mai 2016

Hva med is til middag?

Før hver ferie tenker jeg det samme: Jepp, nå skal vi kose oss, men det er viktig at det ikke tar helt av. Eksotisk iskrem og spennende godteri er magisk for små tasser, men det er tross alt viktig å få i seg næring også - selv om man er på ferie. Det sier seg selv at når små mager er fylt med dessert, så er det lite plass igjen til ordentlig mat.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bare lov på lørra'n!

 

Men selvfølgelig er det jo helt umulig å være så streng når man endelig er på plass i ferieparadis. Iskalde fristelser finnes på hvert gatehjørne, og plutselig har en helado gått fra å være bare is - til å bli en daglig belønning hvis man er flink og spiser opp lunsjen sin..

Det toppet seg i går da vi var ute for å spise middag, og den trivelige kelneren stod ved bordet vårt for å ta bestillingen. Jeg spurte lillesnupp om hun ville ha spaghetti akkurat som broren sin, men hun protesterte høylydt.

- "Hva med hamburger da?", prøvde jeg. "Eller kanskje bare en toast?" Men den lille jenta ristet iherdig på hodet, før hun sprellet seg ned av fanget mitt. Deretter strenet hun ut av lokalet, og rett bort til et lite bygg på utsiden av retauranten:

 

 

/ Det er kanskje godt denne ferien snart er ved veis ende :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Skrotnisse på tur

Nå føler jeg meg rimelig sikker på at jeg har nådd toppen av skrotnisse-skalaen..

Akkurat i det jeg hoppet ut av bilen i parkeringshuset i Malaga, kjente jeg det. Vi hadde kjørt i en time, og var klare for å traske rundt i storbyen. Se på de flotte bygningene, spise lunsj, traske litt til, knipse bilder, kjøpe en is, traske enda litt til.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men så hoppet jeg ut av bilen, og oppdaget at sålen på den ene sandalen min hadde gått fra å sprike forsiktig foran - til nesten å falle helt av.

Great.

- "Å nei!", sukket jeg fortvilet til Peter, "skoen min er ødelagt!"

Han kastet et raskt blikk på meg, før han mumlet: - "Gå barbeint, da."

Jeg kjente panikken bre seg, skulle jeg gå uten sko en hel dag i en storby som Malaga? Å kjøpe seg nye sandaler er ikke superlett når man har bittesmå str 35-føtter, dessuten hadde jeg en følelse av at svigerfar ikke ville hoppe i taket av glede over tanken på å dra på skoshopping..

Men så kom jeg på en fantastisk idé. Billig, enkel, rask og tilgjengelig. Og sånn hadde det seg at hele familien plutselig stod og tygde tyggis for harde livet.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Tygge tygge tygge", tygde svigerfar

 

For planen var selvsagt like enkel som den var genial: Tyggis = lim, og vips så burde sålen og sandalen være limt sammen igjen. Perfekt!

 


Ikke klar for å kaste deg i søpla helt enda - gode, gamle sandal!

 

Men da vi sto der og drøvtygde tyggis for å få nok byggemateriale og deretter samlet oss rundt sandalen for å dytte den full av ihjeltygde klatter, føltes planen plutselig ikke like god. Og da jeg tråkket ned og det tøyt tyggis ut på alle kanter, som deretter la seg som en skjørtekant rundt sålen, kjente jeg fort at planen hadde nådd toppen av skrotnisse-skalaen.

 

 

Men hey: Det fungerte! Jeg kunne gå resten av dagen med en sandal som plutselig var så god som ny.

Dessuten luktet den friskt av jordbær ;-)

 

/ Og jeg tror jeg fikk en stjerne i boka til svigerfar :-)

Les også:
- Svigerfar og sokkene

Når det kribler i føttene til svigerfar

Jeg er jo et skikkelig frokostmenneske, og noe av det beste med å være på ferie i varmere strøk, er det freshe og smakfulle utvalget av frukt og grønt i butikkene. Det er liksom ingen sak å dekke frokostbordet når man er på ferie!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Agurkene smaker nesten som vannmelon, avokadoene er perfekt modne - og tomatene er så søte at de kan snaskes alene. Og heldigvis vet Peter akkurat når det passer seg å knipse stemningsbilder:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Etter frokost begynner det alltid å krible i føttene til svigerfar. Da må det skje noe, og i går lå alt til rette for en sykkeltur. - "Ta bilde av oss da, Christina!", ropte Peter. Han er jo søt da, som må dokumentere at han er aktiv her nede i varmen :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men jeg er jo såpass rettferdig at når alt skal dokumenteres, så skal alt dokumenteres. Så da jeg oppdaget dette da de kom tilbake en time etter - var jeg kjapt oppe med snapmaskinen:

