juni 2017

Null stress med ugress

Dette visste dere kanskje ikke, men jeg er gift med verdens staeste mann..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For i starten av juni fikk vi endelig ut fingeren, og kom i gang med gjerdeprosjektet vårt. Hele hagen skulle gjerdes inn, sånn at hunden vår kan løpe fritt uten å snike seg gjennom hekken og over til naboen.

I prosessen fant jeg, til Peters store fortvilelse, ut at vi "fikk gjørra det ordentlig" når vi først var i gang. Og etter mange runder med overtalelse gikk Peter til slutt med på å luke skikkelig under tuhja-hekken først, for deretter å fylle på med toppbark sånn at det så litt pent ut.

Da jeg skrev om det på bloggen, fikk jeg en del tips fra dere lesere om at det var helt nødvendig å legge duk under barken, hvis ikke ville ugresset vokse opp igjen på null komma svisj.

Og er det noe jeg har lært i løpet av de to årene jeg har blogget, så er det at tipsene jeg får i kommentarfeltet som oftest er mer troverdige enn alle treffene på google tilsammen. Derfor sa jeg til Peter at vi måtte kjøpe duk.

- Duk?!, snøftet han, "Hva i all verden skal vi med det? Vi luker skikkelig når vi først er i gang, også fyller vi på med så mye toppbark at ugresset ikke har en sjanse."

- "Men..", begynte jeg.

- "Æpp æpp æpp, ikke noe men. Det er ikke noe vits i å legge duk under barken, jeg lover. Bare vent å se."

Jeg begynte å skjønne hvor dette tok veien:

- "Men Peter..", fortsatte jeg, "Alle sier jo det samme.. Uten duk er det kjørt! Kan vi ikke bare gjøre det da? Så slipper vi å tenke mer på det?"

- "Neeeeeida, blir så fint atte!"

- "Men hva med den hersens skvallerkålen, da? Jeg har lest at den danner et gigantisk rotnett og at den nesten er umulig å bli kvitt.. Vedder for at den ikke lar seg stoppe av litt bark.."

- "Joooda.", svarte Peter bastant, "Det er ikke mange planter som klarer seg uten lys, vettu."

Så sånn var det med den saken.

Men til vår store overraskelse skulle det altså vise seg at gubben hadde rett, og at alle dere snille tipsere tok feil..! Se bare hvor fint det ble - ikke et ugress i sikte, bare nydelig bark så langt øyet kunne se:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Problemet var bare at det holdt seg fint i sånn cirka.. Fire dager. Så begynte den første lille grønne ugress-spiren å strekke seg mot sola. Deretter fulgte en til. Og enda en. Og femten til.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tittei!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I'm skvallerkål. I will never leave you. Never.
 

Gubben har såklart ikke lagt merke til det enda, så nå sitter jeg spent på gjerdet mens jeg venter på hva han gjør når han oppdager det.. Vil han røske dem opp og late som ingenting, eller kommer han til å innrømme at han tok feil?

Jeg tipper på det første ;-)

 

/ Note to self: Stol på leserne, ikke gubben ;-)

Nytt fresht treningstøy

/ Annonse

Det er fredag, og etter min andre PT-time vurderer jeg nå å endre navn fra "Kona til" til "Stiv og Støl". Jeg kan nesten ikke gå i trapper, og enda har jeg ikke begynt å merke den fantastiske energien man skal få av å trene... Men i følge mange av dere, så kommer den etterhvert!

Det triveligste er jo å høre at flere av dere har hengt dere på, og kommet dere ut av sofaen etter å ha vært støttemedlemmer på diverse treningsstudioer i litt for lang tid. Og siden vi er flere i samme treningsbåt, tenkte jeg at det muligens også er flere enn meg som trenger nytt treningstøy?

Treningsgarderoben min trenger i alle fall en oppfriskning etter å ha ligget brakk i femten år - og ingenting er vel bedre enn å kunne gjøre noen kupp når man først skal fornye garderoben :-)

Nå er det salg, og her har jeg samlet noen av mine favoritter!


1. Treningsbukse 2. Tights 3. Sports-BH 4. Treningsjakke 5. Svart treningstopp 6. Rosa sportstopp
 


1. Tights 2. Nike tights 3. Asics tights 4. Oransje tights 5. Nike topp 6. Sports-BH
 


1. Hvit tights 2. Blomstrete tights 3. Svart treningstopp 4. Nike treningstopp (sort) 5. Hvit treningstopp 6. Adidas t-skjorte
 

Jeg gleder meg til noen av disse dumper ned i postkassa, sånn at jeg kan bytte ut de altfor trange treningstoppene og de slaskete treningsbuksene som har ligget på vent siden starten av 2000-tallet.

Så gjenstår det å se om nytt, fresht treningstøy hjelper på treningsmotivasjonen :-)

 

/ God fredag!

En fremmed fyr ved navn Peter

I dag morges da jeg skulle sjekke Facebook, gjorde minner-funksjonen meg oppmerksom på noe ganske så trivelig...

For i dag er det nøyaktig 7 år siden en helt fremmed fyr ved navn Peter sendte meg en venneforespørsel på Facebook!

Tenk det, for bare syv år siden visste vi ikke hvem den andre var engang. Vi hadde bare tilfeldigvis en felles kompis, som på denne dagen la ut en statusoppdatering som både Peter og jeg svarte på. Og av en eller annen grunn, sendte altså Peter meg en venneforespørsel - og lite visste vi at det skulle bli starten på vår historie.

Enda skulle det ta seks måneder før vi fikk kontakt, men plutselig en dag begynte vi å chatte.

Og nå sitter vi her.

Med to barn, en hund, et hus, to blogger, masse thuja-hekk, et soverom som skal males, crocs, trampoline i hagen, barnehage-tegninger på veggene, sentralstøvsuger, og kjærlighet.

Masse kjærlighet.

/ Facebook, ass

Feriefylla med ungene

Sommer. Sol. Endelig ferie. En iskald øl. Eller to. Eller tre. Såpass har jeg fortjent. Det er ferie. Barna klarer seg, de leker så fint, så.

Two glasses of beer on a beach

Det er et halvt år siden jul, et halvt år siden jeg fikk høre at jeg var en jævla idiot - flere ganger daglig. For jeg hadde ramlet over den hjerteskjærende videoen til alkovettorganisasjonen AV-OG-TIL, noe som resulterte i at jeg skrev dette blogginnlegget som vekket både sinne og glede hos tusenvis av nordmenn.

Innlegget mitt hadde ett eneste budskap: At alle skulle tenke seg om en ekstra gang før man kastet innpå både øl og akevitt til julematen når det var barn tilstede.

Jeg hadde helt ærlig ikke trodd at dét var noe å bli forbanna for.

Men forbanna var det mange som ble, og jeg var tydeligvis en idiot som ønsket å ta fra nordmenn kosen. For herregud, Christina: "Det må da være lov å KOSE seg, og hvis du ikke klarer å ta ett glass vin eller en øl til maten uten å snøvle, er det faktisk DU som har et problem."

Og der burde jeg jo kanskje lagt meg flat. For jeg var så dum at jeg oppriktig talt trodde det var mulig å kose seg uten alkohol. Tenke seg til.

Men blant alle disse kommentarene dukket det opp veldig mange som gjorde meg bare enda mer glad for at jeg hadde postet innlegget. Nemlig alle dem som hadde fått deler av livet sitt ødelagt fordi noen i nær familie ikke klarte å bare ta én øl. Og alle de historiene fikk meg til å forstå at det må være lov å si ifra. Minne om at kos med alkohol også har en mørk skyggeside.

Og nå er det sommer. Alkoholsalget går opp, vi går i feriemodus, vi skal ikke på jobb neste dag og vi trenger ikke kjøre bil. Og da er vi der igjen. Jeg er på ingen måte avholds selv, og jeg kommer til å nyte en kald øl i sola i sommer - men ikke med barna til stede.

For jeg mener ikke at alle må slutte å drikke alkohol, bare at man tar litt ekstra hensyn når barn er involvert. Selv AV-OG-TIL-organisasjonen jobber ikke for at man skal slutte å drikke alkohol, men at alkoholbruken skal reduseres der det kan være farlig eller gå ut over andre.

Og feriefylla med ungene, går ut over ungene.

Det er ikke snakk om å ikke få lov til å nyte alkohol, det er snakk om å ha det i bakhodet. At én øl til kan være én for mye. Og det siste du vil, er at den ene ølen blir det ene minnet ungen din sitter igjen med fra sommerferien 2017.

Multicolor flip-flops on wooden background. Summer family vacation concept

/ Alle barn fortjener en ferie full av gode minner, ikke fulle voksne

Catfight på Snapchat

Angry girls fighting holding hair
 

Det er mange som hevder at det ikke er mulig å skrive om noe som helst i 2017 uten at folk blir fornærmet. Og jeg må jo innrømme at jeg har fått mange snodige tilbakemeldinger i løpet av de to årene jeg har blogget.

For eksempel den lørdagen jeg la ut en Snap om at været var trist og grått. Da ble faktisk flere mektig irriterte fordi det ikke er noe som heter dårlig vær. Men det må da være lov å si at været er trist og grått uten at det oppfattes som provosering?

Jeg prøver å ikke fyre meg opp når det dukker opp sure tilbakemeldinger - jeg svarer på massevis av kommentarer, mailer, meldinger og snapper hver eneste dag. Og uansett tone, så liker jeg å svare konstruktivt og ganske hyggelig tilbake, såpass forventer jeg egentlig av meg selv.

Men innimellom renner det over for meg også - og det var akkurat det det gjorde for en liten stund tilbake.

Dagen var såvidt i gang, og jeg visste jeg hadde et sted mellom 20 og 30 ubesvarte mailer som ventet i innboksen. Jeg blir fort stresset når det tårner seg opp med ting på vent, og denne dagen hadde jeg atpåtil bestemt meg for å blogge om ufrivillig barnløshet. Jeg var livredd for å tråkke noen på tærne, og sånne innlegg tar ekstra lang tid å skrive.

