januar 2016

Nattis

Lenge har jeg undret meg over kroppens finurlige måte å takle underskudd på søvn. For er man noen gang uthvilt som småbarnsforelder..? Jeg har i alle fall ikke sovet en hel natt på fire år.

 

Photo of a sick teddy bear with a blue bandage in bed

Likevel turer kroppen videre. Den kommer seg opp om morgenen, finner veien til kaffetrakteren. Den subber tilbake til badet og skifter en bleie, mens dagens første herlige smil knirker ansiktsmimikken i gang. Den sørger for at en storebror hopper ut av pysjen og inn i vinterens faste ull-uniform. Så sparker frokosten i gang maskineriet, og søvnen seiler forsiktig avsted. Men man rekker å tenke tanken:

I kveld, i kveld det bli tidlig.

For det gjelder å tilpasse seg, for nettene betyr ikke lenger bare søvn.

Mammahjertet våkner av den minste lyd. I blant er det hunden som snorker, andre ganger er det en bildør som lukkes. Men mammahjertet er innstilt på at dyp søvn, det får komme senere. Nå er det viktigere ting som gjelder.

Og kanskje har man en baby som trenger påfyll. Kanskje har man et barn som sover urolig - og som trives best i midten, mellom mamma og pappa. Kanskje er det sykdom i hus, og man tenker at søvn, det får man ta igjen senere.

Som oftest er søvnbehovet glemt når kvelden nærmer seg. Når barna er i seng og freden senker seg, så får man tid til å gjøre alt man ikke rakk i løpet av dagen. De timene går så ufattelig fort. Vips så er det natten, man stuper i seng, og neste morgen er det på'n igjen.

Og slik kan man ture på og overstyre kroppens rop om søvn og hvile, dag etter dag etter dag. Men før eller siden kommer det en dag da det bare sier stopp. Når barna er i seng og freden senker seg, når man åpner mac'en og oppdager at øynene svir og bokstavene går i kryss. Da er det bare én ting å gjøre, for det eneste man klarer å tenke er:

I kveld, i kveld det bli tidlig.

 

/ God natt, alle trøttiser :-)

* Følg Snorkekona på Facebook *

Seriøst - en løk?!

Det er vel sjeldent man føler seg mer maktesløs og desperat enn når man har syke barn. Heldigvis har vi bare hatt forbigående og ufarlig smitte i hus, men jeg rekker bestandig å gjøre meg ganske mange fortvilede tanker mens det står på. Særlig hvis jeg bestemmer meg for å søke trøst hos Mr Google.

Helt siden jeg ble mamma for fire år siden, har det aldri skjedd at jeg har fått trøst av Google. Det har tvert i mot bare ført til mer bekymring, og mistanker om pest og kolera og fandens oldemor. Hver eneste gang.

 

"Legen sier det bare er en mild forkjølelse.. Men google sier jo at det er dritfarlig!"

 

Da lillesnuppa for eksempel ble pottetett og surklete bare noen uker gammel, kom jeg over den ene artikkelen etter den andre. Jeg satt der med øynene fulle av tårer til slutt, og jeg husker faren min måtte røske mobilen ut av hendene mine:

- "Christina! Nå slutter du å google! Hun er ikke døende selv om hun hoster og er tett i nesa!"

Han hadde selvsagt helt rett, og etter den episoden lærte jeg faktisk at google må behandles med en viss distanse. Joda, jeg googler fortsatt - men jeg tar alt med en klype salt.

Inntil her om dagen.

For det jeg nå skal fortelle, er rett og slett utenfor min fatteevne. Jeg vet ikke hva jeg tenker om det selv, jeg vet bare at jeg fikk tipset av google. Og siden jeg ikke hadde noe å tape på å teste det ut - så ehh.. Gjorde jeg det.

Det hadde seg sånn, at treåringen vår var på andre dagen med en kraftig forkjølelse, og hosten hans ble bare verre og verre. Særlig mot kvelden og om natta dro det seg til, og etter at guttungen hadde sovnet en kveld - satt Peter og jeg i stua og hørte på den ene hostekula etter den andre fra gutterommet.

Derfor bestemte jeg meg for å google. Det måtte da finnes et eller annet kjerringråd der ute? Og vips, etter 0,82 sekunder lyste det første tipset mot meg:

"Del en gul løk og legg den på en tallerken på nattbordet."

Jeg humret for meg selv, før jeg scrollet videre. Men siden alle andre tips innebar å oppsøke lege, bestemte jeg meg for å høre med Peter hva han tenkte om løken. Og, ja.. La oss bare gjøre en lang historie kort: Peter så på meg som om jeg kom fra en annen planet OG hadde valset inn i huset hans som en fremmed før jeg hadde tatt meg til rette i sofaen hans.

Men hva hadde jeg egentlig å tape på å dele en stakkars gul løk og legge den på rommet til den lille sjuklingen..? Så jeg bare gjorde det.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Peter har nok aldri vært så oppgitt i hele sitt liv.. Men gjett hva som skjedde. Jeg regner med at min kjære mann aldri in a million trillion years kommer til å innrømme det.. Men hosten stilnet. Den ble ikke bedre, den forsvant fullstendig. Så stille ble det at jeg måtte inn og sjekke om alt stod bra til. Gutten min var tett i nesa, men hosten var vekk!

Tilfeldig? Sannsynligvis. Peter sa ikke et ord, men guttungen hostet ikke mer den natta. Neste dag turet forkjølelsen videre, så da hosten som vanlig dro seg til da det nærmet seg kveld, fant jeg ut at jeg fikk lufte godt på soverommet sånn at alle løkrester forsvant. Jeg måtte simpelthen teste trikset på ny.

Jeg sier ikke at jeg hadde Peters velsignelse denne kvelden heller, han kommenterte det ikke - men han så i alle fall ikke på meg som om jeg skulle vært fra verdensrommet. Så da hostekule etter hostekule runget i babycallen, listet jeg meg inn med en halv gul løk i en skål.

Og denne gangen ble jeg faktisk helt målløs.. Hosten forsvant etter fem minutter! Vi har hatt noen runder med forkjølelser de siste to årene, så jeg vet jo hvordan nattehosten vanligvis fortoner seg.. Og nå lurer jeg selvfølgelig: Hva-i-huleste-heiteste-var-det-egentlig-som-skjedde?!

Jeg har forhørt meg overalt den siste uka, men ingen har hørt om løk-trikset! Er det bare jeg som har testet dette..?
Er det bare meg som har trosset oppgitte blikk fra min partner, og plassert en nyskåret halv løk på soverommet til en liten sjukling?
Vær så snill, da.
Placeboens kraft er mektig altså, men dette kan jo ikke ha vært placebo.
Eller..?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Sorry altså Peter, men bare innrøm at du ikke skjønner en dritt du heller :-)

Les også: Derfor funker løk-trikset

* Følg FruOvertroisk på Facebook *

Superenkle bananpannekaker

Som dere vet er jeg stor tilhenger av oppskrifter som gjør seg selv på 1-2-3, og denne er så enkel at jeg er sikker på at den kan lages i blinde. Det beste av alt er at pannekakene faller i smak hos liten og stor, samt at de funker utmerket i nistepakka - gjerne dagen etter! De kan enkelt gjøres glutenfrie dersom det er ønskelig, og du trenger bare tre ingredienser. Sannsynligheten er faktisk stor for at du har det du trenger stående i skapet :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Til 8-10 små bananpannekaker trenger du:

- 2 bananer
- 2 dl kokosmelk
- 3 dl havregryn (Bruk de glutenfrie dersom du ønsker en glutenfri oppskrift!)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg varierer ved å ha oppi litt kanel i blant. Både lettkokte eller store havregryn kan brukes - for alt skal oppi en bolle og kjøres sammen med en stavmikser. Konsistensen blir en tjukk grøt. Stek i smør (jeg bruker alltid ekte smør) eller olje på middels varme. Ikke prøv å snu dem før de har "satt seg" ordentlig!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Pannekakene er gode å mumse som de er, men kan godt serveres med litt nøttesmør.. Eller syltetøy.. Eller smør og brunost - hva enn som måtte friste :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Om nom nom :-)

For mer inspirasjon, se også:
- Frokosttips
- Sunn sjokopuddis
- Sunne snoperier

Endelig kvitt hemoroidene!

Som mange av dere allerede har lagt merke til, er teksten i toppbildet mitt nå borte vekk.. Jeg må ærlig innrømme at jeg er glad og litt trist på samme tid, trist fordi "Hemoroider" på en måte har satt stemningen på denne bloggen i over et halvt år, og glad fordi jeg føler det er på høy tid å legge hemoroidene bak seg..

 

 

Jeg har tenkt på å fjerne teksten en liten stund, og som Peter så fint sa det:

- "Det er noe med å skulle prøve ut en av matoppskriftene du har postet, også leser man "Hemoroider" først, og så "Bananpannekaker"..."

Men altså: misforstå meg rett her. Denne bloggen kommer ikke til å forandre seg innholdsmessig, jeg har ingen planer om å gå over til å skrive "saklige, politiske, samfunnsengasjerte og korrekte innlegg". Og skulle det mot all formodning vise seg å være et stort ønske fra dere lesere, så tar jeg gjerne et innlegg eller to om hemoroider med jevne mellomrom i tida som kommer, altså! :-)

For jeg mener fortsatt at det bør bli mindre flaut å snakke om denne jævelskapen som mange av oss jenter får slite med under graviditet og etter fødsel. Det kunne jo vært greit å få en bitteliten pekepinn på forhånd liksom, før man sitter der i sofaen og balanserer stumpen på noe som egentlig hører sommeren til:

 

64 uker siden jeg postet dette bildet på Instagram ;-)

 

Men akkurat nå føles det altså som at hemoroidene har gjort nytta si på denne bloggen, og jeg er klar for å gå videre :-)

I tillegg har jeg en fantastisk nyhet som jeg er så innmari glad for å fortelle - det er nemlig noe jeg har håpet på og drømt om i en hel evighet! Og det er at kommentarfeltet mitt nå har gjennomgått en helt utrolig makeover.. Nå er det slutt på den forbaskede scrollingen opp og ned og fram og tilbake for å finne ut hvem som har svart hvem, og hvilke svar som har havnet hvor.. Bare scroll ned og se sjæl! (Takk til fantastiske Toril i blogg.no som seriøst fikser alt man ber om)

Sleng igjen en kommentar da, bare for gøy! Skriv for eksempel om du savner hemoroidene mine, eller om du syns jeg er like ålreit uten ;-)

 

/ God onsdagskveld!

* Følg Hemoroide-fri på Facebook *

Høye smørbrød for Kona til

I dag var barnevakten tidlig på plass, for Peter og jeg skulle til Oslo i to forskjellige møter. Men hvorfor er det sånn at uansett hvor god tid vi beregner på å komme oss ut døra - så blir det bestandig stress? Og i dag skulle vi ikke ha med unger engang!

