hits

november 2017

Namaste November!

Herreminhatt, så var vi jaggu ved novembers ende. Jeg håper og tror at tida flyr like fort for dere, for nå er det like før jeg ikke henger med lenger. I gamle dager husker jeg hvordan tida s n e g l e t seg fram til jul, men den tida er åpenbart forbi.

Men om tre uker snur sola igjen - hu hei hvor det går! I morgen er det desember - da er det offisielt lov å spille julesanger her i huset, og jeg er superklar! Men først, en liten oppsummering av november.
 

NOVEMBER

Beste kjøp
Ny oppvaskmaskin! Da jeg flyttet for meg selv, spanderte Mormor og Este oppvaskmaskin på meg - for Este sa at dette var noe av det viktigste man trengte i et hus. Det har jeg tenkt mye på mens vi har stått med oppvaskbørsten og skrubbet glass og tallerkner den siste tida :-)

 

Beste bomkjøp
Fikk litt pes for at jeg kaller dette punktet "beste" og ikke "verste", men jeg syns det er noe trivielt over "beste bomkjøp". For skjedd har skjedd, og spist er spist - og da er det like greit å tenke positivt.

Denne månedens beste bomkjøp går definitivt til utedressen jeg kjøpte til lillesuppa, som viste seg å være altfor liten. Hva skjedde med å følge én størrelsesmal, hvorfor varierer størrelsene fra butikk til butikk? Så teit.

 

Peter-øyeblikk
Da Peter fikk mark av å se på at ungene og jeg lå på sofaen på tredje dagen med feber, og kastet seg over skurebøtta. Jeg har aldri sett ham så ivrig, han må ha holdt på i flere timer - livredd for å sette seg i sofaen og falle sammen akkurat som oss andre. Rimelig søtt - og ikke minst ekstremt deilig med rent hus!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Christina-øyeblikk
Det skal vel mye til for å overgå ulltøffel i pappa-crocs. Føler det var mitt øyeblikk i november - og det sier på mange måter sitt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Fullførte prosjekt
Jeg ryddet hele det store skapet vi har i gangen, all by myself. Sjukt glad, sjukt lettet og sjukt fornøyd med egen innsats. Pakket bort alt som har blitt for smått, og til og med tatt en skikkelig sortering på det som aldri blir brukt. Yeah!

 

Prosjekt som videreføres til neste måned
Altså, se litt nøyere etter på bildet av Peter med vaskebøtta, og rumpa i været. De veggene der.. Vi er ikke helt ferdig med malejobben for å si det sånn. Mitt ønske for denne julen, er at vi er ferdige med å male gangen før sølvguttene synger julen inn ;-)

 

Tristeste øyeblikk
Este ❤️ Og den store klumpen i halsen som smeller så hardt til i blant, at man nesten mister pusten.

 

Herligste øyeblikk
Denne måneden må jeg definitivt svare dere lesere, og min kjære Snoogle! Makan til omsorg og omtanke fra en haug med følgere har jeg aldri vært borti. Takk for alle gode råd, tips og varme tanker i en tung tid - det har faktisk hjulpet meg mer enn dere aner.

 

Blondeste øyeblikk
Litt usikker på hvorfor ikke denne historien har havnet på Peters blogg, men jeg hadde altså en samtale med min sønn i forrige uke. Han prøvde å sette meg ut med nye argumenter, og etter det som må ha vært en liten evighet med diskusjon, var jeg til slutt helt tom for svar. Så da sa jeg: "Jeg er FEM-og-TRÆDVE år. Jeg er ikke dum."
Jeg tror faktisk jeg rødmet litt da jeg hørte Peter humre i rommet ved siden av.

 

Bilde som aldri havnet på bloggen
Feber. Trengte bilde av fottøy til bloggen. Not fresh.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Friskus
Kan jeg droppe dette punktet, tro? Eller forresten. Tror jeg velger å tenke at det er ganske friskus å lytte til kroppen og hvile til den er klar igjen :-)

 

Daffus
Da Peter kom hjem fra en treningsøkt og sa han skulle hilse fra PT'en min og si at det var ekstremt lenge siden sist.

 

Favoritt-blogginnlegg
Du og jeg, Este ❤️

 

Yndlingssanger
ALIDA - Cool with it
Tove Lo - Disco Tits
Myra - Lever i bassen
Kygo - This town
Taladego - La Isla Bonita
 

/ Takk for nå november - og velkommen desember, håper du blir fin!

Når stjerna henger skjevt

Hadde det ikke vært for at jeg vet vi er mange om dette, hadde jeg aldri turt å skrive om denne juleirritasjonen min...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For i dag fikk jeg det plutselig for meg at vi måtte muntre opp Familien Klonk-Hoste'sen. Og for første gang i historien følte jeg meg klar for å finne fram julepynten mens vi enda skriver november, til tross for at sånt egentlig er forbeholdt langt-uti-desember.

Det er riktignok for tidlig å dra fram nisser og juletrær - men en julestjerne eller to i vinduene, det kan jo like gjerne høre vinteren til, spør du meg!

Og mens jeg stod der på en krakk og hang opp julestjernene, kom jeg på noe som skjedde i fjor. For jeg gjør nemlig det samme hvert eneste år: Jeg gir meg ikke på tørre møkka før den stjerna henger rett.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg kan nemlig ikke fordra stjerner som henger på halv tolv eller som dunker de stakkars stjernespissene sine i vindusruta. Jeg takler det ikke, og jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å leve med stjerner som dingler skjevt i sin egen stue.

I fjor la jeg ut noen snapper om dette, der jeg ba folk om å jobbe for stjernas sak (hvis det er lov å si). For vi må faktisk stå sammen.

Derfor oppfordret jeg folk til å kjøpe en sånn billig "ledningsvrider" (overhode ikke sponset, men skulle gjerne vært det) som man fester i ledningen over stjerna - som enkelt gjør at man kan vri ledningen noen hakk helt til den vakre stjerna henger rett.

Og snapchaten min eksploderte! Jeg fikk så mange takkemeldinger at jeg ikke hadde sjans til å svare alle, for det var visst ikke viden kjent at det fantes en dings som kunne gjøre sånn at stjerna kom til sin rett!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men viktigst av alt: Det viste seg at vi som ikke takler at stjerna henger skjevt, vi finnes i hopetall. Vi som får mark av å se dinglende stjerner på halv tolv - vi er i den samme julebåten.

Og nå nærmer det seg tida igjen folkens, og det er viktigere enn noen gang at vi holder sammen. Spre budskapet om at det finnes en dings/ledningsvrider som er å få tak i overalt - og som er verdt sin vekt i gull.

Julen. Er. Reddet. :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Tadaaaa!

Angrer jeg på bryllupet?

Etter at lillesøster giftet seg i august, har jeg fått veldig mange spørsmål: Angret jeg på at Peter og jeg gikk for en liten vielse? Skulle jeg heller ønske vi hadde valgt et stort låvebryllup, sånn som søsteren min gjorde? Føles det trist å se tilbake på i ettertid?

Og nå som det snart er 7 måneder siden vår bittelille vielse - er det på høy tid med en evaluering :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nygift og rimelig happy :-)
 

Peter og jeg hadde vært forlovet i over fem år da vi fant ut at vi måtte få fortgang i bryllupsplanene. Det var jo såklart ikke uten grunn at det hadde stoppet helt opp, for i en hektisk hverdag med to barn, hadde vi rett og slett ikke et snev av tid til overs å bruke på bryllupsplanlegging.

Dere som har vært gjennom hele reisen fra frieri til storbryllup, vet nok hva jeg snakker om. Det kan bli rimelig utmattende dersom man ikke er god til å holde tunga rett i munnen.

Men la oss ta det viktigste først. Jeg har aldri sett for meg at jeg kom til å gå opp et kirkegulv med alles øyne rettet mot meg. Hallo, jeg tør ikke takke ja til å bli intervjuet på Vestfoldsendinga på radioen engang, oppmerksomhet er bare ikke min greie.

Og jeg visste at Peter følte det på samme måte, han mente også at et stort bryllup kom til å bli lite "oss" og for mye pes - derfor var det ingen vanskelig beslutning for oss å ta. Bare tanken på å måtte planlegge alt fra bordkort til sanger i kirken, føltes uoverkommelig. Og det gjorde jo valget enkelt :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Å gifte seg på tinghuset viste seg å passe oss midt i blinken! Akkurat passe seriøst, akkurat passe stemningsfullt. Det var over på ni minutter - og da startet jo feiringen for vår del. Med barnevakt hele helgen lå Oslo for våre føtter, og vi fikk en skikkelig fin helg med skreddersydd opplegg fra time til time. Litt som å planlegge sitt eget utdrikningslag ;-)

Men på den annen side, var det helt fantastisk å få være forlover for lillesøster i august. Det var en opplevelse å få være med på et stort låvebryllup med masse gjester, taler og god stemning. Selve dagen deres ble helt perfekt - men det var jo også en grunn til at den ble nettopp det.

