hits

april 2016

Avslrt p Snapchat

Noen ganger nr vi kjrer bil, insisteres det hylydt fra baksetet om f lne mobilen til mamma. Noen ganger sier mamma at det er greit. Det skjedde i dag, og det blir lenge til neste gang, kjenner jeg.

For da vi kom hjem, oppdaget jeg at det fra baksetet hadde blitt lagt ut flgende bilde til alle mine flgere p Snapchat..

 


"Mamma skal bare passe p godteposene til vi kommer hjem.."

 

/ Busted

* Flg Konatil p Facebook *

Familiemoro i teori og praksis...

Planleggingsdag i barnehagen.

Se for deg at far i huset str opp ekstra tidlig for jobbe - fr resten av huset vkner. Mens han gjr unna det viktigste kontorarbeidet, bestemmer han seg for ta halve dagen fri, snn at hele familien kan finne p noe morsomt. Det er ikke hver dag det er planleggingsdag, dessuten er det lenge siden de fant p noe moro sammen alle fire. Far smatter mens han tenker. Hva med en tur i skogen? Nja, det har meldt kraftig regn. Hei, vent.. Hva med bowling? Jo. Det blir bowling!

Litt senere p dagen:

Familiens stasjonsvogn ankommer bowlinghallen kl. 14.30. Pensjonist-bowlingen er i gang for lengst, s det er mange mennesker p banen. Men det spiller ingen rolle, for familiens to barn str pent og pyntelig mens de to voksne finner fram sko, og tiden formelig flyr avsted mens bde voksne og barn storkoser seg. Alt gr etter planen og ingen slr seg vrang. Ungene venter p tur, og bde sm og store jubler hyt hver gang noen treffer de hvite kjeglene. Ingen bryr seg om hvem som til slutt stakk av med seieren, for dette var ene og alene kvalitetstid. Mens de kler p seg yttertyet og gjr seg klare til dra hjem, konkluderer de med at det definitivt ikke blir lenge til neste gang. Hvorfor har de ikke gjort dette fr?!

 

An attractive happy family of mother, father, son and daughter sitting on a sofa at home having fun
High fives for bowling!

 

Vel. Dette var i det minste snn vi forestilte oss at det ville bli. Virkeligheten s en bitteliten smule annerledes ut:

Familiens stasjonsvogn ankom bowlinghallen kl. 14.30 og lokalet var allerede fullstappet av bowlende pensjonister da vi klemte oss inn dra. Rett p innsiden ventet min venninne og hennes snn p snart tre r, som skulle vre med. Vre to barn ble i fyr og flamme da de s kjentfolk, og det tok en god stund fr gjensynsgleden la seg.

Da vi endelig hadde funnet sko i riktig strrelse til alle, gikk Peter for booke en bane. Bane 1 var ledig, og jeg jublet inni meg siden den l ytterst. Men s oppdaget jeg den enslige, eldre herremannen som spilte p bane 2, og jeg kikket bekymret p Peter.. Jeg kan tenke meg at det siste man nsker nr man tar en runde bowling alene, er et inntog av nybegynnere rett ved siden av seg..

 


Stakkars pensjonisten i bane 2..

 

De frste rundene med kast gikk bra. Alle de tre sm var i strlende humr og forholdt seg rolige, men etter det vet jeg i grunnen ikke hva som skjedde. For plutselig begynte barna bli overgira, og de satte rett og slett i gang et leven som de andre bowlerne nok ikke hadde sett maken til siden 40-tallet. I lpet av f sekunder gikk vi fra vre tre voksne med full kontroll, til bli tre voksne som kikket forskrekket p hverandre mens vi lurte p hva i all verden det var som skjedde.

Helt plutselig var alle de tre sm hyt og lavt, opp og ned. Vanligvis ville vi gitt en advarsel eller to, fr det bar rett ut i bilen og strake veien hjem. Men n hadde vi liksom betalt for en runde med bowling, og vi hadde jo s lyst til kose oss! Dessuten l Peter an til havne p en tredjeplass, og han hadde ikke planer om gi seg enda.. Derfor ble vi kjapt enige om at dette mtte vi pent fikse, vi fikk ta en unge hver og komme oss gjennom de resterende kastene som best vi kunne.

Det var bare det, at i tilegg til passe p de sm, s hadde jo vi voksne ogs to kast hver med jevne mellomrom. Og dt ble plutselig for mye for Peter og meg. Da det var min tur til bowle, trodde jeg Peter passet p Nora. Men han satt og trstet fireringen som hadde slt brus p genseren sin, og plutselig hrte jeg venninnen min rope:

- "Christina! Pass p NORA!"

Og da oppdaget jeg den lille frkna, i fullt firsprang nedover den glatte banen til den eldre herremannen i bane 2. Peter oppdaget det samtidig, og kastet seg etter henne. Jeg nikket unnskyldende til den eldre herren, mens jeg holdt pusten og tok over trstingen av eldstemann. Han var forvrig ikke lenger lei seg for brus-slet, men var oppgitt over all ventingen fr det ble hans tur igjen.

Og snn fortsatte det. Det var kaos og unger fra gulv til tak - det var som ha kontroll p en flokk rusa bavianer, og alle som har opplevd noe lignende vet hvor gjerne man bare vil synke gjennom gulvet.. Det var ut i gangen, inn p do, hyl, rop, utestemme og grining. Jeg vil ha brus, jeg vil ha eplejuice, jeg vil bowle N, jeg gidder IKKE vente p tur! Jeg m tisse, jeg m bsje, han der har bsja, bytt bleie, jeg vil ha plse, jeg vil ikke ha plse, jeg vet ikke hva jeg vil - jeg vil bare lpe!

Pensjonistene var heldigvis p vei hjem, men de ga oss noen anstrengte blikk p vei ut. Og jeg forstr dem s veldig godt. For en liten stund der, var vi de smbarnsforeldrene man bare elsker hate. De man prater dritt om i bilen p vei hjem. De folka man tenker at ikke burde hatt barn..

 


Dette var supergy, helt til det ikke var supergy lenger..

 

Kjre pensjonist-bowlere: Beklager. Neste gang dette skjer, drar vi bare rett hjem - selv om Peter ligger an til bli nummer tre. Jeg aner ikke nr neste planleggingsdag er.. Men for oss er den allerede planlagt. Vi skal ut i skogen. Selv om det melder kraftig regn :-)

 

/ I teorien hadde vi det helt topp, da ;-)

* Flg Konatil p Facebook *

Pappa jakter bonuspoeng

Da jeg sto i dusjen i dag, mtte jeg humre for meg selv. Jeg mente nemlig huske jeg hadde skrevet et blogginnlegg om rense sluket, og etter et sk p google fant jeg det igjen. Det ble frst publisert som gjesteinnlegg hos gubben for et r siden, men siden det er nyaktig like aktuelt i dag, syns jeg det er p sin plass med et lite gjensyn :-)

 

- "Jepp jepp, da var det gjort!"

Jeg satt p gulvet og lekte med Nora da Peter kom svinsende ned trappa.

- "Gjort hva da?", spurte jeg.

- "Nei sj, ikke tenk p det..", fortsatte han.

- "Ikke tenk p hva da? Hallo? Si det da."

- "Okei da! Siden du maser.. Du husker da jeg dusjet i dag morges? Sluket vettu. Det var jo helt tett. S vidt vannet ble borte til slutt."

- "Ja", mumlet jeg, "det stemmer, det.."

- "Nettopp. Ja, jeg kan ikke huske sist det var s tett!"

- "Nei, jo, ja.."

- "Ja, og heldigvis for deg, s har du funnet deg en mann som bare gjr ting!", sprudlet han videre.

- "?!"

