august 2015

Når bjella ikke ringer

Denne uka var det på 'n igjen. Det er bare tre uker siden jeg postet innlegget "Ta et hint da, mann!" - om den søte lille handlelappen min som førte til en diskusjon mellom gubben og meg. Jeg trodde vi lærte noe den gangen, og jeg bestemte meg faktisk for å bli mer tydelig, og kutte ut "den vage hintingen" som jeg visstnok driver med i blant.

Men etter denne ukas hendelse har jeg rett og slett gitt opp. For enten er det ikke håp, eller så hviler det en forbannelse over mine handlelister..

 

"Mer tydelig, sa du? Hör du mej nu, gubbjävel!"

 

For det har seg sånn at vi kildesorterer som gale her i huset. Nå strides jo de lærde om det faktisk har noe for seg å kildesortere, men den diskusjonen tar vi en annen gang. Treåringen har lært om kildesortering i barnehagen, og alle de ansatte har gjentatte ganger fått høre om den gangen pappaen hans putta en våtserviett i do. Så her gjelder det å ha tunga rett i munnen når plast skal i plastdunken og mat skal i matavfallet.

Anyways. Plastdunken vår er akkurat litt for stor til at vanlige handleposer passer oppi, derfor har vi pleid å kjøpe en rull med avfallsposer isteden. Denne uka brukte jeg den siste posen på rullen, og skrev da opp "avfallsposer" på handlelappen.

Siden det nok en gang var Peter som skulle handle, ville jeg forsikre meg om at han forstod hva "avfallsposer" betydde. Litt klokere har jeg jo blitt etter forrige handleliste-diskusjon.. Derfor spurte jeg rett ut:

- "Når jeg skriver "avfallsposer" på handlelista, skjønner du hvilke jeg mener da?"

- "Hæ?"

- "Avfallsposer.. Kan du kjøpe det når du skal handle? Du vet, en sånn rull med poser som vi har liggende i beholderen hvor vi sorterer plast. Vi er tomme.."

- "Åja, jo ja, det skal jeg fikse."

- "Ja, du skjønner hvilke jeg mener, sant? Du vet hvor i butikken de ligger?"

- "Jada, jeg skjønner, jeg skjønner. Jeg tror faktisk det var jeg som kjøpte det sist."

- "Okei, da skriver jeg ikke mer utfyllende på handlelappen, da?"

- "Nei slapp av da, I got it!"

Jeg tenkte at denne gangen kunne det da umulig skje noe uforutsett. I verste fall kunne han ende opp med å kjøpe en rull med 8-liters fryseposer, men det fikk i så fall være greit.

Men det som skjedde hadde jeg ingen mulighet til å forutse.. For han kom jo selvfølgelig hjem med noe helt annet enn en rull med avfallssekker! Jeg trodde det var tull, jeg trodde han skulle ha det morsomt på bekostning av blogginnlegget jeg skrev om hinting.. Men han trakk ikke engang på smilebåndet.

- "Eh, Peter..?", begynte jeg, "Glemte du å kjøpe avfallsposer, eller?"

- "Nei, jeg kjøpte det."

- "Okei, da har du kanskje glemt dem igjen på butikken", svarte jeg, "for her er de i alle fall ikke."

- "Hva mener du? Den ligger jo rett der?", sa han og pekte i retning kjøkkenbenken.

 

 

- "En svær avfallssekk til restavfall?", sa jeg. "Hva i alle dager skal du med det? Har du ryddet i garasjen?"

- "Hva snakker du om? Det stod jo på handlelista!"

Nå måtte jeg nok en gang forsikre meg om at han ikke prøvde å være morsom, for dette var jo en ren kopi av hendelsen med ketchupflaska for noen uker siden.. Men nei, han var fortsatt helt alvorlig og helt seriøs.

- "Men Peter, dette er jo en restavfallssekk..? En sånn som man kjøper dersom søppelkassa er full og man har mer søppel som man ønsker at søppelbilen skal ta med seg?"

- "Eh ja?", svarte han spørrende.

- "Ja? Det stod ikke på handlelista.. Men har du mye ekstra du skal kaste denne uka, da eller?"

- "Kaste, nei? Jeg trodde det var du som trengte den? Hallo, jeg er helt sikker på at det stod på handlelista!"

- "Men altså..", grublet jeg, "Må man ikke spørre etter disse sekkene i kassa? Og er de ikke ganske dyre også..?"

- "Jo dæven, når du sier det.. Var det derfor det ble en del dyrere enn jeg hadde beregnet!"

 

"Jeg slenger med en liten dagligvare til 90 kroner, jeg"

 

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si nå. Så jeg bare trakk pusten dypt. Peter kikket ned i bakken:

- "Ja nei, jeg lurte litt skjønner du..", fortsatte han litt spakt, "så jeg sjekket til og med handlelista en gang til for sikkerhets skyld.. Og det sto jo vitterlig avfallsposer.."

Det ringte altså ikke engang ei bittelita bjelle.. Men okei. Hinting funker ikke. Klar tale funker ikke. Da gjenstår bare et siste desperat forsøk.. På neste handleliste blir jeg nødt til å ta fram teskjea.

 

Bacon = de salte, lange kjøttskivene du elsker mer enn meg
Is = veldig kald fløte
Bananer = eller "gule bøy" om du vil. Som en agurk, bare gul.
Håndsåpe = sjampo for hendene
Tyggis = karamell som ikke gir seg
Yoghurt = ligner litt på melk, bare tykkere. Se etter et bilde av en pensjonert greker.
Brød = avlang, grov rosinbolle uten rosin

 

/ Hvis ikke dette fungerer...

* Følg Handlelistekona på Facebook *

Julegaven som aldri tar slutt

Å kjøpe gaver til familie og venner kan være vanskelig. De aller fleste av oss har en eller annen presang på samvittigheten som kanskje ikke viste seg å falle helt i smak, som for eksempel askesugeren søsteren min og jeg kjøpte til pappa julen 2005. Det er vel unødvendig å si at vi fant den på tilbud.

"De beste gavene man gir bort, skal gis med en tanke bak", pleier samboeren min å si. Han elsker å kjøpe gaver, og stort sett treffer han blink hver gang. Men til jul i fjor, fikk jeg en gavepakke som kanskje ikke var helt innertier til en sliten småbarnsmor..

For Peter elsker som sagt å kjøpe julegaver - og aller mest lykkelig blir han når han føler at han finner en gave som virkelig treffer.

 

Og i fjor husker jeg han var så innmari hemmelighetsfull når han snakket om en av julegavene han hadde kjøpt til meg. Det var tydelig at han var fornøyd med det han hadde klekket ut, og siden han er helt elendig på å holde på hemmeligheter, var han faktisk nær ved å avsløre det flere ganger.

Jeg var altså ikke så rent lite spent da jeg satt klar med den mye omtalte gaven i fanget på selveste julaften. Hva hadde han funnet på nå? Peter var sprekkeferdig og klarte ikke holde seg:

"Jeg vet dette er en av dine favoritter! Og jeg kunne liksom ikke tro min flaks da jeg kom over dette mesterverket i butikken.."

Jeg hadde ikke snøring på hva det kunne være, men jeg forstod jo at Peter var fornøyd med kjøpet. Det var en middels stor eske, og da jeg omsider fikk revet av alt papiret, fikk jeg øye på en bok. Skrevet av en av mine yndlingsforfattere! Typisk Peter å ikke kjøpe en hvilken som helst bok, og jeg ble så klart hoppende glad.

"Du som elsker å lese!", smilte Peter fornøyd, "Også er det jo en av yndlingsforfatterne dine. Det skal visstnok være et nytt mesterverk, altså.. Det sa i alle fall dama i butikken!"

Min kjære Peter, elskverdig som han er.. Han vet at jeg elsker å lese, og han husker til og med hvilke forfattere jeg liker. Det er bare det, at.. De siste årene har leseinteressen måttet vike for to små barn og et hus som krever sitt. På kjøkkenbenken hoper det seg opp med eksemplarer av lokalavisa, som blir nedprioritert fordi det går i ett fra morgen til kveld.

Jeg begynte på en bok for to somre siden, og vi ler stadig av at jeg fortsatt ikke er kommet lenger enn side 23. Og med den tanken i bakhodet kan man lure på hvordan dette skal gå, for jeg mener ikke å være utakknemlig altså, men det er bare det at.. Det lå jo ikke bare én bok i den esken:

 



Så hvis det tar meg en uke å bla gjennom en hel avis, hvor lang tid vil det egentlig ta å lese TO tusen NI hundre og ÅTTE sider med historie fra det tjuende århundret?

Snakkes i 2020..

 

/ Men tanken var god, da ;-)

* Følg Boka til på Facebook *

Det store sjokoladetrikset

For noen uker siden leste jeg et tips som skulle gjøre tiden på vaskerommet mer lystbetont. Du vet, sortering av tøy, vasking av tøy, opphenging av tøy, bretting av tøy. Den evige runddansen som aldri noensinne tar slutt.

Tipset var enkelt: ha en skål med sunn, mørk sjokolade og forskjellige typer nøtter stående på vaskerommet. Dette skulle visst gjøre sånn at man i underbevisstheten fikk lyst til å oppholde seg der.

Så tidligere denne uka, gjorde jeg noen innkjøp.

 



Deretter plasserte jeg skålen ganske strategisk oppe i høyden, sånn at husets treåring ikke skulle oppdage den. Jeg vurderte et par sekunder om jeg burde gjemme den med tanke på trettitre-åringen også, men hallo.. Hvor ofte er gubben egentlig på vaskerommet..

