juni 2016

No boys allowed!

Selv om Peter og jeg snakker om det meste og har få hemmeligheter for hverandre, kan jeg likevel ikke tro at Peter til slutt ga meg frie tøyler til å tråle gjennom de gamle dagbøkene hans. Først tenkte jeg at det bare kom til å bli fantastisk underholdning, men det tok ikke mange sidene før jeg innså at det simpelthen ikke går.. Haha, det er altså noe så privat over det hele, at jeg rett og slett ikke fikser å lese det!

Jeg kjente jo (heldigvis?) ikke Peter på denne tida, men det tok ikke mange sidene i den ene skoledagboka før jeg klarte å danne meg et bilde av hvordan Peter må ha vært på nittitallet.

Her for eksempel, følger to utklipp fra bladet "Topp". Først sendte Peter og kompisen Arne inn et ønske om å få brevvenner, men som den utålmodige sjelen Peter er, så tok det litt for lang tid før det kom på trykk. Så i mellomtiden sendte han liksågodt inn et nytt ønske, for seg selv alene :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

"Big girl hunt! Vi er to helsprøe vesener, som vil skrive med jenter i alle aldre. Selv er vi 13 vintre gamle. Arnes int: Judo, snowboard, jenter etc. Peters int: håndball, snowboard, klubben, sove, rollerblades, jenter og andre slappe ting. Av musikk liker vi: Travellin Strawberries , The Cranberries, Nirvana, Zig and Zag etc. Brev uten bilde returneres!"

"No boys allowed! Jeg er en gutt på 13 år som vil skrive med jenter fra ca. 12 - 15 år. Hobbyer: Jenter, håndball, klubben og sove. Grupper: Cypress Hill, Snoop Doggy Dog, Nirvana. Så vær ikke i tvil, men mat postkassen min med brev. Helst bilde i første brev. Peter Kihlman" (etterfulgt av adresse)

Jeg måtte jo selvsagt spørre hvordan det gikk med postkassa til Peter, og det hadde visst kommet så mange hundre brev at han og Arne rett og slett hadde gitt opp, og mistet interessen for hele skriveprosjektet, hehe..

At det stort sett stod jenter i hodet på Peter, er jo ikke så rart. Men da dette arket falt ut av den ene skoledagboka, fikk jeg så latterkrampe at jeg ikke klarte å stoppe å le. For hva er vel smartere når man ikke får seg dame, enn å sette i gang diverse tiltak for å få på litt klinings? ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Diplom! Utleveres til Grete for å ha gjennomgått kyssekurs! Karakter: S.
Vi håper at vi hører fra deg om lignene saker senere. Arrengørgeneral: Peter Kihlman.
1. plass.

 

En ting er jo bilder og artige diplomer, noe helt annet er de innerste, private tankene fra en pubertal og søt ung gutt, som gjør alt han kan for å være tøffest. Av det lille jeg har sett, så er det ingen tvil om at han var flink til å skrive allerede da - selv om jeg regner med at 99% av innholdet bare er historier om hvilke jenter som lå høyest i kurs til enhver tid..

Mye tyder forøvrig på at det svingte stort på den tida:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

"Tirsdag 30. april: Kommer til å møte Ingrid på prøve-gudstjeneste. I.M. LOVE U!"
"Onsdag 1. mai: Møtte Carro og Carina på Tusenfryd. Plutselig merket jeg at Ingrid gikk ut av livet mitt. Nesten. Nå ble jeg fort hypp på Carina. Love her!!"

Haha! Dette er bare så fantastisk at jeg finner ikke ord! Jeg mistenker at det beste og mest underholdende finnes i den første dagboka, som er full av skrift fra perm til perm. Men jeg kan rett og slett ikke få meg til å lese.

Men med tanke på den overraskende positive responsen på mine tre dagbok-innlegg tidligere denne uka, så blir jeg bare nødt til å overtale Peter til å kjøre en dagbok-spesial på sin egen blogg. Det er ingen unnskyldning at han blir uvel av flauhet over å lese sine egne gamle kommentarer. Dette er simpelthen for bra til ikke å deles!

 

/ Kom igjen Peter, give us the juicy stuff!

* Følg Konatil på Facebook *

Må ikke åpnes før 2031

Jeg vet flere av dere håper på mer juicy stuff fra mine gamle dagbøker, men jeg må dessverre innse at jeg ikke var spesielt flink til å sette meg ned for å skrive i min ungdom. Jeg knotet heller ned ting i rykk og napp, og selv om jeg angrer litt på det nå - så kan det vel tenkes at det kanskje var like greit ;-)

Det har blitt mye snakk om dagbøker hjemme hos oss den siste uka. Jeg trodde jeg var den eneste som hadde gammel moro som dette liggende, og i morges sa jeg til Peter at det var synd han ikke hadde noe tilsvarende å dele med sine lesere.

Men... Mye tyder på at jeg tok feil!!

For i dag fant jeg gubben med rumpa i været mens han lette nedi pappesken med påskriften: "Må ikke åpnes før 2031" - året han fyller 50. Denne esken har stått innerst i et skap så lenge jeg har kjent Peter - men han har fortalt at det ligger mange spesielle minner oppi der. De skulle visstnok ligge skjult for menneskeheten i minst 15 år til, men i dag klarte han altså ikke holde seg lenger, og plutselig fisket han ut denne lille samlingen med skatter:

 

 

Det er så godt som umulig å få Peter til å bli skikkelig flau. Terskelen hans for flauhet er ustyrtelig høy og jeg har aldri sett ham rødme - men i dag åpnet han den ene boka og rødmet umiddelbart så fælt at jeg trodde han hadde fått et illebefinnende. Han klappet kjapt igjen boka, før han mumlet brydd at "dette skal definitivt ikke deles med noen!" og "det er bare så... forferdelig"

Jeg tuller ikke altså, han virket rett og slett uvel av flauhet over å lese sine egne gamle kommentarer.

Til slutt gikk han med på å la meg se bare noen få utdrag. Og for å si det pent: Peter anno 1994-1999 skuffet ikke! Det var så fantastisk og så veldig flaut, men samtidig helt herlig å se hva denne meget pubertale gutten lirte av seg i full fortrolighet til seg selv. Det er liksom noe ekstra søtt ved en hormonell gutt som prøver å være både søt, tøff og sjarmerende, og alt på én gang, mens han skriver en dagbok til seg selv!

Overraskende ofte i diktform. På engelsk! Haha!

Nei altså, det er så mye gull i de bøkene at jeg vet ikke hvor jeg skal starte.

Først tenkte jeg at det vil bli helt umulig å få Peter til å lette på sløret for resten av verden, men tidligere i dag kom jeg på en mulig løsning. For midt under frokosten spurte han om han kunne se lørdagens semi-finale i Fotball-EM på pub med min svoger. Jo da, svarte jeg, ikke noe problem det.

Men nå tenker jeg.. Hva om det kanskje er et lite problem allikevel, men at han selvfølgelig får lov dersom jeg skulle få lov til å ta en biiitteliten titt i et par gamle bøker..?

I så fall er det bare å glemme Skam og Isak, for Peters pubertale poesi går alt annet en høy gang. Jeg lover! ;-)

 

/ La oss bli på nittitallet litt til!

* Følg Konatil på Facebook *

OP svarte!

