hits

januar 2017

Livet uten thigh gap

Folkens. Dere begynner kjenne meg n. Dere vet at jeg ikke fler meg truffet nr det snakkes om at bloggere har et ansvar nr de legger ut bilder av silikonpupper og opererte rumper.

For det frste har jeg aldri lagt meg under kniven, for det andre har aldri kropp vrt noe tema p denne bloggen. Men selv om jeg ikke fler at jeg bidrar til noe perfeksjonsideal eller kt kroppsfokus p bloggen min, s har jeg likevel noe veldig viktig jeg vil si.

 


I bring sexy back

 

Jeg fr vondt langt inn i hjerterota nr jeg ser videoen til Sophie Elise, der hun penhjertig snakker om hvordan hun ble pvirket av media, og sin egen hjerne som fortalte at hun ikke var bra nok. Og at hun istedenfor ta tak i det egentlige problemet, tok den "enkle" utveien - og satset p at plastiske operasjoner ville hjelpe p selvtilliten. Litt silikon p 18 rs dagen, s ville angsten, de psykiske problemene og den drlige selvtilliten forsvinne.

Men operasjonene hjalp jo ikke en dritt. Problemene er der fortsatt, men jenta fremstr som reflektert og mye mer moden for alderen enn jeg var som 22 ring - og hun har for lengst innsett at tingene hun sliter med sitter p innsiden, og at dette er ting hun m ta tak i selv.

Da jeg gikk p ungdomsskolen var det ogs kroppspress. Jeg husker jeg sammenlignet meg med de peneste jentene, og jeg var aldri fornyd med kroppen min. Men ingen snakket om f strre lepper eller silikon i puppene eller f utfrt intimkirurgi.

 


Gutter var det eneste jeg tenkte p p ungdomsskolen. Innser at det var en annen tid.

 

For det operere seg nedentil er visst den nye greia akkurat n. 1 av 6 jenter er misfornyde med hvordan underlivet deres ser ut, og mye tyder p at perfeksjonsidealet har ndd en ny kroppsdel. Det er mulig det er jeg som begynner bli for gammel til forst, men hallo? Hvor i huleste skal dette ende?

Og nr det gjelder denne intimkirurgien, s er det selvflgelig ikke "ondter" det er snakk om. Det er ikke kjnnslepper som er s lange at det oppstr gnagsr og srhet og skjennanse i hverdagen. Det handler kun om utseendet - ikke helsemessige rsaker. At de indre kjnnsleppene er for lange, at det ikke ser "normalt" ut. Hvordan i all verden ser en normal vagina ut, forresten? Snne som pornobransjen serverer oss?!

Jeg har tenkt mye p hvor jeg hadde vrt i dag, hvis det ikke var for den kjipe fortida mi. Rett fr jeg fylte 19 r, ble jeg plutselig alvorlig syk, og dette satte naturligvis en stopper for alle mine planer. Livet mitt ble satt p vent i en veldig lang periode, og da skal jeg love deg at alt, absolutt alt ble satt i perspektiv.

Nr det eneste som betyr noe er f tilbake livet sitt, s tenker man ikke lenger p at magen godt kunne vrt litt flatere eller puppene litt strre.

Kanskje er det derfor det gjr s vondt hre om alle bloggerne som forteller at de hver eneste dag fr meldinger fra unge jenter helt ned i 10-12-rs alderen, som lurer p hvor mye det er normalt veie. Hvordan man kan f flatere mage. Hvor man kan operere nesa. Hvor mye det koster.

Dette er jenter som leser blogger daglig, ser bilder p Instagram, leser artikler i media. Som tror at det de ser er normalen.

Jeg fr s lyst til rope hyt, for det er jo ikke normalen! fikse p utseendet sitt er ikke normalen! Jeg sier ikke at de som har lagt seg under kniven er drlige mennesker, jeg lurer bare p nr det plutselig ikke lenger var bra nok vre som man er?

Etter to graviditeter - hvor den ene endte med keisersnitt og den andre vaginal fdsel, skal jeg love deg at jeg ikke ser ut som en pornostjerne nedentil. Jeg vetta sren hvordan jeg burde sett ut, men hadde jeg tatt en tur til intimkirurgen, ville jeg garantert ftt beskjed om at det var litt av hvert fikse p.

Og det er bare n av tingene. Etter at jeg fikk barn nummer to, har magemusklene mine nektet trekke seg sammen igjen, hvilket betyr at s fort jeg spiser mat, ser jeg ut som jeg er tre mneder p vei.

Rumpa mi er et kapittel for seg, den forsvant i dagsuget av den siste fdselen, og jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til finne den igjen.

Bde den flate rumpa og baksiden av begge lrene er pyntet av en gjeng ivrige cellulitter. For vre rlig vet jeg ikke nr de slo seg ned der, det kan ha vrt lenge siden, for de har i alle fall ingen planer om g noe sted.

De to slappe puppene som har produsert melk til den store gullmedaljen, er i dag pensjonert, og kan brukes som revarmere p en kald vinterdag. Det sier bde litt om elastisiteten, men ogs om hvor begrensede bruksomrder de faktisk innehar for tida.

Nesa mi er bde skjev og litt klumpete, det ene yet er mye mindre enn det andre, jeg har skjeve hornhinner og jeg er nrsynt. Tennene mine har hatt fire begynnende hull siden 1998, som jeg hver eneste kveld jobber med holde i sjakk med tannpuss og tanntrd.

Jeg har ikke thigh gap (mtte google; "dette er en betegnelse p hulrommet som oppstr helt verst p lrene, nr man er s slank at lrene ikke mter hverandre nr man str med bena samlet"), og jeg har grevinneheng p begge armene som disser nr jeg vifter med flagget p 17.mai. Hret mitt har vrt kommunefarget siden barndommen, og har blitt bde trt og livlst med rene.

Men dette er meg.

Og jeg er normal. Helt normal! Og jeg er god nok som jeg er.

Har jeg blitt spass gammel og trygg p meg selv at det ikke spiller noen rolle lenger? Eller handler det om lre seg akseptere det man fikk tildelt fra starten av? At hvis man bare aksepterer at snn er jeg, dette er meg - s blir man lykkeligere? Hadde jeg flaks som ble syk, og dermed ble tvunget til tenke over hva som virkelig betyr noe her i livet?

Eller hadde jeg flaks som ble fdt med en hjerne som aldri har fortalt meg at jeg ikke er bra nok? Br jeg muligens takke moren min, som bestandig har hatt et avslappet forhold til sin kropp - kanskje det vokse opp med hennes trygghet har gjort meg til en tryggere person?

For jeg har det bra i min egen kropp. Jeg er 34 r gammel, og er sjeleglad for at ikke hodet mitt fikk anledning til lpe lpsk da jeg var ung. Jeg er et levende bevis p at selvtillit ikke defineres av utseendet, og jeg vil s gjerne at operasjoner ikke skal bli sett p som den nye lsningen p alle problemer. Og at man heller kan vre stolt av den man er, akkurat snn man er.

Med eller uten thigh gap.

 

/ Ikke prv vre noen andre - prv vre deg selv :-)

Kjerring bak rattet

Jeg er ikke snn innmari god p bil, og helt siden jeg fikk lappen som 18-ring har jeg brukt samme strategi enten batteriet har vrt flatt eller viftereima har streiket: Ringe Pappa. Og det har funket bra til n.

Jeg anser meg selv for ha rimelig god kontroll i trafikken, med lukeparkering som eneste unntak. Jeg husker faktisk ikke at jeg lrte det p kjreskolen, hvilket kan bety at kjrelreren muligens glemte det.. Men jeg har et gavekort p lukeparkering liggende i skuffen som jeg fikk av mamma til jul i 2015. Mamma er nemlig helt utrolig god p lukeparkering, og har lovet lre meg kunstene sine en dag.

Men s har det seg jo snn at jeg lenge har drmt om at jeg en gang i tiden kommer til skaffe meg en konebil med parkeringsassistent. Du vet, snt ekstrautstyr som gjr at bilen lukeparkerer for deg. Hvor deilig hadde ikke det vrt?

 

Smiling woman hugging a black car at new car showroom
Vil du vrra med meg hjem.. I natt..

 

Men etter i dag er jeg litt usikker p hva jeg tenker om akkurat det lenger.. For i dag skulle jeg i et mte, og hadde beregnet perfekt med tid, som jeg pleier hver gang ikke Peter "Notorisk forsinket" Kihlman er med. Jeg skulle parkere i et parkeringshus, og pleier bestandig vre litt ekstra p vakt ettersom jeg aldri har bulka bilen fr - derfor m det jo skje p et eller annet tidspunkt.

Vi har sensor p bilen bde foran og bak, som sier mysommelig fra nr man nrmer seg hindere. Problemet er bare at den har (i mine yne) en ganske stor sikkerhetsmargin, og derfor har jeg lrt meg at nr jeg skal parkere mot en vegg, s stopper jeg ikke nr det piper litt og lyser grnt, heller ikke nr det piper litt og lyser gult, men nr det piper helt vanvittig og lyser rdt. Da blir det perfekt.

Problemet i dag var at det aldri begynte pipe. Og da var det ikke snn at det gikk opp et lite lys for meg, og at jeg for eksempel kom p at bilen hadde gtt tre turer fram og tilbake fra Oslo p en uke, og muligens var s skitten at sensorene ikke registrerte en dritt. Neida, jeg satt bare og ventet p at bilen til slutt skulle ta til vettet og begynne pipe. S jeg kjrte litt til. Og litt til. Og litt til. Ingen piping. Det kunne jo ikke bety annet enn at det var et godt stykke igjen til veggen, det da?

Nei.

 


Definisjonen p en kjerring bak rattet

 

Akkurat da det sa "doink" tenkte jeg at det var da som pokker'n - hva i all verden var den lyden? S gikk det plutselig opp for meg at det var min bil som hadde sagt "doink".

S n har jeg i alle fall innsett at jeg skal stryke "Konebil med parkeringsassistent" fra nskelista mi. Tr ikke tenke p hva slags utfall det kunne ftt. Jeg skal heller innkassere gavekortet jeg fikk fra Mutter'n og lre meg lukeparkering the hard way.

P.S. Beklager til Peter som mtte finne ut dette ved lese det p bloggen min. Eh... love ju!

 

/ Bedre med en kjerring bak rattet, enn to p taket

Overnattings-tips

Bde Mamma og Svigermor er av den omtenksomme typen, og det syns jeg spesielt blir synlig nr de kommer p overnatting. For gjett hva de bestandig har med seg i baksetet i bilen? Sengety!

Det hres kanskje litt rart ut ha med egen dyne og pute, for det har vi jo selvsagt liggende p gjesterommet fra fr. Men for en smbarnsmor som har skittenty opp til rene og helt sikkert kunne satt p en vaskemaskin hver eneste dag hele uken, s er dette faktisk til stor hjelp!

Det er ikke snn at jeg blir sur nr gjester kommer p besk uten sengety, alts - men det hjelper veldig slippe vaske sengety som har vrt i bruk i toppen to netter. Og for oss som i tillegg har et flittig brukt gjesterom, er det ikke bestandig en mulighet "la det ligge" til neste gang gjestene dukker opp heller.

 


Tommel opp for mammas dyne :-)

 

Det blir riktignok litt skjevhet i regnskapet siden bde Mamma og Svigermor blir oppriktig sure dersom vi tar med sengety nr vi skal overnatte hos dem - men som Svigermor sier: - "Det blir noe annet for oss, vi er ferdige med stappfulle skittentyskurver, vi!"

Men hndkle.. Det pakker jeg med ;-)

 

/ Snille mdre - bra for meg, bra for miljet!

Hva med en grandis, da?

Akkurat n kunne det like gjerne vrt sndag kveld, for denne lrdagen har vrt alts s lang. Vanligvis pleier lrdagene fise avgrde, men i dag har det gtt ufattelig tregt!

Det kan jo ha noe gjre med at stakkars Muttern og Fattern har ligget som to slakt p sofaen siden i morges. Jeg sa ganske tidlig at det var forstelig hvis de ville dra hjem, men de mente at det var det samme hvilken sofa de l p.. Som takk dyttet jeg i dem hver sin store smoothie fullstappet med grnnkl og ingefr og frossen brokkoli og spinat, og svigermors egenplukkede blbr fra fryseren. Hper det gjorde susen :-)

Ingen av dem har naturligvis hatt noe matlyst i dag, s da det nrmet seg middagstid sa jeg at jeg kunne stikke en kjapp tur p butikken og kjpe noe godt. Jeg kunne lage hva som helst. Hva med den supergode ostepaien til Muttern? Den faller jo alltid i smak! Ikke..? Noe annet da? Hva som helst?

Etter fem sekunder pep det fra Fattern borte i kroken: - "Hva med en grandis, da..?"

Og snn hadde det seg at det ble to pakker med god, gammeldags til middag i dag.