Jeg måtte flere ganger den dagen bøye meg i støvet for alt søster og svoger hadde planlagt, fikset og ordnet i forkant. I uka før, månedene før - året før. Og atpåtil tør jeg ikke tenke på alt jeg fortsatt ikke vet at de hadde ordnet med.


 

Så om jeg angrer på vårt bittelille bryllup? La meg si det sånn: For en lettelse det er at Peter og jeg og våre angivelige 100 gjester, slapp å oppleve en total kollaps på bryllupsdagen, da det viste seg at Peter hadde glemt å bestille maten - og jeg hadde glemt å booke kirken ;-)

Vi fikk vår drømmedag, og jeg ville ikke gjort noe som helst annerledes ❤️
 

/ Hurra for kjærleiken - uansett vielse

Fødesko størrelse 45

Flere lurer på hvordan Peter og jeg får bloggingen til å gå i hop her hjemme, og om det er sånn at vi må slåss om bloggideene. Merkelig nok er det sjeldent vi ønsker å skrive om de samme tingene, men i dag skjedde det. Jeg måtte rett og slett sette ned foten - før han gjorde det.

For hele den siste uka har Peter truet med å skrive et innlegg om meg og crocsene. Det kommer rett og slett ikke på tale at han skal få frie tøyler i denne saken, derfor måtte jeg ta noen grep selv. Jeg måtte sørge for at det er jeg som eier denne historien, og skrive om crocsene selv - for gud vet hvordan det hadde sett ut dersom Peter hadde fått utløp ved tastaturet.

Det har seg sånn, at etter min siste fødsel, kastet jeg fødeskoene mine i søpla. Jeg hadde et par svarte crocs som utelukkende hadde vært i bruk på fødeavdelingen og den påfølgende barselavdelingen. Skoene hadde definitivt gjort nytta si og jeg aktet ikke å kjøpe meg et nytt par. Ikke er jeg spesielt fan av crocs, og nå forbandt jeg jo dessuten crocs med fødsler, melkespreng og hemoroider.

Men da vi var på hytta til svigers i fjor sommer, fant Peter ut at han trengte tissetøfler. Altså sko man tråkker inn i på null-komma-svisj når man må opp og ut om natta, for eksempel.

Crocsene var altså i utgangspunktet ment å være kun tissetøfler, men da vi kom hjem fra hytta, ble de plutselig omgjort til "ut med søpla"-tøfler, "hente posten"-tøfler, "finne noe i garasjen"-tøfler og "lufte bikkja"-tøfler.

Disse "tøflene" foran skohylla har irritert meg, det skal jeg innrømme. Ikke bare fordi de bestandig står i veien, men fordi de fortsatt minner meg om fødsler og morkaker. Helt til den siste uka.

For med sykdom i hus, har det blitt viktigere enn noen gang med enkle løsninger. Har du lyst på Grandiosa? Da blir det Grandiosa. Har ingen matlyst? Da dropper vi middag. Og ikke minst; Mamma skal bare en kjapp tur ut med søpla, kommer straks.

Og en morgen stod de der. Rett foran meg, på døramatta, da jeg var på vei ut for å hente posten.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det viser seg altså at tøfler i størrelse 35, passer perfekt i tissetøfler størrelse 45. Sorry altså, men det er bare for praktisk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Crocs for life

Sjokoladetyven

Jeg kan fortsatt ikke tro at dette skjedde...

Helgen har vært preget av syke barn, og jo mer tid jeg har tilbrakt med dem i sofaen, jo mer godtesyk har jeg blitt. Problemet har bare vært at det ikke finnes et snev av noe annet enn vingummi i godteriskapet. Og når fysenheten kommer krypende, er det en kjent sak at det kun er sjokolade som gjelder.

Så da Peter ringte fra bilen i går og spurte om han skulle handle noe på hjemveien, var jeg ikke sen å be. Det eneste jeg kom på at vi trengte, var gulost og s j o k o l a d e.

woman eating chocolate
It´s going down!
(Licensed from: phovoir /
yayimages.com)

 

Jeg gledet meg til å sette tenna i sjokkisen så fort ungene var i seng for kvelden, men før den tid måtte det preppes før leggetid. Jeg hadde akkurat fått beskjed fra femåringen om at han muligens var klar for litt kveldsmat, så jeg småløp ut på kjøkkenet for å få smelt sammen litt mat i en fei før matlysten hans forsvant igjen.

Og mens jeg stod der ved kjøkkenbenken og kokkelerte, tenkte jeg som jeg alltid gjør når fysenheten er på sitt verste: Det er jo bedre å spise sjokoladen med en gang, enn å vente til kvelden..?

Så jeg rev opp papiret på melkesjokoladen i en fei, og knekte av en rad.

Som alltid, ser jeg om det holder med én bit. Det gjør jo aldri det. Derfor stappet jeg de to resterende rutene i munnen på én gang.

Akkurat da, på verst tenkelig tidspunkt, hørte jeg tassende føtter på vei inn på kjøkkenet. I sidesynet fikk jeg se Peter og femåringen, og jeg gjorde det enhver mor gjør i en slik situasjon: Jeg snudde ryggen til dem og mumset sjokolade for harde livet for å kvitte meg med alle bevis.

Men akkurat da skjedde noe som nesten fikk ørene mine til å falle av. Jeg var sikker på at de skulle på kjøkkenet for å hente et eller annet, men så hørte jeg Peter hviske til femåringen:

- "Der er mamma! Gå bort og sjekk hva hun spiser."

Først trodde jeg at jeg hadde hørt feil. "Sjekk hva hun spiser" - hvordan visste han at jeg spiste noe? Han ville åpenbart vise det til femåringen, men hva i all verden var det han trodde jeg tygde så febrilsk på? Agurk..? Jeg snudde meg sjokkert rundt.

- "Peter", mumlet jeg, "Det er ikke agurk! Og det er ikke gulrot.."

Peter bare gliste, mens han fortsatte hviskingen:

- "Jeg tror jeg vet hva mamma driver med.. Jeg hørte det knitre i papir for litt siden!"

Jeg prøvde å sende Peter blikket, men han kikket ned på femåringen og så ikke på meg i det hele tatt. Samtidig prøvde jeg å få orden på alle tankene som raste gjennom hodet mitt: Hva var det Peter drev med? Visste han at jeg hadde vært på tokt i godteriskapet og at jeg hadde munnen full av sjokolade..? Hvorfor i all verden skulle han avsløre meg?!

- "Se der da!", fortsatte Peter, "Mamma har noe i munnen, hun tygger for harde livet! Gå bort og sjekk hva mamma spiser på."

- "Eh, Peter?", sa jeg fortvilet mellom sammenbitte sjokoladetenner, "Hva er det du driver med? Jeg holder på å lage kveldsmat til sønnen vår her.."

Peter så ut som et spørsmålstegn:

- "Eh, kveldsmat?"

- "Ja! Han har nesten ikke spist i hele dag, og han sa han var sulten - hvorfor i all verden prøver du å få ham til å finne ut hva jeg har i munnen?!"

Peter fulgte femåringen ut i stua igjen, før han kom småløpende tilbake til kjøkkenet.

- "Nei, altså..", mumlet han, "Jeg hørte bare at det knitret i sjokoladepapir og tenkte at litt sjokolade kanskje kunne muntre opp den lille sjuklingen.."

Og her sitter jeg, og vet ikke hva som gjør meg mest forskrekket: At Peter prøvde å avsløre meg midt i gjerningsøyeblikket - eller at jeg åpenbart ikke åpner sjokoladepapiret så lydløst som jeg trodde ;-)
 

/ Får bare fortsette å spise sjokkis på vaskerommet, da

Feber og Topp 5

I dag våknet vi ikke til én, men to febersyke småttiser. Jeg kan faktisk ikke huske sist feberen stakk innom en tur, men jeg tror det var i februar. Ni måneder uten sykdom, det er jaggu meg rekord!

Det første året i barnehagen ga vi jo opp, for vi fikk smitten i hus bare noen snakket om forkjølelse. Så da stemmer det i hvertfall, det alle sier om at det første året er det tøffeste :-)

Dagen i dag har vi tilbrakt mer eller mindre i sofaen med forskjellige typer barne-tv og jevnlig måling av pannetemperatur. I et våkent øyeblikk, midt mellom en jafs og en slurk av dagens bestilling som bestod av Grandiosa og Farris + eplejuice, fant femåringen og jeg ut at vi skulle liste opp dagens Topp 5.

