hits

januar 2018

Fredag formiddag i stolen alle hater

NB! Innlegget inneholder både mensen-preik og jentesnakk 💁🏻👍🏼

Laughing friends lying in bed
(Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com)
 

Det er allerede tre måneder siden jeg skrev at jeg fikk en sms med påminnelse fra Kreftregisteret, om at det var tid for å ta celleprøve. Og det må jeg si: Er det noe som v i r k e l i g er et tiltak - så er det å få bestilt time til gynekologisk undersøkelse.

Bare tanken på å ligge i den forhatte legestolen.. Ja, bare tanken er vel egentlig nok ;-)

Sist gang jeg tok celleprøve var hos fastlegen for tre år siden, på seks-ukers-kontrollen etter fødselen. Og da sto celleforandringer helt nederst på lista over bekymringer. Helt ærlig var jeg kun opptatt av hvordan det sto til nedentil etter noen sting foran, og diverse hemoroide-utbrudd der bak.

Også husker jeg fastlegen min sa: - "Ok, nå kan du prøve å knipe."

Hvorpå jeg måtte svare: - "Eh, jeg kniper allerede..."

Alt var, etter forholdene, heldigvis bra den gangen (bortsett fra det med knipingen), men nå var det altså dags igjen etter tre år.

Og denne gangen ba jeg fastlegen min om en henvisning til gynekolog, når det først skulle gjøres liksom. Jeg hadde en del spørsmål om hvordan en fødsel eller to påvirker smerter i syklusen, dessuten ønsket jeg (etter tips fra en leser!) å få tatt en ultralyd av eggstokkene mens jeg først lå der.

En sånn rutinesjekk trenger ingen hastetime, så timen som kom i posten i november, var ikke før i starten av januar. Men da timen nærmet seg, innså jeg at den kom til å kræsje med perioden min, så jeg fant ut at jeg fikk ringe og få den byttet.

Nå er det jo ikke hver dag man snakker med ukjente på telefonen om mensen, så jeg ble litt usikker på hva jeg skulle si. Helt glemt var selvfølgelig at damene på legekontoret snakker om ting som dette i telefonen hver eneste dag.

"Ehh", stotret jeg, "Timen min neste fredag, den kræsjer dessverre med.. Perioden min.."

"Okei!", svarte den hyggelige damen, "Ønsker du å flytte den så blir det nok litt ekstra ventetid, men den fredagen, er det langt ut i perioden?"

- "Eh", sa jeg, "hvis det dukker opp til tida, så er det sånn cirka andre dagen.."

- "Javel, for hvis du blør mye er det greit å flytte timen, men hvis du blør bare litt, så kan du godt møte."

Der og da gikk det opp for meg hvor ufattelig lite jeg har snakket høyt om mensen i mitt liv... Noe så naturlig, og der satt jeg og rødmet akkurat som i fjortis-tida!

 
 

Enden på visa var at timen ble flyttet, og jeg må innrømme at det føltes veldig riktig å være der i dag uten mensen. Alt gikk fint, celleprøven ble tatt, eggstokkene så smashing ut (mine ord, ikke gynekologens), og jeg har fortsatt en gjeng med egg igjen inni der. Jeg fikk spurt mine spørsmål, og fikk bekreftet at hele syklusen kan oppleves annerledes etter en fødsel, uten at det trenger å være noe galt ;-)

Og heldigvis havnet jeg ikke hos den samme gynekologen som kom på vakt da jeg lå i lystgass-rus på sykehuset i oktober for tre år siden.. Da jeg kjente igjen navnet hans fra barndommen, og røsket vekk lystgassen før jeg ropte: "HEEEEEY! Tjølling-gutt!!" da han entret rommet og skulle ta en titt på hvordan det stod til der nede. Peter omtaler dette fortsatt som et av de flaueste øyeblikkene i sitt liv.

Da gjenstår bare en liten oppfordring: Jeg er 100% sikker på at jeg ikke er alene om å mislike den forhatte legestolen såpass at jeg har utsatt å bestille den timen.. Men stol på meg, ring fastlegen og få det gjort!

Er du seksuelt aktiv, eller har fylt 25 år, anbefales det å få tatt en sjekk hvert 3. år. Men merker du noe unormalt, eller har hatt flere partnerbytter og/eller ubeskyttet sex siden forrige sjekk - er det lurt å bestille en time selv om det ikke har gått 3 år siden forrige gang.

Jeg lover deg - det føles veldig bra etterpå 
 

/ God fredag! 🎉 

Hjelp! Hva er taksten for en tann i 2018?

I serien "ting jeg som mor ikke vet noe om": Hvor mye er egentlig en tann verdt i 2018?!

Losing the first tooth
(Licensed from: Talanis / yayimages.com)

 

Det begynner å bli noen år siden 80- og 90-tallet, da mine egne tenner ble vekslet inn i vaskekte pengeskatter. Ikke husker jeg hvor mye jeg fikk, eller om beløpet endret seg fra gang til gang. Var det sånn at hjørnetennene var mer verdt - og fikk man ekstra betalt dersom tanna falt ut mens man var på skolen?

Jeg må faktisk innrømme at jeg hadde et anstrengt forhold til hele greia med tannfeen og vannglasset. For jeg var jo selvfølgelig klar for en slant med penger, men jeg kunne ikke fordra mynter! Og enda verre var tanken på at de attpåtil var våte. Yæk!