 



Og det er faktisk ikke til å tro, men tipset fungerte så til de grader! Jeg har aldri vært så mye på vaskerommet siden vi flyttet hit for litt over tre år siden. Det tok ikke lange tiden før jeg hadde opparbeidet en fin strategi - og det begynte faktisk umiddelbart å bli mer lystbetont der inne.

For trikset var jo kun å ta en liten del av gangen! Ikke gape over for mye, men jobbe seg gjennom små delmål og kjenne på den gode følelsen underveis.

Det tok meg faktisk ikke mer enn én dag med målrettet jobbing og vipps så var jeg ferdig!

 

 

Og all klesvaska? Den får jeg ta meg av til uka ;-)

 

/ Det viktigste først

* Følg Vaskekona på Facebook *

Med lus i maskineriet

Jeg trodde det var en spøk. Et halvt år etter at guttungen hadde begynt i barnehagen, hang den plutselig der. Lappen. De ansatte hadde hengt opp et standard informasjonsskriv om at det var oppdaget hodelus på avdelingen. Lus! Jeg måtte sjekke hvilken dato det var. Aprilsnarr? Men nei, det var lenge til april.

Så da freaket jeg ut.

 

En liten uskyldig lapp.. Skulle ikke tro det var snakk om noe så alvorlig som en luseinvasjon!!

Jeg kastet meg over telefonen, og sendte en melding til kompisen min som har barn i samme barnehage som oss. "Lus?!"
Svaret kom etter to minutter. "Get used to it. Det blir ikke siste gangen, welcome to kindergarten.."

Jeg var i sjokk. Lus! Finnes det fortsatt lus?! Jeg trodde helt seriøst at det var noe som hørte åttitallet til. Jeg husker jo på barneskolen, at vi fikk med oss skriv hjem i ranselen når det hadde blitt oppdaget. Jeg hadde flaks, jeg slapp unna disse små ufyselige insektene, men jeg husker at lusene var nådeløse. De tok ikke hensyn til om man vasket håret en gang i måneden eller en gang om dagen.

Men jeg husker alt snakket. Hvis vi kom til å få lus, måtte vi gjennom en lusekur. Da måtte håret gres med en lusekam, og alt sengetøy, puter og tepper og klær måtte puttes i fryseren. Jeg vet ikke helt om det siste der stemte, men det var i alle fall det som ble sagt.

Men så viser det seg altså at lusene ikke forsvant på åttitallet som jeg trodde. De lever i beste velgående enda! Og siden vi ikke ble sånne "barnehage-folk" før i fjor, så har vi jo vært skånet for disse krypene i en årrekke. Ja.. Egentlig helt siden åttitallet.

Men.. Er det ikke noe som skurrer her?

For hvorfor blir ikke hodelusene utryddet når de verken kan hoppe eller fly? Og i tillegg er de totalt avhengige av mennesker for å overleve? Det betyr jo at noen konstant må ha lus. Er det bare meg som ikke forstår hvordan dette er mulig..?

Det vil jo si at akkurat nå sitter det noen og klør. På julaften er det noen som klør. På 17. mai, på St.Hansaften, på 1.påskedag og på bursdagen til Kong Harald. Hver forbanna dag siden jeg gikk i andre klasse har det sittet noen og klødd!

Har lusene virkelig vandret fra hode til hode og unnsluppet kur etter kur helt siden enorme skulderputer og hockeysveis var på moten?

 

"Rekk opp hånda alle små rakkere som stammer fra åttitallet!"

 

Jeg skjønner jo at når man først har begynt å klø, så har man hatt lus i mange uker allerede. Da utgjør man hele tiden en smittefare for andre. Og hodelus forsvinner aldri uten behandling. Men come on..

Etter 24 timer uten næring, er lusa for kraftløse til å etablere seg på et nytt hode, og vil dermed dø. Det vil si at det svært sjeldent smitter via andre ting enn direkte fra hode til hode.

Da må det vel for pokkern være mulig å gå sammen og gjøre en felles innsats for å bli kvitt disse krypa? Hva med "Lusas dag"? En helt egen dag hvor vi inspiserer hoder og jobber sammen som et nasjonalt team, hvor kommunen som fjerner flest lus stikker av med seieren. Hva med å la flatlusa gå foran som et godt eksempel på strålende samarbeid? Intimbarbering har jo gjort at flatlusa nesten er helt utryddet.

Den eneste årsaken jeg kan komme på som forklarer hvorfor hodelusene aldri utryddes, er at det å ha lus er flaut. For når noe er flaut, da snakker man ikke om det. Og det betyr at man heller tar en lusekur innenfor husets fire vegger i stillhet, framfor å si fra til barnehagen eller skolen. I praksis medfører dette at ubehandlede barn smitter de andre om igjen og om igjen.. Og sånn har det altså pågått siden.. ja, gudvethvorlenge. Fra kur til kur, fra flause til flause.

 

"Og jeg som trodde det var flasskløe.."

 

Er det bare meg, eller er det noe lus i maskineriet her? Med fare for å høres ut som en konspirasjonsteoretiker, tror jeg at jeg er inne på noe stort her. Kan det være myndighetene som står bak og planter lusa år etter år for å dra inn ekstra kronasjer på lusekurer? Er det tifeldig at "Organisasjonen Lusfri Norge" ikke har mottatt økonomisk støtte siden 2009?

Noe så.. Lusent..

Men jeg har seriøst aldri klødd meg så mye i hodet som mens jeg skrev dette innlegget. Så enten er jeg nå bare veldig oppgitt, eller så har jeg fått lus selv. Og skulle det vise seg at jeg faktisk har fått djevelskapen i hus, ja da er i det minste morgendagens blogginnlegg i boks. For som "hodelus.no" sier:

"Det er ikke flaut å ha lus, men det er veldig flaut når andre oppdager at du ikke har sagt ifra!"

 

/  Helt seriøst, nå må noe gjørras :-)

* Følg Freak-ut-kona på Facebook *

Smoothielicious

Jeg trenger mat som gir energi i løpet av dagen. Og ved lønsjtider pleier jeg vanligvis å være ganske så tom, og ganske så skrubbsulten.. Men de siste to ukene har jeg funnet ut at en næringsrik smoothie faktisk gir et klart hode og en kvikkere kropp!

I går la jeg ut bilder av favorittsmoothien vår med fremgangsmåte på Snapchat, og veldig mange spurte om jeg kunne poste oppskriften på bloggen. Det er det jo klart jeg kan! Alt går på slump, men her kommer fremgangsmåten, samt noen små tips på veien. Denne varianten holder seg godt i kjøleskapet noen timer, derfor passer den ypperlig å lage på morgenen og nytes til lønsj. Sett noen ingredienser på handlelista di og prøv den ut du også!

 

 

Hemmeligheten bak næringsfulle smoothier, er grønnsakene du putter oppi. Frukt er vel og bra, men de inneholder mye fruktose, og dette merker i alle fall jeg veldig på blodsukkeret. Så tenk først og fremst grønnsaker, og bruk frukten som nødvendig søtning og smaksnytelse.

 

 

Grønnkål er min absolutte favoritt! En super næringsbombe med vitamin A, E, K, C og B6 og folat og kalium. Jeg måtte google, og jeg visste faktisk ikke at 100 gram grønnkål inneholder mer kalsium enn 1 dl melk.

 

 

Frosne bær gjør underverker! Deilig kald og slushy konsistens, mmmm! Jeg foretrekker å bruke bær framfor frukt, men det er jo smak og behag. Litt banan gjør seg for eksempel godt for søtningens del.

 

 

Vanligvis liker jeg å ha en klunk Tjukkmjølk oppi fordi jeg er fan av bakteriekulturen den tilfører - men i dag hadde jeg bare Biola naturell tilgjengelig. Liker at smoothien blir litt tykkere enn den blir med bare vann. Men den funker selvfølgelig helt fint uten melkeprodukter oppi også. Kanskje kokosmelk hadde vært godt? Det skal jeg jaggu teste ut neste gang.

 

 

Når sant skal sies har jeg aldri vært særlig fan av smoothie som et eget måltid. Av den enkle grunn at den ikke holder meg mett særlig lenge.. Men den er spekket med god næring, og jeg har nå funnet en genial løsning som funker for meg: smoothien kombineres med noe tyggbart ved siden av. Favoritten er oppskårede grønnsaker, eller en enkel omelett.

 

 

 

Har du barn, la dem hjelpe til! Treåringen min elsker det. Det er i grunnen alltid koselig med hjelp. Av en venn, søster, mor eller bestefar - slå dere løs på kjøkkenet. Litt fresh musikk på anlegget og noen snasne dansemoves - jeg lover deg at smoothien vil nå nye høyder.. ;-)

 

 

Hvis du er av den småspiste typen, så tipper jeg dette er mer enn nok som en lønsj. Eller kveldsmat. Eller frokost. Men hvis du er av den sultne typen, eller ammer sånn som meg (kjekt å skylde på), så lager du noe å tygge på ved siden av. I dag ble det en omelett:

 



Dett var dett! Ooops, holdt på å glemme oppskriften, haha. Her kommer'n:

 

SMOOTHIELICIOUS til en hel familie

  • 1 gulrot
  • 1/3 agurk
  • 3 brokkoli-buketter (gjerne stilken også! Skrell den først)
  • 3-4 never med grønnkål (jeg fjerner den hardeste stilken)
  • 20 frosne jordbær
  • 2 dl frosne blåbær
  • 1 dl tjukkmjølk/biola/youghurt (helst sukkerfritt)
  • 1/2 banan
  • 4-5 dl kaldt vann (prøv deg frem til ønsket konsistens)

 

Kjør alt i en blender og nyt! Dette er bare ca-mål, og jeg tar ofte bare det jeg har i kjøleskapet. Her i huset går alt ned på høykant, selv hos minstejenta på 10 måneder. Men hun sliter litt med brain-freeze ;-) Også har jeg forresten en super flekkfjerner stående på vaskerommet..