Etter at jeg postet innlegget "Utdrag fra en hemmelig dagbok" tidligere denne uka, sendte jeg altså min store ungdomsforelskelse, OP - en melding på facebook. Jeg måtte simpelthen finne ut av om han husket noe som helst av det jeg hadde skrevet om i dagbøkene..

Og det tok ikke mange minuttene før ordene "Sett 23.03" dukket opp under meldingen jeg hadde sendt ham. Så hadde han altså lest den.

Men så ble det stille.

Og da fikk jeg noia. I 1997 var jeg overbevist om at jeg var for ung og barnslig for ham, siden han tross alt var nesten 2,5 år eldre enn meg. Men nå, i 2016, hadde jeg altså skrevet en melding til ham på facebook der jeg spør ham pent om han kan ta en titt på bloggen min. Jeg vet ikke helt om setningen "Jeg har nemlig blogget om deg.." gir en god eller dårlig følelse..? Haha!

Så fulgte en hel evighet med nervøs neglbiting og urolig trasking hit og dit. Plutselig føltes det som å være tilbake i 1997 igjen...

Men så..

 

 

Iiiiik! Jeg er helt sikker på at jeg kjente et blaff av sommerfugler flaksende rundt nedi magen. (Sorry Peter, jeg har ikke sett OP siden verden min gikk under da han sluttet på ungdomsskolen, men jeg håper du forstår)

Han hadde svart!

Og selv om jeg husker ham som en veldig snill og hyggelig gutt på ungdomsskolen, så kan jo litt av hvert ha skjedd på tjue år.. Men jeg burde jo visst at jeg ikke hadde noe å bekymre meg for.

For ikke bare svarte han, men han bekreftet at han husket tida fra dagboka godt, og at han syns det var morsomt å lese det jeg hadde skrevet. Jeg spurte om han visste at jeg var på knærna etter ham, og det kunne han selvsagt bekrefte med et "selvfølgelig" ;-) Han skrev også at han bare hadde gode minner, selv om han var veldig sjenert på den tiden og "redd for å ta initiativet"..

Han utdypet selvfølgelig ikke dette noe videre, men jeg har jo selvfølgelig kjempelyst til å tolke dette som at han hadde litt følelser for meg også. Jeg kan i alle fall forstå at han ikke turte å prøve seg - bare se på hu her, litt av et støkke ;-)

 

 

Det viser seg at OP i dag er tobarnsfar, og at de i sommer er på flyttefot hjem til Larvik igjen. Tilbake til det samme lille stedet som vi vokste opp på nittitallet, og her Peter og jeg har bodd de siste tre årene.. Han flytter dessuten bare et steinkast unna hallen, og gleder seg til å begynne å spille håndball igjen til høsten.

.. Tilfeldigvis på samme lag som Peter spiller på..

Oh lord. Dette lukter comeback for dagboka! ;-)

 

/ Neida. Joda ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Utdrag fra en hemmelig dagbok

Yabbadabbadoo! "How to open a lock with no keys" ga så sannelig resultater - to binders gjorde susen og låsen er nå åpnet! Den gamle, superhemmelige dagboken min har fått luft for første gang siden 1997 :-)

 

 

Okei, så var det Peter som klarte å dirke den opp for meg, men det spiller jo ingen rolle. Åpnet er åpnet, og jeg har endelig skummet meg gjennom side på side med berettelser som oser av alt fra sommerfugler i magen til bunnløs fortvilelse over kjærlighet som aldri ble gjengjeldt :-(

Akk, for en tøff periode i livet! Det begynner allerede på barneskolen, jeg fikk min første kjæreste da jeg var 11 år gammel. Han gikk i klassen min, het Truls og hadde bursdag på samme dag som meg. Det er mye som tyder på at det var litt småkaotisk da det ble slutt etter 1 år og 1 måned:

 


"Jeg hadde tenkt å slå opp for noen dager siden, men gjorde det ikke." Haha!

 

På barneskolen var det lite nytt å melde om, men så begynte det. Ungdomsskolen. Herreminhatt for en tid! I går traff jeg en ungdomsskolelærer som mente at man burde hatt et friår når puberteten satte inn for alvor, og jeg kunne ikke vært mer enig! Om ikke kroppen boblet over av hormoner generelt, så gjorde jo de uttallige forelskelsene sånn at konsentrasjonen forduftet totalt.

Og mye tyder på at det var læreren min Ove, som fikk meg til å børste støvet av pennen igjen (i den beste levetiden vi har!):

 

 

La meg bare si et par ord om Andrè. Denne gutten skapte altså så mange intriger i jentegjengen vår, at det skulle ikke vært mulig. Vi var jo selvfølgelig forelsket i ham alle sammen, og det var ikke så rart - han var både dødskjekk og en sånn type som var langt over gjennomsnittet god i både håndball og fotball. Ingen av oss fikk noensinne utvekslet et eneste ord med ham, men det hadde ingenting å si. Forelskelsen var nådeløs.

Men tro det eller ei, bare et par måneder senere var André glemt. Jeg husker faktisk enda hva som skjedde den vinterdagen hjertet mitt oppdaget gutten i niende. Jeg hadde fritime, og plutselig fikk jeg øye på en stakkar som kom hinkende på krykker. Jeg spratt opp for å åpne døren for ham, og han smilte og sa takk.

Det var det hele.

Men da var det gjort <3

 

 

Jeg husker hvor forferdelig det var da det gikk opp for meg at han gikk siste året på ungdomsskolen, og at det bare var to måneder igjen til sommerferien. Hvert eneste friminutt gikk ut på å lokalisere hvor han befant seg, og jeg grublet natt og dag på hvordan jeg skulle få ham til å oppdage meg, og da helst innse at vi var skapt for hverandre.

 

 

Men sommerferien kom, og OP hadde fortsatt ikke innsett at han måtte få opp øynene for den lille jenta i sjuende. Den sommeren og høsten var helt grusom, jeg trodde verden skulle gå under i flere måneder. Da det nærmet seg nyttår begynte jeg endelig å se framover igjen, men da skjedde det noe veldig uventet:

 

 

 

Herregud, sorry Anders! Litt av et utbrudd, men greia var at jeg fikk snakke med ei venninne av OP i telefonen den samme kvelden, og hun påstod at siden Anders hadde vært forelska i meg, så hadde OP holdt seg unna. Jeg visste ikke at Anders hadde vært forelska i meg, men Anders visste godt at jeg var helt på knærna etter OP.

Jeg ble naturlig nok knust av å høre det, men samma det: OP hadde ringt meg på nyttårsaften! På HUSTELEFONEN! Dette var jo før mobiltelefonens tid, så det må ha vært så vanvittig stort for meg..

Etter dette ble det stille i dagboka, men jeg mener å huske vi var på et par alene-hjemme-fester den våren. Men til tross for et par roligdanser, skjedde det ikke noe mer mellom OP og meg - og historien slutter der.

Så.. Kjære André. Kjære OP. Ungdomstiden min hadde definitivt ikke vært den samme uten dere. Dere vet det ikke selv - men takk for at dere lærte meg om livet! <3 Hihi.

 

 

/ Tror jammen jeg skal se om jeg finner OP på facebook, og sende ham en melding og høre om han husker noe av dette ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Tips og triks på Ikea

Å ta turen til Ikea på en lørdag er jo vanligvis ikke spesielt smart.. Men når det derimot er lørdag i slutten av juni, og solen skinner - da er det veldig få som lar seg friste av innendørs handel på et stort varehus! Siden Peter og jeg skulle en tur til Oslo i dag, benyttet jeg anledningen til å overtale min kjære mann til å stikke innom Ikea på vei hjem.