- "Jepp! Trenger ikke mase p denna karen for f ting gjort lissom. Det ligger i min natur fikse opp i ting."

 


Problemer p badet? I fix!

 

Jeg mtte humre av den gutteaktige iveren hans, til tross for at dette var helt ny informasjon for meg..

- "Ja, s da gjetter du vel hva jeg har gjort?", spurte han ivrig.

- "Hmm", smilte jeg, "kan det vre noe med sluket, da?"

- "Oh y e s, my lady! Jeg har renset sluket! Tok det snn p strak arm mens jeg kledde p guttungen, da vettu."

- "Eh, okei..", fortsatte jeg, "var det mye hr nedi der da, eller?"

- "Merkelig at du spr, for det var overraskende lite hr faktisk.. Jeg hadde jo forventet finne et par kilo av manken din som vanlig, men ja.. Sluket var faktisk spass rent at jeg mtte fram med Plumboen."

- "Plumboen? Jammen.. Sjekket du om sluket fortsatt var tett frst, da?"

- "Hva mener du?"

- "Nei, jeg mener bare at hvis sluket var rent.."

- "Hallo", avbrt Peter, "s du da jeg dusjet i morges eller? Det var tett! Helt tett!"

- "Det stemmer, men.."

Han lot meg ikke fullfre..

- "Ja, og siden det var s lite hr der, s tenkte jeg litt logisk. Hret m ha kommet seg lenger ned i rrene og har kladdet seg sammen der nede, s da gikk jeg p med plumbo. Brukte snn plumbo-gel da vettu, s blir det ikke s mye skadelige gasser i lufta. Ikke verst, hva? Fattern tenker p alt."

Jeg rakk ikke si noe mer fr han blste seg opp igjen, kry som en hane.

- "Neida, s jeg bare rensa opp litt skikkelig da vettu. Kall meg Mr. Plumbo hvis du vil! Eller ja, det var kanskje litt ta i.. Men handy man, eller? H? Det har du jo alltid nska deg!"

 


Peter nr han renser sluket ...

 

Det var vel snn cirka her jeg burde avbrutt ham og sagt at det ikke var spesielt rart at sluket var overraskende rent.. Jeg hadde allerede tatt det.

Jeg hadde renset og fjernet en halv parykk fra sluket fr jeg hoppet inn i dusjen selv for over en time siden.. Ikke rart det var tett med andre ord, s den plumboen var sannsynligvis til liten nytte.

S det han n sto og skrt av var alts hvordan han egenhendig hadde klart rense et allerede rent sluk. Ogs s veldig stolt!

Jeg visste ikke om jeg skulle bryte ut i latter eller rolig fortelle ham sannheten, men da jeg s ham st der stolt og glad og fornyd, hadde jeg liksom ikke hjerte til det. Og siden det var sndag og alt ...

- "Ja fy sren..", smilte jeg fr jeg ga ham et kyss, "jeg er heldig som har deg."

 

 

/ Pappahjerte... men ikke akkurat Handyhjerte ;-)

* Flg Konatil p Facebook *

Kjre Pappa

Dette er til deg. Jeg vet du ikke nsker oppmerksomhet, men siden jeg ikke fikk lov til sette inn bilde av deg i lokalavisa, tenkte jeg skrive et lite innlegg til deg isteden ;-)

For det er faktisk ikke hver dag man fyller seksti r, og siden du gjr det i dag - har jeg selvflgelig lyst til si noen ord!

 


Muttern og fattern en gang p 70-tallet. Helt utrolig at det ble knipset et bilde "den ene gangen" du prvde ryke..?!

 

For noen ord syns jeg du fortjener, det kan jo ikke ha vrt enkelt for deg vre eneste hane i flokken i alle r. Du, muttern, lillesster og jeg. Ogs den feite katten jeg maste om f hver dag i hele 1990 og -91. Jeg fikk den til slutt, men det m jo ha vrt ekstra kjipt for deg, siden du hater katter.

Men aller frst m jeg f takke deg, for det er helt og holdent din skyld at jeg har orden p konomien. For det er du som har lrt meg at man sparer frst, og kjper etterp. Om det s vil ta to r f seg en egen Nintendo-maskin, s er det den tiden det tar. Det er forskjell p vre gjerrig, og vre fornuftig. Og jeg ser jo n i ettertid hvorfor du for eksempel lagde en regel om at det var lov ta maks fire trk med dopapir av gangen. Jeg trodde du bare var kjip, men jeg burde jo skjnt at du ogs visste at dine to dtre pleide se hvor mye dopapir vi kunne fylle doen med - fr vi mtte trekke ned mer enn n gang for f alt til forsvinne.

 


Dine to sm luringer i 1989 :-)

 

Jeg husker den kvelden mamma skulle p et mte, og jeg hadde omgangssyken. Jeg visste at du ikke taklet snne ting s bra, og mamma hadde satt klar en btte til meg ved siden av senga. Men da jeg plutselig ble kvalm, fikk jeg det for meg at jeg skulle rekke lpe p do. Jeg rakk det jo selvflgelig ikke, og begynte grte. Du trstet meg og sa det gikk helt fint. Jeg husker du vasket gulvet mens du pratet i nesa. Etterp satte du deg p sengekanten og kilte meg under fttene, og det var det beste jeg visste.

Da jeg var 12 r gammel, tok du oss med p bilferie til Lofoten. Jeg vet jeg klaget mye i baksetet p den turen, fordi det var s langt og fordi jeg ble s lei av kjre bil. Men den turen husker jeg enda. Selv om jeg bare var 12 r, ble jeg sltt i bakken av den fine naturen i "". S fine minner har jeg, at jeg en dag skal tilbake.

S husker jeg den dagen Farfar dde. Det kom som et sjokk p oss alle sammen, han skulle bare p sykehuset for behandling for feilmedisinering. Fastlegen hans hadde glemt flge opp med blodprver, og da Farfar endelig kom p sykehuset - stoppet hjertet hans. Jeg var utrstelig, og det betydde s mye for meg at du kom ned p rommet mitt og satte deg i en stol og pratet med meg. Vi grt begge to, og det var s fint for meg se at du ogs kunne vise flelser.

Men jeg m innrmme at det var litt flaut den gangen p videregende, da jeg i fullt alvor forklarte klassen min at vi ikke hadde parabol fordi naboens lille bjrketre stod i veien. Det hadde jo du forklart meg, at paraboler mtte ha helt fri sikt for kunne motta signaler. Du var sikkert dritlei maset mitt om at jeg ville ha like mange tv-kanaler som vennene mine, dessuten visste du jo at naboen aldri kom til g med p felle det treet. Jeg husker du slet med holde deg alvorlig da jeg kom hjem fra skolen den dagen, og opprrt forklarte deg at vennene mine pstod at du hadde dratt en liten lgn om den parabolen :-)

En liten klage m jeg ogs f komme med: Du er forferdelig utlmodig. Og det kom kanskje spesielt godt fram den gangen jeg skulle velseskjre bil for frste gang. Du kjrte til et stort industriomrde en sndag formiddag, med store oversiktelige flater av asfalt - og du beordret meg til ta plass bak rattet. Fullt mulig du hadde glemt hvor vanskelig det er dette med kltsj og gass den frste gangen.. Men etter at bilen hadde ruset og hoppet og blitt kvalt fem minutter i strekk, ropte du til slutt: - "Nei n er det nok for i dag! Det ligger et hus der borte og de str i vinduet OG SER P!"

Utrolig nok fikk jeg lappen som 18-ring, og da ordnet du en gammel, rd Ford Orion som jeg kunne disponere s mye jeg ville. Bilen gikk som ei klokke, men en gang i blant lyste det en og annen varsellampe. Ofte hadde jeg bilen full av venner, og en gang kom det en sliten skrapelyd da vi var ute og kjrte. Jeg svingte til siden, og en av venninnene mine spurte hva i all verden vi skulle gjre for noe. Jeg kikket dumt p henne fr jeg svarte: - "Hva mener du? Jeg ringer jo bare pappa?"

