februar 2016

Skogtur og fotoshoot

I dag smilte solen fra skyfri himmel, og familien Klonk bestemte seg for å ta en liten tur til skogs. Vi er så heldige at vi har et lite skogsholt nesten rett utenfor husdøra, hvilket kommer spesielt godt med når man har en ettåring som insisterer på å gå selv.

Jeg pakket med meg noen godbiter til ungene, for noe av det koseligste med turer i skog og mark er jo å sette seg ned og lytte til naturen mens man spiser hva enn ryggsekken har å by på!

Vi gikk et lite stykke før storebror fant det perfekte stedet for en liten rast. Jeg fant meg til rette på en stubbe, og mens jeg satt der og nøt solstrålene mot mitt vinterbleke ansikt, fisket gubben plutselig frem kameraet.

- "Sitt helt stille!", sa han ivrig før han rettet linsa mot meg.

- "Øh, hæ?", mumlet jeg.

- "Nei, bare stol på meg - det er et eller annet fint med dette øyeblikket her! Lyset! Sola i ansiktet.."

- "Nei slutt da Peter, må du..?", fortsatte jeg.

- "Ja, det er et eller annet som funker! Du ser liksom pen og mystisk ut på samme tid. Stol på meg, da!"

Javel, tenkte jeg, det hadde jo kanskje vært litt fint med noen flotte bilder av meg også, for en gangs skyld.. Jeg ble nesten litt fnisete: pen og mystisk, altså..? Jeg følte meg jo veldig hverdagslig der jeg satt, men i hodet mitt begynte jeg å se for meg bilder som dette:

 

Elf woman in a magical forest

 

Fairy-tail forest nymph, beautiful sexy woman at spring garden, wearing long dress, sitting on blooming tree, vintage dreamy fashion style

 

Jeg gledet meg selvfølgelig stort til å se resultatet, og da vi kom hjem sjekket jeg kameraet. Han hadde knipset fem bilder, og dette viste seg å være det beste.

Og vel.. Jeg vet ikke helt, jeg..

 

 

/ Billett mrk: Pen og mystisk meg i ræva :-D

* Følg Kona til fotografen på Facebook *

Legg bort mac'en, kjerring!

Som overskriften tilsier; det er store ting på gang i kveld! I alle fall i gubbens øyne.. For to ganger i året blir han helt fanatisk, hele verden stopper opp og alt handler om en eneste ting: Melodi Grand Prix!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette er ikke et arrangert bilde..

 

Jeg er ikke like gira, men det tar han absolutt ikke hensyn til.. Selv om jeg har prøvd å si det til ham utallige ganger, så forventer han liksom at jeg viser den samme entusiasmen for floskel-sanger og MGP-greatness som han gjør.

Jeg kommer dessuten aldri til å glemme det vantro blikket han sendte meg midt under den norske finalen i 2012, da jeg fant ut at jeg plutselig måtte føde. Jeg tror til og med han presterte å spørre om jeg kunne vente til sendingen var ferdig! Det kunne jeg ikke.

Men nå braker det løs, jeg har laget Mynteshake for anledningen (fant oppskrift her) og det står grønnsaker og dipp på menyen. Og poengtabell-skjemaene ligger klare - for nådeløse terningkast!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Å du deilige shake!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her lekes det ikke MGP..

 

Peter kommer garantert til å dokumentere ganske heftig utover kvelden, så følg med på Snapchat'en hans for mer fanatisk moro! (@Pappahjerte) Jeg skal snappe at han snapper, så legg gjerne til meg også :-) (@umulius82)

 

/ Heia Norge! :-)

* Følg Kona til MGP-idioten på Facebook *

Når Peter pynter

Da jeg var på besøk i ungkarsleiligheten til Peter for første gang, husker jeg hvor superstolt han var av TV-veggen sin. Den hadde han nemlig tapetsert da eksen flyttet ut, litt sånn opprørsk og rebelsk og nysingel. Så den veggen ble svart. Kølsvart, med et slags skinnende blomstermønster. Veldig mandig, men også helt utrolig støgg.

Jeg holdt ut med den veggen i nesten to år, før den ble lys og fin. Peter bryr seg ikke en pøkk om interiør, og for å være helt ærlig: han har rett og slett ikke peiling heller. Da vi for eksempel skulle finne ut hva slags lampe vi skulle ha i trappa opp til andre etasje, foreslo jeg en stor og fin en som kunne henge fra taket. Peters forslag var en svart liten vegghengt nattbordslampe.. Siden da har jeg liksom fått frie tøyler når det kommer til interiør.

For en liten stund siden fikk jeg endelig kjøpt en Lightbox, de fine lampene som man selv dekorerer med bokstaver og symboler. Jeg elsker å leke meg med ord og korte setninger, og skifter gjerne bokstaver så ofte jeg har tid. Denne uka har lampa stått litt her og der:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Greit å bli minnet på en tidlig morgen!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Greit å bli minnet på dette også i blant, haha ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mangler æ, ø, å - så det blir mye engelsk, da..

 

Peter er som sagt ikke opptatt av interiør, men hvordan i huleste kunne jeg unngå å forutse at han kom til å elske akkurat denne lampa?! Egentlig burde jeg jo være litt glad for at han nå endelig ser ut til å vise et hint av interesse for hvordan det ser ut hos oss, det er bare ikke helt sånn jeg hadde sett det for meg..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God helg folkens! :-)

* Følg Kona til interiørkongen på Facebook *

En karusell med ting på vent

Jeg har aldri vært rask på å ta avgjørelser, men etter at jeg presset ut unge nummer to så har det virkelig eskalert. Aner ikke om det har noen sammenheng, men hvis en fødsel kan ta med seg en rumpe i dragsuget - så kan den helt sikkert ta med seg besluttsomhet og.

For nå har vi bodd i huset vårt i snart tre år, og det føles som jeg fortsatt ikke har kommet i gang med noenting. Andre som flytter får liksom ting på plass med en gang, men jeg har fortsatt ikke klart å finne ut hvilke bilder jeg vil ha opp på veggene!

Kjøkkenet er det eneste rommet der ting har kommet mer eller mindre på plass. Svigerfar malte veggene mens vi var på ferie (Luksus eller? Er evig takknemlig!) - og bildene på veggene falt jeg så pladask for at jeg bare smalt dem opp med en gang jeg fikk dem i hus.

 

 

Gjesterommet skulle vi male, bare vi fikk bodd oss inn litt. Kontoret likeså. Men så ble jeg plutselig gravid, og da satte vi alle prosjekter på vent. Og nå har vi liksom bare surret oss inn i tidsklemme-spiralen..

Når får egentlig småbarnsfolk tid til å fikse opp hjemme? Etter at ungene er i seng om kvelden? I helgene? Eller er det bare en haug med folk som oss der ute, som har virret seg inn i en karusell med ting på vent?

Også er det dette med at unger har en tendens til å ødelegge ting, da. Gjerne fine ting. Dyre ting. En liten blyantstrek her, en ball som traff den fine vasen der. Ei råflott lampe i gulvet der, yoghurtflekker over hele teppet her..

