april 2016

Avslørt på Snapchat

Noen ganger når vi kjører bil, insisteres det høylydt fra baksetet om å få låne mobilen til mamma. Noen ganger sier mamma at det er greit. Det skjedde i dag, og det blir lenge til neste gang, kjenner jeg.

For da vi kom hjem, oppdaget jeg at det fra baksetet hadde blitt lagt ut følgende bilde til alle mine følgere på Snapchat..

 


"Mamma skal bare passe på godteposene til vi kommer hjem.."

 

/ Busted

* Følg Konatil på Facebook *

Familiemoro i teori og praksis...

Planleggingsdag i barnehagen.

Se for deg at far i huset står opp ekstra tidlig for å jobbe - før resten av huset våkner. Mens han gjør unna det viktigste kontorarbeidet, bestemmer han seg for å ta halve dagen fri, sånn at hele familien kan finne på noe morsomt. Det er ikke hver dag det er planleggingsdag, dessuten er det lenge siden de fant på noe moro sammen alle fire. Far smatter mens han tenker. Hva med en tur i skogen? Nja, det har meldt kraftig regn. Hei, vent.. Hva med bowling? Jo. Det blir bowling!

Litt senere på dagen:

Familiens stasjonsvogn ankommer bowlinghallen kl. 14.30. Pensjonist-bowlingen er i gang for lengst, så det er mange mennesker på banen. Men det spiller ingen rolle, for familiens to barn står pent og pyntelig mens de to voksne finner fram sko, og tiden formelig flyr avsted mens både voksne og barn storkoser seg. Alt går etter planen og ingen slår seg vrang. Ungene venter på tur, og både små og store jubler høyt hver gang noen treffer de hvite kjeglene. Ingen bryr seg om hvem som til slutt stakk av med seieren, for dette var ene og alene kvalitetstid. Mens de kler på seg yttertøyet og gjør seg klare til å dra hjem, konkluderer de med at det definitivt ikke blir lenge til neste gang. Hvorfor har de ikke gjort dette før?!

 

An attractive happy family of mother, father, son and daughter sitting on a sofa at home having fun
High fives for bowling!

 

Vel. Dette var i det minste sånn vi forestilte oss at det ville bli. Virkeligheten så en bitteliten smule annerledes ut:

Familiens stasjonsvogn ankom bowlinghallen kl. 14.30 og lokalet var allerede fullstappet av bowlende pensjonister da vi klemte oss inn døra. Rett på innsiden ventet min venninne og hennes sønn på snart tre år, som skulle være med. Våre to barn ble i fyr og flamme da de så kjentfolk, og det tok en god stund før gjensynsgleden la seg.

Da vi endelig hadde funnet sko i riktig størrelse til alle, gikk Peter for å booke en bane. Bane 1 var ledig, og jeg jublet inni meg siden den lå ytterst. Men så oppdaget jeg den enslige, eldre herremannen som spilte på bane 2, og jeg kikket bekymret på Peter.. Jeg kan tenke meg at det siste man ønsker når man tar en runde bowling alene, er et inntog av nybegynnere rett ved siden av seg..

 


Stakkars pensjonisten i bane 2..

 

De første rundene med kast gikk bra. Alle de tre små var i strålende humør og forholdt seg rolige, men etter det vet jeg i grunnen ikke hva som skjedde. For plutselig begynte barna å bli overgira, og de satte rett og slett i gang et leven som de andre bowlerne nok ikke hadde sett maken til siden 40-tallet. I løpet av få sekunder gikk vi fra å være tre voksne med full kontroll, til å bli tre voksne som kikket forskrekket på hverandre mens vi lurte på hva i all verden det var som skjedde.

Helt plutselig var alle de tre små høyt og lavt, opp og ned. Vanligvis ville vi gitt en advarsel eller to, før det bar rett ut i bilen og strake veien hjem. Men nå hadde vi liksom betalt for en runde med bowling, og vi hadde jo så lyst til å kose oss! Dessuten lå Peter an til å havne på en tredjeplass, og han hadde ikke planer om å gi seg enda.. Derfor ble vi kjapt enige om at dette måtte vi pent fikse, vi fikk ta en unge hver og komme oss gjennom de resterende kastene som best vi kunne.

Det var bare det, at i tilegg til å passe på de små, så hadde jo vi voksne også to kast hver med jevne mellomrom. Og dét ble plutselig for mye for Peter og meg. Da det var min tur til å bowle, trodde jeg Peter passet på Nora. Men han satt og trøstet fireåringen som hadde sølt brus på genseren sin, og plutselig hørte jeg venninnen min rope:

- "Christina! Pass på NORA!"

Og da oppdaget jeg den lille frøkna, i fullt firsprang nedover den glatte banen til den eldre herremannen i bane 2. Peter oppdaget det samtidig, og kastet seg etter henne. Jeg nikket unnskyldende til den eldre herren, mens jeg holdt pusten og tok over trøstingen av eldstemann. Han var forøvrig ikke lenger lei seg for brus-sølet, men var oppgitt over all ventingen før det ble hans tur igjen.

Og sånn fortsatte det. Det var kaos og unger fra gulv til tak - det var som å ha kontroll på en flokk rusa bavianer, og alle som har opplevd noe lignende vet hvor gjerne man bare vil synke gjennom gulvet.. Det var ut i gangen, inn på do, hyl, rop, utestemme og grining. Jeg vil ha brus, jeg vil ha eplejuice, jeg vil bowle NÅ, jeg gidder IKKE vente på tur! Jeg må tisse, jeg må bæsje, han der har bæsja, bytt bleie, jeg vil ha pølse, jeg vil ikke ha pølse, jeg vet ikke hva jeg vil - jeg vil bare løpe!

Pensjonistene var heldigvis på vei hjem, men de ga oss noen anstrengte blikk på vei ut. Og jeg forstår dem så veldig godt. For en liten stund der, var vi de småbarnsforeldrene man bare elsker å hate. De man prater dritt om i bilen på vei hjem. De folka man tenker at ikke burde hatt barn..

 


Dette var supergøy, helt til det ikke var supergøy lenger..

 

Kjære pensjonist-bowlere: Beklager. Neste gang dette skjer, drar vi bare rett hjem - selv om Peter ligger an til å bli nummer tre. Jeg aner ikke når neste planleggingsdag er.. Men for oss er den allerede planlagt. Vi skal ut i skogen. Selv om det melder kraftig regn :-)

 

/ I teorien hadde vi det helt topp, da ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Pappa jakter bonuspoeng

Da jeg sto i dusjen i dag, måtte jeg humre for meg selv. Jeg mente nemlig å huske jeg hadde skrevet et blogginnlegg om å rense sluket, og etter et søk på google fant jeg det igjen. Det ble først publisert som gjesteinnlegg hos gubben for et år siden, men siden det er nøyaktig like aktuelt i dag, syns jeg det er på sin plass med et lite gjensyn :-)

 

- "Jepp jepp, da var det gjort!"

Jeg satt på gulvet og lekte med Nora da Peter kom svinsende ned trappa.

- "Gjort hva da?", spurte jeg.

- "Nei æsj, ikke tenk på det..", fortsatte han.

- "Ikke tenk på hva da? Hallo? Si det da."

- "Okei da! Siden du maser.. Du husker da jeg dusjet i dag morges? Sluket vettu. Det var jo helt tett. Så vidt vannet ble borte til slutt."

- "Ja", mumlet jeg, "det stemmer, det.."

- "Nettopp. Ja, jeg kan ikke huske sist det var såå tett!"

- "Nei, jo, ja.."

- "Ja, og heldigvis for deg, så har du funnet deg en mann som bare gjør ting!", sprudlet han videre.

- "Å?!"

