hits

januar 2018

Ja, ja - januar!

I dag har jeg subbet rundt som en zombie, trøtt som en rumpepinne (Mutterns uttrykk, ikke spør meg hvor hun opprinnelig fikk det fra - eller enda verre: hvordan hun fant det på).

Men i dag har jeg altså vært trøtt, og for en gangs skyld har det vært fint! For endelig skyldtes det noe annet enn mammalivet. Oh yes, helt riktig - i går kveld var det endelig duket for første møte med jentegjengen. Ingen sykdom. Ingen frafall. Yey!

Planen er å treffes fast en gang i måneden, og bare sånn for å ha ting klart, avtalte vi på forhånd at det ikke måtte bli sent. Alle skulle tidlig opp dagen etter, så vi avtalte å si adjø og farvel senest klokka 23.00.

Akkurat den planen gikk sånn passe bra, for da vi skulle si hadet, kom vi på at vi hadde glemt å snakke om klassefesten som skal arrangeres til sommeren. Også tikket minuttene avsted.

I tillegg var vi smarte og kjørte én bil, og da jeg skulle slippes av, var vi midt i en historie. Så da ble vi jaggu sittende i bilen i sikkert tjue minutter på utsiden av huset vårt mens skravla gikk.

Jeg la meg kvart over ett i natt! Herregud, også på en tirsdag. Innser at vi skranter skikkelig på sosiale sammenkomster, men vi gir oss ikke så lett. Neste gang går det nok enda litt smidigere ;-)

Men i dag er det altså siste dagen i januar! Jeg elsker at det nærmer seg våren, og gleder meg til å oppsummere årets første måned 

JANUAR

Beste kjøp
Det må jo være de nye hyllene mine på TV-veggen! Nesten fælt å være så fornøyd med egen smak, men jeg syns de passer perfekt på den blå veggen. Akkurat passe synlige, liksom.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Beste bomkjøp
Jeg fikk jo litt pes for at jeg kaller dette punktet "beste" og ikke "verste", men jeg syns det er noe trivielt over "beste bomkjøp". For skjedd har skjedd, og spist er spist - og da er det like greit å tenke positivt. Så jeg har altså bestemt meg for å beholde "beste" ;-)

Jeg elsker "Flying Tiger", du vet den butikken som har så vanvittig mye småtterier man ikke vet man trenger? Jeg skulle bare kjøpe et par notatbøker, og kom ut igjen med to svære bæreposer med så mye rart at jeg har ikke sett på makan. Jeg kjøpte til og med en gapende flodhest til å ha mascaraen min i. Da skjønner du kanskje tegninga..

 

Peter-øyeblikk
Egentlig burde svaret på dette vært: Da jeg kom hjem i natt og oppdaget at Peter hadde malt gangen. (Nå er vi nesten ferdige med evighetsprosjektet!) Men jeg blir faktisk nødt til å svare den dagen han kom hjem med en bukett tulipaner, og jeg bare visste at jeg ikke hadde fortjent dem. PMS og skikkelig glefsing fra meg i noen dager, også presterer han å kjøpe blomster. Jeg hadde aldri gjort det hvis det var motsatt 🙈

 

Christina-øyeblikk
Fortsatt helt utrolig fornøyd med at jeg samlet alle gamle Flax-lodd og cashet ut penger!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Fullførte prosjekt
Solgt barnevogn og gjesteseng på finn! Eller, egentlig er det Peter som har ordnet det - men det var i alle fall utrolig deilig å få det gjort. Jeg var skikkelig i ubalanse da barnevogna ble pakket inn i en ukjent bil, klar for nye trilleturer på en annen kant av landet. Men det hjalp veldig med forståelse fra de trivelige kjøperne. Peter fikk attpåtil bilder av vogna på sin første trilletur, og det var superfornøyde nye eiere <3

 

Prosjekt som videreføres til neste måned
Nå er gangen straks ferdig, og i går var jeg på posten og hentet to oppbevaringskuler jeg skal ha på veggen. Gleder meg til å få på plass alt, etter flere uker med halvveis malte vegger.

 

Tristeste øyeblikk
Jeg regner med det er normalt å ha ganske mange av dem etter at man har mistet noen man bestandig har tenkt skal være her for alltid. Det går litt opp og ned.

 

Herligste øyeblikk
Gleden når det mistes en melketann! Det var like stort som jeg husket det var i 1987.

 

Bilde som aldri havnet på bloggen
Dette er da Peter i et nøtteskall. Jeg trengte bilde av min plastrede nakke til innlegget om flekken jeg hadde fjernet:


 

Og noen dager etter skulle jeg finne et bilde på mobilen, og oppdager helt tilfeldigvis dette:


Se på hun står klar for å bli fotografert ved siden av 😂

Friskus
Jeg har testet min første hjemmetrening! Oppdatering kommer snart ;-)

Daffus
Her en dag kikket jeg på fitbit'en min rett før jeg skulle legge meg, og den dagen hadde jeg gått 2500 skritt! Er det mulig at jeg kan ha vært så lite i aktivitet i løpet av en dag? Med to barn? (Og det skjedde samme skjedde to dager til)

Favoritt-blogginnlegg
Mammas bursdagsoverraskelse - blir i godt humør hver gang jeg tenker på at vi skal på tur til våren!

Yndlingssanger
Søk opp "Konatil - januarfavoritter" på Spotify for hele januarlista :-) I morgen endrer den navn til februarfavoritter 🎉

 

/ Takk for nå januar - og velkommen februar, håper du blir fin!

Vixen-outfit og vorsplaner

"Heeei Kona til! Hva har du på deg i kveld?"

Dette var spørsmålet som møtte meg da vi kom inn døra på Grand Hotel og Vixen i fjor. Jeg husker jeg ble helt satt ut av hvor mange folk det var der, antallet måtte være tredoblet fra året før - journalister, fotografer og kjente fjes på alle kanter.

Og hjelp, hva skulle jeg svare - for hva hadde jeg egentlig på meg?

"Eh", stotret jeg, "En svart kjole for å forsvinne i mengden"

Journalisten lo høyt, hun trodde vel jeg hadde servert en halvdårlig vits, mens jeg bare hadde svart som sant var. Jeg ante ikke hvilket merke kjolen min var fra, men heldigvis kom det ingen oppfølgingsspørsmål ;-)


Begravelse...
 


... eller prisutdeling?
 

Det er koselig å pynte seg altså, det er tross alt ikke hver dag man går i kjole. Men siden det skjer såpass sjeldent, tar det noen timer med kjolen på før jeg venner meg til følelsen.

Høye hæler kommer derimot aldri til å skje, tida der jeg kunne tenke "jeg skal bli flink til å gå på høye hæler, jeg skal bare øve meg litt" begynner vel å nærme seg slutten nå. Og det er helt greit. Noen må gå i fotformsko også, si ;-)

I år er prisutdelingen på en søndag, hvilket betyr at jeg må ordne håret mitt selv. Jeg er helt grønn på hår, jeg klarer for eksempel ikke å lage krøller, så det er mye som tyder på at det blir Hair Natural. Helt greit det også, si.

Med fjoråret friskt i minne, er Peter livredd for at jeg skal få en breakdown i år også - selv om jeg gang på gang har forsikret ham om at jeg ikke er nervøs for å vinne noen pris i år. Men for å være sikker, har han i alle fall samlet en gjeng med folk som skal slarve og skåle litt på hotellrommet vårt før prisutdelingen starter. Det blir trivelig!


Hun her kommer - så liv blir det i alle fall ;-) (Line Victoria Supporterfrue)
 

I år skal jeg ha på en kjole som har hengt i skapet i to år! Faktisk kjøpte jeg den før Vixen for to år siden, men da skulle vi ha Bloggerne-kameraer på slep og måtte endre til skjørt for å ha et sted å henge den der mikrofon-dingsen.

Denne gangen skal jeg definitivt huske å sjekke hvilket merke kjolen min er fra, før jeg ankommer Grand ;-) Og bare så det er sagt; jeg har tatt det et hakk videre når det gjelder farge, for i år kommer jeg ikke i sort kjole. I år er den mørkegrå ;-)
 

/ Kan fortsatt være greit å forsvinne litt i mengden 

PS! Jeg trodde avstemmingen til 'Folkets Favoritt' var stengt, men her telles det visst fortsatt! 🌟 Stem på din favoritt her 🌟

Pepperkorn og kjerringråd

black pepper
(Licensed from: Sea Wave / yayimages.com)
 

I dag morges startet jeg faktisk den nye uka friskt med positive tanker. Til tross for vårt besøk på lekeland i går, gikk natten rolig for seg - og Mr. Noro meldte ikke sin ankomst.

Så da tenkte jeg som så, at det eneste riktige var å ha klokketro på at helgen hadde gjort sitt til at barnehagen endelig hadde fått vinterens absolutte favoritt-virus (NOT) ut og vekk og bort for denne gang.

Men på vei inn i barnehagen tikket det inn en melding på telefonen om at en av bestekompisene lå nede for telling i egen seng. Viruset er altså fortsatt i omløp - så i dag har Peter og jeg trippet rundt og ventet på telefon fra barnehagen. Panikken min ser altså foreløpig ikke lys i tunellen.

Det skal sies at jeg har lest samtlige av kommentarene deres, og jeg ble faktisk rørt og lettet over å høre at jeg ikke er alene om å frykte noro. Det er visst en egen fobi mot å kaste opp som heter "emetofobi", skjønt jeg vel egentlig har mest fobi mot å få dritten i hus. Eller, jeg er faktisk litt usikker på hvor skoen trykker mest.

Men tilbake til dagen i dag, jeg gikk som sagt og ventet på telefonen fra barnehagen, som heldigvis aldri kom. Frykten er selvsagt fortsatt på plass selv om barna er friske, for akkurat nå er jo hver sykdomsfrie dag en liten seier.

