november 2015

Mine iHerb-favoritter #1

Mange har spurt om jeg kan skrive et innlegg om hvilke produkter vi pleier å bestille fra iHerb, så her kommer en liten oversikt over våre favoritter. Hvis du vil vite mer om næringsinnhold og helsefordeler, så står det ganske fint forklart under hvert enkelt produkt på iHerb. Bare trykk på bildene, så kommer du dit direkte. Innlegget er selvsagt ikke merket som reklame, da det ikke er sponset innhold :-)


Chia-frø kan brukes i alt fra bakverk til desserter. Vi bruker de først og fremst for å lage chia-pudding, og favoritten er Sjokopuddis. Det finnes mange gode oppskrifter på nett, her finner du for eksempel en fin samling.

 

Jeg elsker kanel, og vi bruker det i alt fra smoothier til barnas havregrøt. Denne er økologisk og inneholder mindre kuramin enn "vanlig" kanel. Kuramin er visst ikke noe særlig å få i seg i større mengder - og denne kanelen smaker i tilegg helt nydelig.

 


Kokosolje har mange helsefordeler, den er fin å bruke i for eksempel smoothier, som "smør" på brødskiva, eller rett og slett en teskje i kaffe- eller tekoppen. I kjøleskapet blir den steinhard, i romtemperatur er den litt mer medgjørlig, og oppvarmet i vannbad blir den helt flytende. Jeg varmer den litt før jeg har den i smoothien, for å unngå klumper. Hvis du ikke er vant til å bruke kokosolje, kan den ha en lakserende effekt i starten, jeg skulle ønske noen advarte gubben og meg da vi begynte å bruke kokosolje i fjor høst, haha!


Kokossmør er nesten det samme som kokosolje, forskjellen er bare at kjøttet i kokosen også brukes. Resultatet blir søtere og med en fyldigere kokossmak, og alle de sunne næringsstoffene er selvsagt intakte. Vi spiser denne rett fra glasset.. Smaker helt nydelig! Ja, hvis du liker kokos da såklart :-)

 


Gubbens favoritt innen kokossmør - jeg rekker sjeldent å smake før dette glasset er tomt :-( "Kjenn den konsistensen, da!", sier han. (Ja, det skulle jeg gjerne gjort, hvis du bare hadde spart litt til meg..)

 


Kokosmel bruker vi i bakverk. Foreløpig har jeg bare lagt ut oppskrift på Sjokoladecookies, men det dukker nok opp mer snask etterhvert :-) Kokosmelet kan erstatte opptil 25% av hvetemelet i bakeoppskrifter, på den måten får du mindre kalorier og karbohydrater, samt masse mer fiber. Les mer om kokosmelet her.

 


Mandelmel bruker vi også i bakverk. Vær oppmerksom på at fettredusert mandelmel trekker til seg mer fuktighet enn vanlig mandelmel - hvis du skal teste ut en oppskrift. Denne typen er av den vanlige typen, altså ikke fettredusert.

 

Vi er ikke storforbrukere av sukrin, men jeg syns det er kjekt å ha i skuffen. En gang i blant jeg ha lompe med smør og sukker og kanel (ikke spør meg hvorfor), og da bruker jeg sukrin.

 


Tacokrydder uten salt! Hipp hurra :-) Og hvem har sagt at tacokrydder kun må brukes til taco? Smaker godt på litt av hvert :-)

 



Vaniljeekstrakt som er sukkerfri og økologisk og som setter en deilig spiss på alt fra smoothier til desserter.

Jeg måtte dele dette innlegget i to, for det ble så fryktelig langt. Del 2 legger jeg ut i løpet av morgendagen, der er det også et par litt mindre sunne varianter med.. *kremt*

Gi meg gjerne et pip i kommentarfeltet dersom du har noen favoritter jeg må teste ut - det er veldig artig å høre hva andre bestiller! I dag er det forresten siste dag med 10% i avslag på hele bestillingen, så da er det bare å slå seg løs dersom du tenker å få noe i hus før jul. Hvis du ikke har bestilt før, så har jeg forklart litt om hvordan du går fram i dette innlegget. Men i min søken etter andres iHerb-favoritter, ramlet jeg plutselig over en guide på denne bloggen, og jeg anbefaler deg egentlig å lese den isteden - for hun forklarer alt veldig mye bedre enn meg ;-)

 

/ God mandag og ny uke! :-)

* Følg iHerb-kona på Facebook *

Vi har blitt sånne folk!

Oh yes. Nå har vi endelig blitt sånne folk! Du vet, sånne som får ting gjort. Som istedenfor å vente til i morgen, gjør ting unna i dag. Og det er en  fantastisk befriende følelse!

 

 

Gubben er nemlig ekspert på å utsette ting. Alt som kan fikses i siste liten, og helst litt etter det også - er i hans øyne helt gull. Og det irriterer meg noe så grenseløst. Jeg har for lengst innsett at dersom ting skal bli gjort, så må vi få det unna med en eneste gang. Vi kan ikke gå og vente på den perfekte anledningen, for den dukker aldri opp!

Dette er for eksempel grunnen til at jeg pakker ut av kofferten samme dagen som vi kommer hjem fra ferie. Det er verdens kjedeligste jobb å pakke ut gammel moro, men det må gjøres. Nettopp fordi det er verdens kjedeligste jobb, så dropper mannen å pakke ut av sin koffert. Så da blir den liggende og råtne i tre måneder isteden.

Men nå har det altså skjedd en endring, det kan se ut til at gubben har tatt til vettet! For hver høst og hver vinter, irriterer vi oss grenseløst over den lave høst- og vintersola som sniker seg inn gjennom verandadørene på kjøkkenet vårt. Vi blir blendet hver gang det er flott vær ute, og det er jo veldig trist. At når sola først titter fram i løpet av mørketida, så sitter vi inne og uffer og stønner og å'er oss over hvor forferdelig det er med den hersens sola.

For noen uker siden innså vi at vi har bodd i dette huset i to og et halvt år, og at det derfor var på høy tid å få på plass solskjerming i vinduene. Og siden vi tross alt har blitt sånne folk, slapp vi det vi hadde i hendene, dro rett på butikken og kjøpte noen herlige lameller - sånn at vi skulle slippe å klage på sola enda en vinter. Vi svinset ut av butikken med nye lameller i armene, danset ut til bilen, trallet oss gjennom bilturen hjem, og var så stolte og glade over oss selv. Endelig, snakk om å få ting gjort!

Og nå, bare noen uker senere, kan vi fortsatt glede oss over at lamellene hvertfall er i hus..

 

"Manjana" - Peter, 34 år

 

/ Tja, ikke helt sånne folk da - men det kommer seg ;-)

* Følg Kona med de flotte lamellene på Facebook *

Klarte ikke vente lenger

Åh, i dag tidlig kjente jeg det på kroppen allerede før jeg kom meg ut av senga! Egentlig har jeg jo innført en gylden regel om at vi skal vente til 1. desember før vi sparker i gang julen, av den enkle årsak at gubben er i overkant glad i jul og julemusikk. Hadde det vært opp til ham, hadde vi spilt julemusikk ved barnehagestart i august. Men nå er det jo ikke mange dagene igjen uansett, og i dag klarte vi altså ikke vente lenger. Det var så koselig å spise frokost sammen med radioen som spilte de vakreste juletoner, og kanskje var det tilfeldig - men vi har ikke hatt en så fredelig og fin frokoststund på lenge!

 

Åsså stemmen til Rein, da gitt <3

 

Det er jo første søndag i advent i morgen, og dagene fram til jul vil uansett få ben å gå på som vanlig. Så da beordret jeg far i huset til å finne de bortgjemte eskene med julepynt, sånn at vi kunne begynne julepyntingen så smått.

 

Mr Plutt på skattejakt :-)

 

 

Viktig å merke eskene ordentlig.. :-)

 

Det er så rart, for hvert eneste år føles det like spennende å åpne eskene, selv om jeg har rimelig grei oversikt over hva som finnes nedi dem. Det er mange gamle skatter som er proppfulle av gode minner, også er det et og annet wild card som har kommet til underveis. I fjor tok vi en skikkelig kasterunde før vi pakket ned julen, det var mye ymse som aldri ble tatt opp av eskene, og da kan det jo like godt slippe å ta opp masse plass i boden i all evighet.

Jeg syns det er noe veldig fint ved å ha en mann som blir som et barn når det nærmer seg jul. I år skal treåringen ha pappaens gamle pakkekalender i adventstiden, og det er som om jeg kan kjenne alle årene med glede og forventing som ligger gjemt i det broderte tøystykket.. Og kjenner jeg gubben rett, så skulle han ønske at det var ham selv som skulle få sine egne pakker fram til jul.. Vi får se hva nissekona hans finner på i år :-)

 

Nostalgi, og litt trist over å være 34 år..