 

 

Heldigvis er de to minste i farta igjen, og i dag har jeg ftt servert de lekreste retter fra lekekjkkenet. Alt var til og med gratis siden det var lrdag! Dessuten har vi vrt p en liten tur i skogen uten et eneste hosteanfall, s n tenker jeg Peter gleder seg til komme hjem fra Stockholm i morgen :-)

Dagens oppturer:

  • Straks friske barn
  • Peter koser seg p tur
  • Husket kjpe hundeposer p butikken, etter ha brukt lilla bleieposer i tre dager
  • Han nye programlederen p Barne-TV! Er det Anders han heter? Ass.. Wow! (Okei, kan ikke tro at dette ble et eget punkt.. Haha!)

Dagens nedturer:

  • Syke foreldre
  • Har begynt hoste selv (Men kommer ikke til bli like syk som de andre, basta)
  • Mtte Mormor p butikken, som syns det er for mye banning p bloggen n (Unnskyld Mormor, jeg skal skjerpe meg!)

N skal jeg inn og sjekke bloggen til gubben for se hvordan han har hatt det i Sverige i dag - tenk s koselig det er vre p tur med mor og far og de fire barna, akkurat som i gamle dager! Svigerfar jobbet i Stockholm for mange r siden, og har lenge snakket om at han kunne tenke seg dra tilbake. Derfor fikk han tur i 70 rsgave, og har de siste ukene lagt opp en skikkelig helgerute med spisesteder og museer og annen moro han ville vise flokken sin. Utrolig trivelig!

Helt avslutningsvis m jeg bare beklage at jeg ikke har flere bilder vise fra denne dagen, enn en pizza. Det er bde litt trist og litt beskrivende p samme tid ;-)

 

/ I morgen er en ny dag for nye bilder! Og mindre banning.

Ikke helt som planlagt

Jeg er helt fnisete her jeg sitter, haha - for dette ser ut til bli en spesiell helg!

Tidligere i dag skrev jeg at Mamma og Pappa skal sove her i helgen, for hjelpe meg med to sm natthostere. Peter skal p skikkelig familietur med foreldrene og tre ssken, og kommer ikke hjem fr p sndag.

Men da det ringte p dra kvart p seks i kveld, tok det ikke mange sekundene fr jeg inns at det kommer til bli en.. Interessant helg..

For da ungene pnet dra og hoppet rundt seg selv av glede, stod Pappa p trappa og smilte tappert. Han s virkelig ikke frisk ut, stakkar. Hakk i hel fulgte Mamma, som serverte en real hostekule fr hun i det hele tatt rakk ta av seg skoene..

- "Har dere blitt drlige?", spurte jeg bekymret.

- "Ja", mumlet Fatter'n med tett nese, "Vi tok sjansen p komme likevel. Du trenger hjelp, og siden vi begynte f vondt i halsen samtidig, to dager etter at vi passet ungene i forrige uke.. S er det vel ingen tvil om hvor smitten kommer fra.."

Eh.. S da Peter og jeg fiffet oss p bloggfest i forrige uke, spredde barna vre hosteviruset videre til to snille besteforeldre.

Dette er sta akkurat n:

 


Sammen i tykt og tynt <3

 

Endelig ser det ut til at ungene mine begynner bli klare for hverdag igjen p mandag, men jeg er ganske usikker p de to som ligger i sofaen og hoster og snrrer og nyser om kapp.

Det eneste som kan toppe denne skjebnens ironi, er hvis Mamma og Pappa har dratt med seg et nytt og spennende virus som bryter ut i full blomst hos bde ungene og meg mandag morgen.

I sfall tror jeg Peter fr booke om flybilletten sin og bli en uke ekstra ;-)

 

/ Det er bare krysse fingra!

Endelig helg og rent sengety

N som jeg faktisk har vunnet en pris for denne bloggingen min, har jeg bestemt meg for poste innlegg litt sjeldnere. Jeg har ikke s mye tid lenger, siden jeg m svare p alle henvendelsene som tikker inn, samtidig som jeg m passe p s jeg ikke faller ned fra den rosa skyen min.

 

 

Haha, neeeida ;-) Denne uka har det derimot gtt trtt p bloggen fordi det som kjent er sykdom i hus, og det blir ganske synlig nr det dukker opp en sykedag p en blogg og man ikke fr lagt ut noe innlegg.

Men n er jeg alts s optimistisk! Jeg har all tro i verden p at helgen kommer til gjre susen, snn at mandagen blir starten p en super uke med friske barn og god stemning. Ta fra meg hpet og jeg er dau :-)

Akkurat n gr vaskemaskinen for full pupp med sengety, jeg ser for meg at hosten n vaskes ut. Hosten, og all nervsiteten fr Vixen. Det skal bli digg legge seg i kveld!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kan ikke tro at jeg faktisk hadde et arkivbilde av meg selv i senga X-)

 

Det morsomste som har skjedd den siste uka, er at jeg har ftt tre forskjellige mailer fra folk som lurer p om jeg kan tenke meg holde foredrag om blogging. Det er alts s morsomt, med tanke p at jeg har skrevet om sceneskrekk hele den siste mneden. Enten det, eller s har de ftt med seg at jeg har sceneskrekk, men tror at den n er borte siden jeg klarte g opp p scenen ta imot prisen jeg vant..

Men noe annet som er vel s trivelig, er at innboksen min er full av fan-mailer! Hvor kult er ikke det, da! Jeg som liker skrive fan-mailer til andre, og n fr jeg dem selv. Har hytlesning for Peter, og det blir alts s god stemning i stua. Fan-mailer er sjukt undervurdert, spr du meg.

I dag reiser Peter til Stockholm sammen med moren, faren og tre ssken, og det tror jeg er helt perfekt timing. Jeg har liksom innfunnet meg med at barna blir friske nr de blir friske, men Peter er litt mer "n har de vrt syke s lenge at n fr vi bare sende dem i barnehagen." Han trenger virkelig komme seg litt bort n, og jeg er spass bortskjemt at jeg har ftt Mamma og Pappa til sove hos meg i helgen.. Jeg er riktignok 34 r, men man blir vel aldri for gammel for litt hjelp ;-)

 

/ God fredag fra meg :-)

* Flg Konatil p Facebook *

Hjemmekontor og hostorama

Er det noen smbarnsforeldre som vennligst kan bekrefte at virusene som herjer om dagen er av den seige sorten..? Det skyldes sikkert karma etter en snill hst med lite sykdom, men n fler vi at det begynner bli greit!

Vi er n godt inne i uke tre med syke barn, og selv om det selvflgelig er verst for de to sm som hoster seg grnne - s kikket Peter fortvilet p meg i sta fr han hvisket skremt:

- "Herregud Christina.. Tenk om dette sykdomsgreiene her aldri tar slutt!"

Og akkurat det fikk meg til tenke p da hele familien ble smittet av hnd- fot og munnsykdom rett fr jul i fjor, og Peter og jeg ble s drlige som vi aldri har vrt, verken fr eller siden. Innimellom m jeg faktisk ta fram dette bildet av Peter, for minne meg selv p hvor forferdelig drlig stelt det var en ukes tid, haha:

 

 

Her snakker vi alts om et virus som gir utslett i munnen, og p hender og ftter (og hos enkelte tydeligvis i ansiktet), og som smitter ekstremt lett. Vi fikk det selvflgelig i hus via barnehagen, og hos oss fikk det full uttelling.

Jeg slapp heldigvis unna utslett i ansiktet, men halsen var alts s vond at jeg levde p lollipop-is i fire dager. Husker jeg holdt p ringe inn til Norsk Helseinformatikk og be dem endre teksten p nettsidene deres, da jeg oppdaget at de klassifiserte sykdommen med "mildt forlp". For noe tull!

Men aldri s vondt at det ikke er godt for noe; etter den grusomme runda i fjor fikk immunforsvaret vrt seg en skikkelig boost! Vi voksne har vrt veldig lite syke det siste ret, og det liker jeg tenke at vi kan takke hnd-, fot- og munnsyken for ;-)

 

 

Da vi var i Oslo fra torsdag til fredag i forrige uke, virket det som om begge barna var p bedringens vei, men i helgen var det som om forkjlelsen blusset opp p ny. Enten det, eller s er det et nytt virus som herjer. Either way: Blh.

Hver kveld tenker jeg at i morgen kommer en ny dag! Da er vel de de to sm klare for barnehagen igjen.. Men s flger en natt med hosting og lite svn, og vi er alle helt i rska dagen etter. Og alt snrret.. Det vil jo serist ingen ende ta!

Men skulle denne virusrunda medfre et styrket immunforsvar som vi voksne fikk etter hnd-, fot- og munnsyken i fjor, ja s sier vi ikke nei takk til det, alts :-)

 

/ God bedring til alle sm og store sjuklinger der ute!

Alt startet p Gran Canaria

Jeg pleier alltid havne litt i tenkeboksen etter en tid med mange baller i lufta. Du vet, den "hvordan i huttiheita endte jeg opp her"-tenkeboksen.

Hadde noen sagt til meg for bare noen mneder siden at jeg kom til st p en scene og ta imot en pris, hadde jeg ledd hyt. Virkelig skrattledd. Og det sykeste av alt er jo at veien fra bare vre meg - til bli et stjerneskudd p blogghimmelen, ikke er annet enn en hel haug med tilfeldigheter!

Og det spreste av alt, er at hele reisen startet p et hotell p Gran Canaria for litt over fire r siden:

 


Peter og Mr. Plutt <3

 

P denne tiden jobbet Peter som tekstforfatter i et reiseselskap, og hadde ftt et tilbud p en ferie vi simpelthen ikke kunne takke nei til.

Det var bare det at ingen av oss egentlig var spesielt gira p reise. Snnen vr var bare tte mneder, og vi syns det var slitsomt med bde varme og sol. Men etter ha tenkt oss om ganske lenge, fant vi ut at det ville bli godt for oss alle med en liten ferie.

Og det har vi virkelig ikke angret p siden. Okei, s ble det en ganske kjip ferie hvor vi tilbragte mye tid p hotellrommet, men hadde vi ikke dratt, s vet jeg jaggu ikke om jeg hadde sittet her og blogget akkurat n.

For hver kveld ble vi nemlig sittende p balkongen, Peter med den svarte notatboka si, der han skrev ned tanker og ideer som poppet opp hos oss begge. Rett fr vi reiste hadde han vunnet en skrive-konkurranse, og redaktren p nettstedet hadde blitt s begeistret for teksten hans at hun ringte Peter for hre om han ikke kunne tenke seg skrive mer.

Og vips, s var et lite blogg-fr puttet i jorda.

Da vi returnerte til Norge etter en uke, var den svarte boka fullstappet med potensielle historier - og ikke lenge etter s "Pappahjerte" dagens lys. Jeg stod bak og heiet i kulissene, men hele tiden p n betingelse: At det ikke skulle postes bilder av meg.

S bestemt var jeg p at jeg ikke ville vise meg p bloggen, at jeg i 2015 brukte i underkant av 1 uke p bestemme meg for om jeg syns det var greit legge ut dette bildet:

 

 

Haha! Det har aldri ligget i min natur like oppmerksomhet. Jeg elsker snakke med mennesker, bli kjent med nye folk - og jeg hilser gjerne p ukjente jeg mter p gata. Men denne typen oppmerksomhet.. Det er noe helt annet.

De siste dagene har jeg alts tenkt mye p hvor lang tid det har tatt meg komme dit jeg er i dag. Frst st i kulissene gjennom hele prosessen til Pappahjerte, s mine begynnende gjesteinnlegg, deretter vre med p Bloggerne (det tok som dere vet et halvt r i tenkeboksen fr jeg takket ja) - og s oppstarten av min egen blogg.

Hvor mange ganger jeg har mttet hoppe ut av min egen komfortsone er vanskelig si. Men stort sett har det jo gtt bra! Kanskje ikke da jeg freaket helt ut og mtte avlyse et radiointervju p P1, men direktesendte ting fr vre unntaket.

P torsdag klarte jeg til og med stille til fotografering i presseveggen, som lenge har vrt noe av det grusomste jeg kan tenke meg. Eller som Peter s elegant sa da han snakket med en reporter: " posere i presseveggen er det verste som kan skje et menneske, kanskje med unntak av sitte fast p et enormt fjell og mtte drikke sin egen urin"

 


Eh, vi sitter p en rosa sykkel.. (Foto: Christian Zervos)

 

Og den presseveggen.. Det gikk jo bra, det og.

 

/ Tre ganger hurra for tilfeldigheter - og karre seg ut av komfortsonen! ;-)

Sndag kveld p en liten sky

Tenk at det har vrt helg, haha! For en som var overbevist om at hun ikke kom til overleve torsdagen, fles det som et mirakel at det faktisk kom en fredag og en lrdag, og atptil en sndag :-)

Litt som da jeg l p fdestua og var overbevist om at hele verden hadde stoppet opp fordi jeg l der og pustet og peste som en hval. Husker faktisk jeg ble mektig irritert da jeg forstod at livet p utsiden av vinduet gikk videre som om ingenting spesielt var i ferd med skje..

