april 2017

Gi meg et tegn

Her i huset er det definitivt jeg som trives best med å ha det ryddig rundt meg, og jeg er vel også den eneste som faktisk legger merke til det når rotet er i ferd med å ta over huset. Peter derimot, enser det rett og slett ikke - og har store problemer med å se når støvsugeren må fram.

Kanskje var det derfor jeg fikk sjokk da Peter for noen måneder siden kom med et forslag som skulle forbedre kleskaoset som hoper seg opp over badekar-kanten hver eneste dag. Han foreslo nemlig at vi skulle lage hver vår "venteskuff" i kommoden som står i TV-stua oppe, der vi kunne legge de klærna vi har brukt - men som ikke trenger å vaskes helt enda.

Til min store overraskelse ble denne skuffen raskt en favoritt, for plutselig slapp jeg å gå til klesskapet når jeg trengte klær! Jeg begynte å fylle skuffen med rent undertøy og etterhvert også nyvaskede klær, og har bare tittet innom klesskapet de gangene jeg har lett etter noe spesielt. Men da har jeg til gjengjeld som oftest hatt dårlig tid, eller famlet rundt i halvmørke om kvelden på jakt etter en t-skjorte å sove i.

Så i motsetning til Peters skap (der det merkelig nok hersker ordning och reda) - ser mitt skap helt kaotisk ut:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg har utsatt i det lengste å rydde, for jeg syns det blir verre og verre bare jeg ser på det. Men i dag, da jeg skulle finne en genser jeg ikke hadde sett på en stund, tenkte jeg at jeg fikk overlate skapets skjebne til noe annet enn meg.

Så rett før jeg åpnet skapdøren mumlet jeg lavt: "Gi meg et tegn hvis jeg bør få ryddet dette skapet."

Jeg tenkte at tegnet kunne være at jeg oppdaget en genser jeg hadde savnet skikkelig, eller en bukse jeg burde kvittet meg med for lengst.. Noe i den gata. Men så åpner jeg altså skapdøra, løfter på to gensere, og oppdager dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Så det var der den lå, ja. Den savnede dukken som har vært sporsløst forsvunnet i en hel evighet nå.

Men da tenker jeg vi sier det er greit.

 

/ Er ikke overtroisk altså - men et tegn er et tegn X-)

Det der er ikke lov å si

Siden Peter skulle være med på God Morgen Norge i dag tidlig, dro han til Oslo i går kveld for å slippe å stå opp så tidlig i dag. Og det er koselig å være hjemme alene med barna altså, men jeg må innrømme at det går ei kule varmt til tider, når jeg må prestere som aleneforelder.

Og da det tredje glasset med vann eller saft eller melk eller hva søren det var, gikk i bakken før hanen gol i dag tidlig, spratt det et lite f-banneord ut av munnen til mor. Helt spontant, helt umerkelig.

Trodde jeg.

- "Eh, mamma..?!", kom det klart og tydelig fra 5-åringen, "Det der er ikke lov å si, altså.."

Jeg måtte ta meg sammen for ikke å dra på smilebåndet da jeg møtte det strenge blikket hans, for de siste ukene har vi snakket mye om at banning er teit og at det er ord vi ikke trenger å si. Dessverre er jeg fæl til å utbryte "herregud" i tide og utide - mens Peter drar til med et f-ord fra tid til annen. Derfor er det naturligvis bare disse to ordene som har blitt plukket opp av de små ørene hans, og som har blitt gjentatt med jevne mellomrom.

- "Nei", svarte jeg mens jeg tørket opp sølet, "Det har du helt rett i. Unnskyld, det var ikke pent!"

- "Nei. Det er ikke lov å si", fortsatte den lille, "Akkurat som at det ikke er lov å si Hælvete-i-jatansatan-og-fyfaen-og-fyfasan."

Ordene kom trillende ut av munnen hans som om det var en regle han hadde øvd på. Jeg satt bare og måpte - jatan-hvaforno?

5-åringen var like alvorlig, så begynte han å nikke ettertenksomt før han fortsatte:

- "Det er faktisk ikke lov å si "Herregud" heller, mamma. Sånn som du pleier. Da er det faktisk bedre å si "Heia gud".

Close-up of Mixed-Breed monkey between Chimpanzee and Bonobo smiling, 8 years old

 

/ Noen ganger glemmer jeg at han har venner i barnehagen :-P

5 tips for den perfekte BH-en

For et par uker siden skrev jeg et innlegg som handlet om at Puppene mine er vekk og at ingen av de gamle bh-ene passer lenger.

Det jeg ikke skrev i innlegget, og som gjør historien litt småflau, er at jeg har en mor som jobber i en undertøysbutikk. Hun fikk jo selvsagt litt noia da hun leste blogginnlegget og så at jeg bare hadde bh-er som henger og slenger både her og der - og mente at det var på tide at jeg spanderte på meg noe nytt undertøy.

 

SONY DSC

 

Derfor stakk jeg en tur innom butikken hun jobber, og der ble jeg minnet på noen tips og triks som jeg tenkte å videreformidle. For alle vi jenter som har vært på bh-shopping alene, vet jo at det er lett å gå seg vill i bh-jungelen!

Som oftest står man i et prøverom helt for seg selv mens man svetter og irriterer seg over den kjipe lyssettingen, og da er det veldig enkelt å ende opp med å kjøpe en bh som bare passer sånn nesten - og som verken løfter eller former ;-)

 



Som for eksempel dette ;-)

 

Det fører meg rett til Tips nummer 1:
Dra til en undertøysbutikk der du kan få hjelp av butikkansatte som har skikkelig peiling! Ansatte som mamma, som hjelper deg å finne den perfekte bh-en for akkurat dine pupper og din kropp.

For kanskje bruker du nemlig ikke lenger den samme størrelsen som du alltid har kjøpt - kroppene våre endrer seg jo hele livet. Og hva med stropper som sklir ned over skuldrene, eller bryster som ramler litt over kanten når du bøyer deg framover? Det skyldes jo bare feil bh-størrelse - og spesialiserte butikker har noe som passer akkurat deg.

Men hvis du ønsker å kjøpe bh uten hjelp, er det lurt å huske på:

Tips nummer 2:
Ikke velg en bh med for stor omkrets rundt ryggen. Den skal sitte vannrett på ryggen, så dersom ryggstykket sklir oppover mellom skulderbladene, er omkretsen for stor. En huskeregel er at hovedtyngden av bysten skal bæres av ryggstykket, ikke av skulderstroppene - derfor er det viktig at bh-en sitter stramt nok rundt ryggen. Dessuten er det viktig at du bruker den ytterste hempen, slik at du har litt å stramme inn på etterhvert som bh-en blir slakkere i strikken.

 

Tips nummer 3:
Puppene skal ikke falle ut av bh-en når du bøyer deg framover, så pass på at du finner en cup-størrelse som er stor/liten nok og gir god støtte. Cupen skal være stor nok til å holde på hele brystet - og ikke så liten at den presser den øverste delen av puppene over kanten, slik at man ender opp med fire pupper. Det holder med to.

Foretrekker du bh med spiler, skal disse sitte tett mot kroppen og ikke føles ubehagelige, det samme gjelder den lille biten på bh-en mellom puppene, som det er viktig at sitter stramt inn mot brystbeinet.

 


Det var bedre!

 

Tips nummer 4:
Under skulderstroppene skal du få plass til én pekefinger under hver stropp; stroppene skal ikke skjære inn i skuldrene, og de skal heller ikke skli ned over overarmene. Og jo større bryster, jo bredere bør stroppene være, slik at vekten fordeles så mye som mulig.

 

Tips nummer 5:
Investerer du i en litt dyrere bh, så har du den litt lenger. Det sier seg selv at de billigste bh-ene er produsert i de billigste materialene og at kvaliteten blir deretter. Kjøp den beste lommeboka har råd til!

