroppen flere ganger - og dét er jo opplevelser der man virkelig får kjenne at man lever. Jeg glemmer aldri at jeg lå i fosterstilling under dyna med rullgardina trukket langt ned mens jeg tenkte at nå, nå stopper faktisk verden. Dette går jo bare ikke, hvordan skal jeg komme meg videre?

Men så går dagene og ting gjør etterhvert litt og litt mindre vondt. Og plutselig når man den dagen der man tenker: "Herregud. Det kommer til å ordne seg. Ting er ikke bra - men jeg ser tunnelen og jeg vet at jeg kommer til å komme ut av den en dag!"

Men den merkeligste følelsen av dem alle - det er det øyeblikket der man innser at det faktisk var en grunn til at ingen av de tidligere forholdene fungerte.. Og at dersom noe som helst hadde vært ugjort, så ville ikke enkelte veier møttes:

 

 

Og det er jeg jo ganske glad for, her vi sitter med to små apekatter og har det som plommene i egget :-)

Peter var forresten overbevist om at han måtte ha en dame som elsket "Kongen av Queens" og Pepsi Max. Jeg gjorde ingen av delene - men så fant han etterhvert ut at jeg ikke brukte 7 timer på badet før vi skulle forlate leiligheten, og da ordnet det seg likevel.

 

/ Noen ekser fortjener kanskje en liten takk også ;-)

Konatil tar ikke selvkritikk

I forrige uke skrev jeg om konstruktive tilbakemeldinger jeg får på bloggen, og at en av fordelene ved å ha åpent kommentarfelt er at jeg iblant blir gjort oppmerksom på ting jeg ikke har tenkt over selv.

Fra tid til annen dukker det imidlertid opp konstruktive kommentarer som jeg kanskje ikke er like enig i, og vanligvis syns jeg det er nok å svare i kommentarfeltet.

Men da det nylig kom inn en reflektert (og veldig hyggelig!) kommentar som jeg følte var helt misforstått - tenkte jeg at det kunne være greit med en forklaring i plenum. For kanskje det er flere som har tenkt den samme tanken - og det gjør meg i så fall veldig trist!


(Noe lignende jeg har tenkt på et par ganger, men ikke turt å si fordi jeg er redd for å bli oppfattet som overfølsom, er dette med kropp og kroppsbilde. Du er jo en flott stemme mot dette presset og byr på deg selv som en motvekt til dette. Tanken er i utgangspunktet topp! Men noen ganger virker det som du er misfornøyd med deg selv. Du framstiller det som du ikke bryr deg, men når du gjør narr av både pupper, rumpe, fødselskroppen, fotogenitet og samtidig virker som du er veldig opptatt av sunnhet, stusser jeg litt. For jeg mener du ser kjempebra ut. Jeg ser at gjenkjennelsesverdien er stor blant leserne dine og at dere ler av dere selv sammen. Det jeg forsøker å peke på er vel egentlig at det er en balanse her også, at det vil alltid være noen der ute som kanskje i utgangspunktet var fornøyd og identifiserer seg med deg, og kan bli påvirket av at du er misfornøyd.
For selv om man gjør narr av "hengepupper" og samtidig ofte peker på hvor lite superstjerne man ser ut, og prøver å få fram at det er greit, skinner det så veldig gjennom at hvis du fikk velge, ville du valgt hvordan du så ut før barn og så videre. Og du som ser så naturlig bra ut! Flott, slank og ungdommelig.)

 

Jeg håper og tror at de fleste av dere ikke har tolket det slik når dere har lest innlegg jeg har skrevet der jeg gjør narr av kroppen min. Jeg har aldri, aldri skrevet at jeg er misfornøyd - og med fare for å få Jante på nakken: jeg har aldri skrevet det - for jeg er faktisk fornøyd med kroppen min!

Men! Jeg syns det må være lov å tulle med hvordan kroppen har endret seg etter to fødsler. Kroppen jeg har i dag, er ikke den samme kroppen jeg ble født med. Den har blitt slik etter to svangerskap og to fødsler - og dette er også ting jeg syns det både er viktig og fint å skrive om med jevne mellomrom.

Jeg ble nok litt provosert over utsagnet "..skinner det så veldig gjennom at hvis du fikk velge, ville du valgt hvordan du så ut før barn og så videre." - for hvis dette spørsmålet skal besvares, så er sannheten at jeg aldri har hatt det så bra som jeg har i dag. Jeg ville aldri byttet ut de slappe ammepuppene mine med de litt mer fyldige jeg hadde for ti år siden. Okei, så fylte de kanskje ut klærne mine litt bedre - men de hadde jo ingen historie! De var ikke to dinglende bevis på morskjærlighet og timesvis med fantastisk næringsproduksjon og uerstattelig kvalitetstid. Ting som betyr noe for meg.

Ja, jeg har gått ned noen bh-størrelser, men det at jeg tuller med det - betyr vel ikke automatisk at jeg er misfornøyd? Å ha en lattermild tilnærming til egen kropp, er bare sånn jeg er. Og jeg tror det er sunt, jeg :-)

Når det gjelder påstanden om at det alltid vil være noen der ute som i utgangspunktet var fornøyd med egen kropp - men som blir påvirket i negativ retning fordi det virker som om jeg er misfornøyd, så må jeg nesten komme inn på dette med bloggeransvar. For jeg er selvfølgelig enig i at vi bloggere har et enormt ansvar, men jeg mener også at det ligger en hårfin balansegang her.

For å komme med et eksempel: I fjor rett før påske, skrev jeg et innlegg om at Peter og jeg hadde sukkerstopp - og at vi derfor måtte finne alternative godsaker å fylle påskeegget med. Da fikk jeg en småsur mail fra ei jente som skrev at hun fikk dårlig samvittighet av å spise sukker, ettersom vi skulle være "flinke" og holde oss unna godteri.

Jeg må innrømme at jeg klødde meg litt i hodet da jeg leste mailen, men det speiler jo bare sakens kjerne: Jeg som blogger har et ansvar, men jeg kan ikke ta på meg skylden for at ei jente får dårlig samvittighet fordi hun spiser påskeegg fylt med godteri.

Jeg har mange tusen lesere innom hver eneste dag og jeg er bevisst på at min stemme høres av mange, men det sier seg selv at jeg ikke kan ta ansvar for andres følelser.

Kanskje derfor er det ekstra viktig for meg å få fram at jeg er fornøyd med kroppen min - selv om jeg gjør narr av den. Litt på samme måte som med gubben - jeg er fornøyd med ham også, selv om han er en skikkelig fjomp til tider ;-)

Så håper jeg at jeg kan fortsette å være en stemme mot dagens kroppspress, selv om jeg kommer til å fortsette å gjøre narr av min egen kropp. Den er jo tross alt min :-)

 

 

/ Kropp er topp!

Kickstart på uka

Påsken er passé - og jeg kickstartet liksågodt den nye uka med en svipptur innom legekontoret. Og mens jeg satt der, gikk det opp for meg hvor heldig jeg er :-)

 

 

Helt siden fastlegen min oppdaget at jeg ikke hadde tatt blodprøver på nærmere åtte år - har jeg sjekket vitamin- og mineralnivåene mine jevnlig. Det viste seg at jeg hadde gått med B- og D-vitaminmangel i flere år - og i dag var det altså dags for en ny kontroll. Målet er å ligge helt i toppen av de øvre sjiktene - og da må det knaskes litt tilskudd!

Ikke bare føles det bra å få tatt en blodprøvestatus i nye og ne for å få en slags oversikt over hvordan det ligger an - men hver gang jeg er innom for å få tatt disse prøvene må jeg klype meg litt i armen.

Venteværelset er jo fullt av mennesker i ulike aldere som ikke har det bra, og det får meg til å innse hvor heldig jeg er. Å ha en kropp som virker skal man ikke ta for gitt! For en takknemlig følelse det er å være på et legekontor uten å trenge hjelp.

Så gjenstår bare å krysse fingrene for at det kommer til å holde seg sånn i minst femti år til ;-)

 

/ God ny uke, folkens!

Si et lite pip!

Å leke gjemsel med toåringen er noe av det morsomste jeg vet, særlig de gangene hun bare lukker øynene og satser på at det er godt nok ;-)

Gjemmestedene er kanskje litt så som så - men den lille jenta er ekspert på å sitte musestille uten å lage en lyd. Og i går, da hun skulle gjemme seg for far i huset, fant hun et gjemmested så genialt at han faktisk ikke klarte å finne henne.

Peter har jo flere ganger skrytt av at han har blitt så flink til å rydde ut av bagen sin, men etter at vi kom hjem fra påskeferie på lørdag, har den stått urørt midt på gulvet. Den har nå blitt en del av inventaret - han enser den ikke lenger, og etter gårsdagens gjemmerunde innser jeg at han snakker sant.

Jeg sto på badet og lo så jeg ristet, mens jeg så hvordan pappaen føk fra rom til rom og ble mer og mer forvirret. Hvis ikke dette var karma på sitt beste, så vet ikke jeg ;-)

 

 

/ Lillesnuppa 1 - Pappa 0

Påske med Familien "Armer og Bein"

Herrejemini - ingen blogging på fire dager! Det har faktisk ikke skjedd før, men sånn kan det gå når man drar på påskeferie med en familie som er høyt og lavt ;-)

 

 

Torsdag morgen satte vi altså snuta mot feriehuset til svogers i Sverige - og jeg innså rimelig kjapt at jeg hadde pakket for en påske i solskinn og varmegrader i husveggen, framfor minusgrader, sur vind og sludd i lufta ;-)

 


Kommer sola til å titte fram, mon tro?

 


.. eh, neivel. Snø ja!

 

Jeg har jo nevnt før at jeg kommer fra en liten familie, og at jeg derfor storkoser meg med den gigantiske familien til Peter. Det er mye armer og bein hele dagen, og ungene elsker det!

Og om kvelden er det duket for slarving og latter og gamle røverhistorier for de voksne - og til min store glede var Quizen utgått til fordel for puslespill den første kvelden ;-)

 

 

 

Det verste med å være 12 mennesker på tur, er når man har små barn som våkner noen timer tidligere enn resten av gjengen - og man må snike seg rundt og hysje i flere timer.. Og gjerne også snike til seg en tidlig frokost på fjøla, sånn at man ikke sulter ihjel før den ordentlige frokosten dras i gang rundt klokka 12 ;-)

 


Lykken er en onkel som disker opp med lapper til frokost - og atpåtil trenger hjelp til å knekke eggene!

 


Flott ungdom som såvidt rakk å våkne til frokosten klokka 12 ;-)

 


Søteste påskepynten jeg har sett - den må lages til neste år!

 

Lørdag morgen pep det i telefonen min, og jeg oppdaget denne beskjeden:

 


En liten luring har vært inne og lagt inn en liten alarm..

 

Og da er det kjekt med en onkel som er helt rå på å tegne ledetråder for påskeharen!

 

 


Jekkpått!

 

I går takket vi for oss for denne gang, og suste hjemover mot Larvik. Jeg innså at jeg har nådd en viss alder da jeg tok meg selv i å puste lettet ut da vi parkerte bilen i gården. Vel hjemme, og alt hadde gått bra :-)

Og på trappa ventet til og med en liten overraskelse - vi som trodde påskeharen bare befant seg i Sverige i år! Jammen hadde han ikke rukket å hoppe innom Larvik en tur også.

 

 

Nå skal vi hente denne lille Teo-tassen, som har vært på overnatting hos Mormor og Besse - og mye tyder på at han har hatt det som plommen i påskeegget:

 

 

/ Borte bra - hjemme best

Konatil tar selvkritikk

Helt siden jeg startet denne bloggen har jeg hatt åpent kommentarfelt, og jeg lar også alle kommentarer gå gjennom uten at de må forhåndsgodkjennes.

De aller fleste av dere lister dere inn og ut igjen uten å legge igjen spor, men en gang i blant dukker det opp en og annen leser som har noe på hjertet som viser seg å være konstruktiv kritikk, og som får meg til å innse ting jeg ikke har tenkt over før. Og det er rett og slett fantastisk!

 

 

I går fikk jeg en sånn kommentar fra "Synøve", som hadde lest sjokoladepudding-innlegget mitt "Påskedessert med god samvittighet". Kommentaren lød som følger:

"Hei Christina! Jeg elsker bloggen din, og synes det er så fint med blogger som byr på noe ekte, ærlig og fint innhold! Og du er utrolig flink til å skrive, jeg koser meg skikkelig med alle innleggene dine. Jeg håper du nå ikke tar dette som noe annet en konstruktiv kritikk, for jeg har aldri hatt noe å utsette på det du skriver!

Men, jeg synes det er så synd at man må sortere mat etter "god samvittighet", og dermed også "dårlig samvittighet". Jeg er selv en jente i begynnelsen av 20-åra, og jeg merker hvor påvirket jeg kan bli av den ordbruken. Jeg tenkte med en gang at dette skulle jeg erstatte den planlagte sjokoladepuddingen med. Men jeg har jo egentlig ikke lyst til det, for jeg elsker sjokoladepudding!

Jeg er slank, sunn, og trener, så jeg burde jo egentlig ikke få dårlig samvittighet av å spise "vanlig" desserter full av sjokolade og sukker. Så lenge jeg ikke spiser det hver dag, og har et balansert kosthold, så mener jeg man kan spise stort sett det man vil. Jeg håper derfor i fremtiden at du kanskje tenker litt mer på hvordan ordbruken kan påvirke, og heller skriver noe a la "en annerledes dessert", eller simpelthen "påskedessert".

Som sagt, jeg elsker bloggen din og dette er ikke vondt ment. Bare en påminnelse:) Ha en kjempefin påske, med eller uten sukker og sjokolade!"

 

 

Først tenkte jeg: Jammen, dette er vel bare en liten filleting og ingenting å bry seg om..? Men så begynte det langsomt å gå opp for meg. Jeg er jo helt enig med Synøve - hvorfor i all verden skal vi klassifisere det vi putter i munnen med "god" og "dårlig" samvittighet? Mat skal vel ikke ha noe med samvittighet å gjøre?

Jeg må innrømme at dette ikke var i mine tanker da jeg valgte å kalle sjokoladepudding-innlegget for "Påskedessert med god samvittighet" - tanken min var simpelthen at siden påsken for de fleste av oss innebærer et noe høyere inntak av sukker enn vanlig, så syns jeg det er moro å leke meg med oppskrifter på sunnere varianter.

Men det betyr jo ikke at man ikke skal få spise det man vil med god samvittighet! Så lenge man har en fin balanse i kostholdet, så mener jeg det er ekstra viktig å kose seg med det man spiser.

På et eller annet tidspunkt blir det jo snakk om et mengdespørsmål, for det sier seg jo selv at det ikke er spesielt heldig å trykke innpå 9 kilo sjokolade på rappen - men hvis du virkelig elsker sjokoladepudding og gleder deg til å kose deg med favorittdesserten din - skal du selvfølgelig få lov til det :-)

Så takk til deg, Synøve - håper du har husket å kjøpe inn det som trengs for å lage favoritt-puddingen din! Jeg er uansett sikker på at påsken kommer til å bli mye bedre uten samvittighet - god eller dårlig ;-)

 

/ God påske, folkens!

Si hei til Norges dummeste blogger

 

- "Hæ..?" mumlet jeg. Vi satt på verandaen i solen, Peter hadde akkurat kommet hjem fra Oslo og ungene sparket ball på plenen.

Det hadde plinget i telefonen min for få sekunder siden, og da jeg sjekket hva det var, oppdaget jeg en mail fra en mann jeg ikke kjente navnet på.

- "Øy, Peter..", fortsatte jeg, "Nå fikk jeg akkurat en mail jeg ikke skjønner noe av.."

- "Okei?", sa Peter nysgjerrig.

- "Ja.. Det er en fyr som skriver at han har lest blogginnlegget mitt om det forsvunnede nøkkelknippet som dukket opp igjen.. Han skriver at han ikke mener å skremme meg, men at jeg kanskje burde vurdere å sladde bildet av nøkkelen? Hva mener han med det? Hvorfor må jeg sladde bildet av en bilnøkkel? Den er jo bare en svart klump med åpne- og lukkeknapp..?"

Peter så like forvirret ut som meg.

- "Og videre skriver han: Slik du har tatt bildet er det veldig enkelt for noen å lage en kopi av nøkkelen selv med overraskende enkle hjelpemidler."

- "Hva mener han?", fortsatte jeg, "Er det mulig å lage kopier av sånne moderne bilnøkler? Åssen i huleste er det mulig?"

Det ble stille noen sekunder mens vi ble sittende og gruble.

- "Stopp en halv", mumlet Peter plutselig. "Det er ikke husnøkkelen han sikter til da?!"

Jeg tenkte så det knakte, men husket ikke hvordan bildet så ut. Så jeg trykket meg inn på min egen blogg for å dobbeltsjekke. Og helt riktig, der lyste husnøkkelen mot meg:

 

 

Jeg hadde vært så opptatt av at apeansiktet skulle være i fokus, at jeg ikke hadde ofret selve nøkkelen en tanke. Jeg kjente blodet fryse til is, før jeg spratt opp av stolen og ropte til Peter:

- "Herregud! Jeg har lagt ut bilde av husnøkkelen vår i verst tenkelig vinkel! Og innlegget har blitt lest 15.000 ganger! Tenk om noen har kopiert nøkkelen allerede? Vi må komme oss inn og få på alarmen!"

Det ble rimelig hektisk stemning, og en telefon til låsesmeden bekreftet at dette var ganske idiotisk gjort og at et sånt bilde i de gale hender kan få kjipe konsekvenser.

Og sånn har det seg at vi i dag har byttet ut hele låsen og fått kliss nye nøkler. Ene og alene takket være mors manglende evne til å tenke sjæl.

Men jeg velger å lære av mine feil og heller fokusere på at det finnes godhjertede sjeler der ute som tar seg bryet med å sende dumme bloggere en vennlig mail. Så tusen takk, Kjetil - jeg er deg evig takknemlig!

 

/ Jeg fikk ingen stjerne i boka hos gubben heller, gitt ;-)

Din mening er gull verdt

/ Sponset innlegg

Jeg har bestandig likt å svare på spørreundersøkelser jeg har fått på mail, og ofte fristes det med en eller annen premie man kan vinne hvis man svarer.

Men jeg har aldri hørt om noen som har vunnet en sånn premie - bortsett fra én venninne som faktisk vant et par joggesko i russetida. Da premien endelig kom i posten, viste skoene seg å være i størrelse 40 - og siden hun selv brukte 36, kan man jo diskutere om det faktisk var en premie eller ei ;-)

Da er det veldig mye bedre med en nettside der man faktisk tjener penger ved å svare på spørreundersøkelser! Jeg har vært medlem hos MeningsTorget.no helt siden Peter skrev om det i fjor sommer, og har svart på mange ulike undersøkelser med jevne mellomrom.

Jeg syns det er viktig å dele meningene sine, for tilbakemeldinger er gull verdt for store og små bedrifter som trenger å høre hva vi forbrukere tenker. Og hvis man i tillegg kan få betalt for det, er det jo vinn-vinn! :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg liker å svare på undersøkelser mens jeg spiser lunsj, det går fort og greit og det tvinger meg til å bruke hodet på en litt annen måte. Så langt i april har jeg blant annet svart på spørsmål om mitt forhold til fast food, reklame, biler og forskjellige husholdningsartikler.

MeningsTorget.no finner du altså betalte undersøkelser, og hver gang man tar del i en spørreundersøkelse, tjener man poeng - selv om man ikke fullfører hele. Poengene er verdt penger, og du velger selv om du ønsker å veksle dem inn i penger via PayPal - eller gjøre dem om til gavekort fra ulike nettbutikker som for eksempel Bokkilden, Kicks, G-sport, H&M, Peppes eller DinSko.

Det jeg liker ekstra godt med MeningsTorget.no, er at de har et eget veldedighetsprogram. Som takk for at du tok deg tid til å svare på en spørreundersøkelse, får en utvalgt veldedig organisasjon også en donasjon på dine vegne. Dette koster deg ingenting - og påvirker heller ikke poengene du får.

Man kan selvfølgelig også velge å donere poengene sine til en veldedig organisasjon istedenfor å bytte dem inn i gavekort eller penger :-)

Et lite tips fra meg: Når du registrerer deg på MeningsTorget.no er det viktig at du fullfører profilen din så nøyaktig som mulig, så slipper du å svare på undersøkelser om ting du ikke interesserer deg for. Det lønner seg også å oppdatere profilen sin med jevne mellomrom, kanskje har du plutselig fått bleiebarn i hus, eller gått fra "samboer" til "gift". Da kan det være flere typer undersøkelser som er aktuelle for deg.

Fire ganger i året har MeningsTorget.no dessuten en premietrekning der du kan vinne 35.000 kroner, og man er automatisk med i trekningen når man tar del i spørreundersøkelsene. Jo flere du fyller ut - desto større er vinnersjansene :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Registrer deg gratis og veldig enkelt her: MeningsTorget.no - det eneste kriteriet er at man må være 18 år eller eldre for å registrere seg og tjene penger.

/ Din mening er gull verdt :-)

Påskedessert med god samvittighet

Snart er det påske, og påske betyr kos - derfor tenkte jeg å dele denne latterlig enkle oppskriften på sunn sjokoladepudding som kan spises med god samvittighet av hele familien :-)

 

 

Vi bruker den som dessert hvilken som helst dag i uken, eller av og til kveldsmat dersom vi har spist middag sent. Ungene elsker den - og ikke minst å hjelpe til med å lage den!

Du trenger bare fem ingredienser, du lager den på to minutter - og den er ferdig etter en halvtime i kjøleskapet. Easy peasy!

Ingrediensene er som følger:

  • 2 bananer (jo mer modne, jo søtere blir desserten)
  • 1 boks kokosmelk (400 ml)
  • 6 ss chiafrø
  • 4-5 ss kokosmasse (Er du ikke glad i kokos kan denne droppes)
  • 2-3 ss kakaopulver (Jeg bruker 3 store ss, for vi elsker kakao!)
  • (Evt litt vaniljeessens/vaniljepulver)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Alt kjøres altså sammen med en stavmikser - så setter du bollen i kjøleskapet i minst tjue minutter sånn at chiafrøene får gjort jobben sin :-) (Chiafrø finner du stort sett i alle butikker nå, de absorberer tolv ganger sin egen vekt i væske og kalles superfrø fordi de har et høyt innhold av essensielle fettsyrer, proteiner, antioksidanter, vitaminer og mineraler.)

Så er det bare å nyte! Server gjerne med friske bær på toppen, favoritten her i huset er blåbær eller jordbær ♥

 

/ God mandag!

Aldri mer mysefjes

I 1999 tok jeg meg en tur til optikeren for første gang - da var jeg 17 år gammel. Der fikk jeg beskjed om at jeg var nærsynt, og at jeg var så heldig å ha to skjeve hornhinner attpåtil.

Jeg aner ikke hvor lenge jeg hadde gått sånn, for jeg ser jo uten briller, men jeg blir ganske sliten i skrotten av å anstrenge meg. I tillegg til alt dette, har jeg så lenge jeg kan huske vært ekstremt lysømfintlig. Selv om sola gjemmer seg bak en sky, så kan det være for lyst for meg - og jeg blir gående og myse.

Alt dette byr på problemer, for så fort det blir for varmt om våren og om sommeren, får jeg noia fordi det føles som om brillene er i veien. Jeg tar dem derfor av og går uten isteden, og på sånne dager skulle jeg ønske jeg kunne brukt linser isteden. Men av en eller annen grunn vil de ikke sitte som de skal og derfor er jeg dømt til et liv som myse- eller brillefjes.

Et av tegnene på nærsynthet er jo at man har problemer med å se klart på lang avstand, og at man er nødt til å myse for å se skarpt. Dette er altså grunnen til at samtlige feriebilder av meg ser slik ut:

 

 

 

Det ser ut som jeg har det skikkelig kjipt bestandig, men det håper jeg det blir en slutt på nå.. For 18 år etter at jeg fikk briller for første gang, skal jeg endelig se fornøyd ut på feriebilder jeg også. Jeg har fått meg solbriller med styrke i brilleglassene!

Velkommen etter til meg, nå er det i alle fall slutt på mysingen og jeg ser frem til å slippe å måtte velge mellom å se klart, men myse mot sola - eller å ha på solbriller og ikke se en dritt.

