september 2015

Kuponger og hverdagssmil

Det er sjeldent man får brev i posten for tida. Det var annerledes før. I 1994 for eksempel, kjøpte jeg meg en brevvenn for 9 kroner. Jeg skrev meg på en liste og betalte 9 kronestykker, og etter tre uker fikk jeg tilsendt navn og adresse på en person i utlandet som også ønsket seg en brevvenn.

Jeg husker de fleste venninnene mine kjøpte tre, fire adresser på en gang, sånn i tilfelle det ikke ble klaff med den ene. Men jeg husker jeg syns ni kroner var i overkant mye, haha! Derfor nøyde jeg meg med èn. Og jeg hadde flaks! For på lappen min stod adressen til Alessandro fra Italia. Han viste seg å være veldig glad i å skrive brev, og vi sendte faktisk livstegn fram og tilbake i en årrekke. En ganske søt historie faktisk.

 

 

Jeg søkte på "italian guy" i bildebasen jeg bruker, og da dukket denne hunken opp. Min Alessandro så ikke helt sånn ut, men han var skikkelig trivelig også hadde han briller, akkurat som meg ;-)

Men nok om min italienske brevvenn. Selv om det altså sjeldent dukker opp noe av betydning i posten, er det utrolig nok fortsatt spennende å sjekke postkassa. Ja, jeg venter jo ikke på brev fra Italia lenger, da.. Men siden regningene kommer på e-faktura, så er også den store skuffelsens tid forbi.

Men forrige helg var det tydeligvis flere enn oss som fikk post, for jeg mottok mange bilder på Snap fra folk som hadde fått månedens matkuponger! Du vet, sånne verdikuponger som man får når man er Coop-medlem. (Dette er ikke et sponset innlegg altså, jeg bare elsker å få post)

Jeg meldte meg tilfeldigvis inn for et par år siden, og for å være helt ærlig tenkte jeg at det var litt gæmlis med en sånn medlemsklubb. Men nå har jo jeg fjernet både èn og to gammelmannsflekker.. Så gleden var liksom ekstra stor da det gikk opp for meg at det heldigvis er flere enn meg som syns det er moro! Og som ikke har rundet pensjonistalder.

 

Et typisk coop-medlem

 

Kort fortalt, så bygger disse kupongene på dine tidligere kjøp. Hvis du kjøper mye melk, så er sannsynligheten stor for at du får tilbudskupong på nettopp melk. Genialt og morsomt på samme tid.

Ja.. Det var riktignok ikke så artig den januar-måneden vi hadde vært sukkerfrie i tre år og fikk kuponger på melis, kokesjokolade og marshmallows. Det så jo veldig mistenkelig ut, men greia var at jeg hadde laget julegodteri til halve familien måneden før.

Og nå har jeg altså innsett noe helt annet enn at rabatter er stas - og det er at disse kupongene jo har sin helt egen historie! Det blir som en slags minnebok. Ja, litt søkt kanskje, men du skjønner greia. Slik så denne månedens små skatter ut for vår lille husstand:

Gresk yoghurt

 

 

Når Papsen og guttungen skal kose seg skikkelig, så stikker de på butikken og kjøper noe godt. De ender som oftest opp med hvert sitt beger av denne typen. Og kanskje noe godt å drikke ved siden av. "Det er bare for guttene, mamma", sier treåringen stolt, der han nipper til eplejuicen sin. Det er veldig trivelig når hele familien er samlet, men å få litt alenetid med husets storebror.. Kvalitetstid. Kupong godkjent.

Lettmelk

Gubben har innført kakao i mitt liv. Jeg har lært ham å spise fisk, og han koker kakao til meg ved spesielle anledninger. Som oftest skal det helst være bursdag, men forrige måned måtte det kakao til da vi hutret og frøs en kald helgemorgen. Jeg blir glad i hele meg av å tenke på kakaobarter på store og små, og kalde små føtter som får igjen varmen under pleddet i sofaen. Kupong-smil.

Kjøttdeig

Her kan vi takke oppskriften på Värmande het köttfärssoppa, som jeg virkelig elsker. Jeg er ingen reser på kjøkkenet, men denne er overraskende enkel og mettende. Dobler du oppskriften, kan du spise i flere dager, eller fryse ned i porsjoner. Suppa holder det navnet lover, og er en favoritt her i huset. Supper hører høsten til! Kupong innvilget.

Ekte geitost

 



Alle vet vel at dette er den eneste geitosten som gjelder?! At denne geitosten er best, er kanskje den tingen svigerfar og jeg er mest enig om i hele verden. Og i følge treåringen fungerer denne osten i kombinasjon med både leverpostei og prim. Kan det bli bedre?

Paprika

Hvis jeg føler meg som en trettiåring når jeg legger meg om kvelden, så føler jeg meg stort sett som en nittiåring når jeg våkner om morgenen. Jeg trenger frokost, og det kjapt! For tiden har vi dilla på frokosttallerkener med forskjellig frukt og grønt og nøtter vi har tilgjengelig - og paprika skåret i staver er en klassiker hos store og små. Kupong win.

Så er det kanskje ikke så gæmlis å melde seg inn i sånne medlemsklubber likevel. Men jeg er litt usikker på hvor ungdommelig det er å kjenne ekte glede av å få ti kroner i rabatt på geitosten ;-)

 

/ En kupong her, et lite smil der!

* Følg Rabattkona på Facebook *

Knust eller full av dritt

Å freshe opp stua med litt nye ting er alltid moro, helt til man kommer på at man har barn...

For denne årstiden betyr innekos, og da liker jeg å pynte og gjøre det litt ekstra koselig. Det trenger ikke være noe store greier, kanskje et lite fat til å ha lys på, eller en fargekladd av en blomst i en ny blomsterpotte.

Men i år ser det rimelig stusselig ut hjemme hos oss. Vi er nemlig midt i den tida hvor de fleste rom må være sterile opp til cirka en halv meters høyde, fordi alt som kan friste en liten, nysgjerrig ettåring er ryddet vekk.

For nå klatrer den lille frøkna vår, og river ned alt som er. Jeg tror ikke det trenger å være bittelitt fristende engang, hun bare bort og plukke litt. Lamper, pyntegjenstander, planter og aviser, alt får gjennomgå - så nå er det meste flyttet utenfor rekkevidde.

 

På flyttefot eller..?

 

I dag ble jeg sittende å fundere på om nye innkjøp får vente til neste år, da jeg plutselig fikk øye på det ene lyshuset som står trygt plassert i vinduskarmen. Men.. Var det ikke et eller annet inni der..?

 



Og hva med dette som hadde fått plass oppå skjenken..? Disse lyshusene har riktignok fått stå i fred for små nysgjerrige babyhender..

