mars 2016

Alene på tur i verden?

Endelig! I dag er jeg kvitt både viruset og rørleggeren, formen er mye bedre og vår nye do er endelig på plass. Det blir nesten litt rart å våkne i morgen tidlig uten den trivelige mannen susende rundt på lille-doen - men jeg tipper rørleggeren selv syns det skal bli herlig å slippe flere morgener hjemme hos familien Klonk.

Denne uka har Peter en slags Japan-spesial på bloggen sin, hvor han mimrer tilbake til tida han bodde i Japan. Når jeg leser innleggene hans, er det som å bli kjent med ham på en ny måte - for dette skjedde jo lenge før vi møtte hverandre. Samtidig som jeg blir stum av beundring for den mannen - så er sannheten at jeg også blir kvalm og svimmel bare av tanken på å dra helt mutters alene til en by med 15 millioner innbyggere!

Hvem er det som gjør sånt?!

 


Denne lille jyplingen gjør sånt..

 

For det må jo være sånn, at enten er man av typen som elsker å kaste seg ut i sånne eventyr på egenhånd - eller så er man det ikke. Jeg er det definitivt ikke. Og ved siden av min kjære mann, ser jeg ut som verdens største pingle! Jeg har nemlig aldri hatt noe ønske om å utforske verden alene, og selv om jeg elsker å oppdage nye steder og reise til ulike land - så er det helt klart som del av et reisefølge. Aldri alene. Aldri.

Peter presterte jo å miste kofferten sin på undergrunnsbanen i Tokyo samme dagen som han kom ned. (Les historien her) Her snakker vi om et massivt togbane-nettverk med 40 millioner passasjerer hver dag. Da han fortalte den historien første gang, begynte jeg faktisk å kaldsvette fordi jeg så for meg hvordan jeg ville reagert hvis det var meg.

Alene? I Tokyo? Med alt av verdi liggende i kofferten? Jeg er rimelig sikker på at mine dager hadde endt i Tokyo, og at jeg aldri hadde kommet meg hjem til Norge igjen.

Det er jo ikke sånn at jeg aldri har utforsket verden selv. Jeg husker spesielt én gang, jeg var riktignok ikke alene - for jeg overtalte bestevenninnen min til å bli med. Vi var fem år gamle, og hadde fått streng beskjed av mødrene våre om å holde oss i boligfeltet, og ikke sykle ut til hovedveien. Jeg var selvutnevnt reiseleder, og syns det hørtes morsomt ut å sykle til hovedveien. Så da gjorde vi det. Dere som har hørt på Podcasten vår, vet jo hva som skjedde akkurat denne solfylte dagen ute ved hovedveien:

Vi møtte på en blotter.

Heldigvis ingen skade skjedd, men man trenger jo ikke være Einstein for å forstå at hvis det er nok å sykle to hundre meter før man støter på noe såpass ubehagelig - så legger man ikke frivillig ut på langtur alene for å utforske verden!

 

TOKYO, JAPAN - MARCH 14, 2014: Signs densely line an alleyway in Kabuki-cho. The area is a renown nightlife and red-light district.
Alene på tur..? Tru'kke det.

 

/ Jeg vet ikke med deg, men jeg blir i alle fall hjemme :-)

* Følg Konatil på Facebook *

En sånn dag

Sorry, men i dag er det en sånn dag. En sånn dag hvor jeg egentlig ikke burde poste noe nytt innlegg, for jeg er liksom litt for syk til å komme med en god historie. Jeg vet mange bloggere bruker bloggen som en slags dagbok, men jeg er ikke helt der. Livet mitt inneholder litt for lite glitter til å brettes ut i dagbokform.

Men i dag har det jo også vært en sånn dag hvor jeg egentlig burde holdt senga og aller minst hatt mammaperm, og siden jeg både karret meg ut av senga og hadde mammaperm, så kan jeg jo like gjerne oppdatere bloggen også før jeg stuper i seng.

Peter og jeg blir faktisk ikke enige, for han mener det er best å ikke blogge når man er syk. At det bare blir syting og klaging uansett på sånne dager - men samtidig ser jeg jo at veldig mange stikker innom "Konatil" i løpet av en dag, og det gjør meg så glad! Så da tenker jeg at det er bedre å skrive noen få ord  - enn å ikke gi lyd fra seg i det hele tatt :-)

I dag har vi hatt en håndverker på besøk, nærmere bestemt en rørlegger som var på plass 07.15 i dag tidlig. Det var litt for tidlig for lillesnupp og meg. La oss bare si det sånn at vi fortsatt er litt tidsforvirret etter å ha stilt klokka.. Heldigvis var gutta oppe og hoppet, så rørleggeren var i full sving da lillesnuppa og jeg kom subbende ned trappen til frokost.

Jeg regner med sånne morgenfugler av noen rørleggere er vant til å se trøtte fjes når de er på hjemmebesøk så tidlig om morgenen - men jeg tror neppe de er vant til at trøtte fjes ikke blir det spor mer våkne i løpet av dagen. For siden vi skulle bytte ut en hel do, og siden arbeidet visstnok ikke gikk helt knirkefritt, så ble den stakkars rørleggeren hos oss i veldig mange timer.

Og jeg så ut som et vrak da han kom, og jeg så ut som et vrak da han dro - seks timer senere. Jeg fikk en sånn intens trang til å forklare meg også, det var like før jeg åpnet munnen og lot ordene rase ut: - "Ja, eh, nei - jeg pleier ikke å gå i denne grå joggebuksa hele dagen altså, det er bare det at jeg er syk nå - og jeg har rett og slett ikke orket å ta meg en dusj enda, selv om det er ettermiddag - jeg er bare så innmari gåen. Jeg har mer enn nok med å ta meg av lillesnuppa her, og håret mitt pleier ikke stå sånn til alle kanter heller altså, det er bare i dag - du kom liksom på en litt dårlig dag, da kan du si.."

Ikke at han sannsynligvis brydde seg, men jeg fikk bare en sånn trang til å forklare meg. Det verste er jo at han kommer tilbake i morgen tidlig - og da kommer jeg jo ikke til å se det spor bedre ut, haha :-)

Jeg skal jeg vedde på at jeg fortsatt har på meg den grå joggebuksa mi, også.

 


Takk til Snapchat som gjør sykedagene litt lystigere :-D

 

/ Dusje - så marsj i seng. Nattis :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Kveldsbad og snørrfiller

En lang og fin påske er over, og ikke bare klarte vi å kjøpe inn nok mat og doruller til en halv uke med gjester - vi sitter også igjen med ting til overs! De to engangsgrillene og tilbehøret vi skulle fyre av på solfylte dager, ligger enda og venter på påskesola.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når påskesola lar vente på seg.. :-)

 

Men pytt sann. Snart er det vår, og helt ærlig har jeg hatt andre ting å tenke på denne påsken. Som for eksempel å ha nok tørkepapir innen rekkevidde til enhver tid. Fireåringen sparket nemlig i gang ferien med feber, etterfulgt av hosting og mengder med snørr. Da han begynte å bli bedre, brøt selvfølgelig samme virus ut hos lillesøster.

Siden jeg har immunforsvar som en liten maur, har jeg vært veldig påpasselig med håndhygienen den siste uka.. Antibac og såpe og vann og nye håndklær til den store gullmedaljen. Gubben mener jeg er hysterisk, for han tar dette med smitterisiko med knusende ro.