Uansett. Dagen var i gang, men så trengte plutselig Macen en oppdatering. Og det var ikke gjort på et blunk, så mens minuttene tikket avsted, åpnet jeg Snapchat. Foran meg hadde jeg funnet to hårstrikk, og kom på noe jeg diskuterte med en venninne for mange år siden, nemlig at det går en aldersgrense for hvor lenge man kler å gå med musefletter.

For det første, dere som følger meg på Snap, vet at jeg legger ut litt av hvert. Noe er kanskje gjennomtenkt - mens andre ting definitivt ikke er det. For min del er det det som er gøy med Snap: Her og nå, this is me.

Umiddelbart etter posting av museflettene, begynte det å tikke inn snapper fra flere av følgerne mine. De fleste skrev at aldersgrensa går ved barneskolealder. Så kom det overraskende mange tilbakemeldinger fra flere som hadde mødre som fortsatt går med fletter - og som påpekte at de var mer eller mindre uenige i det valget. Så fulgte noen bilder av jenter på min alder med musefletter og store glis - med påskriften: "Vi er da ikke for gamle, vel!".

Men så åpner jeg en Snap som gjør at jeg fyrer meg opp. Den var fra ei som startet meldingen med å skrive at hun var stor fan. Så fulgte en liten tirade om at aldersgrenser for hva kvinner kan og ikke kan ha, var helt uakseptabelt. At hun åpenbart hadde tatt feil av meg, og at det siste vi faktisk trenger er en allmenn aldersgrense for hårfrisyrer.

Og jeg ble altså så oppgitt. Glemt var ønsket mitt om å svare konstruktivt og hyggelig tilbake - for det er jo ikke sånn at jeg aktivt går inn for å provosere på Snapchat, selv om alt kan vris og vendes på i 2017.

Jeg ble rett og slett skikkelig irritert over at noe som kun hadde som hensikt å være en litt artig pausesnap for å holde stresset mitt under kontroll, ble oppfattet som en politisk agenda mot musefletter på voksne.

Så for første gang i min blogghistorie fyret jeg meg opp og svarte, med samme mynt. Jeg skrev at det siste jeg trenger, er å bli fortalt hva jeg skal mene om en sak. Jeg er 35 år gammel og klarer å tenke selv. At jeg vel må ha lov til å si hva jeg mener - selv om ikke alle nødvendigvis er enige?

På en måte føltes det litt godt å svare tilbake, men samtidig følte jeg meg utrolig barnslig. Og littebitt bitchy. Men den dårlige samvittigheten varte ikke lenge, for plutselig dukket det opp svar fra min provoserte følger.

Og hun fortsatte med å beklage seg over at hun åpenbart hadde tatt feil av meg. For hun hadde heiet på meg som en stemme for det motsatte av mer eller mindre skjulte normer i dagens samfunn. At hun hadde begynt å følge meg etter at jeg hadde skrevet om mammakroppen etter fødsel. Men hun hadde altså tatt feil av meg. Beklager. Hun skulle aldri sagt noe.

Så prøvde jeg å forklare at joda, jeg heier på mammakroppen - men jeg syns fortsatt jeg er for gammel til å gå med fletter. At datteren min kler det mye mer enn meg. At dette sikkert ikke er den gjengse oppfatning, men at det nå en gang er min personlige mening.

Så fortsatte vi å sende små stikk fram og tilbake en liten stund - helt til jeg plutselig innså at jeg måtte trekke pusten. Jeg begynte rett og slett å føle meg uggen. Herregud, her satt jeg og kranglet som en umoden fjortis! Jeg var jo ikke ute etter å provosere noen med mine struttende musefletter, jeg var bare ute etter å lage litt god stemning på Snapstoryen min.

Så jeg skrev neste melding i en litt vennligere tone. Og da svaret kom tilbake, tror jeg det var flere enn meg som hadde trukket pusten.. For plutselig hadde samtalen endret retning totalt.

Ut av ingenting, påpekte jenta i den andre enden at grunnen til at man reagerer på ting, er at man føler seg truffet på en eller annen måte. Og at når man føler seg truffet, så føles det bedre å lange ut mot triggeren enn å endre seg selv. Jeg hadde trigget henne - og hun hadde respondert. Neste gang skulle hun heller fokusere på å jobbe med seg selv, slik at det ikke trigget henne når noen mente noe om henne og hennes hår. I dag hadde hun fått en øvelse i dette - så tusen takk.

Og der satt jeg. På grensa til sjokkskadet over å ha gått fra å være eitrende forbanna - til å bli litt misunnelig. Snakk om innsikt!

Plutselig innså jeg at også jeg hadde lært noe denne dagen: Man skal ikke være så rask med å dømme folk, som oftest ligger det noe mer bak det de sier.

Så da takket jeg for at jeg hadde fått en skikkelig øvelse selv, før jeg spurte om vi fortsatt var venner. Og det var vi :-)

 

/ Man skal kanskje ikke kimse av en catfight på Snapchat ;-)

Kondis som en murstein

Vet ikke om det er Peter eller jeg som har vanskeligst for å tro det.. Men min første time med personlig trener er unnagjort! Og det gikk som det måtte gå...

På fredag skrev jeg at jeg i bursdagsgave av min kjære mann i år, fikk adgangskort til et treningssenter. Sammen med kortet fulgte også en time med personlig trener, samt en kroppsanalyse - du vet en sånn brutalt ærlig maskin som måler kroppens fett- og muskelsammensetning, BMI og biologiske alder.

Jeg har som sagt ikke trent på over 15 år, så det sier seg selv at det var en spent og skrekkslagen jente som skulle til pers og vise slappe muskler, for første gang på en hel evighet.

Kroppsanalysen hadde jeg faktisk ikke tenkt så mye på i forkant, annet enn at jeg var ganske sikker på at muskelmasse-prosenten min kom til å ligge greit under gjennomsnittet...


Iiiiik!
 

Men da maskinen printet ut en lapp med resultatene etter få sekunder, og jeg fikk se at min biologiske alder var 20 år (!) - skjønte jeg at maskinen og jeg var mer enn gode venner ;-)

Peter mente det "måtte være kødd" at jeg var 20 år, og PT'en kunne bekrefte at det nok var noe misvisende ettersom maskinen kun tar hensyn til forholdet mellom høyde, vekt, muskel- og fettsammensetning. Og siden jeg er ei lita jente med normal BMI, ble tallet ganske lavt. Men jeg mener.. Står det svart på hvitt, så står det svart på hvitt... ;-)

Uansett ble jeg raskt dratt ned på jorda igjen, da PT'en sa at det var dags. For jeg hadde tatt på meg treningstøy i den tro at vi skulle gå gjennom apparatene, så da jeg ble beordret opp på elipsemaskinen, begynte det å gå opp for meg hva som ventet.

PT'en skulle skreddersy et program for meg, og først var det naturligvis oppvarming. Jeg så han skrev ned tjue minutter på arket sitt - men da jeg pustet og peste som en hvalross etter stusselige sju minutter, humret han at jeg kunne gå av maskinen.. Da var jeg så gjennomsvett at jeg tror han skjønte hvor dette kom til å ta veien.

- "Eh, hva slags oppvarming liker du best, da?", spurte han - og jeg lurte på om det ikke var ganske tydelig at jeg ikke hadde noen preferanser for oppvarming.. Jeg har vel ikke varmet opp siden den siste håndballkampen jeg spilte på Jenter 16 i 1998.


"Var det der bare oppvarmingen..?"
 

Styrketrening er det altså lenge siden jeg har drevet med, og det tok ikke lang tid før jeg forstod at her må vi legge lista lavt. For ja, man får muskler av å løfte barn - men man blir definitivt ikke spesielt sterk!


"Eh, ekstra vekt..?! Nei takk, det holder i massevis med stanga.."
 


"Det må være noe feil, det brenner i magen, skal det gjøre det?!"
 


Når du er så sliten at du må rulle deg av benken..
 

Jeg vil helst ikke skrive noe om hvor støl jeg er akkurat nå - men hey: Jeg kom meg gjennom min første treningsøkt på femten år! Det er jo ikke store greiene sånn egentlig, men for meg er det en skikkelig seier. Og da er det på en måte litt ålreit å være så støl at man nesten ikke klarer å gå opp en trapp :-)

Så må jeg bare få presisere at Konatil ikke kommer til å bli noen treningsblogg framover. For sånn i første omgang har jeg egentlig nok med å skulle finne en god rutine på å komme meg til treningssenteret etter at barna er i seng for kvelden. På den tiden av døgnet er egentlig det siste jeg ønsker, å måtte ut av døra...

Men hvis denne punkterte tobarnsmoren på mirakuløst vis plutselig skulle få seg en bedre holdning...

... så kan det hende jeg legger ut en liten update :-)

Men som sagt.. Først må det trenes. En del!

 

/ Første skritt er i alle fall unnagjort

Ikke bare smart, men helt genial

/ Annonse

Det er én uke siden Peter og jeg kjørte i gang den store konkurransen om hvem av oss som er best bak rattet - og allerede nå er vi i ferd med å se resultater ;-)

Vi har altså fått oss Smart bilforsikring fra SpareBank 1, og dermed også mottatt en smartplugg i posten, som vi har montert i bilen. Pluggen kobles via Bluetooth til Spinn-appen - og så er man klar for å kjøre, og forbedre sin kjørescore!

God kjørescore oppnår man når man kjører med flyt, noe som igjen gjør at man kan få lavere pris og andre fordeler på bilforsikringen. Og vi har altså valgt å dra i gang en aldri så liten kjørekonkurranse for anledningen ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
100 av 100 i kjørescore, sa du? ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Let's go!
 