 


Og det er ingenting i veien med å kjøpe den samme modellen i ulike farger ;-)

 

Ekspertene skal ha det til at man faktisk kan se yngre ut dersom man bruker undertøy i riktig størrelse - personlig har jeg ikke merket noe til akkurat dette.. Men samme det, det viktigste må jo være å finne en bh som holder på godsakene - uansett form og fasong :-)

 

/ God søndag, med store eller små - lange eller korte!

Kinderegg-mysteriet

Jeg vet ikke om det er sånn at de fleste menn er distré, men jeg er i alle fall samboer med en som er det. Fra tid til annen - eller i grunnen ganske så ofte, er det som om han befinner seg på sin egen planet.

Jeg skal innrømme at det til tider er veldig frustrerende, men en sjelden gang dukker det faktisk opp en og annen fordel også ;-)

Det har seg nemlig sånn at barna mine elsker kinderegg. Ganske ofte er kinderegg et av ønskene som føres på handlelista før helgen, og selv om vi bare trenger to, kjøper vi bestandig pakken med tre stykker i.

 

 

Hver lørdag er det full fres med lørdagsgodteri og kinderegg-spenning til barne-tv, og mens sjokoladen fortæres, studerer vi bruksanvisningene og setter sammen overraskelsene som gjemte seg inni eggene.

 

 

Men aldri.. Aldri noensinne - ikke én eneste gang, har gubben stusset over hvor det blir av det siste egget. Aldri!

 

 

/ Jeg hadde definitivt lagt merke til noe sånt.. ;-)

"Det er bare jeg som spiser fisk her"

I dag hadde vi nettopp stappet den siste middagsbiten i munnen, da det ringte på døra. Ungene hoppet hylende ned fra hver sin stol og bykset mot døra, og hunden satte i å bjeffe som om det var fanden som sto på utsiden.

Døra var låst, og barna ble stående i en liten evighet og fikle med å få den opp - derfor gikk Peter bort for å hjelpe dem. Da døra endelig åpnet seg, hørte jeg en mannestemme som sa et eller annet - og Peter som mumlet "Bare vent litt.." før han ropte navnet mitt.

Great. Peter roper bestandig på meg når det kommer selgere på døra - for han klarer aldri å si nei. Jeg er ikke spesielt god på det jeg heller, men jeg er en anelse mer skeptisk enn Peter..

Jeg gikk ut i gangen, og fikk øye på et ukjent ansikt som smilte mot meg fra trappa.

- "Heisann! Jeg lurte på om dere er interessert i å kjøpe fisk? Renskåret villfisk! Både skinn- og benfri."

Eh, hvaforno? Om vi vil kjøpe fisk? Jeg hadde forventet meg loddsalg eller noe i den gata, ikke renskåret villfisk.. Jeg fikk øye på den store varebilen som sto parkert på utsiden, mens jeg tenkte på hvor stappmett jeg var etter middagen vi knapt nok hadde rukket å spise ferdig.

Så så jeg med gru for meg den fulle fryseboksen vi har i boden. Vi er dårlige på å planlegge middager i blant, og ender stadig opp med å fryse ned ting som er i ferd med å gå ut på dato. Gjerne fisk.

Mannen kikket på meg - så på Peter, og tilbake på meg igjen. Så tok han fram en oversikt over alle produktene og ga den til Peter.

Jeg måtte tenke kjapt. Så jeg sa høyt og tydelig og bestemt:

- "Nei, det blir nok ikke aktuelt gitt. Det er bare jeg som spiser fisk her."

Herregud. "Det er bare jeg som spiser fisk her". Jeg kunne vel i grunnen sagt hva som helst annet - men jeg valgte altså å dra en løgn for den stakkars fiskeselgeren som sto der og gjorde jobben sin. Det er definitivt ikke bare jeg som spiser fisk i denne husstanden, men jeg klarte bare ikke skylde på at fryseren var full.

- "Åj, er det det, ja!", svarte mannen like blid, "Men hvis det bare er du som spiser fisk, så passer det jo kanskje ekstra bra at produktene våre er ferskfryste og pakket i ferdige serveringsstykker?"

Jeg tenkte så det knaket, mens jeg stirret hardt på Peter i håp om at han kunne hjelpe meg litt på vei. Men han sto i egne tanker der han saumfarte produktoversikten mannen nettopp hadde gitt ham - og hadde åpenbart ikke fått med seg min lille løgn for hvorfor vi ikke skulle kjøpe fisk.

For plutselig utbrøt min kjære mann i voldsomt engasjement:

- "Dæven! Selger du koljekaker?! Jeg elsker jo kolje! Det spiser jo ungene også, Christina. Kan vi ikke ta to kilo, da?"

 

Fisher holding a big atlantic salmon fish in the fishing harbor

 

/ Takk skal du ha, Peter. Takk.

Har du grodd den selv?!

I helgen var vi på besøk hos Mormor og Bestefar, og der fikk jeg øye på noe i vinduskarmen som jeg mente å dra kjensel på.

- "Jøss, hva slags plante er det?", spurte jeg nysgjerrig.

 

 

- "Den der?", svarte Mormor, "Åja, nei den.. Det er bare en sånn avokadoplante, det."

"Bare en sånn avokadoplante"..? Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å legge en avokadostein i vann med håp om at det en vakker dag skal sprette ut en liten spire. Vi snakker et titalls ganger - og det har ikke vært antydning til liv noen av gangene, til tross for masse sollys og utskifting av vann med jevne mellomrom. Det var ikke snakk om at Mormor kunne ha gått gjennom den samme prosessen uten å si noe til omverdenen.

- "Ååååå", mumlet jeg, "Du kjøpte den ferdig spiret! Som en ferdig plante, liksom?"

- "Neida", svarte Mormor lett.

- "Hæ? Har du grodd den selv?!", utbrøt jeg sjokkert.

- "Ja", humret Mormor.

- "Jammen..", stotret jeg, "Hvordan fikk du til det? Hadde du steinen i vann, og.. Tok det ikke veldig lang tid? Byttet du vann veldig ofte? Ville du ikke gi opp underveis?"

- "Jo, det er klart, det tok jo ganske lang tid..", humret hun fornøyd og gikk ut på kjøkkenet for å lage kaffe.

 

 

Én ting er i alle fall sikkert: Den dagen jeg klarer å gro en liten avokadoplante, kommer jeg til å proklamere det til alle jeg kjenner. Det blir hornmusikk og tale fra ordføreren. Pølser til barna og fest på kvelden.

Man kan faktisk ikke bare sette potta i vinduskarmen og late som ingenting. Vi snakker toppen av fenomenet "grønne fingre". Skills.

 

/ Mormor ass

Let's talk about ex

For noen uker siden ble Peter kontaktet av Scenegal - en gjeng med lokale Larvikstalenter som planlegger en forestilling til sommeren som heter "Spillelista". Der samler de musikalske minner fra forskjellige Larviksfolk - og Peter fikk æren av å bidra med en sang som betyr mye for ham.

Da Peter først ble spurt, sa han til meg at han kom til å velge sangen han og eksen hørte mye på før Peter dro i militæret. Vi lo så vi skrattet begge to, det var jo bare en spøk - men det fikk meg til å tenke på hvor ålreit det er at vi har et så avslappet forhold til ekser!

Mange syns kanskje det er rart, og jeg vet i grunnen ikke hvordan det ble sånn, men dette med tidligere forhold har vi vært veldig åpne og ærlige om fra dag én. Misforstå meg rett, det er ikke sånn at vi sitter og snakker om eksene våre mens vi spiser middag, men de gangene det av en eller annen grunn dukker opp, så føles det helt greit å snakke om.