Det har i grunnen vrt en helt vanlig helg ogs, bortsett fra det faktum at Peter og jeg fortsatt svever rundt p hver vr sky, da. Det syns jeg faktisk vi skal fortsette med s lenge vi kan, for det er frst n det begynner g opp for oss at det jaggu er en bragd ha dratt med seg TO priser hjem fra bloggverdenens Oscar-utdeling :-)

 

 

Det er jo ikke til stikke under en stol at vi er litt nyforelska igjen ogs, for vi vant jo ikke bare et par priser - men et helt dgn med barnevakt og hotell og tid for oss selv og en nydelig frokost som ble fortrt i fred og ro. Uten vannglass som veltet, knekkebrd som gikk i bakken, leverpostei-fingre, vtservietter eller sskenkrangling.

Ogs hadde jeg helt glemt hvor moro det er nr man har vrt p fest sammen og stadig kommer p ting som skjedde i lpet av kvelden.. Som da Peter glemte at han hadde sagt ja til vre med p livesending p Dagsrevyen kl. 21.08 presis - men ble stende utenfor toalettene og prate med Markus Bailey isteden.

Eller da vi hilste p Makeup-Malin og Peter klarte bable i vei om at han forbandt stemmen hennes med dobesk, siden frua hans ofte sjekker snappene hennes hver gang hun er p do.. Makeup-Malin s ikke snn veldig imponert ut.

Og da jeg ble stoppet av en jente som ville takke meg for at jeg hadde delt videoen til Av-og-Til rett fr jul, den med den lille jenta som telte alkoholenhetene til faren sin p julaften. Hadde det ikke vrt for nervene mine hadde jeg begynt grine, for hun fortalte at det var hun som var den lille jenta. Det var hennes historie.

Dessuten har jeg sett p bildene at jeg fikk en klem av Ingrid Hvik da jeg tok imot prisen. Vokalisten i Highasakite! Jeg elsker Highasakite! Hper alle dere som rakk sikre dere en billett til konserten i Spektrum i mars, sender meg noen gode tanker nr dere koser dere glugg ;-)

Jeg er selvflgelig helt utslitt enda, men det har i alle fall gtt opp for meg at verden ikke gikk under! Og det jeg gleder meg mest til akkurat n, er kunne skrive om andre ting enn nervsitet i tiden framover ;-)

Ogs skal jeg prioritere svare p kommentarer, for dere er jo s himla lreite som tar dere tid til legge igjen noen ord! Den ste lillessteren min lurte p om jeg ogs mtte grte en skvett nr jeg leste kommentarfeltet mitt for tida.. Og det kan jeg bekrefte at jeg gjr ♥

 


Nr verden ikke gr under p en torsdag..

 

/ God sndagskveld fra den lille sky :-)

Fra fosterstilling til takketale

Det var litt av et syn som mtte meg da jeg pnet Mac'en min i morges. Der poppet nemlig alle de siste fanene opp, som jeg har hatt liggende i nettleseren de siste dagene. Og der var det mye snask, gitt!

Frst l "Frykt for snakke i forsamlinger", s "Hvordan takle nervsitet", fr "Tips for overvinne sceneskrekk". S fulgte diverse sider i google, blant annet hva som er det verste som kan skje nr nervsiteten bikker over, haha..

Jeg vet jeg har gnla mye om sceneskrekken min de siste ukene, men det har rett og slett ikke vrt mulig komme unna. Frykten har vrt s ekte og s forferdelig, at jeg har vrt konstant kvalm i flere dager.

Samtidig som jeg var overbevist om at Espen Hilton kom til stikke av med seieren, s var det jo ikke til komme unna at det var en rliten mulighet for at det faktisk kunne bli meg. Og det fltes virkelig ikke bra.

P torsdag gikk jeg inn i overlevelsesmodus da Peter og jeg satte oss i bilen i retning Oslo. Dagen hadde startet s altfor tidlig, etter en veldig urolig natt. Planen var derfor at jeg skulle sove en times tid nr vi ankom hotellrommet p ettermiddagen, fr vi skulle p preparty for finalistene som startet klokka 18.

S hadde vi alts glemt ta hensyn til Oslos rush-trafikk. Da jeg endelig fikk slengt meg ned p hotellsenga var det bare n time igjen til vorspillet startet, og ikke bare begynte det bli knapt med sovetid, nervene var i ferd med tappe meg for alt av krefter. Jeg var helt pre gen, men adrenalinet gjorde at jeg aldri i verden hadde klart sovne, om jeg s hadde prvd.

S jeg klappet sammen. Jeg var utslitt, kald, trtt, lei meg, oppgitt, uttafor, nervs, p grensa til panisk. Jeg begynte grine, og sa til Peter at dette ikke kom til g. Jeg hadde s sinnssykt lyst til sparke de forbanna nervene en viss plass, men jeg visste virkelig ikke hvordan jeg skulle f det til. Derfor bestemte jeg meg for at jeg heller fikk droppe hele dritten. Det er en grense for hvor langt man kan pushe seg selv, og jeg hadde ndd min.

S da begynte vi krangle. Peter fikk vel ogs noia, men p en annen mte enn meg. Det eneste jeg nsket var at han skulle leggge seg ned ved siden av meg, si at han forstod meg og kanskje foresl at jeg bare kunne legge meg for kvelden mens han dro p Vixen alene.

Men det skjedde jo ikke. Peter hadde nemlig lest et sitat fra en psykolog, om at: "Den som har sceneskrekk, skal ikke til legen, men p scenen". Jeg prvde argumentere mot, ved si at ting hadde vrt annerledes hvis jeg bare ikke hadde vrt s trtt, s sliten. Jeg hadde bestemt meg, og det var ingenting han kunne si for f meg til endre mening.

P et tidspunkt husker jeg han begynte le, og det var da han spurte meg om det ikke kom til vre litt flaut sitte p hotellrommet hvis jeg mot formodning kom til vinne. Jeg svarte at "det ville faktisk bare vre bra, for da kunne jeg gi alle med sceneskrekk et ansikt".. Haha :-)

Plutselig gikk Peter og la seg p senga. Han kom ikke til dra hvis ikke jeg ble med. Jeg s at han ikke tullet, s da hikstet jeg enda mer. Men mannen lot seg ikke rokke.

Klokka var 18.15, prepartyet var godt i gang - og der l Pappahjerte og Konatil under hver sin dyne mens minuttene sneglet seg avgrde. Det var Peter som til slutt brt tausheten:

- "Ja, folkens.. Som dere ser s er ikke jeg Konatil.. Jeg er bare han bedritne typen til Konatil.. Jeg visste tydeligvis ikke hva sceneskrekk var fr jeg mtte Christina. Vinneren av "rets Sceneskrekk" skulle egentlig ligget under dyna p hotellrommet n, men hun sitter rett der nede. Den eneste muligheten for f henne med hit i kveld, var nemlig at jeg mtte g opp og hente prisen for henne hvis hun vant. S tusen tusen takk! Jeg vet at hun sannsynligvis ville takket meg, s takk til meg"

Innen han var ferdig, lo jeg s jeg hikstet. Peter fortsatte:

- "Herregud, jenta mi. Jeg henter prisen for deg om du vinner! Det gr s bra! N drar vi p fest og koser oss, okei? F p deg kjolen! Vi har drlig tid!"

Jeg l helt stille mens jeg tenkte s det knaket. Bare tanken p at Peter kunne hente prisen hvis jeg vant, gjorde at den iskalde kloen rundt hjertet begynte slippe taket. Var det bedre ta en liten tur, prve kose seg og dra hjem rett etter prisutdelingen? Hadde jeg krefter nok? Hvor hard kom smellen til bli etterp? Ville det vre verdt det?

Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Men plutselig spratt jeg opp av senga, kastet meg i dusjen, hoppet inn i kjolen og dro p meg skoa. Jeg lakket neglene i turbofart (ett midt-p-treet dekkende strk) mens jeg tenkte: "Fy fasan - den som gir seg er jo en dritt! Ta deg sammen n, jente!"

Vi rakk ikke noe preparty, og det var fullt av folk da vi ankom Grand. P utsiden stod Thomas Hayes og tok selfies med en skokk med jenter, og p innsiden virret Harm og Hegseth mens de prvde komme fram til presseveggen. Klemmer og hei og hopp og blitzregn og mikrofoner. Jeg var nok litt rd i ynene fortsatt, men ingen visste at det skyldtes strigrt for tjue minutter siden.

Minuttene fk avsted, og plutselig var det duket for prisutdeling. Jeg flte meg rolig, for jeg hadde bestemt meg for ikke g opp p scenen hvis jeg kom til vinne. Litt flaut, men samtidig forstelig. Herregud, folk er mer redde for snakke i store forsamlinger enn d! Leserne mine ville forst.

Vi satte oss ned sammen med Kristin "Styleconnection" og samboeren Dennis. Jeg har alltid tenkt at Kristin har stlkontroll p nervene og at hun elsker oppmerksomhet, men plutselig snudde Dennis seg mot oss, og ristet p hodet mens han sa: "Herregud, Kristin er s nervs.."

Peter blunket til meg, fr han strk meg p ryggen. S begynte jeg vri tankene mine rundt. Var det kanskje flere i dette rommet som hadde litt noia snn som meg..? Rommet var dessuten mindre enn jeg hadde fryktet p forhnd. Okei, s var det stappa fullt av folk, men jeg tuller ikke nr jeg sier at nervsiteten var til ta og fle p.

Og den nervsiteten tilhrte plutselig ikke lenger meg! For da de frste prisene ble delt ut, prvde jeg se etter om vinnerne s skjelvne ut. Jeg tror Peter forstod hva jeg drev med, for han lente seg over til meg og hvisket:

- "Ser du? Alle er nervse! Dessuten er det nok si takk. Bare takk! Jeg gjr det for deg, alts. Men si fra hvis du tror du klarer det selv. Du hadde klart det, jenta mi."

S vant Peter "rets Livsstilsblogg" og jeg ble s sjokkert og glad at jeg glemte tid og sted. Herregud for en flelse! Etter fire r med nominasjoner, s vinner han en kategori hvor han danker ut selveste Fotballfrue, Sophie Elise, Mamma til Michelle og Styleconnection.. H? Jeg er s stolt!

Ikke lenge etter var det pause, og jeg var p vei mot toalettene da en dame huket tak i meg.

- "Hei, jeg m bare hre hvordan det gr med nervene dine.. Jeg heter Kristin Grntoft, og jeg sitter i juryen."

Frst ble jeg helt satt ut, for jeg skjnte ikke hvordan hun kjente igjen meg, lille meg, blant alle de kjente fjesene - s begynte jeg bable om at det var like fr jeg mtte kaste inn hndkledet, at det hadde vrt noen tffe uker med mye sykdom hos begge barna, at jeg har vanvittig sceneskrekk og at jeg helst ville ligget under dyna akkurat n. Ikke det smarteste si til en som sitter i juryen, men hun smilte medflende fr hun humret:

- "Jeg vet jo det, da. Jeg sitter i juryen.. Jeg har lest bloggen din opp og ned i mente i lang tid n, s jeg fler jeg kjenner bde deg og Peter godt! Beklager at jeg ikke har lov til si noe, for jeg har forsttt at du er virkelig nervs."

Vi ble avbrutt av noen som huket tak i jurymedlemmet, og plutselig var pausen over og vi fant plassene vre i salen igjen. Fremfringen til Tone Damli husker jeg nesten ikke, for p det tidspunktet hadde jeg bestemt meg. Hvis jeg vant, skulle jeg opp p scenen. Jeg skulle klare det. Faen heller, skulle all denne nervsiteten ha vrt til ingen nytte? Alle dagene jeg hadde ligget og grublet p hvordan jeg skulle klare det? Alle dagene der jeg hadde vrt fravrende kjreste, en fravrende mamma, og det til ingen nytte? Nei, for helvete.

Etter dette husker jeg ingenting. Og jeg kan ikke skylde p alkohol, heller. Jeg vant. Jeg gikk opp p scenen. Jeg taklet den forbanna scenefrykten. Jeg overgikk meg selv, jeg vant s mye mer enn en pris.

 

 

 

 

 

 

Og det rareste er jo at alle sier at jeg ikke virket nervs i det hele tatt. De skulle bare visst. Fra fosterstilling og krampegrt til rets Stjerneskudd og takketale..

N hper jeg at jeg likevel har klart gi sceneskrekken et ansikt. Bare p en helt annen mte enn jeg hadde sett for meg :-)

 

/ Takknemlig klem fra utslitt blogger under pleddet i sofaen <3

rets Stjerneskudd!

Gjett hvem som har mttet klype seg utallige ganger i armen i dag, for finne ut om grsdagen bare var en drm.. rets Stjerneskudd! Det er fortsatt ikke til tro - tenk at jeg vant!!

 

 

 

Jeg er s stolt at jeg holder p kaste opp. Akkurat det kan faktisk skyldes den intense nervsiteten som har gjort at jeg har vrt konstant kvalm i tre dager n - tror kroppen min gr p autopilot fortsatt :-)

Jeg gleder meg til fortelle alt om kvelden, for det var alts s p hengende hret at jeg droppet hele dritten i gr, og ble liggende i fosterstilling p hotellrommet isteden. Nerver er pokker ikke til spke med!

