januar 2017

Livet uten thigh gap

Folkens. Dere begynner å kjenne meg nå. Dere vet at jeg ikke føler meg truffet når det snakkes om at bloggere har et ansvar når de legger ut bilder av silikonpupper og opererte rumper.

For det første har jeg aldri lagt meg under kniven, for det andre har aldri kropp vært noe tema på denne bloggen. Men selv om jeg ikke føler at jeg bidrar til noe perfeksjonsideal eller økt kroppsfokus på bloggen min, så har jeg likevel noe veldig viktig jeg vil si.

 


I bring sexy back

 

Jeg får vondt langt inn i hjerterota når jeg ser videoen til Sophie Elise, der hun åpenhjertig snakker om hvordan hun ble påvirket av media, og sin egen hjerne som fortalte at hun ikke var bra nok. Og at hun istedenfor å ta tak i det egentlige problemet, tok den "enkle" utveien - og satset på at plastiske operasjoner ville hjelpe på selvtilliten. Litt silikon på 18 års dagen, så ville angsten, de psykiske problemene og den dårlige selvtilliten forsvinne.

Men operasjonene hjalp jo ikke en dritt. Problemene er der fortsatt, men jenta fremstår som reflektert og mye mer moden for alderen enn jeg var som 22 åring - og hun har for lengst innsett at tingene hun sliter med sitter på innsiden, og at dette er ting hun må ta tak i selv.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var det også kroppspress. Jeg husker jeg sammenlignet meg med de peneste jentene, og jeg var aldri fornøyd med kroppen min. Men ingen snakket om å få større lepper eller silikon i puppene eller å få utført intimkirurgi.

 


Gutter var det eneste jeg tenkte på på ungdomsskolen. Innser at det var en annen tid.

 

For det å operere seg nedentil er visst den nye greia akkurat nå. 1 av 6 jenter er misfornøyde med hvordan underlivet deres ser ut, og mye tyder på at perfeksjonsidealet har nådd en ny kroppsdel. Det er mulig det er jeg som begynner å bli for gammel til å forstå, men hallo? Hvor i huleste skal dette ende?

Og når det gjelder denne intimkirurgien, så er det selvfølgelig ikke "ondter" det er snakk om. Det er ikke kjønnslepper som er så lange at det oppstår gnagsår og sårhet og skjennanse i hverdagen. Det handler kun om utseendet - ikke helsemessige årsaker. At de indre kjønnsleppene er for lange, at det ikke ser "normalt" ut. Hvordan i all verden ser en normal vagina ut, forresten? Sånne som pornobransjen serverer oss?!

Jeg har tenkt mye på hvor jeg hadde vært i dag, hvis det ikke var for den kjipe fortida mi. Rett før jeg fylte 19 år, ble jeg plutselig alvorlig syk, og dette satte naturligvis en stopper for alle mine planer. Livet mitt ble satt på vent i en veldig lang periode, og da skal jeg love deg at alt, absolutt alt ble satt i perspektiv.

Når det eneste som betyr noe er å få tilbake livet sitt, så tenker man ikke lenger på at magen godt kunne vært litt flatere eller puppene litt større.

Kanskje er det derfor det gjør så vondt å høre om alle bloggerne som forteller at de hver eneste dag får meldinger fra unge jenter helt ned i 10-12-års alderen, som lurer på hvor mye det er normalt å veie. Hvordan man kan få flatere mage. Hvor man kan operere nesa. Hvor mye det koster.

Dette er jenter som leser blogger daglig, ser bilder på Instagram, leser artikler i media. Som tror at det de ser er normalen.

Jeg får så lyst til å rope høyt, for det er jo ikke normalen! Å fikse på utseendet sitt er ikke normalen! Jeg sier ikke at de som har lagt seg under kniven er dårlige mennesker, jeg lurer bare på når det plutselig ikke lenger var bra nok å være som man er?

Etter to graviditeter - hvor den ene endte med keisersnitt og den andre vaginal fødsel, skal jeg love deg at jeg ikke ser ut som en pornostjerne nedentil. Jeg vetta søren hvordan jeg burde sett ut, men hadde jeg tatt en tur til intimkirurgen, ville jeg garantert fått beskjed om at det var litt av hvert å fikse på.

Og det er bare én av tingene. Etter at jeg fikk barn nummer to, har magemusklene mine nektet å trekke seg sammen igjen, hvilket betyr at så fort jeg spiser mat, ser jeg ut som jeg er tre måneder på vei.

Rumpa mi er et kapittel for seg, den forsvant i dagsuget av den siste fødselen, og jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å finne den igjen.

Både den flate rumpa og baksiden av begge lårene er pyntet av en gjeng ivrige cellulitter. For å være ærlig vet jeg ikke når de slo seg ned der, det kan ha vært lenge siden, for de har i alle fall ingen planer om å gå noe sted.

De to slappe puppene som har produsert melk til den store gullmedaljen, er i dag pensjonert, og kan brukes som ørevarmere på en kald vinterdag. Det sier både litt om elastisiteten, men også om hvor begrensede bruksområder de faktisk innehar for tida.

Nesa mi er både skjev og litt klumpete, det ene øyet er mye mindre enn det andre, jeg har skjeve hornhinner og jeg er nærsynt. Tennene mine har hatt fire begynnende hull siden 1998, som jeg hver eneste kveld jobber med å holde i sjakk med tannpuss og tanntråd.

Jeg har ikke thigh gap (måtte google; "dette er en betegnelse på hulrommet som oppstår helt øverst på lårene, når man er så slank at lårene ikke møter hverandre når man står med bena samlet"), og jeg har grevinneheng på begge armene som disser når jeg vifter med flagget på 17.mai. Håret mitt har vært kommunefarget siden barndommen, og har blitt både tørt og livløst med årene.

Men dette er meg.

Og jeg er normal. Helt normal! Og jeg er god nok som jeg er.

Har jeg blitt såpass gammel og trygg på meg selv at det ikke spiller noen rolle lenger? Eller handler det om å lære seg å akseptere det man fikk tildelt fra starten av? At hvis man bare aksepterer at sånn er jeg, dette er meg - så blir man lykkeligere? Hadde jeg flaks som ble syk, og dermed ble tvunget til å tenke over hva som virkelig betyr noe her i livet?

Eller hadde jeg flaks som ble født med en hjerne som aldri har fortalt meg at jeg ikke er bra nok? Bør jeg muligens takke moren min, som bestandig har hatt et avslappet forhold til sin kropp - kanskje det å vokse opp med hennes trygghet har gjort meg til en tryggere person?

For jeg har det bra i min egen kropp. Jeg er 34 år gammel, og er sjeleglad for at ikke hodet mitt fikk anledning til å løpe løpsk da jeg var ung. Jeg er et levende bevis på at selvtillit ikke defineres av utseendet, og jeg vil så gjerne at operasjoner ikke skal bli sett på som den nye løsningen på alle problemer. Og at man heller kan være stolt av den man er, akkurat sånn man er.

Med eller uten thigh gap.

 

/ Ikke prøv å være noen andre - prøv å være deg selv :-)

Kjerring bak rattet

Jeg er ikke sånn innmari god på bil, og helt siden jeg fikk lappen som 18-åring har jeg brukt samme strategi enten batteriet har vært flatt eller viftereima har streiket: Ringe Pappa. Og det har funket bra til nå.

Jeg anser meg selv for å ha rimelig god kontroll i trafikken, med lukeparkering som eneste unntak. Jeg husker faktisk ikke at jeg lærte det på kjøreskolen, hvilket kan bety at kjørelæreren muligens glemte det.. Men jeg har et gavekort på lukeparkering liggende i skuffen som jeg fikk av mamma til jul i 2015. Mamma er nemlig helt utrolig god på lukeparkering, og har lovet å lære meg kunstene sine en dag.

Men så har det seg jo sånn at jeg lenge har drømt om at jeg en gang i tiden kommer til å skaffe meg en konebil med parkeringsassistent. Du vet, sånt ekstrautstyr som gjør at bilen lukeparkerer for deg. Hvor deilig hadde ikke det vært?

 

Smiling woman hugging a black car at new car showroom
Vil du værra med meg hjem.. I natt..

 

Men etter i dag er jeg litt usikker på hva jeg tenker om akkurat det lenger.. For i dag skulle jeg i et møte, og hadde beregnet perfekt med tid, som jeg pleier hver gang ikke Peter "Notorisk forsinket" Kihlman er med. Jeg skulle parkere i et parkeringshus, og pleier bestandig å være litt ekstra på vakt ettersom jeg aldri har bulka bilen før - derfor må det jo skje på et eller annet tidspunkt.

Vi har sensor på bilen både foran og bak, som sier møysommelig fra når man nærmer seg hindere. Problemet er bare at den har (i mine øyne) en ganske stor sikkerhetsmargin, og derfor har jeg lært meg at når jeg skal parkere mot en vegg, så stopper jeg ikke når det piper litt og lyser grønt, heller ikke når det piper litt og lyser gult, men når det piper helt vanvittig og lyser rødt. Da blir det perfekt.

Problemet i dag var at det aldri begynte å pipe. Og da var det ikke sånn at det gikk opp et lite lys for meg, og at jeg for eksempel kom på at bilen hadde gått tre turer fram og tilbake fra Oslo på en uke, og muligens var så skitten at sensorene ikke registrerte en dritt. Neida, jeg satt bare og ventet på at bilen til slutt skulle ta til vettet og begynne å pipe. Så jeg kjørte litt til. Og litt til. Og litt til. Ingen piping. Det kunne jo ikke bety annet enn at det var et godt stykke igjen til veggen, det da?

Nei.

 


Definisjonen på en kjerring bak rattet

 

Akkurat da det sa "doink" tenkte jeg at det var da som pokker'n - hva i all verden var den lyden? Så gikk det plutselig opp for meg at det var min bil som hadde sagt "doink".

Så nå har jeg i alle fall innsett at jeg skal stryke "Konebil med parkeringsassistent" fra ønskelista mi. Tør ikke tenke på hva slags utfall det kunne fått. Jeg skal heller innkassere gavekortet jeg fikk fra Mutter'n og lære meg lukeparkering the hard way.

P.S. Beklager til Peter som måtte finne ut dette ved å lese det på bloggen min. Eh... love ju!

 

/ Bedre med en kjerring bak rattet, enn to på taket

Overnattings-tips

Både Mamma og Svigermor er av den omtenksomme typen, og det syns jeg spesielt blir synlig når de kommer på overnatting. For gjett hva de bestandig har med seg i baksetet i bilen? Sengetøy!

Det høres kanskje litt rart ut å ha med egen dyne og pute, for det har vi jo selvsagt liggende på gjesterommet fra før. Men for en småbarnsmor som har skittentøy opp til ørene og helt sikkert kunne satt på en vaskemaskin hver eneste dag hele uken, så er dette faktisk til stor hjelp!

Det er ikke sånn at jeg blir sur når gjester kommer på besøk uten sengetøy, altså - men det hjelper veldig å slippe å vaske sengetøy som har vært i bruk i toppen to netter. Og for oss som i tillegg har et flittig brukt gjesterom, er det ikke bestandig en mulighet å "la det ligge" til neste gang gjestene dukker opp heller.

 


Tommel opp for mammas dyne :-)

 

Det blir riktignok litt skjevhet i regnskapet siden både Mamma og Svigermor blir oppriktig sure dersom vi tar med sengetøy når vi skal overnatte hos dem - men som Svigermor sier: - "Det blir noe annet for oss, vi er ferdige med stappfulle skittentøyskurver, vi!"

Men håndkle.. Det pakker jeg med ;-)

 

/ Snille mødre - bra for meg, bra for miljøet!

Hva med en grandis, da?

Akkurat nå kunne det like gjerne vært søndag kveld, for denne lørdagen har vært altså sååå lang. Vanligvis pleier lørdagene å fise avgårde, men i dag har det gått ufattelig tregt!

Det kan jo ha noe å gjøre med at stakkars Muttern og Fattern har ligget som to slakt på sofaen siden i morges. Jeg sa ganske tidlig at det var forståelig hvis de ville dra hjem, men de mente at det var det samme hvilken sofa de lå på.. Som takk dyttet jeg i dem hver sin store smoothie fullstappet med grønnkål og ingefær og frossen brokkoli og spinat, og svigermors egenplukkede blåbær fra fryseren. Håper det gjorde susen :-)

Ingen av dem har naturligvis hatt noe matlyst i dag, så da det nærmet seg middagstid sa jeg at jeg kunne stikke en kjapp tur på butikken og kjøpe noe godt. Jeg kunne lage hva som helst. Hva med den supergode ostepaien til Muttern? Den faller jo alltid i smak! Ikke..? Noe annet da? Hva som helst?

Etter fem sekunder pep det fra Fattern borte i kroken: - "Hva med en grandis, da..?"

Og sånn hadde det seg at det ble to pakker med god, gammeldags til middag i dag.