Og siden jeg nå vet at det er mange i mine sko om dagen, tenkte jeg det kunne være fint å videreformidle de to tipsene som har gått igjen fra flere av dere. Etter å ha blitt kjerringråd-frelst av løk mot tørrhoste om natta, er jeg jo for lengst overbevist om at kjerringråd kan være gull.

Så kanskje disse to tipsene kan være verdt å teste ut, uansett om du har emetofobi eller ei? ;-)

NB! Jeg har ikke prøvd dem selv, og kan på ingen måte garantere for noen effekt. Men jeg kommer garantert til å teste dem selv ;-)
 

Kjerringråd mot norovirus

1. Pepperkorn

Svelg 10 hele pepperkorn, 3 ganger daglig.
 

2. Eplecidereddik

1-2 spiseskjeer i et glass vann på tom mage om morgenen.
 

Begge disse rådene skal visst bidra med å skape et ulevelig miljø for (blant annet) noroviruset.

Mens jeg var så godt i gang med kjerringråd, tenkte jeg å høre med google om det var flere tips i omløp. Jeg fant riktignok ingen flere kjerringråd, men helt nederst på siden fikk jeg opp hva andre har søkt på i google:


"Hvordan få spysyken med vilje"

Altså..?

Hvem..

Jeg har faktisk ikke ord 😂
 

/

Slush og splæsj på lekeland

Jeg har jo vært hønemor i snart seks år, så akkurat det er ikke noe nytt. Men at jeg skulle få så panikk for norovirus, nei det hadde jeg kanskje ikke sett for meg..


 

For det er spesielt én ting jeg husker godt fra barndommen, og det er den gangen jeg fikk norovirus etter å ha spist en halv Grandiosa. Jeg klarte ikke lukten av Grandiosa på 14 år. Var jeg hjemme hos noen som stekte Grandis, måtte jeg dra hjem - og selv i dag har jeg et anstrengt forhold til Norges egentlige nasjonalrett.

Jeg har dessuten alltid vært av typen som begynner å føle meg dårlig så fort andre blir dårlige, og det har jo bydd på problemer etter at jeg ble mor. Jeg er dessuten hun som forbanner de andre foreldrene i barnehagen som trosser 48-timers regelen og sender ungene tilbake før det har gått 48 timer etter siste symptom.

Når noroviruset bare looper og looper på avdelingen uten at noen skjønner hvorfor, får jeg lyst til å ringe en eller annen smittevernlege i kommunen og be om et obligatorisk kurs for alle foreldrene. Okei, kanskje ikke så ille da - men du skjønner greia ;-)

Det er høyaktivitet av norovirus i Vestfold nå, og (heldigvis) har jeg en venninne som er hakket mer hysterisk enn meg. Jeg møtte henne på butikken for noen dager siden, og da hadde vi nettopp vært en tur i trampoline-parken med ungene.

"Eh, nei. ", grøsset hun, "Vi drar ikke til sånne steder midt i verste sykdomssesong, nei. Den sjansen tar vi ikke nå"

Men hva gjør man, når det så dukker opp bursdagsinvitasjoner til selveste Lekeland? Et sted jeg hadde bestemt meg for å holde meg unna en stund, etter en noe ublid opplevelse med oppkast i ballrommet da vi var der sist.

Selvfølgelig gir man ikke tilbakemelding til foreldrene om at: "Nei beklager, i disse norotider må vi dessverre takke nei til invitasjonen".

Ikke vet jeg om det egentlig er innafor å finne på en unnskyldning heller, jeg hadde i alle fall ikke samvittighet til det.

Så vi dro. Alle mann. Og med tanke på den stappfulle parkeringen som møtte oss da vi kom, er det mye som tyder på at det er veldig mange andre vestfoldinger som ikke deler min bekymring for tida!

Jeg hadde ordene til Mormor i hodet da vi gikk inn: "Man kan jo ikke bure seg inne heller. Blir man syk så blir man syk.."


 

Det er bare tanken på å frivillig oppsøke et smitte-eldorado som gjør meg litt i ulage. Det må jo være mange ganger mer smitte i omløp på et lekeland enn for eksempel på matbutikken. Oppkast i et ballrom som sprer seg videre. (Jeg trenger vel ikke nevne at norovirus kan overleve i lang tid på tørre overflater)


 

Men det ble en fin bursdag, altså. Ungene storkoset seg, bursdagsbarnet var strålende fornøyd og foreldrene som fikk gratis kaffe, likeså. Peter klarte til og med å luske til seg både pizzarester og en kakebit ;-)

Ting så bra ut. Alle var storfornøyde, nå var det bare å hente godteposene og få på seg skoene.

Men da hørte vi plutselig et splæsj bare noen meter unna oss, etterfulgt av den distinkte lukten av et nachspiel som har bikket over.

Great.

Sjeldent har fire mennesker forlatt Lekeland i sånn en hast x-)

Så får vi bare krysse fingrene for at den stakkars lille jenta bare hadde inntatt litt for mye slush og pølser. En ekte hønemor tar selvfølgelig ingen sjanser, og dynket familien i antibac, før hun kastet barna rett i badekaret for en real skrubb da vi kom hjem.
 

/ And now we wait... 😬

Sigrid i sofaen

Etter at jeg hadde blogget i går kveld, slang jeg meg ned i sofaen for å se litt på TV. Jeg hadde akkurat skrevet et innlegg om hvor panikk jeg har for mye folk og oppmerksomhet, og hvordan jeg forbinder Vixen-Awarden med fjorårets break down.

Så setter jeg på TV'n, finner fram kveldens episode av min fredagsfavoritt "The Graham Norton Show" - og jammen dukker det ikke opp et kjent, norsk fjes! For jenta som skulle stå for kveldens musikalske innslag, var ingen ringere enn Norges nye stolthet, sanger og låtskriver: Sigrid fra Ålesund :-)


Printscreen: Youtube
 

Og plutselig satt hun klar på scenen, så naturlig og søt og blid - og skikkelig jordnær i olabukse og hvit t-skjorte. Så bare tar hun hele scenen, og gjør en helt fantastisk opptreden! Greit at hun er artist altså, men hun er 21 år gammel og vi snakker BBC med mange millioner seere. Holy moly.

Og ikke nok med det, Graham inviterer henne bort i sofaen etterpå, og der sitter altså den unge jenta sammen med Helen Mirren, Liam Neeson og Jamie Dornan og svarer så godt for seg at jeg faktisk blir stolt av å være norsk!

Det kan jo hende jeg tar feil, men jeg tviler på at hun der lå i fosterstilling på hotellrommet og gruet seg før sending ;-)

Og det fant jeg rett og slett så inspirerende at jeg plutselig begynte å tenke på hva i all verden det er jeg kløner med i mitt eget liv om dagen. Kanskje burde man jo bare være litt mer som Sigrid, for eksempel når man gruer seg til å stå og smile foran en klein pressevegg om en ukes tid.

Kanskje skal jeg være litt mer som Sigrid, jeg - og bare nyte det å leve litt i øyeblikket, for den gleden og tilstedeværelsen hennes, smittet hele veien fra England til Larvik :-)

Hele innslaget til Sigrid finner du her:


/ Takk skarru ha og god lørdag!

Finalist og penger i kassa

Jeg hadde egentlig bare tenkt til å skrive om at jeg har knekt en Flaxlodd-kode i dag, men så skjedde det noe fantastisk :-D

For hjølp! I går ble det klart hvem som er finalister i Vixen Influencer Awards som går av stabelen om en uke - og der stod jaggu navnet mitt! Dere har stemt! Herreminhatt så heldig jeg er som har lesere som har tatt seg tid til å avgi stemmer. You guys ❤️

Jeg er selvfølgelig livredd, men av frykt for at det kan bli litt mye mas om nerver (som det ble i fjor), har jeg bestemt meg for ikke å skrive så mye om det i år. Dere kjenner meg jo nå, dere vet at jeg har panikk for ting som dette (nevnte jeg presseveggen..?) - og da jeg oppdaget navnet mitt på lista, kom nervene jeg hadde i fjor som kastet på meg. Grusomme flashbacks til timene før fjorårets utdeling.

I år går det riktignok litt bedre, for det er klart det hjelper veldig å være nominert til Folkets Favoritt sammen med fire store navn. Sannsynligheten for at jeg stikker av med kveldens gjeveste pris er veldig liten. Og det morsomste å tenke på, er at uansett hvem av de andre som vinner, så kommer jeg til å juble så vanvittig høyt at alle vil tro det er påtatt. Men alle dere kommer til å vite at det er i ren lettelse :-D

Og bare så det er sagt: Jeg beklager at jeg virker utakknemlig. Det er kanskje bare for stort for meg til å forstå. Bare nominasjonen i seg selv betyr alt for meg. Tenk det, "Folkets Favoritt"!

Også må det jo nevnes at det er litt kaos i kulissene for tida, blant annet er det flere av de nominerte som har blitt diskvalifisert. Så det kan godt være litt flaks at jeg står igjen som 1 av 5. Men det får jeg nok aldri svar på :-)

Men apropos Flax... (Sorry) I dag feiret jeg finaleplassen ved å gjøre noe jeg aldri har gjort før. Jeg dro til en tippekommisjonær for å levere inn en hel gjeng med Flaxlodd! Men denne gangen hadde jeg bestemt meg for å bryte den evige runddansen der man bytter inn gamle lodd i nye lodd, og gikk heller for pengene.

Og det gjorde jeg lurt i, for alle oppsamlede lodd og julekalendere hadde bygd seg opp til hele 1200 kroner! Og alt det går rett i familiekassa. Penger øremerket kino, popcorn og familiekos. Og sammen med pengene fra Peters bannekasse, begynner det å bli en ganske anselig sum ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Litt flaks, mye glede og tusen tusen takk! ❤️

En litt tvilsom mail

Nå har jeg jo bare blogget siden 2015, men i dette tidsrommet har jeg fått ytterst få henvendelser av den tvilsomme typen. Det kommer overraskende mange mailer og meldinger i løpet av en uke, og jeg gjør mitt ytterste for å svare alle.