- "Oi, litt rester etter barnas middag? I'll take that!"

Det hele toppet seg fredag kveld, da Peter og broren skulle ta seg en joggetur utpå kvelden. Mens jeg satt hjemme med antibacen min, la gutta inn et aldri så lite kveldsbad på veien. Lufttemperaturen var et par plussgrader, og jeg advarte om at badevannet sannsynligvis var "du-kommer-så-garantert-til-å-bli-syk"-kaldt..

 


Brothers in baths

 

Tre dager har gått siden fredagsbadet, og gjett hvem som har måttet innta horisontalen på sofaen:

 

 

Er det mulig? La oss bare si det sånn at diskusjonen nå går for fullt. Den ene mener han har immunforsvar som en hest - mens den andre mener det er lett å se hvem som har tørket flest barneneser og stått i flest hostekuler denne påsken!

 

/ Urettferdig. Drittfyr.

* Følg Snurtefjes på Facebook *

Påskeplanleggeren

Da jeg var liten, betydde påske bare én ting: Kos. Feriekos. Familiekos. Hyttekos. Påskeegg-kos. Det fantes ingen bekymringer i verden - og aller minst i forkant av en påskeferie. Jeg hørte aldri muttern klage heller - selv om det var hun som stod for planleggingen. I alle år har jeg egentlig tenkt at alt gikk helt av seg selv. Påskeegget hadde påskeharen fylt, hyttenissen hadde fikset rent sengetøy på hyttesengene - og noen hadde på mirakuløst vis fylt kjøleskapet til randen:

 


Jeg burde jo skjønt at det lå en liten mengde planlegging bak..

 

Men nå.. Nå er det plutselig jeg som er muttern, og først nå innser jeg hvordan min mor må ha hatt det i alle år! For selv om vi bare skulle ha hjemmepåske i år, så krevde det jo faktisk en hel del planlegging! Hvorfor i alle dager er det ingen som snakker om all logistikken som må på plass i forkant av hellige påskedager..? For det krever jo faktisk både dyp konsentrasjon og et våkent kvinnehode.. ;-)

I år ble det altså ingen påskeferie til fjells, ingen lange utflukter med ski på beina og akebrett i rumpa. Men vi skulle ha gjester her hjemme isteden. Opptil flere, og de skulle atpåtil overlappe - og sånt blir det hodekaos av.

Hva spiser vi til frokost? Hva lager vi til lunsj? Liker alle smoothie? Hvor mye ekstra må vi planlegge til middag? Er det stusselig å ikke ha dessert? Hva skal vi putte i påskeeggene til ungene - og kanskje trenger vi voksne noe til kaffen? Hvor plasserte vi påskepynten da vi ryddet i fjor? Hva med bikkja, er det nok hundefór igjen i boden? Nok kaffe - herreminhatt, vi må huske å kjøpe nok kaffe! Og hva med de dagene vi skal på påskevisitt, hva tar vi med til verten da?

Oh no! Det har vi jo helt glemt å tenke på, finnes det noen som holder åpent i påsken..?

 


Takk og lov for at du aldri tar fri, kjære Plantasjen <3

 

Og på dager som dette tenker jeg at jeg veldig gjerne skulle hatt mamma i kulissene her hjemme. En litt mer voksnere voksen som jobber i det skjulte og får ting til å gå sømløst, for det er ikke vi så flinke på enda. Før hadde jeg mamma, nå har jeg Peter. Og Peter, vel... han er ikke helt mamma.

Da jeg prøvde å presentere de mange bekymringene rundt påske og logistikk for ham, fikk jeg først en falsk bekreftelse på at ting var i skjønneste orden og at han hadde kontroll på alt:

- "Ææææh, slapp av - det ordner seg..", sa han i kjent stil.

Det var inntil onsdag kveld - siste hverdag før påsken satte i gang. Da kom han nemlig på at han hadde glemt å kjøpe påskelam før helgens innrykk fra fjern og nær, og spant av sted til butikken like før stengetid. Etter å ha trålet butikk nummer to, ringte han meg rimelig heseblesende:

- "Christina! Det er jo selvfølgelig utsolgt for det derre forbanna påskelammet.. Hva pokker'n gjør jeg nå a?!"

Ikke overraskende var det umulig å oppdrive påskelam i siste time. Men selv om jeg veldig gjerne skulle hatt mamma som fungerende prosjektleder i huset, så skal gubben ha for én ting: Det ordnet seg jo faktisk. Ikke bare det, men det ble faktisk en kjempefin påske!

Dessuten var gubben fornøyd han, for påskelam eller ei, han mente han tross alt hadde husket å handle inn det aller viktigste..

 

 

/ Fortsatt glad påsk, allihopa! :-)

* Følg Påskeplanleggeren på Facebook *

Ukas krangel - Telefonen

I ukesvis har jeg gledet meg til påske, med fridager og fred og ro og familiekos. Derfor føles det ekstra kjipt at stemningen er litt mollstemt hjemme hos oss akkurat nå. Peter er nemlig grinete fordi vi har en pensjonist i hus. Og jeg kan visst takke meg selv, for pensjonisten - det er meg..

 


"Men Peter da.. Hvorfor vil du aldri kline med meg lenger?"

 

Det har vært ganske stille fra meg på Instagram og Snap i det siste, og det skyldes enkelt og greit at telefonen min er i ferd med å ta skikkelig kvelden. Det startet så smått for noen uker siden, da begynte den plutselig å leve sitt eget liv. Først var den bare litt treg på avtrekkeren, så begynte den automatisk å ringe opp folk jeg nettopp hadde sendt sms til. La oss bare si det sånn at det ble et par flaue episoder..

Men det største problemet nå, er at halve skjermen er dekket av svarte streker - samt at den bruker en halv evighet på å åpne et program. Særlig får dette gubben til å klikke, for han eier ikke tålmodighet. Hver gang jeg sier at jeg skal ta en Snap, så tar det ett minutt før Snapchat åpner seg. Så tar det et halvt minutt å laste inn innkomne snapper, og da henger skjermen seg. Hvis jeg endelig får knipset et bilde, tar det et nytt minutt før jeg får skrevet på tekst.

 


(Fra min story på Snap)

 

Innen jeg er ferdig på Snapchat, har Peter klikket i vinkel fem ganger, og sagt tjue ganger at jeg må kjøpe meg ny telefon.

Men det er lettere sagt enn gjort, for jeg trenger tid. Jeg må vurdere hva slags modell jeg vil ha, den nyeste er jo altfor dyr, men samtidig kan jeg ikke kjøpe en tre år gammel modell med dårlig bildekvalitet når jeg stadig knipser bilder til bloggen. Og hvor kjøper man telefoner nå til dags; bestiller man på nett eller drar man i butikk? Ahh.. Alle valgene gjør meg gal!

Dette får det om mulig til å klikke enda mer for gubben - og i forrige uke sa det stopp. Han dro meg ut døra, plasserte meg i passasjersetet, kjørte meg til byen, beordret meg inn i en butikk og ba meg om "ikke å komme ut igjen uten en ny telefon i hånda".