Mer om det i kveld, n skal vi sjekke ut av hotellet og suse hjemover til de to sm barna vre :-)

Tusen hjertelig takk til alle som nominerte meg, stemte p meg og hadde trua. Love you, guys!

 

/ Klem fra verdens lykkeligste Konatil :-)

Panikkmodus og svetteringer

Fytti flate. I morra smeller det.. rets store blogg-event gr av stabelen, og som de fleste n vel har ftt med seg, er bde Peter og jeg finalister. Vi setter snuta mot hovedstaden i skikkelig smbarnsforeldre-modus, med tidenes oppladning i bagasjen:

To uker med to syke barn, mengder med snrr og en hoste vi aldri har opplevd maken til. Wohoo!

 

 

N har nesa mi begynt knirke litt ogs, akkompagnert av en umiskjennelig srhet i halsen. Vanligvis ville jeg avlyst morgendagen for lengst, jeg er supersliten og har mest lyst til legge meg under dyna - men s mye som jeg har klaget over sceneskrekken min her p bloggen, s kan jeg jo ikke det! Haha, absolutt ingen ville jo trodd meg om jeg sa jeg var for drlig til dra ;-)

Det er forresten helt absurd, for samtidig som jeg er helt sikker p at jeg ikke kommer til stikke av med seieren, s sier alle at jeg m forberede en liten takketale i tilfelle. Og det er jo derfor jeg blir nervs! Det gr ikke an forberede en takketale samtidig som man vet man ikke vinner!

Jeg har faktisk vrt inne p tanken om jeg ikke bare skal sende en liten mail til et av jury-medlemmene for forklare "situasjonen" - snn at jeg kanskje kunne ftt et lite hint.. Fordi: For frste gang p evigheter skal Peter og jeg p vift, vi har ftt barnevakt og alt er p stell. Og her sitter jeg og gruer meg. Det hadde vrt s fint vite! Jeg er sikker p at juryen ville forsttt.. Men da jeg nevnte det for Peter, sa han i en streng tone: "Det gjr du ikke. Serist, Christina."

Men sett bort fra frykten, s er kveldens antrekk i alle fall klart, og jeg innser frst n at jeg har plukket ut en kjole jeg fint kunne hatt p i en begravelse.. Det kan jo ikke vre tilfeldig. Det eneste jeg husker fra Vixen i fjor var at det var en overvekt av folk som helst ville skille seg ut i mengden, derfor gr jeg for motsatt taktikk. Kanskje slipper jeg unna presseveggen ogs ;-)

 


Dette bildet fra Vixen i fjor sier det meste, haha.. New dress, same color X-)

 

Jeg kjpte forresten et par nye pumps rett fr jul, snn at jeg skal f litt lengre bein og ruve littebitt hyere i terrenget. Det var bare det at jeg helt hadde glemt at jeg har kommet i en alder hvor komfort faktisk gr foran stil.. Derfor er pumpsene i siste liten byttet ut med noe langt mer behagelig, for hvis jeg frst skal p fest og vre ddsnervs, skal jeg i alle fall ikke ha p hye hler! Skjnner ikke hva jeg tenkte p.

Det hjalp faktisk litt p noiaen min da jeg leste en underskelse som viste at folk er mer redd for snakke i store forsamlinger enn d. Haha, huff, det er jo helt tragisk! Men det betyr jo bare at mange m ha det akkurat som meg.

"rets Sceneskrekk" kupper jeg uansett i morgen, enten jeg m opp p scenen eller ei :-)

 

/ Enten gr det bra, eller s gr det over!

Nr eksen ringer p dra

Det var kveld, vi hadde nettopp spist kveldsmat, og jeg var p badet i 2. etasje med eldstemann. Han stod i dusjen med ynene lukket og med et fornyd smil om munnen, mens han nt hver eneste varme vanndrpe til fulle.

Lillesnuppa var allerede i seng, og Peter satt nede p kjkkenet. Plutselig hrte jeg at det ringte p dra, og Teo satte i bjeffe som vanlig. Han begynner kanskje bli gammel, men rollen som trofast vaktsjef er fremdeles en viktig del av hverdagen ;-)

Det var spass mye sty p badet, at jeg ikke hrte noe som helst nedenfra - men fordi Teo hadde sluttet bjeffe, forstod jeg at Peter mtte ha pnet dra.

Minuttene gikk, og jeg begynte bli nysgjerrig p hvem som hadde stukket innom. Det er sjeldent folk kommer uanmeldt i disse dager, dessuten var det litt i seneste laget til at det kunne vre et nabobarn som kom for leke.

Jeg pnet baderomsdra, og skulle akkurat til rope p Peter da jeg hrte en kjent stemme. En veldig kjent stemme. En stemme jeg ikke hadde hrt p veldig lang tid..

Eh.. Eksen min..?

 

 

Jeg holdt pusten mens jeg lyttet, overbevist om at jeg mtte ha hrt feil. Men nei, nedenfra hrte jeg klart og tydelig at Peter stod i drpningen og snakket med min eks-kjreste. Ikke bare min eks-kjreste heller forresten, vi hadde vrt samboere i mange r.

Hva i all verden gjorde han her..? Vi skiltes riktignok som gode venner da det ble slutt, men etter hvert som vi begge etablerte oss p nytt, har vi naturlig nok hatt minimalt med kontakt.

Jeg rsket mobilen opp av lomma for sjekke om han kanskje hadde prvd ringe meg, eller sendt en melding fr han dukket opp p dra. Men nei, ingenting.

Jeg holdt et ye med dusjen, mens tankene raste i hodet mitt. Hva i alle dager skulle jeg gjre? Late som ingenting og la Peter ordne opp i hva enn det mtte vre? F snnen min ut av dusjen, traske ned trappa, hilse p gjesten og si: - "Nmmen, er'e deg da? Ute og gr?"

Mens jeg stod der og holdt pusten, la jeg plutselig merke til den penbare gode stemningen i etasjen under meg. Rimelig absurd og ganske uvirkelig, men det hrtes rett og slett ut som om det var to kompiser som slo av en prat, der latteren satt lst.

Plutselig ropte den lille i dusjen at han var ferdig, og jeg hoppet inn p badet og lukket dren kjapt etter meg. Men bare et par sekunder etter, pnet dren seg igjen, og Peter kom inn mens han sa:

- "G ned, du! Jeg tar over her, du har besk."

Jeg satte ynene i Peter mens jeg hvisket:

- "H v a  v i l  h a n ?!"

Men Peter ristet bare sprrende p hodet til svar, s til tross for antydning til noia, kremtet jeg, rettet p joggebuksa (!) og nikket til Peter. S gikk jeg ned.

Ute p trappa satt eksen min p huk mens han klappet Teo. Da han hrte meg, snudde han seg rundt og smilte, fr han sa:

- "Hei! Ikke meningen avbryte midt i kveldsrutinene deres alts.. Men jeg skulle innom en kompis rett borti gata her, og fant ut at jeg kunne stikke bortom med denne posen med gamle papirer i samme slengen. Det er ditt alt sammen. Skulle levert det for lengst, men du vet.. Tida flyr."

Det eneste jeg klarte tenke var: For en utrolig trivelig ting gjre, komme uanmeldt snn helt uten videre - bare for levere noen gamle papirer han godt kunne dumpet i spla for lengst.. ringe p dra en kveld midt i uka, uten vite hvem som kom til pne. Kanskje var det eksen, kanskje var det den nye samboeren til eksen. Og alt det, bare for levere noen gamle papirer han ikke hadde hatt samvittighet til kaste?

Vi snakket sammen en liten stund, fr jeg takket for at han hadde tatt vare p posen for meg, og at han atptil bd p hjemlevering. Da jeg lukket dra bak meg, var jeg fortsatt litt satt ut av hele den merkelige situasjonen - men mest av alt veldig spent p hva Peter kom til si. Det er tross alt ikke hver dag eksen til dama di ringer p dra..

Ville han bli sur? Ville stemningen bli anspent? Ville han mistenke at jeg hadde hatt kontakt med eksen bak hans rygg?

Mer rakk jeg ikke tenke fr Peter kom ned trappa. Jeg holdt pusten p nytt, spent p hva som ville komme - men da jeg snudde meg rundt mtte jeg verdens strste smil:

- "Fy flate, han var trivelig! Hvorfor i all verden gjorde du det slutt med ham?"

 

/ Hurra for snille ekser - og snille kjrester :-)

Ringe? Ikke ringe? Ringe?

Hele denne uka har 2-ringen vrt syk, og det er s mye rart som fyker gjennom hodet nr man plutselig sitter der med en febersyk unge p fanget. Da innser man at livet er ganske s bra s lenge barna er friske - og du tar deg selv i nske at det heller var deg selv som var syk.

.. Akkurat det er noe jeg sjeldent tenkte fr jeg ble mor ;-)

 

Photo of a sick teddy bear with a blue bandage in bed

 

Men noe av det mest utfordrende er at man plutselig m bli ekspert p lytte til mageflelsen. For det kan da umulig bare vre meg som er usikker p nr man egentlig br ringe legen?

Er det bare nr allmenntilstanden til de sm er skikkelig drlig? Eller er det frst nr de ikke har spist p mange dager? Eller nr de ikke fr i seg vske? Nr feberen har vrt hy litt for lenge? Nr hosten ikke gir seg? Nr du mistenker bde reverk og fandens oldemor?

Mageflelsen min har det i alle fall med svikte i mange ledd nr det kommer sykdom i hus. Og det er i grunnen litt rart, for jeg er oppvokst i et hjem med veldig hy terskel for ringe legen. Denne tankegangen er noe jeg naturligvis fikk inn med morsmelka - og som jeg fortsatte praktisere i mitt eget liv da jeg flyttet hjemmefra.

Og det gikk helt supert.. Helt fram til jeg fikk egne barn ;-)

Det m ha vrt det plutselige store ansvaret som fikk hele systemet mitt til svikte. Hadde jeg bare visst at det ikke er noe farlig, og at det kommer til g over av seg selv i lpet av noen dager - s hadde jeg jo ikke trengt bekymre meg. Men denne uka har jeg alts grublet meg grnn, og prvd analysere den stygge hosten og feberen som nekter slippe taket p fjerde dagen.

Samtidig fles det jo undvendig lpe drene ned hos legen dersom det "bare" er et virus som kroppen m kvitte seg med p egen hnd uansett. Som det jo som oftest er.


"Fant en barnehage boltre meg i, jeg da.. Jackpot!"

 

Moren min har for eksempel aldri vrt redd for litt feber, og utsatte alltid i det lengste gi febernedsettende da ssteren min og jeg var sm. Hun forholdt seg alltid rolig, men s hadde hun heller ikke google tilgjengelig - og jeg innbiller meg at jeg ogs ville vrt litt roligere dersom det var jeg som var mamma p 80- og 90-tallet ;-)

Jeg klarte faktisk holde meg unna google denne uka, men onsdag kveld fikk jeg hre at to andre p den samme avdelingen i barnehagen til lillesnupp hadde havnet p legevakta p grunn av pusteproblemer.

S da begynte jeg gruble enda mer. Kanskje det hadde vrt greit f tatt en CRP hos legen? Og kanskje en lytting p lungene? Det kunne jo hende det var snakk om en hissig bakterie-infeksjon og at antibiotika var ndvendig..?

Torsdag morgen klarte jeg ikke mer. Jeg ringte legen. Det eneste fine med ha syke barn, er at de trumfer det meste - s vi fikk time med en gang. Og da jeg satt der p legens kontor en liten stund etterp, med den slappe jenta mi p fanget, og hrte legen konkludere med at det var et virus som bare mtte g over av seg selv, tenkte jeg at det var bra jeg tok turen likevel.

Lillesnuppa ble ikke noe friskere av dra til legen, men moren hennes ble mye, mye roligere. Og det er tross alt ganske viktig det og ;-)

 

/ God sndag!

Skuffen med det rare i

Barna mine elsker dra p besk til Mormor og Bestefar. Jeg liker selvflgelig tanken p at det frst og fremst er fordi de er veldig glade for se igjen besteforeldrene sine, men jeg husker jo fra min egen barndom at det var noe som kanskje var vel s viktig: Godteriskuffen.

Si hva du vil om veloppdragne barn, men godteri trumfer faktisk det meste. Og nr skuffen dessuten inneholder noe nytt og spennende hver eneste gang, s syns jeg faktisk besteforeldrene kan takke seg sjl ;-)

Men i dag skjedde noe veldig uventet..

 


"Naaaam.. En sjokoladenisse som har overlevd julen! I take that!"

 

For vi hadde akkurat spist et herlig sushimltid, da barna endelig fikk klarsignal om at det var fritt fram for sjekke den spennende skuffen. Ikke lenge etter fulgte sm gledeshyl og knitring i papir og lyden av mysommelig fordeling i to skler.

Da alt var ferdig porsjonert, og de to sm var p vei for innta hjrnet i sofaen, streifet de forbi meg med fornyde smil, brende p hver sin skl. Og det var da jeg oppdaget det..

 

 

- "Eh, mutter'n?", spurte jeg en smule sjokkert, "Hva slags godteri er det egentlig du har kjpt.?"