Jeg skyldte på mannen, og mannen skyldte på meg. Han maste faktisk så fælt på meg at jeg ikke rakk å fikse håret, så i hele dag har jeg gått rundt med en rebelsk lugg.

 

Jaja, pyttsann..

 

Peter pleier vanligvis å være rolig som skjæra på tunet uansett hvor dårlig tid han har, men i dag morges trommet han faktisk fingrene mot rattet, og beordret meg ut av bilen da vi måtte svinge innom bensinstasjonen på veien.

- "Du fyller bensin! Jeg fyller spylervæske!", ropte han - til tross for at han foretrekker å fikse sånne ting selv, helst med meg sittende i bilen. En mannegreie..? Tror det.

Egentid har jo ikke stått øverst på prioriteringslista mi de siste årene, så jeg koser meg glugg i hjel når jeg er på tur. Kanskje særlig på biltur med Peter, det er noe med å kunne snakke sammen i vanlig toneleie, uten gråting eller hyling eller gauling eller krangling eller sparking fra baksetet.. Da er det bare vi to, tiden og veien.

Vel fremme i Oslo, lyste byen mot oss i all sin prakt. Og Peter har jo aldri så dårlig tid at han lar en god Snap gå fra seg.. Så da dette synet møtte oss på Aker Brygge, var det full stopp:

 

Så da måtte jo jeg snappe han som snappet..

 

Dagens første møte var kombinert lønsj med mine kontaktpersoner i Nettavisen, og jeg må innrømme at det var ganske så stas! Der satt vi og spiste høye smørbrød og drakk nydelig kaffe, mens vi pratet om min blogg. Peter har jo vært med på en del møter i sin bloggkarriere, så for han er det ganske vanlig. For meg derimot, er jo dette kjempestort!

 

Fancy schmancy :-)

 

Etter at lønsjen var fortært, hastet vi videre til Fornebu. Der fikk jeg slappe av mens Peter skulle i møte nummer to. Jeg ble sittende på vent i kantina, der de hadde en flott vannfontene midt i rommet, som lagde sånne behagelige, sildrende lyder.. Det tok nøyaktig tjue sekunder før jeg kjente at jeg var i ferd med å duppe av, selv om jeg satt på en hard stol og drakk smoothie.

Da kom jeg plutselig på at til tross for fancy schmancy osloturer, er jeg tross alt bare er en trøtt småbarnsmor fra Larvik. Så da begynte jeg å glede meg til å komme hjem til apekattene mine igjen :-)

 

/ Oslo bra, Larvik best ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Kjærlighet på et busstopp

Mange av dere har spurt om hvordan Peter og jeg egentlig møttes, og det er morsomt at så mange har ventet i spenning på denne historien! Nå har vi sittet i sofaen og mimret tilbake til hvordan det hele begynte, og både Peter og jeg har ledd så tårene har trillet. Her kommer The Love Story :-)

Vi skal fem år tilbake i tid. Peter og jeg kjente hverandre ikke på den tida, men vi hadde en felles kompis på facebook som pleide å skrive mange artige statuser. Både jeg og Peter kommenterte titt og ofte, og plutselig en dag bemerket Peter profilbildet mitt.

 

 

Jeg hadde nemlig bilde av Cavalieren min Teo som valp, og det skulle vise seg at Peter hadde samme type hund selv. Vi skrev et par kommentarer til på facebook-veggen til vår felles kompis, før det plutselig dukket opp en venneforespørsel fra Peter himself.

Etter litt gravearbeid nå i dag, fant vi tilbake til den aller første meldingen jeg sendte Peter i innboksen for fem og et halvt år siden:

 

"Mitt første hunderase-vennskap!
Særs hyggelig om jeg får si det selv.

Cavalier er best, ingen protest!"

Hahahaha, er det mulig.. Kanskje ikke så rart at han ikke svarte meg?! Vel, det var i alle fall stille i en uke. Så tok han seg bryet med å sende avgårde et kort lite svar, og da kom det plutselig fram at han visst ikke hadde noen hund likevel. For den hadde eksen tatt med seg da hun flyttet ut. Han påstod videre at han passet den titt og ofte, men det var visst bare jug det også.

Det ble noen sporadiske meldinger fram og tilbake, vi var rimelig opptatte på hver vår kant. Men så en dag begynte meldingene å pense mer og mer over på livssituasjonene våre. Det var ikke bare Peter som var relativt ny-singel, og selv om ingen av oss hadde noe ønske om noe nytt forhold, så var det ikke til å komme bort ifra at kjemien mellom oss var i overkant bra. Vi skrev fram og tilbake flere ganger om dagen i to uker, før vi fant ut at vi simpelthen ble nødt til å møtes.

Jeg husker enda følelsen da jeg satt på bussen på vei til Sagene. En blanding av intens nervøsitet, skrekk og glede. Men mest av alt: sommerfugler. Det må seriøst ha vært flere tusen sommerfugler fordelt fra topp til tå, så mange at jeg såvidt klarte å sitte stille på buss-setet. Noen timer tidligere hadde Peter sendt meg dette bildet:

 

 

Et bilde vi har ledd ufattelig mye av i ettertid, for han sendte det jo såklart bare for å imponere! Ikke hadde han vasket ovnen, og flaska hadde han bare funnet under vasken, haha :-) Men jeg smeltet jo som en istapp i sommersolen.. Ikke bare var han kjekk - han hadde storrengjøring før jeg skulle komme på besøk!

Jeg bestemte meg for å hoppe av bussen ett stopp for tidlig, for å roe ned sommerfuglene. Avtalen var at Peter skulle møte meg på stoppet ved Sagene kirke, og jeg husker det var fryktelig kaldt i lufta, samt at snøen lå på bakken. Derfor måtte jeg konsentrere meg om å ikke falle, samtidig som jeg skulle speide etter en gutt jeg aldri før hadde møtt.. Det var helt absurd.

Men så fikk jeg øye på ham på andre siden av gaten. Jeg tror vi oppdaget hverandre samtidig, for han smilte da han krysset gata. Jeg husker han fomlet med head-settet sitt og holdt på å miste det.

Men allerede da visste jeg det. Der kom mannen i mitt liv gående. Helt sykt, jeg vet det - men den magefølelsen jeg kjente på da, hadde aldri noensinne vært så sterk.

Så var vi framme ved hverandre, og jeg kikket inn i de snilleste, brune øynene jeg noengang hadde sett. Jeg husker jeg tenkte at jeg like gjerne kunne kysset ham med en gang, for her stod han jo.. Men vi gikk for klemmen. En klem.. To klemmer.. Tre klemmer. Tiden stod helt stille, og det var plutselig ikke kaldt i lufta lenger.

Og sånn startet livet mitt <3

 



 

/ Hurra for kjærligheten! :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Lørdag kveld og smilefjes

For et par uker siden var det en som lurte på hva denne bloggen egentlig handler om. Og det er jo et sabla godt spørsmål.. Da jeg valgte bloggnavn i fjor sommer, syns jeg "Konatil" funket bra. Det favner liksom så bredt, og jeg føler at jeg kan skrive om alt mulig. Side2 har plassert meg under foreldrebloggerne, og det virker jo naturlig siden jeg er mamma og samboer med en pappablogger. Samtidig skriver jeg om veldig mye annet enn foreldrelivet også, og det har jeg tenkt til å fortsette med :-)

Noe av det beste jeg vet, er jo for eksempel å henge ut gubben.. På en smaklig måte. Forrige helg fant jeg dette bildet på veggen hos besteforeldrene mine - jeg fikk så latterkrampe at det nesten gikk galt. Bildet er tatt våren 2011, da vi var skikkelig nyforelska. Vi hadde spist og kost oss og blitt kjærstefeite på veldig kort tid, det er derfor Peter ser ut som en smultring. Jeg farget håret mitt selv på den tida..

 

Mr Donut and Mrs Ginger

 

Nå har jeg blogget i rimelig nøyaktig seks måneder, og det blir bare mer og mer gøy for hver dag som går! Mye av grunnen tror jeg er alle de fine tilbakemeldingene jeg får av dere lesere; i kommentarfeltet, på mail og på snapchat. Jeg blir fort glad i folk, og føler seriøst jeg har fått en hel drøss med nye venner!

Men siden jeg fortsatt er hjemme i mammaperm, foregår det meste av bloggingen på kveldstid etter at barna er i seng. Det gjør at jeg ikke får svart på langt nær så mange av dere som jeg ønsker - men forhåpentligvis vil dette bli bedre når barnehageplass er i boks og rutiner er på stell. Inntil da vil nok kommentarfeltet være litt glissent - jeg prøver å svare så mye jeg kan, men det er ikke alltid tiden strekker til. Uansett: jeg leser alle kommentarer! Ris og ros - jeg får det med meg.

Flere har lurt på hvorfor jeg nevner "hemoroider" i toppbildet mitt, det var også bevisst. Da kan nemlig de som forventer saklige, politiske, samfunnsengasjerte og korrekte innlegg liste seg stille ut igjen :-) Jeg sier ikke at det bestandig kommer til å være smilefjes her inne, men jeg tror det skinner gjennom at denne bloggen er mitt lille fristed. Og når jeg først har egentid ved tastaturet, så vil jeg veldig gjerne skrive om glade ting.

Så tusen, tusen takk for at dere gidder å stikke innom - det gjør meg skikkelig glad!

Med vennlig hilsen,
Christina
- ikke nyfrelst, men nesten. (Les: Mr Noro has left the building) ;-)

 

/ God lørdagskveld!

* Følg Konatil på Facebook *

Endelig ro i sjela

Det er fint mulig det bare er meg, men hver gang jeg blir syk, så får jeg et sært behov for å finne ut hvor jeg kan ha blitt smittet. Ikke at det spiller noen rolle, jeg blir verken bitter eller forbanna på noen måte - men jeg får en slags ro i sjela når jeg kommer til en konklusjon.

Denne uka har vi som sagt hatt norovirus i hus, og den første mistenkte smittekilden er som alltid: barnehagen. Alle sykdommer vi har hatt de siste årene, har med stor sannsynlighet kommet derfra. Og barnehagen kan jo såklart være kilden denne gangen også, men siden det var jeg som ble syk først, er det jo nærliggende å tro at det er jeg som har dratt faenskapen i hus.

Og da er det noe som ikke stemmer.. For i hele forrige uke var det Peter som kjørte og leverte guttungen. Så med mindre en av dem har fungert som bærere av viruset, er det trolig ikke barnehagen som har skylden.

Derimot har det kommet meg for øre at det kan ta hele tre dager før noroviruset bryter ut i full blomst. Kjapp matte viser at siden jeg ble syk mandag kveld, må jeg ha blitt smittet i løpet av helgen som gikk.

Søndag var vi på middag hos besteforeldre, ingen sykdom der. Lørdag var jeg innendørs hele dagen, ingen sykdom her. Fredag da..?

Fredag var jeg jo på Vixen Blog Awards med gubben! Kan dette virkelig være toppen av all ironi? At til tross for at jeg verken var nominert eller vant noen priser i år - så kan det se ut til at jeg ikke dro tomhendt derfra likevel?!