 

 

Etter lunsj tok vi turen til en liten by for å se på en kirke. For meg er utflukter som dette ganske nytt og spennende, for jeg kommer fra en familie som stort sett befinner oss på stranda når det er varmt.

Ikke at jeg vet det med sikkerhet, men Peter mener det er ganske enkelt å se at jeg er en turist når jeg er på tur:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kritthvite bein, og med familiens pass i sekken fortsatt..

 

På toppen oppdaget vi en fantastisk lekeplass, så fin at vi glemte hele kirken. Jeg tror ikke det finnes mange lekeplasser i verden med like fin utsikt!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og en ting med Peter, er at han alltid skal ta sånne søte parbilder i merkelige situasjoner. Jeg blir liksom aldri helt vant til det, men det kommer seg.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tydelig hvem som fikk plass til hele rumpa si på det behagelige setet..

 

Nå er det langt på dag, og jeg må løpe - for det kribler i beina til svigerfar! Spent på hvor vi ender opp i dag, solkrem og solstol ligger fremme - så jeg tipper det blir en slags utflukt til et sted jeg er litt mer kjent med fra min egen familie :-)

 

/ Husk å følge meg på snap (umulius82) hvis du ikke kan få nok av meg! Neida ;-) Joda.

Les Peters versjon av den samme dagen:
- Svett bak og lekeplass på byens tak

Nødpass, flyskrekk og spaniakos

Endelig er vi på plass i Malaga! Jeg trodde faktisk ikke vi skulle komme fram noen gang.. For vi kaller oss jo ikke familien Klonk for ingenting, og da jeg rett før helgen skulle dobbeltsjekke at passene våre var i orden, oppdaget jeg selvfølgelig at fireåringens hadde gått ut for tre måneder siden..

Og med bare én virkedag igjen før avreise, tenkte pessimisten Christina at vi bare fikk avlyse hele turen - men optimisten Peter kastet seg rundt i en fei og fikk ordnet et nødpass på hengende håret.

 


Følte jeg måtte pynte med et snapfilter da jeg sendte bilde til Pappa om at det hadde ordnet seg.. :-P

 

En time før avreise, da hus- og hundepasserne var på vei inn døra, nådde stressnivået mitt uante høyder. For mens min koffert var ferdigpakket og stappet med klær til meg selv og de to små - oppdaget jeg at gubbens koffert fortsatt så slik ut:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Neeeeeii.. Er det på tide å begynne å pakke litt snart, da?"

 

Utrolig nok kom vi oss av sted til avtalt tid, og jeg som var overbevist om at jeg kom til å få sammenbrudd i flysetet fordi jeg hadde en flystyrt friskt i minne - innså kjapt at det var god medisin å ha to små som holdt den nervøse mammaen opptatt mens vi var i luften :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og nå er vi altså endelig på plass i svigers sin herlige leilighet. Endelig begynner kroppen å fungere igjen, i går var jeg helt utslitt etter reisen samt altfor lite søvn - selv om Peter bestemt mener det skyldtes solsjokk, siden jeg har oppholdt meg i skyggen i fire år, haha..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Er ikke naken altså, har bare tatt ned singlet-stroppene siden jeg er livredd for å få skulder-skille den første dagen..

 

Som dere skjønner er det Peter som knipser bildene her nede, og dermed har førsteretten på å bruke de fineste på sin blogg. Derfor er det alltid spennende å se hvilke bilder som gjenstår til meg.

Gårsdagens høydepunkt var forresten denne hatten, som jeg seriøst trodde var en kjempe-kondom:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men nå må jeg få på meg solkremen, og komme meg ut og lage fregnefest på nassatippen!