Jeg husker jeg spurte Mamma hva som var grunnen til at tannfeen aldri hadde med seg sedler, men dessverre husker jeg ikke hva hun svarte. Irriterende nok fikk jeg først i ettertid høre at dersom man legger tanna i et glass uten vann, betyr det at man får papirsedler...

Tooth Fairy
(Licensed from: Debora / yayimages.com)

Skal si tannfeen har store ... roser i kinnene 😅
 

Uansett er det jo ganske sjarmerende at tannfeen fortsatt lever i beste velgående i 2018. Men hva er tanntaksten? Og hvilke regler bør jeg vite om? ;-)
 

/ Med vennlig hilsen mor under stadig opplæring 

Når det butter litt

I dag kom spørsmålet jeg har ventet på. Jeg stod på badet, da jeg plutselig hørte fra kontoret til Peter:

"Du? Det treningsabonnementet ditt... Er det sånn at jeg kanskje skal si det opp, eller kommer det til å skje et mirakel snart, tror du?"


 Arkivbilde. Jeg presiserer: Arkivbilde 😂
 

Trening. Jeg som var så innmari klar i juni, da jeg hadde fått medlemskap på treningssenter av Peter i bursdagsgave. Da jeg blogget om min første treningsøkt på 15 år. Da solen skinte, da barnehagen kunne melde om kun et par tilfeller av antydning til rennende nese, da sommeren var på topp og kroppen min likeså.

Så fulgte en tøff høst der kreftene forsvant, lungebetennelsen kom snikende og plutselig var det jul. Og så innså jeg at jeg ikke har satt mine bein i joggeskoa på fem måneder. Det er nesten et halvt år!

Også sitter jeg her og tenker - hvordan klarer folk det? Å karre seg på trening når kroppen er sliten, barna er syke, mannen er stressa, det er iskaldt ute og du helst vil være inne og fyre i peisen?

Når du våkner om morgenen med sår hals, og du kjenner at du helst skulle sovet et par timer til - når du merker at du blir sliten av å tenke på trening, er det da lurt å sparke til med en treningsøkt? Eller skal man bare innse at det ikke er tiden akkurat nå, og vente til det passer litt bedre?

Eller kommer det aldri til å passe litt bedre..? På samme måte som det aldri passer å bli syk - så finnes kanskje ikke den perfekte dagen for å svette seg rød i fleisen heller? Er det bare den velkjente kneika man må komme seg over, også blir alt så mye bedre?

Jeg vet ikke. Helt ærlig, jeg er skikkelig forvirra.

Så jeg latet som jeg ikke hørte noe, da jeg stod på badet i dag morges og hørte stemmen til Peter rope fra kontoret.

Men jeg hørte den. Klart og tydelig. Jeg er bare ikke helt klar for å svare enda ;)


Før- og etterbilde i ett 🙈
 

/ Oppdatering kommer, når jeg finner ut av det. I morgen, om en måned eller i 2019.

Snufs og morgenkaffe

Nå skal det riktignok ikke så mye til for å gjøre meg rørt, men i dag morges dukket denne videoen opp på Facebook, og jeg begynte jaggu å snufse litt mens jeg drakk morgenkaffen ❤️

Videoen over er laget av frivillig.no - og ikke bare får den frem et supert budskap, men jeg blir ekstra rørt av å tenke på at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder frivillig arbeid. For det betyr at det er mange nordmenn som hver eneste uke vier sin dyrebare tid til å hjelpe andre!

Og hvor fint er ikke det? Jeg føler knapt jeg rekker halvparten av det jeg skal i løpet av en uke, og jeg er helt sikker på at folk flest føler det på samme måte som meg. Men likevel er det veldig mange som bidrar for fellesskapet, og det gjør meg varm i hjertet.

Jeg må også innrømme at jeg har tenkt at frivillighet er noe som først og fremst hører den eldre garde til, og på sett og vis stemmer jo det. Mange pensjonister er flinke til å fylle dagene sine, men nå som jeg har lest meg opp litt, innser jeg jo at det virkelig er behov for hjelp fra alle aldersgrupper!

Etter en rask titt på frivillig.no, fant jeg overraskende mye spennende. Bor du i Oslo kan du for eksempel bli serveringshjelp i en bar på et sykehjem! Eller hva med å bidra som leksehjelper et par timer i uka? Kafémedarbeider til Suppeonsdag? Bli aktivitetsvenn for en person med demens? Telefonvakt i Ungdomstelefonen til Skeiv Ungdom? Lære eldre å bruke nettbrett? Eller hva med "Bli ukas høydepunkt i en småbarnsfamilie!" Den siste der gjorde meg ekstra nysgjerrig ;-)


Hentet fra frivillig.no på Facebook
 

Jeg syns den supersøte programlederen Jannecke Weeden skrev det sabla godt på sin Instagram på nyttårsaften: 

"Jeg mener det er alt for mye bitterhet og misunnelse i vårt lille land, og hvis vi alle bare konsentrerte oss om å være gode mot hverandre, søke egen lykke og ønske det beste for den neste, så ville alt vært såre enkelt."

Jeg husker jeg leste det og tenkte at det er søren meg absolutt alt oppsummert i én setning, det. Kanskje litt mer frivillighet kan gjøre verden til et bedre sted 
 

/ God tirsdag!

Blir barn med plikter gladere voksne?

