hits

februar 2018

Hvor ble du av, februar

Ikke spør meg hva som skjedde, men februar er forbi. Februar - hvor i all verden tok den måneden veien? Kan det være den forferdelige kulda som spiste den opp? For nå, nå er det greit. Nå kan vinteren takke for seg, nå kan våren banke på døren sånn den skal gjøre i starten av mars.

Det kan godt komme litt mer snø om et par uker, men det er viktig at våren titter innom først, for å si at den er på vei. At det er håp, liksom. Jeg trenger det!

Men selv om det er altfor kaldt for en frysepinne, er det i dag altså siste dagen i februar! De to første månedene av året er forbi, og jeg gleder meg til en liten oppsummering ♡

FEBRUAR

Beste kjøp

Nye ski! Trodde aldri jeg skulle si det, men de to dagene vi fikk i skiløypa på Norefjell med knallblå himmel og knirkete snø... Hadde han som solgte meg skiene dukket opp i løypa, ville jeg gitt ham en smask midt på truten. (Okei, kanskje ikke helt midt på, men du skjønner greia)


Det var magisk.

Beste bomkjøp

Jeg trekker forresten tilbake det smasket midt på truten til skiselgeren, for i min begeistring glemte jeg helt at han prakket på meg et sånt rensesett til felleskia mine, som jeg selvfølgelig ikke fikk bruk for. Han burde visst at jeg, som skulle stå på ski for første gang på veldig mange år, ikke ville trenge et rensesett. Vel, håper han fikk mersalg-kvota si.

Fullførte prosjekt

Da vi kjørte inn i oppkjørselen foran huset etter nesten en uke på vinterferie, følte jeg at prosjekt vinterferie var fullført. Det er en jobb å pakke bilen for fire personer og en hund, samt å komme seg fram til hytta (med noen omveier), være der sammen med 14 andre, for så å pakke seg hjemover etter endt ferie og komme seg hele hjem.

Prosjekt som videreføres til neste måned

Off. Dette kommer ikke Peter til å like. Mer info kommer snart...

Peter-øyeblikk

Da vi oppdaget at vi hadde kjørt feil til Norefjell, og måtte snu.. Så klarer vi for pokker'n å skli på glatta over i autovernet på andre siden. Jeg tror ikke jeg har hørt Peter banne så heftig noen gang. Forståelig, men dog. Fått beskjed om at det koster 10.200,- å fikse skaden, så jeg tror bilen vår får værra som den er ❤️

Christina-øyeblikk

Jeg kan jo ikke svare annet enn: Tubeosten. Jeg beklager fortsatt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Tristeste øyeblikk

Det går fortsatt opp og ned med tristheten. Det kommer bursdager og det kommer sanger på radioen og det kommer minner i hodet og man må gråte litt. Sånn er livet, og det gjør ganske vondt.

Herligste øyeblikk

Gleden når noen står på langrennski for aller første gang, og åpenbart har arvet tøffheten til faren sin! Det var en fryd å se den lille kroppen suse nedover bakkene sammen med Farmor og høre latteren bakover i sporet. Glede!

Bilde som aldri havnet på bloggen

Jeg vet ikke helt hva som skjedde her, men jeg skulle prøve å ta bilde av den gamle lua mi fra 80-tallet...


 

Friskus

Jeg har stått på ski. That's it! Haha..

Daffus

Jeg har ikke kommet i gang med hjemmetrening enda, til tross for at jeg har store planer. Det er jo noe hele tida! Eneste trøsten, er at det føles bra at jeg har sagt opp treningsabonnementet mitt. Penger spart, i det minste!

Månedens seier

Jeg har vært på God Morgen Norge. Jeg kan fortsatt ikke tro at det faktisk skjedde! Og at det attpåtil ikke var så ille som jeg hadde trodd - det er en skikkelig seier i seg selv. Nå skal det sies at jeg er sjeleglad for at vi var på vinterferie da God Morgen Norge og TV2 Nyhetskanalen ringte for å spørre om jeg ville komme en tur i forrige uke - men det trenger jeg vel ikke fokusere så mye på ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Yndlingssanger

Jennifer Lopez - Us (Ja, jeg lengter etter sommer!)
Amanda Delara - We don't run from anyone (Da hun fremførte denne låta på Vixen fikk jeg et "øyeblikk" der jeg trodde jeg drømte 😂)
Endre Nordvik - I can't find my way home (Norskt og vakkert)
Thea & The Wild - Medicine (Denne minner meg om barndommen)
 

/ Takk for nå februar - og velkommen mars, håper du blir mye varmere!

Dette skjedde med smøreosten

Etter å ha lest dette innlegget på Peters blogg, er det mange som har begynt å tvile på meg. Som person, som medmenneske, som individ. For hvordan i all verden kunne jeg gjøre noe som dette?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Og, vel. Det er vel ikke annet å gjøre enn å legge seg flat..

Okei, så er jeg kanskje ikke like fanatisk opptatt av tube-klemming som resten av det norske folk. Det vil si, jeg er ikke så opptatt av hvordan det går underveis - så lenge jeg får smurt knekkebrødet mitt i en fei.

Joda, i gamle dager, da jeg hadde all verdens med tid til å lage frokost kun til meg selv om morgenen, var jeg opptatt av sånt. Men ikke nå. Nå er det viktigere å bare få det på, slik at knekkebrødet kan slukes i en fei.

Også rydder jeg opp i rotet litt senere.

Men dere skjønner, akkurat denne smøreosten var spesiell. Den var mye seigere og hardere enn vanlig, selv om jeg ikke merket noe til det i starten. Det er bare meg som spiser baconost i denne husstanden, så jeg kan ikke rådføre meg med noen andre heller, for å få det bekreftet.

Men etterhvert som dagene og ukene gikk, ble det nærmest totalt umulig å få innholdet ut av tuben. Jeg har et triks jeg lærte av eksen min, som går ut på å holde tuben langs kanten av kjøkkenbenken, for så å dra tuben oppover slik at innholdet presses nedover - altså i retning korken og utgangen.

Men dette trikset funket ikke på denne tuben, innholdet var for hardt! Og dermed måtte jeg gå for løsningen "presse alt man har midt på, og håpe på det beste".

Og det fungerte til en viss grad, det - helt til tuben eksploderte i bunnen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Akkurat i det øyeblikket, burde jeg jo kastet hele tuben, for jeg skjønte jo at Peter kom til å reagere.. Men så hadde jeg det litt travelt, så jeg slang bare tuben midlertidig ned i en av skuffene i kjøleskapet og tenkte at jeg sikkert kunne få ut nok til et knekkebrød til, ved en senere anledning.

Det rakk jeg altså ikke før den stakkars tuben ble brettet ut på bloggen til Peter.

Så ja. Jeg legger meg flat, jeg skjønner at dere reagerer, jeg skjønner at jeg sikkert har mistet mange lesere det siste døgnet. Men jeg lover, dette var en engangshendelse - det var innholdet som var for seigt!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Ny tube er kjøpt inn - gi meg en ny sjanse, plis?
 

/ Alt godt
- Christina
❤️

Når det murrer i en tann

Det begynner å bli noen uker siden jeg skrev om at jeg hadde vært hos gynekologen for å ta celleprøve, og da var det flere som kommenterte at det faktisk finnes én ting som er verre enn å ligge i den beryktede stolen...

Nemlig å gå til tannlegen.


 

Og det var faktisk ikke før det begynte å murre så smått i en tann for noen uker siden, at det gikk opp for meg hvor lenge det er siden jeg selv var hos tannlegen sist. For broren til Peter er tannlege, og planen var å begynne fast hos ham, siden han er best i landet. (Okei, mulig jeg har noe inhabile kilder på akkurat det, men jeg tror faktisk det er sant).

Problemet er bare at når vi først befinner oss på Kolbotn der min svoger jobber, da er det enten helg eller ferie. Og svoger'n og jeg har et godt forhold vi altså - men å be ham jobbe litt på en søndag sånn at jeg skal få sjekket gebisset mitt, der går faktisk grensa.

Så derfor har jeg bare utsatt det litt.