Og den lista var så fin, at den kommer her - i tilfeldig rekkefølge. (Det skinner vel kanskje gjennom hvilke punkter som er kun mine)

TOPP 5

1. NY OPPVASKMASKIN

Altså, haleluja! I dag kom vår elskede nye oppvaskmaskin på døra - etter en uke med pil- og bue-oppvask. Det har vært både slitsomt, fint og lærerrikt å vaske opp for hånd, men nå skal det bli godt å få litt hjelp igjen.

Det er nesten så jeg må klype meg i armen, for da vi bestilte maskinen, fikk vi beskjed om at den ble levert på døra. Det var visst ikke hele sannheten, for i tillegg ble den gamle koblet fra, den nye installert - og den gamle tatt med tilbake. Det tok to timer for den trivelige utsendte å få den integrerte herligheten i virke igjen - så tusen hjertelig takk til Molteberg Elektriske i Nansetgata. Jeg tør ikke tenke på hvor mange timer Peter vi hadde brukt om vi skulle gjort det selv - så nå er jeg bare overlykkelig! (På ingen måte sponset - jeg setter bare umåtelig pris på god service.)
 

2. GRANDIOSA

Sykemat over all sykemat. I dag er jeg bare takknemlig for at dette produktet fortsatt er i produksjon, etter 37 år.
 

3. TANTE OG ONKELS NYE HUS

I dag har lillesøster og svoger fått nøklene til sitt nye hus! Jeg husker hvordan den følelsen var, å flytte fra en liten leilighet i Oslo, til et stort hus med dansegulv i alle rom. Det blir utrolig fint å få dem litt nærmere, og det blir ganske fint å få tømt boden vår med ting vi har oppbevart for dem siden i sommer, haha. Det kjøres innover i morgen, for å si det sånn ;-) Neida. Joda.
 

4. BLACK FRIDAY

Jeg skal innrømme at jeg har irritert meg grønn over all reklamen jeg har fått på mail og på sms den siste uka - men jeg hadde også planer om å ta meg en bitteliten tur til byen i dag for å se om jeg fikk raska til meg et par tilbud. Men så satte feber * 2 en stopper for det, og nå sitter jeg her og tenker på hvor mye penger jeg har spart. Heh ;-)
 

5. KAFFE

Jeg har vært nede for telling de siste ukene, og hoster om kapp med ungene. Når jeg ikke er i form, orker jeg ikke tanken på å drikke kaffe - og de siste ukene har jeg lurt på hvordan det er mulig å overleve i hverdagen uten den vante dosen med koffein. Jeg hadde tenkt at jeg skulle "restartes" etter et par uker uten kaffe, men den ubeskrivelige daffheten går jo ikke over..?

Så i dag slo jeg til med en kopp til frokost, og vel. Dette skjedde:

Men nå er det kvelden, den ene febersyke ba om å få legge seg 17.15 i ettermiddag, så da er det vel bare for mor også å bysselalle så fort som mulig. For enten betyr det at det blir opp og hoppe midt på natta, eller så snakker vi morgen i fem-draget. Krysser i alle fall fingrene for at feber'n er borte i morgen シ
 

/ God fredagskveld til alle dere, der kvelden ennå er ung ♬★

Som mor, så datter

Neste fredag er det 1. desember, og i år har jeg som mål å være bittelitte granne forberedt for en gangs skyld. For ikke bare er 1. desember den offisielle dagen der Peter endelig får lov til å sveive i gang julemusikken - men det er også dagen der barna sparker i gang årets adventskalender :-)

Fingers Family and christmas background
 

Jeg elsker pakkekalendere, og akkurat det kan jeg nok takke Mamma for, som hvert år lagde pakkekalender til lillesøster og meg. Jeg husker enda gleden og spenningen over hva Mamma hadde funnet på - og dette er noe jeg har ønsket å ta med videre til min egen lille familie.

Og med én uke igjen å gjøre det på, er det på høy tid å komme i gang med årets planlegging. Jeg er såvidt i gang med noen innkjøp, og jeg har overhode ingen planer om å gjøre det komplisert i år heller :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fjorårets desember
 

Kalenderen pleier å bestå av en miks av nyttige ting, småting, opplevelser og snoperier - og det skal den i år også. For eksempel kommer det til å ligge blinkende reflekser i en av de første pakkene, og en kinotur for å se "Ekspedisjon Knerten" i en annen. Dette er ting vi kommer til å bruke penger på uansett i desember, så da føler jeg meg litt ekstra smart :-)

På radioen (P1, hehe) hørte jeg en mamma fortelle at hun hvert år ga sønnen sin 24 opplevelser de skulle gjøre sammen hele det neste året. For en utrolig fin ting! Barn har like godt av å ha ting å se fram mot og glede seg til som oss voksne - så det er en kjempeide som jeg kommer til å benytte meg av når barna blir litt eldre.

Selve pakkekalenderen er forresten ikke det eneste jeg har tatt med meg fra min mor, for jeg husker hun satt ved kjøkkenbordet hvert år den 30. november, og ga oss streng beskjed om å ikke komme inn på kjøkkenet.

Hun var ute i siste liten som alltid - og som mor, så datter: Selv om jeg er i gang med planleggingen allerede, skal jeg banne på at det samme kommer til å skje i år igjen...


Rett før midnatt, 30. november i fjor..
 

PS! Anbefaler å sjekke ut "Mammabanden" på Snapchat i dag, der seks forskjellige frøkner snakker om hva slags adventskalendere de skal lage i år. Veldig mange bra tips!
 

/ Har du gode pakkekalender-tips? Legg gjerne igjen en kommentar

Den hemmelige konkurransen

Hvorfor var det ingen som fortalte meg om den hemmelige konkurransen?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I slutten av april fortalte jeg at jeg har vært trampolinemotstander helt siden jeg hørte en lege fortelle om de kompliserte bruddene han var vitne til i sommerhalvåret.

Der og da bestemte jeg meg for at vi aldri skulle ha trampoline i hagen, jeg orket rett og slett ikke tanken på de skadene som hopping på trampoline kan medføre.

Men så var vi på førstehjelpskurs i april, og jeg benyttet sjansen til å lufte min skepsis. Også viste det seg at kursholderen fra ambulansetjenesten var udelt positiv til trampoliner. Altså virkelig. Så da ble jo jeg også udelt positiv. (Det er en grunn til at jeg ikke engasjerer meg i politikken.. #lettpåvirkelig)

Og bank i bordet, det ble ingen brudd eller skader selv om trampolina har vært flittig i bruk i sommer, og langt utover høsten. For på grunn av den globale oppvarmingen eller jeg-vet-ikke-hva, så strekker jo høsten seg lenger og lenger utover vinterstid for hvert år som går.

Og etterhvert som datoen krøp seg utover i november, og jeg begynte å bli synlig stresset for den stakkars trampolina, forklarte Peter at det er vanlig å spekulerte i når man skal demontere for vinteren. At det er en konkurranse, der naboen som demonterer så nært opptil første snøfall som mulig, vinner.

Etter hvert som gradestokken krøp nedover, poppet en etter en av naboene våre ut i hagen for å redde trampolina før den første snøen dukket opp. Spillereglene i konkurransen for øvrig er som følger: Legger det seg snø på duken har du tapt - bedre lykke neste år ;-)

På søndag bestemte jeg at vi hadde strukket strikken mer enn langt nok - og vi fikk vasket og demontert sommerens høydepunkt. Og gjett om jeg var glad for det i dag!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det er forresten fullt mulig at dette ikke er noen konkurranse i det hele tatt og bare noe Peter fant på fordi han ikke gadd å rigge ned trampolina, men hvis det faktisk er en konkurranse, tror jeg kanskje vi vant i år :-D
 

/ Tiddelibom

Jeg har fått svar!

Doctor typing on his computer
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

For to dager siden gjorde jeg Peter småflau, da jeg sendte en mail til Norsk Helseinformatikk og etterspurte en ørliten endring i infoteksten om "Hånd-, fot- og munnsykdom". (Les mer her)

På vegne av Peter, meg selv, og mange av dere andre som også har opplevd å bli slått i bakken av dette viruset, spurte jeg egentlig bare om de kunne snike inn en setning ala den som står i artikkelen om "Vannkopper", som for eksempel at: "Feber og sykdomsfølelse er verst hos voksne, barn er oftest mindre sykdomspåvirket."

