hits

mars 2018

Snakkes da, mars

Mars pleier å være en av årets seigeste måneder - og nå er den vekk. Jeg syns den har gått fort, men jeg kommer definitivt ikke til å savne den (eller all snøen).

Det er fortsatt altfor kaldt for en frysepinne som meg, men påsken har gitt oss både sol og litt varme på verandaen, så nå er det ikke lov å klage lenger. I dag er det altså mars' siste dag, og jeg er klar for en liten oppsummering ♡

MARS

Beste kjøp

Jeg har ikke handlet noe som helst denne måneden, men må faktisk si jeg er veldig fornøyd med å ha fått lysere hår igjen! Så frisørbesøket, sammen med den heftigste blåshampoen jeg noen gang har prøvd, må være månedens beste kjøp :-)

Beste bomkjøp

Jeg kommer faktisk ikke på noe - har som sagt ikke kjøpt stort annet enn mat i hele mars.

Fullførte prosjekt

Jeg er nesten aldri i Oslo uten Peter, men forrige fredag skulle jeg være i et møte i hovedstaden klokka 9. Og jeg unngår veldig gjerne å kjøre bil i Oslo, så det ble en skikkelig kollektiv-dag med buss og tog og t-bane, tur-retur.

Da jeg flyttet til Oslo for 15 år siden, hadde jeg stålkontroll på hvilke t-baner som gikk hvor, hvilke busser og hvilke trikker jeg måtte hoppe på for å komme dit jeg skulle - men nå var seriøst alt glemt. Så jeg følte det som et fullført prosjekt da jeg ble hentet på toget av mann og barn i Sandefjord fredag ettermiddag. Hele dagen var i det hele tatt en grei indikator på at jeg må ut på tur litt oftere ;-)


Trøtt i trynet 06.30
 

Prosjekt som videreføres til neste måned

Det var faktisk ikke mulig å komme utenom - bildene taler for seg. Kjære Jotun-eksperter: "Warm Blush" og "Green Leaf" er ingen "spennende kombinasjon". Det er faktisk helt krise, og jeg kommer nok ikke til å tilgi dere på en stund.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Peter-øyeblikk

I går spurte jeg pent om å få en etterlengtet sovemorgen, og det var helt greit. Da Peter og ungene svinset ned trappen, ropte jeg at jeg sikkert kom til å våkne i 9-tida - men da jeg bråvåknet en stund senere og kikket på klokka, var den 11.00. Jeg kan ikke huske sist jeg sov så lenge, og det verste var at jeg følte meg helt slått ut. Jeg hadde drømt de sykeste drømmene, og angret på at jeg ikke bare hadde stått opp sammen med resten av gjengen for veldig mange timer siden. Men sovemorgen altså. Det føles jo som et skikkelig privilegium. Pluss i boka for at du lot meg ligge til langt på dag, Peter 

Christina-øyeblikk

Etter et par irriterende opplevelser de siste årene med journalister som "tilspisser" ting, takket jeg motvillig ja da en trivelig journalist tok kontakt noen dager før vi skulle stille klokka til sommertid. Jeg ble hoppende glad for at noen ønsket å lage en sak om hvor unødvendig denne klokkestillingen er i 2018, men det gikk kanskje ikke helt som planlagt.

Tristeste øyeblikk

Denne uka måtte jeg faktisk stenge kommentarfeltet på bloggen min - for første gang på 2,5 år. Nå må jeg forhåndsgodkjenne kommentarer, og jeg syns det er trist at ikke alt kan slippes rett gjennom.

Herligste øyeblikk

Barnehage-skatter. Like sjarmerende hver eneste gang noe får bli med hjem :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Bilde som aldri havnet på bloggen

Pusset vinduer, sjekket håret i speilbildet, visste ikke at Peter allerede stod klar på innsiden og knipset bilder x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Friskus

Jeg har rett og slett hatt nok med å holde hodet over vannet i mars. Ingen friskus, ingen trening.

Daffus

Peter har fått dreisen på hjemmetreningen sin, og istedenfor å glede meg på hans vegne, føler jeg meg mer og mer daff. Men nå som vi er på vei ut av vinterdvalen, har jeg et mål om å komme meg ut på litt lengre turer, i det minste! Frisk luft er bra det og :-)

Månedens seier

Jeg skal til tannlegen over påske. Det er ikke en dag for tidlig, og selv om jeg ikke har vondt noe sted, vet jeg at det kommer til å være litt av hvert som må fikses på. Jeg har allerede begynt å krysse fingrene - men jeg har i alle fall bestilt time. Klapp på skuldra :-/

Yndlingssanger

Pusa - No sweat (Helt dilla)
Æ, Ingeborg Oktober - Kanskje... (Norsk og nydelig)
Morgan Sulele - Noora (Jeg bare liker'n)
 

/ Takk for nå mars - og velkommen april, håper du blir fin-fin!

Slutt på krim og påskekyllinger

Før jeg fikk barn, betydde påsken tre ting: Total avslapning, påskekrim og strikkepinner. Jeg pløyde gjerne gjennom én eller to krimbøker i påsken, avbrutt av litt strikking i solveggen innimellom.

Men så fikk man barn, og nå kan jeg ikke huske sist påsken betydde å sitte i ro i solveggen. Ikke tør jeg lese krim lenger heller. Selv om jeg må innrømme at jeg nyter til fulle at barna begynner å bli større, så krever det sin dame å holde to småttiser i aktivitet når helligdagene kommer som perler på en snor.

Misforstå meg rett, det er veldig trivelig med fridager sammen, men påsken betyr alt annet enn påskekrim og strikkepinner. Påsketid betyr rett og slett ikke egentid, sånn det gjorde før ;-)

Se på dette for eksempel, i en periode hadde jeg dilla på små hekleprosjekter. Jeg lagde små figurer, blant annet påskekyllinger:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Haha, de er jo litt sjarmerende, men de minner meg bare om en tid der jeg kunne bruke flere timer på å knote med gult garn og en heklenål. Det høres helt sykt ut nå! Og det er bare så rart at det var meg. Tiden er så annerledes nå, kanskje hadde jeg ikke likt å knote med gult garn og heklenål lenger - men jeg finner liksom aldri ut av det.

Og det får meg til å tenke på hva jeg kommer til å fylle livet mitt med den dagen barna har flyttet hjemmefra. Når Peter og jeg sitter der og klør oss i huet, kommer jeg til å lese krim igjen da? Kommer jeg til å hekle påskekyllinger? Kommer jeg til å forfalle av savn etter barna - eller blir jeg en sånn superbusy eldre dame som har hundre jern i ilden hver eneste dag?

Jeg blir nesten litt uvel av å tenke på framtiden. Men samtidig gjør det tiden akkurat her og nå, enda bedre. For akkurat nå har vi en skikkelig trivelig hjemmepåske. Uten egentid, uten påskekrim, uten strikkepinner.

Men det er akkurat sånn jeg vil ha det :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg påskekona på Facebook *

Ikke for å skryte, men

Lukten av kaffe og Mormors eplekake henger i lufta. Mormor løfter på strikketøyet sitt og viser meg hvor langt hun har kommet på genseren. Genseren hun skulle strikke til meg i påsken, men som snart er ferdig.

Det går unna når Mormor setter i gang med pinnene. Kan jo ikke sitte med hendene i fanget og glo heller, som hun sier.

Sola skinner gjennom vinduene, og jeg stirrer ut mot Svenner fyr. Denne beroligende utsikten som har vært den samme i alle år. Vinter, vår, sommer og høst. Og tanken på at det er våren som nå står for tur... Snøen som smelter litt og litt hver eneste dag. Det er håp.

"Nei huttetu, har du sett", sier Mormor plutselig.

Jeg blir revet tilbake til den varme stua, og jeg ser bort på Mormor idet hun fortsetter:

"Se der! Se på de vinduene, da!"

Jeg kikker i retningen Mormor peker. Hva da? De vinduene der?

"Ser du? Så møkkete! Nei, jeg må ut og pusse dem etterpå. Kan ikke ha det sånn."

Hæ? Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. For vinduene skinner jo..? Mine som venter hjemme, derimot.. De jeg skulle pusset i fjor. Der snakker vi møkkete.

"Men, det er jo så kaldt ute..?", mumler jeg, "Er vel for kaldt til å pusse vinduer nå?"

- "Næsjda", svarer Mormor med et smil, "Sola skinner jo?"

Så da jeg kom hjem og fikk høre at gjestene vi ventet i dag var et par timer forsinket, bestemte jeg meg for å brette opp ermene. Sola skinte jo ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette lukter skittent vann
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Livet som liten
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ute av trening...
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
... Men det blir jaggu rent
 

Og det får'n si: Fy flate for en deilig følelse å være ferdig! Å kunne se klart igjen, uten det irriterende belegget av grått snusk.

Jeg rakk riktignok bare vinduene i 1. etasje, så resten gjenstår. Men påsken er såvidt i gang, og som en klok dame jeg kjenner liker å si: Kan jo ikke sitte med hendene i fanget og glo heller.
 

/ 😉

Tilbake til 80-tallet

Det er påskeferie i heimen, og i dag får vi finfint besøk av Peters eldstebror med familie. Først var jeg mest stresset fordi det etterlengtede sollyset har avslørt det som må være Norges mest skitne vinduer. Men det er jo så kaldt ute at jeg ikke orker tanken på å pusse dem!

Og når går egentlig grensa for at man som vertinne må påpeke at man dessverre ikke har rukket å ta vinduene før påsken kom? Jeg er vanligvis ikke så nøye på det, men ja - de ser altså ikke ut (Heh..)

Men så kom jeg på at det faktisk er noe som overgår disse vinduene. Og det er dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Dette bildet la Peter ut på bloggen sin for noen dager siden, og jeg er faktisk helt i sjokk over at ingen har kommentert fargekombinasjonen.. Dette er altså "Green Leaf" og "Warm Blush" i det Jotun omtaler som "en overraskende tøff kombinasjon".

Det kan ikke være bare Peter og meg som syns det ser helt grusomt ut?! Det skal sies at rødfargen ser veldig misvisende ut på bildet, men likevel. "Overraskende tøff kombinasjon"? Stryk "tøff", så er vi der.

