februar 2017

Han har fått mannesjuken

For snart to uker siden friskmeldte jeg meg fra tidenes hostorama og forkjølelsesmareritt - overbevist om at Peter må ha det mest effektive immunforsvaret i mils omkrets. Han hadde sluppet unna viruset til tross for heftig hosting og feber hos både ungene og meg, og vi var vel litt i sjokk alle sammen.

Men nå har lykken altså snudd.

Gubben har inntatt hjørnet i sofaen, under pleddet, med ullsokkene på og en varmende kopp te med én sukett i. Jeg har sittet på kontoret i 2. etasje i hele dag, men lyder som "Aaaaah..." "Ooooff..." "Ååååååh.." "Aaaiii..." har nådd ørene mine med jevne mellomrom.

Det er ille. Det er mannesjuken.

Og hvordan skal man egentlig tilnærme seg partneren når dette inntreffer? Går man for å være pleiende og medfølende? Eller brysk og hard? Vil for mye sympati føre til hardere utbrudd av mannesjuken, eller vil mangel på medynk gjøre ting verre?

Jeg pleier å gå for den gyldne middelvei. Nok sympati til at han ikke trenger å overdrive enda mer, og litt bryskhet for å minne ham på at han er tøffere enn han tror.

- "Off, det var skikkelig kjipt Peter", sa jeg til ham i morges, "Tror du at du har feber, eller?"

Svaret kom kjapt:

- "Å ja. Jeg har vært uggen i hele natt, og jeg fryser og svetter om hverandre. Klassisk feber-symptom."

Etter lunsjtid spurte jeg hvordan det stod til med feberen nå som han hadde spist litt, og han svarte at han følte seg enda verre enn i morges. At feberen herjet som bare det.

Jeg sa at han fikk legge seg litt på sofaen igjen, og som forventet sovnet han ganske raskt under pleddet. Så da bestemte jeg meg for å ta en rask sjekk av pannetemperatur.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den mest pålitelige febermåleren på markedet..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
..midt i panna med seg..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jaja. Nesten feber, da ;-)

/ PrayforPeter

Å sende hodet på spa

/ Sponset innlegg

Egentid. For et fantastisk ord. Jeg skal innrømme at egentid er noe som fikk en helt ny betydning etter at jeg ble mamma, selv om det nok har stått litt for langt nede på prioriteringslista de siste fem årene.

For det er så lett å tenke på hvor viktig det er å prioritere seg selv, mens det er noe helt annet å få det til i praksis når skittentøyskurven har vokst seg høy og sengene må skiftes på. Det er alltid noe som burde vært gjort - og nettopp derfor er egentid superviktig å prioritere!

For i blant må man bare koble ut, og jeg elsker å sette livet på pause i sofakroken. Med en rykende varm kopp te, Mormors hjemmestrikkede tøfler på føttene, ullpledd, radio, og godt lesestoff i fanget.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Bøkene jeg pløyde gjennom før i tida er for lengst byttet ut med magasiner, og et av dem jeg leser i papirutgave hver måned er Kamille. På mange måter føler jeg Konatil og Kamille kunne vært bestevenninner, for begge syns det er mer ålreit å spre glede istedenfor dårlig samvittighet ;-)

Når bladet dumper ned i postkassa vet jeg at verdifull egentid venter, og at jeg kan glede meg til å lese litt om alt. Litt helse, litt samliv, interiør, mat, mote, skjønnhet og reise - inspirerende reportasjer, småstoff og deilig feelgood på en gang.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er selvfølgelig viktig å komme til bunns i skittentøyskurven og skifte til rent sengetøy med jevne mellomrom også, men det er vel så viktig å slappe av med feelgood i sofakroken.

Det blir litt som å sende hodet på spa, og det er faktisk en god investering ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Supertilbud!

Noe av det beste jeg vet er når jeg kan dele gode tilbud med leserne mine - og nå kan du få 8 utgaver av Kamille til kun 189,-!

Alle abonnenter får i tillegg Kamille+, som er ekstra sider med eksklusivt innhold - og to ganger i året får man med Kamille Puls også, helt gratis!

Det eneste du trenger å gjøre for å bestille litt egentid i postkassa, er å sende SMS-kode MIL172 til 2205 (1,-)

Abonnementet løper til man sier det opp selv.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God lesning!

"Hvilket filter?"

Snakk om uproduktiv dag! Haha, det er jo både komisk og typisk at de dagene man har en to-do-liste på nærmere én meter, ender man opp med å få gjort tilnærmet lik ikke-en-dritt.

I dag formiddag leste jeg til og med på bloggen til Peter at både utpakking, klesvask og generell rengjøring stod på programmet, og det skal jeg si var nydelig lesning!

Men så fløy timene avsted, og selv om vi fikk krysset av noen av punktene på lista, så var det plutselig tid for kveldsmat og legging av barn.

Men! Det finnes lyspunkt også, for i dag fikk jeg endelig gjort unna en ganske viktig ting, som jeg har tenkt på veldig, veldig lenge. Helt siden den den gode, gamle støvsugeren min tok kvelden fordi jeg ikke tenkte på å bytte filter, har jeg bestemt meg for å bli flinkere på vedlikehold.

Jeg har det med å tenke at så lenge ting virker, så er det bra. Inkludert vaskemaskinen. Den går som ei klokke på femte året, uten vedlikehold. Innimellom gjør jeg riktig nok dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og rengjør glasset på begge sider:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og i blant kjører jeg en rens. Men i løpet av de fem årene vi har hatt den, har jeg holdt meg laaaangt unna denne luka her:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Filteret. Ekspertene sier at lofilteret skal inspiseres og renses én gang i måneden, og ja.. Jeg har altså aldri gjort det før.

Og som mor til to ivrige skatte-samlere (steiner, pinner, plastbiter etc), er jeg veldig flink til å tømme lommer før jeg slenger ting inn i maskinen - men jeg er jo også bare en mor som gjør så godt hun kan, så denne luka burde jeg inspisert for veldig lenge siden!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg fikk såpass noia for hva som ventet meg, at jeg sendte en Snap til en venninne og spurte om hun renser filteret hver måned..

 

 

Jeg fikk svaret: "Hvilket filter?"  - og det ga meg i grunnen den selvtilliten jeg trengte for å gå videre.

Så jeg dro ut støpselet, vippet ned det lille røret, og satt klar med en liten plastboks for å samle opp vannet som skulle renne ut. Det viste seg at det ikke var litt vann som skulle ut heller, men masse - og da det endelig sluttet å piple vann, var jeg klar for å dra ut filteret.

Og, vel.

La oss si det sånn at det var på høy tid med en rens. Det kalles ikke lofilter for ingenting, og her var det store mengder lo og småkvist (!) som hadde kilt seg fast.. Faktisk kan jeg ikke fatte og begripe at maskinen har klart å pumpe ut vann i det hele tatt, og at det har gått bra i fem år uten en rens er jo helt utrolig!

Vi rakk kanskje ikke mange punkter på to-do-lista vår i dag, men det føles som at jeg har reddet et vaskemaskin-liv. Og det må da være godt nok på en søndag :-)

 

/ .. Og hvis du heller ikke visste at vaskemaskiner har lofilter - så vet du hva du har å gjøre til uka! ;-)

Mye sol og to brødskiver

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg blir like overrasket hver gang det skjer, men i dag fikk jeg nok en gang bevist at det enkle ofte er det beste - og at ting ikke trenger å være så komplisert for at det skal være moro :-)

 

Jeg hadde planlagt noen små utflukter med lillesnuppa i dag, for jentene girls må jo kose seg litt når gutta boys nyter vintersola til fjells.

Derfor begynte vi med å pakke bagen og sjekke inn på familiehotellet i Larvik sentrum - eller rettere sagt gjesterommet i leiligheten til mamma og pappa. Det er veldig koselig å komme "hjem", selv om det fortsatt er litt rart at barndomshjemmet mitt ble byttet ut med en leilighet for åtte år siden.

Før lunsj i formiddag dro vi på dagens første by-utflukt; biblioteket! Vi koset oss glugg med å plukke ut spennende lesestoff, og vendte snuta hjemover med seksten bøker under armen.

Men så tok dagen en uventet vending.

For etter at vi hadde vært innom leiligheten med bøkene, skulle ferden gå videre ned til torget. Men på veien måtte vi passere bussterminalen, der busser naturligvis kom og gikk hele tida. Visste du hvor utrolig moro det er å sitte på en benk og vente på neste buss, når man ikke skal ta bussen selv? Det gjorde ikke jeg! Men her spiste vi altså to medbrakte brødskiver med smør og leverpostei, mens vi lo og jublet hver gang det dukket opp en ny buss.

Været har jo vist seg fra sin beste side i dag, og da vi sa oss ferdige med bussene, var lillesnuppa lei av å myse i sollyset. Så da måtte vi på solbrille-jakt, og i den fjerde butikken fikk vi endelig napp. Sesongens briller er i boks, og de er knæsj-rosa :-)

Planen var nå å fortsette på min planlagte rute, men på torget i Larvik er det en fantastisk skøytebane med yrende liv, som vi selvfølgelig måtte titte litt på.