For jeg mener innbitt at det ikke er vi som er pingler - men at vi voksne ofte rammes hardere enn barna ;-)

Og i går fikk jeg altså svar fra en herremann, som både var redaktør, og spesialist i allmennmedisin! Svaret var ikke akkurat veldig oppløftende for min lille kampsak, spesielt ikke den ene setningen...

"Hei!

Jeg har sjekket på Folkehelseinstituttets hjemmesider, og i et par store internasjonale oppslagsverk (UpToDate og BestPractice). Alle steder beskrives standard forløp som mildt, og ingen nevner noen forskjeller mellom barn og voksne når det gjelder grad av plager.

Derimot skriver og vet alle at plagene kan variere fra person til person. Noen får svært mange og smertefulle sår i munnen, og har problemer med å få i seg mat og drikke. Andre har ikke utslett i munnen i det hele tatt, og plages svært lite. Det er også en god del personer som har antistoffer og er immun uten å kunne huske at de har hatt sykdommen - det vil si at sykdommen noen ganger forløpet uten å gi plager.

Jeg tror vi ender opp med at det er store individuelle forskjeller, men at voksne generelt er mer pysete enn barn 😄"
 

Javel, ja. "Mer pysete" altså. Jeg innser at slaget er tapt, men han vet, og jeg vet, og Peter vet, og alle dere andre voksne som også har vært nede for telling vet, at dette blir ord mot ord ;-)
 

/ Hilsen ikke enig - og hvertfall ikke pysete

Goodbye finger i øra

Etter at oppvaskmaskinen vår tok kvelden, har jeg naturlig nok brukt litt ekstra tid på kjøkkenet den siste uka. Jeg får fortsatt litt mark av tanken på å vaske opp, men når jeg først står der ved kjøkkenbenken, er det ikke så hakkanes gæli likevel :-)

For jeg mener selv jeg har vært litt smart, jeg har nemlig bestemt meg for å gjøre oppvasken så trivelig som mulig når det først må gjøres. Det skal sies at Peter har vasket opp sin andel og vel så det - men når det er min tur, bruker jeg altså tida godt. Enten har jeg på musikk mens jeg reflekterer litt over ting og tang, eller så hører jeg på Podcast.

Men her en ettermiddag skulle tanten min være gjest på NRK P1 Vestfoldsendinga, en radiokanal jeg aldri hører på. Jeg har bestandig tenkt at P1 er for gamlinger, og at pausemusikken utelukkende består av danseband og jazz.

I alle år har jeg nemlig sverget til P3, mest fordi jeg elsker stemmen til Ronny Brede Aase. Problemet er jo at han som kjent er ferdig på lufta klokka 10.00, og derfra og ut må jeg innrømme at jeg bare vet én ting, og det er sannsynligvis noe som topper gæmlis-skalaen... For 60% av musikken som spilles er i ferd med å ta knekken på meg. Jeg får fysisk vondt i ørene, det er for bråkete, det er umulig å jobbe til, tenke til, eller høre på for å slappe av.

Men altså, av frykt for å gå glipp av innslaget med tante, tunet jeg radioen inn på P1 et kvarter før hun skulle på lufta. Jeg tenkte at jeg heller fikk skru ned musikken hvis det ble for ille - jeg kan klare en danseband-låt eller to altså, men grensa går ved Jazz.

Men så fikk jeg altså sjokk.

Hva har skjedd med P1 siden jeg sveipet innom sist? Hvor ble det av dansebandene og de gørrkjedelige samtalene..? Nå er det jo masse bra musikk, spennende gjester og varierte temaer!

Så nå står P1 og mumler i bakgrunnen konstant. Musikken er så sjukt behagelig at jeg tar meg i å smile hver gang en ny låt kommer på. Jeg vet ikke, det er bare noe med den lune stemningen som minner meg om bestefar. Og det liker jeg.

Også lærer jeg nye ting! Med flere ulike temaer med gjester i studio flere ganger i timen, har jeg i dag for eksempel lært at overvekt blant psykisk utviklingshemmede er et stort problem, og at folk som opplever å bli bedratt ofte reagerer med å få en posttraumatisk stressreaksjon, på samme måte som en som har opplevd en alvorlig ulykke.

Enten er jeg i ferd med å bli eldgammel, eller så har jeg bare passert P3's målgruppe på 15-29 år...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Uansett hva det er: Jeg elsker det. Så føles det selvfølgelig som et stort og skummelt steg å ta, for jeg innser at jeg står ved et veiskille, men jeg er klar. Så goodbye P3 og finger i øra, hello P1 og te i koppen :)
 

/ God tirsdagskveld

Min rareste kampsak

Tidligere i uka måtte jeg lese meg litt opp om matforgiftning (hehe), og hver gang jeg lurer på noe som omhandler kroppen, sverger jeg til "Norsk Helseinformatikk" sine nettsider: nhi.no.

Mens jeg snoket rundt der inne, så jeg en liste over "Mest leste artikler i dag", og da jeg fikk øye på hvilken sykdom som tronet på toppen, gikk det kaldt nedover ryggen min.

For det er visst ingen tvil om hvilken sykdom det er som herjer om dagen, og selv om det nå er to år siden vi hadde den i hus selv - husker jeg fortsatt den dagen Peter våknet med ansiktet fullt av røde prikker og var for syk til å spise taco. Jeg trodde det var byllepest, mens Peter trodde det var AIDS, og det var rimelig kaotisk i heimen noen timer.


Man down..
 

Men så fant vi altså ut at vi hadde blitt smittet av den store barnehageepidemien: "Hånd-, fot- og munnsykdom". Jeg lo jo ikke særlig lenge av Peters røde prikker, for ikke lenge etter var jeg full av blemmer i halsen selv. Jeg levde på én Lollipop-is om dagen, og klarte såvidt få i meg en slurk med vann.

Det skjer forresten rett som det er at vi får skjermdumper fra lesere som har googlet sykdommen, og funnet dette:


Faksimile: Google - Se han som dukker opp i midten 😂
 

Begge barna våre hadde hatt viruset først, men de kom seg gjennom det uten særlig klaging. Og det fikk meg jo til å lure: Var det de som var tøffere enn toget - eller kunne det tenkes at viruset rammer voksne hardere enn barn?

Og sånn begynte jeg å samle informasjon i det stille. Overraskende mange av leserne mine hadde blitt vesentlig dårligere enn sine barn - akkurat som Peter og meg. For det viruset er noe av det verste jeg har vært borti, og jeg må innrømme at jeg rynket litt på nesa da jeg så at nhi.no klassifiserer sykdommen som "mild" og med "mildt forløp".

Så.. Ikke si noe til Peter, men i dag sendte jeg en mail til Norsk Helseinformatikk, for å få klarhet i et par ting. (Peter får helt fnatt når jeg sender mailer hit og dit - men jeg får rett og slett ikke sove skikkelig igjen før jeg kommer til bunns i denne saken):

Nå er jeg sjukt spent på om jeg får noe svar! Dette er vel ikke akkurat en kampsak, men det er jaggu ikke langt unna heller, haha ;-)

Resten av alle mine tanker går til dere som sliter med dette hersens viruset akkurat nå. Det går over, selv om det ikke virker sånn. Og etterpå er vi immune for alltid ❤️
 

/ Små kamper er kamper de og

Fra matforgiftning til bursdagssuksess

I går hadde Peter bursdag! Men..

Denne uka startet skikkelig dårlig. På mandag skulle Peter ha et filmteam på besøk hele dagen, så jeg gjemte meg på kontoret. Da det var tid for lunsj, snek jeg meg ned på kjøkkenet og grafset til meg noen gamle matrester i kjøleskapet, før jeg tasset stille opp på kontoret igjen.

Dagen i forveien hadde jeg laget rå salmalaks som gikk ut på dato samme dag, med soyasaus, lime, ingefær, koriander og vårløk. Det ble igjen en liten skål, som jeg slurpet i meg til lunsj denne mandagen. Jeg stusset over at konsistensen var veldig rar, men det luktet så deilig av ingefær og soyasaus at jeg ikke tenkte mer over det.

Tre timer etterpå, tenkte jeg mer over det.

Da hang jeg over toalettet i ganske ufin positur, og angret på hele mitt restemåltid. Jeg hadde altså klart å bli matforgiftet, og lå mer eller mindre rett ut de neste 24 timene.

Onsdag morgen våknet jeg med dundrende hodepine, vond hals, kriblende hoste og en kropp totalt tappet for energi. Jeg følte meg som en gammel tyggis, og da lørdag og Peters bursdag nærmet seg, var jeg helt uforberedt.