 

 

Så i år kan jeg endelig ligge på stranda og lese en god bok uten problemer! Nei vent, jeg er jo småbarnsmor, jeg kommer jo ikke til å få lest så mye som et Donald-blad i sommer heller.

 

/ Ja ja, jeg slipper å myse da i hvert fall ;-)

Alenemor for en dag

I går skulle Peter på overnattingstur til Oslo, og jeg skulle være alene hjemme med hund og barn. Jeg må innrømme at jeg grugledet meg litt, for spesielt leggerutinene er en smule kronglete for tida - for å si det mildt.

De to små luringene gjør absolutt alt de kan for å drøye tida, det er som om de har en konkurranse gående i det skjulte om hvem av dem som kommer unna med flest ting før hodene deres treffer puta.

Albert Åberg fremstår som en nybegynner sammenlignet med mine to, og overraskende nok er det 2,5 åringen som er verst. Når sant skal sies er det sjeldent en kveld uten tårer og i overkant høylydte protester - ofte i form av sprelling.

9 av 10 kvelder er Peter og jeg sammen om leggerutinene - men i går var jeg altså overlatt til meg selv. Jeg hadde egentlig ikke noen god plan på lur da klokka begynte å nærme seg tannpuss, annet enn at jeg tenkte at hvis alt går åt skogen, får jeg vifte med iPad-kortet. I nøden er alt lov, spesielt iPad.

Begge ungene forsvant opp trappa mens jeg gjorde klar vannflasker til å ha på nattbordet, og da jeg kom etter, hørte jeg lyden av fire føtter som hoppet i en seng. Det er overraskende hvor mye energi man plutselig får når man snart skal sove ;-)

Lillesnuppa har en tendens til å bli fryktelig sint når hun må på badet først, og jeg visste at det ville være helt fånyttes å ha dem på badet samtidig. Så fikk jeg plutselig en ganske smart idé. Jeg satte meg ned på kanten av hoppesenga, og kikket på fem-åringen:

- "Vet du hva? Siden du er storebror, skal du få bli med på badet først!"

Han stoppet å hoppe, og kikket mistenksomt på meg. Hvorfor i all verden skulle han gå med på det? Lillesøster derimot, smilte fra øre til øre mens hoppingen eskalerte i intensitet.

- "Yes", fortsatte jeg, "Du er størst, og siden dere to og Mamma er hjemme alene i kveld, så har jeg et forslag. Du blir med på badet først, og når du er ferdig kan du ta med deg iPaden på senga, og kose deg mens du venter på at lillesøster pusser tenner. Hva tror du om det?"

Jeg fikk ikke noe svar, men han spratt fornøyd ut av senga og spant inn på badet. Okei, snakk om å ty til iPad-kortet i tidligste laget, men det føltes til gjengjeld helt riktig.

Men mens jeg pusset det første settet med tenner for kvelden, hørte jeg et lite "Pip!" fra gjesterommet. Det pipet betyr at lillesøster leker gjemsel, og at hun venter på at noen kan finne henne. Jeg ropte at Mamma var litt opptatt akkurat nå, men at jeg skulle komme så fort vi var ferdige på badet.

Det kom fem, seks halvhjertede "pip!" til innen fem-åringen var på plass i senga med pysj og iPad, og da jeg endelig gikk for å lete etter henne, hadde hun sittet så lenge i ro at hun hadde rukket å bli ganske så sigen.

Jeg forklarte at nå hadde storebror allerede lagt seg, så nå måtte vi skyndte oss! For første gang på evigheter var det ingen protester da jeg bar henne med inn på badet. Det var like før jeg måtte klype meg i armen, for kveldsstellet gikk unna på et blunk. Ingen protester mot pysjvalget. Ingen protester mot tannpuss, valg av tannkrem eller det lille kvelds-dobesøket.

Og plutselig lå vi i dobbeltsenga alle tre, jeg i midten med en bok i hendene. Lillesnuppa gjespet iherdig, og like etter hørte jeg pusten gå tungt. Jeg leste ferdig boka for storebror, før vi slukket lyset. Vi ble liggende å hviske litt, før han snudde seg rundt og spurte om jeg kunne massere ryggen hans litt. Og ikke lenge etter var det enda en som pustet tungt.

Og midt mellom dem lå en mamma og smilte. Jeg som hadde gått og gruet meg hele dagen - aldri har leggingen gått så bra.

 

 

/ Ikke for å skryte altså, men den naila du, Christina :-D

Det store nøkkel-mysteriet

Etter at Peter og jeg ble foreldre, har vi blitt helt ekstremt susete når det kommer til nøkler. Vi har i utgangspunktet hvert vårt nøkkelknippe, men begge knippene har en tendens til å bli borte flere ganger i uka.

Problemet eskalerte skikkelig da vi kjøpte bil med touch-system for et par år siden, altså sånt system der det holder å ha nøkkelen med seg. Man låser opp bilen ved å ta på innsiden av bilhåndtaket - og på utsiden av håndtaket når man skal låse den.

I begynnelsen var dette systemet selvsagt gull verdt for meg, for man trenger ikke nøkkelen for å starte bilen heller. Det holder at man har den med seg, i mitt tilfelle oppi veska et eller annet sted ;-)

Dette touch-opplegget har selvfølgelig gjort oss enda mer susete. Kombinert med at begge har hjemmekontor og at vi sjeldent trenger å låse døra når en av oss drar - så blir nøklene som oftest bare liggende i jakkelomma eller veska eller treningsbagen.

Men nå har altså det ene nøkkelknippet vært borte siden jul. Vi snakker fire måneder med leting - og selvfølgelig er det mitt knippe som er sporløst forsvunnet. Peter har godtet seg hver eneste uke, han skylder på kaoset i veska mi, at jeg har for mange jakker, og at jeg mangler orden. Også har han viftet med sine egne nøkler og spurt om han ikke skal lære meg ett og annet om å ha system på ting.

Jeg har gått gjennom alle jakkelommene mine. Alle veskene. Alle skuffer og kroker og skap, men nøklene er vekk!

Til Peters store irritasjon, har jeg med andre ord ingen bilnøkkel, og må låne hans. Jeg har vridd hjernen min hver eneste dag i 15 uker for å finne ut hvor det nøkkelknippet kan ha tatt veien. Det gikk til og med så langt som at jeg i desperasjon en dag stod på utsiden av bilen med tre forskjellige vesker over skuldra for å teste om touch-systemet på bilen virket.. Peter vred seg i latterkrampe av synet - og bilen åpnet seg selvsagt ikke.

Jeg var i ferd med å slå meg til ro med at jeg hadde mistet nøklene - men så.. I dag morges skjedde noe veldig uventet. Peter hadde akkurat levert ungene i barnehagen, før han selv hastet videre ut på E-18 for en møtedag i Oslo - da jeg oppdaget at reserve-husnøkkelen også var borte. Jeg skulle ut og lufte hunden samt en tur på butikken, og fant ingen husnøkkel å låse døra med.

Så jeg ringte gubben. Joda, den reservenøkkelen hadde han med seg i PC-veska, den! Han hadde lånt den i går, og glemt å legge den tilbake. Great. Jeg fant ut at jeg fikk gå ut selv om jeg ikke fikk låst døra, og heller sette på alarmen og satse på at ikke Mormor tilfeldigvis kom på uanmeldt besøk og stakk hodet inn døra som hun pleier ;-)

Da jeg kom hjem, ble jeg så oppgitt over nøkkelkaoset, at jeg bestemte meg for å tømme skapet i gangen. Kunne det hende at nøklene hadde falt bakimellom bortimellom?

Jeg begynte med å dra ut en og en jakke fra skapet, og slang dem på gulvet. Den tredje jakka var en tynn regnjakke som nesten ikke veier noenting, og jeg stusset da den ga fra seg et "doink!" da den traff gulvet. Hmm.. Hva lå i den jakkelomma?!

BINGO!

 


It's been so long!

 

Jeg ropte høyt av glede, der lå søren meg nøkkelknippet mitt som har vært borte siden Julius lå og purket i sovetåka! Altså, for en glede å finne noe man har lett etter så ufattelig lenge - det var som om tjue kilo forsvant fra skuldrene mine på et blunk!

Men hvorfor er egentlig et nøkkelmysterie verdt et eget blogginnlegg..? Det er kanskje ikke så vanskelig å gjette seg fram til.. Si hei hallo til den herlige regnjakka den har ligget og koset seg i siden desember:

 

 

I størrelse LARGE, med lukten av manneparfyme. Den er i alle fall ikke min.

Så.. Hva med en liten kvast gule tullipaner som takk for lånet av nøklene mine, Peter? Bare et forslag, altså ;-)

 

/ Goooood fredag folkens!

Når Skatte-kontoret ringer..

Jeg har endelig gått til innkjøp av nye briller, og hver eneste dag denne uken har jeg trippet spent rundt og ventet på livstegn fra brillebutikken. Foreløpig har ingen ukjente nummer prøvd å få tak i meg, men i dag ringte telefonen endelig.

- "Hallo, det er Christina", sa jeg.

- "Ja hei, jeg ringer fra Skatt Sør", sa en blid damestemme i den andre enden.

Eh, hvaforno? Skatt Sør? Jeg kjente hjertet begynte å hamre fortere, for jeg har ikke sjekket selvangivelsen enda..

- "Jo", fortsatte damen, "Det gjelder noen papirer vi har mottatt i forbindelse med inngåelse av ekteskap.."

- "Eh, jaa?", pep jeg, mens hodet kvernet.. Hva kunne det være? Hadde ikke vi nettopp mottatt den godkjente prøvingsattesten fra Skatt Sør..?

- "Nei, du skjønner", sa damen, "Vi har jo nettopp behandlet en søknad fra dere, og lurer på hvorfor dere har sendt inn enda en? Den forrige ble jo godkjent, og.."

Herregud. Plutselig gikk det opp for meg hva som hadde skjedd. Den første søknaden hadde Peter klart å sende til feil adresse - men den måtte tydeligvis ha kommet fram likevel! Og mens den må ha ligget til godkjenning, satte vi himmel og jord i bevegelse for å få fylt ut de samme papirene på nytt. Da prøvingsattesten fra papirene vi trodde hadde havnet feil, var på vei til oss i posten - postet vi det vi trodde var søknadspapirene som endelig skulle havne i rett postboks..

 

 

- "Eh, nei altså", stotret jeg, "Det har seg sånn at samboeren min klarte å sende den første søknaden til feil adresse, eller altså, det vi tydeligvis trodde var feil adresse, da. Det kan jo se ut som de første papirene kom fram likevel.. Men vi tok ikke sjansen, så vi sendte dem inn på nytt. Til riktig adresse, denne gangen.."

Damen i telefonen lo, før hun forklarte at de hadde lurt litt på hva som hadde skjedd. Dette er tross alt den tredje søknaden de har fått fra oss på under tre år - så de stakkars folka på det kontoret må jo lure på hva i alle dager det er Peter og jeg holder på med..

- "Den eneste forskjellen jeg kan se på de to siste søknadene", begynte damen, "Er at dere har endret dato for vielsen. Og sted også, ja.."

Og akkurat dét er vel kanskje litt spesielt med tanke på at søknadene ble sendt inn med to ukers mellomrom ;-)

 


#susehuer

 

/ Det kommer ikke flere søknader fra oss, Skatt Sør - vi lover å gifte oss nå ;-)

Kosekrok in the making

Ta det med ro, dette skal ikke bli noen interiørblogg - men akkurat nå må jeg innrømme at det er litt moro!

Hver eneste dag får jeg snapper av malingsspann og pensler i arbeid, fra lesere som har vært innom denne lille bloggen og enten blitt inspirert - eller bare fått den lille dytten i rumpa som innimellom trengs for å komme i gang med etterlengtede prosjekter. Det er så gøy å se! Fortsett med å sende meg snapper ♥

Nå som TV-stua er ferdigmalt, må det ordnes litt. Stua har stått mer eller mindre tom siden vi kvittet oss med sofaen for en evighet siden, og tanken min er nå å lage en koselig liten kosekrok.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Siden "kontoret" mitt er på den motsatte veggen, er tanken å få inn en sofa eller lignende som kan fungere som avkobling eller litt variasjon fra kontorstolen innimellom. Med en god leselampe og et bord, bør det bli ganske fint!

Jeg har ikke begynt å snoke rundt i butikker enda, for jeg vet jo at det er en hel jungel av valg. Og en rask titt på Ikea.no bekrefter at jeg kanskje bør finne ut hva jeg ser etter før jeg begynner å titte - kunne det blitt fint med en sjeselong eller to, for eksempel?


Skjermdump: Ikea.no

Eller er det best å gå for en sofa når man først skal ha et kosehjørne..


Skjermdump: Ikea.no

Veggen er litt under tre meter, og jeg er usikker på sofa med sjeselongløsning da jeg er redd det tar mye av rommet.

Hva bør jeg tenke på? Jeg har to små barn, og ingen planer om å sprenge noe budsjett. Men sittekomfort er selvsagt viktig, og hva bør jeg gjøre med fargevalg? Er det best med grått møbel nå som veggene har blitt så grønne - eller kan det bli spennende med noe litt mer sprekt enn grått?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den grønne planta skal få seg en ny utsiktspost, altså ;-)

 

Jeg er rett og slett helt elendig på å forestille meg hvordan ting vil se ut, og Peter lurte på hvorfor vi trengte å gjøre noe med kroken i det hele tatt.. Med andre ord lite hjelp å få fra den kanten ;-)

Så hvis du har innredningsforslag eller egne erfaringer å dele med meg blir jeg kjempeglad!

 

/ Nå lover jeg en liten interiør-pause mens jeg er i tenkeboksen ;-)

Bare en liten Schau-dag

I går hadde jeg rett og slett en rar dag på jobb. I flere timer satt jeg og svarte på mailer og kommentarer og begynte på det ene blogginnlegget etter det andre, men det gikk bare ikke framover.

- "Hva er det som skjer i dag, da?", sa jeg fortvilet til Peter, "Jeg får ikke til noe som helst!"

- "Åja, men det kan jeg forklare deg", smilte han tilbake, "I dag har du en sånn dag hvor man i en vanlig kontorjobb ville sittet og stirret inn i pc-skjermen og gått rundt og drukket kaffe og pratet med kollegaer - fordi hodet ikke er med og man uansett ikke får gjort noe som helst. Det er bare det at i en vanlig kontorjobb kan man komme unna med sånt en sjelden gang, men det blir litt verre for deg som skal oppdatere en blogg.."

 

Female hand emerging from crumpled paper pile holding help sign

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg hadde en sånn dag i går, men jeg velger å kalle det en Schau-dag. Kristopher Schau fortalte i en podcast at han har innført mobilfri dag på mandager, og at han bruker den dagen til å komme ajour med småting. Ordne kvitteringer siden han er regnskapsansvarlig i bandet sitt, betale regninger, vaske klær, forberede og planlegge ting som skal skje senere i uka. Og når tirsdagen kommer, er han klar - og slår på mobilen igjen!

I dag er heldigvis Schau-dagen over - og nå skal jeg ta noen bilder av den ferdigmalte TV-stua til kveldens blogginnlegg. Jeg trenger nemlig noen gode tips til hvordan jeg skal lage meg en skikkelig koselig liten avslapningskrok! Og håper og tror at dere kan hjelpe meg litt på veien :-)

 

/ Ses i kveld :-)

Hei, Mr Smartypants!

For bare et par dager siden, oppdaget jeg at Peter hadde postet et blogginnlegg som het "Mitt hemmelige våpen". Kort fortalt handlet det om at han nå er redd for at jeg ønsker å male gangen før soverommet når jeg setter i gang med å planlegge vårt neste prosjekt.

Peter mener gangen kan vente, og med frykt i øynene tok derfor Mr Smartypants malepenselen i egne hender og satte i gang med det han omtaler som et "høyst effektivt triks" på den ene veggen på det som skal bli vårt nye soverom:

 

 

For med denne kreasjonen på veggen, er det klart mor vil prioritere å bestemme fargevalg til dette rommet før hun gyver løs på gangen!

Men kjære Peter.. Du og jeg snakker jo mye sammen i løpet av en dag, ettersom vi begge har hjemmekontor. Men jeg har jo lenge mistenkt at du lytter med et halvt øre når jeg prater - og nå føler jeg i grunnen at jeg sitter på beviset.

For ikke bare har jeg gjentatte ganger snakket om hvor deilig det er at jeg allerede har kjøpt inn maling til soverommet for lengst..

 

 

Men du var til og med med da jeg kjøpte den.

/ Livet blir i alle fall artigere sammen med et glemsk susehue :-)

Gifteringene har kommet ♥

Jeg skal gifte meg! Herreminhatt.. Nå begynner det for alvor å gå opp for meg!

For én ting er nemlig å få prøvingsattesten fra skatteetaten og så smått begynne planleggingen av selve dagen - noe helt annet er det å plutselig sitte der med ringene i fanget..

Jeg innser jo at jeg har tenkt på bryllupet som en ren formalitet til nå, det er som om jeg ikke har forstått hva som faktisk skal skje. Men da vi fikk melding om at gifteringene lå klare og ventet på oss hos gullsmeden, begynte jaggu sommerfuglene å flakse vilt.

Det blir så rart å gå med ring igjen! Både Peter og jeg la forlovelsesringene på hylla for flere måneder siden, de var i hvitt gull og hadde blitt både slitte og ripete, men vi fikk aldri somlet oss til å levere dem inn for en oppfriskning. Mye enklere å legge dem på hylla ;-)

Nå er de uansett borte for godt, for vi byttet dem inn da vi plukket ut gifteringer. Denne gangen gikk vi forresten for den klassiske varianten i gult gull, og jeg må innrømme at jeg gleder meg skikkelig til de skal på. De ble så fine!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg har en følelse av at det ikke er innafor å prøve ringene på - før selve vielsen..? Jeg har i alle fall bestemt meg for å la være, og heller krysse alt jeg har for at den passer. Forlovelsesringen var nemlig bittelitt for stor, så jeg gikk liksågodt for én størrelse mindre ;-)

 

/ YOLO

Når barna har fått barnemark

I dag morges stod Peter og jeg på kjøkkenet og lagde frokosttallerkner mens ungene svinset litt rundt. Vi hadde akkurat tatt rundstykkene ut av ovnen, da vi hørte et sukk bak oss.

Jeg snudde meg, og oppdaget det betuttede fjeset til femåringen.

- "Jøss", sa jeg, "Er det noe galt?"

- "Jeg har så vondt i magen..", svarte han med tynn stemme.

- "Okei?", sa jeg, "Kan det være at du er sulten, kanskje?"

Det hender nemlig at sult forveksles med magevondt, så jeg tenkte kanskje det kunne være en mulighet nå også.

- "Nei, jeg har skikkelig vondt i magen..", fortsatte han.

Jeg kikket på Peter som heiset på skuldrene, før jeg satte meg ned på huk foran den lille gutten.

- "Hvor har du vondt hen? Kan du peke?"

Han rettet en finger mot området rett under navlen.

- "Hmm", mumlet jeg, "Er det lenge siden du har vært på do, da? Kanskje det hjelper å gå på do?"

Han ristet på hodet før han fortsatte:

- "Jeg må ikke på do. Men det klør skikkelig i rumpa.."

Jeg kvakk til.

- "Hva sa du? Klør det i rumpa??"

Jeg holdt pusten. Da vi hentet ungene i barnehagen i går, fikk vi nemlig beskjed om at det var oppdaget flere tilfeller av barnemark på avdelingen, og at vi måtte sjekke barna grundig i helgen. Jeg hadde aldri hørt om barnemark, men etter et søk på google var jeg i alle fall overbevist om at dette er noe man nødig vil få i hus..

- "Herregud Peter, han har fått barnemark!", hvisket jeg.

- "Nei, nå må du slappe av, da", svarte Peter, "Det er vel ikke sikkert han har mark selv om han klør i rumpa?"

- "Jo! Er du klar over hvor smittsomt det er?! Jeg leste i går at det til og med kan smitte via luften ved at egg fester seg på støvkorn som virvler rundt og pustes inn og svelges og havner i magen! Hvis én i husstanden blir smittet, må resten av gjengen også behandles! Alt må kokes! Det er egg og mark og kløe overalt! Herregud Peter, hva skal vi gjøre? Vi må på apoteket!"

- "Mamma..", snufset den lille gutten, "Det klør så fælt!"

Jeg var i ferd med å freake ut, men fant ut at jeg fikk ta meg sammen. Stakkars gutt, det var jo ikke hans feil at han hadde fått mark!

- "Okei", mumlet jeg, "Dette ordner vi, gutten min. Nå går vi opp på badet en tur, også sjekker mamma hvordan det står til. Så skal vi få bort den kløen."

Det kom ikke noe svar, så jeg kikket bort på femåringen og oppdaget at han stod der med sitt bredeste glis..

- "Hva i all verden smiler du av?", spurte jeg forvirret.

- "Aprilsnarr!"

Trenger vel kanskje ikke fortelle hvem som hadde regien på den spøken, men la oss bare si at far og sønn umiddelbart utvekslet high-fives mens de lo så de hikstet ;-)

/ God 1. april :-)

Dyrlegebesøk og grønnsåpe-vann

I går morges våknet vi til smattelyder fra hundekurven, og der lå Teo og slikket ivrig på den ene poten sin. Etter en nærmere titt oppdaget jeg et sår, og det hadde allerede begynt å hovne opp.

Da var det bare å få på en sokk og trykke speed-dial til doktor dyregod, og heldigvis hadde de en ledig time til oss.

 


"Men for pokkern, denne parkeringsplassen her kjenner jeg igjen!"

 


Rosa sokken

 


"Ikke rop opp navnet mitt.. Ikke rop opp navnet mitt!"

 

Dyrlegen hadde med seg en ung jente som jeg antar hadde arbeidsuke på skolen, og hun satt nysgjerrig og fulgte med mens dyrlegen barberte bort pelsen rundt såret, inspiserte grundig, fjernet litt puss, og sa at det sannsynligvis var et lite sår som det hadde blitt betennelse i. Tre uker med antbiotika og jevnlig rens av poten burde gjøre susen.

- "Hva skal jeg rense med?", spurte jeg.

- "Du kan bruke klorhexidin eller pyrisept for eksempel. Også er det veldig fint hvis du vasker poten i litt grønnsåpevann også. Det kan hjelpe for å trekke ut eventuell verk."

 - "Grønnsåpe..", sa jeg, "Da kan jeg vel bruke den samme flaska som jeg.."

Jeg kikket på den unge jenta som satt på stolen og fulgte med, før jeg heldigvis klarte å bite i meg resten av setningen:

- ".. har stående i skapet, og som jeg brukte sjæl etter fødselen da jeg måtte dyppe rufsetufsa i grønnsåpevann?"

 


Gamle minner..

 

Så nå er lampeskjermen på, og det blir nok ikke hæla i taket denne helgen..

 


:-(

 

Men vi er optimister og ved godt mot alle mann! ;-)

 

/ God fredag, folkens!

Dette ble fargen!

Endelig! Fy flate så godt det er å være i gang med å male vegger! Jeg startet friskt i går morges, og tenkte jeg skulle rekke første strøk i hele TV-stua. Men jeg måtte jo jobbe litt innimellom, og da ungene plutselig skulle hentes i barnehagen hadde jeg bare rukket å male langs listene.. I halve rommet!

Enten er jeg skikkelig lite effektiv, eller så er jeg altfor pirkete.

Men cut the crap - over til fargen! Jeg er nemlig fortsatt helt sjokkert over valget, det var jo virkelig ikke dette jeg hadde sett for meg da jeg fablet om nye vegger. Men jeg endte til slutt opp med "Green Leaf" - og det blir altså så bra!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Grønt! GRØNT! Hvor kom den avgjørelsen fra..?

 


Skål!

 


En god pensel - og man trenger ikke teipe..

 


Very nice..

 

Det største problemet var selvfølgelig veggene i trappa, og jeg regner med flere av dere så den forferdelige krakke-løsningen Peter gikk for i dag - jeg blir helt uvel bare jeg ser på bildene. Det gikk heldigvis bra, og alle lårhalser er intakte..

Vi er bare ferdige med første strøk, men jeg måtte skyve kontorpulten min på plass for å få et bedre inntrykk av fargen. Og det er altså en så lun og varm og behagelig følelse å være i 2. etasje nå, at jeg nesten blir litt satt ut!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jobbe, jobbe, jobbe :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her er fargen i mye dagslys..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og her er fargen utpå kvelden. Denne krøllete ungdommen skal såklart henge over kontorpulten ;-)

 

Nå skal jeg se om jeg finner arbeidslampa i boden, få på podcasten "Krisemøte" på øret igjen (Takk til Kristopher Schau og Kyrre Holm Johannesen som har fått meg til å glemme tida i dag) og begynne så smått på strøk to!