Og litt til.

Og enda litt.

Og nå er det fem år siden sist jeg var hos tannlegen, og jeg kjenner at det ikke er bra i det hele tatt! Jeg har nemlig hatt fire begynnende hull siden jeg var 18 år, og har holdt dem i sjakk med tannpuss og fluorskylling og tanntråd (hver eneste dag!) siden da.

Men nå kjenner jeg altså at det murrer litt. Jeg har ikke borret siden jeg var 16, og da husker jeg at jeg tenkte at det ble siste gang jeg noensinne skulle borre en tann uten bedøvelse. Kall meg pingle, men den følelsen av å pirke borti nerver i en tann som repareres... Yæk! Jeg grøsser av tanken.

Og nå har altså det å bestille en time for en tannsjekk blitt et stort problem! Jeg klarer ikke ta opp telefonen og ringe, hele meg stritter imot.

For det første har jeg noia fordi jeg vet jeg må borre, for det andre er jeg usikker på hvordan det står til med visdomstennene mine. For det tredje har jeg en følelse av at det kommer til å bli en dyr opplevelse, og for det fjerde.. Så har jeg bare ikke lyst!

Så nå har det blitt en ond sirkel, da - jo lenger jeg venter, jo større hull får jeg vel i tennene. Og enda verre: det blir bare dyrere og vondere å få det fikset.

Heldigvis finnes det håp, for i min fortvilelse spurte jeg på snap hvor lenge det var siden Snoogle hadde vært hos tannlegen, og jeg har seriøst aldri fått så mange svar i retur før!

Overraskende mange svarte at de gikk fast én gang i året (flinke folk!), men så var det heldigvis (for meg) vanvittig mange som svarte at det var altfor lenge siden forrige tannsjekk. Ikke at det hjelper da, det er bare fint å vite at vi er veldig mange i samme båt.

Men denne uka skal jeg klare det. Trosse frykten og plukke opp telefonen.

Så gjenstår bare å krysse fingrene for at det er et par års ventetid ;-)
 

/ ☎︎

8 ting jeg har lært i ferien

Det er skikkelig spennende å dra på ferie, men som alltid er det ikke så verst å komme hjem igjen heller ;-)


Det syns hvert fall han til venstre, som gleder seg til å få slappe av i fred igjen 😂
 

Nå er bagene pakket ut (bortsett fra én, så klart), for 12 timers-regelen gjelder fortsatt. Altså regelen om at bagen må tømmes og ryddes bort innen 12 timer etter hjemkomst - for går det lenger tid enn dette, er det kjørt.

Vel hjemme, er jeg klar for en liten oppsummering - for jeg har lært noen ting i vinterferien ;-)
 

1. SJEKKE KARTET

Man sjekker kartet før avreise, man kan faktisk ikke stole blindt på at GPS'en skal gjøre hele jobben. Heldigvis gikk det mye bedre å kjøre hjem fra Norefjell enn det gjorde å kjøre til (Les mer om det her)
I dag valgte vi å kjøre strake veien hjem, uten en tur over fjellet i snøvær og synkende minusgrader for å stikke bortom Nore og Uvdal. Vi var altså hjemme på halve tiden det tok å kjøre til, haha.
 

2. KONTANTER

Dette er siste gangen vi reiser på biltur uten å ha sjekket om vi har med kontanter! Først skulle vi betale en bomavgift kontant i en konvolutt, og det var såvidt vi fikk skrapet sammen nok penger. Så gikk vi tom for spylervæske på hjemveien, og da vi omsider fant en bensinstasjon, ble vi møtt av dette:


At det var..? Kontanter?!
 

Det var tilløp til panikk i bilen, for vi kunne ikke kjøre en meter til, uten spylervæske. Jeg skulle bare sjekke lommeboka mi en siste gang, og jeg kan fortsatt ikke tro at det hadde gjemt seg en hundrings mellom bankkortet mitt og coop-kortet. Jeg har aldri kontanter (det vil si: Jeg kommer til å ha det fra og med nå), så da ble det jubel i bilen:


Spylervæske og 3 ferske boller!
 

3. DEKNING

Det er ikke dekning overalt i Norge i 2018. I alle fall ikke på min mobil, og det har medført store problemer for Konatil noen dager nå. Jeg hadde dekning i skisporet, men bortsett fra der, tok det tre kvarter å legge ut en enkel snap.
Så nå er jeg altså så takknemlig for teknologien i heimen. Alt funker som det skal, nettet leverer lynraskt, og jeg har dekning på telefonen. Livet! :-P
 

4. UTSIKT

Etter å ha våknet opp til dette de siste dagene, har jeg innsett at jeg tror jeg trenger mer utsikt. For følelsen man får av å kikke utover på noe: natur, sjø, fjell, whatever - den er ganske så magisk.


😍

5. Lille speil

Denne uka har jeg også lært at folk må bli flinkere til å ta hensyn til andres høyde. Spesielt når man skal henge opp speil på veggen i en utleie-hytte:


 

6. Puslespill-krise

Jeg har også lært at puslespill som i utgangspunktet er vanskelig, faktisk blir ti ganger verre når det ikke er noen garanti for at brikkene går kant i kant. Altså, dette gjorde vondt å se på - og jeg håper ikke dette er noe som blir vanlig framover:


 

7. EKS-FRYSEPINNE

Jeg er jo født frysepinne, og kler meg veldig godt om vinteren. Det gjorde jeg da jeg skulle ut i skisporet også, men nå skjønner jeg jo hvorfor langrennsfolk er så tynnkledde! Det blir så varmt! Jeg kunne ikke tro mine egne øyne da jeg måtte kaste lua på et tidspunkt, bare for å åpne litt på ventilen, liksom. Det var masser av minusgrader, og der staket jeg avsted uten lue. Neste gang blir det kanskje bare ett lag med ull ;-)
 

8. FAMILIE

Jeg hadde ikke trodd det gikk an å være 18 stykker (og 2 hunder) på en hytte uten at det skulle bli konflikter. Jeg er så glad for at jeg fikk en så fantastisk familie på kjøpet da jeg fant Peter, for makan til familie altså. Enda mer glad er jeg på vegne av barna mine som får skape minner med en hel skokk med fettere og kusiner. Det er fantastisk.
 

/ Takk for nå vinterferie! Og velkommen mandag i morgen - håper du blir fin ☀️

Bortover-ski på knirkende snø

Fy søren! Endelig er de nye skiene testet - og etter to dager i løypene må jeg bare få si: Helt blå himmel og knirkende snø - dette må jo være Norge på sitt vakreste?!


 

Været er altså på topp her på fjellet, og da vi spente fast skiene og la i vei i skisporet, ble jeg nesten slått i bakken av det vakre landskapet på alle kanter. Og fordelen med å ha med seg små barn på tur, er at tempoet naturligvis tilpasses litt. Og det var bra for meg...

For da resten av følget feis av sted, tok vi uerfarne det rolig i løypa. Og fikk ekstra god tid til å nyte omgivelsene :-)


 

Når det gjelder skiferdighetene mine var de vel som forventet: Ikke gikk det spesielt bra oppover, og ikke gikk det spesielt bra nedover.. Makan til vinglete armer og ben tror jeg ikke Norefjell har sett før, haha!

Men allerede på dag 2 i løypa gikk det litt bedre både fram til rasteplassen og hjemover, så her var det faktisk bittelitt forbedring å spore i sporet! (Joda, jeg ploget som en helt nedover, men det er jo kun gærninger som bare setter utfor..)

Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg tror faktisk bortoverski-frykten fra nittitallet er i ferd med å avta. Og det må sies å være en skikkelig seier for denne frøkna ;-)


 

Akkurat nå lurer jeg på om vi får til en siste skitur i morgen før vi skal reise hjem - tenk om jeg er i ferd med å bli ei ski-jente? Neida ;-)

Joda.
 

/ At en sku' få oppleva detta 😂

Panikk, GPS og bulk i bil

Du vet det har vært en tøff start på vinterferien når du ankommer hytta totalt utslitt.. Også så bra som det så ut!