- "Hmm?", svarte hun fra kjkkenet, opptatt med koke kaffe, "Det er en snn appelsinsjokolade, tror jeg?"

 


Appelsinsjokolade, anyone..? X-)

 

- "Eh, nei Mamma, dette ligner definitivt p noe helt annet enn sjokolade.."

- "H?", svarte mutter'n, "Nei jo, det er snn appelsinsjokolade som skal kastes i bakken vet du. S deler den seg i biter."

Jeg tok opp en rd "gele-ting" fra 4-ringens skl, og holdt den opp.

Muttern s lettere forvirret ut fr hun plutselig brast ut i latter: - " h e r r e g u d! Det hadde jeg helt glemt! Jeg vant noe godteri i pakke-leken p julebordet med jentene for en uke siden.. Det var der jeg la den esken, ja!"

 

 

/ Neida, s.. Nice one, Mormor :-D

Om utnytte stnnane

Jeg er skikkelig svak for gode tekster. Srlig snne som kommer litt overraskende p. For n ting er bli oppslukt av en god bok, noe helt annet er nr man plutselig ramler over et godt skrevet portrettintervju i en avis, for eksempel.

Hvis jeg liker det jeg leser ordentlig godt, hender det at jeg blir s gira at jeg m sende journalisten en mail. Bare for si fra at jeg syns det var bra ;-) Jeg fler meg litt som en skrotnisse, for det er sjeldent jeg fr noe svar, men det spiller ingen rolle.

De siste dagene har jeg tilbragt p sofaen med en febersyk 2-ring, og i gr l hun og smsov p armen min, mens jeg scrollet forbi en tekst p Facebook. Den var skrevet av en mann jeg ikke kjenner, men et eller annet gjorde at jeg scrollet tilbake og begynte lese ordene hans.

Ogs fikk jeg et snt yeblikk igjen. Du vet, nr man forventer lese noe fjs, ogs viser det seg vre en tekst s ekte, s full av kjrlighet bde i og mellom linjene, fullstappet med galgenhumor og flelser. Og en god dose herlig Larvik'sk p toppen av alt.

Jeg vet ikke om det var fordi jeg trengte bli ristet ut av min lille sykdomsboble, der alt som har betydd noe de siste dagene har vrt om ikke feberen snart gir seg - eller om jeg bare trengte f en pminner om at "det ikke spiller noen rolle hvordan man har det, men hvordan man tar det."

Jeg ble i alle fall s gira at jeg skrev en melding til mannen bak ordene, og spurte i samme slengen om jeg kunne dele teksten hans i bloggformat. Han svarte at det var helt i orden. Jeg sa forresten at han fikk begynne blogge ogs, men er litt usikker p om han tok meg serist p akkurat det ;-)

S da deler jeg. Tusen takk, Morten - ordet er ditt.

--------------------------------------------------

 

#tb
I dag er det 20 r siden det banket p dra til naturfagrommet i 5.etg p gamle Thor Heyerdahl Videregende skole. Kontordama tittet p lappen sin, og sa navnet mitt. Jeg s meg nlende rundt, vel vitende om at det kun var meg i dette klasserommet som het Morten.

Vi tok trappene ned i 3.etg og inn p lrervrelset, hvor rret l ved siden av telefonen. Jeg lftet det bekymringslst opp og hrte Mamma kremte, som om hun ikke hadde snakket p en stund. Stemmen var rolig og behersket. "Vi m p sykehuset, du har ftt kreft".

Som siste kapittel i en Harry Hole-bok, nr du fr vite at alle dine teorier og spekulasjoner var feil, men svarene allikevel er innlysende nr du fr dem. Alle mystiske kuler p halsen og den uforklarlige feberen var alts lymfekreft?

Fra vre en lat, unnasluntrende slabbedask som sovnet etter skolen hver dag, ble jeg plutselig en livsglad ddssyk pasient med galgenhumor, selvtillit og viljestyrke. Det er s deilig ha en unnskyldning, srlig nr den kombineres med en sjokkerende nyhet som trumfer alt. Jeg tok trappene i to og to trinn. Mtte jo opp og hente sekken min.

P toppen ble jeg plutselig svimmel, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare pne dra. Jeg satte meg p benkene under knaggrekka. En tre trillet sakte ned til hakespissen fr den slapp taket og traff det nybona banebelegget av spraglete vinyl. Synet av drpen fikk meg til ta meg sammen. Gikk mlbevisst bort til dra og lukket opp.

Femtiseks yne lyste mot meg, ikke fordi jeg var dum eller spesielt deilig, men rett og slett fordi man alltid ser mot dra nr den pner seg midt i timen. Jeg snudde og lot dra st p gltt. Vikarlreren kom ut. Jeg ba henne bare hente Jens Laurits, og at han kunne ta med sekken min.

Mona (kjresten, red.anm.;-) hadde idrett, kultur og samfunn og var glad for slippe resten av timen, hun fikk ikke 6 uansett. Fravrsgrensa var heldigvis ikke funnet opp, for kreftsyk kjreste kvalifiserer sikkert ikke til gyldig fravr. Arkitekten bak Reform '94 var vel ikke like kreativ som Torbjrn Re Isaksen, eller s dreiv ikke ungdommen og droppa ut av skolen, for livnre seg som NAV'ere for 20 r siden.

P sykehuset ventet Dr. Mller. Mamma kjente ham fra fr, bde fra jobben sin, hvor hun hjalp trygdede hypokondere tilbake til arbeidslivet, og fra sin egen kamp mot en overivrig fflekk. Den tyske aksenten bablet i vei om gode prognoser og et knalltft behandlingsopplegg. S var det bare dra hjem og sluntre unna noen dager, men frst ville jeg innom skolen og si ifra om at jeg ikke var dd riktig enda.

 

#denflelsen
Det var en deilig og befriende flelse ha en diagnose. En gyldig grunn for slippe skolen, lekser og eksamen. Til og med frstegangstjeneste skulle det vise seg at lymfekreft trumfer. Men trumfkortet hadde sin pris, da, hvis man legger vondvilja til. Det var visst grenser for hvor mye fravr man kunne ha p 90-tallet ogs.

Dessuten dukket det stadig opp noe som bde var kjipere enn bde lekser og eksamen. Spinalpunksjon for eksempel, nr Dr. Lothe ba meg ligge som et foster mens han gjorde klar en 12cm lang sprytespiss. Den skulle inn mellom ryggvirvlene og erstatte spinalvske med motgift. Han bommet hver gang. Eller kanskje han traff, bare for sjekke refleksen. Nervebunten som vanligvis sender mer eller mindre bevisste impulser fra hodet til kne og t skal penbart ikke stikkes i med nl. Beina sprella som en makrell, etterfulgt av et hekseskudd som kasta Magica fra Tryll, til Bloksberg og tilbake.

Beinmargsbiopsi var ikke s mye bedre. Nla var ikke s lang, men den var tjukk. Mer som et rr. Og inni det rret skulle det suges ut en sylinderformet bit av beinmargen nr, eller hvis biopsien var vellykket. Jeg husker ikke hvordan han fikk rret inn, men flelsen av at innmaten i hoftekammen suges ut av deg er rett og slett guffen. Gammel'n sto bak meg og dro. Han pustet tungt gjennom nesa og ba den lett overvektige sykepleieren holde meg fast, s hun la seg like godt over meg. Det hjalp ikke stort, s han gikk. Etter en stund kom han tilbake fra byggteknisk i U3 med en rusten rrtang. Jeg liker tro at han satte beinet mot rva mi og dro det han kunne, men det var nok ikke s dramatisk. Han fikk lirka ls rret og virket ganske fornyd med oppfinnsomheten.

Det er heller ikke moro bl neseblod nr kroppen er tom for blodplater, s hulrommet mellom nese og svelg langsomt fylles av en gelaktig torskelever. Det hulrommet er mye strre enn man tror. Nr jeg gapte hyt og s meg i speilet, kunne jeg se en streng med levret blod som hang fra ned i halsen bak drvelen. Den ville verken opp eller ned, og snyte seg med en torskelever i nesa, gjr man bare n gang.

Man savner ikke munnsoppkur heller. Gul gugge som gir brekninger p tom mage. Intens kle og svie som penbart ikke kommer av solbrenthet, siden sola aldri skinner der. Bldande hemorooooids, som den kvinnelige turnuslegen kalte det, etter ha tatt en titt. Den frste dosen med rdfarget Metotrexat - the hair killer. oppdage at urinblra har strre kapasitet enn den verste streken p tisseflaska. Den uendelige ventetiden mellom blodprve og legevisitt p hjemreisedagen, og frykten for mtte tilbringe nok et dgn blant likbleike folk, som dasser rundt i bl kjortel og adidasbukse, mens vi triller p vr trofaste flgesvenn - et stativ p hjul med blod-, gift- og saltvannsposer, lenket til skrotten med gummislanger.

 

#goals
Jeg fikk ikke tatt alle russeknutene, s jeg mtte g hele forbanna ret p nytt. Jeg la aldri skylda p fravrsgrensa. Noen ville vel si det var et bortkastet r. Men det var det ikke. Det finnes s mange gode yeblikk. Som hver morgen nr den kullsvarte vaskemannen (les: renholder med minoritetsbakgrunn) i kritthvite klr kom inn og sa "Halloys boys boys" til Tore Bannemann og meg. LOL. Vi lo med ham, ikke av ham.

Tore var ett r yngre enn meg. Vi hadde like mye kreft, type lymfe og like drlig humor, type galgen. Bortsett fra kreft, humor og et dobbeltrom p B2, hadde vi ingen ting til felles. Han bannet to ganger i hver setning, var fra stfold og fikk en splitter ny Golf av tanta si, to uker fr han dde. Jeg misunte ham den Golfen. Kadett'n som jeg hadde overtatt etter Bestefar hadde verken bltt glass i baklyktene eller GTI, men nyinstallerte hyttalere og 1,2DL p svingete veier kan ogs gi the king of the road-feeling.

Tka l lavt over bnntla kere langs Helgeroaveien. I enden l Saltstein, the secret surfspot. Pink Floyd snurret i Discman, som var koblet til stereo'n via en spesialkassett med minijack og kabel. Hrene hadde reist seg, hvis jeg hadde hatt noen. Den silkemyke bassen fra The dark side of the moon fikk duggperlene til danse p panseret, mens blgene bryt i slow motion mot soloppgangen. Takknemlighetstrer triller fort p hrlse kinn.

En morgen vknet jeg langsomt og skimtet to smilende yne. Fyldige vipper og yebryn som hashtagges med goals p Insta. Hun skulle bare bytte plaster der cellegiftslangen gikk rett inn i hjertet, i god tid fr morgenskiftet skulle overta. Hun fylte 30 den dagen. Jeg s henne aldri uten munnbind.

 

 

#respekt
Jeg er selvopptatt, egoistisk og lat. Akkurat som ungdommen n til dags. Jeg har et behov for bli sett. For den jeg er, og det jeg gjr. I 1997 hadde vi ikke Facebook eller Instagram. Ikke en gang mobil, bortsett fra Simen, da, som hadde Ericcson 388. Nyheten om at en p skolen hadde kreft spredte seg som nakenbilder p Snap. Ikke like langt, kanskje, men like kjapt. Jeg fikk mye oppmerksomhet. Alltid noen som spurte hvordan jeg hadde det.

Og de skulle alltid hilse fra noen. Alle skulle hilse. Hilse fra den ene og hilse fra den andre. Jeg fikk hndskrevne kort med lykkenskning og varme tanker fra folk jeg knapt kunne navnet p. Nesten som f likes fra facebook-personer du kanskje kjenner, men som du ikke sender venneforesprsel til, fordi du husker dem som litt kulere enn deg selv fra barndommen. De kortene ga meg en enorm, men kortvarig selvtillit. Livsgleden og viljestyrken fikk jeg av familie og nre venner. Av dem som ikke spr meg hvordan jeg har det, fordi de vet.

Mona kjrte tur-retur Radiumhospitalet nesten hver dag, av og til med Jon i passasjersetet, men mest alene. Vi hadde vrt kjrester i mindre enn ett r. Hun var russ'97, men valgte heller kjre Renault Laguna til Oslo enn rulle med russen. Hun var 18 r, blond og slank (som hun fremdeles er! Det vil si; 29, blond og slank), men valgte heller sitte p sengekanten og se p et oppblst kortison-tryne uten yebryn, enn hooke p Caf Hansen. Hun var i skyggen av den kreftsyke kjresten, og valgte bli der. Det var ingen selvflge. Alle spurte deg, hele tiden, uansett: "hvordan er det med Morten?" Jeg vet at du hatet det sprsmlet.

 

 

#minner
Jeg m konsentrere meg for huske detaljene, og spesielt all dritten. Det er glemt, fortrengt og det er ikke ekkelt lenger. Det er bare fakta som jeg kan hente frem hvis noen klager over sin syke mor. Jeg snakker ikke s ofte om de uhyggelige tingene, dessuten trumfer jeg de fleste syke-mor-historier uansett.
Den overivrige fflekken hennes ble operert bort, men kom stadig tilbake. Som drepe en kakerlakk og s kommer hele slekta for ta hevn. Til slutt var kroppen full av kakerlakker p utsiden og innsiden.