 


Like greit å gå for et skikkelig surfjes når man først skal tegne på bordkanten..

 

Pytt sann, en tusjstrek på bordet er ikke noen krise for meg, det betyr jo faktisk ingen verdens ting. Jeg sier ikke at jeg ikke fikk litt noia da jeg oppdaget det, altså.. Men med små barn i hus, er for eksempel ikke en dyr Kay Bojesen min greie. Har forresten en DIY-versjon av apen som jeg syns er mye kulere og mer unik. Ikke blir det hakk i den heller :-)

 



 

Men de siste ukene har det merkelig nok begynt å krible litt. Jeg vet ikke hva det er, men jeg tror huset vårt og jeg er på vei inn i treårskrisa. Akkurat som et parforhold, så er treårskrisa et faktum. Det er bare en liten kneik vi må over, men nå tror jeg det er på tide å fikse og stelle litt. Litt sånn fornyelse her og der, sånn at jeg endelig blir fornøyd.

Så denne uka har jeg for eksempel bestilt to nye tepper til stua, og jeg gleder meg skikkelig til å få pælmet ut de gamle slitte som definitivt har gjort nytten sin nå! Også har jeg begynt å tenke på at vi i løpet av våren og sommeren skal få malt litt og få ferdigstilt rom som har blitt utsatt så altfor lenge.

Men jeg har ikke sagt noe til Peter enda, så vennligst hold tett til over helga ;-)

 

/ Nu jävlar!

* Følg treårskrisa på Facebook *

Stor rumpeglede

I løpet av min beskjedne tid som mamma, så er det spesielt én ting jeg har lært: Alt går i perioder. Den ene uka er det leverpostei som gjelder, den andre uka er det leverpostei med prim og salami. Den ene uka må jeg gå først opp trappen, den andre uka må jeg stå igjen på det første trappetrinnet og vente til selv bikkja har nådd toppen.

Gubben og jeg velger våre kamper, men når det stormer som verst i en blanding av selvstendighet og trass og tvangstanker, så pleier Peter og jeg å se på hverandre før vi sier i kor:

- "It will pass"

Og så langt har det stemt veldig bra.. Men én ting som ikke går over, og som heldigvis fortsetter å være en hyggelig greie hver eneste kveld, er lesing på sengekanten. Fireåringen plukker ut kveldens bøker, og jeg syns det er så innmari koselig! Riktignok begynner jeg å bli litt lei av Bukkene Bruse på badeland og på "hjemmet", for de er faktisk veldig lange når man har lest dem noen hundre ganger..

Men den store hiten nå for tida, er en bok om rumper. Selvfølgelig er det morsomt å lese om rumper! Har du for eksempel tenkt over hvordan det hadde gått dersom vi ikke hadde hatt rumper - og muligheten til å kvitte oss med ting? Nei nettopp :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
(Fra boka "Den store rumpeboka" av Majbrith Andersen)

 

Inni denne boka, finnes det også en oversikt over forskjellige typer rumper. "Noen er store, noen er lange, noen er rynkete, noen er flate og noen er det hår på!" Og akkurat her begynner det å bli en smule interessant. For selvfølgelig er det superviktig å se hvilken rumpe som tilhører hvem! Den hårete nederst i høyre hjørne for eksempel? Den er jo soleklar: Pappas!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For et halvt år siden postet jeg innlegget "Gift rumpe", hvor jeg ikke akkurat la særlig skjul på at rumpa mi forsvant i dragsuget etter min siste fødsel. Sånn er det med den saken, derfor tenkte jeg å komme fireåringen min i forkjøpet, da vi leste boka for første gang:

- "Den nederste rumpa der, den i midten.. Den er flat. Det er sånn rumpe mamma har.."

Stillhet.

- "Ja, du ser den rumpa der? Den med grønt rundt. Kjempeflat rumpe. Sånn har jeg."

Fortsatt stillhet. Gruble-stillhet. Så jeg turet videre:

- "Ja, altså. Mamma har flat rumpe, men det er ikke noe galt i å ha flat rumpe altså! Det er fortsatt en vanlig rumpe.."

Det var stille noen sekunder til før han litt for høyt utbrøt:

- "Hææææ?"

Jeg fortsatte:

- "Ja? Pappa sin er den hårete der. Og mamma sin er lik den i midten nederst.."

Så kom de. Ordene fra min sønn. Som lød som musikk i mine ører.

- "Nei mamma. Det stemmer ikke faktisk. Du har ikke flat rumpe. Den over der er din. Den med blått rundt. Den store der. Sånn er det faktisk."

Jeg humret høyt før jeg kysset ham på kinnet. Jeg kan ikke huske å ha blitt så glad noensinne for å høre at jeg har stor rumpe. Og sannsynligvis ble fireåringen såpass forundret over den glade reaksjonen til hans mor, at disse ordene har blitt en slags fantastisk rutine som vi nå må gjennom hver kveld. Jeg peker på den flate rumpa, mens han korrigerer fingeren min opp til den store over.

Og for én gangs skyld håper jeg at denne perioden varer skikkelig, skikkelig lenge :-)

 

/ Hopefully it won't pass ;-)

* Følg Rumpa Til på Facebook *

Harsk Polly og Face Swap

Plutselig var det søndag igjen, og denne helgen har vært ekstra fin. På fredag fikk vi overnattingsbesøk av min lillesøster og svoger, og fireåringen gledet seg så fælt at kalenderen over senga - som opprinnelig var en nedtelling til fireårsdagen, fortsatte å telle ned fram til tante og onkel skulle komme på besøk en uke etter :-)

 

 

Peter hadde bestemt at vi skulle ha skikkelig taco-fredag, og siden gjestene ankom ganske sent grunnet vinterferie-trafikk ut av Oslo, ble det tacorama etter at ungene hadde lagt seg. Jeg presterte tilfeldigvis å sovne i senga sammen med fireåringen etter at vi hadde lest et par bøker på sengekanten, og jeg er litt usikker på om jeg våknet av den herlige tacolukten som sivet inn på soverommet, eller om det var den vibrerende meldingen fra gubben:

 


Legg merke til meldingen jeg sendte 19:43, haha! Guttungen fikk ikke sove fordi faren snakket så høyt

 

Mat man ikke har lagd sjæl smaker alltid best, så denne fredagstacoen ble noe utenom det vanlige for min del. Vi pleier sjeldent å orke godteri etter tacorama, men for anledningen hadde gubben kjøpt Polly-sjokolade, mest fordi han var lei maset mitt om at jeg aldri har smakt den. Jeg kastet meg over sjokoladeskåla, men oppdaget etter én bit at det smakte høgg og slett ikke som forventet. Sjokoladen hadde gått ut på dato, nøttene var harske - og det viste seg at Peter hadde funnet den i halv-pris-kurven.. Skuff!