 

 

Heldigvis er de to minste i farta igjen, og i dag har jeg fått servert de lekreste retter fra lekekjøkkenet. Alt var til og med gratis siden det var lørdag! Dessuten har vi vært på en liten tur i skogen uten et eneste hosteanfall, så nå tenker jeg Peter gleder seg til å komme hjem fra Stockholm i morgen :-)

Dagens oppturer:

  • Straks friske barn
  • Peter koser seg på tur
  • Husket å kjøpe hundeposer på butikken, etter å ha brukt lilla bleieposer i tre dager
  • Han nye programlederen på Barne-TV! Er det Anders han heter? Asså.. Wow! (Okei, kan ikke tro at dette ble et eget punkt.. Haha!)

Dagens nedturer:

  • Syke foreldre
  • Har begynt å hoste selv (Men kommer ikke til å bli like syk som de andre, basta)
  • Møtte Mormor på butikken, som syns det er for mye banning på bloggen nå (Unnskyld Mormor, jeg skal skjerpe meg!)

Nå skal jeg inn og sjekke bloggen til gubben for å se hvordan han har hatt det i Sverige i dag - tenk så koselig det er å være på tur med mor og far og de fire barna, akkurat som i gamle dager! Svigerfar jobbet i Stockholm for mange år siden, og har lenge snakket om at han kunne tenke seg å dra tilbake. Derfor fikk han tur i 70 årsgave, og har de siste ukene lagt opp en skikkelig helgerute med spisesteder og museer og annen moro han ville vise flokken sin. Utrolig trivelig!

Helt avslutningsvis må jeg bare beklage at jeg ikke har flere bilder å vise fra denne dagen, enn en pizza. Det er både litt trist og litt beskrivende på samme tid ;-)

 

/ I morgen er en ny dag for nye bilder! Og mindre banning.

Ikke helt som planlagt

Jeg er helt fnisete her jeg sitter, haha - for dette ser ut til å bli en spesiell helg!

Tidligere i dag skrev jeg at Mamma og Pappa skal sove her i helgen, for å hjelpe meg med to små natthostere. Peter skal på skikkelig familietur med foreldrene og tre søsken, og kommer ikke hjem før på søndag.

Men da det ringte på døra kvart på seks i kveld, tok det ikke mange sekundene før jeg innså at det kommer til å bli en.. Interessant helg..

For da ungene åpnet døra og hoppet rundt seg selv av glede, stod Pappa på trappa og smilte tappert. Han så virkelig ikke frisk ut, stakkar. Hakk i hel fulgte Mamma, som serverte en real hostekule før hun i det hele tatt rakk å ta av seg skoene..

- "Har dere blitt dårlige?", spurte jeg bekymret.

- "Ja", mumlet Fatter'n med tett nese, "Vi tok sjansen på å komme likevel. Du trenger hjelp, og siden vi begynte å få vondt i halsen samtidig, to dager etter at vi passet ungene i forrige uke.. Så er det vel ingen tvil om hvor smitten kommer fra.."

Eh.. Så da Peter og jeg fiffet oss på bloggfest i forrige uke, spredde barna våre hosteviruset videre til to snille besteforeldre.

Dette er ståa akkurat nå:

 


Sammen i tykt og tynt <3

 

Endelig ser det ut til at ungene mine begynner å bli klare for hverdag igjen på mandag, men jeg er ganske usikker på de to som ligger i sofaen og hoster og snørrer og nyser om kapp.

Det eneste som kan toppe denne skjebnens ironi, er hvis Mamma og Pappa har dratt med seg et nytt og spennende virus som bryter ut i full blomst hos både ungene og meg mandag morgen.

I såfall tror jeg Peter får booke om flybilletten sin og bli en uke ekstra ;-)

 

/ Det er bare å krysse fingra!

Endelig helg og rent sengetøy

Nå som jeg faktisk har vunnet en pris for denne bloggingen min, har jeg bestemt meg for å poste innlegg litt sjeldnere. Jeg har ikke så mye tid lenger, siden jeg må svare på alle henvendelsene som tikker inn, samtidig som jeg må passe på så jeg ikke faller ned fra den rosa skyen min.

 

 

Haha, neeeida ;-) Denne uka har det derimot gått trått på bloggen fordi det som kjent er sykdom i hus, og det blir ganske synlig når det dukker opp en sykedag på en blogg og man ikke får lagt ut noe innlegg.

Men nå er jeg altså så optimistisk! Jeg har all tro i verden på at helgen kommer til å gjøre susen, sånn at mandagen blir starten på en super uke med friske barn og god stemning. Ta fra meg håpet og jeg er dau :-)

Akkurat nå går vaskemaskinen for full pupp med sengetøy, jeg ser for meg at hosten nå vaskes ut. Hosten, og all nervøsiteten før Vixen. Det skal bli digg å legge seg i kveld!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kan ikke tro at jeg faktisk hadde et arkivbilde av meg selv i senga X-)

 

Det morsomste som har skjedd den siste uka, er at jeg har fått tre forskjellige mailer fra folk som lurer på om jeg kan tenke meg å holde foredrag om blogging. Det er altså så morsomt, med tanke på at jeg har skrevet om sceneskrekk hele den siste måneden. Enten det, eller så har de fått med seg at jeg har sceneskrekk, men tror at den nå er borte siden jeg klarte å gå opp på scenen å ta imot prisen jeg vant..

Men noe annet som er vel så trivelig, er at innboksen min er full av fan-mailer! Hvor kult er ikke det, da! Jeg som liker å skrive fan-mailer til andre, og nå får jeg dem selv. Har høytlesning for Peter, og det blir altså så god stemning i stua. Fan-mailer er sjukt undervurdert, spør du meg.

I dag reiser Peter til Stockholm sammen med moren, faren og tre søsken, og det tror jeg er helt perfekt timing. Jeg har liksom innfunnet meg med at barna blir friske når de blir friske, men Peter er litt mer "nå har de vært syke så lenge at nå får vi bare sende dem i barnehagen." Han trenger virkelig å komme seg litt bort nå, og jeg er såpass bortskjemt at jeg har fått Mamma og Pappa til å sove hos meg i helgen.. Jeg er riktignok 34 år, men man blir vel aldri for gammel for litt hjelp ;-)

 

/ God fredag fra meg :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Hjemmekontor og hostorama

Er det noen småbarnsforeldre som vennligst kan bekrefte at virusene som herjer om dagen er av den seige sorten..? Det skyldes sikkert karma etter en snill høst med lite sykdom, men nå føler vi at det begynner å bli greit!

Vi er nå godt inne i uke tre med syke barn, og selv om det selvfølgelig er verst for de to små som hoster seg grønne - så kikket Peter fortvilet på meg i sta før han hvisket skremt:

- "Herregud Christina.. Tenk om dette sykdomsgreiene her aldri tar slutt!"

Og akkurat det fikk meg til å tenke på da hele familien ble smittet av hånd- fot og munnsykdom rett før jul i fjor, og Peter og jeg ble så dårlige som vi aldri har vært, verken før eller siden. Innimellom må jeg faktisk ta fram dette bildet av Peter, for å minne meg selv på hvor forferdelig dårlig stelt det var en ukes tid, haha:

 

 

Her snakker vi altså om et virus som gir utslett i munnen, og på hender og føtter (og hos enkelte tydeligvis i ansiktet), og som smitter ekstremt lett. Vi fikk det selvfølgelig i hus via barnehagen, og hos oss fikk det full uttelling.

Jeg slapp heldigvis unna utslett i ansiktet, men halsen var altså så vond at jeg levde på lollipop-is i fire dager. Husker jeg holdt på å ringe inn til Norsk Helseinformatikk og be dem endre teksten på nettsidene deres, da jeg oppdaget at de klassifiserte sykdommen med "mildt forløp". For noe tull!

Men aldri så vondt at det ikke er godt for noe; etter den grusomme runda i fjor fikk immunforsvaret vårt seg en skikkelig boost! Vi voksne har vært veldig lite syke det siste året, og det liker jeg å tenke at vi kan takke hånd-, fot- og munnsyken for ;-)

 

 

Da vi var i Oslo fra torsdag til fredag i forrige uke, virket det som om begge barna var på bedringens vei, men i helgen var det som om forkjølelsen blusset opp på ny. Enten det, eller så er det et nytt virus som herjer. Either way: Blæh.

Hver kveld tenker jeg at i morgen kommer en ny dag! Da er vel de de to små klare for barnehagen igjen.. Men så følger en natt med hosting og lite søvn, og vi er alle helt i ørska dagen etter. Og alt snørret.. Det vil jo seriøst ingen ende ta!

Men skulle denne virusrunda medføre et styrket immunforsvar som vi voksne fikk etter hånd-, fot- og munnsyken i fjor, ja så sier vi ikke nei takk til det, altså :-)

 

/ God bedring til alle små og store sjuklinger der ute!

Alt startet på Gran Canaria

Jeg pleier alltid å havne litt i tenkeboksen etter en tid med mange baller i lufta. Du vet, den "hvordan i huttiheita endte jeg opp her"-tenkeboksen.

Hadde noen sagt til meg for bare noen måneder siden at jeg kom til å stå på en scene og ta imot en pris, hadde jeg ledd høyt. Virkelig skrattledd. Og det sykeste av alt er jo at veien fra å bare være meg - til å bli et stjerneskudd på blogghimmelen, ikke er annet enn en hel haug med tilfeldigheter!

Og det sprøeste av alt, er at hele reisen startet på et hotell på Gran Canaria for litt over fire år siden:

 


Peter og Mr. Plutt <3

 

På denne tiden jobbet Peter som tekstforfatter i et reiseselskap, og hadde fått et tilbud på en ferie vi simpelthen ikke kunne takke nei til.

Det var bare det at ingen av oss egentlig var spesielt gira på å reise. Sønnen vår var bare åtte måneder, og vi syns det var slitsomt med både varme og sol. Men etter å ha tenkt oss om ganske lenge, fant vi ut at det ville bli godt for oss alle med en liten ferie.

Og det har vi virkelig ikke angret på siden. Okei, så ble det en ganske kjip ferie hvor vi tilbragte mye tid på hotellrommet, men hadde vi ikke dratt, så vet jeg jaggu ikke om jeg hadde sittet her og blogget akkurat nå.

For hver kveld ble vi nemlig sittende på balkongen, Peter med den svarte notatboka si, der han skrev ned tanker og ideer som poppet opp hos oss begge. Rett før vi reiste hadde han vunnet en skrive-konkurranse, og redaktøren på nettstedet hadde blitt så begeistret for teksten hans at hun ringte Peter for å høre om han ikke kunne tenke seg å skrive mer.

Og vips, så var et lite blogg-frø puttet i jorda.

Da vi returnerte til Norge etter en uke, var den svarte boka fullstappet med potensielle historier - og ikke lenge etter så "Pappahjerte" dagens lys. Jeg stod bak og heiet i kulissene, men hele tiden på én betingelse: At det ikke skulle postes bilder av meg.

Så bestemt var jeg på at jeg ikke ville vise meg på bloggen, at jeg i 2015 brukte i underkant av 1 uke på å bestemme meg for om jeg syns det var greit å legge ut dette bildet:

 

 

Haha! Det har aldri ligget i min natur å like oppmerksomhet. Jeg elsker å snakke med mennesker, bli kjent med nye folk - og jeg hilser gjerne på ukjente jeg møter på gata. Men denne typen oppmerksomhet.. Det er noe helt annet.

De siste dagene har jeg altså tenkt mye på hvor lang tid det har tatt meg å komme dit jeg er i dag. Først stå i kulissene gjennom hele prosessen til Pappahjerte, så mine begynnende gjesteinnlegg, deretter være med på Bloggerne (det tok som dere vet et halvt år i tenkeboksen før jeg takket ja) - og så oppstarten av min egen blogg.

Hvor mange ganger jeg har måttet hoppe ut av min egen komfortsone er vanskelig å si. Men stort sett har det jo gått bra! Kanskje ikke da jeg freaket helt ut og måtte avlyse et radiointervju på P1, men direktesendte ting får være unntaket.

På torsdag klarte jeg til og med å stille til fotografering i presseveggen, som lenge har vært noe av det grusomste jeg kan tenke meg. Eller som Peter så elegant sa da han snakket med en reporter: "Å posere i presseveggen er det verste som kan skje et menneske, kanskje med unntak av å sitte fast på et enormt fjell og måtte drikke sin egen urin"

 


Eh, vi sitter på en rosa sykkel.. (Foto: Christian Zervos)

 

Og den presseveggen.. Det gikk jo bra, det og.

 

/ Tre ganger hurra for tilfeldigheter - og å karre seg ut av komfortsonen! ;-)

Søndag kveld på en liten sky

Tenk at det har vært helg, haha! For en som var overbevist om at hun ikke kom til å overleve torsdagen, føles det som et mirakel at det faktisk kom en fredag og en lørdag, og atpåtil en søndag :-)

Litt som da jeg lå på fødestua og var overbevist om at hele verden hadde stoppet opp fordi jeg lå der og pustet og peste som en hval. Husker faktisk jeg ble mektig irritert da jeg forstod at livet på utsiden av vinduet gikk videre som om ingenting spesielt var i ferd med å skje..