Gir du barnet ditt arbeidsoppgaver? Det kan kanskje være lurt :-)

Angry girl ironing
(Licensed from: gemenacom / yayimages.com)
 

Før jeg fikk egne barn, husker jeg hvor fast bestemt jeg var på at jeg aldri skulle bli en sånn mor som gjorde alt for barna sine. Jeg skulle tvert imot sørge for at barna mine ble selvstendige, de skulle bidra med oppgaver i heimen så fort de ble store nok.

Og på sett og vis føler jeg at vi har lykkes, barna våre er ganske selvstendige, og de hjelper til med forskjellige ting hver eneste dag. Jeg kunne nok vært strengere og mer konsekvent på mange områder, og har for lengst innsett at jeg har gått i den typiske foreldrefella: Det er altfor mange ting som "går kjappere når jeg gjør det selv".

I går kom jeg over en dansk artikkel, som handlet om hvor viktig det er med plikter for at barn skal lære seg å ta ansvar, og få en følelse av å bidra til fellesskapet. Det viser seg at dette er gjennomgående hos de barna som er gladest og trives best - og at plikter gir barn en indre struktur.

Forskning viser dessuten at det styrker barnas sosiale og adferdsmessige utvikling når de hjelper til hjemme - og i studier der man har fulgt barn over en årrekke, kunne forskerne også se at barn som har hatt plikter hjemme, klarer seg bedre som voksne - de er gladere og har det bra mentalt!

Mot slutten av saken fulgte en fiffig liten liste over hva slags arbeidsoppgaver barna kan få i ulike aldere - og den syns jeg var fin! Kanskje er det flere enn meg som kan trenge en liten påminnelse om at barn trenger ansvar og at konkrete arbeidsoppgaver er bra? :-)
 

Barn 2 - 3 år
I denne alderen kan barna hjelpe til med små oppgaver, sammen med en voksen. Hovedpoenget er at de skal venne seg til at ikke alt blir gjort for dem.

  • Legge skittentøy i skittentøyskurven eller vaskemaskinen
  • Rydde leker
  • Mate kjæledyr
  • Hjelpe med å dekke på bordet
  • Små oppgaver på kjøkkenet sammen med en voksen (skylle frukt, tørke av bordet, lage mat)
  • Finne matvarer i butikken
  • Bære sin egen ryggsekk
  • Henge opp jakke og sette skoene pent
  • Legge klær i klesskapet


Barn 4 - 7 år
Når barna blir litt større, er de klare for mer ansvar, og vil gradvis kunne løse flere og flere oppgaver selv.

  • Dekke på og rydde av bordet
  • Tømme og fylle oppvaskmaskinen
  • Rydde rommet
  • Re opp sengen
  • Vanne planter, hjelpe en voksen med hagearbeid
  • Finne matvarer i butikken - bære lette ting som for eksempel dopapir, og hjelpe til med å rydde det på plass hjemme
  • Henge opp klesvask
  • Pakke ryggsekken til barnehage/skole
  • Bære egen ryggsekk til barnehage/skole


Barn 8 - 10 år
I denne alderen skjer det et skifte, de tingene som barna tidligere har hjulpet til med, skjer nå helt automatisk. Med andre ord er det på tide med større ansvar, og gjerne oppgaver som har betydning for hele familien.

  • Rydde rommet
  • Rengjøring, for eksempel støvsuge
  • Gå tur med hunden
  • Gå ut med søpla
  • Hente posten
  • Hjelpe til med å handle matvarer
  • Rydde på plass matvarer
  • Brette klær og legge det på plass
  • Hjelpe til med å smøre matpakke


10 år og eldre
De fleste store barn trenger å føle at det er bestemte oppgaver de har ansvaret for å klare selv. Hva slags oppgaver vil selvsagt variere fra person til person, men dette kan være noen eksempler:

  • Lage en middag i uken, med ansvar for innkjøp av matvarene som trengs
  • Vaske egne klær, henge opp og brette
  • Passe småsøsken
  • Holde styr på lommepenger
  • Være alene hjemme
  • Ha faste rengjøringsoppgaver
  • Smøre egen matpakke
  • Gå tur med hunden
  • Komme seg til og fra skole, fritidsaktiviter og venner på egenhånd
  • Planlegge lekser
  • Rydde rommet
  • Dekke på og rydde av bordet
  • Sette på vekkerklokke og stå opp selv
  • Fylle og tømme oppvaskmaskinen
  • Pusse tennene
  • Hjelpe til med å rydde i huset
  • Ha ansvaret for mindre innkjøp

 

baby girl in the washing machine
(Licensed from: lsantilli / yayimages.com)

 

Jeg har jo forholdsvis små barn i hus selv, og aner ikke om det faktisk stemmer at barn som har hatt plikter hjemme, klarer seg bedre som voksne og at de er gladere og har det bra mentalt...

Men det hadde vært gøy hvis det stemte. Og tanken på at vi ikke er så fryktelig mange år unna at barna både handler inn og lager middag til oss, gir meg faktisk litt gåsehud :-D
 

/ Har du noen tanker om temaet, må du gjerne legge igjen et pip i kommentarfeltet 

Teller soving som egentid?

Tidligere denne uka var Peter hos naprapat for å få orden på den vonde armen sin. Da jeg spurte hvordan det hadde gått, svarte han at naprapaten hadde hatt både øvelser og tøyeteknikker på lur, men at han "hadde gitt streng beskjed om at han ikke kunne male".