Det morsomme med å ha overnattingsbesøk av folk som ikke har egne barn, er selvfølgelig tidlige morgener. For de uten barn vet jo ikke hvordan det er å bli dratt ut av søvnen når man minst ønsker det selv! Jeg humret derfor litt for meg selv da onkel så bråkjekt sa:

- "Ja, bare send dem inn til oss i morgen tidlig når de våkner altså. Det er så koselig å bli vekket!"

Jeg lurte på om det ville være innafor å faktisk gjøre det kvart over fem en lørdag morgen - men selvfølgelig skulle mine to morgenfugler prestere å sove til TI PÅ ÅTTE akkurat den lørdagen! Jeg kan jo bare forestille meg hvilket forvrengt bilde min søster og hennes mann sitter med nå, om hvor digg det er å sove lenge i helgene selv om man har barn..

I dag skulle vi i bursdag til Mormor som fyller 77 år til uka, og for første gang i historien var familien Klonk de første gjestene som ankom selskapet! Peter fikk helt sjokk da vi kjørte inn i gården kl. 14.40 og oppdaget at vi var først ute.. Men det han ikke visste var jo at jeg hadde dratt en liten hvit løgn. For siden Peter er notorisk forsinket, hadde jeg sagt til ham at selskapet begynte klokka 14.00. I virkeligheten startet det ikke før 15.00, og gjett om dette er min nye strategi fra nå av :-)

 


Bursdag med stigespill er det nye!

 

Både Peter og jeg sitter bestandig igjen med leirskole-følelsen når huset blir tomt etter besøk. Men i kveld var det bare litt stusselig stemning helt til det tikket inn et bilde fra søsteren min som tydeligvis kjedet seg litt i bilen på vei hjemover. Hun hadde lastet ned en Face Swap-app, og testet det på et gammelt bilde av Peter og meg.. Kvelden gikk fra leirskole-følelse til latterbrøl, og garantert støle magemuskler hele neste uke:

 


Bahahaha!! Sett noe verre..??!

 

/ God ny uke! :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Svigerfar og lamellene

Huff, i dag må jeg få lette litt på samvittigheten. For en liten stund siden skjedde nemlig noe som gjorde at jeg følte meg som årets sleipeste svigerdatter.. Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg, men nå er det jo litt i seneste laget å angre.

 

Det hadde seg sånn, at Peters foreldre skulle komme på besøk, og både svigermor og svigerfar er sånne folk som liker å få ting gjort. Jeg simpelthen elsker denne mentaliteten, for deres yngste sønn har jo dessverre ikke arvet et snev av dette. Han drøyer alt som drøyes kan, så her i huset har ting en tendens til å bli utsatt på ubestemt tid.

For en stund siden postet jeg et innlegg om at vi etter to og et halvt år i hus, endelig hadde kjøpt inn lameller. (Les innlegget her) Problemet var bare at de ikke kom seg ut av pakka, så jeg la ut et bilde av den uåpnede esken på Snapchat. Responsen lot ikke vente på seg, det var visst mange der ute med uåpnede lameller liggende! En av dem som sendte meg melding, inngikk jeg også et aldri så lite veddemål med: førstemann til å få skrudd dem opp, ville vinne både heder og ære.

Det tok ikke mange dagene før jeg fikk en snap av ferdigmonterte lameller - gratulerer kjære Kathrine, dere vant med særdeles god margin! Men dette gjorde meg både flau og forlegen, så jeg sutret til Peter. Han svarte som vanlig at han skulle henge dem opp i morra.

Dette var som vanlig sprøyt, og lamellene har ligget i boden siden. Men for en stund siden var altså svigers på vei.. Og ganske betimelig før svigerfar entret huset, fant den uåpnede pakka med lameller veien til spisebordet. Huff, jeg vet.

Vanligvis ville jeg jo kanskje spurt Peter om ikke han kunne være så snill og høre med sine foreldre om de ikke tilfeldigvis kunne tenke seg å hjelpe oss.. Men han var ute med bikkja, og.. Ja. Jeg vet ikke hva som gikk av meg.

Svigerfar entret kjøkkenet, satte seg såvidt nedpå stolen og tok to slurker av kaffekoppen sin før han kastet et nysgjerrig blikk bort på pakka med lameller.
- "Hva er dette da? Oi, lameller! Er dette noe som kanskje skal opp i dag, eller..?"

Plutselig fikk jeg et akutt anfall av dårlig samvittighet, jeg kikket ned i gulvet og begynte å stotre som en liten unge:
- "Nei, eh, nei, jeg tenkte kanskje at.. Hvis du skulle kjede deg eller.. Det er ikke noe hast, men kanskje senere i dag, atte.."

Åh, hvorfor hadde jeg ikke bare bedt Peter om å spørre? Jeg kjente blikket til svigerfar selv om jeg kikket en annen vei, og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men da jeg kikket opp, oppdaget jeg at ansiktet hans var et eneste stort smil:
- "Hvor finner jeg verktøykassa?"

Jeg pustet lettet ut, selv om jeg kjente rødmen brenne i kinnene. Det gjorde jo ikke saken bedre at det viste seg å være et ganske så tidkrevende opplegg, og til slutt måtte svigermor også hjelpe til.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Oi, se hvem som plutselig ville ta litt av æren, da! ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Alle måtte liksom i arbeid også, da..

 

Jeg har fortsatt litt dårlig samvittighet, men lamellene er i alle fall hengt opp - og som en dobbel bonus gikk det opp for gubben hvor deilig det faktisk er å få ting gjort! Så gira ble han at han uttalte, jeg siterer - "Dette var jo såpass enkelt at lamellene i stua henger jeg opp i morra!"

Dette er som sagt en stund siden, og vel.. Jeg må nok bare innse først som sist at min kjære mann aldri kommer til å bli like effektiv som sin far. Slik ser det fortsatt ut i stua der lamellene skal opp: 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Utsatt på ubestemt tid..

 

/ Her blir ingenting gjort hvis ikke svigerfar kommer på besøk :-)

Les også:
- Svigerfar og sokkene

Egentid her og egentid der

Med jevne mellomrom tilter det for huet mitt. Da går alt plutselig kjempetregt, også vet jeg ikke opp eller ned på noenting. Årsaken til dette er veldig enkel: Mangel på egentid. Og min definisjon på egentid er rett og slett et lite pusterom der man får være seg selv, uten å ha barn (eller samboer) hengende fast i en eller annen kroppsdel.

Men noe jeg har lurt på lenge, er hvorfor det aldri tilter for min kjære mann. Han er like sjeldent ute og finner på ting som meg, så hvorfor får aldri han et akutt behov for egentid..?

Dette måtte jeg komme til bunns i, så denne uka har jeg observert ham i det skjulte. Og det jeg oppdaget, var både enkelt og sleipt på samme tid - men mest av alt ganske genialt :-)

 

Feet warming at a fireplace with hands holding coffee

 

Jeg har jo for lengst innsett at det er en kunst å få tid til seg selv i en travel hverdag. For dagene flyr avsted, og når kveldene brukes til jobbing, er det lite fritid som gjenstår. Men her i huset har altså far funnet en løsning på problemet - en løsning jeg tror han praktiserer uten å være klar over selv en gang!