Det har i grunnen vært en helt vanlig helg også, bortsett fra det faktum at Peter og jeg fortsatt svever rundt på hver vår sky, da. Det syns jeg faktisk vi skal fortsette med så lenge vi kan, for det er først nå det begynner å gå opp for oss at det jaggu er en bragd å ha dratt med seg TO priser hjem fra bloggverdenens Oscar-utdeling :-)

 

 

Det er jo ikke til å stikke under en stol at vi er litt nyforelska igjen også, for vi vant jo ikke bare et par priser - men et helt døgn med barnevakt og hotell og tid for oss selv og en nydelig frokost som ble fortært i fred og ro. Uten vannglass som veltet, knekkebrød som gikk i bakken, leverpostei-fingre, våtservietter eller søskenkrangling.

Også hadde jeg helt glemt hvor moro det er når man har vært på fest sammen og stadig kommer på ting som skjedde i løpet av kvelden.. Som da Peter glemte at han hadde sagt ja til å være med på livesending på Dagsrevyen kl. 21.08 presis - men ble stående utenfor toalettene og prate med Markus Bailey isteden.

Eller da vi hilste på Makeup-Malin og Peter klarte å bable i vei om at han forbandt stemmen hennes med dobesøk, siden frua hans ofte sjekker snappene hennes hver gang hun er på do.. Makeup-Malin så ikke sånn veldig imponert ut.

Og da jeg ble stoppet av en jente som ville takke meg for at jeg hadde delt videoen til Av-og-Til rett før jul, den med den lille jenta som telte alkoholenhetene til faren sin på julaften. Hadde det ikke vært for nervene mine hadde jeg begynt å grine, for hun fortalte at det var hun som var den lille jenta. Det var hennes historie.

Dessuten har jeg sett på bildene at jeg fikk en klem av Ingrid Håvik da jeg tok imot prisen. Vokalisten i Highasakite! Jeg elsker Highasakite! Håper alle dere som rakk å sikre dere en billett til konserten i Spektrum i mars, sender meg noen gode tanker når dere koser dere glugg ;-)

Jeg er selvfølgelig helt utslitt enda, men det har i alle fall gått opp for meg at verden ikke gikk under! Og det jeg gleder meg mest til akkurat nå, er å kunne skrive om andre ting enn nervøsitet i tiden framover ;-)

Også skal jeg prioritere å svare på kommentarer, for dere er jo så himla ålreite som tar dere tid til å legge igjen noen ord! Den søte lillesøsteren min lurte på om jeg også måtte gråte en skvett når jeg leste kommentarfeltet mitt for tida.. Og det kan jeg bekrefte at jeg gjør ♥

 


Når verden ikke går under på en torsdag..

 

/ God søndagskveld fra den lille sky :-)

Fra fosterstilling til takketale

Det var litt av et syn som møtte meg da jeg åpnet Mac'en min i morges. Der poppet nemlig alle de siste fanene opp, som jeg har hatt liggende i nettleseren de siste dagene. Og der var det mye snask, gitt!

Først lå "Frykt for å snakke i forsamlinger", så "Hvordan takle nervøsitet", før "Tips for å overvinne sceneskrekk". Så fulgte diverse sider i google, blant annet hva som er det verste som kan skje når nervøsiteten bikker over, haha..

Jeg vet jeg har gnåla mye om sceneskrekken min de siste ukene, men det har rett og slett ikke vært mulig å komme unna. Frykten har vært så ekte og så forferdelig, at jeg har vært konstant kvalm i flere dager.

Samtidig som jeg var overbevist om at Espen Hilton kom til å stikke av med seieren, så var det jo ikke til å komme unna at det var en ørliten mulighet for at det faktisk kunne bli meg. Og det føltes virkelig ikke bra.

På torsdag gikk jeg inn i overlevelsesmodus da Peter og jeg satte oss i bilen i retning Oslo. Dagen hadde startet så altfor tidlig, etter en veldig urolig natt. Planen var derfor at jeg skulle sove en times tid når vi ankom hotellrommet på ettermiddagen, før vi skulle på preparty for finalistene som startet klokka 18.

Så hadde vi altså glemt å ta hensyn til Oslos rush-trafikk. Da jeg endelig fikk slengt meg ned på hotellsenga var det bare én time igjen til vorspillet startet, og ikke bare begynte det å bli knapt med sovetid, nervene var i ferd med å tappe meg for alt av krefter. Jeg var helt pære gåen, men adrenalinet gjorde at jeg aldri i verden hadde klart å sovne, om jeg så hadde prøvd.

Så jeg klappet sammen. Jeg var utslitt, kald, trøtt, lei meg, oppgitt, uttafor, nervøs, på grensa til panisk. Jeg begynte å grine, og sa til Peter at dette ikke kom til å gå. Jeg hadde så sinnssykt lyst til å sparke de forbanna nervene en viss plass, men jeg visste virkelig ikke hvordan jeg skulle få det til. Derfor bestemte jeg meg for at jeg heller fikk droppe hele dritten. Det er en grense for hvor langt man kan pushe seg selv, og jeg hadde nådd min.

Så da begynte vi å krangle. Peter fikk vel også noia, men på en annen måte enn meg. Det eneste jeg ønsket var at han skulle leggge seg ned ved siden av meg, si at han forstod meg og kanskje foreslå at jeg bare kunne legge meg for kvelden mens han dro på Vixen alene.

Men det skjedde jo ikke. Peter hadde nemlig lest et sitat fra en psykolog, om at: "Den som har sceneskrekk, skal ikke til legen, men på scenen". Jeg prøvde å argumentere mot, ved å si at ting hadde vært annerledes hvis jeg bare ikke hadde vært så trøtt, så sliten. Jeg hadde bestemt meg, og det var ingenting han kunne si for å få meg til å endre mening.

På et tidspunkt husker jeg han begynte å le, og det var da han spurte meg om det ikke kom til å være litt flaut å sitte på hotellrommet hvis jeg mot formodning kom til å vinne. Jeg svarte at "det ville faktisk bare være bra, for da kunne jeg gi alle med sceneskrekk et ansikt".. Haha :-)

Plutselig gikk Peter og la seg på senga. Han kom ikke til å dra hvis ikke jeg ble med. Jeg så at han ikke tullet, så da hikstet jeg enda mer. Men mannen lot seg ikke rokke.

Klokka var 18.15, prepartyet var godt i gang - og der lå Pappahjerte og Konatil under hver sin dyne mens minuttene sneglet seg avgårde. Det var Peter som til slutt brøt tausheten:

- "Ja, folkens.. Som dere ser så er ikke jeg Konatil.. Jeg er bare han bedritne typen til Konatil.. Jeg visste tydeligvis ikke hva sceneskrekk var før jeg møtte Christina. Vinneren av "Årets Sceneskrekk" skulle egentlig ligget under dyna på hotellrommet nå, men hun sitter rett der nede. Den eneste muligheten for å få henne med hit i kveld, var nemlig at jeg måtte gå opp og hente prisen for henne hvis hun vant. Så tusen tusen takk! Jeg vet at hun sannsynligvis ville takket meg, så takk til meg"

Innen han var ferdig, lo jeg så jeg hikstet. Peter fortsatte:

- "Herregud, jenta mi. Jeg henter prisen for deg om du vinner! Det går så bra! Nå drar vi på fest og koser oss, okei? Få på deg kjolen! Vi har dårlig tid!"

Jeg lå helt stille mens jeg tenkte så det knaket. Bare tanken på at Peter kunne hente prisen hvis jeg vant, gjorde at den iskalde kloen rundt hjertet begynte å slippe taket. Var det bedre å ta en liten tur, prøve å kose seg og dra hjem rett etter prisutdelingen? Hadde jeg krefter nok? Hvor hard kom smellen til å bli etterpå? Ville det være verdt det?

Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Men plutselig spratt jeg opp av senga, kastet meg i dusjen, hoppet inn i kjolen og dro på meg skoa. Jeg lakket neglene i turbofart (ett midt-på-treet dekkende strøk) mens jeg tenkte: "Fy fasan - den som gir seg er jo en dritt! Ta deg sammen nå, jente!"

Vi rakk ikke noe preparty, og det var fullt av folk da vi ankom Grand. På utsiden stod Thomas Hayes og tok selfies med en skokk med jenter, og på innsiden virret Harm og Hegseth mens de prøvde å komme fram til presseveggen. Klemmer og hei og hopp og blitzregn og mikrofoner. Jeg var nok litt rød i øynene fortsatt, men ingen visste at det skyldtes strigråt for tjue minutter siden.

Minuttene føk avsted, og plutselig var det duket for prisutdeling. Jeg følte meg rolig, for jeg hadde bestemt meg for å ikke gå opp på scenen hvis jeg kom til å vinne. Litt flaut, men samtidig forståelig. Herregud, folk er mer redde for å snakke i store forsamlinger enn å dø! Leserne mine ville forstå.

Vi satte oss ned sammen med Kristin "Styleconnection" og samboeren Dennis. Jeg har alltid tenkt at Kristin har stålkontroll på nervene og at hun elsker oppmerksomhet, men plutselig snudde Dennis seg mot oss, og ristet på hodet mens han sa: "Herregud, Kristin er nervøs.."

Peter blunket til meg, før han strøk meg på ryggen. Så begynte jeg å vri tankene mine rundt. Var det kanskje flere i dette rommet som hadde litt noia sånn som meg..? Rommet var dessuten mindre enn jeg hadde fryktet på forhånd. Okei, så var det stappa fullt av folk, men jeg tuller ikke når jeg sier at nervøsiteten var til å ta og føle på.

Og den nervøsiteten tilhørte plutselig ikke lenger meg! For da de første prisene ble delt ut, prøvde jeg å se etter om vinnerne så skjelvne ut. Jeg tror Peter forstod hva jeg drev med, for han lente seg over til meg og hvisket:

- "Ser du? Alle er nervøse! Dessuten er det nok å si takk. Bare takk! Jeg gjør det for deg, altså. Men si fra hvis du tror du klarer det selv. Du hadde klart det, jenta mi."

Så vant Peter "Årets Livsstilsblogg" og jeg ble så sjokkert og glad at jeg glemte tid og sted. Herregud for en følelse! Etter fire år med nominasjoner, så vinner han en kategori hvor han danker ut selveste Fotballfrue, Sophie Elise, Mamma til Michelle og Styleconnection.. Hæ? Jeg er så stolt!

Ikke lenge etter var det pause, og jeg var på vei mot toalettene da en dame huket tak i meg.

- "Hei, jeg må bare høre hvordan det går med nervene dine.. Jeg heter Kristin Grøntoft, og jeg sitter i juryen."

Først ble jeg helt satt ut, for jeg skjønte ikke hvordan hun kjente igjen meg, lille meg, blant alle de kjente fjesene - så begynte jeg å bable om at det var like før jeg måtte kaste inn håndkledet, at det hadde vært noen tøffe uker med mye sykdom hos begge barna, at jeg har vanvittig sceneskrekk og at jeg helst ville ligget under dyna akkurat nå. Ikke det smarteste å si til en som sitter i juryen, men hun smilte medfølende før hun humret:

- "Jeg vet jo det, da. Jeg sitter i juryen.. Jeg har lest bloggen din opp og ned i mente i lang tid nå, så jeg føler jeg kjenner både deg og Peter godt! Beklager at jeg ikke har lov til å si noe, for jeg har forstått at du er virkelig nervøs."

Vi ble avbrutt av noen som huket tak i jurymedlemmet, og plutselig var pausen over og vi fant plassene våre i salen igjen. Fremføringen til Tone Damli husker jeg nesten ikke, for på det tidspunktet hadde jeg bestemt meg. Hvis jeg vant, skulle jeg opp på scenen. Jeg skulle klare det. Faen heller, skulle all denne nervøsiteten ha vært til ingen nytte? Alle dagene jeg hadde ligget og grublet på hvordan jeg skulle klare det? Alle dagene der jeg hadde vært fraværende kjæreste, en fraværende mamma, og det til ingen nytte? Nei, for helvete.

Etter dette husker jeg ingenting. Og jeg kan ikke skylde på alkohol, heller. Jeg vant. Jeg gikk opp på scenen. Jeg taklet den forbanna scenefrykten. Jeg overgikk meg selv, jeg vant så mye mer enn en pris.

 

 

 

 

 

 

Og det rareste er jo at alle sier at jeg ikke virket nervøs i det hele tatt. De skulle bare visst. Fra fosterstilling og krampegråt til Årets Stjerneskudd og takketale..

Nå håper jeg at jeg likevel har klart å gi sceneskrekken et ansikt. Bare på en helt annen måte enn jeg hadde sett for meg :-)

 

/ Takknemlig klem fra utslitt blogger under pleddet i sofaen <3

Årets Stjerneskudd!

Gjett hvem som har måttet klype seg utallige ganger i armen i dag, for å finne ut om gårsdagen bare var en drøm.. Årets Stjerneskudd! Det er fortsatt ikke til å tro - tenk at jeg vant!!

 

 

 

Jeg er så stolt at jeg holder på å kaste opp. Akkurat det kan faktisk skyldes den intense nervøsiteten som har gjort at jeg har vært konstant kvalm i tre dager nå - tror kroppen min går på autopilot fortsatt :-)

Jeg gleder meg til å fortelle alt om kvelden, for det var altså så på hengende håret at jeg droppet hele dritten i går, og ble liggende i fosterstilling på hotellrommet isteden. Nerver er pokker ikke til å spøke med!