- "Jepp! Trenger ikke mase på denna karen for å få ting gjort lissom. Det ligger i min natur å fikse opp i ting."

 


Problemer på badet? I fix!

 

Jeg måtte humre av den gutteaktige iveren hans, til tross for at dette var helt ny informasjon for meg..

- "Ja, så da gjetter du vel hva jeg har gjort?", spurte han ivrig.

- "Hmm", smilte jeg, "kan det være noe med sluket, da?"

- "Oh y e s, my lady! Jeg har renset sluket! Tok det sånn på strak arm mens jeg kledde på guttungen, da vettu."

- "Eh, okei..", fortsatte jeg, "var det mye hår nedi der da, eller?"

- "Merkelig at du spør, for det var overraskende lite hår faktisk.. Jeg hadde jo forventet å finne et par kilo av manken din som vanlig, men ja.. Sluket var faktisk såpass rent at jeg måtte fram med Plumboen."

- "Plumboen? Jammen.. Sjekket du om sluket fortsatt var tett først, da?"

- "Hva mener du?"

- "Nei, jeg mener bare at hvis sluket var rent.."

- "Hallo", avbrøt Peter, "så du da jeg dusjet i morges eller? Det var tett! Helt tett!"

- "Det stemmer, men.."

Han lot meg ikke fullføre..

- "Ja, og siden det var så lite hår der, så tenkte jeg litt logisk. Håret må ha kommet seg lenger ned i rørene og har kladdet seg sammen der nede, så da gikk jeg på med plumbo. Brukte sånn plumbo-gel da vettu, så blir det ikke så mye skadelige gasser i lufta. Ikke verst, hva? Fattern tenker på alt."

Jeg rakk ikke si noe mer før han blåste seg opp igjen, kry som en hane.

- "Neida, så jeg bare rensa opp litt skikkelig da vettu. Kall meg Mr. Plumbo hvis du vil! Eller ja, det var kanskje litt å ta i.. Men handy man, eller? Hæ? Det har du jo alltid ønska deg!"

 


Peter når han renser sluket ...

 

Det var vel sånn cirka her jeg burde avbrutt ham og sagt at det ikke var spesielt rart at sluket var overraskende rent.. Jeg hadde allerede tatt det.

Jeg hadde renset og fjernet en halv parykk fra sluket før jeg hoppet inn i dusjen selv for over en time siden.. Ikke rart det var tett med andre ord, så den plumboen var sannsynligvis til liten nytte.

Så det han nå sto og skrøt av var altså hvordan han egenhendig hadde klart å rense et allerede rent sluk. Også så veldig stolt!

Jeg visste ikke om jeg skulle bryte ut i latter eller rolig fortelle ham sannheten, men da jeg så ham stå der stolt og glad og fornøyd, hadde jeg liksom ikke hjerte til det. Og siden det var søndag og alt ...

- "Ja fy søren..", smilte jeg før jeg ga ham et kyss, "jeg er heldig som har deg."

 

 

/ Pappahjerte... men ikke akkurat Handyhjerte ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Kjære Pappa

Dette er til deg. Jeg vet du ikke ønsker oppmerksomhet, men siden jeg ikke fikk lov til å sette inn bilde av deg i lokalavisa, tenkte jeg å skrive et lite innlegg til deg isteden ;-)

For det er faktisk ikke hver dag man fyller seksti år, og siden du gjør det i dag - har jeg selvfølgelig lyst til å si noen ord!

 


Muttern og fattern en gang på 70-tallet. Helt utrolig at det ble knipset et bilde "den ene gangen" du prøvde å røyke..?!

 

For noen ord syns jeg du fortjener, det kan jo ikke ha vært enkelt for deg å være eneste hane i flokken i alle år. Du, muttern, lillesøster og jeg. Også den feite katten jeg maste om å få hver dag i hele 1990 og -91. Jeg fikk den til slutt, men det må jo ha vært ekstra kjipt for deg, siden du hater katter.

Men aller først må jeg få takke deg, for det er helt og holdent din skyld at jeg har orden på økonomien. For det er du som har lært meg at man sparer først, og kjøper etterpå. Om det så vil ta to år å få seg en egen Nintendo-maskin, så er det den tiden det tar. Det er forskjell på å være gjerrig, og å være fornuftig. Og jeg ser jo nå i ettertid hvorfor du for eksempel lagde en regel om at det var lov å ta maks fire tørk med dopapir av gangen. Jeg trodde du bare var kjip, men jeg burde jo skjønt at du også visste at dine to døtre pleide å se hvor mye dopapir vi kunne fylle doen med - før vi måtte trekke ned mer enn én gang for å få alt til å forsvinne.

 


Dine to små luringer i 1989 :-)

 

Jeg husker den kvelden mamma skulle på et møte, og jeg hadde omgangssyken. Jeg visste at du ikke taklet sånne ting så bra, og mamma hadde satt klar en bøtte til meg ved siden av senga. Men da jeg plutselig ble kvalm, fikk jeg det for meg at jeg skulle rekke å løpe på do. Jeg rakk det jo selvfølgelig ikke, og begynte å gråte. Du trøstet meg og sa det gikk helt fint. Jeg husker du vasket gulvet mens du pratet i nesa. Etterpå satte du deg på sengekanten og kilte meg under føttene, og det var det beste jeg visste.

Da jeg var 12 år gammel, tok du oss med på bilferie til Lofoten. Jeg vet jeg klaget mye i baksetet på den turen, fordi det var så langt og fordi jeg ble så lei av å kjøre bil. Men den turen husker jeg enda. Selv om jeg bare var 12 år, ble jeg slått i bakken av den fine naturen i "Å". Så fine minner har jeg, at jeg en dag skal tilbake.

Så husker jeg den dagen Farfar døde. Det kom som et sjokk på oss alle sammen, han skulle bare på sykehuset for behandling for feilmedisinering. Fastlegen hans hadde glemt å følge opp med blodprøver, og da Farfar endelig kom på sykehuset - stoppet hjertet hans. Jeg var utrøstelig, og det betydde så mye for meg at du kom ned på rommet mitt og satte deg i en stol og pratet med meg. Vi gråt begge to, og det var så fint for meg å se at du også kunne vise følelser.

Men jeg må innrømme at det var litt flaut den gangen på videregående, da jeg i fullt alvor forklarte klassen min at vi ikke hadde parabol fordi naboens lille bjørketre stod i veien. Det hadde jo du forklart meg, at paraboler måtte ha helt fri sikt for å kunne motta signaler. Du var sikkert dritlei maset mitt om at jeg ville ha like mange tv-kanaler som vennene mine, dessuten visste du jo at naboen aldri kom til å gå med på å felle det treet. Jeg husker du slet med å holde deg alvorlig da jeg kom hjem fra skolen den dagen, og opprørt forklarte deg at vennene mine påstod at du hadde dratt en liten løgn om den parabolen :-)

En liten klage må jeg også få komme med: Du er forferdelig utålmodig. Og det kom kanskje spesielt godt fram den gangen jeg skulle øvelseskjøre bil for første gang. Du kjørte til et stort industriområde en søndag formiddag, med store oversiktelige flater av asfalt - og du beordret meg til å ta plass bak rattet. Fullt mulig du hadde glemt hvor vanskelig det er dette med kløtsj og gass den første gangen.. Men etter at bilen hadde ruset og hoppet og blitt kvalt fem minutter i strekk, ropte du til slutt: - "Nei nå er det nok for i dag! Det ligger et hus der borte og de står i vinduet OG SER PÅ!"

Utrolig nok fikk jeg lappen som 18-åring, og da ordnet du en gammel, rød Ford Orion som jeg kunne disponere så mye jeg ville. Bilen gikk som ei klokke, men en gang i blant lyste det en og annen varsellampe. Ofte hadde jeg bilen full av venner, og en gang kom det en sliten skrapelyd da vi var ute og kjørte. Jeg svingte til siden, og en av venninnene mine spurte hva i all verden vi skulle gjøre for noe. Jeg kikket dumt på henne før jeg svarte: - "Hva mener du? Jeg ringer jo bare pappa?"