Denne uka har jeg nemlig forstått at jeg må endre hele mitt tankesett.. For fram til nå har jeg hatt ganske høye tanker om egentid. Jeg må ut av huset, helst i flere timer av gangen - gjerne møte en venninne, spise lønsj, eller ta en tur på kino. Det er for eksempel ikke egentid å lufte bikkja rundt boligfeltet i femten minus.

Men hvem har egentlig sagt at man må ut av huset for å ha egentid? Hvem har sagt at det må vare minst en time for å kunne kalles egentid? Hvem har sagt at man ikke kan ha egentid dersom man er omgitt av unger? Eller en samboer? Gubben har forstått at det er tankene og forventningene som styrer alt sammen!

Etter middag for eksempel, så synker gubben ned i sofakroken med kaffekoppen og dagens avis, selv om barna bråker eller hyler i bakgrunnen. Jeg ville kanskje tenkt at denne sofaen måtte stått på en trendy kafé, og at hele seansen måtte vare minst et par timer. Men nå forstår jeg jo at alt er bedre enn ikke noe. Tre minutter, fem minutter - det spiller ingen rolle for gubben. Han kobler ut, det er bare han og kaffekoppen og avisa.

Vi er også så heldige å ha hund, og de gangene jeg har tenkt at det er kjipt å måtte lufte ham i all slags vær, så har gubben en tendens til å melde seg frivillig. Å lufte hunden med musikk eller podcast på øret selv om regnet høljer ned er jo bare herlig egentid! Ikke bare får man gått seg en tur i frisk luft, man får vært alene også. Og jo lengre behovet for egentid er, dess gladere blir bikkja.

Og hva med matlaging? Alle som har laget middag med sultne barn hengende i buksebeina vet hva jeg sikter til - for dét er rimelig pyton! Jeg elsker at Peter er glad i å lage mat, og lovpriser hver ferdige middag jeg får. Men jeg ser jo nå at det å få lage middag i fred med radioen på mens jeg passer på barna - oh lalala egentid! :-)

Men det aller, aller viktigste innså jeg faktisk i helgen, og det er at det er spesielt ett sted jeg har mye å hente:

 


ME-TIME
(fra boka "Et år i ammetåka" av Jade Nordahl
)

 

Aha! Så det er dette som er trikset! Og akkurat her er far ekspert, for vi snakker egentid opptil flere ganger om dagen. Mens jeg løper raskt inn og ut, eller sitter der med både tobente og firbente tilskuere - så har far vett nok til å låse døra. Og bli der en stund. Enkelt, sleipt - og genialt.

Fram til nå har jeg lurt fælt på hva han driver med der inne, men nå innser jeg jo at han bare har tatt seg god tid til egentid - den sniken!

Så før jeg legger meg i kveld skal jeg gjøre klart både strikketøy og kryssord og kaffekanne og mobillader - for nå er det min tur, og jeg har mye å ta igjen ;-)

 

/ Litt egentid her, litt egentid der :-)

* Følg Do-kona på Facebook *

Ikke akkurat født med ski på beina

Det tikker inn mange forskjellige mailer i innboksen hver uke, og for noen måneder siden kom det en hyggelig mail fra Anne, en journalist i Kamille Puls. Hun skrev at de skulle stille 12 damer (hun skrev faktisk "kule damer", fnis) det samme spørsmålet: "Hva er deres beste skisted?". Dersom jeg ville stille opp, var det fint hvis jeg kunne sende et par bilder av meg selv, gjerne noe sporty og vinterlig.

Jeg fikk så latterkrampe, for sannheten er at jeg ikke har stått på ski siden jeg var 12 år. Og det eneste bildet jeg har av meg selv med ski på beina, er fra 1988, og viser Sondre og meg (sannsynligvis kjærester) med kladdete snø under skia:

 



Etter at latteren stilnet, ble jeg nødt til å sende et ærlig svar tilbake til journalist Anne. Så da gjorde jeg det:

 


(Takk for artig mail! Med mindre du ønsker historien om den grusomme klasseturen i 1994, med forferdelige bakglatte ski - så tror jeg dessverre ikke at jeg har så mye å stille opp med i denne saken.. Tror det er siste gang jeg stod på ski, hvilket begynner å bli noen år siden - haha! Men det er selvsagt en ære å bli spurt, tusen takk! Lykke til i jakten på sporty og kule damer - gleder meg til å lese saken på trykk :-)

 

Men Anne derimot, syns det hadde vært hysterisk morsomt å ha med mitt svar blant en gjeng skientusiaster.. Så sånn har det seg altså at sjølvaste Konatil, som ikke har stått på ski siden 1994, er på trykk i den nyeste utgaven av Kamille Puls. Som i tillegg viste seg å være en slags ski-spesial. Haha!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ski-selfie i sofaen :-)

 

11 sporty og freshe damer som elsker å stå på ski - også meg da, som ikke helt kan sies å dele den samme lidenskapen. Jeg må jo innrømme at det hadde vært artig å kjøpe seg skikkelig utstyr og prøvd seg som skifriskus. Kanskje en vakker dag.. Bare ikke akkurat nå. Strekken i nakken og det.. ;-)

 

/ Ikke akkurat født med ski på beina :-)

* Følg Skikona på Facebook *

Morsdag på lekeland

I dag har gubben og jeg tilbragt Valentines day på Lekeland, med en liten skokk unger høye på bursdagsvibber og rusa på sukker..

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å blogge i kveld, for ikke bare er jeg dødssliten - men det var såpass stor ståhei på Lekeland at jeg klarte å pådra meg en strekk i nakken. Og det er ganske godt jobbet siden jeg holdt meg i ro ved skravlebordet hele tiden, mens gubben klatret og lekte og kastet seg utfor skliene, akkurat som han pleier :-)

Men det er jo også morsdag i dag - og denne dagen har en helt spesiell plass i hjertet mitt :-) For fire år siden hadde jeg termin på selveste morsdagen, og jaggu kom ikke den lille gutten til avtalt tid! Jeg glemmer ikke den søte sykepleieren som kom bort til meg da jeg lå på postoperativ avdeling etter keisersnittet, og gratulerte meg med bebis på selveste morsdagen. Jeg takket, og spurte om hun visste når jeg kom til å få tilbake følelsen i bena mine igjen, haha :-)

Det er noe fint med at alle mammaer har sin egen dag! Valentines day derimot.. Ikke for meg. Det er noe med kos på kommando jeg ikke liker, derfor feirer vi ikke kjærlighetens dag her i huset. Men heldigvis er det mye hverdagskjærlighet sånn ellers! Det ble jeg minnet på da jeg scrollet på facebook nå i kveld:

 

Bilde: Bloggerne/TV2 Livsstil

 

/ God søndag - med eller uten feiring av kjærligheten! :-)

* Følg Morsdags-kona på Facebook *

De lovet å være snille med oss...