Del gjerne din favoritt-smoothie-oppskrift med meg i kommentarfeltet!

 

/ Ut med brødskiva - inn med smoothien ;-)

* Følg Lønsjekona på Facebook *

(Og umulius82 på Snap)

Dagens små skatter

"Nå koser vi oss, dere!", sier treåringen når vi sitter rundt middagsbordet. Han pleier ofte å se på hver og en av oss, mens han smiler fornøyd. Og hver gang tenker jeg at dette er en greie du helt garantert må ha arvet fra mora di. Å sette pris på de små tingene.

For jeg håper øyeblikk som disse er ting han vil ta med seg videre i livet. Han trenger jo ikke nødvendigvis å huske at 23. august 2015 spiste vi taco-rester til middag, før vi hadde norske jordbær til dessert - og at vi i tillegg toppa hele driten med to lakris-pastiller hver etter at vi hadde ryddet av bordet..

Men jeg håper at han ikke trenger så mye mer enn dette for å føle at livet er godt å leva.

Life is pretty darn good

 

Jeg samler nemlig på små øyeblikk.

En gang opplevde jeg at en smaksprøve på butikken reddet dagen min. Jeg hadde ligget syk en uke, og kjøleskapet var både tomt og trist. Så subbet jeg inn på matbutikken, og der stod han. Den blideste kokken jeg noensinne hadde sett, med pastaskruer og kjøttdeig og parmesan på store fat. Det var ikke store porsjonen jeg fikk, men det smakte så godt at jeg fortsatt blir glad av å tenke på det, ti år etter.

Og den gangen jeg var høygravid og tung og fæl, og skulle på legesjekk. Jeg kjørte inn i parkeringshuset i kjelleren der legekontoret mitt lå, skulle til å fiske frem bankkortet for å betale parkeringsavgiften, og innså at jeg hadde glemt det på kjøkkenbenken hjemme. Så begynte jeg nesten å grine før jeg kikket opp på betalingsautomaten og oppdaget dette:

 

 

I ustand.. Hei hei gledestårer!

 

Det skal ikke mer til før jeg lever i flyten og storkoser meg. Problemet er bare at når jeg først er glad for noe, da liker jeg å snakke om det også. En god stund. Og i blant kan det i følge samboeren min bli litt mye..

Vi kan sitte der i sofaen, mannen og jeg, når jeg plutselig kommer på at jeg skiftet på sengene tidligere på dagen.

"Fy søren som jeg gleder meg til å sove i rent sengetøy i natt!", kan jeg si. Mannen nikker bak pc-skjermen, veldig opptatt med å svare på jobbmailer.

"Åh, det er seriøst det beste jeg vet..", fortsetter jeg, "Hvis jeg hadde hatt tid skulle jeg skiftet på sengene hver uke." Ingen respons nå heller.

"Og best av alt: jeg brukte den blå tøymykneren!"

Han med jobbmailene titter opp.

"Neida, så..", mumler jeg litt småflau over iveren, "Men den lukter jo helt sykt godt, da.."

Nå hever han øyenbrynene: "Hæ?"

"Nei altså, jeg brukte den blå", svarer jeg, "Den er best."

Heldigvis vet jeg når det er nok. Så da snakker jeg ikke mer om de små tingene. Men jeg registrerer dem på gledeskontoen, og den fylles sakte, men sikkert opp inni skrotten min et sted.

Rent sengetøy.
En plagsom flue som fant veien ut gjennom kjøkkenvinduet helt av seg selv.
En koselig sms fra en gammel venninne.
Et vått kyss fra treåringen, midt i panna.

Dagens små skatter.

Det beste jeg vet.

 



/ Et lite smil her, et lite smil der!

* Følg Happywife på Facebook *

Når mamma baksnakker

Det er spesielt ett punkt hvor jeg feiler som mor. Det er egentlig en ganske uskyldig ting, men like fullt noe jeg må venne meg av med. For barn tar etter foreldrene, det er noe alle vet. Og det jeg gjør er ikke pent.

Jeg baksnakker.

Og da mener jeg ikke skitsnakk om folk flest. Nei da. Jeg baksnakker gubben. Og baksnakking av foreldre er jo noe av det verste man kan gjøre med barn til stede. Jeg har hørt at dette er spesielt vanlig i skilsmissesituasjoner, men vi har jo ikke planer om å gå fra hverandre en gang.

 

 Baksnakking er bare teit, uansett hvor!

 

De små bemerkningene mine er riktig nok ganske uskyldig ment, men helt unødvendige. Det er bare det at noen ganger blir jeg så oppgitt.

Kanskje er vi på vei ut døra, ungene og jeg. Også kommer vi ikke forbi stabelen av pappas sko med vogna. Så jeg må flytte alle parene inn i skohylla mens utålmodige barn hopper opp og ned eller sutrer i vogna. Da kan det komme noen ubetenksomme gloser:

"Jada unger, hvis bare pappa´n deres hadde begynt å bruke den skohylla her som alle oss andre, så hadde vi vært ute av døra for lengst!"

Eller hvis faren deres har laget middag og gått bananas med krydderet:

"Hvis bare pappa´n deres hadde husket at hele familien skulle spise denne kjøttdeigen, så hadde han kanskje ikke tatt så mye chili oppi at den ble for sterk for dere.."

Det var ikke før tidligere denne uka, at jeg fikk meg en liten aha-opplevelse. Det har seg nemlig sånn, at Peter er en ganske tålmodig fyr. Han finner seg i mye, men en ting jeg gjør som han virkelig irriterer seg over, er når jeg lar støvsugeren ligge framme dersom det fortsatt gjenstår litt arbeid.

Jeg har kanskje tatt en runde med støvsugeren, også gjenstår bare kjøkkenet. Så da legger jeg den fra meg midt på gulvet, sånn at jeg skal huske å ta resten så snart det lar seg gjøre. Peter snubler alltid i enten ledningen eller selve støvsugeren - og banner like høyt hver gang.

 

Her har mor vært på ferde igjen.. Bare stua som gjenstår!

 

Og her en kveld hadde jeg gått løs på andre etasje, men måtte avslutte arbeidet da minstejenta våknet. Derfor lot jeg støvsugeren ligge, litt sånn dårlig plassert midt på gulvet mellom alle soverommene.

Den samme natten våknet treåringen og ropte på pappa. Peter stod opp for å hjelpe, og etter et par minutter hørte jeg dem på vei ut av guttungens soverom. Så lød et voldsomt spetakkel, deretter en liten gutt som begynte å gråte.

Helt riktig. Guttungen hadde snublet i støvsugeren i mørket.. Jeg lå i sengen og holdt pusten, mens jeg tenkte at nå, nå kommer det noen gloser fra far. Etter hvert som gråten roet seg ned, hørte jeg pappaens stemme forsiktig og trøstende:

"Huff, gikk det bra? Du snublet i støvsugeren, jeg tror vi flytter den bort hit, jeg. Sånn, her kan den stå, vet du. Det var bedre. Skal vi gå og se om vi finner et plaster?"

Jeg kjente rødmen i ansiktet. Det kom ingen "åååh dette er mammas skyld!". Ingen "moren din må seriøst lære seg å rydde bort den støvsugeren..". Ting som jeg garantert hadde klart å lire av meg i mørket med en gråtende sønn på skulderen..

Så da lå jeg der i sengen, da. Litt flau, men mest glad. For i blant er det bare så godt å kjenne at man har en god pappa til sine barn.

En sånn pappa som mammaer som meg har litt å lære av.

 

/ Nå har jeg slutta, jeg lover :-)

* Følg Angrekona på Facebook *

Gift rumpe

Da jeg gikk på videregående, sa kompisen min Fredrik at når man når en viss alder, så får damer det som kalles "gift rumpe". Fredrik sa at gifte rumper var veldig flate. Jeg skjønte aldri helt hva han mente, men jeg husker moren min lo godt da jeg fortalte det hjemme. Og nå, 17 år etter, er det herved opplest og vedtatt:

Jeg har fått gift rumpe.

 

Gleden var stor da jeg skulle prøve min nye sommerbukse.. Helt til jeg brettet ned kanten og stilte meg i profil.

 

Alle vet jo at muskelmassen begynner å skrumpe inn med alderen, og jeg runda riktignok tredve for noen år siden. Men..

Det rare her er nemlig at jeg for alvor oppdaget min nygifte rumpe (knis) da jeg kom hjem fra sykehuset etter å ha født barn nummer to. Jeg mener å huske at den hadde vært på plass da jeg tasset inn på fødeavdelingen noen dager tidligere.. Men da jeg kom ut var den vekk! Hvor jeg enn lette fant jeg den ikke.

Så nå lurer jeg rett og slett på om det er mulig å miste rumpa si i dragsuget av en fødsel? Og med den gigantiske pressejobben jeg utførte den natta.. Det er slett ikke umulig at deler av ræva kan ha røska seg løs.

Og når jeg til min store forskrekkelse ser at min tidligere flate mage ikke ser ut til å ønske å trekke seg tilbake.. Så kan kanskje dét være svaret? At jeg har presset deler av rumpa frem og gjennom kroppen, slik at det som nå buler som en koselig liten kosemage over buksekanten rett og slett er rester av den gamle rumpa som noen nå har bygget mage på?


 

 

Jeg vet selvsagt at noen squats og tunge basisøvelser er løsningen på problemet med bakenden, men det må jo være lov å spørre: Er det bare meg? Eller er det flere som ønsker å bli med en tur for å se etter rumpa si på hittegodskontoret til fødeavdelingen?