Og det som slo meg etter første dag med kjøring, var at konkurransen ville vært mest fair dersom noen installerte smartpluggen uten at vi visste det.. For selv om jeg føler at jeg kjører som jeg vanligvis ville gjort, så har Peter virkelig satt inn støtet!

Konkurransemenneske som han er, er han altså fast bestemt på å vinne dette, og mannen kjører derfor både unormalt smidig og balansert, uten hard bremsing eller krappe svinger.

Og det har jo fått meg til å innse at det er nettopp derfor denne forsikringen er helt genial! Hensikten til SpareBank 1 er at de ønsker å motivere og belønne tryggere adferd i trafikken, og det virker!

For det at man hele tiden kan forbedre bilens kjørescore, samt få tilbakemeldinger på kjøringen underveis - gjør helt enkelt at man blir en bedre sjåfør. Jeg trodde ikke det skulle virke så bra, men det funker fordi man vet at bremsing, akselerasjon og svinging registreres.

Og det er faktisk akkurat det lille ekstra som skal til for at man fokuserer 100% på å kjøre med flyt når man sitter bak rattet. Og kjøring med flyt indikerer at du er en oppmerksom og en trygg sjåfør - og oppmerksomme sjåfører kommer sjelden ut for ulykker.

Det er såklart ekstra moro når man har en konkurranse gående slik som Peter og jeg har, men enda viktigere er jo tross alt selve gulroten; at man kan oppnå lavere pris på bilforsikringen.

Dere som så snapstoryen min i går, fikk se bildagboken i Spinn-appen, med oversikt over bilens score. Hver kveld titter vi nå innom dagboken for å sjekke status, og det er like moro og spennende hver kveld :-)

Min beste kjøredag til nå, er 23. juni - ganske bra flyt i kjøringen, men ser jeg må jobbe litt mer med gassen:

Apropos Spinn-appen, så vet jeg at det pappaen min setter aller mest pris på, er at det følger med direkte veihjelp.. For ja, jeg ringer fortsatt Pappa dersom jeg trenger hjelp - og hver gang jeg skriver om dette på bloggen, får jeg bestandig mange spørsmål av typen: "Si meg, hvem ringer Pappa?! Har du ikke en mann?"

Svaret mitt er som alltid at Peter er så lite handy når det kommer til bil, at kompetansen hans stopper etter "påfyll av spylervæske". Men skulle jeg trenge hjelp nå, så kan jeg trykke på "Veihjelp" i Spinn-appen, så finner den automatisk posisjonen der jeg befinner meg - og jeg kan bestille veihjelp direkte hos Viking.

Vinn vinn: Pappa slipper å rykke ut, og Peter slipper å klø seg i huet ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Trenger du veihjelp? Trykk på "Veihjelp"!
 

Jeg elsker gode reklamefilmer, og denne videoen beskriver hvor enkelt det fungerer i praksis:

Ønsker du også å bli en tryggere sjåfør og få lavere pris på bil-forsikringen? Les mer om Smart bilforsikring her!

/ Fortsettelse følger.. ;-)

Ikke prøv dette hjemme

Torsdag denne uken var ventetiden over! Åtte uker etter bestilling hadde min nye sofa til tv-stua i 2. etasje, endelig funnet veien til møbelbutikkens lager - og var klar for utkjøring.

Det var såklart julaften for meg, men julegleden viste seg å være kortvarig da jeg hadde glemt å ta med i beregningen at vi har trapp. Vinkeltrapp. Og at sofaen selvsagt var altfor stor til at den på noe som helst vis kom seg forbi.


Når du innser nederlaget..
 

Peter var selvfølgelig ikke veldig imponert over at jeg ikke hadde tenkt på dette da jeg endelig klarte å bestemme meg for sofa - og i to dager har det lille beistet stått rett på innsiden av døra i gangen, og skapt hodebry for liten og stor.

Hvordan i all verden skulle vi klare å få sofaen opp i 2. etasje? Måtte vi ty til plan B: Balkongen og tauverk?

Jeg bestemte meg for å ringe Pappa, noe jeg pleier å gjøre når Peter og jeg står fast. Og Pappa mente også at plan B var den eneste løsningen. Så i går kom Mamma og Pappa på taco - med et aldri så lite sofaprosjekt til dessert... ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mamma holder gåsa, mens sofaen bæres ut på verandaen..
 

Vi innså kjapt at det ville bli vanskelig å heise den rett opp, men så var det et glupt hode som kom på at vi kanskje kunne bruke stigen..?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ett stykk oppgitt mann X-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Skal du bare stå der oppe og ta bilder..?"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Litt plast for å beskytte sofaen, kanskje..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den dingsen der må vel bort hvis vi skal skyve sofaen oppover stigen..?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette ser like ille ut som det var! *hold pusten*


*Holder fortsatt pusten*


*Puuuuuuuuuh*

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Greit fornøyd :-)

Jeg er fortsatt helt i sjokk over at sofaen er i hus i riktig etasje, og vil samtidig benytte anledningen til å advare alle andre mot å gjøre det samme som oss ;-)


Kosekrok - here I come!

 

/ Denne sofaen skal aldri noensinne ned igjen

Den flate konvolutten

I dag kom jeg på at det er en ting jeg helt har glemt å fortelle.

Den lørdagen Peter og jeg giftet oss, var også bursdagen min. Så da vi våknet opp på hotellrommet den morgenen, var det ikke bare en morgengave fra Peter som ventet på nattbordet - det var også et lite dryss med bursdagsgaver. Peter elsker å kjøpe gaver, og det beste han vet er å overraske med flere ting.

Det klarte han også denne gangen, men i år var det én gave som skilte seg litt ekstra ut fra de andre. En veldig flat konvolutt. Og den viste seg å inneholde noe jeg først trodde var tull. Men det var det altså ikke. Inni konvolutten lå... et adgangskort.

Peter hadde meldt meg inn på et treningssenter!

Først lo jeg nervøst, så satte panikken inn. Jeg har ikke trent på femten år. Femten år. Det er lenge, jeg vil gå så langt som å kalle det en evighet. Og fra å være en utrent jente i sin beste alder, var jeg nå plutselig medlem av et treningssenter? Jeg var i sjokk.

Okei, så har jeg kanskje klaget litt det siste året om at jeg føler kroppen min er i ferd med å punktere litt.. At spesielt holdningen er ille, at jeg kjenner jeg har stramme brystmuskler og slakke ryggmuskler. Det er lange dager foran skjermen hver eneste dag, og jeg vet jeg er for lite i aktivitet.

Så det er jo forsåvidt på tide å ta noen grep. Jeg vet jo det. Men selv om jeg hadde snakket om det til Peter flere ganger, så var jeg bare ikke helt forberedt på å bli kastet ut i treningsverdenen på denne måten.


Kontorjobb og 15 år uten trening begynner å gi resultater X-)

Men som om ikke det var nok, så fulgte det med en liten bonus med det adgangskortet:

1. Full kroppsanalyse
2. En time med personlig trener

 

/ To be continued...

Ikke bare en spire

Etter at jeg for et par uker siden så meg nødt til å kaste den minste av mine to avokadosteiner fordi den lignet mer og mer på en daddel - har jeg satset alt på min gjenværende superstein.

Og med fare for å bli både filosofisk og dyp; det viser seg altså at man aldri må gi opp håpet - og aldri miste trua! For når selv en robust stein kan sprekke opp og våkne til liv ved kun å få jevnlig påfyll av friskt vann og et par godord i ny og ne, så er det håp for oss alle ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg er litt på grubleren for tida, for jeg er ikke så flink til å stenge ting ute. Jeg tar dere inn, alle dere som sender meg så mange tilbakemeldinger av ulike slag. Enten det er på mail eller på snapchat eller i innboksen på facebook: Det er mange av dere som ikke har det så lett. Som opplever hverdagen som en kamp, enten dere lever med vold, har psykiske eller fysiske utfordringer, lever med mobbing, eller bærer på grusomme ting dere opplevde i barndommen.

Jeg har dere i tankene mine, enda jeg sikkert burde klart å distansere meg sånn at jeg ikke blir så sliten. Men det klarer jeg ikke. Dessuten tenker jeg at dere trenger alle de gode tankene dere kan få. Og selv om det sikkert høres rart ut, så er denne lille avokado-fighteren min til alle dere som kjemper. Dere vet hvem dere er.

Og selv om det ser mørkt ut nå, så er det ikke dermed sagt at det kommer til å være sånn for resten av livet. Når en stein kan åpne seg å våkne til liv på grunn av litt vann og noen heiarop, er det som sagt håp for oss alle.

Jeg heier på dere! ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/

Nesten ikke skadet engang

Det er rare greier. Når Peter blir bittelitt småforkjøla, må vi ringe legevakta. Men nå som han halter som en gammel sjømann, later han som ingenting...

Jeg er litt usikker på hvor mange som titter innom både Peters og min blogg i løpet av en dag, men jeg regner med en del av dere fikk med dere videoen Peter postet i går kveld.

For han har lenge snakket om at han ønsker å lære seg å ta backflip på trampolina, og i går var dagen tydeligvis kommet. Pingle som jeg er, blir jeg som alltid veldig bekymret når han gjør seg klar for sånne prosjekter.

Jeg har for lengst sluttet å komme med velmenende råd om at han må huske på at han ikke er tjue lenger, sånt preller såklart av gåsa som om det var vann.


Gåsa <3
 

Men siden jeg er ganske pysete av meg, vet han jo at jeg ikke bestandig støtter de forskjellige påfunnene han kommer opp med. Å lære seg å ta backflip er kanskje et ganske harmløst stunt, det er bare det at mannen veier nesten 100 kilo - og har flere kneoperasjoner på samvittigheten.