Mer om det i kveld, nå skal vi sjekke ut av hotellet og suse hjemover til de to små barna våre :-)

Tusen hjertelig takk til alle som nominerte meg, stemte på meg og hadde trua. Love you, guys!

 

/ Klem fra verdens lykkeligste Konatil :-)

Panikkmodus og svetteringer

Fytti flate. I morra smeller det.. Årets store blogg-event går av stabelen, og som de fleste nå vel har fått med seg, er både Peter og jeg finalister. Vi setter snuta mot hovedstaden i skikkelig småbarnsforeldre-modus, med tidenes oppladning i bagasjen:

To uker med to syke barn, mengder med snørr og en hoste vi aldri har opplevd maken til. Wohoo!

 

 

Nå har nesa mi begynt å knirke litt også, akkompagnert av en umiskjennelig sårhet i halsen. Vanligvis ville jeg avlyst morgendagen for lengst, jeg er supersliten og har mest lyst til å legge meg under dyna - men så mye som jeg har klaget over sceneskrekken min her på bloggen, så kan jeg jo ikke det! Haha, absolutt ingen ville jo trodd meg om jeg sa jeg var for dårlig til å dra ;-)

Det er forresten helt absurd, for samtidig som jeg er helt sikker på at jeg ikke kommer til å stikke av med seieren, så sier alle at jeg må forberede en liten takketale i tilfelle. Og det er jo derfor jeg blir nervøs! Det går ikke an å forberede en takketale samtidig som man vet man ikke vinner!

Jeg har faktisk vært inne på tanken om jeg ikke bare skal sende en liten mail til et av jury-medlemmene for å forklare "situasjonen" - sånn at jeg kanskje kunne fått et lite hint.. Fordi: For første gang på evigheter skal Peter og jeg på vift, vi har fått barnevakt og alt er på stell. Og her sitter jeg og gruer meg. Det hadde vært så fint å vite! Jeg er sikker på at juryen ville forstått.. Men da jeg nevnte det for Peter, sa han i en streng tone: "Det gjør du ikke. Seriøst, Christina."

Men sett bort fra frykten, så er kveldens antrekk i alle fall klart, og jeg innser først nå at jeg har plukket ut en kjole jeg fint kunne hatt på i en begravelse.. Det kan jo ikke være tilfeldig. Det eneste jeg husker fra Vixen i fjor var at det var en overvekt av folk som helst ville skille seg ut i mengden, derfor går jeg for motsatt taktikk. Kanskje slipper jeg unna presseveggen også ;-)

 


Dette bildet fra Vixen i fjor sier det meste, haha.. New dress, same color X-)

 

Jeg kjøpte forresten et par nye pumps rett før jul, sånn at jeg skal få litt lengre bein og ruve littebitt høyere i terrenget. Det var bare det at jeg helt hadde glemt at jeg har kommet i en alder hvor komfort faktisk går foran stil.. Derfor er pumpsene i siste liten byttet ut med noe langt mer behagelig, for hvis jeg først skal på fest og være dødsnervøs, skal jeg i alle fall ikke ha på høye hæler! Skjønner ikke hva jeg tenkte på.

Det hjalp faktisk litt på noiaen min da jeg leste en undersøkelse som viste at folk er mer redd for å snakke i store forsamlinger enn å . Haha, huff, det er jo helt tragisk! Men det betyr jo bare at mange må ha det akkurat som meg.

"Årets Sceneskrekk" kupper jeg uansett i morgen, enten jeg må opp på scenen eller ei :-)

 

/ Enten går det bra, eller så går det over!

Når eksen ringer på døra

Det var kveld, vi hadde nettopp spist kveldsmat, og jeg var på badet i 2. etasje med eldstemann. Han stod i dusjen med øynene lukket og med et fornøyd smil om munnen, mens han nøt hver eneste varme vanndråpe til fulle.

Lillesnuppa var allerede i seng, og Peter satt nede på kjøkkenet. Plutselig hørte jeg at det ringte på døra, og Teo satte i å bjeffe som vanlig. Han begynner kanskje å bli gammel, men rollen som trofast vaktsjef er fremdeles en viktig del av hverdagen ;-)

Det var såpass mye støy på badet, at jeg ikke hørte noe som helst nedenfra - men fordi Teo hadde sluttet å bjeffe, forstod jeg at Peter måtte ha åpnet døra.

Minuttene gikk, og jeg begynte å bli nysgjerrig på hvem som hadde stukket innom. Det er sjeldent folk kommer uanmeldt i disse dager, dessuten var det litt i seneste laget til at det kunne være et nabobarn som kom for å leke.

Jeg åpnet baderomsdøra, og skulle akkurat til å rope på Peter da jeg hørte en kjent stemme. En veldig kjent stemme. En stemme jeg ikke hadde hørt på veldig lang tid..

Eh.. Eksen min..?

 

 

Jeg holdt pusten mens jeg lyttet, overbevist om at jeg måtte ha hørt feil. Men nei, nedenfra hørte jeg klart og tydelig at Peter stod i døråpningen og snakket med min eks-kjæreste. Ikke bare min eks-kjæreste heller forresten, vi hadde vært samboere i mange år.

Hva i all verden gjorde han her..? Vi skiltes riktignok som gode venner da det ble slutt, men etter hvert som vi begge etablerte oss på nytt, har vi naturlig nok hatt minimalt med kontakt.

Jeg røsket mobilen opp av lomma for å sjekke om han kanskje hadde prøvd å ringe meg, eller sendt en melding før han dukket opp på døra. Men nei, ingenting.

Jeg holdt et øye med dusjen, mens tankene raste i hodet mitt. Hva i alle dager skulle jeg gjøre? Late som ingenting og la Peter ordne opp i hva enn det måtte være? Få sønnen min ut av dusjen, traske ned trappa, hilse på gjesten og si: - "Næmmen, er'e deg da? Ute og går?"

Mens jeg stod der og holdt pusten, la jeg plutselig merke til den åpenbare gode stemningen i etasjen under meg. Rimelig absurd og ganske uvirkelig, men det hørtes rett og slett ut som om det var to kompiser som slo av en prat, der latteren satt løst.

Plutselig ropte den lille i dusjen at han var ferdig, og jeg hoppet inn på badet og lukket døren kjapt etter meg. Men bare et par sekunder etter, åpnet døren seg igjen, og Peter kom inn mens han sa:

- "Gå ned, du! Jeg tar over her, du har besøk."

Jeg satte øynene i Peter mens jeg hvisket:

- "H v a  v i l  h a n ?!"

Men Peter ristet bare spørrende på hodet til svar, så til tross for antydning til noia, kremtet jeg, rettet på joggebuksa (!) og nikket til Peter. Så gikk jeg ned.

Ute på trappa satt eksen min på huk mens han klappet Teo. Da han hørte meg, snudde han seg rundt og smilte, før han sa:

- "Hei! Ikke meningen å avbryte midt i kveldsrutinene deres altså.. Men jeg skulle innom en kompis rett borti gata her, og fant ut at jeg kunne stikke bortom med denne posen med gamle papirer i samme slengen. Det er ditt alt sammen. Skulle levert det for lengst, men du vet.. Tida flyr."

Det eneste jeg klarte å tenke var: For en utrolig trivelig ting å gjøre, å komme uanmeldt sånn helt uten videre - bare for å levere noen gamle papirer han godt kunne dumpet i søpla for lengst.. Å ringe på døra en kveld midt i uka, uten å vite hvem som kom til å åpne. Kanskje var det eksen, kanskje var det den nye samboeren til eksen. Og alt det, bare for å levere noen gamle papirer han ikke hadde hatt samvittighet til å kaste?

Vi snakket sammen en liten stund, før jeg takket for at han hadde tatt vare på posen for meg, og at han atpåtil bød på hjemlevering. Da jeg lukket døra bak meg, var jeg fortsatt litt satt ut av hele den merkelige situasjonen - men mest av alt veldig spent på hva Peter kom til å si. Det er tross alt ikke hver dag eksen til dama di ringer på døra..

Ville han bli sur? Ville stemningen bli anspent? Ville han mistenke at jeg hadde hatt kontakt med eksen bak hans rygg?

Mer rakk jeg ikke tenke før Peter kom ned trappa. Jeg holdt pusten på nytt, spent på hva som ville komme - men da jeg snudde meg rundt møtte jeg verdens største smil:

- "Fy flate, han var trivelig! Hvorfor i all verden gjorde du det slutt med ham?"

 

/ Hurra for snille ekser - og snille kjærester :-)

Ringe? Ikke ringe? Ringe?

Hele denne uka har 2-åringen vært syk, og det er så mye rart som fyker gjennom hodet når man plutselig sitter der med en febersyk unge på fanget. Da innser man at livet er ganske så bra så lenge barna er friske - og du tar deg selv i å ønske at det heller var deg selv som var syk.

.. Akkurat det er noe jeg sjeldent tenkte før jeg ble mor ;-)

 

Photo of a sick teddy bear with a blue bandage in bed

 

Men noe av det mest utfordrende er at man plutselig må bli ekspert på å lytte til magefølelsen. For det kan da umulig bare være meg som er usikker på når man egentlig bør ringe legen?

Er det bare når allmenntilstanden til de små er skikkelig dårlig? Eller er det først når de ikke har spist på mange dager? Eller når de ikke får i seg væske? Når feberen har vært høy litt for lenge? Når hosten ikke gir seg? Når du mistenker både øreverk og fandens oldemor?

Magefølelsen min har det i alle fall med å svikte i mange ledd når det kommer sykdom i hus. Og det er i grunnen litt rart, for jeg er oppvokst i et hjem med veldig høy terskel for å ringe legen. Denne tankegangen er noe jeg naturligvis fikk inn med morsmelka - og som jeg fortsatte å praktisere i mitt eget liv da jeg flyttet hjemmefra.

Og det gikk helt supert.. Helt fram til jeg fikk egne barn ;-)

Det må ha vært det plutselige store ansvaret som fikk hele systemet mitt til å svikte. Hadde jeg bare visst at det ikke er noe farlig, og at det kommer til å gå over av seg selv i løpet av noen dager - så hadde jeg jo ikke trengt å bekymre meg. Men denne uka har jeg altså grublet meg grønn, og prøvd å analysere den stygge hosten og feberen som nekter å slippe taket på fjerde dagen.

Samtidig føles det jo unødvendig å løpe dørene ned hos legen dersom det "bare" er et virus som kroppen må kvitte seg med på egen hånd uansett. Som det jo som oftest er.


"Fant en barnehage å boltre meg i, jeg da.. Jackpot!"

 

Moren min har for eksempel aldri vært redd for litt feber, og utsatte alltid i det lengste å gi febernedsettende da søsteren min og jeg var små. Hun forholdt seg alltid rolig, men så hadde hun heller ikke google tilgjengelig - og jeg innbiller meg at jeg også ville vært litt roligere dersom det var jeg som var mamma på 80- og 90-tallet ;-)

Jeg klarte faktisk å holde meg unna google denne uka, men onsdag kveld fikk jeg høre at to andre på den samme avdelingen i barnehagen til lillesnupp hadde havnet på legevakta på grunn av pusteproblemer.

Så da begynte jeg å gruble enda mer. Kanskje det hadde vært greit å få tatt en CRP hos legen? Og kanskje en lytting på lungene? Det kunne jo hende det var snakk om en hissig bakterie-infeksjon og at antibiotika var nødvendig..?

Torsdag morgen klarte jeg ikke mer. Jeg ringte legen. Det eneste fine med å ha syke barn, er at de trumfer det meste - så vi fikk time med en gang. Og da jeg satt der på legens kontor en liten stund etterpå, med den slappe jenta mi på fanget, og hørte legen konkludere med at det var et virus som bare måtte gå over av seg selv, tenkte jeg at det var bra jeg tok turen likevel.

Lillesnuppa ble ikke noe friskere av å dra til legen, men moren hennes ble mye, mye roligere. Og det er tross alt ganske viktig det og ;-)

 

/ God søndag!

Skuffen med det rare i

Barna mine elsker å dra på besøk til Mormor og Bestefar. Jeg liker selvfølgelig tanken på at det først og fremst er fordi de er veldig glade for å se igjen besteforeldrene sine, men jeg husker jo fra min egen barndom at det var noe som kanskje var vel så viktig: Godteriskuffen.

Si hva du vil om veloppdragne barn, men godteri trumfer faktisk det meste. Og når skuffen dessuten inneholder noe nytt og spennende hver eneste gang, så syns jeg faktisk besteforeldrene kan takke seg sjæl ;-)

Men i dag skjedde noe veldig uventet..

 


"Naaaam.. En sjokoladenisse som har overlevd julen! I take that!"

 

For vi hadde akkurat spist et herlig sushimåltid, da barna endelig fikk klarsignal om at det var fritt fram for å sjekke den spennende skuffen. Ikke lenge etter fulgte små gledeshyl og knitring i papir og lyden av møysommelig fordeling i to skåler.

Da alt var ferdig porsjonert, og de to små var på vei for å innta hjørnet i sofaen, streifet de forbi meg med fornøyde smil, bærende på hver sin skål. Og det var da jeg oppdaget det..

 

 

- "Eh, mutter'n?", spurte jeg en smule sjokkert, "Hva slags godteri er det egentlig du har kjøpt.?"