 

/ Svett klem fra meg her nerrafor :-)

Sjekk ut disse innleggene hos Peter for litt finere bilder:
- Avreise, sitrontrær og tyggis
- Iskake, solkrem og grønnsaker

Bikini-jakt og slemme prøverom

De siste årene har jeg vært ekstremt lite i sola om sommeren. Enten har jeg vært gravid, svett og lyssky, eller så har jeg sittet i skyggen med en unge på fanget. Dette har ikke bare resultert i D-vitaminmangel, men naturligvis også en skikkelig bleik kropp.. Bena mine har faktisk aldri vært så hvite før - det gjør rett og slett vondt å se på dem!

 


Sist gang jeg hadde på bikini, august 2011

 

På bildet over var jeg 9 uker på vei med førstemann, og det er vel sånn cirka den siste gangen kroppen min så sol. Resten av den ferien tilbragte jeg forøvrig med svangerskapskvalme, sånn her:

 

 

I år føler jeg med andre ord det er på høy tid å tilbringe litt tid i solen igjen! Det er bare ett lite problem.. For da jeg fant fram den 5 år gamle svarte bikinien min tidligere denne uka, innså jeg kjapt at.. Vel.. At det har skjedd ting i løpet av de siste fem årene, da.. Ikke bare var overdelen altfor stor, underdelen var også blitt et par hakk for liten..

Og siden vi snart reiser på ferie til Spania, måtte jeg denne uka ut på bikini-jakt. Med smil om munnen og glede i kroppen dro jeg til Larvik sentrum for å finne ut hva som har skjedd på bikinimote-fronten de siste fem årene. Til min store glede bugner butikkene nå over av bikinier i alle farger og fasonger, så jeg røsket med meg litt forskjellig før jeg entret prøverommet.

Men der inne gikk stemningen fra "glad" til "forferdet" på under to minutter. Jeg hadde åpenbart glemt at det ikke finnes noe mer fornedrende enn å prøve bikini i et prøverom! Huttetu, hva skjer med det lyset?! Og hva er greia med alle de speilene? Er det for at rumpa skal henge enda litt mer når man ser den i alle mulige vinkler? Er det for at magen skal strutte enda litt mer fra alle kanter..?

Det skulle ikke vært mulig å føle seg så forferdelig avkledd med bikini på. Og for ikke å snakke om det grusomme øyeblikket når du møter ditt eget triste blikk i speilet.. Blikket som lyser: "Off.. Jaja.. Neste år.."

 

 

Denne blomstrete herligheten var den eneste som satt sånn nogenlunde, og etter at jeg hadde betalt, subbet jeg slukøret ut.

Jeg bestemte meg for å stikke innom en annen klesbutikk på vei til bilen, for å få tankene mine bort fra den bleik-dvaske kroppen min i prøverommet. Jeg tittet litt rundt før jeg fant en shorts som jeg bestemte meg for å prøve, og inne i prøverommet oppdaget jeg at det hang en lapp på veggen. Først tenkte jeg at det sikkert stod noe praktisk info, men så leste jeg teksten..

 

 

Hahaha! Noe så fantastisk! Det var akkurat det jeg trengte for å få tilbake smilet igjen. Tanken på at så mange andre har stått akkurat som meg og tenkt nøyaktig det samme om egen kropp, for så å gå slukøret ut til betjeningen..

Og det kan jo ikke bety annet enn at det er flere enn meg som synes det er kjipt å dra på seg bikinien om sommeren. Jeg vet ikke om det er mest trist eller bra, men den tanken hjelper faktisk litt ;-)

 

/ Off.. Jaja.. Neste år.. ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Mombie

Det er enkelte ting som er lette å se for seg når man skal bli mor for første gang. Som for eksempel at det vil bli mer klesvask, at matbudsjettet på et eller annet tidspunkt kommer til å skyte i været, at man muligens får et behov for en bil med større bagasjerom - og ikke minst at man vil oppleve et visst underskudd på søvn.

Og akkurat det med søvnen hadde jeg et veldig avslappet forhold til mens jeg gikk gravid.. Jeg skulle nemlig bare legge meg nedpå litt så fort jeg fikk muligheten! Og dessuten måtte det jo gå an å legge seg tidlig om kvelden..?

Men det viste seg at det var én ting jeg ikke var forberedt på. En spesiell tilstand som ingen har fortalt meg om. En hemmelighet som har blitt bevart blant småbarnsmødre gjennom generasjoner.