Hun tapte sin siste kamp for 8 r og 364 dager siden. Hun lrte seg leve med usikkerhet og uforutsigbarhet, og ta n kamp av gangen. "Det spiller ingen rolle hvordan man har det, men hvordan man tar det", sa hun. Hres ut som en klisje, og det er det sikkert, akkurat som nr Hgmo ljuger og sier at n skal vi nullstille oss fr neste kamp.

Det handler om s mye mer enn ta n kamp av gangen. Det handler om glede seg over de sm ubetydelige hverdagsgledene. For mamma var det sovne p sofa'n midt i Tippekampen, eller sitte p huska p Bjbesoka (hytta) mens hun rkte en av sine 20 Pall Mall Mild. Den strste gleden var ta med barnebarnet i matbutikken og kjpe alt han pekte p.

"Det gjelder utnytte stnnane" (Larviksk for stundene) sa hun alltid. Og det har jeg lrt meg, selv om jeg verken ryker eller har rd til la ungene fylle handlekurven med Barbie-blader som ingen leser, tullegodteri som ingen spiser eller McRl, som er en fellesbetegnelse for alle ubrukelige med-p-kjpet-leker som fyller bunnen av lekekassa. Hun lrte meg se de gode tingene. Vrenge noe positivt ut av dritten. Hun lot seg ikke stresse. Man m bare utnytte stnnane.

Ikke bruk de 12 minuttene du er alene i bilen til tenke p alt du ikke rakk fr du dro. Ikke bekymre deg for hva som skjer nr du kommer frem. Utnytte den lille stnna til senke skuldrene. Det eneste som forventes av deg i de neste 12 minuttene er at du kjrer aktpgivende og hensynsfullt.

Det er alle forventningene som skaper bekymringene. En forventning om vre frisk. En forventning om f gode karakterer. En forventning om skape resultater. Alle disse forventningene har jeg skapt selv. Det er faktisk jeg som har skapt alle andres forventninger til meg ogs. Kanskje jeg solgte meg inn litt for hyt p jobbintervju? Skapte jeg en skyhy forventning da jeg sa at jeg kommer hjem til middag? Og hva vil jeg oppn nr jeg, bevisst eller ubevisst, skaper alle disse forventningene? Mestring. leve opp til en forventning jeg selv har skapt.

Levere resultater jeg kan vre stolt av, som er litt bedre enn det andre forventet av meg. Men hva gir det meg? En kortvarig dose endorfiner og en liten drpe adrenalin. Et lykkelig yeblikk. Og hva skjer "nr du tar det bedre enn du har det"? Da leverer du mer enn forventet. Da synes ikke folk synd p deg. De lager ikke snt srgelig stakkars-deg-ansikt. De smiler, de beundrer deg. Og det fles godt. Det er de yeblikkene som skaper gode minner.

Som da jeg satt hos henne kvelden fr hun dde. Vi sa ingen ting. Plutselig kremtet hun, siden hun ikke hadde snakket p en stund. Stemmen var rolig og behersket. "Jeg har det bra". Mer sa hun ikke, s vidt jeg vet. Det er et godt minne. I morgen skal vi p grava hennes og spise Kremtopper.

 

#brydeg
Alle jeg kjenner, kjenner noen som har kreft. Det er jeg ganske sikker p. Noen har ekle typer som er vanskelig snakke om, noen har aggressive typer som man nesten ikke rekker snakke om, og noen har heldigvis en litt mildere form som kan kureres uten de helt store konsekvensene. Det er ikke s lett vite hva man skal si. Man vet jo verken hvordan de har det, eller hvordan de tar det.

Jeg er ingen ekspert, men jeg har i alle fall noen selvopplevde erfaringer. Men husk at det bare er mine personlige oppfatninger og at jeg verken er psykologspesialist eller overlege. Uansett om det er den syke eller den prrende du snakker med, tror jeg det er lurt fortelle at du vet. Neste gang dere mtes er det kleint, det er for seint, for da har du visst det litt for lenge. "Jeg hrte at du har blitt syk. Hvordan har du det?" er en god start. Ikke spr hvordan det gr, for det kan vre litt vanskelig svare p. Da vikler man seg plutselig inn i prognoser og statistikk, og det har forelpig ikke kurert noen.

Ikke lag snt trist ansikt, tristhet smitter og kanskje du delegger en dag som egentlig var den beste p lenge. Ikke spr hvilken type de har. Det spiller ingen rolle. Ikke fortell om deg selv, din syke mor eller andre du kjenner som er syke. Det finnes alltid noen som er sykere, og det kan vre litt vanskelig vise empati for andre nr man er alvorlig syk. Hvis den andre vil fortelle om sykdommen sin, s har du gitt en pning som er akkurat passe stor. Husk at alle bryr seg nr det er en nyhet. De som virkelig bryr seg fortsetter sprre i fremtiden ogs.

Da jeg ble syk, forsvant alle andres forventninger til meg. Jeg skulle liksom bare konsentrere meg om bli frisk, jeg. Men omverdenens forventninger til mine nrmeste forsvant ikke. De ble bare strre. For i tillegg til det som alltid forventes, ble det ikke bare forventet, men det ble krevd at de skulle ta seg av meg. S vr s snill, nr du mter prrende? "Jeg hrte kjresten din har blitt syk. Hvordan har DU det?"

 

#mystory
Jeg har lrt meg leve med kreft. Jeg er frisk, og det har jeg vrt i over 19 r, men lymfekreften har blitt en del av meg. Den har satt sine spor, og setter stadig nye. Som da jeg skulle trekke visdomstenner og havnet seks uker i trykktank p Haukeland. Hver gang jeg klipper meg og m be frisren ta hensyn til de strleskadde hrsekkene i bakholdet. Munntrrheten som fr rosinbollene til kladde i kjeften, men som p den annen side gir meg 60% p all tannlegebehandling resten av livet. Brevet som kommer fra Rikshospitalet med jevne mellomrom for informere om mulige nye senskader fra cellegiftbehandling og strling p 90-tallet.

Jeg vet ikke om jeg var ddssyk. Jeg trodde ikke det, men ble usikker to ganger. Frste gang da jeg l p isolat p Larvik Sykehus mellom to cellegiftkurer. Jeg var lei av sykehus og ville skrive meg ut p egenhnd. "Da kan du d" sa legen, s jeg ble der noen dager til. Den andre gangen var p frste kontroll etter siste strlebehandling. Jeg spurte en sykepleier hvordan det var med Tore (Bannemann). "Hvem Tore?". Hun mtte sprre de andre p vaktrommet. "Tore er dd, han". Jeg ble like svimmel som p toppen av trappa i 5.etg, og en tre traff det slitne vinylbelegget i korridoren p B2. Opel Kadett 1,2DL eller Golf GTI? Det finnes visst viktigere ting i livet.

Senk forventningen til deg selv og de rundt deg. Utnytt stnnane og gled deg over hverdagsyeblikket. Det spiller ingen rolle hvordan du har det, men hvordan du tar det.

10. januar 2017,
Morten Hellner
kreftfrisk

 

 

/ "Husk at alle bryr seg nr det er en nyhet. De som virkelig bryr seg fortsetter sprre i fremtiden ogs."

Hipp hurra for mutter'n!

I alle r har det vrt gratulasjonssidene i lokalavisa som har vrt den store skrekken nr noen har hatt bursdag i vr familie. Ingen nsker nemlig f bildet sitt i avisa, men hittil er det bare Mormor som har gtt det steget ringe desken for f stoppet eventuelle gratulasjoner fr avisa har gtt i trykken.

Men det siste ret har det ikke vrt lokalavisa som har vrt familiens strste skrekk..

Det har vrt Konatil.

For hele familien vet at Konatil liker gjre stas p folk som fyller r! Og i dag er det en spesiell person som har bursdag, en dame som tror hun slipper unna siden hun vet at jeg har hendene fulle med sykt barn om dagen.

Men sorry alts, Mutter'n.. Du fortjener sklart noen ord p din store dag - dette innlegget er til re for deg :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tante til venstre og Mutter'n til hyre, 17 mai 1984. Det ret mutter'n droppet bunaden for et litt raffere antrekk.. ;-)

 

Jeg tror jeg m ha vrt 6-7 r den frste gangen jeg forstod at jeg hadde en helt unik mamma. Fram til det, var liksom mammaer bare mammaer, og pappaer bare pappaer. Denne dagen var bestevenninnen min og jeg p besk hos ei nabojente vi egentlig ikke pleide leke med, og da klokka nrmet seg fire, sa jenta at vi mtte skyndte oss ut. Vi skjnte ikke hvorfor, siden vi var travelt opptatt med leke med barbiedukker - men da forklarte nabojenta at moren straks kom hjem fra jobb, og da pleide hun vre s sur.

Jeg tenkte at dette var tull, og spurte bestevenninnen min om moren hennes pleide vre sur. "Tja, noen ganger, kanskje?" svarte hun. Da skjnte jeg ingenting, for jeg trodde mdre var i godt humr bestandig. Det var jo min.. Og det er alts mamma i et ntteskall. S rolig, s blid, s trygg og s lattermild. Hele tiden. Jeg kan faktisk ikke huske ha sett henne forbanna noen gang.

Vel, bortsett fra den tidlige morgenen da mamma endelig hadde ftt lillessteren min til sove. Lillesster hadde det med vkne midt p natta og holde det gende tre-fire timer, fr hun sloknet igjen. Men hun pleide vkne av hver minste lyd, s Mamma og Pappa og jeg lrte oss kjapt at vi mtte vre stille.

Denne grytidlige morgenen kom jeg tassende inn p rommet til mamma og pappa for sove litt til. Pappa hadde reist p jobb, og mamma l der med lillesster ved siden av seg. P vei opp i senga mtte jeg det desperate blikket til mamma, som kjapt hevet fingeren til munnen, pekte p lillesster som sov stt, og hvisket et stille "shhhh.." fr hun la hodet forsiktig ned p hodeputa igjen.

Jeg tenkte at det var jo snart morgen likevel, s jeg svarte med hy stemme: "HVA DA?!" Og vips var lillesster vken igjen.

 

 

Nr jeg tenker tilbake p barndommen min n som jeg er tobarnsmor selv, skjnner jeg ikke hvordan Mamma rakk alt. Det var rene vinduer, stvfrie gulv, det var ingen planter som ikke fikk vann, det var varierte middager laget fra bunnen av og det var som sagt aldri en dag med drlig humr. Selv da jeg fikk min frste kjreste som 16-ring, som bodde 30 minutter i bil hjemmefra, var det lite klaging. Selv om hun eller pappa mtte bruke to timer i bil p en kveld. Gjerne et par ganger i uka. Det m jo ha vrt dritkjipt.

Mutter'n har spredd mye latter i alle r, men vi har ogs ledd en del av henne. Som da hun endelig fikk seg smart-telefon og avsluttet absolutt alle meldinger med en eller flere brune bsje-emojier. Til venninner, pappa, sjefen sin - alle hun syns fortjente det hun trodde var "et stt smilefjes", haha :-)

Eller da hun fikk seg Snapchat - dette var den frste snappen hun sendte:

 


Hahaha :-D

 

Hun er dessuten ekspert p fortelle vitser, det er bare det at hun som oftest glemmer poenget nr hun er halvveis. Det ender derfor alltid med at hun fr latterkrampe selv, fordi hun husker at det var en bra vits.

Eller den gangen lillesster og jeg fant ut at Mamma har sagt "lumbugert" i alle r, istedenfor "lugubert". Litt i samme gata som den julen vi spurte om hun hadde rukket se noen julefilmer, og hun ivrig svarte at hun bare hadde rukket se "Lovely Ashley". Det tok noen sekunder fr vi skjnte at hun mente "Love Actually" :-D

Mamma jobber i klesbutikk, og har mange trofaste kunder. Bortsett fra det gode humret, skryter de av henne fordi hun er rlig, og fordi hun er flink til plukke ut antrekk til alle slags kroppsfasonger. Jeg spurte henne en gang om hva hun gjorde nr en kunde prvde et plagg som virkelig ikke satt bra:

- "Nei, da sier jeg det som det er, da! Den kan du ikke ha, sier jeg da. Det viktigste er vre rlig, ikke selge mest mulig."

Det fles godt ha to barn som elsker mormoren sin, og noe av det beste er vre p besk. kikke i den verste skuffen p kjkkenet, der det p mystisk vis alltid ligger et par godteri-biter. Eller nr vi sover over p hytta om sommeren og det er fritt fram for krype under dyna til mormor og morgenen, og varme sm iskalde ftter.

 


"Mommo? Er du vken?"

 

Gratulerer med 57-rsdagen, Mamma! Jeg har alltid vrt glad for ha deg som mor, men det er frst etter at jeg ble mamma selv, at jeg forstr hvor mange gode valg du har tatt hver eneste dag. Jeg krysser fingrene for at jeg er litt som deg.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Mutter'n <3

Hostekuler og Peppa Gris

I dag hadde jeg store planer om sparke i gang ny uke og f gjort masse, men i gr kveld kunne babycallen fortelle at vi hadde ftt hostekula i hus. Og da feberen stakk innom en tur i lpet av natten, inns jeg at mandagen kom til best av helt andre ting enn telefonmter og bloggarbeid.