Haha! Er det bare meg, eller var dette et veldig tilfeldig forbud å gi..? Det lukter i alle fall at det er noe man som pasient må spørre spesifikt om, dersom man for eksempel er på jakt etter en unnskyldning for å slippe å male resten av gangen ;-)

For da sykdomsmaratonet kom krypende i november, stoppet alt opp - og gangen vår står fortsatt og skinner halvferdig. Det er så klart utrolig irriterende å se på halvmalte vegger hver dag, og på mange måter føler jeg at gangen er et symbol på at det meste henger litt på halv tolv akkurat nå.

Jeg fikk faktisk en åpenbaring da vi satt i bilen i går. Da gikk det opp for meg at den eneste egentiden jeg har hatt de siste ukene, har vært når jeg har sovet om natta. Og selv da har jeg ligget på vakt og lyttet etter surklete hosting.

Sorry to say, men jeg tror jeg er i ferd med å miste huet. Barna mine vil selvfølgelig alltid komme først, og jeg passer så klart også på min elskede mann når han er syk, men jeg tror ikke jeg har pustet på mange uker. Altså sånn "trekke pusten og føle at man lever, for nå var det godt å være litt for seg sjæl"-pusting. Jeg kan seriøst ikke huske sist.

Og det forklarer kanskje noe annet som har skjedd: Over natta ble jeg bare ferdig med vinteren! Og det gjør at jeg har konstant småpanikk, for jeg er bare så innihampesvarten klar for våren akkurat nå. NÅ. Og det er ganske kjipt med tanke på at vi bare skriver 14. januar.

Med alt dette i hodet, har jeg nå trommet sammen noen nødvendigheter:

1. Det er søndag i dag - altså ny uke i morgen (og nye muligheter, heh..)

2. Dagen i dag er 47 minutter og 29 sekunder lenger enn på Vintersolverv (altså går det i det minste den rette veien)

3. Om noen år har ungene flyttet ut, og da sitter jeg der og gråter fordi jeg har for mye egentid (true story)

4. Jeg har ikke mistet huet (hehe)

5. Jeg skal ta meg en fridag for å male ferdig gangen (og da skal jeg jaggu kose meg glugg)

Sånn, det hjalp faktisk litt. Ny uke - bring it on ;-)

/ Vår, tralala vår ☀️

Mammas bursdagsoverraskelse

Kjære Mamma - dette innlegget inneholder bursdagsgave-spoiler, så vent med å lese til i kveld 

Denne uka hadde moren min bursdag, og for å være ærlig er det altfor tett etter jul. Dette har nemlig bydd på skikkelig hodebry for meg så lenge jeg kan huske, for alle gaveønskene hennes ble jo brukt opp til jul!

Nå skal det sies at hun bestandig har vært en utfordring å finne gaver til, for ønskene hennes har med årene gått fra "snille barn" til "Ikke kjøp noe, jeg har det jeg trenger".

Men i år ville vi finne på noe hyggelig, og det var lillesøster som satte i gang idémyldringen da hun lurte på om vi ikke skulle spleise på en konsertbillett eller noe annet kulturelt. Og sånn begynte ballen å rulle, telefoner ble tatt, datoer sjekket ut, og resultatet ble en skikkelig trivelig bursdagsgave jeg håper Mamma blir glad for!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg elsker å snekre sammen hjemmesydde gavekort, med klipping og liming og forklarende tekst :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lørdag må du pakke ↑, mutter'n - for da skal Gjengen på tur!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette er altså Gjengen ❤️
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. og vi skal kjøre 
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
... kvelden avsluttes på Nationaltheatret sammen med Else ☀️
 

Årets gave er altså at familiens damer skal på Oslotur, og jeg gleder meg som en liten unge :-)

Jeg føler dette er mer enn bare en bursdagsgave, for fjoråret gjorde noe med oss. Vi mistet en bestefar, pappa og ektemann som betydde uendelig mye for oss, og hele den prosessen gjorde oss sammensveiset. Vi snakker sammen på en ny måte, det er som om vi setter pris på hverandre på en annen måte - og det er så innmari koselig å ha en sånn fin ting å se fram til!

Gratulerer med dagen din, Mamma - veldig glad i deg 
 

* Bare 2 dager igjen å stemme på - VIXEN Influencer Awards 2017 *

Opp og ned fra start til slutt

Med unntak av de barnehagebarna som på mirakuløst vis slipper unna de fleste virusrunder hver høst, vinter og vår - så har jeg inntrykk av at resten av oss er heldige utvalgte som gjerne får med oss det som går.

Et hostevirus som nekter å slippe taket, en kronisk snørrete nese, feber som kommer og går - og en allmenntilstand som svinger i takt med den norske vinteren. Med andre ord litt opp og litt ned fra start til slutt.

Egentlig kan jeg ikke klage, for fram til i vinter hadde vi ni (9!) hele, fantastiske, vanvittige måneder uten sykdom. Med to barnehagebarn i hus, er jo det et kunststykke i seg selv.

Men siden slutten av november har det til gjengjeld gått slag i slag. Og i sånne perioder er det så innmari godt å vite at vi ikke er alene. Snapchat'en min er overfylt av foreldre som er minst like fortvilet som meg - som har vært syke siden førjulen og som har mistet troen på at friske barn er innen rekkevidde.

Tired overworked businessman sleeps on desk
(Licensed from: tomwang / yayimages.com)
Klassisk småbarnsfar på jobb

 

Denne uka har feberen vært på besøk hos oss igjen, heldigvis ikke noe alvorlig, men nok til at barnehagen har vært uaktuell. Og det har seg jo sånn at verden tvinges til å stoppe litt opp når barna blir syke.