 

 

 

 

Ikke spør meg hvor timene ble av, men da jeg plutselig kikket på klokka innså jeg at det straks var middagstid - og at mine store planer for dagen hadde utgått.. Men noen ganger er det altså nok å bare ta en tur til byen. Se på livet, utforske litt, kjøre opp og ned i en rulletrapp, og spise en brødskive mens man teller busser.

Og til å ikke ha gjort noe som helst i hele dag, er det jaggu ikke verst at vi har hatt en drømmedag :-)

 

 

/ God helg

Vinterferie hver for oss

I går skrev Peter på bloggen sin at han har reist til fjells, og i den anledning tenkte jeg det var smart med en forklaring - for i år tar nemlig Peter og jeg vinterferie hver for oss.

 

 

Heldigvis ligger det ingen dramatikk bak - og takk og lov for det. Men det har seg altså sånn, at Peters foreldre har leid en stor hytte på fjellet i hele vinterferien, med plass til Peter og hans tre søsken, med familier.

Noe av det jeg syns har vært mest moro med å komme inn i Peters familie, er uten tvil at de er så mange! Jeg kommer selv fra en liten familie der ingen snakker i munnen på hverandre, og de første gangene jeg var sammen med Peters storfamilie, satt jeg bare helt stille og kikket på alle som snakket i kor. Skulle man bli hørt, måtte man snakke høyt - og det forklarte jo hvorfor Peter er født med en stemme som eh.. Bærer, hvis jeg kan si det sånn, haha ;-)

Lenge var planen at vi skulle dra til fjells i ferien alle sammen, men så kom januar med sykdom opp og ned i mente, og faktum er at jeg er ganske sliten fortsatt. Så samtidig som jeg følte meg litt utakknemlig, spurte jeg Peter om det kunne være en mulighet for at vi tok vinterferien hver for oss i år. Vi snakket litt om det, og fant til slutt ut at det sannsynligvis var den beste løsningen.

Derfor pakket Peter med seg femåringen og satte snuta mot fjellet i går - mens lillesnupp og jeg ble igjen hjemme. Og selv om det er litt kjipt å ikke være sammen i ferien, så er det koselig at Peter får litt alenetid med femåringen, og at jeg kan kose meg sammen med minsten. Det er ikke ofte vi splitter oss, og jeg tror begge de to små har godt av å ikke måtte dele på oppmerksomheten noen dager.

Så nå sjekker jeg altså innom Pappahjerte flere ganger om dagen for å se om han har oppdatert bloggen, hehe.. For på tur med fem barn mellom 3 og 8 år, går det nok i ett fra morgen til kveld - og mye tyder på at barnet på 35 år også har det som plommen i egget der oppe:

 


Ja, det var visst skare - ikke nysnø..

 

I går kveld fikk jeg et lite stikk av anger da jeg så for meg skikkelig hyttekos, solskinn, skiføre og utendørs boblebad, men så oppdaget jeg som sagt at Peter hadde blogget fra fjellet:

"Jeg kommer fra en stor familie der alle er født med mye energi og kronisk utestemme, så her kommer det til å bli skikkelig rusetreff de neste dagene."

Akkurat da innså jeg at man ikke skal kimse av en stille og rolig hjemmeferie heller ;-)

 

/ Hjemmeferie VS Russetreff: 1-0

TV-veggen før og nå

Jeg kan ikke huske sist jeg var så nervøs, som da jeg åpnet lokket på malingsspannet i går.. Ville innholdet ligne på fargen jeg egentlig var ute etter - eller ville det være en fargenyanse der som jeg ikke ville like?

Jeg holdt faktisk pusten da jeg åpnet lokket og så blåfargen, for jeg har ikke malt på mange år og visste ikke om jeg skulle se på fargen i lokket, eller fargen i spannet.. Hjelp!

 

 

Men så tenkte jeg skitt la gå, nå må jeg bare få malingen på veggen! Blir det for ille får jeg heller male over med en annen farge senere. Ute skinte sola, og etter første strøk svettet jeg oppover fordi veggen så i overkant turkis ut. Turkis er fint, men jeg var ute etter en dyp blåfarge..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hjelp - igjen!

 

Etter et par timers tørketid var det klart for strøk nummer to, og allerede etter første penselstrøk langs topplisten, så jeg at det begynte å ligne noe.. Den fine blåfargen jeg var ute etter begynte å ta form!

Jeg hadde forøvrig helt glemt hvor slitsomt det er å male, og hvor mye maling som faktisk går med på en vegg! Etter strøk nummer to måtte jeg le for meg selv da jeg innså at jeg satt i sofaen og bokstavelig talt så på maling som tørket, haha :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hurra! Endelig er altså det første maleprosjektet unnagjort, og den grå stua vår har fått litt deilig liv. Det føles helt utrolig behagelig å se på TV med en mørk vegg bak, jeg hadde ikke trodd at det var noe man skulle legge så godt merke til. Jeg skulle jo malt den veggen for lenge siden!

Sånn så veggen ut før:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. Med testflekk bak TV'n.. ;-)

 

Det skulle vise seg at det er helt umulig å få et nøyaktig bilde av den nye fargen på veggen - men omtrentlig sånn ser veggen ut nå:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I dagslys

 

Jeg er superfornøyd! Selv Peter ble imponert over sluttresultatet, for han ble også litt smånervøs da han så den turkise veggen etter første strøk.. ("Oisann!", var det eneste han klarte å få fram)

Nå gjenstår bare å få opp et par bilder og diverse, så er vi i mål. Og jeg som alltid har drømt om å henge opp bilder på en mørk vegg!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Helt tilfeldig kunst som skal opp på veggen ;-P

 

/ Blue dabadee - god onsdag

Blått er ikke blått

- "Okei Peter.. Hva tror du om blå tv-vegg?"

Når man er tobarnsmor med alvorlig beslutningsvegring og lite tid til overs, kan det å male en liten vegg i stua ende opp som et stort prosjekt. Det er jo evigheter siden jeg nevnte på bloggen at jeg skulle dra fram malekosten, men ingenting har skjedd enda.

For det er mange rom i dette huset som kunne trengt et strøk fresh maling, og dermed har alt stoppet helt opp i hodet mitt. Fargene må jo såklart matche hverandre - og hvis jeg skal male gangen må jeg for eksempel ta hensyn til fargene på kjøkkenet og i stua, siden disse to rommene ligger ved siden av hverandre.

Men, utrolig nok, etter mange måneder med leting, tror jeg nå at jeg har funnet den perfekte mørke blåfargen jeg har sett for meg på TV-veggen. Før helgen fresa jeg innom en byggevarebutikk for å kjøpe en prøveboks, og gikk selvsikker bort i kassen og sa hvilken fargen jeg skulle ha.

Den hyggelige damen lette lenge, men kunne ikke finne fargen i systemet.

- "Er du helt sikker på at det er Jotun?", spurte hun til slutt.

- "Eh nei", svarte jeg, "Jeg er faktisk rimelig sikker på at det ikke er Jotun.. Men det har vel ikke noe å si?"

Jo. Det har visst alt å si. For fargen jeg hadde plukket ut, var en av Nordsjö sine farger.. Ikke Jotun. Og butikken jeg var innom førte Jotun sin maling, ikke Nordsjö..

Damen sa at hvis jeg bare fikk tak i fargekoden, så kunne hun hjelpe meg. Jeg ble litt betuttet siden jeg hadde bestemt meg for å kjøpe prøvemaling, derfor tok jeg med en boks "Deco Blue" fra Jotun, siden jeg syns den lignet mest på fargen fra Nordsjö jeg egentlig var ute etter.

Så i helgen fikk jeg hjelp av min lille malermester til å vaske TV-veggen..

 

 

.. Før vi peiset på med litt prøvemaling:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En kunstnerisk test-flekk, da ;-)

 

Og selv om fargen er råfin, så tror jeg faktisk thuja-hekken på utsiden av stuevinduet reflekterer et grønnskjær, for i det rette lyset er fargen pefekt - men plutselig blir den grønn igjen.

Peter er såklart helt oppgitt, for blått er jo blått! Han har falt av lasset for lengst, og det er i grunnen helt greit. Han lar meg ordne og styre i fred, og ville blitt fornøyd om hele stua endte opp gul eller grønn :-)

Men i går fant jeg ut hvilken butikk i Larvik som fører Nordsjö sin maling, og suste overlykkelig avsted for å kjøpe nok en testboks. Så viste det seg at butikken var utsolgt for små testmalingsbokser! Jeg spurte damen i kassa om hvor nærmeste Nordsjö-forhandler var, og hun svarte at jeg kunne høre på Jernia.

- "Jøss, har de Nordsjö-maling på Jernia?", spurte jeg overrasket.

- "Nei, men de kan blande den til deg", svarte damen.

- "Okei, men de har fargekoden til den blå fargen jeg er ute etter?"

- "Nei, den koden er Nordsjö sin, og den er hemmelig.."