Som jeg har nevnt før, mistet jeg av en eller annen grunn all besluttsomhet da jeg ble mor for andre gang. Jeg hater å ta valg, derfor kommer det vel ikke som noe sjokk at jeg brukte fryktelig lang tid i butikken. Så forvirret var jeg faktisk, at jeg endte opp med å kjøpe prikk lik telefon som gubben. Haha, jeg visste jo ikke hva jeg skulle gjøre!

Utrolig nok er det ikke dette styret som har laget den dårlige påskestemningen her i heimen. Det som får Peter til å gå i fistel, og som gjør at han mener jeg oppfører meg som en pensjonist, er at én uke har gått siden mobilkjøpet - og den nye telefonen ligger fortsatt uåpnet i boksen sin.

Det er liksom bare det at.. Tenk om jeg kommer til å savne den gamle telefonen? Tenk om den ikke er så treg likevel..? Tenk om jeg mister alle appene mine? Og hva med alle bildene? Er det ikke fryktelig mye styr å få overført dem til et minnekort..? Æsj.. Tenk om jeg ikke skjønner noenting? Nei, jeg orker ikke ta dette i dag. Tror jeg venter til i morgen.

Og sånn gikk liksom dagene.. Og for hver dag som har gått, med treg og gammel telefon - har gubben blitt mer og mer grinete. I dag sendte han meg faktisk et blikk jeg aldri har sett før. Jeg hadde nettopp bannet litt for meg selv fordi telefonen hadde skrudd seg av midt i en melding, og da jeg kikket opp møtte jeg et blikk som var blandet av vantro og avsky.

Og da gikk det opp for meg at i kveld, i kveld må jeg bare ta i bruk den nye telefonen min. Først da kan påsken begynne. Hverfall for gubben ;-)

 

 

/ Følg meg på Snap for å se hva som skjer - umulius82 :-)

* Følg Pensjonisten på Facebook *

Karamell Heaven

Jeg har ingen intensjoner om å bytte ut innholdet i årets påskeegg altså, men i dag gikk jeg på en aldri så liten snaskesmell..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg vet ikke om det egentlig er litt juks å teste ut sukkerfrie oppskrifter nå som Peter og jeg har godtestopp.. Men i dag klarte jeg rett og slett ikke la være. Det er ene og alene takket være Desiree, den herlige jenta bak bloggen Fitfocuse. Jeg følger henne på Snapchat (Fitfocuse), og hun er altså helt rå på å snappe mens hun kokkelerer på kjøkkenet! Jeg fatter ikke hvordan hun får det til, for når jeg lager mat stopper alt opp bare jeg skal sjekke noe i oppskriften.

Men i dag kastet fireåringen og jeg oss over lavkarbo-oppskriften hennes, med det fristende navnet "Turkake med karamell og salte peanøtter". Vi hadde det så moro! Jeg elsker å få hjelp av ham, og det er så artig å se alt han fikser selv. Med to barn i hus blir det ekte kvalitetstid når man får en av dem for seg selv :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hakkede mandler og en dæsj mandelmel..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Litt søtning må også til!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
No words necessary ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Også litt 70% på toppen..

 

Da den herlige lukten av karamell nådde resten av huset, var Peter raskt på plass på kjøkkenet og knipset bilder til Snapstoryen sin. Bare få minutter etter tikket det inn en melding fra min lillesøster som tydeligvis hadde sjekket Snap i lunsjen:

 


"Å herregud! Lager dere karamell til storfint besøk??"

 

Jeg kan ikke si annet enn at jeg håper det er igjen noen biter når lillesøster og svoger dukker opp i morgen. Og hadde jeg visst hvor lett det er å koke sin egen karamell-fudge, så hadde jeg gjort det for lenge siden! Det midtpartiet er seriøst det beste jeg har smakt, og det er mulig jeg må gå for kun fudge neste gang, haha :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oppskriften finner du altså her!

 

Beklager at det er litt stille fra meg på Snap om dagen, det har en grunn - og er forhåpentligvis bare midlertidig. Men mer om den historien i morgen :-)

 

/ Yummi in my tummy!

* Følg Fudgekona på Facebook *

Who run the world?

Tenk at en dag som i utgangspunktet startet midt på treet, kunne ende opp med å bli så fantastisk!

 

Superstar crowded by paparazzi

 

For i dag morges ble jeg vekket uhorvelig tidlig, etter en natt med ganske urolig søvn. Jeg må nok bare innse først som sist at jeg aldri noensinne kommer til å sette pris på å stå opp før klokken seks om morgenen.. Det til tross for at jeg begynner å få en viss trening, men det blir jo for pokker'n aldri noe lettere!

På kjøkkenet gjespet Peter og jeg om kapp mens vi prøvde å få på plass frokosttallerkner og kaffekopper, samtidig som vi prøvde å gi de altfor opplagte barna våre oppmerksomhet. Det var ikke før vi satt i sofaen en stund etterpå, at dagen plutselig tok en uventet vending. Uventet, men nydelig.

- "Men for helvete, da..", mumlet gubben.

Han banner veldig sjeldent foran barna, så jeg skjønte at det måtte være noe alvorlig. Jeg snudde meg mot ham, og oppdaget at han satt og scrollet på telefonen.

- "Hva skjer?", spurte jeg bekymret.

Han ristet på hodet, før han svarte surt:

- "Nei, glem det. Det var ingen verdens ting."

Jeg kikket nysgjerrig på ham, men det så ikke ut til at han ville si mer. Så isteden for å mase, fant jeg heller fram min egen telefon - kanskje en rask titt på dagens nettaviser ville gi meg et svar på gubbens gretne reaksjon. Jeg oppdaget at jeg hadde fått en melding fra pappa, så jeg bestemte meg for å lese den først.

Og da falt alle gretne brikker på plass. For pappa hadde sendt meg et skjermbilde av dagens bloggliste - og slik så den ut:

 


På plass nr 12: Pappahjerte.. På plass nr 11: Kona til Pappahjerte ;-)

 

Jeg kikket bort på Peter, men han så fortsatt like sur ut. Så jeg hentet mac'en, dette måtte jeg dobbeltsjekke på en større skjerm! Og well, well, well.. La oss bare si det sånn at jeg i dag, på merkverdig vis - endelig er hakket større enn gubben! Og det er så innihampen deilig, for som mange av dere kanskje så på Bloggerne i forrige uke, så er han litt for komfortabel med at han bestandig ligger langt foran meg på blogglista..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Lenge har jeg drømt om den dagen jeg kan banke ham litt ned i støvlene.. Så i dag snudde dagen fra "trøtt" til "opplagt" på bare noen få sekunder - og jeg har disket opp med skikkelig snaskemiddag, og pyntet opp litt til påske:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ The king is dead - long live the queen! Hvertfall fram til i morgen, da ;-)

* Følg Plass nr 11 på Facebook *

Test oppskriften på snaskemiddagen - jeg lover deg at du ikke vil angre:
- Mutterns fugl i fløte

Ikke tenk på meg!

Jeg vet ikke om jeg helst skal le eller gråte, jeg har faktisk gjort begge deler. Det nærmer seg nemlig påske, og det hadde jeg helt glemt da gubben satte i gang Prosjekt Trening for noen uker siden. Påske kombinert med trening er det selvsagt ikke noe feil med, men i et ubetenksomt øyeblikk svarte jeg "Ja, selvfølgelig!", da han spurte om jeg ville bli med på Prosjekt Godtestopp.