Det kan vel ikke ha vrt helt enkelt for deg den dagen du fikk vite at du skulle bli Bestefar. Ikke fordi du ikke ville ha barnebarn, men du hadde jo ikke kjent Peter i mer enn et par mneder.. Jeg vet du sannsynligvis tenkte det verste, men i dag er du stolt Bestefar til to sm troll! Og det er du som er den store helten deres. Gustav vil vre med deg p verkstedet og skru p Porscha, og Nora vil helst ringe deg flere ganger om dagen.

 


Ingenting er som et bestefarfang <3 (og litt youtube)

 

Gratulerer s mye med 60 rsdagen, Pappa! For sitere fireringen, gleder vi oss til feire deg med "en plse og en kake og litt godteri og eplejuice". Veldig glad i deg!

 

/ <3

* Flg Konatil p Facebook *

Thank you, Mr. Snap!

Jeg m innrmme at jeg gispet hyt av forskrekkelse i morges, da jeg tittet ut av vinduet og oppdaget at det var julestemning utenfor.. Hadde jeg bare visst at det skulle komme sn i lpet av natten, s skulle jeg ikke tatt snn p vei. Men jeg ble faktisk spass satt ut, at dagen fikk en skjev start.

Men det er nr dagen starter skjevt, at man m brette opp ermene! Derfor tok jeg sporenstreks fram Snap-maskinen, og knipset et bilde av noe meget positivt.

 


Sayonara, superkvise-som-dukket-opp-da-jeg-begynte--se-p-"Skam"!

 

Den siste uka har jeg mttet sperre Snapchat'en min for innkomne snapper fra "alle". Jeg ble nemlig s lei meg nr jeg ikke rakk svare p meldinger, at jeg inns at jeg fikk ta en liten pause. Men i helgen pnet jeg opp igjen - og gjett om jeg var glad for det i dag!

Mandagen snudde nemlig brtt fra vre en litt sur sn-mandag, til bli en ganske s trivelig glad-mandag. Jeg fikk nemlig en snap fra en kar som penbart har knekt koden for hvordan man muntrer opp en tobarnsmor som klager over slappe ammepupper og en ungdommelig spenst som sannsynligvis aldri kommer tilbake:

 


Printscreen av bildet jeg fikk fra Mr. Snap

 

Skulle ikke mer til. God mandag, folks! ;-)

 

Les ogs:
- Nr puppene blir lange -

* Flg Konatil p Facebook *

Ikke akkurat impulskjp...

- "Men herregud, Christina.. Er ikke det i overkant tidlig..?"

Den oppgitte stemmen til Peter mtte meg idet jeg dumpet den store esken p gulvet i gangen. Jeg hadde akkurat vrt p posten og hentet en pakke, og tegningen p utsiden levnet ingen tvil om hva som befant seg inni.

- "Tidlig?", mumlet jeg mens jeg hang fra meg jakka, "Nei.. Tidlig, nei..?"

Petter fortsatte stirre mistenksomt p meg mens han sa:

- "Alts.. Jenta er ett og et halvt r?"

- "Ja, ett og et halvt ja..", svarte jeg mens jeg hentet saksa i kjkkenskuffen. Jeg smlp tilbake til esken, klippet over teipen med spente fingre, fr jeg rsket den opp og fikk ye p det herlige innholdet som lyste mot meg.

- "Off, men Christina da.. Det er jo en snn stor en!", sukket Peter.

- "Jeg vet! Akkurat en snn hun nsker seg!", sprudlet jeg, "Og sjekk den fargen! Er den ikke nydelig?"

Peter sa ingenting, stod bare der med armene hengende slapt ned p hver side. Men etter enda noen sekunder, brt han stillheten:

- "Christina.. Det str "Fra 3 r" p siden av esken der."

- "Pss", fns jeg, "Det er jo bare veiledende, det. Ingen som flger snne regler uansett."

Peter sukket hyt.

- "Dessuten..", fortsatte jeg "Hun nsker seg en snn! hhh, se p den fargen da, Peter! Er ikke det noe av det nydeligste du har sett? Og sjekk her! Denne kan justeres vet du. Opp og ned. Perfekt.. Det flger med en snn, og en snn. Den skal opp der, og den skal opp her. Haha, noe s kjekt! Kjenn p det hndtaket da, s mykt! Og denne kan legges ned eller rettes opp. Og det er til og med god fjring.. Kjenn da! Prv g litt bortover, Peter!"

Men Peter ble stende p stedet hvil. Jeg stoppet opp, og da jeg kikket bort p ham, ble jeg mtt av et medlidende smil og to snille yne som tittet p meg.

- "Ehm.. Christina? Er det en snn en du alltid har nsket deg, eller..?"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Denne kan justeres vettu.."

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Opp og ned!"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

 

/ Okei da.. Men samma det, vel.. Etter tretti lange r, er den endelig min ;-)

* Flg Konatil p Facebook *

"Hva er det der?"

- "Ooooi..", hrte jeg fra fireringen idet jeg entret kjkkenet. Han satt p kjkkenbenken sammen med lillesster, og var i full gang med lage frokost sammen med papsen. Jeg hadde akkurat dusjet, og lente meg inntil kjleskapet mens jeg dro p meg et par rene sokker.

- "Ehh..", fortsatte den lille gutten, mens han nistirret p ansiktet mitt, "Mamma, hva er det der? Er det en fflekk?"

Jeg kikket sprrende p Peter, som kastet et raskt blikk mot meg fr han sprutet ut i latter. Jeg kikket rart p dem begge to, skjnte ikke hva som var s morsomt.

- "Hva ler dere av?", spurte jeg.

- "Serist?", sa Peter, "Har du ikke sett deg i speilet i dag?"

Det hadde jeg jo ikke, jeg hadde bare tatt meg en kjapp dusj og kledd p meg i en fei, fr jeg skyndet meg ned p kjkkenet for hjelpe til med frokosten.

- "Vel, gutten min..", begynte gubben mens han kikket alvorlig p snnen sin. "Det der p haka til mamma, det er ingen fflekk.. Det er en KVISE! En ganske stor en ogs faktisk..", humret han mens han slo p kaffetrakteren.

Jeg tok meg automatisk til haka, og fireringen sperret opp ynene sine fr han ropte forskrekket:

- "NEI mamma! Du m IKKE ta p det.."

Peter satte i gapskratte, og det tok noen sekunder fr han fikk summet seg. S forklarte han rolig at kviser ikke er noe farlig. At kviser er snt man fr iblant, men ikke fr man er snn ca fjorten r, noen fr mange, noen fr ingen, at det gr over av seg selv og at man faktisk ogs kan f det selv om man er voksen - akkurat snn som p mammas hake.

Jeg tok meg til haka p ny, og kjente umiddelbart hvorfor fireringen var litt ute av seg. Dette var definitivt ingen pusle-kvise! Jeg kunne ikke forst hvordan jeg ikke hadde lagt merke til den, dessuten gjorde den jo dritvondt!

- "Men nok om det", sa Peter hyt, "N m vi lage ferdig frokosten hvis vi skal rekke spise fr vi skal dra!"

Det ble helt stille p kjkkenet. Ingen sa noe, men vi kunne alle se at fireringen tenkte s det knakte. S kom det:

- "Dette m jeg fortelle i barnehagen."