Jeg kan nemlig fortsatt skimte penisen Peter malte på veggen ;-)

 

/ Følg meg på Snap for mer malingsmoro: umulius82

Alt som knuses kan

Selv om jeg rett som det er ønsker å pause tida, så er det samtidig noe veldig befriende ved tanken på at de to småtrolla mine blir større for hver dag som går. I dag fikk jeg faktisk noe i posten som er et ganske godt bevis på akkurat det :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Da jeg flyttet inn i Peters leilighet i 2011, hadde han nettopp tapetsert TV-veggen sort. Jeg tenkte i grunnen ikke så mye over det i starten, det var liksom bare hans måte å gjøre leiligheten litt mer mandig på.

Men etter nesten to år gikk veggen meg på nervene, det var som om fargen sugde all energi ut av meg - og kontrasten til de hvite veggene ellers i stua ble for stor. Peter var heldigvis såpass likegyldig at han gikk med på å si farvel til sin sorte vegg - og vi kjøpte isteden en lys tapet med snirklete skrift.

 

 

Sønnen vår hadde akkurat lært seg å reise seg på den tida, og dette var veldig uvant for Peter og meg. Vi visste enda ikke at vi burde flytte ting som stod plassert i gripe-høyde, og sånn hadde det seg at min splitter nye lampe - kjøpt inn i anledning den lyse og fine TV-veggen - gikk i tusen knas samme dagen som jeg hadde plassert den ved siden av TV'en.

Jeg lærte selvsagt av dette, og etterlevningene av yndlingslampen min har stått og støvet ned i boden helt siden vi flyttet sommeren 2013. Det har rett og slett ikke vært noe alternativ å få den fikset.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke akkurat som ny..

 

Men i forrige uke innså jeg at epoken der "alt som kan knuses, vil knuses" er passert! Og nå som kontorkroken min er under oppussing, bestemte jeg meg for å ta det etterlengtede steget og bestille en ny skjerm til den fine lampen. Og den skal selvfølgelig få hedersplassen på kontorpulten :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
God som ny

 

Så da tenker jeg at denne lampen kan stå som et bevis på ordene Peter og jeg minner hverandre på når et eller annet ved barneoppdragelsen føles helt umulig: "It will pass".

Hvis du har en unge som nekter å spise middag, som har lakenskrekk om kvelden, som hyler når tennene skal pusses eller som har fått med seg noro-viruset hjem fra barnehagen.. It will pass

 

/ Hvis den nye lampen går i bakken igjen, så skriver i alle fall det blogginnlegget seg selv.. ;-)

Når ekstragiret setter inn

Dette innlegget starter med bilder av årsaken til at denne dagen ble som den ble. For i dag morges drakk jeg mine første kopper kaffe på flere uker. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet, men la meg bare si det sånn at jeg aldri skal undervurdere et koffeinkick igjen!

Jeg har klart meg helt fint uten kaffe de siste ukene, jeg har ikke følt meg ekstra trøtt engang - men jeg innser jo nå at jeg har manglet det lille som man i blant trenger for å få ting gjort..

For hold deg fast - du vil nemlig ikke tro hva som skjedde i dag. Vinglepetra har kjøpt inn 9 liter med veggmaling!

Og det er faktisk ganske spesielt, for på fredag var jeg jo innom en malebutikk og kjøpte med meg nok en prøveboks med maling:

 

 

Og noen av dere hadde faktisk klart å tyde halve fargekoden på bildet (!), og googlet dere fram til at boksen inneholdt "Warm Blush". Denne fargen midt mellom rød og rosa, var et veldig merkelig valg til meg å være, for selv om jeg elsker fargen - så har jeg jo lenge kjørt meg fast i den grå-blå-grønne gata.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kaboooom!

 

Grunnen til at jeg ble litt snusen på Warm Blush, var at jeg i forrige uke var hos en venninne som hadde denne fargen på veggen i en lesekrok i stua, og jeg ble helt solgt. Makan til varme, sjel og liv hadde jeg ikke sett på noen av fargeprøvene mine hittil. Da innså jeg at fargene som jeg så langt har likt på papiret, rett og slett ikke har klart å gi veggene mine den energien og varmen jeg trenger i min kontorkrok.

For eksempel ser jeg først nå, etter tre år, at gråfargen vi har i stua er ganske dau. Jeg elsker den, men den gir ingen verdens ting! Peter tror det har klikket for meg, men sånn er det hvertfall ;-)

Peter ble forøvrig enda mer oppgitt da jeg i helgen konkluderte med at Warm Blush ikke var den riktige fargen, den heller. Jeg hadde virkelig trua, men det ble bare for mye vegger i et stort rom til å gå for rødrosa, rett og slett.

Men.. Så skjedde altså det utenkelige. Da jeg kjøpte denne siste prøveboksen på fredag, tok jeg med meg to små papirprøver med farger som matcher Warm Blush.

Og bingo. Her sitter jeg altså, rimelig forfjamset, med ni liter maling foran meg. Jeg velger å skylde på koffeinkicket jeg fikk i morges, for hvordan ellers kunne jeg ende opp med å kjøpe en malingsfarge jeg ikke har sett på annet enn en liten papirlapp? Jeg, som har prøvemalt i ukesvis..?

Hvor kom avgjørelsen fra? Selvsikkerheten? Anti-vinglingen?! Jeg skjønner ingenting, men nå kan jeg ikke annet enn å krysse fingrene. I dag har jeg vasket vegger, teipet lister og klargjort malepensler og ruller. I morgen smeller det!

 


Hva i all verden skjuler seg i disse spannene, mon tro..?

 

/ Hjøøøøølp!

Bryllup i lufta

Er det rart våren er den beste årstiden, eller?! Herreminhatt for en dag! Sorry til dere oppi nord som har slitt med snøstorm i dag - men for å ta det positive først: Hvis det er noen som takler kjipt vær så er det dere tøffinger nordpå! Hadde snøstormen rast over sør-østlandet i dag, ville dere hørt klagingen vår helt ytterst i Finnmark ;-)

 

 

Sola har smilt om kapp med vårblomstene i dag, og det har faktisk vært bryllup i lufta. Vi har riktignok ikke giftet oss, men som Peter skrev tidligere i uka (her), har bryllupsforberedelsene i alle fall gått fra "avlyst" til "på igjen". Vi snakker litt om bryllup hele tida nå, og det føles fantastisk bra!

Søknadspapirer er sendt inn (til riktig adresse denne gangen):

 

 

.. Og ringer er bestilt (yey!):

 

 

Ting begynner altså å falle på plass, og det ser utrolig nok ut til at alt er i rute før den planlagte datoen. Jeg hadde forøvrig aldri trodd at et bryllup var noe jeg ville dele noe som helst om på bloggen, men jeg må innrømme at jeg gleder meg skikkelig til å fortelle mer.

En leser kommenterte at det var så fint å se at vi velger å gjøre vår egen greie, uten å ta hensyn til familie og venners ønsker og forventninger til en så stor dag. Og det hadde jeg faktisk ikke tenkt over selv engang, det er liksom bare Peter og meg i et nøtteskall. Det kommer til å bli minnerikt og det kommer til å bli skikkelig fint - for oss :-)

I august skal jeg være forlover for lillesøster i hennes store bryllup, og jeg gleder meg like mye til det som jeg gjør til å gifte meg selv. Kontrasten mellom de to bryllupene er stor - men samtidig helt riktig!

Selv om jeg såklart gleder meg aller mest til å bli Fru Kihlman, spesielt på en nydelig dag som denne. Med sommertemperatur, sol og bryllup i lufta :)

 

/

Hjertesmelt og uteplanter

 

I formiddag skulle Peter og barna vaske bilen mens jeg blogget, og siden våren plutselig var på plass utenfor vinduet, spurte jeg om de kunne stikke innom hagesenteret på veien og kjøpe noen nye uteplanter til å ha på trappa.

Det skulle de ordne, og en time senere var de tilbake med både påskeliljer, lyng og stemorsblomster. Barna var superstolte og dro selvfølgelig hele sulamitten med seg inn i gangen for en høytidelig overrekkelse.

Vi hadde mye på programmet i dag, så da kvelden kom hadde jeg fortsatt ikke rukket å røre plantene. Jeg tenkte dette var noe jeg kunne styre med mens ungene koset seg med lørdagsgodteri og barne-tv, men det kom ikke på tale. Det var klart de skulle være med, det var jo de som hadde kjøpt inn blomstene og alt!

Jeg skulle bare på do, og da jeg kom tilbake spurte jeg om de var klare til å bli med ut og ordne med blomstene på trappa. Da kom det kjapt fra toåringen, mens hun smilte stolt:

- "Har gjort det, Mamma"

Først skjønte jeg ikke hva hun mente, men så oppdaget jeg trappa opp til 2. etasje..

 


Og vips hadde mamma fått seg "nye uteplanter til å ha på trappa"..

 

/ Smelt

Knus et egg, da vel!

Noe av det aller morsomste jeg visste da jeg var liten, var å sitte på kjøkkenbenken og hjelpe mamma med å lage mat. Følelsen av å bidra, mestre og å få lov til å bruke de skarpeste knivene var helt magisk!

Dette er noe jeg tenker mye på nå som jeg har to små hjelpere selv, og til tross for at det tar ekstra lang tid å bli ferdig, så prøver både Peter og jeg så ofte vi kan å slippe til de to små på kjøkkenbenken.

Og de elsker det! De første gangene må jeg innrømme at jeg måtte telle til ti hver gang melet havnet på gulvet og melken skvatt bortover benken - men med tida har jeg lært meg å heller forvente at det kommer til å skje.

Når jeg for eksempel før insisterte på at Mamma måtte knekke eggene selv, lar jeg dem nå øve på å få det til selv. Tar man ett og ett egg i en "mellomskål" før man heller det over i den store bakebollen, kan man lett plukke ut eggeskallet som garantert sniker seg med :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og skulle man bomme litt på skåla? Ja, så er det jo bare å tørke opp, da :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Nå er det helg - og dersom du også har noen små hjelpere i hus, så lag dere litt kvalitetstid, da vel! Sett av litt tid, få på litt musikk, forvent litt søl - og kos dere :-)

 

/ Ingen har dessuten hatt vondt av litt eggeskall i maten ;-)

Schpaa fredag

I dag føler jeg at jeg har hatt en sånn dag som mange tror vi bloggere har hver eneste dag :-)

Dagen i dag startet med å spille inn en ny episode av podcasten vår, og det er jo helt utrolig at å snakke med en gubbe jeg ser dag ut og dag inn er så moro. Fram til nå har jeg også tenkt at det ikke er mulig å få naturlig latterkrampe på direkten, men det ble motbevist til de grader i dag. Episoden finner du her, så da har du noe å høre på mens du bretter klær eller lager mat eller bare trenger litt selskap i helgen.

Rett etterpå kastet jeg meg i bilen for å rekke timen hos hudpleieren min, og det er som vanlig julaften og bursdag på samme dag. Etter et forsiktig "Oi!" da hun tok en nærmere titt på alle prikker og hudormer og jeg vet ikke hva i panna mi, ventet en hel time med spa: seriøs førstehjelp, pleie og kjærlighet til mitt vintertørre fjes ♥

 


En smule stiv i maska..

 

Så måtte jeg en tur nedom byen for å bytte en lue jeg hadde kjøpt i feil størrelse, og på veien dit måtte jeg passere en malebutikk.. Og i den malebobla jeg lever i om dagen, var det jo klin umulig å gå rett forbi.

Vips, så hadde jeg kjøpt meg enda en boks med prøvemaling - men i en helt annen farge enn de grønn-blå-grå tonene jeg har sverget til hittil! Hohoho, dette blir spennende!

Og som Pappa så fint poengterte, "Men jenta mi, nå har du snart kjøpt så mange prøvebokser at du har nok maling til hele stua.."

 

 

 

Jeg må forresten innrømme at det beste med å være tilbake på Snapchat, er at Peter ikke er der lenger.. Han får med andre ord ikke med seg noenting, og det gjør det liksom ekstra artig for meg.

Nå skal jeg se om jeg rekker å åpne prøveboksen og male et lite stykke av veggen, så poster jeg et lite oppdateringsinnlegg så fort jeg får knipset bilder i riktig lys. Tjohoo, jeg tror jaggu jeg har fått tilbake trua!

 

/ God fredagskveld

Hvilken farge er finest?

I forrige uke tok Peter, i følge seg selv, "noen grep for å hjelpe meg i gang med maleprosjektet" (les: Han malte en penis på veggen). Dette fungerte på sett og vis som en katalysator, men nå trenger jeg deres hjelp for å ta et endelig valg.

Det er veggene i TV-stua som står for tur, og siden det er her jeg har kontorkroken min også, er det jo ekstra, ekstra viktig å bli 100% fornøyd med fargen!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For fargevalget må sitte når jeg først skal male et rom med fem dører, én verandadør, to vinduer, samt tre vegger i trappen.. Det blir et stort prosjekt, vi snakker tross alt to strøk med maling etter en grundig veggvask og timesvis med teiping først.

Jeg har kjøpt fire prøvebokser med mine favorittfarger for øyeblikket, men etter å ha malt noen testflekker føler jeg ikke at noen av dem ble helt som jeg hadde sett for meg.

Disse to fargene har jeg siklet på lengst, "St Pauls Blue" og "Balanse"..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Nydelige farger begge to, men jeg tror rett og slett de blir for mørke for en kontorkrok når det mørke vinterhalvåret er så langt som det er. Derfor slang jeg med to lysere farger, den altfor populære "Minty Breeze" og den litt mindre kjente "Sjøalge":

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fra venstre: Minty Breeze, Sjøalge, St Pauls Blue og Balanse

 

Med kontorpulten skjøvet på plass igjen, fikk jeg litt bedre inntrykk av fargene - og mens de to til høyre ble for mørke, syns jeg "Minty Breeze" helt til venstre ble for lys. Dermed er det "Sjøalge" som er favoritten (den nest til venstre):

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Problemet er bare at "Sjøalge" endrer så veldig utseende i sollys - og blir litt for lys på feil måte! Peter holder på å spy når jeg sier sånt, og jeg tror rett og slett det kommer til å klikke for ham snart, haha. Jeg forstår ham godt altså, det er ikke det.. ;-)

"St. Pauls Blue" er forresten så fin og mystisk og sofistikert og spennende at jeg kommer til å male soverommet med den. Også vurderer jeg "Balanse" i gangen nede. Så jeg prøver å si til Peter at det liksom ikke er helt forgjeves dette greiene her..

Det store spørsmålet er altså: Skal jeg kjøre på med "Sjøalge" i TV-stua? Jeg elsker den blå-grå-grønne fargen i det rette lyset, men er redd den blir for blass når jeg får den opp på alle veggene. Eller skal jeg beholde roen og vente til jeg finner fargen jeg blir helt fornøyd med..?

Det er en viss fare for at gubben kommer til å flytte ut hvis jeg skal gruble lenger, men man skal ikke undervurdere effekten av å ha feil farge på veggene heller :-P

 

/ Fargetips tas imot med takk :-)

Gruff Gruffalo

Jeg elsker å skrive lister! Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten listesystemet mitt, og det er helt avgjørende for at hodet ikke skal gå i spinn i løpet av dagen.

Jeg skriver lister om det meste, noe jeg ikke kan huske jeg gjorde da jeg var singel og barnløs - så det tar jeg som et tegn på at mammahuer får kjørt seg litt ekstra ;-)

I løpet av en uke er det handleliste, middagsliste, idéliste, to-do-liste, huskeliste og gruffeliste som gjelder. Den siste der var det Peter som oppfant - for han fant ut at det var like greit å samle alt gruffet på én og samme liste istedenfor å spre den dårlige stemningen over på andre lister.

Gruff er rett og slett ting som legger seg som et gnagsår oppi hjernen et sted, og gjør deg bittelittebittelittegranne sur helt fram til det er gjort. Litt som når du merker at du er i dårlig humør, også viser det seg at det skyldes tyggisen du har i munnen som begynner å bli gammel, hard og smakløs.

Slik ser denne ukas gruffeliste ut hos meg:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

* Bestille tannlegetime

Tannlegen min er egentlig broren til Peter, men det blir litt langt å dra til Kolbotn for en tannsjekk. Og nå fant jeg ut at det er tre år siden forrige gang jeg satt i tannlegestolen, så det er på høy tid med en statusrapport. Jeg må ringe og bestille time hos en ny tannlege denne uka. Det er gruff, for jeg er livredd for at jeg har hull - og ønsker aller mest å utsette det litt til. Eller egentlig resten av livet.

* Kjøkkenkran

Krana på kjøkkenet har begynt å lekke litt, akkurat som begge vaskene vi har på badet. Jeg trodde dette var noe man kunne fikse selv, men etter å ha snakket med noen som hadde fått store problemer med forsikringsselskapet etter en vannskade fordi reparasjonene var utført av privatpersoner, bestemte vi oss for å tilkalle rørlegger.

Han var innom i forrige uke og fikset begge kranene på badet, men ville ikke røre den på kjøkkenet siden den er fra Ikea. Så nå har dette blitt gruff også, mest av alt fordi regningen på to kraner på badet kom på over FEM TUSEN KRONER. Trodde det var 1. april da regningen dumpet ned i postkassa, men det var det ikke. Hvordan har folk råd til å pusse opp hus? Herregud!

* Tømme mobilen for bilder

Dette er noe av det verste jeg vet, og jeg burde skaffet meg sånn automatisk lagring for lengst! Men nå er det altså så fullt på telefonen min at den ikke klarer å ta flere bilder. Det går jo ikke.

* Bryllup

Du vet det går litt trått med papirarbeidet når bryllupet havner på gruffelista, haha! Men vi jobber nå med at bryllupet skal gå fra "avlyst" til "utsatt" - yey!

* Prosjekt male vegger

Nå har jeg kjøpt fire (!) nye malingsprøver som står klare - og jeg gleder meg til dette maleprosjektet kan flyttes fra gruffelista og over på to-do-lista. Det går liksom ikke framover, men jeg gir ikke opp så lett. I kveld skal jeg male noen testflekker på veggen, også regner jeg med å spørre om deres synspunkter i morgen. Beslutningsvegring lar seg ikke kurere så lett :-)

 

 

/ God onsdag - med eller uten lister fulle av gruff

Puppene er vekk!

I altfor lang tid har jeg skjøvet det foran meg, men i dag tok jeg endelig tak. Jeg åpnet skuffen i kommoden, skuffen som inneholder noen helt spesielle plagg jeg ikke har hatt på siden jeg ble mor i februar 2012.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg burde åpnet denne skuffen for lengst, men jeg har altså utsatt det i det lengste. Sannsynligvis fordi jeg har visst hvordan det kom til å gå, men også på grunn av konklusjonen jeg visste kom til å komme.

For skuffen har i flere år rommet noen gamle favoritter, fra den gangen kroppen min ikke hadde gått gjennom to fødsler og store endringer. Jeg snakker om mine gamle yndlings-bh'er.

 

 

De gode gamle favorittene, som jeg puttet i skuffen da jeg ble mor for første gang, og tenkte: "Jaja, bare bli ferdig med denna ammingen først, så ses vi igjen!"

To barn og to ammeperioder senere, var det altså i dag på tide med et meget forsinket gjensyn. Og det gikk jo nøyaktig som forventet...

 


Hva med en litt romslig bikini?

 


Denne var altfor liten(!) i 2012.

 

Hovedgrunnen til at jeg har utsatt denne BH-prøvingen så lenge, er at jeg har støttet meg til flere utsagn jeg har lest - som at: "Det går an å få tilbake det meste av størrelsen", eller "brystene går hos mange tilbake til utgangspunktet".

Så jeg har sittet og ventet. Og ventet. Og ventet. Men mye tyder på at puppene har forsvunnet på nøyaktig samme vis som rumpa. De har reist og kommer tydeligvis aldri tilbake.

Det kom vel ikke akkurat som noe sjokk, men jeg må innrømme at det blir litt småtrist å kvitte seg med de gode gamle yndlings-bh'ene som har ligget og ventet på meg i fem år.

Med mindre jeg bruker det samme trikset som da jeg kjøpte min første BH som 12-åring ;-)

 


Så god som ny!

 

/ Farvel pupper - hello nye BH-er

Bryllupet er avlyst

Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, for nå begynner jeg seriøst å lure.. Er det jeg som er grunnen til at Peter og jeg aldri får giftet oss - kan det rett og slett være at jeg har jinxet hele opplegget ved å velge bloggnavnet "Konatil"..?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For med et sånt bloggnavn er det ikke rart at folk automatisk antar at jeg er kona hans på ordentlig. Men sannheten er jo at vi ikke er gift enda, og tidligere har jeg nevnt at jeg blir helt varm av tanken på å gifte meg med mannen jeg elsker, men at et stort bryllup med masse gjester og stor ståhei rett og slett ikke er noe for meg.

Jeg har mer enn nok med å få hverdagen til å gå rundt med blogging og to små barnehagebarn som spiller russisk rullett med virusinfeksjoner hver uke - og fatter og begriper ikke hvordan jeg skulle fått tid til å planlegge bryllup i tillegg.

Sommeren 2014 skulle vi egentlig giftet oss, men da var jeg høygravid og hormonell og usikker på om vi kom til å angre på at vi valgte et bittelite bryllup. Så vi utsatte det.

Men det som satte ting i gang igjen, var da lillesøster og svoger forlovet seg i fjor. Peter og jeg, forlovet på sjette året - måtte da klare å bli gift før dem!

Derfor begynte ballen å rulle på ny. Vi bestemte oss for en dato vi gjerne ønsker, og fant ut at vi får gjøre det så lite og koselig som mulig sånn at det blir gjennomførbart. Og lenge så det lyst ut, presten var i boks, barnevakt var booket og forloverne skulle holde av hele helgen.

Men så begynte kaoset. Først fikk vi beskjed om at presten ikke kunne likevel. Litt smådesperat ringte jeg en gammel barndomsvenn som har jobbet som dommerfullmektig, og lurte på om han kunne tenke seg å vie en gammel venninne i nød. Men han hadde nettopp sluttet som dommerfullmektig og hadde dermed ikke den autorisasjonen lenger. Hadde jeg ringt noen uker tidligere ville det gått.

Så begynte vi å snuse litt på muligheten for en human-etisk vielse, siden det føles litt overdådig med et bittelite bryllup i en stor kirke. Men både Peter og jeg er medlemmer av statskirken og ingen av oss føler for å melde oss ut, så dermed er ikke det en løsning.

Det som imidlertid gjorde at alt toppet seg, var rett før helgen da vi fant ut at enda en ting har gått skeis. For når man skal gifte seg må man sende inn søknadsskjemaer til Skatteetaten, for at de skal sjekke om man oppfyller vilkårene for å kunne inngå ekteskap.

Disse papirene postet vi for flere uker siden og vi har ventet på prøvingsattesten som burde kommet i retur snart. Dette har vært nøkkelbrikken vi har ventet på, for uten den kommer vi i alle fall ikke videre. Men så fant vi ved en tilfeldighet ut at Peter har klart å sende disse papirene til feil adresse..!

Vi er selvfølgelig såpass overtroiske at vi nå lurer på om universet eller moder jord eller et eller annet prøver å fortelle oss noe.. Bryllupet er i alle fall avlyst - for akkurat nå ser det ikke ut til at vi rekker å komme i mål til datoen vi har satt.

Jeg må innrømme at jeg er skikkelig spent på fortsettelsen. Kommer jeg til å bli Konatil Peter noen gang - eller har jeg rett og rett jinxet det, sånn at jeg for alltid vil være Konatil Hemoroider og Smilefjes?

 

 

/ Vi kalles ikke familien Klonk for ingenting ;-)

Superfrokost og helgekos

/ Sponset innlegg

Lørdag og søndag er uten tvil ukas favorittdager her i huset. Barnehagefri, og følelsen av å våkne med senkede skuldre og vite at man har en halv dag i joggedressen foran seg, hvis man vil.

I helgen er det ingen krise hvis et vannglass går i bakken eller det krangles om hvem som egentlig kom seg først ned trappa. For man har tid til å tørke opp vannsølet og roe ned diskusjoner uten at man blir stresset over at klokka tikker avsted.