Jeg hadde ikke ordnet gave engang, også Peter som er så glad i bursdager! Han elsker å feire, og det eneste jeg hadde fikset for lenge siden, var barnevakt sånn at jeg kunne ta med Peter ut og spise.

Dagen før dagen hostet og harket jeg meg bort på Coop, og kjøpte flaxlodd og dadler. Jeg tuller ikke, det var det beste jeg fikk til.. Det skal sies at det var sånne supergode dadler med sjokolade- og lakristrekk, men likevel. Jeg kjente jo på gæmlispoengene der jeg stod i kassa og sa: "Også skulle jeg gjerne hatt fire Flaxlodd, erru grei".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Til Peter 36år - eller Peter 86 år? 🙈
 

Bursdagsmorgenen gikk heldigvis bedre enn forventet, takket være mine to små hjelpere. De var ivrige på å pynte både gavepapiret og kanelbollene fra fryseren - i tillegg til å tegne hver sin tegning. Så da vi listet oss opp på soverommet for å overraske papsen med det obligatoriske "boller og kakao på senga", var det en fornøyd jubilant som smilte fra øre til øre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
❤️
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Svigermors bakst fra fryseren - litt pimpet opp for anledningen 😍
 

Jeg var fortsatt litt stresset for at jeg ikke hadde kjøpt en skikkelig gave, men plutselig fikk jeg melding fra barnevakten som lurte på om ikke barna ville sove over hos dem, istedenfor at barnevakten kom til oss. Hurra! Det var jo egentlig en gave i seg selv, men da Peter mumlet at han ikke hadde en eneste bukse å ha på seg, trodde jeg ikke mine egne ører. Alt ordner seg for snille jenter!

Så da barna var levert hos barnevakten, dro vi rett til kjøpesenteret for å finne et par nye plagg til far - og vips var årets bursdagsgave i boks. Ikke så veldig spennende kanskje, men spenning hadde jo Flaxloddene sørget for litt tidligere på dagen ;-)

Deretter bar det til en indisk restaurant i Sandefjord for bursdagsmiddag med et vennepar - og så ventet altså en natt med uavbrutt søvn. For første gang var Peter og jeg alene hjemme i eget hus, og det var helt magisk.

Jeg bråvåknet 7.30 i morges, og følte jeg hadde sovet bort halve dagen. Så snudde jeg meg rundt og prøvde å sove litt mer. Ufattelig deilig, og innmari uvant!

Det så kanskje litt stusselig ut på torsdag, etter handleturen på Coop - men alt i alt endte det opp med å bli tidenes bursdag for gamlefar.

For én ting har jeg i alle fall lært: Neste år dropper jeg gaver - og går rett for å booke barnevakt. Det er bare å innse det: Ingenting slår en skikkelig god natts søvn med påfølgende sovemorgen :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Storeskje og lilleskje 😂
 

/ Hipp hipp for den uthvilte ☀️

Tilbake til steinalderen

Jepp. Så var dagen kommet. Uten så mye som et ørlite forvarsel.

crying woman on a couch
Licensed from: bernjuer / yayimages.com
 

Hadde vi enda fått et lite hint om hva som ventet.. Men det var visst for mye å be om - for dette kom like plutselig som julekvelden på kjerringa.

Vi merket det så smått da vi skulle rydde kjøkkenet i går kveld. Peter skulle ta ut av oppvaskmaskinen, og så at glassene ikke var så rene som de pleier å bli etter en runde i maskinen.

Da vi skulle sjekke filteret for å se om det var tett, oppdaget vi at det lå flere centimeter med vann i bunnen - og let's face it, det er sjeldent noe godt tegn. Og da det viste seg at filteret var gullende rent, ble vi stående som to spørsmålstegn å se på hverandre. For der stoppet vår kunnskap når det kom til reparasjon av oppvaskmaskiner.

Så hva gjør to personer som ikke har peiling da? Jo vi prøvde å sette på maskinen en gang til. Sannsynligvis ikke det lureste, men jaggu lot den seg starte! Så da jublet vi, høyt, i sånn ca 10 sekunder - for da stoppet den på ny. Let's face it igjen: Enda et dårlig tegn.

Så da var det bare å innse det katastrofale: Oppvaskmaskinen vår har tatt kvelden. Altså, virkelig.

Kaputt. Passé. Fortapt. Defekt. Ferdig. Ødelagt. Avblomstret.

Enten må den repareres, men gammel som den er, har jeg en følelse av at det ikke lønner seg. Eller så må vi kjøpe ny, og det har jeg hørt kan være en omstendelig prosess når man har integrerte hvitevarer fra IKEA.

Jeg sier ikke at det er et stort og verdensomfattende problem - jeg sier bare at det er littebitt krise her hjemme hos familien Klonk. For ikke bare er vi fire tobente som spiser og drikker hver dag - vi er atpåtil to personer som har hjemmekontor hver dag. Det blir med andre ord litt oppvask - og det er lenge siden vi har vasket opp glass og bestikk og tallerkener!

Faktisk så lenge at både Peter og jeg måtte tenke oss om et par ganger før vi husket at det var smartere å fylle oppvaskkummen med vann, istedenfor å la vannet renne:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Øh.. Skulle lagt meg for lengst, må bare ta oppvaska"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Du vaske - æ tørke! I uniform og skinntøfla."
 

Så i går kveld brukte Peter og jeg en hel evighet på å ta oppvasken. Han vasket opp, mens jeg tørket. Å vaske opp er sikkert hyggelig når man er vant til det, men sjukt tidkrevende når man er ute av trening! Også så fryktelig kjedelig..?

Det tok altså så inni hampen lang tid, at Peter og jeg gikk tom for samtaleemner underveis. Til slutt snakket vi om været!

Når vi nå går inn i helgen, er i alle fall en ting helt sikkert: "Venteglass" må innkjøres som rutine med en eneste gang. Ett glass på deling hele helgen! Neida..

Joda.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Snakkes - har en oppvask som venter

De brysomme foreldremøtene

For et par uker siden møtte jeg en kompis på butikken, som jeg ikke hadde sett på flere år. Vi snakket om løst og fast en stund, før jeg spurte hvordan det gikk i lærerjobben. Han sukket før han svarte:

- "Joo.. Jeg er faktisk på utkikk etter ny jobb. Noe helt annet. Jeg orker ikke mer."

Jeg var usikker på om skulle spørre mer, men jeg klarte ikke la være.

- "Vet du hva?", svarte han, "Jeg er drittlei. Jeg jobber mot en utvikling jeg ikke klarer stoppe alene. Jeg er drittlei av å sitte på foreldresamtaler der jeg legger fram utfordringer vi jobber med, der tanken min jo er at vi skal jobbe sammen for å løse problemene. Det er tross alt deres datter, eller deres sønn som sliter. Isteden svarer foreldrene meg: - "Javel, hva tenker du å gjøre med det?"

Og i dag leste jeg en artikkel i VG, der politiet nå går ut med en anbefaling om å gjøre foreldremøter obligatoriske. Det er politileder Torbjørn Trommestad som har jobbet med forebyggende politiarbeid over flere år, som nå slår alarm om foreldre som lemper alt ansvar over på skole, lærere og offentlige instanser.

Kravene den norske skolen stiller til foreldrene, er minimale. Mens vi foreldre er veldig flinke til å stille krav til skole og lærere.

Teacher teaching students in class
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

Det kan da ikke være bare meg som lurer på hva i all verden det er som skjer?! Jeg kjenner jeg blir flau - når ble det vanlig ikke å engasjere seg? Er det ikke vår plikt som foreldre å bry oss - eller er det bare enklere å si at det er lærernes ansvar dersom ungen din oppfører seg som en dritt?

Kall meg gjerne gammeldags altså, men jeg har satt to barn til verden - selvfølgelig er det mitt ansvar å følge dem opp! Det er ikke bare viktig å kjøre til og fra fotballtrening, det er vel så viktig å stille på foreldremøter.

Javel, så er det mye man må følge opp når barna er med på aktiviteter både her og der - men er ikke skole en av tingene som virkelig bør prioriteres? Noen ganger har man naturligvis ikke mulighet til å delta, men som det også nevnes i artikkelen: Det er alltid noen som burde vært der, som aldri kommer.

Og som Trommestad uttaler: - "Det er ikke et spørsmål om vanskelige saker vil oppstå i en klasse, det er spørsmål om når." Derfor er det utrolig viktig med foreldrenettverk, og at vi foreldre møter opp og engasjerer oss. For den viktigste jobben er det vi som foreldre som må gjøre - ikke lærere, skolen eller andre offentlige instanser. Er det dette vi er i ferd med å glemme, eller hva?