"Bloggerne" begynner på TV2 Livsstil om bare få uker, og som de fleste av dere vet, så er jo Pappahjerte en av årets nykommere i serien. Som jeg har skrevet om tidligere, så brukte han et halvt år på å overtale meg til å slippe kamerafolkene inn i vårt hjem - og selv om jeg til slutt sa ja, så må jeg jo bare innrømme at jeg gruer meg fryktelig til å se resultatet..

Man in paper bag on head showing with forefingers isolated on white background.

Vi har jo faktisk ikke peiling på hva vi kan vente oss, men Peter har hele det siste året prøvd å trøste meg med at "klipperne har lovet å være snille med oss". Innspillingen har pågått over en ganske lang periode, og det begynner å bli en stund siden vi ble ferdige med de siste opptakene. Derfor hadde jeg på en måte glemt det litt..

Helt til denne uka. Da ble det nemlig sluppet en promo-video av årets sesong. Både Sophie Elise og Anna Rasmussen lyste opp tv-skjermen i noen sekunder og alt så veldig fint og flott ut, helt til... vel... dette:

 

 

/ Tusen takk til de "fantastiske" folka i klippen ;-)

* Følg TV-kona på Facebook *

2 + 1 + 1

Endelig var dagen her! I flere uker har vi hatt nedtelling med kalender over senga, der dag etter dag har blitt krysset over med svart tusj hver eneste kveld. Så har vi måttet telle antall dager som gjenstår, før den lille, spente gutten har sovnet med et smil om munnen. Å fylle fire år må være selve definisjonen på lykke!

Men på sånne store merkedager, blir jeg alltid litt grublete.. Hvor var vi for nøyaktig fire år siden? Hva tenkte jeg? Hvordan hadde jeg det? Jeg elsker å dagdrømme meg tilbake i tid, og i dag bestemte jeg meg for å scrolle litt på facebook i tillegg. Jeg snublet over så mye fint!

 

Den lille jubilanten i 2012

 

Jeg syns for eksempel ikke det er lenge siden jeg ble gravid for første gang, men hadde helt glemt hvordan jeg avslørte den store nyheten på facebook:

 

"Flotte roser fra mannen, taco på bordet og baby i magan! Fredagslykke, det!"

 

Og helt glemt var hvor forvirret Peter var av tanken på å skulle bli far for første gang! Men mye tyder på at jeg i perioder listet meg rundt på filttøfler, sånn for sikkerhets skyld:

 

"Peter er på vei hjem fra jobb og vil snart oppdage at han har fått bleieavtale-kort fra Libero i posten.. Tror jeg bare skal foreslå at han kan sette seg rett ned i sofaen og spille litt Fifa og sånn. Resten av kvelden."

 

Og ikke minst hadde jeg glemt hvor emosjonell jeg ble selv, mot slutten av svangerskapet!

 


"Kjenner det skal bli godt å bli kvitt hormonene om en stund; forhåpentligvis første og siste gangen jeg har tørket både snørr og tårer fordi jeg syns så synd på Carl I. Hagen"

 

Det er rart å tenke på hvordan tidene forandrer seg etterhvert som man blir eldre, for hver gang noen spør hvor gammel jeg er - så må jeg seriøst tenke så det knaker. Hodet mitt har stoppet på 27, mens jeg i virkeligheten ikke aner om jeg er 32 eller 33 eller 34. De årene har liksom bare smeltet sammen, og uten å være sikker, innbiller jeg meg at det har med det hektiske småbarnslivet å gjøre.

I morgen skal vi feire den lille herremannen med storinnrykk fra familien - og jeg sitter nå og leter etter en litt spesiell kakeoppskrift. For når man har bursdag, så får man velge hva man skal putte i grytene - og hva man skal ha på kakefatene. Det meste er allerede klart, takket være god hjelp fra min kjære Mormor - men en liten detalj gjenstår.. For på spørsmålet: "Hva slags kake vil du ha på lørdag?" - kom svaret rimelig kjapt:

- "En kake med sånn lilla nederst også sånn sjokolade kanskje? Også sånn grønn."

Ikke vet jeg hva denne kaka heter, men det blir nok bra til slutt :-)

 

/ Hipp hurra for Mr. Plutt!

* Følg Bursdagskona på Facebook *

Tomhet

For et virvar av følelser. Jeg sitter og stirrer i skjermen, vet ikke hvor jeg skal begynne. Det blir vanskelig å skrive noe i dag uten å dele tanker om den hjerteskjærende historien Peter postet på bloggen sin i går. Livshistorien til ei jente som kontaktet Peter med ett eneste ønske: Å få folk til å få opp øynene. Hun ville rette oppmerksomheten mot noe som pågår overalt, hele tiden, akkurat nå. Og at det er på høy tid at noe gjøres for å stoppe det.

Den stakkars jenta ble utsatt for det første av uendelig mange overgrep, samme dag som hun fylte fire år. I morgen fyller vår sønn fire år. Og kanskje derfor renner tårene mine litt ekstra. For kontrasten føles så stor, sammenlignet med vårt liv. Og jeg blir kvalm av tanken på at dette bare er én historie. Hvor store er mørketallene?

Men for et vanvittig engasjementet denne historien har skapt, og jeg håper av hele mitt hjerte dette kan markere et slags skille for henne. Over 200.000 har lest innlegget på to dager, og hun har store deler av Norge bak seg i et samstemt støttekor som ønsker henne alt godt. Jeg håper så inderlig dette kan utgjøre et skille. Både for henne, for framtida og for alle som har opplevd noe lignende.

Nå skal jeg bake bursdagsboller på kjøkkenbenken mens jeg prøver å fokusere på at denne jenta har klart å utrette en forskjell. Men lett blir det ikke. Om noe, er det i alle fall godt å vite at hennes største ønske er oppfylt: Folk har fått opp øynene.

--> Les Evig arr på sjelen her!

 

 

/ Snufsi <3

* Følg Snufsekona på Facebook *

Toppen av skuffelse

Se for deg følgende: Du har funnet drømmemannen. Det sa pang da dere møttes for fem år siden, og siden da har dere vært uadskillelige. Dere har rukket å få to barn sammen, dere har kjøpt drømmehuset og stasjonsvogn, dere har felles bankkonto til mat, og en svart postkasse med begges etternavn på. Dere kjenner hverandre ut og inn, dere har skapt minner og hverdager og festdager i fem herlige år.

Og så oppdager du ved en ren tilfeldighet noe som får deg til å tvile på alt sammen.

 

Stressed young woman in kitchen

 

Jeg skal love deg at tankene som farer gjennom hodet ditt i det øyeblikket, er preget av bunnløs forvirring. Hvem er denne drømmemannen din egentlig? Hvor godt kjenner du ham i virkeligheten? Elsker han deg så høyt som han sier? Du tror kanskje du kjenner ham like godt som din egen bukselomme. Så skjer altså noe, som får deg til å tvile på om han i det hele tatt kjenner deg.