 

 

/ Den kvisa poppet fram da jeg begynte se p fjortisserien Skam.. Tilfeldig? Neppe ;-)

* Flg Konatil p Facebook *

Whatever works

Jeg m innrmme at jeg hadde regnet med at mange kom til kjenne seg igjen i "Leggerutiner og kaotiske kvelder" som jeg postet for et par dager siden, men at s mange skulle ta seg tid til legge igjen en kommentar - hadde jeg ikke turt hpe p!

 


En mor med sine to forskjellige leggerutiner ;-)

 

Jeg syns de forskjellige historiene deres i kommentarfeltet fortjener f skinne alene - derfor har jeg valgt ikke svare p noen av dem :-) Men jeg har selvflgelig lest alle som en, og det var rett og slett D E I L I G hre at det er flere enn oss som har mttet ty til spesielle rutiner hver kveld for f de sm gullene i svn! Det er rett og slett herlig se at det er flere som lever etter Peters og mitt mantra: "Whatever works."

For det er jo det det handler om, ikke sant? Til tross for alle de velmenende rdene fra omgivelsene, s kan det fort bli prving og feiling og mer feiling. Noen ganger funker andres oppskrifter, andre ganger m man bare finne ut av det selv.

Og det er lettere sagt enn gjort, for noe som egentlig har gtt mest opp for oss etter at vi fikk to barn, er at ting er i konstant endring. Matvaner, leggetider, kommunikasjon, rutiner, oppfrsel - alt er i konstant endring. Dette er naturligvis ting man har en tendens til glemme nr det stormer som verst, men som er veldig fint huske p nr ting ikke gr helt etter planen. Og for dette har Peter og jeg en annen setning vi pleier minne hverandre p nr det gr litt trtt. Av en eller annen grunn ogs p engelsk:

"It will pass."

Tre herlige ord, som stort sett alltid stemmer! Disse ordene har vi eksempelvis sagt alle dagene hvor alt innholdet p middagstallerknene har havnet p gulvet. Eller alle de bilturene det har vrt konstant hyling fra A til B. Eller de kveldene Peter og jeg har kysset hverandre godnatt og smilt oppgitt, fr vi har tasset inn p hvert vrt soverom for natten. Nr minst n urolig unge har frt til at det er smidigst for alle fire dersom vi deler oss og sover hver for oss.

 


"Bare en brdskive til kvelds, s er det hvert til vrt!"

 

Vi er definitivt ikke superforeldre, og vi gjr helt sikkert mye galt og pedagogisk feil hjemme hos oss. Men vi har funnet lsninger som funker for oss. Det er mye kjrlighet, det er mye latter, vi setter pris p de sm tingene og vi nyter tiden vi har her og n.

Og nr det kommer til det konstante underskuddet p svn: It will pass ;-)

 

/ Snn passe gode superforeldre :-)

* Flg Konatil p Facebook *

Leggerutiner og kaotiske kvelder

Noe av det aller mest trblete med vre mamma, syns jeg har vrt f p plass gode soverutiner for barna. Da jeg gikk gravid med frstemann, var jeg veldig opptatt av at vi skulle f orden p sovingen helt fra start. P dagtid skulle det soves i vogn i frisk luft, og leggingen om kvelden skulle gjres s lettvint s mulig. Pysj, tannpuss, nattakos, snork.

Men.. S skulle det alts vise seg at det er en stor forskjell p soving i teori og praksis..

Fr jeg ble mamma for frste gang, gledet jeg meg stort til mammaperm med lange trilleturer i skog og mark. Men s kom ungen ut, og det viste seg vre en liten tass som hatet sove i vogna. Jeg forstod jo ingenting, jeg trodde alle babyer elsket ligge i vogn..?

Men han trivdes mye bedre i senga si, og dette skapte jo trbbel alle dagene jeg ikke holdt meg hjemme til han hadde sovet ferdig. Det gikk jo greit, men det medfrte at hele sovemnsteret forskjv seg, og ofte ble det bde kaotiske kvelder etterp - og ikke minst grytidlige morgener dagen derp.

 


Mitt lille sovedyr <3

 

S fikk vi nummer to.. Og jeg var jo ikke forberedt p at det ville bety nye rutiner med et helt nytt individ! Selv om alle sa at vi garantert kom til f to helt forskjellige barn, var det jo umulig se for seg p forhnd. Men ut kom alts en liten frken med lakenskrekk. Soving skulle vise seg vre noe skikkelig herk, og hva gjr man egentlig nr et barn nekter ta smokk, ikke vil ha koseklut, og ikke har noe som helst roe seg med nr det er sovetid? Boka som handler om akkurat dette, har hvertfall ikke jeg lest!

Jeg m le nr jeg ser tilbake p det frste ret. For oss var det nemlig en berg- og dalbane med prving og feiling.. Sove sittende med baby p brystet, bre baby, la baby sovne ved puppen, legge baby senere, legge baby tidligere, la baby turne i senga til hun sovner av utmattelse, insistere p at baby begynner med smokk.

Og kanskje skyldes det at vi har slitt snn med leggerutinene vre, at det ikke har manglet vennligsinnede rd fra omgivelsene. Hva med legge barnet p eget rom? Da vil hun sove hele natten! Hva med la henne ligge og grte uten ta henne opp? Da vil hun sovne igjen av seg selv. Hvorfor ikke bare vende henne av med ammingen? Da vil alt lse seg i en fei!

Hele tiden undret jeg meg over hvordan det kunne ha seg at alle andre bortsett fra oss, hadde klart innarbeide fantastiske soverutiner. Hvordan kunne det ha seg at alle andre smbarnsfamilier hadde sovingen p stell?

Derfor bestemte jeg meg for forhre meg litt.. Det mtte jo vre en grunn til at det bare var de med leggerutinene p stell som fortalte hvor enkelt det var? Hvordan stod det egentlig til med leggingen hos alle de smbarnsforeldrene som aldri kom med velmenende rd..?

Under flger noe av det jeg har funnet ut de siste ukene. Jeg har forresten byttet ut deres ekte navn med fiktive - for vre grei.

"Kristina"
Status: Snnen p to r nekter sovne hvis ikke mamma sitter i stolen som str i hjrnet p barnerommet. Derfor sitter mamma her hver kveld og bretter ty.
Ulemper: Nr det er tomt for ty, og man automatisk begynner p den ferdigbrettede bunken p nytt.
Fordeler: Trketrommelen blir alltid tmt, og det er tellekanter i skuffer og skap.

"Brre"
Status: Datteren p 1,5 sovner lett i vogn som er i bevegelse p dagtid. Pappa fant ut at det samme trikset funker med sprinkelsenga ogs, og rugger denne fram og tilbake hver kveld.
Ulemper: En sprinkelseng er overraskende tung.
Fordeler: Arbeidet lettet veldig da det ble montert mbeltfler i filt under alle beina p senga.

"Tina"
Status: Alenemor til en gutt p 2 og en datter p 4. Begge vil helst sovne med mamma ved siden av seg, derfor legger de seg alle tre i dobbeltsengen hver eneste kveld.
Ulemper: To sett armer og bein i senga gjr at det er vanskelig for mor finne ledig plass nr hun skal legge seg senere p kvelden.
Fordeler: Barna sovner kjapt og greit. (Men det gjr jo mor ogs i blant)

"Markus"
Status: Datteren p tre r inntar sovemodus og roer seg kun ned i sengen nr hun fr kose med pappas nakkehr.
Ulemper: Kroniske smerter i fars nakke og rygg, som flge av foroverbyd sittestilling ved siden av sprinkelseng.
Fordeler: Mestringsflelse siden bare pappa er god nok for leggerutinen.

"Synne"
Status: Mamma til ei jente p 8 mneder, sitter hver kveld ved sprinkelsenga med hnda mellom to av sprinklene - mens den lille datteren tviholder rundt pekefingeren hennes.
Ulemper: Hele hnda fles fort vissen.
Fordeler: Datteren fler seg trygg og sovner raskt.