 

"Thank you so much! Eh.. What a great honor.."

 

/ Neste år vil jeg gjerne ha en annen pris! :-)

Les også:
- Krampelatter og flauepute (en av mine yndlingshistorier, hihi)
- Når man glemmer sitatsjekk (siden det er fredag! ;-)

Hello there, Mr. Noro!

Som jeg har nevnt før, har vi vært mye syke i høst. Og hver eneste gang har jeg trøstet meg selv med at: "Jaja, det kunne vært verre, det kunne vært omgangssyken.." For norovirus er nemlig min store skrekk å få i hus, og den troner dermed også på toppen av min liste over ufarlige sykdommer å bli smittet av.

Da jeg natt til tirsdag begynte å føle meg littegranne pjusk, var jeg overbevist om at jeg hadde spist noe dårlig.. Den rømmeklatten jeg hadde på taco-restene, hvor gammel var den egentlig..? Joa, det var garantert den som hadde fått magen min til å romle. Litt merkelig at ikke gubben følte seg dårlig siden han også hadde spist av samme klatten, men sånt skjer jo.

Jeg sov ikke mye den natten, jeg lå i grunnen bare musestille uten å røre meg - av frykt for å sette i gang noe.. Formen var helt elendig, og da det ble morgen måtte jeg jo opp og stå. La oss gjøre historien kort og si at da kvelden kom, hadde jeg gått ned fem kilo og forbannet den rømmeklatten utallige ganger.

Det neste døgnet fikk jeg i meg dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA To kjeks og bringebærsaft med isbiter <3

 

Og i går kveld begynte lillesnuppa. Hun hadde ikke spist rømme, så da var det bare å innfinne seg med at Herr Noro hadde funnet oss til slutt, etter noe som må være minst femten år med leting! Og ja, viruset oppfører seg akkurat likt som det bestandig har gjort. Det minner meg om den gangen jeg ble syk i 1990, jeg hadde spist Grandiosa og klarte verken lukt eller smak av Grandis igjen før i 2007. Og det er jo på en måte litt fint og litt trist på samme tid.

Dagen i dag kan i grunnen oppsummeres i ett bilde:

 

Bilde fra dagens meget korte snapstory (umulius82)

 

Foreløpig er det bare jentene som har blitt dårlige, håper inderlig gutta slipper unna! En liten trøst er det jo at det går over relativt fort, så får vi bare krysse fingrene for at vi ikke har rukket å smitte noen andre. Karantenen varer over helgen!

Som alltid når ting herjer som verst, skriver jeg ned ting som letter litt på humøret:

1. Symptomene varer sjeldent mer enn 48 timer
2. Jeg har en vaskemaskin!
3. Gubben er frisk. (Bank i bordet)
4. Jaja, det kunne vært verre, det kunne vært omgangssy.. Å søren :-)

 

/ God bedring til alle sjuklinger der ute! :-)

* Følg FruNoro på Facebook *

Svar på spørsmålsrunde #3

Da er det klappet og klart for siste runde med svar på den store spørsmålsrunden! Jeg tror faktisk alle spørsmål skal være besvart nå, bortsett fra historien om hvordan Peter og jeg møttes, og hva jeg jobber med. Det kommer som sagt litt senere :-) Takk til alle dere som sendte inn ting dere lurte på!

(Les del 1 her)
(Les del 2 her)

 

Hvis får ha egentid ,og gjøre akkurat det du vil , da gjør du ....?

Etter at jeg ble mamma, har egentiden plutselig begynt å dra med seg flere forbehold.. Hvis jeg får egentid og har overskudd, så går jeg gjerne en lang tur med hunden med musikk på ørene. Hvis jeg er sliten, så synker jeg helst ned i sofaen med en eller annen serie på TV'n. Hvis jeg er opplagt og uthvilt, leser jeg veldig gjerne i en bok.

 

Hva er det beste og verste med å være mamma?

Det beste er kjærligheten som går begge veier. Det verste er den konstante bekymringen.

 

Hva er det dummeste kjøpet du noen gang har gjort?

Off, jeg gikk på en skikkelig netthandel-smell en gang. Det var en relativt liten nettside med nettauksjon, der man kan by på forskjellige ting, og alt man har høyeste bud på og "vinner" innenfor 24 timer, sendes i samme pakke. Det var så mange ubrukelige ting i den esken til slutt, at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.. Det verste var kanskje plastikk-hånda til å henge i bakruta på bilen, som var festet til en ledning som man skulle ha foran ved førersetet. Når man trykket på knappen i enden av ledningen, så spratt langfingeren i været sånn at den viste finger til bilen bak, hahahaha.. Husker jeg tenkte at den var kjekk å ha!

 

Favorittårstid, og hvorfor?

Jeg elsker våren. For da føles enhver varmegrad og solfyllte dag som lykken på jord.

 

Å du herrrrlige vårsol!

 

Hva gjør deg forbannet ?(d er mer enn sint ;) )

Tror jeg må svare mobbing. Det er noe så forferdelig unødvendig over det, som gjør at jeg blir skikkelig forbanna. Heldigvis har jeg aldri opplevd å bli mobbet selv, men jeg husker faktisk at jeg som fem-seksåring pleide å løpe etter ei jente som bodde i gata der jeg vokste opp. Jeg aner ikke hvorfor jeg gjorde det, hun ble kjemperedd, og jeg har tenkt mye over dette i ettertid. Jeg var liten og puslete selv, og jeg tror jeg hadde et behov for å vise at jeg faktisk var større enn henne. Hørt noe så teit? Jeg skulle så gjerne skrudd tida tilbake. Håper jeg treffer henne igjen en dag, sånn at jeg får spurt om hun husker det like godt som meg. Jeg håper ikke det :-(

 

Hva er den beste investeringen du noen gang har gjort?

Pengemessig? Tror jeg må svare BSU. #streitleif

 

Har du vurdert å satse 100 % på blogging slik som Peter? (det hadde du fikset!)

Hadde du spurt meg for et halvt år siden hadde svaret vært et soleklart nei, men akkurat nå må jeg innrømme at det er fristende å tenke at man kunne gjort dette på fulltid! Først og fremst fordi det er superartig å skrive, og jeg har så mye mer på hjertet - men så altfor liten tid til å blogge. Ikke minst hadde det vært fantastisk å ha tid til å svare på henvendelser og kommentarer i tillegg.. Så ja, jeg vurderer det sterkt :-)

 

Skulle gjerne hørt om fødslene dine! Hvordan var de?

Som en tur i parken! Neida ;-) Jeg har faktisk blogget om min første fødsel, så hvis du ønsker den detaljerte fødselshistorien min fra 2012, så finner du den her. Min andre fødsel har Peter skrevet om, den finner du her :-) (Bah, måtte snufse litt nå - leste Peters innlegg)

 

Er Peter flink til å fortelle deg hvor stolt han er av deg?

Ja! Og veldig flink til å kjøpe blomster og små gaver med jevne mellomrom. Veldig mye flinkere enn meg..

 

Hvordan har du det akkurat nå?

Veldig bra! I skrivende stund er gubben på kino med en kompis, jeg sitter i sofaen med macen på fanget og to babycaller ved siden av meg, mens jeg svarer på spørsmål :-)

 

Hva hadde du gjort om du fikk være mann for en dag?

Dette spørsmålet gikk igjen flere ganger, haha! Det eneste jeg kommer på, men som også må være det viktigste, er at jeg ville stått og tisset. For en herlig følelse det må være, da gitt.

 

Har du noen tvangstanger? (feks: lukke døra tre ganger, spyle ned i do med øynene lukket, ikke gå på streker, etc.) Hvis ja: Hvilke(n)?

Faktisk ikke! Det nærmeste jeg kommer en tvangstanke er at jeg ikke sover spesielt godt dersom jeg glemmer tanntråden etter tannpussen.

 

Hva skal dere ha/hva hadde dere til middag i dag?

I dag har vi spist middag hos Mormor og Este (bestefar), og da får vi alltid skikkelig husmannskost. I dag var det elgkjøtt i brun saus med kokte poteter, gulrøtter og blomkål. Vi koste oss glugg ihjel!

 

Ut ifra personligheten til småttisene pr i dag, hvilke yrker tror hadde passet best?

Eldstemann tror jeg hadde trivdes i flere yrker, men helst noe med tall.. Han er tålmodig og veldig glad i pirk, så en form for ingeniør kanskje? Lillesnuppa klarer ikke sitte stille, så der kan jeg se for meg noe litt mer actionfylt. Siden hun er prikk lik farmoren sin, svarer jeg yrket hennes: operasjonssykepleier :-)

 

Er det noen forskjell på hvordan dere takler de uunngåelige, mindre sjarmerende sidene til småttisene? Trass, sinne osv?

Ja, vi reagerer nok ganske forskjellig. Peter blir fortere hissig enn meg, mens jeg må telle til ti litt oftere enn ham :-)

 

Fortell om den fineste gaven du har fått av mannen din.

Den fineste var diamantringen jeg fikk da han fridde :-) Men han elsker å gi gjennomtenkte gaver, så lista er faktisk lang.

 

 

Hva husker du best fra barndommen din?

Oi, jeg husker veldig mye! Jeg har en merkverdig god hukommelse på veldig mye som skjedde helt siden jeg var fire-fem år. Men jeg husker veldig godt at jeg drasset rundt på lillesøsteren min. Hun var seks år yngre enn meg, og måtte være med overalt.. Jeg hadde ikke samvittighet til å si nei, til mine venninners store frustrasjon. En vanlig samtale i 1991:

Venninner: - "Åhh.. Christina, må hu der være med nå igjen..??"

Jeg: - "Jaaa.. Se på henne da stakkar." (Min lillesøster hadde verdens største, knallblå dådyrøyne - og visste hvordan hun skulle bruke dem)

 

Viss du kunne være en annen person for en dag, hvem skulle det vært, og hvor ville du tilbringt dagen?

Jeg ville vært han eller hun som ringer fra Norsk Tipping og forteller at folk har blitt millionærer! Vet ikke hvorfor jeg ikke kom på noe litt mer juicy, men tror svaret bærer preg av at jeg har vært litt for lenge i mammaperm..

 

Kan du fortelle en hemlighet, som du ikke har sagt til Peter?

Uhm.. Dette var en hard nøtt. Jeg har tenkt og tenkt.. Kommer ikke på noe som er hemmelig :-( Og det er ikke bare noe jeg sier, tenkte faktisk så hardt at jeg til slutt spurte Peter om han kunne komme på noe. Da skjønte jeg at det måtte bli "pass" på denne.

 

Hva angrer du mest på at du har gjort?