Mombie.

 


Bilde: Ukjent

 

/ High five til alle Mombies der ute! ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Tre klarinetter og en nødløsning

Du kan si hva du vil, men uten korpsene kunne vi avlyst hele 17. mai. Fra sjarmerende sure barnetog til proffe taktfaste trommekorps - jeg får lykkelig gåsehud av dem alle sammen! Men hver 17. mai blir jeg også minnet på hvorfor jeg sluttet i korpset etter bare tre uker..

 


Ei lita frøken som er like glad i korps som mora si :-)

 

For da jeg gikk på barneskolen fikk vi plutselig én dag høre at skolekorpset manglet klarinettister. Det var krise, for det nærmet seg mai med stormskritt og samtlige som spilte klarinett hadde sluttet. Jeg kunne ikke tro min flaks - det var jo klarinett jeg alltid hadde drømt om å spille!

Så etter klarsignal hjemmefra, ble det satt opp intensivkurs for meg og mine to beste venninner - vi skulle lære oss å spille på rekordtid slik at vi ble klare til 17. mai.

Det er jo sånn at klarinetten består av flere deler, og helt ytterst der man blåser inn i munnstykket, sitter en flis som vibrerer når luften passerer. Mens man spiller, hviler flisen hele tiden mot underleppa. Denne flisen må fuktes i forkant av hver gang man skal spille - og det gjør man gjerne ved å ha den i munnen mens man monterer resten av klarinetten.

De første to ukene gikk klarinett-timene kjempebra. Det syns i alle fall venninnene mine og jeg, for vi var strålende fornøyde med i det hele tatt å få lyd i det flotte instrumentet. Verre var det med musikklæreren..

Da vi kom på øving den tredje uka, fortalte han at han ikke var spesielt fornøyd med utviklingen vår. Det nærmet seg 17. mai, og det var fortsatt "svært dårlig klang". Derfor hadde han tenkt litt, og kommet fram til at vi kanskje ikke fuktet flisene godt nok. Og siden nasjonaldagen nærmet seg med stormskritt, hadde han kommet opp med en slags nødløsning. Han gjorde det for oss. Og da tenker jeg ikke på å montere klarinetten, men å sutte på flisa...

Og la meg bare si det sånn: Den læreren burde godtatt litt "dårlig klang", for etter å ha spilt en hel time på klarinetter med forhåndsfuktede fliser som musikklæreren selv hadde smattet og suttet på, sluttet vi på dagen.

 

Young musician plays the clarinet on a white background

 

/ Heller litt dårlig klang, enn spyttet til en mann :-P

Frøken Alt-på-stell

I morgen er det 17. mai - og jeg er så glad for at jeg er et ordentlig husmoremne som har evnen til å planlegge i fred og ro uka før, og som ikke lar meg stresse. Jeg har full kontroll på hva som må ordnes i forkant av den store is-spisedagen, og nå sitter jeg med bena på bordet og nyter en kopp te mens jeg lar nasjonalfølelsen spre seg i kroppen.

På kjøkkenet står den obligatoriske maiblomsten på bordet:

 

 

Og etter at vi har gått i barnetoget i morgen, tenkte jeg å servere litt enkel tapas til gjestene. Så tidligere i dag, smalt jeg sammen en enkel kjøttbolle-oppskrift med bare ni forskjellige ingredienser. Alt handler om forberedelser.

 

 

Ja, og ikke for å skryte eller noe, men det er viktig å huske å steke et par kjøttboller først, sånn at man kan smake til med krydder. Dette husket jeg faktisk å dokumentere på min Snapchat:

 

 

Det store balkongflagget står klart i gangen, og de små flaggene til ungene ligger klare på kjøkkenbenken.

Vel.

Jeg har riktignok full kontroll på hva som må gjøres i forkant av morgendagen.. Men hvor langt kommer jeg egentlig med en bukett liljekonvaler, ferdigstekte kjøttboller og et par flagg..? Nå kryper klokka mot 22.30, og det begynner å bli på høy tid å finne fram bunad, bunadsskjorte, strykejern, sølvpuss, pentøy til begge barna, tørke støv, støsuge, vaske over gulvene, klippe bikkja, mase på at gubben finner fram dressen, innse at vi ikke rakk å klippe plenen, sørge for å ha nok is i fryseren (å søren), sende en takkemelding til mamma som lager resten av maten, og ikke minst: puste med magen.