Og det fikk jeg rett i..

 

 

Dagen i dag har vi alts tilbragt slik - jentene girls i joggebukser i sofakroken, sammen med uendelige mengder Peppa Gris p skjermen. Noen blir forresten ndt til fortelle produsentene av den serien om lage episodene litt lenger, for en trtt smbarnsmor rekker faktisk ikke lukke ynene fr hun m fram med fjernkontrollen for finne "meh" (mer).. Og nr vi frst er inne p denne serien - ligner ikke ansiktet til Pappa Gris mistenkelig p noe som ikke hrer hjemme p Nrk Super..? Mulig det bare er meg ;-)

Det har naturligvis vrt en srs uproduktiv dag, selv om jeg rett etter lunsj gikk p en bitteliten smell. Da hadde lillesnuppa kommet seg spass at hun tasset rundt med dukkevogna, og jeg bestemte meg for lete etter en nkkel i skapet i gangen. Da oppdaget jeg at det var litt smkaos i hyllene, s jeg tmte liksgodt hele skapet. Rubbel og bit, utover stuegulvet. Like greit sortere skikkelig, nr man frst er i gang.

Jeg vet ikke om det var synet av rotet som fikk feberen til blomstre opp igjen hos den lille, men plutselig ble hun i alle fall pjusk igjen, og vi inntok sofaen p ny. Og da storebror kom hjem fra barnehagen en time etter, hrte vi hyt og tydelig fra gangen:

- "Oi.. Mamma? Her er det noen som har rota skikkelig og glemt rydde etter seg!"

Men rotet har jeg tenkt til la ligge til i morgen, for n skal jeg bare kutte opp en lk som forhpentligvis kurerer nattens hoste, fr jeg tar kvelden. Lille frken sjukling ligger i sprinkelsenga ved siden av dobbeltsenga vr, og jeg er klar for sove med et halvt ye pent. Som vi mammaer gjr ;-)

 

/ God natt :-)

Ukas krangel: Stvsugeren

Akkurat da jeg var i ferd med legge tapet av min kjre, trofaste stvsuger bak meg, skjedde noe som satte saken i et helt nytt lys..

 

Couple having an argument

 

Vi stod p kjkkenet og lagde kveldsmat, Peter og jeg, da jeg begynte tenke p stvsugeren vr som eksploderte p torsdag (les den historien her). Vi hadde tidligere p dagen dumpet den som EE-avfall, og jeg flte meg faktisk litt trist. Litt spesielt ha et forhold til stvsugeren sin, men den hadde rett og slett vrt en veldig god maskin i mange r.

- "Herregud..", mumlet jeg, "Tenk at det faktisk skjedde? Jeg vet jo at stvsugeren begynte bli gammel, men likevel.. Eksplodere..? Den virket jo fortsatt som ny, hvis du skjnner.."

Peter nikket ettertenksomt, mens jeg fortsatte:

- "Nr kan jeg ha kjpt den da? Jeg tror det m ha vrt i 2008 eller 2009."

- "Jo.. Men det er noen r siden n det, da..", sa Peter.

- "Joda, men jeg hadde trodd at jeg ville f et slags forvarsel for nr den ville ta kvelden. Et lite knirk eller et skvik eller et eller annet?"

- "Ja, men du fikk jo faktisk det, da."

- "Hva mener du?"

- "Nei, n i etterkant kan man jo innse at den har sagt fra en god stund."

- "H?"

- "Ja, snn i etterkant, mener jeg."

Jeg forstod absolutt ingenting av hva Peter bablet om, s jeg fortsatte:

- "Hva mener du? Sagt fra? Den har jo ikke sagt fra om noenting."

- "Har den vel! Det har lyst rdt der det str FILTER i flere mneder n, jo?"

Jeg ble stende glo p Peter som om han hadde snakket gresk til meg, jeg mtte finne ut om han prvde vre morsom eller ikke..

- "Du kdder n, sant?"

- "Nei."

- "Har det lyst rdt der det str filter?!"

- "Eh, ja?"

- "Men herregud Peter, det var jo filteret som eksploderte!!"

- "Ja, jeg vet jo det."

- "Men.. Hallo?!"

- "Hallo hva da? Du m jo ha sett at det har lyst rdt du ogs! Det er jo du som stvsuger 80% av gangene! Og nr jeg har lagt merke til det.. S kan jo ikke du ha unngtt se det, vel?"

- "Jeg har ikke sett at det har lyst rdt noe sted! Ikke en eneste gang!"

- "Herregud Christina. Det m du jo ha sett. Det gr faktisk ikke an vre s distr."

- "Men Peter.. Det du sier n er at du har sett at det har lyst rdt.. Mange ganger.. Ogs har du ikke gjort noe med det?"

- "Nei. Hva skulle jeg gjre da?"

- "Eh.. Bytte filteret? Rense filteret? Hva som helst?"

- "Jo, men jeg tenkte jo at det ikke var s farlig. For hvis det hadde vrt det, s ville jo du fikset det for lenge siden."

 


Are you $#%/& kidding me?!

 

Og lenger enn dette kommer vi ikke. Jeg mener Peter er verdens mest tiltakslse fyr som ikke sjekket filteret, og Peter mener jeg er verdens mest distr kjerring som ikke la merke til den rde varsellampa som har lyst i flere mneder.

Vi blir nok aldri enige, men jeg vet i hvert fall hvem som skal f betale for den nye stvsugeren ;-)

 

/ Mannfolk!

Rock n Roll Sjokoboll

Disse sjokobollene dyver sukkersuget i en fei, de lages kjapt, men kanskje viktigst av alt: de er klare til spises med en gang ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Sjokobollene inneholder ikke sukker, men dadler. Dadler er riktignok veldig energirike, men med p kjpet fr du mye kostfiber, kalium og proteiner. For meg er de perfekte bruke for dyve sukkersug, siden det holder med en eller to. Men jeg syns ogs de er fullgode erstatninger for godteri :-)

 

Rock n Roll Sjokoboll

♥ 200 gram ferske dadler
♥ 2 1/2 dl havregryn
♥ 2 dl mandelmel
♥ 2 ss kokosolje (smeltet)
♥ 1 ss agavesirup (jeg brukte fiber sirup clear, honning vil nok ogs funke)
♥ 1 1/2 dl kokosmasse
♥ 4 ss kakao
♥ Et lite dryss salt
♥ 1 ss vann (bruk gjerne kald kaffe hvis du liker kaffesmak!)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

♥ Fjern steinene i dadlene og ha dadlene i en foodprosessor
♥ Tilsett resten av ingrediensene og kjr til du fr en jevn masse

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

♥ Hver bolle tilsvarer i underkant av n spiseskje, bruk hendene og trykk massen sammen, ca 30 stykker.
♥ Om nskelig: Hell litt kokosmasse i en skl og rull bollene i kokosen.
♥ Oppbevares i kjleskap
♥ Holdbarhet: Uvisst :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Enjoy!

Prv ogs:
- Sjokoladecookies
- Superenkle bananpannekaker
- Sunn sjokopuddis

10 tips mot stsug

Det slr jo aldri feil, hver eneste januar starter med litt for trange bukser. For min del skal det ikke mye godteri til fr jeg havner p "sukkerkjret", og selv om jeg kjenner at jeg blir bde sliten og i drlig humr av spise sukker, s er det lettere sagt enn gjort trappe ned etter en lang juleferie.

 

A lollipop in the mouth (close-up)

 

Den verste tiden p dgnet for min del, er rett etter middag. Da begynner jeg ofte bli sliten etter en lang dag, og det tar tid fr nringsstoffene fra middagen gir kroppen en liten oppsving. Da er veien til godteriskapet innmari kort, og selv om det ikke hjelper det sptt trykke i seg en sjokoladebit eller to - s er det snn jeg har holdt det gende hele julen ;-)

Men n er det alts p tide trappe ned og ta tilbake kontrollen igjen! Det gjelder bare komme seg over den kjipe kneika, og bli kvitt det verste sukkersuget. Kanskje kjenner du litt p det samme som meg? Her kommer mine 10 enkle grep for bli kvitt kjipe blodsukkersvigninger, stramme bukser og drlig mammahumr :-)

 

1. Frokost

Dette punktet er alfa omega for oss. I over ett r har vi laget frokosttallerkner eller "Litt forskjellig" som barna kaller det, hver eneste morgen. Jeg kan ikke f fullrost dette nok, det gir en kickstart p dagen som alle smbarnsforeldre trenger :-)

Det er en smart helse-investering sette av litt tid til kutte opp grnnsaker, enten man har tid om morgenen eller gjr det kvelden fr. Etter at jeg skrev om det sist, fikk jeg mange tilbakemeldinger om at det funket veldig bra ta med i bilen ogs, og mumse p vei til jobb i rushtrafikken etc.

 

 

2. Spis nok fett

Jeg bruker kun fete meieriprodukter, som ekte smr, flte og seter-rmme. P bildet over, kan du se det tykke laget med smr under plegget ;-) Jeg teller ikke kalorier, men er opptatt av mat med hy kvalitet - derfor styrer jeg ogs unna alt av lettprodukter. Jeg mener fett er sunt nr det kommer fra riktige kilder, og bruker smr og kokosfett i hverdagen for energi og skikkelig metthetsflelse.

 

3. Drikk mer vann

Peter syns det er helt hl i huet kurere stsug med vann, men trste kan faktisk forveksles med stsug ;-) Drikk et glass vann og se hvordan det str til med stsuget etter en halvtime.

 

4. Sov mer

Svn er viktig! Forskere har dessuten funnet ut at stsug kan skyldes at drlig eller for kort svn forstyrrer kroppens hormonbalanse og frer til appetittforstyrrelser. Dette punktet har et stort forbedringspotensiale her i huset..

 

5. Ikke hopp over mltider

Ved spise jevnlig, unngr man kriser der man til slutt blir s sulten at man m kaste i seg noe stt for ikke g i bakken. Been there, done that.

 

6. Ikke kjp inn godteri - og ikke stjel barnas ;-)

Det godteriet vi kjper inn og som ikke blir spist opp, fr ikke ligge i fred i skapet. Snn er det bare, derfor kan vi rett og slett ikke ha et lager liggende.

 

7. Puss tennene

Dette hjelper faktisk! Uansett nr p dgnet.

 

8. Fysisk aktivitet

En treningskt eller en gtur er bra for kroppen, dessuten glemmer man nesten bestandig tenke p sjokoladen mens man beveger seg :-)

 

9. Tyggis

Tygg det bort!

 

10. Lag sunnere varianter hvis det kniper skikkelig..

Disse sjokobollene er magiske, og etter 1 eller 2 er stsuget borte. Det fine er at barna ikke orker mer enn et par stykker fr de er fornyde, de ogs ;-) Oppskrift kommer om litt!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God helg! :-)

* Flg Konatil p Facebook *

Trekant med to kjekke menn

Jadda, s er det alts avgjort hvilke bloggere som er videre til finalen i rets Vixen Blog Awards. Ikke bare gikk gubben videre i alle kategoriene han var nominert - men n av disse tre bloggerne kommer til stikke av med prisen "rets Stjerneskudd":

 


(Bildene er hentet fra Instagramkontoene til @stormpedersen, @espenhilton og @umulius82)

 

Ved frste yekast er det fort gjort tenke at dette er tre bloggere av samme ulla, men hvis man ser litt nrmere etter, s er det en del som skiller de to kjekke mannfolka fra den lille outsideren fra Larvik ;-)

lreit.. En hel del faktisk. Det eneste jeg har til felles med Storm Pedersen og Espen Hilton, er at vi blogger alle tre ;-)

Og da jeg kikket gjennom lista over finalistene i gr, fikk jeg smpanikk da jeg oppdaget at det av en eller annen grunn bare er tre finalister i Stjerneskudd-kategorien, mens det i alle de andre er fem! Frst tenkte jeg at det var helt krise, siden det da er strre mulighet for vinne - men s kikket jeg litt nrmere p de to andre konkurrentene..

 

 

Det er ikke godt si hva juryen kommer til vektlegge nr de skal kre en vinner, men jeg er rimelig sikker p at jeg kan dra p festen uten vre bekymret for at jeg kanskje m opp p scenen for ta imot en pris. Hvem av disse ville du helst hrt takketalen til..? Haha :-)

 


(Bilder hentet fra Instagram)

 

Jeg vet det er spesielt ikke vre opptatt av seier, og jeg mener ikke vre utakknemlig p noe vis - men det er n engang snn jeg er. Jeg sier ikke at jeg ikke har lyst til vinne, jeg er bare litt livredd. Peter mener jeg m vre gren i huet, og det kan godt vre ;-)

Uansett hvordan det gr er jeg bare ufattelig stolt av en pallplassering som rets Stjerneskudd og gleder meg skikkelig til dra p fest med Peter!