Jeg har en samboer som er veldig opptatt av å fortelle at man ikke skal angre på noe, for dersom noe hadde vært ugjort, ville vi ikke vært akkurat her vi er i dag.. Dette har jeg tenkt mye på, og bestemt meg for at han har rett i :-)

 

Hvis tog A starter fra Bergen klokka 08.00 og holder gjennomsnittsfart på 80km /t.. og tog B starter fra Oslo klokka 10.00 og holder gjennomsnittsfart på 90km/t.. Hvor langt har hvert av togene kjørt da de møtes...og hvor møtes de?

Jeg lover at jeg du skal få svar på dette hvis jeg begynner å blogge på fulltid, Geriatriks ;-)

 

Hva pleier dere å gjøre på ettermiddagene? Noen gode tips til innendørsaktiviteter med barn?

Ettermiddagene styres som oftest av energinivået etter endt barnehagedag. Det viktigste for oss er å få på plass en skikkelig middag, og å være sammen med barna uten at mobiltelefonene er i fokus.. (Og det er ikke alltid så lett når man prøver å drifte to blogger, med alt som hører med) Ettermiddagene har en tendens til å gå litt for fort, så vi rekker ikke særlig mange ting før det er leggetid. Men eksempelvis har vi to barn som elsker musikk, så vi kan fort svi av en time på å danse rundt i stua. Eller vi kan spille spill, men da må vi som oftest dele oss - siden minsten er for liten og ikke forstår konseptet enda. Ute er det jo plenty med ting å finne på nå som det er snø. Bading er også toppen av lykke, og vi kan kose oss lenge på badet hvis vi har tid :-)

 

Har du og Peter noen ga holdt på å slå opp/vært slutt en periode?

Nei. Men vi har da hatt våre krangler for det :-)

 

Hva mener du er din beste egenskap?

Empati.

 

Hva syntes vennene deres, og da kanskje spesielt kompisene til Peter om at dere ble gravide så tidlig i forholdet? ble det noen kommentarer om at "du lurte han til å bli gravid" og sånn?

Jeg tror de fleste kompisene til Peter fikk sjokk.. Og jeg regner med de fleste av dem tvilte på at det kom til å gå bra! Jeg klandrer dem ikke, vi hadde tross alt ikke vært sammen særlig lenge da jeg ble gravid.. De fleste av kompisene hadde jeg faktisk bare truffet én gang, og det var i tillegg på en fest jeg måtte gå på alene siden Peter var på jobbreise. Så gud vet hva de tenkte om meg, haha! Men helt ærlig brydde vi oss lite om det.

 

Hvilken sang har du best minne om fra ungdomstiden, og hvorfor?

Jeg har innmari mange sanger som minner meg om veldig mye forskjellig, men hvis jeg skal trekke fram en spesiell, så må det være Cher med Believe. Jeg liker egentlig ikke sangen, men den ble spilt veldig mye i perioden da jeg var 16 år og fikk meg kjæreste for første gang. Vi var på klassefest, og plutselig dukket det opp en skikkelig kjekkas som var kompis med han som hadde festen. Vi ble sittende å prate, jeg hadde tyggis, også spurte han plutselig om han kunne få halve. Jeg skjønte ikke at dette var en invitasjon til kyssing.. Men da jeg forstod det, så klina vi, også ble vi kjærester. Haha! Gode minner :-)

 

/ God ny uke! :-)

* Følg Konatil på Facebook *

"Strike a pose"

I natt lå jeg faktisk i senga og humret for meg selv. Fredagens Vixen er et deilig avsluttet kapittel, men hodet mitt var i hele går så proppet med inntrykk at jeg ikke visste opp eller ned. For på fredag lærte jeg mye nytt. Og siden denne bloggverdenen er såpass ny for meg, så tenkte jeg at det kanskje var artig å dele et par erfaringer med dere også.

Visste du for eksempel at du ikke må finne på å gå på sånne tilstelninger uten å ha øvd inn en "pose"?

Det stemmer. For på sånne awards er det en pressevegg som du må stille deg foran, sånn at blitzregnet kan hølje mot deg. Først står man i en klein kø og venter på tur, og da har man god tid til å følge med på de som står i ilden og "poser". Og jeg skal love deg at folk har øvd foran speilet! Er det sånt man gjør..? Har du din egen "pose"? Har alle sin egen "pose"? Det er så mye jeg ikke vet! Hvor er bloggskolen når man trenger den..?

 

Selv gubben har sin egen pose! (Foto: Vixen)

 

Se resten av alle de fine bildene fra presseveggen her. Du finner ikke meg der, jeg eh.. Rakk det ikke dessverre.. ;-)

Også var det dette med å hilse på nye folk. Ganske tidlig forstod jeg at på sånne arrangementer er det særdeles viktig å si "Heeeeeeeei! Og takk for siiiiiiist!" når du håndhilser på folk, selv om du aldri har sett dem før. Jeg har jo knapt vært utafor døra siden 2011, men det var overraskende mange som kjente meg fra før. Og det er jo ganske kult! Men selvsagt bare sprøyt. Derimot er det ganske smart for å unngå den kjipe: "Åj, okei, har vi møttes før? Hva var det du het igjen.."

 

Vurderte å gå for en DiCaprio-arm i veien - gikk heller for "Heeeeei Jenny! Takk for siiiiiiiist!" etterpå.. :-P
(Foto: Vixen)

 

I forkant av et sånt arrangement, er det jo naturlig å bruke litt tid på hva man skal ha på seg. Jeg skjønte heldigvis tidlig at kombinasjonen 15 minusgrader + mammakropp + liten koseblogger, i realiteten betydde at jeg kunne ha på meg det jeg ville. Jeg er jo også såpass gæmlis at jeg fant ut at jeg skulle gå for komfort - og holdt meg dermed god og varm hele kvelden og la meg uten så mye som et lite gnagsår på de små føttene mine. Herlig!

Som en skikkelig blogg-amatør, glemte jeg jo såklart å ta bilde av outfiten min. Dette er jo noe enhver blogger skal gjøre.. Som sagt, så lærer jeg litt hver eneste dag.

Peter lurte forresten på hvorfor jeg ikke hadde på meg noe i samme stilen som Tine Monsen, så neste år blir det nok noe i den gata der. Sjekk den dama, da! Hadde jeg sett like smashing ut som henne, så hadde jeg definitivt ikke gått for komfort! Tine var forresten skikkelig, skikkelig ålreit, og jeg er en så enkel sjel at jeg blir mer glad i bloggene til folk som viser seg å være ålreite i virkeligheten.

Det ble jo ingen pris på min kjære mann, men det ble en artig kveld med mange inntrykk. Det var moro å være på vift, men det var sykt deilig å krype under dyna da vi kom hjem også..

Heldigvis er det et helt år til neste gang, og innen da skal jeg ha min egen pose. Jeg lover.

 

/ Work it! Work it!

* Følg Pose-kona på Facebook *

I kveld skjer det!

- "Ehh, Christina? Har du sett klokka mi? Men for pokker.. Øy, rekker denne buksa å tørke hvis jeg vasker den nå? Kan jeg ha på denne capsen? Shit, jeg er tom for rene boxere!"

Det begynner å dra seg til i heimen, det er nemlig straks klart for avreise til årets viktigste begivenhet for Norges største bloggere - Vixen Blog Awards. Om bare noen timer skal det avgjøres hvem som drar i land de gjeveste prisene, og Herr Pappahjerte som sjeldent blir nervøs, har i dag flydd rundt som et forvirret esel.

Selv om det er noen fryktelig sterke konkurrenter som kjemper om å bli "Årets Blogger", så er det en kjent sak at på Vixen kan alt skje! Derfor har jeg sagt at han seriøst må øve på en takketale. Han må jo det! Jeg vet at han ikke tror han har noen sjanse, men det tror jeg :-)

 

Wohooo! (Sånn skal det forhåpentligvis se ut i kveld)

 

Samtidig må jeg bare få si.. At jeg er så sjeleglad for at det ikke er meg! Huff, det er sikkert stas med sånne priser og sånt, men bare tanken på å sitte i salen og vite at man har en ørliten sjanse for å måtte opp på den scenen..? Herregud, jeg er så pingle på sånt at jeg faktisk blir helt satt ut bare av tanken. Det fine er jo at Peter elsker sånt oppstuss, kanskje derfor passer vi så godt sammen!

Men jeg gleder meg veldig til å si hei til noen av de andre bloggerne, jeg har faktisk ikke møtt noen av dem før! Ja, bortsett fra stakkars Marte Casakaos, da. Hun glemmer nok ikke den gangen jeg kom ut av heisen hos Nettavisen, og oppdaget at hun stod borte i gangen og ventet. Jeg visste at hun var på vei til et møte med blant annet min kjære mann, så jeg gikk like gjerne bort og sa: "Hei! Jeg er frua til Peter!" - før jeg kastet meg rundt halsen hennes og fortalte at det var veldig koselig å se henne i virkeligheten. Jaja, hva kan jeg si. Jeg blir veldig fort glad i mennesker!

Siden jeg aldri har vært på Vixen før, så aner jeg ikke hvordan man oppfører seg der. Men hvis det er innafor å snappe, så skal jeg nok få knipset noen bilder i løpet av kvelden. Eller forresten, følg heller Pappahjerte, for han kommer garantert til å kjøre snap-maraton.

Og kryss for all del fingrene for at vi kjører hjemover med en pris i baksetet i kveld!

 

/ I kveld er jeg glad for å bare være konatil :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Tatt på senga

Den følelsen.. Når du tror at gubben skal være snill og gi deg en god start på dagen, med pjusking i håret og stryking på ryggen og søte små morgenkyss på kinnet.

 

.. Og først etterpå oppdager at det svinet kun var ute etter å få seg et billig blogginnlegg.

 



/ Takk skarru ha, kjære!

* Følg Konatil på Facebook *

Svar på spørsmålsrunde #2

Det er fortsatt en del spørsmål igjen, og fortsatt mye rart dere lurer på! :-) Siste del med svar kommer til helgen, for nå er det snart på tide å konsentrere seg om den store Vixen Blog Awards som braker løs på fredag! Jeg skal være med for første gang, som "konatil" han derre pappabloggeren. Og jeg har allerede begynt å krysse alt jeg har for at han stikker av med prisen "Årets Blogger"! (At han ikke er finalist i kategorien "Årets Gullpenn" er forøvrig helt utrolig)

Leser også at Sophie-Elise har vært innom stylisten sin for å finne ut hva hun skal ha på seg på fredag. Jeg tok en tur til byen i går med min stylist Peter. Håper for Sophie-Elises del at hennes stylist er litt mer ivrig og hjelpsom enn min.. Ikke ofte jeg ler høyt av gubbens blogg, men dette innlegget tok kaka. Les om mannen min på shopping her.

Men nå må vi la oss ta ei litta runde med spørsmål og svar!

 

Hva er din yndlingsfilm?

Tror jeg må svare filmen jeg har sett flest ganger i mitt 33 årige liv. Er det egentlig noe som slår gode, gamle Dirty Dancing?! (Altså, tips meg gjerne i kommentarfeltet dersom det finnes en film som kan putte Baby in the corner..)