Det er bare en nasjonaldag.

Også må jeg huske å si til Peter at han skal bære fanen i barnetoget.

 

/ Ha en fin 17. mai! Skal prøve å snappe litt, så følg oss der: umulius82 og pappahjerte :-)

Les også:
- En karusell med ting på vent
- Når man glemmer sitatsjekk

Hvem har tuklet med typen min?!

Jeg merket det allerede i går morges. Vi satt rundt frokostbordet, og det var et eller annet som ikke stemte. Jeg ble sittende å gruble på hva i all verden det kunne være, mens jeg nippet til den varme kaffen.

Først lurte jeg på om det skyldtes at Peter hadde byttet briller. Men det var definitivt ikke en liten filleting som det.. Var det noe med hunden, da? Hadde jeg glemt å gi ham mat? Nei.. Hva med barna..?

Jeg ble sittende å fundere gjennom hele frokosten, hele tiden med en uggen følelse av at noe var annerledes. Ordentlig annerledes! Men hva?

Det var ikke før i idag at jeg endelig fant ut hva det var. For da vi satt og spiste lunsj, pekte Peter plutselig mot kjøleskapet før han utbrøt overrasket:

- "Jøss.. Er det du som har tegnet, eller?"

Jeg kikket rart på ham, forstod først ikke hva han mente. Men så kastet jeg et blikk på kjøleskapsdøren, og da oppdaget jeg det..

 

 

Dere som har fulgt meg en stund, vet jo at det henger et bilde av en veldig kjekk kar på kjøleskapet vårt. Han har hengt der helt siden den gangen Peter jaktet bonuspoeng og kom hjem med en nydelig rosebukett i tillegg til dette bladet:

 

 

Og siden jeg mener at Jacob Oftebro er noe av det beste som har hendt verden på denne siden av steinalderen, har han siden den gang hatt hedersplass på kjøleskapsdøren. Der har han hengt og spredd glede i over 7 måneder med sitt forførende blikk, men nå...

HYL!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Noen har ødelagt øynene hans! Gått løs på en forsvarsløs pappfigur med en hensynsløs penn! Hvorfor?! Hva har skjedd?

Dette er hærverk - og jeg akter å komme til bunns i saken!

Hvem har tuklet med Jacob??

 

/ Tips mottas med takk :-(

* Følg utviklingen i saken på Konatil på Facebook *

Glutenfri pizzafest!

/ Sponset innlegg

Noe av det triveligste jeg vet om, er å gå ut og spise pizza med noen jeg er glad i. Det er noe med den helt spesielle stemningen som oppstår når alle rundt bordet nyter den samme maten - og deler den samme gleden! Derfor tok Peter og jeg med oss et vennepar på Peppes, og der fikk vi oss en fantastisk overraskelse :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

For pizza er noe av det beste som finnes, men det kjipe for oss med kranglete gluten-mager er hvor halvveis det ofte smaker av de glutenfrie variantene. Den store drømmen er jo å kunne spise vanlig mat uten at det får konsekvenser - og nå vil jeg faktisk påstå at det er mulig igjen. For Peppes har klart å lage en tynn og sprø glutenfri pizzabunn som smaker helt fantastisk!

Jeg trodde faktisk ikke mine egne smaksløker da jeg jafset i meg den første biten, men heldigvis kunne de andre rundt bordet bekrefte hvor godt det smakte. Den ene halvparten av venneparet har cøliaki, og både hun og mannen var helt enig i at det ikke kunne merkes at bunnen var glutenfri.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I tillegg til disse nye bunnene, har fyllet blitt enda bedre smaksmessig - og man kan velge mellom hele 23 fristende varianter. Vi testet fire forskjellige, og det var nærmest trampeklapp for hver og en av dem. Mine favoritter ble forresten "Pulled Veal" og "Heavy Heaven" ;-)

Akkurat nå feirer Peppes lansering av ny og bedre glutenfri pizza og tilbyr 50 kroner i rabatt på én av de 23 glutenfrie variantene! Det eneste du trenger å gjøre, er å sende "Gluten" til 2229 - eller skrive inn telefonnummeret ditt i dette feltet:

 

 

Da mottar du en kupong du kan løse inn i restauranten, og rabatten trekkes fra i kassen. Tilbudet varer til og med 31. mai. De forskjellige pizzaene finner du også en oversikt over på Peppes.no.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Så finn en du er glad i (kan også være deg selv) og ta turen til Peppes for en skikkelig glutenfri smaksopplevelse!