Haha! Er det mulig? Tenk at det foregår en helt egen rivalisering i maleverdenen som jeg aldri har visst om! Enden på visa var at vi fant en liten papir-fargeprøve som damen scannet i en liten maskin - og ut kom en fargekode.

Så dro jeg tilbake i butikken jeg var i før helgen, og leverte fargekoden. Jeg spurte damen i kassa om hun kunne dobbeltsjekke at koden tilsvarte en mørkeblå farge, men hun fant den ikke i Jotun sitt fargekart. Hun sa at scannerne er rimelig pålitelige, men at det kan forekomme små nyanseforskjeller. Skulle hun lage en testboks til meg eller ønsket jeg ordentlig veggmaling?

 


Og dronningen av beslutningsvegring bare.. Ehh..

 

Men så tenkte jeg pokker'n heller, drit i den testboksen - nå har du fått tak i fargekoden etter så mye styr! Gå for ordentlig maling - vær litt tøff 'a, kjerring!

Så i dag skal det males. Jeg er sjukt spent på å åpne boksen, for det står et merkelig Jotun-navn utenpå som jeg aldri har hørt om før. Og jeg trodde jeg hadde trålet alle blåfargene i hele verden. Krysser alt jeg har for at den er prikk lik den fra Nordsjö.

Jeg håper å oppdatere bloggen med endelig resultat i kveld, men det gjenstår å se da. For blått er definitivt ikke blått ;-)

 

/ Hilsen hu som skal få ny farge på en liten TV-vegg og føler seg helt vill, crazy og gæren. Haha :-)

Det sa Poff!

I helgen skjedde det noe mystisk her hjemme. Vi skulle steke pizza lørdag ettermiddag, og jeg hadde skrudd på stekeovnen ti minutter før. Plutselig sa det "Poff!" inni ovnen, før den begynte å fylle seg med røyk.

Jeg fikk skrudd den av i en fei, men det fortsatte å gløde i varmeelementet på den ene siden. Det så rett og slett ut som at det hadde vært en liten eksplosjon, og jeg fikk helt skjelven av tanken på om det faktisk kunne tatt fyr dersom vi ikke hadde vært på kjøkkenet..

Litt senere på kvelden skulle vi sette på Barne-tv, og da oppdaget vi at vi verken hadde tv-signaler eller internett-forbindelse. Det første vi tenkte var at dette kunne ha noe med stekeovnen å gjøre, men etter å ha snakket med en elektriker var visst det lite sannsynlig.

 


Not Online..

 

Så var det bare å ringe kundeservice for å se om de kunne finne ut om det var noe feil på linja, og denne gangen husket vi faktisk først å sjekke at ikke ungene hadde nappet ut en ledning. Forrige gang vi hadde en tekniker på besøk, følte jeg meg rimelig teit da han fant ut at feilen skyldtes en ledning som ikke sto ordentlig i.. Aldri vært så flau noen gang :-)

Tv- og internettleverandøren lovet å sende en tekniker så fort som mulig, men det viser seg at "så fort som mulig" er ganske relativt. Hvilket er sabla slitsomt når man er to personer med hjemmekontor. Jeg ringte kundservice nå nettopp for å høre om tekniker er på vei, men den hyggelige damen kunne fortelle at han ikke kommer før på ONSDAG.

Akkurat da angret jeg litt på at jeg hadde tastet "1" på spørsmålet: "Hvis du godkjenner at samtalen kan tas opp og brukes i lærling-øyemed, tast 1".

Men man trenger da ikke stekeovn eller tv- eller internettsignaler for å få en feianes flott start på uka! Peter er i Oslo for å være med på innspilling av noe artige greier, og jeg har startet mandagen med et rosa smell:

 


Denne fargen.. Kaboom!

 

Også må jeg tipse om at Peter og jeg endelig har fått spilt inn en ny episode av podcasten vår, "Gjesterommet"! Det er moro å være tilbake etter fem måneders pause. og nå gleder vi oss allerede til neste innspilling. Den episoden kommer da om fem måneder, altså i august. Neida ;-)

Podcast er perfekt å høre på til og fra jobb, mens man lager mat, går tur, sorterer tøy, etc. Jeg syns podcast gjør husarbeid lettere, og for tiden tråler jeg meg gjennom "Harm og Hegseth" med et smil om munnen.

For jeg hører ikke på Gjesterommet, der går grensa.. ;-)

 

 

/ God ny uke - med eller uten podcast, tv, internett eller stekeovn ;-)

Cheese and krækkers

To ganger i året (eller maks tre) får Peter og jeg usannsynlig lyst på ost og kjeks. Jeg vet ikke hva det skyldes, men i går skjønte jeg i alle fall at dagen var kommet for min kjære mann. Skapet var plutselig fyllt med kjeks, og kjøleskapet med de rareste oster. For en lykke!

Så da kvelden kom og ungene var i seng, åpnet vi en flott årgangsrødvin til rundt tusenlappen, også nippet vi til den mens vi koset oss i hverandres selskap. Med fyr i peisen og stearinlys overalt. Vi så på en interessant dokumentar, før vi slo av TV'en og prioriterte den gode samtalen.

Vel, ikke helt da ;-) Kvelden kom og ungene var i seng, men jeg hadde ikke lyst på rødvin. Så glemte vi å fyre i peisen, og stearinlysene har jeg droppet til fordel for elektriske, som forresten er utrolig praktisk - også skrur de seg på av seg selv hver kveld klokka 17.45.

Dekoderen vår hadde plutselig ikke forbindelse i går kveld, og mens vi venter på tekniker, måtte vi velge mellom alt det spennende på opptaksboksen. Det stod mellom uendelig mye forskjellig fra NrkSuper - eller gamle ting jeg har tatt opp for evigheter siden.

Vi endte opp med å se siste episode av Thomas Giertsen, der Ine skal føde. Det var sånn midt-på-treet ost- og kjeks-underholdning for Peter, men han sa ingenting. Fortsatt bedre enn Brillebjørn eller Peppa Gris.

Men koselig ble det! Også var det overraskende godt med rød saft inntil. Årgangsvin er oppskrytt ;-)

 

 


Sorry Teo..

 

/ Ost, kjeks og føde-tv, da er det lørran :-D

* Følg Ostekona på Facebook *

Den store vannings-krigen

Det er mange ting ved voksenlivet jeg ikke føler meg helt drillet på enda. Jevnlig rengjøring av hus er for eksempel en ting som har kommet gradvis på plass med årene, mens vasking av vinduer er noe som fortsatt blir utsatt i det lengste.

Men én ting jeg virkelig aldri ser ut til å få dreisen på, er vanning av blomster.

Og det er faktisk veldig rart, for jeg elsker å kjøpe inn nye freshe planter til stua! Om våren planter jeg stemorsblomster på trappa, og fargerike plantevekster rundt omkring på verandaen. Det gjør meg glad å putte ting i jorda, men så er det akkurat som om det kortslutter et sted på veien. For jeg glemmer å gi plantene vann. Jeg har prøvd å ha på alarm på mobilen, jeg har prøvd å ha faste vannedager hver uke. Men ingenting hjelper..

For å illustrere vannings-problematikken, ser du her et bilde av en plante jeg fikk av Mormor for mange år siden. Hun hadde ikke noe sted å ha den, og ga den til meg med beskjeden - "Denne trenger nesten ikke vann, så det passer deg vel fint!"

Jeg tror den burde vært litt frodigere, og den røde pilen viser en periode der jeg helt glemte å vanne stakkaren..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men nå tror jeg jaggu mormoren min har klart å knekke vanningskoden, og jeg aner ikke om det var et bevisst stunt fra hennes side eller om det var ren flaks..

For for ett års tid siden, hadde Mormor kjøpt et lite ginseng-tre til seg selv, min lillesøster og meg. Hun smilte bredt da hun ga dem til oss, med en beskjed som lød noe ala dette: - "Nå må dere huske å vanne, da.. Så vil det jo fort vise seg hvem som glemmer det.." Også blunket hun lurt.

Konkurranseinstinktet sparket så klart inn med en gang, selv om jeg var overbevist om at jeg kom til å tape. For lillesøsteren min har ikke barn, og jeg skylder jo all forglemmelse på at jeg er småbarnsmor med altfor mange baller i luften.

Hver gang jeg har besøkt Mormor og Este det siste året, har jeg kastet lange blikk mot ginseng-planten hennes i vinduet. Den har stått der og humret mot meg, dobbelt så frodig som den jeg har hjemme. Det lå jo litt i kortene at Mormor kom til å stikke av med seieren, så her gjaldt det å ikke havne sist.