 

Hvilke andre navn på barna hadde dere i tankene?

Vi var innom veldig mange, men for å være ærlig husker jeg nesten ingen! Mener vi snakket om blant annet Evelyn, Ida, Elly, Mariann, Iver, Pernille, Jens, Jeppe, Henry, Herman og Viktor. En herlig miks!

 

Din beste sjekkereplikk?

Det begynner å bli noen år siden sist jeg var på sjekker'n og jeg har aldri brukt noen spesiell replikk.. Men jeg elsker å skravle, og fant ganske tidlig ut at gutter generelt er veldig glade i å snakke om seg selv ;-)

 

Hvor gamle var du og Peter når dere forlovet dere?

Peter var 30 og jeg 29.

 



Synes blusen du hadde på deg på julaften var nydelig. Så mitt spørsmål må være hvor du har fått tak i den? :)

Den var fra B-Young :-)

 

Og forresten, så er jeg på vei inn i livet som småbarnsmamma- og jeg har sett noen bilder dere har av vognen (den brune). Jeg lurer også på om du er fornøyd med den?

Ja, veldig fornøyde! Kjøpte den brukt av en venninne da vi ventet førstemann i 2012, og den er i tipp-topp stand enda. Det har vært spesielt deilig med en robust vogn om vinteren!

 

Er du og Petter gift? :) hvis ikke, hvorfor ikke?

Nei vi er ikke gift. Vi skulle egentlig gifte oss da jeg var høygravid, sommeren 2014. Men så fikk jeg kalde føtter fordi jeg var redd jeg ville angre på at vi ikke arrangerte noe litt større enn den lille intime vielsen vi hadde planlagt. Og siden da har det vært en hektisk småbarnsperiode, men en vakker dag skal vi ta opp tråden igjen! Da blir det live-vielse her på bloggen. Neida. Joda.

 

Hva var utslagsgivende for at du stolte på og valgte akkurat Petter til din kjæreste og pappa til barna? Leste jo at det gikk litt fort i svingene.

Det var en sånn kjærlighet-ved-første-blikk-situasjon første gangen vi møttes, og jeg visste det allerede da. Kan ikke forklare det på noen annen måte enn at magefølelsen var riktig helt fra starten av :-)

 

Fremførte du virkelig sangen "Jeg vil gjerne ha en katt" på skolen?

Haha! Ja. Men versene sang jeg sammen med Beate, og i refrengene sang hele gruppa. Vi reiste faktisk på mini-turné også, rundt om i distriktet. Holdt gratiskonserter og fikk et par glass saft i retur.

 

Viss du kunne designe/ lage ditt eget produkt; hva skulle det være?

Da skulle jeg laget et armbånd som fungerte som en vekkerklokke - uten lyd, men med vibrasjon. (Hvis det finnes, så send meg en link! Finner det ikke..)

 

Hvordan er Peter som pappa?

Han er en salig miks av omsorgsfull, rettferdig, distré og leken. Er mest imponert over hvordan han har gått fra å ha virkelig null erfaring med barn, til å bli en så god pappa som han er i dag. Dessuten trives han mer og mer i rollen etterhvert som barna blir større - og jeg elsker at han er så flink til å finne på ting med dem.

 


Et av mine yndlingsbilder <3

 

Hva er det flaueste du har gjort?

Flaue ting i voksen alder har jeg muligens fortrengt, men jeg husker vi skulle sette opp en juleforestilling da jeg gikk på barneskolen. Alle jentene ville være Maria, også ble jeg trukket ut som den heldige. Da vi fikk utdelt manuset, viste det seg at både Maria og Josef skulle synge solo - to vers hver. Jeg gikk rett til læreren og sa at jeg kom til å trekke meg, men han bare lo og sa at det ikke kom på tale. Husker jeg satt i bilen utenfor skolen før selve forestillingen, visste ikke om jeg skulle kaste opp eller besvime av nervøsitet.. Men jeg stod altså på scenen og sang for en fullsatt gymsal - mens jeg lovet meg selv at noe sånt skulle jeg aldri gjøre igjen.

 

Hva er din største drøm for deg selv? (ikke sånn "fred på jorden" typ, men egoistisk sett.)

Min største drøm tror jeg må være å kunne leve av å skrive. Å få gjøre det man elsker hver dag.

 

Har du et mål i livet som du bare MÅ gjennomføre? (Hoppe fallskjerm, strikkhopp etc)?

Her må jeg komme med tidenes gæmlis-svar: jeg ønsker å oppleve mer av Norge! Da jeg var 12 år tok foreldrene mine med søsteren min og meg på bilferie til Lofoten, og der var det helt utrolig fint. Er det noen under seksti som har lyst til å ta Hurtigruta? Syns nemlig det virker litt trivelig også.. Haha!

 

Og har peter fått flytta inn på soverommet deres i gjen? :)

Ja! Men jeg har flyttet ut.. #puppeslutt

 

Vil du si at forholdet mellom deg og Peter endret seg fra dere hadde kun ett barn til nå når dere har to? Isåfall, hvordan?

Hmm.. Nå måtte jeg faktisk tenke meg om. Forholdet vårt har nok ikke forandret seg, men vi har jo definitivt mindre tid til hverandre. Jeg kan også se for seg at Peter syns det var enklere da vi hadde ett barn, for da fikk han fortsette livet sitt stort sett som før. Nå legger han ikke fullt så mange planer lenger, noe jeg setter veldig pris på :-)

 

Om du fikk et barn til, hva ville han/hun hete om du ikke trengte å ta hensyn til Petter?

Etter at jeg fikk barn, har jeg blitt helt håpløs på å bestemme meg for ting. Vingler fram og tilbake i dagesvis.. Men akkurat her og nå uten betenkningstid, ville et barn til fått navnet Iver. Eller Viktor. Nei, Even. Æh, en av de tre. For det hadde såklart blitt en gutt. Jeppe? Jeg liker Jeppe også!

 

Hva er drømme-destinasjonen å reise til (med eller uten barna og Peter hehe)?

Enten hytta til mamma og pappa her i Larvik, eller hytta til svigers i Kongsvinger. Da koser jeg meg. Med mann og barn :-)

 

Når skal Fersken begynne i barnehagen?

Så fort vi får plass.

 

Kvantitet eller kvalitet?

Kvalitet.

 

Hvilken barne-og ungdomsskole gikk du på?

Tjodalyng

 

Hvordan går det med ostehøvelen, ligger den fremdeles på benken?

Hehe, ja! Men den vaskes nå daglig til forskjell fra hver andre eller tredje dag som vi gjorde før.. Det hjalp med andre ord å skrive det blogginnlegget der.

 

Gjør du og peter noe ilag bare dere to?

Det siste året kjennes det knapt ut som vi har vært utenfor døra alene uten barn. Men så har vi også ønsket at det skal være sånn - selv om vi nå så smått begynner å glede oss til å kunne reise bort et par dager bare oss to. Det blir topp! Men på fredag skal vi på Vixen, johuuu!

 

 

På vei hjem fra kino, en gang på 1900-tallet

 

Om du skulle gi ut bok, hva ville den handlet om?

Det ville blitt en barnebok om en lemur som heter Gerda. Som du skjønner har jeg ikke noe ønske om å gi ut bok - og godt er det ;-)

 

Hva slags husarbeidsoppgaver utsetter du mest?

Jeg hater å vaske dusjen.. Derfor er det Peters oppgave, hoho :-)

 

Hvilken konkurranse kunne du deltatt i på tv? Tenker da farmen, Big Brother, Anno, 71 grader nord, Paradise Hotel etc.

Jeg sliter faktisk veldig med å gi et svar, for jeg kan ikke se for meg selv i noen av dem.. Det er derfor det er så fint å være sammen med Peter, for han hadde sannsynligvis takket ja til alle.. Men kanskje Robinson? Det ville i alle fall blitt bra TV, så sur som jeg blir uten mat.

 

Hvem av dere er det som røyter inni hampen mye? Hører til stadighet om sluken i dusjen som må renses hos dere. Hos oss renses den ca en gang i året.

Vi har en sånn oppsamler som sannsynligvis er årsaken til hyppigheten :-) Men er du seriøs? En gang i året - kan det være at dere vasker håret litt for sjeldent..?!

 

Har du bunad, hvilken i så fall og om ikke, hvilken kunne du tenke deg eller hvorfor kunne du ikke tenkt deg bunad?

Jeg har vestfoldbunad, og er veldig glad i den!

 

Hvorfor har dere 'alltid' gardinene nede i stua?

Eh.. Svarte ikke dette spørsmålet seg selv..?! Men sånn bortsett fra det, så er det nok noe som henger igjen fra leilighetstilværelsen i Oslo. Har i grunnen ikke tenkt så mye over det før nå.

 

/ God onsdagskveld! :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Svar på spørsmålsrunde #1

Hei og hå for en skikkelig runde med spørsmål det ble! Nå har jeg grublet og humret og flirt meg gjennom en hel drøss - og her kommer svarene på del 1.

Men først må jeg bare få si at det er et par ting som går igjen fra ganske mange av dere. Og dette er ting jeg føler ikke lar seg forklare i et par setninger, derfor kommer jeg til å sette disse spørsmålene litt på vent. Jeg ønsker heller å skrive egne innlegg om dem isteden, for eksempel historien om hvordan Peter og jeg møttes. (Red anm: nå kan den historien leses her)

 

 <3

 

Ganske naturlig er det også at mange lurer på hva jeg jobber med og hvilken utdannelse jeg har. Sannheten er at livet mitt ble ganske annerledes enn det jeg drømte om da jeg var 18. Jeg har tenkt til å dele hele historien med dere, men det er et vanskelig innlegg for meg å skrive. Så jeg trenger litt tid, men det kommer.. Så fort jeg er klar :-)

Men det var mange andre spørsmål å bryne seg på, så her er det bare å kjøre i gang!

 

Hvis du kunne vært et hvilket som helst dyr for en dag, hva ville du vært og hvorfor?

Da ville jeg vært en fugl, har alltid drømt om å kunne fly! Også ville jeg bæsjet på hodet til noen som fortjente det. To ganger på samme hode, på samme dag ;-)

 

Hvilken filmserie er din favoritt? Eller guilty pleasure.

Peter og jeg har sett hele Breaking Bad sammen, og den var helt magisk.

 

Er det en sang Peter ikke vet at du har et spesielt forhold til? Hvilken?

Haha! Ja faktisk. Det var en periode på videregående hvor vi hadde noen fantastiske hjemme-alene-fester, vi var gamle nok til å drikke (nesten, da) - og da var det bestandig en eller annen som satte på Sibbe med "Eg har mista klinkekulå". I starten var den helt grusom, men etter en stund ble den et fast innslag og en del av festen.. Huff! Her er den på youtube - enjoy, haha :-)

 

Hvordan er det å være mor? Altså. Hvordan var følelsen av å bli mor, og kjenne ansvaret av å ha et barn?