Det kan vel ikke ha vært helt enkelt for deg den dagen du fikk vite at du skulle bli Bestefar. Ikke fordi du ikke ville ha barnebarn, men du hadde jo ikke kjent Peter i mer enn et par måneder.. Jeg vet du sannsynligvis tenkte det verste, men i dag er du stolt Bestefar til to små troll! Og det er du som er den store helten deres. Gustav vil være med deg på verkstedet og skru på Porscha, og Nora vil helst ringe deg flere ganger om dagen.

 


Ingenting er som et bestefarfang <3 (og litt youtube)

 

Gratulerer så mye med 60 årsdagen, Pappa! For å sitere fireåringen, gleder vi oss til å feire deg med "en pølse og en kake og litt godteri og eplejuice". Veldig glad i deg!

 

/ <3

* Følg Konatil på Facebook *

Thank you, Mr. Snap!

Jeg må innrømme at jeg gispet høyt av forskrekkelse i morges, da jeg tittet ut av vinduet og oppdaget at det var julestemning utenfor.. Hadde jeg bare visst at det skulle komme snø i løpet av natten, så skulle jeg ikke tatt sånn på vei. Men jeg ble faktisk såpass satt ut, at dagen fikk en skjev start.

Men det er når dagen starter skjevt, at man må brette opp ermene! Derfor tok jeg sporenstreks fram Snap-maskinen, og knipset et bilde av noe meget positivt.

 


Sayonara, superkvise-som-dukket-opp-da-jeg-begynte-å-se-på-"Skam"!

 

Den siste uka har jeg måttet sperre Snapchat'en min for innkomne snapper fra "alle". Jeg ble nemlig så lei meg når jeg ikke rakk å svare på meldinger, at jeg innså at jeg fikk ta en liten pause. Men i helgen åpnet jeg opp igjen - og gjett om jeg var glad for det i dag!

Mandagen snudde nemlig brått fra å være en litt sur snø-mandag, til å bli en ganske så trivelig glad-mandag. Jeg fikk nemlig en snap fra en kar som åpenbart har knekt koden for hvordan man muntrer opp en tobarnsmor som klager over slappe ammepupper og en ungdommelig spenst som sannsynligvis aldri kommer tilbake:

 


Printscreen av bildet jeg fikk fra Mr. Snap

 

Skulle ikke mer til. God mandag, folks! ;-)

 

Les også:
- Når puppene blir lange -

* Følg Konatil på Facebook *

Ikke akkurat impulskjøp...

- "Men herregud, Christina.. Er ikke det i overkant tidlig..?"

Den oppgitte stemmen til Peter møtte meg idet jeg dumpet den store esken på gulvet i gangen. Jeg hadde akkurat vært på posten og hentet en pakke, og tegningen på utsiden levnet ingen tvil om hva som befant seg inni.

- "Tidlig?", mumlet jeg mens jeg hang fra meg jakka, "Nei.. Tidlig, nei..?"

Petter fortsatte å stirre mistenksomt på meg mens han sa:

- "Altså.. Jenta er ett og et halvt år?"

- "Ja, ett og et halvt ja..", svarte jeg mens jeg hentet saksa i kjøkkenskuffen. Jeg småløp tilbake til esken, klippet over teipen med spente fingre, før jeg røsket den opp og fikk øye på det herlige innholdet som lyste mot meg.

- "Off, men Christina da.. Det er jo en sånn stor en!", sukket Peter.

- "Jeg vet! Akkurat en sånn hun ønsker seg!", sprudlet jeg, "Og sjekk den fargen! Er den ikke nydelig?"

Peter sa ingenting, stod bare der med armene hengende slapt ned på hver side. Men etter enda noen sekunder, brøt han stillheten:

- "Christina.. Det står "Fra 3 år" på siden av esken der."

- "Pøss", fnøs jeg, "Det er jo bare veiledende, det. Ingen som følger sånne regler uansett."

Peter sukket høyt.

- "Dessuten..", fortsatte jeg "Hun ønsker seg en sånn! Åhhh, se på den fargen da, Peter! Er ikke det noe av det nydeligste du har sett? Og sjekk her! Denne kan justeres vet du. Opp og ned. Perfekt.. Det følger med en sånn, og en sånn. Den skal oppå der, og den skal oppå her. Haha, noe så kjekt! Kjenn på det håndtaket da, så mykt! Og denne kan legges ned eller rettes opp. Og det er til og med god fjæring.. Kjenn da! Prøv å gå litt bortover, Peter!"

Men Peter ble stående på stedet hvil. Jeg stoppet opp, og da jeg kikket bort på ham, ble jeg møtt av et medlidende smil og to snille øyne som tittet på meg.

- "Ehm.. Christina? Er det en sånn en du alltid har ønsket deg, eller..?"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Denne kan justeres vettu.."

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Opp og ned!"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

 

/ Okei da.. Men samma det, vel.. Etter tretti lange år, er den endelig min ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

"Hva er det der?"

- "Ooooi..", hørte jeg fra fireåringen idet jeg entret kjøkkenet. Han satt på kjøkkenbenken sammen med lillesøster, og var i full gang med å lage frokost sammen med papsen. Jeg hadde akkurat dusjet, og lente meg inntil kjøleskapet mens jeg dro på meg et par rene sokker.

- "Ehh..", fortsatte den lille gutten, mens han nistirret på ansiktet mitt, "Mamma, hva er det der? Er det en føflekk?"

Jeg kikket spørrende på Peter, som kastet et raskt blikk mot meg før han sprutet ut i latter. Jeg kikket rart på dem begge to, skjønte ikke hva som var så morsomt.

- "Hva ler dere av?", spurte jeg.

- "Seriøst?", sa Peter, "Har du ikke sett deg i speilet i dag?"

Det hadde jeg jo ikke, jeg hadde bare tatt meg en kjapp dusj og kledd på meg i en fei, før jeg skyndet meg ned på kjøkkenet for å hjelpe til med frokosten.

- "Vel, gutten min..", begynte gubben mens han kikket alvorlig på sønnen sin. "Det der på haka til mamma, det er ingen føflekk.. Det er en KVISE! En ganske stor en også faktisk..", humret han mens han slo på kaffetrakteren.

Jeg tok meg automatisk til haka, og fireåringen sperret opp øynene sine før han ropte forskrekket:

- "NEI mamma! Du må IKKE ta på det.."

Peter satte i å gapskratte, og det tok noen sekunder før han fikk summet seg. Så forklarte han rolig at kviser ikke er noe farlig. At kviser er sånt man får iblant, men ikke før man er sånn ca fjorten år, noen får mange, noen får ingen, at det går over av seg selv og at man faktisk også kan få det selv om man er voksen - akkurat sånn som på mammas hake.

Jeg tok meg til haka på ny, og kjente umiddelbart hvorfor fireåringen var litt ute av seg. Dette var definitivt ingen pusle-kvise! Jeg kunne ikke forstå hvordan jeg ikke hadde lagt merke til den, dessuten gjorde den jo dritvondt!

- "Men nok om det", sa Peter høyt, "Nå må vi lage ferdig frokosten hvis vi skal rekke å spise før vi skal dra!"

Det ble helt stille på kjøkkenet. Ingen sa noe, men vi kunne alle se at fireåringen tenkte så det knakte. Så kom det:

- "Dette må jeg fortelle i barnehagen."