For som mange av dere muligens fikk med dere på bloggen til Peter, startet ikke denne uka med et smell, akkurat. Eller, det var vel kanskje akkurat det den gjorde.

For mandag morgen våknet ungene og jeg superklare for å kjøre til hytta så fort vi hadde fått i oss litt frokost. Vi hadde pakket kvelden før, slik at alt var klart.

Men da Peter kom tuslende fra badet, skjønte vi ganske snart at vinterferien måtte settes på vent. Han var nemlig grønn i ansiktet, og ikke lenge etter fikk han bekreftet at pålegget han kvelden før mistenkte hadde gått ut på dato for lengst, hadde gått ut på dato for lengst.


Jeg ble sendt på butikken for å kjøpe det nødvendigste 👍🏼
 

Heldigvis gjorde et døgn til sengs susen for han far, og i går suste vi endelig av sted i retning Norefjell.

Det var i alle fall det vi trodde. For GPS'en vår ville ikke sende oss til Norefjell. Den ville sende oss til Nore. Og da vi endelig hadde ankommet Nore - viste det seg at vi hadde kjørt helt totalt feil. Altså virkelig.

Jeg som hadde snappet og koset meg fra bilen, burde jo luktet lunta da jeg fikk melding av en kompis der det stod "Eh.. Sjekket snap nå, er dere i Veggli..? Det er jo ikke riktig vei?"


Og jeg bare: "Jaja, seff er vi i Veggli" 😎
 

Panikken var et faktum, og da vi skulle snu, klarte bilen attpåtil å skli på glatta sånn at vi fresa inn i autovernet. Vips, så ble "bannekassa" noen femtilapper rikere.

Siden vi åpenbart ikke kunne stole på GPS'en i bilen, gikk vi for Google Maps. Vi skulle vært framme på hytta klokken 16.00, men ny forventet ankomsttid var nå 18.35. Da fikk mor panikk og begynte nesten å grine. I tillegg måtte jeg så tisse at jeg holdt på å gjøre i buksa, og da vi endelig fant en bensinstasjon i ødemarka, løp jeg bort til døra for å oppdage en lapp i ruta: "Åpner snart". Livet på landet, asså.

Da ble det to ganger femti nye kroner i bannekassa på mor, før jeg faktisk måtte finne meg et lite skjul og sette meg på huk bak. Jeg beklager, men det var krise. (Og 14 minusgrader, så det var ikke akkurat noen glede).

Google Maps ville ta oss tvers over fjellet for å komme til Norefjell, og jeg kan seriøst ikke huske sist jeg var så redd.

Store brøytekanter (I Larviks-målestokk) og ikke et livstegn å se i noen retning. Bomavgiften måtte faktisk betales cash kontant i en konvolutt, og jeg svettet sidelengs da jeg endevendte lommebøker og jakkelommer etter kronestykker. Jeg måtte faktisk hakke løs et kronestykke mellom setene, som hadde klistret seg fast i det jeg håper var gammel eplejuice. Herregud for et syn det må ha vært.

Men det var helt fantastisk vakkert over fjellet. Jeg enset det ikke så klart, jeg så det først i morges da jeg sjekket bloggen til Peter:


Norge ❤️
 

Men vi kom fram til slutt. Helt utslitte - men til gode, varme velkomstklemmer, og lukten av taco.

Jeg tror kanskje vi kommer til å slite litt med å overbevise barna om å ta en liten svipptur i bil med det første, men jeg satser på at det hjelper når vi skal kjøre hjemover til helgen.

For da skal vi nemlig kjøre etter et gammeldags kart i papirform, og det blir straka vegen hem. Definitivt ingen omveier over fjellet ;-)
 

/ Nå kan ferien starte!

Den gule dingsen

Jaha. Så er det altså mye som tyder på at jeg er stokk, stein dum X-/

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For siden vi snart suser til fjells på en aldri så liten vinterferie - tenkte jeg det kunne være lurt å prøve de nye skiene på. Jeg kunne med mitt blotte øye se at det hadde skjedd litt på bindings-fronten siden 90-tallet, og at det så ganske så fancy ut.

Men du vet du er i trøbbel når gubben kommer luskende med kameraet - og du kikker på klokka og oppdager at du har stått og klønet med å få på deg skiene i nesten tre kvarter...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For jeg trodde det var et slags klikk-system, der man bare kunne klikke skoen på plass..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men ingenting ville klikke, og den gule dingsen lot seg ikke rikke. Siden han med kameraet stod og ristet på hodet, ba jeg ham om å hjelpe til. Hah..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Øøøøh..."
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Skal den ikke bare nedi her, da? Ikke det nei.."
 

Jeg var fast bestemt på ikke å google, for jeg tenkte at nå som jeg skal bli skiutøver, må jeg i jøssenavn klare å få på meg skiene mine sjæl. Jeg hadde akkurat konkludert med at butikken hadde solgt meg ski med bindinger som ikke fungerte, da jeg oppdaget scrollefingeren til Peter på Google.

Mannen hadde kapitulert, og kunne fortelle meg at vi begge var stokk, stein dumme. For den gule dingsen skulle jo vris til siden, den..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Åååååååja..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Klikk!" også "Klikk!"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Heh...
 

Så i morgen tidlig drar vi altså til fjells, og jeg gleder meg stort til å prøve mine nye ski, som likevel ikke viste seg å være "noe helsikes drit", "alle fabrikkfeilers mor" og "den verste oppfinnelsen siden krigen".

 

/ Unna vei, her kommer jeg 

Hjertesmelt ❤️

I dag hang jeg opp en klesvask, da jeg plutselig måtte hjelpe til med noe på kjøkkenet. Det gjenstod bare å henge opp et par småting før jeg var ferdig, og det var det tydeligvis to små øyne som hadde fått med seg fra puslespill-avdelingen.

For da jeg kom tilbake etter et par minutter, var alt tøyet hengt opp. Jeg hadde fått meg en liten hjelper!

Men så fikk jeg øye på det som må være noe av det søteste jeg har sett noensinne:


Klypene! ❤️

/ *Smelt*

Sånn helt vanlige bortover-ski

Så var dagen kommet - ikke spør meg hva som skjedde. For i 1994 sverget jeg på at det aldri skulle bli aktuelt igjen. Noensinne.

Jeg sverget mens jeg satt på bussen på vei hjem fra en klassetur, totalt utslitt etter å ha prøvd å ta igjen resten av klassen, på mine grusomme, bakglatte ski. Der og da bestemte jeg meg for at skigåing, det var ikke for meg.

Lite visste jeg at jeg 24 år senere skulle være gift med en mann med en stor familie, som hvert år i vinterferien drar til fjells for å stå på bortover-ski ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så i dag har jeg kjøpt mine første par med ski! Det føltes helt uvirkelig - og det var like før jeg måtte beklage til mannen som hjalp meg i butikken. For jeg kunne jo ikke svare på noe av det han lurte på, hva slags ski jeg var ute etter, for eksempel.

- "Eh.. Har du helt vanlige bortoverski..?"

Det eneste jeg klarte å svare på, var hvor høy jeg er og sånn cirka hvor mye jeg veier - selv om jeg ikke visste at det faktisk har noe å si for skiene. Jeg trodde man tok sånt på øyemål og håpet på det beste, jeg ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg ringte Mamma, og fortalte om mine nye ski. Jeg sa jeg var superskeptisk, fordi jeg var så ufattelig dårlig da jeg stod på ski sist, året det var OL på Lillehammer.

Da lo Mamma høyt, før hun svarte:

"Men du, de skiene du hadde på den turen, de lånte jo jeg etterpå, da vi skulle på skitur med jobben til Pappa! Og de skiene var det noe galt med, de var jo gruuuusomme! De skled bedre bakover enn de hadde glid forover. Jeg måtte i alle fall ta dem av meg og gå nesten hele veien, husker jeg - og vi kastet dem faktisk så fort vi kom hjem."

Så nå øyner jeg et bittelite håp, før jeg skal spenne fast skiene på fjellet til uka. Min første skitur på 24 år, det er faktisk ikke til å tro.