"Vidar"
Status: Pappa til to gutter, har sittet hver kveld i fire r ved senga til eldstemann, og pjusket ham p ryggen. Helt til han sovnet.
Ulemper: De kveldene det tok godt over to timer fr snnen sloknet.
Fordeler: Det var verdt det, for plutselig en dag var guttungen "fire r og altfor gammel for det n, pappa". <3

 

All re til dere som har leggerutinene helt p stell alts - men min lille underskelse kan alts tyde p at det er flere enn oss som har slitt litt, og som har gtt for rare lsninger som helt sikkert ikke str i lreboka..

 


My sleeping beauty <3

 

/ Hint hint: Minner om anonymt kommentarfelt - hvis du tilfeldigvis ogs har en spesiell rutine du vil dele med meg ;-)

Les ogs:
- Ettrskontroll og blbr i ret
- Gassen og bremsen

Prolapslrdag

Det aller beste med at det er helg hos familien Klonk, er de lange frokostene og det rolige tempoet. Eller alts, tempoet er jo p topp uansett om det er hverdag eller helg, men i hodet til Peter og meg er det i alle fall mindre stress og plenty med tid til drikke kaffe.

 


Det er helg <3 (Skjermbilde fra Bloggerne, TV2 Livsstil)

 

Men ikke i gr.

I lpet av natten hadde nemlig ryggen til Peter sltt seg vrang. Snn skikkelig krise-vrang, av typen "Hva-gjr-jeg", "Jeg-fr-ikke-puste", "Herregud-hjelp-meg", "Dette-kommer-jeg-serist-ikke-til--overleve"-vrang. Han kaldsvettet bare han rrte p seg, og jeg sa at vi fikk dra p legevakten sporenstreks. Det var frste gang jeg hadde sett ham med smerter i ryggen, og jeg ble selvflgelig veldig bekymret.

Men Peter ville vkne skikkelig frst, s jeg fant fram et par smertestillende til ham - og plasserte ham og ungene i sofaen snn at jeg kunne smelle sammen frokost.

Men etter noen minutter oppdaget jeg at det var enda en ting som ikke var som det skulle.

Hvor var Teo? Husets firbente godgutt som hver morgen tasser rundt p kjkkenet med halen i konstant logremodus. Jeg s ham ikke, men fant ham p teppet sitt i gangen. Han logret da jeg satte meg ned ved siden av ham, men jeg forstod kjapt at han ikke var i form. Jeg tenkte at jeg fikk sjekke om han hadde matlyst, og ble glad da han fulgte etter meg ut p kjkkenet. Han spiste maten sin, og drakk godt med vann. Hmm..

Jeg lagde ferdig fire frokost-tallerkener, og serverte tre av dem til den stakkars mannen min og de to trollungene som satt i stua. Jeg plasserte min tallerken p kjkkenbenken, og bestemte meg for lufte Teo fr jeg spiste. Han var heldigvis klar for tur, og stod ved dra og logret mens jeg kledde p meg.

Men ute p veien gikk det tregt. Hvorfor gikk han s rart? Det var bare to uker siden vi var hos dyrlegen sist, da med betennelse i den ene poten. Kunne det vre den som fortsatt plaget ham - selv om den var fin igjen for lengst?

Jeg bestemte meg for ringe dyrlegen. Jeg forklarte hvorfor jeg var bekymret, og ble superlettet da de spurte om jeg kunne kaste meg rundt og mte til en time om bare 30 minutter. Men hva skulle jeg gjre med Peter som ventet hjemme, og som nesten ikke fikk puste p grunn av smertene i ryggen?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

- "Jeg m til dyrlegen med Teo", ropte jeg p vei inn dra, "Hva i huleste gjr vi n - skal jeg kjre deg til legevakta frst?"

Peter dro litt p det:

- "Hmm.. Ta dyrlegen frst. Forresten, la oss dra alle mann. Kanskje det gr greit for ryggen min sitte i bil."

Jeg syns det hrtes ut som en drlig id, men jeg s p Peter at han hadde bestemt seg. En titt p klokka viste at vi hadde sykt drlig tid dersom vi skulle rekke pakke en hel familie ut i bilen i lpet av f minutter. Av erfaring skal alle p do, minst n bleie m skiftes, noen slr seg vrange, og jakker og sko befinner seg langt unna der det ble lagt sist.

Spr ikke meg hvordan vi fikk det til, men for frste gang i historien gikk alt som smurt, og plutselig var alle p plass i bilen. Peter hadde riktignok glemt mobilen sin i laderen p kjkkenbenken, og jeg hadde enda ikke spist frokost, men det viktigste var tross alt at de andre hadde ftt i seg mat. Peter holdt pusten nesten hele veien, fordi han fant ut at det gjorde mindre vondt i ryggen s lenge lungene var fylt med luft. Jeg tok meg en tyggis for dyve sulten, og i baksetet var det utrolig nok stille - det var som om de to sm trollene merket at stemningen var anspent.

P slaget 11.00 rullet bilen opp foran inngangen til dyrlegen. Jeg kan fortsatt ikke forst hvordan vi rakk det.. Og siden Peter hadde glemt telefonen sin hjemme, ble vi enige om at han skulle kjre rundt med barna i bilen imens - og mte Teo og meg p parkeringsplassen kl 11.30.

Men.. Det skulle selvflgelig vise seg at dyrlegen l langt bak skjema. S da det endelig ble vr tur, var klokka langt over 11.30 - og uten mobil hadde jeg jo ingen mulighet til f sagt fra om forsinkelsen. Bare tanken p den stressede pappaen bak rattet med enorme ryggsmerter, gjorde meg helt svimmel!

Men alt dette ble fort glemt da dyrlegen entret rommet og p f sekunder diagnostiserte den klynkende lille hunden med prolaps i ryggen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Har prolaps - men logrer for det <3

 

Stakkars lille Teo! Ikke rart han hadde vanskeligheter med g.. Og for et merkelig sammentreff - bde hunden og mannen, atptil p samme dag?!

Vi forlot lokalet en stund senere med lommene fulle av sterke smertestillende. Jeg var helt fortumlet da jeg kom ut p parkeringsplassen, men fant ingen ventende bil. Jeg ble stende rett opp og ned, rimelig fortvilet mens jeg s for meg to hylende unger i baksetet og en far som var i ferd med besvime i forsetet p grunn av de grusomme smertene. Vi ble bare ndt til komme oss videre til neste legevakt.

S hrte jeg en lyd. Lyden av to kjente barnestemmer, og de kom fra rundt hjrnet et sted. Jeg gikk mot stemmene, og synet som mtte meg rundt svingen var s veldig uventet..

For p en liten gressplen, lp mine to barn rundt og jaget hverandre mens de hvinte av fryd. Ved siden av dem stod faren og hoppet og spratt som en tulling.

- "Peter!", ropte jeg forskrekket, "Hva skjer..? Ryggen din??"

- "H?"

Peter s ut som et sprsmlstegn.

- "Du kan g..?", fortsatte jeg, "Hva skjedde med ryggen din?"

- "ja, den ja. Nei vetta faen hva som skjedde. Tror de smertestillende pillene begynte virke litt. Jeg er fin igjen n! Hvordan gikk det med Teo?"

 

/ Mannfolk.

* Flg Oppgitt-kona p Facebook *

Jeg skulle jo finne meg sjl!

I dag var jeg plutselig tilbake i 2011. Takket vre Peters morgeninnlegg: "Nr 1 blir 2", ble jeg med ett litt nyforelsket igjen, for innlegget handlet om hvordan min kjre mann ofret den fantastiske ungkarstilvrelsen til fordel for meg ;-)

Og gjett om det var rrende lese om hvordan Peter opplevde vr frste tid sammen! Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om hvordan det var for ham, for dette har vi jo aldri pratet om fr!