Ikke bare må tempoet skrus ned betraktelig, men for de av oss som er så heldige å ha en partner å dele ansvaret med, må arbeidsoppgaver fordeles. Rettere sagt: det må avgjøres hvem som skal ta seg av sjuklingen.

Og dette er en typisk ting jeg aldri tenkte på før jeg fikk barn selv - nemlig det faktum at hver eneste dag er det en hel gjeng med mødre og fedre der ute som har klart å karre seg på jobb, men som ikke akkurat har de beste forutsetningene for å være der.

Elektrikeren som kommer for å legge opp en ny stikkontakt, jenta i ferskvaredisken som smiler blidt, sykepleieren som hilser hei hei. Hvor mange av de du møter i løpet av en dag har sovet dårlig natten før på grunn av et småtroll som hadde feber, vedvarende hosting som ikke ga seg - eller oppkast som måtte vaskes bort?

Hvis ikke det er verdt å tenke litt over, så vet ikke jeg :)

Hele denne uka har jeg vært en gusten zombie, men jeg er utrolig priviligert som jobber hjemmefra og dermed til dels klarer å sjonglere jobb og hverdag når barna blir syke. Og det gjør meg jo ekstra ydmyk.

For akkurat nå fatter jeg ikke hvordan jeg skulle fått det til, å stille i viktige møter etter 3 timers søvn, holde foredrag, operere bort en blindtarm, eller bare komme smilende på jobb når man er så trøtt og sliten at det føles som man har tapt en krig.

Så hatten av til alle som står på og sliter. Som får sykdomskabalen til å gå opp og som holder ut virussesongen. Fatt mot, kjære medforeldre, den verste sykdomssesongen er akkurat nå. I mars blir det bedre ;-)
 

/ God bedring til alle som trenger det - og god fredag!

Mysteriet med det frosne rundstykket

I dag sorterte jeg noen gamle bilder jeg hadde liggende på Mac'en, da jeg plutselig kom over et bilde jeg hadde glemt - og som ga meg umiddelbar latterkrampe.

For jeg hadde helt glemt det lille mysteriet vi opplevde for ett års tid siden. Det var en helt vanlig kveld, ungene skulle ha kveldsmat, og jeg hadde akkurat tatt opp to rundstykker av typen "Mormors hjemmebakte" som jeg hadde liggende i fryseren.

Denne kvelden hadde eldstemann bestilt én halvdel med leverpostei og én med prim, mens lillesøster som vanlig insisterte på å få rundstykket like helt. Ikke bare udelt og uten pålegg, hun ville atpåtil ha det frossent.

Ingen grunn til å ta den diskusjonen, derfor svinset hun ut av kjøkkenet mens hun gnagde i vei på det iskalde rundstykket.

De neste minuttene var det stille, jeg hørte bare lyden av barne-tv mens jeg ryddet litt på kjøkkenet. Men så lød et lite rop fra lillesøster i stua, og jeg hastet inn for å se hva som hadde skjedd. Og der satt hun i sofaen med store øyne: Det frosne rundstykket hennes hadde forsvunnet mens hun så på Charlie og Lola!

Jeg humret mens jeg så på den sjokkerte lille jenta, før jeg bøyde meg ned for å ta en titt under stuebordet. Der var det tomt, så jeg flyttet blikket til under sofaen. Intet rundstykke der heller. Ingen smulerester på bordet, med andre ord hadde rundstykket helt sikkert blitt lagt et eller annet sted i sofaen.

Men etter å ha endevendt alle putene i hele sofaen, begynte jeg å lure litt.

- "Du har ikke spist det opp, da?", spurte jeg.

Lillesøster ristet på hodet med triste øyne, og jeg innså at hun ikke kunne ha rukket det heller.

Når mat plutselig forsvinner her i huset, er det bestandig én hovedmistenkt: Vår firbente "Teo Matvrak". Alltid på vakt, og selv om han utrolig nok aldri stjeler mat fra bordet, lever både smuler på gulvet og matrester i sofaen farlig.

Det var bare det at nå lå Teo i kurven sin i gangen, og jeg kunne heller ikke huske å ha hørt slafselyder, noe jeg antok vi ville hørt dersom han hadde slått kloa i fristende hjemmebakst...

Jeg tok en ekstra leterunde i sofaen, og klødde meg i hodet mens jeg grublet over hvor i all verden det frosne rundstykket kunne ha tatt veien. Jeg kikket i vinduskarmene. På tv-benken. I lekekroken. På do. Alle tenkelige steder lillesnuppa kunne vært innom på vei til sofaen.

Men rundstykket var og ble borte, så jeg sa at jeg fikk hente et nytt et i fryseren. På veien ut til kjøkkenet, kastet jeg et blikk på Teo i hundekurven.

Hmm... Så han ikke litt rar ut der han lå og kikket på meg som gikk forbi? Jeg snudde, og gikk bort til ham.

Og ganske riktig..


 

Ikke godt å si hvor lenge han hadde ligget sånn, eller hva slags tanker som må ha gått gjennom hodet hans idet han satte tennene i en gjennomfrossen godbit og innså at den ble sittende litt fast.

Men det blikket.. 😂

/ 🐶

Nye hyller

Jeg er som kjent ganske sikker på at jeg har Norgesrekord i beslutningsvegring, selv det å få hengt opp ting på veggene er en utfordring. Kanskje er det nettopp derfor det føles så innmari godt når det endelig løsner ;-)

For det er et helt år siden jeg malte TV-veggen i stua blå, noe som forøvrig er det smarteste jeg har gjort i dette huset siden vi flyttet inn. Jeg skjønner egentlig ikke hvordan det hadde seg at jeg gikk for nettopp den blåfargen, for jeg hadde aldri hørt om den før - kun sett et tilfeldig bilde på Instagram.