Bare en liten ting til slutt: I "Folkets Favoritt" er det stemmene som avgjr, s stem p Pappahjerte her

 

/ Heia den som vinner :-)

* Flg Konatil p Facebook *

Nr stvsugeren eksploderer p en torsdag

Man trenger tydeligvis ikke mer enn noen stvdotter og en stvsuger for lage litt action p en helt vanlig torsdag.. ;-)

I dag skulle jeg nemlig bare kjapt stvsuge gulvet i 2.etasje, jeg hadde til og med fylt vaskebtta for dra over med gulvmoppen etterp.

Nr jeg gjr rent, pleier jeg forresten bestandig f en melding av svogeren min, for han merker alltid nr jeg gjr husarbeid. Peter har nemlig laget en spilleliste p Spotify som lillesster og svoger og jeg flger - der vi alle kan legge til nye sanger vi liker. Jeg hrer som oftest bare p Spotify nr jeg lager mat eller gjr husarbeid, men da oppdager jeg til gjengjeld alltid en hel drss med nye sanger som jeg legger til p lista.

I dag tenkte jeg til og med vre fre var, s jeg sendte en advarsel til svogeren min med bilde av stvsugeren og vaskebtta ;-)

 

 

Men.. Knappe to minutter ut i dagens kt, skrudde stvsugeren seg plutselig av. Jeg hadde et headset p hodet, og musikken var spass hy at jeg ikke hrte noe som helst annet - men antok med en gang at det var Peter som hadde nappet ledningen ut av stpselet i veggen.

Men da jeg snudde meg rundt, kjente jeg en helt forferdelig lukt - og oppdaget at det kom svart ryk ut av stvsugeren! Jeg slapp hndtaket i bakken og lp bort til veggen for dra ut stikkontakten - fr jeg hylte p Peter..

 


R.I.P gode venn <3

 

Herreminhatt. Jeg har ikke peiling p hva som skjedde, men den stanken levnet i alle fall liten tvil om at det var over og ut. Bokstavelig talt.

Den gode, gamle stvsugeren min! Spass glad var jeg i den, at jeg satte den p "lista" da eksen min og jeg flyttet fra hverandre i 2010. Eksen min ville ogs ha den, men han endte til slutt opp med sofaen. Og n har den trofaste stvsamleren alts tatt kvelden for godt!

Jeg trodde ikke stvsugere bare eksploderte snn helt uten videre? Peter mener det skyldes at den har vrt for mye i bruk, mens jeg mener den har vrt for lite i bruk ;-)

N starter uansett jakten p en ny og trofast flgesvenn, og det valget fr Peter ta seg av.. For etter et sk p google, inns jeg kjapt at stvsuger-jungelen ikke er egnet for oss med beslutningsvegring. Og jeg trenger virkelig en ny stvsuger fr 2019 :-)

 

/.. Helst fr helgen, faktisk ;-)

Tips fra leserne

Sent i gr kveld skulle jeg finne en lader i en skuff, da jeg plutselig fikk ye p en liten rakker som var med meg overalt i russetida i 2001. Den gangen det var superkult med polyfoniske ringetoner, og vi trengte ikke bekymre oss for knuste mobilskjermer.

Faktisk tror jeg denne lille smekre Nokiaen kunne blitt kastet veggimellom uten at skjermen ville tatt kvelden, men det er i grunnen det eneste jeg savner med den ogs.. ;-)

 


Her snakker vi mye teksting med gutta, og mange raffe ringetoner ;-)

 

Denne gamle telefonen minnet meg p noe jeg helt har glemt skrive om, nemlig et supert tips jeg fikk i sommer fra flere av dere lesere - som jeg blir ndt til dele videre.

For etter at jeg fikk barn har jeg brukt en liten formue p beskyttelsesglass til telefonen. Disse glassene er jo ikke akkurat billige, 250 kroner stykket m man ut med i en "vanlig" butikk, og da sier det seg selv at man ikke kan ha et lager liggende p vent i skuffen..

Men da jeg i sommer la ut en Snap med bilde av nok et nyinnkjpt beskyttelsesglass, rant det inn med meldinger om at jeg mtte begynne bestille billigere varianter p eBay! Jeg er vel en av de f som aldri har kjpt noe der fr, og tenkte at det sikkert var altfor komplisert for meg..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men det viste seg jo vre veldig enkelt! Og etter bare et par uker, l den lille pakken i postkassa. Og hold deg fast: ett beskyttelsesglass kostet i underkant av 10 kroner!

Jeg er for styrke den norske handelen alts, men nr man for 250 kroner fr 25 glass istedenfor ett, s er jo saken biff, enten du er smbarnsmamma som meg, eller bare litt klumsete av natur, snn at mobilen gr i bakken uansett ;-)

Sk p "Screen protector", "protective glass", "protective film" eller lignende og finn glasset som passer til din telefon. Voila! Og vips, s fles det nesten som ha ftt ny telefon nr man endelig blir kvitt den irriterende stripa som har gtt p tvers av skjermen i altfor lang tid ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
God som ny, og klar for sjekke om gubben har blogga ;-)

 

/ Tusen takk til dere som tipset - endelig et lite lager i skuffen!

En gammel bekjent

P samme tidspunkt som julen sparkes inn i boden hvert r, flytter den fargerike Primulaaaaa inn!

Denne blomsten blir jeg alts s glad for f i hus, selv om jeg hvert r svir av altfor lang tid i butikken nr jeg prver bestemme meg for hvilke farger jeg skal g for ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I dag hadde jeg akkurat kjpt fire stykker i forskjellige rosafarger, da jeg snublet over en gammel klassekompis jeg ikke har sett siden barneskolen. Jeg hilste svidt p ham i begravelsen jeg var i rett fr jul, men bortsett fra det har jeg ikke sett ham siden 1996.

stte p gamle kjente er bestandig hyggelig, men det har blitt mer.. Ehm.. Interessant etter at jeg begynte blogge.. For det er selvflgelig helt naturlig at en samtale penser innom hva man driver med til daglig, og det er jo ikke til stikke under en stol at det er rimelig unikt og spesielt ha blogg som jobb.

S nr jeg mter gamle kjente, s skjer enten 1 eller 2:

  1. - "Ja, og du da? Du blogger, var det ikke s? Jeg leser ikke blogger jeg alts, men har jo ftt det med meg."
  2. - "Hva jobber du med, da?"

Den trivelige kompisen i dag var en nr 2. Og da blir det bestandig enda artigere ;-)

- "Du, hva-for-no? Blogger..? Ja, alts.. Hva heter bloggen din, da?"

- "Konatil.."

- "Konatil? Som i kona - til, liksom? Hva i all verden skriver du om der?"

Og det siste der vipper meg bestandig av pinnen, for hva skal jeg egentlig svare..? "Eh jo, alts i starten skrev jeg om alt fra smilefjes til hemoroider, men n er det mer om snne ting som faller meg inn, da.. Litt hverdag og litt kjrsteforhold, noe barn og kanskje litt mat ogs i blant? Ikke s mye hemoroider kanskje, men nja, du vet.."

Eh, nei. Folk vet jo absolutt ikke snt.

- "Okei, men det er jobben din liksom? Akkurat som hun Sophie Elise?"

Og da kan jeg velge svare bare "ja", eller g for den litt mer forklarende varianten om at det er en pitteliten forskjell p Sophie Elise og meg ;-) I dag gikk jeg for den lange varianten, og selv om kompisen ristet uforstende p hodet et par ganger, tror jeg til slutt han forstod litt mer enn hva han visste fra fr.

Vi ble stende prate en stund til, om de trivielle tingene som hvor vi har bosatt oss, hvor mange barn vi har ftt, hvor gamle de er, hvordan rene flyr og hvor rart det er at vi ikke er like unge lenger.

Det var ikke fr helt mot slutten at han spurte om jeg hadde samboer som var herfra. Jeg forklarte at jeg hadde funnet ham i Oslo, men at jeg heldigvis hadde ftt ham med p flyttelasset tilbake til Larvik.

Jeg kjente jeg begynte holde pusten, for jeg forstod hva som kom til komme. Og helt riktig, akkurat i det jeg dro p meg lua og knt skjerfet i halsen:

- "Og han gubben din da, hva driver han med?"

 

/ ;-)

Helt kaputt, men like digg

Er det bare Peter og meg som fikk nyttrssmellen i dag..? Vanligvis kan mandager vre ganske forfriskende hvis man tenker ordentlig godt etter - men i dag har vi vrt helt kaputte. Vi hadde egentlig tenkt til handle, men orket ikke engang skrive handleliste og kom oss ikke av flekken.

Satser p at det bare er litt rusk i startmaskineriet, og at 2017 kan sparke skikkelig i gang fra i morgen tidlig av ;-)

I ettermiddag forsvant i alle fall julen ned i eskene sine for denne gang, og det fles litt stusselig i stua akkurat n. Juletreet spredde s fint lys i hjrnet, det samme med stjernene i vinduene. Og noe av julepynten var det faktisk vemodig pakke bort..

For eksempel den store glassbollen jeg kjpte fr jul, som jeg egentlig hadde planlagt fylle med hvit dekorstein og et par juleting. Men det var jo ikke bare jeg som syns den bollen var litt fin..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Haha, og snn har bollen sett ut hele julen! Legoklossene har skiftet farger og byttet plass flere ganger om dagen, og fremkalt mangt et smil hos alle som har vrt innom p besk ;-)

En ting jeg forresten ikke har skrevet noe om p bloggen, er at da jeg bestemte meg for droppe Snapchat for en stund siden, fant jeg ut at jeg skulle bli flinkere til ta litt finere bilder til bloggen. Jeg er ikke spesielt fotogen av natur, og jeg syns det er forferdelig kleint posere.

Men herregud, jeg blogger, jeg burde kommet meg over den kneika for lengst! S sjekker jeg kamerarullen..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og innser rimelig raskt: Det kommer ikke til bli det sptt bedre i 2017.

 

/ What you see, is what you get :-)

Nytt r i rska

Puh! I kveld hadde jeg planer om ta kvelden tidlig, det ble jo sent i gr - og nr man har ndd en viss alder, trenger man tydeligvis ikke drikke alkohol for fle seg litt i rska dagen derp ;-)

 


Dere som flger meg p Instagram, vet at jeg elsker @trygveskaug ;-)

 

I dag hadde vi planer om forlate svigers midt i beste tupplur-tid cirka klokka 12, og forhpentligvis klinke inn n times soving i baksetet p hjemveien. Men nr man vkner opp frste nyttrsdag til lyden av to fettere og en kusine som tasser rundt nede i stua, er det jo ikke noe alternativ dra hjem rett etter frokost. Og nr tante og onkel i tillegg frister med utflukt til lekeplass og varmende kakao etterp - glemte vi bde tid og sted og koste oss utendrs i sola i flere timer.

Og snn hadde det seg at tuppluren i baksetet ble forskjvet, og isteden ble klinket inn mellom 16.00 og 17.15. Hvis du ikke har barn, s kan jeg fortelle deg at soving s sent p dagen kan forstyrre kveldsleggingen en smule. Det gjorde det - straks er det midnatt, men lillesnuppa sover i alle fall stt n ;-)

Vi hadde en kjempetrivelig feiring i gr, frst og fremst var det 70-rsdagen til svigerfar, men vi husket da p nske hverandre godt nyttr nr rakettene lyste opp himmelen ;-) Jeg mtte kaste inn hndkledet frst av de voksne, og stupte i seng litt fr ett. Og i morges fant jeg ut at de hadde klasket til med Mannequin Challenge mens jeg l og snorket uvitende i 2.etasje.. (Se videoen til svoger'n her - legg merke til lillesnuppas stol i hjrnet mot slutten, hun tok kvelden midt i pakkeleken, haha)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tre fettere som ikke kommer til glemme fyrverkeri med det frste :-)

 

I r som i fjor, syns jeg det er forfriskende starte p et nytt r. En flelse av blanke ark og alt det der, men jeg har aldri vrt noen fan av nyttrsforsetter! Jeg liker heller f i gang det nye ret fr jeg i stedet setter meg noen ml underveis.

Det eneste jeg kjenner litt p akkurat n, er at buksene strammer i overkant mye etter lange uker med julekos.. Derfor kommer jeg til flge tankegangen til Desire "FitFocus" i r ogs: Jeg driter i utfordringer om sukkerstopp, for da vet jeg at jeg kommer til g p en skikkelig smell fr eller siden.

Desire sin teori, er at det er bedre legge til noe, enn trekke fra noe nr det kommer til livstilsendringer. Hvis man heller bestemmer seg for spise mer frukt, eksperimentere mer med alternativer til sukker p kjkkenet, s ligger fokuset et helt annet sted. Man mister ikke energi av tanken p holde seg unna sukker, man fr istedet en positiv energi av legge til noe annet!

Og nr man spiser mer frukt - og lager sukkerfrie alternativer til kveldskosen - s spiser man jo ogs automatisk mindre sukker. Jeg elsker tankegangen, og satser p at det funker like bra i r som i fjor. Frem til desember.. ;-)

 

/ Godt nyttr - og lykke til med pangstart i morgen tidlig!

Flg p Facebook