Email
(Licensed from: leeser / yayimages.com)
 

Men én spesiell mail brukte jeg over to måneder på å besvare. Ikke fordi jeg var i tvil om hva svaret måtte bli, men fordi den noe spesielle henvendelsen var såpass trivelig formulert at jeg slet med å ordlegge meg godt nok tilbake. 

Mailens avsender var en høflig herremann, som hadde et ønske han lurte på om jeg kunne oppfylle. Han lurte på om det var en mulighet for å kjøpe den blå buksa og den stripete t-skjorten min?

Det hadde seg nemlig sånn at han samlet på antrekk han likte, og som var brukt av personer han beundret på TV, og i media generelt. Han hadde nylig sett et bilde på bloggen min der jeg hadde på meg disse klærne, og det ville bety mye for ham hvis han kunne kjøpe dem.

Altså. Jeg må innrømme at jeg ble litt fnisete, for forespørsler av dette kaliberet er virkelig ikke hverdagskost. Dessuten var mailen så hyggelig og fint formulert, at jeg nesten fikk litt vondt av fyren..

Men jeg kunne jo ikke selge klærne mine, kunne jeg vel? Eller kunne jeg det, og deretter gitt pengene til et veldedig formål?

Dessuten var jeg veldig usikker på hvilken bukse og t-skjorte han siktet til, for jeg kunne ikke huske å ha hatt på meg det nylig. Men da jeg scrollet meg nedover på bloggen, var det bare ett bilde av meg selv i blå bukse og stripete t-skjorte...


 

Og plutselig gikk mailen fra trivelig til litt tvilsom ;-)

Ikke at jeg tviler på mannens intensjoner eller at han liker klærne altså, men jeg får meg liksom ikke til å selge en brukt bukse med en stor sprekk i.. x-)
 

/ God fredag! Hilsen rørleggeren

Endelig jentekveld! Nesten..

Du vet sånne gode venner, som bare er der - selv om dere ikke har snakket sammen på en hel evighet?


Halve gjengen ❤️ (Jeg er hun til høyre med lugg og øyne som forsvinner)
 

Allerede i 1. klasse på barneskolen ble vi en gjeng. Seks jenter som skulle følge hverandre i tykt og tynt til vi var ferdige med ungdomsskolen.

Jeg husker enda panikken jeg følte da vi skulle søke på videregående skole, og det gikk opp for meg at veiene våre kom til å bli splittet. Vi hadde søkt oss til forskjellige skoler, og jeg var helt alene om skolevalget mitt.

På videregående startet vi nye liv, og selv om vi klarte å holde kontakten, så vi hverandre mye sjeldnere. Vi hadde en fast samling 2. juledag hvert år, og et sommertreff i juni/juli.

Men så ble disse treffene vanskeligere å holde på også. Én flyttet utenlands, mens resten av oss ble spredd utover Norge. Så ble vi gravide på rad og rekke, og noen hektiske år med lite tid til sosialisering ventet.

Men så, i julen som var, ble vi 4 som har flyttet tilbake til hjemtraktene, enige om å ta grep. Vi kunne jo ikke fortsette sånn, det er jo dette som er livet - ikke blir vi yngre, og det er klart vi skal prioritere å sette av tid til hverandre! Så vi avtalte en lørdag, ut og spise på restaurant - kom den som kan.

Vi bestilte bord til klokken 18.00. Planen var å dra hjem til en av oss etter middagen, men da vi kikket på klokka utpå kvelden, innså vi at vi hadde sittet og skravlet og ledd i nesten seks timer! Vi beklaget oss til servitøren for at vi hadde kapret et bord en hel kveld midt i julebordsesongen, men han forsikret oss om at det hadde gått greit ;-)

Da vi skulle dra hvert til vårt, bestemte vi oss for å starte friskt i januar 2018, med en samling i måneden. Vi hadde hatt en fantastisk fin kveld, vi hadde innsett hvor mye vi savnet kontakten, og følte oss uovervinnelige. Vi var forbi småbarnsperioden, selvfølgelig skulle vi møtes hver måned framover, det var jo ingenting som kunne stoppe oss nå!

Dagen i dag, torsdag 25. januar, ble huket av i kalenderen. Pappaer og barnevakter ble booket, mens vi jentene gjorde oss klare for hjemmekos og skravling. I fire uker har vi telt ned, for som sagt - hva skulle kunne stoppe oss nå?

Vi hadde bare glemt én ting: Vi har barnehagebarn. Og rett etter at jeg hadde pusset tennene i går kveld, plinget det i telefonen. Jeg så at det var gruppechatten vår, og instinktivt bare visste jeg hva som kom.

Og ganske riktig. Omgangssyken i hus både her og der.

Så eh.. Vi prøver igjen til uka 
 

* Følg Konatil på Facebook *

Jeg har sagt opp

Takk for alle tips og anbefalinger - da var det gjort. Tiden min som støttemedlem er over!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I dag sa jeg opp mitt treningsabonnement, og den største grunnen er, som flere av dere kommenterte: Småbarnsperioden. Jada, jeg vet det er en dårlig unnskyldning, og at det helt sikkert er nettopp i denne perioden jeg burde trent. Men jeg blir bare nødt til å finne andre løsninger.

Denne vinteren har vært tøff, kroppen min er sliten og jeg føler rett og slett ikke at trening har vært løsningen på det problemet. For noen funker det knall å komme seg på treningssenteret selv om halsen småkrangler og energien er borte - og at en nettopp en treningsøkt avler ny energi. Men hos meg har det motsatt effekt.

Enkelte dager kan jeg være klar for å trene, men det skjer såpass sjeldent i vinterhalvåret at jeg syns det blir for dyrt å holde liv i et medlemsskap som jeg kanskje bruker én - to ganger i måneden.

Og da er jo spørsmålet: Funker hjemmetrening? Er terskelen litt mindre for å kaste seg i det? Jeg har aldri prøvd, så jeg aner faktisk ikke om det har noe for seg! Kan det å trene hjemme når man er i slaget, gi den uttellingen man ønsker?


(Hentet fra "1paolo2" på Instagram)
 

Målet mitt med treningen generelt, var å få bukt med kontorkroppen, og rett og slett bli sterkere. Jeg har ikke noe mål om å delta i løpekonkurranser eller få superkondis ala Frank Løke. Samtidig føler jeg at det å gå turer liksom ikke er nok.

Nå lurer jeg rett og slett på om jeg skal smelle til med litt egentrening i heimen, så fort jeg kjenner gnisten. Bare for å sjekke om det funker, liksom. Peter har en bok skrevet av den svenske kampsportsutøveren Paolo Roberto - som mener at 15 minutter (!) av gangen er nok.

Tanken er å starte friskt med nybegynnerprogrammet hans, og holde meg til det en ganske god stund, heh.. ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
- Ennå 😅
 

Jeg har fortsatt ingen planer om å bli en treningsblogger, altså. Men jeg vet at det er mange som kjenner seg igjen i denne dørstokkmila, og som også sliter med å få på plass gode treningsrutiner. Kanskje det hjelper å lese om andre som sliter..?

Mest av alt er jeg spent på om dette vil gjøre noe for energinivået, selv om jeg akkurat nå kanskje bør fokusere på å komme i gang. Det står i boka at det optimale er å kjøre programmet 4 ganger i uka, og min første tanke var "Det hørtes mye ut", også leste jeg videre:

"4 ganger 15 minutter er bare én time, og hvis du ikke har én time å bruke på å ta vare på kroppen i løpet av en uke, lurer jeg på hvordan du prioriterer"

Så eh, ja.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Eh, ja jo, vi får se på det 😂
 

Så gjenstår bare å minne meg selv på Svigerfars jogge-filosofi: Du kommer til å hate det de 7 første gangene, men så blir det bedre 
 

/ Vi får se

Jeg leste på Google, skjønner du

Det begynner å bli noen måneder siden jeg først oppdaget den. Føflekken som plutselig hadde begynt å klø. Plassert såpass langt bak i nakken at jeg ikke klarte å se den selv i speilet, måtte jeg be Peter om å ta en titt:

"Åja, den?", mumlet han, "En klassisk føflekk. Ser helt fin ut."


 

Peter har da sett føflekker før, så hvis den så fin ut var det vel ingen grunn til å bekymre seg. Derfor tenkte jeg ikke mer på den.

Men så, for noen uker siden, ble jeg plutselig oppmerksom på at flekken fortsatt klødde. Og da jeg kjente på den, oppdaget jeg til min store fortvilelse at den kjentes ruglete ut, ikke sånn en vanlig føflekk skal være.

Jeg ropte på Peter, som kom løpende. Jeg pekte på nakken min:

"Kan du se på føflekken min? Hvordan ser den ut?"

"Oi", utbrøt Peter, "Eh, hæ? Har den blitt større, eller hva skjer..? Den ville jeg kanskje fått sjekket, ja."

Jeg kastet meg over telefonen og fikk time hos fastlegen to dager etter. Så begynte jeg å google.

"ABCDE-kriteriene."

A - Asymmetri.
B - Border (grense)
C - Colour (farge)
D - Diameter
E - Endring: Flekker som endrer seg, klør eller blør lett er spesielt mistenksomme. Er føflekken hevet over hudoverflaten og har asymmetriske forandringer styrkes mistanken om føflekkreft.
 

Og der stod det jo svart på hvitt. Jeg hadde en "E". Min flekk hadde endret seg, den klødde og var hevet over hudoverflaten.

Og på Google fant jeg ut at føflekker skal man ta på alvor. "Det er den kreftformen som øker mest i antall nye tilfeller hvert år. 1 av 4 som rammes er under 40 år. Det ser ut til at solforbrenning i barne- og ungdomsårene har større betydning enn forbrenning senere i livet. Føflekkreft er vanligst på leggen hos kvinner, og på ryggen hos menn. Men oppstår på hode og hals i 15 prosent av tilfellene."