Peter var selvfølgelig ikke veldig gira, men siden vi har knust så mange av yndlingskjøkkenglassene at vi snart ikke har flere igjen i skapet, måtte han faktisk innrømme at det var behov for en sving innom.

Vi var veldig sultne da vi ankom, så vi løp rett opp i kafeen for å få oss en liten matbit. Jeg anbefaler alle å gå rett til matfatet når man skal handle på ikea. De fleste tenker at man skal handle litt først, og så gå for å spise - eller enda verre; handle alt først, og spise helt til slutt. Dette er rett og slett ikke bra. Man trenger energi for å navigere seg rundt på Ikea, og det aller, aller verste som kan skje - er når én eller flere i reisefølget blir hangry. Da er det bare å gi opp og reise hjem.

 


Akkurat ankommet Ikea - allerede 78% hangry. Mat. Nå.

 

Da jeg bodde i Oslo for en del år siden, tok jeg rett som det var ikea-bussen ut til Slependen, for å kjøpe litt småtterier til leiligheten. Jeg har altså sett en del par-krangler, og hissige damer og menn som iherdig prøver å overbevise partneren om at det blir mye bedre med en grønn sofa eller et sort kjøkken. Det beste var den gangen jeg overhørte et eldre ektepar, hvor damen snudde seg til mannen sin og spurte:

- "Hvilken av disse putene liker du best? Den grå eller den blå?"

Mannen kan ikke ha rukket å tenke seg om engang, for svaret kom så kjapt at jeg forstod at dette var en kar som hadde skjønt det:

- "Nei, jeg liker den samme som deg, jeg - så det trenger du ikke spørre om.."

Haha! Selv om jeg var singel selv på den tiden, lærte jeg der og da hvor viktig det er å velge sine kamper i et forhold :-)

I dag var jeg forøvrig sjukt fornøyd med at Peter var så hjelpsom, for han svinset rundt og lette etter ting for meg hele tida. Jeg syns liksom det gikk mye kjappere enn vanlig, og plutselig stod vi ved kassene. Peter smilte tilfreds, og jeg tenkte faktisk at det var mulig jeg hadde tatt feil hele tida - kunne det være at han trivdes litt på Ikea likevel..?

Det var ikke før jeg sjekket snapstoryen hans nå i kveld, at jeg oppdaget videoen han hadde filmet i smug inne på varehuset:

 

"Jeg har nå gjemt meg mellom noen skuffer.. Trikset er å late som man leter etter noe for frua - mens man sakte men sikkert går mot utgangen.."

 

/ Det blir nok lenge til neste ikea-tur :-P

* Følg Konatil på Facebook *

En hemmelig dagbok

Sammen med de gamle skoledagbøkene jeg fant på loftet til Mormor og Este, dukket det også opp tre dagbøker som jeg ikke har sett på veldig mange år! Så i dag har jeg lest og humret og levd meg tilbake til det som føles som et helt annet liv :-)

 

 

Jeg var 7 år da jeg fikk min første dagbok til jul, og jeg føler nesten jeg har blitt kjent med meg selv på nytt ved å lese ordene jeg knotet ned for svimlende 27 år siden.

Jeg var riktignok ikke særlig ivrig på å skrive, og mye tyder på at jeg var ganske forvirret over hele dagbok-fenomenet. Det kan virke som jeg skrev for et større publikum, og flere steder står det at: Det er ikke jeg som heter "jeg", men "Christina":

 


Haha! Greit å presisere :-P

 

Etter denne siste oppklaringen, var det stille fra meg et par år - helt til jeg måtte få ned på papiret at foreldrene til Sigrid var skilt. Og at Sigrid "sikert syntes det var litt leit." Men så begynner jeg å få taket på dagbok-stilen:

 

 

 

Etter denne lille historien er det stille helt fram til Kong Olav døde i januar 1991. Da hadde jeg tegnet et stort, svart hjerte med teksten:

"I går ble KONGEN død. Det var trist for alle. Onsdag skal Kong Olav begraves. Det er leit syntes jeg."

Jeg kan ikke huske at jeg var så opptatt av kongehuset, men nyheten om kongen ble uansett overskygget av gladsaken: "Julie og Anette og Jeanette har vært med meg hjem fra skolen."

Men dere som følger meg på snap vet jo at det sannsynligvis er i den siste dagboka at alt det morsomme kommer! For i denne boka skrev jeg da jeg gikk på ungdomsskolen, tida da jeg var så forelska at jeg holdt på å spy hver eneste dag. Det er sikkert derfor denne dagboka er forseglet med en lås.

 


Bilder fra min fortvilte snapstory..

 

Og selv om nesten alle dere som har sendt meg snap-melding mener at jeg bør klippe av låsen, så har jeg planer om å klare å dirke den opp i dag. Det er liksom noe juks over å ødelegge den.. Peter er i ferd med å google "How to open a lock with no keys", og jeg håper det gjør susen!

Hvis ikke har jeg et siste ess i ermet.. I går kveld fikk jeg nemlig denne meldingen fra min lillesøster, som åpenbart hadde behov for å lette litt på den dårlige samvittigheten hun har båret på siden nittitallet. Mye tyder på at hun har et triks eller to å lære bort når det gjelder å dirke opp små dagbok-låser..

 

 

Oppdatering følger! :-)

 

/ Snap: umulius82

* Følg Konatil på Facebook *

Minner fra loftet

I dag var jeg en tur på loftet til besteforeldrene mine for å se om jeg kunne finne noen gamle barnebøker til sønnen min. Og der oppe, i den spede lysstrimen fra lommelykten, ramlet jeg plutselig over en eske jeg dro kjensel på..

Esken må ha blitt satt der som en slags mellomlagring da mamma og pappa solgte barndomshjemmet mitt for mange år siden, og gleden var stor da jeg skimtet mine gamle skoledagbøker som ikke har sett dagslys på tjue år!

Og det er vel først når man finner en gammel skoledagbok, at man innser hvor mye livet har forandret seg siden man var fjorten..

Jeg må bare dele dette, for jeg synes det var så søtt. For bare fordi man plutselig blir forelska i en ny fyr, så lar man jo ikke en hel side i skoledagboka gå til spille av den grunn ;-)

 

 

/ Haha! :-D

* Følg Konatil på Facebook *

Flau krig

I går tok vi en spontantur på hytta, og etter alt letekaoset som har regjert her hjemme de siste dagene, var det en befrielse å komme seg bort litt. Vi er så heldige å ha hytta til foreldrene mine bare en liten svipptur hjemmefra, og det er så deilig å slippe lange timer i bil før vi er framme.

Ekstra koselig er det når mamma og pappa er der selv også, og jeg er glad jeg har funnet meg en mann som ikke har problemer med å være seg selv rundt sine svigerforeldre. Hvis han føler for å ta seg en strekk i sofaen med ei pute på hodet, ja så gjør han bare det!