Men da jeg så den, var jeg skråsikker på at jeg hadde funnet den riktige fargen, og det viste seg å være rett. Det går faktisk ikke en dag uten at jeg tenker på at den blå veggen bare blir finere og finere! Den endrer farge flere ganger om dagen og er like fin i dagslys som på kveldstid.

Før jeg malte, var jeg litt skeptisk til om det var "nok" å male bare én vegg, men det har jeg ikke tenkt over siden. Dessuten er det overraskende behagelig for øynene å se på TV med en mørk bakgrunn - det anbefales på det sterkeste!

Men tross den behagelige fargen, har veggen liksom manglet noe. Den har føltes litt tom, og spørsmålet har vært hva jeg skulle henge opp når jeg har en tendens til å føle at det fort kan bli litt "mye greier rundt TV´en", med hyller og bilder og stæsj. Det må liksom være en "rolig" vegg uten for mye støy.

Og nettopp derfor har det blitt med grublingen, og veggen har stått tom i ett år. Helt til nå.

For i helgen ramlet jeg over disse hyllene i en møbelbutikk. Og det sa bare "Pling!" og "Plong!" og "Bingo!" - for disse hyllene var akkurat det jeg var på utkikk etter, og som skapt for veggen min!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Endelig fikk forlovergaven jeg fikk av lillesøster en skikkelig hedersplass ♥
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så skulle du om mulig ha like mye beslutningsvegring som meg, så er mitt tips å hoppe i det! Mal den veggen, heng opp de bildene, eller skru opp de hyllene - og skulle det bli helt krise, finnes det både sparkel og andre malingsfarger å få tak i :-)
 

/ God mandag!

Biltrøbbel og flaksen som ikke tar slutt

Akkurat nå sitter jeg og lurer på om jeg allerede har brukt opp flaksen min for 2018..

dices
(Licensed from: galdzer / yayimages.com)
 

Fjoråret avsluttet jeg også ganske greit, jeg gjorde det nemlig relativt stort i årets Flax-julekalender - om jeg skal få si det selv. Jeg dro inn femhundrede kroner! Denne gevinsten har jeg forøvrig planer om å cashe ut, det er ikke snakk om at jeg skal skrape meg tilbake til null ved å kjøpe nye Flaxlodd. Å neidu.

Men så over til flaksen i 2018. Det hadde seg nemlig sånn at bilen vår på et eller annet tidspunkt mellom julaften og 4. juledag, fikk det jeg på "ikke-interessert-i-bil"-språket kaller "en liten trøkk". Ingen bulk eller lignende, det var var plutselig "et eller annet feil på høyre side foran".

Jeg tok en telefon til Pappa, som jeg alltid gjør når bilen skranter, og han sa at han selvsagt kunne ta en titt, men at det kanskje var like greit å ringe verkstedet som tross alt hadde EU-godkjent bilen for to uker siden.

Som sagt, så gjort - og heldigvis fikk vi time kjapt. Der ble det rimelig raskt konstatert at bilen måtte repareres, og at deler måtte bestilles. Peter måtte ta bussen hjem, og jeg havnet rett i grublemodus over hvor høy regninga kom til å bli. Er det noe jeg lærte i 2017, så er det at faghjelp fra fagfolk koster. Så med regninga fra rørleggeren friskt i minne, så jeg for meg hvordan tusenlappene kom til å flakse ut av kontoen når bilen var ferdig.

Neste morgen ringte telefonen, bilen var reparert og kunne hentes. Jeg holdt pusten mens Peter gikk inn for å betale. Et par minutter etter var han ute igjen:

- "Vil du vite hvor mye det kostet?", sa han.

- "Eh ja?!", nærmest ropte jeg til svar.

- "Treogfemti kroner!"

- "At det var? Femtitre kroner? Femtitretusen kroner? Hva snakker du om?!"

Det viste seg at de hadde byttet batteri i bilnøkkelen. Det kostet femtitre kroner. Og selve reparasjonen? Nei den gikk på garantien..

Jeg, med mitt "ikke-interessert-i-bil"-språk, visste ikke at bilen hadde noen garanti i det hele tatt. Så det var jaggu en såpass gledelig overraskelse at jeg seriøst vurderer å bli litt mer bilinteressert i 2018, hehe.

På vei hjem feiret jeg med to buketter lyserosa tullipaner og fire primula. Så svingte jeg innom en butikk for å se om jeg fant "SK-K" fra Peters julegave-liste - altså kurver jeg kan ha på kontoret mitt, der planen var å ha to like: En til papirsøppel og en til vanlig søppel.

Og der, midt på en pall blant skittentøyskurver på salg, fikk jeg øye på to filtkurver. Helt perfekte og akkurat det jeg var på utikk etter!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Og ikke bare det, men tror du ikke de to rakkerne var på salg? 2 for 1! Samme dagen som vi fikk bilen reparert gratis!

Så du skjønner sikkert hvorfor jeg allerede nå regner med at flakskvoten min er brukt opp for 2018. I det store og det hele høres det kanskje ikke ut som mye, det var bare så utrolig mye å fordøye på én gang. Også i løpet av den første uka av året, da.