Så begynte jeg å gråte. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er livredd for å skulle dø fra barna mine. Jeg har ikke tall på hvor mange forskjellige tanker som gikk gjennom hodet mitt de neste timene.

De to dagene jeg ventet på legetimen virket like lange som to uker. Jeg lot være å si noe til Peter om frykten min, for jeg visste at han kom til å si at det ikke var noen grunn til bekymring før legen hadde tatt en titt.

Endelig var dagen kommet, da jeg skulle inspiseres av en fagperson. Jeg var iskald på hendene og gned dem nervøst mot hverandre der jeg satt i stolen med legen framfor meg.

"Du har oppdaget en føflekk, var det så?", sa han og kikket på meg.

Jeg nikket nervøst.

- "Da får vi ta en titt", sa han og rullet stolen bort til meg. Det var helt stille i rommet, jeg holdt pusten.

Så rullet han stolen tilbake til pulten sin igjen, og jeg gjorde meg klar til hva enn det var han skulle fortelle meg.

- "Det der", begynte han, "Er ingen føflekk."

Jeg satt bare og måpte. At det var? Ingen føflekk? Men det der E-punktet på advarselslista, da - det stemte jo på en prikk alt sammen?

- "Jammen", stotret jeg, "Jeg leste på google, skjønner du, og..."

- "Du må ikke google!", avbrøt legen, "Dette er en helt godartet utvekst som er veldig vanlig. Den kan godt fjernes, men det er ikke nødvendig. Bare hvis du føler den plager deg."

Med ett følte jeg blodet strømme ut i armene og nedover i bena. Herreminhatt for en lettelse!

Men så kjente jeg en gryende følelse av en tanke i bakhodet, det var et eller annet som var i ferd med å demre, noe jeg ikke hadde tenkt på på veldig, veldig lenge. Jeg trakk pusten, legen må ha tenkt at jeg nok pustet lettet ut, for han smilte - og plutselig fikk jeg tak i hva det var.

For dette scenarioet var jo så altfor kjent, hvordan i all verden kunne jeg ha glemt det?!

- "Ehh", kremtet jeg, "Den flekken min. Er det en gammelmannsflekk..?"

Legen brøt ut i latter.

"Det er et annet navn på det ja", humret han, "Seboreiske keratoser er det som oftest eldre som får, men det forekommer også i yngre aldersgrupper."

Jeg husker veldig godt at jeg for to og et halvt år siden skrev innlegget "Liten flekk kan velte stor frue". Da var jeg nemlig kjempeflau over at det hadde dukket opp to gammelmannsflekker rett under ribbeina. Den gangen var jeg sjokkert, og følte veldig på at de glade 20-årene var forbi.

Nå, to år etter, sitter jeg her og er sjeleglad for at det var en gammelmannsflekk og ikke en farlig føflekk, og takker og bukker for at jeg fikk enda en påminner om at vi jaggu ikke vet hva morgendagen bringer.

Og det vet heldigvis ikke google heller 
 

/ Fagperson 1 - Google 0 

Hvorfor har ingen fortalt meg dette før?

Hei, jeg heter Christina - og jeg øver meg på å stjele til meg litt egentid :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For det er ikke lenge siden jeg skrev at jeg ikke hadde sett snurten av egentid på en hel evighet. Faktisk hadde de rullerende sykdomsrundene gjort at jeg måtte prøve å nyte søvn om natta som egentid. Hva gir u meg lissom. Hodet kan eksplodere av mindre.

Ei i barselgruppa mi pleide å krabbe opp på loftet når det kokte som verst. Der hadde hun en stol, som hun satte seg på hver gang hodet var i ferd med å gå i lufta. Jeg tenker at de fleste av oss burde hatt et sånt loft og en sånn stol.

Tidligere denne uka snakket jeg med ei venninne som sa at hun hadde innført tvangs-avslapning. Utrolig lite trivelig ord, men det gjorde visst susen. Med jevne mellomrom satte hun rett og slett av en hel kveld til ren avkobling, det kunne være alt fra å se en film, lese en bok, høre på podcast eller treffe venner. Koble av, roe ned - ikke noe husarbeid, ingen jobb.

Jeg svarte at det største problemet mitt, er at jeg aldri kommer til bunns i de daglige gjøremålene. At det ikke er noe tid igjen om kvelden etter at alle pliktene er unnagjort. Kjøkkenbenken, klesvasken og diverse ryddeprosjekter. Den herlige runddansen.

Da kikket venninnen min dumt på meg før hun sa:

"Eh, ja. Sånne ting må du jo bare lære deg å se forbi, da! Det eneste du skal konsentrere deg om, er å synke ned i sofakroken uten dårlig samvittighet. Du skal faktisk gi f'en i den samvittigheten"

Og nå er jeg altså i gang! Jeg har innsett at jeg blir nødt til å glemme alle de ørten-pørten tingene som venter. Den skittentøyskurven blir aldri tom uansett hvor mye det prøves.

Så denne uka har jeg sneket til meg et par sider her og der, i boka jeg begynte å lese i fjor sommer. Det går sakte, men sikkert framover. (Herreminhatt, tenk om jeg klarer å lese ferdig en bok i 2018)

Dessuten har jeg bestemt meg for å øve meg på å ha ro i rumpa til å sitte i sofaen og se på TV. Si hva du vil om TV, men det må til - hjernen trenger det. Så nå har jeg satt Kjendis-Farmen på opptak. Haha! Noe lett og ledig og underholdende: Farmen fits the profile.

Jeg henger jo konstant bakpå (så ingen spoilers, takk!), men jeg har allerede rukket å se såpass at jeg har blitt glad i både Action-Frank, trillingene, og latteren til Inga Berit (som ikke har forandret seg på 14 år).

Hvorfor har ingen fortalt meg at man bare må ta seg tid til egentid, selv om huset står på hodet? Alternativet er jo at hodet til mor eksploderer, og det er vel ingen tjent med ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Hvordan løser du egentid-behovet? Tips til smarte løsninger tas imot med takk 

/ Bill.mrk "Leser bok og ser på Farmen på fritida" 🙈

Fredag formiddag i stolen alle hater

NB! Innlegget inneholder både mensen-preik og jentesnakk 💁🏻👍🏼

Laughing friends lying in bed
(Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com)
 

Det er allerede tre måneder siden jeg skrev at jeg fikk en sms med påminnelse fra Kreftregisteret, om at det var tid for å ta celleprøve. Og det må jeg si: Er det noe som v i r k e l i g er et tiltak - så er det å få bestilt time til gynekologisk undersøkelse.

Bare tanken på å ligge i den forhatte legestolen.. Ja, bare tanken er vel egentlig nok ;-)

Sist gang jeg tok celleprøve var hos fastlegen for tre år siden, på seks-ukers-kontrollen etter fødselen. Og da sto celleforandringer helt nederst på lista over bekymringer. Helt ærlig var jeg kun opptatt av hvordan det sto til nedentil etter noen sting foran, og diverse hemoroide-utbrudd der bak.

Også husker jeg fastlegen min sa: - "Ok, nå kan du prøve å knipe."

Hvorpå jeg måtte svare: - "Eh, jeg kniper allerede..."

Alt var, etter forholdene, heldigvis bra den gangen (bortsett fra det med knipingen), men nå var det altså dags igjen etter tre år.

Og denne gangen ba jeg fastlegen min om en henvisning til gynekolog, når det først skulle gjøres liksom. Jeg hadde en del spørsmål om hvordan en fødsel eller to påvirker smerter i syklusen, dessuten ønsket jeg (etter tips fra en leser!) å få tatt en ultralyd av eggstokkene mens jeg først lå der.

En sånn rutinesjekk trenger ingen hastetime, så timen som kom i posten i november, var ikke før i starten av januar. Men da timen nærmet seg, innså jeg at den kom til å kræsje med perioden min, så jeg fant ut at jeg fikk ringe og få den byttet.

Nå er det jo ikke hver dag man snakker med ukjente på telefonen om mensen, så jeg ble litt usikker på hva jeg skulle si. Helt glemt var selvfølgelig at damene på legekontoret snakker om ting som dette i telefonen hver eneste dag.

"Ehh", stotret jeg, "Timen min neste fredag, den kræsjer dessverre med.. Perioden min.."

"Okei!", svarte den hyggelige damen, "Ønsker du å flytte den så blir det nok litt ekstra ventetid, men den fredagen, er det langt ut i perioden?"

- "Eh", sa jeg, "hvis det dukker opp til tida, så er det sånn cirka andre dagen.."

- "Javel, for hvis du blør mye er det greit å flytte timen, men hvis du blør bare litt, så kan du godt møte."

Der og da gikk det opp for meg hvor ufattelig lite jeg har snakket høyt om mensen i mitt liv... Noe så naturlig, og der satt jeg og rødmet akkurat som i fjortis-tida!

 
 

Enden på visa var at timen ble flyttet, og jeg må innrømme at det føltes veldig riktig å være der i dag uten mensen. Alt gikk fint, celleprøven ble tatt, eggstokkene så smashing ut (mine ord, ikke gynekologens), og jeg har fortsatt en gjeng med egg igjen inni der. Jeg fikk spurt mine spørsmål, og fikk bekreftet at hele syklusen kan oppleves annerledes etter en fødsel, uten at det trenger å være noe galt ;-)

Og heldigvis havnet jeg ikke hos den samme gynekologen som kom på vakt da jeg lå i lystgass-rus på sykehuset i oktober for tre år siden.. Da jeg kjente igjen navnet hans fra barndommen, og røsket vekk lystgassen før jeg ropte: "HEEEEEY! Tjølling-gutt!!" da han entret rommet og skulle ta en titt på hvordan det stod til der nede. Peter omtaler dette fortsatt som et av de flaueste øyeblikkene i sitt liv.