Dette kan jeg skrive side opp og ned om, men for å prøve å være kort: helt i starten er alt veldig overveldende. Som mor er man hele tiden innom hele følelsesregisteret rundt det å være forelder. Den konstante bekymringen for at noe kan gå galt, den enorme kjærligheten for to små vesener man har skapt selv, det intense ønsket om å gi dem en god oppvekst med gode verdier, og sist men ikke minst; det å "google noe" endrer seg over natten. Google går fra å være veldig nyttig, til å skremme skiten ut av deg.

 

Har du noe hovedmotiv til bloggen?

Egentlig ikke noe hovedmotiv, annet enn smilefjes, da. Det var derfor jeg gikk for "Konatil", jeg føler liksom at det favner veldig bredt, og gir meg mange muligheter! Siden samboeren min blogger mest om barn, så kan jeg skrive om alt det andre. Og gjerne om samboeren, da. Ingenting er jo så moro som å utlevere ham ;-)

 

Ønsker dere å få flere barn i fremtiden?

Vi veldig fornøyde med to :-)

 

Hvilke tre ord beskriver deg best?

Uhøytidelig, samvittighetsfull og munnrapp.

 

Hvilken film tror du best beskriver din livssituasjon?

Det aner jeg ikke, men den filmen skulle jeg gjerne sett :-)

 

Hva er dine topp 3 bøker?

Bortsett fra "Pappahjerte" av Peter Kihlman? I tilfeldig rekkefølge: "Nålen" av Ken Follett, "Boktyven" av Markus Zusak, også klarer jeg ikke bestemme meg for hvilken av Harlan Coben. Men plottene hans er fantastiske.

 

Har dere andre dyr enn hunden som slipper stinkbomber?

Haha, nei. Han er vår eneste firbente godgutt!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA<3

 

Hvordan fortalte du Petter at du var gravid?

Første gangen sa jeg det rett før vi skulle spise middag etter jobb, vi hadde akkurat satt oss foran TV'n. Peter var dritsulten og veldig klar for å glane på TV mens han spiste, og det oppstod total forvirring da jeg fortalte om mine mistanker. Jeg dempet det ned litt med "det er ikke sikkert testen viste riktig, jeg skal kjøpe en ny på apoteket i morgen.." Det hjalp litt. Så jublet vi :-)
Den andre gangen var jeg helt i sjokk selv, så jeg husker jeg var rimelig bekymret for hvordan Peter skulle ta det. Jeg fortalte det etter at han kom hjem fra håndballtrening en kveld - og han ble bare superglad for at han skulle bli tobarnsfatter'n!

 

Vil du helst være 10 år eldre eller 10 år yngre?

Mener du å spole tiden tilbake for å leve de samme siste ti årene en gang til..? For hvis jeg kunne blitt 23 år over natten uten å endre noenting, så ville jeg helt klart gått for det :-)

 

Vil dere komme på pannekaker?? Evt verdens beste vårruller..

Sier aldri nei til en sånn invitasjon, og i alle fall ikke en sånn kombinasjon! Er det mulig å få smake på begge deler?!

 

På høy tid og treffes nå! Så skal vi ta en kaffe til uka?

Haha! Ja det er på høy tid, Mie :-) Sender deg en melding!

 

Når skal dere gifte dere? Hadde vært sååå kos!

Ja det hadde vært kos, det! Godt spørsmål, vi har planer om å finne en dato snart.. Satser på live-sending på bloggen ;-)

 

Når blir Peter mest flau over noe du gjør eller sier og motsatt?

Jeg kommer fra en familie hvor vi snakker om alt, og Peter syns det er veldig flaut til tider. Særlig hvis det blir snakk om drøye ting, for eksempel blir han helt satt ut hvis jeg forteller en grovis foran mamma og pappa. Da ler jeg veldig mye mer fordi han ser så utrolig ukomfortabel ut, hehe :-)
Peter har en tendens til å snakke veldig høyt, og det syns jeg er flaut, særlig når vi er på steder hvor det er stille. Hvis man er i nærheten av oss når vi handler mat på butikken for eksempel, så vet man nok plutselig litt om både det ene og det andre - for skravla til Peter går i ett bestandig ;-)

 

Hvis du kunne gi deg selv for 15år siden et godt råd, hva ville du sagt?

Senk skuldrene og ikke ta alt så seriøst.

 

Hvordan forespeilet du deg det å ha barn, kontra virkeligheten?

Jeg var nok over middels godt forberedt, for jeg elsket å passe barn da jeg var yngre. Så bleieskift og sånne praktiske ting hadde jeg peiling på fra før. Men det jeg nok har blitt mest overrasket over, er hvor sårbar man blir - og hvor høyt det er mulig å elske to småttiser. Og hvordan mammahjertet automatisk vokste seg dobbelt så stort den gangen minstesnuppa kom til verden. Det var jeg nemlig litt bekymret for på forhånd :-)

 

Hva var bakgrunnen for valget av navnene på barna?

Ingen av dem har noen spesiell bakgrunn faktisk, det bare ble sånn. Sannheten er at Peter og jeg slet veldig med å bli enige, det er jo et helt sinnsykt vanskelig valg å ta! Å bare skulle bestemme hva en liten baby man ikke kjenner skal hete.. Derfor endte det helt tilfeldig med at vi fikk ta den endelige avgjørelsen med ett navn hver. Peter bestemte Gustav, og jeg Nora. Og vi har ikke angret på det :-)

 

Hvem ligner barna på?

Jeg syns det er vanskelig å se sånn likhet, men får stadig høre at lillesnuppa er lik sin pappa. Størstemann har trekk fra min side av familien, men samtidig ligner de på hverandre. Den ene er lyslugget og den andre er mørkhåret. 

 

Har dere hver deres "hvis jeg møter h*n så er det bare å kjøre på?"

Nei, vi har en topp 3 liste hver, haha! Navnene er i endring hele tida, men jeg tror Nora Mørk står på lista til Peter. Og Jakob Oftebro på min <3

 

Han her henger på kjøleskapet

 

Hva gjør du og Peter for å kose dere etter barna er lagt, hvis dere orker? 😅

Vi bruker 98% av tiden etter at barna er i seng, på å blogge.. Men de gangene det blir tid til overs, synker vi ned i sofakroken og ser på TV! Det gjør vi så sjeldent at det har blitt en luksus. Haha :-)

 

Kan du legge ut er ordentlig bilde av deg selv? :)

Ordentlig bilde som i passfoto liksom? Skal se hva jeg får til :-)

 

Har dere vært i Helgeroa før?

Såklart! Min første ordentlige kjæreste bodde faktisk i Helgeroa ;-)

 

Hva er det mest romantiske noen har gjort for deg?

Jeg husker eksen min tok meg med til Paris en gang. Neida.. Det mest romantiske var selvsagt da Peter fridde :-) Jeg blir fortsatt helt varm i hjertet av å tenke på det, det var en fantastisk dag! (Har blogget om det her)

 

Hvis dere ville flytte til en ny by/sted, hvor ville dere ha flyttet da?

Tja, hvis vi hadde funnet drømmehuset over alle drømmehus, så kunne nok flere byer vært aktuelle. Men vi hadde nok enten holdt oss i Vestfold - eller valgt Kolbotn, for å komme nærmere Peters familie.

 

Hvor kunne du tenke deg å ta med Peter på "voksentur" dersom du ikke har noen begrensninger mht kostnader?

Alenetid med Peter hadde i grunnen vært nok, haha! Vi har det så artig sammen uansett hvor vi befinner oss, at sted ikke spiller noen rolle. Trenger ikke reise til Maldivene for min del - men kanskje noe litt mer spennende enn Horten-Moss-ferga.

 

Er det noen "skumle" sykdommer i familiene deres som dere er redd for at barna en dag kanskje arver?

Ikke som vi vet om..

 

Hva ville du bli når du var liten?

Sykepleier!

 

Hvor mange barn ønsket du deg?

To!

 

Har du lyst å gi ut bok?

Helt ærlig? Ikke i det hele tatt.. Korte blogginnlegg er mer min greie ;-)

 

Dette var første del, takk for mange artige spørsmål så langt! Flere er på vei :-)

 

/ Ha en fin kveld!

* Følg Konatil på Facebook *

Partyfolk på overnatting

I går var det lørdag, og foreldrene mine var bedt på surprise-party rett borti gata her vi bor. Derfor spurte de pent om de kunne låne gjesterommet vårt i natt, noe som selvfølgelig var helt greit. Etter at jeg ble voksen og etablert, er det i grunnen veldig sjeldent jeg har mamma og pappa på overnatting..

De dukket opp i god tid før festen skulle starte, og det var ikke før litt utpå kvelden jeg innså hva som var i ferd med å skje. For der satt jeg i sofaen, klar for en rolig lørdagskveld, ikledd en behagelig joggebukse og en genser full av yoghurtflekker. Jeg så fram til hjemmelaget mat, fyr i peisen og to unger som forhåpentligvis snart ville sovne søtt i hver sin seng.

Fra badet hørte jeg muttern nynne, og ikke lenge etter spredte det seg en god duft av dameparfyme i huset, sammen med lyden av fatterns pensko som klikket mot parketten.

- "Nå må dere kose dere da!", hørte jeg meg selv rope fra sofakroken. "Og blir det sent, tror dere? Har dere med nøkkel?"

 

"Oppfør dere pent nå, hører dere?"

 

For et syn det må ha vært, snakk om komisk rollebytte! Hvor mange ganger hadde ikke mamma og pappa sett meg svinse avgårde på fest i ungdomstida?

Pappa nikket bekreftende; Joda, mamma hadde med nøkkel i veska si. Og de kom nok ikke til å bli så sene, selv om de ikke kunne love noe. Jeg er usikker på om pappa sa det siste der fordi han mente det, eller om det var for å gjøre narr av min standard-frase fra slutten av nittitallet..

Pappa la igjen telefonen sin hjemme, men muttern hadde med sin. I tilfelle det skulle være noe, liksom. Men kvelden gikk, og vi hørte såklart ingenting. Det var vel et godt tegn..? Peter lurte på om han skulle ta runda forbi festlokalet da han skulle lufte bikkja for kvelden, bare for å se om alt så greit ut der borte. Men han droppet det. Tanken på å møte svigermor på trappa.. Nei.

Peter og jeg tok kvelden ved midnatt, og siden vi holder på med nattpupp-avvenning for tida, sover jeg med ørepropper for å ikke våkne av lillesnuppas gråt. Derfor følte jeg meg noe fortumlet da jeg våknet i dag morges, klokka var halv syv og jeg hadde ikke hørt når festfolket kom hjem i natt. Eller om de i det hele tatt hadde kommet hjem i natt..

Jeg lurte et sekund på om jeg skulle titte inn på gjesterommet og se om de lå i sengen, men tok meg i det. Ærlig talt.. Jeg fikk se etter skoene deres i gangen i steden. Til min store lettelse var både fottøy og jakker på plass, og på kjøkkenbordet oppdaget jeg et hefte med sanger som tydeligvis hadde blitt sunget i går. Et tilfeldig utdrag tydet på at det hadde vært fin takhøyde:

 





Jeg kan ikke huske å ha vært på en fest med sånne sanger før..