Men det får gå som det går - jeg kommer i alle fall til å ta en liten testrunde rundt hytta før jeg bestemmer meg for om jeg skal legge ut på langtur ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ .. To be continued ☃🎿

Fredagslista

1. HVOR BOR DU?
Larvik, Vestfold, Norge.

2. SIVILSTATUS
Gift tobarnsmor

3. EGENTLIGE ALDER
35

4. ALDER I HODET
27

5. HVILKEN BOK LESER DU AKKURAT NÅ ?
"Hjertet er en ensom kriger" av Carson McCullers. Har holdt på i en evighet, men har store planer om å bli ferdig i vinterferien.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

6. HVILKET MOTIV ER DET PÅ DØRMATTA DI?
Den er helt svart! Måtte bytte ut yndlingen som det stod "HELLO YOU LOVELY PEOPLE" på, fordi den drysset så fælt. Men den likte jeg skikkelig.

7. FAVORITT MOBILSPILL?
Har faktisk ikke spill på mobilen. Mer enn nok med Instagram og Snapchat.

8. BESTE DUFT?
Liljekonvalene i mai.

9. VERSTE DUFT?
Jeg er (dessverre) født med helt ekstrem luktesans, så denne listen er lang. Men tror oppkast og andre ting som produseres av kropp kommer høyt på lista. Også surströmming.

10. FAVORITTLYD?
Sånn skikkelig klukkende barnelatter. Og snø som knirker under skoene.

11. HVA ER DET FØRSTE DU SIER NÅR DU VÅKNER?
- "Nei, tror ikke det er morgen enda, altså.."

12. FAVORITTFARGE?
Blå

13. HVA SKAL BARNET DITT HETE?
Hadde jeg fått en til, ville det blitt en Even eller en Frida.

14. HVA ER DET VIKTIGSTE I LIVET?
Familien og hverdagsgleder!

15. FAVORITTMAT?
Mutterns ost- og skinkepai. Prøv den!

16. FAVORITTSJOKOLADE?
Topris og Draumur :-)

17. LIKER DU Å KJØRE FORT?
Ja, men ikke i trafikken.

18. SOVER DU MED KOSEDYR?
Nei, aldri hatt kosedyr.

19. HVILKEN BIL VAR DIN FØRSTE BIL?
En rød Ford Orion med mye rust og soltak. Pappa investerte, lillesøster og jeg kjørte. Savner den fortsatt!

20. HVEM VILLE DU HELST MØTE, OM DU FIKK TREFFE HVEM DU VILLE?
Herman Flesvig eller Erlend Elias <3 (Dream high, they said)

21. FAVORITTDRIKK?
Noisy.

22. HVILKET STJERNETEGN ER DU?
Tyren (hvis man bruker opplegget som gjaldt på 80-tallet)

23. SPISER DU ENDEN PÅ BROCCOLI?
Det er jo den beste delen!!!

24. OM DU KUNNE FARGE HÅRET I HVILKEN FARGE DU VIL, HVILKEN FARGE VILLE DU VALGT?
Rosa. Eller grått.

25. ER GLASSET HALVTOMT ELLER HALVFULLT?
Halvtomt. Trist, men sant.

26. FAVORITTFILM(ER)?
Dirty Dancing og Sleeping with the enemy. Ingenting er som filmer fra 80- og 90-tallet! 

27. SKRIVER DU UTEN Å SE PÅ TASTATURET ?
Ja.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

28. HVA FINNES UNDER DIN SENG?
Ingenting, det er en sånn kontinentalseng med sokkel.

29. HVILKET ER DITT FAVORITTALL?
4 og 13.

30. FAVORITTSPORT Å SE PÅ?
Håndball.

31. KAFFE ELLER IS ?
Ja takk, begge deler! Eller, må nesten velge is. Det er jo noe av det beste som finnes.

32. FRASE/ORD DU BRUKER OFTE?
"Du kødder?" og "Peter? Sitter du på do enda?"

33. SOMMER ELLER VINTER?
Haha, den var lett - sommer for ever! <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

34. DITT FØRSTE HUSDYR?
Det var faktisk en hamster som het Trine. Ønsket meg en kosete liten krabat, men fikk en spinnvill en som ikke hadde ro i rumpa. Men hun var veldig søt, da :-)

35. HVA GLEDER DU DEG MEST TIL AKKURAT NÅ?
At det straks er helg, og at det er vinterferie til uka ❤️
 

/ God fredag, folkens! 🌟

Hello you sexy!

Jeg har blogget i 2,5 år, og vært aktiv på Snapchat i snart 3. Og det er én spesiell ting som gjør meg ekstra stolt:

Jeg er sannsynligvis den eneste bloggeren i Norges land som aldri, ikke én eneste gang, har mottatt noe som helst upassende. Ikke noe snusk, ikke noe ufint, ikke et eneste dick pic. Noensinne.


 

Og det har jeg altså vært så ufattelig stolt av! Ålreit, så er jeg kanskje ikke den typen man sender dick pics til - og det skal sies at størsteparten av følgerne mine er kvinner. Men det er jo en fin liten gjeng med menn som følger meg også, og jeg har vært så stolt av at disse har vist seg å være ekte mannfolk. Som vet hvordan man oppfører seg på nett, og som ikke har hatt noe ønske om å vise fram ting jeg overhode ikke har noe ønske om å se.

Men nå sitter jeg altså og river meg i håret av den nye snapchat-oppdateringen. For en ganske uventet følge av denne oppdateringen, er at jeg plutselig har fått en jevn strøm med nye følgere hver dag, som åpenbart ikke er norske.

Flere av dem sender direktemeldinger til meg, og i starten skjønte jeg ingenting. Så jeg spurte en av dem som hadde sendt melding til meg på engelsk, om hvor han hadde funnet meg:

- "You were in my feed", svarte han.

Hvordan lille meg har havnet i utenlandske feeder er ganske uforståelig, men av en eller annen grunn dukker jeg altså opp der. Og det viser seg å være noe forbanna herk, for mange av "My new followers" er visst noen forbanna kjøtthuer.


 

For pardon me: Jeg visste ikke at det å åpne en snap uten å svare - betyr at man takker ja til å motta slibrige bilder! Åja, unnskyld meg - det var jeg nemlig ikke klar over. Vi driver ikke med sånt på snappen min, skjønner dere, my new followers - her liker vi ikke å få en stor penis i fleisen mens vi spiser lønsj på en helt vanlig onsdag. Eller tirsdag. Eller mandag.

Vi driver ikke med sånt - og oppførselen deres gjør meg både kvalm og forbanna. For jeg koser meg på snapchat, jeg! Det er mitt morsomme lille fristed der jeg deler litt her og litt der, og setter av mye tid i løpet av en dag til å svare på innkomne snapper.

Og hvem er egentlig disse folka..? Som ser seg nødt til å sende dritt til ukjente jenter som helt innlysende ikke har bedt om det? Hvis det er hva man ønsker å bruke tiden sin på... Stakkars. Det er jo bare fryktelig stusselig og trist.

Om ikke annet, har jeg blitt enda mer glad i alle mine høflige, fine, artige, ålreite følgere på snap. En ting er i alle fall sikkert: Vi lar oss ikke stoppe av idioter og deres peniser. Vi skal fortsette å ha det like artig som før ❤️
 

/ Mvh, Umulius82 👊🏼

Hva er du redd for?

Scared young woman
(Licensed from: BDS / yayimages.com)
 

Jeg er redd for mye rart. Jeg er redd for å fly, jeg er redd for å lukeparkere (!), jeg er redd for norovirus.

Nå var det kanskje litt større perspektiver de snakket om på radioen i går, men de diskuterte i alle fall at DSB (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap) nettopp har sluppet en fersk rapport med resultater fra en stor undersøkelse om hva vi nordmenn er mest redde for.

Og sånt elsker jeg å lese om! Statistikker og oversikter, dette var interessant info - selv om verken norovirus eller lukeparkering stod på lista ;-)

På 1. plass over hva vi nordmenn er mest redde for, troner "Cyberangrep på styringssystemer". Kanskje ikke så overraskende, jeg er i alle fall utrolig glad for at jeg ikke aner noe som helst om hvor mye som kan gå åt skogen dersom styringssystemer blir angrepet..