Jeg får vibber til 80-tallet, jeg får lyst til å gråte, jeg får (nesten) lyst til å bruke påsken på å male. Denne fargekombinasjonen må bort!

Så nå føles det som om de skitne vinduene mine kan få skinne litt i fred. De blekner uansett mot det forferdelige fargeskillet som møter gjestene våre i gangen x-)
 

/ Aldri mer male uten å være 100% sikker 😢

Anne Brith og video-kritikken

Kjære "forumbrukere", og øvrige lesere som måtte føle seg truffet. Dette innlegget dediseres til dere, da veldig mye av blogg-trafikken min denne helgen, kom fra et av Norges største forum på nett.

Trafikken kom til dette innlegget, der jeg hadde lagt ut en video hvor jeg konfronterte Anne Brith med noen av de teiteste ryktene som har versert om henne.

Arrester meg hvis jeg tar feil, men jeg regner med diskusjonen på forumet har vært ganske lik det jeg kunne lese i mitt eget kommentarfelt. Siden jeg var bortreist i helgen, hadde jeg ikke muligheten til å svare kontinuerlig i kommentarfeltet slik jeg pleier - derav dette innlegget.

Først av alt må jeg få si at jeg har kjent Anne Brith en god stund. Vi har vært samarbeidsbloggere under Nettavisen i flere år, og har møttes jevnlig i møter og diverse blogg-samlinger.


(Foto: Annebrith.blogg.no)
 

Anne Brith og jeg er veldig forskjellige. Både som privatpersoner og med tanke på hvordan vi velger å drive bloggene våre. Vi er uenige om mye, vi har kranglet så busta har føket veggimellom, vi har skværet opp, og vi har kranglet igjen.

Men selv om vi er uenige, har vi jo også en del ting til felles. Vi er voksne personer som lever av å skrive, med en felles forståelse for hele den pakka det innebærer å oppdatere en blogg hver eneste dag.

Og bare for å ha det klart: Når vi i Side2-stallen møtes i hverdagen, er vi bare "folk i et møte". Sitter jeg ved siden av Isabel Raad, sitter jeg ikke og tenker på hva hun skriver på bloggen sin. Da er Isabel Raad, Isabel Raad.

På lik linje med at Anne Brith er Anne Brith. Hun med gode og varme klemmer, med oppriktig interesse, med latter og med kloke ord på lur. Raus med komplimenter og en god støtte å ha når man lurer på noe. Det er ikke mange bloggere over 35 år i Side2, og med fare for å høres gammel ut, er det fint å ha noen som også har 35 år + med livserfaring i bagasjen.

Nå vil jeg vel egentlig tro at dere som følger Anne Brith sin blogg, ikke følger min. For i kommentarfeltet under videoen, var det enormt mye fokus på eksponering av barn - og her føler jeg meg ikke truffet i det hele tatt.

Men skal dét at AB har tatt et valg om å eksponere sine barn, medføre at jeg ikke kan omgås henne, fordi det da implisitt betyr at jeg støtter valget hun har tatt?

La meg sitere noen av kommentarene jeg fikk:

"Synes det er synd at du som en av de beste bloggerne, velger å støtte eksponering av barn"

"Når du legger ut en video med en av de verste på eksponering av barn, viser du i mine øyne at det er ok."

"AB er den aller verste til å spre rykter, eksponere barna sine, skrive regelrette løgner.. Så forsvarer du henne?"

Nei. Jeg støtter ikke eksponering av barn. Nei, jeg forsvarer henne ikke. Og det er her jeg mener dere som reagerte på videoen kanskje ikke helt klarte å se videoen for hva den var. Det var jo en grunn til at jeg kalte både innlegget og videoen "Anne Brith og ryktene"! Jeg trodde det sa seg selv at vi da ikke kom til å snakke om konstruktiv kritikk. Rykter er ikke konstruktiv kritikk!

At jeg da blir kritisert fordi jeg ikke tok opp verken eksponering av barn eller hvordan bloggen drives, syns jeg blir litt urimelig. Hadde temaet vært konstruktive tilbakemeldinger, ville selvfølgelig spørsmålene vært noen helt andre!

Denne videoen skulle handle om rykter - og går det ikke an å vise at man tar avstand fra ryktespredning, uten at det ligger en hel agenda bak? Går det ikke an å ta videoen for det den var, å høre AB avkrefte et titalls rykter som ikke har hold i virkeligheten?

Jeg mener i alle fall det er forkastelig å skrive at noen ser ut som et rumpehull. Jeg tar avstand fra at folk, bare fordi de lever et liv der de velger å eksponere seg selv, skal måtte oppleve å lese at de ser ut som et rumpehull.

Eller er det sånn verden fungerer i 2018, at dersom man er uenig i hvordan en person (i dette tilfellet AB) velger å drive bloggen sin på, så fortjener man automatisk å bli kritisert for utseendet sitt?


 

Trådene om AB på diverse fora, blir moderert mye og hyppig. Det er tråder som blir ryddet for omtale av barn, spekulasjoner, ryktespredning og latterliggjøring. Hver eneste dag. Kanskje det snart er på tide med en omlegging av systemet, og kreve Facebook-innlogging og posting under fullt navn? For det er jo uansett bare konstruktiv kritikk som skrives, er det ikke? Ingenting man ikke ville postet under fullt navn likevel?

Noe av kritikken jeg fikk i kommentarfeltet, gikk på at videoen i seg selv var et bidrag til å spre ryktene videre. Om det viser seg å stemme, må jeg legge meg flat. Det var aldri intensjonen, og jeg følte meg helt sikker på at dette kom til å bli oppfattet som en humoristisk tilnærmelse til rykter som har stått i diverse fora. Derav latteren underveis.

Og at AB har sikre kilder på at det er en bekjent som står bak mye av den verste kritikken, visste jeg ikke at hun kom til å ta opp i videoen. Jeg forstår ABs skuffelse da hun ble gjort kjent med navnet - men vi klippet ikke videoen selv, og det ferdige resultatet brøt ingen retningslinjer.

Helt til slutt må jeg bare få si at det er noe veldig ironisk over det hele. For, for min del betyr trafikk fra et forum utelukkende negativitet, og jeg jubler virkelig ikke for de ekstra klikkene (det står kommentarfeltet som et levende bevis på). Men jeg har nå altså fått trafikk fra et forum i flere dager - til tross for at jeg visstnok har blitt veldig lite diskutert der inne i forhold til Anne Brith.

Tenk da hvor mye trafikk forumet gir henne i løpet av en dag. Tusenvis av visninger! Så de angivelig største motstanderne av bloggen hennes, de som jobber så hardt og iherdig for å bryte den ned, er akkurat de som ubevisst bygger den opp.

Hvis ikke det er toppen av ironi-kaka, så vet ikke jeg :-)
 

/ 🐣

Edit: Kombinasjonen "påske" og "åpent kommentarfelt" viste seg å være en dårlig kombinasjon, da jeg ikke klarer å holde tritt med alt som kommer inn i kommentarfeltet. Alle kommentarene er nå lagt til moderering, og jeg kommer til å ta kontakt med Egmont for en gjennomgang. Kommentarene er altså ikke slettet, men vises ikke lenger under innlegget.

Jeg har gruet meg i ukevis!

Tidligere denne uka fikk jeg en hyggelig mail fra en journalist og småbarnsmor som skrev at hun gruet seg til å stille klokka denne helgen. Hun hadde lest innlegget mitt "Alltid sommertid", der jeg hadde skrevet om at det er på tide å innføre sommertid hele året - og journalisten ville lage en sak på det.

Jeg tenkte at dette er et tema det er helt supert å få mer fokus på, for det å stille klokka har ingenting for seg i 2018. Og nå som Finland og Sverige sannsynligvis er i ferd med å avvikle hele greia, syns jeg ikke Norge kan være noe dårligere ;-)

Intervjuet bestod av fine spørsmål: Hvorfor burde Norge gjøre som Sverige og Finland? Hvorfor er dette noe som engasjerer meg? Har det å stille klokka blitt verre etter at jeg fikk barn? Hva tenker jeg om å ha sommertid hele året? Er det sånn at jeg gruer meg til å stille klokka?

Da jeg var ferdig i møtet på fredag, hadde jeg fått to purringer fra journalisten som trengte en sitatsjekk i full fart. Jeg stod på et stappfullt pendlertog ut fra Oslo mens jeg skummet gjennom teksten, og tenkte at det så greit ut. Tommel opp fra "Kona til" som ønsker å avvikle vintertid og sommertid!

Og så kom lørdagen:


(Faksimile: Sandefjords Blad)
 


(Faksimile: Telemarksavisa)
 


(Faksimile: Tønsbergs Blad)
 


(Faksimile: Porsgrunns Dagblad)
 


(Faksimile: Østlands-Posten)
 


(Faksimile: Drammens Tidende)
 

Så neida. Da har man lært det - aldri mer prøve å være morsom ved å bruke overdrivelse som virkemiddel x-)
 

Les også: Når man glemmer sitatsjekk

Påskesjarm og hjertesmelt

En ting jeg overhode ikke var forberedt på da jeg fikk barnehagebarn, var den utrolige følelsen av hjertesmelt som oppstår hver gang man får med ting hjem som barna har laget. Og det blir virkelig ikke noe lettere med årene, heller!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I går var det dags igjen. Peter og barna hentet meg på toget etter barnehagen, og da jeg nærmet meg bilen fikk jeg øye på en stor, gul påskekylling som dinglet med bena i vinduet i baksetet. Og over den tittet to stolte øyne med et smil som nesten gikk helt rundt.

Og bare tanken på at små hender har klippet og limt, fargelagt og malt - nei, jeg blir bare så rørt. For alt jeg vet kan det være de ansatte i barnehagen som har gjort mesteparten av jobben, men det spiller liksom ingen rolle! Barna er superstolte av å vise frem det de har laget, og det er så stas å ta med hjem.

Hvert år blir jeg like imponert over de ansatte og deres plan om å lage forskjellige ting hvert eneste år. Aldri en lik nisse, aldri en lik påskekylling. Hadde det vært meg, ville jeg sikkert tenkt at "Jaja, men disse nissene her ble jo så freshe, de kan vi lage hvert år fra nå.."