Hver gang jeg har reist fra besteforeldrene mine, har jeg husket å vanne min egen ginseng så fort jeg har kommet hjem. Og tanken på den frodige planten som garantert har befunnet seg hos min lillesøster i Oslo, har også fått meg til å vanne med jevne mellomrom. Takket være dette er det altså fortsatt liv i vinduskarmen min, og akkurat nå ser den slik ut:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke så frodig som Mormor sin, men helt innafor..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Som sagt.. Vindusvasken prioriteres ikke enda.. ;-)

 

Denne lille intern-konkurransen har medført at de andre plantene mine også har fått vann, for jeg har jo tatt alle i samme slengen når jeg først har vært i gang. Og nå begynner det faktisk å gå opp for meg at jeg har kommet meg over vannings-kneika! Ingen av plantene mine har dødd på aldri så lenge, og jeg syns det begynner å bli litt koselig å stelle pent med dem.

Alt takket være en gave fra Mormor, og tanken på en lillesøster som kom til å stikke av med seieren ;-)

I forbindelse med dette innlegget, måtte jeg be om en liten statusrapport fra lillesøsteren i Oslo, og i går kveld tikket dette bildet inn på mobilen, med underteksten "R.I.P":

 

 

Så da er det i allefall avklart en gang for alle, hvem av søstrene som har størst konkurranseinstinkt ;-)

 

/ Er du like dårlig på å vanne som meg - finn noen du kan vanningskrige mot!

Litt ekstra snork, takk

Stort sett pleier Peter og jeg å stå opp samtidig i helgene, for barna våkner omtrent på samme tidspunkt uansett. Men i dag var jeg helt ødelagt etter en hektisk uke med altfor lite søvn - og mens Peter romstere på badet med begge barna i morges, lå jeg helt stille under dyna og prøvde å mobilisere alt jeg hadde for å karre meg ut av sengen.

Jeg fant ut at jeg kunne bli liggende helt til de var ferdige på badet, men like etter tittet Peter inn på soverommet og hvisket: - "Bare ligg du, jeg tar med ungene ned og lager frokost!"

Haaaleluja! Det hadde ikke slått meg å spørre om å få en sovemorgen engang, og jeg ble så ufattelig glad. Hele kroppen skrek etter noen minutter til med søvn, og jeg mumlet et: - "Tusen takk, jeg kommer ned om ikke så lenge, jeg lover!", før Peter smilte og lukket døren.

Snork.

Da jeg våknet helt fortumlet etter noe jeg trodde var tjue minutter senere, måtte jeg først finne ut hvor jeg var. Så kikket jeg på klokka og oppdaget at jeg hadde sovet i TO timer! Herreminhatt. Jeg spratt ut av sengen, og da jeg åpnet døren ble jeg møtt av lukten av nystekt toast og nytraktet kaffe. Nytt haaaaleluja!

 

 

To timer med bonussøvn gir smale øyne og skikkelig mårratryne, men det er helt greit! Så hvis du har små morgenfugler i hus (og en partner som gjør det mulig såklart) er dagens supertips å fordele sovedager i helgen.

En sovemorgen kan gjøre underverker, dessuten får den som står opp med ungene massive mengder bonuspoeng. Og det skal man heller ikke undervurdere :-)

 

/ God lørdag fra Snorkefrøkna

Hit og dit i feil butikk

I dag skulle jeg være litt snill og kjøre Peter på trening, og handle mat mens han gjorde seg ferdig. Egentlig var planen at han skulle handle på vei hjem, men jeg tenkte som sagt å være snill og spare ham for den tiden.

- "Husket du å ta med handlelista?", spurte Peter da vi nærmet oss treningssenteret.

- "Jepp!"

- "Bra. Hvor tenker du å handle, da?"

- "Hæ? Hvor jeg tenker å handle?"

- "Ja, jeg lurte bare på hvor lang tid det tar før du er tilbake, sånn cirka. Tenker du å ta nærmeste matbutikk, eller hva?"

Jeg tenkte meg ikke om før jeg svarte:

- "Nærmeste butikk? Jeg kjører jo til den butikken vi pleier å handle, da."

- "Hahaha!", brølte Peter, "Nei men seriøst, tar du den som ligger rett borti her, eller hva?"

- "Eh nei.. Jeg hadde tenkt å kjøre tilbake..", begynte jeg før Peter avbrøt:

- "Du har ikke tenkt til å kjøre helt tilbake der vi kom fra når det sannsynligvis ligger fem matvarebutikker i nærheten av her vi er nå?!"

Jeg kjente jeg stivnet litt.

- "Der borte ligger Kiwi", begynte Peter, "Og der borte er Meny. Så tror jeg det er en Coop-butikk rett borti der.. Du velger jo bare en av dem?"

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, så jeg mumlet bare et "Ehh, nja.." før Peter tok ordet igjen:

- "Hallo..? Tuller du nå, eller hva?"

- "Jammen", nølte jeg, "I de butikkene vet jeg jo ikke hvor noe er.."

Peter stirret på meg.

- "Asså", fortsatte jeg, "Det kommer jo til å ta meg en hel evighet å handle! Også kommer jeg til å gå fram og tilbake på kryss og tvers og bruke altfor lang tid, og virre hit og dit og.. Nei, det høres ut som en skikkelig dårlig idé."

Det kom ikke noe svar.

- "Jammen Peter", fortsatte jeg, "Da kommer du til å måtte vente på meg, for du kommer garantert til å være ferdig med treningsøkten før jeg er tilbake. Det kommer til å ta en evighet, jeg lover!"

Enda mer stirring.

- "Jammen..", prøvde jeg på ny, "Jeg er jo ikke kjent der!"

Så fulgte en flau stillhet. Ingen av oss sa et ord. Men så tok det ikke mange sekundene før jeg innså det åpenbare: Jeg tror jeg har nådd det ultimate gæmlis-nivået i en alder av fireogtredve år.

Fra før visste jeg at jeg ikke får sove uten varmeflaske om vinteren. Jeg har fjernet to føflekker hos legen, som viste seg å være to gammelmannsflekker. Jeg må google ord som ungdommen bruker, og Mokkabønner har gått fra å smake skikkelig kjipt til å smake overraskende godt.

Og nå handler jeg altså kun i butikker jeg er kjent i, og jeg er i tillegg villig til å kjøre langt for å få det til.

 

 

Men jeg betaler med bankkort altså.. Selv om det er sabla kjekt med kontanter, da ;-)

 

* Følg Konatil på Facebook *

Mutterns ost- og skinkepai

Johoo! Mange av dere har lagt deres elsk på Mammas fantastiske rett "Mutterns fugl i fløte" - og endelig er det klart for den minst like gode oppfølgeren!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Denne nydelige paien var min yndlingsrett i oppveksten, og jeg husker jeg syns at Mamma lagde den altfor sjeldent. Det er skikkelig snaskemat, og ble stort sett servert på lørdager, hvis jeg ikke tar helt feil.

Da Mamma sa det var greit at jeg delte oppskriften på bloggen, spurte jeg om hun hadde et bra navn på paien, men fikk til svar: "Nei, bare ost- og skinkepai." Så da blir det sånn, haha ;-)

Denne retten er dessuten like perfekt å servere til gjester, som den er til å imponere fletta av deg selv - og den smaker faktisk enda bedre dagen etter!

 


Fra Mammas oppskriftsbok: "Pai m/skinke (nydelig)" - haha ;-)

 

PAIBUNN

  • 2 1/2 dl hvetemel
  • 50 gr smør
  • 1 egg
  • 1 ss vann

Start med å smuldre opp smøret i melet, og visp sammen egg og vann som du deretter tilsetter melblandingen. Det er lurt å la deigen stå litt, gjerne opptil 30 minutter i kjøleskapet. (Lag fyllet i mellomtiden!)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Paibunnen skal forstekes for å få den sprø og god, så sett ovnen på 225 grader. Jeg liker å bruke bakepapir i bunnen av en springform (24 cm), og smøre sidene med smør. Du kan sikkert kjevle ut deigen, men jeg syns det er greit å bruke fingrene og trykke/fordele paibunnen i formen.

Ta i mot hjelp dersom noen tilbyr sin ekspertise ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For eksempel er det kjekt med hjelp til å prikke paibunnen med gaffel før den skal inn i ovnen. Stekes i ca 10 minutter, midt i ovnen på 225 grader.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

PAIFYLLET

  • 250 gr skinke (jeg bruker en boks piknikskinke som jeg kutter i små terninger)
  • 1 løk
  • 4 egg
  • 1 boks fløte
  • 250 gr revet ost

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Greit med en kvalitetssjekk av skinka.. ;-)

 

Kutt skinke og løk i småbiter, og riv ost. Pisk eggene lett med en visp eller stavmikser, før du gjør det samme med fløten. Så blander du alle ingrediensene i en bolle, som du fordeler oppi den ferdigstekte paibunnen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Stek hele sulamitten på nederste rille på 225 grader i ca 40 minutter. Legg et matpapir/bakepapir over paiformen etter 15-20 minutter, så den ikke blir brent på toppen :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

La paien stå og hvile litt før du kutter i den, server med en god salat - og nyt hver eneste bit! Dette er en mektig rett (jeg lager én pai som vi spiser over to dager), så hvis det skulle bli igjen rester lover jeg at det smaker enda bedre dagen etter. Enjoy!