Jeg husker Bjarte Tjøstheim fortalte i Radioresepsjonen en gang, at han en morgen hadde logget seg på nettbanken, og plutselig oppdaget at sparekontoen hans stod i 0. Det hadde skjedd en feil i bankens systemer, og borte var sparepengene hans.

Heldigvis ble det rettet opp i da Bjarte ringte dem - men jeg ble da klar over at ting som dette kan skje. Hva slags styringssystemer er egentlig mest sårbare? I Norge? I verden? Kanskje best for sånne som meg å ikke vite...

På 2. plass ligger "Terrorangrep i Norge", og på 3. plass "Kapring, skoleskyting eller annen våpenbruk mot uskyldige":


Faksimile: DSB.no
 

"Forsyningskrise" er punktet vi er minst redde for her til lands, og jeg skal si jeg fikk litt å tenke på da jeg studerte denne lista. "Langvarig strømbrudd over 24 timer" for eksempel - det har ikke streifet tankene mine engang. Men det kan vel skje før eller siden?

På spørsmålet om hvor vi vil søke informasjon dersom det har oppstått en krise, svarte de fleste "Nettaviser", "TV" eller "Radio". Heldigvis var det 0% som svarte alternativet: "Papiravis, Instagram, Snapchat eller E-post", hehe. Den dagen du drar fram papiravisa for å sjekke hvorfor flyalarmen går, er det kanskje på tide å ta en tur til fastlegen :-)

Jeg er forøvrig skikkelig redd for naturkrefter, helt siden den gangen jeg satt værfast på Mauritius med sykloner på alle kanter, har jeg hatt noia. Vi kom oss ikke bort fra øya siden flyplassen naturligvis var stengt, og måtte teipe vinduene og holde oss innendørs. Jeg blir fortsatt helt skjelven av å tenke på at naturen gjør som den vil.

Også er jeg redd for pandemier. At virus muterer og at bakterier blir resistente.

Direktøren i DSB, Cecilie Daae, sier at Norge tross alt er et trygt land å bo i, men at vi aldri vil få et samfunn helt uten risiko. Og at det er mange mennesker over hele landet, som hver eneste dag jobber for at vi skal ha et så trygt samfunn som mulig.

Så om ikke annet, innser jeg nå at redselen min for norovirus og lukeparkering er sterkt overdrevet ;-)
 

/ Men flyskrekken min, den blir 😳✈️

Sol i fleisen

De siste seks årene har barnebursdagen i februar fungert som et skille her i huset. For i 2012 tasset jeg inn på Ullevål sykehus 11 februar i skikkelig kulde. Fem dager etter krøket jeg meg hjemover i smeltevann og deilig solskinn!

Og helt siden da har midten av februar fungert som en slags kneik - for i februar snur liksom det meste.

Jeg har aldri vært spesielt glad i vinteren, men dette året syns jeg har vært spesielt tungt. Mye sykdom, lite energi og mange tanker - jeg har virkelig fått kjenne på at det er tungt når man ikke får noe gratis drahjelp. Og let's face it: Vinteren er seig, den er mørk, den er kald - den gir ikke mye påfyll.

Men i går ettermiddag kikket jeg ut av vinduet og oppdaget at det fortsatt var lyst. Klokka var 17.20! Og jeg ble altså så glad at jeg måtte gi ungene en klem. De skjønte så klart ingenting, og enda mindre da jeg mumlet: "Mamma er så glad fordi det fortsatt er lyst ute.."

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det er jo fortsatt vinter og full ståhei, men nå er det så innmari lys i tunellen for sånne frysepinner som meg. Sånne som trenger litt sol i fleisen for å kjenne at livet er ålreit. Som gleder seg til å sove i bare trusa igjen, og ikke måtte pakke seg inn i pysj og et ekstra pledd oppå vinterdyna.

I dag er det bare 5 uker og 5 dager til vi skal stille klokka én time fram til sommertid - og dagen i dag er 3 timer og 8 minutter lenger enn ved vintersolverv. (Jeg sjekker endringen hver eneste dag, haha)

Og du, har du mulighet i løpet av dagen, kom deg ut i frisk luft. Om det så bare er for fem minutter. Kle deg godt, kom deg ut, snus inn den iskalde lufta, kjenn på at det er dette som er livet. Dette er ditt liv - og det er du som er sjefen! Dine tanker gjør deg - og hvis livet suger akkurat nå, bryt alt ned i bittesmå biter. De små tingene kan også gi litt påfyll, tro meg ❤️

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ ☀️🌱

Jubileum og mimrefjes

På akkurat denne dagen for seks år siden, ble jeg mamma for første gang. På selveste termindato, og attpåtil var det morsdag. Tenk noe så herlig, da - finere morsdagsgave kan man jo ikke få!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fersking <3
 

Jeg husker så godt jeg lå på postoperativen etter keisersnittet, ute av stand til å røre meg. Spinalbedøvelsen satt fortsatt i, og jeg lå der og kikket i taket. Sykepleierne sa jeg burde sove litt, men hvordan i all verden skulle jeg klare det?

Jeg var helt utslitt, men jeg hadde akkurat blitt mamma, og jeg hadde bare sett det lille nurket noen få minutter før jeg ble trillet avsted. Og nå lå jeg der og ventet på de to guttene mine.

Det gikk fire timer før en sykepleier spurte: "Har ikke babyen din blitt trillet opp til deg enda? Det er klart du må ha babyen din hos deg! Jeg skal få noen til å ringe på dem."

Bare noen minutter etterpå kom Peter inn, med rødsprengte øyne, trillende på den lille sengen med vår ferske lille bylt oppi. 

- "Har han grått mye?", hvisket jeg.

- "Han her, nei..", svarte Peter, "Ikke en lyd. Han ligger bare og sover og koser seg, han."

Mens pappaen selv var både rødsprengt og blek på likt. Og da innså jeg at hele verden hadde rast ned i hodet på den nybakte faren. Det var han som hadde grått. Min samboer, mannen som hatet barn.

Og det hele var så uvirkelig. Jeg hadde lenge hatt på følelsen at vi ventet en gutt, men jeg kunne jo ikke være helt sikker. Men nå, etter ni måneder, var han her.

Nå skulle vårt nye liv starte. Så mange spørsmål. Så mye usikkerhet. Sove nå? Spise nå? Hvor mye melk trenger egentlig en baby? Hvor mange bleieskift i løpet av en dag?

To grønne foreldre som skulle lære mens de gikk. Så blir man kjent litt etter litt, og etter hvert klarer man plutselig å lese en liten tass uten språk. Det lille knirket der for eksempel, det betyr at han begynner å bli sulten. Fram med den magiske ammepuppen.

Men kjære lille seksåring; det var jo ikke meningen å kle på deg så mye at du nesten ble kokt på vei hjem fra sykehuset. Vi var bare livredde for at du skulle fryse. Det var ikke meningen å klippe deg litt i fingeren den gangen jeg skulle klippe neglene dine heller, men fingrene dine var så bittesmå at jeg sikkert skalv litt på hånden.

Vi famlet mye i starten, Pappa og jeg. Men vi gjorde vårt aller beste. Og noe riktig må vi jo ha gjort, for i dag har vi verdens flotteste seksåring i hus.

Gratulerer med dagen, gutten vår 

/ ❤️

For en dag!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Peter og Konatil ;-)
 

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, for klokka er sent på kvelden og jeg er så steike trøtt at øya går i krøss. Jeg har nesten ikke sovet de siste nettene, kanskje aller minst i natt.

Du vet den følelsen når du våkner, tror det er morgen, og plutselig kommer på hva det er du gruer deg til? Også smeller det til i magen og blodet fosser gjennom årene og du bare kan glemme å sovne igjen.. Det skjedde meg i natt, ganske nøyaktig klokken 02.56. (Ja, jeg kikket på klokka)

Derfor var det en stuptrøtt Christina som møtte i TV2s lokaler i dag morges. Bare det å møte var i grunnen en seier, for jeg var altså så nervøs at det ikke går an å beskrive med ord.