Kanskje jeg skulle byttet inn den Flax-kalenderen i nye lodd likevel..? For enten fortsetter denne galskapen rett inn i en milliongevinst eller så tar det mest sannsynlig slutt, og hverdagen kan gå tilbake til normalen. Blir jo nesten litt stresset av å leve som Fetter Anton og vente på at flaksen skal snu ;-)
 

/ God ny uke!

Grønne fingre fra i fjor

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg har aldri vært flink med blomster - eller rettelse: blomster trives rett og slett ikke hos meg. For ett år siden, døde min ti år gamle kaktus. Jeg trodde ikke det var mulig å ta livet av takknemlige kaktuser, but I did.

Og jeg skjønner ikke helt hva det er heller, men jeg antar at plantene mine enten får for mye sol, eller for lite sol, for mye vann, eller for lite vann. Den der evige runddansen.

Men det siste året har jeg faktisk sporet en fremgang! Ikke bare har jeg fått på plass en liten samling med avokadoplanter som trives i vinduskarmen på kjøkkenet, men i stua har jeg lagt min elsk på "Vindusblad" - en plante som betegnes som ekstremt hardfør og med lite behov for vann. Akkurat det føles litt som juks, og jeg kan vel ikke akkurat være stolt over å holde liv i dem...

Men selve beviset på at det er fremgang å spore, er denne! Den vakre "Sløraspargesen", som jeg har hatt i ett år, og som jeg syns holder seg veldig bra uten særlige brune områder:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

At den har holdt seg bra, er i alle fall det jeg har tenkt fram til i dag. For i morges lurte "minner"-funksjonen på mobilen på om vi skulle ta en liten tur ned Memory Lane og sjekke hva som skjedde på kamerarullen for ett år siden. Mobilen hadde vært så elskverdig at den hadde satt sammen en kollasj med bilder, og på ett av bildene syns jeg at jeg skimtet en gammel kjenning...

Og jada, der var den - et bilde av en viss Slørasparges samme dag som den var kjøpt inn. Den samme planten jeg mener har holdt seg veldig bra det siste året, og som står i stuen min som et bevis på at jeg er i ferd med å få grønne fingre.

Vel. La oss si det sånn at det er lenge siden jeg så et tristere før- og etterbilde:


Den er vel ikke akkurat på vei steder, den planten der...
 

/ Grønne fingre ønskes kjøpt 😬

Misunnelse og små lykkepiller

Mens Peter blir melankolsk når han tenker tilbake på ungdomstida, er jeg derimot sjeleglad for at den for lengst er forbi. Ikke at det var en kjip tid, det er såklart veldig mye av det jeg savner også - jeg syns bare det var så ufattelig slitsomt å være tenåring med alt det innebar.


En tenåring med alt det innebar.. X-)
 

Alt fra å være usikker på seg selv, til å skulle finne ut hvem man egentlig var. Noe av det jeg husker best, er at jeg var så misunnelig på alle andre hele tida! Ikke bare var det ganske slitsomt i seg selv, men det er jo en kjent sak at misunnelse sjeldent fører noe godt med seg.

Jeg sier ikke at jeg er et fantastisk menneske i dag - men helt ærlig, misunnelse kjenner jeg ekstremt sjeldent på. Og det er ikke fordi livet mitt er så perfekt, men jeg har vel bare blitt eldre samtidig som fokuset mitt enkelt og greit er helt andre steder.

Det begynner å bli ganske mange år siden jeg ble tvunget til å snu synet mitt på verden opp ned. Fra å skulle erobre den, til å måtte finne glede i de virkelig små tingene isteden. Jeg opplevde en motgang som tok pusten fra meg, men jeg lærte samtidig noe helt essensielt, nemlig å samle på små "lykkepiller". Jeg samlet på ting som gjorde meg glad, og det var så effektivt for livsgleden at jeg har fortsatt med det siden :-)

I dag formiddag stod radioen på på kjøkkenet, og det kom et innslag med en reporter som intervjuet en tilfeldig person på gata. Reporteren ville vite hvordan livshistorien til denne personen hadde fortonet seg så langt i livet, og det minnet meg på en veldig viktig ting: Vi har alle vårt.

Du har en livshistorie, jeg har en livshistorie - vi har alle vårt. Og akkurat som Kong Harald så fint sa det i sin nyttårstale: "Den sterke viljen som bærer oss kan også brukes til dette: Å bestemme seg for å slutte å mobbe. Å oppføre oss ordentlig mot hverandre."

Two Snowmen outdoor
(Licensed from: Ivonne Wierink / yayimages.com)

 

Rett før jul hoppet jeg inn midt i en Snapchat-story om noe jeg antar var en slags liste med leveregler. Jeg husker dessverre ikke hvem som snappet om disse reglene, men de var i alle fall skrevet av en forfatter ved navn Caroline Myss.

Av en eller annen grunn skrev jeg ned noen stikkord i min lille notatbok som jeg har med meg overalt, og kanskje er disse punktene noe flere enn meg kan ha bruk for å ta med seg inn i det nye året :-)
 

1. Bestem deg for å leve med integritet. Fortell alltid sannheten, til deg selv og andre.

2. Del visdom, ikke smerte. Vi opplever alle motgang i livet, men det er opp til deg selv om du velger å akseptere tingenes tilstand. Livet er ikke rettferdig, og har aldri vært det. Ikke la din smerte bli din følgesvenn.