 

 

Men saken er jo den, at jeg har et barn til. Og han er tre år og rekker opp til det han vil. Han er i den herlige alderen hvor man for all del må huske å tømme lommene hans før man putter klærna i vaskemaskinen. Så jeg ble vel ikke akkurat overrasket da jeg tok en nærmere titt på hva som befant seg inne i lyshusene:

 

 

Jeg tror det er like greit å vente med nye innkjøp noen år til. For hvis det ikke blir knust, så blir det sannsynligvis fylt med jord, matrester eller annen gammel moro de neste fem årene uansett :-)

 

/ Penger spart ;-)

* Følg Innekos-kona på Facebook *

Terteskjell og fyrstekake

For en stund siden fortalte jeg historien om da jeg i sommer var hos legen for å fjerne det jeg trodde var en føflekk. (Les innlegget her) Det viste seg jo at flekken var en såkalt "gammelmannsflekk" og ingen føflekk i det hele tatt.

Grunnen til at jeg fikk mest sjokk, er at jeg i løpet av min fartstid som ekstrahjelp på sykehjemmet føler at jeg har sett min andel gammelmannsflekker. Og de satt naturligvis på gamle folk. Eldgamle folk.

Jeg skrev også i innlegget at jeg nå krysser fingrene for at neste flekk ikke dukker opp før jeg selv er en gammel dame.. Altså tidligst i 2045.

Vel. Gjett hva jeg fant i dag...

 

 

Oh yes. Bare ti centimeter fra arret etter den ene jeg fikk fjernet i sommer, har det nå dukket opp en ny gammelmannsflekk.

Og det var da jeg begynte å fundere litt.

Jeg elsker fårikål. Terteskjell med fiskepuddis og reker. Fyrstekake med ordentlig mandelsmak. Kaffe med en skvett fløte. De dype historiene i Allers. Blomster i vinduskarmen. Strikking. P1.

Jeg har begynt å ta hensyn, og klipper ikke lenger plenen på søndager. Jeg styrer unna rushtrafikken. Jeg lukker vinduene for å unngå trekk. Jeg tester ut kjerringråd og lager helst maten fra bunnen av. Jeg orker ikke å høre på P3 så lenge av gangen fordi musikken er for bråkete, og jeg syns storbyen er skummel.

 

Fra min Snapstory i sommer.. Kommentar unødvendig

 

Når jeg tenker meg om, så er en og annen gammelmannsflekk det minste av problemene mine. Slik ting ser ut nå må jeg heller begynne å se opp for grå stær og åreknuter ;-)

 

/ Nå mangler bare honnørbeviset

* Følg Gamla på Facebook *

Brillefransen

Det begynner å bli noen uker siden samboeren min fikk sine første briller. Eller som han selv sier; ble en brillejesus. Et glassfjes. En brilleslange. Det å begynne med briller var visst et av hans aller største nederlag så langt i livet. Først trodde jeg han tullet, jeg har jo vært en brillefrans siden 1999.. Så denne nederlagsfølelsen han snakket om, vokste jo jeg av meg på starten av 2000-tallet.

Men min kjære tok det faktisk såpass tungt, at på vei hjem etter at optikeren hadde gitt ham dommen - ja, da skimtet jeg en tåre i øyekroken hans. Det er helt sant. Han var stille og mutt, og ba meg gi ham et par minutter. Da jeg etter en stund plapret videre, avbrøt han meg i fullt alvor:

- "Christina! Det er som om de har fortalt meg at jeg må begynne med voksenbleier her, altså!"

 

 

For er det noe han har skrytt av helt siden han var i militæret, så har det vært hans perfekte syn. Ingen scoret bedre enn ham på synstesten, faktisk. Ingen. Tro meg, jeg har hørt den historien noen ganger..

Men det begynner jo å bli noen år siden militæret, og jeg har lenge hatt en mistanke om at all snublingen i barnas leker kunne ha en forklaring. Men det skulle altså ta tre år før han endelig fikk ut fingeren og bestilte seg en synstest.

Det var med andre ord en lamslått mann som fikk dommen av optikeren - for hun kunne fortelle at ikke bare hadde han begynt å få dårligere syn, men han hadde også skjeve hornhinner. Det doble nederlaget var dermed et faktum.

Men nå har det altså gått noen uker, og brillene har begynt å finne seg til rette på Peters nese. Jeg tror faktisk også han har nådd punktet der han har innsett at det er mer behagelig for øynene å ha dem på.

 

 

Men med briller følger også nye utfordringer.. Du kan tro han er søt, der han til stadighet løper rundt og leter etter dem. - "Christina, hvor i huleste la jeg dem sist?", sukker han flere ganger om dagen. Og man skulle kanskje tro at han fant dem igjen sammen med enten bilnøklene, head-settet eller lommeboka.. Neida. Der ligger de jo aldri.

En rutinert brillebruker som meg, har tre, fire steder jeg pleier å legge fra meg brillene rundt om i huset. Men for en uerfaren brillefrans kan de jo ha gjemt seg hvor som helst! I vogna. På do. På kjøkkenbenken. I vinduskarmen. I bilen. På kontoret. Ja, selv på vaskerommet.

Og ikke har han hatt briller lenge nok til at han legger merke til at han ikke har dem på. Så når vi en sjelden gang deiser ned i sofaen foran tv-skjermen, oppdager han det plutselig:

- "Kan du sette på pause? Jeg må bare finne brillene.." Også spinner han rundt som en virvelvind.

Og i blant dukker det opp spørsmålsstillinger som er enda søtere:

- "Christina, pusser man brillene sine med klær? De er skitne, skjønner du. Eller, hva gjør man egentlig?"

Som sagt, dette er en helt ny verden. Men på fredag skjedde det morsomste så langt.. Vi satt i sofaen og spiste taco, Peter med sitt vanlige tilbehør: jalapeno og tabasco. Han virkelig elsker sterk mat, og jeg er vant til at både panne og nese må tørkes jevnt og trutt gjennom et sterkt måltid. Men den kvelden mumlet han plutselig mellom to munnfuller:

- "Jeg tror vi må pause tv'n.. Jeg ser ikke noe.."

Og da jeg kikket bort på ham for å se hva i all verden som var på ferde, oppdaget jeg at brilleglassene hans var fulle av dugg. Haha! Så da måtte vi ta en pause sånn at far fikk pusset brillene sine. Med klærna :-)

 

/ Four eyes + four eyes = Sant :-)

* Følg Brillekona på Facebook *

Trøtte mandagstryner

Etter at jeg postet innlegget "Trøtt i trynet" på søndag, fikk jeg helt noia. For nederst i saken spurte jeg om ikke du kunne sende meg ditt før- og etterbilde. Samboeren min bare lo, og sa at det var det ingen som kom til å tørre.. Og da jeg hadde trykket "publiser" gikk det opp for meg hvor forferdelig flaut det ville bli hvis det ikke dukket opp en eneste mail!

 

 

Men..

Gjett hvem som tok feil! Oh yes; Peter :-) For selvsagt fikk jeg mail!

Jeg hadde håpet på fire stykker, men det kom faktisk over dobbelt så mange! Ja, til og med to som ikke ønsket å få bildet sitt publisert.. ;-)

Så her kommer altså et knippe med tøffe mandagstryner, som tok utfordringen min på strak arm:

 













 


 




 

/ Tusen takk, jenter! :-)

* Følg Happywife på Facebook *

Trøtt i trynet

I morges våknet jeg av et gledeshyl fra datteren min. Hun er snart ett år gammel, veldig søt - men ikke så veldig opptatt av dette med søvn. Til gjengjeld er hun veldig glad når hun er våken! Jeg hadde kanskje også vært like glad dersom jeg la meg halv sju hver kveld, men det skjer jo aldri. Derfor må jeg stort sett hver morgen dra meg ut av senga.