 

/ Hilsen Mutter'n ;-)

Håp i tunnelen

Aah! I går hadde vi akkurat spist middag da jeg kikket på klokka. Den var 17.30, og til min store forbauselse oppdaget jeg at det fortsatt var lyst ute! Og den følelsen når det går opp for deg at vi sakte, men sikkert er i ferd med å nærme oss vår og sommer.. Den følelsen er magisk, spør du meg :-)

Jeg elsker i alle fall denne tida på året, for som formann i frysepinne-foreningen (neida, men kunne fint vært det) syns jeg vinteren kan bli i overkant kald og fryktelig lang.

Også er det nesten litt flaut å innrømme det, men helt siden jeg ble syk for tre uker siden har jeg sovet med pysj. Og sokker. Og varmeflaske. Jeg tror faktisk jeg har blitt avhengig også, for bare jeg ser varmeflaska mi blir jeg helt sånn salig innvendig også begynner jeg å glede meg til å krype under dyna og varme føttene mine.

Jeg må innrømme at jeg får visse assosiasjoner, og det minner meg på ting jeg så i min fartstid som ekstrahjelp på sykehjemmet. Så da kan jeg vel bare konkludere med at det ikke er spesielt ungdommelig å sove med klær ;-)

Men nå, nå er jeg altså i ferd med å øyne håp i tunnelen! Jeg skal selvfølgelig ikke si at vi har mørketid her sørpå, sist jeg skrev at det er høst og mørkt ute fikk jeg så hatten passet i kommentarfeltet og i mail-innboksen. Joda, det er mørkt her nerrafor om vinteren, men mørketid er et ord som er forbeholdt dere nordpå.

Si hva du vil om vinter og snø, men vi trenger lys. Vi trenger varme, vi trenger sol, vi trenger å kunne gå uttafor døra uten å måtte pakke oss inn!

 

 


O yeee.. :-)

 

En liten strek i regninga at vi våknet til 10 minusgrader i morges, men pytt sann. Snart er det vår ;-)

 

/ .. Tralalala vår ♥

Hurra for hverdags-kjærligheten!

Forrige lørdag stod jeg på kjøkkenet og ordnet frokost med radioen på i bakgrunnen, da jeg plutselig hørte en kjent og behagelig stemme som ønsket velkommen til "Lørdagsrådet". Jeg er så glad i P3-programleder Siri Kristiansen, og det beste jeg vet er når hun deler små historier fra sitt eget liv.

Denne gangen hadde hun en skikkelig fin historie på lur, som handlet om at hun og mannen egentlig skulle satt seg på flyet til København litt senere den lørdagen. De skulle på kjærestetur fram til tirsdag, men så hadde det kommet noe praktisk i veien som gjorde ting litt komplisert. De kunne få til å reise, men det ville bli litt knotete og involvere mange folk - så da bestemte de seg heller for å ta en evaluering av forholdet.

Og da konkluderte de med at: "Nå har vi det såpass bra vi to, at vi trenger strengt tatt ikke noen tur bort fra unger og til et annet land og hotell og gode middager.." Så ble de rett og slett enige om å spare det til en gang de trenger det litt mer, for nå hadde de det uansett så bra at de kunne kose seg like mye hjemme i Son, med unger og aking og kakao. Og her er jeg enig med Siri:

- "Da folkens, da er man på et ganske fint sted som par!"

Og denne lille historien gjorde meg så hoppende glad, for jeg elsker jo hverdagskjærligheten! For meg er dette lykken på jord, og kanskje er det derfor jeg ikke har noe forhold til Valentines Day? Jeg har prøvd å bli glad i denne dagen i mange år, men uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så syns jeg ikke en dag for å feire kjærligheten er spesielt romantisk. Det er fint å sette av tid til noen man er glad i og alt det der, men for meg føles det bare som kos på kommando.

Jeg håper alle dere som feirer denne dagen har en kjempefin kveld - men ikke glem at det er lov å feire litt i morgen også, da! Og på en fredag. Og på en mandag.

Og for å sitere en veldig klok mann jeg kjenner:

"Å være nyforelsket er enkelt, å elske hverandre når alt som er igjen er joggebuksa, det er det som er ekte kjærlighet."
(Peter, 30. januar 2014)

 

 

/ God tirsdagskveld, med eller uten en Valentine i armkroken ;-)

Pære eller buse

- "Hva slags blogger er du egentlig?", mumlet Peter, "Som tar kvelden uten å poste et eneste innlegg på selveste morsdag OG 5 års-dagen til sønnen din! Så utrolig urutinert.."

Jeg møtte blikket hans, og måtte smile da jeg så det lure gliset han hadde om munnen. Sånn humor har vi altså fått - og Peter vet å erte meg litt de dagene jeg ikke får lagt ut noe på bloggen. Og hvis han selv har rukket å poste, er det selvsagt ekstra ille.. ;-)

Men i går var det faktisk litt kjipt, for jeg hadde store planer om å skrive etter at ungene var lagt for kvelden. Men da kjøkkenet var ryddet etter en supertrivelig feiring av husets ferske 5-åring, ropte tannbørsten på meg - og jeg må bare innrømme at jeg stupte i seng, utslitt og trøtt som en rumpepinne. (Ingen vet egentlig hva det vil si å være "Trøtt som en rumpepinne", men det er et av Mammas mange gullkorn som har blitt et uttrykk i familien etter at hun sa det en gang på nitti-tallet).

Årets morsdag gikk for øvrig litt i glemmeboka for alle og enhver i går, jeg glemte i alle fall helt å gjøre stas på min egen mor midt oppi sykdomsrunder og avlyste barnebursdager. Men jeg tror ikke det gjorde noe, for gårsdagens bursdagsfering ble kjempefin - og selv om den lille jubilanten måtte ta en paracet før gjestene kom, så var det stor stas med selskap og bursdagssang og gaver og kaker for alle og enhver :-)

 


Lillesøster klar for å vekke storebror med kake og sjokolademelk på senga :-)

 

Siden det har vært usikkert lenge om det kom til å bli noen bursdagsfeiring overhodet, måtte vi kaste oss litt rundt på lørdag. Men for å være ærlig syns jeg det blir mest trivelig når det ikke er så fancy - så vi gjorde det enkelt som vanlig, og serverte pølser, gele og kaker.

Og det ble skikkelig bra til tross for litt tut og kjør! Jeg rakk til og med å snike meg unna et par minutter med nål og tråd, da jeg plutselig oppdaget at det var hull i toppen min, haha :-)

 


Hupps!

 

Jeg skrev jo her om dagen at lillesøster hadde vært tidlig ute i år og kjøpt inn en skikkelig kul gave til broder'n, og den falt som forventet i smak! Den lagde i tillegg liv og røre rundt bordet, siden alle festens gjester måtte til pers og ta en smak..

 

 

 

Dette er altså et spill der man snurrer pilen, og deretter plukker ut det godteriet pilen peker på. Peker pilen på en grønn, så plukker du opp en grønn og putter den i munnen. Det er bare det at alle de forskjellige fargene kommer i to veldig ulike smaker.. Så det grønne godteriet kan enten ha en smak av pære, eller buse.. Den hvite smaker popcorn eller råttent egg.. Er du heldig og får oransje, smaker den fersken. Er du uheldig, smaker den oppkast..

Jeg vet ikke hvem dette er mest morsomt for, barna eller de voksne. Men ansiktsuttrykkene var i alle fall fantastiske, for smakene er virkelig autentiske. Det ble mye latter og god stemning - særlig når noen måtte ta turen til søppelbøtta for å spytte ut uggenskapen ;-)

 

 

Stua vår har de siste ukene vært overfylt med leker, det har vært praktisk siden begge barna har vært mye hjemme fra barnehagen med feber og vekslende form. Før bursdagen tok vi et skikkelig rydderøsk og fikk flyttet de fleste lekene opp i 2. etasje igjen. Og da gjestene gikk i går kveld, var Peter og jeg enige om at stua var mer ryddig enn den har vært på mange uker, haha..

Og nå som hele familien Klonk endelig er feberfrie og stua er ryddigere enn den har vært på lenge, kan vi sette et kryss i taket for en vellykket bursdag, selv med en uggen bismak av buse ;-)

 

/ Yæk!

Rier og boblejakke

For fem år siden, akkurat nå i kveld - satt jeg i sofaen i leiligheten vår på Sagene i Oslo og forbannet Peter som hadde smelt meg på tjukka. Da var det nemlig i ferd med å gå opp for meg at den lille tassen som lå inni den gigantiske magen min, skulle ut - og jeg begynte å innse at det kom til å gjøre fryktelig vondt..

Riene hadde startet, og min kjære samboer - som virkelig ikke hadde peiling på hva som ventet ham, skulle bli far:

 


Den gangen det var tid til Fifa-spilling.. ;-)

 

Er det ikke rart hvordan noen minner bare sitter bom fast? For eksempel rier. Jeg kan jo ikke gjenskape smerten såklart, men fytti flate som jeg husker hvor intenst og altoppslukende det var. Til å være en så naturlig og nødvendig ting kvinnekroppen må gjennom for å sørge for reprodusering, er det helt utrolig at det skal gjøre så inni hampesvarten vondt. Det henger liksom ikke på grep ;-)

 


Ikke akkurat på Spa..