Men neida. Forskjellige ting hvert år - og sånt legger man merke til! I år var det altså en gul kylling av papp, med oransje nebb, ikke-akkurat-tettsittende øyne, og to dinglende ben som må være noe av det søteste jeg har sett noen gang. Påskesmelt!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
* Sukk *
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

😍

VIDEO: Anne Brith og ryktene

I dag var det tidlig på'n for mor, det er nemlig et lite prosjekt å komme seg til Oslo når man ikke er så fan av å kjøre bil i storbyen. Da støtter man isteden kollektiv-transporten, så klokka 06.30 hoppet jeg på (en folketom) buss, og ferden var i gang!

Jeg rakk nesten møtet som begynte klokka 09.00, men litt forsinkelser til tross - det ble en kjempefin dag med Anne Brith, Stine Speiltvillingene, Maren Erdvik, Martine HalvorsenChristina Fraas (Kirsebærhagen) og Yrja Oftedahl på Egmont-huset i Nydalen.

Vi bloggerne har hatt mye fokus på nettroll de siste ukene, spesielt forum vi mener har blitt en ren arena for ryktespredning, personhets og latterliggjøring.

Det er lett å bli sjokkert over lavmål-nivået på enkelte av diskusjonene, men hva kan man egentlig gjøre? Mye av det som diskuteres er så hinsides teit at vi bestemte oss for å finne på noe gøy i dag.

Så jeg utfordret Anne Brith, som er en av blogg-norges mest diskuterte personer, til å svare på noen av ryktene som på daglig basis diskuteres.

Og sånn gikk det ;-)

/ God fredag! 😍

Edit: Kombinasjonen "påske" og "åpent kommentarfelt" viste seg å være en dårlig kombinasjon, da jeg ikke klarer å holde tritt med alt som kommer inn i kommentarfeltet. Alle kommentarene er nå lagt til moderering, og jeg kommer til å ta kontakt med Egmont for en gjennomgang. Kommentarene er altså ikke slettet, men vises ikke lenger under innlegget.

Telefonmøtet

I dag skulle jeg ha et telefonmøte jeg hadde gruet meg lenge til. Han jeg skulle snakke med var svensk, og all kommunikasjon via mail hadde til nå foregått på engelsk. Hva er det egentlig med svensker og dårlig norsk-forståelse?

Engelsken min er ganske rusten, så da vi var i gang med å avtale møtedato og tidspunkt som kunne passe begge, snek jeg inn en setning om det var mulig å ta samtalen på norsk og svensk. Eller svorsk.

Overraskende nok fikk jeg til svar at det skulle gå greit. Men likevel var jeg superspent da telefonen ringte i dag formiddag. Jeg hadde bestemt meg for å la Mr Swede ta seg av praten, slik at jeg kunne skyte inn svar og spørsmål kun der det var helt nødvendig. På den måten ville vi unngå pinlig taushet som følge av at svensken ikke forstod hva nordmannen sa.

Jeg har dessuten et punkt jeg prøver å følge når jeg snakker med ukjente, og det er å ikke prate om været. Spør enhver ansatt i et hvilket som helst serviceyrke: Alle snakker om været! Så dette prøver jeg å unngå så godt det lar seg gjøre.

Men så ringte altså telefonen. Jeg startet med et "Hei hei, det er Christina" - bare for å bekrefte at den svenske herremannen hadde ringt riktig nummer. 


*Nervøs nordmann*
 

Men så skjedde noe veldig uventet. Rett etter hej och hallå, begynte han med smalltalk! Og dette tok meg fullstendig på senga, for etter å ha mailet fram og tilbake på engelsk i flere dager, var jeg virkelig ikke forberedt på spørsmål som "Hur är läget", "Är alt okej i Norje". 

Og det var da jeg mistet det.

Jeg begynte å snakke om været i min aller første setning med den stakkars svensken.

Og ikke bare snakket jeg om at vi hadde mye snø som skulle smelte, jeg la ut om hvor kaldt det var her på Østlandet til å nærme seg slutten av mars - at våren så ut til å ligge på vent i noen uker til, at vi nordmenn var i ferd med å miste håpet om at det noen gang skulle sprette fram noen krokuser langs husveggen.

Og hvordan stod det til i Sverige da, var det like kaldt der, hadde svenskene også mistet håpet om at snøen skulle forsvinne, var det sånn at han gikk med stilongs hver dag, eller klarte han å holde varmen?


*Nordmann med overtenning*
 

Herregud. Ikke vet jeg hva som skjedde, nervøsiteten må ha tatt overhånd. Og la meg bare si det sånn, resten av telefonmøtet ble en kort affære. Jeg er i det hele tatt veldig usikker på hva svensken må ha tenkt da han la på...

Det er vel kanskje for mye å håpe på at han ikke forstod et ord av det jeg sa..? Men neste gang får jeg vurdere å ta det på engelsk.
 

/ God torsdag - med eller uten stilongs 🙈

Frisøren måtte bestemme

Denne uka har jeg vært hos frisøren, også var jeg så urutinert at jeg glemte å legge ut etter-bilder på instastory.. De siste dagene har jeg svart på utallige "Få se hvordan du ble på håret!"-meldinger, så her kommer et lite bildedryss siden jeg skjønner at det er ekstremt mange som er spente på min nye svisse ;-)

Min faste frisør er i mammapermisjon for tida, og min nye faste frisør har nå tatt over. Det er alltid spennende med ny input, og denne gangen var jeg litt i stussen på hva jeg skulle gjøre.

Jeg tenkte:

1. Gå for den samme sveisen jeg hadde siste året på videregående, da jeg klippet meg helt kort med pannelugg og farget alt rødt:


(Ikke spør: Det er hårstrikk med hår på bak der)
 

Eller 2. Fortsette å farge det mørkt, selv om jeg bestandig sliter med å beholde den mørke fargen på grunn av sola om sommeren.

Eller 3. Begynne prosessen med å bli lysere, sånn jeg alltid ønsker å bli når det nærmer seg vår og sommer.

Dronningen av beslutningsvegring (meg) klarte som vanlig ikke å bestemme seg, så jeg endte opp med å gi frisøren frie tøyler. Og hun gikk for alternativ nr. 3!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og jeg, som hadde sett for meg to-tre runder minst, med den langtekkelige lysningsprosessen - ble virkelig overrasket over hvor lyst og fint det ble på første runde! Jeg må riktignok innrømme at jeg syns jeg kler å ha litt mørkere hår, men samtidig elsker jeg å være lys om våren og om sommeren. 

Så nå er i alle fall håret i rute :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ 💇🏼👍🏼

Mormors påske er reddet

I dag måtte jeg ta meg en liten bytur for å redde påsken til Mormor ;-)


... og selv om sola skinner, er det fortsatt altfor kaldt!
 

Jeg har jo skrevet om Mormor på denne bloggen før, familiens rivjern som har ting på stell. Hun som hater "å sitte med henda i fanget" og som har bittelitt støv på hjernen. Hun som alltid kommer et kvarter før tiden, og som river seg litt i håret over familien Klonk som bestandig kommer en halvtime for sent.

Det har seg sånn, at selv om armene hennes blir vondere og vondere, og jeg må massere ryggen hennes litt hver gang jeg er på besøk - er det ingenting som kan stoppe strikkepinnene. For til tross for noen ondter, går pinnene som de aldri har gjort før, og den ene genseren etter den andre ser dagens lys i stua til Mormor.

Selv broren til han som er gift med det ene barnebarnet hennes har fått et sokkepar i vinter, og det er godt å se at Mormor holder seg i sving. Da hun ringte meg i går og lurte på om det var sånn at jeg hadde noe hun kunne strikke litt på i påsken, svarte jeg ydmykt at jeg gjerne sa ja takk til en genser til!

Så i dag dro jeg til byen på jakt etter garn, og falt pladask for disse blå nøstene:


 

Så nå føler jeg meg som verdens heldigste som kan glede meg til å hoppe inn i en kliss ny genser når påsken er over! Eller forresten, det er fortsatt lenge til påske - og det forundrer meg ikke om genseren er ferdig før påsken i det hele tatt har begynt ;-)
 

/ Glad i deg, Mormor! 🐣❤️

10 bursdagstegn for oss voksne

I går skulle jeg sende bursdagsmelding til en venninne som ble 36, og det var først da jeg hadde skrevet den første setningen i meldingen, at jeg innså at vi ikke er ungdom lenger: "Hipp hurra - gratulerer så mye med 29-års dagen!"

Og akkurat dét skriver man ikke før man har rundet en viss alder, det skal jeg love deg ;-)

Jeg måtte humre litt mens jeg begynte å tenke, for det er faktisk flere ting rundt det å fylle år som tyder på at klokka tikker og at livet som ungdom er over... Derfor samlet jeg de 10 viktigste punktene jeg mener indikerer at det er fare på ferde :-)

Birthday candles on blue background
 

1. Uriktige bursdagshilsener
Som jeg skrev over: Når man har begynt å juge på alderen, som for eksempel å skrive "Gratulerer med 29-års dagen" til en 36-åring.
 

2. Usikker på hvor gammel man blir
Når man i fullt alvor må regne ut hvor gammel man blir ved å sjekke årstallet man ble født
 

3. Ingen feiring
Når man fint kan hoppe over feiringen, fordi man av ulike årsaker ikke lenger ser poenget.
 

4. Ingen gaver
Man får ikke lenger bursdagsgaver av tanter og onkler som man gjorde da man var liten.
 

5. Flaxlodd
Man blir oppriktig glad for å få Flaxlodd, som for øvrig er den samme gaven man selv pleier å gi familiemedlemmer som aldri ønsker seg noe.
 

6. Opplevelser og spiselige gaver
Man ønsker seg opplevelser og spiselige gaver (og Flaxlodd) istedenfor harde pakker og kan finne på å bli hoppende glad for en kurv med sjokolade eller en pose med kaffebønner.
 