Og mens resten av uka går med til å lage frokost i en fei, tar vi oss ekstra god tid når vi ikke trenger å stresse. Vi lager frokosttallerkner med "litt forskjellig" - mens lukten av nystekte rundstykker sprer seg i huset.

For enhver helgedag med respekt for seg selv inneholder selvfølgelig ferske rundstykker :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Min favoritt i lang tid har vært Glutenfri Havrestykker fra Hatting, rett og slett fordi jeg glemmer at jeg spiser glutenfritt. Misforstå meg rett, men glutenfri bakst har en tendens til å være både tørt og dårlig på smak, i tillegg til at det metter dårlig fordi det ofte inneholder altfor mye karbohydrater.

Men disse havrestykkene er supersaftige, de smaker helt nydelig, og innholdet av havre gjør at man faktisk blir mett! Og det er noe jeg har savnet i min fartstid i det glutenfrie markedet.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hatting jobbet lenge og iherdig før de lanserte serien med glutenfrie bakevarer for et par år siden, og er veldig stolte av den gode smaken og den myke, saftige konsistensen. Og det kan jeg se meg enig i! Alle produktene er fri for en hel rekke typiske allergener, og inneholder ikke hvetestivelse - noe de fleste andre glutenfrie produkter gjør.

Hatting garanterer dessuten at Havrestykkene inneholder ren og glutenfri havre, da de får havren fra en dedikert bonde som kun leverer korn til denne produksjonen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Helg = frokost i stua, tegnefilm og helgekos :)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Goooood morgen :-)

 

I serien "Hatting Glutenfritt" finnes også Glutenfrie Rundstykker, Glutenfri Pølsebrød, Glutenfri Hamburgerbrød, og Glutenfri Pitabrød. Pitabrødene er ekstra store, og når vi skal kose oss litt ekstra - fyller vi et pitabrød med ost, skinke og pizzakrydder før vi varmer det lett i stekeovnen. Like godt for liten som for stor!

Bare et lite stalltips fra oss til deg, der altså ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God bakst - god stemning :-)

Mer informasjon om Hatting sine produkter finner du her.

* Følg Hatting på Facebook *

Lørdagslykke uten kaffe

Denne helgen har jeg rett og slett koblet av litt, og det har vært så deilig! Hodet har liksom vært 100% tilstede, og jeg er tilbøyelig til å tro det har en eller annen sammenheng med at jeg ikke har drukket kaffe på snart to uker..

Jeg har i alle fall klart å komme meg over den kneika der jeg ha kaffe for å våkne, og hodet føles mer og mer "klart" uten tre kopper kaffe innabords. Jeg trodde faktisk ikke det var mulig, og jeg er såpass barnslig at jeg nå føler jeg er i ferd med å seire over koffeinen ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det hjelper på humøret å ta helg med rent hus også, og da jeg kom hjem fra frisøren på torsdag hadde Peter jaggu svingt seg med vaskebøtta! Han hadde vasket hele 2. etasje inkludert badet - og jeg ble altså så hoppende glad. Glem blomster, glem sjokolade, glem ferdig middag - en mann som vet hvor han finner vaskebøtta slår pokker'n meg det meste :-)

I går fikk vi overnattingsbesøk av lillesøster og svoger, og vi hadde en skikkelig trivelig kveld med fredagstaco og brettspill. Ungene elsker jo når noen sover over, for det beste de vet er selvfølgelig å være vekkerklokke om morgenen.. I dag klarte vi å holde dem igjen i 1,5 time, før det klokka 07.50 var fritt fram - og gjestene fikk besøk av fire kalde små totelotter som spurte om å få lov til å krype opp i sengen :-)

Akkurat nå sitter jeg og tenker på hvor heldig jeg er som har en så fin familie, for i dag har vi vært i bursdag og feiret min bestefar som ble 81 år i går. Han ønsket seg ingen verdens ting, så vi endte opp med å kjøpe noe han har dilla på for tida, nemlig små tomater og kruspersille! Sammen med en rad Flaxlodd syns jeg det ble en herlig gave - og jubilanten selv humret godt da han åpnet opp.

Dessuten er det bare én uke igjen til vi stiller klokka til sommertid - og snart er det jaggu påske også! Nei nå, nå er det håp i tunnellen for frøken frysepinne :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Fortsatt god helg - håper den er fin

Uthvilt og nyklipt

Det har allerede tikket inn noen spørsmål på Snapchat om frisørbesøket mitt i går ble så mislykket at jeg ikke orket å blogge i går kveld. Og det skulle man jo tro, men sannheten er heldigvis en litt annen ;-)

Jeg skulle nemlig lese for femåringen på sengekanten i går kveld, og da vi var ferdige tenkte jeg at jeg bare skulle ligge litt og snuse på håret hans. Og det er i grunnen det siste jeg husker før jeg våknet noen timer senere.

Så sånn gikk den bloggkvelden i vasken, men i morges våknet jeg i alle fall uthvilt - med nyklippet hår og nyfarget ettervekst!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg har gått hos min faste frisør Kristina i mange år nå, og hun har jeg kjent siden barneskolen - så hun vet heldigvis hvordan jeg liker det. Det er når man bytter frisør at man oftest ryker på en smell ;-)

Det ble altså verken guttekort eller rødt denne gangen heller - men den gode gamle skulderlengden og de samme to kalde brunfargene jeg har hatt det siste halve året.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hvert eneste år går jeg på en skikkelig blondie-smell når det nærmer seg sommer, det er som om håret mitt skriker etter å bli lyst igjen. Men nå tror jeg tiden er inne for å slå seg til ro med brune lokker.

Med mindre jeg plutselig skulle gå på en smell hos en ny frisør, da. For da jeg vant pris på Vixen i år, vant jeg også et gavekort hos en fæncy schmæncy frisør på Aker Brygge. Og der kan jo alt skje. Hvem vet, kanskje jeg til og med ender opp her igjen:

 

 

/ God fredag :)

Hos frisøren

Helt siden jeg fikk femti kroner av Mormor for å klippe meg kort som femåring, kjørte jeg i mange år en ganske safe hårfrisyre. Jeg fikk riktignok Mamma til å ta permanent på meg et par ganger da jeg gikk på barneskolen, men etter det var det midtskill og solbleket hår som gjaldt i flere år.

Men da jeg gikk på videregående, skulle jeg prøve en ny frisør. Jeg husker jeg sa til henne at jeg ville ha det litt rufsete og oppklipt i nakken, men fortsatt beholde litt lengde. Frisøren sa det hørtes ut som en god idé, og satte i gang med saksa.

Også ble det kort. Altså virkelig nakkekort. Jeg husker jeg satt i frisørstolen og tenkte "Neimen for helsikke, dette er jo ikke rufsete! Det er guttekort! Sett det på igjen, er du grei."

Det hjalp jo ikke at jeg er født med sånn musegrå kommunefarge - og i et halvveis lyst øyeblikk tenkte jeg at nå får det bare stå tel. Kanskje det hjelper hvis vi får på litt farge? Frisøren fikk stjerner i øynene, og sånn hadde det seg at jeg gikk ut derfra noen timer senere med mørkerødt hår og guttekort klipp.

Det tok nesten to uker før vennene mine på skolen kjente meg igjen ved første øyekast.

 


Ja, jeg glemte kanskje å nevne at jeg fikk lugg også..?

 

Dette begynner å bli en stund siden nå, men jeg er fortsatt nervøs hver gang jeg skal til frisøren. Så vennligst kryss fingrene for meg i dag.

 

/ Det er ikke alltid det er gøy med noe nytt ;-)

Les også: Den gang jeg ble ny

Plutselig panikk-rydding

Det har vært veldig travelt for både Peter og meg i det siste, og det har resultert i at husarbeid har måttet nedprioriteres. Det vil si, vi har gjort det mest nødvendige som støvsuging, klesvask og "overflaterydding" - men resten har gått litt på halv tolv.

I sånne perioder er det helt typisk at Peter takker ja til å være med på direktesendt talkshow, spilt inn i vårt eget hjem..

 


Back on Snap ♥ (umulius82)

 

Det hjalp jo ikke at Peter trodde det var neste onsdag talkshow-verten skulle dukke opp, så da han fikk en påminnelse i går kveld, ble jeg umiddelbart småsvett. Jeg hadde mange ting på planen i dag, og hadde ikke tid til å rydde huset. Derfor spurte jeg om vi skulle ta et røsk sent i går kveld, sånn at vi slapp å tenke på det i dag.

Men neida, Peter skulle sette av tid til både rydding og vasking i dag, så det skulle gå så fint så. Men så var det bare det at han hadde andre ærender å ordne på dagtid i dag også, og etter en time ringte han og sa at en rørlegger var på vei for å fikse de to kranene på badet.

Så da måtte jeg jo slippe det jeg hadde i hendene og rydde badet i en fei, for gubben var ikke på vei hjemover riktig enda.

 


Lenge siden det har sett sånn ut..

 

Da Peter endelig kom hjem, var det bare tre kvarter til talkshow-mannen Blakstad skulle komme, og det var fortsatt rot i alle rom.

- "Hvor skal dere sitte hen?", spurte jeg Peter.

- "Nei, jeg vetta søren, jeg..", svarte han.

Så da tenkte jeg at det sikkert ble på kjøkkenet. Rydde, rydde, rydde.

 

 

Eller, er det ikke mer naturlig at det blir litt mer avslappet i en stue? Rydde, rydde, rydde.

 

 

Da det ringte på døra en liten stund etterpå, var både Peter og jeg i full sving med å rydde kjøkkenbenken. Det kunne jo hende det skulle filmes litt rundt hvis de først befant seg på kjøkkenet.

Men neida. Av alle steder endte de opp midt i lekekroken til ungene. Der en haug med malerier pryder veggen og den grønne handlekurven som aldri er i bruk, holder vakt foran boksen med lego som er stuet bort i kroken.

 


Sjekk linselusa i front :-D

 

Live-intervjuet gikk veldig bra, og nå som kaoset har lagt seg, føles det jo veldig ålreit å ha et ryddig hjem igjen. Panikk-rydding er rydding det også :-)

 

/ Hele intervjuet finner du hos "Blakstad på Tinget" på Facebook - verdens triveligste direktesendte talkshow :-)

Penis på veggen

Helt siden Peter begynte å blogge for snart fem år siden, har jeg jevnlig fått spørsmål om hvordan det er å være samboeren hans. Et hyggelig spørsmål å få, selv om det såklart ikke lar seg besvare med noen få ord.

Trodde jeg. For i dag fikk jeg se et bilde som i grunnen oppsummerte det hele.

 

 

Denne penisen på veggen var altså det første jeg så da jeg kom opp trappa til 2. etasje i dag formiddag.. Først forstod jeg faktisk ikke hva som hadde skjedd, men det tok selvfølgelig ikke lang tid før jeg hørte den kneggende latteren til Peter fra kontoret.

Deretter ble jeg helt perpleks, før jeg begynte å tenke på at den mannen må ha tegnet noen peniser i sitt liv, for den var jo ikke så halvgæren anatomisk, haha..

Så innså jeg sakte, men sikkert - at dette er Peter. Dette er mannen som tar frem malepenselen når han blir oppgitt over beslutningsvegringen min og mener jeg må få ut fingeren og bestemme meg for hvilken farge vi skal ha på veggene i TV-stua. Dette er Peter in a nutshell, og han kommer til å være sånn for resten av livet.

Og det er jeg jo bare glad for! Man skulle kanskje tro at en penis på veggen er noe å bli sur for, men jeg tror bare jeg for lengst har innsett hva slags fyr jeg har blitt sammen med. En barnslig mann som får meg til å le hver eneste dag. Han passer på meg, han holder meg oppe når jeg trenger det, han sier de riktige tingene, han er en fantastisk pappa, han holder meg ung til sinns, og han lar meg bestemme fargene på veggene - selv om det tar en hel evighet. Bare fordi han vet at det betyr mer for meg, enn det gjør for ham.

Okei, så var det ikke en penis jeg hadde sett for meg skulle pryde veggen vår, men forhåpentligvis blir det maling i nærmeste fremtid. Hvis ikke, har han i alle fall gjort sitt for å gi huset vårt litt sjel.

Om ikke helt sånn jeg hadde sett for meg. En blomsterbukett ville kanskje også fungert..

Men igjen, det er Peter.

 


Sjel..

 

/  Bedre med én på veggen enn ti på taket

Skavanken i taket

Noen ganger blir jeg så fascinert av tanken på at andre familier har bodd i huset vårt før oss. At to andre familier har levd sine liv under det samme taket som vi nå lever vårt liv.

Mennesker som har sovet, spist, dusjet, vasket klær, laget hakk i gulvene, låst de samme dørene, irritert seg over knirken i parketten, skrubbet badekaret og vasket doen - i det som nå er vårt hus. Det føles så rart.

Også oppdager jeg ting som dette.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Ting man kanskje ikke ser på lang avstand, men som blir veldig synlig når man har kontorpulten sin rett under, for eksempel. Og så blir man sittende å fundere.. Hva i all verden skjedde egentlig her?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hvem var det som feilberegnet tapetlengden? Hvem fant ut at det bare var å klippe til en helt tilfeldig liten flik og lime helt tilfeldig oppå, litt sånn på måfå? Samme om det er lim under hele fliken, da - ingen som ser det likevel.

Og er jeg den første som har lagt merke til denne lille skavanken? Eller har noen sittet akkurat her jeg sitter nå, og studert den før meg? Vil det bli nye eiere i framtiden som kommer til å oppdage fliken, eller kommer jeg til å male over den slik at den aldri mer vil synes?

Eller kommer fristelsen en vakker dag til å bli for stor..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Det er jaggu ikke bare gamle hus som har sjel ;-)

Kaffestopp og mandagssmil

Jeg er på kaffeavvenning om dagen, noe jeg er tre-fire ganger i året. I perioder hvor jeg er litt stressa, er det som om kaffe stresser meg enda mer - og da må jeg bare kutte det ut i en periode. Så nå går jeg rundt med konstant hodepine, og tenker på hvor sjukt det er at kaffe har den effekten på skrotten.

Derfor har mandagen vært litt seig, men i dag er det mange ting som har fått meg til å smile!

For eksempel gikk det i dag plutselig opp for meg at det bare er to uker til vi skal stille klokka - og det gjorde meg rett og slett hoppende glad! Det å stille klokka i seg selv er jo helt katastrofe for en småbarnsfamilie med tanke på kaos i hodet og leggetider og stå-opp-tider, men det betyr samtidig at nå går det jaggu mot vår! Og det trenger vi nå. Ferdig snakka :-)

Like etter denne åpenbaringen, sjekket jeg innboksen og så at jeg hadde fått en skikkelig koselig melding fra ei jente, som bare ville fortelle at hun hadde oppdaget bloggen min først i forrige uke - og at hun hadde brukt helgen på å lese alle innleggene i kronologisk rekkefølge helt fra det første jeg postet i august 2015. Nå hadde hun kommet til april 2016, og hun måtte bare sende en melding og si at hun storkoste seg. Haha, så innmari trivelig å tenke på at noen har sittet i helgen og lest mine gamle historier :-)

Også har jeg snappet i dag. Jeg vet. Vinglemor klarte ikke holde seg, for det var en liten historie om "lokalavisa" som lå og boblet, så da fant jeg ut at jeg fikk oppdatere Mystory med én gang og bare få det ut. Så nå har jeg endelig bestemt meg for å periodesnappe (yey!), for jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger fra travle småbarnsmødre som sier at periodesnapping i grunnen er det beste, haha.. Så da velger jeg å stole på dere!

 


Umulius82 - mandag morra - nothing fancy

 

Da jeg skulle fylle bensin på bilen i sta, puttet jeg kortet i automaten. Også skjedde det ingen verdens ting. Det stod bare "VENT", og etter nærmere to minutter (det er lenge når man står og venter!) begynte jeg å få skikkelig noia for at bankkortet mitt var slukt og borte for alltid. Det gikk enda noen sekunder, og jeg rakk akkurat å tenke "Nå får jeg ringe Pappa", som jeg alltid gjør når jeg havner i trøbbel - før kortet plutselig ble spyttet ut sammen med en kvittering der det stod "kansellert". Jeg ble overlykkelig over å ha fått kortet mitt i retur, men var ikke dummere enn at jeg kjørte derfra uten å prøve på nytt. Frister ikke skjebnen to ganger.

Og sist men ikke minst - jeg vet jeg kommer til å jinxe det nå - men jeg har all grunn til å smile, for jeg har to friske unger. Ikke noe snørr, ikke noe hosting, ingen tegn til feber, ingenting. Det er nesten ikke til å tro.

Mandager som dette, altså. De gjør det nesten littebitt enklere å takle at jeg krympet yndlingsgenseren til sønnen min i helgen. Den fine grønne, som svigermor hadde strikket til ham til jul.. Jeg krysser fingrene for at hun var på utkikk etter et nytt strikkeprosjekt uansett ;-)

 

/ God ny uke - i morgen er det allerede tirsdag!

Liv Laga med kjøttfri taco

/ Sponset innlegg

Etter at vi kastet oss med på utfordringen om å leve kjøttfritt i oktober, har vi virkelig fått øynene opp for smaksrike måltider som ikke inneholder kjøtt. Ikke bare er det godt for samvittigheten å gjøre noe positivt for jorda vår - men det har vært helt topp å bli mer bevisst på hvor mye god mat man kan lage uten kjøtt!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hva med et skikkelig smakfullt tacomåltid?

 

Forrige helg testet Peter vegetarburgeren "Liv Laga" fra Hoff - og det var en fryd å lese tilbakemeldingene fra leserne hans! For denne nyheten er det tydeligvis flere som har fått med seg allerede, og folk kunne både melde om at de hadde forspist seg, samt at dette må være den beste vegetarburgeren som finnes på markedet.

Denne uka var det endelig min tur til å teste nyheten fra Hoff på kjøkkenet, og siden Peter gikk for den klassiske burgermiddagen, ville jeg prøve noe nytt. Hva med å lage tacowraps med vegetarburgere i strimler? Yum! :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

HOFF Liv Laga vegetarburger kommer i to ulike varianter. "Original" med smaksinspirasjon fra Mexico, som inneholder potet, linser, aspargesbønner og mais. Variant nummer to er "Tomat og Ost", som er inspirert av det italienske kjøkkenet og inneholder potet, linser, soltørkede tomater og ost.

Burgerne er forøvrig glutenfrie, og inneholder ikke soya. De varmes kjapt og enkelt i stekepanna, i ovnen eller på grillen - mens du gjør klart tilbehør etter ønske.

Verdens enkleste og beste guacamole lager du for eksempel på ett minutt!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

  • 1 avokado
  • 1/2 - 1 hvitløksfedd
  • En dæsj seterrømme/kesam etc.
  • En skvis sitron
  • Salt og pepper

Miks sammen - og voila!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg må innrømme at jeg ble litt satt ut av Peters slafselyder underveis i måltidet, for det er lenge siden jeg har sett ham kose seg mye. Men jeg slafset jo like mye selv, for vegetarburger-bitene smaker en hel masse!

Kryddermiksen er virkelig god, og burgerne er akkurat passe spicy og har god konsistens. Det siste syns jeg er et kjempepluss, da jeg ikke er så fan av tørr mat.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Noen liker tortillas..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
..Andre liker skjell/trays..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
..Mens andre bare må tvangsfôres :-)

 

Liv Laga er allerede i middagsloopen vår, og kan altså brukes til så mangt. Flere fristende oppskrifter og mer info om burgerne finner du her: Real middagsmat uten kjøtt :-)

 

P.S. HOFF Liv Laga vegetarburgere finner du i frysedisken i de aller fleste dagligvareforretninger.

* Følg HOFF på Facebook *

Oppi goodiebagen

Jaja, det slo meg faktisk ikke å vise hva som faktisk lå oppi goodiebagen vi fikk på Kostholdskonferansen i går, haha! Men den inneholdt en liten fest for sånne helsekost-elskere som meg :-)

Dette er altså ikke sponset på noen måte, alle som var på konferansen i går fikk hver sin.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Skarru sjekke påsan snart, eller?"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dr Udo meets Anna..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kryddersalt, greens-pulver og Cocosa med hvitløk

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Litt lesestoff - disse to hadde jeg også sett på Snap før jeg møtte dem i går ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sjokolade.. Er.. Aldri.. Feil.. ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og disse her.. Peter går bananas!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Måtte deles på fire ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Supersnack? Yes please :-)

 


Chrom, Q10 og boka til Sten Sture Skaldeman to the rescue

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Denne måtte jeg åpne i går, ohlalalaa! Kokosflak med chili!

 

Og sist, men ikke minst, denne lå ikke i goodiebagen, men jeg ble overlykkelig da jeg så at Naturlig Liv hadde stand, for endelig fikk jeg sikret meg en Wonderbag! Jeg har ønsket meg det så lenge, men ikke fått somlet meg til å bestille. Sjekk den grønnfargen ♥

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Wonderbag er rett og slett en kjele-sovepose! Den brukes til langtidskoking av mat, man gir gryteretten eller krafta eller hva enn som står på menyen et oppkok, også setter man kjelen nedi Wonderbagen slik at den fortsetter langtidskoking og holder seg varm i timesvis oppi bagen. Samme prinsipp som dynegrøt eller dynepoteter for dem som husker denne gamle tradisjonen, bare med bedre isolasjon. Vips, så sparer man strøm og tid!

Jeg gleder meg så skikkelig til å prøve den, så nå starter jakten på hva som skal bli den første oppskriften ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God søndag - nå skal vi ut og lufte fisen :-)

Kosthold og goodiebag

Åh, for en dag! Jeg føler meg alltid litt vill og gæren når jeg forlater mann og barn i helgene, og jeg må innrømme at det var litt rart å kjøre avgårde før klokka ni i morges og se dem sitte og vinke i vinduskarmen.

Men fy fasan så godt det er med litt egentid! Jeg har innsett at det er helt livsnødvendig, spesielt når man lever et liv der det ikke er mulig å sitte på do i fred. De to små rakkerne mine må seriøst ha en radar som går av hver gang jeg forlater rommet for å gjøre mitt fornødne.

Så etter å ha dusjet (med tilskuere), kledd på meg og spist forkost - bar det avsted til noe jeg har gledet meg til i veldig lang tid nå: Kostholdskonferansen 2017!

 

 

Jeg var heldig å sikre meg en billett før alle ble revet bort, og i dag har jeg rett og slett sittet i en fullstappet sal i seks timer sammen med 500 andre, og sugd til meg spennende inspirasjon om mat og kosthold fra den ene glitrende foredragsholderen til den andre.

Jeg elsker å høre om hvordan mat og bra/dårlig helse henger sammen, og for første gang har jeg fått oppleve Berit Nordstrand live. For et fyrverkeri av ei dame - det er jo umulig å ikke bli glad av å høre henne prate!

Det var flere "stands" utenfor i pausene, og plutselig ble jeg helt forvirra, for jeg kjente omtrent alle som stod der.. Trodde jeg. Det tok litt tid før jeg innså at de så kjente ut bare fordi jeg følger dem på Snapchat, slik som f.eks "Kostholdsdamene".

Også fikk jeg endelig hilst på Helene Ragnhild, den søteste ernæringsdama jeg vet om! Jeg følger henne også på snap, så jeg ble helt forvirret av det og, haha.

Men nå, dagens høydepunkt: Sjekke hva som gjemmer seg i den tunge goodiebagen! Mye tyder på at det er noe spisbart.. ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

* Følg Konatil på Facebook *

Snap, or no Snap

Okei da, jeg vet dere sa det kom til å skje.. Men nå har det altså gått over fire måneder siden jeg logget av og bestemte meg for å ta en pause fra Snapchat, og det har så smått begynt å klø litt i fingrene igjen.

Og det hadde jeg faktisk ikke trodd, for da jeg logget av i november, hadde både Peter og jeg kommet til et punkt der vi innså at jakten på gode Snaphistorier var i ferd med å transformere oss til dårlige kjærester og dårlige foreldre. Man kan si hva man vil om teknologiens tidsalder, men mobilfjes er og blir et forferdelig onde. Det er rett og slett ikke mulig å ha trynet i mobilen og samtidig være tilstede.

Jeg må innrømme at det har vært deilig med en pause, men dere som hører på podcasten vår, vet jo at både Peter og jeg har lagt den stressede tanken på Snapchat bak oss nå.