Bare se på dette.


Ikke akkurat klar for skjermen..
 

Hos TV2 var det hektisk, bare tenk på hvor mye som er i sving i løpet av en morgensending. Gjester her og der, Blomster-Finn som er ferdig for dagen, programledere som skal bytte plasser og ut på taket for å melde været, Wenche som løper fram og tilbake med ingredienser, innspillingsfolk og sminkører og jeg vet ikke hva.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Også sitter man der da, og lurer på om man skal si "Hi there hello" på stotrende engelsk til Lissie som akkurat er ferdig med å spille, men så kommer plutselig Vår Staude svinsende ut for å hilse, og vips så er det dags for å sette seg i sminkestolen.


 

Og sminkestolen hadde jeg faktisk gledet meg til! For jeg har aldri blitt sminket før, bortsett fra den gangen jeg ble ny i Det Nye (sorry, link til den saken får vi ta en annen gang) - og det viste seg å være skikkelig moro!

Sminke er jo helt gresk for meg, så jeg satt der og fulgte nysgjerrig med på hvilke koster som ble brukt til hva, og ikke minst hva slags farger som ble brukt hvor. Han med sminkekosten skulle jeg gjerne tatt med meg hjem, for å forvandle et søvnvrak til en relativt fresh person trodde jeg ikke var mulig!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. Og bak meg sitter Christel Alsos <3
 

I dag vet jeg ikke helt hva som skjedde med nervene. For det var som om jeg forstod at det var for sent å snu, da vi tok heisen opp i studio. Jeg kunne jo ikke sette meg i en sofa og begynne å gråte heller. (Eller forresten, det var like før på et tidspunkt).

Men da jeg var ferdig sminket, kom programleder Peter ut på venterommet for å prate litt, og.. Makan til trivelig fyr! Han er jo tobarnsfar, og vi snakket om barnehagevirus og snapchat og egentid og jeg vet ikke hva.

Det roet meg skikkelig ned, for plutselig innså jeg at: Det var jo bare han og oss som skulle prate - så var det ikke bare å fortsette samtalen foran kameraet, på en måte?


Takk for snap, Fredrik <3
 

Jeg skal ikke si at jeg ikke kjente pulsen da jeg satt der i sofaen, vel vitende om at fredagssendingen var på lufta.. Jeg tenkte i alle fall at det var godt å ha Peter ved siden av meg som er mye flinkere til å svare på spørsmål enn meg.

Men jeg klarte det.

Fy farao - jeg hilste på frykten i døra og inviterte den inn på kaffe! Jeg hoppet ut av min deilige komfort-boble og takket ja til noe skikkelig ubehagelig. Og jeg overlevde.

Akkurat nå er jeg pære sliten, men helt overbevist om at jeg er bittelitt tøffere enn jeg var i går ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Tusen takk for alle klemmer og snapper ❤️

Bittelitt ubehagelig

Det er flaut å si det, men hele livet har jeg takket nei til ting som har vært bittelitt ubehagelig. Det er jo så mye enklere dét, enn å takke ja.


 

Da jeg gikk i 4.klasse på barneskolen, skulle vi ha juleavslutning med forestilling for foreldrene. Vi skulle spille Juleevangeliet, og alle jentene ville selvfølgelig være Maria. Jeg var sånn passe gira selv, men hang meg på gjengen som vanlig. Selvfølgelig kunne jo jeg være en av hovedpersonene! Men da læreren skulle trekke lapp om hvem som ble den heldige, holdt jeg på å gjøre i buksa da han leste opp navnet. For det ble meg.

Ikke bare skulle jeg spille Maria, jeg skulle synge også. Jepp, to vers, solo, helt alene. For ei jente som ikke liker oppmerksomhet, var det jo fullstendig krise. Jeg husker nesten ingenting fra selve kvelden, bare at jeg kikket utover salen og så alles øyne som var rettet mot meg mens jeg stod der og sang. Det var faktisk ikke gøy.

Jeg tror denne opplevelsen som Maria i spotlighten, ga meg sceneskrekk. Det brant seg i alle fall såpass fast i hukommelsen at jeg har unngått slike ubehagelige ting helt siden da.

Men så kommer det dager der jeg skriver litt om sceneskrekk og prestasjonsangst på denne bloggen, også får jeg meldinger og kommentarer om at jeg ikke er alene. Om at det er flere som har det som meg, og som syns det er fint å lese om andre som også sliter.

Også begynner hodet å gruble litt. Hvor lenge skal man oppholde seg i denne komfort-boblen sin, egentlig? Jeg er 35 år, er det kanskje på tide å begynne å pushe grensene sine litt nå? Eller skal jeg fortsette å gjemme meg for den barnslige frykten en stund til, og unngå å takke ja til alt som er "bittelitt ubehagelig"?

Jeg trosset jo sceneskrekken min på Vixen i fjor og holdt en takketale. Jeg overlevde. Ble jeg kanskje litt sterkere etterpå også? Vanskelig å si, men kanskje litt?

En ting er i alle fall sikkert, hvordan skal man bli tøffere hvis man aldri møter frykten sin i døra?

Så i går gikk det en liten f i meg. God Morgen Norge hadde vært på tråden hele uka, de ville ha med både Peter og meg i studio. Fredagssendingen. Fastelavensboller med Wenche. Christel Alsos. Lissie. Det blir så bra, så!

Så jeg sa ålreit. Jeg sa ålreit mens jeg kjente hjertet galoppere i vei. Jeg sa ålreit, mens hendene ble klamme og den teite panikken spredde seg i mellomgulvet. Live-TV. Eh ja, bittelitt ubehagelig.

Men det verste er at jeg gjør det litt for dere. Haha, det må være noe av det dummeste jeg har skrevet noensinne, men pokker'n altså. Kall meg teit, men jeg liker å tenke at det er dere som pusher meg litt! Som forteller meg at det kommer til å gå bra.

Jeg syns liksom jeg hører dere: "Men tenk så gøy da! Å sitte der og prate med Vår og Peter, og kjenne lukten av Wenches fastelavensboller. Ikke tenk på at det sendes på TV, bare tenk at dere sitter og skravler. Skravling kan du jo! Smalltalk er jo det beste du vet."

Og det er det jo. Så det får gå som det går. Jeg overlever nok - og kanskje blir jeg til og med litt sterkere etterpå :-)

/ Men send meg gjerne en klem <3

Bare en stol

Jeg har tenkt mye på hvor heldig jeg var i mine to svangerskap, der jeg begge gangene fikk "gleden" av å vralte inn på fødeavdelingen ved termin. Alt hadde sett bra ut underveis, og jeg var så heldig at tanken på selve fødselen var min største bekymring.

Baby foot in hands
(Licensed from: bartoszbienia / yayimages.com)

 

Så heldige er det dessverre ikke alle som er, og i dag fikk jeg en mail fra noen studenter som gjorde meg oppmerksom på en ildsjel som heter Carina. 25. april 2016, fødte Carina lille Thea. Thea ble født i svangerskapsuke 27, hun var ekstremt prematur, og veide 1214 gram (altså, jeg kan ikke forstå hvor lite det er...)

I tiden som fulgte på sykehuset, ble det mange timer med "Kengurumetoden" på Nyfødtintensiv-avdelingen. Dette er altså en metode for behandling og pleie av premature barn, som betyr hud-mot-hud-kontakt mellom mor/far og det premature barnet. De nybakte foreldrene bytter ofte på å sitte med den lille på skift, 24 timer i døgnet, 7 dager i uka.


En helt fersk pappa Alexander Dybdahl - med en enda ferskere liten Thea <3
(Foto: Carina Juliussen)

 

Problemet er bare at sykehusene mangler stoler! Sykepleierne må løpe rundt på jakt etter lenestoler, og det er rett og slett ikke nok stoler til å dekke behovet. Jeg er helt enig med Carina som mener at de fantastiske sykepleierne som jobber på nyfødt-intensiven har viktigere ting å gjøre, enn å dra tunge stoler gjennom gangene.