Og i speilet møter jeg dette trøtte trynet:

 

Og nettopp derfor er det like greit å ikke se seg i speilet..

 

Men i dag skjedde noe som umiddelbart gjorde meg betraktelig mindre trøtt - og faktisk ganske klar for å møte dagen! For akkurat i det jeg skulle legge fra meg mobilen for å få på meg fillene, må jeg på et eller annet vis ha streifet borti skjermen. For plutselig hadde det åpnet seg en app som jeg ikke husket at jeg hadde.

En app som sminker ansiktet ditt! Først tenkte jeg; nei off, orker ikke dette nå, jeg er så altfor, altfor trøtt.. Men så..

 

"Jeg er fortsatt trøtt.. Dette er ikke morsomt.."

 

"Å jøjjes, haha - det var leppestiften sin, det!"

 


"Hva med knallrøde lepper før kirketid på en søndag..?"

 


"Er det sånn jeg ser ut med smokey eyes.."

 


"Med litt roser i kinn - let this day begin!"

 

I morgen er det mandag - og tipset er herved overlevert! For skulle du våkne like trøtt som meg, så vet du hva du må prøve. Appen heter "MakeUp Genius" (ikke sponset, bare tips!), og funker på alle som har et fjes.. Hannkjønn ingen hindring ;-)

Og du..

Jeg fortalte gubben at jeg hadde veldig lyst til å lage et oppfølgingsinnlegg, og at det hadde vært moro hvis du som leser kunne sende meg ditt før- og etterbilde. Han lo høyt og sa at det er det ingen som kommer til å tørre..

Vel - jeg tror han tar feil! Så hvis du har tid håper jeg du i løpet av morgendagen kan sende meg et bilde av ditt trøttetryne, samt et skjermbilde av det beste trøttetrynet ditt ferdig sminket i appen. Begge bildene sender du på mail til konatilblogg(at)gmail.com - og jeg blir kjempegla!

 

/ Bli med og spre litt glede, da vel! :-)

* Følg Trøtt-i-trynet-kona på Facebook *

Ubudne gjester der bak

"Jaha ja..", mumlet journalisten fra den andre siden av kjøkkenbordet. "Konatil, ja.. Det er jo et artig bloggnavn, det.."

Vi hadde lokalavisa på hjemmebesøk og den utsendte satt og nippet til kaffen sin. Stemningen var god og praten gikk lett og ledig, men den frittalende journalisten var ikke nådig da han plutselig fortsatte:

"Men den underteksten, da..? Hemoroider?! Den må du nok jobbe litt mer med!"

 

Jeg møtte blikket til samboeren min, og vi slet med å holde oss alvorlige. For da jeg i sommer satt og jobbet med bloggoppsettet, gikk jeg mange runder på hva jeg skulle ha som undertekst. Jeg ønsket noe kort og konsist som kunne beskrive stemningen her inne. Smilefjes taler jo for seg selv.. Og, vel.. Blir det egentlig mer uhøytidelig enn å snakke om hemoroider?

Derfor skrev jeg i mitt aller første blogginnlegg, at jeg ønsker at det skal føles som et trivelig pauserom her inne. Der hverdagen settes på vent og vi kan slarve og sladre, om mannfolk, interiør, hemoroider og smilefjes. Ja, kanskje ikke sånn kjempemye om hemoroider da, men at vi rett og slett tar det som det kommer.

Overraskende nok har det vært ytterst få som har kommentert at jeg har valgt å nevne hemoroider i toppbildet.

Men hvis du likevel har lurt litt på hvor jeg fikk ideen fra - så håper jeg du vil mimre litt sammen med meg i kveld. Vi skal nøyaktig ett år tilbake i tid, da jeg var skikkelig høygravid og skrev et gjesteinnlegg på bloggen til Pappahjerte:

 

* UBUDNE GJESTER I HEKKEN - 04.09.2014 *

Peter kaller seg kanskje for en tøff mann, men når det kommer til å prate om intimhelse er han en skikkelig pyse. Like fullt har han blitt pent nødt til å lære seg et par ting i løpet av mine to svangerskap, for med svangerskap følger en del mindre behagelige skavanker... Skavanker som man muligens ikke var klar over at kunne dukke opp.

For når man har en voksende baby inni sin egen mage, sier det seg selv at det mot slutten av graviditeten begynner å bli trangt om plassen. Urinblæra må tømmes hyppig, magesekken fylles fortere, og man blir andpusten ved selv den minste anstrengelse. Men en ting jeg ikke var klar over på forhånd, var at den voksende livmoren trykker ned mot endetarmen. Dette kan føre til at man får uønsket besøk der bak - nemlig av hemoroider.

 

Da jeg gikk gravid i 2012, skjedde dette meg mot slutten av svangerskapet. Det kom som lyn fra klar himmel, og jeg ble tatt skikkelig på senga. Jeg hadde aldri hatt sånt djevelskap før, og trodde det var noe pensjonister fikk fordi de spiste for mye fyrstekake og drakk for mye portvin. Hemoroider er helt klart ikke noe man snakker om rundt middagsbordet. Eller med naboen. Eller med noen som helst. Bare ordet i seg selv får Peter til å brekke seg, så jeg kunne ikke nevne dette for ham da det stod på som verst for et par år siden.

Litt rart er det jo egentlig, for et raskt søk på Google forteller at hele 1 av 3 nordmenn sliter med dette problemet. Og det er jo et overraskende høyt tall, spør du meg. Det betyr jo egentlig at dersom du ikke har hemoroider selv, så har naboen din det. Eller moren eller faren din. Men ingen snakker om det.. Hvilket ved nærmere ettertanke kanskje er like greit.

 

- Unnskyld, min herre, jeg så at De hadde litt problemer med å sette Dem i stolen -
- Ty!
- Om forlatelse.

 

Men nå har det seg altså sånn, at jeg jo ikke er dummere enn at jeg forstår at når jeg nå befinner meg i en relativt høygravid tilstand, så betyr det at jeg sannsynligvis snart får besøk av disse rakkerne igjen.

Enda et raskt søk på Google kan fortelle at det finnes forebyggende salver på markedet, men at de preparatene som blant annet inneholder prednisolon bør unngås når man er gravid. Salven som derimot anbefales for gravide, og som jeg tydeligvis er ute etter, har dessverre klart å gå tapende ut av navneforslag-konkurransen. Den har nemlig fått det klingende navnet «Alcos Anal».

Er det noe du ikke ønsker å be om hjelp til å finne i apotekhylla, så er det «Alcos ANAL». Jeg var derfor helt klar på at dette produktet skulle jeg finne selv når jeg tok turen til apoteket - uten hjelp fra en eller annen apotektekniker. Det var selvsagt lettere sagt enn gjort.

«Hei! Hva kan jeg hjelpe deg med - leter du etter noe spesielt?»