 

 

Men.. Jeg har jo selvflgelig et par ting tilfye til det som skjedde for seks r siden, da kjrligheten i flge Peter "hadde lurt meg inn i en felle og n satt jeg fast i revesaksa."

For det var jo ikke snn at det bare var Peter som ikke var p utkikk etter noen ny partner! Jeg hadde nemlig ogs ganske nylig vrt gjennom et kjipt brudd selv. Jeg hadde flyttet fra en etablert tilvrelse i et rekkehus, og inn til en av mine beste venninner som tilfeldigvis bodde alene og nsket meg hjertelig velkommen til bo p gjesterommet.

Jeg vet serist ikke hva jeg skulle gjort uten henne, men det er en helt annen sak. Den korte historien er i alle fall at jeg dyrt og hellig lovet meg selv at jeg n skulle inn i en lang periode som singel - jeg hadde behov for finne meg sjl, noe jeg regner med er ganske vanlig etter et samlivsbrudd, haha :-)

Men s fant jeg alts Peter isteden. Ikke vet jeg hva som skjedde, men som jeg har skrevet om fr ("Kjrlighet p et busstopp") begynte vi skrive med hverandre p facebook.

 


Peter p facebook. Trenger jeg si mer..? :-)

 

Jeg bodde i Larvik p den tiden, og Peter befant seg jo i Oslo. Derfor ble det mange telefoner i starten, og det jeg husker kanskje aller best er at han klaget p at jeg snakket s stygt. Frst trodde jeg han mente dialekta, for vi snakkr jo litt breit her nere i Lrva. Jeg tenkte at jeg mtte begynne snakke litt penere, og prvde se for meg et liv med "sne" og "om forlatelse" og "hva behager".

Men s var det ikke dialekta det handlet om. Han siktet til at jeg bannet for mye! Og det rare er at jeg ikke klarer huske dette selv, hvorfor i alle dager bannet jeg s flt? N i ettertid har jeg konkludert med at jeg sannsynligvis snakket stygt for tffe meg - og hvor grusomt harry er ikke det. Haha!

Som Peter skrev i innlegget sitt, tok det jo ikke mange ukene fr vi snakket om at jeg mtte flytte inn i leiligheten hans p Sagene. Jada, jeg vet han skrev: "Ikke lenge etter sto hun p dra med tannbrster og planter.", og til det har jeg si at det tydeligvis ikke bare er jeg som har et behov for tffe meg litt i blant.. For i mitt hode minnes jeg at han var rimelig klar for bli samboer igjen, selv ogs ;-)

Men noen uker fr det frste flyttelasset skulle kjre Larvik - Oslo, ringte Peter meg en dag han var p vei hjem fra jobb. Han hrtes ganske alvorlig ut, og jeg husker jeg ble litt smbekymret for om det var noe galt. Jeg var s forelsket at jeg kunne sprekke, og levde serist p luft og kjrlighet i den perioden. Jeg tenkte p ham dag og natt, og jeg sendte meldinger i hytt og pine. Hele dgnet.

- "Eh, Christina. Det er noe vi m snakke om..", begynte Peter p linja.

Jeg kjente blodet i rene frs til is, og jeg holdt pusten. Jeg fikk ikke fram et ord.

- "Er du der?", sa Peter.

- "Ja..?", pep jeg.

Han trakk pusten dypt, og jeg tenkte: N kommer det. This is it. Han vil ikke vre kjresten min likevel - og aller, aller minst bli samboer!

- "Nei alts", hrte jeg Peters stemme langt, langt borte, "Det er en ting jeg m ta opp med deg. Eh.. Det er jo ikke noe galt, snn egentlig, men jeg syns liksom det har bikket litt over, da."

- "Bikket litt over..?", mumlet jeg med pipestemmen min, "Hva mener du med det?"

- "Nei, bare la meg prate ferdig n. Det er alle meldingene du sender.. Det blir bare altfor mye hjerter og snt. Jeg takler det ikke."

Jeg trodde serist jeg skulle tisse p meg av latter, men den stakkars gutten i andre enden var gravalvorlig. Jeg forstod at dette var alvor for ham, s jeg jattet med. Selvflgelig skulle jeg slutte sende s mange hjerter.. Det var bare det at jeg var s sinnsykt forelska! Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjre av meg, og hjerter var liksom en uttrykksform, da.. Men snn i ettertid kunne jeg jo se i meldingsloggen at det kanskje hadde blitt litt mye. <3

Gjett om vi har ledd godt av dette siden. For Peter selv har sjukt drlig samvittighet, og forstr ikke hvordan han kunne irettesette meg p den mten. Og jeg ler enda hyere, for det er jo han som er den ekte romantikeren av oss! N er det jo han som sender meldinger med hjerter og blunkefjes og alskens oldemor..

S kritikken for de hjertene tok jeg med en klype salt. Men han hadde helt rett i at det er skikkelig lite sjarmerende banne, da. Eller som han s pent skrev det:

"Hun som ser ut som en blomst, men snakker som en rrlegger."

 


"Om forlatelse min kjre, jeg lover ikke banne hvis De bare vil la meg flytte inn til Dem.."

 

/ S fant jeg meg sjl likevel :-)

Les ogs Pappahjertes oppflger:
- Nr 2 blir 3

Littebitt drahjelp

Noen ganger er klokka fem, andre ganger er den sju; med smbarn i hus har hver dag en tendens til starte med et brak! Men uansett klokkeslett er det bare komme seg ut av senga og riste trttheten av seg s fort som mulig :-)

I blant er dette selvsagt lettere sagt enn gjort, for vi sover som kjent ikke hele netter i dette huset. Noen gr i svne, andre skal opp tisse, noen syns soving er ganske undvendig, mens andre vkner av hver minste lyd.

Men n ting sverger vi til hver eneste morgen - og det gir oss en spass god start p dagen at jeg bare m skrive om det! For jeg er ikke i tvil om at det er dette trikset som holder oss slitne smbarnsforeldre p bena til langt p dag. Jeg sikter selvsagt til frokosten:

 

 

Jeg har skrevet om det fr, men jeg mistenker at det fortsatt er flere enn meg som har lett for tenke at det kun er brdskiva, knekkebrdet eller havregrten som gjr nytten til frokost.. For hver gang Peter eller jeg snapper ved frokostbordet, strmmer det alltid inn sjokkerte meldinger: "Spiser dere snn mat til frokost?" "Hvorfor spiser dere ikke brd?" "Lager dere snne tallerkener midt i uka?"

Og svarene er: Ja, vi spiser snn mat til frokost, og ja - vi lager snne tallerkener hver dag. Det hele begynte med at vi skulle kutte ut kornprodukter da Peter startet "Sofagrisprosjektet" for to r siden, og siden kroppen min trives best uten gluten (intoleranse) - passet det jo ekstra fint for meg ;-) Vi mtte finne gode alternativer, og selv om de andre i huset spiser brd igjen, prver vi droppe korn til frokost s godt det lar seg gjre.

Istedet fyller vi tallerkenen med gulrot, agurk, tomat, sukkererter, paprika, avokado, redikker, kokt egg, skinke, plomme, bananbiter med nttesmr, appelsinbter, eplebter, ntter, rosiner - hva enn vi har i hus! Vr erfaring viser at jo flere grnnsaker og mindre frukt p tallerkenen - dess lenger holder vi oss mette. Drikker vi te eller kaffe til frokost, har vi en liten teskje kokosfett oppi. Fettet gjr susen for metthetsflelsen.