 

/ Meld deg på gruppereiser med Kona til :-)

* Følg Rumpa Til på Facebook *

Pupper i innboksen

Samboeren min blir rett som det er stoppet på gata av jenter som forteller at de elsker bloggen hans. Han får hyggelige meldinger i innboksen, og mottar hundrevis av bilder på Snapchat daglig. Dette er så klart bare trivelig, og det kunne aldri falt meg inn å bli sjalu. Men så har det aldri dukket opp pikante bilder i innboksen heller.

Inntil nå..

 

- "Hahaha! Christinaaaa!", ropte mannen fra andre etasje, "Oh lord, jeg tror jeg fikk min første dirty snap!"

Vi skal noen uker tilbake i tid, jeg stod på kjøkkenet og laget frokost og skjønte med en gang at det var noe stort på gang. Han kom løpende ned trappa, rimelig oppglødd.

- "Hva skjer?", sa jeg.

- "Haha, jeg fikk akkurat et bilde av en vagina med et sexleketøy på snap!"

De oppsperrede øynene og iveren hans fikk meg til å sprute ut i latter. "Hæ? Er det sant?!"

- "Ja!", humret han tilbake. Vi lo mens vi konkluderte med at nå måtte han jo være på vei til å bli ordentlig kjendis.

Så ble det stille i flere dager, uten så mye som et livstegn fra den mystiske avsenderen. Men så en dag kunne Peter fortelle at det hadde tikket inn en ny melding. Ikke noe bilde denne gangen, bare et blunkefjes og et spørsmål om det var sånn at han hadde mottatt et bilde av en vagina..?

I iveren over å bli inkludert i dialogen, glemte jeg helt å tenke over hvor ålreit mannen min var som valgte å spille med åpne kort. Nå var jeg bare nysgjerrig, hvem var denne dama - og var egentlig vagina-bildet ment til min samboer?

- "Du blir jo nødt til å svare?", sa jeg, "Spør om hun kan ha sendt til feil person!"

Og i den andre enden satt frøkna tydeligvis klar.. For etter få sekunder dukket en ny melding opp:

"Jeg sender aldri feil."

Okei.. Dette har du altså gjort før. Nå var jeg enda mer nysgjerrig. Hva var denne jenta ute etter? Var det flørting? Eller bare spenning?

 

 

Det tok ikke mange minuttene før et nytt bilde tikket inn. Jeg stilte meg spent opp ved siden av mannen, mens jeg kjente på følelsene som flakset rundt inni magen; jeg hadde jo ikke akkurat noe ønske om å se en vagina.. Og selv om det var jeg som hadde oppfordret ham til å svare, så merket jeg at jeg var i ferd med å bli både opprørt, irritert, og sinna på samme tid.

Og det til tross for at Peter både involverte meg, og hadde sitt på det rene.

Jeg mener: Denne dama kjenner jo ikke oss, hun vet ikke om vi har det bra. Tenk hvis vi akkurat nå hadde gått gjennom skikkelig tøffe tider med lite søvn, urolige barn, krangling og dårlig stemning? Hva hvis vi ikke hadde hatt kvalitetstid sammen på mange uker og kjærestelivet hadde stått på vent?

Hva hvis vi virkelig hadde slitt og noe sånt som dette hadde gjort alt så mye, mye verre?

 

Vi er liksom en liten familie her, vi da..

 

Jeg holdt pusten idet Peter åpnet bildet. Nå hadde jeg bare én tanke i hodet: Hvem var egentlig denne kvinnen som følte at hun hadde rett til å utfordre mannen min og dermed også forholdet vårt på denne måten? I løpet av et kvart sekund ble hele skjermen dekket av to store kvinnebryst med påskriften:

"Kanskje liker du dette også?"

Selvfølgelig skal det hos de aller fleste mer til enn et usselt nakenbilde for å velte et forhold. Og muligens reagerte jeg fordi jeg selv ikke er typen som sender nakenbilder til folk, og heller ikke har noe ønske om å motta sånne bilder selv. Eller kanskje jeg bare ble misunnelig på de flotte puppene som gikk mine slappe amme-vafler en høy gang..

Men jeg har så innmari lite til overs for folk som ikke respekterer grenser. I dette tilfellet en dame som sannsynligvis bare var ute etter å ha det litt moro, men som likevel tråkket midt oppi vår lille familiesalat. Ingen skade skjedd her i gården, men min mann er garantert ikke den eneste som har mottatt bilder som dette fra damer som henne.

Og jeg blir bare trist av å tenke på hvordan noe så teit kanskje kan bidra til å velte et helt familieliv, dersom bildene plutselig skulle dukke opp på helt feil sted til helt feil tid.

Og det synes jeg er verdt å tenkte litt over.

Så til deg som sender nakenbilder til etablerte familiefedre: Jeg håper du vet hva du gjør. For vit at din lille fantasi, brått kan bli en hel families mareritt.

 

/ Heller litt traust og ren på bena, enn å tråkke rundt i andres familiesalat  :-)

* Følg Prippenkona på Facebook *

Den nye jakka

En av de tingene jeg har funnet ut med årene, er at jeg blir ufattelig sliten av prøverom. Prøverom vil meg ikke vel. Derfor er det veldig sjeldent jeg kjøper meg nye klær, jeg tar heller et røsk en gang i ny og ne, når det virkelig er krise. Og da kjøper jeg gjerne en sju-åtte-ti-tolv plagg i slengen.

 

"I den gule posen er det et par nye sko ja, men i de andre er det matvarer fra Rema, jeg lover"

 

Problemet med dette systemet er at det føles så voldsomt når jeg kommer hjem med svære handleposer, og gubben ser det. Han har aldri direkte klaget, men jeg vet at han er veldig oppgitt over at jeg kjøper nytt uten at jeg samtidig kvitter meg med ting som er slitt. Hans slagord er nemlig: "Ett nytt plagg inn, ett gammelt plagg ut."

Derfor har jeg det siste året benyttet meg av en teknikk jeg vet mange jenter bruker: jeg gjemmer unna de nye klærne jeg kjøper, og tar dem fram litt etter hvert, sånn at mannen ikke legger merke til det.

Dette har fungert utmerket i lang tid, men i dag skulle altså hele systemet rakne fullstendig. Og det bare på grunn av ei ussel jakke.

For på forsommeren måtte jeg ta meg en skikkelig handlerunde, og da kjøpte jeg blant annet en ny jakke. Jeg trengte ikke egentlig noen ny jakke, derfor gjorde jeg som jeg pleier: klipte av lappen og hang plagget rett i skapet. På den måten slapp jeg å forklare hvorfor jeg hadde kjøpt meg en ny jakke jeg ikke trengte, og hvorfor jeg ikke heller ønsket å kvitte meg med en av mine gamle.

I dag morges var det litt småkaldt da vi skulle ut å gå tur, en ypperlig anledning til å finne fram den bortgjemte skatten. Så jeg fisket jakka fram fra skapet der den hadde godgjort seg i et par måneder, og merket til og med at den hadde tilegnet seg litt skaplukt. Perfekt.

Jeg tok den på, og latet som ingenting.

 

"Bare ute og lufter hunden i denne eldgamle jakka, jeg.."

 

Men da vi hadde kommet halvveis borti veien, møtte jeg samboerens blikk. Han hadde et litt merkelig uttrykk i fjeset, så jeg fikk straks følelsen av at noe var på gang.

- "Så fin den jakka der er..", sa han plutselig. Jeg holdt pusten noen sekunder, men det kom ikke noe mer.

- "Ja, syns du?", pep jeg til svar.

- "Ja, du kledde den! Er den ny, eller?"

- "Nehei, den er ikke ny, nei..", stotret jeg.

- "Okei. Kan ikke huske å ha sett den før, bare."

- "Nei, det er ikke sikkert jeg har brukt den på en stund.. Jeg.. Nei, jeg husker ikke helt."

Hvorfor i alle dager hadde jeg ikke bare vært ærlig fra starten av? Jeg som ikke kan lyve engang, hvorfor hadde jeg ikke bare sagt: "Hei, se på den nye jakka mi! Den har jeg kjøpt! Og ja, jeg har kanskje kjøpt en ny jakke, men det betyr ikke at jeg har tenkt til å kvitte meg med en av mine gamle! Og sånn er det med den saken!"

Men nå følte jeg liksom at jeg allerede satt for dypt i det til å innrømme noe som helst.

- "Hmm", fortsatte Peter, "også har du jo kanskje flere jakker du bruker også, litt om hverandre."

- "Ja, det har jeg jo. Det er jo ikke sånn at jeg har brukt denne hele tida, liksom", mumlet jeg til svar.

Så ble det stille i noen minutter. Jeg håpet at han ville la temaet ligge, men så fortsatte han uventet:

- "Vet du sånn ca hvor mange ganger du har brukt akkurat denne jakka, da?"

What? Hva slags spørsmål var det..? Si meg, hang prislappen fortsatt på, eller hva? Men jeg hadde jo dobbeltsjekket at jeg hadde tatt den av, det var jeg helt sikker på..

- "Eh", stammet jeg, "hvor mange ganger jeg har brukt den..? Nei.. Fire, fem kanskje?"

- "Okei.", svarte Peter og trakk på skuldrene.

Stillheten var til å ta og føle på. Hvorfor, åh hvorfor hadde jeg satt meg selv i denne situasjonen! Snakk om lavmål å juge om en sånn liten filleting.

Det gikk et par minutter før Peter brøt tausheten igjen:

- "Eh, men den jakka der.. du har kjøpt den selv, ikke sant?"