Jeg hadde knapt fått satt det ene benet på innsiden av apotekets lokaler, før den mørkhårede damen kastet seg over meg. Hva skulle jeg svare..
«Nei, jeg er bare ute og kikker litt»..? Ingen drar vel på apoteket for å se seg rundt.
«Nei takk, jeg vet hva jeg skal ha..» føltes heller ikke riktig.
Jeg sveipet blikket raskt rundt for å se om «Alcos Anal» lyste mot meg fra en av reolene. No such luck.

Det var to andre kunder i lokalet i tillegg til meg, og selvsagt var det dørgende stille. Det bråker dessverre aldri på apoteket.

 

Jaha, så det er du som er klar for litt.. ALCOS ANAL?!

 

Jeg turte ikke møte blikket til den hyggelige damen som ventet på svaret mitt. I stedet begynte jeg å stotre.

«Eh ja, jo jeg tenkte jeg skulle være litt tidlig ute.. Eller tja, du vet, jeg har hørt at man skal være litt forsiktig når man er gravid..» Great, dette gikk jo fint. Damen rynket pannen forsiktig, men lot meg fortsette:

«Jeg skal ha.. Alcos Anal..», hvisket jeg så lavt jeg kunne.

Damen fortrakk ikke en mine. Profesjonelt.

«Ja, det har vi her borte!», svarte hun, en smule for høyt, stillheten i rommet tatt i betraktning. «Problemet er bare at vi er helt utsolgt, og leverandøren klarer ikke levere på en stund.»

«Eh, okei. Har du noe annet da, som fungerer på tilsvarende måte og som er godkjent under graviditet?», mumlet jeg.

«Ja, denne salven her», fortsatte damen i samme volum som før, «denne lindrer kløe og smerte og annet ubehag som man har i og omkring endetarmsåpningen. Gjør stort sett samme nytten som Alcos Anal, bare med andre virkestoffer

Jeg hadde nå tiltrukket meg de to andre kundenes oppmerksomhet, begge kikket nysgjerrig i min retning.

«Ja, eh, eh, altså», stammet jeg, «jeg skal liksom bare bruke dette forebyggende jeg da, det er ikke sånn at jeg allerede har et problem, men jeg tenkte at det var best å være tidlig ute sånn at problemene ikke oppstår kanskje, jeg har hørt at det kan være veldig plagsomt, og.

Oh lord. Rødmen i fjeset mitt må ha gitt mitt ufødte barn i magen midlertidig blodmangel - for jeg må ha vært tomatrød på dette tidspunktet. Damen smilte til meg, ville åpenbart ikke avbryte mitt lille foredrag.

«Eh, ja takk, jeg tar den salven der, jeg», gryntet jeg før jeg løp til kassa, betalte i en kjempefart og stresset ut av butikken.

På hjemveien kom jeg plutselig på ordene fra jordmoren på fødselsforberedende kurs: «Det finnes mange gravide som ikke får en eneste hemoroide, så ikke gå og vent på dem!»

Men en ting er i alle fall sikkert; skulle de først dukke opp, så er det i det minste en mager trøst at leverandøren ikke klarer å levere nok «Alcos Anal» i forhold til etterspørselen. For det kan jo ikke bety annet enn at du muligens har en liten salvetube innerst i skuffen på badet, du også ;-)

 

"Aiii.. Au.. Fingra av fatet, takk!"

 

/ Og ja.. Fikk forresten bruk for den kremen..

* Følg hemoroidekona på Facebook *

Det beste med høsten

Hvert år får jeg like panikk når jeg innser at sommeren er på hell. Men så tar det heldigvis ikke lange tiden før jeg husker at høsten faktisk er kjempefin!

Det deilige, friske draget i luften som gjør det så godt å puste. De flotte fargene på bladene på trærne. Når man har vært ute i høstregnet med hunden, og får igjen varmen under pleddet i sofaen. Den lune stemningen i stua når man tenner stearinlys.

 

 

Men likevel er det én ting som slår alt dette. En ting som for meg gjør høsten komplett.

For det beste med høsten er når det plutselig ringer på døra og mormor kommer med kjelen.

Fårikålkjelen!

Oppi kjelen ligger verdens beste fårikål, laget med store mengder kjærlighet. Uansett hvor hardt jeg prøver selv blir den aldri like god som mormors fårikål. Den er kokt dagen i forveien, sånn at smaken har fått satt seg ordentlig. Kålen har mistet sin struktur, og pepperkornene danser fritt.

Akkurat sånn jeg elsker den.

 

That´s what friends are får <3

 

/ Takk for at du skjemmer meg bort, Mormor :-)

* Følg Fårikål-kona på Facebook *

Når det koker på snap

Det pleier å gå stille og rolig for seg på Snapchat'en min. Jeg legger stort sett ut bilder av hverdag, og veldig lite bilder av bling-bling. Akkurat sånn jeg liker det.

Men i forrige uke ble jeg tatt litt på senga, for jeg hadde ikke forventet at så vanvittig mange skulle gå helt bananas! Bare minutter etter at jeg hadde postet en liten serie med bilder, begynte det å strømme inn meldinger fra fjern og nær, folk og fe - som omtrent samtlige hadde satt smoothiene sine i halsen.

Hadde jeg visst hvilket opprør jeg satte i gang, hadde jeg aldri postet bildene.

For jeg var i gang med å lage smoothie da jeg helt tilfeldig oppdaget følgende setning bak på posen med frossen, importert smoothie-frukt:

 

Skal bærene benyttes i en rett som ikke skal varmebehandles, anbefales det å gi de fryste bærene et raskt oppkok på 1 minutt før bruk.

 

Hva fasan.. Koke frukten før man putter den i smoothien? Er ikke det litt av poenget med smoothie da, at den skal bli kald, god og smooooth..? I ren frustrasjon kastet jeg meg over Snap og spurte om noen visste hvor man kunne få tak i frukt som ikke måtte kokes før bruk.

Oh. Lord.

For en respons! Ingen svarte meg på spørsmålet mitt, men det haglet inn veldig mye annet:

Koke frossen frukt?!

Kunne man bli syk?

Hva med små barn? De har jo også drukket hjemmelaget smoothie?

Vi har jo aldri blitt syke?

Legen min sier at frysing dreper bakterier?

Er dette hysteri?

Og sånn kunne jeg fortsatt i en evighet.. Det var åpenbart flere enn meg som ikke hadde lagt merke til anbefalingen på pakken! Så selv om produktet (noe misvisende?) heter "Smoothie-blanding", så anbefales det altså et oppkok for å være på den sikre siden. Rett og slett fordi det har blitt påvist snusk og bakterier i frosne, importerte frukt- og bærblandinger opptil flere ganger tidligere.

Yæk! Så på fredag kokte jeg både frukt og bær før jeg satte det til avkjøling. Ikke bare tok det mye lenger tid enn jeg hadde til rådighet, men smoothien ble ikke på langt nær så god som den pleier å være. I tillegg var jeg selvsagt tom for isbiter..

 

What's in the making? Gloheit og dvask smoothie..

 

Men midt oppe i alt kaoset, dukket det plutselig opp en ganske uventet melding..