PS. Peppes tilsetter ikke ekstra hvetestivelse i sine glutenfrie produkter, og bunnene har et veldig lavt PPM-nivå. (Maks 5 PPM)

Les mer og se hele menyen på peppes.no

* Følg Peppes på Facebook *

Fin start på en merkelig dag

Sent i går kveld måtte jeg faktisk regne på om jeg kom til å fylle 33 eller 34 år når klokka passerte midnatt. Og for meg som ikke føler meg en dag over 27, var det litt småsjokk å oppdage at jeg blir 35 til neste år!

Men hvilken rolle spiller vel et tall når man våkner opp til herlige bursdagsklemmer fra to småtroll og en hemmelighetsfull mann :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Vi åpner denne først, mamma. Det er sånne.. Lakriskuler, vet du.."

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det ble bursdagsfrokost i sofaen, med flagg og fine gaver som jeg fikk uvurderlig hjelp til å pakke opp. Det egenkomponerte kortet fra fireåringen ble selvfølgelig høydepunktet for et rørt mammahjerte :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Du er søt, pen og kul" ;-)

 

Men dagen i dag har vært helt spesiell - fin og trist på samme tid. For etter frokost dro vi til kirken for å ta et siste farvel med gode Farmor. Et øyeblikk jeg har gruet meg veldig til, og den siste halvannen uken har vært helt forferdelig. Og enda rarere ble det å ha bursdag på en sånn dag.

Men på en måte var det litt fint også, for begravelsen ble både fin og verdig - og det føltes riktig å hedre hennes minne akkurat i dag.

Helt på tampen av en ganske rar dag, føler jeg meg egentlig ganske tom. Så nå har jeg bare mest lyst til å krype inn i armkroken til Peter, se siste episode av Skam og gå løs på boksen med lakrisgodteri jeg fikk av 4-åringen i dag.

For akkurat nå høres det bare veldig deilig ut å tømme hjernen for tanker og bare engasjere meg i rulleplasser og hooking. Og lakrisgodteri ;-)

 

/ <3

* Følg Konatil på Facebook *

Sommerklipp og gubbemas

I dag skulle jeg til frisøren for å fikse litt på fjona. Peter mener jeg er altfor ofte hos frisøren. Ikke bare syns han det er for dyrt, han syns også det tar fryktelig lang tid når jeg først er der.

Dette har ført til at han har en tendens til å mase på meg når jeg sitter i frisørstolen. Det pleier som oftest å tikke inn meldinger av typen: Når sånn ca kommer du hjem? Tar det seriøst over to timer å klippe et damehode? En journalist skal ringe snart og lillesnupp vil ikke sove, er du langt unna, eller?

Jeg er ikke prippen eller noe, men den frisørtimen hver tredje måned er min eneste form for luksus. Og da syns jeg liksom det kunne vært hyggelig å få sitte i fred. Selvsagt kunne jeg skrudd av telefonen, men som småbarnsmor er frisørstolen et ypperlig sted å få scrolle i fred ;-)

I dag sa jeg derfor fra til gubben på forhånd, at jeg ikke visste hvor lang tid det kom til å ta. Jeg forklarte at jeg skulle farge etterveksten og resten av håret, og at jeg måtte få klippet av de slitte tuppene. Han nikket forståelig, og sa at det ikke kom til å bli noe mas i dag.

Siden vi bare har én bil, ble vi enige om han skulle hente guttungen i barnehagen før de kjørte til byen for å plukke opp meg.

 


Jeg sendte denne snappen til min mann for å vise hvor mye jeg trengte litt hårpleie

 

Jeg storkoset meg hos frisøren en lang stund. Men så vibrerte det i telefonen. Det skulle vise seg at han far plutselig hadde begynt å fundere på om han rakk å hente meg i byen før han hentet guttungen i barnehagen..