 


(Fra min snapstory: umulius82)

 

Vi fikk koblet skikkelig av et par dager, men da vi satt i bilen på vei hjem i kveld, var det raskt tilbake til virkeligheten igjen. For da oppdaget jeg tilfeldigvis at Side2 hadde delt innlegget jeg postet i går, og jeg kjente umiddelbart at jeg fikk lyst til å synke gjennom bilsetet.. For denne lille "ubetydeligheten", der Peter leter etter noe jeg har endret her i heimen, har altså blitt til en "krig" - og jeg er seriøst på grensa til rødmende flau.. Off - det som bare er en liten fillesak!

 



 

 

Men men. Nå i kveld kom i alle fall katta seg ut av sekken - Peter vet hva det er jeg har gjort, og om han fant det ut selv eller om jeg måtte fortelle det, kan du se "live" i den rykende ferske videoen han nettopp har postet her. Jeg er forresten takknemlig for at han ikke ga meg tid til å ordne hyttehåret eller skifte fra hytteantrekk før jeg måtte stille opp foran kamera. Han er grei sånn ;-)

Sånn atte ja.. This is it: Onsdag kveld sjekket jeg altså kalenderen for å finne ut hva slags søppel som skulle tømmes dagen etter, og da jeg så det var restavfall bestemte jeg meg for å av-ise det lille fryseskapet vårt på kjøkkenet. Dette har irritert meg veldig lenge, og for å få til det, måtte jeg flytte alle frossenvarene over i det store fryseskapet vi har i boden. Mens jeg ryddet ut av det lille skapet, fant jeg ut at dette var en ypperlig anledning til å ta en skikkelig kasterunde.

Jeg har nemlig en tendens til å fryse ned matvarer, og glemme dem. I flere år. Peter irriterer seg grønn over dette, han har til og med sendt meg masse linker med informasjon om hvor lenge forskjellige frosne varer holder seg i fryseren, haha.. La meg bare si det sånn at det var en del gammel datostempling inni det skapet som burde funnet veien til søpla for lengst ;-)

Det er jo ikke så ofte man roter rundt i skuffer man vet er fulle av gamle matvarer, derfor tenkte jeg at det kunne være morsomt å se hvor lang tid det ville ta før Peter la merke til det. Hele denne balubaen var altså bare ment som en artig liten filleting - ikke flere dager med blogginnlegg og et engasjement fra leserne hans som jeg aldri har sett maken til!!

Føler jeg må si unnskyld. Det var bare godt ment :-)

 

 

/ Men nå må jeg gå og finne forlovelsesringen min ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Storm i et kjøkkenglass

Jada. Snakk om å sette i gang en gigantisk storm i et stakkars lite kjøkkenglass! Hadde jeg visst at min kjære mann kom til å lage blogg-baluba av at jeg stilte ham et lite, ubetydelig spørsmål (les innlegget hans "Ser du noe nytt eller?" her) - så hadde jeg virkelig veid mine ord..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For nå går flesteparten av Peters mange tusen følgere rundt og grubler på hva det er jeg har gjort som Peter enda ikke har oppdaget. Jeg har gjort noe, men hva?

Da jeg oppdaget at han hadde blogget om det, ble jeg først flau - fordi det virket på Peter som at han trodde det var en kjempeviktig ting. Men så begynte jeg å lese alle de gode (og mindre gode) forslagene fra leserne i kommentarfeltet, og innså at det ikke er annet enn komisk hele greia. For da alt dette skjedde, og jeg spurte Peter om han hadde oppdaget noe nytt i det siste, så fulgte jeg opp med at det var en ting som jeg trodde at han faktisk ville bli litt glad for. Dette husket han ikke selv da han skrev blogginnlegget sitt, men det gjorde jo forslagene i kommentarfeltet enda artigere :-)

Mine favoritt-forslag:
- At jeg har fått en ny kvise på haka
- At jeg har fjerna all alkoholen i skapet
- At jeg er gravid
- At jeg har barbert leggene
- At jeg har fått rumpeimplantat
- At jeg har voksa barten

Det morsomme er jo at han fortsatt ikke har funnet ut hva det er jeg har gjort, selv om jeg føler på meg at det er like rundt hjørnet nå.. Og det verste er jo at uansett hva det viser seg å være, så kommer det til å bli et gigantisk antiklimaks både for leserne og for Peter selv, haha!

Vær så snill å huske på det da, når han avslører hva det er - at dette ikke var ment som en sak for bloggen.. Herregud, tenk om det var at jeg hadde tatt en piercing på et sted sola sjeldent skinner? Eller at jeg hadde vært innom dagkirurgen og operert bort et par hemoroider? (Bank i bordet, måtte de aldri komme tilbake) Herregud, da ville hele denne balubaen blitt en smule pinlig, eller?!

Ja, også må jeg nevne en liten ting til. I går kveld ropte Peter med selvsikker stemme fra kjøkkenet at han hadde funnet ut hva det var, men at han "ikke gadd å gå og sjekke det ut nå". Så da var jeg litteranne lurefis, og svarte "Åja, så du må GÅ for å sjekke det ut?"

Og da ble han skikkelig forvirret igjen..

Jeg hadde litt dårlig samvittighet for dette, men da jeg tidligere i dag oppdaget at han hadde postet et innlegg på bloggen sin som jeg ikke får lov til å lese, så forduftet all dårlig samvittighet som dugg for solen. Jeg skjønner virkelig ikke hva det innlegget kan handle om, men jeg har bestemt meg for å holde meg unna bloggen hans.

Men i gjengjeld skal han i alle fall ikke få et eneste hint om hva det er jeg har gjort ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ It drives him c r a z y !

* Følg Konatil på Facebook *

Fuglelopper og traskeduell

Det er jo ikke så lenge siden Peter flyttet inn i dobbeltsenga igjen, men allerede etter den første natten begynte jeg å tvile på om det var en god idé likevel...

Jeg våknet nemlig opp morgenen etter med noen røde prikker på ryggen. Først trodde jeg det var utslett, men da det begynte å klø noe helt infernalsk - forstod jeg at det skyldtes noe katta mi pleide å drasse i hus på nitttallet, nemlig fuglelopper.

Sier ikke at loppene var Peter sin feil, men det er jo littegranne nærliggende å skylde på ham, da. Han liker jo tross alt å rulle rundt på plenen mens han sparker fotball med ungene og sånt. Men jeg bestemte meg for å gi gubben og loppene en sjanse til - og det var bra, for loppene er vekk og gubben oppfører seg rimelig greit i søvne for tida. Det har faktisk bare vært noen få episoder der han har vaset rundt uten mål og mening. Et par ganger har han lurt på hvem i alle dager jeg er, men det må jo bare sprite opp forholdet for hans del..

 

A young couple in bed has problems and crisis. divorce and separation.

 

Og når vi først er inne på soving i samme seng, så er det mange som spør hvordan det går med den store søvnduellen! Jeg sikter til min lille konkurranse mellom gubben og meg, som jeg sparket i gang for tre måneder siden. Det som begynte som en slags løsning på gubbens lakenskrekk, og fortsatte som et internt oppgjør om hvem av oss som klarer å karre til seg mest søvn i løpet av en natt.

Vi kjøpte hvert vårt aktivitetsarmbånd (Fitbit, siden mange spør - ikke sponset) som vi har hatt på armen stort sett kontinuerlig siden vi fikk dem, og jeg føler meg helt hekta. Men ikke for å måle søvnen! For ganske overraskende har hele søvnduellen tatt en uventet vending, det tok nemlig ikke mange dagene før mammahjertet innså hvor deprimerende det var å sjekke søvnloggen hver morgen.. Da får man jo bare se svart på hvitt hvor lite man faktisk sover hver natt!