Se for deg at denne mannen din driver en blogg, og i kommentarfeltet hans oppdager du tilfeldigvis dette:

 

M: Hva irriterer deg mest ved Christina?
Pappahjerte: Hun har INGEN respekt for dorull-retning! Papiret skal henge UT fra veggen, men hun kan henge det begge veier helt uten å bry seg."

 

Jeg finner rett og slett ikke ord. "Hun kan henge det begge veier helt uten å bry seg"?! Hvordan i huleste heite er det mulig å ha bodd fem år under samme tak - uten å ha fått med seg at han er sammen med ei som aldri henger papiret inn mot veggen? Jeg takler ikke doruller som henger inn mot veggen! Jeg får mark av det! Jeg snur dorullen sånn at papiret henger ut fra veggen når jeg er på besøk hos folk! Takler det bare ikke! Hvordan er det mulig å ikke ha fått med seg dette? "Hun har ingen respekt for dorull-retning", du liksom!

Bare sånn for å sette to streker under skuffelsen, legger jeg her ved et bilde fra Instagram. En nettbutikk hadde postet et bilde av en toalettpapir-holder de var glade for å ha fått inn på lager. Den øverste kommentaren er min, legg merke til hvor mange uker det er siden jeg postet den.

 

Bilde: Instagramkontoen til Keiserensnye.no

 

Jeg skjønner ingenting. Peter, hvem er du egentlig?

 

/ Beklager til alle dere som også leste kommentarfeltet til Peter, og som har trodd feil om meg i 7 dager. Papiret UT, for alltid <3

* Følg Dorull-kona på Facebook *

Når puppene blir lange

Jeg har aldri hatt særlig store pupper. Men jeg har bestandig tenkt at de har vært sånn akkurat passe, og siden jeg ikke ruver høyest i terrenget - så har det liksom vært et helt greit samsvar mellom høyde og puppestørrelse.

Disse tankene hadde jeg helt til jeg ble 31 år og 3 måneder gammel. Da var jeg ferdig med min første runde med amming. "Samsvar" har blitt et ord som tilhører fortida, og hvis jeg skal prøve å gjenskape gubbens ansiktsuttrykk hver gang han kommer brasende inn på badet når jeg ikke har fått på meg BH'en:

 

"Oooh! Ehh.. Aiii.."

 

Fire år før jeg ble gravid for første gang, husker jeg at hele amme-Norge stod på hodet etter at Jan Thomas hadde slengt litt med leppa. Det var i en episode av Top Model på TV3 at han friskt uttalte seg til en av de unge modellene:

- "Når du får barn skal du i hvert fall ikke finne på å amme. Da ødelegger du alt sammen. Klem ut melka og gi barnet flaske. Det er ikke vits i å ødelegge det Gud har gitt deg."

Jeg husker det ble skikkelig ramaskrik og store overskrifter, og enden på visa var at Jan Thomas la seg langflat og forklarte at han selvsagt synes det er flott at kvinner ammer barna sine, og at hele uttalelsen bare var en veldig dårlig spøk. (Yeah right)

Jeg tenkte ikke særlig over kaoset som oppstod i kjølvannet av dette, for jeg hadde jo ikke noe forhold til verken barn eller amming. Men så kom uttalelsene til lederen i "Ammehjelpen", Vibeke Høgseth:

- "Det er svangerskapet, og ikke ammingen, som får kvinners bryst til å endre seg. Og da mener jeg «endre seg» for det er også kvinner som opplever at brystene blir penere etter at de har fått barn."

Ooookei. Denne lille "løgnen" bet jeg kanskje på i 2007, men nå er jeg straks ferdig med min andre runde med amming.. Og det er veldig, veldig, veldig lite som tyder på at jeg er en av dem som kommer ut av to svangerskap med penere pupper! Faktisk har det aldri før vært mer forståelig for meg, hvordan uttrykket "vrengte bukselommer" oppstod i sin tid.

Alle de fine BH-ene mine som jeg brukte før graviditeten, kan jeg bare pælme ut vinduet. Det er ikke en sjanse i havet for at jeg kommer til å fylle dem igjen. Noensinne. Det betyr at jeg snart må ut på BH-jakt igjen, og det kommer til å bli like kleint som i 1995, da jeg var 13 år. Jeg skulle kjøpe min aller første BH, og til tross for at jeg gikk for den minste jeg fant, så måtte mamma fram med nål og tråd da jeg kom hjem - fordi den var altfor stor. Jeg husker det var kjipt, men nå i ettertid ville jeg jo mye heller hatt to bittesmå pupper som satt pent og pyntelig på plass - i stedet for de to jeg har nå, som konstant er på flukt og må heises opp fra over navelen et sted.

I tillegg til at mine to svangerskap har "endret" mine bryst, bestemte jeg meg tidlig for at lillemor selv skal få avgjøre hvor lenge hun vil ammes. Ja, innen rimelighetens grenser såklart - men jeg holder gjerne ut en stund til. Det er bare det at nå begynner hun å bli stor, og jeg har allerede blitt en sånn praktisk ladestasjon som kun brukes når batteriet er i ferd med å bli helt flatt. Og da svinger hun bare innom, selv om hun verken har tid eller ro i rumpa til å sitte stille..

La oss bare si at jeg tviler på at akrobatiske øvelser med puppen i munnen som dette, gjør saken noe særlig bedre for mine to bukselommer:

 

En lang pupp og en urolig kålmark, under en helt vanlig ammestund..

 

Så kjære Jan Thomas, du hadde selvsagt helt rett da du sa at amming kom til å ødelegge alt sammen! Kanskje hadde jeg hatt puppene mine i behold dersom jeg hadde klemt ut melken og gitt barna flaske.

- "Det er ikke vits i å ødelegge det Gud har gitt deg", sa du. Men her, min gode mann, tok du fryktelig feil. Joda, puppene mine er nesten borte, all spensten er vekk.. Fyldigheten, det myke vevet - it's all gone! Og kanskje er det ammingen som har ødelagt alt sammen.

Men vet du hva? Det er så innmari verdt det! For selv om jeg etter over tjue år må ut på klein BH-jakt igjen, så har mine to vrengte bukselommer gjort den viktigste jobben en pupp kan gjøre! Og det kommer jeg aldri til å angre et sekund på <3

 

/ Av med hatten for ammepatten ;-)

* Følg Ammekona på Facebook *

Hvor er pappa, da?

Min lille datter har for lengst rundet året, og er på god vei til å bli ei skikkelig pappajente. Det var først for et par uker siden at det plutselig gikk opp for meg at jeg er i ferd med å bli kraftig nedgradert.. Fram til nå har jeg nemlig vært husets yndling og bauta, og helt siden hun kom til verden har det liksom vært oss to. Ja, også puppen, da.