Og så fulgte en dialog så klønete, at jeg bare blir nødt til å legge den ut i sin helhet:

 

 

Sånn atte.. Neste gang blir det flymodus.

 

/ Mannfolk :-P

* Følg Konatil på Facebook *

Alle mann opp!

I går ettermiddag skjedde noe som endelig fikk meg til å le igjen, og jeg lo faktisk så fælt at jeg nesten falt ut av stolen :-)

Peter hadde tatt med ungene opp for et bad før kveldsmaten, sånn at jeg skulle få tid til å skrive på et blogginnlegg. Jeg liker å ha det stille når jeg skriver, så jeg skrudde av radioen på kjøkkenet. Jeg satte meg godt til rette i stolen i hjørnet, og det eneste jeg hørte var lyden av Teos snorking - pluss latter og gledesrop fra badekaret i andre etasje.

 


Klappet og klart!

 

Det kunne vel ikke ha gått mer enn fem minutter, før jeg spisset ørene. For siden det var så stille, hørtes det ekstra tydelig da Peter plutselig hevet stemmen:

"Men i heeeelvete.."

Han banner ytterst sjeldent foran ungene, derfor satt jeg plutselig med ørene på stilk..

"HVA er det der?", hørte jeg ham fortsette.

Jeg holdt pusten mens jeg lyttet. Men oppe var det helt stille - det kom ingen respons fra de to barna. Men så, før jeg rakk å tenke meg om, fulgte lyden av en hysterisk pappa:

"OKEI!", brølte han høyt, "ALLE MANN OPP! Noen har BÆSJET i badekaret!"

Jeg klarer rett og slett ikke beskrive med ord hvor kaotisk det ble på bare et par sekunder. Det var hyl og rop fra både store og små, lyden av våte kropper som spratt opp av badekaret, og en meget stresset pappastemme som beordret begge de to små inn i dusjen, mens han selv æsjet og uffet, stønnet, pustet og peste - kun avbrutt av sine egne setninger: - "Er det så vanskelig å gjøre unna sånne ting før man skal ta seg et bad..?!" og - "Herregud, må disse lekene desinfiseres nå, eller hva?"

Jeg fikk nesten ikke puste, så høyt hikstet jeg av latter.

Jeg kunne såklart løpt opp trappen for å hjelpe til, meeeen...

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kanskje neste gang.. ;-)

 

/ Shit happens!

PS. Dette kan vel kalles karma, eller hva Peter? Jeg leser nemlig bloggen din ;-) --->  Den forbudte gleden

Glad slutt på en tøff uke

Hello sommervarme! Været gjør alt det kan for å muntre opp om dagen, og jeg må innrømme at det er veldig kjærkomment med deilige varmegrader akkurat nå. Sola varmer minst like mye som alle de fine kommentarene jeg fikk på mitt forrige blogginnlegg - tusen takk, hver og én <3

 


Sjekk den ene tøffingen som strekker seg i midten ;-)

 

Og som om jeg ikke var frynsete nok fra før denne uka, så ble hunden vår akutt dårlig på torsdag. Etter ørten telefoner, fant vi endelig en dyrlege som kunne ta oss i mot selv om det var helligdag - og etter at hun hadde utført den nødvendigste førstehjelpen, konstaterte hun kjapt at det var nødvendig med innleggelse og at vi måtte kjøre videre til Moss. Jeg var helt knust, og det var nok derfor dyrlegen ventet til jeg var utenfor hørevidde før hun hvisket til Peter: "Kjør fort."

Da jeg satt i bilen med den pjuske lille hunden ved beina, og den gjennomsiktige posen med intravenøs væske dinglende fra taket ved det høyre øret mitt, tenkte jeg at nå kommer jeg til å klappe sammen. Han betyr mye for meg, den lille tassen - og uka hadde vært mer enn tøff nok fra før. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller kaste opp eller besvime der jeg satt.

De neste timene er som en eneste stor smørje. Noen blodprøver og enda mer væskebehandling, så fikk vi beskjed om at de skulle fortsette undersøkelsene utover natten - og at Teo var i de beste hender. Peter og jeg kunne reise hjem.

"Dette går bra, det", smilte dyrlegen, "Så de tårene dine kan du spare til noe annet"

Du skulle bare visst, tenkte jeg.. Men heldigvis, etter to netter på "sykehus" kom telefonen om at det var en som var klar for å reise hjem - og jeg kan ikke huske sist jeg var så lettet. Aldri før har Bastøferga vært så fantastisk!