 

 

/ Den kvisa poppet fram da jeg begynte å se på fjortisserien Skam.. Tilfeldig? Neppe ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Whatever works

Jeg må innrømme at jeg hadde regnet med at mange kom til å kjenne seg igjen i "Leggerutiner og kaotiske kvelder" som jeg postet for et par dager siden, men at så mange skulle ta seg tid til å legge igjen en kommentar - hadde jeg ikke turt å håpe på!

 


En mor med sine to forskjellige leggerutiner ;-)

 

Jeg syns de forskjellige historiene deres i kommentarfeltet fortjener å få skinne alene - derfor har jeg valgt å ikke svare på noen av dem :-) Men jeg har selvfølgelig lest alle som en, og det var rett og slett D E I L I G å høre at det er flere enn oss som har måttet ty til spesielle rutiner hver kveld for å få de små gullene i søvn! Det er rett og slett herlig å se at det er flere som lever etter Peters og mitt mantra: "Whatever works."

For det er jo det det handler om, ikke sant? Til tross for alle de velmenende rådene fra omgivelsene, så kan det fort bli prøving og feiling og mer feiling. Noen ganger funker andres oppskrifter, andre ganger må man bare finne ut av det selv.

Og det er lettere sagt enn gjort, for noe som egentlig har gått mest opp for oss etter at vi fikk to barn, er at ting er i konstant endring. Matvaner, leggetider, kommunikasjon, rutiner, oppførsel - alt er i konstant endring. Dette er naturligvis ting man har en tendens til å glemme når det stormer som verst, men som er veldig fint å huske på når ting ikke går helt etter planen. Og for dette har Peter og jeg en annen setning vi pleier å minne hverandre på når det går litt trått. Av en eller annen grunn også på engelsk:

"It will pass."

Tre herlige ord, som stort sett alltid stemmer! Disse ordene har vi eksempelvis sagt alle dagene hvor alt innholdet på middagstallerknene har havnet på gulvet. Eller alle de bilturene det har vært konstant hyling fra A til B. Eller de kveldene Peter og jeg har kysset hverandre godnatt og smilt oppgitt, før vi har tasset inn på hvert vårt soverom for natten. Når minst én urolig unge har ført til at det er smidigst for alle fire dersom vi deler oss og sover hver for oss.

 


"Bare en brødskive til kvelds, så er det hvert til vårt!"

 

Vi er definitivt ikke superforeldre, og vi gjør helt sikkert mye galt og pedagogisk feil hjemme hos oss. Men vi har funnet løsninger som funker for oss. Det er mye kjærlighet, det er mye latter, vi setter pris på de små tingene og vi nyter tiden vi har her og nå.

Og når det kommer til det konstante underskuddet på søvn: It will pass ;-)

 

/ Sånn passe gode superforeldre :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Leggerutiner og kaotiske kvelder

Noe av det aller mest trøblete med å være mamma, syns jeg har vært å få på plass gode soverutiner for barna. Da jeg gikk gravid med førstemann, var jeg veldig opptatt av at vi skulle få orden på sovingen helt fra start. På dagtid skulle det soves i vogn i frisk luft, og leggingen om kvelden skulle gjøres så lettvint så mulig. Pysj, tannpuss, nattakos, snork.

Men.. Så skulle det altså vise seg at det er en stor forskjell på soving i teori og praksis..

Før jeg ble mamma for første gang, gledet jeg meg stort til mammaperm med lange trilleturer i skog og mark. Men så kom ungen ut, og det viste seg å være en liten tass som hatet å sove i vogna. Jeg forstod jo ingenting, jeg trodde alle babyer elsket å ligge i vogn..?

Men han trivdes mye bedre i senga si, og dette skapte jo trøbbel alle dagene jeg ikke holdt meg hjemme til han hadde sovet ferdig. Det gikk jo greit, men det medførte at hele sovemønsteret forskjøv seg, og ofte ble det både kaotiske kvelder etterpå - og ikke minst grytidlige morgener dagen derpå.

 


Mitt lille sovedyr <3

 

Så fikk vi nummer to.. Og jeg var jo ikke forberedt på at det ville bety nye rutiner med et helt nytt individ! Selv om alle sa at vi garantert kom til å få to helt forskjellige barn, var det jo umulig å se for seg på forhånd. Men ut kom altså en liten frøken med lakenskrekk. Soving skulle vise seg å være noe skikkelig herk, og hva gjør man egentlig når et barn nekter å ta smokk, ikke vil ha koseklut, og ikke har noe som helst å roe seg med når det er sovetid? Boka som handler om akkurat dette, har hvertfall ikke jeg lest!

Jeg må le når jeg ser tilbake på det første året. For oss var det nemlig en berg- og dalbane med prøving og feiling.. Sove sittende med baby på brystet, bære baby, la baby sovne ved puppen, legge baby senere, legge baby tidligere, la baby turne i senga til hun sovner av utmattelse, insistere på at baby begynner med smokk.

Og kanskje skyldes det at vi har slitt sånn med leggerutinene våre, at det ikke har manglet vennligsinnede råd fra omgivelsene. Hva med å legge barnet på eget rom? Da vil hun sove hele natten! Hva med å la henne ligge og gråte uten å ta henne opp? Da vil hun sovne igjen av seg selv. Hvorfor ikke bare vende henne av med ammingen? Da vil alt løse seg i en fei!

Hele tiden undret jeg meg over hvordan det kunne ha seg at alle andre bortsett fra oss, hadde klart å innarbeide fantastiske soverutiner. Hvordan kunne det ha seg at alle andre småbarnsfamilier hadde sovingen på stell?

Derfor bestemte jeg meg for å forhøre meg litt.. Det måtte jo være en grunn til at det bare var de med leggerutinene på stell som fortalte hvor enkelt det var? Hvordan stod det egentlig til med leggingen hos alle de småbarnsforeldrene som aldri kom med velmenende råd..?

Under følger noe av det jeg har funnet ut de siste ukene. Jeg har forresten byttet ut deres ekte navn med fiktive - for å være grei.

"Kristina"
Status: Sønnen på to år nekter å sovne hvis ikke mamma sitter i stolen som står i hjørnet på barnerommet. Derfor sitter mamma her hver kveld og bretter tøy.
Ulemper: Når det er tomt for tøy, og man automatisk begynner på den ferdigbrettede bunken på nytt.
Fordeler: Tørketrommelen blir alltid tømt, og det er tellekanter i skuffer og skap.

"Børre"
Status: Datteren på 1,5 sovner lett i vogn som er i bevegelse på dagtid. Pappa fant ut at det samme trikset funker med sprinkelsenga også, og rugger denne fram og tilbake hver kveld.
Ulemper: En sprinkelseng er overraskende tung.
Fordeler: Arbeidet lettet veldig da det ble montert møbeltøfler i filt under alle beina på senga.

"Tina"
Status: Alenemor til en gutt på 2 og en datter på 4. Begge vil helst sovne med mamma ved siden av seg, derfor legger de seg alle tre i dobbeltsengen hver eneste kveld.
Ulemper: To sett armer og bein i senga gjør at det er vanskelig for mor å finne ledig plass når hun skal legge seg senere på kvelden.
Fordeler: Barna sovner kjapt og greit. (Men det gjør jo mor også i blant)

"Markus"
Status: Datteren på tre år inntar sovemodus og roer seg kun ned i sengen når hun får kose med pappas nakkehår.
Ulemper: Kroniske smerter i fars nakke og rygg, som følge av foroverbøyd sittestilling ved siden av sprinkelseng.
Fordeler: Mestringsfølelse siden bare pappa er god nok for leggerutinen.

"Synne"
Status: Mamma til ei jente på 8 måneder, sitter hver kveld ved sprinkelsenga med hånda mellom to av sprinklene - mens den lille datteren tviholder rundt pekefingeren hennes.
Ulemper: Hele hånda føles fort vissen.
Fordeler: Datteren føler seg trygg og sovner raskt.