Så da jeg så Peter rigge seg til i hagen i går, stakk jeg hodet ut vinduet ved kontorkroken min og spurte om han ikke ville tenke seg om to ganger. Men han forsikret meg med et smil om at han hadde alt under kontroll, og ikke lenge etter hørte jeg ham hoppe og sprette på trampolina.

En halvtimes tid senere, kom han inn med en ørliten antydning til haltende gange - og med et ganske misfornøyd uttrykk i ansiktet. Jeg skjønte såklart med en gang at han hadde skadet foten.

- "Går det bra?", spurte jeg.

- "Jada!", kom det kjapt, "Det går veldig bra! Jeg klarte å ta backflip!"

Så gikk han bestemt mot trappen, og det er lenge siden jeg har sett ham så konsentrert. Det var åpenbart at han prøvde å skjule at han haltet, men hvorfor kunne han ikke bare si at han hadde skadet foten?

Så gikk det opp for meg: Det kommer han jo aldri til å innrømme.. For han vet, at jeg vet, at han vet - og ikke søren om han kommer til å innrømme at jeg hadde rett.

Sånn har det seg altså at jeg har en mann med en ankel som er dobbelt så stor som den andre, men som på død og liv ikke skal vise at han har vondt så lenge jeg er i nærheten. Da jeg kom ned på kjøkkenet mens han lagde lunsj i sta, hadde han på så høy musikk at han ikke hørte meg - og fra døråpningen så jeg at han gikk fra spisebordet og bort til kjøkkenbenken mens han haltet som en idiot.

Verdens største pingle når han får litt vondt i halsen, men villig til å bløffe seg unna en forstuet ankel.. Jeg må innrømme at jeg syns det er noe skikkelig søtt over det :-)

/ Gåsa mi <3

Hvem er best bak rattet?

/ Annonse

Endelig skal det avgjøres: Er det Peter eller jeg som kjører med best flyt i trafikken?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For er det noe Peter og jeg diskuterer heftig når vi kjører bil, så er det hvem av oss som er den beste sjåføren. Jeg vet jeg kjører best, ikke bare er jeg en stødigere sjåfør - jeg gruser Peter når det kommer til høyreregelen. Jeg er kanskje ikke så god til å lukeparkere, men jeg slår ham garantert på alt annet.

Peter er ikke like enig, han mener jeg, og kvinner generelt, er for usikre i trafikken - og at det fører til unødvendig nøling og hakkete kjøring. Undersøkelser viser faktisk at 45% av mennene anser seg som en bedre sjåfør enn sin partner - mens bare 16% av kvinnene svarer det samme..

Men nå skal det altså avgjøres: De neste ukene skal vi en gang for alle finne ut hvem av oss som har rett - og som kjører med best flyt når vi sitter bak rattet!

Vi har lenge gledet oss til å teste den nye smarte bilforsikringen fra SpareBank1. Sammen med denne forsikringen følger en smartplugg som man får i posten, den monteres enkelt i bilen, og gir deg en score på hvordan du kjører. 

Kjører du med flyt og oppnår en god kjørescore, vil du få lavere pris på bilforsikringen. Helt genialt!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ved å laste ned appen "Spinn" på telefonen som igjen kobles til smartpluggen i bilen, begynner pluggen å gi tilbakemeldinger på kjøringen din. Du kan hele tiden forbedre bilens kjørescore, og du vil se om du bremser, akselererer eller svinger for hardt.

SpareBank1 ønsker rett og slett å motivere og belønne tryggere adferd i trafikken. For kjører du med flyt, minsker du risikoen for bråbrems, rask akselerasjon og hard svingning. Og gjør du det, blir forsikringen din automatisk billigere!

Dette er for øvrig bilforsikringen jeg skulle hatt da jeg kjøpte min første bil som 19-åring, da jeg satt og klødde meg i hodet da jeg skulle fylle ut estimert kjørelengde for det neste året. For med Smart bilforsikring betaler man kun for det man kjører, og prisen justeres for deg.

Det er mange fordeler med Smart bilforsikring:

  • Du betaler kun for den kjørelengden du faktisk kjører. Prisen justerer for deg, så slipper du å tenke på det.
  • Du får lavere pris hvis du har god flyt i kjøringen din. Du får uansett ikke høyere pris!
  • Få tilbakemelding på kjøringen din mens du kjører, så blir du en enda tryggere sjåfør.
  • Har du et uhell på veien, kan du enkelt bestille veihjelp direkte i Spinn-appen.
  • Du får egen bildagbok med oversikt over hvordan bilen din blir brukt.

Kjørekonkurransen mellom Peter og meg starter nå, og neste oppdatering kommer om en ukes tid. Jeg gleder meg allerede til å dra i land denne seieren så det griner etter!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ønsker du også å bli en tryggere sjåfør og få lavere pris på bil-forsikringen? Les mer om Smart bilforsikring her!

/ The game is on :-)

Når fattern er på butikken

Fredag ettermiddag måtte vi en kjapp tur innom matbutikken etter barnehagen. På handlelista sto bare noen middagsvarer, pluss et par ting Peter skulle ha med til Fifa-kveld hos en kompis.

Og jeg får vel bare forklare det først som sist; vi er sånne folk som ikke drar på butikken med barna på slep etter barnehagetid. Vi prøvde en gang, og det kommer ikke til å gjenta seg.

Så når vi en sjelden gang trenger noe på butikken på vei hjem med ungene i baksetet, løper Peter inn, mens barna og jeg sitter i bilen og venter. For dere som ikke har barn, så kan jeg informere om at ting ikke har endret seg det spøtt siden vi var små selv: Det å vente i en bil på utsiden av butikken i 2017 uten elektronikk tilgjengelig, er like uhorvelig kjedelig som det var før i tida.

Så på fredag hadde jeg forberedt meg litt. Jeg hadde pakket med en matpakke hver til de to små, sånn at de hadde noe å gnafle på mens de satt og ventet. Og det viste seg å funke, problemet var bare at veldig mange andre også skulle ta seg av fredagshandelen denne ettermiddagen, derfor tikket minuttene avsted uten at papsen dukket opp.

Og plutselig var matpakken til eldstemann tom, og han kunne samtidig fortelle at han hadde tresmak i rumpa. Jeg vet ikke hvem han har lært det uttrykket av, men det dukket ganske betimelig opp etter at barnehagen hadde vært på besøk i kirken rundt påsketider.

- "Ahhhh..", stønnet femåringen fra baksetet, "Hvor mye skal pappa kjøpe, egentlig?! Er det tjue ting, eller? Hundre?"

- "Neida", svarte jeg, "Han kommer straks. Han skulle bare ha kjøttdeig og brokkoli."

- "Bare det? Ikke noe annet? Ikke noe godteri?"

- "Niks. Nada. Vi trengte et par ting til middag bare, og det er ikke lørdag før i morgen. Altså ikke noe godteri i dag."

- "Aaaaaahhhhh", stønnet han enda høyere.

Så ble det stille noen sekunder, før han begeistret utbrøt:

- "Mamma! Se på han der da!"

Jeg snudde meg, og femåringen pekte iherdig mot en mann som kom ut av butikken, bærende på to flasker Coca Cola.

- "Han kjøper Cola, Mamma! TO flasker! Skal han i bursdag? Ååå Mamma, kan ikke vi også kjøpe Cola i dag?"

Brus er det eneste vi aldri har i hus, regelen er at det kun er lov når det er bursdag.

- "Nei", fortsatte jeg, "Det er ingen som har bursdag, og det blir ingen Cola."

Så ble det stille i noen sekunder til.

- "Mamma?", mumlet femåringen fra baksetet, "Kan jeg låne telefonen?"

Ettersom jeg vet at dette spørsmålet også pleier å komme, hadde jeg bedt Peter om å legge igjen telefonen sin, slik at jeg kunne gi den til eldstemann og min egen til lillesøster, dersom det skulle bli nødvendig.

Lillesøster var fortsatt opptatt med matboksen, så jeg skulle akkurat til å sende telefonen til guttungen, da jeg så skjermen lyse opp.

"Din 10-på-10 liste har blitt oppdatert!", sto det, og for dere som ikke laster ned matbutikk-apper, så er dette en liste som oppdateres hver gang du betaler for varene dine i kassa. Jeg forstod med andre ord at Peter nettopp hadde betalt, og snudde meg rundt til de to små mens jeg utbrøt begeistret:

- "Se her! Nå står det at en sånn liste er oppdatert, og det betyr at pappa har betalt for varene! Da kommer han ut nå straks!"

Femåringen lyste opp, og spurte ivrig om han kunne få se på telefonen. Jeg sendte den til ham, og like etter hørte jeg et fornøyd "Ooo yeeeah..." fra baksetet.

Jeg trodde bare han hadde fått øye på pappaen på vei ut av butikken, men da jeg snudde meg rundt, oppdaget jeg at femåringen satt og stirret på mobilskjermen mens han gliste fornøyd og hevet øyenbrynene opp og ned gjentatte ganger.

- "Hva er det?", spurte jeg nysgjerrig.

- "Sjekk her da, Mamma. Lista over hva Pappa har kjøpt.."

- "Hæ?", mumlet jeg, forvirret fordi jeg helt hadde glemt hvor tekniske dagens småtroll er. Appen hadde han såklart åpnet, og gutten kan jo lese..

- "Ooooo yeeeeeah..", gliste han, mens han kikket meg rett i øynene med øyenbryn som fortsatte å danse opp og ned, "Pappa har kjøpt Coca Cola.."

Bare bursdag.. og når pappa skal på Fifa-kveld, der altså ㋛

Hagenissene

Det er så klassisk: Peter er tidsoptimist, mens jeg vil gjørra det ordentlig ;-)

Som jeg skrev tidligere i uka, er vi nå i ferd med å innse at vi ikke lenger kan skylde på den forrige eieren, og at ting trenger vedlikehold. Vi er nå i gang med å freshe opp litt i hagen, for i lang tid har vi grublet på hvordan vi skal få opp et gjerde slik at hunden vår kan løpe løs uten å bykse gjennom hekken og skremme livet av våre stakkars naboer.