3. Bestem deg for å ta sjanser. Ikke vent til det er trygt å hoppe eller la deg styre av frykten for hva som kan skje. Nekt deg selv å leve et angrende liv med nesa vendt bakover mot alt du ikke fikk gjort.

4. Ord er mektige - velg deg nye ord. Begynn å legge merke til hva du sier til andre og ikke minst deg selv. Er dine tanker om andre mest positive eller negative?

5. Velg å stå opp hver dag og vær takknemlig. Vær glad for at du er i live. Nekt å la din takknemlighet være basert på hva du har eller hvordan du føler deg. Hver dag er et unikt øyeblikk som aldri vil komme igjen.
 

/

Sugar in the morning

Selv om det såklart er noe trivelig med den gode gammeldagse tradisjonen, kommer jeg aldri til å klare å vente til 13 6. januar med å rydde bort julen. Etter 1. nyttårsdag er jeg ferdig.

Julepynten er med andre ord vekk, men selv om det er en befrielse å få stuet nisser og julekuler tilbake på loftet - skal jeg ikke nekte for at det føles litt tomt og mørkt også. For juletreet lyste jo så fint opp borti hjørnet, for ikke å snakke om stjernene i vinduene.

Uansett, nå er det 11 måneder til neste gang, og spillelista mi på Spotify er tømt for julens svisker og har endret navn til "januarfavoritter" ❤️

Det gjenstår bare ett lite problem..

Jeg har havnet på sukkerkjøret.

A lollipop in the mouth (close-up)
 

Baaaaaah! Hver eneste januar! Hvorfor lærer jeg aldri..?

Og det er jo ikke sånn at det kommer som et sjokk på meg selv heller, for dette er en kjent og ikke-kjær ting som skjer hvert eneste år. Og det til tross for at jeg i starten av desember alltid sier: "Nei i år skal jeg bare lage ÉN porsjon av Rocky Road. That´s it."

Men så mumser man litt her, og litt der - og før jeg vet ordet av det sitter jeg og spiser middag med én eneste tanke i hodet: Hva skal jeg spise til dessert? Og det pleier liksom å være det endelige tegnet på at det har bikket over..

Så nå er det stopp! Igjen. Jeg måtte sjekke om jeg hadde skrevet noe om dette på bloggen i januar i fjor, og joda, der fant jeg "10 tips mot søtsug" postet 7. januar, haha ;-)

Så da er det bare å tråle mine egne punkter og ta grep. Om jeg så skal bruke en månedslønn på tyggegummi, så skal jeg komme meg ut av sukkerets hule hånd.

PS! Nå er det bare 12 dager igjen før slusene til Vixen stenger - husk å stemme på dine favoritter! Jeg blir fortsatt kvalm-svimmel av å se navnet mitt under "Folkets Favoritt", så tusen takk til dere som tok dere tid til å nominere meg. Jeg kan fortsatt ikke tro det når jeg tenker på at navnet mitt står der, skvist mellom herlige Malin Nesvoll og Kristin Gjelsvik. Lille meg!

Så mange blanke ark

Spør du meg, er 1. januar ganske befriende. Litt den samme følelsen som når man åpner en splitter ny bok og gir seg i kast med første kapittel. Det føles litt magisk, gjør det ikke?

For uansett hvordan fjoråret fortonet seg, så ligger det bak oss nå. Med alle de gode minnene man gjemmer i hjertet, og de vonde minnene som man ubevisst fortsetter å vokse seg sterkere på.

Jeg vet ikke helt hva som har skjedd med meg, for i alle år har jeg vært motstander av nyttårsforsetter. Å sette seg hårete mål for det nye året, som likevel går i dass innen februar er i gang - det har liksom virket så teit. Bedre å sette seg mål etterhvert som man går, har vært min filosofi.

Men i år har jeg snudd tvert om. Og i kveld har jeg planer om å sette meg ned med en liten notatbok og skrive ned noen tanker for 2018. Kanskje ikke nyttårsforsetter, men i alle fall noen mål - og hvordan jeg forhåpentligvis kan klare å nå dem.

Det trenger ikke være de store tingene, det kan helt enkelt være noen punkter om hva man ønsker å prioritere i året som kommer. Jeg savner for eksempel å lese bøker. Den siste boken jeg fullførte, leste jeg mens jeg ammet min nyfødte datter høsten 2014. Det er tre år siden, det!

Men et mål uten en plan, er bare en drøm - og for å få lest bøker i 2018, må jeg legge meg tidligere om kvelden. Jeg elsker å lese på sengekanten, men i 2017 har jeg stort sett brukt tiden på sengekanten til å svare på meldinger på Snapchat. Jeg kommer selvfølgelig til å fortsette å svare på meldinger, men jeg innser at det ikke akkurat avler god søvn å legge seg hver kveld å tenke på alle dem jeg ikke rakk å svare. Så her må det gjøres noen grep :-)

Men uansett om du har nyttårsforsetter, mål, planer - eller ingen av disse tingene: Godt nytt år! Jeg håper 2018 blir bra, og husk at man kommer langt med riktige forventninger.

Forventer du å vinne i lotto blir du nok veldig sannsynlig skuffet, forventer du derimot å vinne 25 kroner på et Flax-lodd - kommer du nok til å smile fra øre til øre, kanskje flere ganger til og med ;-)

Tusen takk for følget i 2017 - jeg gleder meg til å oppleve 2018 sammen med dere ツ


Lover å fortsette i samme stil i 2018 - med den samme fotografen :-P
 

/ New year - bring it on 🌟