 



Det første ordet hun sa var "Pappa", og selv om dette var en enorm seier i Peters øyne, tok jeg det hele med ro - i starten er det jo uansett bare baby-babling. Litt mer bekymringsverdig er det når Peter skal ut av huset alene. Da er det hjerteskjærende skrik i en halv evighet, og jeg må virkelig jobbe for å få den lille frøkna til å tenke på noe annet. Motsetningen er stor til når jeg suser ut døra; da er det nemlig helt stille (tro meg, jeg har stått på utsiden og lyttet).

Dette føles ikke sårt på noen måte, det er kanskje litt småkjipt på en dårlig dag, men først og fremst er det bare herlig å se hvor fint far og datter har det sammen. For hun er jo glad i meg også - men allerede nå kan jeg liksom se i øynene hennes at det er pappa som er den store helten.. Og det kan jeg jo forstå.

Men nå mener altså gubben at jeg for alvor er i ferd med å bli danket ned i støvlene. Det er nemlig "Pappa" hele dagen lang. "Pappa? Pappa! Pappaaaa!" Lillesnuppa roper, og papsen svarer. Pappa ditt og pappa datt. Og tro ikke at Peter lar dette gå upåaktet hen, neida - han simpelthen elsker å poengtere det..

- "Kommer det ikke noe "Mamma" snart da? Huff, det var jo kjempetrist.. Hadde jo vært koselig med "Mamma" bare en liten gang, vel? Ergerlig altså.."

Mens jeg prøver meg i smug:

- "Nora, kan du si Mamma? MAMMA? MAAAAAMMAAAA?"

Jeg får selvsagt aldri noe svar. Kanskje et lurt smil, men det er også alt. Det begynner å bli tydelig at den lille frøkna kommuniserer på en annen måte enn før, og Peter mener i tillegg at det er helt bevisst når hun roper på ham.

Tidligere denne uka var Peter ute en tur, mens pappajenta og jeg satt ved bordet og spiste mat.

- "Hvor er lyset hen?", spurte jeg - og den lille frøkna gliste fornøyd med en finger pekende mot lampa.

- "Hvor er.. Teo!", prøvde jeg på ny, til fnising og latter fra den lille, mens hun kikket mot hundekurven i gangen.

- "Hvor eeeeer.. blomsten?"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

- "Hvor eeeer... Smoothien?", fortsatte jeg, og jenta løftet flaska si stolt i været før hun tok en stor slurk.

- "Hvor er Mamma!", smilte jeg - og fikk en klissete leverpostei-finger trykket inn i mitt venstre kinn.

Jada. Du vet at jeg er mamma, du gidder bare ikke si det. Og det var da det slo meg. Jeg skulle ikke bare spørre om..? Jo.

- "Nora? Hvor er PAPPA?"

Jeg kikket spent på den lille frøkna.

- "Dæææææ!", kom det kontant mens hun pekte på.. Orkideen?! Hva i alle dager..?

Jeg tok henne med bort til lekekroken. Vi lekte en stund, før jeg prøvde det samme en gang til:

- "Nora.. Hvor er pappa?"

Hun reiste seg opp, gikk bort til bordet, strakte seg etter noe som lå oppå, og kom tilbake med noe i hendene:

- "Dææ!", sa hun mens hun rakte meg en grønn mobil-lader.

Jeg kunne ikke annet enn å humre for meg selv. Jeg prøvde et par ganger til, med samme sprikende resultater.. "Pappa" var både en leketelefon, en pakke med bokstavmagneter og en tørket klump med grønn plastelina.

Men siden Peter ikke var hjemme, fant jeg ut at jeg fikk teste litt senere for sikkerhets skyld. Så da vi sto på kjøkkenet og lagde kveldsmat samme kveld, Peter foran grøtkjelen, og jeg med den lille frøkna på armen, hvisket jeg i øret hennes:

- "Du? Hvor er Pappa?"

Hun kikket på meg før hun smilte med hele ansiktet.

- "Dæææ!", sa hun ivrig og pekte rett forbi Peter, og bort på pappa. Den lilla orkideen i hjørnet.

 

"Åh, jeg er så glad for at barna fikk din nese!"

 

/ En bitteliten seier for a mor ;-)

* Følg Mammahjerte på Facebook *

Derfor funker løk-trikset

Okei, jeg lover. Dette blir det aller siste innlegget jeg poster om LØK! Det er bare det at jeg ikke i min villeste fantasi hadde trodd at en gul løk kom til å skape sånt et voldsomt engasjement blant dere lesere!

 

"Der er hun som tipset om løken! La oss ta av hatten for denne kvinnen!"

Jeg sikter selvfølgelig til kjerringrådet jeg ramlet over, om å legge en halv gul løk på soverommet til en person som hoster. (Les hele innlegget her)

For veldig uventet viste det seg å fungere; løken fjernet den plagsomme natthosten til sønnen vår på null komma svisj. Og etter tilbakemeldingene fra dere som har testet ut løk-trikset i praksis, er det mye som tyder på at dette verken er placebo, eller en god gammeldags løkspøk!

De aller fleste melder om umiddelbar suksess, og forstår like lite som meg. Men siden jeg kjenner litt på ansvaret nå, fordi jeg på sett og vis har satt i gang en liten løk-revolusjon - har jeg snoket litt rundt for å komme til bunns i hva det er med denne grønnsaken som kurerer hoste.

Noen påstår at løken er kjent for å tiltrekke seg bakterier og virus. Det sies for eksempel at da spanskesyken herjet på starten av 1900-tallet, unngikk de som hadde satt ut oppskåret løk rundt omkring i huset, å bli smittet. Videre er det mange som har hørt at det florerer av både virus og bakterier i oppskåret løk som har ligget en stund, og at det av den grunn frarådes å spise løk-rester som har ligget i dagevis i kjøleskapet.

Dette er jeg mer skeptisk til, men jeg kan med sikkerhet påstå at det ikke er løkens tiltrekningskraft som gjør at natthosten forsvinner - det er ikke mulig at virus og bakterier i en syk kropp blir dratt ut på grunn av en gul løk :-) Dessuten er det jo ikke bakterier eller virus i luften som gjør at en person hoster, det skyldes virus eller bakterier som allerede har infisert kroppen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men det nærmeste jeg kommer en slags forklaring, og som jeg har diskutert og kvalitetssikret med bestevenninnen min (hun jobber som forsker og er dritsmart) er følgende:

Når man skjærer løk på kjøkkenbenken, bryter man ned cellevegger i løken. Når disse brytes ned, frigis det stoffer fra løken som reagerer med svovelholdige aminosyrer. Det er denne kjemiske reaksjonen i gassform som fremkaller tårer i øynene, og tårene er bare kroppens måte å forsvare seg på. Sannsynligvis fremkaller den samme kjemiske reaksjonen noe lignende i respirasjonsorganene. Og siden de fleste sliter med tørrhoste om natten, på soverom der det garantert virvler mye støv i lufta - vil veldig mange oppleve merkbar bedring.