Peter er så smått i gang med å sette opp et hagegjerde (Les: Hagegjerde på 1-2-treeelvete heller), og som alltid trodde tidsoptimisten av en mann at han skulle klare å smelle det opp i løpet av en halv arbeidsdag.. (Han rakk 3 meter).

Da jeg så de 3 meterne han hadde fått opp, tenkte jeg først at han burde forstått at det kom til å ta en del mer tid enn det. Men så tok jeg en liten inspeksjonsrunde i hagen der gjerdet skal opp, og da innså jeg at, vel.. Det er jo ikke bare å smelle opp et gjerde uten videre, sånn Peter har planer om.

Jeg prøvde å foreslå at han kanskje kunne bruke google for å få noen tips - men han turet fram i kjent "Næsj-det-ordner-seg"-stil.

Men siden vi må ha gjerde langs thuja-hekken på alle kanter av huset, så jeg ganske kjapt at det potensielt kan bli et "gressproblem" hvis gjerdet bare smelles opp. Det vil jo da bli gress på begge sider av gjerdet, så jeg spurte Peter:

- "Hvordan tenker du å klippe det gresset som havner på baksiden av gjerdet, da? Med saks?"

- "Æh, det ordner seg", svarte han som vanlig,

Men jeg var litt usikker på det. Så i går morges nevnte jeg så kjapt jeg kunne på innpust og utpust at vi kanskje skulle ordne bittelitt før vi smeller opp det gjerdet.. Og Peter svarte med å stirre olmsk på meg.

For i følge Peter, er dette grunnen til at ting tar sånn tid. Jeg skal gjøre det ordentlig når jeg først gjør noe. Peter misliker sterkt at jeg bestandig har en evne til å ilegge oss mer arbeid, mens jeg på min side mener det er bedre å gjøre det skikkelig med én gang, framfor å angre senere.

Ålreit, så tok det ganske mange runder med overtalelse, men til slutt ga far etter, og i går bar det på butikken for å kjøpe toppbark!


Ikke no problem å bli skitten på hendene, men sjukt praktisk med hansker!


Jeg innser at jeg må jobbe litt med hage-outfiten.. Olabukse og hvite joggesko.. X-)

Men nå er vi altså godt i gang med å luke skikkelig under thuja-hekken, og fjerne gress som vil havne på feil side av gjerdet når det kommer opp. Så skal vi fylle på med toppbark under og langs hekken.

Det var litt problematisk der gjerdet allerede var satt opp, men heldigvis var jo dét bare snakk om tre meter ;-)

Som med alle andre prosjekter jeg ønsker å få gjort skikkelig, så tar det jo litt mer tid enn først antatt. Men nå er vi i alle fall i gang, og jeg tror gubben kommer til å sette pris på det når vi blir ferdig ;-)

 

/ Det blir bra til slutt Peter, jeg lover ;-)

Hei alle menn!

I går var Peter og jeg i Oslo i møte hos Nettavisen sammen med de andre Side2-bloggerne, og underveis i møtet dukket det opp ny og ganske uventet informasjon..

For møtet gikk over flere timer, og det var mange forskjellige ting vi skulle gjennom. Og da temaet var leserandel og statistikk og demografi, kunne sjefen vår fortelle at Peters blogg Pappahjerte, hadde den desidert høyeste kvinnelige andelen lesere av samtlige av bloggerne!

Det ble litt fnising rundt bordet, for Peter satt der som eneste mannlige blogger - og vi hadde vel alle forventet at det var en av oss andre som skulle sitte på de tallene..

Men da ble jo jeg litt nysgjerrig på hvordan det ligger an hos Konatil - for med tanke på innkomne kommentarer både her på bloggen, Facebook og Snapchat, skulle man jo tro jeg hadde 100% kvinnelige lesere. Det er så godt som bare jenter som kommenterer - så hvordan ligger det an egentlig, er det noen kællær som stikker innom på fast basis også..?

Jeg fikk sjokk da jeg så tallene, det viser seg nemlig at 21% av dere faktisk er menn! Utrolig artig - jeg vet ikke hvorfor jeg ble så sjokkert, det har bare aldri falt meg inn at det jeg skriver er spesielt interessant for dere..

Det første Peter sa var:

- Hææææ? Hva i all verden gjør de på din blogg?!

Men så, da vi satt i bilen på vei hjem fra Oslo i går kveld, oppdaget jeg noe rørende. Jeg skulle bare kjapt sjekke kommentarfeltet på vaksine-innlegget, og gjett hva jeg fant!

Wow! En mannlig leser som kommenterer - det tror jeg er første gang! Og jaggu har han ikke fått med seg at jeg ikke er så stødig i engelsk.. Smelt ♥

Så nå vil jeg i grunnen bare si hei. Hei alle menn som stikker innom - selv om jeg ikke visste om dere, så syns jeg detta var stas! Veldig moro at dere er her, og jeg får selvfølgelig lyst til å be dere om å legge igjen en kommentar og fortelle litt om dere selv..

Men let's face it.. Det kommer dere ikke til å gjøre likevel ;-)

 

/ God fredag! Kvinner og menn

Den forrige eieren

Noen ganger får jeg litt panikk av tanken på at vi faktisk eier et svært hus. For det er jo helt nydelig å bo i hus, men jeg kan liksom ikke huske at foreldrene mine ordnet med vedlikehold av barndomshjemmet mitt da jeg var liten.

Det bare gjorde seg sjæl på en måte, men jeg innser jo nå at det må ha vært litt jobb for Mamma og Pappa også. Ikke kan jeg huske når de fikk tid til å ordne med ting, for dagene gikk vel i ett på 80- og 90-tallet også.

Men nå er i alle fall Peter og jeg kommet dit hvor vi innser at ting definitivt ikke gjør seg sjæl.

I fjor oppdaget vi for eksempel at huset vårt er møkkete. Jeg har aldri tenk over at hus faktisk må vaskes, men det må det visst. Og jeg har skjønt at et hus må vaskes før det skal males, men vi hadde ikke tenkt til å male huset vårt helt enda.. Eller er det sånt man gjør når man først har vasket det?

På samme måte som det burde fulgt med en bruksanvisning når man kommer hjem fra barselavdelingen med en nyfødt baby i armene, burde det fulgt med en bruksanvisning for vedlikehold når man kjøper et hus.

Vi er i alle fall helt grønne - men her om dagen sa Peter noen av de klokeste ordene jeg har hørt ham si på seks år:

- "Christina.. Det er bare lenge man kan skylde på den forrige eieren."

For det er nemlig det vi har gjort fram til nå - vi har skyldt på den forrige eieren så fort det har dukket opp ting. For eksempel har vi tenkt at den forrige eieren var litt slækk som aldri rettet opp de skjeve steinene som markerer skillet mellom grusen og gresset i hagen.

I fire år har vi ikke orket å gjøre noe med det selv. For det var litt av noen slækkfiser, de forrige eierne..

Men nå er det i ferd med å skje ting, for endelig har sommeren kommet til Vestfold! Og med den tror jeg jaggu arbeidslysten kom også, for nå er det slutt på å skylde på noen som helst.

Se på den rette steinen! Og Mr Handyman som bare bestemte seg for å fikse det.. Jeg er fortsatt i sjokk.

Men nå har jeg faktisk trua på at det kommer til å bli orden i sysakene, for nå har vi endelig innsett at å bo i hus faktisk krever endel jobb.

.. Og at det bare er lenge man kan skylde på den forrige eieren ;-)

 

* Følg Konatil på Facebook *

Kommentarene jeg måtte slette

Det er sikkert vanskelig å forstå, men jeg holder fortsatt pusten når jeg publiserer innlegg...

Woman covering her eyes with hands isolated on a white background

For hvordan vil ordene bli tatt imot? Faller de i god eller dårlig jord? Det er helt umulig å forutse, men samtidig er det jo dette som gjør blogging ekstra spennende. At det til tider er litt skummelt, og lager en uforutsigbarhet som gjør at dagene ikke blir like.

Jeg visste at vaksinedebatten er noe som engasjerer, men jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at innlegget mitt skulle ta av slik det gjorde. Jeg hadde kanskje forventet noen heiarop fra engasjerte lesere som ikke har noe til overs for vaksinenektere, men ikke 10.000 likes og over 150 000 visninger. Det er rett og slett ikke til å tro!

Jeg er helt i sjokk over den massive responsen - det har kommet inn nesten 200 kommentarer, og jeg har lest hver eneste en. Det som gjør mest inntrykk, er nok de som skriver at de selv har blitt alvorlig syke etter vaksinasjon - men som likevel velger å vaksinere barna sine. Det står det respekt av.

Men for første gang siden jeg startet bloggen for snart to år siden, så jeg meg også nødt til å slette noen kommentarer. Selvfølgelig ikke kommentarer skrevet av skeptiske vaksinemotstandere - for de har selvsagt også rett til å si sin mening.

Kommentarene jeg valgte å slette, gikk derimot på min egen sykdomshistorikk - og de var i tillegg skrevet på en veldig ufin måte. Jeg har meget stor takhøyde i kommentarfeltet, men å få slengt dritt om at jeg blant annet "stigmatiserer personer med M.E fordi jeg åpenbart ikke tør innrømme at jeg også sliter med samme diagnose", fikk meg til å se rødt.

For det første har min sykdomshistorikk ingenting med vaksinedebatten å gjøre. For det andre har jeg tidligere gjort det helt klart hvorfor jeg ikke ønsker å snakke om årene jeg var syk - og spekulasjoner om hva som feilte meg.