Og det var fra deg som skrev at det føltes som du hadde fått livet i gave etter at jeg gjorde deg oppmerksom på advarselen bak på posene.. For du hadde drukket smoothie med frossen frukt oppi omtrent hver dag det siste året, og aldri blitt syk. Haha! Det gjorde dagen min :-)

Men nå står jeg igjen med et dilemma: Koke frukt og få dvask og lunken smoothie, eller bare kjøre den frosne frukten rett i blenderen og krysse fingra?

 

Eller..?

 

/ Det blir lenge til neste skandale på Snap, jeg lover!

* Følg Kokekona på Facebook *

Grateng i gryta og alle roper Bingo!

Å lage middag til en hel familie er litt som å spille bingo: noen føler seg som vinnere, andre føler seg som tapere. Ikke alle kan bli like fornøyde med valg av matrett hver gang, men innmellom treffer man blink. Og i forrige uke satt det for første gang på evigheter, fire vinnere rundt middagsbordet vårt! Når det først skjer, ja da blir jeg pent nødt til å dele oppskriften.

 

"Alle likte maten, time to paaarteyyy!"

 

Jeg prøvde meg på noe helt annet enn de ti kjedelige rettene vi har en tendens til å loope her i huset, og kastet meg over intet mindre enn en grateng-oppskrift. Dette trenger du for å lage

"Barnas beste skinke- og blomkålgrateng:"

- 600g bayonneskinke (du vet sånn ferdigkokt skinke, i ett stort stykke)
- 1 blomkål
- 200g fullkornsskruer (jeg brukte de med forskjellige farger)
- 1/2 purreløk
- 1 pakke revet parmesan (eller annen ost)
- 3 ss hvetemel
- 3 ss smør
- 5 dl melk
- salt & pepper
- evt litt olje til steking

 

 

1. Sett stekeovnen på 220 grader, og sett 3 liter vann til koking i en kjele.

2. Del 1 hel blomkål i små buketter, og finhakk 1/2 purreløk. Så deler du ca 600g bayonneskinke i små terninger.

3. Kok ca 200g fullkornsskruer i vannet fra punkt 1 i ca 10 minutter. Kok blomkålen med pastaen de siste 3 minuttene av koketiden.

(Hvis du leser dette Peter, så var det derfor blomkålen i vår grateng var litt hard.. Jeg glemte nemlig det siste punktet der, innser jeg nå.. Haha!)

4. Varm opp en stekepanne til middels høy/høy varme med litt olje, og stek skinke og purreløk i 3-4 minutter til skinken er gyllen og purreløken blank. Her kan du gjerne instagramme eller snappe litt, hvis du er like harry som meg.

5. Smelt 3 ss smør i en kjele. Strø over 3 ss mel under omrøring (bruk visp!) når smøret har smeltet. Spe så på med 5 dl melk, litt etter litt for å unngå klumper. La sausen småkoke i ca 5 minutter. Smak til med salt og pepper. Ønsker du en ekstra god smak, kan du tilsette litt revet ost eller muskatnøtt. Jeg gjorde ikke det, for jeg var stressa fordi alle begynte å bli sultne.

6. Fordel pasta, blomkål, skinke og purreløk i en ildfast form. Jeg la det litt lagvis. Hell så over den hvite sausen, og bland godt slik at alt er dekket med saus. Topp med 1 pakke revet parmesan, eller annen revet ost. Putt formen i ovnen i 12 - 15 minutter.

 

 



Så er det bare å servere! Tipper denne gratengen kan varieres i det uendelige, men her har du i alle fall basen. Oppskriften fant jeg oppi Adams matkasse - takk til Adam som sa jeg kunne dele!

 

/ Håper du har en fin tirsdag!

* Følg Middagskona på Facebook *

Stopp tyven - jeg sover!

I huset vårt er det ikke bare bare å få seg en god natt med søvn. Man skulle kanskje tro at det er de to barna som lager mest trøbbel, men nei. Uansett hvor mye sprell de lager om natten, så ligger deres far alltid et hestehode foran.

Han er det jeg vil betegne som særdeles aktiv i søvne.. Omtrent hver natt er han ute på vandring, leter etter barna sine i skuffer og skap, sjekker og kontrollerer dører og vinduer fordi hunden kanskje har stukket av. Men hunden ligger alltid og drunter fornøyd på teppet sitt - mens barna sover trygt i sine senger.

Men det verste er de nettene jeg våkner av at han henger over meg, for å sjekke om jeg er en innbruddstyv. Jeg skvetter ikke like mye som jeg gjorde i starten, men som konstant trøtt småbarnsmor blir jeg til gjengjeld ganske irritert over å bli vekket.

 

 

Innimellom prøver han å vri hodet mitt til siden, for å forsikre seg om at jeg ikke blir kvalt nedi puta. Og da barna våre var bittesmå, våknet jeg rett som det var av at han dunket meg i ryggen. Når jeg spurte hva i huleste han drev med, var svaret alltid det samme: han skulle jo bare få meg til å rape.

Du skjønner greia. Så de nettene jeg få sove godt, blir jeg dessverre nødt til å sparke gubben ut på gjesterommet.

I en ukes tid har det blitt noen netter på hvert vårt rom, fordi høstens barnehagebasiller har slått ut i full blomst. Men på torsdag kunne Peter forsikre meg om at han hadde sovet veldig rolig noen netter på rad, han hadde ikke vært oppe og trasket på lang tid, og var nå klar for å flytte inn på soverommet igjen. Jeg gikk motvillig med på det, selv om jeg på langt nær var uthvilt - men jeg måtte jo gi stakkaren en sjanse.

Klokka må ha vært midt på natta da jeg bråvåknet av at noen stod i senga over meg. Det var bekmørkt, så jeg skrudde på nattlampa til minstejenta vår, og synet som møtte meg.. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, for midt i senga stod Peter og kjælte og strøk med forsiktige bevegelser på lampa vi har hengende i taket. Lampa som Peter bare kaller for "strutsen":

 

 

- "Hva i alle dager driver du med?!", spurte jeg.

- "Ehm, hm?", lød det der oppe fra.

- "Nei jeg bare lurer på hva du holder på med?", fortsatte jeg.

- "Jeg.. Jeg bare trodde det var en bombe..", kom det spakt.

Natta etter var guttungen ganske pjusk i formen, så vi ble enige om at Peter skulle sove inne hos ham for sikkerhets skyld. Og morgenen etter var det en forundret treåring som våknet til dette synet:

 

 

"Noen" hadde i løpet av natten demontert lampa som hang over sengen hans. Det viste seg at det nok en gang var snakk om en bombe.. Vi fant den heldigvis igjen oppi en lekehaug på andre siden av rommet. Desarmert og ufarliggjort..

Det begynner å gå opp for meg at dette er noe barna og jeg pent må leve med. Men så er vi jo ganske heldige da, for enten det er snakk om livsfarlige strutse-lamper eller tyver i sokkeskuffen, så har vi vår egen nattarbeidende sikkerhetsvakt som alltid er beredt :-)

 

/ Nattevakt Pappahjerte til tjeneste!