7. Gelé
Bursdag er ikke lenger synonymt med gelé.
 

8. Takknemlighet på Facebook
Dagen etter den store dagen skriver man en melding på Facebook der man takker for alle bursdagshilsener, oppsummerer hvor mange man fikk og konkluderer med at det ikke er så ille å bli et år eldre likevel.
 

9. Trøstegave
Man kan fort komme til å kjøpe en gave til seg selv, bare fordi "man tross alt har bursdag".
 

10. Quotes
Når man skriver, sier eller tenker setningen: "Liker ikke å bli eldre, men alternativet hadde tross alt vært verre".
 


 

/ Er det punkter jeg har glemt - legg gjerne igjen et pip i kommentarfeltet  🎉🎁

Skitt la gå

For 6 år siden i dag, var jeg ute og trillet tur i Oslos gater. Jeg husker hvordan jeg så smått begynte å komme meg etter keisersnittet, og at sola skinte kjærkomment rett i fleisen - med en skikkelig bekreftelse på at våren var på vei.

Jeg tasset fra Sagene og nedover Uelandsgate mot Alexander Kiellands plass. og plutselig fikk jeg øye på en eldre dame i en campingstol. Hun satt på gresset ved den veldig trafikkerte veien, som om det var den naturligste tingen i verden.

Synet av den gamle damen gjorde meg litt gladtrist, trist fordi Peter og jeg på den tiden drømte om å flytte fra Oslo og få oss eget hus med hage. Jeg fikk helt klaustrofobi av tanken på å bo i en leilighet i Oslo, uten mulighet for å sitte på en solfylt balkong og nyte sola.

Men så ble jeg litt glad også, av å se denne løsningsorienterte damen. Skitt la gå om plasseringen var rett ved et av Oslos mest trafikkerte veikryss. Skitt la gå om omgivelsene var grå av eksos, eller at blikkene fra bilistene og forbipasserende var mange.

For når vårsola titter frem i mars, må man gjøre det beste ut av situasjonen. For vårsola trumfer alt ❤️

/ ☀️🌱

Hvem er han?

Det har gått 19 dager siden jeg oppdaget ham, og jeg venter fortsatt i spenning ;-)


 

Jeg har en app på telefonen der jeg kan sjekke bloggen min, om det har kommet nye kommentarer, hvilke innlegg som er postet eller ikke postet. Og i den appen kommer det også automatisk opp de siste 20 blogginnleggene som har blitt publisert på blogg.no.

Og for 19 dager siden poppet det opp en helt nyoppstartet blogg, med et litt spesielt navn. Jeg humret da jeg så det, for jeg fikk jo umiddelbart noen assosiasjoner..

Inspirert av "Kona til" eller ei - jeg har så mange spørsmål! Det har gått 19 dager siden bloggen ble opprettet - når kommer det første innlegget? Hva slags blogg kommer dette til å bli?

Er det en mann med store ambisjoner, er det en mann med store eller små ting på hjertet - er det en familiefar, en pensjonist, en godt gift mann eller en dårlig gift mann - hva slags tanker kommer denne personen til å dele med sine lesere?

Og kanskje har han ikke hørt om "Kona til" i det hele tatt. Kanskje kom han på ideen helt selv. Kanskje vil han en vakker dag høre om "Kona til" og tenke - hey, har jeg startet en trend her, er det en kone der ute som har blitt inspirert av meg?

Men kanskje, kanskje kan det være "Kona til" som har gitt en person ideen om å starte en egen blogg. Og den tanken får meg til å smile. Kanskje er "Mannen til" en ny toppblogger, en mann alle har hørt om i 2020, som har viktige ting på hjertet - ting som allerede nå bare venter på å skrives og publiseres.

Tenk om han er littebitt inspirert av meg. Det er en fin liten tanke på en søndag 
 

/ Mannentil - hvem du enn er: Jeg gleder meg til ditt første innlegg! No pressure ;-)

Svigerfars huskeliste

Hvordan i all verden kan disse to være far og sønn..?! ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fra venstre: Susehuet, og faren hans
 

Det tok noen uker før jeg fant jeg ut at jeg hadde blitt kjæreste med et surrehue. Peter er konstant ute i siste liten og ting er liksom bestandig litt på halv tolv. Og det kan være ordentlig frustrerende, spesielt siden jeg selv er glad i å være ute i god tid og at ting generelt er på stell.

Peter og jeg har for eksempel prestert å reise på ferie uten reiseforsikring, fordi Peter trodde han hadde forsikring via jobben. Det tror jeg forøvrig aldri jeg kommer til å glemme, for den følelsen man får når man står på et tyrkisk sykehus og prøver å forklare at man dessverre ikke har gyldig reiseforsikring mens mannen ligger på operasjonsbordet med en skadet hånd, nei den følelsen unner jeg ingen.

Men det gikk jo bra. Og det er jo det som er det fine med susehuer, de lander som oftest på bena uansett. Men derfor lærer de heller aldri ;-)

I går ettermiddag pakket vi bilen for et par netter hos svigers, siden Peter og jeg skulle være i et møte i Oslo i dag tidlig. Og da vi kom fram, stakk Svigerfar til meg denne lappen. En lapp, som får meg til å tvile på om Peter i det hele tatt har arvet noe som helst fra sin far. For dette er jo bare vakkert!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Svigerfar har laget en nydelig huskeliste til vi skal på vår årlige spaniatur om noen måneder! Her er alt, flygning ned og flygning hjem, boardingcards og kofferter. "Gydlig reiseforsikring sjekket", haha - og "PC'er og stæschj".

En ting er i alle fall sikkert: Peter har litt å lære av sin far!

Og til Svigerfar: Jeg kan informere om at det er jeg som har hatt ansvaret for reiseforsikringen helt siden den Tyrkia-turen vår. Så alt er på stell. Men jeg hadde faktisk glemt at jeg har byttet navn siden sist jeg var utenlands, så takk for påminnelsen om at jeg må bestille nytt pass!
 

/ Litt susehue jeg også si, enda godt man har svigerfar ;-)

Dagens lille: Null-innboksen

Fra tid til annen føler jeg at jeg lever i en rotete drøm som aldri ser ut til å ta slutt. For jeg elsker jo egentlig å ha det ryddig rundt meg, det er bare det at det altfor ofte tårner seg opp med ting som gjør at jeg må utsette ryddingen. Bare litt.

Og faller man "bare litt" bakpå, så blir det ofte veldig mye verre i løpet av veldig kort tid. Derfor har jeg innført et prinsipp i heimen, der jeg har pålagt Peter og meg selv å rydde litt hver dag. På den måten skal vi unngå å havne bakpå.

Og bakpå, der er jeg med kontorpulten min. De siste ukene har jeg nemlig sittet i stua og jobbet, for kontorpulten min i 2. etasje har fungert som et slags lager for alle mulige slags småting som ikke har funnet sin plass.

Jeg vet faktisk ikke hvordan det ble kaos på kontorpulten, men jeg tror det begynte med at jeg måtte tømme veska mi - og alle vet jo at en typisk dame-veske inneholder absolutt alt man kanskje kan komme til å trenge i løpet av en dag.

Derfor har jeg altså sittet i stua en stund nå, og der har jeg lenge hatt noe helt annet hengende over meg, som jeg vet har vært med på å lage hjernestress hver eneste dag. Nemlig en innboks full av ubesvarte mailer!

Helt siden jeg startet bloggen i 2015, har jeg fått masse mailer hver uke. Og jeg mener jo at hver og en mail fortjener et godt svar. Problemet er jo bare at dette tar litt tid, og det er fort gjort å havne bakpå.

Men i dag har jeg tatt grep. Den eldste mailen var tre måneder gammel, og jeg var helt flau da jeg måtte beklage at jeg dessverre ikke hadde rukket å svare før jul... Men nå er jeg altså i mål. Se på dette, da! Eye candy ❤️

Jeg kan ikke huske sist det så slik ut! Ingen uleste mailer, ingenting som er satt på vent, alle har fått svar og jeg kjenner at hodet mitt er uendelig mye lettere. Så det anbefales - og fra og med nå skal mailer svares på fortløpende. Ikke utsette noe som helst, berre gjera da! (Fritt oversatt etter han treningsduden på NRK)

Jeg skal i alle fall ikke motta mailer denne uka, som ikke blir besvart før i sommerferien ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Nå gjenstår bare å rydde plass til seg selv på kontoret 🙈

Mamma med puppen, og jeg

I går gikk nesten hele dagen med til et møte, om spennende greier, og nå er det like før jeg blir en sånn en som skriver "Aaaah, dette er egentlig superhemmelig, jeg kan ikke si noe, men jeg gleder meg så innmari til å fortelle det til dere, for det kommer til å bli sååå bra..."

Men det kommer jeg ikke til å skrive (selv om det er akkurat det jeg mener) - det er bare så utrolig godt med litt artige ting på planen nå som våren lar vente på seg! For vinteren har visst ingen planer om å slippe taket med det første, men sammenlignet med 21 desember, er dagen i dag 5 timer og 39 minutter lengre! Hvis ikke det gjør deg littebitt glad, så vet ikke jeg ;-)

Anyways, i dag var jeg hos legen for å ta mine halvårlige blodprøver, og på vei hjem stakk jeg innom Mamma og Pappa siden de bor rett i nærheten.

Og da jeg satt der i sofaen innså jeg noe: Jeg ser faktisk aldri Mamma og Pappa uten at det er barn tilstede... For barnebarna er jo bestandig med, og uten dem la jeg plutselig merke til hvor innmari stille det var! I dag snakket alle etter tur, og ikke minst fikk vi fullført alle temaene vi snakket om. Ingen historier ble hengende igjen i lufta som de pleier å gjøre, siden en eller annen småttis bestandig tar oppmerksomheten.

Jeg tok meg til og med tid til å kikke i et album fra jeg var liten, og der fant jeg et av mine yndlingsbilder, av mutter'n og nyfødte meg på sykehuset:


 

Jeg elsker dette fine bildet av Mamma med puppen, og meg! Mamma med permanent i håret og et hode som garantert var stappfullt av spørsmål som nybakt mor. Og dette bildet minnet meg på at jeg skal skrive et innlegg om amming. Om den fantastiske ammepuppen!