Nå skal det sies at ingen av oss har nevneverdig kontakt med noen av eksene våre, og tanken på at vi har vært samboere med andre i flere år føles helt fjern, men jeg er så glad for at vi begge rakk å få noen forhold på samvittigheten før vi traff hverandre! Man lærer mye om seg selv og sine preferanser i hvert forhold man er i, og det er jo veldig fint å ha et sammenligningsgrunnlag i bagasjen.. ;-)

Både Peter og jeg har opplevd kjærlighetssorg på kroppen flere ganger - og dét er jo opplevelser der man virkelig får kjenne at man lever. Jeg glemmer aldri at jeg lå i fosterstilling under dyna med rullgardina trukket langt ned mens jeg tenkte at nå, nå stopper faktisk verden. Dette går jo bare ikke, hvordan skal jeg komme meg videre?

Men så går dagene og ting gjør etterhvert litt og litt mindre vondt. Og plutselig når man den dagen der man tenker: "Herregud. Det kommer til å ordne seg. Ting er ikke bra - men jeg ser tunnelen og jeg vet at jeg kommer til å komme ut av den en dag!"

Men den merkeligste følelsen av dem alle - det er det øyeblikket der man innser at det faktisk var en grunn til at ingen av de tidligere forholdene fungerte.. Og at dersom noe som helst hadde vært ugjort, så ville ikke enkelte veier møttes:

 

 

Og det er jeg jo ganske glad for, her vi sitter med to små apekatter og har det som plommene i egget :-)

Peter var forresten overbevist om at han måtte ha en dame som elsket "Kongen av Queens" og Pepsi Max. Jeg gjorde ingen av delene - men så fant han etterhvert ut at jeg ikke brukte 7 timer på badet før vi skulle forlate leiligheten, og da ordnet det seg likevel.

 

/ Noen ekser fortjener kanskje en liten takk også ;-)

Konatil tar ikke selvkritikk

I forrige uke skrev jeg om konstruktive tilbakemeldinger jeg får på bloggen, og at en av fordelene ved å ha åpent kommentarfelt er at jeg iblant blir gjort oppmerksom på ting jeg ikke har tenkt over selv.

Fra tid til annen dukker det imidlertid opp konstruktive kommentarer som jeg kanskje ikke er like enig i, og vanligvis syns jeg det er nok å svare i kommentarfeltet.

Men da det nylig kom inn en reflektert (og veldig hyggelig!) kommentar som jeg følte var helt misforstått - tenkte jeg at det kunne være greit med en forklaring i plenum. For kanskje det er flere som har tenkt den samme tanken - og det gjør meg i så fall veldig trist!


(Noe lignende jeg har tenkt på et par ganger, men ikke turt å si fordi jeg er redd for å bli oppfattet som overfølsom, er dette med kropp og kroppsbilde. Du er jo en flott stemme mot dette presset og byr på deg selv som en motvekt til dette. Tanken er i utgangspunktet topp! Men noen ganger virker det som du er misfornøyd med deg selv. Du framstiller det som du ikke bryr deg, men når du gjør narr av både pupper, rumpe, fødselskroppen, fotogenitet og samtidig virker som du er veldig opptatt av sunnhet, stusser jeg litt. For jeg mener du ser kjempebra ut. Jeg ser at gjenkjennelsesverdien er stor blant leserne dine og at dere ler av dere selv sammen. Det jeg forsøker å peke på er vel egentlig at det er en balanse her også, at det vil alltid være noen der ute som kanskje i utgangspunktet var fornøyd og identifiserer seg med deg, og kan bli påvirket av at du er misfornøyd.
For selv om man gjør narr av "hengepupper" og samtidig ofte peker på hvor lite superstjerne man ser ut, og prøver å få fram at det er greit, skinner det så veldig gjennom at hvis du fikk velge, ville du valgt hvordan du så ut før barn og så videre. Og du som ser så naturlig bra ut! Flott, slank og ungdommelig.)

 

Jeg håper og tror at de fleste av dere ikke har tolket det slik når dere har lest innlegg jeg har skrevet der jeg gjør narr av kroppen min. Jeg har aldri, aldri skrevet at jeg er misfornøyd - og med fare for å få Jante på nakken: jeg har aldri skrevet det - for jeg er faktisk fornøyd med kroppen min!

Men! Jeg syns det må være lov å tulle med hvordan kroppen har endret seg etter to fødsler. Kroppen jeg har i dag, er ikke den samme kroppen jeg ble født med. Den har blitt slik etter to svangerskap og to fødsler - og dette er også ting jeg syns det både er viktig og fint å skrive om med jevne mellomrom.

Jeg ble nok litt provosert over utsagnet "..skinner det så veldig gjennom at hvis du fikk velge, ville du valgt hvordan du så ut før barn og så videre." - for hvis dette spørsmålet skal besvares, så er sannheten at jeg aldri har hatt det så bra som jeg har i dag. Jeg ville aldri byttet ut de slappe ammepuppene mine med de litt mer fyldige jeg hadde for ti år siden. Okei, så fylte de kanskje ut klærne mine litt bedre - men de hadde jo ingen historie! De var ikke to dinglende bevis på morskjærlighet og timesvis med fantastisk næringsproduksjon og uerstattelig kvalitetstid. Ting som betyr noe for meg.

Ja, jeg har gått ned noen bh-størrelser, men det at jeg tuller med det - betyr vel ikke automatisk at jeg er misfornøyd? Å ha en lattermild tilnærming til egen kropp, er bare sånn jeg er. Og jeg tror det er sunt, jeg :-)

Når det gjelder påstanden om at det alltid vil være noen der ute som i utgangspunktet var fornøyd med egen kropp - men som blir påvirket i negativ retning fordi det virker som om jeg er misfornøyd, så må jeg nesten komme inn på dette med bloggeransvar. For jeg er selvfølgelig enig i at vi bloggere har et enormt ansvar, men jeg mener også at det ligger en hårfin balansegang her.

For å komme med et eksempel: I fjor rett før påske, skrev jeg et innlegg om at Peter og jeg hadde sukkerstopp - og at vi derfor måtte finne alternative godsaker å fylle påskeegget med. Da fikk jeg en småsur mail fra ei jente som skrev at hun fikk dårlig samvittighet av å spise sukker, ettersom vi skulle være "flinke" og holde oss unna godteri.

Jeg må innrømme at jeg klødde meg litt i hodet da jeg leste mailen, men det speiler jo bare sakens kjerne: Jeg som blogger har et ansvar, men jeg kan ikke ta på meg skylden for at ei jente får dårlig samvittighet fordi hun spiser påskeegg fylt med godteri.

Jeg har mange tusen lesere innom hver eneste dag og jeg er bevisst på at min stemme høres av mange, men det sier seg selv at jeg ikke kan ta ansvar for andres følelser.

Kanskje derfor er det ekstra viktig for meg å få fram at jeg er fornøyd med kroppen min - selv om jeg gjør narr av den. Litt på samme måte som med gubben - jeg er fornøyd med ham også, selv om han er en skikkelig fjomp til tider ;-)

Så håper jeg at jeg kan fortsette å være en stemme mot dagens kroppspress, selv om jeg kommer til å fortsette å gjøre narr av min egen kropp. Den er jo tross alt min :-)

 

 

/ Kropp er topp!

Kickstart på uka

Påsken er passé - og jeg kickstartet liksågodt den nye uka med en svipptur innom legekontoret. Og mens jeg satt der, gikk det opp for meg hvor heldig jeg er :-)

 

 

Helt siden fastlegen min oppdaget at jeg ikke hadde tatt blodprøver på nærmere åtte år - har jeg sjekket vitamin- og mineralnivåene mine jevnlig. Det viste seg at jeg hadde gått med B- og D-vitaminmangel i flere år - og i dag var det altså dags for en ny kontroll. Målet er å ligge helt i toppen av de øvre sjiktene - og da må det knaskes litt tilskudd!