Jeg ble rett og slett småstresset av å få "bevis" på at jeg sover for lite. Og for Peter funket det heller bedre å etterstrebe "Offline o'clock" (logge av mellom kl. 22.00 og 06.00) for å komme seg tidligere i seng om kvelden. Derfor blåste vi en lang marsj i hele duellen :-)

Men! Armbåndets primære egenskaper skulle jo vise seg å være effektive som bare det! Det er ikke uten grunn at den kalles en aktivitetsmåler, for den teller både skritt og antall trapper man labber i løpet av en dag. Det anbefales jo å gå minst 10.000 skritt om dagen, og jeg har nå innsett at disse skrittene ikke kommer av seg selv.. Fitbit'en er innstilt slik at når man runder 10.000 skritt, så vibrerer armbåndet mens det blinker og jubler - det føles nesten som en liten fest, haha :-)

 


Oh yes :-)

 

Så nå har målet om å sove mest, blitt forvandlet til å traske lengst. Og det er faktisk kjempeartig å sjekke hver kveld hvor mye vi har gått i løpet av dagen. Peter vinner nesten bestandig, men så jukser han også.. For det står i bruksanvisningen (som jeg har lest - men som Peter nekter å lese) at man skal ha klokka på den ikke-dominerende armen.

Dette blåser Peter i, og jeg trodde faktisk han forstod greia da han presterte å runde 10.000 skritt en kveld vi satt ved kjøkkenbordet og spiste en sen middag. Fitbit'en satte i gang feiringen, så Peter tikket altså angivelig inn de siste skrittene mens han satt stille og skar opp en stor biff..

Da får jeg heller tape den duellen og vinne kveldens soveduell, for nå skal jeg hive meg i loppekassa (bokstavelig talt) og prøve å få så mange timer på øyet at jeg tør å sjekke resultatet i morgen ;-)

 

/ Nattis :-)

Les også:
- Hemmelig kodespråk
- Øyelegens dom

Det kan ha vært tilfeldig..

Det er jo ingen hemmelighet at jeg blir rimelig oppgitt når Peter kaster seg over nye ting uten å tenke seg om først. Som den gangen han plutselig bestemte seg for å sykle Trondheim - Oslo. På bysykkel.

- "Det blir kult det, da!", sa han - mens jeg satt der med en nyfødt sønn i armene og syns det hørtes ut som en litt dårlig idé.

Men etter gårsdagens Surströmming-challenge, har jeg innsett at jeg aldri mer skal klage på impulsiviteten hans - så lenge jeg slipper å være med! Peter tok utfordringen om å spise Surströmming på strak arm, og han lovet leserne sine at jeg også skulle være med når boksen ble åpnet.

(Hvis du ikke allerede har sett videoen av hele seansen, så finner du den her. Legg merke til alle fluene som svirrer rundt oss mot slutten, haha!)

 

 

Det begynte som forventet, for jeg regnet jo med at lukta kom til å være grusom.. Men av en eller annen merkverdig grunn ble den bare verre og verre ettersom minuttene gikk. Det var som om stanken krøp under huden og formerte seg der.. Nei, jeg klarer rett og slett ikke forklare det.

Men det var jo da Peter var ferdig med sin lille smaksprøve, og vi gikk inn (!) for å trekke litt frisk luft, at vi forstod hva som kom til å bli det virkelig store problemet.. Hvor pokkern skulle vi gjøre av djevelskapen?! Ingen av oss var spesielt interesserte i å gå ut på verandaen igjen, og det var helt uaktuelt å ta med lukten av rumpe og lik inn i huset..

En leser spurte Peter om vi skylte boksen fin og blank før den gikk i gjenvinningssøpla, og det kan jeg herved fortelle at vi IKKE gjorde. Jeg er i overkant opphengt i kildesortering, men denne gangen var det helt uaktuelt! Peter gikk faktisk med på at det fikk bli han som stod for ryddingen: His challenge - his problem. (Sorry ass, men hadde du kjent lukta, så hadde du ikke tilbudt deg å hjelpe til du heller)

Etter nærmere tretti minutter med diskusjon, var dette den beste løsningen vi klarte å komme opp med:

1. På med engangshansker.
2. Holde den fulle Surströmmingsboksen over en bærepose, og balansere den forsiktig bort til skogsholtet rett nedi gata.
3. Grave et hull i bakken.
4. Tømme rester av "død gammel mann som har spist en annen død gammel mann", ned i jorda.
5. Putte den tomme boksen inni plastposen og knyte godt igjen.
6. Grave igjen hullet.
7. Gå hjem igjen og putte posen med boksen oppi enda en pose
8. Putte posen med boks oppi pose sammen med engangshanskene oppi en ny pose - og knyte ekstremt godt igjen.
9. Kaste alt i søppeldunken.

Men det var ikke før senere samme kveld at jeg forstod omfanget av hva vi hadde stelt i stand. For da jeg gikk tur med hunden nedover veien, hadde jeg helt glemt den nedgravde Surströmmingen ved skogsholtet, og blodet frøs til is i årene mine da jeg snublet over denne lille stakkaren:

 

 

Det kan selvfølgelig ha vært tilfeldig.. Men når restauranter har måttet holde stengt i opptil to uker etter å ha åpnet en surströmmingboks i lokalet, mistenker jeg sterkt hva som har skjedd. Den stakkars lille musa har vært på kveldstur og inhalert en stor dose Surströmming og bare gitt opp på stedet. Jeg er ikke 100 % sikker på at den var død, for den kan definitivt også bare ha besvimt på grunn av lukta.

 

/ Uansett, ikke skyld på meg :-)

* Følg Konatil-han-som-forhåpentligvis-har-lært på Facebook *

Øreproppene som forsvant

I helgen pakket vi hele familien i bilen, både tobente og den firbente - før vi suste avsted mot Akershus. Vi var nemlig bedt i 3 årsbursdag til Peters yngste nevø, og det var ekstra koselig å takke ja til fest. For når sant skal sies har vi vært virkelig dårlige på å stille i familiebursdager de siste årene, med to timers reisevei har vi glimret veldig med vårt fravær.

Men i helgen passet det altså for alle - og da vi atpåtil fikk tilbud om overnatting hjemme hos den lille jubilanten, ble det stor stemning! :-)

 


Når pappa pakker bilen..

 

Det ble en super bursdag og en fin dag for store og små, og barna smilte fra øre til øre da de kom på at vi ikke skulle hjem før dagen etter.

Vi skulle få sove i kjelleren, på en sovesofa på barnas lekerom. Lillesnuppa fikk låne en reiseseng, mens fireåringen skulle ligge i midten mellom Peter og meg. Litt utpå natten gikk det selvfølgelig som det måtte gå. Plutselig lå vi fire stykker i den trange sofaen, og balanserende ytterst på kanten husker jeg at jeg på et tidspunkt tenkte:

- "Hvis jeg bare putter i ørepropper nå, så sovner jeg kanskje bittelitt raskere.."

Jeg vet ikke hvor logisk den tanken var, men jeg hadde i alle fall et sett med ørepropper liggende i toalettveska rett ved siden av sofaen. Så jeg stappet en inn i hvert sitt øre, og innså kjapt hvor deilig det var å ikke høre på småmumlingen fra en sovende mann, og ukjente lyder fra et ukjent hus.