Det gjør meg nemlig ingenting godt å blogge om sykdom. "Kona til" kommer aldri til å bli en sykdomsblogg - og hva jeg skriver her inne, er helt og holdent mitt valg. Siden det åpenbart verserer uklarheter, får jeg bare presisere og minne om at jeg ikke har noe ansvar overfor dere som mener dere kan lese mellom linjene hvilke diagnoser jeg "åpenbart" fikk for ti - femten år siden.

Jeg har aldri skrevet om dette på bloggen selv, men jeg får altså reaksjoner som går igjen i kommentarfeltet med jevne mellomrom. I går toppet det seg litt for meg, derav denne oppklaringen.

For all del, jeg forstår at sykdom er et engasjerende tema, og kanskje særlig for dere som kjenner dere igjen i historikken min, men vennligst ha respekt for at ikke alle ønsker å ha sykdom som fokus i sitt eget liv.

Det hadde jeg i alt for mange år, og det var først da jeg bestemte meg for å peke snuta oppover, at det begynte å gå framover.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/

Derfor vaksinerte vi ikke barna

Dette innlegget har jeg prøvd å skrive i et helt år. Peter har flere ganger prøvd å overbevise meg om å la det være, men jeg syns historien min er viktig.

Jeg håper du tar deg tid til å lese hele teksten før du kommenterer.

Vaksinasjonsdebatten er i gang igjen, og det meldes om meslingutbrudd i flere europeiske land. Meslinger er som kjent den mest smittsomme og alvorligste av barnesykdommene, og verdens helseorganisasjon regner med at sykdommen årlig forårsaker ca. 115 000 dødsfall. De siste månedene er smitten påvist i Norge, hos to uvaksinerte barn på henholdsvis seks år, og 15 måneder.

Professional pediatrician vaccinating baby, close up

Historien min går helt tilbake til 2001. Da ble jeg plutselig alvorlig syk, og i årene som fulgte var jeg inn og ut av sykehus for undersøkelser og oppfølging. Formen var veldig dårlig, og det verste av alt: Legene klarte ikke finne ut hvorfor jeg var så syk. Blodprøve etter blodprøve, røntgen, MR, CT. Alt så ut til å være i orden.

Ukene gikk. Månedene forsvant - og formen forble like dårlig. Enkelte dager klarte jeg ikke forlate senga. Jeg ble fulgt opp av fastlege og sykehus, og etter nok en runde med undersøkelser uten funn, spurte jeg en dag en av legene spørsmålet som satte tankene i sving i mitt desperate og fortvilede ungdomssinn:

Kunne den dårlige tilstanden min skyldes vaksiner?

Jeg husker svaret kom kjapt: Nei. Han trodde ikke det.

Men samtidig klarte de jo ikke å finne ut hva som feilte meg, og ingen kunne garantere for noe som helst. Jeg hadde nok av tid til å gruble der jeg lå, og etterhvert som dagene og ukene gikk, og formen holdt seg like dårlig, bestemte jeg meg. Den dagen jeg kom til å komme meg ut av det helvete jeg gjennomgikk, skulle jeg lese meg opp på vaksiner. For om det så bare var en bitteliten antydning av sannsynlighet for at min elendige form skyldtes vaksinasjonsprogrammet, så skulle jeg finne ut hva det innebar.

Jeg hadde blitt en tviler. Og vet du hva som skjer når man begynner å tvile? Man finner svar. Ikke bare svar heller, man finner som oftest nøyaktig de svarene man leter etter.

Jeg googlet, bestilte bøker, leste artikler, uttalelser, så på foredrag, og kom i kontakt med andre med personlige erfaringer rundt vaksiner. Jo mer jeg leste, dess mer skeptisk ble jeg. Ingen virkning uten bivirkning, og når det gjaldt vaksiner så bivirkningene ut til å være mange når de først inntraff.

Til slutt ble jeg i min desperasjon etter svar, mer og mer overbevist om at vaksiner kunne være skyld i at kroppen min hadde kollapset. Jeg var i ferd med å bli en vaksinemotstander.

Så hopper historien 11 år frem i tid, året er 2012. Jeg var i bedre form, selv om jeg langt i fra var frisk.

Jeg satt på den lokale helsestasjonen med mitt lille barn i armene. Den lille pjokken hadde rukket å bli tre måneder, og det var klart for den obligatoriske første vaksinen i vaksinasjonsprogrammet. Tårene rant, jeg var livredd.

Hvordan skulle jeg forklare helsesøster at jeg ikke kom til å klare å vaksinere sønnen min? Hvordan skulle jeg forklare at jeg var livredd for at det skulle være et snev av mulighet for at han også skulle havne i sykesengen og miste flere år av livet sitt, akkurat som mammaen hans hadde gjort?

Jeg prøvde å forklare som best jeg kunne, mens tårene rant. Helsesøster ble minst like fortvilet. Hun anbefalte vaksinasjon på det sterkeste, men hun kunne ikke gi meg det jeg hadde bedt om: En garanti for at sønnen min ikke kom til å få bivirkninger. En slik garanti var det såklart ingen som kunne gi meg. Ingen virkning uten bivirkning.

Så det endte med at jeg takket nei til vaksinene.

Peter forstod at jeg var redd, men han støttet på ingen måte valget. Vi hadde mange diskusjoner, så mange at jeg etterhvert gikk ut av tellingen. For da jeg møtte Peter i 2011, var jeg på bedringens vei, og han hadde ikke sett meg da jeg var på mitt sykeste. Takk og lov for det - men det innebar samtidig at det var vanskelig for ham å forstå frykten min. Han respekterte den, men han forstod den ikke.

Årene gikk og etterhvert ble vi tobarnsforeldre. Eldstemann hadde begynt i barnehagen, og jeg begynte å forberede meg mentalt til en ny runde på helsestasjonen da det nærmet seg første vaksine for minsten.

Jeg var fortsatt sikker på at vi hadde tatt det riktige valget, så jeg forklarte vaksinefrykten til vår nye helsesøster. Hun prøvde det hun kunne å berolige meg og overbevise meg om at det ikke var noen grunn til å være redd, men jeg sto på mitt. Jeg var simpelthen for redd til å gjøre noe annet.

Men så en kveld skjedde det plutselig noe rart. Jeg kan ikke forklare det annerledes enn at jeg begynte å få en gryende, uggen følelse - og det tok litt tid før jeg klarte å forstå hva det var. Følelsen ble bare sterkere og sterkere, og den kvelden var det som om fornuften våknet til live etter nesten 13 år i dvale.

Plutselig innså jeg at jeg hadde blitt en sånn mor. En mor som i fryktens hete hadde tatt en potensielt livsfarlig avgjørelse på vegne av to små barn.

I tre år hadde jeg latt mine barn surfe på flokk-immunitet. Takket være den høye vaksinasjonsdekningen i Norge, hadde mine barn vært så og si trygge. Mine to friske barn, som burde fått vaksinene sine - men som istedet hadde bidratt til at vaksinedekningen i Norge hadde sunket enda et bittelite hakk.

Og det er dette som er farlig. Med en gang vaksinedekningen synker, er det stor fare for at sykdommene dukker opp igjen. Alle disse sykdommene vi ikke lenger ser, siden så store deler av befolkningen faktisk vaksinerer seg. Og når man er vaksinert, beskytter man hverandre - for når så mange som mulig er vaksinert mot en sykdom, er det plutselig ikke så mange igjen denne sykdommen kan spre seg til.

Dagen etter "oppvåkningen", ringte jeg helsesøster og sa jeg hadde ombestemt meg. Neste morgen vaksinerte vi begge barna samtidig.

I dag er barna våre fullvaksinerte i forhold til alderen - og jeg tør ikke tenke på hva jeg ville gjort, dersom de fortsatt var uvaksinerte og hadde blitt smittet av for eksempel meslinger. Forhåpentligvis hadde det gått bra, men hva hvis de rakk å smitte et annet barn som av ulike årsaker ikke kan få vaksiner? Tenk i verste fall om dette barnet ikke hadde overlevd?

Til nå har jeg forholdt meg stille i vaksinedebatten, flau fordi jeg var en livredd mamma som trodde hun gjorde det beste for sine barn ved å takke nei til vaksinasjonsprogrammet.

Men sannheten er at jeg koker inni meg når jeg hører om vaksinenektere som mener man blir sterkere av å gjennomgå sykdommene. Som mener det bare er bra at barnas immunforsvar får litt å bryne seg på.

Det kan godt være det går bra med dine barn dersom de skulle bli syke, men hvem er du til å gamble med andres?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fredag og masse chili i kjøttdeigen

Jeg elsker fredager. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske, og fredagsfølelsen har definitivt ikke tapt seg etter at jeg ble mamma.

For å hente i barnehagen på en fredag, føles ekstra koselig. Barna er klare for et par dager fri etter en lang uke, og noe av det triveligste jeg vet er å ønske de ansatte god helg. Egentlig har jeg lyst til å kaste meg rundt halsen deres og takke for at de gjør en superviktig jobb fra mandag til fredag, men jeg føler det blir litt voldsomt. Så når jeg ønsker dem en skikkelig god helg, så håper jeg liksom de forstår at jeg virkelig mener det.

Deretter bærer det hjem til taco-mekking på kjøkkenet. Agurk, tomat, avokado, mais, rømme, paprika, gulrot, salat, løk - omhyggelig klargjort i hver sin bolle. Så lager papsen tacokrydder, mens mor dekker bordet. Og mens kjøttdeigen stekes, watter vi opp anlegget, mens vi danser fredagsdansen til en eller annen låt med høyt tempo.