For jeg heier faktisk sånn på ammepuppen at jeg ikke vet hvilket ben jeg skal stå på. Det skyldes nok at jeg to ganger i mitt liv har gått fra å være en helt fersk mor som hadde gitt opp hele den helvetes forbanna ammingen fordi jeg ikke fikk det til - til å bli en skikkelig morsmelk-maskin fordi jeg bestemte meg for å be om hjelp, og fikk den hjelpen jeg trengte.

Også tenker jeg på at det var så ufattelig mye jeg ikke visste om ammepuppen, før jeg ble mor selv. Jeg måtte google meg ihjel - og derfor tenker jeg at man kanskje rett og slett må snakke mer om amming!

Men først må det soves. Jeg er trøtt som en dupp, ikke vet jeg hvorfor barn ønsker å ligge på tvers mellom foreldrene sine i dobbeltsenga, men det er en greie. Ganske koselig, men søvnkvaliteten blir ikke akkurat noe å skryte av 
 

/ God natt 🌙

Kvelden da smokken tok farvel

Jeg husker Peter og jeg hadde gruet oss i en liten evighet. Smokken liksom, det føltes jo helt hjerterått. Den hadde jo bestandig ligget der, på nattbordet - klar for kvelden, klar for å roe ned etter en lang dag, klar for å dysse i søvn.

Baby Pacifiers
(Licensed from: delta_art / yayimages.com)

Men man kan jo ikke bruke smokk for alltid heller, selv om den aldri hadde vært noe problem. Bare i bruk om kvelden, ingen skjev tannstilling, ingen avhengighet.

Jeg husker Peter og jeg googlet tips for en enklere avvenning. Hvordan skulle vi motivere, burde det skje gradvis eller brått? Hvilken metode skulle vi bruke - sende smokkene til julenissen, klippe hull i dem, henge dem i et smokketre, gi dem til en baby eller kaste dem i søpla?

Vi leste at det var veldig viktig med gode forberedelser, så vi begynte så smått å forklare at det kanskje var på tide å slutte med smokken. Hver kveld snakket vi litt om det, rolig og med godt humør.

Så kom endelig kvelden. Det var min tur til å ta leggingen denne dagen, og vi krøp under dyna begge to. Så leste vi en bok som vi lo litt av - stemningen var fin. Klar for å sove nå, men for første gang uten smokken.

Jeg mannet meg opp, jeg hadde gruet meg i flere dager. Kanskje mest fordi jeg selv hadde hatt tommelen og kosekluten da jeg var liten, og husket hvor forferdelig det var å skulle slutte. Jeg slet i flere uker, for tommelen var jo alltid der - og viljestyrken fikk kjørt seg.

Men nå var det altså dags. Jeg tok smokken i hånda og sa: "Jeg tror faktisk ikke du trenger denne mer, så stor som du har blitt! Er du ikke enig?"

To øyne kikket på meg. Jeg klarte ikke lese hva som foregikk der inne, men jeg antok at det var mye følelser. Så kikket de to øynene opp i taket, og jeg gjentok ordene mine: "Du som har blitt så stor, trenger ikke smokken mer, vel?"

Så stirret den lille på meg, før det kom, klart og tydelig: "Nei. Natta, Mamma."

Så snudde den lille kroppen seg rundt, og dett var dett.

Og der lå jeg på senga og tenkte: Jammen.. skal du ikke klage? Skal du ikke gråte? Jeg hadde satt av kvelden, jeg nå. Skal vi ikke gå frem og tilbake med det her i 10 dager, minst?

Tydeligvis ikke. Den lille kroppen hadde sovnet. Uten smokken for første gang. Og det føltes nesten litt urettferdig, for her hadde jeg gått og gruet meg i ukesvis.

Ikke vet jeg hva som skjedde, men den lille var vel bare klar, da? Eller kanskje det er med smokkeslutt som det er med tilvenning i barnehagen; noen ganger er det aller verst for foreldrene 
 

/ 🙈✌🏼

Hvem savner denne?

I fem uker har jeg grublet! For hvem i all verden var det som hadde mistet denne?


 

For fem uker siden var det Vixen Influencer Awards, og Peter og jeg hadde bedt inn til en liten samling på hotellrommet før alt startet. Det ble en koselig gjeng med bloggere som var klare for fest - og så gøy hadde vi det faktisk, at vi klarte å glemme at vi hadde meldt oss på pre-party i regi av Vixen.

Men, det var ikke før dagen etter, at Peter oppdaget noe som lå og glinset under bordet. Først skjønte vi ikke hva det var...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

.. Men så fant vi det ut: Det var jo en knekt stiletthæl! Noen hadde altså klart å knekke av hælen sin på vorspillet vårt, uten å merke det på vei ut døra. Det vil med andre ord si, at noen har haltet rundt hele kvelden med bare én hæl! Haha, det må jo ha vært grusomt!

Det har ikke gitt resultater å prøve å finne eieren heller - så jeg vet faktisk ikke hvem som hadde skoproblemer den kvelden.

Men jeg må innrømme at jeg lurer litt, hver eneste dag ;-)


 

/ God mandag - god ny uke! 👊🏼☀️

Hytteturen og babymagen

Jeg har tenkt mye på den første gangen jeg skulle være med Peter og foreldrene hans på hytta. Peter og jeg hadde bare vært kjærester i noen få måneder, og jeg kunne fortsatt telle på to hender hvor mange ganger jeg hadde møtt mine nye svigerforeldre.

Vi begynte riktignok å bli ganske godt kjent, men selv om de hadde tatt meg godt imot helt fra dag én, var jeg så nervøs for denne hytteturen som jeg aldri hadde vært før.

For Peter og jeg hadde akkurat funnet ut at vi ventet barn. Og let's face it: Det er et ganske langt stykke mellom å dra på hytta for å "bli kjent med en ny svigerdatter" til "få beskjed om at vi venter et nytt barnebarn".

Jeg husker at middagen var servert, og at svigerfar var i gang med å helle vin i glassene, da han nikket spørrende til meg da mitt glass stod for tur. Han visste jo ikke om jeg drakk vin engang, og ventet høflig med flasken i hånda.

Plutselig fikk jeg panikk, og det eneste jeg klarte å si var: "Nei, takk" - før jeg kikket desperat på Peter.

Peter kremtet før han mumlet: "Eh, ja. Apropos vin.. Det kan se ut som Christina ikke kan drikke alkohol på en stund.. Nærmere bestemt minst ni måneder, faktisk.."

Stillheten som fulgte kan ikke beskrives med ord. Der satt altså den yngste sønnen deres, selvutnevnt barnehater, og indikerte at han skulle bli far. Ved siden av ham satt ei jente de knapt visste etternavnet til.

Den stillheten husker jeg som om det var i går. Men jeg husker også hva som skjedde bare sekunder etterpå. For da reiste både svigermor og svigerfar seg på likt, med tidenes bredeste smil, mens de etter tur kastet seg rundt halsen vår.

Det er jo ingen tvil om at de må ha fått tidenes sjokk der de satt - klare for å spise middag på familiehytta, med senkede skuldre og litt vin i glassene. Også serverte vi årets nyhet, sånn helt uten videre.

Men uansett hvor sjokkerte de altså må ha blitt, så viste de det ikke. Selv Peter og jeg var jo fortsatt forvirret av at vi plutselig skulle bli foreldre - og det før nyforelskelsen hadde begynt å roe seg bare en smule.

Men sånn er altså disse folka! Ikke et snev av annet enn ren glede på våre vegne. Og den egenskapen der setter jeg enormt pris på.

Til dags dato tenker jeg fortsatt på hva de må ha hvisket seg imellom på den hytteturen, når Peter og jeg ikke hørte. Var de fortvilet? Bekymret? Redde? Dersom det var min sønn som hadde fortalt at han ventet barn med ei jente vi bare hadde hilst på noen få ganger, er jeg rimelig sikker på at jeg ikke hadde klart å skjule sjokket ;-)

Men denne hytteturen er lenge siden nå  - og det må jo faktisk ha vært greit, for aldri har det blitt noe mer snakk om det, og jeg kunne ikke hatt et bedre forhold til svigermor og svigerfar. Langt bedre enn man kanskje kunne forvente når man overrasker noen med en baby sånn midt i forretten x-)


(Foto: Roger Neumann, VG)
 


(Foto: Roger Neumann, VG)
 

Lesehesten - det er meg!

Lesehesten ja, det er meg, det! For jeg har lest ut en bok! Sa jeg at jeg har lest ut en bok..? En helt vanlig bok med flere hundre sider!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Oh yes, det er korrekt, siste kapittel er forbi. Utlest. Gjennomført. Passé. Det så ganske så håpløst ut underveis, men jommen kom jeg ikke i mål til slutt.

Så hvordan klarte jeg egentlig å fullføre en hel bok på bare tre år? Jo, det skal jeg fortelle deg.

Hemmeligheten er nemlig å lese litt og litt. En halvside her, og en halvside der. Noen ganger må man kanskje lese den samme halvsiden om igjen og om igjen, men sånn er det jo når man har fått barn. Hjernen er ikke det den engang var.

Dessuten kan det være såpass lenge siden den siste halvsiden ble lest, at man ikke kan huske å ha lest den før. Og da må man gjerne hoppe fire-fem tjue-tjuefem, sider tilbake, til man finner et par setninger man vagt erindrer å ha vært borti før. Også starter man bare der.

Et av mine knalltips, er å lese littebitt hver kveld på senga før man sovner. Noen kvelder sovner man før man legger hodet på puta, men stort sett klarer man et par setninger.

Også kan det være smart å la boka ligge på do. Om man lager seg en regel om å la mobilen ligge når man først sitter der og dingler, frigjøres det overraskende nok litt tid til lesing. Og det må man benytte seg av.

Et annet godt tips, er alltid å ta med boka i veska. Plutselig skal man kanskje vente på en buss, eller slå ihjel litt tid på et venteværelse - og som jeg liker å si: Man vet aldri hvor den neste halvsiden kan leses!


Hos frisøren kan man fort rekke over 5 halvsider.
 