Tidlig neste morgen våknet jeg av to små barn som lykkelig oppdaget at de befant seg på lekerommet, og bare kunne sprette ut av sovesofaen og fortsette leken fra i går. Den lille handlevogna ble trillet fram og tilbake, til lyden av kopper og kar som klirret høyt fra mini-kjøkkenet i kroken.

Da vi hørte resten av huset våkne til liv etter en god stund, tasset vi opp alle mann - og dagen var i gang!

Det var ikke før noen timer senere, da jeg skulle ned i kjelleren for å pakke sammen tingene våre før hjemreisen, at jeg kom på det.. Øreproppene! Hvor i alle dager hadde det blitt av dem..? De befant seg ikke i ørene mine da jeg våknet.. Hadde jeg tatt dem ut i løpet av natten? Hadde jeg lagt dem et lurt sted i halvsøvne?

 

Orange ear plugs isolated over white background

 

Jeg tittet i toalettveska. Under hodeputa. Inni putetrekket. Under dyna. Under flere puter, under flere dyner, inni lakenet, under sofaen - overalt. Øreproppene var sporløst forsvunnet.

Jeg pakket ned alle tingene våre, ryddet bort puter og dyner - slo opp sovesofaen, men øreproppene var vekk. Jeg tok til og med en runde i lekekroken, for å sjekke om ungene kunne ha tatt dem med dit.

Herregud. Hva skulle jeg gjøre nå? Skulle jeg si fra til vertsskapet før vi dro? Hvis barna deres finner to oransje små, myke propper på lekerommet, så er det mine brukte ørepropper?

Jeg fant ut at jeg selvfølgelig fikk si fra om det som hadde skjedd, men utrolig nok glemte jeg hele greia i alt kaoset som oppstod da vi skulle pakke oss ut i bilen. Jeg hadde mer enn nok med å forsikre meg om at vi hadde fått med oss alt, at alle var ferdig tissa og at vi skulle komme oss avgårde sånn at lillesnuppa kunne sove i bilen.

Men i går kveld kom jeg plutselig på at jeg hadde glemt å si fra. Jeg bestemte meg for å sende min svigerinne en melding mens jeg gikk kveldsturen med hunden. Men da jeg var halvveis i meldingen, måtte jeg putte mobilen i lomma for å plukke opp etter Teo som hadde gjort unna sitt kveldsrituale. Og det var da jeg oppdaget det.

For midt oppi hans lille kveldsrituale, perfekt plassert oppå toppen som to oransje ører på en brun liten bjørn...

Øreproppene.

 

/ Jeg hadde helt glemt hvor sulten den hunden kan bli :-/

* Følg Konatil på Facebook *

PS! Vinneren av Liberos fotballdrakt er trukket - gratulerer til Hilde! Vinneren er kontaktet på mail :-)

Å, du lille brudekjolen min

I dag skulle jeg lete etter ei jakke i et skap vi sjeldent bruker. Og der inne, midt blant bortgjemte hengere med dressjakker og gamle kjoler, skimtet jeg plutselig noe hvitt. Først forstod jeg ikke hva det var, men så husket jeg.. Det var jo brudekjolen min!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Ja, rettere sagt, det som skulle vært brudekjolen min. Sommeren 2014 hadde nemlig Peter og jeg store planer om å gifte oss! Men så skjedde det som ikke skulle skje. Brura fikk kalde føtter..

Neida :-)

Joda. Det var faktisk akkurat det som skjedde.

Jeg har nemlig aldri klart å se for meg at jeg skal gå opp et kirkegulv med alles øyne rettet mot meg. Jeg blir helt varm av tanken på å gifte meg med mannen jeg elsker, men et stort bryllup med masse gjester og stor ståhei.. Jeg tror rett og slett ikke det er noe for meg.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Våren 2014 begynte vi å leke oss med tanken på et lite bryllup. Presten, som jeg fant ved en tilfeldighet for mange år siden, var til og med klar for å vie oss. Han hadde ordnet en liten kirke i Oslo, og vi tenkte bare å ha med forlovere og nærmeste familie. Men så en kveld, snakket Peter med presten på telefonen. Og han ville bare dobbeltsjekke om vi var helt sikre på at vi ville ha et så lite bryllup som mulig.. Det var jo denne ene muligheten, liksom? Ville vi ikke ha med resten av familien også? Kanskje noen venner?

Og da var vingle-petra i gang. For da visste jeg plutselig ikke hva jeg ville lenger, for jeg var hormonell og fæl og fire måneder på vei - så jeg hikstet og sa at Peter fikk bestemme, men han sa at det fikk bli opp til meg, for det var jo jeg som var jente og sikkert hadde drømt om å få være brud hele livet, men jeg visste jo ikke hva jeg hadde drømt om, og ville jeg egentlig ha et brudebilde med en kjempekul på magen - i det ene øyeblikket syns jeg det hørtes skikkelig fint ut, som et herlig minne for resten av livet, i det andre øyeblikket var jeg livredd for at bryllupsbildene kom til å bli vonde å se på dersom noe mot all formodning skulle gå galt under fødselen (jeg har født to ganger, og i forkant av begge gangene har jeg vært overbevist om at det ikke kom til å gå spesielt bra), og hva med mormor og bestefar, kom de til å bli lei seg siden de ikke ville orke å reise helt til Oslo for å overvære vielsen?

Og sånn har det seg at den lille, enkle, hvite gravidkjolen (som jeg kjøpte for 799,- i en eller annen nettbutikk) fortsatt henger i skapet. Med prislappen på. Den satt mye finere da jeg hadde svære gravidpupper og struttende mage - og da jeg spurte om Peter kunne ta et bilde av meg med en pute på magen bare for gøy, ble han sjukt skeptisk..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men når jeg ser på dette bildet nå, innser jeg at det hadde gått helt fint å gifte seg med en kul på magen. Så nå angrer jeg litt på at vi ikke bare gjorde det. Men jeg er i alle fall helt sikker på at det blir bryllup en vakker dag, da. Jeg kommer til å kjøpe meg en ny kjole som ikke trenger pute på magen og sokker i bh'en, men det blir bryllup.

Og det er jo tross alt det viktigste :-)

 

/ C + P = Sant

* Følg Konatil på Facebook *

En skikkelig hemmelighet

I dag skjedde noe som gjorde at jeg holdt pusten samtidig som ørten paniske tanker raste gjennom hodet.

Jeg satt ved kjøkkenbordet og spiste middag med den lille familien min, da Peter plutselig henvendte seg til fireåringen:

- "Du, da jeg hentet deg i barnehagen i sta.. Så fikk jeg høre av en av de voksne at du hadde fortalt de ansatte en hemmelighet i dag?"

Jeg møtte blikket til Peter, før jeg kikket bort på sønnen vår som satt ved enden av bordet. Først rynket den lille pannen hans seg mens han tenkte, så nikket han plutselig bekreftende før han spiddet en matbit med gaffelen og puttet den i munnen.

Sekundene tikket, men ingen sa noe mer.

- "Ehm..", kremtet jeg forsiktig, "En hemmelighet..? Hva da?"

Den lille gutten var tydelig opptatt med middagen, så jeg kikket nervøst på Peter. Men Peter bare nikket, før han fortsatte:

- "Ja, og det var visst en skikkelig hemmelighet også, eller hva?"