Så skal det spises.
Tacolefser fylles.
Oisann, du skulle ikke ha tomat i likevel.
Har vi glemt tacoklypene? Vent litt, Mamma fikser.
Det der er for mye rømme. Vi må ta bort litt. Ja, jeg vet du elsker rømme, men det der blir for mye.
Hva, har dere ikke fått noe å drikke? Mamma ordner.
Neida, du trenger ikke ta salat i hvis du ikke vil. Gulrot er godt, ja, ta litt av det. Og masse avokado.
Var kjøttdeigen for sterk? Peter, hadde du chili i kjøttdeigen?
Okei. Få se, jeg kan ta bort litt av denne kjøttdeigen, så prøver vi med litt ekstra avokado. Og en dæsj rømme til. Sånn. Kanskje noen flere mais også? Sånn.
Oi, det var saftglasset ditt ja, det var ikke tomt. Pappa, kan du hente en klut? Litt kjapt.

Hver. Eneste. Fredag.

Men ikke i kveld. Ungene spiste rester fra i går til middag - og har sovnet for lengst.

Nå lukter det taco i hele huset - og mor og far skal kose seg. I fred og ro, uten tacoklyper eller saftglass som velter. Og med masse chili i kjøttdeigen :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ God fredag! :-)

Poker og stekte grønne tomater

Det er veldig lenge siden Peter og jeg så en hel film sammen, det begynner å bli noen år siden vi bestemte oss for å skrinlegge alle filmprosjekter etter litt for mange snorkerunder i hvert vårt sofahjørne ;-)

Men da Peter skulle spille poker med gutta i forrige uke, tenkte jeg å tråle dekoderen for å se om jeg hadde noe spennende som lå på vent. Vi ser så sjeldent på TV for tida at dekoderen holder seg stappfull - og jaggu, der lå en film jeg hadde tatt opp for flere måneder siden, som jeg hadde gledet meg til å se!


Fried Green Tomatoes - at the Whistle Stop Cafe

Denne gamle filmen fra 1991 har jeg sett veldig mange ganger, men det må være over 20 år siden jeg så den sist. Jeg husket den var fin og litt trist, men da jeg i forrige uke satt og hulket som en unge femten minutter uti, innså jeg at jeg hadde glemt det meste..

Men altså, Buddy Threadgoode! Regner med de fem minuttene med spilletid i starten av filmen var nok til å sparke i gang karrieren til Chris O' Donnell :-)


SNUFS! (Skjermbilde: Youtube.com)

Jeg vokste opp uten parabol på nittitallet, og har egentlig ikke så mange godfilmer som jeg husker godt. Filmene jeg har sett flest ganger er den obligatoriske "Dirty Dancing" (som jeg heller aldri blir lei) - og den noe overraskende "Sleeping with the enemy" med Julia Roberts.

Sistnevnte hadde mamma tatt opp på VHS en gang den gikk på NRK, og jeg tror neppe det var meningen at vi jentene skulle finne den kassetten.. For den filmen er jo dritskummel! (Se trailer her) Men jeg elsker den, og den er en av mine absolutte favoritter.

Etter at jeg så Fried Green Tomatoes på nytt, fikk jeg lyst til å se flere sånne gamle, fine filmer! Det må jo være et hav av titler å velge blant, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Så dersom du har en favoritt eller to som du har sett utallige ganger, må du gjerne dele med meg i kommentarfeltet! Da blir jeg glad :-)

 

/ Fortsatt ikke kommet over Buddy, men..

En ny vri

Mang en gang har både Peter og jeg skrevet om noe av det tyngste en person må gå gjennom etter å ha kommet hjem fra ferie, nemlig det nesten uoverkommelige prosjektet "Rydde ut av bagen".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å pakke før avreise kan være slitsomt nok, men ingenting slår hvor grusomt kjedelig det er å pakke ut igjen etter hjemkomst.

For et par år siden innså jeg at jeg ble nødt til å gi meg selv en maksgrense på 12 timer før bagen måtte være tømt og ryddet bort. Helst må jeg gjøre det rett etter hjemkomst, men dersom det går lenger tid enn 12 timer, er det kjørt. Da blir bagen til gruff, du vet de irriterende tingene som legger seg som sure poteter inni hjernen et sted - og lager dårlig stemning.

Livet mitt har faktisk blitt litt bedre etter at jeg innførte 12-timers-regelen, for nå får jeg det altså unna med en gang. Skittentøy rett på vaskerommet, klær som ikke ble brukt rett i skapet, ting og tang der ting og tang skal ligge, og alt i toalettveska tilbake på plass der det hører hjemme på badet.

Problemet er selvfølgelig at gubben ikke klarer å følge denne regelen. Til tross for lovord fra meg hver eneste gang bagen min (og begge ungenes) er tømt, så blir bagen hans liggende i ukevis. Han sier han forstår at det hadde vært best å ta det med en gang, men han klarer bare ikke gjennomføre det.

Men da vi kom hjem fra hyttetur for snart to uker siden, tenkte jeg å gå for en ny vri. For når bagen til Peter etter noen dager smelter inn i inventaret og blir borte i hans øyne, fortsetter den å irritere fletta av meg.

Derfor bestemte jeg meg rett og slett for å se hvor lang tid jeg ville bruke på å rydde ut av hans bag også - og ikke minst kjenne etter hvordan det føltes. For selv om det er viktig å være rause med hverandre i hverdagen, så går det et viktig skille, nemlig der man begynner å føle seg som en hushjelp. Det er nemlig ikke bra for forholdet...

Da jeg åpnet bagen til Peter, oppdaget jeg til min store glede at han hadde puttet alt skittentøyet i en plastpose. De ubrukte klærne lå fortsatt pent og pyntelig i brettede bunker, for han har jo tellekanter i skapet sitt, og hadde puttet klærne rett i bagen da han pakket. Så var det et par joggesko og to slippers, samt toalettveska.

Jeg ble nesten litt flau da jeg oppdaget at det tok meg to minutter å rydde ut av bagen hans. Hvor mange minutter ville jeg brukt på å gnåle om den bagen dersom den hadde blitt stående i ukevis - månedvis?

Det tragikomiske er jo at han fortsatt ikke har lagt merke til at bagen er ryddet ut av og fjernet... Men det er i grunnen ikke så nøye. Bagen er vekk, kjerringa har det bra, og det kostet meg bare to minutter med gørrkjedelig arbeid.

Toalettveska satte jeg riktignok bare på hylla på badet, og der står den enda. Jeg tipper han kommer til å la den stå - og drar igjen glidelåsen og pakker den ned neste gang vi skal på tur ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Boys will be boys :-)

Venninnebesøk og søvnmangel

Forrige fredag var hele familien Klonk på tacomiddag hos min bestevenninne, hennes mann og to barn - hvilket selvfølgelig var stor stas for både store og små!

Kjøkkenet så riktignok ut som et kjøkken skal se ut etter at tre barn på 2, 4 og 5 år har goflet i seg tacolefser så kjøttdeig og mais hoppet veggimellom - men humøret var på topp hos alle mann.

Det var en stund siden venninnen min og jeg hadde møttes sist, og da vi satte snuta hjemover den kvelden, ble vi enige om å treffes om ikke lenge for å ta igjen litt skravling. For si hva du vil om besøk med mann og barn på slep - det blir kanskje mye prating, men det blir definitivt ingen skravling ;-)

Så da jeg fikk melding om at mannen til venninnen min skulle på konsert i går kveld, var jeg ikke sen å be. Etter at barna var i seng, brummet jeg utover på ny, bare fire dager siden jeg var der sist.

Og det viste seg å bli en veldig merkelig opplevelse! Det var altså så stille. Jeg kan ikke huske sist venninnen min og jeg satt i hver vår sofa og førte en hel samtale, uten en eneste avbrytelse.

Ingen barn som måtte tisse, ingen klatring i sofaen eller krangling om hvilke tog som tilhørte hvem på togbanen. Bare to venninner som ikke kunne huske sist de rakk å fortelle en hel historie, fra begynnelse til slutt.

Haleluja.

Aberet med sånne kvelder, er jo såklart at tida går altfor fort. Så da jeg plutselig kikket ut vinduet, oppdaget jeg at det var blitt i overkant mørkt ute. Jeg hadde sagt til Peter at jeg skulle kjøre hjemover senest 22.30 - og da jeg kikket på klokka viste den kvart over tolv..

Det ble med andre ord sent før jeg endelig var i seng, og da jeg ble vekket i dag tidlig følte jeg meg rett og slett ødelagt. Uten sammenligning forøvrig, så kunne det minne om opplevelser jeg hadde i mine yngre dager da jeg våknet etter et og annet nachspill.

Det hjalp litt ganske mye da min venninne kunne bekrefte at det sto minst like dårlig til hos henne i dag, og nå har vi vel innsett at vi ikke er 17 år lenger og kan sitte oppe halve natta uten at det får konsekvenser.

Så nå vet jeg om to slitne mammaer som straks tar kvelden - men med en skravlekonto hver som er fylt opp for en stund. Og det føles veldig bra :-)

english bulldog laying on back sleeping - 7 months old

/ Neste gang blir det lunsjtreff ;-)

Dopauser og pusterom

Nok en langhelg er ved veis ende, og atter en gang har jeg på følelsen av at Peter og jeg opplevde helgen en smule forskjellig... ;-)

For når kvelden kommer og barna er i seng, puster jeg ut mens jeg rydder litt her, og rydder litt der. Saftglass og vannglass, leker og tegnestifter. For ikke å snakke om alle eiendelene som havner i hagen på en solrik dag, typiske ting jeg rydder inn om kvelden.

Og mens jeg ryddet i går kveld, tok jeg meg selv i å tenke at selv om fridagen hadde vært aldri så fin, så var det jo ikke til å stikke under en stol at det hadde vært hektisk.

Misforstå meg rett, jeg elsker at det går i ett fra morgen til kveld, men det innebærer også at de gangene man prøver å snike seg unna for å få et bittelite øyeblikk i fred og ro på do, så er det noen som roper, banker på døra, eller drar i dørhåndtaket etter sånn cirka åtte sekunder.