Ikke bare er læreryrket i ferd med å bli et stort problem i den forstand at lærerne flykter. Det er rekrutteringskrise til lærerutdanningen, og nesten 40.000 utdannede lærere jobber i andre yrker enn i skolen. Det meldes om uoverkommelig arbeidspress og mindre og mindre tid til kontakt med barna.

La oss sørge for at lærerne ikke må slite med foreldre som ikke bryr seg i tillegg. Det er det minste vi kan gjøre!
 

/ Småsjokkert mamma

Mine nye frokostrutiner

/ Annonse

Dere som følger meg på Snapchat vet jo at jeg er et skikkelig frokostmenneske, men jeg får stadig spørsmål om disse rare frokosttallerknene jeg sverger til :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg spiser jo ikke brød, og med unntak av et knekkebrød i ny og ne, er det faktisk ikke så vanskelig å droppe brød til frokost. For i følge meg selv, trenger man ikke den gode gamle brødskiva for å sparke i gang dagen. Det er riktignok en skikkelig overgang i starten, men så tenker man plutselig ikke over det lenger :-)

For det spennende med å bytte ut brødskiva, er jo at man må finne andre ting å fylle tallerkenen med! Jeg har sverget til "litt forskjellig"-tallerkener (som ungene kaller det) i mange år nå - og kommer til å fortsette med det til jeg havner på gamlehjem ;-)

En typisk frokost består av gulrot i staver, agurk-skiver, cherrytomater, sukkererter, mandler og et par bananbiter med ekte peanøttsmør. Ved siden av lager jeg en stor kopp kaffe eller te, som jeg tilsetter et par spiseskjeer kokosolje, for både energi og metthetsfølelse.

Denne kombinasjonen gir meg en skikkelig boost hver eneste morgen, og jeg har rett og slett blitt avhengig. Kanskje ikke så rart, for man blir jo ekstra gira på å gi kroppen riktig næring når man kjenner hvilken effekt det har på skrotten :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

De siste ukene har jeg dessuten kommet i gang med noe jeg har gledet meg til i lang tid - nemlig kollagen-tilskudd! Kollagen er som kjent et superprotein, og det er ikke uten grunn at det er i vinden for tida.

Kollagenmengden i huden begynner å avta i 20-årene, og det er nok årsaken til at det selges dyre hudkremer som inneholder nettopp kollagen. Problemet er bare at kollagenpeptidene absorberes dårlig gjennom huden fordi molekylet er så stort - så det beste er som alltid å bygge opp kroppen fra innsiden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Grunnen til at jeg har gledet meg ekstra til å teste kollagentilskuddet til Oslo Skin Lab, er fordi de har forsket og funnet ut at det er lengden på kollagenpeptidene som er avgjørende for effekten. Kollagenet deres er kuttet ned til den perfekte størrelsen som har vist seg å ha bevist effekt på blant annet rynker.

Dermed blir det jo ekstra spennende, for det er liksom ikke så enkelt å se resultater på hår og negler etter bare noen uker. Men med tanke på at lærhuden vår som styrker og støtter huden består av 90% kollagen, bør det jo gi synlige resultater i løpet av noen uker. Dette blir spennende!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Kollagenet kommer i praktiske porsjonspakker, er helt uten smak, og løser seg enkelt opp i både kald og varm mat eller drikke. Men andre ord kan det tilsettes i hva enn du måtte ønske - for eksempel kaffe eller smoothie!

Jeg vet det er flere som er nysgjerrige på dette superproteinet, og trykker du her får du nå 30% rabatt - helt uten bindings- eller oppsigelsestid :-)
 

/ Oppdatering følger om noen uker!

Vintersmil fra en sommerjente

Å si at vi har mørketid her sørpå, er en feil man bare gjør én gang i livet. For forståelig nok setter det sinnene i kok hos dere nordpå, som virkelig vet hva det vil si å ha det mørkt om vinteren. Så den tabben begår jeg ikke på nytt ;-)

Men å si at det er mørkere enn vanlig her nerrafor nå, må være lov - og denne tida frykter jeg hvert eneste år. Jeg er ei skikkelig sommerjente, jeg elsker sola, varmen og de lyse sommerkveldene - og verst er det om høsten, når jeg vet at vinteren snart banker på døra.

Det er bare noe med at disse månedene føles helt utrolig lange, og det til tross for at vi til og med har sollys midt på dagen. Kulda er såklart det verste for en frysepinne som meg, så de neste månedene kan jeg for eksempel ikke drikke et glass kaldt vann på tom mage om morgenen lenger. Da får jeg kuldesjokk fra innsiden. Jeg tuller ikke.

Men denne høsten har det skjedd så mye annet i livet mitt, at jeg ikke har tenkt på årstiden i det hele tatt. Ikke har jeg tenkt nevneverdig over at det har blitt kaldt ute, og selv det å stille klokka gikk ubemerket hen.

Og kanskje er det nettopp det at livet har blitt satt litt i perspektiv, som tok meg litt på senga i går kveld. For da jeg skulle gå kveldstur med Teo, hadde jeg kledd meg godt. Jeg hadde skjerf, lue, vinterjakke, ullsåler i turskoa og reflekser på alle kanter. Og plutselig la jeg merke til at jeg gikk der og smilte!

For det var faktisk ganske fint å tasse der i kulda! Det var mørkt, den iskalde lufta rev i nesa når jeg pustet, og det var helt, helt stille. Lyset fra alle vinduene i husene jeg gikk forbi, fikk meg til å tenke. Her går jeg, jeg lufter hunden i kulda, og om en halvtime er jeg hjemme igjen, der det er fyr i peisen og tøfler som venter i gangen.

Og der og da var det som om det gikk opp for meg at nå, nå må jeg bare ta vinterhalvåret tilbake. Kan jo ikke leve sånn..? I frykt for mørke morgener og mørke ettermiddager, kulde og snø og en iskald kropp?

Nei. Det er fint med litt kulde. Det er vakkert med snø, ungene elsker det, og snart er det jul! Dessuten kan jeg jo takke vinterhalvåret for at jeg setter ekstra stor pris på våren og sommeren, for uten det halvåret ville jeg garantert tatt det for gitt.

Også dukket disse bildene opp via Minner-funksjonen på mobilen i dag morges.. Kan jo ikke klage når man snart kan børste støv av den snasne vinterdressen fra i fjor ;-)


 


 

/ Halvveis i november allerede - plutselig skal vi stille klokka igjen ;-)

Malermester Svigerfar

I går skrev jeg om det totale kaoset som regjerte i første etasje da Svigermor og Svigerfar kom på besøk. Planen var jo at vi først skulle rekke å male, og så rydde alt på plass igjen før de kom, men takket være en god dose feilslått tidsoptimisme (og en middels dose altfor sterk vindaloo), gikk ikke ting helt etter planen.

Det var jo farsdag i går, og i den anledning hadde vi bestilt bord på en restaurant for en tidlig middag. Vi skulle hente Mormor på veien, og svigers skulle plukke opp foreldrene mine. Men før den tid, skulle vi altså drikke litt kaffe og leke litt med barna hjemme hos oss.

Trodde vi. For da Svigerfar hadde tråkket seg forbi rotet i gangen og oppdaget malingsspannet borte ved kjøkkendøra, utbrøt han:

- "Hei, skal det males her? Kan vi ikke male litt da? Hvis vi tar veggen der skapet skal stå, så kan vi skyve det tilbake på plass igjen etterpå?"

Og sånn hadde det seg at Svigerfar vrengte buksa si (genialt triks!) og lånte en gammel genser av Peter, før han satte i gang med malepenselen.


Far og sønn in action :-)
 

Far og sønn rakk jaggu to strøk med maling i halve gangen før vi måtte suse for å rekke farsdagsmiddagen! Og etterpå ble skapet skjøvet på plass slik at ryddejobben kunne begynne.

Fy flate så deilig! Jeg har sortert, jeg har pakket bort, jeg har sendt plagg videre i den elskede arvekarusellen - det er ordning och reda i hele gangen min, og akkurat nå er jeg litt rusa på ryddelivet.

Det gjenstår litt malejobb, men kvelden er ennå ung - som tidsoptimistene sier. Og for å toppe denne dagen, fikk jeg en mail fra en journalist som ønsker å lage en sak om Svigermor og meg som har så godt forhold. Spørs om jeg ikke må spørre journalisten om jeg kan ta med meg Svigerfar også ;-)
 

** Bare tre dager igjen: Husk å nominere favorittbloggerene dine til Vixen Influencer Awards **

Striper og skapkaos

I går postet Peter innlegget "Rydd i vei før det klikker for meg", og ingen kan beskylde ham for å bedrive clickbaits i alle fall ;-)

Det har seg sånn at det plutselig har blitt et lite vinterkaos her i huset. Ikke at vi har sett noe til snøen enda, men endelig har vi fått noen minusgrader - og det førte med seg et umiddelbart behov for både vinterjakker, vinterdresser, fleece, ull, luer, votter og tjukke sokker.