* Følg Snorkekona på Facebook *

Ti ting han hater ved meg

Når man er i et forhold, er det ikke til å stikke under en stol at man kan irritere seg grønn over sin andre halvdel i blant. Eller, kanskje ikke hvis man er veldig nyforelska. Jeg husker da Peter og jeg nettopp hadde flyttet sammen.. Da syns jeg det var skikkelig søtt hver gang han dro av seg sokkene sine etter en lang arbeidsdag, og slang dem under stuebordet.

Søtt! Ting har endret seg siden da, haha. Men heldigvis er jo irritasjon som dette ganske uskyldige greier. Og trenger man det ikke egentlig for å skape dynamikk i forholdet? Hadde det for eksempel vært sol og varmt i Norge hele året, hadde vi jo ikke satt pris på våren og sommeren. Det er den kjipe vinteren som setter ting i perspektiv!

Først konkluderte jeg med at disse irriterende tingene ved Peter, må være min kjipe vinter..

 

Men så gikk det opp for meg: hva med min bøtte med særheter jeg bærer på selv? Hvis Peter er en kjip vinter, så må jeg være.. En liten istid.

Så her kommer det altså, det kanskje særeste innlegget jeg noensinne har skrevet.. Lista over de ti tingene jeg tror samboeren min irriterer seg mest over ved meg.

Bruksanvisning

Jeg leser bruksanvisninger! Jeg elsker bruksanvisninger! Peter hater dem.. "Klare selv", som treåringen vår sa da han var liten.. Ingenting er som når vi har vært på Ikea, når vi sitter på stuegulvet med hundrevis av deler foran oss, og jeg lirer av meg: "Nei Peter, i bruksanvisningen står det at det er den smale som skal skrus på først! Se her, se her i bruksanvisningen..". Da blir det alltid litt sånn.. "spent" stemning.

Bråkehue

Jepp, jeg har visst bråkehue. Jeg hadde aldri hørt om dette før jeg møtte Peter, men han sier at når jeg spiser, så er det som om lyden forplanter seg i hodet mitt og lager høyere tyggelyd. Og for en som hater tyggelyder, må jo dette være ganske uutholdelig. Som om saken ikke var ille nok fra før, så elsker jeg gulrøtter og mandler. Haha! En herlig kombinasjon i sofakroken..

 

Hvordan sikre dårlig stemning.. Mandler som knekker og aprikoser som smatter

 

Bakterier

Jeg har nok litt i overkant noia for bakterier, og dette kommer best til syne ved kjøkkenbenken. Egen skjærefjøl til kylling såklart, men også egen til løk. Jeg hater at annen mat tilegner seg gammel løksmak fra fjøla. Nevnte jeg Antibac? Alltid med i veska. For en som ikke er fullt så nøye på det, må jo dette være en smule hysterisk og rimelig irriterende..

Støvsugeren

Jeg har en tendens til å la støvsugeren ligge framme etter bruk. Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger Peter har bedt meg om å rydde den bort sånn at ingen snubler i den.. Det er bare det at jeg som oftest blir avbrutt midt i arbeidet, sånn at jeg alltid har et rom eller to igjen. Og da er det liksom så fristende å bare.. La den ligge litt til.

Varmtvann

Kjøkkenkrana vår er av den hissige typen. Når man ber om varmt vann, så får man varmt vann. Kokende vann. Og når jeg er ferdig med å vaske opp, så har jeg en tendens til å bare skru av krana, sånn at nestemann får seg en glovarm dusj. Ingen av barna rekker opp.. Enda. Men det gjør altså Peter. Vi må skru litt på varmvannstanken, tror jeg.. Eller så er det bare på tide at jeg skjerper meg.

Hundeposer

Jeg går gjerne tur med hunden, og lillefrøkna i vogn samtidig. Når hunden har bajset, pleier jeg å legge hundeposen i understellet på vogna. Det er bare det at jeg har en tendens til å glemme å kaste hundeposen når jeg kommer hjem, og vogna triller jeg inn i gangen. Så etter noen timer løper vi rundt og leter etter fisens rette far. Det viser seg bestandig at det er min skyld, da. Igjen ;-)

 

Huppsideisi..

 

Førersetet

Jeg har korte ben, Peter har lange ben. Jeg må altså flytte førersetet ganske langt fram for å rekke ned til pedalene.. Og når jeg har parkert bilen i garasjen, ja da hopper jeg ut uten å stille det tilbake. Så neste gang Peter skal sette seg inn, blir det trøbbel - og meget trangt om plassen. Jeg innser jo at det er lettere for dvergen å skyve setet tilbake før jeg forlater bilen..

Avishamstring

Vi får lokalavisa i postkassa 6 av 7 dager i uka. Jeg må lese i rykk og napp, men klarer ikke kaste en ulest avis. Tenk om jeg går glipp av noe! Derfor har det nå hopet seg opp en pen liten haug siden sommeren, en haug som hadde irritert ræva av meg hvis det var motsatt.. Tenk om det hadde vært tredve uleste Pondus for eksempel.. Huttetu :-)

Netflix and chill

Etter at vi fikk barn, bruker vi flere kvelder på å komme oss gjennom en hel film fra start til slutt. Peter klarer, uansett hvor trøtt han er, å mobilisere film-krefter. Mens jeg derimot, bestandig slokner etter noen minutter. Om han kan se filmen alene? Nei, da får jeg jo aldri sett hvordan den ender, da..

 

"Bare hviler hodet mitt litt her, jeg kjære.. Veldig spennende intro forresten.. Gleder meg til å se en hel fi.. Zzzzzzz.."

 

Lukk døra!

Jepp. Etter at jeg fikk barn har jeg begynt å tisse med dodøra oppe. Det er så mye mer praktisk når man har ørene på stilk og må høre etter hvor barna befinner seg. Veldig usjarmerende, jeg vet det. Også jenter som aldri går på do, engang!

 

Jeg innser nå at jeg ikke hadde orket å være sammen med meg.. Så da gjenstår det bare å se, da - om han leser dette innlegget og lar seg inspirere. Det kunne jo vært interessant og sett hans liste..

 

/ Utfordringen er herved sendt, min lille tåneglsklipper ;-)

* Følg Istidkona på Facebook *

Når man glemmer sitatsjekk...

Jeg har flere ganger hørt at man skal be om sitatsjekk etter at man har blitt intervjuet. Bare sånn for å dobbeltsjekke at journalisten har klart å videreformidle det du egentlig mente. Samboeren har med tiden blitt flink til dette, men jeg har jo ikke akkurat særlig mye erfaring å skryte av når det kommer til media.

Men for et par uker siden dukket det opp en mail fra Det Nye, som lurte på om jeg kunne svare på noen spørsmål. Den hyggelige journalisten skulle skrive en sak om hvordan "gjøre livet mer lættis", og ønsket å intervjue tre jenter som ikke er redde for å leke litt, drite seg ut og som ler mye.

 



Hei hallo! Selvsagt måtte jeg takke ja til dette! Jeg fikk spørsmålene på mail, som jeg svarte på etter beste evne. Og siden alt foregikk skriftlig, tenkte jeg at jeg hadde mer eller mindre full kontroll over teksten, og at en sitatsjekk var unødvendig..

Men på spørsmålet "Tips til hvordan vi andre kan le mer og gjøre livet morsommere?", tror jeg det må ha gått litt i ball på et eller annet tidspunkt.