På gode dager klarer jeg å le av det, for det er jo helt utrolig å bli savnet så sterkt av noen, at man faktisk ikke kan gå på do og tisse uten at himmel og jord settes i bevegelse i naborommet.

På mindre gode dager, blir jeg bittelitt oppgitt. Og det er helt greit det og. For alle trenger et pusterom i blant, og på mindre gode dager kan man bli litt smågal dersom man ikke får pustet litt i fred. Det trenger ikke være mye pusting heller, bare et lite avbrekk.

Men i går gikk det altså i ett. Selv om vi var to voksne, så fikk vi rett og slett ikke satt oss nedpå i løpet av dagen. Hver gang jeg prøvde å ta meg en pust i bakken, så var det et vannglass som veltet eller en hund som satt og siklet etter en gjenglemt leverpostei-bit på bordet.

Bare for å illustrere ytteligere: Etter at jeg hadde ryddet kjøkkenet for kvelden i går, tenkte jeg at jeg skulle legge ut en Snap. Og da jeg åpnet selfie-kameraet, oppdaget jeg at jeg ikke hadde på mascara.

Det er ingen big deal for meg å glemme sminken, poenget er bare at jeg ikke oppdaget det før det var kveld. Det hadde bare vært en sånn dag, der man sitter på do med døra åpen for å ha oversikt. Og jeg var overbevist om at Peter hadde følt det på samme måten.

I alle fall var det det jeg tenkte fram til jeg skulle inn på lille-doen for å slå av lyset rett før jeg skulle legge meg. Der oppdaget jeg dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

VG. VG Sporten. Noen har altså i løpet av denne hektiske dagen hatt tid til å ta seg en strekk på dassen. Man tar ikke med VG på do med mindre man har planer om å sitte der en stund. En god stund.

Jeg skjønner ikke helt når på dagen dette kan ha foregått, men det må ha vært mens jeg løp skytteltrafikk for å ordne opp i et eller annet.

Men det er greit det, mister. Til helgen skal jeg på do og da skal jeg ha med meg første boka i triologien av Ken Follett jeg fikk til jul for tre år siden.

 

/ The game is on ;-)

Konkurranse i vinduskarmen

For noen uker siden startet Peter og jeg en storstilt konkurranse i vinduskarmen, nemlig førstemann til å gro en avokadoplante!

Peter påstår det er et tegn på at vi har blitt rimelig etablerte og at vi kanskje kunne trengt litt mer spenning i hverdagen, men jeg mener han tar feil.

For dette har jo vist seg å være både spennende og veldig moro! Og det til tross for at det ikke akkurat går strålende for undertegnede..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Har det egentlig skjedd noe her i det hele tatt..?

 

Vi startet friskt med to avokadosteiner hver, og mens Peter valgte to som var nesten identiske, gikk jeg for en litt annen vri. Jeg fant én stor og én liten stein, og hadde såklart klokketro på den lille!

Jeg er jo ikke så stor selv, og tenkte at nå skulle den lille steinen få vise at det ikke bestandig er størrelsen det kommer an på. Og det begynte optimistisk:

 


Kom igjen, du er akkurat stor nok for deg selv!

 

Men etter seks uker tror jeg det er på tide å innse at min ene stein er ute av konkurransen - det ser i alle fall ikke bra ut..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Rimelig råtten, stakkar..

 

Peter derimot, smiler fra øre til øre - for se hvordan hans stein ser ut etter seks uker!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Først sprakk steinen, og en stor hvit rot begynte å vokse seg ut av bunnen. Nå er en liten grønn spire på vei ut på toppen også - så det ser virkelig lyst ut for min fornøyde mann.

Men løpet er definitivt ikke kjørt enda, for steinen hans skal i jord - og deretter skal det stelles, stulles og ikke minst vannes. Jeg har selvfølgelig ikke trua på at gubben klarer å følge opp dette.

Derfor heier jeg stort på min ene gjenværende stein, og satser alt på at vi tar igjen Peter sin på oppløpssiden ;-)

 

/ It's not over yet!

Konatil på Spotify

Neida, Konatil har ikke gitt ut en singel, men da jeg skulle skrive oppsummeringsinnlegg for mai i går, måtte jeg finne ut hvilke sanger jeg hørte mest på i måneden som gikk. Og da innså jeg at jeg hadde så mange favoritter fra mai, at jeg rett og slett bestemte meg for å lage en egen spilleliste på Spotify som jeg kan dele med spesielt interesserte!

Jeg elsker ny musikk, så denne lista vil stort sett bestå av dagsaktuelle låter - med noen unntak såklart. For eksempel er jakten på sommerlåta 2017 for lengst i gang, og den dagen den kåres, skal den definitivt ha vært innom Konatil sin spilleliste ;-)

Når jeg hører på musikk, er det viktig med sanger som gir meg energi og påfyll. Derfor blir det nok ingen gamle, seige svisker, og definitivt ikke noe jazz på lista.

Men følg "Konatil - sommerfavoritter" på Spotify hvis du trenger litt oppmuntring, eller bare vil høre på det samme som jeg hører på når jeg henger opp tøy eller rydder huset :-)

Satser forøvrig på å tømme lista den første i hver måned, sånn at det ikke går inflasjon ;-)

 

/ Without music, life would be a mistake
smartingen Friedrich Nietzsche

Hasta la vista, Mai!

For å være ærlig, trodde jeg ikke det var 1. juni før i morgen! Men som alltid føles det ålreit å ta et lite dykk i hjernearkivet og mimre litt tilbake til måneden som har gått - og spesielt fint er det når det atpåtil er min yndlingsmåned :-)

 

MAI

Beste kjøp

Kan et bryllup kategoriseres som et kjøp? I såfall må jeg jo velge det. Alt fra kvelden på Latter, opplevelsen på Escape Room, og den magiske matreisen på Kontrast. Terningkast 6 på hele helgen! Og at jeg nå er gift, da. Et godt kjøp, haha.

Dessuten må jeg ikke glemme kortet jeg kjøpte til Peter sammen med morgengaven. Det bare lyste mot meg i butikkhylla ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Verste bomkjøp

Jeg kjøpte tre nye blondetruser som så veldig fine ut i butikken. Men som med mange andre blondetruser, så graver de seg langt inn i både rufsetufsa og rufsetufsen når jeg går. Så de havner nok dessverre i søpla - for man gir vel ikke bort truser? Eller selger dem på finn?

 

Peter-øyeblikk

Vet ikke om det skyldes at han nå er en gift mann, men jeg syns rett og slett Peter har blitt mer huslig! Han har kanskje ikke blitt mer ryddig, men i går vasket han plutselig bordet på verandaen med en klut. Kan ikke huske at det har skjedd før, i alle fall ikke uten å ha blitt oppfordret av meg på forhånd. Hadde jeg visst at dette er et resultat av endret sivilstatus, skulle vi giftet oss mye før.

 

Christina-øyeblikk

Det må jo bli øyeblikket da Peter tok meg på fersken med hånda langt inni godteriskapet. Jeg hørte det kom noen, men hadde ikke regnet med at han filmet. (Se video)

 

Fullførte prosjekt

Utdrikningslaget som har ligget og surret i hodet mitt i flere måneder er endelig overstått, og det er så deilig å ikke måtte juge til noen lenger! Spesielt svoger'n min, tror det kommer til å ta noen år å bygge opp hans tillit igjen. Han er som sagt verdens snilleste, og var så behjelpelig i dagene før utdrikningslaget. Jeg måtte dra hvite løgner på rekke og rad for at han ikke skulle forstå at han selv skulle drikkes ut den samme dagen, og selv om han såklart forstår i ettertid at jeg måtte juge, så tror jeg kanskje han syns jeg løy litt for mye til å kunne tilgi 100%..

 

Prosjekt som videreføres til neste måned

Jeg har enda ikke rukket å kjøpe blomster til å ha på verandaen, så det gleder jeg meg masse til å komme i gang med! Jeg elsker å plante, men jeg hater å vanne. Så det er bare å krysse fingrene for mye regn i år også. Neida.

 

Gladeste øyeblikk

Vielsen på tinghuset. Det var så fantastisk å si JA!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Flaueste øyeblikk

Altså, jeg lar meg ikke så lett vippe av pinnen av litt nakenhet, men han aktmodellen i utdrikningslaget.. Å tegne en naken kropp var gøy, men jeg ble litt satt ut da vi skulle tegne "Elefanten i rommet", mens bruden skulle sitte en halvmeter unna ham og beskrive hva hun så. Og når "Elefanten" begynte å endre både form og retning, ja da må jeg innrømme at jeg ble en smule satt ut. Men det var verst for brur'a.

 

Bilde som aldri havnet på bloggen

Peter syns det er så harry at jeg bestandig går med mobilen i baklomma. Og jeg ser jo at det ser teit ut - det er bare så sabla praktisk!

Friskus

Denne måneden har det vært så hektisk at jeg knapt nok har rukket å spise. Men på hytta forrige helg gikk jeg rundt vannet sammen med svigers, svigerinne og svoger, ikke bare var det superkoselig - men skrittelleren satte ny rekord så det sang etter. Deilig!

 

Daffus

Jeg liker egentlig ikke å lufte hunden i joggebuksa, men i mai har det blitt mange joggebukseturer. Jeg føler meg rett og slett litt daffus i joggebukse, sånn er det bare.

 

Favoritt-blogginnlegg

Denne måneden var nok "Ruttantuttantei ♥" favoritten. Jeg tenker ekstra mye på Farfar når liljekonvalene spretter opp av jorda, og er så takknemlig for de gode minnene.

 

Yndlingssanger

Møme - Aloha (Blir bare ikke lei denne!)
The green children - Dreamers (Embody remix) (Refrenget ♥)
Kohilo & Kristian Park - In time (Sukk.)
Skinny Days - The one that got away (Blir bare glad!)

 

/ Takk for nå mai - og velkommen juni, håper du blir fin!

hits