 

Oppi den ene esken skjulte det seg to røde julestjerner som har holdt seg overraskende godt i tre år nå. Jeg syns det er koselig med julestjerner i julen, men hva er det med de forbanna blomstene som gjør at de aldri stryker med, da? Jeg syns det er så trist å kaste blomster som er like fine, derfor har jeg et problem hvert eneste år når jeg rydder julen ut i januar. Jeg vil gjerne ha dem ut, men så er de jo like fine.. Giftige er de jo også! Derfor var gleden stor da min svoger Steffen kom inn i mitt liv med sin herlige allergi - ingen ekte julestjerner, sa du? Hipp hurra :-) Jeg syns de ser ganske bra ut til å være plastikk, jeg?

 

Tusen takk til deg, Steffen <3

 

For noen år siden lagde bestefaren min dette fine treet til meg. Jeg elsker det, og skulle gjerne hatt det framme hele året! Det er visst ikke så vanskelig å lage selv, noen smale planker, litt lim og litt maling er det som skal til. Det kan jo pyntes i alle mulige varianter også, i fjor brukte vi det som pakke-tre til adventskalenderen. De små nissene foran har mormoren min laget, syns de er så søte :-)

 



Jeg lurer på om det er takket være alle dere som har sendt meg bilder de siste dagene på Snapchat, som har fått meg juleklar :-) Det er flere enn meg som har begynt pyntingen! Jeg heter forresten "umulius82" hvis du vil legge meg til. "Konatil" var opptatt, haha.

Som om ikke dette var nok, så ligger nå pinnekjøttet i vann - klar for årets første smak i morgen! Herreminhatt som jeg gleder meg.. Jeg syns nemlig pinnekjøtt slår ribba ned i støvlene ;-)

 

/ Plutselig juleklar!

* Følg Julekona på Facebook *

Ploink?!

I går opplevde jeg en skikkelig krise. Ja, det var riktignok ingen katastrofe sånn på verdensbasis, men det ble i alle fall et skikkelig haraball i mitt liv. Jeg hadde et viktig møte i byen, og beregnet for en gangs skyld god tid for å slippe stress. Men så kom jeg meg likevel for sent ut døra, og da jeg i tillegg oppdaget at jeg måtte skrape vinduene på bilen, skjøt pulsen i været.

Med vifta på full guffe og med stivfrosne fingre, spant jeg endelig av sted. Men det var ikke før jeg hadde kommet meg langt borti veien at jeg oppdaget det.

Mobilen. Den lå igjen hjemme.

 

 

Først var det like før jeg begynte å hyperventilere, for når skjedde det sist at jeg dro av sted uten mobilen trygt plassert i jakkelomma? Det var definitivt for sent å snu. Men så rakk jeg å bli flau over meg selv, noe som roet ned den begynnende hyperventileringen, og jeg tvang meg selv til å ta noen dype åndedrag.

- "Herregud Christina. Det er bare en mobil! Dette går fint!", mumlet jeg til meg selv.

Det psykiske aspektet ved å være på vift uten mobilen er definitivt den verste fienden, for det neste som slo meg var at jeg garantert kom til å kræsje bilen. Eller få motorstopp. Akkurat denne dagen som mobilen lå igjen hjemme.

Og yes sir, tror du ikke det var nesten det som skjedde? For da jeg nærmet meg byen, sa det plutselig "Ploink!" fra dashbordet - før det begynte å lyse noe i rødt. Jeg hadde en gang en drøm om å lære meg å mekke biler, men du kan jo si det sånn at det aldri ble noe av. Men jeg vet i alle fall at bilen vår er svart. Og at det er en stasjonsvogn. Så når det sier "Ploink!" fra dashbordet, så ringer jeg pappa.

Jeg klappet meg febrilsk på jakkelommene for å lokalisere telefonen, og svelget tungt da jeg kom på at jeg jo var på veien uten den.. Jeg pustet dypt med magen på ny, og tenkte fornuftig:

1. Bilen går fortsatt.
2. Da er det nok ikke prekært.

Jeg kom omsider fram, parkerte bilen, og fant ut at det røde på dashbordet som lyste viste seg å være bokstavene "SERVICE". Herregud, hadde ikke vi nettopp hatt bilen på Service? Men jeg hadde jo ikke telefonen min med, sånn at jeg kunne ringe Peter for å dobbeltsjekke - og dessuten måtte jeg løpe for å rekke møtet.

Akkurat på dette tidspunktet var jeg mest stresset fordi jeg ikke ante hvor mye klokka var. Jeg er jo såpass umoden at jeg aldri har lært meg å gå med klokke på armen, så mobilen fungerer også som en livsnødvendig klokkemaskin.

Jeg tok derfor bena fatt, og hastet inn i møtelokalene. Der hang det en klokke på veggen som viste at jeg utrolig nok var right on time. Ikke vet jeg hvordan det kunne ha seg, men jeg takket og bukket for at jeg ikke var forsinket. Jeg satte meg ned i en stol, og lette automatisk nedi veska etter mobilen. Hjernen min skulle sjekke Whats App, scrolle, sjekke mailen, scrolle, sjekke NA, VG, DB, scrolle, sjekke Instagram, scrolle, sjekke Snapchat, scrolle.. Så der satt jeg da! Stirret rett i veggen. Studerte neglene mine. Rettet litt på veska. Tok opp en notatblokk. Fant en gammel handleliste. Leste den nedenfra og opp. Begynte å tegne kruseduller. Heldigvis gikk det ikke lang tid før personen jeg skulle snakke med, dukket opp. Phuh!

Siden møtet ikke tok så lang tid som jeg hadde beregnet, tenkte jeg å stikke innom en butikk for å kjøpe en vinterlue til guttungen. Men hjemme satt jo gubben og ventet med et sykt barn på fanget, skulle jeg spørre en forbipasserende om jeg kunne låne en telefon bare et lite øyeblikk for å ringe gubben og høre? Men jeg tok en sjefsavgjørelse isteden, raste gjennom butikken, fant den perfekte lua og hastet mot bilen.

Da jeg startet opp kjerra, så jeg til min store glede at "SERVICE" ikke lyste rødt lenger. Jeg kjørte ut av parkeringshuset og hadde kommet tretti meter ned i gata da jeg plutselig hørte "Ploink!" på nytt. Så da bestemte jeg meg for å svinge innom bilforhandleren på vei hjem, tenk så stolt gubben ville bli når jeg tok ansvar sånn på strak arm!

Det var bare det, at rett før avkjøringen til bilforhandleren, kom jeg på at jeg var skrubbsulten. Så da jeg fortsatte rett fram istedenfor å svinge inn til venstre, var tankene mine et helt annet sted; nærmere bestemt på grillet kylling. Bilen førte meg rett til matbutikken, og på dette tidspunktet hadde jeg vanligvis plinget på Peter for å høre om det var greit. Før jeg dro, hadde jeg jo sagt "Hadet, jeg kommer tilbake om maks en time". Og nå hadde det gått minst to.. Men siden bilen allerede hadde tatt meg til butikken, tok jeg et raskt sveip innom, grabbet med meg en kylling, en pose med salat og noen grønnsaker før jeg hastet ut igjen.

Idet jeg svingte inn oppkjørselen hjemme, sa det "Ploink!" igjen - og jeg ble så innmari takknemlig for at jeg hadde klart å komme meg helskinnet hjem. Denne bilen oppførte seg jo som en tikkende bombe! Jeg løp inn døra, heseblesende og stresset, og fra kjøkkenbordet stirret to forvirrede ansikt mot meg: lillesnuppa og papsen, som tydeligvis var midt i lønsjen - og alt så ut til å være i sin skjønneste orden.

- "Herregud!", ropte jeg, "jeg har vært i byen! Uten mobilen!"

Peters blikk signaliserte fortsatt bare forvirring.

- "Ja?", fortsatte jeg, "Er du klar over at det bare er et under at jeg kom meg hjem i live? Jeg skulle ringt deg flere ganger! Det sier "Ploink!" i bilen og det lyser rødt og parkeringsautomaten hang seg opp og jeg skulle kjøpe ny vinterlue og grillet kylling og nå må bilen på SERVICE!"

Jeg så jo på lang avstand at dette ble for mye for min stakkars mann å fordøye. Men han fikk hvertfall presset fram noen ord:

- "Ehh, hæ?! Hva mener du med at bilen sier "Ploink!"?"

- "Nei, det kom en sånn lyd fra dashbordet og nå lyser det SERVICE med store bokstaver.. Jeg skulle egentlig kjørt rett bort til verkstedet på vei hjem for å høre om de kunne fikse det, men så eh, kjørte jeg forbi avkjøringen.. Jeg skal uansett ringe verkstedet å bestille en time, for det er jo bare et under at jeg kom meg helt hjem igjen!"