- "Hmm?", svarte hun fra kjøkkenet, opptatt med å koke kaffe, "Det er en sånn appelsinsjokolade, tror jeg?"

 


Appelsinsjokolade, anyone..? X-)

 

- "Eh, nei Mamma, dette ligner definitivt på noe helt annet enn sjokolade.."

- "Hæ?", svarte mutter'n, "Nei jo, det er sånn appelsinsjokolade som skal kastes i bakken vet du. Så deler den seg i biter."

Jeg tok opp en rød "gele-ting" fra 4-åringens skål, og holdt den opp.

Muttern så lettere forvirret ut før hun plutselig brast ut i latter: - "Å h e r r e g u d! Det hadde jeg helt glemt! Jeg vant noe godteri i pakke-leken på julebordet med jentene for en uke siden.. Det var der jeg la den esken, ja!"

 

 

/ Neida, så.. Nice one, Mormor :-D

Om å utnytte stønnane

Jeg er skikkelig svak for gode tekster. Særlig sånne som kommer litt overraskende på. For én ting er å bli oppslukt av en god bok, noe helt annet er når man plutselig ramler over et godt skrevet portrettintervju i en avis, for eksempel.

Hvis jeg liker det jeg leser ordentlig godt, hender det at jeg blir så gira at jeg må sende journalisten en mail. Bare for å si fra at jeg syns det var bra ;-) Jeg føler meg litt som en skrotnisse, for det er sjeldent jeg får noe svar, men det spiller ingen rolle.

De siste dagene har jeg tilbragt på sofaen med en febersyk 2-åring, og i går lå hun og småsov på armen min, mens jeg scrollet forbi en tekst på Facebook. Den var skrevet av en mann jeg ikke kjenner, men et eller annet gjorde at jeg scrollet tilbake og begynte å lese ordene hans.

Også fikk jeg et sånt øyeblikk igjen. Du vet, når man forventer å lese noe fjås, også viser det seg å være en tekst så ekte, så full av kjærlighet både i og mellom linjene, fullstappet med galgenhumor og følelser. Og en god dose herlig Larvik'sk på toppen av alt.

Jeg vet ikke om det var fordi jeg trengte å bli ristet ut av min lille sykdomsboble, der alt som har betydd noe de siste dagene har vært om ikke feberen snart gir seg - eller om jeg bare trengte å få en påminner om at "det ikke spiller noen rolle hvordan man har det, men hvordan man tar det."

Jeg ble i alle fall så gira at jeg skrev en melding til mannen bak ordene, og spurte i samme slengen om jeg kunne dele teksten hans i bloggformat. Han svarte at det var helt i orden. Jeg sa forresten at han fikk begynne å blogge også, men er litt usikker på om han tok meg seriøst på akkurat det ;-)

Så da deler jeg. Tusen takk, Morten - ordet er ditt.

--------------------------------------------------

 

#tb
I dag er det 20 år siden det banket på døra til naturfagrommet i 5.etg på gamle Thor Heyerdahl Videregående skole. Kontordama tittet på lappen sin, og sa navnet mitt. Jeg så meg nølende rundt, vel vitende om at det kun var meg i dette klasserommet som het Morten.

Vi tok trappene ned i 3.etg og inn på lærerværelset, hvor røret lå ved siden av telefonen. Jeg løftet det bekymringsløst opp og hørte Mamma kremte, som om hun ikke hadde snakket på en stund. Stemmen var rolig og behersket. "Vi må på sykehuset, du har fått kreft".

Som siste kapittel i en Harry Hole-bok, når du får vite at alle dine teorier og spekulasjoner var feil, men svarene allikevel er innlysende når du får dem. Alle mystiske kuler på halsen og den uforklarlige feberen var altså lymfekreft?

Fra å være en lat, unnasluntrende slabbedask som sovnet etter skolen hver dag, ble jeg plutselig en livsglad dødssyk pasient med galgenhumor, selvtillit og viljestyrke. Det er så deilig å ha en unnskyldning, særlig når den kombineres med en sjokkerende nyhet som trumfer alt. Jeg tok trappene i to og to trinn. Måtte jo opp og hente sekken min.

På toppen ble jeg plutselig svimmel, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å åpne døra. Jeg satte meg på benkene under knaggrekka. En tåre trillet sakte ned til hakespissen før den slapp taket og traff det nybona banebelegget av spraglete vinyl. Synet av dråpen fikk meg til å ta meg sammen. Gikk målbevisst bort til døra og lukket opp.

Femtiseks øyne lyste mot meg, ikke fordi jeg var dum eller spesielt deilig, men rett og slett fordi man alltid ser mot døra når den åpner seg midt i timen. Jeg snudde og lot døra stå på gløtt. Vikarlæreren kom ut. Jeg ba henne bare hente Jens Laurits, og at han kunne ta med sekken min.

Mona (kjæresten, red.anm.;-) hadde idrett, kultur og samfunn og var glad for å slippe resten av timen, hun fikk ikke 6 uansett. Fraværsgrensa var heldigvis ikke funnet opp, for kreftsyk kjæreste kvalifiserer sikkert ikke til gyldig fravær. Arkitekten bak Reform '94 var vel ikke like kreativ som Torbjørn Røe Isaksen, eller så dreiv ikke ungdommen og droppa ut av skolen, for å livnære seg som NAV'ere for 20 år siden.

På sykehuset ventet Dr. Müller. Mamma kjente ham fra før, både fra jobben sin, hvor hun hjalp trygdede hypokondere tilbake til arbeidslivet, og fra sin egen kamp mot en overivrig føflekk. Den tyske aksenten bablet i vei om gode prognoser og et knalltøft behandlingsopplegg. Så var det bare å dra hjem og sluntre unna noen dager, men først ville jeg innom skolen og si ifra om at jeg ikke var død riktig enda.

 

#denfølelsen
Det var en deilig og befriende følelse å ha en diagnose. En gyldig grunn for å slippe skolen, lekser og eksamen. Til og med førstegangstjeneste skulle det vise seg at lymfekreft trumfer. Men trumfkortet hadde sin pris, da, hvis man legger vondvilja til. Det var visst grenser for hvor mye fravær man kunne ha på 90-tallet også.

Dessuten dukket det stadig opp noe som både var kjipere enn både lekser og eksamen. Spinalpunksjon for eksempel, når Dr. Lothe ba meg ligge som et foster mens han gjorde klar en 12cm lang sprøytespiss. Den skulle inn mellom ryggvirvlene og erstatte spinalvæske med motgift. Han bommet hver gang. Eller kanskje han traff, bare for å sjekke refleksen. Nervebunten som vanligvis sender mer eller mindre bevisste impulser fra hodet til kne og tå skal åpenbart ikke stikkes i med nål. Beina sprella som en makrell, etterfulgt av et hekseskudd som kasta Magica fra Tryll, til Bloksberg og tilbake.

Beinmargsbiopsi var ikke så mye bedre. Nåla var ikke så lang, men den var tjukk. Mer som et rør. Og inni det røret skulle det suges ut en sylinderformet bit av beinmargen når, eller hvis biopsien var vellykket. Jeg husker ikke hvordan han fikk røret inn, men følelsen av at innmaten i hoftekammen suges ut av deg er rett og slett guffen. Gammel'n sto bak meg og dro. Han pustet tungt gjennom nesa og ba den lett overvektige sykepleieren holde meg fast, så hun la seg like godt over meg. Det hjalp ikke stort, så han gikk. Etter en stund kom han tilbake fra byggteknisk i U3 med en rusten rørtang. Jeg liker å tro at han satte beinet mot ræva mi og dro det han kunne, men det var nok ikke så dramatisk. Han fikk lirka løs røret og virket ganske fornøyd med oppfinnsomheten.

Det er heller ikke moro å blø neseblod når kroppen er tom for blodplater, så hulrommet mellom nese og svelg langsomt fylles av en geléaktig torskelever. Det hulrommet er mye større enn man tror. Når jeg gapte høyt og så meg i speilet, kunne jeg se en streng med levret blod som hang fra ned i halsen bak drøvelen. Den ville verken opp eller ned, og å snyte seg med en torskelever i nesa, gjør man bare én gang.

Man savner ikke munnsoppkur heller. Gul gugge som gir brekninger på tom mage. Intens kløe og svie som åpenbart ikke kommer av solbrenthet, siden sola aldri skinner der. Blödande hemorooooids, som den kvinnelige turnuslegen kalte det, etter å ha tatt en titt. Den første dosen med rødfarget Metotrexat - the hair killer. Å oppdage at urinblæra har større kapasitet enn den øverste streken på tisseflaska. Den uendelige ventetiden mellom blodprøve og legevisitt på hjemreisedagen, og frykten for å måtte tilbringe nok et døgn blant likbleike folk, som dasser rundt i blå kjortel og adidasbukse, mens vi triller på vår trofaste følgesvenn - et stativ på hjul med blod-, gift- og saltvannsposer, lenket til skrotten med gummislanger.

 

#goals
Jeg fikk ikke tatt alle russeknutene, så jeg måtte gå hele forbanna året på nytt. Jeg la aldri skylda på fraværsgrensa. Noen ville vel si det var et bortkastet år. Men det var det ikke. Det finnes så mange gode øyeblikk. Som hver morgen når den kullsvarte vaskemannen (les: renholder med minoritetsbakgrunn) i kritthvite klær kom inn og sa "Halloys boys boys" til Tore Bannemann og meg. LOL. Vi lo med ham, ikke av ham.

Tore var ett år yngre enn meg. Vi hadde like mye kreft, type lymfe og like dårlig humor, type galgen. Bortsett fra kreft, humor og et dobbeltrom på B2, hadde vi ingen ting til felles. Han bannet to ganger i hver setning, var fra Østfold og fikk en splitter ny Golf av tanta si, to uker før han døde. Jeg misunte ham den Golfen. Kadett'n som jeg hadde overtatt etter Bestefar hadde verken blått glass i baklyktene eller GTI, men nyinstallerte høyttalere og 1,2DL på svingete veier kan også gi the king of the road-feeling.

Tåka lå lavt over bånntæla åkere langs Helgeroaveien. I enden lå Saltstein, the secret surfspot. Pink Floyd snurret i Discman, som var koblet til stereo'n via en spesialkassett med minijack og kabel. Hårene hadde reist seg, hvis jeg hadde hatt noen. Den silkemyke bassen fra The dark side of the moon fikk duggperlene til å danse på panseret, mens bølgene brøyt i slow motion mot soloppgangen. Takknemlighetstårer triller fort på hårløse kinn.

En morgen våknet jeg langsomt og skimtet to smilende øyne. Fyldige vipper og øyebryn som hashtagges med goals på Insta. Hun skulle bare bytte plaster der cellegiftslangen gikk rett inn i hjertet, i god tid før morgenskiftet skulle overta. Hun fylte 30 den dagen. Jeg så henne aldri uten munnbind.

 

 

#respekt
Jeg er selvopptatt, egoistisk og lat. Akkurat som ungdommen nå til dags. Jeg har et behov for å bli sett. For den jeg er, og det jeg gjør. I 1997 hadde vi ikke Facebook eller Instagram. Ikke en gang mobil, bortsett fra Simen, da, som hadde Ericcson 388. Nyheten om at en på skolen hadde kreft spredte seg som nakenbilder på Snap. Ikke like langt, kanskje, men like kjapt. Jeg fikk mye oppmerksomhet. Alltid noen som spurte hvordan jeg hadde det.

Og de skulle alltid hilse fra noen. Alle skulle hilse. Hilse fra den ene og hilse fra den andre. Jeg fikk håndskrevne kort med lykkeønskning og varme tanker fra folk jeg knapt kunne navnet på. Nesten som å få likes fra facebook-personer du kanskje kjenner, men som du ikke sender venneforespørsel til, fordi du husker dem som litt kulere enn deg selv fra barndommen. De kortene ga meg en enorm, men kortvarig selvtillit. Livsgleden og viljestyrken fikk jeg av familie og nære venner. Av dem som ikke spør meg hvordan jeg har det, fordi de vet.

Mona kjørte tur-retur Radiumhospitalet nesten hver dag, av og til med Jon i passasjersetet, men mest alene. Vi hadde vært kjærester i mindre enn ett år. Hun var russ'97, men valgte heller å kjøre Renault Laguna til Oslo enn å rulle med russen. Hun var 18 år, blond og slank (som hun fremdeles er! Det vil si; 29, blond og slank), men valgte heller å sitte på sengekanten og se på et oppblåst kortison-tryne uten øyebryn, enn å hooke på Café Hansen. Hun var i skyggen av den kreftsyke kjæresten, og valgte å bli der. Det var ingen selvfølge. Alle spurte deg, hele tiden, uansett: "hvordan er det med Morten?" Jeg vet at du hatet det spørsmålet.

 

 

#minner
Jeg må konsentrere meg for å huske detaljene, og spesielt all dritten. Det er glemt, fortrengt og det er ikke ekkelt lenger. Det er bare fakta som jeg kan hente frem hvis noen klager over sin syke mor. Jeg snakker ikke så ofte om de uhyggelige tingene, dessuten trumfer jeg de fleste syke-mor-historier uansett.
Den overivrige føflekken hennes ble operert bort, men kom stadig tilbake. Som å drepe en kakerlakk og så kommer hele slekta for å ta hevn. Til slutt var kroppen full av kakerlakker på utsiden og innsiden.