For jeg svarte at man alltid bør se humoren i ting som man uansett ikke kan gjøre noe med. Som eksempel nevnte jeg at rumpa mi har blitt helt flat etter fødsel nummer to, og at jeg enten kan velge å se humoren i det, eller legge meg ned og grine.

Helt avslutningsvis skrev jeg:

"Et lite tips er dessuten at alt kan settes i perspektiv; man mister ikke jobben fordi man har en flat rumpe. Og tacoen på fredagskvelden smaker sannsynligvis like godt."

Overraskelsen var derfor stor da jeg fikk se saken på trykk, og kom til følgende avsnitt:

 

 

At det var..?

"Fredagstacoen smaker like godt både med og uten rumpe"..?

 

"Fredagstaco med rumpe, coming up.."

 

/ Sitatsjekk alt. Alltid :-)

* Følg Lættiskona på Facebook *

Ostevrøvel

I dag har vi diskutert, gubben og jeg. For jeg er egentlig ikke så nøye på ting, men når det kommer til kjøkken og hygiene er jeg rimelig streitleif. Jeg har både klutenallergi og noia for kyllingkjøtt, med egne oppvaskkoster til ulike formål. Det er greit at det er rot på kjøkkenbenken, men jeg må vite at det er rent.

Men så er det altså en ting som ikke henger på greip. For hvorfor er det en liten ting, en ganske uunnværlig helnorsk oppfinnelse, som kan være så snuskete den bare vil, og fortsatt få innpass i kjøkkenskuffen?

 

"Ja vær så god, her kan De kose Dem, kjære Ostehøvel! De klarer da et par døgn til uten sæbevand, gjør De ikke?"

 

Så er spørsmålet: Hvorfor ostehøvelen? Hvorfor er han den eneste som får lov til å legge seg skitten og snuskete, mens alle andre pent må finne seg i en grundig såpevask etter bare én liten dans med maten?

Er det bare hos oss..?

/ Ostehøvelen - kjøkkenets lovløse rebell

* Følg Høvelkona på Facebook *

Liten flekk kan velte stor frue

Noen dager føler jeg meg som en nittenåring. Andre dager innser jeg at jeg for lengst har bikket tredve..

Mange maser om alder, at når man først har passert tretti går det veldig fort mot førti. Jeg har aldri latt meg stresse av et tall, for jeg mener det ikke spiller noen stor rolle hvor gammel man er på papiret - så lenge man har det bra med seg selv.

Men så tok jeg meg en tur til legen..

"Fyller jeg førr neste gang, sa du..?"

 

For jeg hadde lenge hatt en ganske stygg føflekk på siden ved ribbeina. Lenge hadde jeg tenkt at det var lurt å få den sjekket av lege, og i sommer syns jeg faktisk også den hadde vokst seg større.

Jeg fikk time ganske raskt, og var rimelig nervøs da jeg brettet opp genseren. Føflekker er ingenting å spøke med, og jeg skulle selvsagt bestilt denne timen for mange måneder siden.. Det er lett å bli etterpåklok når man ligger på en undersøkelsesbenk.

Legen tok en rask titt på føflekken, før han utbrøt noe som umiddelbart fikk meg til å glemme den onde føflekken. Glemt var til og med etterpåklokskapen. Dette var jeg på ingen måte mentalt forberedt på:

- "Se her ja", begynte han, "Dette er ingen føflekk. Det er det vi kaller en gammelmannsflekk".

Jeg mistet pusten. Etter å ha jobbet tre år som ekstrahjelp på et eldresenter, har jeg sett min andel gammelmannsflekker. Og de levde definitivt opp til navnet sitt. Men jeg hadde aldri hørt om noen som har fått aldersflekker i en alder av 33 år.

- "Ehh.. Hæ?" sa jeg sjokkert, "En gammelmannsflekk..?"

- "Jada, de er som oftest helt ufarlige", fortsatte legen. "Litt lenger ned på siden har du faktisk en til."

Han sa det som om det var noe trivielt, som om han fortalte hva han skulle ha til middag eller hva han skulle finne på med familien sin til helgen. Jeg lå der og holdt pusten, jeg fikk ikke presset fram et eneste ord. Hva betydde egentlig dette, hadde huden min resignert, var dette begynnelsen på slutten, burde jeg sjekke meg for grå stær i samme slengen?

Så humret legen litt, før han spurte om han skulle fjerne dem med en gang.

Jeg nikket iherdig. Inni hodet mitt surret takknemlige tanker om at det heldigvis ikke hadde vært en føflekk som trengte nærmere undersøkelser. Men en gammelmannsflekk.. Unnskyld, TO gammelmannsflekker. Det hadde jeg ikke sett komme..

 

"Neida, ikke noe alvorlig.. Jeg har fjernet en sånn.. En sånn flekk, bare"

 

Hadde jeg enda passert seksti, da skulle jeg i det minste vært mentalt forberedt! Nå må jeg bare krysse fingrene for at neste flekk ikke dukker opp før i 2045.

Jeg sa ikke stort resten av tiden hos legen. Men jeg tror han fikk litt sympati for meg, for enden på visa var at han fjernet begge flekkene til prisen av én.

Hei vent nå litt..

To gammelmannsflekker til prisen av èn..? Betyr det at jeg fikk honnørrabatt?!

 

/ flaks at alder bare er et tall ;-)

* Følg Flekkulf på Facebook *

Kirkebryllup og snufsefjes

Jeg er så innmari svak for bryllup. Noen ganger tenker jeg at en av de beste tingene som finnes, må være å sitte på en altfor hard kirkebenk og se to personer gi hverandre sitt ja ved alteret. Jeg går ikke ofte i kirken, men kirkebryllup er bare usannsynlig vakkert.

I dag skulle lillesøsteren min være forlover for sin bestevenninne som skulle gifte seg. Jeg hadde lyst til å overvære begivenheten, og takket være svigermor som barnevakt suste jeg av sted til kirken, med en kleenex i veska. Bare sånn i tilfelle.

For jeg har riktignok blitt relativt lettrørt etter at jeg ble mor, men i dag var jeg litt ekstra spent siden jeg ikke var der som bryllupsgjest. Ikke hadde jeg pynta meg, og ikke skulle jeg være med på festen. Så det kunne jo hende jeg for en gangs skyld klarte å se en vielse med klart blikk og uten en bevrende underleppe.

Men plutselig åpnet dørene seg, og inn kom brudens lille nevø og niese gående.

Etterfulgt av en stolt far med den nydeligste bruden jeg har sett.

 

 

Så da var det gjort. Jeg famlet etter kleenexen mens øynene badet i tårer, og var glad jeg hadde satt meg et stykke unna de andre..

Og da den fantastiske solisten lirte av seg de første nydelige strofene, var det bare å slippe alle hemninger å la kleenexen rydde opp i rotet.

 



 Så da er det altså avklart en gang for alle; kirkebryllup er usannsynlig vakkert.. Og en kleenex er sjeldent nok.

Gratulerer med dagen, Eline og Even <3

 

Foto: Mona Moe Machava

 


/ Hurra for kjærligheten!