Peter kikket på meg før han plutselig knakk sammen i latter. Jeg forstod virkelig ikke hva som var så morsomt, og var i ferd med å fyre meg ytterligere opp da han avbrøt meg:

- "Nå må du puste med magen.. Den "Ploink!"-lyden, var det som et lite pling?"

Jeg nikket irritert.

- "Ja akkurat. Jeg kan betrygge deg med at du ikke har vært i noen direkte livsfare. Det lille plinget etterfulgt av SERVICE betyr bare at du snart er i ferd med å gå tom for spylervæske.."



/ Litt glad for at jeg ikke stakk innom verkstedet :-P

* Følg Ploinkekona på Facebook *

Når det koker som verst

Innimellom koker det, og som småbarnsmamma skal det ikke mye til før man plutselig sliter med å holde hodet over vannet. Alle vet jo at det å ha barn gjør ting fryktelig uforutsigbart, men jeg blir stadig overrasket over hvor lite som skal til før man føler at alt raser sammen. Et stort underskudd på søvn i noen dager, og jeg føler meg som en dass. Ja, jeg ser i grunnen ut som en også.

Hele forrige uke var guttungen syk, det var høy feber og snørr og hosting om hverandre. Det ble mange urolige netter, og det kan man se ganske tydelig på både gubben og meg. Når det koker som verst, tar en seg i å tenke at det var ergerlig at man ikke satte litt mer pris på å ha friske barn!

For det som er ekstra fint med å ha flere barn, er jo at når den ene endelig begynner å bli friskmeldt, så slår smitten ut i full blomst hos barn nummer to. Så i hele går kveld lå jeg inne i mørket hos den febersyke lillesnuppa, mens minuttene seilte av sted. Jeg var stresset fordi jeg skulle skrevet blogginnlegg, svart på mailer, og ikke minst spilt inn ny Podcast-episode sammen med Peter som satt og ventet på meg.

Men så innså jeg at det jo faktisk bare var ett riktig sted å være i går. Inne i mørket hos den lille sjuklingen. Høre på den surklete pusten, kjenne på den varme pannen. Hviske "Mamma er her", hver gang hun begynte å famle rundt. Kjenne på den gode følelsen av å se henne falle til ro og sovne på nytt, i armene mine.

Så får Podcasten heller vente litt til.

For nå må jeg bare være mamma <3

 

 

/ God bedring, lille venn

* Følg Mammahjerte på Facebook *

Hjelp - vi skal være med på Bloggerne!

Altså.. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. De som kjenner meg godt, vet jo hvor svak jeg er for pute-TV i alle varianter. Jeg elsker TV-programmer som er så flaue at man ønsker puta man holder foran ansiktet er hakket større. Men.. Til våren skal altså min kjære mann være med i femte sesong av "Bloggerne". Å se Pappahjerte på skjermen blir garantert bra TV - men tror du det lar seg gjøre å filme en familiefar isolert fra resten av familien, da? Nei nettopp. Så gjett hvem som ønsker seg en hel drøss med puter til jul i år!

 

 

Yes, jepp, herrejemini, det er meg. Okei, så har jeg kanskje min egen blogg, og jeg er ikke akkurat selvhøytidelig. Jeg kaller en spade for en spade, og er ikke spesielt flau for å bjuda på verken det ene eller det andre. Men saken er den, at jeg misliker oppstuss. Samboeren min derimot, elsker det.

Så nå skal du få høre en hemmelighet som bare gubben, og Vegard Normann (produsenten og regissøren bak "Bloggerne") vet: Peter brukte nesten et halvt år på å overtale meg til å være med. I så lang tid nektet jeg, at han til slutt måtte dra meg med til Oslo og inn på kontoret til Vegard, sånn at selve hjernen bak programmet kunne snakke meg til "fornuft". Til tross for lovord om at dette kom til å bli artig, så tok det enda noen uker før jeg til slutt gikk med på å slippe kamerateamet inn i hjemmet vårt.

Selv om det har blitt mye filming siden i sommer, har vi klart å holde hemmeligheten for oss selv. Men da det i går ble offisielt, tikket denne meldingen inn fra en av mine beste venninner:

 

 

Og hun har jo såklart helt rett, dette er SÅ ikke meg! Heldigvis er det jo mannen min som er hovedpersonen, så jeg satser egentlig på at jeg kommer til å svinse rundt i bakgrunnen som en grå liten mus :-) Nytt i denne sesongen er at det skal være med hele 12 bloggere, og at programmet skal gå fra mandag til torsdag i fem uker. Uten å røpe så mye av hva som kommer til å skje - så skal jeg love deg at "El corazón de padre de familia" ("Familien Pappahjerte", takk til google translate) kommer til å bidra med alt annet enn glitter og glamour.

Vi tenkte jo på forhånd at vi "bare kunne rydde stua og ta oss sammen og late som vi ikke er verken trøtte eller stressa" hver gang kamerateamet skulle filme oss. Jeg skal love deg at det var lettere sagt enn gjort, haha! Men selv om jeg gruer meg, så gleder jeg meg litt også. Jeg er kanskje aller mest spent på å se hvordan livet i "Casa Pappahjerte" kan bli bra tv.

Så gjenstår det å se hvem som egentlig hadde rett: Gubben som så veldig gjerne ville på TV, eller kona hans som trives best blant putene ;-)

 

/  Godt det fortsatt er lenge til våren!

* Følg PuteTV-kona på Facebook *

Gavekort-forbannelsen

Jeg har alltid tenkt at gavekort er den ultimate gaven å få. Da jeg var yngre fantes det ikke noe bedre enn å tasse rundt på kjøpesenteret og lete etter den perfekte godbiten til seg selv, med et gavekort i hånda.

Men så ble man eldre, og istedenfor gavekort på Bodyshop og BikBok - tikket det heller inn forhåndsbetalte opplevelser. Gavekort på kino-billetter eller konsert-billetter eller til forestillinger på kulturhuset.

 

 

Og da ble det straks litt verre! For da måtte jo ting planlegges. Og med utløpsdato først om et år, ja, da var det jo aldri noen hast. Og vips også 1-2-3, så var hele gavekortet glemt. Et raskt søk på google viser at vi nordmenn har ubrukte gavekort for 2,5 milliarder kroner liggende. 2,5 milliarder! Det er med andre ord flere enn meg som ikke har noen bråhast med å ta dem i bruk..

I fjor fikk Peter et kino-gavekort av mine foreldre til bursdagen sin. Med barnevakt inkludert! Ett helt år har vi gått og gledet oss. For i fjor vinter hadde vi nok med spebarnstiden. Så kom våren. Sommeren. Høsten med barnehagestart og spenstige basilusker. I forrige uke oppdaget jeg plutselig at det var tre dager til gavekortet utløp, og jeg spant rundt på kjøkkengulvet med panikk i blikket. Hvordan i huleste skulle vi rekke å booke barnevakt, bli uthvilte sånn at vi ikke kom til å sovne fem minutter ut i filmen, få på plass gode leggerutiner for barna sånn at barnevakten ikke skulle slite seg i hjel, OG bestille billetter til en film vi hadde lyst til å se?

Det lot sæ'kke gjørra.

Så fredag kveld satt min mamma og pappa i kinosalen og nøt 2 timer og 35 minutter med James Bond. Med billetter betalt med Peters gavekort, som de hadde innløst i hui og hast samme kveld som det utløp.
"James Bond?", sa mutter'n, "Joda, klart jeg kan se litt James Bond."

Jeg tror ikke det kun er vi småbarnsforeldre som har skyld i disse horrible tallene på ubrukte gavekort. Kan det rett og slett være den lange utløpsdatoen? Eller skyldes det enkelt og greit overflodssamfunnet vi lever i?

Som om ikke episoden med James Bond var nok, så toppet det seg da det nylig poppet inn en melding fra min lillesøster på mobilen min. I mai i år var hun nemlig ferdig utdannet arkitekt, og i den anledning hadde vi kjøpt gaver til henne, blant annet et gavekort på en times hudpleie her i Larvik. Jeg tok sjansen selv om hun bor i Oslo, hun er jo tross alt stadig vekk hjemme på besøk. Akkurat som jeg hadde sett for meg ble hun overlykkelig for gaven, og gledet seg stort til å ta gavekortet i bruk.

Men så..

 

 

/ Jeg gir opp :-)

* Følg Gavekortkona på Facebook *

When karma strikes back

I går falt den første snøen i Larvik, og det fikk meg plutselig til å tenke på noe som skjedde meg sist vinter. Jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det et ganske nitrist punkt i mitt liv. Vi skal tilbake til midten av mars, til den dagen da det i løpet av få timer gikk fra dette:

 

"Spring is coming"

 

Til dette:

 

"No, it is not"

 

Det var kveld, Peter satt oppe på kontoret og jobbet. I løpet av få timer hadde det kommet sikkert tretti centimeter med nysnø, og jeg burde så klart vært ute og måket. Men jeg husker jeg var så veldig lite lysten på å vasse ut døra, jeg kunne nemlig se at snøføyka stod på utsiden av vinduet - og sofaen var så ufattelig god å ligge i.. Dessuten hadde vi nettopp overlevd en skikkelig runde med influensa, og selv om jeg følte meg relativt pigg igjen for lengst, så kunne det jo være smart å ligge i vater bare noen få kvelder til..