Om jeg hadde kjøpt den selv? Nå begynte jeg å bli skikkelig svett, og litt småirritert:

- "Ja, den kjøpte jeg selv ja. Skal du ha navnet på butikken også, eller?! Og dato? Og kanskje pris?"

- "Neida, det går fint det.. Men.."

- "Hva er det nå?", avbrøt jeg.

- "Jo, jeg bare lurte på om du husket å betale for den før du forlot butikken.."

Jeg stoppet opp, rimelig oppgitt over hele denne utspørringen. Jeg snudde meg og stirret trassig på ham, før jeg oppdaget at han humret mens han nikket ned mot armen min. Så jeg kikket i samme retning.

Og det var da jeg oppdaget det.

 

 

Dama i butikken hadde glemt å ta av alarmen! Jeg kjente jeg rødmet fra hårtuppene og ned i tærna.. 

- "Hehe", lo Peter, "Mulig den detaljen der er siste mote fra Paris, altså.. Men jeg tror vel heller du bare kan innrømme at du har kjøpt deg ny jakke".

Greit, jeg gir meg. Det blir ikke mer juging.

 

/  Ærlighet varer fortsatt lengst :-)

* Følg Alarmkona på Facebook *

Bare idioter gifter seg før man får barn

Den eldre damen snurpet plutselig igjen munnen og så på meg med avsky i blikket. Et par minutter før hadde alt virket normalt.

Jeg var ute og gikk tur med barnevogna, da den gamle stoppet opp og lurte på om hun kunne hilse på. Vi hadde en hyggelig samtale om småbarnstid, og hun fortalte stolt at hun hadde blitt oldemor i vinter. Men så tok alt en uventet vending da hun penset inn på ekteskap:

- "Er du ikke gift? Men dere har barn sammen..?"

 

"Hva er det De sier, unge dame?"

 

Jeg registrerte først ikke misnøyen, så jeg svarte i en humrende tone: "Ja, sånn ble det nå en gang! Vi har jo tenkt til å gifte oss, men det har ikke stått på prioriteringslista vår. Først lurer vi på om vi skal male stua, haha!"

Reaksjonen var så totalt uventet, at jeg mistet munn og mæle.

- "Hva er det du sier..?", frådet den hissige oldemoren, "Man gifter seg først! Noe annet er.. Ren idioti!"

Jeg ble så paff at det var først etterpå det gikk opp for meg hva som hadde skjedd. Riktignok er det vel en gammeldags tankegang om at den "riktige rekkefølgen" er å få barn først etter at man har giftet seg, men jeg burde jo bare svart den gamle damen med samme mynt: "Nei! Du tar faktisk feil! Det er bare idioter som gifter seg før man får barn!"

Jeg innrømmer at det hadde vært et ganske teit svar, men så gikk det plutselig opp for meg: Er det ikke egentlig et snev av sannhet i det..? Blir ikke det å gifte seg før man får barn, som å kjøpe en bil uten virkelig å ha prøvekjørt den?

For å gifte seg når man fortsatt er forelska og bare to i hele verden, det er jo lett som en plett! Den virkelige bragden er jo når man fortsatt ønsker å gifte seg etter at man har fått barn. Da vet man at man kommer til bli gamle sammen, da. Når man fortsatt er villig til å dele resten av livet sammen, etter å ha sett "alt" på fødestua, overlevd kveld etter kveld med gråtebarn og sett hverandre rakne på grunn av underskudd på søvn.

Hvem som helst kan jo ha lyst til å gifte seg når man bare har seg selv å tenke på. Noe helt annet er det når man er på åttende dagen i den samme joggebuksa og baderomsgulvet er fullt av bleier. Å bli et ektepar da, er jo ilddåpen!

 

Sitat fra boken "Pappahjerte" - bildet er fra @jahvaa sin Instagram

 

Ville det ikke vært mer fornuftig å snu rekkefølgen? Kanskje det til og med kan få ned den smådystre skilsmissestatistikken? Hva med å sette noen krav - at før man får lov til å fri må man ha:

  • - Minst ett barn sammen
  • - Antydning til blå ringer under øynene grunnet for lite søvn
  • - Ett stykk slapp bekkenbunnsmuskulatur
  • - Over gjennomsnittet god oversikt over bleiepriser
  • - Et vagt minne om at kjærstekveld var ganske så trivelig

For hvis man først har kommet seg gjennom 1000 bleieskift sammen, kan man stå side om side gjennom alt.

 

/ Ja til kjærligheten - i hvilken rekkefølge man vil :-)

* Følg Kona til på Facebook *

Småløgner og bryllupsplaner

Her en kveld tikket det inn en småbrysk melding fra min bestevenninne. Hun gratulerte meg med ny blogg, men hadde hun blitt snytt for et bryllup..? "Kona til" kan liksom ikke misforstås, og hun kunne ikke huske noen hvit kjole eller en dag full av kleine taler.

Etter hvert har flere begynt å lure. Hvor ble det av deres invitasjon? Når var det? Hva gjorde vi? Hvor er bildene?

Sannheten er at.. vel.. vi har ikke rukket å gifte oss enda.

 

 

"Æææ, smil da kjekken! Nå blir det selfie her, ass!"

 

For å ta det litt tilbake i tid, så hadde ikke Peter og jeg nubbesjans til å rekke noe bryllup før vi fikk barn. Det gikk litt fortere unna enn planlagt, jeg hadde faktisk akkurat pakket ut siste flyttelass i Peters leilighet, før graviditetstesten spilte av en liten trudelutt.

Så begynte tida å gå. Fødsel. Familieliv. Salg av leilighet. Kjøp av hus. Flytting. Ny jobb. Ny trudelutt fra ny graviditetstest. Ville vi ha med en gigantisk gravidmage på brudebildet? Tja, egentlig ikke noe problem, det. Men så var det formen til mor, da.. Hadde jo vært koselig å ikke være uggen, oppblåst og full av promp på den store dagen?

Derfor bestemte vi oss for å vente.

Men alt snakket om giftemål de siste årene, har jo gjort at jeg føler meg som kona hans. Peter og jeg kunne jo like gjerne vært gift.

Vi er ikke nyforelska lenger, vi krangler så oppvaskbusta fyker. Men vi blir fort venner igjen. Vi trives i hver vår ende av sofaen, opptatt med hver våre ting. Men innimellom er det deilig med en armkrok. Vi har våre stunder hvor vi diskuterer om drømmen er ei hytte på fjellet, eller ei campingvogn på Öland. Om det heter "en strikk" eller "et strikk" - og om stekt makrell faktisk smaker godt. Noe vil vi nok aldri bli enige om.

Men Peter kan se meg i min mest slitne joggebukse, og enda gi meg komplimenter. Han har sett meg gråte fordi vi var tomme for havregryn og han har hørt mine helt-på-bærtur-svar når svigerfar spør meg om Larviks historie. Og han liker meg for det.

Og jeg syns ikke det er så nøye når Peter drar på butikken med tøfler på bena. Eller når han innrømmer at han ikke kan noenting om bil. Eller hus. Eller båt. Og jeg kan ta ham på fersken når han sitter foran tv-skjermen, og snufser høylydt mens han ser på at Ellen DeGeneres overrasker en fattig trebarnsmor med ny bil. Jeg elsker ham for det.

Så en dag blir det ekteskap.

Men inntil da.. Så trenger man altså ikke være gift for å føle seg som kona til :-)

 

 

/ Ei litta skrøne får værra lov

* Følg jugekona på Facebook *

Jordbærmus og konspirasjonsteorier

Jeg elsker å legge ut små historier på Snapchat. Det beste jeg vet er når helt ubetydelige ting plutselig utvikler seg til å bli en liten Story.

Og min yndlingshistorie så langt, lagde seg plutselig selv en dag jeg tok en liten strekk på senga med min lille datter:

 

 

Tankene mine vandret til at min lille baby begynner å bli stor, og at hvilken som helst dag nå, kan det hende at ammingen er over.. Så da ble jeg litt snufsete, før jeg fant ut:



 

Med en gang jeg hadde postet bildet, begynte jeg å tenke på andre som muligens også har tenkt den tanken: Marianne Aulie. Det er jo ikke lenge siden hun fortalte at hun ville fortsette å amme sin tre år gamle datter så lenge som mulig.

Men denne datteren.. Fikk ikke hun et veldig langt navn? Et raskt søk på google ga meg svar:

 

 

Og det var da jeg så det.. Kan det være Marianne selv, og ikke mannen Aune, som har stått bak det navnevalget?

 

A-M-M-ING... Amming!!

 

Så da regner jeg med at det kanskje er barnefar Aune Sand som kommer til å få gleden av å bestemme navnet dersom det skulle dukke opp en søster eller bror. Og hvem vet, kanskje blir det noe sånt som dette:

 



Snap-historien sluttet her, men jeg ble liggende å fundere litt over om det kanskje var en smule stusselig at vi valgte å gi barna våre bare ett navn hver. Men så kikket jeg over forslaget mitt til Aune en gang til.. Og innså rimelig kjapt at vi får prise oss lykkelige over at vi fikk en "Nora" og ikke en "Bærit Ruttentutt".

 

/ Jeg løser ikke akkurat verdensproblemer på Snap heller, kan du si..

* Følg Snappe-kona på Facebook *

Det ultimate sjekketrikset..?

I går oppdaget jeg at Peter hadde postet et innlegg som het "Snarveien til en kvinnes hjerte". Jeg må jo si jeg ble innmari nysgjerrig. Hadde han sittet og pønsket ut nye sjekketriks eller skulle han avsløre hvordan han fikk meg på kroken for fem år siden?

Det viste seg at han hadde funnet "det ultimate sjekketrikset" søndag morgen, da han uoppfordret renset sluket i dusjen.