Hun tapte sin siste kamp for 8 år og 364 dager siden. Hun lærte seg å leve med usikkerhet og uforutsigbarhet, og å ta én kamp av gangen. "Det spiller ingen rolle hvordan man har det, men hvordan man tar det", sa hun. Høres ut som en klisje, og det er det sikkert, akkurat som når Høgmo ljuger og sier at nå skal vi nullstille oss før neste kamp.

Det handler om så mye mer enn å ta én kamp av gangen. Det handler om å glede seg over de små ubetydelige hverdagsgledene. For mamma var det å sovne på sofa'n midt i Tippekampen, eller sitte på huska på Bjøbesoka (hytta) mens hun røkte en av sine 20 Pall Mall Mild. Den største gleden var å ta med barnebarnet i matbutikken og kjøpe alt han pekte på.

"Det gjelder å utnytte stønnane" (Larviksk for stundene) sa hun alltid. Og det har jeg lært meg, selv om jeg verken røyker eller har råd til å la ungene fylle handlekurven med Barbie-blader som ingen leser, tullegodteri som ingen spiser eller McRæl, som er en fellesbetegnelse for alle ubrukelige med-på-kjøpet-leker som fyller bunnen av lekekassa. Hun lærte meg å se de gode tingene. Vrenge noe positivt ut av dritten. Hun lot seg ikke stresse. Man må bare utnytte stønnane.

Ikke bruk de 12 minuttene du er alene i bilen til å tenke på alt du ikke rakk før du dro. Ikke bekymre deg for hva som skjer når du kommer frem. Utnytte den lille stønna til å senke skuldrene. Det eneste som forventes av deg i de neste 12 minuttene er at du kjører aktpågivende og hensynsfullt.

Det er alle forventningene som skaper bekymringene. En forventning om å være frisk. En forventning om å få gode karakterer. En forventning om å skape resultater. Alle disse forventningene har jeg skapt selv. Det er faktisk jeg som har skapt alle andres forventninger til meg også. Kanskje jeg solgte meg inn litt for høyt på jobbintervju? Skapte jeg en skyhøy forventning da jeg sa at jeg kommer hjem til middag? Og hva vil jeg oppnå når jeg, bevisst eller ubevisst, skaper alle disse forventningene? Mestring. Å leve opp til en forventning jeg selv har skapt.

Levere resultater jeg kan være stolt av, som er litt bedre enn det andre forventet av meg. Men hva gir det meg? En kortvarig dose endorfiner og en liten dråpe adrenalin. Et lykkelig øyeblikk. Og hva skjer "når du tar det bedre enn du har det"? Da leverer du mer enn forventet. Da synes ikke folk synd på deg. De lager ikke sånt sørgelig stakkars-deg-ansikt. De smiler, de beundrer deg. Og det føles godt. Det er de øyeblikkene som skaper gode minner.

Som da jeg satt hos henne kvelden før hun døde. Vi sa ingen ting. Plutselig kremtet hun, siden hun ikke hadde snakket på en stund. Stemmen var rolig og behersket. "Jeg har det bra". Mer sa hun ikke, så vidt jeg vet. Det er et godt minne. I morgen skal vi på grava hennes og spise Kremtopper.

 

#brydeg
Alle jeg kjenner, kjenner noen som har kreft. Det er jeg ganske sikker på. Noen har ekle typer som er vanskelig å snakke om, noen har aggressive typer som man nesten ikke rekker å snakke om, og noen har heldigvis en litt mildere form som kan kureres uten de helt store konsekvensene. Det er ikke så lett å vite hva man skal si. Man vet jo verken hvordan de har det, eller hvordan de tar det.

Jeg er ingen ekspert, men jeg har i alle fall noen selvopplevde erfaringer. Men husk at det bare er mine personlige oppfatninger og at jeg verken er psykologspesialist eller overlege. Uansett om det er den syke eller den pårørende du snakker med, tror jeg det er lurt å fortelle at du vet. Neste gang dere møtes er det kleint, det er for seint, for da har du visst det litt for lenge. "Jeg hørte at du har blitt syk. Hvordan har du det?" er en god start. Ikke spør hvordan det går, for det kan være litt vanskelig å svare på. Da vikler man seg plutselig inn i prognoser og statistikk, og det har foreløpig ikke kurert noen.

Ikke lag sånt trist ansikt, tristhet smitter og kanskje du ødelegger en dag som egentlig var den beste på lenge. Ikke spør hvilken type de har. Det spiller ingen rolle. Ikke fortell om deg selv, din syke mor eller andre du kjenner som er syke. Det finnes alltid noen som er sykere, og det kan være litt vanskelig å vise empati for andre når man er alvorlig syk. Hvis den andre vil fortelle om sykdommen sin, så har du gitt en åpning som er akkurat passe stor. Husk at alle bryr seg når det er en nyhet. De som virkelig bryr seg fortsetter å spørre i fremtiden også.

Da jeg ble syk, forsvant alle andres forventninger til meg. Jeg skulle liksom bare konsentrere meg om å bli frisk, jeg. Men omverdenens forventninger til mine nærmeste forsvant ikke. De ble bare større. For i tillegg til det som alltid forventes, ble det ikke bare forventet, men det ble krevd at de skulle ta seg av meg. Så vær så snill, når du møter pårørende? "Jeg hørte kjæresten din har blitt syk. Hvordan har DU det?"

 

#mystory
Jeg har lært meg å leve med kreft. Jeg er frisk, og det har jeg vært i over 19 år, men lymfekreften har blitt en del av meg. Den har satt sine spor, og setter stadig nye. Som da jeg skulle trekke visdomstenner og havnet seks uker i trykktank på Haukeland. Hver gang jeg klipper meg og må be frisøren ta hensyn til de stråleskadde hårsekkene i bakholdet. Munntørrheten som får rosinbollene til å kladde i kjeften, men som på den annen side gir meg 60% på all tannlegebehandling resten av livet. Brevet som kommer fra Rikshospitalet med jevne mellomrom for å informere om mulige nye senskader fra cellegiftbehandling og stråling på 90-tallet.

Jeg vet ikke om jeg var dødssyk. Jeg trodde ikke det, men ble usikker to ganger. Første gang da jeg lå på isolat på Larvik Sykehus mellom to cellegiftkurer. Jeg var lei av sykehus og ville skrive meg ut på egenhånd. "Da kan du dø" sa legen, så jeg ble der noen dager til. Den andre gangen var på første kontroll etter siste strålebehandling. Jeg spurte en sykepleier hvordan det var med Tore (Bannemann). "Hvem Tore?". Hun måtte spørre de andre på vaktrommet. "Tore er død, han". Jeg ble like svimmel som på toppen av trappa i 5.etg, og en tåre traff det slitne vinylbelegget i korridoren på B2. Opel Kadett 1,2DL eller Golf GTI? Det finnes visst viktigere ting i livet.

Senk forventningen til deg selv og de rundt deg. Utnytt stønnane og gled deg over hverdagsøyeblikket. Det spiller ingen rolle hvordan du har det, men hvordan du tar det.

10. januar 2017,
Morten Hellner
kreftfrisk

 

 

/ "Husk at alle bryr seg når det er en nyhet. De som virkelig bryr seg fortsetter å spørre i fremtiden også."

Hipp hurra for mutter'n!

I alle år har det vært gratulasjonssidene i lokalavisa som har vært den store skrekken når noen har hatt bursdag i vår familie. Ingen ønsker nemlig å få bildet sitt i avisa, men hittil er det bare Mormor som har gått det steget å ringe desken for å få stoppet eventuelle gratulasjoner før avisa har gått i trykken.

Men det siste året har det ikke vært lokalavisa som har vært familiens største skrekk..

Det har vært Konatil.

For hele familien vet at Konatil liker å gjøre stas på folk som fyller år! Og i dag er det en spesiell person som har bursdag, en dame som tror hun slipper unna siden hun vet at jeg har hendene fulle med sykt barn om dagen.

Men sorry altså, Mutter'n.. Du fortjener såklart noen ord på din store dag - dette innlegget er til ære for deg :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tante til venstre og Mutter'n til høyre, 17 mai 1984. Det året mutter'n droppet bunaden for et litt raffere antrekk.. ;-)

 

Jeg tror jeg må ha vært 6-7 år den første gangen jeg forstod at jeg hadde en helt unik mamma. Fram til det, var liksom mammaer bare mammaer, og pappaer bare pappaer. Denne dagen var bestevenninnen min og jeg på besøk hos ei nabojente vi egentlig ikke pleide å leke med, og da klokka nærmet seg fire, sa jenta at vi måtte skyndte oss ut. Vi skjønte ikke hvorfor, siden vi var travelt opptatt med å leke med barbiedukker - men da forklarte nabojenta at moren straks kom hjem fra jobb, og da pleide hun å være så sur.

Jeg tenkte at dette var tull, og spurte bestevenninnen min om moren hennes pleide å være sur. "Tja, noen ganger, kanskje?" svarte hun. Da skjønte jeg ingenting, for jeg trodde mødre var i godt humør bestandig. Det var jo min.. Og det er altså mamma i et nøtteskall. Så rolig, så blid, så trygg og så lattermild. Hele tiden. Jeg kan faktisk ikke huske å ha sett henne forbanna noen gang.

Vel, bortsett fra den tidlige morgenen da mamma endelig hadde fått lillesøsteren min til å sove. Lillesøster hadde det med å våkne midt på natta og holde det gående tre-fire timer, før hun sloknet igjen. Men hun pleide å våkne av hver minste lyd, så Mamma og Pappa og jeg lærte oss kjapt at vi måtte være stille.

Denne grytidlige morgenen kom jeg tassende inn på rommet til mamma og pappa for å sove litt til. Pappa hadde reist på jobb, og mamma lå der med lillesøster ved siden av seg. På vei opp i senga møtte jeg det desperate blikket til mamma, som kjapt hevet fingeren til munnen, pekte på lillesøster som sov søtt, og hvisket et stille "shhhh.." før hun la hodet forsiktig ned på hodeputa igjen.

Jeg tenkte at det var jo snart morgen likevel, så jeg svarte med høy stemme: "HVA DA?!" Og vips var lillesøster våken igjen.

 

 

Når jeg tenker tilbake på barndommen min nå som jeg er tobarnsmor selv, skjønner jeg ikke hvordan Mamma rakk alt. Det var rene vinduer, støvfrie gulv, det var ingen planter som ikke fikk vann, det var varierte middager laget fra bunnen av og det var som sagt aldri en dag med dårlig humør. Selv da jeg fikk min første kjæreste som 16-åring, som bodde 30 minutter i bil hjemmefra, var det lite klaging. Selv om hun eller pappa måtte bruke to timer i bil på en kveld. Gjerne et par ganger i uka. Det må jo ha vært dritkjipt.

Mutter'n har spredd mye latter i alle år, men vi har også ledd en del av henne. Som da hun endelig fikk seg smart-telefon og avsluttet absolutt alle meldinger med en eller flere brune bæsje-emojier. Til venninner, pappa, sjefen sin - alle hun syns fortjente det hun trodde var "et søtt smilefjes", haha :-)

Eller da hun fikk seg Snapchat - dette var den første snappen hun sendte:

 


Hahaha :-D

 

Hun er dessuten ekspert på å fortelle vitser, det er bare det at hun som oftest glemmer poenget når hun er halvveis. Det ender derfor alltid med at hun får latterkrampe selv, fordi hun husker at det var en bra vits.

Eller den gangen lillesøster og jeg fant ut at Mamma har sagt "lumbugert" i alle år, istedenfor "lugubert". Litt i samme gata som den julen vi spurte om hun hadde rukket å se noen julefilmer, og hun ivrig svarte at hun bare hadde rukket å se "Lovely Ashley". Det tok noen sekunder før vi skjønte at hun mente "Love Actually" :-D

Mamma jobber i klesbutikk, og har mange trofaste kunder. Bortsett fra det gode humøret, skryter de av henne fordi hun er ærlig, og fordi hun er flink til å plukke ut antrekk til alle slags kroppsfasonger. Jeg spurte henne en gang om hva hun gjorde når en kunde prøvde et plagg som virkelig ikke satt bra:

- "Nei, da sier jeg det som det er, da! Den kan du ikke ha, sier jeg da. Det viktigste er å være ærlig, ikke å selge mest mulig."

Det føles godt å ha to barn som elsker mormoren sin, og noe av det beste er å være på besøk. Å kikke i den øverste skuffen på kjøkkenet, der det på mystisk vis alltid ligger et par godteri-biter. Eller når vi sover over på hytta om sommeren og det er fritt fram for å krype under dyna til mormor og morgenen, og varme små iskalde føtter.

 


"Mommo? Er du våken?"