Denne kvelden lå jeg altså rett ut, med fjernkontrollen i den ene hånda, og den andre hånda dypt nedi en skål med nøtteblanding. Ikke mitt stolteste øyeblikk, med tanke på all snøen som hopet seg opp på gårdsplassen, og jeg kjente et lite stikk av dårlig samvittighet overfor den stakkars gubben min som ville bli nødt til å ta seg av det senere.

Men til tross for dette, lå jeg altså der og syntes synd på meg selv, som lå på sofaen, og hadde dårlig samvittighet for at jeg lå der. Og som om ikke dette var nok, så husker jeg enda skammen jeg følte idet hunden vår plutselig kom bort og la hodet sitt på sofaen ved siden av meg. Han signaliserte at han gjerne skulle hatt seg en luftetur. Da rakk jeg nemlig å tenke tanken:

"Hvis jeg later som jeg ikke ser ham, så må han nok ikke tisse lenger."

Huff. Stakkars vofs, han maser svært sjeldent om å komme seg ut på tur, og når han først gjør det, så er han så klart virkelig nøden.

Jeg ble liggende å gruble. Skulle jeg avbryte mannen som satt og jobbet på kontoret - og spørre pent om han kunne lufte bikkja for meg? Jeg var virkelig ikke klar for å kle på meg. Det kjentes faktisk som om jeg hadde så mye motstand at tanken på å gå ut gjorde fysisk vondt.

Til slutt innså jeg at jeg ble nødt til å bite i det sure eplet, og komme meg ut.

Eller.. Måtte jeg egentlig det?

Jeg fikk nemlig en idé. Hva med å møte hunden på halvveien? Jeg tok på ham båndet, og ledet ham ut på vaskerommet. Der har vi nemlig en verandadør, som går rett ut i hagen - så nå ville jeg kunne stå tørr og varm og god inne på vaskerommet, mens hunden kunne løpe fra seg og gjøre sitt fornødne på utsiden. I kulda, i all nysnøen.

Akkurat idet jeg skulle åpne døra forsiktig, kom det et vindkast som blåste den opp i en kjempefart. Jeg skvatt til mens jeg vaklet på toppen av dørkarmen, og rakk akkurat å tenke at det var flaks jeg klarte å holde balansen. Hunden hoppet fornøyd ut i snøen, og svinset rundt mens jeg holdt et godt tak i båndet hans fra døråpningen.

Men så må han plutselig ha fått ferten av noe, for i løpet av et kvart sekund bykset han plutselig til, og båndet strammet seg på rekordtid. Jeg husker bare at jeg stemte i et skjærende hyl, før jeg ble røsket ut av det varme, gode vaskerommet - og snart lå jeg langflat nedi nysnøen og sprellet som en fisk. Med snø over hele meg. Nedi t-skjorta, i håret, i munnen, i øynene. Snøføyka tok virkelig sats, og blåste i tillegg det den kunne få samlet av nærliggende snø rett mot meg.

Det var muligens noe med den følelsen av å skulle stable seg på beina for så å tråkke rundt i snøen i bare sokkelesten, som gjorde meg ekstra flau over meg selv. Da jeg krabbet inn på vaskerommet igjen, innså jeg at jeg nok hadde nådd et slags bunnpunkt.. Det var jo for sent å angre, men hvorfor i huleste hadde jeg ikke bare kledd på meg og tatt en runde med den stakkars hunden?

Det er vel det de kaller karma.. ;-)

 

/ God helg!

* Følg Snøtrynet på Facebook *

Når gubben fyller år

I dag tidlig våknet lillesnupp og jeg før resten av huset, og det passet jo perfekt ettersom papsen hadde bursdag i dag! 34 år gammel, litt nærsynt og bare et par grå hår på hodet.. Han holder seg jammen godt! Og ettersom han elsker bursdager, ble det en skikkelig frokost kombinert med et aldri så lite gavedryss som innebar nye sokker, flaxlodd og diverse klesplagg. Det verste er at jeg hadde kjøpt ny joggebukse til ham, fordi den han har er utslitt. Og det er både trist og hyggelig på samme tid. For den brukes jo ikke til jogging, men til daffing. Jubilanten ble uansett fornøyd, kanskje spesielt med kortet som treåringen hadde plukket ut:

 



Jeg spurte dessuten om han hadde noen ønsker for dagen. Han svarte at han hadde lyst på litt is til dessert etter middagen, men at det han ønsket seg aller mest, var at vi skulle ha en kveld fri for bloggskriving. Ingen mac i fanget, ingen mobiltelefon i hånda. Også ville han at vi skulle se en hel episode av "Mr Robot".

Jeg tenkte jeg skulle skrive en skikkelig klissete hilsen til ham på facebook, siden han så sterkt misliker kjærestepar som ytrer sin kjærlighet i sosiale medier.. Han mener nemlig at "sånne som oss som aldri skriver noe til hverandre, det er vi som har det bra." Så da bestemte jeg meg for å blogge om ham isteden ;-)

Men siden han sannsynligvis hadde blitt paranoid dersom jeg nå hadde viet et helt bursdagsinnlegg om hvor flott og fin jeg syns han er, tenkte jeg isteden å legge ved et par bilder som illustrerer hvorfor vi er en bra match. Vi utfyller hverandre på de fleste områder, og der jeg har en tendens til å stresse og bli oppkavet, husker han på å finne roen. Han utstråler i blant en slags avslappet aura - noe jeg er sikker på at flere enn meg har godt av å se i sin stressede hverdag:

 

Barn på fly? Null stress.

 

Ulvetimen før middag? Null stress.

 

Gratulerer med 34-årsdagen kjære, you keep me young - and calm ;-)

 

/ Fnis :-)

* Følg Kona til jubilanten på Facebook *

Sjokoladecookies

Sjokoladecookies! Bare navnet får tennene til å løpe i vann. For en stund siden ramlet jeg over en oppskrift på bloggen Paleoliv - som jeg bare måtte teste ut. Og resultatet ble rett og slett nydelig, selv om jeg trikset litt med oppskriften.

Jeg elsker å finne godbiter som lages uten raffinert sukker, og i denne oppskriften brukes honning. Den billigste honningen er visstnok ikke så mye sunnere enn sukker, men den ubehandlede varianten har mange helsefordeler! Jeg brukte en jeg kjøpte på Bondens marked i høst, og innbiller meg at den er supersunn :-)

 

Seige og saftige herligheter..

 

Du trenger:
- 1 egg
- 100g smør
- 2-3 ss honning
- 3 dl mandelmel
- 2 ss kokosmel
- 1/2 ts bakepulver
- 1/2 ts havsalt
- 1/2 ts vaniljepulver
- 100g mørk sjokolade

Fremgangsmåte:
- Sett ovnen på 175 grader.
- Smelt smøret, og sett det til avkjøling.
- Mens du venter, hakker du sjokoladen i biter før du legger dem på vent ;-) (Her ble det litt svinn ettersom jeg fikk hjelp av Mr. Plutt på tre år)
- Visp egget inn i det avkjølede smøret
- Rør inn honningen (jeg tok tre spiseskjeer, neste gang prøver jeg med to)
- Bland inn de tørre ingrediensene; mandelmel, kokosmel, bakepulver, havsalt, vaniljepulver
- Vend inn sjokoladebitene
- Bruk en skje og fordel 10 kladder på et bakepapir

Stek på midterste rad i ovnen, sjekk ståa etter 12 minutter. Jeg lot mine stå inne litt ekstra.

 

 

Cookies'ene blir faktisk bedre når de er avkjølt - så prøv å holde fingrene av fatet til de har blitt kalde.. Jeg klarte det ikke :-)

 

/ Neste gang dobler jeg :-)

* Følg Cookies-kona på Facebook *

Puslespillet iHerb

I dag tidlig ringte det på døra, og der stod ingen ringere enn postmannen! Det ble jo nesten julaften, for ikke bare hadde han med seg to pakker, han hadde med et postkort også! Peter fikk helt hakeslepp, jeg tror ikke han kan ha sett et postkort siden nittitallet. Men jeg smilte godt da jeg så at avsenderen var barndomsvenninna mi som ferierer på Hawaii - tusen takk Janne-Mari, du gjorde dagen vår :-)

 

Postkort er definitivt det nye gamle..!