"Vidar"
Status: Pappa til to gutter, har sittet hver kveld i fire år ved senga til eldstemann, og pjusket ham på ryggen. Helt til han sovnet.
Ulemper: De kveldene det tok godt over to timer før sønnen sloknet.
Fordeler: Det var verdt det, for plutselig en dag var guttungen "fire år og altfor gammel for det nå, pappa". <3

 

All ære til dere som har leggerutinene helt på stell altså - men min lille undersøkelse kan altså tyde på at det er flere enn oss som har slitt litt, og som har gått for rare løsninger som helt sikkert ikke står i læreboka..

 


My sleeping beauty <3

 

/ Hint hint: Minner om anonymt kommentarfelt - hvis du tilfeldigvis også har en spesiell rutine du vil dele med meg ;-)

Les også:
- Ettårskontroll og blåbær i øret
- Gassen og bremsen

Prolapslørdag

Det aller beste med at det er helg hos familien Klonk, er de lange frokostene og det rolige tempoet. Eller altså, tempoet er jo på topp uansett om det er hverdag eller helg, men i hodet til Peter og meg er det i alle fall mindre stress og plenty med tid til å drikke kaffe.

 


Det er helg <3 (Skjermbilde fra Bloggerne, TV2 Livsstil)

 

Men ikke i går.

I løpet av natten hadde nemlig ryggen til Peter slått seg vrang. Sånn skikkelig krise-vrang, av typen "Hva-gjør-jeg", "Jeg-får-ikke-puste", "Herregud-hjelp-meg", "Dette-kommer-jeg-seriøst-ikke-til-å-overleve"-vrang. Han kaldsvettet bare han rørte på seg, og jeg sa at vi fikk dra på legevakten sporenstreks. Det var første gang jeg hadde sett ham med smerter i ryggen, og jeg ble selvfølgelig veldig bekymret.

Men Peter ville våkne skikkelig først, så jeg fant fram et par smertestillende til ham - og plasserte ham og ungene i sofaen sånn at jeg kunne smelle sammen frokost.

Men etter noen minutter oppdaget jeg at det var enda en ting som ikke var som det skulle.

Hvor var Teo? Husets firbente godgutt som hver morgen tasser rundt på kjøkkenet med halen i konstant logremodus. Jeg så ham ikke, men fant ham på teppet sitt i gangen. Han logret da jeg satte meg ned ved siden av ham, men jeg forstod kjapt at han ikke var i form. Jeg tenkte at jeg fikk sjekke om han hadde matlyst, og ble glad da han fulgte etter meg ut på kjøkkenet. Han spiste maten sin, og drakk godt med vann. Hmm..

Jeg lagde ferdig fire frokost-tallerkener, og serverte tre av dem til den stakkars mannen min og de to trollungene som satt i stua. Jeg plasserte min tallerken på kjøkkenbenken, og bestemte meg for å lufte Teo før jeg spiste. Han var heldigvis klar for tur, og stod ved døra og logret mens jeg kledde på meg.

Men ute på veien gikk det tregt. Hvorfor gikk han så rart? Det var bare to uker siden vi var hos dyrlegen sist, da med betennelse i den ene poten. Kunne det være den som fortsatt plaget ham - selv om den var fin igjen for lengst?

Jeg bestemte meg for å ringe dyrlegen. Jeg forklarte hvorfor jeg var bekymret, og ble superlettet da de spurte om jeg kunne kaste meg rundt og møte til en time om bare 30 minutter. Men hva skulle jeg gjøre med Peter som ventet hjemme, og som nesten ikke fikk puste på grunn av smertene i ryggen?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

- "Jeg må til dyrlegen med Teo", ropte jeg på vei inn døra, "Hva i huleste gjør vi nå - skal jeg kjøre deg til legevakta først?"

Peter dro litt på det:

- "Hmm.. Ta dyrlegen først. Forresten, la oss dra alle mann. Kanskje det går greit for ryggen min å sitte i bil."

Jeg syns det hørtes ut som en dårlig idé, men jeg så på Peter at han hadde bestemt seg. En titt på klokka viste at vi hadde sykt dårlig tid dersom vi skulle rekke å pakke en hel familie ut i bilen i løpet av få minutter. Av erfaring skal alle på do, minst én bleie må skiftes, noen slår seg vrange, og jakker og sko befinner seg langt unna der det ble lagt sist.

Spør ikke meg hvordan vi fikk det til, men for første gang i historien gikk alt som smurt, og plutselig var alle på plass i bilen. Peter hadde riktignok glemt mobilen sin i laderen på kjøkkenbenken, og jeg hadde enda ikke spist frokost, men det viktigste var tross alt at de andre hadde fått i seg mat. Peter holdt pusten nesten hele veien, fordi han fant ut at det gjorde mindre vondt i ryggen så lenge lungene var fylt med luft. Jeg tok meg en tyggis for å døyve sulten, og i baksetet var det utrolig nok stille - det var som om de to små trollene merket at stemningen var anspent.

På slaget 11.00 rullet bilen opp foran inngangen til dyrlegen. Jeg kan fortsatt ikke forstå hvordan vi rakk det.. Og siden Peter hadde glemt telefonen sin hjemme, ble vi enige om at han skulle kjøre rundt med barna i bilen imens - og møte Teo og meg på parkeringsplassen kl 11.30.

Men.. Det skulle selvfølgelig vise seg at dyrlegen lå langt bak skjema. Så da det endelig ble vår tur, var klokka langt over 11.30 - og uten mobil hadde jeg jo ingen mulighet til å få sagt fra om forsinkelsen. Bare tanken på den stressede pappaen bak rattet med enorme ryggsmerter, gjorde meg helt svimmel!

Men alt dette ble fort glemt da dyrlegen entret rommet og på få sekunder diagnostiserte den klynkende lille hunden med prolaps i ryggen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Har prolaps - men logrer for det <3

 

Stakkars lille Teo! Ikke rart han hadde vanskeligheter med å gå.. Og for et merkelig sammentreff - både hunden og mannen, atpåtil på samme dag?!

Vi forlot lokalet en stund senere med lommene fulle av sterke smertestillende. Jeg var helt fortumlet da jeg kom ut på parkeringsplassen, men fant ingen ventende bil. Jeg ble stående rett opp og ned, rimelig fortvilet mens jeg så for meg to hylende unger i baksetet og en far som var i ferd med å besvime i forsetet på grunn av de grusomme smertene. Vi ble bare nødt til å komme oss videre til neste legevakt.

Så hørte jeg en lyd. Lyden av to kjente barnestemmer, og de kom fra rundt hjørnet et sted. Jeg gikk mot stemmene, og synet som møtte meg rundt svingen var så veldig uventet..

For på en liten gressplen, løp mine to barn rundt og jaget hverandre mens de hvinte av fryd. Ved siden av dem stod faren og hoppet og spratt som en tulling.

- "Peter!", ropte jeg forskrekket, "Hva skjer..? Ryggen din??"

- "Hæ?"

Peter så ut som et spørsmålstegn.

- "Du kan gå..?", fortsatte jeg, "Hva skjedde med ryggen din?"

- "Åja, den ja. Nei vetta faen hva som skjedde. Tror de smertestillende pillene begynte å virke litt. Jeg er fin igjen nå! Hvordan gikk det med Teo?"

 

/ Mannfolk.

* Følg Oppgitt-kona på Facebook *

Jeg skulle jo finne meg sjæl!

I dag var jeg plutselig tilbake i 2011. Takket være Peters morgeninnlegg: "Når 1 blir 2", ble jeg med ett litt nyforelsket igjen, for innlegget handlet om hvordan min kjære mann ofret den fantastiske ungkarstilværelsen til fordel for meg ;-)

Og gjett om det var rørende å lese om hvordan Peter opplevde vår første tid sammen! Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om hvordan det var for ham, for dette har vi jo aldri pratet om før!