 

 

Godtestopp er superbra.. Og vi prøver å være ganske strikte på inntaket til vanlig - bare ikke på denne ene tida av året, når påskeeggene skal fylles! For jeg elsker påskeegg! Jeg blir som en liten unge på julaften! I løpet av et halvt sekund kan jeg drømme meg tilbake til barndommen, da lillsøster og jeg spant rundt i huset og lette etter eggene som mamma hadde gjemt. Eggene som var fylt med smågodt.. Sjokolade.. Marsipan.. Baaaah!

Men på grunn av dette godtestopp-opplegget har Peter og jeg sannsynligvis vært de eneste som har lukket øynene, holdt oss for nesa og småløpt rett forbi smågodt-bonanzaen som har pågått i butikkene en stund nå. Det har riktignok vært helt sinnssykt å se hvordan folk har slåss om plassen foran eskene med godteri, men samtidig også litt rart å ikke skulle kjøpe bare bittebittelitt selv..

Og nå er det sikkert lett å tenke: "Stakkars Christina. Hun går en kjip påske i møte. Uten påskegodteri - uten deilige kalorier."

Men ikke tenk på meg!

Det viste seg nemlig at det finnes en priskrig som appellerer til sånne streitinger som meg også! Sånne som meg, som også har lyst til å gå bananas i selvplukk-hyllene og hamstre vilt, bare fordi det er påske - og bare fordi det er billig.

 

 

Så nå har jeg også fråtset i godsaker! Jeg har også handlet over evne, mye mer enn jeg sikkert har godt av - men herreminhatt, det var jo så billig!

 

 

Så tusen takk til nærbutikken min, som har reddet en stakkars streitings påskeferie. Og en spesiell takk for at dere ventet til dagen etter med å sette opp et skilt der det stod "Maks 3 poser per kunde", haha ;-)

 

 

/ Hmm.. Er gulrotkake godteri?

* Følg Knaskekona på Facebook *

Relationship Goals

Verken Peter eller jeg har noensinne fått så mange kommentarer og tilbakemeldinger som i løpet av denne uken. Det har haglet inn nye ting hver eneste dag, og det er tydelig at veldig mange har fått med seg familien Klonk på Bloggerne. Nå som dere vet hvor glad jeg blir av likes og kommentarer (haha!) - så kommer det vel ikke som noen overraskelse at jeg denne uken har følt meg helt overveldet!

 


"Jeg har fått en kommentar!"

 

Sånn helt personlig må jeg innrømme at når vi har sittet foran skjermen og sett episodene, så har vi hele uka vært mest opptatt av hvordan vi har blitt fremstilt som enkeltpersoner. Et trøtt morratryne der, hull i sokken her. Rot i stua der, en slitt kosebukse her. Ting vi la merke til, men som kanskje ikke betydde så mye for andre enn oss.

Og det var vel også ganske tydelig i kommentarfeltet - for der har spesielt én ting gått igjen. En ting som kom veldig uventet på både Peter og meg, nemlig alle kommentarene om forholdet vårt - og at mange mener vi er Relationship goals! Slå den, da ;-)

 


Du och jag <3

 

- "Hæ?", humret Peter da jeg nevnte det den første gangen, "Er vi relationship goals?!"

Også lo vi litt til, før han fortsatte: - "Hmm.. Ja, jo - vi har det vel kanskje ikke så verst?"

Det var et ærlig svar, for for oss så er det liksom bare hverdagen vår som vises på TV. Vi er jo bare Peter og Christina, sånn vi alltid har vært. Så at vi skal være et forbilde når det kommer til forhold..? Det er helt seriøst en tanke vi aldri har tenkt før.

Men desto koseligere er det jo å bli minnet på, for vi føler jo selv at vi har det veldig bra sammen. Men at det liksom skulle sprette ut av skjermen på den måten det tydeligvis har gjort, det kom litt uventet. Oppi hverdagen og alt kaoset med to unger og hund og hus og garasje og redskapsbod, så er det lett å glemme de tingene som liksom fungerer greit. Det er lettere å bekymre seg for om barna får i seg nok mat eller om hunden er bra i magen igjen.

Men takket være alle disse fine kommentarene om relationship goals, så har vi nå fått en liten påminner om at vi må huske å sette pris på forholdet vårt også! Ikke bare være fornøyde med at vi har det bra. Vi må fortsette å være glade for at vi ler så vi nesten kreperer hver eneste dag, at vi liker den samme musikken, at vi trives i hverandres selskap, at vi stoler på hverandre, at vi setter pris på de små tingene, at vi kan tisse med døra åpen.

Okei da, det siste der er kanskje ikke så viktig, men det er praktisk da ;-)

 

/ God helg - og takk for alle påminnelsene :-)

* Følg Samlivskona på Facebook *

Bloggerne, bowling and chill

Straks er det klart for ukas siste episode av Bloggerne, og dermed er også vår første uke ved veis ende! Det har vært noen merkelige og kontrastfylte dager, for mens mobilene og bloggene våre har fylt seg opp med masser av tilbakemeldinger - så har virkeligheten vår stort sett handlet om småsyke barn.

Som alltid har jeg et mål om å poste blogginnlegg hver dag, men det gikk ikke denne uka heller. Og nettopp derfor lo jeg ekstra godt da disse bildene rullet over skjermen i gårsdagens episode:

 


"Det der er beskrivende for hva som kan komme i veien for bloggen" (Svar: Småbarnslivet)

 

Men det var så rart og fint å se igjen tankene og forventningene vi hadde før bloggsirkuset rullet i gang i fjor høst. Vi var så usikre på om vi kom til å klare to blogger, og vi gikk så ufattelig mange runder på om det i det hele tatt var mulig. Men jeg er superglad for at vi bestemte oss for å gi alt - og jeg hadde helt glemt hvor glad jeg ble for de første likes'ene! Haha, det tok jo helt av etter at jeg hadde postet det første innlegget :-)

Peter og jeg får veldig ofte spørsmål om vi konkurrerer i det daglige, siden vi driver hver vår blogg. Sannheten er at Peter har et vanvittig konkurranseinstinkt, og det føles godt å ha vist dere seere hvordan Peter hver dag nyter å sjekke blogglisten og finner "Pappahjerte" mange plasser over "Konatil":

 


"Mjep mjep mjep mjep.."

 

Flaks for ham at han har funnet seg ei jente som ikke er så opptatt av konkurranser, men som heller evner å bli glad på andres vegne! Tør ikke tenke på den dårlige stemningen det blir den dagen Konatil gruser Pappahjerte ned i bloggstøvlene.. For det er jo målet. Neida ;-)

Joda.

 


"Har du dobbelt så mange lesere som meg?"

 


"Du er så flink, kjære!"

 

Også må jeg bare innrømme at jeg har ventet med gru på det klippet der vi ligger i sofaen med de forferdelige dobbelthakene.. (Jeg skrev til og med et innlegg om det for noen uker siden, les "De lovet å være snille med oss"). Og i går kom det altså. Vi lå faktisk og snakket om at vi endelig skulle på date:

Christina: - "Åsså kom du med forslaget om å dra å bowle.."
Peter: - "Jeg har vært på bowling-date faktisk.."
Christina: - "Ohh! Har du det?"
Peter: - "Mhm.."
Christina: - "Ble det no..?"
Peter: - "Bowling and chill"

 


Se det drømmende blikket hans! #minner :-D

 

I kveldens episode skal vi altså på date! Og dessverre for Peter ble det jo ikke bowling and chill som han tydeligvis drev med i gamle dager - men par-spa.. Gjett hvem av oss som syns det var mest ålreit..?