Ikke bare føles det bra å få tatt en blodprøvestatus i nye og ne for å få en slags oversikt over hvordan det ligger an - men hver gang jeg er innom for å få tatt disse prøvene må jeg klype meg litt i armen.

Venteværelset er jo fullt av mennesker i ulike aldere som ikke har det bra, og det får meg til å innse hvor heldig jeg er. Å ha en kropp som virker skal man ikke ta for gitt! For en takknemlig følelse det er å være på et legekontor uten å trenge hjelp.

Så gjenstår bare å krysse fingrene for at det kommer til å holde seg sånn i minst femti år til ;-)

 

/ God ny uke, folkens!

Si et lite pip!

Å leke gjemsel med toåringen er noe av det morsomste jeg vet, særlig de gangene hun bare lukker øynene og satser på at det er godt nok ;-)

Gjemmestedene er kanskje litt så som så - men den lille jenta er ekspert på å sitte musestille uten å lage en lyd. Og i går, da hun skulle gjemme seg for far i huset, fant hun et gjemmested så genialt at han faktisk ikke klarte å finne henne.

Peter har jo flere ganger skrytt av at han har blitt så flink til å rydde ut av bagen sin, men etter at vi kom hjem fra påskeferie på lørdag, har den stått urørt midt på gulvet. Den har nå blitt en del av inventaret - han enser den ikke lenger, og etter gårsdagens gjemmerunde innser jeg at han snakker sant.

Jeg sto på badet og lo så jeg ristet, mens jeg så hvordan pappaen føk fra rom til rom og ble mer og mer forvirret. Hvis ikke dette var karma på sitt beste, så vet ikke jeg ;-)

 

 

/ Lillesnuppa 1 - Pappa 0

Påske med Familien "Armer og Bein"

Herrejemini - ingen blogging på fire dager! Det har faktisk ikke skjedd før, men sånn kan det gå når man drar på påskeferie med en familie som er høyt og lavt ;-)

 

 

Torsdag morgen satte vi altså snuta mot feriehuset til svogers i Sverige - og jeg innså rimelig kjapt at jeg hadde pakket for en påske i solskinn og varmegrader i husveggen, framfor minusgrader, sur vind og sludd i lufta ;-)

 


Kommer sola til å titte fram, mon tro?

 


.. eh, neivel. Snø ja!

 

Jeg har jo nevnt før at jeg kommer fra en liten familie, og at jeg derfor storkoser meg med den gigantiske familien til Peter. Det er mye armer og bein hele dagen, og ungene elsker det!

Og om kvelden er det duket for slarving og latter og gamle røverhistorier for de voksne - og til min store glede var Quizen utgått til fordel for puslespill den første kvelden ;-)

 

 

 

Det verste med å være 12 mennesker på tur, er når man har små barn som våkner noen timer tidligere enn resten av gjengen - og man må snike seg rundt og hysje i flere timer.. Og gjerne også snike til seg en tidlig frokost på fjøla, sånn at man ikke sulter ihjel før den ordentlige frokosten dras i gang rundt klokka 12 ;-)

 


Lykken er en onkel som disker opp med lapper til frokost - og atpåtil trenger hjelp til å knekke eggene!

 


Flott ungdom som såvidt rakk å våkne til frokosten klokka 12 ;-)

 


Søteste påskepynten jeg har sett - den må lages til neste år!

 

Lørdag morgen pep det i telefonen min, og jeg oppdaget denne beskjeden:

 


En liten luring har vært inne og lagt inn en liten alarm..

 

Og da er det kjekt med en onkel som er helt rå på å tegne ledetråder for påskeharen!

 

 


Jekkpått!

 

I går takket vi for oss for denne gang, og suste hjemover mot Larvik. Jeg innså at jeg har nådd en viss alder da jeg tok meg selv i å puste lettet ut da vi parkerte bilen i gården. Vel hjemme, og alt hadde gått bra :-)

Og på trappa ventet til og med en liten overraskelse - vi som trodde påskeharen bare befant seg i Sverige i år! Jammen hadde han ikke rukket å hoppe innom Larvik en tur også.

 

 

Nå skal vi hente denne lille Teo-tassen, som har vært på overnatting hos Mormor og Besse - og mye tyder på at han har hatt det som plommen i påskeegget:

 

 

/ Borte bra - hjemme best

Konatil tar selvkritikk

Helt siden jeg startet denne bloggen har jeg hatt åpent kommentarfelt, og jeg lar også alle kommentarer gå gjennom uten at de må forhåndsgodkjennes.

De aller fleste av dere lister dere inn og ut igjen uten å legge igjen spor, men en gang i blant dukker det opp en og annen leser som har noe på hjertet som viser seg å være konstruktiv kritikk, og som får meg til å innse ting jeg ikke har tenkt over før. Og det er rett og slett fantastisk!

 

 

I går fikk jeg en sånn kommentar fra "Synøve", som hadde lest sjokoladepudding-innlegget mitt "Påskedessert med god samvittighet". Kommentaren lød som følger:

"Hei Christina! Jeg elsker bloggen din, og synes det er så fint med blogger som byr på noe ekte, ærlig og fint innhold! Og du er utrolig flink til å skrive, jeg koser meg skikkelig med alle innleggene dine. Jeg håper du nå ikke tar dette som noe annet en konstruktiv kritikk, for jeg har aldri hatt noe å utsette på det du skriver!

Men, jeg synes det er så synd at man må sortere mat etter "god samvittighet", og dermed også "dårlig samvittighet". Jeg er selv en jente i begynnelsen av 20-åra, og jeg merker hvor påvirket jeg kan bli av den ordbruken. Jeg tenkte med en gang at dette skulle jeg erstatte den planlagte sjokoladepuddingen med. Men jeg har jo egentlig ikke lyst til det, for jeg elsker sjokoladepudding!

Jeg er slank, sunn, og trener, så jeg burde jo egentlig ikke få dårlig samvittighet av å spise "vanlig" desserter full av sjokolade og sukker. Så lenge jeg ikke spiser det hver dag, og har et balansert kosthold, så mener jeg man kan spise stort sett det man vil. Jeg håper derfor i fremtiden at du kanskje tenker litt mer på hvordan ordbruken kan påvirke, og heller skriver noe a la "en annerledes dessert", eller simpelthen "påskedessert".

Som sagt, jeg elsker bloggen din og dette er ikke vondt ment. Bare en påminnelse:) Ha en kjempefin påske, med eller uten sukker og sjokolade!"

 

 

Først tenkte jeg: Jammen, dette er vel bare en liten filleting og ingenting å bry seg om..? Men så begynte det langsomt å gå opp for meg. Jeg er jo helt enig med Synøve - hvorfor i all verden skal vi klassifisere det vi putter i munnen med "god" og "dårlig" samvittighet? Mat skal vel ikke ha noe med samvittighet å gjøre?

Jeg må innrømme at dette ikke var i mine tanker da jeg valgte å kalle sjokoladepudding-innlegget for "Påskedessert med god samvittighet" - tanken min var simpelthen at siden påsken for de fleste av oss innebærer et noe høyere inntak av sukker enn vanlig, så syns jeg det er moro å leke meg med oppskrifter på sunnere varianter.

Men det betyr jo ikke at man ikke skal få spise det man vil med god samvittighet! Så lenge man har en fin balanse i kostholdet, så mener jeg det er ekstra viktig å kose seg med det man spiser.

På et eller annet tidspunkt blir det jo snakk om et mengdespørsmål, for det sier seg jo selv at det ikke er spesielt heldig å trykke innpå 9 kilo sjokolade på rappen - men hvis du virkelig elsker sjokoladepudding og gleder deg til å kose deg med favorittdesserten din - skal du selvfølgelig få lov til det :-)

Så takk til deg, Synøve - håper du har husket å kjøpe inn det som trengs for å lage favoritt-puddingen din! Jeg er uansett sikker på at påsken kommer til å bli mye bedre uten samvittighet - god eller dårlig ;-)

 

/ God påske, folkens!