Men i tillegg til kortet fikk vi altså to pakker, og de kom fra vår kjære venn iHerb. I alle disse år har jeg gått og trodd at det var komplisert og kjempeskummelt å bestille varer fra denne herlige nettbutikken som bugner av helsekost.. Men nå vet jeg heldigvis bedre - og jeg har dessuten blitt en skikkelig proff! Føler jeg selv, da. Derfor tenkte jeg å komme med noen tips til deg som også har lyst til å bli like proff som meg.

Det er nemlig mye penger å spare på å bestille varer på nett, særlig hvis du liker å eksperimentere med alt fra gojiibær til kokossmør på kjøkkenet. Dessuten finner man alltid flere godbiter som ikke er å få tak i i Norge. (Obs! Jeg har aldri prøvd å bestille legemidler eller urter, men vet at det foreligger restriksjoner på dette. Jeg er altså ikke helproff..)

Når du skal bestille er det et par ting du må huske på:

- Logg inn! Lag deg en bruker med en gang, på den måten får du muligheten til å velge norsk valuta - samt at det er oversiktelig å kunne følge med på handlekurven med tanke på fraktkostnader. Dessuten kan du legge ting i "Wish list", hvis du finner noe du ønsker å bestille en annen gang.

- Tollgrensen er på 350 kroner inkludert frakt, altså må du betale en avgift dersom den samlede verdien på produkter og frakt overstiger 350 kroner. Det gjør ingenting dersom den overstiger, men det er irriterende å måtte betale ekstra avgifter.

- Det er tre fraktalternativer, den billigste er "Airmail" som pleier å koste mellom 30 og 60 kroner. Men dette alternativet kan du bare velge dersom pakken veier inntil 1,8 kilo. Dersom pakken blir for tung, fjernes "Airmail" automatisk som et fraktalternativ. Da lønner det seg å ta ut et produkt eller to fra handlekurven, og heller bestille to (eller flere) pakker. (Trykk på "Save for later", så havner varene på "Wish list" som du finner under profilen din)

Og det er her puslespillet kommer inn! Jeg blir gjerne sittende i evigheter å sjonglere fram og tilbake på varer, sånn at hver pakke kommer så nære 350 kroner i verdi som mulig, og 1,8 kilo i vekt. Her er rekorden min, haha:

 

Flaks at kursen holdt seg stabil..

 

Jeg har som oftest tålmodighet til å vente 1-2 uker på varene, men dersom du ønsker å få dem i hus litt kjappere, kan du velge en av de to dyrere fraktalternativene. Disse har i tillegg sporing, og du får refundert pengene dersom pakken av en eller annen grunn sendes tilbake til iHerb. Det kan jo være kjekt, selv om jeg aldri har opplevd at en pakke ikke har kommet fram :-)

Fram til 30 november er det 10% rabatt på alle bestillinger - typisk nå som jeg har bestilt ferdig for en stund! Kanskje jeg må inn og snuse litt til nå som det nærmer seg jul..

 

Noe av ukas fangst - kokossmør er det store her i huset for tida. Den med kakao spises med skje rett fra burken.. NAM!

 

Jeg er hele tiden på jakt etter nye godbiter, så tips meg gjerne hvis du har noen iHerb-favoritter! Og stikk innom bloggen senere i dag også, for da kommer endelig oppskriften på de sunnere sjokoladecookies'ene som jeg nyter med god samvittighet midt i uka :-)

 

/ God tirsdag :-)

* Følg iHerb-kona på Facebook *

Sangen gjør meg gal

Det er mye ved det å bli forelder man naturlig nok ikke kan se for seg på forhånd. Som hvor lang tid det kan ta å komme seg ut døra. Eller hvor ofte man kan bli syk i løpet av et barnehageår. Alle bekymringene, men selvfølgelig også all gleden. Jeg trodde for eksempel aldri jeg skulle bli en sånn mor som sa det var greit med "litt" hopping i sofaen. Eller som tillater kasting av ball innendørs, så lenge man kaster "veldig løst".

Og verken mannen min eller jeg visste at barn kan få de rareste diller! Vi hadde aldri trodd at ting som går i loop kan få to småslitne foreldre til å gå på samtlige av husets vegger.

 

 

Det var kanskje optimistisk å tro at vi hadde nådd bunnpunktet da både gubben og jeg kunne replikkene til Masha og Mishka på rams. Den ene episoden der Mishka har vaskedag, ble seriøst spilt om igjen og om igjen i flere måneder i strekk. Det var faktisk en periode der, hvor Peter og jeg lurte på om vi kom til å overleve..

Men like fort som den store bjørnen og den lille jenta hadde kommet inn i livet vårt, så ble de plutselig borte. Treåringen vår hadde tydeligvis bestemt seg for å gå videre, og nå er det minst et halvt år siden vi har sett Masha.

Det var ikke før i helgen at jeg innså at vi har nådd vårt hittil kraftigste bunnpunkt. Da jeg våknet for fjerde gang midt på natten, med ordene "Haha! Hihi! Hoho!" surrende rundt inni hodet mitt.

 



Guttungen vår har nemlig tatt kontroll over Spotify. Når vi er ute og kjører bil, sitter han i baksetet og kobler musikken opp på anlegget. Når vi står på kjøkkenet og lager mat med Spotify på høyttaleren, kommer det en liten barnefinger som scroller i vei til den finner en bestemt sang. Når vi leker butikk i stua, spør han om vi ikke kan ha på litt musikk i bakgrunnen. "Neida, bare sitt her imens, jeg ordner det", sier han før han løper for å hente iPaden. Der Spotify selvsagt ligger klar.

Og valget av sang, er rimelig spesielt. Jeg tror nemlig ikke han liker låta særlig godt selv heller, for han smiler lurt hver gang han hører Peter og meg sukke høylytt når orkesteret drar i gang og den smånasale stemmen til vokalisten runger ut i rommet..

Vi snakker nemlig om en sang som kom ut i 1972. Av en kjent og kjær barnestjerne ved navn Anita Hegerland. Ikke spør meg hvordan sønnen vår har funnet denne låta, men han har i alle fall bestemt seg for at den er verdt noen tusen gjennomlyttinger i uka..

Hvis du ikke har hørt den før, så må du nesten gi den et par sekunder. Vær så snill. For min skyld..

 

 

Dette er riktignok den svenske versjonen, men den er jo minst like enerverende. Ikke et vondt ord om Anita Hegerland, altså. Flott dame, og sikkert en vanvittig flink barnestjerne på 70-tallet.. Men når du våkner gjentatte ganger i løpet av natta med denne nasale stemmen i hodet:

- ".. ja ta med broren din og søster'n din, ja alle kan bli med deg og jeg skal vise vei.."

- "Haha! Hoho! Hihi!"

- ".. snart er vi deeeeeeeeeeeeeer!"

- "Han er så raaaaaaaaaaar!"

- "Vi må gå hjeeeeeeeeem!"

- "Men hva gjør deeeeeeeeet!"

... da skal jeg love deg at det er noe inn i hampesvarten fristende å bare rive av seg begge ørene.

 

/ Let it go :-)

*** Følg Lurifix-kona på Facebook ***

Det lukrative blogglivet

Ryktene skal jo ha det til at vi bloggere blir nedlesset med gaver og gratis produkter i posten hele tida. I allefall de kvinnelige bloggerne. For jeg har jo vært samboer med en mannlig toppblogger i noen år nå, og i løpet av tre år som aktiv blogger, har han mottatt hele to gratis gaver i posten: En grønn og hvit caps, og ett års forbruk av Spenol. Oh yeah.

 



Men nå kan jeg altså få meddele at jeg har mottatt min første gave! Faktisk også utelukkende på grunn av bloggen jeg driver. Gaven dukket riktignok ikke opp i posten, men ble overlevert høyst personlig, av en person som står meg veldig nær. Noe som bare gjør det hele spesielt komplisert. For etter alt oppstusset rundt bloggere og merking av reklame og sponsede innlegg, så er jeg nå litt forvirret - burde jeg teknisk sett ha merket dette som et "sponset innlegg"?

Her forleden kom nemlig Mormor på besøk.

- "Ja, sånn - se her!", sa hun i det hun entret kjøkkenet, "Nå har du en sånn en. Vær så god!"

Jeg kikket på henne, og deretter på posen hun nettopp hadde plassert foran meg på kjøkkenbenken.

- "Men mormor da", sa jeg, "hva er dette for noe?"

- "Nei, jeg leste på bloggen din da vet du. At du ikke hadde en sånn en. Så nå har du det!"

Jeg kikket nysgjerrig på posen, før mormor fortsatte:

- "Ja, den er helt ny altså. Eller altså, jeg kjøpte to til meg selv, fordi jeg trodde jeg kunne bruke begge to samtidig. Men så gikk ikke det da vet du, så da tenkte jeg at du kunne få den ene. Ja, du skrev jo som sagt på bloggen at du ikke hadde sånn."

Jeg tittet oppi posen, og da forstod jeg.