Jeg innser at jeg savner litt å kunne dele de humoristiske glimtene i hverdagen som er for små og tilfeldige til å ende opp som blogginnlegg, for eksempel da jeg malte TV-veggen for noen uker siden. Da hadde det vært moro å dele litt underveis når man likevel stod der ensom og alene med malerulla og klødde seg i hodet mellom slagene :-)

 

 

I tillegg har jeg også innsett at Snap faktisk inspirerer den kreative hjernehalvdelen! Tro det eller ei, men jeg savner faktisk å se verden gjennom Snap-øyne innimellom.

De siste ukene har jeg vært litt i tenkeboksen, og jeg har nå kokt de store spørsmålene ned til et par essensielle punkter jeg må få avklart. Hvis jeg skal tilbake på Snap, må jeg:

  • Først og fremst snappe når jeg er alene, for å unngå mobilfjes.
  • Ikke føle at jeg må oppdatere Mystory hver eneste dag.

Men så begynner dronninga av beslutningvegring å rote det til: Hvis jeg skal snappe kun når jeg er alene, vil det egentlig ha noen underholdningsverdi? Alt det morsomme skjer jo stort sett når jeg har mennesker rundt meg, men da ønsker jeg jo ikke å sitte med mobilen.

Og vil det egentlig funke å være på Snap uten å oppdatere hver eneste dag? Jeg kommer ikke til å "legge ut noe bare for å legge ut noe" - og jeg ser for meg at det kan bli stille fra meg i ny og ne.

En annen viktig ting, er innkomne snapper. Noe av det viktigste for meg var kontakten jeg fikk med dere som fulgte meg, og jeg hadde "åpen" Snap slik at jeg kunne ta i mot fra alle som ville sende. Det fungerer veldig bra alle de gangene man åpner en Snap som er ment for deg, men ikke fullt så bra alle de andre gangene man åpner snapper som åpenbart har blitt sendt til "alle" på lista.

Dette gjør at jeg ikke rekker å se gjennom alt som kommer inn i løpet av en dag, og da misser jeg jo også snappene som er ment til meg. Og det er kjipt, for det betyr jo at jeg går glipp av snapper som denne:

 


Hihi, fikk denne av en av mine søte faste følgere <3

 

Så sånn er altså ståa. En skulle jo tro at blogg, instagram og podcast var nok i massevis - men det er liksom noe helt spesielt med denne Snap'en, da :-)

 

/ God fredag

Når fitta flagrer hele året

Tidligere i dag snublet jeg over en liste med paroler som skulle pryde årets 8.mars-tog. Midt blant mange viktige kampsaker, var det én sak som lyste mot meg og som skilte seg litt ut i mengden:

"La fitta flagre fritt - nei til kosmetisk intimkirurgi!"

Jeg har kanskje ikke så mye å komme med når det gjelder FN's agenda for kvinner, antirasistisk kvinnekamp eller sexkjøpsloven. Men flagrende fitter, der er jeg ekspert.

 

 

Det er jo ingen hemmelighet at jeg brenner for at dagens ungdom må få tilbake troen på seg selv, og innse at de er gode nok som de er. For litt over en måned siden skrev jeg et innlegg der jeg tok et slags oppgjør med at operasjoner nå er i ferd med å bli sett på som den nye løsningen på alle problemer. (Les innlegget her)

Og intimkirurgi er såvisst i vinden. Hele 1 av 6 jenter er misfornøyde med hvordan underlivet deres ser ut, og det er selvfølgelig ikke "ondter" det er snakk om. Det er ikke kjønnslepper som er så lange at det oppstår gnagsår og skjennanse i hverdagen. For de aller fleste handler det kun om utseendet, at det ikke ser "normalt" ut - og har ingenting med helseproblemer å gjøre.

Her følger min historie. Her i huset har det nemlig flagret både her og der siden jeg fødte barn nummer to for snart 2,5 år siden. Førstemann ble tatt med hastekeisersnitt, så jeg har altså bare presset ett barn ut den egentlige veien.

Før jeg ble gravid, kan jeg ikke huske at jeg tenkte over hvordan jeg så ut nedentil. I forkant av fødselen var jeg livredd for alvorlige rifter, rupturer og totalrupturer. Jeg hadde lest om at en del kvinner opplever å få så store skader under en fødsel, at man ødelegges for resten av livet. Dette var min største skrekk, og jeg husker jeg ropte til Marja (min supre jordmor) mellom to rier: "Kan du finske-grepet?? Vær så snill og si du kan finske-grepet!"

Jeg hadde nemlig hørt at det fantes et spesielt grep jordmødrene kunne bruke når babyen var i ferd med å komme ut, som visstnok skulle bidra til å forhindre de store skadene. Marja var tilfeldigvis finsk (!), og hadde heldigvis full kontroll.

Jeg endte opp med tre, fire sting som takk og lov grodde som de skulle i ettertid, men selv om det nå nærmer seg 2,5 år siden fødselen, så er jeg jo ikke dummere enn at jeg vet at ting ikke er som før der nede. Når jeg går, så kjenner jeg at det flagrer. Det blafrer. Det klukker. Det flapper.

Hvem vet, kanskje har jeg flagret litt hele livet - men slik ståa er nå, vet jeg i hvert fall at en intimkirurg ville gnidd seg i hendene og satt meg opp på en time asap. Men hva er vitsen? Det plager meg ikke fysisk, og kroppen min har gjort den mest fantastiske jobben den kan gjøre, hele to ganger. Det gikk bra begge gangene, og det er jeg veldig takknemlig for. Og er ikke det tross alt det viktigste?

Om man har født eller ei, hvis det ikke er et reelt fysisk problem som skaper trøbbel i hverdagen, hvorfor i all verden skal man bry seg om hvordan det ser ut der nede? Mulig det er jeg som begynner å bli gammel, men det er ikke som at man må dra frem underlivet på jobbintervju, er det vel? Det er sannsynligvis ikke så mange som skal ned der og titte uansett - og hvis de ikke er fornøyd med hva de ser, ja så kan de vel til helsike pelle seg et annet sted?

Så damer, kvinnedagen er viktig av mange grunner, men la oss også bruke den til å minne oss selv på at vi har grunn til å være stolte. Stolte av oss selv, akkurat slik vi er. Uansett om vi har skjeve neser, små pupper, thigh gap, plattfot eller en fitte som flagrer hele året.

 

/ Gratulerer med dagen, damer!

Dager som dette

Jeg elsker bloggen min. Den er mitt lille fristed der jeg selv setter dagsorden. Akkurat det er en befriende følelse, spesielt de dagene man bobler over av ideer og skrivelyst. Det gjør meg glad å skrive om fine, morsomme ting - jeg elsker smilefjes.

Men så kommer dager som dette. Der man startet morgenen med å svare på et par mailer, og skal begynne på dagens blogginnlegg om Snapchat. Så skal man bare kjapt innom en nettavis for å få med seg de siste nyhetene, og på en-to-tre har mammahjertet gått i tusen knas.

Plutselig føler man seg som en dust der man sitter og skal skrive et seriøst innlegg om Snapchat, mens noen der ute har mistet en sønn. En femåring på vei til barnehagen sammen med mamma og lillesøster, på en helt vanlig tirsdag.

Den sorgen.. Det går ikke en gang an å forestille seg. Brått blir Snapchat så uendelig ubetydelig. I dag tror jeg mange pappa- og mammahjerter har grått noen tårer.

For på dager som dette innser man at bare én bokstav skiller lykke fra ulykke. Dager der man ristes ut av sin lille boble, gråter i medfølelse og innser at livet er langt fra bare smilefjes.

 

 

/

Mutterns røde ullbukse

I går hadde Muttern tydeligvis vært innom Konatil og lest innlegget om strikkeprosjektet mitt, for like etterpå tikket det inn et bilde på telefonen min:

 

 

Først tenkte jeg det måtte være selvskryt, men så stusset jeg litt over at jeg ikke kan huske å ha sett Mamma med rødt strikketøy i fanget noen gang.. Når hadde hun rukket å strikke denne røde ullbuksa?

Svaret viste seg å være like skremmende som det var hysterisk.. For denne ullbuksa begynte visst muttern å strikke på i 1989. Nittenåttini! Det er 28 år siden, det!

Ullbuksa skulle bli min, og siden arbeidet tok sånn tid, strikket hun bare benet lenger etterhvert som jeg vokste. På et tidspunkt må jeg ha blitt for gammel for å gå med ullbukse, for da skulle den plutselig bli lillesøster sin isteden. Hun er seks år yngre enn meg, noe som må ha gitt mamma en hvilepute og en følelse av å ha litt for god tid før buksa ville komme til å passe. Så da stoppet alt tydeligvis opp.

Men nå lurer altså muttern på om hun endelig skal strikke ferdig den røde ullbuksa. Hun har siktet seg inn på det eldste barnebarnet - sønnen min på fem år. Jeg tipper buksa kommer til å passe ham om et par år, hvilket vil gi henne litt tid på å ferdigstille arbeidet.

Men, 22 år etter siste maskestrikk, tror jeg det er mer sannsynlig at ullbuksa ender opp hos det yngste barnebarnet som nå er to år. Da har muttern seks år på seg..

Men jeg er fortsatt usikker på om jeg har trua ;-)

 

/ It obviously runs in the family :-)

Piken som ikke kunne strikke

Jeg aner ikke om det skyldes det at dere vet jeg egentlig ikke kan strikke, eller om dere bare prøver å være hyggelige.. Men med jevne mellomrom er det altså noen som etterlyser en oppdatering på hvordan det går med strikkeprosjektet mitt.

 


Det skal egentlig bli en genser..

 

Ikke bare er det trivelig at noen spør, men det er jo ganske morsomt at blogginnlegg jeg har postet for lenge siden, tydeligvis svirrer rundt i bakhodet hos noen av dere fortsatt :-)

Den første gangen jeg skrev om strikkingen min, skulle jeg egentlig bare lete etter noen strikkepinner, da det plutselig ramlet ut et strikkeprosjekt jeg vagt husket at jeg hadde begynt på. Jeg endte opp med å rekke opp hele greia, som skulle blitt en genser til min datter på ett år. Problemet var bare at datteren min hadde rukket å bli to år allerede, og den påbegynte genseren var allerede for liten.

Den andre gangen jeg skrev om det, hadde jeg såvidt kommet i gang med strikkingen på ny - samme genser i en større størrelse. Så måtte jeg spørre svigermor om hjelp fordi jeg hadde mistet en maske, og da hun tok en titt, konkluderte hun med at jeg ikke hadde mistet noen maske, men at jeg hadde hentet opp en ekstra. Og for ei som ikke aner hvordan man henter opp masker, så var jo det et lite mirakel i seg selv.

Siden forrige oppdatering for et halvt år siden, har det gått veldig sakte framover - for jeg frykter fortsatt den såkalte raglanfellingen som jeg vet venter der fremme et sted. For ei som må google eller spørre svigermor om hjelp så fort det står annet enn "glattstrikk" i oppskriften, så høres raglan forferdelig komplisert ut.

Nå har jeg imidlertid kommet så langt på bolen at jeg skal felle av åtte masker på hver side av arbeidet. Jeg regner med det er der armene skal på etterhvert. Jeg husker selvfølgelig ikke hvordan jeg feller av masker, så her må jeg fram med youtube når tiden er inne, hehe ;-)

Jeg må også innrømme at arbeidet så langt bærer preg av ujevnhet - fordi jeg hele tiden prøver å strikke løsere.. Jeg har for uvane å stramme tråden, og må tenke på å ikke gjøre det hele tida.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her har jeg sannsynligvis slækket ekstra på tråden..

 

Neste steg i oppskriften er ermene, og jeg er nå i gang med å legge opp masker på strømpepinner. Er det meningen at det skal være så forferdelig knotete, eller gjør jeg noe feil?!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det står i oppskriften at man skal legge opp maskene LØST, men da jeg prøvde det, falt jo pinnene ut så fort jeg slapp dem! Også måtte jeg knote bare enda mer..

Hadde det ikke vært for dere ivrige strikkere som følger bloggen min og spør med jevne mellomrom hvordan det ligger an, så hadde jeg nok forkastet hele dritten for lengst. Så jeg får bare si takk for at dere minner meg på strikkeprosjektet mitt med jevne mellomrom - det er takket være dere at jeg skal bli ferdig en vakker dag!

Så satser vi på at den dagen kommer innen lillesnupp er konfirmant. Men jeg kan ikke love noe ;-)

/ God søndagskveld

Miss Grumpy Bitch

- "Ikke at jeg klager altså", mumlet Peter fra kjøkkenet, "Men det skal bli så sjuuuukt deilig når du legger deg klokka åtte i kveld.."

Først skjønte jeg ikke hvem han snakket til, men så innså jeg at ordene var myntet på meg. Og vel.. De ordene var i grunnen ganske berettiget.

For dagen i går startet to og en halv time for tidlig, og etter en turbulent natt med hosting og hundetassing og tissepauser og jeg vet ikke hva - kunne det ikke vært dårligere timing å våkne 04.30.

Halv fem er ikke morgen, i alle fall ikke for meg! Så derfra og ut var den vanligvis så blide Christina transformert til Miss Grumpy Bitch.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Sorry altså, men jeg henger rett og slett ikke sammen når jeg sover for lite! Alt blir feil, hodet følger ikke med, men verst av alt: Peter blir seriøst det mest irriterende mennesket på kloden.

Litt som da Mormor gikk gravid med moren min og plutselig ikke tålte å se på Bestefar lenger. Hun hadde faktisk sagt fra til ham at hun kom til å skille seg så fort ungen var ute, men da fødselen var over, forsvant irritasjonen som dugg for solen. (De er forresten gift enda)

Nøyaktig den samme effekten har mangel på søvn på mitt syn på Peter. Pustingen hans blir irriterende. Plystringen. De lange dopausene.

I går toppet det seg da han skulle ut og hente posten, og jeg ga ham søppelposen på vei ut, sånn at han kunne kaste den samtidig. Jeg venter på et viktig brev, og sukket da jeg forstod at det ikke hadde kommet denne dagen heller. Så oppdaget jeg fire timer senere at Peter hadde glemt å hente posten, og at brevet hadde ligget der og ventet på meg hele tiden.

Eller da vi lagde lunsj og han dultet ganske hardt borti meg så jeg nesten mistet et glass i bakken, og han såvidt mumlet et unnskyld. Jeg ble fresende forbannet, selv om jeg egentlig visste at det var et uhell.

Utover dagen ble det heldigvis litt bedre. Ikke fordi Peter ble noe mindre irriterende, men fordi han skygget banen og holdt seg på god avstand fra det illsinte lemenet som var nær ved å eksplodere hvert øyeblikk.

Så beklager det, du sinnssykt irriterende mann, i dag elsker jeg deg igjen - og jeg tar gårsdagen helt og holdent på min kappe. Men jeg var i alle fall mitt ansvar bevisst og la meg grytidlig i går kveld - sånn at dagen i dag skal bli kjempefin :-)

I følge kalenderen min blir jeg straks premenstruell, men det får vi ta til uka.

 

/ God lørdag, med eller uten en Grumpy Bitch i hus :-)

Derfor er vi ikke med på Bloggerne

Årets sesong av Bloggerne er i gang på TV, og verken Peter eller jeg har noen interesse av å se på siden vi ikke er med selv i år.

 

TV2, Bloggerne. 2016
Godgjengen fra i fjor :-)

 

Neeeida - selvfølgelig skal vi se på!

Nå har vi riktignok ikke kommet i gang med første episode enda, men jeg har fått med meg flere av reklamesnuttene for årets sesong. Serien står på opptak, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med Kristine Ullebø, Komikerfrue og Anne-Brith.

Jeg elsker lettbeint TV-underholdning, og selv om jeg sannsynligvis kommer til å se på med litt andre øyne etter at vi i fjor fikk se hvordan produksjonen faktisk foregår, så må jeg si jeg beundrer årets deltagere som gir alt og byr på seg sjæl. Det er nemlig ikke så lett som man skulle tro!

For under innspillingsperioden i fjor, innså Peter og jeg at vi rett og slett ikke er sånne folk som stopper midt i en krangel og sier: "Bare vent litt, jeg skal bare hente videokameraet". Vi er langt unna Marna og Ørjan som syns det er ålreit å krangle med et helt film-team i stua.

Vi var med i serien uten å bidra med store tårer, kjærlighetssorg eller dramatikk. Bare helt udramatisk hverdag med to små barn og en logrete hund. Vi skjønte jo fort at det ikke var spesielt interessant for et TV-publikum, og på et eller annet tidspunkt var vi faktisk inne på tanken om vi kanskje burde iscenesatt noen krangler, dratt på uplanlagte utflukter og kokt suppe på en spiker bare for å lage god tv. Men så innså vi ganske kjapt, at sånne folk er vi bare ikke.

Vi har kanskje litt uvanlige jobber, men vi er altfor vanlige til å lage god TV.

Men hele denne opplevelsen har fått meg til å innse en ting:

Jeg er så stolt av at vi er oss sjæl! Vi blogger hver eneste dag uten å spekulere i clickbait-overskrifter. Vi skriver om hverdagslivet, uten de store skandalene. Det er slappe ammepupper, leverpostei på buksa, oppturer og nedturer. Dette er oss - og det gjør meg så stolt!

 

 

Dessuten gjør det meg så glad at hverdagslivet faktisk er nok for at du og dere har lyst til å stikke innom og lese i løpet av dagen. Det gjør meg skikkelig glad at dere er like nedpå som oss, og at det faktisk ikke er mer som skal til! Dere forventer ikke de store skandalene, og det syns jeg er så fint.

Så får det heller være at vi er altfor kjedelige som TV-underholdning. Det er jeg jo helt enig i :-)

Vel, bortsett fra den dagen vi skulle på Blog Awards, da. Da nervene mine tok overhånd og jeg lå i fosterstilling på hotellrommet. Det hadde blitt bra TV, det ;-)

 

/ En får værra som en er

Farvel Februar!

Det er tre måneder siden sist jeg skrev månedsoppsummering, og jeg må innrømme at jeg har savnet det skikkelig! Det er noe trivelig over å se tilbake på måneden som har gått, og ikke minst rote litt i hjernearkivet for å huske hva som faktisk skjedde. Ukene flyr, og nå er det jaggu mars!

Dette innlegget skulle jeg egentlig skrevet i går, men i går kunne jeg rett og slett ikke la Peters mannesjuke gå forbi i det stille. Så here we go, her kommer en liten oppsummering av februar :-)

 

FEBRUAR

Beste kjøp

Tre prøvebokser med maling! Kjøpte dem før jeg skulle male TV-veggen, og det viste seg å være veldig smart å male små felter på veggen for å se fargene i dagslys og kveldslys før man tar det endelige valget. Endte forøvrig opp med å forkaste alle tre, men jeg fikk i alle fall snevret inn hva slags blåfarge jeg var ute etter ;-)

 

Beste bomkjøp

Denne måneden gikk jeg på en liten smell. Til vanlig pleier jeg å kaste på meg et par joggesko før jeg suser ut av huset, men jeg bruker svarte støvletter i blant. Og da jeg fant noen smekre på salg denne måneden, kjøpte jeg dem. Uten å huske at jeg har to par fra før. Så nå har jeg tre nesten like par i skohylla.. Men hey! Jeg sparte penger da, det var tross alt salg ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
(Red anm: Dette er bare en stor genser, ikke en gravidmage ;-)

 

Peter-øyeblikk

Den lørdagen jeg våknet helt i ørska etter altfor lite søvn, og Peter sa at han tok med barna ned for å lage frokost sånn at jeg kunne sove videre. Jeg er faktisk sjukt forelsket i ham enda, på grunn av dette ♥

 

Christina-øyeblikk

Jeg prøver å styre unna sukker så godt jeg kan, men innimellom bare MÅ jeg ha sjokolade. Så da jeg fant to ruter med melkesjokolade i skapet, slukte jeg dem på null komma niks. Et par uker etterpå ble jeg fysen igjen, og hadde selvsagt glemt at jeg hadde spist opp melkesjokoladen. Jeg var helt sikker på at det var Peter som hadde gjort det, og skjelte ham ut fordi han burde skjønt at det er en regel som sier at når man går tom for et produkt, så skriver man det opp på handlelista med en gang. Tok noen timer før jeg kom på at jeg burde si unnskyld. Men siden Peter også trodde det var han som hadde spist opp sjokoladen, så har jeg ikke sagt noe enda.

 

Fullførte prosjekt

Endelig fikk mor tatt fram malepenselen! Etter mye om og men ble altså TV-veggen blå, og resultatet ble akkurat slik jeg ønsket. Sjekk den blåfargen, da! Skifter farge gjennom hele dagen. Siden så mange spør: Jeg fikk ikke tak i Nordsjö sin "Dark Dijon", men fargekoden er den samme som "The Abyss" fra Jotun.

 

 

Prosjekt som videreføres til neste måned

Huset vårt har flere rom som skal males, og nå må jeg bare bestemme meg for om det er gangen eller tv-stua/kontoret som står for tur. Er selvsagt fortsatt i tenkeboksen når det gjelder farger, men håper å finne ut av det i løpet av mars. Beslutningsvegring og alt det der..

 

Gladeste øyeblikk

Tror det må være det øyeblikket da Peter og fem-åringen kom inn døra etter å ha vært på vinterferie i fire dager, og lillesøster tok i mot storebroren sin som om han kom hjem fra krigen. Den søskenkjærligheten har jeg aldri sett så sterk før, og jeg får nesten tårer i øynene når jeg tenker på det. Gladtrist ♥

 

Tristeste øyeblikk

Da vi måtte avlyse femårsdagen til Mr Plutt som hadde blitt syk - jeg må innrømme at det røsket godt i mammahjertet. Bursdager er jo livet!

 

Bilde som aldri havnet på bloggen

Her er det som vanlig mye å ta av.. Peter er jo fortsatt en kløpper til å ta bilder, og dette knipset han da vi skulle ta bilde til facebookgruppa til podcasten vår "Gjesterommet" for å melde fra om at vi straks var klare med ny episode. Classy, as always.

 

 

Friskus

Jeg er ikke i spesielt god form, for trening har jeg ikke drevet med på veldig mange år. Så det å male en TV-vegg var faktisk en skikkelig treningsøkt for meg - jeg ble veldig svett og rød i kinnene, og jeg følte meg som en friskus etterpå. Litt flaut.

 

Daffus

Fitbit'en min (aktivitetsarmbånd) har gått opp i limingen og løsnet (takk til deg som advarte meg om at det kom til å skje før eller siden), så nå aner jeg ikke lenger hvor mange skritt jeg går i løpet av dagen. Dette har resultert i at jeg føler meg som en daffus hver eneste dag. Må få fikset den!

 

Yndlingssanger

Denne måneden har jeg hørt utallige ganger på denne låta til Katy Perry, og jeg blir ikke lei! Hver gang jeg hører den går det opp for meg at det snart er vår, og jeg blir altså i så godt humør :-)

 

 

Låt nummer to er av INNA, tror den kom ut i fjor - men jeg oppdaget den først for et par uker siden. En spretten liten sak, som minner meg om å blåse bobler med tyggisen. Ikke spør hvorfor :-)

 

 

Favoritt-blogginnlegg

Det om "Å forlate babytida for siste gang". Utrolig godt å se at så mange av dere kjente dere igjen!

 

/ Takk for nå februar - og velkommen mars, håper du blir fin!

Han har fått mannesjuken

For snart to uker siden friskmeldte jeg meg fra tidenes hostorama og forkjølelsesmareritt - overbevist om at Peter må ha det mest effektive immunforsvaret i mils omkrets. Han hadde sluppet unna viruset til tross for heftig hosting og feber hos både ungene og meg, og vi var vel litt i sjokk alle sammen.

Men nå har lykken altså snudd.

Gubben har inntatt hjørnet i sofaen, under pleddet, med ullsokkene på og en varmende kopp te med én sukett i. Jeg har sittet på kontoret i 2. etasje i hele dag, men lyder som "Aaaaah..." "Ooooff..." "Ååååååh.." "Aaaiii..." har nådd ørene mine med jevne mellomrom.

Det er ille. Det er mannesjuken.

Og hvordan skal man egentlig tilnærme seg partneren når dette inntreffer? Går man for å være pleiende og medfølende? Eller brysk og hard? Vil for mye sympati føre til hardere utbrudd av mannesjuken, eller vil mangel på medynk gjøre ting verre?