Nå som jeg er ferdig og har blitt minnet på hvor fantastisk lesing er for hodet, er jeg klar for mer. Men hva skal jeg lese nå? Jeg er kjempeklar for anbefalinger! (Krim er fortsatt uaktuelt, forresten..)

Siden jeg fikk så innmari mange tips om å gå over til lydbok forrige gang jeg skrev om bøker, vurderer jeg å teste ut det denne gangen. Det skulle visst være tidsbesparende - så tenk om jeg kan frese gjennom en roman på halve tiden!

I såfall er jeg ferdig med neste bok allerede høsten 2019 ;-)
 

/ Tips tas imot med takk ❤️

Skjerpings, foreldre!

Hvis bare alle gjør jobben sin denne helgen, er vi i mål!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg har skrevet om det før, og jeg gjør det veldig gjerne igjen. Denne uka oppdaget jeg tilfeldigvis at det er en landsomfattende dugnad for å bli kvitt småkrypene jeg trodde ble utryddet på starten av 90-tallet: Hodelusene!

Jeg fikk regelrett sjokk da poden begynte i barnehagen for noen år siden, og den første lappen med "Det er oppdaget hodelus på avdelingen" lå i hylla. Jeg trodde ikke hodelus fantes lenger, og da jeg googlet dem, fikk jeg enda mer sjokk:

For ikke bare lever lusene i beste velgående fortsatt, men siden de verken kan hoppe eller fly, er de totalt avhengige av mennesker for å overleve. I praksis betyr det at noen konstant må ha lus! Er det bare meg som ikke forstår hvordan dette er mulig..?

Det vil altså si at akkurat nå sitter det noen og klør. På julaften er det noen som klør. På 17. mai, på St.Hansaften, på 1.påskedag og på bursdagen til Kong Harald. Hver eneste dag siden atten-pil-og-bue har det sittet noen og klødd!

Heldigvis, bank i bordet, har vi foreløpig gått klare her i huset - men siden jeg klør bare av tanken, ønsker jeg å oppfordre alle til å bli med på luse-dugnad denne helgen.

Lusesjekk i vått hår (anbefales da fukten hemmer lusenes bevegelse):

- Du trenger godt lys, lusekam og et hvitt håndkle.
- Håndkledet legges over skuldrene, og det er viktig å sjekke både kam og håndkle for både lus og egg.
- Bruk gjerne forstørrelsesglass.

Husk at hodelus aldri forsvinner uten behandling, derfor er det kjempeviktig med produkter som selges på apoteket.

Hvis alle gjennomfører en sjekk i helgen, med fortløpende behandling dersom det er nødvendig - vil vi være kvitt problemet for godt! Tenk på det da, folkens - vi kan utrydde de helsikkes svina på en helg!

For husk det flotte ordtaket: "Det er ikke flaut å ha lus, men det er veldig flaut når andre oppdager at du ikke har sagt ifra!"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Spre det glade budskap - fram med lusekammen!

Mormors snøtriks

Jeg har lært mye av mormoren min opp gjennom årene, og nyter godt av kunnskapen hennes både når det gjelder livet, og praktiske ting. Og her om dagen måtte jeg ringe henne for å spørre om noe jeg plutselig hadde kommet på.

For da jeg støvsugde teppet i stua sist, kom jeg på noe Mormor hadde fortalt meg en gang i tida - fantes det ikke et snøtriks man kunne bruke på teppene om vinteren?

Og joda - det kunne Mormor bekrefte! Å legge gulvtepper ut i snøen om vinteren er et supert triks som er gratis, kjemikaliefritt og veldig effektivt. Og for å sitere Mormor: "Snø-rens er det sikkert ikke så mange unge som har hørt om!"


 

Og gulvtepper får jo som kjent kjørt seg, spesielt når man har små barn i hus med en helt formidabel evne til å søle. For alt som søles kan, søles vil. Og sånn går dagan :-)

Og siden vinteren likevel har bitt seg fast i nordmenns rumper om dagen, kan vi jo like gjerne dra litt nytte av denne snøen som ligger som et teppe over våren!

Slik gjør du om du ønsker å gi gulvteppet ditt en skikkelig snø-rens:
 

1. Støvsug teppet før du begynner.

2. Sjekk utetemperaturen for å forsikre deg om at det er godt med minusgrader. Jo kaldere, jo bedre - nysnø er stikkordet her.

3. Heng teppet ut til akklimatisering. (Legger du det i snøen når det har romtemperatur, vil snøen smelte og fryse seg fast i teppet)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Snuskete og klare for rens!
 

4. Finn en egnet snøflekk med ren nysnø, men vær veldig obs dersom du ser dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

.. For da er sannsynligheten stor for at du også finner dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Takk skal du ha, kattepus.
 

5. Etter en halvtimes tid hengende i kulda, slenger du teppet i snøen, med riktig side ned.

6. Så kan du gjerne tråkke og hoppe litt på det, slik at teppet får skikkelig snøkontakt. Jo mer snø, jo bedre rens.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Sånn, da er det bare å glemme teppet, og la snøen gjøre jobben! Snøen suger til seg skiten, så la det ligge en stund. Hvor lenge bestemmer du selv, men minimum en times tid. Det kan godt ligge over natten.

7. Når teppet skal inn, er det greit å henge det over et rekkverk eller lignenede for å få børstet/banket av all snøen. Det anbefales ikke å riste det. Deretter kan det være lurt å akklimatisere det litt på ny, dersom du har en kald bod eller lignende, hvor det kan ligge litt.

Voila! Teppet er nå fresht og fint - husk å ta en titt i snøen der teppet lå og godgjorde seg ;-)
 

/ Mormor ❤️

Gratulerer med dagen! Eller..?

Gratulerer med dagen, kvinner! Eller... Skal vi egentlig gratulere?

Choose a fist
(Licensed from: 3355m / yayimages.com)
 

Jeg pleier vanligvis å liste meg stille forbi markeringer og merkedager - jeg har aldri vært av typen som roper høyt og marsjerer i gatene. Jeg sitter heller hjemme og funderer litt for meg selv, mens jeg gjør meg opp tanker i eget hode. Noe som absolutt ikke er spesielt effektivt, og jeg er i alle fall ikke med på å gjøre en forskjell.

Men i dag tenkte jeg til en forandring å skrive ned noen tanker rundt denne dagen. For jeg tenker vel mer at det skal bli fint å gratulere hverandre den dagen vi står der og klør oss i huet og lurer på hva i all verden vi skal med en egen kvinnedag. Da kan vi vifte med flaggene og rope grattis!

Men der er vi virkelig ikke enda, og fram til den dagen kommer, får vi fortsette å jobbe videre med blant annet den seiglivede likestillingskampen. Vi skal selvsagt være takknemlige og feire at de kvinnene som har gått foran oss har gjort at vi har kommet langt i Norge - men det er jaggu fortsatt et godt stykke igjen.

Jeg må i alle fall klype meg i armen hver gang jeg tenker på at vi skriver 2018, og det fortsatt ikke er lik lønn for likt arbeid. I følge NITO, vil kvinner, dersom lønnsutviklingen fortsetter med lik hastighet, oppnå likelønn om 80 år. 80 år! Det kan man jo si er en stund til.

Kvinner tjener altså fortsatt mindre enn menn i de samme stillingene - og 9 av 10 toppledere er menn. Og dét til tross for at det er kvinnen som klarer å gjøre to ting samtidig..? (Neida, ingen grunn til å bli ufin heller..) (Eller jo, jeg mener jo forsåvidt at det er et bittelite poeng;-) ).

Det er mange arrangementer rundt omkring i landet i dag, og det er nok ikke tilfeldig at Barne- og likestillingsdepartementet arrangerte en paneldebatt akkurat i kveld, som het "Kroppspress - hvilket ansvar har bloggerne?"

For på selveste Kvinnedagen, syns jeg det er verdt å tenke litt på at 9 av 10 jenter i 16-årsalderen ønsker å endre på kroppen sin. 9 av 10 jenter - det er faktisk krisehøye tall! Og selv om mine lesere i gjennomsnitt er ganske mye eldre, vet jeg at jeg som blogger har et ansvar.

Og det er kjempeviktig at dette settes på agendaen, for vi lever i en tid der sosiale medier har en enorm plass i livene våre. Og i ungdommenes liv, ikke minst - og det kroppspresset man nå utsettes for i den mest sårbare tida av livet, er helt vanvittig.

Det er et usunt fokus på utseende i sosiale medier - og jeg applauderer absolutt alle som gjør det de kan for å være en motvekt til hele dette skjønnhetstyranniet.

Jeg pleier egentlig å tenke at det kan bli litt mye "Girlpower!" og bilder av kvinner som viser bicepsene sine - men brått begynner jeg å like det mer og mer. For ingenting er vel bedre enn at vi kanskje kan bruke Kvinnedagen til å minne både oss selv, og den yngre garde, på hvor sterke vi er?

Kanskje vi kan bruke dagen til å oppfordre ungdommen (og oss alle) til å rette fokuset innover i oss selv, framfor å fokusere utover - slik at man roer ned den evinnelige og ødeleggende trangen til å sammenligne seg med alle andre?

For er det ikke litt rart, at vi i flere år har blitt pepret med budskap som "Du er god nok som du er!" - "Vær stolt av kroppen din!" - "Du er unik!", at vi oppfordres til å være stolte av kroppen vår hele tiden, også bare vokser og vokser usikkerheten blant norske ungdommer? Hvorfor går ikke tallene ned, i takt med alt fokuset på at "kropp er topp" og at "en får værra som en er"?

Nei, det er på sin plass at vi minner hverandre på girlpower på en dag som dette - at vi husker på at vi har biceps. Men vi trenger også en oppfordring til å tenke litt over at man må lete innover etter egen lykke, fremfor å lete etter den på utsiden.

La oss feire dagen for å minne hverandre på alt vi har fått til, alt vi skal få til - og at kampen fortsetter! Slik at vi en vakker dag skal klø oss i huet og lure på hva i all verden vi skal med en egen kvinnedag ;-)


 

/ Power! 🎉

Dagens lille: Malingskrise

Off. Dette kommer ikke Peter til å like...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Gangen vår er ferdig malt, i fargen "Warm Blush" som jeg simpelthen elsker. Ikke rød, ikke rosa - bare midt imellom, perfekt. Når jeg sitter i stua og kikker ut mot gangen, er den helt nydelig mot den blå TV-veggen.