 

For nøyaktig fem år siden ringte Peter fødeavdelingen på Ullevål klokka 21.30, og spurte om det var greit vi tok en tur. Men der var det travelt, og vi fikk beskjed om å vente så lenge som mulig før vi kom. Kl. 23.00 hadde vi nådd "så lenge som mulig", Peter ringte etter en taxi, og jeg fikk det plutselig for meg at taxisjåføren ikke ville ta oss med dersom han så at jeg var gravid - av frykt for at vannet kunne gå i bilen.

Dette ler vi av enda, for jeg gravde fram den største boblejakka jeg fant i skapet i håp om å skjule magen:

 


"Jeg skal bare en liten svipptur innom Ullevål, takk.. Ikke noe spesielt."

 

Det ble jo ingen fødsel på denne siden av midnatt, men det er fortsatt rart å tenke på at dette er kvelden det hele startet for alvor. Men det mest spesielle er at min lille sønn kom på termindatoen - og at denne dagen viste seg å være morsdag, akkurat som i morgen. Tenk å bli mamma for første gang på morsdagen, da! Det er ikke mye som slår det..

Jeg er rimelig sikker på at morgendagens morsdag har gått Peter hus forbi, men det gjør ingen verdens ting. Jeg lever fortsatt godt på gaven jeg fikk i 2012, og han fyller fem år i morgen ♥

 

/ I morgen blir det bursdag! :-)

Bursdagen er avlyst

Onsdag kveld hørte jeg det knirke i babycallen, etterfulgt av en velkjent tasselyd. Jeg satt ved kontorpulten min i TV-stua, og ikke lenge etter stod en liten gutt i døråpningen og kikket på meg.

- "Mamma.. Jeg fryser så fælt.."

Jeg kjente på panna hans før jeg tok ham med meg inn på badet, og ga ham litt vann mens jeg fant fram febermåleren. Så bar jeg den slappe gutten inn i senga igjen, konstaterte at måleren viste 39,2 - før jeg tenkte: Here we go again..

Etter en fin høst med mye barnehage og få sykedager, har vi virkelig fått smake virusherjingene på nyåret - og selv om jeg ikke føler vi har lov til å klage riktig enda, så gjør det litt ekstra vondt i mammahjertet akkurat nå.

For på søndag er det en veldig viktig dag, den lille tassen fyller fem år og vi har hatt nedtelling siden 1. januar. Selvfølgelig er det ikke verdens undergang, men akkurat nå er jeg sliten og veldig lei meg på hans vegne - mens jeg sender meldinger til alle foreldrene om at barnebursdagen i morgen er avlyst.

Timingen er med andre ord ganske så ille for en gutt som har gledet seg veldig. Men på søndag satser vi på en liten familiefeiring dersom formen er rimelig bra igjen! Mormor har lovet å bake verdens beste sjokoladekake uansett om det blir selskap eller ikke, og lillesøster har vært tidlig ute og kjøpt tidenes kuleste gave :-)

 


Hmm.. Hva har hun funnet på i år, tro..? ;-)

 

Så bursdag blir det i helgen, uansett! Og Nintendo, såklart. Masse Nintendo :-)

 

 

/ God fredagskveld fra 3 friske og 1 syk

Roligdansen med Nils

Jeg har mange rare minner fra jeg var yngre som plutselig popper opp i hodet mitt. Tidligere har jeg jo spekulert i om dette er grunnen til at jeg nå lever med teflonhue, men det er ikke godt å si.

For noen dager siden kom jeg på noe som skjedde da jeg gikk i 6. klasse på barneskolen. Jeg var 12 år gammel, og på den tida var det helt ufattelig flaut med gutter. Jeg hadde riktignok vært kjæreste med en gutt i 1 år og 10 måneder, men det hadde nettopp blitt slutt. Høydepunktet i det forholdet var forøvrig at vi ga hverandre en klem bak en ballvegg på fotballbanen i boligfeltet der vi bodde.. Og jeg husker faktisk at jeg hadde lurt på å gjøre det slutt en stund, men så rakk han å dumpe meg først. Da ble jeg helt knust.

Men episoden jeg egentlig sikter til, skjedde en kveld vi hadde fått lov til å arrangere diskotek på fellesrommet på skolen. Her skulle det være roligdans-konkurranse, og det var selvfølgelig helt krise for meg. Jeg ble klam i hendene bare av tanken, og enda verre: Jeg visste ikke hvem jeg skulle danse med.

 

Cute couple dancing together on dance floor in bar
Min store skrekk...

 

Hvem som skulle danse med hvem, ble bestemt av de som skulle være dommere, og i dommerpanelet satt blant annet min gode venninne Trine. Da parene ble ropt opp, viste det seg at jeg skulle danse med en i parallellklassen som het Nils, og det var helt greit, for han var naboen til Farmor og Farfar og vi hadde lekt en del sammen i oppveksten. Dessuten var han veldig interessert i fotball, og tilsynelatende lite opptatt av jenter. Jeg tenkte det var greit.

Da det omsider var klart for konkurranse, fant Nils og jeg hverandre. Den store frykten min var at han kom til å ville danse veldig tett, med armene rundt livet mitt sånn at jeg måtte holde armene rundt halsen hans. Denne dansestillingen var forbeholdt de minst sjenerte, og jeg var definitivt ikke en av dem. Men til min store lettelse gikk Nils for posituren med litt avstand, sånn at jeg med stive armer kunne holde hendene på skuldrene hans - mens han hvilte hendene sine på mine hofter. Ingen øyekontakt så klart, her gjaldt det å kikke i hver sin retning.

Jeg vet ikke hvor mange par vi kan ha vært totalt, men allerede i den første sangen røk flere på huet og ræva ut av konkurransen. Dommerne var nådløse, og gikk rundt og prikket de som ikke oppfylte kravene, på skulderen. Jeg aner forresten ikke hvilke krav de gikk etter, for det er jo tross alt ikke så mange måter å danse roligdans på..

Minuttene tikket avsted, jeg var fortsatt like svett i håndflatene, og en ny sviskesang ljomet fra anlegget. Så kom dommer Trine plutselig bort til Nils og meg, og jeg var sikker på at vår tid var ute. Men så lente Trine seg fram og hvisket i øret mitt:

- "Christina, du bøye litt i knærna. Bena dine er helt stive og du.. Du.. Eh, vagger liksom bare fram og tilbake. Men hvis du bare bøyer litt i knærne tror jeg dere kan vinne, asså! Si fra til Nils også, for hans knær har også låst seg."

Jeg husker hvordan jeg der og da plutselig la merke til hvor utrolig stive knærne mine føltes, og det gikk opp for meg at Trine hadde rett: begge kneleddene var helt utstrakte. Det var rett og slett ikke antydning til bevegelse..

Jeg vet ikke hva som får meg til å fnise mest, tanken på hvordan Nils og jeg, to kropper med fire saltstøtter til bein - må ha sett ut der vi vagget fram og tilbake i den samme posituren, sang etter sang.. Eller det at dommer Trine tok avgjørelsen om å ikke sende oss ut av konkurransen med en gang, men heller gi oss en sjanse til - hvis vi bare lovet å løsne opp litt i kneleddene.

Men hey, det funka faktisk. Nils og jeg vant hele konkurransen - og hver vår pose med "Sur Sild" fra Malaco :-)

 

/ Håper jeg delte posen med Trine - for at den serieren var særlig fortjent, det har jeg vanskelig for å tro ;-)

Spray meg her og spray meg der

- "Det verste er egentlig de her", sa mannen i kassa på matbutikken, før han pekte mot hylla bak seg, "Vi har bare lov til å selge ett reseptfritt legemiddel av gangen, men du vil ikke tro hvor ofte vi må fylle på i hylla i løpet av dagen. Det er faktisk helt utrolig. Det går mye paracet og ibux også altså, men denne sprayen.. Helt vanvittig!"

Det var ingen folk i kasseområdet, og den hyggelige butikkansatte og jeg småpratet om løst og fast, mens jeg pakket varene mine i poser. Jeg hadde hamstret frukt og grønt, og sa i en spøkefull tone at handlekurven vel aldri inneholder så mye sunt som når man er syk og helst vil blir frisk i en fei..

Mannen i kassa kunne bekrefte at det går mye sykdom nå, for det merket de altså på salget av reseptfrie varer:

- "Nesespray går det definitivt mest av", fortsatte han, "og den skal jo ikke brukes lenger enn i 10 dager. Men 10 dager går overraskende fort! Og vipps så er du avhengig."

Og jeg bare: - "Hahaha, yeah.. Nei avhengig nei.. Det skulle tatt seg ut."