Jeg pleier å gå for den gyldne middelvei. Nok sympati til at han ikke trenger å overdrive enda mer, og litt bryskhet for å minne ham på at han er tøffere enn han tror.

- "Off, det var skikkelig kjipt Peter", sa jeg til ham i morges, "Tror du at du har feber, eller?"

Svaret kom kjapt:

- "Å ja. Jeg har vært uggen i hele natt, og jeg fryser og svetter om hverandre. Klassisk feber-symptom."

Etter lunsjtid spurte jeg hvordan det stod til med feberen nå som han hadde spist litt, og han svarte at han følte seg enda verre enn i morges. At feberen herjet som bare det.

Jeg sa at han fikk legge seg litt på sofaen igjen, og som forventet sovnet han ganske raskt under pleddet. Så da bestemte jeg meg for å ta en rask sjekk av pannetemperatur.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den mest pålitelige febermåleren på markedet..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
..midt i panna med seg..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jaja. Nesten feber, da ;-)

/ PrayforPeter

Å sende hodet på spa

/ Sponset innlegg

Egentid. For et fantastisk ord. Jeg skal innrømme at egentid er noe som fikk en helt ny betydning etter at jeg ble mamma, selv om det nok har stått litt for langt nede på prioriteringslista de siste fem årene.

For det er så lett å tenke på hvor viktig det er å prioritere seg selv, mens det er noe helt annet å få det til i praksis når skittentøyskurven har vokst seg høy og sengene må skiftes på. Det er alltid noe som burde vært gjort - og nettopp derfor er egentid superviktig å prioritere!

For i blant må man bare koble ut, og jeg elsker å sette livet på pause i sofakroken. Med en rykende varm kopp te, Mormors hjemmestrikkede tøfler på føttene, ullpledd, radio, og godt lesestoff i fanget.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Bøkene jeg pløyde gjennom før i tida er for lengst byttet ut med magasiner, og et av dem jeg leser i papirutgave hver måned er Kamille. På mange måter føler jeg Konatil og Kamille kunne vært bestevenninner, for begge syns det er mer ålreit å spre glede istedenfor dårlig samvittighet ;-)

Når bladet dumper ned i postkassa vet jeg at verdifull egentid venter, og at jeg kan glede meg til å lese litt om alt. Litt helse, litt samliv, interiør, mat, mote, skjønnhet og reise - inspirerende reportasjer, småstoff og deilig feelgood på en gang.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er selvfølgelig viktig å komme til bunns i skittentøyskurven og skifte til rent sengetøy med jevne mellomrom også, men det er vel så viktig å slappe av med feelgood i sofakroken.

Det blir litt som å sende hodet på spa, og det er faktisk en god investering ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Supertilbud!

Noe av det beste jeg vet er når jeg kan dele gode tilbud med leserne mine - og nå kan du få 8 utgaver av Kamille til kun 189,-!

Alle abonnenter får i tillegg Kamille+, som er ekstra sider med eksklusivt innhold - og to ganger i året får man med Kamille Puls også, helt gratis!

Det eneste du trenger å gjøre for å bestille litt egentid i postkassa, er å sende SMS-kode MIL172 til 2205 (1,-)

Abonnementet løper til man sier det opp selv.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God lesning!

"Hvilket filter?"

Snakk om uproduktiv dag! Haha, det er jo både komisk og typisk at de dagene man har en to-do-liste på nærmere én meter, ender man opp med å få gjort tilnærmet lik ikke-en-dritt.

I dag formiddag leste jeg til og med på bloggen til Peter at både utpakking, klesvask og generell rengjøring stod på programmet, og det skal jeg si var nydelig lesning!

Men så fløy timene avsted, og selv om vi fikk krysset av noen av punktene på lista, så var det plutselig tid for kveldsmat og legging av barn.

Men! Det finnes lyspunkt også, for i dag fikk jeg endelig gjort unna en ganske viktig ting, som jeg har tenkt på veldig, veldig lenge. Helt siden den den gode, gamle støvsugeren min tok kvelden fordi jeg ikke tenkte på å bytte filter, har jeg bestemt meg for å bli flinkere på vedlikehold.

Jeg har det med å tenke at så lenge ting virker, så er det bra. Inkludert vaskemaskinen. Den går som ei klokke på femte året, uten vedlikehold. Innimellom gjør jeg riktig nok dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og rengjør glasset på begge sider:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og i blant kjører jeg en rens. Men i løpet av de fem årene vi har hatt den, har jeg holdt meg laaaangt unna denne luka her:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Filteret. Ekspertene sier at lofilteret skal inspiseres og renses én gang i måneden, og ja.. Jeg har altså aldri gjort det før.

Og som mor til to ivrige skatte-samlere (steiner, pinner, plastbiter etc), er jeg veldig flink til å tømme lommer før jeg slenger ting inn i maskinen - men jeg er jo også bare en mor som gjør så godt hun kan, så denne luka burde jeg inspisert for veldig lenge siden!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg fikk såpass noia for hva som ventet meg, at jeg sendte en Snap til en venninne og spurte om hun renser filteret hver måned..

 

 

Jeg fikk svaret: "Hvilket filter?"  - og det ga meg i grunnen den selvtilliten jeg trengte for å gå videre.

Så jeg dro ut støpselet, vippet ned det lille røret, og satt klar med en liten plastboks for å samle opp vannet som skulle renne ut. Det viste seg at det ikke var litt vann som skulle ut heller, men masse - og da det endelig sluttet å piple vann, var jeg klar for å dra ut filteret.

Og, vel.

La oss si det sånn at det var på høy tid med en rens. Det kalles ikke lofilter for ingenting, og her var det store mengder lo og småkvist (!) som hadde kilt seg fast.. Faktisk kan jeg ikke fatte og begripe at maskinen har klart å pumpe ut vann i det hele tatt, og at det har gått bra i fem år uten en rens er jo helt utrolig!

Vi rakk kanskje ikke mange punkter på to-do-lista vår i dag, men det føles som at jeg har reddet et vaskemaskin-liv. Og det må da være godt nok på en søndag :-)

 

/ .. Og hvis du heller ikke visste at vaskemaskiner har lofilter - så vet du hva du har å gjøre til uka! ;-)

Mye sol og to brødskiver

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg blir like overrasket hver gang det skjer, men i dag fikk jeg nok en gang bevist at det enkle ofte er det beste - og at ting ikke trenger å være så komplisert for at det skal være moro :-)

 

Jeg hadde planlagt noen små utflukter med lillesnuppa i dag, for jentene girls må jo kose seg litt når gutta boys nyter vintersola til fjells.

Derfor begynte vi med å pakke bagen og sjekke inn på familiehotellet i Larvik sentrum - eller rettere sagt gjesterommet i leiligheten til mamma og pappa. Det er veldig koselig å komme "hjem", selv om det fortsatt er litt rart at barndomshjemmet mitt ble byttet ut med en leilighet for åtte år siden.

Før lunsj i formiddag dro vi på dagens første by-utflukt; biblioteket! Vi koset oss glugg med å plukke ut spennende lesestoff, og vendte snuta hjemover med seksten bøker under armen.

Men så tok dagen en uventet vending.

For etter at vi hadde vært innom leiligheten med bøkene, skulle ferden gå videre ned til torget. Men på veien måtte vi passere bussterminalen, der busser naturligvis kom og gikk hele tida. Visste du hvor utrolig moro det er å sitte på en benk og vente på neste buss, når man ikke skal ta bussen selv? Det gjorde ikke jeg! Men her spiste vi altså to medbrakte brødskiver med smør og leverpostei, mens vi lo og jublet hver gang det dukket opp en ny buss.

Været har jo vist seg fra sin beste side i dag, og da vi sa oss ferdige med bussene, var lillesnuppa lei av å myse i sollyset. Så da måtte vi på solbrille-jakt, og i den fjerde butikken fikk vi endelig napp. Sesongens briller er i boks, og de er knæsj-rosa :-)

Planen var nå å fortsette på min planlagte rute, men på torget i Larvik er det en fantastisk skøytebane med yrende liv, som vi selvfølgelig måtte titte litt på.

 

 

 

 

Ikke spør meg hvor timene ble av, men da jeg plutselig kikket på klokka innså jeg at det straks var middagstid - og at mine store planer for dagen hadde utgått.. Men noen ganger er det altså nok å bare ta en tur til byen. Se på livet, utforske litt, kjøre opp og ned i en rulletrapp, og spise en brødskive mens man teller busser.

Og til å ikke ha gjort noe som helst i hele dag, er det jaggu ikke verst at vi har hatt en drømmedag :-)

 

 

/ God helg

Vinterferie hver for oss

I går skrev Peter på bloggen sin at han har reist til fjells, og i den anledning tenkte jeg det var smart med en forklaring - for i år tar nemlig Peter og jeg vinterferie hver for oss.

 

 

Heldigvis ligger det ingen dramatikk bak - og takk og lov for det. Men det har seg altså sånn, at Peters foreldre har leid en stor hytte på fjellet i hele vinterferien, med plass til Peter og hans tre søsken, med familier.

Noe av det jeg syns har vært mest moro med å komme inn i Peters familie, er uten tvil at de er så mange! Jeg kommer selv fra en liten familie der ingen snakker i munnen på hverandre, og de første gangene jeg var sammen med Peters storfamilie, satt jeg bare helt stille og kikket på alle som snakket i kor. Skulle man bli hørt, måtte man snakke høyt - og det forklarte jo hvorfor Peter er født med en stemme som eh.. Bærer, hvis jeg kan si det sånn, haha ;-)

Lenge var planen at vi skulle dra til fjells i ferien alle sammen, men så kom januar med sykdom opp og ned i mente, og faktum er at jeg er ganske sliten fortsatt. Så samtidig som jeg følte meg litt utakknemlig, spurte jeg Peter om det kunne være en mulighet for at vi tok vinterferien hver for oss i år. Vi snakket litt om det, og fant til slutt ut at det sannsynligvis var den beste løsningen.

Derfor pakket Peter med seg femåringen og satte snuta mot fjellet i går - mens lillesnupp og jeg ble igjen hjemme. Og selv om det er litt kjipt å ikke være sammen i ferien, så er det koselig at Peter får litt alenetid med femåringen, og at jeg kan kose meg sammen med minsten. Det er ikke ofte vi splitter oss, og jeg tror begge de to små har godt av å ikke måtte dele på oppmerksomheten noen dager.

Så nå sjekker jeg altså innom Pappahjerte flere ganger om dagen for å se om han har oppdatert bloggen, hehe.. For på tur med fem barn mellom 3 og 8 år, går det nok i ett fra morgen til kveld - og mye tyder på at barnet på 35 år også har det som plommen i egget der oppe:

 


Ja, det var visst skare - ikke nysnø..

 

I går kveld fikk jeg et lite stikk av anger da jeg så for meg skikkelig hyttekos, solskinn, skiføre og utendørs boblebad, men så oppdaget jeg som sagt at Peter hadde blogget fra fjellet:

"Jeg kommer fra en stor familie der alle er født med mye energi og kronisk utestemme, så her kommer det til å bli skikkelig rusetreff de neste dagene."

Akkurat da innså jeg at man ikke skal kimse av en stille og rolig hjemmeferie heller ;-)

 

/ Hjemmeferie VS Russetreff: 1-0

TV-veggen før og nå

Jeg kan ikke huske sist jeg var så nervøs, som da jeg åpnet lokket på malingsspannet i går.. Ville innholdet ligne på fargen jeg egentlig var ute etter - eller ville det være en fargenyanse der som jeg ikke ville like?

Jeg holdt faktisk pusten da jeg åpnet lokket og så blåfargen, for jeg har ikke malt på mange år og visste ikke om jeg skulle se på fargen i lokket, eller fargen i spannet.. Hjelp!

 

 

Men så tenkte jeg skitt la gå, nå må jeg bare få malingen på veggen! Blir det for ille får jeg heller male over med en annen farge senere. Ute skinte sola, og etter første strøk svettet jeg oppover fordi veggen så i overkant turkis ut. Turkis er fint, men jeg var ute etter en dyp blåfarge..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hjelp - igjen!

 

Etter et par timers tørketid var det klart for strøk nummer to, og allerede etter første penselstrøk langs topplisten, så jeg at det begynte å ligne noe.. Den fine blåfargen jeg var ute etter begynte å ta form!

Jeg hadde forøvrig helt glemt hvor slitsomt det er å male, og hvor mye maling som faktisk går med på en vegg! Etter strøk nummer to måtte jeg le for meg selv da jeg innså at jeg satt i sofaen og bokstavelig talt så på maling som tørket, haha :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hurra! Endelig er altså det første maleprosjektet unnagjort, og den grå stua vår har fått litt deilig liv. Det føles helt utrolig behagelig å se på TV med en mørk vegg bak, jeg hadde ikke trodd at det var noe man skulle legge så godt merke til. Jeg skulle jo malt den veggen for lenge siden!

Sånn så veggen ut før:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. Med testflekk bak TV'n.. ;-)

 

Det skulle vise seg at det er helt umulig å få et nøyaktig bilde av den nye fargen på veggen - men omtrentlig sånn ser veggen ut nå:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I dagslys

 

Jeg er superfornøyd! Selv Peter ble imponert over sluttresultatet, for han ble også litt smånervøs da han så den turkise veggen etter første strøk.. ("Oisann!", var det eneste han klarte å få fram)

Nå gjenstår bare å få opp et par bilder og diverse, så er vi i mål. Og jeg som alltid har drømt om å henge opp bilder på en mørk vegg!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Helt tilfeldig kunst som skal opp på veggen ;-P

 

/ Blue dabadee - god onsdag

Blått er ikke blått

- "Okei Peter.. Hva tror du om blå tv-vegg?"

Når man er tobarnsmor med alvorlig beslutningsvegring og lite tid til overs, kan det å male en liten vegg i stua ende opp som et stort prosjekt. Det er jo evigheter siden jeg nevnte på bloggen at jeg skulle dra fram malekosten, men ingenting har skjedd enda.

For det er mange rom i dette huset som kunne trengt et strøk fresh maling, og dermed har alt stoppet helt opp i hodet mitt. Fargene må jo såklart matche hverandre - og hvis jeg skal male gangen må jeg for eksempel ta hensyn til fargene på kjøkkenet og i stua, siden disse to rommene ligger ved siden av hverandre.

Men, utrolig nok, etter mange måneder med leting, tror jeg nå at jeg har funnet den perfekte mørke blåfargen jeg har sett for meg på TV-veggen. Før helgen fresa jeg innom en byggevarebutikk for å kjøpe en prøveboks, og gikk selvsikker bort i kassen og sa hvilken fargen jeg skulle ha.

Den hyggelige damen lette lenge, men kunne ikke finne fargen i systemet.

- "Er du helt sikker på at det er Jotun?", spurte hun til slutt.

- "Eh nei", svarte jeg, "Jeg er faktisk rimelig sikker på at det ikke er Jotun.. Men det har vel ikke noe å si?"

Jo. Det har visst alt å si. For fargen jeg hadde plukket ut, var en av Nordsjö sine farger.. Ikke Jotun. Og butikken jeg var innom førte Jotun sin maling, ikke Nordsjö..

Damen sa at hvis jeg bare fikk tak i fargekoden, så kunne hun hjelpe meg. Jeg ble litt betuttet siden jeg hadde bestemt meg for å kjøpe prøvemaling, derfor tok jeg med en boks "Deco Blue" fra Jotun, siden jeg syns den lignet mest på fargen fra Nordsjö jeg egentlig var ute etter.

Så i helgen fikk jeg hjelp av min lille malermester til å vaske TV-veggen..

 

 

.. Før vi peiset på med litt prøvemaling:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En kunstnerisk test-flekk, da ;-)

 

Og selv om fargen er råfin, så tror jeg faktisk thuja-hekken på utsiden av stuevinduet reflekterer et grønnskjær, for i det rette lyset er fargen pefekt - men plutselig blir den grønn igjen.

Peter er såklart helt oppgitt, for blått er jo blått! Han har falt av lasset for lengst, og det er i grunnen helt greit. Han lar meg ordne og styre i fred, og ville blitt fornøyd om hele stua endte opp gul eller grønn :-)

Men i går fant jeg ut hvilken butikk i Larvik som fører Nordsjö sin maling, og suste overlykkelig avsted for å kjøpe nok en testboks. Så viste det seg at butikken var utsolgt for små testmalingsbokser! Jeg spurte damen i kassa om hvor nærmeste Nordsjö-forhandler var, og hun svarte at jeg kunne høre på Jernia.

- "Jøss, har de Nordsjö-maling på Jernia?", spurte jeg overrasket.

- "Nei, men de kan blande den til deg", svarte damen.

- "Okei, men de har fargekoden til den blå fargen jeg er ute etter?"

- "Nei, den koden er Nordsjö sin, og den er hemmelig.."

Haha! Er det mulig? Tenk at det foregår en helt egen rivalisering i maleverdenen som jeg aldri har visst om! Enden på visa var at vi fant en liten papir-fargeprøve som damen scannet i en liten maskin - og ut kom en fargekode.

Så dro jeg tilbake i butikken jeg var i før helgen, og leverte fargekoden. Jeg spurte damen i kassa om hun kunne dobbeltsjekke at koden tilsvarte en mørkeblå farge, men hun fant den ikke i Jotun sitt fargekart. Hun sa at scannerne er rimelig pålitelige, men at det kan forekomme små nyanseforskjeller. Skulle hun lage en testboks til meg eller ønsket jeg ordentlig veggmaling?

 


Og dronningen av beslutningsvegring bare.. Ehh..

 

Men så tenkte jeg pokker'n heller, drit i den testboksen - nå har du fått tak i fargekoden etter så mye styr! Gå for ordentlig maling - vær litt tøff 'a, kjerring!

Så i dag skal det males. Jeg er sjukt spent på å åpne boksen, for det står et merkelig Jotun-navn utenpå som jeg aldri har hørt om før. Og jeg trodde jeg hadde trålet alle blåfargene i hele verden. Krysser alt jeg har for at den er prikk lik den fra Nordsjö.

Jeg håper å oppdatere bloggen med endelig resultat i kveld, men det gjenstår å se da. For blått er definitivt ikke blått ;-)

 

/ Hilsen hu som skal få ny farge på en liten TV-vegg og føler seg helt vill, crazy og gæren. Haha :-)

Det sa Poff!

I helgen skjedde det noe mystisk her hjemme. Vi skulle steke pizza lørdag ettermiddag, og jeg hadde skrudd på stekeovnen ti minutter før. Plutselig sa det "Poff!" inni ovnen, før den begynte å fylle seg med røyk.

Jeg fikk skrudd den av i en fei, men det fortsatte å gløde i varmeelementet på den ene siden. Det så rett og slett ut som at det hadde vært en liten eksplosjon, og jeg fikk helt skjelven av tanken på om det faktisk kunne tatt fyr dersom vi ikke hadde vært på kjøkkenet..

Litt senere på kvelden skulle vi sette på Barne-tv, og da oppdaget vi at vi verken hadde tv-signaler eller internett-forbindelse. Det første vi tenkte var at dette kunne ha noe med stekeovnen å gjøre, men etter å ha snakket med en elektriker var visst det lite sannsynlig.

 


Not Online..

 

Så var det bare å ringe kundeservice for å se om de kunne finne ut om det var noe feil på linja, og denne gangen husket vi faktisk først å sjekke at ikke ungene hadde nappet ut en ledning. Forrige gang vi hadde en tekniker på besøk, følte jeg meg rimelig teit da han fant ut at feilen skyldtes en ledning som ikke sto ordentlig i.. Aldri vært så flau noen gang :-)

Tv- og internettleverandøren lovet å sende en tekniker så fort som mulig, men det viser seg at "så fort som mulig" er ganske relativt. Hvilket er sabla slitsomt når man er to personer med hjemmekontor. Jeg ringte kundservice nå nettopp for å høre om tekniker er på vei, men den hyggelige damen kunne fortelle at han ikke kommer før på ONSDAG.

Akkurat da angret jeg litt på at jeg hadde tastet "1" på spørsmålet: "Hvis du godkjenner at samtalen kan tas opp og brukes i lærling-øyemed, tast 1".

Men man trenger da ikke stekeovn eller tv- eller internettsignaler for å få en feianes flott start på uka! Peter er i Oslo for å være med på innspilling av noe artige greier, og jeg har startet mandagen med et rosa smell:

 


Denne fargen.. Kaboom!

 

Også må jeg tipse om at Peter og jeg endelig har fått spilt inn en ny episode av podcasten vår, "Gjesterommet"! Det er moro å være tilbake etter fem måneders pause. og nå gleder vi oss allerede til neste innspilling. Den episoden kommer da om fem måneder, altså i august. Neida ;-)

Podcast er perfekt å høre på til og fra jobb, mens man lager mat, går tur, sorterer tøy, etc. Jeg syns podcast gjør husarbeid lettere, og for tiden tråler jeg meg gjennom "Harm og Hegseth" med et smil om munnen.

For jeg hører ikke på Gjesterommet, der går grensa.. ;-)

 

 

/ God ny uke - med eller uten podcast, tv, internett eller stekeovn ;-)

Cheese and krækkers

To ganger i året (eller maks tre) får Peter og jeg usannsynlig lyst på ost og kjeks. Jeg vet ikke hva det skyldes, men i går skjønte jeg i alle fall at dagen var kommet for min kjære mann. Skapet var plutselig fyllt med kjeks, og kjøleskapet med de rareste oster. For en lykke!

Så da kvelden kom og ungene var i seng, åpnet vi en flott årgangsrødvin til rundt tusenlappen, også nippet vi til den mens vi koset oss i hverandres selskap. Med fyr i peisen og stearinlys overalt. Vi så på en interessant dokumentar, før vi slo av TV'en og prioriterte den gode samtalen.

Vel, ikke helt da ;-) Kvelden kom og ungene var i seng, men jeg hadde ikke lyst på rødvin. Så glemte vi å fyre i peisen, og stearinlysene har jeg droppet til fordel for elektriske, som forresten er utrolig praktisk - også skrur de seg på av seg selv hver kveld klokka 17.45.

Dekoderen vår hadde plutselig ikke forbindelse i går kveld, og mens vi venter på tekniker, måtte vi velge mellom alt det spennende på opptaksboksen. Det stod mellom uendelig mye forskjellig fra NrkSuper - eller gamle ting jeg har tatt opp for evigheter siden.

Vi endte opp med å se siste episode av Thomas Giertsen, der Ine skal føde. Det var sånn midt-på-treet ost- og kjeks-underholdning for Peter, men han sa ingenting. Fortsatt bedre enn Brillebjørn eller Peppa Gris.

Men koselig ble det! Også var det overraskende godt med rød saft inntil. Årgangsvin er oppskrytt ;-)

 

 


Sorry Teo..

 

/ Ost, kjeks og føde-tv, da er det lørran :-D

* Følg Ostekona på Facebook *

Den store vannings-krigen

Det er mange ting ved voksenlivet jeg ikke føler meg helt drillet på enda. Jevnlig rengjøring av hus er for eksempel en ting som har kommet gradvis på plass med årene, mens vasking av vinduer er noe som fortsatt blir utsatt i det lengste.

Men én ting jeg virkelig aldri ser ut til å få dreisen på, er vanning av blomster.

Og det er faktisk veldig rart, for jeg elsker å kjøpe inn nye freshe planter til stua! Om våren planter jeg stemorsblomster på trappa, og fargerike plantevekster rundt omkring på verandaen. Det gjør meg glad å putte ting i jorda, men så er det akkurat som om det kortslutter et sted på veien. For jeg glemmer å gi plantene vann. Jeg har prøvd å ha på alarm på mobilen, jeg har prøvd å ha faste vannedager hver uke. Men ingenting hjelper..

For å illustrere vannings-problematikken, ser du her et bilde av en plante jeg fikk av Mormor for mange år siden. Hun hadde ikke noe sted å ha den, og ga den til meg med beskjeden - "Denne trenger nesten ikke vann, så det passer deg vel fint!"

Jeg tror den burde vært litt frodigere, og den røde pilen viser en periode der jeg helt glemte å vanne stakkaren..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men nå tror jeg jaggu mormoren min har klart å knekke vanningskoden, og jeg aner ikke om det var et bevisst stunt fra hennes side eller om det var ren flaks..