Ved bordenden nikket fireåringen nå iherdig, og jeg stoppet å tygge - selv om jeg hadde munnen full av mat.

Herregud. En skikkelig hemmelighet.. Hva i alle dager kunne han ha fortalt de ansatte i barnehagen? Jeg kjente jeg begynte å svette i håndflatene.. Jeg visste ikke at han hadde hemmeligheter engang! Men barnehageansatte hører vel rimelig mye rart i løpet av en dag, så hvor ille er det egentlig når de ser seg nødt til å ta det opp med foreldrene når de kommer for å hente?! Dette kunne umulig være bra.

- "Vil du si hva hemmeligheten var selv?", sa Peter forsiktig, "Eller skal pappa fortelle det.."

Den lille gutten trakk likegyldig på skuldrene, og Peter må ha oppdaget at jeg satt musestille med et blikk som lyste av fortvilelse. For nå smilte han til meg før han fortsatte i en beroligende tone:

- "Hemmeligheten handlet om lillesøsteren din, ikke sant?"

Mer nikking fra bordenden. Så kom det:

- "Ja. Jeg sa en skikkelig hemmelighet. Jeg sa atte Nora ELSKER Freddy Kalas."

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Puh! ;-)

For mer moro fra barnemunn, les også:
- Faen, dere..

Når gubben graver i veska

- "Hvor la du lommeboka mi og bilnøklene som jeg ga deg i sta?", spurte Peter.

- "Jeg la dem i veska mi", svarte jeg, "Vent to sekunder, så skal jeg finne dem for deg.."

Jeg stod ved kjøkkenbenken og renset en grillet kylling, og hadde derfor hendene fulle.

- "Kan jeg ikke finne dem selv, da?", mumlet Peter.

- "Neida", svarte jeg nervøst, "Jeg gjør det, jeg! Bare vent litt, jeg er straks ferdig med kyllingen.."

- "Glem det, hakke tid. Jeg ordner det selv", hørte jeg Peter si, allerede fremme ved den sorte veska som stod lent mot veggen ute i gangen. Jeg kjente et snev av panikk, før jeg ropte:

- "Vent! Ikke.. Bare la meg finne dem for deg, okei?"

Men Peter latet åpenbart som om han ikke hørte meg, og jeg måtte tenke fort idet han bøyde seg ned og strakk hendene mot veska:

- "STOPP!", ropte jeg, "Okei, hør nøye etter nå! Nøklene og lommeboka ligger sammen i rommet i veska som er innerst mot veggen. Innerst, hører du? Også helt til venstre. V-E-N-S-T-R-E! Ikke midt på, ikke til høyre. Bare rett ned til venstre. Finner du dem?"

Jeg så bare den brede ryggen hans, men lyden av romsterende hender nådde helt bort til der jeg stod.

- "Peter! Ikke rot, okei?", småskrek jeg, "Bare stikk hånda rett ned helt til venstre der. De ligger rett ned der, det er jeg 100% sikker på.."

Fortsatt bare lyden av romsterende hender.

- "Peter!", ropte jeg på nytt.

- "Herregud!", kom det plutselig fra gangen, "For et helvetes kaos! Hvordan er det mulig å ha så mye drit oppi ei jævla veske? Går du rundt og drasser på dette hver gang du er ute? Hva skal du med alt dette? To notatblokker? Holder det ikke med én? Femten kulepenner? Haha! I tilfelle 14 av dem ikke virker..? Lypsyl, håndkrem, solkrem, handlenett, drikkeflaske, gamle papirer, fire bleier, to ladere, antibac-servietter, antibac-flasker.. Her er et par sandaler! Haha! Har du med deg ekstra sko når du er ute??"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg trakk pusten dypt. Så fortsatte jeg å rense kyllingen.

- "Der ja!", hørte jeg etter en stund, "Nøkler og lommebok."

Jeg gikk ut i gangen og det var akkurat som jeg fryktet. Der det før hadde stått kun en ryddig veske, så det nå mer ut som et åsted. Veska var splittet på midten og innvollene lå strødd overalt. Mitt perfekte system, slitt i fillebiter av en illsint okse. Veska som inneholder så mye, men ikke en ting for mye. Myrdet.

Så kjære Peter, kjære alle menn: Vær så snill, ikke let. Dere leter med mannehender som er klumsete og grove. Dere graver bare vilt som om dere var på sporet av noe stort. Dere bryr dere ikke om hele det delikate økosystemet som er en nennsomt pakket veske.

Dere tror kanskje bare det handler om nøkler og tyggis, men for oss er det en hel verden der nede. Det er et system i kaoset, et system dere aldri vil forstå. Så vær så snill: Neste gang, la meg finne nøklene. For å se deg romstere i veska mi, er som å se en flokk pirajaer gå løs på en saftig biff.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Kjære menn, dere vil aldri forstå.

* Følg Konatil på Facebook *

Morgendagens stjerner heier med rumpa!

/ Sponset innlegg

I helgen sparket vi endelig i gang hyttesesongen med grilling, iskrem og fotball i strålende solskinn! Og det er først når vi kommer på hytta til mamma og pappa om sommeren at vi virkelig tenker over hvor store barna har blitt siden i fjor. Særlig lillesnuppa, som har gått fra å være en liten bylt i skyggen under parasollen, til å sparke fotball med storebror på gresset foran hytta.

I fjor lå hun bare og så på, men i år er hun hakket unna å grisetakle fatter'n og sette ballen rett i krysset ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og derfor er det ekstra moro at Libero har en egen fotballkampanje nå, med skikkelig tøffe fotballbleier! I forbindelse med fotball-EM i sommer, vil Libero UP&GO og Libero Comfort i en begrenset periode ha et design som er inspirert av fotball og fargene fra det norske flagget.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Selve kampanjen går ut på å løfte morgendagens stjerner, som er dagens bleiebarn. Tenk på det! Et eller annet sted, akkurat nå, løper fremtidens Ronaldo rundt og sparker ball. I bleie. Det er en morsomt tanke, det :-)

I hver bleiepakke finnes unike koder, og alle som registrerer 12 koder på Libero sine sider, mottar en fotballdrakt med eget navn på ryggen! Drakten falt veldig i smak her i huset, selv om det er en rimelig misunnelig storebror som gjerne skulle hatt en selv også..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

KONKURRANSE!
Har du lyst til å vinne en fotballdrakt (str 86/92 - uten navn på ryggen) til en liten forballsparker? Legg igjen et "Ja, erru gæren!" eller noe annet smart i kommentarfeltet, så trekker jeg en tilfeldig vinner. Men husk å fylle inn mail-adressen din sånn at jeg får kontaktet deg!

Mens du venter i spenning, kan du sjekke ut denne lille fotballfilmen som Libero har laget, med morgendagens stjerner i søt fotball-action:

 

 

/ Tro det eller ei, men morsomt design gjør faktisk bleieskiftet artigere :-)

* Les mer om morgendagens stjerner og Liberos fotballbleier *

Tilbake på soverommet

Noen vil kanskje mene at jeg er litt skrotnisse.. Men jeg syns altså det er fint å rose folk. Hvis jeg leser en skikkelig bra artikkel i en avis for eksempel, så hender det at jeg sender skribenten en mail hvor jeg skriver hvor godt jeg likte artikkelen. Ikke noe snikksnakk liksom, bare en hyggelig mail med rene fakta. Stemmen til Ronny Brede Aase er et annet eksempel; jeg syns det er så fantastisk å våkne opp til den hver morgen, at jeg sendte ham en facebook-melding i 2010 for å fortelle ham det.