 


Du vet engangstrusa er lekker når du ler så fælt at du plutselig blir en asiat

 

Jeg garanterer Snapping fra sofakroken under kveldens episode som vanlig! (@umulius82) Selv om jeg heller anbefaler å følge @Pappahjerte - for han snapper så mye når han ser seg selv på TV'n, at det ender med at jeg blir så satt ut at jeg glemmer å snappe selv. Men skal prøve å ta meg sammen i kveld :-)

 

/ Husk TV2 Livsstil kl 21.30 - så kan du ta helg. Nesten da ;-)

* Følg Bitchy-kona på Facebook *

Hyttetur og tøffelhelt

Først må jeg bare få takke for den enorme responsen etter gårsdagens episode av Bloggerne! Snapchat kokte i går kveld, og det var så mange meldinger da jeg våknet i morges at jeg enda ikke har rukket å sjekke alle. Men tusen takk til alle som syns det var moro å bli litt bedre kjent med oss :-)

Det var selvfølgelig helt forferdelig å se seg selv på TV, i alle fall for meg som foretrekker å holde meg i skyggen av Peter. Han elsker jo oppmerksomhet, og jeg tror han syns det var skikkelig stas å se seg selv på skjermen, selv om han ikke har innrømmet det enda :-)

Det verste med gårsdagens episode, var at vi hadde første opptaksdag da vi skulle pakke før en hyttetur. Vet ikke om det kom ordentlig fram på skjermen (haha), men Peter og jeg er virkelig i usynk når det kommer til pakking. Jeg planlegger, skriver lister og har full kontroll, mens han foretrekker å pakke fem minutter før avreise. Og det irriterer meg selvfølgelig noe grusomt. Vet ikke om man kan se det på meg?

 

 

Det kom desidert flest reaksjoner på Peters hvite sokker i de stygge tøflene, og da lo jeg faktisk høyt i sofaen selv også :-)

 

 

Det var koselig å se igjen krabbefiskingen, og ikke minst innse hvor store barna våre har blitt på litt over et halvt år! Også ble jeg helt varm i hjertet av å se disse to <3

 

 

Nå er det straks klart for kveldens episode - gubben har rigget seg til i sofakroken, og jeg er spent på om vi får se noe rundt oppstarten av Konatil! Det tror jeg blir fint - og skikkelig flaut. Det tok nemlig litt av når jeg fikk mine første likes :-)

 

/ TV2 Livsstil 21.30!

Les også:
- Hemmelig kodespråk
- Krampelatter og flauepute

* Følg Flauekona på Facebook *

Sorry

Denne helgen var det spesielt viktig for far i huset å få nok søvn. Han skulle nemlig på God Morgen Norge i dag tidlig, og ønsket verken å forsove seg - eller å vise seg på skjermen med ekstra store poser under øynene.

Han viste seg på skjermen med ekstra store poser under øynene. Og det var min skyld.

 

 

For lørdag kveld var lillesnupp veldig urolig, og jeg tenkte at det sikkert var en eller annen jeksel på vei. Hun skulle helst sove oppå meg, og da pleier det å være et eller annet på ferde.. Jeg bestemte meg derfor for å ha henne i dobbeltsengen, og sa at Peter kunne legge seg på eget rom, sånn at han kunne få en natt i ro og fred. Det var tross alt det minste jeg kunne tilby i innspurten før direktesendt TV.

Men så, klokka fire natt til søndag, våknet jeg med et brak. Uten å gå for detaljert til verks, så kan jeg si såpass at jeg på null komma svisj hadde oppkast over hele meg. Det finnes ikke så mange verre måter å bli vekket på, men skal si det må være en av de mest effektive!

Jeg fikk plukket opp den stakkars lille sjuklingen, og bar henne ut av rommet. På veien overrasket hun meg med en ny runde, og da jeg endelig nådde fram til badet, var det som om hele hjernen min bare stoppet opp. Jeg visste at jeg ikke skulle vekke min kjære mann, men hjernen min klarte rett og slett ikke å finne ut hvordan jeg skulle løse dette opplegget uten hjelp.

- "Hallo.. Dette fikser du", mumlet jeg til meg selv, "Christina, skjerp deg!".

Så ropte jeg på Peter.

Takk og lov kom han brasende inn etter tre sekunder, men oppi alt kaoset våknet selvfølgelig fireåringen også. Og han fikk hvertfall ikke sove igjen, for han gledet seg så fælt til han skulle på guttetur med papsen. Og sånn hadde det seg altså at Peter fikk 3,5 timer med søvn den natta. Ikke at det ville vært unaturlig at han hjalp til altså, men akkurat denne ene natten trengte han søvnen sin.

Men men, det skulle han kanskje tenkt på før han ble far ;-)

 

/ Sorry til damen i sminken som måtte jobbe overtid på det trøtte trynet :-)

For mer moro om min kjære mann, les også:
- Ta et hint da, mann!
- Når bjella ikke ringer

* Følg Konatil på Facebook *

Når barna ut av redet flyr

- "Guriland! På tirsdag ble pappa og jeg sittende oppe og se på en krim til klokka var halv to på natta!"

Jeg hadde muttern på tråden, og måtte le av den oppriktige forskrekkelsen hennes.

- "Ja, og det verste av alt", fortsatte hun, "var jo at jeg skulle på jobb dagen etterpå!"

Jeg ble enda mer lattermild, før jeg spurte:

- "Hvordan gikk det da, forsov du deg?"

- "Nei det gikk faktisk helt fint. Vi har ikke barn som bor hjemme lenger vi, vet du - så vi kan sove hele natta!"

Jeg rakk akkurat å kjenne et stikk av misunnelse. Å se film til langt på natt.. Hele netter med søvn.. Men så tok panikken tak. Hvordan blir det egentlig den dagen barna flytter ut? Tanken på dette akkurat nå, midt oppe i den mest hektiske småbarnstida, er så fjern. Det er nesten umulig å forestille seg hvordan det kommer til å bli, men samtidig føles det helt umulig å skulle leve et liv uten barn i hus.

Vil det ikke bare bli tomt? Vil ikke huset føles for stort, stillheten uutholdelig og savnet etter dem enerverende?

- "Huff", sa jeg inn i telefonen, "hvordan var det egentlig for deg og pappa da lillesøster og jeg flyttet ut? Ble det ikke veldig stusselig? Og ikke minst fryktelig trist..?

Jeg kjente klumpen i halsen, og ble mildt sagt sjokkert da jeg hørte den rungende latteren til mamma før hun sa:

- "Trist da dere flyttet ut?! Haha! Det var helt nyyydelig!"

Vi gapskrattet begge to. Og akkurat da gikk det opp for meg at det må være et av mine mål i livet. At den dagen barna våre flytter ut og for alvor skal stå på egne ben, da skal Peters og mitt liv bevege seg over i en ny fase. Jeg har alltid tenkt at man må gjennom en slags sorgprosess den dagen barna går videre, men da skal vi jo fortsette å være der for dem, bare på en annen måte.