Jeg sier ikke at dette er lsningen for alle, for det tar jo litt tid gjre klart - enten samme morgen eller kvelden i forveien. Men for vr del m det bare prioriteres inn, for vi har rett og slett blitt avhengige for ikke falle sammen fr lunsj.

 

 

Jeg husker fr i tida, nr jeg kunne spise skolebrd til lnsj og fortsatt klare konsentrere meg p skolebenken. Den tida er definitivt forbi, haha! Kanskje er det et gmlistegn at kroppen trenger litt drahjelp om morgenen for mobilisere energi - men det spiller jo ingen rolle s lenge det funker ;-)

 

/ Ja til en god start p dagen!

* Flg Frokostkona p Facebook *

Den rare smellen

Hvert r gr Peter og jeg p den samme rare smellen. Etter en lang og seig vinter, hvor vi bestandig mister trua p at det noensinne kommer til bli vr igjen, starter det s smtt nr vi stiller klokka. Dagene blir bittelitt lengre, lyset strekker seg mer og mer utover kvelden - og morgenene blir lettere takle.

Men s kommer den frste helgen med snille temperaturer, solgltt, friske unger og ingen planer. Da spretter vi ut av huset som tullinger, og denne helgen har vi alts ftt unnagjort "smellen".. Vi snakker rets sikreste vrtegn for familien Klonk, nemlig vrsjokket!

 

 

For p et eller annet merkelig vis, har "vrsjokket" blitt en koselig tradisjon for oss. Det er den samme greia hvert r, etter den frste skikkelige langturen med vogn, niste, solsteik og vrkos.. Vi kjenner det ikke mens vi er ute, for da er det bare glede og god stemning, men s fort vi kommer inn dra, fles det som komme hjem etter et langt nachspiel!

Vi er like slitne i hodet som vi er i resten av kroppen, og frst lurer vi bestandig p hva i alle dager det er som er p ferde. Jeg begynner google mystiske sykdommer, og Peter sier jeg m roe meg ned. Og s ser vi p hverandre fr vi bryter ut i latter, idet vi kommer p at det bare er den tida p ret igjen.

S n kan vren bare komme - vi er i alle fall klare! Smellen er unnagjort for i r, og vi gr den aller beste tiden i mte :-)

 

/ Hurra, det er vr!

* Flg Vrsjokk-kona p Facebook *

Mitt skjulte talent

Ikke for skryte, for det er i grunnen ikke noe vre stolt av. Okei, litt stolt da.. Men det har seg alts snn, at det var spesielt n ting jeg var god p i barndommen. Nei, det var ikke hndball (som jeg spilte i ni r og aldri fikk dreisen p) eller klarinett (som jeg testet i tre uker fr jeg fant ut at jeg ikke var glad i korps likevel). Det var dette:

 


Oh, the memories!

 

Oh yes! Vi snakker gode gamle Nintendo NES, den fantastiske spillmaskinen fra 1988 - som 12 r gamle Christina hadde spinket og spart til i TO forferdelig lange r.. Og tro ikke at jeg hadde rd til kjpe ekstra spill, neida. Men Super Mario 1 fulgte jo med p kjpet, s det var ingen grunn til deppe!

Og siden jeg bare eide ett eneste spill, er det jo ingen underdrivelse si at jeg ble inni hampen god i dette ene spillet.

Ett r senere arvet jeg Super Mario 3 av en kompis som ikke ville ha det lenger. Jeg kunne ikke tro min flaks! Og snn hadde det seg at jeg ble inni hampen god i Super Mario 3 ogs.

Gleden var stor da vi i psken brstet stv av den gamle NES'en, og koblet den til TV'n for frste gang siden nittitallet.

 


Look at that beauty!

 

Jeg klarer ikke beskrive flelsene da Super Mario 3 fylte skjermen, og den fantastiske musikken strmmet fra hyttalerne. Bare vi som har vokst opp med dette kan forst hva jeg snakker om! Haha - det var magisk!

Det var s fantastisk moro spille igjen, og selv om det var over tjue r siden sist - husket jeg fortsatt bde hemmelige ekstraliv og skjulte drer.

Men det desidert morsomste av alt, var noe helt annet.. For det har seg snn at Peter hadde en litt mer bortskjemt barndom enn meg. Selvflgelig hadde han ogs Nintendo NES, men han var ogs den stolte eier av over tretti spill. Tretti spill! Haha! Frst ble jeg skikkelig misunnelig..

Men s gikk det opp for meg: Det dumme med ha over tretti spill, er jo at man ikke blir inni hampen god i noen av dem.

S gjett hvem som i psken ble sltt i bakken av mitt talent. Som fram til n har sett p seg selv som den ubestridte kongen av gaming, og som har trodd at kjerringa hans aldri hadde tatt i en spillkonsoll. Gjett hvem som mtte se seg selv bli gruset av en traust tobarnsmor p trettitre.

Og gjett om det var deilig ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Sleng igjen et pip hvis du ogs har gode minner! <3

* Flg NES-kona p Facebook *

Dett var dett

Vips, s var det over! Fem uker med Bloggerne er ved veis ende, og for noen uker det har vrt!

I over et halvt r har vi gtt og gruet oss og fryktet det verste, og flelsen av ha lagt hverdagslivet sitt i hendene p et produksjonsselskap, har vrt rimelig spesiell..

Jeg skal ikke si at det ikke har vrt flaut se seg selv p TV, men i lpet av disse ukene har Peter og jeg alts ledd s flt.. Muligens var det noe med den salige miksen av bloggere, og hvor fjernt unna de andres liv vi faktisk lever her i Larvik - som gjorde det ekstra morsomt for vr del. Dette kombinert med alle de herlige tilbakemeldingene som har strmmet inn fra fjern og nr, har rett og slett gjort oss skikkelig overveldet!

Ja, stort sett har det i alle fall vrt herlige tilbakemeldinger, da - haha ;-)

 


Skjermbilde fra TV2 Livsstil sin oppdatering om Bloggerne p facebook

 

Den viktigste grunnen til at jeg etter laaaaang betenkningstid takket ja til bli med p lasset i rets sesong, var jo at min kjre mann hadde ekstremt lyst til vre med. Og det som fles litt ekstra fint n i etterkant, er at jeg virkelig har storkost meg nr han har vrt p skjermen. Noe som har gtt skikkelig opp for meg de siste fem ukene, er hvor oppriktig stolt jeg er av vre kjresten hans! Det gode humret, glimtet i yet, kjrligheten til barna vre, humoren, replikkene, de dype betraktningene - jeg har rett og slett blitt minnet p hvorfor jeg falt for denne mannen :-)

 


Kjrestetid p E18 :-)

 


Det blikket <3

 

Ogs vet jeg ikke om noen andre som ser s flott ut klokka 02.35, etter ha blitt vekket av en liten tass som var sulten og trengte sjokolademelk p kjkkenbenken midt p natta:

 

 

Trodde aldri jeg skulle si det, men det har faktisk vrt en fin opplevelse pne drene inn i vrt hjem. Det dere har sett, er snn vi har det. Men n er det alts over, og familien Klonks liv fortsetter uten kameraer p slep. Og det er helt fint det og ;-)

 

/ Tusen takk for oss :-)

Les flere innlegg om Bloggerne:
- Hjelp - vi skal vre med p Bloggerne!
- De lovet vre snille med oss
- Relationship Goals

* Flg Konatil p Facebook *

Mest fint - men ogs litt kjipt

I dag ramlet jeg over et bilde som fikk hjertet mitt til smelte. Og i lpet av f sekunder var jeg plutselig ett og et halvt r tilbake i tid, til da Peter og jeg akkurat hadde kommet hjem fra sykehuset med lille Fersken. Vips, s var familien komplett - og vi hadde blitt tobarnsforeldre.