 

 

Men.. Jeg har jo selvfølgelig et par ting å tilføye til det som skjedde for seks år siden, da kjærligheten i følge Peter "hadde lurt meg inn i en felle og nå satt jeg fast i revesaksa."

For det var jo ikke sånn at det bare var Peter som ikke var på utkikk etter noen ny partner! Jeg hadde nemlig også ganske nylig vært gjennom et kjipt brudd selv. Jeg hadde flyttet fra en etablert tilværelse i et rekkehus, og inn til en av mine beste venninner som tilfeldigvis bodde alene og ønsket meg hjertelig velkommen til å bo på gjesterommet.

Jeg vet seriøst ikke hva jeg skulle gjort uten henne, men det er en helt annen sak. Den korte historien er i alle fall at jeg dyrt og hellig lovet meg selv at jeg nå skulle inn i en lang periode som singel - jeg hadde behov for å finne meg sjæl, noe jeg regner med er ganske vanlig etter et samlivsbrudd, haha :-)

Men så fant jeg altså Peter isteden. Ikke vet jeg hva som skjedde, men som jeg har skrevet om før ("Kjærlighet på et busstopp") begynte vi å skrive med hverandre på facebook.

 


Peter på facebook. Trenger jeg si mer..? :-)

 

Jeg bodde i Larvik på den tiden, og Peter befant seg jo i Oslo. Derfor ble det mange telefoner i starten, og det jeg husker kanskje aller best er at han klaget på at jeg snakket så stygt. Først trodde jeg han mente dialekta, for vi snakkær jo litt breit her nere i Lærva. Jeg tenkte at jeg måtte begynne å snakke litt penere, og prøvde å se for meg et liv med "sne" og "om forlatelse" og "hva behager".

Men så var det ikke dialekta det handlet om. Han siktet til at jeg bannet for mye! Og det rare er at jeg ikke klarer å huske dette selv, hvorfor i alle dager bannet jeg så fælt? Nå i ettertid har jeg konkludert med at jeg sannsynligvis snakket stygt for å tøffe meg - og hvor grusomt harry er ikke det. Haha!

Som Peter skrev i innlegget sitt, tok det jo ikke mange ukene før vi snakket om at jeg måtte flytte inn i leiligheten hans på Sagene. Jada, jeg vet han skrev: "Ikke lenge etter sto hun på døra med tannbørster og planter.", og til det har jeg å si at det tydeligvis ikke bare er jeg som har et behov for å tøffe meg litt i blant.. For i mitt hode minnes jeg at han var rimelig klar for å bli samboer igjen, selv også ;-)

Men noen uker før det første flyttelasset skulle kjøre Larvik - Oslo, ringte Peter meg en dag han var på vei hjem fra jobb. Han hørtes ganske alvorlig ut, og jeg husker jeg ble litt småbekymret for om det var noe galt. Jeg var så forelsket at jeg kunne sprekke, og levde seriøst på luft og kjærlighet i den perioden. Jeg tenkte på ham dag og natt, og jeg sendte meldinger i hytt og pine. Hele døgnet.

- "Eh, Christina. Det er noe vi må snakke om..", begynte Peter på linja.

Jeg kjente blodet i årene frøs til is, og jeg holdt pusten. Jeg fikk ikke fram et ord.

- "Er du der?", sa Peter.

- "Ja..?", pep jeg.

Han trakk pusten dypt, og jeg tenkte: Nå kommer det. This is it. Han vil ikke være kjæresten min likevel - og aller, aller minst bli samboer!

- "Nei altså", hørte jeg Peters stemme langt, langt borte, "Det er en ting jeg må ta opp med deg. Eh.. Det er jo ikke noe galt, sånn egentlig, men jeg syns liksom det har bikket litt over, da."

- "Bikket litt over..?", mumlet jeg med pipestemmen min, "Hva mener du med det?"

- "Nei, bare la meg prate ferdig nå. Det er alle meldingene du sender.. Det blir bare altfor mye hjerter og sånt. Jeg takler det ikke."

Jeg trodde seriøst jeg skulle tisse på meg av latter, men den stakkars gutten i andre enden var gravalvorlig. Jeg forstod at dette var alvor for ham, så jeg jattet med. Selvfølgelig skulle jeg slutte å sende så mange hjerter.. Det var bare det at jeg var så sinnsykt forelska! Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, og hjerter var liksom en uttrykksform, da.. Men sånn i ettertid kunne jeg jo se i meldingsloggen at det kanskje hadde blitt litt mye. <3

Gjett om vi har ledd godt av dette siden. For Peter selv har sjukt dårlig samvittighet, og forstår ikke hvordan han kunne irettesette meg på den måten. Og jeg ler enda høyere, for det er jo han som er den ekte romantikeren av oss! Nå er det jo han som sender meldinger med hjerter og blunkefjes og alskens oldemor..

Så kritikken for de hjertene tok jeg med en klype salt. Men han hadde helt rett i at det er skikkelig lite sjarmerende å banne, da. Eller som han så pent skrev det:

"Hun som ser ut som en blomst, men snakker som en rørlegger."

 


"Om forlatelse min kjære, jeg lover å ikke banne hvis De bare vil la meg flytte inn til Dem.."

 

/ Så fant jeg meg sjæl likevel :-)

Les også Pappahjertes oppfølger:
- Når 2 blir 3

Littebitt drahjelp

Noen ganger er klokka fem, andre ganger er den sju; med småbarn i hus har hver dag en tendens til å starte med et brak! Men uansett klokkeslett er det bare å komme seg ut av senga og riste trøttheten av seg så fort som mulig :-)

I blant er dette selvsagt lettere sagt enn gjort, for vi sover som kjent ikke hele netter i dette huset. Noen går i søvne, andre skal opp å tisse, noen syns soving er ganske unødvendig, mens andre våkner av hver minste lyd.

Men én ting sverger vi til hver eneste morgen - og det gir oss en såpass god start på dagen at jeg bare må skrive om det! For jeg er ikke i tvil om at det er dette trikset som holder oss slitne småbarnsforeldre på bena til langt på dag. Jeg sikter selvsagt til frokosten:

 

 

Jeg har skrevet om det før, men jeg mistenker at det fortsatt er flere enn meg som har lett for å tenke at det kun er brødskiva, knekkebrødet eller havregrøten som gjør nytten til frokost.. For hver gang Peter eller jeg snapper ved frokostbordet, strømmer det alltid inn sjokkerte meldinger: "Spiser dere sånn mat til frokost?" "Hvorfor spiser dere ikke brød?" "Lager dere sånne tallerkener midt i uka?"

Og svarene er: Ja, vi spiser sånn mat til frokost, og ja - vi lager sånne tallerkener hver dag. Det hele begynte med at vi skulle kutte ut kornprodukter da Peter startet "Sofagrisprosjektet" for to år siden, og siden kroppen min trives best uten gluten (intoleranse) - passet det jo ekstra fint for meg ;-) Vi måtte finne gode alternativer, og selv om de andre i huset spiser brød igjen, prøver vi å droppe korn til frokost så godt det lar seg gjøre.

Istedet fyller vi tallerkenen med gulrot, agurk, tomat, sukkererter, paprika, avokado, redikker, kokt egg, skinke, plomme, bananbiter med nøttesmør, appelsinbåter, eplebåter, nøtter, rosiner - hva enn vi har i hus! Vår erfaring viser at jo flere grønnsaker og mindre frukt på tallerkenen - dess lenger holder vi oss mette. Drikker vi te eller kaffe til frokost, har vi en liten teskje kokosfett oppi. Fettet gjør susen for metthetsfølelsen.