Før vi la på, spurte jeg mamma hvorfor hun trodde utflyttingen hadde gått så greit for henne. Og svaret jeg fikk, er noe av det fineste og tristeste jeg har hørt på en gang, noensinne. Det ga all mening:

- "Jo, det skal jeg si deg.. Helt siden du og søsteren din ble født, har jeg visst at disse to barna mine, de har jeg bare til låns."

 


Stolt mamma, med to stykker til låns <3

 

/ Og forresten muttern: det var helt nyyyydelig å flytte ut også ;-)

 

For mer moro med barn i hus, les også:
- Bittelite forklaringsproblem
- Faen, dere

* Følg Hønemor på Facebook *

Usminket, ekte og flaut

For første gang på åtte måneder sliter jeg faktisk med skrivesperre.. Det skyldes helt sikkert at vi suser rundt i en liten Bloggerne-boble om dagen, og selv om vi ikke har vært med den første uka, så er det et par tanker som nå begynner å falle på plass.

For det er noe som har skurret litt hos meg det siste halve året, noe som liksom ikke har stemt helt. En slags følelse av at noe har gått meg hus forbi, noe jeg burde tenkt på, noe jeg burde lagt litt mer innsats i.. Og nå vet jeg hva det er.

Jeg trodde aldri dette skulle bli noe av.

Filmingen vi har vært med på det siste halve året, alle opptakene som har blitt gjort, alle samtalene foran kamera.. Det blandet seg liksom bare sammen med en travel hverdag, og ble så uvirkelig at jeg aldri klarte å ta det inn over meg. Skal det på TV til neste år? Jo, men det er jo lenge til. Ikke sikkert det blir noe av.

Vi er jo bare en kjedelig småbarnsfamilie? Dette kan umulig bli noe av. Bare vent til de stakkars klipperne sitter der med alt råmaterialet.. De vil se at dette ikke blir noe av.

Men nå er vi altså bare dager unna. Og mye tyder på at jeg må innse at det braker løs på mandag.. Og det blir ærlig. Usminket. Hverdagslig. Uhøytidelig. Nedpå. Ekte. Flaut.

 


Vi skal på spa! Par-spa!

 

Men det er en ting jeg gleder meg skikkelig til også. For det skal bli veldig artig å se igjen hva som skjedde da jeg skulle poste mitt aller første innlegg på denne bloggen. For det husker jeg nesten ingenting av, bare at jeg hadde ekstreme eksamensnerver i forkant..

 

 

Haha! Som jeg sa: Det blir hverdag - usminket, ekte og nedpå. Det blir noe av, og den gigantiske flaueputa jeg fikk av Peter til jul, ligger klar :-)

 

/ God fredag!

* Følg Fornektelseskona på Facebook *

Øyelegens dom

Helt siden jeg ble født, har det vært noe feil med det ene øyet mitt. Det er riktignok en ganske ubetydelig feil, for øyet fungerer jo som det skal - men det henger ikke helt med når jeg kikker til siden. Jeg har hatt mye moro med denne lille skavanken opp gjennom årene, og det har jo vært et helt fantastisk partytriks ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Skavank - eller partytriks?

 

Men da jeg passerte tjue, hadde jeg en liten periode hvor jeg var plaget med migrene. Fastlegen min på den tida mente det var greit å sjekke ut "øye-skavanken", for det kunne jo hende at hodet mitt fikk lide fordi øyet måtte anstrenge seg litt ekstra. Så for sikkerhetsskyld henviste hun meg til en spesialist.

Tilfeldigvis var jeg skikkelig forkjøla den dagen jeg hadde fått time hos øyelegen. Jeg husker jeg vurderte å avlyse timen, for nesa var pottetett, øynene rant, og jeg hørte omtrent ingenting på det ene øret. Men siden jeg hadde ventet ganske lenge før jeg fikk time, fant jeg ut at jeg ble nødt til å møte opp til avtalt tid.

Det viste seg at øyelegen hadde en student på besøk akkurat denne dagen, som skulle overvære undersøkelsen. Og etter at jeg hadde gjennomgått grundige tester, og blitt bedt om å kikke mot høyre, og mot venstre, og mot høyre, og mot venstre - og opp og ned og fram og tilbake, kikket øyelegen på studenten før han utbrøt:

- "Ja, dette ser vi jo ikke så altfor ofte. Men likefullt er det jo et klassisk tilfelle av syndromet, ikke sant?"

Studenten nikket ivrig, han hadde tydeligvis lest sitt pensum:

- "Ja, helt klart! Spennende, det er faktisk første gangen jeg er med på å stille en slik diagnose."

Jeg satt der som et spørsmålstegn. Hadde jeg et syndrom? En diagnose? Hva snakket de om?

 

Optometry concept - pretty young woman having her eyes examined by eye doctor

 

Øyelegen satte seg ned på stolen sin, før han klikket seg inn på journalen min og skrev noen få ord på tastaturet. Så snudde han seg mot meg, før han sa:

- "Ja, det er litt merkverdig at du ikke har fått vite dette før nå, men du har Downs syndrom."

Jeg holdt på å falle av stolen. Mitt ene hørende øre begynte å suse, og jeg må ha sett ut som verdens største spørsmålstegn. Hva var det han nettopp hadde sagt? Hadde jeg Downs..?

- "Ja, som jeg nettopp sa", fortsatte legen, "så er det ganske sjeldent jeg får inn tilfeller med dette syndromet på mitt kontor. Som oftest er pasienten blitt informert om dette allerede i ung alder, ettersom det er forholdsvis enkle tester som bekrefter tilstanden. Ja.. Jeg har faktisk aldri hørt om noen som har passert tjue år før de har fått høre det."

Det gikk helt rundt i hodet mitt. Jeg fikk ikke fram et ord. Men plutselig begynte brikkene å falle på plass. Var det derfor jeg hele livet hadde hatt et ønske om å jobbe som miljøarbeider? Var det derfor jeg helst ville jobbe i et bofellesskap med mennesker med downs syndrom? Var det derfor jeg bestandig hadde følt at de med psykisk utviklingshemming hadde gitt meg så mye glede?

Hvorfor hadde ingen fortalt meg dette? Var venninnene mine egentlig støttekontakter..?! Og ikke minst: var det derfor jeg fortsatt bodde hjemme på jenterommet?!

Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg ut i resepsjonen, om jeg takket øyelegen for hjelpen eller om jeg sa hadet. Men da jeg skulle betale, husker jeg at jeg tenkte at jeg måtte ta meg sammen, så jeg spurte helsesekretæren om det var mulig å få en utskrift av journalen min. Dette måtte jeg få lese svart på hvitt.

Hun sa at jeg selvsagt kunne få en kopi, jeg måtte bare vente et par minutter til øyelegen hadde skrevet ferdig og lagret dokumentet. Jeg satte meg ned på en stol, dro fram mobilen og sendte en hissig tekstmelding til en venninne:

"Herregud! Hvorfor har du ikke sagt at jeg har Downs syndrom?"

Jeg somlet meg ut i bilen med en gang journalen var klar. Jeg sank ned i bilsetet, trakk pusten dypt, undret meg litt over hvor heldig jeg hadde vært som faktisk klarte å ta lappen på første forsøk - før jeg åpnet konvolutten med det ferske dokumentet. Jeg skummet kjapt gjennom alle fremmedordene før jeg fant diagnosen.

Og la oss bare si det sånn at jeg fortsatt blir mobbet for denne historien.