 

Gratulerer med 57-årsdagen, Mamma! Jeg har alltid vært glad for å ha deg som mor, men det er først etter at jeg ble mamma selv, at jeg forstår hvor mange gode valg du har tatt hver eneste dag. Jeg krysser fingrene for at jeg er litt som deg.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Mutter'n <3

Hostekuler og Peppa Gris

I dag hadde jeg store planer om å sparke i gang ny uke og få gjort masse, men i går kveld kunne babycallen fortelle at vi hadde fått hostekula i hus. Og da feberen stakk innom en tur i løpet av natten, innså jeg at mandagen kom til å bestå av helt andre ting enn telefonmøter og bloggarbeid.

Og det fikk jeg rett i..

 

 

Dagen i dag har vi altså tilbragt slik - jentene girls i joggebukser i sofakroken, sammen med uendelige mengder Peppa Gris på skjermen. Noen blir forresten nødt til å fortelle produsentene av den serien om å lage episodene litt lenger, for en trøtt småbarnsmor rekker faktisk ikke lukke øynene før hun må fram med fjernkontrollen for å finne "meh" (mer).. Og når vi først er inne på denne serien - ligner ikke ansiktet til Pappa Gris mistenkelig på noe som ikke hører hjemme på Nrk Super..? Mulig det bare er meg ;-)

Det har naturligvis vært en særs uproduktiv dag, selv om jeg rett etter lunsj gikk på en bitteliten smell. Da hadde lillesnuppa kommet seg såpass at hun tasset rundt med dukkevogna, og jeg bestemte meg for å lete etter en nøkkel i skapet i gangen. Da oppdaget jeg at det var litt småkaos i hyllene, så jeg tømte liksågodt hele skapet. Rubbel og bit, utover stuegulvet. Like greit å sortere skikkelig, når man først er i gang.

Jeg vet ikke om det var synet av rotet som fikk feberen til å blomstre opp igjen hos den lille, men plutselig ble hun i alle fall pjusk igjen, og vi inntok sofaen på ny. Og da storebror kom hjem fra barnehagen en time etter, hørte vi høyt og tydelig fra gangen:

- "Oi.. Mamma? Her er det noen som har rota skikkelig og glemt å rydde etter seg!"

Men rotet har jeg tenkt til å la ligge til i morgen, for nå skal jeg bare kutte opp en løk som forhåpentligvis kurerer nattens hoste, før jeg tar kvelden. Lille frøken sjukling ligger i sprinkelsenga ved siden av dobbeltsenga vår, og jeg er klar for å sove med et halvt øye åpent. Som vi mammaer gjør ;-)

 

/ God natt :-)

Ukas krangel: Støvsugeren

Akkurat da jeg var i ferd med å legge tapet av min kjære, trofaste støvsuger bak meg, skjedde noe som satte saken i et helt nytt lys..

 

Couple having an argument

 

Vi stod på kjøkkenet og lagde kveldsmat, Peter og jeg, da jeg begynte å tenke på støvsugeren vår som eksploderte på torsdag (les den historien her). Vi hadde tidligere på dagen dumpet den som EE-avfall, og jeg følte meg faktisk litt trist. Litt spesielt å ha et forhold til støvsugeren sin, men den hadde rett og slett vært en veldig god maskin i mange år.

- "Herregud..", mumlet jeg, "Tenk at det faktisk skjedde? Jeg vet jo at støvsugeren begynte å bli gammel, men likevel.. Eksplodere..? Den virket jo fortsatt som ny, hvis du skjønner.."

Peter nikket ettertenksomt, mens jeg fortsatte:

- "Når kan jeg ha kjøpt den da? Jeg tror det må ha vært i 2008 eller 2009."

- "Jo.. Men det er noen år siden nå det, da..", sa Peter.

- "Joda, men jeg hadde trodd at jeg ville få et slags forvarsel for når den ville ta kvelden. Et lite knirk eller et skvik eller et eller annet?"

- "Ja, men du fikk jo faktisk det, da."

- "Hva mener du?"

- "Nei, nå i etterkant kan man jo innse at den har sagt fra en god stund."

- "Hæ?"

- "Ja, sånn i etterkant, mener jeg."

Jeg forstod absolutt ingenting av hva Peter bablet om, så jeg fortsatte:

- "Hva mener du? Sagt fra? Den har jo ikke sagt fra om noenting."

- "Har den vel! Det har lyst rødt der det står FILTER i flere måneder nå, jo?"

Jeg ble stående å glo på Peter som om han hadde snakket gresk til meg, jeg måtte finne ut om han prøvde å være morsom eller ikke..

- "Du kødder nå, sant?"

- "Nei."

- "Har det lyst rødt der det står filter?!"

- "Eh, ja?"

- "Men herregud Peter, det var jo filteret som eksploderte!!"

- "Ja, jeg vet jo det."

- "Men.. Hallo?!"

- "Hallo hva da? Du må jo ha sett at det har lyst rødt du også! Det er jo du som støvsuger 80% av gangene! Og når jeg har lagt merke til det.. Så kan jo ikke du ha unngått å se det, vel?"

- "Jeg har ikke sett at det har lyst rødt noe sted! Ikke en eneste gang!"

- "Herregud Christina. Det må du jo ha sett. Det går faktisk ikke an å være såå distré."

- "Men Peter.. Det du sier nå er at du har sett at det har lyst rødt.. Mange ganger.. Også har du ikke gjort noe med det?"

- "Nei. Hva skulle jeg gjøre da?"

- "Eh.. Bytte filteret? Rense filteret? Hva som helst?"

- "Jo, men jeg tenkte jo at det ikke var så farlig. For hvis det hadde vært det, så ville jo du fikset det for lenge siden."

 


Are you $#%/& kidding me?!

 

Og lenger enn dette kommer vi ikke. Jeg mener Peter er verdens mest tiltaksløse fyr som ikke sjekket filteret, og Peter mener jeg er verdens mest distré kjerring som ikke la merke til den røde varsellampa som har lyst i flere måneder.

Vi blir nok aldri enige, men jeg vet i hvert fall hvem som skal få betale for den nye støvsugeren ;-)

 

/ Mannfolk!

Rock ´n Roll Sjokoboll

Disse sjokobollene døyver sukkersuget i en fei, de lages kjapt, men kanskje viktigst av alt: de er klare til å spises med en gang ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Sjokobollene inneholder ikke sukker, men dadler. Dadler er riktignok veldig energirike, men med på kjøpet får du mye kostfiber, kalium og proteiner. For meg er de perfekte å bruke for å døyve sukkersug, siden det holder med en eller to. Men jeg syns også de er fullgode erstatninger for godteri :-)

 

Rock ´n Roll Sjokoboll

♥ 200 gram ferske dadler
♥ 2 1/2 dl havregryn
♥ 2 dl mandelmel
♥ 2 ss kokosolje (smeltet)
♥ 1 ss agavesirup (jeg brukte fiber sirup clear, honning vil nok også funke)
♥ 1 1/2 dl kokosmasse
♥ 4 ss kakao
♥ Et lite dryss salt
♥ 1 ss vann (bruk gjerne kald kaffe hvis du liker kaffesmak!)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

♥ Fjern steinene i dadlene og ha dadlene i en foodprosessor
♥ Tilsett resten av ingrediensene og kjør til du får en jevn masse

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

♥ Hver bolle tilsvarer i underkant av én spiseskje, bruk hendene og trykk massen sammen, ca 30 stykker.
♥ Om ønskelig: Hell litt kokosmasse i en skål og rull bollene i kokosen.
♥ Oppbevares i kjøleskap
♥ Holdbarhet: Uvisst :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Enjoy!

Prøv også:
- Sjokoladecookies
- Superenkle bananpannekaker
- Sunn sjokopuddis

10 tips mot søtsug

Det slår jo aldri feil, hver eneste januar starter med litt for trange bukser. For min del skal det ikke mye godteri til før jeg havner på "sukkerkjøret", og selv om jeg kjenner at jeg blir både sliten og i dårlig humør av å spise sukker, så er det lettere sagt enn gjort å trappe ned etter en lang juleferie.

 

A lollipop in the mouth (close-up)

 

Den verste tiden på døgnet for min del, er rett etter middag. Da begynner jeg ofte å bli sliten etter en lang dag, og det tar tid før næringsstoffene fra middagen gir kroppen en liten oppsving. Da er veien til godteriskapet innmari kort, og selv om det ikke hjelper det spøtt å trykke i seg en sjokoladebit eller to - så er det sånn jeg har holdt det gående hele julen ;-)

Men nå er det altså på tide å trappe ned og ta tilbake kontrollen igjen! Det gjelder bare å komme seg over den kjipe kneika, og bli kvitt det verste sukkersuget. Kanskje kjenner du litt på det samme som meg? Her kommer mine 10 enkle grep for å bli kvitt kjipe blodsukkersvigninger, stramme bukser og dårlig mammahumør :-)

 

1. Frokost

Dette punktet er alfa omega for oss. I over ett år har vi laget frokosttallerkner eller "Litt forskjellig" som barna kaller det, hver eneste morgen. Jeg kan ikke få fullrost dette nok, det gir en kickstart på dagen som alle småbarnsforeldre trenger :-)

Det er en smart helse-investering å sette av litt tid til å kutte opp grønnsaker, enten man har tid om morgenen eller gjør det kvelden før. Etter at jeg skrev om det sist, fikk jeg mange tilbakemeldinger om at det funket veldig bra å ta med i bilen også, og mumse på vei til jobb i rushtrafikken etc.

 

 

2. Spis nok fett

Jeg bruker kun fete meieriprodukter, som ekte smør, fløte og seter-rømme. På bildet over, kan du se det tykke laget med smør under pålegget ;-) Jeg teller ikke kalorier, men er opptatt av mat med høy kvalitet - derfor styrer jeg også unna alt av lettprodukter. Jeg mener fett er sunt når det kommer fra riktige kilder, og bruker smør og kokosfett i hverdagen for energi og skikkelig metthetsfølelse.

 

3. Drikk mer vann

Peter syns det er helt høl i huet å kurere søtsug med vann, men tørste kan faktisk forveksles med søtsug ;-) Drikk et glass vann og se hvordan det står til med søtsuget etter en halvtime.

 

4. Sov mer

Søvn er viktig! Forskere har dessuten funnet ut at søtsug kan skyldes at dårlig eller for kort søvn forstyrrer kroppens hormonbalanse og fører til appetittforstyrrelser. Dette punktet har et stort forbedringspotensiale her i huset..

 

5. Ikke hopp over måltider

Ved å spise jevnlig, unngår man kriser der man til slutt blir så sulten at man kaste i seg noe søtt for ikke å gå i bakken. Been there, done that.

 

6. Ikke kjøp inn godteri - og ikke stjel barnas ;-)

Det godteriet vi kjøper inn og som ikke blir spist opp, får ikke ligge i fred i skapet. Sånn er det bare, derfor kan vi rett og slett ikke ha et lager liggende.

 

7. Puss tennene

Dette hjelper faktisk! Uansett når på døgnet.

 

8. Fysisk aktivitet

En treningsøkt eller en gåtur er bra for kroppen, dessuten glemmer man nesten bestandig å tenke på sjokoladen mens man beveger seg :-)

 

9. Tyggis

Tygg det bort!

 

10. Lag sunnere varianter hvis det kniper skikkelig..

Disse sjokobollene er magiske, og etter 1 eller 2 er søtsuget borte. Det fine er at barna ikke orker mer enn et par stykker før de er fornøyde, de også ;-) Oppskrift kommer om litt!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God helg! :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Trekant med to kjekke menn

Jadda, så er det altså avgjort hvilke bloggere som er videre til finalen i årets Vixen Blog Awards. Ikke bare gikk gubben videre i alle kategoriene han var nominert - men én av disse tre bloggerne kommer til å stikke av med prisen "Årets Stjerneskudd":

 


(Bildene er hentet fra Instagramkontoene til @stormpedersen, @espenhilton og @umulius82)

 

Ved første øyekast er det fort gjort å tenke at dette er tre bloggere av samme ulla, men hvis man ser litt nærmere etter, så er det en del som skiller de to kjekke mannfolka fra den lille outsideren fra Larvik ;-)

Ålreit.. En hel del faktisk. Det eneste jeg har til felles med Storm Pedersen og Espen Hilton, er at vi blogger alle tre ;-)

Og da jeg kikket gjennom lista over finalistene i går, fikk jeg småpanikk da jeg oppdaget at det av en eller annen grunn bare er tre finalister i Stjerneskudd-kategorien, mens det i alle de andre er fem! Først tenkte jeg at det var helt krise, siden det da er større mulighet for å vinne - men så kikket jeg litt nærmere på de to andre konkurrentene..

 

 

Det er ikke godt å si hva juryen kommer til å vektlegge når de skal kåre en vinner, men jeg er rimelig sikker på at jeg kan dra på festen uten å være bekymret for at jeg kanskje må opp på scenen for å ta imot en pris. Hvem av disse ville du helst hørt takketalen til..? Haha :-)

 


(Bilder hentet fra Instagram)

 

Jeg vet det er spesielt å ikke være opptatt av seier, og jeg mener ikke å være utakknemlig på noe vis - men det er nå engang sånn jeg er. Jeg sier ikke at jeg ikke har lyst til å vinne, jeg er bare litt livredd. Peter mener jeg må være gæren i huet, og det kan godt være ;-)

Uansett hvordan det går er jeg bare ufattelig stolt av en pallplassering som Årets Stjerneskudd og gleder meg skikkelig til å dra på fest med Peter!