 

 

Jada. Der og da innså jeg at 10 dager har gått fort, gitt! Nå skal det sies at jeg ikke er helt frisk enda, men jeg kan allerede nå se hvor dette kommer til å ende. For den forkjølelsesrunda jeg nå har vært gjennom, har tatt "tett nese" til et helt nytt nivå. Der det tidligere har vært mulig å følge bruksanvisningen på nesespray-esken: "Ikke overskrid 3 spray i hvert nesebor daglig" - har det i denne runda vært helt nødvendig å bryte regler.

Jeg ble faktisk så bekymret at jeg på et stadie sendte melding til mutter'n, som også har vært gjennom den samme runda:

 

 

Alle vet jo at nesespray er beregnet på kortidsbruk, og at langtidsbruk kan føre til kronisk tett nese. Men Google kunne også fortelle meg at hvis man bruker nesespray for lenge, kan blodårene i neseslimhinnen bli avhengig av virkestoffene i sprayen - derfor er det veldig viktig å ikke bruke nesespray mer enn ti dager sammenhengende.

Jeg har brukt nesespray mye mer enn ti dager sammenhengende.

Så nå er det nok. Jeg kjenner at forkjølelsen er i ferd med å avta såpass at det er på tide å trappe ned på bruken. I morgen er den første dagen i resten av mitt liv!

Planen er som følger: de neste to dagene skal jeg holde meg unna på dagtid, og heller ta en liten sniff før jeg legger meg om kvelden. (Det er tross alt verst å være tett i pappen når man skal sove.) Det kommer til å bli grusomt, men det er helt nødvendig.

Etter disse to dagene er det helt slutt. Jeg nekter å la en spray ta over livet til nesa mi.

 

/ Det er på tide å ta nesa tilbake :-)

To bloggere, ett hjemmekontor

Peter og jeg får stadig spørsmål om vi ikke blir lei av hverandre, ettersom vi begge har hjemmekontor sju dager i uka. Og det er jo et veldig godt spørsmål, for arbeidssituasjonen gjør jo at vi ser hverandre i overkant mye hver eneste dag.

 

d704b8c3-3fdd-4a4e-bf24-fa6399b589cf

 

Og sannheten er at stort sett går det bra, men dét er faktisk ganske utrolig! For her snakker vi om to bloggere med to vidt forskjellige arbeidssituasjoner..

Vi har for lengst innsett at vi ikke kan ha felles kontor for eksempel, vi har prøvd å sitte i samme rom noen få ganger, men det gikk virkelig ikke. Derfor sitter Peter på det rommet som for tiden fungerer som kontor, men som på sikt skal bli vårt soverom. Tanken er egentlig at det etterhvert skal fungere som både soverom og kontor - men jeg vet ikke helt hvordan dette vil funke i praksis.

Jeg har laget meg en liten kontorkrok i TV-stua i 2.etasje, slik at vi nå har én dør som skiller oss når vi er på jobb. Og den døra er veldig god å ha..

For jeg må nemlig ha det stille når jeg jobber. Jeg er sannsynligvis et mareritt av en kollega, for jeg klarer ikke høre på musikk engang. Jeg er av typen som faller ut og må begynne på nytt hver gang jeg blir distrahert, så det sier seg altså selv at et åpent kontorlandskap ikke hadde vært noe for meg.

Peter derimot, er helt avhengig av musikk på ørene når han skriver. Han klarer ikke konsentrere seg uten lyd, og akkurat dette med hodetelefoner på nøtta har ført til massiv frustrasjon for meg mang en gang.. For han er jo klin umulig å rope på! Noen ganger er jeg midt oppi noe jeg trenger svar på kjapt, også sitter jeg der og roper. Til slutt må jeg trampe inn på kontoret hans, og da finner jeg ham sånn:

 


"Kan det værra en fugl det der? Eller.. en edderkopp, kanskje?"

 

Peter sitter forøvrig med ryggen mot døra, så når jeg skal inn til ham er det ekstremt viktig at jeg blunker med lysene mens jeg står borte ved døra, sånn at han merker at jeg kommer. Og skulle jeg ikke orke å reise meg, hender det at jeg sender ham en melding.

En annen ting når man sitter med høyt volum i øretelefonene, er jo at man glemmer at man selv lager lyd. Og jeg som er avhengig av stillhet, får jo med meg det meste. Som for eksempel:

Plystring
Og da mener jeg ikke sånn hyggelig plystring på kjente melodier. Nei, her snakker vi det jeg kaller "skviking", lyder som vrenges maksimalt mot de høyeste tonene. Lyden trenger seg gjennom marg og bein, og er altså så ille at jeg får frysninger bare jeg skriver om det nå. Jeg spør igjen og igjen om han ikke kan plystre pent isteden, men nei.

Hyleutbrudd
Dette skjer fra tid til annen, og ting som utløser høylydte utbrudd kan for eksempel være at han finner en kvittering han har lett etter som skal inn i regnskapet, at et blogginnlegg han egentlig ikke hadde trua på viste seg å slå an likevel, eller at han for en gangs skyld er i ferd med å klare å svare på alle mailer han har fått i løpet av en arbeidsdag. Utbruddene er såpass høye at jeg spretter i stolen, og det kommer sjeldent noen oppfølging. Ett hyl og det er over, liksom.

Mumling og høytlesning
Hvis Peter står fast i en tekst, pleier han å mumle teksten høyt for seg selv. Hver gang tror jeg at han snakker til meg, og jeg sier "Hæ? Hva sa du?" - uten å få noe svar. Så da må jeg vente på at han har mumlet fra seg, før jeg fortsetter der jeg slapp.

Nakensprading
Hvis han ikke har rukket å dusje om morgenen, hender det han løper i dusjen mellom to telefonmøter. Og da sprader han ofte rundt helt naken og rister løs på alt som ristes kan, mens han later som ingenting. Gjerne mens han står ved siden av meg og spør hva jeg driver med. Dette er vel forøvrig det punktet som skiller hjemmekontor mest fra andre arbeidsplasser..

Knekking av ledd i fingre og nakke
Denne lyden er noe av det verste jeg kan tenke meg. Hvis Peter i tillegg henger seg opp og lyden aldri gir seg, må jeg inn og blunke med lysene. Da skjønner han ikke hva det er, for han har ikke lagt merke til at han har knekt noen ledd.

Tastaturlyder
Dette er egentlig en veldig trivelig lyd, men jeg blir ofte stressa over at Peter jobber så mye raskere enn meg. Så når jeg hører at fingerne hans løper over tastaturet, får jeg nesten litt mark noen ganger. Men det er jo mark på en god måte, da. Jeg må bare håpe at hjernen min en vakker dag blir like kreativ som hans, sånn at jeg kan jobbe like fort.

 

Men sånn bortsett fra at jeg burde hatt kontorpult i en lydtett bunker, er det helt fantastisk å ha hjemmekontor med Peter. Det blir mye ekstra oppvask, ekstra rot og mer støv - men jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke blir lei av hverandre! Men det er jeg selvfølgelig veldig glad for. Dessuten er det veldig deilig at vi driver med det samme.. Står jeg fast med noe, vet jeg at hjelpen sitter 8 meter unna.

Han hører meg kanskje aldri, men jeg kan jo bare sende en melding. Eller blunke med lysene :-)

 


Fjorårets sommerfest med jobben (Skjermbilde TV2 Livsstil)

 

/ Også er det smoothie til lunsj hver dag :-)

Å forlate babytida for siste gang

Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å tenke sånn akkurat i dag. Kanskje skyldes det at jeg er litt sliten om dagen, eller bare det faktum at det har gått opp for meg at det faktisk stemmer det man sier; at tida går så altfor fort.

Jeg syns jo ikke det er lenge siden Peter knipset et av mine favorittbilder i hele verden, øyeblikket da storebror kom på sykehuset for å hilse på lillesøster for første gang:

 

 

Og jeg bare elsker det bildet.. Så mye følelser, glede og takknemlighet. En utslitt mamma, en glad liten gutt og en bitteliten fersking. Og her sitter jeg og snufser mens det går opp for meg hvordan tiden flyr.

Også skjønner jeg ikke hvorfor det gjør meg trist, når jeg egentlig bare er glad. Jeg er så utrolig takknemlig for å ha fått to flotte barn, og jeg virkelig stortrives som mamma hver eneste dag.

Helt siden vi fant ut at jeg var gravid med eldstemann for snart fem år siden, har alt føltes riktig. Og det til tross for at ting ikke var planlagt heller - samt det faktum at jeg ventet barn med en som mislikte unger.. Det siste der er jo en liten bragd i seg selv ;-)

Det føles bare så rart å forlate babytida og vite at det er for siste gang. På den ene siden føles det helt riktig, for både Peter og jeg har innsett for lengst at vi er typiske tobarnsforeldre. Til tider har vi mer enn nok med å holde styr på én unge hver, og jeg kan ikke forstå hvordan folk med tre og fire og fem barn får det til å gå rundt. Det er bare å ta av seg hatten, for det er virkelig beundringsverdig!

På den andre siden lurer jeg på hvorfor man blir så lei seg når man pakker ned og sender babytøy ut av huset. Jeg håper og tror det bare er en nødvendig og helt naturlig prosess man må gjennom, for jeg føler jo at min lille familie nå er komplett. To barn. Det er perfekt for oss.