For for ett års tid siden, hadde Mormor kjøpt et lite ginseng-tre til seg selv, min lillesøster og meg. Hun smilte bredt da hun ga dem til oss, med en beskjed som lød noe ala dette: - "Nå må dere huske å vanne, da.. Så vil det jo fort vise seg hvem som glemmer det.." Også blunket hun lurt.

Konkurranseinstinktet sparket så klart inn med en gang, selv om jeg var overbevist om at jeg kom til å tape. For lillesøsteren min har ikke barn, og jeg skylder jo all forglemmelse på at jeg er småbarnsmor med altfor mange baller i luften.

Hver gang jeg har besøkt Mormor og Este det siste året, har jeg kastet lange blikk mot ginseng-planten hennes i vinduet. Den har stått der og humret mot meg, dobbelt så frodig som den jeg har hjemme. Det lå jo litt i kortene at Mormor kom til å stikke av med seieren, så her gjaldt det å ikke havne sist.

Hver gang jeg har reist fra besteforeldrene mine, har jeg husket å vanne min egen ginseng så fort jeg har kommet hjem. Og tanken på den frodige planten som garantert har befunnet seg hos min lillesøster i Oslo, har også fått meg til å vanne med jevne mellomrom. Takket være dette er det altså fortsatt liv i vinduskarmen min, og akkurat nå ser den slik ut:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke så frodig som Mormor sin, men helt innafor..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Som sagt.. Vindusvasken prioriteres ikke enda.. ;-)

 

Denne lille intern-konkurransen har medført at de andre plantene mine også har fått vann, for jeg har jo tatt alle i samme slengen når jeg først har vært i gang. Og nå begynner det faktisk å gå opp for meg at jeg har kommet meg over vannings-kneika! Ingen av plantene mine har dødd på aldri så lenge, og jeg syns det begynner å bli litt koselig å stelle pent med dem.

Alt takket være en gave fra Mormor, og tanken på en lillesøster som kom til å stikke av med seieren ;-)

I forbindelse med dette innlegget, måtte jeg be om en liten statusrapport fra lillesøsteren i Oslo, og i går kveld tikket dette bildet inn på mobilen, med underteksten "R.I.P":

 

 

Så da er det i allefall avklart en gang for alle, hvem av søstrene som har størst konkurranseinstinkt ;-)

 

/ Er du like dårlig på å vanne som meg - finn noen du kan vanningskrige mot!

Litt ekstra snork, takk

Stort sett pleier Peter og jeg å stå opp samtidig i helgene, for barna våkner omtrent på samme tidspunkt uansett. Men i dag var jeg helt ødelagt etter en hektisk uke med altfor lite søvn - og mens Peter romstere på badet med begge barna i morges, lå jeg helt stille under dyna og prøvde å mobilisere alt jeg hadde for å karre meg ut av sengen.

Jeg fant ut at jeg kunne bli liggende helt til de var ferdige på badet, men like etter tittet Peter inn på soverommet og hvisket: - "Bare ligg du, jeg tar med ungene ned og lager frokost!"

Haaaleluja! Det hadde ikke slått meg å spørre om å få en sovemorgen engang, og jeg ble så ufattelig glad. Hele kroppen skrek etter noen minutter til med søvn, og jeg mumlet et: - "Tusen takk, jeg kommer ned om ikke så lenge, jeg lover!", før Peter smilte og lukket døren.

Snork.

Da jeg våknet helt fortumlet etter noe jeg trodde var tjue minutter senere, måtte jeg først finne ut hvor jeg var. Så kikket jeg på klokka og oppdaget at jeg hadde sovet i TO timer! Herreminhatt. Jeg spratt ut av sengen, og da jeg åpnet døren ble jeg møtt av lukten av nystekt toast og nytraktet kaffe. Nytt haaaaleluja!

 

 

To timer med bonussøvn gir smale øyne og skikkelig mårratryne, men det er helt greit! Så hvis du har små morgenfugler i hus (og en partner som gjør det mulig såklart) er dagens supertips å fordele sovedager i helgen.

En sovemorgen kan gjøre underverker, dessuten får den som står opp med ungene massive mengder bonuspoeng. Og det skal man heller ikke undervurdere :-)

 

/ God lørdag fra Snorkefrøkna

Hit og dit i feil butikk

I dag skulle jeg være litt snill og kjøre Peter på trening, og handle mat mens han gjorde seg ferdig. Egentlig var planen at han skulle handle på vei hjem, men jeg tenkte som sagt å være snill og spare ham for den tiden.

- "Husket du å ta med handlelista?", spurte Peter da vi nærmet oss treningssenteret.

- "Jepp!"

- "Bra. Hvor tenker du å handle, da?"

- "Hæ? Hvor jeg tenker å handle?"

- "Ja, jeg lurte bare på hvor lang tid det tar før du er tilbake, sånn cirka. Tenker du å ta nærmeste matbutikk, eller hva?"

Jeg tenkte meg ikke om før jeg svarte:

- "Nærmeste butikk? Jeg kjører jo til den butikken vi pleier å handle, da."

- "Hahaha!", brølte Peter, "Nei men seriøst, tar du den som ligger rett borti her, eller hva?"

- "Eh nei.. Jeg hadde tenkt å kjøre tilbake..", begynte jeg før Peter avbrøt:

- "Du har ikke tenkt til å kjøre helt tilbake der vi kom fra når det sannsynligvis ligger fem matvarebutikker i nærheten av her vi er nå?!"

Jeg kjente jeg stivnet litt.

- "Der borte ligger Kiwi", begynte Peter, "Og der borte er Meny. Så tror jeg det er en Coop-butikk rett borti der.. Du velger jo bare en av dem?"

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, så jeg mumlet bare et "Ehh, nja.." før Peter tok ordet igjen:

- "Hallo..? Tuller du nå, eller hva?"

- "Jammen", nølte jeg, "I de butikkene vet jeg jo ikke hvor noe er.."

Peter stirret på meg.

- "Asså", fortsatte jeg, "Det kommer jo til å ta meg en hel evighet å handle! Også kommer jeg til å gå fram og tilbake på kryss og tvers og bruke altfor lang tid, og virre hit og dit og.. Nei, det høres ut som en skikkelig dårlig idé."

Det kom ikke noe svar.

- "Jammen Peter", fortsatte jeg, "Da kommer du til å måtte vente på meg, for du kommer garantert til å være ferdig med treningsøkten før jeg er tilbake. Det kommer til å ta en evighet, jeg lover!"

Enda mer stirring.

- "Jammen..", prøvde jeg på ny, "Jeg er jo ikke kjent der!"

Så fulgte en flau stillhet. Ingen av oss sa et ord. Men så tok det ikke mange sekundene før jeg innså det åpenbare: Jeg tror jeg har nådd det ultimate gæmlis-nivået i en alder av fireogtredve år.

Fra før visste jeg at jeg ikke får sove uten varmeflaske om vinteren. Jeg har fjernet to føflekker hos legen, som viste seg å være to gammelmannsflekker. Jeg må google ord som ungdommen bruker, og Mokkabønner har gått fra å smake skikkelig kjipt til å smake overraskende godt.

Og nå handler jeg altså kun i butikker jeg er kjent i, og jeg er i tillegg villig til å kjøre langt for å få det til.

 

 

Men jeg betaler med bankkort altså.. Selv om det er sabla kjekt med kontanter, da ;-)

 

* Følg Konatil på Facebook *

Håp i tunnelen

Aah! I går hadde vi akkurat spist middag da jeg kikket på klokka. Den var 17.30, og til min store forbauselse oppdaget jeg at det fortsatt var lyst ute! Og den følelsen når det går opp for deg at vi sakte, men sikkert er i ferd med å nærme oss vår og sommer.. Den følelsen er magisk, spør du meg :-)

Jeg elsker i alle fall denne tida på året, for som formann i frysepinne-foreningen (neida, men kunne fint vært det) syns jeg vinteren kan bli i overkant kald og fryktelig lang.

Også er det nesten litt flaut å innrømme det, men helt siden jeg ble syk for tre uker siden har jeg sovet med pysj. Og sokker. Og varmeflaske. Jeg tror faktisk jeg har blitt avhengig også, for bare jeg ser varmeflaska mi blir jeg helt sånn salig innvendig også begynner jeg å glede meg til å krype under dyna og varme føttene mine.

Jeg må innrømme at jeg får visse assosiasjoner, og det minner meg på ting jeg så i min fartstid som ekstrahjelp på sykehjemmet. Så da kan jeg vel bare konkludere med at det ikke er spesielt ungdommelig å sove med klær ;-)

Men nå, nå er jeg altså i ferd med å øyne håp i tunnelen! Jeg skal selvfølgelig ikke si at vi har mørketid her sørpå, sist jeg skrev at det er høst og mørkt ute fikk jeg så hatten passet i kommentarfeltet og i mail-innboksen. Joda, det er mørkt her nerrafor om vinteren, men mørketid er et ord som er forbeholdt dere nordpå.

Si hva du vil om vinter og snø, men vi trenger lys. Vi trenger varme, vi trenger sol, vi trenger å kunne gå uttafor døra uten å måtte pakke oss inn!

 

 


O yeee.. :-)

 

En liten strek i regninga at vi våknet til 10 minusgrader i morges, men pytt sann. Snart er det vår ;-)

 

/ .. Tralalala vår ♥

Hurra for hverdags-kjærligheten!

Forrige lørdag stod jeg på kjøkkenet og ordnet frokost med radioen på i bakgrunnen, da jeg plutselig hørte en kjent og behagelig stemme som ønsket velkommen til "Lørdagsrådet". Jeg er så glad i P3-programleder Siri Kristiansen, og det beste jeg vet er når hun deler små historier fra sitt eget liv.

Denne gangen hadde hun en skikkelig fin historie på lur, som handlet om at hun og mannen egentlig skulle satt seg på flyet til København litt senere den lørdagen. De skulle på kjærestetur fram til tirsdag, men så hadde det kommet noe praktisk i veien som gjorde ting litt komplisert. De kunne få til å reise, men det ville bli litt knotete og involvere mange folk - så da bestemte de seg heller for å ta en evaluering av forholdet.

Og da konkluderte de med at: "Nå har vi det såpass bra vi to, at vi trenger strengt tatt ikke noen tur bort fra unger og til et annet land og hotell og gode middager.." Så ble de rett og slett enige om å spare det til en gang de trenger det litt mer, for nå hadde de det uansett så bra at de kunne kose seg like mye hjemme i Son, med unger og aking og kakao. Og her er jeg enig med Siri:

- "Da folkens, da er man på et ganske fint sted som par!"

Og denne lille historien gjorde meg så hoppende glad, for jeg elsker jo hverdagskjærligheten! For meg er dette lykken på jord, og kanskje er det derfor jeg ikke har noe forhold til Valentines Day? Jeg har prøvd å bli glad i denne dagen i mange år, men uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så syns jeg ikke en dag for å feire kjærligheten er spesielt romantisk. Det er fint å sette av tid til noen man er glad i og alt det der, men for meg føles det bare som kos på kommando.

Jeg håper alle dere som feirer denne dagen har en kjempefin kveld - men ikke glem at det er lov å feire litt i morgen også, da! Og på en fredag. Og på en mandag.

Og for å sitere en veldig klok mann jeg kjenner:

"Å være nyforelsket er enkelt, å elske hverandre når alt som er igjen er joggebuksa, det er det som er ekte kjærlighet."
(Peter, 30. januar 2014)

 

 

/ God tirsdagskveld, med eller uten en Valentine i armkroken ;-)

Pære eller buse

- "Hva slags blogger er du egentlig?", mumlet Peter, "Som tar kvelden uten å poste et eneste innlegg på selveste morsdag OG 5 års-dagen til sønnen din! Så utrolig urutinert.."

Jeg møtte blikket hans, og måtte smile da jeg så det lure gliset han hadde om munnen. Sånn humor har vi altså fått - og Peter vet å erte meg litt de dagene jeg ikke får lagt ut noe på bloggen. Og hvis han selv har rukket å poste, er det selvsagt ekstra ille.. ;-)

Men i går var det faktisk litt kjipt, for jeg hadde store planer om å skrive etter at ungene var lagt for kvelden. Men da kjøkkenet var ryddet etter en supertrivelig feiring av husets ferske 5-åring, ropte tannbørsten på meg - og jeg må bare innrømme at jeg stupte i seng, utslitt og trøtt som en rumpepinne. (Ingen vet egentlig hva det vil si å være "Trøtt som en rumpepinne", men det er et av Mammas mange gullkorn som har blitt et uttrykk i familien etter at hun sa det en gang på nitti-tallet).

Årets morsdag gikk for øvrig litt i glemmeboka for alle og enhver i går, jeg glemte i alle fall helt å gjøre stas på min egen mor midt oppi sykdomsrunder og avlyste barnebursdager. Men jeg tror ikke det gjorde noe, for gårsdagens bursdagsfering ble kjempefin - og selv om den lille jubilanten måtte ta en paracet før gjestene kom, så var det stor stas med selskap og bursdagssang og gaver og kaker for alle og enhver :-)

 


Lillesøster klar for å vekke storebror med kake og sjokolademelk på senga :-)

 

Siden det har vært usikkert lenge om det kom til å bli noen bursdagsfeiring overhodet, måtte vi kaste oss litt rundt på lørdag. Men for å være ærlig syns jeg det blir mest trivelig når det ikke er så fancy - så vi gjorde det enkelt som vanlig, og serverte pølser, gele og kaker.

Og det ble skikkelig bra til tross for litt tut og kjør! Jeg rakk til og med å snike meg unna et par minutter med nål og tråd, da jeg plutselig oppdaget at det var hull i toppen min, haha :-)

 


Hupps!

 

Jeg skrev jo her om dagen at lillesøster hadde vært tidlig ute i år og kjøpt inn en skikkelig kul gave til broder'n, og den falt som forventet i smak! Den lagde i tillegg liv og røre rundt bordet, siden alle festens gjester måtte til pers og ta en smak..

 

 

 

Dette er altså et spill der man snurrer pilen, og deretter plukker ut det godteriet pilen peker på. Peker pilen på en grønn, så plukker du opp en grønn og putter den i munnen. Det er bare det at alle de forskjellige fargene kommer i to veldig ulike smaker.. Så det grønne godteriet kan enten ha en smak av pære, eller buse.. Den hvite smaker popcorn eller råttent egg.. Er du heldig og får oransje, smaker den fersken. Er du uheldig, smaker den oppkast..

Jeg vet ikke hvem dette er mest morsomt for, barna eller de voksne. Men ansiktsuttrykkene var i alle fall fantastiske, for smakene er virkelig autentiske. Det ble mye latter og god stemning - særlig når noen måtte ta turen til søppelbøtta for å spytte ut uggenskapen ;-)

 

 

Stua vår har de siste ukene vært overfylt med leker, det har vært praktisk siden begge barna har vært mye hjemme fra barnehagen med feber og vekslende form. Før bursdagen tok vi et skikkelig rydderøsk og fikk flyttet de fleste lekene opp i 2. etasje igjen. Og da gjestene gikk i går kveld, var Peter og jeg enige om at stua var mer ryddig enn den har vært på mange uker, haha..

Og nå som hele familien Klonk endelig er feberfrie og stua er ryddigere enn den har vært på lenge, kan vi sette et kryss i taket for en vellykket bursdag, selv med en uggen bismak av buse ;-)

 

/ Yæk!

Rier og boblejakke

For fem år siden, akkurat nå i kveld - satt jeg i sofaen i leiligheten vår på Sagene i Oslo og forbannet Peter som hadde smelt meg på tjukka. Da var det nemlig i ferd med å gå opp for meg at den lille tassen som lå inni den gigantiske magen min, skulle ut - og jeg begynte å innse at det kom til å gjøre fryktelig vondt..

Riene hadde startet, og min kjære samboer - som virkelig ikke hadde peiling på hva som ventet ham, skulle bli far:

 


Den gangen det var tid til Fifa-spilling.. ;-)

 

Er det ikke rart hvordan noen minner bare sitter bom fast? For eksempel rier. Jeg kan jo ikke gjenskape smerten såklart, men fytti flate som jeg husker hvor intenst og altoppslukende det var. Til å være en så naturlig og nødvendig ting kvinnekroppen må gjennom for å sørge for reprodusering, er det helt utrolig at det skal gjøre så inni hampesvarten vondt. Det henger liksom ikke på grep ;-)

 


Ikke akkurat på Spa..

 

For nøyaktig fem år siden ringte Peter fødeavdelingen på Ullevål klokka 21.30, og spurte om det var greit vi tok en tur. Men der var det travelt, og vi fikk beskjed om å vente så lenge som mulig før vi kom. Kl. 23.00 hadde vi nådd "så lenge som mulig", Peter ringte etter en taxi, og jeg fikk det plutselig for meg at taxisjåføren ikke ville ta oss med dersom han så at jeg var gravid - av frykt for at vannet kunne gå i bilen.

Dette ler vi av enda, for jeg gravde fram den største boblejakka jeg fant i skapet i håp om å skjule magen:

 


"Jeg skal bare en liten svipptur innom Ullevål, takk.. Ikke noe spesielt."

 

Det ble jo ingen fødsel på denne siden av midnatt, men det er fortsatt rart å tenke på at dette er kvelden det hele startet for alvor. Men det mest spesielle er at min lille sønn kom på termindatoen - og at denne dagen viste seg å være morsdag, akkurat som i morgen. Tenk å bli mamma for første gang på morsdagen, da! Det er ikke mye som slår det..

Jeg er rimelig sikker på at morgendagens morsdag har gått Peter hus forbi, men det gjør ingen verdens ting. Jeg lever fortsatt godt på gaven jeg fikk i 2012, og han fyller fem år i morgen ♥

 

/ I morgen blir det bursdag! :-)

Bursdagen er avlyst

Onsdag kveld hørte jeg det knirke i babycallen, etterfulgt av en velkjent tasselyd. Jeg satt ved kontorpulten min i TV-stua, og ikke lenge etter stod en liten gutt i døråpningen og kikket på meg.

- "Mamma.. Jeg fryser så fælt.."

Jeg kjente på panna hans før jeg tok ham med meg inn på badet, og ga ham litt vann mens jeg fant fram febermåleren. Så bar jeg den slappe gutten inn i senga igjen, konstaterte at måleren viste 39,2 - før jeg tenkte: Here we go again..

Etter en fin høst med mye barnehage og få sykedager, har vi virkelig fått smake virusherjingene på nyåret - og selv om jeg ikke føler vi har lov til å klage riktig enda, så gjør det litt ekstra vondt i mammahjertet akkurat nå.

For på søndag er det en veldig viktig dag, den lille tassen fyller fem år og vi har hatt nedtelling siden 1. januar. Selvfølgelig er det ikke verdens undergang, men akkurat nå er jeg sliten og veldig lei meg på hans vegne - mens jeg sender meldinger til alle foreldrene om at barnebursdagen i morgen er avlyst.

Timingen er med andre ord ganske så ille for en gutt som har gledet seg veldig. Men på søndag satser vi på en liten familiefeiring dersom formen er rimelig bra igjen! Mormor har lovet å bake verdens beste sjokoladekake uansett om det blir selskap eller ikke, og lillesøster har vært tidlig ute og kjøpt tidenes kuleste gave :-)

 


Hmm.. Hva har hun funnet på i år, tro..? ;-)

 

Så bursdag blir det i helgen, uansett! Og Nintendo, såklart. Masse Nintendo :-)

 

 

/ God fredagskveld fra 3 friske og 1 syk

Roligdansen med Nils

Jeg har mange rare minner fra jeg var yngre som plutselig popper opp i hodet mitt. Tidligere har jeg jo spekulert i om dette er grunnen til at jeg nå lever med teflonhue, men det er ikke godt å si.

For noen dager siden kom jeg på noe som skjedde da jeg gikk i 6. klasse på barneskolen. Jeg var 12 år gammel, og på den tida var det helt ufattelig flaut med gutter. Jeg hadde riktignok vært kjæreste med en gutt i 1 år og 10 måneder, men det hadde nettopp blitt slutt. Høydepunktet i det forholdet var forøvrig at vi ga hverandre en klem bak en ballvegg på fotballbanen i boligfeltet der vi bodde.. Og jeg husker faktisk at jeg hadde lurt på å gjøre det slutt en stund, men så rakk han å dumpe meg først. Da ble jeg helt knust.

Men episoden jeg egentlig sikter til, skjedde en kveld vi hadde fått lov til å arrangere diskotek på fellesrommet på skolen. Her skulle det være roligdans-konkurranse, og det var selvfølgelig helt krise for meg. Jeg ble klam i hendene bare av tanken, og enda verre: Jeg visste ikke hvem jeg skulle danse med.

 

Cute couple dancing together on dance floor in bar
Min store skrekk...

 

Hvem som skulle danse med hvem, ble bestemt av de som skulle være dommere, og i dommerpanelet satt blant annet min gode venninne Trine. Da parene ble ropt opp, viste det seg at jeg skulle danse med en i parallellklassen som het Nils, og det var helt greit, for han var naboen til Farmor og Farfar og vi hadde lekt en del sammen i oppveksten. Dessuten var han veldig interessert i fotball, og tilsynelatende lite opptatt av jenter. Jeg tenkte det var greit.

Da det omsider var klart for konkurranse, fant Nils og jeg hverandre. Den store frykten min var at han kom til å ville danse veldig tett, med armene rundt livet mitt sånn at jeg måtte holde armene rundt halsen hans. Denne dansestillingen var forbeholdt de minst sjenerte, og jeg var definitivt ikke en av dem. Men til min store lettelse gikk Nils for posituren med litt avstand, sånn at jeg med stive armer kunne holde hendene på skuldrene hans - mens han hvilte hendene sine på mine hofter. Ingen øyekontakt så klart, her gjaldt det å kikke i hver sin retning.

Jeg vet ikke hvor mange par vi kan ha vært totalt, men allerede i den første sangen røk flere på huet og ræva ut av konkurransen. Dommerne var nådløse, og gikk rundt og prikket de som ikke oppfylte kravene, på skulderen. Jeg aner forresten ikke hvilke krav de gikk etter, for det er jo tross alt ikke så mange måter å danse roligdans på..

Minuttene tikket avsted, jeg var fortsatt like svett i håndflatene, og en ny sviskesang ljomet fra anlegget. Så kom dommer Trine plutselig bort til Nils og meg, og jeg var sikker på at vår tid var ute. Men så lente Trine seg fram og hvisket i øret mitt:

- "Christina, du bøye litt i knærna. Bena dine er helt stive og du.. Du.. Eh, vagger liksom bare fram og tilbake. Men hvis du bare bøyer litt i knærne tror jeg dere kan vinne, asså! Si fra til Nils også, for hans knær har også låst seg."

Jeg husker hvordan jeg der og da plutselig la merke til hvor utrolig stive knærne mine føltes, og det gikk opp for meg at Trine hadde rett: begge kneleddene var helt utstrakte. Det var rett og slett ikke antydning til bevegelse..

Jeg vet ikke hva som får meg til å fnise mest, tanken på hvordan Nils og jeg, to kropper med fire saltstøtter til bein - må ha sett ut der vi vagget fram og tilbake i den samme posituren, sang etter sang.. Eller det at dommer Trine tok avgjørelsen om å ikke sende oss ut av konkurransen med en gang, men heller gi oss en sjanse til - hvis vi bare lovet å løsne opp litt i kneleddene.

Men hey, det funka faktisk. Nils og jeg vant hele konkurransen - og hver vår pose med "Sur Sild" fra Malaco :-)

 

/ Håper jeg delte posen med Trine - for at den serieren var særlig fortjent, det har jeg vanskelig for å tro ;-)

Spray meg her og spray meg der

- "Det verste er egentlig de her", sa mannen i kassa på matbutikken, før han pekte mot hylla bak seg, "Vi har bare lov til å selge ett reseptfritt legemiddel av gangen, men du vil ikke tro hvor ofte vi må fylle på i hylla i løpet av dagen. Det er faktisk helt utrolig. Det går mye paracet og ibux også altså, men denne sprayen.. Helt vanvittig!"

Det var ingen folk i kasseområdet, og den hyggelige butikkansatte og jeg småpratet om løst og fast, mens jeg pakket varene mine i poser. Jeg hadde hamstret frukt og grønt, og sa i en spøkefull tone at handlekurven vel aldri inneholder så mye sunt som når man er syk og helst vil blir frisk i en fei..

Mannen i kassa kunne bekrefte at det går mye sykdom nå, for det merket de altså på salget av reseptfrie varer:

- "Nesespray går det definitivt mest av", fortsatte han, "og den skal jo ikke brukes lenger enn i 10 dager. Men 10 dager går overraskende fort! Og vipps så er du avhengig."