 

Klokka nærmet seg halv ni da vi morgenfugler sveivet i gang frokosten. Det var fortsatt ikke tegn til liv på gjesterommet, så vi prøvde å være så stille vi kunne. Men hvor lenge hadde de egentlig tenkt til å ligge og dra seg? Ble det sent i natt..? Betyr ikke fellesfrokost nettopp fellesfrokost?

Skikkelige frokostmennesker som vi er, måtte vi til slutt bare sette oss - selv om vi ikke var fulltallige:

 

Bildet er hentet fra min Snapstory :-) (umulius82)

 

Kvart over ni hørte vi endelig knirking i trappa, og to trøtte hoder kom smilende inn kjøkkendøra. Overlykkelige over å få ferdig frokost med nystekte rundstykker og nykokt kaffe, og de kunne fortelle at festen hadde vært helt knall. Jubilanten Roar hadde ikke mistenkt noen ting, så det ble en skikkelig surprise-fest med alt som hørte med. God mat, drikke, fyrverkeri og topp stemning. De hadde riktignok ikke vært hjemme før halv fire i natt, men da hadde de gått veldig stille i dørene..

Som seg hør og bør, spurte jeg pappa om han var sliten i dag, akkurat som han pleide å gjøre med meg for femten år siden. Den gangen følte jeg han maste, for å finne ut hvor mye jeg hadde drukket kvelden i forveien.

Og svaret hans kom ikke bare litt for kjapt, det virket også som om det lå en slags fryd i stemmen hans. Ordene lød mistenkelig kjent, og det gikk med ett opp for meg at papsen også var klar over at rollene nå var byttet om..

- "Sliten?", smilte han, "Nei herregud. Seriøst, jeg drakk bare én eller kanskje maks to øl."

Så blunket han lurt til meg ;-)

 

/ Gratulerer med 60 årsdagen Roar! Giri giri gassa ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Puppelupp

I kveld hadde jeg egentlig tenkt til å blogge om noe helt annet, men det får bare vente. For nå må jeg rett og slett kommentere denne helgens store hendelse. I går bestemte nemlig gubben og jeg oss for å kjøre i gang nattpupp-avvenning, slik at alle i husstanden forhåpentligvis snart kan begynne å sove hele natten gjennom. Planen var at Peter skulle ta lillesnuppa i natt, og at jeg (og puppen) skulle holde oss unna.

Jeg trykket meg derfor spent inn på bloggen hans i dag for å lese hvordan natten hadde gått.

 



For selv om jeg naturligvis hørte at det i perioder var liv og røre inne hos Peter og lillesnupp i løpet av natten, så hadde jeg jo selvfølgelig ikke den fulle oversikten siden jeg lå på et annet rom. Jeg klarte faktisk å holde meg unna fram til halv syv i morges - da syns jeg det var på sin plass at jeg tok over for den stakkars, trøtte mannen. For ja, det hadde visst vært en horribel natt.

Innlegget hans startet ganske friskt med setningen: "Å jasså, du tror du er sliten?" - før det fortsatte med både bilder og tekst som antydet at han var mer enn bare litt trøtt etter en særdeles lang natt. Det viste seg at han i tillegg hadde bygd opp innlegget som en slags logg - der alle hendelsene i løpet av hele natten møysommelig var skrevet ned.

Men det tok ikke lang tid før jeg reagerte, nærmere bestemt allerede på punkt nr 4:

 

 "Kl. 03.46: Midt i en herlig drøm, våkner jeg til brølet fra en bitteliten gorilla. Viser seg at det er min datter. Hun er våken, veldig våken."

 

Før jeg går videre, må jeg bare få forklare en ting. Dere som kjenner litt til oss fra før, vet jo at gubben har et problem med at han er svært urolig i søvne.. Og på grunn av dette hender det rett som det er at vi sover på hvert vårt rom - fordi vi trenger nok søvn for å få det til å gå rundt. Men i hele høst har vi i tillegg hatt mye barnehage-virus i hus, derfor har Peter nå i en veldig lang periode sovet inne hos treåringen.

Peter med sitt ekstremt gode sovehjerte, vet med andre ord ikke at den "bittelille gorillaen" svært sjeldent sover så lenge som til 03.46 uten å våkne.. Innen klokka er fire har hun som oftest vært våken to eller tre ganger allerede - men det vet han tydeligvis ingenting om.

Så følger en haug med oppdateringer om at lillesnuppa nektet å sovne igjen. Og hun var visst i kjempeform! Hun smilte, pratet, hoppet rundt og koset seg, fra 03.51 til 06.09 holdt hun det gående. Og Peter var i sjokk. Skulle mangelen på nattpupp føre til sånne våkne perioder..? Det gikk jo ikke an! Om natten skal man sove - ikke holde på sånn.

Jeg har selvfølgelig ikke tall på hvor mange netter jeg har ligget våken sammen med den lille tuttelutta, hvor hun har satt seg oppå magen min, hoppet opp og ned mens hun har klukket av latter, plukket meg i nesa eller i munnen eller i ørene, stupt inn i dyner og puter mens hun har hvint av glede - eller alle gangene hun har hylt i sinne når jeg har prøvd å legge henne ned og rolig sagt at: "Nå lille venn, nå er det faktisk natta.."

Alt dette har selvfølgelig pågått til lyden av den velkjente snorkeduren til min mann, som har befunnet seg i dyp søvn på rommet til treåringen.

Så kjære Peter: "Å jasså, du tror du er sliten?"

 

/ Ingen sympati herfra, kjære ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Mutterns fugl i fløte

Det er straks helg - på tide å piske opp noe skikkelig digg til middag!

 

Close up portrait of a baby sitting wearing a chef hat sitting inside a large cooking stock pot, isolated on white

 

Denne kyllingretten er latterlig enkel å lage, og den er perfekt å servere hvis du skal ha gjester i helgen. Jeg har fått oppskriften av min mor, og da jeg spurte hva retten het, så var hun ikke helt sikker. Men etter litt betenkningstid, kom hun endelig fram til det passende navnet: "Mutterns fugl i fløte" Heldigvis er det ikke navnet som teller! Haha :-)

 

MUTTERNS FUGL I FLØTE (4 personer)

- 1 grillet kylling
- 1/2 - 1 pakke bacon (avhengig av hvor glad du er i det)
- 5-6 sjampinjonger
- 1 beger rømme (jeg brukte seterrømme)
- 3 dl kremfløte
- Litt kyllingkrydder

Først renser du kyllingen, og setter den til side.

Deretter kutter du opp baconstrimlene i små biter, og sjampinjongene i skiver.

Stek bacon og sopp på middels/høy varme i stekepanna i noen minutter, før du tar den av varmen og setter til side.

Fordel de ferdigrensede kyllingbitene i en stor ildfast form (både muttern og jeg foretrekker å bruke en ren langpanne isteden).

Dryss litt kyllingkrydder over, før du fordeler den ferdigstekte bacon- og soppblandingen over kyllingen.

Ha rømme og fløte i en bolle, visp lett sammen, og hell blandingen over formen/langpanna.

Stek i ovnen på ca. 200 grader til det bobler, omtrent tjue minutter.

Serveres med ris og en enkel salat.

Himmelsk!


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA



OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og tro meg, selv om bildene kanskje ikke er så flotte - så smaker dette vanvittig godt. Bare spør min svigerfar ;-)

 

/ Om nom nom!

* Følg Kyllingkona på Facebook *

Grand Prix og Kattemas

Okei, først og fremst: Takk for alle rare, fine, morsomme spørsmål i kommentarfeltet til gårsdagens Spørsmålsrunde! Jeg håper dere gir meg litt tid til å svare, for det kom ganske mange flere enn jeg hadde regnet med. Jeg er imponert over alt dere har klekket ut, og kan love dere at det blir moro! Og ikke minst; nå føler jeg meg som en ekte blogger, haha.

Men allerede nå må jeg få tjuvstarte litt, for jeg ser at mange lurer på hva som var greia med katten min som jeg nevnte som et eksempel. Derfor serverer jeg dere herved historien om Grand Prix og min kjære kattebass Pjusken.

 

Han var så vakker <3

 

Som så mange andre barn, begynte jeg å mase etter å få mitt eget husdyr i ung alder. Men mamma, og fortrinnsvis pappa, lot seg ikke rikke. Jeg begynte etter hvert å bli rimelig lei av mutterns fiffige setning:

- "Klart du kan få hund!! Det er helt greit det, Christina! DEN DAGEN DU FLYTTER FOR DEG SJÆL!!"

Jeg gråt mine tårer mens de voksne messet om alle tingene et husdyr ville føre med seg: det gigantiske ansvaret, utgifter til mat, stell og dyrlege, og ikke minst hvor bundet man ville bli. Innimellom virket det nesten som at man ikke kunne forlate huset dersom man fikk seg et husdyr. Joda, jeg kan jo i dag som 33-åring forstå hvorfor de ikke hadde lyst til å gi etter - men den gangen var de bare verdens teiteste foreldre.

Å få hund forstod jeg tidlig at jeg bare kunne glemme, derfor landet jeg etterhvert på katt. Jeg vet ikke om det var fordi jeg på tro og ære lovet at jeg kom til å hvis jeg ikke fikk en, men plutselig en dag hadde jeg muttern på glid. Det er såklart pinlig å se tilbake på hvordan jeg maste, men det ble som en besettelse. Jeg var kanskje bare ni år gammel, men jeg innså rimelig kjapt at det var fattern som hadde det endelige ordet. Det var han som måtte overbevises. Og det var på ingen måte noen enkel oppgave, for han var virkelig ikke glad i katter, og hadde dermed vetorett.

Men da barneskolen min skulle arrangere Melodi Grand Prix, så jeg mitt snitt - og klekket ut en noe utspekulert plan. En jentegruppe på seks ble dannet, en tekst ble skrevet, og på scenen under MGP stod gruppa "Pussycats". Så proffe var vi, at en av jentene ble utpekt til å spille katt på scenen - og var utelukkende med for å si "mjau" inn i mikrofonen helt på slutten av sangen. Hun kunne jo fint vært med på å kore underveis, men det virket proffere sånn.

 

Undertegnede ved siden av katten

Men nå kommer det beste. Teksten.. Den gir i sin helhet et klart inntrykk av at det gjaldt å spille på følelsene til den mannen som satt med vetoretten, nemlig pappa.. Og jeg husker jeg tenkte at dersom teksten endte godt, så ville jo sannsynligheten være ganske stor for at drømmen også ville gå i oppfyllelse i virkeligheten:

Pussycats - "Lykkelig Dag"
Tekst og melodi: Christina og fem andre niåringer

1. Jeg vil gjerne ha en katt,
men jeg får jo ikke lov
Det er trist hvis du snakker om deeeeet.
Men det er jo sånn det går,
hvis du maser om det og.
Men jeg slutter ikke for det!