Da gjenstår bare en liten oppfordring: Jeg er 100% sikker på at jeg ikke er alene om å mislike den forhatte legestolen såpass at jeg har utsatt å bestille den timen.. Men stol på meg, ring fastlegen og få det gjort!

Er du seksuelt aktiv, eller har fylt 25 år, anbefales det å få tatt en sjekk hvert 3. år. Men merker du noe unormalt, eller har hatt flere partnerbytter og/eller ubeskyttet sex siden forrige sjekk - er det lurt å bestille en time selv om det ikke har gått 3 år siden forrige gang.

Jeg lover deg - det føles veldig bra etterpå 
 

/ God fredag! 🎉 

Hjelp! Hva er taksten for en tann i 2018?

I serien "ting jeg som mor ikke vet noe om": Hvor mye er egentlig en tann verdt i 2018?!

Losing the first tooth
(Licensed from: Talanis / yayimages.com)

 

Det begynner å bli noen år siden 80- og 90-tallet, da mine egne tenner ble vekslet inn i vaskekte pengeskatter. Ikke husker jeg hvor mye jeg fikk, eller om beløpet endret seg fra gang til gang. Var det sånn at hjørnetennene var mer verdt - og fikk man ekstra betalt dersom tanna falt ut mens man var på skolen?

Jeg må faktisk innrømme at jeg hadde et anstrengt forhold til hele greia med tannfeen og vannglasset. For jeg var jo selvfølgelig klar for en slant med penger, men jeg kunne ikke fordra mynter! Og enda verre var tanken på at de attpåtil var våte. Yæk!

Jeg husker jeg spurte Mamma hva som var grunnen til at tannfeen aldri hadde med seg sedler, men dessverre husker jeg ikke hva hun svarte. Irriterende nok fikk jeg først i ettertid høre at dersom man legger tanna i et glass uten vann, betyr det at man får papirsedler...

Tooth Fairy
(Licensed from: Debora / yayimages.com)

Skal si tannfeen har store ... roser i kinnene 😅
 

Uansett er det jo ganske sjarmerende at tannfeen fortsatt lever i beste velgående i 2018. Men hva er tanntaksten? Og hvilke regler bør jeg vite om? ;-)
 

/ Med vennlig hilsen mor under stadig opplæring 

Når det butter litt

I dag kom spørsmålet jeg har ventet på. Jeg stod på badet, da jeg plutselig hørte fra kontoret til Peter:

"Du? Det treningsabonnementet ditt... Er det sånn at jeg kanskje skal si det opp, eller kommer det til å skje et mirakel snart, tror du?"


 Arkivbilde. Jeg presiserer: Arkivbilde 😂
 

Trening. Jeg som var så innmari klar i juni, da jeg hadde fått medlemskap på treningssenter av Peter i bursdagsgave. Da jeg blogget om min første treningsøkt på 15 år. Da solen skinte, da barnehagen kunne melde om kun et par tilfeller av antydning til rennende nese, da sommeren var på topp og kroppen min likeså.

Så fulgte en tøff høst der kreftene forsvant, lungebetennelsen kom snikende og plutselig var det jul. Og så innså jeg at jeg ikke har satt mine bein i joggeskoa på fem måneder. Det er nesten et halvt år!

Også sitter jeg her og tenker - hvordan klarer folk det? Å karre seg på trening når kroppen er sliten, barna er syke, mannen er stressa, det er iskaldt ute og du helst vil være inne og fyre i peisen?

Når du våkner om morgenen med sår hals, og du kjenner at du helst skulle sovet et par timer til - når du merker at du blir sliten av å tenke på trening, er det da lurt å sparke til med en treningsøkt? Eller skal man bare innse at det ikke er tiden akkurat nå, og vente til det passer litt bedre?

Eller kommer det aldri til å passe litt bedre..? På samme måte som det aldri passer å bli syk - så finnes kanskje ikke den perfekte dagen for å svette seg rød i fleisen heller? Er det bare den velkjente kneika man må komme seg over, også blir alt så mye bedre?

Jeg vet ikke. Helt ærlig, jeg er skikkelig forvirra.

Så jeg latet som jeg ikke hørte noe, da jeg stod på badet i dag morges og hørte stemmen til Peter rope fra kontoret.

Men jeg hørte den. Klart og tydelig. Jeg er bare ikke helt klar for å svare enda ;)


Før- og etterbilde i ett 🙈
 

/ Oppdatering kommer, når jeg finner ut av det. I morgen, om en måned eller i 2019.

Snufs og morgenkaffe

Nå skal det riktignok ikke så mye til for å gjøre meg rørt, men i dag morges dukket denne videoen opp på Facebook, og jeg begynte jaggu å snufse litt mens jeg drakk morgenkaffen ❤️

Videoen over er laget av frivillig.no - og ikke bare får den frem et supert budskap, men jeg blir ekstra rørt av å tenke på at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder frivillig arbeid. For det betyr at det er mange nordmenn som hver eneste uke vier sin dyrebare tid til å hjelpe andre!

Og hvor fint er ikke det? Jeg føler knapt jeg rekker halvparten av det jeg skal i løpet av en uke, og jeg er helt sikker på at folk flest føler det på samme måte som meg. Men likevel er det veldig mange som bidrar for fellesskapet, og det gjør meg varm i hjertet.

Jeg må også innrømme at jeg har tenkt at frivillighet er noe som først og fremst hører den eldre garde til, og på sett og vis stemmer jo det. Mange pensjonister er flinke til å fylle dagene sine, men nå som jeg har lest meg opp litt, innser jeg jo at det virkelig er behov for hjelp fra alle aldersgrupper!

Etter en rask titt på frivillig.no, fant jeg overraskende mye spennende. Bor du i Oslo kan du for eksempel bli serveringshjelp i en bar på et sykehjem! Eller hva med å bidra som leksehjelper et par timer i uka? Kafémedarbeider til Suppeonsdag? Bli aktivitetsvenn for en person med demens? Telefonvakt i Ungdomstelefonen til Skeiv Ungdom? Lære eldre å bruke nettbrett? Eller hva med "Bli ukas høydepunkt i en småbarnsfamilie!" Den siste der gjorde meg ekstra nysgjerrig ;-)


Hentet fra frivillig.no på Facebook
 

Jeg syns den supersøte programlederen Jannecke Weeden skrev det sabla godt på sin Instagram på nyttårsaften: 

"Jeg mener det er alt for mye bitterhet og misunnelse i vårt lille land, og hvis vi alle bare konsentrerte oss om å være gode mot hverandre, søke egen lykke og ønske det beste for den neste, så ville alt vært såre enkelt."

Jeg husker jeg leste det og tenkte at det er søren meg absolutt alt oppsummert i én setning, det. Kanskje litt mer frivillighet kan gjøre verden til et bedre sted 
 

/ God tirsdag!

Blir barn med plikter gladere voksne?

Gir du barnet ditt arbeidsoppgaver? Det kan kanskje være lurt :-)

Angry girl ironing
(Licensed from: gemenacom / yayimages.com)
 

Før jeg fikk egne barn, husker jeg hvor fast bestemt jeg var på at jeg aldri skulle bli en sånn mor som gjorde alt for barna sine. Jeg skulle tvert imot sørge for at barna mine ble selvstendige, de skulle bidra med oppgaver i heimen så fort de ble store nok.

Og på sett og vis føler jeg at vi har lykkes, barna våre er ganske selvstendige, og de hjelper til med forskjellige ting hver eneste dag. Jeg kunne nok vært strengere og mer konsekvent på mange områder, og har for lengst innsett at jeg har gått i den typiske foreldrefella: Det er altfor mange ting som "går kjappere når jeg gjør det selv".

I går kom jeg over en dansk artikkel, som handlet om hvor viktig det er med plikter for at barn skal lære seg å ta ansvar, og få en følelse av å bidra til fellesskapet. Det viser seg at dette er gjennomgående hos de barna som er gladest og trives best - og at plikter gir barn en indre struktur.

Forskning viser dessuten at det styrker barnas sosiale og adferdsmessige utvikling når de hjelper til hjemme - og i studier der man har fulgt barn over en årrekke, kunne forskerne også se at barn som har hatt plikter hjemme, klarer seg bedre som voksne - de er gladere og har det bra mentalt!

Mot slutten av saken fulgte en fiffig liten liste over hva slags arbeidsoppgaver barna kan få i ulike aldere - og den syns jeg var fin! Kanskje er det flere enn meg som kan trenge en liten påminnelse om at barn trenger ansvar og at konkrete arbeidsoppgaver er bra? :-)
 

Barn 2 - 3 år
I denne alderen kan barna hjelpe til med små oppgaver, sammen med en voksen. Hovedpoenget er at de skal venne seg til at ikke alt blir gjort for dem.

  • Legge skittentøy i skittentøyskurven eller vaskemaskinen
  • Rydde leker
  • Mate kjæledyr
  • Hjelpe med å dekke på bordet
  • Små oppgaver på kjøkkenet sammen med en voksen (skylle frukt, tørke av bordet, lage mat)
  • Finne matvarer i butikken
  • Bære sin egen ryggsekk
  • Henge opp jakke og sette skoene pent
  • Legge klær i klesskapet


Barn 4 - 7 år
Når barna blir litt større, er de klare for mer ansvar, og vil gradvis kunne løse flere og flere oppgaver selv.

  • Dekke på og rydde av bordet
  • Tømme og fylle oppvaskmaskinen
  • Rydde rommet
  • Re opp sengen
  • Vanne planter, hjelpe en voksen med hagearbeid
  • Finne matvarer i butikken - bære lette ting som for eksempel dopapir, og hjelpe til med å rydde det på plass hjemme
  • Henge opp klesvask
  • Pakke ryggsekken til barnehage/skole
  • Bære egen ryggsekk til barnehage/skole


Barn 8 - 10 år
I denne alderen skjer det et skifte, de tingene som barna tidligere har hjulpet til med, skjer nå helt automatisk. Med andre ord er det på tide med større ansvar, og gjerne oppgaver som har betydning for hele familien.