Det stod ikke Downs syndrom. Det stod "Duanes syndrom". To ord som kanskje ser forskjellige ut, men som høres ganske like ut - i hvertfall når de uttales raskt og profesjonelt. Også hjalp det jo sikkert ikke at jeg kun hørte på ett øre, heller.

 

/ Hei, jeg heter Christina - og jeg har Duanes :-)

* Følg Partytriks-kona på Facebook *

Gamlemor og Bloggerne

Å herremin hatt - nå er vi altså i gang! I kveld var det premiere på Bloggerne på TV2 Livsstil, og i dag har Peter og jeg vært på presselunsj i Oslo. Jeg kan jo egentlig ikke tenke meg noe verre, for å bli tatt bilde av er seriøst det verste jeg veit!

Etter Vixen Blog Awards lovet jeg meg selv å øve inn en "pose". Hvorfor var det ingen som minnet meg på dette, da?

 

TV2, Bloggerne. 2016
Altså.. Se det hurpefjeset til venstre..

 

Bortsett fra fotograferingen var det skikkelig god stemning, og for en gjeng det er som skal på skjermen denne sesongen! Jeg følte meg jo som gamlemor sjøl sammen med disse ungdommene, og jeg må si jeg er spent på hva slags rolle Peter og jeg vil få i denne serien. Vi er jo tross alt ganske så gæmlis - men nå kan vi ikke gjøre annet enn å krysse fingrene for at det kommer til å se sånn nogenlunde bra ut, haha :-)

 

TV2, Bloggerne. 2016

 

Det var veldig mye presse som hadde møtt opp, så det meste av tiden gikk med til intervjuer. Heldigvis var det jo Peter de var mest opptatt av, så jeg slapp å svare på spørsmål om politikk og kvinnedag og fred og sånn.

 


Peter med Side2/Nettavisens utsendte (sjekk i speilet, haha!)

 


Pizza og presskanne-kaffe, kan det bli bedre?!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Etter presselønsjen suste vi videre til TV2, der Peter og Kristin Styleconnection skulle intervjues på Nyhetskanalen. For å være helt ærlig tror jeg Peter syns det var mest stas å bli sminket, haha!

 

 


Med aktivitetsmåler'n på armen! Alle skritt må med :-D

 

I kveld er det premierefest for hele gjengen, men gjett hvem som sitter hjemme i hver sin ende av sofaen i joggebuksa, med bena på bordet.. Greit vi skal på TV noen kvelder framover altså, men vi er jo fortsatt to gæmliser ;-)

 

/ Se Bloggerne på TV2 Livsstil, mandag - torsdag 21.30! Neida. Joda. Hjelp!

* Følg Konatil på Facebook *

Del en drøm - vinn en seng!

Sponset innlegg

Jeg elsker å sove. Det er noe magisk over en god natts søvn, og etter at jeg ble tobarnsmor har det å våkne uthvilt blitt selve definisjonen på lykke. Ingenting er som å krype under dyna om kvelden, kjenne kroppen synke ned i den myke madrassen - før hodet forsiktig kobler ut og lar drømmene ta over..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I en god seng sover man godt, og det må jo gi søte drømmer! De fleste drømmene har for lengst forsvunnet når man våkner neste morgen, men noen nekter å slippe taket - og vi glemmer dem aldri. Jeg har faktisk båret på en søt liten drøm helt siden jeg var 6 år gammel.

Dette var i 1988, da alt handlet om dukkevogner. Jeg hadde fått en blå vogn til bursdagen min - den var superfin, men fargevalget var jo selvfølgelig helt skivebom!

Så en natt drømte jeg at jeg våknet, trakk fra gardinene og oppdaget at langs hele garasjeveggen hadde noen plassert de fineste dukkevognene på rad og rekke. Dypvogner og sportsvogner i alle regnbuens farger. Alle var mine, og selv om jeg bare var seks år gammel, husker jeg fortsatt følelsen av sommerfugler i magen.

Det synet som møtte meg da jeg kikket ut vinduet kommer jeg definitivt aldri til å glemme, for nå - 28 år etter, har jeg vært så heldig å få illustrert min fine barndomsdrøm av den dyktige tegneren Johan Thörnqvist! Se på dette, da!

 

 

Kunne du også tenke deg å få en slik tegning av en av dine drømmer - ferdig innrammet og tilsendt? Eller hva med en splitter ny drømmeseng til en verdi av over 20 000 kroner? Bli med på konkurranse, så kan du vinne begge!

I samarbeid med Bohus og deres kampanje "Drøm søtt", har jeg fått gleden av å invitere mine lesere til å delta i en konkurranse. Én heldig vinner trekkes ut hver dag og får sin egen drøm illustrert av den svenske tegneren Johan Thörnqvist. En hovedvinner får dessuten en fantastisk dobbeltseng fra Signature Collection Sleeping, til en verdi av opptil 22 999 kroner!

Bohus er opptatt av de viktige møblene, og er eksperter på sovekomfort. Og siden livet er for kort til å sove i en dårlig seng, passer det jo ekstra bra at Bohus akkurat nå har sengedager, med mange gode tilbud og kampanjer på senger og madrasser som vil gi deg de beste mulige forutsetninger for en god natt.

 

 

Men først: Konkurranse!

Alt du trenger å gjøre for å delta, er følgende:

Del din drøm med verden! Det trenger ikke være noe rart, bare en drøm du husker ekstra godt. Hver eneste dag trekkes en dagsvinner som får drømmen sin illustrert, så her er det store vinnersjanser! Den heldige hovedvinneren får som nevnt også en kliss ny drømmeseng fra Signature Collection Sleeping fra Bohus.

--> Klikk her for å dele din drøm og delta i konkurransen

 

/ God natt, drøm søtt og lykke til!

Den store søvnduellen

Sovekonkurransen mellom gubben og meg er offisielt i gang, og allerede etter én natt kan det se ut som om dette blir mer spennende enn forventet!

 

Én vinner og én taper - men hvem er hvem?

 

Første natt av The Sleep Challenge er altså overstått, min helt egenmekkede plan om å få kurert lakenskrekken til min kjære mann (les mer om det her).
I går kom aktivitetsmålerne i posten - disse "klokkene" som skal registrere hvor mye vi sover om natten.

På forhånd var jeg jo overbevist om at jeg var dømt til å tape fordi mammahjertet mitt våkner av den minste lyd - men nå kan mye tyde på at jeg har glemt å ta hensyn til en ørliten, men superviktig detalj..

Gubben går jo i søvne! Noen ganger sover han, men andre ganger er han jo halvveis våken - og dette slår naturligvis ut på måleren han har rundt håndleddet..

Det var altså to spente morgentryner som kastet seg over nattens måleresultater i morges. For å gjøre det hele rettferdig i startfasen, hadde vi sovet på hvert vårt rom i natt, og ingen av oss hadde derfor den fjerneste anelse om hvordan natten hadde gått for den andre.

Jeg husker at jeg var ordentlig våken to ganger i natt, at jeg småvåknet tre-fire - men at jeg da sovnet igjen veldig kjapt.

I følge aktivitetsmåleren, så natten min slik ut:

 

 

I følge måleren hadde jeg sovet 7 timer og 4 minutter. Jeg hadde vært våken 2 ganger i løpet av natten, og urolig/rastløs 9 ganger. Dette stemmer nok overraskende bra - og selv om jeg ikke hadde trodd jeg fikk hele syv timer med søvn, så innser jeg nok at jeg har behov for minst åtte timer..