 

 

Mormor hadde lest et oppskriftsinnlegg jeg postet for noen uker siden, der jeg hadde skrevet underveis: "Ha grønnsakene i en ildfast form, og topp med 4 ss olje, salt og pepper. Jeg hadde ikke stor nok form, så jeg brukte stekebrett."

Verdens søteste Mormor! Den ildfaste formen var jo superfin, men jeg aner verken hvor hun kjøpte den, hva den kostet eller hvilket merke det er.. Blir ikke dette da egentlig et rent reklameinnlegg for Mormor AS isteden? Det gjør meg i såfall litt usikker på hvordan jeg innrapporterer skatt, ettersom jeg jo må betale skatt dersom jeg skriver reklame.

Er det noen som vet hva som er 35% av verdien på verdens beste Mormor?

 

/ Men fra nå av blir det hvertfall grønnsaker i ildfast form :-)

* Følg Sponsekona på Facebook *

Gullpenn til gubben?

I går hørte jeg et massivt gledesbrøl fra kjøkkenet. Det var selvsagt gubben som skreik, og først trodde jeg at han hadde funnet en bortgjemt sjokoladebit i kjøkkenskapet. Så tenkte jeg at han muligens hadde skrapet et Flaxlodd og vunnet en god slump med penger, men til slutt kom jeg på at det måtte være gode nyheter fra årets Vixen Blog Awards..

Og helt riktig: det viste seg at gubben i år er nominert i hele TRE kategorier! Hurra! Etter at vi hadde hoppet rundt som gale i et par minutter, til barnas store forskrekkelse, mumlet Peter forsiktig:

- "Ja, ehh.. Atte.. Ehhh.. Du er dessverre ikke nominert, da men.."

Jeg fikk fullstendig latterkrampe, for okei, la oss stikke finger'n i jorda først som sist.. Vixen har hele fjorten kategorier, og hvor i huleste hadde egentlig konatil passet inn? I kategorien "årets trenings- og helseblogg"?

 

 

 Neppe.. Eller hva med årets interiørblogg?

 

 

Nja.. Hva med årets beautyblogg, da?

 

 Du vet du er småbarnsmor når du må bruke en app for å få på deg sminken..

 

Nei, jeg skjønner ikke helt i hvilken kategori en blogg med "hemoroider og smilefjes" kunne passet inn, for å være ærlig.. Haha!

For egentlig har jeg bare ett stort ønske for årets Vixen, og det er at min kjære mann skal stikke av med prisen "Årets Gullpenn". Denne prisen er kun basert på tekst, den er aldri delt ut tidligere og skal gå til en blogger som skriver unikt, kreativt, inspirerende og underholdende. Det er mange sterke konkurrenter, men jeg mener at Pappahjerte virkelig fortjener å vinne. Sleng inn en stemme, så blir jeg fryktelig glad! :-)

Sånn helt avslutningsvis må jeg bare få si et par ord til alle dere som titter innom bloggen min jevnlig. Jeg er så takknemlig, uansett om du legger igjen en kommentar, trykker "liker", eller bare lister deg stille ut igjen. Det er takket være deg og dere at jeg fortsetter å gjøre det jeg liker best, nemlig å skrive! Så tusen, tusen takk :-)

Men i kveld krysser jeg mest fingrene for at gubben får en stjerne i taket for sin iherdige blogginnsats og tar med seg gullpennen hjem til kona si, så hvis du vil hjelpe meg med det:

--> Stem frem Pappahjerte!

 

/ Jeg ønsker meg en Gullpenn på peishylla :-)

* Følg Kona Til på Facebook *

Frokosttips

Jeg får mange spørsmål om kostholdet vårt, og særlig frokostrutinene våre er det mange som stusser over. Og det kan jeg godt forstå! Men egentlig er det ikke så mye hokus pokus, vi tenker rett og slett bare litt utenfor (mat)boksen :-)

Sommeren 2014 startet samboeren min "Sofagrisprosjektet", som gikk ut på at han skulle se hvor godt trent han kunne bli på 365 dager. Prosjektet gikk ikke helt etter planen, fordi noen hadde glemt å ta med i beregningen at han skulle bli tobarnsfar bare noen uker etter oppstart.. Det ble altså ikke så mye trening som han hadde sett for seg, men vi lærte ufattelig mye om mat og kosthold!

For ved siden av treningen, bestemte vi oss for spise så naturlig og ren mat som mulig: kjøtt, fisk, fugl, egg, grønnsaker, sunt fett (avokado, kokos, oliven), nøtter, frø og frukt. Vi kuttet blant annet ut sukker, melkeprodukter og kornprodukter - og selv om det føltes fryktelig uvant i starten, så ble det etter hvert utrolig morsomt å eksperimentere med oppskrifter og ikke minst det å tenke nytt.

 

Noe av det beste med å bo på landet, er lokale bønder med utsalg i nærheten :-)

 

Den største utfordringen vår var frokosten, for vi var totalt avhengige av kornprodukter. Vi var storspisere av brødskiver, knekkebrød og havregrøt, ting vi nå plutselig skulle holde oss unna. Det tok noen uker før vi fikk på plass en god rutine, men siden har vi aldri sett oss tilbake!

For ettersom vi måtte tenke nytt og ikke lenger kunne gå for "korn med pålegg", måtte vi være kreative. Derfor begynte vi å lage frokosttallerkener, eller "litt forskjellig", som treåringen kaller det :-)

Det tok ikke mange ukene før vi følte at frokosten begynte å gi energi - og det føltes veldig godt å kunne tilby barna litt variasjon. Noen dager spises alt opp, andre dager bare noe. Men vi sverger altså til skikkelig frokost hver eneste dag. Det tar riktignok litt lenger tid enn å slenge ei salamiskive oppå en brødblings, men det kjennes ut som om det er verdt det. En typisk frokost kan se slik ut:

 

Min tallerken ja.. Bildet er fra i fjor da jeg fullammet.. #skrubbis

 

Vi har på en måte trikset og mikset litt med kostholdet vi fulgte under Sofagrisprosjektet, for eksempel spiser vi noe melkeprodukter igjen. (Gulost og syrnede produkter) Dessuten spiser vi toast, men vi bruker stort sett glutenfritt brød. Ja, også ekte smør, da.. Masse smør!

Tips!
1. En god frokost gir en god start på dagen - tenk næringsinnhold!
2. Begynn i det små: spiser du brød eller knekkebrød, pimp tallerkenen med litt frukt og grønt ved siden av.
3. Har du barn, fortsett å servere ting som kanskje ikke røres første gang.. ;-)
4. Finn ut hva som funker best for deg og din kropp!

 

/ Bon appetit :-)

* Følg Frokostkona på Facebook *

Usynlig på jobb

"Er dere ikke flere på jobb her eller?", snerret mannen mot meg, "Herregud altså, jeg har faktisk ikke tid til å stå her i hele dag. Kan du ikke ringe på noen sånn at dere får åpnet flere kasser? Udugelige kjerring."

Der satt jeg altså, atten år og helt fersk i min nye jobb. Jeg var overlykkelig over å ha fått meg ekstrajobb ved siden av skolen - og gledet meg stort til å sitte bak kassa på matbutikken.

 

 

Men allerede den første dagen fikk jeg smake på realiteten; frekke, idiotiske kunder. Vanlige folk, kvinner som menn - som gjorde det de kunne for å gjøre livet surt for meg. Som helt tydelig rangerte seg selv over meg, og som var totalt blottet for respekt for den jobben jeg var satt til å gjøre. Jeg var jo bare den ubetydelige jenta i kassa.

Som skulle slå inn deres varer. I bytte mot deres penger. Slik at de kunne få maten sin i hus. Spise seg mette. Overleve.

Jeg husker sjefen min sa det til meg; at noen kunder var litt mer kravstore enn andre, men sånn var det bare. "Det er bare å bite det i seg, etter hvert slutter du å ta deg nær av det", sa han før han ga meg et oppmuntrende klapp på skulderen.

De sure, innbitte menneskene skulle snart bli hverdagskost for meg. Betale for bæreposene? Hallo?! Sette handlekurvene på plass? Sånt kan jo de ansatte gjøre.. Det piper i panteautomaten.. Kan du komme og fikse det? NÅ?!

Men det fine med disse surpompene, var at de satte ting i perspektiv. Det var nemlig surpompene som fikk meg til å innse hvorfor jobben min var så fantastisk.

Ikke bare følte jeg at jeg var en liten brikke i det store samfunnsmaskineriet, men jeg fikk i tillegg møte de ekte menneskene.

Slik som den sjenerte gutten. Jeg begynte etter hvert å kjenne ham igjen. I starten sa han ikke stort, møtte aldri blikket mitt. Han mumlet bare et forsiktig og sjenert "hei" når jeg hilste på ham, ristet alltid på hodet til spørsmålet om han ønsket kvittering. Tok bare de tre, fire varene sine under armen og gikk, uten et ord.