Også er jeg faktisk lettet! Jeg er superlettet over at jeg overlevde to fødsler, at keisersnittet gikk bra og at jeg ikke fikk noen komplikasjoner. At arret på magen nå bare er et fint lite minne fra en av de to viktigste dagene i mitt liv.

 

 

Og jeg er minst like lettet over at jeg på mirakuløst vis klarte å presse baby nummer to ut på normalmåten et par år etter, og at jeg ikke ble ødelagt i prosessen. At mine tre, fire sting jeg fikk etterpå, grodde som de skulle - og at de helvettes hemoroidene forsvant til slutt. Det er så mye som kunne gått så mye verre, og jeg er så glad for at jeg ikke trenger å bekymre meg for de tingene igjen.

Kanskje grubler jeg nå fordi det først i morges gikk opp for meg hvor deilig det er å kunne stå på kjøkkenet å lage frokost, uten å måtte holde et helt øye med barna. Nå holder det med et halvt. Fireåringen blir til femåringen i neste uke, og lillesøster begynner for alvor å bli stor jente.

Det har gått så fort, at det fortsatt er litt uvant - og denne gangen er det ingen ny baby som venter like rundt hjørnet. Ikke noe nytt som venter på å ta det meste av oppmerksomheten. Nå går det bare framover.. Og det er litt skummelt.

Misforstå meg rett, jeg er så glad for at barna blir større, men.. Noen ganger, ass.. Da er det jaggu ikke bare lett heller ♥

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvis de bare ville sitte sånn med mora si om ti år.. ;-)

 

/ God søndag fra hønemor ;-)

Banankylling og maletips

Jeg var litt spent på hvordan denne dagen skulle gå, med to små energiske apekatter hjemme. Men så langt har det vært veldig trivelig med litt besøk under pleddet på sofaen, og snille små hjelpere som har disket opp med kleenex til nesa, og de lekreste retter fra kjøkkenet.

Banankylling (som visstnok var ekstra bra fordi den var "full av næring og vann"..), sitronjuice, druer, vann, en kopp kaffe, to ispinner, sjokoladerosiner og fennikel. Alt fra lekekjøkkenet, heldigvis ;-)

 

 

Det blir alltid tid til å male litt i helgene, og i forrige uke kjøpte moren min skikkelige malepensler til ungene - jeg fatter ikke at vi ikke har gjort det før! Til nå har de bare brukt de grusomme penslene som følger med i maleskrinene, og de husker jeg veldig godt fra min egen barndom. De bidrar ikke til skaperglede, for å si det mildt..

Så det er dagens lille tips fra meg, ta turen til en hobbybutikk eller lignenede og kjøp noen gode pensler - jeg lover deg at det blir mye morsommere for både barn og voksne å male! Det koster ikke mye heller, så det er det definitivt verdt :-)

 

 

 

Ekte kunstnere gir selvfølgelig verkene sine navn! Så husk å få barna til å navngi de forskjellige kreasjonene sine - det blir så mye artigere enn å bare skrive navn og dato, eller enda verre, bare samle de ferdige maleriene i en skuff.

Forrige helg fikk for eksempel disse navn:

 

 

 

 

Vær forberedt på å kvele noen fnis, for det er utrolig morsomt å høre hva som faller dem inn :-)

 

/ God lørdag fra familien Klonk

Taco uten smak

Tenk at for to uker siden i går, var denne jenta ute og kosa seg med blogg-fiffen. Vrikket på hoftene på dansegulvet med Erlend Bratland, nippet til champagne med Makeup-Malin og fikk gratulasjonsklem av Anna Rasmussen.

Det begynner å virke mer og mer som en fjern drøm.. ;-)

 


No filter..

 

Etter å ha vært mamma og sykepleier i fire uker, har det altså gått som det måtte gå. Barnehage-viruset har tatt meg også, og det noe så innmari. I vår familie blir vi det vi på fagspråket kaller "Tryneforkjøla", altså at forkjølelsen setter seg midt i trynet. Øynene blir røde og smale og produserer masse tårer, smaksløkene streiker fullstendig, og nesa blir pottetett og snørrer som et uvær.

Men hosten.. Jeg sier bare en ting: Løktrikset hjelper ikke om natta! Og enten har jeg forstrukket en muskel ved ribbeina, eller så har jeg hostet på meg en liten brist. Så her ligger jeg da, på sofaen som en slappfisk. Og jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg er mest redd for aldri å bli frisk igjen, eller hvordan det vil gå dersom gubben blir smittet..

Med alt dette i bakhodet, måtte jeg google om det er sånn at immunforsvaret blir sterkere etter en sykdomsrunde. Jeg tenkte at det kunne jo være en slags trøst oppi det hele! Men så viser det seg altså at det er absolutt ingen holdepunkter for å påstå at immunforsvaret blir sterkere av å bekjempe virus og bakterier. Det eneste som skjer, er at systemet husker denne ene infeksjonen dersom man blir utsatt for samme virus eller bakterie ved en senere anledning.

Og det var ingen trøst i det hele tatt, vil jeg si..

Fredagstacoen er fortært, den smakte ingen verdens ting - akkurat like lite som den lille posen med ekstra sterke chilinøtter jeg fant i skapet i går kveld. Jeg tenkte jeg skulle kaste nedpå for å forhåpentligvis klarne opp litt i systemet, det hjalp selvsagt ikke - men da posen var tom kom Peter inn i stua og lurte på hva som luktet så innmari harskt.. Digg.

Resten av denne kvelden har jeg planer om å holde sofaen, ha nesesprayen innen rekkevidde (det står maks tre doseringer om dagen, er dette livsviktig å følge..?), se på "Sofa" i reprise og irritere vettet av Peter med hostingen. Ingenting er vel mer irriterende enn å høre på andres hosting, haha :-)

Den eneste som ikke bryr seg nevneverdig, er den sprell levende og veldig trofaste varmeflaska som har holdt meg varm i hele dag ♥

 

 

/ God fredag, frisk eller syk!

Det beste med å blogge

I går gikk det opp for meg hva som er det beste med å blogge :-)

Tenk at et innlegg om mitt glade liv uten "thigh gap" skulle spre seg som ild i tørt gress, runde 10.000 likes (fy flate!) og få hundrevis av kommentarer og delinger på Facebook. Jeg har ikke sett maken til engasjement noensinne og jeg er helt overveldet!

 

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Kunne vært meg :-)

 

La meg først få presisere at jeg absolutt ikke dømmer de som har valgt å legge seg under kniven, for det er selvsagt veldig mange grunner til at man velger å gjøre det. Problemet er når det å fikse på utseendet blir normalen - og jeg er opptatt av at operasjoner og inngrep ikke skal bli den enkleste løsningen på et problem, slik Sophie Elise beskrev det.

Kanskje spesielt lettpåvirkelig ungdom som sliter med ting på innsiden, som tror at en operasjon eller to vil løse alt - det er dette jeg vil til livs. Jeg vil ha tilbake jenters og gutters selvtillit, og jeg vil at man skal være stolt av den man er, akkurat sånn man er!

Og det var altså først i går det for alvor gikk opp for meg hvorfor det er så fantastisk å blogge. Og svaret på det fant jeg i innboksen min, for jeg tuller ikke når jeg sier at den var full av meldinger fra jenter i alle aldre som hadde lest innlegget mitt.

Noen av dem kunne fortelle at de slet med ekstremt lav selvtillit. Andre følte at selvtilliten var ganske ok sånn egentlig, men at den de siste årene hadde begynt å skli ut litt og at veien nå ikke var så lang til å vurdere operasjoner eller små "uskyldige" korrigeringer.

Så var det mødre i alle aldre som i altfor lang tid hadde irritert seg over at kroppen ikke lenger ser ut som før. Som ikke lenger liker å se seg i speilet, fordi det etter hvert har blitt umulig å se forbi alle "feilene". Som ikke lenger tror på kjæresten som stadig vekk sier at han syns kroppen er vakker. Alle de mammaene som etter å ha lest min tekst, der jeg berømte min mor for å ha hatt et avslappet forhold til sin kropp - begynte å tenke over hva slags signaler de sendte videre til sine barn.

Og felles for alle disse tilbakemeldingene: De hadde lest mine ord og fått tilbake troen på at det er mulig å komme seg forbi alle de ulike hinderne. At det er håp for den lave selvtilliten. At dette var akkurat den påminnelsen de trengte, for å jobbe med å kvitte seg med tankene om at en "enkel" løsning hos kirurgen ville løse alle problemene på innsiden.

At det hjalp å lese om andre med en slapp mammakropp, og kanskje innse at det faktisk er helt normalt. At det er bra som forelder å gå foran som et godt forbilde - og vise barna at mamma er stolt av den hun er.

Er det rart jeg er glad her jeg sitter?! Så tusen takk. Til alle som har lest og likt, delt eller kommentert. Til alle som vil være med å ta tilbake selvtilliten :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/

hits