 


Pappa og lille Fersken <3

 

Jeg husker det som om det var i gr. Den himmelske babylukta. Den aller minste bleiestrrelsen. henge opp nyvasket ty i strrelse "bitteliten". De sm gryntene. Den lille ste kanin-nesa. Synet av en tilfreds, sovende baby.

"h, du m nyyyte tida! Det gr s altfor fort!", husker jeg alle sa. Og jeg forstod jo p sett og vis hva de mente. For tida flyr jo, og vips s har sikkert begge barna flyttet ut.

Men det dette bildet ikke forteller, og som jeg definitivt heller ikke har glemt - er jo hvordan det s ut i kulissene! For da bildet ble knipset, satt fotografen og balanserte p noe, og det var alts ikke fordi jeg lengtet etter sommer i slutten av oktober:

 


"Hemoroideputa"

 

Og n lurer jeg: Kan det vre et sikkert tegn p at kroppen min sier seg fornyd med ha ftt to barn - nr jeg husker det kjipe etter en fdsel like godt som alt det fine?

For da folk sa: "h, du m nyyyyyte tida!" - s tenkte jeg bare: "Jeg skal pokker'n meg nyte resten av livet mitt bare de helvetes hemoroidene takker for seg!" eller "Nyte skal jeg gjre nr jeg slutter grte fordi det gjr s inni hampen vondt amme!"

Nr barsel-trene satt p utsiden av huden, og truet med sl seg ls annethvert minutt. Jeg tror ikke moren min kommer til glemme den gangen jeg bare skulle takke for maten, ogs begynte jeg hylgrine. Alts hulke. Jeg kunne bare ikke noe for det!

Eller nr jeg plutselig inns at jeg hadde sovet sittende med babyen p brystet hver natt i tre uker. Og at jeg fortsatte med det en stund til, fordi babyen sov best da. Eller nr jeg satte spiserekord midt p natten, fordi ammingen gjorde meg til et matmonster.

Og ikke minst nr jeg forsikret dyrt og hellig overfor min stakkars samboer at det aldri, aldri noensinne kom til bli sex p ham igjen.

Akkurat da var det sikkert ikke bare jeg som tenkte: "Hper de har rett, de som sier at denne tida gr s altfor fort" ;-)

 

/  Veldig mye kos, men ogs litt slit :-)

* Flg Mimrekona p Facebook *

Smtroll frst

Jeg har jo for lengst innsett at det gr litt tregere p bloggfronten enn nskelig, s lenge jeg er hjemme i mammaperm. Men i gr gikk hele sndagsinnlegget mitt i vasken, og jeg kan jo ikke annet enn le heller - for selv om jeg var superklar for blogge, s blir det som det blir med smtroll i hus.

Bde gubben og jeg var veldig blogg-stresset, for begge skulle ha ut innlegg. Siden Peter blogger p fulltid og jeg p mikrotid, er det selvsagt hans blogg som m prioriteres. Vi pleier lse det ganske greit strsteparten av tiden, men i helgene er det naturlig nok mye annet som m g foran.

 


.. som for eksempel Smoothie-lunsj og playdate :-)

 

Men i gr kveld fikk jeg alts aldri ut noe innlegg. Frst tok det tid fr fireringen sovnet. S skulle Peter og jeg f i oss litt restemiddag fra dagen fr, og klokka var langt p kveld da jeg endelig fant fram mac'en. Akkurat i det jeg deiset ned i sofaen og skulle til skru p maskinen, hrte jeg grynting fra babycallen til lillesnuppa. Hun har riktignok aldri vrt noen sovebaby, men n om dagen er det sannsynligvis jeksler p gang i tillegg.

Det tok litt tid fr hun roet seg og sovnet igjen, og da jeg endelig var klar for sette meg i sofaen, burde sndagsinnlegget mitt for lengst vrt ferdig skrevet og postet p bloggen. Og jeg hadde enda ikke begynt..

Plutselig kom jeg p at jeg hadde glemt gi hunden medisiner etter kveldsmaten, for han har ftt betennelse i den ene poten sin og gr p antibiotika. Mens jeg stod og fulgte med p at den lille tabletten ble svelget og ikke spyttet ut igjen - hrte jeg sm tassende skritt i etasjen over meg. S jeg lp opp trappen og fulgte den lille, halvtsovende fireringen til doen - fr jeg fikk ham tilbake i sengen og pakket dyna godt rundt ham igjen.

Da jeg endelig var p plass i sofakroken p ny, kikket jeg p klokka og inns at jeg hadde ekstremt drlig tid. Enda hadde jeg ikke pnet mac'en, teksten var fortsatt bare en id inni hodet mitt, og ikke hadde jeg bilder klare. Men jeg tok meg sammen, og bestemte meg for gi det et siste forsk. Full konsentrasjon og effektivitet.

Jeg pnet mac'en, og i lpet av et halvt sekund inns jeg at lpet var kjrt. For mot meg lyste youtube, og mye tydet p at 4-ringen hadde vrt inne og snoket tidligere p dagen.. I hvert fall basert p siste skeord og videoen som automatisk rullet i gang... :-)

 

 

/ S da tok jeg kvelden :-)

* Flg Mamma-kona p Facebook *

Lrdag og litt nyforelska

Oi. Hva kan klokka vre? Ikke nok. Det er mrkt ute. Off, lille venn - kan du ikke bare legge deg ned p puta igjen, og sove videre? Mamma orker ikke st opp n. Det er midt p natten, ingen er vkne n, jeg lover!

 

A tired sleepless woman with the pillow over her head . Isolated over white.

 

02.53. Klokka bekrefter mine mistanker.

- "Det er bare legge seg ned igjen, det er ikke morgen enda!", mumler jeg i mrket.

Men det er selvflgelig ikke mulig snakke fornuft til et par rer som knapt har fylt halvannet r. Den lille kroppen turner rundt i senga. Kaster seg fram og tilbake og hviner av glede. Det fles feil hysje p et lite barn som storkoser seg, selv om det er midt p natta. Samtidig som jeg er livredd for at hun skal vekke storebror som sover stt p naborommet.

Jeg prver med et par halvhjertede "hysj". Husker tipsene jeg har lest om at man for all del ikke m begynne prate med barnet. For da kan det tro at det er morgen, og ikke midt p natten. S jeg ligger musestille og later som jeg sover. Men de glade hylene blir hyere og hyere jo mer jeg prver overse dem. Jeg legger henne bestemt ned i sengen, hvisker at n er det natten. Vi m sove litt mer. Mamma m hvertfall sove litt mer.

Jeg bestemmer meg for at jeg blir ndt til vinne denne kampen, for jeg orker rett og slett ikke st opp. Hun fr bare turne rundt til hun blir s trtt at hun sovner.

Men tiden gr. Og den lille kroppen ser definitivt ikke ut til ville roe seg med det frste. Akkurat i det jeg trekker pusten dypt, og gjr meg klar til kaste dyna til side, bite i det sure eplet og plukke opp den lille bylten fra sprinkelsenga, hrer jeg en dyp stemme i mrket. En stemme jeg kjenner s altfor godt, men som aldri noensinne har hrtes s flyelsmyk ut:

- "Hei lille venn. Du kommer jo ikke til sovne igjen, gjr du vel? Kom her, bli med pappa opp litt, ogs lar vi mamma f sove litt til."

P snne dager er det lett bli litt nyforelska :-)

 


To trtte fjes p kjkkenbenken <3

 

/ 1000 ekstrapoeng, Peter :-)

Les ogs:
- Nr mamma baksnakker
- Jeg elsker feste!

* Flg Takknemlighetskona p Facebook *

Flg p Facebook