Og med dette fulgte det en del spørsmål av typen: Hvilke av fjorårets plagg passer fortsatt? Hva mangler, og hva kan sendes videre i arvekarusellen?

Vi er jo i gang med å male gangen, rettelse: jeg er i gang med å male gangen - hvilket er noe jeg ikke anbefaler å begi seg ut på når man egentlig ikke har tid til å male gangen.. For i over 14 dager har det sett slik ut:


Et stykk tilfeldig matchende genser på Snap
 

Hell i uhell: Jeg tror kanskje stripene på den ene veggen gjorde susen til slutt, for i går fikk gubben nok. Nå måtte vi komme i gang med malingen, så vi bestemte oss for å starte med å flytte det store skapet vi har stående i gangen, skapet som rommer overraskende mye ting og tang som trengs er kjekt å ha i en småbarnsfamilie.


 

Å tømme et skap er overraskende gøy. Så gøy at jeg underveis ble så gira at jeg bestemte meg for at vi måtte bytte ut skapet med en litt mindre og smartere løsning jeg hadde sett på Ikea. Jeg viste det til Peter, og han nikket enig.

Det store skapet er jo så stort! Vi trenger noe mindre, et smalt skap og en benkeløsning med skuffer som ungene kan sitte på når de kler av og på seg. Det blir så fint, atte.

Etter tjue minutter var skapet tomt. Hyllene var vasket, og skapet lot seg enkelt skyve på, sånn at vi kunne få vasket og klargjort veggen bak, før første malingstrøk. Vi vurderte å skru skapet fra hverandre, og se på mulighetene for en ikeatur innen nærmeste fremtid.

Men på gulvet i stua lå et lite problem:


 

Så mye ting! Hvor i all verden skulle vi legge alt dette i mellomtiden? Derfor fant vi ut at vi fikk beholde skapet inntil videre, og heller konsentrere oss om å male veggene først. Så kunne vi sortere sko og klær og finne ut hvor mye lagringsplass vi egentlig har behov for i gangen.

Vi bestemte oss for å vaske veggen grundig, så den var klar for maling etter at ungene var i seng for kvelden.

Men så kom kvelden, og da jeg var ferdig med å blogge var klokka allerede 22.00, men siden kvelden ennå var ung, hoppet jeg i maleklærne og tasset ned trappa. Der fant jeg Peter hvit i ansiktet mens han kaldsvettet - han hadde spist i overkant sterk indisk vindaloo-kylling tidligere på kvelden, og følte seg mildt sagt ikke i form. Maling kunne vi se langt etter, så jeg fikk ham i seng, før jeg ryddet kjøkkenet og tok kvelden selv.

Og sånn hadde det seg altså at vi måtte ønske Svigermor og Svigerfar velkommen inn til det komplette kaos i dag formiddag. En gang med én stripete vegg - og et stort, tomt skap midt på gulvet, og en stue der man knapt kunne skimte gulv noe sted. Det til tross for at jeg hadde prøvd å komprimere rotet.

På sånne dager må jeg innrømme at jeg lurer på hva svigers tenker om meg. Ikke at det er så nøye med litt rot, men det synet som møtte dem i dag... Nei. Bare nei.

Svigerfars reaksjon? Den historien kommer i morgen ;-)
 

/ Det vil gå bra til slutt

Digipost til frokost

I dag tidlig hadde jeg fått lov til å snorke nesten to timer lenger enn husets øvrige beboere, og følte meg til en forandring uthvilt der jeg skjenket meg dagens første kaffekopp. Så tikket det inn en ganske uventet sms å få en lørdags morgen..

Woman sending message on cellphone
Licensed from: leungchopan / yayimages.com
 

For det skal sies at jeg hadde skrevet det opp i kalenderen min en eller annen gang denne høsten, men jeg hadde såklart glemt det for lengst. Og da er det ekstra betryggende å føle at man blir passet på!

Sms'en som møtte meg så nemlig slik ut:

Tusen takk til kreftregisteret som passer på meg! Sms'en betyr altså at det er tre år siden jeg tok celleprøve sist, og kreftregisteret sender ut påminnelser til alle kvinner i Norges land mellom 25 og 69 år. Og det syns jeg rett og slett er et utrolig bra opplegg.

En celleprøve av livmorhalsen er noe av det viktigste en kvinne kan gjøre med jevne mellomrom, det er en effektiv måte å oppdage forstadier til livmorhalskreft på. Livmorhalskreft på et tidlig stadium gir ofte ingen symptomer, og derfor er det ekstra viktig å ta denne prøven hvert tredje år hos fastlegen eller gynekologen.

Og siden jeg vet at det er flere enn meg som syns en sånn prøve er litt "tiltak" å få unnagjort, tenkte jeg å slå et slag for alle oss som har utsatt (eller hadde planer om å utsette bare bittelitt til...) - om å ringe fastlegen på mandag og bestille den timen først som sist.

Det kan være mange årsaker til at man utsetter, men husk at dersom celleforandringer oppdages på et tidlig tidspunkt, er muligheten god for å bli helt frisk.

Jeg ringer. Ringer du? :-)
 

/ #Sjekkdeg

Litt sånn i rykk og napp

Det går litt sånn i rykk og napp for tida, selv om jeg egentlig ikke hadde regnet med noe annet. Men jeg har bestemt meg for å bruke tid, og det har jeg tenkt til å holde.

For jeg har for lengst innsett at jeg ikke er spesielt god på å miste noen, og at hjernen min løper litt løpsk. Litt på samme måte som da jeg lå på sykehuset og fødte barn, jeg kunne ikke forstå hvordan verden kunne gå videre for alle andre. Jeg hadde det jo så grusomt vondt - hvorfor stoppet ikke absolutt hele samfunnet opp?!

Teit tanke, men man blir litt egosentrisk når man føder barn. Og det føles litt på samme måten når noen man er glad i dør.

Men samtidig som det er vondt, er det jo etterhvert litt betryggende å se at livet går videre også. Det er jo ingenting man får gjort, og tidligere i uken ba jeg om tips på Snapchat, for hvordan man best takler panikken som oppstår når man innser at noen er borte for alltid.

Jeg har aldri, aldri, fått så mange tilbakemeldinger noensinne. (Det slo til og med den gangen jeg la ut en snap av at jeg satte en åpnet hermetikkboks i kjøleskapet - uten å ha innholdet over i noe annet først. Da kokte mobilen min, for å si det mildt. Haha! Så det har jeg sluttet med. En åpnet hermetikkboks skal rett i gjenvinningssøpla :-)

Men tilbake til meldingene, fy søren så mye kjærlighet! Dette med dødsfall vekker åpenbart noe i oss, for på en eller annen måte treffer det jo oss alle. Vi er ikke udødelige noen av oss, og når noen dør fra oss blir vi minnet på det til fulle.

Og jeg blir så rørt av all omtanken rundt omkring! Her om dagen leverte jeg barna i barnehagen, og da jeg kom tilbake til bilen, hadde en eller annen lagt et papirhjerte med en koselig hilsen, under den ene vindusviskeren. Jeg vet ikke hvem du er, men du gjorde dagen min mye lysere!

Og sånn føles det å lese deres tilbakemeldinger for tida også. All medfølelsen, og alle deres tips og råd til hvordan man skal komme seg videre. Snakke. Mimre. Gråte. Tillate seg å tenke at prosessen vil ta tid. Gi det tid. Godta at gråten kommer, og ikke være redd for å slippe den ut.

Skrive takknemlighetslister - både med tanke på den som er borte, men også for alle de fine tingene man har i sitt eget liv. Spille høy musikk. Synge med. La tårene trille. Komme seg ut. Ikke bure seg inne, selv om det er alt man egentlig ønsker.

Jeg er så sjukt heldig som har dere. Og i dag har jeg faktisk tatt på mascara igjen etter jeg-veit-ikke-hvor-lenge uten. Ikke at mascara er noen big deal, men du skjønner greia.