Men ettersom ukene gikk, turte han endelig å møte blikket mitt, gi meg et smil, si hadet når han gikk. Jeg vet jo ikke om han egentlig var ensom, men jeg husker at jeg tenkte at det virket sånn. At det å slå av en prat med hun bak kassa gikk fra å være helt utenkelig, til å bli en slags seier og en trivelig greie.

Og den gamle damen med rullator som bestandig handlet det samme. Noen poteter, et par epler, et stykke fersk fisk fra fiskedisken, filterkaffe og kulturmelk. Som snakket om hvor ensom hun var, og hvor trist det spesielt var å spise middag alene etter at mannen døde. Joda, hun klarte seg fint, men savnet var der kontinuerlig. Tøflene hans hun ikke fikk seg til å kaste. Yndlingskoppen hans som fortsatt stod på den faste plassen i skapet.

Hun handlet alltid litt utpå kvelden, når butikken var på sitt stilleste. Jeg husker enda følelsen av å se hvordan de triste øynene hennes fikk en ny glød fordi noen hadde tid til å lytte til det hun hadde å si.

Og den stille, innsluttede mannen med de snille øynene, som alltid luktet svakt av alkohol. Han var bestandig så pent kledd, og rundet alltid beløpet opp til nærmeste hundrelapp. Uansett når på dagen han stakk innom, ønsket han meg alltid en god dag - før han ryddet en tre, fire handlevogner på plass på vei ut.

Så var det de faste stamkundene. Som bar smilene på utsiden av kroppen: - "Hei Christina! Vi stilte oss i kassa di, selv om det var lengst kø her!" Som lyste opp jobbhverdagen uendelig mange hakk, som spøkte og lo, og satte pris på jobben jeg gjorde for dem. Som betalte for bæreposene sine med glede og behandlet meg med respekt.

 

 

De siste dagene har en kronikk i iTromsø florert i sosiale medier. Den handler om at det å jobbe i kassa på Rimi har blitt et bilde på lavstatus i Norge, og at de ansatte bak kassa ofte føler seg usynlige på jobb.

Nå er det riktignok 15 år siden jeg satt i kassa selv, men ting har altså ikke forandret seg det spor. Folk er fremdeles idioter. Hvor blir det av respekten? Høfligheten? Oppdragelsen? Må man være advokat for å bety noe? Lege? Forsker?

For uansett hva man syns om de som sitter i kassa på Rimi, så trenger man faktisk ikke oppføre seg som et rasshøl. Det er provoserende, og jeg gremmes. Uten folk i kassa på butikken, stopper et helt samfunn opp. Det handler ikke bare om respekt, det handler også om forståelse.

Jeg satt kanskje bare i kassa på butikken.

Men vet du hva? Det var bra nok for meg. Jeg følte meg til nytte, jeg.

 

/ Et smil eller hei er faktisk nok :-)

* Følg Butikk-kona på Facebook *

Farsdagen i bilder

I år var det faktisk litt stas med farsdag, fordi gubben tross alt har blitt tobarnsfattern. Teknisk sett var han jo tobarnsfattern i fjor på denne tida også, men da hadde jeg nok med en liten fersk baby og såre ammepupper og vondter både her og der. Og overalt. Så i dag har vi liksom feiret to farsdager på en gang!

Dagen begynte bra med en skikkelig frokost:

 

Det nederst til venstre er banan med peanøttsmør.. Så slipper du å lure :-) #snap-erfaring

 

Etter frokost skulle treåringen og jeg skrive kort til papsen. Gaven var i boks, men vi hadde så klart glemt å kjøpe kort! Derfor måtte vi bruke et vi fant i roteskuffen, og det måtte fikses litt på:

 

 

Treåringen dikterte hva jeg skulle skrive, og det ble hysterisk morsomt som alltid :-) Og papsen ble fornøyd:

 

 

Vi hadde i anledning dagen bedt inn foreldrene mine, samt barnas spreke oldeforeldre - og jeg hadde selvsagt ordnet en liten overraskelse til pappa'n min også:

 

 

Vi hadde som vanlig feilberegnet tiden litt, og kaka stod fortsatt i ovnen da gjestene ringte på døra. Derfor ble det en smule hektisk på kjøkkenet da vi oppdaget at kaka skulle avkjøles helt før glasuren skulle på. Hadde jeg ikke vært så stresset, hadde jeg også valgt en helt annen tekst på bildet:

 

 

Men det ordnet seg til slutt. Kaka fikk trampeklapp, og gjestene forsynte seg både èn og to ganger :-)

 

 

Dagen ble alle tiders, og jeg syns pappaer fortjener å bli gjort litt stas på! Jeg er i alle fall veldig takknemlig for han som er faren til mine to små. Han fortjente faktisk både gaven og det obligatoriske flax-loddet ;-)

 

 

/ Gratulerer med dagen, pappahjerter

* Følg Konatil på Facebook *

Mammas sjokoladekake til farsdagen

På søndag er det farsdag, og det må jo feires litt! Egentlig er jeg ikke så glad i sånne merkedager, det er noe med feiring på kommando jeg syns blir litt teit.. Men siden pappaen til mine to barn elsker å få gaver, så har farsdagen liksom blitt litt trivelig med tida likevel :-) I morgen skal jeg få treåringen vår til å diktere hva jeg skal skrive på kortet - det er seriøst noe av det artigste som finnes :-)

Forrige søndag postet jeg et innlegg om å ha sukkerstopp fram til jul. Snakk om skjebnens ironi at så mange etterspurte oppskriften på mammas sjokoladekake, haha! Takk for alle snapper og kommentarer, her kommer altså oppskriften - rett fra den mørkeblå oppskriftsboka til hu mor. Kjøp inn det du trenger i morgen, også "smeller du den bare sammen" på søndag. (Sitat mutter'n)

Mammas mislykka sjokoladekake

4 egg
1 dl sukker
200 g smør
200 g kokesjokolade
2,5 dl hvetemel
2 ts vaniljesukker

- Sett ovnen på 225 grader
- Visp egg og sukker til eggedosis
- Smelt smøret og bland i kokesjokoladen, rør til sjokoladen har smeltet
- Vend mel og vaniljesukker forsiktig inn i røra
- Hell røren over i en 24 cm form
- Stek i 15 minutter.

Hele hemmeligheten er å ikke steke for lenge, så ikke fortvil hvis du syns den ser mislykket ut.. Da vet du nemlig at du har gjort det riktig ;-) Den skal være som en sjokoladefondant i midten, og nytes best med en liten klatt vaniljeis ved siden av. Syns vi, da.

 



/ Sukkerstopp får komme litt senere ;-)

* Følg Kakekona på Facebook *

Min nye yndlingsbok

Du vet den følelsen du sitter igjen med når noen har bæsjet på hodet ditt, også har du ikke peiling på hvem som gjorde det? Okei.. Det er kanskje ikke et veldig kjent dilemma.

Men akkurat det skjedde en gang med en liten muldvarp i Tyskland. Og heldigvis ble det skrevet en bok om det - en bok jeg var så heldig å få i gave av min tre år gamle sønn for et par uker siden. Det er mange år siden jeg leste en god bok fra perm til perm, så dette følte jeg måtte dokumenteres!

 

 

Jeg vet faktisk ikke om det er treåringen min eller meg som liker boka best, men jeg må innrømme at det nok er mor i huset som har lest den flest ganger. For det må jo være et av tidenes flotteste litterære verk vi snakker om her! Boka kom ut i 1989, overraskende mange år siden til å være såpass dagsaktuell.

Velkjent dilemma eller ei, når noen bæsjer på hodet ditt, så vil du selvsagt finne ut hvem som stod bak. Jeg vil ikke si dette er en spenningsbok, men den inneholder etterforskning på høyt nivå. Muldvarpen trer rett inn i rollen som etterforsker, og prøver å løse mysteriet på egenhånd - hele tiden med bæsjen i en krøll oppå hodet sitt.

Boka får fra første side et stort pluss, fordi den lille muldvarpen er nærsynt og bruker briller. Det gjør jo jeg også. Og når han i tillegg ikke akkurat er en stereotyp kjekkas av en hovedperson, liker jeg ham bare enda bedre.

 



Selv om bæsjen på hodet hans må stinke noe forferdelig, ser det ikke ut til at han underveis vurderer å gi opp å løse mysteriet. Dette er helt klart en sak han må komme til bunns i, og denne spenningen holder på leseren fram til siste side.

Jeg kan selvsagt ikke avsløre hvordan boka ender, men jeg kan si såpass at det er en svært fornøyelig slutt. Og at jeg vil gi boka terningkast seks! Det eneste som trekker bittelitt ned, er at det er noe feil med proporsjonene på bæsjen, men det er en bagatell.

Jeg vet at mange betegner denne boka som sin yndlingsbok, derfor tror jeg den blir mitt hotteste julegavetips i år. Selv til de på gavelista som ikke har barn.