  • Rydde rommet
  • Rengjøring, for eksempel støvsuge
  • Gå tur med hunden
  • Gå ut med søpla
  • Hente posten
  • Hjelpe til med å handle matvarer
  • Rydde på plass matvarer
  • Brette klær og legge det på plass
  • Hjelpe til med å smøre matpakke


10 år og eldre
De fleste store barn trenger å føle at det er bestemte oppgaver de har ansvaret for å klare selv. Hva slags oppgaver vil selvsagt variere fra person til person, men dette kan være noen eksempler:

  • Lage en middag i uken, med ansvar for innkjøp av matvarene som trengs
  • Vaske egne klær, henge opp og brette
  • Passe småsøsken
  • Holde styr på lommepenger
  • Være alene hjemme
  • Ha faste rengjøringsoppgaver
  • Smøre egen matpakke
  • Gå tur med hunden
  • Komme seg til og fra skole, fritidsaktiviter og venner på egenhånd
  • Planlegge lekser
  • Rydde rommet
  • Dekke på og rydde av bordet
  • Sette på vekkerklokke og stå opp selv
  • Fylle og tømme oppvaskmaskinen
  • Pusse tennene
  • Hjelpe til med å rydde i huset
  • Ha ansvaret for mindre innkjøp

 

baby girl in the washing machine
(Licensed from: lsantilli / yayimages.com)

 

Jeg har jo forholdsvis små barn i hus selv, og aner ikke om det faktisk stemmer at barn som har hatt plikter hjemme, klarer seg bedre som voksne og at de er gladere og har det bra mentalt...

Men det hadde vært gøy hvis det stemte. Og tanken på at vi ikke er så fryktelig mange år unna at barna både handler inn og lager middag til oss, gir meg faktisk litt gåsehud :-D
 

/ Har du noen tanker om temaet, må du gjerne legge igjen et pip i kommentarfeltet 

Teller soving som egentid?

Tidligere denne uka var Peter hos naprapat for å få orden på den vonde armen sin. Da jeg spurte hvordan det hadde gått, svarte han at naprapaten hadde hatt både øvelser og tøyeteknikker på lur, men at han "hadde gitt streng beskjed om at han ikke kunne male".

Haha! Er det bare meg, eller var dette et veldig tilfeldig forbud å gi..? Det lukter i alle fall at det er noe man som pasient må spørre spesifikt om, dersom man for eksempel er på jakt etter en unnskyldning for å slippe å male resten av gangen ;-)

For da sykdomsmaratonet kom krypende i november, stoppet alt opp - og gangen vår står fortsatt og skinner halvferdig. Det er så klart utrolig irriterende å se på halvmalte vegger hver dag, og på mange måter føler jeg at gangen er et symbol på at det meste henger litt på halv tolv akkurat nå.

Jeg fikk faktisk en åpenbaring da vi satt i bilen i går. Da gikk det opp for meg at den eneste egentiden jeg har hatt de siste ukene, har vært når jeg har sovet om natta. Og selv da har jeg ligget på vakt og lyttet etter surklete hosting.

Sorry to say, men jeg tror jeg er i ferd med å miste huet. Barna mine vil selvfølgelig alltid komme først, og jeg passer så klart også på min elskede mann når han er syk, men jeg tror ikke jeg har pustet på mange uker. Altså sånn "trekke pusten og føle at man lever, for nå var det godt å være litt for seg sjæl"-pusting. Jeg kan seriøst ikke huske sist.

Og det forklarer kanskje noe annet som har skjedd: Over natta ble jeg bare ferdig med vinteren! Og det gjør at jeg har konstant småpanikk, for jeg er bare så innihampesvarten klar for våren akkurat nå. NÅ. Og det er ganske kjipt med tanke på at vi bare skriver 14. januar.

Med alt dette i hodet, har jeg nå trommet sammen noen nødvendigheter:

1. Det er søndag i dag - altså ny uke i morgen (og nye muligheter, heh..)

2. Dagen i dag er 47 minutter og 29 sekunder lenger enn på Vintersolverv (altså går det i det minste den rette veien)

3. Om noen år har ungene flyttet ut, og da sitter jeg der og gråter fordi jeg har for mye egentid (true story)

4. Jeg har ikke mistet huet (hehe)

5. Jeg skal ta meg en fridag for å male ferdig gangen (og da skal jeg jaggu kose meg glugg)

Sånn, det hjalp faktisk litt. Ny uke - bring it on ;-)

/ Vår, tralala vår ☀️

Mammas bursdagsoverraskelse

Kjære Mamma - dette innlegget inneholder bursdagsgave-spoiler, så vent med å lese til i kveld 

Denne uka hadde moren min bursdag, og for å være ærlig er det altfor tett etter jul. Dette har nemlig bydd på skikkelig hodebry for meg så lenge jeg kan huske, for alle gaveønskene hennes ble jo brukt opp til jul!

Nå skal det sies at hun bestandig har vært en utfordring å finne gaver til, for ønskene hennes har med årene gått fra "snille barn" til "Ikke kjøp noe, jeg har det jeg trenger".

Men i år ville vi finne på noe hyggelig, og det var lillesøster som satte i gang idémyldringen da hun lurte på om vi ikke skulle spleise på en konsertbillett eller noe annet kulturelt. Og sånn begynte ballen å rulle, telefoner ble tatt, datoer sjekket ut, og resultatet ble en skikkelig trivelig bursdagsgave jeg håper Mamma blir glad for!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg elsker å snekre sammen hjemmesydde gavekort, med klipping og liming og forklarende tekst :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lørdag må du pakke ↑, mutter'n - for da skal Gjengen på tur!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette er altså Gjengen ❤️
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. og vi skal kjøre 
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
... kvelden avsluttes på Nationaltheatret sammen med Else ☀️
 

Årets gave er altså at familiens damer skal på Oslotur, og jeg gleder meg som en liten unge :-)

Jeg føler dette er mer enn bare en bursdagsgave, for fjoråret gjorde noe med oss. Vi mistet en bestefar, pappa og ektemann som betydde uendelig mye for oss, og hele den prosessen gjorde oss sammensveiset. Vi snakker sammen på en ny måte, det er som om vi setter pris på hverandre på en annen måte - og det er så innmari koselig å ha en sånn fin ting å se fram til!

Gratulerer med dagen din, Mamma - veldig glad i deg 
 

* Bare 2 dager igjen å stemme på - VIXEN Influencer Awards 2017 *

Opp og ned fra start til slutt

Med unntak av de barnehagebarna som på mirakuløst vis slipper unna de fleste virusrunder hver høst, vinter og vår - så har jeg inntrykk av at resten av oss er heldige utvalgte som gjerne får med oss det som går.

Et hostevirus som nekter å slippe taket, en kronisk snørrete nese, feber som kommer og går - og en allmenntilstand som svinger i takt med den norske vinteren. Med andre ord litt opp og litt ned fra start til slutt.

Egentlig kan jeg ikke klage, for fram til i vinter hadde vi ni (9!) hele, fantastiske, vanvittige måneder uten sykdom. Med to barnehagebarn i hus, er jo det et kunststykke i seg selv.

Men siden slutten av november har det til gjengjeld gått slag i slag. Og i sånne perioder er det så innmari godt å vite at vi ikke er alene. Snapchat'en min er overfylt av foreldre som er minst like fortvilet som meg - som har vært syke siden førjulen og som har mistet troen på at friske barn er innen rekkevidde.

Tired overworked businessman sleeps on desk
(Licensed from: tomwang / yayimages.com)
Klassisk småbarnsfar på jobb

 

Denne uka har feberen vært på besøk hos oss igjen, heldigvis ikke noe alvorlig, men nok til at barnehagen har vært uaktuell. Og det har seg jo sånn at verden tvinges til å stoppe litt opp når barna blir syke.

Ikke bare må tempoet skrus ned betraktelig, men for de av oss som er så heldige å ha en partner å dele ansvaret med, må arbeidsoppgaver fordeles. Rettere sagt: det må avgjøres hvem som skal ta seg av sjuklingen.

Og dette er en typisk ting jeg aldri tenkte på før jeg fikk barn selv - nemlig det faktum at hver eneste dag er det en hel gjeng med mødre og fedre der ute som har klart å karre seg på jobb, men som ikke akkurat har de beste forutsetningene for å være der.

Elektrikeren som kommer for å legge opp en ny stikkontakt, jenta i ferskvaredisken som smiler blidt, sykepleieren som hilser hei hei. Hvor mange av de du møter i løpet av en dag har sovet dårlig natten før på grunn av et småtroll som hadde feber, vedvarende hosting som ikke ga seg - eller oppkast som måtte vaskes bort?

Hvis ikke det er verdt å tenke litt over, så vet ikke jeg :)

Hele denne uka har jeg vært en gusten zombie, men jeg er utrolig priviligert som jobber hjemmefra og dermed til dels klarer å sjonglere jobb og hverdag når barna blir syke. Og det gjør meg jo ekstra ydmyk.

For akkurat nå fatter jeg ikke hvordan jeg skulle fått det til, å stille i viktige møter etter 3 timers søvn, holde foredrag, operere bort en blindtarm, eller bare komme smilende på jobb når man er så trøtt og sliten at det føles som man har tapt en krig.

Så hatten av til alle som står på og sliter. Som får sykdomskabalen til å gå opp og som holder ut virussesongen. Fatt mot, kjære medforeldre, den verste sykdomssesongen er akkurat nå. I mars blir det bedre ;-)
 

/ God bedring til alle som trenger det - og god fredag!