Jeg sier ikke at dette er løsningen for alle, for det tar jo litt tid å gjøre klart - enten samme morgen eller kvelden i forveien. Men for vår del må det bare prioriteres inn, for vi har rett og slett blitt avhengige for ikke å falle sammen før lunsj.

 

 

Jeg husker før i tida, når jeg kunne spise skolebrød til lønsj og fortsatt klare å konsentrere meg på skolebenken. Den tida er definitivt forbi, haha! Kanskje er det et gæmlistegn at kroppen trenger litt drahjelp om morgenen for å mobilisere energi - men det spiller jo ingen rolle så lenge det funker ;-)

 

/ Ja til en god start på dagen!

* Følg Frokostkona på Facebook *

Den rare smellen

Hvert år går Peter og jeg på den samme rare smellen. Etter en lang og seig vinter, hvor vi bestandig mister trua på at det noensinne kommer til å bli vår igjen, starter det så smått når vi stiller klokka. Dagene blir bittelitt lengre, lyset strekker seg mer og mer utover kvelden - og morgenene blir lettere å takle.

Men så kommer den første helgen med snille temperaturer, solgløtt, friske unger og ingen planer. Da spretter vi ut av huset som tullinger, og denne helgen har vi altså fått unnagjort "smellen".. Vi snakker årets sikreste vårtegn for familien Klonk, nemlig vårsjokket!

 

 

For på et eller annet merkelig vis, har "vårsjokket" blitt en koselig tradisjon for oss. Det er den samme greia hvert år, etter den første skikkelige langturen med vogn, niste, solsteik og vårkos.. Vi kjenner det ikke mens vi er ute, for da er det bare glede og god stemning, men så fort vi kommer inn døra, føles det som å komme hjem etter et langt nachspiel!

Vi er like slitne i hodet som vi er i resten av kroppen, og først lurer vi bestandig på hva i alle dager det er som er på ferde. Jeg begynner å google mystiske sykdommer, og Peter sier jeg må roe meg ned. Og så ser vi på hverandre før vi bryter ut i latter, idet vi kommer på at det bare er den tida på året igjen.

Så nå kan våren bare komme - vi er i alle fall klare! Smellen er unnagjort for i år, og vi går den aller beste tiden i møte :-)

 

/ Hurra, det er vår!

* Følg Vårsjokk-kona på Facebook *

Mitt skjulte talent

Ikke for å skryte, for det er i grunnen ikke noe å være stolt av. Okei, litt stolt da.. Men det har seg altså sånn, at det var spesielt én ting jeg var god på i barndommen. Nei, det var ikke håndball (som jeg spilte i ni år og aldri fikk dreisen på) eller klarinett (som jeg testet i tre uker før jeg fant ut at jeg ikke var glad i korps likevel). Det var dette:

 


Oh, the memories!

 

Oh yes! Vi snakker gode gamle Nintendo NES, den fantastiske spillmaskinen fra 1988 - som 12 år gamle Christina hadde spinket og spart til i TO forferdelig lange år.. Og tro ikke at jeg hadde råd til å kjøpe ekstra spill, neida. Men Super Mario 1 fulgte jo med på kjøpet, så det var ingen grunn til å deppe!

Og siden jeg bare eide ett eneste spill, er det jo ingen underdrivelse å si at jeg ble inni hampen god i dette ene spillet.

Ett år senere arvet jeg Super Mario 3 av en kompis som ikke ville ha det lenger. Jeg kunne ikke tro min flaks! Og sånn hadde det seg at jeg ble inni hampen god i Super Mario 3 også.

Gleden var stor da vi i påsken børstet støv av den gamle NES'en, og koblet den til TV'n for første gang siden nittitallet.

 


Look at that beauty!

 

Jeg klarer ikke beskrive følelsene da Super Mario 3 fylte skjermen, og den fantastiske musikken strømmet fra høyttalerne. Bare vi som har vokst opp med dette kan forstå hva jeg snakker om! Haha - det var magisk!

Det var så fantastisk moro å spille igjen, og selv om det var over tjue år siden sist - husket jeg fortsatt både hemmelige ekstraliv og skjulte dører.

Men det desidert morsomste av alt, var noe helt annet.. For det har seg sånn at Peter hadde en litt mer bortskjemt barndom enn meg. Selvfølgelig hadde han også Nintendo NES, men han var også den stolte eier av over tretti spill. Tretti spill! Haha! Først ble jeg skikkelig misunnelig..

Men så gikk det opp for meg: Det dumme med å ha over tretti spill, er jo at man ikke blir inni hampen god i noen av dem.

Så gjett hvem som i påsken ble slått i bakken av mitt talent. Som fram til nå har sett på seg selv som den ubestridte kongen av gaming, og som har trodd at kjerringa hans aldri hadde tatt i en spillkonsoll. Gjett hvem som måtte se seg selv bli gruset av en traust tobarnsmor på trettitre.

Og gjett om det var deilig ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Sleng igjen et pip hvis du også har gode minner! <3

* Følg NES-kona på Facebook *

Dett var dett

Vips, så var det over! Fem uker med Bloggerne er ved veis ende, og for noen uker det har vært!

I over et halvt år har vi gått og gruet oss og fryktet det verste, og følelsen av å ha lagt hverdagslivet sitt i hendene på et produksjonsselskap, har vært rimelig spesiell..

Jeg skal ikke si at det ikke har vært flaut å se seg selv på TV, men i løpet av disse ukene har Peter og jeg altså ledd så fælt.. Muligens var det noe med den salige miksen av bloggere, og hvor fjernt unna de andres liv vi faktisk lever her i Larvik - som gjorde det ekstra morsomt for vår del. Dette kombinert med alle de herlige tilbakemeldingene som har strømmet inn fra fjern og nær, har rett og slett gjort oss skikkelig overveldet!

Ja, stort sett har det i alle fall vært herlige tilbakemeldinger, da - haha ;-)

 


Skjermbilde fra TV2 Livsstil sin oppdatering om Bloggerne på facebook

 

Den viktigste grunnen til at jeg etter laaaaang betenkningstid takket ja til å bli med på lasset i årets sesong, var jo at min kjære mann hadde ekstremt lyst til å være med. Og det som føles litt ekstra fint nå i etterkant, er at jeg virkelig har storkost meg når han har vært på skjermen. Noe som har gått skikkelig opp for meg de siste fem ukene, er hvor oppriktig stolt jeg er av å være kjæresten hans! Det gode humøret, glimtet i øyet, kjærligheten til barna våre, humoren, replikkene, de dype betraktningene - jeg har rett og slett blitt minnet på hvorfor jeg falt for denne mannen :-)

 


Kjærestetid på E18 :-)

 


Det blikket <3

 

Også vet jeg ikke om noen andre som ser så flott ut klokka 02.35, etter å ha blitt vekket av en liten tass som var sulten og trengte sjokolademelk på kjøkkenbenken midt på natta:

 

 

Trodde aldri jeg skulle si det, men det har faktisk vært en fin opplevelse å åpne dørene inn i vårt hjem. Det dere har sett, er sånn vi har det. Men nå er det altså over, og familien Klonks liv fortsetter uten kameraer på slep. Og det er helt fint det og ;-)

 

/ Tusen takk for oss :-)

Les flere innlegg om Bloggerne:
- Hjelp - vi skal være med på Bloggerne!
- De lovet å være snille med oss
- Relationship Goals

* Følg Konatil på Facebook *

Mest fint - men også litt kjipt

I dag ramlet jeg over et bilde som fikk hjertet mitt til å smelte. Og i løpet av få sekunder var jeg plutselig ett og et halvt år tilbake i tid, til da Peter og jeg akkurat hadde kommet hjem fra sykehuset med lille Fersken. Vips, så var familien komplett - og vi hadde blitt tobarnsforeldre.