"Ingenting jeg har gjort så langt i livet har på så kort tid og med så liten innsats gitt så vanvittig høy uttelling", skrev han videre.

Jeg ble riktignok veldig glad, men...

Jeg vet ikke om jeg skal si det til ham eller ikke, men jeg håper vel for hans skyld at han aldri blir singel.. For jeg tror kanskje han kommer til å gå på en skikkelig smell hvis han reiser ut på byen, selvsikker og fornøyd, og går rett opp til en dame i baren med et kjekt smil i munnviken og langer ut:

- "Halla baby.. Skal jeg rense sluket ditt?"

 

/ Pappahjerte - ikke akkurat Sjekkehjerte.. ;-)

 * Følg Kona Til på Facebook * 

Divorce is in the air

En av tingene som var oppe til diskusjon i planleggingsfasen av denne bloggen, var hvorvidt jeg skulle ha åpent eller stengt kommentarfelt. Flere av Norges største bloggere har valgt å stenge sine på grunn av alle "Nettrollene", derfor streifet jeg innom tanken selv også. Jeg er riktignok en liten blogger, men jeg lærer mer enn gjerne av de store. Men mannen min var kjapt på ballen:

"Nei nei, det er viktig med åpent kommentarfelt! Det skal jo være en dialog og det er kjekt med tilbakemeldinger, ris og ros, og ikke minst konstruktiv kritikk."

Dette hadde han så klart helt rett i. Men lite visste jeg at det bare skulle nøyaktig fire dager med blogging til, før det skulle ta helt av med "konstruktiv kritikk"..

 

 

Torsdag kveld postet jeg et innlegg om hinting (les hele innlegget: "Ta et hint da, mann!"). Kort fortalt handlet det om at min samboer Peter ikke forstår hint, at dette er noe jeg fint kan leve med, men at jeg mente han hadde tatt hinting til et nytt nivå da han ikke forstod handlelappen jeg hadde sendt med ham på butikken.

I mine øyne var ikke handlelappen et hint. Jeg hadde riktignok skrevet ketchup med et spørsmålstegn bak, et spørsmålstegn som betydde "ikke kjøp ketchup dersom du kjøpte det da du var på butikken for 48 timer siden".

Enden på historien var at Peter kjøpte ketchup begge gangene. Han husket at han hadde kjøpt det på mandag, men siden det også stod på onsdagens handleliste, kjøpte han altså en flaske til likevel. Bare for å være sikker.

Jeg syns dette var et fantastisk morsomt tema å skrive om. Det var veldig mange lesere som kjente seg igjen, kanskje først og fremst kvinner, men kommentarfeltet fikk også en real boost fra menn som ønsket å gi meg noen mer eller mindre velmenende råd.

Og noen av dem ønsker jeg å se litt nærmere på nå..

 

Kjetil skriver:

"Haha, tror mannen din rett og slett bare er dum."

- Hei Kjetil, jeg måtte konfrontere mannen med dette, for jeg visste helt ærlig talt ikke hva jeg skulle svare deg. Men vi konkluderte begge to med at du sannsynligvis har ganske rett. Så da er jo det greit.

 

Mann skriver:

"Herregud..
At du blogger om dette sier greit mye om deg..
"

- Kjære Mann, dette har du helt rett i. Det sier faktisk alt om meg. Lurer litt på hva du tenker når jeg forteller at jeg har skrevet et eget innlegg om hemoroider, men det kan vi kanskje komme tilbake til en annen gang.

 

Max skriver:

"Du viser med denne posten en helt utrolig mangel på respekt for din mann! Han gikk inn i forholdet og sa allerede for 5 år siden at han ikke tok hint. Hvorfor prøver du da enda? Hvorfor er det så forbanna vanskelig for deg å si ting rett ut? (...) Ikke nok med det, men du er frekk nok til å dele det med hele internett!?"

- Heisann Max! Beklager at jeg måtte kutte i din lange kommentar, jeg hoppet over den delen hvor du sammenlignet osten med å "utføre felatio". Jeg er ikke prippen eller noe altså, men det der var et freskt eksempel! Jeg måtte google "felatio" for å se om jeg kunne skrive det på en annen måte, og det kunne jeg ikke.
Du mener jeg er frekk nok til å dele hinte-innlegget med hele internett, og med tanke på at jeg opprettet denne bloggen ene og alene for å dele historier som dette, så har jeg muligens et ørlite problem.. Mener du forresten at hele internett har vært innom bloggen min? Wow, også jeg som bare har holdt på i en ukes tid!

 

Bakkelars skriver:

"Mulig god humoristisk lesnad dette blogginnlegget ditt. Eg kjenner deg ikkje, men om ein skal ta det for det der står, og ein skal basere eit forhold på subtil hinting og vage hentydingar må eg berre sei at eg gjev dykk ikkje mange åra i lag! (...) Og heilt til slutt...
Om to flasker ketsjup er eit stort problem i tilværelsen burde ein kanskje vende nasa ut av kjøleskapet, få med seg dei mindre viktige tinga i verda, og engasjere seg litt?
"

- Hallo Bakkelars, fantastisk dialekt først og fremst! Jeg måtte kutte litt på kommentaren din. Men selvfølgelig veldig trist å høre at du ikke gir mannen min og meg mange åra i lag. Vi har jo så klart et ønske om at forholdet skal vare livet ut, men hvis du mener at eksempelet med osten og ikke minst hendelsen med ketchupflaska er nok til å tvile på framtidsutsiktene, så skal jeg helt klart ta dette til etterretning. Når det gjelder å vende "nasa ut av kjøleskapet" derimot, så blir det nok litt verre. Jeg ammer fortsatt datteren min, noe som medfører at jeg er noe så inni granskauen sulten. Så det er dessverre helt uaktuelt.

 

Bolla skriver:

"Jeeeze. Du virker og være en skikkelig kranglefant frue. Om du ikke gidder å sette inn osten selv, så spør mannen din om han kan gjøre det da. Ved å påpeke at den står fremme, er det vel normalt en selvfølge at du har tenkt å sette den inn selv? Og, "hadde ikke tid til å sjekke om vi hadde ketchup"?!? Er det ikke i kjøleskapet dere pleier å ha den? Hvor lang tid trenger du på å åpne kjøleskapsdøra og sjekke? (Tydeligvis lang tid, med tanke på at det var helt krise å sette inn osten selv...)."

- Hei Bolla. Herregud så trist at jeg allerede har etablert bloggnavn! "Kranglefantfrue" er det jo så mye mer schwung over enn "Kona til"! Det stemmer at vi pleier å ha ketchupen i kjøleskapet, akkurat nå står begge to i hylle nr to nedenfra. Det var der det var ledig plass. Litt usikker på hvor lang tid jeg trenger på å åpne et kjøleskap, men jeg skal love deg at det tar ekstra lang tid med en telefonsamtale og ei handleliste i den ene hånda, og en baby på den andre armen - sånn det var den dagen hinte-hendelsen fant sted. Men du.. Den osten var bare et eksempel, altså.

 

Jan skriver:

"Divorce is in the air?"

- Hei Jan! Dette er noe vi vil vurdere i nærmeste fremtid, ja. I utgangspunktet trodde jeg vi hadde det ganske greit, men det er jo dette som er det fine med kommentarfelt - nye tanker og ny inspirasjon kan dukke opp når man minst venter det. Tror hvertfall jeg skal vurdere å ikke mase om ny veranda fram til skilsmisse-spørsmålet er avklart.

 

Det var ikke bare i kommentarfeltet til blogginnlegget det rant inn med kommentarer, folk hadde det ganske artig under innlegget på facebook også. Må si jeg hadde sansen for denne løsningsorienterte karen:

 

 

Også denne frøkna, da:

 

 

.. Og sist, men ikke minst, svaret til Peter:

 

 

Og siden Peter ikke har hørt noe enda, så holder vi vel i hvert fall sammen til over jul :)

 

/ Ny uke, nye kommentarer!

* Følg Kona Til på Facebook *

Krampelatter og flauepute

Du vet de historiene som nekter å falme, selv om det har gått flere år? Vi har en sånn gjenganger i vår familie. Som en av oss kommer på fra tid til annen, så blir den gjenfortalt - før vi ler så vi rister. Og det så klart til tross for at alle husker historien like godt.

 

-".. og til slutt gikk nordmannen inn, og da løp grisen ut!"

 

Vi skal mange år tilbake i tid, til før søsteren min og jeg hadde flyttet hjemmefra. Det var en helt vanlig aprilkveld hjemme hos mine foreldre, mamma stod midt på stuegulvet og hang opp en klesvask, mens pappa og jeg satt fordypet i hver vår avis. TV'n stod på i bakgrunnen og lillesøsteren min satt henslengt i en stol med et blad i fanget.

Tidligere på kvelden hadde mamma vært ute og gått tur sammen med sin gode nabo-venninne som nettopp hadde vært gjennom en rimelig tøff skilsmisse.

- "Hvordan stod det til med naboen?", spør pappa fra nedi avisa.

- "Nei du vet", sukker mamma, "hun har vel hatt det bedre."

- "Huff", sier pappa, "hadde det skjedd noe spesielt nå, eller?"

- "Neida, det var ikke noe nytt. Men hun sover dårlig om natta. Og sånt forplanter seg ofte, vet du."

Det blir stille en stund. Aviser leses videre mens våte klær finner sin plass på tørkestativet.

"Tja", mumler fattern etter en stund, "hun savner kanskje å ha følge?"

Mamma mumler et svar jeg ikke klarer å tyde, så jeg ser bort på pappa som ser tilbake på meg - og siden han også ligner et spørsmålstegn, konkluderer jeg kjapt med at han heller ikke fikk med seg hva som ble sagt.