Det som startet som en finn-annonse, der Carina håpet å få tak i to solide lenestoler for å dekke behovet på Ullevaal Sykehus, har i dag blitt til det lille prosjektet: "Bare en stol".

Nå jobbes det med å samle inn penger for å nå målet: 59 stoler mangler, før alle sykehusene i Norge har stolene de trenger!

Studentene som kontaktet meg, har i dag opprettet en innsamlingsaksjon på bidra.no. Det er sjeldent jeg videreformidler ting som dette, men for for-tidlig-fødte-barn er en stol like viktig som medisinsk behandling! Og jeg ble så glad i hjertet mitt av å lese om Carina, som ønsker å hjelpe andre i samme situasjon som hun selv var i for snart to år siden.

Spre ordet - og trykk her for å lese mer om prosjektet, eller for å bidra 🌟
 

/ Noen av de største miraklene i verden er ganske små ❤️ 

Nytt i gangen

Noe av det gøyeste med å få malt ferdig, er å henge opp ting på veggene. Ting som dette tar vanligvis lang tid hos meg, men denne gangen hadde jeg faktisk et par ting liggende på lur.

For med to små i hus blir det jo litt luer og votter og halser på vinterstid, og det er viktig at de lærer seg å legge ting på plass. En egen skuff eller en egen kurv i gangen kan være lurt, slik at de har sitt eget system. (Dessuten er det veldig viktig at de ikke tar etter far sin, så jeg prøver å fortelle dem at skohylla er til for å brukes, selv om sko i størrelse 45 aldri finner veien dit ;-) )

Jeg tenkte lenge på å kjøpe et par kurver til å henge på veggen, men før jul i fjor ramlet jeg helt tilfeldig over disse "oppbevaringskulene" (ikke sponset) - som barna bare kan stappe tingene sine oppi!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

De rommer overraskende mye, og siden de er gjennomsiktige er det lett å finne det man leter etter. Barna syns det er gøy, og ekstra stas er det å ha hver sin.

Nå gjenstår bare å kjøpe en sittebenk med oppbevaringsskuffer til å ha langs denne veggen, perfekt til støvler, sko og klær som ikke er i sesong. Kan man få nok oppbevaringsplass forresten? Jeg tror ikke det ;-)

Litt trøtt og litt kaos

Jeg kjenner jeg ikke er 20 år lenger, gitt - det tar på å være på vift til langt på natt og deretter dele seng med en mann og en dobbeldyne. Jeg er fortsatt trøtt, men i dag har vi i alle fall kommet oss hjem til Larvik etter tre netter hos svigers.

Siden Mamma og Pappa solgte barndomshjemmet mitt for snart 10 år siden, er liksom hjemmet til svigers det nærmeste jeg kommer barndom i veggene. Jeg føler meg veldig hjemme der - og selv om jeg ikke kjente Peter da han var liten, er det veldig koselig å sove på det gamle promperommet hans ;-)

Dagen startet forøvrig kjempedårlig da jeg oppdaget at Snapchats siste oppdatering hadde funnet veien til min telefon. Folk sier at endringene kommer til å gå seg til, men jeg er usikker på akkurat det. (Vi fikk ny oppvaskmaskin for snart to måneder siden, og jeg savner fortsatt den gamle, for å si det sånn)

Altså, makan til kaos er det lenge siden jeg har vært borti. Jeg skjønner ingenting, jeg ser bare storyen til 4 - 5 av de jeg følger, og jeg har isteden fått en hel haug med uinteressante amerikanske folk i feeden min... Kan noen forklare meg hvordan jeg får dem bort? Uansett hva jeg gjør, kommer de tilbake neste gang jeg logger på.


 

Ryktene skal ha det til at man må sende en snap til de man ønsker å se mer av, for å få dem over på venstre side i feeden. Jeg sendte en melding til Peter, men han dukker fortsatt ikke opp - så jeg aner ikke om det faktisk funker. Men jeg har fått vanvittig mange snapper i hele dag - TUSEN TAKK! Jeg føler meg beæret over å få være med dere videre i oppdateringskaoset ❤️

Nå skal jeg få på TV'n og frese gjennom litt Farmen Kjendis, for nå ligger jeg veldig langt bakpå. Snart finaleuke og greier! Også er dagen i dag 2 timer og 32 minutter lenger enn den var på vintersolverv. Tenkte bare å nevne det ;-)
 

/ God tirsdagskveld 🌟

Dobbeldyne og ærespris

Akkurat nå kjenner jeg at jeg angrer litt på at jeg ikke tok bilder i går.. Men det er det verste jeg kan tenke meg å gjøre i sånne sosiale sammenkomster, spesielt med kjente fjes på alle kanter.

Kvelden begynte bra, jeg var så fornøyd med meg selv, for jeg klarte faktisk å snike meg forbi presseveggen uten at noen merket det. Peter og Line Victoria (Supporterfrue) var ganske gira begge to på å la fotografene få sitt, at de ikke la merke til at jeg forsvant.

Men plutselig hører jeg en dame rope, så jeg snur meg - og kikker rett inn i et smilende fjes. Så vinker hun på meg, jeg rister på hodet, hun smiler samtidig som hun sender strengeblikket, jeg rister på hodet igjen, før hun stirrer som for å si "Åjoda, du kommer her". Så begynner hun å gå mot meg - og jeg lurer et par sekunder på om jeg skal legge på sprang, før jeg innser at jeg har på pensko med hæler, og at jeg tross alt ikke er ti år gammel.

Så jeg ga opp. Inn i presseveggen med seg - hei hallo, like kleint som i fjor.

Jeg har funnet et bilde av Peter og meg fra presseveggen, men det er jo ikke lov å legge ut andres bilder uten tillatelse. Så jeg sendte en melding til hun som hadde skrevet artikkelen, men bildet var ikke hennes. Så sendte jeg en melding til fotografen, men han jobbet for NTB, og sa at jeg måtte kontakte dem. Så for noen timer siden sendte jeg NTB en mail med spørsmål om jeg kan bruke bildet i et blogginnlegg, men der er det vel bare vaktsjefen som er på jobb nå, så jeg får vel ikke svar før i morgen. Litt sent det, gitt.

Det med at jeg hadde på pensko med hæler i går var jo selvsagt en krise, for på lørdag ble det bestemt i en fei at vi skulle reise til svigers istedenfor at de skulle komme til oss. Dermed måtte jeg pakke i en fei, og jeg fant ikke de svarte, myke skoene mine! Dermed måtte jeg ta de med hæler, og det er jo ingen hemmelighet at jeg ikke er så god på sånt. Så i går tasset jeg halve kvelden rundt i bare strømpebuksa. Gikk så fint, så ;-)

Det blir faktisk bare gøyere og gøyere med Vixen for hvert år som går, det er utrolig trivelig å se igjen folk man ikke har snakket med på evigheter. I går var det faktisk så mye folk at jeg ikke kan ha sett halvparten av dem som var der. Kanskje fordi jeg bare er 159 cm på strømpelesten uten pensko, hehe ;-)

Rosinen i pølsa var selvfølgelig at Peter fikk Juryens ærespris, jeg har seriøst aldri sett Peter så satt ut og tom for ord som da han skulle prøve å holde en takketale. Men det gikk jo så bra!


Bilde med tillatelse, har tatt det sjæl 🙈
 

I år var det ikke noe After Party i regi av Vixen, så alle ble litt satt ut da festen plutselig var over. Selv for en trøtt småbarnsmor føltes det litt tidlig å ta kvelden kl 23, så det ble en liten samling på rommet vårt, før vi fant ut at vi måtte ordne en obligatorisk burger som nattmat.

Jeg må innrømme at det meste har blitt mye lystigere etter at Line-Victoria (Supporterfrue) kom inn i livet mitt, og hun stod som vanlig for de fleste latterkulene i går også. Men mot slutten av kvelden ble hun borte, og jeg sendte en melding og spurte hvor hun hadde blitt av. Hun svarte at hun var på vei til rommet vårt, men minuttene tikket og ingen Line dukket opp. Så sjekket jeg om hun hadde oppdatert snapstoryen sin..