Men.. Likevel er det noe som ikke stemmer! Når jeg kommer inn i gangen, blir jeg liksom litt mutt. Når jeg står i gangen føles det helt feil. Og jeg vet at det skyldes lyset - for det er ikke nok dagslys i gangen vår, og fargen kommer rett og slett ikke til sin rett.

Jeg vet at jeg sikkert burde klare å overse det, men jeg tror faktisk ikke at det går. Fargene vi omgir oss med har mye å si for humøret - og slik gangen er nå, går lufta ut av ballongen min (hvis det er lov å si).

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så ja. Jeg tror faktisk dessverre at gangen må males om. Peter vet det ikke enda, og jeg har en følelse av at det kommer til å bli ganske dårlig stemning. Men, det får gå som det går.

Og skulle han slå seg helt vrang, kan jeg jo alltids minne ham på hans første kommentar da jeg viste ham fargen: "Det der er bortimot noe av det verste jeg har sett. Det ser jo ut som mensen".
 

/ Nytt fargeforslag, anyone? 🙈

Jeg ville ikke hjem 💔

Jeg har to barn. Jeg har vært gjennom to veldig forskjellige fødsler, der den ene endte i hastekeisersnitt - mens den andre forløp normalt. Felles for begge gangene, var at jeg ble sendt hjem fra sykehuset før jeg ønsket det selv.

Min første fødsel var tøff. Etter tre dager med modningsrier (som gjorde like vondt som ordentlige rier!) var jeg utslitt da jeg ankom sykehuset med tre centimeters åpning. Det skulle ta 13 timer og enda 7 centimeter til, før en lege fant ut at den stakkars babyen satt fast.

Jeg hadde med andre ord full åpning, jeg hadde fått epidural for å dempe pressriene, og plutselig ble jeg trillet i en fei opp på operasjonsstua.

Heldigvis fikk de ut en frisk og fin liten tass som var klar for verden. Alt stod bra til, også i dagene som fulgte. Jeg derimot, var i elendig form. Jeg klarte nesten ikke stå på bena, det var som om kroppen bare hadde kortsluttet etter den intense fødselsopplevelsen.

Men jeg var ved godt mot, humøret var bra og jeg var sjeleglad for å ha fått en liten baby som var glad i å sove.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Og jeg kan ikke få fullrost de fantastiske sykepleierne nok, spesielt hun som virkelig insisterte på at jeg måtte dra i snora for å tilkalle hjelp hver gang jeg skulle prøve å amme. Hun forstod nok at jeg ikke ønsket å være til bry, så hun forklarte omstendelig hvor viktig denne første tiden var - og at de skulle gjøre alt de kunne for at jeg skulle få på plass ammepuppen før jeg ble sendt hjem.

Men bare 1,5 døgn etter keisersnittet, kom det en hyggelig sykepleier bort til meg, og lurte på om det var sånn at jeg kunne tenke meg å få et rom på familiehotellet. Jeg var, for å bruke hennes ord: "I for god form til å oppta en seng på barselavdelingen".

I ettertid ser jeg jo at kapasiteten var sprengt, og at jeg (ved godt mot) og min sovebaby måtte bevege oss videre. Jeg svarte fortumlet "ja", selv om jeg på ingen måte verken hadde stablet meg på beina, eller fått i gang ammingen enda.

Oppfølgingen på familiehotellet var så som så. Jeg fikk beskjed om å ringe på så fort jeg trengte hjelp, men det var sannsynligvis flere enn meg som dro i snora. Og trengte man hjelp, måtte man i alle fall legge inn godt med ventetid. Men kanskje viktigst av alt: Borte var den nødvendige ammehjelpen jeg ble forespeilet på barselavdelingen.


 

Etter fødsel nummer to, var jeg naturlig nok andregangsfødende - og det lå i kortene at jeg ikke trengte å bli værende på sykehuset så lenge. Problemet var bare at kroppen min på ny hadde kortsluttet (jeg er visst ingen fødekvinne) - og akkurat som sist, klarte jeg knapt å stå oppreist.

Denne gangen hadde jeg attpåtil fått en baby som hadde mye fostervann i lungene, noe jeg aldri hadde vært borti før. Så da surklelydene startet og den lille begynte å bli blå i ansiktet og hev etter pusten, trodde jeg hun skulle dø. Dette skjedde flere ganger, og hver gang kastet jeg meg over snora på veggen - mens hjertet dundret i brystet og jeg var stiv av panikk mens jeg holdt den lille skatten min.

Gjett om jeg var sjeleglad for at jeg fortsatt var på sykehuset! Jeg ba innstendig om å få bli en ekstra natt, for jeg følte meg overhode ikke klar for å dra hjem. Selv om jeg var andregangsfødende, var jeg full av bekymringer.

Jeg hadde heller ikke fått i gang melkeproduksjonen, og selv om jeg hadde ammet førstemann, var det jo ikke dermed sagt at jeg ikke trengte hjelp med å få i gang puppen på runde nummer to.

Så det er med skrekk jeg nå leser hvordan fødeavdelinger fortsetter å redusere liggetiden etter fødsel, og at den nye kvinneklinikken på Haukeland sykehus (som ferdigstilles i 2022), planlegger at 40% av kvinnene skal sendes hjem 6 - 8 timer etter fødsel.

Jeg visste ikke hvem jeg var 8 timer etter fødselen! Det eneste jeg visste, var at jeg var dødssliten. Joda, det finnes sikkert kvinner som er klare til å reise hjem etter så kort tid, men jeg er 100% sikker på at flertallet ikke er det.

Også barseltida som er så ekstremt sårbar! Barselavdelingen er ikke stedet man skal effektivisere driften og redusere sykehussenger! Det er tvert imot stedet der en nybakt mor skal finne roen og bruke tiden godt, for å kjenne den viktige mestringsfølelsen før hjemreise. Det er stedet der man skal kunne få den nødvendige hjelpen for å lære seg de helt grunnleggende stegene for å komme i gang med amming.

Argumentene for kortere liggetid etter fødselen, er at en kvinne som har født ikke er en "pasient" - og at fødsler er helt normalt. Joda, jeg hadde vært gjennom "noe normalt" de to gangene jeg fødte - men jeg hadde likevel et enormt behov for både omsorg, støtte og ikke minst hjelp etter å ha overlevd mitt livs største styrkeprøver.

I følge politisk leder i Den norske jordmorforening, Kirsten Jørgensen, er barselkvinnene blitt en salderingspost for å spare penger. Ingen vil egentlig ha dem - verken sykehusene eller kommunene. Så når sykehusene nå kutter liggedøgn, mangler kommunene beredskap til å ta i mot og følge opp mor og barn etter at de kommer hjem. (Les hele saken her)

Tenke seg til... Så det at man har sett en økt forekomst av "uheldige hendelser" som følge av kortere liggetid for barselkvinner i Norge, det er ikke bekymringsverdig det, da?

At hos en kvinne som nettopp har født og reiser hjem altfor tidlig, er det vanskeligere å oppdage alvorlige blødninger etter fødsel, infeksjoner, høyt blodtrykk med rask sykdomsutvikling - og ikke minst depresjon?

Og hva med babyen? Dehydrering? Vektnedgang? Gulsott? Infeksjoner? Uoppdaget hjertefeil? Er det en nybakt mor eller far sitt ansvar, dersom noe av det ovennenvte skulle oppstå i eget hjem - faresignaler som veldig sannsynlig hadde blitt plukket opp om man fortsatt var på sykehuset? Hvem sitter egentlig med det ansvaret?


 

Joda, jeg skjønner at tanken er at kvinner ikke skal sendes hjem 6 - 8 timer etter fødsel før et apparat står klart til å følge opp i hjemmet. Men så lenge barselkvinner blir sett på som en salderingspost der man kan spare penger - tror jeg neppe denne tjenesten vil fungere så feiende flott som man skal ha det til.

Kirsten Jørgensen, lederen i Den norske jordmorforening, etterlyser en individualisert barselomsorg. Jeg kunne ikke vært mer enig. 

For jeg kan riktignok ikke snakke for andre barselkvinner, men jeg trengte i alle fall en snor å dra i de gangene jeg trodde datteren min skulle kveles av fostervann i lungene. Og den snora har jeg ikke hengende hjemme på veggen på mitt eget soverom.
 

/ Var du klar for hjemreise 6-8 timer etter fødselen?

Dagens lille: Skitne bukseben

Den siste uka har jeg slitt med et aldri så lite (men ganske irriterende) mysterium.


(Licensed from: kaarsten / yayimages.com)
 

For i over en uke nå, har jeg gått rundt med skitne bukseben. Og jeg har ikke klart å forstå hvordan de har blitt skitne! Hver morgen har jeg tatt på meg en nyvasket bukse, og hver ettermiddag har jeg tittet nedover to skitne bukseben. Og dette har skjedd hver eneste dag!

Først trodde jeg det skyldtes at vi har hund, og at jeg sikkert bare hadde kommet borti noe på den lille runden jeg går hver dag. Men samtidig har jeg jo klart å lufte hunden hver dag i snart 11 år, uten å bli skitten oppover bena - så det var jo litt rart det også.

Så tenkte jeg at det kanskje kunne være et eller annet på vaskerommet, eller muligens på kjøkkenet - men ingenting av dette så ut til å stemme heller.

Så lurte jeg på om det skyldtes at vi fyrer i peisen. Kanskje jeg bare skumpet borti noe mens jeg puttet ved i ovnen? Men nei. Det var jo ikke svart sot på buksa, det var mer brune striper på leggene og ved anklene... 

Men så, i helgen, da jeg skulle plassere minsten i bilsetet, hørte jeg Peter rope borte fra postkassa: 

- "Aha! Sjekk buksebena dine!"

Jeg kikket ned og oppdaget mine korte ben som skumpet borti det meste langs døråpningen på bilen vår. På grunn av de heftige minusgradene den siste måneden, er det veeeldig lenge siden bilen ble vasket sist..