Si hei til Norges dummeste blogger

 

- "Hæ..?" mumlet jeg. Vi satt på verandaen i solen, Peter hadde akkurat kommet hjem fra Oslo og ungene sparket ball på plenen.

Det hadde plinget i telefonen min for få sekunder siden, og da jeg sjekket hva det var, oppdaget jeg en mail fra en mann jeg ikke kjente navnet på.

- "Øy, Peter..", fortsatte jeg, "Nå fikk jeg akkurat en mail jeg ikke skjønner noe av.."

- "Okei?", sa Peter nysgjerrig.

- "Ja.. Det er en fyr som skriver at han har lest blogginnlegget mitt om det forsvunnede nøkkelknippet som dukket opp igjen.. Han skriver at han ikke mener å skremme meg, men at jeg kanskje burde vurdere å sladde bildet av nøkkelen? Hva mener han med det? Hvorfor må jeg sladde bildet av en bilnøkkel? Den er jo bare en svart klump med åpne- og lukkeknapp..?"

Peter så like forvirret ut som meg.

- "Og videre skriver han: Slik du har tatt bildet er det veldig enkelt for noen å lage en kopi av nøkkelen selv med overraskende enkle hjelpemidler."

- "Hva mener han?", fortsatte jeg, "Er det mulig å lage kopier av sånne moderne bilnøkler? Åssen i huleste er det mulig?"

Det ble stille noen sekunder mens vi ble sittende og gruble.

- "Stopp en halv", mumlet Peter plutselig. "Det er ikke husnøkkelen han sikter til da?!"

Jeg tenkte så det knakte, men husket ikke hvordan bildet så ut. Så jeg trykket meg inn på min egen blogg for å dobbeltsjekke. Og helt riktig, der lyste husnøkkelen mot meg:

 

 

Jeg hadde vært så opptatt av at apeansiktet skulle være i fokus, at jeg ikke hadde ofret selve nøkkelen en tanke. Jeg kjente blodet fryse til is, før jeg spratt opp av stolen og ropte til Peter:

- "Herregud! Jeg har lagt ut bilde av husnøkkelen vår i verst tenkelig vinkel! Og innlegget har blitt lest 15.000 ganger! Tenk om noen har kopiert nøkkelen allerede? Vi må komme oss inn og få på alarmen!"

Det ble rimelig hektisk stemning, og en telefon til låsesmeden bekreftet at dette var ganske idiotisk gjort og at et sånt bilde i de gale hender kan få kjipe konsekvenser.

Og sånn har det seg at vi i dag har byttet ut hele låsen og fått kliss nye nøkler. Ene og alene takket være mors manglende evne til å tenke sjæl.

Men jeg velger å lære av mine feil og heller fokusere på at det finnes godhjertede sjeler der ute som tar seg bryet med å sende dumme bloggere en vennlig mail. Så tusen takk, Kjetil - jeg er deg evig takknemlig!

 

/ Jeg fikk ingen stjerne i boka hos gubben heller, gitt ;-)

Din mening er gull verdt

/ Sponset innlegg

Jeg har bestandig likt å svare på spørreundersøkelser jeg har fått på mail, og ofte fristes det med en eller annen premie man kan vinne hvis man svarer.

Men jeg har aldri hørt om noen som har vunnet en sånn premie - bortsett fra én venninne som faktisk vant et par joggesko i russetida. Da premien endelig kom i posten, viste skoene seg å være i størrelse 40 - og siden hun selv brukte 36, kan man jo diskutere om det faktisk var en premie eller ei ;-)

Da er det veldig mye bedre med en nettside der man faktisk tjener penger ved å svare på spørreundersøkelser! Jeg har vært medlem hos MeningsTorget.no helt siden Peter skrev om det i fjor sommer, og har svart på mange ulike undersøkelser med jevne mellomrom.

Jeg syns det er viktig å dele meningene sine, for tilbakemeldinger er gull verdt for store og små bedrifter som trenger å høre hva vi forbrukere tenker. Og hvis man i tillegg kan få betalt for det, er det jo vinn-vinn! :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg liker å svare på undersøkelser mens jeg spiser lunsj, det går fort og greit og det tvinger meg til å bruke hodet på en litt annen måte. Så langt i april har jeg blant annet svart på spørsmål om mitt forhold til fast food, reklame, biler og forskjellige husholdningsartikler.

MeningsTorget.no finner du altså betalte undersøkelser, og hver gang man tar del i en spørreundersøkelse, tjener man poeng - selv om man ikke fullfører hele. Poengene er verdt penger, og du velger selv om du ønsker å veksle dem inn i penger via PayPal - eller gjøre dem om til gavekort fra ulike nettbutikker som for eksempel Bokkilden, Kicks, G-sport, H&M, Peppes eller DinSko.

Det jeg liker ekstra godt med MeningsTorget.no, er at de har et eget veldedighetsprogram. Som takk for at du tok deg tid til å svare på en spørreundersøkelse, får en utvalgt veldedig organisasjon også en donasjon på dine vegne. Dette koster deg ingenting - og påvirker heller ikke poengene du får.

Man kan selvfølgelig også velge å donere poengene sine til en veldedig organisasjon istedenfor å bytte dem inn i gavekort eller penger :-)

Et lite tips fra meg: Når du registrerer deg på MeningsTorget.no er det viktig at du fullfører profilen din så nøyaktig som mulig, så slipper du å svare på undersøkelser om ting du ikke interesserer deg for. Det lønner seg også å oppdatere profilen sin med jevne mellomrom, kanskje har du plutselig fått bleiebarn i hus, eller gått fra "samboer" til "gift". Da kan det være flere typer undersøkelser som er aktuelle for deg.

Fire ganger i året har MeningsTorget.no dessuten en premietrekning der du kan vinne 35.000 kroner, og man er automatisk med i trekningen når man tar del i spørreundersøkelsene. Jo flere du fyller ut - desto større er vinnersjansene :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Registrer deg gratis og veldig enkelt her: MeningsTorget.no - det eneste kriteriet er at man må være 18 år eller eldre for å registrere seg og tjene penger.

/ Din mening er gull verdt :-)

Påskedessert med god samvittighet

Snart er det påske, og påske betyr kos - derfor tenkte jeg å dele denne latterlig enkle oppskriften på sunn sjokoladepudding som kan spises med god samvittighet av hele familien :-)

 

 

Vi bruker den som dessert hvilken som helst dag i uken, eller av og til kveldsmat dersom vi har spist middag sent. Ungene elsker den - og ikke minst å hjelpe til med å lage den!

Du trenger bare fem ingredienser, du lager den på to minutter - og den er ferdig etter en halvtime i kjøleskapet. Easy peasy!

Ingrediensene er som følger:

  • 2 bananer (jo mer modne, jo søtere blir desserten)
  • 1 boks kokosmelk (400 ml)
  • 6 ss chiafrø
  • 4-5 ss kokosmasse (Er du ikke glad i kokos kan denne droppes)
  • 2-3 ss kakaopulver (Jeg bruker 3 store ss, for vi elsker kakao!)
  • (Evt litt vaniljeessens/vaniljepulver)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Alt kjøres altså sammen med en stavmikser - så setter du bollen i kjøleskapet i minst tjue minutter sånn at chiafrøene får gjort jobben sin :-) (Chiafrø finner du stort sett i alle butikker nå, de absorberer tolv ganger sin egen vekt i væske og kalles superfrø fordi de har et høyt innhold av essensielle fettsyrer, proteiner, antioksidanter, vitaminer og mineraler.)