Og jeg bare: - "Hahaha, yeah.. Nei avhengig nei.. Det skulle tatt seg ut."

 

 

Jada. Der og da innså jeg at 10 dager har gått fort, gitt! Nå skal det sies at jeg ikke er helt frisk enda, men jeg kan allerede nå se hvor dette kommer til å ende. For den forkjølelsesrunda jeg nå har vært gjennom, har tatt "tett nese" til et helt nytt nivå. Der det tidligere har vært mulig å følge bruksanvisningen på nesespray-esken: "Ikke overskrid 3 spray i hvert nesebor daglig" - har det i denne runda vært helt nødvendig å bryte regler.

Jeg ble faktisk så bekymret at jeg på et stadie sendte melding til mutter'n, som også har vært gjennom den samme runda:

 

 

Alle vet jo at nesespray er beregnet på kortidsbruk, og at langtidsbruk kan føre til kronisk tett nese. Men Google kunne også fortelle meg at hvis man bruker nesespray for lenge, kan blodårene i neseslimhinnen bli avhengig av virkestoffene i sprayen - derfor er det veldig viktig å ikke bruke nesespray mer enn ti dager sammenhengende.

Jeg har brukt nesespray mye mer enn ti dager sammenhengende.

Så nå er det nok. Jeg kjenner at forkjølelsen er i ferd med å avta såpass at det er på tide å trappe ned på bruken. I morgen er den første dagen i resten av mitt liv!

Planen er som følger: de neste to dagene skal jeg holde meg unna på dagtid, og heller ta en liten sniff før jeg legger meg om kvelden. (Det er tross alt verst å være tett i pappen når man skal sove.) Det kommer til å bli grusomt, men det er helt nødvendig.

Etter disse to dagene er det helt slutt. Jeg nekter å la en spray ta over livet til nesa mi.

 

/ Det er på tide å ta nesa tilbake :-)

To bloggere, ett hjemmekontor

Peter og jeg får stadig spørsmål om vi ikke blir lei av hverandre, ettersom vi begge har hjemmekontor sju dager i uka. Og det er jo et veldig godt spørsmål, for arbeidssituasjonen gjør jo at vi ser hverandre i overkant mye hver eneste dag.

 

d704b8c3-3fdd-4a4e-bf24-fa6399b589cf

 

Og sannheten er at stort sett går det bra, men dét er faktisk ganske utrolig! For her snakker vi om to bloggere med to vidt forskjellige arbeidssituasjoner..

Vi har for lengst innsett at vi ikke kan ha felles kontor for eksempel, vi har prøvd å sitte i samme rom noen få ganger, men det gikk virkelig ikke. Derfor sitter Peter på det rommet som for tiden fungerer som kontor, men som på sikt skal bli vårt soverom. Tanken er egentlig at det etterhvert skal fungere som både soverom og kontor - men jeg vet ikke helt hvordan dette vil funke i praksis.

Jeg har laget meg en liten kontorkrok i TV-stua i 2.etasje, slik at vi nå har én dør som skiller oss når vi er på jobb. Og den døra er veldig god å ha..

For jeg må nemlig ha det stille når jeg jobber. Jeg er sannsynligvis et mareritt av en kollega, for jeg klarer ikke høre på musikk engang. Jeg er av typen som faller ut og må begynne på nytt hver gang jeg blir distrahert, så det sier seg altså selv at et åpent kontorlandskap ikke hadde vært noe for meg.

Peter derimot, er helt avhengig av musikk på ørene når han skriver. Han klarer ikke konsentrere seg uten lyd, og akkurat dette med hodetelefoner på nøtta har ført til massiv frustrasjon for meg mang en gang.. For han er jo klin umulig å rope på! Noen ganger er jeg midt oppi noe jeg trenger svar på kjapt, også sitter jeg der og roper. Til slutt må jeg trampe inn på kontoret hans, og da finner jeg ham sånn:

 


"Kan det værra en fugl det der? Eller.. en edderkopp, kanskje?"

 

Peter sitter forøvrig med ryggen mot døra, så når jeg skal inn til ham er det ekstremt viktig at jeg blunker med lysene mens jeg står borte ved døra, sånn at han merker at jeg kommer. Og skulle jeg ikke orke å reise meg, hender det at jeg sender ham en melding.

En annen ting når man sitter med høyt volum i øretelefonene, er jo at man glemmer at man selv lager lyd. Og jeg som er avhengig av stillhet, får jo med meg det meste. Som for eksempel:

Plystring
Og da mener jeg ikke sånn hyggelig plystring på kjente melodier. Nei, her snakker vi det jeg kaller "skviking", lyder som vrenges maksimalt mot de høyeste tonene. Lyden trenger seg gjennom marg og bein, og er altså så ille at jeg får frysninger bare jeg skriver om det nå. Jeg spør igjen og igjen om han ikke kan plystre pent isteden, men nei.

Hyleutbrudd
Dette skjer fra tid til annen, og ting som utløser høylydte utbrudd kan for eksempel være at han finner en kvittering han har lett etter som skal inn i regnskapet, at et blogginnlegg han egentlig ikke hadde trua på viste seg å slå an likevel, eller at han for en gangs skyld er i ferd med å klare å svare på alle mailer han har fått i løpet av en arbeidsdag. Utbruddene er såpass høye at jeg spretter i stolen, og det kommer sjeldent noen oppfølging. Ett hyl og det er over, liksom.

Mumling og høytlesning
Hvis Peter står fast i en tekst, pleier han å mumle teksten høyt for seg selv. Hver gang tror jeg at han snakker til meg, og jeg sier "Hæ? Hva sa du?" - uten å få noe svar. Så da må jeg vente på at han har mumlet fra seg, før jeg fortsetter der jeg slapp.

Nakensprading
Hvis han ikke har rukket å dusje om morgenen, hender det han løper i dusjen mellom to telefonmøter. Og da sprader han ofte rundt helt naken og rister løs på alt som ristes kan, mens han later som ingenting. Gjerne mens han står ved siden av meg og spør hva jeg driver med. Dette er vel forøvrig det punktet som skiller hjemmekontor mest fra andre arbeidsplasser..

Knekking av ledd i fingre og nakke
Denne lyden er noe av det verste jeg kan tenke meg. Hvis Peter i tillegg henger seg opp og lyden aldri gir seg, må jeg inn og blunke med lysene. Da skjønner han ikke hva det er, for han har ikke lagt merke til at han har knekt noen ledd.

Tastaturlyder
Dette er egentlig en veldig trivelig lyd, men jeg blir ofte stressa over at Peter jobber så mye raskere enn meg. Så når jeg hører at fingerne hans løper over tastaturet, får jeg nesten litt mark noen ganger. Men det er jo mark på en god måte, da. Jeg må bare håpe at hjernen min en vakker dag blir like kreativ som hans, sånn at jeg kan jobbe like fort.

 

Men sånn bortsett fra at jeg burde hatt kontorpult i en lydtett bunker, er det helt fantastisk å ha hjemmekontor med Peter. Det blir mye ekstra oppvask, ekstra rot og mer støv - men jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke blir lei av hverandre! Men det er jeg selvfølgelig veldig glad for. Dessuten er det veldig deilig at vi driver med det samme.. Står jeg fast med noe, vet jeg at hjelpen sitter 8 meter unna.

Han hører meg kanskje aldri, men jeg kan jo bare sende en melding. Eller blunke med lysene :-)

 


Fjorårets sommerfest med jobben (Skjermbilde TV2 Livsstil)

 

/ Også er det smoothie til lunsj hver dag :-)

Å forlate babytida for siste gang

Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å tenke sånn akkurat i dag. Kanskje skyldes det at jeg er litt sliten om dagen, eller bare det faktum at det har gått opp for meg at det faktisk stemmer det man sier; at tida går så altfor fort.

Jeg syns jo ikke det er lenge siden Peter knipset et av mine favorittbilder i hele verden, øyeblikket da storebror kom på sykehuset for å hilse på lillesøster for første gang:

 

 

Og jeg bare elsker det bildet.. Så mye følelser, glede og takknemlighet. En utslitt mamma, en glad liten gutt og en bitteliten fersking. Og her sitter jeg og snufser mens det går opp for meg hvordan tiden flyr.

Også skjønner jeg ikke hvorfor det gjør meg trist, når jeg egentlig bare er glad. Jeg er så utrolig takknemlig for å ha fått to flotte barn, og jeg virkelig stortrives som mamma hver eneste dag.

Helt siden vi fant ut at jeg var gravid med eldstemann for snart fem år siden, har alt føltes riktig. Og det til tross for at ting ikke var planlagt heller - samt det faktum at jeg ventet barn med en som mislikte unger.. Det siste der er jo en liten bragd i seg selv ;-)

Det føles bare så rart å forlate babytida og vite at det er for siste gang. På den ene siden føles det helt riktig, for både Peter og jeg har innsett for lengst at vi er typiske tobarnsforeldre. Til tider har vi mer enn nok med å holde styr på én unge hver, og jeg kan ikke forstå hvordan folk med tre og fire og fem barn får det til å gå rundt. Det er bare å ta av seg hatten, for det er virkelig beundringsverdig!

På den andre siden lurer jeg på hvorfor man blir så lei seg når man pakker ned og sender babytøy ut av huset. Jeg håper og tror det bare er en nødvendig og helt naturlig prosess man må gjennom, for jeg føler jo at min lille familie nå er komplett. To barn. Det er perfekt for oss.

Også er jeg faktisk lettet! Jeg er superlettet over at jeg overlevde to fødsler, at keisersnittet gikk bra og at jeg ikke fikk noen komplikasjoner. At arret på magen nå bare er et fint lite minne fra en av de to viktigste dagene i mitt liv.

 

 

Og jeg er minst like lettet over at jeg på mirakuløst vis klarte å presse baby nummer to ut på normalmåten et par år etter, og at jeg ikke ble ødelagt i prosessen. At mine tre, fire sting jeg fikk etterpå, grodde som de skulle - og at de helvettes hemoroidene forsvant til slutt. Det er så mye som kunne gått så mye verre, og jeg er så glad for at jeg ikke trenger å bekymre meg for de tingene igjen.

Kanskje grubler jeg nå fordi det først i morges gikk opp for meg hvor deilig det er å kunne stå på kjøkkenet å lage frokost, uten å måtte holde et helt øye med barna. Nå holder det med et halvt. Fireåringen blir til femåringen i neste uke, og lillesøster begynner for alvor å bli stor jente.

Det har gått så fort, at det fortsatt er litt uvant - og denne gangen er det ingen ny baby som venter like rundt hjørnet. Ikke noe nytt som venter på å ta det meste av oppmerksomheten. Nå går det bare framover.. Og det er litt skummelt.

Misforstå meg rett, jeg er så glad for at barna blir større, men.. Noen ganger, ass.. Da er det jaggu ikke bare lett heller ♥

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvis de bare ville sitte sånn med mora si om ti år.. ;-)

 

/ God søndag fra hønemor ;-)

Banankylling og maletips

Jeg var litt spent på hvordan denne dagen skulle gå, med to små energiske apekatter hjemme. Men så langt har det vært veldig trivelig med litt besøk under pleddet på sofaen, og snille små hjelpere som har disket opp med kleenex til nesa, og de lekreste retter fra kjøkkenet.

Banankylling (som visstnok var ekstra bra fordi den var "full av næring og vann"..), sitronjuice, druer, vann, en kopp kaffe, to ispinner, sjokoladerosiner og fennikel. Alt fra lekekjøkkenet, heldigvis ;-)

 

 

Det blir alltid tid til å male litt i helgene, og i forrige uke kjøpte moren min skikkelige malepensler til ungene - jeg fatter ikke at vi ikke har gjort det før! Til nå har de bare brukt de grusomme penslene som følger med i maleskrinene, og de husker jeg veldig godt fra min egen barndom. De bidrar ikke til skaperglede, for å si det mildt..

Så det er dagens lille tips fra meg, ta turen til en hobbybutikk eller lignenede og kjøp noen gode pensler - jeg lover deg at det blir mye morsommere for både barn og voksne å male! Det koster ikke mye heller, så det er det definitivt verdt :-)

 

 

 

Ekte kunstnere gir selvfølgelig verkene sine navn! Så husk å få barna til å navngi de forskjellige kreasjonene sine - det blir så mye artigere enn å bare skrive navn og dato, eller enda verre, bare samle de ferdige maleriene i en skuff.

Forrige helg fikk for eksempel disse navn:

 

 

 

 

Vær forberedt på å kvele noen fnis, for det er utrolig morsomt å høre hva som faller dem inn :-)

 

/ God lørdag fra familien Klonk

Taco uten smak

Tenk at for to uker siden i går, var denne jenta ute og kosa seg med blogg-fiffen. Vrikket på hoftene på dansegulvet med Erlend Bratland, nippet til champagne med Makeup-Malin og fikk gratulasjonsklem av Anna Rasmussen.

Det begynner å virke mer og mer som en fjern drøm.. ;-)

 


No filter..

 

Etter å ha vært mamma og sykepleier i fire uker, har det altså gått som det måtte gå. Barnehage-viruset har tatt meg også, og det noe så innmari. I vår familie blir vi det vi på fagspråket kaller "Tryneforkjøla", altså at forkjølelsen setter seg midt i trynet. Øynene blir røde og smale og produserer masse tårer, smaksløkene streiker fullstendig, og nesa blir pottetett og snørrer som et uvær.

Men hosten.. Jeg sier bare en ting: Løktrikset hjelper ikke om natta! Og enten har jeg forstrukket en muskel ved ribbeina, eller så har jeg hostet på meg en liten brist. Så her ligger jeg da, på sofaen som en slappfisk. Og jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg er mest redd for aldri å bli frisk igjen, eller hvordan det vil gå dersom gubben blir smittet..

Med alt dette i bakhodet, måtte jeg google om det er sånn at immunforsvaret blir sterkere etter en sykdomsrunde. Jeg tenkte at det kunne jo være en slags trøst oppi det hele! Men så viser det seg altså at det er absolutt ingen holdepunkter for å påstå at immunforsvaret blir sterkere av å bekjempe virus og bakterier. Det eneste som skjer, er at systemet husker denne ene infeksjonen dersom man blir utsatt for samme virus eller bakterie ved en senere anledning.

Og det var ingen trøst i det hele tatt, vil jeg si..

Fredagstacoen er fortært, den smakte ingen verdens ting - akkurat like lite som den lille posen med ekstra sterke chilinøtter jeg fant i skapet i går kveld. Jeg tenkte jeg skulle kaste nedpå for å forhåpentligvis klarne opp litt i systemet, det hjalp selvsagt ikke - men da posen var tom kom Peter inn i stua og lurte på hva som luktet så innmari harskt.. Digg.

Resten av denne kvelden har jeg planer om å holde sofaen, ha nesesprayen innen rekkevidde (det står maks tre doseringer om dagen, er dette livsviktig å følge..?), se på "Sofa" i reprise og irritere vettet av Peter med hostingen. Ingenting er vel mer irriterende enn å høre på andres hosting, haha :-)

Den eneste som ikke bryr seg nevneverdig, er den sprell levende og veldig trofaste varmeflaska som har holdt meg varm i hele dag ♥

 

 

/ God fredag, frisk eller syk!

Det beste med å blogge

I går gikk det opp for meg hva som er det beste med å blogge :-)

Tenk at et innlegg om mitt glade liv uten "thigh gap" skulle spre seg som ild i tørt gress, runde 10.000 likes (fy flate!) og få hundrevis av kommentarer og delinger på Facebook. Jeg har ikke sett maken til engasjement noensinne og jeg er helt overveldet!

 

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Kunne vært meg :-)

 

La meg først få presisere at jeg absolutt ikke dømmer de som har valgt å legge seg under kniven, for det er selvsagt veldig mange grunner til at man velger å gjøre det. Problemet er når det å fikse på utseendet blir normalen - og jeg er opptatt av at operasjoner og inngrep ikke skal bli den enkleste løsningen på et problem, slik Sophie Elise beskrev det.

Kanskje spesielt lettpåvirkelig ungdom som sliter med ting på innsiden, som tror at en operasjon eller to vil løse alt - det er dette jeg vil til livs. Jeg vil ha tilbake jenters og gutters selvtillit, og jeg vil at man skal være stolt av den man er, akkurat sånn man er!

Og det var altså først i går det for alvor gikk opp for meg hvorfor det er så fantastisk å blogge. Og svaret på det fant jeg i innboksen min, for jeg tuller ikke når jeg sier at den var full av meldinger fra jenter i alle aldre som hadde lest innlegget mitt.

Noen av dem kunne fortelle at de slet med ekstremt lav selvtillit. Andre følte at selvtilliten var ganske ok sånn egentlig, men at den de siste årene hadde begynt å skli ut litt og at veien nå ikke var så lang til å vurdere operasjoner eller små "uskyldige" korrigeringer.

Så var det mødre i alle aldre som i altfor lang tid hadde irritert seg over at kroppen ikke lenger ser ut som før. Som ikke lenger liker å se seg i speilet, fordi det etter hvert har blitt umulig å se forbi alle "feilene". Som ikke lenger tror på kjæresten som stadig vekk sier at han syns kroppen er vakker. Alle de mammaene som etter å ha lest min tekst, der jeg berømte min mor for å ha hatt et avslappet forhold til sin kropp - begynte å tenke over hva slags signaler de sendte videre til sine barn.

Og felles for alle disse tilbakemeldingene: De hadde lest mine ord og fått tilbake troen på at det er mulig å komme seg forbi alle de ulike hinderne. At det er håp for den lave selvtilliten. At dette var akkurat den påminnelsen de trengte, for å jobbe med å kvitte seg med tankene om at en "enkel" løsning hos kirurgen ville løse alle problemene på innsiden.

At det hjalp å lese om andre med en slapp mammakropp, og kanskje innse at det faktisk er helt normalt. At det er bra som forelder å gå foran som et godt forbilde - og vise barna at mamma er stolt av den hun er.

Er det rart jeg er glad her jeg sitter?! Så tusen takk. Til alle som har lest og likt, delt eller kommentert. Til alle som vil være med å ta tilbake selvtilliten :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/

Livet uten thigh gap

Folkens. Dere begynner å kjenne meg nå. Dere vet at jeg ikke føler meg truffet når det snakkes om at bloggere har et ansvar når de legger ut bilder av silikonpupper og opererte rumper.

For det første har jeg aldri lagt meg under kniven, for det andre har aldri kropp vært noe tema på denne bloggen. Men selv om jeg ikke føler at jeg bidrar til noe perfeksjonsideal eller økt kroppsfokus på bloggen min, så har jeg likevel noe veldig viktig jeg vil si.

 


I bring sexy back

 

Jeg får vondt langt inn i hjerterota når jeg ser videoen til Sophie Elise, der hun åpenhjertig snakker om hvordan hun ble påvirket av media, og sin egen hjerne som fortalte at hun ikke var bra nok. Og at hun istedenfor å ta tak i det egentlige problemet, tok den "enkle" utveien - og satset på at plastiske operasjoner ville hjelpe på selvtilliten. Litt silikon på 18 års dagen, så ville angsten, de psykiske problemene og den dårlige selvtilliten forsvinne.

Men operasjonene hjalp jo ikke en dritt. Problemene er der fortsatt, men jenta fremstår som reflektert og mye mer moden for alderen enn jeg var som 22 åring - og hun har for lengst innsett at tingene hun sliter med sitter på innsiden, og at dette er ting hun må ta tak i selv.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var det også kroppspress. Jeg husker jeg sammenlignet meg med de peneste jentene, og jeg var aldri fornøyd med kroppen min. Men ingen snakket om å få større lepper eller silikon i puppene eller å få utført intimkirurgi.

 


Gutter var det eneste jeg tenkte på på ungdomsskolen. Innser at det var en annen tid.

 

For det å operere seg nedentil er visst den nye greia akkurat nå. 1 av 6 jenter er misfornøyde med hvordan underlivet deres ser ut, og mye tyder på at perfeksjonsidealet har nådd en ny kroppsdel. Det er mulig det er jeg som begynner å bli for gammel til å forstå, men hallo? Hvor i huleste skal dette ende?

Og når det gjelder denne intimkirurgien, så er det selvfølgelig ikke "ondter" det er snakk om. Det er ikke kjønnslepper som er så lange at det oppstår gnagsår og sårhet og skjennanse i hverdagen. Det handler kun om utseendet - ikke helsemessige årsaker. At de indre kjønnsleppene er for lange, at det ikke ser "normalt" ut. Hvordan i all verden ser en normal vagina ut, forresten? Sånne som pornobransjen serverer oss?!

Jeg har tenkt mye på hvor jeg hadde vært i dag, hvis det ikke var for den kjipe fortida mi. Rett før jeg fylte 19 år, ble jeg plutselig alvorlig syk, og dette satte naturligvis en stopper for alle mine planer. Livet mitt ble satt på vent i en veldig lang periode, og da skal jeg love deg at alt, absolutt alt ble satt i perspektiv.

Når det eneste som betyr noe er å få tilbake livet sitt, så tenker man ikke lenger på at magen godt kunne vært litt flatere eller puppene litt større.

Kanskje er det derfor det gjør så vondt å høre om alle bloggerne som forteller at de hver eneste dag får meldinger fra unge jenter helt ned i 10-12-års alderen, som lurer på hvor mye det er normalt å veie. Hvordan man kan få flatere mage. Hvor man kan operere nesa. Hvor mye det koster.

Dette er jenter som leser blogger daglig, ser bilder på Instagram, leser artikler i media. Som tror at det de ser er normalen.

Jeg får så lyst til å rope høyt, for det er jo ikke normalen! Å fikse på utseendet sitt er ikke normalen! Jeg sier ikke at de som har lagt seg under kniven er dårlige mennesker, jeg lurer bare på når det plutselig ikke lenger var bra nok å være som man er?

Etter to graviditeter - hvor den ene endte med keisersnitt og den andre vaginal fødsel, skal jeg love deg at jeg ikke ser ut som en pornostjerne nedentil. Jeg vetta søren hvordan jeg burde sett ut, men hadde jeg tatt en tur til intimkirurgen, ville jeg garantert fått beskjed om at det var litt av hvert å fikse på.

Og det er bare én av tingene. Etter at jeg fikk barn nummer to, har magemusklene mine nektet å trekke seg sammen igjen, hvilket betyr at så fort jeg spiser mat, ser jeg ut som jeg er tre måneder på vei.

Rumpa mi er et kapittel for seg, den forsvant i dagsuget av den siste fødselen, og jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å finne den igjen.

Både den flate rumpa og baksiden av begge lårene er pyntet av en gjeng ivrige cellulitter. For å være ærlig vet jeg ikke når de slo seg ned der, det kan ha vært lenge siden, for de har i alle fall ingen planer om å gå noe sted.

De to slappe puppene som har produsert melk til den store gullmedaljen, er i dag pensjonert, og kan brukes som ørevarmere på en kald vinterdag. Det sier både litt om elastisiteten, men også om hvor begrensede bruksområder de faktisk innehar for tida.

Nesa mi er både skjev og litt klumpete, det ene øyet er mye mindre enn det andre, jeg har skjeve hornhinner og jeg er nærsynt. Tennene mine har hatt fire begynnende hull siden 1998, som jeg hver eneste kveld jobber med å holde i sjakk med tannpuss og tanntråd.

Jeg har ikke thigh gap (måtte google; "dette er en betegnelse på hulrommet som oppstår helt øverst på lårene, når man er så slank at lårene ikke møter hverandre når man står med bena samlet"), og jeg har grevinneheng på begge armene som disser når jeg vifter med flagget på 17.mai. Håret mitt har vært kommunefarget siden barndommen, og har blitt både tørt og livløst med årene.

Men dette er meg.

Og jeg er normal. Helt normal! Og jeg er god nok som jeg er.

Har jeg blitt såpass gammel og trygg på meg selv at det ikke spiller noen rolle lenger? Eller handler det om å lære seg å akseptere det man fikk tildelt fra starten av? At hvis man bare aksepterer at sånn er jeg, dette er meg - så blir man lykkeligere? Hadde jeg flaks som ble syk, og dermed ble tvunget til å tenke over hva som virkelig betyr noe her i livet?

Eller hadde jeg flaks som ble født med en hjerne som aldri har fortalt meg at jeg ikke er bra nok? Bør jeg muligens