Takk ♥


 

/ God fredagskveld, godtfolk

Den lille solstrålen

I dag føler jeg på hele meg at det denne bloggen trenger akkurat nå, er en skikkelig gladsak! Så gjør deg klar for noe som forhåpentligvis vil få deg til å smile fra øre til øre :-)

For du husker kanskje innlegget jeg postet for en måneds tid siden, om lille Luna på 10 måneder som hadde rest seg opp etter en peisovn og fått en alvorlig brannskade inni den ene hånda? (Les innlegget her: Når mareritt blir virkelighet)

Foreldrene til Luna ønsket å advare om at noen få sekunders uoppmerksomhet er alt som skal til. Dette er ting som kan skje oss alle, og som de skrev:

"Ikke tenk på om det er på tide å få opp den peisgrinda, ikke tenk at du skal flytte den kaffekoppen etterpå. Eller ledningen på vannkokeren som henger ned, som kanskje minsten får tak i og alle de andre brannfellene som lurer. Bare GJØR det, vær så snill, bare gjør det. Dette vil ingen oppleve!"

Da jeg postet innlegget var status at skadene til Luna ble vurdert fortløpende, og at de forandret seg fra dag til dag. Håpet var at hun kunne bli behandlet ferdig i Kristiansand, men dagen etter at jeg postet innlegget, fikk de beskjed om at de måtte reise til brannskadeavsnittet på Haukeland sykehus i Bergen.

(NB! Sterke bilder litt lenger ned!)

På Haukeland var kirurgene positive, men de kunne ikke gi noen garanti for hvordan utfallet ville bli. Alt kom an på om huden responderte godt på sårstell og om det grodde bra nok, hvis ikke ville det bli nødvendig med hudtransplantasjon.

Slik så det ut da:


Til venstre: Dagen etter ulykken. Til høyre: Dagen etter sårrevisjon
 

De siste ukene har Luna og familien reist flere turer fram og tilbake til Bergen, det har vært tøffe dager med masse smertelindring, og narkose under sårstell. Det har gått sakte framover, og de har måttet følge nøye med på området som var mest forbrent.

Men så, for noen dager siden fikk jeg melding fra Lunas mamma om en skikkelig gladnyhet: De var SÅ fornøyde etter forrige tur til Bergen! Hånden hadde grodd kjempefint, og legene var faktisk overrasket over at det så bra ut.

Ikke lenge etter kunne de ta av bandasjen helt, for det hadde grodd ny hud i hele hånden.


 

Hånden var nok litt sår og rar i begynnelsen, men nå krabber altså den lille frøkna rundt og bruker hånden sin akkurat som hun gjorde før! Siden huden vokser i lang lang tid fremover, blir det viktig å følge med på at fingrene ikke "trekker" seg oppover og at huden blir for stram. Derfor må fingrene og huden i hånden tøyes tre ganger daglig.

Men endelig kan Luna og familien puste ordentlig igjen, for det er ingen tvil om at det har vært noen veldig tøffe uker for dem alle. Også fikk jeg lov til å dele et bilde av den lille solstrålen. Sjekk den herlige blidfisen, da ❤️


 

/ Glad onsdagsklem fra meg ☀️

Glad-trist

I kveld hadde jeg egentlig bestemt at jeg skulle ligge under teppet på sofaen og se på et eller annet teit på TV. Med fyr i peisen, varm te i koppen og Teo snorkende ved min side.

Men så bestemte jeg meg for å komme meg tilbake på bloggen istedet. Så her ligger jeg, TV'n er byttet ut med Mac'en i fanget - men det er fyr i peisen, varm te i koppen og Teo snorker ved min side.

Grunnen til at jeg hadde tenkt til å krype langt under teppet i kveld, er fordi begravelsen til Este fant sted i dag. Det er fortsatt helt utenkelig at bestefaren min er borte for godt, men jeg må bare fortelle at dagen i dag ble så innmari fin!

Jeg har grått, jeg har hikset, jeg har snufset, jeg har blitt rørt til tårer av en fullsatt kirke, jeg har ledd høyt av gode historier om Este, jeg har kjent på hvor utrolig takknemlig jeg er for å ha en så fin familie.

Jeg er helt sikker på at begravelsen ble akkurat slik Este hadde ønsket. Applaus etter sangene. Høylytt latter da presten fortalte om den gangen Este var på sykkeltur i Danmark da han var 15 år, og bestemte seg for å sende et postkort hjem til sin mor.

Han fant ut at han ville oppsummere alt enkelt og greit, så han skrev:

"Hei på deg.
Har du det bra?
Jeg har det bare bra.
Hadet bra."

Det er selvfølgelig tøffe dager nå, men vi har også vært flinke til å bruke de siste dagene godt. Jeg har vært masse hos Mormor sammen med Mamma og tante, og vi har snakket og snakket og snakket og grått og ledd. Og det har vært utrolig viktig for meg. Vi prater oss gjennom sorgen, og jeg er helt sikker på at det vil gjøre veldig godt for oss alle på sikt.

Hver kveld ringer jeg Mormor for å snakke om hvordan dagen har vært. For en prøvelse i livet, å miste kjæresten sin som har vært der i 60 år... Da er det fint å snakke litt før man legger seg om kvelden ❤️

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ God kveld - nå skal jeg ringe Mormor

Du og jeg, Este ❤️

Så satt vi der, da. Tøffende nedover elva med hver vår fiskestang. Du bakerst, lillesøster og jeg i midten, og Mormor helt foran. Vann på alle kanter, med stille krusninger på overflaten. Bare båten, elva, oss, og den nydelige lukten av grantrær og lyng.

Så nappet det i fiskestanga, jeg hadde ørret på kroken.

- "Oioioi Tina!", lo du, "Den tror jeg er så stor at jeg må finne fram håven!"

Jeg sveivet og sveivet, og ikke lenge etter løftet jeg en pitteliten ørret opp i båten. Du smilte til meg, jeg nikket tilbake - så løsnet du den lille fisken så forsiktig du kunne fra kroken, før du kastet den ut i elva igjen så den kunne svømme videre.

Jeg er så takknemlig for alt du lærte meg. For alt du gjorde for meg. For at du ble vaktmesteren min over natta den dagen jeg flyttet for meg selv og trengte hjelp til både stort og smått. For den lune humoren din. For munnspillet du tok fram til hverdags og til fest, for at du tok en trall og fikk alle til å smile.

Takk for at du alltid hadde så god tid, og for at roen din smittet over på oss andre. Takk for at du bestandig var i godt humør, og aldri hadde et vondt ord å si om noen. Takk for alle de herlige historiene fra gamledager som vi lo oss skakke av, og takk for at du var så ufattelig stolt av de to oldebarna dine.


 


Du og jeg, Este :-)
 

/ Hvil i fred, verdens beste bestefar ♥ Jeg savner deg

Dette ene livet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

I dag er en sånn dag hvor jeg ikke kan forstå at Peter og jeg faktisk brukte tid på å diskutere hvem som hadde glemt å passe på at havregrøten ikke skulle svi seg i kjelen.

En sånn dag der det ikke spiller noen rolle om vi glemte å pusse tenner før vi dro i barnehagen, eller om vi glemte å fjerne all sanden på gulvet i gangen før vi la oss i går kveld.

I dag sitter jeg og undrer meg over hva som får folk til å bruke sin dyrebare tid her på jorden til å være kjip mot andre. Større ting, men også mindre ting som å sitte og lire av seg dritt i kommentarfelt på nett, eller bruke tiden sin i diskusjonsforum for å spre eder og galle.

Hvorfor kan man ikke heller bare bruke huet sitt til å forstå at vi lever her og nå? Dette er livet vi har fått utdelt - vi skal ikke være her til evig tid, så la oss for søren bruke tida vår på gode ting!

I går leste jeg et blogginnlegg noen hadde delt på Facebook, skrevet av Solveig Worum. Solveig fikk beskjed av legen om at hun hadde kreft for ett år siden, og plutselig satt hun og grublet over at hun måtte avbestille to sydenturer, snakke med forsikringsselskapet og planlegge hvordan hun skulle fortelle mannen sin det.

Veien hennes har vært lang. Hun har tilegnet seg erfaringer hun vil bære med seg for alltid. Hun skriver at med sykdommen fulgte en slags gavepakke - for det satte ting i perspektiv. "For det ligger skjulte gaver der og venter på deg, du må bare vite hva du skal se etter, og hva du skal fokusere på."

Og dette syns jeg var så fint skrevet! Hvorfor er det sånn at man må kjempe kamper for å forstå at livet er kort og at man aldri vet når man møter en uventet hump i veien?

Akkurat nå er det noen som kjemper sin livs kamp der ute. Og her sitter vi og irriterer oss over svidd havregrøt og sand på gulvet.

En av levereglene til Solveig lyder som følger: "Lev i nuet, vær til stede med blikk og ord. Pust dypt. Vær takknemlig for alt du har, ikke ha fokus på det du tror du mangler."
 

/ ❤️ til alle som kjemper