* Følg Snufsekona på Facebook *

Parkert av pensjonist

Alle kjenner til den pinlige stillheten på venteværelser. Verst er det på de stedene hvor resepsjonen og venteværelset befinner seg i samme rom. Alle sitter vi der og later som vi leser Se&Hør eller scroller på mobiltelefonen, men de aller fleste av oss har problemer med å filtrere ut samtaler som foregår i skranken..

 

"Pokker'n og.. Har helt glemt å bruke tanntråd siden jeg var her sist!"

 

Men plutselig en dag er man heldig, og blir vitne til noe morsomt som redder dagen. Og akkurat det skjedde meg da jeg var hos tannlegen sist.

Det var tidlig en torsdag morgen, og på venteværelset var vi allerede fire-fem stykker som satt klare med sommerfugler i magen og nypussede tenner. Plutselig gikk døren til tannlegen opp, og ut kom en eldre mann. Jeg vil anslå at han måtte nærme seg 80, han hadde høreapparat på begge ørene, var lut i ryggen - men så ellers rask og kvikk ut til beins.

Han stilte seg i resepsjonen for å betale. Noen gamle får man et sånt umiddelbart godt inntrykk av, og denne herremannen var en sånn en. Han var pen i tøyet, hadde nyklipt hår, og nikket høflig til oss som satt og ventet. Jeg ga ham med en gang det trivelige bestefar-stempelet.

- "Var det sånn at du ønsket å sette opp en ny time med en gang?", sa damen i skranken.

Den eldre herren nikket bekreftende, mens han fisket opp noe fra baklomma.

- "Hmm.. Hva tror du om fredag den fjerde, klokken 10.00?"

Mannen nikket igjen og bekreftet at det passet perfekt.

- "Skal jeg skrive ned timen på en lapp for deg?", spurte damen.

- "Nei takk, det går fint! Jeg har allerede lagt det inn i kalenderen min her", svarte mannen med største selvfølgelighet og nikket mot telefonen sin.

Først da så jeg det. Mannen stod og scrollet på det som så ut til å være en rimelig ny smarttelefon. Og jeg, sånn midt på treet fordomsfull, satt der med måpende munn. Jeg hadde jo selvsagt sett for meg en sånn gæmlis-telefon med ekstra store taster dersom han i det hele tatt eide en mobiltelefon..

Jeg fortsatte å bla i ukebladet jeg hadde i fanget, men var nå veldig fascinert av han som så ut til å ha elektronikken i orden.

- "Oi, neimen så flott", humret damen i resepsjonen, "Det er jo strålende!"

- "Ja, og forresten.. Det holdt jeg på å glemme", utbrøt mannen, "jeg skulle gjerne bestilt en time for min kone med det samme jeg er her.."

- "Ja, selvfølgelig", svarte damen, "er det noe spesielt tidspunkt hun ønsker?"

Etter å ha funnet en dato og et klokkeslett, spurte damen på nytt:

- "Du vil kanskje at jeg skal skrive ned timen til din kone på en lapp for henne?"

Hvorpå den eldre herren svarte med største selvfølgelighet:

- "Nei det trengs ikke. Jeg har allerede lagt det inn i kalenderen min, og den synkroniseres automatisk med hennes Mac."

Den ungdommelige herren takket for seg, puttet telefonen sin tilbake i baklomma før han nikket høflig til oss på veien ut.

 

"Ha ha, jeg liker bloggen hennes. Vi får adde henne på snap"

 

Jeg kikket meg rundt, og møtte blikket til en ung jente på stolen et par plasser bortenfor meg. Hun hadde åpenbart også fulgt med på det som utspilte seg der framme, for hun så minst like overrasket ut som meg, og vi smilte bredt begge to.

- "Har du en kalender som synkroniserer seg med Mac'en?", hvisket hun.

Jeg ristet på hodet mens jeg brast ut i latter:

- "Betyr det at vi nettopp har blitt teknologisk overkjørt av en som var på russebuss med Henrik Ibsen..?"

Så lo vi så vi holdt på å ramle av stolene vi satt på.

Det er vel ikke nødvendig å si det, men den dagen lastet jeg ned en sånn app som den gamle mannen hadde, jeg også ;-)

 

/ Nå skal det synkes!

* Følg Kalenderkona på Facebook *

Sunne snoperier

Straks er det helg, og er du som meg - så har du lengtet etter lørdagsgodteriet noen dager allerede. Men her skal du få et sunnere alternativ som vil døyve søtsuget! Kjapt og enkelt - og ikke minst supergodt.

Men det beste av alt.. Du trenger bare to ingredienser: økologisk peanøttsmør og ferske dadler.

 

En fin kombo med fett som er godt for hjerte og kolesterol, samt kostfiber, vitamin E, B, magnesium, kalium og jern.

 

Slik gjør du:

* Del daddelen på langs og fjern steinen.
* Putt ca 1 teskje med peanøttsmør i midten, før du pakker den igjen.
* Skjær daddelen i to eller tre - og legg bitene på en tallerken
* Gjenta de tre punktene over så mange ganger du vil :-)

 

 

Dadlene er energirike, og jeg lover deg at du ikke klarer mange før søtmumsen i deg smiler som en fornøyd idiot ;-)

 

/ Enjoy!

* Følg Søtmumskona på Facebook *

Bittelite forklaringsproblem

Her en dag satt treåringen min og jeg i sofaen og så på barne-TV, da den gamle animasjonsserien Pingu plutselig rullet over skjermen. Du vet, den irriterende pingvinen som lever på sydpolen i en iglo sammen med familien sin.

Episoden begynte så bra, det var en helt vanlig dag ved middagsbordet som kunne vært sakset ut fra vårt kjøkken. Mamma, pappa og Pingu i skjønn harmoni.

 

(skjermdump fra youtube)

 

"Se på de da!", sa jeg til treåringen, "Det er jo sånn vi også sitter og spiser middag det!"

Sønnen min kikket nysgjerrig på skjermen, og på gjengen rundt bordet.

 

 

"Og det der er jo sånn du tuller i blant, det", fortsatte jeg, "Blåser bobler i glasset med sugerør!"

 

 

"Oioi, nå blir pappaen til Pingu sinna, for Pingu går fra bordet uten å ha spist opp grønnsakene sine! Da er det lov å bli litt morsk. For grønnsaker trenger vi, vet du."

Treåringen nikket alvorlig.

 

 

"Pingu går og setter seg igjen, også spiser han grønnsakene sine. Det er helt supert, for grønnsaker er det beste kroppen vet! Og det er viktig hvis man vil bli stor og sterk.", sa jeg mens jeg rufset guttungen i håret.

 

 

"Oi, nå går Pingu fra bordet igjen. Kanskje han plutselig måtte på do. Kanskje han måtte tisse?", lo jeg, "Ja, det skjer vet du. Og det er lov å gå fra bordet hvis man plutselig må veldig tisse. Selv om man egentlig sitter og spiser."

Men så..

 

 

"Ehm.. Ja.." mumlet jeg, "Pingu ehm, Pingu han.. Pingu likte visst ikke.. Eh.. Nei altså.. Skal vi sette på no' Fantorangen?"

 

/ Thanks for nothing, Pingu..

* Følg Kona til på Facebook *

hits