Refreng:
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt
Den maler og den liker seg hos meeeeeeg.
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt!
Den maler og den liker seg hos meg.

2. Men nå har jeg fått en katt,
og jeg ble så glad den dag,
da pappa kom hjem med en katt.
Og jeg ropte "hipp hurra!",
og jeg koste masse da,
for jeg ble så lykk'lig den dag.

Refreng:
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt
Den maler og den liker seg hos meeeeeeg.
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt!
Den maler og den liker seg hos meg.
*MJAU*

I salen satt fattern og så sin datter fremføre "Lykkelig Dag". Og der og da tror jeg det må ha gått opp for ham at dette kattemaset, det kommer aldri til å ta slutt. Så ikke lenge etter stod kattungen Pjusken på døra. Den utspekulerte lille planen hadde virket, og snipp snapp snute - så var eventyret ute :-)

.. Og Pussycats? De sang seg ikke bare inn i pappas hjerte, de stakk også av med seieren i hele Melodi Grand Prix.

 

/ Og ja, mamma: Jeg kjøpte meg hund MED EN GANG JEG FLYTTA FOR MEG SJÆL! ;-)

* Følg GrandPrix-kona på Facebook *

Spørsmålsrunde

OBS! Grunnet den store pågangen, er kommentarfeltet nå "stengt" for nye spørsmål - men tusen takk til alle som har sendt inn :-)

Midt i kveldsmaten i går, trodde jeg først min mann hadde satt noe i halsen. Men selv om han hostet kraftig, så oppdaget jeg at han gliste stort, og da fortstod jeg at han bare hadde fått en kjempeidé. Og ganske riktig, da hosten ga seg ropte han ivrig mellom to munnfuller:

- "Du! Hallo! Nå som du har blitt en ekte blogger, må du jo ha spørsmålsrunde på bloggen!"

Jeg lo høyt før jeg svarte at det er det dummeste jeg har hørt. Spørsmålsrunde..? Seriøst?

 

Men Peter ga seg ikke:

- "Ja! Det er jo kjempegøy! Tenk så mye rart folk sikkert lurer på nå."

Etter en liten stund innså jeg at ja, jo, kanskje det er kjempegøy! Det er jo en ypperlig måte å bli litt bedre kjent på, så here we go! Hvis du lurer på hva katta mi het eller hvor mange år jeg måtte mase for å få den - og om det er sant at jeg lagde en sang som jeg fremførte på barneskolens Melodi Grand Prix da jeg gikk i andre klasse, som het "Jeg vil gjerne ha en katt" - så er tiden altså moden for å spørre om det nå.

Setter et tak på 2-3 spørsmål per person, siden Peter har gått på noen smeller der det har kommet 8-10 i samme slengen, haha.

.. Og kommer det ikke inn noen spørsmål, så lager jeg bare noen selv! ;-)

 

/ Fyr løs!

* Følg Kattekona på Facebook *

Endelig Side2-blogger!

Hurra, endelig har jeg offisielt blitt en Side2-blogger! :-)



Har det ikke blitt fint her inne?! Jeg er SÅ fornøyd med bloggens nye design! Det føles på en måte som at man plutselig over natta ble kvitt juleribba som la seg på magen i desember. Det gjenstår et par ting før alt er tipp topp, men jeg føler meg kjempeklar for et nytt år i ny drakt - og det er selvfølgelig supermoro å være en del av gjengen!

 

Jeg lurte lenge på om jeg skulle endre toppbildet i samme slengen, men sannheten er at jeg misliker for store forandringer. Helt siden jeg var liten har jeg trivdes best med det "samme gamle". Jeg husker en gang på nittitallet, da mamma og pappa bestemte seg for å male stua. Den skulle gå fra mørk grønn til mørk burgunder. Det var skikkelig hot med rød-rosa vegger på den tida, men gjett hvem som gråt sine modige tårer.. Og det var ikke fordi jeg syns den mørkegrønne fargen var spesielt fin! Haha..

Jeg prøvde forresten å tøffe meg en gang da jeg var 17, da klipte jeg håret guttekort og farget det rødt. Men da tørna det litt for meg etterpå også, det ble liksom litt mye. Jeg husker til og med at den gamle, gode naturfagslæreren kom bort til meg i timen og sa:

- "Det var vakent til forandring, Christina. Det var jo.. Fint, men.. Jeg syns kanskje det var mye bedre før."

En helt annen ting er jo at gubben og jeg faktisk har blitt både kollegaer og konkurrenter nå! Hvor skal dette egentlig ende? Vil kjærligheten mellom oss bestå..? Gubben er jo et vanvittig konkurransemenneske, og jeg er jo ikke flauere enn at jeg har et konkurranseinstinkt jeg også. Pappahjerte var kanskje bloggkongen i 2015, men vi får se da, hvor lenge han sitter oppå den stolte tronen sin!

Dette blir spennende - og blir det mer moro nå så farger jeg kanskje håret rødt :-)

 

/ Hu hei for 2016!

* Følg Rødtoppen på Facebook *

Søndagssmygeren

Hver søndag ringer det på døra vår, og på utsiden står den bestandig like blide avisgutten som selger dagens ferske papirutgave. Og da han dukket opp i morges, kom jeg plutselig på den hysteriske historien om den gangen vi skulle ut på tur, og la igjen penger til ham på dørmatten.. Kanskje husker dere historien fra gubben sin blogg, men jeg syns uansett det er verdt en aldri så liten mimring :-)

Det hører en liten forhistorie med til denne saken, for bare noen dager tidligere hadde Peter skrevet et blogginnlegg hvor han underveis i teksten tok opp fenomenet "Dog shaming", altså at man legger ut bilder av hunden sin som skammer seg - sammen med en tekst med hva den skammer seg over.

Teo hadde tilfeldigvis sluppet en smyger som gjorde at vi andre måtte flykte ut på verandaen, og i den anledning hadde Peter knipset dette bildet:

 

Tekst: "Jeg slapp en smyger som luktet så ille at vi måtte male om stua"

 

Men tilbake til selve historien. Det var altså en helt vanlig søndag, og vi hadde bestemt oss for å ta en trilletur i det fine været. Siden avisgutten ikke hadde dukket opp enda, ble vi enige om å legge igjen pengene til ham på dørmatta. Men siden vi bestandig er hjemme når han kommer, fant vi ut at vi fikk skrive en lapp til ham også - i frykt for at han ikke skulle oppdage myntene og heller gå videre til neste hus.

Vi la altså pengene under en lapp, hvor vi hadde skrevet at han bare skulle slenge igjen en avis og at han måtte ha en fin dag.

Og jada - trilleturen var fin, men så kom vi hjem igjen. Avisen lå der den, men et vindkast hadde tydeligvis snudd arket rundt. Og da oppdaget vi det ...

For verken Peter eller jeg hadde jo tenkt på å bruke et nytt ark, vi tok bare et som lå og slang uten å tenke stort mer over det. Og slik hadde det seg at dette var synet som møtte avisselgeren den morgenen:

 

 

Haha! Det er så mye ved denne pinlige situasjonen vi lurer på til dags dato, og som får oss til å skratte høyt fortsatt. Ansiktsuttrykket til den stakkars gutten, for eksempel! Og ikke minst; hva kan han ha tenkt?

- "Hvorfor i alle dager skriver de dette til meg?? Her går jeg og sliter hver eneste søndag i all slags vær - og nå skal folk liksom betale meg lusne 30 kroner for å betro meg sine innerste, kvalmeste hemmeligheter?!"

Vi er i grunnen bare veldig takknemlige for at han har fortsatt å komme tilbake til oss hver søndag. Men historien om det arket? Nei, den har verken den stakkars gutten eller vi nevnt noe om siden :-)

 

/ Søndagen er ikke helt den samme uten ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Nytt år og et hårete snaskeprosjekt

Helt fra jeg var liten, har jeg alltid synes at det er forfriskende å starte på et nytt år. En følelse av blanke ark og alt det der, men jeg har aldri vært noen fan av nyttårsforsetter. Bortsett fra den gangen jeg bestemte meg for å stå på hodet én gang daglig (ikke spør hvorfor) - kan jeg faktisk ikke huske å ha hatt noen. Men jeg husker alle jentene på barne- og ungdomsskolen som pleide å kjøre i gang godtefrie år, og hvis de klarte å overholde det fikk de tusen kroner av foreldrene. Dette var jo utrolig mye penger, men for min del var ett år veldig lang tid - samtidig som godteri var litt for godt..

 

Cookies. Woman eating chocolate chip cookie. Cute mixed race chinese / caucasian model.

Men nå har jeg blitt ganske voksen, og jeg skal ærlig innrømme at jeg kjenner meg ganske seig etter julens mange utskeielser. Jeg har ikke spist mye mer mat enn jeg pleier, men jeg har nok fått i meg ganske mye mer sukker enn normalt. Og si hva du vil om sukker, men kroppen min har rett og slett ikke godt av det. Ikke bare legger jeg på meg, men jeg blir daff, trøtt og sliten. Og det er ting som går svært dårlig overens med å ha to barn å ta seg av!

Her om dagen leste jeg et blogginnlegg som gjorde meg mye klokere. Det var et innlegg som Fitfocuse hadde skrevet (les hele innlegget her), og det handlet om hvorfor hun ikke ønsket å delta på nyttårsutfordringer som for eksempel "100 sukkerfrie dager". Og det hun skrev var så oppklarende! Kort fortalt mener hun at det er mye bedre å "legge til" enn å "trekke fra" når det kommer til livsstilsendringer. Hvis du bestemmer deg for å ikke spise sukker på hundre dager, så er sannsynligheten vanvittig stor for at du går på en skikkelig smell enten underveis - eller etter de hundre dagene. (Been there..)

 

Close-up of female holding a bar of milk chocolate and eating it

Hvis man heller bestemmer seg for at i året som kommer skal man spise mer frukt, eksperimentere mer med alternativer til sukker på kjøkkenet, så ligger fokuset et helt annet sted! Man mister ikke energi av tanken på å holde seg unna sukker, man får istedet en positiv energi av å legge til ting i livet sitt. Og når man spiser mer frukt - og lager sukkerfrie alternativer til kveldskosen - så spiser man jo også automatisk mindre sukker.

Ahh, jeg elsker tankegangen!

Nettopp derfor skal jeg i år ha et hårete nyttårsforsett for denne bloggen; hver uke skal jeg teste, og legge ut oppskrifter på sunnere varianter av snasketing!

For er det noe jeg vet, så er det at jeg trenger snasketing i livet mitt for å ha det bra. Dét syns jeg er et fint mål for 2016!

 

Lillesnupp med en snaskesunn smoothie :-)

 

/ Are you with me? :-)

Tyvstartet litt i høst, med disse oppskriftene:
- Sjokoladecoockies
- Sunn sjokopuddis
- Smoothielicious
- Sunne snoperier

hits