 


Pappa og lille Fersken <3

 

Jeg husker det som om det var i går. Den himmelske babylukta. Den aller minste bleiestørrelsen. Å henge opp nyvasket tøy i størrelse "bitteliten". De små gryntene. Den lille søte kanin-nesa. Synet av en tilfreds, sovende baby.

"Åh, du må nyyyte tida! Det går så altfor fort!", husker jeg alle sa. Og jeg forstod jo på sett og vis hva de mente. For tida flyr jo, og vips så har sikkert begge barna flyttet ut.

Men det dette bildet ikke forteller, og som jeg definitivt heller ikke har glemt - er jo hvordan det så ut i kulissene! For da bildet ble knipset, satt fotografen og balanserte på noe, og det var altså ikke fordi jeg lengtet etter sommer i slutten av oktober:

 


"Hemoroideputa"

 

Og nå lurer jeg: Kan det være et sikkert tegn på at kroppen min sier seg fornøyd med å ha fått to barn - når jeg husker det kjipe etter en fødsel like godt som alt det fine?

For da folk sa: "Åh, du må nyyyyyte tida!" - så tenkte jeg bare: "Jeg skal pokker'n meg nyte resten av livet mitt bare de helvetes hemoroidene takker for seg!" eller "Nyte skal jeg gjøre når jeg slutter å gråte fordi det gjør så inni hampen vondt å amme!"

Når barsel-tårene satt på utsiden av huden, og truet med å slå seg løs annethvert minutt. Jeg tror ikke moren min kommer til å glemme den gangen jeg bare skulle takke for maten, også begynte jeg å hylgrine. Altså hulke. Jeg kunne bare ikke noe for det!

Eller når jeg plutselig innså at jeg hadde sovet sittende med babyen på brystet hver natt i tre uker. Og at jeg fortsatte med det en stund til, fordi babyen sov best da. Eller når jeg satte spiserekord midt på natten, fordi ammingen gjorde meg til et matmonster.

Og ikke minst når jeg forsikret dyrt og hellig overfor min stakkars samboer at det aldri, aldri noensinne kom til å bli sex på ham igjen.

Akkurat da var det sikkert ikke bare jeg som tenkte: "Håper de har rett, de som sier at denne tida går så altfor fort" ;-)

 

/  Veldig mye kos, men også litt slit :-)

* Følg Mimrekona på Facebook *

Småtroll først

Jeg har jo for lengst innsett at det går litt tregere på bloggfronten enn ønskelig, så lenge jeg er hjemme i mammaperm. Men i går gikk hele søndagsinnlegget mitt i vasken, og jeg kan jo ikke annet enn å le heller - for selv om jeg var superklar for å blogge, så blir det som det blir med småtroll i hus.

Både gubben og jeg var veldig blogg-stresset, for begge skulle ha ut innlegg. Siden Peter blogger på fulltid og jeg på mikrotid, er det selvsagt hans blogg som må prioriteres. Vi pleier å løse det ganske greit størsteparten av tiden, men i helgene er det naturlig nok mye annet som må gå foran.

 


.. som for eksempel Smoothie-lunsj og playdate :-)

 

Men i går kveld fikk jeg altså aldri ut noe innlegg. Først tok det tid før fireåringen sovnet. Så skulle Peter og jeg få i oss litt restemiddag fra dagen før, og klokka var langt på kveld da jeg endelig fant fram mac'en. Akkurat i det jeg deiset ned i sofaen og skulle til å skru på maskinen, hørte jeg grynting fra babycallen til lillesnuppa. Hun har riktignok aldri vært noen sovebaby, men nå om dagen er det sannsynligvis jeksler på gang i tillegg.

Det tok litt tid før hun roet seg og sovnet igjen, og da jeg endelig var klar for å sette meg i sofaen, burde søndagsinnlegget mitt for lengst vært ferdig skrevet og postet på bloggen. Og jeg hadde enda ikke begynt..

Plutselig kom jeg på at jeg hadde glemt å gi hunden medisiner etter kveldsmaten, for han har fått betennelse i den ene poten sin og går på antibiotika. Mens jeg stod og fulgte med på at den lille tabletten ble svelget og ikke spyttet ut igjen - hørte jeg små tassende skritt i etasjen over meg. Så jeg løp opp trappen og fulgte den lille, halvtsovende fireåringen til doen - før jeg fikk ham tilbake i sengen og pakket dyna godt rundt ham igjen.

Da jeg endelig var på plass i sofakroken på ny, kikket jeg på klokka og innså at jeg hadde ekstremt dårlig tid. Enda hadde jeg ikke åpnet mac'en, teksten var fortsatt bare en idé inni hodet mitt, og ikke hadde jeg bilder klare. Men jeg tok meg sammen, og bestemte meg for å gi det et siste forsøk. Full konsentrasjon og effektivitet.

Jeg åpnet mac'en, og i løpet av et halvt sekund innså jeg at løpet var kjørt. For mot meg lyste youtube, og mye tydet på at 4-åringen hadde vært inne og snoket tidligere på dagen.. I hvert fall basert på siste søkeord og videoen som automatisk rullet i gang... :-)

 

 

/ Så da tok jeg kvelden :-)

* Følg Mamma-kona på Facebook *

Lørdag og litt nyforelska

Oi. Hva kan klokka være? Ikke nok. Det er mørkt ute. Off, lille venn - kan du ikke bare legge deg ned på puta igjen, og sove videre? Mamma orker ikke stå opp nå. Det er midt på natten, ingen er våkne nå, jeg lover!

 

A tired sleepless woman with the pillow over her head . Isolated over white.

 

02.53. Klokka bekrefter mine mistanker.

- "Det er bare å legge seg ned igjen, det er ikke morgen enda!", mumler jeg i mørket.

Men det er selvfølgelig ikke mulig å snakke fornuft til et par ører som knapt har fylt halvannet år. Den lille kroppen turner rundt i senga. Kaster seg fram og tilbake og hviner av glede. Det føles feil å hysje på et lite barn som storkoser seg, selv om det er midt på natta. Samtidig som jeg er livredd for at hun skal vekke storebror som sover søtt på naborommet.

Jeg prøver med et par halvhjertede "hysj". Husker tipsene jeg har lest om at man for all del ikke må begynne å prate med barnet. For da kan det tro at det er morgen, og ikke midt på natten. Så jeg ligger musestille og later som jeg sover. Men de glade hylene blir høyere og høyere jo mer jeg prøver å overse dem. Jeg legger henne bestemt ned i sengen, hvisker at nå er det natten. Vi må sove litt mer. Mamma må hvertfall sove litt mer.

Jeg bestemmer meg for at jeg blir nødt til å vinne denne kampen, for jeg orker rett og slett ikke stå opp. Hun får bare turne rundt til hun blir så trøtt at hun sovner.

Men tiden går. Og den lille kroppen ser definitivt ikke ut til å ville roe seg med det første. Akkurat i det jeg trekker pusten dypt, og gjør meg klar til å kaste dyna til side, bite i det sure eplet og plukke opp den lille bylten fra sprinkelsenga, hører jeg en dyp stemme i mørket. En stemme jeg kjenner så altfor godt, men som aldri noensinne har hørtes så fløyelsmyk ut:

- "Hei lille venn. Du kommer jo ikke til å sovne igjen, gjør du vel? Kom her, bli med pappa opp litt, også lar vi mamma få sove litt til."

På sånne dager er det lett å bli litt nyforelska :-)

 


To trøtte fjes på kjøkkenbenken <3

 

/ 1000 ekstrapoeng, Peter :-)

Les også:
- Når mamma baksnakker
- Jeg elsker å feste!

* Følg Takknemlighetskona på Facebook *

hits