Og vips - så var mysteriet løst! Bilen, som har vært tur retur Norefjell (med en ganske stor omvei) var altså så skitten at det er rart vi ikke har blitt stoppet av politiet.

Så da kjørte vi rett til vaskehallen.


Lykke kan kjøpes for (bilvask)penger 😍
 

Og det var ikke før vi parkerte litt senere, at jeg innså hvor ufattelig deilig det er med nyvasket bil. Jeg kan ikke huske sist vi fikk så mye valuta for pengene - for den snuskete bilen vår skinner nå som en million dollar.

Og buksa mi er god som ny hver eneste dag ;-)
 

/ 🚘🚿

Min rotete fjomp

Peter og jeg fikk lite tid sammen før jeg ble smelt på tjukka. På mange måter har det vært en velsignelse for oss, for i 6 av de 7 årene vi har kjent hverandre, har vi vært foreldre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Ganske vanvittig å tenke på selvfølgelig, men for oss har det vært en veldig bra ting. Kanskje har vi hatt flaks, for det å bli foreldre er en enorm omveltning i et samliv. Man tror man vet alt, men så vet man ingenting.

Og plutselig skal man starte livet på nytt i takt med den lille tassen man får med seg hjem fra sykehuset, og ting blir aldri, aldri det samme igjen. På godt. Og på vondt.

Og det må jeg innrømme: Helt siden jeg ble mamma i 2012, har jeg følt at hverdagen har spist meg opp. Til tider har jeg følt at jeg ikke har hatt energi nok til å strekke lenger enn husets fire vegger - og jeg har hatt mer enn nok med meg selv.

Det har bare blitt så utrolig mye hverdag - og selv om jeg er flink til å tenke på hvor mye jeg setter pris på Peter, så skjer det liksom innimellom en klesvask og en runde med støvsugeren. Og det gnistrer jo ikke mellom skittentøy og hybelkaniner, akkurat.

Alt dette har jeg tenkt litt på i det siste. Ikke sånn bekymringsfullt, bare nok til at det har ligget litt i bakhodet. Han er jo mannen i mitt liv - og jeg vil jo ikke at han skal føle at jeg tar ham for gitt.


 

Men så var det dette livet da. Med alle dets tilfeldigheter - eller ikke-tilfeldigheter.

En kveld Peter satt oppe på kontoret og jobbet, krøp jeg under pleddet på sofaen mens jeg sjekket om jeg hadde tatt opp noe på dekoderen som jeg ikke hadde sett. Valget falt på en episode av et av mine yndlingsprogrammer: Vårt Lille Land.

Øverst på lista lå episode 7, men av en eller annen grunn hoppet jeg rett til episode 8. Hvorfor aner jeg ikke, litt rart siden jeg alltid pleier å følge ting kronologisk.

Uansett, denne episoden handlet om en kjekk og sprudlende mann ved navn Børge, som jobbet som kongens livvakt. Han og kona hadde en sønn på to år - og var gravide med en liten en. Og så begynner Børge en dag å føle at den ene armen visner litt. Så han drar til legen for å sjekke hva det kan være.

Jeg holdt pusten under teppet mitt i sofakroken. Både fordi jeg visste at legebesøket kom til å bli brutalt - men også fordi dette var min lille påminner. Det var denne episoden jeg skulle se, akkurat denne kvelden.

Det viste seg at Børge hadde ALS. En alvorlig nervesykdom som ikke kan helbredes, og som over tid vil forverres. De fleste lever bare 3 - 5 år etter at diagnosen er stilt.

Og der satt jeg altså, med øyne som fyltes av tårer. Jeg hørte Børge og kona fortelle om hvordan livet slo dem i bakken, hvordan alt forandret seg etter ett lite legebesøk - hvordan Børge sa unnskyld til kona fordi han visste hva som ventet henne - hva som ventet ham, hva som ventet dem

En pappa som satt ved sengekanten til sin sovende 2 åring, og prøvde å sortere tankene som raste rundt i hodet. Og tårene mine rant i strie strømmer. Jeg gråt, for jeg satt i min myke, gode sofakrok og så et skrekkscenario utspille seg på TV-skjermen. Et scenario som er noens virkelighet.

Jeg har ikke sagt noe til Peter, men de siste dagene har jeg tenkt. Jeg har sett for meg et liv uten ham. Jeg har kjent på den forferdelige følelsen jeg får av tanken på å miste ham - og det har jaggu fått meg til å få opp øynene for den fine mannen min.

Ålreit, så har han fortsatt ikke pakket ut bagen sin etter vinterferien vi kom hjem fra forrige søndag, og skoene hans står spredt i hele gangen. Håndklærne hans henger som vanlig til tørk i hele huset, og han bruker minst åtte drikkeglass hver eneste dag - og det er jeg som setter dem i oppvaskmaskinen. 

Jeg vet at dette er ting som kommer til å fortsette å irritere meg, men sånn skal det være.

For jeg trenger ham. Jeg elsker den mannen, og jeg trengte å se litt på TV den kvelden for å få en påminnelse om at livet er skjørt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Du er best - til hverdags og til fest 😊
 

Så nå gnistrer det plutselig litt, mellom skittentøy og hybelkaniner. For selv om han er en rotete fjomp, så er han min rotete fjomp <3
 

/ 😍

Video: Hotellsenga

I går var vi på event med blogg-gjengen, og Peter og jeg hadde booket hotellrom for natten. Endelig skulle det soves!

Men... Det gikk selvfølgelig ikke som forventet, så nå tror jeg rett og slett det hviler en forbannelse over Peter og meg og hotellrom.

Snurr film :-)

(Musikk: Bummin on Tremelo Kevin MacLeod (incompetech.com)
Licensed under Creative Commons: By Attribution 3.0 License
http://creativecommons.org/licenses/by/3.0/)

I God lørdag! 😊

Dagens lille: Maria og jeg

Jeg har en venninne som heter Maria. Maria og jeg studerte sammen for mange år siden, og da veiene våre skiltes, ble kontakten ganske sporadisk - som den har lett for å bli når livet skjer.

Maria og jeg ringes omtrent aldri, for etter mange runder med telefon-sisten, vet vi nå rett og slett ikke hvor vi skal begynne å nøste opp tråden igjen. Og det er helt greit.

Vi meldes innimellom, for å høre hvordan det står til. Men det jeg liker ekstra godt med Maria og meg, er at vi har fått oss et fast rituale som jeg syns er både helt genialt og utrolig morsomt!

Vi sender hverandre nemlig det vi kaller "Mine 5". "Mine 5" er rett og slett fem valgfrie punkter fra eget liv som oppsummerer hvordan vi har det akkurat her og nå. Og det funker så utrolig bra! Noen ganger holder det at punktet består av ett ord, andre ganger kommer det kanskje en liten historie.

Jeg koser meg skikkelig når jeg får melding av Maria, kanskje forteller hun hva som har skjedd siden sist? Hvordan hun har det akkurat nå? Hva hun gleder seg til? I det hele tatt: Kort oppsummert og skikkelig moro.

Har du en venn/venninne du "skulle ringt for lengst", send en melding og spør etter "Mine 5", da vel :-) Enkelt og greit og gøy! ❤️

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

😉

Dagens lille ❤️

I det siste har jeg følt at jeg har kjørt meg litt fast. Men så fikk jeg en idé :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For det å starte en blogg er ufattelig enkelt. Når man bestemmer seg for å blogge, har man hundrevis av ideer! Å skrive hver dag og å dele av seg selv er ingen sak i starten - det er først når ideene er brukt opp og livet kanskje stamper litt, at det blir utfordrende.

Og dette har jeg kjent på de siste månedene. Det er sikkert derfor spørsmål om jobb og tidsbruk i kommentarfeltet i vinter har gjort meg skikkelig trist, for jeg føler ikke at innleggene mine på noen måte har vist at jeg har brukt så lang tid på dem som jeg faktisk har gjort.

Men sannheten er at det har tatt meg veldig lang tid hver eneste dag å finne ting å skrive om, spesielt på dager da hodet har vært helt andre steder. Jeg fikk meg en smell da Bestefar døde, og det har vært tungt å opprettholde den positive Konatil-stemningen som jeg tross alt ønsker å ha her inne.

Det er kanskje ikke så lett å se for seg hvordan det er å ta seg to dager fri fordi man er helt i kjelleren etter å ha mistet en man er glad i - også logger man på igjen til kommentarer som "Du må faktisk ta deg sammen. Bloggen er jobben din, da er det bare å komme seg videre. Det må vi andre med ordentlige jobber gjøre".

Sånt kan gjøre vondt, spesielt når man er langt nede og føler at hjertet dunker i sorg utenfor kroppen.

Samtidig med alt dette har jeg prøvd så godt jeg har kunnet å klamre meg fast til tanken om at Konatil er min lille lykkepille. På mange måter føler jeg bloggen gjør meg til en bedre person, fordi jeg blir tvunget til å ta tak i alt det fine i livet. Og kanskje har bloggen reddet meg litt også, midt oppi denne triste vinteren?

For saken er jo at jeg har et ganske "kjedelig" liv. Sammenlignet med mange andre bloggere, skjer det nesten ingenting i livet mitt. Jeg må ofte vrenge hjernen på jakt etter nye ideer, og som oftest blir de minste ideene mine forkastet fordi de ikke er store nok.

Og det er her denne nye tanken min kommer inn: Kanskje jeg bare skal skrive ut disse små ideene, selv om de kanskje ikke er så store? Noen ganger kan vel den lille ideen bare få være den lille ideen? Kanskje kan den rett og slett få være "Dagens lille"?

Jeg tror det. Vi prøver det. Det kan være en tanke, noe positivt, noe trist, et bilde - jeg vet ikke.

Jeg vet bare at jeg savner skrivegleden min, og den tror jeg vil komme tilbake dersom jeg bryter ting ned i litt mindre biter. Jeg håper det blir første og siste gang jeg siterer meg selv, men jeg skrev det jo faktisk selv i et innlegg for noen dager siden:

"Dine tanker gjør deg - og hvis livet suger akkurat nå, bryt alt ned i bittesmå biter. De små tingene kan også gi litt påfyll, tro meg ❤️"
 

/ Smil ☀️