Mysteriet med det frosne rundstykket

I dag sorterte jeg noen gamle bilder jeg hadde liggende på Mac'en, da jeg plutselig kom over et bilde jeg hadde glemt - og som ga meg umiddelbar latterkrampe.

For jeg hadde helt glemt det lille mysteriet vi opplevde for ett års tid siden. Det var en helt vanlig kveld, ungene skulle ha kveldsmat, og jeg hadde akkurat tatt opp to rundstykker av typen "Mormors hjemmebakte" som jeg hadde liggende i fryseren.

Denne kvelden hadde eldstemann bestilt én halvdel med leverpostei og én med prim, mens lillesøster som vanlig insisterte på å få rundstykket like helt. Ikke bare udelt og uten pålegg, hun ville atpåtil ha det frossent.

Ingen grunn til å ta den diskusjonen, derfor svinset hun ut av kjøkkenet mens hun gnagde i vei på det iskalde rundstykket.

De neste minuttene var det stille, jeg hørte bare lyden av barne-tv mens jeg ryddet litt på kjøkkenet. Men så lød et lite rop fra lillesøster i stua, og jeg hastet inn for å se hva som hadde skjedd. Og der satt hun i sofaen med store øyne: Det frosne rundstykket hennes hadde forsvunnet mens hun så på Charlie og Lola!

Jeg humret mens jeg så på den sjokkerte lille jenta, før jeg bøyde meg ned for å ta en titt under stuebordet. Der var det tomt, så jeg flyttet blikket til under sofaen. Intet rundstykke der heller. Ingen smulerester på bordet, med andre ord hadde rundstykket helt sikkert blitt lagt et eller annet sted i sofaen.

Men etter å ha endevendt alle putene i hele sofaen, begynte jeg å lure litt.

- "Du har ikke spist det opp, da?", spurte jeg.

Lillesøster ristet på hodet med triste øyne, og jeg innså at hun ikke kunne ha rukket det heller.

Når mat plutselig forsvinner her i huset, er det bestandig én hovedmistenkt: Vår firbente "Teo Matvrak". Alltid på vakt, og selv om han utrolig nok aldri stjeler mat fra bordet, lever både smuler på gulvet og matrester i sofaen farlig.

Det var bare det at nå lå Teo i kurven sin i gangen, og jeg kunne heller ikke huske å ha hørt slafselyder, noe jeg antok vi ville hørt dersom han hadde slått kloa i fristende hjemmebakst...

Jeg tok en ekstra leterunde i sofaen, og klødde meg i hodet mens jeg grublet over hvor i all verden det frosne rundstykket kunne ha tatt veien. Jeg kikket i vinduskarmene. På tv-benken. I lekekroken. På do. Alle tenkelige steder lillesnuppa kunne vært innom på vei til sofaen.

Men rundstykket var og ble borte, så jeg sa at jeg fikk hente et nytt et i fryseren. På veien ut til kjøkkenet, kastet jeg et blikk på Teo i hundekurven.

Hmm... Så han ikke litt rar ut der han lå og kikket på meg som gikk forbi? Jeg snudde, og gikk bort til ham.

Og ganske riktig..


 

Ikke godt å si hvor lenge han hadde ligget sånn, eller hva slags tanker som må ha gått gjennom hodet hans idet han satte tennene i en gjennomfrossen godbit og innså at den ble sittende litt fast.

Men det blikket.. 😂

/ 🐶

Nye hyller

Jeg er som kjent ganske sikker på at jeg har Norgesrekord i beslutningsvegring, selv det å få hengt opp ting på veggene er en utfordring. Kanskje er det nettopp derfor det føles så innmari godt når det endelig løsner ;-)

For det er et helt år siden jeg malte TV-veggen i stua blå, noe som forøvrig er det smarteste jeg har gjort i dette huset siden vi flyttet inn. Jeg skjønner egentlig ikke hvordan det hadde seg at jeg gikk for nettopp den blåfargen, for jeg hadde aldri hørt om den før - kun sett et tilfeldig bilde på Instagram.

Men da jeg så den, var jeg skråsikker på at jeg hadde funnet den riktige fargen, og det viste seg å være rett. Det går faktisk ikke en dag uten at jeg tenker på at den blå veggen bare blir finere og finere! Den endrer farge flere ganger om dagen og er like fin i dagslys som på kveldstid.

Før jeg malte, var jeg litt skeptisk til om det var "nok" å male bare én vegg, men det har jeg ikke tenkt over siden. Dessuten er det overraskende behagelig for øynene å se på TV med en mørk bakgrunn - det anbefales på det sterkeste!

Men tross den behagelige fargen, har veggen liksom manglet noe. Den har føltes litt tom, og spørsmålet har vært hva jeg skulle henge opp når jeg har en tendens til å føle at det fort kan bli litt "mye greier rundt TV´en", med hyller og bilder og stæsj. Det må liksom være en "rolig" vegg uten for mye støy.

Og nettopp derfor har det blitt med grublingen, og veggen har stått tom i ett år. Helt til nå.

For i helgen ramlet jeg over disse hyllene i en møbelbutikk. Og det sa bare "Pling!" og "Plong!" og "Bingo!" - for disse hyllene var akkurat det jeg var på utkikk etter, og som skapt for veggen min!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Endelig fikk forlovergaven jeg fikk av lillesøster en skikkelig hedersplass ♥
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så skulle du om mulig ha like mye beslutningsvegring som meg, så er mitt tips å hoppe i det! Mal den veggen, heng opp de bildene, eller skru opp de hyllene - og skulle det bli helt krise, finnes det både sparkel og andre malingsfarger å få tak i :-)
 

/ God mandag!

Biltrøbbel og flaksen som ikke tar slutt

Akkurat nå sitter jeg og lurer på om jeg allerede har brukt opp flaksen min for 2018..

dices
(Licensed from: galdzer / yayimages.com)
 

Fjoråret avsluttet jeg også ganske greit, jeg gjorde det nemlig relativt stort i årets Flax-julekalender - om jeg skal få si det selv. Jeg dro inn femhundrede kroner! Denne gevinsten har jeg forøvrig planer om å cashe ut, det er ikke snakk om at jeg skal skrape meg tilbake til null ved å kjøpe nye Flaxlodd. Å neidu.

Men så over til flaksen i 2018. Det hadde seg nemlig sånn at bilen vår på et eller annet tidspunkt mellom julaften og 4. juledag, fikk det jeg på "ikke-interessert-i-bil"-språket kaller "en liten trøkk". Ingen bulk eller lignende, det var var plutselig "et eller annet feil på høyre side foran".

Jeg tok en telefon til Pappa, som jeg alltid gjør når bilen skranter, og han sa at han selvsagt kunne ta en titt, men at det kanskje var like greit å ringe verkstedet som tross alt hadde EU-godkjent bilen for to uker siden.

Som sagt, så gjort - og heldigvis fikk vi time kjapt. Der ble det rimelig raskt konstatert at bilen måtte repareres, og at deler måtte bestilles. Peter måtte ta bussen hjem, og jeg havnet rett i grublemodus over hvor høy regninga kom til å bli. Er det noe jeg lærte i 2017, så er det at faghjelp fra fagfolk koster. Så med regninga fra rørleggeren friskt i minne, så jeg for meg hvordan tusenlappene kom til å flakse ut av kontoen når bilen var ferdig.

Neste morgen ringte telefonen, bilen var reparert og kunne hentes. Jeg holdt pusten mens Peter gikk inn for å betale. Et par minutter etter var han ute igjen:

- "Vil du vite hvor mye det kostet?", sa han.

- "Eh ja?!", nærmest ropte jeg til svar.

- "Treogfemti kroner!"

- "At det var? Femtitre kroner? Femtitretusen kroner? Hva snakker du om?!"

Det viste seg at de hadde byttet batteri i bilnøkkelen. Det kostet femtitre kroner. Og selve reparasjonen? Nei den gikk på garantien..

Jeg, med mitt "ikke-interessert-i-bil"-språk, visste ikke at bilen hadde noen garanti i det hele tatt. Så det var jaggu en såpass gledelig overraskelse at jeg seriøst vurderer å bli litt mer bilinteressert i 2018, hehe.

På vei hjem feiret jeg med to buketter lyserosa tullipaner og fire primula. Så svingte jeg innom en butikk for å se om jeg fant "SK-K" fra Peters julegave-liste - altså kurver jeg kan ha på kontoret mitt, der planen var å ha to like: En til papirsøppel og en til vanlig søppel.

Og der, midt på en pall blant skittentøyskurver på salg, fikk jeg øye på to filtkurver. Helt perfekte og akkurat det jeg var på utikk etter!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Og ikke bare det, men tror du ikke de to rakkerne var på salg? 2 for 1! Samme dagen som vi fikk bilen reparert gratis!

Så du skjønner sikkert hvorfor jeg allerede nå regner med at flakskvoten min er brukt opp for 2018. I det store og det hele høres det kanskje ikke ut som mye, det var bare så utrolig mye å fordøye på én gang. Også i løpet av den første uka av året, da.

Kanskje jeg skulle byttet inn den Flax-kalenderen i nye lodd likevel..? For enten fortsetter denne galskapen rett inn i en milliongevinst eller så tar det mest sannsynlig slutt, og hverdagen kan gå tilbake til normalen. Blir jo nesten litt stresset av å leve som Fetter Anton og vente på at flaksen skal snu ;-)
 

/ God ny uke!

Grønne fingre fra i fjor

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg har aldri vært flink med blomster - eller rettelse: blomster trives rett og slett ikke hos meg. For ett år siden, døde min ti år gamle kaktus. Jeg trodde ikke det var mulig å ta livet av takknemlige kaktuser, but I did.

Og jeg skjønner ikke helt hva det er heller, men jeg antar at plantene mine enten får for mye sol, eller for lite sol, for mye vann, eller for lite vann. Den der evige runddansen.