Vi tenker ikke mer over det og leser videre, men hører i bakgrunnen hvordan muttern intensiverer opphengingen av klær. Det ristes iherdig i bukser og gensere, det strekkes og ristes enda litt til. Det høres ut som om mamma er opprørt, og da jeg ser opp på henne, oppdager jeg at hun er sprutrød i fjeset. Munnen er snurpet igjen, noe som er svært uvanlig til henne å være.

Jeg dulter borti fattern, og peker i retning mamma.

- "Eh, pappa..", mumler jeg, "Jeg tror kanskje du sa noe feil..?"

Han sperrer opp øynene da han oppdager hvor stressa kona hans er, før han spør forsiktig:

- "Altså.. Sa jeg noe galt i sta, eller?"

Muttern slenger fra seg en våt sokk.

- "Herregud ja! Du kan da ikke spørre om sånt? Jentene sitter her og.. Ja.. Nei! Det går vel an å bruke huet littegranne!"

 


Og pappa bare..

 

Nå har også lillesøster klappet igjen boka si, og følger interessert med på samtalen. Ingen av oss forstår mammas voldsomme reaksjon, dette er veldig ulikt henne. Men at hun er opprørt - det er det ingen tvil om.

- "Men i alle dager", utbryter pappa, "var dét så ille, da? Jeg spurte bare om hun savnet å ha følge?"

Tre par øyne er nå rettet mot muttern, som står der bak det overfylte tørkestativet. Hun kikker forvirret opp i taket et par sekunder, før det kommer spakt:

- "Følge..?"

Pappa nikker forsiktig, mens vi andre holder pusten. Så spruter mamma ut i latter. Og da mener jeg krampelatter.. Hun ler så hun nesten må ned i knestående, og vi andre forstår fortsatt ingen verdens ting.

Etter noe som virker som en evighet med hiksting, får hun endelig pusten tilbake. Midt i alt kaoset må hun ha glemt at de to døtrene hennes fortsatt befinner seg i stua, for hun kikker på mannen sin mens hun tørker tårer og fniser:

- "Ja altså.. Jeg syns du sa.. Jeg trodde.. Jeg trodde du spurte om hun savnet å få kølle"

 

 

/ Følge eller kølle - god fredag! :-)

* Følg KonaTil på Facebook *

Ta et hint da, mann!

Etter fem år som kjærester er det fortsatt ett område Peter og jeg ikke får det til å funke. Og i går gikk vi på nok en smell..

 

 

Det har seg nemlig slik, at noe av det første Peter fortalte meg da vi ble sammen, var følgende setning: "Hvis du hinter og jeg ikke forstår det, så er det ditt problem."

Jeg må innrømme at jeg i starten bare fniste det bort og ikke trodde det var så alvorlig som han skulle ha det til. Men det skulle altså vise seg at "hinting" uten tvil er det vi har kranglet mest om siden vi møtte hverandre for første gang.

Jeg kan si "Oi, osten ligger ute på kjøkkenbenken" hvorpå han kan svare "ja, det gjør den visst". I mine øyne ligger det da et åpent spørsmål i lufta, som lyder noe sånt som dette: "Hvem av oss kan lettest slippe det vi har i hendene og få den osten inn i kjøleskapet? Kanskje er det meg? Kanskje er det deg..? Eller skal vi la den ligge og svette litt, siden vi har andre viktigere ting på programmet?"

Her er det så klart ingen fasit på hvem som skal gjøre hva, jeg mener bare at det er fint å komme til en enighet med en gang.

Peter er ikke helt der. I hans hjerne eksisterer det ingen link fra "osten ligger ute" til "jeg legger den i kjøleskapet". Tar han ikke hintet, så fortsetter han bare videre i livet. Og brått er hele osten glemt.

 

"Ost? Hvilken ost."

 

Dette er selvfølgelig en ting jeg fint kan leve med, det er bare så frustrerende at det på fem år ikke har bedret seg det spor.. Misforstå meg rett, jeg prøver å ikke hinte, men noen ting mener jeg bare er så fryktelig innlysende. Og noen ganger føler jeg faktisk at det bare blir verre.

For det som skjedde i går, tok liksom hinting til et nytt nivå..

På mandag denne uka hadde Peter vært på butikken og handlet matvarer. Når Peter er på butikken, handler Peter kun de tingene som står på lista. Og det er jo egentlig helt strålende, for jeg er rimelig sikker på at vi sparer en del kroner på nettopp det. Når jeg handler, så tar jeg ofte reol for reol, for å sjekke med hodet mitt om det kan være ting vi har glemt å skrive på handlelista. Det blir nok litt dyrere med denne teknikken, for jeg oppdager jo ting vi "helt sikkert har bruk for" - men så er det også sjeldent vi går tom for dopapir eller såpe.

Det har seg sånn at vi i lang tid har manglet ketchup i kjøleskapet. Et produkt vi bruker sjeldent, men som vi likevel må ha stående. Dette hadde Peter husket å skrive på handlelista før mandagens innkjøp. Men siden jeg ikke var hjemme da matvarene ble pakket ut, visste ikke jeg at ketchup ble kjøpt inn på mandag. Så da jeg skulle skrive handleliste før onsdagens mini-handel, skrev jeg følgende:

 

 

Et spørsmålstegn bak et produkt på lista, betyr i mitt hode: "dersom vi fortsatt ikke har kjøpt ketchup, så kjøper vi ketchup". Det var nøyaktig 48 timer siden forrige handel, så jeg tenkte at det da er rimelig sannsynlig at man husker hva man kjøpte sist.

Åpenbart ikke.

 

"Come on ketchup - her kommer vi til å bli gamle sammen"

 

Jeg måtte så klart høre hva som hadde skjedd:

- "Peter, hvorfor kjøpte du ketchup? Vi har jo en fra før?"

- "Hæ? Det sto jo på lista."

- "Eh ja, men det stod et spørsmålstegn bak. Så du ikke det, da?"

- "Jo."

- "Ja, hvorfor kjøpte du ketchup da? Du må jo ha kjøpt en på mandag også?"

- "Det sto på lista, sier jeg jo."

Jeg begynner å se en antydning til irritasjon..

- "Haha, tuller du nå, eller?!", fortsetter jeg.

- "Hva da tuller? Det sto på lista! Skal jeg vise deg, eller?"

- "Nei, jeg vet hvordan lista ser ut, det var jo jeg som skrev den!"

- "Ja, men herregud! Hva maser du etter da? Du skrev ketchup - jeg kjøpte ketchup!"

- "Jo, men det spørsmålstegnet betydde jo at det var et spørsmål om vi fortsatt manglet ketchup eller ikke.. Og det var du som handlet på mandag, så jeg visste jo ikke om du hadde kjøpt en flaske da."

- "Men du sjekket ikke kjøleskapet før du skrev ned ketchup på lista?"

- "Nei, det rakk jeg ikke, det var derfor jeg skrev et spørsmålstegn!"

- "Javel.. men det sto jo ketchup på lista, så da kjøpte jeg ketchup"

- "Men seriøst.. Det gikk ikke opp et lys for deg da du puttet den i handlekurven da? Akkurat dette kjøpte jeg for to dager siden..?"

- "Jammen det sto ketchup."

Og sånn omtrent her ga jeg opp. Han forstår virkelig ikke hint. En del av meg har lyst til å føre opp "15 kilo pinnekjøtt?" på neste handleliste og se hva han kommer hjem med.. 

Men det tør jeg rett og slett ikke. For en ting har jeg lært etter gårsdagen: Handleliste er handleliste.

Ferdig snakka.

 

/ 15 kilo. 15 kilo? 15 kilo.

* Følg KonaTil på Facebook *

Hemmelig kodespråk

Det er én ting som bekymrer meg i blant, og det er at jeg til tider kan føle meg litt under gjennomsnittet intelligent. De fleste mennesker kan litt om alt, jeg kan fint lite om veldig mye. Og her om dagen fikk jeg det endelige beviset på at jeg sannsynligvis er litt dum.

 

 

For gubben og jeg snakker ofte om hvor lenge vi vil klare å henge med som leksehjelp den dagen våre to barn begynner på skolen. I hvilke fag må de spørre muttern om hjelp, og hvor kan fattern stille med kunnskap?

Matematikk, naturfag, religion og historie - jeg kan jo ikke fortelle barna mine at det mamma husker best fra årene med skolegang, er fornavn, etternavn, adresser, hustelefonnummer (!) og fødselsdatoer til en hel skokk med gutter. Jeg vet.. Det er trist, men sant.

Samtidig vet jeg at det fattern sannsynligvis husker best fra skolen er hvordan det så ut inne på rektors kontor. Og det er ikke til stor hjelp det heller..

Men her forleden ble det plutselig helt innlysende i hvilket skolefag mor i huset kommer til å falle av lasset først. Jeg hadde nemlig helt glemt hvor forferdelig dårlig jeg er i engelsk.

 

What said you?

 

For tiden har vi en 3-åring i hus som får med seg alt som blir sagt. Og da mener jeg alt. Han kan sitte opptatt med hva som helst annet, mens vi voksne prater om alt og ingenting. Plutselig kan han snu seg og si: "Mamma, snakker du om mormor nå? Snakker du om min mormor eller din mormor?" Og Peter og jeg kikker på hverandre med skremte blikk, før vi avslutter samtalen.

På grunn av mitt noe anstrengte forhold til nettopp engelsk, har jeg fram til nå unngått å bruke det som kodespråk når vi voksne trenger å kommunisere uten at treåringen forstår hva vi sier. Og siden Peter og jeg møtte hverandre for fem år siden, har det vært ytterst få anledninger hvor gubben har hørt meg snakke noe annet enn norsk.