Så er det bare å nyte! Server gjerne med friske bær på toppen, favoritten her i huset er blåbær eller jordbær ♥

 

/ God mandag!

Aldri mer mysefjes

I 1999 tok jeg meg en tur til optikeren for første gang - da var jeg 17 år gammel. Der fikk jeg beskjed om at jeg var nærsynt, og at jeg var så heldig å ha to skjeve hornhinner attpåtil.

Jeg aner ikke hvor lenge jeg hadde gått sånn, for jeg ser jo uten briller, men jeg blir ganske sliten i skrotten av å anstrenge meg. I tillegg til alt dette, har jeg så lenge jeg kan huske vært ekstremt lysømfintlig. Selv om sola gjemmer seg bak en sky, så kan det være for lyst for meg - og jeg blir gående og myse.

Alt dette byr på problemer, for så fort det blir for varmt om våren og om sommeren, får jeg noia fordi det føles som om brillene er i veien. Jeg tar dem derfor av og går uten isteden, og på sånne dager skulle jeg ønske jeg kunne brukt linser isteden. Men av en eller annen grunn vil de ikke sitte som de skal og derfor er jeg dømt til et liv som myse- eller brillefjes.

Et av tegnene på nærsynthet er jo at man har problemer med å se klart på lang avstand, og at man er nødt til å myse for å se skarpt. Dette er altså grunnen til at samtlige feriebilder av meg ser slik ut:

 

 

 

Det ser ut som jeg har det skikkelig kjipt bestandig, men det håper jeg det blir en slutt på nå.. For 18 år etter at jeg fikk briller for første gang, skal jeg endelig se fornøyd ut på feriebilder jeg også. Jeg har fått meg solbriller med styrke i brilleglassene!

Velkommen etter til meg, nå er det i alle fall slutt på mysingen og jeg ser frem til å slippe å måtte velge mellom å se klart, men myse mot sola - eller å ha på solbriller og ikke se en dritt.

 

 

Så i år kan jeg endelig ligge på stranda og lese en god bok uten problemer! Nei vent, jeg er jo småbarnsmor, jeg kommer jo ikke til å få lest så mye som et Donald-blad i sommer heller.

 

/ Ja ja, jeg slipper å myse da i hvert fall ;-)

Alenemor for en dag

I går skulle Peter på overnattingstur til Oslo, og jeg skulle være alene hjemme med hund og barn. Jeg må innrømme at jeg grugledet meg litt, for spesielt leggerutinene er en smule kronglete for tida - for å si det mildt.

De to små luringene gjør absolutt alt de kan for å drøye tida, det er som om de har en konkurranse gående i det skjulte om hvem av dem som kommer unna med flest ting før hodene deres treffer puta.

Albert Åberg fremstår som en nybegynner sammenlignet med mine to, og overraskende nok er det 2,5 åringen som er verst. Når sant skal sies er det sjeldent en kveld uten tårer og i overkant høylydte protester - ofte i form av sprelling.

9 av 10 kvelder er Peter og jeg sammen om leggerutinene - men i går var jeg altså overlatt til meg selv. Jeg hadde egentlig ikke noen god plan på lur da klokka begynte å nærme seg tannpuss, annet enn at jeg tenkte at hvis alt går åt skogen, får jeg vifte med iPad-kortet. I nøden er alt lov, spesielt iPad.

Begge ungene forsvant opp trappa mens jeg gjorde klar vannflasker til å ha på nattbordet, og da jeg kom etter, hørte jeg lyden av fire føtter som hoppet i en seng. Det er overraskende hvor mye energi man plutselig får når man snart skal sove ;-)

Lillesnuppa har en tendens til å bli fryktelig sint når hun må på badet først, og jeg visste at det ville være helt fånyttes å ha dem på badet samtidig. Så fikk jeg plutselig en ganske smart idé. Jeg satte meg ned på kanten av hoppesenga, og kikket på fem-åringen:

- "Vet du hva? Siden du er storebror, skal du få bli med på badet først!"

Han stoppet å hoppe, og kikket mistenksomt på meg. Hvorfor i all verden skulle han gå med på det? Lillesøster derimot, smilte fra øre til øre mens hoppingen eskalerte i intensitet.

- "Yes", fortsatte jeg, "Du er størst, og siden dere to og Mamma er hjemme alene i kveld, så har jeg et forslag. Du blir med på badet først, og når du er ferdig kan du ta med deg iPaden på senga, og kose deg mens du venter på at lillesøster pusser tenner. Hva tror du om det?"

Jeg fikk ikke noe svar, men han spratt fornøyd ut av senga og spant inn på badet. Okei, snakk om å ty til iPad-kortet i tidligste laget, men det føltes til gjengjeld helt riktig.

Men mens jeg pusset det første settet med tenner for kvelden, hørte jeg et lite "Pip!" fra gjesterommet. Det pipet betyr at lillesøster leker gjemsel, og at hun venter på at noen kan finne henne. Jeg ropte at Mamma var litt opptatt akkurat nå, men at jeg skulle komme så fort vi var ferdige på badet.

Det kom fem, seks halvhjertede "pip!" til innen fem-åringen var på plass i senga med pysj og iPad, og da jeg endelig gikk for å lete etter henne, hadde hun sittet så lenge i ro at hun hadde rukket å bli ganske så sigen.

Jeg forklarte at nå hadde storebror allerede lagt seg, så nå måtte vi skyndte oss! For første gang på evigheter var det ingen protester da jeg bar henne med inn på badet. Det var like før jeg måtte klype meg i armen, for kveldsstellet gikk unna på et blunk. Ingen protester mot pysjvalget. Ingen protester mot tannpuss, valg av tannkrem eller det lille kvelds-dobesøket.

Og plutselig lå vi i dobbeltsenga alle tre, jeg i midten med en bok i hendene. Lillesnuppa gjespet iherdig, og like etter hørte jeg pusten gå tungt. Jeg leste ferdig boka for storebror, før vi slukket lyset. Vi ble liggende å hviske litt, før han snudde seg rundt og spurte om jeg kunne massere ryggen hans litt. Og ikke lenge etter var det enda en som pustet tungt.

Og midt mellom dem lå en mamma og smilte. Jeg som hadde gått og gruet meg hele dagen - aldri har leggingen gått så bra.

 

 

/ Ikke for å skryte altså, men den naila du, Christina :-D

Det store nøkkel-mysteriet

Etter at Peter og jeg ble foreldre, har vi blitt helt ekstremt susete når det kommer til nøkler. Vi har i utgangspunktet hvert vårt nøkkelknippe, men begge knippene har en tendens til å bli borte flere ganger i uka.

Problemet eskalerte skikkelig da vi kjøpte bil med touch-system for et par år siden, altså sånt system der det holder å ha nøkkelen med seg. Man låser opp bilen ved å ta på innsiden av bilhåndtaket - og på utsiden av håndtaket når man skal låse den.

I begynnelsen var dette systemet selvsagt gull verdt for meg, for man trenger ikke nøkkelen for å starte bilen heller. Det holder at man har den med seg, i mitt tilfelle oppi veska et eller annet sted ;-)

Dette touch-opplegget har selvfølgelig gjort oss enda mer susete. Kombinert med at begge har hjemmekontor og at vi sjeldent trenger å låse døra når en av oss drar - så blir nøklene som oftest bare liggende i jakkelomma eller veska eller treningsbagen.

Men nå har altså det ene nøkkelknippet vært borte siden jul. Vi snakker fire måneder med leting - og selvfølgelig er det mitt knippe som er sporløst forsvunnet. Peter har godtet seg hver eneste uke, han skylder på kaoset i veska mi, at jeg har for mange jakker, og at jeg mangler orden. Også har han viftet med sine egne nøkler og spurt om han ikke skal lære meg ett og annet om å ha system på ting.