Bare en liten ting til slutt: I "Folkets Favoritt" er det stemmene som avgjør, så stem på Pappahjerte her

 

/ Heia den som vinner :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Når støvsugeren eksploderer på en torsdag

Man trenger tydeligvis ikke mer enn noen støvdotter og en støvsuger for å lage litt action på en helt vanlig torsdag.. ;-)

I dag skulle jeg nemlig bare kjapt støvsuge gulvet i 2.etasje, jeg hadde til og med fylt vaskebøtta for å dra over med gulvmoppen etterpå.

Når jeg gjør rent, pleier jeg forresten bestandig å få en melding av svogeren min, for han merker alltid når jeg gjør husarbeid. Peter har nemlig laget en spilleliste på Spotify som lillesøster og svoger og jeg følger - der vi alle kan legge til nye sanger vi liker. Jeg hører som oftest bare på Spotify når jeg lager mat eller gjør husarbeid, men da oppdager jeg til gjengjeld alltid en hel drøss med nye sanger som jeg legger til på lista.

I dag tenkte jeg til og med å være føre var, så jeg sendte en advarsel til svogeren min med bilde av støvsugeren og vaskebøtta ;-)

 

 

Men.. Knappe to minutter ut i dagens økt, skrudde støvsugeren seg plutselig av. Jeg hadde et headset på hodet, og musikken var såpass høy at jeg ikke hørte noe som helst annet - men antok med en gang at det var Peter som hadde nappet ledningen ut av støpselet i veggen.

Men da jeg snudde meg rundt, kjente jeg en helt forferdelig lukt - og oppdaget at det kom svart røyk ut av støvsugeren! Jeg slapp håndtaket i bakken og løp bort til veggen for å dra ut stikkontakten - før jeg hylte på Peter..

 


R.I.P gode venn <3

 

Herreminhatt. Jeg har ikke peiling på hva som skjedde, men den stanken levnet i alle fall liten tvil om at det var over og ut. Bokstavelig talt.

Den gode, gamle støvsugeren min! Såpass glad var jeg i den, at jeg satte den på "lista" da eksen min og jeg flyttet fra hverandre i 2010. Eksen min ville også ha den, men han endte til slutt opp med sofaen. Og nå har den trofaste støvsamleren altså tatt kvelden for godt!

Jeg trodde ikke støvsugere bare eksploderte sånn helt uten videre? Peter mener det skyldes at den har vært for mye i bruk, mens jeg mener den har vært for lite i bruk ;-)

Nå starter uansett jakten på en ny og trofast følgesvenn, og det valget får Peter ta seg av.. For etter et søk på google, innså jeg kjapt at støvsuger-jungelen ikke er egnet for oss med beslutningsvegring. Og jeg trenger virkelig en ny støvsuger før 2019 :-)

 

/.. Helst før helgen, faktisk ;-)

Tips fra leserne

Sent i går kveld skulle jeg finne en lader i en skuff, da jeg plutselig fikk øye på en liten rakker som var med meg overalt i russetida i 2001. Den gangen det var superkult med polyfoniske ringetoner, og vi trengte ikke bekymre oss for knuste mobilskjermer.

Faktisk tror jeg denne lille smekre Nokiaen kunne blitt kastet veggimellom uten at skjermen ville tatt kvelden, men det er i grunnen det eneste jeg savner med den også.. ;-)

 


Her snakker vi mye teksting med gutta, og mange raffe ringetoner ;-)

 

Denne gamle telefonen minnet meg på noe jeg helt har glemt å skrive om, nemlig et supert tips jeg fikk i sommer fra flere av dere lesere - som jeg blir nødt til å dele videre.

For etter at jeg fikk barn har jeg brukt en liten formue på beskyttelsesglass til telefonen. Disse glassene er jo ikke akkurat billige, 250 kroner stykket må man ut med i en "vanlig" butikk, og da sier det seg selv at man ikke kan ha et lager liggende på vent i skuffen..

Men da jeg i sommer la ut en Snap med bilde av nok et nyinnkjøpt beskyttelsesglass, rant det inn med meldinger om at jeg måtte begynne å bestille billigere varianter på eBay! Jeg er vel en av de få som aldri har kjøpt noe der før, og tenkte at det sikkert var altfor komplisert for meg..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men det viste seg jo å være veldig enkelt! Og etter bare et par uker, lå den lille pakken i postkassa. Og hold deg fast: ett beskyttelsesglass kostet i underkant av 10 kroner!

Jeg er for å styrke den norske handelen altså, men når man for 250 kroner får 25 glass istedenfor ett, så er jo saken biff, enten du er småbarnsmamma som meg, eller bare litt klumsete av natur, sånn at mobilen går i bakken uansett ;-)

Søk på "Screen protector", "protective glass", "protective film" eller lignende og finn glasset som passer til din telefon. Voila! Og vips, så føles det nesten som å ha fått ny telefon når man endelig blir kvitt den irriterende stripa som har gått på tvers av skjermen i altfor lang tid ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
God som ny, og klar for å sjekke om gubben har blogga ;-)

 

/ Tusen takk til dere som tipset - endelig et lite lager i skuffen!

En gammel bekjent

På samme tidspunkt som julen sparkes inn i boden hvert år, flytter den fargerike Primulaaaaa inn!

Denne blomsten blir jeg altså så glad for å få i hus, selv om jeg hvert år svir av altfor lang tid i butikken når jeg prøver å bestemme meg for hvilke farger jeg skal gå for ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I dag hadde jeg akkurat kjøpt fire stykker i forskjellige rosafarger, da jeg snublet over en gammel klassekompis jeg ikke har sett siden barneskolen. Jeg hilste såvidt på ham i begravelsen jeg var i rett før jul, men bortsett fra det har jeg ikke sett ham siden 1996.

Å støte på gamle kjente er bestandig hyggelig, men det har blitt mer.. Ehm.. Interessant etter at jeg begynte å blogge.. For det er selvfølgelig helt naturlig at en samtale penser innom hva man driver med til daglig, og det er jo ikke til å stikke under en stol at det er rimelig unikt og spesielt å ha blogg som jobb.

Så når jeg møter gamle kjente, så skjer enten 1 eller 2:

  1. - "Ja, og du da? Du blogger, var det ikke så? Jeg leser ikke blogger jeg altså, men har jo fått det med meg."
  2. - "Hva jobber du med, da?"

Den trivelige kompisen i dag var en nr 2. Og da blir det bestandig enda artigere ;-)

- "Du, hva-for-no? Blogger..? Ja, altså.. Hva heter bloggen din, da?"

- "Konatil.."

- "Konatil? Som i kona - til, liksom? Hva i all verden skriver du om der?"

Og det siste der vipper meg bestandig av pinnen, for hva skal jeg egentlig svare..? "Eh jo, altså i starten skrev jeg om alt fra smilefjes til hemoroider, men nå er det mer om sånne ting som faller meg inn, da.. Litt hverdag og litt kjærsteforhold, noe barn og kanskje litt mat også i blant? Ikke så mye hemoroider kanskje, men nja, du vet.."

Eh, nei. Folk vet jo absolutt ikke sånt.

- "Okei, men det er jobben din liksom? Akkurat som hun Sophie Elise?"

Og da kan jeg velge å svare bare "ja", eller gå for den litt mer forklarende varianten om at det er en pitteliten forskjell på Sophie Elise og meg ;-) I dag gikk jeg for den lange varianten, og selv om kompisen ristet uforstående på hodet et par ganger, tror jeg til slutt han forstod litt mer enn hva han visste fra før.

Vi ble stående å prate en stund til, om de trivielle tingene som hvor vi har bosatt oss, hvor mange barn vi har fått, hvor gamle de er, hvordan årene flyr og hvor rart det er at vi ikke er like unge lenger.

Det var ikke før helt mot slutten at han spurte om jeg hadde samboer som var herfra. Jeg forklarte at jeg hadde funnet ham i Oslo, men at jeg heldigvis hadde fått ham med på flyttelasset tilbake til Larvik.

Jeg kjente jeg begynte å holde pusten, for jeg forstod hva som kom til å komme. Og helt riktig, akkurat i det jeg dro på meg lua og knøt skjerfet i halsen:

- "Og han gubben din da, hva driver han med?"

 

/ ;-)

Helt kaputt, men like digg

Er det bare Peter og meg som fikk nyttårssmellen i dag..? Vanligvis kan mandager være ganske forfriskende hvis man tenker ordentlig godt etter - men i dag har vi vært helt kaputte. Vi hadde egentlig tenkt til å handle, men orket ikke engang å skrive handleliste og kom oss ikke av flekken.

Satser på at det bare er litt rusk i startmaskineriet, og at 2017 kan sparke skikkelig i gang fra i morgen tidlig av ;-)

I ettermiddag forsvant i alle fall julen ned i eskene sine for denne gang, og det føles litt stusselig i stua akkurat nå. Juletreet spredde så fint lys i hjørnet, det samme med stjernene i vinduene. Og noe av julepynten var det faktisk vemodig å pakke bort..

For eksempel den store glassbollen jeg kjøpte før jul, som jeg egentlig hadde planlagt å fylle med hvit dekorstein og et par juleting. Men det var jo ikke bare jeg som syns den bollen var litt fin..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Haha, og sånn har bollen sett ut hele julen! Legoklossene har skiftet farger og byttet plass flere ganger om dagen, og fremkalt mangt et smil hos alle som har vært innom på besøk ;-)

En ting jeg forresten ikke har skrevet noe om på bloggen, er at da jeg bestemte meg for å droppe Snapchat for en stund siden, fant jeg ut at jeg skulle bli flinkere til å ta litt finere bilder til bloggen. Jeg er ikke spesielt fotogen av natur, og jeg syns det er forferdelig kleint å posere.

Men herregud, jeg blogger, jeg burde kommet meg over den kneika for lengst! Så sjekker jeg kamerarullen..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og innser rimelig raskt: Det kommer ikke til å bli det spøtt bedre i 2017.

 

/ What you see, is what you get :-)

Nytt år i ørska

Puh! I kveld hadde jeg planer om å ta kvelden tidlig, det ble jo sent i går - og når man har nådd en viss alder, trenger man tydeligvis ikke drikke alkohol for å føle seg litt i ørska dagen derpå ;-)

 


Dere som følger meg på Instagram, vet at jeg elsker @trygveskaug ;-)

 

I dag hadde vi planer om å forlate svigers midt i beste tupplur-tid cirka klokka 12, og forhåpentligvis klinke inn én times soving i baksetet på hjemveien. Men når man våkner opp første nyttårsdag til lyden av to fettere og en kusine som tasser rundt nede i stua, er det jo ikke noe alternativ å dra hjem rett etter frokost. Og når tante og onkel i tillegg frister med utflukt til lekeplass og varmende kakao etterpå - glemte vi både tid og sted og koste oss utendørs i sola i flere timer.

Og sånn hadde det seg at tuppluren i baksetet ble forskjøvet, og isteden ble klinket inn mellom 16.00 og 17.15. Hvis du ikke har barn, så kan jeg fortelle deg at soving så sent på dagen kan forstyrre kveldsleggingen en smule. Det gjorde det - straks er det midnatt, men lillesnuppa sover i alle fall søtt nå ;-)

Vi hadde en kjempetrivelig feiring i går, først og fremst var det 70-årsdagen til svigerfar, men vi husket da på å ønske hverandre godt nyttår når rakettene lyste opp himmelen ;-) Jeg måtte kaste inn håndkledet først av de voksne, og stupte i seng litt før ett. Og i morges fant jeg ut at de hadde klasket til med Mannequin Challenge mens jeg lå og snorket uvitende i 2.etasje.. (Se videoen til svoger'n her - legg merke til lillesnuppas stol i hjørnet mot slutten, hun tok kvelden midt i pakkeleken, haha)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tre fettere som ikke kommer til å glemme fyrverkeri med det første :-)

 

I år som i fjor, syns jeg det er forfriskende å starte på et nytt år. En følelse av blanke ark og alt det der, men jeg har aldri vært noen fan av nyttårsforsetter! Jeg liker heller å få i gang det nye året før jeg i stedet setter meg noen mål underveis.

Det eneste jeg kjenner litt på akkurat nå, er at buksene strammer i overkant mye etter lange uker med julekos.. Derfor kommer jeg til å følge tankegangen til Desirée "FitFocus" i år også: Jeg driter i utfordringer om sukkerstopp, for da vet jeg at jeg kommer til å gå på en skikkelig smell før eller siden.

Desirée sin teori, er at det er bedre å legge til noe, enn å trekke fra noe når det kommer til livstilsendringer. Hvis man heller bestemmer seg for å spise mer frukt, eksperimentere mer med alternativer til sukker på kjøkkenet, så ligger fokuset et helt annet sted. Man mister ikke energi av tanken på å holde seg unna sukker, man får istedet en positiv energi av å legge til noe annet!

Og når man spiser mer frukt - og lager sukkerfrie alternativer til kveldskosen - så spiser man jo også automatisk mindre sukker. Jeg elsker tankegangen, og satser på at det funker like bra i år som i fjor. Frem til desember.. ;-)

 

/ Godt nyttår - og lykke til med pangstart i morgen tidlig!

hits