Verdt å huske på er at det finnes mange forskjellige typer hoste, og jeg regner med vi alle reagerer ulikt på løkens kjemiske reaksjoner. Akkurat som at gubben tåler å spise mengder med sterk mat før nesa hans begynner å renne, mens jeg snufser så fort noen sier "Tabasco".

Uansett om disse forklaringene stemmer på en prikk eller bare sånn nogenlunde - så velger jeg å runde av denne løk-føljetongen med noen velvalgte ord fra den herlige fastlegen CasaDidriksen: "Hvis det ikke er farlig og det virker, så kjør på!"

 

/ Ære være løk i det høyeste!

Hvis du gikk glipp av hele oppstyret, kan du nøste noen løk-tråder her:
1. Seriøst - en løk?!
2. Ukas krangel - løken
3. Test av magisk løk

Leserne har talt

Det kanskje mest fascinerende som følger med det å blogge, er de utallige tilbakemeldingene både gubben og jeg får fra dere som leser det vi skriver. Hver eneste dag tikker det inn meldinger både her og der, og stort sett er det heldigvis bare fine kommentarer i forskjellige ordelag.

Men innimellom er det også helt andre ting - og inspirert av det, tenkte jeg å starte en egen liten føljetong her på bloggen!

For rett som det er har Peter eller jeg, skrevet eller postet et bilde av noe som viser seg å være spikk spenna gærent. Og når sånt skjer, tar vi selvsagt mer enn gjerne imot råd og tips og oppklaringer!

Line of group of human fists giving thumb up

 

Den lille spalten skal hete "Leserne har talt", og vil ta for seg ting og tang jeg har lært av dere siden sist. I dag tenkte jeg å starte med de oppklaringene jeg husker best til nå, så her er det bare å kjøre igang!

 

IMMUNFORSVAR

Forhistorie: Dette har kanskje vært det herligste punktet, for vi har vært ganske så mye syke i høst og i vinter. Naturlig nok har vi måttet blogge litt om det i blant, og da har det tikket inn med meldinger og kommentarer fra snille lesere med gode råd :-)

Innvending: "Dere må drikke aloe vera." "Dere må ta D-vitamin." "Dere må ta store mengder melkesyrebakterier." "Dere må sove med luftfukter på soverommet." "Kjøp flere grønne planter!" "Drikk biola." "Vask gulvene ofte."

Konklusjon: Vi var sjeldent syke fram til eldstemann begynte i barnehagen, så dette året tror jeg vi får sette på barnehage-kontoen. Jeg har nemlig hørt at det første og det andre året er det verste - så jeg håper det neste året blir en drøm for oss alle! Men sterkere immunforsvar hadde ikke vært feil, så vi får nok spise enda litt sunnere framover. Og kjøpe flere grønne planter :-)

 

TANNTRÅD

Forhistorie: I spørsmålsrunden var det en som lurte på om jeg hadde tvangstanker. Jeg svarte at det nærmeste jeg har en tvangstanke, er at jeg er avhengig av å bruke tanntråd hver kveld - etter at jeg har pusset tennene.

Innvending: Å bruke tanntråd etter tannpussen er feil. Veldig feil. I alle år har jeg altså dratt frem karius og baktus som har overlevd en runde med tannbørsten, og dermed skitnet til hele munnen min før jeg har gått til sengs.

Konklusjon: Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal endre på rutinene mine, for hver kveld de siste 15 årene har det vært tannpuss - tanntråd - tannskyll. Tanken på å skulle tanntråd-rense et gebiss som ikke har fått seg en runde med tannbørsten først.. Yæk! Er ikke det skikkelig ekkelt..? Det er noe forfriskende med å bruke tanntråd når det føles rent og pent inni der.. Usikker på tanntrådrutinens fremtid.

 

SKYLLEMIDDEL

Forhistorie: Jeg elsker skyllemiddel, og da gubben skulle vaske herrelagets håndballdrakter etter en kamp i fjor, spurte han pent om jeg kunne gjøre det for ham. Jeg fant ut at jeg skulle få dem til å lukte så freskt av blomster og fioler at det sannsynligvis ville bli lenge til neste gang.. :-)

 



Innvending: Ikke bruk skyllemiddel på treningstøy. Skyllemiddel binder lukten i tøyet - og ødelegger fibrene.

Konklusjon: Det ble med den ene vasken av håndballdrakter. Men jeg tror jeg har lært ;-)

 

BRILLEPUSS

Forhistorie: Dette ble nok først omtalt på podcasten vår en gang, hvor jeg fortalte at jeg hadde hørt et tips om at man skulle pusse briller med vann og litt zalo for optimalt resultat. Zalo fjerner fett, og fettflekker er det nok av på brilleglassene når man har klåfingrede småbarn i hus.

Innvending: Man må ikke bruke zalo på brilleglassene, da såpen i tillegg til fett - også fjerner beskyttelseshinnen på brilleglassene.

Konklusjon: Litt usikker på hvordan jeg skal forholde meg til zalo-trikset framover, ettersom beskyttelseshinnen på mine briller nå sannsynligvis er borte etter for mye zalobruk allerede.. Men jeg kommer i alle fall ikke til å anbefale trikset videre, haha :-)

 

FOTFIL

Forhistorie: Gubben la ut en video av meg på snapchat, der jeg satt i godstolen med bena i et herlig fotbad. Jeg skrubbet av tørr hud på hælene, for jeg elsker å ha babymyke føtter! Utover kvelden ble Peter mer og mer lattermild, for den ene etter den andre sendte min stakkars mann meldinger om at kona hans filte hælene sine feil.

Innvending: Man skal ikke file hard hud i vann, man skal file hard hud før man har føttene i vann, når de er tørre og fine. Ellers fjerner man unødvendig mye hud, og i verste fall kan man fjerne for mye - slik at man blir sår og får sprekker.

Konklusjon: Jeg visste jo det, da! :-) Det er bare det at jeg virkelig hater følelsen av å pusse tørre hæler med noe som minner om sandpapir.. Den følelsen, den er seriøst like ille som å file negler. Jeg takler det ikke! Men jeg pleier faktisk å gjøre det for det, jeg holder pusten mens jeg teller til tjue - og når jeg er ferdig har jeg gåsehud på hele kroppen. Forferdelig, men som dere har lært meg: det er den eneste riktige måten å gjøre det på :-)

 

PATTESALVE

Forhistorie: På instagram pleier jeg å legge ut bilder av ting jeg syns er morsomt. Og da jeg kom over dette produktet rett foran kassa i en butikk, klarte jeg ikke holde meg alvorlig - jeg måtte knipse og jeg måtte poste:

 

 

Innvending: "Eneste som hjelper!" "Uunnværlig!" "Super duper effektiv!" Kommentarfeltet viste at det var bare jeg som stusset litt over produktnavnet.. For Pattesalven var visst tidenes produkt. Ikke bare til patter, men til alt!

Konklusjon: Jeg skal aldri mer skue hunden på hårene.

 

Fortsett med å sende råd og tips og innvendinger! :-)

 

/ God tirsdag!

* Følg Konatil på Facebook *

hits