Jeg har gått gjennom alle jakkelommene mine. Alle veskene. Alle skuffer og kroker og skap, men nøklene er vekk!

Til Peters store irritasjon, har jeg med andre ord ingen bilnøkkel, og må låne hans. Jeg har vridd hjernen min hver eneste dag i 15 uker for å finne ut hvor det nøkkelknippet kan ha tatt veien. Det gikk til og med så langt som at jeg i desperasjon en dag stod på utsiden av bilen med tre forskjellige vesker over skuldra for å teste om touch-systemet på bilen virket.. Peter vred seg i latterkrampe av synet - og bilen åpnet seg selvsagt ikke.

Jeg var i ferd med å slå meg til ro med at jeg hadde mistet nøklene - men så.. I dag morges skjedde noe veldig uventet. Peter hadde akkurat levert ungene i barnehagen, før han selv hastet videre ut på E-18 for en møtedag i Oslo - da jeg oppdaget at reserve-husnøkkelen også var borte. Jeg skulle ut og lufte hunden samt en tur på butikken, og fant ingen husnøkkel å låse døra med.

Så jeg ringte gubben. Joda, den reservenøkkelen hadde han med seg i PC-veska, den! Han hadde lånt den i går, og glemt å legge den tilbake. Great. Jeg fant ut at jeg fikk gå ut selv om jeg ikke fikk låst døra, og heller sette på alarmen og satse på at ikke Mormor tilfeldigvis kom på uanmeldt besøk og stakk hodet inn døra som hun pleier ;-)

Da jeg kom hjem, ble jeg så oppgitt over nøkkelkaoset, at jeg bestemte meg for å tømme skapet i gangen. Kunne det hende at nøklene hadde falt bakimellom bortimellom?

Jeg begynte med å dra ut en og en jakke fra skapet, og slang dem på gulvet. Den tredje jakka var en tynn regnjakke som nesten ikke veier noenting, og jeg stusset da den ga fra seg et "doink!" da den traff gulvet. Hmm.. Hva lå i den jakkelomma?!

BINGO!

 


It's been so long!

 

Jeg ropte høyt av glede, der lå søren meg nøkkelknippet mitt som har vært borte siden Julius lå og purket i sovetåka! Altså, for en glede å finne noe man har lett etter så ufattelig lenge - det var som om tjue kilo forsvant fra skuldrene mine på et blunk!

Men hvorfor er egentlig et nøkkelmysterie verdt et eget blogginnlegg..? Det er kanskje ikke så vanskelig å gjette seg fram til.. Si hei hallo til den herlige regnjakka den har ligget og koset seg i siden desember:

 

 

I størrelse LARGE, med lukten av manneparfyme. Den er i alle fall ikke min.

Så.. Hva med en liten kvast gule tullipaner som takk for lånet av nøklene mine, Peter? Bare et forslag, altså ;-)

 

/ Goooood fredag folkens!

Når Skatte-kontoret ringer..

Jeg har endelig gått til innkjøp av nye briller, og hver eneste dag denne uken har jeg trippet spent rundt og ventet på livstegn fra brillebutikken. Foreløpig har ingen ukjente nummer prøvd å få tak i meg, men i dag ringte telefonen endelig.

- "Hallo, det er Christina", sa jeg.

- "Ja hei, jeg ringer fra Skatt Sør", sa en blid damestemme i den andre enden.

Eh, hvaforno? Skatt Sør? Jeg kjente hjertet begynte å hamre fortere, for jeg har ikke sjekket selvangivelsen enda..

- "Jo", fortsatte damen, "Det gjelder noen papirer vi har mottatt i forbindelse med inngåelse av ekteskap.."

- "Eh, jaa?", pep jeg, mens hodet kvernet.. Hva kunne det være? Hadde ikke vi nettopp mottatt den godkjente prøvingsattesten fra Skatt Sør..?

- "Nei, du skjønner", sa damen, "Vi har jo nettopp behandlet en søknad fra dere, og lurer på hvorfor dere har sendt inn enda en? Den forrige ble jo godkjent, og.."

Herregud. Plutselig gikk det opp for meg hva som hadde skjedd. Den første søknaden hadde Peter klart å sende til feil adresse - men den måtte tydeligvis ha kommet fram likevel! Og mens den må ha ligget til godkjenning, satte vi himmel og jord i bevegelse for å få fylt ut de samme papirene på nytt. Da prøvingsattesten fra papirene vi trodde hadde havnet feil, var på vei til oss i posten - postet vi det vi trodde var søknadspapirene som endelig skulle havne i rett postboks..

 

 

- "Eh, nei altså", stotret jeg, "Det har seg sånn at samboeren min klarte å sende den første søknaden til feil adresse, eller altså, det vi tydeligvis trodde var feil adresse, da. Det kan jo se ut som de første papirene kom fram likevel.. Men vi tok ikke sjansen, så vi sendte dem inn på nytt. Til riktig adresse, denne gangen.."

Damen i telefonen lo, før hun forklarte at de hadde lurt litt på hva som hadde skjedd. Dette er tross alt den tredje søknaden de har fått fra oss på under tre år - så de stakkars folka på det kontoret må jo lure på hva i alle dager det er Peter og jeg holder på med..

- "Den eneste forskjellen jeg kan se på de to siste søknadene", begynte damen, "Er at dere har endret dato for vielsen. Og sted også, ja.."

Og akkurat dét er vel kanskje litt spesielt med tanke på at søknadene ble sendt inn med to ukers mellomrom ;-)

 


#susehuer

 

/ Det kommer ikke flere søknader fra oss, Skatt Sør - vi lover å gifte oss nå ;-)

Kosekrok in the making

Ta det med ro, dette skal ikke bli noen interiørblogg - men akkurat nå må jeg innrømme at det er litt moro!

Hver eneste dag får jeg snapper av malingsspann og pensler i arbeid, fra lesere som har vært innom denne lille bloggen og enten blitt inspirert - eller bare fått den lille dytten i rumpa som innimellom trengs for å komme i gang med etterlengtede prosjekter. Det er så gøy å se! Fortsett med å sende meg snapper ♥

Nå som TV-stua er ferdigmalt, må det ordnes litt. Stua har stått mer eller mindre tom siden vi kvittet oss med sofaen for en evighet siden, og tanken min er nå å lage en koselig liten kosekrok.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Siden "kontoret" mitt er på den motsatte veggen, er tanken å få inn en sofa eller lignende som kan fungere som avkobling eller litt variasjon fra kontorstolen innimellom. Med en god leselampe og et bord, bør det bli ganske fint!

Jeg har ikke begynt å snoke rundt i butikker enda, for jeg vet jo at det er en hel jungel av valg. Og en rask titt på Ikea.no bekrefter at jeg kanskje bør finne ut hva jeg ser etter før jeg begynner å titte - kunne det blitt fint med en sjeselong eller to, for eksempel?


Skjermdump: Ikea.no

Eller er det best å gå for en sofa når man først skal ha et kosehjørne..


Skjermdump: Ikea.no

Veggen er litt under tre meter, og jeg er usikker på sofa med sjeselongløsning da jeg er redd det tar mye av rommet.

Hva bør jeg tenke på? Jeg har to små barn, og ingen planer om å sprenge noe budsjett. Men sittekomfort er selvsagt viktig, og hva bør jeg gjøre med fargevalg? Er det best med grått møbel nå som veggene har blitt så grønne - eller kan det bli spennende med noe litt mer sprekt enn grått?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den grønne planta skal få seg en ny utsiktspost, altså ;-)

 

Jeg er rett og slett helt elendig på å forestille meg hvordan ting vil se ut, og Peter lurte på hvorfor vi trengte å gjøre noe med kroken i det hele tatt.. Med andre ord lite hjelp å få fra den kanten ;-)

Så hvis du har innredningsforslag eller egne erfaringer å dele med meg blir jeg kjempeglad!