Vi har vært i utlandet noen ganger, men der har det blitt mest syden-engelsk av typen "Yes, please", "One water, please" og "Thank you". På grunn av dette er engelsken min, som i utgangspunktet var ganske rusten, blitt.. vel.. verre.

 

"One water for the lady"

 

Her om dagen satt vi rundt middagsbordet, da jeg kom på at vi hadde fire pinner med hjemmelaget banan-is i fryseren. Jeg lurte på om vi skulle ta dem til dessert, eller om vi skulle spare dem til helgen. Jeg gjør mange blemmer som mor, men å snakke om is midt i middagen, der går faktisk grensa.

Så da bestemte jeg meg for å hoppe i det, jeg skulle prøve å formidle en melding til Peter på kodespråket jeg til nå hadde unngått: 

- "Ehm, PEE-taa.." (Jeg aner ikke hvorfor jeg gikk for den engelske uttalen av "Peter"..)

..men snakk om å få alles oppmerksomhet på sekundet. Seks øyne var nå rettet mot meg, og jeg latet som jeg ikke så det før jeg fortsatte: 

- "Eeeehmmm.. You know about the four cold things.. Eeeehm.. I make the other day.. Maybe tuesday.. I don´t know.."

Omtrent her gikk det opp for meg at jeg både rødmet, stammet og var blitt svært så nervøs.

- "Yeees", mumlet jeg videre, "I was thinking about them now. I don´t know why. So not ask. But I wonder if ice, you know, if like.. ice and ehm.. yes.." 

Det forskremte blikket Peter sendte meg nå, sa mer enn tusen ord. Det hadde gått opp for ham at jeg ikke tullet. Jeg måtte prøve å redde meg inn: 

- "Uhm, the frozen project.. In the cold box out in the.. in the.. "bod".... maybe the safest is to not talk about it", turet jeg videre, "in case, like, you know, our little son can understand the word I-C-E-S.. nei, sorry no, altså, I-C-E-C-R-I, nei søren. Vent, just wait.. I-C-E.."

- "Christina..?"

Jeg kikket opp på Peter. Jeg har aldri sett ham se sånn på meg før, det må ha vært en salig blanding av medlidenhet, oppgitthet og.. frykt?

- "Ehm", fortsatte han, "Bra jobbet altså.. Jeg tror ikke guttungen forstod hva du mente. Men ehm.. Det hjelper jo lite, for det gjorde ikke jeg heller.." 

Så det ble ikke noe mer snakk om dessert den dagen. Og banan-isen? Jo, den ligger der fortsatt.. Lagt på is, akkurat som engelsken.

 

 

/ Thanks for me

* Follow "The wife of" on Facebook *

Faen dere..

Oh yes. I dag kom endelig dagen jeg har ventet på! Jeg visste den ville komme, og jeg visste det ville svi.

Det har seg nemlig sånn at min kjære samboer, og far til mine to barn, sliter med selvkontrollen når det kommer til en ting: banning. Han fører et relativt pent språk i det daglige, men det skal ikke mye motgang til før de mindre pene glosene hagler. Ei irriterende flue, for eksempel. Eller et manglende blinklys fra bilen foran i trafikken. Ja, selv en liten agurkskive som deiser i bakken er vel egentlig nok.

Og det spiller ingen rolle hvem som er i nærheten, for som han sier: "Det bare må ut."

 

Her er det like før..

 

Da mannen min og jeg møtte hverandre for fem år siden, bannet jeg visstnok en del i det daglige. Jeg la ikke merke til det selv, men han påpekte ganske rett på sak at han syns det ble litt mye til tider. Så da sluttet jeg nesten helt å banne. På dagen. Så nyforelska var jeg.

Derfor føler jeg nå at jeg har retten på min side, når jeg kjefter på at han tyr til banning selv ved den minste motgang. "Hysj på deg!", snerrer jeg. "Hvis du absolutt må banne, så gjør det når barna ikke hører deg!" Men det går rett og slett ikke inn. Han påstår at han helt fint klarer å beherske seg når barna er i samme rom, men det er jo selvsagt ikke sant.

Og i dag kom endelig beviset.

I det siste har 3-åringen lekt mye med noen små puslebrikker, og hver kveld har disse ligget pent sortert etter farge midt på stuebordet. I blant har vi latt dem ligge, men i går kveld ryddet vi dem bort. Og det gikk jo selvsagt ikke upåaktet hen, da 3-åringen stod opp i morges..

 

 

Mannen og jeg satt i sofaen og spiste frokost da han entret stua.

"Åhhh...", sukket den lille gutten da han oppdaget at bordet var ryddet. Han så seg rundt etter esken med puslebrikker, og fant dem raskt i hylla under tv'en. Han fisket den fram, og åpnet lokket. I det han helte brikkene ut på bordet, kikket han bort på oss med et oppgitt blikk, ristet litt på hodet og sa:

"Faen dere..", før han satte i gang med pusling og sortering som om ingenting hadde skjedd.

Både mannen og jeg holdt pusten. Det er noe så åpenbart feil med banneord som kommer fra et barns munn. Men denne settingen og den fullstendig oppgitte guttungen.. Det er sjeldent jeg har problemer med å ikke sprute ut i latter, men nå slet jeg skikkelig.

"Hva sa du..?", presset jeg fram mens jeg svelget hardt. Gutten kikket på meg før han gjentok:

"Faen, dere."

"Hei! Det der er ikke pent å si! Sånn snakker vi faktisk ikke..", begynte jeg på vaklende vis. Mannen satt som forstenet i sofaen og laget ikke en lyd.

"Eh, men forresten..", fortsatte jeg, "Hvor har du lært det ordet?"

Stillhet.

Både faren og jeg holdt pusten. Det føltes som om sannhetens time var kommet. Det var nå vi skulle få den ordentlige dommen: var det far som hadde forsnakket seg med barna til stede, eller var det mor som hadde gjenopptatt uvanen og slengt rundt seg med gamle styggheter? Kunne det være fra nabobarna - eller noen i barnehagen?

"Hvem har du lært å snakke sånn av?", gjentok jeg.

"Han der", svarte guttungen og pekte på faren sin.

På sånne dager er det bare så herlig å kunne synke tilbake i sofaen, smile tilfreds og sende et lurt blikk bort til sin kjære, et blikk som veldig tydelig sier: "Dette.. Ja nei, dette får du ordne opp i sjæl.."

 



/ 1-0 til meg ;-)

* Følg KonaTil på Facebook *

Kona til

Det begynte faktisk på snapchat. På få dager hadde jeg fått hundrevis av følgere som ønsket å se bak-fasaden-bilder av samboeren min, Pappahjerte. Samtidig rant det inn med bilder fra alle disse ukjente folka; av unger, hester, rotete kjøkkenbenker, strikkeprosjekter og middagsretter.

Og jeg som var helt fersk på dette snap-fenomenet, svarte dem alle som best jeg kunne: "Oi, så fin lue du har fått av svigermor!", "Neida, stua di er ikke så rotete! Jeg kan skimte gulvet der borte i hjørnet!", "Helt enig, ungen din er det søteste jeg har sett der han sitter med munnen full av blomsterjord!"

 

Noen ganger måtte jeg bjuda på lite selv, også


Og folk skrev tilbake. "Herregud, du er jo kona til Pappahjerte! Og du svarte meg!" Jeg skjønte ikke hvorfor folk tok så på vei, man skulle jo tro alle disse snapperne hadde venner som aldri skrev tilbake. Det ble mange morsomme dialoger, og flere skrev at de hadde lest gjesteinnleggene mine hos Pappahjerte. Hadde ikke jeg planer om å starte min egen blogg, da?

Jeg svarte det vanlige; "Nei, det orker jeg ikke, det er mer enn nok med én blogger i hus. Du skulle visst hvor mye jobb det er!"

Selv om jeg var bastant, så skjedde det noe. Nysgjerrigheten begynte å kile. Tenk om jeg kunne hatt min helt egen blogg? En liten spire fikk den næringen den trengte.

I hele sommer har jeg gått med kriblinger i magen og lurt på om jeg skulle begynne å blogge. Veid for og i mot. Tør jeg? Klarer jeg? Jeg vet jo hvor utrolig mye jobb det er, men samtidig holder det ikke med gjesteopptredener hos Peter en sjelden gang i halvåret. Jeg har så mye mer på hjertet!

Og for å være ærlig så hadde det jo egentlig vært litt ålreit å være noe mer enn bare kona til Pappahjerte.. :-)

 "Mmm gutten min.. I kveld.. Tror du jeg kunne gjesteblogget litt, eller?"

Og nå sitter jeg altså her. Jeg har startet min egen blogg! For å spre litt glede i en hektisk hverdag til alle dere jeg allerede har blitt kjent med på snap og instagram, og alle dere jeg gleder meg til å bli kjent med.

Jeg tenker at bloggen skal være som et trivelig pauserom der hverdagen settes på vent og vi bare kan være oss selv i noen minutter. Når du føler for et avbrekk, skal jeg stå klar med kaffe på kanna, kjeks og stoler til alle. Det skal slarves og sladres, om mannfolk, interiør, hemoroider og smilefjes. Ja, kanskje ikke sånn kjempemye om hemoroider da, men vi tar det som det kommer.

Og en ting til: Jeg har forresten en drøm.. Og det er at én dag skal min kjære Peter møte noen på gata, som med store, oppglødde øyne løper bort til ham og overbegeistret utbryter: "Å herregud, er ikke du typen til kona til?!"

Men det er bare en drøm, da. Inntil videre er jeg fornøyd med å bare være kona til.

Og dette er min blogg.

 

/ Lik og del hvis du er klar for å slarve :-)

*** Følg Kona til på Facebook ***

hits