 

 

Da vi kom fram ville gjensynsgleden ingen ende ta, og jeg elsker dette bildet som Peter knipset midt oppi det hele.. Rett og slett et lykkelig øyeblikk, med hvit bandasje rundt forlabben og med en tydelig sommer i anmarsj:

 

 

Et skikkelig lyspunkt i en ellers trist uke. Og takk og lov for det <3

/ Tusen millioner takk til dyrlege Monica i Sandefjord - og teamet på Jeløya.

* Følg Konatil på Facebook *

Kortspill og pannekaker

Jeg må smile når jeg tenker på alle pannekakene. Et høyt tårn med pannekaker, og ved komfyren stod du med ryggen til oss mens du stekte og stekte, helte ny røre i stekepanna og snudde pannekakene med perfekt teknikk. Du lo høyt når vi ropte at vi ikke var mette enda, for vi skulle sette ny pannekakerekord, og vi spiste så fort at blåbærsyltetøyet rant.

Tenk om alle hadde hatt en farmor som deg. Med en skrattende latter så smittende, at ingen klarte å holde seg alvorlig når du lo. Selv når vi fortalte deg dårlige vitser, lo du så tårene rant, for du visste hvor glad vi ble. Og vi kunne overnatte så ofte vi ville, da sov du sammen med oss i den store dobbeltsengen på gjesterommet, og om morgenen snek du deg opp før oss. Du dekket frokostbordet til oss sammen med farfar, alltid med kokte egg som holdt varmen under hjemmestrikkede eggvarmere.

Jeg er helt sikker på at du ble lei av å spille kortspill med oss, men du sa aldri nei. Du var ikke en sånn person. Du klaget heller aldri på noe, og ville ikke være til bry for noen. Og den håndskriften din.. Du skrev så pent, og vi syns det var så spennende at du skrev dagbok. "Men det står jo ikke noe spennende", sa du, "bare litt om hva som har skjedd i dag. Også litt om været, da."

Vi fikk mange fine øyeblikk, du og jeg. Som den gangen vi skulle gå til butikken og handle det nødvendigste, du hadde med rullatoren og jeg gikk rett ved siden av. Så kom det et vindkast og røsket rullatoren ut av hendene dine, vi ble stående å se på at den rullet bortover gang- og sykkelstien - før den til slutt havnet i grøfta. Så fikk vi latterkrampe. Vi lo så fælt at vi måtte støtte oss til hverandre, og da vi kom til hektene igjen sa du: "Nei, det var fælt." Også lo vi litt til.

Tenk om alle hadde hatt en farmor som deg.

 

 

/ Som vi savner deg. Hvil i fred, verdens beste farmor <3

Spiker'n i kista

Til tider blir jeg både oppgitt og frustrert over at min kjære mann er så ufattelig distré. Ikke bare er han et notorisk rotehue, han er også et notorisk susehue.

Dette går selvfølgelig mest utover meg, og det hjelper jo ikke at gubben selv mener jeg tar feil! Han nekter for at han er distré, men at det heller skyldes en kombinasjon av "kreativitet" og "intelligens" som gjør at "hjernen hans tenker mer enn gjennomsnittet og derfor bare faller ut litt iblant"..

 

Full length view of a tired man. Fish-eye lens used. High resolution image taken in studio. Isolated on pure white background.
"I got the brains.. And the creativity.."

 

Men i dag klarte han faktisk å servere meg mitt endelige bevis på sølvfat. Takket være dette blogginnlegget, føler jeg nå det er opplest og vedtatt en gang for alle.

For hvordan er det egentlig mulig å jobbe i 10 minutter med dette bildet, redigere bort logo, justere farger - og IKKE oppdage refleksjonen i speilet?!

Peter så det seriøst ikke selv, før han ble gjort oppmerksom på det i kommentarfeltet...

 


Hupps..

 

Og derfor, kjære Peter, kan jeg én gang for alle slå fast at du er helt sinnssykt distré. Og et skikkelig susehue.

Men rumpa var fin da ;-)

 

/ Når enden er god, er allting godt!

* Følg Konatil på Facebook *

hits