 

/ Nå lover jeg en liten interiør-pause mens jeg er i tenkeboksen ;-)

Bare en liten Schau-dag

I går hadde jeg rett og slett en rar dag på jobb. I flere timer satt jeg og svarte på mailer og kommentarer og begynte på det ene blogginnlegget etter det andre, men det gikk bare ikke framover.

- "Hva er det som skjer i dag, da?", sa jeg fortvilet til Peter, "Jeg får ikke til noe som helst!"

- "Åja, men det kan jeg forklare deg", smilte han tilbake, "I dag har du en sånn dag hvor man i en vanlig kontorjobb ville sittet og stirret inn i pc-skjermen og gått rundt og drukket kaffe og pratet med kollegaer - fordi hodet ikke er med og man uansett ikke får gjort noe som helst. Det er bare det at i en vanlig kontorjobb kan man komme unna med sånt en sjelden gang, men det blir litt verre for deg som skal oppdatere en blogg.."

 

Female hand emerging from crumpled paper pile holding help sign

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg hadde en sånn dag i går, men jeg velger å kalle det en Schau-dag. Kristopher Schau fortalte i en podcast at han har innført mobilfri dag på mandager, og at han bruker den dagen til å komme ajour med småting. Ordne kvitteringer siden han er regnskapsansvarlig i bandet sitt, betale regninger, vaske klær, forberede og planlegge ting som skal skje senere i uka. Og når tirsdagen kommer, er han klar - og slår på mobilen igjen!

I dag er heldigvis Schau-dagen over - og nå skal jeg ta noen bilder av den ferdigmalte TV-stua til kveldens blogginnlegg. Jeg trenger nemlig noen gode tips til hvordan jeg skal lage meg en skikkelig koselig liten avslapningskrok! Og håper og tror at dere kan hjelpe meg litt på veien :-)

 

/ Ses i kveld :-)

Hei, Mr Smartypants!

For bare et par dager siden, oppdaget jeg at Peter hadde postet et blogginnlegg som het "Mitt hemmelige våpen". Kort fortalt handlet det om at han nå er redd for at jeg ønsker å male gangen før soverommet når jeg setter i gang med å planlegge vårt neste prosjekt.

Peter mener gangen kan vente, og med frykt i øynene tok derfor Mr Smartypants malepenselen i egne hender og satte i gang med det han omtaler som et "høyst effektivt triks" på den ene veggen på det som skal bli vårt nye soverom:

 

 

For med denne kreasjonen på veggen, er det klart mor vil prioritere å bestemme fargevalg til dette rommet før hun gyver løs på gangen!

Men kjære Peter.. Du og jeg snakker jo mye sammen i løpet av en dag, ettersom vi begge har hjemmekontor. Men jeg har jo lenge mistenkt at du lytter med et halvt øre når jeg prater - og nå føler jeg i grunnen at jeg sitter på beviset.

For ikke bare har jeg gjentatte ganger snakket om hvor deilig det er at jeg allerede har kjøpt inn maling til soverommet for lengst..

 

 

Men du var til og med med da jeg kjøpte den.

/ Livet blir i alle fall artigere sammen med et glemsk susehue :-)

Gifteringene har kommet ♥

Jeg skal gifte meg! Herreminhatt.. Nå begynner det for alvor å gå opp for meg!

For én ting er nemlig å få prøvingsattesten fra skatteetaten og så smått begynne planleggingen av selve dagen - noe helt annet er det å plutselig sitte der med ringene i fanget..

Jeg innser jo at jeg har tenkt på bryllupet som en ren formalitet til nå, det er som om jeg ikke har forstått hva som faktisk skal skje. Men da vi fikk melding om at gifteringene lå klare og ventet på oss hos gullsmeden, begynte jaggu sommerfuglene å flakse vilt.

Det blir så rart å gå med ring igjen! Både Peter og jeg la forlovelsesringene på hylla for flere måneder siden, de var i hvitt gull og hadde blitt både slitte og ripete, men vi fikk aldri somlet oss til å levere dem inn for en oppfriskning. Mye enklere å legge dem på hylla ;-)

Nå er de uansett borte for godt, for vi byttet dem inn da vi plukket ut gifteringer. Denne gangen gikk vi forresten for den klassiske varianten i gult gull, og jeg må innrømme at jeg gleder meg skikkelig til de skal på. De ble så fine!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg har en følelse av at det ikke er innafor å prøve ringene på - før selve vielsen..? Jeg har i alle fall bestemt meg for å la være, og heller krysse alt jeg har for at den passer. Forlovelsesringen var nemlig bittelitt for stor, så jeg gikk liksågodt for én størrelse mindre ;-)

 

/ YOLO

Når barna har fått barnemark

I dag morges stod Peter og jeg på kjøkkenet og lagde frokosttallerkner mens ungene svinset litt rundt. Vi hadde akkurat tatt rundstykkene ut av ovnen, da vi hørte et sukk bak oss.

Jeg snudde meg, og oppdaget det betuttede fjeset til femåringen.

- "Jøss", sa jeg, "Er det noe galt?"

- "Jeg har så vondt i magen..", svarte han med tynn stemme.

- "Okei?", sa jeg, "Kan det være at du er sulten, kanskje?"

Det hender nemlig at sult forveksles med magevondt, så jeg tenkte kanskje det kunne være en mulighet nå også.

- "Nei, jeg har skikkelig vondt i magen..", fortsatte han.

Jeg kikket på Peter som heiset på skuldrene, før jeg satte meg ned på huk foran den lille gutten.

- "Hvor har du vondt hen? Kan du peke?"

Han rettet en finger mot området rett under navlen.

- "Hmm", mumlet jeg, "Er det lenge siden du har vært på do, da? Kanskje det hjelper å gå på do?"

Han ristet på hodet før han fortsatte:

- "Jeg må ikke på do. Men det klør skikkelig i rumpa.."

Jeg kvakk til.

- "Hva sa du? Klør det i rumpa??"

Jeg holdt pusten. Da vi hentet ungene i barnehagen i går, fikk vi nemlig beskjed om at det var oppdaget flere tilfeller av barnemark på avdelingen, og at vi måtte sjekke barna grundig i helgen. Jeg hadde aldri hørt om barnemark, men etter et søk på google var jeg i alle fall overbevist om at dette er noe man nødig vil få i hus..

- "Herregud Peter, han har fått barnemark!", hvisket jeg.

- "Nei, nå må du slappe av, da", svarte Peter, "Det er vel ikke sikkert han har mark selv om han klør i rumpa?"

- "Jo! Er du klar over hvor smittsomt det er?! Jeg leste i går at det til og med kan smitte via luften ved at egg fester seg på støvkorn som virvler rundt og pustes inn og svelges og havner i magen! Hvis én i husstanden blir smittet, må resten av gjengen også behandles! Alt må kokes! Det er egg og mark og kløe overalt! Herregud Peter, hva skal vi gjøre? Vi må på apoteket!"

- "Mamma..", snufset den lille gutten, "Det klør så fælt!"

Jeg var i ferd med å freake ut, men fant ut at jeg fikk ta meg sammen. Stakkars gutt, det var jo ikke hans feil at han hadde fått mark!

- "Okei", mumlet jeg, "Dette ordner vi, gutten min. Nå går vi opp på badet en tur, også sjekker mamma hvordan det står til. Så skal vi få bort den kløen."

Det kom ikke noe svar, så jeg kikket bort på femåringen og oppdaget at han stod der med sitt bredeste glis..

- "Hva i all verden smiler du av?", spurte jeg forvirret.

- "Aprilsnarr!"

Trenger vel kanskje ikke fortelle hvem som hadde regien på den spøken, men la oss bare si at far og sønn umiddelbart utvekslet high-fives mens de lo så de hikstet ;-)

/ God 1. april :-)

hits