Men det siste året har jeg faktisk sporet en fremgang! Ikke bare har jeg fått på plass en liten samling med avokadoplanter som trives i vinduskarmen på kjøkkenet, men i stua har jeg lagt min elsk på "Vindusblad" - en plante som betegnes som ekstremt hardfør og med lite behov for vann. Akkurat det føles litt som juks, og jeg kan vel ikke akkurat være stolt over å holde liv i dem...

Men selve beviset på at det er fremgang å spore, er denne! Den vakre "Sløraspargesen", som jeg har hatt i ett år, og som jeg syns holder seg veldig bra uten særlige brune områder:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

At den har holdt seg bra, er i alle fall det jeg har tenkt fram til i dag. For i morges lurte "minner"-funksjonen på mobilen på om vi skulle ta en liten tur ned Memory Lane og sjekke hva som skjedde på kamerarullen for ett år siden. Mobilen hadde vært så elskverdig at den hadde satt sammen en kollasj med bilder, og på ett av bildene syns jeg at jeg skimtet en gammel kjenning...

Og jada, der var den - et bilde av en viss Slørasparges samme dag som den var kjøpt inn. Den samme planten jeg mener har holdt seg veldig bra det siste året, og som står i stuen min som et bevis på at jeg er i ferd med å få grønne fingre.

Vel. La oss si det sånn at det er lenge siden jeg så et tristere før- og etterbilde:


Den er vel ikke akkurat på vei steder, den planten der...
 

/ Grønne fingre ønskes kjøpt 😬

Misunnelse og små lykkepiller

Mens Peter blir melankolsk når han tenker tilbake på ungdomstida, er jeg derimot sjeleglad for at den for lengst er forbi. Ikke at det var en kjip tid, det er såklart veldig mye av det jeg savner også - jeg syns bare det var så ufattelig slitsomt å være tenåring med alt det innebar.


En tenåring med alt det innebar.. X-)
 

Alt fra å være usikker på seg selv, til å skulle finne ut hvem man egentlig var. Noe av det jeg husker best, er at jeg var så misunnelig på alle andre hele tida! Ikke bare var det ganske slitsomt i seg selv, men det er jo en kjent sak at misunnelse sjeldent fører noe godt med seg.

Jeg sier ikke at jeg er et fantastisk menneske i dag - men helt ærlig, misunnelse kjenner jeg ekstremt sjeldent på. Og det er ikke fordi livet mitt er så perfekt, men jeg har vel bare blitt eldre samtidig som fokuset mitt enkelt og greit er helt andre steder.

Det begynner å bli ganske mange år siden jeg ble tvunget til å snu synet mitt på verden opp ned. Fra å skulle erobre den, til å måtte finne glede i de virkelig små tingene isteden. Jeg opplevde en motgang som tok pusten fra meg, men jeg lærte samtidig noe helt essensielt, nemlig å samle på små "lykkepiller". Jeg samlet på ting som gjorde meg glad, og det var så effektivt for livsgleden at jeg har fortsatt med det siden :-)

I dag formiddag stod radioen på på kjøkkenet, og det kom et innslag med en reporter som intervjuet en tilfeldig person på gata. Reporteren ville vite hvordan livshistorien til denne personen hadde fortonet seg så langt i livet, og det minnet meg på en veldig viktig ting: Vi har alle vårt.

Du har en livshistorie, jeg har en livshistorie - vi har alle vårt. Og akkurat som Kong Harald så fint sa det i sin nyttårstale: "Den sterke viljen som bærer oss kan også brukes til dette: Å bestemme seg for å slutte å mobbe. Å oppføre oss ordentlig mot hverandre."

Two Snowmen outdoor
(Licensed from: Ivonne Wierink / yayimages.com)

 

Rett før jul hoppet jeg inn midt i en Snapchat-story om noe jeg antar var en slags liste med leveregler. Jeg husker dessverre ikke hvem som snappet om disse reglene, men de var i alle fall skrevet av en forfatter ved navn Caroline Myss.

Av en eller annen grunn skrev jeg ned noen stikkord i min lille notatbok som jeg har med meg overalt, og kanskje er disse punktene noe flere enn meg kan ha bruk for å ta med seg inn i det nye året :-)
 

1. Bestem deg for å leve med integritet. Fortell alltid sannheten, til deg selv og andre.

2. Del visdom, ikke smerte. Vi opplever alle motgang i livet, men det er opp til deg selv om du velger å akseptere tingenes tilstand. Livet er ikke rettferdig, og har aldri vært det. Ikke la din smerte bli din følgesvenn.

3. Bestem deg for å ta sjanser. Ikke vent til det er trygt å hoppe eller la deg styre av frykten for hva som kan skje. Nekt deg selv å leve et angrende liv med nesa vendt bakover mot alt du ikke fikk gjort.

4. Ord er mektige - velg deg nye ord. Begynn å legge merke til hva du sier til andre og ikke minst deg selv. Er dine tanker om andre mest positive eller negative?

5. Velg å stå opp hver dag og vær takknemlig. Vær glad for at du er i live. Nekt å la din takknemlighet være basert på hva du har eller hvordan du føler deg. Hver dag er et unikt øyeblikk som aldri vil komme igjen.
 

/

Sugar in the morning

Selv om det såklart er noe trivelig med den gode gammeldagse tradisjonen, kommer jeg aldri til å klare å vente til 13 6. januar med å rydde bort julen. Etter 1. nyttårsdag er jeg ferdig.

Julepynten er med andre ord vekk, men selv om det er en befrielse å få stuet nisser og julekuler tilbake på loftet - skal jeg ikke nekte for at det føles litt tomt og mørkt også. For juletreet lyste jo så fint opp borti hjørnet, for ikke å snakke om stjernene i vinduene.

Uansett, nå er det 11 måneder til neste gang, og spillelista mi på Spotify er tømt for julens svisker og har endret navn til "januarfavoritter" ❤️

Det gjenstår bare ett lite problem..

Jeg har havnet på sukkerkjøret.

A lollipop in the mouth (close-up)
 

Baaaaaah! Hver eneste januar! Hvorfor lærer jeg aldri..?

Og det er jo ikke sånn at det kommer som et sjokk på meg selv heller, for dette er en kjent og ikke-kjær ting som skjer hvert eneste år. Og det til tross for at jeg i starten av desember alltid sier: "Nei i år skal jeg bare lage ÉN porsjon av Rocky Road. That´s it."

Men så mumser man litt her, og litt der - og før jeg vet ordet av det sitter jeg og spiser middag med én eneste tanke i hodet: Hva skal jeg spise til dessert? Og det pleier liksom å være det endelige tegnet på at det har bikket over..

Så nå er det stopp! Igjen. Jeg måtte sjekke om jeg hadde skrevet noe om dette på bloggen i januar i fjor, og joda, der fant jeg "10 tips mot søtsug" postet 7. januar, haha ;-)

Så da er det bare å tråle mine egne punkter og ta grep. Om jeg så skal bruke en månedslønn på tyggegummi, så skal jeg komme meg ut av sukkerets hule hånd.

PS! Nå er det bare 12 dager igjen før slusene til Vixen stenger - husk å stemme på dine favoritter! Jeg blir fortsatt kvalm-svimmel av å se navnet mitt under "Folkets Favoritt", så tusen takk til dere som tok dere tid til å nominere meg. Jeg kan fortsatt ikke tro det når jeg tenker på at navnet mitt står der, skvist mellom herlige Malin Nesvoll og Kristin Gjelsvik. Lille meg!

Så mange blanke ark

Spør du meg, er 1. januar ganske befriende. Litt den samme følelsen som når man åpner en splitter ny bok og gir seg i kast med første kapittel. Det føles litt magisk, gjør det ikke?

For uansett hvordan fjoråret fortonet seg, så ligger det bak oss nå. Med alle de gode minnene man gjemmer i hjertet, og de vonde minnene som man ubevisst fortsetter å vokse seg sterkere på.

Jeg vet ikke helt hva som har skjedd med meg, for i alle år har jeg vært motstander av nyttårsforsetter. Å sette seg hårete mål for det nye året, som likevel går i dass innen februar er i gang - det har liksom virket så teit. Bedre å sette seg mål etterhvert som man går, har vært min filosofi.

Men i år har jeg snudd tvert om. Og i kveld har jeg planer om å sette meg ned med en liten notatbok og skrive ned noen tanker for 2018. Kanskje ikke nyttårsforsetter, men i alle fall noen mål - og hvordan jeg forhåpentligvis kan klare å nå dem.

Det trenger ikke være de store tingene, det kan helt enkelt være noen punkter om hva man ønsker å prioritere i året som kommer. Jeg savner for eksempel å lese bøker. Den siste boken jeg fullførte, leste jeg mens jeg ammet min nyfødte datter høsten 2014. Det er tre år siden, det!

Men et mål uten en plan, er bare en drøm - og for å få lest bøker i 2018, må jeg legge meg tidligere om kvelden. Jeg elsker å lese på sengekanten, men i 2017 har jeg stort sett brukt tiden på sengekanten til å svare på meldinger på Snapchat. Jeg kommer selvfølgelig til å fortsette å svare på meldinger, men jeg innser at det ikke akkurat avler god søvn å legge seg hver kveld å tenke på alle dem jeg ikke rakk å svare. Så her må det gjøres noen grep :-)

Men uansett om du har nyttårsforsetter, mål, planer - eller ingen av disse tingene: Godt nytt år! Jeg håper 2018 blir bra, og husk at man kommer langt med riktige forventninger.

Forventer du å vinne i lotto blir du nok veldig sannsynlig skuffet, forventer du derimot å vinne 25 kroner på et Flax-lodd - kommer du nok til å smile fra øre til øre, kanskje flere ganger til og med ;-)

Tusen takk for følget i 2017 - jeg gleder meg til å oppleve 2018 sammen med dere ツ


Lover å fortsette i samme stil i 2018 - med den samme fotografen :-P
 

/ New year - bring it on 🌟