Men husk å velge den norske versjonen, da. For den klinger liksom litt bedre enn "Vom kleinen Maulwurf, der wissen wollte, wer ihm auf den Kopf gemacht hat" ;-)

 

/ Bokpreferansene har endret seg en smule med tida ;-)

* Følg Lesekona på Facebook *

Et rop om hjelp!

Denne uka sparket gubben i gang prosjekt rydding. Jeg må faktisk le litt, for jeg hadde aldri trodd at Mr. Rotehue himself skulle stå i bresjen for noe sånt! Jeg tuller ofte med at jeg har tre barn, og at mannen er en av dem. For å si at han roter, ja det er en underdrivelse. Han har nemlig en tendens til å legge fra seg ting overalt! Og når det ligger ting i veien, så tråkker han mye heller over dem, enn å plukke dem opp. Og blir det altfor rotete, så gir han liksom litt opp.. Da kan han gjerne rote litt mer, siden det allerede er så ille.

Jeg skal ærlig innrømme at det har drevet meg til vanvidd enkelte stunder.. Særlig de dagene der jeg føler at jeg er ansatt som rydde- og vaskehjelp. Da kan det gå ei kule varmt.

Og en ting kun de nærmeste vet, er at det har kokt litt her på hjemmefronten etter at jeg også startet blogg. For dette hobbyprosjektet mitt skriver jo ikke seg sjæl, derfor har tiden jeg før brukte på å holde orden i huset, gått til å blogge isteden. Men siden jeg koser meg så med å skrive blogginnlegg, har jeg merkelig nok ikke latt meg stresse nevneverdig av kaoset her hjemme.

Gubben derimot.. I helgen klikket det nesten for ham, da han ikke kom fram til verktøykassa si i boden på grunn av for mye rot. Derfor skriver han nå om prosjekt rydding på bloggen sin (les mer her) - og dette er også grunnen til at jeg nå roper om hjelp.

For på bloggen hans kunne jeg lese følgende ryddetips:

1) Bruk svarte søplesekker så ingen ser hva du har kastet oppi.. ellers plukkes skiten inn igjen.
2) Fjern batterier på barneleker så det ikke spilles en lyd fra søplesekken...da havner den inn igjen...
3) Ikke spør Kona "trenger vi denne?"...da gjør "vi" alltid det...
4) Ser det ut som det har ligget en stund, følg 1, 2, 3 og list sekken ut i garasjen/container
5) Stå ved kastevalget i all ettertid.. "Nei, den har jeg ikke sett" er helt innafor...

 

Mr. Rotehue aka Mr. Kastegeneral

 

Herremin hatt. Grunnen til at jeg nå har antydning til panikk, er at jeg har blitt syk! Jeg skulle ligget langt under dyna, men det er selvfølgelig ikke mulig når man har to små barn. Derfor har jeg mer enn nok med å komme meg gjennom dagen, og det siste jeg orker å tenke på er et digert ryddeprosjekt..

Så mens jeg drikker te og veksler mellom sofaen og senga, fylles de svarte søplesekkene opp, men jeg orker ikke å titte oppi dem. Jeg prøver å insistere på at jeg skal få ta en titt før de kjøres på dynga, men gubben mener at han har tatt valgene for meg, og at kastet er kastet.

Iiiiik! Jeg skal love deg at 80% av det som har havnet på kastelista, er mine ting. Som han tror vi ikke har bruk for lenger. Okei, så er jeg kanskje ikke så flink til å kvitte meg med ting - jeg har for eksempel en gjeng med kladdebøker fra barne- og ungdomsskolen som har vært med på mange flyttelass - men jeg har jo mange ting som betyr noe også!

Mens jeg satt på legekontoret i dag, kunne jeg nesten se for meg hva som foregikk hjemme.. Den ene pyntegjenstanden etter den andre var på vei ut av huset. Og det var ingenting jeg kunne gjøre med det. Hva med de svarte bilderammene jeg fikk av tanta mi i 2008? Hva med lykten jeg kjøpte før visning da vi skulle selge leiligheten vår i 2012? Både bilderammene og lykten har stått urørt de siste årene, men.. Du vet..

Skal jeg fortsette å insistere på å få gå over søplesekkene før de havner på dynga? Eller skal jeg la det gå.. Kanskje er det et og annet minne jeg vil savne, men sannsynligvis er det jo mye jeg ikke kommer til å legge merke til også. Som denne for eksempel, som viste seg å være en gave til gubbens ekskjæreste, haha!

 

"Let it gooooo, let it gooooo.."

 

En ting er i alle fall sikkert, og det er at jeg må bli frisk i en fei. For nå er Mr. Rotehue snart ferdig med stua, og da står kjøkkenskapene for tur. Og der er det mye jeg vet at vi egentlig har bruk for.. :-)

 

/ Vet aldri, da..

* Følg Sjuklingkona på Facebook *

Familiemiddag og nye løfter

Det er noe herk å legge på seg. I 2008 var jeg på all inclusive i Bulgaria, og i løpet av én uke hadde jeg helt seriøst spist og drukket meg ut av begge buksene jeg hadde med i kofferten. Derfor måtte jeg reise hjem til Norge med både bukseknapp og glidelås åpen. Veldig morsomt for de jeg reiste sammen med, ikke fullt så artig for meg.. Men det var en super ferietur da, haha :-)

I tillegg til en forbrenning som fungerer sånn midt på treet, syns jeg for eksempel det med måtehold er veldig vanskelig. Å spise bare én sjokoladebit for eksempel, hvem i huleste klarer det?! Hvem kan med hånda på hjertet si "Ja, denne bittelille godbiten, den var akkurat det jeg trengte nå! Og så sannelig.. Nå føler jeg meg faktisk forsynt også!"

Jeg tror ikke det er mulig. Jeg klarer i hvert fall ikke det..

Og siden jeg i tillegg er så heldig å bo med en mann som simpelthen elsker utfordringer, så hadde vi faktisk totalt sukkerstopp fra 2012 til 2014. Vi snakker skikkelig stopp altså, uten unntak selv om det var julaften eller bursdagsselskap. Det gikk overraskende greit faktisk, og hadde det ikke vært for at jeg ble gravid for andre gang, så hadde vi kanskje fortsatt en stund til. Men litt ute i svangerskapet fikk jeg noen voldsomme cravings husker jeg, og som de fleste gravide vet: Når babyen vil ha noe, så må babyen få det. Så de gangene babyen krevde en Toppris, så spiste jeg en Toppris. Heldigvis var det ikke sånn innmari ofte da, og det var jo flaks for både babyen og den dårlige forbrenningen :-)

Men for en stund siden var vi på middag hos mamma og pappa, og mamma hadde bakt en helt sinnsykt nydelig sjokoladekake. Du vet, av typen som ser ut som en nydelig sjokoladekake, også viser det seg at den er fantastisk nydelig isteden. For i midten var den helt rennende, som en sjokoladefondant. Vi kunne høre hvordan tennene løp i vann da den herlige lukten var i ferd med å spre seg i leiligheten.

 

 

"Jaja, dere får kose dere!", smilte søsteren min, "Jeg har sukkerstopp nå, jeg! Helt fram til jul faktisk.."

Det ble helt stille i stua. Jeg kikket bort på Peter, som slo blikket ned i bordplata. Åh, det var som om jeg kunne lese tankene hans! Der satt han, med et splittet hode. Halvparten lengtet etter å stikke skjea i den varme, nystekte sjokoladekaka.. Og den resterende halvparten var rede til å hoppe på en ny utfordring på stående fot.

Selv om han så helt fortvilet ut der han satt, så fortsatte han å late som ingenting. Og når kaka til slutt kom på bordet, skjønte jeg vel kjapt at han ikke kom til å hoppe på noen utfordring, for som han fikk presset frem mellom to munnfuller: "Noe sånt.. må nesten.. planlegges.. litt i forkant.."

Så nå er vi litt i tenkeboksen, da. For vi vet liksom ikke helt hva som er verst. Skal vi fortsette som vanlig, spise litt sukker fram til jul og satse på at vi klarer å "bare spise litt" gjennom julen også? Eller kommer det til å bli mye julesnop uansett? I såfall vil jo kroppen bare ha godt av et par måneder som sukkeravholds før det braker løs..

Eller skal vi rett og slett kutte ut sukker fram til jul, og virkelig glede oss til å kose oss litt ekstra i julen.. Vil man ikke sette mer pris på det da? Eller er sannsynligheten da større for at man går på en skikkelig sukkersmell når man først kan tillate seg litt kos igjen..

Måtehold kanskje?

For "alt med måtehold", sier de jo - men det sa de til meg i Bulgaria i 2008 også.. Og vi så jo hvordan det gikk.

 

/ Pass deg for all inclusive ;-)

* Følg Sukkerstoppkona på Facebook *

hits