Gubbens måling så slik ut:

 

 

Først sov han i 1 time og 18 minutter, før måleren trodde det var morgen da han var oppe på do klokka 01.28. Men fra han gikk og la seg igjen, og fram til kl 06.54, hadde han totalt sovet 6 timer og 8 minutter. Han var våken 2 ganger, og urolig/rastløs 15 ganger - totalt 27 minutter! Dette vil altså si nesten en halvtime med søvngjengeri..

Hvordan vil dette egentlig påvirke konkurransen? Sover stakkaren når han suser rundt i søvne, eller er søvnkvaliteten i de periodene såpass dårlig at den må trekkes fra, sånn som måleren har gjort automatisk? Blir vi nå likestilte, jeg med mitt skjøre mammahjerte og Peter med sine urolige netter?

Ikke vet jeg, men dette blir det morsomt å holde styr på framover!

Natt 1 vant jeg altså så det sang - men måleren kunne også fortelle at jeg hadde gått opp trappene til 2. etasje 7 ganger i løpet av denne lørdagen. Litt glad det ikke er en trappekonkurranse jeg har dratt i gang, for gubbens tall var 20.

Han må ha juksa.

 

/ Viktigst med mer søvn :-)

* Følg Sovekona på Facebook *

Ettervekst og pizzabaking

Er det et tegn på at man begynner å dra på åra når man samler alle ærender til en og samme dag? Haha, det er jo bare så superpraktisk!

Men i dag har jeg altså vært på vift helt alene. Uten snørr på buksa, uten smoothie-pakker i veska, ingen unger på slep som insisterer på å gå sjæl eller som skal plukke på absolutt alt.

Kall meg gjerne en dårlig mor altså, men å dra til byen med barn på slep er noe av det verste jeg vet. Det går sånn passe greit når barnefar er med, men alene på tur med to barn unngår jeg så langt det lar seg gjøre.

I dag hadde det uansett vært helt uaktuelt å ha med seg noen, for jeg hadde time hos frisøren min Kristina, som skulle fikse opp i både ettervekst og slitte tupper. Det fine med Kristina, er at hun er så ærlig. De siste årene har jeg vært litt slepphendt med frisørbesøkene mine, jeg har liksom prioritert det helt bort. Så de to gangene i året jeg har entret frisørsalongen med striper som er gulere enn sola og med en ettervekst som streifer ørene, har Kristina bare satt hendene i siden og ristet oppgitt på hodet når hun har oppdaget meg. Etterfulgt av et dønn ærlig:

- "Fy f.. Nå var det bra du kom!"

I dag forsvant vel 5-6 centimeter av lengden, og jeg fikk tilbake mammasveisen: Kort, men fortsatt langt nok til å få i en hestehale:

 


Beklager mobilkamera-kvalitet.. I stolen til venstre, og etter-bilde til høyre :-)

 

Etter at svissa var ordnet, føyk jeg videre til legekontoret. Det er en egen lykkefølelse å gå til fastlegen når man ikke er akutt syk! For i desember i fjor viste blodprøvene mine at jeg hadde skikkelig lave nivåer av D-vitamin, derfor har jeg knasket reseptbelagte D-vitaminer i tre måneder nå. Og i dag skulle jeg endelig få svar på om blodverdiene mine hadde bedret seg.

Men da jeg satte meg ned i stolen inne hos min gode lege, startet hun med å si:

- "Jeg føler egentlig jeg vet hvordan det går med deg, for jeg følger jo med! Det blir spennende med den søvnmåleren, da!"

Haha, hun hadde lest bloggen min, så i dag fikk vi ekstra mye å prate om! Og D-vitamin-nivåene mine var på vei oppover, så i dag var det jo bare lykke.

Etterpå bar det rett til Mamma og Pappa, der fireåringen var godt i gang med pizzamekking sammen med Mormor:

 

 

Tror ikke det er et tegn på alderdom at man setter pris på ferdig middag..? For det er supertrivelig uansett alder! Og ekstra godt smaker det når det er Mamma som har laget maten. Med litt hjelp fra en liten pizzasjef, selvfølgelig :-)

Nå er det straks kvelden, men i dag kom aktivitetsmålerne i posten, så nå skal disse pakkes ut og sveives i gang - før første natt i den store Sleep Challenge'n! Gleder meg til å legge ut en oppdatering i morgen :-)

 

/ God helg!

* Følg Byfille-kona på Facebook *

Førstemann til å snorke

Jeg er veldig glad i gubben min altså.. Men noe av det som irriterer meg aller mest ved ham, er at han har lakenskrekk. Altså ikke bare litt lakenskrekk, men skikkelig lakenskrekk! Uansett hvor forferdelig, grusomt, tøft og umenneskelig han syns det er å stå opp om morgenen, så kommer han seg bare ikke i seng om kvelden.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
My man: Peter Lakenskrekk Pappahjerte

 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har pusset tennene om kvelden, gitt ham et nattakyss og fått følgende i retur:

- "Jeg kommer snart altså. Det blir ikke sent i kveld, jeg lover."

Innimellom tenker jeg at han er unnskyldt fordi han er en travel tobarnsfattern, og at alt han ikke rekker om dagen - må ordnes på kveldstid. Men så kommer jeg på at han var sånn før han fikk barn også. Den gangen kunne han sitte oppe til langt på natt og spille Fifa - forskjellen var bare at han på den tida kunne sove middag (!) dagen etter dersom det var helt nødvendig.

De siste månedene har jeg grublet fælt på hvordan jeg skal få ham til å forstå hvor viktig det er med nok søvn. Jeg har googlet og prøvd å forklare hva som skjer i hjernen når man sover for lite, hvordan det påvirker resten av kroppen, hva som skjer med blodsukkeret og ikke minst hva det gjør med fargen under øynene.

Han begynner riktignok å innse at han sannsynligvis har behov for mer søvn enn han får, men foreløpig har jeg ikke sett antydning til bedring.

Nå tror jeg imidlertid at jeg har kommet opp med den ultimate løsningen på problemet! Så trua har jeg, at jeg faktisk er ganske stolt av meg selv :-)

For er det en ting Peter ikke klarer å si nei til, så er det en skikkelig konkurranse. Derfor har jeg nå planer om å sveive i gang en seriøs Sleep Challenge! Så i dag har jeg bestilt to sånne:


 

Dette er i utgangspunktet en aktivitetsmåler, et armbånd som måler pulsen døgnet rundt. Den registrerer også alle bevegelser slik at den kan fortelle hvor godt man har sovet om natten.. Hvor lenge, og antall oppvåkninger.

Disse skal definitivt på så fort de lander i postkassa! Den eneste lille detaljen jeg må finne en løsning på, er selvsagt det faktum at mammahjertet våkner av hver minste lyd om natten. Derfor er det også jeg som har en tendens til å stå opp, mens pappahjertet snorker høylydt videre.. En spiss albue i sida hans, kanskje? Eller en rettferdig ordning med annenhver natt?

Uansett, the game is on! Så gjenstår selvsagt å bestemme en premie til vinneren og en straff til taperen..

 

/ Her skal det soves!

* Følg Snorkekona på Facebook *

hits