Kanskje er det nettopp på grunn av dette, at jeg setter sånn pris på tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen min. Jeg tar til meg både ros og ris, begge deler er like viktig - men innimellom må jeg innrømme at jeg blir helt fnisete av alt dere får med dere!

For siden jeg "bare" skriver om hverdagsting, blir jeg veldig overrasket de gangene det oppstår tilbakemeldings-storm i innboksen min. Som for eksempel at jeg bruker tanntråd etter tannpussen eller at jeg plukker liljekonvaler i mai. For tanntråd skal jo brukes FØR tannpussen, og hvordan kan jeg finne på å ha liljekonvaler i hus - vet jeg virkelig ikke hvor giftige de er?!

Men én spesiell ting har toppet engasjements-lista.. Og som en slags takk til alle dere som har sendt bekymrede meldinger og kommentarer om temaet, så har jeg en gladnyhet på lur:

Peter har flyttet inn på soverommet igjen!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Oh yes, det at Peter og jeg har sovet på hvert vårt soverom har nemlig vist seg å være til stor bekymring for flere av mine lesere. Mang en gang har jeg jo fortalt at Peter og jeg sover litt her og der som det passer seg, først og fremst fordi vi har måttet finne løsninger der alle i husstanden får mest mulig søvn. En periode sov jeg på gjesterommet med lillesnupp, en periode hadde vi en madrass på gulvet inne hos fireåringen.

Og det er jo selvsagt ikke bra! Å sette forholdet på pause fordi man setter barna foran alt annet, det kan straffe seg med tiden, det. Plutselig sitter man der med store barn - og først da lurer man på om ikke gubben skal flytte tilbake fra gjesterommet. Også oppdager man at man trives best med å sove alene, og da kan man angre da! Tenk om det er for sent?

Så nå har vi altså tatt grep. Peter is back.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Så nå gleder jeg meg til søvngjengeri stort sett hver eneste natt, angrep på usynlige tyver i klesskapet, snorking, småprumping og ikke minst lyden av gnissende tenner. Men han er min lille småprump, og det føles veldig godt å ha ham tilbake igjen :-)

 

/ Krysser fingrene for at det ikke er for sent ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Når gubben blir borte

Noen dager får man bare nok. Nok av den kranglete strekken i ryggen. Nok av grinete unger som nekter å sove formiddagshvil. Nok av den masete kjerringa som gnåler om hva som må kjøpes inn til middag. Nok av unger som roper: - "Se nå, pappa! Se nå, pappa! Så du det, pappa? Se nå, pappa!"

På dager som dette pleier jeg å finne Peter i "time out" på do. Eller på verandaen, under teppet på sofaen, på senga, på gulvet i stua, i garasjen eller i boden.

Men i dag ble time-out'en hans ekstra lang, for han var rett og slett borte vekk. Og det var ikke før vi hørte et fly på himmelen og kikket opp, at vi oppdaget ham..

 

 

Da vet du at gubben er desperat etter litt egentid, da :-)

 

/ Flaks han ikke trillet ned.. :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Den skyldige

Herregud. Jeg har funnet ut hvem som tuklet med Jacob Oftebro.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Øyetukling - på godt norsk..

 

For noen uker siden oppdaget jeg jo at noen hadde tegnet med kulepenn på det nydelige bildet mitt av Oftebro. Et bilde som har hengt på kjøleskapsdøren og hilst oss god morgen i snart åtte måneder! (Les innlegget her)

Flere av dere mente det måtte være Peter som hadde gjort det, eller at han hadde fått en av ungene til å gjøre det for ham. Men jeg vet jo hvor ekstremt dårlig han er til å juge, så denne gangen var jeg rett og slett skråsikker på at det ikke var ham.

Men så en kveld, overhørte jeg Peter som snakket i telefonen:

- "Du kødder?"

Stillhet.

- "Ja, er du sikker? Har han innrømt det, eller hva?"

Enda litt mer stillhet.

- "Men.. Hvorfor?!"

Pause.

- "Herregud, det er så typisk han.."

Mer stillhet.

- "Neida, det gikk greit.. Men det var jo en grunn til at hun hadde hengt det bildet på kjøleskapsdøra liksom.. Hun syns det var veldig fint, da.."

Nå satt jeg i stua med ørene på stilk, fryktelig nysgjerrig på hvem som var i andre enden. Jeg begynte å få en gryende mistanke.. Og da Peter endelig avsluttet samtalen, tittet jeg inn på kjøkkenet og sa i en spørrende tone:

- "Var det moren din, eller?"

- "Ja. Hvordan visste du det?"

Jeg kastet et blikk mot kjøleskapsdøra, der stakkars Jacob fortsatt hang med sitt sorte kulepenn-blikk. Så tittet jeg bort på Peter igjen, som nikket bekreftende:

- "Jepp. Det var fattern."

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. og svigerfar bare..

 

Alt dette fant jeg ut rett før avreise til Spania - ferien vi skulle tilbringe sammen med nettopp svigerfar og svigermor. Jeg var altså ikke rent lite spent på om Oftebro kom til å bli et tema på turen..

Men nå kan jeg herved informere om at svigerfar og jeg har vært på tur sammen i 10 dager, der han har visst at jeg har visst - og jeg har visst at han har visst, og ingen av oss har nevnt det ovenstående med ett eneste ord.

Men vit dette kjære svigerfar.. At hvis den dagen kommer, at favorittboka di tilfeldigvis helt plutselig har falt i do, så var det ikke meg ;-)

 

/ Men jeg vet at du vet at jeg vet.. ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Adiós jordbærsandaler!

Nå tror jeg det skal bli fint å komme hjem til Norge igjen! Ikke at vi har lyst til å forlate Spania, men det er liksom begrenset hvor lenge man orker å lese en blogg som bare skriver om det herlige sydenlivet.. Eller hva? ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det har gått litt trått på både blogg og snap for min del her nede, men jeg må nesten legge skylden på Peter. Føler han har kapret de beste historiene og de beste snappene, den sniken!

Om få strakser setter vi oss altså på flyet hjem, og mine ben er like hvite som da vi kom for ti dager siden. Ikke at jeg er så opptatt av brunfarge, men du vet.. Jeg hadde kanskje håpet å se forskjell på meg og min lille datter på 1,5 år.

Vi har i alle fall smurt oss godt med solfaktor, og ferien har vært tipp topp! Svigers har tatt hensyn til at jeg må spise mat hver tredje time for ikke å klikke, og svigermor har trålet skobutikker med meg for å finne sandaler i størrelse 35.

Tro det eller ei fant jeg ikke et nytt par - men jeg valgte likevel å la de slitte, jordbærduftende tyggis-sandalene mine finne veien til søppelbøtta her nede :-)

 


Snufs :-(

 

Jeg er som vanlig livredd for å fly, men hvis alt går etter planen og vi lander trygt i kveld - så oppdateres denne bloggen fra norsk jord om en liten stund :-) (Vi må bare se siste episode av Skam først)

/ Hjem til leirskolefølelsen :-/

* Følg Konatil på Facebook *

hits