 

Halv to var det kvelden, og jeg gledet meg som en unge til å krype under dyna. Det var bare ett stort problem. Ser du hva som er feil på dette bildet?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Dobbeldyne. D o b b e l d y n e. Dobbeldyne! Nei og nei og nei. I hele natt har jeg våknet hver gang Peter har røsket dyna over på sin side, jeg kan ikke forstå hvorfor det produseres dobbeldyner, og jeg kan i alle fall ikke forstå hvorfor det finnes dobbeldyner på hotellrom!

I tillegg var det demonstrasjoner utenfor Stortinget i dag morges, så vi bråvåknet til høylydt roping og aggressive kamprop. Ikke akkurat den sovemorgenen og nydelige natten på hotell jeg hadde drømt om, men ;-)


Dobbeldyne og furtetryne 😏
 

Men festen var altså helt topp! Og jeg er ufattelig stolt av Peter som fikk kveldens gjeveste pris. Og at fantastiske Marna ble "Folkets Favoritt" andre året på rad - og at Kristin Gjelsvik som vant "Årets Livsstil" brukte tiden sin veldig godt på scenen ❤️

Jeg syns årets utdeling er et bevis på at ting er i endring, og det til det positive. Og jeg er kjempestolt av å få være med på moroa.
 

/ Ett år til neste gang 

Klare for fest!

Puh, kjapt innom - endelig er den store dagen her! Dagen som har virket så fjern, så lenge. Om bare få timer er vi klare for prisutdeling, og jeg kjenner faktisk nervene fra i fjor godt i magen.. :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg har grublet litt, og tror rett og slett jeg klappet sammen i fjor fordi jeg innså at det faktisk kunne være en mulighet for at jeg stakk av med en pris. I år er jeg mye roligere, jeg tar det som et tegn - og har ikke tenke på noen takketale ;-) 

Men jeg vil bare si at jeg er ufattelig stolt over å stå på finalist-lista! Jeg vil veldig gjerne takke alle dere som stemte på meg - jeg tror dere forstår hvor mye det betyr.

Peter og jeg sitter på hotellrommet i skrivende stund, nå hopper vi straks inn i finstasen før vi tar imot et par, tre, kanskje sju, åtte bloggere som stikker innom for litt slarving på rommet. Så er planen å tasse i flokk til festen!

Jeg har foreløpig ikke klart å finne ut om sendingen kan streames noe sted, så jeg antar det ikke står på planen i år. Men jeg regner med det blir en del snapping både her og der utover kvelden :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
...Og om noen timer venter denne senga på meg 😍
 

/ Hørs i morgen, litt utpå dagen 😆

Før Svigerfar inntar huset

Hver gang jeg nevner Svigerfar på bloggen, får jeg kommentarer om at han må skrives om oftere... Og det skjønner jeg godt :-)


 

For jeg har jo skrevet mye om mitt gode forhold til Svigermor, ja faktisk så mye at VG snappet det opp og kom på besøk før jul for å lage en sak om oss. Men sannheten er jo at jeg har vært heldig og fått i både pose og sekk. For jeg har en super svigerfar også!

Han er en morsom fyr - alltid blid, han har uhorvelige mengder kunnskap i toppen, og en kondis man bare kan drømme om. Dessuten stiller han alltid opp. Jeg husker jeg hadde kjøpt en bursdagsgave til Peter da vi bodde i Oslo, som måtte hentes i butikk. Og jeg kjører jo ikke bil i Oslo...

Så da bestemte jeg meg for å høre med Svigerfar om han kunne hjelpe meg. Og han svarte "ja, klart det", før jeg rakk å fullføre spørsmålet mitt. Sånn er han! Uten unntak.

Men så får jeg jo litt dårlig samvittighet også, for svigers bor et par timers kjøring unna oss, så vi ses jo ikke veldig ofte. Derfor er målet vårt at de skal slappe av og kose seg med barnebarna sine når de først er her.

Men av en eller annen grunn, dukker det bestandig opp et eller annet Svigerfar må ordne for oss. Henge opp lameller. Fikse sluket i vasken. Male et soverom. Eller som nå sist; male en gang..


Den gangen Svigerfar vrengte buksa si og kastet seg over malepenselen 😂❤️
 

I morgen inntar svigers huset, og denne gangen er det ekstra viktig at Svigerfar ikke kaster seg over noen oppgaver. For den siste uka har han ligget rett ut med bronkitt og særs dårlig allmenntilstand, og selv om ryktene skal ha det til at medisinen har kicket inn for alvor nå - er det viktig at han tar det med ro.

Og siden det fortsatt går gjetord i min svigerfamilie om den gangen Svigerfar forsvant midt i familiemiddagen, og han ikke kom tilbake og Svigermor måtte lete etter ham - tar jeg ingen sjanser. For hun fant Svigerfar med malespannet i hånda, det viste seg nemlig at han "bare måtte male litt". Midt under middagen.

Jeg kan altså ikke risikere å la ham komme på besøk i morgen til en uferdig gang. Da vrenger han nok buksa før han har kommet på innsiden av døra ;-)

Så i dag har jeg svingt både pensel og rulle! Det gjenstår enda et strøk på et par vegger (panel altså, for noe herk!), men gangen skal bli ferdig før han kommer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Av en eller annen grunn (heh..) har jeg begynt å bli påpasselig så ikke rørleggersprekken syns på bilder.. 😝
 

Det verste er jo at jeg er litt usikker på fargen, men det kan jeg ikke skrive - for hvis Svigerfar stikker innom bloggen i løpet av helgen, kan det fort hende Peter og jeg kommer hjem etter Vixen til en helt annen farge på veggene :-P
 

/ God fredag 😘

Alltid sommertid

I dag leste jeg noe som gjorde at flere brikker falt på plass. Jeg fikk nemlig en kommentar fra Ina, som hadde lest et debattinnlegg, og kom til å tenke på meg! Og jeg ble hoppende glad, for dette var virkelig gledelig lesning :-) 


 

Innlegget var en oppfordring til at vi nordmenn bør slenge oss på Finland og Sverige som nå vurderer å få en slutt på å stille klokka fram og tilbake to ganger i året. Yey! 

Debattinnlegget het "Sommertid hele året!", og med fare for å gjenta meg selv: Jeg trodde ikke jeg hadde noen kampsaker, jeg.. Men dette må jo definitivt være en av dem! For hva i all verden skal vi stille klokka for? Hvorfor kan vi ikke bare kjøre på med sommertid hele året?

Det å stille klokka har jeg i grunnen mislikt i hele mitt voksne liv, men jeg begynte å hate det da jeg ble mor. Og skribenten skrev det så fint; "Småbarnsforeldre kan ikke stille barna sine."

Og en ting jeg ikke hadde tenkt på, er at vi hver høst over natta får servert én time ekstra mørke midt på dagen. Selve oppskriften på depresjon - og dette med vinterdepresjoner er jo ikke akkurat noe uvanlig fenomen her til lands.

Jeg ante ikke dette, men sommertid ble visst opprinnelig innført i Tyskland under 1. verdenskrig, med mål om spare energi. (Norge fulgte etter samme år.) Om sommeren er sommertiden gunstig fordi vi får én time ekstra med dagslys om kvelden - og dermed kan vente en time lenger med å bruke ekstra belysning. Men i nyere tid er det mye som tyder på at energiforbruket heller går opp om sommeren, fordi vi bruker strøm på å kjøle ned boligene våre. Så dette energi-argumentet har vel lite for seg i 2018.

Jeg må innrømme at jeg virkelig kjenner på vintermørket selv hvert eneste år - og kan det være, som skribenten skriver, at mørket ikke hadde slått meg så hardt dersom jeg faktisk fikk venne meg til det gradvis, noen minutter av gangen... Jeg tror faktisk det hadde vært veldig mye bedre for oss alle med sommertid hele året. 

Så, kan vi ikke bare bli enige om å avvikle hele greia?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Vet ikke med deg, men jeg stemmer JA ☀️